[Title will be auto-generated] by NATT&DAG

OSLO 05 - MAI 2011 // VÆPNET FREDSBEVARENDE KONFLIKT

LEIF MAGNE TANGEN DET AKUTTE MENNESKET ROBIN ARTHUR RUMBLE IN RHODOS JENS CARELIUS SUGAR LOUISE PROCLAMATION +++

& MØTER LEO AJKIC MELLOM FRIHET OG BEGJÆR MED PETER SOTOS

WWW.NATTOGDAG.NO

ANANA TEMMER ULVER PIN-UPS FOR KRIG

TOMAS ESPEDAL STÅR IMOT LITTERATUREN

ÅSNE SEIERSTAD

- LAR SEG IKKE STYRE AV JUSSEN

Modell: Ingrid Kristine/Pholk / Foto: Richard Eriksen

Natt&Dag - Siden 1988

HVER LØRDAG PÅ TERRASSEN VIVA PERFORMANCE COUTURE

lle e r a u q A LØRDAG 7. MAI

LØRDAG 14. MAI

TOMMY DØSKE DILSA

PISTOLPUMA

AQUARELLE

CANDYLAND

VIVA PERFORMANCE COUTURE

MIDSUMM ERN IG HT M! EA DR

LØRDAG 21. MAI MIDSUMMERNIGHT DREAM JONAS SELLGREN NATALIA BARBIN VIVA PERFORMANCE COUTURE

LØRDAG 28. MAI

SECRET GARDEN JOSEF BAMBA

VIVA PERFORMANCE COUTURE

WWW.EMILOGSAMUEL.NO Foto: Charles L. Williams.

LIVE

WWW.EMILOGSAMUEL.NO

HVER FREDAG PÅ TERRASSEN

FREDAG 6. MAI

FREDAG 13. MAI

RASMUS SEEBACH

MUNGOLIAN JET SET

FREDAG 20. MAI

FREDAG 27. MAI

THOMAS ERIKSEN

HARRYS GYM

NY KONSERTSCENE PÅ TAKET! WWW.EMILOGSAMUEL.NO

INNHOLD

OSLO - MAI 2011 Sjefredaktør CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no Redaktør Bergen & Stavanger HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no Redaktør Trondheim KARI KRISTENSEN kristensen@nattogdag.no Redaksjonsjef MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no Redaksjonsassistent EMMA CLARE GABRIELSEN emma@nattogdag.no Art Direction LOUD AND CLEAR www.loudandclear.no AD-Assistent ANDREAS TYLDEN tylden@nattogdag.no

Illustrasjon ANDREAS TYLDEN

Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN Salg- og markedsjef PHUONG CEDRIK VAN PHAN Markedsavdeling BJØRN AUNE ANDERS B. HANSEN JOHNNY JENSEN ALEXANDER SCHEI MARIUS SOMMERFELDT TJERAN VINJE salg@nattogdag.no Økonomi NETLEDGER Utgiver NATT&DAG MEDIA Trykk MEDIA NORGE TRYKK OSLO

Opplag 67.000

Cover RICHARD ERIKSEN Skribenter TORE ANDVIG TORGEIR BLOK ANDREAS FALKENBERG CHRISTIAN FORSBERG EMMA CLARE GABRIELSEN ESPEN INGEBRIGTSEN AKSEL KIELLAND TETE LIDBOM INGER LISE HAMMERSTRØM LARS KRISTIAN MIDTSJØ MARIA MOSENG JØRGEN NORDENG ULRIKKE NORDSETH HÅVARD RINGEN MATHIAS RØDAHL M. A. SATANA OLE ØYVIND SAND HOLTH HANS CHRISTIAN SKOVHOLT WENCHE SUNDT BENDIXVOLD RAGNHILD TOFT BROCHMANN ANDREAS TYLDEN AINA VILLANGER MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN JULIE ØSTENGEN Fotografer RICHARD ERIKSEN EIRIK ZEINER-HENRIKSEN FRANCISCO MUNOZ INGRID POP

HVILKEN BUNAD SKAL DU VELGE? ................................................................................................................. 10 POLITIKK ........................................................................................................................................................... 12 ANANA TEMMER ULVER ................................................................................................................................... 15 TOMAS ESPEDAL – IMOT LITTERATUREN ...................................................................................................... 19 HVOR VAR DU DA ÅSNE SEIERSTAD BRAKK PENNEN? ................................................................................. 23 PIN-UPS FOR KRIG ........................................................................................................................................... 29 PETER SOTOS - MELLOM FRIHET OG BEGJÆR .............................................................................................. 33 PERSONLIGHETENS TYV ................................................................................................................................. 40 UTELIV: KLUBB&KONSERTGUIDE ................................................................................................................... 42 MAT: LYST, LE BENJAMIN BAR & BISTRO ....................................................................................................... 48 LITTERATUR ..................................................................................................................................................... 50 DESIGN ............................................................................................................................................................. 52 KUNST ............................................................................................................................................................... 54 SCENEKUNST ................................................................................................................................................... 56 SÅ, HVEM VIL DU DREPE? ................................................................................................................................ 58 DEN SPANSKE INKVISISJONEN ...................................................................................................................... 60 MUSIKK – JENS CARELIUS, RUMBLE IN RHODOS, THE KILLS ...................................................................... 62 FILM – DET AKUTTE MENNESKET, SOURCE CODE, THOR ............................................................................. 70 NATT&DAG MØTER LEO AJKIC ........................................................................................................................ 78

REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL Natt&Dag Oslo Nedre Slottsgate 25 N-0157 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 Telefaks: 92 17 52 42 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen Natt&Dag Trondheim Munkegata 39-41 N-7011 Trondheim

For tips og presse: film@nattogdag.no musikk@nattogdag.no uteliv@nattogdag.no mote@nattogdag.no kunst@nattogdag.no scenekunst@nattogdag.no restaurant@nattogdag.no litteratur@nattogdag.no WWW.NATTOGDAG.NO Takk til: Pentagon, Pistolbanen AS, Freudian Kicks, Soul Service

DETTE HØRTE VI PÅ 19

LES AVISEN DIGITALT

WWW.NATTOGDAG.NO 62

Studere i utlandet? Sett tingene dine trygt hos oss! Spør etter studentrabatt.

www.bislet.no - Telefon: 22 60 00 00

5/2011

Condis Fredensborg tilbyr rimelig squash & trening! Thor Olsensgt. 5 - Tlf: 22 88 60 00 www.condis.no/fredensborg

810 12345

www.cityselfstorage.no

et selskap i Selvaag Gruppen

Oslo kommune Renovasjonsetaten

Punktum finale. Du må prøv å kildesorter brødskivan din sjøl.

Kildesortering i Oslo er i gang. Du kan starte når du får poser levert på døra. Matavfall i grønn pose, plastemballasje i blå. renovasjonsetaten.no

OVERHØRT

LEDER

...

Hva skjer når en broket forsamling av middelaldrende alfahanner fra NRKU blir go’brisne og fandenivoldske i øya, går lei av Bogstadveien og drar til Holmenkollåsen for å gjøre seg fete? De brysker med fjæra, ypper med overklasseramper og avslutter kvelden med å kræsje hjemme-alene-festen til en kvinneskulptur-arving, og rasker med seg eplelikør og en flaske sjampis tilsvarende en gjennomsnittlig månedslønn i offentlig sektor. Dagen etter ble drikkevarene levert tilbake av et duknakket sendebud med fyllenerver i frykt for medieoppslag. Utrygd ass. Opplands Bukowski spooner med eksfotballspillere som liker å suge i seg dop. Henda over dyna, gutter! NATT&DAG har alltid drevet med VERBAL SLOSSKAMP (Wow. Skrev vi akkurat det?), men nå har et av redaksjonsmedlemmene blitt kraftig lei av hakking på tastaturet, steppet ned fra Alteret og denga laus på en hissigper på byen. Jøss. Chill out man.

Hver første vårkveld termometeret kryper over 15 grader fylles nok et dusin Oslomager med uutholdelige mengder nostalgiske nattsvermere etter 00-tallets mest kuriøse utelivskonsept. Stedet der (drømmende stemmeleie) kunstnere og kunstneriske sjeler gikk i symbiose med en fargerik betjening og skrullete acts og Maradona satt på taket og skuet ut over Slottsparken med et uutgrunnelig smil om munnen, der ja, og klagingen tar til igjen: SAVNER SPASIBAR!!!...1!!!. Hvem tar ansvar for å åpne sjappa igjen så vi slipper å overhøre mer sutring? La oss foreslå navnet до свидания...

5/2011

SKJEBNESVANGERSKAP

[Vi] er unike fordi vi er det første rendyrkede kulturmagasinet som dekker hele spekteret.» – Aftenposten K For noen uker tilbake kom det et nytt magasin til Narvesen-hyllene unnfanget i et av Norges største og tyngste mediehus – Aftenposten. Vi hadde ventet i spenning på å bla igjennom avkommet og få bekreftet våre fordommer, og om sant skal skrives forventet vi ikke stort annet av den stivrygga mediekjempen enn en fremprovosert skiveutglidning av sammenstøtet mellom en misunnelsesverdig D2suksess og nattbordskuffen til Hilde Haugsgjerd. Men en viss glede og spenning var der endog; kanskje, bare kanskje, ville den myke massen som renner ut av markedsprolapsen være entusiastiske journalister som endelig får vise muskler (vi vet de har) eller brette innsiden ut av en bevegelse vi ikke ante fant sted, for så å illustrere uante konsekvenser med erfarne penselstrøk og selvsikkert håndverk? Vi åpnet magasinet med en kiropraktors arroganse og brakk ryggen på midtsiden for å myke opp Medie-Norges friskeste ferskvare før vi lente oss tilbake i Ikea-sofaen og saumfarte bastarden for barnesykdommer. Susanne Sundfør blunker med Black Swan-vipper på coveret og proklamerer med det magasinets suicidale eksistensgrunnlag; en halv-pent innpakket schizo-reise på print, som med seks innkjøpte utenlandske saker av ni artikler totalt (ref. deres egen innholdsliste) utviser en grunnleggende mistillit til hele det komplekse fenomenet (kultur) de ønsker å guide oss til; ingen nye norske penner (foruten coverjenta selv som til vår forferdelse får lansere sin poesikarriere), ingen nyvinning, og intet etterlatt inntrykk av at nettopp dette magasinet ønsker å være med å løfte kultur, verken som forståelse eller produksjon. Alle casene som krever noe utover ens egen Mac og en Bachelor fra Blindern i medie- og kommunikasjonslære, er redaksjonelle produkter (fra henholdsvis Svenska Dagbladet, NY Times, El País, Modern Painters og The Sunday Times) som nonchalant plukkes fra hyllene i den globale butikkjeden WIKIMART – Why ask questions or work when someone better than you and who really cares do? Også kjent som WWW.GOOGLE.COMIGJENAJÆVLAKVASIKULTURELLEHYKLERE Nei, Kristin Valla og Aftenposten K bekrefter dessverre det vi allerede visste, men hadde et naivt håp om at de i det minste kunne bidra med en forsinkelse til; at samtlige skribent- og journalistspirer i Norge med ambisjoner og ideer om konseptuell og nytenkende kulturjournalistikk kommer nærmere og nærmere en skjebne der valget står mellom smale publikasjoner og blogger, eller indoktrinering i tittel/ kjendis/kommentar/oversettings/ta-fra-de-internasjonalesom-tør-å-pushe-grenser-og-faktisk-gjøre-research-arbeid, om de vil komme seg inn i mediebransjen. Christian Forsberg, Sjefredaktør NATT&DAG

Kom og se iPad 2. Hvis du likte originalen, vil du elske oppfølgeren.

Produktet som startet det hele, setter enda en ny standard. iPad 2 er tynnere og lettere, men likevel raskere enn originalen – og har samme 10 timers batteribrukstid.1 Med nye kameraer foran og bak kan du ha FaceTime2-videosamtaler og ta opp HD-video på den nydelige Multi-Touch-skjermen på 9,7 tommer. Og legger du til iPad Smart Cover,3 har du et deksel som festes magnetisk og plasserer seg perfekt. Oppdag den fantastiske iPad 2 hos Humac.

1 Sammenlignet med forrige iPad. Batteribrukstiden varierer etter konfigurasjon og bruk. Du finner mer informasjon på www.apple.com/no/batteries. 2 Krever en FaceTime-kompatibel Mac med internettilkobling eller en FaceTime-kompatibel iOS-enhet med Wi-Fi-forbindelse. Ikke tilgjengelig i alle områder. Du finner mer informasjon på www.apple.com/no/mac/facetime. 3 iPad Smart Cover selges separat. Skinndekslene kan farge noe av under bruk. TM og © 2011 Apple Inc. Alle rettigheter forbeholdes.

TIDENS ÅND

OVERHØRT

WHITE POWERMÅNEDER Den yngre generasjonen (19-22) har langt bedre drikkevaner enn oss midten-av-80-tallet alkospedbarn. Mens vi var den siste generasjonen med good ol’ grøftefyll som del av den norske oppdragelsen, sipper disse velfriserte englene to-tre glass før de chit-chatter litt temperert om ingenting og smeller opp et intetsigende blogginnlegg om kanelboller og gule hotpants. Men bitterhet og sjalusi til side. Alkoholismen har virkelig tatt tak, motherfuckers, og flere og flere må seile opp det hvite flagget og trosse Kong Alkoholikas befalinger om én flaske whisky og hundre spor aggressiv hiphop på vors. Sjangling er ikke lenger sjarmerende som på nittitallet da Petter og Ulf drakk to kasser øl før gymtimen og spydde pollockianske drypp ut over hele jentegraderoben. Hvite måneder med Farris, Virgin Mary og kjempespennende samtaler med alle de smarte, interessante menneskene på byen i Oslo, er den nye black out drunk, skyggebokse med et tre, sparke ned søppelkasser og kline med bestekompisen.

KONKURRANSE

...

1 1

KRAMPSPORT Jenter danser striptease, vestkantfossiler hakker i stykker familien med kjøttkniv om ikke påmeldingen til Birken går gjennom og nå, plutselig, skal alle gutter hoppe inn i buret og fighte blodtørstig MMA! Hva faen skjedde med pingpong og klinkekuler? Vi peser i bakken og flipper noen jojo-triks, mens disse nymotens avantgardesportsutøverne bryter rundt i ringen: sparker, slår, kaster og dør. Men *dong* *dong* … vent nå litt! Er ikke også MDMA mer populært enn baconpølse for tiden? Og vi som forutså hele greia med vår famøse MMA på MDMA! Fy faen, det er alle en gjeng med trendhorer, vi er så waaayyyy past det greia der, kjører hallusinogene tryptaminer og Tusenfrydkarusell, yo. See you never, losers. Vrooom! Fastlane.

2 1

UTPULT KULTURARV Black Metal-sjokolade, Black Metal-turisme, Black Metal-blyantspisser … og kunstutstilling nummer tre million et hundre og førtifem om vår «unike mørke eksportvare», Nordic darkness ved Kristinehamns Cuntmuseum hos våre slavenaboer i øst. Men prikken over den likebleke i-en må nesten være at den råtøffe kaffeindustrien nå har slengt seg på denne nye Innovasjon Norge-eksportstrategien drapert i jomfruelig geiteblod: «Inspirert av den norske Black Metalkulturen, kombinert med uttrykket «svart kaffe» lanserer vi den litt rocka, kraftfulle og hårete kaffen – «Black Coffee». Dette er kultkaffen, fremfor noen.» Hva blir det neste? Barbie med corpse paint og kappe, eller kanskje primus med liklukt? Vi håper derfor at, nei, vi oppfordrer noen unge, ressurssterke, antisosiale black metal-dogmatikere der ute, om å gjøre en grundig reclaim-operasjon, som helst inkluderer drap, trusler, terrorisme, bomber og brann. Men når det er sagt, who are we kidding?! Seff kommer vi til å gurgle i oss litt Black Metal-kaffe! Slurp :) Hail Evil Brente Kaffebønner! \m/(>_<)\m/ Ave Satanas så fin ny espressokanne da gitt!

3 1

NO MORE NEDENTILTAK Du står i kroken på dansegulvet og lepjer i deg en halvliter og myser utover folkehavet. Gjennom stroberegnet faller øya på en jente som vrir seg rolig og deilig selvsikkert til musikken, alene, uaffektert av menneskene rundt henne. Faen så vakker hun er. Du står der, lamslått, og legger deg i selen for å sjarmere, imponere, evakuere og, til slutt, penetrere. Men for all del: ikke forvent deg en myk barnerumpe i skrevet, lille ridder; jungeltelegrafen (hehe) kan fortelle oss at busken har vokst tilbake. Det er ikke snakk om den utemmede syttitallsvarianten, men pent og pyntelig på toppen av berget. Jepp. Glattbarbert pedoparkett er two thousand and late.

4 1

Retro-overhørt: Roald Amundsen skylder tippoldefaren til vår kjære maskot Arnfinn spenn for noen huskey-hunder den kjente polfareren lånte av ham før en ekspedisjon for 100 år siden. Hey Roald! Bare fordi du er kjendis lissom? Bla opp! Nok en gang har vi ufrivillig bevitnet personlige, profesjonelle OG penge-krangler i statusfeltet på fjesboka. Kan dere være så vennlige å ta det utenfor? Da vi i fjor møtte den notoriske punkrockauteuren som sto bak årets beste psykedeliske tripp (død) av en film over fem kopper espresso med krem i Paris, ble vi fortalt at hans neste prosjekt var en film om nymfomane. Og vips! Plutselig sier gamle danske dogmefar fra Zentropa at han skal akkurat det samme. Plagiat? Herming? Ren og skjær tilfeldighet? Eller kanskje et mer riktig spørsmål: hva er greia med nymfomane? Det ryktes på Twitter at Østfolds middelaldrende variant av en syngende Goldenheim skal relanseres som Mono-kredibel singersongwriter.

TV 2.0 Mokumentar-reklamefilmer, produkt&virkelighets-TV, prebetalte-branding-reportasjer, blogg-drama-serier og talkshowmed-kjendispanel, lista over «vi trenger ikke finne opp hjulet på nytt»-konsepter er like lang som historikkloggen din en regntung søndag. Men nå er det visstnok nye muligheter i gjære, skumringen letter, bølgene slår og måkene viker for NAV-ørner med sprudlende farger og myke nebb. Markedsavdelinger går tilsynelatende ut av dressen sin for å komme seg innenfor sosiale medier, bli duer på gulvet i subkulturer og ned i buksa på tenåringer. Altså intet nytt under solen med andre bokstaver enn WWW foran TV. Men nettgenerasjonskidsa skal lage TV nå. Og den skal være varm, rykende varm med brandingpotensial, blekksprutarmer, egen blogg, trend-redaktør og fast sete på Norwegian flight DY1108 OSL-SXF siste søndag hver måned for research og personlig kultivering. Entusiasme og kåseri er vel og bra det, men hvor blir det av innholdet?

1 5

BROBYGGING FRA SOSIETETEN Nå kan du gå på kulturspasering til statens og skattebetalernes aller helligste langs Oslos Santiago du Com-på-operan-a! La deg inspirere av gallerier, nye restauranter, høyhus for de med råd til utsikt, en trafikkmaskin i funkisstil og la endelig skosålen synke i den trygge og velkjente hvite marmoren på selveste operahuset. Deretter, når vaffel-ånden overdøver havlukten og du endelig har skjønt at sukkerbiten ikke er den lille øya av metall og glass som har blitt dumpa femti meter ut i fjorden, kan du spasere rolig tilbake over NSB-marerittet og entre Grønlands basarer med krydder, liv og stofflighet. Men først, legg merke til den største installasjonen av dem alle; SKATTEETATEN i meterhøy font på hver side av de irriterende gule og grønne «vi er inkluderende»-vindusflatene som loser deg ned trappa fra smakebiten av noe rikt og bekymringsløst.

6 1

BOBLER: Trolling, vodka-farris, kirkebrann, kjønnsoverskridelse, rimming, revolusjon, rave, Malcolm Tucker, hvitt... 8

5/2011

Det finnes fine dørvakter. Og det finnes dørvakter som er så nedrige at lavkaster i India bor i Penthouse med 70 jomfruer og kjører åndelig limousin daglig i forhold. Gi Pro Sec litt Prozac så vi kan nyte utelivskvelden vår i fred. En hissig partyfikser og booking-byrå-eier tørker opp etter utblåsningene sine med festivalpass som kompensasjon for overtidsarbeid. Næmmen så hyggelig da, nesten som Kong Håkon på julaften det der! ...

EXTREMA 10000 VINN BILLETTER TIL EXTREMA OUTDOOR 25. JUNI! TEKST REDAKSJONEN Akk. For andre året på rad går altså Extrema ned på Kalvøya. Man kan si hva man vil om kvalitet, infrastruktur og estetisk sans (ref plakaten), men de klarte faenmeg å stue sammen 10.000 over gjennomsnittlig elektronikainteresserte, eks-ravere, fotballspillere, Paradise-deltakere, nysgjerrige turister, Bærumsgutter, emokids, ”Fucking Impor-

tant People”, doplangere og et par forhutla politimenn på Kalvøya forrige sommer under en vannvittig sterk sol, og det ble faenmeg litt av en fest. Vil du danse deg inn i sumarnatten blant litt for store pupiller, litt for mange BPM og altfor brede glis? Oh yes. Og vi har billetter. Til gjengjeld vil vi lese din beste nachspielhistorie som du fyrer av gårde til konkurranse@ nattogdag.no. Husk å få med navn og telefonnummer!

NATT&DAGS ØLBAROMETER Enkelte serveringssteder opererer med stamkundepriser, happy hours, sperregrenser, kostyme-rabatt og gud vet hva. Her går vi basic og ignorerer all mikk-makk. Dette er streite ølpriser som ikke forutsetter flørting eller noe i garderobeveien. Som halvliterentusiaster har vi regnet om prisene når folk serverer pingle-øl (* betyr 0,4) eller bierfest-øl (** betyr 0,6). Prisene tar utgangspunkt i ukas vakreste time: Fredag klokka 22:00. Choice .............................................. 34,Evergreen ...................................... * 38,Stargate ........................................... 42,QBA ................................................. 46,Rock In ............................................. 48,Unholy ............................................. 48,Tullins Cafe ...................................... 52,Parkteatret ....................................... 52,Luna Park ........................................ 52,Elm Street ........................................ 52,Welhaven Cafè ................................. 53,Fru Hagen ...................................... * 56,Horgans ......................................... * 56,Turkish Delight .............................. * 58,Fugazi .............................................. 58,VU ................................................... 58,Olympen .......................................... 58,Hells kitchen .................................... 58,Café Sør ........................................... 58,Fuglen .......................................... ** 60,Blå ................................................... 61,Gloria Flames .................................. 62,-

Bonanza ........................................... 62,Tilt ................................................... 62,Fisk & Vilt ........................................ 62,Revolver ............................................ 62,Mono ................................................ 62,Emil & Samuel .............................. * 62,Dattera Til Hagen .......................... * 62,Jacob Aal ....................................... * 62,Nighthawk Diner .............................. 62,Oslo Mekaniske verksted ................. 62,The Scotsman ................................ * 62,Saras telt ....................................... * 63,Last Train ......................................... 63,Internasjonalen ................................ 64,Sosialen ........................................... 64,Bushwick Bar .................................. 66,Pan .................................................. 66,Skaugum .......................................... 66,Suzy Wong ....................................... 66,Bjørungs .......................................... 68,Den gamle major ............................. 68,Latter ............................................. * 69,Beer Palace ..................................... 72,-

Kom inn og prøv nye MacBook Pro. Høy ytelse når helt nye høyder. Den raskeste bærbare Mac-en ble akkurat opp til to ganger raskere. Med den nyeste og kraftigste Intel-prosessoren, ny avansert grafikk og den helt nye Thunderbolt høyhastighets I/O-teknologien har nye MacBook Pro gjort tre veldig store fremskritt. Besøk Humac og opplev kraften til nye MacBook Pro.

Nye 13”, 15” og 17” MacBook Pro

TEST DEG SELV: HVILKEN BUNAD SKAL JEG VELGE? TEKST REDAKSJONEN Som du ser, er spørsmålet over egentlig to separate spørsmål som hver for seg har påført menneskehetens skarpeste hjerner uutholdelig akrobatikk i nesten

PÅ TRIKKEN Blåtrikken er så stappfull av mennesker at du har blitt presset opp fra bakkeplan og klamrer deg nå fast i holdekroken i taket. Mens trikken snegler seg av gårde og du svever der oppe, fastklemt og ubevegelig, kjenner du til din store forskrekkelse en klam hånd krype oppunder bunaden! I øyekroken ser du en gammel krok med grisebust gredd i midtskill og et flåsete tannløst smil, som nå begynner å beføle kjønnet ditt mens han nynner «Ja, vi elsker». Utmattet, sliten, ærlig talt litt giddalaus etter en lang dag med fløyter og flagg, velger du å berge, eller rettere sagt døyve situasjonen ved å lukke igjen øynene og tenke på: a) Trikketafseren er egentlig bare kjekke Orlando Bloom som researcher en ny slem tafserolle b) Farfar c) «Skal jeg kjøpe meg en ny Mountain bike? Den var billigere på Finn.no men jeg lurer på om den kanskje har steget i pris siden sist. Nam, potetgull er godt. Jeg gleder meg til hytteturen med jentene, det blir sikkert dødskos …»

1 1

Helsefag på Bjørknes Høyskole

Medisin Ernæring

Medisin grunnfag

Fysioterapi Kiropraktikk

Idrett Psykologi

Tannlege Veterinær

SØK NÅ! www.bjorknes.no/hoyskole info@bjorkneshoyskole.no www.facebook.com/bjorkneshoyskole www.twitter.com/bjorknescollege

PÅ FROKOSTEN På den årlige 17. maifrokosten med familien gir onkel Tellef deg en solid dunk på ryggtavla og minner deg på at du har sagt deg villig til å ta den sårt etterlengtede talen, aka samlingens høydepunkt. Du nikker og ler en nervøs latter som skjuler at du er helt blank og uforberedt. Full av samvittighet, reiser du deg opp, klirrer i juiceglasset og improviserer, freestyle, det første du henter opp fra det nedstøvede mentalarkivet: a) «Kjære familie. Dere er lyset som overvinner mørket. Når jeg er sammen med dere frykter jeg ikke lenger døden. Gjennom dere er livet evig. Gjennom dere er livet levelig. Dere er seere, og er ikke redde for å fortelle hva dere ser. Dere er de menneskene som har ser meg slik jeg aldri blir sett, i et åpent blikk der svakhetene mine ligger på rekke og rad uten at det gjør dere det minste skremt. Dere er mirakler, på annen måte går det ikke an å forklare det vidunderlige at vi er samlet her i dag. Gratla med dagen!»

2 1

Flest a) NORDLANDSBUNAD Du er en ekte menneskekjenner og full av sympati. Du ser menneskene rundt deg som det de virkelig er, samtidig som du er ærlig og oppriktig ovenfor dem. Du setter deg lett inn i andres situasjon og tar hensyn til det i oppførselen din, men blir ofte sippete og griner når du er full. Du har et ikke-ironisk forhold til Celine Dion, men mange kaller deg bestevennen sin uten at du vet det. 10

5/2011

tre hundre milliarder år. I denne revolusjonerende testen, her presentert for aller første gang i norsk mediehistorie, har disse tilsynelatende uutømmelige kildene til mentalt ubehag endelig nådd felles bunn i en overkom-

melig femstegs test-deg-selv-test som er utviklet og ferdigstilt ved NATT&DAGs eget Institutt for Fremragende Syttende Mai Forskning. Ta testen, legg sammen scoren og løs din egen livsgåte.

b) «Du har en maur i rumpa. Den heter Frank. Det gjør ikke du. Du er ikke i rumpa di heller. Det er nemlig fysisk umulig. Men om du er en sånn psykedelisk rumpemaur som heter Frank så får du det sikkert til. He-he, REF onkel Tellef på Mallorca i fjor, dere!» c) «Spis én pølse – og du er en morder. Spis millioner – og du er en erobrer. Spis alle - og du er Gud. Glad syttendemai!»

NDL-DILEMMAET På Kontraskjæret hører du atter en gang barnetoget kvitre «Ja, vi elsker», men rundt deg i din umiddelbare omkrets er det et eller annet som skurrer i den ellers plettfrie nasjonaldagoverføringen som spinner i ditt sinn. Chanel-goggles og tradisjonsrikt festantrekk med blanke sølvknapper og raslende bringesølv er byttet ut med bomberjackets, neohockeysveis og joggebukser med påsydd schutzstaffel insignia. I et PR-stunt verdig gamlefar Goebbels, har Nazistgruppa Norwegian Defence League overbevist sine fire langtreisende sympatisere om at syttende mai-feiringen egentlig er en støttedemonstrasjon for NDL. «Folket har snudd!» Du vil ut av denne nazi-moshpiten, men er omringet av feirende partyfascister. Du skuer rundt etter hjelp. Fort!

RUSSEKORTET Du står under et kastanjetre og titter opp i grenene på to kjøttmeis som lager pip-pip-barn, når en røddrapert klostermunk dukker opp fra bak en iskrembil og legger tre kort i din svette hånd. «En av disse kan du nyte under bardisken bakerst i The Crusher. Velg med omhu.» Du er plutselig innblandet i en av frimurerrussens mystiske russeskikker og må nå velge en samleiepartner til dette gåtefulle overgangsritualet.

3 1

Hvilket kort velger du? a) «Kvinnen er verdens raske byggmester, hun bare rører ved steinene så reiser tårnet seg» b) «Don’t walk on the grass. Smoke it» c) «Man seiler bare en gang på livets hav. Pass derfor på hvem som står ved roret.» PARADISET Du tusler nedover Karl Johan med en softis med fargestrøssel i hånda og en lun bris i håret mens du nynner på Lionel Richies «Hello». Plutselig kommer du over et paradis en liten bokfink har tegnet på asfalten. «Ah, PARADIS! Jeg er en av de 144.000 vitnene selv om jeg ikke har vært misjonert andre steder enn i senga!» Neida. Du sier: «Veien blir til mens du går», og hopper i det.

4 1

Hvordan hopper du? a) Den rampete frosken: hopp, hopp, hopp, spread, hopp, spread. b) Den blinde kenguruen: hink, hink, hink, hink, hink, hink c) Den fandenivoldske haren: du finter deg gjennom paradiset, tråkker på strekene og sparker til steinen når du er ferdig. FTW!

5 1

Hvem av disse vennligsinnede menneskene tar du tak i? a)

(Fuck The World!)

Flest b) TELEMARKSBUNAD Du er selvstendig og står på dine egne ben i de fleste tilfeller. Du bryr deg ikke alt for mye over hva andre mener om deg, men oppfører deg sånn at du ikke skiller deg for mye ut. Du er tidvis rebelsk, og kan kanskje finne på å ta E på Extrema, men bare om du føler for det selv.

Flest c) JUBILEUMSDRAKTA Du er en tenkende person. Du filosoferer mye på livet og alt det bærer med seg. Beslutningene dine er derimot ikke av det klokeste slaget, da du ofte havner på rygg i sosiale sammenhenger. Særlig på fuktige nachspiel.

ad i das bj örn borg b o xfres h capric e c larks cl o u co nv e rse de pe c h e doc ke rs fred perry g- star gabor g ant humm e l h u sh pu ppie s ke ds l aco s te marc me rre ll n ike n ilson no rberto costa osc aria p ari s i enne playboy pu ma repl ay ri e ke r roc kport tamaris ti g er to mmy h ilfige r vag abo nd van s

sthlm dg 599, -

S a n d v i k S v e i e n 1 7 6 , S a n d v i k a . b y h av e n , t r o n d h e i m . J e S S h e i m S t o r S e n t e r , J e S S h e i m . k a r l J o h a n S g at e 1 4 , b o g S ta d v e i e n 3 - 5 , S t e e n & S t r ø m m a g a S i n , o S l o . w w w. n i l S o n S h o e S . c o m

POLITIKK

Kynisme og selvrealisering i skjønn forening. TEKST TORE ANDVIG Alle parter i debatten om norsk delta gelse i Afghanistan er uærlige. Bevisst heten rundt dette er forbausende liten, noe som er rart med tanke på hvor livlig og hyppig debatten om norsk deltagelse i krigen er. Hva er den egentlige grunnen til at vi er der? Og hva vil det bety om vi trekker oss ut? Soldatene våre på utenlandsoppdrag blir jevnlig omtalt som «heltemodige» og «kjernesunne» ungdommer. Det er selve eliten blant oss som frivillig velger å gå i krig for konge og fedreland om vi skal tro politikere, journalister, offiserer og andre som uttaler seg om dem. De tjener ikke bare Norge, men er villige til å risikere sine egne liv for afghanernes frihet, for deres kvinner, og demokrati. Propagandaen blir gjentatt til det kjedsommelige av forkjemperne for krigen. De prøver å overbevise oss om at det som karakteriserer utenlandstroppenes motivasjon er en blanding av heroisk patriotisme og en Nansenlignende humanisme. Denne fremstillingen av yrkessoldatene våre er løgn. Det er ikke nødvendigvis det nobleste av ungdom som drar. De færreste av dem som melder seg har en brennende iver for å forsvare konge og fedreland, eller spre våre stolte egalitære og demokratiske prinsipper videre til disse stakkars folkene som ble glemt igjen i middelalderen. Denne typen retorikk er i tillegg til å være rasistisk, også kvalmende uærlig. Den vanligste grunnen til å dra på internasjonalt oppdrag er selvrealisering. De unge tapre menn og kvinner som frivillig melder seg til krigstjeneste, gjør det ikke fordi de lider av et svulmende nasjonalromantisk tribalistisk virus overført fra attenhundretallet. De jeg kjenner og vet 12

5/2011

om er eventyrere på jakt etter en utfordring. Ingen av dem har noen særlig interesse for politikk. De driter alle i om krigen er riktig, og ikke reflekterer de mye rundt problemstillingen heller. Når de har perm driver de med fjellklatring, rafting og fallskjermhopping, ikke frivillig arbeid for Amnesty. De drar for å mestre en ekstrem situasjon. De drar for vennskapet som oppstår mellom mennesker som daglig er tvunget til å legge livet i hverandres hender og stole blindt på hverandre. Det er ikke jeg som har gjort disse observasjonene. Hvis du ser på forsvarets rekrutteringsvideoer, ser du tydelig hvilke aspekter som vektlegges ved utenlandsoppdrag; mestring, samhold og vennskap. Elitesoldater ligner mest av alt på polfarere, eventyrere, fjellklatrere og andre spenningssøkende adrenalin-junkies, men av den tempererte sorten. Her kunne det vært betimelig å spørre om hva slags ungdom det er som frivillig drar ut i krig for å selvrealisere seg, og hva det sier om vårt samfunn at interessen for å delta i krig er økende? Når vi skal diskutere norsk deltagelse, begynner alle umiddelbart å diskutere krigens moralske legitimitet: Blir verden bedre eller verre som en følge av krigen? Ikke at dette er tullespørsmål og at å debattere dem er meningsløst, men det som er tull er å diskutere dem i forbindelse med årsaken til at vi er der og om vi skal trekke oss ut eller ikke. De som er tilhengere av norsk deltagelse gjør nemlig alt de kan for å unngå og oppgi den egentlige grunnen for at vi er der. Sannheten er ikke sexy nok: «Vi er i allianse med USA gjennom NATO, det er vår sikkerhetsstrategi og derfor er vi i Afghanistan for å beskytte vår sikkerhet, mens spørsmål knyttet til nytten vi bidrar med; å gjøre noe nytte utover å bidra

Du forsvarer en venn når han får en på trynet – også når han fortjener smellen.” til å fullføre de forpliktelsene vi har som alliert, er ikke bare tvilsomt, det er irrelevant.» De fleste av oss, inkludert meg selv, har en naturlig aversjon mot så kyniske posisjoner, men sikkerhetspolitikk er og blir en kynisk geskjeft. Poenget med en forsvarspolitikk er å sørge for rikets sikkerhet. Alliansen med verdens største supermakt gir oss en sikker og kostnadseffektiv måte å sørge for nettopp dette. Problemet er ikke først og fremst kynisme, men at det er blitt fullstendig tabu å nevne den. Jeg er sikker på at de fleste av troppene, i det minste de som har vært med noen ganger, ser rett igjennom retorikken. De fleste med en politisk interesse må jo se det samme dersom de gidder å tenke seg om. Logikken er enkel; om vi skal være medlem av NATO er vi også nødt til å ha norske styrker i Afghanistan. Hvis ikke skjønner man ikke hva det vil si å være i en allianse. Du forsvarer en venn når han får en på trynet – også når han fortjener smellen. Ellers kan ikke vennskapet kalles verken «nært» eller «langvarig». Det samme gjelder mellom land. For at en allianse skal ha noen verdi, for at man på sikt skal kunne være trygg på alliansens støtte, er man nødt til å stille opp. Det vil si at de som leder antikrigsbevegelsen er for å undergrave dagens sikkerhetsstrategi uten at de finner det for godt å fortelle folket det de faktisk vil; at Norge må ut av NATO som den praktiske implikasjonen og den langsiktige konsekvensen av ikke å delta.

Norge er et bitte lite land og det lille ekstra galt vi gjør ved å være med i krigen i Afghanistan ville blitt gjort av andre uansett. Om Norge er med eller ikke spiller ikke noen rolle for andre enn oss. Jeg vet sannheten svir for alle dere som fortsatt lever i VM-rus, men Norge betyr ikke mye og vi gjør ikke store forskjellen fra eller til. Kanskje er det til syvende og sist best å være med i NATO så vi slipper å bruke for stor andel av statsbudsjettet på andre mindre sikre, og sikkert nesten like kyniske og råtne alternativer som NATO, selv om vi ville være friere i forhold til USA? Jeg vet ikke, for kynismen er utvilsomt ubehagelig. Det er tross alt kun vårt eget lands politikk vi har direkte innflytelse på. Men burde vi ikke da benytte den til å stemme på partier som lover en kursendring i forsvarspolitikken så vi ikke går på akkord med våre verdier? «Hadde ikke vi gjort det, ville noen andre gjort det», har aldri vært et godt argument. Vår ubetydelighet i verdenssammenheng stripper oss ikke for ansvar. Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg mener om vi skal være i Afghanistan eller ikke. Jeg har fra første stund vært motstander av krigen, men jeg vet ikke om jeg er for å gå ut av NATO. Spørsmålet om norske styrker skal delta eller ei, handler om norsk sikkerhet. Og på samme måte som mange soldaters motivasjon for å dra i krigen er egoistisk selvrealisering, er statens motiv for å sende dem først og fremst nødvendigheten av å sikre vår posisjon i alliansen.

Kjøp valuta før du drar

Designcontainer.no

Ingen gebyrer • Gunstige kurser • Gode valutaråd

Husk å veksle før du reiser, så du har med deg kontanter. Da slipper du unødvendige overraskelser og pinlige situasjoner. Hos oss får du gode vekslingskurser og åpningstider som passer deg. God tur! TRONDHEIM SENTRALSTASJON OSLO SENTRALSTASJON • ØVRE SLOTTSGATE 12 • FRIDTJOF NANSENS PLASS 6 • BRUGATA 8 • LILLESTRØM ST. • STAVANGER KLUBBGATA 1 www.forex.no

Møt Oslos nyeste mollvarp. TEKST EMMA CLARE GABRIELSEN FOTO RICHARD ERIKSEN Du vet den surrealistiske scenen fra Club Silencio med sangerinnen Rebekah del Rio i Lynchs Mulholland Drive? Behold det som referansepunkt på atmosfæren i konsertlokalet når du leser følgende: en ung, blåøyd jente svaier langsomt bak mikrofonstativet. Tunge halvdroney akkorder i moll, dyster pianosynth og knivende beats havner i bakgrunnen når en kraftig flytende vokal fyller rommet til randen med svart vann. Publikum svelger tunga og

Ung. Blond. Jente. På scenen… Satan.”

forsvinner et eller annet sted på dypet, og Anana står igjen som det eneste menneskelige inventaret i lokalet. Jeg satte all min ære i å ikke begynne å grine, men Anniken klarte helt fint å røske meg opp fra vannet, hive skrotten min på bryggekanten og hamre løs på brystkassa mi med jevne mellomrom da hun lot munnen løpe mellom de tåredyssende låtene. Snakk om å sprekke bobla. Syntesen av nabojenta fresh off the boat fra Nøtterøy og musikalsk talent skuffes allerede inn i Oslos gapende kulturovn, der byens bakermestere og bollemusikere gnir seg i hendene, klare for å kna en bit av deigen mens den ennå er formbar. NATT&DAG følger etter. Takk for fin konsert! Du har diktet opp din egen sjanger, «dypvannspop», og går på tvers av de satte sjangerbarrierene. Fortell! – Jeg følte at musikken min ikke falt inn i en eksisterende sjanger, jeg krysser disse

barrierene fordi jeg hører på så mye forskjellig musikk. Jeg blir blant annet inspirert av Fever Ray. Jeg liker det mørke ved musikken hennes. I tillegg må jeg nevne The Mars Volta, på grunn av den utradisjonelle måten de bygger opp låtene sine på. Det er ikke en standard oppbygning med vers, refreng, vers, refreng og så videre. Selv har jeg lyst til å gjøre noe annet. Jeg synes dypvannspop er beskrivende for musikken min: mørk og flytende. Anana er et slags alter ego som står for alt det melankolske ved meg. Egentlig min rake motsetning, for personlig er jeg ikke så mørk av meg. Anana er dypvannet. Tekstene mine handler jo i all hovedsak om kjærlighet, og den kan være veldig trist. Metallpionerene Ulver booket deg til å varme opp for dem på Rockefeller 16. april. Hvordan synes du det gikk på konserten? – Det gikk veldig bra! Det var skummelt å

spille på Rockefeller for et hav av svartkledde menn. De var litt skeptiske i starten … … så twitret du at «skumle menn er jo bare pusekatter på innsiden» – Mjau, det gjorde jeg. De tenkte vel «Ahh. Blond. Ung. Jente. På scenen … Satan.» Men da jeg begynte å spille ble alle helt stille og trakk nærmere scenen. De klappet til og med ganske iherdig etter hver låt. Hvorfor liker folk musikken din? – Jeg spiller mye på følelser, og sounden er litt annerledes enn det man er vant til. Folk kjenner seg vel igjen i tekstene også. Til og med svartkledde menn i førtiåra er heartbroken av og til. Heldigvis virker det som at det er musikken folk liker, og det er der fokuset ligger. Ikke på utseendet. Kan du assosiere deg med band som Ulver? – Jeg er jo en deppa mann med masse skjegg. Hehe. Ulver spiller på det samme 5/2011

Snart er festivalsesongen igang. Hvordan har du tenkt å komme deg dit?

Opel har alltid hatt tradisjon for å lage praktiske og funksjonelle biler. Kombinasjonen mellom løsning, design og kjøreglede er nettopp noe du finner i Nye Opel Meriva og Opel Zafira

Opel Zafira er ofte kopiert, men aldri forbedret. Opel Zafira er den originale kompakte sjuseters familiebilen og fortsetter å sette standarden. Reis med stil og komfort og nyt den imponerende kjøredynamikken.

Opel Meriva er enn eksepsjonell bil som er laget spesielt for deg, med fantastisk fleksibilitet, avslappende komfort og elegant effektivitet. Spennende design kombinert med originale løsninger og kjøreglede gjør bilen til noe unikt i dette segmentet.

Begge modellene er nå tilgjengelige i spennende og velutstyrte kampanjemodeller til meget konkurransedyktige priser.

Nye Opel Zafira Kr. 303 100,- /// Nye Opel Meriva Kr. 237 900,-

Gladengveien 12, P.b 2885, Tøyen 0608 Oslo • Dir: +47 23 24 30 17 • www.mobile-oslo.no

Takk til Freudian Kicks og Sole Service for utlån av klær

følelsesregisteret som meg, bare at de er et hakk under meg. Litt dårligere. Neida. Litt mørkere. Låttitler som «You Are Over Her», «Jeg Nekter» og «Tredjegradsforbrenning» gjør at jeg aner en viss personlig darkness hos deg også? – Det har vært så dårlig vær i det siste, vet du. Jeg føler egentlig at norsk musikk generelt er preget av darkness. Det er vel en slags motreaksjon på all bubblegum-in-America-lystigheten man hører på radioen hele tiden. Også er det jo snart 2012. Ja, og når det gjelder undergang: Hvorfor snakket du så mye mellom låtene? – Det er bare fordi jeg ble bedt om å snakke mer. Men jeg vet jo ikke hva jeg skal si. Du er klassisk skolert? – Ja, gikk på piano i åtte år og kommer fra en musikalsk familie som hørte mye på Prince og Supertramp. Man kan faktisk høre mye av Supertramp når jeg spiller piano.

Syngingen oppdaget jeg ikke før jeg begynte på musikkteknologi på NTNU. Jeg har alltid likt å synge, men aldri tenkt at jeg var spesielt flink før da, så det var en liten åpenbaring. Dette nummer av NATT&DAG har temaet væpnet fredsbevarende konflikt: Hvem ville du gått til krig mot? – Køntrisjangeren. Når jeg svipper innom jukebox på TV kjenner jeg sinne stige i meg. Jeg ville låst dem inne et eller annet jævlig sted og gått til krig mot hele sjangeren og alle artistene den innebærer med en svær bazooka. Ha ha. Hvor stor er våpensamlinga di? – Jeg har en liten brødkniv i skuffen i tilfelle det kommer noen køntriartister på døra. Hvilken diktator kjenner du deg mest igjen i? – Solkongen. Når gråt du sist? – Jeg gråt forrige onsdag da jeg ble frastjålet mobilen min på ferie i Paris. Fransk-

mennene sjekket meg opp mens tårene rullet nedover kinnene mine og jeg så ut av restaurantvinduet. De er jo veldig kjekke, disse franskmennene. Jeg liker dem høye og mørke, den standardpreferansen. Jeg tenner på fine, store gutterygger. Eller gutter som er litt tynne med muskler. Har du noen andre skjulte talenter? – Ja, faktisk, jeg er flink til å stå på hodet, kjempegod i Tetris og kan male bilder med tærne. Man kan si at jeg er en fotkunstner. Det er ikke mange artister som kan skryte på seg å lage skulpturer med tåballene. Stemmer det at låten «The Easy Path» skal være med i den nye Joachim Trier-filmen? – De ringte meg angående det, ja, de synes den passet så godt. Det hadde vært utrolig kult å få den med. Har du noen kommende album eller EP-er? – Vel, jeg snakker med noen og kommer til å begynne til høsten. Så forhåpentligvis snart, kanskje?

Nasjonalklenodiet Ray Kay mailet deg og sa han digger musikken din. Bor det en liten kommers Rihanna i deg? «Oh Anana, whats my name» og så videre. – Ja, bare vent! Ray Kay la meg til på Facebook også. Jeg kommer i sexy stiletthæler og en liten leopardbikini før sesongen er omme. Hehe. Men jeg har ikke lagt altfor store planer om utlandet. Jeg skal fortsette å utdanne meg her i Norge først. Studiene går jo akkurat. Jeg er en liten perfeksjonist og må gjøre det bra i alt. Det er helt grusomt – særlig når jeg skal gi fra meg låter. Det er mye stress og mye å gjøre i disse eksamenstider, men ellers har jeg det veldig bra altså. Det er jo vår!

Smil og vær glad for hver dag som går, så skal du se hvor mange friend requests du får! Sjekk ut Anana på Rockefeller 16. mai. Ta med badeshorts og håndkle.

Anniken Jess Iversen (f.1989) fra Nøtterøy: Har studert musikkteknologi ved NTNU, og går nå på medier og kommunikasjon på HiO. Anniken la ut musikken sin på urørt et snaut år tilbake og har allerede rukket å høste gode kritikker og spillejobber, hun blant annet varmet opp for I See Horses og Ulver. Den Berlin-baserte musikkbloggen No Fear Of Pop mente Anana danket ut alle de andre artistene under årets By:Larm. Anana er aktuell med konsert under Camp Indie (Øyafestivalen) på Rockefeller 16. mai og på Slottsfjell-festivalen i juli. 5/2011

Calling All Change Makers! Berghs School of Communication was voted world’s best communication school at the Future Lions in Cannes 2009 and 2010. Now the time has come for the world to take part in our Interactive Communication program, where we turn digital natives into change makers with an expertise in communication and innovation. Our students learn the basics of how to turn insights on technology and consumer behavior into successful communication. Professionals hold all lectures and every course is subject to a real-life case-project, meaning all theory is constantly mixed with the tasks of solving sharp problems for world

leading brands and companies. At the same time, our students interact and cooperate with other programs at the school, to create strategies and concepts that maximize the power of interactive and analogue media. The second year of the program, Interactive Academy, is an optional year devoted to an advanced internship. Successful candidates who are accepted into the Interactive Academy spend up to a year at one of the world’s best agencies. Berghs is now recruiting students from all corners of the world! Check out the date when we come to Oslo and register at www.berghs.se.

Der Tomas Espedal er, er også litteraturen. TEKST ESPEN INGEBRIGTSEN FOTO FRANCISCO MUNOZ Jeg har aldri hatt et yrke. Det er perioder – som regel om sommeren og i feriene – at jeg savner det å ha et yrke. Det kan være at det er søndag og jeg tenker: mine søndager er ikke som andres søndager. Det kan hende at jeg tenker: i morgen søker jeg en jobb.1 – Thomas Mann sier at en forfatter er et menneske som har vanskeligere for å skrive enn andre mennesker, og det var Thomas

Mann som gjorde at jeg begynte å skrive for alvor. Jeg var bare seksten år da jeg leste Døden i Venedig, og den første teksten jeg skrev, var en roman som hadde arbeidstittelen Venezia. Min mor var sekretær, og hun ga meg en skrivemaskin. Jeg ble fascinert av klimpringen, og av det å sitte på rommet og kunne skrive hva jeg ville. Så jeg prøvde å kopiere. Da jeg var atten, hadde jeg skrevet en diktsamling som jeg sendte til Aschehoug. Jeg fikk beskjed om det var talentfullt skrevet og alt mulig, men konsulenten mente jeg var

som en hund, som allerede hadde kjøttbeinet i munnen, og som så sitt eget speilbilde i vannet, og dermed mistet beinet. Jeg skjønte bildet: Jeg hadde for store ideer, det glapp. Tomas Espedal har levd flere liv. Han har vært på topp og på bånn, som bokser, rebell, bohem, vagabond, familiefar og enkemann. Hele tiden har han levd av å være forfatter, levd av å skrive om seg selv. Det selvbiografiske materialet har vært omdreiningspunktet i arbeidet med å skrive bedre bøker, for

det er det som er Tomas Espedals mål: å skrive bedre bøker. I de seks romanene fra Blond (1996) til Imot kunsten (2009) foretar han litterære kartmålinger av sin personlige bakgrunn og sine erfaringer, hele tiden med dette ene målet: Å finne en litterær form som borer dypere i det estetiske og personlige alvoret.

1. Biografi, s. 24. 5/2011

– Jeg har ikke gjort det selvbiografiske materialet grundig nok. Det prosjektet er ikke ferdig. Jeg har dessuten følelsen av at det kommer til å møte sterkere motstand nå. Helt til Knausgård satte i gang, hadde jeg fått være litt i fred med de greiene der. Men nå innfører til og med Thure Erik Lund seg selv på side 342 i Straahlbox, og Ingun Økland i Aftenposten stønner «Herregud». (Latter) Kritikerne er allerede lei av det selvbiografiske, de vil stoppe det, nå er det nok, det er gjort, mener de. Men det er ikke gjort. Det er mange muligheter innenfor det selvbiografiske, og jeg skal fullføre på min måte. Det er mulig å samle trådene i et liv til en fortelling, men denne fortellingen er bare interessant hvis den blir en allmenn fortelling, en større fortelling, en mytologisk fortelling; fødsel, barndom, familie, oppvekst, forelskelse, kjærlighet og tap, skuffelser og nederlag, reiser og kamp, sorg og ensomhet, liv og død. Det er alltid den samme fortellingen, men den kan fortelles på mange måter. Det finnes så mange muligheter, så mange navn og steder, vi har samlet dem opp og klarer ikke å skille med samme tydelighet som tidligere. Vi lever et liv og så et annet, og senere et nytt, og som i troen på en sjelevandring registrerer vi at noe fra et tidligere liv blir med over i det nye; noen ansikter, noen navn, det er alt vi husker.2 Du har tatt livet ditt inn i skriften. Hvordan har det vært å ta skriften inn i livet? – Å ta skriften inn i livet, medfører at livet blir preget av det jeg skriver, skrivingen er en handling som så mange andre handlinger, bare sterkere, siden så mange registrerer den og leser den og forholder seg til den; jeg skaper myter, og disse mytene blir oppfattet som sanne, de blir sanne, og etter hvert utviskes skillet mellom litteratur og liv på en måte som jeg liker: jeg får muligheten til å leve et diktet liv. Om ettermiddagene drar Tomas Espedal inn til byen, til fots eller med sykkel eller buss, og setter seg på en av de brune pøbbene, der han hilses velkommen av forfattere, studenter og kulturmennesker. Han drikker Magners eller Bulmers cider med isbiter, alltid irsk cider med isbiter, aldri øl, fordi homeopaten mener det gir ham for mye østrogen. Han drakk så mye øl at det nesten tok livet av ham. I dag er han stolt over å betale femogåtti kroner for et glass med noe som smaker Hubba Bubba. Han forteller anekdoter og lignelser, alltid imøtekommende, konstruktiv, konsentrert og rammende ærlig. Når samtalene dreier inn på litteratur og andre forfattere, vrir han seg nervøst i stolen, og det lyner i øynene hans. Han vet straks hva du prøver å si. Tomas Espedal har sittet i de samme barene i tretti år nå. Vil du mytologisere deg selv? – Åja. Det er ikke et spørsmål om jeg vil eller ikke. Det vil jeg jo. I Kafkas fortelling En sultekunstner sitter kunstneren i buret og viser hvor flink han er til å sulte. Du setter jo deg selv på utstilling, når du skriver om deg selv. – Dette er ting jeg ikke behøver å tenke på. Jeg brukte tredjeperson i et par bøker, men da jeg skrev «jeg» første gang og brukte navnet mitt samtidig, så skjedde det noe med tekstene som jeg var helt avhengig av. Jeg kan ikke reflektere for mye over det, men jeg så helt konkret at da jeg innførte mitt eget navn, oppsto det en intensitet som de andre bøkene hadde manglet. Jeg har ikke helt oversikt over hvorfor. Er det fordi en mytologiserer seg selv? Fyrer det opp et bål? Jeg er kun opptatt av språket. Hvis jeg ser at en idé gir et dårligere språk, så må jeg forlate den. Hvis den gjør tekstene bedre, må jeg forfølge den. Jeg har brukt mitt eget navn, mine egne adresser. Hva slags ny kvalitet oppstår når du setter inn ditt eget navn? – Si du har lest Dostojevski og Proust. Jeg fikk et enormt kick av å lese dagbøker. André Gide fikk Nobelprisen i litteratur, men dagbøkene hans er mye bedre enn Falskmyntnere og Den umoralske. Kafka sine dagbøker er fantastiske, det er stor litteratur. Baudelaire visste at han ikke kunne skrive sant om seg selv. Ingen klarer det. Det var en revolusjonær 20

5/2011

tanke å være ærlig med seg selv. Inne i det feltet ligger det ett eller annet eksplosivt. Jeg har lest hele livet, helt sikkert mer enn de fleste. Det er bare det jeg har gjort, jeg har aldri hatt en jobb. Da jeg studerte, leste jeg bare romaner. Jeg vet hva en god roman er, hva god litteratur er. Jeg vet også at jeg ikke har klart å rekke dit hen i bøkene mine ennå. Jeg skal klare å berøre det, berøre god litteratur på noen punkter, om ikke i en hel bok, så i hvert fall på noen punkter. Det er det som driver meg. Du klarer å skrive bedre og bedre til et visst punkt, men klarer du det enda lenger? Flater det ut? De fleste forfattere blir jo dårligere. Jeg står på et vippepunkt nå. Hvorfor skal ikke jeg kunne skrive en dårlig bok nå? Alle forfattere skriver dårlige bøker. Det finnes faen ikke ett forfatterskap hvor det ikke dukker opp en dårlig bok. Peter Handke skriver dårlige bøker hele tiden. Marguerite Duras har skrevet mange dårlige bøker. I ettertid er det kanskje mulig å trekke ut en passasje eller et avsnitt hvor en kan si: «Her ... her er det.» Om formiddagene skriver Tomas Espedal på skrivemaskinen sin. En svak, hakkende rytme forplanter seg gjennom huset: slik lyder den mekaniske produksjonen av litteratur. Blomster, skåret med kniv, står i en vase på bordet, mellom røde og sorte notatbøker, håndsydd i margen, nummerert med håndskrift på forsiden. På forsiden av notatbøkene er det limt på et fotografi av dette skrivebordet: Tomas Espedals skrivemaskin, omkranset av blomster, ark og notatbøker. En liten stabel med renskrevne ark, med brede marger og stor linjeavstand, legges i en bunke, et tynt bånd knyttes rundt arkene, og forfatteren drar selv med toget til Oslo for å personlig overrekke manuskriptet til forlagsredaktøren. – Jeg lager hele rommet som jeg skriver i. Vinduene, skrivebordet, hele rommet er planlagt. Alt jeg innreder, og det har jeg gjort de siste de ti årene, alt rundt meg er knyttet til skriving. Folk som sitter foran en data går inn på Facebook når de er trøtte, og mister konsentrasjonen. Jeg sitter der i to timer, og ingenting skjer. Hvis jeg skulle sjekket andre ting, engasjert meg i alt mulig, ville jeg mistet stillheten som skal til for at det kommer noe nytt. Skrivemaskinen gjør ikke bøkene mine mer autentiske, men bedre. Det vet jeg. Jeg har skrevet én bok på data, Hotell Norge (1995), den ble tjukk og forholdsvis dårlig. Jeg skriver sidene mine tre–fire ganger. De fleste bøker som blir utgitt nå, er skrevet én gang. Det kan jeg se. Pc-en lurer deg, du retter og tar vekk, i stedet for å skrive på nytt igjen. Det er en kvalitetssikring av mitt eget arbeid. Jeg røyker jo når jeg skriver, og drikker noen ganger også. Det er en arbeidsform jeg har funnet som funker jævlig bra. – Jeg har bestemt at mitt prosjekt er å skrive romaner. Jeg begynte tidlig med sjangerblanding, tenkte at det måtte gå an å gjøre noe med romanen. Og det har jeg vel klart å følge hele tiden. Det å fornye sjangeren ligger jo i romanen selv, det er ambisiøst, og jeg er ikke den første som prøver på dette. Men jeg ville forsøke, se hva en roman tåler. Nesten uansett hva jeg kommer til å skrive, kommer jeg til å kalle det roman. Selv om det er novellistiske, essayistiske ting der, og dikt. På nittitallet leste jeg Lars Ramslie og Kristine Næss, og tenkte: Helvete, de er yngre enn meg, de debuterer og skriver allerede mye bedre enn meg. Jeg begynte å lese andre ting, og ble invitert til i en skrivegruppe med Henning H. Bergsvåg, der unge forfattere leste tekstene mine, og rev dem i fillebiter. Det forandret meg, jeg skjerpet meg. Biografi (1999) var et produkt av denne skrivegruppen. De unge forfatterne der var med på å ta vekk det som ikke var godt nok. Etter at jeg møtte Henning, begynte jeg utelukkende å lese lyrikk. Til tross for at du bare leser utilgjengelig poesi, har jo romanene dine en tilgjengelig form? Hvorfor har du ikke skrevet deg vekk fra leserne? – Jeg tenker ikke på leseren. Jeg tenker på språk, og på andre bøker. Jeg henvender meg til annen litteratur. Det er nødvendig å tenke sånn. Det er litt arrogant, men det blir et jævlig kaos om man skal henvende seg til

Jeg er ferdig med slåssing. Tenker ikke så mye på det lenger. Bare av og til.” noen bestemte lesere. Hva vil de ha, liksom? Det er alltid noen lesere jeg ikke har tenkt på, noen størrelser som kikker meg over skulderen. Jeg skriver ikke til dem, men jeg vet at de finnes. En av utfordringene i forfatterskapet mitt er hvor mye jeg vil forvanske språket, hvor mye fortelling som skal bli igjen. Hvis forfatterskapet mitt går i en retning, så er det vel i en retning som er mindre lesbar. Tomas Espedal har vært nominert til Nordisk råds litteraturpris to ganger, han er festspilldikter i 2011 og blir hyllet av lesere og anmeldere. Både akademia, media og bokklubbene trykker ham til sitt bryst. – Populariteten er et fenomen som jeg må jobbe med, som blir en del av arbeidet. Får jeg større frihet, eller større forventinger, større press av å vite at det ligger leserforventninger der ute? Etter Gå i 2006 fikk jeg beskjed om at jeg har fått mange, mange, mange flere lesere. Nå er jeg mer på vei mot å kvitte meg med leserne. Imot kunsten er en vel krevende bok å lese, for de som leser bestselgere. Den har solgt mye, men det kommer til å opphøre på et tidspunkt. (Latter) Erindringen står sentralt i Tomas Espedals bøker, og litteraturforskningen viser oss at det litterære minnet bare eksisterer som en metaforisk konstruksjon i form av medier, objekter og fortellinger. Er ikke den personlige erindringen egentlig er et arbeid med å forskyve, fortette, stille om på, omforme og deformere opplevelser og hendelser? – Akkurat dette jobber en jo med når en skriver romaner. Jeg lærte det av Proust: Hva er et minne, hva er erindring, hvordan blir det skjønnlitteratur? Det er fantastisk hvordan Proust kan fortette, hvordan han kan få alle rom han har vært i, inn i ett rom, der han ligger og våkner, og ikke kan erindre. Proust er læremesteren min i dette. Det er fiksjon, fordi det er et minne. For meg var det et sjokk da Proust ble oversatt, det er noe av det viktigste som har skjedd i norsk litteratur. Herregud, den muligheten. Jeg prøver å gjøre det for arbeiderklassen som Proust gjorde for aristokratiet. Jeg prøver å gi arbeiderklassen et ikke-arbeiderspråk. Det er alltid middelklassen som skriver. Jeg prøver å bruke dette språket på arbeiderklassen. En av Tomas Espedals hvite skjorter har et Umbro-emblem på kragen, lik finskjortene som fotballspillere tar på seg når de stiller på pressekonferanser. Han har, nesten uten unntak, det kan han nå – på tross av alle oppbruddene og adressene – rolig konstatere: Han har blitt boende i leiligheter og rom i såkalte arbeiderstrøk. Noe av ham har kanskje alltid hatet snobberi og sosial forfengelighet; har ikke kunnet like mennesker som setter navn og posisjoner høyere enn alt annet. – Jeg har en tilbøyelighet til å både krangle, involvere meg og diskutere, som jeg vet ikke er god. Så det har jeg lagt vekk. Det er ikke godt for meg å være engasjert. Jeg skrev en enkelt tekst om planene for et litteraturhus i Bergen, og så sa jeg opp spalten min i Bergens Tidende, jeg har sluttet å involvere meg. De få gangene jeg har engasjert meg, får jeg ikke sove. Jeg har ikke legning for det. Heller ikke for politikk, jeg kan ikke debattere. Jeg er vokst opp i en gate med blokker. Hvis noen sa noe stygt til meg, så sloss vi. Jeg kjenner det fremdeles. Hvis noen er uenige med meg, hvis de er usaklige, så vil jeg bare slå dem ned. Og det er jo ikke noe godt utgangspunkt. Der må jeg være forsiktig. Jeg må bare legge det helt vekk. (latter) Har du fortsatt et blikk for slåssing? – Åja, det har jeg. Jeg har fått slått ut alle tennene, har blitt stukket med kniv og alt mulig. På et tidspunkt, da jeg hadde vært vill og gal lenge, fant jeg ut at jeg måtte trene det vekk. Så jeg har trent det vekk. Når jeg går mye ut og drikker, sier folk ofte provoserende ting til meg, men jeg har trent på at folk skal kunne si helt utrolige ting til meg, uten at jeg reagerer. (Latter) En gang holdt det på å

gå ille med Georg Johannesen. Jeg var ung forfatter, han satt der og tøffet seg. Jeg sa noe han ikke likte, og da sa han: (hermer Johannesens snakkemåte) «Har du hull i hodet? Sier du det der en gang til, kommer du til å få trøbbel.» Da snakket han på en måte som jeg pleide å slå folk ned for. Jeg kunne ikke snakke med ham. Han hadde en måte å snakke på som fikk folk til å bli stille. Jeg var vant med at om du snakket sånn, ville du få juling. Jeg tenkte: gamle tjukke gris, nå må du passe deg, du må holde kjeft. Jeg måtte bare gå fra bordet, bite det i meg. Han kunne gjøre det der med kvinnfolk, men ikke med meg. Jeg er ferdig med slåssing. Tenker ikke på det lenger. Bare av og til. Vi ventet på bussen. Noen klappet meg lett på skulderen, og da jeg snudde meg, ble jeg truffet av en stein like under øret. Huden sprakk, det rant blod ned på den hvite skjorten. Det irriterte meg, jeg hadde en ny, hvit skjorte. Jeg slo med en villskap og et raseri, som jeg, inntil da, ikke visste at jeg hadde. De var tre kamerater, gutten jeg hadde brukket nesen på, han holdt en stein i hånden. Jeg ble slått i bakken. Det snødde, alt var lydløst og mykt.3 Er det slåssingens litterære form som gjør den tiltrekkende? – Hvis jeg skulle skrive om noe jeg ikke kjente til, ville det jo i en viss forstand bare bli litteratur. Jeg ville se hva litteraturen kunne få ut av meg. Om litteratur sier jeg: du må skrive om det du kan. Hvis du har jobbet på en byggeplass og kan mye om sementering, eller hvis du har vært en del av overklassen og spist gode middager, så er det viktig å bruke det. Det var mitt fortrinn. Jeg ville skrive om det å slåss. Det er også en metafor, en arbeiderklassegutt som slår seg oppover. Jeg får beskrevet en del ting som andre ikke kan. Bernhard Ellefsen i Vagant mener at du «bygger menneskelighet i skrift»? – Hvis han har rett, så tar jeg det som et kompliment. Jeg diskuterte forleden kjærlighet og litteratur, om bøker kan være gode, om de kan ha en menneskelighet i seg. Vi snakket om Peter Handke og hans Mitt år i Ingenmannsbukten, hvor det ligger en slags humanisme. Det å være skarp, å ha et godt blikk, skaper jo en kjærlighet til menneskene rundt. Jeg har akkurat lest danske Josefine Klougart, som er debutant og nominert til Nordisk råds litteraturpris. Det var en bok som nesten reddet livet mitt på et tidspunkt, jeg var så jævlig deppa, hadde kjærlighetssorg og greier. Så skriver hun en ufattelig vakker bok om sin familie, om hesten, hunden, søsteren, om ting: om melkespann og kjøkkenredskap. Det var en enorm kjærlighet i det. Bare det å lese den boken fikk meg faktisk på beina. Hvis litteraturen kan være på denne måten, så betyr det noe. Hvis min litteratur noen ganger kan være sånn, så har jeg oppnådd noe. Ikke bare de språklige greiene som jeg er opptatt av, men at det betyr noe å lese bøkene. Du fyller femti i år, Tomas Espedal. Hva ville du da du var tretti? Har du lykkes med det? – Ja, det har jeg. Da jeg var tretti, ville jeg bli femti, eller seksti. Jeg ville bli eldre. Det er et vanskelig spørsmål. Jeg hadde akkurat fått barn, visste kanskje ikke hva jeg ville. Men med skrivingen visste jeg hva jeg ville, jeg ville utvikle meg, og det har jeg klart. Det er verre nå. Jeg har tenkt å feire femtiårsdagen min i Mexico, for jeg har alltid hatt lyst å være oppe i fjellene i den landsbyen der de feirer de dødes dag. Det skyldes også romanen Under vulkanen av Malcolm Lowry, en av yndlingsbøkene mine. Romankarakteren Geoffrey går til grunne og drar opp til denne landsbyen. Jeg skal sitte der oppe når jeg fyller femti: Jeg har overlevd, og skal feire det med de døde.

2. Imot kunsten, s. 156. 3. Brev, s. 11.

Nå er jeg på vei til å kvitte meg med leserne.”

5/2011

HEOROT EVENTS

RISØR

22-23 JULI 2011 HOLMEN - SOLSIDEN 1

WWW.HEOROTEVENTS.COM WWW.THEVOICE.NO WWW.BILLETTSERVICE.NO

TIMO MAAS CC COWBOYS COCOON, DE

THE ROLLERS + SWAGGA DJs (AFTERPARTY)

YOUSEF FABRIC, UK

CIRCUS, UK

X-PRESS 2

EDU IMBERNON VINNI

ZOO PROJECT, IBIZA

AND THE VAGABONDS

WARLOCKS

JESSE JONES

POPORN RADIO

NILS NOA * DISKJOKKE * TOMMY TEE * GOLDFINGER (FINGER`N) * JE HAUGFOS * FRIENDLY ALEX JANGLE * AKIPA * CARL PHAFFA (SE) * CHARLOTTE THORSTVEDT * KAMELKOLLEKTIVET (SE) MIKE MOORISH (SE) * JOSE ZAPATA * LEIF SPAGETTI FEAT. ESSA CHAM (SE) * PHAXX (SE) RECOVERY * IVAN DRACO + MAGNE MENTAL

3 AVDELINGER * 18 ÅRS ALDERGRENSE KONSERTOMRÅDET * 20 ÅRS CHILLOUT OMRÅDE M/ DJs ALLE RETTIGHETER * KULINARISKE MATOPPLEVELSER * ØLSKOLE * INTERNASJONAL BARTENDERKUNST & FLAIRING * PYROTEKNIKK * VIRTUAL LIGHT JOCKEYS * VANNSPORT * BUNGYJUMP DAGSPASS FREDAG 22/07 : 290,* DAGSPASS LØRDAG 23/07 : 390,* HELGEPASS : 545,-

( + BILLETTAVGIFT)

DUNKADUNKA

JE Haugfos & Co

Hvor var du da Åsne brakk pennen? TEKST M. A. I. VOISIN / C. FORSBERG ILLUSTRASJON ANDREAS TYLDEN Mollys over Fisk&Vilt, Pløensgate 1, Oslo 27. april, kl 22.10 Vi sitter i en sofa fra et dødsbo og slurper i oss siste dråpen av en Virgin Mary når Åsne Seierstad ringer: ”Hei! Kan jeg sette sykkelen

inne?” Hun triller inn i bakgården og henger hjelmen på styret. ”Beklager at dere måtte vente. Det ble litt hektisk. Måtte legge barna og så fikse nytt pass på politistasjonen. Jeg reiser til Midtøsten i morgen tidlig.” Vi hilser og spretter en Farris for å åpne intervjuet. Sånn. NATT&DAG: Førstegangsdømt, andregangsmor og konfliktridder av tredje grad.

Jeg må bevise meg på nytt. Kanskje jeg har glemt å skrive? Kanskje jeg har mistet det?”

Hvordan har du det om dagen, Åsne? Åsne Seierstad: Ja, jeg er dømt, men vi har anket, så vi kan like gjerne bli frifunnet, derfor føler jeg ikke at jeg er dømt. Andregangsmor og troublemaker, ja? Akkurat nå føler jeg at jeg er litt back in business, og det er veldig bra. Det har vært fire år hvor jeg ikke har gjort noen ting. Eller jo, jeg har fått to barn da. Men jeg har ikke jobbet. Mellom barna tok jeg også et semester arabisk på Blindern. Det kommer godt med nå som jeg jobber med Midtøsten. Jeg er glad for at jeg ble hyret inn av Morgenbladet til å skrive en serie med arabiske portretter. Ny rettsak i

november: det får bare komme. Jeg forholder meg til hva som skjer fra dag til dag. Generelt sett er det veldig fint å være på verden igjen. Apropos hederstitler. Hvor mange journalistiske priser har du egentlig vunnet? Har du en pokalhylle i stua? – Det har jeg faktisk ikke. Men det har blitt ganske mange priser. Jeg rydda i garasjen nylig og der er det flere diplomer i glass og rammer. Mange var knust da. Det er ikke slikt man henger opp. Jeg har ikke hengt opp Finn Graff en gang. Men det er kanskje fordi jeg ikke har et ordentlig kontor. Jeg har alltid tenkt at når jeg får meg et ordentlig

Åsne Seierstad (1970): En av Norges mestselgende forfattere gjennom tidene, og medlem i den eksklusive klubben Forfattermillionær. Jobber ut fra metoden deltagende observerende intervju, og er inspirert av den polske journalisten Ryszard Kapu´sci´nski. Utgitt fire bøker oversatt til over 40 språk: Med ryggen mot verden: Portretter fra Serbia (2000), Bokhandleren i Kabul (2002), Hundre og en dag (2003) og De krenkede (2007) Har mottatt en rekke norske og internasjonale priser, blant annet Fritt Ords Hederspris, Den Store Journalistprisen og den prestisjetunge britiske Emma-prisen i London. Har vært stasjonert i Russland, Kina, og dekket kriger og konflikter i Tsjetsjenia, Kosovo, Irak, Afghanistan og nå nylig Egypt og Saudi Arabia. Ble i fjor dømt i tingretten for å ha krenket privatlivets fred med boken Bokhandleren i Kabul, fordi Seierstad bl.a beskriver følelsene og tankene til bokhandleres kone Suraia Rais uten å ha dekning for det, ifølge retten. Det ryktes at hun muligens tror på spøkelser (Åsnes kommentar: ”BØ”). 5/2011

Det nytter ikke i utlandet å si: pfff, it was not a very important conviction, this is the lowest court you know, it doesn’t really matter!” kontor, så er det lov å ha ting fremme. Uten at det egentlig betyr noe. For man er aldri bedre enn sin neste sak. Det tenker jeg på nå. Jeg må bevise meg på nytt. Kanskje jeg har glemt å skrive? Kanskje jeg har mistet det? Hvordan var det å bli dømt i retten for Bokhandleren i Kabul? Du har sagt at dersom du ble dømt så aksepterer ikke samfunnet din måte å skrive på. Kommer du til å vike nå og tilpasse skrivemåten din? – Jeg trekker tilbake det jeg sa om at ”da aksepterer ikke samfunnet min skrivemåte”. Det var store ord. Da aksepterer ikke jussen det eventuelt, og vi kan ikke la oss styre av jussen. Dessuten tror jeg at jussen er på vår side. Jeg tror dommen er feil, og at den ikke vil bli stående. I tingretten er det kun én dommer, og én dommer er ikke samfunnet. Det sa også advokaten min Cato Schiøtz på forhånd: ”i tingretten kan det gå begge veier, men jeg garanterer deg, vi vinner i høyesterett”. Der er det mer prinsipielt orienterte dommere. For å være helt ærlig var vi veldig overrasket. Man kan jo gå ut av en rettsak eller et intervju og tenke: fillern! Hvorfor sa jeg ikke det? Men det føltes som vi hadde sagt absolutt alt. Både konkret hva vi hadde gjort, og i forhold til ytringsfrihet, altså mer prinsipielt. Det er kanskje feil å si det, men vi følte at den andre siden hadde rota noe innmari. Men nå vil resten av familiemedlemmene saksøke deg én etter én? – Jeg tror ikke det blir noe av. De prøvde, men ettersom de ikke hang seg på den første rettsaken tror jeg tidsfristen er ute. Var du på noe måte forberedt på at du skulle få så mye bråk for denne boka? – Neineinei. Jeg trodde virkelig at Rais skulle like boka jeg. Og om han ikke likte den, trodde jeg at han ville akseptere den, og gjennom boka virkelig forstå hvordan jeg så på han og på livet der. Han er en ganske liberal og aksepterende person. Etter afghanske standarder er han kjempeliberal. Jeg ante ikke at han skulle være så hårsår. Dessuten mener jeg at mange av hans fine sider kommer godt frem: hvordan han kjempet for kulturen i Afghanistan, og gjorde en viktig jobb som bokhandler.

5/2011

Men er det ikke litt sånn for deg også at den sure tilgivelse er en mer spennende smak å trakte etter, enn den søte tillatelse? – Hehe, sånn er vel kanskje livet da? Jeg forteller aldri til noen hvor jeg skal reise før jeg er på plass. For da kan jeg risikere å bli overtalt til å la være å dra. Jeg reiser til Midtøsten i morgen tidlig, men kun noen helt få jeg vet hvor jeg skal. Så på den måten, ja. Men når det gjelder Bokhandleren i Kabul må jeg si at jeg følte at jeg hadde tillatelse til å gjøre det jeg gjorde. Jeg var der som journalist, invitert til å bo hos dem for å rapportere om deres liv. De sto helt fritt til å si hva de ville, trekke ting tilbake, og utebli fra å være med. Jeg synes det blir helt feilaktig når ulike forståsegpåere, antropologer og slikt, sier at i deres kultur så er det slik at som gjest så må man oppføre seg som en gjest. Jeg var ikke gjest, jeg var journalist. Man kan ikke følge en gjestekodeks, eller æreskodeks, som journalist. Det går ikke. Vi er ikke gjester når vi er steder, vi er reportere. Da må man skrive det man hører, det man ser, og det man oppfatter. Objektivitetsprinsippet i journalistikken er en evig og svimmel runddans, for å sitere Hilde Haugsgjerd. – Haha. … men vi i NATT&DAG har vel strengt tatt mer tro på subjektiviteten: å bli kjent med journalisten, så du som leser har noe å måle din forståelse etter. Hvilken inngang mener du er optimalt for å rapportere fra fremmede kulturer og situasjoner? – Den subjektive formen er vanskelig fordi da skal du ha noe å komme med i tillegg. Men det finnes ikke objektivitet og nøytralitet per se, det har jeg lært meg. Da jeg begynte som journalist for 20 år siden hadde jeg ikke et så reflektert forhold til dette, jeg tenkte at nøytraliteten lå der jeg var, og så hadde man ytterpunktene på hver side. Men vårt verdenssyn, hvis man tenker globalt, det å ha en norsk grunnholdning med respekt for elementære menneskerettigheter, ligger langt ute i den ene enden av skalaen. Det er ikke objektivt sånn sett. Det er en posisjon. Min grunnholdning er å prøve å få med seg og forstå hva folk sier, vanlige mennesker, og så

presentere et så riktig bilde som mulig av det jeg finner ut at skjer et sted. Samtidig, for eksempel med de arabiske portrettene mine nå, syntes jeg det var vanskelig å skrive fra Emiratene - en liten øy av rikdom og lykke - uten å være sarkastisk. Sett ut fra den dramatiske situasjonen som er i nabolandene, der man slår hardt ned på demonstrasjoner og opprør. Men man kunne harselert mye mer med det enn det jeg gjorde. Jeg fikk det ikke til. For jeg er vel ikke en så veldig subjektiv journalist egentlig? I bøkene dine har du jo skrevet deg ut av handlingen, men det virker ikke som målløse historier, man kjenner et visst perspektiv, og ikke minst en rettferdighetssans, ligge bak. – Jeg har blitt kritisert for at det ville være mer ærlig og redelig å skrive seg inn i Bokhandleren, ettersom det er en person som mangler i de ulike situasjonene. Men jeg syntes det var uinteressant, det var ikke meg det handlet om. Det er umulig å rekonstruere et formål i etterkant. For eksempel med Bokhandleren er det mange anmeldelser som slår fast, særlig i USA, at jeg er this feminist writer. De sier she went out there to document the woman’s terrible situation in Afghanistan. Men jeg skrev boken fordi etter av å ha dekket krigen og kun snakket med soldater og kommandanter, og nesten ingen kvinner, innså jeg at det var familien man må gå til for virkelig å forstå Afghanistan. Skildringen av kvinnesituasjonen kom som et resultat. Når jeg går inn i en situasjon har jeg som regel ingen andre mål enn: Hva skjer her? Hvordan lever man her? Vi leste deg skrive i Morgenbladet at du blir omtalt som ”bråkmaker” i Midtøsten. Opplever du at kilder er mer skeptiske til deg nå enn før? Har du ødelagt ryktet ditt? Åsne Tapstad, eller var det Åsnurt solgte-skinnetfør-bokhandlern-var-skutt-Stad? – Haha, neeei. Altså jeg har knapt jobbet de siste fire årene, så jeg har egentlig vært forskånet fra det. Men det er en av grunnene til at det er viktig å anke. Alt oversettes nå, så enhver som googler meg kan lese at hun har tapt, hun er dømt. Det vil jeg ikke ha på meg. Det nytter ikke i utlandet å si, pffff, it was not a very important conviction, this is the lowest court you know, it doesn’t really matter! Så vil du si at du er den kontemporære dokumentarens Jeanne-D’Arc eller skribentenes svar på Oddvar Brå; ”hvor var du da Åsne brakk pennen?” – Jeg er ikke redd for navnet mitt. Jeg synes det er fint å være tilbake ute i verden.

Jeg er opptatt av å prøve å finne ut hva som skjer. Folk vil kanskje kunne mene at Åsne brakk pennen, men det er jeg ikke så opptatt av altså. Juseksperter sier dommen din vil endre på hvordan vestlige journalister kan skrive fra ikke-vestlige land. I en globalisert verden blir nå vestlige ”kritikere” nødt til å leve med at de mindre ressurssterke intervjuobjektene kan komme trekkende på søksmål over landegrensene. – Premisset for spørsmålet, at de er ressurssvake, blir å forhåndsdømme. Bokhandlerens familie er ikke fattig og ressurssvak. Jeg ville ikke brukt disse ordene. Men det er veldig interessant. Det er en ny virkelighet. I århundrer har den vestlige mann primært, og noen kvinner, portrettert folk i verden og aldri tenkt at de noen gang vil lese det. Nå er verden globalisert informasjonsmessig på en helt ny måte. Folk følger med. Det å ha en regel om at det en skriver er noe de man skriver om bør kunne lest, burde være et kontrollspørsmål uansett, slik har det ikke vært historisk sett. Er sannheten verdt enhver pris? Helliger målet midlene eller kan du få deg til å pudre albuene under research til et case? – Sannheten er ikke verd enhver pris. Man må beskytte folk. I militærdiktaturer, for eksempel som nå i Midtøsten, er det veldig mange ting jeg ikke kan gjøre fordi jeg kan sette folk i fare. Man må prøve å finne sannheten, og mye kan ordnes med anonymisering, men man kan ikke skrive alt. Det opplevde jeg med boken min fra Tsjetsjenia. Der lot jeg hovedpersonene lese gjennom. Ikke for å unngå at jeg hadde skrevet noe feil, men i og med at det er et undertrykkende regime ville jeg forsikre meg om at den ikke satte noen i fare. Da var det en som trakk hele kapittelet sitt. Det var et jævlig bra kapittel, så det var synd. Da var det en del av bildet som ikke kom frem, men her var beskyttelsen viktigere enn å få frem alt. Hva mener du bøkene dine har bidratt med, foruten millioner på kontoen din? – Det er veldig stort å tenke det… bidratt med? Økt forvirring kanskje? Haha. – Nei, jeg tenker at de har bidratt til en flik av bildet. Nå er Bokhandleren i Kabul oversatt til 41 språk, og de andre er også oversatt en god del. Jeg får mye mailer og brev. Jeg fikk en facebookmelding fra en utenlandsk student her om dagen som mente at de fire bøkene mine hadde endret hans syn på verden…

5/2011

G I L E K R I V R VA ? R Ø F E R TING BED

NORGESGARANTI

CITROËN DS3 HDi 90 DSTYLE LEASINGPRIS FRA KR 990,- INKL. MVA. PR. MND.*

CITROËN DS3 INTERNASJONAL TOPPSCORER

AUTO ELITE OSLO AS • Gladenveien 9 • 0661 Oslo •Telefon 24 07 41 10 • www.autoelite-oslo.no

www.citroen.no

Men hva mener du at de har bidratt med? – Det varierer i de ulike bøkene. Men et fellestrekk, som for min del er en lesson learned, er at det er veldig lett å starte en krig, men forferdelig vanskelig å komme ut av den, kanskje umulig. Det har handlet om å prøve og forstå alle de livene som er vokst opp i ruiner, og et ruinert samfunn. Alt som på veien er gått tapt, alle de drepte, alle de sårede, alle de lemlestede, alle de ødelagte sinnene, alle de ødelagte barndommene, de hevngjerrige sinnene som skapes, kriger som går igjen i generasjoner. Akkurat det, de leksjonene der, får man bare med seg gjennom å møte han gutten på 12 år som bare tenker på hvordan han skal hevne seg, drepe. Man forstår hvorfor han kommer til å gripe til våpen, eller kanskje enda verre: til terror. Oppsummert, man kan se på bøkene mine som en dokumentasjon av konsekvensene av krig. Har du noen gang vært fristet til å delta i en situasjon? Plukke opp en AK-47, slå ut de blonde hårlokkene og løpe inn i kuleregnet? – Å skyte noen nei?! Det har jeg aldri vurdert en gang. Men har du aldri kjent på noe emosjonelt? En uutholdelig håpløs situasjon, der du har følt en impuls til å bidra? – Min siste bok fra Tsjetsjenia, har vært mest sånn. Det er en glemt krig man ikke hører om. En menneskerettighetssituasjon som er helt forferdelig, folk som forsvinner, og ja, det var første gang jeg tenkte: dette må jeg gjøre noe med, dette må frem i lyset. At jeg hadde en slags misjon. Ikke slik som tidligere da det har vært noe spennende jeg ville utforske. Nå hadde jeg et ønske om å sette dagsorden, jeg tenkte at når denne boka utgis så kommer det virkelig til å smelle... Men så jobber man med det og innser at det er en så mye mer komplisert situasjon. Jeg så for meg at norske myndigheter kunne fordømme det som skjer, men det er ikke så enkelt. Så utgangspunktet var at jeg skulle dokumentere menneskerettighetsbrudd, men så ble det en ganske annen bok når det kom til stykket. Når har du vært redd for å dø på jobb? – Både før jeg reiser og når jeg er ute, er jeg redd for det. Man kan si at man når som helst kan stå på feil gatehjørne i Oslo, men det er noe med det at man går inn i et sted med veldig forhøyet risikonivå. Man må veie

risikoen for å dø eller skades opp mot hva man kan få ut av det. Om det er viktig nok. Da tenker jeg for eksempel på Bagdad, hvor de aller fleste reiste ut. Det er en by på fem millioner mennesker og det er vanskelig å utradere en hel by, så det var størst sjanse for at jeg ble en av de fem millioner som overlevde. Men det var snakk om kjemiske våpen, det var bomber hele døgnet, raketter traff huset ved siden av, og hotellet vi bodde på ble beskutt. Så det var veldig farlig. Nå var det nettopp to fotografer som ble drept i Libya. Hadde de en dårlig magefølelse den morgenen? Sannsynligvis ikke. Så den magefølelsen er veldig dum å stole på, men på en annen side lar man seg styre av den. Man må bare prøve å minimere risiko underveis, og ikke gjøre alt for dumme ting. Hvorfor søkte du krigen, konflikten, i utgangspunktet? – Det var egentlig veldig tilfeldig. Ett år etter jeg reiste til Russland, som 23-åring, og hadde begynt å jobbe for Arbeiderbladet, brøt krigen ut i Tsjetsjenia. Jeg tenkte at dette var jo en del av mitt område. Jeg hadde veldig høye ambisjoner og ingen aning om hvor grensene gikk for hva man kan kreve av en ung frilanser kastet jeg meg ut i det. Jeg hadde ingen penger og ingen kontakter, så jeg bare troppet opp på det russiske forsvarsministeriet og spurte om jeg kunne bli med en troppetransport til Tsjetsjenia. Det var jomfruturen din? – Ja. De sjekket en liste og sa at, jo, neste fly går i morgen klokken 0500. De ga meg en håndskrevet passasjerseddel, og til min overraskelse funka den, så dagen etter landet vi med et russisk militærfly på en utbombet flystripe i Tsjetsjenia. Der sa de andre adjø, og så sto jeg der alene da. De syntes nok litt synd på meg, så før de gikk ga de meg en skuddsikker hjelm og vest i størrelse russisk bjørn - ikke sånn som de nette journalistvestene- og hjelmene som er nå - som jeg dro med meg overalt i krigen siden. Jeg haiket inn til byen. Der var alt utbomba, og det var umulig å finne et hotell. Det var ingen hoteller. Da det mørknet og skuddene tiltok, så jeg en ung jente som bar på to vannspann og spurte henne om hun visste om et sted jeg kunne bo. Jeg fikk bli med til hennes familie, og der ble jeg til jeg mannet opp nok mot til å reise rundt, litt sånn på lykke og fromme.

Man må veie risikoen for å dø eller skades opp mot hva man kan få ut av det. Om det er viktig nok.”

Flying start da? – Alt var mulig den gangen. Jeg er mer organisert nå, kan du si. Men når man først har vært i en krig er det veldig lett å dra i den neste. Så da Kosovokrigen brøt ut og jeg jobbet i Dagsrevyen husker jeg Bjørn Hansen sa ”Åsne har jo vært i krigen før, så henne kan vi sende”. Hvis ikke hadde han nok sendt noen eldre, mer erfarne. Og derfra var det ikke så fjernt å reise til Afghanistan. Plutselig så blir krigen noe du vurderer. Er de vestlige krigsjournalistene og –fotografene like store adrenalinjunkies som soldatene? – Er soldatene det da? Det kommer i hvert fall frem av diverse dokumentarer. – Det er kanskje mer utbredt blant fotografer. De må tettere på for å vise jævelskapen. Men blant journalistene vil jeg si nei. Det må jeg virkelig understreke, at de fleste av mine kolleger i utlandet som dekker krig, er veldig flinke, velutdannede folk med stor nysgjerrighet for hva som skjer i verden. Det er en selvfølge at man snakker fransk liksom. Skal du jobbe i de store internasjonale mediene er det et veldig lite nåløye å komme gjennom, og køer av folk som venter på å bli sendt ut. Det er stor prestisje å få de jobbene, i motsetning til Norge, hvor det er mer sånn at de som melder seg får reise! Er kvinner bedre krigsjournalister enn menn? – Nei, jeg tror det går på mennesket først. Det er ikke avhengig av kjønn. Men en fordel med å være kvinne, og særlig nå som det har vært så mye konflikter i muslimske land, er at man får tilgang til både mann- og kvinneverdenen. En mann vil kun få tilgang til halve befolkningen, og i en krig er det selvsagt viktig å få med alle. Norske myndigheter tydde til alle slags eufemismer og unngikk å bruke ordet ”krig” om Afghanistan før i fjor sommer, da det dukket opp et par reportasjer og beretninger fra skandinaviske soldater som ikke passet helt inn bildet av vårt fredsbevarende militære nærvær. Er norske politikere feige? – Er det ingen politikere som kaller det krig? Ikke de som sitter på ansvaret, og ikke før i fjor sommer. – Jeg forstår ikke hvorfor man skal finne på ord som ”væpnet operasjon” eller ”fredsbevarende militært nærvær”. Det er riktig at vi ikke er i krig med Afghanistan, vi er på den Afghanske regjeringens lag, men vi er i krig mot Taliban. Vi deltar nærmest i en borgerkrig på den ene siden. Det gjør vi for så vidt i Libya også. Nei, hvorfor er noen så redde for ordet

krig, når det er helt latterlig å kalle det noe annet? Hvordan opplever du Norge politisk ute? – Det er stort sett veldig greit å være norsk. Det er mer belastende å være brite eller amerikaner. I Balkan har Norge en veldig høy stjerne. Når det gjelder Afghanistan og Pakistan ble det plutselig spesielt ille en periode å være norsk eller dansk på grunn av karikaturtegningene. Men generelt vil jeg si det er mer positivt enn negativt. Rett og slett fordi vi er et lite og relativt ubetydelig land. Sist vi snakket med deg var du opptatt med å føde barn nummer to, men like etter så vi bylinen din på saker fra Egypt og nå Saudi Arabia. Betyr det at mor Åsne har ansatt en au’Peer Gynt for å fortsette eventyrene, eller blir det ”Bibliotekaren på Frogner Terrasse” i årene fremover? – Det blir en mellomting. Ikke noe au pair. Men vi har litt barnevakter og sånn. Nå er det slik at jeg er i Midtøsten én uke, så skal min samboer turnere i Pakistan i 10 dager, og da tar jeg over. Jeg jobber ikke fullt, så jeg har fri en uke her og en uke der. Vi har hørt at du la ut en utleieannonse for hybelen din på hybel.no, der kravene var at man måtte være barnevakt 5 dager i uken og fikse hagen mot billig leie? – Hehe, neeei, ikke fikse hagen? Men ja, vi har en student i hybelleiligheten vår som også fungerer som barnevakt. En ansatt leietaker? – Ikke ansatt. Men jeg vil jo ikke ha dette i avisen da? Hun holder liksom ikke styr på oss. Men det er fint å ha en man kan si til at nå koker det litt her, kan du komme og hjelpe. For min del synes jeg det ville være vanskelig å ha en au pair. Av klassegrunner. Med en student blir det mer en generasjonsgreie. Jeg kunne godt gjort det da jeg var student. Hvordan sjarmerer man Åsne Seierstad? – Åh, det er veldig lett å sjarmere meg faktisk. Men jeg blir spesielt sjarmert av engasjement. Jeg liker folk som er helt inne i det de holder på med. Og så elsker jeg å lære noe nytt, få servert en tanke jeg ikke har tenkt før. Originale sjeler har størst sjans. Hvor er intimsonen din? – Privat kunne intimsonen min kanskje vært mer åpen, men profesjonelt tåler jeg utrolig mye. ”The most intimate portrait” står det bakpå Bokhandleren i Kabul. Jeg plasserer meg i veldig intime situasjoner, jeg tåler å bo tett, ha folk veldig nære meg, og stadig spørre om ting. Rent profesjonelt har jeg til tider hatt en ganske ekstrem pågangsvilje og utholdingsevne. Nå får vi se om jeg fremdeles har det i meg.

5/2011

KJØPE BØKER? På lager - vi sender samme dag Rask og fraktfri levering* Avbetaling fra kr. 200,Rente- og gebyrfritt Opptil 90 % rabatt * (Gjelder ordrer over kr. 248,-)

haugenbok.no Norges raskeste nettbokhandel @

HAUGEN BOK AS - POSTBOKS 175 - 6101 VOLDA - EPOST HAUGENBOK.NO - TLF 70 07 45 00

Student?

RENTE- OG GEBYRFRIE BETALINGSMÅTER hos haugenbok.no Betalingsutsettelse - kjøp bøkene nå, betal 21. juni. Avbetaling - fra kr 200,– pr. mnd. (ved kjøp over kr. 750,-) Faktura - 21 dagers betalingsfrist.

DINE STUDENTFORDELER hos haugenbok.no Ingen pristillegg - uansett betalingsmåte. Fraktfritt - på ordrer over kr. 248,-. 20 000 titler på lager klar for utsending. RASK LEVERING! Bøker på lager sendes samme dag vi får din ordre. LES MER OG BESTILL på haugenbok.no - velkommen som kunde.

www.haugenbok.no - epost@haugenbok.no - tlf: 70 07 45 00

Rabatt - på mange lærebøker.

KONKURRANSE

Send oss ditt beste norskpatriotiske pinup-bilde og bli med i trekningen av et eksklusivt eksemplar av Operation Calendar® Camouflage Edition* TEKST M. A. SATANA WAR PINUPS. Post-Traumatic-Pussy Guarantee™ i sin pureste form. En tradisjon som går tilbake til den glade andre verdenskrig, og å finne i kalendere som deles ut på miltærbaser og skippes ut til krigssoner verden over. Den gang søte, små all-american housewifes med krøllpermanent som bydde på seg selv i risqué badedrakter, i dag er det hardbodies i italiensk bodypaint, all-american silikonbryster, og utstrakt, fiffig bruk av rekvisitter som chock chip cookies, håndvåpen, høystakker og andre texasrustikke props som skal holde hjemlengselen i sjakk og moralen til de amerikanske heltene oppe. NATT&DAG tok en prat med den dansknorsk-walisisk-ættede krigspinupen Wendy, som vi ble kjent med på karakokebaren The Singing Bee i San Diego for noen år tilbake

(ikke spør), om den stolte nasjonalskatt, krigen mot terror og hennes rolle i Operation Calendar®. NATT&DAG: Så Wendy, hvorfor pinups for krig? Hvordan ble du en krigspinup for Operation Calendar®? Wendy: Min dagjobb er som regnskapsfører i et statlig militært entreprenørselskap. Der jobber også Manuela M., en italiensk eks-modell som er gründer av Operation Calendar®-prosjektet, og som vervet meg som modell i 2008. Tusenvis av marinesoldater og soldater går igjennom selskapets opptreningsprogram før de blir sendt ut i felten i et forsøk på å gi de best mulig eksponering for miljøet de vil oppleve. Vi får ofte nyheter om at soldater ikke kommer tilbake, og det er hjerteskjærende. Mange soldater blir hardt skadd og er ute av stand til å fortsette sine plikter. Disse modige krigerne er inspirasjo-

Vi drar på Sea World, har ballspillturneringer og julefeiringer sammen med våre sårede krigere. ”

nen for Operation Calender®. Rehabilitering er både fysisk, mentalt og følelsesmessig veldig tøft, og ofte økonomisk ødeleggende for familiene deres. Det har jeg sett på nært hold, flere av mine kolleger er tidligere militært personell og min far var i Air Force under Vietnam. 50 prosent av inntektene fra kalenderne går til organisasjoner som støtter sårede veteraner og soldaters etterlatte. Noen estetiske, konseptuelle retningslinjer dere jobber ut fra? Det ser ut som bodypaint er sentralt i uttrykket. – Vi prøver å gjøre en moderne twist på de originale World War II-pinupene. Hvert år gir vi kalenderen et nytt konsept, men holder fast på pinup-stilen. Årets kalender er kalt ”Camouflage: PIN-UP”. Ideen bak kroppsmalingen er inspirert av kamuflasjemalingen troppene bruker i felten. Vi har kamuflert våre klær! Kroppsmalingen, designet av den fabelaktige bodypaintartisten Filippo Loco, er definitivt det som gjør vår kalender unik. Operation Calender® skal være en moralbooster for soldatene, sier dere. Hvordan gjør dere egentlig det: booster moral? – Vi har en årlig lanseringsfest for

kalenderen, og diverse andre arrangementer i samarbeid med våre sponsorer og ulike militære enheter. Vi gjør kalendersigneringer på militærbaser og sykehus. Vi drar på Sea World, har ballspillturneringer og julefeiringer sammen med våre sårede krigere og veteraner. For tre år siden besøkte vi Irak. Vi vil ofte gå inn i et treningsmiljø for å signere kalendere, og soldatene virkelig elsker det når vi går ned i møkka sammen med dem. Sykehusbesøkene er definitivt det mest hjerteskjærende, men også det mest givende. Jeg skulle ønske alle kunne se hva disse menn og kvinner må gå gjennom og hvordan deres liv er forandret for alltid. Hvordan synes du det går med krigen deres mot terror? – Vi kommer til å vinne. Vi skal vinne. Vi i Operation Calender® gjør det vi kan for å støtte våre soldater, både økonomisk og moralsk, for de ofrene disse menn og kvinner gjør på daglig basis for å sikre vårt land og vår frihet. Vi er for øvrig utsolgt for internasjonale ordre av årets kalender, men jeg kan snakket med Manuela og ordne dere et eksemplar om dere vil ha?

DELTA OG VINN! Send navn og et norskpatriotisk pinupbilde av deg selv til redaksjonen@nattogdag.no, og bli med i trekningen av et eksklusive eksemplar av den egentlig utsolgte Operation Calender® Camouflage Edition.

5/2011

designtorget.se

ReallyVirtual Sohaib Athar Helicopter hovering above Abbottabad at 1AM (is a rare event). 17 hours ago Favorite Retweet Reply ReallyVirtual Sohaib Athar Go away helicopter – before I take out my giant swatter :-/ 17 hours ago ReallyVirtual Sohaib Athar A huge window shaking bang here in Abbottabad Cantt. I hope its not the start of something nasty :-S ReallyVirtual Sohaib Athar @m0hcin all silent after the blast, but a friend heard it 6 km away too… the helicopter is gone too. ReallyVirtual Sohaib Athar @m0hcin http://bit.ly/ljB6p6 seems like my giant swatter worked ! ReallyVirtual Sohaib Athar @m0hcin the few people online at this time of the night are saying one of the copters was not Pakistani… ReallyVirtual Sohaib Athar Since taliban (probably) don’t have helicpoters, and since they’re saying it was not “ours”, so must be a complicated situation #abbottabad. ReallyVirtual Sohaib Athar The abbottabad helicopter/UFO was shot down near the Bilal Town area, and there’s report of a flash. People saying it could be a drone. ReallyVirtual Sohaib Athar @smedica people are saying it was not a technical fault and it was shot down. I heard it CIRCLE 3-4 times above, sounded purposeful. ReallyVirtual Sohaib Athar @tahirakram very likely – but it was too noisy to be a spy craft, or, a very poor spy craft it was. ReallyVirtual Sohaib Athar @smedica It must have been more, I started noticing the helicpoter when the noise got irritating – which part of Abbottabd are you in? ReallyVirtual Sohaib Athar Here’s the location of the Abbottabad crash according to some people >>> http://on.fb.me/khjf34. ReallyVirtual Sohaib Athar Two helicpoters, one down, could actually be the training accident scenario they’re saying it was >> http://bit.ly/ioGE6O. 15 hours ago ReallyVirtual Sohaib Athar and now I feel I must apologize to the pilot about the swatter tweets :-/ 10 hours ago ReallyVirtual Sohaib Athar Interesting rumors in the otherwise uneventful Abbottabad air today. 10 hours ago ReallyVirtual Sohaib Athar Report from a taxi driver: The army has cordoned off the crash area and is conducting door-to-door search in the surrounding. 10 hours ago ReallyVirtual Sohaib Athar @kursed Another rumor: two copters that followed the crashed one were foreign Cobras – and got away. 10 hours ago ReallyVirtual Sohaib Athar @kursed Well, there were at least two copters last night, I heard one but a friend heard two, for 15-20 minutes. 9 hours ago ReallyVirtual Sohaib Athar RT @ISuckBigTime: Osama Bin Laden killed in Abbottabad, Pakistan.: ISI has confirmed it << Uh oh, there goes the neighborhood :-/ 9 hours ago

5/2011

TIBE T:OTEM

THE ROOTS (US)

, KYLESA , HÅKAN HELLSTRÖM , BEST COAST ,

DEATH LETTERS

, MONOLITHIC, 22, HONNINGBARNA, TEAM ME, MACHINE BIRDS, BLOOD COMMAND, DEPARTURE

Trondheim, Marinen 19. og 20. august 2011 Festivalpass kjöper du allerede nå på billettservice.no

(UK),

«Virkelighetens kjerne er et tomrom – void – som vil bryte ned, oppløse alt vi er og alt vi vet» Filosofen Ray Brassier, til NATT&DAG

«Peter Sotos er den eneste av mine samtidige forfattere som utfordrer meg. Jeg beundrer enormt det han gjør… han er virkelig en modig motherfucker!» Forfatteren Dennis Cooper, til NATT&DAG

«Truth, uncompromisingly told, will always have its ragged edges.» Forfatteren David Shields Reality Hunger: a manifesto

Peter Sotos, April 2011, Chicago USA

Hvis det noen gang arrangeres noe så herlig nørdete som Verdensmesterskap i Litterært Gørr, vil vinneren utvilsomt bli Peter Sotos. TEKST ANDREAS FALKENBERG Ingen litterære arbeid vil med viten og vilje være så gjennomført onde som Peter Sotos sine skriv. Formildende omstendigheter er ikke fjernet, negert, slik i tilfellet Celine eller Bataille, der det heslige, det motbydelige, forråtnelse og forfall er en del av metoden. Sotos’ prosjekt begynner i konklusjonen. I den rene sadistiske implikasjonen trukket til sin logiske konklusjon. Her begynner skrivingen i nullpunktet. Mens samtidige Black Metal-trubadurer pakket inn hatet i cheezy odinisme og kar-

nevalsatanisme, fulgte den unge virile Sotos med sine første arbeider på åtti- og nittitallet – fanzinene Pure og Parasite og hans første bok Tool – dette sadistiske prinsippet ut til de Atari-hamrende fingerspissene. Et helt utenkelig og evig usammenlignbart intenst nivå av verbal brutalitet om alle de mest tabu, ulovlige og smakløse temaer på denne siden av spedbarnspenetrering. Det finnes ikke den sosiale – endog sivilisatoriske – lov som Sotos i disse arbeidene ikke gledelig forbryter seg mot. Total narsissistisk fråtsing i Ondskapens Godtepose som det sterkeste middel for å uttrykke sin lidenskap. Aldri noen av littera-

Glory holes, prostituerte, barnepornografi, du har allerede hørt nok festlige anekdoter om animal freedom.”

turens under å klynge seg til, et tankeunivers å identifisere seg med, et løft ut av ensomheten. Hvis dette var alt vi visste om Sotos, ville mange avfeid han som en ensformig og ondskapsfull provokatør. Heldigvis spiller litterære genier på et litt større register. For i det skremmende, sjokkartede, ekstreme, stygge, pornografiske, moralsk mildt sagt problematiske innholdet, kan den oppmerksomme og utholdende leser gradvis, særlig i arbeidene som følger denne første perioden, se antydninger til noe langt mer interessant: de stadig mer fremtredende selvbiografiske og selvgranskende elementene i tekstene. Sadisme impliserer, ifølge noen, en viktig refleksivitet: Jeg ønsker å påføre andre smerte fordi jeg selv har det jævlig. En form for selvhat. Om denne teorien stemmer i tilfellet Sotos, er noe du selv kan ta stilling til etter å ha lest intervjuet, men verkene som

følger – blant andre Special (1998), Selfish, Little (2004), Comfort and Critique (2005), Show Adult (2007) og Lordotics (2008) – bærer i hvert fall preg av, i stadig større grad, å egentlig handle om Sotos selv. Hans filosofi, demoner og fremst av alt: seksuelle begjær. Sadisme impliserer at andres lidelse faktisk trigger kjemisk eller biologisk tilfredsstillelse hos sadisten. Det er vanskelig å forstå ting som er så smertefullt deilig i fantasien og så trist og jævlig i det virkelige liv. Her ligger Sotos’ utforskning. Her ligger kimen til hvordan språket etter hvert tar over mennesket Peter Sotos. Her ligger også, etter mine begreper, nøkkelen til denne litteraturens kompleksitet og kanskje geni. Fordi han tør og ikke minst makter å stå i det, som ingen andre, er denne litteraturen helt enestående. Det er bokstavelig talt umulig å kontekstualisere arbeidene hans. Sotos er vårt eneste medium for disse verste krefter. Hva sier de om oss?

Peter Sotos (1960): Født, bor og arbeider i Chicago, USA. Mens han var student ved Art Institute of Chicago publiserte han i 1984 den kontroversielle fanzinen Pure. «For those who desire extremes and are tired of listening to, and/or acting like house pets». Pure var den første fanzinen som blant annet tok for seg Serial Killers-fenomenet. Robin Gecht, Henry Lee Lucas og Otis Toole, Ian Brady og Myra Hindley, Joseph Vacher, Larry Eyler, Dean Corll, John Wayne Gacy osv. Etter Pure #2 ransaket politiet leiligheten hans og fant bladet Incest IV. Danske pornoblader var på den tiden fulle av barneporno, hesteporno, scatporno og så videre. Armert med en helt ny lov mot KP klarte til slutt delstaten Illinois, etter tre år med rettssaker, uttallige psykologiske tester og millioner av dollar, å dømme Sotos for besittelse av ett tilfelle av barneporno. Han fikk en bot på $100.000. Sotos var den første personen i USA som ble dømt for å eie barneporno noensinne. Det er denne hendelsen folk som regel forbinder med navnet Peter Sotos. Han har siden publisert den selvpubliserte fanzinen Parasite, boken Tool, (Pure, Parasite og Tool er samlet i antologien Total Abuse: Collected Writings, 1984-1995: Pure, Tool, Parasite, 1995, publisert av Jim Goad på Goad to Hell Enterprises), deretter bøkene Special (1998, Rude Shape) Tick (2000, Creation Books), Index, (2000 Creation Books), Lazy (2000 Creation Books), Selfish, Little: The Annotated Leslie Ann Downey, (2004, Void Books), Proxy: Peter Sotos Pornography 1991-2000 (2005 Creation Books) som inneholder Tool, Special, Tick, Index og Lazy samt en CD av Sotos og Steve Albini, deretter Comfort and Critique (2005, Void Books), Predicate (2005, Creation Books), Waitress (2005, Creation Books), Show Adult (2007, Creation Books), Lordotics (2008, Creation Books) og The Collected Peter Sotos Volume One (2009, Creation Books). Alle bøkene hans er samleobjekter og går for hundrevis av dollar på Amazon. Veldig få litterære kjendiser tør å innrømme for offentligheten at de er fans av Sotos: nevnte Dennis Cooper er vel den mest kjente, forfatteren Bruce Benderson som publiserte artikkelen «La question Peter Sotos» i Frankrikes ledende litterære organ La Nouvelle Revue Française, og ellers den franske forleggeren og forfatteren Jean-Jacques Pauvert, kjente for å publisere Marquis de Sade, Øyets historie, og Kenneth Angers Hollywood Babylon på 50-tallet. Pauvert skrev forordet til den franske utgaven av Index. Flere yngre, som Eat When You Feel Sad-forfatteren Zachary German, synes Sotos skriver spesielt vakre bøker. Frem til 2003 var Sotos medlem av den legendariske Power Electronics/Noise Music/Extreme Electronic Music gruppen Whitehouse. Han er stor fan av den ultraradikale feministen Andrea Dworkin og kunstneren David Wojnarowicz, blant mange andre. Broren hans er en av Chicagos mektigste advokater. 5/2011

My art drips into the real world … side 68-69 i Selfish, Little. To tilfeldige sider, men valgt ut siden relativt milde. Et lite inntrykk av sinnsstemningen.

Bøkene er det eneste jeg driver med som ikke er bortkastet tid.” Essensen av språk er fundamentalt sett intimitet. Når et verk blir mer selvbiografisk, mer intimt, mer bekjennende, mer pinlig, bryter det ut i komplekse fragmenter. Det er det evige tvetydige og ambivalente som er interessant i disse bøkene. Sotos utforsker sitt materiale og seg selv, med stadig mer eksperimentelle montasjemetoder: pastisj, anti-pastisj, kollasj, ikke-fiksjon, de billigste minst litterære kildene overhode, true crime-bøker, tabloidartikler, politirapporter, porno og hate mail. Gjennomgripende hyperrealistiske beskrivelser av de mest forferdelige ekshibisjonistiske voldelige handlinger avbrytes plutselig av dypt personlige poetiske introspektive monologer. Hele boken Selfish, Little er lagt opp som en pedofil masturbato-

risk fantasi, der den indre tankeverden, med alle dens assosiasjoner og uforutsette sprang, trekker leseren rundt i en kaotisk indre drift. Sotos destruerer all dualitet, særlig forholdet mellom ondt og godt, for å gjeninnsette oss som moralske aktører i et univers der moralen har forvitret. Et etikkurs. Sotos må opprettholde fantasien om det rene, pure. Begjæret er medfølelsen og kjærlighetens motsetning. Stilt ovenfor våre lyster er vi alle like. Begjær og kriminalitet møtes alltid til slutt. Under følger et intervju jeg gjorde med Peter over mail. Til min gigantiske forbauselse, og som en liten men stygg ripe i den etablerte samfunnsordenens hellige Godhetslakk, viste det seg at det misantropiske monsteret Peter Sotos er det hyggeligste, mest sympatiske og varme mennesket jeg har snakket med siden Gandhis barnebarn. Det er viktig å understreke igjen at dette forfatterskapet på mange måter er dypt utfordrende, men samtidig, som Dennis Cooper påpeker: «it’s also highly intelligent, refined, and kind of a masterful example of writing at its most rendered and self-investigating». Å lese Peter Sotos krever i så forstand at du utvikler din egen modell for hvordan balansere sterk etisk overbevisning med en like sterk anerkjennelse for et arbeid som virkelig tester grensene for smak, tabu, lovverk og hva det betyr å være menneske. Peter Sotos er ikke ond. Som Zizek viser oss i boken Violence: den reelle, grusomme volden – er usynlig, systemisk og «objektiv». NATT&DAG: Når begynte din undersøkelse av seksualiteten? Peter Sotos: Temaet har alltid vært der. Jeg vil, rett og slett, ikke la det ligge. Skjønt granskningene jeg gjør handler for det meste ikke om seksualitet per se, men mer spesifikt om voldelig seksualitet og seksualisert vold. Den egoistiske, ondskapsfulle motivasjonen

5/2011

knyttet til pornografi har vært grunnleggende og alltid spilt en sentral rolle i mitt liv forøvrig. Det er umulig å ikke insistere på det veldig realistiske aspektet ved hele prosjektet ditt. Det var i hvert fall det som først appellerte til meg, som sugde meg inn i bøkene. Denne søken etter det «virkelige», samsvaret med virkeligheten. Hvorfor er virkeligheten viktig for deg? Hvorfor er dette ikke-fiksjonelle aspektet så vesentlig for deg som forfatter? Hvorfor skriver du ikke konvensjonelle romaner? – Den vanvittige utilstrekkeligheten iboende i fiksjonen, begrensningen som ligger i å utelukkende benytte tanker og fantasi, jevnes ut med kravet om presisjon og identifisering. Jeg tar emnet seriøst nok til å vurdere og revurdere hva det er jeg egentlig gjør, eller hva det er jeg vil gjøre. Hva det er jeg misser, ikke kan få tak på og så videre. Jeg blir sittende med navnene på disse ulykkelige, elendige tingene og ikke faen om jeg vil endre på dem, vanne ut fakta, slik at andre bare kan verdsette den rene tragedie. Jeg kan ikke, jeg vil ikke, jeg nekter, å kompromittere form og innhold, pynte og skjule, kun for å spekulere i å tekkes enfoldige, simple følelser eller «heroisk» genuin legitimitet. Jeg ser ikke tiltrekningen. De lite entusiastiske konklusjonene og den repeterende kritikken er åpenbart intenst personlig og spenningen knyttet til dette virker kanskje frastøtende på noen. I det minste hva gjelder konvensjoner. Jeg forstår at jeg håndterer noe uvirkelig og ideologisk urettferdig; men språket, tilfeldigheter og nok kognitiv dissonans [tanker som står i konflikt med hverandre, jou.anm.] holder meg gående. Jeg gjør derfor mitt beste for å gjøre arbeidet så virkelig som mulig, for meg. Hvor mye lærer vi om deg, Peter Sotos, når vi utforsker arbeidene dine? Jeg spør på grunn av disse distinkte montasjemetodene der du sidestiller personlige utleverende monologer med kalde fakta. Er du ute etter den riktige balansen til det spesifikke nivået hodet ditt befinner seg på? Og hvis så er tilfelle, hva vil du si at dette nivået er? Deg, ditt humør, din smak, noe annet? – Bøkene er mer meg enn noe annet. Helt klart. Spesielt fordi bøkene er det eneste jeg

driver med som ikke er bortkastet tid. Det betyr ikke at jeg synes du burde finne meg viktig eller underholdende eller ukonvensjonell. Bøkene er til på grunn av en overarbeidet interesse og fordypning i et relativt smalt stoff. Jeg kommer i veien, definitivt. Men jeg vil allikevel hevde at bøkene ikke bare fanger mitt humør. Dertil er prosessen for krevende. Å stoppe ved kun smak ville ikke forklart den intellektuelle stringensen. Forhåpentligvis. Men jeg liker veldig godt spørsmålet du stiller. Jeg vil si at, selv om jeg avgjort er ute etter den riktige balansen i hodet mitt, ville jeg aldri tenkt at skrivingen er der for å formidle denne. Fange den, kanskje. Alt som er viktig for meg – skjulte rapporter og uhåndgripelige fakta, korrumperte motivasjoner, frustrerte intensjoner – er ikke tematisk vesensforskjellig, fordi jeg absolutt må trekke det sammen. Mer enn det, selv om bøkene var basert på løgner og fantasier eller var klønete misforståelser og forsvarte fiaskoer, vil de fortsatt

vært mine. Og meg på mitt aller verste. Det er virkelig ikke noe tvil om det. Jeg lever med dette hver dag. Og jeg håper nå at jeg ikke høres bitter ut, fordi jeg er sikker på at jeg vil bli fortalt at jeg gjør akkurat det. Bilder, foto er veldig til stede i alt du skriver. Råmateriale. De er ofte veldig kraftfulle. En virkelighet som er pålagt deg. Som om det er en følelsesmessig tvingende nødvendighet, en intensitet knyttet til dem. Kan du klargjøre dette spesielle forholdet mellom bildene og skrivingen din? – Akkurat det spesifikke forholdet er alt for intenst til å kunne besvares som en forklaring. Det er nettopp derfor jeg lager bøker. Jeg ser ikke et raskt og fint svar tilgjengelig, som kan redusere den vanvittige kompleksiteten fotografier har for et liv formet av og til pornografi eller jus, eller hva faen selvrespekt burde være. Jeg skrev for eksempel tre bøker hvor det var min innledende intensjon å fokusere på betydningen av kontekst i, på og over fotografier. Fotografier krever kontekst. Det er ikke en enkel dokumentasjon av et øyeblikk, fryst for evigheten, mellom fotograf og subjekt. Den videre distribueringen av fotografiene fucker opp dette forholdet på en enda mer håpløs måte. Selfish, Little, Comfort and Critique og Predicate avgrenset muligheter inne i det som ble presentert som noe dyrebart men utgitt som noe patetisk. Bøkene ble i hovedsak bygget opp rundt personlige fotografier som perverterte, enten ideelt eller som en nødvendighet, såkalte bedre intensjoner. Jeg måtte insistere på min egen repeterende erfaring som kontekst siden alle andre tilgjengelige kontekster var dårlige løgner og tynne direktiver. Tre jævla bøker og så en fjerde [Lordotics] som inkluderte mug shots av sexforbrytere på hver eneste side. Jeg ville skape pornografi mer enn jeg ville bryte pornografien fra hverandre. Det er forøvrig hva jeg tror sann pornografi er – noe du skaper, ikke noe du finner. Det å masturbere er ikke viktig; korte stopp og avbrekk ville ikke rettferdiggjøre den fenomenale mengden med selvfornektende eksegese [vitenskapelig fortolkning av en tekst, spesielt av Bibelens tekster, jou.anm.] som er involvert. Derfor, sexforbrytere hentet fra hjemmesider delvis tiltenkt bekymrede foreldre klistret opp som kontekst på hver side.

Kan du forklare hvorfor dette å lete etter noe, dette konstante søkende aspektet ved seksuelle fantasier interesserer deg? Jeg tror du sa, et eller annet sted, at virkeligheten ligger mellom det du ønsker og det du får. Det at vi aldri får det vi ønsker, er det kanskje uendelig? Er det kun denne søken

vi bevisst kan kontrollere? Er det nettopp derfor det er søken som er interessant? Jeg tenker også på forholdet mellom instinktive seksuelle begjær og bevisst rasjonalitet. Jeg intervjuet nylig den vitenskapselskende realistfilosofen, Ray Brassier, og enten vi liker det eller ikke, så forteller hjernevitenskapen oss at vi har langt mindre «fri vilje» enn vi tilsynelatende trodde vi hadde. I langt større grad er vi hva hjernen gjør. – De seksuelle fantasiers historie finnes i akademiske tekster og i juridisk dokumentasjon, ikke i memoarer, transgressiv fiksjon eller true crime-bøker og romance pulp. Og du vil se at nesten alle slike tekster ender med «videre utforskning er nødvendig». Dette særlig fordi tekstene primært er skrevet for å underholde andre fagfeller. Juridiske historier om obskønitet, danner en stor stygg klump av menn som argumenterer for sitt begjær mens de konsekvent sidestepper virkeligheten om at begjær bare er smertefullt fluid. Akademiske tekster om barnepornografi er tilsvarende belemret med innsmigrende innledende unnskyldninger, den nødvendige moralske utjevning til sikkerhet. Det vil alltid være noen som insisterer på at de vet mer enn deg om din animalske hjerne og åndelige familiære romantiske forsvar. Se den enorme sosiale enigheten om det sentrale idiotinstinktet for sex, som aldri kan forklare den langt mer interessante forakten for slikt. Det finnes et par måter å svare på spørsmålet ditt, men fundamentalt sett er jeg redd at du for nå, nesten må anta, at denne evige søken ikke er en så tung byrde å bære.

Tror du den seksuelle grusomheten i dine arbeider faktisk gjør det mulig for deg å utforske menneskelig empati? Jeg mener, er det kanskje ved nettopp å ta særlig seksuell grusomhet så langt, at du kanskje litt paradoksalt nok, får et eksklusivt perspektiv på empati, på følelsesmessig sannhet? For å se mye nærmere på hva det er, de mange formene det tar? Jeg leser ditt arbeid som en form for tenkning. Som essensielt sett en søken etter visdom. – Det var hyggelig å høre. Jeg ser absolutt etter en form for aktørskap hos de jeg forholder meg til. Jeg vet ikke om definisjonen på empati fortsatt fungerer når den blir til et krav for seksuell spenning eller grusomhet. Men veien til og fra dit kan avsløre noe. Kort, start her: Empati erstattet sympati som en sosial konstruksjon passende nok samtidig med en større idealisering av offentlig ansvar og uselviskhet. Empatitrening ble deretter innført i sexforbryter-behandlingssenter for å fremheve skam og forlegenhet, men i stedet for å produsere anerkjennelse og projeksjon, befestet den, om ikke bekreftet, bitterhet og desperasjon. Disse resultatene ble sett på som normative svar. Likevel ble kliniske

Det er forøvrig hva jeg tror sann pornografi er – noe du skaper, ikke noe du finner.”

Empati som overbærenhet svinger mer mot det kalde pornografiske enn mot det naturlig engasjerte menneske.” prosedyrer etterprøvd og eksaminert i stedet for forstokkede psykologiske troper [troper betegner i retorikken talefigurer som innebærer et spill med et ords betydning, jou.anm.]. Jeg føler ikke at det er en kjernesannhet knyttet til følelser, og empati som overbærenhet svinger mer mot det kalde pornografiske enn mot det naturlig engasjerte menneske.

Arbeidene dine er veldig møysommelig strukturert. Hvordan ordner du arbeidene? Eller mer presist, hvor viktig er redigering som et kunstnerisk virkemiddel? – Jeg leser om igjen og om igjen og finner frem motsetningene fordi mediet er så jævla elendig og utilstrekkelig, og de tilsynelatende schizoide feilene er av en primær, brutal, betydning. Jeg vet ikke om jeg redigerer så mye, egentlig, men jeg gjør det jo. Noe av det er ren gal repetisjon som trenger redigering. Jeg pleier jo å se en større verdi i materialet enn bare denne galskapen, så jeg prøver derfor å få den bort, eller i det minste, knytte den strammere sammen. Mye av mitt arbeid er konstruert ved å legge ut enkelte tekster og ideer fra andre i bestemte sekvenser som fucker opp den tiltenkte rekkefølgen slik at mine skrevne tilsvar utløser tematiske ideer på tross av disse andres tekster og ideers egentlige hensikt. Som bare å male demonstrativt over det hele. Tvinge ideene, de virkelige ord, mine ord, til å konfrontere usikre forslag og hån. Grave ut tvangstankene, stiene og feilene. Alle arbeidene dine bør vel helst leses kronologisk, et verk etter det andre, fra Pure-fanzinene til den siste boken. Det er i hvert fall mange som mener det. Hvordan defineres en bok av den neste? – The obsessions feedback … og jeg pålegger mer hver gang, selvsagt. Jeg foretrekker for så vidt at bøkene er atskilt, og at leserne ser på dem som enkeltstående snarere enn en lang såpeopera eller en fucked-up sladderetiologi [etiologi er læren om årsaker, jou. anm.]. Men jeg har, for lenge siden, gitt opp å gjøre noe som helst for leseren. Jeg mener at hver bok står bedre på egne ben enn som del av et større søken. Det er konklusjoner og særegenheter i de enkelte arbeidene. Og jeg motstår den personlige fristelsen det er å unnskylde arbeidene som forstyrrede skritt mot klarhet eller bare mer, kanskje intensivere forvirring, som er hva mine ungdomsarbeider [Pure, Parasite] vil frembringe for den stort sett uinteresserte leser. Fundamentalt sett tror jeg det å unnskylde arbeidene er

umulig for meg. På den annen side, så er jeg stor fan av de kunstnere som konsekvent kan levere på det som gjorde at du i første omgang undersøkte og ble interessert i arbeidene deres. Det nye albumet til Swans [innflytelsesrikt post-punkband fra New York, jou.anm.] er sånn. Like fantastisk i omfang som det er pakket med historie. Det jeg ser som Michael Giras [frontmann i Swans, sanger, låtskriver og multi-instrumentalist] insistering på det motvillige, unnvikende sinn og den frastøtende kravfulle kroppen, er et livslangt prosjekt med konkrete om svært ekspansive utbytter. Jeg bruker Michaels arbeid som eksempel fordi, selv om jeg tar visse tekstforfattere, låtskrivere svært alvorlig – Lou Reed, Pete Townshend – så låser ofte strukturen i kunsten deres dem til noe kjent og gjenkjennelig. Giras musikk bryter denne formelle bekymringen inn i en real time som virkelig driver tekstenes fysiske grep og opplevelsen av disse tankene. Som jeg sa, jeg er stor fan av Reed og Townshend, men det jeg fant hos Swans og spesielt i Michael Giras forhold til sine spenninger og fascinasjoner, var noe opplevelsemessig mer fullstendig og uhemmet, nærmere det uutalte drivet og den knusende viktigheten av tematikken. På samme måte, dessverre en bok rotfestet i akademia, er Michael C. Setos «Pedophilia And Sexual Offending Against Children», mye mer radikal i sin kamp mot godt bevarte konvensjoner enn såkalt utradisjonell kunstnerisk tapperhet. Kunst oversettes ofte til en distansering fra lidenskapen i den overveldende tematikken man håndterer, når den etter min mening, nettopp bør være det motsatte. Gillian Wearing [engelsk kunstner], Patricia Wetterling [amerikansk politiker og forkjemper for barns sikkerhet og rettigheter. Etter at den ti år gamle sønnen hennes ble bortført skrev hun et åpent brev, publisert i noen Minnesota-aviser, til sønnens overgriper. I brevet henvender hun seg til overgriperen på en kjærlig, medfølende, nesten elskelig, mildt sagt litt unormal måte. Googeli googela for mer, jou.anm.], Lionel Maunz [amerikansk kunstner] disse er kunstnere hvis arbeid er større og noe annet enn den habile klatremanøveren tilbake til sjanger. Og det at jeg må kalle dem for kunstnere viser bare de andre kategorienes utilstrekkelighet. Selv om jeg aldri igjen faller for reklameslogans om det tilsynelatende mørke og dristige i stil med Kathy Acker eller William Burroughs, vil det dessverre aldri gjøre opp for all den tiden jeg har kastet bort på å forvente bedre og få mindre.

5/2011

Jeg er ikke ute etter et eller annet å holde på med. Det finnes nok Rolling Stones- og Iggy Pop-bootlegs der ute som ellers kan holde meg gående mellom sigaretter.” «Attracting the attention of the police and the ire of the public was almost like getting to fuck your dream date.» Reaksjonene på arbeidene dine, hvordan arbeidene dine ofte misforstås, er noe du utforsker i dine arbeid. Er hverdagen, kanskje med alle sine trivialiteter, en del av arbeidet på noen måte? Som da jeg fucket opp og satte inn det bildet av den semikjente britiske pedoen som deg i Dennis Cooper-intervju jeg gjorde, sorry igjen for det, men det er så få bilder av deg på nett! Men uansett, alle disse små eller store uforutsette konsekvenser som arbeidet ditt genererer, det jeg lurer på er, når du innlemmer disse reaksjonene i bøkene, er det en måte å få arbeidet til å snakke tilbake til deg? Litt kleint, men du skjønner hva jeg mener, en måte å se hva som kommer ut av skrivingen? Noen ganger bruker du nettopp utdrag fra intervjuer du har gjort i bøkene dine. I teorien kan en del av dette intervjuet ende opp i en av dine fremtidige bøker. Jeg tror ikke mange forfattere gjøre det. Er det en samtale? – No worries. Jeg bryr meg ikke noe om det pedobildet. Det var bare morsomt. Men, nei, jeg prøver ikke å provosere andre enn meg selv. Samtalen foregår ikke med et publikum eller en forestilt flatterende bakgrunn, bare innenfor og kompromittert av mine egne ustabiliteter, med den vageste forståelse av projeksjon, anerkjennelse og ontologisk utrygghet mulig fra dem jeg beveger meg mot. Jeg sier det som om det faktisk er mulig.

Er du ute etter en bevisst unartiness i dine arbeid? – Hvordan kan jeg svare på det? Jeg følger veldig nøye med på hva et stort antall artister til enhver tid holder på med. Jeg får veldig mye ut av det og er en glimrende kunstforbruker. Antoine D’Agata er langt mer enn en fotograf og håndterer foraktelig sex langt bedre enn hva de fleste kunstnere som tilsynelatende skal håndtere det samme materiale gjør. Jeg vil tro at det jeg kreerer har mer å gjøre med kunst enn det å skrive, men bare hvis kunst er en nesten legitim måte å skape noe som trenger å eksistere som noe ekstra. Ekstra som i alle ting på én gang og mer. Så, for å svare på spørsmålet, antar jeg, at jeg absolutt ikke med vilje gjør disse ideene «unarty» … Jeg bare gjemmer meg ikke bak det åpne søket etter den samme good ‘ol sannheten eller prøver å utfordre meg selv kun slik at en eller annen kreativ handling fullbyrdes. Jeg er ikke ute etter et eller annet å holde på med. Det finnes nok Rolling Stones- og Iggy Pop-bootlegs der ute som ellers kan holde meg gående mellom sigaretter. Det er endeløse linjer med blottede menn i barer, altfor mange kvinner med seriøst 36

5/2011

underholdende historier, og så, veldig, veldig få virkelige kunstnere som vet at det ikke handler om hvordan du sier det, men heller at, hvis du ikke sa det, så vil det absolutt ikke ha eksistert heller. Genet, Sade, Tony Duvert [fransk forfatter og filosof], disse forfatterne, for meg i alle fall, skrev ikke om sex. De forsto at ekte sex var ikke-eksisterende uten ordene og de nødvendige midler. De måtte gjøre dette arbeidet, slik at opplevelsene faktisk ville skjerpes inn i eksistens. Jeg mixer og innprenter akademisk teori med vulgære avisoppslag, moderlige tårevåte tilståelser og følelsesmessig trengende seksuelle freaks. Dette er min opplevelse. Ikke min disiplin. Og det ville være min gjetning at dette er en mer kunstnerisk tilnærming enn kalde harde fakta eller veldedig reportasje. Eller utnyttende pornografi. Fordi jeg har en tendens til å ignorere formalismen som et verdig samtaleemne, kan det synes som at jeg bare reduserer materiale til barnsligheter. Jeg tror virkelig at det bare er én måte å utforske dette materialet på, og å tenke på det som bare eksperimentelt eller utfordrende, ville være å fornekte den personlige betydningen av det livet materialet skaper. Har skapt.

Noen ganger føles sterke emosjoner i arbeidene dine som presise argumenter, en kritikk. Du er ikke bare ute etter å vise medias hykleri i forhold til tilfeller av seksuelle forbrytelser, det er for upresist. Men hvis du godtar det i noen form, hvordan tror du arbeidet ditt kommenterer media i tilfeller av seksuell kriminalitet? – De som vil ha det til at jeg kritiserer media pleier å se mediene som en stor sum som må demonteres slik at den stakkars mektige og uvaskede ikke blir infisert. Det er tre sider der, og jeg kunne ikke gitt mer faen i noen av dem. Mine bøker setter meg direkte i veien for hvert fnugg av informasjon, og jeg tror virkelig det er umulig for meg å peke fingre når temaet er mer personlig viktig, enn offentlig ansvarlig. Jeg klager en gang iblant. Men ikke så mye, håper jeg. Og Parasite ble utformet, pre-internett, til å være en månedlig sile gjennom kunsten og bøkene og filmer og musikk som jeg kjøpte hver måned. Jeg gjorde det raskt og brukte alt materiale i en søken etter en spesifikk tematikk, snarere enn en objektiv eller sympatisk gjennomgang av stoffet. Jeg prøvde ikke å være objektiv. Selvsagt, problemet med visse medier ligger mer i meta-identitetsfeltet; at anerkjennelsen av meg selv gjennom produktet deres er ulidelig sentralt og vanskelig. Det ville være det samme som å be noen du ikke synes er helt stupid om å vise seg smartere enn sine handlinger gang på gang. Enten begynner du å nyte de sjansene du tigger etter, eller finner på noe annet, og slutter å ringe.

Porno var så mye bedre før. Jeg sier det selv om jeg fortsatt er i tjueårene. Nylig fikk jeg tak i alle On the Prowl-filmene [pornofilmserie fra 1989. Regnes som de aller første gonzo-filmene. Regissert av Jamie Gillis.] og det er den eneste pornoen jeg har sett på i det siste. Jeg virkelig elsker de filmene. Bare mye mer intelligent uten å være pretensiøst eller soft. Jeg antar at det generelt var bedre tider for pornografi på den tiden. Jeg vet ikke, kanskje jeg ikke følger så nøye med, men porno i dag er bare deprimerende idiotisk, enten det er artsy fartsy bullshit, eller bare den vanlige tribaltattooed meathead-ekstravagansen. Man kan vel alltids finne et eller annet i den falske gleden og autentiske skammen, men ikke så mye mer. Du skulle skrive en bok sammen med Jamie Gillis [kjent amerikansk pornograf, 1943-2010], men han døde. Hva gjorde Gillis riktig? Og hva synes du om pornoen i dag? – Jeg skrev boken [Pure Filth] sammen med Jamie. Den er ferdig, og var ferdig flere år før han døde. Den har blitt holdt tilbake på grunn av et fenomenalt sirkus av gode intensjoner og idiotiske varemarkeder. Jeg lagde boken sammen med Jamie og Adam Parfrey [amerikansk journalist, eier forlaget Feral House]. De var begge utrolig tolerante ovenfor mine ideer som til slutt, trolig, ødela hele det jævla prosjektet. Jeg liker boken veldig godt, men folka som vil ende opp med å kjøpe den, vil mest sannsynlig hate den. Men jeg kan ikke si det for sikkert, bare at det synes å være en ganske betydelig bekymring fra de porn history worms som egentlig ikke burde være involvert i det hele tatt, skjønner du hva jeg mener? Det jeg tror Jamie gjorde riktig var å vise at han var genuint interessert i å videreutvikle handlingen, samtalen og filmen, utover hva som skjedde og hva som var forventet. Han produserte pornografi inn i intimitet og utveksling. De mer nedsettende filmene kom også fra en nesten ærlig respekt. Ikke for å bryte grenser, utnytte nye varemarkeder eller bare være driftig. Han var god til å improvisere, men bedre enn å nøye seg med improvisasjon. Jeg vil kalle Jamie en artist, har gjort det, heldigvis, og ikke en standard pornograf. Hvilket, antar jeg, bør forklare de fleste av mine meninger om kunst og pornografi. I Selfish, Little skriver du: «I don’t think art should move beyond a certain point», «The real worth of art comes from hitting upon a language that is provoked from a lack in what you’ve become obsessed». Er det en måte å unngå vanlig, trøtt fremgang? Paradoksalt nok en veldig gammeldags lineær simpel modernisme-måte å se livet sitt på, som flokken for øvrig adherer til. Jeg mener, kanskje fremdrift per se egentlig ikke er relevant for det du utforsker? Det er litt som

du svarte i et intervju, da du ble spurt om fremtidige prosjekter: «More of the same. I don’t worry about it.» – Det er var det jeg slet med å uttrykke tidligere. Kunst eksisterer når det er det siste du kan gjøre. Det er en trang – et behov, ikke et ønske. Jeg blir alltid overrasket når folk snakker om kunst som om et kreativt imperativ eksisterer uten en frustrerende misnøye eller en jævla stor stygg vegg. Som om du kan snakke om hvordan du bestemte deg for å komme opp med en estetisk extimacy [Lacans begrep extimité. Exterior og intimacy. Beskriver på hvilken måte det som er utenfor oss faktisk kan være vår mest intime kjerne.] uten å undersøke den ydmykende mottakeligheten, anlegget ditt for denne. De kunstnere hvis arbeid jeg liker vet at de må skape mer enn diskurs. Glory holes, prostituerte, barnepornografi, du har allerede hørt nok festlige anekdoter om animal freedom. Parents trust reject-magic. Especially. Maybe. When their children are hurt by something unfair and completely out of their control. They look for messages and bent reason and talk about bonds and clarifying connections. Purity. Love that is tangible. Electric. It has to be. And the superstitious shrimp that don’t grab for something pathetic like god and nature are the sicknesses that sink back into themselves only to ask you later to excuse their repulsive frailty. Comfort and Critique

En av de svært viktige momenter, en av de mange, som tar ditt arbeid langt langt bort fra klassisk transgression er etter mine begreper din prosa. På den andre siden, har du folk, kunstnere i ethvert medium, som stupid nekter ut ifra enda mer idiotiske prinsipper, noe som er for åpenlyst provoserende eller ubehagelig, eller hva faen de kaller sine mentale begrensninger. Det er så opplagt at de ender opp i de institusjonelle klørne og lager shitty kunst by default. Greit med balanse. Uansett, jeg tar meg selv i å elske setningene dine, nyte sinnsstemningen, på tross av at det jeg faktisk leser er et eller annet moralsk forkastelig. Jeg liker den motsetningen. Disse så motstridende følelsene. Igjen, det er unikt. Det er til tider det eneste «avbrekket» man får fra bokens konstante attakk. Kanskje jeg leser for mye inn i det, men jeg tenker på det som en type «etikk» som er i krig med seg selv. Føler du selv denne motsigelsen, eller er jeg på jordet? – Jeg tror det hjelper hvis du leter etter et bestemt emne, fremfor å utvikle en kjærlighet for stil. Jeg prøver å ikke forfine eller skitne til prosaen, bare psykologien. Det er ikke art brut eller noe rensende. Det er sosialt nok, overarbeidet og opprevnet, oppskrapet, for å overmanne tvangshandlingene og frykten. Jeg synes ærlig talt ikke noe av det jeg skriver er moralsk forkastelig, så jeg ser ikke det du påpeker som en selvmotsigelse. Jeg vil heller nyte materialet mer, som kan være en mistenkelig og feilbarlig metodologi. Men egentlig ikke selvmotsigende.

FOTO: TINE BERGE

LANSERINGSFEST: APRIL FREDAG 8. APRIL - REVOLVER

NESTE NATT&DAG FEST: FOR MER INFO - WWW.NATTOGDAG.NO

5/2011

Alpha Blondy El General Wo Calling

Fri entré

Atif Aslam Kossa Diomande

Performing Arts Festival

Linton Kwesi Johnson

Rådhusplassen, Oslo Fre 29. - søn 31. juli 2011

Ky Mani Marley Arif Lohar

Musikk • Dans • Teater • Litteratur • Film • Utstillinger • Kunsthåndverk • Mat

Ky Mani Marley • Karpe Diem • Atif Aslam •

Orchestre National de Barbes

Jazzy B • Alpha Blondy • Orchestre National de Barbes • El General • Panjabi MC • Sain Zahoor • Queendom • Sher Miandad Qawaal • Linton Kwesi Johnson •

Karpe Diem Panjabi MC

Sarah Ahmad • Suraj & Chand Khan • Arieb • Arif Lohar • Goonga & Mitu Sain • Ras Nas • Bambu • WoCalling • ENVY • Elektrotango • Kossa Diomande & Tuba Orchestra • Bertrand Besigye • Aida Nadeem • Beat Life • Xclusive • Uriel Seri • Ivan Mazuze • Tabanka Crew • Two1Three • One Unity • Reshail Mansoor • Nadia Pilipenko & Dennis • John Dhitta • Luis Guerra • Ashraf Sharif Khan • Sri Lal • Veronica Salinas • Yussuf Mehdi • Dada Padumjii • Oslo Dholies • Capoiera • Dukkenikkerne • m.m.

Jazzy B Sain Zahoor

KlubbMela

MelaTalks

GateMela

MelaFantasi

MelaLitteratur

Mela Iqra

Sher Miandad Shakti Mohan

melafestivalen.no

Samarbeidspartnere: Kulturdepartementet Utenriksdepartementet

Untitled-3.indd 1

Kulturetaten Oslo kommune 02.05.11 13.47

«På Setermoen er alle like. Identifisering gjennom konsum av dyre joggesko, håndvasket denim og oppspjåka biler er ikke verdt en dritt lenger. Her går alle likt kledd, spiser den samme dritten og tar imot de samme beskjedene. Valgfriheten vi la igjen hjemme er byttet ut med en annen type frihet. Friheten til å ikke tenke, eller ta stilling til noe annet enn hva du har blitt fortalt at du skal gjøre. Her er jeg fri fra karrierejag, press fra familie eller noe annet signal på et vellykket liv. I dét Forsvaret tok vekk personligheten min, gav de meg frihet.» – Ole Morten (20)

KRONIKK LARS K. MIDTSJØ Min versjon: I forsvaret måtte alle innfinne seg med masse dritt. Jeg måtte dele tiden min med en tjukksterk påle fra Mosjøen, og to triste tusseladder fra Ålesund. Tjukken fra Mosjøen var under gjennomsnittet begavet, og måtte selvsagt kompensere med hyppig kroppskontakt og slitsomme apestreker som han hadde lært fra TV. Tusseladdene var så ordinære og likegyldige at de raskt assimilerte under tjukkens favn. Førstegangstjenesten kan enkelt betegnes som sosialt handikappet. Tjukken: sosialt handikappet av natur, arv og miljø. Et resultat av et helt liv alene i en kjellerstue i Mosjødistriktet fylt med tv-spill og hardporno. Tusseladdene fra Ålesund: sosialt handikappet under tjukkens rigide regler for hva rett og galt angår (les: kjellerstue i Mosjødistriktet fylt med tv-spill og hardporno). Jeg: sosialt handikappet i den egenskap av at jeg satt fast med tjukken og hans to tjenere. Så her satt jeg altså fast med tjukken. Vi skulle dele opplevelsen av fysisk arbeid med raking av løv utenfor stasjonen. En av de mest irriterende opplevelsene i mitt liv. Tjukken hadde allerede knyttet bånd med befalet over en god runde hardporno og snus. Altså lå rakingen av løv på mine skuldre. Tjukken hadde ingen andre ambisjoner enn å gjøre jobben min kjipere. Armert med tyggegummi og et så vemmelig smil som bare en fortid med dyremishandling, notorisk snusing og grupperonking kan gi. Tjukken ville helst sitte på ræva og pille buser og tygge tyggegummi. Mens han satt og spytta tyggis på bakken hadde jeg raket i nærmere to timer og var på god vei til å nå slutten på flere kilo løv. Da gikk det opp for tjukken at hvis løvrakingen var over, ville også hans kosestund med tyggegummi være forbi. Hvilket var drivkraft nok til å ta fatt i egen rake for å starte sabotasjeoperasjonen. Ved et par forsøk hadde han på kort tid klart å spre den fine haugen utover bakken igjen, før han satte seg tilbake på benken med et godt smil om munnen. Jeg fortsatte og latet som ingenting.

Etter en kort stund fikk jeg nok en tyggis på hånda. Vissheten om at den en gang hadde oppholdt seg i tjukkens gebiss gjorde bare irritasjonen sterkere. Han satt fortsatt på benken. Gliset hans ble bredere da han oppserverte at tyggisen ikke ville forlate hånda mi. Mens jeg kastet hånda rundt og bannet 40

5/2011

lavmælt for å få den seige klumpen med bakterier vekk fra hånda, dunket Befal Haugaard i vinduet på den andre siden og pekte på klokka. Tiden var på vei til gå ut og oppgaven var langt fra fullbyrdet. Haugen med løv skulle avgjøre mitt nivå av lykke de neste ukene av førstegangstjenesten. Det så heller dårlig ut. I det tjukken hørte lyden av befalet spratt han opp sammen med raken. Deretter gikk han bort til meg for å late som om han prøvde å vise meg hvordan man kunne rake mer effektivt. Den utspekulerte planen gikk som smurt. Befal Haugaard gav tommelen opp og forlot vinduet igjen. Og tjukken spyttet ut nok en tyggis på bakken før han satte ræva si på benken igjen.

Jeg kjente lukten av min egen svette danse frem og tilbake foran nesa mens jeg stønnet videre for å bli ferdig med løvet én gang for alle. Før tjukken igjen gikk bort til haugen og sparket løvet utover plassen. Jeg hadde tidlig bestemt meg for å ignorere ham, men lukten av svette og eget sinne tok kontroll over kroppen og svingte raken i bakhodet hans. Jeg kastet meg over han og svingte løs så kvisene hans ble blodige. Slag etter slag. Han lå forsvarsløst på bakken og tok imot min vrede. Helt til Befalet kom løpende ut og la meg i bakken. Tjukken pilte inn til brakka mens befalet holdt et godt tak rundt halsen min. Jeg prøvde å forklare de siste timers hendelser i en nøktern forsvarstale. Befalet lo av meg: «Tror du ikke at jeg har sett det?» Han gav meg nok en ørefik før han fortsatte en tirade om hvor liten betydning min oppfattelse av rettferdighet hadde å si under hans kommando. Han dro meg bort til vinduet for å peke på speilbildet mitt. «Se på uniformen din! Du er bare en vanlig soldat. Den uniformen betyr at du ikke skal tenke eller mene noe som helst!». Dagen etter besøkte jeg forsvarspresten og fortalte en røverhistorie som fikk meg bort fra alt som har med det Norske Forsvaret å gjøre for evig og alltid. Men Befal Haugaard gjorde meg oppmerksom på uniformens spesielle egenskap (sett bort fra graderinger og gjenkjennelse). Den er designet for å retusjere vekk personligheten fra mennesker. Ikke bare adlyder Befal Haugaard uniformen, men han krever også at andre skal gjøre det samme når de befinner seg i en uniform. Slik er uniformene en potensiell tvangstrøye for enhver maktinstitusjon som vet å bruke den. I det uniformen kles på, forvandles personligheten om til en funksjon

eller tjeneste som bæreren skal yte. Det er derfor ikke forventet at du skal småsnakke med bussjåføren eller behandle politimannen som et menneske. De har en instrumentell funksjon der de skal være effektive maskiner. En tanke jeg aldri hadde fundert over før Befal Haugaard gjorde meg oppmerksom på den stusselige uniformsjakka mi. Den var et verktøy som skulle bære tradisjonen videre.

Ikke bare hadde førstegangstjenesten som oppgave å kue min personlighet og mentale helse, men den skulle også lære meg om tradisjonelle verdier; kameratskap, samarbeid og fysisk arbeid i en kontekst der de unge fortsatt ser opp til de gamle. Førstegangstjenesten ønsket velkommen til en svunnen tid som har blitt glemt av nye liberale venstreorienterte frihetselskende generasjoner. Til tross for flere «skjulte» kriger har den vestlige verden aldri vært så demilitarisert og sivilisert som den er i dag. Sekstitallets etterdønninger har gjort militæret til et tilholdssted for de som taper i den vanlige verden. I den vanlige verden klarer arrogante drittunger å sno seg vekk fra døve oppgaver de ikke vil gjøre. Altså er militæret er ganske eksotisk for den kulturelle eliten i et vestlig postmoderne samfunn. Kanskje er det derfor militærtemaet alltid er å finne i filmer, tv-spill eller motebildet? Sett bort fra homseporno er det svært få institusjoner som har omfavnet krigens estetikk i like stor grad som moteindustrien. Hvert tiende år kommer med nye kamoflasjeplagg eller uniforminspirerte kreasjoner. Som det meste annet fra catwalken, introduseres de nye trendene som en slags motkultur til det bestående. Noe som skal sjokkere eller har nyhetsverdi. Men også som et naturlig speilbilde av nåtiden. Slik som da camo-printet ble populær i starten av nittitallet parallelt med Gulf-krigen. Camo-estetikken vant kjærlighet på hiphop og hardcore-scena, og ble sannsynligvis drept da Will Smith dukket opp i camo fra topp til tå sammen med Jada Pinkett på premieren til Independence Day i ’ 96. Ironisk nok kom det en revival rundt 2001, rett etter at Twin Towers ble flydd ned og krigen mot terror var deklamert. Plutselig kunne vi finne camo-printet sammen med Ralph Lauren skjorta og pannebåndet som vandret nedover Bogstadveien i 2002. Nå har det gått ti år igjen, og camo-printet har ankommet catwalken til starten av det nye tiåret. Til avtalt tid.

Militærestetikken har ligget i lufta en god stund. Helt siden Balmain vant det franske folket med sine uniforminspirerte jakker i 2009 har militærtemaet vokst seg sterkere og tøffere. Store designere som Celine, Marc Jacobs og Alexander Wang er blant de mange som har brukt estetikken de siste sesongene. Og Vouge har støttet opp den moderne trenden med flere militærinspirerte moteserier. For herre hadde både Prada og Bottega Veneta camo-printet for høst og sommer 2010. Det aller mest moderne og nyskapende moteuttrykket i løpet av de siste tjue årene har rukket å bli retro.

Snart vil de rikeste menneskene i verden igjen spasere rundt i militærets estetikk, produsert av dyre motehus og luksusdesignere. Til stor forvirring for Befal Haugaard som mest sannsynlig har byttet ut de hardt opparbeidede uniformsstripene med et trådløst headsett foran en pult på et call-senter i dag. Uniformen i ferd med å bli et symbol på valgfrihet fremfor et fremmedgjørende verktøy designet for å stjele identitet.

UTELIV ADAM TENSTA John Dee, fredag 6. mai Rekkene tynnes ut idet alle svenskene har emigrert til Norge for å jobbe på Carlin … eh, sorry, Deli de Luca. Tidligere i år ble svensken Adam Tensta huket inn på den eksklusive lista over Sveriges «blivande makthavere» på 62. plass. At söta bror ikke finner annet enn DJ’s til å ta over verden med, er kanskje litt bekymringsvekkende, men fredag 6. mai tar Tenster’n i hvert fall over spakene på John Dee – det er da noe, Adam, eller hur?

1 1

Når jeg blir stor skal jeg gifte meg med en supermodell! WINNING!

17.05. Bob Log III (US) CC: 100,19.05. Death By Unga Bunga CC: 100,-

ANDERS DANIELSEN LIE This is Autism - Releaseparty John Dee, lørdag 7. mai Autister har siden historiens morgengry sagt at verden, for dem, er en masse av mennesker, steder og situasjoner de sliter med å få orden og bli kloke på, noe som ofte fører til angst og bekymringer. Særlig å ta del i den hverdagslige familie og sosiallivet er vanskelig for disse selvrealiserende trubadurer. Andre autister virker tilsynelatende intuitive på hvordan man skal kommunisere med andre. Alle lurer på hvorfor de er «annerledes». Har den selverklærte autist-artisten funnet svaret? NPDoktoren har i hvert fall atter en gang fått en ny skråstrek i tittelrekka og feirer med et releaseparty på John Dee. Låtene er skrevet i barndommen, men er dog ikke barnsLie da de handler om liv og død og jenter og sånn.

2 1

21.05. Last Heat CC: 100,-

OLAV BREKKE & SIDESHOW JØGGE LIVE Nomaden, fredag 13. mai Supereksklusivt! Olav Brekke & Sideshow Jøgge gjør live comeback! De to glade herrer, som med sine sexy utgivelser på Discfunction erigerte den norske Italo-fallosfanen høyt både lokalt og internasjonalt, gjør sitt første sett på cirka tre millioner år. Dette er norsk disco-pensum folkens, Bjørnstjernes Discosønn, så ta med fyllespenn, notatblokk og tre lastebiler med godt humør. Denne fredag den 13. skal ingenting gå galt. En gang iblant, hvert femte skuddår, er dagspressens søte standardformuleringer herlig treffende: OPPMØTEPLIKT! (<--- cute:)

3 1

26.05. Jace Everett (US) CC: 180,02.06. Brian Wright & Jim Bianco (US) CC: 120,09.06. Little Andrew CC: 120,10.06. Lucky Friday w/The Goo Men (Hosted by Lucky Seven) CC: 100,18.06. Bolga Bluesband CC: 100,-

5/2011

DISTORTION Blå, mandag 16. mai Sjelden er den gamle hora København mer trivelig og medgjørlig enn under den årlige gate- og klubbfestivalen Copenhagen Distortion. I løpet av fem dager flytter vårt dansende broderfolk et heidundrandes ravekalas, fra bydel til bydel, i en evig hyllest til den liberale og tolerante hovedstaden. For en skarve uke overdøves Dansk Folkepartis Jesper Langballes (hihi) rasistiske hat, av endeløse hi-hats, trommevirvler og jublende folkemasser. Så populært har Distortion blitt at partyfreaks fra hele Europa hvert år valfarter til den lille havfruens by for å feste inn den nye sommeren, og nå, for første gang, skal danskene selv ut på tur med sine festivitasbusser for å spre vinneroppskriften til andre hungrige neo-ravere. Den 16 mai, dagen før dagen, blir det preparty på dagtid og fullt happyhelvete på kvelden, når Distortion ankommer Oslo. Blant mange andre bekreftede kan du høre danskene Kenton Slash Demon og Tomas Barfod snurre opp til fest, mens grillmesteren svir de lange røde og skåler i Carlsberg med solstrålene.

4 1

diXi ressurssenter Arbinsgt 1, 0253 Oslo

har du vært utsatt for voldtekt? eller kjenner du noen? DIXI arbeider for å hjelpe voldtektsofre og deres pårørende, spre informasjon om skader og skadefølger samt drive holdningskapende arbeid. Vi gir informasjon og støtte til utsatte og familien deres så tidlig som mulig. DIXI er også et tilbud til gutter og menn. De fleste ved senteret har opplevet voldtekt eller lignende opplevelser. Hos oss vil du ikke møte noen krav, men bli møtt med forståelse. Ta kontakt!

22 44 40 50/mob: 930 58 070 Se våre nettsider for mer informasjon:

www.dixi.no Vi hjelper deg med

gratis advokathjelp!

www.dixi.no

Tilbudet er gratis! Vi har taushetsplikt!

UTELIV METRONOMY Blå, lørdag 14. mai Etter «Pip Paine (Pay The £5000 You Owe)» møtte Londongruppa Metronomy dessverre den nådeløse mannen med elektrodanserockeband-ljåen som hakket opp suksesslaget i raserte kjæresteforhold, fraflyttinger, gjerrige plateselskap og pengekrangel. Faderens vrede over denne gudløse klubbkonstellasjonens skjebne, har igjen ført bandet sammen, men installert de unge britene med et budskap fra Daddy-O om å tilintetgjøre denne evige syndige aktiviteten som er FEST! Bare en dypt forstyrret Josh Mount, besatt av kristendommens voodooisme, ville uttalt dette om den siste partyplata «Nights out»: «a halfarsed concept album about going out and having a crap time». Satan!

1 5

JUICY PRESENTS: JUST BLAZE (US) VS. THE ALCHEMIST Stratos, mandag 16. mai Natt til 17. mai skal det liksom alltid skje noe krejsi i ungdomsåra. Vi kjenner en som syklet iherdig bortover en gate på Nordstrand, med eplecider tyllet inn i sokker i ranselen på ryggen, for å rekke gode venner og kveldssola på Ulvøya. Sola begynte å dra seg lengre og lengre nedover bak hustakene og den tapre syklist tråkket utrettelig på pedalene i tredjegir helt til foten plutselig skjøt ut til siden, slik at resten av skrotten tok salto og ble jevnet med asfalten med sykkelsetet støpt inn i møyskrevet. Hele nasjonaldagen etter gikk i dass for vårt stakkars bekjentskap, hvis navn skal forbli unevnt. Kvelden før 17. i år møtes derimot to av de større urbane musikkprodusentene 00-tallet har å by på, Just Blaze og The Alchemist, til en såkalt soundclash på Stratos. Forhåpentligvis en fin senvårskveld på det berømmelige taket.

Torsdag 05/05

Fredag 06/05

(2 etg)

Debatt: Fashion Muriazz Fokus

Lørdag 07/05 (1 etg)

(2 etg)

(1 etg)

(2 etg)

(1 etg)

(2 etg)

(1 etg)

(2 etg)

Kenny Dee

(1 etg)

Curfew Steppa Sounds

Oh! Mama Crew Torsdag 12/05

Fredag 13/05

(2 etg)

TBA

Rulefinn

Torsdag 19/05

Fredag 20/05

(2 etg)

Oh! Mama Crew

TBA

Torsdag 26/05

Fredag 27/05

(2 etg)

Konsert: The Cadettes

Wasserfall

Lørdag 14/05

TBA

Espen Haa

(1 etg)

TBA

Lørdag 21/05

Patrick Wharton (Goldstar)

JSN (Lot Lot)

(1 etg)

TBA

Lørdag 28/05

Traffic King & Indiana Ross

TBA

(1 etg)

Dj Purple

Dattera til Hagen

6 1

Mai

www.dattera.no

SOME PEOPLE HAVE ALL THE FUN Tlf.: 61 23 60 37 post@heidalrafting.no

OLAF RYES PLASS Tirsdag 17. mai Om du er av den litt mer rolige typen uten behov for fistpumping til 666 BPM og bratt flaskeføring, er Olaf Ryes plass å anbefale for en lun og uhøytidlig feiring av Den Store Dagen. Området stenges av og minikonserter spilles mens du lesker ganen med en kald halvliter og vagger hoftene til hva det nå måtte være av musikk som settes intravenøst fra de pumpende høyttalerne.

1 7

SOLLI PLASS Tirsdag 17. mai Gjør deg klar for mayhem og ragnarok når hele vestkanten og fjorårets Paradise-deltakere trer på seg Möet-rustninga over bunaden. En dag full av frenetisk dansing på bordene, klirring fra overdådige søljer og svømmende øyne bak oversized Dior-solbriller. Merk deg at det er meningsløst å mukke over prisene når du endelig er fremme ved baren og at ristningene i bakken bare skyldes Bjørnstjerne Bjørnson som hytter nevene i grava til dubstepversjonene av «Ja, vi elsker». Rave to the grave!

HOS OSS VARER STUDIELÅNET DITT LENGER DJ HVER FREDAG OG LØRDAG

8 1

– Sollipsisme på nasjonaldagen.

Olle Abstract

CAFE TLF.: 22 20 46 16 TULLINSG. 2, 0166 OSLO 21 ÅR ETTER KLOKKEN 22:000

UKEDAGER 10:00 - 02:00 FREDAG 10:00 - 03:00 LØRDAG 11:00 - 03:00 SØNDAG 12:00 - 01:00 5/2011

UTELIV NASJONALDAGSKLUBBEN Fisk&Vilt, tirsdag 17. mai Én etter én skal de atten platesnurrerne Oslo har å by på opp i DJ-bua og spille gladmusikk mens cavaen flyter, sigarettstumpene daler, sommerkjolene løftes, og, om ikke vannsklier fra verandaen, skal det danses i en bakgård tettpakket med menneskelige sklier fra QLtur-Oslo som ikke går i bunad. Husk å ta deg et par glass vann mellom hver flaske da. Tør vi foreslå en rusletur opp til Grand for å innta et rekesmørbrød eller tre i løpet av dagen, før du kapitulerer i åttetiden? Ja, det gjør vi. Men for all del, gjør hva du vil! Dagen i dag er en merkelig dag. Den er din :)

9 1

KUBAPARKEN Tirsdag 17. mai Den alternative 17. mai-feiringen som ikke lenger er spesielt alternativ - med slagordet 17. mai For Alle, arrangert av SOS Rasisme. I skrivende stund vet vi ikke hva årets program vil innebære, men det vi vet, i tradisjon tro, er at det blir stappfullt av Shangri La-folk med jazz på innerlomma og dreadsa pent satt opp i vepsebol, post-grungere med nyinnkjøpt dress fra Moods Of Norway, penkledde punks i stillegående protest mot ett eller annet, ”rocka” vestkantjentegjenger med spruddel i blikket og en haug med rumenske unger luskende rundt ølpåsan din. En og en annen appell, en rapkonsert og et bredbeint ballerockband på scena. Fordommer til side (fordommer er bra, det har vi lært på Westerdals), ender man alltid opp på Kuba som året før og året før der igjen. Kjentfolk er som sagt best folk, si.

10 1

DJ CHARLOTTE THORSTVEDT Turkish Delight, fredag 20. mai Den relativt nye kneipa vis-a-vis Café Sara i Torggata har vist seg å være en hyggelig liten bule med akkurat dempet nok belysning, akkurat litt for få kvadratmeter, akkurat litt for mange folk og akkurat litt for joviale bartendere til at kvelden blir akkurat passe fin. Levekvinne, keeperdatter og partygurl Charlotte Thorstvedt gjester lokalet for første gang, med the usual suspects på slep; noen groupies som håper på et ligg, kjente fjes og et par brautende siddiser ramlende etter. Men dama har virkelig tatt seg opp de siste månedene, og suger lufta ut av blærete DJkolleger med rykende ferske låter og eklektiske spillelister. Bare vent til hun setter på noe sexy av Nicolas Jaar. Da er brystvortene stive og kvelden i gang.

11 1

– Prrrrrrrrr...

JAMIE WOON Jaeger, lørdag 21. mai Møtet mellom soul og dubstep er tydeligvis hva fish and chips-musikkindustrien skal lempe plenty over dammen i 2011. Der vi i tutelivsguiden kanskje er litt mutters alene om å synes at James Blake er fullstendig uinteressant hype, er det i hvert fall ingen tvil om at britene har en innertier i den unge soulmannen Jamie Woon som mestrer sin falsetto ut i utenomjordisk stratosfære. Burial remixen av Woons coverversjon av «Wayfaring Stranger» ville fått selv en ensom Ted Bundy til å parkere Bobla i veikanten, for å tre av seg det utstoppede kvinnehodet og felle ett par ektefølte tårer. «I am a poor waaayfaring straaanger …». Vakkert, Ted.

12 1

5/2011

UTELIV SPIS PÅ ROYAL REVOLVER! TIRS-LØR:15.00-22.00 SØN:12.00-20.00 (MAN: STENGT!)

NON Elm Street, lørdag 21 mai Anton LaVeys utpekte arvtager som yppersteprest av Church of Satan, fengselsbesøkskompisen til Charles Manson, Barbiedukke-samleren, sosialdarwinisten, Tiki Bar-fantasten, Disney-elskeren og grunnleggeren av støymusikken som musikksjanger. Boyd Rice er det amerikanerne treffende kaller en cliché burner. En udefinerbar, sammensatt og fascinerende karakter, som du aldri helt får taket på. Den glisende Boyd lusker seg rundt alle de åpenbare kategoriene som hvermannsens skvulpende hjerne alltid renner oppi når deres ynkelige tilværelse skal bekreftes med bombastiske selvsagte proklameringer om annerledestenkende moteherfuckers à la Rice. Som provokatør, humorist og schadenfreude-entusiast, har den glade Boyd inspirert mang en faenivoldsk bølle på veien mot friheten som er en deilig temperert anti-humanisme. Den velsmakende cocktailen som er Boyds univers kan nytes i sonisk form når legendebookingen NON slipper løs djevelens støy på Elm Street lørdag den enogtyvende mai.

13 1

D-NOX & BECKERS The Villa, søndag 22. mai Villaen er igjen pusset opp fra den gamle elskede horrorkjellerversjonen av Pippis Villa Villekulla til en litt mer stueren prefabrikkert partykahytt med sitteplasser og gyngehouse. Selvsagt ønsker vi lykke til videre, men slenger samtidig med en liten oppfordring om please å hente inn litt ferskt, jomfruelig dj-blod til oss tørste bleke partyvampyrer som stadig tråler klubblandskapet på leting etter ny vital energi. I klartekst: vennligst ikke kjør en evig påle av Progressive House gjennom våre sarte, spede bryst! Takk, hilsen Dracoola.

14 1

– Likner litt på Olanskii? Ja?

UTELIV: REDAKSJONEN

PROGRAM MAI TOR 5. MAI PLATESLIPP SUGAR LOUISE + CAROLINE AND THE TREATS KL: 21.00 CC: TBA FRE 6. MAI FIREFLY EFFECT + CENTER OF THE UNIVERSE KL: 21.00 CC: TBA LØR 7. MAI BEATALLICA(US) KL: 21.00 CC: 150/200 KR

FRE 20. MAI PSYCH WARD CLUB TBA TOR 26. MAI SUBCONSIOUS DUBSTEP NIGHT KL: 22.00 CC: 50 KR FRE 27. MAI THE GOOD THE BAD AND THE ZUGLY + THE MORMONES KL: 21.00 CC: 100 KR LØR 28. MAI GOLDSTAR CAPITOL CLUB BÊDDAT FÔR TRUBBEL (SE) KL: 21.00 CC: 100 KR

TOR 12. MAI INDIESEKSUELL KL: 21.20

TOR 2.JUNI CRASH (FR) LE CORBEU KL: 21.00 CC: 100 KR

LØR 14. MAI DE HØJE HÆLE (DK) + IHAB + GABRIEL KL: 21.00 CC: 80 KR

ANNENHVER SØNDAG: MR.SHANKLYS SOCIAL CLUB ELLER ANDRE NERDETE KLUBBER PÅ KJØKKENET.

MAN 16. MAI CAMP INDIE NACHSPIEL KL: 23.00 CC: 50 KR (GRATIS FOR DE MED FESTIVALPASS) WWW.REVOLVEROSLO.NO MØLLERGATA 32

ROCK’N’RØLL Vi tok en prat med festivalboss og ølbaron Geir Oterhals. TEKST REDAKSJONEN Hva er Øl og Mat-festivalen? Vi får umiddelbare assosiasjoner til en norsk Oktoberfestival… – Det er en festival som setter fokus på øl til mat, åpenbart. Og øl i mat. Vi tar helt avstand fra arrangementer som oktoberfestivalen og det å bøtte nedpå. Vi vil at folk skal komme, kose deg og lære om øl og bredden. Hva er fordelen med å arrangere i Kubaparken? – Kubaparken ligger idyllisk til ved Akerselva, det er en kollektiv plass og sentral park. Vi har tidligere arrangert festivalen i Sofienbergparken, men den ble litt i største laget. Kan du si noe om ølproduksjon vi ikke visste? – Hvor mye vann tror du det er i øl? Tja, kanskje 90%? – Øl består av 90 - 95% vann. Ok. Hvilken øltype blir man fortest drita av? – Da vil jeg anbefale Bock-øl. Den er veldig sterk og laget til juletider. Apropos å bøtte nedpå, hva synes du om norsk drikkekultur? – Det har skjedd en enorm utvikling i interessen for øl, særlig etter det har dukket opp mange gode norske mikrobryggeri og

barer som Tilt, Lompa og Håndtverkeren i Oslo. Øl for den jevne nordmann er det samme som sjampis var for seks år siden. Tradisjonelt og historisk har øl vært fattigmannsdrikken, men fikk en kraftig oppsving i forbindelse med finanskrisa. Men her i Norge har vi fått inn så mye spesialøl med stive priser, at pilsen koster like mye som vinen omtrent. Hva er Norges aller beste øl? – Det er litt vanskelig for meg å fremheve én øltype, da jeg ønsker å være habil i forhold til alle produsenter, hehe. Men det er ingen tvil om at ølkjennere har lagt sin elsk på Nøgne Ø. Selv digger jeg Master fra Tsjekkia. Hvor mange besøkende forventer dere å få i år? – Vi hadde ti tusen i fjor, håper på femten eller tjue i år. En dobling hadde vært fint. Hva slags mat går best til øl? – All mat er god med øl til. Det er verre med vin. NATT&DAG arrangerer sommer- og lanseringsfest av juninummeret i samarbeid med Øl og mat-festivalen, og smeller til med en fellesfest på åpningsdagen av festivalen i Kubaparken onsdag 1. juni. La oss leske ganen med øl og mat mens vi lanserer ny blekke til folket. Velkommen skal du være!

5/2011

MAT LUNSJ LYST Sørligata 40 Trivelig nabolagscafe/bar/restaurant på Tøyen/Enerhaugen. Har også takeaway. Personlig tar jeg en burger og en pils og leser litt i The Notebook av Agota Kristof. Jeg ser rundt meg og oppdager at jeg er den eneste som drikker alkohol. Klokka er jo over tolv. Hva er galt med dette landet? Det er for øvrig ingen andre som leser noe tyngre enn Jo Nesbø her heller, kjedelige både i valg av drikke og bøker med andre ord. Burgeren er mer enn godkjent, langt bedre enn gatekjøkken, men allikevel får du den til gatekjøkkenpris. Lyst er et sted der du får akkurat litt mer enn du betaler for. Du får sitte alene uten å være ensom. Meget behagelig å ta med seg boken og komme seg ut, men fortsatt være alene og i fred.

www.billettservice.no

www.brenneriveien.no

1 1

CAFÉ

STEAM Øvre Slottsgate 25 Hektisk mekking av god kaffe, redaksjonens stamsted, alltid hyggelig betjening, alltid litt kø, og alt foregår effektivt uten for mye stress. Du får god kvalitet på både kaffen og bakverket. På bordene utenfor kan du ofte observere morratrøtte redaksjonsmedlemmer som møtes ved titiden for en morgenkaffe. Vi i redaksjonen gir Steam to tomler opp og ønsker de lykke til i kåringen av årets kaffebar.

2 1

BAR AMFITRYON Drammensveien 130 God vert heter dette stedet (på gresk). Amfitryon er Skøyens lokale vannhull og siden Da Capo har byttet eiere er Amfitryon Skøyens lengstlevende cafe/bar/restaurant konsept. Nå er kanskje stedet først og fremst en kafé benyttet av de mange kontorslavene som tilbringer en velfortjent stund borte fra kontorlandskapet der de tjener penger for andre. Men vi lokale kjenner først og fremst stedet som bar. (Nå må det understrekes at jeg er langt over grensen av det pressetisk forsvarlige når det kommer til habilitet i denne kommentaren, siden jeg nærmest har tilbrakt hele min ungdomstid smugrøykende på stedet. En kompis og jeg vasket til og med ut av eierens leilighet som attenåringer. Da vi var enda yngre syntes vi han hadde et så diabolsk utseende at vi gav ham navnet Satan.) Uansett; på kveldstid er klientellet variert, alt fra lemlestede vaktmestere til valiumpoppende vestkantfylliker og nerdete FunCom programmerere. Kort sagt det som er igjen av folk i området som er litt originale og ikke fullstendig fortapt i kvernen. Den lokale ungdommen, generasjon etter oss, har fortsatt tradisjonen med å avlegge stedet hyppige besøk, alt fra bøller til klyser er representert, ofte i samme gjeng. På Amfitryon er det nesten alltid en god atmosfære. Fredagstilbud på GT, lørdagstilbud på pils og søndagstilbud på vin.

4 1

Kom innom for en kulinarisk opplevelse i utsøkte omgivelser på Grünerløkka. Det blir prøvesmaking, fagseminarer om øl i mat og øl til mat presentert av noen av verdens dyktigste øl og mat entusiaster. 450 forskjellige ølsorter og stort utvalg av mat fra alle verdens hjørner. Billetter kr 150 ink fagseminar og smaksprøver

MÅNEDENS DRINK MOSCOW MULE Fyll glasset med isbiter. Hell over 4cl Smirnoff Vodka, ginger ale og press en limebåt over drinken til slutt.

3 1

Ingredienser: 4cl Smirnoff Vodka Ginger Ale Fersk lime Isbiter 48

5/2011

MAT: TORE ANDVIG

www.brenneriveien.no

MAT

www.billettservice.no

BENJAMIN REDDET HODET MITT LE BENJAMIN BAR & BISTRO Søndre gate 6 Jeg har vært paranoid med sosialangst hele uka, og det siste jeg ville var å stikke på restaurant, men til tross for det ble det en topp opplevelse. Dette skyldes perfekt service, et meget godt kjøkken, og mye vin. Et kjempemåltid i fine omgivelser og befriende upretensiøst. Det er liten plass mellom bordene på Le Benjamin, men ikke for trangt, og i motsetning til mange steder på Løkka, er akustikken bra. Servitørene er høflige, men ikke unaturlig joviale, og presenterer maten uten å holde et kvarters foredrag om hvem som har dyrket poteten. Det er opp til deg, hvis du er matgeek så spør. Forrett: Vichysoisse med reker og vårløk En perfekt start, kjempegodt, pirrer ganen og lover mer. Vinen til en Muscadet 1997 stod fint til retten , men ikke noe spesielt utover det. Mellomrett: Skatevinger med sylta grønnsaker og kaperssmør. Det bygget seg gradvis oppover, de sylta grønnsakene var fantastiske, gulrot, reddik og blomkål. Skatevingen var kjempegod. Billig og oversett råvare. Det kreves mye kreativitet for å finne gode nok råvarer til å servere en god femretter til under fem-hundrelappen. Kapersmøret var kjempegodt, perfekt balanse og ikke fullstendig dominert av kapersene, som så vidt kom frem i bakgrunnen. Første rett skapte forventninger, og rett nummer to reiste dem til et punkt hvor skuffelsen nærmest er uunngåelig. Sancerren som var følge til skaten var helt nydelig. Hovedrett: Helstekt vaktel, hvite asparges, spissmorkler og vinsaus. En kremet vinsaus, elegant og ikke for dominerende, aspargesen perfekt tilbredt, også var det morklene da, kanskje min favorittsopp; markant og kraftig smak uten den dominerende tendensen trøfler kan ha. Det siste elementet på tallerkenen, prikken over i’en (om man skal bade i kliskjeer) var litt grillet chevre. Hvordan kokken på Le Benjamin hadde greid å få den til å ha en tekstur som mest av alt minnet om «puff pastery» vet jeg ikke, men godt var det.

Her holdes nivået. Vaktlen var ikke tørr, Pinot noiren som slo følge var lett avkjølt, og fra Burgund, nok et godt og sikkert valg. God vin passer bra til hovedretten, men som til forretten utmerker vinen seg ikke. Nå skal det sies at ettersom maten holder den klassen den gjør er det vanskelig å finne passende viner til fem retter når vinmenyen ikke skal koste mer enn 500 spenn. Om vinkelneren ikke briljerer så er de sjenerøse med vinen på Le Ben, som jeg hadde omdøpt bistroen til for meg selv. Stedet, maten og servicen (kanskje spiller de fire glassene med vin også inn) hadde fjernet all sosialangst og fått meg til å føle meg hjemme. Variert klientell, mine nærmeste naboer var en venninnegjeng i tredveårene som møttes for jentemiddag til en ruslebiff fra nord med Rolling Stones T-skjorte og en grå musemann fra samme sted. Når jeg reiser meg og setter kurs for do, merker jeg at jeg begynner å bli brisen. Sympatisk trekk ved vinmenyen. Oster: Her står og faller det på vinvalget. Foreløpig hadde ikke vinkelneren briljert på samme måte som kokkene, og nå kom sjansen for å bevise at han/hun holder samme klasse. Jeg fikk valget mellom hvitvin og portvin som uroet meg litt, for som sagt hadde vinkelneren ikke stukket seg ut på samme måte som kokken og hvis jeg var daglig leder og visste at vinkelneren min var dyktig ,men ikke suveren, ville jeg plukket oster med tilbehør etter vin og ikke omvendt. Ostene var gode og portvinen krasjet ikke med noen av dem. Dessert: Riskrem med bringebær og ristede pistasjnøtter og crunch. Da eisweinen ble satt på bordet smeltet jeg endelig for vinkelneren. Den passet perfekt til desserten som jeg var for mett til å spise, men akkurat som de beste dj-ene tvinger deg til å danse selv om du er utslitt, kan gode kokker lage mat som tvinger deg til å spise uansett hvor mett du måtte være. Det gjorde Le Ben med denne desserten – spesielt i følge med eisweinen. Jeg kom føkka og dro fiksa. Takk Le Ben, for den beste servicen jeg har fått i Oslo. Tore Andvig

5/2011

LITTERATUR

USKYLDEN ER BOKENS FØRSTE OFFER TEKST OLE ØYVIND SAND HOLTH Min egen Vietnamkrig varte i et par timer. Jeg hadde lest ut Dispatches av Michael Herr og ble liggende utslått på hostellsenga og stirre dødt opp i en sløv takvifte, overbevist om at jeg aldri kom til å få lese en slik bok igjen. Det er det største kultursjokket jeg har fått siden jeg så Apocalypse Now, uvitende på det tidspunktet om at Michael Herr også har skrevet voiceover-teksten til den filmen. Følelsen var nøyaktig den samme. Hvis man kunne tenke seg at det fantes en litterær transformator der man matet inn Joseph Conrads Heart of darkness og fikk ut igjen råmaterialet til Apocalypse now, måtte denne innretningen ligne til forveksling på Michael Herrs Vietnamreportasjer. Herr ble headhuntet av Francis Ford Coppola til å jobbe med filmnarrativet etter at Coppola hadde lest hans Rapporter (som boka ble hetende i en grusom raddisnorsk Pax-oversettelse), artikler skrevet med en fintfølelse for krigens totale absurditet som ikke ligner noe annet jeg har lest før eller siden. Men så har jeg jo åpenbart en greie for Vietnamkrigen. Andre foretrekker Auschwitz og Birkenau. Det er bare å baske seg. Krigsbøker er effektiv virkelighetsflukt; fantasy for folk uten fantasi og sci-fi for folk uten fremtid. Ingenting galt med det. Så lenge det finnes krig er det håp for krigslitteraturen. Jeg tvilte før. Ikke nå lenger. Det var en sammenligning med nettopp Dispatches som først gjorde meg oppmerksom på David Finkels The Good Soldiers, en reportasjebok fra Irak-krigen – ut-

gitt på norsk som Våre beste menn (Gydendal, 2010). Finkel fulgte en bataljon Amerikanske soldater som ble sendt til Bagdad våren 2007, som ledd i Bush-administrasjonens siste, krampaktige fremstøt for å få kontroll over byen. Hovedpersonen i boka er løytnant Ralph Kauzlarich, omtalt av soldatene sine som «The Lost Kauz» på grunn av den ukuelige optimismen han møter hver dag med, mens Bush-sitatene som innleder hvert kapittel blir stadig mer virkelighetsfjerne og kampanjen for soldatene tar stadig mer form av en helvetesvisjon. Boka er totalt blottet for politikk og alle andre masete makroperspektiver. Den skildrer Kauzlarich og soldatenes svette, støvete, stinkende, blodstenkte hverdag. Ekte krig. En menneskelig tilstand akkurat like tidløs, meningsløs og absurd som et hvilkensomhelst lettfordøyelig skyttergravsscenario. Handlingen er nærmest en katalog over vold, lemlestelse og brutal, meningsløs død. Soldatene mister uskyld, armer, bein, øyne, ører, tro, håp og nattesøvn. De brenner opp i biler og drukner i kloakk. Håpet smuldrer. Desperasjonen stiger. Leserrollen blir uutholdelig. Og desto vondere og virkeligere det føles, desto bedre blir det. Finkel sjonglerer personer, perspektiver, tanker, handlinger og litterære virkemidler med en usentimental eleganse som gjør marerittet til en fryd. Jeg vet ikke hva det er, jeg trodde kanskje krig ikke lenger var krig, at moderne krig ikke var krig nok for ekte krigsjournalistikk, og Finkels bok ga meg håpet tilbake. Da den var lest ut ble jeg liggende på madrassen med blikket i taket og føle meg elendig. Endelig.

TRENGER DU HJELP?

= Tørr og trygg med STOP 24® For riktig bruk og gode råd, les mer på www.stop24.no

5/2011

TEGNESERIER TEKST AKSEL KIELLAND

MICHAEL DEFORGE CONNOR WILLUMSEN   I takt med at verden omsider later til å ha akseptert begrepet ’graphic novel’ – eventuelt det tilsvarende usmidige ’grafisk roman’, – har det i Nord-Amerika vokst fram en generasjon unge tegneserieskapere som himler med øynene og blir røde i kinnene når tegneserier omtales som annet enn ’comics’. Mens åtti- og nittitallets alternative tegneserier la grunnlaget for tegneseriemediets allmennkulturelle omfavnelse med komplekse narrativer og en utpreget litterær tilnærming, er den nye generasjonen mer opptatt av å utforske det som gjør tegneserier til tegneserier. Altså ord og bilder. I skjønn forening og mer eller mindre likevektig forhold. Den mest prominente eksponenten for denne sensibiliteten er for tiden canadiske Michael DeForge, som etter to nummer av serien Lose og et knippe fanziner og antologibidrag seiler opp som den mest interessante tegneserieskaperen Nord-Amerika har fostret siden den for tiden lite meddelsomme Kevin Huizenga. DeForges tegneserier spenner fra abstrakte kunsttegneserier til enkle, men forstyrrende humorserier. Best er han når han befinner seg et sted midt mellom disse ytterpunktene, som i historien om Nesbit Lemons tur til helvete i Lose #1. Deforge er i disse dager aktuell med tredje nummer av Lose fra Koyama Press, samt med kortere serier i ymse antologier, magasiner, fanziner og over hele internett. www.kingtrash.com

OSLO COMICS EXPO I hovedstaden har man nå omsider blitt enige om å slutte å omtale Raptus som «Pondus-festivalen» og heller gått over til det fonetisk sett mer åpenbare «Craptus». Uavhengig av hvilken form hetsen antar, har menneskene i Oslo Comics Expo for lengst bevist hvem det er som kan arrangere tegneseriefestival her til lands. Og nei, det er dessverre ikke Bergen. Mens Raptus så langt kan skilte med en tentativ gjesteliste bestående av solide navn som Howard Chaykin, Duncan Fegredo og Klaus Janson, kunne OCX helt fint arrangert festival uten gjester og likevel stukket avgårde med seieren i kampen om å være landets beste tegneseriefestival. OCX kan i år skilte med en gjesteliste som inkluderer Dash Shaw, Dave Cooper, Tony Millionaire og Fantagraphicsforlegger Kim Thompson, men det sentrale er likevel at Oslo Comics Expo er en festival for mennesker som liker å lese og lage tegneserier – ikke en festival for folk som likte å lese og lage tegneserier på 1980-tallet. www.oslocomicsexpo.no

2010 var året det ble problematisk å være prinsipielt skeptisk til nettegneserier som fenomen. Det er ikke til å komme bort fra at brorparten av det som produseres fortsatt er banale stripeserier med produksjonsverdier som mislykkes i å tilfredsstille tabloidpressens stadig slappere krav, men det går ikke lenger an å avfeie alt av nettegneserier som bortkastet tid. Oslo Comics Expo-aktuelle Dash Shaw ga med sin kritikerroste Body Worlds verden en viss idé om hvor nettegneserieskapet skulle stå, og den besynderlig kontroversielle Blaise Larmee gjør også interessante ting med sin 2001. Likevel er det canadieren (det er et visst mønster her) Connor Willumsen som for tiden utpeker seg som den mest interessante tegneserieskaperen på nett. Willumsen er en fantastisk tegner, og i motsetning til Shaw, Larmee og Michael DeForge har han så å si ikke gitt ut tegneserier på papir. Enkelte av arbeidene hans har blitt trykket i magasiner som Vice – og når dette kommer på trykk er muligens også den franske utgivelsen Les Âmes sèches ute, – men Willumsen er først og fremst en nettegneserieskaper og han utnytter nettserieformatet bedre enn noen andre for øyeblikket. Høydepunkter inkluderer Explanation for Sartor Stuff, Energy Box og føljetongen Everett. www.connorwillumsen.com

THE COMICS JOURNAL Det er ikke til å komme unna at nedleggelsen av tegneseriebloggen Comics Comics – som igjen var en videreføring av den kortlevde fullformatsavisen ved samme navn – var en stor nedtur. Skuffelsen ble dog betraktelig dempet da Comics Comics-mannskapet sporenstreks flyttet over til den relanserte nettutgaven av The Comics Journal. The Comics Journal er verdens mest respekterte – og kontroversielle – tegneserietidsskrift, og det rikholdige arkivet bestående av anmeldelser, nyheter og journalens karakteristisk laange intervjuer (vi snakker om en standardlengde på 20-30 sider) med mediets mer og mindre anerkjente storheter gjøres nå tilgjengelig på nett. Comics Comics-gjengen har fått selskap av internetts beste tegneserieskribenter – Joe McCulloch, Tucker Stone og Matt Seneca for å nevne noen – og har med det plutselig blitt en nettside verdt å besøke jevnlig (og kanskje til og med også betale for, når de etter hvert begynner å legge ut spesialinnhold for abonnenter). www.tcj.com

Surrounding

Bacon & Warhol 05.05 – 02.10.2011 Eduardo Arroyo / Francis Bacon / Peter Blake / Ross Bleckner Patrick Caulfield / Bjørn Carlsen / Mirodrag / Djuric Dado Jim Dine / Carroll Dunham / Erró / Øyvind Fahlström / David Hockney / Jörg Immendorff / Olav / Christopher Jenssen Jens Johannessen / Allen Jones / Anselm Kiefer / Martin Kippenberger / Per Kirkeby / Ronald Brooks Kitaj / Markus Lüpertz / Malcolm Morley / Odd Nerdrum / Sigmar Polke Gerhard Richter / Larry Rivers / Knut Rose / Bjørn-Sigurd Tufta / Vladimir Veličković / Andy Warhol

Dronningensgate 4, Oslo, www.afmuseet.no Åpningstider: ons–søn 12–17

5/2011

BIRI TRAVBANE lørdag 2.juli

DESIGN MÅNEDENS DESIGNER: WIM CROUWEL - A GRAPHIC ODYSSEY Den tyske legenden stiller om dagen ut sitt livsverk på Design Museum i London. Crouwel anses for å være en av de ledende designerne i det tjuende århundret, og omfavnet en ny modernitet ved å produsere typografisk design som fanget essensen av den ferske datamaskinen og romalderen på tidlig sekstitallet. Med et omfang på 60 år, dekker utstillingen alt fra hans ikoniske plakater, print og typografi til den innovative bruken av gridbasert layout og typografiske systemer for å produsere konsekvent asymmetrisk grafikk. Utstillingen står frem til 3. juli.

1 1

MÅNEDENS INTERIØR Så trendy som taksidermi har blitt, er Anna-Wili Highfields kultiverte alternativ svært godt timet. Den australske kunstneren skaper nemlig dyreskulpturer ved hjelp av håndmalt bomullspapir og kobber- eller messingwire; disse uten verken lopper eller formaldehyd slik som de organiske variantene. Highfield, som tidligere har malt kulisser på den australske operaen, har nå, takket være et knippe kontakter i diverse designmagasiner, en milelang venteliste med bestillinger. Listen ble ikke mindre da hun lagde to store Pegasus-skulpturer for Hermès nye butikk i Brisbane. «I like to think they look alive», sier hun. www.annawilihighfield.com

2 1

Special guest:

MÅNEDENS KONSEPT: C64 RELANSERES Hvis du var ung på begynnelsen av åttitallet, husker du kanskje den klumpete, men likevel surrealistisk forførende Commondore 64? Maskinene som muliggjorde en duell med Ghost and Goblins og The Last Ninja debuterte i 1982, og ble dermed den bestselgende datamaskinen gjennom tidene. Den nye utgaven er tilsynelatende lik den opprinnelige, men maskinvaren er noen tiår kraftigere; den kjører siste versjon av Windows og moderne 3d-spill, men er allikevel kompatibel med 8-bit programvare. Prisen for herligheten ligger på 250-900 dollar. www.commondoreusa.net

Karpe Diem

3 1

Vorspiel med: NABOLAGET

Arenabilletter: 395.VIP billetter: 650.Portene åpner 18.00 www.biritrav.no

5/2011

MÅNEDENS TYPOGRAFI Walter Van Beirendonck ble uteksaminert fra Antwerpen Royals Arts Academy i 1980, og dannet sammen med Dirk Van Saen, Dries van Noten, Marina Yee, Dirk Bikkembergs og Ann Demeulemeester Antwerpen Six. Klærne hans er gjerne inspirert av litteratur og billedkunst, og består av uvanlige fargekombinasjoner og et sterkt grafisk preg. Han har

4 1

også tatt med seg typografien inn i tekstilene, og resultatet er strikket poesi. Et utvalg av Walter Van Beirendoncks plagg er å finne i den fabelaktige Henrik Vibskov Boutique i Tollbugata 15 i Oslo. www.henrikvibskovoslo. blogspot.com // www.waltervanbeirendonck.com

DESIGN: ULRIKKE NORDSETH

FJORDTURER MED CHRISTIAN RADICH .................................................................................................................................. SJØRØVERTOKT 28. MAI

BLUESCRUISE 11. JUNI

Den fryktede Kaptein Rødskjegg, Kalle Kanon og Jern-Harry gjør livet farlig om bord noen formiddagstimer.

En showpakke utenom det vanlige med Christina`s Funky Blues Delivery. I samarbeid med Østkanten Bluesklubb.

Voksne kr 480,- Barn kr 240,- inkl. rekebuffet til voksne og pølser til barna. Avgang kl 12.00.

Kr 625,- pr. person inkl. rekebuffet. Avgang kl 18.00.

............................................................

MIDTSOMMERFESTIVAL 4. JUNI

BILLETTER TIL FJORDTURENE: WWW.BILLETTSERVICE.NO

Om dagen er det barnas skute med sjørøverspill og eventyr. Barn og voksne kr 50,Fra kl 11.00 – 17.00. Om kvelden blir det fjordtur og konserter med Elvira Nikolaisen, Tom Roger Aadland og Lady Moscow. Kr 500,- pr. person inkl. rekebuffet. Avgang kl 18.00. ............................................................

BLI MED PÅ TOKT OG OPPLEV EVENTYRET Oslofjorden 14. – 17. mai kr 4200,Oslo – Waterford 21. – 30. juni kr 8.850,Greenock – Lerwick 12. – 21. juli kr 9.850,Alle kan seile med Christian Radich. www.radich.no • Tel: 22 47 82 70

KUNST Christiania friAkademi er alene om å tilby et fullstendig studium innen tradisjonell klassisk kunst. Studiet er metodisk og målrettet, med en prosessrettet undervisning. Vi vektlegger faglig dybdeforståelse, grundighet og solid håndtverksmessig kvalitet. Skolen tilbyr del- og heltidsstudium, med fortløpende opptak, samt en rekke kveldskurs i tegning og maling. Søker du opptak til arkitektur eller design ved høyskoler i inn- og utland, kan vårt studie gi deg et solid konkurransefortrinn.

For informasjon: tlf 9546 0259

www.friakademiet.no Dash Shaw Dave Cooper Kim Thompson Tony Millionaire Steffen Kverneland Sigbjørn Lilleeng Krüger & Krogh Inga Sætre Jason

GALLERI RIIS Marte Johnslien: Forente Nyanser 12. mai – 26. juni Jonslien forteller: – Hvis man kjenner til ting jeg har gjort tidligere så er det jo egentlig ikke så ofte jeg har separatutstillinger sånn som denne, det er ofte litt langt mellom hver, men det ligger alltid veldig mye materiale i bunn av prosjektene. Jeg kombinerer på en måte historisk materiale, funnede gjenstander, gamle dokumenter og den slags – og kombinerer det ofte med produksjon av formale skulpturer, og det er også hva jeg gjør i dette tilfellet. Utgangspunktet for dette prosjektet er et lite rom fra femtitallet som befinner seg i FN bygget. Initiert av Dag Hammarskjöld da han var generalsekretær fordi han mente at FN trengte et rom for stillhet og indre ro. Så dette er et meditasjonsrom formet som en trekant med en freske av Bo Beskow (sønn av Elsa Beskow) i den ene enden – et abstrakt maleri som ser litt new-age aktig ut i vår tid. Videre er det en seks tonn tung sten i en type jernmalm som heter magnetitt, den største biten noensinne utvunnet i ett stykke. Steinen er magnetisk og helt sort og fungerer som et slags alter, så man kan si at hele rommet har en sterk okkult karakter, noe det også har vært omstridt for. Resultatet av mine undersøkelser blir en serie skulpturer som formalt sett er laget etter parametere jeg har funnet i dette historiske materialet. Så det er

1 1

bruk av pigment, bruk av jern, skulpturer som har mye tomrom som er ideen Hammarskjöld hadde med dette rommet, at det skulle være tomt og nøytralt i utgangspunktet og at brukerne kunne fylle det med sin gudstro eller det innholdet de selv ville. Jeg ser i det hele tatt litt på hva slags utslagskraft det har, og hva slags møtepunkter som oppstår

når FN (en organisasjon som på en måte ikke beskjeftiger seg med den slags) begynner å tilnærme seg kunsten og det spirituelle. Det blir totalt rundt fjorten skulpturer, et par gjenfunnede dokumenter og noen boksider med bilder. I tillegg til at jeg lager en handlaget publikasjon med bakgrunnsmateriale i ett begrenset opplag.

SOFT Borghild Rudjord Unneland: Alt venter 12. mai – 12. juni Borghild forteller: – Det er jo alltid litt sånn at det forandrer seg litt i de siste ukene, men hovedsaklig kommer jeg til å presentere en installasjon, og jeg holder på å fløyelsbelegge greiner og kvister fra skogen med rød fløyel. Jeg er interessert i underliggjørelsen, at noe er kjent og fremmed på samme tid, derfor gjør jeg ofte små grep som gjør at noe blir gjenkjennelig på en litt underfundig måte.

2 1

FOTOGALLERIET 6. mai – 12. juni Susanne M. Winterling: – What is the object and what the subject of a photograph? What if the whole space is made out of photographic paper, the skin to light photography. It might be framed like a photograph too after its selected. So we have the idea of a photograph and objects for company. We ourselves become company to the photographic skin hit by light. A playful investigation into the process of photography and its selective decisions.Within the boundary between documentation and fiction film and photography is the extension of my point of view, of my eyes and senses. Thus always personal it experiences space on a very formal approach directed to trigger the senses by using light on skin. As a visual artist often using the apparatuses of film and photo making I found especially one line interesting and in the approach of my show at Fotogalleriet intend to turn around Corbusier´s idea of the house as a frame for the view by turning the space and architecture of the fotogalleriet as it is into a framed photograph itself thus giving space to subjectivity and sensations and objects within …

3 1

5/2011

KUNST AVGANGSUTSTILLINGER KUNSTAKADEMIET Master: Stenersenmuseet - 20. mai – 12. juni Bacheolor: Malmøgata Fine Arts Project Space - 27. mai – 5. juni Gå for all del ikke glipp en av årets begivenheter når avgangstudentene ved akademiet viser hva de har pønsket frem gjennom et henholdsvis tre og toårig studieløp. Som vanlig kan man forvente seg en stor bredde i uttrykk og arbeider. Se avgangsutstilling.com for nærmere info om BA studentene sin utstilling «THE STRANGE FÊTE (END)» som forøvrig er kuratert av Geir Haraldseth. Master har også sin egen webtilværelse på kunstakademiet.no.

4 1

GALLERI K Michael Sailstorfer: T 72 Sculpture 12 mai – 5. juni Tyske Sailstorfer som forøvrig har sin andre utstilling på K viser en fullskala oppblåsbar modell av en Russisk tanks. Produsert i Kina og brukt i grener av det tyske forsvaret, som kamuflasjedivisjonen. Denne er modifisert slik at den blåser seg opp og tømmes for luft med et-minutts intervaller. Sikkert et spektakulært syn da den nok vil kunne fylle hovedrommet i galleriet uten større problemer.

5 1

Avgangsutstillingen Kunstakademiet i Oslo, Master Al Azraq 20. mai - 12. juni 2010 Ayman Karl Richard Alexandersson ERIK STEEN Donkey & Punch: Slippery Slope 26. mai – 19. juni Donkey&Punch viser videoinstallasjonen Slippery Slope. Som de sier: – Dette er et nytt verk; en arkitektonisk konstruksjon og video i salig forening. Slippery Slope handler om det innerste glatte i mennesket der tilstanden

6 1

er i stillstand på vei mot noe dramatisk. I videoen knytter vi frykt opp imot nektelse og ønsker å skape en sleip flate med svak helling, uten klar retning. Vi søker fysisk utilnærmelighet og fysisk gjentakelse i en låst situasjon og sted. Stedet er kjent, men stemningen fremmed og et nærvær venter på bunnen av vannets overflate. Slippery slope er

Amir Amadeus Asgharnejad Anja Carr Øivind Koppang Eriksen Silje Linge Haaland Marte Hodne Haugen Sebastian Helling Ann Cathrin November Høibo Stig Tommy Høvik Cecilie Bjørgås Jordheim Heidi Kårtveit Inger Wold Lund Rune Elgaard Mortensen Cecilia Ester Jimenez Ojeda Espen Støkkan Olsen Miho Shimizu Markus Li Stensrud Andrew Tomaszewski Zachary

et gjensyn med kunstnerne selv som protagonister. Vi har arbeidet med stemninger av absurd karakter som bygges opp under en paranoid tilstedeværelse. Det blir et møte med noe for alltid tilstedeværende, men dog usynlig, og synet av det overveldet oss.

KUNSTNERFORBUNDET 12. mai - 5. juni Utstillinger med Irma Salo Jæger, Hans Hamid Rasmussen, Steinar Kristensen Ikke lenge etter utstillingen på Rod Bianco er Steinar Kristensen igjen aktuell med noe han kort omtaler som «et koreografisk arbeid». Han kan også meddele at det blir en performance av Anna Særnblom på åpningen. Steinar er forøvrig en av tre aktører i kunstnergruppen D.O.R. For øyeblikket er de opptatt med galleridrift i Brüssel, som Steinar selv uttaler: – Vi tenkte å lage et galleri, som egentlig er noe vi ser på som et koreografisk-verk. Sosial koreografi, vi håper å transcendere Ibsens sosiale problemdrama i galleriform.

7 1

Miho Shimizu, Contact (Woody Allen), 2010, skulptur i steingods

Stenersenmuseet Munkedamsveien 15 Åpningstider: Tirs og tors 11-19, øvrige dager 11-17, man stengt

KUNST: HANS CHRISTIAN SKOVHOLT

5/2011

SCENEKUNST

«Why can’t theatre be more like a band?», spør performancekunstner Robin Arthur fra Forced Entertainment. TEKST JULIE ØSTENGEN FOTO HUGO GLENDINNING Det er søndag formiddag, og både teatersjeler fra det etablerte og det frie teatermiljøet har tatt turen til Kunsthøgskolen i Oslo for å lufte hva slags visjoner de har for norsk teater. Seminaret arrangeres av elevene ved Teaterhøgskolens 4. klasse, og er en forlengelse av en kommentar de publiserte i Aftenposten i oktober i fjor. I avisinnlegget kritiserer studentene det de mener er en kunstfiendtlig struktur ved institusjonsteatrene. Ifølge elevene fører faste ansettelser ved teatret til at produksjonene heller blir tilpasset institusjonene enn omvendt. Dessuten skaper de faste stillingene en kulturell overklasse. De fast ansatte vil bevare tingenes tilstand i frykt for å miste privilegiene sine. Frilanserne blir på sin side redde for å utrykke seg kritisk

5/2011

om de rådende forholdene i frykt for å miste muligheten for neste kontrakt. – Jeg har alltid tatt avstand fra begrepet teater, sier Robin Arthur fra performancegruppen Forced Entertainment. Jo mer konkret beskrivelsen av det kunstneriske prosjektet man holder på med er, jo mer innskrenkes den kunstneriske friheten, mener performancekunstneren. – Jeg elsker å stå på scenen og få adrenalinkick fordi jeg gjør noe som jeg føler det gnistrer av, sier han. Om man får dette kicket eller ikke, avhenger ifølge scenekunstneren helt av hva slags modell man tar utgangspunkt i når man lager teater. I Forced Entertainment har de rock ’n roll-bandet som strukturelt forbilde. – Vi var semi-kreative tenåringer som vokste opp på syttitallet med drømmen om å være med i et band. Siden vi ikke kunne synge, var teatret vårt naturlige hjem, sier Arthur.

Styrken med rock ’n roll-modellen er ifølge performancekunstneren den egalitære strukturen. Arthur trekker fram et eksempel fra Keith Richards ferske biografi Livet. The Rolling Stones var i Amsterdam i forbindelse med en turné på åttitallet. Midt på natten bestemte de seg for å dra ut på byen. – Mick Jagger ringte opp til Charlie Watts hotellrom og spurte: «Where’s my drummer?». Da brøt helvete løs. Watts stod opp, barberte seg, tok på seg dress, slips og nypussede sko. Så gikk han ned til de andre og ga Jagger en strak høyre. Så sa han til vokalisten: «Don’t ever call me your drummer again. You’re my fucking singer!». – Hvis hver og én skuespiller hadde vært like beskyttende overfor sin egen tittel, hadde vi ikke hatt de teaterstrukturene vi har i dag, sier scenearbeideren: – Tenk hvis flere skuespillere hadde sagt: «Never call me your actor».

Da Arthur var tenåring, kunne man ikke synke musikalsk lavere enn å bli kalt et coverband. – Coverband var de som spilte i søsteren din sitt bryllup, eller tanten din sin begravelse. På samme måte står tekstbaserte skuespillere farlig nær bunnen i den hierarkiske teaterstrukturen. Skuespilleryrket rommer en mulighet for noe utover det å være et talerør for andre kunstnere, for å ta aktivt del i den kunstneriske prosessen, mener Arthur. Han sammenligner det å skape teaterkunst med å male et bilde: – Du står og stirrer på det blanke lerretet foran deg og tenker: «What might be worth saying?» For at skuespilleren skal gjenvinne kunstnerisk innflytelse, må han eller hun ta kontroll over produksjonsmidlene, hevder Arthur. – Som det stod i fanzinen Sniffing Glue i 1977: «Underneath here are three chords. Now form a band».

SCENEKUNST METAL & BONE Dansens hus, spilles 5. – 8. mai Metal and Bone er en forestilling inspirert av bevegelseskunsten T’ai Chi Ch’uan og av opplevelsen av sammenhengen mellom kropp, bevegelser, årstider og prosesser. Koreograf Kristina Gjems har praktisert T’ai Chi i over 25 år. Gjennom sitt kunstneriske virke utforsker hun bevegelsesprosessen. Gjems studerer veien fra et skritt til det neste, undersøker mellomrommene og reisen gjennom spenning for å finne balanse. I Metal and Bone gjør Gjems et dypdykk i kroppens innhold. Hun utforsker kroppens sårbarhet og evne til å bli beveget. Gjennom lyttende tilstedeværelse våger hun å kjenne på stillheten, og åpner opp for bevegelser som springer ut av stillheten og pusten. I Metal and Bone skaper Gjems et opprinnelig og organisk bevegelsesspråk som spiller på kontrastene mennesket rommer: Kropp og ånd, jord og himmel, og tyngde og letthet.

(US)

1 1

SEANSE Dansens hus, spilles 6. – 28. mai Siri Jøntvedt og Snelle Hall er befriende upretensiøse dansekunstnere. «Siri og Snelle satte sine sårbare innsider på scenen lenge før folk flest fulgte med ut i offentligheten på Facebook», sier danseviter og kritiker Sidsel Pape. I tjue år har damene holdt på med sitt prestisjeløse prosjekt: Siri & Snelle er Jøntvedt og Halls alter egoer. De er to lettpåvirkelige og krakelerende karakterer som fullstendig ukritisk slenger seg på de siste hypene. I Seanse har de kastet seg på alternativbølgen. De vil jo tross alt være der det skjer … Jøntvedt og Hall er opptatt av å ta klisjeer på alvor – uten å bli alvorlige. Siri & Snelle skaper et befriende rom for å innrømme svakheter og forfall. Speiler de muligens publikums tilslørte utilstrekkelighet?

2 1

3 1

(UK)

JAMES BLAKE

(UK)

APHE X

(UK)

TWI N

FLEET FOXES (US)

tilsvarende eller mer graverende forhold. Mange blir fortsatt tvunget til å forholde seg tause. URBAN X Operaen, spilles 10. – 14. mai Den 10. mai inntar dansegruppen Cre-8 Dance Crew Operaen. Ensemblet er kanskje mest kjent fra Norske talenter. De danser til musikk som forener vestlig beatmusikk med vestafrikansk slagverktradisjon, og kombinerer stilarten hiphop med den afrikanske dansestilen wolof. I forestillingen Urban X møter vi en gruppe gode venner som blir utsatt for en ulykke. De ender opp i et limbo blant de levende døde, og blir med ett gjenstand for en dragkamp mellom det gode og det onde. Vil vennegjengen finne veien tilbake til lyset og livet? Danseforestillingen Urban X handler om identitet og veivalg, og om unge menneskers søken etter å finne sin egen bane her i livet.

4 1

ULOVLEG NORSK Det norske teatret, premiere 12. mai Ulovleg norsk er en oppsetning basert på boken om den illegale innvandreren Maria Amelie. Hun oppholdt seg ulovlig i Norge i åtte år, og levde et bemerkelsesverdig dobbeltliv. Etter et år på asylmottak begynte hun på videregående skole, lærte seg norsk, begynte å studere og skaffet seg en solid vennekrets. Samtidig som hun startet å leve et tilnærmet normalt liv, levde hun med redselen for å bli kastet ut av landet. Hun kunne ikke bære sitt eget navn, ikke ha en egen bankkonto, skattekort eller andre identitetspapirer. Da hun ble kastet ut av landet tidligere i år, skapte saken voldsom debatt. Det norske teatret ønsker å være en engasjert samfunnsaktør. Debatten utløst av Maria Amelies bok Ulovlig norsk handler om mer enn Maria Amelie og hennes skjebne. Den handler om hvordan vi som samfunn ved loven i vår hånd gjør barn og ungdom ulovlige.

5 1

RABINOWITZ Det norske teatret, spilles 10. – 11. mai Moritz Rabinowitz var haugesunder, forretningsmann og jøde. Han kom til Norge i 1901, og ble i løpet av bare noen få år en av de mest suksessrike produsentene av herrekonfeksjon på vestlandet. Men Rabinowitz var ikke bare en dyktig forretningsmann. Han var også en kontroversiell samfunnskritiker som talte jødenes sak og gikk til angrep på den gryende antisemittismen, både i Norge og Europa. Da tyskerne invaderte Norge i 1940, var Rabinowitz en av de første som ble arrestert. Stemmen hans ble brutalt tiet i hjel i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Rabinowitz historie gir gjenklang i dagens samfunn. For bare noen uker siden ble den norsk-somaliske forfatteren og samfunnsdebattanten Amal Aden forsøkt truet til taushet med alvorlige og omfattende trusler her til lands. Utenfor landegrensene lider atskillig flere under

KANYE PULP WEST

SURPRISED BODY PROJECT Dansens hus, spilles 12. – 15. mai Surprised Body Project er en danseforestilling om potensialet i det å la seg overraske og påvirke. Når danserne beveger seg, åpner de opp for å overraske både seg selv og publikum. De overveier ustanselig evnen og viljen til å påvirke og til å bli påvirket. Men for publikum oppfattes forestillingen ikke nødvendigvis slik – den kan like fullt oppfattes som noe annet – noe fysisk, musisk og humoristisk. Surprised Body Project er laget av duoen Wee, som består

6 1

av Francesco Scavetta og Gry Kipperberg. De har med seg syv medskapende dansere, i tillegg til Jon Balke og Batagraf. Batagrafs perkusjonsinstrumenter utgjør forestillingens scenografi. I Surprised Body Project utforskes rytme slik den kommer til uttrykk i språk. Forestillingen er en fleksibel komposisjon som åpner opp for forskjellige koreografiske og improvisatoriske strategier. OVER EVNE III Black Box, spilles 25. – 28. mai I 1895 skrev Bjørnstjerne Bjørnson Norges første selvmordsbomberdrama – Over Ævne II. Stykket handler om en streikekonflikt i en liten norsk industriby. Med den revolusjonære prestesønnen Elias Stang i spiss, protesterer de utsultede arbeiderne mot fabrikkeieren. Han kaller i sin tur inn landets hundre mektigste fabrikkeiere til sin private middelalderborg for å danne et motorganisasjon. Fabrikkeier Holger vil med dette knuse arbeidernes opprør for all tid. Da smeller det … I Over Evne III tar Pia Maria Roll og Marius Kolbenstvedt for seg makteliten i vår tid. Hvor mange beslutninger tas i lukkede rom? Er det parlamentariske demokratiet bare et tåketeppe, hvis funksjon er å få velgerne til å tro at de har innflytelse over sine egne liv? I Over Evne III har Roll og Kolbenstvedt funnet dokumentariske paralleller til Bjørnsons karakterer i våre egen samtid. Vi møter blant annet den radikale presten, korrupsjonsjegeren, polske bygningsarbeidere, varsleren og direktøren. Hvordan møter de den konsentrerte makten? Med aksjon, reform eller dialog?

LYKKE LI

120 DAYS

(SE)

KYUSS LIVES! (US) MONTÉE WIZ KHALIFA (US) LUKESTAR

7 1

DET STYKKE NATT Det norske teatret, premiere 28. mai Det stykke natt er en forestilling om de skjulte sidene ved seksualiteten. Forskeren og forfatteren F dykker ned i de mørke sidene ved seksualiteten. Gjennom Fs intervjuer med handikappede og intellektuelle horekunder blir publikum stilt overfor spørsmål knyttet til seksualitet og identitet. Det stykke natt er basert på dokumentarisk materiale som er samlet inn etter innføringen av sexkjøpsloven i 2009. Ved hjelp av fire skuespillere, en karaokemaskin og Martin Horntvedts pirrende musikk, konfronteres publikum med en rå framvisning som avdekker de sårbare, usensurerte ansiktene til de prostituerte og kundene deres.

8 1

THE PAINS OF BEING PURE AT HEART(US) SHARON JONES & THE DAP-KINGS (US)

HERCULES AND LOVE AFFAIR (US) TôG THE BUDOS BAND (US) TEAM ME, RAZIKA HONNINGBARNA, SANDRA KOLSTAD HILDE MARIE KJERSEM, TURNS MONGO NINJA, REAL ONES, WU LYF(UK) MUNGOLIAN JET SET, TWIN SHADOW (US)

THE JAYHAWKS

JANELLE MONÁE (US)

(US)

HURRA TORPEDO, OFF!(US) STEIN TORLEIF BJELLA Q-TIP(US) MARI BOINE IDA JENSHUS, OSLO ESS BRING ME THE HORIZON(UK) EXPLOSIONS IN THE SKY(US) GRANT LEE BUFFALO(US)

WANNSKRÆKK JAMIE XX (UK) FJORDEN BABY!

JONAS ALASKA, KHAIRA ARBY (ML) ARISTILLUS, DESTROYER (CA) THE AVETT BROTHERS (US) JENS CARELIUS, COMEBACK KID (CA) CRYSTAL FIGHTERS (ES) MATTHEW DEAR (LIVE BAND) (US) GHOST (SE) EDWARD SHARPE & THE MAGNETIC ZEROS (US) FANG ISLAND (US) DEATHCRUSH, GIVERS (US) MAYER HAWTHORNE & THE COUNTY (US)

WARPAINT (US) WOLVES LIKE US, VREID, PHAEDRA + mye! PRINS THOMAS ORKESTER mer

BILLETTSERVICE.NO / 81533133 / NARVESEN / 7-ELEVEN

SCENEKUNST: JULIE ØSTENGEN

5/2011

MATTIS (19) Arbeidsledig på løkka – Rimi-Hagen.

IDA (24) Musiker på løkka – Stylisten til Goggen i Hotel Cæsar.

JOHANNES_CAMBOY_93 (22) Student på løkka – Jenter som går alene hjem.

SÅ, HVEM VIL DU DREPE?

AV: EIRIK ZEINER-HENRIKSEN

EINAR (25) Student på løkka – Josef Fritzl.

KUBAR (14) Pirat på løkka – En liten thailandsk gategutt. Fordi ingen vil savne han.

JONNY (20) Levis-ansatt på Jaeger – Fordommer. Fordi alla tror att jag är en partysvenske.

CAROLINE (20) Lindex-ansatt på Jaeger – Janteloven, hvem vil ikke det?

FELIX (28) Student/Dj/Porno/Allsidig på Jaeger – Jeg har ingen fiender!

THEA (18) Student på Jaeger – De som gjør det utrygt for jenter å gå alene hjem.

MALIN (18) Student på Jaeger – De som bestemmer ølprisene i Oslo.

KAYA (21) Levekvinne på Jaeger – Ey daddy, I came to party.

kan du væ r e e t godt forbilde? ta d e l i r ø d e ko r s s i t t f o r e b y g g e n d e u n g d o m s a r b e i d i h ov e d s ta d e n. b l i f r i v i l l i g på r e s s u r s s e n t r e n e i o s l o ! www.rodekors.no/ressurssentrene | kontakt.oslo@redcross.no

MARTIN (23) Musiker på løkka – Gud.

5/2011

Noen ungdommer har dyrere hobbyer enn andre. Hvert år må Oslo kommune bruke 80 millioner kroner på å fjerne tagging fra bygninger, T-banevogner, holdeplasser, underganger osv. Bare fordi noen synes de har rett til å la hobbyen sin gå utover andre. De 80 millionene kunne vi hatt god bruk for til andre formål enn taggefjerning.

MUSIKK

Proclamation går til krig med bestialske riff fra helvete. TEKST ANDREAS TYLDEN N&D: Tror du på krig? Usurper: Vi tror på krigernes krig, i motsetning til soldatenes krig. Vi tror på den evige kamp for alle som kjemper for jeg-et, som forherliger motstand og ondskap, og som bestiger himmelriket via Nimrods ziggurat. Hvem er Proclamation i krig med? – Vår krig handler om åndens totale frihet over det gode og det onde og om å få stoppet alt som begrenser vår sjel – moral, etikk, lover og regler, prester, filosofer, politikk, journalister og all den dritten som flyter i årene på denne såkalte sivilisasjonen. Vi drømmer om et morgengry der Kains gamle slekt reiser sitt imperium på asken etter de judeokristne nasjonene og bygger sine hovedseter på ruinene av Babylon og Romerriket. Har du vært i militæret? – Trommeslageren vår, Abomination Of Gour Mayhemic Winds And Bestial Offensor, var i militæret i rundt et års tid. Selv er jeg ikke interessert i å sløse bort tid på sånt tull. Hva ville du dødd for? – For frihet uten grenser.

Hva vil, omsider, gjøre slutt på denne verden slik vi kjenner den? – Hvem vet? Men én ting er sikkert, og det er at krig aldri kommer til å bety slutten. Folketallet i et land stiger alltid etter en krig, statens politikk blir mer robust, og vi får teknologiske og medisinske framskritt som et resultat av det som skjedde på slagmarken. Den evige konflikten er altså nødvendig for at et politisk system skal overleve. Krig har eksistert siden menneskets opprinnelse. En slutt på alle kriger vil derfor bety slutten på vår verden slik vi kjenner den. Så krig er et nødvendig onde for utvikling? – Alle samfunn må kjempe for å overleve, fra de mest primitive til de mest avanserte. Jeg sier overleve og ikke utvikle fordi jeg tror på syklisk evolusjon, ikke unilineal progresjon. Kjemper du selv med indre konflikter? – Jeg tror alle former for følelser bringer frem det motsatte. Personlighet er ikke annet enn et resultat av kampen mellom fiendtlig tankegang og ideer i selvet og underbevisstheten. Den store indre konflikten, ifølge Jung, er menneskets dyriske side og det moralske

Vi er ikke i krig med Darkthrone, men vi ler av platetitlene, tekstene og coverne deres.”

og etiske. Jeg baserer min moral og livsfilosofi ved å godta de mest primitive og mørke instinktene i vår natur. Har låttitlene «Crucifixion Vomit», «Execration Of Cruel Bestiality» og «Wrath Of The Apocalypse» noen politisk relevans? Eller er de bare obligatoriske «onde» titler? – Selvfølgelig, som et black metal-band er låttitlene våre ondskapsfulle, med det samme sataniske innholdet som musikken vår. «Crucifixion Vomit» handler om ofringen av lammet, Kristi nedstigning og oppstandelse fra de døde, og hvordan den sjalu demiurgens kjærlighet kommer til oss dødelige i form av skam og sykdom. «Execration Of Cruel Bestiality» er fordømmelsen og fornektelsen av Kristi siste befaling. Det er ekkoene fra den falne engelens klagerop i niende sirkel i helvete, et skrik mot de kraftløse, hellige lovene i slavenes bok. «Wrath Of The Apocalypse» handler om en ny krig i himmelen og skjendingen av tronstolen. Det er gammelt nytt at black metal har blitt et innholdsløst slagord, rævpult av hipsterkulturer og kommersialisert ut til det latterlige. Kan det likevel hevdes at den sanne undergrunnen lever i beste velgående? – Absolutt. Black metal burde alltid handle om det levende helvete – ikke den store vitsen som Darkthrone og resten av norske band er i dag. Hva definerer du som «et levende helvete»? – Helvete er for meg en tilstand. Som

Proclamation: Dannet i Madrid, 2003. Bass: Irreverent Captor of Abysmal Flames and Ultimate Desolation. Gitar: Usurper of Eternal Condemnation and Inverted Crucifixion. Trommer: Abomination of 4 Mayhemic Winds and Bestial Offensor. 60

5/2011

Mephistofeles sa til Dr. Faustus: «Why this is hell, nor am I out of it. Thinks’t thou that I, who saw the face of God, and tasted the eternal joys of heaven, am not tormented with ten thousand hells in being deprived of everlasting bliss! O Faustus, leave these frivolous demands, which strike terror to my fainting soul.» Så du ville gått i krig mot Darkthrone? – Jeg gir fullstendig faen i de klovnene der. De får gjøre som de vil. Men for å svare på spørsmålet ditt: Nei, vi er ikke i krig med Darkthrone. Vi ler av platetitlene, tekstene og coverne deres. Og all masingen om Uriah Heep på TV. Uten sammenligning forøvrig, har norsk black metal i alle år fått all kreden. Det blir en vits sammenlignet med eldre band som Beherit, Blasphemy, Possessed, Sarcófago, Master’s Hammer, Mystifier, Black Prophecies, gammel Samael, Bathory, Hellhammer også videre – lenge før melodisk drit som Burzum, Satyricon og Gorgoroth dukket opp i Kerrang! (britisk musikkmagasin, red. anm.). Vi har ingenting å gjøre med disse homoseksuelle transvestittene. Black metal handler om mørke, ondskap og faenskap. I alle aspekter. Hvis ikke, er det ikke black metal. Proclamation sine plater kjøper du gjennom Nuclear War Now! Productions. www.nwnprod.com

MUSIKK KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

FAIL! LOL

MÅNEDENS KONSERT

MÅNEDENS LESNING

THE SUGARHILL GANG Sentrum Scene, mandag 16. mai Joda, rappens gudfedre holder enda koken etter at de reunita rundt tusenårsskiftet, og casher fortsatt inn på bandets eneste hitlåt, 40 år gamle «Rapper’s Delight», med et tvilsomt unntak av «Apache» som igjen er en coverlåt. Vi forventer, slik konsertfronten har vært i byen de siste åra når ringrever kommer på besøk, at kvelden kommer til å ha ett av disse to utfallene: A) Det blir en uforglemmelig kveld med sexy legender og klassisk tidløs musikk som startet det hele for snart et halvt århundre siden. B) Det er bare gamle og grå has-beens i cheesy gulldresser med tynn sveis og desillusjonert tro om de skal få pult puppemor foran scenen som viser seg å egentlig være en prosec-vakt med pukkelrygg. Vi satser alle korta på alternativ A. VIP-billetter selges også til konserten, hva nå i all verden det innebærer.

METAL HAMMER En av verdens største musikkmagasiner, britiske Metal Hammer, starter omsider opp med en egen norsk versjon. Første nummer er ute på gata lørdag 31. april og frontes av sjefredaktør Guro Juul Andersen. – Det bobler og syder i musikkmiljøet som aldri før, og Metal Hammer Norway vil bli en flott plattform å vise seg frem på, sier hun. – Norsk metallhistorie innehar en enorm respekt rundt i verden, og vi gleder oss til å kunne vise verden norsk metalfremtid også. Riktig, for når man tenker over det, er det litt snodig at dette ikke har skjedd før siden det nettopp er kongeriket Norge som har satt metalskapet på plass de siste tjue årene. Også kongen over alle konger, Lemmy Kilmister har fått med seg nyhetene fra nord. Som han sier: – Good luck, hope you don’t freeze your fuckin pencils off – keep the topics hot.

FEM SANGER OM KRIG What’s Going On, 1971 MARVIN GAYE Fra pulings til skarp politisk kritikk om krigens grusomheter. Motown skulle aldri bli det samme igjen. (Også tilbake til pulings på neste skive igjen, da. På Let’s Get It On.)

Give Peace a Chance, 1969 JOHN LENNON & THE PLASTIC ONO BAND I retrospekt kan man vel si at denne duoen – kjipt geni møter ond heks – er selve definisjonen av jøggel og fanteri, men historisk sett var dette banebrytende shit i 1969 som fortsatt har en relevans drøye 40 år senere som selve antikrigsanthemen av alle antikrigsanthems.

2 1

1 1

Born In The USA, 1984 BRUCE SPRINGSTEEN Det amerikanske folk brukte to tiår på å skjønne at denne åttitalls«perlen» ikke var ment som en patriotisk hyllest til frihet, håp, grilling, fyllekjøring, gode kristne verdier og den amerikanske drøm i verdens beste nasjon. Sånn kan det gå, douche.

3 1

Holiday In Cambodia, 1980 DEAD KENNEDYS Klassisk punkrockanthem med tekstlig innhold like relevant i dag som i 1980, Hvorfor kan bare ikke folk i krigsherjede deler av verden slutte å krangle, legge ned våpnene, gi hverandre en klem over en kaffe på Starbucks og se en episode av Seinfeld, liksom. Vi i vesten vet alltid best.

4 1

MÅNEDENS ARTIST:

JENS CARELIUS TEKST ANDREAS TYLDEN Gratulerer med ny plate. Satt den langt inne, den vanskelige tredjeplata? – Takk! Tja, når jeg først kom i gang var det ikke så ille, men alt det maset før det, før man finner den første låta som man merker er god nok til å gi retning på arbeidet med en plate, det var ganske frustrerende. Du reiste til Frankrike? – Det var ikke før jeg dro til Frankrike og kun fokuserte på musikken at jeg fant retningen, fant ordet å «bygge» og ut ifra det The Architect, som en fellesnevner både i tekstene og i det grafiske. Men man blir jo bevisst på sin rolle som soloartist, jeg har aldri hatt noen intensjon om å gi ut fem stykk folkplater spilt inn på bånd og som låter trygt. Jeg er veldig glad for at det var nettopp disse låtene jeg nå skrev, at det ikke var klassisk fingerpicking og lavmælt vokal. Jeg håper jo at jeg kan utvikle meg i forskjellige retninger, og kunne gi ut skiver som nettopp viser til det. For de som ikke kjenner til deg, hvem er du, for du heter vel ikke Jens Carelius, sånn egentlig? – Nei, jeg heter Jens Jørgen Carelius Krogsveen. Eller mine venner kaller meg Jørgen, pappa kaller meg Jens. Jeg er 28 år gammel og jobber ved siden av musikken som grafisk designer. Jeg bor på bislet i Oslo 62

5/2011

sammen med Nina, og tar trikken til jobb. Jeg brygger øl sammen med Hayden og Erlend, er vegetarianer og hører kun på Nick Drake, KUN. Gode tunger skal ha det til at The Architect er den beste norske skiva på tjue år. Hva tenker du om det? – Haha, sier de det? Hvem da? De vil jeg snakke med. Det skal du ikke tenke på. – Nei, jeg synes skiva er veldig bra, definitivt det beste jeg har laget. Jeg må jo mene det, ellers hadde jeg hatt problemer med å gi den ut. Jeg står sterkt inne for denne plata, både konseptet, tekstene og arrangeringen er særegen, mener jeg … unorskt. Konseptet gjør jo at jeg kan samkjøre artwork og lyrikk, og jeg synes det er enormt deilig å kunne gi bilder til tekstene, samt å kunne gjøre noe såpass pompøst som å lage et hus og presentere låtene parallelt med rom. Men jeg er jo en musiker som hele tiden vil fremover, og håper at jeg fortsetter å utvikle meg. Blir det noe på deg til sommeren, gigs altså? – Ja det blir noen runder nå i mai, til de største byene, og så blir det noen sporadiske jobber her og der før sommeren. Ellers er man i kontakt med masse festivaler, men vet ikke når det blir offentliggjort, og så blir det jo å få æren av å åpne hele Øyafestivalen med fullt band. Det blir fantastisk.

– Jeg kan logre foruten hale!

War, 1992 BURZUM En pro krigslåt er alltid på sin plass i godt lag, er det ikke det man sier? «I lie wounded, on wintery ground/ With hundreds of corpses, all around/Many wounded, crawl helpless around/On the blood, red snowy ground/War!» Nettopp.

5 1

SHARE THE FEELING

ARCTIC MONKEYS(UK) IRON MAIDEN (UK) KINGS OF LEON (US) MASTODON (US) M.I.A. (UK) PJ HARVEY(UK) THE STROKES(US) AFROCUBISM (INT) AUTOPSY(US) BAD RELIGION(US) BATTLES(US) BEATSTEAKS(DE) BIG BOI (US) BRIGHT EYES (US) CHRIS CUNNINGHAM (UK) DEADMAU5 (CAN) FOALS (UK) KILLING JOKE (UK) FEMI KUTI & POSITIVE FORCE (NGA) SEUN ANIKULAPO KUTI & EGYPT 80 (NGA) L.O.C. (DK) LYKKE LI (S) MAGNETIC MAN with Special Guests KATY B and SBTRKT DJ Set (UK) ROB ZOMBIE (US) SWANS (US) TIMBUKTU & DAMN!(S) VETO (DK) 1349 (N) CURREN$Y (US) JUSTIN ADAMS & JULDEH CAMARA (UK/GAM) DARK DARK DARK (US) DE ENESTE TO (DK) DANIEL ADAMS-RAY (S) MATTHEW DEAR - Live Band (US) API UIZ (FR) DESTROYER (CAN) ÓLÖF ARNALDS (ISL) DJ /RUPTURE (US) ATMOSPHERE (US) DOP (FR) AWESOME TAPES FROM AFRICA (US) DÅÅTH (US) JULIANNA BARWICK (US) JUSTIN TOWNES EARLE (US) BE-BEING (KOR) ELEKTRO feat. JOHN TCHICAI (DK) BLACK MILK (US) THE EX (NL) JAMES BLAKE (UK) EYEHATEGOD (US) CHARLES BRADLEY (US) FALLY IPUPA (CD) BRING ME THE HORIZON (UK) FRENTE CUMBIERO (COL) KARINA BUHR (BRA) FRISK FRUGT (DK) CALLE 13 (PRI) THE GASLAMP KILLER (US) ANNA CALVI (UK) GHOST (S) CHANCHA VIA CIRCUITO (ARG) GOLD PANDA (UK) CHASE & STATUS (UK) JOHN GRANT (US) CHUCKAMUCK (DE) HOW TO DRESS WELL (US) CODY (DK) I WAS A KING (N) CONGOTRONICS vs ROCKERS feat. ICEAGE (DK) KONONO N°1, DEERHOOF, KASAI ALLILILTA BAND (ETH) STARS, JUANA MOLINA, WILDBIRDS & JACKDAW WITH CROWBAR (UK) PEACEDRUMS and SKELETONS (INT)

JAGWA MUSIC (TAN) JATOMA (DK) KITCHIE KITCHIE KI ME O (N) KLOSTER (DK) DJ KOZE (DE) KYLESA (US) LITTLE DRAGON (S) LUKESTAR (N) LA MAKINA DEL KARIBE (COL) JANELLE MONÁE (US) MUNCHI (NL) NARASIRATO (SOL) OFWGKTA (US) OH LAND (DK) OUDADEN (MAR) IVO PAPASOV & HIS WEDDING BAND (BUL) PARKWAY DRIVE (AUS) PULLED APART BY HORSES (UK) RANGO (EGY) TARRUS RILEY (JAM) GONGA SAIN & MITHU SAIN (PAK) SCREAMING FEMALES (US) SHANGAAN ELECTRO (ZA)

SOILWORK (S) SPIDS NØGENHAT (DK) SURFER BLOOD (US) THE TALLEST MAN ON EARTH (S) TAME IMPALA (AUS) TERROR (US) THULEBASEN (DK) TREMOR (ARG) UNDERØATH (US) ANIBAL VELASQUEZ Y SU CONJUNTO (COL) KURT VILE & THE VIOLATORS (US) THE WALKMEN (US) WANG LI (CHI) WEEKEND (US) WHOMADEWHO (DK) YELLE (FR) YEMEN BLUES (ISR) ZEA (NL) ZUN ZUN EGUI (INT)

PAVILION JUNIOR 26. - 29. JUNI AGENT FRESCO (ISL) BOTTLED IN ENGLAND (DK) DE HØJE HÆLE (DK) FASTPOHOLMEN (DK) HAMMONDS, HARRINGTON & DESTROY (DK) HONNINGBARNA (N) KIRSTEN & MARIE (DK) LITTLE MARBLES (S) NIVE NIELSEN & THE DEER CHILDREN (GRL) SELVHENTER (DK) THIS IS HEAD (S) TÔG (N) TRUST (DK) UNDERGANG (DK) WHO KNEW (ISL)

- OG FLERE FØLGER...

4 DAGER VORSPIEL 4 DAGER MED MUSIKK 8 DAGER ROSKILDE 170 BAND PÅ 7 SCENER GRATIS CAMPING, KINO, SVØMMEBASSENG OG SKATEPARK M.M. ALT OVERSKUDD GÅR TIL VELEDIGE FORMÅL LÆS MEGET MERE PÅ:

roskilde-festival.dk

MUSIKK SKIVER

PRESENTERER

TRAVIS BARKER Give The Drummer Some (Deluxe-utgaven) (UNIVERSAL MUSIC)

Rap-tromming uten Questlove, funker det da? Det er ingen tvil om at Travis Barker er en dyktig trommis, heller ikke at han har en imponerende samling tattiser, og generelt virker som en relativt grepa kar. Disse kvalitetene innebærer derimot ikke at det nødvendigvis burde være en smart ide for det tidligere Blink 182-medlemmet å gi ut et mer eller mindre rendyrket hiphop-album, men med tanke på diverse remikser og gjesteopptredener Travis har gjort for en haug med rapartister de siste årene, er ikke dette prosjektet direkte overraskende heller. Og med en gjesteliste (ja, for det er selvfølgelig ikke snakk om at Travis selv har plukket opp mikrofonen …) bestående av et bredt spekter av Unaitens dyktigste ordtraktører, har Give The Drummer Some faktisk blitt en til tider ganske hyggelig affære. Nå skal det forøvrig sies at jeg anmelder deluxe-utgaven av albumet, noe som innebærer både opp- og nedturer. Dette i form av to av settets beste raplåter («City of Dreams» med The Clipse, og «Don’t Fuck With Me» med Paul Wall, Jay Rock og Kurupt), men også det malplasserte rockesporet «On My Own» med Splipknot-vokalist Corey Taylor, og det like upassende steke-makkverket «Misfits» i regi av partysjefen Steve Aoki. Men Give The Drummer Some er altså i bunn og grunn en ren rapskive, som begynner med en litt ujevn oppstart, før den så til slutt finner et stødig spor med Slaughterhouse-gjestede «Devil’s Got a Hold of Me», og deretter cruiser gjennom noen fin-fine låter med Kid Cudi, Tech N9ne, Bun B, Beanie Sigel som en overtrent direktør i Birkenrennet. Jeg skal ikke fortsette langrennsanalogiene med å snakke om hundebæsj i løypa, selv om det jo er litt av det her også, istedet skal jeg heller konkludere at albumets beste spor er den livatte og Neptunes-produserte «If You Want To» med Pharrell og Lupe Fiasco, hvor Travis virkelig kjører seg opp på trommene. Litt rart, siden jeg vanligvis hater livetrommer på raplåter, et problem jeg forøvrig trodde skulle bli større på denne skiva, med tanke på at dette jo tross alt er albumet til en trommis, men heldigvis er Give The Drummer Some skrudd såpass tight at beatsa ofte kunne ha vært rene samples (noe de kanskje er enkelte steder også?). Rapfans trenger altså ikke å være redd for dette albumet, som noen av dere helt sikkert også kommer til å digge. Er du Blink 182-fan, bør du nok derimot styre unna … Mathias Rødahl

BETH HART BIGBANG DELILLOS TIMBUKTU (US)

(S)

EARTH WIND & FIRE FT. AL MCKAY HELLBILLIES MADCON CC COWBOYS POSTGIROBYGGET

(USA)

GLENN MAIN ODD VIDARS NOISE POLLUTION JEAN CLAUDE GODDAMN (UK) STARSTRUCK AUTOKARMA CARNIVAL KIDS (UK) LILLEBROR PECHORA TELLUS REQUIEM HAUGEROM HEGE NIELSEN KVARTETT ANNA VON HAUSSWOLFFS (S)

KJØP BILLETTER NÅ! 7-Eleven, Posten, Narvesen og Billettservice.

Facebookgruppe: “Hamar Music Festival”

MUSICFEST.NO Med forbehold om endringer og feil.

www.rim.no

BOBBY V Fly on the Wall (WARNER MUSIC)

Samarbeidspartnere: Scandic Hotel Hamar, Renholdsbehov AS, Dokumentsenteret AS, Ramirent, Nokas Security, Giset AS, Hamar Sentrumsforening, Norengros AS, Voksenopplæringen for innvandrere i Hamar og Stange, Eka Profilering AS, Seb’s Hotel, Hamar Sportsbar, Hedmarksmuseet, Trendoptikk AS, Hamar Bilutleie, AS, Hamar Olympiske Anlegg, Huskelappen, Rune Asla, EDB ErgoGroup, Rubicon AS, Personal Eltek, 3K Live, Riis Bilglass Hamar Bilpleie Hamar, CC Martn Hamar Rim Idé & Kommunikasjon AS.

5/2011

Hva er egentlig poenget, Bobby? Musikkens eneste gjenlevende Gud, eller Prince om du vil, har bevist at høyde ikke nødvendigvis har noe å si når det kommer til en manns sexsymbol-status. Ingen

kan likevel komme og fortelle meg at Bobby V (tidligere Bobby Valentino) sine 160 centimeter ikke har vært et sårt tema når diverse plateselskaper har forsøkt å spinne videre på Atlantasangerens gjennombrudds-hit «Slow Down» fra 2005. Det er jo faktisk ikke slik at alle voksne menn kan sporte høyhælte sko slik Symbolet gjør, og når det kommer til akkurat sjangeren R&B, kan man vel heller ikke påstå at man har å gjøre med en lite utseende-opptatt lytterskare. Men nå er det jo ikke akkurat mulig å operere knærne heller, så det første steget på veien for en videre suksessfull karriere for Booby, ville vel være å lage uslåelig musikk? Vel, akkurat det er som kjent ofte lettere sagt enn gjort, noe som også gjelder for Bobbys seneste album, Fly on the Wall, som settes i gang av et über-cheezy intro man lett kan forvente seg av en slik albumtittel. Ikke at det er noe galt i ost, men jeg føler at vi strengt tatt burde ha lagt bak oss kåthviskende damer i R&B nå. Det som likevel irriterer meg mest, er hvordan Bobby denne gangen har klart å slippe et helt album uten et eneste standout-spor, noe som er ganske imponerende når man faktisk lager musikk på heltid. Og faktisk er det ganske, siden godlåta «I Like» droppet på nett i januar, og ga undertegnede nogenlunde store forventninger til dette albumet. Men hva gjør Bobby? Jo, han forkaster den beste låta han har laget på mange år, og fyller heller opp albumet sitt med 15 relativt uinteressante spor. Forøvrig aldri skikkelig elendig, noe som skal godt gjøres med stabile produsenter som Bryan-Michael Cox, Babyface, Jazze Pha og Tim & Bob (gutta bak nevnte «Slow Down») med på laget, men heller aldri bra nok til at jeg orker å høre ferdig et eneste spor. Og med såpass mange låter, blir det selvfølgelig en heller slitsom affære. Vanligvis hadde jeg kanskje foreslått å kutte ned på antall spor, men hva hjelper vel det når ingen av låtene skiller seg nevneverdig ut fra resten av denne lunkne R&Bsuppa? Og med gjengående tekster av typen «I wanna rock with you baby, all night long/Rock and roll and roll and rock/Making sweet love, don’t you ever stop», ser jeg ingen annen mulighet enn å rulle toeren på dette albumet, som i en Frank Ocean-fri verden muligens hadde vært en treer. Sorry Bobby, R&B-lista har blitt satt litt høyere siden sist. Mathias Rødahl BILL CALLAHAN Apocalypse (DRAG CITY/VME)

Halvtroverdig apokalypse. Innenfor Bill Callahans idiosynkratiske produksjon – enten det er under eget navn eller som Smog – så blir forskjellene fra plate til plate minimale. Allikevel, all den tid Callahans styrke som låtskriver ligger i å få de marginale detaljene til å virke betydningsfulle, så blir disse minimale forskjellene ganske viktige i det store bildet. Forrige album fra Callahan var I Wish I Was An Eagle fra 2009, et album som var hans diskutabelt beste, uansett alias. Nå er han tilbake med Apocalypse, et mer grovkornet album enn forgjengeren, som var et overflødighetshorn av fløyelsmyke stemninger. Apocalypse er i alle aspekter et mere sosialrealistisk album, det er alvorligere, mørkere og på sett og vis, skitnere. Allerede fra de første gjennomlytningene får vi inntrykk av at Callahan her har ofret det søte preget fra I Wish … til fordel for et råere lydbilde, med den hensikt å si noe viktig, noe mer substansielt, om verden og menneskene i den. Noe tittelen på plata ikke går av veien for å motbevise.

Varianter at vendingen «my apocalypse» går igjen i flere låter på denne plata, nærmest som et slags negativt mantra. Dette budskapet, kommer i sin mest outrerte form på låta «America!». Over et skittent bluesrock-komp synger Callahan med god ironisk distanse om alt som er så fantastisk med Amerika, og om hvordan han lengter tilbake til dette akk så fantastiske landet, med sin flotte hær, sine kriger, sin vidunderlige regjering. Låta er et tydelig forsøk på morsom og bitende satire, men den funker på veldig få nivå. Den er Callahans mest ambisiøse forsøk på å si noe utover den personlige sfæren, men det er ganske tydelig at det er der han bør holde seg, for det er når han er på sitt mest intime, at han er best. Som på «Riding For The Feeling», kremeksempelet på Callahan som en intim historieforteller. Låten tar for seg avskjeder og hvor vanskelig disse kan være, men den tar også for seg frihetsfølelse og hva det egentlig betyr. Callahan er vag i å gi noen konklusjon, men han lander på noe i retning av at det er bedre å høre til et sted enn å jage friheten. Apocalypse virker å være en slags diskusjon over hva det vil si å være fri, samt en kontemplasjon over hvor Callahan befinner seg i livet, og i den store sammenhengen. Det hele lykkes når Callahan holder seg intim og bruker seg selv som utgangspunkt, de er her Callahan klarer å røre ved lytteren og skape en reell kontakt. Når han går utover seg selv, så virker han derimot distansert og nærmest uinteressert i å egentlig si noe. Det gjenspeiler seg i musikken også, på låtene hvor verden skal til pers, blir arrangementene større og svulstigere og Callahan mister nærheten han besitter på de roligere, personlige låtene. Og det er, som sagt, disse han mestrer, bedre enn de fleste. Håvard Ringen GRAVEYARD Hisingen Blues (NUCLEAR BLAST/IMPORT)

Ganske bra til å være svensk. Som vi alle vet, i god norsk janteånd, har svenskene alltid tatt musikken sin blodig seriøst. Kanskje litt vel seriøst for sitt eget beste. Trender kommer og går, söta broder hopper godtroende ut fra stupet og rekker å forandre både hårsveiser, klesstiler og musikksjangre minst fire ganger før bakken inntreffer. I og for seg ikke noe galt i det når man ser på våre egne altfor mange, altfor stusselige forsøk på verdensherredømme på musikkfronten. Så har det blivet, säger dom. I det sommeren, anno 2011 står for dør, er det skranglete og såkalt «okkult» syttitallsrock som gjelder, noe kollegaer Ghost og Witchcraft allerede har vist til, tungt inspirert av Black Sabbath, Coven, Black Widow, Pentagram, Witchfinder General og den pakka der. Nye tilskuddet er Graveyard fra Göteborg og bandets andre album som, sjokkerende nok, gikk rett til topps på de svenske hitlistene for en drøy måned siden. Men der ovennevnte snubbar in arms fort høres ut som halvslappe pastisjer på halvslappe band i utgangspunktet (det er vel en grunn til at mange av referansepunktene aldri ble større enn de ble, eller hva?), henter Graveyard inn både bluesrock ikke ulikt The Yardbirds på sitt tyngste, følelsesladd Zeppelin-balladeri med obligatoriske Robert Planthyl og Ennio Morricone-inspirert ørkenrock med, ja, hold deg fast, plystring. Hisingen Blues er til tross for stor skepsis fra undertegnede en riktig så bra plate når det setter seg etter syvåtte runder, men det er også her skivas svakheter lyser i mørket på kirkegården. Hvor er de umid-

MUSIKK

– Røykestopp i E-dur.

7 th International

Stavanger Norway

Foto: Erik Five Gunnerud

PÅ KARRIERETOPPEN (TUBA)

Solvarm hud, jordstøv med et hint av piss og øl som river deg i nesa, lunken øl i plastbeger som skvetter over i det publikum smelter sammen i kollektiv poging, konstant behagelig promille, Orange scenen på Roskilde, og Rumble in Rhodos som får tid og rom til å opphøre i det de forener et euforisk festivalpublikum i den stekende ettermiddagssolen. Det er lenge mellom de platene som i sin helhet kommuniserer med lytteren. Signs of fervent devotion gjør det. Allerede ved første gjennomlytting settes følelser og assosiasjoner i sving. Og jeg håper mine er en profeti som går i oppfyllelse! For er det noen som fortjener de tilmålte minuttene på Skandinavias største rockefestivalscene, og samtlige festivalscener for den saks skyld, er det Follogutta i RR. Etter åtte år som trofaste leverandører av dansbar indiepunk holder de fortsatt stand i samme gata. Umerket av tidens strømninger har de forfinet og perfeksjonert det umiskjennelige Rumble in Rhodos uttrykket. Thomas Bratlies kontrastfylte vokalprestasjoner mellom frenetisk, men kontrollert skrikevokal, og skolerte vokal er på sitt beste. Den drivende

delbare refrengene, de klassiske rockelåtene? Hva husker man egentlig etter såpass mange runder? Jeg prøver hardt å ikke være kjip musikkanmelder nå, men troverdigheten til Graveyard faller til grunn bak et teppe av politisk korrekt gitartwang, grumsete (altfor lav!!) bassgitar, helt ok trommespill og en vokal som alltids kunne vært mye bedre. Dette holder femmeren tilbake. Men så er det slik at tvilen kommer definitivt disse gutta til gode, det skal sies. Både tittellåta, «No Good, Mr Holden», «Cooking Brew», «Uncomfortably Numb» og «Ain’t Fit To Live Here» er alle sterke låter som pisser på mye av dagens retrorock og vil garantert komme til sin rett i sceneformat, og det gleder jeg meg stort til. 1-0 til Sverige. Andreas Tylden THE HEX Tyrannosaurus Hex (RIOT FACTORY)

Kvalitet vs. Kreativtet. For de fleste gutter på tolv år er det spennende å ha et Playboy-magasin i hendene. Det tunge magasinet, med det glossy trykket oser kvalitet. Jenta på forsiden stirrer

energien som strømmer ut av gitarseksjonen er større enn noen gang. Nå snakker vi høydepunkt i karrieren. Det er noe som heter at «you gotta know the rules to break the rules». Det demonstrerer de på den funkdraperte Carve Visage, som med visse genremodifikasjoner like gjerne kunne vært å finne på den nye Montée-plata. Og når produsentene heter Erlend Mokkelbost og Anders Tjore, hvis har en cv spekket med rock, hardcore og delikat funk er det et samarbeid verdt å ta i nærmere betraktning. Sammen har de skapt en plate spekket med kontraster som glir over i hverandre uten hensyn til sjangeroverskridelser, og får med det et lydbilde i en sammensmeltning av metallisk, soft og rått. Dette er plateårets hittil beste søknad til festivalsommerens høydepunkt. I en vill flørt med Veronica Maggiosk cabaretpop, Montées funkadelica, godt pakket inn i 2000-tallets fineste hardcore. Dette er genre som tilsynelatende er uforenlige, men både bandet og gutta bak spakene kan sin hardcore så det holder, og kan dermed bryte reglene som de vil og når de vil. Det er SOFD et eksemplarisk bevis på. Nytes på festival, med en dæsj solfaktor, et brett øl, og den beste festivalgjengen. Inger Lise Hammerstrøm

på deg med dådyrøyne samtidig som hun viser fram attributter ingen av jentene i skolegården er i nærheten å ha, langt mindre noen gang få (kjøpt). Spenningen sitrer i kroppen i det man sakte blar seg forbi pike etter pike. Noen blonde, andre brunetter. Blå øyne, brune øyne, store pupper, små pupper. Tilsynelatende forskjellige, vakre og perfekte jenter. Men for de fleste av oss gutter slår det seg etter hvert, at jentene i skolegården er både mer forskjellige, attraktive og spennende. Det er de jentene som utvikler seg, blir fargerike, ulike, spennende og senere veldig interessante. Jentene i Playboy vil derimot alltid se helt like ut. Det er kanskje en viss trygghet i dem, men spennende blir de aldri igjen. The Hex fra Narvik, bosatt i Trondheim har skapt et flott ytre med debutskiven Tyrannosaurus Hex. Coveret er enkelt, men iøynefallende og effektivt, produksjonen, som gutta selv har stått for, er upåklagelig, til tider imponerende. Også rent teknisk yter Narvikingene på et meget høyt nivå. Ta for eksempel vokalist Rune Røstby, han er en talentfull kar. Det er ikke mange

mannlige rockevokalister som synger så bra som han gjør, uanstrengt er det og. Problemet er at en av de få menn der ute som innehar de samme kvalitetene som Røstby er den ikke ukjente Cedric Bixler-Zavala fra At The Drive-In/The Mars Volta. Den lille sør-amerikanske kinaputten har utvilsomt en av de mest unike stemmene i moderne rockehistorie. ATDI og TMV er også de to bandene som stikker seg ut som The Hex største inspirasjonskilder. Som oftest virker det som om The Hex har tatt utgangspunkt i spesifikke deler eller hele låter fra de to nevnte bandene uten noe ambisjon om å skape noe fra eget hjerte. Singelen «City Of Death» er en av flere låter på plata som lider av akkurat det. Låta er fengende og velspilt, men det er ikke til å komme bort i fra at det høres ut som en grei b-side låt fra ATDIs Relationship Of Command. At albumets klart beste låt med den Chino Morenoske tittelen «She Cuts Like Knives (I need Morphine …)» har skremmende mye til felles med Deftones-låta «Knife Party» bekrefter følelsen av at The Hex er bedre til å spille enn å skape. Tyrannosaurus Hex

POLYNESIAN DANCE SHOW STAGE PERFORMANCE BY NICOLE FROM GERMANY MOSTTATTOOED SENIORWOMAN

ISOBELVARLEY

...plus many more SPECIAL GUESTS!

Artist: Liam Peskett Design: creationstation.no

RUMBLE IN RHODOS Signs of Fervent Devotion

•SHOWS •DEMOS •ART CONTEST •TATTOOING & PIERCING BY PROFESSIONAL ARTISTS

www.tattooconvention.no 5/2011

MUSIKK er på ingen måte en dårlig plate, ei er den spesielt spennende etter første gjennomlytting. For noen kan den nok være en grei erstatning for de som aldri falt for vendingene Cedric og Omar tok med TMV. Tungt er det likevel å måtte konstatere at gutta i The Hexs mange harde arbeidstimer og kvaliteter ikke når kreativiteten til de nevnte sør-amerikanske hårdottene til hofta. Tete Lidbom

noen runder. Å signe på Tech N9nes Strange Music må uansett være det smarteste trekket i BLH sin karriere til nå. Hånd i hanske. Jørgen Nordeng

BROTHA LYNCH HUNG Coat Hanga Strangla (STRANGE MUSIC)

Cannibal Holocaust. Har vi et ord for «acquired taste» på norsk? I så fall. Sacramentos sykeste stemme har aldri gått av veien for å sjokkere, og allerede før gjennombruddet Seasons of The Siccness i 1995 var det tydelig at vi hadde med en forkvaklet sjel å gjøre. «Rest in Piss», liksom. Kannibalisme, babymord, ekskrementer og nekrofili. Selvmord, selvforakt og selvmedlidenhet. Som en manisk depressiv raputgave av Cannibal Corpse. Med GG Allin som vokalist. Det var likevel tydelig at vi hadde med et unikum reint å gjøre reint artistisk og. Her er gutten som kunne nådd langt. Men i stedet for å slenge seg på datidas G-funk, sol og weedbølge valgte Lynch å begrave seg enda lengre ned i sitt eget perverse univers. Og samtidig lengre unna noe annet enn sitt eget syke sinn og selskap. Snoop Dogg uttalte en gang at BLH kunne blitt superstjerne, om han bare kunne rappa om noe annet enn å spise babyer. Men det gadd han faen ikke. Etter noen år i villmarka, både kreativt og mentalt om jeg har forstått rett, kom Brotha Lynch Hung tilbake med et smell med fjorårets A Dinner & A Movie. Ikke bare et konseptalbum, men det første i en trilogi av konseptalbum, hvor Coat Hanga Strangla er nummer to. I likhet med forgjengeren, noe av det beste han har gjort siden nevnte 1995-klassiker. Hvis Public Enemy i sin tid påsto å være CNN har vi her med Dario Argento eller Ruggero Deodato å gjøre. Selv refererer han til Hostel-filmene som inspirasjon. Han gjør det ikke enkelt for seg selv, stakkar. Ikke bare på grunn av den mildt sagt bisarre tematikken, men også fordi han velger å utforske nye stiler kontinuerlig. Det største ankepunktet mot Coat Hanga Strangla er at han insisterer på å dra med seg crewet sitt på brorparten av sporene når brorparten av disse ikke når mjelkekua si midtveis opp på leggen. Tech N9ne selv og First Degree the DE er unntakene, ellers sitter man og venter på å få hovedpersonen tilbake. Og så er jo skitsene viktige i historien hans, men bare irriterende etter

THE KILLS Blood Pressures

du gjennom en variert plate med gode overganger. Eksempelvis fra den åpenbare Lennonflørten på «Wild Charms» med Hince på vokal, til den soundtrackkandidaten «DNA», til Stoneshyllesten på «Baby Says». Bra låter jevnt over, med et par spillelistekandidater. Mer trenger strengt tatt ikke et band i disse dager. Det er vel hva man kan kalle velsignelsen av den økte tilgjengeligheten nedlastning gir. Selv tar jeg med meg «Satelite» og «DNA», gir platen en femte runde i spilleren, før jeg setter den i hylla for godt. Takke meg til 40 minutter med repeterende posørsatser, når jeg kan få de to beste låtene, og skippe resten. Bra for deg og meg, bra for The Kills. Hill den teknologiske revolusjonen! Inger Lise Hammerstrøm

(DOMINO RECORDS/PLAYGROUND)

Nok til å fornye VIP-kortet. The Kills er en duo med høy. H&M-rockfaktor, som hevder å spille punkbefengt bluesrock. Undertegnedes første møte fant sted i Dublin, hvor de var oppvarming for Jon Spencer Blues Explosion. Mens hovedbandet sto for det største musikalske inntrykket sto oppvarmingsbandet med Allison Mossheart i spissen, for å gjøre et stort estetisk inntrykk. For en landsens jente, som så vidt hadde fått øynene opp for punkrock, var dette den kuleste fremføringen hun hadde sett siden det lokale punkrockcbandet gjorde en Ramones-cover på UKM-en. The Kills hadde et upåklagelig image, med Allisons tunge, mørke lugg, slangeskinnsboots, og coole fremførelse. Som den da trofaste musikkforbrukeren jeg var, kjøpte jeg plata, Keep on your Mean Side, tvangslyttet til den i et par uker, og lot den gå i glemmeboken. Siden de så dagens lys i kjølvannet av bluesrockbølgen på begynnelsen av 2000-tallet, har de enda ikke levert noen nevneverdig plate i den store sammenhengen. Likevel har de klamret seg fast, og fått ytterligere tre plater utgitt på større selskap. De har holdt seg i toppen, prydet magasinforsidene, gitt soundtrack til ymse tv-serier og filmer, og figurert i den kjendisbefengte bandkoalisjonen Dead Weather. Sistnevnte var det Mossheart som fikk æren av å fronte, men James Hince ville ikke være noe dårligere, så han gikk hen og kapret kjendisgroupien, Kate Moss. Etter at henholdsvis nyforelskelse og sideprosjekt hadde lagt seg, gikk duoen i studio og mekket Blood Pressures. Hvilket til nå er deres beste plate, og innehar mer enn nok kvaliteter til å fornye VIP-kortet på Londons utesteder, oppgradere designbootsgarderoben og få noen betydelige festivaljobber. Drevet av Mosshearts sensuelle bad girl-vokal, og Hinces popbefengte bluessatser tas

PANDA BEAR Tomboy (PAW TRACK/VME)

Polyrytmikk anyone? Jeg har alltid til en viss grad foretrukket Animal Colective-medlemmene solo fremfor kollektivt. Det har nok ikke så mye med ren musikalsk kvalitet som det har med den panegyriske mottakelsen AC har fått i denne bransjen, som i tur gjør det litt klamt å lytte til dem. Tåpelig, men sant. Det kan også argumenteres for at det ikke er strengt nødvendig å lytte så mye til AC når man blir servert soloplater av et slikt kaliber som dette, eller som fjorårets Avey Tare-album, eller som hvilket som helst foregående solo-album fra AC-medlemmene. Det er nærmest bemerkelsesverdig hvor lite kvalitet som forsvinner når de bestemmer seg for å gjøre det på egenhånd. Tomboy føles vel så helstøpt og ordentlig som et hvilket som helst AC-album, men forskjellig og eget nok til å skape tilstrekkelig med entusiasme for prosjektet. Tomboys styrke ligger i det samme som hele AC-prosjektet, nemlig i å dyrke dikotomien i forholdet tilgjengelig/utilgjengelig. Dette er ved første lytt skikkelig rar musikk, sonisk ligner det på lite annet og ting som låtstrukturer og rytmestrukturer kan være vanskelig å svelge for mannen i gata. Men så har man melodiførselen; selv om den ikke akkurat er A4, så er den alt annet enn uspiselig. Spesielt på låter som «Slow Montion», «Last Night At The Jetty» og «Alsatian Darn» viser Panda Bear seg fra en låtskriverside som det virkelig står respekt av. Det er vanskelig å finne den riktige balansegangen mellom det rare og det vanlige, det stygge og det vakre eller det tilgjengelige og det utilgjengelige, men på sitt beste balanserer Panda Bear så godt som noen. I Panda Bears musikalske univers finner vi to store ledestjerner: Brian Wilson og Arthur Russel.

– Vi må vente på Godot. – Å ja, det er sant. (Pause) Er du sikker på at det var her?

SÅNT NO’ HAKKE DEM I BY’N KING CREOSOTE & JOHN HOPKINS Diamond Mine (DOUBLE SIX/PLAYGROUND)

Her på berget har Stein Torleif Bjella høstet kanskje noe ufortjent mye skryt for sine enkle og romantiske folk-pop-fremstillinger av livet på bygda. Hans prosjekt, der han bruker livet på bygda som en ramme for å fortelle omverden om sitt følelsesliv, er nærmest identisk med den uttalte ambisjonen bak Diamond Mine, samarbeidet mellom popeksentrikeren King Creosote og elektronikavirtuosen John Hopkins. De setter seg ut å formidle dagliglivet i skotske Fife, men på veien sier de vel så mye om mellommenneskelige forhold og mer eller mindre vellykkede romantiske relasjoner – og de gjør det med en emosjonell brodd som er langt fra Bjella forunt. Det er alltid en ganske solid fallhøyde når to personer som gjør bra ting på hver sin kant bestemmer seg for å sette seg ned for å samarbeide, men det er også en mulighet for at de kan virke som katalysatorer for hverandres beste sider – slik tilfelle er her. King Creosote er kanskje den mest profilerte av disse to – til sammen har han sluppet i overkant av 40 plater. Med en slik produksjon er det nærmest gitt an en del av det ikke holder nevneverdig god kvalitet, som ofte er tilfelle med artister med enorm produksjon. Men på sitt beste er han en låtskriver av rang, som smelter sammen eksentriske, enkle folk-pop-låter med en virkelig emosjonell brodd. Og det er den følsomme siden John

Hopkins hjelper å fremheve på Diamond Mine. Det er tydeligvis han som er katalysator for King Creosote, heller enn omvendt. Hopkins er simplistisk av natur, og hans kjølige og atmosfæriske innpakning stagger King Creosotes, antatte, impulser om å ta låtene i rare retninger. I stedet sitter vi igjen med enkle, utbroderende og hjerteskjærende vakre melodier perfekt balansert opp mot Hopkins elektroniske bakteppe. Diamond Mine starter med en kort intro, som kun består av stemningssettende ambient, krydret med samplet pub-prat fra Fife, samt et og annet måkeskrik for å understreke den lokalgeografiske forankringen. Plata følger opp med «John Taylor’s Month Away», som tematisk tar for seg hvor heldig King Creosote føler seg som slipper å jobbe skift på sjøen. «For once, I much rather be me», gjentar han låten igjennom, og hinter til at han har sine problemer, men tross alt er ikke livet så ille. Og dette er et gjennomgangstema: En slags erkjennelse av hvor man befinner seg i livet, at det er dette man har, og at det finnes gjerne bedre liv der ute, men livet i Fife er faen meg ikke så ille når man tenker over det. Om å krangle med kjæresten sin, synger King Creosote: «It’s such a waste of what we have», på «Bats In The Attic». På «Running On Fumes» synger han: «Why do we bother, with all this fighting». Og gutta har melodiene til å pakke opp sin kontemplative erkjennelse. Diamond Mine seiler opp som en av utfordrerne til årets album, rett og slett. Håvard Ringen

STØY? “Det finnes mer effektive måter å bevare hørselen på” Støypropper bevarer lydbildet perfekt, men demper de høye lydene (støyen) som skader hørselsen. Kom innom resound-nettbutikk.no eller vår butikk i Pilestredet 7 så finner du støypropper i alle varianter. Ønsker du personling støpte støypropper eller musikerpropper? Bestill time i dag på tlf 22 47 75 30 / info@gnresound.no. Musikerpropper ER 15

www.resound-nettbutikk.no www.resound.no 66

5/2011

MUSIKK Wilsons inspirasjon finner vi tydeligst på de mest melodiøse sporene, som den overnevnte troikaen. Mye ligger i stemmebruken til Panda Bear, men det er også tydelig i melodiene at han henter tung inspirasjon fra den californiske pop-guden. Arthur Russels inspirasjon manifesterer seg i dualiteten på plata, mer enn noen andre stod Russel for å finne spenningen som oppstod i møte med det vakre og det stygge. Det er også vært å nevne Paul Simon, dog er ikke dette så tydelig, men Panda Bear deler mye av den samme fascinasjonen for world music, og ønsket om å inkorporere den i vestlig popmusikk. Tomboy inneholder mengder av polyrytmikk og shamanistiske, messende refrenger. Tomboy er et imponerende ambisiøst stykke musikk. Håvard Ringen

E-40 Revenue Retrievin’: Overtime Shift Revenue Retrievin’: Graveyard Shift (HEAVY ON THE GRIND ENT.)

Physical Graffiti. Herregud, går det an? Hvilken annen jævla rapper når formtopp etter over tjue år i gamet? Og det med et dobbeltalbum? Og det igjen et skarve år etter forrige dobbeltalbum? Fonzarelli er unntaket som bekrefter alle regler, skrevne så vel som uskrevne. Han har klart å holde tritt med utviklinga, samtidig som han har holdt det old school. I motsetning til andre veteraner har han heller ingen problemer med å velge beats som ikke bare er relevante, men også forut for sin tid. Samtidig som han holder det tradisjonstro. Han klarer å fornye seg selv gang på gang uten å egentlig noen gang gjøre det. Det er samme gamle 40 vi dealer med, han bare finsliper gamet sitt kontinuerlig. E-40 har aldri gitt ut et dårlig album, men de har uten unntak hatt et svakt punkt eller to. Det sliter jeg litt med å finne her. Å bare høre hvordan han formelig sklir, hopper og danser piruetter over beatsa, måten han stabler setninger og omarrangerer det engelske språket på, alt med et smil om munnen, er motivasjon nok til å sitte gjennom bortimot to timer i selskapet hans. Det blir ikke kjedelig, hvorfor? Jo, fordi E-40 er en av de beste all roundrapperne vi har. Folk har ofte problemer med å se forbi den sinnsyke stilen og imaget, og glemmer at E-40 er en historieforteller av rang, og også klarer å komme unna med sosial samvittighet og hoodpolitikk bedre enn de fleste. Og attityden som ligger i bånn under er så riktig. Jada, han representerer for alle D-boys og gangstere, men han har en voksen manns innstilling. Eller en guttunge med en voksen manns forpliktelser. E-40 virker som en likanes kar, rett og slett. Og det har han alltid gjort. Mens Too Short i beste fall er en skygge av seg selv i dag, og andre Bay Area-legender enten har lagt opp eller burde gjort det, er 40 vital som aldri før. Å trekke frem enkeltspor her blir bare bortkasta. Har vi årets hiphoput-

givelse i fanget allerede? Vanskelig å si, for med rundt to og en halv time med galskap trenger man nesten resten av året på å fordøye dette overflødighetshornet av et dobbeltalbum. Jørgen Nordeng ELEPHANTINE Leverage (DAYLADORE)

Elefantpine. Elephantine er et bandnavn som skriker: «Værsågod kjære lytter, detta er svære greier». Første gang undertegnede snappet opp navnet Mastodon for nesten ti år tilbake var den samme følelsen til stede. Mastodon levde umiddelbart opp til navnet med sin episke og illsinte konseptmetall. Det gjør ikke Elephantine, uten sammenligning forøvrig. Det starter veldig lovende, hvis du starter med coveret vel og merke. Coveret på Leverage er vakkert, mystisk, forstyrrende og nesten hypnotiserende. Innholdet på plata er dessverre det motsatte. Her smøres det tykt på med kjente stonermetall riff og til dels proggete sovedeler (les: mellomdeler). Nordmenns ville fascinasjon for stoner har alltid undret meg. Fascinasjonen har fått fram uinteressante band som Tömmermenn, Kite og Jaquline, sammen med et par mer interessante band som El Caco og Stonegard. Elephantine legger seg her midt i mellom. De er teknisk flinke, men kommer ikke mye lengre enn det på grunn av uinspirerte låter og en fryktelig flat produksjon. Det hjelper heller ikke at tekstmaterialet er av det kleine slaget; «This ain’t no mustang sally, this is no blue suede shoes» skriker vokalist Simon Nylund ut på åpningen av «Fifth And The Truth». Noen lyspunkter er det heldigvis. Som på platas klart beste spor, «Hooray For The Hypes Parade» hvor Elephantine dyrker melodiene et godt steg utenfor stoner-landskapet. Eller på den nu-metal refererende videosingelen «Godscent» hvor tempoet og energinivået er høyere enn på resten av Leverage. Tete Lidbom

MINT CONDITION 7... (SHANACHIE RECORDS)

Overraskende bra fra 20-årsjubilerende R&B-helter. Minnesota-bandet Mint Condition har både solgt millioner av skiver, laget en hel haug med glimrende godlåter, og ikke minst vært gjennom det som er av R&B-videoklisjéer siden tidlig nittitall (inkludert synging i ørkenen, følsom saksofonspilling, synging på barkrakk med Sure 55S-mikrofon osv.). Likevel har sekstetten aldri helt fått det samme ettermælet som flere av sine kolleger fra denne magiske perioden. Men der de samme folkene enten har lagt opp for lenge siden, eller forsøkt å oppdatere eller «retro-fisere» seg for å nå dagens publikum, har den trommende vokalisten Stokley Williams og resten av hans trofaste band holdt seg ved sin lest, og leverer fortsatt en type R&B-musikk man nesten skulle tro var utrydningstruet i 2011. På deres syvende album siden 1991, passende nok kalt 7..., svinger gutta gjennom en rekke forskjellige sounds, og må nesten beskrives som en slags herlig blanding av god, gammel Bell Biv DeVoe og Tony! Toni! Toné!. Noe som selvfølgelig treffer rett i hjertet til undertegnede. Det hele føles også autentisk i og med at vi faktisk har å gjøre med en gruppe som var med å skape sjangeren, og er ekstra hyggelig med tanke på at hverken Bell, Bivins, DeVoe eller Saadiq bruker tiden sin på denne typen klassisk R&B lenger. Med unntak av en hyper-cheezy og unødvendig «Bossalude» (to minutters

interlude med blikktrommer … *grøss*), er 7... overraskende sterkt til komme fra et band som nettopp feiret sitt 20-årsjubileum. Lydbildet er som snytt ut av nittitallet, enten det er snakk om superfunky synthbass-spor eller gitar- og pianodrevne ballader. Albumet starter fin-fint med The Time/Prince-kanaliserende «Can’t Get Away» og «I Want It» (Mint Condition er forøvrig med som oppvarmere under Prince sin «Welcome 2 America»-turne denne våren), samt hyggelige «Caught My Eye», men settes virkelig i musikalsk høygir på den totalt overumplende rap-godbiten «7», som faktisk får tankene til å gli i retning J.Dilla/Slum Village (Hvis det er de godt over 40 år gamle gutta selv som rapper, er det intet annet enn en sensasjon). Deretter funk’es vi inn i «Ease The Pain», som høres ut som noe fra glansdagene til den nå mer retro-ridende Raphael Saadiq, før Stokley og en uidentifisert kvinnelig vokalist tar det til kirka på den gospelinspirerte «Unsung». Det absolutte høydepunktet kommer likevel helt mot slutten av albumet, da Stokley henter inn den sterkt undervurderte sangerinnen Kelly Price for den fantastiske duetten «Not My Daddy», hvor det på troverdig grown&sexy-måte presiseres at lil’ mama/big daddy-sjargongen burde roes ned blant voksne kjærestepar («You’re not my daddy, you’re my man/And I think it’s time you understand/So just make me happy if you can/I’m not your mama, I’m your girl/ And I am the lady in your world/ And loving each other’s how we work»). Den praktfulle låta er forøvrig også å finne på Price sitt kommende album, Kelly. Med 7... byr altså Mint Condition på R&B slik den ble laget i sine glansdager, og er du fan av sjangeren fra denne perioden, skylder du deg selv å gå til anskaffelse av denne overraskende godbiten. Mathias Rødahl RAPHAEL SAADIQ Stone Rollin’

unike sound like tilstedeværende i disse låtene, slik man gjorde på The Way I See It, til tross for at det albumet også var inspirert av en annen tid. Låtene bærer derimot et mye sterkere cover-preg, noe som sikkert ikke bryr «hvermansen» nevneverdig, men som i alle fall skuffer meg litt. Dette forandrer seg heldigvis likevel rett etter den rockabilly’ete og glade «Day Dreams», når Saadiq hopper inn i flotte «Movin’ Down The Line», som definitivt byr på det flotte og egne soundet som sangeren har bydd oss på helt siden nittitallet. Fra og med denne låta gjør Saadiq også opp for det ekstremt korte albumets første, og kanskje ikke fullt så fantasifulle del, og avslutter med tre låter fra det nivået vi liker å se ham på. «Just Don’t» med den svensk-japanske sangerinnen Yukimi Nakano er deilig avslappende etter de tidligere rock&roll-sporene, mens «Good Man» byr på en herlig dose av det norsk musikkpresse rundt tusenårskiftet hadde referert til som «sløye toner» (lol). Albumets sukkerbit kommer dog i form av sistesporet «The Answer», hvor Saadiq tradisjonsrikt tar lytterne med tilbake til sitt gamle Oakland-nabolag og kunnskapen han fikk på gatene der. Hadde jeg håpet på et litt bedre album? Ja. Er dette krise? Nei. Hadde det vært kult med noe annet enn retro-musikk fra Raphael Saadiq snart? Ja, takk! Og der har du en ganske passende oppsummering av Stone Rollin’. Mathias Rødahl SUGAR LOUISE Everything’s Better With Sugar (NAKED HOLLYWOOD RECORDS)

Barneselskap er best med Sugar Louise. Ny musikk trenger ikke alltid å være nyskapende, ny musikk kan også være nostalgisk og artig. Sugar Louise er ikke spesielt hypp på å finne på noe nytt her. De er mest interessert i å ha det like artig som i et ellevilt barneselskap. På Everything’s Better With Sugar drar

Sugar Louise så gæli på at man halvveis ut i plata vet at leken vil ende med oppkast og tårer. Det gjør heldigvis ingenting. For med pangåpningen «Pair-A-Dice», en hyllest til dineren med samme navn i prinsenkrysset, Hermanns Hermitt-coveren «Henry VIII» og den spinnville «Be My Demi Moore» banker Sugar Lousie inn sin egen naivitet inn i lytteren. Så derifra og ut hiver man seg med på festen uten å frykte overdosen. Humoren sitter løst, kompet er tight og refrengene sitter klistret som rosa tyggegummi. Plata har utvilsomt en del å gå på når det gjelder dynamikk og variasjon. Låtene kommer nesten oppå hverandre her, men det spiller liksom ingen rolle. Man blir egentlig bare lettet av å slippe de flaue, balladene som tre-greps/skate-punken ofte skyter seg selv i leggen med. Det er lenge siden jeg har hørt på band som Rancid, Millencolin, Pennywise, Descendents og Me First And The Gimmie Gimmies, men Sugar Louise har gitt meg trua igjen. Kommunen er i full gang med å blåse bort grusen av gatene, samtidig burde du børste støv av skateboardet og Punk-O-Rama-skivene. Fyll sekken med Øl, legg til Everyting’s Better … på iPoden og sommeren blir garantert like fet som i 1996. Sugar Louise kommer nok aldri til å bli et spesielt stort band, til det er de altfor sent ute. Plata kommer heller aldri til å få oppmerksomhet på Lydverket eller fra Spellemannskomiteen, til det er den for enkel. Sikkert er det likevel at Sugar Louise vil gi mange trua på at musikk også smaker godt når den er uhøytidelig. Jeg er i hvert fall klar for noen runder til; kjøret går! Tete Lidbom SNOOP DOGG Doggumentary (EMI)

Gullrekka kunne ikke vare evig. Han er utvilsomt en av rappens største navn, men det begynner å bli noen år siden store Snoop Dogg

fikk den musikalske respekten han i mine øyne fortjener. Ok da, så er han kanskje ikke fyren med den mest kompliserte rapstilen i bransjen, men med unntak av et par av No Limit-skivene sine, har den nå 39 år gamle California-veteranen konsekvent droppet finfine album siden han debuterte i 1993 med Doggystyle, en av hiphop-historiens desidert beste utgivelser. Det er derfor jeg med tungt sinn er nødt til å opplyse om at mannens seneste prosjekt, Doggumentary dessverre bryter denne overlegne vinnerrekken fra begynnelsen av tusenårsskiftet. En gjesteliste bestående av blant andre Bootsy Collins, Young Jeezy, E-40, R.Kelly, Wiz Khalifa, Too $hort, Daz, Kokane, Kanye West og John Legend burde strengt tatt være en garanti for det motsatte, men denne gangen byr ikke hunden fra Long Beach oss på A-gamet sitt. I likhet med de fleste av Snoop sine skiver, inneholder Doggumentary over tjue spor, noe som rett og slett blir for meget når man hverken får servert en rød tråd eller skikkelig sterke spor. Dette til tross for at skiva jo byr flere hyggelige øyeblikk, inkludert Battlecats klassiske vestkystbeat på «The Way Life Used to Be», Mr. Porters balsamerende refreng på «My Own Way», min personlige favorittlåt «I Don’t Need No Bitch» (til tross for et uvanlig svakt vers fra Devin The Dude), Goldie Loc på «We Rest In LA», og selvfølgelig godlåta «This Weed Is Mine» med Wiz Khalifa. Det er fristende å skrive at Snoop kanskje har hvilt litt på egne laurbær denne gangen, så dermed gjør jeg det, og strengt tatt er det vel nettopp mangelen på fokus som er hovedproblemet her. Åtte låter mindre og et sterkere bånd mellom produksjonene ville for eksempel utvilsomt ha sørget for et mer lyttervennlig album. Så la oss bare håpe det ikke er snakk om en tidlig 40-årskrise, og at Snoop finner fram godformen når han helt sikkert slipper album nummer tolv neste år. Mathias Rødahl

(SONY MUSIC)

Joda, det er gode ting, men kan du snart hoppe av retrotoget igjen, Raphael? I likhet med mange andre soul/R&B-interesserte der ute har jeg svevet på en Raphael Saadiq-sky gjennom mesteparten av mitt musikalske liv, fra Tony! Toni! Toné og overgangen til Saadiqs første soloskiver, til Lucy Pearl og den flotte retroskiva The Way I See It (2008), som en gang for alle åpnet opp det norske markedet for multitalentet fra Oakland. Det må derfor nevnes at undertegnede kastet seg inn i mannens nye album, Stone Rollin’ med en forholdsvis lite tilstedeværende skeptisisme. Raphael leverer jo, sånn er det bare. Og etter første gjennomlytt (med et par øl innabords) så jeg heller ingen grunn til å mene på noe annet. Det svingte, instrumentene hørtes ut slik de skulle, og stemmen til hovedpersonen var upåklagelig. Men da jeg skrudde på skiva for andre gang, uten å ha rockefoten påvirket av malt, innså jeg brått at mye av dette faktisk ikke var fullt så spennende. Helt klart fint nok for en hyggelig konsert med mye merkelig vrikking fra tidligere kormedlemmer og studenter på Rockefeller, men likevel ikke på samme nivå som forrige gang Raphael Saadiq skrudde tiden tilbake med en ny retrorunde. «Denne gangen feirer Saadiq lyden av 60- og 70-tallets rock og soul», skriver Sony i presseskrivet, og ymter dessuten selvsikkert at han muligens gjør det bedre enn sine inspirasjonskilder, en påstand som jo faller på sin egen urimelighet. Men selv om jeg ikke tror at hovedpersonen hadde sagt noe så teit selv, finner jeg ikke Raphael Saadiqs

YOUR HEADLIGHTS ARE ON Your Headlights Are On (DAYLADORE COLLECTIVE)

YHAO for egenart og nerve! Your Headlights Are On har fått mye skryt for det de har presentert på scenekanten det siste året. Noe de igjen beviste som oppvarmingsband for Motorpsycho to kvelder på Byscenen i Trondheim. Der de utstrålet en egenart og selvsikkerhet det er få unge band forunt å matche. Supportgiggene overbeviste i hvert fall det kravstore Motorpsycho-publikummet kraftig. Med den selvtitulerte debutskiven må de være forberedt på mer skryt, for YHAO har spilt inn en meget sterk debut. Det hele åpner med den klaustrofobiske «Cold Mountain». Her ligger Ingri Helene Håviks sterke vokal i front, samtidig som gitarist Lars Ove Fossheim sakte, men sikkert river alt som er av (u)lyd ut av gitaren. Låten har en nerve og et fokus som er representativ for hele

plata. Den musikalske avstanden mellom singelen «Diskobar» og albumets sterkeste låt «A Whole Day Nearer Now» er stor, men uten at platens utrykk virker sprikende av den grunn. «Diskobar» er en klar utfordrer til Razikas «Vondt i hjertet» som årets søteste ungdomsskildring. På «A Whole Day Nearer Now» derimot trikser YHAO fram et utrykk som får de til å høres ut som et opprocka Massive Attack. Trommis (Hans Hulbækmo) og tubaist (Heiða Karine Jóhannesdóttir Mobec) maner sammen fram en nærmest dansbar groove, mens Ingris vokal her veksler mellom det stramme, autoritære og drømmende. Nærmest som det kule, skumle kjærlighetsbarnet til Bjørk og Karin Dreijer. De er en meget ung gjeng medlemmene i YHAO, men jeg blir ikke overrasket om de har eldre søsken som var på sitt mest kjønnslystne midt på nittitallet. For plata er spekket med smakfulle (!?) nit-

titallsreferanser. Massiv Attack og Bjørk er allerede nevnt, samtidig ligger det lag av Radiohead, PJ Harvey og Smashing Pumpkins her. Det YHAO har klart bedre enn de fleste referanse-nørder og riff-tyver er å skape et eget utrykk på tross av disse referansene. Dette er den sterkeste norske utgivelsen så langt i år og det med Se Deg Rundt I Rommet friskt i minne. YHAO kan også bli Norges første ordentlige (les: uten joggedrakter) indie-eksportvare. Om det skjer med det første er egentlig ikke så interessant å spekulere i. Anja Lauvdal vil uansett spille wurlitzeren sin på «Drink Gone Dead» med like stor autoritet og pondus som Bent Sæther fortsatt spiller bassriffet i «The Golden Core». Ikke vær redd for å rope klassiker. Wenche Sundt Bendixvold

MUSIKK: ANDREAS TYLDEN

5/2011

FILM

ARTHUR 3 OG DE TO VERDENER Regi: Luc Besson I rollene: Freddie Highmore, Selena Gomez, Mia Farrow, Jimmy Fallon, Lou Reed, Iggy Pop Norske stemmer: Julian Mæhlen, Pia Tjelta, Kalle Moberg, Kåre Conradi, Christin Borge Ikke greit å vite hva Besson har røyka for å komme opp med dette konseptet. Neonversjonen av Toy Story, pedagogisk biomangfoldslære, småkolonialistisk rasisme og gamle new wavehelter som Bowie, Iggy Pop og Lou Reed i samme film. Og ved treeren i rekken er brennerten enda ikke over. Elleveåringen Arthur har i bestefars mirakeldråper funnet nøkkelen for å alternere mellom sitt hengslete selv, og sin atskillig mer fotogene versjon som tre millimeter høy minimoy. Disse vesenene har sin biotop i hagen til bestefar, og nå er de truet igjen, av Malthasard – den personifiserte ondskapen. Guttungen får spille superhelt. Og sjekke drømmedama – minimoyenes bombshell Selenia. Ikke filmens største svakhet kanskje, men absolutt litt perverst når klønete barneskoleforelskelse møter FHM-uttrykket for sexy. Vekslingen mellom animasjon og live action er teknisk ganske sømløs, det samme med reproduksjonen av Toy Story-gager – om å være liten i en stor verden. Det går sikkert hjem hos målgruppen, i en film som dermed er både kalkulert og ansvarsløs. Kan man for eksempel unnskylde å ikke oppdatere femtitallsuniverset bare fordi det er en barnefilm? Jeg har ikke noe i mot pastellkulisser, men her har man altså anstrengt seg for å lære barna mot og økologisk bevissthet – men ikke at mor har forlatt kjøkkenbenken til fordel for verden omkring. Deretter passerer rulletekstene over Iggy Pops cover av Bowies «Rebel Rebel». Absurd, men langt fra morsom, ironi. Maria Moseng Premieredato: 6. Mai

DET AKUTTE MENNESKE Regi: Knut Eirik Jensen Med: Mats Gilbert Unntakstilstand og unntaksmenneske: Gaza 2009 og Gilbert som en av to norske leger der ingen andre slapp til, langt mindre rapporterte fra. Men det er mer, mye mer. Mads Gilbert er ikke bare mangeårig akuttmedisiner på palestinsk side, kjent universitetsprofessor, aktivist og idealist – han er det akutte menneske. Akutt til stede med ett gir og en intensitet. Benbrudd i Tromsalpene eller bomberegn på Gaza, Mads gir alt, alltid. Hele tiden ett skritt foran, på to steder samtidig og likevel fullt konsentrert, helt til stede. Egenskapen det travle menneske går på kurs for å lære. Troen på at akkurat her, akkurat nå, er det akutt vesentlige. Eller enda verre – at det er det som er livet.

5/2011

Men først og fremst handler Det akutte menneske om nødvendigheten av å ta klare standpunkt for å i det hele tatt å kunne utrette noe. Om betingelsene for å ikke bare vise, men også utføre, solidaritet. Om den humanistiske grunntanken i praksis, mer enn politisk krigføring. Alt dette videreformidler Knut Erik Jensen. Dynamikken i Gilberts liv fanget ved å holde samme tempo, følge etter som en klegg. Ved å la seg gripe og prege av volden, overgrepene, menneskene, mennesket, men også ved å la være å dvele for lenge. Isteden vender vi tilbake til de samme stedene, de samme hendelsene, de samme menneskene i en langdistanseloop. En effektiv dramaturgi som følger Gilberts arbeidsmetode, som viser betydningen av kontinuitet og langvarig engasjement satt i system. Litt for lang (nesten to timer), men heller litt for mye enn litt for lite. Som hovedpersonen selv. Hett og imponerende. Ragnhild Toft Brochmann Premieredato: 29. april HJELP, VI ER RUSS! Regi: Kenneth Olaf Hjellum I rollene: Erlend Bentesønn Fougner, Bjørnar Nilsen Øksenvåg, Marte Aunemo, Even Vesterhus, Kristi-Helene Engeberg, Kristoffer Gustavsen, Vinh Duy Nguyen, Kristoffer Joner, Are Kalvø, Aslag Guttormsgaard Hjelp, vi er russ! En yr, realistisk knullekomedie til å kjenne seg igjen i? En norsk American Pie med russeluer foran tissefanten og sexknuter i snora? Ingen av delene, pussig nok. Kenneth Olaf Hjellums regidebut skal handle om alt det som er typisk norsk når du er atten år i mai: Om russ, buss, dress, booze, sex, knuter og vennskap. Og, den skal være en glad og vårkåt karikatur av annerledeslandet Norge – det med alle bygdene, alle hølene. Det er umiddelbart forfriskende at russegjengen i Ødvåg – et av flere arketypiske «moronavn» – ikke er et konsentrat av kjente og kjære figurer fra skoletida. Og, at stedet ikke er et tradisjonelt norsk høl (selv om det beskrives sånn). Isteden er Hjellums vestland befolket med amerikanske implantater: sleipe B-filmcasanovaer, ville rednecks, gammelmodige tapertyper (Vigdis = «Uglis») og anakronistisk slang selv for «åttitallsgutter» å være («åååh, du lovd mæ vagina!»). For all del – high school-komedien er en salig sjanger å låne fra, men skal den sprøytes inn i norsk film for å fortelle om et norsk fenomen på en «annerledes» måte bør det ha mål og mening ut over å være et «morsomt» grep. Det har ikke Hjelp, vi er russ! Den har heller ikke rare plottet å støtte seg på. Isteden er det som om en norsk koloni i Amerika hadde forsøkt seg på russeferiring utstyrt med et bilde fra en gammel utvekslingsstudent. Et med rødkledde typer foran en buss på en holdeplass i Geirangerfjorden med den kryptiske påskriften «On our way to russetreff in Oslo!!!=)» Hvordan ville du ha tolket det? Omtrent som Hjelp, vi er russ! kanskje. Ragnhild Toft Brochmann Premieredato: 15. april

at historien ikke er ment som ren underholdning. Handlingen er enkel å oppsummere: En håpløs forfatter tar et dop som gjør ham til verdens smarteste, kjekkeste og kuleste fyr. Plutselig tjener han millioner, får alle damene, forstår alle språk og kan dessuten kung-fu. Det minner litt om The Matrix, med en liten dose Fight Club. Bruken av NZT har noen negative sider, men de løses alltid med simpelthen å ta mer dop. Filmen er også en trip i seg selv. En uendelig zoom snirkler seg tvers gjennom en hel by, kameraet flyr opp langs en skyskraper og skinnende sepia farger illustrerer beruset tilstand. De som tør å le av morbiditeter vil nyte mye mørk humring. Klippingen hjelper til med morsomme innfall, som da en ekskone oppsummeres på to sekunder: «I do»/«This is not working». At filmen er basert på en bok blir ironisk da hovedpersonen selv skriver en bok på fire dager, under påvirkning av superdopet. Mulig dette kan forklare det trettsomme faktum, at filmen daffer av etter hvert, og dessuten er stappfull av plothull. Torgeir Blok Premieredato: 10. juni

– Dzzzzz. Nå skal det bli folk av deg, sønn.

BEST AKKURAT NÅ

LIMITLESS Regi: Neil Burger I rollene: Bradley Cooper, Robert de Niro, Abbie Cornish En stor Hollywood-thriller som tør å påstå at narkotika kan være bra for deg, det ser du ikke hver dag. Dopet det er snakk om kalles NZT. Det er fiktivt, men i boka filmen er basert på kalles det samme dopet MDT; en klar omskrivning av det virkelige stoffet DMT, kjent for å «utvide» sinnet. Dette er et av flere hint til

TORGEIR BLOK 13 ASSASSINS Regi: Takashi Miike Miike leverer som alltid. HOBO WITH A SHOTGUN Regi: Jason Eisener Innvoller og eksploderende hoder. What’s not to like? GOD OF LOVE Regi: Luke Matheny Vant velfortjent Oscar for beste kortfilm.

LINCOLN LAWYER Regi: Brad Furman I rollene: Matthew McConaughey, Marisa Tomei, Ryan Phillippe, Josh Lucas, John Leguizamo, Michaela Conlin, William H. Macy Så kommer filmen som prøver å gjøre det samme for McConaughy om Coen-brødrene gjorde for George Clooney. Ut av rom-kom og melodrama, inn i sweet-talkende kredroller. Looks, charm – talent? Jaggu, her er Matthew på nye dybder, med riper i hårlakken og plakk på colgate-smilet. Og må nokså ensomt bære en ellers triviell affære. I rollen som gatesmart advokat med egen sjåfør og kontor i baksetet av Lincoln’en. Han forsøker å sjarmere seg gjennom rettssystemet. Og, innimellom, tilbake i kløfta til ekskona. Her gestaltet av Marissa Tomei, som hva hun enn gjør, ikke unnslipper auraen av white trash. Antagelig er det for mye sminke. Da er William H. Macy mer oppsiktsvekkende, i sin hittil lengste bevegelse vekk fra Jerry Lundegard. Kledelig. Foruten om skuespillere og saftig, kontrastfylt filmfoto, har denne filmen også et kriminalplot. Som stemningsmessig forsøker å gjenoppfinne neo-noiren, dog med mindre parodisk distanse og infam diabolisme enn forgjengere som

SKJELETTER I UNDERTØYSSKUFFEN NAWALS HEMMELIGHET - INCENDIES Regi: Denis Villeneuve I rollene: Lubna Axabal, Maxim Gaudette, Rémy Girard, Allen Altman Etter den merkelige og noe pretensiøse affæren Polytehcnique har Denis Villeneuve rett og slett filmatisert en av de sterkeste historiene jeg har sett på film på mange år. Fra en høyskolemassakre i Montreal til borgerkrig i Midtøsten – det er åpenbart noe som trekker Villeneuve mot tragedien, barbariet og lidelsen. Og han vet å behandle det uten alt for mye sentimentalitet og melodrama. I Polytechnique resulterte det i en underlig estetisering av en virkelig tragedie. Nawals hemmelighet er mer vellykket, med en stort sett kjølig formidling av historiens fakta, som også resonnerer i tittelkarakteren Nawal Marwans påfallende mangel på selvmedlidenhet. Historien fortelles etter hennes nylige død, hvor barna, tvillingene Jeanne og Simon, oppdager at de aldri har visst hvem moren deres var. Testamentet inneholder instrukser fra moren om å finne den faren de for lengst trodde var død, og en halvbror de aldri før har hørt om. Jo da, den klassiske reisen inn i fortida – men når Jeanne og Simon reiser fra Canada mot røttene i et ikke navngitt land i Midtøsten, er det ikke for å luske rundt i bygdebøker og kirkebøker. Det er heller ikke for å personifisere en utviklingskurve hvor vi skal være

Coens, Tarantinos og Lynch. Det vil si Chinatown anno 2011, der moralsk skyggeland dyrkes med mye drama, og likevel ender med å handle om at Matthew skal sør-

vitne til at unge sinn preges av realitetenes grusomhet. For selv om dette til dels handler om at immigrantidentiteten skjuler en fortid med mange sorte hull man har blitt beskyttet mot, er Jeanne og Simon mest av alt bare narrative nøkler, som skal utløse brikkene i morens fortid. Som vi skal pusle sammen. I illustrerende parallellklipping mellom nåtid og en fortid, der vi ser et land hvor konflikten kristen kontra muslim forgifter selv de næreste familierelasjoner. Hvor noen mennesker blir til ulver, hunder, zombier. Ikke noe vi ikke visste fra før. Men det er før filmen tar et klassisk skjebnegrep, som viser krigens brutale ironi med en finte som garantert trekker deg ut på kanten av det lunkne kinosetet. Historien er opprinnelig skrevet som et teaterstykke, men Villeneuve skal ha kred for at den filmiske oversettelsen fortellermessig funker. Det er litt som å se Sofokles gjort for det tyvende århundret, med politisk relevans, klassisk og dyp katarsis, og ikke minst, spenning – Nawals hemmelighet er nesten en thriller. En slektsforskningsthriller. Og en universell fabel mer enn en billig skjematisering av konflikt, slik vi nylig fikk se i Julian Schnabels Miral. Mye tyder på at Villeneuve har laget den filmen Schnabel så gjerne ville lage: En engasjerende personifisering av kollektivt arrvev, i stedet for nok en såpeopera fra krigen. Maria Moseng Premieredato: 29. april

ge for at sannhet slår cash. Den obligatoriske overklassestuten får ikke kjøpe seg fri – verden er ikke så kynisk likevel. En utdradd episode av CSI, på mange måter.

Med denne oppskrytte bilen som eneste gimmik. Se Malteserfalken i stedet. Maria Moseng Premieredato: Juli

FILM

14.- 16. JULI 2011

POTICHE – FRUSTRERT FRANSK FRUE Regi: François Ozon I rollene: Catherine Deneuve, Gérard Depardieu, Fabrice Luchini, Karin Viard, Judith Godrèche, Jérémie Renier Det finnes åpenbart to utgaver av den franske regissøren Ozon – den melankolsk dvelende observatøren som gjenskapte en middelaldrende Charlotte Rampling og melankolsk anstendighet i Under Sanden og Swimmingpool. Og en sukkergutt med hang til glorete tapeter, vimsete farser og iscenesettelsen av Catherine Deneuve i alvorlig undervurderende karakterportretter. Dessverre er det sistenevnte vi står overfor her. I sannhet ikke med samme ødsling av talent som vi så i hans 8 kvinner, et grotesk overgrep på brorparten av Frankrikes kvinnelige skuespillere. Vi får tross alt gleden av å se Deneuve reise seg fra temmet syttitalls hausfrau til fabrikkdirektør til ordførerkandidat, mens hun sjarmebehandler streikeglade arbeidere og skeptiske filmpublikummere. Med like mye kjølig karisma som Maggie Thatcher. Eller Segoléne Royal, som visstnok var Ozons inspirasjon til å filmatisere farsen. Blant fyrens inspiratorer finner vi for øvrig den største av dem alle – Jacques Demy, historiens mest campy streiting, og at det er unikum som Paraplyene i Cherbourg, eller Pikene fra Rochefort, som lurer i de estetiske, tonemessige og melodiske skyggene her, blir vi til stadighet minnet på. Men akk, dessverre ingen sammenligning Ozons fjernsynsteater lever opp til. Maria Moseng Premieredato: Mai

GRINDERMAN THE PUSSYCATS KVELERTAK MONSTER MAGNET MUDHONEY BIFFY CLYRO KYUSS LIVES! KLARE ARTISTER

[AUS]

BEST AKKURAT NÅ

MARIA MOSENG

[US]

[UK]

Billetter kjøpes hos Posten, Narvesen, 7-Eleven og

Alle dager fra kl 16: 18 års aldersgrense. Lørdag kl 11-14: Fri aldersgrense, gratis, rusfritt arrangement.

DAGSBILLETT: 699,- HELGEPASS: 1369,[SAMARBEIDSPARTNERE]

5/2011

konfronterer oss med et samfunn som fraskriver seg ansvar og produserer offer. Det er steinhardt. Og indignerende. Og opplysende. Og ja, litt melodramatisk. Det største problemet er nok å identifisere seg med karakterer som i så stor grad blir fremstilt som offer. Den største styrken, at Mustafa har turt å la slutten stå såpass åpen og uforløst, at vi bli sittende igjen håpefullt og glane – inn i framtiden. Maria Moseng Premieredato: 29. april

RØDT HJERTE Regi: Halkawt Mustafa I rollene: Shahen Jamal, Soran Ibrahim, Ali Ahmed Dette er altså en norskirakisk samproduksjon, spilt inn i Kurdistan i Nord-Irak, et samfunn vi ikke akkurat er bortskjemt med fiksjonsfortellinger fra. Sånn uavhengig av hva vi skal kalle tv-nyhetene. Per automatikk dermed en viktig film, så det har den jo for seg. Det som starter som en yndig og småromantisk comingof-age, utvikler seg raskt til en alvorlig, om noe sjablongmessig, moralfabel. Om et samfunn hvor de unge har mer moderne forestillinger om kjærligheten enn det som passer deres konservative foreldre. Og myndighetene. Rømmer man hjemmefra med typen, slik Shirin gjør, for å unngå å bli gifta bort med en utiltalende pervo, ja da går det som det må gå. Uten ekteskapspapirer får man ikke hotellrom, sover man i parken blir man arrestert, og det er vel de alternativene man har. Verken fedre, soldater eller poliser er til å stole på, og det er tilsynelatende umulig å klare seg alene som kvinne uten å bli lurt eller voldtatt. Mustafa

SANCTUM Regi: Allister Grierson I rollene: Ioan Gruffudd, Richard Roxburgh, Alice Parkinson, Rhys Wakefield, Dan Wyllie En gjeng forskere drar inn i verdens største hulesystem, i Papua Ny-Guinea. At det ikke går som planlagt er innlysende, ellers hadde det ikke vært noe film. «Inspirert av sanne hendelser» står det i begynnelsen, og manusforfatteren skal angivelig ha blitt sperret inne i en grotte en gang. Men det er også det eneste disse «sanne hendelsene» har til felles med filmen, og man skjønner at virkelighetsstempelet bare er et tamt markedsføringstriks. Et annet triks er å sette James Camerons navn på plakaten, selv om han bare er en av ni produsenter. Det er ingen annen grunn til å kalle filmen «James Camerons Sanctum» annet enn å forsøke å ri på suksessen til Avatar. Et tredje triks er å spille inn filmen i 3D. Verken regissør eller kameramenn hadde erfaring med 3D-film fra før, og måtte visst læres opp i mediet fra scratch. Dette hjelper ikke på den klaustrofobiske følelsen de forsøker å skape. Her lukter det altså flaggermusskitt lang vei. Innledningen er utrolig lang, og innen det begynner å skje noe, har du for lengst mistet all interesse for hvem som lever til slutt. Når filmen nærmer seg halvveis begynner du å titte på klokka. Det er vanskelig å si noe positivt om Sanctum, men det finnes horder av filmer som er dårligere også. Dette er altså en typisk lett forglemmelig sak som du ikke trenger å kaste bort penger på. Torgeir Blok Premieredato: 6. mai

SKRIK 4 Regi: Wes Craven I rollene: Neve Campbell, Courtney Cox, David Arquette How meta can you get? Det er gore-geekene som lurer, når Wes Craven et tiår senere returnerer til sin innbringende sequel. Og Sidney Prescott, altså Neve Campbell, returnerer til det hjemsøkte hølet Woodsboro. Og man lurer jo hvem som er den største dåren – Sydney, kua som frivillig navigerer inn på slakteriet, eller Craven, som forsøker melke et konsept langt forbi datostempelet. Er vi ikke alt for trøtte av dette, etter snart to tiår med demonstrativ nihilisme? Vel, gubben får oss fortsatt utrolig nok til å skvette, og poenget hans er ikke helt datert. Skrekksjangeren er litt som karnevalet – galskap innenfor faste, tidsbegrensa rammer, en erkjennelse den endeløse refleksive repeteringen forsøker å dolke inn i skallen vår. Terror og trygghet

smidd i gjensidige lenker. Historie lar seg heller aldri helt bruke opp, og når Craven og manusforfatter Kevin Williamson forteller om nittitallets popkultur – stjernene, humoren, ironien, sjanger-geeking – fra gyngestolen, er det absolutt ikke sjarmfritt. Kanskje ikke helt tilsiktet: «New decade, new rules» heter det nemlig, men konseptets forsøk på å imøtegå generasjonen flasket opp på Idol og FB, er dårlig utnytta. Kameraene er overalt og både morder og offer kan lettere overvåkes, uten at det egentlig bringer noe nytt til skrekksuppa. Da er det heller gleden av å se rynkene i fjeset på bestemor Cox, de åpenlyse hentydningene til dennes havarerte ekteskap med Arquette, støvskyen rundt Campbell, som gjør at dette nesten er litt uimotståelig: Museal popkulturhistorie, masse idioti og ren nostalgi. Maria Moseng Premieredato: 20. april

INCENDIES Regi: Denis Villeneuve Kan man lage thriller av gresk tragedie? Ja. A WALL IS A SCREEN Guerilla filmprosjekt i Oslo 14. mai Film på fasader – gratis og offentlig. LANDSBYEN PÅ TOPPEN AV FJELLET Regi: M. Frammartino Få nå sett den geitefilmen!

[US]

FOR FLERE ARTISTER OG MER INFO SE WWW.BUKTA.NO

er noen høyere makter som står bak, enten det er Gud eller hvite menn i dress som kjører i suv. Som representant for et naivt, vestlig publikum som ikke vet hva en IED er (veibombe), blir Frankies kjæreste Rachel med på Fergus’ detektivjakt. Route Irish blir også kalt en eksplosiv politisk thriller med larm og vrede, og etter min smak kler ikke alltid Ken Loachs sosialrealisme å bli dytta inn i slike klisjéfylte rammer – men det verste er at beskrivelsen er ganske presis. Etter dirrende venting på at Fergus og Rachel skal kaste seg over hverandre, og dialoger de barske militærmennene fåkkings skriker seg gjennom for å finne ut av mobilmysteriet som kan avsløre mordet, blir publikum også vitne til det brutale faktumet i grunnmantraet. Noen er rett og slett på feil sted til feil tid. Og hva gjør man da, når man innser at det ikke alltid finnes en årsak? Svaret vi får er kanskje det ærligste ved historien, men samtidig den mest forutsigbare løsningen på uløselig grubleri. Aina Villanger Premieredato: 15. april

ROUTE IRISH Regi: Ken Loach I rollene: Mark Womack, Andrea Lowe, John Bishop, Trevor Williams, Talib Hamafraj, Najwa Nimri, Stephen Lord I begynnelsen av filmen får vi beskjed om at leiesoldaten Frankie var på feil sted til feil tid. Dette skjebneløse mantraet fremlegges som forklaring på hans død av sikkerhetsselskapet han jobba for i Irak. Men Frankies livslange venn, Fergus – sannhetssøker og beintøff eks-soldat som drikker, sloss og jogger – skal finne den sanne årsaken til drapet. Etter tida i Irak har Fergus forstått hvor meningsløst krig er. Men når krig blir personlig er det vanskelig å tro at det ikke

FILM TLF.: 23 31 61 00 STATRAVEL.NO

THE BACKPACKER TWIST FRA KR. 16.850,COLOMBIA PERU BRASIL DUBAI AUSTRALIA BALI

– Har du husket å pusse tenna? – Ja mamma – Har du husket å tisse? – Ja mamma – Flink :D

THE TRENDY FRA KR. 12.990,DUBAI SINGAPORE AUSTRALIA FIJI HONG KONG KINA

ATT OG FRAM TIL FRAMTIDA SOURCE CODE Regi: Duncan Jones I rollene: Jake Gyllenhaal, Michelle Monaghan, Vera Farmiga David Bowies sønn er kanskje ikke sendt til jorda for å redde science fiction-sjangeren fra sine egne klisjeer, ironiske distanse og tilgjorte hjerneføkking. Men han gjør da et hederlig forsøk. Først var det den skrapa, lo-fi Moon – kanskje en av de store skuffelsene i 2009. Nydelig pitch – en mann, alene, på månen, i tjeneste for et jordelig energiselskap, gjør en ubehagelig oppdagelse: (for så vidt den samme som Ripley gjør i Alien, i det hun finner laboratoriet med alle sine mislykkede klone-forgjengere) Han er ikke kommet med storken, for å si det sånn. Han er, som replikantene i Blade Runner, samlebåndsvare med påskrevet datostempel. En ekte «arbeider» i selskapets tjeneste, implantert med minner og følelser fra en virkelig manns liv. Duncan «Zowie» Jones tenker dypt altså, og vil tilbake til sjangerens eksistensielle og problematiserende kjerne, både filosofisk og kvasipolitisk. I Source Code er vi i en mer nærliggende fremtid, eller til og med kanskje nåtiden – hvem vet hva det amerikanske militæret skjuler av kvantefysiske og neurovitenskapelige finter dypt nede under betongen. Akkurat som i Moon får vi nok et fiffig konsept, som ikke er så veldig lett å gjengi, men jeg prøver: Sersjant Colter Stevens blacker ut i Afghanistan og våkner opp i en togkupé i Chicago. I kroppen til en annen mann. Han friker ut når kvinnen ved siden av han skravler videre som om ingenting har hendt, og minutter senere eksploderer hele toget, før han våkner opp – igjen – i en udefinert kapsellignende sak med tykke vegger. På skjermen foran seg har han sersjant Colleen Goodwin, som er mer enn gjerrig på info.

Hei, hva foregår her, liksom? Helten Colter vet ikke, vi vet ikke, men sakte men sikkert får vi etter hvert distribuert hintene og plassert tingene, alt i en avmålt, fortellerøkonomi som er produktiv for suspensen. Imens sendes den stakkars sersjanten tilbake til togvognen, gang på gang, for å gjenoppleve de åtte minuttene som ledet opp til togets eksplosjon. Naturligvis med det formål å avsløre selveste bombemannen. Det finnes en intrikat kvasivitenskapelig forklaring på hvordan dette er mulig, men jeg sparer plassen – den er ved ettertanke ikke spesielt troverdig heller. Uten dermed sagt en svakhet – for når var sannsynlighet et parameter i denne sjangeren? Eller for film i det hele tatt? Groundhog day møter Speed møter Inception, altså. Denne gangen har Jones med mer production value enn i Moon, og i tillegg en mye stødigere hovedrolle i Jack Gyllenhaal. Mer action betyr også mindre karakterrefleksjon, og det er for så vidt bra, for er det en ting som faller igjennom her, er det dialogen. Men det er for så vidt også litt synd, i en film som forsøker å stille spørsmål som – når er man egentlig død? Skal man ofre et menneske for sikkerheten til flere tusen? Hvilke avgjørelser er mest humane, de basert på utilitaristisk etikk eller medmenneskelige følelser? Ikke fordi en actionfilm behøver filosofisk resonans. Men når konseptet på sitt kvasikløktige vis legger opp til det, er det en liten tragedie at det ikke er utnyttet bedre. Uansett, denne ansporingen til å vise helten som offer for vitenskapelige fremskritt er tydeligvis Jones store prosjekt, og på den måten tegner han seg allerede etter to filmer opp som en auteur. La oss bare håpe at neste gang kommer en smArt-film som er litt mer smart, og litt mindre fiks. Maria Moseng Premieredato: 20. mai

JAPAN AUSTRALIA ARGENTINA BRASIL PERU COSTA RICA USA

THE ULTIMATE JOURNEY FRA KR. 19.850,-

DISCOVER THE WORLD PRIS GJELDER ALLE FLYSTREKNINGER INKL. SKATT I RUNDREISENE

VERDENS STØRSTE

REISEBYRÅ FOR UNGDOM OG STUDENTER

5/2011

FILM

THOR Regi: Kenneth Branagh I rollene: Chris Hemsworth, Anthony Hopkins, Rene Russo, Stellan Skarsgård, Natalie Portman, Tom Hiddleston Det rareste først: Thor, spilt ut i fortid, nåtid og tre dimensjoner med Shakespearefantasten Kenneth Branagh bak spakene, har blitt en overraskende morsom film.

Originalt plot? Banebrytende action å kvesse animasjonsavdelingen på? 3-D-grafikk som sender Mjølner mitt i trynet ditt? Nei, men god underholdning likevel. Basert på Marvel-tegneserien om guden Thor, går historien slik: Odin, faren til Thor og Loke, har klart å forhandle frem våpenhvile med jotnekongen, Laufey. Men skrekk og gru – fred er en skrøpelig plante – inn i Asgaard kommer jotnene. Her ser far mulighet for fortsatt fred, mens sønnen legger i vei til Jotunhaim for å vinne ære, den selvgode tosken! Dermed forvises Thor til Jorden for å bli et skikkelig kongsemne og et bedre menneske. Og, eventyret kan begynne: Thor blant menneskene. Og det er morsomt å se Hemsworths Thor – en eksakt blanding av Brad Pitt og Magne Furuholmen – føle seg frem på jorda. Overraskende nok ikke flaut og banalt å høre den

malplasserte, men stadig vekk selvsikre gudethor i konversasjon med astrofysikerteamet som er på plass idet han lander på jorda. Pussig nok ikke pinlig – men tvert imot ganske fornøyelig – å se Portmans fnisete tolkning av kvinnen (astrofysikeren Jane) som møter mannen med stor M uten helt å skjønne greia med kyssingen på hånden, bukkingen, ordknappheten og den voldsomme appetitten. Ganske underholdende å høre FBI-agentens kryssforhør av den mistenkelig sterke løsgjengeren. Likevel, Thor er og blir en gjennomsnittlig fantasyfilm. Men, stjerne og fisk i boka for påfallende ujålete skuespill og en beundringsverdig upretensiøs tone. Ragnhild Brochmann Premieredato: 27. april

FILM: MARIA MOSENG

AKTUELLE KINOFILMER: MAI - JUNI

Kniven

KORT ER GODT?

THE ADJUSTMENT BUREAU Regi: George Nolfi

6 LANDSBYEN PÅ TOPPEN AV FJELLET Regi: M. Frammartino

LIMITLESS Regi: Neil Burger

BLACK SWAN Regi: Darren Aronofsky BLUE VALENTINE Regi: Derek Cianfrance CASTAWAY ON THE MOON Regi: Hae-jun Lee INCENDIES Regi: Denis Villeneuve KLOVN Regi: Mikkel Nørgaard MONSTERS Regi: Gareth Edwards

SKRIK 4 Regi: Wes Craven

RØDHETTE OG VARULVEN Regi: Catherine Hardwicke SANCTUM Regi: Allister Grierson

ROUTE IRISH Regi: Ken Loach

THE EAGLE Regi: Kevin Macdonald

Jo, hvor om ikke på Ringen Kino. En av de få gode tingene dette gummi-helvetet har ført med seg er nemlig den daglige visningen av nye, aktuelle norske kortfilmproduksjoner. Alle dager. 17.30. Gratis. Kvaliteten er naturligvis som med det meste annet varierende, men som regel vises to filmer i slengen, og dermed er sjansen logisk sett 50/50 for å få en god opplevelse. Om ikke får du i hvert fall gjøre din helt personlige subjektive vurdering av noe av det den norske staten sponser. Og du får gledes eller forstemmes over hvem som har vunnet tillit hos konsulenten med stor K for alle håpefulle filmauteurer – før Kalle Løchen, nå Åse Meyer. Hittil i år har vi blant hatt sjansen til å se høydepunktene Camilla Figenschous Det begynte å bli ingen natt, en skarp stemningsskildring fra et rugget sted kalt ungdommen. Og Eirik Smide-

TOMORROW WHEN THE WAR BEGAN Regi: Stuart Beattie

COUNTRY STRONG Regi: Shana Feste VANN TIL ELEFANTENE Regi: Francis Lawrence

POTICHE Regi: Francois Ozon

I mens vi svelger sure oppstøt og fordøyer mengdene av marsipan og middelmådige påskefilmer, og kanskje eventulet venter i lengsel på premieren av Lars von Triers Melancholia – hvorfor ikke vie litt oppmerksomhet til filmens lillebror? Tenåringen i konstant identitetskrise. Kortfilmen, naturligvis. Et format som burde ristes ut av «forfilm-stempelet» og vurderes på sine egne premisser. Ikke tar det hele kvelden heller. Men hvor?

HJELP, VI ER RUSS! Regi: Kenneth Olaf Hjellum

TRUE GRIT Regi: Coens

LINCOLN LAWYER Regi: Brad Furman

TEKST MARIA MOSENG

ARTHUR 3 OG DE TO VERDENER Regi: Luc Besson

SOURCE CODE Regi: Duncan Jones

ANNE + JØRGEN = SANT Regi: Anne Sewitsky

WORLD INVASION: BATTLE LOS ANGELES Regi: Jonathan Liebesman

1 THE MECHANIC Regi: Simon West

RØDT HJERTE Regi: Halkawt Mustafa

EN MANN SOM SKRIKER Regi: Mahamat-Saleh Haroun

SUCKER PUNCH Regi: Zack Snyder

sang Slåens Kniven, freidig nok basert på tekster av den tyske komponisten Kurt Weill. Den største grunnen til å tro på kortfilmen, er at den gir større muligheter for å jobbe med et personlig uttrykk, en rendyrket idé, en kompromissløs visjon. For de som altså ikke utelukkende betrakter det som obligatorisk trening på vei til å få lage langfilm med Joner, Henie eller Ousdal på rollelista. Likevel, hva er vel en diskusjon av norsk kortfilm uten perspektiv og sammenligning? Hva skjer i den store verden og hvem skal fortelle oss det? Svaret er overraskende, men enkelt: UKS. Altså Unge Kunstneres Samfunn i Lakkegata, som hele resten av året kjøret et ambisiøst og latterlig bra kompilert internasjonalt kortfilmprogram. 57 filmer fordelt på tolv visninger under tittelen New Authors / New Visions. Som du kanskje har gjettet av tittelen satses det her på personlige visjoner, og du får blant annet sjansen til å Fish Tank-regissør Andrea Arnolds kortfilm Wasp, Harmony Korines Act da Fool. og Ruben Östlunds Hendelse ved bank. Alle screeningene er temabaserte, med akkurat passe definerende titler som «Cross Roads» og «Sense of Reality», som er på programmet for mai. Og som muligvis skjuler små perler du ikke visste at du ikke måtte gå glipp av. På tide å gripe dagen og rive seg løs fra Youtube. Program: New Authors/New Visions på uks.no. Program for Kort på Ringen på oslokino.no.

A HOTEL WITH A ROCK ´N´ ROLL ATTITUDE 74

5/2011

COMFORT HOTEL

XPRESS

OSL

FROM 299NOK

MØLLERGATA 26 - 0179 OSLO +47 22 03 11 00 CO.XPRESS.OSLO@CHOICE.NO WWW.COMFORTHOTELXPRESS.NO

FILM

FREMTID FOR NORSK FILM? KANSKJE I MORGEN Regi: Mariken Halle Foto/medskaper: Clara Bodén I rollene: Bianca Kronlöf, Micha Thunberg, Jan Coster, Åsa-Lena Hjelm, Peter Anderberg, Rasmus Lindgren og 103 andre i Göteborg «Kan vi få lov til å filme deg litt?». Med kamera som et uberegnelig våpen, slenger Mariken Halle med crew rundt i Gøteborgs gater. På måfå tilsynelatende. Og stiller spørsmålet til de av byens befolkning som måtte slumpe til å treffes innenfor synsfeltet. Vi konfronteres med et stigende antall vanlige fjes, stygge, pene, selvsikre, kokette – alle som én fanget i det mest selvbevisste uttrykket for seg selv. «Hvilken film ville det blitt om du var hovedpersonen?» «Romantisk komedie», svarer husmoren som har vært godt gift i ti år. «En kjedelig affære», svarer de fleste. Hvorfor synes vi våre egne liv er så uinteressante? Det er filmens upålitelige

premiss, et premiss den innledningsvis borer seg dokumentarisk igjennom. Fram pipler hverdagsdrama. Originalene. Fyllikene. Tullingene. Og galskapen. Etter hvert setter filmen etter utvalgte av karakterene, og suger oss inn i en gradvis flauere rolle som voyeur. Alle jordens menneskeskapninger er interessante, det er bare spørsmål om vinkel. Eller? Et ungdommelig, sjarmerende prosjekt som vil gjenerobre hverdagsmenneskets status. Romantisere og orientalisere det trivielle, verdigheten i livskampen, historiene i det ordinære. Tenker man kanskje. Det tenkte i hvert fall jeg. Jeg tenkte også på Jean Rouche og Edgar Morins verité pionerverk, interaksjonsdokumentaren En sommerkrønike fra 1960. Med vikarierende ambisjon om å ta pulsen på Frankrikes arbeiderklasse setter de en jente med mikrofon på gata – Er De lykkelig? spør hun forbipasserende. Denne halvseriøse vox

pop’en munner imidlertid ut i en mer interessant erkjennelse – man kan få mer ut av at folk spiller seg selv enn at de er seg selv. Det er imidlertid et litt annet filmatisk tokt Halle og medskaper Clara Bodén her er ute på, skjønner vi når de gradvis lar kamera skyte virkeligheten i stykker. Et sted underveis skjer en vending, som trekker teppet du står på så stille vekk under beina dine at du knapt nok legger merke til det. Kanskje ikke engang før rulleteksten går. Og det er da, eller eventuelt på vei hjem fra visning, at det går opp for deg hvor intelligent denne filmen egentlig tar deg fra naivisme til kynisme. Mer er det ikke verdt å avsløre her. Dette er Halles avgangsprosjekt fra filmskolen i Gøteborg, et velsignet sted som etter alt å dømme oppfordrer sine regissørspirer til å dyrke egne ideer i stedet for inntørka filmkonvensjoner. Her er det ikke noe som heter «den gode fortellingen», Syd Field,

eller maks 25 minutter. Med den konsekvens at Halle har katapultert seg ut fra startgropa med en fullverdig langfilm, som både estetisk og tematisk er langt mer opprivende enn mye av det som har besøkt norske lerreter i postGiske-rusen. Man kan svakt fornemme Ruben Östlund og Gitarmongo i skyggende, men prosjektet er alt for selvstendig og egenartet til å flashe noen virkelige inspiratorer. Ved et par episoder trekkes vår tålmodighet litt langt, men i de fleste scenene er det nettopp lengden som skaper intensitet, særlig der hvor vi kommer i tvil om hva vi egentlig sitter og betrakter, og dermed vender blikket inn mot oss selv i stedet. Halle vil lage film som gjør noe med deg. Og det har hun lykkes med. Snart på en kino nær deg? La oss absolutt håpe det. Maria Moseng

Nye Audi A1 1.2 TFSI fra 1.060,- pr. mnd. Vinterjul på aliminiumsfelger er inkludert i leasingprisen. Engangsleie Audi A1 1.2 TFSI 25.000,termingebyr 75,-, etabl. gebyr 3.850,-. Alle priser er eks. mva.

Audi A1 fra 196.700,-*

Ensjø

N y b il g a r a n t i 5 å r/1 0 0 .0 0 0 k m

* Veiledende pris levert forhandler, inkl. frakt og leveringsomkostninger. Årsavgift kommer i tillegg. Forbruk 0,39-0,92 I/min ved blandet kjøring. CO2-utslipp 103-219 g/km.

Grenseveien 65, 0663 Oslo Tlf: 24 03 22 00 • mollerbil.no/ensjoe

5/2011

Som hiphop & rock! Nokia X3-02 Touch & Type er en musikktelefon med det beste fra to verdener: touchscreen + tastatur.

Vinn billetter til Foo Fighters på Telenor Arena 24/6 – les mer på facebook/nokianorge

Nokia X3-02 Touch & Type

FILM

– I seek myself thru humanity.

Kan den norske naturen brukes til annet enn himmelblå kystkuriosa og blodrød skauskrekk? TEKST MARIA MOSENG A Spell To Ward Off The Darkness er et langfilmsamarbeid mellom kunstnerne Ben Rivers og Ben Russell, som spilles inn i norske utkantstrøk. Det tegner til å bli en uimotståelig meditering over vikinger, svartmetall og alternative livsformer, som vil gjenoppbygge deler av hippiekunstnerkolonien Drop City fra sekstitallets Colorado. Bak prosjektet står blant annet produsent og kurator Leif Magne Tangen, som fra eksilkontoret i Leipzig representerer en lovende organiseringstendens i europeisk filmkunstproduksjon. Du har nettopp starta produksjonsselskapet Vitakuben, hva er planen med det? – Vitakuben har egentlig eksistert siden 2000, etablert av Aksel Høgenhaug som en plattform for forskjellige prosjekter. Videreføringen som produksjonsselskap var opprinnelig ment som en plattform for å realisere A Spell To Ward Off The Darkness. Nå har det utviklet seg til å bli et større prosjekt, hvor vi har ambisjon om å jobbe med langfilmprosjekter med kunstnere. Det er viktig at det er kunstnere fordi de er smartere og klokere enn alle andre mennesker. Hvorfor blir det bedre film når kunstnere lager den? – Ofte er film for lite utfordrende, den skal ikke tvinge meg til å tenke eller tvile, den er omsvøpet av Hollywood-tåke som skal underholde meg, forhindre meg i å tenke, vurdere eller undersøke. Det er for mange filmer og for mange filmskapere som tar for lite sjanser, som ikke tør å prøve noe nytt. Og med all respekt til norsk film, det å lage en 22 millioners CGI-basert actionfilm om flyu-

lykker, eller noe slikt, eller å lage thrillerfilmer som har lært fra Scream-trilogien hvordan man skal være kul på skjermen, har ingenting med å utfordre tilskueren å gjøre. Dette er noe som jeg tror filmbransjen både i Norge, Tyskland, antakeligvis hele Europa håper på. Og der er kunstnere veldig viktig, de tenker i nye baner, og vil utfordre oppfattelsen av film – hele tiden. Du har jobbet lenge som kurator, hvor kommer filminteressen din fra? – Jeg var en kort periode leder for Stiftelsen Fotogalleriet, jeg har etablert en kunstforening her i Leipzig – D21 Kunstraum Leipzig, og har de siste fire årene har hatt ansvaret for en kuratert serie med eksperimentalfilm – Reihe Experimentalfilm. Det har gjort at interessen min for kunst har forandret seg, i retning av kunstfilm, eksperimentalfilm og etnografiske filmer. I tillegg skal det nevnes at jeg hadde nå avdøde Ellen Thrap-Meyer som lærer en periode, det var et crash-course i eksperimentalfilm, noe som har etterlatt krater i Hollywood-forståelsen min. Fortell om filmprosjektet du jobber med nå – A Spell To Ward Off The Darkness. – A Spell handler om ensomhet og om det å leve i alternative samfunnsformer. Om black metal, vikinger og om nordlys. Egentlig handler det om å være spirituell i dagens urbane og sekulariserte samfunn. Prosjektet er et lite speil av de sammenfattede interessene til Ben Rivers og Ben Russell, to kunstnere og filmskapere som har mye til felles, men som aldri har jobbet med noe sammen tidligere. For de uinnvidde, hvem er Ben Rivers og Ben Russell? – To av de kuleste kunstnere jeg har jobbet med så langt. Rivers er britisk og jobber

Vi er alle interessert i forskjellige uttrykk og former for spiritualisme – magi, søken, psychedelia …”

med film, hovedsaklig 16mm, som blir brukt i installasjoner i utstillingssammenhenger. Filmene har en klar romantisk touch – han jobber veldig ofte med outsidere som prøver å finne nye måter å bo på, ofte langt vekk fra sivilisasjonen. Hans siste film Slow Action har fått stor oppmerksomhet blant annet under Filmfestivalen i Rotterdam. Og Russell? – Ben Russell bor i Chicago, han er født i 1976, og er kunstner, filmskaper og filmprofessor. Filmene hans handler ofte om opplevelser, og har interesse for det spirituelle, performative og det skulpturelle. Hans første langfilm, Let Each One Go Where He May, er fantastisk. Hvorfor har dere valgt å skyte A Spell i Norge? Har det med penger å gjøre? – Siden Rivers og Russell begge er interessert i black metal, natur – Rivers har laget filmer i Norge tidligere – bortgjemte steder og individets oppfattelse av omgivelsene, føltes Norge som et perfekt sted å lage en film. Vi er alle interessert i forskjellige uttrykk og former for spiritualisme – magi, søken, psychedelia … Penger er viktig når man bestemmer seg for å lage noe, men dette blir ikke laget for å skaffe penger. Men siden du spør, vi har søkt om støtte fra Norsk Kulturråd og håper at de vil være med på dette. På et tidligere stadium ville vi søke om støtte fra NFI, men av tidsgrunner viste det seg å være svært vanskelig. I tillegg leter vi etter andre samarbeidspartnere. Hva er elementene i filmen, og hva forsøker den å gjøre? – Filmen har mange elementer som alle handler om å forstå det som driver deg, en person, egentlig hvilken som helst person. Robert AA Lowe, som spilles av Robert AA Lowe skal leve alene ute i naturen oppe i nord. Vi skal bygge en alternativ kommune med Drop City i Colorado på sekstitallet som forbilde. Og vi skal vise et vikingspill. Den vil

bli en taktil opplevelse, film som ikke snakker bare til intellektet men også til deg som følelsesperson – eller til deg som spirituell person. Den er blant annet beskrevet som etnografisk. Hva sier den om Norge? Hvilke miljøer går den inn i? – Den viser sider av Norge som ikke er vist på film alt for ofte. Deler av filmen blir spilt inn i Lofoten, som så godt som aldri er blitt vist på film. Vi skal lage en CGI-versjon av nordlyset, som en kommentar til filmmediets problem med å beskrive et slikt fenomen. Er dette langfilm eller kunst? – Begge deler. Det ferdige resultatet er både en langfilm og en filminstallasjon. Langfilmen blir nitti minutter lang, mens utstillingen skal lages som tre geodetiske domer, basert på de Drop City-inspirerte domene som skal bygges for å bo i over noen uker i sommer. Hver installasjon skal vise én del av de tre delene som filmen er delt opp i. Og når skal den ferdigstilles? – Om alt går etter planen; om ett år. Målet er å ha premiere i Cannes 2012 for filmen og premiere på utstilling i Ghent i april 2012. Hvilke andre filmprosjekter driver Vitakuben? – De som er bekreftet er et prosjekt med Knut Åsdam i Kirkenes og Murmansk, i samarbeide med Pikene på Broen. Et annet er et lengre kortfilmprosjekt og utstilling med Declan Clarke, og et langfilmprosjekt med Leipzig-baserte Loretta Fahrenholz. Vi har også begynt å utvikle et konsept som baserer seg på en myte om den siste personen som ble halshugget i Lofoten i 1814, Tenneskaspara. Vi skal se på koblingen mellom denne myten og Medea-myten, spesielt slik Medea blir beskrevet i Christa Wolfs roman med samme navn. Dette prosjektet har ennå ikke noen samarbeidspartnere. A Spell To Ward Off The Darkness har – ideelt sett – premiere i Cannes neste år. 5/2011

Den største kuriositeten på VG-lista av alle vestlendingene som kom surfende over Hardangervidda med bergensbølgen, er Leo Ajkic. Han er ikke på lista, men på alle de røde løperne. Han har aldri rappet eller sunget, men kanskje holdt i flest mikrofoner av dem alle. FOTO FRANCISCO MUNOZ Leo: Ke det gaori, ke de stauri. Snakk norsk din bægænser. – Det betyr «how do you do», liksom. «What’s up», liksom. Sånn som de sier i USA. Vi bruker det mye i gjengen.

Hvorfor prater vi med deg? – Det må dere nesten spørre dere selv om. Det var dere som ville intervjue meg.

Du twitret «Osama R.i.P Baby – Obama next maybe?» da Osama ble plaffa ned og dumpet i Kong Neptuns lekegrind …

… var det en gledens ellers sorgens dag for deg? – Jeg vet ikke om det er sant en gang, jeg. Jeg gir faen. Det går uansett ikke hardt inn på meg.

Synes du det er tøft å true med presidentdrap fra hybelen din i Laksevåg? – Obama graver sin egen grav uansett.

Blir det lettere å være muslim fremover nå? – Vanskeligere. For hver Osama de tar, blir det ti nye som vil ta plassen hans.

Vent, eller var det katolikk du var? – Jeg er en bosnier fra et blandet ekteskap. Jeg ser på meg selv som muslim. Men det er mer kulturen, tradisjonen, jeg identifiserer meg med.

Om kristendommen er en iPhonereligion, som du proklamerte på Trygdekontoret, er Bamas «5 om dagen» Norges svar på islam? Blir det en smoothie om dagen på deg? – På en religiøs skala fra 1-10, er jeg cirka 1. Jeg er ikke troende muslim. Gud finnes ikke. Eller, jeg vet ikke om Gud finnes. Jeg tror ikke det. Ikke slik våre religioner presenterer Gud i hvert fall.

Kjenner du noen terrorister? – Ja, femten stykker. Hei, hva tror dere? Hadde jeg kjent noen, hadde jeg ikke sagt det til dere! Den eneste terroristen i verden er USA.

1 6 1

Om Vesten versus radikal-islam er den nye kalde krigen. Hvem er du?

Ajkic Treholt? He he. – Jeg er Sveits og jeg er Sverige. Jeg er nøytral. Jeg bare tjener penger på at de andre er i krig. Samtidig kan jeg være den som forteller til den ene siden at den andre siden slenger dritt. Der er jeg. Vietnameserne har falt og B-gjengen har starta suppekjøkken. Er du den siste gangsteren i Norge? – Shit. Jeg bor i Norge, jeg kan ikke snakke om slike ting. Jeg er ikke en gangster, jeg jobber i statskanalen NRK, driver NMG/G-Huset og Leo Ajkic ENT på fulltid.

6 1 78

Er faren din stolt av deg? – Ja. Seff.

5/2011

Anser du deg selv som en intellektuell? -– Ja. Eller nei. Jeg er ikke med i den intellektuelle gjengen i hvert fall. Men jeg har kanskje større IQ enn alle de som kaller seg intellektuelle.

Kan du på stående fot komme med en løsning på sigøynerproblemet i Oslo? – Nei, det får være å jage dem vekk og bare si: «stikk!» Kaste steiner på dem. Hvis alle er enige om det lissom. Men vi får ta et demokratisk valg først. Hehe.

1 6 1

Hva slags utdanning har du?

Fullførte du videregående? – Jaja, jeg påbegynte til og med universitetsutdannelse. Jeg tok emnene akademisk skriving, ex.phil, og sosialantropologi. Men universitetet er ikke noe for meg. Den eneste grunnen til at jeg trivdes var på grunn av alle damene. Jeg kunne aldri tenkte meg å bli lege, liksom, å bare holde på innenfor ett felt. Jeg vil ha masse kunnskap. Har du noen gang lest en bok? – Jeg har nettopp kjøpt meg to nye bøker: Freakonomics og SuperFreakonomics. Jeg leser egentlig aldri bøker, jeg ser mye heller film. Men da jeg gikk på skole i Bosnia leste jeg en bok i uka. Vi måtte lese 200-300 sider på et par dager. Heavy shit. I tillegg måtte vi skrive oppsummeringer etterpå. Det var helt VGS-nivå på barneskolen. Jeg fikk god disiplin av det, og jeg var veldig god i matte på den tiden. Jeg deltok faktisk i kretsmesterskapet i matte. Alt i livet kan regnes ut, vet du. Men jeg er ikke nørd.

Hva er gærent med norsk media? – Det er ikke noe gærent med norsk media, men de trenger mer fet underholdning. Det kunne vært bedre. Se til Japan, de tar det hele veien. I Norge er det greit å banne og si stygge ting, men man må gjøre ting som er moralsk riktig. Du kan ikke skremme en unge på seks år liksom, gjøre barnet dødsredd og så le av det og si at du kødda etterpå. Det går ikke. Ting kan ikke bli for drøyt.

Er du fattigmannens Ali G? – Nei, jeg er ikke noe Ali G. Jeg var inspirert av Ali G da jeg var yngre, men nå er jeg mer Ricky Gervais.

1 6 1

Hva har du å tilføre i norsk media? – Krydder.

Mmh, bosnisk krydder! – Det er alltid de samme folka i media, som oppfører seg på en viss måte. De har alle gått på samme skole. Jeg gjør det på min måte. Jeg driter i det, for jeg er ikke redd for å dumme meg ut. Jeg er jævlig takknemlig for at jeg får gjøre det jeg gjør, men jeg behandler det som om jeg er utakknemlig. Kjører stil vet du. Hva går på TV i Bosnia? – Nesten det sammen som her. Idol, Skal vi danse, Big Brother. Same shit. Dokumentarer. Men om den dokumentaren NRKs Brennpunkt sendte der de holder bosniske myndigheter «ansvarlige» for Srebrenicas fall hadde blitt sendt der nede, hadde alle i tv-kanalen blitt slaktet samme dag. De hadde bomba hele gjengen. Det var nær til propaganda. Skikkelig fucked up.

Du fulgte opp med å be hele Brennpunkt-redaksjonen suge feit hestepikk.

– Ja. Nå som du er en del av bygget, skal du gjøre noe med det eller var det bare store ord? EH? – NRK vil ha Leo og Leo vil ha NRK. Derfor kan jeg si: «fuck NRK». De tør ikke fucke med meg i den posisjonen jeg er nå, for i det siste har jeg fått masse tilbud fra andre konkurrerende tv-kanaler som også vil ha meg. Men vil Leo ha dem? Jeg og NRK er så gode venner at jeg kan si fuck you til dem. Hehe. Ke det gaori, ke de stauri.

Du verken rapper, synger, produserer eller spiller instrument. Hva er egentlig din rolle i A-laget? – Jeg er manager.

A.k.a maskot og fluffer? – Naaay. Jeg er mentor, manager og jobber med strategi. Business. Men vi holder det undergrunn, ikke sant.

Kan vi vente oss god gammeldags massegravende journalistikk fra deg fremover eller skal du vinne Gullruta med den syvhundreogfemtifjerde «rock ’n roll»-varianten av fem på gata? – Tingen er at folk aldri må forvente noe fra meg. Med en gang du forventer noe blir du skuffet. Eller overrasket. Jeg driter i research. Jeg tar alt som det kommer og gjør det jeg gjør.

6 1

Du sier du gjør hva som helst for å stige i rang … – Ja.

Mørkt-rang-o-lemma: Det omskårede alibiet i neste sesong av Trekant eller et syv siders portrettintervju i Magasinet som Frp-Birkedals ukjente offer? – Vent, er ikke han Frp-duden homo? Jeg er ikke homo. Jeg er ikke omskåret heller. Men jeg kan godt ofre tuppen, for jeg har ikke så mye bruk for den uansett. Men om du knuller en dame i NRK, kommer du deg oppover, vet du. Jeg jobber med saken. Jeg går for de produksjonsansvarlige. Hva er du redd for? – Mener dere 2012 lissom? Eller personlig frykt? Svineinfluensa er vel de fleste av oss muslimene litt redd for, flaut å få det lissom.

Eller å ikke leve opp til rollen som TV-høstens rappkjefta-integrertjenteinnvandrer-kvote kanskje? – Nei, nei, nei. Jeg er ikke redd for noe. Jeg har det greit karrieremessig, for det jeg gjør nå bare kom til meg. Jeg har jo jobbet hardt for å komme dit jeg er, men hvis jeg må gjøre noe annet en dag, så går det helt fint.

Mørkt-etno-lemma: invitere Åsne Seierstad hjem til familien din i Bosnia for å skrive bok, eller bli Åsne Seierstads nye au pair og gartner? – Hvem er Åse Seierstad?

1 6 1

Først og fremst Norges mest kjente kvinnelige krigsjournalist, på en måte.

Dø, hun er først og fremst en blond kvinne. – Aldri hørt om henne ass. Jeg følger ikke så godt med i media. Hvor gamle er barna da?

En er nyfødt og en er på to og et halvt. – Jeg ser at penger er likhetstrekket her. Men jeg kan sikkert tjene mer penger på boka enn på barna.

Dårlig dømmekraft. Det er jo hun som alltid sitter igjen med alle pengene! – Seriøst? Ok, fuck it. Jeg tar barna hennes og selger dem på svartebørsen i Balkan.

Hvordan reagerer folk når du konfronterer dem med spørsmål? Blir de redde for deg fordi du er utlending? – Noen kan bli redde. Men nettopp fordi jeg er utlending kan jeg ofte spørre om ting ikke nordmenn kunne spurt om. Noen merker ikke at jeg er utlending. De spør om hvor jeg er fra i Sunnmøre. Og så sier jeg at jeg hater utlendinger. Og så svarer de at de også hater utlendinger. Hahaha, og så ler vi sammen. Høyt.

Men du er jo en monsterbergenser på to meter med gulltenner! – Nei, jeg går ikke så ofte med grillz lenger. Nå er tennene mine helt vanlige. Se!

Er nordmenn rasister? – Ja, men ikke alle. Jeg skal ikke generalisere, men generelt er det ikke så direkte her. Det er mer i det skjulte, som for eksempel at du ikke blir invitert med hjem til folk. At du ikke får være med i gjengen. I andre land er folk mer direkte, ta Frankrike, Spania og Bosnia for eksempel. I Bosnia kaster de bananer på John Carew. Shit, jeg kan kritisere mine egne folk også.

Hva synes du om norske menn? – Jeg har mange norske kompiser, men jeg er ikke homofil altså. De får gjøre sin greie.

6 1 6 1

Så alle de norske kompisene dine er homo? Haha.

Balkanbrødre er så harde ass.

Hvem er Norges største pussy? – Ah, det er så mange som er pussies, det er så mange dicks og så mange assholes. Norges største pussy? Det er Ari Behn. Har ser ut som en skikkelig pussy. Men det kan jo hende han er skikkelig hard også, med tanke på de orgiene og sånn. Ravi ser umiddelbart heftig pussy ut. Vi har hørt du er en jævel på å freestyle’e, Leo. Kan du gi hasjmarsjen et nytt slogan? – Jeg er best på beatboxing. Jeg må nesten si at jeg tar avstand fra marihuana. Men den dagen marihuana blir lovlig, hopper jeg frem i toget og røyker meg en jonny.

NRK tør ikke fucke med meg i den posisjonen jeg er nå.”

Leo Ajkic (1983): Fra programleder i MTV Cribs-spoofen Kåk på midten av 00-tallet, portrettserien Gate og THC-effekten på BT-TV, degosboss i Chess-reklamene, servitør av skråblikk med Flippeligaen på TV2, til etterdilter av John Vaular Fjordenbaby & Gjengen. Leo tok steget ut av backstagen og inn på NRKs kostymelager da han ble Hove- og Øya-reporter for P3 i fjor sommer. Per i dag er han bosatt i Bergen, der han tar seg av gutta i A-laget og NMG/Ghuset. I tillegg jobber han som utegående reporter for Banden på P3 innenfor temaene sex, dop, vold, penger og religion. NMG/G-huset: Bergensbasert plateselskap og musikkollektiv som samler byens hete gate-flammer under samme fane, blant annet rapcrewet A-laget, John Olav Nilsen & Gjengen, Lars Vaular og Fjorden Baby! 5/2011

NODe Berlin Oslo

O�LO

15.– 2 0 AUG . U 2

Z JAZ

, lson» i W ancy N g l i t st ddin e l e l y W H Solli son, int, « r i l a a l s d A s i V tou Mose jørn , B t , e Allen t med k n c i » i u e n n s Q l ia n Gru arrel e Math l H l y m vind i G o e t / å , n P « e , Band nriks trio, kken e a d H b n r lu e No /Arve g n l lage a e g H r / ugge o B d k , n t S t a islev ekste Anita l S f l n o o et/r pen -Olss m m o Aars a K i l z, erg, Wil a f b f l n l u a r a f t Staf ngt H t/erik e f B o / t l etic g e n o s r g s K a e W sen, Karin rio, M n t , t e r e t g æ Quin r Jør Molv e P r / e e t t e alk rian B , » Nils P ed Jon B g stron m m k r nd, o A a s Bo B g n p i wshi ing s / o s l s l i e D F « Kelly e e h t c a e& d, Gr o Blad o eastw e l .fl. y K m s d oo Phil W

L A V � T � FE 25 ÅR

www

.osloja

zz.no

Billetter www.billettservice.no – 815 33 133

110429_ojf_ad_241x360_ah.indd 1

29.04.2011 15:40:59 Uhr