Tsjili 0615 screen by Misjonsalliansen

Luribay Superlaget fra

Arnt

Meny gir fra seg stafettpinnen

for framtiden

#6/2015

111. 책rgang

Gi en annerledes E

t r o k e v a g s e d e l r t anne Skolegang? Mikrofinans?

Rent vann? Helse?

Du bestemmer!

Konvolutt inkludert

julegave! Misjonsalliansen har gavekort – og mottakeren kan selv bestemme hva gaven skal gå til.

Bestill julegavekort på www.julegavekort.no eller telefon 22 94 26 00

Ojul med din glede …

Le 5 r

NB!

Nyheter 14

44 Bolivia

Reportasje M

Brasil 18

Ecuador

p tt

å siden

Innhold

Vietnam

Portrett 38

støttemenigheter

Kommentar 46

Kina

Kambodsja 24

ved en av våre

#6/2015

Reportasje L

Filippinene 22

Ettertanke 43

FOTO: ROLF STEINAR BERGLI

Liberia

FOTO: GEIR ANDERS RYBAKKEN ØRSLIEN

30 4

Kjærlighetsstafetten Siste hovedstyremøte, siste stabsmøte, siste ledermøte. Nå har jeg satt meg ned for å skrive min siste leder i Tsjili. Etter nesten ti år som leder av Misjonsalliansen har jeg valgt å gå videre til nye utfordringer. Det har jeg gjort med viten og vilje. Etter at jeg hadde bestemt meg for å bytte jobb, skal jeg likevel innrømme at jeg flere ganger har tenkt: «Hva er det du har gjort!?» Jeg har vært utrolig heldig. Godt over seks år som utsending og nå snart ti år som generalsekretær. Misjonsalliansen har rett og slett vært en fantastisk arbeidsplass! Jeg hadde helt sikkert kunnet fortsatt i mange år til og vært strålende fornøyd med det. Når jeg likevel velger å slutte, handler det om at jeg tror at organisasjonen nå har godt av et lederbytte. Misjonsalliansen fortjener en leder som evner å utvikle organisasjonen til å bli enda bedre enn den er. Da jeg ble intervjuet til denne stillingen, husker jeg at jeg ble jeg spurt om hvor lenge jeg kom til å bli i jobben. Jeg svarte: «mellom 6 og 10 år». Med noen få måneders margin holder jeg altså ord. Som generalsekretær har jeg hele tiden vært på leting etter de aller beste folkene. Disse medarbeiderne har jeg funnet! Hovedkontoret består av en gjeng med over 20 ansatte som er full av pågangsmot, engasjement, kompetanse og dyktighet. Misjonsalliansens ansatte lever til fulle opp til verdiene våre; nær, modig og dyktig! Heldig er den nye generalsekretæren som får lov til å jobbe med så flotte medarbeidere. Ute i samarbeidslandene våre har vi på samme måte flotte utsendinger og nasjonalt ansatte. De står på hver dag for å gjøre verden til et bedre sted for målgruppen vår. Resultatene av arbeidet vårt er uomtvistelige: Vi er med på å gi mennesker muligheter til å skape et bedre liv. Her hjemme i Norge har jeg truffet utallige venner av Misjonsalliansen som på ulikt vis gjør det de kan for å støtte arbeidet vårt. Misjonsalliansen er velsignet med trofaste støttespillere. – Takk for alt dere gjør! Nå er julen snart her. Jeg elsker julekonserter! Også i år samarbeider vi med Gulsrud Booking om julekonserter med Garness. I en av julesangene de synger, Nativity Carol, som er skrevet av John Rutter, synger de:

DE SISTE UKENE HAR VÆRT PREGET AV TING JEG HAR GJORT FOR SISTE GANG.

Utgiver Misjonsalliansen besøksadresse Sven Bruns gate 9, 0166 Oslo postadresse P.b. 6863, St. Olavs Plass, 0130 Oslo tlf 22 94 26 00, fax 22 94 26 01 nettside www.misjonsalliansen.no e-post info@misjonsalliansen.no bankgiro 3000 16 00040

Følg oss på

tsjili på ipad Last ned appen «issuu», søk opp «tsjili».

Få tsjili Send sms TSJILI til 2490 eller se www.tsjili.no. Tsjili sendes til alle som er givere eller faddere i Misjonsalliansen. Magasinet er gratis! Dersom du ønsker å si opp abonnementet, send mail til info@ misjonsalliansen.no eller ring 22 94 26 00. Redaktør Oddmund Køhn tlf 922 52 054 e-post oddmund.kohn@misjonsalliansen.no Informasjonskonsulent Bjørn J. Sørheim-Queseth tlf 958 04 769 e-post bjorn.sorheim@misjonsalliansen.no Markeds- og innsamlingsleder Håkon Aandstad tlf 932 12 838 e-post hakon.aandstad@misjonsalliansen.no Ansvarlig redaktør Arnt H. Jerpstad tlf 22 94 26 00 e-post arnt.jerpstad@misjonsalliansen.no Konsept og design Oktan Alfa Grafisk design Klaus A. Kuhr Trykk Gunnarshaug Trykkeri AS ISSN 1890-6826

Love in that stable was born Into our hearts to flow Innocent dreaming babe Make me thy love to know

Far away, silent he lay Born today, your homage pay For Christ is born for aye Born on Christmas Day

Det var kjærligheten som ble født i stallen. En kilde av kjærlighet som vi kan preges av slik at vi igjen kan få gi dette videre. Julen er kjærlighetens høytid. Den ultimate kjærlighetsgjerning ble vist oss ved at Gud ga sin eneste sønn. Vårt ansvar blir å fortsette denne kjærlighetsstafetten. Gi av vår overflod til de som trenger det! Ønske flykninger velkommen! Gi en hånd til de som trenger det! Bare slik kan vi gi julen et sant innhold! info@misjonsalliansen.no God jul og godt nyttår! Takk for meg!

Leder

#6/2015

Ruben, agronom

#6/2015

Reportasje L

Marleni, ledelsesutvikler

Pablo, tannlege

Freddy, agronom

Superlaget Disse åtte har nylig flyttet til fjellkommunen Luribay i Bolivia for å hjelpe folket med å skape en bedre hverdag. Hvordan gjør de det? Vi fulgte Misjonsalliansens team i 48 timer for å se litt av svaret. Tekst og foto: Geir Anders Rybakken Ørslien

Fausto, agronom

Bartolome, pastor

Sonia, pedagog

Placido, sjåfør og logistikksjef

Reportasje L Reportasje L

#6/2015

VANNMENN. Rene Masi (nærmest) og Tito Mamani balanserer på et ødelagt vannrør som henger i fjellveggen over landsbyen Cotaña. De er to av nær tretti menn (gruppebildet) som de siste ukene har arbeidet fra åtte om morgenen til ni om kvelden for å få på plass et nytt vannrør til åkrene sine. Agronomene fra Misjonsalliansen hjelper dem med prosjektering, teknisk rådgivning og økonomisk støtte. Familiene deres har bodd høyt oppe i de værharde fjellsidene i flere hundre år. Nå flytter alle sammen ned til Cotaña så snart vannet kommer på plass. Det krever blant annet 30–40 cm dype hull til boltene som holder røret. Rene og Tito banker hullene for hånd, med dor og slegge.

> De bor i et gammelt gjestehus, tett ved kommunesenteret i Luribay – drøyt tre timers kjøring sørøst for La Paz. Her spiser de felles frokost klokka sju hver morgen, før de setter i gang med arbeidet i dette nye prosjektområdet. De er lokalt ansatte i Mision Alianza, og de har ett klart oppdrag: Lytte til lokalbefolkningens viktigste behov og finne de beste løsningene – som folket selv får ansvar for å bidra til. Nye skolebygg, nye vannledninger, nye toalettanlegg. Prosjekter der brukerne selv bygger, administrerer ressurser og organiserer dugnader. Prosjekter der ny kunnskap, større ansvar og holdningsarbeid er like viktig som de fysiske installasjonene. Det er en solvarm tirsdag i november, og arbeidslaget fra Misjonsalliansen har nettopp kommet tilbake fra noen kjærkomne fridager. De skal i gang med to nye arbeidsuker i Luribay – fra tidlig morgen til sene kvelden. Jeg ser på dem, én etter én, der de bærer inn bagene sine, setter laptopene på plass og henter fram papirene på kontoret. De er ildsjeler. De er dyktige fagfolk. De kan landbruk, økonomi, helse, logistikk og menighetsliv. Og de har gjort dette før. Mange på dette laget arbeidet inntil i fjor i kommunene Combaya, Sorata og Quiabaya

– 25 mil lengre nord. Da avsluttet Misjonsalliansen arbeidet der etter 14 år og tok farvel med et lokalsamfunn som hadde fått mange klare løft. En uavhengig evaluering for NORAD konkluderte med at både skole og helsetjenester hadde bedret seg markant. Den lokale økonomien hadde fått et oppsving. Kvinner hadde fått en viktigere rolle både hjemme og ute. Både produktiviteten og verdien på jordbruksvarene hadde økt. Nå skal Misjonsalliansen forandre hverdagen for de som trenger det mest i Luribay. Og folket lar ikke anledningen gå fra seg. Bare minutter etter at Toyotaene har parkert nede i gata, står den første gruppa med besøkende på døra. Sju lokale bønder vil gjerne bygge et nytt vanningsanlegg. Kan det la seg gjøre? Og i så fall: hvordan? Misjonsalliansen bidrar med delfinansiering og viktig kunnskap i prosjekter innen helse, utdanning, landbruksproduksjon, menighetsliv og lokale organisasjoner. Men hjelperne har som mål å gjøre seg selv overflødige. De er tilretteleggere som vil at folket selv skal ta ansvar og eierskap. – Det er bare slik vi kan skape varig endring, konstaterer prosjektleder Gerardo Apaza Alanes, der han setter seg ned ved matbordet i hovedkvarteret. >

Like under den nye vannledningens endepunkt har Lourdes Mamani nettopp flyttet inn i en jordhytte sammen med mannen Hector og barna Breidi (5), Cheila (4), Jeison (2) og en nyfødt gutt. Hector var på åkeren og luket i løk, poteter og bønner da vi møtte disse fem. Bedre vanning betyr en bedre hverdag for den unge familien.

#6/2015

Reportasje L

#6/2015

â&#x20AC;&#x201A; 9

HEKTISK. Prosjektleder Gerardo har mye å diskutere med kollegene Pablo, Placido og Marleni i lunsjen på hovedkvarteret.

Antonia Choque i Chincha fikk skikkelig sving på avlingen sin da hun fikk ledet vann direkte inn til plantene og hakket opp små kanaler mellom radene, som hun kan åpne og stenge etter behov. Irrigasjonsjordbruk er faguttrykket for denne vanningsteknikken – og agronomene i Misjonsalliansen har i flere år hjulpet småbønder til langt mer effektiv drift med bedre vanningssystemer.

GRØNNE FINGRE.

#6/2015

Reportasje L

IKKE BARE RØR. De 47 familiene i landsbyen Sanucachi er ikke redde for å ta i et tak: Da Misjonsalliansen bidro med delfinansiering av 10 kilometer med vannrør fra en trygg drikkevannskilde oppe i fjellene, tok innbyggerne med hakker og spader til fjells for å legge rørene selv. Sabino Chambi Guarachi (t.v.) er materialansvarlig, mens Eliseo Guarachi Quispe er leder for vannkomitéen. Da dette bildet ble tatt, var 7 av 10 kilometer ferdig lagt – og alle gledet seg stort til å få rent vann inn på tunet. Misjonsalliansens folk nøyer seg ikke bare med å legge til rette for rørleggingen, hele landsbyen går også på kurs for å lære hvordan de best kan bruke vannet – og unngå sykdommer gjennom god hygiene.

Pablo og Placido foran to nye toaletter i Chincha, bygget etter deres faste standard.

TYPEHUS.

Tannlegebussen besøker Anchallani, og Yadira (5) har nettopp satt seg. Behandlingen er sponset av Misjonsalliansens Luribay-prosjekt.

SPENT.

Firebarnsfaren Nemecio Mamoni Paco (nr. to fra høyre) hadde ikke råd til å bygge eget toalett da han bygde hus for to år siden. Da Misjonsalliansen kom med ferdige byggetegninger, faglig støtte og tilskudd på femti prosent av kostnadene, slo han og mange naboer til. Nå hjelper bygdefolket hverandre med å støpe og bygge. Her er det Sebastian, Eloy, Alfredo og Max som er med på dugnaden. – Barna mine har strevd med diaré og magesmerter, nå gleder vi oss til å få bedre toaletthygiene, sier faren. Misjonsalliansen bidrar også med kurs i forebyggende hygienetiltak til de som får nye toaletter her i landsbyen Chincha.

DOBYGGERNE.

Reportasje L

#6/2015

â&#x20AC;&#x201A;>

#6/2015

Reportasje L

Pablo underviser samtlige voksne i landsbyen Sanucachi i hvordan de kan forebygge vannbårne sykdommer og smitte. Håndhygiene er et viktig poeng, og tannlegen Pablo får fram budskapet med masse humor. – Jeg elsker jobben min. Jeg utdannet meg til tannlege, men videreutdannet meg innen folkehelse. Her får jeg brukt kunnskapene mine på en best mulig måte. Det er en jobb jeg har valgt med hjertet, forteller Pedro, som også er DJ på si. Favorittmusikken? Den norske gruppa a-ha, selvsagt. På bildet nede til venstre ser du første del av informasjonsmøtet, som ble holdt ute på torget i landsbyen.

PÅ HYGIENEKURS.

> – Alle prosjektene vi setter i gang her, kommer fra folket selv – og samordnes med kommunens egne planer. Vi er opptatt av at alle i lokalsamfunnet må inkluderes for å sikre at prosjektene blir bærekraftige. Nye bygninger og anlegg er ikke mål i seg selv, de skal være midler for å oppnå bedre utdanning, bedre helse og et mer effektivt landbruk. Derfor får innbyggerne stort ansvar for drift og administrasjon helt fra begynnelsen – siden målet er at de på sikt ikke skal trenge vår hjelp. – Hvordan vurderer du situasjonen i Luribay nå? – Komplisert. Det har kommet noen ressurser hit de siste årene, via ulike kanaler, men midlene har ikke blitt utnyttet godt nok. Mange prosjekter har falt fra hverandre, og landsbyene lengst unna sentrum har ikke fått særlig utbytte av hjelpen. De står

fortsatt langt tilbake innen både helse, skole og økonomi – og lever fortsatt i fattigdom. Vi ser også at mange menn flytter ut, mens alenemødrene blir stadig yngre. Dette har ingen tatt tak i. – Hva kan dere gjøre annerledes? – Vi snakker med hele familien og legger vekt på at alle må inkluderes for at lokalsamfunnet skal styrkes. Kvinnene har for eksempel like stor rett til å ta over jord som mennene har, men slik praktiseres det ikke. Vi ønsker å gjøre kvinnene sterkere og tryggere, fortelle hvilke rettigheter de har og vise hvordan de kan ta sin plass i lokalsamfunnet. Det tar tid, men vi har da også tenkt å bli her en stund. Forhåpentligvis i ti år framover. I alt vi gjør, handler det om å skape en bedre framtid for barna som vokser opp her i Luribay. info@misjonsalliansen.no

DUGNADSÅND. I den vesle landsbyen Anchallani – høyt oppe i fjellene i Luribay – har Misjonsalliansen inngått samarbeid om bygging av tre nye klasserom og et datarom for elevene på skolen. Betingelsene er klare: Bygdefolket må selv ta ansvar for brorparten av arbeidet, samt halvparten av kostnadene. Da lastebilen med isolasjon dukket opp, sto en diger gjeng klare for å bære materialene i hus. Både menn og kvinner bidro med stor arbeidslyst og et smittende humør.

På vei hjem fra vannledningsprosjektet stikker Fausto innom skolen i Oquepampa med nye kladdebøker til elevene, med hilsen fra Misjonsalliansen. Begeistringen er så høylydt at læreren Freddy knapt får sagt takk.

GLEDE.

Reportasje L

#6/2015

GLiberia-skole ir 60 000 til

Elevene ved Årnes skole i Lyngdal vil at pengene fra årets «Barn hjelper barn»-aksjon går til Misjonsalliansens skoleprosjekt i Afrika. – Det er veldig flott, sier rektor Karen Handeland om resultatet. – Vi er en liten skole med 118 elever, så dette er 500 kroner per elev. Det er veldig, veldig bra! I ukene før aksjonsdagen 21. oktober jobbet både elever og lærere for å mobilisere foreldre og det lokale næringslivet til en feller innsats for Liberia. De eldste elevene solgte lodd, foreldre og butikker ble bedt om å stille med premier, og næringslivet sponset en turmarsj hvor elevene sammenlagt la bak seg 1647 kilometer. Alt for å støtte Misjonsalliansens arbeid med å bygge skoler i Liberia. – Barna er veldig engasjerte. De synes dette er gøy, sier Handeland. – Vi vil lære dem om det landet de støtter, om

Nyheter

solidaritet, og gjøre dem bevisst på at barn i andre land ikke er så privilegerte som barn her. Vi har et motto som sier at «Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen». Det er ikke første gang Årnes skole støtter Misjonsalliansens arbeid. Tidligere har «Barn hjelper barn»-aksjonen samlet inn penger til å bygge skoler både i Bolivia og i Kina. – For oss er det viktig å ha en personlig kontakt med organisasjonen, slik at vi får bilder, informasjon og tilbakemeldinger. Det er ikke selve prosjektet som er det viktigste, men at vi får konkrete tilbakemeldinger på hva vi er med på, sier rektoren. n BJØRN J. SØRHEIM-QUESETH

Det er ikke første gang Årnes skole støtter Misjonsalliansens arbeid. Tidligere har «Barn hjelper barn»-aksjonen samlet inn penger til å bygge skoler både i Bolivia og Kina.

FOTO: SPAREBANK1

Nyheter

x #6/2015

Stanley Blanco – ny direktør i Misjonsalliansen i Bolivia Etter en lang prosess har Misjonsalliansen i Bolivia endelig fått på plass ny direktør. Stanley Blanco jobbet i Misjonsalliansen for første gang allerede for tredve år siden. Dr. Stanley Blanco ble 1. oktober innsatt i sin tjeneste som ny direktør i Misjonsalliansen i Bolivia. Det kom inn 94 søknader til stillingen, og det var et enstemmig styre som valgte å ansette Stanley etter en grundig prosess. Stanley startet sin første tjeneste i Misjonsalliansen i 1985. Den gangen hadde han som nyutdannet lege sin turnustjeneste i et av de mest grisgrendte områdene som er på den bolivianske høysletten. Han viste allerede da et stort engasjement i arbeidet og en villighet til å ta på seg oppgaver som ikke nødvendigvis alle nyutdannete leger ville akseptert. Seinere har Stanley hatt ledende stillinger både i frivillige, internasjonale og statlige organisasjoner. Innsettelsen av Stanley i tjenesten samlet de fleste ansatte i Bolivia. Det var en flott seremoni hvor det bibelske ansvaret som en leder har ble fremhevet, samtidig som det ble vist til at den nye direktøren ikke skal gjøre arbeidet alene. I Bolivia gleder vi oss nå over å ha fått en ny direktør som allerede kjenner organisasjonen godt, men som samtidig har vunnet verdifull erfaring i sin tjeneste i andre organisasjoner både i Bolivia og internasjonalt. n NILS ATLE KROKEIDE

#6 #6/2015 Bolivia

Frivillige veterinærærlinger I Luribay Frivillige veterinærlærlinger i Luribay legger til rette for bedre dyrehelse og dyrehold Tidligere i år startet Misjonsalliansen opp arbeid i et nytt område i Bolivia. Luribay er en stor kommune med 84 lokalsamfunn, godt spredt over fjell, åser og daler. Vi kjører fra Misjonsalliansens kontor og oppover 48 jordete svinger gjennom et mektig naturlandskap med snødekte fjell i horisonten. Sammen med Placido Flores Fernandez og Freddy Blanco Aguilar, to av Misjonsalliansens ansatte her, skal vi møte et team frivillige veterinærlærlinger. De fleste i Luribay lever av jordbruk og dyrehold, men har ikke tilgang til eller kunnskap om enkle metoder som kan forbedre produksjonen eller dyrehelsen. Veterinærlærlingene går et titrinns kurs i regi av Misjonsalliansen og får kursbevis som veterinærteknikere. Underveis i opplæringen besøker de andre

bønder for å spre kunnskapen, og to til tre ganger i året holder de kampanjer om dyrehelse og dyrehold. – I dag har flere bønder i området gjetet inn dyrene sine, slik at veterinærlærlingene kan gi dem en kur mot parasitter. I neste runde skal dyrene få vitamintilskudd som hjelper dem å legge på seg normalt igjen, og pelsen skal renses for utvendige parasitter og plager. Utstyret bøndene trenger for å gjøre dette, betaler de en egenandel for og Misjonsalliansen betaler resten, sier Freddy som er agronom og ansvarlig for denne delen av Misjonsalliansens arbeid i Luribay. På vei tilbake til bilene møter vi flere interesserte, lærevillige og takknemlige bønder. De har nå fått friskere og sunnere dyr og får mer utbytte av arbeidet sitt. n KRISTIN MÜLLER-NILSEN

FOTO: MISJONSALLIANSENS ARKIV

Kampen mot hiv/aids fortsetter uten Misjonsalliansen Misjonsalliansen avslutter i 2015 sitt hiv/aids-prosjekt i Bolivia med gode resultater, men kampen fortsetter selv etter at prosjektet er ferdig. Etter 12 år avsluttes Misjonsalliansens hiv/aids-prosjekt i Bolivia, ikke fordi problemet har forsvunnet, men fordi prosjektmålet er oppnådd. Tallet for hiv-smittede på El Alto har økt de siste årene, men dette handler mer om at mørketallet har minsket. Gjennom disse årene har Misjonsalliansen samarbeidet med 90 % av skolene på El Alto for å kunne gi ungdommer informasjon om hiv/ aids-problematikk. Hvert år har 16 skoler, 16 rektorer, over 32 lærere og rundt 8000 elever deltatt i prosjektet og fordypet seg i temaet. Som en del av undervisningen har en person som lever med hiv fortalt sin historie, noe som har satt spor hos ungdommene. De siste årene har vi også undervist rundt 4000 lærerstudenter på lærerskolen og 3000 foreldre. At dette har gitt resultater både på bred front og for særskilte individer, vitner blant annet «Pablo» om. Under universitetsstudiene fortalte han en gang i fortrolighet til en venn at han hadde hiv. Vennen klarte ikke å holde på historien, men fortalte den

til resten av klassen, hvilket førte til distanse både fra studenter og lærere. En sønderknust «Pablo» trodde at hans tid på universitet var over, helt til flere medstudenter slo ring rundt ham og fortalte resten av klassen hva de tidligere hadde lært om hiv og aids på skolen gjennom Misjonsalliansen. Dette førte til at «Pablo» fikk mange nye venner han kunne stole på. Han fikk føle seg som en helt vanlig student. Foruten det viktige informasjonsarbeidet har man sammen med kommunen bygget en poliklinikk på en sentral plass på El Alto. Der finns et laboratorium og et bredt tverrfaglig team for å kunne hjelpe de smittede til å få et bedre liv. Videre har de smittede blitt oppmuntret til å samle seg i nettverk og få kontakt med kirker og pastorer som vil hjelpe dem på veien videre. De har også deltatt i kursvirksomhet (blant annet strikking) med mål om å øke inntektene sine, da arbeidsmarkedet ofte er diskriminerende mot hiv-smittede. Misjonsalliansen har også på spansk

En sønderknust «Pablo» trodde at hans tid på universitet var over, helt til flere medstudenter slo ring rundt ham og fortalte resten av klassen hva de tidligere hadde lært om hiv og aids på skolen gjennom Misjonsalliansen. og aymara via radiokanaler på El Alto og i La Paz informert om temaet og hvor det er mulig å teste seg gratis. Utfordringene videre er å knytte lærerne som fått opplæring opp til nettverk for oppfølging og oppdatert informasjon om temaet og at skolene får materiell for å kunne fortsette å gi informasjonen videre til ungdommene. Utfordringen for de smittede er at regjeringen ikke gir dem det de har rett på i forhold til loven, blant annet medisiner og gratis behandling. Så kampen må kjempes videre. CAMILLA GUDDAL

Bolivia

#6 17

FOTO: BJØRN J. SØRHEIM-QUESETH

Yrkesveiledning til slum-ungdom For å møte utfordringen med arbeidsløshet og fattigdom blant unge, har Misjonsalliansens samarbeidsprosjekt Girassol i São Paulo startet en egen yrkesveiledning i slummen. Prosjektet heter «Young talk» og kan allerede vise til gode resultater. – Slummen ligger vegg i vegg med universitetet her i São Paulo, og ingen trodde det var mulig å komme fra den ene siden av veggen til den andre. Vi fokuserer på å støtte ungdommer som har vært aktive i arbeidet vårt og har sikret at flere av dem har fått gå på college, sier prosjektkoordinator Élbio Miyahira. n THIAGO COUTO

FOTO: SISSEL FJELDSKÅR

Advarer mot rus Med støtte fra Misjonsalliansen har Vila Capriotti i São Paulo igangsatt et arbeid for å advare barn og unge mot rusmidler. Bruk av ulovlige rusmidler er utbredt i storbyslummen og har ofte vært et tema for dagsenteret, men nå skal det også advares mot lovlige midler som sigaretter og alkohol. Det har også blitt produsert en bok om temaet, som skal distribueres gjennom Misjonsalliansens kirkenettverk i landet. n THIAGO COUTO

#6 #6/2015 Brasil

Psykolog og forsker Patricia Reis deltok også på møtet.

Et godt samarbeid I seksten år har Misjonsalliansen i Brasil arrangert et årlig møte med alle diakonale prosjekter, partnere og ansatte. Årets samling fant sted 22. til 25. oktober og var dager med fellesskap, refleksjon og hvile. I løpet av fire dager var 54 deltakere sammen om å diskutere felles utfordringer knyttet til den enkeltes daglige arbeid, og hvert enkelt prosjekt fikk mulighet til å dele vellykkede tiltak. – For meg er denne gruppen et bilde på den brasilianske kirke, som deltar i et oppdrag gitt av Gud. Vi er et nettverk av partnere som er forpliktet på å jobbe for å bekjempe fattigdom, være talsmenn for de marginaliserte og for å forkynne evangeliet. Vi vil styrke samarbeidet og føre det videre, sier Bebeto Araújo, leder for kontoret til Misjonsalliansen i Brasil. Åpningsforedraget hans hadde temaet «Vis oppmerksomhet og barmhjertighet», med henvisning til lignelsen om den barmhjertige samaritan. Kirken må ta imot de

sårbare og utstøtte. – Jesus er vårt forbilde og vår inspirasjonskilde, og vår oppgave i verden er å tjene. Diakoniens utgangspunkt er den andres behov, ikke mitt. Spørsmålet er ikke hvem som er min nabo, men hvem jeg skal være nabo for, sa Bebeto. Psykolog og forsker Patricia Reis deltok også på møtet. Hun har gjort en studie og evaluering av Misjonsalliansens partnere i Brasil. – Det diakonale prosjekt er et ekteskap mellom hengivenhet og rasjonalitet. Hvis våre organisasjoner ønsker å skape varige resultater, må vi kjenne den lokale konteksten og de sosiale utfordringene der vi skal arbeide, sa hun. – Først da kan vi endre en ond sirkel av fattigdom til en god sirkel av utvikling. n THIAGO COUTO

Ildsjel i foreldregruppa Gud har lagt i hjertet mitt hvor viktig skolegang er for utviklingen av landet vårt.

Fokus på vold og overgrep I Liberia er forekomsten av seksualisert vold og overgrep høy, både innad i familien og generelt i samfunnet. Misjonsalliansen støtter et prosjekt hvor ulike kirkesamfunn setter fokus på dette gjennom å snakke høyt om problemet, gi opplæring til kjernepersonell samt sørge for at kirkene har personer som kan følge opp de som rapporterer om overgrep og vold. Oppfølgingen omfatter alt fra øyeblikkelig og praktisk hjelp til å komme til sykehus, samtalehjelp og hjelp til å melde og rapportere overgrepet til politiet. Ikke alle ønsker å

anmelde overgrepet, men trenger støtte og praktisk hjelp for å flytte fra overgriper. Kvinnene kan midlertidig oppholde seg på krisesenter inntil ny permanent bolig er funnet. Etter hvert som det blir bedre kjent at kirkene har fokus på dette, er det stadig flere som tar kontakt for å få hjelp. En av de unge jentene vi møter utrykker stor takknemlighet for at hun hadde et sted å henvende seg og få hjelp. n JANNE HARBO ØYGARD.

Snart undervisning i ny skole i Garkeph Town Inspirerende prosjektbesøk viser at Misjonsalliansens arbeid med skolen går framover! I Garkeph Town er det stadig framgang med arbeidet på den nye skolen. Kirken som har tjent som skolelokale de siste 54 årene er nå under oppussing. I den grad elevene har undervisning foregår dette i en liten hytte utenfor kirken eller på benker helt bak i kirken mens oppussingsarbeid pågår i det samme lokalet. Fra forrige besøk i denne landsbyen har arbeidet med den nye

skolen kommet mye lenger. Hele konstruksjonen er ferdig, bygget er pusset og malt utvendig og gulv er støpt i klasserommene. Toalettene er nesten ferdige, og kun litt maling og avslutninger innvendig gjenstår. Ved oppstart skoleåret 2016 regner partneren vår, Metodistkirkens Departement of Community Services (DCS), at skolen kan innvies og undervisningen starte opp i helt nye lokaler. n JANNE HARBO ØYGARD.

Skolen i Barmellen Kollie Town (BKT) var den første av sju skoler Misjonsalliansen bygde i Liberia. For å komme til skolen må vi kjøre ca. en time fra nærmeste lille by på humpete og hullete grusveier innover skogen. I regntiden blir veien dit nesten uframkommelig for biler. Før skolen i BKT ble bygget, var det ikke skoletilbud i nærområdene til de 15 landsbyene som nå sokner til denne skolen. Dersom noen av disse barna skulle ha skolegang, måtte de flytte til slektninger nærmere byen og gå på skole der. Det er plass til ca. 250 elever ved BKT som nå har rundt 200 registrerte barn. I tillegg til skolen er det bygget to lærerboliger for familier og fire leiligheter for enslige lærere. En av ildsjelene for å få bygd denne skolen var Martha Gwequelay. Hun er leder for foreldregruppa ved BKT. Hun forteller at Gud på en spesiell måte har lagt ned i hjertet hennes hvor viktig det er for utviklingen av både landsbyen og landet at barna får gå på skole. Martha forteller at hun ofte går fra landsby til landsby for å motivere foreldrene til å sende barna til skolen. Mange foreldre forstår ikke viktigheten av utdannelse og vil helst ha barna hjemme så de kan hjelpe til med det daglige arbeidet hjemme eller på åkeren. n JANNE HARBO ØYGARD.

Liberia x

#6 19

FOTO: FREDDY RAMON

2800 Jesus-fisker av kokosnøttskall

Kirker mot vold i hjemmet

I løpet av to måneder har D-MIROkunden Nestor Nata laget 2800 smykker av kokosnøttskall. Smykkene er formet som en Jesus-fisk, også kalt «Ichtys». Fisken var viktig for de første kristne og symboliserte «Jesus Kristus Guds sønn, Frelseren». Jesus-fisken er også Misjonsalliansens symbol. Smykkene vil som en del av årets julehilsen bli sendt til alle Misjonsalliansens faddere som har fadderbarn i Ecuador. n REBEKKA A. GARCIA

Fredag 25. september fikk 66 engasjerte deltakere diplom etter fullført kurs om forebygging av vold i familier; av disse var 35 kvinner og 31 menn. De fleste av disse er aktive medarbeidere i barne- og ungdomsarbeid og kirkeledere fra 18 ulike kirker. Formålet var å bli kjent med de ulike typene av vold som er mest utbredt i Guayaquil. Deltakerne fikk også god kunnskap om rettigheter

Bli kjent med

for å kunne veilede ofre for vold. Kirken ble utfordret til å engasjere seg mer i situasjonen til familier som opplever vold. Misjonsalliansens utenlandssjef Tone Lindheim deltok med undervisning om myndiggjøring. n DANIEL GARCIA

San Fransisco i Ecuador!

FOTO: ELISABETH BERG PEDERSEN

Familien Nielsen som volontører I september kom Christian og Vivian til Ecuador med sønnene Mathias (16) og Kasper (10). De har satt av ett år til å reise rundt i Colombia, USA, Ecuador og Frankrike. Christian og Mathias har fotballerfaring og skal jobbe som fotballvolontører på Misjonsalliansens fotballbaner frem til 20. desember. n REBEKKA A. GARCIA

#6 #6/2015 Ecuador

San Fransisco er et av de nyere, fattige områdene av Guayaquil som fortsatt har store behov når det gjelder infrastruktur, offentlige tjenester og andre sosiale goder, og hvor få aktører foreløpig er til stede. Misjonsalliansen ønsker derfor, i samarbeid med lokalmyndigheter og andre relevante aktører, å bidra til at de som bor i San Fransisco får økt sin levestandard og livskvalitet. Fra 2016 blir derfor San Fransisco et nytt område hvor vi skal starte arbeid. En lørdag i oktober ble det arrangert

feria, en blanding mellom marked og festival. Misjonsalliansen fikk anledning til å spre informasjon om arbeidet vårt, bygge relasjoner med lokalbefolkningen og andre aktører og potensielle samarbeidspartnere. Følg med på det spennende arbeidet som venter! n SOLVEIG IRENE SELAND

FOTO: ELISABETH BERG PEDERSEN

Folkefest i prosjektområde:

Misjonsalliansen arrangerer fotballfestival for aller første gang! 3.–10. oktober ble det for aller første gang arrangert fotballfestival i området hvor Misjonsalliansen jobber. Etter flere års samarbeid med Sør Cup i Kristiansand gjennom prosjektet «Fotball Krysser Grenser» har våre åtte lokale klubber blitt inspirert til å arrangere noe lignende i sitt nærmiljø. Etter mange ukers planlegging braket det hele løs lørdag 3. oktober med musikk, danseshow, gjester fra Sør Cup, ord fra direktør Javier Gutiérrez og presentasjon av hver klubb med sine grunnverdier. Klubbene er tydelige på at fotballen er mer enn bare sport og fysisk aktivitet; den representerer verdier og holdninger som respekt, teamarbeid, inkludering, livsglede og vennskap. Etter åpningsfesten fulgte tre dager med kamper og deretter tre dager med kino – en helt ny opplevelse for mange av barna. Inspirert fra Sør Cup var det også her i Guayaquil egen festivalavis, og banene var omringet av salgsboder med sukkerspinn, snacks, mat og drikke. Alt dette ble muliggjort takket være iherdig innsats

fra alle frivillige medarbeidere, og representantene fra Sør Cup ble imponert over hvor godt det hele var planlagt til tross for at de aldri hadde arrangert noe lignende før. 73 jente- og guttelag deltok på festivalen, med spillere fra 5 til 17 år. Totalt 671 unge fotballspillere fikk være med på denne folkefesten, i tillegg til alle foreldre, søsken, venner og naboer som var til stede for å heie frem sine håpefulle og få oppleve stemningen. Et positivt arrangement som dette har stor betydning i nabolag hvor barn og unge altfor tidlig og altfor ofte blir innblandet i vold, kriminalitet og rus. Når barn helt ned i 8-10-årsalderen blir involvert i både bruk og salg av narkotika, blir «Fotball Krysser

Grenser» et verdifullt alternativ for barn og unge. Her får de drive Et positivt arranmed idrett og gement som dette ha det gøy. De har stor betydning lærer også om i nabolag hvor barn viktigheten av å og unge altfor tidlig ta sunne valg, stå på med skolearog altfor ofte blir beid og kjempe innblandet i vold, for drømmene kriminalitet og rus. sine og fremtiden sin. De som var til stede på fotballfestivalen kunne hver eneste dag oppleve nettopp det festivalen hadde satt som tema: Alegria, diversion y amistad – Glede, moro og vennskap. n SOLVEIG IRENE SELAND

Ecuadorx

#6 21

Ungdom fronter miljøsaken I Rizal, hvor Misjonsalliansen driver prosjekter, har 70 ungdommer vært på leir for å lære teater og formidling – dette fordi de har forpliktet seg til å drive påvirkningsarbeid for et renere og bedre klima i sine lokalmiljø. Rizal er svært utsatt for naturkatastrofer. Samtidig er mangel på søppelsortering noe som forurenser og ødelegger, blant annet for fiskemulighetene. Misjonsalliansen jobber i dette området med å redusere risiko ved naturkatastrofer og bidra til et renere miljø. Prosjektet handler også om tiltak i lokalsamfunnene om hvordan sikre hjem, liv og helse når katastrofer faktisk rammer. Vi er i startgropa med dette prosjektet. Nå skal ungdommene bruke teaterkunnskapene sine til å spille på tilstelninger og i gata der de bor. De skal også aktivt jobbe for å spre kunnskap og påvirkning til andre for økt bevisstgjøring i hverdagen. Vi er veldig fornøyd med at Misjonsalliansen har så gode medarbeidere som disse ungdommene. n LIV ANNA FURNES

Filippinene #6 #6/2015

På vei mot flere partnere FILIPPINENE. Misjonsalliansens landkontor utvider arbeidet på Filippinene. Kontorlokaler med arvede møbler fra den norske ambassaden er på plass. Økonomileder er ansatt, og prosessen med registrering går sin gang. Planen for landkontoret er å utvide nedslagsfeltet for Misjonsalliansen, både geografisk og tematisk. Potensielle samarbeidsorganisasjoner fikk i september en invitasjon til seminar hvor de kunne bli bedre kjent med Misjonsalliansens arbeid og strategi. Representanter fra 21 lokale organisasjoner møtte opp. Disse organisasjonene jobber med svært ulike prosjekter, både innen utvikling-, nødhjelp- og barne- og ungdomsarbeid i små og store kirker. – For Misjonsalliansen er det oppmuntrende å se at det finnes så mange på Filippinene som drømmer om at lokalsamfunn og enkeltmennesker skal få nye muligheter, sier Hanna Sofie Johansen, leder for landkontoret . – Mange er opptatt av at det å «gå ut» ikke bare handler om å forkynne med ord, men også i gjerning. Det lover godt for vårt oppdrag med å finne nye partnere, sier hun. På seminaret presenterte Misjonsalliansen og de lokale organisasjonene seg for hverandre. Misjonsalliansen informerte også om muligheter og kriterier for samarbeid om prosjekter. I etterkant av seminaret har 16 organisasjoner søkt om støtte fra Misjonsalliansen. Blant disse er det mange som har mye kompetanse og erfaring, men det er også små og relativt

uerfarne grupper i søkermassen. Misjonsalliansen ønsker å samarbeide med både små og store aktører. Fram til jul kommer staben på landkontoret til å jobbe med å vurdere søknader. En spennende utfordring, mener Hanna. Staben vil også ha møter med de aktuelle organisasjonene og besøke deres prosjekter. Hanna forteller at landkontoret har som mål å starte et samarbeid med nye partnere på Filippinene fra første halvår i 2016. – Jeg gleder meg til vi er klare for å presentere flere partnere i Misjonsalliansens arbeid på Filippinene, avslutter hun. n LIV ANNA FURNES

Fakta ■■

■■

Misjonsalliansen opprettet landkontor våren 2015 Ansatte på landkontoret: Hanna Sofie Johansen, Ruth Ambion , Torhild Skårnes og Mahel Ramirez Misjonsalliansen har vært på Filippinene siden 1976, med Norwegian Mission Alliance som eneste partner Landkontoret utvider med nye partnere våren 2016

En inkluderende kirke I Rizal arbeider Misjonsalliansen med inkluderende lokalsamfunnsutvikling. Vi ønsker at også mennesker med funksjonshemninger skal bli inkludert i alle samfunnets funksjoner. Nå får vi kirkene med på laget! Diakoni er selve pulsslaget i det arbeidet vi driver i Misjonsalliansen. Dette ordet sier dypest sett noe om grunninnstillingen i det arbeidet vi gjør. Det handler ikke om aktiviteter og sosiale prosjekter, men om å gi andre en smak av Guds kjærlighet gjennom våre tjenester. Diakonien tar menneskers behov på alvor, både på det materielle, sosiale og åndelige plan. Begrepet diakoni er fremmed for de fleste på Filippinene. Derfor inviterte Misjonsalliansen nylig 16 pastorer, prester og kirkearbeidere fra Rizal til diakoniseminar. Noen kom fra allerede etablerte samarbeidskirker, mens andre var fra kirker hvor vi håper å få til et samarbeid rundt det arbeidet som drives i Rizal. Rike Pandaraoan arbeidet tidligere i Misjonsalliansen på Filippinene og er nå hyret inn for å kurse deltakerne. Er

dette gammelt nytt for dem, en repetisjon fra teologiseminarer, tidligere kurs og allmenn prestekunnskap? Efren D. San Juan har vært pastor i kirken «Door of Faith» på øya Talim i 20 år. Han forteller: Dette med diakoni er nytt for meg, men det har utvidet perspektivet mitt. Vi har diakoner i kirken vår, men de tar ansvaret for det praktiske og finansielle samt rapportskriving. Nå ser jeg at diakoni ikke er noe som bare skal være i kirken, men som handler om å gå ut i samfunnet, sier han. Pastor Efren ønsker å gå stegene sammen med menigheten, hvor de sakte lærer mer og mer og får dypere forståelse av hva diakoni handler om slik at de sammen kan gå ut og tjene folket. Han mener diakoni er nytt for de fleste på dette seminaret. – Det handler ikke om hva vi vet, men om hva vi gjør, oppsummerer

pastor Rocky Russell Arce på slutten av seminaret. Nå vil også han hjem og dele kunnskapen med kirken sin, og skritt for skritt ønsker han å endre holdninger. Tilbakemeldingene fra delNå ser jeg at diakoni takerne er at de ikke er noe som ønsker mer inklubare skal være i derende kirker kirken, men som som er synlige handler om å gå ut i lokalsamfunnet. i samfunnet. De vil at kirkene skal være mer sensitive til lokalsamfunnenes behov og at de skal bidra til arbeid, utdanning og beskyttelse for alle. Vi er glade for at kirkene vil være med på laget om å tjene mennesker og la andre få en smak av Gud gjennom både våre ord og handlinger. n LIV ANNA FURNES

Filippinene x #6 23

Helsearbeideren har samlet en gruppe fra landsbyen, både yngre og eldre, og sammen drar de rundt i landsbyen, roper slagord og henger opp skilt med hvit skrift på blå bakgrunn

Viktig budskap i kortform Vi er i landsbyen Champou Prek i Kampong Speu i Kambodsja. Her har Misjonsalliansen i flere år jobbet sammen med CFT (Community for Transformation), en lokal partner. CFT jobber med fire komponenter: Godt lederskap, inntektsskapende arbeid, utdannelse og helse, og dette arbeidet er knyttet opp mot fadderordningen til Misjonsalliansen. UNGT LEDERSKAP. Hovedhensikten med prosjektene i Kampong Speu er å gjøre lokalsamfunnene bedre å bo i. Denne dagen er det helsearbeidet som er tema. – Det er mange utfordringer knyttet Utfordringene til helse, sier Chhin er at det ofte er Saury. Hun er 25 lang vei mellom år og har jobbet hjemmene og som helsearbeider helsesenteret. i kommunen i fire år. – Ikke minst har mange av problemene med alkoholmisbruk å gjøre. Men jeg har også sett ulykker i forbindelse med at folk sover i nærheten av ildsteder der man fyrer med kull, fortsetter hun. Helsearbeideren har samlet en gruppe fra landsbyen, både yngre og eldre, og sammen drar de rundt i landsbyen, roper slagord og henger opp skilt, hvit skrift på blå bakgrunn, med viktige budskap knyttet til mor/ barn, helse og hygiene.

Kambodsja #6 #6/2015

Chhin Saury har gått et treårig kurs på deltid og jobber blant annet som jordmor, men har lyst til å studere slik at hun kan bli offisielt godkjent jordmor. – Noen ganger kommer de fødende kvinnene til helsesenteret, men jeg er ofte med på hjemmefødsler. Utfordringene er at det ofte er lang vei mellom hjemmene og helsesenteret.

gasjerte meg i lokalsamfunnet mitt, ble det bedre. Hun er i dag en svært viktig person i landsbyen og er blant annet leder for spare- og lånegruppene. – Jeg har bare vanlig grunnskole, men jeg skjønner at vi må gjøre noen valg og vise engasjement for å gjøre landsbyen til et bedre sted å bo i, sier hun. Den unge helsearbeideren forteller at landsbyen for få år siden ikke hadde noe helsetilbud. Nå har de tilgang til helsetilsyn og medisiner, og det har skjedd mange forandringer. – De siste årene har befolkningen blitt utfordret til å skaffe seg egen latrine i stedet for å la avføringen ligge rundt husene. Denne endringen har resultert i færre infeksjoner og sykdommer, sier Chhin Saury. På grunn av prosjektene til CFT og Misjonsalliansen har landsbybefolkningen fått regnvannsbeholdere utenfor husene sine og også tilgang til drikkevann fra brønn. n ODDMUND KØHN

INFORMASJON GIR ENDRING.

En av landsbyens ildsjeler er Em Chanta. Den engasjerte kvinnen går først i opptoget. Hun er 45 år og vil være med og jobbe for et bedre lokalsamfunn. – Mange her har lite skolegang, og det er mange som ikke har et godt liv. Derfor vil jeg bidra til at landsbyen min kan få det litt bedre, sier hun. Em Chanta kommer fra et annet område i provinsen og er gift med landsbyens politisjef. Den første tiden hun bodde her var folk mistenksomme. – Det var vanskelig å bli kjent med befolkningen. De ønsket ikke kontakt. Etterhvert som jeg en-

STORT ENGASJEMENT.

Turen finner sted i tidsrommet 13. til 25. februar i 2016, og mer informasjon finnes på www.ravinala.no

Mer ris på bordet Noen ganger skal det lite til for å gjøre en stor endring. En ny måte å så ut risen på har skapt større avlinger. – I tillegg til at bøndene får mer avling og mer ris på bordet, er det billigere og enklere å gjøre forarbeidet, sier Tolven Sony, programkoordinator for Community for Development (CFT), Misjonsalliansens partner i Kampong Speu. Bøndene sår først risen ett sted, og etter en måneds tid sår de risskuddene ut i åkeren med vann. – Vanligvis sår de risen i grupper av mange strå eller skudd. Vi har sett at risen vokser senere og at mange av plantene dør og bare noen få blir modne, sier Sony. Hvis bonden i stedet sår ut ett og ett risstrå om gangen, vokser risen fortere og den formerer seg bedre.

Vi besøker et område med flere risåkrer i distriktet Oddong. Mange bønder har sine små rismarker ved siden av hverandre, og noen av åkrene er sådd etter tradisjonell metode og noen etter ny. Bonden vi besøker forklarer at han bruker ingen kjemikalier, bare en gjødselblanding av avføringen fra gris og ku. I tillegg setter han ut ett og ett risstrå, noe som resulterer i bedre avlinger. Tolven Sony viser oss den ene risåkeren etter den andre og mener dette er gode nyheter. – Vi i CFT anbefaler bøndene å dyrke risen etter denne nye metoden. De har mindre utgifter og får mer avling, sier han. n ODDMUND KØHN

Nye utsendinger til Kambodsja Etter at Bente og Knut Foseide dro hjem til Norge i sommer har vi ikke hatt norsk tilstedeværelse i Kambodsja, men i januar flytter Karen Lim og Anders Myrene til Phnom Penh og blir våre nye utsendinger i landet. De var utsendinger på Filippinene fra 2009 til 2012, og etter noen få år på Sunnmøre skal de nå ut til ny tjeneste – denne gangen til Kambodsja. Anders er utdannet ingeniør, men jobber i dag som kirkeverge i Ulstein sogn. Karen er utdannet innen økonomi og har siden hun kom hjem til Norge vært daglig leder ved Kjeldsund ungdomssenter (NMS). De har tre gutter på fire, seks og åtte år. De reiser til Kambodsja for en fireårsperiode. n ODDMUND KØHN

Storby og landsbygd Nå er det mulig å oppleve smilene og varmen fra folket med den smertefulle historien. Ravinala Reiser skal i februar arrangere reise til Kambodsja. Reiseleder er tidligere utsending for Misjonsalliansen, Andreas E. Eidsaa Jr. Andreas har vært utsending både i Ecuador og Kambodsja og er nå kirkeverge i Sandnes. De to årene han og familien bodde i Kambodsja gjorde sterkt inntrykk. – Ingen steder har merket meg mer enn akkurat Kambodsja, sier han. Turen starter i hovedstaden Phnom Penh der to millioner mennesker ble jaget ut av byen av Pol Pot på få dager i 1975. Gruppen skal også besøke folkemordmuseet Toul Sleng og «The Killing fields» (Dødsmarkene) og vil få møte mennesker som opplevde og overlevde grusomhetene på siste halvdel av 70-tallet. Turen blir både ferie og fritid, og det blir et møte med land og kultur og med fattigdomsbekjempelse i noen av Misjonsalliansens prosjekter. – Jeg skal ta med reisefølget til gamle kollegaer i World Renew, og jeg skal vise fram noen av prosjektene på landsbygda, forteller Andreas E. Eidsaa Jr. n ODDMUND KØHN

Kambodsja x #6 25

Lærernes kreativitet blomstrer I oktober holdt Misjonsalliansen en konkurranse blant lærerne i Longchuan som er med i det verdibaserte miljøundervisningsprogrammet. Hver og en av lærerne ble bedt om å holde en presentasjon over hvordan de best mulig kan undervise sine elever i miljøfaget. – Kreativiteten hos lærerne har virkelig blomstret, forteller prosjektleder Layn Liu, de har blitt gode til å formidle og tar blant annet i bruk naturen, bilder og aktiviteter i undervisningen. Gjennom prosjektet har Misjonsalliansen utviklet et eget pensum i miljøundervisning som aktivt implementeres ved 12 skoler i Longchuan. n NINA THERESE SOLBERG

Utvidet arbeid på ressurssenter i Yunnan Yunnan provinsiale rehabiliteringssenter er handikapforbundets senter i Kunming. Daglig kommer mer enn 100 barn med funksjonshemning til senteret for å få fysioterapi, taleterapi eller undervisning i små grupper. Gjennom samarbeidet med Misjonsalliansen har de gått fra å ha en medisinsk forståelse av funksjonshemning til å få et større fokus på læring og de sosiale aspektene. Lederen fortalte at gjennom kursingen de har fått i prosjektet og arbeidet for barn med CP har de fått mer kunnskap og dermed kunnet utvide arbeidet til også å inkludere barn med andre diagnoser. n NINA THERESE SOLBERG

#6 #6/2015

Kina

Trodde ikke kirken involverte seg i samfunnet «I tillegg til å forkynne må vi også drive veldedig arbeid og tjene folk i lokalsamfunnet vårt. Da kan folk virkelig føle Guds kjærlighet gjennom oss.» Dette sa en av de kvinnelige pastorene som deltok på kurs i regi av Lincang kirke og Misjonsalliansen. Lincang kirke brukes både til gudstjenester og kursvirksomhet. Den ligger helt i utkanten av byen, grensende mot de mer rurale områdene. Et symbolsk bindeledd mellom by og land. En av disse høstdagene hadde pastor Qian og de andre pastorene som er involvert i det diakonale samarbeidet med Misjonsalliansen samlet kvinnelige pastorer fra mer enn åtte landsbyer i og rundt Lincang. Kursholderne for dagene var det provinsiale Kvinneforbundet, som er en del av myndighetene i alle provinser i Kina. De underviste om kvinnehelse og hiv-forebyggende arbeid. Alle kvinnene fikk også selv en helsesjekk i løpet av dagene. Men pastor Qian ville mer enn å lære kvinnene om helse og hiv. Han brukte også muligheten til å fortelle dem om viktigheten av at kirken spiller en rolle i lokalsamfunnet og driver sosialt arbeid. Han var overbevisende i sin tale, og en av kurslederne fra Kvinneforbundet fortalte senere at: «Vi hadde aldri trodd at kirken kunne involvere seg i samfunnet

på en slik måte, vi var sikre på at kirken bare drev med lovsang og forkynnelse. Men det er kjempebra at kirken starter med å drive diakoni. Vi vil mer enn gjerne fortsette samarbeidet med kirken». De kvinnelige deltakerne var også begeistret over det de lærte. Flere forstod nå at dette ikke bare var for dem, men at det de lærte skulle de ta med seg tilbake til sine egne kirker og landsbyer. Pastor Qian, som tidligere har vært skeptisk til å samarbeide med myndighetene, fikk selv noen nye tanker. «Nå tenker jeg faktisk at å inkludere lokale myndigheter også er en effektiv måte å få de til å bedre å forstå verdien av kirkens sosiale engasjement», sier han. «Lokale myndigheter har sine oppgaver, men det er en stor utfordring for dem å få lokalbefolkningen med seg. Myndighetene har ikke alltid det beste ryktet», fortsetter han. «Kirken, derimot, er en naturlig organisator blant den kristne befolkningen. Kirken er jo folket. Derfor kan vi samarbeide om å yte sosiale tjenester til folket.» NINA THERESE SOLBERG

Takk for nå, Kina! En liten skildring av familien Smørdals fire år som utsendinger for Misjonsalliansen til verdens mest folkerike stat. FORVENTNINGER . Det er fire år siden vi kom til Kina. Jeg husker vi stod på flyplassen i Kunming og nærmet oss passkontrollen med en forventning om at dette var en militær- og strengt kommunistisk stat. Med en sovende seks uker gammel bylt på armen og en 3-åring i handa prøvde vi å rette oss opp for å møte de strenge vaktene. Sannheten om landet var en ganske annen. Vi gled lett gjennom passkontrollen den gang, sammen med vaktene som byttet på å holde vår minste sønn eller klype den eldste i kinnene mens de fniste og lo. Det var bare så vidt de rakk å se på passene og visumene våre! Inntrykket av Kina som en politistat måtte vike for et samfunn med stor takhøyde. Her er ingenting svart/hvitt, og kinesere flest utfordrer og tolker daglig regler på sin måte.

Da vi reiste ut vinteren 2012, hadde vi et klart mandat fra Norge: Som siste norske utsendinger for Misjonsalliansen til Kina skulle vi sikre at kontoret kunne fortsette under kinesisk lederskap. Vi skulle også se på mulighetene for å få i gang et diakonalt

KLART MANDAT.

samarbeid med den offisielle kirken i Kina. Når vi nå drar hjem til jul, er vi trygge på at kontoret er i gode hender, og prosjektet med kirken er allerede godt i gang med et stort potensiale for vekst i hele Yunnan provins. Når man reiser ut som utsending, ligger fokuset gjerne på hva man kan bidra med i arbeidet og hva man kan tilføre mennesker man møter. En overraskende oppdagelse er hvor mye man selv vokser på å leve i en annen kultur; utfordringer som å ta sin første telefon på kinesisk, skifte mellom tre språk i løpet av en vanlig dag, sykle innom seks butikker for å få kjøpt 6 ulike dagligvarer eller å måtte legge vekk sin egen kultur i møte med trafikk, køsystemer og mennesker. De små utfordringene i hverdagen gir stor mestringsfølelse og forhåpentligvis en større toleranse i møte med andre kulturer.

OVERRASKENDE OPPDAGELSER.

Hver kveld samles millioner av kinesere i parker for å danse. Unge som gamle, frisører, bønder, advokater, gatefeiere og

offentlig ansatte. I dette fellesskapet betyr det ingenting hvem du er eller hva du har på deg. Noen kommer i dress og slips, andre har allerede trukket i pysj og Noen kommer slipperser. Alle er i dress og slips, inkludert. Dette er andre har allerede nok det som har gjort størst inntrykk trukket i pysj og på oss. Kina har en slipperser. Alle er såkalt relasjonskulinkludert. tur, hvor det å skape relasjoner både i jobbsammenheng og privat er viktig. I arbeidet må man ofte legge vekk norsk profesjonell distanse og sette seg ned og bli kjent med folk. Vi er takknemlige for den måten kinesere har møtt oss på; med vennlighet og nysgjerrighet. Og ikke minst at vi daglig har blitt inkludert i nye relasjoner i møte med både målgrupper, myndighetsansatte, kirkeledere, hushjelper, kollegaer eller fremmede på gata. n NINA THERESE SOLBERG OG THOMAS BULTI SMØRDAL

DANSEN I PARKEN.

Kina

#6 27

Målbare effekter av mikrolån I oktober var representanter fra alle MOMs lokalkontorer på kurs i My Tho. Kurset i deltakende oppfølging og evaluering gikk over tre dager og skal gjøre MOM bedre i stand til å dokumentere effekten av lån til fattige kvinner i Tien Giang.

Samarbeid med UNESCO om lærehefte om inkluderende utdanning I arbeidet med å fremme inkludering av barn med funksjonsnedsettelser har Misjonsalliansen i Vietnam jobbet for å sikre oppdatert informasjon til lærere og skoleledelse. Misjonsalliansen har arbeidet med UNESCO i Thailand for å få tillatelse til å oversette materiell og tilrettelegge for en vietnamesisk kontekst. Dette arbeidet har tatt flere måneder, men nå er publikasjonen endelig klar til trykking. – Vi håper at heftet vil være en ressurs både for lærere og for de barna som vil få glede av bedre tilrettelagt undervisning, sier prosjektleder Lu Hồ Thanh Trúc ved Misjonsalliansens kontor i Ho Chi Minh City. n GURO NESBAKKEN

#6 #6/2015 Vietnam

Det var to personer fra et konsulentfirma i Hanoi som gjennomførte kurset, og hvert lokalkontor stilte med leder, nestleder og to lånekonsulenter. – Det er ikke bare tall, prosenter og bunnlinjer som er viktige i en bankdrift som vår. Resultat og sosial innvirkning på familier og lokalsamfunn er også viktig, sier Huong, ansvarlig for mikrofinans ved Misjonsalliansens kontor i Ho Chi Minh. De beste eksperter på situasjonen til sårbare og marginaliserte mennesker er sårbare og marginaliserte lokalsamfunn selv. – Gode metoder for måling av effekten av mikrolån er nødvendige. Vi tror «Deltakende oppfølging og evaluering» er et godt verktøy og en god metodikk for bedre å forstå bærekraften i små lån til fattige kvinner, mener Huong. Deltakende oppfølging og evaluering krever en god og tillitsfull relasjon til låneklientene og evne til å forstå og tolke det klientene forteller. Kursdeltakerne fikk derfor i oppgave å skrive ned på en lapp én sann ting om seg selv og én oppdiktet og usann ting. Lappene

ble samlet inn og omfordelt, og man skulle deretter gjette hvem lappen tilhørte. Oppgaven skapte mye engasjement og latter. Hensikten med mikrofinans er bærekraftig utvikling hos familier og i lokalsamfunn, men hva skal være beviset på forandring i lokalsamfunnet? Vi planlegger å gjøre en standardundersøkelse hos familier og i hjemmene før lån blir innvilget og en ny slik analyse etter at man har hatt lån over en gitt tid, forteller Huong og fortsetter: – Kriterier for målbare endringer fra før til nå kan blant annet være om barna har skolegang, om man har toalett eller ikke, om man har elektrisitet i huset, om man har tilgang på rent vann og om hvordan kjøkkenet ser ut. MOM skal ha et verktøy for å kunne danne seg et bilde av effekten på bankdriften, men Huong mener samtidig at noen familier gjør sine helt klare valg. – Jeg har møtt mange familier som er svært fattige og som bor kummerlig i dårlige hus, men de har investert det de tjener i barnas utdannelse. Det er også et valg. n ODDMUND KØHN

Ny rampe til toalett.

Det første tilrettelagte toalettet for barn med funksjonshemninger I Mekongdelta

«Under fotballturneringen lærer barna å ta vare på miljøet, og søppelplukking på fotballbanen er en del av programmet.»

Mye moro med en liten fotball! 4. oktober 2015 organiserte Misjonsalliansen en fotballturnering i Tan Phu Dong i Tien Giang provins. 240 skolelever og 71 trenere fra Misjonsalliansens prosjektområder deltok. Under arrangementet lekte og spilte barna med stor begeistring, og de hadde mulighet til å møte nye venner og lære av hverandre. I tillegg lærte elevene å samarbeide, og de lærte å ta vare på miljøet og å hjelpe andre. Alle skoler i Vietnam bygger nå positive læringsmiljøer der elever

kan styrke både sin fysiske og mentale helse. Med slagordet «Hver skoledag er en morsom dag for barn», blir fotball brukt som et viktig virkemiddel. – Ved slutten av turneringen var barna svært fornøyde, ikke minst fordi de forsto at de alle sammen var vinnere! forteller Misjonsalliansens prosjektkoordinator, Vo Duc Dung. n GURO NESBAKKEN

Offentlige bygninger mangler ofte tilrettelegging for funksjonshemmede, og det er en av de viktigste barrierene for integrering. – Dette gjør det vanskelig for mennesker med funksjonsnedsettelser å få tilgang til yrkestreningssenter, utdanning, kapasitetsbygging og sosial inkludering, sier Ms. Duong Thi Van, som leder interesseorganisasjonen for funksjonshemmede i Hanoi. Mangel på tilrettelegging er også en stor utfordring i Tien Gian-provinsen der Misjonsalliansen støtter prosjekter for inkludering av funksjonshemmede. Samtlige offentlige bygg mangler ramper og tilrettelagte toaletter. I 2015 har Misjonsalliansen i Vietnam renovert et toalett på ressurssenteret i Tien Giang. Dette toalettet er det første i Tien Giang og i hele Mekongdeltaet som følger myndighetenes standarder og som sikrer tilgang for mennesker med funksjonsnedsettelser. n GURO NESBAKKEN

Vietnamx

#6 29

Reportasje M #6/2015

Reportasje M

Eframtiden n meny for I tretten år har Misjonsalliansen gitt lån til fattige kvinner i Vietnam. Veksten har vært stor, både i antall lånekunder og total låneportefølje, men MOM trenger mer kapital. Nguyn Thi Hông Hanh har lån, men skulle gjerne kunnet låne mer. Tekst og foto: Oddmund Køhn

Reportasje M

#6/2015

Nguyn Thi Hông Hanh ønsker oss velkommen til hjemmet sitt. Vi sitter like utenfor huset, men det er en bred åpning inn til stua. Det lille huset ligger like ved en smal, sementert sti, cirka én meter bred, som er en hovedferdselsvei fra den store hovedveien og innover jungelen. Bambushus og små mursteinshus ligger på rekke langs veien. Hver morgen selger Nguyn frokost ved en hovedvei et stykke fra hjemmet sitt; varm nudelsuppe fra en ambulerende trillevogn. Dette er jobben hennes som har blitt mulig gjennom lån fra MOM, Mekong Organization of Microfinance. Mikrofinansinstitusjonen eies av Misjonsalliansen sammen med Women´s Union, en statlig kvinnebevegelse. – Jeg holder nå på med mitt tredje lån. Nåværende lån er på åtte millioner Dong (3800 kroner), og jeg har tidligere lånt tre og fire millioner, forteller Nguyn.

VARM FROKOST.

#6/2015

Reportasje M

ORGANISERT LÅNEORDNING. Kvinnebanken som ble etablert i 2002 har vært en suksess, med jevn vekst fra år til år. I løpet av 2015 har antall låneklienter passert 40 000. – Dette fører til en bedre økonomi og en mer forutsigbar hverdag for de familiene som er berørt, forteller Tran Thuy Hoa, leder av MOMs lokalkontor i Cai Lay i Tien Giang-provinsen. Hennes kontor med ti ansatte har 7500 klienter. – Kvinnene forteller oss at de først vil bruke en forbedret inntekt på skolegang til barna. Det neste er å investere mer i familiebedriften sin, og i denne delen av provinsen er det mest vanlig med landbruk og hagebruk, dyrking av frukt og grønnsaker og dyreoppdrett. Den enkelte låneklient blir først screenet av den lokale representanten fra Women´s Union, deretter blir selve søknaden sendt videre til nærmeste MOMkontor. Det må ligge noen kriterier til grunn for at man skal få innvilget lån, blant annet skal den enkelte

Vu Minh Ha fra Misjonsalliansens kontor i Vietnam står sammen med Tran Thuy Hoa, leder av MOMs lokalkontor i Cai Lay. kunne vise til en viss grad av sikkerhet. Denne prosessen skjer i åpenhet og med respekt for den enkelte. Kvinnene som har lån i MOM blir videre samlet i grupper på 7–13 medlemmer, og hver gruppe velger en gruppeleder. Flere grupper danner en større enhet med en senterleder. Gruppelederne representerer alle låneklientene i møte med MOM og Womens´s Union. LOJALE KVINNER. I et annet hjem i nærheten av Nguyn er

nærmere 20 kvinner samlet. Sammen med kvinnene er også en representant fra Women´s Union og en lånekonsulent fra MOM. Dette er dagen da den månedlige tilbakebetalingen skal finne sted. Hver enkelt låneklient betaler først sitt avdrag til gruppelederen, som igjen betaler hele gruppas bidrag til lånekonsulenten. Humøret er godt, og latteren sitter løst. På spørsmålet om de er fornøyd med ordningen

Å kunne lese og skrive er ingen forutsetning for å få lån hos MOM. I stedet for å undertegne med navn kan man signere med fingeravtrykk.

svarer alle bekreftende. – Ja, vi er svært glade over muligheten til å få lån, sier en av kvinnene, og en annen legger til: – Det er ikke vanskelig å betale tilbake. Men for noen kan det av og til være vanskelig å finne de nødvendige pengene til renter og avdrag, det kan skyldes sykdom i familien eller andre uforutsette utfordringer. – Det er klare regler for betaling av månedens avdrag. Hvis en person i gruppa har problemer med å betale avdraget, vil de andre betale hennes del. Hun betaler så tilbake på et senere tidspunkt når hun har penger, forteller Tran Thuy Hoa fra MOM, og hun fortsetter: – Ved et tilfelle var en av låntakerne i en vanskelig situasjon og kunne ikke betale. Resten av gruppa kunne heller ikke dekke hele denne kvinnens avdrag. De kontaktet dermed senterlederen, og alle gruppene bidro sammen. >

Reportasje M

#6/2015

Reportasje M

Nguyn Thi Hông Hanh viser oss trillevognen sin og forklarer hvordan hun jobber. Dagen i forveien har hun kjøpt inn alle ingrediensene til nudelsuppa, og så står hun opp klokken to hver natt og begynner forberedelsene. Menyen er hennes egen. – Først lager jeg nudlene fra grunnen av, og de lages av rismel. Fisk og svinekjøtt skal marineres, og kraften lager jeg av fisk og kjøtt. Deretter legger jeg til grønnsaker, lime og krydder. Klokken fem har jeg alt klart, og jeg triller vognen bort til hovedveien. Vognen har et lite ildsted, slik at kundene kan kjøpe varm nudelsuppe. Mens vi snakker sammen, kommer en dame og setter seg. Hun er nestleder i Women´s Union i denne kommunen, og hun følger med på samtalen. Nguyn Thi Hông Hanh fortsetter: – Jeg selger frokost fra klokken halv seks til ni hver morgen, og normalt selger jeg ca. 40 boller med suppe.

LITE SØVN.

Representanten fra Women´s Union mener det er en hovedgrunn til at denne kvinnebanken har hatt suksess. – Både vi i Women´s Union og lånekonsulentene følger tett opp alle de som får lån fra MOM. Lånetakerne skal aldri måtte føle seg alene når det oppstår vanskeligheter. Tran Thuy Hoa ved lokalkontoret til MOM mener det samme. – Våre lånekonsulenter er godt trent, og de blir lært opp til å ha god relasjon til klientene. Med god rådgivning vil vi hindre at kvinnene blir ofre for lånehaienes skyhøye renter. MOM er ikke alene på lånemarkedet. Det finnes noen seriøse aktører på markedet, men det er også mange såkalte lånehaier. – Men vi er jo best, sier Tran Thuy Hoa og smiler, og hun forklarer hvorfor hun mener det. – Vi er best på oppfølging, i og med V I E R BES T.

vi besøker låntakerne én gang i måneden. Dessuten har vi gunstige renter, og vi har ingen gebyrer. I tillegg tilbyr vi trening og kurs for å gjøre klientene bedre på forretningsdrift. Vi holder kurs i landbruk, dyreoppdrett, regnskap, lover og regler, likestilling og antivold. Nguyn Thi Hông Hanh har fire døtre, alle går på skole og den eldste er 16 år. – Jeg tjener 50 kroner om dagen, og mannen min tjener en del mindre. Han hjelper meg om morgenen, men ellers er han motorbike-sjåfør og tar tilfeldige kjørejobber. Hun forteller om økonomiske utfordringer, blant annet med å ha fire barn på skolen. – Nylig måtte jeg ta opp et kortsiktig lån i forbindelse med skolestart. Jeg har lånt en million Dong (480 kroner) og må betale tilbake 1,2 millioner innen to måneder. MOM vet at mange flere kvinner ønsker lån, og mange ønsker også høyere lån. Men MOM lider under mangel på nok lånekapital. – Det kommer alltid flere nye søknader mot slutten av året, på nyåret og i forbindelse med Tet (den vietnamesiske nyttårsfeiringen), men vi kan ikke imøtekomme alle. Det er trist. Vi spør hovedkontoret, men situasjonen er den samme ved de andre lokalkontorene, sier Tran Thuy Hoa. Nguyns drømmer for framtiden handler først og fremst om døtrenes skolegang og videre studier. Men hun håper at hun en dag også kan selge mat på ettermiddagen. – Hvis jeg får flere og større lån, vil jeg skaffe meg en bedre vogn, en vogn med fin dekorering. Og hvis jeg kan skaffe meg et fast sted å stå hele dagen, vil også inntjeningen bli bedre, sier Nguyn Thi Hông Hanh. oddmund.kohn@misjonsalliansen.no

NY VOGN OG VAKKER DEKORERING.

Nguyn Thi Hông Hanh ønsker seg en enda større og finere vogn. I tillegg vil hun ha en fast plass ved hovedveien hvor hun kan stå og selge nudelsuppe, men det koster mer penger enn det hun har mulighet for i dag. Får hun det, vil hun også selge middag på ettermiddagen. Først ønsker hun et større lån fra MOM.

MIDDAG PÅ ETTERMIDDAGEN?

Reportasje M

#6/2015

O, jul med din …

Så er julen her igjen. En gledelig høytid som mange forbinder med hektiske kalendere og altfor mange gjøremål. Enten det er julevasken, forberedelser til julemessen eller innkjøp av julegaver til foreldre, barn eller den nye svigersønnen som skal feire jul med deg for første gang, er førjulstiden en smule hektisk. I bunn og grunn vasker vi hus, steller i stand mat og pakker inn gaver for å glede de vi er

mest glad i. Julen handler om å tilbringe tid sammen og glede seg over nærværet og

1 Mannen min sier han har alt og ønsker seg ingenting, hva skal jeg kjøpe til han? KLASSISK SITAT OG ET HODEBRY for deg som på en kreativ måte må finne ut hva som kunne glede og overraske mannen din. Vi i Misjonsalliansen har svaret: Gi han det geniale julegavekortet «Et annerledes gavekort» fra Misjonsalliansen. Konseptet er enkelt: Du bestemmer gavekortets verdi, og mottakeren, som i dette tilfellet er mannen din, kan bestemme hvilket av Misjonsalliansens prosjekter han ønsker å gi pengene til. Her vinner alle. Du får gitt en kreativ gave, han på sin side får oppfylt ønske om å få ingenting, men får samtidig muligheten til å donere penger til noen som virkelig trenger en gave.

Litt på siden #6/2015

Av Julie Fehn Olsen

selvfølgelig det viktigste: at Gud sendte sin sønn, Jesus, til jorden som et lite barn.

Vi i Misjonsalliansen har i år sett for oss noen klassiske dilemmaer som kan forekomme i førjulstiden og gir nedenfor god veiledning til hvordan dilemmaene kan løses. Kanskje dette kan være til hjelp for deg?

glede? 2

Jula er en tid for å glede andre, hvem kan jeg glede?

I år ønsker Misjonsalliansen små og store donasjoner til arbeidet vårt i Kambodsja. I Kambodsja er det mange fattige mennesker som verken har råd eller mulighet til å feire jul. Ved å gi en gave til arbeidet i Kambodsja kan du være med og gi et barn mulighet til å gå på skole eller få et helsetilbud. Det er en ganske fantastisk gave!

Benytt giro du har fått i posten eller

kontonummer 3000 16 00040. Merk med «Julegaven».

Jeg skulle ønske det var jul hver måned, slik at jeg kunne spre glede hele tiden.

Fortvil ikke, Misjonsalliansen har løsningen! Gjennom fadderskap hos oss er det jul hver måned. Dette er fordi faddere hos oss gir et månedlig beløp til fattige barn i et av våre prosjektland. Det er veldig enkelt å bli fadder hos oss. Du kan bare gå inn å registrere deg på www.blifadder.no

x Litt på siden

Portrett â&#x20AC;&#x201A; #6/2015

Portrett

Slutter som generalsekretær etter nesten ti år

eg har sett mennesker få et nytt liv

– Var vi bare en bistandsorganisasjon, kunne vi visket oss selv ut av kartet. Vi ville både blitt historieløse og rotløse … og uten røtter dauer du. Tekst og foto: Oddmund Køhn

Portrett

x #6/2015

På en kaffebar like ved kontoret i Sven aktør i misjons- og utviklingsarbeid, og i Ecuador Bruns gate i Oslo prøver Arnt H. Jerpstad å beskrive lærte han mye man ikke lærer på en skolebenk. – Jeg og definere den organisasjonen han har tjent i seks- skjønte at det er mulig å gjøre noe med fattiges ten år og som han snart skal forlate. Tiden som situasjon. Med egne øyne så jeg at folk ble løftet ut generalsekretær nærmer seg slutten, og etter seks av fattigdom, forklarer han og leter etter ord som og et halvt år som utsending i Ecuador og snart ti år best kan formidle det han vil si. Det blir nærmest et i sjefsstolen, står nye utfordringer for tur. – Vårt personlig vitnesbyrd. – Jeg ble jo kjent med dem, og «reason to be» og vår eksistensberettigelse handler jeg gikk sammen med dem! Jeg så liv bli forandret! om å være en organisasjon som viser Guds kjærlig- Det var en fantastisk skole. het i ord og gjerning, sier han. – Jeg har sett det samme i alle landene jeg har besøkt i løpet av disse EN GOD ORGANISASJON. Da Arnt tiltrådte stillingen årene: Mennesker som er blitt berørt og forandret i 2006, var årsbudsjettet til Misjonsalliansen i overkant av 80 millioner kroner. I dag er budav Guds kjærlighet! sjettet nærmere 115 millioner. Nye land I juni 2006 begynte Arnt i stillingen Det som vi og nye prosjekter er kommet til, og arbeidet som generalsekretær og tok over rollen gjør i livet, som leder etter en markant person gjenfarges vi av. og prosjektene ute har til enhver tid måttet forholde seg til krav fra Digni og nom mange år. – Man skal jo være passe Norad. I tiden med Jerpstad som sjef har sprø for å ta over etter Nils-Tore Andersen, sier han og smiler. – Nils-Tore løftet Misjonsal- Misjonsalliansen vist seg tilliten verdig. – Vi har måtte skjerpe oss og kunne vise til gode liansen fra å være en liten organisasjon til å bli en betydelig og respektert misjonsorganisasjon, og han resultater, og vi har utviklet en kultur vi kan være har i årene etter vært en eks-generalsekretær som stolte av. Både utenlandsarbeidet, informasjonshar vært en god støtte for meg og som har represen- og markedsarbeidet har hatt et driv om å stadig bli tert oss i utallige sammenhenger helt fram til i dag. bedre. Jeg er stolt av det vi har fått til sammen. Arnt er også stolt av folkene han har knyttet til seg. Men jeg ønsket ikke å gå inn i brukte sko, jeg måtte Han måtte ganske fort ansette ny utenlandssjef, være meg selv. informasjonsleder og økonomileder. – Jeg var heldig MISJONÆRLIV. Arnt Jerpstad ville finne sin egen rolle som raskt fikk mulighet til ansette nye medarbeidere som leder, og han er for øvrig den eneste general- og rekruttere nye personer til ledergruppa. De folkene sekretæren i Misjonsalliansens historie med erfa- har jeg jobbet sammen med hele tiden. Skal man ha ring som utsending. Det var en god skole. noen som helst mulighet til å bringe et arbeid videre, – Det som vi gjør i livet, farges vi av. I 1996 så jeg handler det om å finne flinkere folk enn en selv på annonsen som søkte etter sosionomer til Ecuador, alle områder. Det har jeg klart, sier han. og den førte Reidun og meg inn i Misjonsalliansen. I løpet av Arnt Jerpstads periode som leder har Jeg er takknemlig for de mulighetene jeg fikk i Ecua- Misjonsalliansen startet opp nytt arbeid i Kambodsja dor og at jeg fikk være med i gründerfasen med å og Liberia, etablert en helt ny mikrofinansbank etablere lånefondene og bygge opp en organisasjon i Liberia og samlet og organisert et stadig voksende fra grunnen av, forteller han om årene som nærmest mikrofinansarbeid i et nytt selskap. > gjorde han til en latiner. – De seks årene i Ecuador vil alltid stå for meg som høydepunktet i arbeidskarrieren min. Arnt Jerpstad har vært med og profesjonalisere Misjonsalliansen. Organisasjonen er en troverdig IDENTITET.

#6/2015

Portrett

POPULÆRT. Arnt trives også som sjef på kjøkkenet, noe Misjonsalliansens stab har erfart flere ganger. På sin siste fredagskaffe på kontoret serverte Arnt oss sin favorittbakst; skoleboller.

Portrett

x #6/2015

I løpet av Arnt H. Jerpstads tid som generalsekretær har Misjonsalliansen startet opp arbeid i to nye land, blant annet Liberia. Fra å konsentrere arbeidet til Sør-Amerika og Asia, skulle Misjonsalliansen nå også jobbe i Vest-Afrika, i et av verdens minst utviklede land og et land som lider under følgene av en borgerkrig.

PROSJEKTBESØK.

– Etableringen av Alliance Microfinance AS, SER FRAMOVER. Som generalsekretær har Arnt vært heleid av Misjonsalliansen, skulle vise seg å være et sentral i utarbeidelse av strategier og verdiplattform. riktig og strategisk grep for videreføring av et stort Den sier blant annet: «Fattige og diskriminerte skal mikrofinansarbeid. Også innenfå møte Jesu kjærlighet i ord og for dette arbeidet har vi vært handling. Sammen vil vi kjempe I løpet av Arnt dyktige med tanke på ansettelse for å frigjøre de ressurser og muligJerpstads periode av riktige personer. Veksten har heter som Gud har gitt oss alle.» At som leder har vært formidabel med i dag 200 mennesker skal få være det de er Misjonsalliansen millioner dollar i utlånt kapital og skapt til å være har vært viktig for startet opp nytt arbeid Arnt. Nå skal han snart starte opp med mer enn 175 000 lånekunder, i Kambodsja og Liberia. som generalsekretær i Livsglede og vi er helt i spissen vedrørende faglig tenkning. for eldre, og han mener det er noen likheter her. FAMILIEN JERPSTAD. Tiden i Misjonsalliansen har for – Livsglede for eldre handler om noe av det samArnt vært et familieprosjekt. Derfor har avgjørelsen me. Det synes å være en tendens til å uniformere de om å slutte som generalsekretær vært en sak som eldre og ta fra de det de har hatt. Jeg skal arbeide for også har angått Reidun og de fire barna. å gi de mulighet til å være de menneskene de alltid – Det river ganske godt i følelsene mine når jeg har vært, selv om de er blitt gamle, sier Arnt. nå slutter. Dette har egentlig vært hele min families Men først skal han ta avskjed med Misjonsallianlivsprosjekt. Barna ble født inn i dette. De husker sen, og selv om han ikke vet hvem som skal ta over, ikke annet enn at pappa og mamma har vært opp- må den nye lederen uansett bruke sine egne sko og tatt av Misjonsalliansen og at det har vært snakket finne sin egen rolle. Arnt H. Jerpstad har likevel en om arbeidet under frokost, middager og kveldsmat. hilsen til den nye generalsekretæren. – Uten røtter De to eldste har vært ute som volontører, og de to dauer vi. Misjonsalliansen er en diakonal misjonsandre er klare på at de vil gjøre det samme når de organisasjon som skal formidle Jesu kjærlighet i ord blir gamle nok. og handlinger. oddmund.khon@misjonsalliansen.no

#6/2015

Portrett

Andakten kommer fra Vågbygd menighet Vågsbygd er den største bydelen i Kristiansand med ca. 37 000 innbyggere. I denne bydelen finnes en aktiv menighet med mange tilbud. Vågsbygd menighet vil være både inkluderende og utfordrende, og menighetens drøm er at alle mennesker som er i kontakt med Vågsbygd kirke skal få et glimt av himmel.

FOTO: ROLF STEINAR BERGLI

Vårt Prosjekt Vågsbygd menighet støtter arbeidet i Ecuador hvor Misjonsalliansen jobber i de store slumområdene i havnebyen Guayaquil. Menigheten støtter ulike prosjekter innenfor blant annet lokalsamfunnsutvikling, inntektsskapende tiltak, helse, skole og kirkearbeid, Støtten går også til sårbare grupper som mennesker med funksjonshemninger, barn og ungdom.

Frigjøring for rikinger Moses vokste opp i Faraos hoff, i det tilsynelatende evige riket Egypt. Han fikk det beste hva verden kunne tilby av materiell velstand og skolering. Han kunne blitt noe helt annet enn en frigjøringshelt, kanskje et idol, eller en toppleder i verdens sentrum. Men det var en fremmed dragning i ham. av Nils Terje Andersen, Vågsbygd menighet Han var ingen egyptisk prins. Han var en hebreer. Og da han så hvordan hebreerne trellet og ble mishandlet av egypterne, eksploderte han og tok livet av en egyptisk slavedriver. Så flyktet han. Vekk fra alt han hadde hatt av velstand og muligheter. Vekk fra Egypt. Historien om Moses fortelles så usentimentalt. Den spanderer alle følelsene på leseren. Særlig den som har vokst opp i en tilsynelatende evig rik og mektig del av verden, men som likevel merker en fremmed dragning, en tomhet, til tross for at livet er fullt av goder. Frigjøringshelten Moses flyktet to ganger fra Egypt. Den første gangen flyktet han fra Farao, men også sitt eget tomme liv. Den skolerte mannen endte opp med å gjete sauer. Det lukter aske av et utbrent liv, en lidenskap som har sloknet. Men så hendte det at han fikk se en busk som brant. Og synet tiltrakk Moses. For den brant ikke opp. Og stemmen fra den brennende busken ga ham et liv og et kall. Den ilden ble hans venn og lidenskap gjennom hele resten av livet. Den andre gangen Moses flyktet, marsjerte han stolt, med et lite slavefolk, ut av Egypt. Mer på vei til noe, enn fra noe. På hele den lange reisen fulgte en ildstøtte med for å lyse på den veien de skulle gå. Jeg tenker på hvor glad Moses må ha vært i den ilden. Der den brant var han hjemme. Han forteller at han var utrolig mye rikere når han fulgte ilden, enn da han bare bodde i verdens mektigste palass, uten mening eller kall. Derfor er Pauli ord ikke et krav, men et evangelium: «Vær ikke lunkne, men ivrige. Vær brennende i Ånden, tjen Herren! Vær glade i håpet, tålmodige i motgangen, utholdende i bønnen. Vær med og hjelp de hellige som lider nød, og legg vinn på gjestfrihet.» Rom 12,11–13 n

x Ettertanke #6 43

For 230 nok fikk du i …

2013

2014

USD 39

USD 34,7

30 25 20 15 10 5 0

En besværlig kurs En rekordhøy dollarkurs gjør utvikling og bistand mindre verdt. Konsekvensen er at vi må gjøre millionbesparelser – eller øke inntektene betraktelig.

Svak norsk krone og høy dollarkurs er gull verdt for turismen i Norge og norske eksportbedrifter, men for Misjonsalliansen og andre tilsvarende organisasjoner er dollarkursen dårlig nytt. En rekordhøy Misjonsalliansen dollarkurs gjør utvil gjerne vikling og bistand prioritere og dyrere å drifte. – I ni år hadde opprettholde vi en rimelig stabil prosjektene ute. dollarkurs på seks kroner, og endringen som skjedde for snart ett år siden kom overraskende på oss, sier Oddbjørg Hildre Storaker, økonomileder i Misjonsalliansen. Den norske kronen begynte å svekke seg, oljeprisen gikk nedover, mens dollarkursen gikk motsatt vei; oppover. Siden Misjonsalliansen budsjetterer alt utearbeidet i amerikanske dollar for på den måten å gi prosjektene større forutsigbarhet, er utviklingen på dollarkursen utfordrende for organisasjonen.

#6/2015

NB!

– Vi er svært sensitive i forhold ralsekretær, Tone Lindheim. til dollarkursen, fortsetter Oddbjørg. Misjonsalliansens ledelse må – Et knepp på 0,1 på dollarkursen justere årets budsjett som ble lagt utgjør minst én million kroner i økte utmed utgangspunkt i en dollarkurs på gifter for Misjonsalliansen. En endring 6,5 og samtidig gjøre vanskelige valg i dollarkursen fra i forhold til neste års Misjonsalliansen er 6,0 til 8,5 utgjør budsjett. takknemlig over å ha en ekstrakostnad – Vi må begrense en stor gruppe faddere underskuddet i 2015 på 25 millioner for arbeidet vårt og og faste givere, men som vi forventer blir spiser opp det tidbehovet for nye givere er på ca. 10 millioner, og ligere overskudderfor har vi redusert større enn noen gang. det vi har hatt. utebudsjettet med 8 Når analytikere antyder at vi i Normillioner kroner. Men vi kan ikke rege kan få en dollarkurs på 9,5 i løpet dusere ned prosjektene våre for raskt, av 2016, betyr det at Misjonsalliansen og derfor bruker vi reservene våre. må leve med en usikker situasjon Et kutt på 25 % er mer enn å skjære i tiden som kommer. inn til benet, mener Oddbjørg Hildre Misjonsalliansen vil gjerne prioritere Storaker. og opprettholde prosjektene ute. Misjonsalliansen er takknemlig over – Misjonsalliansen hadde god økoå ha en stor gruppe faddere og faste nomi og var i ferd med å bygge opp givere, men behovet for nye givere er arbeidet med flere nye partnere. Vi vil større enn noen gang. gjerne utfordre utsendinger og lokale – Vi ønsker ikke bare opprettansatte og spørre om det er mulig holde det arbeidet vi gjør i øyeblikå få til like mye med færre midler, ket, vi har mange nye planer og men vi må trolig redusere prosjekter oppgaver foran oss, og vi ønsker å og også antallet lokale ansatte, sier øke og utvide arbeidet, sier Tone utenlandssjef og fungerende geneLindheim. n ODDMUND KØHN

2015 !

USD 27,4

Endring i fadderkontingenten Misjonsalliansen øker i 2016 fadderkontingenten fra 230 til 275 kroner. For de som allerede er faddere vil økningen skje 1. april; for nye faddere vil den nye kontingenten gjelde fra starten av 2016. – Beløpsøkningen handler om at vi gjerne vil opprettholde det gode arbeidet vi gjør i prosjektene våre, men den sterke dollarkursen er en trussel for oss, sier Håkon Aandstad, leder av Markeds- og giveravdelingen i Misjonsalliansen. Han legger til: – Misjonsalliansens arbeid i SørAmerika, Asia og Afrika er budsjettert i amerikanske dollar, og det gjør oss ekstra sårbare. En oppadgående dollarkurs gjør at arbeidet vårt ute lider og må reduseres. – I fadderhåndboka står det at vi endrer fadderkontingenten hvert tredje eller fjerde år. Nå er det fem år siden sist. Når vi gjør en slik endring, er det for å kunne nå like langt ut,

sier Solveig Skaug, mangeårig fadderansvarlig i Misjonsalliansen. Men alle faddere skal etter hvert få god informasjon om endringen. – Vi skal sende brev til alle faddere om hva som gjelder for den enkelte, sier hun. I Norge øker prisene på varer og tjenester fra år til år. Det gjør de også i de landene vi jobber i. Økningen vi nå gjør er ikke dramatisk, mener Håkon Aandstad. – Nå legger vi oss på et nivå som tilsvarer andre organisasjoner som det er naturlig å sammenligne oss med. Vi tror vi har faddere med et stort hjerte for menneskene de hjelper og at de fremdeles vil bety en forskjell, sier han. n ODDMUND KØHN

I Norge øker prisene på varer og tjenester fra år til år. Det gjør de også i de landene vi jobber i.

NB!

#6/2015

Fremtiden er hybrid Den siste tiden har vi hørt de gode nyhetene om at andelen av jordens befolkning som lever i ekstrem fattigdom har blitt redusert fra 36 prosent i 1990 til 12 prosent i 2015. Fortsatt gjenstår det mye på mange områder, fortsatt finnes det altfor mange fattige og ekstremt fattige, men vi vet nå at det er mulig å skape en bedre verden gjennom målrettet og koordinert innsats på de områder som fremmer utvikling. Et av de områdene som vil kreve betydelig mer innsats er å gi flere fattige tilgang til finansielle tjenester som kreditt, sparing og forsikring. Fortsatt mangler 2,5 milliarder voksne, det vil si halvparten av jordens voksne befolkning, tilgang til formelle finansielle tjenester. Målet med mikrofinans er å øke fattige menneskers tilgang til slike finansielle tjenester. Den kraftige etterspørselen av mikrofinans oppstod fordi aktørene innen den formelle bankVåre ledere må både og finansnæringen i fattige land ikke var i stand til, være gode diakoner og eller villige til, å imøtedyktige bankfolk. komme behovene fra lavinntektsgrupper. Fra 1970-tallet skjedde det derfor 46 #6/2015

en oppblomstring av mikrofinansinstitusjoner. Disse var ofte initiert av og drevet som «non-profit» og «non-governmental» organisasjoner, og i svært mange tilfeller finner vi bistandsorganisasjoner og religiøse aktører bak slike initiativ. Med stadig økende etterspørsel og utbredelse vokste det fram et behov for kommersialisering og regulering av disse institusjonene, og fra 90-tallet ser vi framveksten av en ny type organisasjoner som kombinerer rasjonaliteter fra organisasjonstyper som tidligere var skarpt atskilt, henholdsvis sosiale og kommersielle aktører. Misjonsalliansens mikrofinansinstitusjoner (MFI-er) er, eller er i ferd med å bli, slike «hybride» organisasjoner. Eieren av MFI-ene er en diakonal misjonsorganisasjon, og MFI-ene er tuftet på det samme diakonale grunnlaget. Våre verdier, mål og målgruppe er uforandret. Organisasjonsformen er

✚

Mikrofinans

sikre at vi alltid har et solid økonomisk fundament. Derfor er det en viktig og høyt prioritert oppgave å finne frem til aktører som deler våre verdier og våre mål, og som kan hjelpe oss med vår store oppgave i å sørge for at stadig flere får de økonomiske verktøyene de trenger for å forsere de mange hindrene på veien ut av fattigdom.

En utfordring er at MFI-ene må oppfylle de samme strenge kriterier som en hvilken som helst annen stor, kommersiell bank.

Våre MFI-er har i dag 175 000 kunder. Om fem år vil antallet mennesker som nås være atskillig større. Dette gir store, positive ringvirkninger for enkeltmennesker og lokalsamfunn. For å skape et godt fundament for videre vekst i MFI-ene må vi kombinere det beste fra to verdener: ■■

Vår bakgrunn i diakonalt misjonsarbeid og det dia-

konale verdigrunnlag som hjelper MFI -ene til å ha et ufravikelig fokus på å hjelpe de som trenger det mest og til å bruke overskudd til å nå lengre ut. ■■

Som regulerte banker sikrer vi høy grad av profesjo-

nalitet i alle deler av virksomheten, mulighet til større utbredelse, mulighet til et atskillig større spekter av finansielle tjenester, og tilgang til teknologi som gir kundene våre en enklere tilgang på banktjenestene. Fra forskerhold vet vi at hybride organisasjoner ofte er pådrivere for innovasjon og utvikling. I skjæringsfeltet mellom de to verdenene oppstår det nye løsninger. Dette behøves om vi skal klare å nå målet om full integrering av de altfor mange som står uten tilgang til finansielle tjenester, slik at de kan skaffe seg et levebrød, få seg bolig, være i stand til å betale for medisinske utgifter, få mulighet til trygg sparing til gode formål og å ha forsikringer som reduserer sårbarhet når det uventede skjer. n

Mikrofinans Andreas Andersen Daglig leder, AMAS (Alliance Microfinance as)

FOTO: PRIVAT

imidlertid annerledes, og kravene som stilles til MFI-ene er svært mye strengere. Misjonsalliansens MFI-er gjennomgår stort sett de samme utviklingstrinnene; fra å være programmer i rammen av bredere samfunnsutviklingsprogram – til siden å bli spesialiserte mikrokredittfond – for til sist å ta steget ut til å bli omdannet til regulerte banker. Dette er en ønsket utvikling fordi det setter oss i stand til å nå lengre ut med flere og bedre tjenester. Samtidig innebærer dette mange nye utfordringer og oppgaver for Misjonsalliansen. Som banker er MFI-ene underlagt strenge reguleringer. Det stilles blant annet krav om at ansatte skal inneha spesifikk formell kompetanse og erfaring, og en stadig større del av arbeidsstokken må derfor hentes fra bank- og finanssektoren, og ikke som tidligere da man søkte å rekruttere ansatte med en bakgrunn fra kirke- og bistandsmiljøet. Dette møter vi ved å utvikle gode utdanningsprogram som våre ansatte må igjennom. I samarbeid med Diakonhjemmet Høyskole og lokale akademiske partnere kan vi nå tilby utdanning innen mikrofinans og verdibasert ledelse. Slik former vi våre ledere til å bli gode diakoner og dyktige bankfolk. Like viktig blir det at Misjonsalliansen er en aktiv eier som gjennom MFI-enes styrer sørger for sterk verdimessig forankring for virksomhetene. En annen utfordring er at MFI-ene må oppfylle de samme kriterier til intern kontroll, rapportering, teknologi og lignende som en hvilken som helst annen stor, kommersiell bank. Dette gir høye administrative kostnader for oss som driver små spesialiserte banker. For å bære disse kostnadene må MFIene vokse slik at kostnadene kan smøres tynt utover mange i stedet for tjukt utover noen få kunder. En bank må alltid opprettholde et visst nivå av egenkapital, og vi må etter hvert invitere andre mer kapitalsterke partnere med på eiersiden for å

Mikrofinans

x #6/2015

Avsender: Misjonsalliansen P.b. 6863, St. Olavs Plass 0130 Oslo, Norway

O, jul med din glede …

Så rekker jeg deg nå med glede min hånd, kom skynd deg og gi meg den annen, så knytter vi kjærlighets hellige bånd og lover å elske hverandre.

Vil du gi en julegave? Benytt giro du har fått i posten eller

kontonummer 3000 16 00040 Merk med «Julegaven»