Natt&Dag februar 2009 Bergen by NATT&DAG

BERGEN 1 - 2009

6 & 1 møter JESUS

NILS BECH SOLVEIG MOEN RUSTEN TOMMY TEE

BY:LARM

WWW.NAttOGDAG.NO

HUB-nattochdag-090202.pdf

09-02-02

10.02.04

FORHANDLER INFO // SIDECUT NORWAY AS, WWW.SIDECUT.NO // Tlf: 40 00 17 08

BREV

FEBRUAR 09 Redaktør Andreas Tylden tylden@nattogdag.no Nettredaktør Andreas Øverland oeverland@nattogdag.no Redaksjonssekretær Mathilde Faldbakken faldbakken@nattogdag.no

Illustrasjon CHRISTIN M. ANDREASSEN SIGURD ESE KRISTOPHER HERNHOLM GRO LARSSON HELENE RYENBAKKEN DORTHE SMEBY ANDREAS TYLDEN SYNNE MOEN TØFTEN HEGE KALLERUD Sminke AGNES GULDBRANSEN

Art direction PAGINA AS www.pagina.no

Kansler Espen Sletner

Skribenter CHRISTIN M. ANDREASSEN KYRRE BJØRKÅS GAUTE BROCHMANN RAGNHILD TOFT BROCHMANN ROLF DAMMEN JON INGE FALDALEN ÅSE FORMO CHRISTIAN FORSBERG ELEN BETANZO FOSSHEIM JAN-OLAV GLETTE CECILIE TYRI HOLT BENEDIKTE KLUGE NILS LAUSUND ODA LINDHOLM LARS KRISTIAN MIDTSJØ MARIA MOSENG JØRGEN NORDENG MATHIAS RØDAHL CECILIE SKJENNALD DORTHE SMEBY PETTER SNARE ANDREAS TYLDEN MARIT VALEUR CHRISTINA VASBOTTEN ZOË WAAGE ANDREAS ØVERLAND Fotografer RUNE BENDIKSEN BICKFOTO.NO JETON KACANIKU CAROLINE LYTSKJOLD TOVE SIVERTSEN ANTON SOGGIU

Daglig leder Christian Rasmussen Markedsavdeling Emelie Andersson Bjørn Aune Caroline Bettum Katja Bröms Anders B. Hansen Torgeir Telle Økonomi Netledger

Hei Gaute, Ai ai, hvor du er et typisk eksempel på krampemotkulturell middelsjiktstreber som prøver å erverve posisjon gjennom kokettering med nyervervet skolekunnskap! Film liksom. Kunst? Kunnskapsnivået ditt er lekk som et ihjælprikka fitteskinn. Du er som snytt ut av nesa på Abo Rassøl. Nesten kul for syv-og-et-halvt år sida. Nå: på vandring etter trepuppen tell a mor. Velkommen etter, slappe hettegenser (les: forhud). I den grad du er i stand til å ha noen ekspertise innen film, er det vel i form av å få bylinen din smurt ut i Minerva. Godt gjort. Kjendis! Med beste hilsen Guro Hansen, femtegenerasjons manusforfatter Hvis du virkelig er manusforfatter gleder vi oss enormt til filmen. Og er stolte over å publisere deg her; Slik vulkansk entusiasme og blomstrende metaforbruk er akkurat det bransjen behøver! – Gaute

Hei Andreas, Hvorfor har dere skrevet så mye tull om meg i siste nummer av Natt&Dag? Påtatt musikk smak og ”vet du ikke hvem jeg er” når jeg ikke får tak i taxi? Det er jo bare piss, og har aldri skjedd. Liker ikke helt at dere sprer usanne rykter om meg, hadde egentlig ikke brydd meg om det var hvilket som helst annen magasin, men jeg digger jo Natt&Dag! Ikke vær så slem da :( Hilsen Charlotte T.

Hei igjen, Det var da kjempehyggelig å høre at du ser hvor jeg kommer fra :) hehe, hvis jeg driter meg skandaløst ut skal dere få saken fra meg personlig! Hilsen Charlotte

Hei Charlotte, Jeg ser den, så absolutt. Nå har det seg slik at det ikke var jeg som skrev det eller ”mottok” informasjonen. Jeg er riktignok redaktør og står til ansvar for innholdet. Merkelig nok, i det minste i min tid i avisen, har vi bare fått positive tilbakemeldinger fra folk som omtales i denne spalten. Men klart, det er ikke alltid like hyggelig. Fra nå av holder vi oss unna med mindre du driter deg skandaløst ut. Vi skal ikke være slemme. Vi liker deg veldig godt også! – Andreas

Give us a shout: redaksjonen@nattogdag.no

Vi sees på smuglesningen til torsdag! – Andreas Har du probbblemer med oss, eller kanskje du vil gi Natt&Dag et klapp på skulderen?

Utgiver INNOVATION MEDIA AS Trykk Schibsted Trykk AS Lesertall 139.000 pr. måned Redaksjonen tar ikke ansvar for ubestilt materiell Natt&Dag Oslo Besøksadresse: Sandakerveien 114B Nydalen, 0401 Oslo Postadresse: Natt&Dag Innovation Media AS PB 4240 Nydalen 0401 Oslo Natt&Dag Bergen Telefon: 22 09 08 00 Telefaks: 92 17 52 42

INNHOLD

10.KVINNE, KJENN DIN KNIV 14.BERGENSPRISEN 16.OSLOFAUNA 18.NILS BECH 24.TOMMY TEE 26.BLOWJOB 29.SOLVEIG MOEN RUSTEN 31.MOTE 34.ENQUETE 35.BY:LARM 42.KUNST/SCENEKUNST 47.MUSIKK 53.FILM 59.ANDERS BAASMO 62.N&D MØTER JESUS KRISTUS

www.nattogdag.no Takk til: Bård Torgersen, Astrid Brodtkorb, Anse Kjersem og deres respektive hensvorne.

På coveret: Bukse fra Dagfinn Skoglund / Modellens egen Sko fra Margiela Foto: Tove Sivertsen Mote: Lars Kristian Midtsjø Sminke: Agnes Gulbrandsen Modell: Nils Bech

Innovation Media AS med Natt&Dag og Hybel.no søker flere medarbeidere!! Red.sjef Bergen, Natt&Dag Arbeidssted: Bergen Stillingen krever stor lokalkjennskap og enda sterkere engasjement for Bergen by og hva den har å by på av godbiter innenfor Natt&Dag sine kjerneområder kultur, film, musikk, uteliv og mote.

HVA HØRTE VI PÅ

Selgere Innovation Media Arbeidssted: Oslo Vi er på jakt etter flere selgere som er dyktige på lokalsalg i Oslo. Jobben er krevende, men moro. Perfekt for en student som kjenner utelivsmarkedet i hovedstaden godt, er hyggelig, utadvendt og en god relasjonsbygger.

Engasjement: deltid 30-50%

Salgssjef Innovation Media Arbeidssted: Oslo Vi søker også etter ny salgsansvarlig i selskapet. Minimum 2-års erfaring innenfor salg er viktig. Stor kjennskap til salg på print, nett og event er også essensielt. Alder ingen hindring.

Engasjement: 100% Engasjement: deltid (provisjonsbasert avlønning)

TA Kontakt for nærmere informasjon eller spørsmål rundt stillingene:

Christian Rasmussen Daglig leder Telefon: 22 09 08 00 / Mobil: 93 28 64 77 Mail: christian@innovationmedia.no

1/2009

GI NOEN ANDRE ET NYTTÅRSFORSETT Live Nelvik Drillpike på P3 Til kommende moteintervjuobjekter: grav fram noe som er NYTT fra skapet. Flunkende. Og gjem den pissgule vintagefrakken som mormor tok kvelden i, eller loppis-trusa du har costumiza til en frekk finlandshette, mistenkelig lik den fra comme des garcons spring collection 02. Mina Hadjian Programleder Studio 5 på kanal FEM, tidligere radiostemme Til Stiv Mensen: Tenke kvinne, tenke! Hvis hun velger å fortsette som hun gjør, kan hun likesågodt støtte de pedofile foran Stortinget neste gang en pedo plukker på en unge eller ti.. Til Jan Thomas: være fornøyd med seg selv, og hold deg unna media i noen måneder. Til Pia Haraldsen: Snakke med pappan sin som savner henne (innslag på Minarki.com med hennes biologiske far). Eller så kan hun være mindre selvhøytidelig. Hege Golf Modell Til Vendela: Bestem deg, svensk eller norsk. Reinert ”Ray Kay” Olsen Regissør og fotograf Til Øyvind Fjeldheim, Magnus S. Rønningen, Thomas Gullestad og Esben Selvig: vi skal ta mange ferieturer til L.A., og henge med Reinert i år.

Minken Tveitan Skuespiller Til vennene mine: håper de slutter å røyke, så det er lettere for meg å holde mitt. Espen Thoresenn Hversaagod Takkskalduha Standup-komiker Til Drillo: Hva med en evaluering av den antikapitalistiske kommunismen du påberoper deg? Din tilsynelatende skepsis mot mammon og kjendiseri, men det var bare du og Lene Alexandra som stilte på pressekonferansen til kjendisleksikonet? Eller når du kavet i badekaret med en blomstebukett fra Se og Hør, for hvor mange tusen? Hva med underskriftskampanjen du var med på, for å hindre at narkomane fikk et behandlingssted i nabolaget? Eller at du valgte å jobbe for et kjipt spillselskap som er en direkte konkurrent til Norsk Tipping, som kanaliserer millioner av kroner til norsk idrett? Gjorde du det fordi du er idealist, eller kunne det være at disse pengene, du stadig er så skeptisk til, virket fristende? Det er mye å ta av Drillo. Hedersmannen Atle Hamre, burde vært stappet opp i den kjipe lille ræva di. Godt nyttår. Cecilie Mosli Skuespiller Til Siv Jensen: Snakk mindre, og lytt og les mer. Det ville faktisk vært til beste for oss alle.

Magnus Rønningen Forfatter Til meg selv, men anbefaler det til alle: Tjene mer og bruke mindre. Trene mer og drikke mindre. Kline mer og ligge mindre. Are Sende Olsen Programleder Osenbanden på P3 Til kulturministern: Legg ned statskirka Til forsvarsministern: Legg ned forsvaret.Til helseministern: Del ut heroin gratis. Tore Reda Frisholm Modell Til Trond Giske: Skaff deg personlig stylist dersom du skal like mye på byen i 2009. Caroline Andersen Erotisk danser, pornoskuespiller Til Ane Stø og Hanne Størset fra kvinnegruppa Ottar: dere burde masturbere mer! Helst to ganger daglig. Rett før tannpussen for eksempel, så husker dere det. Litt jentesex er sikkert ikke dumt det heller. Jeg kan sende dere en goodiebag med vibratorer, pisk og analkuler. Chirag Rashmikant Patel Karpe Diem Til norske rappere: slutt å prat om “fanbasen” deres. De åtte gutta dine på vorspiel og “jeg synes egentlig du er MYE bedre enn carpe og madcon” – sms’ene fra dama di teller ikke… believe that.

Sigve Aspelund Fotograf Til Ari Behn: Ut på by´n og luft den gamle vinen litt oftere. Tabloidene sliter. Christer Falck Plateprodusent og programleder Til de som produserer Løvebakken på NRK: Ta dere et friår. Bli iallefall litt flinkere til å ta dere fri. Gå ut i skauen og få litt frisk luft. Tenk på at det ikke er noen som tvinger dere til å stille opp i programmet. Bli generelt flinkere til å si nei. Og om dere på død og liv skal komme med en ferdigskrevet morsomhet; ikke vær redde for å smile når dere avleverer replikken. Det er lov å værra blid! Godt nytt år! Jono El Grande Multikunstner Til Audun Vinger: hør på mer avantgarde.

Patrick Hauge Til Siv Jensen: hun burde ta opp historie igjen. Til Aune Sand: han bør love hummer og champagne hver gang noen stjeler et bilde, så kanskje han får litt mer besøk, eller enda bedre, blir kvitt noen flere bilder. Til Ari Behn: han kan eksempelvis ta et svenskkurs…eller holde seg til stekte pølser i skogen.

Full pakke Til Voss! Skibillett Voss ungdomskort inkluderer: Togreise t/r fra Bergen* Buss t/r Bavallen 295 KR Dagskort alle heiser Tillegg for Key Card. *Forutsetter at du har ungdomskort på tog. Kan kun kjøpes på www.skibillett.no

Skibillett Voss inkluderer: Togreise t/r fra Bergen Buss t/r Bavallen Dagskort alle heiser

465 KR

Tillegg for Key Card.

BESTILLING OG MER INFORMASJON: NSB Reisesenter i Bergen eller www.skibillett-voss.no

1/2009

È8dXV"8daVÉ! È8d`ZÉ VcY i]Z 8dcidjg 7diiaZ VgZ gZ\^hiZgZY igVYZbVg`h d[ I]Z 8dXV"8daV 8dbeVcn# '%%- I]Z 8dXV"8daV 8dbeVcn

Godt utstyrt han Mjøen, gitt.

R FOR 20 Å

SIDEN

TEKST REDAKSJONEN

DEN SOM VENTER PÅ NOE GODT… Det er to veier til suksess, Bye & Rønning har valgt den korte. Etter å ha solgt sjelen til djevelen fikk de muligheten til å parodiere kjendiser på P4, men all suksess har sin pris. De parodierte kjendisene har en lei tendens til å omkomme kort til etter at parodiene er sendt. Anne Cath Vestly, Harald Heide Steen jr og

Arne Næss, er noen eksempler. Dette er uten tvil en trist sak, men som kjent bak skyene er himmelen…osv. Jan Thomas, Kristian Valen og Mia Gundersen er allerede parodiert. Nå mangler bare Magnus Rønningen, Christian Ingebrigtsen, Håvard Lilleheie, og Mads Larsen, så er vi i mål.

TEKST CHRISTINA VASBOTTEN

MÅNEDENS PSYKOSKOP NATT&DAG INVITERER TIL BASEBALLTURNERING

TEKST Marit Valeur ILLUSTRASJON Dorthe Smeby / Synne Moen Tøften

Angstpreget 22.01 – 21.02 Angstpreget er den første lidelsen i Psykodiaken. De som er født i denne har en følelse av anspenthet, engstelse, usikkerhet og mindreverd. Angstpreget har en kontinuerlig lengsel etter å bli likt og akseptert, og er overfølsom for avvisning og kritikk. Han har en tendens til å unngå visse aktiviteter, fordi han ser de potensielle farene og risikomomentene i dagligdagse situasjoner.

BY:LARM - BAND

På byen: På byen gjemmer du deg denne vinteren på brune puber. Rolige steder utenfor skjenkeringen er der du liker deg best. De få som henvender seg til deg, avviser deg så snart du sier noe. Kjærlighet: Du kommer som vanlig kun til å møte ondskapsfulle tenåringsalkoholikere på Shamrock, og velger kostymedramaer på skjermen fremfor internettdating resten av året. Motto: I mørket er alle usynlige

HVORDAN FAEN kan noen elske baseball? Hva

er underholdningsverdien i en sport som er langsom og, for den uinnvidde, vanskelig å forstå? Hvem er interessert i spillere i stripete pyjamas og plastlue, som i lange perioder under kampen sitter på en benk og tygger tyggegummi? Svaret er hele USA. Men uhyre få i Oslo. Søndag den 4. juni håper vi at litt flere skal bli kjent med sporten, om enn på en noe mer av-

1. Stor dildo 2. Klitoris i en erotisk novelle 3. Selvmordsbombere med musikalsk talent 4. Kjærtegn blant tvangsgifte 5. PVC i mikroen 6. Her kan du grille, slåss og urinere på ambulanser 7. Snøret i bånn på hjemmealenefest 8. Isco-boys + en fyr 9. Somaliern på eventyrbrua selger 10. Trøndersk juling 11. Israels forsvarsminister 12. 2.- 4. generasjons innvandrere 13. Hun tygger og blåser, men svelger ikke. Finn løsningen nederst på side 10.

1/2009

slappet og fornorsket måte. Da N&D sammen med utesteder i Oslo skal arrangere det høyst uoffisielle Oslomesterskapet i baseball/slåball. Lag som ønsker å melde seg på, kan ringe til N&D på 42 00 13 og utbringe sin interesse. Deltakende lag må stille med åtte spillere, fire av hvert kjønn. Blant gavedrysset til det vinnende lag, kan i korthet nevnes treretters middag på Barock.

OVERHØRT

TIDENS ÅND BRUDD Brudd overalt for tida. Armbrudd, benbrudd, skipsbrudd, og oppbrudd. Også var det bruddenes brudd, da. Jævlige greier. Det verste er at vi ser ut til å like det. Ja, nesten til og med elske det. Ingen andre folkeslag er så glade i å syte og synes synd på seg selv, som nordmenn. You is no longer listed as in a relationship. Resepter kastes etter oss som fosforbomber over Gaza. 6 ukers sjukemelding og tre måneders misantropisk, ubehagelig, bekmørk fyll seinere er vi tilbake i manesjen igjen. Og sånn går nå dagan.

1 1

KETAMIN Rockere, bloggere, kjendiser, utelivstryner, hipstere ser ut til å ha blitt forelska på nytt. Dyrt som faen . Men helvete heller, skal det verra så skal det verra. Kan skape dissosiasjon, hallusinasjoner og eufori. Nummenhet og en følelse av å flyte vekk fra kroppen er vanlig. I likhet med andre dissosiative anestetika er de hallusinogene virkningene bare sett mot en bakgrunn som mangler sensuell stimulasjon, som mørke. I motsetning til velkjente dissosiativer som PCP og DXM, er effektene av ketamin veldig kortvarende. De hallusinogene effektene av stoffet avtar etter femten minutter ved sniffing eller injeksjon, og rundt en time etter oralt inntak. 2 poser til? Ja takk! Israel og Palestina er noe dritt, gi meg ketaminet mitt!

... Julebord er gøy. Gøygøygøy. Spesielt julebordene til Blå. I forrige måned samlet de både ansatte, venner og venners venner til en fest uten like. Dørvakt banka dørvakt, bartender sodomiserte bartender, gjest grafset på daglig leder og gud veit. Og jaggu kåret de ikke Maja Casablanca til årets blogger... fniz. Og krigen mellom utesteder og Kinder-blogg-kidsa ruller videre. Onkel Politi steppa opp da dørvaktene ikke orka mer blitz i trynet, rett over jul. Den mindreårige blogg-eliten ble kjørt hjem i politibiler, sånn faktisk. Nå har samtlige dørvakter i hovedstaden alliert seg og nedklistret sine respektive inngangspartier med mugshots. En tidligere Natt&Dag-redaktør som nå er redaktør et annet sted (nei, ikke den du tror) og et medlem av teenyboppers-bandet Fitts For Fight ble visst svært godt kjent under en flaske rosa champis på nyttårsaften. Sies det, da.

SENTRALISME By:Larm skulle liksom være overalt, bortsett fra i hovedstaden. Right.Vi endte opp med å se 120 Days på Rockefeller og John Dee i år igjen, gitt. Arctic Challenge som skulle slå et slag for økologi og isbreer og Nordnorge og shit endte opp en dump på Kjelsås. Ikke engang midtøstenkonflikten klarer å unngå å havne i vårt elskede, materieslukende svarte hull av en storby. Snart flytter vel kunstnerne i Berlineksil tilbake igjen, og. Damn it.

KÅRE WILLOCH Norges mest sympatiske grinebitter har alltid vært alltid gammel. Så fryktelig gammel. Som en slags omvendt Anakin Skywalker, uten lyssverd, men utrusta med sylskarpe meninger om dagens verdenssamfunn klarer han likevel å være mer relevant i dag enn noensnne. Rent fysisk kan det hende den dannede riksmålens største forkjemper har skrumpet ned til frimerke-størrelse. Til gjengjeld kan det hende han er husokkupant.

1 4

THOMAS vs BENDIK (vs KJETIL vs ASLAK) Bendik Wolds ide om at indierocken blir hundset og sett ned på var triste greier, du. Leser du ikke aviser, eller Bendik? Alle de jævla musikkfolka elsker jo Glasvegas! Hva mer VIL du? Hmm? Det meste av oppmerksomheten gikk desverre til å resitere Thomas Seltzers for hans herlige punchline ”Det er mye bedre å være et rasshøl som liker å ha det moro, enn å sutte på maktas kuk”, istedet for å faktisk rive ned det korthuset av misforstått musikkanalyse. Bendik Wold hadde røret sammen med en idiotisk forståelse av subkulturell makt. Hederlig omtale til Kjetil Rolness for å sammenlikne Indie med Apple-produkter og dermed treffe og bomme med ti år, samtidig. Kjør debatt!

VOKSENALDEREN Før, da vi var unge, dro vi på Blitz og spiste punkegryte. Bytta hjemmeagde fanziner og diskuterte verdensproblemer. Dro på crustekonsert og drakk billig øl i bakgården. Nå har alle mann bikka tretti og funnet nye lekeplasser i galleriene. Hvor ellers, lissome. Ironisk nok snakker vi om hvor fint vi hadde det før. “Only The Good Die Young”.

BYGG & ANLEGG Hvor ble av danskene med rød nese og murern pakka ned i snekkerbukselomma? Fins Greger bare på de danske porrfilmene fattern tok med seg hjem fra den bilferien da alt gikk skeis? Alt vi sitter igjen med her er nemlig noen kravstore polske amfetaminhøye grinunger med harrysveis fra 1993. Våre nye landsmenn til side, hva skjer med byggeplassen Oslo?! Se på Bergen, der klarer de i det minste å sjaue unna driten. Nei, Gaute Brochmann, se også få fart i røklet!

LANGRENN Skitur: Ingenting er som å fyre opp en feit bak Kikutstua dager derpå. Er du riktig så heldig kanskje du støter på en gammel knipskollega eller to også. Snakke om gamledager og greier Så er det bare å suse nedover marka og la naturen klaske deg i fleisen. Smooth. Sist vi var inne i skauen møtte vi på en notorisk afrikansk drug dealer og en kjent norsk feit skribent sammen oppe i lysløypa. Neste år skal de gå Birkebeiner´n. Tydeligvis på tide å børste støvet av den gamle Langrenn-Allstars tolvtommer´n

1/2009

Hele P3 surrer over av rykter etter at Håkon Moslet visstnok oppførte seg særdeles ufint under årets P3 Guld i Sverige. I følge ordet på gata skal han ha vært generelt ufin og krabbete/bitete hele kvelden. Etter å ha plaget hele festen, dreit han i den fem meter lange køen med SVT-kollegaer og kapra den første og beste taxien ved aftenens slutt. Jovialt. Merkelig nok skal klubben Cosmo visstnok legge om stilen. Også de som tjente så godt? Jaja. Ryktene løper om mørkt innvendig og breialt anlegg. Vi tipper de (rocke-) bare kjøper en Best Of med The Smiths og pælmer diskokula. Sladrejournalist gone filmprodusent gone partyfikser gone selvhjelpsforfatter gone slaktoffer gone ansikt utad for en klubb som snart går konk, Magnus Rønningen, satser nå massivt på å starte opp gratisavis. Natt&Dag ønsker Rønningen oppriktig og ærlig Lykke til, og minner om at det bare er å slå på tråden dersom det er noe! Et fremadstormende jenteband fra Oslo hadde den store ære av å varme opp for selveste DDE, rett før jul. Etter endt konsert stormet frontfigur Bjarne Brøndbo inn på backstagen for å gratulere jentene med de utvalgte frasene; ”Kæm skal suge mæ først?!” True Story. Vi ble kontaktet av en opprømt taxisjåfør som mente at Mia Gundersen og Truls fra Truls & The Trees skulle ha seg på Torshov. Etterhvert viste det seg at det bare var Lydverkets programleder Ingerid Stenvoll, dog i forkledning, som skulle på fest til kollega Erlend Mokkelbost. Skuffende. Mer Truls-nytt! En liten kaffe på Fredensborg endte med at vi viklet oss inn i en absurd samtale, her om dagen. Truls & The Trees/ Lukestar vokalist Truls Heggero (Også kjent som Tom Eggeløs, Tor Heggebø, Petter Eggerøre og Trond Sleggebark i diverse tabloider) ble nemlig oppfordret til å gå i hofteholdere og høye heler av en psykotisk kvinne som hang opp lapper for en kommende salsakveld på Den Gode Cafe. Mørkt...

TEKST Dorthe Smeby Foto Eli Pauline Ohren

KVINNEKAMP Kvinner dreper ikke med gift. De slår deg med øks i stedet. Bortsett fra rikskjendis-morderene Veronica og Kristine Orderud, og den nye trygdepsykopaten Berit Thorstensen, er det ikke mange drapskvinner som har fått sin fortjente plass i rampelyset. Så i likestillingens navn slår Natt&Dag et slag for kvinner som kan bite fra seg. Her har du tre højdare: Navn: Brynhild Paulsdatter Storset, senere endret til Belle Gunness. Født: Selbu i 1859, emigrerte til USA på slutten av 1881. Forbrytelse: Drepte mannen sin og hevet forsikringspengene. Lokket til seg flere menn med kontaktannonser, torturerte og drepte dem. Antall: 50 – 100 Motiv: Uvisst Straff: hun ble aldri funnet Navn: Grevinne Erzebet Bathory Født: 7/8 – 1560 (!) Forbrytelse: Bet, spiste og badet i blod fra unge jomfruer. Flere ble tvunget til å fjerne kjøttstykker fra sine egne kropper. Motiv: Forfengelighet, var overbevist om at blod fra jomfruer holdt henne ung. Antall: Ca 650 Straff: Hun ble dømt for 80 drap og sperret inne.

Navn: Aileen Wuornos Født: 29/2 – 1956 Forbrytelse: Ranet og drepte horekundene sine. Motiv: ”I killed those men, robbed them as cold as ice. And I’d do it again. I’m competent, sane, and I’m trying to tell the truth. I’m one who seriously hates human life and would kill again.” Antall: 7 Straff: Seks livstidsdommer, og ble henrettet med giftsprøyte i 2002.

Løsning side 8: Fuck Palestina

CASH IS K

DesignCon

tainer.no

ING!

KJĂ&#x2DC;P VALUTA FĂ&#x2DC;R DU DRAR U Ingen gebyrer U Gunstige kurser U Gode valutarĂĽd

www.forex.no "- "Ă&#x160;- /, -/ - " Ă&#x160;UĂ&#x160;(6, Ă&#x160;- "//- / Ă&#x160;ÂŁĂ&#x201C;Ă&#x160;UĂ&#x160; , / " Ă&#x160; - -Ă&#x160;* --Ă&#x160;Ă&#x2C6;Ă&#x160;UĂ&#x160; ,1 / Ă&#x160;nĂ&#x160;UĂ&#x160; -/,( Ă&#x160;-/Â°Ă&#x160;UĂ&#x160;/," Ă&#x160;-/Â°

TEKST Hans Eirik Systad Tyssen FOTO bickfoto.no

Surfeeventyr i Vinterland Nord for Stad. Sør for Stad. Storm på Stad. Alle som har sett værmeldinga har høyrt om halvøya på grensa mellom Nordfjord og Møre, mellom Noreg og Neptun. Her ser ein rett til havs, og får til gjengjeld havet rett i fleisen, med vær og vind på kjøpet. Det høyrest kanskje ikkje fristande ut, men det er nettopp desse kvalitetane som har gjort Stad til eit stadig meir ettertrakta reisemål. Inn i vikene ruller nemleg nokre av dei beste og einaste bølgene ein kan surfe på i Noreg.

Studiekompetanse eller forbedre karakterene Halvårlige kurs:

Ettårige kurs: • Fysikk 2 FY • Fysikk 3FY • Kjemi 2 KJ • Kjemi 3 KJ • Naturfag • Biologi 2BI • Biologi 3BI

Kontakt oss for påmelding eller besøk oss på www.hordaland.aof.no Telefon: 55 30 90 50 – E-mail: hordaland@aof.no

1/2009

• Norsk • Matematikk (5+3) • Engelsk

BODONI

• Nyere historie • Samfunnslære • Repetisjonskurs matematikk 1 MY • Matematikk 2 MX • Matematikk 3 MX • Matematikk 2 MZ • Matematikk 3 MZ

Om nokon seier ”surfing” er det gjerne bilete av stader som Hawaii og Australia som dukker opp på det indre lerretet. Blonde gutar i surfeshorts på Malibu Beach. Turkis hav, kokospalmer og topplause mulattkvinner med blomekransar. Men for dei som driv med og dyrkar sporten, har det lite å sei kvar bølgene er. Mange av dykk avfeiar nok umiddelbart kombinasjonen vinter og surfing som galskap. Eg var sjølv skeptisk for nokre år sidan, då eg skulle kle meg i våtdrakt mellom snøkledde fjellsider og vasse uti bølgene for første gong. For det første hadde eg ingen tru på at den tynne drakta skulle beskytte meg mot dei iskalde vassmassene, og rekna med at det var ein overhengande fare for å fryse ihel. For det andre hadde eg aldri høyrt om surfing i Noreg, og desse to meter høge bølgene likna ingenting eg hadde sett på TV. Med siste scena i Point Break som referanse, var eg rett og slett lite imponert. Så feil kan ein ta. Det viser seg at våtdrakt faktisk har ein funksjon, og sjølv på mørkaste vinteren vart det eit herleg friskt, men ikkje kaldt, møte med saltvatnet. Og vatnet møtte eg på nært hald. Nokon med litt meir greie på fysikk, kan forklare deg at to meter høge bølger inneheld ganske enorme krefter, og nokon med meir greie på surfing vil fortelje deg, at du gjerne bør drøye med desse bølgene til du veit kva du gjer på. Den kjepphøge tilnærminga vart fort vaska vekk, men med litt hjelp fekk eg padla meg ut forbi der bølgene braut, og vart dytta inn i ei bølge. Liggande på magen forsto eg umiddelbart kvifor dei som vert bitt av denne basillen, slepp alt dei har i hendene for å padle verdshava rundt. Det går i full fart nedover, samstundes som du heile tida står midt i bølga og ser ned på det rundt deg. Vatnet er så mjukt at brettet kuttar gjennom det som kniv i varmt smør, men er samstundes hardt nok til å gje motstand. Og juling. Tida står stille, ein er eitt med naturen, klisjeane får ei meining. Kjensla er utruleg, skildringa er utilstrekkeleg. Det er ikkje berre bølgene som inviterar på Stad. Naturen er storslått. Dei bratte fjellsidene, med berre få flekkar av dyrka skog, stuper rett i havet, som strekker seg heilt ut i horisonten. Ein kan lene seg mot vinden på Vestkapp, Noregs vestlegaste fastlandspunkt. Ein kan besøke den lokale kjøpmannen Otto, som alltid har tilbod på Kvikk Lunsj utgått på dato omtrent då han passerte pensjonsalder. Og ein kan innkvartere seg hjå ein av dei 3 som leiger ut rom i den vesle bygda Hoddevik, med 1 veg og under 30 fastbuande.

Ein av desse er Jarand Fretheim (25). Han byrja valfarte til Hoddevik for rundt 5 år sidan. Mellom eksamenane tok han med seg bøkene frå BI og flytta til den vesle bygda i månader om gongen. Her fekk han surfa og ro til å lese. Innan han var ferdig med studiane, sto to ting klart for han. Han kunne ikkje flytte til byen uten sjanse til å surfe, berre fordi studiane var ferdige. Og Hoddevik hadde eit mykje større potensiale enn det fekk vist. Då eit hus kom for sal i vika slo han til, og flytta til vika for å drive rom- og utstyrsleige, men først og fremst surfeskule. – Folk trur surfing er ein ekstremsport, og det kan det vere. Men idet eg vart forbikøyrd av ei 70 år gammal dame i ei bølge i Australia, forsto eg at dette var noko alle kunne klare, seier han. No driv han Lapoint, som tilbyr turar og opplæring i vass- og snøsportar i heile verda, og har over 1000 besøkande i året til den vesle vika der det heile byrja. - Stad må vere ein av dei beste plassane i verda å lære å surfe. Det er trygt, du har god plass og bølgene passar perfekt. Han vert lidenskapleg når han snakkar om dei vesle vikene, korleis bølgene bryt ulikt på kvar plass, og alle kan finne noko som passar seg. - Sjølvsagt hender det at vi vert sittande å vente på bølger i dagar, eller til og med veker. Men vanlegvis er det slik at stormane som alle høyrer om kjem på slutten av hausten og vinteren. Då er det stort sett erfarne surfarar som kjem. Frå våren til uti oktober er det derimot glitrande forhold for nybyrjarar og, fortel han. I 2008 byrja dessutan det han håpar skal verte ein tradisjon, ein norsk surfefestival. Allereie i fjor var det opp mot 100 besøkande, men målet er å toppe det i 2009. I tillegg til surfekonkurranse foregår ulike kurs, det vert arrangert båtturar til point breaks (bølgjer som bryt midt i havet), og på kveldane vert ein låve på stranda gjord om til ein bar, med øl- og matservering, DJ, dansegolv og konsertar. - Ein skal ha det gøy, både i og utanfor vatnet, seier Jarand. Sidan det første møtet med vatnet har det vorte mange turar til Hoddevik, og etterkvart har eg fått surfa ei bølge eller sju. No prøver eg å komme meg til Stad så ofte som råd, og når eg kjem opp dit, vert opphaldet ofte lenger enn rekna med. Det er noko trollbindande med vika i havgapet, og eg let meg trollbinde. Lett. Sjekk surfing på Stad på verdsveven: Lapoint - Kurs og opplæring, rom-, husog utstyrsleige: www.lapoint.no Stad Surfing - Rom- og utstyrsleige rett ved stranda: www.stadsurfing.com

BERGENSPRISEN 2008 DATO: FREDAG 6. MARS / STED: LANDMARK

Fritidsforbedrer

skive

Up ’n’ comming band

Scenekunst

Kunst

klubb

Nye Shopping

Nye Spisested

Ærespris

SJEKK UT WWW.NATTogdag.no for DE NOMINERTE

1/2009

Beste live act/band

I Manpower finner du mange spennende jobber blant sm책 og store arbeidsgivere, p책 b책de fast og midlertidig basis. Bra for b책de CV og lommebok. For mer informasjon, sjekk www.manpower.no

Manpower Communication_0209

Behov for en (personlig) krisepakke?

TYP-O-GRAFI

Tekst Zoë Waage og Cecilie Skjennald Illustrasjon Hege Kallerud

Det er 200 år siden Charles Darwin ble født. Den sterkestes rett har tatt knekken på mang en art gjennom årenes løp. Vi tar på oss evolusjonsbrillene og ser nærmere på Oslofaunaen anno 2009. FAMILIE: Genitalis

ART: Intercurrere fatuusum

STATUS: Lokalt utbredt

Underskogsvinet Arten er vekselvis dag –og nattaktiv. På dagtid beveger underskogsvinet seg i alle områder av hovedstaden. Arten livnærer seg av sin kreativitet, gjerne som tekstforfatter, art director, grafisk designer eller fotograf. Om natten snevres territoriet inn til Youngstorget og omkringliggende områder. Underskogsvinet er altetende, men store deler av føden består av humle og malt. Dette kan resultere i en oppsvulmet buk. Med jevne mellomrom samles et større antall eksemplarer av arten og mingler, noe som delvis kan beskrives som en oppvisning, og delvis som en psykisk kamp. Arten har svært ømfintlige øyne, og beskytter seg gjerne ved hjelp av briller med markant innfatning. Alfahannene kjennetegnes av viltvoksende ansiktshår, de øvrige hannenes behåring er mer kontrollert, og ofte begrenset til små områder av ansiktet.

SOSIAL ENHET: Flokk

FAMILIE: Largitoris

FAMILIE: Umbrae

ART: Confectoris servulae

INTERESSER:

SOSIAL ENHET: Alene

INTERESSER:

FAMILIE: Largitoris

ART: Iactoare circumspectus

PANT

SOSIAL ENHET: Alene

INTERESSER:

FAMILIE: Genitalis

ART: Semper primoris

SOSIAL ENHET: Flokk

INTERESSER:

FAMILIE: Studium

ART: Aequitatis aequitatis

STATUS: Bør overvåkes

Grasrotlemenet Grasrotlemenet har et stort behov for å bli lagt merke til av andre arter. For å oppnå dette tar arten i bruk virkemidler som høylytt roping, ild og bakevarer. Felles for dem alle er en dragning mot symboler, lange frakker, litterære mursteiner og produkter merket Max Havelaar. Når flere grasrotlemen er samlet, har de en tendens til å hisse hverandre opp. Kombinert med store inntak av rusmidler og koffein resulterer disse møtene enten i kamp eller allsang. Det kvinnelige grasrotlemenet har en sterk posisjon, men det kan tidvis være problematisk å skjelne kjønnene fra hverandre. Som voksen livnærer grasrotlemenet seg som lærer eller lokalpolitiker.

SOSIAL ENHET: Flokk

INTERESSER:

FAMILIE: Cybae

ART: Pharmacopolae ieiunum

STATUS: Lokalt utbredt

Hesteflåtten Hesteflåtten er et flokkdyr som opererer i nærheten av kollektivtrafikkens knutepunkter eller rennende vann. Arten er værbitt og tåler ekstremt store påkjenninger. Ettersom hesteflåtten eldes blir talen sløvere og den opplever gjerne en svekkelse av muskulaturen i kneleddet. Hesteflåtten har en velutviklet forretningssans og et svært målrettet forbruk. Arten fremstår som kontaktsøkende på en ujålete måte. Hesteflåtten er alltid på vakt og kan virke oppfarende og nervøs i nærheten av blått lys, skarpe lyder og brå bevegelser. Andre arter skyr gjerne hesteflåttens aktivitetsområder.

INTERESSER:

SOSIAL ENHET: Variabel

1/2009

STATUS: Sårbar

Shotgunskjæra Shotgunskjæra er et utpreget flokkdyr, men distanserer seg fra andre arter. Shotgunskjæra holder seg samlet, ofte mange eksemplarer på veldig små arealer. Det er en nomadisk art, og den blir aldri lenge på samme sted. Når shotgunskjæra ankommer et attraktivt vannhull, påkaller den resten av flokken ved å starte et klubbkonsept. På denne måten utnytter de ressursene raskt og effektivt, før flokken forflytter seg videre til nye jaktmarker. Arten kjennetegnes ved den tunge luggen som gjerne henger ned og skjuler det ene øyet, blek hud, hyppig hamskifte og overdreven bruk av namedropping, uttrykk som nu rave og musikkreferanser ingen andre har hørt om.

STATUS: Lokalt utbredt

Kalasapen Arten er innført over grensen fra Sverige i løpet av de senere årene, og har raskt formet kolonier i sitt nye habitat. Kalasaper er eusosiale vesener; de lever sammen i grupper og fungerer nærmest som en organisme. Arten kan befolke hele bygårder, og trives på små areal. Kalasapen er en parasitt. Arten livnærer seg ved hjelp av sin serviceinnstilte natur, og dominerer territoriet på kveldstid. Kalasapen er en utpreget nattaktiv art, og kjennetegnes ved en blond, frisert manke, samt en forkjærlighet for sterke farger, utagerende festing og fyrverkeri. Jakten på en make er en utmattende prosess for kalasapen. Arten er kjent for å være svært ubesluttsom, og er gjerne innom et tyvetalls potensielle partnere før de slår seg til ro. I motsetning til beslektede arter, opplever kalasapen en forlenget ungdomstid. I løpet av denne perioden må arten foreta en obligatorisk reise til Thailand.

STATUS: Utbredt

Verdensvevkjerringa Verdensvevkjerringa er den mest ekshibisjonistiske av alle arter i biotopen Oslo. Arten er relativt ny, men har vist seg å være svært levedyktig. De mest fremtredende eksemplarene av arten er hunkjønn under aldersgrensa. Verdensvevkjerringa opptrer primært alene, og lever i symbiose med speilreflekskameraet. Arten lider av kronisk amnesi, og er avhengig av kontinuerlig visuell og tekstlig dokumentasjon av egne og andres handlinger. Verdensvevkjerringas eksistens er uløselig knyttet til fenomenet internett.

STATUS: Sårbar

250

ART: Aquilonius flagitiosus

SOSIAL ENHET: Flokk

Bymusa Kun hunkjønn. Dette er en innført art som har sin opprinnelse i Afrika. Bymusa har et direkte kroppsspråk, og kan av mange oppfattes som truende og invaderende. Den er primært nattaktiv, og jakter alene. Bymusa er lett å få øye på med sine store områder med naken hud, eggende positur og bjeffende parringsrop. Over baken har bymusa et tykt fettlag som både fungerer som isolering og virker lokkende på det mulige byttet. Bymusa har tradisjonelt levd i harmoni med andre arter innenfor samme aktivitetsområde, men har nylig blitt frarøvet sitt territorium av en dominerende art. Det er uvisst hvorvidt bymusa er tilpasningsdyktig nok til å overleve.

STATUS: Utbredt

Pantetanten Kun hunkjønn. Pantetanten returnerer hyppig til sitt naturlige habitat i Arad-regionen i Romania. Arten er en samler, og lever av andres avfall og overskuddsmateriale. Aktivitetsområdet strekker seg primært fra Frognerparken i vest, til Sofienbergparken i øst. Pantetanten er aktiv i perioden april til september, og er lett gjenkjennelig med sine fargerike skaut, teatralske fremtoning og værbitte hud. Det er en dagaktiv art med sterkt hamstringsinstinkt. Derfor kan pantetanten tidvis fremstå som aggressiv i sin tilnærming til andre arter, innenfor samme territorium. Arten trives alene, men kan også danne løse ”koalisjoner” som forsvarer et større område mot andre ”koalisjoner” av samme, eller liknende arter. Den mannlige varianten av arten er kjent som Gatemusikanten eller Skjelveren.

FAMILIE: Umbrae

STATUS: Akutt truet

INTERESSER:

ART: Materterae coactoris

SOSIAL ENHET: Variabel

ART: Aquilum voluptarius

INTERESSER:

Canadagåsa Arten har sitt aktivitetsområde i den vestlige delen av hovedstaden, men eksemplarer kan i enkelte tilfeller observeres lenger øst. Canadagåsa befinner seg på toppen av næringskjeden. Et stort antall liknende arter forsøker derfor å kopiere Canadagåsas lett gjenkjennelige utseende; et rufsete hode omkranset av pels, voluminøs overkropp og stilkaktige bein. Canadagåsa er utsatt for melanisme, en sykdom som gir mørk hud og økt seksuell appetitt. Dette gjør at arten i enkelte tilfeller kan forveksles med Bymusa. Arten forflytter seg til høyereliggende fjellområder som Geilo, Hafjell og Hemsedal i kortere perioder av vinterhalvåret for å ta del i omfattende parringsleker, populært kalt after ski.

SOSIAL ENHET: Variabel

FAMILIE: Umbrae

INTERESSER:

BECH TO THE ROOTS NILS BECH HAR VÆRT TILSTEDE I OSLOS KULTURSCENE I MANGE ÅR NÅ. HAN HAR SUNGET PÅ KUNSTÅPNINGER, SUNGET I DET AVDØDE ELECTRONICABANDET SNUTEN, OG I BANDET POINT SHIRLEY, GJORT PERFORMANCE, JOBBET MED TEATER, BLANDET GIN & TONIC TIL OSS. SIDEN NILS ER KJENT FOR Å FLØRTE MED DE ULIKE SJANGERENE, HAR VI SPURT UTØVENDE BILLEDKUNSTNER IDA EKBLAD OG MOTEVITER IDA ERITSLAND OM DE HAR LYST TIL Å DELTA I VÅR LILLE SAMTALE, DE LURER JO SIKKERT PÅ HVORFOR NILS IKKE HAR GITT UT EN EGEN SKIVE ENDA DE OGSÅ? ALTSÅ, EN KOSELIG PRAT OM KUNST, MUSIKK, MOTE, OG DE FINERE SIDENE AV LIVET. TEKST LARS KRISTIAN MIDTSJØ

Bech: Skal vi bare starte eller? Du ser litt fyllesyk ut Ida. Midtsjø: Ok, da er vi i gang, jeg går rett på sak, hvorfor har du ikke laget en soloskive enda? Eller var det et litt sårt sted å starte? Bech: Nei, ikke i det hele tatt, det tar lang tid å lage låter, det er jo ikke bare slik at de ramler ut. Og når de først ramler ut må de bearbeides masse! Jeg jobber jo også på en ganske annerledes måte enn hva vanlige musikere gjør, tror jeg. Jeg prøver å gjøre masse research på temaer som jeg finner interessante, og så skriver jeg musikken ut fra det. Slik som de gjør i både mote- og kunstindustrien. Med låta ”Medival” har jeg eksempelvis tatt utgangspunkt i senmiddelalderen og en moteredaktør i London. Det er både en lærerik og spennende måte å jobbe på! Midtsjø: Lager du collager og moodboards og sånt før du begynner å skrive? Bech: Nei, så dogmatisk er jeg jo ikke. Det går mest i google og eget følelsesliv, men så følger jeg jo mye med på hva som skjer i både kunst- og moteverdenen, og der finner man jo mange spennende referanser! Bech: Også må du ikke glemme at jeg har jobbet med mange andre spennende prosjekter i år. Ting tar tid, og man kan ikke gjøre alt på en gang. Nå skal det også sies at jeg har 12 låter ferdig spikra, og er endelig klar for å gi ut en skive.

1/2009

Midtsjø: Gratulerer! Så da blir det soloalbum i 2009? Bech: Hei Ida! Her kommer a! Stressa nå? Ekblad: Hei folkens, forstyrrer jeg nå? Midtsjø: Nei da, vi har akkurat startet, Ikke noe stress. Eritsland: Så hva skjer i 2009 da Nils? Kan du ta med litt vann til meg Ida? Bech: Nå starter det med Bylarm sammen med Bendik Giske, det må du få med, Bendik Giske er fast med på dette soloprosjektet, han er liksom den proffe musikeren han. Midtsjø: Er det han som lager selve melodiene? Bech: Nei, jeg lager som regel tekst og melodi, mens Bendik arr´er og kommer med innspill. Han er jo helt fantastisk! Han kan spille på hva det enn skal være av instrumenter, og det gjør det mye lettere for oss å eksperimentere med lydbildet. Selv om vi endte opp med ”african choir” knappen fra keyboardet på ”Curious Love”-låta. Eritsland: Får du mange tilbud om å være med på scenekunst / danse-ting? Bech: Ja, og jeg synes jo at det er veldig fint å få kunne være med på. Da jeg flyttet til Oslo holdt jeg på med klassisk musikk, noe jeg opplevde som veldig rigid, og at alt var jævlig kjedelig. ”Du må ikke røyke, du må ikke drikke så mye, og nåde deg om du ikke følger tradisjonen” osv. Også kom jeg rett inn i billedkunstscenen der alt bare var stikk motsatt. Nei da, ikke bare tøys og moro, men mye tøys og moro! Uansett, poenget er at jeg kom til et miljø der folk var veldig opptatt av hva som var riktig, og hadde en slags fasit på det. For eksempel at figurativt maleri hadde utspilt sin rolle innenfor kunstverden. Mens nå har jo Ekblad begynt å male hun... Ekblad: Hahahaha abstrakt maleri! Bech: Det som var veldig fint med å havne i et sånt kunstmiljø var jo også at man blir veldig bevisst på det man skal gjøre, fordi man må definere det man gjør.

Bech: Tilbake til den scenekunsten, man blir veldig fort låst fast når man er i en kunstklikk, med en slags felles oppfattelse av hva som er riktig. Derfor var det så fint å få kjørt seg med andre prosjekter, for eksempel den ene forestillingen jeg var med på som var et sånt homopolitisk oppgjør med dansescenen der to menn i 40-åra, som snakket til hverandre i hunkjønnsform. Han ene hadde på seg kjole og snakket om banan oppi rumpa, og sånne ting som jeg syntes og synes er skikkelig tull. Det provoserer ingen lenger! Alle er jo metta. Jeg blir ikke provosert et sekund, jeg blir bare irritert. Og da blokker jeg det ute og hører ikke etter lenger. Men så referer de jo også til teoretikere innenfor sin sjanger. Og da blir man litt sånn ”jasså?”, man blir litt mer ydmyk. Det er jo viktig å respektere andre folk sine fagfelt... Etter det, så ble jeg helt hooked på moderne dans! Så det er jo fint å gjøre andre ting som man ofte tenker at ikke helt er sin greie, ihvertfall for meg som sanger, som ikke trenger å stå for noe av det andre. Jeg gjør min sang, og er veldig tydelig på at jeg ikke skal spille en rolle. Ekblad: Men godtar de det? At du står på scenen uten å spille noen andre rolle enn deg? Bech: Ja ja. Jeg husker den ene forestillingen der det var en som mente at jeg skulle ha på meg leppestift, og da sa jeg ”nei nei, det gjør jeg ikke”. ”Kan ikke du skli nedover stolen på slutten av sangen”. Det var plent nei fra fra meg, for da ville jeg plutselig gått inn i en rolle og gjort noe som ikke var naturlig for meg. Jeg vil ikke være skuespiller. Jeg var med på West Side Story på videregående og da fikk jeg nok. Jeg husker en skikkelig traumatisk opplevelse med en tjukk sanglærerinne som liksom skulle være en slags inspirator, som skulle ha meg til å bli sint;” bli sint, bli sint”. Men det fikk jeg ikke til. Så begynte hun å bryte med meg. Da husker jeg at jeg ble helt stiv, også plutselig lå jeg på gulvet med hu slugga oppå meg. Det var nok for meg. Eritsland: Men du går vel inn i en rolle på scenen? Bech: Nei jeg gjør jo ikke det. Jeg går kanskje inn i en litt sterkere rolle av meg selv? Eritsland: Men scenepersonen er jo annerledes enn deg?

Bech: Ja, det er den jo. Men det er ikke noe bevisst valgt rolle. Det er jo meg. Det er jo ikke sånn at jeg er Nils Fears eller Mimi når jeg går på scenen. Men jeg har jo en tanke rundt hele sceneopptredenen, for eksempel hvordan det er hvis jeg har stigen plassert på et spesielt sted. Som for eksempel da jeg hadde med skulpturen til Anders Smebye på Høvikodden, da brukte jeg ikke den direkte, men den var en del av opptredenen og påvirket hvordan jeg var på scenen. Ekblad: Du er veldig opptatt av installasjonen på scenen du. Bech: Ja, heller det enn kostymet. Ekblad: Er det noen musikere som du har som forbilder som også jobber sånn? Eller kunstnere eller andre som du lar deg inspirere av? Bech: I det siste har jeg blitt inspirert av alt som går på kunsthåndtverk. Og Nurejev! Eritsland: Hva med performencekunst da? Bech: Nei det føler jeg ikke noen tilknyting til. Midtsjø: Men du er jo en performencekunstner når du står på fotogalleriet og synger? Bech: Sånn som det jeg gjorde på Cockettes-utstillinga, da var det en performance. For da utforsket jeg hva som skjer når jeg prøver å danse uten en rytme osv. Et helt narsistisk opplegg om hvordan jeg tenker dans, helt intuitivt. Uten å ha lært det, og uten å ha prøvd å lære meg det. Da var det performence. Bech: Når jeg skal lage musikk så får jeg mye mer inspirasjon av andre ting. Og da er jeg veldig heldig som har masse kreative, oppegående smarte folk rundt meg som stimulerer meg. Jeg er litt sånn shoplifter! Sånn som du snakka litt om. Jeg er en collage!

Ekblad: Du er en assemblage! Bech: Hva er det? Ekblad: Det er en slags collage, bare med objekter istedenfor bilder. Bech: Assemblage! Det skal bli en ny sang! Eritsland: Hva er den beste liveopptreden du har hatt, tror du? Bech: Som jeg er mest fornøyd med? Hmm, de beste er der jeg synger acapella, det liker jeg veldig godt. Eritsland: Kunståpninger og slikt? Bech: Ja, for da kan jeg på en måte stå fritt i formidling. For du merker så lett på folk om det biter på, eller om de synes det er kjedelig. Så da kan du liksom lure de med deg, så når du først har lurt de med deg, så kan du dra på enda mer! Men jeg tror at det morsomste var da jeg sang på utstillingen With Us Against Reality, for da hadde jeg ikke gjort det så ofte, også var det ”There Is A Light That Never Goes Out” av The Smiths som på et vis er veldig krevende, også jobba jeg mye med å utforske stemmen min, og meg selv, fordi jeg skulle skrike på et tidspunkt, så da ble det litt sånn ”jeg skal tørre å skrike, jeg skal tørre å skrike”. Så bare kjørte jeg på. Nå skal jeg skrike og bære meg! Det var mange som skravla i lokalet, baren var åpen, men den sirkelen som stod foran meg var helt stille. Og da ble jeg litt sånn susete. Midtsjø: Hvem er det som velger låtene som du synger ved åpningene? Bech: Sånne acapella-ting? Det varierer, litt sånn mellomting. Sånn som den gangen i Berlin så ble jeg spurt om å gjøre ”Everything I Do, I Do It For You” av Brian Adams, det er noe jeg aldri kunne kommet på selv. Ekblad: Og det funka så utrolig bra! Det må jo være den verste låta ever! Bech: Ja, men ganske fin tekst egentlig. Men i etterkant så kanskje jeg er mest fornøyd med den sangen som jeg gjorde på åpningen til ”Silver Ruins”. Ekblad: Jeg hadde jo håpa på at du kanskje skulle rappe! Hahaha. Bech: Ja, du hadde jo laget veldig lang liste over raplåter som du hadde blitt inspirert av. Jeg gadd ikke engang å lete frem den musikken. For meg er det lettere at noen sier ”ta den låta, og nail den!” Og da er det bare å jobbe og jobbe. Også naile den! Ekblad: Og det var mye bedre at du skrev en låt selv, jeg er veldig takknemmelig Nils! Jeg skjønte jo ikke før senere at du var så nervøs. Bech: Jeg var så nærvøs at leppa hang fast i tannkjøttet mitt! Bech: Ellers er jeg jo veldig trygg på stemmen min, men nå om dagen kommer det jo tusen folk som er like flinke, og det er jo noe av luksusen ved å leve i Vesten. Har du et snev av talent, så dytter foreldra dine deg inn til de beste sangpedagogene, de beste skolene osv. Alle har muligheten til å utvikle talentet sitt, og da blir det veldig mange som har talent opp til et visst nivå. Det finnes jo mange mange sangere som har bedre teknikk enn meg, og da tenker jeg at det er egenarten som skiller meg fra alle de andre. Ekblad: Og det er jo absolutt noe jeg alltid har likt veldig godt med den måten du synger på. Nettopp det at du tillater at det kan bli falskt, og i visse situasjoner kan man merke at folk blir litt flaue på dine vegne ”oi, der brakk stemmen hans” lissom. Og det er virkelig noe av det jeg synes er mest inspirerende uansett sjanger: I det kunstneren åpner for en slags nakenhet i arbeidet, en glipp, noe som kanskje er litt stygt, korny eller feil. Bech: Hvis man står der og tenker på at hver eneste tone skal være perfekt så safer man jo, og det hele ender mest sannsynelig opp med å bli gørrkjedelig.

Ekblad: Det samme gjelder jo i kunsten. Med en gang noen safer for mye så blir det så strebersk, det blir liksom ikke ekte og mister sjarmen sin. Eritsland: Det blir liksom litt sånn at man prøver å gjøre folk fornøyde istedenfor å gjøre noe. Magien forsvinner. Bech: Uansett, hele poenget er jo å våge å gjøre feil! Og sånn som ting er nå, så er jo ikke musikk så interessant lenger, det er nesten litt ut? Midtsjø: Ofte føles det som om både media og kommersielle interesser suger tak i subkulturer, før de engang har fått lov til å blomstre opp til å bli en subkultur. Det hele føles ofte litt falskt i hvert fall. Eritsland: Det virker rett og slett som om folk er litt lei. Kunstneren er 90-tallets reklamekjendis, mens performancekunstneren er 90-tallets pop-artist? Jeg mener kjendisartistene har mista helt glansen, det er jo så mye behind the scenes og info over alt at det ikke er noe mystisk igjen. Ekblad: Blant den yngste kunstgenerasjonen er det ofte mye oppgulp inspirert av andre kunstnere. Med unntak av for eksempel Rimbaud har vel normalt ikke en syttenåring pådratt seg tilstrekkelig med bagasje, eller bare rukket å lese nok bøker for å kunne gjøre drøyt bra kunstprosjekter på flere nivåer? Eritsland: Men det har jo også mye med at mange av kulturuttrykkene som er nå, går jo mye mer ut på å finne refeanser, og bearbeide trender da. Litt sånn kuratoraktig shopping der de plukker og velger det beste. Og de som er unge gjør jo det samme, men de har bare ikke erfaring nok til å gjøre det så bra. Jeg savner litt det der bruddet jeg, det at ungdommen gjør noe helt annet. Bech: Men det blir jo litt sånn, nå skal vi gjøre en revolusjon, men på hva da liksom? Sånn som på slutten av 90-tallet og starten av 2000 da alt bare var sex, dop, bæsj og tiss. Da dro de på en måte strikken så langt som det gikk an på de tingene. Nå føler jeg at det som oppfattes som provoserende er om du er naken, ikke bokstavelig talt, men naken som viser noe personlig, ektefølt og ærlig. Eritsland: Den globale hipsterkulturen har blitt så enkel og strømlinjeforma hele greia. Det som før var litt mer lokalt med sære miljøer som fikk vokse fram, har jo blitt helt likt! Midtsjø: Media og alle mulige kommersielle interesser har jo blitt så flinke til å plukke opp subkulturer, at de ikke lenger får tid til å vokse opp i fred og ro. Også blotter vi oss, alle mann på nettet. Jeg skylder på internett. Eller er jeg bare gammal og bitter nå? Eritsland: Definitivt. Eritsland: Toppen av idioti i 2008, må jo være den cobrasnakefesten. En dustete partyblogg som blir fraktet hit til lille Norge bare for å arrangere en fest, som han kan ta bilder av. Det der var jo metaidioti! Bech: Slik som Bill Gates, han har flatskjermer overalt i kåken sin, der han bare kan trykke på en knapp så har han Von Gogh på veggen! Ekblad: Nææ? Bech: Jo jo, det er sant, jeg har lest det et sted! Ekblad: Lest det på internett? Bech: ”Han som kommer på besøk her nå, er så veldig glad i renessansebilder så nå trykker jeg bare på renessanseknappen” Det er perverst det! Eritsland: Hva skjedde egentlig med Virtual Reality da? Så lite det har blitt av det? Tenk på 90-tallet, da snakket de jo om det hele tiden. Midtsjø: Men tenk på alle de som faktisk lever inne i de live-spillene da? Det er jo virtual reality det? Om ikke en fin grenselinje mellom fiksjon og virkelighet ihvertfall? Ekblad: Ja, Nextlife og sånn! Eritsland: Er det noe gøy da? Midtsjø: Åja! Det tror jeg er veldig gøy! De sitter og lager sitt eget utseende og sin egen vikelighet der de slipper å forholde seg til noe som helst. Bech: Har de tatt over for liverne? Ekblad: Hva er liverne? Bech: Det er de som kler seg ut og går ut i skogen og leker rollespill. Ekblad: Å ja, de ja. Midtsjø: Liverne kommer seg ikke ut lenger, nå sitter de bare foran PC-en og lager sitt eget liv. NAV spanderer.

Ekblad: Men det er så rart å bli melankolsk over det også, bare fordi ting ikke er som de var i gamle dager? Men så kanskje det egentlig bare føles litt trist fordi vi har blitt eldre? Bech: Men det er jo kanskje derfor mange ofte går tilbake til de gamle tingene så ofte over tid. Etter at jeg ble ferdig med klassisk musikk har jeg konsekvent brukt romantiske ting, jeg. Eritsland: Men du har jo også plukket fra andre sjangere, stilarter, uttrykk med det som fellesnevner da, så det er jo ikke så banalt. Bech: Jeg har jo ikke noe behov for å lage en låt som er party party party, yo yo yo, pop the clock heller! Ekblad: Da jeg var på Art Basel i Miami i desember, og så altfor mye messe-kunst og overveldende mange ”liksom-konseptuelle” prosjekter på en gang, opplevdes kunsten plutselig så utvannet og irrelevant. Midtsjø: Jeg trodde konseptuell kunst var ut, jeg? Ekblad: Nei nei, det er jo masse konseptuell kunst som er dødsens interessant, Marcel Broodthaers og Lee Lozano's arbeider for eksempel. Eritsland: Blir det ikke litt sånn reklameskoleaktig? Finn en løsning på en idé, og presenter den på den mest mulig hardtslående og kryptiske måten liksom. Bech: Tilbake til håndtverket sier nå jeg! Bli flink på noe og spill på det! Ekblad: Men det er vel ikke så veldig spennende med et helt naivt, uinspirert maleri heller? Det blir like ille som uinspirert konseptkunst. Bech: Men hvis man tar et bevisst valg ved å gå tilbake til for eksempel maleriet, så er jo ikke det naivt, det er jo intellektuelt. Midtsjø: Det som er veldig gjennomgående i Vestens kunsthistorie er jo at hvis man kan et håndtverk, så er man i disposisjon til å skape et nytt uttrykk. Picasso er jo et godt eksempel på det. De fleste store navnene har jo også vært veldig flinke rent formalt. Eritsland: Det der er jo en naturlig vekselvirkning. Det blir jo sånn når kunsten har blitt intellektualisert til ytterpunktet, da blir det jo naturlig å gå tilbake til håndtverket for en stund. For det er jo noe der også. Ekblad: Såklart! Farger, tekstur, rytme osv., som kan være super vrient å beherske. En må jobbe som faen med sansene, nøtta og fantasien samtidig. På atelieret maler jeg akkurat nå, og tenker mye på det vi snakker om nå. Jeg fikk en ny Ariel Pink låt her forleden, som var kokko rå! Og da slo det meg at i musikk trenger en ikke noen omveier eller slapstick smart-ass konsept om man har syke evner, intuisjon og fantasi. Jeg tenker på Arthur Russell, Bobb Trimble eller The Kathy Demo's av Kate Bush. Ikke for å si at det ikke finnes masse bra konseptuell musikk for den saks skyld, men jeg ønsker å oppleve mer kunst som rocker en på samme måte som Ariel Pink, eller lage den selv. Bech: Maleri er jo nesten slik som perfomencekunst var en stund. Det var slik at ingen ville være performencekunstner for 10 år siden. Da så man jo bare for seg nakne folk med mensenblod rennende nedover legga. Men nå har det jo gått en stund, og nå tenker jeg faderullan, jeg er skikkelig interessert i å se performence jeg nå! Samtidig som jeg også har lyst til å se maleri. Men hvordan er det innenfor mote da? Sånn som han konseptuelle... hva heter han... Eritsland: Chalayan? Bech: Ja! Er han fortsatt interessant? Eritsland: Chalayan har blitt billedkunstner, men som de fleste designere som dropper moten for billedkunsten, har det ikke gått like bra. Les, Helmut Lang. Midtsjø: Det er mye mer fokus på stoffer og materialer nå. Håndtverket som du snakker så mye om, blomstrer jo om dagen. Selv om det er mye funksjonalisme, er er det også mange navn som har gått mye dypere inn i håndtverket, litt Balenciaga-aktig, og det er mange som har brukt mye mer ressurser på stoffet, tidskrevende detaljer og applikasjoner. Det virker litt for meg som om alle kunstsjangerne/visuelle uttrykk har gått mer inn i seg selv, og blitt mer autonome? Eritsland: Ja virkelig! Jeg synes tekstil, er så interessant nå jeg. Og tekstur! Og det er jo ganske slående at de som jobber med tekstil er de som gjør det skarpt om dagen. Midtsjø: Det Prada gjør for hver kolleksjon er jo å ta utgangspunkt i stoffer og materialer, så tegner hun kolleksjonen ut fra det. Eritsland: Og det gjør jo at de kan tillate en veldig enkel design, men fremdeles synes å ha en påvirkning i motebildet.

Midtsjø: Og det er jo også på den måten det kommer frem noe nytt. Bech: Og det er jo det som gjør hele den der Raf Simons sekken som Ida kjøpte i går, det er jo teksturen. Ellers er det jo bare en vanlig sekk! Midtsjø: Kjøpte du den i går? Har du penger til sånt? Hva skjedde med den sultne kunstneren? Ekblad: Det var 30% avslag. Eritsland: Oi, er den den sekken der? Kjempe fin! Minner litt om Issey Miyake, med den teksturen. Bech: Hvem er det for en a? Midtsjø: Stor på 90-tallet. Eritsland: Han jobbet mye med tekstiler, hadde brettede stoffer, rare overflater, stoffer som kunne strekkes til osv. Veldig interessant! Han var på coveret av Artforum i 1982, han! Bech: Å? Hørtes fint ut da! Midtsjø: Han er ekstremt innovativ. Han lagde en egen patent på et stoff som ble produsert på tube, der forbrukeren selv kunne klippe til stoffet, og forme det uten at det var noen sømmer. Jeg tror faktisk han jobber med den patenten fremdeles. Eritsland: Og det er jo på sånne punkter mote kan forenes med konseptualisme uten at det blir for langt borte liksom. Det er vel og bra at mote kan være konseptuelt, men det er liksom ikke det den burde strekke seg mot å være. Ekblad: Mote skal jo ofte brukes. Eritsland: Og da blir det jo litt rart om det skal fjerne seg helt vekk fra funksjonen, som da er klær? Bech: For det må jo gå an å lage mote som også kan sees som kunst? Akkurat som meg, jeg er en sanger som noen ganger gjør performancekunst. Og da vil ikke jeg definere meg selv som en performancekunstner, jeg er sanger, jeg jobber med stemmen. Det går jo an å gå innom flere fagfelt, selv om man holder på med en ting? Eritsland: Nå husker jeg ikke helt hvem som sa det, var det Aristoteles eller Nietsche? Greia var i hvertfall det at musikk er den ærligste kunstformen, både for skaper og mottager, fordi musikken jo akkurat er det mottageren får. Det er verken mer eller mindre. Lydbildet er jo en hel følelse, en bølge. Det handler ikke om å forstå det riktig, ha de riktige referansene, skjønne hvilken kontekst du skal sette det inn i osv. Det er det du får. Og da kommer jo det sjokket du savner sånn, Ida. Bech: Det er jo det som er så fantastisk med stemmen! Alle har jo et slags forhold til stemmen. For eksempel i kirken, når folk skal være med å synge på allsang, har dere lagt merke til hvor redde folk blir? Eritsland: Fordi det å synge er jo så personlig. Bech: Det er noe av det jeg synes er så spennende, det å holde på med noe som alle kan kjenne seg igjen i. Eritsland: Det er jo noe av det som er så stas ved å høre folk synge acapella også, og derfor folk får litt sånn frysninger. Det er så sårbart! Jeg leste et sted at mange heller ville dødd, enn å synge offentlig. Midtsjø: Jeg blir ofte litt pinlig berørt jeg. Bech: Jeg tenker alltid at hvis det er en som ler når jeg gjør en acapellaopptreden, så er det egentlig et veldig bra tegn. For det betyr at det er nerver der. Eritsland: Hvis alle ler da? Bech: Da slipper jeg en fis og sier ”snakkes”.

1/2009

På motsatt side: Bomullsgenser fra Dries Von Noten / MA Ullbukse fra Dagfinn Skoglund / Modellens egen Beltet / Stylistens egen Øverst til Venstre: Tørkle fra Dior / Stylistens egen Bukse fra Balenciaga / MA Øverst til høyre: Skjorte fra YSL / Stylistens egen Cashmir skjerf / Kase herreklær Bomullsbukse fra Julian Red / Freudian Kicks Nederst til venstre: Berret / Pentagon Gjennomsiktig singlet fra L.B.G / MA På neste side: Røykejakke fra Dagfinn Skoglund / Modellens egen Gjennomsiktig singlet fra L.B.G / MA Foto: Tove Sivertsen Mote: Lars Kristian Midtsjø Sminke: Agnes Gulbrandsen

1/2009

Be`rem sette seg på livet mitt!

NITTENNITTITEE VI VANDRET GJENNOM FORTIDA, BLOGGERAP, KRANGLENE OG MYTENE MED DEN UBESTRIDTE KONGEN AV NORSK HIPHOP.

Det har gått 23 år siden du dro i gang de første Strictly Hip Hop-sendingene på Rainbow Radio, hvordan har du forandret deg personlig siden disse første årene som blodseriøs hiphoper? – Jeg har forandret meg veldig mye. Den sære personen som var hypp på å klippe håret sitt annerledes er nok der enda. Men jeg har jo gått igjennom ganske mange perioder. Det er veldig enkelt å være rebelsk ungdom, når man egentlig ikke ser det store bildet, ikke sant? Hva føler du er forskjellen mellom hiphop i dag, og hiphop på den tiden der? – I dag omfatter det stort sett alle rundt meg, men for ti-femten år siden var det ikke så mange som brydde seg. Før den første soloskiva mi var det en helt annen greie. Da var du pønker, hvis du var hiphoper. Voksensamfunnet forstod ikke greiene. Det tok meg flere år å innfinne meg med det, at alle skulle ha en bit av den kaka som jeg og en liten håndfull folk jeg vokste opp med, følte var ”vår” greie. Savner du den gode, gamle tiden med beefing og drama? – Nei, jeg vet ikke, jeg er ikke så veldig nostalgisk når det kommer til sånne ting egentlig. Selvfølgelig har man mye gode minner fra da man var yngre, men jeg føler ikke at jeg har blitt gammel nok til å se tilbake enda. Men rent musikalsk, så synes jeg det er spennende at det skjer nye ting. Så det er ikke sånn at det gamle er best? – Ikke i det hele tatt. Man kan jo selvfølgelig smile, eller grine, over ny rapmusikk, men det som er kult med 2009, er at man kan gå mye lenger musikalsk. Når man har laget 3000 boom-bap-låter, så er det liksom ikke så - jeg mener, trenger verden en til liksom? Hiphop-musikk er ikke hiphop-musikk, hvis det ikke utvikler seg. Da kommer hele greia til å dø. Så folk kan sutre over Soulja Boy eller andre ting som ikke jeg nødvendigvis er noe fan av heller, men musikken må gå videre.

1/2009

Mens Olle Abstract fikk sparken fra P3, er National Rap Show en av få nisjeprogrammer som faktisk har blitt utvidet med lengre sendetid. Er du overrasket over hvor lenge dere har fått holde på? – Ja, egentlig. Det var jo utvilsomt et feilsteg å sparke Olle. Det skjønner vi alle, og de som ikke skjønner det, forstår det om noen år. Men når det er sagt, er jeg også takknemlig for at vi får holde på, på den måten vi gjør. National Rap Show er det programmet som har gått lengst på P3. Samtidig er det et tveegget sverd for meg som artist. Det er vanskelig for meg å spille egne ting, så inneimellom føler jeg at jeg burde blowe opp mine egne ting mer enn det jeg får muligheten til der. Når vi først snakker om Abstract, så spilte jo dere inn en låt sammen, gjorde dere ikke? ”Funky Saxophone” eller noe? – Jaja, riktig. Han kalte seg B.I.G. Det er han som er den originale B.I.G., lenge før The Notorious B.I.G. Her prater vi 1988. Vi spilte inn masse låter vi altså, og en av de låtene som du refererer til, hva het den igjen, jo, ”Smoke The Sax Like a Cigarett”. Olle var ekstremt på Native Tounges-greia, så det var jævlig morsomt. Vi hadde to høydepunkter. Det var på P2, da vi fikk spilt den låta der på Ungdommens Radioavis, og var jævla fornøyde med det. Og så var det når vi varmet opp for Ice Cube på Rockefeller i 1990. Det var stas. Men jeg tror nok ikke at Olle er superkeen på at den låta skal bli streama på Kingsize.no, for å si det sånn! Hva synes du om den såkalte hipster-kulturen? – Hehe, ”blogge-rap”? Altså, jeg synes noe av det er kult. Jeg liker produksjonene innimellom, jeg liker jo gammel elektro og musikk som er ganske strippet i lydbildet. Men det er klart at det kan bli litt for mye, og det blir ekstremt mye mote. Veldig jentete på mange måter. Og jeg er ikke akkurat så veldig motebevisst av meg. Det er dama som får ta seg av den slags.

TEKST MATHIAS RØDAHL FOTO RUNE BENDIKSEN

Hva med folk som Uffie og Ed Banger Records, som på en måte låner fra alt og blander sjangerene heftig, også mye fra hiphop? – Er ikke det betegnende for musikkscenen i 2009 egentlig? At det er vanskelig å definere mye av det? Og at det ikke gir noen mening hvis man skal bruke gamle regler for å rettferdiggjøre ting? Det synes jeg for så vidt er kult, men jeg er ikke noen stor fan av det greiene der selv. Men det er ikke noe som provoserer deg heller? – Nei, ikke så lenge jeg ikke er drita på byen, og det er FOR mange gutter med FOR mye rosa på seg. Da er det bare den dårlige delen av den personen jeg er, som får lov å boltre seg, hehe. Det går jo en del urban myths om deg, så helt til sist ville jeg gjerne ha fått oppklart noen av dem: Myte #1: Pissa du virkelig på Christer Falck? – Nei, det var ikke jeg som gjorde det. Men det skjedde, han ble pissa på ja, på John Dee. Og han kom seg fort ut igjen, for å si det sånn. Samtidig tror jeg at Christer Falck er ekstremt glad at han ble pissa på, i stedet for alternativet. Det kunne ha gått ekstremt mye verre. Jeg mener, vi var jo snille gutter, de fleste av oss som var involvert i TP på den tida der. Men når ting begynte å bli vanskelig fordi noen drittunger skulle gjøre livet surt for oss, da ble det alvor. Myte #2: Stormet du studioet til Pass It og slo til Cast? – Nei, og jeg tror ikke at noen gjorde det. Altså, jeg har egentlig aldri hatt noe beef med noen av Pass It-gutta. De gutta hang mye rundt i studio. 90% av det de har lært i sine tidlige år, har de nok plukket opp hos TP. Men vi så litt på dem som bortskjemte drittunger på et tidspunkt, som fikk mye og ga lite. Så det var bare det, barn som ikke setter pris på ting, de får ikke mer.

Myte #3: Sendte du A-gjengen på releasepartyet til Darkside Of The Force (Kristiansand-rappere som i 1997 slapp disslåta ”Backflash” mot Tee Productions-gruppa Warlocks)? – Det var ikke noen som sendte noen. Men vi skulle markere oss på det releasepartyet. Vi syntes ikke at Darkside, som var en gruppe fra Kristiansand, kunne komme til Oslo og disse den største rapgruppa i Oslo. At ingenting skulle skje, og at de skulle kunne gå rundt i byen som de ville, etter å ha laget en ganske kjip disselåt mot Warlocks. Så det var en helt naturlig reaksjon. Det hadde vært jævlig usunt hvis ingen hadde gjort noe. Da hadde ikke Oslo hatt baller i det hele tatt. Er det fortsatt sånn at det hadde vært awkward hvis de kom inn i rommet? – Nja, jeg hadde heller satt pris på at de ikke kom. Altså, det rører ikke hjertet mitt i 2009, men alt folk gjør gjennom livet sier noe om deg som person. Selv om vi alle har gjort våre feil, og alle er tullinger på et eller annet tidspunkt. Men jeg liker Christer Falck bedre, og han liker jeg heller ikke. Tommy Tee presents 3 THE HARD WAY – the EP movement, ute på C+C Records nå!

DON´T TRY THIS AT HOME

HODEJEGERNE

Nå har du både spist og drukket. Det er på tide å tømme posen. (Nei, ikke den posen. Hans pose, selvsagt!) Men hvor kan du egentlig finne et godt egnet skjul? Revolver Bar Ah, her er det plass og koselig attåt. Pluss for alle fasiliteter, men ettersom det er den eneste dassen i bars omkrets, kan det lett bli mye dundring i døra. Tenk deg om, dørvakta har god oversikt og velutviklet fusiform gyrus (slå opp i hjerneatlaset). Minus for hull inn til kontoret med mindre du lever ut ekshibisjonisten i deg.

Ny i en by, full av ingen du kjenner? Ta den i munnen og vips! Du får venner!

Så, du har flytta fra landsbygda, sier du? Du er ikke alene. Inn fra fra grisgrendte strøk pumpes hele tiden nye folk inn i bykjernen, med håp om å få byen opp fra knestående. Det er deg det sedate Oslofolket setter sin lit til. Oslo kan gi, og Oslo vet å ta imot. Men selv om du har erfaring fra bedehusmiljøet, viser storbyen seg ofte å være mer enn du kan gape over. I allfall uten litt skolering. Natt&Dag gir deg, du unge uberørte venn, en rask innføring i hvordan svelge over de tøffe gutta uten at du ødelegger ditt gode navn og rykte! Husker du hvor vanskelig det var å lære å sykle? Dette er ikke mye verre! Det bare involverer flere personer! Gå ut og gjør natta til din. Du har ingenting å frykte. Good night and good luck! TEKST Benedikte Kluge / Christin Malen Andreassen AD Helene Ryenbakken / Gro Larsson / OUT OF STEP 09

Nylon

KULTURYNGLING

FRA HÅND TIL MUNN Helt konkret, når du har funnet en som er villig, hvordan skal du egentlig gå fram? Glem hva ’a mor fortalte deg på kjøkkenet. Suging er ikke en smal sak som bare forekommer i voksenfilmer, og amme -guruen Gro Nylander sine fascistiske publikasjoner. Den edle kunsten er like gammel som livet selv, og passer derfor ypperlig som isbryter og kontaktskaper. Glem facebook. Det er facials som gjelder!

Testens gullstol! Funky og inviterende med god plass til to. Rommet er praktisk avlangt og utenfor finns en trapp som er skjermet nok, dersom du føler deg dristig. Pluss for unik belysning. Det lukter også veldig godt her.

Internasjonalen Opp en trapp og inn en dør. Rødt og mykt tussmørke, rommene er ganske små, men har dør og vegg og en nisje som innbyr til variasjoner. Lukter litt pussig her, dog. Superpluss for en kuktørker, som virkelig gir uttrykket blow en ytterligere dimensjon.

Youngstorget Om alt annet er opptatt, og nøden er stor, finn utgangen og følg det blå lyset langs bakken. Fem spenn garanterer deg ro, mak, vann, plass og kort vei til et utested. Eller til hvert deres, avhengig av hvordan det gikk.

5 Ta kontroll. Dette er noe du gjør for ham, ikke noe han gjør via deg. Ta frem alt du trenger. Få overblikk før du går i gang. Her gjelder fruktdiskprinsippet; er’n stygg, så la’n ligge. Er eksemplaret godkjent? Ta det likevel med ro! Én ting av gangen. Lås døra. Spytt ut snusen.

1 1

Form leppene til en trutmunn. Unngå skarpe kanter og for mye kontroll over spyttproduksjonen. Lag en ring av peke- og tommel for å forlenge rommet innenfor. Vær bestemt! Ikke ta munnen for full.

2 1

Plasser tungespissen på undersiden og beveg langsomt oppover. Strengen (frenulum) er hele hemmeligheten til suksess. Vær også nøye med at kanten rundt og hullet på toppen dekkes godt. Pass på å ikke la tungen være i ro for lenge av gangen.

3 1

Orgasme blir kalt Den Lille Døden. Spesielt i Asia. En undersøkelse på Vålerenga viser at to av tre liker å bli bitt i utstyret. Tannkrem bidrar til at trykk og stålet øker. Inntas oralt. Noen mennesker er allergiske mot nøtter, men det er ingen unnskyldning. Tilbehøret trenger oppmerksomhet, og skal behandles forsiktig. En myk klype rundt posen i forsiktige napp holder. Krydre med litt fingertupp på mellomkjøttet.

1 4

1/2009

Følg med. Hold rytmen, ellers kan det hele falle sammen. Lydene indikerer om du gjør det riktig, og når det begynner å nærme seg ferdigkokt, gjør deg klar til å nyte måltidet. Men husk: Ingen blir connoisseur på én natt. Øv mye.

1 5

Månen ved negleroten hinter om tykkelsen på skaftet. Det finns et eget munnkondom.

Det er viktig å få riktige venner, det vet vi alle. Så du går ut for å bli kjent med noen inne i sirkelen. Sånn har det alltid vært. Det er en del av bykulturen og en forutsetning for kulturens overlevelse. De lærte deg det kanskje ikke på videregående, men historisk sett finnes det et perlekjede av eksempler på munnbruken i det sosiale liv. Egyptere, romere og indere tegnet og utmalte sine innsikter. Og du trenger ikke lete lenge etter nyere smakebiter. Tror du ikke Eva Braun gapte over luger’n kanskje? Vår egen samtid har også mye å by på. Opp igjennom den nyere musikkhistorien har sjangre kommet og gått, men pipa har alltid hatt den samme lyden, så og si. ”You only got one shot, don’t miss your chance to blow” - Eminem ”Yum Yum, gimme some” - Sway “If I could just swallow my pride” - Common & Kanye West “I promise you that I shall never breathe again” - Toni Braxton

Garage Piew, her bruker de Jif med Agent Orangeduft! Som mager trøst fins det flere valgalternativer. (Vær obs på at en av dørene ender backstage.) Lokalene er omsorgsfullt dekorert, men ikke spesielt innbydende. Likevel vet vi om noen som har unnfanget ungen sin her.

2 Q

Lokalet hinter om et smakfullt avtrede, men den gang ei. Minner om en skoledass, og da snakker vi ikke cheerleader. Bare om dritt. Grell belysning er minus, og båsene ser ut som de er gjort av papp. Litt papp. Her må du dele med alle, om du ikke brekker nakken i trappa først. Testens taper.

1 Mono

Byens beste bakgård, ingen grunn til å forlate den. Ungdomsklubbkoselig unisexdo gjør det mindre påfallende, dessuten finns det flere doer inne. Ikke alltid papir, men en vask og speil, og man kan til og med driste seg til en sigg uten at flyalarmen går. Vær åpen for applaus når du forlater åstedet. Opptatt? Bakgården har også et ganske privat hjørne i eh, hjørnet.

“I just can’t get you out of my head” - Kylie Minogue “Never, never, never (taste is)” - INXS “The wise men and the shepherds they started off this thing” - East 17 Så gå ut, finn din egen fløyte. Blås i hva folk måtte mene! Alle munner drar!

I 2005 konkluderte en svensk undersøkelse med at oralsex økte sjansen for munnkreft. Siden 1990 er det rapportert om 235 penisbrudd. Flesteparten i Afrika og Midtøsten.

MØ LLE RGA TA

G RS KE E AT

GA TE

OR ST

FISHERMANS FRIEND (kiosk)

ALL YOU CAN EAT BUFFET (Fisk og Vilt)

U YO

TOL L

CIT

PIERCING (Elm Street) OSL OS

GAT A

ON NIN GE

NS G

ATE

FORBUDEN FRUKT (horestrøget)

For den absolutt viderekomne: Autofellatio. Den definitive selvbergings-kudosen.

Nattmat-duellen Er det ikke påfallende hvilke pølse du bør smatte på?!

Har du ekstra god appetitt når du frekventerer Oslos restauranter, kan du jo nyte medbrakt. Alle steder egner seg dog ikke like godt. Se etter spisesteder med lange duker og dårlig service. På Lorry’s er det relativt skjermede båser, på asiatiske sjapper har de egne avlukker, og på Eik ser du så sjelden til kelneren at det kan bli nødvendig med en forrett. Eller vent til noen åpner en stupmørk restaurant lik den de har i Berlin. Gatekjøkken anbefales ikke.

hvordan tre på kondom med munn

SKÅR I GLEDEN Alt er sus og dus, og du har prøvd ut trinn-for-trinnguiden på nok frivillige til å føle deg litt oppesen. Heia storbyen, og sånn. Så støter du på muslim, jøde, amerikaner eller andre utvalgte og, hoppla, designet er annerledes. I Oslo bor det i alle fall 211 irakere, 6 Montenegrinere, over 1000 afrikanere og rundt 45 statsløse (det hersker noe uenighet om de skal kalles palestinere eller israelere). Ingenting tyder på at de er mindre hyppe. Lær deg den lille forskjellen, så du ikke blir for perpleks til at det innvirker på moroa. 1) Før det stivner, lett å avgjøre: ingen lue på hodet? Omskåret. 2) Mye jobb å gi ham en håndrekning? Omskåret. 3) Glans-bildet har falmet noe, litt arrvev er bare å forvente.

POLITISK KORREKT Hygiene er guddommens bror. Klipp deg, vask deg og få deg en blowjob. Dysfunksjonelle og smittebærere bør holde seg til pils og preik. Det blir ikke bedre, men du slipper å måtte føye deg til gruppen over.

GI OG TA

E AT

Ble du truffet av noen du likte i går? Hypp på å få fast følge? Inviter på restaurant, da vel! (Det kontinentale er vanskelig å mestre. Vi vet det. Vi kjenner folk fra bygda vi og. Porsjonene på mange av byens serveringssteder er langt fra mors koteletter, og det er vanskelig å forklare akkurat hva du ønsker. Men vi har råd!)

G NS

Den lange veien hjem Ble du truffet av noen du likte i stad, sier du? Det er slett med bespisning i de små timer. Og pass på! Det er lett å velge feil. Kveldens partner blir neppe fast om du stapper i deg tomme kalorier og får uren hud, valker og dårlig kondis. Husk: vi er i storbyen. Personlighet er overflødig. Det er godt du har oss – Vi har testa nattmat for deg. Selvom kioskpølsa virker sunn/La den andre fylle din munn! OBS - Vær forsiktig med chilien om du skal legge mer delikat kjøtt på tungen senere på kvelden.

VARM IRISH OG KALD DAIQUIRI (Robinet)

CHAMPIS (Barbeint) KA

ØE PL

hvordan tre på kondom med munn

Nå kjære venn, er du vel varm i trøya? Populær på byen har du blitt. Men ikke tro at du kan hvile på laurbærene. De nye venner kan fort gå lei. Prøv ut nye teknikker. Kunnskapssentralene flommer over av tips og turn-triks, og preferansene spriker som en nymfoman. Vi kan kartlegge, men du må gå for deg.

LEKETØY (Flirt)

- Eyvind Hellstrøm

AVANSER

T RN BE

”JEG VIL VERKEN ANBEFALE SÆD ELLER HÅR I MATEN”

Implikasjoner Om frenulum gikk med i dragsuget, er et av essene borte fra bunken. Vi snakker sensitive saker, så vær sikker i din sak. Enda sikrere er det å spørre om han har en pakt med Abraham/Ibrahim. Han tar den. Før du tar ham, og du har blitt erobret av et land! Hurra!

Hver illustrasjon er lagd som symbol. Hvis du vil ha de kun som grupperte så har jeg de og. Disse kan skaleres uten problemer.

Å gjøre en innsats for et mer smakfullt uteliv, strutter det respekt av. Det er to som deler pallen, og det er ikke sjelden man har lyst til å gjøre litt krus på sin med-sammensvorne. Om du fortsatt er for svimmel til å pønske ut hvordan du kan vise din oppriktige glede, la deg inspirere av dette:

HOT TIPS: MINDRE TENNER, MER SPYTT

Du burde nå være godt rustet til å lykkes i byen. Og mange mennesker vil være i evig takknemmelighetsgjeld til deg. Men hva er egentlig det fineste du kan vente å få igjen for jobben?

Hver illustrasjon er lagd som symbol. Hvis du vil ha de kun som grupperte så har jeg de og. Disse kan skaleres uten problemer.

MARTIN, 30 Journalist – En gedigen 1800-tallet.

lysekrone

fra

Marianne, 22 Student – En porselensfigur av damer med store skjørter.

Thore, 28 Filmanmelder – En veldig fin kaffekopp med den første kaffen man får på morgenen.

Sarah, 26 Bartryne – En strap-on.

1/2009

Pris kr 9,- per melding.

RUSTEN RØST

TEKST Elen Betanzo Fossheim FOTO ANTON SOGGIU

SOLVEIG MOEN RUSTEN (28) HAMRET UT SIN ANDRE ROMAN BLØFFMAKEREN, VED SIDEN AV HELTIDSJOBBEN PÅ DEICHMANSKE. EN ROMAN PREGET AV ET ENKELT OG DIREKTE SPRÅK OG ET ØNSKE OM Å UTFORDRE NORMER OG KONVENSJONER. OG IKKE MINST ET ØNSKE OM Å IKKE VÆRE DEBUTANT. Det tok bare et halvt år fra du ga ut debutboka di Lyden av de andre som bor her, til Bløffmakeren var i hyllene. Hvorfor så raskt? – Jeg har vært veldig utålmodig etter å komme meg bort fra debutantstempelet, så det er egentlig bare meg selv som har presset meg til å bli ferdig med den neste boka raskt. Jeg likte ikke å være debutant, jeg følte ikke at jeg ble tatt helt på alvor. Hvordan føler du at du ikke ble tatt på alvor? – Alle anmelderne sa det samme, og jeg tror de så på debutboka mi som mindre kompleks enn det jeg mente at den skulle være. Man må bevise mye mer i starten, men det er jo naturlig også. Jeg liker godt en dansk forfatter som heter Helle Helle. Hun har en enkel skrivestil, historiene handler ofte om hverdagslige og trivielle ting. Det er bare ørsmå grep i teksten hennes, som gjør at den skiller seg ut fra det ordinære. Men Helle Helle har et navn og et rykte, og derfor får hun respekt for skrivemåten sin.

Føler du at hun får respekt for den stilen, fordi hun allerede er etablert? – Hadde en nittenåring skrevet på samme måte som henne, hadde man kanskje bare trukket på skuldrene og sagt ”jaja, hun skrev litt om hverdagen, hun der”. Men Helle Helle er genial, altså. Jeg mener bare at det er vanskelig å skrive veldig minimalistisk, og samtidig bli tolket som kompleks, når man er debutant. Rustens nye roman sirkler rundt en mann ved navn Åge, som bor i en leilighet på Ila. Han er i starten av trettiåra, og gjør helt vanlige ting, som å handle, besøke sin fars grav og gå på byen, skyte duer fra vinduet sitt, og slå til sin psykiater. Hva er det med Åge? – Åge gjør ting som mange av oss kunne ha gjort, men som vi aldri gjør. Han har veldig liten erfaring med mennesker, og når han kommer i ukjente situasjoner, vet han ikke hvordan han skal takle dem. Da gjør han merkelige ting. Bokens hovedperson har et mål. Han vil ha barn med Lotte i nabohuset. Hele boka drives av dette målet, og sakte men sikkert nærmer Åge seg Lotte. (Det er forøvrig Lotte som står for sitatet: ”De fleste tror at kaffe latte er på vei ut, men det er ikke det”. Ubetalelig! )

Jeg klarer ikke å bestemme meg for om Åge er helt normal, eller ganske gal, eller kanskje begge deler. – Da blir jeg veldig glad. Det er det jeg har forsøkt å få til. Åge skal være ubestemmelig. Jeg vet ikke om han er god på bunnen. Jeg begynner å lure litt, egentlig. En yndet romanfigur i norsk samtidslitteratur er den desillusjonerte og tafatte mannen. Men Åge er ikke slik, mener Rusten. – Han er mer som et barn, egentlig. Og dessuten er han ikke tafatt. Han har et driv, og han er målrettet. Han vil ha det barnet med den dama. Det er veldig mange innenfor den ”tafatt mann”-sjangeren som bare står der, som ikke vet hva eller hvor de vil. De står ved et veiskille, men går ingen vei, mens Åge definitivt velger sin retning.

Har du noen tanker om hvorfor mange forfattere velger outsidere som hovedpersoner i romanene sine? – Når man skriver om en outsider, ligger det interessante ofte i personens indre liv. Jeg tror dette åpner for to ting: 1. Man kan beskrive samfunnet utenfra, gjennom outsiderens øyne, og på den måten kritisere samfunnet. 2. Det å beskrive en persons tanker gjør at man lettere kan utnytte språkets muligheter. Jeg syns for eksempel det er vanskeligere å utnytte språkets potensiale når jeg skriver om ytre hendelser. Kanskje det er sånn at språket er mest "seg selv" når det er nærmest tanken. Jeg tror altså at indre-liv-fokuset gjør det mulig å gjøre ting med språket som det er vanskelig å gjøre ellers, og at et indre liv som oftest er mest interessant å skrive og lese om, hvis personen er litt rar. Det er der Åge kommer inn. Kanskje det er sånn sjangeren har oppstått, det er vanskelig å si. Er det å bruke en slik type hovedperson blitt en litt for enkel måte å si noe om samfunnet vårt på? – Det er ikke nødvendigvis enkelt selv om det er oppbrukt. Jeg liker å lese sånne bøker. Som forfatter må man bruke fantasien og prøve å gjøre det på en original måte. Det er bare plass til en Elling, for eksempel. Altså er Elling oppbrukt. Men det finnes jo tusenvis av andre potensielle outsiderkarakterer, som er rare på andre måter. Og så trenger jo ikke outsiderne være menn. Kanskje jeg skal skrive om en outsiderkvinne en gang. Jeg tror det finnes lesere som aldri har likt å lese om outsiderne, og som heller aldri kommer til å like det. Og motsatt.

1/2009

01.03 ALF GUNDERSEN AG1

Vil du vite mer om krisehåndtering og samtalemetodikk?

Det er ikke alt du kan lese deg til En telefonsamtale kan kanskje redde liv. Kirkens SOS tilbyr kurs i krisehåndtering og samtalemetodikk. Kurset er gratis, går over 40 undervisningstimer og følges opp med praksisveiledning. Betingelsene er at du deltar som telefonvakt i ett år. Det du lærer er vel verdt å ha med på CV-en. Du må møte deg selv og dine egne holdninger for å kunne møte andres smerte. Du vil også oppleve at du mestrer samtaler du før syntes var ubehagelige. Les mer om Kirkens SOS på www.kirkens-sos.no

Vil du vite mer … Kirkens SOS 55 32 58 45 480 35 841

Ønsker du å delta på kurset må du ringe oss snarest på 55 32 58 45 eller på 480 35 841. Du kan også sende e-post til bjorgvin@kirkens-sos.no

Revolutionary Road burde jo egentlig vært månedens lesning, men siden filmatiseringen av denne romanen hadde premiere på norske kinoer i midten av januar, så anbefaler jeg den som månedens film istedenfor. Du hadde jo aldri rukket å lese boka først uansett, så da får du heller lukke ørene når venninna di babler i vei om at boka var så mye bedre. Romanen er fra 1961, og er skrevet av Richard Yates. Adapsjonen er regissert av Sam Mendez, som også stod bak American Beauty i sin tid. Du finner Leonardo DiCaprio og Kate Winslet i hovedrollen som Frank og April Wheeler, som har forlatt hipstertilværelsen i Greenwich Village til fordel for forstadslivet på 50-tallet, der de vantrives i selskap med de småborgelige naboenes dårlige smak og mangel på kulturell kapital. Kjør hipsterdebatt!

1 5

MOTE Håndtverket er herved erklært som interessant igjen. Acne Paper sitt forrige handlet om nettopp håndtverket, stadig flere av våre mest interessante kunstnere har gått tilbake til maleriet, litografiet, tekstiler og tradisjonell formalt interessant kunst, motedesignerne har puttet ned langt mer tid på bruk av materialer, stoffer og applikasjoner den siste sesongen, og de grafiske designerne sitter hjemme foran macen og onanerer til gamle fonter eller bruken av 5 linjefall. Håndtverket har nok en gang blitt verdsatt blant våre medmennesker. Og i den anledning anbefaler vi en liten tur ned på UKS for å se på Anders Smebye sin separatutstilling; for å se tekstilkunst i stort format igjen. Devolution, 10. januar – 8. februar, UKS Lakkegata

1 1

The Beautiful Fall. Egentlig skulle denne månedens lesning vært anbefalt for 3 måneder siden, men siden vi regner med at du ikke har klart å komme deg ned til bokhandleren enda, så prøver vi igjen, kanskje det til og med kommer på trykk denne gangen. The Beautiful Fall heter boka som tar deg tilbake til 70-tallets Paris, ut til nattelivet, og ut til rivaliseringen mellom Yves Saint Laurent og Karl Lagerfeld, moteindustrien, til drømmene som i dag er oppfylt, og fallet som kom på 80-tallet. Boka er skrevet av den britiske motejournalisten Alicia Drake som allerede har mottatt søksmål for denne boka, som skildrer et miljø hardere enn hvilket som helst rusmiljø. Lev deg inn i YSL sin fantastiske fremgang, personlige liv og vennekrets. Dette er ganske enkelt pensum for enhver moteinteressert.

3 1

Moteuka har allerede startet i Milano (herre), som en av mange uker fremover med catwalkbilder, nye kolleksjoner, nye meninger, en ny verdensoppfatning og nye trender. Gratis alko, tafsing, krangling, smisking og internett. Mest internett for de fleste av oss:

1 6

Copenhagen Fashion Week: 4. – 8. februar www.copenhagenfashionweek.com Oslo Fashion Week: 9. – 15. februar www.oslofashionweek.com Stockholm Fashion Week: 9. – 15. februar www.stockholmfashionweek.com New York Fashion Week: 13. – 20. februar www.mbfashionweek.com/newyork www.style.com

Hipster Runoff, den internasjonale kritikerkonsensus egen blogg. Hipsterdiskursen har vært aktuell i flere år nå. Hva er en hipster? Er hipsteren død? Hvorfor er det alltid hipsterne, som utnevner seg selv som dømmende makt til å utpeke andre som hipstere? Er det et negativt fortegn foran ordet hipster? Eller prøver de egentlig bare å være hyggelige? Alt dette får du ikke svar på når du klikker deg inn på Hipster Runoff. Der har den unge designerstudenten sondert terrenget av vonde utelivs- og moteblogger, for å fortelle deg hva som gjør ekstra vondt å se på i den internasjonale bloggosfæren. Illustrert med flotte bilder fra cobrasnake, og tekster som får deg til å LOLLE på kontoret. Ekstra morsomt er det når han henter frem materiale fra sin yndlingsdesigner Suburbianbro, som stadig poserer med nye kreasjoner fra sin egen personlige moteblogg. Ellers kan du finne alle dine nære Altbros frelste på klubben med alternative briller med tykke innfatninger og spitzy t-skjorter. Det sies også at en norsk utelivsprins har fått sin egen post på vår nye favorittblogg. Anbefales på det sterkeste. Y IS THERE SO MUCH H8 4 THE 1S WE <3? www.hipsterrunoff.com

2 1

Denne månedens visning går utvilsomt til Jil Sanders visning under Milan Fashion Week. Du kan gå inn på style.com for å se hvordan sjefsdesigner Raf Simons redefinerer mannens siluett, bruker kostbare og spennende materialer som skiller seg ut, i en tid der lavkonjukturen skremmer enhver vekk fra innovativ design. Inspirert av rustninger fra 1800-tallet.

SALG. Det er salg overalt, som vanlig etter et nylig avsluttet år. Men denne gangen varer salget fra i fjor og frem til neste år, om vi spår rett. Ikke bare kjøpte vi julegavene våre på salg, men vi kjøper de en gang til, til enda mer reduserte priser. Middelklassen har blitt gjort om til Donald Trump på slutten av 80-tallet. Invester i flotte plagg!

1 7

Nurejev er månedens ikon. Ikke bare er han inspirasjonen bak vår lille moteserie med Nils Bech, men han er og har vært inspirasjonen bak mange moteinteresserte i mange år. Som danser er han ansett som verdens fremste i sin tid, såvel som eksentrisk kjendis, som du kan se på lerret i hovedrollen til Ken Russel sin film Valentino som gigolo, og på The Muppet Show på 80-tallet før han døde av AIDS i 93.

1 4

Samarbeidet mellom Acne og Lanvin har akkurat landet inn til de respektive Acne-butikkene verden over, også i Norge. Den mest bloggete kolleksjonen siden CDG sitt samarbeid med H&M, ser ut til å leve opp til Lanvin sin eleganse og Acne sin 10 år lange erfaring med Denim. Som alltid er Acne litt flinkere på herre enn på dame, så denne Acne x Lanvin-skjorta er månedens plagg.

Hvit er endelig synelig i gatebildet igjen, snøen vi har ventet så lenge på har bretta seg over asfalten igjen, og du kan overbevise deg selv om at du skal greie en hvit måned i februar, januar var jo helt umulig!

1 8

Desert Boots har preget samtlige motemagasiner i 2 år nå uten å ha noe særlig betydning for det norske folk, det som skulle til var at alle andre merkevarer enn den klassiske Clarks bootsen, skulle gjøre en etterligning under sitt eget navn og selge den inn til sin egen distributør. Endelig kan det se ut som om klassisk, britisk mote har nådd ut på gateplan. Månedens fottøy er definitivt Dr. Martins sin versjon.

10 1

MOTE: Lars Kristian MidtsjØ

1/2009

En mett mage er gull i munn

Mr.Lee 300 x 220.indd 1

Saken er Pepperbiff! 12/1/09 13:10:22

Erlend, 33 Vamoose – Musikk på restaurant.

Anders, 24 Vamoose – NHH.

Marius, 27 Vamoose – Spy.

Stephan, 21 Vamoose – Razika.

Eirik, 24 Vamoose – Gravitasjon, den hindrer oss i å være fri.

Rebecca, 21 Baran – Selvfornektelse.

Marie, 17 Baran – Å ikke være 18.

Philip, 22 Baran – Morra di.

HVA SUGER MEST?

AV: Caroline Lytskjold

Magnus, 20 Vamoose – Djs som kutter sanger rett før takeoffen.

Simen, 29 Vamoose – Søndager.

Ingeborg, 20 Baran – Mandager.

Øyvind, 23 Baran – Jenter suger mest. Det er bra.

Guro, 23 Vamoose – Å ikke bli gratulert på bursdagen sin.

Mari, 19 Legal – Lavkulturelle folk.

Anita , ALT FOR GAMMEL Legal – Folk som ikke svarer på tekstmeldinger.

Espen, 25 Legal – Å være blakk suger.

1/2009

bla over

1/2009

”ÅSLAUG SNYT SKATT, SÅ ÅFFER SKA’KE VI?” – FAEN HELL ESPEN NORDBEKK Vokal CHRIS JOHNSEN Vokal SKJALG LIDSHEIM Trommer BJØRN THOMASSEN Bass ESPEN VOLL DJ STIG NORDVI Mandolin KNUT JOHANNES KONGSVOLD Tangenter Faen Hell høres ut som når din favorittrapper trampes i filler av et sjumanns rap-kollektiv fra riktige sida av Mjøsa, ispedd elementer av; "Faen Hell om du er Stødigere enn vi!" Blå, torsdag, 19, februar Stratos, fredag 20. februar

1/2009

Jan Eivind Bertelsen Trommer Sturle Kvilekval Vokal Tony Alexander Bass Nam Nguyen Synth Flemmet Buen Gitar Fjorden Baby låter som to sinna knyttnever. Den ene heter Pink,

og den andre Floyd.

Rockefeller Dagbladet Teltet

”HVIS DU VISSTE KA DET GIKK I VILLE DU FORTALT MEG KA DET GÅR I? – FJORDEN BABY

1/2009

”EG VET KOFFOR EG FØLER MEG BRA, FOR FØRSTE GANG I LIVET MITT HAR EG KUN ET SPØRSMÅL MEN EN MILLION SVAR. KOR VIL DU DRA I DAG?” – LARS LARS VAULAR Vokal GIRSON FELIX DOS SANTOS DIAS Vokal GLENN E BERTELSEN TROMMER ROAR RUUS FINSÅS BASS VEGARD BØRDAL Gitar usikkerhet og modighet. Lars høres ut som en kul jomfru. Musikken handler om håp, glede, rap, angst for autoriteter gangsta porsjon stor en tilsetter og dette i nkt utgangspu tar du Hvis det mye programmert er plate På oss. nærme å man begynner så kere og hat for undertryk et og akkurat passé skranglete. synthekstravagansa men på scenen er de en smule mer nedstripp Rockefeller, torsdag 19. februar. Klokken 21:00 Dagbladet Teltet, fredag 20. februar. Klokken 22:00

1/2009

“VIENS, ABANDONNE TOI À LA RÊVERIE DÈS MAINTENANT” – LE CORBEAU

ØYSTEIN SANDSDALEN GITAR/VOKAL TORD LØVIK TROMMER HENNING SANDSDALEN BASS HENRIK LIE BASS DAG STIBERG SAKSOFON YNGVE HILMO PERKUSJON METTE BREDDAM VOKAL nti møter Sonic Youth møter Artie Shaw Le Corbeau høres ut som en fucked up blanding av Angelo Badalame shoegaze med gitaristen fra Sereena Maneesh. mørk Mørk, Emperor. Black You møter Serge Gainsbourg møter Godspeed Stratos, fredag 20. februar Funhouse, fredag 20. februar

1/2009

CAFÈ MICHELSEN Michelsen er byens nyeste kafé og ligger fint til ved Lille Lungen. Når sommeren kommer, vil nok dette bli byens mest populære – etter Verftet. Og de har forberedt seg godt til sommeren med noen ekstremt kraftige solparasoller. Dette kommer også til å bli byens travleste sted når bybanen åpner, og man kutter ventingen med en kaffe eller en drink, eller en smårett. Nydelig arkitektur i en slags nyfunkis med mye glass. Mye bedre enn 1930-tallsvariantene, sier nå vi. Her kan man få småretter til litt over 100 kr (pocketmat), men vi anbefaler folk først og fremst til å ta seg et glass vin eller champagne. Husets hvitvin koster 65 kr, og 0,4 pilsen 68 kr. Cæsar salaten (139 kr) var helt ok, men Michelsen er ennå ikke et sted vi ville prioritert til spising. Hyggelig service, lett glam og godt utvalg drikkevarer gjør stedet anbefalelsesverdig. Men hvorfor dette rosa lyset, det er sikkert moderne, men egentlig bare anstrengende. Åpningstider: Man-tor. 07-23.30, fre. 07-00.30, lør. 08-00.30, søn. 09-23.30. CAFÈ OPERA Natt & Dag er for tiden nyforelsket i Opera. Det vil si, det er mer som et ektepar som finner sammen igjen etter mange karrige singelår . Derfor anbefaler vi for tiden Opera, måned etter måned. Dette er faktisk det eneste stedet man kan være sikker på har skikkelig åpent i høytidene, som serverer god mat i løpet av de svarteste og mest seriøse høytidene, og som på den måten fungerer som et hjem og et treffpunkt. Champignonburgeren (129 kr) er kjempegod, det samme med de gratinerte rekene (94 kr). Servitørene er av den seriøse og holdbare sorten, ikke noen høytflyvende Ari Behn-fraser og geberder her, nei, men god mat og solid omtanke for gjestene gjør Opera til noe evig i Bergens bybilde. Åpningstider: Søn-man. 12-01, tir-tor. 12-02.30, fre-lør. 12-03.30. ZEN Zen ligger litt i utkanten av byen, men er et kafébesøk verdt. Ganske bråkjekk, men vennlig service og mat i midtsjiktet. Det vil si, at ut fra prisen, er dette virkelig verdt pengene. Svin i sursøt saus (79 kr) er helt på nivå med de bedre sursøtrettene i byen. En toretter som Vårrull (20 kr) og Zen frityrscampi (99 kr) gjør deg behagelig mett til under 120 kroner. Men det beste av alt, er halvliteren til 36 kroner! Det er faktisk oppsiktsvekkende billig på et såpass pent & trendy sted. CHILLOUT TRAVELCENTRE Drømmer du om å reise, men forhindret rent finansielt? Hvorfor ikke dempe reiselysten med et besøk på Chillout Travelcentre? Du må langt inn i det indre Asia for å oppleve lignende service, dessuten er du mye tryggere i 40

1/2009

Vestre Torggate. Omringet av reiselektyre, kaffe og småkaker, tenker jeg på innledningen til Celines roman Reisen til nattens ende, der hovedpersonen heretter vil foreta alle reisene i erindringen. Stedet har en umiskjennelig backpack feel. Dette er kaféen for deg som bruker Lonely Planet som din bibel. Åpningstider: Man-fre. 10-21, lør. 10-18, søn. 12-18.

hypet og maten alt for tam. Nå vil vi anbefale det meste som man finner på menyen. Sprøstekt and til 179 kroner er rent smaksmessig på nivå med anderettene som man får på diverse Michelinrestauranter. For lenge siden skrev jeg at man heller skulle ta seg en tur til Xich lo i Oslo, men nå er faktisk Bambus på nivå med renommerte Xich lo. Åpningstider: Alle dager 13-23. TGI Friday’s Vi innrømmer det! Stedet er utrolig overfladisk og maten er konseptbasert. Allikevel, dette er nok en av byens bedre lunsjsteder. Servicen er ikke lenger overdreven slik som i begynnelsen, da den karnevalskledde servitøren gikk ned på kne framfor bordet og brølte: ”Hei, eg heter Kenneth og er her for at du skal ha en utrolig hyggelig lunsj.” Slikt går jo bare ikke an i Norge. Til og med Sarah Palin ville syntes dette var pinlig. Sist vi spiste lunsj på TGI, ble vi relativt imponert over BBQ burgeren (89 kr). Og i ettertid har vi faktisk innrømmet, at den faktisk var like god som På høydens burger – selv om sunnhetsnivået er drastisk dårligere. Åpningstider: Alle dager 11.30-23.

KAFFEMISJONEN En kopp sjokolade har aldri blitt det samme etter at Kaffemisjonen oppsto. Det går garantert folk rundt i byen på slankekur, som mimrer om stedets Spesialsjokolade (45 kr), som sier til seg selv: Bare må ha det, bare må, må! Veldig gjennomtenkt interiør med spirallamper i stål og sjakkbrettmønster på gulvet. Stedet har noe intellektuelt ved seg som trekker. Sist lørdag sto vi i kø og ventet på at noen ville gå. Men ingen ville gå. Vi forstår dem. De som har kapret et bord her i helgen, føler eksklusivitetens lykke bruse i kroppen. Og så er bare å bestille seg en kaffe eller en sjokolade, en smårett og så ta grådig for seg av stedets kvalitetsmagasiner. Åpningstider: Ons. 07.30-20, tor. stengt, fre. 07.30-12, lør. 10-18, søn. 10-20.

CAFÉ: per bjørnar grande

RESTAURANT BAMBUS Interiøret på Bambus er lekkert. Det overgår det meste av thai, kinesisk og vietnamesisk i byen, selv om vietnamesiske Cyclo også er blitt ganske lekker. Det virker i det hele tatt som om vietnamesiske restauranter er friere i formen, mer åpen i forhold til å gi lokalene en mer moderne touch, enn det som er tilfelle med de kinesiske fetterne. Stedet er trendy; nesten litt postmoderne Asia de Cuba over veggene, tenkte jeg idet vi satte oss på de myke stolene med de høye stolryggene. Samtidig føles stolene ekstremt vaklevorne. Alt ved stedet er blitt så mye bedre. I 2004, da vi først testet stedet, var servicen alt for

YANG TZE KIANG Nei, nei, ikke kom drassende med den gamle traveren, vil mange si. Eldst av de etniske restaurantene i byen, ja, kanskje den eldste nålevende restauranten i hele byen? Yang Tze Kiang ved Fisketorget har servert kinamat siden Arilds tid, og er ikke akkurat byens hotteste spisested. Men har man spist der, skjønner man hvorfor den er en stayer. Dagens lunsjtilbud til 80 kr er kanskje ikke verdens mest spennende, selv om det ikke er mange steder som gir så god valuta for pengene. Dersom man er minimum tre personer, kan man bestille en forrett og tre hovedretter til 149 kr. Det er et supert tilbud. Dessuten, servicen er usedvanlig god. Man blir tatt i mot ved inngangen av en yndig kinesisk servitør, i vårt tilfelle så pen at man blir paff, og veloppdragen som en diplomatdatter. Ok, interiøret er veldig trad kinesisk, og stolene har et drag av hotellkonferanse over seg. Samtidig sitter man meget behagelig, og kunsten på veggene er hakket over en vanlig kinarestaurant. Dessuten, man har fin utsikt over Fisketorget og alle de som venter på bussen til Åsane. Åpningstider: Man-tor. 12-23, fre & lør. 12-23.30, søn. 13-23. MAHARAJA Maharaja anbefales først og fremst for det fine interiøret og den gode stemningen. Sist vi besøkte stedet hadde vi faktisk flere ting å utsette, både på mat og service. Tandoori-rettene var helt middels. Til rundt 220 kroner forlanger man mer. Vi ble heller ikke imponert over servicen. Selv om de var hyggelige, var det noe så avslappet ved kelnerne at vi til slutt ble irriterte. Å gå fram til disken for å betale skal være unødvendig. Samtidig er dette et svært hyggelig sted, et sted for de gode diskusjonene. De som kommer, blir sittende lenge. Det er et godt tegn. Kanskje er det de fine lokalene som gir energi og este-

TEKST Per Bjørnar Grande

RESTAURANTÅR I KVINNENS TEGN STEAKERS Bryggen 7 Kan man gjøre det mer vanskelig for en restaurant enn å troppe opp klokka 22.30 på en regntung tirsdag og be om et bord? Kokken var akkurat på vei ut døra og gledet seg antakelig til å legge beina på fotskammelen og forlyste seg med Mama Mia, eller noe i den duren. Da vi troppet opp, ble dur til moll. – Helvete. På med kokkeforkleet igjen, tenkte hun. Om dette hadde vært en mannlig chef, tipper vi at beskjeden hadde vært: Beklager, kjøkkenet er stengt. Man kan irritere seg over kvinners pliktgefühl og overutviklede samvittighet som noen ganger ender ut i sur plikt, men når det gjelder restaurantlivet ruler kvinnene på alle områder: service, effektivitet, ydmykhet etc, etc. Vår mannlige servitør var heller ikke dårlig. Champignonstuingen ble deleted fra regningen, idet sideretten først ble glemt. Slik mildner gjestene. Samtidig er det en aldri så liten brøler å ikke be gjestene bestille dessert på forhånd, fordi kjøkkenet er i ferd med å stenge. Vi tok Skibet hardt for det for noen år siden, men pga vår sene ankomst, tar vi ikke Steakers så hardt. Men man bør aldri stenge ned kjøkkenet før man har fått tilbud om dessert. Punktum, kolon, utropstegn!

tisk oppdrift? Samtidig er ikke maten dårlig. Det beste er desserten, Sharabi Gaub Jamun (85 kr). Dette var definitivt måltidets høydare. Kaken er som ren marsipan og smyger seg forførende inn i isen og kremklattene. Åpningstider: Man-tor. 15-23, fre-lør. 15-24, søn. 14-22. PÅ HØYDEN På Høyden satser kompromissløst på norske produkter. Dette er Bergens svar på restauranten

Steakers åpnet midt på Bryggen, 1 august 2000. Og siden har det vært en moderat suksess. Denne nordlandsbaserte biffrestauranten med utgangspunkt i Tromsø har ekspandert til både Rådhusområdet i Oslo, Lillestrøm og Longyearbyen. Det nye med Steakers i Bergen anno 2009, er at porsjonene er blitt mindre og mer gourmetaktig. Steakhouse med gourmetprofil er i vinden, og Steakers gjør riktig i å henge seg på steakhouse-gourmet bølgen. Peter Luger i NY fikk nettopp tre michelinstjerner. Men på Steakers er imidlertid smaken noenlunde den samme som før. Det vil si kokkens tagging av tallerkenbunnen med svart balsamicosirup, var meget vellykket. Det passet veldig godt til Marinert ytrefilet m/peppersaus. Ellers kunne krydringen godt vært mer dristig, både når det gjelder ytrefileten (150 gr = 209 kr) og indrefileten (150 gr = 242 kr). I sommer spiste vi på ”Cut”, et steakhouse i LA med en michelinstjerne. Den store forskjellen på Cut og Steakers er nettopp krydringen. Men det er mye triveligere å sitte på Steakers, spesielt med tanke på utsikten. Utsikten utover Vågen er ubetalelig og noe som andre spisesteder bare kan fable om. Åpningstider: Man-lør. 16-23, søn. 16-22.

Noma. Sist vi spiste, gikk vi for På Høydens burger (155 kr). Dette er en av byens aller mest gjennomtenkte burger. Rent og gjennomført. Blåbærmajonesen var et virkelig kreativt innslag. Interiøret har noe dristig & postmoderne ved seg. Det passer så himla bra til de avantgarde folkene som sitter der og inntar lunsj og middag. Samtidig er det blitt veldig behagelig. Stedet har et estetisk drag med en lett hytteaktig tone. Ingenting kunne passe nordmenn

bedre. Alle vet at den som finner opp furutapeten i Norge, vil bli rikere enn Rimi-Hagen. Eneste minuset ved stedet er de stive prisene. Men så koster det å lage alt fra grunnen av. Åpningstider: Man-fre. 11.30-18, lør. 12-18.

RESTAURANT: per bjørnar grande

TEKST Per Bjørnar Grande

BEST BLANT BYENS KINARESTAURANTER SZE CHUAN HOUSE Nedre Korskirkeallmenningen 9 Femte juledag pleier vi å invitere til et større selskap med venner. Klokka 11.33 på formiddagen den 5. juledag suste et skibrett inn i skulderen min, og jeg ble satt ut av kjøkkenet i ukevis. Hva gjør man når man har invitert ti gjester på en syvretter og sitter der halvsnufsende med en bandasjert skulder? Jo, man inviterer vennene ut på restaurant. Da er spørsmålet: Hvilken restaurant kan man invitere ti personer på 5. juledag? Alt for mange utesteder er stengt. Dessuten, maten må jo være god (man vil ikke miste vennene), interiøret behagelig og servicen trivelig? Svar: Sze Chuan House, selvfølgelig. Rettene på Sze Chuan House holder høyt nivå, interiøret er helt ok, kanskje til og med ok++. Spisesalen er malt i behagelig sennepsgult, med innbydende bilder satt inn i nøyaktig samme rammetype. De fleste gikk for treretteren (Meny B) til utrolige 158 kr. De sprøstekte sesame kongerekene er utrolig smakfulle. Rekene serveres sammen med en chilisaus og en liten salat. Kamskjell med ingefærsaus er blandet sammen med en saus bestående av cashewnøtter, bønner og østerssaus og gir en pikant, subtil syntese av to smaker som man

i utgangspunktet ville vært usikker på om de passet sammen. Ellers, Sprøstekt svinekjøtt i szechuansaus (108 kr) og sur-søt kylling (108 kr) holder også i massevis. Så god var maten at min nye venninne og jeg troppet opp 3. januar i forbindelse med hennes 23-årsdag, altså under en uke etterpå. Da var maten nøyaktig like god, servicen ikke fullt så god, ettersom de plutselig skulle stenge kl 22. Om man ellers skal kritisere dette stedet for noe, er det vinmenyen. De fem-seks vinene på kartet er jo veldig lite spennende. Selv om dette er en lavpris restaurant, bør man skilte med en fire-fem kvalitetsviner godt tilpasset og i stand til å trenge gjennom den krydrete maten. Til slutt vil jeg beklage at Kafé Krystall ble lagt ned den nittende desember 2008. Der røk også den gourmetrestauranten. Mange vil savne denne fine gourmetrestauranten. Byens restauranttilbud føles nå magrere enn på lenge. Ønsket for 2009 er derfor at folk selger bilen og heller går ut og spiser, en til to ganger i uken. Man blir mye lykkeligere. Dessuten, da vil nye utesteder trenge seg opp - som blomster fra en ubarmhjertig asfalt. Åpningstider: Hver dag 12-23.

1/2009

Untitled, 2008, Courtesy David Shrigley

27. februar - 3. april 2009 BERGEN KUNSTHALL

DAVID SHRIGLEY NO.5: Stephen Prina BERGEN KUNSTHALL

Rasmus Meyers allé 5, N-5015 Bergen T: +47 55 55 93 10 E: bergen@kunsthall.no W: www.kunsthall.no

TEKST CECILIE TYRI HOLT

STATSMINISTEREN ER DØD, LENGE LEVE KJARTANISTAN!

VEGAR MOEN L H A SA E X P R E SS 05.02. – 26.04. 2009

Tårnsalen / The Tower room

Rasmus Meyers allé 9, 5015 Bergen www.kunstmuseene.no

1/2009

Rasmus Meyers allé 9, 5015 Bergen www.kunstmuseene.no

Kjartan Slettemark (1932-2008) sovnet stille inn 13. desember 2008. Kunstverdenen kommer virkelig ikke til å bli den samme. ”Av rapport fra Vietnam”, 1965 – Bildet fikk en øks kastet på seg og satte standarden for både Slettemarks kunst og personlighet som på kanten og kontroversiell. På 1970-tallet arbeidet han mye med sine Nixon-collager, noe som videre utviklet seg til en problematisering av identitet. Slettemark fikk godkjent et passbilde der han hadde manipulert sitt eget hår og skjegg på et bilde av Richard Nixon. Passet signerte han med KjARTan, og stuntet ble avsluttet med suksess da han faktisk kom inn i USA med nettopp dette passet. Slettemarks hovedagenda var å utslette skillet mellom kunst og liv. Derfor gjorde han seg selv om til et kunstverk – til KjARTan. Mitt største kunstverk er ikke mitt eget, men mor og fars. Ikke lett å lage et slikt kunstverk som meg, sa Slettemark i et intervju med Aftenposten i 2006. Slettemark vil bli husket som en kunstner uten noen grenser, som problematiserte sin egen status som kunstner og menneske gjennom et helt liv. Han satte fokus på en viktig og interessant problemstilling som fortsatt er like gyldig, nemlig i hvor stor grad kunstneren bør være original og annerledes, før han eller hun

blir for vanskelig å forholde seg til for myndighetene. Slettemark var en fri sjel, og mange satt spørsmålstegn ved sinnstilstanden hans. I begynnelsen av sin karriere måtte han gå til psykiater og bli medisinert for å få trygd. Slettemark tok forøvrig ikke pillene, men brukte dem heller i kunstverk og installasjoner. Han kommenterte samme problemstilling i sin fantastiske performance som kongepuddel. Slettemark, og sikkert mange med ham, mente at for lettere å kunne overleve som kunstner i samfunnet, er det foretrukket at man er en lydig hund som logrer med halen for myndighetene. Denne idéen fikk Slettemark til å bokstavlig talt bli en hund, nærmere bestemt en kongepuddel, og presentere seg selv som et kunstverk. Aftenposten skriver i det tidligere siterte intervjuet med Slettemark i Tønsberg: ”Selv betror kunstneren oss at han kan tenke seg å bli gravlagt i de historiske haugene utenfor dette kunstmuséet, i selskap med Eirik Blodøks’ brødre som ble drept i slaget om Tønsberg i år 934. Men det blir lenge til.”

Nå er den geniale galskapen slutt og samtidskunstnerne vil få store sko, eller hundebein, å fylle. Gi KjARTan vikingstatus!

KUNST DAVID SHRIGHLEY Bergen Kunsthall, 27. februar – 3. april Det skal godt gjøres å entre en respektabel kunstbokhandel uten å finne minst tre forskjellige utgivelser av David Shrigley (f. 1968). Mannen har designet CD-cover for Deerhoof og produsert musikkvideoer for Bonnie ’Prince’ Billy og Blur, men er nok aller mest kjent for sine nokså sleivhendte tegninger med svart tusj på hvitt papir. Med en forkjærlighet for absurditeter, vold, kroppsvæsker og monster, har han siden tidlig nittitall opparbeidet en svær produksjon av disse poengterte, som regel tekstbaserte situasjonsskildringene, ikke langt unna tegneserieverdenens enruteformat. Men der dølle vitsetegninger på baksiden av dagsavisene blir påfallende kleine, i sin intensjon om å være spot on, er det kanskje Shrigleys spontanitet, uhøytidelighet og samlede mengde av tegninger, som gjør at han ikke bare slipper unna med resultatet, han får diplom og medalje og soloustillinger i fleng. Rasmus Meyers Allé 5

aiPotu: BERMUDA TRIANGLE / JOURNEY INTO THE UNDERWORLD Volt, 27. februar – slutten av mars aiPotu er et samarbeid mellom norske Anders Kjellesvik og Andreas Siqueland, basert på reiserelaterte prosjekter. Utstillingen på Volt blir den andre i en serie av tre utstillinger, henholdsvis i Paris, Bergen og Winnipeg. Navnet aiPotu er ikke bare en omvending av ordet ”utopia”, men refererer også til staten Potu i Ludvig Holbergs roman om Nils Klim som, i likhet med kunstnerne, har tatt sin utdannelse i København og deretter returnerer til Norge. I et forsøk på å imponere sine kollegaer, faller Klim ned i en hule på Fløyen og oppdager en underjordisk verden. Vi kan bare håpe på at den hjemkomne kunstnerduoen ramler ned i et kaninhull eller to under oppholdet. Lars Hilles gate/Christies gate ÅSHIL BØTHUN Visningsrommet USF, 27. februar – 12. april Som en malplassert og nesten umerkelig rekvisitør, stilte Bøthun i 2005 ved Rogaland Kunstsenter ut det selv den beste kunne komme til å avfeie som rot i en krok: en bøtte vaskevann, en gardintrapp, en støvsuger, ubetydelige bruksgjenstander. Bare hvis en gikk riktig tett innpå, så en at gjenstandene var lite annet enn papp og papir med maling på. I sin utstilling på Verftet tar Bøthun opp tråden med hjemlige elementer, og undersøker i hvilken grad vi relaterer oss til og gjenkjenner

I PAUL KLEES MAGISKE HAGE Bergen Kunstmuseum, 8. januar - 19. april Etter storsatsningen med Picasso i 2008, er det nok et stort navn som nå fyller lokalene til Bergen Kunstmuseum. Sveitsiske Paul Klee (1879-1940), regnes som en av det tjuende århundres største billedkunstnere og bevegde seg i løpet av sitt virke gjennom blant annet kubisme, surrealisme, futurisme og ekspresjonisme. Poeten Rainer Maria Rilke skal ha uttalt om Klees arbeid, at ”Om jeg ikke hadde visst at han spilte fiolin, ville jeg allikevel ha gjettet at ved mange anledninger var tegningene hans transkripsjoner av musikk”. Utstillingen er basert på Klees ”dialog med naturen” og består av over 170 malerier og tegninger. Den har tidligere vært vist på Henie Onstad Kunstsenter i Oslo, i samarbeid med Zentrum Paul Klee i Bern. Rasmus Meyers allé 3

ke kompaniet tgSTAN. Nå er det norske Verk Produksjoner som skal i ilden. I The Answering Machine skimtes en jeg-person, men hun eller han kan også være flere. Teksten er stykkevis og delt og spenner seg fra reiseskildringer, til referanser, logikk, vitenskap og mellommenneskelige dilemma. Iunkers tekster er primært ikke laget for svært psykologiske tilnærminger hva gjelder spillestil, derfor kan Verk komme godt ut av det med sitt stiliserte uttrykk.

känd för sina trevliga gäster Neumannsgate 20 55 90 02 90

KUNST: Maria L. Willassen

MER SCENEKUNST

WWW.NATTOGDAG.NO

SCENEKUNST GUTTENE I SKYGGEN AV LARS NORÉN DNS Småscenen, 2 .- 21. februar kl. 20.00/18.00 Hva foregår inne i hodet på en morder? En overgriper? En tyv? Hvorfor blir et menneske en forbryter? I Guttene i skyggen forteller 7 fanger om sitt eget liv. Et liv som inneholder de samme følelsene, tankene og drømmene som hos oss utenfor muren. Men på ett punkt har det gått virkelig galt. Hvor går grensen mellom menneske og monster? Dramatiker Lars Norén fornekter seg aldri, og byr igjen på noen av livets virkelig mørke historier. Denne gangen er det den ferske æresprisvinner Stein Winge som har regien. Dette er historier fra virkeligheten. For guttene på livets skyggeside er livet absolutt ingen dans på roser. Men er de så ulike resten av oss?

RICHARD SIEGAL MED AS IF STRANGER BIT Teatergarasjen Studio Bergen, 25. -26. februar Det er en liten dansedrøm som kommer til Bergen i februar. Koreografen Richard Siegal får applaus på begge sider av Atlanteren for sine drømmeaktige smeltedigler av noen produksjoner. As If er en solo med en sterk tilstedeværelse og smidige bevegelser som smyger seg sammen med ord, media, bilder, lyd og lys. I mange år danset Siegal med Frankfurterballetten. Nå danser han med seg selv og et vell av effekter. Hvem sa at neonlys er ut? Siegal kombinerer teknologi, språket, filosofi og koreografi i ett og samme verk, som gjør at folk fryder seg. VERK PRODUKSJONER MED THE ANSWERING MACHINE BIT Teatergarasjen Studio Bergen, 20.-21. februar Dette stykket, skrevet av Finn Iunker, ble for første gang spilt ved BIT Teatergarasjen av det belgis-

HEDDA GABLER AV HENRIK IBSEN DNS Store Scene, 2.- 21. februar kl 20.00/18.00 Hedda er en hard nøtt å knekke. En tilsynelatende perfekt og vellykket kvinne, men skinnet bedrar. Allerede før bryllupsreisen kjeder hun seg i ektemannens selskap. Når de kommer tilbake igjen fra hvetebrødsdagene dukker flere spøkelser fra Heddas fortid opp. Hvorfor er hun så hemmelighetsfull? Hvorfor er hun så ulykkelig? Hedda angrer på de valgene hun har tatt og starter en hevnaksjon på dem rundt seg. Tilslutt blir livet dødsens. Thriller, drama, tragedie, komedie, Henrik Ibsen var en lur en, det er Victoria Meirik også. Regissøren tar turen over fjellet for å gjøre sin versjon av Ibsen dramaet. Den heldige skuespilleren som har fått drømmerollen er Marianne Nielsen. En rolle hun er verdig. BERGEN PROSJEKTTEATER MED PLASTILINA BIT Teatergarasjen Skatehallen, 1. feb- 14.feb kl. 19.00 Bergen Prosjektteater er i gang med sitt tredje prosjekt. Også denne gang med dramatikk skrevet av russiske Vasilij Sigarev. Plastilina handler om gutten Maxim, som befinner seg i en kaotisk tilværelse preget av pubertet, rus og et kynisk oppvekstmiljø. Ved hjelp av plastilina prøver han å skape en alternativ verden og et verktøy til å utfordre autoritetene i den virkelige verden omkring seg. Ingen av strategiene får positivt utfall. Menneskene i Sigarevs dramatikk er preget av sosial usikkerhet og desperasjon- men absolutt ikke uten håp. BPT fortsetter sin visjon om å presentere ærlig og usminket teater rett i fjeset på publikum. I et samarbeid på tvers av de ulike kunstneriske miljøene i Bergen, samler BPT byens kunstnertråder og syr dem sammen til et unikt produkt.

AGENDA | FEBRUAR Design: Nina Høybakk

AUD MARIT SKARREBO HOLMEN: posisjoner Hordaland Kunstsenter, 23. januar – 22. februar Skarrebo Holmen har lenge jobbet med tekst som stedsspesifikke objekter. Hun har montert ordet ”trøst” i meterhøye skumgummibokstaver under Nygårsbroen, og i et underjordisk festningsanlegg kunne en lese at ”det abstrakte hatet savner retning”. Men der tekstinnholdet med alle dets konnotasjoner særlig formes av de spesifikke, så langt de offentlige omgivelsene det har stått i, dukker det opp en interessant situasjon når Holmen nå inntar gallerirommet. Hva er så det for et sted? Er det den hvite kuben, det kliniske, nødvendigvis uten meningsinnhold? Neppe. Kunstinstitusjonen blir selvrefleksiv, den må stå med lommespeilet under eget skrev, med all den lodne bevisstgjøring det måtte medføre. Så spørs det hva Holmens transkripsjon har å fortelle. Klosteret 17

objektene, som gjør hjemmet vårt til akkurat et hjem. Ved å nitidig konstruere pappversjoner av objekter som vi tror vi kjenner hele betydningen av, vrir hun på hvordan vi oppfatter virkeligheten med alle våre verdihierarkier og sorteringer. Georgernes Verft 12

DATO 1 | 3-8 |10-14

FORESTILLING BERGEN PROSJEKTTEATER | NORGE PLASTILINA | SKATEHALLEN

PRØVEROMMET | STRÆDET

PRØVEROMMET | GARAGE

IUNKER-ABEND | KAFÉ KNØDEREN

20-21

VERK PRODUKSJONER | NORGE | THE ANSWERING MACHINE AV FINN IUNKER |STUDIO BERGEN

25-26

RICHARD SIEGAL | USA/TYSKLAND AS IF STRANGER | STUDIO BERGEN

HØY DE P U N K T E R F R A HELE VERDEN | WWW.BIT-TE ATERGARA SJEN.NO Billetter på Posten og Billettservice, telefon 815 33 133 - www.billettservice.no | Rabatt for Bergens Tidendes abonnenter og studenter | Informasjon : info@bit-teatergarasjen.no - telefon 55 23 22 35

BTkortet

Rabatt for BT-abonnenter

SCENEKUNST: ELIN SKAAR

1/2009

biosphere de faust michael uk finnissy bergen elektroniske travpark no

KONSERT Supersuckers + Nashville Pussy Hulen, 13. februar Jaggu ikke småtterier Hulen disker opp med denne fredagen. Bare Supersuckers alene hadde vært nok til å få blodpumpen til å slå ekstra hardt hos byens rockere, og her kommer de jaggu med griseguttene – og jentene – i Nashville Pussy i tillegg. Ny-de-lig. ”Get it Together”-albumet fra i fjor, er kanskje ikke like totalt som Supersuckers villeste øyeblikk på 90-tallet, men live danker Eddie Spaghetti og co. ut all tenkbar konkurranse med letthet. Dette blir enormt herlig. The Evil Powers of Rock n’ Roll, folkens.

pOw ensemble interinterinterbe/uk/au Orgelstillaset moHa!no/ee/il whistle pig Saloonnl/uk nl

KJELL MØRK KARLSENNO NO TORSTEIN AAGAARD-NILSEN ASAMISIMASANO FR/NO PASCAL BALTAZAR & BJØRNAR HABBESTAD NO BERGEN FILHARMONISKE ORKESTER BIT20 ENSEMBLENO UK ADAM DE LA COUR NO FORSVARETS MUSIKKORPS VESTLANDET NO KETIL HVOSLEF 70 ÅRS JUBILEUM MARK US KNOOPAU/UK MEM1 PARKINSON SAUNDERSNO NO POLYGON STEPHEN PRINAUSNO DJ SKATEBÅRD PHILIP TAGNEY UK REYNALDO YOUNGUY + MANGE FLERE

24–28

mars

BILLETTER PÅ BILLETTSERVICE FULLSTENDIG PROGRAM PÅ WWW.BOREALISFESTIVAL.NO

1/2009

Don’t Believe The Hype Teddy Touch og Max Murda har gått saman om eit nytt klubbkonsept, kvar torsdag på Silver. Dei to erfarne DJ-ane spelar reggae, soul, hip-hop og funk av beste sort, og alle som har vore innom eit dansegolv der nokon av dei har stått bak spakane, veit at dei kan sakene sine. Definition Of Ill DOI er byens eldste hip-hopklubb, og feirar 4-års jubileum den 7. februar og inviterar ein heil del gjestar frå Bergens hip-hop-miljø til ein festaften av uante proporsjonar. NuTeQ, Max Murda og Mats Dawg har satt igang nok crip-walks og dansesirklar på Kvarteret til å misunne dei fleste, og vil fortsetje å rocke NG2 første laurdag i månaden, også i 2009. Bukka-bukka-BUKKA!

Wailing Andy & His Electronic Mothers + Guana Garage, 13. februar Det er bare ett problem med denne konserten, og det er datoen. De av byens rockentusiaster som ikke kommer seg på Hulen denne kvelden (se over), kan i hvert fall trøste seg med mer-enn-adekvat og dansbar svensk garage/punk i Christiesgt. i stedet. Wailing Andy & co. kan fort bli de nye Hives (på godt og vondt?), mens Guanas noe mer konservative rock kanskje aspirerer til å ta over Hellacopters’ rolle, nå som scandi-rock tronen er ledig? Low Frequency in Stereo Hulen, 12. februar Haugesunds fineste kosmonauter har ny plate ute, hvilket markeres på Hulen denne aftenen. I gamle dager var Low Frequency et rent instrumentalband, men de senere års eksperimentering med vokal og streitere låtstruktur har – med rette - medført så vel økt oppmerksomhet. som mer dynamiske liveshows. ”Futuro” representerer nok et ledd i utviklingen til Norges kanskje fremste eksponenter for stilretningen ”krautmøter-pop”. Fint det. Soup Garage, 14.februar Ira Ira Bookings fortsetter å mate byens konsertgjengere med esoterisk popmusikk, denne lørdagen i form av Soup fra Trondheim. Soup sysler med likandes, nesten-dansbar popmusikk, ikke helt ulikt band type The Postal Service og den slags. Skal vi trekke den sammenligningen videre, er vel ikke Soup ”helt der” ennå, men eldre lesere av denne spalte som husker Myke Droner-labelet og trønderne (/trønderen?) Micromars, har med dette en god pekepinn på hva som serveres på Garage denne kvelden. Melankolsk, bløt indietronica går aldri helt av moten, og Soup har et bra grep på konseptet. Møt opp, støtt opp. Kjetil Møster Jazzsessions Bergen jazzforum USF Verftet, 27. februar Åsanes egen saksofongud Kjetil Møster har, foruten å ha vunnet bøttevis med jazzpriser, hatt fingrene sine borti mye og mangt både i jazz – og rocklandskapet de siste årene. The Core, Zanussi Five, Ultralyd, Datarock,King Midas og Syntax TerrOrkester er bare noen av de bandene som har nytt gått av Møsters lungekapasitet, og denne fredagen på Sardinen er det Møster selv som plukker ut samarbeidspartnerne. Forvent et nydelig spetakkel.

KONSERT: Steinar Øie

KLUBB

Soul City Teddy Touch har heldt dansegolvet varmt på Opera så lenge eg kan hugse. På Soul City er det kort mellom dansemoves, fernetbranca og godlåtane. Det varierar mellom nye favorittar og gamle klassikarar, og med årevis rutine frå klubbar i heile Noreg, er det ingen som held balansen som Teddy. Silversounds Rapperen Gest har dratt igang Silversounds kvar onsdag på Silver. Gjennom 2008 fekk klubben besøk av bl.a. Juicy, Karpe Diem og Thomas Rusiak, men sjølv utan særskilde gjestar og konsertar er dette eit særs triveleg alternativ på onsdagskveldane. Om nokon treng oppløftande beats for øyret, kaldt øl for smaken og vakre jenter for augene, er dette staden å ta turen. Cushion Fordi reggae alltid er riktig køyrer vi ei reprise frå forrige guide. Det er enno kaldt ute, så vi treng enno varme rytmer inne, og det kan Cushion. Børst av deg slapset, finn fram det småskeive gliset, bestill ein dobbel Jamaican Rum og enter the dancefloor. Her er det alltid gode vibes, livlig musikk og snakkesalige dreadheads.

KLUBB: hans eirik systad tyssen

BAR

SHOPPING Pepper Christies gate 9 Pepper har mer eller mindre rult i 14 år, og stiller i vår med noen av byens beste nyheter hva gjelder merker. Dét er ganske imponerende, synes nå jeg. Fra Carin Wester vil vi finne enkle og grafiske kjoler, Our Legacy lager de fineste hipsterherreklær, skoene fra Opening Ceremony kommer et titalls motejenter til å skaffe seg, og Rokin har blitt kåret til årets skomerke av svenske Café. Og så er det A.P.C, da, som har tidenes søteste jakker og kjoler. Bra jobbet, Pepper.

1 1

NG 2 Gamle kvarteret, med det passende navnet NG2, har startet året bra. Jeg var der forrige helg og såg klubbkonseptet ”Rewind”, et godt og ungdommelig tiltak. Kvarteret er med andre ord et ypperlig sted å tilbringe sine fredag og lørdags kvelder. Det er også et flott sted å ta en kaffikopp midt på dagen. Er en så heldig at en er student, så kobler din laptop seg direkte til nettet, så kan en bruke Kvarteret som sitt eget lille kontor. Silver Er ikke bare Café Opera som har flotte og fine klubbkonsept til sine gjester. Silver som befinner seg rett ved siden av Rick’s, i det gamle Japan Foto-lokalet, stiller opp med klubbkonsept fra store navn i Bergen. I hele fjor holdt Gest på med sitt Silversounds, nå har Silver tatt Teddy Touch & Maximillion inn i varmen og latt de starte sitt eget konsept, ”Don’t Believe the Hype”. Trygt sagt et ypperlig sted å ta en pils eller flere. Tipper Silver er stedet med byens kaldeste øl i fancy og urbane glass.

Mondur Christian Michelsensgate 5 Med en beliggenhet knappe 100 meter utenfor allfarsvei, er det lett å gå glipp av relativt nye Mondur. Sånn er det nå en gang, i Bergen. Den ligger mellom teateret og tinghuset, og er en bitteliten sak fyllt med skandinaviske små skatter fra merker som både Night og Day, Birger et Mikkelsen, danske Baum und Pferdgarten, norske Mette Møller og like norske Taule. Alle hvis målgruppe trolig ligger et sted mellom fjortiser og pensjonister. Dere unge damer, altså. Legg neste tur til Mondur.

2 1

Fincken Fra å gå fra et sted for hovudsakelig homofile og bifile mennesker, har Fincken åpnet sine dører, enten bevisst eller ubevisst for store deler av hipster-miljøet i Bergen. Har fått høre fra flere hold at this is the place to be on a Saturday night. Så om du sitter på et vorspiel og lurer på hvor turen skal gå videre, så foreslå Fincken for vorspiel gjengen. Kan være du blir offer for flere slibrige kommentarer, men de blir nok fort motbevist om dere velger å ta turen. God musikk, spennende mennesker og ØL ØL ØL!! Antonio Stasi Lille Øvregaten 4 I disse digitale speilreflekstider er jo alle og enhver fotografer, og selv om det nok er et fåtall som vet forskjellen på ASA og ISO, syns nok mange det er kjekt med små kameradupeditter og gamle blitser og sånt. Antonio Stasi sin butikk ligger der ved Fløibanen, og har opptil hundre år gamle kameraer og annet fotostæsj. Bittesmå kameraer, og kameraer som ligner på browniestykker, og Rolleiflex og Hasselblad. M-m-mmm!

3 1

Contra Er ikke så lenge siden Contra var å finne på vår topp 5 barer i Bergen. Og nå er de her igjen. En fin og rolig bar, hvertfall på dagtid. Stabilt og godt internett er tilgjengelig, kaffi i alle slags farger og fasonger. På onsdager gjemmer de lime rundtom i baren, finner en en lime, ta den med i baren og du får et tilbud en ikke kan si nei til. Har funne opptil 4-5 stk på en kveld, så det er nok til alle. Det er aldri cover på denne baren, og de har et utsøkt møblert røykeområde. Landmark Utenfor står det Bergen Kunsthall, men ikke bli redd. For her er det bare snille mennesker! Tror jeg. Uansett, om dagen er det en fin og estetisk kafé, med en touch av det kunstneriske. Men på kveldstid tar det av. Ypperlig dansegulv, frekt interiør og KICK ASS musikk, gjør dette til et utested som absolutt er et must på hvilken som helst vellykka kveld.

BAR: ivar nesheim

Skomakerhuset Torggaten 11 Jeg syns det er så kult når folk snakker om frisøren sin, skomakeren sin, eller0 skredderen sin (okey, det siste hører jeg sjeldent). Men det er ikke så dumt, det med å ha en skomaker. Du er jo glad i skoene dine, sant, og av og til trenger de litt ekstra kjærlighet, og få av oss vet akkurat hva slags kjærlighet sko vil ha. Men det vet skomakere. Han i Torggaten 11, for eksempel, han er så søt og snill, og han reparerer gjerne skoene dine, vesken din eller sekken din, for en hundrings eller to eller tre.

4 1

Tennis Torgallmenningen 12 Etter å ha hatt et ok utvalg sneakers og kicks og sånt en stund, har Tennis åpnet underetasjen sin som viste seg å være full av klær. Et helt ok utvalg klær. Eller et litt kjipt utvalg klær. Med byens beste beliggenhet skorter det nok neppe på kundene, men det hadde vært litt chill hvis de hadde tatt inn litt freshere kicks og bare litt mindre basic-klær.

5 1

KONSERT: Caroline Lytskjold

1/2009

En lykkelig forening av Imsdal kildevann og fruktjuice

KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

Sats på meg.

SKIVER ANDREW BIRD Noble Beast (BELLA UNION/BONNIER AMIGO)

Hei alle venner av lidenskapelig og intens musikk for introverte sjeler! Det er ost, kjeks og te hjemme hos Beate, og hun har med seg den nye skiva til Andrew Bird. Det er et særegent uttrykk som preger skivene hans. Så også denne gangen her beveger vi oss mellom New Orleans småbandsjazz, irsk folkemusikk, americana og det mer paneuropeiske. Tyske Liedervals får smelte sammen med en sigøyners klezmer og lavmælt folk der det i neste øyeblikk rocker. Måten Bird vever sammen fiolinstryk, loops og isolerte gitarpartier er slående innsmigrende og vakker. Musikken og vokalen hans er minst like patosfylt og storslagen som en Jeff Buckley. Den er sår og sart, samtidig skjelvende smertefullt gjennomborrende. Stemningen over det hele er både storslagen, panoramisk og trist, sorgfull. Han varter også opp med sin karakteristiske stepping, håndklapping, risting og plystring en fugl verdig. Den flegmatiske stemmen og de alvorlige poetiske temaene, til tross, er dette nemlig ikke en nedstemt eller bedrøvelig plate. Først og fremst kanskje på grunn av hans skarpsindighet og klarsynte visjoner? Det er vanskelig å ikke la seg imponere over hans overveldende, oppfinnsomme ordforråd og kløktige rim. Jeg kan love deg at det å investere tid og energi i denne platen, gir mye tilbake til den som er villig til å ta ferden. Dog må det poengteres at forgjengeren Armchair Apocrypha og låter som “Armchairs”, foreløpig lyser med enda større kraft enn denne mer tilbakelente og introverte skiva. Så kanskje du skal starte der med de mer utadvendte låtene og grave deg videre hit etterhvert? Vil du likevel starte her skal du kanskje sjekke Effigy og Tenuousness aller først. En ny venn for Tom Mcrae og Ryan Adams-fansen? Jan-Olav Glette

ANTHONY HAMILTON The Point Of It All

Menneske, fryd deg! BRANDY Human (WARNER MUSIC)

Den aller første R&B-skiva jeg noensinne kjøpte meg var Brandys andrealbum Never Say Never, tilbake i 1998. Den gangen var jeg ganske flau da jeg smøg meg ut fra platebutikken, og nevnte selvfølgelig ikke for noen av gutta at jeg hadde anskaffet meg den nye skiva til hun som spilte Moesha på TV. I dag står jeg derimot stolt fram som mannlig Brandy-fan, og hennes nye skive Human tar meg også tilbake til Never Say Nevers fantastiske gullrekke av ballader og flotte Rodney Jerkins-produksjoner. Brandy dumpet jo som kjent sin gamle kompis for Timbalands magiske fingre på kritikerfavoritten Afrodisiac, men har nå søkt tilbake til sin nyslanke produsentvenn Jerkins, som sørger for hoveddelen av lydbildet på Human. Med en dødsulykke, broren Ray-J sin pinlige sextape-skandale og et falskt ekteskap i friskt minne, har Brandy hatt nok å tenke på de siste par årene, noe som tydeligvis har fått henne ned i kjelleren, og kjelleren er selvfølgelig stedet hvor man skriver best R&B. Savn, anger, svik, hjertesorg… you name it! 29-åringen Brandy har lite

glede å by på denne gangen, og ønsker i stedet å fortelle at vi alle bare er mennesker, og at vi alle fucker opp inne i mellom. ”Save me from myself”, ”I’m no super woman”, ”Embrace me”, ”I’m fragile and broken”, synger hun på tittelsporet, og slår fast at hun ikke er det perfekte dydsmønsteret hun hele tiden har latet som i karrieren sin, og som blant annet fikk henne til å lyve om et ekteskap som egentlig ikke var realitet, siden et barn (Brandy fikk en datter i 2002) utenfor ekteskapets lenker, ville se ”feil” ut for en artist som henne. Litt menneskelighet har aldri skadet en artist (hørte du det, Beyonce?), og dette gjør også at Brandy vokser i mine øyne. At hun samtidig fortsetter å imponere med det som er en av bransjens absolutt beste stemmer, skader heller ikke. I motsetning til den dansbare Afrodisiac, går det som nevnt svært rolig her, så er du allergisk mot ballader, er ikke dette noe for deg. Elsker du derimot flotte R&B-svisker som fungerer perfekt til kjærlighetssorg og deppedager, ser jeg ingen grunn til at du ikke burde anskaffe deg Human så fort som overhodet mulig. Mathias Rødahl

(WARNER MUSIC)

I 2003 slo, den da 32 år gamle, Anthony Hamilton ned som et lyn i soulverdenen med sitt fantastiske album Comin’ From Where I’m From, en skive som etter hvert solgte over en million eksemplarer, og som fikk mange av oss til å føle at vi endelig hadde fått en verdig arvtaker til soulguden D’angelo. Ganske ironisk egentlig, siden Hamilton var fast korsanger for D’angelos i hans fantastiske Voodoo-periode (han var blant annet med til Kristiansand da D’angelo spilte på Quartfestivalen i 2000). Sangeren fra North Carolina var et forfriskende pust med sitt sjuskete utseende, down to earth-holdning, hjerteskjærende tekster og fantastiske stemme, men da tiden kom for å følge opp suksessen, klarte Hamilton aldri helt å nå opp til den samme statusen han fikk med Comin’ From Where I’m From. Han forsvant rett og slett litt bort fra radaren, men har takket være en trofast tilhengerskare likevel klart å holde seg relevant nok til å stadig kunne slippe nye skiver. Denne gangen har Anthony barbert av seg det rufsete skjegget, stelt håret sitt og byttet ut den skitne singleten med silkeskjorte. Man kan trygt si at jeg var urolig. Greit nok at mannen faktisk er 38 år gammel nå, men silkeskjorte?! Musikkvideoen til den David Banner-gjestede før-

TRIST

stesingelen ”Cool” viser derimot at Hamilton fortsatt har selvironi så det holder, til tross for en noe slickere framtoning. Og selv om nettopp ”Cool” er en mye mer glad og jovial låt enn det man kanskje forbinder med Hamilton, byr skiva derimot på nok hjertebrist og tårer til å yte soulen hans rettferdighet. Den flotte og innledende ”The News” har en produksjon som like så godt kunne ha tilhørt sørstatslegenden Scarface, ”Hard To Breathe” gir meg deilige Comin’ From Where I’m From-déjà vu’s, og på skivas tittelspor viser Hamilton fram en mer moden side av soulmusikken sin, som faktisk gjør at silkeskjorta virker helt selvfølgelig. Anthony Hamilton lider dessverre av det farlige syndromet av å ha gitt ut en fantastisk skive i begynnelsen av karrieren sin, og klarer heller ikke denne gangen å matche gamle storheter. The Point of It All er likevel på ingen måte noen dårlig utgivelse, og kan lett regnes som en av fjorårets bedre soulskiver. Mathias Rødahl

BEST AKKURAT NÅ

ANDREAS TYLDEN FLUX Uncarved Block (ONE LITTLE INDIAN RECORDS/IMPORT)

Skiva der anarkistene pælma punken til fordel for obskur newwave og dansbar post-punk. Kjøp! CORRUPTED An Island Insane 7” Vasana 7” (H:G FACT/IMPORT)

Så til de grader undervurdert. De myteomspunnede japanerne blir bare bedre og bedre for hver sparsommelige utgivelse. NIHIL NOCTURNE Entheogen (N:C:U/IMPORT)

Perfekt for stusselige vintertider om du liker melankolsk depressiv black metal. THE BLACK LIPS Directions To See A Ghost (LIGHT IN THE ATTIC RECORDS)

Tjalla fra en annen verden - overraskende bra moderne psykedelia. AUTOPSY Horrific Obsession (PEACEVILLE)

Autopsy vender tilbake fra graven med ny 7”.

BRITNEY SPEARS Circus (LCC/SONY MUSIC)

Man må ta Britney for det hun er. Hun er en rendyrket pop-sangerinne, og skal i utgangspunktet lage musikk deretter. På sitt forrige album, Blackout, gjorde hun ikke det, og fikk overraskende støtte fra tradisjonelt kritiske røster. Albumet ble rost i skyene, og det haglet med femmere og det som bedre er. Nå er hun tilbake med ett nytt album, og har på dette tatt et merkbart steg tilbake til sine pop-røtter. For det første har Britney fått tilbake manageren som var med på å gjøre henne til det fenomenet hun faktisk er; Larry Rudolph. Mannen gikk i dekning under tiden da det sto til som verst med Britney-skan-

GAZA

dalene, men har nå tilsynelatende lagt de vanskelige årene bak seg. Ellers har hun også fått med seg låtskriver Max Martin igjen på låta ”If You Seek Amy”. Sangen minner tydelig om gode, gamle Britney: fjortiss-pop med en edgy vri. Men det holder dessverre ikke. Hovedproblemet med Cirkus er at plata åpner og slutter like fantastisk kjedelig. Albumet starter med singelhitene ”Womanizer” og ”Cirkus”, hvorav ingen hefter noe nevneverdig. Og på slutten faller det hele sammen, ved hjelp av noen grusomt flaue låter Britney selv har vært med på å skrive. Plata når absolutt bunnivå med den tårevåte balladen ”My baby”, en fantastisk klissete hyllest til hennes to sønner. Ugh. På midten finner man derimot et par høydepunkter! Verdt å fremheve er den suggerende house-flørten ”Unusual you” og fyllehyllesten ”Blur”. Låtene er henholdsvis produsert av Bloodshy & Avant og Danja for Danjahandz Productions, produsenter som begge var med på det fantastiske forrige albumet Blackout. Dessverre høres også begge låtene ut som om de heller skulle vært med der, for de står i alt for sterk kontrast til resten av albumet. Når hun slenger på ”Radar” som bonusspor, en låt fra Blackout, uten noen form for forandring, remix eller vri, så står det hele så alt for klart frem. Cirkus har landet i skjærsilden mellom Blackout og hennes fortid som sukkersøt pop-prinsesse. Dermed ender albumet opp som ett skikkelig kvasiprodukt, som du fort glemmer etter at du har hørt det gjennom. Det gjør ikke nevneverdig vondt å høre på, men det er langt fra positivt at ikke en eneste melodi sitter fast på netthinnen, når en av verdens største pop-artister har gitt ut album. Oda Lindholm CANNIBAL CORPSE Evisceration Plague (METAL BLADE/INDIE)

Merkelig nok, har jeg fulgt Cannibal Corpse hele veien fra debuten Eaten Back To Life fram til bandets nye bidrag til verden; Evisceration Macabre. Når jeg sier merkelig nok, viser jeg til en sterk ambivalens der mitt forhold til bandet har sine pro´s and con´s. På den ene siden snakker vi bandets mektige register av kremlåter, på den andre, Paul Mazurkiewicz tidvis irriterende sidrompa trommespill og bandets tendens til å skli ut i riff-o-ramaer uten mål og mening. Som med forgjenderen, Kill, har Erik Rutan (Hate Eternal) stått for produksjonen. En mann som forholdsvis klarte å blåse liv i bandet igjen etter å ha kjørt seg fast med et par ubrukelige utgivelser. Så. Hvordan låter Evisceration Plague? Jo, overraskende bra. Majoriteten av låtene holder tempoet nede med blytunge riff, og det liker en kar som meg. Problemet er bare det at det blir veeldig kjedelig i lengden. Når sjangeren er så til de grader utpult som en gammal østblokkhore, hjelper det lite å være ”verdens største death metal band”. Evisceration Plague er langt ifra en ny Tomb Of The Mutilated, men det er sabla godt å høre Cannnibal Corpse sette skapet på plass igjen spesielt med tanke på hva som regjerer der ute av deathcore, gore, slam og jeg vet ikke hva. Skrekk og gru. Minus for ræva cover. Andreas Tylden

JENNY WILSON Hardships! (GOLD MEDAL/PLAYGROUND)

By:larm-aktuelle Jenny Wilson, er verpeklar med nytt album i kjølevannet av årets bransjefestival. Med solodebuten Love And Youth i baktankene, var forventningene til denne skiva enormt høye. De tidligere

1/2009

TRENGER DU ET STED Å BO? FINN.NO

499,-

HYBEL.NO

0,-

samarbeidene med stadig mer anerkjente og populære Robyn på ”Konichiwa Bitches” og med The Knife på ”You Took My Breath Away”, gjør ikke forventningene noe mindre. Skal hun overta der Lykke Li slipper? Neppe. 33 åringen fra Malmö innfrir her aldri helt. Eksentrisk, trassig, sensuell og idiosynkratisk javisst, men noe av umiddelbarheten og det voldsomt iørefallende og muntre i melodilinjene fra singlene ”Summertime”, ”Crazy Summer” og ”Let My Shoes Lead Me Forward” er lagt til side dennne gangen. Paradoksalt nok er hun nærmest i en låt titulert ”Only Here For the Fight”. Men det er fremdeles både frodig og hypnotiserende både hva gjelder tekst og melodi. Da den misforståtte, men i ettertid delvis genierklærte Talking Heads inspirerte new wavegruppa The First Floor Power ble lagt til side, beveget hun seg bort fra indiepoppen og over i mer av et trendriktig elektropoputtrykk, som har vunnet frem med stigende kraft de siste årene. Vi befinner oss fortsatt her et sted med Kate Bush arty popidealer og PJ Harveys instendinge pågåenhet over et overveiende elektronisk lydteppe. Men det er en noe alvorligere og mørkere atmosfære denne gangen. En artigpetter av en journalist skal ha døpt musikken for rhythm and art, og betegnelsen er ikke helt ueffen den. Om man da altså bare tar høyde for det mer mollstemte, mer stillferdige og mindre direkte i uttrykket til Hardships!. Dog skal det sies at Wilsons musikk aldri blir vanskelig eller virkelig sær, bare litt annerledes fra røkla. Intelligent popmusikk som denne gangen dessverre aldri riktig løfter. Jan-Olav Glette

BEST AKKURAT NÅ

LETER DU ETTER LEIETAGERE? FINN.NO

245 / 499,*

HYBEL.NO

0,-

* Gjelder for Trondheim ** Gjelder for Oslo. Priser hentet fra Finn.no 04.11.2008.

MATHIAS RØDAHL GINUWINE My Last Chance (WARNER MUSIC)

Ja, det er virkelig Ginuwines siste sjanse, men med denne BryanMichael Cox-låta og Timbaland tilbake ved sin side kan store ting skje. TANK Wanted (BLACKGROUND/UNIVERSAL MOTOWN)

Mannen med det tøffeste navnet i R&B, og kanskje hele verden. Og han vil ha... deg! BRANDY Human (WARNER MUSIC)

Jeg kunne ha plukket ut en av de mange og flotte låtene som ikke kom med på ”Human”, men det glimrende tittelsporet summerer opp det meste, gjør det ikke? BRUTHA Anymore (DEF JAM/UNIVERSAL)

Er Brutha det nye 112? Let’s hope so. Og ja, gutta er faktisk brødre. Hjerteknuste brødre that is. PLEASURE P Say Yes (ATLANTIC/WARNER MUSIC)

Det eneste relevante medlemmet i Pretty Ricky har gått solo, og man savner ikke akkkurat Slick’Em.

KEYSHIA COLE A Different Me (UNIVERSAL)

At realityprogrammer kan gjøre underverker for kjendiser, er ingen hemmelighet, og i Keyshia Cole

3 48

1/2009

sitt tilfelle har dette absolutt vist seg å stemme. Etter at hennes show The Way It Is begynte å rulle på amerikanske TV-skjermer, fikk sangerinnen fra Oakland uventet mye oppmerksomhet, godt hjulpet av sine særdeles ghetto slektninger. Faktisk er showet det mest sette i TV-kanalen BET sin historie, noe som også gjorde utslag da hun i desember slapp albumet A Different Me, som debuterte med imponerende 322.000 solgte eksemplarer i sin første salgsuke. Men suksessen skyldes selvfølgelig ikke bare det private innblikket i Coles liv, hun er også en svært dyktig sangerinne, som til tider slår til med fantastisk låtmateriale. På A Different Me, virker det som om den ellers så klassiske R&B-sangerinnen forsøker å nå et bredere publikum, noe hun i mine øyner ikke helt takler. Skiva åpner med swing/jazz-låta ”Make Me Over”, som mer høres ut som noe man hadde forventet seg fra Christina Aguilera, mens ”This Is Us” er den obligatoriske Stargate-kopien som følger med på alle R&B-skiver, der man ikke har hatt råd til å betale de hitskapende nordmennene. Hovedproblemet med denne skiva er likevel at innholdet er så sinnsvakt intetsigende. Der Keyshias to første album hadde standout-låter i bøtter og spann, byr A Different Me kun på bleike kopier av disse, eller spor som er helt anonyme. Ikke en gang duetten med hennes gamle lekeonkel 2Pac, kan redde denne skiva fra å bli et relativt stort gjesp. Last heller ned siste sesong av The Way It Is, og få deg en god lættis av Keyshias hoodrat-mor, Frankie. Mathias Rødahl KRISTIN ASBJØRNSEN The Night Shines Like The Day (UNIVERSAL)

I 2006 ga Kristin Asbjørnsen ut sitt første soloalbum, Wayfaring Stranger, etter flere år som medlem av gruppene Dadafon, Krøyt og Kvitretten. Forrige album bestod av en samling spirituals, tolket og improvisert av Asbjørnsen selv. The Night Shines Like The Day er hennes første soloalbum med helt egne sanger. Og Kristin skriver fine sanger. For all del. Påvirkningen fra tidligere omtalte spirituals er fremdeles tydelig tilstede, og denne stilen kler stemmen hennes godt. World-musikk representeres med flere elementer, som for eksempel det afrikanske instrumentet konting og direkte i store deler av komposisjonen. Musikken er formet av Kristin Asbjørnsen selv, og hennes stjernelag av musikere: Tord Gustavsen, Svante Henryson, Olav Torget, Knut Aalefjær, Jostein Angsnes og Sizwe Magwaza. Sammen har de kommet frem til en salig blanding av sart jazz, afrikanske toner og tilbakelent pop. Og det funker for så vidt fint hele veien, men det blir også ganske kjedelig etter hvert. Alt er veldig riktig her. Musikerne er vanvittig gode, Asbjørnsen selv har en mektig stemme med klar musikalitet og forståelse for det hun synger, men alt forsvinner i det faktum at denne plata aldri tar helt av. Du blir aldri revet med for alvor, du sitter ikke igjen med den samme gåsehuden som fra Wayfaring Stranger, og det er rett og slett vanskelig å skille flere av sangene fra hverandre. Når Nils Petter Molvær dukker opp som gjestemusiker på låta ”Moment” kan jeg heldigvis innrømme at jeg ble grepet, men man kan jo spørre seg selv om det var pga. Molværs nydelige trompetspill, eller fordi sangen i seg selv var så vakker. Jeg tror dessverre det var det første. Alt i alt fremstår dette som en plate, som i all for stor grad hviler på det faktum at det er en flinkisplate. Problemet er at alle er like flinke, og det er sjelden noen får skinne skikkelig i lyset alene, deriblant Asbjørnsen selv. Dette tviler jeg sterkt på at er tilsiktet, for i bunn og grunn er jo dette et soloalbum, og ikke et bandprosjekt. Asbjørnsen drukner i arrangementene og fremstår fort som litt pregløs, noe hun for all del ikke er. Som sagt er dette

et fint album. Til og med vakkert av og til. Du tar ingen skade eller lidelse av å høre på det. Men det er fort glemt. Det samme kan man ikke si om Wayfaring Stranger, og det er jo litt trist å ta ett steg tilbake på sitt første virkelig rendyrkede soloalbum. Oda Lindholm

BEST AKKURAT NÅ

JØRGEN NORDENG JOEY FEVER Nuh Follow Dem (WHITE LABEL)

Og der leverer han endelig en duganes låt. Peis på med mere 80-tallsdeejaying, du, dropp loversvibbene. MAIKAL X Best In You (ROCK’N’VIBES)

Om Maikal X lever opp til forventningene jeg har etter denne er Nederlenderen det nye STORE. SHAGGY Bad Man No Cry (BIG YARD)

Dæven, Delfonics-samplet funker, og Shaggy leverer sin feteste crossoverlåt ever. YT Heat Seeking Camera (NECESSARY MAYHEM)

Briten følger opp fjorårets største europeiske hit, ”Police In Helicopter” av Million Stylez, og er i storform om dagen. JIGSY KING 2009 (WHITE LABEL)

Mest for de var så sjukt usannsynlig at gammern skulle komme tilbake med noe fett i det hele tatt.

M WARD Hold Time (4AD/PLAYGROUND)

Det var først når han ga seg hen til 1950-talls pop sammen med skuespillerinnen Zooey Deschanel, han gikk over i den bredere kulturen. Paste Magazine utnevnte skiva Volume One som 2007’s aller ypperste. Men at det likevel er på egen hånd han musikalsk sett står sterkest. Det kan jeg love deg. Og vet du ikke det ennå, er det på tide å ta en dypdykk i arkivene. Blant de mange beundrerene og bidragsyterene, finner man folk som Neko Case (uten både Her Boyfriends og The New Pornographers), Jim James fra My Morning Jacket og Howe Gelb fra Giant Sand. Denne gangen er det Tom Hagerman fra DeVotchka og Lucinda Williams som føyer seg til rekken. ”I wrote this song just to remember the endless, endless summer and your laugh. Hold time / Hold time.” Crooner altså, vår mann over et skranglete og oppstemt sett av strengeinstrumenter, keyboard og perkusjon som kan minne om vennen og mentoren Jason Lytles egen Grandaddy. Denne parallellen til ”Summer Here Kids” finner man i form av tittelkuttet og førstesingelen ”Hold Time”. I neste øyeblikk er vi over i mer kjent og dempet terreng med en lavmælt blues. Det er den avslappede og rolige musikken som er M Wards terreng tross at her er nok midtempolåter, og at den vennlige og harmoniske atmosfæren kan få oss til å tro at musikken er roligere enn hva den egentlig er. Det er nemlig driv og fremdrift også i uttrykket til mannen fra Newsbury Park. M Wards musikk står med solid fotfeste i amerikansk tradisjonsmusikk. Det være seg countryfolk eller eldre blues, men

Hold brillan!

Svart sats MONOLITHIC Black Science (ROGGBIF/MUSIKKOPERATØRENE)

Jess. Ventetiden er over for oss som har hatt den store glede av å se Monolithic live. Et monster av en duo uten særlig nåde for hverken mottager, eller seg selv. Fra scenen har de de to siste åra imponert stort og garantert sprengt en trommehinne eller to. Mine inkludert. Her snakker vi altså om et kakofonisk inferno der ekstrem metal, improvisasjon, pling-plong-jazz og støy møtes i stygg, stygg forening. Liveformat er èn ting, men hvordan er det med disse banda på plate? Som regel like kjedelig som en trist tur på byen en lørdagskveld. Etter mye gnukking i studio (grøss), har overgangen vært svært så vellykket som den kan bli. Med Black Science

sneier altså også innom melodisk indie her og der. Den er mange ganger vemodig, klagende, bittersøt, men også lengselsfull og optimistisk. Elskverdig og mildt. Låtene hans fremstår ofte i like stor grad som en form for skisser som fullendte verk. Og nettopp her ligger sjarmen. Musikken er som hentet fra en annen tid, med andre innspillingsmetoder og et betydelig mer analogt innspillingsutstyr. Så har også M Ward selv sagt at det er innspillingene og innspillingsmetodene fra 1930- og 1940-tallet, som er hans store inspirasjonskilde. Den nesten avsluttende duetten med Lucinda Williams er bare praktfull. Når hun svikter på sin egen skive, trår hun her til med fullt monn i vakker samklang med sjefen selv. Jan-Olav Glette MASSHYSTERI Vår Del Av Stan (NY VÅG RECORDS/IMPORT)

Svensk musikk er som regel mye bedre enn norsk musikk, og hvorfor det er slik, er ikke godt å si. I dette tilfellet, Masshysteri (tidligere The

holder trommeslager Kenneth Kapstad og gitarist Stian Westerhus ikke et eneste fnugg tilbake. Det er høyt, det er brutalt og det er fett som faen. Om man skal ta klisjeer til bruk, må det være noe som ”en dampveivals i full fart nedover en bakke uten bremser”, men slikt prat holder vi oss for gode til. Vi gjør det enkelt; Tenk deg Noxagt, Meshuggah, Lightning Bolt, Jazkamer, John Cage og Morbid Angel på crackfylla sammen. På husfesten til Charles Manson. Med en kniv på strupen. Om ikke pose og sekk - endeløse mareritt og en jævlig drøy lytteropplevelse. Ikke like bra som live, men close to. Andreas Tylden

Vicious), et svensk band milevis over hva norsk punkrock soser med om dagen. Ikke noe tull. Ikke noe gjøgleri. Rett på sak. Her snakker vi elleve låter sunget på morsmålet spekket med alle riktige detaljer på plass. Tidsriktig for å si det mildt. Klassisk svensk kängpunk ala Ebba Grön møter tidlig amerikansk punkrock ala The Wierdos med en god dæsj new-wave for å blidgjøre dansegulvet. Gode refreng som skapt for allsang, edgy skranglegitarspill og rullende trommer hverken for lite eller for mye av det gode. For å sikre seg en plass utenfor samlebåndet av lignende band, drar de inn i låtskriveriet gode doser sekstitallsrock og låner tidløse elementer fra rockehistorien. Med hell tørr jeg påstå, for fallhøyden er livsfarlig høy. Skal man arrestere svenskene for noe som helst, må det være å følge litt vel med i tiden, for gudene må vite hvor mange forskjellige sjangere disse folka har vært innom i løpet av de siste åra. Nå er det hølete militærjakke, new-wave-sveis og skitne høyavannsbukser som gjelder. Kankje det er mangelen på skam som gjør våre venner i øst

så mye bedre enn oss? Uansett, et vel bestått forsøk på et dypdykk bakover i tid uten at det låter verken teit eller flåsete. Bra jobba. Andreas Tylden NAME Drum (ECCENTRIC/UNIVERSAL)

La oss ta det første først. Name kan skrive låter og har et godt musikalsk øre. Gutten lener seg på en musikkhistorisk haug av godteri og han gjør det stort sett med bravur. Hva han ikke kan, bortsett fra å time albumet sitt riktig? Det presserende svaret Drum gir oss er at han ikke mestrer å være en oppriktig, dyktig vokalist. Jeg sier ikke at en god stemme er et must for en god sanger. Jeg mener bare at det er døvt når stemmen gjør at en vokalist høres direkte tilgjort ut. Og Name oser til tider av tett tilgjorthet. Lengst ned registeret høres han dansk ut. I falsett høres han ut som en Prince-parodi. Mellom der går det sånn passe. Singelen “Hand Me Down” var et deilig upretensiøst pust i all sin herlige happy-go lucky- enkelthet og funker overraskende godt

Langweekend inkl tre dagers SkiPass og overnatting fra kr 1090,-/pers* * Priseks. gjelder uspes overnatting tors–søn. Min. 4 pers.

1/2009

ennå, spør du meg. “Get Along” nærmer seg magisk og “City Lights” er et utmerket stykke håndtverk. Det er liten tvil om at det funker når det funker. Men den samme enkeltheten som gjorde “Hand Me Down” frisk, tar “Alphabet Love” irriterende langt. Prince-coveren “Darling Nikki” balanserer mellom frekk og platt, og ender i sistnevnte kategori, mye på grunn av den nevte tilgjortheten og det på tross av en overraskende fet produksjon. Åpningssporet “Shock! Blow!” gjør det virkelig ikke for meg og “Latest Fad” er skrekkeksempelet på Names mangler som sanger. Legg til en god del fyllstoff som fungerer sånn halvveis, og du har et album. Et velprodusert et sådan, som desverre bæres av en artist uten stemme til å bære verken sin egen swagger, sine egne låter eller albumet han har lyst til å lage. Andreas Øverland

BEST AKKURAT NÅ

dreas Kissers særegne gitarspill, et par thrashutbrudd her og der, samt bandets notorisk banale ”fuck-the system” lyrikk. Med det, sitter man igjen med middelmådig metalcore av dusinvaren. Ikke spesielt flatterende for noen, vil jeg si. Her stakk fjorårets bedre halvdel, The Cavalera Cospiracy, av med med seieren. Tross dusinvare der i gården, også. A-Lex er langt ifra dårlig, bare dørgende kjedelig og håpløst passè. Klart det, for det er jo dernest umulig å overgå Chaos AD hva moderne metal angår. Og det tror jeg nok gutta er såre klar over. Det burde de være. Er du Sepulturafan, kjør på. Men for all del, hopp over de orkestrale låtene mot slutten av skiva. Jeg ser for meg Kisser, Paulo og de andre folka (hva de nå heter) nikke i utopisk entusiasme over hvor fett det låter. Not. Siste låta er fet, da! Andreas Tylden SHANE “JUKE BOXX” BROWN Silent River (GREENSLEEVES/INDIE)

Nylon (GREENSLEEVES/INDIE)

Juke Boxx-labelen har utmerket seg de siste 3-4 åra som kanskje den aller stødigste leverandøren av reggae og dancehall, spesielt førstnevnte. Mannen bak heter Shane Brown, og er pålitelig som et sveitsisk kvartsur. Samlealbum dedikert til en eneste rytme er stort sett utradert fra markedet etter dot com-krisa, Juke Boxx er unntaket. Det taler for seg selv, og nå slippper Greensleeves en real 1-2- punch. Kombinasjonen er høstens vakreste reggaeeventyr, Nylon, og en av 2008s feteste dancehall-krypere siden... tja, Shane Browns Warning Riddim, nemlig Silent River. Begge holder enda langt inn i det nye året, og spesielt Nylon vil nok få forlenget liv, da den har et knippe usedvanlig sterke låter. Ikke bare fra Morgan Heritage, som vanligvis redder one drop-affærene hans heller (her representert ved eldstebror Peter). Alltid kvalitetsbevisste Tarrus Riley fjerner siste rest av tvil om hvem som er den beste reggaesangeren vi har per i dag på ”Start A New”, men det hadde vi venta. Nokså overraskende er det derimot den upålitelige tullebukken Sizzla som er snakkisen her. Han har tydeligvis kost seg enormt i Santiago, for på ”Chillin In Chile” har han en fargesprakende og engasjerende delivery han ikke har hatt på mange år. Konshens var fjorårets nykommer, også her, mens Busy Signal viser at han gjør sosialt bevisst rootsmusikk like lekende lett som alt annet. Silent River er på sin side en av disse snikende dragerytmene som kryper avgårde nederst på BPM-stokken, og gir mere rom til vokale krumspring og punchlines enn andre dancehall riddims. Høydepunktene fra Mavado og Vybz Kartels mye omtalte beef er på denne, og selv om Mavados ”Dem A Pree” er flott, er ikke dette kremen av kruttet. Det er morsomt å registrere at på noen rytmer er det som om alle artistene vet at de har med en klassiker å gjøre, og oppfører seg deretter. Dermed får boybandet Voice Mail levert fra seg noe anstendig for en gangs skyld, mens Busy Signal ser den og høyner med en. Serani og Demarco er alt vi elsker med den nye autotune r’n’b-infiserte dancehallen, og førstnevntes Tracy Chapmankniks i stemmen gjør han ikke mindre likanes. Og enda er det en liten neve med bangers her. Folk sutrer over at dancehall og reggae ikke er det som det en gang var. Her er motbeviset. Jørgen Nordeng

5 JAN-OLAV GLETTE BLANK DOGS On Two Sides (SACRED BONES RECORDS/IMPORT)

Herlig manisk og anspent lofi indie pop med tydelige spor av både Brian Eno, Wire og the Fall. JOHANN JOHANSSON Fordlandia (4AD/PLAYGROUND)

Slående behagelig og avslappet musikk med anstrøk av Arvo Pärt og Gavin Bryars samtidsmusikalske verker. JAMES YUILL Turning Down Water For Air (MOSHI MOSHI/TUBA)

The Postal Services gir oss en herlig dose bittersøt indietronika med anstrøk av folk. Drømlikt, godlynt og passe vimsete. HEADLESS HEROES The Silence Of Love (FARGO/INDIE)

Neddempede og flotte covere av kultartister som The jesus and Mary Chain og Nick Cave. D. LISSVIK 7 trx + Intermission (INFORMATION/INDIE)

Her er det snakk om balerisk eleganse, men mer betydelig, folkelig og utadvendt enn norske åndsbrødre som Lindstrøm.

FOTO RUNE BENDIKSEN

TOMMY TEE Three The Hard Way (TEE PRODCTIONS/C+C)

1/2009

(SPV/VME)

JInnledningvis må det innrømmes at jeg datt av lasset da bandet gav ut det ”genierklærte” albumet Roots. Mest i protest mot de grusomme nu-metalriffa og jungelgjøglinga fra en annen verden. En tjalla jam som gikk galt. Fryktelig galt. En utgivelse som, overraskende nok, pissa på sine forgjengere med gyllen grotesk glans. Nok om det. Med null originalmedlemmer igjen i stallen, begir ”Sepultura” seg ut i konseptualitetens farlige verden baserert på boken ”A Clockwork Orange”. Originalt. A-Lex låter tidvis ganske så tøft med tilløp til mye fete riff, catchy hooks og, øh, sinnamann-aktig Max Cavalera vokal. Problemet er bare det at det blir vanskelig å erkjenne platen for det den er, uten å tenke for mye på kremskivene gitt ut før ovennevnte makkverk. Det er også et fatalt faktum at trommeslager Igor Cavalera har takket for seg. Det høres. Det er kun bruddstykker av gammel storhet igjen i form av gitarist An-

TEE I SKUDDET Norsk hiphops ansikt utad er tilbake. På alle måter. Etter en god del ventetid, lite produktivitet og lite moro er Three The Hard Way uten tvil et steg i jævlig riktig retning. Tommy Tee har ikke mista særpreget og høres fortsatt ut som seg selv. Like mørk og med like rå trommer som i glansdagene, men med en synthakkord eller fem ekstra og mer Loudmouf Choir. Morro det. Viktigst av alt er dog at skiva inneholder et knippe jævlig sterke, fullendte låter, og ikke bare tilfeldige vers over tilfeldige produksjoner Fra Jeese Jones’ close-to-kult-låt “Drabant” via flotte “Flashback” (nei, ikke den) med Lord Tariq til

SEPULTURA A-Lex

et Ken Ring-spor som strengt tatt bør debatteres i et eller annet høykulturelt organ, er fokus på rett sted. Legg til “Everybody Knows”, landets mest funny låt på et par år (another day/ another euro) og at Gatas faktisk leverer treårs-beste så snakker vi finfin utgivelse. Ok. Sam-E, Lazee og Tash er ikke de mest interessante folka jeg veit om for tida, men et par hyggelige produksjoner redder dagen sånn tålelig, der også. Tommy selv mener 2009 kommer til å bli Tee Productions’ år. Jeg har trua, jeg. Særlig med Son Of Lights vanvittige “Off That” i bakhodet. Andreas Øverland

og være substansiell. Og det er på langt nær den eneste sjelsettende musikkopplevelsen på denne boksen. Denne dokumentasjonen av epoken med det myteomspunnende, sentrale og eklektiske plateselskapet Factory Records er på mange måter forbilledlig med sin kronologiske gjennomgang av utgivelsene. En finstemt sammensetting av de virkelig store og populære artistene, med de mindre kjente perlene. Plettfri er den dog ikke, fordi den utelukker ESG av rettighetsårsaker og utelater Tony Wilsons favorittlåt “Atmosphere”. Men hvem eller hva er perfekt?! Vi får også bli kjent med de som møtte en mer ublid skjebne, eller, ikke var like utholdende i sin streben etter fame and fortune. Og verdien her ligger også i å få ta del i artister som Stockholm Monsters, The Distractions, The Names og The Wake. Mye smektende fine greier å grave seg ned i. Tilfeldigvis har reutgivelser med nettopp disse bandene, vært et av mine prosjekter det siste året. Oppildnet av Joy Division-filmene har jeg her funnet mer gammel fersk vare å fordype meg i og gledes over. Når vi også får kjennskap til Quanda Quango, 52nd Street og X-O-Dus skjønner vi at karakteristikker som europeisk funk ikke var hentet ut av løse luften, og ser at selskapets interesse for såkalt svart musikk stakk dypere og var tilstedeværende lenge før de utsvevende ravedagene. Likefullt er det jo mer den bleke, anemiske og mørke synthmusikken som får prege starten og synes som røttene til dette selskapet. Kanskje var ikke alle like åpenbart talentfulle som nestorene Joy Division/New Order, A Certain Ratio, Orchestral Manouvers In The Dark, Durutti Column eller Happy Mondays, men her er heller ingen ordentlige blødmer slik som fort ellers kan avsløres på denne typen samlinger. Tunnelvisions “Watching The Hydroplanes”, for eksempel, har gitt meg musikkkick jeg sjeldent har om dagen. Den desperate og heftige energien til Joy Division og Factorys aller første opptak “Digital” med sine epileptiske sanseangrep, kler oppfølging av Cabaret Voltaires messende “Baader Meinhof”. Stilt opp slik gir de oss et tidsbilde og en opplevelse av en fjern fortid der undergrunnsmusikken var både fryktinngytende, spennende, konfronterende og ekstremt bra. I dag er det altfor langt mellom slike provokasjoner, slik man også må lete med lys og lykter der plateselskapene ikke lar markedet spille betydelig større innvirkning på signingspolitikken. Samlingen er så bra at den nesten får et svorent carpe diem menneske som meg selv, til å bli både sentimental og nostalgisk. Ikke dårlig bare det. Jan-Olav Glette

V/A Factory Records Communications 1978-1992 (WARNER MUSIC)

Åpningskuttet “Digital” er noe av det råeste stykket musikk jeg noen gang har hørt. Like intens og berørende i dag som første gang jeg hørte den. En heftig påminnelse om at musikk kan handle om død og liv

FLER ANMELDELSER

WWW.NATTOGDAG.NO

Torsdag 2. Juli Bergenhus Festning Koengen

Kr 650 + avgift. tlf 815 33 133 www.billettservice.no billett & hotell 09901 Presentert av Bergen Live og Live Nation

Mediepartner

Student? STUDENTKONTO

gjør det lettere for deg å handle bøkene akkurat når du trenger dem. Fagbøker er en av våre spesialiteter, samtidig som vi har 50.000 titler av all slags litteratur å velge fra. STUDENTKONTO Kjøp bøkene nå, betal i mars. Studentkonto opprettter du samtidig som du bestiller bøkene dine og er et eget betalingsalternativ på haugenbok.no AVBETALING Rentefritt og uten pristillegg fra kr 200,– pr. mnd. på kjøp over kr 750,– FAKTURA følger sammen med bøkene – 21 dagers betalingsfrist. Uansett betalingsmåte – ingen pristillegg. Vi gir rabatt på mange norske lærebøker utgitt før 2008. Bøker vi har på lager sendes samme dagen som vi får ordren din. Ordrer fra og med kr 198,– fraktfritt i Norge. På ordrer under kr 198,– er det porto kr 29,– Din bokhandel på nett – haugenbok.no

ILIOS kommunikasjon AS

Haugen Bok • Postboks 175, 6101 Volda • epost@haugenbok.no • Tlf 70 07 45 00

.NO

ÅR!

haugenbok.no

ENBOK

TTBUTIKKE E N N

UG A H

Dere bør ha fått en hundre lapper for den annonsen der.

FILM APPELSINPIKEN Regi: Eva Dahr I rollene: Mikkel Bratt Silset, Rebekka Karijord, Emilie K. Beck, Annie Dahr Nygaard og Harald Rosenstrøm ”Går det an å føle to svært motstridende ting på en gang?” Det er spørsmålet jeg satt igjen med. Uttalt i et mollstemt toneleie, tungt påvirket av Torbjørn Harrs kreftfremkallende voice-over. Som kverner ut en uendelig harang Gaarder-prat. Sikkert ment som et fyrverkeri av filosofisk overskudd. Men som i stedet blir et veritabelt rakettangrep mot filmen selv. For på den ene siden forlater man kinosalen i småsjokka tilstand etter å ha sett den norskeste norske filmen post millennium. Klønete skuespill, keitete replikker, klossete enkeltøyeblikk. Banket ut i et vassentfilosofisk limbo av Josteins retoriske høyrehook. Men samtidig, som spørsmålet innledningsvis indikerer: På tross av alt dette gjør Appelsinpiken et varig inntrykk. Det er noe i den ufortrødne, barnlige og amatørmessige stilen som kler tematikken – Den Store Kjærligheten – irriterende godt. Ung kjærlighet og ung død. Posthumant fortalt med innlevelse og følelse. Det skal en stålbeslått sjel til, for å kverulere over slikt. Appelsinpiken legger altså hodet på blokka. Så ydmyk at skarpretteren ikke får seg til å heve øksen. For å være ærlig, fortsatte dessuten filmen å leve i meg lenge etter at jeg så den. Selv om det er smått pinlig å innrømme det. Derfor er det ikke bare medlidenhet som gjør at man dropper slaktet her. Dårlig og/ eller god? Se og døm selv. Gaute Brochmann Premieredato 27. februar

GRILLET AV FROST FROST/NIXON Regi: Ron Howard I rollene: Frank Langella, Michael Sheen Noen filmregissører kaller seg kunstnere. Pensler nennsomt sin signatur på hver scene. Arbeider med kontinuitet i skaperverket. Bestemt smak. Helhetlig livsverk. Mens andre velger en annen tilnærming. Ron Howard tar det tilbake til Hollywoods gullalder, og jobber som regissør. Ferdig med det. Jeg oppfordrer enhver leser til å finne den røde tråden gjennom Willow, Apollo 13, How the Grinch Stole Christmas og A Beautiful Mind. For å ta et lite utvalg. Utover at ingen av dem er mer typisk Howard, enn den andre. Og at de alle er kommersielt vellykkede. Til tross for at utgangspunktet egentlig ikke tilsier noen selvfølgelig suksess. Dette er også historien om Frost/ Nixon. Et TV-intervju som oversettes til et skuespill. Og et skuespill som blir til en film. Med en slik selvfølgelighet og avslappet eleganse at det nesten er lett å glemme at det faktisk kunne vært gjort på andre, og mest sannsynelig langt mindre vellykkede, måter. 1977, noen måneder etter Watergate: Richard Nixon tørster etter politisk comeback. Han har ikke innrømmet noe som helst, utover, som verdig statsmann, å ta ansvar for andres feil. Amnestiet er sikret, men stemningen i folket er fortsatt harsk. Så for å renvaske seg, beslutter han å la seg intervjue. Av den britiske komikeren, playboyen og talkshowverten David Frost. Et langt mer behagelig alternativ enn beintøffe politiske journalister, som svinger sverdet på vegne av et samlet liberalt Amerika som lukter blod. Resultatet ble et intervju, fordelt over fire episoder. Vi skal ikke røpe for mye, utover at dette ble den mest sette TV-begivenhet i USAs historie. Og at temperaturen ble noe høyere enn en vanlig kveld hos Grosvold.

Et godt utgangspunkt for en film. Som lett kunne bli unødvendig detaljfiksert, i overkant pratsomt, overfokusert på medienes makt, og i det hele tatt ganske flatt. Men slik gikk det ikke. I en behersket, rolig dokudrama-stil tegner Howard ut dette som en ren duell. En boksekamp uten hansker. Der to menn setter sine profesjonelle karrierer på spill. I et verbalt basketak der bare én kan gå seirende ut. Dette er den ene, bærende idéen. Og absolutt alt som skjer i filmen underbygger den. Utvalg av personkarakteristikker. Birollene. Den kompakte filmatiske formen: Alt haler og drar i samme retning. Det høres enkelt ut, men veldig mye såkalt seriøs film lider desperat under, at de forsøker å si altfor mye. Frost/ Nixon nøyer seg med dette ene. Et stramt fokus Howard langt på vei arvet ferdig innpakket fra dramatiker/ manusforfatter/ med-produsent Peter Morgan. Sammen med to skuespillere som allerede hadde nytt stor suksess i teatervarianten og kjente karakterene inn og ut. Og selvsagt et lydteam, filmfotografer og scenografi av ypperste klasse. Men dette er altså ikke noen nedvurdering av Howards rolle i produksjonen. Det er en hyllest. Til ham, og hans måte å lage film på. For akkurat som dandyen Frost i filmen har sin ene spesialkompetanse, TV, er Howard en filmisk begavelse. Han dirigerer, korrigerer og dramatiserer akkurat nok til at to fenomenalt gode og dype personlige portretter kommer til live i en politisk film som er historisk interessant, veldig morsom og oppriktig spennende. Alt som er gøy med å gå på kino. Gaute Brochmann Premieredato 13. februar

BIENES HEMMELIGE LIV Regi: Gina Prince-Bythewood I rollene: Dakota Fanning, Queen Latifah, Alica Keys, Jennifer Hudson Dynamikken i denne filmen er slik: Kjemper mot tårene, gir, etter, griner, hylgriner!, kjemper mot tårene, gir etter… osv. På lerretet. Og i salen, skulle jo tro. I en utrolig søtladen honninghistorie. Med giftig brodd. Som flittig pløyes inn i publikums nervesentre: Vi serveres barnemishandling, døde foreldre, rasistisk fornedrelse, ulykkelig kjærlighet og først og fremst sexisme og kvinnekamp, opp og i mente. Bienes hemmelige liv er basert på boken ved samme navn, og fremstår som en typisk lusen adapsjon. Hele filmen reduseres til en serie enkeltøyeblikk; muligens velfungerende i romanform, men som her føles løsrevne og fragmenterte. Som igjen gjør rytme og moment, hakkete og uharmonisk. Symbolsk overmettede hendelser og gjenstander kommer på løpende bånd, men avspises med noen få tilmålte minutter. Og et kostebinderi av karakterer som sikkert hadde nok

albuerom til å bli sprell levende og nyanserte i boken, krympes her til typer; svinebundet av formatet. Filmen er nok tenkt som en blanding av Stekte Grønne Tomater og Purpurfargen, men slik ble det altså ikke. Til det er manus og regi simpelthen for dårlig. Skjønt: En komedie er god så lenge du ler. Og hvis du mener at drama, ut ifra tilsvarende logikk, er vellykket straks man sitter rødøyd med klumpen i halsen, vel, så er nok dette din film. Gaute Brochmann Premieredato 27. februar CHANGELING Regi: Clint Eastwood I rollene: Angelina Jolie, John Malkovich, Michael Kelly, Jeffrey Donovan, Jason Butler ”Jolie, Jolie, I’m begging of you please don’t take my child, Jolie! Please don’t take him just because you can.” Forandring fryder, lyder floskelen. Men når sønnen til Christine Collins, spilt av kostymet og leppene til adopsjonsdronning Angelina Jolie, blir bortført, og deretter erstattet av en ukjent pjokk gjennom en variant av the old switcheroo, blir alenemoren en folkefiende. Steil mot all verdens korrupsjon og konspirasjon. Ja da, klisjeene står tett i Changeling, en såkalt (intet mindre enn) sann historie! Enklaven Eastwood er hellig for Hollywood, der skuespillerregissøren har ryddet revir med både pistol og registol. Men noen må skille Clintern fra hveten. Etter min mening er han oppskrytt både som skuespiller og regissør, og når han i Chaplin-megalomansk ånd dertil komponerer musikken, synes alle nei-mennesker å ha forlatt omgangskretsen. Hvilket gjør ham gammelmodig. Men for all del: Eastwood er dyktig. Eastwood er flink. Og filmen er tidvis både engasjerende og spennende. Men fortellingen famler ubehjelpelig, som et amalgam av melodrama og mordmysterium. Og stilistisk er den skuespillervennlige visuelle langsomheten, dessverre døsig. Kun John Malkovich som radiopredikant fenger. Søker du moderlig sorg og savn, se heller Victor Sjöströms Ingeborg Holm (1913). Den er gammel, men modig. Jon Inge Faldalen Premieredato 30.januar

DE UFRIVILLIGE Regi: Ruben Östlund I rollene: Villmar Björkman, Maria Lundqvist Shortcuts, Pulp Fiction og den tiden der. Parallelle historier skulle sammenflettes. Det var innmari populært en stund det, med sammenfletting. Ja, en kunne nok sagt at vi red en sammenflettingskjepphest der, altså. For var det ikke slik at det gav oss håp om at også våre nokså enslige, og ikke særlig forviklingsdramatiske liv hadde noe opp i ermet, så å si? Jo. Noe ekstra å by på når en minst ventet det! Men neida. Fem ”individer” reagerer på ulikt vis med ”gruppen”. Selv om de handler i beste mening, makter de ikke å se underteksten i sine ord og gjernin-

ger, og slik begås små, nesten umerkelige overgrep, helt ufrivillig og fullstendig dagligdags. En film om relasjonelle gråsoner altså. Det høres kanskje himmelropende kjedelig ut, men det er det ikke. Det er mycket bra og til og med morsomt: Fem ulike historier som over hodet ikke sammenflettes! Ruben Östlund er en mann med idéer. Han kjedes av filmindustriens polerte konstruksjoner, og han har ett og annet han gjerne ville ha sagt med filmene sine. Løsningen er en velkjent, men sjelden metode: 1: Eget produksjonsselskap 2: Amatørskuespillere og 3: Tablåaktige scener nesten uten klipp. 4: Lite styling og lite sludder. Ikke noe tull, ikke noe fancy, og ingen sammenflettingskjepphest under Ruben Östlund. Kyrre Bjørkås Premieredato 30. januar

BEST AKKURAT NÅ

Kyrre Bjørkås Vals med Bashir Regi: Ari Folman Presis dokumentar med filmiske virkemidler. Klassen Regi: Laurent Canet Presis film med dokumentariske virkemidler. De ufrivillige Regi: Ruben Östlund Presis dokumentarisk film med filmiske dokumentarvirkemidler.

DEN FANTASTISKE HISTORIEN OM BENJAMIN BUTTON Regi: David Fincher I rollene: Brad Pitt, Cate Blanchett, Taraji P. Henson, Julia Ormond og Tilda Swinton Hva får vi om vi blander Forest Gump, Den Fabelaktige Amelie og moderne animasjonsteknologi med Kjærlighet fra Koleraens Tid? Jo – en ganske appetittvekkende variant av den helvetes magiske realismen og svaret på en morsom fantasi: Hvordan ville det være å leve livet baklengs? Hva om vi kom til verden som sjuende fedre i huset, og endte våre dager på barselavdelinga? Basert på F. S. Fitzgeralds roman har David Fincher produsert et visuelt imponerende, underholdende og ganske klokt svar: Benjamin Button fra vugge til grav. Eller omvendt. Handlinga tar til idet Button senior setter en nyfødt olding på trappa til et trivelig aldershjem. Og se – skrukketrollet kvikner til: Sytten år gammel kan Benjamin gå uten stokk og som 70-åring er han sprek som en tangloppe. Men Fincher har større ambisjoner enn å vise omvendt aldring på film:

1/2009

Han tematiserer intet mindre enn menneskets hjørnesteiner – livet, døden, kjærligheten – ved å anlegge et nytt perspektiv på motoren som definerer oss – tiden. Dermed kommer Daisy inn i bildet. Kontrastelementet og kjærlighetsinteressen, som setter hjørnesteinene i relieff. Her kunne store doser amerikansk livsvisdom ha regnet over oss, men isteden holdes konsentrasjonen rolig rundt Button selv. Og en annerledes, om enn ikke universvrengende tankevekkende, reise gjennom tid og rom. Ragnhild Toft Brochmann Premieredato 6. februar

BEST AKKURAT NÅ

GAUTE BROCHMANN The International Regi: Tom Tykwer Og så, ut av intet, var storskala action det kuleste på kino igjen. Frost/Nixon Regi: Ron Howard Mens det politiske kammerspillet gjenoppfinner seg selv, på en god andreplass. Twilight Regi: Cathrine Hardwicke Ja, selv Laura Mulveys Male Gaze-teori tas omsider på alvor. Av kommersiell amerikansk film. Som gjør sin sterkeste måned på manns minne!

HUNDEHOTELLET Regi: Thor Freudenthal I rollene: Emma Roberts, Jake T. Austin og Don Cheadle En av de mest perverse misforståelsene jeg vet om, er den villfarelsen at dyr og mennesker har samme parametre for lykke. La oss si en hundeier som liker å gå i livré og arbeide som pikkolo, for å ta et ikke helt tilfeldig valgt eksempel. Og dermed lar Fido få hatt og frakk og tre inn i arbeidslivet. I den tro at vofsen vil oppleve den samme gleden han selv gjør. Det er feil. Som det meste annet i Hundehotellet. En av de hundrede barnefilmene som hvert år etterligner musikken, tonen og temperamentet i Hjemme Alene. Uten helt å forstå at om amerikansk barnekliss skal fungere, trenges en X-faktor i eliteklassen. Her er tanken at et hotell fullt av kjøtere, skal spille Kevin-rollen. Noe lignende fungerte i Den Fantastiske Reisen. Her gjør det ikke det. I stedet blir man sittende og gruble over hvor mange timer beinhard dressur de arme dyra har vært gjennom, for å kunne opptre tilsynelatende naturlig onscreen. Streng tvang for å bli filmet som frie og franke. Et av mange paradokser i denne traurige forestillingen. Ett poeng deles ut for en opplagt kjærlighet til våre firebeinte venner. Minus fire for at denne kjærligheten er skadelig for dyrene, pervertert, syk og ikke minst drepende kjedelig i filmformat. Gaute Brochmann Premieredato 20. februar

JAKTEN PÅ HUKOMMELSEN Regi: Thomas Lien I rollen: Øyvind Åmåt Dette er den sanne historien/dokumentaren om Øyvind. Som under en jordomseiling hoppet av båten for å besøke noen hestenomader i Kina. Fire uker senere våkner han på et tog, totalt ribbet for hukommelse. Via pass og papirer begynner en møysomme-

2 54

1/2009

lig reise. Først en retur til livet. Og syv år senere tilbake til Kina for å finne ut hva som skjedde. Høres det spennende ut? Jeg vet. Og det er problemet. Åmåt deler etter sigende diagnosen Amnesia Retrograd med bare femten andre i verden. Jeg vet allikevel hvem to av dem er: Jason Bourne og Charlie Baltimore. Der hendte det litt av hvert når man begynte å nøste opp trådene. I Åmåts tilfelle skjer det ikke en dritt. Ikke det at jeg forventet KGB-agenter eller UFOer. Men det er fullstendig besynderlig, at en så spaca opplevelse ikke kan avføde en fetere film. Eller mer givende erkjennelsesprosess. At det rareste med dette mentale tabula rasa, er undringen over å pusse tennene for første gang. Og når spenningsmomentet, om man kan kalle det, kulminerer i at: Ta-taaa! Øyvind ramla ned i en én meter dyp grøft på den kinesiske landsbygda! Ja, da er den voldsomme følelsen hovedpersonen får og beskriver som ”unormal sorg”, ikke så eksotisk som vår minne-amputerte venn tror. Vi i publikum kjenner akkurat det samme. Det kalles skuffelse. Vær glad for at det tok syv år å gjenoppleve det. Og trøst deg med at du fikk lagt en ny alen til ditt nyetablerte følelsesregister. Gaute Brochmann Premieredato 20. februar MILK Regi: Gus Van Sant I rollene: Sean Penn, Emile Hirsch, Josh Brolin, Diego Luna, James Franco Noe skuffende gjør Van Sant portrettet av homoikon og martyr Harvey Milk, til en nokså tradisjonell dramadokumentar. Som om virkeligheten har vært for stor og viktig til at han har våget å legge sin hypersensitive stilsignatur i mellom. Nå er heldigvis verken 70-tallets homoaktivistiske oppvåkning eller karisma av Milks format, noe dårlig utgangspunkt for å lage bra film. Og når Sean Penns rolletolkning av Milk i tillegg er oscarmoden, tidskoloritten eksemplarisk og fakkeltogscenene storskala, er det ikke fritt for at det strammer litt i gåsehuden. Selv om dette i bunn og grunn er den store amerikanske heltefortellingen: På sin 40-årsdag våknet Milk til erkjennelsen av, at han ikke hadde gjort en ting han var stolt av i hele sitt liv. I 1978, under ti år senere, var han valgt inn i San Franciscos byadministrasjon, og den første åpent homofile politiker i USA. Fra rådhuset rakk Milk å mobilisere mot heksejakten på homofile lærere, før han etter et knapt år endte livet med fem kuler, fra en bitter politisk motstander, i kroppen. En skygge på dette filmiske minnesmerket over ”mannen som endret verden” er lovendringen i California, som i fjor fratok homofile retten til giftemål. En betydelig større grunn til å riste på hodet, tross alt, enn det faktum at Van Sant har laget en mainstreamfilm. Maria Moseng Premieredato 20. februar

NORD Regi: Rune Langlo I rollene: Anders Baasmo Christiansen Mannlige utskudd med sjela full av mørke. Som vi i salen aldri får vite så veldig mye om. Fordi inngrodd motvilje mot å kommunisere tilstanden, er en sentral del av diagnosen. En karaktertype med stolte tradisjoner i norsk film. Og nå er han her igjen. I form av den mentalt sluttkjørte skibomsen Jomar. Som beslutter å hilse på frue og avkommet han brøt med noen år i forveien. Og vi følger gladgutten på turen. Fra Trondheim til Tamokdalen. På snøscooter. En serie møter. Uten egentlig sammenheng. Eller…? En fysisk reise. Men også mental. En roadmovie. På godt. Og noe vondt. Dette er en kompromissløs affære i den forstand, at den ønsker noe langt mer enn det sedvanlige ”å fortelle en god historie”. Jomars

null-progresjon-mentalt linje, initiert av forfatter Loe, er modig, men krever at regissøren holder tømmene i et jerngrep. Noe som bare delvis er tilfelle her. Heldigvis er Christensen en traver som holder kursen, selv om kusken skulle duppe av en gang i blant. I en rolle som først virker noe forflatet og litt uinteressant, men vokser seg større i løpet av filmen. Den klare tanken om at en reisende som utvikler seg marginalt personlig, kan hente frem noe vesentlig fra omgivelsene sine, ligner metoden Fellini brukte i La Strada. Et grep som sendte ham til topps i filmens champions league. Nord er ikke helt der oppe, men sikrer norsk film ennå et opprykk. Og en tur til Berlin. Om enn i UEFA-cupen, for å si det på den måten. Gaute Brochmann Premieredato 6. februar PATRIK 1,5 Regi: Ella Lemhagen I rollene: Gustaf Skarsgård, Torkel Petersson, Thomas Ljungman Myk som en lakserosa silkeskjorte. Koselig som et tredagersskjegg. Provoserende som et knekk i håndleddet: Det spares ikke på tøymykneren når skandinavisk hverdagshomofili for alvor normaliseres, i denne bamseklemmen av en komedie. Sven og Göran er nygifte og flytter inn i Sveriges mest konforme forstadsstrøk. De vil ha barn, og når en vanskeligstilt guttunge på halvannet år trenger to fedre, slår de til. Saken er bare den at kommunen har begått en snedig kommafeil, og så har man det gående. I en film som er mer trivelig enn morsom. Og mer tom enn trivelig. Skarsgård redder stumpene ved å gestalte planeten jordens mest likandes kar. Men det er bare ikke nok. Patrik 1,5 har akkurat nok godbiter til å fylle en smashing trailer. Skrapt utover nitti minutter, er dette som å spise kneip uten pålegg i det hele tatt. Allikevel er det litt håpløst å angripe en gladkristen film som dette. Som å måtte antyde ovenfor en begeistret familie i et Lykkebo-hus fra Blok-Wathne, at smaken deres suger. De vil ikke skjønne en dritt, og fremholde at hver eneste banale harry-løsning er storveis. Og mange kommer sikkert til å kose seg med dette rasket av en film. Uten å fatte innvendingene før de får dem fortalt. Men, som kritiker er det ens plikt å si at det som er dårlig, er dårlig. Og det er det her. Gaute Brochmann Premieredato 13. februar

Har du noe marrokk, Marek?

BEST AKKURAT NÅ

Jon Inge Faldalen The Wrestler Regi: Darren Aronofsky Benkpress. De ufrivillige Regi: Ruben Östlund Gruppepress. Jernanger Regi: Pål Jackman Drikkepress.

SYV LIV Regi: Gabriele Muccino I rollene: Will Smith, Rosario Dawson, Woody Harrelson, Michael Ealy og Robinne Lee Miller Den komplett lykkelige NASA-ingeniøren Ben Thomas, knotter på mobiltelefonen mens han kjører bil.

EN ANNEN DANS VALS MED BASHIR Animert dokumentar av og med Ari Folman Så var det kruttrøyk i Osloluften. De ulike posisjonene blir tydelige for et øyeblikk, og man går i tog. De fleste for fred. Noen mot okkupasjon. Andre ”kan ikke” den dagen, fordi de bare ”må” noe annet. Enkelte nekter å ta stilling. Noen tar litt for mye stilling, og kaster gjerne en stein. De mestselgende avisene kaller de som tar for mye stilling for ”unge pøbler”, og trekker utilgivelig sølete paralleller mellom Karl Johans Gate og Gazastripen. Slik får femtenåringene skylden for krigshissingen på de mestselgende forsidene. Men ingen går i fakkeltog mot de mestselgende. Slik er det. Men altså. Nå får det være nok godtkjøpstanker fra denne siden av Buhayrat Al Asad. Dette er ikke noe bloody VG, og denne anmelderen har aldri sett noen krig med sine øyne, så la oss heller få en ekspertuttalelse vedr. begivenhetenes sentrum: ”It’s nothing like you’ve seen in american movies. No glam, no glory. Just very young men going nowhere, shooting at no one they know, getting shot by no one they know, then going home and trying to forget. Sometimes they can. Most of the time they cannot.” Ordene er utsagt av den israelske dokumentaristen Ari Folman. Og det er mer der det kommer fra. For Folman er født i 1962, og var derfor skikket til militærtjeneste i den israelske arméen på åttitallet. Følgelig ble han en av de 60 000 soldatene som invaderte Libanon i 1982. Vals med Bashir er en selvbiografisk animasjonsdokumentar. Skjønt – dokumentar og dokumentar, fru Levin. Filmen er mer en animert vandring i Folmans hukommelse, enn noe sannhetsdokument i tradisjonell forstand. Det fremkommer nemlig at Folman ikke kan huske det spøtt av sin krigsinnsats under invasjonen, og det ligger i kortene at hukommelsestapet nok kan skjule en og annen mørk

hemmelighet: Hvor var han utstasjonert? Var han kanskje til stede under massakrene i de palestinske flyktningleirene? Folman forfølger saken, og ved hjelp av en rekke intervjuer og et knippe symboltunge mareritt, tar han en halvt terapeutisk, halvt historisk tur ned i hukommelsens igjengrodde skyttergraver. Intervjuene i Vals med Bashir er videofilmet, og lydsporet er ivaretatt, men bildene gjennomanimert. Dette glitrende grepet tillater Folman å fremstille vage tilbakeblikk og sjelsettende krigshalliser i samme kvalitet som realtiden, med disse to befrielsene til følge: 1: Publikum fritas for teatrale, oppstyltede flashbackkonstruksjoner - jamfør for eksempel Max Manus. 2: Publikum får tilgang på effekten av Folmans sammenblanding av drøm og virkelighet, og dette gir et avklart svar på filmens forhold til historisk og subjektiv sannhet. Det er nesten fristende å skrive at en får et ”realistisk” innblikk i Folmans psyke, men ordet klinger liksom så dårlig i slik en sammenheng: For spørsmålet om skyld er denne filmens dramatiske drivstoff, og når Folman fremstiller seg selv som en av uendelig mange unge og dritredde soldater, har fremstillingen allerede en frikjenning på lur. Det anbefales å ta Google fatt, før en tar turen. Med litt basiskunnskap om borgerkrigen i Libanon (1975-1990) blir det lettere å vurdere Folmans erfaringer i kontekst, og dessuten ta stilling til spørsmålet om skyld. Vals med Bashir gjør nemlig ikke krav på noen posisjoner, den er tåkete og subjektiv og sier mer enn noe annet, at en skal være varsom med de løse kanonene i denne endeløse konflikten som har blafret med sitt nærvær den siste tiden. Se den, for all del. Kyrre Bjørkås Premieredato 20. februar

DDB OSLO KF20

VALKYRIE

Norgespremiere 13. februar.

MER OM FILM

WWW.NATTOGDAG.NO

1/2009

Det er ikke tilrådelig, som vi alle vet, og Will kjører ihjæl kone og seks fremmede mennesker. Dermed raser livet sammen som et korthus, og resten av filmen går med til å gjøre bot og bedring: Syv truede liv må reddes og alle tenkelige midler taes i bruk: En nyre her, litt ryggmarg der. Til sist er det stort sett bare hjertet igjen, men hva skjer når den hjertetrengende vekker sterkere følelser enn donorglede? Syv liv, eller Seven Pounds (vekta til Will), er like tynn og gjennomsiktig som en krill. Klart at Will Smith er en likandes kar med et godt ansikt, men det rettferdiggjør ikke å bruke hodet hans som filmatisk dreiepunkt: Vel og bra at øynene er sjelens speil, men når hovedpersonens kvaler kun tematiseres som utydelige refleksjoner i en mørk Messias’ blanke, selvmedlidende øyne og intetsigende mimikk, kunne lerretet like gjerne vært dekket med en stor brun ballong. Men, to lyspunkt kan vi trekke fram: Rosario Dawson (hjertefeilkvinnen) leverer en nesten rørende rolletolkning, og vi får se en tank med verdens mest dødelige manet. Opptil flere ganger. Ragnhild Toft Brochmann Premieredato 6. februar THE DUCHESS Regi: Saul Dibb I rollene: Keira Knightley, Ralph Fiennes BBC står i filmsammenheng for Beautiful Baroque Costumes. Og The Duchess gjør ikke skam på navnet. Der en gruppe skuespillere med Oxford-uttalen intakt, spenner inn korsettene og stases opp etter alle kunstens regler. Alle ressurser svis av på denne ene, marginale delen av filmen. Som et fotballag med elleve venstrebacker. Meningsløst. Og dømt til nederlag. The Duchess handler ikke om noen ting. Jane Austin spreller i grava når heltinnen blir godt gift i filmens første scene. Og for de historieinteresserte er dette tortur, der avgjørende øyeblikk for det britiske kongedømmet gjemmes bort i ørsmå parenteser. ”Men hey, dette er et personportrett!” vil kanskje den begrenset talentfulle regissør/ forfatter Dibb innvende. Mulig det, men det er i så fall akkurat like mislykket: To minutter med fokus på mote, så slippes den tråden. Plutselig en flammende politisk appell, hvorpå temaet pronto legges dødt. Deretter et overgrep. Ah, tenker vi, er dette sakens kjerne? Men nei da, over hodet ikke mer av den slags heller. I smått geniale Marie Antoinette, spiller faktisk kostymene

en rolle. Hos Dibb er de like vakre som meningsløse. Last kunstteori på lydbok, finn rokokko-kapittelet og ta med iPoden på kino. The Duchess har en god illustrativ funksjon. Utover det, er den fullkomment poengløs. Gaute Brochmann Premieredato 13. februar

BEST AKKURAT NÅ

Maria Moseng Min venn, Pierrot (på Cinemateket) Regi: Jean-Luc Godard Tidenes mest ustabile roadmovie, Belmondo på det kjekkeste, og Godard på det mest sjelfulle. Vals med Bashir Regi: Ari Folman Tegnefilmen er den nye dokumentarfilmen. Milk Regi: Gus Van Sant Helteepos fra virkeligheten: SanFran, 70-tall, homoaktivister, barter, nakkehår og Sean Penn.

THE WRESTLER Regi: Darren Aronofsky I rollene: Mickey Rourke, Ernest Miller, Marisa Tomei Darren Aronofsky, mannen bak bl.a. Pi og Requiem for a Dream, drar til med nok en samfunnsskeptisk film om amerikanske perversjoner, vi europeere kunne advart mot på forhånd. Kanskje har du sett den gamle wrestler-hulken Hulk Hogan, klage over mild prolaps og pigmentproblemer på MTV? I så fall veit du hva det går i. Randy ”the Ram” er en skikkelig has-been, og han sliter. Det er ikke så rart, siden hans lett parodiske trailer-hometilværelse handler om verdens kanskje mest tøysete sport. At Wrestlemania fremdeles er den mestselgende tv-eventen i hele Junaiten, ja, det får vi nesten bare la henge i lufta her, altså. Lyspunktet i denne semimørke fortellingen, er syvende far i arthuset Mickey Rourke. Aiai!

Rourke vralter omkring som en nøttebrun og anabol bauta, og deler ut mythos og patos til alle som vil ha. Med sin egen halvkramme boksekarriere i ryggen, veit han å kommunisere et realt nederlag, og slik pløyes en sårt tiltrengt mellommenneskelighet gjennom både skambleika hår og Def Leppard-nostalgi. Så i kombinasjon med Aronofskys uovertrufne omgang med filmtekniske virkemidler, blir det en grei film av dette allikevel. Ikke noe slag i trynet riktig nok, selv om The Wrestler er ment for å være nettopp det. Men det er jo sånn det er med wrestling. Det er bare på liksom, og alle vet at dramaet er fiksa på forhånd uansett. Kyrre Bjørkås Premieredato 13. februar VALKYRIE Regi: Bryan Singer I rollene: Tom Cruise, BIll Nighy, Kenneth Branagh, Stephen Fry, Tom Wilkinson, Carice van Houte Valkyrie drives fremover av tre hovedfaktorer: Tempo, ansikter og artefakter. Presis timing, velspilt fordekt pine og x antall nærbilder av kjent krigsmateriell. Satt i system er effektene nesten historie nok i seg selv: Knirkende læruniformer, skrivemaskinsdokumenter med svastika og ørnestempel, morseapparater som dundrer og går, samt geværer, bomber og granater. For ikke å glemme de svarte, analoge telefonene som aldri ringer, eller som ringer for seint. All heder og ære til Bryan Singer for å la en symbolmettet naziestetikk spille førstetenor. Valkyrie har blitt en velkoreografert, effektiv og spennende gjengivelse av det tyske militærets siste attentat mot Hitler; dissedentoperasjonen ledet av Oberst Stauffenberg. Verdenskrigen skildres vel og merke stadig vekk, som de godes kamp mot de onde i beste Hollywood-tradisjon, men Singer har likevel klart å skape en viss friskhet ved å la tingene og ansiktene tale for seg, uten for mye melodrama og verbal staffasje. Sannelig! Cruise og kompani er en sjeldent behersket gjeng med dødsdømte heroes, men det er utrolig hvor mye troverdig angst som kan legges inn i den stramme kjevemuskulaturen til en erfaren skuespiller som Tom Wilkinson. I en film der sprengkraften ligger i å gjengi stor krig i kammerspillformat, og effektivt hever Valkyrie over krigsfilmrøkla. Ragnhild Toft Brochmann Premieredato 30. januar

FILM: GAUTE BROCHMANN

Designbolaget

Snake eyes.

TEKST GAUTE BROCHMANN

SEKSJON B Denne kronikken introduserer Seksjon B. Det viktigste som kunne ha hendt film-Norge.

Men først en kort tilstandsrapport: Norsk kommersiell film for hjemmemarkedet er på vei opp. På den kunstneriske siden er det status quo. Og i utlandet frontes vi av en gjeng nazizombier, finansiert av en gammel gullskatt. Eller, i alle fall, annen kapital enn de millionene Giske øser ut. Og det betyr ikke at Død Snø er dårlig, tvert imot. Det er bare interessant å se hvordan denne aparte filmens tilstedeværelse i hovedkonkurransen i Sundance, understreker et stort paradoks i hvordan vi tenker film her til lands: I kulturbudsjettet 2009, konkluderer Giske & Co med at dette er ”historiens største løft for norsk film”. 50 nye millioner legges til allerede rause støtteordninger. I år bikker vi 600 millioner i bevilgninger til norsk film, over halvparten som direkte støtte til filmutvikling. Sammen med pengene, kommer det naturligvis noen ønsker om utbytte. Ikke i form av inntjening av kroner og øre. Men, som en smørbrødliste over hva man fra øverste hold ønsker å oppnå. Minst 25 langfilmer skal produseres. Fem dokumentarer. Fem for barn og ungdom. Markedsandelen av norske filmer på hjemlige kinoer skal være på ca. 25 %. Og til sist, er det et ønske om at norsk film skal få et etterlengtet fotfeste utenlands, og lanseringsstøtten øker 50 %, til seks millioner kroner. For å si det enkelt: DETTE ER ALTFOR DÅRLIG! Ikke fordi det er for magre tilskudd, eller fordi filmene vi lager er så dårlige. Jeg så igjen 90-talls storfilmen Telegrafisten her forleden. Og hva profesjonalisering av bransjen angår, har vi tatt syvmilssteg de siste femten årene. Nei, det jeg mener, er at med slik offentlig givervilje og generell entusiasme hos publikum og fagfolk, burde vi ikke begrense oss til dette ufarlige fraværet av pinlighet vi nå misforstår som høykvalitet. Dette vil kreve radikale grep og ikke så rent lite sjansespill. Men så himla komplisert er det heller ikke. Og jeg tillater meg her å sette opp en enkel modell. For hvordan Norge kan settes på filmkartet. Ikke en gang for alle, men i alle fall for første gang. For vi må huske at i utlandet, er det slik at selv drevne kinogjengere og filmstudenter ikke kjenner én norsk film. Mens Dogme 95 og Bergman fyller kapitler i den internasjonale filmhistorien. Ok. Vi bevilger 600 mill i året til film. Og jeg vil jo ikke fjerne Max Manus og Kautokeino-filmene; brede norske produksjoner for et bredt, norsk publikum. Men hva om dette ble kalt Seksjon A, og ble avspist med 450 mill. i året. Det ville føre til at over 150 millioner statStovner lige kroner, Lillestrøm Strømmen Stovner unndratt kommersielle hensyn, årTel: 2210 7200lig kunne Tel:frigjøres 6381 6990 Tel: 22103770 7200 til SeksjonTel: B.6380

Hva Seksjon B er? Frontlinjen. Eller: frontlinjen fullfinansiert og uavhengig. Det finnes mennesker i Norge som arbeider med film på en annen måte enn det vi leser om i Filmmagasinet. I krysningspunktet mellom filmkunst og kunstfilm. Med beskjedne budsjetter og lav hjemmelig publisitet. På eventyr i gråsonene for hva film er og kan være. Og interessant nok: Internasjonalt svært anerkjent. Om enn i beskjedent format, selv i norsk spillefilm sammenheng. Og det er her Giske og millionene hans kommer inn. Seksjon B vil være en fløy av film-Norge der et lite utvalg radikale filmskapere får tosifrede millionbeløp og distribusjonsgaranti på, la oss si fire filmer over en tiårsperiode. I en skapersituasjon der tradisjonelle kontrollmyndigheter for filmstøtte ekskluderes totalt. Ja, vi kunne fått mye pussig. Men også en situasjon som ville være internasjonalt unik og oppsiktsvekkende i seg selv. Og jeg tror filmene også ville blitt det. Ta Knut Åsdam som et eksempel. Internasjonalt feiret kunstner med film som største interessefelt. Deltager på de viktige biennalene. På Manifesta og Tate-modern. Men for å få melket noen ynkelige tusenlapper ut av systemet, er han nødt til å stå skolerett for Kalle Løchen med påpakning om å ha tradisjonelt synopsis, dramatisk development og karakterutvikling på stell. De samme kravene som brukes for å forsikre seg om, at Olsenbanden Jr. fortsatt er på rett kjøl. Og det er komplett idioti. Ikke av Løchen, som skjøtter sitt verv på en utmerket måte. Men i form av en grunnleggende systemfeil. Gi heller mannen 100 millioner, betingelsesløst, med eneste krav at fire filmer skal se dagens lys i løpet av en tiårsperiode. Det høres ut som mye penger, og på en måte er det det. Men se på årsbudsjettet til Giske, og det blir plutselig mindre avskrekkende. La oss si at Seksjon B består av Knut og et titalls andre personer med lignende ordninger. Med en separat organisasjon og separate kontrollorganer. Der filmskapere i ro og fred fikk dyrke frem sine særegne prosjekter, vel vitende om at grunnlaget var sikret i år fremover. Det ville skapt enorm kontrovers, voldsomme debatter om hvem som skulle få være med i denne spydspissen og generelt opprørsk stemning: Alt som skal til for at et kunstnerisk miljø skal være friskt og sunt. Seksjon B ville garantert sikre oss internasjonal oppsikt. Ikke bare fordi ordningen ville være enestående. Men fordi filmene ville være av en art verden ennå ikke har sett.

New Bertoni femaleNew collection Bertoniinfemale storescollection now in stores now

Norge 208x278mm.indd 1

Jessheim Lillestrøm

Tel: Tel:6398 63813024 6990

Bertoni til IN Norge 208x278mm.indd 1

Metro Strømmen

Tel: Tel:6797 63800272 3770

Jessheim

Tel: 6398 3024

Metro

Tel: 6797 0272

29/01/09 15:57:23 1/2009

29/

NORDLYS I ENDEN AV TUNNELEN

TEKST GAUTE BROCHMANN ILLUSTRASJON ANDREAS TYLDEN

– Det var tungt å spille Jomar. Han var… Tung. Anders ser på meg. Som skuespillere flest har han ikke vondt for det, når det kommer til å snakke for seg. Men noen ting er ikke så enkle å formulere. Og det var disse greiene vi var på jakt etter da N&D huket tak i mannen som gir angst et ansikt, i den nye filmen Nord. For å snakke litt film, litt depresjon på film. Og litt generell depping. Ikke fordi filmen burde gjøre ham dyster til sinns. Nord er invitert til Filmfestivalen i Berlin og er på mange måter en veldig vellykket affære. Men tematikken er ikke like lystig: En roadmovie. På snøscooter. Fra Trondheim til Tamokdalen. Midtvinters. Mørkere og kaldere blir det ikke. På utsiden av kjeledressen. For det finnes faktisk steder som er mer beksvarte enn en overskyet januarnatt i Nord-Trøndelag. Inni huet på Jomar, for eksempel. Du er tilbake på lerretet, i din første rene filmhovedrolle. Hvordan opplevde du det? – Det at dette faktisk var den første hovedrollen på film, slo meg ikke før vi hadde holdt på noen uker. Jeg har gjort lignende ting på TV og teater før, og skiller ikke så mye mellom de tingene. Så jeg føler det ikke som uvant å løfte litt tungt og ta ansvar. For i Nord har verken regissør eller medspillere all verdens av erfaring? – Nei, de har jo ikke det. Men skuespillerne overraska positivt, de. Det er klart det er litt annerledes enn å spille mot Sundquisten, hvor man kan kjøre på med noen skrupasninger, og så få ballen smelt tilbake uansett. Her var det ikke slik. Og samen var selvsagt et kapittel for seg sjøl. Men vi hadde en veldig god tone og jeg synes de imponerer stort alle sammen. Din rolle i det hele er Jomar, en rimelig nedbrutt fyr. Hvordan forbereder du deg på å gå inn i en slik karakter? – Jeg følte at jeg forstod Jomar umiddelbart. Dessuten kom jeg rett fra 50 forestil-

linger med Riksteateret, hvor jeg hadde farta land og strand rundt og spilt Hamlet. Verdens mest deppa mann. Så jeg var vel litt i modus, kan man si. Ikke noe research? – Ikke egentlig. Filmen er skutt kronologisk, og begynner i ei lita bu i bunnen av Granåsen alpinanlegg. Før vi starta opp, var jeg der en stund. Først satt jeg og regissør Rune der en kveld og drakk litt øl og følte på stemningen. Og så stakk han, og jeg blei igjen aleine og pimpa og supa litt i en tre døgns tid. For å skjønne hva det vil si å trekke seg tilbake fra verden. Jeg har hørt at filmen er basert på regissørens egne opplevelser? – Ja, det er vel ingen hemmelighet, det. Ikke scooteren og Tamokdalen, altså. Men selve idéen er født ut av en tid hvor han drev og sleit. Og en dag gikk han forbi den bua hvor filmen starter, og tenkte: ”Hva om det lå en fyr der og ikke hadde det så greit”. Og så tok han det utgangspunktet med seg til Erlend Loe, for å se om det kunne bli til noe... Og det ble det altså. Resultatet er å se på kino nå. I en film med et distinkt Loesk touch. Om den havarerte frikjøreren Jomar som har levd et sorgløst liv. Og som får virkeligheten i trynet i form av kjæreste, faste rammer og konformt liv. Og mister grepet. Når vi entrer historien, er han helt nedkjørt. Ligger brakk og ser ”Verdens verste Tunnelulykker” på National Geographic Channel. Mens han skyller ned pillene med hjemmebrent rett fra dunken. Med en angst-diagnose å gjemme seg bak, og ingen egentlige ønsker utover et vagt håp om permanent innleggelse på pyskiatrisk avdeling. Hvor typisk er egentlig Jomar for Norge, 2009? – Vel, så ille som han har det, det vet jeg ikke om er så vanlig. Men, det er nok mye semi-deppa ensomhet. Folk kryper inn i hula og isolerer seg oftere enn vi veit om. Jeg tror det

har med tabloidene å gjøre; alle inntrykkene. Det ser ut som om hele verden har funnet svaret på hvordan et happy liv skal leves. Hvordan man skal være vellykka. Jeg vil ikke høres ut som en gammal mann, men misunner ikke akkurat de som går på ungdomskolen i dag. Med veldig grov inndeling: Vellykka på den ene siden, uvellykka på den andre, ikke noe imellom. Den hedonistiske livsstilen à la frikjøring på ski, blir ofte sett som del av den definitivt vellykkede pakken. Men i Nord avler tilværelsen bare traumer. Er det et paradoks? – Ja, i Jomars tilfelle er det jo det. Han har levd livet, hatt full frihet, vært dyktig og opplevd masse gøy. Så når han skal lande etter nachspielet, er ikke det så lett for ham. Særlig ikke det med å binde seg; gå inn i et fast forhold. Han som var kongen av naturen, beseiret de største fjellene og levde på fryktløsheten. Og så har han plutselig blitt helt pudding. Du sier det med et smil i munnviken. I hvor stor grad er dette en komisk film? – Man må kunne le av Jomar, ellers blir det helt feil. Og mange som har sett filmen, synes absolutt at den var veldig komisk. Men det var ikke så morsomt for meg. Det var tungt, var det! Det er godt når en slik periode er ferdig. Det var ikke morsomt. Anders tar en pause, og legger hendene på bordet fremfor seg. Han har snakket i en jevn strøm, som nå gradvis slakker av. Før han stanser helt opp og ser på meg. Det ser mer ut som om han forsøker å huske hvordan det faktisk var, der ute i snøen. Ikke bare slik det fremstår nå i ettertid. Ettertenksom, men ikke egentlig alvorlig. Hva med deg selv, har du noen personlige erfaringer med disse tingene? – Med det Jomar sliter med? Jeg har nok sterkere forhold til hjembrent enn angst, får jeg vel si. Og jeg skal ikke være så selvhøytidelig at jeg påberoper meg de største angstkvaler. Men det er klart jeg har mine perioder som

alle andre. Og som sagt, når man går fra Hamlet rett til Nord. Ja, da sitter ikke smilet så løst etterpå. Men virkelig alvorlig, kan jeg ikke si det har vært. Men det har det vært for andre. Hvis du vil gi et råd til nordmenn, som er ved å gå under i vintermørket? – Vel, det er en ting å huske på: ”Du e’kje aleina!”. Jeg husker jeg var ansatt ved Hålogaland teater i 2005. Høst ble vinter, og det blei lite sol og jævelig mørkt etter hvert. Så satt jeg der, da, i leiligheten min. Mens musikken ble dystrere og dystrere, og jeg drakk tettere og tettere. Og kikka utover den islagte Tromsøfjorden. Men så snudde jeg meg, og på veggen hang det en poster fra Tromsø-teaterets tid på 80-tallet. Et stort, grelt bilde av en real junkie. Med sneipen hengende i munnviken og det hele. Og som tittel stod det, med store, røde bokstaver: ”Du e’kje aleina!”. Fint, ok, tenkte jeg. Aldri alene! Selv ikke han som er helt kjørt i grøfta. Så jeg kom meg gjennom vinteren, knabba med meg plakaten og stakk etter hvert sørover igjen. Siden har bildet blitt en vandrepokal i kameratgjengen. Som når en kompis som studerer medisin, skulle ta fatt på turnustiden i ei knøttlita bygd på Vestlandet. Da kom plakaten med på flyttelasset! En fin påminner, men opplagt en pokal man ikke vil ha henda på for mange ganger i løpet av livet. Dermed: Frykt ikke selv om du føler deg ensom og trist, fordi hvis det er håp for en utslitt Tromsø-heroinist med mørketid i sjela, burde du også klare deg gjennom. Du kan jo begynne med en tur på kino. I en mørk-lystig film. Med nordlys i enden av tunnelen. Nord starter på kino 6. februar

1/2009

KONGEN AV BERGENS KULTURCASH

TEKST Emilie Nordskar

Mitt møte med byråd Henning Warloe føltes nesten skjebnebestemt. Hvertfall sånn nesten. Etter å ha sittet mutters alene og gurglet over kaffekoppen min i over en halv time, innstilte jeg meg på at dette ble fiasko. Ditchings på særs høyt nivå. Han kommer ikke, tenkte jeg. Men den gang ei. Etter bare et par minutter ned gaten med hengende hode og halen mellom bena, ble jeg møtt av en ivrig kar med en sneip i munnviken; ”Var det du som satt og ventet, eller?” Oh yes. Henning Warloe er mannen med det øverste politiske ansvaret for kultur, næring og idrett i Bergen. Jobben hans i Byrådet innebærer å ta initiativ, og lansere nye ideer eller tiltak på disse områdene. I tillegg bevilger han penger til aktører av ulik art på Bergens kulturelle arena. Som ung og håpefull, eller godt etablert, kan man søke om penger til alt fra speilreflekskamera, midler til turné, støtte til å leie et øvingslokale eller til annet utstyr en måtte trenge til å drive med kunsten sin. Warloe virker begeistret både for amatørene og de profesjonelle, men mener det er viktig å satse mer på ”proffene” fremover, når han får spørsmålet om hvilke områder det bør satses mest på. – Min kjepphest ligger nok i å støtte det profesjonelle kulturfeltet, noe som er en stor utfordring fordi det finnes så mange dyktige folk her i Bergen. I tillegg er målet vårt å gjøre Bergen til en attraktiv by for alle kulturinteresserte, både fra Norge og fra utlandet. De byene som satser, blir mer konkurransedyktige også på andre felt. Det er ikke vanskelig å se at Warloe har planene klare. Med en øl i hånden og fritt talerom er ordet ”fremtidsrettet”, på langt nær ikke dekkende nok for hvordan han fremstår. Nordens Barcelona Bergen skal satse. Og med å satse, mener Warloe å være ambisiøs. – Som Norges nest største by er det viktig å prøve og hevde seg. Men for å klare dét, må vi gjøre litt mer enn hovedstaden vår. Jeg har stjålet slagordet ”We try harder” fra leiebilkjeden Avis. Det er det vi gjør. Hovedsteder får ofte mye oppmerksomhet, kun fordi de er nettopp en hovedstad. Byen som er nummer to må jobbe hardere, eller tørre å gjøre noe annet.

1/2009

Et eksempel på at Bergen går egne veier, er det nylanserte talentstipendet som skal deles ut til unge mellom 16 – 20 år, som ønsker å satse innen musikk, film eller teater. Man skal tidlig krøkes, eller hva. Men det er tydeligvis viktig å starte tidlig. Hvertfall hvis Warloe skal få alle sine ønsker oppfylt. – Mitt mål er å gjøre Bergen til Nordens mest spennende kulturby. Et slags Nordens Barcelona, om du vil. Dette betyr naturligvis å bevilge mer penger. Men husk at slike bevilgninger også er investeringer for fremtiden. Der talentene bor, vil etter hvert også de beste jobbene være. Det er dette som kalles den ”kreative klasse”. Bedriftene flytter dit de mest interessante arbeidstakerne er. Oslo, my ass På søknadsskrivekurset arrangert av Bergen kommune 14. januar, kunne man lære hvordan man skal søke om disse midlene Warloe forteller så varmt om. Over femti unge kunstnersjeler hadde sneket seg på gjestelisten og beskjeden fra rådgiver Tine Rude var klar; – Ha en god plan for hva du skal gjøre med pengene du søker om. Vær tydelig. Ha et budsjett klart med konkrete tall og tanker. I følge Rude, kan ikke tilskudd fra kommunen overskride én tredjedel av prosjektets totale kostnader. Det er likevel mye å hente i slike stipendordninger. – Vi ligger på Norgestoppen når det gjelder stipender. Bevilgningene går direkte til kunstnerne, både ferske og etablerte. Her i Bergen deler vi ut kanskje femti store stipender i året, mens i andre norske byer blir det kun delt ut ti stykker, forteller Warloe stolt. – Vi er i tillegg alene i Norge om å ha egne internasjonale stipendmidler. Vi sender talentfulle kunstnere fra Bergen ut i verden for å markedsføre seg eller lære nye ting, samtidig som vi huker tak i flinke folk fra utlandet, for å komme til Bergen og oppleve noe nytt og spennende.

I mine ører virker Bergen nå som tidenes kulturby. Warloe er snart ferdig med ølen sin, men tro ikke at engasjementet forsvinner med en iskald Hansa. – Altså, sånn summa summarum ligger vi langt foran andre byer i Norge. Oslofolk blir ofte forbløffet når jeg forteller om planene våre. Vi samarbeider med byer som Lyon, Warszawa, Amsterdam og Riga. Vi er gode på det internasjonale planet. Det er ikke bare Oslo som gjelder, vet du. Musikkbyen Bergen Bergen har den siste tiden avlet flere flinke musikere og artister. Mange av dem er kjent også utenlands, og har endelig fått muligheten til å drive med det de liker aller best, også på heltid. Mange slike musikere starter sin karriere med et ”dytt i ræven” fra Warloe og gjengen. Til tross for at Warloe forsikrer om at alle søkere til de ulike stipendene går gjennom en streng, faglig vurdering, innrømmer han også at han selv trekker litt i trådene fra tid til annen.

– Selvfølgelig kan jeg presse litt på dersom jeg har en veldig god magefølelse på noe spesielt, for eksempel Datarock sin turné. Eller turnéen til Casio Kids. Men alt går gjennom rettferdige, faglige vurderinger av flinke fagfolk. Muligens er det likevel ikke musikken som står byrådens hjerte nærmest. Han skulle nemlig ønske at kunstfeltet fikk stå mer i fokus. – Bergen er en utpreget musikkby. Med det mener jeg, at nesten alt av bevilgninger går til musikk. Jeg vil gjerne at visuell kunst skal få mer støtte og mer omtale. Vi går med planer om å realisere en stor kunstfestival som skal gå av stabelen i 2011, dersom alt går i boks. Her blir det masse forskjellig, men innen visuell kunst. Det gleder jeg meg til. Kriser og muligheter Hva skjer så hvis ”kulturkongen” kommer inn på Stortinget til høsten? - En del i kulturlivet har faktisk spurt om det samme, he he. Tiden vil vise. Det er jo dumt å love ting som ikke kan holdes, men jeg vil selvsagt fortsette å arbeide for kulturlivet så godt jeg kan. Ølen til Warloe er for lengst drukket opp. Men som sagt, det er ikke noe å si på innsatsviljen til denne bergenseren. I ekte Obama-stil ser han fremover. – Nå i denne finanskrisen er det viktig å finne muligheter, der man kanskje ikke så noen i første omgang. ”En krise er alle muligheters mor”, kan du si. Eller noe i den duren. Vi må ligge et hestehode foran, vet du. Og det gjør vi også. Vi kan kanskje aldri bli størst. Men, vi kan bli best.

Jesus Kristus Filosof, 2009 år gammel. Påstår han er Guds sønn. Aktuell på Gazastripen.

1/2009

& MØTER JESUS FRA NAZARETH. IGJEN.

MENNESKESØNNEN I EGEN HØYE PERSON MØTTE OSS IGJEN TIL EN PRAT OM LØST OG FAST, NÅ SOM DET STÅR PÅ SOM VERST. HVA SKJERA? La oss ta det viktigste først: Finnes Gud? Er det liv etter døden? Kommer man til himmelen når man dør? Og kommer botox-Bertil til himmelen han også? – Ja, alt det stemmer. Alt som står i Bibelen er sant. Selv de greiene til Paulus. Bertil har nok bestilt billett til et annet sted, er jeg redd.

Helt ærlig: Hvordan er Gud? – Du, jeg svarer ikke på direkte spørsmål om familien. Der setter jeg en veldig klar grense, tough luck.

Hva synes du om konfliktene i midtøsten? – Jeg må faktisk innrømme at jeg liker det litt. Masochismen henger fortsatt godt i etter å ha dingla gjennomboret på et kors som jeg gjorde. For din skyld må jeg presisere. For å svare på spørsmålet ditt må konflikter til for forbedring. For progresjon. For utviklingen. For mennesket. Sånn er det bare. Min Far er rett nok mild, faderlig og tilgivende, men han er også streng og dømmende. Hvor har det blitt av Dommen, Svovelsen og Ilden i samfunnet? Det har jeg etterlyst. Lenge.

Er du down med Mohammed. Det sies at dere begge er roten til alt ondt? – Vi er roten til alt som er, så svaret på det er ja. Jeg er down med han og han er down med meg også. På sett og vis. Han har gitt meg drøyal props i mange år. Og jeg er en sucker for smiger, som dere vet.

Kan du ikke bare fortelle sannheten. Hvem er farin? Hvem pulte morra di? – Nei vet du hva!

Åssen er det med deg da? Får du dyppa´n? – Hva tror du? Jeg foretrekker faktisk en fest i ny og ne jeg også, som alle andre.

Apropos. Spiller du noe instrument? – Jeg spilte litt klarinett da jeg var yngre, men jeg har ikke giddet å holde det ved like, er jeg redd.

6 6 6

Du får andre til å blåse for deg. We get it. High five!

Old news, han wiggern Michael Jackson: Kong snill av pop og uskyldig offer for grådige hespetrær og søplemedia?

Eller avdanka has been og perverst svin som burde vært kasta til ulvene for lenge siden? – Han har kanskje tøyd grensene littegrann, men det er bare uflaks og han mente det ikke. Dessuten har han skrevet både ”Heal The World” og ”We Are The World”, så jeg synes verden burde vise litt takknemmelighet.

Apropos tukling- Det har jo vært snakk om overdreven barnekjærlighet i kristne miljøer i det siste, og ikke bare i sånne skumle sekter som Jehovas Vitner eller den katolske kjerka. Du pleier å snakke ganske mye om barn, ser du i ettertid at disse metaforene kanskje gikk litt over hodene på folk? – Mulig det. Du vil ikke tro hvor mange netter jeg har ligget våken på grunn av det der. Det plager meg veldig. Jeg vet ikke om det skyldes bibeltolkninger eller sølibatet eller hva. Men jeg er den første til å innrømme at en del av mine menn har gått langt over streken.

Det derre likkledet i Torino, det er bare bøff, ikke sant? – Ja, ja. Og Da Da Vinci-Koden er for det meste bare oppspinn, den også. Bortsett fra én ting, men det sier jeg ikke hva er. For det ville blowa minden din, maaan!

Det er mange som har meninger om homser, og sier at Gud ikke vil at en mann skal kysse en annen mann. Vi spurte Admiral P for et års tid siden, og han syntes det var feil og fucka. Hva synes du? – Jeg synes det er helt greit, bare de holder seg unna meg.

Du har et temmelig godt etablert skoleguttimage, og insisterer på å snu det andre kinnet OG elske alle. Men helt ærlig; INGEN liker en snitch, du må jo hate han der Judas? Bare litt? – Det er et avsluttet kapittel for min del, det med Judas. Han hadde sine grunner og jeg mine. Og det er alt jeg vil si om den saken. Hvorfor bruker en del kristne mennesker så mye tid og energi på å gå rundt og hate og dømme andre mennesker, samtidig som de insisterer på at kristendommen er kjærlighetens religion hvis du spør dem? Er ikke det litt selvmotsigende? – Godt spørsmål. Vetta faen. Men for å sitere my main man Michael Jackson: Start med ”The Man In The Mirror”.

ILLUSTRASJON ANDREAS TYLDEN

1 6 6

Kork? – Noen må da stå for vinterværet deres. Det står det jaggu respekt av! Burde skjønt den, gitt.

Så, har du tenkt å redde verden nå som vi trenger deg mest? – Har du ikke lest apokalypsen? Vi er guds utvalgte og tiden har kommet. Jeg ofret meg for menneskeheten. Nå er det på tide dere gjør det også. Jeg er full og vil hjem. Kan du gå alle skrittene for meg? – Nei. Men jeg kan gå de med deg.

Liker du black metal? – Nei, ikke spesielt, men han Frost-typen holder seg godt.

Er han vokalisten i Tokyo Hotel antikrist? Eller er det Marilyn Manson? Charles Manson? Charles Bronson? Richard Branson? Bassisten i Bolt Thrower? – Dere hører for mye på popmusikk, gutter! Om dere absolutt må vite det, var Øystein Aarseth født som meg; en menneskesønn. Men den mørke herskers sønn Greven fikk stoppet han. Han jobbet for meg hele tiden. Hvem tror du skrev Harry Potter-bøkene?! Hva er best: house eller techno? – Det er vanskelig å velge. Du kan si at house snakker mer direkte til meg, det er veldig mange flotte tekster i housen. Noen grenser jo til lang lovsang. Tony Humphries er jo en favoritt. Samtidig vil jeg ikke undervurdere kraften i techno, de mørke bassgangene, du tror kanskje de er for mørke for meg, men jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har danset til Carl Craig ut i de små timer. Sånn blodtechno er derimot ikke min greie, det blir for destruktivt. Jeg er nok mer en Detroit-mann.

Twin Peaks eller Rød Snø? – Twin Peaks er helt klart overlegent best, men Rød Snø er samtidig brutalt undervurdert. Vanskelig. Sistnevnte kom jo lenge før. Men om jeg må velge, sier jeg Twin Peaks.

Helt ærlig; Pinot Noir eller Syrah? – Jeg har sluttet å drikke. Det gikk litt over stokk og stein sist jul, så jeg måtte ta en avgjørelse.

1/2009

Foto: Øivind Hjelmen Foto: Øivind Hjelmen

Sakte forbi ferjekøen. Varm kaffe med hvit skumtopp. Null turbulens i kroppVarm og sjel. Påmed nedre hviler Sakte forbi ferjekøen. kaffe hvitdekk skumtopp. Kystbussen. Leirvik. Null turbulensNeste i kroppstasjon og sjel.erPå nedre dekk hviler Kystbussen. Neste stasjon er Leirvik.

Med Kystbussen reiser du enkelt fra sentrum til sentrum. Vi kjører hver time fra Bergen og Stavanger. Flere av avgangene er direkteruter. Rutetider og dereiser rimeligste billettene finner du påVikystbussen.no. Med Kystbussen du enkelt fra sentrum til sentrum. kjører hver time fra Bergen og Stavanger. Flere av avgangene er direkteruter. Rutetider og de rimeligste billettene finner du på kystbussen.no. www.kystbussen.no

BERGEN–STORD–HAUGESUND–STAVANGER