[Title will be auto-generated] by NATT&DAG

TRONDHEIM 05 - MAI 2011 // NATT&DAGS ”VÆPNET FREDSBEVARENDE KONFLIKT” NUMMER

LEIF MAGNE TANGEN DET AKUTTE MENNESKET ROBIN ARTHUR RUMBLE IN RHODOS JENS CARELIUS SUGAR LOUISE PROCLAMATION THE HEX +++

& MØTER SNORRE VALEN LUFTFORSVARTES MUSIKKKORPS

WWW.NATTOGDAG.NO

MINDFLOW SLÅR PÅ HARDTROMMA

PIN-UPS FOR KRIG

TOMAS ESPEDAL STÅR IMOT LITTERATUREN

ÅSNE SEIERSTAD

- LAR SEG IKKE STYRE AV JUSSEN

Snorre Valen / Foto: Thomas Sørgård

Natt&Dag - Siden 1988

Alpha Blondy El General Wo Calling

Fri entré

Atif Aslam Kossa Diomande

Performing Arts Festival

Linton Kwesi Johnson

Rådhusplassen, Oslo Fre 29. - søn 31. juli 2011

Ky Mani Marley Arif Lohar

Musikk • Dans • Teater • Litteratur • Film • Utstillinger • Kunsthåndverk • Mat

Ky Mani Marley • Karpe Diem • Atif Aslam •

Orchestre National de Barbes

Jazzy B • Alpha Blondy • Orchestre National de Barbes • El General • Panjabi MC • Sain Zahoor • Queendom • Sher Miandad Qawaal • Linton Kwesi Johnson •

Karpe Diem Panjabi MC

Sarah Ahmad • Suraj & Chand Khan • Arieb • Arif Lohar • Goonga & Mitu Sain • Ras Nas • Bambu • WoCalling • ENVY • Elektrotango • Kossa Diomande & Tuba Orchestra • Bertrand Besigye • Aida Nadeem • Beat Life • Xclusive • Uriel Seri • Ivan Mazuze • Tabanka Crew • Two1Three • One Unity • Reshail Mansoor • Nadia Pilipenko & Dennis • John Dhitta • Luis Guerra • Ashraf Sharif Khan • Sri Lal • Veronica Salinas • Yussuf Mehdi • Dada Padumjii • Oslo Dholies • Capoiera • Dukkenikkerne • m.m.

Jazzy B Sain Zahoor

KlubbMela

MelaTalks

GateMela

MelaFantasi

MelaLitteratur

Mela Iqra

Sher Miandad Shakti Mohan

melafestivalen.no

Samarbeidspartnere: Kulturdepartementet Utenriksdepartementet

Untitled-3.indd 1

Kulturetaten Oslo kommune 02.05.11 13.47

INNHOLD

TRONDHEIM - MAI 2011 Sjefredaktør CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no Redaktør Bergen & Stavanger HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no Redaktør Trondheim KARI KRISTENSEN kristensen@nattogdag.no Redaksjonsjef MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no Redaksjonsassistent EMMA CLARE GABRIELSEN emma@nattogdag.no Art Direction LOUD AND CLEAR www.loudandclear.no AD-Assistent ANDREAS TYLDEN tylden@nattogdag.no Cover THOMAS SØRGÅRD Skribenter TORE ANDVIG WENCHE SUNDT BENDIXVOLD TORGEIR BLOK RAGNHILD TOFT BROCHMANN ANDREAS FALKENBERG CHRISTIAN FORSBERG EMMA CLARE GABRIELSEN INGER LISE HAMMERSTRØM ESPEN INGEBRIGTSEN AKSEL KIELLAND LENA JOHNSEN KARI KRISTENSEN KNUT M. KRISTENSEN TETE LIDBOM LARS KRISTIAN MIDTSJØ MARIA MOSENG LINDA NGYEN JØRGEN NORDENG ULRIKKE NORDSETH HÅVARD RINGEN MATHIAS RØDAHL OLE ØYVIND SAND HOLTH HANS CHRISTIAN SKOVHOLT CAMILLA TORP ANDREAS TYLDEN MARIE-ALIX VOISIN ISDAHL AINA VILLANGER

Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN

Salg- og markedsjef PHUONG CEDRIK VAN PHAN Markedsavdeling BJØRN AUNE ANDERS B. HANSEN JOHNNY JENSEN ALEXANDER SCHEI MARIUS SOMMERFELDT TJERAN VINJE salg@nattogdag.no Økonomi NETLEDGER Utgiver NATT&DAG MEDIA Trykk MEDIA NORGE TRYKK OSLO Opplag 67.000

REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL

HVILKEN BUNAD SKAL DU VELGE? ................................................................................................................. 10 FORSVARETS CHEERLEADERE .......................................................................................................................... 8 BASICALLY DRUMS - MINDFLOW ..................................................................................................................... 15 TOMAS ESPEDAL – IMOT LITTERATUREN ...................................................................................................... 17 HVOR VAR DU DA ÅSNE SEIERSTAD BRAKK PENNEN? ................................................................................. 21 MOTESERIE – MODERN WARRIOR ................................................................................................................... 33 PERSONLIGHETENS TYV ................................................................................................................................. 42 MAT ................................................................................................................................................................... 44 KONSERT .......................................................................................................................................................... 46 SHOPPING ........................................................................................................................................................ 47 KLUBB ............................................................................................................................................................... 48 LITTERATUR ..................................................................................................................................................... 50 KUNST ............................................................................................................................................................... 52 MOTE ................................................................................................................................................................. 54 SCENEKUNST ................................................................................................................................................... 56 DEN SPANSKE INKVISISJONEN ...................................................................................................................... 60 MUSIKK – JENS CARELIUS, RUMBLE IN RHODOS, THE KILLS ...................................................................... 62 FILM – DET AKUTTE MENNESKET, SOURCE CODE, THOR ............................................................................. 70 NATT&DAG MØTER SNORRE VALEN ............................................................................................................... 78

Natt&Dag Oslo Nedre Slottsgate 25 N-0157 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 Telefaks: 92 17 52 42 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen Natt&Dag Trondheim Munkegata 39-41 N-7011 Trondheim For tips og presse: film@nattogdag.no musikk@nattogdag.no uteliv@nattogdag.no mote@nattogdag.no kunst@nattogdag.no scenekunst@nattogdag.no restaurant@nattogdag.no litteratur@nattogdag.no

WWW.NATTOGDAG.NO Fotografer LAURA ANN MORRISON THOMAS SØRGÅRD LENA JOHNSEN LINDA NGYEN

Takk til: Adam&Eva, Tina Larsen, Tine Andrea Storløs, Linn M. Nordgård, Suuz, Bogart, Natasja, Din Sko, Fretex, HM, Carlings.

Illustrasjon ANDREAS TYLDEN

DETTE HØRTE VI PÅ

LES AVISEN DIGITALT

WWW.NATTOGDAG.NO

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis! 4

5/2011

62 0

! r e t k n u lhøydep

a v i t s e f e ny l i t n e m om

Velk

15. & 16

. juli

FREDAG LØRDAG Erik & Kr iss Sie Hans Bol G ubba landsås Odd Nord Björn Ros stoga enström Henning Tornado G K v itnes o l d Sjuende Meyer & Far I Hus Dahlberg et Staut Tydal Kul turskole s o h F g o l l a k s s Paa Tur d n å h r Fo e c i v r e Eirik Gjen s t t Bille demsjø Se www.tydalsfestivaln.no for mer info

OVERHØRT

LEDER

...

Hva skjer når en broket forsamling av middelaldrende alfahanner fra NRKU blir go’brisne og fandenivoldske i øya, går lei av Bogstadveien og drar til Holmenkollåsen for å gjøre seg fete? De brysker med fjæra, ypper med overklasseramper og avslutter kvelden med å kræsje hjemme-alene-festen til en kvinneskulptur-arving, og rasker med seg eplelikør og en flaske sjampis tilsvarende en gjennomsnittlig månedslønn i offentlig sektor. Dagen etter ble drikkevarene levert tilbake av et duknakket sendebud med fyllenerver i frykt for medieoppslag. Utrygd ass. Opplands Bukowski spooner med eksfotballspillere som liker å suge i seg dop. Henda over dyna, gutter! NATT&DAG har alltid drevet med VERBAL SLOSSKAMP (Wow. Skrev vi akkurat det?), men nå har et av redaksjonsmedlemmene blitt kraftig lei av hakking på tastaturet, steppet ned fra Alteret og denga laus på en hissigper på byen. Jøss. Chill out man.

Hver første vårkveld termometeret kryper over 15 grader fylles nok et dusin Oslomager med uutholdelige mengder nostalgiske nattsvermere etter 00-tallets mest kuriøse utelivskonsept. Stedet der (drømmende stemmeleie) kunstnere og kunstneriske sjeler gikk i symbiose med en fargerik betjening og skrullete acts og Maradona satt på taket og skuet ut over Slottsparken med et uutgrunnelig smil om munnen, der ja, og klagingen tar til igjen: SAVNER SPASIBAR!!!...1!!!. Hvem tar ansvar for å åpne sjappa igjen så vi slipper å overhøre mer sutring? La oss foreslå navnet до свидания...

5/2011

SKJEBNESVANGERSKAP

[Vi] er unike fordi vi er det første rendyrkede kulturmagasinet som dekker hele spekteret.» – Aftenposten K For noen uker tilbake kom det et nytt magasin til Narvesen-hyllene unnfanget i et av Norges største og tyngste mediehus – Aftenposten. Vi hadde ventet i spenning på å bla igjennom avkommet og få bekreftet våre fordommer, og om sant skal skrives forventet vi ikke stort annet av den stivrygga mediekjempen enn en fremprovosert skiveutglidning av sammenstøtet mellom en misunnelsesverdig D2suksess og nattbordskuffen til Hilde Haugsgjerd. Men en viss glede og spenning var der endog; kanskje, bare kanskje, ville den myke massen som renner ut av markedsprolapsen være entusiastiske journalister som endelig får vise muskler (vi vet de har) eller brette innsiden ut av en bevegelse vi ikke ante fant sted, for så å illustrere uante konsekvenser med erfarne penselstrøk og selvsikkert håndverk? Vi åpnet magasinet med en kiropraktors arroganse og brakk ryggen på midtsiden for å myke opp Medie-Norges friskeste ferskvare før vi lente oss tilbake i Ikea-sofaen og saumfarte bastarden for barnesykdommer. Susanne Sundfør blunker med Black Swan-vipper på coveret og proklamerer med det magasinets suicidale eksistensgrunnlag; en halv-pent innpakket schizo-reise på print, som med seks innkjøpte utenlandske saker av ni artikler totalt (ref. deres egen innholdsliste) utviser en grunnleggende mistillit til hele det komplekse fenomenet (kultur) de ønsker å guide oss til; ingen nye norske penner (foruten coverjenta selv som til vår forferdelse får lansere sin poesikarriere), ingen nyvinning, og intet etterlatt inntrykk av at nettopp dette magasinet ønsker å være med å løfte kultur, verken som forståelse eller produksjon. Alle casene som krever noe utover ens egen Mac og en Bachelor fra Blindern i medie- og kommunikasjonslære, er redaksjonelle produkter (fra henholdsvis Svenska Dagbladet, NY Times, El País, Modern Painters og The Sunday Times) som nonchalant plukkes fra hyllene i den globale butikkjeden WIKIMART – Why ask questions or work when someone better than you and who really cares do? Også kjent som WWW.GOOGLE.COMIGJENAJÆVLAKVASIKULTURELLEHYKLERE Nei, Kristin Valla og Aftenposten K bekrefter dessverre det vi allerede visste, men hadde et naivt håp om at de i det minste kunne bidra med en forsinkelse til; at samtlige skribent- og journalistspirer i Norge med ambisjoner og ideer om konseptuell og nytenkende kulturjournalistikk kommer nærmere og nærmere en skjebne der valget står mellom smale publikasjoner og blogger, eller indoktrinering i tittel/ kjendis/kommentar/oversettings/ta-fra-de-internasjonalesom-tør-å-pushe-grenser-og-faktisk-gjøre-research-arbeid, om de vil komme seg inn i mediebransjen. Christian Forsberg, Sjefredaktør NATT&DAG

UREDD made this | foto: Marit Sommervold

*ANALOG LIKING* (hva liker du?)

TIDENS ÅND

OVERHØRT

ADECCO 1 Hahaha, folk i Adecco har dårligere betalt enn oss i Natt&Dag. Tjuvflaks at det ikke er noen eldre eller syke som må lide når vi er overarbeidet.

1 1

ADECCO 2 – THE IRONY Backrekka til RBK (vi nevner ikke navn) fra Sverige – vi håper virkelig dere tre får mindre betalt enn polakkene som jobber for Adecco. Vel – i Adeccoligaen havner dere jo uansett neste år.

2 1

MATMAFIAEN Unnskyld oss, men hvilken butikk skal vi nå handle på for å ikke ha dårlig samvittighet eller for å ikke bli feilernært eller loppa for penger? Maliks på Buran eller Sima på Rosendal? Og de får vel maten sin fra Norgesgruppen uansett. Nei, er det noen som blir med å starte et drivhus, så er det bare å maile oss. Topp om du har noen kyr og høns også.

3 1

HELLS ANGELS & RBK «Yo, du må ta kontakt, ellers blir det fysisk», er tekstmeldingen som skal være sendt fra godklumpen Leifen i Hells Angels til en av hans medarbeidere i klubben han mener er akkurat det samme som Rosenborg Ballklubb. Hvis det er slik, synes vi synd på Hells Angels, og gir de et tips om at de i så fall burde tenke på å skifte ut klubbstyret sitt.

4 1

5 1

KRAMPSPORT Jenter danser striptease, vestkantfossiler hakker i stykker familien med kjøttkniv om ikke påmeldingen til Birken går gjennom og nå, plutselig, skal alle gutter hoppe inn i buret og fighte blodtørstig MMA! Hva faen skjedde med pingpong og klinkekuler? Vi peser i bakken og flipper noen jojo-triks, mens disse nymotens avantgardesportsutøverne bryter rundt i ringen: sparker, slår, kaster og dør. Men *dong* *dong* … vent nå litt! Er ikke også MDMA mer populært enn baconpølse for tiden? Og vi som forutså hele greia med vår famøse MMA på MDMA! Fy faen, det er alle en gjeng med trendhorer, vi er så waaayyyy past det greia der, kjører hallusinogene tryptaminer og Tusenfrydkarusell, yo. See you never, losers. Vrooom! Fastlane.

6 1

UTPULT KULTURARV Black Metal-sjokolade, Black Metal-turisme, Black Metal-blyantspisser … og kunstutstilling nummer tre million et hundre og førtifem om vår «unike mørke eksportvare», Nordic darkness ved Kristinehamns Cuntmuseum hos våre slavenaboer i øst. Men prikken over den likebleke i-en må nesten være at den råtøffe kaffeindustrien nå har slengt seg på denne nye Innovasjon Norge-eksportstrategien drapert i jomfruelig geiteblod: «Inspirert av den norske Black Metalkulturen, kombinert med uttrykket «svart kaffe» lanserer vi den litt rocka, kraftfulle og hårete kaffen – «Black Coffee». Dette er kultkaffen, fremfor noen.» Hva blir det neste? Barbie med corpse paint og kappe, eller kanskje primus med liklukt? Vi håper derfor at, nei, vi oppfordrer noen unge, ressurssterke, antisosiale black metal-dogmatikere der ute, om å gjøre en grundig reclaim-operasjon, som helst inkluderer drap, trusler, terrorisme, bomber og brann. Men når det er sagt, who are we kidding?! Seff kommer vi til å gurgle i oss litt Black Metal-kaffe! Slurp :) Hail Evil Brente Kaffebønner! \m/(>_<)\m/ Ave Satanas så fin ny espressokanne da gitt!

7 1

NO MORE NEDENTILTAK Du står i kroken på dansegulvet og lepjer i deg en halvliter og myser utover folkehavet. Gjennom stroberegnet faller øya på en jente som vrir seg rolig og deilig selvsikkert til musikken, alene, uaffektert av menneskene rundt henne. Faen så vakker hun er. Du står der, lamslått, og legger deg i selen for å sjarmere, imponere, evakuere og, til slutt, penetrere. Men for all del: ikke forvent deg en myk barnerumpe i skrevet, lille ridder; jungeltelegrafen (hehe) kan fortelle oss at busken har vokst tilbake. Det er ikke snakk om den utemmede syttitallsvarianten, men pent og pyntelig på toppen av berget. Jepp. Glattbarbert pedoparkett er two thousand and late.

1 8

5/2011

... Det ryktes om en åpning av en ny serveringsplass på Kristiansten Festning der gamle bransjeløver skal stå for moroa. Dette blir nok topp, men vi håper vi fortsatt kan ta med sixpacken og grillpølsene våre opp på Festningen som før. Storåsfestivalen ser ut til å klare å lage noe som heter festival i år også, men ingen vet foreløpig hvilke band som kommer. Sveinung Gangsta Sundli har henta Chamillionaire over dammen til å spille på Vannspeilet i sommer sammen med Admiral P, Erik&Kriss og hans nye homies Bromstad Billionaires. Vi visste da hele tiden at G-noten som var tattovert på armen til Sundli sto for Gangsta og ikke Gåte.

WHITE POWERMÅNEDER Den yngre generasjonen (19-22) har langt bedre drikkevaner enn oss midten-av-80-tallet alkospedbarn. Mens vi var den siste generasjonen med good ol’ grøftefyll som del av den norske oppdragelsen, sipper disse velfriserte englene to-tre glass før de chit-chatter litt temperert om ingenting og smeller opp et intetsigende blogginnlegg om kanelboller og gule hotpants. Men bitterhet og sjalusi til side. Alkoholismen har virkelig tatt tak, motherfuckers, og flere og flere må seile opp det hvite flagget og trosse Kong Alkoholikas befalinger om én flaske whisky og hundre spor aggressiv hiphop på vors. Sjangling er ikke lenger sjarmerende som på nittitallet da Petter og Ulf drakk to kasser øl før gymtimen og spydde pollockianske drypp ut over hele jentegraderoben. Hvite måneder med Farris, Virgin Mary og kjempespennende samtaler med alle de smarte, interessante menneskene på byen i Oslo, er den nye black out drunk, skyggebokse med et tre, sparke ned søppelkasser og kline med bestekompisen.

Motstand bør markeres med kultur”

Til nå kalt «rockefestival for rockere, men også andre hipstere»; Pstereo, begynner å slå på stortromma og flørter med hip-hop- og klubbpublikummet. Til nå har de booket The Roots, Newham Generals og Jamie Woon for de danseglade. Om det fortsetter på denne måten, kan det jo hende Pstereo blir hundre prosent Prepple-fritt i 2012. Tenke seg til. Det ryktes at noen fra Buranklubben (eller Buran Musikksenter for å være nøyaktig) skal åpne Buranklubben for voksne for å øke omsetningen, bare ikke på Buran. Høres bra ut, vi har alltid ønska at Buran ikke lå på Buran. Frisørsalongen Ahead som ikke akkurat er kjent for å spille lav taffelmusikk fra før av har nå investert i Funkion One-anlegg, det samme anlegget som er nede på SUPA. Så nå kan du gå ut derfra med både mindre hår og mindre hørsel. Anbefales selvfølgelig, hørsel er oppskrytt. Noen fra bandet The Hex nektet å hilse på NATT&DAGs plateanmelder etter at han ga dem et velfortjent terningkast tre. Slik oppførsel kvalifiserer til terningkast to. Siri Narverud Moen har blitt mamma i Berlin etter å ha jobba i Music Export Norway i ni måneder. Vi gratulerer! Nattklubben som like gjerne kunne brent ned til grunnen en gang til; Rick’s har vunnet rettsaken mot E.C. Dahls Eiendom: Hurra, Rick’s og attenårsarrangementene lever videre. Gamle Chablis på Bakklandet fornyes til noe nytt og spennende. Blir det no taco

FORSVARETS CHEERLEADERE TEKST KNUT M. KRISTENSEN Vi enser at Luftforsvarets Musikkorps prøver å bytte ut fyrstekaka med sushi – det er åpenbart en fornyelse på gang. Men trenger egentlig våre lesere å lese om et musikkorps? Jeg treffer Øivind Anda fra Luftforsvarets Musikkorps på Brukbar. Han ankommer med en ung og hipp nyervervet promomann. Det første jeg lurer på er altså nødvendigheten av dette korpset, og Anda prøver veldig hardt å overbevise meg om at de har livets rett, noe det kan virke som om han klarer. I alle fall når han prater om vårens konserter. I mai markerer Luftforsvarets Musikkorps, Trondheims eneste profesjonelle blåseorkester, de viktige nasjonale hendelsene fra andre verdenskrig på lokal manér. Hva er funksjonen til LFMK egentlig? Har de en funksjon eller er de bare er tatt rett ut av en KLM-sketsj? – Det handler om å opprettholde moralen i krigstider. Et land uten kultur er intet å forsvare, det er vårt credo. Krig er en

nødvendig del av verden. De fleste musikerne har befalskurs og vet å behandle våpen. Men Anda, det er jo ikke krig i Norge! Tenk deg om, det har jo ikke vært krig på veldig lenge. Hva skal vi egentlig med dere? – Militæret er aldri populære i lange fredsperioder. Men med en gang freden trues, da skal vi være en selvfølge. Jeg sier ikke at vi trenger en ny krig, men vi kunne hatt godt av en oppmerksomhetsboost. I fredstider er uansett vår oppgave å underholde forsvaret, samt markere viktige historiske hendelser. Det var gjennom kultur en av de viktigste motstandskampene i Trøndelag ble ført – og det er kultur som binder et folk sammen. Derfor er det også selvsagt at motstanden bør markeres med kultur.

LFMK hyller Henry Gleditsch på Byscenen torsdag 5. mai og spiller i Nidarosdomen på Veterandagen 29. mai. LFMK vil gjerne samarbeide med lokale band i fremtiden. Et enkelt googlesøk gir deg kontaktinfo.

I år hyller LFMK grunnleggeren av Trøndelag Teater, Henry Gleditsch. Gleditsch var en aktiv motstandsmann under andre verdenskrig og en bauta i norsk kulturliv. Gleditsch ble henrettet på Falstad for blant annet følgende: Tyskerne ønsket kulturutveksling mellom Tyskland og Norge for å normalisere samfunnet. Gleditsch nektet å sende ut sine skuespillere. Tyskerne tvang Trøndelag teater til å gjennomføre tyske gjestespill. Gleditsch var ikke spesielt glad for dette. Han kontaktet sine bemidlede venner og fikk de til å kjøpe opp samtlige billetter. Det resulterte i at de tyske gjestespillene gikk for tomme saler. Senere, da Quisling var i byen, fikk Trondheim beskjed om at det skulle flagges fra alle offentlige bygninger. Gleditsch fikk ordre om å flagge, men svarte tørt: «Beklager, flagget tilhører teaterkafeen.» Gleditsch fikk en ny telefon: Det skal flagges uansett! Men da hadde flaggstengene blitt fjernet. De trengte angivelig et nytt strøk maling. På Trøndelag teater flagger man ikke for Quisling, sa Gleditsch.

NATT&DAGS ØLBAROMETER Enkelte serveringssteder opererer med VIP’s, gullkort, kompiskort, søster- og familiepriser, happy hours, sperregrenser, kostyme-rabatt, Band Aid, dj-foran-navnet-ditt-rabatt and the list goes on and on. Her går vi basic og ignorerer all mikk-makk. Dette er streite priser om ikke forutsetter flørting, toalettvisitter eller noe i garderobeveien. Som halvlitersentusiaster har vi regnet om prisene til 0,5 når noen serverer pingle-øl (*0,4), øl i shotglass (0,33) eller pappa-øl (**0,6). Prisene tar utgangspunkt i ukas vakreste time; fredag klokka 22:00. Etter dette dobler noen prisen og setter på en covercharge på en hundrings, mens andre fortsetter med det samme hele kvelden – men nå vet du i alle fall hva du får servert ute akkurat når Skavlan er på tv-en inne.

Mormors stue .................................... 37

Brukbar .............................................. 67

Fru Lundgreens .................................. 39

Supa .................................................. 67

Ricks ................................................ * 39

Pair’a’Dice ......................................... 57

DownTown ....................................... * 31

Frakken ............................................ * 67

Crash ............................................... * 61

Krambua ............................................ 68

Familien ............................................. 49

Den Gode Nabo ................................. 69

Bakgården Bar og Spiseri ................. 68

Lille London ....................................... 71

Barmuda .......................................... * 62

Bari .................................................... 69

Vista ................................................. * 62

Bar Circus .......................................... 45

Cafe Løkka ......................................... 61

Kos ..................................................... 72

Blæst ................................................. 66

Raus .................................................. 69

Olavs Pub .......................................... 65

Vega ................................................... 84

Bær & Bar ......................................... 66

Lille London ....................................... 71

VI SØKER FLERE KREATIVE FRISØRER KOM INNOM ELLER SEND SØKNAD TIL: BEATHE.KROPPAN@ADAMOGEVA.NO NEDRE BAKKLANDET 1 / TLF: 73 51 70 60 ONLINEBESTILLING: WWW.ADAMOGEVA.NO

TEST DEG SELV: HVILKEN BUNAD SKAL JEG VELGE? TEKST REDAKSJONEN Som du ser, er spørsmålet over egentlig to separate spørsmål som hver for seg har påført menneskehetens skarpeste hjerner uutholdelig akrobatikk i nesten

PÅ TRIKKEN Blåtrikken er så stappfull av mennesker at du har blitt presset opp fra bakkeplan og klamrer deg nå fast i holdekroken i taket. Mens trikken snegler seg av gårde og du svever der oppe, fastklemt og ubevegelig, kjenner du til din store forskrekkelse en klam hånd krype oppunder bunaden! I øyekroken ser du en gammel krok med grisebust gredd i midtskill og et flåsete tannløst smil, som nå begynner å beføle kjønnet ditt mens han nynner «Ja, vi elsker». Utmattet, sliten, ærlig talt litt giddalaus etter en lang dag med fløyter og flagg, velger du å berge, eller rettere sagt døyve situasjonen ved å lukke igjen øynene og tenke på: a) Trikketafseren er egentlig bare kjekke Orlando Bloom som researcher en ny slem tafserolle b) Farfar c) «Skal jeg kjøpe meg en ny Mountain bike? Den var billigere på Finn.no men jeg lurer på om den kanskje har steget i pris siden sist. Nam, potetgull er godt. Jeg gleder meg til hytteturen med jentene, det blir sikkert dødskos …»

1 1

Helsefag på Bjørknes Høyskole

Medisin Ernæring

Medisin grunnfag

Fysioterapi Kiropraktikk

Idrett Psykologi

Tannlege Veterinær

SØK NÅ! www.bjorknes.no/hoyskole info@bjorkneshoyskole.no www.facebook.com/bjorkneshoyskole www.twitter.com/bjorknescollege

PÅ FROKOSTEN På den årlige 17. maifrokosten med familien gir onkel Tellef deg en solid dunk på ryggtavla og minner deg på at du har sagt deg villig til å ta den sårt etterlengtede talen, aka samlingens høydepunkt. Du nikker og ler en nervøs latter som skjuler at du er helt blank og uforberedt. Full av samvittighet, reiser du deg opp, klirrer i juiceglasset og improviserer, freestyle, det første du henter opp fra det nedstøvede mentalarkivet: a) «Kjære familie. Dere er lyset som overvinner mørket. Når jeg er sammen med dere frykter jeg ikke lenger døden. Gjennom dere er livet evig. Gjennom dere er livet levelig. Dere er seere, og er ikke redde for å fortelle hva dere ser. Dere er de menneskene som har ser meg slik jeg aldri blir sett, i et åpent blikk der svakhetene mine ligger på rekke og rad uten at det gjør dere det minste skremt. Dere er mirakler, på annen måte går det ikke an å forklare det vidunderlige at vi er samlet her i dag. Gratla med dagen!»

2 1

Flest a) NORDLANDSBUNAD Du er en ekte menneskekjenner og full av sympati. Du ser menneskene rundt deg som det de virkelig er, samtidig som du er ærlig og oppriktig ovenfor dem. Du setter deg lett inn i andres situasjon og tar hensyn til det i oppførselen din, men blir ofte sippete og griner når du er full. Du har et ikke-ironisk forhold til Celine Dion, men mange kaller deg bestevennen sin uten at du vet det. 10

5/2011

tre hundre milliarder år. I denne revolusjonerende testen, her presentert for aller første gang i norsk mediehistorie, har disse tilsynelatende uutømmelige kildene til mentalt ubehag endelig nådd felles bunn i en overkom-

melig femstegs test-deg-selv-test som er utviklet og ferdigstilt ved NATT&DAGs eget Institutt for Fremragende Syttende Mai Forskning. Ta testen, legg sammen scoren og løs din egen livsgåte.

b) «Du har en maur i rumpa. Den heter Frank. Det gjør ikke du. Du er ikke i rumpa di heller. Det er nemlig fysisk umulig. Men om du er en sånn psykedelisk rumpemaur som heter Frank så får du det sikkert til. He-he, REF onkel Tellef på Mallorca i fjor, dere!» c) «Spis én pølse – og du er en morder. Spis millioner – og du er en erobrer. Spis alle - og du er Gud. Glad syttendemai!»

NDL-DILEMMAET På Kontraskjæret hører du atter en gang barnetoget kvitre «Ja, vi elsker», men rundt deg i din umiddelbare omkrets er det et eller annet som skurrer i den ellers plettfrie nasjonaldagoverføringen som spinner i ditt sinn. Chanel-goggles og tradisjonsrikt festantrekk med blanke sølvknapper og raslende bringesølv er byttet ut med bomberjackets, neohockeysveis og joggebukser med påsydd schutzstaffel insignia. I et PR-stunt verdig gamlefar Goebbels, har Nazistgruppa Norwegian Defence League overbevist sine fire langtreisende sympatisere om at syttende mai-feiringen egentlig er en støttedemonstrasjon for NDL. «Folket har snudd!» Du vil ut av denne nazi-moshpiten, men er omringet av feirende partyfascister. Du skuer rundt etter hjelp. Fort!

RUSSEKORTET Du står under et kastanjetre og titter opp i grenene på to kjøttmeis som lager pip-pip-barn, når en røddrapert klostermunk dukker opp fra bak en iskrembil og legger tre kort i din svette hånd. «En av disse kan du nyte under bardisken bakerst i The Crusher. Velg med omhu.» Du er plutselig innblandet i en av frimurerrussens mystiske russeskikker og må nå velge en samleiepartner til dette gåtefulle overgangsritualet.

3 1

Hvilket kort velger du? a) «Kvinnen er verdens raske byggmester, hun bare rører ved steinene så reiser tårnet seg» b) «Don’t walk on the grass. Smoke it» c) «Man seiler bare en gang på livets hav. Pass derfor på hvem som står ved roret.» PARADISET Du tusler nedover Karl Johan med en softis med fargestrøssel i hånda og en lun bris i håret mens du nynner på Lionel Richies «Hello». Plutselig kommer du over et paradis en liten bokfink har tegnet på asfalten. «Ah, PARADIS! Jeg er en av de 144.000 vitnene selv om jeg ikke har vært misjonert andre steder enn i senga!» Neida. Du sier: «Veien blir til mens du går», og hopper i det.

4 1

Hvordan hopper du? a) Den rampete frosken: hopp, hopp, hopp, spread, hopp, spread. b) Den blinde kenguruen: hink, hink, hink, hink, hink, hink c) Den fandenivoldske haren: du finter deg gjennom paradiset, tråkker på strekene og sparker til steinen når du er ferdig. FTW!

5 1

Hvem av disse vennligsinnede menneskene tar du tak i? a)

(Fuck The World!)

Flest b) TELEMARKSBUNAD Du er selvstendig og står på dine egne ben i de fleste tilfeller. Du bryr deg ikke alt for mye over hva andre mener om deg, men oppfører deg sånn at du ikke skiller deg for mye ut. Du er tidvis rebelsk, og kan kanskje finne på å ta E på Extrema, men bare om du føler for det selv.

Flest c) JUBILEUMSDRAKTA Du er en tenkende person. Du filosoferer mye på livet og alt det bærer med seg. Beslutningene dine er derimot ikke av det klokeste slaget, da du ofte havner på rygg i sosiale sammenhenger. Særlig på fuktige nachspiel.

ad i das bj örn borg b o xfres h capric e c larks cl o u co nv e rse de pe c h e doc ke rs fred perry g- star gabor g ant humm e l h u sh pu ppie s ke ds l aco s te marc me rre ll n ike n ilson no rberto costa osc aria p ari s i enne playboy pu ma repl ay ri e ke r roc kport tamaris ti g er to mmy h ilfige r vag abo nd van s

sthlm dg 599, -

S a n d v i k S v e i e n 1 7 6 , S a n d v i k a . b y h av e n , t r o n d h e i m . J e S S h e i m S t o r S e n t e r , J e S S h e i m . k a r l J o h a n S g at e 1 4 , b o g S ta d v e i e n 3 - 5 , S t e e n & S t r ø m m a g a S i n , o S l o . w w w. n i l S o n S h o e S . c o m

POLITIKK

Kynisme og selvrealisering i skjønn forening. TEKST TORE ANDVIG Alle parter i debatten om norsk delta gelse i Afghanistan er uærlige. Bevisst heten rundt dette er forbausende liten, noe som er rart med tanke på hvor livlig og hyppig debatten om norsk deltagelse i krigen er. Hva er den egentlige grunnen til at vi er der? Og hva vil det bety om vi trekker oss ut? Soldatene våre på utenlandsoppdrag blir jevnlig omtalt som «heltemodige» og «kjernesunne» ungdommer. Det er selve eliten blant oss som frivillig velger å gå i krig for konge og fedreland om vi skal tro politikere, journalister, offiserer og andre som uttaler seg om dem. De tjener ikke bare Norge, men er villige til å risikere sine egne liv for afghanernes frihet, for deres kvinner, og demokrati. Propagandaen blir gjentatt til det kjedsommelige av forkjemperne for krigen. De prøver å overbevise oss om at det som karakteriserer utenlandstroppenes motivasjon er en blanding av heroisk patriotisme og en Nansenlignende humanisme. Denne fremstillingen av yrkessoldatene våre er løgn. Det er ikke nødvendigvis det nobleste av ungdom som drar. De færreste av dem som melder seg har en brennende iver for å forsvare konge og fedreland, eller spre våre stolte egalitære og demokratiske prinsipper videre til disse stakkars folkene som ble glemt igjen i middelalderen. Denne typen retorikk er i tillegg til å være rasistisk, også kvalmende uærlig. Den vanligste grunnen til å dra på internasjonalt oppdrag er selvrealisering. De unge tapre menn og kvinner som frivillig melder seg til krigstjeneste, gjør det ikke fordi de lider av et svulmende nasjonalromantisk tribalistisk virus overført fra attenhundretallet. De jeg kjenner og vet 12

5/2011

om er eventyrere på jakt etter en utfordring. Ingen av dem har noen særlig interesse for politikk. De driter alle i om krigen er riktig, og ikke reflekterer de mye rundt problemstillingen heller. Når de har perm driver de med fjellklatring, rafting og fallskjermhopping, ikke frivillig arbeid for Amnesty. De drar for å mestre en ekstrem situasjon. De drar for vennskapet som oppstår mellom mennesker som daglig er tvunget til å legge livet i hverandres hender og stole blindt på hverandre. Det er ikke jeg som har gjort disse observasjonene. Hvis du ser på forsvarets rekrutteringsvideoer, ser du tydelig hvilke aspekter som vektlegges ved utenlandsoppdrag; mestring, samhold og vennskap. Elitesoldater ligner mest av alt på polfarere, eventyrere, fjellklatrere og andre spenningssøkende adrenalin-junkies, men av den tempererte sorten. Her kunne det vært betimelig å spørre om hva slags ungdom det er som frivillig drar ut i krig for å selvrealisere seg, og hva det sier om vårt samfunn at interessen for å delta i krig er økende? Når vi skal diskutere norsk deltagelse, begynner alle umiddelbart å diskutere krigens moralske legitimitet: Blir verden bedre eller verre som en følge av krigen? Ikke at dette er tullespørsmål og at å debattere dem er meningsløst, men det som er tull er å diskutere dem i forbindelse med årsaken til at vi er der og om vi skal trekke oss ut eller ikke. De som er tilhengere av norsk deltagelse gjør nemlig alt de kan for å unngå og oppgi den egentlige grunnen for at vi er der. Sannheten er ikke sexy nok: «Vi er i allianse med USA gjennom NATO, det er vår sikkerhetsstrategi og derfor er vi i Afghanistan for å beskytte vår sikkerhet, mens spørsmål knyttet til nytten vi bidrar med; å gjøre noe nytte utover å bidra

Du forsvarer en venn når han får en på trynet – også når han fortjener smellen.” til å fullføre de forpliktelsene vi har som alliert, er ikke bare tvilsomt, det er irrelevant.» De fleste av oss, inkludert meg selv, har en naturlig aversjon mot så kyniske posisjoner, men sikkerhetspolitikk er og blir en kynisk geskjeft. Poenget med en forsvarspolitikk er å sørge for rikets sikkerhet. Alliansen med verdens største supermakt gir oss en sikker og kostnadseffektiv måte å sørge for nettopp dette. Problemet er ikke først og fremst kynisme, men at det er blitt fullstendig tabu å nevne den. Jeg er sikker på at de fleste av troppene, i det minste de som har vært med noen ganger, ser rett igjennom retorikken. De fleste med en politisk interesse må jo se det samme dersom de gidder å tenke seg om. Logikken er enkel; om vi skal være medlem av NATO er vi også nødt til å ha norske styrker i Afghanistan. Hvis ikke skjønner man ikke hva det vil si å være i en allianse. Du forsvarer en venn når han får en på trynet – også når han fortjener smellen. Ellers kan ikke vennskapet kalles verken «nært» eller «langvarig». Det samme gjelder mellom land. For at en allianse skal ha noen verdi, for at man på sikt skal kunne være trygg på alliansens støtte, er man nødt til å stille opp. Det vil si at de som leder antikrigsbevegelsen er for å undergrave dagens sikkerhetsstrategi uten at de finner det for godt å fortelle folket det de faktisk vil; at Norge må ut av NATO som den praktiske implikasjonen og den langsiktige konsekvensen av ikke å delta.

Norge er et bitte lite land og det lille ekstra galt vi gjør ved å være med i krigen i Afghanistan ville blitt gjort av andre uansett. Om Norge er med eller ikke spiller ikke noen rolle for andre enn oss. Jeg vet sannheten svir for alle dere som fortsatt lever i VM-rus, men Norge betyr ikke mye og vi gjør ikke store forskjellen fra eller til. Kanskje er det til syvende og sist best å være med i NATO så vi slipper å bruke for stor andel av statsbudsjettet på andre mindre sikre, og sikkert nesten like kyniske og råtne alternativer som NATO, selv om vi ville være friere i forhold til USA? Jeg vet ikke, for kynismen er utvilsomt ubehagelig. Det er tross alt kun vårt eget lands politikk vi har direkte innflytelse på. Men burde vi ikke da benytte den til å stemme på partier som lover en kursendring i forsvarspolitikken så vi ikke går på akkord med våre verdier? «Hadde ikke vi gjort det, ville noen andre gjort det», har aldri vært et godt argument. Vår ubetydelighet i verdenssammenheng stripper oss ikke for ansvar. Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg mener om vi skal være i Afghanistan eller ikke. Jeg har fra første stund vært motstander av krigen, men jeg vet ikke om jeg er for å gå ut av NATO. Spørsmålet om norske styrker skal delta eller ei, handler om norsk sikkerhet. Og på samme måte som mange soldaters motivasjon for å dra i krigen er egoistisk selvrealisering, er statens motiv for å sende dem først og fremst nødvendigheten av å sikre vår posisjon i alliansen.

Kjøp valuta før du drar

Designcontainer.no

Ingen gebyrer • Gunstige kurser • Gode valutaråd

Husk å veksle før du reiser, så du har med deg kontanter. Da slipper du unødvendige overraskelser og pinlige situasjoner. Hos oss får du gode vekslingskurser og åpningstider som passer deg. God tur! TRONDHEIM SENTRALSTASJON OSLO SENTRALSTASJON • ØVRE SLOTTSGATE 12 • FRIDTJOF NANSENS PLASS 6 • BRUGATA 8 • LILLESTRØM ST. • STAVANGER KLUBBGATA 1 www.forex.no

Tviler på at jeg havner på Spellemannprisen med det første.

BASSICALLY DRUMS Mindflow aka Marius G. Mevold er ikke spesielt stor i Japan, med desto større i basskretser i Norge og Europa. TEKST KARI KRISTENSEN FOTO LAURA ANN MORRISON Hvem skulle tro at drum ’n’ bass skulle komme opp av kjelleren og bli stuerent? – Nei, si det. Folk er jo blitt mer åpne – alle sitter på internett og trykker og folk har mye mer tilgang til forskjellig musikk enn før. Når det er mer tilgjengelig oppdager flere det, og da blir det naturligvis mer drum ’n’ bass og dubstep også. Men vet folk hva det er egentlig? – Nei, ikke alle, mange tror de vet. Jeg har ofte opplevd at det er kommet bort noen til meg og bedt meg om å sette på noe dubstep, når jeg allerede har servert det i to timer. De fleste har jo fått med seg det som er blitt spilt på kommersiell radio – som Rusko, og det er jo ingenting negativt i det, men det finnes veldig mye mer innenfor sjangeren. Hvordan er Trondheim innenfor sjangeren? – Jeg synes Trondheim er veldig oppdatert. Hadde ikke jeg kommet inn i det miljøet jeg er nå, så hadde ikke jeg laget så god musikk som jeg gjør i dag, eller fått sjansen til å gi ut musikken min Men de har da internett på bygda også? – Jo da, men det var her jeg møtte flere med samme interesse og fikk hørt andre spille den samme musikken som jeg var interessert i. Så Trondheim vil jeg påstå er veldig frampå spesielt på dubstep, i forhold til de andre byene Oslo og Bergen. Hva og hvem er grunnene til det da? – Ikke jeg nei. Men Marius Thorvaldsen (Kjent i basskretser som EmmTee, jou.anm.) har jobbet hardt med å booke innen drum ’n’ bass og dubstep nede på gamle Supa over lang tid. Pendulum f.eks, spilte jo på Supa

lenge før de ble mainstream. All kred til han og BrukBar for det som er gjort for scenen i Norge. Jeg er bare heldig som har fått gitt ut på relativt store labels, men føler ikke jeg kan ta noe kred for det. I alle fall ikke ennå. Du er jo en av de få som har gitt ut på store labels … – Ja, du har jo «Switched» som er gjennombruddet mitt, som egentlig bare var en demo jeg sendte ut til One Man engang vi spilte sammen på SUPA. Så reiste han tilbake til England, og twitra meg om at han hadde avslutta med låta mi på en stor gig i London, og at folk tok av. Det er big, tenkte jeg. Så da sendte jeg den inn til MistaJam på BBC som spilte «Switched» hver dag fra nyttår til midten av februar. Jeg trodde ikke på det engang, og måtte sjekke det opp. Han spilte den jevnlig i seks måneder, som førte til at jeg ble signa opp som den fjerde utgivelsen på Never Say Die som var ganske nye i fjor. Og de er blitt ganske store nå. Så det er stort å fått lov å ta del i. Etter «Switched» kom ut pøste det på med tilbud om å gi ut remixer. Blir det noe penger av det da? – Hehe, nei. Men det jeg tjener penger på er jo TONO, når det blir spilt på radio. Jeg tjente nesten ikke noe på «Switched», enda den kom ut på vinyl og solgte bra. Den havnet som nummer én på listene til flere nettbutikker, blant annet TrackItDown. Hvordan hadde drum’n’bass-scenen sett ut uten internett med tanke på digitale nedlastninger, twitter, nettforum og denslags? – Før var jo alt mer innadvendt, de som allerede hadde nådd toppen delte ting med seg selv og styrte på en måte hele greia selv. Nå derimot, er vi alle med på å styre. Det er også derfor folk er blitt mer åpne for alle sjangre innen musikk, og nå gir vi også publikum

lov til å bestemme mer. Men alt dette er en naturlig utvikling, som alle må venne seg til, til og med de store plateselskapene. Du må være lettest mulig tilgjengelig for flest mulig for å få spredd musikken din. Hvor viktige er de som laster ned gratis? Tipper du som artist er imot det, men som dj har du vel gjort det selv? – Ja, jeg er en hypocrite sånn sett. Men de som laster ned gratis er også med på å spre musikken. Jeg mener man skal betale om det er noe man liker og vil støtte opp om. Man må bare innse at man må livnære seg på andre måter i stedet. Mad Decent for eksempel, har klart det med å ha egne festivaler og bygd opp merkevaren rundt seg. Det er litt på gang hjemme i Trondheim og Norge også? – Ja, jeg ble jo hyra inn til å lage «A night of dubstep with Mindflow» for studentene under Isfit, og nå skal jeg på Isak og lære unge «hvordan produsere dubstep», som blir kjempestas. Uansett hvor mye man vrir og vender på det i Trøndelag, så vet vi at det er rock det går i, så det blir spennende å lære unge trøndere om elektronisk musikk – kanskje kan det blomstre en stjerne utav det. Jeg har jo ingen musikalsk bakgrunn selv. Jeg var tretten-fjorten år og satt på internett på en øy utenfor Molde og produserte drum ’n’ bass og høye telefonregninger for foreldrene mine. Så gikk jeg på Lyd- og Musikkproduksjon på Noroff i 2004, men jeg kan ikke en note. Det er drum ’n’ bass jeg starta med, men det er dubstep jeg er blitt kjent for. Feedbacken har vært at det var dubstepen jeg var flink på. Jeg tror grunnen til at det har gått så bra, er at jeg har vært nøye med noe før jeg har sendt det av gårde. Kvalitet før kvantitet. Jeg beveger meg litt over på det norske markedet

framover, har blant annet samarbeidet med Joddski; «Eazy-E» , hvor jeg gjorde en remix av originalen, instrumentalen samt en ny versjon med nytt vers av Joddski og Vågsbygd Handy. Det ser jo positivt ut for drum ’n’ bass og dubstep, selv om jeg tviler på at den havner på Spellemannprisen med det første. Men det er viktig at vi bygger bro mellom sjangrene i Norge. Hva har Raw Juice betydd for deg? – Jeg var jo ganske ny i Trondheim da jeg møtte på Emil Vaagland som ville jeg skulle joine Raw Juice-crewet. Det som er sweet med Raw Juice er at vi er fire forskjellige gutter med lik tankegang med tanke på musikk og også mye annet i livet. Det er slik vi har skapt Raw Juice. Og musikkprofilen vår er sykt åpen. Parolen vår er at flest mulig forskjellige folk skal ha det gøy på arrangementene våre. Ja, også er dere dop-frie! Hvordan går det an å starte et klubbkonsept og holde det dopfritt? – Ja, ingen av oss røyker engang. Vi står jo for noe veldig positivt – dop er noe vi tar avstand fra. Vi er all about positive vibes; brobygging, samhold og åpen for alle sjangre. Og vi har promotert oss sammen på en måte som har gjort de fleste veldig nysgjerrige. Og om folk opplever oss som ålreite og stuerene, så har vi i grunnen oppnådd det vi ville. Vi burde blitt sponsa av MOT, hehe. Framtida ser lys ut, og vi kommer til å fortsette i samme bane en god stund framover. For min egen del er det mye spennende som skjer, blant annet skal jeg i studio med Warrior Queen om ikke så lenge. Mindflows singel «Switched» og et utvalg remixer kan lastes ned på blant annet iTunes, Beatport og Juno.

Rawuice består av Eirik Tillerli aka Eric Melo, Alexander Nerayo aka Alex Aria, Emil Vaagland aka Skawr Marius G. Mevold aka Mindflow. Raw Juice er et klubbkonsept som er innom alle sjangrene innen klubb og har løftet scenen og åpnet for flere i Trondheim. Raw Juice spiller sammen på BrukBar/SUPA hver måned. Neste Raw Juice er på BrukBar/SUPA 20. mai. Mindflows singel «Switched» og et utvalg remixer kan lastes ned på blant annet iTunes, Beatport og Juno. 5/2011

23 - 25 JUNI 2011

Clawfinger (Swe) MotorpSyCho hellbillieS DelilloS iDa JenShuS DataroCk

Jaa9 & onklp JiM JoneS revue (uk) Stein torleif bJella eva & the heartMaker pelbo turnS DJerv Sahg kråkeSølv 22 Shining i love wynona nilSen & aalberg Show SJuenDe far i huSet honningbarna MonolithiC ruMble in rhoDoS gataS parlaMent baSkery (Swe) your heaDlightS are on SvartlaMon harDkor the avalanChe young DreaMS tronDheiM voiCeS levi henrikSen & thoMaS MåruD Moi

egil olSen lionS of afriCa (Sen) Clarion Call glaDioluS StorbanD/SteinkJer kaMMerkor ivar MyklanD perforManCe Show laDy green banD inMan hill Festivalcamp • sovesal • Nattbuss sørover, til troNdheim www.steiNkjerFestivaleN.No

990,- 390,- 690,- 690,- 590,-

Generalsponsor

billetter FÅs kjøpt pÅ posteN, 7-eleveN, NarveseN & billettservice.No

Med støtte fra Norsk Kulturråd

Der Tomas Espedal er, er også litteraturen. TEKST ESPEN INGEBRIGTSEN FOTO FRANCISCO MUNOZ Jeg har aldri hatt et yrke. Det er perioder – som regel om sommeren og i feriene – at jeg savner det å ha et yrke. Det kan være at det er søndag og jeg tenker: mine søndager er ikke som andres søndager. Det kan hende at jeg tenker: i morgen søker jeg en jobb.1 – Thomas Mann sier at en forfatter er et menneske som har vanskeligere for å skrive enn andre mennesker, og det var Thomas

Mann som gjorde at jeg begynte å skrive for alvor. Jeg var bare seksten år da jeg leste Døden i Venedig, og den første teksten jeg skrev, var en roman som hadde arbeidstittelen Venezia. Min mor var sekretær, og hun ga meg en skrivemaskin. Jeg ble fascinert av klimpringen, og av det å sitte på rommet og kunne skrive hva jeg ville. Så jeg prøvde å kopiere. Da jeg var atten, hadde jeg skrevet en diktsamling som jeg sendte til Aschehoug. Jeg fikk beskjed om det var talentfullt skrevet og alt mulig, men konsulenten mente jeg var

som en hund, som allerede hadde kjøttbeinet i munnen, og som så sitt eget speilbilde i vannet, og dermed mistet beinet. Jeg skjønte bildet: Jeg hadde for store ideer, det glapp. Tomas Espedal har levd flere liv. Han har vært på topp og på bånn, som bokser, rebell, bohem, vagabond, familiefar og enkemann. Hele tiden har han levd av å være forfatter, levd av å skrive om seg selv. Det selvbiografiske materialet har vært omdreiningspunktet i arbeidet med å skrive bedre bøker, for

det er det som er Tomas Espedals mål: å skrive bedre bøker. I de seks romanene fra Blond (1996) til Imot kunsten (2009) foretar han litterære kartmålinger av sin personlige bakgrunn og sine erfaringer, hele tiden med dette ene målet: Å finne en litterær form som borer dypere i det estetiske og personlige alvoret.

1. Biografi, s. 24. 5/2011

– Jeg har ikke gjort det selvbiografiske materialet grundig nok. Det prosjektet er ikke ferdig. Jeg har dessuten følelsen av at det kommer til å møte sterkere motstand nå. Helt til Knausgård satte i gang, hadde jeg fått være litt i fred med de greiene der. Men nå innfører til og med Thure Erik Lund seg selv på side 342 i Straahlbox, og Ingun Økland i Aftenposten stønner «Herregud». (Latter) Kritikerne er allerede lei av det selvbiografiske, de vil stoppe det, nå er det nok, det er gjort, mener de. Men det er ikke gjort. Det er mange muligheter innenfor det selvbiografiske, og jeg skal fullføre på min måte. Det er mulig å samle trådene i et liv til en fortelling, men denne fortellingen er bare interessant hvis den blir en allmenn fortelling, en større fortelling, en mytologisk fortelling; fødsel, barndom, familie, oppvekst, forelskelse, kjærlighet og tap, skuffelser og nederlag, reiser og kamp, sorg og ensomhet, liv og død. Det er alltid den samme fortellingen, men den kan fortelles på mange måter. Det finnes så mange muligheter, så mange navn og steder, vi har samlet dem opp og klarer ikke å skille med samme tydelighet som tidligere. Vi lever et liv og så et annet, og senere et nytt, og som i troen på en sjelevandring registrerer vi at noe fra et tidligere liv blir med over i det nye; noen ansikter, noen navn, det er alt vi husker.2 Du har tatt livet ditt inn i skriften. Hvordan har det vært å ta skriften inn i livet? – Å ta skriften inn i livet, medfører at livet blir preget av det jeg skriver, skrivingen er en handling som så mange andre handlinger, bare sterkere, siden så mange registrerer den og leser den og forholder seg til den; jeg skaper myter, og disse mytene blir oppfattet som sanne, de blir sanne, og etter hvert utviskes skillet mellom litteratur og liv på en måte som jeg liker: jeg får muligheten til å leve et diktet liv. Om ettermiddagene drar Tomas Espedal inn til byen, til fots eller med sykkel eller buss, og setter seg på en av de brune pøbbene, der han hilses velkommen av forfattere, studenter og kulturmennesker. Han drikker Magners eller Bulmers cider med isbiter, alltid irsk cider med isbiter, aldri øl, fordi homeopaten mener det gir ham for mye østrogen. Han drakk så mye øl at det nesten tok livet av ham. I dag er han stolt over å betale femogåtti kroner for et glass med noe som smaker Hubba Bubba. Han forteller anekdoter og lignelser, alltid imøtekommende, konstruktiv, konsentrert og rammende ærlig. Når samtalene dreier inn på litteratur og andre forfattere, vrir han seg nervøst i stolen, og det lyner i øynene hans. Han vet straks hva du prøver å si. Tomas Espedal har sittet i de samme barene i tretti år nå. Vil du mytologisere deg selv? – Åja. Det er ikke et spørsmål om jeg vil eller ikke. Det vil jeg jo. I Kafkas fortelling En sultekunstner sitter kunstneren i buret og viser hvor flink han er til å sulte. Du setter jo deg selv på utstilling, når du skriver om deg selv. – Dette er ting jeg ikke behøver å tenke på. Jeg brukte tredjeperson i et par bøker, men da jeg skrev «jeg» første gang og brukte navnet mitt samtidig, så skjedde det noe med tekstene som jeg var helt avhengig av. Jeg kan ikke reflektere for mye over det, men jeg så helt konkret at da jeg innførte mitt eget navn, oppsto det en intensitet som de andre bøkene hadde manglet. Jeg har ikke helt oversikt over hvorfor. Er det fordi en mytologiserer seg selv? Fyrer det opp et bål? Jeg er kun opptatt av språket. Hvis jeg ser at en idé gir et dårligere språk, så må jeg forlate den. Hvis den gjør tekstene bedre, må jeg forfølge den. Jeg har brukt mitt eget navn, mine egne adresser. Hva slags ny kvalitet oppstår når du setter inn ditt eget navn? – Si du har lest Dostojevski og Proust. Jeg fikk et enormt kick av å lese dagbøker. André Gide fikk Nobelprisen i litteratur, men dagbøkene hans er mye bedre enn Falskmyntnere og Den umoralske. Kafka sine dagbøker er fantastiske, det er stor litteratur. Baudelaire visste at han ikke kunne skrive sant om seg selv. Ingen klarer det. Det var en revolusjonær 18

5/2011

tanke å være ærlig med seg selv. Inne i det feltet ligger det ett eller annet eksplosivt. Jeg har lest hele livet, helt sikkert mer enn de fleste. Det er bare det jeg har gjort, jeg har aldri hatt en jobb. Da jeg studerte, leste jeg bare romaner. Jeg vet hva en god roman er, hva god litteratur er. Jeg vet også at jeg ikke har klart å rekke dit hen i bøkene mine ennå. Jeg skal klare å berøre det, berøre god litteratur på noen punkter, om ikke i en hel bok, så i hvert fall på noen punkter. Det er det som driver meg. Du klarer å skrive bedre og bedre til et visst punkt, men klarer du det enda lenger? Flater det ut? De fleste forfattere blir jo dårligere. Jeg står på et vippepunkt nå. Hvorfor skal ikke jeg kunne skrive en dårlig bok nå? Alle forfattere skriver dårlige bøker. Det finnes faen ikke ett forfatterskap hvor det ikke dukker opp en dårlig bok. Peter Handke skriver dårlige bøker hele tiden. Marguerite Duras har skrevet mange dårlige bøker. I ettertid er det kanskje mulig å trekke ut en passasje eller et avsnitt hvor en kan si: «Her ... her er det.» Om formiddagene skriver Tomas Espedal på skrivemaskinen sin. En svak, hakkende rytme forplanter seg gjennom huset: slik lyder den mekaniske produksjonen av litteratur. Blomster, skåret med kniv, står i en vase på bordet, mellom røde og sorte notatbøker, håndsydd i margen, nummerert med håndskrift på forsiden. På forsiden av notatbøkene er det limt på et fotografi av dette skrivebordet: Tomas Espedals skrivemaskin, omkranset av blomster, ark og notatbøker. En liten stabel med renskrevne ark, med brede marger og stor linjeavstand, legges i en bunke, et tynt bånd knyttes rundt arkene, og forfatteren drar selv med toget til Oslo for å personlig overrekke manuskriptet til forlagsredaktøren. – Jeg lager hele rommet som jeg skriver i. Vinduene, skrivebordet, hele rommet er planlagt. Alt jeg innreder, og det har jeg gjort de siste de ti årene, alt rundt meg er knyttet til skriving. Folk som sitter foran en data går inn på Facebook når de er trøtte, og mister konsentrasjonen. Jeg sitter der i to timer, og ingenting skjer. Hvis jeg skulle sjekket andre ting, engasjert meg i alt mulig, ville jeg mistet stillheten som skal til for at det kommer noe nytt. Skrivemaskinen gjør ikke bøkene mine mer autentiske, men bedre. Det vet jeg. Jeg har skrevet én bok på data, Hotell Norge (1995), den ble tjukk og forholdsvis dårlig. Jeg skriver sidene mine tre–fire ganger. De fleste bøker som blir utgitt nå, er skrevet én gang. Det kan jeg se. Pc-en lurer deg, du retter og tar vekk, i stedet for å skrive på nytt igjen. Det er en kvalitetssikring av mitt eget arbeid. Jeg røyker jo når jeg skriver, og drikker noen ganger også. Det er en arbeidsform jeg har funnet som funker jævlig bra. – Jeg har bestemt at mitt prosjekt er å skrive romaner. Jeg begynte tidlig med sjangerblanding, tenkte at det måtte gå an å gjøre noe med romanen. Og det har jeg vel klart å følge hele tiden. Det å fornye sjangeren ligger jo i romanen selv, det er ambisiøst, og jeg er ikke den første som prøver på dette. Men jeg ville forsøke, se hva en roman tåler. Nesten uansett hva jeg kommer til å skrive, kommer jeg til å kalle det roman. Selv om det er novellistiske, essayistiske ting der, og dikt. På nittitallet leste jeg Lars Ramslie og Kristine Næss, og tenkte: Helvete, de er yngre enn meg, de debuterer og skriver allerede mye bedre enn meg. Jeg begynte å lese andre ting, og ble invitert til i en skrivegruppe med Henning H. Bergsvåg, der unge forfattere leste tekstene mine, og rev dem i fillebiter. Det forandret meg, jeg skjerpet meg. Biografi (1999) var et produkt av denne skrivegruppen. De unge forfatterne der var med på å ta vekk det som ikke var godt nok. Etter at jeg møtte Henning, begynte jeg utelukkende å lese lyrikk. Til tross for at du bare leser utilgjengelig poesi, har jo romanene dine en tilgjengelig form? Hvorfor har du ikke skrevet deg vekk fra leserne? – Jeg tenker ikke på leseren. Jeg tenker på språk, og på andre bøker. Jeg henvender meg til annen litteratur. Det er nødvendig å tenke sånn. Det er litt arrogant, men det blir et jævlig kaos om man skal henvende seg til

Jeg er ferdig med slåssing. Tenker ikke så mye på det lenger. Bare av og til.” noen bestemte lesere. Hva vil de ha, liksom? Det er alltid noen lesere jeg ikke har tenkt på, noen størrelser som kikker meg over skulderen. Jeg skriver ikke til dem, men jeg vet at de finnes. En av utfordringene i forfatterskapet mitt er hvor mye jeg vil forvanske språket, hvor mye fortelling som skal bli igjen. Hvis forfatterskapet mitt går i en retning, så er det vel i en retning som er mindre lesbar. Tomas Espedal har vært nominert til Nordisk råds litteraturpris to ganger, han er festspilldikter i 2011 og blir hyllet av lesere og anmeldere. Både akademia, media og bokklubbene trykker ham til sitt bryst. – Populariteten er et fenomen som jeg må jobbe med, som blir en del av arbeidet. Får jeg større frihet, eller større forventinger, større press av å vite at det ligger leserforventninger der ute? Etter Gå i 2006 fikk jeg beskjed om at jeg har fått mange, mange, mange flere lesere. Nå er jeg mer på vei mot å kvitte meg med leserne. Imot kunsten er en vel krevende bok å lese, for de som leser bestselgere. Den har solgt mye, men det kommer til å opphøre på et tidspunkt. (Latter) Erindringen står sentralt i Tomas Espedals bøker, og litteraturforskningen viser oss at det litterære minnet bare eksisterer som en metaforisk konstruksjon i form av medier, objekter og fortellinger. Er ikke den personlige erindringen egentlig er et arbeid med å forskyve, fortette, stille om på, omforme og deformere opplevelser og hendelser? – Akkurat dette jobber en jo med når en skriver romaner. Jeg lærte det av Proust: Hva er et minne, hva er erindring, hvordan blir det skjønnlitteratur? Det er fantastisk hvordan Proust kan fortette, hvordan han kan få alle rom han har vært i, inn i ett rom, der han ligger og våkner, og ikke kan erindre. Proust er læremesteren min i dette. Det er fiksjon, fordi det er et minne. For meg var det et sjokk da Proust ble oversatt, det er noe av det viktigste som har skjedd i norsk litteratur. Herregud, den muligheten. Jeg prøver å gjøre det for arbeiderklassen som Proust gjorde for aristokratiet. Jeg prøver å gi arbeiderklassen et ikke-arbeiderspråk. Det er alltid middelklassen som skriver. Jeg prøver å bruke dette språket på arbeiderklassen. En av Tomas Espedals hvite skjorter har et Umbro-emblem på kragen, lik finskjortene som fotballspillere tar på seg når de stiller på pressekonferanser. Han har, nesten uten unntak, det kan han nå – på tross av alle oppbruddene og adressene – rolig konstatere: Han har blitt boende i leiligheter og rom i såkalte arbeiderstrøk. Noe av ham har kanskje alltid hatet snobberi og sosial forfengelighet; har ikke kunnet like mennesker som setter navn og posisjoner høyere enn alt annet. – Jeg har en tilbøyelighet til å både krangle, involvere meg og diskutere, som jeg vet ikke er god. Så det har jeg lagt vekk. Det er ikke godt for meg å være engasjert. Jeg skrev en enkelt tekst om planene for et litteraturhus i Bergen, og så sa jeg opp spalten min i Bergens Tidende, jeg har sluttet å involvere meg. De få gangene jeg har engasjert meg, får jeg ikke sove. Jeg har ikke legning for det. Heller ikke for politikk, jeg kan ikke debattere. Jeg er vokst opp i en gate med blokker. Hvis noen sa noe stygt til meg, så sloss vi. Jeg kjenner det fremdeles. Hvis noen er uenige med meg, hvis de er usaklige, så vil jeg bare slå dem ned. Og det er jo ikke noe godt utgangspunkt. Der må jeg være forsiktig. Jeg må bare legge det helt vekk. (latter) Har du fortsatt et blikk for slåssing? – Åja, det har jeg. Jeg har fått slått ut alle tennene, har blitt stukket med kniv og alt mulig. På et tidspunkt, da jeg hadde vært vill og gal lenge, fant jeg ut at jeg måtte trene det vekk. Så jeg har trent det vekk. Når jeg går mye ut og drikker, sier folk ofte provoserende ting til meg, men jeg har trent på at folk skal kunne si helt utrolige ting til meg, uten at jeg reagerer. (Latter) En gang holdt det på å

gå ille med Georg Johannesen. Jeg var ung forfatter, han satt der og tøffet seg. Jeg sa noe han ikke likte, og da sa han: (hermer Johannesens snakkemåte) «Har du hull i hodet? Sier du det der en gang til, kommer du til å få trøbbel.» Da snakket han på en måte som jeg pleide å slå folk ned for. Jeg kunne ikke snakke med ham. Han hadde en måte å snakke på som fikk folk til å bli stille. Jeg var vant med at om du snakket sånn, ville du få juling. Jeg tenkte: gamle tjukke gris, nå må du passe deg, du må holde kjeft. Jeg måtte bare gå fra bordet, bite det i meg. Han kunne gjøre det der med kvinnfolk, men ikke med meg. Jeg er ferdig med slåssing. Tenker ikke på det lenger. Bare av og til. Vi ventet på bussen. Noen klappet meg lett på skulderen, og da jeg snudde meg, ble jeg truffet av en stein like under øret. Huden sprakk, det rant blod ned på den hvite skjorten. Det irriterte meg, jeg hadde en ny, hvit skjorte. Jeg slo med en villskap og et raseri, som jeg, inntil da, ikke visste at jeg hadde. De var tre kamerater, gutten jeg hadde brukket nesen på, han holdt en stein i hånden. Jeg ble slått i bakken. Det snødde, alt var lydløst og mykt.3 Er det slåssingens litterære form som gjør den tiltrekkende? – Hvis jeg skulle skrive om noe jeg ikke kjente til, ville det jo i en viss forstand bare bli litteratur. Jeg ville se hva litteraturen kunne få ut av meg. Om litteratur sier jeg: du må skrive om det du kan. Hvis du har jobbet på en byggeplass og kan mye om sementering, eller hvis du har vært en del av overklassen og spist gode middager, så er det viktig å bruke det. Det var mitt fortrinn. Jeg ville skrive om det å slåss. Det er også en metafor, en arbeiderklassegutt som slår seg oppover. Jeg får beskrevet en del ting som andre ikke kan. Bernhard Ellefsen i Vagant mener at du «bygger menneskelighet i skrift»? – Hvis han har rett, så tar jeg det som et kompliment. Jeg diskuterte forleden kjærlighet og litteratur, om bøker kan være gode, om de kan ha en menneskelighet i seg. Vi snakket om Peter Handke og hans Mitt år i Ingenmannsbukten, hvor det ligger en slags humanisme. Det å være skarp, å ha et godt blikk, skaper jo en kjærlighet til menneskene rundt. Jeg har akkurat lest danske Josefine Klougart, som er debutant og nominert til Nordisk råds litteraturpris. Det var en bok som nesten reddet livet mitt på et tidspunkt, jeg var så jævlig deppa, hadde kjærlighetssorg og greier. Så skriver hun en ufattelig vakker bok om sin familie, om hesten, hunden, søsteren, om ting: om melkespann og kjøkkenredskap. Det var en enorm kjærlighet i det. Bare det å lese den boken fikk meg faktisk på beina. Hvis litteraturen kan være på denne måten, så betyr det noe. Hvis min litteratur noen ganger kan være sånn, så har jeg oppnådd noe. Ikke bare de språklige greiene som jeg er opptatt av, men at det betyr noe å lese bøkene. Du fyller femti i år, Tomas Espedal. Hva ville du da du var tretti? Har du lykkes med det? – Ja, det har jeg. Da jeg var tretti, ville jeg bli femti, eller seksti. Jeg ville bli eldre. Det er et vanskelig spørsmål. Jeg hadde akkurat fått barn, visste kanskje ikke hva jeg ville. Men med skrivingen visste jeg hva jeg ville, jeg ville utvikle meg, og det har jeg klart. Det er verre nå. Jeg har tenkt å feire femtiårsdagen min i Mexico, for jeg har alltid hatt lyst å være oppe i fjellene i den landsbyen der de feirer de dødes dag. Det skyldes også romanen Under vulkanen av Malcolm Lowry, en av yndlingsbøkene mine. Romankarakteren Geoffrey går til grunne og drar opp til denne landsbyen. Jeg skal sitte der oppe når jeg fyller femti: Jeg har overlevd, og skal feire det med de døde.

2. Imot kunsten, s. 156. 3. Brev, s. 11.

Nå er jeg på vei til å kvitte meg med leserne.”

5/2011

HEOROT EVENTS

RISØR

22-23 JULI 2011 HOLMEN - SOLSIDEN 1

WWW.HEOROTEVENTS.COM WWW.THEVOICE.NO WWW.BILLETTSERVICE.NO

TIMO MAAS CC COWBOYS COCOON, DE

THE ROLLERS + SWAGGA DJs (AFTERPARTY)

YOUSEF FABRIC, UK

CIRCUS, UK

X-PRESS 2

EDU IMBERNON VINNI

ZOO PROJECT, IBIZA

AND THE VAGABONDS

WARLOCKS

JESSE JONES

POPORN RADIO

NILS NOA * DISKJOKKE * TOMMY TEE * GOLDFINGER (FINGER`N) * JE HAUGFOS * FRIENDLY ALEX JANGLE * AKIPA * CARL PHAFFA (SE) * CHARLOTTE THORSTVEDT * KAMELKOLLEKTIVET (SE) MIKE MOORISH (SE) * JOSE ZAPATA * LEIF SPAGETTI FEAT. ESSA CHAM (SE) * PHAXX (SE) RECOVERY * IVAN DRACO + MAGNE MENTAL

3 AVDELINGER * 18 ÅRS ALDERGRENSE KONSERTOMRÅDET * 20 ÅRS CHILLOUT OMRÅDE M/ DJs ALLE RETTIGHETER * KULINARISKE MATOPPLEVELSER * ØLSKOLE * INTERNASJONAL BARTENDERKUNST & FLAIRING * PYROTEKNIKK * VIRTUAL LIGHT JOCKEYS * VANNSPORT * BUNGYJUMP DAGSPASS FREDAG 22/07 : 290,* DAGSPASS LØRDAG 23/07 : 390,* HELGEPASS : 545,-

( + BILLETTAVGIFT)

DUNKADUNKA

JE Haugfos & Co

Hvor var du da Åsne brakk pennen? TEKST M. A. I. VOISIN / C. FORSBERG ILLUSTRASJON ANDREAS TYLDEN Mollys over Fisk&Vilt, Pløensgate 1, Oslo 27. april, kl 22.10 Vi sitter i en sofa fra et dødsbo og slurper i oss siste dråpen av en Virgin Mary når Åsne Seierstad ringer: ”Hei! Kan jeg sette sykkelen

inne?” Hun triller inn i bakgården og henger hjelmen på styret. ”Beklager at dere måtte vente. Det ble litt hektisk. Måtte legge barna og så fikse nytt pass på politistasjonen. Jeg reiser til Midtøsten i morgen tidlig.” Vi hilser og spretter en Farris for å åpne intervjuet. Sånn. NATT&DAG: Førstegangsdømt, andregangsmor og konfliktridder av tredje grad.

Jeg må bevise meg på nytt. Kanskje jeg har glemt å skrive? Kanskje jeg har mistet det?”

Hvordan har du det om dagen, Åsne? Åsne Seierstad: Ja, jeg er dømt, men vi har anket, så vi kan like gjerne bli frifunnet, derfor føler jeg ikke at jeg er dømt. Andregangsmor og troublemaker, ja? Akkurat nå føler jeg at jeg er litt back in business, og det er veldig bra. Det har vært fire år hvor jeg ikke har gjort noen ting. Eller jo, jeg har fått to barn da. Men jeg har ikke jobbet. Mellom barna tok jeg også et semester arabisk på Blindern. Det kommer godt med nå som jeg jobber med Midtøsten. Jeg er glad for at jeg ble hyret inn av Morgenbladet til å skrive en serie med arabiske portretter. Ny rettsak i

november: det får bare komme. Jeg forholder meg til hva som skjer fra dag til dag. Generelt sett er det veldig fint å være på verden igjen. Apropos hederstitler. Hvor mange journalistiske priser har du egentlig vunnet? Har du en pokalhylle i stua? – Det har jeg faktisk ikke. Men det har blitt ganske mange priser. Jeg rydda i garasjen nylig og der er det flere diplomer i glass og rammer. Mange var knust da. Det er ikke slikt man henger opp. Jeg har ikke hengt opp Finn Graff en gang. Men det er kanskje fordi jeg ikke har et ordentlig kontor. Jeg har alltid tenkt at når jeg får meg et ordentlig

Åsne Seierstad (1970): En av Norges mestselgende forfattere gjennom tidene, og medlem i den eksklusive klubben Forfattermillionær. Jobber ut fra metoden deltagende observerende intervju, og er inspirert av den polske journalisten Ryszard Kapu´sci´nski. Utgitt fire bøker oversatt til over 40 språk: Med ryggen mot verden: Portretter fra Serbia (2000), Bokhandleren i Kabul (2002), Hundre og en dag (2003) og De krenkede (2007) Har mottatt en rekke norske og internasjonale priser, blant annet Fritt Ords Hederspris, Den Store Journalistprisen og den prestisjetunge britiske Emma-prisen i London. Har vært stasjonert i Russland, Kina, og dekket kriger og konflikter i Tsjetsjenia, Kosovo, Irak, Afghanistan og nå nylig Egypt og Saudi Arabia. Ble i fjor dømt i tingretten for å ha krenket privatlivets fred med boken Bokhandleren i Kabul, fordi Seierstad bl.a beskriver følelsene og tankene til bokhandleres kone Suraia Rais uten å ha dekning for det, ifølge retten. Det ryktes at hun muligens tror på spøkelser (Åsnes kommentar: ”BØ”). 5/2011

Det nytter ikke i utlandet å si: pfff, it was not a very important conviction, this is the lowest court you know, it doesn’t really matter!” kontor, så er det lov å ha ting fremme. Uten at det egentlig betyr noe. For man er aldri bedre enn sin neste sak. Det tenker jeg på nå. Jeg må bevise meg på nytt. Kanskje jeg har glemt å skrive? Kanskje jeg har mistet det? Hvordan var det å bli dømt i retten for Bokhandleren i Kabul? Du har sagt at dersom du ble dømt så aksepterer ikke samfunnet din måte å skrive på. Kommer du til å vike nå og tilpasse skrivemåten din? – Jeg trekker tilbake det jeg sa om at ”da aksepterer ikke samfunnet min skrivemåte”. Det var store ord. Da aksepterer ikke jussen det eventuelt, og vi kan ikke la oss styre av jussen. Dessuten tror jeg at jussen er på vår side. Jeg tror dommen er feil, og at den ikke vil bli stående. I tingretten er det kun én dommer, og én dommer er ikke samfunnet. Det sa også advokaten min Cato Schiøtz på forhånd: ”i tingretten kan det gå begge veier, men jeg garanterer deg, vi vinner i høyesterett”. Der er det mer prinsipielt orienterte dommere. For å være helt ærlig var vi veldig overrasket. Man kan jo gå ut av en rettsak eller et intervju og tenke: fillern! Hvorfor sa jeg ikke det? Men det føltes som vi hadde sagt absolutt alt. Både konkret hva vi hadde gjort, og i forhold til ytringsfrihet, altså mer prinsipielt. Det er kanskje feil å si det, men vi følte at den andre siden hadde rota noe innmari. Men nå vil resten av familiemedlemmene saksøke deg én etter én? – Jeg tror ikke det blir noe av. De prøvde, men ettersom de ikke hang seg på den første rettsaken tror jeg tidsfristen er ute. Var du på noe måte forberedt på at du skulle få så mye bråk for denne boka? – Neineinei. Jeg trodde virkelig at Rais skulle like boka jeg. Og om han ikke likte den, trodde jeg at han ville akseptere den, og gjennom boka virkelig forstå hvordan jeg så på han og på livet der. Han er en ganske liberal og aksepterende person. Etter afghanske standarder er han kjempeliberal. Jeg ante ikke at han skulle være så hårsår. Dessuten mener jeg at mange av hans fine sider kommer godt frem: hvordan han kjempet for kulturen i Afghanistan, og gjorde en viktig jobb som bokhandler.

5/2011

Men er det ikke litt sånn for deg også at den sure tilgivelse er en mer spennende smak å trakte etter, enn den søte tillatelse? – Hehe, sånn er vel kanskje livet da? Jeg forteller aldri til noen hvor jeg skal reise før jeg er på plass. For da kan jeg risikere å bli overtalt til å la være å dra. Jeg reiser til Midtøsten i morgen tidlig, men kun noen helt få jeg vet hvor jeg skal. Så på den måten, ja. Men når det gjelder Bokhandleren i Kabul må jeg si at jeg følte at jeg hadde tillatelse til å gjøre det jeg gjorde. Jeg var der som journalist, invitert til å bo hos dem for å rapportere om deres liv. De sto helt fritt til å si hva de ville, trekke ting tilbake, og utebli fra å være med. Jeg synes det blir helt feilaktig når ulike forståsegpåere, antropologer og slikt, sier at i deres kultur så er det slik at som gjest så må man oppføre seg som en gjest. Jeg var ikke gjest, jeg var journalist. Man kan ikke følge en gjestekodeks, eller æreskodeks, som journalist. Det går ikke. Vi er ikke gjester når vi er steder, vi er reportere. Da må man skrive det man hører, det man ser, og det man oppfatter. Objektivitetsprinsippet i journalistikken er en evig og svimmel runddans, for å sitere Hilde Haugsgjerd. – Haha. … men vi i NATT&DAG har vel strengt tatt mer tro på subjektiviteten: å bli kjent med journalisten, så du som leser har noe å måle din forståelse etter. Hvilken inngang mener du er optimalt for å rapportere fra fremmede kulturer og situasjoner? – Den subjektive formen er vanskelig fordi da skal du ha noe å komme med i tillegg. Men det finnes ikke objektivitet og nøytralitet per se, det har jeg lært meg. Da jeg begynte som journalist for 20 år siden hadde jeg ikke et så reflektert forhold til dette, jeg tenkte at nøytraliteten lå der jeg var, og så hadde man ytterpunktene på hver side. Men vårt verdenssyn, hvis man tenker globalt, det å ha en norsk grunnholdning med respekt for elementære menneskerettigheter, ligger langt ute i den ene enden av skalaen. Det er ikke objektivt sånn sett. Det er en posisjon. Min grunnholdning er å prøve å få med seg og forstå hva folk sier, vanlige mennesker, og så

presentere et så riktig bilde som mulig av det jeg finner ut at skjer et sted. Samtidig, for eksempel med de arabiske portrettene mine nå, syntes jeg det var vanskelig å skrive fra Emiratene - en liten øy av rikdom og lykke - uten å være sarkastisk. Sett ut fra den dramatiske situasjonen som er i nabolandene, der man slår hardt ned på demonstrasjoner og opprør. Men man kunne harselert mye mer med det enn det jeg gjorde. Jeg fikk det ikke til. For jeg er vel ikke en så veldig subjektiv journalist egentlig? I bøkene dine har du jo skrevet deg ut av handlingen, men det virker ikke som målløse historier, man kjenner et visst perspektiv, og ikke minst en rettferdighetssans, ligge bak. – Jeg har blitt kritisert for at det ville være mer ærlig og redelig å skrive seg inn i Bokhandleren, ettersom det er en person som mangler i de ulike situasjonene. Men jeg syntes det var uinteressant, det var ikke meg det handlet om. Det er umulig å rekonstruere et formål i etterkant. For eksempel med Bokhandleren er det mange anmeldelser som slår fast, særlig i USA, at jeg er this feminist writer. De sier she went out there to document the woman’s terrible situation in Afghanistan. Men jeg skrev boken fordi etter av å ha dekket krigen og kun snakket med soldater og kommandanter, og nesten ingen kvinner, innså jeg at det var familien man må gå til for virkelig å forstå Afghanistan. Skildringen av kvinnesituasjonen kom som et resultat. Når jeg går inn i en situasjon har jeg som regel ingen andre mål enn: Hva skjer her? Hvordan lever man her? Vi leste deg skrive i Morgenbladet at du blir omtalt som ”bråkmaker” i Midtøsten. Opplever du at kilder er mer skeptiske til deg nå enn før? Har du ødelagt ryktet ditt? Åsne Tapstad, eller var det Åsnurt solgte-skinnetfør-bokhandlern-var-skutt-Stad? – Haha, neeei. Altså jeg har knapt jobbet de siste fire årene, så jeg har egentlig vært forskånet fra det. Men det er en av grunnene til at det er viktig å anke. Alt oversettes nå, så enhver som googler meg kan lese at hun har tapt, hun er dømt. Det vil jeg ikke ha på meg. Det nytter ikke i utlandet å si, pffff, it was not a very important conviction, this is the lowest court you know, it doesn’t really matter! Så vil du si at du er den kontemporære dokumentarens Jeanne-D’Arc eller skribentenes svar på Oddvar Brå; ”hvor var du da Åsne brakk pennen?” – Jeg er ikke redd for navnet mitt. Jeg synes det er fint å være tilbake ute i verden.

Jeg er opptatt av å prøve å finne ut hva som skjer. Folk vil kanskje kunne mene at Åsne brakk pennen, men det er jeg ikke så opptatt av altså. Juseksperter sier dommen din vil endre på hvordan vestlige journalister kan skrive fra ikke-vestlige land. I en globalisert verden blir nå vestlige ”kritikere” nødt til å leve med at de mindre ressurssterke intervjuobjektene kan komme trekkende på søksmål over landegrensene. – Premisset for spørsmålet, at de er ressurssvake, blir å forhåndsdømme. Bokhandlerens familie er ikke fattig og ressurssvak. Jeg ville ikke brukt disse ordene. Men det er veldig interessant. Det er en ny virkelighet. I århundrer har den vestlige mann primært, og noen kvinner, portrettert folk i verden og aldri tenkt at de noen gang vil lese det. Nå er verden globalisert informasjonsmessig på en helt ny måte. Folk følger med. Det å ha en regel om at det en skriver er noe de man skriver om bør kunne lest, burde være et kontrollspørsmål uansett, slik har det ikke vært historisk sett. Er sannheten verdt enhver pris? Helliger målet midlene eller kan du få deg til å pudre albuene under research til et case? – Sannheten er ikke verd enhver pris. Man må beskytte folk. I militærdiktaturer, for eksempel som nå i Midtøsten, er det veldig mange ting jeg ikke kan gjøre fordi jeg kan sette folk i fare. Man må prøve å finne sannheten, og mye kan ordnes med anonymisering, men man kan ikke skrive alt. Det opplevde jeg med boken min fra Tsjetsjenia. Der lot jeg hovedpersonene lese gjennom. Ikke for å unngå at jeg hadde skrevet noe feil, men i og med at det er et undertrykkende regime ville jeg forsikre meg om at den ikke satte noen i fare. Da var det en som trakk hele kapittelet sitt. Det var et jævlig bra kapittel, så det var synd. Da var det en del av bildet som ikke kom frem, men her var beskyttelsen viktigere enn å få frem alt. Hva mener du bøkene dine har bidratt med, foruten millioner på kontoen din? – Det er veldig stort å tenke det… bidratt med? Økt forvirring kanskje? Haha. – Nei, jeg tenker at de har bidratt til en flik av bildet. Nå er Bokhandleren i Kabul oversatt til 41 språk, og de andre er også oversatt en god del. Jeg får mye mailer og brev. Jeg fikk en facebookmelding fra en utenlandsk student her om dagen som mente at de fire bøkene mine hadde endret hans syn på verden…

5/2011

14.- 16. JULI 2011

GRINDERMAN THE PUSSYCATS KVELERTAK MONSTER MAGNET MUDHONEY BIFFY CLYRO KYUSS LIVES!

KLARE ARTISTER

[AUS]

[US]

[UK]

[US]

Billetter kjøpes hos Posten, Narvesen, 7-Eleven og

Alle dager fra kl 16: 18 års aldersgrense. Lørdag kl 11-14: Fri aldersgrense, gratis, rusfritt arrangement.

DAGSBILLETT: 699,- HELGEPASS: 1369,SAMARBEIDSPARTNERE

FOR FLERE ARTISTER OG MER INFO SE

WWW.BUKTA.NO

Men hva mener du at de har bidratt med? – Det varierer i de ulike bøkene. Men et fellestrekk, som for min del er en lesson learned, er at det er veldig lett å starte en krig, men forferdelig vanskelig å komme ut av den, kanskje umulig. Det har handlet om å prøve og forstå alle de livene som er vokst opp i ruiner, og et ruinert samfunn. Alt som på veien er gått tapt, alle de drepte, alle de sårede, alle de lemlestede, alle de ødelagte sinnene, alle de ødelagte barndommene, de hevngjerrige sinnene som skapes, kriger som går igjen i generasjoner. Akkurat det, de leksjonene der, får man bare med seg gjennom å møte han gutten på 12 år som bare tenker på hvordan han skal hevne seg, drepe. Man forstår hvorfor han kommer til å gripe til våpen, eller kanskje enda verre: til terror. Oppsummert, man kan se på bøkene mine som en dokumentasjon av konsekvensene av krig. Har du noen gang vært fristet til å delta i en situasjon? Plukke opp en AK-47, slå ut de blonde hårlokkene og løpe inn i kuleregnet? – Å skyte noen nei?! Det har jeg aldri vurdert en gang. Men har du aldri kjent på noe emosjonelt? En uutholdelig håpløs situasjon, der du har følt en impuls til å bidra? – Min siste bok fra Tsjetsjenia, har vært mest sånn. Det er en glemt krig man ikke hører om. En menneskerettighetssituasjon som er helt forferdelig, folk som forsvinner, og ja, det var første gang jeg tenkte: dette må jeg gjøre noe med, dette må frem i lyset. At jeg hadde en slags misjon. Ikke slik som tidligere da det har vært noe spennende jeg ville utforske. Nå hadde jeg et ønske om å sette dagsorden, jeg tenkte at når denne boka utgis så kommer det virkelig til å smelle... Men så jobber man med det og innser at det er en så mye mer komplisert situasjon. Jeg så for meg at norske myndigheter kunne fordømme det som skjer, men det er ikke så enkelt. Så utgangspunktet var at jeg skulle dokumentere menneskerettighetsbrudd, men så ble det en ganske annen bok når det kom til stykket. Når har du vært redd for å dø på jobb? – Både før jeg reiser og når jeg er ute, er jeg redd for det. Man kan si at man når som helst kan stå på feil gatehjørne i Oslo, men det er noe med det at man går inn i et sted med veldig forhøyet risikonivå. Man må veie

risikoen for å dø eller skades opp mot hva man kan få ut av det. Om det er viktig nok. Da tenker jeg for eksempel på Bagdad, hvor de aller fleste reiste ut. Det er en by på fem millioner mennesker og det er vanskelig å utradere en hel by, så det var størst sjanse for at jeg ble en av de fem millioner som overlevde. Men det var snakk om kjemiske våpen, det var bomber hele døgnet, raketter traff huset ved siden av, og hotellet vi bodde på ble beskutt. Så det var veldig farlig. Nå var det nettopp to fotografer som ble drept i Libya. Hadde de en dårlig magefølelse den morgenen? Sannsynligvis ikke. Så den magefølelsen er veldig dum å stole på, men på en annen side lar man seg styre av den. Man må bare prøve å minimere risiko underveis, og ikke gjøre alt for dumme ting. Hvorfor søkte du krigen, konflikten, i utgangspunktet? – Det var egentlig veldig tilfeldig. Ett år etter jeg reiste til Russland, som 23-åring, og hadde begynt å jobbe for Arbeiderbladet, brøt krigen ut i Tsjetsjenia. Jeg tenkte at dette var jo en del av mitt område. Jeg hadde veldig høye ambisjoner og ingen aning om hvor grensene gikk for hva man kan kreve av en ung frilanser kastet jeg meg ut i det. Jeg hadde ingen penger og ingen kontakter, så jeg bare troppet opp på det russiske forsvarsministeriet og spurte om jeg kunne bli med en troppetransport til Tsjetsjenia. Det var jomfruturen din? – Ja. De sjekket en liste og sa at, jo, neste fly går i morgen klokken 0500. De ga meg en håndskrevet passasjerseddel, og til min overraskelse funka den, så dagen etter landet vi med et russisk militærfly på en utbombet flystripe i Tsjetsjenia. Der sa de andre adjø, og så sto jeg der alene da. De syntes nok litt synd på meg, så før de gikk ga de meg en skuddsikker hjelm og vest i størrelse russisk bjørn - ikke sånn som de nette journalistvestene- og hjelmene som er nå - som jeg dro med meg overalt i krigen siden. Jeg haiket inn til byen. Der var alt utbomba, og det var umulig å finne et hotell. Det var ingen hoteller. Da det mørknet og skuddene tiltok, så jeg en ung jente som bar på to vannspann og spurte henne om hun visste om et sted jeg kunne bo. Jeg fikk bli med til hennes familie, og der ble jeg til jeg mannet opp nok mot til å reise rundt, litt sånn på lykke og fromme.

Man må veie risikoen for å dø eller skades opp mot hva man kan få ut av det. Om det er viktig nok.”

Flying start da? – Alt var mulig den gangen. Jeg er mer organisert nå, kan du si. Men når man først har vært i en krig er det veldig lett å dra i den neste. Så da Kosovokrigen brøt ut og jeg jobbet i Dagsrevyen husker jeg Bjørn Hansen sa ”Åsne har jo vært i krigen før, så henne kan vi sende”. Hvis ikke hadde han nok sendt noen eldre, mer erfarne. Og derfra var det ikke så fjernt å reise til Afghanistan. Plutselig så blir krigen noe du vurderer. Er de vestlige krigsjournalistene og –fotografene like store adrenalinjunkies som soldatene? – Er soldatene det da? Det kommer i hvert fall frem av diverse dokumentarer. – Det er kanskje mer utbredt blant fotografer. De må tettere på for å vise jævelskapen. Men blant journalistene vil jeg si nei. Det må jeg virkelig understreke, at de fleste av mine kolleger i utlandet som dekker krig, er veldig flinke, velutdannede folk med stor nysgjerrighet for hva som skjer i verden. Det er en selvfølge at man snakker fransk liksom. Skal du jobbe i de store internasjonale mediene er det et veldig lite nåløye å komme gjennom, og køer av folk som venter på å bli sendt ut. Det er stor prestisje å få de jobbene, i motsetning til Norge, hvor det er mer sånn at de som melder seg får reise! Er kvinner bedre krigsjournalister enn menn? – Nei, jeg tror det går på mennesket først. Det er ikke avhengig av kjønn. Men en fordel med å være kvinne, og særlig nå som det har vært så mye konflikter i muslimske land, er at man får tilgang til både mann- og kvinneverdenen. En mann vil kun få tilgang til halve befolkningen, og i en krig er det selvsagt viktig å få med alle. Norske myndigheter tydde til alle slags eufemismer og unngikk å bruke ordet ”krig” om Afghanistan før i fjor sommer, da det dukket opp et par reportasjer og beretninger fra skandinaviske soldater som ikke passet helt inn bildet av vårt fredsbevarende militære nærvær. Er norske politikere feige? – Er det ingen politikere som kaller det krig? Ikke de som sitter på ansvaret, og ikke før i fjor sommer. – Jeg forstår ikke hvorfor man skal finne på ord som ”væpnet operasjon” eller ”fredsbevarende militært nærvær”. Det er riktig at vi ikke er i krig med Afghanistan, vi er på den Afghanske regjeringens lag, men vi er i krig mot Taliban. Vi deltar nærmest i en borgerkrig på den ene siden. Det gjør vi for så vidt i Libya også. Nei, hvorfor er noen så redde for ordet

krig, når det er helt latterlig å kalle det noe annet? Hvordan opplever du Norge politisk ute? – Det er stort sett veldig greit å være norsk. Det er mer belastende å være brite eller amerikaner. I Balkan har Norge en veldig høy stjerne. Når det gjelder Afghanistan og Pakistan ble det plutselig spesielt ille en periode å være norsk eller dansk på grunn av karikaturtegningene. Men generelt vil jeg si det er mer positivt enn negativt. Rett og slett fordi vi er et lite og relativt ubetydelig land. Sist vi snakket med deg var du opptatt med å føde barn nummer to, men like etter så vi bylinen din på saker fra Egypt og nå Saudi Arabia. Betyr det at mor Åsne har ansatt en au’Peer Gynt for å fortsette eventyrene, eller blir det ”Bibliotekaren på Frogner Terrasse” i årene fremover? – Det blir en mellomting. Ikke noe au pair. Men vi har litt barnevakter og sånn. Nå er det slik at jeg er i Midtøsten én uke, så skal min samboer turnere i Pakistan i 10 dager, og da tar jeg over. Jeg jobber ikke fullt, så jeg har fri en uke her og en uke der. Vi har hørt at du la ut en utleieannonse for hybelen din på hybel.no, der kravene var at man måtte være barnevakt 5 dager i uken og fikse hagen mot billig leie? – Hehe, neeei, ikke fikse hagen? Men ja, vi har en student i hybelleiligheten vår som også fungerer som barnevakt. En ansatt leietaker? – Ikke ansatt. Men jeg vil jo ikke ha dette i avisen da? Hun holder liksom ikke styr på oss. Men det er fint å ha en man kan si til at nå koker det litt her, kan du komme og hjelpe. For min del synes jeg det ville være vanskelig å ha en au pair. Av klassegrunner. Med en student blir det mer en generasjonsgreie. Jeg kunne godt gjort det da jeg var student. Hvordan sjarmerer man Åsne Seierstad? – Åh, det er veldig lett å sjarmere meg faktisk. Men jeg blir spesielt sjarmert av engasjement. Jeg liker folk som er helt inne i det de holder på med. Og så elsker jeg å lære noe nytt, få servert en tanke jeg ikke har tenkt før. Originale sjeler har størst sjans. Hvor er intimsonen din? – Privat kunne intimsonen min kanskje vært mer åpen, men profesjonelt tåler jeg utrolig mye. ”The most intimate portrait” står det bakpå Bokhandleren i Kabul. Jeg plasserer meg i veldig intime situasjoner, jeg tåler å bo tett, ha folk veldig nære meg, og stadig spørre om ting. Rent profesjonelt har jeg til tider hatt en ganske ekstrem pågangsvilje og utholdingsevne. Nå får vi se om jeg fremdeles har det i meg.

5/2011

KJØPE BØKER? På lager - vi sender samme dag Rask og fraktfri levering* Avbetaling fra kr. 200,Rente- og gebyrfritt Opptil 90 % rabatt * (Gjelder ordrer over kr. 248,-)

haugenbok.no Norges raskeste nettbokhandel @

HAUGEN BOK AS - POSTBOKS 175 - 6101 VOLDA - EPOST HAUGENBOK.NO - TLF 70 07 45 00

Student?

RENTE- OG GEBYRFRIE BETALINGSMÅTER hos haugenbok.no Betalingsutsettelse - kjøp bøkene nå, betal 21. juni. Avbetaling - fra kr 200,– pr. mnd. (ved kjøp over kr. 750,-) Faktura - 21 dagers betalingsfrist.

DINE STUDENTFORDELER hos haugenbok.no Ingen pristillegg - uansett betalingsmåte. Fraktfritt - på ordrer over kr. 248,-. 20 000 titler på lager klar for utsending. RASK LEVERING! Bøker på lager sendes samme dag vi får din ordre. LES MER OG BESTILL på haugenbok.no - velkommen som kunde.

www.haugenbok.no - epost@haugenbok.no - tlf: 70 07 45 00

Rabatt - på mange lærebøker.

KONKURRANSE

Send oss ditt beste norskpatriotiske pinup-bilde og bli med i trekningen av et eksklusivt eksemplar av Operation Calendar® Camouflage Edition* TEKST M. A. SATANA WAR PINUPS. Post-Traumatic-Pussy Guarantee™ i sin pureste form. En tradisjon som går tilbake til den glade andre verdenskrig, og å finne i kalendere som deles ut på miltærbaser og skippes ut til krigssoner verden over. Den gang søte, små all-american housewifes med krøllpermanent som bydde på seg selv i risqué badedrakter, i dag er det hardbodies i italiensk bodypaint, all-american silikonbryster, og utstrakt, fiffig bruk av rekvisitter som chock chip cookies, håndvåpen, høystakker og andre texasrustikke props som skal holde hjemlengselen i sjakk og moralen til de amerikanske heltene oppe. NATT&DAG tok en prat med den dansknorsk-walisisk-ættede krigspinupen Wendy, som vi ble kjent med på karakokebaren The Singing Bee i San Diego for noen år tilbake

(ikke spør), om den stolte nasjonalskatt, krigen mot terror og hennes rolle i Operation Calendar®. NATT&DAG: Så Wendy, hvorfor pinups for krig? Hvordan ble du en krigspinup for Operation Calendar®? Wendy: Min dagjobb er som regnskapsfører i et statlig militært entreprenørselskap. Der jobber også Manuela M., en italiensk eks-modell som er gründer av Operation Calendar®-prosjektet, og som vervet meg som modell i 2008. Tusenvis av marinesoldater og soldater går igjennom selskapets opptreningsprogram før de blir sendt ut i felten i et forsøk på å gi de best mulig eksponering for miljøet de vil oppleve. Vi får ofte nyheter om at soldater ikke kommer tilbake, og det er hjerteskjærende. Mange soldater blir hardt skadd og er ute av stand til å fortsette sine plikter. Disse modige krigerne er inspirasjo-

Vi drar på Sea World, har ballspillturneringer og julefeiringer sammen med våre sårede krigere. ”

nen for Operation Calender®. Rehabilitering er både fysisk, mentalt og følelsesmessig veldig tøft, og ofte økonomisk ødeleggende for familiene deres. Det har jeg sett på nært hold, flere av mine kolleger er tidligere militært personell og min far var i Air Force under Vietnam. 50 prosent av inntektene fra kalenderne går til organisasjoner som støtter sårede veteraner og soldaters etterlatte. Noen estetiske, konseptuelle retningslinjer dere jobber ut fra? Det ser ut som bodypaint er sentralt i uttrykket. – Vi prøver å gjøre en moderne twist på de originale World War II-pinupene. Hvert år gir vi kalenderen et nytt konsept, men holder fast på pinup-stilen. Årets kalender er kalt ”Camouflage: PIN-UP”. Ideen bak kroppsmalingen er inspirert av kamuflasjemalingen troppene bruker i felten. Vi har kamuflert våre klær! Kroppsmalingen, designet av den fabelaktige bodypaintartisten Filippo Loco, er definitivt det som gjør vår kalender unik. Operation Calender® skal være en moralbooster for soldatene, sier dere. Hvordan gjør dere egentlig det: booster moral? – Vi har en årlig lanseringsfest for

kalenderen, og diverse andre arrangementer i samarbeid med våre sponsorer og ulike militære enheter. Vi gjør kalendersigneringer på militærbaser og sykehus. Vi drar på Sea World, har ballspillturneringer og julefeiringer sammen med våre sårede krigere og veteraner. For tre år siden besøkte vi Irak. Vi vil ofte gå inn i et treningsmiljø for å signere kalendere, og soldatene virkelig elsker det når vi går ned i møkka sammen med dem. Sykehusbesøkene er definitivt det mest hjerteskjærende, men også det mest givende. Jeg skulle ønske alle kunne se hva disse menn og kvinner må gå gjennom og hvordan deres liv er forandret for alltid. Hvordan synes du det går med krigen deres mot terror? – Vi kommer til å vinne. Vi skal vinne. Vi i Operation Calender® gjør det vi kan for å støtte våre soldater, både økonomisk og moralsk, for de ofrene disse menn og kvinner gjør på daglig basis for å sikre vårt land og vår frihet. Vi er for øvrig utsolgt for internasjonale ordre av årets kalender, men jeg kan snakket med Manuela og ordne dere et eksemplar om dere vil ha?

DELTA OG VINN! Send navn og et norskpatriotisk pinupbilde av deg selv til redaksjonen@nattogdag.no, og bli med i trekningen av et eksklusive eksemplar av den egentlig utsolgte Operation Calender® Camouflage Edition.

5/2011

TIBE T:OTEM

THE ROOTS (US)

, KYLESA , HÅKAN HELLSTRÖM , BEST COAST ,

DEATH LETTERS

, MONOLITHIC, 22, HONNINGBARNA, TEAM ME, MACHINE BIRDS, BLOOD COMMAND, DEPARTURE

Trondheim, Marinen 19. og 20. august 2011 Festivalpass kjöper du allerede nå på billettservice.no

(UK),

ReallyVirtual Sohaib Athar Helicopter hovering above Abbottabad at 1AM (is a rare event). 17 hours ago Favorite Retweet Reply ReallyVirtual Sohaib Athar Go away helicopter – before I take out my giant swatter :-/ 17 hours ago ReallyVirtual Sohaib Athar A huge window shaking bang here in Abbottabad Cantt. I hope its not the start of something nasty :-S ReallyVirtual Sohaib Athar @m0hcin all silent after the blast, but a friend heard it 6 km away too… the helicopter is gone too. ReallyVirtual Sohaib Athar @m0hcin http://bit.ly/ljB6p6 seems like my giant swatter worked ! ReallyVirtual Sohaib Athar @m0hcin the few people online at this time of the night are saying one of the copters was not Pakistani… ReallyVirtual Sohaib Athar Since taliban (probably) don’t have helicpoters, and since they’re saying it was not “ours”, so must be a complicated situation #abbottabad. ReallyVirtual Sohaib Athar The abbottabad helicopter/UFO was shot down near the Bilal Town area, and there’s report of a flash. People saying it could be a drone. ReallyVirtual Sohaib Athar @smedica people are saying it was not a technical fault and it was shot down. I heard it CIRCLE 3-4 times above, sounded purposeful. ReallyVirtual Sohaib Athar @tahirakram very likely – but it was too noisy to be a spy craft, or, a very poor spy craft it was. ReallyVirtual Sohaib Athar @smedica It must have been more, I started noticing the helicpoter when the noise got irritating – which part of Abbottabd are you in? ReallyVirtual Sohaib Athar Here’s the location of the Abbottabad crash according to some people >>> http://on.fb.me/khjf34. ReallyVirtual Sohaib Athar Two helicpoters, one down, could actually be the training accident scenario they’re saying it was >> http://bit.ly/ioGE6O. 15 hours ago ReallyVirtual Sohaib Athar and now I feel I must apologize to the pilot about the swatter tweets :-/ 10 hours ago ReallyVirtual Sohaib Athar Interesting rumors in the otherwise uneventful Abbottabad air today. 10 hours ago ReallyVirtual Sohaib Athar Report from a taxi driver: The army has cordoned off the crash area and is conducting door-to-door search in the surrounding. 10 hours ago ReallyVirtual Sohaib Athar @kursed Another rumor: two copters that followed the crashed one were foreign Cobras – and got away. 10 hours ago ReallyVirtual Sohaib Athar @kursed Well, there were at least two copters last night, I heard one but a friend heard two, for 15-20 minutes. 9 hours ago ReallyVirtual Sohaib Athar RT @ISuckBigTime: Osama Bin Laden killed in Abbottabad, Pakistan.: ISI has confirmed it << Uh oh, there goes the neighborhood :-/ 9 hours ago

5/2011

designtorget.se

Sølvkjole, 399,- (HM) Dressjakke, Helmut Lang 5700,- (Cosmo) Sølvsmykke, So B. 2898,- (Natasja)

Sort tights, Gestuz 899,- (Natasja) Korsett, 199,- (HM) Pilotjakke fra 2. verdenskrig, Vintage Sorte høye ”boots” (Din sko)

MODERN WARRIOR

Foto: Lena Johnsen/www.lenajohnsen.com Styling: Tine Andrea Storløs Make Up: Tina Larsen Hår: Maren Sandfærhus/Adam og Eva Bakklandet

5/2011

Calling All Change Makers! Berghs School of Communication was voted world’s best communication school at the Future Lions in Cannes 2009 and 2010. Now the time has come for the world to take part in our Interactive Communication program, where we turn digital natives into change makers with an expertise in communication and innovation. Our students learn the basics of how to turn insights on technology and consumer behavior into successful communication. Professionals hold all lectures and every course is subject to a real-life case-project, meaning all theory is constantly mixed with the tasks of solving sharp problems for world

leading brands and companies. At the same time, our students interact and cooperate with other programs at the school, to create strategies and concepts that maximize the power of interactive and analogue media. The second year of the program, Interactive Academy, is an optional year devoted to an advanced internship. Successful candidates who are accepted into the Interactive Academy spend up to a year at one of the world’s best agencies. Berghs is now recruiting students from all corners of the world! Check out the date when we come to Oslo and register at www.berghs.se.

Kjole med paljetter, Gestuz 2500,- (Cosmo) / Trench coat (Fretex) / Gullring, Marc by Marc Jacobs (Cosmo)

5/2011

Lang sølvkjole, Bruuns Bazaar 1899,- (Natasja) Blå sko, 499,- (Nelly) Gassmaske (vintage)

5/2011

Kjole, 399,- (HM) Skinnjakke, Saints & Mortals (Carlings) Oransje sko, 399,- (Nelly)

5/2011

Sølvtights, Designers Remix 700,- (Bogart) Brynje genser, Lala Berlin 2300,- (suuz)

5/2011

LANSERINGSFEST FAMILIEN, 3. MARS

NESTE NATT&DAG-FESTER: CAFE LØKKA, 6. MAI BRUKBAR 3. JUNI

5/2011

SHARE THE FEELING

ARCTIC MONKEYS(UK) IRON MAIDEN (UK) KINGS OF LEON (US) MASTODON (US) M.I.A. (UK) PJ HARVEY(UK) THE STROKES(US) AFROCUBISM (INT) AUTOPSY(US) BAD RELIGION(US) BATTLES(US) BEATSTEAKS(DE) BIG BOI (US) BRIGHT EYES (US) CHRIS CUNNINGHAM (UK) DEADMAU5 (CAN) FOALS (UK) KILLING JOKE (UK) FEMI KUTI & POSITIVE FORCE (NGA) SEUN ANIKULAPO KUTI & EGYPT 80 (NGA) L.O.C. (DK) LYKKE LI (S) MAGNETIC MAN with Special Guests KATY B and SBTRKT DJ Set (UK) ROB ZOMBIE (US) SWANS (US) TIMBUKTU & DAMN!(S) VETO (DK) 1349 (N) CURREN$Y (US) JUSTIN ADAMS & JULDEH CAMARA (UK/GAM) DARK DARK DARK (US) DE ENESTE TO (DK) DANIEL ADAMS-RAY (S) MATTHEW DEAR - Live Band (US) API UIZ (FR) DESTROYER (CAN) ÓLÖF ARNALDS (ISL) DJ /RUPTURE (US) ATMOSPHERE (US) DOP (FR) AWESOME TAPES FROM AFRICA (US) DÅÅTH (US) JULIANNA BARWICK (US) JUSTIN TOWNES EARLE (US) BE-BEING (KOR) ELEKTRO feat. JOHN TCHICAI (DK) BLACK MILK (US) THE EX (NL) JAMES BLAKE (UK) EYEHATEGOD (US) CHARLES BRADLEY (US) FALLY IPUPA (CD) BRING ME THE HORIZON (UK) FRENTE CUMBIERO (COL) KARINA BUHR (BRA) FRISK FRUGT (DK) CALLE 13 (PRI) THE GASLAMP KILLER (US) ANNA CALVI (UK) GHOST (S) CHANCHA VIA CIRCUITO (ARG) GOLD PANDA (UK) CHASE & STATUS (UK) JOHN GRANT (US) CHUCKAMUCK (DE) HOW TO DRESS WELL (US) CODY (DK) I WAS A KING (N) CONGOTRONICS vs ROCKERS feat. ICEAGE (DK) KONONO N°1, DEERHOOF, KASAI ALLILILTA BAND (ETH) STARS, JUANA MOLINA, WILDBIRDS & JACKDAW WITH CROWBAR (UK) PEACEDRUMS and SKELETONS (INT)

JAGWA MUSIC (TAN) JATOMA (DK) KITCHIE KITCHIE KI ME O (N) KLOSTER (DK) DJ KOZE (DE) KYLESA (US) LITTLE DRAGON (S) LUKESTAR (N) LA MAKINA DEL KARIBE (COL) JANELLE MONÁE (US) MUNCHI (NL) NARASIRATO (SOL) OFWGKTA (US) OH LAND (DK) OUDADEN (MAR) IVO PAPASOV & HIS WEDDING BAND (BUL) PARKWAY DRIVE (AUS) PULLED APART BY HORSES (UK) RANGO (EGY) TARRUS RILEY (JAM) GONGA SAIN & MITHU SAIN (PAK) SCREAMING FEMALES (US) SHANGAAN ELECTRO (ZA)

SOILWORK (S) SPIDS NØGENHAT (DK) SURFER BLOOD (US) THE TALLEST MAN ON EARTH (S) TAME IMPALA (AUS) TERROR (US) THULEBASEN (DK) TREMOR (ARG) UNDERØATH (US) ANIBAL VELASQUEZ Y SU CONJUNTO (COL) KURT VILE & THE VIOLATORS (US) THE WALKMEN (US) WANG LI (CHI) WEEKEND (US) WHOMADEWHO (DK) YELLE (FR) YEMEN BLUES (ISR) ZEA (NL) ZUN ZUN EGUI (INT)

PAVILION JUNIOR 26. - 29. JUNI AGENT FRESCO (ISL) BOTTLED IN ENGLAND (DK) DE HØJE HÆLE (DK) FASTPOHOLMEN (DK) HAMMONDS, HARRINGTON & DESTROY (DK) HONNINGBARNA (N) KIRSTEN & MARIE (DK) LITTLE MARBLES (S) NIVE NIELSEN & THE DEER CHILDREN (GRL) SELVHENTER (DK) THIS IS HEAD (S) TÔG (N) TRUST (DK) UNDERGANG (DK) WHO KNEW (ISL)

- OG FLERE FØLGER...

4 DAGER VORSPIEL 4 DAGER MED MUSIKK 8 DAGER ROSKILDE 170 BAND PÅ 7 SCENER GRATIS CAMPING, KINO, SVØMMEBASSENG OG SKATEPARK M.M. ALT OVERSKUDD GÅR TIL VELEDIGE FORMÅL LÆS MEGET MERE PÅ:

roskilde-festival.dk

«På Setermoen er alle like. Identifisering gjennom konsum av dyre joggesko, håndvasket denim og oppspjåka biler er ikke verdt en dritt lenger. Her går alle likt kledd, spiser den samme dritten og tar imot de samme beskjedene. Valgfriheten vi la igjen hjemme er byttet ut med en annen type frihet. Friheten til å ikke tenke, eller ta stilling til noe annet enn hva du har blitt fortalt at du skal gjøre. Her er jeg fri fra karrierejag, press fra familie eller noe annet signal på et vellykket liv. I dét Forsvaret tok vekk personligheten min, gav de meg frihet.» – Ole Morten (20)

KRONIKK LARS K. MIDTSJØ Min versjon: I forsvaret måtte alle innfinne seg med masse dritt. Jeg måtte dele tiden min med en tjukksterk påle fra Mosjøen, og to triste tusseladder fra Ålesund. Tjukken fra Mosjøen var under gjennomsnittet begavet, og måtte selvsagt kompensere med hyppig kroppskontakt og slitsomme apestreker som han hadde lært fra TV. Tusseladdene var så ordinære og likegyldige at de raskt assimilerte under tjukkens favn. Førstegangstjenesten kan enkelt betegnes som sosialt handikappet. Tjukken: sosialt handikappet av natur, arv og miljø. Et resultat av et helt liv alene i en kjellerstue i Mosjødistriktet fylt med tv-spill og hardporno. Tusseladdene fra Ålesund: sosialt handikappet under tjukkens rigide regler for hva rett og galt angår (les: kjellerstue i Mosjødistriktet fylt med tv-spill og hardporno). Jeg: sosialt handikappet i den egenskap av at jeg satt fast med tjukken og hans to tjenere. Så her satt jeg altså fast med tjukken. Vi skulle dele opplevelsen av fysisk arbeid med raking av løv utenfor stasjonen. En av de mest irriterende opplevelsene i mitt liv. Tjukken hadde allerede knyttet bånd med befalet over en god runde hardporno og snus. Altså lå rakingen av løv på mine skuldre. Tjukken hadde ingen andre ambisjoner enn å gjøre jobben min kjipere. Armert med tyggegummi og et så vemmelig smil som bare en fortid med dyremishandling, notorisk snusing og grupperonking kan gi. Tjukken ville helst sitte på ræva og pille buser og tygge tyggegummi. Mens han satt og spytta tyggis på bakken hadde jeg raket i nærmere to timer og var på god vei til å nå slutten på flere kilo løv. Da gikk det opp for tjukken at hvis løvrakingen var over, ville også hans kosestund med tyggegummi være forbi. Hvilket var drivkraft nok til å ta fatt i egen rake for å starte sabotasjeoperasjonen. Ved et par forsøk hadde han på kort tid klart å spre den fine haugen utover bakken igjen, før han satte seg tilbake på benken med et godt smil om munnen. Jeg fortsatte og latet som ingenting.

Etter en kort stund fikk jeg nok en tyggis på hånda. Vissheten om at den en gang hadde oppholdt seg i tjukkens gebiss gjorde bare irritasjonen sterkere. Han satt fortsatt på benken. Gliset hans ble bredere da han oppserverte at tyggisen ikke ville forlate hånda mi. Mens jeg kastet hånda rundt og bannet 42

5/2011

lavmælt for å få den seige klumpen med bakterier vekk fra hånda, dunket Befal Haugaard i vinduet på den andre siden og pekte på klokka. Tiden var på vei til gå ut og oppgaven var langt fra fullbyrdet. Haugen med løv skulle avgjøre mitt nivå av lykke de neste ukene av førstegangstjenesten. Det så heller dårlig ut. I det tjukken hørte lyden av befalet spratt han opp sammen med raken. Deretter gikk han bort til meg for å late som om han prøvde å vise meg hvordan man kunne rake mer effektivt. Den utspekulerte planen gikk som smurt. Befal Haugaard gav tommelen opp og forlot vinduet igjen. Og tjukken spyttet ut nok en tyggis på bakken før han satte ræva si på benken igjen.

Jeg kjente lukten av min egen svette danse frem og tilbake foran nesa mens jeg stønnet videre for å bli ferdig med løvet én gang for alle. Før tjukken igjen gikk bort til haugen og sparket løvet utover plassen. Jeg hadde tidlig bestemt meg for å ignorere ham, men lukten av svette og eget sinne tok kontroll over kroppen og svingte raken i bakhodet hans. Jeg kastet meg over han og svingte løs så kvisene hans ble blodige. Slag etter slag. Han lå forsvarsløst på bakken og tok imot min vrede. Helt til Befalet kom løpende ut og la meg i bakken. Tjukken pilte inn til brakka mens befalet holdt et godt tak rundt halsen min. Jeg prøvde å forklare de siste timers hendelser i en nøktern forsvarstale. Befalet lo av meg: «Tror du ikke at jeg har sett det?» Han gav meg nok en ørefik før han fortsatte en tirade om hvor liten betydning min oppfattelse av rettferdighet hadde å si under hans kommando. Han dro meg bort til vinduet for å peke på speilbildet mitt. «Se på uniformen din! Du er bare en vanlig soldat. Den uniformen betyr at du ikke skal tenke eller mene noe som helst!». Dagen etter besøkte jeg forsvarspresten og fortalte en røverhistorie som fikk meg bort fra alt som har med det Norske Forsvaret å gjøre for evig og alltid. Men Befal Haugaard gjorde meg oppmerksom på uniformens spesielle egenskap (sett bort fra graderinger og gjenkjennelse). Den er designet for å retusjere vekk personligheten fra mennesker. Ikke bare adlyder Befal Haugaard uniformen, men han krever også at andre skal gjøre det samme når de befinner seg i en uniform. Slik er uniformene en potensiell tvangstrøye for enhver maktinstitusjon som vet å bruke den. I det uniformen kles på, forvandles personligheten om til en funksjon

eller tjeneste som bæreren skal yte. Det er derfor ikke forventet at du skal småsnakke med bussjåføren eller behandle politimannen som et menneske. De har en instrumentell funksjon der de skal være effektive maskiner. En tanke jeg aldri hadde fundert over før Befal Haugaard gjorde meg oppmerksom på den stusselige uniformsjakka mi. Den var et verktøy som skulle bære tradisjonen videre.

Ikke bare hadde førstegangstjenesten som oppgave å kue min personlighet og mentale helse, men den skulle også lære meg om tradisjonelle verdier; kameratskap, samarbeid og fysisk arbeid i en kontekst der de unge fortsatt ser opp til de gamle. Førstegangstjenesten ønsket velkommen til en svunnen tid som har blitt glemt av nye liberale venstreorienterte frihetselskende generasjoner. Til tross for flere «skjulte» kriger har den vestlige verden aldri vært så demilitarisert og sivilisert som den er i dag. Sekstitallets etterdønninger har gjort militæret til et tilholdssted for de som taper i den vanlige verden. I den vanlige verden klarer arrogante drittunger å sno seg vekk fra døve oppgaver de ikke vil gjøre. Altså er militæret er ganske eksotisk for den kulturelle eliten i et vestlig postmoderne samfunn. Kanskje er det derfor militærtemaet alltid er å finne i filmer, tv-spill eller motebildet? Sett bort fra homseporno er det svært få institusjoner som har omfavnet krigens estetikk i like stor grad som moteindustrien. Hvert tiende år kommer med nye kamoflasjeplagg eller uniforminspirerte kreasjoner. Som det meste annet fra catwalken, introduseres de nye trendene som en slags motkultur til det bestående. Noe som skal sjokkere eller har nyhetsverdi. Men også som et naturlig speilbilde av nåtiden. Slik som da camo-printet ble populær i starten av nittitallet parallelt med Gulf-krigen. Camo-estetikken vant kjærlighet på hiphop og hardcore-scena, og ble sannsynligvis drept da Will Smith dukket opp i camo fra topp til tå sammen med Jada Pinkett på premieren til Independence Day i ’ 96. Ironisk nok kom det en revival rundt 2001, rett etter at Twin Towers ble flydd ned og krigen mot terror var deklamert. Plutselig kunne vi finne camo-printet sammen med Ralph Lauren skjorta og pannebåndet som vandret nedover Bogstadveien i 2002. Nå har det gått ti år igjen, og camo-printet har ankommet catwalken til starten av det nye tiåret. Til avtalt tid.

Militærestetikken har ligget i lufta en god stund. Helt siden Balmain vant det franske folket med sine uniforminspirerte jakker i 2009 har militærtemaet vokst seg sterkere og tøffere. Store designere som Celine, Marc Jacobs og Alexander Wang er blant de mange som har brukt estetikken de siste sesongene. Og Vouge har støttet opp den moderne trenden med flere militærinspirerte moteserier. For herre hadde både Prada og Bottega Veneta camo-printet for høst og sommer 2010. Det aller mest moderne og nyskapende moteuttrykket i løpet av de siste tjue årene har rukket å bli retro.

Snart vil de rikeste menneskene i verden igjen spasere rundt i militærets estetikk, produsert av dyre motehus og luksusdesignere. Til stor forvirring for Befal Haugaard som mest sannsynlig har byttet ut de hardt opparbeidede uniformsstripene med et trådløst headsett foran en pult på et call-senter i dag. Uniformen i ferd med å bli et symbol på valgfrihet fremfor et fremmedgjørende verktøy designet for å stjele identitet.

MAT

PIZZA MADRE! MATUTE RESTAURANT OG PIZZERIA Fjordgata 17, 7010 Trondheim Åpningstider: 15-23 alle dager unntatt mandag. Glem ferdigbrød, kvernet kjøtt og Thousand Island. Her er det indrefilet fra Uruguay, hjemmebakt brød og koriandersalsa som gjelder. «En Peksi Max, ja», sier servitøren med en digert smil når jeg har bestilt. Hun skriker noe på spansk til den lille mannen bak den store disken, som skriker noe tilbake. Han også med et enormt smil. «Klart du skal få en klem», svarer mannen når venninnen min vil ha et glass vann. Møt Maria og Miguel Matute, de har vært gift i 27 år og driver Trondheims mest undervurderte restaurant. I lokalene som pleide å huse fordrukne fylliker har de klart å skape en atmosfære som minner om hjemlandet Chile; foran tv-en i hjørnet sitter som regel vennene samlet og ser fotballkamp, og fra radioen strømmer tradisjonell latinamerikansk musikk, veggene er fylt med bilder, nips og bling hjemmefra og skaper en følelse av å være i stuen hos den store fete chilenske svigerfamilien du aldri fikk. Menyen består av alt fra empanadas (Chi-

SUSHIME Beddingen 1 Man-tir 11-23, ons-lør 11-24, søn 14-23 Interiørmessig er Sushime et prakteksempel på det som kan kalles typisk moderne; glossy, lyst og nytt, og helt uten sjel. Men når det kommer til sushisteder, gir

1 1

vi litt blanke i interiøret, her er det sushien som teller. Ryktet om noe så sjeldent som en vaskeekte japansk sushikokk, gjorde at forventningene var en smule høyere denne gangen. Mr. Morito, som han heter, har ni års utdanning, tjue års erfaring og blir fremstilt som en ringrev. Derfor var det ekstra skuffende da

maten ikke holdt mål. Fisken var i utgangspunktet veldig fin, men bitene små. Risen derimot, var tørr og litt hard og ganske … mye av. I tillegg gjorde en altfor salt soyasaus at måltidet mistet mye av den såkalte «umami»-smaken, som er selve grunnen til at man i det hele tatt kan bli hooked på noe så enkelt som rå fisk og ris. RISTORANTINO ITALIANO Nordre gate 4 Åpent 13-23, søn 13-22 Ristorantino Italiano er som den gode, snille vennen som alltid har vært der, men som du ofte glemmer. Stedet gjør litt lite utav seg, og er kanskje ikke så synlig fordi den ligger i andre etasje, men det er ingen grunn til å gå forbi, tvert imot: Ristorantino Italiano er uten tvil byens beste på italiensk mat. Pizzaen vi fikk var fantastisk smakfull med crispi bunn og passe greasy topping. Med de lave prisene og den gode atmosfæren i lokalet fatter vi ikke at Ristorantino ikke er oversvømt av gjester til enhver tid!

2 1

DRINKGUIDE Trondheim er unektelig en øl-by. Forståelig nok egentlig, for det finnes ingen sinnsstemning en iskald pils ikke kan kurere. Men selv om øl har slukket mang en tørstig strupe, har den også kvalt et par bartenderspirer. De beste drink-stedene la ned for noen år siden, og de dyktige bartenderne har en tendens til å flykte byen. Det får oss til å undre: Hvor skaffes de gode drinkene? Finnes det noen dedikerte bartendere igjen i denne byen? Den som spør, får svar og vi fikk tre: Hanne Eriksen på To rom, Emil Kringhaug på Bari og Grant Harrison på Vivaldi. To rom er først og fremst kjent for sitt gode kjøkken, og har ikke noe utpreget barprofil. Med god vin, og fantastiske drinker har likevel stedet etablert seg som et av de beste alternativene for en «rolig» kveld på byen. Vi ble servert «Blush», en av Hanne Eriksens egenkomponerte konkurransedrinker, bestående av fersk grapefrukt, sitron, Peach tree og den diabolske bitteren Ratzeputz. Ingrediensene grapefrukt og Ratzeputz skulle kanskje tilsi en bitter eller bitende smak, men der tok vi feil. Sitrusen var fruktig, ferskenlikøren ga sødme, og putzen var egentlig bare et lite sidekikk. Den var leskende god og smakte av sommer, men ikke helt kjønnsnøytral. T att byens cocktailskrekk i betraktning; denne ferskenrosa blomsten av en drink er kanskje ikke noe for gutta som har et image 44

5/2011

å ivareta, eventuelt en maskulinitet som må skjermes. Emil Kringhaug på Bari serverte oss en «Bloody Mary» og «Horses neck» med cognac, eller «en real mannedrink», som han selv kalte det. Bloody Mary’en var velbalansert, ikke sterk, men kanskje med litt mye worchershire. Den trevlete selleristanga som bartenderen trøkte nedi med et godt grep, hadde nok sett bedre dager. Men akkurat det er vi villige til å smile av. Horses neck’en var en god gammeldags longdrink, som i alle fall vi hadde godt av å drikke igjen. Frisk og god var den. Absolutt et godt alternativ til GT! Det er tydelig at Grant Harrisson og den australske barkulturen har overtatt Vivaldi. Det var ikke måte på hvor mye bartenderne der showet, trikset, tryllet, flaret, friporet og sto på. Makan til en entusiastisk gjeng! Drinkene derimot, var ikke helt etter vår smak. Vi fikk en «Japanese slipper» – en av bartenderens signaturdrinker, som smakte nesten utelukkende av Midori (klissete irrgrønn japansk melonlikør). Den søte synth-smaken lå lenge i halsgropa og truet om en grusom bakrus. Men, vi er åpen for at det var drinken, og ikke bartenderen, det var noe galt med. Den andre drinken, Bloody Mary’en, var kanskje bittelitt svak, men god. Dessuten er det å bli underholdt av bartenderne i seg selv, verdt et besøk. Linda Nguyen

les nasjonalrett), kylling og gresskarsuppe til himmelske churrascos, eller hamburgere som vi nordmenn ville kalt det. Selv beskriver de denne hamburgeren som en Chilensk sandwich. Ordet sandwich i seg selv får meg til å tenke på halvtørt brød med ferdigdressing og noen kyllingbiter. Denne Chilenske sandwichen er noe ganske annet. Brødet er ferskt, saftig og hjemmelaget. Indrefileten er fra Uruguay. Det hele blir toppet med sprø salat, guacamole, smeltet ost og en koriandersalsa som rett og slett er rosinen i pølsa. Churrascoen kommer også i flere varianter. King churrasco for eksempel, er burgeren med alt, inkludert smørstekte aspargesbønner, bifftomater og bacon.. Denne retten er slett ikke for den småspiste, den kan nesten mette en liten familie, og er din for kun 135,- kroner. Matute skiller seg definitivt ut på mange måter. Ved første øyekast er ikke dette en restaurant man tilfeldigvis ramler innom. Selv kan de bekrefte at jungeltelegrafen fortsatt funker effektivt; flere og flere oppdager stedet. I motsetning til fleste andre restauranter, får du på denne sjappa mer enn hva du betaler for. Maten toppes som sagt gjerne med en bjørneklem! Linda Nguyen / Linn M. Nordgård

SØSTRENE KARLSEN Solsiden Åpent: man-tors 11-01, fre-lør 11-02, søn 14-22 Gode råvarer gir nødvendigvis ikke god mat. Det er Søstrene Karlsen et glimrende eksempel å på. De skilter med økologisk og kortreist mat, men det hjelper ikke når de ikke kan videreforedle smakene. Fiskesuppa var for så vidt god, men lammeburgeren pinlig kjedelig. For 180,- kroner får man en burger med kjøtt og fritterte potetbåter som vokser i munnen og man føler seg bare tung og stappa etterpå. Og dét uten at smaksløkene er tilfredstilt. Synd, for lokalet er råflott og de har definitivt byens fineste uteservering, men maten er altså et stykke fra top notch.

3 1

NÅ KOMMER VÅREN, OG DA ÅPNER BYENS STØRSTE OG KOSELIGSTE UTESERVERING!

dokkgata 8, trondheim - 400 00 974 man-lør: 11-01 / Søn: 13-01

KOS DEG PÅ CHOCO BOCO MED

STUDENTVENNLIGE PRISER! Ta en pause fra hverdagsstresset! På Choco Boco treffer du venner i hyggelige omgivelser, og du kan lene deg tilbake med dagens avis. La deg friste av en av våre kaffedrikker – eller kanskje et stykke kake?

Dokkgata 8, Trondheim - 400 00 974 Mandag-Lørdag: 11.00-01.00 / Søndag: 13.00-24.00

CHOCO BOCO SOLSIDEN

CHOCO BOCO NORDRE

CHOCO BOCO BAKKLANDET

Elvehavn TMV-Kaia 3 Telefon 73 60 03 00 man-ons: 07.45–23.30 tor-fre: 07.45–01.00 lør: 10.00–01.00 søn: 11.00–23.30

Olav Tryggvasonsg. 29 Telefon 73 92 33 00 man-ons: 07.45–23.30 tor-fre: 07.45–02.00 lør: 10.00–02.00 søn: 12.00–23.00

Nedre Bakklandet 5 Telefon 73 50 43 35 man-fre: 09.00–01.00 lør: 10.00–01.00 søn: 10.00–24.00

www.billettservice.no

www.brenneriveien.no

KONSERT

RUMBLE IN RHODOS Familien, onsdag 4. mai Rumble In Rhodos ble dannet i 2003. Åtte år senere er de turnéklare og ute med sitt tredje album. De har nylig sluppet plate, og Signs of Fervent Devotion har lokket frem seksere hos både VG og Dagbladet. Festivalene ligger heller ikke på latsiden når det gjelder å booke bandet, og de skal blant annet dele scene med Mars Volta på Hove. De spiller indierock, som mange andre gjør om dagen, men dette er ikke kjedelig og du har ikke hørt det før. Rumble er sterkt influert av hardcore, no-wave og punk, og energien som kommer fra scenen oppleves til og med helt bakerst i store lokaler som Rockefeller. Intimkonsert på Familien blir slettes ikke feil, det blir en av konsertene i mai du kommer til å huske langt ut i 2011!

1 1

TRONDHEIM JAZZFESTIVAL 11-14. mai Det er igjen duket for en ny runde med Trondheim Jazzfestival, og dette er ikke noe man skal kimse av. Årets festivalprogram er større og favner bredere enn det noen gang har gjort. Spennvidden er stor, og du kan få med deg alt fra verdenspremierer og internasjonale celebriteter til barne- og familieshow, samt jamsessions og konserter med morgendagens stjerner fra Jazzlinja NTNU.

2 1

MADELEINE PEYROUX Den fransk-amerikanske sangerinnen hadde sitt store gjennombrudd i 2004 med sin tolkning av Leonard Cohens låt «Dance Me To The End Of Love» på albumet Careless Love. Sammen med produsent Larry Klein har hun funnet sin særegne identitet i et melankolsk og lavmælte lydbilde. Assosiasjoner er gjort både til Billie Holiday og Joni Mitchell. Dette er myk jazz med elementer av både pop og country. ZAP MAMA Marie Daulne, grunnleggeren av Zap Mama, er en musikalsk nomade som gjennom sin lange og mangefasetterte karriere har sprengt grensene for sjangeren world music, og gitt verden sin helt spesielle miks av hip-hop, reggae, jazz, funk, soul og rhythm ’n blues. Til Trondheim Jazzfestival har hun med seg et eminent band, og det lover til å bli både sangbart, dansbart, tilstedeværende og eklektisk. PATTI AUSTIN Grammy-vinneren er både sanger, låtskriver, produsent og humanitært aktiv gjennom flere internasjonale organisasjoner. Hun er mest kjent for klassikere som «Baby Come to Me» og «How Do You Keep The Music Playing», nylig co-produserte hun låten «We Are the World 2» for Haiti, i tillegg til at hun nettopp har ferdigstilt sitt siste album Sound Advice.

MONTÉE Blæst, torsdag 5. mai Montée var et av bandene som fikk vise seg frem på by:Larm etter en litt stille periode, og det var folk glade for! De serverte nye låter, og det er ingen tvil om at bandet har spisset stilen sin til det bedre. Det er deilig progressiv pop, elektriske lyder og en stødig discobeat som kjennetegner Montée, sattan for en kombo! De er nå ute med sitt andre album, Rendition Of You, og har håvet inn femmere som om det gjaldt trippel yatzy. Flinkisbandet er denne gangen enda mer fengende, enda mer luksuriøs og enda mer glamorøs. Montée er nok en gang på folks lepper, og tropper den norske musikktronen med få andre om dagen. Vi får se, Montée. Begeistre Trondheim!

3 1

Kom innom for en kulinarisk opplevelse i utsøkte omgivelser på Grünerløkka. Det blir prøvesmaking, fagseminarer om øl i mat og øl til mat presentert av noen av verdens dyktigste øl og mat entusiaster. 450 forskjellige ølsorter og stort utvalg av mat fra alle verdens hjørner. Billetter kr 150 ink fagseminar og smaksprøver

EARTH DIED SCREAMING Dokkhuset, fredag 20. mai En hyllest til Tom Waits! De er en av mange som hyller Tom Waits, men dette orkesteret trenger man ikke stille spørsmålstegn ved. Det innbys til en grumsete whiskey-aften der musikere fra Trondheims metal/rock/jazz-scene møtes i minste felles multiplum: Tom

4 1

5/2011

Waits. Vokalistene Stian Leknes og Marita Røstad spiller opp til dans med gode venner fra byens musikkmiljø. Tom Waits er dritbra og jeg er sikker på at Waits ville sagt det samme om Earth Died Screaming. PERE UBU Blæst, fredag 20. mai Avantgardegarasjebandet kom med sin smått legendariske plate The Modern Dance i 1978 og nå skal de spille det i sin helhet på konsert! De skal forføre oss med eksperimentell rock og punk, og man kan si at bandet dannet skole for denne sjangeren, og blitt omtalt som det mest originale fra new-wave bølgen. Pere Ubu er også blitt omtalt som «the missing link» mellom Velvet Underground og punken, et uramerikansk band som bare har hatt konkurranse fra navn som Captain Beefheart og Suicide når det gjelder å skape et fullstendig originalt musikalsk univers. Pere Ubu har bare ett av originalmedlemmene igjen på scenen, vokalisten David Thomas. Denne gangen er det love å bruke uttrykket; ikke bli sittende igjen med skjegget i postkassa!

5 1

ADAM TENSTA Familien, torsdag 12. mai Fra Tensta i Stockholm, born and raised – Adam Tensta er mannen som la på røret da Fiddy Cent ringte og det kvalifiserer jo til femmer på terningen alene. Tensta er uten tvil blitt en over middels god rapper etter at Mobb Deep og Wu-Tang har vært hans pensum gjennom livet, dog er det ikke det man gjetter etter å ha hørt gjennom skivene hans It’s a Tensta Thing og Scared Of The Dark, som gir oss rap over cheesy synthbasert electro. Adam Tensta treffer nok den litt yngre hip-hop-crowden som til vanlig har det meste fra Young Money på iPoden, og muligens til de eldre som falt for Thomas Rusiak. Men helaften på Familien blir det garantert med den intime scenen deres – de siste månedene har det vært flere hip-hop-aftener på Familiescenen som er godt lagret i konsertminnet.

6 1

W. S. BENDIXVOLD OG K. KRISTENSEN

SHOPPING NATASJA Carl Johans gate 12 Natasja har holdt det gående i 23 år i byen og tilbyr klær, sko og accesories til merkebevisste damer. De er kjent for å ha sykt god service og de som jobber der vet hva de driver med. De fører blant annet merker som Benedikte Utzon, Gestuz, See By Chloe, Sportmax, Rutzou, 7 For All Mankind , Bruuns Bazaar, D.Exterior, Red Valentino og smykker fra So B. http://natasja.no

TRONDHEIM TA2 STUDIO Carl Johans gate 3 Siden det er vanskeligere å finne noen i denne byen som ikke har blekk i huden, enn det er å finne Olof

2 1

www.brenneriveien.no

1 1

www.billettservice.no

Palmes morder, så klapper vi i hendene for at enda et tattoostudio inntar byen. Fredag 13. mai (!) åpner Trondheim Ta2Studio i et 140 kvadratmeter stort lokale vegg i vegg med

Vista. Det er tydelig at driveren er fra en sjømannsfamilie, da det er skipsgulv, modellskip, oljemalerier og generelt en historisk vibe over hele sjappa. Vi bretter opp ermene, og ønsker velkommen!

TING Olav Tryggvasons gate 6 Ting er, ja en fargerik butikk full av ting. Her finner du kjøkkenting, baderoms-ting, kontor-ting, baby-ting, praktiske ting og en god del næææ-så-arti-da-ting. Sammen med kjente merkevarer, som for eksempel Alessi, Rosendahl, Vipp, Stelton,Tivoli og Koziol, tilbyr Ting byens bredeste sortiment av stæsj du vet du ikke trenger, men som du av en eller annen grunn ender med å ta med deg hjem. (… ikke ulikt en helt vanlig lørdagsnatt da altså.)

3 1

RETRO Carl Johans gate 6 Etter at en litt småsliten nabo sovna i badekaret på nachspiel, fikk Retro i Carl Johans gate, gleden av å pusse opp sine lokaler. Ikke bare ble butikken feiende flott, men de fleska til med såkalte shop-inshops for både Acne og Filippa K i sin dameavdeling. For dere som ikke kjenner til begrepet shopin-shop, så er det rett å slett en butikk i en annen butikk (no kidding) og de har både samme innreding og utsmykking som i både Acne og Filippa Ks butikker. Utvalget spenner seg fra klær, sko og accessories til dame, samt et lite utvalg av Acne for søte små, fashionable barn.

4 1

AV: LENA JOHNSEN

5/2011

KLUBB COSMO VITELLI (FR) BrukBar/SUPA, fredag 13. mai Om du starter sommerlista på iPoden din hvert år med Daft Punks Face To Face og fortsetter den med Sebastién Telliér og Simian Mobile Disco, bør du virkelig få med deg dette høydepunktet i Mai. Denne flotte franskmannen som ikke bare er dj og produsent, men også labelsjef for I’m A Cliché blir en av høydarene på Hovefestivalen nå i år, og feirer det likeså godt med en rundtur i Norge. Electrobasert house og disco av beste sort blir å oppleve nede på SUPA denne kvelden. Se å kjøp deg noe musserende til dette, det er ganske pent – its going to be a «party day».

LAMBSBREAD SOUND & PROMOTIONS PRESENTERER: MANNA - LIVE Verkstedhallen, lørdag 21. mai Mange mener Bodøværingene Manna er Norges beste reggaeband – og jeg tviler ikke, da jeg ikke har hørt så veldig mange andre bra reggaeband fra Norge, annet enn Irie Darlings som igjen er Manna «i et tidligere liv». Manna er kjent for sitt samarbeid med Tungtvann, både live og i studio, og i 2008 kom LP’en Salma i Dub som blant annet hadde Bjørn Torske, Rune Lindbæk, Kango, Joddski som medvirkende. I fjor spilte Manna for et utsolgt Blæst – og jeg tipper det blir mer enn fullpakket denne kvelden også, hvor Lambsbread Sound selv skal varte deg opp med noe eget i tillegg.

1 1

BREAKAGE (UK) BrukBar/SUPA, lørdag 14. mai En av de største innen Dubstep; Breakage skulle glede fans på SUPA allerede i desember i fjor, men kom seg dessverre ikke av gårde.

3 1

2 1

Men nå kommer det altså en ny sjanse til å oppleve en av de mest allsidige innen drum&bass-scenen i UK. Han entret scenen i 2000 og samtidig som han har gått nyskapende retninger har han også vært en av de som har tatt vare

på den originale jungle sounden. LP’en hans Foundation fra i år gitt ut på Digital Soundboy inkluderer gjester som Skream, Burial, Roots Manuva, David Rodigan, Pstereoaktuelle Newham Generals, Kemo og flere, og for å sitere Roots

Manuva: «Breakage is a man with an ear for deep, deep, sub-sonic frequencies. He goes in low. I thinking he’s talking to sea-life. He’s talking to the squid». Dette er vel kvalitetstegn nok til at du tar turen til jungelen denne lørdagen.

HEADS UP Kafe Skuret, lørdag 7. mai Pats One arrangerer sitt tredje egenkomponerte event «Heads Up» som er det eneste hip-hopjamet i bartebyen som samler alle fire trivelige elementene. Festen foregår på Skuret og blir det man kaller en helkveld. Pats slipper mixtapen Din Favoritt Superhelts Favorittskurk som blir hans solodebut med gjesting av GODS, Action Man, Dekstra Large og Erik De Torres på rapsiden. Når det gjelder beats blir det 90s-stylte Boom Bak, Scratch, battle og skurkehistorier. Dette går også igjen i Heads Up denne kvelden. Etter battlesessionen på Verkstedhallen klokka 15 samme dag, kommer en del av deltagerne og skal battle mot hverandre igjen – forhåpentligvis tøffere og mer ruset utpå kvelden, blant annet skal Heimdals Most Hater; Ben Baller og Mc Apekatt par-rappe mot Nils M/ Skills og Pats. Fred Fades fra Don Martins Good Shit Radio spinner platene for kvelden og jaggu meg er det no b-gutter og b-jenter som skal spin dem legs også. Høy fem, dette kommer til å bli storeslem.

5 1

RHYTHM PLEASURE Credo, lørdag 21. mai Playa Papas Thom Brodda & SuperChris aka Trondhjems bleike svar på Beanut Butter Wolf og Madlib kaster glans denne fuktige natten på Credo. Ellevilt blir det, og de har listet fem latest digs de kan garantere du får høre.

4 1

Rudy Norman «Back to streets» Modern soul med gitar, låta Leon Ware ikke lagde. Ikke se bort ifra at denne dukker opp på en Peanut Butter Wolf mix, ryktene sier han kjøpte seks eksemplarer av denne singlen. Lil’ Albert – «My Girl Friday» Aloha. Killer soul fra surfers paradise. Barbra Mason – «Half a love» Det er jo sant, half a love is better than none. Ethics – «Look At Me Now» Hvis ikke denne får deg på gulvet er du død. Sidney Joe Qualls – «I Don’t Do This» Dupree mener alvor (killerwhale hunting for seal). The Larks – «I Want You Back» Ikke jackson 5 sin nei, bare bedre. 48

5/2011

RUB’A’DUB FOOD PALACE NIGHT MED PHARFAR OG KAKA Blæst, lørdag 28. mai Det danske Rub’A’Dubkonseptet og Pharfar er mer enn godt nok kjent for rastatrøndere nå, men også godt kjent i Trondheims klubbmiljø. Ikke bare er Rub’A’Dub kjent for å trekke fullt hus på Blæst, men etter David Rodigans besøk i vinter, har de satt et viktig spor i minnet hos flere. Nå glimter de til med noe helt annet; Danske Kaka er en snart albumklar guttunge som ikke har lov til å smake på brunspriten ennå, men det skal ikke stå på kvaliteten av den grunn – vi skal ikke se bort i fra en dansk Collie Budz da denne gutten entrer

6 1

Trondheim. Eliten av hip-hop mc’s tar også turen for å spytte noen vers. Dette lover da godt for en lørdagskveld der det er lov å ha et sløret blikk, danse i slow motion og skåle med alle.

RAW JUICE BrukBar/SUPA, fredag 20. mai Om klubberne i Trondheim noen gang skulle laget sin egen awards, tipper jeg Raw Juice hadde stukket av med de to prisene «Trondheims hyggeligste klubbkonsept» og «Mest tjukkpakka med folk». For det går gjetord om Raw Juice – køene de har skapt har vært irriterende lange. Jeg anbefaler å lese intervjuet med Raw Juice’ egen stjerne Mindflow i samme avis – og forteller deg at her er det bare å komme seg av gårde og få høre det siste av baltimore club, moombathon, tropical, dancehall, drum&bass og dubstep. Er du Mad Decent fan? Vel, da er det på tide å bli kjent med Jr Mad Decent, mest kjent som Mad Dritings.

7 1

AV: KARI KRISTENSEN

natt&dag 31.01.11:visittkort

01-02-11

15:12

Side 1

Fra

49,-

! t e Nyh

Oslo - Dovre - Oslo - Røros Trondheim Trondheim Oslo Oslo Olavsgård Olavsgård Gardermoen Gardermoen Hamar Romedal Brumundal Myklegard Moelv Elverum TRONDHEIM Lillehammer Rena Øyer Koppang Fåvang Atna Ringebu Hanestad DOVRE Alvdal RØROS Vinstra Kvam Tynset Otta Tolga Dovre Os Dombås Røros Oppdal Glåmos Berkåk Ålen Lundamo Haltdalen OSLO Melhus Singsås Klett Kotsøy Heimdal/Tiller Støren Trondheim Lundamo STAVANGER Melhus Klett KRISTIANSAND Heimdal/Tiller Trondheim

Gratis trådløst internett og strøm ombord

God benplass og justerbare seter • Alternative seteløsninger • WC og 220 volt

sbuss– s e r p E k s – R ø ro s O s lo h e im Trond

Oslo - Kristiansand Stavanger Oslo Sjølyst Lysaker Høvik Drammen Fokserød Torp lufthavn Skjelsvik Kragerø Risør Fiansvingen Arendal Grimstad Lillesand Dyreparken Håneskrysset Bjørndalssletta Kristiansand Mandal Vigeland Lyngdal Kvinesdal Flekkefjord Moi Egersund Ålgård Kongeparken Sandnes Stavanger

Fast holdeplass fra Oslo Fast holdeplass fra Stavanger og Kristiansand Fast holdeplass fra Trondheim

For bestilling og ruteinformasjon:

Mulighet for kjøp av billetter på bussen på de faste holdeplassene med kort/kontant

LITTERATUR

USKYLDEN ER BOKENS FØRSTE OFFER TEKST OLE ØYVIND SAND HOLTH Min egen Vietnamkrig varte i et par timer. Jeg hadde lest ut Dispatches av Michael Herr og ble liggende utslått på hostellsenga og stirre dødt opp i en sløv takvifte, overbevist om at jeg aldri kom til å få lese en slik bok igjen. Det er det største kultursjokket jeg har fått siden jeg så Apocalypse Now, uvitende på det tidspunktet om at Michael Herr også har skrevet voiceover-teksten til den filmen. Følelsen var nøyaktig den samme. Hvis man kunne tenke seg at det fantes en litterær transformator der man matet inn Joseph Conrads Heart of darkness og fikk ut igjen råmaterialet til Apocalypse now, måtte denne innretningen ligne til forveksling på Michael Herrs Vietnamreportasjer. Herr ble headhuntet av Francis Ford Coppola til å jobbe med filmnarrativet etter at Coppola hadde lest hans Rapporter (som boka ble hetende i en grusom raddisnorsk Pax-oversettelse), artikler skrevet med en fintfølelse for krigens totale absurditet som ikke ligner noe annet jeg har lest før eller siden. Men så har jeg jo åpenbart en greie for Vietnamkrigen. Andre foretrekker Auschwitz og Birkenau. Det er bare å baske seg. Krigsbøker er effektiv virkelighetsflukt; fantasy for folk uten fantasi og sci-fi for folk uten fremtid. Ingenting galt med det. Så lenge det finnes krig er det håp for krigslitteraturen. Jeg tvilte før. Ikke nå lenger. Det var en sammenligning med nettopp Dispatches som først gjorde meg oppmerksom på David Finkels The Good Soldiers, en reportasjebok fra Irak-krigen – ut-

gitt på norsk som Våre beste menn (Gydendal, 2010). Finkel fulgte en bataljon Amerikanske soldater som ble sendt til Bagdad våren 2007, som ledd i Bush-administrasjonens siste, krampaktige fremstøt for å få kontroll over byen. Hovedpersonen i boka er løytnant Ralph Kauzlarich, omtalt av soldatene sine som «The Lost Kauz» på grunn av den ukuelige optimismen han møter hver dag med, mens Bush-sitatene som innleder hvert kapittel blir stadig mer virkelighetsfjerne og kampanjen for soldatene tar stadig mer form av en helvetesvisjon. Boka er totalt blottet for politikk og alle andre masete makroperspektiver. Den skildrer Kauzlarich og soldatenes svette, støvete, stinkende, blodstenkte hverdag. Ekte krig. En menneskelig tilstand akkurat like tidløs, meningsløs og absurd som et hvilkensomhelst lettfordøyelig skyttergravsscenario. Handlingen er nærmest en katalog over vold, lemlestelse og brutal, meningsløs død. Soldatene mister uskyld, armer, bein, øyne, ører, tro, håp og nattesøvn. De brenner opp i biler og drukner i kloakk. Håpet smuldrer. Desperasjonen stiger. Leserrollen blir uutholdelig. Og desto vondere og virkeligere det føles, desto bedre blir det. Finkel sjonglerer personer, perspektiver, tanker, handlinger og litterære virkemidler med en usentimental eleganse som gjør marerittet til en fryd. Jeg vet ikke hva det er, jeg trodde kanskje krig ikke lenger var krig, at moderne krig ikke var krig nok for ekte krigsjournalistikk, og Finkels bok ga meg håpet tilbake. Da den var lest ut ble jeg liggende på madrassen med blikket i taket og føle meg elendig. Endelig.

TRENGER DU HJELP?

= Tørr og trygg med STOP 24® For riktig bruk og gode råd, les mer på www.stop24.no

5/2011

TEGNESERIER TEKST AKSEL KIELLAND

MICHAEL DEFORGE CONNOR WILLUMSEN   I takt med at verden omsider later til å ha akseptert begrepet ’graphic novel’ – eventuelt det tilsvarende usmidige ’grafisk roman’, – har det i Nord-Amerika vokst fram en generasjon unge tegneserieskapere som himler med øynene og blir røde i kinnene når tegneserier omtales som annet enn ’comics’. Mens åtti- og nittitallets alternative tegneserier la grunnI hovedstaden har man nå omsider blitt enige om å laget for tegneseriemediets allmennkulturelle omslutte å omtale Raptus som «Pondus-festivalen» og favnelse med komplekse narrativer og en utpreget heller gått over til det fonetisk sett mer åpenbare litterær tilnærming, er den nye generasjonen mer «Craptus». Uavhengig av hvilken form hetsen antar, opptatt av å utforske det som gjør tegneserier til teghar menneskene i Oslo Comics Expo for lengst neserier. Altså ord og bilder. I skjønn forening og mer bevist hvem det er som kan arrangere tegneserieller mindre likevektig forhold. Den mest prominente efestival her til lands. Og nei, det er dessverre ikke eksponenten for denne sensibiliteten er for tiden Bergen. Mens Raptus så langt kan skilte med en canadiske Michael DeForge, som etter to nummer av tentativ gjesteliste bestående av solide navn som serien Lose og et knippe fanziner og antologibidrag Howard Chaykin, Duncan Fegredo og Klaus Janson, seiler opp som den mest interessante tegneseriekunne OCX helt fint arrangert festival uten gjester og skaperen Nord-Amerika har fostret siden den for likevel stukket avgårde med seieren i kampen om å tiden lite meddelsomme Kevin Huizenga. DeForges være landets beste tegneseriefestival. OCX kan i år tegneserier spenner fra abstrakte kunsttegneserier skilte med en gjesteliste som inkluderer Dash Shaw, til enkle, men forstyrrende humorserier. Best er han Dave Cooper, Tony Millionaire og Fantagraphicsnår han befinner seg et sted midt mellom disse ytforlegger Kim Thompson, men det sentrale er likevel terpunktene, som i historien om Nesbit Lemons tur at Oslo Comics Expo er en festival for mennesker til helvete i Lose #1. Deforge er i disse dager aktuell som liker å lese og lage tegneserier – ikke en festival med tredje nummer av Lose fra Koyama Press, samt for folk som likte å lese og lage tegneserier på med kortere serier i ymse antologier, magasiner, 1980-tallet. fanziner og over hele internett. THK NattogDag 29-04-11 09:41 Sidewww.oslocomicsexpo.no 1 www.kingtrash.com

OSLO COMICS EXPO

Det å ta ansvar for sine egne handlinger er ikke alltid så fristende...

2010 var året det ble problematisk å være prinsipielt skeptisk til nettegneserier som fenomen. Det er ikke til å komme bort fra at brorparten av det som produseres fortsatt er banale stripeserier med produksjonsverdier som mislykkes i å tilfredsstille tabloidpressens stadig slappere krav, men det går ikke lenger an å avfeie alt av nettegneserier som bortkastet tid. Oslo Comics Expo-aktuelle Dash Shaw ga med sin kritikerroste Body Worlds verden en viss idé om hvor nettegneserieskapet skulle stå, og den besynderlig kontroversielle Blaise Larmee gjør også interessante ting med sin 2001. Likevel er det canadieren (det er et visst mønster her) Connor Willumsen som for tiden utpeker seg som den mest interessante tegneserieskaperen på nett. Willumsen er en fantastisk tegner, og i motsetning til Shaw, Larmee og Michael DeForge har han så å si ikke gitt ut tegneserier på papir. Enkelte av arbeidene hans har blitt trykket i magasiner som Vice – og når dette kommer på trykk er muligens også den franske utgivelsen Les Âmes sèches ute, – men Willumsen er først og fremst en nettegneserieskaper og han utnytter nettserieformatet bedre enn noen andre for øyeblikket. Høydepunkter inkluderer Explanation for Sartor Stuff, Energy Box og føljetongen Everett. www.connorwillumsen.com

THE COMICS JOURNAL Det er ikke til å komme unna at nedleggelsen av tegneseriebloggen Comics Comics – som igjen var en videreføring av den kortlevde fullformatsavisen ved samme navn – var en stor nedtur. Skuffelsen ble dog betraktelig dempet da Comics Comics-mannskapet sporenstreks flyttet over til den relanserte nettutgaven av The Comics Journal. The Comics Journal er verdens mest respekterte – og kontroversielle – tegneserietidsskrift, og det rikholdige arkivet bestående av anmeldelser, nyheter og journalens karakteristisk laange intervjuer (vi snakker om en standardlengde på 20-30 sider) med mediets mer og mindre anerkjente storheter gjøres nå tilgjengelig på nett. Comics Comics-gjengen har fått selskap av internetts beste tegneserieskribenter – Joe McCulloch, Tucker Stone og Matt Seneca for å nevne noen – og har med det plutselig blitt en nettside verdt å besøke jevnlig (og kanskje til og med også betale for, når de etter hvert begynner å legge ut spesialinnhold for abonnenter). www.tcj.com

TRO, HÅP OG KJÆRLIGHET av Ödön von Horváth

Svart komedie på Studioscenen

Spilles tir - fre 19, lør 18:30 fram til 21. mai Regi Jonas Corell Petersen Scenografi Nia Damerell Musikk Gaute Tønder Lysdesign Tommy Geving Medvirkende Janne Heltberg Haarseth Cici Henriksen Kristofer Hivju Trond-Ove Skrødal Trond Peter Stamsø Munch

Billetter 73 80 50 00 Grupper 73 80 50 50 trondelagteater.no

5/2011

KUNST

Verktøyet for enhver anledning

GRÅMØLNA MASTERUTSTILLINGEN KIT 7. mai – 5. juni Etter Bachelor kommer Master. Gå ikke glipp av dette årlige høydepunktet med ferske avgangsstudenter fra kunstakademiet. Årets

1 1

avgangsutstilling er kuratert av Rakett (Åse Løvgren og Karolin Tampere) og skal være en ambisiøs samling av ny og energisk samtidskunst bestående av foto, video, tegning, maleri og skulptur. Utstillerne er: Anne Grefstad, Cathrine Ruud, Charlotte Rostad,

Christene R. Jensen, Erik Friis Reitan, Kamilla Skrinde, Tian Miller, Tore Eidebakk Reich, Rina Lindgren og Kristin Tårnes. Utstillingen står på Gråmølna til og med den 5. juni for så å bli flyttet til Malmøgata i Oslo, med åpning den 17. juni.

SIGBJØRN BRATLIE – NOSTALGI ER IKKE HVA DET ENGANG VAR Nord Trøndelag Fylkesgalleri, 30. april – 21. mai Sigbjørn forteller at utstillingen kommer til å inneholde maleri, fotografi og installasjon. – Den handler mye om populærkultur, og henter mye inspirasjon fra tegneserier, tegnefilmer, tvshow og den slags, sier han. – Samtidig som den har en mer høy-kulturell analytisk tråd i seg. Jeg driver på en måte med konseptkunst, så det blir en fin blanding av ting man kjenner fra underholdning og tv pluss noen strategier hentet fra konseptkunst og eksperimentell litteratur. Ja, kort oppsummert er vel det hovedplanen. For det meste er det nye arbeider med innslag av et par som er laget i 2003-2004.

2 1

BRANKO MILISKOVICWILLOW MITCHELL Babel, 13. - 22. mai To utstillinger med periodens gjestekunstnere på LKV fra henholdsvis Serbia og England. Miliskovic: At the moment I am working on several things, as I am getting ready for my big, two nights long duration performance at Les halles de Schaerbek theatre in Brussels, April 29. – 30. In Trondheim, I think I will be working on a film/video concerning the territory of Trondheim and the body connected to the land. I was a little bit confused when Babel asked me to show my work already on May 13, due to I am arriving on May 3rd, therefore I’ll have just ten days until the opening. Of course, I wont be able to finish my work in ten days, so I will show the documentation from Brussels, or my film made in Turku, Finland, entitled «Blank Points». www.brankomiliskovic.wordpress.com Mitchell: I assemble fragments of observed, imaginary and abstracted imagery and form. These fragments collect on paper and as objects, and in their connectedness become rhythms of my thought. The suggestive nature of line and mark underpin my practice as it evolves organically from chance encounter and the intuitive act of drawing and making. I work in the belief that one mark will naturally lead to another and seek inspiration from the nests and dwellings that we as creatures inhabit. My work serves to evoke remote and fleeting sensations and it is in this state I hope a simple poetic consciousness may be aroused.

3 1

BLUNK 13. – 15. mai Matilda Carlid 27. – 29. mai Cecilie Meng Sørensen og Emil Keller Skousen Matilda Carlid Matilda Carlid Svenske Matilda sier det best på svensk: – På blunk kommer jag att visa en «blind film», det vil säga en film där det visuella enbart presenteras genom auditiv text.

1 4

Ti øre pr. lighter går til Hjelpestikkfondet!

Titel på filmen är «Början av en natt» och tematiken i den cirklar runt intimitet och kropp som fysiskt material. På öppningen av utställningen kommer jag också att göra en uppläsning. Vad jag jobbar med; narrativ text i form

av ljudinstallationer och performance, samt teckning, collage och publikationer. Cecilie Meng Sørensen og Emil Keller Skousen. Danske Cecilie sier det best på dansk: – Udstilligen hedder «Refill 2go» og er et eksperiment med de konnotationer og narrativer, der ligger i fundet materiale. Vi præsenterer de besøgende for vores bearbejdelser, og giver dem samtidig mulighed for at arbejde videre på nogle af dem. Vi vil med udstillingen påpege at der ikke entydigt findes bare én forfatter eller skaber til et værk. Dette bliver til i samspil med samfundet, venner, etc. og er en kollektiv indsats. Dette er et tema vi også arbejdede på i forbindelse med vores forrige værk – «BOOK OF MEANING».

KUNST: HANS CHRISTIAN SKOVHOLT

5/2011

Gratulerer Trondheim! Nå starter Skyways direkte flyvninger til Stockholm. 1 avgang per dag mandag - fredag. For bookning og mer informasjon se vår hjemmeside www.skyways.se Velkommen ombord!

Vi kommer nærmere.

MOTE MODELL : UNNI LUND OLSEN Orkanger-jenta signerte nylig kontrakt med Women Model Management som fra før bla. representerer

1 1

ikke fullt så ukjente navn som Agyness Deynn, Iselin Steiro, Douzen Kroes og Carmen Cass. Unni, som for tiden bor i Milano, har blandt annet Jean

Paul Gaultier, Cacharel, Phillip Lim og Diane von Furstenberg på lønningslista og gjorde nylig et show for Guess i Sveits. Vi spår en stor fremtid!

DESIGN: SØLV To trønderjenter står bak ”SØLV” som lanserte sin første kleskolleksjon på Minou i Oslo og på CPH Vision i februar i år. Sølv består av Oda Midtlyng Klempe og Mari Stølan, utdannet i Paris og London innen klesdesign og grafisk design, med jobberfaring fra blant annet Rue du Mail, Roksanda Illincic, YCN og Balenciaga. Deres kolleksjon for A/W 11, kalt ”Åse” viser tidløse og avslappede hverdagsplagg for kvinner, i materialer som spenner fra natursilke, til skinn og ull. www.solv-studioet.com

3 1

Kompetansesenter for rytmisK musiKK i midt-norge Trenger du hjelp Til å søke om penger, er på jakT eTTer øvingslokale, lurer du på skaTTeog momsregler, hvordan sTarTe eT plaTeselskap eller ønsker å bli en bedre arrangør? www.Tmpo.no TREND: COLORBLOCKING Fargeblind? Kjipt foræi! En av våren store trender er å sette sammen ensfarvede plagg i kontrastfarger. Trenden er allerede blitt spotta på fashionistas og bloggere, og i de store motemagasinene. Fargene skal være klare og sterke, gul, grønn, blå, cerise og orange, Brukes gjerne sammen med knallfargede lepper og neglelakk.

4 1 54

5/2011

MOTE

7 th International

Stavanger Norway

NETTBUTIKK: NASTYGAL Startet av stylisten Sophia Amoruso i 2006, og etter noen år som shop på eBay, har Nastygal blitt en egen nettbutikk. Med et stort utvalg i håndplukkede vintage klær og tilbehør, som blir omsydd for å passe til dagens motebilde, samt et bredt utvalg av nytt stæsj, er dette en klar favoritt når det kommer til nettshopping. www.shopnastygal.com

POLYNESIAN DANCE SHOW STAGE PERFORMANCE BY NICOLE FROM GERMANY MOSTTATTOOED SENIORWOMAN

ISOBELVARLEY

BUISNESS: DP MODELS Fotograf Ronny Manuel Danielsen er busy om dagen. Ikke bare fotograferer han og lager musikkvideoer for unge jenter med ”tenåringsdrømmer”, han er også i etableringsfasen av et nytt modellbyrå. Etter at han ikke fant de ”rette”

5 1

modellene til ulike oppdrag han hadde, så startet han liksågreit et eget modellbyrå. Visjonen bak byrået er på sikt å få Trondheim mer inn i editorial - sjangeren, og å kunne tilby modeller med særpreg, ikke den typiske ”reklame - looken” som har preget Trondheim så alt for lenge. DP

Models har allerede begynt å fylle stallen, men de er alltid på jakt etter nye, spennende ansikt! www.dpmodels.no

MOTE: LENA JOHNSEN

...plus many more SPECIAL GUESTS!

Artist: Liam Peskett Design: creationstation.no

2 1

•SHOWS •DEMOS •ART CONTEST •TATTOOING & PIERCING BY PROFESSIONAL ARTISTS

www.tattooconvention.no 5/2011

SCENEKUNST YOUR BROTHER. REMEMBER? Avant Garden, spilles 12. – 15. mai Your brother. Remember? er historien om to svært forskjellige brødre. Den ene endte opp på scenen, den andre i fengsel. Med utgangspunkt i sin egen oppvekst, gamle hjemmevideoer og actionhelten Jean-Claude van Damme skisse-

KNUTSEN & LUDVIGSEN Trøndelag teater, spilles 5. – 14. mai Det ryktes at karakterene Knutsen & Ludvigsen ble til under sene nachspiel på Studentersamfundets hybler på slutten av sekstitallet. Der skrev Øystein Dolmen og Gustav Lorentzen UKErevyen i 1969, og lagde små barneprogram for UKEsenderen, forløperen til Studentradioen. Det var i disse radioprogrammene at sangene om Knutsen & Ludvigsen først dukket opp. I 1970 slo de igjennom i Barnetimen, og tre år senere så karakterene dagens lys på scenen. Den gang var det Harald Heide-Steen jr. og Rolf Just Nilsen som spilte Knutsen & Ludvigsen. Nå er det Øyving Angeltveit fra Lompelandslaget og Trøndelag teaters Øyvind Brandtzæg som er å finne i rollene. I 2011-versjonen av stykket er flere kjente sanger lagt til, men historien er den samme: Myndighetene har bestemt at Knutsen & Ludvigsen må ut av hjemmet sitt i tunnelen, ettersom det skal anlegges et nytt jernbanespor. De stritter imot, og søker hjelp fra Knutsens avdøde bestefar, kaptein Knutsen. Han har nemlig gjemt unna en aldri så liten sjørøverskatt, som kan vise seg å bli nyttig å ha i kampen mot myndighetene …

2 1

1 1

ROCK´N ROLL WOLF Trøndelag teater, spilles i hele mai Rock´n Roll Wolf er en rockemusikal basert på syttitallsmusikalen Mama. Filmen har lenge hatt kultstatus i Norge, og vises med jevne mellomrom på NRK under den überkleine tittelen Med

3 1

Grimm og Gru. Det er første gang musikalen om rockeulven og de syv geitekillingene settes opp på et profesjonelt teater. Rock´n Roll Wolf er den største satsningen på Trøndelag på flere år. Hovedscenen skal omgjøres til en gigantisk eventyrskog, og hele teatrets ensemble (!) blir å se på scenen som

dyr i utallige fasonger og varianter. De kjente rockeschlägerne, Mama inkludert, blir fremført av et solid orkester, som også er med og danner det sceniske landskapet. Sleng på deg rockepantsa og gjør deg klar for en forrykende forestilling om en snill geitemamma og en sjukt sulten ulv.

CHAIN REACTION OG RANDOM FRIENDS Avant Garden, spilles 27. – 28. mai Chain Reaction er et teaterkonsept som foregår i Trondheims gater. Det er en blanding av et gatespill og en forestilling hvor spillerne utfordres til å utforske byen, spille med omgivelsene og utføre oppgaver. En rekke mindre oppgaver leder til en stor finale, hvor spillerne er nødt til å bruke sine kreative evner for å løse utfordringene de blir stilt ovenfor. Ved hjelp av Chain Reaction kan man undersøke hvordan spillformer kan tas i bruk for å revitalisere teateret. Random Friends er en form for krimteater hvor lag samarbeider for å løse gåten over lange distanser. Ledetrådene som er lagt ut for å kunne nøste opp gåten er spredt utover både Trondheim og i Beograd. Lagene trenger dermed deltakere i begge land som kan samarbeide om å løse gåten ved hjelp av mobiltelefoner og webkamera. Spillet utforsker sosiale og politiske likheter og forskjeller mellom Norge og Serbia. Nye medieteknologier utfordrer de eksisterende teaterkonvensjonene med hensyn til blant annet tid, rom og samhandling.

4 1

rer Zachary Oberzan (fra Nature Theatre of Oklahoma) forholdet mellom ham og broren Gator. Under oppveksten på den amerikanske landsbygda elsket de å spille inn sine egne versjoner av favorittfilmene sine, som Jean Claude van Dammes Kickboxer eller kultfilmen Faces of Death. Tyve år etter er de to brødrene

OVER EVNE III Avant Garden, spilles 20. – 21. mai I 1895 skrev Bjørnstjerne Bjørnson Norges første selvmordsbomberdrama – Over Ævne II. Stykket handler om en streikekonflikt i en liten norsk industriby. Med den revolusjonære prestesønnen Elias Stang i spiss, protesterer de utsultede arbeiderne mot fabrikkeieren. Han kaller i sin tur inn landets hundre mektigste fabrikkeiere til sin private middelalderborg for å danne et motorganisasjon. Fabrikkeier Holger vil med dette knuse arbeidernes opprør for all tid. Da smeller det … I Over Evne III tar Pia Maria Roll og Marius Kolbenstvedt for seg makteliten i vår tid. Hvor mange beslutninger tas i lukkede rom? Er det parlamentariske demokratiet bare et tåketeppe, hvis funksjon er å få velgerne til å tro at de har innflytelse over sine egne liv? I Over Evne III har Roll og Kolbenstvedt funnet dokumentariske paralleller til Bjørnsons karakterer i våre egen samtid. Vi møter blant annet den radikale presten, korrupsjonsjegeren, polske bygningsarbeidere, varsleren og direktøren. Hvordan møter de den konsentrerte makten? Med aksjon, reform eller dialog?

5 1

TRO, HÅP OG KJÆRLIGHET Trøndelag teater, spilles til og med 28. mai Tro, håp og kjærlighet handler om unge Elisabeth, som prøver å overleve i nedgangstider preget av økonomisk usikkerhet og korrupsjon. I sin desperasjon for å overleve prøver hun å forhåndsselge liket sitt til det anatomiske institutt. Aller helst vil hun jobbe, men det har hun absurd nok ikke råd til. For å kunne jobbe må hun nemlig ha et handelssertifikat, og det koster penger. Hun får etter hvert låne penger, men på grunn av en misforståelse blir hun beskyldt for bedrageri og kastet i kasjotten. Hennes siste håp er å

1 6

5/2011

tilbake i barndomshjemmet for å gjenskape filmene bilde for bilde. Mellom filmklippene fra de originale actionfilmene, de opprinnelige hjemmevideoene og nyinnspillingene aner vi konturene av brødrenes historie. Hva gjør at den ene broren endte opp i fengsel, og den andre ikke? Kunne livssituasjonene deres like gjerne ha vært motsatt?

gifte seg ut av uføret … Tro, håp og kjærlighet regisseres av den nyutdannede regissøren Jonas Corell Petersen. Han gikk ut fra Kunsthøgskolen i Oslo i 2010, og høstet gode anmeldelser for sin avgangsforestilling Unge Werthers lidelser, som han satte opp på Det norske teatret. Corell Petersens regisignatur er visuell lekenhet og en tverrestetisk tilnærming til teatret.

SCENEKUNST: JULIE ØSTENGEN

KANYE PULP WEST

APH EX

(UK)

TW IN

(US)

(UK)

JAMES BLAKE

(UK)

FLEET FOXES (US)

KYUSS LIVES! (US) MONTÉE WIZ KHALIFA (US) LUKESTAR

LYKKE LI

HURRA TORPEDO, OFF!(US) STEIN TORLEIF BJELLA Q-TIP(US) MARI BOINE IDA JENSHUS, OSLO ESS BRING ME THE HORIZON(UK) EXPLOSIONS IN THE SKY(US) GRANT LEE BUFFALO(US)

120 DAYS

THE PAINS OF BEING PURE AT HEART(US) SHARON JONES & THE DAP-KINGS (US)

WANNSKRÆKK JAMIE XX (UK) FJORDEN BABY!

(SE)

THE JAYHAWKS

(US)

JANELLE MONÁE (US)

HERCULES AND LOVE AFFAIR (US) TôG THE BUDOS BAND (US) TEAM ME, RAZIKA HONNINGBARNA, SANDRA KOLSTAD HILDE MARIE KJERSEM, TURNS MONGO NINJA, REAL ONES, WU LYF(UK) MUNGOLIAN JET SET, TWIN SHADOW (US)

JONAS ALASKA, KHAIRA ARBY (ML) ARISTILLUS, DESTROYER (CA) THE AVETT BROTHERS (US) JENS CARELIUS, COMEBACK KID (CA) CRYSTAL FIGHTERS (ES) MATTHEW DEAR (LIVE BAND) (US) GHOST (SE)

EDWARD SHARPE & THE MAGNETIC ZEROS (US) FANG ISLAND (US) DEATHCRUSH, GIVERS (US) MAYER HAWTHORNE & THE COUNTY (US)

BILLETTSERVICE.NO / 81533133 / NARVESEN / 7-ELEVEN

WARPAINT (US) WOLVES LIKE US, VREID PHAEDRA, PRINS THOMAS ORKESTER

+ mye! mer

JOHANNA ELLEN, 27 ÅR Student, Kunstakademiet – The Viking Girl Who Likes Her Testicles Boiled, Not Fried.

VIBEKE HAY WOLD, 29 ÅR Frilanser – Dagger.

KAI TOLLAN, 23 ÅR Resepsjonist – Zelda.

IDA SKJÆRVIK, 23 ÅR Barista – Lille liten.

HVA ER KRIGSNAVNET DITT?

AV: LAURA-ANN MORRISON

MARTIN SIVERTSEN, 27 ÅR Cafemedarbeider Mormors – Animal Mother.

INGRID LEITE, 19 ÅR Barnehageassistent – Diarrhera Queen.

MARTIN BRØNNER, 21 ÅR Barnehageassistent – Kong Raptor.

RUNAR WALSØ, 23 ÅR Førskoleassistent – Brautende Gaupe.

NILS OSKAR GJERVIK, 38 ÅR Vernepleier – Pegasus.

ERIK SYLTE KLEVEN, 26 ÅR Medarbeider Nova Kino – Blød Øks.

GURO FOSLIE, 20 ÅR Småbarnsmor – The Messiah.

STEINAR O.S, 72 ÅR Pensjonist – Steinar Stridsmann.

velkommen til ekeberg oslo city camp ! SOME PEOPLE HAVE ALL THE FUN Tlf.: 61 23 60 37 post@heidalrafting.no

Ekeberg Camping er eid av Norges Automobil Forbund, og er med i kjeden “NAF CAMP”. Plassen strekker seg over 70 mål og har plass til ca. 700 enheter, hvorav ca 100 har el. uttak for caravan. Utsikten fra Ekeberg er et besøk verdt for seg selv, her ser du ut over hele byen, fjorden og de omliggende åsene. Campingens beliggenhet ved Ekebergsletta gjør den til et naturlig valg for deltagere og supportere under Norway Cup, verdens største fotballturnering for barn. Ekeberg Camping gir deg muligheter til å bo i avslappende omgivelser med det meste innen rekkevidde. Severdigheter som Bygdøy med Vikingskipene, Holmenkollen, Vigelandsparken og Oslos utmerkede shoppingtilbud for å nevne noe. Vi holder døgnåpent i juni, juli og august.

5/2011

for mer informasjon, kontakt oss på: telefon: 22 51 08 00 - faks: 22 51 08 50 ekebergveien 65, n-1181 oslo www.ekebergcamping.no mail@ekebergcamping.no

EKEBERG OSLO CITY CAMP

EKEBERG

MUSIKK

Proclamation går til krig med bestialske riff fra helvete. TEKST ANDREAS TYLDEN N&D: Tror du på krig? Usurper: Vi tror på krigernes krig, i motsetning til soldatenes krig. Vi tror på den evige kamp for alle som kjemper for jeg-et, som forherliger motstand og ondskap, og som bestiger himmelriket via Nimrods ziggurat. Hvem er Proclamation i krig med? – Vår krig handler om åndens totale frihet over det gode og det onde og om å få stoppet alt som begrenser vår sjel – moral, etikk, lover og regler, prester, filosofer, politikk, journalister og all den dritten som flyter i årene på denne såkalte sivilisasjonen. Vi drømmer om et morgengry der Kains gamle slekt reiser sitt imperium på asken etter de judeokristne nasjonene og bygger sine hovedseter på ruinene av Babylon og Romerriket. Har du vært i militæret? – Trommeslageren vår, Abomination Of Gour Mayhemic Winds And Bestial Offensor, var i militæret i rundt et års tid. Selv er jeg ikke interessert i å sløse bort tid på sånt tull. Hva ville du dødd for? – For frihet uten grenser.

Hva vil, omsider, gjøre slutt på denne verden slik vi kjenner den? – Hvem vet? Men én ting er sikkert, og det er at krig aldri kommer til å bety slutten. Folketallet i et land stiger alltid etter en krig, statens politikk blir mer robust, og vi får teknologiske og medisinske framskritt som et resultat av det som skjedde på slagmarken. Den evige konflikten er altså nødvendig for at et politisk system skal overleve. Krig har eksistert siden menneskets opprinnelse. En slutt på alle kriger vil derfor bety slutten på vår verden slik vi kjenner den. Så krig er et nødvendig onde for utvikling? – Alle samfunn må kjempe for å overleve, fra de mest primitive til de mest avanserte. Jeg sier overleve og ikke utvikle fordi jeg tror på syklisk evolusjon, ikke unilineal progresjon. Kjemper du selv med indre konflikter? – Jeg tror alle former for følelser bringer frem det motsatte. Personlighet er ikke annet enn et resultat av kampen mellom fiendtlig tankegang og ideer i selvet og underbevisstheten. Den store indre konflikten, ifølge Jung, er menneskets dyriske side og det moralske

Vi er ikke i krig med Darkthrone, men vi ler av platetitlene, tekstene og coverne deres.”

og etiske. Jeg baserer min moral og livsfilosofi ved å godta de mest primitive og mørke instinktene i vår natur. Har låttitlene «Crucifixion Vomit», «Execration Of Cruel Bestiality» og «Wrath Of The Apocalypse» noen politisk relevans? Eller er de bare obligatoriske «onde» titler? – Selvfølgelig, som et black metal-band er låttitlene våre ondskapsfulle, med det samme sataniske innholdet som musikken vår. «Crucifixion Vomit» handler om ofringen av lammet, Kristi nedstigning og oppstandelse fra de døde, og hvordan den sjalu demiurgens kjærlighet kommer til oss dødelige i form av skam og sykdom. «Execration Of Cruel Bestiality» er fordømmelsen og fornektelsen av Kristi siste befaling. Det er ekkoene fra den falne engelens klagerop i niende sirkel i helvete, et skrik mot de kraftløse, hellige lovene i slavenes bok. «Wrath Of The Apocalypse» handler om en ny krig i himmelen og skjendingen av tronstolen. Det er gammelt nytt at black metal har blitt et innholdsløst slagord, rævpult av hipsterkulturer og kommersialisert ut til det latterlige. Kan det likevel hevdes at den sanne undergrunnen lever i beste velgående? – Absolutt. Black metal burde alltid handle om det levende helvete – ikke den store vitsen som Darkthrone og resten av norske band er i dag. Hva definerer du som «et levende helvete»? – Helvete er for meg en tilstand. Som

Proclamation: Dannet i Madrid, 2003. Bass: Irreverent Captor of Abysmal Flames and Ultimate Desolation. Gitar: Usurper of Eternal Condemnation and Inverted Crucifixion. Trommer: Abomination of 4 Mayhemic Winds and Bestial Offensor. 60

5/2011

Mephistofeles sa til Dr. Faustus: «Why this is hell, nor am I out of it. Thinks’t thou that I, who saw the face of God, and tasted the eternal joys of heaven, am not tormented with ten thousand hells in being deprived of everlasting bliss! O Faustus, leave these frivolous demands, which strike terror to my fainting soul.» Så du ville gått i krig mot Darkthrone? – Jeg gir fullstendig faen i de klovnene der. De får gjøre som de vil. Men for å svare på spørsmålet ditt: Nei, vi er ikke i krig med Darkthrone. Vi ler av platetitlene, tekstene og coverne deres. Og all masingen om Uriah Heep på TV. Uten sammenligning forøvrig, har norsk black metal i alle år fått all kreden. Det blir en vits sammenlignet med eldre band som Beherit, Blasphemy, Possessed, Sarcófago, Master’s Hammer, Mystifier, Black Prophecies, gammel Samael, Bathory, Hellhammer også videre – lenge før melodisk drit som Burzum, Satyricon og Gorgoroth dukket opp i Kerrang! (britisk musikkmagasin, red. anm.). Vi har ingenting å gjøre med disse homoseksuelle transvestittene. Black metal handler om mørke, ondskap og faenskap. I alle aspekter. Hvis ikke, er det ikke black metal. Proclamation sine plater kjøper du gjennom Nuclear War Now! Productions. www.nwnprod.com

MUSIKK KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

FAIL! LOL

MÅNEDENS KONSERT

MÅNEDENS LESNING

THE SUGARHILL GANG Sentrum Scene, mandag 16. mai Joda, rappens gudfedre holder enda koken etter at de reunita rundt tusenårsskiftet, og casher fortsatt inn på bandets eneste hitlåt, 40 år gamle «Rapper’s Delight», med et tvilsomt unntak av «Apache» som igjen er en coverlåt. Vi forventer, slik konsertfronten har vært i byen de siste åra når ringrever kommer på besøk, at kvelden kommer til å ha ett av disse to utfallene: A) Det blir en uforglemmelig kveld med sexy legender og klassisk tidløs musikk som startet det hele for snart et halvt århundre siden. B) Det er bare gamle og grå has-beens i cheesy gulldresser med tynn sveis og desillusjonert tro om de skal få pult puppemor foran scenen som viser seg å egentlig være en prosec-vakt med pukkelrygg. Vi satser alle korta på alternativ A. VIP-billetter selges også til konserten, hva nå i all verden det innebærer.

METAL HAMMER En av verdens største musikkmagasiner, britiske Metal Hammer, starter omsider opp med en egen norsk versjon. Første nummer er ute på gata lørdag 31. april og frontes av sjefredaktør Guro Juul Andersen. – Det bobler og syder i musikkmiljøet som aldri før, og Metal Hammer Norway vil bli en flott plattform å vise seg frem på, sier hun. – Norsk metallhistorie innehar en enorm respekt rundt i verden, og vi gleder oss til å kunne vise verden norsk metalfremtid også. Riktig, for når man tenker over det, er det litt snodig at dette ikke har skjedd før siden det nettopp er kongeriket Norge som har satt metalskapet på plass de siste tjue årene. Også kongen over alle konger, Lemmy Kilmister har fått med seg nyhetene fra nord. Som han sier: – Good luck, hope you don’t freeze your fuckin pencils off – keep the topics hot.

FEM SANGER OM KRIG What’s Going On, 1971 MARVIN GAYE Fra pulings til skarp politisk kritikk om krigens grusomheter. Motown skulle aldri bli det samme igjen. (Også tilbake til pulings på neste skive igjen, da. På Let’s Get It On.)

Give Peace a Chance, 1969 JOHN LENNON & THE PLASTIC ONO BAND I retrospekt kan man vel si at denne duoen – kjipt geni møter ond heks – er selve definisjonen av jøggel og fanteri, men historisk sett var dette banebrytende shit i 1969 som fortsatt har en relevans drøye 40 år senere som selve antikrigsanthemen av alle antikrigsanthems.

2 1

1 1

Born In The USA, 1984 BRUCE SPRINGSTEEN Det amerikanske folk brukte to tiår på å skjønne at denne åttitalls«perlen» ikke var ment som en patriotisk hyllest til frihet, håp, grilling, fyllekjøring, gode kristne verdier og den amerikanske drøm i verdens beste nasjon. Sånn kan det gå, douche.

3 1

Holiday In Cambodia, 1980 DEAD KENNEDYS Klassisk punkrockanthem med tekstlig innhold like relevant i dag som i 1980, Hvorfor kan bare ikke folk i krigsherjede deler av verden slutte å krangle, legge ned våpnene, gi hverandre en klem over en kaffe på Starbucks og se en episode av Seinfeld, liksom. Vi i vesten vet alltid best.

4 1

MÅNEDENS ARTIST:

JENS CARELIUS TEKST ANDREAS TYLDEN Gratulerer med ny plate. Satt den langt inne, den vanskelige tredjeplata? – Takk! Tja, når jeg først kom i gang var det ikke så ille, men alt det maset før det, før man finner den første låta som man merker er god nok til å gi retning på arbeidet med en plate, det var ganske frustrerende. Du reiste til Frankrike? – Det var ikke før jeg dro til Frankrike og kun fokuserte på musikken at jeg fant retningen, fant ordet å «bygge» og ut ifra det The Architect, som en fellesnevner både i tekstene og i det grafiske. Men man blir jo bevisst på sin rolle som soloartist, jeg har aldri hatt noen intensjon om å gi ut fem stykk folkplater spilt inn på bånd og som låter trygt. Jeg er veldig glad for at det var nettopp disse låtene jeg nå skrev, at det ikke var klassisk fingerpicking og lavmælt vokal. Jeg håper jo at jeg kan utvikle meg i forskjellige retninger, og kunne gi ut skiver som nettopp viser til det. For de som ikke kjenner til deg, hvem er du, for du heter vel ikke Jens Carelius, sånn egentlig? – Nei, jeg heter Jens Jørgen Carelius Krogsveen. Eller mine venner kaller meg Jørgen, pappa kaller meg Jens. Jeg er 28 år gammel og jobber ved siden av musikken som grafisk designer. Jeg bor på bislet i Oslo 62

5/2011

sammen med Nina, og tar trikken til jobb. Jeg brygger øl sammen med Hayden og Erlend, er vegetarianer og hører kun på Nick Drake, KUN. Gode tunger skal ha det til at The Architect er den beste norske skiva på tjue år. Hva tenker du om det? – Haha, sier de det? Hvem da? De vil jeg snakke med. Det skal du ikke tenke på. – Nei, jeg synes skiva er veldig bra, definitivt det beste jeg har laget. Jeg må jo mene det, ellers hadde jeg hatt problemer med å gi den ut. Jeg står sterkt inne for denne plata, både konseptet, tekstene og arrangeringen er særegen, mener jeg … unorskt. Konseptet gjør jo at jeg kan samkjøre artwork og lyrikk, og jeg synes det er enormt deilig å kunne gi bilder til tekstene, samt å kunne gjøre noe såpass pompøst som å lage et hus og presentere låtene parallelt med rom. Men jeg er jo en musiker som hele tiden vil fremover, og håper at jeg fortsetter å utvikle meg. Blir det noe på deg til sommeren, gigs altså? – Ja det blir noen runder nå i mai, til de største byene, og så blir det noen sporadiske jobber her og der før sommeren. Ellers er man i kontakt med masse festivaler, men vet ikke når det blir offentliggjort, og så blir det jo å få æren av å åpne hele Øyafestivalen med fullt band. Det blir fantastisk.

– Jeg kan logre foruten hale!

War, 1992 BURZUM En pro krigslåt er alltid på sin plass i godt lag, er det ikke det man sier? «I lie wounded, on wintery ground/ With hundreds of corpses, all around/Many wounded, crawl helpless around/On the blood, red snowy ground/War!» Nettopp.

5 1

NODe Berlin Oslo

O�LO

15.– 2 0 AUG . U 2 S

Z JAZ

, lson» i W ancy N g l i t st ddin e l e l y W H Solli son, int, « r i l a a l s d A s i V tou Mose jørn , B t , e Allen t med k n c i » i u e n n s Q l ia n Gru arrel e Math l H l y m vind i G o e t / å , n P « e , Band nriks trio, kken e a d H b n r lu e No /Arve g n l lage a e g H r / ugge o B d k , n t S t a islev ekste Anita l S f l n o o et/r pen -Olss m m o Aars a K i l z, erg, Wil a f b f l n l u a r a f t Staf ngt H t/erik e f B o / t l etic g e n o s r g s K a e W sen, Karin rio, M n t , t e r e t g æ Quin r Jør Molv e P r / e e t t e alk rian B , » Nils P ed Jon B g stron m m k r nd, o A a s Bo B g n p i wshi ing s / o s l s l i e D F « Kelly e e h t c a e& d, Gr o Blad o eastw e l .fl. y K m s d oo Phil W

L A V � T � FE 25 ÅR

www

.osloja

zz.no

Billetter www.billettservice.no – 815 33 133

110429_ojf_ad_241x360_ah.indd 1

29.04.2011 15:40:59 Uhr

MUSIKK SKIVER

PRESENTERER

TRAVIS BARKER Give The Drummer Some (Deluxe-utgaven) (UNIVERSAL MUSIC)

Rap-tromming uten Questlove, funker det da? Det er ingen tvil om at Travis Barker er en dyktig trommis, heller ikke at han har en imponerende samling tattiser, og generelt virker som en relativt grepa kar. Disse kvalitetene innebærer derimot ikke at det nødvendigvis burde være en smart ide for det tidligere Blink 182-medlemmet å gi ut et mer eller mindre rendyrket hiphop-album, men med tanke på diverse remikser og gjesteopptredener Travis har gjort for en haug med rapartister de siste årene, er ikke dette prosjektet direkte overraskende heller. Og med en gjesteliste (ja, for det er selvfølgelig ikke snakk om at Travis selv har plukket opp mikrofonen …) bestående av et bredt spekter av Unaitens dyktigste ordtraktører, har Give The Drummer Some faktisk blitt en til tider ganske hyggelig affære. Nå skal det forøvrig sies at jeg anmelder deluxe-utgaven av albumet, noe som innebærer både opp- og nedturer. Dette i form av to av settets beste raplåter («City of Dreams» med The Clipse, og «Don’t Fuck With Me» med Paul Wall, Jay Rock og Kurupt), men også det malplasserte rockesporet «On My Own» med Splipknot-vokalist Corey Taylor, og det like upassende steke-makkverket «Misfits» i regi av partysjefen Steve Aoki. Men Give The Drummer Some er altså i bunn og grunn en ren rapskive, som begynner med en litt ujevn oppstart, før den så til slutt finner et stødig spor med Slaughterhouse-gjestede «Devil’s Got a Hold of Me», og deretter cruiser gjennom noen fin-fine låter med Kid Cudi, Tech N9ne, Bun B, Beanie Sigel som en overtrent direktør i Birkenrennet. Jeg skal ikke fortsette langrennsanalogiene med å snakke om hundebæsj i løypa, selv om det jo er litt av det her også, istedet skal jeg heller konkludere at albumets beste spor er den livatte og Neptunes-produserte «If You Want To» med Pharrell og Lupe Fiasco, hvor Travis virkelig kjører seg opp på trommene. Litt rart, siden jeg vanligvis hater livetrommer på raplåter, et problem jeg forøvrig trodde skulle bli større på denne skiva, med tanke på at dette jo tross alt er albumet til en trommis, men heldigvis er Give The Drummer Some skrudd såpass tight at beatsa ofte kunne ha vært rene samples (noe de kanskje er enkelte steder også?). Rapfans trenger altså ikke å være redd for dette albumet, som noen av dere helt sikkert også kommer til å digge. Er du Blink 182-fan, bør du nok derimot styre unna … Mathias Rødahl

BETH HART BIGBANG DELILLOS TIMBUKTU (US)

(S)

EARTH WIND & FIRE FT. AL MCKAY HELLBILLIES MADCON CC COWBOYS POSTGIROBYGGET

(USA)

GLENN MAIN ODD VIDARS NOISE POLLUTION JEAN CLAUDE GODDAMN (UK) STARSTRUCK AUTOKARMA CARNIVAL KIDS (UK) LILLEBROR PECHORA TELLUS REQUIEM HAUGEROM HEGE NIELSEN KVARTETT ANNA VON HAUSSWOLFFS (S)

KJØP BILLETTER NÅ! 7-Eleven, Posten, Narvesen og Billettservice.

Facebookgruppe: “Hamar Music Festival”

MUSICFEST.NO Med forbehold om endringer og feil.

www.rim.no

BOBBY V Fly on the Wall (WARNER MUSIC)

Samarbeidspartnere: Scandic Hotel Hamar, Renholdsbehov AS, Dokumentsenteret AS, Ramirent, Nokas Security, Giset AS, Hamar Sentrumsforening, Norengros AS, Voksenopplæringen for innvandrere i Hamar og Stange, Eka Profilering AS, Seb’s Hotel, Hamar Sportsbar, Hedmarksmuseet, Trendoptikk AS, Hamar Bilutleie, AS, Hamar Olympiske Anlegg, Huskelappen, Rune Asla, EDB ErgoGroup, Rubicon AS, Personal Eltek, 3K Live, Riis Bilglass Hamar Bilpleie Hamar, CC Martn Hamar Rim Idé & Kommunikasjon AS.

5/2011

Hva er egentlig poenget, Bobby? Musikkens eneste gjenlevende Gud, eller Prince om du vil, har bevist at høyde ikke nødvendigvis har noe å si når det kommer til en manns sexsymbol-status. Ingen

kan likevel komme og fortelle meg at Bobby V (tidligere Bobby Valentino) sine 160 centimeter ikke har vært et sårt tema når diverse plateselskaper har forsøkt å spinne videre på Atlantasangerens gjennombrudds-hit «Slow Down» fra 2005. Det er jo faktisk ikke slik at alle voksne menn kan sporte høyhælte sko slik Symbolet gjør, og når det kommer til akkurat sjangeren R&B, kan man vel heller ikke påstå at man har å gjøre med en lite utseende-opptatt lytterskare. Men nå er det jo ikke akkurat mulig å operere knærne heller, så det første steget på veien for en videre suksessfull karriere for Booby, ville vel være å lage uslåelig musikk? Vel, akkurat det er som kjent ofte lettere sagt enn gjort, noe som også gjelder for Bobbys seneste album, Fly on the Wall, som settes i gang av et über-cheezy intro man lett kan forvente seg av en slik albumtittel. Ikke at det er noe galt i ost, men jeg føler at vi strengt tatt burde ha lagt bak oss kåthviskende damer i R&B nå. Det som likevel irriterer meg mest, er hvordan Bobby denne gangen har klart å slippe et helt album uten et eneste standout-spor, noe som er ganske imponerende når man faktisk lager musikk på heltid. Og faktisk er det ganske, siden godlåta «I Like» droppet på nett i januar, og ga undertegnede nogenlunde store forventninger til dette albumet. Men hva gjør Bobby? Jo, han forkaster den beste låta han har laget på mange år, og fyller heller opp albumet sitt med 15 relativt uinteressante spor. Forøvrig aldri skikkelig elendig, noe som skal godt gjøres med stabile produsenter som Bryan-Michael Cox, Babyface, Jazze Pha og Tim & Bob (gutta bak nevnte «Slow Down») med på laget, men heller aldri bra nok til at jeg orker å høre ferdig et eneste spor. Og med såpass mange låter, blir det selvfølgelig en heller slitsom affære. Vanligvis hadde jeg kanskje foreslått å kutte ned på antall spor, men hva hjelper vel det når ingen av låtene skiller seg nevneverdig ut fra resten av denne lunkne R&Bsuppa? Og med gjengående tekster av typen «I wanna rock with you baby, all night long/Rock and roll and roll and rock/Making sweet love, don’t you ever stop», ser jeg ingen annen mulighet enn å rulle toeren på dette albumet, som i en Frank Ocean-fri verden muligens hadde vært en treer. Sorry Bobby, R&B-lista har blitt satt litt høyere siden sist. Mathias Rødahl BILL CALLAHAN Apocalypse (DRAG CITY/VME)

Halvtroverdig apokalypse. Innenfor Bill Callahans idiosynkratiske produksjon – enten det er under eget navn eller som Smog – så blir forskjellene fra plate til plate minimale. Allikevel, all den tid Callahans styrke som låtskriver ligger i å få de marginale detaljene til å virke betydningsfulle, så blir disse minimale forskjellene ganske viktige i det store bildet. Forrige album fra Callahan var I Wish I Was An Eagle fra 2009, et album som var hans diskutabelt beste, uansett alias. Nå er han tilbake med Apocalypse, et mer grovkornet album enn forgjengeren, som var et overflødighetshorn av fløyelsmyke stemninger. Apocalypse er i alle aspekter et mere sosialrealistisk album, det er alvorligere, mørkere og på sett og vis, skitnere. Allerede fra de første gjennomlytningene får vi inntrykk av at Callahan her har ofret det søte preget fra I Wish … til fordel for et råere lydbilde, med den hensikt å si noe viktig, noe mer substansielt, om verden og menneskene i den. Noe tittelen på plata ikke går av veien for å motbevise.

Varianter at vendingen «my apocalypse» går igjen i flere låter på denne plata, nærmest som et slags negativt mantra. Dette budskapet, kommer i sin mest outrerte form på låta «America!». Over et skittent bluesrock-komp synger Callahan med god ironisk distanse om alt som er så fantastisk med Amerika, og om hvordan han lengter tilbake til dette akk så fantastiske landet, med sin flotte hær, sine kriger, sin vidunderlige regjering. Låta er et tydelig forsøk på morsom og bitende satire, men den funker på veldig få nivå. Den er Callahans mest ambisiøse forsøk på å si noe utover den personlige sfæren, men det er ganske tydelig at det er der han bør holde seg, for det er når han er på sitt mest intime, at han er best. Som på «Riding For The Feeling», kremeksempelet på Callahan som en intim historieforteller. Låten tar for seg avskjeder og hvor vanskelig disse kan være, men den tar også for seg frihetsfølelse og hva det egentlig betyr. Callahan er vag i å gi noen konklusjon, men han lander på noe i retning av at det er bedre å høre til et sted enn å jage friheten. Apocalypse virker å være en slags diskusjon over hva det vil si å være fri, samt en kontemplasjon over hvor Callahan befinner seg i livet, og i den store sammenhengen. Det hele lykkes når Callahan holder seg intim og bruker seg selv som utgangspunkt, de er her Callahan klarer å røre ved lytteren og skape en reell kontakt. Når han går utover seg selv, så virker han derimot distansert og nærmest uinteressert i å egentlig si noe. Det gjenspeiler seg i musikken også, på låtene hvor verden skal til pers, blir arrangementene større og svulstigere og Callahan mister nærheten han besitter på de roligere, personlige låtene. Og det er, som sagt, disse han mestrer, bedre enn de fleste. Håvard Ringen GRAVEYARD Hisingen Blues (NUCLEAR BLAST/IMPORT)

Ganske bra til å være svensk. Som vi alle vet, i god norsk janteånd, har svenskene alltid tatt musikken sin blodig seriøst. Kanskje litt vel seriøst for sitt eget beste. Trender kommer og går, söta broder hopper godtroende ut fra stupet og rekker å forandre både hårsveiser, klesstiler og musikksjangre minst fire ganger før bakken inntreffer. I og for seg ikke noe galt i det når man ser på våre egne altfor mange, altfor stusselige forsøk på verdensherredømme på musikkfronten. Så har det blivet, säger dom. I det sommeren, anno 2011 står for dør, er det skranglete og såkalt «okkult» syttitallsrock som gjelder, noe kollegaer Ghost og Witchcraft allerede har vist til, tungt inspirert av Black Sabbath, Coven, Black Widow, Pentagram, Witchfinder General og den pakka der. Nye tilskuddet er Graveyard fra Göteborg og bandets andre album som, sjokkerende nok, gikk rett til topps på de svenske hitlistene for en drøy måned siden. Men der ovennevnte snubbar in arms fort høres ut som halvslappe pastisjer på halvslappe band i utgangspunktet (det er vel en grunn til at mange av referansepunktene aldri ble større enn de ble, eller hva?), henter Graveyard inn både bluesrock ikke ulikt The Yardbirds på sitt tyngste, følelsesladd Zeppelin-balladeri med obligatoriske Robert Planthyl og Ennio Morricone-inspirert ørkenrock med, ja, hold deg fast, plystring. Hisingen Blues er til tross for stor skepsis fra undertegnede en riktig så bra plate når det setter seg etter syvåtte runder, men det er også her skivas svakheter lyser i mørket på kirkegården. Hvor er de umid-

MUSIKK

– Røykestopp i E-dur.

Ett wax som ger en relativt naturlig Grekisk-Romersk stil på ditt hår ifråga styrka och flexibilitet. Tänk “Slippery when wet” circa. Gnid in nävarna med en klick Flott Topp nr 1 och applicera i fuktigt eller snustorrt hår. Forma sedan din egen vinnande stil.

Foto: Erik Five Gunnerud

PÅ KARRIERETOPPEN RUMBLE IN RHODOS Signs of Fervent Devotion (TUBA)

Solvarm hud, jordstøv med et hint av piss og øl som river deg i nesa, lunken øl i plastbeger som skvetter over i det publikum smelter sammen i kollektiv poging, konstant behagelig promille, Orange scenen på Roskilde, og Rumble in Rhodos som får tid og rom til å opphøre i det de forener et euforisk festivalpublikum i den stekende ettermiddagssolen. Det er lenge mellom de platene som i sin helhet kommuniserer med lytteren. Signs of fervent devotion gjør det. Allerede ved første gjennomlytting settes følelser og assosiasjoner i sving. Og jeg håper mine er en profeti som går i oppfyllelse! For er det noen som fortjener de tilmålte minuttene på Skandinavias største rockefestivalscene, og samtlige festivalscener for den saks skyld, er det Follogutta i RR. Etter åtte år som trofaste leverandører av dansbar indiepunk holder de fortsatt stand i samme gata. Umerket av tidens strømninger har de forfinet og perfeksjonert det umiskjennelige Rumble in Rhodos uttrykket. Thomas Bratlies kontrastfylte vokalprestasjoner mellom frenetisk, men kontrollert skrikevokal, og skolerte vokal er på sitt beste. Den drivende

delbare refrengene, de klassiske rockelåtene? Hva husker man egentlig etter såpass mange runder? Jeg prøver hardt å ikke være kjip musikkanmelder nå, men troverdigheten til Graveyard faller til grunn bak et teppe av politisk korrekt gitartwang, grumsete (altfor lav!!) bassgitar, helt ok trommespill og en vokal som alltids kunne vært mye bedre. Dette holder femmeren tilbake. Men så er det slik at tvilen kommer definitivt disse gutta til gode, det skal sies. Både tittellåta, «No Good, Mr Holden», «Cooking Brew», «Uncomfortably Numb» og «Ain’t Fit To Live Here» er alle sterke låter som pisser på mye av dagens retrorock og vil garantert komme til sin rett i sceneformat, og det gleder jeg meg stort til. 1-0 til Sverige. Andreas Tylden THE HEX Tyrannosaurus Hex (RIOT FACTORY)

Kvalitet vs. Kreativtet. For de fleste gutter på tolv år er det spennende å ha et Playboy-magasin i hendene. Det tunge magasinet, med det glossy trykket oser kvalitet. Jenta på forsiden stirrer

energien som strømmer ut av gitarseksjonen er større enn noen gang. Nå snakker vi høydepunkt i karrieren. Det er noe som heter at «you gotta know the rules to break the rules». Det demonstrerer de på den funkdraperte Carve Visage, som med visse genremodifikasjoner like gjerne kunne vært å finne på den nye Montée-plata. Og når produsentene heter Erlend Mokkelbost og Anders Tjore, hvis har en cv spekket med rock, hardcore og delikat funk er det et samarbeid verdt å ta i nærmere betraktning. Sammen har de skapt en plate spekket med kontraster som glir over i hverandre uten hensyn til sjangeroverskridelser, og får med det et lydbilde i en sammensmeltning av metallisk, soft og rått. Dette er plateårets hittil beste søknad til festivalsommerens høydepunkt. I en vill flørt med Veronica Maggiosk cabaretpop, Montées funkadelica, godt pakket inn i 2000-tallets fineste hardcore. Dette er genre som tilsynelatende er uforenlige, men både bandet og gutta bak spakene kan sin hardcore så det holder, og kan dermed bryte reglene som de vil og når de vil. Det er SOFD et eksemplarisk bevis på. Nytes på festival, med en dæsj solfaktor, et brett øl, og den beste festivalgjengen. Inger Lise Hammerstrøm

på deg med dådyrøyne samtidig som hun viser fram attributter ingen av jentene i skolegården er i nærheten å ha, langt mindre noen gang få (kjøpt). Spenningen sitrer i kroppen i det man sakte blar seg forbi pike etter pike. Noen blonde, andre brunetter. Blå øyne, brune øyne, store pupper, små pupper. Tilsynelatende forskjellige, vakre og perfekte jenter. Men for de fleste av oss gutter slår det seg etter hvert, at jentene i skolegården er både mer forskjellige, attraktive og spennende. Det er de jentene som utvikler seg, blir fargerike, ulike, spennende og senere veldig interessante. Jentene i Playboy vil derimot alltid se helt like ut. Det er kanskje en viss trygghet i dem, men spennende blir de aldri igjen. The Hex fra Narvik, bosatt i Trondheim har skapt et flott ytre med debutskiven Tyrannosaurus Hex. Coveret er enkelt, men iøynefallende og effektivt, produksjonen, som gutta selv har stått for, er upåklagelig, til tider imponerende. Også rent teknisk yter Narvikingene på et meget høyt nivå. Ta for eksempel vokalist Rune Røstby, han er en talentfull kar. Det er ikke mange

mannlige rockevokalister som synger så bra som han gjør, uanstrengt er det og. Problemet er at en av de få menn der ute som innehar de samme kvalitetene som Røstby er den ikke ukjente Cedric Bixler-Zavala fra At The Drive-In/The Mars Volta. Den lille sør-amerikanske kinaputten har utvilsomt en av de mest unike stemmene i moderne rockehistorie. ATDI og TMV er også de to bandene som stikker seg ut som The Hex største inspirasjonskilder. Som oftest virker det som om The Hex har tatt utgangspunkt i spesifikke deler eller hele låter fra de to nevnte bandene uten noe ambisjon om å skape noe fra eget hjerte. Singelen «City Of Death» er en av flere låter på plata som lider av akkurat det. Låta er fengende og velspilt, men det er ikke til å komme bort i fra at det høres ut som en grei b-side låt fra ATDIs Relationship Of Command. At albumets klart beste låt med den Chino Morenoske tittelen «She Cuts Like Knives (I need Morphine …)» har skremmende mye til felles med Deftones-låta «Knife Party» bekrefter følelsen av at The Hex er bedre til å spille enn å skape. Tyrannosaurus Hex

Ensam är stark! En stark lera med matt effekt som ger utrymme för både definition och rörelse. Tänk Chuck Norris. Gnid in nävarna med en klick Flott Topp nr 2 och applicera i fuktigt eller kruttorrt hår. Skapa sedan ditt eget vinnande bidrag!

En paste som boostar volymen, är stark och samtidigt ger en glans som gör många människor avundsjuka. Billy Idol möter Ghandi ungefär. Applicera Flott Topp nr 3 i torrt eller otorrt hår – sedan är allt upp till dig! Lite av en win-win situation.

Kräver ditt hår tuffa tag? Flott Topp nr 4 är ett vax som håller din frisyr i kontroll även vid styv kuling. Hård men rättvis! Ta lite vax i nävarna och limma in det i lätt fuktigt eller jättetorrt hår. Bli en vinnarskalle!

5/2011

MUSIKK er på ingen måte en dårlig plate, ei er den spesielt spennende etter første gjennomlytting. For noen kan den nok være en grei erstatning for de som aldri falt for vendingene Cedric og Omar tok med TMV. Tungt er det likevel å måtte konstatere at gutta i The Hexs mange harde arbeidstimer og kvaliteter ikke når kreativiteten til de nevnte sør-amerikanske hårdottene til hofta. Tete Lidbom

noen runder. Å signe på Tech N9nes Strange Music må uansett være det smarteste trekket i BLH sin karriere til nå. Hånd i hanske. Jørgen Nordeng

BROTHA LYNCH HUNG Coat Hanga Strangla (STRANGE MUSIC)

Cannibal Holocaust. Har vi et ord for «acquired taste» på norsk? I så fall. Sacramentos sykeste stemme har aldri gått av veien for å sjokkere, og allerede før gjennombruddet Seasons of The Siccness i 1995 var det tydelig at vi hadde med en forkvaklet sjel å gjøre. «Rest in Piss», liksom. Kannibalisme, babymord, ekskrementer og nekrofili. Selvmord, selvforakt og selvmedlidenhet. Som en manisk depressiv raputgave av Cannibal Corpse. Med GG Allin som vokalist. Det var likevel tydelig at vi hadde med et unikum reint å gjøre reint artistisk og. Her er gutten som kunne nådd langt. Men i stedet for å slenge seg på datidas G-funk, sol og weedbølge valgte Lynch å begrave seg enda lengre ned i sitt eget perverse univers. Og samtidig lengre unna noe annet enn sitt eget syke sinn og selskap. Snoop Dogg uttalte en gang at BLH kunne blitt superstjerne, om han bare kunne rappa om noe annet enn å spise babyer. Men det gadd han faen ikke. Etter noen år i villmarka, både kreativt og mentalt om jeg har forstått rett, kom Brotha Lynch Hung tilbake med et smell med fjorårets A Dinner & A Movie. Ikke bare et konseptalbum, men det første i en trilogi av konseptalbum, hvor Coat Hanga Strangla er nummer to. I likhet med forgjengeren, noe av det beste han har gjort siden nevnte 1995-klassiker. Hvis Public Enemy i sin tid påsto å være CNN har vi her med Dario Argento eller Ruggero Deodato å gjøre. Selv refererer han til Hostel-filmene som inspirasjon. Han gjør det ikke enkelt for seg selv, stakkar. Ikke bare på grunn av den mildt sagt bisarre tematikken, men også fordi han velger å utforske nye stiler kontinuerlig. Det største ankepunktet mot Coat Hanga Strangla er at han insisterer på å dra med seg crewet sitt på brorparten av sporene når brorparten av disse ikke når mjelkekua si midtveis opp på leggen. Tech N9ne selv og First Degree the DE er unntakene, ellers sitter man og venter på å få hovedpersonen tilbake. Og så er jo skitsene viktige i historien hans, men bare irriterende etter

THE KILLS Blood Pressures

du gjennom en variert plate med gode overganger. Eksempelvis fra den åpenbare Lennonflørten på «Wild Charms» med Hince på vokal, til den soundtrackkandidaten «DNA», til Stoneshyllesten på «Baby Says». Bra låter jevnt over, med et par spillelistekandidater. Mer trenger strengt tatt ikke et band i disse dager. Det er vel hva man kan kalle velsignelsen av den økte tilgjengeligheten nedlastning gir. Selv tar jeg med meg «Satelite» og «DNA», gir platen en femte runde i spilleren, før jeg setter den i hylla for godt. Takke meg til 40 minutter med repeterende posørsatser, når jeg kan få de to beste låtene, og skippe resten. Bra for deg og meg, bra for The Kills. Hill den teknologiske revolusjonen! Inger Lise Hammerstrøm

(DOMINO RECORDS/PLAYGROUND)

Nok til å fornye VIP-kortet. The Kills er en duo med høy. H&M-rockfaktor, som hevder å spille punkbefengt bluesrock. Undertegnedes første møte fant sted i Dublin, hvor de var oppvarming for Jon Spencer Blues Explosion. Mens hovedbandet sto for det største musikalske inntrykket sto oppvarmingsbandet med Allison Mossheart i spissen, for å gjøre et stort estetisk inntrykk. For en landsens jente, som så vidt hadde fått øynene opp for punkrock, var dette den kuleste fremføringen hun hadde sett siden det lokale punkrockcbandet gjorde en Ramones-cover på UKM-en. The Kills hadde et upåklagelig image, med Allisons tunge, mørke lugg, slangeskinnsboots, og coole fremførelse. Som den da trofaste musikkforbrukeren jeg var, kjøpte jeg plata, Keep on your Mean Side, tvangslyttet til den i et par uker, og lot den gå i glemmeboken. Siden de så dagens lys i kjølvannet av bluesrockbølgen på begynnelsen av 2000-tallet, har de enda ikke levert noen nevneverdig plate i den store sammenhengen. Likevel har de klamret seg fast, og fått ytterligere tre plater utgitt på større selskap. De har holdt seg i toppen, prydet magasinforsidene, gitt soundtrack til ymse tv-serier og filmer, og figurert i den kjendisbefengte bandkoalisjonen Dead Weather. Sistnevnte var det Mossheart som fikk æren av å fronte, men James Hince ville ikke være noe dårligere, så han gikk hen og kapret kjendisgroupien, Kate Moss. Etter at henholdsvis nyforelskelse og sideprosjekt hadde lagt seg, gikk duoen i studio og mekket Blood Pressures. Hvilket til nå er deres beste plate, og innehar mer enn nok kvaliteter til å fornye VIP-kortet på Londons utesteder, oppgradere designbootsgarderoben og få noen betydelige festivaljobber. Drevet av Mosshearts sensuelle bad girl-vokal, og Hinces popbefengte bluessatser tas

PANDA BEAR Tomboy (PAW TRACK/VME)

Polyrytmikk anyone? Jeg har alltid til en viss grad foretrukket Animal Colective-medlemmene solo fremfor kollektivt. Det har nok ikke så mye med ren musikalsk kvalitet som det har med den panegyriske mottakelsen AC har fått i denne bransjen, som i tur gjør det litt klamt å lytte til dem. Tåpelig, men sant. Det kan også argumenteres for at det ikke er strengt nødvendig å lytte så mye til AC når man blir servert soloplater av et slikt kaliber som dette, eller som fjorårets Avey Tare-album, eller som hvilket som helst foregående solo-album fra AC-medlemmene. Det er nærmest bemerkelsesverdig hvor lite kvalitet som forsvinner når de bestemmer seg for å gjøre det på egenhånd. Tomboy føles vel så helstøpt og ordentlig som et hvilket som helst AC-album, men forskjellig og eget nok til å skape tilstrekkelig med entusiasme for prosjektet. Tomboys styrke ligger i det samme som hele AC-prosjektet, nemlig i å dyrke dikotomien i forholdet tilgjengelig/utilgjengelig. Dette er ved første lytt skikkelig rar musikk, sonisk ligner det på lite annet og ting som låtstrukturer og rytmestrukturer kan være vanskelig å svelge for mannen i gata. Men så har man melodiførselen; selv om den ikke akkurat er A4, så er den alt annet enn uspiselig. Spesielt på låter som «Slow Montion», «Last Night At The Jetty» og «Alsatian Darn» viser Panda Bear seg fra en låtskriverside som det virkelig står respekt av. Det er vanskelig å finne den riktige balansegangen mellom det rare og det vanlige, det stygge og det vakre eller det tilgjengelige og det utilgjengelige, men på sitt beste balanserer Panda Bear så godt som noen. I Panda Bears musikalske univers finner vi to store ledestjerner: Brian Wilson og Arthur Russel.

– Vi må vente på Godot. – Å ja, det er sant. (Pause) Er du sikker på at det var her?

SÅNT NO’ HAKKE DEM I BY’N KING CREOSOTE & JOHN HOPKINS Diamond Mine (DOUBLE SIX/PLAYGROUND)

Her på berget har Stein Torleif Bjella høstet kanskje noe ufortjent mye skryt for sine enkle og romantiske folk-pop-fremstillinger av livet på bygda. Hans prosjekt, der han bruker livet på bygda som en ramme for å fortelle omverden om sitt følelsesliv, er nærmest identisk med den uttalte ambisjonen bak Diamond Mine, samarbeidet mellom popeksentrikeren King Creosote og elektronikavirtuosen John Hopkins. De setter seg ut å formidle dagliglivet i skotske Fife, men på veien sier de vel så mye om mellommenneskelige forhold og mer eller mindre vellykkede romantiske relasjoner – og de gjør det med en emosjonell brodd som er langt fra Bjella forunt. Det er alltid en ganske solid fallhøyde når to personer som gjør bra ting på hver sin kant bestemmer seg for å sette seg ned for å samarbeide, men det er også en mulighet for at de kan virke som katalysatorer for hverandres beste sider – slik tilfelle er her. King Creosote er kanskje den mest profilerte av disse to – til sammen har han sluppet i overkant av 40 plater. Med en slik produksjon er det nærmest gitt an en del av det ikke holder nevneverdig god kvalitet, som ofte er tilfelle med artister med enorm produksjon. Men på sitt beste er han en låtskriver av rang, som smelter sammen eksentriske, enkle folk-pop-låter med en virkelig emosjonell brodd. Og det er den følsomme siden John

Hopkins hjelper å fremheve på Diamond Mine. Det er tydeligvis han som er katalysator for King Creosote, heller enn omvendt. Hopkins er simplistisk av natur, og hans kjølige og atmosfæriske innpakning stagger King Creosotes, antatte, impulser om å ta låtene i rare retninger. I stedet sitter vi igjen med enkle, utbroderende og hjerteskjærende vakre melodier perfekt balansert opp mot Hopkins elektroniske bakteppe. Diamond Mine starter med en kort intro, som kun består av stemningssettende ambient, krydret med samplet pub-prat fra Fife, samt et og annet måkeskrik for å understreke den lokalgeografiske forankringen. Plata følger opp med «John Taylor’s Month Away», som tematisk tar for seg hvor heldig King Creosote føler seg som slipper å jobbe skift på sjøen. «For once, I much rather be me», gjentar han låten igjennom, og hinter til at han har sine problemer, men tross alt er ikke livet så ille. Og dette er et gjennomgangstema: En slags erkjennelse av hvor man befinner seg i livet, at det er dette man har, og at det finnes gjerne bedre liv der ute, men livet i Fife er faen meg ikke så ille når man tenker over det. Om å krangle med kjæresten sin, synger King Creosote: «It’s such a waste of what we have», på «Bats In The Attic». På «Running On Fumes» synger han: «Why do we bother, with all this fighting». Og gutta har melodiene til å pakke opp sin kontemplative erkjennelse. Diamond Mine seiler opp som en av utfordrerne til årets album, rett og slett. Håvard Ringen

STØY? “Det finnes mer effektive måter å bevare hørselen på” Støypropper bevarer lydbildet perfekt, men demper de høye lydene (støyen) som skader hørselsen. Kom innom resound-nettbutikk.no eller vår butikk i Pilestredet 7 så finner du støypropper i alle varianter. Ønsker du personling støpte støypropper eller musikerpropper? Bestill time i dag på tlf 22 47 75 30 / info@gnresound.no. Musikerpropper ER 15

www.resound-nettbutikk.no www.resound.no 66

5/2011

MUSIKK Wilsons inspirasjon finner vi tydeligst på de mest melodiøse sporene, som den overnevnte troikaen. Mye ligger i stemmebruken til Panda Bear, men det er også tydelig i melodiene at han henter tung inspirasjon fra den californiske pop-guden. Arthur Russels inspirasjon manifesterer seg i dualiteten på plata, mer enn noen andre stod Russel for å finne spenningen som oppstod i møte med det vakre og det stygge. Det er også vært å nevne Paul Simon, dog er ikke dette så tydelig, men Panda Bear deler mye av den samme fascinasjonen for world music, og ønsket om å inkorporere den i vestlig popmusikk. Tomboy inneholder mengder av polyrytmikk og shamanistiske, messende refrenger. Tomboy er et imponerende ambisiøst stykke musikk. Håvard Ringen

E-40 Revenue Retrievin’: Overtime Shift Revenue Retrievin’: Graveyard Shift (HEAVY ON THE GRIND ENT.)

Physical Graffiti. Herregud, går det an? Hvilken annen jævla rapper når formtopp etter over tjue år i gamet? Og det med et dobbeltalbum? Og det igjen et skarve år etter forrige dobbeltalbum? Fonzarelli er unntaket som bekrefter alle regler, skrevne så vel som uskrevne. Han har klart å holde tritt med utviklinga, samtidig som han har holdt det old school. I motsetning til andre veteraner har han heller ingen problemer med å velge beats som ikke bare er relevante, men også forut for sin tid. Samtidig som han holder det tradisjonstro. Han klarer å fornye seg selv gang på gang uten å egentlig noen gang gjøre det. Det er samme gamle 40 vi dealer med, han bare finsliper gamet sitt kontinuerlig. E-40 har aldri gitt ut et dårlig album, men de har uten unntak hatt et svakt punkt eller to. Det sliter jeg litt med å finne her. Å bare høre hvordan han formelig sklir, hopper og danser piruetter over beatsa, måten han stabler setninger og omarrangerer det engelske språket på, alt med et smil om munnen, er motivasjon nok til å sitte gjennom bortimot to timer i selskapet hans. Det blir ikke kjedelig, hvorfor? Jo, fordi E-40 er en av de beste all roundrapperne vi har. Folk har ofte problemer med å se forbi den sinnsyke stilen og imaget, og glemmer at E-40 er en historieforteller av rang, og også klarer å komme unna med sosial samvittighet og hoodpolitikk bedre enn de fleste. Og attityden som ligger i bånn under er så riktig. Jada, han representerer for alle D-boys og gangstere, men han har en voksen manns innstilling. Eller en guttunge med en voksen manns forpliktelser. E-40 virker som en likanes kar, rett og slett. Og det har han alltid gjort. Mens Too Short i beste fall er en skygge av seg selv i dag, og andre Bay Area-legender enten har lagt opp eller burde gjort det, er 40 vital som aldri før. Å trekke frem enkeltspor her blir bare bortkasta. Har vi årets hiphoput-

givelse i fanget allerede? Vanskelig å si, for med rundt to og en halv time med galskap trenger man nesten resten av året på å fordøye dette overflødighetshornet av et dobbeltalbum. Jørgen Nordeng ELEPHANTINE Leverage (DAYLADORE)

Elefantpine. Elephantine er et bandnavn som skriker: «Værsågod kjære lytter, detta er svære greier». Første gang undertegnede snappet opp navnet Mastodon for nesten ti år tilbake var den samme følelsen til stede. Mastodon levde umiddelbart opp til navnet med sin episke og illsinte konseptmetall. Det gjør ikke Elephantine, uten sammenligning forøvrig. Det starter veldig lovende, hvis du starter med coveret vel og merke. Coveret på Leverage er vakkert, mystisk, forstyrrende og nesten hypnotiserende. Innholdet på plata er dessverre det motsatte. Her smøres det tykt på med kjente stonermetall riff og til dels proggete sovedeler (les: mellomdeler). Nordmenns ville fascinasjon for stoner har alltid undret meg. Fascinasjonen har fått fram uinteressante band som Tömmermenn, Kite og Jaquline, sammen med et par mer interessante band som El Caco og Stonegard. Elephantine legger seg her midt i mellom. De er teknisk flinke, men kommer ikke mye lengre enn det på grunn av uinspirerte låter og en fryktelig flat produksjon. Det hjelper heller ikke at tekstmaterialet er av det kleine slaget; «This ain’t no mustang sally, this is no blue suede shoes» skriker vokalist Simon Nylund ut på åpningen av «Fifth And The Truth». Noen lyspunkter er det heldigvis. Som på platas klart beste spor, «Hooray For The Hypes Parade» hvor Elephantine dyrker melodiene et godt steg utenfor stoner-landskapet. Eller på den nu-metal refererende videosingelen «Godscent» hvor tempoet og energinivået er høyere enn på resten av Leverage. Tete Lidbom

MINT CONDITION 7... (SHANACHIE RECORDS)

Overraskende bra fra 20-årsjubilerende R&B-helter. Minnesota-bandet Mint Condition har både solgt millioner av skiver, laget en hel haug med glimrende godlåter, og ikke minst vært gjennom det som er av R&B-videoklisjéer siden tidlig nittitall (inkludert synging i ørkenen, følsom saksofonspilling, synging på barkrakk med Sure 55S-mikrofon osv.). Likevel har sekstetten aldri helt fått det samme ettermælet som flere av sine kolleger fra denne magiske perioden. Men der de samme folkene enten har lagt opp for lenge siden, eller forsøkt å oppdatere eller «retro-fisere» seg for å nå dagens publikum, har den trommende vokalisten Stokley Williams og resten av hans trofaste band holdt seg ved sin lest, og leverer fortsatt en type R&B-musikk man nesten skulle tro var utrydningstruet i 2011. På deres syvende album siden 1991, passende nok kalt 7..., svinger gutta gjennom en rekke forskjellige sounds, og må nesten beskrives som en slags herlig blanding av god, gammel Bell Biv DeVoe og Tony! Toni! Toné!. Noe som selvfølgelig treffer rett i hjertet til undertegnede. Det hele føles også autentisk i og med at vi faktisk har å gjøre med en gruppe som var med å skape sjangeren, og er ekstra hyggelig med tanke på at hverken Bell, Bivins, DeVoe eller Saadiq bruker tiden sin på denne typen klassisk R&B lenger. Med unntak av en hyper-cheezy og unødvendig «Bossalude» (to minutters

interlude med blikktrommer … *grøss*), er 7... overraskende sterkt til komme fra et band som nettopp feiret sitt 20-årsjubileum. Lydbildet er som snytt ut av nittitallet, enten det er snakk om superfunky synthbass-spor eller gitar- og pianodrevne ballader. Albumet starter fin-fint med The Time/Prince-kanaliserende «Can’t Get Away» og «I Want It» (Mint Condition er forøvrig med som oppvarmere under Prince sin «Welcome 2 America»-turne denne våren), samt hyggelige «Caught My Eye», men settes virkelig i musikalsk høygir på den totalt overumplende rap-godbiten «7», som faktisk får tankene til å gli i retning J.Dilla/Slum Village (Hvis det er de godt over 40 år gamle gutta selv som rapper, er det intet annet enn en sensasjon). Deretter funk’es vi inn i «Ease The Pain», som høres ut som noe fra glansdagene til den nå mer retro-ridende Raphael Saadiq, før Stokley og en uidentifisert kvinnelig vokalist tar det til kirka på den gospelinspirerte «Unsung». Det absolutte høydepunktet kommer likevel helt mot slutten av albumet, da Stokley henter inn den sterkt undervurderte sangerinnen Kelly Price for den fantastiske duetten «Not My Daddy», hvor det på troverdig grown&sexy-måte presiseres at lil’ mama/big daddy-sjargongen burde roes ned blant voksne kjærestepar («You’re not my daddy, you’re my man/And I think it’s time you understand/So just make me happy if you can/I’m not your mama, I’m your girl/ And I am the lady in your world/ And loving each other’s how we work»). Den praktfulle låta er forøvrig også å finne på Price sitt kommende album, Kelly. Med 7... byr altså Mint Condition på R&B slik den ble laget i sine glansdager, og er du fan av sjangeren fra denne perioden, skylder du deg selv å gå til anskaffelse av denne overraskende godbiten. Mathias Rødahl RAPHAEL SAADIQ Stone Rollin’

unike sound like tilstedeværende i disse låtene, slik man gjorde på The Way I See It, til tross for at det albumet også var inspirert av en annen tid. Låtene bærer derimot et mye sterkere cover-preg, noe som sikkert ikke bryr «hvermansen» nevneverdig, men som i alle fall skuffer meg litt. Dette forandrer seg heldigvis likevel rett etter den rockabilly’ete og glade «Day Dreams», når Saadiq hopper inn i flotte «Movin’ Down The Line», som definitivt byr på det flotte og egne soundet som sangeren har bydd oss på helt siden nittitallet. Fra og med denne låta gjør Saadiq også opp for det ekstremt korte albumets første, og kanskje ikke fullt så fantasifulle del, og avslutter med tre låter fra det nivået vi liker å se ham på. «Just Don’t» med den svensk-japanske sangerinnen Yukimi Nakano er deilig avslappende etter de tidligere rock&roll-sporene, mens «Good Man» byr på en herlig dose av det norsk musikkpresse rundt tusenårskiftet hadde referert til som «sløye toner» (lol). Albumets sukkerbit kommer dog i form av sistesporet «The Answer», hvor Saadiq tradisjonsrikt tar lytterne med tilbake til sitt gamle Oakland-nabolag og kunnskapen han fikk på gatene der. Hadde jeg håpet på et litt bedre album? Ja. Er dette krise? Nei. Hadde det vært kult med noe annet enn retro-musikk fra Raphael Saadiq snart? Ja, takk! Og der har du en ganske passende oppsummering av Stone Rollin’. Mathias Rødahl SUGAR LOUISE Everything’s Better With Sugar (NAKED HOLLYWOOD RECORDS)

Barneselskap er best med Sugar Louise. Ny musikk trenger ikke alltid å være nyskapende, ny musikk kan også være nostalgisk og artig. Sugar Louise er ikke spesielt hypp på å finne på noe nytt her. De er mest interessert i å ha det like artig som i et ellevilt barneselskap. På Everything’s Better With Sugar drar

Sugar Louise så gæli på at man halvveis ut i plata vet at leken vil ende med oppkast og tårer. Det gjør heldigvis ingenting. For med pangåpningen «Pair-A-Dice», en hyllest til dineren med samme navn i prinsenkrysset, Hermanns Hermitt-coveren «Henry VIII» og den spinnville «Be My Demi Moore» banker Sugar Lousie inn sin egen naivitet inn i lytteren. Så derifra og ut hiver man seg med på festen uten å frykte overdosen. Humoren sitter løst, kompet er tight og refrengene sitter klistret som rosa tyggegummi. Plata har utvilsomt en del å gå på når det gjelder dynamikk og variasjon. Låtene kommer nesten oppå hverandre her, men det spiller liksom ingen rolle. Man blir egentlig bare lettet av å slippe de flaue, balladene som tre-greps/skate-punken ofte skyter seg selv i leggen med. Det er lenge siden jeg har hørt på band som Rancid, Millencolin, Pennywise, Descendents og Me First And The Gimmie Gimmies, men Sugar Louise har gitt meg trua igjen. Kommunen er i full gang med å blåse bort grusen av gatene, samtidig burde du børste støv av skateboardet og Punk-O-Rama-skivene. Fyll sekken med Øl, legg til Everyting’s Better … på iPoden og sommeren blir garantert like fet som i 1996. Sugar Louise kommer nok aldri til å bli et spesielt stort band, til det er de altfor sent ute. Plata kommer heller aldri til å få oppmerksomhet på Lydverket eller fra Spellemannskomiteen, til det er den for enkel. Sikkert er det likevel at Sugar Louise vil gi mange trua på at musikk også smaker godt når den er uhøytidelig. Jeg er i hvert fall klar for noen runder til; kjøret går! Tete Lidbom SNOOP DOGG Doggumentary (EMI)

Gullrekka kunne ikke vare evig. Han er utvilsomt en av rappens største navn, men det begynner å bli noen år siden store Snoop Dogg

fikk den musikalske respekten han i mine øyne fortjener. Ok da, så er han kanskje ikke fyren med den mest kompliserte rapstilen i bransjen, men med unntak av et par av No Limit-skivene sine, har den nå 39 år gamle California-veteranen konsekvent droppet finfine album siden han debuterte i 1993 med Doggystyle, en av hiphop-historiens desidert beste utgivelser. Det er derfor jeg med tungt sinn er nødt til å opplyse om at mannens seneste prosjekt, Doggumentary dessverre bryter denne overlegne vinnerrekken fra begynnelsen av tusenårsskiftet. En gjesteliste bestående av blant andre Bootsy Collins, Young Jeezy, E-40, R.Kelly, Wiz Khalifa, Too $hort, Daz, Kokane, Kanye West og John Legend burde strengt tatt være en garanti for det motsatte, men denne gangen byr ikke hunden fra Long Beach oss på A-gamet sitt. I likhet med de fleste av Snoop sine skiver, inneholder Doggumentary over tjue spor, noe som rett og slett blir for meget når man hverken får servert en rød tråd eller skikkelig sterke spor. Dette til tross for at skiva jo byr flere hyggelige øyeblikk, inkludert Battlecats klassiske vestkystbeat på «The Way Life Used to Be», Mr. Porters balsamerende refreng på «My Own Way», min personlige favorittlåt «I Don’t Need No Bitch» (til tross for et uvanlig svakt vers fra Devin The Dude), Goldie Loc på «We Rest In LA», og selvfølgelig godlåta «This Weed Is Mine» med Wiz Khalifa. Det er fristende å skrive at Snoop kanskje har hvilt litt på egne laurbær denne gangen, så dermed gjør jeg det, og strengt tatt er det vel nettopp mangelen på fokus som er hovedproblemet her. Åtte låter mindre og et sterkere bånd mellom produksjonene ville for eksempel utvilsomt ha sørget for et mer lyttervennlig album. Så la oss bare håpe det ikke er snakk om en tidlig 40-årskrise, og at Snoop finner fram godformen når han helt sikkert slipper album nummer tolv neste år. Mathias Rødahl

(SONY MUSIC)

Joda, det er gode ting, men kan du snart hoppe av retrotoget igjen, Raphael? I likhet med mange andre soul/R&B-interesserte der ute har jeg svevet på en Raphael Saadiq-sky gjennom mesteparten av mitt musikalske liv, fra Tony! Toni! Toné og overgangen til Saadiqs første soloskiver, til Lucy Pearl og den flotte retroskiva The Way I See It (2008), som en gang for alle åpnet opp det norske markedet for multitalentet fra Oakland. Det må derfor nevnes at undertegnede kastet seg inn i mannens nye album, Stone Rollin’ med en forholdsvis lite tilstedeværende skeptisisme. Raphael leverer jo, sånn er det bare. Og etter første gjennomlytt (med et par øl innabords) så jeg heller ingen grunn til å mene på noe annet. Det svingte, instrumentene hørtes ut slik de skulle, og stemmen til hovedpersonen var upåklagelig. Men da jeg skrudde på skiva for andre gang, uten å ha rockefoten påvirket av malt, innså jeg brått at mye av dette faktisk ikke var fullt så spennende. Helt klart fint nok for en hyggelig konsert med mye merkelig vrikking fra tidligere kormedlemmer og studenter på Rockefeller, men likevel ikke på samme nivå som forrige gang Raphael Saadiq skrudde tiden tilbake med en ny retrorunde. «Denne gangen feirer Saadiq lyden av 60- og 70-tallets rock og soul», skriver Sony i presseskrivet, og ymter dessuten selvsikkert at han muligens gjør det bedre enn sine inspirasjonskilder, en påstand som jo faller på sin egen urimelighet. Men selv om jeg ikke tror at hovedpersonen hadde sagt noe så teit selv, finner jeg ikke Raphael Saadiqs

YOUR HEADLIGHTS ARE ON Your Headlights Are On (DAYLADORE COLLECTIVE)

YHAO for egenart og nerve! Your Headlights Are On har fått mye skryt for det de har presentert på scenekanten det siste året. Noe de igjen beviste som oppvarmingsband for Motorpsycho to kvelder på Byscenen i Trondheim. Der de utstrålet en egenart og selvsikkerhet det er få unge band forunt å matche. Supportgiggene overbeviste i hvert fall det kravstore Motorpsycho-publikummet kraftig. Med den selvtitulerte debutskiven må de være forberedt på mer skryt, for YHAO har spilt inn en meget sterk debut. Det hele åpner med den klaustrofobiske «Cold Mountain». Her ligger Ingri Helene Håviks sterke vokal i front, samtidig som gitarist Lars Ove Fossheim sakte, men sikkert river alt som er av (u)lyd ut av gitaren. Låten har en nerve og et fokus som er representativ for hele

plata. Den musikalske avstanden mellom singelen «Diskobar» og albumets sterkeste låt «A Whole Day Nearer Now» er stor, men uten at platens utrykk virker sprikende av den grunn. «Diskobar» er en klar utfordrer til Razikas «Vondt i hjertet» som årets søteste ungdomsskildring. På «A Whole Day Nearer Now» derimot trikser YHAO fram et utrykk som får de til å høres ut som et opprocka Massive Attack. Trommis (Hans Hulbækmo) og tubaist (Heiða Karine Jóhannesdóttir Mobec) maner sammen fram en nærmest dansbar groove, mens Ingris vokal her veksler mellom det stramme, autoritære og drømmende. Nærmest som det kule, skumle kjærlighetsbarnet til Bjørk og Karin Dreijer. De er en meget ung gjeng medlemmene i YHAO, men jeg blir ikke overrasket om de har eldre søsken som var på sitt mest kjønnslystne midt på nittitallet. For plata er spekket med smakfulle (!?) nit-

titallsreferanser. Massiv Attack og Bjørk er allerede nevnt, samtidig ligger det lag av Radiohead, PJ Harvey og Smashing Pumpkins her. Det YHAO har klart bedre enn de fleste referanse-nørder og riff-tyver er å skape et eget utrykk på tross av disse referansene. Dette er den sterkeste norske utgivelsen så langt i år og det med Se Deg Rundt I Rommet friskt i minne. YHAO kan også bli Norges første ordentlige (les: uten joggedrakter) indie-eksportvare. Om det skjer med det første er egentlig ikke så interessant å spekulere i. Anja Lauvdal vil uansett spille wurlitzeren sin på «Drink Gone Dead» med like stor autoritet og pondus som Bent Sæther fortsatt spiller bassriffet i «The Golden Core». Ikke vær redd for å rope klassiker. Wenche Sundt Bendixvold

MUSIKK: ANDREAS TYLDEN

5/2011

FILM

ARTHUR 3 OG DE TO VERDENER Regi: Luc Besson I rollene: Freddie Highmore, Selena Gomez, Mia Farrow, Jimmy Fallon, Lou Reed, Iggy Pop Norske stemmer: Julian Mæhlen, Pia Tjelta, Kalle Moberg, Kåre Conradi, Christin Borge Ikke greit å vite hva Besson har røyka for å komme opp med dette konseptet. Neonversjonen av Toy Story, pedagogisk biomangfoldslære, småkolonialistisk rasisme og gamle new wavehelter som Bowie, Iggy Pop og Lou Reed i samme film. Og ved treeren i rekken er brennerten enda ikke over. Elleveåringen Arthur har i bestefars mirakeldråper funnet nøkkelen for å alternere mellom sitt hengslete selv, og sin atskillig mer fotogene versjon som tre millimeter høy minimoy. Disse vesenene har sin biotop i hagen til bestefar, og nå er de truet igjen, av Malthasard – den personifiserte ondskapen. Guttungen får spille superhelt. Og sjekke drømmedama – minimoyenes bombshell Selenia. Ikke filmens største svakhet kanskje, men absolutt litt perverst når klønete barneskoleforelskelse møter FHM-uttrykket for sexy. Vekslingen mellom animasjon og live action er teknisk ganske sømløs, det samme med reproduksjonen av Toy Story-gager – om å være liten i en stor verden. Det går sikkert hjem hos målgruppen, i en film som dermed er både kalkulert og ansvarsløs. Kan man for eksempel unnskylde å ikke oppdatere femtitallsuniverset bare fordi det er en barnefilm? Jeg har ikke noe i mot pastellkulisser, men her har man altså anstrengt seg for å lære barna mot og økologisk bevissthet – men ikke at mor har forlatt kjøkkenbenken til fordel for verden omkring. Deretter passerer rulletekstene over Iggy Pops cover av Bowies «Rebel Rebel». Absurd, men langt fra morsom, ironi. Maria Moseng Premieredato: 6. Mai

DET AKUTTE MENNESKE Regi: Knut Eirik Jensen Med: Mats Gilbert Unntakstilstand og unntaksmenneske: Gaza 2009 og Gilbert som en av to norske leger der ingen andre slapp til, langt mindre rapporterte fra. Men det er mer, mye mer. Mads Gilbert er ikke bare mangeårig akuttmedisiner på palestinsk side, kjent universitetsprofessor, aktivist og idealist – han er det akutte menneske. Akutt til stede med ett gir og en intensitet. Benbrudd i Tromsalpene eller bomberegn på Gaza, Mads gir alt, alltid. Hele tiden ett skritt foran, på to steder samtidig og likevel fullt konsentrert, helt til stede. Egenskapen det travle menneske går på kurs for å lære. Troen på at akkurat her, akkurat nå, er det akutt vesentlige. Eller enda verre – at det er det som er livet.

5/2011

Men først og fremst handler Det akutte menneske om nødvendigheten av å ta klare standpunkt for å i det hele tatt å kunne utrette noe. Om betingelsene for å ikke bare vise, men også utføre, solidaritet. Om den humanistiske grunntanken i praksis, mer enn politisk krigføring. Alt dette videreformidler Knut Erik Jensen. Dynamikken i Gilberts liv fanget ved å holde samme tempo, følge etter som en klegg. Ved å la seg gripe og prege av volden, overgrepene, menneskene, mennesket, men også ved å la være å dvele for lenge. Isteden vender vi tilbake til de samme stedene, de samme hendelsene, de samme menneskene i en langdistanseloop. En effektiv dramaturgi som følger Gilberts arbeidsmetode, som viser betydningen av kontinuitet og langvarig engasjement satt i system. Litt for lang (nesten to timer), men heller litt for mye enn litt for lite. Som hovedpersonen selv. Hett og imponerende. Ragnhild Toft Brochmann Premieredato: 29. april HJELP, VI ER RUSS! Regi: Kenneth Olaf Hjellum I rollene: Erlend Bentesønn Fougner, Bjørnar Nilsen Øksenvåg, Marte Aunemo, Even Vesterhus, Kristi-Helene Engeberg, Kristoffer Gustavsen, Vinh Duy Nguyen, Kristoffer Joner, Are Kalvø, Aslag Guttormsgaard Hjelp, vi er russ! En yr, realistisk knullekomedie til å kjenne seg igjen i? En norsk American Pie med russeluer foran tissefanten og sexknuter i snora? Ingen av delene, pussig nok. Kenneth Olaf Hjellums regidebut skal handle om alt det som er typisk norsk når du er atten år i mai: Om russ, buss, dress, booze, sex, knuter og vennskap. Og, den skal være en glad og vårkåt karikatur av annerledeslandet Norge – det med alle bygdene, alle hølene. Det er umiddelbart forfriskende at russegjengen i Ødvåg – et av flere arketypiske «moronavn» – ikke er et konsentrat av kjente og kjære figurer fra skoletida. Og, at stedet ikke er et tradisjonelt norsk høl (selv om det beskrives sånn). Isteden er Hjellums vestland befolket med amerikanske implantater: sleipe B-filmcasanovaer, ville rednecks, gammelmodige tapertyper (Vigdis = «Uglis») og anakronistisk slang selv for «åttitallsgutter» å være («åååh, du lovd mæ vagina!»). For all del – high school-komedien er en salig sjanger å låne fra, men skal den sprøytes inn i norsk film for å fortelle om et norsk fenomen på en «annerledes» måte bør det ha mål og mening ut over å være et «morsomt» grep. Det har ikke Hjelp, vi er russ! Den har heller ikke rare plottet å støtte seg på. Isteden er det som om en norsk koloni i Amerika hadde forsøkt seg på russeferiring utstyrt med et bilde fra en gammel utvekslingsstudent. Et med rødkledde typer foran en buss på en holdeplass i Geirangerfjorden med den kryptiske påskriften «On our way to russetreff in Oslo!!!=)» Hvordan ville du ha tolket det? Omtrent som Hjelp, vi er russ! kanskje. Ragnhild Toft Brochmann Premieredato: 15. april

at historien ikke er ment som ren underholdning. Handlingen er enkel å oppsummere: En håpløs forfatter tar et dop som gjør ham til verdens smarteste, kjekkeste og kuleste fyr. Plutselig tjener han millioner, får alle damene, forstår alle språk og kan dessuten kung-fu. Det minner litt om The Matrix, med en liten dose Fight Club. Bruken av NZT har noen negative sider, men de løses alltid med simpelthen å ta mer dop. Filmen er også en trip i seg selv. En uendelig zoom snirkler seg tvers gjennom en hel by, kameraet flyr opp langs en skyskraper og skinnende sepia farger illustrerer beruset tilstand. De som tør å le av morbiditeter vil nyte mye mørk humring. Klippingen hjelper til med morsomme innfall, som da en ekskone oppsummeres på to sekunder: «I do»/«This is not working». At filmen er basert på en bok blir ironisk da hovedpersonen selv skriver en bok på fire dager, under påvirkning av superdopet. Mulig dette kan forklare det trettsomme faktum, at filmen daffer av etter hvert, og dessuten er stappfull av plothull. Torgeir Blok Premieredato: 10. juni

– Dzzzzz. Nå skal det bli folk av deg, sønn.

BEST AKKURAT NÅ

LIMITLESS Regi: Neil Burger I rollene: Bradley Cooper, Robert de Niro, Abbie Cornish En stor Hollywood-thriller som tør å påstå at narkotika kan være bra for deg, det ser du ikke hver dag. Dopet det er snakk om kalles NZT. Det er fiktivt, men i boka filmen er basert på kalles det samme dopet MDT; en klar omskrivning av det virkelige stoffet DMT, kjent for å «utvide» sinnet. Dette er et av flere hint til

TORGEIR BLOK 13 ASSASSINS Regi: Takashi Miike Miike leverer som alltid. HOBO WITH A SHOTGUN Regi: Jason Eisener Innvoller og eksploderende hoder. What’s not to like? GOD OF LOVE Regi: Luke Matheny Vant velfortjent Oscar for beste kortfilm.

LINCOLN LAWYER Regi: Brad Furman I rollene: Matthew McConaughey, Marisa Tomei, Ryan Phillippe, Josh Lucas, John Leguizamo, Michaela Conlin, William H. Macy Så kommer filmen som prøver å gjøre det samme for McConaughy om Coen-brødrene gjorde for George Clooney. Ut av rom-kom og melodrama, inn i sweet-talkende kredroller. Looks, charm – talent? Jaggu, her er Matthew på nye dybder, med riper i hårlakken og plakk på colgate-smilet. Og må nokså ensomt bære en ellers triviell affære. I rollen som gatesmart advokat med egen sjåfør og kontor i baksetet av Lincoln’en. Han forsøker å sjarmere seg gjennom rettssystemet. Og, innimellom, tilbake i kløfta til ekskona. Her gestaltet av Marissa Tomei, som hva hun enn gjør, ikke unnslipper auraen av white trash. Antagelig er det for mye sminke. Da er William H. Macy mer oppsiktsvekkende, i sin hittil lengste bevegelse vekk fra Jerry Lundegard. Kledelig. Foruten om skuespillere og saftig, kontrastfylt filmfoto, har denne filmen også et kriminalplot. Som stemningsmessig forsøker å gjenoppfinne neo-noiren, dog med mindre parodisk distanse og infam diabolisme enn forgjengere som

SKJELETTER I UNDERTØYSSKUFFEN NAWALS HEMMELIGHET - INCENDIES Regi: Denis Villeneuve I rollene: Lubna Axabal, Maxim Gaudette, Rémy Girard, Allen Altman Etter den merkelige og noe pretensiøse affæren Polytehcnique har Denis Villeneuve rett og slett filmatisert en av de sterkeste historiene jeg har sett på film på mange år. Fra en høyskolemassakre i Montreal til borgerkrig i Midtøsten – det er åpenbart noe som trekker Villeneuve mot tragedien, barbariet og lidelsen. Og han vet å behandle det uten alt for mye sentimentalitet og melodrama. I Polytechnique resulterte det i en underlig estetisering av en virkelig tragedie. Nawals hemmelighet er mer vellykket, med en stort sett kjølig formidling av historiens fakta, som også resonnerer i tittelkarakteren Nawal Marwans påfallende mangel på selvmedlidenhet. Historien fortelles etter hennes nylige død, hvor barna, tvillingene Jeanne og Simon, oppdager at de aldri har visst hvem moren deres var. Testamentet inneholder instrukser fra moren om å finne den faren de for lengst trodde var død, og en halvbror de aldri før har hørt om. Jo da, den klassiske reisen inn i fortida – men når Jeanne og Simon reiser fra Canada mot røttene i et ikke navngitt land i Midtøsten, er det ikke for å luske rundt i bygdebøker og kirkebøker. Det er heller ikke for å personifisere en utviklingskurve hvor vi skal være

Coens, Tarantinos og Lynch. Det vil si Chinatown anno 2011, der moralsk skyggeland dyrkes med mye drama, og likevel ender med å handle om at Matthew skal sør-

vitne til at unge sinn preges av realitetenes grusomhet. For selv om dette til dels handler om at immigrantidentiteten skjuler en fortid med mange sorte hull man har blitt beskyttet mot, er Jeanne og Simon mest av alt bare narrative nøkler, som skal utløse brikkene i morens fortid. Som vi skal pusle sammen. I illustrerende parallellklipping mellom nåtid og en fortid, der vi ser et land hvor konflikten kristen kontra muslim forgifter selv de næreste familierelasjoner. Hvor noen mennesker blir til ulver, hunder, zombier. Ikke noe vi ikke visste fra før. Men det er før filmen tar et klassisk skjebnegrep, som viser krigens brutale ironi med en finte som garantert trekker deg ut på kanten av det lunkne kinosetet. Historien er opprinnelig skrevet som et teaterstykke, men Villeneuve skal ha kred for at den filmiske oversettelsen fortellermessig funker. Det er litt som å se Sofokles gjort for det tyvende århundret, med politisk relevans, klassisk og dyp katarsis, og ikke minst, spenning – Nawals hemmelighet er nesten en thriller. En slektsforskningsthriller. Og en universell fabel mer enn en billig skjematisering av konflikt, slik vi nylig fikk se i Julian Schnabels Miral. Mye tyder på at Villeneuve har laget den filmen Schnabel så gjerne ville lage: En engasjerende personifisering av kollektivt arrvev, i stedet for nok en såpeopera fra krigen. Maria Moseng Premieredato: 29. april

ge for at sannhet slår cash. Den obligatoriske overklassestuten får ikke kjøpe seg fri – verden er ikke så kynisk likevel. En utdradd episode av CSI, på mange måter.

Med denne oppskrytte bilen som eneste gimmik. Se Malteserfalken i stedet. Maria Moseng Premieredato: Juli

FILM POTICHE – FRUSTRERT FRANSK FRUE Regi: François Ozon I rollene: Catherine Deneuve, Gérard Depardieu, Fabrice Luchini, Karin Viard, Judith Godrèche, Jérémie Renier Det finnes åpenbart to utgaver av den franske regissøren Ozon – den melankolsk dvelende observatøren som gjenskapte en middelaldrende Charlotte Rampling og melankolsk anstendighet i Under Sanden og Swimmingpool. Og en sukkergutt med hang til glorete tapeter, vimsete farser og iscenesettelsen av Catherine Deneuve i alvorlig undervurderende karakterportretter. Dessverre er det sistenevnte vi står overfor her. I sannhet ikke med samme ødsling av talent som vi så i hans 8 kvinner, et grotesk overgrep på brorparten av Frankrikes kvinnelige skuespillere. Vi får tross alt gleden av å se Deneuve reise seg fra temmet syttitalls hausfrau til fabrikkdirektør til ordførerkandidat, mens hun sjarmebehandler streikeglade arbeidere og skeptiske filmpublikummere. Med like mye kjølig karisma som Maggie Thatcher. Eller Segoléne Royal, som visstnok var Ozons inspirasjon til å filmatisere farsen. Blant fyrens inspiratorer finner vi for øvrig den største av dem alle – Jacques Demy, historiens mest campy streiting, og at det er unikum som Paraplyene i Cherbourg, eller Pikene fra Rochefort, som lurer i de estetiske, tonemessige og melodiske skyggene her, blir vi til stadighet minnet på. Men akk, dessverre ingen sammenligning Ozons fjernsynsteater lever opp til. Maria Moseng Premieredato: Mai

BEST AKKURAT NÅ

MARIA MOSENG

er noen høyere makter som står bak, enten det er Gud eller hvite menn i dress som kjører i suv. Som representant for et naivt, vestlig publikum som ikke vet hva en IED er (veibombe), blir Frankies kjæreste Rachel med på Fergus’ detektivjakt. Route Irish blir også kalt en eksplosiv politisk thriller med larm og vrede, og etter min smak kler ikke alltid Ken Loachs sosialrealisme å bli dytta inn i slike klisjéfylte rammer – men det verste er at beskrivelsen er ganske presis. Etter dirrende venting på at Fergus og Rachel skal kaste seg over hverandre, og dialoger de barske militærmennene fåkkings skriker seg gjennom for å finne ut av mobilmysteriet som kan avsløre mordet, blir publikum også vitne til det brutale faktumet i grunnmantraet. Noen er rett og slett på feil sted til feil tid. Og hva gjør man da, når man innser at det ikke alltid finnes en årsak? Svaret vi får er kanskje det ærligste ved historien, men samtidig den mest forutsigbare løsningen på uløselig grubleri. Aina Villanger Premieredato: 15. april

konfronterer oss med et samfunn som fraskriver seg ansvar og produserer offer. Det er steinhardt. Og indignerende. Og opplysende. Og ja, litt melodramatisk. Det største problemet er nok å identifisere seg med karakterer som i så stor grad blir fremstilt som offer. Den største styrken, at Mustafa har turt å la slutten stå såpass åpen og uforløst, at vi bli sittende igjen håpefullt og glane – inn i framtiden. Maria Moseng Premieredato: 29. april

RØDT HJERTE Regi: Halkawt Mustafa I rollene: Shahen Jamal, Soran Ibrahim, Ali Ahmed Dette er altså en norskirakisk samproduksjon, spilt inn i Kurdistan i Nord-Irak, et samfunn vi ikke akkurat er bortskjemt med fiksjonsfortellinger fra. Sånn uavhengig av hva vi skal kalle tv-nyhetene. Per automatikk dermed en viktig film, så det har den jo for seg. Det som starter som en yndig og småromantisk comingof-age, utvikler seg raskt til en alvorlig, om noe sjablongmessig, moralfabel. Om et samfunn hvor de unge har mer moderne forestillinger om kjærligheten enn det som passer deres konservative foreldre. Og myndighetene. Rømmer man hjemmefra med typen, slik Shirin gjør, for å unngå å bli gifta bort med en utiltalende pervo, ja da går det som det må gå. Uten ekteskapspapirer får man ikke hotellrom, sover man i parken blir man arrestert, og det er vel de alternativene man har. Verken fedre, soldater eller poliser er til å stole på, og det er tilsynelatende umulig å klare seg alene som kvinne uten å bli lurt eller voldtatt. Mustafa

SANCTUM Regi: Allister Grierson I rollene: Ioan Gruffudd, Richard Roxburgh, Alice Parkinson, Rhys Wakefield, Dan Wyllie En gjeng forskere drar inn i verdens største hulesystem, i Papua Ny-Guinea. At det ikke går som planlagt er innlysende, ellers hadde det ikke vært noe film. «Inspirert av sanne hendelser» står det i begynnelsen, og manusforfatteren skal angivelig ha blitt sperret inne i en grotte en gang. Men det er også det eneste disse «sanne hendelsene» har til felles med filmen, og man skjønner at virkelighetsstempelet bare er et tamt markedsføringstriks. Et annet triks er å sette James Camerons navn på plakaten, selv om han bare er en av ni produsenter. Det er ingen annen grunn til å kalle filmen «James Camerons Sanctum» annet enn å forsøke å ri på suksessen til Avatar. Et tredje triks er å spille inn filmen i 3D. Verken regissør eller kameramenn hadde erfaring med 3D-film fra før, og måtte visst læres opp i mediet fra scratch. Dette hjelper ikke på den klaustrofobiske følelsen de forsøker å skape. Her lukter det altså flaggermusskitt lang vei. Innledningen er utrolig lang, og innen det begynner å skje noe, har du for lengst mistet all interesse for hvem som lever til slutt. Når filmen nærmer seg halvveis begynner du å titte på klokka. Det er vanskelig å si noe positivt om Sanctum, men det finnes horder av filmer som er dårligere også. Dette er altså en typisk lett forglemmelig sak som du ikke trenger å kaste bort penger på. Torgeir Blok Premieredato: 6. mai

SKRIK 4 Regi: Wes Craven I rollene: Neve Campbell, Courtney Cox, David Arquette How meta can you get? Det er gore-geekene som lurer, når Wes Craven et tiår senere returnerer til sin innbringende sequel. Og Sidney Prescott, altså Neve Campbell, returnerer til det hjemsøkte hølet Woodsboro. Og man lurer jo hvem som er den største dåren – Sydney, kua som frivillig navigerer inn på slakteriet, eller Craven, som forsøker melke et konsept langt forbi datostempelet. Er vi ikke alt for trøtte av dette, etter snart to tiår med demonstrativ nihilisme? Vel, gubben får oss fortsatt utrolig nok til å skvette, og poenget hans er ikke helt datert. Skrekksjangeren er litt som karnevalet – galskap innenfor faste, tidsbegrensa rammer, en erkjennelse den endeløse refleksive repeteringen forsøker å dolke inn i skallen vår. Terror og trygghet

smidd i gjensidige lenker. Historie lar seg heller aldri helt bruke opp, og når Craven og manusforfatter Kevin Williamson forteller om nittitallets popkultur – stjernene, humoren, ironien, sjanger-geeking – fra gyngestolen, er det absolutt ikke sjarmfritt. Kanskje ikke helt tilsiktet: «New decade, new rules» heter det nemlig, men konseptets forsøk på å imøtegå generasjonen flasket opp på Idol og FB, er dårlig utnytta. Kameraene er overalt og både morder og offer kan lettere overvåkes, uten at det egentlig bringer noe nytt til skrekksuppa. Da er det heller gleden av å se rynkene i fjeset på bestemor Cox, de åpenlyse hentydningene til dennes havarerte ekteskap med Arquette, støvskyen rundt Campbell, som gjør at dette nesten er litt uimotståelig: Museal popkulturhistorie, masse idioti og ren nostalgi. Maria Moseng Premieredato: 20. april

INCENDIES Regi: Denis Villeneuve Kan man lage thriller av gresk tragedie? Ja. A WALL IS A SCREEN Guerilla filmprosjekt i Oslo 14. mai Film på fasader – gratis og offentlig. LANDSBYEN PÅ TOPPEN AV FJELLET Regi: M. Frammartino Få nå sett den geitefilmen!

4 ROUTE IRISH Regi: Ken Loach I rollene: Mark Womack, Andrea Lowe, John Bishop, Trevor Williams, Talib Hamafraj, Najwa Nimri, Stephen Lord I begynnelsen av filmen får vi beskjed om at leiesoldaten Frankie var på feil sted til feil tid. Dette skjebneløse mantraet fremlegges som forklaring på hans død av sikkerhetsselskapet han jobba for i Irak. Men Frankies livslange venn, Fergus – sannhetssøker og beintøff eks-soldat som drikker, sloss og jogger – skal finne den sanne årsaken til drapet. Etter tida i Irak har Fergus forstått hvor meningsløst krig er. Men når krig blir personlig er det vanskelig å tro at det ikke

5/2011

FILM TLF.: 23 31 61 00 STATRAVEL.NO

THE BACKPACKER TWIST FRA KR. 16.850,COLOMBIA PERU BRASIL DUBAI AUSTRALIA BALI

– Har du husket å pusse tenna? – Ja mamma – Har du husket å tisse? – Ja mamma – Flink :D

THE TRENDY FRA KR. 12.990,DUBAI SINGAPORE AUSTRALIA FIJI HONG KONG KINA

ATT OG FRAM TIL FRAMTIDA SOURCE CODE Regi: Duncan Jones I rollene: Jake Gyllenhaal, Michelle Monaghan, Vera Farmiga David Bowies sønn er kanskje ikke sendt til jorda for å redde science fiction-sjangeren fra sine egne klisjeer, ironiske distanse og tilgjorte hjerneføkking. Men han gjør da et hederlig forsøk. Først var det den skrapa, lo-fi Moon – kanskje en av de store skuffelsene i 2009. Nydelig pitch – en mann, alene, på månen, i tjeneste for et jordelig energiselskap, gjør en ubehagelig oppdagelse: (for så vidt den samme som Ripley gjør i Alien, i det hun finner laboratoriet med alle sine mislykkede klone-forgjengere) Han er ikke kommet med storken, for å si det sånn. Han er, som replikantene i Blade Runner, samlebåndsvare med påskrevet datostempel. En ekte «arbeider» i selskapets tjeneste, implantert med minner og følelser fra en virkelig manns liv. Duncan «Zowie» Jones tenker dypt altså, og vil tilbake til sjangerens eksistensielle og problematiserende kjerne, både filosofisk og kvasipolitisk. I Source Code er vi i en mer nærliggende fremtid, eller til og med kanskje nåtiden – hvem vet hva det amerikanske militæret skjuler av kvantefysiske og neurovitenskapelige finter dypt nede under betongen. Akkurat som i Moon får vi nok et fiffig konsept, som ikke er så veldig lett å gjengi, men jeg prøver: Sersjant Colter Stevens blacker ut i Afghanistan og våkner opp i en togkupé i Chicago. I kroppen til en annen mann. Han friker ut når kvinnen ved siden av han skravler videre som om ingenting har hendt, og minutter senere eksploderer hele toget, før han våkner opp – igjen – i en udefinert kapsellignende sak med tykke vegger. På skjermen foran seg har han sersjant Colleen Goodwin, som er mer enn gjerrig på info.

Hei, hva foregår her, liksom? Helten Colter vet ikke, vi vet ikke, men sakte men sikkert får vi etter hvert distribuert hintene og plassert tingene, alt i en avmålt, fortellerøkonomi som er produktiv for suspensen. Imens sendes den stakkars sersjanten tilbake til togvognen, gang på gang, for å gjenoppleve de åtte minuttene som ledet opp til togets eksplosjon. Naturligvis med det formål å avsløre selveste bombemannen. Det finnes en intrikat kvasivitenskapelig forklaring på hvordan dette er mulig, men jeg sparer plassen – den er ved ettertanke ikke spesielt troverdig heller. Uten dermed sagt en svakhet – for når var sannsynlighet et parameter i denne sjangeren? Eller for film i det hele tatt? Groundhog day møter Speed møter Inception, altså. Denne gangen har Jones med mer production value enn i Moon, og i tillegg en mye stødigere hovedrolle i Jack Gyllenhaal. Mer action betyr også mindre karakterrefleksjon, og det er for så vidt bra, for er det en ting som faller igjennom her, er det dialogen. Men det er for så vidt også litt synd, i en film som forsøker å stille spørsmål som – når er man egentlig død? Skal man ofre et menneske for sikkerheten til flere tusen? Hvilke avgjørelser er mest humane, de basert på utilitaristisk etikk eller medmenneskelige følelser? Ikke fordi en actionfilm behøver filosofisk resonans. Men når konseptet på sitt kvasikløktige vis legger opp til det, er det en liten tragedie at det ikke er utnyttet bedre. Uansett, denne ansporingen til å vise helten som offer for vitenskapelige fremskritt er tydeligvis Jones store prosjekt, og på den måten tegner han seg allerede etter to filmer opp som en auteur. La oss bare håpe at neste gang kommer en smArt-film som er litt mer smart, og litt mindre fiks. Maria Moseng Premieredato: 20. mai

JAPAN AUSTRALIA ARGENTINA BRASIL PERU COSTA RICA USA

THE ULTIMATE JOURNEY FRA KR. 19.850,-

DISCOVER THE WORLD PRIS GJELDER ALLE FLYSTREKNINGER INKL. SKATT I RUNDREISENE

VERDENS STØRSTE

REISEBYRÅ FOR UNGDOM OG STUDENTER

5/2011

FILM

THOR Regi: Kenneth Branagh I rollene: Chris Hemsworth, Anthony Hopkins, Rene Russo, Stellan Skarsgård, Natalie Portman, Tom Hiddleston Det rareste først: Thor, spilt ut i fortid, nåtid og tre dimensjoner med Shakespearefantasten Kenneth Branagh bak spakene, har blitt en overraskende morsom film.

Originalt plot? Banebrytende action å kvesse animasjonsavdelingen på? 3-D-grafikk som sender Mjølner mitt i trynet ditt? Nei, men god underholdning likevel. Basert på Marvel-tegneserien om guden Thor, går historien slik: Odin, faren til Thor og Loke, har klart å forhandle frem våpenhvile med jotnekongen, Laufey. Men skrekk og gru – fred er en skrøpelig plante – inn i Asgaard kommer jotnene. Her ser far mulighet for fortsatt fred, mens sønnen legger i vei til Jotunhaim for å vinne ære, den selvgode tosken! Dermed forvises Thor til Jorden for å bli et skikkelig kongsemne og et bedre menneske. Og, eventyret kan begynne: Thor blant menneskene. Og det er morsomt å se Hemsworths Thor – en eksakt blanding av Brad Pitt og Magne Furuholmen – føle seg frem på jorda. Overraskende nok ikke flaut og banalt å høre den

malplasserte, men stadig vekk selvsikre gudethor i konversasjon med astrofysikerteamet som er på plass idet han lander på jorda. Pussig nok ikke pinlig – men tvert imot ganske fornøyelig – å se Portmans fnisete tolkning av kvinnen (astrofysikeren Jane) som møter mannen med stor M uten helt å skjønne greia med kyssingen på hånden, bukkingen, ordknappheten og den voldsomme appetitten. Ganske underholdende å høre FBI-agentens kryssforhør av den mistenkelig sterke løsgjengeren. Likevel, Thor er og blir en gjennomsnittlig fantasyfilm. Men, stjerne og fisk i boka for påfallende ujålete skuespill og en beundringsverdig upretensiøs tone. Ragnhild Brochmann Premieredato: 27. april

FILM: MARIA MOSENG

AKTUELLE KINOFILMER: MAI - JUNI

Kniven

KORT ER GODT?

THE ADJUSTMENT BUREAU Regi: George Nolfi

6 LANDSBYEN PÅ TOPPEN AV FJELLET Regi: M. Frammartino

LIMITLESS Regi: Neil Burger

BLACK SWAN Regi: Darren Aronofsky BLUE VALENTINE Regi: Derek Cianfrance CASTAWAY ON THE MOON Regi: Hae-jun Lee INCENDIES Regi: Denis Villeneuve KLOVN Regi: Mikkel Nørgaard MONSTERS Regi: Gareth Edwards

SKRIK 4 Regi: Wes Craven

RØDHETTE OG VARULVEN Regi: Catherine Hardwicke SANCTUM Regi: Allister Grierson

ROUTE IRISH Regi: Ken Loach

THE EAGLE Regi: Kevin Macdonald

Jo, hvor om ikke på Ringen Kino. En av de få gode tingene dette gummi-helvetet har ført med seg er nemlig den daglige visningen av nye, aktuelle norske kortfilmproduksjoner. Alle dager. 17.30. Gratis. Kvaliteten er naturligvis som med det meste annet varierende, men som regel vises to filmer i slengen, og dermed er sjansen logisk sett 50/50 for å få en god opplevelse. Om ikke får du i hvert fall gjøre din helt personlige subjektive vurdering av noe av det den norske staten sponser. Og du får gledes eller forstemmes over hvem som har vunnet tillit hos konsulenten med stor K for alle håpefulle filmauteurer – før Kalle Løchen, nå Åse Meyer. Hittil i år har vi blant hatt sjansen til å se høydepunktene Camilla Figenschous Det begynte å bli ingen natt, en skarp stemningsskildring fra et rugget sted kalt ungdommen. Og Eirik Smide-

TOMORROW WHEN THE WAR BEGAN Regi: Stuart Beattie

COUNTRY STRONG Regi: Shana Feste VANN TIL ELEFANTENE Regi: Francis Lawrence

POTICHE Regi: Francois Ozon

I mens vi svelger sure oppstøt og fordøyer mengdene av marsipan og middelmådige påskefilmer, og kanskje eventulet venter i lengsel på premieren av Lars von Triers Melancholia – hvorfor ikke vie litt oppmerksomhet til filmens lillebror? Tenåringen i konstant identitetskrise. Kortfilmen, naturligvis. Et format som burde ristes ut av «forfilm-stempelet» og vurderes på sine egne premisser. Ikke tar det hele kvelden heller. Men hvor?

HJELP, VI ER RUSS! Regi: Kenneth Olaf Hjellum

TRUE GRIT Regi: Coens

LINCOLN LAWYER Regi: Brad Furman

TEKST MARIA MOSENG

ARTHUR 3 OG DE TO VERDENER Regi: Luc Besson

SOURCE CODE Regi: Duncan Jones

ANNE + JØRGEN = SANT Regi: Anne Sewitsky

WORLD INVASION: BATTLE LOS ANGELES Regi: Jonathan Liebesman

1 THE MECHANIC Regi: Simon West

RØDT HJERTE Regi: Halkawt Mustafa

EN MANN SOM SKRIKER Regi: Mahamat-Saleh Haroun

SUCKER PUNCH Regi: Zack Snyder

sang Slåens Kniven, freidig nok basert på tekster av den tyske komponisten Kurt Weill. Den største grunnen til å tro på kortfilmen, er at den gir større muligheter for å jobbe med et personlig uttrykk, en rendyrket idé, en kompromissløs visjon. For de som altså ikke utelukkende betrakter det som obligatorisk trening på vei til å få lage langfilm med Joner, Henie eller Ousdal på rollelista. Likevel, hva er vel en diskusjon av norsk kortfilm uten perspektiv og sammenligning? Hva skjer i den store verden og hvem skal fortelle oss det? Svaret er overraskende, men enkelt: UKS. Altså Unge Kunstneres Samfunn i Lakkegata, som hele resten av året kjøret et ambisiøst og latterlig bra kompilert internasjonalt kortfilmprogram. 57 filmer fordelt på tolv visninger under tittelen New Authors / New Visions. Som du kanskje har gjettet av tittelen satses det her på personlige visjoner, og du får blant annet sjansen til å Fish Tank-regissør Andrea Arnolds kortfilm Wasp, Harmony Korines Act da Fool. og Ruben Östlunds Hendelse ved bank. Alle screeningene er temabaserte, med akkurat passe definerende titler som «Cross Roads» og «Sense of Reality», som er på programmet for mai. Og som muligvis skjuler små perler du ikke visste at du ikke måtte gå glipp av. På tide å gripe dagen og rive seg løs fra Youtube. Program: New Authors/New Visions på uks.no. Program for Kort på Ringen på oslokino.no.

A HOTEL WITH A ROCK ´N´ ROLL ATTITUDE 74

5/2011

COMFORT HOTEL

XPRESS

OSL

FROM 299NOK

MØLLERGATA 26 - 0179 OSLO +47 22 03 11 00 CO.XPRESS.OSLO@CHOICE.NO WWW.COMFORTHOTELXPRESS.NO

FILM

FREMTID FOR NORSK FILM? KANSKJE I MORGEN Regi: Mariken Halle Foto/medskaper: Clara Bodén I rollene: Bianca Kronlöf, Micha Thunberg, Jan Coster, Åsa-Lena Hjelm, Peter Anderberg, Rasmus Lindgren og 103 andre i Göteborg «Kan vi få lov til å filme deg litt?». Med kamera som et uberegnelig våpen, slenger Mariken Halle med crew rundt i Gøteborgs gater. På måfå tilsynelatende. Og stiller spørsmålet til de av byens befolkning som måtte slumpe til å treffes innenfor synsfeltet. Vi konfronteres med et stigende antall vanlige fjes, stygge, pene, selvsikre, kokette – alle som én fanget i det mest selvbevisste uttrykket for seg selv. «Hvilken film ville det blitt om du var hovedpersonen?» «Romantisk komedie», svarer husmoren som har vært godt gift i ti år. «En kjedelig affære», svarer de fleste. Hvorfor synes vi våre egne liv er så uinteressante? Det er filmens upålitelige

premiss, et premiss den innledningsvis borer seg dokumentarisk igjennom. Fram pipler hverdagsdrama. Originalene. Fyllikene. Tullingene. Og galskapen. Etter hvert setter filmen etter utvalgte av karakterene, og suger oss inn i en gradvis flauere rolle som voyeur. Alle jordens menneskeskapninger er interessante, det er bare spørsmål om vinkel. Eller? Et ungdommelig, sjarmerende prosjekt som vil gjenerobre hverdagsmenneskets status. Romantisere og orientalisere det trivielle, verdigheten i livskampen, historiene i det ordinære. Tenker man kanskje. Det tenkte i hvert fall jeg. Jeg tenkte også på Jean Rouche og Edgar Morins verité pionerverk, interaksjonsdokumentaren En sommerkrønike fra 1960. Med vikarierende ambisjon om å ta pulsen på Frankrikes arbeiderklasse setter de en jente med mikrofon på gata – Er De lykkelig? spør hun forbipasserende. Denne halvseriøse vox

pop’en munner imidlertid ut i en mer interessant erkjennelse – man kan få mer ut av at folk spiller seg selv enn at de er seg selv. Det er imidlertid et litt annet filmatisk tokt Halle og medskaper Clara Bodén her er ute på, skjønner vi når de gradvis lar kamera skyte virkeligheten i stykker. Et sted underveis skjer en vending, som trekker teppet du står på så stille vekk under beina dine at du knapt nok legger merke til det. Kanskje ikke engang før rulleteksten går. Og det er da, eller eventuelt på vei hjem fra visning, at det går opp for deg hvor intelligent denne filmen egentlig tar deg fra naivisme til kynisme. Mer er det ikke verdt å avsløre her. Dette er Halles avgangsprosjekt fra filmskolen i Gøteborg, et velsignet sted som etter alt å dømme oppfordrer sine regissørspirer til å dyrke egne ideer i stedet for inntørka filmkonvensjoner. Her er det ikke noe som heter «den gode fortellingen», Syd Field,

eller maks 25 minutter. Med den konsekvens at Halle har katapultert seg ut fra startgropa med en fullverdig langfilm, som både estetisk og tematisk er langt mer opprivende enn mye av det som har besøkt norske lerreter i postGiske-rusen. Man kan svakt fornemme Ruben Östlund og Gitarmongo i skyggende, men prosjektet er alt for selvstendig og egenartet til å flashe noen virkelige inspiratorer. Ved et par episoder trekkes vår tålmodighet litt langt, men i de fleste scenene er det nettopp lengden som skaper intensitet, særlig der hvor vi kommer i tvil om hva vi egentlig sitter og betrakter, og dermed vender blikket inn mot oss selv i stedet. Halle vil lage film som gjør noe med deg. Og det har hun lykkes med. Snart på en kino nær deg? La oss absolutt håpe det. Maria Moseng

Nye Audi A1 1.2 TFSI fra 1.060,- pr. mnd. Vinterjul på aliminiumsfelger er inkludert i leasingprisen. Engangsleie Audi A1 1.2 TFSI 25.000,termingebyr 75,-, etabl. gebyr 3.850,-. Alle priser er eks. mva.

Audi A1 fra 196.700,-*

Ensjø

N y b il g a r a n t i 5 å r/1 0 0 .0 0 0 k m

* Veiledende pris levert forhandler, inkl. frakt og leveringsomkostninger. Årsavgift kommer i tillegg. Forbruk 0,39-0,92 I/min ved blandet kjøring. CO2-utslipp 103-219 g/km.

Grenseveien 65, 0663 Oslo Tlf: 24 03 22 00 • mollerbil.no/ensjoe

5/2011

Som hiphop & rock! Nokia X3-02 Touch & Type er en musikktelefon med det beste fra to verdener: touchscreen + tastatur.

Vinn billetter til Foo Fighters på Telenor Arena 24/6 – les mer på facebook/nokianorge

Nokia X3-02 Touch & Type

FILM

– I seek myself thru humanity.

Kan den norske naturen brukes til annet enn himmelblå kystkuriosa og blodrød skauskrekk? TEKST MARIA MOSENG A Spell To Ward Off The Darkness er et langfilmsamarbeid mellom kunstnerne Ben Rivers og Ben Russell, som spilles inn i norske utkantstrøk. Det tegner til å bli en uimotståelig meditering over vikinger, svartmetall og alternative livsformer, som vil gjenoppbygge deler av hippiekunstnerkolonien Drop City fra sekstitallets Colorado. Bak prosjektet står blant annet produsent og kurator Leif Magne Tangen, som fra eksilkontoret i Leipzig representerer en lovende organiseringstendens i europeisk filmkunstproduksjon. Du har nettopp starta produksjonsselskapet Vitakuben, hva er planen med det? – Vitakuben har egentlig eksistert siden 2000, etablert av Aksel Høgenhaug som en plattform for forskjellige prosjekter. Videreføringen som produksjonsselskap var opprinnelig ment som en plattform for å realisere A Spell To Ward Off The Darkness. Nå har det utviklet seg til å bli et større prosjekt, hvor vi har ambisjon om å jobbe med langfilmprosjekter med kunstnere. Det er viktig at det er kunstnere fordi de er smartere og klokere enn alle andre mennesker. Hvorfor blir det bedre film når kunstnere lager den? – Ofte er film for lite utfordrende, den skal ikke tvinge meg til å tenke eller tvile, den er omsvøpet av Hollywood-tåke som skal underholde meg, forhindre meg i å tenke, vurdere eller undersøke. Det er for mange filmer og for mange filmskapere som tar for lite sjanser, som ikke tør å prøve noe nytt. Og med all respekt til norsk film, det å lage en 22 millioners CGI-basert actionfilm om flyu-

lykker, eller noe slikt, eller å lage thrillerfilmer som har lært fra Scream-trilogien hvordan man skal være kul på skjermen, har ingenting med å utfordre tilskueren å gjøre. Dette er noe som jeg tror filmbransjen både i Norge, Tyskland, antakeligvis hele Europa håper på. Og der er kunstnere veldig viktig, de tenker i nye baner, og vil utfordre oppfattelsen av film – hele tiden. Du har jobbet lenge som kurator, hvor kommer filminteressen din fra? – Jeg var en kort periode leder for Stiftelsen Fotogalleriet, jeg har etablert en kunstforening her i Leipzig – D21 Kunstraum Leipzig, og har de siste fire årene har hatt ansvaret for en kuratert serie med eksperimentalfilm – Reihe Experimentalfilm. Det har gjort at interessen min for kunst har forandret seg, i retning av kunstfilm, eksperimentalfilm og etnografiske filmer. I tillegg skal det nevnes at jeg hadde nå avdøde Ellen Thrap-Meyer som lærer en periode, det var et crash-course i eksperimentalfilm, noe som har etterlatt krater i Hollywood-forståelsen min. Fortell om filmprosjektet du jobber med nå – A Spell To Ward Off The Darkness. – A Spell handler om ensomhet og om det å leve i alternative samfunnsformer. Om black metal, vikinger og om nordlys. Egentlig handler det om å være spirituell i dagens urbane og sekulariserte samfunn. Prosjektet er et lite speil av de sammenfattede interessene til Ben Rivers og Ben Russell, to kunstnere og filmskapere som har mye til felles, men som aldri har jobbet med noe sammen tidligere. For de uinnvidde, hvem er Ben Rivers og Ben Russell? – To av de kuleste kunstnere jeg har jobbet med så langt. Rivers er britisk og jobber

Vi er alle interessert i forskjellige uttrykk og former for spiritualisme – magi, søken, psychedelia …”

med film, hovedsaklig 16mm, som blir brukt i installasjoner i utstillingssammenhenger. Filmene har en klar romantisk touch – han jobber veldig ofte med outsidere som prøver å finne nye måter å bo på, ofte langt vekk fra sivilisasjonen. Hans siste film Slow Action har fått stor oppmerksomhet blant annet under Filmfestivalen i Rotterdam. Og Russell? – Ben Russell bor i Chicago, han er født i 1976, og er kunstner, filmskaper og filmprofessor. Filmene hans handler ofte om opplevelser, og har interesse for det spirituelle, performative og det skulpturelle. Hans første langfilm, Let Each One Go Where He May, er fantastisk. Hvorfor har dere valgt å skyte A Spell i Norge? Har det med penger å gjøre? – Siden Rivers og Russell begge er interessert i black metal, natur – Rivers har laget filmer i Norge tidligere – bortgjemte steder og individets oppfattelse av omgivelsene, føltes Norge som et perfekt sted å lage en film. Vi er alle interessert i forskjellige uttrykk og former for spiritualisme – magi, søken, psychedelia … Penger er viktig når man bestemmer seg for å lage noe, men dette blir ikke laget for å skaffe penger. Men siden du spør, vi har søkt om støtte fra Norsk Kulturråd og håper at de vil være med på dette. På et tidligere stadium ville vi søke om støtte fra NFI, men av tidsgrunner viste det seg å være svært vanskelig. I tillegg leter vi etter andre samarbeidspartnere. Hva er elementene i filmen, og hva forsøker den å gjøre? – Filmen har mange elementer som alle handler om å forstå det som driver deg, en person, egentlig hvilken som helst person. Robert AA Lowe, som spilles av Robert AA Lowe skal leve alene ute i naturen oppe i nord. Vi skal bygge en alternativ kommune med Drop City i Colorado på sekstitallet som forbilde. Og vi skal vise et vikingspill. Den vil

bli en taktil opplevelse, film som ikke snakker bare til intellektet men også til deg som følelsesperson – eller til deg som spirituell person. Den er blant annet beskrevet som etnografisk. Hva sier den om Norge? Hvilke miljøer går den inn i? – Den viser sider av Norge som ikke er vist på film alt for ofte. Deler av filmen blir spilt inn i Lofoten, som så godt som aldri er blitt vist på film. Vi skal lage en CGI-versjon av nordlyset, som en kommentar til filmmediets problem med å beskrive et slikt fenomen. Er dette langfilm eller kunst? – Begge deler. Det ferdige resultatet er både en langfilm og en filminstallasjon. Langfilmen blir nitti minutter lang, mens utstillingen skal lages som tre geodetiske domer, basert på de Drop City-inspirerte domene som skal bygges for å bo i over noen uker i sommer. Hver installasjon skal vise én del av de tre delene som filmen er delt opp i. Og når skal den ferdigstilles? – Om alt går etter planen; om ett år. Målet er å ha premiere i Cannes 2012 for filmen og premiere på utstilling i Ghent i april 2012. Hvilke andre filmprosjekter driver Vitakuben? – De som er bekreftet er et prosjekt med Knut Åsdam i Kirkenes og Murmansk, i samarbeide med Pikene på Broen. Et annet er et lengre kortfilmprosjekt og utstilling med Declan Clarke, og et langfilmprosjekt med Leipzig-baserte Loretta Fahrenholz. Vi har også begynt å utvikle et konsept som baserer seg på en myte om den siste personen som ble halshugget i Lofoten i 1814, Tenneskaspara. Vi skal se på koblingen mellom denne myten og Medea-myten, spesielt slik Medea blir beskrevet i Christa Wolfs roman med samme navn. Dette prosjektet har ennå ikke noen samarbeidspartnere. A Spell To Ward Off The Darkness har – ideelt sett – premiere i Cannes neste år. 5/2011

NATT&DAG dro med seg SVs nye sentralstyremedlem Snorre Valen ned i en kjeller for å snakke om politikk. Gutten med den pene dialekten og den rene pene SV-huden ble ikke engasjert før vi begynte å snakke om fotball, noe som passet oss bra, siden vi ikke hadde gjort hjemmeleksa vår på politikken. FOTO THOMAS SØRGÅRD God dag Snorre, så hyggelig å se deg! Du var jo nettopp på hele Norges Nytt På Nytt – og klarte deg fint, du var jo ganske artig! – Synes dere det?

Ja, absolutt. Men skrev du vitsene dine selv? – Nei, jeg skrev dem ikke, det meste som ble med var på impuls, men alt er veldig regissert, som alt annet på tv. Det er jo manusforfattere i Nytt På Nytt, men det er jo ikke morsomt. Mer kan jeg ikke si, jeg kan jo ikke avsløre hemmeligheten bak Norges viktigste underholdningsprogram.

Var det hyggelig å være på lag med Linn Skåber? – Veldig hyggelig – det var hun jeg ønsket meg.

Hvem tror du forresten er rødest av deg og Knut Nærum? – Altså, Knut har jo blitt millionær på å være morsom fyr på tv i ni år, så jeg tror jeg er rødere enn ham. Men så tror jeg han fremdeles av lojalitet til sitt gamle parti, stiller opp i valgkampen med å rope at alle må stemme Rødt. Det han gjør er å komme med sånne metavitser som får oss til å tro at han angriper Høyresida.

Ja, nå har jo vi surfa gjennom facebook, wikipedia og bloggen din. Nidarosdomens Guttekor, RBK, electropop, pent kledd … Det er dølt da, ikke rart du er SV’er. – Hæ, hva er de greiene med at alle mener at SV-gutta er kjedlige? Linn Skåber sa det også, at vi bare gikk rundt i Fjellreven-jakker og var fine til hverdags og kjedelige til fest

Ja, dere er jo mannfolk som ser ut som guttunger. Du, Øystein Djupedal og Eirik Solheim. – Det er greit om vi bare kaller det gutteaktig sjarm.

1 78

5/2011

Ja, den er grei. Apropos snille guttunger, eh, gutteaktig sjarm, du har jo vært Miljødetektiv og alt. Hvor opptatt er du av miljøet når ingen ser på? – Jeg er ikke noen mønsterperson, men jeg er jo opptatt av miljø.

Ja, det er vel derfor du er kommet inni sentralstyret til SV, er det ikke det da? – Fordi jeg er Miljødetektiv?

Ehe, ja, eller hva det er dere kaller dere. – Altså, jeg sitter på Stortinget som miljøpolitiker, men i sentralstyret i SV er jeg det man kaller en partimann.

6 1

Øh, ok. Kildesorterer du? – Ja.

Alltid? – Altså, ikke rigid nei. Og ikke for noen år siden, fordi jeg ikke visste hvor avfallsstasjonen var. Så du skyldte på systemet? – Ja, jeg skyldte på systemet og på den fæle kommunen som jeg var med å styre.

Men du tar tog hit i stedet for å fly ikke sant? – Nei, jeg fløy. Og jeg liker ikke retningen dette intervjuet tar.

La meg gjette, du kjemper for ekspresstog, men velger å fly i mellomtiden? – Jeg tar nattog så ofte jeg kan da. Mellom Oslo og Trondheim. Jeg synes ikke det er noe stilig å fly, jeg liker det faktisk ikke. Også skjønner jeg ikke hvorfor folk stresser på flyet først, selv om de allerede har fått tildelt plassnummer. Også stresser de av flyet først også, selv om de må vente på bagasjen sin sammen alle de andre etterpå. På tog tar jo alle det kult.

6 1

Ja, nei du har helt rett.

1 1

Øh, jaha, hva da liksom? – Ja, vil du jeg skal komme med hele lista til Natt&Dag?

Hvordan føles det å få forfremmelse i et parti som ikke har klart å utrette noe som helst i regjering? – Hahaha. Vi har jo fått til masse i regjering!

Øh, nei, helst ikke. Men nevn et punkt dere er stolte av da. – Regnskogmilliardene synes jeg er et veldig godt eksempel, for det stopper både avskoging og bidrar til å få ned klimautslippene med … jeg tror det er tjue ganger Norges årlige utslipp til nå. Sånt er veldig stilig, og bidrar til mye fint i fremtiden. Også synes jeg barnehagereformen er en klassiker. Både feministisk og veldig koselig på en gang. Og vi har avskaffa avgifta på forbrenning av avfall, tenk! Så kos. Og smart. Sånn apropos ingenting av det, hvilket ansiktsvann er det du bruker? – Vet du hva, jeg bruker ikke ansiktsvann.

6 6

Ok, krem da? – Altså jeg bruker ikke det heller. Jeg har litt sånn sår hud. Litt sånn lett

irritert.

6 1 6 6

Sart? – Ja.

Litt sånn SV-sart? – Jeg er en følsom mann. Er dere sjalu på huden min? Nei, nei. Vi bare beundrer den fine SV-huden din. – Skal jeg barbere meg? Nei, det er topp som det er nå.

Ja, nå er vi inne på de kule spørsmålene om utseende og sånn. Du kler jo deg alltid så fint. – Nei, ikke alltid. Jeg får kjeft på Stortinget for hvordan jeg går kledd.

Jammen det er jo trendy! – Nei, det var trendy i 2001 da alle de unge SV’erne som Heikki og Inga Marte og de gikk med det.

6 1 6

Man skulle uansett tro du var blogger …

6 1

Nei, vi er for dumme til å skjønne sånt.

Og det er du jo. Hvilket terningkast vil du gi stilen til hun der Hanekamhaug? – Jeg kan jo ingenting om sånt. VG hadde jo sånn der bloggavstemning med mange kategorier som samfunn og politikk, mammablogg, interiør, rosa og så videre. Mitt problem var at alle bare virka helt like, jeg så ingen forskjell på dem. Merker dere forresten at jeg gjør som politikerne, jeg svarer på helt andre ting enn dere spør om?

Men du blogger uansett selv, og i det siste har det vært en del om godeste Per Willy Amundsen fra Frp. Synes du det er litt frekt at han har kommet like langt i politikken som deg? – Nei. Eller synes du han har det? – Altså, folk har jo stemt på han. Det er jo alles problem – det er jo ikke hans skyld. Han er bare et symptom. Men et ganske plagsomt symptom innimellom.

Du var flink til å ta han på det meste da. – Takk for det, skulle ikke du være den kjipe?

AP er det litt eldre søskenbarnet vårt som vi sloss med på julaften.” Men SV har nå ikke fått så veldig mange stemmer de heller da. Er det ikke kjipt og sitte og føle at man alltid har rett, men ikke få noen stemmer? – For det første, så kommer vi til å komme knallhardt tilbake, for det andre så styrer vi landet, og det gjør ikke Venstre.

(6) (1) Godt poeng, Valen! – Men tilbake til russen da, dere. De må da få feire så mye de vil, jeg legger da meg ikke opp i det, det er jo ikke noe moralisme i det her, men om du ønsker en skikkelig hedonistisk fest, så er det kanskje greit å vente til du er ferdig på skolen. Du må ikke feste deg ihjel fra første til syttende mai. Faen så billig og populistisk å komme med et sånt forslag som Høyre gjorde der. Du er jo ihuga RBK-supporter, men vi har ikke sett deg så mye på Lerkendal? – Jeg har vært mye på Lerkendal, men nå har jo hele våren gått til jobbing. Men det er jo kanskje like greit å ikke ha vært der i år, etter den åpninga her.

1 1 1 1 6 1

Nei, det er meg, det. Det er alltid jeg som er den kjipe.

Ja, og jeg er alltid snill.

Men tror du Per Willy Amundsen er med og hjelper slike som Norwegian Defence League og Vigrid? – Ja, det tror jeg. Fordi de pusher alltid grensene for det det går an å si, og skaper enda mer rom for de som vil ta det enda lengre. Og det betyr ikke nødvendigvis at Amundsen er enig i det for eksempel Norwegian Defence League sier, men han er med og skaper det rommet for å si alt mulig om innvandrere i dag, som det ikke var mulig å gjøre før.

Men skal ikke mannen i gata få lov å si akkurat det de vil? Det er jo ytringsfrihet. – Jo, men de må tåle å bli snakka til.

Ja, nå som vi er inne på alle konkurrentene dine. Godklumpen Yngve Brox har jo foreslått utvidet skjenk i Trondheim, hva synes du om det? Skal du være partypooper? – Jeg er for skjenk som funker. Jeg var jo med å utvide fra halv to til tre – før var det jo bare de såkalte «danserestaurantene» som fikk skjenke til tre, mens sånne plasser som 3B bare fikk skjenke til to. Også har jeg vært med og skrenke inn igjen. Jeg er jo for at folk skal ha fritid, og få slippe å jobbe til sju om morran.

Apropos party og sånn, nå er jo russehelvete rett rundt hjørnet også, der Høyre har foreslått noe skikkelig partyvennlig som å bli ferdige med alle eksamener før russetiden. Høyre og Venstre foreslår alltid sånne kulle partyting – hvorfor skal du alltid være partypooperen som stemmer imot? Det er jo en grunn til at de blir populære? – Haha, Venstre? De er jo et mikroparti som er enda mindre enn oss.

Jasså, du tror ikke de vokser fram som de nye liberalistene nå som Frp går tilbake? – Hahaha, nehei. Jeg tror rett og slett ikke det er rom for Venstre i norsk politikk. Når Nikolai Astrup har kommet inn på Tinget som urban, rik og opptatt av miljø – hva skal Venstre være da?

Ouch, der sa du noe veldig bad. – Ja, du har helt rett. Kan vi late som jeg ikke sa det?

Nehehei, den blir med. Typisk sutrete bortskjemt RBK-supporter å si det der. – Men kan jeg få legge til noe da. Det jeg mente var at det var smertefullt å se på. Men vi så på RBK-web at du var på en liste over potensielle Rosenborgledere. Hva tror du må gjøres i RBK? – Jeg tror vi bare skal slappe av og vente litt. Dette kommer til å gå seg til.

Er du en sosialist på fotballbanen også, som mener alle må få lov å være borti ballen før den går i mål? – Haha, nei. Men jeg har sansen for bade Drillo og Eggens stil. For den der forfengelighetsfotballen med ballbesittelse og «se så vakkert det er» og sånn – det er jo metafysisk og ganske kapitalistisk. Mens Drillo har jo en ganske Marxistisk tilnærming; med hard analyse og dialektikk. Så hvis motstanderen er sånn vakker og driblete, så er Drillo antitesen. Når han får ballen, så springer laget mot mål og scorer. Sosialistisk fotball er effektiv fotball!

Nå har vi spurt deg en hel del politiske spørsmål, uten at du har heva stemmen. Også nevner vi fotball, så blir du rågira. Er du sikker på at du har den riktige jobben? – Jeg tror ikke jeg skal bli sportsdirektør i Rosenborg i alle fall.

Fotballkommentator da? Du er jo en ivrig Twittrer når det spilles kamp – Ja, det hadde jo vært gøy. Men jeg kan ikke det der faglige språket. Hva faen betyr «bra rektangulære formasjoner i bakrommet» liksom. Jeg forstår ikke noe av de analytiske greiene.

Du skjønner akkurat like mye som vi skjønner – når det er offside og mål og sånn? – Ja, og sånn er det for de fleste. Men det er ingen som tør å innrømme det. Skjønner du hva Semb sier?

Nei, og nå ble det veldig mye mer fotball enn planlagt her – vi drar det over på noe annet. Norge er jo i krig, og SV også. Stemmer det at dere er for at vi sendte av gårde NATO-styrker til Libya? – Ja, både jeg og SV er for å sende styrker til Libya.

Hvorfor det, har vi ikke nok penger og olje? – Det der holder ikke, det der er en tullete teori. Vi hadde jo allerede tilgang til

olje fra Libya før dette. Vesten var jo kompis med Gadaffi, Vesten sendte jo masse våpen til fyren fra før av. Ja, men nå har vi mulighet til å ta kontroll over det selv. – Ja, det funka jo jævlig bra i Irak, liksom. USA er på vei inn i en gjeld de aldri kommer seg ut av. Jeg tror det blir for enkelt å tenke krig for å få tak i olje.

Sjarmøren Hugo Chavez mente jo Vesten var med bare av økonomiske interesser. Er det noen som er med av disse grunnene da, eller er alle bare med i sympati med folket? – Jeg har ingen illusjoner, men Sarkozy har jo vært triggerhappy hele veien, og det er jo fordi han ønsker mer lederskap i Europa, blant annet. Men jeg mener vi gjorde riktig i å gripe inn. Det jeg er mye mer skeptisk til, er at noen ennå ikke har gjort noen avgrensning i forhold til hva vi skal oppnå. FN og NATO vil beskytte sivilbefolkningen, og forhindre massakre. Men vi synes det er helt uaktuelt å sende inn bakkestyrker.

Hvor mye er dere villig til å gå inn og hjelpe med å danne ny regjering og sånne ting? – Det kan vi kun gjøre om de ber oss om å hjelpe til. Folks egen frigjøring må være deres eget verk. Erfaringen med Irak og Afghanistan er at det er en brutal forenkling å tro at man bare kan valse inn og skyte motstanderen og bygge en lykkelig velferdsstat. Og derfor er det på tide at vi trekker oss ut av Afghanistan snart, tenker jeg.

men det hele blir lite troverdig om han ikke går av snart, og slutter å oppføre seg som en internasjonal tulling og henger med kjipe folk. Han henger med Iran, liksom. Men tilbake med livet på Mars, hva var det? Hæ? Nei, vi aner ikke selv engang. Har vi spurt om det? Da hopper vi over på noe populært: Datalagringsdirektøvet. Du sa jo selv på Nytt På Nytt at sosialister har blitt overvåket siden Gerhardsen-regjeringa, så nå var det på tide at alle andre kunne bli det også? – Jeg irriterer meg hardt over at det ble vedtatt. Arbeiderpartiet har ikke akkurat noen stolt historie når det gjelder personvern. Hadde jeg vært Arbeiderpartiet, hadde jeg nok kanskje hatt et litt mer ydmykt forhold til det, med tanke på Lund-kommisjonen og annet som er skjedd tidligere, og hadde nok prøvd å overbevise folk om at jeg var opptatt av personvernet.

Ja, det er jo de som har overvåka dere før, og nå er dere i seng med fienden? – Ja, men nå er det jo i hovedsak Høyresida som er den store fienden vår. AP er det litt eldre søskenbarnet vårt som vi sloss med på julaften. Vi er jo i familie.

Wikileaks? – Ja, hva er spørsmålet? Regner med det er «hvordan føles det å nominere en sexforbryter til Fredsprisen»?

Nei, det var jo ikke det, men nå sa du det jo selv. Han er jo forresten ikke dømt ennå. – Nei, det er han ikke. Jeg nominerte jo ikke Julian Assange, men foretaket Wikileaks. Det var en oppriktig nominasjon fra min side. Og Wikileaks hadde hatt veldig mye større tyngde i flere miljøer om de ikke hadde publisert alt, som sladder og sånn.

Så du vil ut av Afghanistan, men inn i Libya? – Ja, vi bør være med når FN er enig i det, og det er nødvendig.

Vi hopper over til noe nytt igjen. Arbeideravisa, ærlig talt, enn å gi opp så tidlig … – Kaller du meg quitter? Ja, jeg mente det ikke var forsvarlig å holde på mer, så da avsluttet jeg.

Men vi kan da ikke trekke oss ut før problemene er ryddet opp i? – Jo, det kan vi. Så lenge det ikke blir bedre av at vi er der, så holder ikke det som argumentasjon. Og det var akkurat det Høyre argumenterte med da vi trakk oss ut av Irak også.

SV er jo imot at Norge at Norge er med i NATO, og nå sitter dere i regjering med AP som er for NATO. – Ja, og AP er for at vi er med i EU, men er nå i en regjering som er imot EU. Det er jo litt status quo. Vi har liksom ikke større sjanse til å få Norge ut av NATO om vi ikke sitter i regjering. Det som er trist er at vi ikke kan stille opp når det er behov for det, for eksempel i Libanon, som en buffer mellom Libanon og Israel etter krigen for fem år siden, for eksempel når det var behov for styrker i Sudan og så videre. Vi kasta oss inn i en angrepskrig mot Afghanistan for ti år siden i stedet, og det er ganske sprøtt å tenke på at noen av de unge som er der nå som er tjue år, de var ti, elleve da vi gikk inn. Det er en generasjonskrig som har vart lenger enn Vietnamkrigen, også er det ikke noen debatt om hva vi faktisk gjør der. Jeg har møtt en del Libanonveteraner, som fortsatt er ødelagte. Og bare påkjenningen av å være der, har ødelagt livet deres. Så vi skal være veldig sikre på at det vi gjør er viktig.

6 1

Så det handler om å gi og ta? – Ja.

Herregud så kjedelig, og vi henger ikke med lenger, så da hopper vi over på Hugo Chavez igjen og hans utsagn om at kapitalismen ødela for livet på Mars også? – Hæææ? Nå er det ikke mye her i verden jeg er enig med Hugo Chavez i.

1 1

Hvorfor gikk det så på ræva da? – Det er flere ting. Avisa var ikke bra nok, så har Adresseavisa såpass monopol at det er helt uinteressant å annonsere i en avis som har 2500 i opplag, det går bare ikke. Også må man ha utrolig mye mer penger enn det vi hadde.

Er ikke det trist? At Trondheim med Arbeiderpartistyre har én avis som er borgerlig? – Jo, det er nitrist.

Hvilke aviser leser du om dagene da? Klassekampen? – Ja, og Adressa, Dagens Næringsliv og Dagsavisen. Jeg leser stort sett alle riksaviser. Synd Adressa har så surmaga og furtne ledere. Det må gå an å være i uenig i det rødgrønne styret i Trondheim uten å være så sur hele tida.

Dagens Næringsliv består jo bare av gamle sosialister. Betyr det at de som forstår seg best på økonomi er sosialister? – Ja, selvfølgelig. Det er vi som forstår markedet. Fordi vi brukte hele ungdomstida vår på å lese verk som analyserer det, i stedet for å henge med damer og sånn.

6 6

Haha, skal vi la det være avslutninga di nå? – Jammen få med at jeg har dame

nå da!

Er det ikke, er han ikke en flott sosialist? – Nei. Det skjedde jo veldig mye fint med venstresida i Venezuela for tolv år siden,

5/2011

timebestilling 73 53 05 50 Velkommen til vår salong i Dronningensgate 28 - Stiftsgårdsparken Med dyktige stylister og markedets mest eksklusive og innovative produkter presenterer Stars & Bangs et konsept unikt for Trondheim, for deg og for håret ditt! Velkommen til en ny og forbedret frisøropplevelse.

www.starsandbangs.no Hair MakeUp Backstage blogg Greenroom - Grønne alternativ Din stylist

FREMTIDENS HARPRODUKTER

HEMPZ COUTURE

Rene, organiske produkter med Hampfrø-olje. Disse produktene er noe av det aller hotteste du får innen øko-luksus. De gjør håret utrolig mykt, gir styrke og pleie, samt beskytter hårfargen uten bruk av parabener og sulfater -Produktene er dessuten 100% vegansk og glutenfrie.

+ Kjøp HEMPZ COUTURE moisturizing shampoo & conditioner - FÅ MED HEMPZ hydrosilk bodylotion.

NÅ KR 599

styling Kjell Arvid Hansen og Margrethe Galaaen foto David Nikolaisen

(veil. pris kr 937)

+ NYHET! Revolusjonerende volum med HAUTE MESS dry shampoo Motvirker fett hår umiddelbart! Strålende glans og pleie med HAUTE MESS dry conditioner - gjør tørt skadet hår mykt igjen Pakken inkluderer HEMPZ bodywash

NÅ KR 578

(veil. pris kr 747)