NATT&DAG Trondheim september 2010 - fremtid by NATT&DAG

TRONDHEIM 08 - SEPTEMBER 2010

WWW.NAttOGDAG.NO

Norge er din dopdealer NY NORSK INDIEFILM

OSLO GIRLS NATT&DAGs første motenummer:

På randen

VOE / Foto: Richard Eriksen

Natt&Dag - Siden 1988

THE OVERLANDER FRA KR. 12.950,LONDON DUBAI AUSTRALIA SØR-AFRIKA KENYA

THE TRENDY FRA KR. 12.990,DUBAI SINGAPORE AUSTRALIA FIJI HONG KONG KINA

DISCOVER THE WORLD MACHU PICCHU, GALAPAGOS, SAFARI, SURFING, SHOPPING, HIKING, DYKKING, VULKANER...

TA KONTAKT MED EN AV VÅRE JORDEN RUNDT SPESIALISTER

TLF.: 23 31 61 00 STATRAVEL.NO

THE CLASSIC FRA KR. 12.970,THAILAND SINGAPORE AUSTRALIA NEW ZEALAND FIJI USA

QATAR INDIA SRI LANKA THAILAND BALI

SOUTHEAST ADVENTURE FRA KR. 8.970,-

THE 7 WONDERS FRA KR. 19.450,BRASIL PERU MEXICO USA KINA INDIA JORDAN ITALIA

WITH STA TRAVEL PRIS GJELDER ALLE FLYSTREKNINGER INKL. SKATT I RUNDREISENE

VERDENS STØRSTE

REISEBYRÅ FOR UNGDOM OG STUDENTER

tenk hvis han aldri ringer...

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE.

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

TRONDHEIM SEPTEMBER

INNHOLD

Sjefredaktør CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no

Illustrasjon KVNST ANDREAS TYLDEN

Redaksjonsjef MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no

Publisher ANDREAS TYLDEN tylden@nattogdag.no

Redaksjonsassistent EMMA CLARE GABRIELSEN emma@nattogdag.no

Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN

Salgsjef PHUONG CEDRIK VAN PHAN

Redaktør Bergen HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no

Markedsavdeling BJØRN AUNE KATJA BRÖMS ANDERS B. HANSEN JOHNNY JENSEN PHUONG CEDRIK VAN PHAN MARIUS SOMMERFELDT TORGEIR TELLE salg@innovationmedia.no

Redaktør Trondheim Camilla Torp torp@nattogdag.no Art Direction LOUD AND CLEAR www.loudandclear.no

Økonomi Netledger

Skribenter TORE ANVIG GAUTE BROCHMANN EMMA CLARE GABRIELSEN ANDREAS FALKENBERG CHRISTIAN FORSBERG STURLA HAUGSGJERD KARI KRISTENSEN MAGNAR KVALVIK NILS LAUSUND TETE LIDBOM ODA FAREMO LINDHOLM MARIA FOSHEIM LUND LARS KRISTIAN MIDTSJØ MARIA MOSENG JØRGEN NORDENG STEIN IHLE PEDERSEN HÅVARD RINGEN MATHIAS RØDAHL VEGARD SKJERVHEIM HANS CHRISTIAN SKOVHOLT CAMILLA DAHL TORP ANDREAS TYLDEN MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN JULIE ØSTENGEN

TIDENS ÅND ..................................................................................................................................................... TRONDHEIM CALLING ...................................................................................................................................... UTELIVET PÅ 00-TALLET .................................................................................................................................. FREMTIDENS ÅND ............................................................................................................................................ FREMTIDENS NARKOPOL ................................................................................................................................ VOE .................................................................................................................................................................... IDA EKBLAD PÅ RANDEN ................................................................................................................................. SEX PISTOLS PÅ NORSK .................................................................................................................................. MOTE ................................................................................................................................................................. HISSIG PÅ UTELIVSGRØTEN ............................................................................................................................ KUNST ............................................................................................................................................................... SCENEKUNST ................................................................................................................................................... KONSERT .......................................................................................................................................................... KLUBB ............................................................................................................................................................... MUSIKK: DRU HILL, IRON MAIDEN, POW POW .............................................................................................. FILM SCOTT PILGRIM VS THE WORLD, I AM LOVE, TOY STORY 3 ................................................................. NY NORSK INDIEFILM ...................................................................................................................................... NATT&DAG MØTER HELLE VAAGLAND ...........................................................................................................

Utgiver INNOVATION MEDIA AS Trykk SCHIBSTED TRYKK AS Opplag 72.500 Redaksjonen tar ikke ansvar for ubestilt materiell Natt&Dag Oslo Nedre Slottsgate 25 N-0157 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 Telefaks: 92 17 52 42

Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen

Fotografer STEPHEN BUTKUS RICHARD ERIKSEN KNOTAN ANTON SOGGIU MARTHE AMANDA VANNEBO REBECCA VAAGE

10 14 17 25 27 35 43 46 49 50 54 56 58 59 63 71 76 78

Natt&Dag Trondheim Munkegata 39-41 N-7011 Trondheim www.nattogdag.no redaksjonen@nattogdag.no

DETTE HØRTE VI PÅ

Hertz Trondheim tilbyr gode priser til alle studenter hele sommeren! Ring: 73 50 35 00 6

8/2010

Student? Alt innen betalingsterminaler og butikkdata Kortidsleie - Kjøp - Leasing Tellix.no - Tlf: 21538000

Regnskap for frilansere til fast, lav pakkepris. www.frilansregnskap.no

ADAM OG EVA BAKKLANDET TO NOMINASJONER TIL ÅRETS FRISØR 2010

VINNER AV ÅRETS LÆRLING NEDRE BAKKLANDET 1 / TLF: 73 51 70 60 ONLINEBESTILLING: WWW.ADAMOGEVA.NO

OVERHØRT

...

BREV

OSLO 07 - AUGUSt 2010

SPORtOKALYPSEN

KAREN MARIE ELLEfSEN KRIStIN & HåKON PEttER NORtHUG JAN åGE fJØRtOft BJØRN DæHLIE ERIK MYKLAND DAvY WAtHNE KARI tRAA DRILLO

WWW.NAttOGDAG.NO

& MØtER LENE ALEXANDRA ØIEN

+++

ENDELig DøD

HARvEY PEKAR

HARALD ZWARt iNTERvjU mED EN

fOtBALLHORE HAR DU EN PEDOtRENER? E-Man aka Arnfinn / Foto: Hilde Holta-Lysell

Det er ikke alltid like lett å holde seg anonym når man har kongelig blod. På årets Grand Prix-fest ville Märtha Louise ikke ødelegge den fine kjolen med et halvt meter bredt glorete VIP-pass rundt halsen. Hennes personlige assistent gikk i forveien med passet og ventet på den andre siden av den røde løperen. Da det var Märtha Louise sin tur ble hun kjapt stoppet av en ProSec-gorilla med mord i blikket, fikk klar beskjed om at hun ikke slapp inn uten pass. Dude, greit du faila politiskolen med dine tre hjerneceller, men du bør faen meg kjenne igjen Prinsessen. NATT&DAG har for første gang entret Norges fotballgarderober med Det Store Sportsnummeret. FHM og GQ ble liggende med suspen i baggen og det raslet i avispapir hos våre hellige balldriblende kuer.

Som student får du DN til 1/2 pris!

CRYSTAL CASTLES

MMA PÅ MDMA

Hei folks! Den der bildeserien MMA vs. MDMA synes jeg var ganske teit. Selv om jeg er veldig glad i Hilde. – Per Heimly Hei Per, ”Teit” var akkurat det vi gikk for, så takk for det! Vi er forøvrig glad i Hilde vi også. Alt godt Per og takk for fint bidrag til moteblekka. – Red.

Natt&Dag - Siden 1988

Hei! Dette er sikkert hverken første eller siste mail dere får om dette, men jeg må likevel spørre. Hvordan i alle dager havnet uttrykket ”chinks” på trykk i Bjørnar Bergems artikkel om Starcraft 2? Jeg kan ikke se at det er brukt i en kontekst som unnskylder det på noe som helst måte. At ”chink” sammenlignes med ”nigger” betyr ikke at dere bør bruke noen av delene uansett hvor mye gangster rap dere hører på. Det er graden av hvor rasistisk uttrykket er som er poenget i den sammenligningen. Mvh Eivind Croff God dag, Eivind Croff! Dette er faktisk både det første og eneste brevet som er blitt skrevet om bruken av ordet ”chinks” i min artikkel. Verden raser sammen, kan vi trygt si, og i den rå høstlufta hviler det en forråtnelse som river sjela i filler og får menn til å bli udyr mot hverandre. Jeg er helt oppriktig om dette. Jo mer tid vi får til å hvile våre solbleke grevinnefingre, dess mer opptatt blir vi av å vi klore halsen på vår nervøse barnepike som kommer med avisen... jeg snakker så klart rent metaforisk. Tror du jeg er noe unntak på dette, Eivind Croff? Å nei - nei, du er på viddene! Eivind Croff, jeg er et elendig menneske, jeg hørte det senest i sist uke. ”Du er et elendig menneske. Nedrig; dessuten.” Det var en nigger som sa dette til meg. Han hadde selvsagt helt rett der han satt og ga meg det glatte lag - jeg tror til og med han hadde en bibel i hånden. Samfunnet skifter alltid farge men aldri form. Dette skal du huske før du kaster steinen, Eivind Croff. Kanskje havner den feil. – Bjørnar Bergem

Einar Gelius har skaffet seg okygenmaske. NATT&DAG gratulerer!

Gi deg selv bedre kort på hånda. Få større forståelse av det næringslivet du er på vei inn i. Bestill DN for bare 160,- pr. mnd.* Tlf 815 11 815 eller dn.no/studentrabatt

Lise Karlsnes observeres stadig på Vestlandet. Bergenskjæreste? Ja, sier magefølelsen. XOXO.

*) Forutsetter 12 måneders abonnement

Jobber du i NRK som freelancer? Hold hodet kaldt, gjør jobben din og oppfør deg pent. Vi har nemlig hørt at det finnes svartelister rundt omkring i bygget på Marienlyst.

Session Skateboards er ute på Norgesturné om dagen. Nylig ble de observert da de invaderte Bar Robinet i hovedstaden – identisk kledd, høylytte som alltid, fulle av fyll og jazz på innerlomma. Den stakkars ansatte fant ikke annen råd enn å la dem holde på, låste igjen døra bak seg og rømte åstedet...

8/2010

Angående fotballgroupieintervjuet, Jeg spiller fotball i eliteserien, ikke alle er som denne dama beskriver! Personlig dater jeg en dame som studerer filosofi og generelt er jævlig reflektert og kul. Vi puler til Brødrene Karamasov på lydbok, liksom. Ikke gre alle med en gigantisk kam slik at vi fotballspillere blir en enorm hårgeleball. – Fotballspiller Kjære fotballspiller, Våre subtile sensureringer av navnene på de nevnte fotballfantomene i Intervjuet med en fotballgroupie levnet ingen tvil om at vi her har avdekket en stygg og dum sexistisk ukultur blant et lite utvalg spillere i denne millionindustrien. Vi prøvde selvsagt ikke å insinuere at alle spillere oppfører seg på denne måten. Når det er sagt, viste det seg at påfallende mange spillere reflekterer et litt vel neandertalt syn på kvinner, slik at det faktisk var på sin plass å gre de med en middelsstor kam. Sorry. Det var vel egentlig bare et forsøk på å påpeke hvor lite kule vi synes fotballspillere er. Men noe av det morsomste og sørgeligste ved hele fenomenet er selvsagt korrelasjonen mellom at disse kjente fotballspillerne som har så mye penger og går ut med en så coocky attitude, allikevel aldri får noen av de litt mer intelligente damene de prøver seg på til enhver tid, og derfor ender opp med de begredelige nedlatende metoder - å sjekke opp enhver jente på Facebook med over middels godt utseende - og noe vi vel på godt norsk kaller en god gammeldags LOSER… altså, taperne som jenter alltid ler av. – Red.

proudly done by UREDD | foto: Hilde Holta-Lysell

www.hg80.no

OVERHØRT

TIDENS ÅND: SEPTEMBER

...

SELVREKLAME NATT&DAG åpner i Stavanger og Mjøsregionen denne måneden. Det betyr 5 lokalaviser hver måned, 75000 i opplag, millioner av lesere, kontor på Slottet, privatjet til Rio og Månen i helgene, miste oversikten på hva som skjer her, og gå konkurs innen utgangen av året.

1 1

FJELLROCK NRK har i sin nyeste programserie tatt med seg tøffe/skrekkslagne rockere på fjelltur; Vinjerock, festivalen langt oppi Jotunheimen, solgte enda en gang ut alle billettene før du rekker å si «stormkjøkken» og Trænafestivalen bekreftet igjen antagelsen om at nye festivaler trenger en pikturesk fjellkulisse for å markere seg. Imens beredes grunnen for blu ray-utgivelsen av den norske filmklassikeren Fjolls til fjells.

2 1

Arild Rønsen, som stadig insisterer på sin relevans, har vært ute og viftet med sverdet sitt igjen. Helt uoppfordret skriver han at det nye musikkmagasinet ENO er «sjanseløst velmenende» og «håpløst gammeldags». Han om det. Han har også kritisert vår anmeldelse av Iron Maidens nye plate (se side 68). Og det en fyr som ravet rundt på Metallica-konsert og henviste til låter de ikke spilte i anmeldelsen dagen etter. Vi liker deg for det, Rønsen! En viss bassist i et visst britisk band, la oss si bandnavnet har noe med tau å gjøre, tipset oss om hvordan få igjen depositum på smokingen om du får kalde bryllupsføtter. Ring dagen etter en brutal fyllekule og si at bruden nylig døde i en «freak car accident». Funker som bare det.

Foto: Anton Soggiu

Lars Vaular-sveisen Du vet, lang oppå; kort på siden. Med Loddefjord-scenen som et slags visuelt springbrett tok sveisen først veien om musikk- og reklame-bransjen før den under VM ble observert på halve Spanias landslag. Siden tok Tippeligaen etter, og i august, da vi var en tur på kjøpesenteret i Førde, spottet vi forsyne oss frisyren på halvparten av bygdas kvinner. Det er hva vi kaller en sosio-økonomisk full circle. En månedslønn,- på at John Olav Nilsen & Gjengen tar luggen innen måneden er omme.

TEKST Vegard Skjervheim FOTO Rebecca Vaage

3 1

GOJI-BÆR Det beste av Dalai Lama og Arne Næss samlet i ett bær! Økosofi møter Tibet-åndelighet møter kirsebær når 18 aminosyrer pakkes og selges for 432,- kroner pr. kilo. Nå i en muffin på det nærmeste kaffebrenneriet.

4 1

KEISERENS NYE KLÆR Tiden hvor det holdt med hipp stil, siste bloggoppdatering på tunga og heroknekk i holdningen til alt normalt er forbi. Bilder fra tomme samtaler i fulle klubblokaler har blitt til album av tomme samtaler på tomme dansegulv, og dybdekunnskap er den nye overflaten.

5 1

AUTENSITET Desperasjonen etter et alternativ til de sedvanlige klubbene og festene der de alle befinner seg og alt er det samme og alle er talentløse og maner om sine tafatte kreative agendaer, tyr vi til de mer autentiske stedene som alkispubber, strippeklubber, kjellerkonserter og andre mørke vannhull der man endelig kan komme seg bort for en liten smak av frihet.

6 1

ROADRAGE & BILRACE Unge menn kjører seg selv og vennene sine i hjel over en lav sko i distriktsnorge, og norske kunstnere har fått ny favorittaktivitet med kjørom-kapp i bygatene. Politikerne skriker etter strengere straffer for unge bilister, og det kan bli rimelig tight og interessant i fengel etter noen uker. I Oslo er det tydeligvis helt kosher å drite i enveiskjøring etter kl 21.00, PS: Forby longboards innenfor bygrensene.

The New Wine vurderer å være med i Ta Sjansen! som ledd i en større release-gimmick for kommende langspiller. Det har for øvrig ikke lykkes N&D å bekrefte sannhetsgehalten i deres påståtte orgie i etterkant av yachtkonserten på Revolver under Øyafestivalen. Man skulle tro metalgroupies velvillig ville kaste seg over et headlinerband på festival. Ikke alle er like heldige, tydeligvis. Gitaristene i bandet Autopsy – årets store trekkplaster på Hole In The Sky-festivalen, som forøvrig leverte TIDENES konsert noensinne – ble observert da de desperat scoutet omkring seg ved hovedgangen til Verftet i Bergen. Om det ble noe på dem får du vite i neste nummer.

7 1

Boblere: Borrelia, anoreksia, Ratzeputz Branca, dagsen, paret er den nye rundbrenneren, fletta til Yonnas, ”no children!”, strippeklubbing.

8/2010

REGINE STOKKE I BRONSE

Har du møtt en Basil Fawlty noen gang? Det har vi så til de grader. Ta en langhelg på City Apartments Hotel i Bergen og se etter en liten sinna sør-amerikaner...

Hvem husker vel ikke Regine Stokke, den modige jenta fra Møre som gjennomgikk all verdens smerte mens hun grasiøst sjarmerte en hel befolkning idet hun dokumenterte sin ferd gjennom krefthelvetets innerste sirkler. Via bloggen sin, ”Face your fear”, fortalte hun alle som ville høre om sin langsomme marsj mot døden. Nå har bloggen dessuten, med utgangspunkt i Regines siste ønske, blitt gitt ut i bokform under den beskrivende tittelen ”Regines Bok”. For den nette sum av 300 kroner kan man få tilgang til så vel Regines tanker om døden, smerten og frykten som posthume uttalelser fra slekt og venner som mente at frøken Stokke var både vakker, modig og talentfull. Alt sammen i hardcoverversjon, som for å illustrere at kreftjentas myke og skjønne indre ble brutalt omsluttet av tilværelsens urettferdige jernhanske. Det var interessant å observere hvordan en unison leserskare sa seg hjertens enige i at å skrive om hvor uvel man blir etter cellegiftbehandling er en modig handling, og på toppen av det hele både rørende og interessant. At et forlag nå har funnet det lønnsomt å oppfylle Regines siste ønske og gi ut denne boken sier mye om både bloggerfenomenet og om kritisk sans satt opp mot medfølelse og empati. ”Regines Bok” er ikke velskrevet, temaet er overhodet ikke originalt, og Regine Stokke er slett ingen fengslende karakter. Likevel ble hun nominert til ”Årets Navn” i VG. Alt dette får en til å tenke sitt om fremtidens litterære produksjon. Markedet for personlige og skjøre historier om de velkjente og nære emosjoner har aldri vært større, og på terskelen til diverse forlag står en hær av unge mennesker med voldsom eksponeringstrang og tilsvarende tro på egne kommunikative ferdigheter og spennende anekdoter.

At Regine Stokke ble årets story gir meg unektelig en kilende følelse av forhåpning i magen, men det kan selvsagt godt være at det er spiserørssykdommen min som bedrar meg og gir meg falske forventninger. Tidlig i tenårene ble jeg nemlig diagnostisert med ikke-fungerende lukkemuskel mellom spiserøret og magesekken, noe som førte til at magesyren skvulpet uhemmet frem og tilbake som om fordøyingssystemet mitt skulle vært en fornøyelsespark for etsende væske med atferdsproblemer. Dette førte til at jeg fikk sår i spiserøret og diverse andre reflukssymtomer, så legen satte meg på Nexium, et protonhemmende medikament laget for å dempe produksjonen av magesyre. Det fantes en operasjon jeg kunne ta hvis jeg ville, men det syntes jeg ikke hørtes noe behagelig ut. I mange år holdt magen min seg i ro, men i sommer kom symptomene tilbake med fordoblet kraft, og jeg begynte virkelig å lure på om jeg kunne ha magesår, jeg var jo temmelig stresset etter å ha mistet jobben på fiskebåten, og jentene hadde jeg nesten bare uflaks med i denne perioden. Det var blant annet en av dem som satte seg oppå meg og gned underlivet sitt mot lemmet mitt, men trusa nektet hun å ta av seg. Hadde det ikke vært for en annen jente som sa at å ha sex med meg var som å kopulere med en vill bjørn ville jeg sikkert fått både magesår og kreft der og da. Nå har jeg vært hos legen og blitt satt på en ny medisin, og symptomene har roet seg vesentlig, men det er jo uansett ikke utenkelig at det kan kile litt i magen sånn at man forveksler det med forventninger om at bokåret 2011 blir personlig utleverende og platt inntil det absurde sånn at jeg får mye å le og smile av. Alt dette kan du for øvrig lese mer om på bloggen min. www.opptegnelserfraenmagesekk.blogspot.com

”Regines Bok” er ikke velskrevet, temaet er overhodet ikke originalt, og Regine Stokke er slett ingen fengslende karakter.”

Topp 5 oppfinnelser vi trodde fremtiden ville bringe som sørgelig nok lar vente på seg TEKST Vegard Skjervheim Flyvende biler La gå at det ligger en del praktiske problemer med sikkerhet her, men ærlig talt. At menneskehetens samlede kreative kapasitet ikke skal klare å produsere en stilig liten flyvende bil er selvsagt komplett urimelig. Nei, her er det viljen det står på. Noen, sannsynligvis Illuminati, jødene og Microsoft, stoler ikke på kjøreferdighetene våre. Alt det meningsløse fokuset på sur nedbør, døende skog og oljeutslipp har nok heller ikke akkurat banet vei for dette selve symbolet på at samfunnet er i utvikling.

1 1

Jet-ryggsekker Utviklingen av den mest intuitive av alle oppfinnelser går fryktelig tregt. Prototypene som er tilgjengelig for øyeblikket holder deg flyvende i ynkelige tredve sekunder gjennom å blåse ut komprimert gass. Per dags dato ser det ut til at vi må sette vår lit til at evolusjonen gir oss vinger, for å feste en

1 2

dugelig jetmotor på ryggen uten fare for å bli redusert til brennende atomer er tydeligvis jævlig vanskelig. Realistiske simulatorer Et rom fylt av sparkepiker og gelétopper, en jungel med lianer du kan slenge deg over elver med, en troverdig spillopplevelse, en kort men heftig romanse med Penelope Cruz, halshuggingen av Rosemarie Køhn, bowling med NATT&DAG-redaksjonen, en blodig konfrontasjon med naboen der du virkelig får tørket det slimete fliret av de ekle froskeleppene hans, gratisferie til hvor du vil i verden, en fortrolig samtale med Bent Stiansen. NEIDA.

3 1

Molekylreplikatoren Maskinen som setter sammen et utvalg av molekyler til akkurat hva du måtte ønske der og da. Alt fra ballerinasko til tegneseriehefter. Pussig nok er å sette sammen molekyler et av områdene vi forsker mest på. Nanoteknologien fokuserer på akkurat det her, og

4 1

selv om vi er langt fra å trekke kaniner opp av en replikatorhatt så gjøres det faktisk visse fremskritt. Dette er knapt det rette stedet å legge ut om de finere poengene ved teknologien, men man har i alle fall klart å lage små ting som lager masse små ting som kanskje kan bli til store ting en gang i fremtiden. Heia vitenskapen. Kudos. Teleportøren De ovenfornevnte oppfinnelsene er vanskelige å tenke på uten et snev av bitterhet, men når det gjelder teleportøren er man nesten nødt til å tilgi. Det hadde selvsagt vært uendelig praktisk å kunne la seg fordampe og gjenoppstå som fast materie hvor som helst i universet, men hva er det egentlig vi tror? Det lar seg vanskelig gjøre å overleve en oppdeling i millioner av fragmenter, og det er bare Jesus som kan stå opp fra de døde. Tidenes mest urealistiske oppfinnelse, hvis popularitet baserer seg utelukkende på hvor heftig den ville vært.

5 1

Natt&Dags ØLBAROMETER FOR TRONDHEIM Enkelte serveringssteder opererer med stamkundepriser, happy hours, sperregrenser, kostyme-rabatt og gud vet hva. Her går vi basic og ignorerer all mikk-makk. Dette er streite ølpriser som ikke forutsetter flørting eller noe i garderobeveien. Som halvliterentusiaster har vi regnet om prisene når folk serverer pingle-øl (* betyr 0,4) eller bierfest-øl (** betyr 0,6). Prisene tar utgangspunkt i ukas vakreste time: Fredag klokka 22:00. Mormors stue .................................... 37

Blæst ................................................. 64

Fru Lundgreens .................................. 37

Olavs Pub .......................................... 65

Ricks ................................................ * 39

Bær & Bar ......................................... 66

DownTown ....................................... * 39

Brukbar .............................................. 67

Crash ............................................... * 49

Supa .................................................. 67

Familien ............................................. 49

Pair’a’Dice ......................................... 67

Bakgården Bar og Spiseri ................. 58

Frakken ............................................ * 67

Barmuda .......................................... * 62

Krambua ............................................ 68

Vista ................................................. * 62

Den Gode Nabo ................................. 69 Lille London ....................................... 69

8/2010

MR. PRO - En opplysningsspalte om narkotika Hello, narkovenn! Hvordan ser du for deg fremtidens preparater? Det er sjelden det dukker opp nye rusmidler med helt nye rusvirkninger, i hvert fall når det gjelder stoffer som blir populære og når frem til allmennheten. De fleste nye stoffer er bare nye varianter av de vi allerede har, med større eller mindre variasjoner i molekylær oppbygning og rusrelaterte egenskaper. Jeg tror fremtidens psykoaktiver i stor grad kommer til å være preget av forsøk på å omgå narkotikalovgivningen. Vi ser allerede i dag hvordan produsenter av såkalte legal highs forsøker å omgå lovverket på forskjellige måter, og i fremtiden vil nok metodene bli stadig mer avanserte. Jeg ser for meg at det vil dukke opp en del såkalte prodrugs, altså stoffer som i seg selv ikke nødvendigvis er spesielt psykoaktive, men som omdannes til aktive metabolitter i kroppen etter inntak. Dette er én måte å omgå et stadig strengere lovverk på. I Norge har vi noe som kalles derivatbestemmelsen. Den sier at alle stoffer som kan avledes fra, eller enkelt omdannes til et illegalt stoff, også automatisk er ulovlig. Dette er en svært omfattende og uoversiktlig bestemmelse, som innebærer at utallige individer per definisjon er kriminelle uten å

vite om det selv. Folk flest har jo ikke kjemiutdannelse, og er ikke i stand til å ta stilling til en slik lovgivning. I fremtiden håper jeg at derivatbestemmelsen vil bli satt skikkelig på prøve, slik at vi kan kvitte oss med denne håpløse lovgivningen, og heller basere oss på presise vitenskapelige studier før vi velger å forby spesifikke kjemiske forbindelser. Så har vi jo såkalte ”elektroniske rusmidler” som egentlig ikke er rusmidler, men elektroniske innretninger som skal frambringe ruslignende effekter. Så langt ser ikke dette ut til å være veldig interessant, men hvem vet hva som vil skje om noen år. Kanskje myndighetene vil måtte se seg nødt til å forby oss å leke med dette også en gang i fremtiden. Men mest av alt tror jeg at de stoffene som er mye brukt i dag, vil komme til å bli mye brukt i fremtiden også. Det er en grunn til at de har blitt så populære som de har, nettopp fordi de funker. Og det har jo vist seg at når mennesker finner noe de liker som funker slik de ønsker, så tillater de ikke totalt fremmede individer på et eller annet kontor å bestemme hvilke opplevelser de skal kunne erfare i sin egen kropp og sin egen bevissthet. Hilsen, mentalmelt

”Det er en grunn til at de har blitt så populære som de har, nettopp fordi de funker.”

Gode avtaler for deg som er student Som studentmedlem av et LO Forbund vil du få tilgang til produkter og tjenester vi har forhandlet spesielt for deg. Avtalene vil gi deg en tryggere studietid og mange fordeler som du kan ta med deg videre i livet. Med 865 000 medlemmer får vi til langt bedre avtaler enn du klarer alene. Les om reiseforsikring, feriereiser, lån, juridiske avtaler og mye mer på: lofavør.no/ung

Jo mere vi er sammen Ferdigscorede pasninger og samtidige bevegelser skal redde trønderrocken. TEKST Camilla Dahl Torp FOTO XXX I en tid der Trønderrocken har vært erklært død og Bergensbølgen har bredt seg over det langstrakte land samles Polar Artist, Rockforum og andre fra byens kulturmiljø for å gjenreise rockebyen. Reisverket heter Trondheim Calling. Samleplaten Trondheim Calling gav oss i januar de ferskeste varene av musikk i byen vår. Prosjektet, satt i gang av Storås Artist og Rockorum, skulle vise Norge hvilke artister og band Trondheim hadde å by på. Platen ble mottatt med glede her i byen og som føk rett inn på førsteplass på Trøndertoppen. Trønderne er altså ved godt mot igjen, selv om selvtilfredse bergenserjournalister sikkert mener det er langt igjen før noen kan true det bergenske rockehegemoniet.

påpeker likevel at musikerne har vært for tilbakeholdne med å slå seg selv på brystet og vise seg fram: – Jeg tror at vi i løpet av det siste året har bevist at medias vinkling på Trondheim er tull og tøys. Vi har pr. i dag seks-syv band som må nevnes når nasjonale up-and-comingband listes opp. Det blomstrer i Trondheim, og vi har bare sett starten. Band i Trondheim har imidlertid vært for dårlige til å forstå hvor viktig det er å promotere seg. Vi må øke forståelsen for hvor viktig det er å «si i fra». Denstad har inntrykk av at mange band og artister vegrer seg noe i forhold til promotering. – Promo er ikke er bissniss, stramme fjes og hvit skjorte. Promo er kreativitet, fliring og målrettet, hardt arbeid. Trondheim Calling vil fokusere på akkurat dette punktet. Når Trondheim Calling blir en festival i

”Promo ikke er bissniss, stramme fjes og hvit skjorte. Promo er kreativitet. ” Stian Denstad, i det lokale plateselskapet Rhinoprod, mener imidlertid at det må bli slutt på den trønderske selvpiskingen. Det har aldri stått på kvaliteten, hevder han. Han 14

8/2010

januar neste år, vil det markere første steg i forhold til å gjøre Trøndelagsscenen sterkere, bedre og mer attraktiv, mener Denstad. Trondheim Calling blir med andre ord mer

enn en serie konserter – det blir ikke minst en arena for å skape berøringspunkter mellom forskjellige deler av bransjen. Som tumleplass vil festivalen samle musikkarbeiderne, både de som ringer i telefon, de som mailer og de som spiller og utøver musikk. Slik oppstår, som man sier i næringslivet, gode synergier: – Trondheim og Trøndelag skal være en region det skal være motiverende å bo i, både for konsertpublikummeren, platekjøperen, musikeren og bransjefolket, sier Denstad. – Dette skjer ikke over natta, men med TC i januar vil den første, solide steinen bli lagt ned. Januar er tiden. To musikkfylte dager. Byscenen, Brukbar og Supa er plassen. Her skal bransjen samles og gi deg en helhetlig opplevelse av det yrende musikklivet i trønderhovedstaden. Og du trenger ikke bekymre deg. Det er et yrende musikkliv i Trondheim. PELbO har gitt ut et av årets mest kritikerroste norske album og flere artister fra Trøndelag hevdet seg under klubbdagen på årets Øyafestival. Vi har sett lyspunkt som da Jack Dalton ble utropt til den norske vinneren av årets Zoom, en konkurranse blant uetablerte band over hele landet. Hele landet. Det inkluderer Bergen. Dette er et skvulp som innevarsler den store bølgen, mener Denstad. Trondheim Calling vil være bølgemaskinen som gir ekstra giv. Og neste år er rekordman-

ge Trondheimsartister klare med ny plate. – For bransjen i regionen er TC en mulighet til å møte andre som driver med det samme, lære, dele… Og så dra hjem med mer kunnskap og større motivasjon til å jobbe enda hardere og smartere. For publikum vil TC være det Roar Stokke kaller en «ferdigscora pasning». Her samles det ypperste av band og artister, og publikum får en kjempesjanse til å få med seg alle disse i én smekk. Denstad, som er med i prosjektgruppen til Trondheim Calling, forsikrer at en ny bølge er på vei: – Trondheim ligger nederst i kanonen, og venter bare på å bli skutt ut, det er jeg helt overbevist om. Det er så mange bra band i byen og etter hvert så mange som sitter på masse bransjekunnskap. Trønderrocken, som begrep, er selvfølgelig steindau, men Trondheim og Trøndelag trenger ikke å bli merket med navn eller lapp. At vi om ett eller to år ser flere band fra regionen gjøre seg gjeldene nasjonalt – og etter hvert internasjonalt – er jeg helt sikker på. Trondheim Calling arrangeres første gang januar neste år.

tibe t:echnology

UTSTILLER

segaarde o o R io d u t S selbergh Herman As ie Andy Grac rr Catts & Zu jjar Michael Na yskja Kristoffer M erenguer el B Jose Manu chipper Jonathan S nne Henrik Me n Erik Olofse iser Herwig We er Ralf Baeck st Annina Rü teks.no itta N o ik h ic M alen Tuur Van B r Chris Salte

NSER

KONFERA

ve.World! • New.Bra lities, s, Tempora • Territorie ions: Transmiss ology Art, Techn c Sphere & the Publi d 11 s Reframe s e n s u io c • Cons real» ality really re g in k a «M

ER KONSERT TRONDHEIM 7. okt - 7. nov 2010

uvage irgé Tomoko Sa itt / Jean-Jacques B m h c S Antoine m Soundsyste Staalplaat aci Dalo Roberto P s Karl Barto tien s a B e Pierr al artifici / E INCIT alsen ai Kobi Mik K / e ø B re To Flymodus esuit Silver Spac Hands Up s Killing Field a e k Lumiso Greg Pope lure Bruce McC

PS / WORKSHO RAM FILMPROG ram:

ig prog For fullstend o metamorf.n

Trondheim kommune, norsk kulTurråd, sør-Trøndelag fylkeskommune, koro, TorsTein erbos gavefond, sTifTelsen friTT ord og nTnu

Opel Astra Turbo 140 hk OPC Line. Dette er ikke bilen for deg med hatt og frakk.

Kampanjemodellen har bl.a følgende utstyr inkludert: • Navigasjon med fargeskjerm • Parkeringssensor foran og bak • Elektronisk to-sone klimaanlegg • Senket chassis • OPC-pakke m.m . Opel Astra Sport Turbo med OPC pakke fra

• Sportsstoler • Bi-Xenon • Regnsensor • 18” hjul

299 000,-

www.opel.no

– Din nye Opel-forhandler i Oslo! Gladengveien 12 • Tlf. 23 24 30 00 • www.mobile-oslo.no CO2 utslipp og forbruk, blandet kjøring: 137-211 g/km. 5,6-8,0 l/100 km. Miljøklasse euro 4/5. Frakt og lev.omk. på kr 7.500,- kommer i tillegg. Avbildede biler kan ha ekstrautstyr. Importør General Motors AS.

UTELIVET PÅ 00TALLET TEKST: REDAKSJONEN / ILLUSTRASJON: ANDREAS TYLDEN

8/2010

Let’s party like it’s 2003(ish)! Et helvetes festfylt tiår er forbi. Hva har skjedd i Trondheims uteliv fra år 2000 og fram til i dag? De ti årene bak oss har vært fylt med mer enn vi har plass til i blekka. En gjeng navnlause deltagere har gledelig tatt en trip nedover memory lane for å gi oss en viss anelse om hva fuktige netter har gitt den gjennomsnittlige partytrøndern det siste tiåret.

1 2 1 1

Viktigste utested på 00-tallet: Blæst. Der ble det legitimt med finger- og cocktailblæsting til lyden av AC/DC.

Verste/mest oppskrytte utested på 00-tallet: Tiger Tiger. Distriktstrøndernes illeluktende asylmottak. Nye Ricks dengte hue i veggen da det viste seg at ingen trøndere liker elektro, og har bikket under for presset og må nynne soulhymner og servere lunkne pizzastykker på dagtid til turister og barnehagebarn.

Designcontainer.no

3 1

Mest definerende Dj/Klubbkonsept på 00-tallet: Mint Condition.

1 5 1 4

Mest oppskrytt Dj/Klubbkonsept: Soultrain, tapte seg sjæl i en eller annen Beyonce låt.

Klubbtrondheims største bidragsgiver: Trondheim skylder Marius Thorvaldsen (aka Emmtee) en arm og en fot. ’Cuz klubbscena is Emmtee without you.

1 6

Beste crowd: Jomfruhinnene på Blæst.

Verste crowd på 00-tallet: Når en gjennomsnittlig festdeltaker på Club-Wonderland ser ut som en tommeltott dyppet i våt markeringstusj på speed får det hiphoperne på Soultrain til å virke som tibetanske grinemunker. Ikke at det skal mye til.

1 7

1 9 1 8

Beste dørvakter på 00-tallet: Steinar på BrukBar. Steinhard, men brukbar. Dørvaktene på Dali og Jesper Nattmann.

Verste dørvakter: På Bajazzo. Stjal mobiler og flexikort fra garderoben i ekte bajazzånd. (hehe) Det ryktes også at han fingret Lise fra distriktet da hun hadde mensen, men disse kan ei bekreftes.

Mest definerende utelivsperson på 00-tallet:

10 1 11 1 12 1

Begynnelsen av tiåret: Sveinung Sundli.

Midten av tiåret: Kim Aasli, mannen bak Blæst og Dali, som var med på å snu byen på hue et par år.

Slutten av tiåret: Remy Nordvik dro på med alt fra Tapaskvelder på Vivaldi til vannscooterkjøring på Analsmuget med Alf og Tom Roger. Livet er en evigvarende pølsefest. For øvrig nevnes Erling, Andreas og Øyvind for at de laga Circus av pengene til Tom Roger og Alf med lettbent punkrock og svelgende liksomrockejenter.

Kjøp valuta før du drar

Ingen gebyrer • Gunstige kurser • Gode valutaråd 8/2010

1 14 1 13

Mest oppskrytt utelivsperson: Ole Dahlen. Skrytepave.

Tristeste utelivsnyhet på 00-tallet: Da Veita Scene ble lagt ned i år 2000 til fordel for partysvenskenes entré på Solsiden, og studinene som sluttet å være deilige. Tiårets nach/fest: Spør noen gamle skatere om festen på Jesper Nattmann på premieren til Bada Bing. Stikkord: narkotika. Masse narkotika. Nachspielene på Dali og Blæst, der den legendariske gitaristen ble sugd av Trond Giske mens han stemte gitaren. Det var der alle pulte hverandre på dassen og og spydde bak baren. Og vice-versa.

15 1

1 17 1 16

Beste drug på 00-tallet: 2CB, lightergass og Tetracycline.

Beste dråg: daglig leder på *****s personalmøte: ”Til slutt er det noe viktig og alvorlig jeg må ta opp med dere: dere MÅ gå ut når dere skal røyke hasj. Brannalarmen går hver gang dere fyrer opp inne på nach, og det koster 1500 kroner hver gang. Det har vi ikke råd til. Ok, møtet hevet.” Beste steder å få seg et knull på 00-tallet: Om du ikke fikk deg noe på Frakken, er det bare fordi du ikke husker det. I tillegg, var hyblene på Samfundet alltid propp med kåte kvinnemennesker.

18 1

Mest episke slosskamp: Basketakene på Soultrain, ondskapens triangel. Ragnarok og helvete, someone dial 666! Det er noe magisk ved øyeblikk der alle vektere, politimenn og festgjengere braker sammen i en gedigent bryteorgie med blod, snørr og tårer. Akkurat som første gang vi mistet jomfrudommen.

1 19

Beste celeb fuck-ups på 00-tallet: Spol tilbake til år 2000. Husker du da gitaristen i Richosheets bestemte seg for å tømme et pulverapperat fra scenen så et stappfullt Blæst-lokale måtte evakueres under Natt&Dags Trondheimpris og Giske klina med nakken til Arve Juritzen da han pissa i vasken på BrukBar?

1 20

Hvem/hva er det one to watch i utelivstrondheim: Cloudbusting ser ut til å bli et kjempekonsept. Og Blåmandager på BrukBar, med Aksel Sunde (han som oppfant hip hop). Flere bookinger av DJ Børek. Selv om musikken tiltrekker en del skumle menn med store jakker og THC-plaster, er det bedre enn å bli pult i ørene av indierock eller de siamesiske DJ-tvillingene til Facebook-kongen Jan Gunnar Solli. Vi LEKER ikke Norges tredje største by.

1 21

1 23 1 22

Viktigste låt for 00-tallet: Eple – Röyksopp

Det verste som kan skje med utelivsTrondheim: At Eple fortsetter å være den viktigste låta.

www.forex.no

8/2010

Kjøp valuta før du drar

Designcontainer.no

Ingen gebyrer • Gunstige kurser • Gode valutaråd

www.forex.no OSLO SENTRALSTASJON • ØVRE SLOTTSGATE 12 • FRIDTJOF NANSENS PLASS 6 • BRUGATA 8 • LILLESTRØM ST. • TRONDHEIM SENTRALSTASJON

! M U LE I UB J RS Å 25

++++++++++++++++++++++++++++++++++++

++++++++++++++++++++++++

++++++++++++++++++++++++++++++++++++++

+++++++++++++++++++++

++++

Vi LEKER ikke Norges tredje største by Vi har klart oss på fylla i verdens navle Trondheim i akkurat ti år etter 2000-tallet, og burde vel fått diplom for det, men det er vel ingen her som har tenkt å ta en Mini Jacobsen og legge opp mens man er på topp. Vi har fulle planer om å spre eder og galle på byens vannhull i minst ti år til, med preferanser. NEI: Kø-kuking. Før Happy Hour ble kriminalisert og strengere bøtelagt enn besittelse av kola før 2000tallet, kunne man faktisk dra på byen og leke trendy tidlig på kvelden. NEI:: Blogg-fylla. Folk uten fotoskills må legge igjen speilreflekset hjemme. ”Jeg tar bilder til partybloggen min”. Totalkriminalisering or gtfo. JA: Voksen hip-hop. Ærlig talt. M.O.P?! Vi venter på MF Doom, sånn som de har i store Ossslo. JA: Rock som ikke er metall. Danko Jones før Miksha. Det må gå an å dra på rockekonserter som ikke er metal og heller ikke indierock, men Rock. NEI: Tattooveringer. Tattooveringer er ca like lame å ta nå som under Tribals-tida. NEI: Dubstep. Nå er det jaggu meg nok – gi Funktion One høyttalerne på BrukBar noe annet å blåse ut ørevoksen vår med. JA: Raw Juice. Gutter uten rulleblad men med skills. Månedlige arrangement. JA: La Mirage m/Fella og Thom Brodda. JA: Ella Guru JJ, Elise og Raw Juice tar over helgene på Kos. JA: Blåmandager på BrukBar med Aksel Sunde. Han sier han oppfant hip-hop, og vi tror glatt på han. JA: Opprettholde autostradaer ala nederst i Fjordgata der distriktsnordmenn med rosa cowboyhatter, blomsterpushere som selger det kvinnelige kjønnsorgan og stort sett alt annet som kvalifiserer til å gå under betegnelsen menneskelig-søppelfylling får ha sin geografiske avgrensning. Trondheims svar på Hamsterdam. NEI: Fester for VGS/ungdomsskoleelever på byen. Vi husker vel alle Bajazzo-festene når gulvet var dekt av mengder med oppkast, jomfruhinner, Hooch og Papa Kwesi fra S.O.D.A. JA: Flere bookinger av DJ Børek. Selv om musikken tiltrekker en del mer skumle menn med store jakker og THC plaster på arma så vil kvelden uansett bli kulere enn når du blir pult i ørene av indierock eller de siamesiske DJ-tvillingene til Jan Gunnar Solli. JA: Videreføre ideen rundt After Dark og Kjeller’n. 18 åringer på rusbrus i overetasjen og 50 åringer på heroin og makka ei trapp ned var et viktig konsept for å opprettholde og skape nye arbeidsplasser i rusomsorgen.

8/2010

inne? g.no. a d g o t t Lei av 책 sitte a n 책 p telivet u l i t g e d r e d Vi gui

8/2010

natt&dag 03.08.10:visittkort

03-08-10

11:11

Side 1

! t e Nyh

Fra

49,TRONDHEIM

DOVRE

OSLO

STAVANGER

Oslo - Dovre Trondheim Oslo Olavsgård Gardermoen Nebbenes Hamar Brumundal Moelv Lillehammer Øyer Fåvang Ringebu RØROS Vinstra Kvam Otta Dovre Dombås Oppdal Berkåk Lundamo Melhus Klett Heimdal/Tiller Trondheim

KRISTIANSAND

Gratis trådløst internett og strøm ombord

Oslo - Røros Trondheim Oslo Olavsgård Gardermoen Nebbenes Romedal Myklegard Elverum Rena Koppang Atna Hanestad Alvdal Tynset Tolga Os Røros Ålen Haltdalen Singsås Kotsøy Støren Lundamo Melhus Klett Heimdal/Tiller Trondheim

s ssbus – e r p s s E k – R ø ro O s lo h e im Trond

Oslo - Kristiansand Stavanger Oslo Sjølyst Lysaker Høvik Drammen Fokserød Torp lufthavn Skjelsvik Kragerø Risør Fiansvingen Arendal Arendal sentrum Grimstad Lillesand Dyreparken Håneskrysset Bjørndalssletta Kristiansand Mandal Vigeland Lyngdal Kvinesdal Flekkefjord Moi Egersund Ålgård Kongeparken Sandnes Stavanger

Fast holdeplass fra Oslo Fast holdeplass fra Stavanger og Kristiansand

God benplass og justerbare seter Alternative seteløsninger • WC og 220 volt

For bestilling og ruteinformasjon:

Mulighet for kjøp av billetter på bussen på de faste holdeplassene med kort/kontant

FREMTIDENS ÅND 2050 Dystopi & Utopi Kjempeinteressant å tenke seg til et vakkert utopi der alle har det bra, men mye morsommere med et dystopi der alle brenner i hjel; NATT&DAGredaksjonen 2050 sender ut sin månedlige Tidens Ånd til motstandsbevegelsen under et totalitært regime. PARANOIA Etter nyheter om at Patriotenes private militser dumpet kjemiske stridsmidler over områder av Oslo der de antar at folk arrangerer ulovlige fester, oppfordret vi danseglad ungdom om å for guds skyld ta på seg gassmaske ved neste illegale sammenkomst. Men dessverre må vi nå meddele via Tidens Ånd-pamfletten at en mer alvorlig psykologisk terror henger over oss. Nye metoder har blitt tatt i bruk for å bevare rikets interne sikkerhet og paramilitære har visstnok innfiltrert ulike motstandsgrupperinger med tilsynelatende ”Kul Ungdom” som namedropper de riktige, lager motstandskunst, vil bli vennen din, ligge med deg og ta en kopp kaffe på Café X. Paranoia er den nye hanekammen og ”angiveri er kommet for å bli”, som den nå avdøde ræpperen Eminem aldri sa det.

1 1

GENTEST Den nylig innførte obligatoriske gentesten som krever 90% skandinavisk-kaukasisk raseherkomst har ført til nye bølger av flyktninger som desperate forlater landet før de blir plassert i egne gettoer, deportert til arbeidsleirene i Nye Trondheim eller likvidert med laserpistol under det nye TV-programmet LOLMASSAKRE. Homofile, bifile og multifile har alle forlatt hjemlandet i begrunnet frykt for forfølgelse etter at Sandberg-regimet sendte opp et 3D-display i himmelen som meddelte at ”Homofile, bifile og multifile vil bli skutt om de ikke forlater hjemlandet”. I ren avsky for disse hendelser er det også stadig flere unge motstandshipstere som letter av gårde i sine Aerocars over sjøen til Europa der de søker status som politiske flyktninger fra Patriotenes regime. Den sørgeligste følgen av at alle disse rømlingene forlater skuta, er en armé med utelukkende dølle militærfolk på smuglesningsfestene som danser swing og legger seg klokken ”oh-nine hundred”. Hell!

PRAKTISKE PROFESJONER Ibsen-studier har som siste myke skanse ved Norges Patriotiske Universitet (NPU) blitt lagt ned. Ledelsen ved Norges eneste universitet mener at instituttets leder var involvert i upatriotiske aktiviteter av nesten unevnelig karakter da hun lot Peer Gynt bli oversatt til ”degosspråket” portugisisk. Etter nedleggelsen vil NPU dermed utelukkende undervise praktiske profesjoner – fra Informatikk til Ingeniørfag i IdIotIens bokstav – og all form for spekulasjon rundt de mest grunnleggende spørsmål som angår menneskets tilværelse vil bli straffet som tvungen prøvekanin i det nye hjerneeksperimentet LOLBOTOMERING. Offentlig henrettelse av instituttets leder og to upatriotiske studenter vil for øvrig finne sted på Universitetsplassen den 15. september. Myndighetene lover livemusikk, grillmat og et fantastisk familiearrangement. Sees der! Fuck Ibsen. [Hva??]

4 1

2 1

MOTE Vi prøver alltid å meddele litt gladnyheter der vi kan, og hva er vel mer gledelig oppløftende enn kul norsk fashion? Ikke vet vi. Foruten de nevnte gassmasker på dansegulvet, er oppdateringene på motefronten det nye designet på det påbudte halvmånemerket muslimene må ha rundt armen. Vinneren av den utlyste designkonkurransen er klar og designstudent, Abu Fahruk, tilsynelatende fornøyd, tok imot prisen på hundretusen kroner og en tur til Mekka fra partiformann Per Sandberg III. Sandberg uttaler: ”Fahruk er en flink muslim. Han kjenner sin plass og har ingen ambisjoner om å plage nordmenn med plagsomme bønnerop eller steining av kvinner”. Sandberg understreker at han synes Fahruks design er: ”flott og i ekte norske farger, noe vi i patriotene setter pris på.” NATT&DAGs motereporter kan meddele at det nye designet har striper i rødt og hvitt med en stor blå halvmåne og at det gjør seg særlig bra til de påbudte symboldraktene fra 1800-tallet som hele nasjonen nå må gå med.

1 5

AUTOBAHN N&D har fra sikre kilder hørt at ”landsvikerne” i vår søsterfansine ”Sannheten om Patriotene” har blitt tatt og i all stillhet henrettet etter at de i forrige måned avslørte at Patriotfondet (tidligere kalt folketrygden) har blitt spilt bort på en pyramidescam hos våre kjære allierte De Konfødererte Sørstatene som nylig brøt ut av USA. Patriotene har ikke sendt noen offisiell klage til sine allierte, men vi har blitt lovet en åttefelts vei mellom Oslo og Trondheim, som plaster på såret. Veien skal forøvrig gå gjennom, og ikke over Dovre, og anses som det største ingeniørprosjektet siden den nye Who Cares-broen ble bygd over Svinesund. Vi som deg innser det absurde i en ny motorvei når alle har flygende biler, men anbefaler våre lesere å holde denne informasjonen for seg selv og flittig ta i bruk veien ved å fly over men altså følge traseen og smile fornøyd til et ethvert politibilfly som venter bak skyene med alkotest og fartskontroll. Innbyggere som ikke viser takknemlighet for denne grandiose sløsingen vil bli låst ned i en katakombe under byen og tvunget til tre år med reruns av Senkveld med Thomas og Harald.

6 1

MOTSATT EUGENIKK Regimet har fullbyrdet TOTAL UNDERHOLDNING-prosjektet som innebærer at Patriotene har tatt kontroll over all underholdning og informasjon og sendt ut et kvotekort til alle innbyggere. Som i de fleste andre neomoderne trashtotalitære regimer tildeles nordmenn nå faste kvoter for porno, sportssendinger, VG-TV, bowling og andre nødvendige underholdningsressurser regimet anser nødvendig tilbakestående kuende. Som en konsekvens av dette har man nå, for først gang i menneskehetens historie, reversert naturlig seleksjon slik at de dummeste favoriseres av evolusjonen. Siklende, sexistiske og alkoholiserte analfabeter med måne og hudutslett, går hånd i hånd med de vakreste intelligente supermodeller og etterlater seg nye schizofrene avkom proppfulle av genetiske defekter som vil styre verden i et enda mer kaotisk spiral mot DUMBWORLD, et verdensimperium av motsatt eugenikk. Hvor er romskipet?! Kidnapp oss!

3 1

BOMBEN ”Storebror har blitt implementert i lillebror!” Nei dette er ikke et nytt geneksperiment ved NPU, men nyheten om at Sverige endelig er beseiret og en del av Nye Norge. Patriotene melder til VG at de først prøvde hyggelig diplomatisk dialog over deilig kopp med nypete, men at samtalene dessverre varte så lenge ut på ettermiddagen at de til slutt trakk seg tilbake, beordret bombeflyet, og slapp bomben som eksploderte 580 meter over bakken og laget en ildkule på over en million grader celsius som på et sekund fikk en diameter på 200 kilometer og utraderte halve landet. Overflatetemperaturen kom visstnok opp i 4 000 grader og skapte en sterk, varm trykkbølge som smeltet kjøretøy og bygninger og gjorde mennesker og dyr til støv. Rundt 480 000 bygninger ble jevnet med jorden i eksplosjonen. En vanlig dag på jobben for våre patriothelter med andre ord. Det vi lurer på er om Nöjesguiden nå kanskje er hypp på å ta opp samarbeidet med ”48 timer”-konseptetet, så vi begge kan spare noen slanter med dyrebare redaksjonspenger. Vad tycker ni?

7 1

8/2010

www.citroen.no www.citroen.no

NY OËN R T I C 3 S D

Som din ekslusive fohandler av DS 3 i Oslo ønsker Auto Elite Oslo deg velkommen til prøvedleørnasvkeDr Sst3il oi gOsinlodiøvnidsukaelritA o uElhitaerOetslhoadveagv vmelukloigmhm e-bikSjoøm rindgi!nBeiklesnlufsoivr edfeoghsaonm etu.tD eteenr ttiill åprkøovm knjeørreinfga!rgBeirleongfodresdieggnesloem heilteenr htial rå ektokmrabfi-meønntsekre, rosgtidl ougkainndsivkiadpuealditient.hDelut phearrseotnhliagve avvarm iaunlti.gB ogetdteesuignndeelrebm eltopgeerst osniklkigeerhveatrsiannivtå. Bmileedn m haarkseitmkaraleftnigeruetftaryrgkke.r D ygegnetes ra, voegt dfruiskkat nmsoktaoprperdoignrahm t5igstujettrrnyekrk.i EDuertoteNuCnA dePr.bG ygågiensnapvåewt w friwsk.at umtooetolitrep-roosglora.nmo oogg ektosnikﬁkgeurrheer tdsniniveågm e d m en DS3a!ksimale 5 stjerner i Euro NCAP. Gå inn på www.autoelite-oslo.no og konﬁgurer din egen DS3!

CITROËN DS3 STÅR KLAR. KOM OG PRØVEKJØR! CITROËN DS3 STÅR KLAR. KOM OG PRØVEKJØR! CRÉATIVE TECHNOLOGIE CRÉATIVE TECHNOLOGIE

GLADENGVEIEN 9, 0661 OSLO TELEFON 24 07 41 00. www.autoelite-oslo.no

NARKO POLET

Året er 2050 og Narkopolet feirer femårsdag. En aldrende herremann entrer det sterile og hvite lokalet for å shoppe narkotika fra den statlige ansatte som tilbyr et assortiment av alle eksisterende stoffer. Verdenshistoriens mest radikale narkotikatiltak oppsummeres. TEKST T. Andvig & A. Falkenberg ILLUSTRASJON KVNST Jeg drar brukerkortet mitt gjennom kortleseren. Et av få steder hvor disse gammelmodige systemene fremdeles er i bruk, ellers er alt enten fingeravtrykk eller RetinaScan, eller aller helst EkpressDNA. Dørene glir elegant tilside. Hutrende skynder jeg meg inn fra den sure senvinteren. Jeg blir møtt av en vennlig kvinnestemme: «Velkommen til Narkopolet! Statens monopol for trygg tilvirkning og omsetning av narkotika. Husk: Last ned og sett deg grundig inn i all informasjonen om rusmiddelet du vurderer å kjøpe før konsumering. Vi minner om at har du ikke satt deg grundig nok inn i informasjonen kan du nektes å kjøpe, stikkprøver vil bli tatt.» I dag fyller narkopolet fem år og jeg skal feire. Jeg, som hele mitt voksne liv har argumentert for legalisering av narkotika, vil markere dagen på passende vis. Selv om jeg aldri var noen typisk aktivist, har jeg likevel alltid hatt denne saken som en av mine største innenrikspolitiske interesser. Det skyldes nok en grunnleggende pervers fascinasjon for dumskap og fanatisme – og hvordan denne uslåelige kombinasjonen manifesterer seg i et samfunn. Enda mer fascinerende er det når 100 prosent av poli-

tikerne og 90 prosent av befolkningen lider av den samme utopiske illusjonen. Ikke i noe spørsmål var det tydeligere at politikken som ble ført var fullstendig idiotisk, og likevel hadde den nesten full oppslutning. Ikke noe annet spørsmål avslørte mer om moralismens imbesile jerngrep i vår tilsynelatende frigjorte tidsalder på begynnelsen av det 21. århundre. Da jeg så vidt begynte å leke med tanken om fullstendig legalisering, var det ikke mange i den norske debatten som engang var åpne for avkriminalisering, unntatt et par ungdomspartier. Politiet, på sin side, var ledet av en fascistisk, sutrekopp fra Haugesund. Han var en mester i å få det jålete, bukkeskjeggbefengte, gråtkvalte trynet sitt utover en skjerm eller en avisside for å skremme til seg flere ressurser, utvidete fullmakter og metoder, og samtidig minke «sivil» kontroll. Han fikk seg til og med til å forsvare rasistisk motivert vold med døden til følge: «Godt gjennomført politiarbeid», uten å miste støtten som tillitsvalgt. Det var flere viktige hindringer på vår vei mot legalisering av narkotika. En av de viktigste var myten om at den politikken vi fulgte var effektiv. Denne misforståelsen hadde bakgrunn i det faktum at, i forhold til andre rike industrialiserte land, var det et

prosentvis lite antall innbyggere som brukte narkotika i Norge. Dette ble holdt frem som bevis på politikkens gode effekt. Problemet ved dette argumentet var tosidig. USA hadde samme strenge politikken som oss og langt flere brukere, altså var det ikke gitt at det var den strenge politikken som foranlediget det lave forbruket. Det fantes også data fra forskning foretatt i land som hadde valgt en mer liberal linje, som for eksempel Nederland og Sveits. Denne forskningen viste at liberalisering hadde liten påvirkning på befolkningens konsumpsjon av narkotika. Tall fra Nederland viste at spesielt blant ungdom gikk antallet brukere av marihuana ned etter liberaliseringen. Bakgrunnen for dette var at man fjernet noe av tiltrekningskraften til narkotikaen, altså reduserte den såkalte «forbidden fruit»-effekten. Ved å innføre attenårsgrense på utsalgsstedene sørget dessuten hollenderne for at det ble litt vanskeligere for de yngste potensielle brukerne å få tak i hasj. En annen viktig hindring på veien var posisjonene tatt av de ulike politiske partiene i Norge. På høyresiden duret den samme trøtte kværna som spydde ut nulltoleranse og «tough on crime»-ideer. Nullvisjonen om et narkotikafritt Norge ble opprettholdt. Men hva så med den «pro-

gressive» venstresiden, hvilke ideer hindret den i å tenke nytt og konstruktivt? Problemet var at ledende politikere var fanget av en ideologisk vind kalt nymoralisme. Dette var en merkelig politisk filosofi, og selv om den var mest utbredd på venstresiden var også deler av høyresiden overbevist. Nymoralismen var basert på den pompøse og pretensiøse overbevisningen blant «eliten» om at de visste hva som var rett og hva som var galt, og at ved å vedta lover i tråd med denne moralen ville man skape en signaleffekt som automatisk resulterer i at det moralske ondet man ønsker å forby ville minke i hyppighet – samt at man reduserer antall personer involvert i aktiviteten. Lenge så det altså ut til at vi var langt unna å ha politisk flertall for legalisering. Den viktigste grunnen var politikeres overbevisning om lovens normative kraft, og den plikten politikerne oppfattet at de forvaltet når det kom til å benytte seg av lover hvor de mente at signaleffekten ville spille en rolle. Formålet med lovene var ikke lenger vern av liv, frihet, rettferdighet, livssjanser og eiendom; lovene var også sett på som effektive og viktige virkemidler for å fundere de moralske og etiske rammene for akseptabel atferd i det moderne samfunnet.

8/2010

Oslo kommune

Samferdselsetaten

IKKE TRÅ DEG IHJEL www.s y k

UNNGÅ ULYKKE. SE OPP I TRAFIKKEN.

kelmania.n

gratis kelmania k y S l il p S vinn sept. og innen 15. el! tøf f sykk

Alle data tydet tvert imot på at for å ha en dokumentert preventiv effekt, må sjansen for å bli tatt ved et eventuelt brudd på loven være stor. Signaleffektargumentet var altså allerede på begynnelse av 2000-tallet så godt som falsifisert, men dette brydde ikke politikerne seg noe om. De brukte ofte nye forbud som politiske og moralske symbolske fallossymboler over sin egen moralske overlegenhet og handlekraft, selv om resultatet av disse politisk erigerte penisene – ironisk nok – var det stikk motsatte av den uttalte intensjonen for å innføre dem. Aktiviteten fortsatte som før. Dessverre viste det seg at for å få politisk flertall for legalisering måtte byenes mange gatenarkomane gjennom en traumatisk sommer i 2042 da Oslo alene opplevde 700 overdosedødsfall. Til tross for at alle de opplagte fordelene ved en legalisering var godt dokumenterte – og at et nesten samlet forskerfelleskap lenge hadde støttet legalisering – tok det lang tid før norske politikere omsider tok til fornuften. Et avgjørende øyeblikk var en utveksling mellom leder på psykologisk institutt og lederen i KrF: «Du kan da ikke ville legalisere heroin. Du ser vel hva heroin gjør med misbrukerne?» Svaret fikk etter hvert de fornøyde flirene til å stivne: «De stoffene

du mener det er forsvarlig å selge på et helt åpent marked, døgnåpent syv dager i uken, der kriteriet er at du er gammel nok og har noe å betale med, er et marked styrt av kyniske kriminelle som aggressivt markedsfører produktene, det er de stoffene du burde forby. Alle stoffer du tror staten vil regulere mer forsvarlig lar du staten regulere.» Etter en lang og hard kamp vant til slutt legaliseringsfløyen i AP maktkampen innad i det som fortsatt var Norges største parti. Sammen med SV, Venstre og flertallet av Høyres stortingsrepresentanter (Høyres representanter ble fristilt i saken) fikk endelig legaliseringstilhengerne et solid flertall på Stortinget. Den tragiske sommeren medførte også at opinionen snudde. En kommisjon som samlet den fremste internasjonale fagekspertisen, i tillegg til norske politikere, forskere, helsepersonell og interessegrupper ble nedsatt, og la sommeren 2043 frem en enstemmig anbefaling om å gjennomføre en fullstendig reform av narkotikapolitikken. Rapporten konkluderte med å anbefale at reformen måtte bygge på to hovedtiltak. Ett tiltak skulle adressere de tunge misbrukernes situasjon spesielt, det andre tiltaket skulle redusere skaden som ble påført samfunnet. Kommisjonens tiltak, som spesifikt rettet seg mot de tunge

misbrukernes situasjon, var en totalreform av hele behandlingsapparatet. Innunder denne reformen inngikk en oppmykning av regelverket tiknyttet utdeling av heroin og alle de andre strenge restriksjonene. I tillegg ble kontrollen tiknyttet all legemiddelassistert behandling skjerpet. Kommisjonen forslo å legge ned institusjonen LAR1. I stedet for å være tilknyttet spesialisthelsetjenesten ville kommisjonen gi fastlegen mulighet til å administrere de mange ulike behandlingsmodellene og sørge for en behandling på pasientens premisser. Erfaringene fra andre land viste allerede på begynnelsen av 2000-tallet at det var fastlege og pasient som sammen var best egnet til å finne den riktige behandlingen. Lignende reformer i blant annet i Tyskland, Sveits, Nederland, Frankrike, Belgia, Canada og Danmark hadde overbevist kommisjonens medlemmer om at i tillegg til å sørge for den mest effektive rehabiliteringen, ville denne omleggingen dramatisk minke vinningskriminaliteten forbundet med narkomani da den (store) daglige kostnaden ved selvmedisinering nå falt bort. Det andre hovedtiltaket komiteen la frem for å bedre håndteringen av narkotikaproblemet var en fullstendig legalisering gjennom innføringen av Narkopolet.

Noen dulter i meg og mimringen viker plass for dagens virkelighet. Det er visst min tur nå. Jeg går opp til disken. «Ja, du, hm, unnskyld. Jeg skulle gjerne ha tjue 150mg mdma og det samme mda, ti brukerdoser syntetisert psilocybin, fem ampuller meskalin av peyote, fem doser krystallisert konsentrert DMT, i tillegg trenger jeg to gram av det nye amfetamin-derivatet med mindre farlige bivirkninger, pluss noen downers». Damen bak disken gaper. Jeg humrer fornøyd. Ikke hver dag en pent antrukket eldre mann leverer den bestillingen. «Gratulerer med dagen», sier jeg. «Jeg skal ut å feire dere nå». Jeg ser at de har kopier av femårsrapporten til Narkopolet liggende og tar et eksemplar. «Tusen takk og ha det bra», sier jeg, og er på vei mot utgangen før Narkopolets forfjamsete ansatte får tatt seg sammen og stotret frem: «Selv takk, ha det bra – og god feiring!» Stadig måpende. På vei ut av lokalet åpner jeg femårsrapporten der jeg blir introdusert for Narkopolet. LAR var navnet på behandlingen tilknyttet spesialisthelsetjenesten og hadde så strenge inntakskrav og så lange ventelister at mange søkere opplevde en kafkaesk prosess for å komme innunder programmet. I tillegg risikerte man å bli kastet ut av programmet ved første sprekk, for så igjen stille bakerst i køen.

8/2010

Organisasjonsstruktur Narkopolet ble etablert som et privat aksjeselskap under statlig kontroll 30. november 2045. Nå, fem år etter, er det mulig å presentere dette tiltaket som i verdenssammenheng er unikt, både hva funksjon og organisasjonsstruktur angår. Da staten gikk inn for legalisering var det først og fremst for å avhjelpe de enorme skadene et helt uregulert, svart marked – styrt av organisert kriminalitet – påførte samfunnet. Eksempler på problemer var: ingen kontroll med konsum, produkt, anvendelse eller brukergrupper. Etter en serie høringsrunder konkluderte Staten med at eneste løsning var full legalisering. Hvordan legaliseringen skulle gjennomføres, hvilken modell som skulle legges til grunn etc. skulle utredes av NARKOPOLET-KOMITEEN. Da Narkopolet ble vedtatt, satt den oppnevnte NARKOPOLET-KOMITEEN med klare indikasjoner på sammenhengen mellom bruk og skadeomfang. De visste at tilgang og pris var viktige faktorer for å kontrollere etterspørselen. NARKOPOLETKOMITEEN var også orientert om sammenhengen mellom debutalder og utvikling av misbruk. De visste også at jo tidligere et begynnende misbruk blir adressert, jo bedre var sjansene for rask rehabilitering, samtidig som de verste konsekvensene ved misbruk kunne unngås. NARKOPOLET-KOMITEEN hadde også en sosialpolitisk suksess å se tilbake på, nemlig Vinmonopolet, som sørget for at Norge var blant de landene med færrest alkoholikere, minst konsumpsjon totalt sett og laveste grad av alkorelaterte dødsfall i land det er naturlig å sammenligne seg med. Bevisbyrden pekte i retning en modell som i stor grad overførte viktige erfaringer fra Vinmonopolet til Narkopolet. Narkopolets eneste formål og prinsipp er: skadereduksjon. Hele organisasjonsstrukturen og hele den daglige driften, i alle ledd, skal ikke bare eksemplifisere og vise at dette prinsippet blir overholdt, men implementere formålet over hele organisasjonens praksis – i alle avgjørelser og i alle ledd. All praksis skal avspeile imperativet som ble stadfestet ved etableringen: «minimer den totale skaden narkotikabruk og misbruk påfører enkeltindivider og samfunnet som helhet». For å implementere effektiv skadereduksjon er man nødt til å ha en oversikt over hva de største skadene er i dag, samt forskjellige tiltak som vil minimere disse. Dette medfører noen utfordringer. For det første: Hvordan vekte forskjellig typer skader opp mot hverandre; og for det andre, graden av sikkerhet vi knytter til sannsynlighetsvurderingen vi tilskriver et potensielt tiltak. Den eneste måten å få den kunnskapen man trenger er gjennom forskning, derfor går en betydelig andel av midlene staten genererer (som et resultat av legaliseringen) til det som siden 2045 har vært Narkopolets hjerne, det da nyopprettede: UiOs CENTER FOR NARCOTIC STUDY (CFNS) og dets mange underenheter.

8/2010

Produksjon Produksjonsdelen i foretaket er todelt. Den ene av de to delene er en ren produksjonsavdeling, for øyeblikket bestående av tre underenheter. En svær kjemi- og farmasifabrikk, MIND CHEMICALS INDUSTRY (MCI), hvor alle syntetiske stoffer blir produsert. Det andre er GREEN SUBSTANCE (GS), et massivt gartneri, der man dyrker naturlige preparater som cannabis og sopp. Den tredje avdelingen er en innkjøpsavdeling for råvarer som sørger for at alle innkjøp – av for eksempel opiumsvalmuer eller kokablader – blir gjort lovlig og forsvarlig og går til fattige bønder – og ikke kriminelle karteller eller andre såkalte «narkokratier» i Afrika og Sør-Amerika. Den andre produksjonsenheten er senteret MIND IN SOCIETY (MIS), som er tilknyttet CFNS. Forskere ved MIS produserer tryggere og bedre stoffer, samt reviderte stoffer man anser som mindre farlige for individet enn de som nå er tilgjengelige. Og til slutt: Nye stoffer man anser som kognitivt interessante for brukeren. Siden Narkopolet som prosjekt er unikt i verdenssammenheng (med alt det innebærer av sikker finansiering og forskningsmessig integritet), har enheten trukket til seg verdens fremste farmasøyter, kjemikere og narkotiske innovatører. Dette har sørget for ett av de ledende sentrene for kognitiv vitenskap i verden. Forskningen de siste fem årene har akselerert og utvidet vår felles forståelse av hjernen og dens høyere kognitive funksjoner, langt forbi de rent narkotika-relaterte.

De ansatte De ansatte ved Narkopolets utsalg har alle gjennomført en spesialisert ny profesjonsutdannelse som er etablert ved CFNS. Den tverrfaglige graden, MASTERS IN DRUG CONSUMPTION AND ADDICTION, gir god bred forståelse og kunnskapsbase om stoffer, kjemisk sammensetning, psykoaktive egenskaper, farlig bruk og mindre farlig bruk, misbruk og avhengighet, nevrologi, psykologi, farmasi, behandling, sosial konsekvenser ved forskjellig bruk, genetiske risikofaktorer, kommunikasjonsformidling og førstelinjeforsvar (møte med – og vurdering av – bruker). De ansatte skal i møte med kunden kunne opplyse om et stoffets egenskaper – herunder dens tryggeste bruksmetode. Eksempelvis følger det med en angstdempende pille med ethvert kjøp av LSD – som kan tas i tilfelle en uutholdelig opplevelse, en såkalt «badtrip» skulle inntreffe. Ekspeditørene skal også være kompetente til raskt å kunne kjenne igjen tegn på begynnende misbruk og da samtidig være pliktig til å ta dette opp med kunden og tilby hjelp hvis kunden er enig/villig til å ta imot hjelpen. Ingen kunde kan imidlertid nektes å kjøpe selv om vedkommende viser tegn til begynnende misbruk. Misbruk er ikke forbudt og skal ikke hindres med makt, men det skal tas opp som et mulig problem i interaksjonen mellom ansatt og kunde, hvor personen har rett til å bli møtt med forskjellige forslag til løsning på problemet.

Finansiering Ingen enhet i Narkopolet tillates profitt utover de marginene Narkopolets styre vedtar er nødvendig for å sikre langsiktig og forsvarlig drift. Resten av det gigantiske overskuddet går i en stor fellespott. Hvert regnskapsår avsluttes med at denne potten blir fordelt på følgende måte: 10 prosent fordelt på kulturfeltet, 10 prosent til folkeopplysning om narkotika, 15 prosent til psykiatrien, 15 prosent til behandling av misbrukere, 25 prosent går til CFNS og 25 prosent til UiO som frie midler. Siden ingen av organisasjonene som blir tilgodesett har noen innflytelse over den daglige driften, vil man også redusere muligheten for å påvirke omsetningen av narkotika for å øke inntektene. Det er viktig at ingen organisasjon som blir tilgodesett med midler fra Narkopolets overskudd skal kunne påvirke salget av narkotika, derfor sitter ingen fra CFNS i bedriftsstyret til Narkopolet. Det er også maktpåliggende at dette senteret ligger under UiOs kontroll, selv om det er finansiert med midler fra Narkopolet. CFNS er, på tross av det nære samarbeidet men Narkopolet, tilknyttet UiO og ikke Narkopolet.

NP-kortet NP-kortet er et brukerkort alle som er kunder må anvende for å kjøpe varer på Narkopolet. Kortet blir utstedt til alle innbyggere ved fylte 18 og innholder et kundenummer og en fødselsdato. Foruten fødselsdatoen er kortet anonymt. Kun i et strengt sikret register, der noen få ansatte med topp sikkerhetsklarering har tilgang, er brukernummeret koblet til en identitet. I et annet separat, like strengt sikret register, er brukernummeret koblet til kjøpsdata. Hvis du har jobbet ved noen av disse registrene er du hindret adgang til det andre på livstid. Altså kan du ikke bytte jobb for så å få tilgang til kjøpsdataene eller identiteten til et gitt brukernummer, ergo kan ingen oppnå all informasjon om en gitt persons narkotiske forbruk. Kortet ble innført med tre ting for øyet. (1) Gjøre det enda vanskeligere for mindreårige å kjøpe narkotika; (2) gjøre det lettere for de ansatte ved Narkopolet å se om en gitt kunde har et forbruk som kan indikere et begynnende misbruk og dermed bli i stand til å snakke med kunden om dette og tilby eventuell hjelp. Det er viktig å påpeke at den ansatte bare får opplyst indikasjoner på misbruk og ikke har tilgang på hele forbrukshistorien. (3) I tillegg er tanken å gi forskere et lett tilgjengelig (men anonymisert) register for kvantitative data som de kan bruke i forskningen. Samtidig hindrer kortet narkotikaturisme, siden du må være norsk statsborger (eller ha permanent oppholdstillatelse) for å få utstedt kortet.

Utsalgssteder Narkopolets utsalgssteder et bygget av det kjente arkitektmerket EXTRAHOUSING og er lokalisert over hele landet. Som ved ethvert nytt statlig bygg har smartitekten fått i oppdrag å fokusere på det essensielle intelligente samspillet mellom elektrisitet, økologi, landskap, planter og luft til fordel for ren estetikk. Hver kvadratcentimeter anvendes effektivt, ved at den skiftende interaktive informasjonen om Narkopolets produkter og tjenester til enhver tid vises på den sterile hvite utendørsfasaden slik at brukeren enkelt kan navigere seg gjennom tilbud uten å måtte entre selve polet. Narkopolets logo er praktisk formgitt etter «intersubjektivprinsippet», som innbærer at brukeren bare trenger å skue på designet i til sammen 2,6 minutter før det implementeres for all tid i vedkommendes underbevissthet. Inne er Narkopolet tilsvarende sterilt, fargene er mørke, mens veggene er bevegelige og fleksibelt kan forflytte seg avhengig av kundemassen. Bak den lange skranken jobber de ansatte i hvert sitt avlukk der de mottar kunder til konsultasjon og rådføring. Hver ansatt har en egen spesialisert NARKOBOT som laster ned den ansattes mentale ordre, henter frem stoffene og doserer preparatene.

Narkotiske stoffer Forskerne ved MIS har inndelt de narkotiske stoffene i fire klasser på grunnlag av faren for enkeltindividet, samfunnet og avhengighet. Man har først og fremst valgt de mest utbredte stoffene den jevne beboer har konsumert siden slutten av det tyvende århundre og frem til i dag, altså omtrent de siste 70 årene. «Klasse 1», de farligste stoffene, inkluderer blant annet Heroin, barbiturater og kokain. «Klasse 2» inneholder ketamin, amfetamin, tobakk og benzodiazepiner. «Klasse 3» omfatter blant andre kannabis (eller syntetisk cannabis JWH-018 fra slutten av 2020-årene), LSD og anabole steroider. «Klasse 4» består blant annet av GHB og MDMA. Nye og mindre utbredte stoffer som de siste tiårene har kommet på det illegale markedet er også klassifisert etter farlighetsgrad. Eksempelvis har derivater av psykedelisk tryptamin som etter hvert erstattet O-Acetylpsilocin i visse ungdomsmiljøer på 30-tallet, havnet i «Klasse 3», mens det nye populære stoffet LEX (latter og sex) (Nitrous Oxide og ren krystallisert Metamfetamin) har havnet i «Klasse 2». Klasse 1 og 2 har aldergrense 20 år, mens Klasse 3 og 4 har aldergrense 18 år. I ytterst få tilfeller vil det dukke opp stoffer på det illegale markedet som forskerne ved MIS ikke kjenner til. Vet slike tilfeller blir preparatet innhentet av Politiet, nøye studert i laboratorium, perfekt fremstilt etter den optimale doseringen man på grunnlag av ekspertise antar brukeren er ute etter, og deretter implementert i Narkopolets assortiment. På denne måten vil alle stoffer til enhver tid være lovlige og regulert av Narkopolet.

Utesteder og salg av narkotika Visse utesteder er nå regulert for salg av narkotika som en utvidet del av Narkopolet. Løyve om salg har blitt tildelt søkere som innfrir kriterier som spesielle «nisjeklubber», der man anser at konsum av narkotika inngår som et kulturelt betinget og naturlig supplement (eller alternativ) til alkohol. Likevel er salget nøye regulert på flere måter. «Nisjestedene» har egne representanter fra Narkopolet til stede og disse er de eneste med tillatelse til å selge stoffene, fra egne innbygde spesialområder i klubben. Representantene har også ansvaret for adekvat medisinsk informasjon til brukeren om dette skulle være ønskelig. Utvalget av stoffer vil selvsagt være mer begrenset enn på polet, så ønsker brukeren for eksempel et nylig importert meskalinekstrakt fra Den Forente Nasjonen Colombrasil (DFNC), må dette kjøpes på forhånd. NP-kortet fungerer her på lik linje som i polet. Eksempler på «nisjeklubber» med utstedt løyve er blant annet: Den nye mobile virtuelle holografiske ultranoise-klubben HISTORY OF AIDS. Her vil informasjonen om stoffene lagres optisk og Narkopolets representant vil først og fremst tilby et rikholdig utvalg tyngre minuspreparater, som etter undersøkelser, viste seg være klientelets ubestridte favoritt. Som et annet eksempel har det – etter at partnerskapsloven i 2048 ble utvidet til å omfatte ekteskap mellom maskinintelligenser og mennesker – dukket opp en rekke såkalte «Roboromantiske» klubber som STARS EXPLODE og NIGHT SCIENCE, klubber forbehold disse nylig inngåtte (og ualminnelige) partnerskapene. Ved disse klubbene tilbyr Narkopolets representant et utvalg preparater som denne gruppen mennesker har gitt uttrykk for at hjelper dem i kommunikasjonen med sine elskede.

Holdningskampanjer Et viktig dimensjon ved Narkopolet som helhetlig prosjekt er ulike holdningskampanjer rettet mot kundene. Et av Narkopolets hovedanliggende er holdningskampanjer rett mot kunder som kjøper narkotika til mindreårige, såkalt «langing». En nylig utført undersøkelse (gjennomført i februar 2050) viser blant annet at en relativt stor andel foreldre kjøper mildere narkotiske preparater (JWH-018, MDMA), men også en betydelig andel mer komplekse stoffer (3,5 CB) til sine barn. Mange foreldre i denne generasjonen tilhørte den svært liberale ungdoms- og protestbevegelsen NEWHIPPIE som vokste frem på midten av 30-tallet etter at det famøse «klimasjokket» rammet Norge på voldsomt vis og førte til en nasjonal depresjon – og byks i narkotika-konsum. Narkopolet har som konsekvens av dette satt i gang en bevisstgjørende holdningskampanje for at særlig denne gruppen skal tenke over konsekvensene ved å kjøpe narkotika til mindreårige. Siden dagens narkotika, som undersøkelser ved MIS har vist, er 18 000 ganger mer kognitivt komplekst enn alkohol, har arbeidet med holdningskampanjer blitt et eget spesialfelt. Ekspertisen holder i hovedsak til i CENTER OF MIND EXPANSION ved Universität Zürich.

Narkopolets Samfunnsregnskap I) Antallet tunge misbrukere betydelig redusert. I) Overdoser så godt som eliminert (her spiller liberaliseringen av legemiddel assistert behandling også en viktig faktor). III) Skader som følge av farlige (urene) produkter fjernet. I) Dramatisk nedgang i bruk blant mindre årige, spesielt i aldersgruppen 13—16 år. V) Kostnader ilt rettsystem og kriminalomsorg redusert, samtidig er oppklaringsprosenten betydelig forbedret som resultat av frigjøringen av ressurser. VI) De organisert kriminelle nettverkene er betydelig svekket og re-lokalisert til andre markeder enn det norske. VI) Behandlingskøer, både hva misbruk og psykiatri angår, er eliminert. VIII) Forskning og kunnskap er betydelig styrket, spesielt i tilknytning til CFNS, men også ellers. Resultatene kommer av både økte ressurser og av synergieffekter ved å ha verdens ledende hjerneforskningsenhet tilknyttet UiO. I) Helseproblemer relatert til rus redusert. X) Sosiale problemer relater til rus redusert. Noe økning i antall brukere, men bruken er mer ansvarlig i karakter og stoffene som omsettes er tryggere. Rusmisbrukernes ekskludering fra skole/arbeidsliv/familie dramatisk redusert.

Utslipp av methanhydrater fra havbunnen ga et «klimasjokk» verden over som resulterte i langvarig tørke i USA. Det igjen utløste krise i det globale matmarkedet og førte til mangel på mat og medisiner verden over. 1

8/2010

”Vi er lei av ekshibisjonistiske Paradise Hotel-folk som går rundt med en svane på tissen”

Polerte Oslojenter Denne høsten vil guilty pleasure-barometeret nå nye høyder med Norges The Hills. TEKST CHRISTIAN FORSBERG FOTO STEPHEN BUTKUS – Nordmenn dør etter et sånt program, mener Hedda Mjøen som sammen med Nini Robsahm står bak VGTVs høstsatsning OsloGirls. Det skal balanseres mellom intriger og estetikk på jentenes vei mot fashiondrømmen, og om alt går etter planen kan vi glede oss til BikBok’s OsloGirls kolleksjon våren ’11 og noen utleverende smilegiftkandidater i mellomtiden. Vi googla Oslogirls, og da kom det bare opp nettsider med østeuropeiske eskortejenter. Er det dette dere vil gjøre noe med? Sette «ekte» Oslojenter på kartet? Hedda: Nei, er det sant? Det må definitivt bli sesong to. Jævlig morsomt! Nini: Haha! Ja, det kan du si! Så hva er en Oslogirl? H: En jente som vet å nyte byen, utnytte mulighetene. Oslo er i vekst på så mange måter, og en Oslogirl er en jente som hiver seg på mulighetene for å komme seg opp og frem. N: Jentene som er med i serien representerer hva veldig mange unge jenter vil drive med i dag, nemlig mote, media, film og fashion. Man får se hvordan de kommer seg inn i den nye bransjen, hva de lærer av jobbmoral og balansen mellom gutter, fest og familie. Er det ingen gutter med? Snakker vi girl-ongirl action på VGTV? N: Hehe, det er gutter med ja. H: Det er litt mildere enn som så… ikke så mye romantikk med girl-on-boy, heller. Men det er mye intriger, så catfights er det nok av. Okay. Så hvorfor valgte dere akkurat disse folka til serien: Astrid Dyson, Marie Amanda, Nathalie Helgerud og Isabelle Ringnes? N: Vi hadde en audition via VG og MinMote. De tre jentene søkte, altså Nathalie, Isabel og Astrid. Nathalie hadde egentlig gjort for mye for et internship, så vi valgte å fokusere på hva hun driver med til vanlig for å vise delen som er mer etablert. Isabel og Astrid hadde ikke så mye erfaring innen

motebransjen fra før av og hadde lyst til å jobbe for MinMote og lære om fashion. H: De er så forskjellige, og vi har lyst til å dekke de ulike sidene av byen. De fire ga så mye av seg sjæl på intervjudelen, og gråt da de kom med. Dette er jenter med ambisjoner. H: Vi er lei av ekshibisjonistiske Paradise Hotel-folk som går rundt med en svane på tissen, og vil løfte frem unge jenter som vil opp og frem, og deres reise til å bli store designere eller motejournalister. De er unge, og ikke ferdig formet ennå. Vi har hørt at deltakerne begynte å krangle allerede før innspillingen var i gang. Gjorde dere research for å finne ut hvem som ikke passet sammen? N: Ja det gjorde vi. Vi så at disse fire var en perfekt match, og fant ut at det var fire personligheter som lett kolliderer med hverandre selv om alle driver med det samme. H: Oslo er jo en liten by, og da det viste seg at noen hadde vært på samme gutt, skapte det selvfølgelig intriger. For å få klarhet i det med en gang: hvem av deltakerne har mest anoreksi? N: Hehe. Nathalie. H: Alle er jævlig tynne og forfengelige på hver sin måte. Haha. Vi vil høre om deres forhold til Oslo - kjenner dere igjen dere selv i mye av det som skjer i serien? N: Absolutt. Vi skildrer vårt eget miljø, slik det var for et par år siden. Vi kjente både Nathalie og Marie Amanda før vi begynte, så det handler litt om hvordan vi følte det da vi startet i lignende bransje for noen år tilbake. Så hvor ekte er dette her? N: Det er veldig ekte. Alt kan ikke være hundre prosent sant… hva betyr «veldig ekte»? N: Nei, altså, det får man tolke selv. Er det så ekte at vi får toalettbesøk med kokain eller personlige kriser rettet ut i VG Helg? N: Nei. I wish, lissom! Jeg hadde lett gjort det. Men når du retter et kamera mot noen, er det opp til dem hvor de vil ta det. H: Men det er jo ingen realityserier som er reelle. Med en gang man lar seg ekspo-

nere, blir det også arrangert. De er seg selv og tar egne valg, selv om vi pusher dem inn i situasjoner også.

”Vi skaper en supertrashserie med rosa såpebobler til...” Er de eksepsjonelt flinke? Har jentene potensial til å bli store designere eller moteskribenter? H: De er ikke eksepsjonelt flinke, nei. Men de har et mål, og de bruker serien som en stepping stone for å komme dit. Hva er forskjellen på å lage en serie som dette for nett – og en klassisk tv-serie? N: Det er enorme fordeler. Det går mye fortere, og man kan se seg mer rundt. Vi skyter med kameraer som ikke er så avanserte, og vi kan følge dem mer rundt. Når det kommer på et høytoppløslig skjerm, ser det veldig kult ut. Det er mye lettere å løpe etter jentene når ting skjer med håndholdte kameraer. Dere kommer fra to av Norges mest respekterte filmfamilier, hva tenker dere om å lage reality for web kontra mer kredibel film? N: Jeg føler at man helt fint kan skille mellom noe som kun er for underholdning, og det man virkelig brenner for intellektuelt. Jeg synes ikke det trenger å være noen motsetninger. Jeg kunne gjort en episode av Days of Our Lives, bare for å gjøre det. Det spiller ingen rolle. Men vi ville aldri gjort noe streit reality som Paradise Hotel. Det som appellerte til oss var at vi kunne gjøre noe helt nytt med sjangeren, og gå nye veier visuelt. H: Vi skaper en supertrash-serie med rosa såpebobler til, men innpakket på en fet måte som kan forføre enhver kvasi-intellektuell kritiker. Vi digger begge deler selv. Vi kan jo kose oss med Top Model like mye som en russisk kunstfilm. Ved å utfordre web-tv-konseptet og fortellergrepet, kan Oslogirls også utfordre folk mer, siden det er mer action hele veien. Det er ikke mulig med død-episoder,

for da klikker man seg vekk. Ved å sende to ganger i uka, vil vi prøve å få folk så hekta som mulig. Er det én sesong, og that’s it? Eller planlegger dere noe mer? N: Vi planlegger noe mer. Denne sesongen kostet veldig lite, så vi har lyst til å lage en sesong til som er enda bedre. Noe dark, super super dark, som virkelig går inn i livet til karakterene, by night, og en som er lys og rosa by day. To forskjellige versjoner. Så det er mulig vi går for sesong to og etablerer hvem som går hvor, og så deler man seg på sesong tre. Det kan bli en spin-off ala The City altså, der hun ene drar til Tromsø for å designe klær og finne seg sjæl, kanskje internship i alles kjære Moods of Norway? N: Ja, hehe. H: I Tromsø må det bli Erlend Elias. Han fortjener en spin-off, men Nathalie er også en spennende karakter. De andre er lettere å bli glad i med en gang, Ida og Isabelle er i praksis (i MinMote, jou.anm) og blir umiddelbart noen man kan kjenne seg igjen i, mens Marie Amanda skiller seg ut som en underlig frøken. Hun er fantastisk søt. Kommer vi til å få fire nye Charlotte Thorstvedter og Jenny Skavlaner av dette? N: Kanskje. Hun [Charlotte] er jo unik, i forhold til dem. Det er ikke målet heller. Kanskje Jenny Skavlan. Det er spennende å se hvordan de blir mottatt, for det er upløyd mark. H: Jeg må si at jeg tror på det. Det har vært målet siden dag én. Hvordan tror du det blir mottatt? Er det norske publikumet klare for å hause opp relativt vanlige mennesker på lik linje med The Hills? H: Seerstorm og masse små Oslogirls som løper rundt etter deltakerne våre! Jeg tror det er en sjanse for det. Jeg vet også at jentene kommer til å få masse haters. Nordmenn dør etter et sånt program – både fjortiser, folk i filmbransjen og i motebransjen.

8/2010

Manpower Communication_0910

Tilbake til hverdagen? Kom til Manpower n책r du trenger jobb. Vi tilbyr b책de heltids- og deltidsstillinger. P책fyll for korte CV-er og tomme lommer! www.manpower.no

VOE, VÅRT LIVS LYS, VÅRE LENDERS FLAMME, VÅR SYND, vår sjel. V-o-e: leppene trekkes i en tre trinns spå før til slutt på det tredje å ende i et smil. V. O. E. TEKST C. FORSBERG/Marie-Alix I. Voisin FOTO Richard ERIKSEN Hun var Vo, rett og slett Vo om kvelden når hun stod der i 1,60 på sokkelesten. Hun var Emilie i slacks, hun var Emmi

på skolen. Hun var Voe når hun skrev med den blinkende markøren. Men i våre tanker vil hun alltid være Voelita. Hadde hun en forløper? Ja, faktisk, det hadde hun. Det var kanskje ikke blitt noen Voelita om vi ikke en sommer hadde

elsket som en innvielse en viss småpike i et kongedømme ved havet. Å når kunne vel det ha vært? Nesten like mange år før Voelita ble født som vår alder var den sommeren. En kan alltid regne med at en morder har sin egen fantasifulle prosastil.

Ærede leser, det første digitale dokument er det serafene misunte, de feilunderettede, enkle serafer med de noble vinger. Se dette nettverk av flokete torner.

8/2010

”Jeg unngår å snakke om funksjonshemmede eller religion” Kjære Voelita, du er Norges største blogger med 60.000 lesere (!) om dagen, hvilket ansvar føler du hviler på dine små skuldre? – Jeg passer på å ikke drite ut noen. I motsetning til en del andre har jeg ikke behov for å skrive dritt om folk. Jeg unngår å snakke om funksjonshemmede eller religion, og prøver å alltid være positiv. Før tenkte jeg ikke så mye på ansvar, men jeg er blitt mer bevisst på det nå. Det var vel da jeg havnet på topplista til blogg.no at jeg ble mer bevisst.  Men tenker du noe over all makten du har? – Makt? Hmm. Jeg tenker ikke så mye over at jeg har makt. Det viktigste for meg er å bruke bloggen til noe positivt. Jeg skriver om veldedighetssaker når jeg kan. For eksempel katastrofen i Pakistan. Jeg syntes det var rart at jeg bare fant én nyhetssak om det, så jeg bestemte meg for å prøve å gjøre noe for å gi det mer oppmerksomhet. Jeg skrev om det på bloggen og satte opp to telefonnumre. Jeg tror de numrene ble ringt en del ganger etterpå. Hvorfor tror du så mange er interessert i deg? – Jeg vet ikke helt. Det var da topplisten

8/2010

på blogg.no tok med rangeringene fra tyve til hundre at folk begynte å legge merke til meg. Jeg tror det også var fordi jeg var den yngste.   Så folk liker deg fordi du er ung?   – Jeg skilte meg i hvert fall litt ut sånn. Og så hadde jeg veldig mye tid til å blogge den sommeren, så jeg hadde veldig mange innlegg.   Hva får man ut av å følge livet ditt? – Jeg får mange mail fra folk som forteller at de har fått bedre selvtillit av å lese bloggen min. Har du et mål med all oppmerksomheten? – Jeg vet ikke enda hva jeg skal bli. Kanskje jobbe i mediebransjen eller noe, som dere, med noe kreativt. Men et kortsiktig mål er at folk skal få bedre selvtillit av å lese bloggen min. Det er så mange som tenker dårlig om seg selv. Som ser seg i speilet og tenker æsj, så stygg! Og så er de egentlig fine og slanke jenter. Jeg har en historie selv jeg. En periode hadde jeg veldig dårlig selvtillit. Jeg var helt alene og hadde ikke mange venner. Men jeg bestemte meg for å være sterk og ikke tenke negativt. Det er blitt bedre nå. Folk oppfører seg ikke manipulerende og dårlig lenger synes jeg.

Føler du noen gang at bloggen og følgerne manipulerer deg? – Jeg har aldri tenkt sånn på det, at bloggen manipulerer meg. Men folk har høye forventninger som jeg føler jeg må leve opp til. Jeg orker ikke lage videoer lenger fordi det tar lang tid å gjøre det bra, fire-fem timer bare på redigering ikke sant, og jeg gidder ikke legge ut dårlige videoer. I begynnelsen var det mange folk i Hønefoss som ikke likte at jeg blogget. Men det virker som de er blitt litt mer vant til det nå. Du har sagt at bloggen din er en dagbok på nett, hvor mye forteller du om deg selv? – På en måte er det en dagbok. Men i en dagbok forteller man jo alt og jeg holder mye tilbake i bloggen. Hva er det du ikke forteller da? – Neeei. Jeg setter grenser på det private. Detaljer, personlige ting. Det er også en del venner som ikke vil være på bloggen, og da respekterer jeg det. Jeg hadde en kjæreste som ikke ville være på bloggen, og da skrev jeg ikke om det forholdet. Google-sjefen uttalte nylig at i framtida vil alle få tilbud om å bytte navn når de blir myndige, så de slipper alt det tullet de slapp ut på nettet som tenåringer. Hva tenker du om det? Tror du at du kommer til å angre på selveksponeringen når du blir eldre?   – Det er kanskje ikke så dumt. Men samtidig føler jeg ikke at folk kjenner alt ved

meg. Personligheten min er ikke så tydelig i bloggen. Jeg sier ikke alt. Folk vet ikke helt hvem jeg er. Det er egentlig bare vennene mine som forstår alt på bloggen. Folk kjenner meg hvis de forstår humoren min. Men jeg er helt ærlig og meg selv på bloggen, og tror ikke jeg kommer til å angre noe særlig på det jeg skriver. Hvordan er det å være fjortiss på Hønefoss? – Det er ikke alltid like gøy. Alle vet hvem hverandre er. Og fjortistiden er forferdelig. Jeg gleder meg til å begynne i 10-klasse, jeg håper det blir bedre. At folk lærer å oppføre seg. Hold ut, det blir bedre! Men vil du bli i Hønefoss resten av livet? – Jeg vet ikke. Først må jeg velge hvilken videregående skole jeg skal begynne på. Det er to skoler her på Hønefoss. Pappa jobber som datalærer på den ene, den ligger 50 meter oppi gata her. Jeg tror kanskje jeg skal begynne der.   Så du er en pappajente. Hvem er mest populær på skolen da? – Det er rart, i filmer så er det alltid sånn at det er en jente som er the queen bee, men jeg føler ikke at det er helt sånn på min skole.

Fordi det er deg da? – Nehei! Jeg føler meg veldig vanlig. Jeg trives godt nå, har fått en fin vennegjeng, og har beina plantet godt på jorda. Jeg er redd for å bli selvhøytidelig. Selv om jeg blogger er jeg egentlig ikke så glad i å ha fokus på meg. Bank, bank... Onkel Jante Lov kommer for å synge nattasang! Har du kjæreste? – Nei. Er det mange gutter som er etter deg da? – Ikke så mange. Jeg fikk disse blomstene tilsendt på døren i går. Men det er ikke så mange egentlig, i hvert fall ikke i Hønefoss. Så det er få ekle henvendelser?   – Fra pedofile tenker du på? Ehm... for eksempel det ja?  – Nei, faktisk overraskende lite ekle hen vendelser. Men det er mye ekle kommentarer. Det er utrolig hvor frekke folk kan være. Jeg bryr meg ikke lenger om kommentarer. Men det hender det gjør at jeg mister lysten på å blogge. Er rosabloggere hjernedøde berter som ikke har noen tanker i hodet, som du selv skrev en gang? – Mange vil sikkert kunne si at jeg er det. Men nei, jeg synes ikke de er det. De er verre i Sverige. De er dummere i Sverige?   – I hvert fall mer blonde. Veldig rosa. Mer sminke. Har du sett den videoen med hun som lager de smattelydene?   Ja! Den er syk. Hva mener du er en god rosablogg da? – Der skriver man om tips, bilder, noe morsomt, men ikke for mye tekst. Hvis jeg tenker fra et voksent hode så er kanskje ikke det så interessant, men det er det som gjør en god rosablogg. En dårlig blogg er en kjedelig blogg. At man skriver om at man har spist kjøttkaker til middag liksom. Forstyrrende bakgrunn og mye skrivefeil. Jeg var jo sånn i starten selv, men jeg lærte. Hehe. Jeg har slettet alle mine første innlegg. Får du noen uvenner av bloggingen?  – Jeg tror ikke jeg har fiender. Men det er alltid noen som skriver dritt. Jeg synes toppbloggere burde være snillere med hverandre. Man er jo egentlig som en familie. Jeg har bare hatt en krangel egentlig, og det var med Ida Wulff. Bloggkrigen, som de kalte det. Men det var vel mer en mediekrig enn en bloggkrig. Det var to innlegg liksom. Hvorfor tror du at du fikk spille på VG-lista?  – Åh, det er mange som tror at det er fordi manageren min, David Eriksen, hadde brukt kontaktene sine for å få meg frem. Men det var ikke derfor! Jeg ble kontaktet som alle andre artister, og så ja, fikk jeg lov til å spille. Men du skal bli musikkartist?  – Vi holder på å teste ut og se hva det kan bli til.   Hva er dine musikalske forbilder?   – Lady Gaga. Fordi hun driter i alle andre. Gjør alt det hun vil, kler seg som hun vil, synger som hun vil. Og Beyonce, fordi hun virker så godhjertet. Hva med bloggingen da, skal du fortsette for evig og alltid? – Det hender at jeg tenker at jeg vil slutte. Men da tror jeg at jeg ville angret på det. så jeg fortsetter til jeg er helt sikker på at jeg ikke vil mer. Men om jeg skulle vært på et bloggintervju og….   Haha! Blogg på hjernen! – …Jeg mener jobbintervju!  Ok. Så? … Hva slags kompetanse sitter du på som voksne mennesker skal betale for å høre? – Kan du forklare ordet kompetanse?   Noe du vet? – Ja. Det spørsmålet fikk jeg en million ganger da jeg holdt mitt første foredrag. Nå har jeg gjort det fire ganger. Jeg kan prøver å forklare det. Jeg tror det er fordi jeg har et litt annet syn på sosiale medier. Voksne hadde jo ikke internett da de var 14, ikke sant. Jeg har et annet forhold til det. Det er mange voksne som er mer redde for ting de ikke nødvendigvis trenger å være. Selv om jeg er en såpass profilert blogger har jeg ikke opplevd mye ubehagelige ting, som pedofile og sånn. Men det er klart, jeg har jo hørt noen historier om jenter som har chattet med folk og møtt dem og så har det ikke vært så koselig. Men jeg snakker alltid lenge med folk, på chat eller telefon, før jeg møter dem. Det har alltid gått bra. 38

8/2010

K SJE

A UK

E! R SPA

AD V H

restplass.no har nå HELGALE høstpriser på Flybilletter, Storby, Cruise og Sydenreiser!

På lager - vi sender samme dag Rask og fraktfri levering* Avbetaling fra kr. 200,Rente- og gebyrfritt Opptil 90 % rabatt * (Gjelder ordrer over kr. 248,-)

KJØPE BØKER?

haugenbok.no Norges raskeste nettbokhandel @

HAUGEN BOK AS - POSTBOKS 175 - 6101 VOLDA - EPOST HAUGENBOK.NO - TLF 70 07 45 00

Student?

RENTE- OG GEBYRFRIE BETALINGSMÅTER hos haugenbok.no Betalingsutsettelse - kjøp bøkene nå, betal 21. oktober. Avbetaling - fra kr 200,– pr. mnd. (ved kjøp over kr. 750,-) Faktura - 21 dagers betalingsfrist.

DINE STUDENTFORDELER hos haugenbok.no Ingen pristillegg - uansett betalingsmåte. Fraktfritt - på ordrer over kr. 248,-. 20 000 titler på lager klar for utsending. RASK LEVERING! Bøker på lager sendes samme dag vi får din ordre. LES MER OG BESTILL på haugenbok.no - velkommen som kunde.

www.haugenbok.no - epost@haugenbok.no - tlf: 70 07 45 00

Rabatt - på mange lærebøker.

På randen Før Ida Ekblad går i kunsteksil i det fjerne Østen, fikk NATT&DAG en siste kveld i Stockholm med Norges stigende kunststjerne for en samtale om død, intuisjon, selvdestruksjon og globetrottertilværelsen på verdens søppelhauger. TEKST Marie-Alix Isdahl Voisin FOTO Knotan – Det har fulgt meg veldig dette med «skiftet», sier Ida Ekblad. – Jeg vet ikke om man egentlig kan snakke om et skifte i et så ungt kunstnerskap, det er noe man gjør når en kunstner er 60 år og har retrospektiven sin på Pompidou-senteret. Jeg hadde jobbet mye med internett, gifs og youtube og alt det, og etter Silvers Ruins på Fotogalleriet var det naturlig å gå andre veier. Samtidig ser jeg mye som er interessant med de arbeidene, og kommer til å jobbe mer med digitale prosesser. Jeg skal ikke bastant si at jeg skal male ekspresjonistiske oljemalerier og lage abstrakte skulpturer resten av livet. Det går i bølger. For meg er det helt naturlig at man ikke repeterer seg selv fra man begynner med musikk, nei, jeg mener kunst. Ah! Freudian slip. Det er musikk jeg egentlig kunne ønske jeg drev med skjønner du. Hehe. Er det derfor du ofte beskriver kunsten din i analogi med musikk? – Ja, jeg mener det å male har ekstremt mye til felles med det å lage musikk. Men det er også fordi jeg ikke alltid har vokabular til å beskrive hva det er jeg holder på

med. Postmodernismen har gitt et voldsomt forklaringsbehov innen samtidskunsten. Det er ikke nødvendigvis så enkelt med de mange intuitive prosessene som inngår i et kunstnerskap. Jeg jobber veldig på instinkt og intuisjon, og det kan fort bli patos og klisjé å sette ord på. Jeg spør ikke en musiker om hvorfor hun har lagt den og den noten der, mens det er forventet av en kunstner å kunne forklare hvert malingsstrøk. Musikk er vel også på mange måter mindre institusjonalisert enn kunst, du kan bare legge ut materialet ditt på nett og så er du i gang. Misunner du den friheten? – Jeg gjør jo det. Det er også noe av grunnen til at jeg skal legge ut på en lang reise når jeg er ferdig med utstillingene i Stockholm og Bergen, til India, Afrika… hvor enn jeg føler for. Jeg skal jobbe, men ikke stille ut, og utforske på andre måter enn jeg er vant til. Musikk, video og poesi... Måten jeg jobber på nå - ved å reise til byene der jeg stiller ut og gjennomføre «drifts» – som jeg kaller det når jeg driver rundt og leter etter søppel til skulpturene mine - har gjort meg veldig stedbunden. Så på reisen skal det bli skikkelig åpent. Jeg ser frem til å slippe å forholde meg til aspekter som frakt og et stort apparat av personer - men i stedet fordype meg i eget

prosjekt helt til jeg synes det er ferdig og levere det som det er. Jeg har ikke hatt noe fritid siden jeg begynte på kunstskole. De siste årene har jeg reist ekstremt mye, men alltid i kunstsammenheng. Alltid med en deadline. Man møter ofte bare kunstnere og andre som jobber i kunstverdenen, og det kom til et punkt hvor jeg opplevde situasjonen min som ganske trist og innsauset i en slags kunstrus. Jeg trenger et avbrekk. Hva slags musikk er det snakk om?  – Jeg bare loker rundt med garageband. Neida, det er på ganske nybegynnernivå, men en videreutvikling av ting jeg allerede har leflet med. Noise. Med skulpturene jeg nå stiller ut på Bonniers Konsthall har jeg utforsket deres soniske kvaliteter, og på åpningen hadde jeg og Nils (Bech) en performance der vi laget musikk ved å spille på dem. Hvordan har du arbeidet med dine to aktuelle separatutstillinger i Stockholm og Bergen? – Det handler fortsatt om en utforskning av sosiale strukturer og kunstnerisk dragning mot det irrasjonelle, gjort i interaksjon med gata og dynga. Hele sommeren har jeg vært i Stockholm og Bergen og gjort drifts i områder rundt byen og på skraphaugene deres. Jeg liker å tenke på måten jeg jobber

på som en arkeologisk prosess, først utgravning, un-earthning, ved at jeg tar objekter fra en skraphaug hvor alt ligger blanda, til at jeg lager musikk med materialet og skriver poesi om det og dokumenterer det med film, til at jeg begraver det igjen, ved å støpe objektene i betong. Jeg ser etter objekter som skaper konflikt mellom assosiasjoner: fra den melankolske, lett bedrøvelige auraen de forlatte metallene gir fra seg – nesten som arkeologiske relikvier utstilt på The Metropolitan Museum i Nyc – til det mer corny og tacky: hårspenner og IKEA-lamper fra 2005, eller et relieff som gir assosiasjoner i retning av en «rustikk» pizzarestaurantvegg med innstøpte kasseroller i veggene. I Stockholm har jeg laget et stedsspesifikt vindusmaleri og på Bergen Kunsthall viser jeg flere malerier laget i Berlin det siste året.

”Jeg sto utenfor Friday’s med skraptrallen full etter en lang økt på fyllinga.” 8/2010

HØSTEN 2010 STAND UP NORGE PRESENTERER:

JULELATTER 2010 REDDER

FANTHOMAS

SEP/OKT

VERDEN

PREMIERE 17. SEPTEMBER

ANNE-KAT. HÆRLAND - DAGFINN LYNGBØ ARE KALVØ - NILS INGAR AADNE

PREMIERE 27. OKTOBER

SEPTEMBER

SEP/OKT

OKT/NOV/DES

Stand Up Hver tirsdag, fredag og lørdag kl 21:00 på Klubbscenen SHOWPAKKE: SHOW + TO RETTERS MIDDAG – FRA KR 425,- KJØPES PÅ 23 11 88 00

F O R FULLSTENDIG S P IL LEP LAN OG MER IN FO : www. l a t t e r. n o BILLETTER: 23 11 88 00 / 815 33 133 WWW.LATTER.NO / WWW.BILLETTSERVICE.NO HOTELLPAKKESALG PÅ TELEFON 23 11 88 00

Steinsprutskade ordnes EFFEKTIVT og KOSTNADSFRITT for deg*, uansett bilmerke og modell. Venter du til ruta sprekker, må du betale egenandel. ...og du: trenger du bil mens du venter, får du låne en av oss!

Samarbeidspartner med

* v/kasko eller delkasko

Bryn • Kalbakken • Tøyen • Storo • Skøyen • Helsfyr • Alnabru • Kolbotn • Ski Nesodden • Drammen • Asker • Sandvika • Liertoppen • Rud • Lillestrøm • Jessheim • Dal

Du skriver poesi underveis? – …poesi er et så pompøst ord, men jeg bruker det fordi jeg er så glad i det engelske poem. Ja, poesien følger med skulpturene og maleriene mine som en saus og gir det mer av en retning, og er basert på refleksjoner jeg gjør meg underveis når jeg er på skraphaugene. Mye onomatopoetikon. Lukter. Assosiasjoner. Du gjør deg også mange interessante refleksjoner når du går rundt i en by midt på natten drassende på en skraptralle. Det har virkelig fått meg til å tenke på hvor jeg vil bo. Det var en bekjent som filmet meg en gang jeg sto utenfor Friday’s i Oslo og den partyscenen som er der, der jeg står med skraptrallen full etter en lang økt på fyllinga. Et underlig nesten uncanny syn i Oslo, i motsetning til Berlin eller søppelmekkaet Brüssel, der det er vanlig at folk setter søppelet sitt rett ut på gata og man har masse småøkonomiske systemer der folk lever av andres søppel. I New York risikerer man nærmest å bli skutt når man tar seg inn over gjerdene til skraphaugene… Fordi du gjør det uten tillatelse?   – Det burde jeg vel egentlig ikke svare på her, hehe. Leverer du en prosjektbeskrivelse før du får en utstillingsplass, eller er startpunktet ditt helt åpent når du kommer til en by?  – Jeg har aldri levert en prosjektbeskrivelse noen gang i mitt liv. Jeg får noia bare folk spør om en skisse. Jeg tviholder på spontaniteten i måten jeg jobber på og å slippe å gjøre den skissa. Det var på akademiet jeg fant ut hvor frigjørende det er å bruke skrap og gjøre billige produksjoner, så man slipper å søke om penger og skrive prosjektbeskrivelser.  Men det må være mye som kan gå galt når du jobber på den måten?  – Jeg har jo en metode som utgangs punkt, men det er klart at noen ganger kommer man til steder det ikke er noe bra søppel å oppdrive. For eksempel da jeg skulle stille ut på Frame i forbindelse med Frieze Art Fair i London, og til slutt begynte å klyve opp søppelkassene til folk, så desperat ble jeg. Men det maleriet jeg synes er mest interessant er ofte det som er mindre planlagt. Når det er noen veldig personlige strenger der, som ofte henger sammen med det feilaktige og uperfekte. Det gjelder også musikk. For eksempel Arthur Russel, som har vært en stor inspirasjon for meg… R. Stevie Moore, Workshop, Ash Ra Temple, Ariel Pink. Det er skurretheten ved det som gjør at man kan høre på det igjen og igjen over år. I motsetning til populærmusikk som er veldig polished, som jeg også er veldig glad i. Jeg har hørt på sykt mye dårlig musikk i det siste!

”Jeg tror faktisk jeg er forelsket i Cheryl Cole. ” Som hva da?   – Beyoncé. Ashanti. Shakira, Kid Cudi… Jeg tror faktisk jeg er forelsket i Cheryl Cole. Hehe! Hva ville den 16-årige taggeren Ida tenke om den etablerte kunstneren Ida Ekblad som blant mye annet kroner Kapitals liste over Norges mest investeringsverdige kunstnere?   – Den listen til Kapital var et mer eller mindre tilfeldig utvalg kunstnere, og ganske morsom lesning. Om meg sto det vel noe sånt som «frisk, frekk og sexy» kunst. Haha. Sexy kunst! Det tok jeg med en klype salt. Men det mest riktige å si om meg som 16-åring er at jeg allerede da hadde veldig lyst til å bli kunstner. Jeg var veldig nysgjerrig og brukte sykt mye tid på internett for å sjekke ut ny kunst verden over. Det var først og fremst kunst-grafitti-linken jeg var interessert i på den tiden. Så det har vært en helt naturlig og ønsket prosess å bevege seg fra en mer alternativ scene til det etablerte? I Silver Ruins tematiserte du blant annet motkulturenes og opprørets umulighet, hvorpå Tommy Olsson ga deg tittelen «anarkistkunstner». Er opprøret som vedvarende prosjekt umulig? – Jeg har aldri hatt behov for å være i periferien. Det er mange regnestykker som skal gå opp når man jobber som kunstner. Og det er på mange måter annerledes når det kommer til kunst. Selv om man viser på etablerte visningssteder, er man likevel ikke veldig synlig. Det er et smalt felt og ikke så mange som er interessert i kunst på samme måten som for eksempel en popstjerne eller en rapper. Så sånn sett føler jeg ikke at jeg

har bitt en del av noe etablert. Jeg har heller aldri tenkt at jeg aldri ville gå inn i det mer etablerte kunstlivet. At det er et personlig svik liksom. Men for eksempel med Willy Wonka Inc., der kom dere inn med en annen stemme, en annen driv? – Det var i forhold til den norske scenen. Da vi gjorde «With Us Against Reality or Against Us!» var det med en annen samling kunstnere enn det man så i Oslo på den tiden, men det var jo mange av de som begynte å gjøre det bra og som er synlige i dag. Hva tenker du om den norske kunstscenen? – Den norske scenen kan bli veldig intern. Nå er jeg ikke så oppdatert på hva som skjer akkurat nå fordi jeg knapt har vært i Norge det siste året, det er flere norske kunstnere jeg liker, og jeg synes det er bra at Oslo endelig får sin egen kunsthall i år. Men jeg har aldri vært spesielt interessert i en særskilt norsk kunstkontekst. Etter planen skal jeg holde en workshop på Kunstakademiet i Oslo i 2010 og jeg er nysgjerrig på å se hva de yngre kunstnere holder på med nå. Da du var på Art Basel i Miami i fjor rapporterte du at du hadde sett «alt for mye messekunst og overveldende mange ’liksom-konseptuelle’ prosjekter på en gang og at kunsten opplevdes så utvannet og irrelevant». Tenker du at det er symptomatisk for mye av kunsten du ser i dag? – På kunstmesser blir trender veldig tydelige og det kan føles kvalmt. Plutselig skyter alle med 16mm-kamera, og så er det bare et par stykker det er noe hold i. Mangler det en mer ektefølt grunnleggende impuls? – Det handler om å stole mer på sine egne fasiliteter. Beherske materialer. Farger.

Det er latterlig hvor lett man kommer unna med å si at man driver med konseptuell eller idébasert kunst, bare ved å trekke det ut i en filmreferanse der, en popreferanse der og litt Derrida og Sartre og tjohei. Det er vanskelig å sette ord på, men jeg har en veldig sterk gutfeeling som jeg navigerer etter i forhold til hva jeg liker av både kunst og musikk. I andre enden får jeg ofte en fornemmelse av at noe smaker beskt. Bare jeg ser konturene av noe ved å lese en tekst eller en beskrivelse, av kunst jeg overhodet ikke finner interessant, smaker det beskt. Det er bare en bitteliten del av samtidskunsten jeg gidder å forholde meg til. Ikke for å høres bitter eller surmaga ut. Har du noen tanker om det allerede dødserklærte maleriet? Hva slags funksjon kan det ha i dag og i fremtiden? – Jeg har alltid malt, fra graffiti til lerret. Det er så ekstremt menneskelig at det alltid vil ha en fremtid tror jeg. Som musikk. Maleri for meg kombinerer så mye… uttrykk som rytme, punch, poesi, intuisjon, sanser, bevegelse – det artikulerer tomrommene der ordene ikke strekker til, og jeg kan ikke være opptatt av maleriets død, når det føles så levende for meg. Hva er det som driver deg? – Hehe. Det har jeg spurt psykologen min om også. Hva sier han/hun?   – Det er…. Jeg er sikkert veldig rastløs. Og får en veldig rus av å føle at ting funker. At jeg har oppnådd noe jeg ikke har opplevd før. Noe som er nytt for meg. Nå høres jeg veldig jovial ut! Er du opptatt av at kunsten din skal få folk til å se ting på en annen måte? – I og med at jeg stiller det ut så er jeg

vel det. Det er egentlig en veldig merkelig ting å gjøre, å lage ting som jeg faktisk stiller ut. Det er egentlig noe ekstremt over det å sette noe ut i rommet som jeg vil at folk skal se på. En veldig bisarr og selvgod ting å gjøre. Det kan plutselig være veldig flaut også. At du liksom vil bli sett: «Se hva jeg har laget nå?» «Se disse maleriene?» Tenker du ofte på det? Av og til.  Hvor mye tenker du på det i forhold til at du har noe å vise? Noe å si? – Jo, det også. Jeg skifter nok mellom ekstremt selvkritiskhet og ekstrem selvgodhet, veldig mye selvtillit og ikke noe selvtillit i det hele tatt. Det driver meg til å hele tiden utforske videre, men den driften kan også være ganske selvdestruktiv….. I det siste har jeg vært mye syk og nesten følt at jeg er på randen av noe som ikke så morsomt lenger. At jeg begynner å bli litt…. gal.

”Døden har alltid vært en veldig sterk drift for meg. ” Gal? – Ja. Halvgal. Det med at jeg er såpass spontan, gjør også at jeg går veldig inn i ting og ikke klarer å slå av. Jeg lager heller kunst enn å sove. Jeg må bruke medisiner. Jeg er kommet til et punkt der jeg ikke lenger føler at det er jeg som lager kunsten, men at jeg, personen Ida, er blitt en slags slave av kunsten jeg lager. Faen, nå blir dette en psykologisk røre.   Er det en sann klisjé at man kan bikke mot galskap når man mister seg selv i kunsten? – Det er nok en del som har det sånn som meg. Men mange kunstnere er stikk motsatt, og kan planlegge en utstilling tre år i forveien og jobber 0900-1600 liksom. Og det kan være riktig prosess for den personen. Men det er så klart mange kunstnere som blir litt halvgærne. Det er nok også det som gjør at ting kan bli veldig bra. Og når det blir det så er det den beste rusen som finnes. Jeg leste et sted at du har «a bell of death inside my head that offers plenty of chimes both day and night» – Har du tinnitus? Er du suicidal? – Nei, det henspiller nok på at døden er og alltid har vært en veldig sterk drift i meg. I relasjon til venner og kjærester har jeg forstått hvordan andre forholder seg til døden, og innsett at jeg har et ekstremt intenst forhold til den. Jeg tenker på døden hver eneste dag. Da jeg var liten hadde jeg masse regler og leker, tvangshandlinger, som jeg måtte gjøre for å holde døden borte. Så jeg har kanskje skjønt at det er en litt unormal påminnelse. Det henger kanskje sammen med at om man har hatt en veldig trygg barndom, eller en barndom med mye usikkerhet? Min barndom var på mange måter helt utrolig, men også ekstremt urolig. Og det har gitt meg en veldig rastløshet. Jeg kan misunne de som har et avslappet forhold til døden; som tenker at det er ok at man blir trett av dage, men det klarer jeg ikke å akseptere. At min mamma, venner eller søsken skal bli trett av dage. Jeg ser at mange kunstnere også har hatt det sånn. Kanskje det gjør at man er mer tilrettelagt for å bli kunstner, eller motsatt. Picasso hadde sinnsyk dødsangst tror jeg. Sylvia Plath behandlet den poetisk og i virkeligheten. Det gir meg et slags trygghet å oppleve og lære om andre kunstnere som også hadde et problematisk forhold til døden, selv om de er døde for lenge siden. På en måte kan det være beroligende å være nær litteraturen og kunsten som har tatt næring i dødsangsten; for da kan man ane det vakre i den også, i tillegg til det skrekkelige. En slags dualitet. Redselen kan nok også utvikle seg til en slags dødslengsel, for da trenger man ikke være redd for den lenger, når man først snapper ut. Fordi det er så vanskelig å forholde seg til. Sorry flosklene. Du får en jobb med å luke dem ut. Jeg lar de stå jeg. Tusen takk, Ida. La oss avslutte med døden. – Haha. Framtiden er døden. Det er så sant som det er sagt.

«Poem Percussion» i Bergen Kunsthall åpner 10. september, «Digging. Treasure.» på Bonniers Konsthall i Stockholm henger til 24. oktober. 8/2010

Trygve Mathiesen Konsulent, journalist, forfatter, musiker. Tidligere spilt i Ym:stammen. Spiller i dag i Nekropolis. Ga ut boken Tre Grep Og Sannheten i 2007 (Vega forlag).

Pingvin-konsentrat Alt koker ned til én konsert. Alt. TEKST ANDREAS TYLDEN Du har skrevet bok om Sex Pistols’ obskure konsert på Klubb Pingvin i Oslo, sommeren 1977. Det minner meg om Greil Marcus som skrev en gedigen bok om sangen «Like a Rolling Stone». Du kunne ikke tenke deg å snevre det enda mer inn? – Jo, jeg kunne ha tenkt meg å skrevet om kun pressekonferansen. Da ville jeg trolig ha gått enda mer inn i hvert eneste utsagn bandet kom med, vridd, vendt og strukket det ut. Problemet er at det ville trolig ingen forlegger ha gitt ut. Det var vanskelig nok å få et forlag til å gi ut den versjonen jeg nå har skrevet. Derfor ga vi den likså godt ut på engelsk. Samtidig setter det en norsk konsert på kartet, det er et smart trekk som styrker den norske selvtilliten på rockefronten internasjonalt. Var det virkelig Sex Pistols som innførte punk i landet? – Det kan man alltids diskutere, men i praksis var det det. Riktignok spilte Harald Are Lund Velvet Underground på NRK Radio allerede i 1969; Hollywood Brats ga ut album kun i Norge i 1973, og Stooges’ plater var så vidt tilgjengelig i utvalgte sjapper. Men man brukte ikke begrepet ’punk’ om disse, ikke i 46

8/2010

Norge. Begrepet punk kom til Norge via London, Sex Pistols og Ramones, som for så vidt også måtte til London for å bli «kjente». Som jeg skrev i min første bok om Norsk Punk, så var Stranglers det første bandet som ble presentert som punkrock i et norsk riksmedium. Det skjedde i februar 1977. Før den tid var det Stein Groven/Casino Steel som hadde brukt merkelappen på de nye britiske bandene han skrev om i Adresseavisa. Da snakker vi sensommeren 1976. Da gjenstår det store spørsmålet, hvem oppfant egentlig punken? – Det spørs hvordan man definerer punk, om man vektlegger den enkle garasjerocken eller den nihilistiske mentaliteten. Punk er jo et urgammelt begrep, brukt om prostituerte i senmiddelalderen – omtalt i en Shakespearetekst blant annet. På 50-tallet synger Elvis om fanger som stiller toer’n til disposisjon i «Jailhouse Rock». Disse ble kalt punk, selv om Elvis unngår å bruke betegnelsen i låta. I amerikanske krimserier på 70-tallet ble «punk» brukt som «drittunge, ungdomskriminell», og det var ut ifra den betydningen at den amerikanske fanzina Punk Magazine brukte begrepet. Det er nærliggende å tenke på Velvet Underground som det første punkbandet. Det var noen garasjeband før dem, men Velvet fanget noe av essensen ved

sjangeren: Enkel garasjerock med attityde og tekster med hverdagslig, skyggefull og gatenær tematikk – blottet for moralisering og uten visjoner om å forandre verden. Du sier innledningsvis i Banned In The UK: «Nok en glossy, coffee table bok for å cashe inn på die hard fansa. Det ser kanskje slik ut ved første øyekast, men historien bak denne boken er veldig annerledes…». Hva var det som var så spesielt med denne konserten? – Selv om boken min er designet som en overflatisk coffee table bok, går boka ganske langt under overflaten. Her gjør jeg en analyse av uttalelser fra det som faktisk ble sagt på pressekonferansen, og ikke bare det som tabloidene skrev. Dette var jeg i stand til fordi jeg i alle år hadde spart på Tor Marcussens håndskrevne notater fra den samme pressekonferansen. I tillegg har jeg vært i posisjon til å dokumentere den direkte aktiviteten som konserten genererte. Eksplosjonen skyldes selvfølgelig ikke Sex Pistols alene, men de blir et bilde på punken fordi de er så klare, tydelige og signifikante. Konserten – helt isolert – er nok ikke så spesiell, men den utløste formidable ringvirkninger. Mange farer helt opplagt med bløff når de oppgir å ha vært på konserten. Hvem er det vi snakker om? – Jeg lanserer jo min teori om akkurat

dette innledningsvis i boken, nemlig at folk som selv ikke var på konserten har laget en myte om at alle har skrytt på seg å ha vært der, for derigjennom å redusere konsertens betydning – og gjøre deres eget fravær mindre vesentlig. Jeg har selvfølgelig vært i kontakt med en del mennesker som har skrytt på seg å ha vært der i fylla, men konfrontert med det faktum at jeg skulle skrive bok om hendelsen, har de unnskyldt seg med at dette nok beror på en misforståelse. Co-researcher Harry Nordskog og jeg har funnet 214 navn som skal ha vært der, vi har snakket med de fleste, intervjuet et utvalg og sitert de mest interessante. Tallet 214 er nok veldig nær det faktiske publikum, selv om vi ikke har noen forsikring om at ikke nye navn vil dukke opp senere. I tillegg har jeg ført på bydel og fødselsår på hver enkelt gjest, noe som vil være gull verdt for en mastergradstudent i sosiologi og et spennende utgangspunkt for videre forskning. Hva blir Trygve Mathiesens tredje bokprosjekt? – Jeg er allerede i gang med min neste bok, med undertittel Norsk Postpunk 19801985. BANNED IN THE UK slippes 3. september på Melhus Communication Forlag.

ARTIC 5646

FRI R ING E TABLE

* Totalpris første år 4887,-

www.nextgentel.no

07979

Alt i én pakke!

Foto: Eyvind Larsen Steinnes Eirik Ballo, Nosegrind STAVANGER 47 20 20 50

KVADRAT 47 20 20 51

BERGEN 47 20 20 52

HAUGESUND 47 20 20 53

SARPSBORG 47 20 20 54

OSLO CITY 47 20 20 56

STRØMMEN 47 20 20 57

TRONDHEIM 47 20 20 58

KRISTIANSAND 47 20 20 59

WEBSHOP 47 20 20 60

WWW.SESSION.NO

SKIEN 47 20 20 61

KVADRAT GIRLS 47 20 20 62

AMANDA 47 20 20 64

SARTOR 47 20 20 65

ÅLESUND 47 20 20 66

STEINKJER 47 20 20 67

BUSKERUD 47 20 20 68

MOTE Endelig har høstens kampanjer landet motemagasinenes verden, og som du kanskje har lagt merke til, mangler de farger. Verden ser enkelt og greit bedre ut i svart/ hvitt. Alt er enklere og forstå seg på. Og ikke minst, lettere å gjennomføre. Noe som ser ut til å inspirere høstens gråtonede kampanjer. De senere års trender har vært å vise så mye som mulig av accessoirer og plagg i så mange farger som mulig , helst på en «real size» modell. «Mye av alt» har vært en løsning på økonomiske nedgangstider, og folket har fått flesket sitt. Men nå har paradigmet skiftet. Innflytelsesrike navn som Alexander Wang, Proenza Schouler, Prada og Lanvin (herre) er blant de mange merkevarene som har gjennomført høstens kampanjer i svart/hvitt. Det kan se ut som inspirasjonen er hentet fra 60-tallets klassiske motefotografier fra Avedon og Irving Penn sin storhetstid. På den tiden da ordet «chic» betød klassisk eleganse fra Paris, og YSL var symbolet på den franske bølgen av radikale kunstbohemer fra det øverste borgerskapet. Månedens kampanje er laget av Inez&Vinoodh og Stefano Pilati for nettopp YSL. Der de nok en gang har gått gjennom arkivet for å fortelle om YSL sin kulturarv. Det er den Polsk/Kanadiske supermodellen Daria Werbowy som pryder den parisiske trappen. Med en parykk som gir minner meg om Mia Wallace i Pulp Fiction, og en hatt som gir meg assosiasjoner til mørkets fyrste. Og sist men ikke mist, kampanjen gir assosiasjoner til YSL.

1 1

Både moteskaperen Hussein Chalayan og fotografen Nick Knight har lange karrierer som fremtidskatalysatorer og visjonærer for motefeltets bruk av elektronikk og teknologiske konsepter. På

1 2

Mote har ofte blitt omtalt som en endeløs streben etter fremtiden. I en industri som skal fortelle et nytt eventyr hver sesong, er nyhetsverdien høyt verdsatt. Hvert eneste steg er et skritt nærmere de neste trendene, de nye ideene og den kommende sesongen. Jaget etter morgendagen ligger i motens natur.

3 1

Månedens stilikon, David Bowie, har alltid sett mot fremtiden, himmelen og stjernene. Selv iført en stram dress og et slips ga David Bowie en følelse av fremtid. Han er fortidens svar på fremtidens estetikk. Med andre ord et stilikon. Enten han har vært Hunky Dory, Ziggy Stardust, Aladdin Sane eller Thin White Duke har

David Bowie lekt med motens uttrykk. Med sci-fi sminke, oransje bustete hår eller sin patenterte androgyne look har han veiledet oss gjennom fremtidens trender i 40 år. I science fiction-filmen The Man who Fell to Earth kan du se David Bowie og hans ødelagte pupill komme til rette som fortapt alien på moderjord. ”Is there life on Mars?” – David Bowie

Skal vi lounge? Bare sitte her i sofagropa og lounge? Du og meg? Mote-dj Michel Gaubert og Marie Branellec revitaliserer 90-tallets chill out-sjanger i Colette sin nye kompilasjon The Chill of Collette. Med remixer av Dusty Springfields «Look of love» eller «Walk on by» byr månedens musikk oss inn på en rolig fest med gammel heismusikk. Collette sine kompilasjoner har en tendens til å gi en korrekt pekepinn på trender innen musikk. Med navn som Chanel, Balenciaga, Proenza Schouler, Rodarte, Jil Sander og Raf Simons på kundelista har Michel Gaubert og Marie Branellec allerede rukket å bli for en institusjon i moteindustrien å regne. Er det dette det etterlengtede tegnet på at tiden med hard tekno og masete bloghousebastarder er forbi? Hvor skal «brillegjøk» og «innflytterbart» sprette sin neste Cava nå? Blir det i en hotell-lounge? En heis? Eller telefonkøen til Nextgentel?

den ukonvensjonelle skjønnhetsserien for A Magazine Curated by Hussein Chalayan brukte innovatørene led-lys fremfor tjukke lag av pudder for å vise frem fremtidens sminke. Månedens fotografi er hentet

fra billedserien Of light av Hussein Chalayan og Nick Knight. Med et utvidet lag av lys henter de frem øynene og skaper flere former av farger i ansiktet. Slik er altså fremtiden. Ikke lenger bare trådløs, men også sminkeløs.

Glattbarberte herrer med vannkjemmede sveiser og tykke brilleinnfatninger. Feminine velstelte kvinner iført lyse farger i cashmerekvaliteter og med kvinnelige former. 60-tallets striglede kontorlandskap har aldri sett så bra ut som i tv-serien . Nå har tv-seriens påvirkning i motebildet blir manifestert gjennom månedens butikk, ebay.com. Der kan du kjøpe plagg og møbler fra de tre første sesongene

av tv-serien. I skrivende stund ligger Betty Drapers feminine kjole på 1,125.00 dollars. For 15,900.00 dollars har du muligheten til å skru tiden tilbake og delta i reklameverden som vannkjemmet statist i designlandskapet. Flere plagg og møbler selges på ebay.com

1 4

1 5

MOTE: LARS KRISTIAN MIDTSJØ

8/2010

Kids Love Bass: Daniel Gude/Seth Raknes

Brokesteady: Niels Theissen/Andrè Bravo/ David Røsset.

”vi fant et par barnevogner for noen uker siden...”

Lot Lot: Mattis With/Jonas Wiik.

Hissig på grøten Visjoner for framtida? «Alt burde bare smelte sammen til en herlig grøt», mener Mattis i Lot Lot. TEKST REDAKSJONEN FOTO STEPHEN BUTKUS Mens vanlige dødelige må stue seg sammen med fem venner i en hybel for å bo i sentrum, har Oslos nye utelivsprinser tatt over en hel skole på Tøyen. NATT&DAG tok turen til balletthøyskolen som har blitt nærmeste nabo til Oslos kanskje første og største DIY film-foto-lyd-musikk-kunst og bohem-studio med 2000 kvadratmeter av misunnelse og slingringsmonn. Hvem har ikke drømt om å ta BMXen gjennom gangen fra lydstudio til filmrommet for å ta en sigg med sminkøren som jobber med foto til den nye EP’n din, og på veien gi high five til store deler av DJ Oslo, ta en rail på rekkverket i det ene to-etasjers fotostudioet og lande i en sofagruppe med kredryttere og nettverksrunkere før du balanserer 50

8/2010

bakhjulet gjennom kjøkkenet, får et kyllinglår mellom tenna av husets fotograf/kokkemester, og lander i klesstativet til stylisten som står klar med crewet, iskald øl og jointen i kjeften? Har du ikke drømt om det, lizm? DJ crewene Brokesteady, Lot Lot og Kids Love Bass har gjort alvor av guttedrømmen. Leserne våre kåret dere (red. anm. Brokesteady) til vinnere av Året Klubbkonsept under Osloprisutdelinga i fjor. Det blant annet fordi dere gjeninnført mandager som en habil klubbkveld med stinn brakke hver gang. Nå ryktes det om et rykende ferskt samarbeid. Fortell! Niels: Ideen bak Mandagsklubb-konseptet vi har drevet på Fisk&Vilt har hele tiden handlet om å være et vindu hvor vi kan teste nye tracks, men også å skape en møteplass med sjangermessig takhøyde. Vi har møtt og jobbet med veldig mye bra mennesker fra

både øst- og vestkanten, med helt forskjellig bakgrunn og opparbeidet oss nok tillit fra Fisk&Vilt og andre utesteder til å kunne gjøre både lokale- og internasjonale bookinger i et vidt spekter: Alt fra smale bookinger som Azari & III til mer kjente DJ Zinc. Det er vel det som har gjort det mulig for oss å komme i kontakt med alle de engasjerte menneskene vi jobber med hver dag, blant andre Mattis og Daniel, som igjen har gitt oss muligheten til å realisere det vi er i ferd med å etablere nå: et kreativt, profesjonelt initiativ med hovedfokus på musikk. Er dere bare samlet rundt ideen, eller deler dere på å ta oppvasken også? Niels: Haha, vi er blitt invitert inn i varmen hos film- og fotostudioet White Light Studios på Tøyen, hvor vi har fått boltreplass til helt fantastiske produksjonsstudio og hele den latterlig store platesamlingen til Daniel, på cirka 40.000 vinylskiver(!). Til nå har vi sittet i hvert vårt rom på forskjellige kanter av byen og blitt hysjet på av naboene til alle døgnets tider så det har vært veldig befriende for oss alle å få en plass å leke oss litt. Vi har gjort alt fra å bygge reisverk til akustisk innredning selv, så vi er jo veldig stolte over alt vi har fått til – ut fra beskjedne forutsetninger. Derfor tør vi å påstå at dette stedet er helt unikt i Norge akkurat nå. Daniel: Hehe, jeg merker også at de gamle gutta blir inspirert av hvordan vi tenker og hvordan vi gjør ting, og er keene på å komme hit til studio for å delta i det vi driver med. Niels: Det er et viktig poeng at de vi hele tiden har prøvd å måle oss med, at de også gir oss high-five for initiativet. Det er jævlig oppløftende. Kan dere fortelle om deres samarbeid? Daniel: Det som for meg er nerven i dette samarbeidet er jo musikken. Vi feeder hverandre daglig med ny musikk som vi alle møter med samme entusiasme og det er ting jeg verdsetter veldig høyt og som var grunnlaget for at jeg uten å nøle foreslo at vi måtte skaffe oss et felles studio. Niels: Overføringsverdien av det mindsettet Mandagsklubben er basert på, føler vi er veldig tydelig. Det som er så bra med dette studiosamarbeidet er at man er nødt til kontinuerlig å arbeide sammen, noe som gir et veldig godt grunnlag for bredere innsikt i de fleste prosessene som utføres på og fra dette stedet. Om det er fotoshoots, lydetterarbeid til film, video editing, konseptutvikling, booking, events, promotering eller det å lage musikk. Mattis: Oslo er akkurat litt for liten til å holde på for seg selv i små adskilte scener. Alt burde bare smelte sammen til en herlig grøt. Haha. Jeg sier alltid så duste-quotes. Bare ikke la dette høres for pretensiøst ut. Det vi driver med nå, er mikrotesting.

Vi har hørt rykter om en 800 kvadratmeter stor kjeller med, hva skal vi si, undergrunnspotensiale? Hadde ikke det vært et bra alternativ til youngs-bakgårder og stengetider? Niels: Haha. Ryktene skal også ha det til at det var en illegal somalsk barnehage der før, og vi fant faktisk et par barnevogner for noen uker siden, men dere skal ikke se bort ifra at utelivsbarna kan boltre seg der etter hvert, nei. Hvilke visjoner har dere for fremtidens uteliv i Oslo? Niels: Om kvalitetsnivået på de bookingene folk gjør nå fortsetter i den retningen den har gjort de siste årene og klubbene får enda bedre forståelse for hvor viktig det er at dette nivået vedlikeholdes, at de anerkjenner Djens rolle og imøteser kravene fra de ulike promotørene som legger ned arbeid for å gjøre ny musikk tilgjengelig, da må det jo bli bra i den delen som er organisert av utestedene med skjenkebevilling. Det finnes også et utvalg av private klubbkonsepter som gjennomføres like profesjonelt, om ikke bedre, enn hva vi ser på klubbene nå. Og det både håper og tror jeg vi får se mer av. Daniel: Enig med Niels der. Personlig er jeg kjempeoptimistisk for Oslos fremtid på utelivsfronten. Jeg er helt klart en av dem som vet å sette pris på alt det fine som har skjedd til nå og som er i ferd med å utvikle seg her i byen. Det eneste som kan ødelegge alt er en innskrenking på skjenkebevillingene. Det vil helt klart være en katastrofe. Mattis: De aller mest spennende scenene er de som har et kollektivt push på tvers av sjangre. Oslo har kanskje ikke vært den aller beste byen for dette. Jeg vet ordet: ’revitalisere’! Det er det vi drømmer om. Umiddelbar fremtid, er det med i grøten? Niels: Brokesteady kommer i høst/ vinter til å legge vekt på arbeidet i studio og forberede et nytt, større månedlig konsept som gjøres i samarbeid med Blå og Gaute Westhassel fra Oslo Live Festival fra Januar 2011. Vi jobber som sagt også med andre spennende prosjekter, men det er nok lurt av oss å vente med å ta alle detaljene rundt det nå. Mattis: Lot Lot tar, som i fjor, pause til snøen har smeltet igjen etter en sommer med kvelder i samarbeid med Øya og Oslo Live, som ble rundet av med en kjempefest med Four Tet og Jamie XX. Niels: Det skal jo også sies at Mattis kommer til å gjøre et lenger opphold i New York i tillegg til å forberede neste års Pantha Rei. Daniel: I disse dager jobber vi med konseptutvikling av egne prosjekter for til minst to Osloklubber, et par festivaler og kan endelig ta opp igjen tråden fra da jeg var ivrig gutteromsprodusent på 90-tallet!

LANSERINGSFEST: AUGUST TORSDAG 5. AUGUST - DATTRA TIL HAGEN

NESTE NATT&DAG FEST: FØLG MED PÅ WWW.NATTOGDAG.no

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis! 52

8/2010

dokkgata 8, trondheim - 400 00 974 man-lør: 11-01 / Søn: 13-01

KOS DEG PÅ CHOCO BOCO MED

STUDENTVENNLIGE PRISER! Ta en pause fra hverdagsstresset! På Choco Boco treffer du venner i hyggelige omgivelser, og du kan lene deg tilbake med dagens avis. La deg friste av en av våre kaffedrikker – eller kanskje et stykke kake?

CHOCO BOCO SOLSIDEN

CHOCO BOCO NORDRE

CHOCO BOCO BAKKLANDET

Elvehavn TMV-Kaia 3 Telefon 73 60 03 00 man-ons: 07.45–23.30 tor-fre: 07.45–01.00 lør: 10.00–01.00 søn: 11.00–23.30

Olav Tryggvasonsg. 29 Telefon 73 92 33 00 man-ons: 07.45–23.30 tor-fre: 07.45–02.00 lør: 10.00–02.00 søn: 12.00–23.00

Nedre Bakklandet 5 Telefon 73 50 43 35 man-fre: 09.00–01.00 lør: 10.00–01.00 søn: 10.00–24.00

KUNST Trondheim kunstmuseum Per Kleiva retrospektiv 5. september – 21. november Formidlingsleder ved museet Jon-Arild Johansen forteller: «Utstillingen skal fylle hele museets andreetasje, og vil bestå av ca 60 verk. Kleiva er kanskje mest kjent for sin grafikk, men kunstnerskapet favner mange uttrykk, og de fleste verk som vises er malerier. I tillegg kommer en del objekter/ installasjoner.» Konservator Cathrine Hovdahl Vik skriver i forordet til utstillingen: «Per Kleivas (f. 1933) kunstneriske karriere spenner over et halvt århundre. Den fortsatt vitale og produktive kunstneren har gjennom sin produksjon og sitt politiske engasjement satt spor i så vel kunsthistorien som i vår samtidshistorie.»

1 1

Galleri KiT Kunstakademiet i Trondheim har et av de større galleri-rommene i byen med sine fire rom på til sammen 350 kvadratmeter og takhøyde på fire meter. Galleriet drives av studentene selv. Student Lasse Årikstad sier at det første som vil finne sted er en gruppeutstilling med den nye førsteklassen ved akademiet. «Hvert år har de nyankommende en workshop i en ukes tid som kulminerer i en utstilling i galleriet. I denne omgang under ledelse av Mattias Härenstam og Janicke Låker. Utover det har jeg dessverre ingen oversikt pr. dags dato da vi enda ikke har lagt opp noe program, men det kommer garantert til å skje ting – så det er bare å følge med fremover.» Samtidig opplyser Marte Edarda Tidslevold om at Galleri Blunk – også driftet av studenter ved akademiet – heller ikke har lagt ferdig program enda, og muligens ikke starter opp før i oktober.

4 1

Babel Hope Hall 17. – 26. september Hope er gjestekunstner ved Lademoen Kunstnerverksteder fra september til oktober og stiller i den forbindelse ut på Babel. Årlig kommer 12–15 kunstnere fra hele verden til LKV for å arbeide i perioder på én til tre måneder. Forøvrig forteller Hope meg at hennes verk er personlige og at hun gjerne omtaler de som kreativ non-fiksjon. På Babel kommer hun til å vise fotografier, video og en installasjon. Hope Hall er en (dokumentar-)filmskaper fra New York med en lang og interessant CV, så man skal ikke se bort i fra at dette kan bli en severdig seanse.

3 1 Trøndelagsutstillingen 2010 Kulturbunker DORA 5. – 26. september Trøndelagsutstillingen er en av regionens største og tyngste mønstringer av billedkunst – en landsdelsutstilling med regional tilhørighet og 34-årig historie. Utstillingen arrangeres av Trøndelag Bildende Kunstnere og administreres av Trøndelag Senter for Samtidskunst. Totalt 171 kunstnere søkte til Trøndelagsutstillingen 2010. Første juryering fant sted i begynnelsen av mai på grunnlag av innsendt bilde- og tekstdokumentasjon. Verk fra 65 kunstnere gikk i år videre til andre juryering. Videre vandrer utstillingen til Nord-Trøndelag fylkesgalleri i Namsos der den vil befinne seg fra 9. - 30. oktober. Litt som en regional høstutstillingen altså.

2 1

Trøndelag Senter for Samtidskunst 3. september – 26. september Lisa Stålspets Follow you into the dark Lisa: «Jeg viser en video, som er en slags reise ned i underbevisstheten. Jeg har filmet når man går gjennom en tunnel, og sammen med denne tunnelvandringen så er det en fortelling, videoen heter jo ’Follow you into the dark’ det

5 1

8/2010

er på en måte en reise i det underbevisste, man kan også tenke på en drømmeverden. Så man går gjennom denne tunnelen, og der inne i mørket så skjer det en masse ting før man tilslutt kommer ut på andre siden. Når det gjelder maleriene er de relatert til videoen, men er samtidig frittstående, det er naturmotiver, dystopiske landskapsbilder. Jeg har tenkt ganske mye på natur og bildet av naturen som skal stå som en slags motsats til

kulturen. Men avbildninger av naturen blir nesten alltid et veldig tydelig uttrykk på den epoken de er laget i, mer enn det de skal avbilde, altså som naturbilder. Så blir det heller et bilde på samfunnet, man kan tenke på nasjonalromantiske bilder eller som impresjonistene valgte å avbilde naturen, det blir jo veldig tydelig når de er laget. Det er imaginære landskap fordi de har ikke sittet og tegnet rett av naturen for å si det sånn.»

Atle Selnes Nielsen Kinetisk skulptur Atle: «Jeg bygger kinetiske installasjoner, konstruksjoner som forteller om en foregang av handlinger. Et utviklingsforløp som foregår her og nå, i omdannelsen av for eksempel bevegelse til for eksempel lyd. Ordet kinetisk får i denne sammenhengen en nostalgisk klang, og minner om tiden før minnebrikken, om tiden før vi flyttet all bevegelse

6 1

inn i datamaskinenes virtuelle rom. Jeg konstruerer tekniske/ organiske forløp kjemisk fritt for digital teknologi. Installasjonene beveger seg etter sine egne innebygde forutsetninger i et sluttet kretsløp. Som et lite univers eller økosystem som genererer lyd og metaforer. Ved å benytte analog teknologi og fysiske fenomener ønsker jeg å belyse problematikken rundt menneske–maskin, dagens digitale teknologi og dens konsekvenser. Menneskekrop-

pens skjørhet og teknologiens rolle og funksjon er stikkord. Til utstillingen på TSSK lager jeg en installasjon bestående av et sett med respirasjonsbelger som interagerer med hverandre.»

KUNST: Hans Christian Skovholt

Bruk stemmen din i Kammermusikkfestivalens interaktive hyllest av Gustav Lorentzen. Syng eller nynn Eventyret om en Melodi på kamfest.no og bli del av internettkoret som skal framføres under hyllestkonserten 20. september. Kamfest.no/kor

DANIEL HOPE LEIF OVE ANDSNES UTEKONSERT FOR LYSTBÅTER OG URBANONFON HÅKAN HARDENBERGER + OSLO STRYKEKVARTETT + TRONDHEIMSOLISTENE HK GRUBER + HANS-KRISTIAN KJOS SØRENSEN + LAWRENCE POWER + ANNE GASTINEL OLE HAMRE + BIRGITTE VOLAN HÅVIK + MARIANNE B. KIELLAND + GJERMUND LARSEN TRIO + BENITO NAVA KNUT-ERIK SUNDQUIST + TRYGVE BRØSKE ENSEMBLE + NIDAROSDOMENS JENTEKOR + TRONDHEIM SINFONIETTA MIDTNORSK UNGDOMSSTORBAND + JUNIORSOLISTENE + TRONDHEIM SYMFONIORKESTER + OG ENDA FLERE SE PROGRAMMET, LES OM ARTISTENE OG KJØP BILLETTER/FESTIVALPASS PÅ WWW.KAMFEST.NO

Har du opplevd å bli diskriminert på et utested? Avvisning, utestengning eller trakassering på bakgrunn av etnisitet, hudfarge, funksjonsevne, seksuell orientering eller kjønn er ikke lov. Har du blitt diskriminert? Kontakt oss! www.ldo.no - post@ldo.no

*K REKLAMEBYRÅ

Hyll Ludvigsen: Bli med i årets største kor!

SCENEKUNST ROMEO OG JULIE Trøndelag teater, premiere 4. september Romeo og Julie er kjærlighetshistorien vi aldri går lei av. Det er boken vi leser på nytt, dvd-en vi kjøper inn til filmsamlingen og teaterstykket vi fortsatt begynner å grine av – selv om vi vet så alt for godt hvordan historien ender. For vi har jo så lyst til å tro på Den Store Kjærligheten. Og det er ikke alltid så lett, når vi lever i et samfunn der skilsmissestatistikken øker i takt med Petter Northugs selvtillit, utroskap er like vanlig som å ha ti fingre og man oftere møter partnere på sukker.no enn i virkeligheten… Samtidig er Romeo og Julie så mye mer enn en kjærlighetshistorie. Det er like fullt en fortelling om de som stikker kjepper i hjulene for de unge elskende. Om hvordan gammelt hat tres over hodet på nye generasjoner og korrumperer kjærligheten. Hvorfor må Romeo og Julie dø for at slektene deres skal klare å slutte fred?

1 1

Foto: GT Nergaard

IFIGENEIA Trøndelag teater, premiere 17. september «Å store guder for et rot», sier kong Agamemnon. Han og broren Menelaos sliter med både gudinner og mer jordnære damer. Agamemnon har prestert å hisse på seg jaktgudinnen Artemis: Han har skutt en hellig hjort i en hellig skog, og skrytt hemningsløst av sine jaktferdigheter etterpå. Kona til Menelaos har enten blitt kidnappet eller stukket av med Paris fra Troja (trolig det siste alternativet). Agamemnon prøver å oppmuntre Menelaos: «Helena gikk lei, hva så? Finn deg en annen». Men Menelaos lar seg ikke berolige. Han er arg som faen, og vil gå til krig mot trojanerne for å befri Helena. Brødrene samler en stor flåte og seiler av gårde mot Troja. Da oppstår det enda et problem. Det blir fullstendig vindstille, og dermed kommer de seg ikke av flekken! Det er da Artemis kommer på banen: Hun kan hjelpe dem, men bare på den betingelse at Agamemnon ofrer sin datter Ifigeneia til henne… Ifigeneia er Finn Iunkers nye, vindskjeve og komiske versjon av Euripides’ tragedie Ifigeneia i Aulis.

1 2

BASTARD Avant Garden, 21. – 26. september Bastard, Trondheims internasjonale scenekunstfestival, går av stabelen for tiende gang på

3 1

tampen av måneden. Fra 21. til 26. september er det duket for et gedigent teatergilde, hvor både norske og utenlandske delikatesser kan konsumeres. Bastard startet som en performancefestival, men favner i dag bredere om samtidsscenekunsten. Lurer du på hvorfor festivalen er døpt Bastard? På grunn av at samtidig scenekunst ofte blir regnet for en bastard å være. Samtidsteater smelter sammen ulike kunstformer, som dans, musikk, taleteater og performance. Og i smeltedigelen omformes, forandres og videreutvikles kunsten. Vil du bli overrasket? Utfordret? Overrumplet? Ta en tur innom Bastard, da vel. RADIO MUEZZIN Verkstedhallen, 22. – 23. september Det er ikke alltid bare bare å være bønneutroper i Kairo. Det er litt som å være realitystjerne etter at programmet ditt har sluttet å gå. I det ene øyeblikket er du top of the pops, i det neste er du ikke verdt mer enn tyggisen som har klistret seg under skoen din. I Radio Muezzin møter vi fire bønneutropere som er i ferd med å bli overtallige, og en ingeniør som kan kode radiosignaler. Myndighetene vil nemlig innsette én sentral muezzin som kan kringkastes samtidig til alle egyptiske moskeer… Teaterkompaniet Rimini Protokoll har fått internasjonal oppmerksomhet på grunn av forestillinger som utspil-

4 1

ler seg i grenselandet mellom fiksjon og realitet. FIELD WORKS – HOTEL Comfort Hotel Trondheim, 22. – 26. september Har du noen gang lurt på hvem som har bodd på hotellrommet ditt før deg? Hvem bodde der dagen før? Og hva med i forrige uke? Og hvem tok inn på hotellrommet for 50 år siden?... Hvilke avgjørende øyeblikk i et menneskes liv har utspilt seg her? Hvilke krangler? Hvilke streif av lykkerus? Noen unnfangelser? Field Works er en serie med stedsspesifikke forestillinger. Forskjellige typer rom, som kontorrom, konferanserom og møterom, blir erfart og utforsket. I Field Works – hotel er det ett hotellrom som skal til pers. På Comfort Hotel Trondheim samarbeider danserne/koregrafene Heine Avdal og Yukiko Shinozaki med lydkunstneren Fabrice Moinet. De bruker hotellrommet som et medium til å forbinde tilskueren til fortidshendelser. Kan du ha innvirkning på noe som allerede har skjedd?

5 1

ANIMAL MAGNETISM 2 Avant Garden, 25. – 26. september Animal Magnetism 2 er den andre forestillingen i Henriette Pedersens forestillingstrilogi om hysteri. Den første i serien tok for seg hysteriet i sin rene form – gjennom møtet med tre hysterikere fra mentalhospitalet Salpêtrière i Frankrike på slutten av 1800-tallet; hysteriets gullalder. Denne gangen går Pedersen løs på en hysterisk avart som ligger betraktelig nærmere i tid: Den Farlige Kvinnen. I Animal Magnetism 2 utforsker hun damers lidenskap, aggresjon og seksualitet. Pedersen tester ut myten om «Kvinnedyret» – den seksuelt frigjorte kvinnen som går bort fra offerrollen, tar den plassen hun trenger og skremmer livet av mannen. Ifølge henne selv er kvinnene «sinte og kåte – alt ellers er som før».

7 1

CINDERELLA Avant Garden, 21. – 22. september Ann Liv Young, bedre kjent som the bad girl i amerikansk performance, kommer til Trondheim i september. Young er en performancekunstner som virkelig liker å pushe grenser. Hun har uttalt at hun helt siden hun var liten har hatt et behov for å legge inn provoserende elementer i forestillingene sine. Og provosert, det har hun. Young har rullet rundt i sin døde hunds aske, smurt seg inn med blod, drukket urin, skjelt

6 1

8/2010

ut publikum og hatt sex med sine medskuespillere. You name it. I Cinderella møter vi sørstatskvinnen og radiovertinnen Sherry, en Askepott milevis unna Disneyversjonen. Hun er modig, frempå og spinnvill. Sherry er overbevist om at kvinner er fulle av krutt. Likevel ender de mer opp som Askepott enn som Sherry… New York Times har beskrevet Young på denne måten: «Hun er en stjerne. Og som så mange stjerner, framkaller Young like doser kultdyrking og raseri». Så kom og se Young – for å bli frelst eller forbanna.

SCENEKUNST: JULIE ØSTENGEN

TILTRUKKET AV HEDDA Da regidebutanten Peer Perez Øian leste Hedda Gabler på nytt, ble han overrasket over hvor mye han og Hedda hadde til felles. Tekst Julie Østengen Foto Marthe Amanda Vannebo Det er fredag ettermiddag. Luften i Malersalen er tett og oksygenfattig. Skuespillerne har gått for dagen. To gjennomsiktige plaststoler og en rød rokokkosofa er forlatt på det kraftig skrånende scenegulvet. I taket henger det uttrekkbare plastvegger. Bakteppet dannes av en rekke metalliske strimler. De skaper forvridde speilinger av det som skjer i forgrunnen.

”I dag er vi alle våre egne imagekonsulenter ” – Skal vi gå et sted hvor det er mer luft, kanskje? spør Peer Perez Øian. Han har jobbet på spreng mot premieren på Hedda Gabler hele dagen. I morgen blir det lørdagsprøver. Om knappe to uker leverer han masteroppgaven sin i regi på Nationaltheatret. – Luft høres bra ut. Regissøren viser vei opp trapper, gjennom smale ganger og ut dører, og vips så står vi ute på balkongen over hovedinngangen til Nationaltheatret. – Stolene er visst litt våte av regnet, sier Øian mens hans stryker hånden over et sete. – Men vi kan kanskje sitte her for det?

Gjenoppdaget Hedda Da Øian skulle bestemme seg for hvilket stykke han skulle sette opp, fikk han beskjed om å lese Ibsens dramatikk på nytt. Nullstille seg. Lese Ibsen som om det slettes ikke var Ibsen han leste. Og se hva han fant. Det var da han gjenoppdaget Hedda. – Av alle stykkene jeg leste, var Hedda Gabler det jeg ble mest tiltrukket av, sier Øian. – Jeg ble overrasket over hvor mye jeg hadde til felles med Hedda, over hvor mange av de problemene hun sliter med som taler til min generasjon. Jeg befinner meg, i likhet med Hedda, i overgangen mellom et tidlig voksenliv og etableringsfasen, hvor man kan føle seg revet mellom forskjellige behov. Skal man velge å forfølge kunstnerdrømmen, eller bør man heller sikre seg økonomisk, stifte familie og etablere seg? Den moderne Hedda kan, i motsetning til på Ibsens tid, fritt velge yrke. Hun kan gifte seg med hvem hun vil. Hun kan velge å prioritere karriere foran familie. Dagens Hedda kan forme sitt eget liv – og bærer alene ansvaret for sin egen livslykke. – Hvis hun prioriterer galt, har hun ikke noen andre å skylde på enn seg selv, fortsetter Øian. – Så når Hedda innser at hun har valgt feil, vender hun sinnet og skuffelsen innover. Skaper avatarer av oss selv Det har blitt tirsdag formiddag. Ensemblet er på plass i Malersalen. Tesman, spilt av Mattis

Herman Nyquist, mesker seg i rampelyset. Han presenterer skuespillerne: – Dette er Tone Mostraum, som spiller Thea Elvsted. Tone har fast følge. En som ikke har fast følge, er Christian Greger Strøm, som spiller assessor Brack. Han har imidlertid gått til innkjøp av en ny bil til bilparken sin. Bjørn Skagestad, som spiller Ejlert Løvborg, har ikke noen bilpark i det hele tatt. – Sykkel, repliserer Skagestad lynkjapt. – Hva sa du? spør Nyquist. – Jeg har sykkel, gjentar Skagestad. Og plutselig glir samtalen over i fiksjonen. I Øians Hedda Gabler fremstår ikke Jørgen Tesman som noen pusling. Tvert imot. Han er en smart, oppdatert, ambisiøs og ressurssterk mann – og en mester i sosialt spill. – I dag er vi våre egne imagekonsulenter, sier regissøren. – Den offentlige sfæren blir stadig mer teatral og iscenesatt. Vi ser det på facebook og i andre sosiale medier: Vi skaper avatarer av oss selv. Selv om Hedda Gabler er fri for facebookreferanser, hersker det liten tvil om at miljøet Hedda og Jørgen vanker i er gjennomsyret av sosial merkevarebygging. Tesman viser stolt frem Hedda, spilt av Andrea Bræin Hovig: – Er hun ikke pen? Hun er bare helt nydelig, syns dere ikke? Hedda vrir rastløst på seg. Vifter komplimentene bort. Er hun ukomfortabel i rollen som trofékone?

– Tesman er nok kanskje mer forelsket i den sosiale skikkelsen Hedda Gabler enn i mennesket Hedda Gabler, sier Øian. – Hun er en person som er lett å bli tiltrukket av, men vanskelig å komme under huden på. Forventningen om å opprettholde en plettfri fasade gjør det ikke akkurat lettere for Hedda å vise tegn på svakhet: – Hedda er for stolt til å innrømme at hun har tatt feil. Hun er kompromissløs. Og det er denne kompromissløsheten som fører til at hun går til grunne. Skal jobbe vettet av seg Øians innspurtsstrategi frem mot premieren er enkelt og greit å jobbe vettet av seg sammen med ensemblet. – Men det er jo det som er gøy! Å jobbe i rommet sammen med skuespillerne. For det er ikke de høytravende ideene og teoriene jeg klekker ut på kammerset det blir kunst av. Kunsten, den oppstår i dialogen mellom meg og skuespillerne. Og regissøren trives godt med å lage teater på Nationaltheatrets minste scene. – Det intime formatet kler forestillingen. Det gir publikum muligheten til å komme tett innpå menneskene i stykket. Også er det litt deilig å jobbe i på en liten scene i dette store bygget. Hmm. Der kom trygghetsbehovet snikende igjen. Jeg vil ha det trygt nok til å kunne ta en risiko!, sier Øian. Og flirer. 8/2010

KONSERT Wolves Like Us + Disko Violente Fru Lundgren, 11. september Det er sjelden, veldig sjelden at det blir noe av ting som planlegges på nachspiel. Like sjelden har det som ser dagslys etter fyllefabling noe som helst med kvalitet å gjøre. Wolves Like Us er unntaket som bekrefter regelen. Medlemmene Lars Kristensen (Infidels Forever/Arms On Fire/The Unmist), Espen Helvig (Infidels/ Arms On Fire/Tvang/Funguson), Torgeir Kjeldaas (Infidels/ The Unmist) og Jonas Thire (Jr Ewing/Amulet/Silver) brukte bare seks uker etter første øving på å ferdigstille første innspilling. 18. mai slapp de singelen «Deathless» på NRK Lydverket. Gutta har med andre ord et arbeidstempo de fleste rockeband kan se langt etter. Disko Violente varmer opp med en av svært få Trondheimskonserter denne høsten. Ta med hjelm!

1 1

Art Brut + The Aftermath Blæst, 16. september England og Tyskland kjempet vilt mot hverandre under årets fotball-vm. På Blæst 16. september spiller de derimot på lag. Da kommer det storslått besøk fra Art Brut. Art Wave-bandet har tatt navnet sitt etter den franske kunstneren Jean Dubuffets term for kunst produsert utenfor den tradisjonelle kunstverdenen, outsider-art. De nevnes gjerne i samme åndedrag som storheter som Bloc Party og Franz Ferdinand. Det blir med andre ord svett og dansbart på Blæst denne kvelden. Art Brut tar med seg sine irske venner i The Aftermath, du kan ta med deg en dansepartner.

2 1

Tôg Brukbar, 15. september Nei, det handler ikke om en Svartmetall og NSB-hyllest. Tôg fra Stavanger spiller dansbar pop krydret med orgel, 50-tallsgitarer og analoge synther. De synger

også selvfølgelig på norsk. Den superfengende låta deres, «Sansen», snurrer i skrivende stund på a-lista til P3 og i følge Urørts Jørgen Hegstad er den ikke alene om være singelmateriale i bandets katalog. Konserten vil være den første i rekken av Brukbars

:onsert satsing som har blitt en av byens mest spennende konsert arrangement. Tôg er forøvrig et vestlandsk lokalutrykk som er synonymt med dust, idiot og teiting, altså mye av det samme som assosieres med NSB.

Shining Blæst, 13. september Shining er tilbake på Blæst og takk satan for det. Når de var her i vinter spilte de en helt hjernesprengende konsert. Siden da har de turnert kontinuerlig i Norge og Europa, og med det blitt et enda bedre liveband(!?). Frontmann

Jørgen Munkeby synes nå det er enda artigere og skrike, brøle og samtidig rundbanke saksofonen sin. Etter utgivelsen av den kaotiske klassikeren oser Shining av selvtillit og ser mer ut som et metallmonster på scenen, enn jazzmusikere som spiller hardt. Som en 50-åring jeg møtte under en av deres Bylarm-konserter sa

det: «Jeg har nesten ikke turt å høre på platen (Black Jazz, jou. anm). Den blir litt voldsom for meg, men når jeg ser de live vet jeg at jeg ikke trenger heroin for å føle at jeg lever».

3 1

4 1

8/2010

KONSERT: Tete Lidbom

KLUBB Havarikommisjonen Blæst, 18. september Børek, bedre kjente fra legendariske G.O.D.S, tar seg av musikken på Blæst og med i kofferten har han hip-hop, beats og sylfrekke moves. Enn så lenge energinivået, stemninga og tilstedeværelsen til Børek er noe i nærheten av hva det er på en konsert med G.O.D.S, så kommer Blæst til å få et show uten like. Hip-hop-hurra!

1 1

Thomas Ryjord Fru Lundgreen, 25. september Tidligere vokalist i hardcorefenomenet Desperado og nestor i Trondheims musikkmiljø, Thomas Ryjord, skal snurre skiver på Trondheims eldste

2 1

KARAOKE HVER rockedame. Du kan forvente deg en hardtsparkende, svett, aggresjonsutleverende og deilig opplevelse. Med de lave ølprisene, det skinnkledde klientellet og den herlige atmosfæren på Fru Lundgreen kommer dette til bli en perfekt aften dersom pre-

feransen din ligger i retning den harde kjernen av rock. Så fyr opp et par uanstendig trange rockebukser og tøy nakken godt ut før du tar turen til Lundis, hvis ikke risikerer du kroniske smerter.

TORSDAG!

Mer Knute i Monitor Fru Lundgreen, 18. september Mer Knute i Monitor lar seg ikke så lett settes i bås, derfor er det vanskelig å si nøyaktig hva du kommer til å få høre denne kvelden. Kvelden kan by på alt fra lett sommerlig pop til guily pleasures fra new school-punkens verden. Det er jaggu ikke godt å si. Hundre prosent sikre er vi imidlertid på at det blir en herlig musikkopplevelse.

3 1

Kræsj pink Brukbar/SUPA, 11. september Kræsj Pink var en av de beste saftisene som fantes, med en herlig og fruktig smak. Ikke minst var ispinnen laget av søt og deilig tyggegummi. Nå består Kræsj Pink av de rutinerte DJ Koala og DJ Marie Curie, og når de inntar turntablesene på Brukbar/SUPA er du garantert en magisk opplevelse. Dersom du lurer på hva du har i vente kan du gå inn på www. djkoala.com/blog/kraesj-pink og laste ned mixtapen Kaffebaileys. Ta på deg noe frekt tøy, øv inn de beste movsa fra «stampa med leroy» på youtube, så blir aftenen utvilsomt en suksess. Du har fram til 11. september. Gled deg!september. Gled deg!

4 1

MUSIKKBAR PIANOCLUB NATTKLUBB

DRONNINGENS GT.12 La Mirage Brukbar/SUPA, 18. september Ærlig talt, så vet jeg ingen verdens ting om La Mirage. Det er fullt mulig at jeg har hørt han/hun/dem flere ganger før uten merke meg navnet. Det er også fullt mulig at jeg hatet han/hun/dem, men ettersom La Mirage har blitt booka til å spille på Brukbar/SUPA er

5 1

sjansen ytterst stor for at det blir en veldig bra opplevelse. Når vi først snakker om sjanser, så er vel sjansen ganske stor for at DU kommer til å være så full at musikken ikke betyr så forbanna mye uansett, hva?

7011TRONDHEIM

TELEFON: 73 80 95 50 FLEMMING@FRAKKEN.NO

WWW.FRAKKEN.NO

KLUBB: Stein Ihle Pedersen

8/2010

Verktøyet for enhver anledning

Ti øre pr. lighter går til Hjelpestikkfondet!

Martin, 25 ÅR Eier av kiteklubb på Fru Lundgreens – Teleportering, for da kan du dra hvor som helst, når som helst, så fort som mulig!

Finn, 30 ÅR Bartender på Fru Lundgreens – Skyt øl og piss pæng.

Anders, 20 ÅR Kafémedarbeider på Fru Lundgreens – Nullifisere og absorbere andres krefter, spesielt Finn sine.

Elisabeth, 20 ÅR Fotograf på Fru Lundgreens – Å fly!

Sofie, 20 ÅR Student på Fru Lundgreens – Å se gjennom klær! Hvorfor ikke liksom?

Christer, 31 ÅR Jobber på bibliotek på Fru Lundgreens – Jeg ville ikke hatt noen magiske evner, fordi det er en bra følelse å jobbe for å komme dit du vil.

Mathias, 21 ÅR Supermann på Fru Lundgreens – Lage musikk, fordi musikk påvirker folk mer enn noe annet i verden.

Linn Serine, 25 ÅR Bartender på Fru Lundgreens – Usynlig, bare tenk på alt det morsomme du kan få med deg!

Hva skulle vært din magiske evne?

AV: Johanna Siring

Monica, 23 ÅR Økonomikonsulent på Frakken – Snakke med de døde, fordi det er mange spørsmål jeg skulle likt å hatt svar på.

Reidulf, 32 ÅR Bygg og anleggsarbeider på Frakken – Gjort folk glade, da hadde det blitt en bedre verden å leve i!

Bjørn, 21 ÅR Lærerstudent på Frakken – Helbrede folk, fordi det har jeg veldig lyst til.

Rikke, 21 ÅR Studerer religionsvitenskap på Frakken – Å få folk lykkelige, for hvis man er lykkelig er livet perfekt.

Kristoffer, 25 ÅR Gitarist på Frakken – Usynlig, for da kunne jeg kikket på folk.

Petter, 24 ÅR Mekaniker på Frakken – Utslette alle amerikanere. De er noen rasshøl som ødelegger verden.

Kristin, 22 ÅR Jobber i barnevern på Frakken – Gjøre verden fredelig for da ville alt blitt bra.

Katrine, 30 ÅR Jobber på utdanningsmesser på Frakken – Tryll frem penga for å kunne dra på Pstereo-festivalen neste helg.

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis! 8/2010

21-26 september

RIMINI PROTOKOLL (TYSKLAND/EGYPT) MAIKE LOND & RIINA MAIDRE & VON KRAHL TEATER (ESTLAND) ANN LIV YOUNG (USA) HOOMAN SHARIFI/IMPURE COMPANY (NORGE) TRØNDELAG TEATER (NORGE) HEINE RØSDAL AVDAL & YUKIKO SHINOZAKI (NORGE/JAPAN) HENRIETTE PEDERSEN (NORGE) HANS ROSENSTRÖM (FINLAND) IVO DIMCHEV (BULGARIA/BELGIA) FÉ (SVERIGE) TAREK ATOUI (LIBANON/FRANKRIKE) BENESTVEDT/WRÅNES-PRODUKSJONER (NORGE) MANUEL PELMUS (ROMANIA)

www.avantgarden.no

pure UREDD

TRONDHEIM INTERNASJONALE SCENEKUNSTFESTIVAL

KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

Money shot.

CLUBFEET Gold On Gold (PLANT MUSIC/IMPORT)

Så sofistikert. Det er en kunst å blande det sofistikerte med det indie-estetiske på den måten som Clubfeet gjør. På den ene siden høres de ut som Hot Chip gjorde på debuten, eller en mer alternativ utgave av den melodiøse siden av LCD Soundsystem, men samtidig er det vanskelig å ikke tenke på high-end-pop som Kylie Minogue eller Sophie Ellis Bextor. Noe av problemet med å befinne seg i et såpass polarisert grenseland er at lytteren ofte får følelsen av at de helst vil tilhøre en av grenene, og ikke noe midt i mellom. Men Clubfeet fikser denne balansegangen så og si perfekt. Nå er det ikke meningen å antyde at denne platen er perfekt, for det er den langt ifra. Den har litt startvansker, i den forstand at de første par låtene er litt døve. De er for så vidt alle ganske flotte stiløvelser, men de mangler litt på innhold. På tredjesporet tar det seg imidlertid virkelig opp: flotte «Teenage Suicide (Don’t Do It)» eksemplifiserer virkelig hva Clubfeet handler om. Låten er delikat produsert, med en melodilinje florlett som en sommerdag og melankolsk som siste dag på ferie, og utstyrt med allsangvennlige utbrudd balanserer den perfekt på kniveggen mellom indie og uhyre kommers pop. Og det blir bare bedre. «Teenage Suicide» og de tre låtene som følger må være en av de nydeligste rekken låter som er gitt ut på plate i år. Det kulminerer i den (smått) magiske «D.I.E Yuppie Scum», som bare må bli en gigantisk indiehit. Låten sender tankene i retning Saint Etienne, samtidig som den beholder en tydelig soveromsestetikk, en eller annen uvoren kvalitet som sender sangen fra bra til fantastisk. Etter den gruppen låter, blir det litt vanskeligere for Clubfeet å følge opp. Men heldigvis for bandet så er de såpass gode låtsnekkere at det aldri ender opp som et antiklimaks, det virker mer som om vi winder down etter en helsikkes fest, en dekadent sådan. Håvard Ringen

POW-POWER TO THE PEOPLE POW POW Last Days On Earth (FYSISK FORMAT)

Musikk, dans og utenomjordisk drama. Oslobandet Pow Pow slipper i disse dager sin andreskive, Last Days On Earth. Fem-mannsgruppa høstet gode kritikker for debuten, Leaving Las Palmas, og har siden den gang opparbeidet seg et solid rykte som et av landets mest spennende live band. Pow Pows grunnsound baseres rundt en drivende rytme- og strengseksjon, ispedd en god dose kosmisk synth. Og med titler som «Apollo», «Escaping Gravity», «Genesis» og «Solar Eclipse» styrkes det noe utenomjordiske inntrykket man sitter igjen med etter å ha lyttet gjennom Last Days On Earth. Vi snakker poppa krautrock, i likhet med førsteskiva, men også godt tilgjengelig musikk. Låtene svever lekkert gjennom det kosmiske musikalske landskapet, og særlig spor som «Solar Eclipse» og «The Ark» skiller seg særdeles positivt ut. Ofte pyntes musikken med elemen-

SKIVER THE BLACK ANGELS Phosphene Dream (BLUE HORIZON RECORDS/WARNER)

Syrerock med uvisst hitpotensiale. Austin-bandet The Blacks Angels forrige album, Directions To See A Ghost, kom som et klart lyn fra en psykedelisk retrorockehimmel som for øvrig er overskyet av middelmådige bands fattige forsøk på å høres autentiske ut. The Black Angels ble umiddelbart ledere av en ny bølge band med

ter av nydisko, noe som er med på å krydre krautsoundet ytterligere. På «The Beach» får vi også servert Chris Isaak-aktig surf gitar. Spennende! Alle disse små musikalske genreelementene er med på å gjøre The Last Days On Earth til en bred og variert affære. Faren kunne eventuelt være at det hele endte opp noe repetitivt og monotont, men etter å ha hørt skiva og sett Pow Pow opp til flere ganger live, blant annet under en fantastisk by:Larm gig, er det bare å slå fast at bandet har knekt dansekoden. På The Last Days On Earth har Pow Pow kanskje derfor også valgt å legge seg på en noe mer elektronisk linje enn sist. Det blir vanskelig å kalle det hele nyskapende, men Pow Pow har klart noe få andre band er forunt. De har dannet seg ett distinkt, eget sound. Et virkelig godt et, og. Du vil danse, du vil feste og du vil sveve etter å ha hørt på The Last Days on Earth. Det i seg selv må da kunne sies å være lite annet enn veldig, veldig bra? Oda Faremo Lindholm

røttene godt plantet i 60-tallsinspirert syrerock. Neo-psychedelia, om du vil. Forskjellen mellom The Black Angels og «resten av bølingen», er at de har en sterk Lennon-esque leadvokalist i form av Kyle Hunt. Trommeslager Stephanie Bailey har også bevist at jenter faktisk kan spille fete trommer uten at det blir pinlig på noe som helst måte. Det var derfor en beklagelig skuffelse å opplevelse bandet falle inn under ovennevnte kategori som nettopp middelmådige på årets øyakonsert (la oss håpe omstendighetene ikke var i bandets favør). Med det sagt kan det også konstateres at Phosphene Dream har sendt bandet ett skritt frem – to skritt tilbake. Dette er ikke dårlig, bare ikke like bra og umiddelbar som sin forgjenger. Skal

man spekulere, kan nok utfallet skyldes at bandet har brukt hele seks måneder på å spille inn skiva – til tross for at det er selveste XXX (XXX) som har stått for produksjonen. Det er derimot flere elementer ved Phosphene Dream som redder platen fra å mislykkes: Mer fokus på flerstemt vokal, tydeligere låtstruktur, bedre dynamikk og sist, men ikke minst, en fin blanding av det lystige og dystre der både «River Of Blood» og «Entrance Song» har stort hitpotensiale. La oss håpe The Black Angels kommer tilbake til vikinglandet på en mørk og svett rockeklubb slik at vi kan få sett dem igjen i sitt rette element. Tar du med rullepapir så fikser jeg resten. Andreas Tylden

DEATH ANGEL Relentless Retribution (NUCLEAR BLAST/WARNER)

Bay Area-thrashen lever videre. Den første inkarnasjonen av Death Angel må sies å være et av de mest undervurderte kapitlene i gammal Bay Area-thrash. Når

filipino-mosherne debuterte med Ultra-Violence-EP’en på midten av 80-tallet var flere av dem knapt kjønnsmodne, men leverte likevel noe av epokens mest brutale og tekniske varer. Fullengderdebuten så dem covre Kiss og utvide horisontene, før de la inn årene under Den Store Thrashdøden i år 0001 etter KC (Kurt Cobain). Som mange av sine jevngamle headbangere gjenoppsto de opprinnelig for å spille i støttekonserten for Testaments Chuck Billy som sloss mot kreft i 2001. Relentless Retribution er deres tredje plate siden den gang, og kanskje den som befinner seg nærmest originalsoundet vi husker fra 80-tallet. For der andre gjenoppstandne dinosaurer har pensla seg inn mot et mer teknisk og knallhardt spor, har Death Angel beveget seg mer mot tradisjonelt metallhold. Skjønt, originalsoundet. Vokalen er både bedre og mer variert enn i glansdagene. Melodiene står ikke bare i sentrum, de er gode. Nærmeste thrash-parallell i så måte: Megadeth i Marty Friedman-dagene. Fet riffing, smarte soloer og tvillinggitarjobbinga er nydelig til tider. Vi snakker også låtsnekring fremfor retningsløs moshing. Likevel serveres flere beinharde og opplagte thrashere som er det hardeste fra denne kanten siden 80-tallet. Full Exodus-bjeffing og så rett over i vakre vokalharmonier. Slutten av åpningssportet «Claws In So Deep» ender opp i progland med full kassegitaraction. «Volcanic» holdes på leirbålnivå. Og det kler dem. Death Angel er virkelig i ferd med å finne sitt eget sound, og det blir fett å følge med på utviklinga. Ikke minst har Relentless Retribution et av årets feteste cover, for de som fortsatt dealer med fysisk format. Og det mistenker jeg Angel-fansen for å gjøre. Så får vi heller hoppe over døukjøttet. For det er litt. Jørgen Nordeng

UBRUKELIG

les bra. I mine øyne har Dru Hill alltid vært ganske undervurderte, og beviser her at de fortsatt kan lage flott R&B av den gode, gamle bump-and-grind-typen. På både «Can’t Stop» og «Makin Luv» kanaliserer produsent Jason «J-Hott» Scott legenden Teddy Riley (Guy/Blackstreet) på en overbevisende måte, mens albumets største øyeblikk kommer med min nye favoritt-soveromslåt «Remain Silent», der det deilig cheezy synges «You have the right to remain silent, anything you say can be held against you in this court of loooove!» (red. anm: classic!). Ahhh, hvordan går det vel an å ikke bli glad av slik fantastisk R&B-poesi? «Back to the Future» viser på sin side fram guttas gospelrøtter, og kunne like godt ha vært en lovprisende frikirke-seanse som kjærleikslåta den jo faktisk er. For øvrig et fint eksempel på hvor lite som egentlig skiller sjangrene R&B, gospel og country (ja, country). En perfekt blanding med andre ord! Men selv om disse høydepunktene og et par andre, godkjentstemplede spor (inkludert førstesingelen «Love MD») gjør at jeg ønsker Dru Hill tilbake i R&B-varmen, ødelegger en svak begynnelse dessverre for helhetsinntrykket. At man avslutter med en gladkristen versjon av Take That-låta «Rule The World» sikrer ikke akkurat femmeren heller, for å si det sånn. Mathias Rødahl

BEST AKKURAT NÅ

JØRGEN NORENG THE SWORD Warp Riders De snippetsene jeg har hørt er tunge. Garage Oslo i November. SHABBA RANKS/MILLION STYLEZ/SPRAGGA BENZ Cosa Nostra Riddim Dæven for en knallhard lineup i pulje to av Ward 21s nyeste dødare. THE PACK Hella Bass Remix 3 The Based God er mest funny sammen med kompisene sine. NORE Nutcracker Noreaga er egentlig ganske dvask, men får for Public Enemy-samplet. ROACH DIGGZ Roachy Balboa Mixtape Funny fyr, men duger han til mer enn mixtape-svada?

DRU HILL InDRUpendence Day (KEDAR ENTERTAINMENT GROUP)

R&B-poesi. Når en R&B-gruppe fra slutten av 90-tallet forsøker å gjenopplive karrieren sin, er sjansene for totalt mageplask og offentlig ydmykelse skyhøy. Og når man dessuten snakker om en såpass tacky gjeng som Dru Hill, inkludert deres G-streng-hyllende sølvhårfrontmann Sisqo, virker fiaskoforventningene bankers. Men overraskende nok er ikke deres nye album InDRUpendence Day (snasen tittel a’gitt!) bare godkjent, det er også til tider særde-

KEM Intimacy: Album III (MOTOWN RECORDS/UNIVERSAL)

Uvirkelighetstro tulleknulling. Mange synes R&B/ soul-sjangeren blir for bløt og ufarlig, og jeg husker enda hvordan Maxwells seneste klassiker ble stemplet som muzak i en av landets ledende aviser. Hvorfor trekker jeg fram det? Heldigvis ikke fordi jeg bærer en grudge på vegne av Maxwell til evig tid, men fordi jeg lurer på hva vedkommende hadde ment om Kem aka sjefen

8/2010

over alle nattmusikk-sjefer. Hvis navnet ikke sier deg noe, er vel den mest passende beskrivelsen; «Kenny G uten saksofon». Vi snakker musikk som er så ekstremt soft at til og med JEG, fyren med den mykeste smaken i norsk musikkjournalistikk, til tider får brekninger. Dog ikke alltid, og noen av dere har kanskje et forhold til Kems to store hitlåter «Love Calls» og «I Can’t Stop Loving You», som kommer til å bli spilt på amerikansk nattradio til verden går til grunne, og sikkert enda litt lenger. Slike hits

kan sjelden gjentas, men noe sier meg at Kem ikke trenger hitlåter for å selge skiver lenger. Mannen er set for life så lenge det finnes en solid skare med høyutdannede afroamerikanere med behov for kjærlighetsmusikk til de derre sene kveldene med vin, ost, stearinlys, røkelse og «I’m just going to go and slip into something a little more comfortable, dear». Ja, dere vet….sex med lyset slått av. Eller intimitet, som dette albumet jo er dedikert til. Er det noe galt med det da? Nei, kan ikke si det. R&B, eller slow-jazz

som Kem vel egentlig lager, er jo laget med reprodusering i tankene, og det er jo sjeldent en negativ ting. Problemet med Kem er bare at det litt for ofte blir lagt opp til usakelig «løv-making» og ikke virkelighetstro knulling. Husker dere hvordan Eddie Murphy forteller om forskjellige typer sex i standup-showet/filmen «RAW»? Vel, Kem er han fyren som vil «make looooove to you», og la oss være ærlige…ingen synes det er spesielt digg i lengden, sikkert ikke Kenny G en gang. Mathias Rødahl

PASTOR TROY King Of All Kings

rocke/R&B-flørt setter Pastor Troy giret nok en gang i «crunk», og forsvinner ut i horisonten med sin trademark-sound bestående av langefingerviftende, nabolag-patriotisk, fly forbannet og haaard rapmusikk med tre utropstegn. We been doin this!!! Mathias Rødahl

av 90-tallet, etterfulgt av J Dillas avskjed for å fortsette med sin egen solokarriere, klassikeren Fantastic, Vol 2 i 1999, utvidelsen med Elzhi på Trinity tre år senere og fraværet av den mentalt syke Baatin på Detroit Deli (2004). Man er nødt til å holde tunga rett i munnen når man snakker om deres første år, og nå har gjengen jammen klart å gjøre slutten komplisert også. I skrivende stund er det nemlig full forvirring angående hvem som egentlig er Slum Village anno 2010. Etter å ha fått Baatin ombord igjen, og spilt inn det nye albumet Villa Manifesto, døde brått SL-grunnleggeren som følge av sykdom, noe man skulle tro knyttet T3 og Elzhi enda nærmere sammen. Dette er tross alt ikke første gang de mister en av gruppas grunnleggere (Dilla RIP). Men istedet anklager Elzhi nå T3 for å skvise ham ut av Slum Village til fordel for blant annet Dillas yngre bror, Illa J. Flere av Elzhis vers har blitt tatt av Villa Manifesto. og Slum Village-fans verden over er i harnisk, siden Elzhi jo tross alt har vært gruppas lyriske bautastein de seneste årene. Mange vil kanskje derfor diskutere om Villa Manifesto i det hele tatt er et skikkelig Slum Village-album, men med alt kaoset som omgir skiva, faller det jo perfekt inn i Detroit-gruppas rotete historie. Og med beats og vers fra J Dilla og Baatin, er det klart at dette er en hyggelig tur nedover den velkjente og flotte veien med Slum Village-musikk. Det blåserpompøse åpningssporet «Bare Witness» (med scratching fra Babu) tar oss rett inn i modusen, og når Phife fra ATCQ og Posdnuos fra De La Soul dukker opp på «Scheeming», er det nesten som om det er sommeren 1996 igjen. Singelen «Faster» er en fin, liten sak som sikkert kan bli litt for melodiøs for SV-fans som digger mer opphogde beats, og Dwele gjør sin sedvanlige gjesteopptreden på «Don’t Fight The Feeling» med stor suksess. Det nevnte kaoset blir derimot svært synlig på «The Reunion Pt.2», der Elzhi er byttet ut med Illa J, og T3 hyller Slum Village sine tidligste år. Plutselig fikk Elzhi-linjene «You thought we broke up and ya you rite we really did/I wrote a verse that I recited it was hot/But I had to rewrite cuz I thought we was united and we not» fra originalen brått en ny betydning. Mathias Rødahl

Vi trykker brosjyrer, bøker, kataloger, emballasje, magasiner, tidsskrift, kalendere,

R I S

SØK PÅ WWW.GRUNDERSKOLEN.NO FØR 15. OKTOBER

Haugesund Bok & Offset AS

(MADD SOCIETY RECORDS)

M I L

Y T R

plakater, flyers, DM, mapper etc.

R T I F I

Tlf. 52 70 19 00

Studiet • kombinerer jobb og studier i utlandet • gir deg erfaring fra å jobbe i en oppstartsbedrift • gir deg et faglig og sosialt nettverk Målsetningen er å gi deg kunnskap om og erfaring med internasjonal forretningsutvikling, med fokus på høyteknologiske oppstartsbedrifter.

198

200

Boston San Francisco Houston Singapore

Nytt program i Cape Town: Sosialt entreprenørskap

Forkurs i Bergen, Oslo, Trondheim, Tromsø, Stavanger og Ås

www.grunderskolen.no 64

8/2010

Atlantas rapsvar på Bjørn Eidsvåg. Med et nikk til sin Pastor Troy For Presidentklassiker «We Ready 2000» åpner Atlantas rapsvar på Bjørn Eidsvåg den nye langspilleren King of All Kings med de udødelige linjene «I sold my soul to the devil for a small price/I walk through muthafucking hell screaming thug life/ And I was asking everybody where the devil hang/I got them niggas with me they be talking gang bang», før vi blir kastet ut i skivas krigshissende tittelspor uten hverken sikkerhetsbelte eller hjelm. Gamle referanser blir det dessuten servert på «Ghetto My Lobby», der refrenget er et utdrag fra legendariske «No More Play in GA» fra debutalbumet We Ready (I Declare War). Og med linjer som «Ask Lil Jon, ask Drumma Boy/the first nigga who gave’em a check was P Troy» (på «Somebody Thank Me») er det åpenbart at Troy ønsker anerkjennelse for hans lange, beinharde og særdeles svingende karriere. Som mannens største fan har jeg ingen problemer med å gi akkurat det til ham, men må likevel innrømme at en ny Pastor Troy-skive ikke alltid betyr en ny klassiker, noe som heller ikke er overraskende siden mannen har gitt ut 21 album på 11 år(!). I likhet med mye han har sluppet de siste fem-seks årene, når ikke King of all Kings helt opp blant katalogens høydare, men byr likevel på nye favoritter til PT Cruiser-spillelista mi. Det nevnte tittelsporet og flotte «Real» (med sin deilig smatrende beat) legger seg inn i rekken av glimrende slåssmusikk fra Troy, mens den vellykka rocke-flørten «She Message Me» viser fram litt av maskingeværprestens myke side. «Lyin’ Bout Her Crib 2» klarer ikke helt å overgå den flotte originalen fra 2006, men er heller ikke langt i fra, og når han slår seg sammen med J Holiday på kvinnehyllesten «Georgia Peach», blir det riktig så hyggelig. Det samme kan sies om landeveislåta «Backroads», der ingen ringere enn Raheem DeVaughn ganske overraskende dukker opp for å levere et seigt og coolt refreng til bilen din. Men det får selvfølgelig være grenser for den musikalske variasjonen her, og etter nevnte

www.hbo.no

KUN UTD NSKAP ANN S ING DEPART SKV ALIT EMENT E ETS PRIS TS 2007

Gründerskolen er et samarbeidsprosjekt mellom alle universitetene og en rekke høyskoler i Norge. Studiet gir 30 sp på mastergradsnivå og koordineres av Senter for entreprenørskap ved Universitetet i Oslo.

BEST AKKURAT NÅ

ANDREAS TYLDEN IRON MAIDEN Live @ Koengen, 11. August 2010 Tolv år igjen. Magisk! XASTHUR Portal Of Sorrow (DISHARMONIC VARIATIONS/IMPORT)

BM-shoegaze RIP. BORN AGAINST The Rebel Sound Of Shit And Failure (VERMIFORM/IMPORT)

Vitalt! EXECRATION Tba (TBA)

Kommende album viser heavy muskler. BASTARD PRIEST Under The Hammer Of Destruction (BLOOD HARVEST RECORDS/IMPORT)

Svenskefaen i helvete.

SLUM VILLAGE Villa Manifesto (E1)

Rotete historie. Flott og velkjent. Detroit-gruppa Slum Village har alltid vært en kaotisk affære, både medlems- og utgivelsesmessig. Med et debutalbum som ikke ble gitt ut offisielt før i 2005, men som likevel havnet i hendene til spesielt interesserte mot slutten

Skral opplutning på Triers nye Oslofilm.

Thieves Like Us

BEST AKKURAT NÅ

MATHIAS RØDAHL BILAL Think It Over (Plug Research)

Åh kjærleik, kvifor lyt du vera slik ei kald og skånlaus skjøge? LLOYD Lay It Down (Universal Music)

Ikke bry deg om at han joddler som R.Kelly, og meld deg inn i fanklubben til Lloyd asap! FLYING LOTUS MmmHmm (Warp Records)

Mmmmhmmmmmmmmm mmmmmmmmmmmmmm mmmmmmmmm! TREY SONGZ Can’t Be Friends (Warner Music)

There is no such thing as friends with benefits. FREDFADES VS GRAP LUVA Revenge FF Alternative Remix

THIEVES LIKE US Again and Again

(Oslo SP Ensemble)

Oslo-ungutten med flere vinylskiver enn faren din viser at han kan mye mer enn å mikse skiver på byen.

SUICIDAL TENDENCIES No Mercy Fool!/ The Suicidal Family (SUICIDAL RECORDS/INDIE)

Selvmord. Jeg elsker Suicidal Tendencies. Den gjengse oppfatningen jeg møter er at de var bra i sin tidlige hardcorefase og så mista grepet fullstendig. Jeg elsker derimot både thrash/crossoverperioden deres og funkmetalstuket de la seg på litt utpå 90-tallet. Suicidal 4 Life er mi favorittplate. Jeg er altså i utgangspunktet i overkant positiv, og liker alle periodene i karrieren til posør Mike Muir og gjengen. Men ikke på en gang. Gjeninnspilling av materiale, er ikke det en uting? Bør det ikke foreligge en veldig god grunn og skriftlig forelegg fra mor og far for å få lov til å begi seg dit

8/2010

hen? Suicidal har gjort det før, med sitt tidligste materiale, på Still Cyco After All These Years på 90-tallet. Vakke noe vits i det. Trikset med denne utgivelsen er at i det Mike Clark, han som brakte metalen inn i bandet, ankom ST på midten av 80-tallet ble det liggende igjen ei halvveis innspilt plate med crossoverbandet hans, No Mercy, som Muir og var med i. Her har de altså spilt inn det på nytt med dagens ST-besetning, og like godt tatt et par Suicidal-spor fra samme tid, som «Suicidal Maniac». Den delen som var tiltenkt andre plata til No Mercy høres rett og slett grisefett ut. Låtmaterialet altså. Å ha fått ei samling med tidligere uutgitt Suicidal-relatert materiale fra denne tida hadde vært gull i skogen. En samler med No Mercy hadde også vært flott. Dette… blir bare merkelig. Join The Army-materialet burde spilles på den garasjemessige crossovermåten det var gjort på i utgangspunktet. Den som ga dem tittelen «LA’s worst band». Han jævla flinkistrommisen ødelegger nesten hele plata. Det høres ut som Infectious Grooves spiller Join The Army. Jeg digger IG, men det høres søkt ut, rett og slett. Les Claypool-bassing over en lav sko. Nei, men så kom igjen da, Suicyco Motherfucker! Skal man være et såkalt heritageband, altså et band som lever på fordums frukter, så får man by på årgangsdruer. Jørgen Nordeng

eksemplarisk. En annen høydare som fortjener oppmerksomhet er «One Night With You» som er den mest smakfulle New Orderpastisjen jeg kan huske å ha hørt på veldig lenge. Bak disse to sporene er det imidlertid labert. Det er ingenting med dette albumet som kan anklages for å være direkte dårlig, bare ganske irriterende. Thieves Like Us er liksom så nesten. De har nesten gode låter, som blir spilt av nesten gode musikere, det er nesten godt arrangert og jeg ender opp med å nesten like det. For å være helt ærlig så holder ikke det i dagens velassorterte musikkhverdag. Håvard Ringen

BEST AKKURAT NÅ

Håvard Ringen Clubfeet D.I.E Yuppie Scum (Plant Music)

Sommeren slutter aldri med denne på øret. Får meg til å håpe på en Saint Etiennerevival og en høst full av kjærlighet.

(SHELFLIFE/IMPORT)

Tyveri på lavt nivå. Thieves Like Us er ikke bare en fin New Orderreferanse, det er også et veldig treffende bandnavn. For å starte ut skikkelig surmaga: Thieves Like Us har rappa alle de beste ideene sine. I hovedsak pløyer de katalogen til to band. Det ene er selvsagt New Order, og det andre er Daft Punk, eller mer korrekt så stjeler de fra nesten samtlige franske filterhouseartister. Og tyveri er sjeldent kult. Som regel er det ganske døvt med mindre det finnes en ordentlig god plan for det man driver på med. I de fleste tilfellene funker det dårlig for Thieves Like Us, men i enkelte tilfeller sitter det, som et realt kupp. Andresporet, «Shyness», er et eksempel på at det går an å stjele alle idéene dine og fortsatt lage musikk som låter noenlunde fresh. Her får vi produksjonsverdi som New Order tidlig på åttitallet blandet med en loopet og filtrert melodilinje som er skikkelig fin. Selv om ideene bak låten fremstår som tyveri, så ender den opp som et høydepunkt, fordi det er et beundringsverdig smakfullt tyveri, både timing og utførelse er

Hard Mix Memories (Selvutgitt mp3)

Ekstatiske ravehooks gjort på chillwave-måten. Dette kan jeg like så immari godt. Heart Shaped Rock Heart Shaped Rock (Selvutgitt mp3)

Jeg sier dette ca ti ganger i løpet av året, men dette er årets beste popsingel! Med vokalisten fra Night Jewel, helt enkelt nydelig. Rick Ross Teflon Don (Def Jam/Universal)

Selv puslete popgutter trenger å føle seg tøff en gang i blant. Jeg velger meg Rick Ross. Fagernes Yacht Club Live på Øyanatt, Revolver Jeg har ikke ord. Peaker opp mot den beste kvelden i mitt liv. Håkon Njøten, 10cc, umåtelig mengder svette. Jeg trenger bare lukke øynene så raser pulsen.

Foto: Henrik Kilvær

SUICIDALT HÅNDTVERK SOCIAL SUICIDE Social Suicide (BRILLIANCE)

Hardcoreoppstandelsen. Hvor ble det av den norske hardcoren? Det er ikke det at jeg er ignorant, jeg ser jo at det eksisterer hardcore her til lands – men hvor ble det av tilstedeværelsen deres? I det ene øyeblikket var de overalt, med Amulet og JR Ewing i spissen, og et drøss med mindre scener rundt omkring i landet: Bodø, Trondheim og Hommersåk. Så var det plutselig over – bølgen hadde skyllet ferdig. Men nå er Social Suicide her, og med dem er norsk hardcore tilbake i full vigør. Deres tilstedeværelse er rett og slett ganske rå. En sammenligning med JR Ewing er aldri langt unna, og aldri helt korrekt. Den store fellesnevneren er at de begge beveger seg innen post-hardcore og at de er norske. Det vil være riktigere å sammenligne dem med Sigh & Explode, men kanskje mest av alt, så

Faen Ringen, hva med det siste øyet?!

bør man droppe referansene i det hele tatt. For det som gjør Social Suicide virkelig bra, er at de evner å høres fullstendig nye ut. De gir av den energien som bare platedebutanter makter å by på, denne energien som band bare kan besitte én gang i karrieren, og som føles som noe av det deiligste i verden når den blir kanalisert riktig – og det gjør Social Suicide. Men Social Suicide kommer ikke i mål på ren energi alene, dette er også et band som er uhyre dyktige i sitt hardcore-håndtverk: Vokaldynamikken sitter som et skudd i all sin screamo/Blood Brothers-prakt, riffene er kontante, men også kompliserte og rytmeseksjonen er utrettet med ekstrem presisjon. Det er rett og slett imponerende, kanskje særlig tatt i betraktning at medlemmenes alder spenner fra 18 -20 år. Men først og fremst er det imponerende i kraft av å være ordentlig god hardcore, og et deilig element på en noe brakk norsk hardcorescene (red.anm: husk Okkultokrati og Common Cause, da!). Håvard Ringen

8/2010

Buuuuuuu, Tylden er så dum assa. Hyyyl.

JERN I BEN OG ARMER IRON MAIDEN The Final Frontier (EMI)

Den siste fronten. Så er den altså her. Endelig. Iron Maidens femtende album – tretti år etter at det selvtitulerte debutalbumet skulle forandre rockeverden ”as we know it”. La oss begynne med trommeslager og moromann Nicko McBrain som nå har blitt 58 år gammel. Det høres. Trommemønsteret er stort sett det samme hele veien og gjør aldri for mye ut av seg selv. Det sinnsykt kreative samspillet mellom han og bassist/mastermind er heller ikke like bemerkelsesverdig som det engang var, eksempelvis på Seventh Son Of A Seventh Son (1988). Rytmeduoen har med andre ord denne gangen safet betraktelig uten å ta de store sjansene. Dave Murray, alltid bollekinnsmilende Dave Murrays solospill har de siste årene kjørt seg fullstendig fast tempomessig, og utviser ikke lenger den feeling han har briljert med ved tidligere anledninger. Sammen med rytmeseksjonen gjør heller ikke han så mye ut av seg denne gangen. Så der det denne Janick Gers da. Stakkars jævel. Man kan spørre seg hvorfor han fortsatt er med i bandet, men det får så være. Ser jeg fyren tappe på gitaren med joggeskoen én gang til, kommer jeg til å kaste jeg opp. Seriøst. (Det må derimot innrømmes at fyren er en trivelig kar, da. Så gjøglete han fremstår på scenen er det sikkert vanskelig å ikke bli glad i ham, uansett hvor kjipt han spiller på plate). Produsent Kevin Shirley har vært flink og skrudd mannens forferdelige

8/2010

sure gitarspill langt bak i miksen. Gitargud Adrian Smith trekker det lengste strået på The Final Frontier, bidrar på hele seks av ti låter og dominerer det meste av gitarspillet skiva gjennom. En stor glede for oss Maidenfans med tanke på at han forlot bandet nettopp pågrunn av «creative differences» i 1989. Heldigvis vendte han tilbake sammen med vokalist Bruce Dickinson ti år senere. I sum kommer det tydelig frem at Iron Maiden ikke lenger øver inn låter før de går inn i studio noe som dessverre har gått utover Dickinson. Merkelig nok sliter han med de høyeste tonene og rasper seg gjennom nærmere 80 minutter med konstant vokal, noe «Mother Of Mercy» kan vise til som godt eksempel. Til gjengjeld prøver han så hardt han kan og selvsagt tilgir vi ham – som den kjekke yngstemannen i bandet han er. For det er fortsatt få kontemporære vokalister som holder like høyt nivå som denne fektende, energibunten av en pilot, forfatter og radioprater i BBC. Først ut, som gratis nedlasting på www. ironmaiden.com, ble vi servert førstesingel «El Dorado». En låt som fort kunne vært en uinspirert, halvslapp bluesrock b-sidelåt Fear Of The Dark-era. Kort tid etter ble tittelkuttet servert i en ambisiøs video fortsatt litt i det slappeste laget rent musikalsk. Selve videoen må være en av bandets beste på lang tid. Maidenfans verden over holdt pusten i takt med skepsisen til setlista på årets sommerturné bestående av låter fra «comebackalbumet» Brave New World (2000) fram til i dag. Men, det skal ikke mye til for å blidgjøre en maidenfan. Nytt album vil alltid være stor

stas og kan da umulig være dårlig uansett hvor håpløst inhabile vi alle er, eller hva? Helt korrekt. Senk skuldrene. Iron Maiden leverer også denne gangen, sett at du ikke setter The Final Frontier opp mot gammel storhet og sammenligner skiva med tidenes rockediskografi. Det blir rett og slett for enkelt og urettferdig på bandets vegne, for sannheten er at Iron Maiden er så mye mer enn en nostalgisk reise til 80-tallets hårsprayglade dager og har nok engang bevist at de kan stå på egne, friske nye ben. Tilbake til «El Dorado». Satt inn i kontekst forandrer ting seg betraktelig, og i det tredje låt «Mother Of Mercy» fyrer løs skjønner jeg fort at det er fuckings IRON MAIDEN vi har med å gjøre. Deretter følger den fantastisk rockeballaden «Coming Home» som en naturlig oppfølger til «Remember Tomorrow», «Infinite Dreams», «Wasting Love» og «Journeyman». Skivas mest atypiske, «The Alchemist», minner mistenkelig mye om «Man On The Edge», men henter seg kjapt inn igjen takket være refrengenes überfengende gitarmelodier. Iron Maiden er fortsatt tro til de dørgende eviglange introene som oppstod for alvor fra The X Factor (1995) og utover. «Talisman» kommer verst ut med over to minutter meningsløs klimpring uten mål og mening. Den eneste av disse som står til hensikten er «Isle Of Avalons», nærmest en blåkopi av mellompartiet i låta «Seventh Son Of A Seventh Son». Disse to låtene i seg selv holder dog et høyt progressivt nivå som til tider minner mye om Rush og/eller Wishbone Ash. «Starblind» er skivas mørkeste og mest: «Take my eyes the things I´ve seen/In this world coming to an end/My reflection fades I´m weary/Of these earthly bones and skin… Make pacts of love but die alone». Vakkert.

«The Man Who Would Be King» fremstår, etter mange runder lytting, som ett av skivas sterkeste spor (bortsett fra den kjipe introen, nok en gang). Episk, tungt og usedvanlig melodisk. Bare hør på den fantastisk slidegitaren! The Final Frontier runder av med kanskje tidenes teiteste låttittel ever, «When The Wild Wind Blows». Låta er også deretter med et sidrompa versriff som glatt kunne tilhørt fadesen Virtual IX. Hvordan i all verden kom dette gjennom sensuren? Og hvorfor i all verden har de ikke gått for å utnytte godriffet seks minutter og 40 sekunder (!) ut i låta? Ris og ros satt til side. Det er noe ved Iron Maiden som får undertegnede, kolleger Torgrim Øyre, Asbjørn Slettemark og Ivar Bjørnson («Blood Brothers»!) til å skrike «I loooove yooou» som febrilske tenåringer på Iron Maidens fantastiske konsert på Koengen i Bergen tidligere i sommer sammen med 21000 likesinnede. Det er rett og slett unikt, for som Slettemark påpeker: «ikke en gang The Rolling Stones kan gjøre det Iron Maiden gjør i dag». The Final Frontier gikk rett inn på tredjeplass på amerikanske Billboard Top 200 og solgte nærmere 70.000 plater den første uka i USA alene. Tross dårlige platetider, er dette en tydelig indikasjon på at Iron Maiden er større enn noen gang. Iron Maiden kommer aldri til å være like bra på plate i dag som på 80-tallet, men de får fem øyne på terningen helt enkelt fordi jeg og millioner av fans verden over fortsatt får frysninger når Iron Maiden lager ny musikk. Det hjelper også på å være verdens koseligste gjeng. La oss håpe på 30 år til. Livet er ikke det samme uten. Up The Irons! Andreas Tylden

FRA DEN OSCAR® NOMINERTE PRODUSENTEN AV

“SAVING PRIVATE RYAN” “EN AV TIÅRETS BEST UTFØRTE FILMER.” - New York Times VINNEREN AV SØLVBJØRNEN

GOLDEN GLOBE AWARDS

Berlin InternasjonaleFilm Festival

Nominated for Best Performance ny an Actor in a Supporting Role in a Motion Picture

BERLIN FILM FESTIVAL 2009

BEST SCREENPLAY

PEACE FILM AWARD

DEAUVILLE AMERICAN FILM FESTIVAL 2009

INTERNATIONAL CRITICS PRIZE

GRAND PRIZE

SUNDANCE FILM FESTIVAL 2009 OFFICIAL SELECTION

WOODY SAMANTHA BEN FOSTER HARRELSON MORTON

I SALG 15. SEPTEMBER

KJØP DEN HOS:

FILM

BURIED Regi: Rodrigo Cortès I rollene: Ryan Reynolds, Anne Lockhart, Erik Palladino Én location, én mann i en kiste, solid plassert six feet under. Én mobiltelefon, lite luft, halvannen time med film. Øvelse fra filmskolen? Lærebok i lavbudsjettfilm? Gimmick? Mest av alt sistenevnte, selv om den dristige debutregissøren Cortès forsøker på en aldri så liten politisk finte ved å plassere vårt stakkars offer – en amerikansk sjåfør – under jorda i selveste Irak. Uansett hva man måtte mene om denne misforstått minimalistiske psycho-action-thrilleren, så er det – teoretisk altså – et interessant prosjekt. Men mens det er en kjent sak at begrensninger ofte stimulerer kreativiteten, har det her fått uttrykk som trassig demonstrasjon. Hvordan bli kjent med en karakter som er alene hele filmen? Hvordan lage handling og set up på en to ganger én meter location? Og, ikke minst, hvordan filme herligheten? Mens sistenevnte faktisk er imponerende kreativt løst, er de andre elementene i stor grad løst gjennom telefonsamtaler. Og alle som har forsøkt å filme en telefonsamtale, vet at dette byr på dramaturgiske utfordringer. Ikke minst krever det en hovedperson med mer karisma og nyanse enn Reynolds. Men mest av alt krever det en god dialog. Den eneste grunnen til at jeg kunne tenke meg å stirre halvannen time på en (levende) fyr i en trekiste, var om han hadde noe interessant å si om sin egen situasjon, på en overbevisende måte. Det er det ingen som har her. Maria Moseng Premieredato 8. oktober

CERAMIKK I FORM SCOTT PILGRIM VS THE WORLD Regi: Edgar Wright I rollene: Michael Cera, Mary Elizabeth Winstead, Kieran Culkin, Ellen Wong Pow, Thomp, Svisj! Slik både høres og ser det ut når vår hengslete indiequipster Michael Cera er actionhelt. Og må nedkjempe «the league of seven evil exes» – den nye, rosahårede drømmedamas kjipe fortid av ekskjærester. Når han ellers ikke battler med kjellerbandet Sex Bob-omb mot onde, synth-japanere (for øvrig med soundtrack dedisert av Beck vs. Cornelius, det er jo litt artig). Foruten 3D og vampyrer, er den pregnante foreningen av tegneserie og film noe av det eneste nye vi har fått fra andre siden av Atlanteren det siste tiåret. Det er foreløpig hva teknologiens velsignelse har brakt over oss. Når hybridformen her gjenger opp med videospillet, begynner vi å snakke ordentlig mash up. Og til tross for at den repetitive videospilldramaturgien ikke akkurat er skapt for langfilmformatet, er det noe forfriskende over dette prosjektet som i stedet for en dårlig unnskyldning for introvert geeking eller effekthumor, er et lystig forsøk på å renovere ungdomsfilmens plagede kjærlighetsplot, og vaske den ren for smuss. Når det funker, også utenfor segmentet, er det særlig fordi filmen er estetisk interessant. Scott Pilgrim tar nemlig sine popkulturelle forelegg på alvor, og gjør de filmatiske. I stedet for å utnytte tegneserien som snarvei til storyboard, gjenskapes selve effekten av tidsmessige ellipser som de frie sprangene fra rute til rute gir. Vi transporteres uanstrengt gjennom tid og rom, uten at det krever at vi får utdypende, legitimeringssamtaler om drømmearkitektur. Spillverdenens egenskaper – poeng, hindringer og levels – pløyer uhindret inn i et ellers ganske realistisk, Toronto-slacker-univers, en smule gimmick-

aktig muligens, mens de sju kampscenene flettes inn i plottet med samme eleganse som piruettene i en MGM-musikal, og tidvis med tilsvarende spektakulær koreografi. Det er for det meste bare gøy, aller mest fordi ungdomskulturens verbale metaforer effektivt visualiseres. Hverdagen er tricky når folk ramler inn og ut av forhold og det er like kjapt å forelske seg som å ombestemme seg. Hardcore, sosial konkurranse. Men hva om livet bare var et video-spill? Dessuten får vi komedie som funker. Selv med et såpas effektheftig popkulturelt uttrykksrepertoar, kan man ikke utelukkende basere seg på å overrumple publikum, og det har disse folka skjønt. I bunnen av Scott Pilgrim ligger solid dialog og personligheter, ikke spillkarakterer. Resultatet er et slags Almost Famous møter Street Fighter. Og et cast som absolutt ikke er likegyldig, deriblant Macaulays bror Kieran, som Scotts sarkastiske homsevenn. Og Cera, igjen da. Etter Arrested Development, Juno, Superbad og Youth in Revolt har bransjen satt på turboen for å presse mest mulig ut av hans komiske talenter før han kom i stemmeskiftet. I en alder av 22 er gutten i en situasjon hvor han fortsatt bare er halvveis kjønnsmoden, men like overeksponert som samtlige ti skuespillere i Den norske filmbransjen. Om det ikke ligger andre karakterer i fyrens fremtid enn flaukåte, naive sjarmører, begynner det å se dystert ut. Og selv om Kick Ass allerede har vist oss at de mest utippede med hell kan bli superhelter, er det tvilsomt om dette er Ceras vei videre. Men som engangstilfelle funker det, nettopp fordi filmen lener seg på fyrens typecastakkumulerte persona – Cera er akkurat den gutten vi vil se realisere sine geek-fantasier i en nådeløs dump-eller-bli-dumpa-verden. Maria Moseng Premieredato 1. oktober

BEST AKKURAT NÅ

GAUTE BROCHMANN We Live in Public Regi: Ondi Timoner Visjonær virkelighetsforståelse og vanvidd. Inception Regi: Cristopher Nolan Vill, vakker og veldig velgjort. Ettore Scola - DVD-boks Regi: Ettore Scola Varig Verdi.

GROWN UPS Regi: Dennis Dugan I rollene: Adam Sandler, Salma Hayek, Maria Bello, Chris Rock, Rob Schneider, Steve Buscemi, m. fl. Adam Sandler, Chris Rock, Steve Buscemi, med mer – såkalte komikere med selvrespekt, skal i utgangspunktet være i stand til å garantere minst én velfungerende scene, selv om sjangeren amerikansk ekteskapskomedie er et noe uambisiøst utgangspunkt. Men nei, dette er halvannen time sann lidelse uten katarsis. En slags reunion-setting hvor barn og voksne forsøker å overgå hverandre i å være usjarmerende, i en film som bygger sammenstøt rundt velbrukte friksjonsfelt: ektemann vs hustru, idealistisk

pappa vs bortskjemt avkom, singel ungkarsvenn vs Lolitadatter, statusjobb vs nysparka. Filmen er klinisk fri for komisk timing. Og proppfull av resirkulerte vitser. Litt som onkelen din som enda ikke har lagt fra seg vitseboka fra 1954. Bløtkaker, kuruker, pupper, tissemann, you name it. Latskap tvers igjennom. Det verste er at de sikkert har hatt det stas mens de holdt på. Og fått klekkelig betalt. Den ferien vil ikke vi betale. I tillegg forsøkes det på å skape en falsk, klam forenende himmelbue over filmskapere og publikum gjennom å ufarliggjøre våre menneskelige svakheter så vi kan le av dem og akseptere oss selv. Det er en utilgivelig fornærmelse fra noe som mest av alt ligner filmet revy. Og det er ikke én fra lokalmiljøet ditt (med alt det innebærer av good will og formildende omstendigheter), men fra en planet i et annet, fullstendig visjonsløst solsystem. Maria Moseng Premieredato 23. september

når hunken Ezri driver forbi slakterbutikken og tibyr en, ehm, hånd, starter kvalene overfor Gud, kona og Id. Kjøttdisken er naturligvis et intelligent locationvalg, som gir muligheten til å skape et subtilt erotisk miljø og gi begjær på vei mot kokepunktet en kjødelighet som er symbolsk før den blir eksplisitt. Spørsmålet er likevel om regissøren her ikke har hatt silkehanskene for langt trukket opp over albuene. Når Adam kjemper, både med sitt indre og med et dogmatisk miljø, er det vanskelig å få følelsen av hvor mye som står på spill, delvis fordi konfrontasjonene er underspilte, delvis fordi det angivelig sosiale fengslet virker for lite klaustrofobisk og for lokalt. Hvorfor ikke rømme til Thailand eller Berlin? Og vi får dermed ikke en etterlengtet tankevekkende utforskning av det paradoksale feltet mellom religion og toleranse, bare en påminnelse om at naturlige friheter ikke er alle forunt. Maria Moseng Premieredato 1. oktober PÅ VEI Regi: Jasmila Zbanic I rollene: Zrinka Cvitesic og Leon Lucev Da jeg gikk på ungdomskolen var ondskapens akse slik: Serber = selve styggedommen. Kroat = moderat slem. Muslim = noe trygt og trivelig. I dag topper muhammedanerne lista, og slik sett er dagens Sarajevo et glimrende utgangspunkt for en reflektert diskusjon over vår tids favorittfrykt. Der moderat Tito-islam sameksisterer med langt mer ortodokse retninger. Luna og Amar lever et fredelig og godt liv sammen. Begge har vonde minner fra krigen, men der Luna er et velfungerende tilskudd til det moderne Europa, har Amar sår i sjelen han ikke får lindret. Det vil si, ikke før karsken byttes ut med Koranen. På Vei er en utrolig nøktern og lite insisterende film. Den går rett inn i et minefelt; ikke for å rydde opp, men for å vise hvor komplekst og farlig det er der. En tilnærming som ikke legger opp til en eksplosiv film, men som i stedet oppleves intens og effektiv. Religion er ikke noe irrasjonelt eller abstrakt, men en vei ut av en smerte og tomhet som mange av oss ikke vet om – eller har forutsetninger for å forstå. Bosniske Zbanic spillefilmdebuterte med den usedvanelig gode Grbavica i 2006, og følger her opp med en ny knallfilm. Glimrende skuespill, en kledelig diskret stil som aldri blir kjedelig og ikke minst: En sjelden evne til å lage politisk høyrelevant film uten at den føles politiserende. Gaute Brochmann Premieredato 27. august

5 I AM LOVE Regi: Luca Guadagnino I rollene: Tilda Swinton, Flavio Parenti, Edoardo Gabbriellini, Alba Rohrwacher, Pippo Delbono, Diane Fleri. Eselet i filmen Au hasard Balthazar er visstnok Tilda Swintons forbilde. Fordi det utstråler en slags «ikkebli-sett-på-het». Denne kvaliteten besitter Swinton også, og gjør henne til en makeløs og usedvanlig spennende skuespiller som konstant forvandler seg foran oss, ikke for oss. I I Am Love (som Swinton har utviklet med regissøren, og med-produsert) portretterer hun matriarken Emma Recchi, et russisk implantat i en italiensk familie med eget motehus. Emma er blitt en ulastelig kledd milaneser, cool, calm and collected. Melodramaet åpner med tittelsekvens (åh, la oss med dette håpe den forseggjorte tittelsekvensen vender tilbake!) over bybilder av Milano pakket inn i skitten snø. Det ene øyeblikket er man i Hitchcock-land, det neste hos Visconti eller Sirk: Her er det trappesatser, familieselskap og maktkamp mellom patriarkene. Spenningen tar form når en mystisk skikkelse krysser Recchifamiliens mørklagte portrom med en liten pakke i hånden – en kake til eldstesønnen i huset. Mamma Emma introduseres, beundrer bakverket, og slik blir det til at kokken Antonio pø om pø vekker Emma og hennes sanser til live. Via kongereker til russiske supper til forlystelser i gresset forvandler Emma seg til å bli kjærligheten selv. Og så inntreffer tragedien, som den jo må. Maria Fosheim Lund Premieredato 10. september

MED ÅPNE ØYNE Regi: Haim Tabakman I rollene: Zohar Strauss, Ran Danker, Tinkerbell Jakten på ortodokse miljøer med hissig moralpoliti fortsetter. Og, for deg som ikke har sett Baron-Cohens stunt-scener fra Brüno, eller bare generelt er dårlig oppdatert, er gutter med korketrekkere som liker andre gutter med korketrekkere altså ikke gangbar kosher. Det er heller ikke hverdagskost på film, og dette lille kammerdramaet om verbotene Liebe fra en hyperortodoks bydel i Jerusalem, er dermed eksotisk så det holder, men i siste ende ikke stort mer enn det. Slakteren Adam er gift og har en skokk med unger, men

BEST AKKURAT NÅ

Maria Fosheim Lund I Am Love Regi: Luca Guadagnino (Gastro)-sensualitet slik du sjelden har sett det før. God appetitt! Alamar Regi: Pedro Gonzales-Rubio Far og sønn. Menneske og natur. Dokumentar og fiksjon. We Live in Public Regi: Ondi Timoner Hvis Andy Warhol hadde hatt internett.

8/2010

SALT Regi: Phillip Noyce I rollene: Angelina Jolie. Nuff said. Nok en kaldkrigsfarse ruller inn over landets lerreter, denne gangen som unnskyldning for å lage intet mindre enn: den kvinnelige Bond! Hun heter Salt, Evelyn Salt, og spørsmålet «er hun spion eller ikke?» gjøres til skamme i samme sekund som du rekker å stille det. I stedet får du mattetime i høyt tempo – er hun dobbelagent, trippel, kvadruppel? Heldigvis blir regnestykket litt enklere av at vi her returnerer til barndommens deilig oversiktlige fiendebilde og de sedvanlige suspects, ingen Bin, Il, eller Mahmoud, bare gode gamle russera og amerikanera. Snikmyrdes skal både presidenter og visepresidenter, og plotet er tvers igjennom tåpelig, selv for en seriøs actionfilm. Jolie som en av nyere tids mest iskalde kvinnehelter, kvester over en lav sko, og avslører med frekk heissjaktakrobatikk at hun ikke akkurat er dårlig til parkour. Og som alltid i filmer der hun ikke behøver å si så mye annet enn programforpliktede oneliners, er hun et sant overmenneske. Filmen er også et tempomessig kunststykke, en sjeldent balansert actionpakke som hele tiden gir tilmålte pusterom for å avblokke sansereseptorene, slik man igjen er klar for en tur i karusellen. Dog, kanskje klarer vi å glemme at historien er tøvete, men når den i tillegg blir mer og mer forutsigbar, i en film som jobber med tillitsbrudd på publikum, ender jeg likevel med følelsen av at jeg aldri, aldri skulle blitt med. Maria Moseng Premieredato 3. september

...?

BEST AKKURAT NÅ

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE.

MAGNAR KVALVIK Armadillo Regi: Janus Metz Oppsiktsvekkende. We Live in Public Regi: Ondi Timoner En ganske interessant mann. Salt Regi: Phillip Noyce Action-girl Angelina.

SPIS ELSK LEV Regi: Ryan Murphy I rollene: Julia Roberts, James Franco, Javier Bardem Mat i Italia, bønner i India og kjærlighet i Indonesia er løsningen på depresjonen i Julia Roberts ferskeste hvordan-bli-glad-film. Vi møter Liz som, skulle man tro, har alt man kunne ønsket seg. Prestisjefull jobb, fett hus og pen mann. Bare så ergerlig at hun mangler det aller viktigste: Seg selv. Hun må finne seg selv, og drar langt, langt avsted. Og uten at vi vet hva hun leter etter, eller hvordan hun skal finne det, ender vi med frasene «free your mind» og «let yourself go». Noe mer håndgripelig kunne vært til hjelp. Liz legger en reiseplan som steg for steg skal hjelpe henne på den mentale veien, men mest av alt ligner det en lang ferie, der hun koser seg og møter mennesker som tilsynelatende bare eksisterer som hennes tjenere. Hvor går egentlig grensen mellom ideen om å finne det man trenger i de riktige landa i riktig rekkefølge, og irrasjonell

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

8/2010

mororeise i håp om at klassisk filmekskursjon skal få en til å se alt så mye klarere? Undertegnede har ikke lest boka filmen adapterer, men får likevel en følelse av at karakterendringene skildres bedre i romanform. Det får liksom være grenser for hvor mye en munnfull pasta i Roma kan uttrykke om filmkarakters utvikling. Roberts skal visstnok ha blitt hindu mens hun var på opptak i India. Kunne ikke noe av den «prosessen» ha spilt over på den karakteren hun skal forestille? Magnar Kvalvik Premieredato 1. oktober THE KIDS ARE ALL RIGHT Regi: Lisa Cholodenko I rollene: Annette Bening, Julianne Moore, Mark Ruffalo, Mia Wasikowska, Josh Hutcherson Nic og Jules har to barn unnfanget ved samme sæddonor, og utgjør teamet «the moms». N+J=sant. Da barna kontakter sin biologiske far, Paul, snus familieidyllen på hodet. Ikke at det er noe gærent med Paul! Han er driiitkul: kjører motorsykkel, eier øko-restaurant og elsker damer. «I love lesbians!» sier han til the moms, som i all sin imøtekommende perplekshet har invitert ham på middag. Nics skuffelse over donoren som har materialisert seg, en college-dropout, kan ikke skjules. Studerte han likevel ikke statsvitenskap, slik han skrev i donorprofilen? Mens kritiske spørsmål hagler fra Nic, kan Paul lettere forholde seg til likesinnede og spontane Jules, som nylig har startet landskapsdesignfirma. Selvfølgelig har Paul en hage han trenger å fikse! Fra balkongen observerer han Jules i arbeid: svett, heit, rørleggersprekk. Haba-haba! P+J=sant. Filmen er ganske morsom. Problemet er at filmen vil vi skal ta den seriøst. Fordi den er noe mer enn det ordinære familiedrama; et lesbisk familiedrama. Men er det nok å bytte ut den typiske mannerollen

(du vet, han som er utro, nesten ødelegger familien, angrer, får tilgivelse) med en lesbisk kvinne? I et velkomment forsøk på å bringe noe nytt til lerretet, har Cholodenko dessverre bare resirkulert velkjente konvensjoner og handlingsforløp. Maria Fosheim Lund Premieredato 17. september

BEST AKKURAT NÅ

Maria Moseng We Live in Public Regi: Ondi Timoner Dokumentaren er den nye science fiction-filmen. Scott Pilgrim vs the World Regi: Edgar Wright Godtepose der alle e-stoffene er tillatt. Armadillo Regi: Janus Metz Dokumentaren er også den nye actionfilmen.

Toy Story 3 Regi: Lee Unkrich I rollene: Tom Hanks, Michael Keaton, Tim Allen, Joan Cusack, John Ratzenberger, Wallace Shawn, Ned Beatty, Jodi Benson, Don Rickles Hvert år setter The National Film Registry 25 nye navn på listen over «culturally, historically, or ae-

Hei Sweizz.

RYKK TILBAKE TIL START SUBMARINO Regi: Thomas Vinterberg I rollene: Jakob Cedergren, Peter Plaugborg, Patricia Schumann, Morten Rose Da Thomas Vinterberg på starten av nittitallet forlot filmskolen, var det som dansk film sitt Mest lysende håp. Og etter Sidste Omgang og Drengen der gik baglæns, to mollstemte novellefilmer som begge handler om ung død, kantstøtte galeien med von Trier og dogmebevegelsen, og resten er historie. Eller tragedie. Alt etter hvem man har i hovedrollen. Vinterbergs eksplosive gjennombrudd, Festen, var en velsignelse for dansk filmbransje og hele verdenspublikummet, men for regissøren selv en regelrett mare av en synkende limbostang. For hva skal man gjøre med karrieren når man skaper sitt hovedverk i en alder av 29 år? (Og ikke er popmusiker som bare kan fortsette å spille de samme låtene på konsert.) Trofaste Thomas har insistert på å fortsette å prøve. Og etter to eksentriske, men dødfødte, utenlandske eskapader, vendte han i 2006 hjem med komedien En mand kommer hjem. Men Thomas var ikke hjemme, og kritikkene lød nok engang «ikke lige så original som Festen». Hadde fyren vært en ordentlig livskunstner, hadde han tatt den aristoteliske treakts-dramaturgien like alvorlig i virkeligheten som i filmverkene sine, og introdusert høydepunktet litt senere enn ved første plotpoint. Men nå, nå har Vinterberg fumlet seg frem til rewind-knappen. Og i det som kan virke som et desperat forsøk på å unnslippe et angerfullt og bittersøtt point-of-no-return, vender han her tilbake til sitt jomfruelige, sobre og samvittighetsfulle nullpunkt: Det vanskelige livet, det lidende mennesket og den blytunge sosialrealismen. Til og med i et land som gang på gang kåres til verdens lykkeligste i diverse perverse, globale levekårsundersøkelser og arbeidsmiljøstudier, er det nemlig noen som faller utenfor og i klørne på sprit og sprøyter. Tydelig bevitnet av alle de som har gått ut på feil side av tivoli, og ranglet ned gjennom øvre del av Istedgate eller en hvilken som helst film av Per Fly. I Vinterbergs univers, for øvrig

sthetically significant films» for å sikre den amerikanske filmarven. Her ligger Modern Times, Citizen Cane og Gudfaren – og Toy Story. Hva er det med denne hightechfilmen med plastlekene? Toy Story, verdens første dataanimerte spillefilm, ble beundret for teknikken, men kanskje først og fremst for det raffinerte manuset. Dette var ikke en bruk-og-kast lekekasse med spinoff-figurer og gummilemmer, nei, det var en hel liten verden med helstøpte mennesker. Sånn var det da – og slik er det femten år senere. Men hva skjer når Andy skal på college? Og

en fri roman-bearbeidning, er dette skjebner nærmest uten andre valg. Med narrativ tålmodighet serveres vi en prolog med to brødre bokstavelig talt født inn i dritten av en alkoholisert mor, en tragisk incident, og påfølgende samme brødres begredelige hverdagskamp tyve år etter. Det siste i to elegante parallelløp som bare så vidt tangerer hverandre, og da med samme elektrisitet som når en hånd uforberedt rører en annen. Den ene aggressiv fengselsfugl, den andre sentimental junkie som selv forsøker å være far. Stort sett er det overbevisende og bevegende, ikke minst fordi det er alltid svir å se huløyde barn i omsorgssvikt og foreldre som elsker, men ikke rår over egne demoner. I en film med ikke mindre enn fem dødsfall, er uttrykket mer tintet melankolsk enn direkte autentisk, og det skyldes to ting: For det første er dialogen til tider skjemmende litterær. For det andre er det lagt an til en klassisk spillestil der karakteren forteller – ikke er. Likevel skal det sies at Cedergren (sist sett som Kong Haakon) gjør følsom mikromimikk til en kunstform. Og, hvem vet, det høytidelige dramaet er kanskje et bevisst grep for å gjøre historien om familiekjærlighet mer vedgående og reell. Men som vi har sett i en annen grim slektning, nemlig Andrea Arnolds slag i trynet, Fish Tank, så er dype, forklarende ord ikke nødvendigvis det som skaper empati. Det store spørsmålet henger naturligvis fortsatt i luften – hvor på karrierestigen plasserer dette vår kjære Vinterberg? Annet enn tittelen, som må krediteres romanforeleggforfatteren, er det lite originalt eller nyskapende over Submarino. Den håndholdte, digitale, improviseringsvennlige, skuespillerdyrkende festen er så klart over, men tilbakelagt er også den ungdommelige sosiale risikoen, og med den – hevnlysten. Dette er ikke, om noen skulle tro det, en samfunnskritisk film. Men la oss for en gangs skyld ikke sammenligne, og i stedet gi Vinterberg de hvite arkene han så tydelig fantaserer om. For han er ingen filmatisk one-hit-wonder. Han er en mann med ny fremtid. Maria Moseng Premieredato 10. september

hva skal leker gjøre når barnet blir stort og ikke vil leke lenger? Feilaktig havner Woody, Buzz og de andre vennene på Sunnside daghjem. Et hyggelig sted for uhyggelige unger, bitre bamser og avlagte babydukker. Alarm! Noe må gjøres, og enda engang er det Woody som setter i gang redningsaksjonen. I likhet med et utall vellykkede Disneyfilmer, handler Toy Story 3 om enkle leveregler som «én for alle og alle for én» og troen på det gode i mennesket. I tillegg legger Pixar inn et lite spark mot amerikansk konsumkultur, og et slag for den barn-

lige barndommen – den med fantasivenner, manuelle leker og kjerneverdier. Politikk eller ei, det er bare å gi seg over. 3D-bildene gnistrer, spenningskurven overrasker som en god thriller, og Tom Hanks er igjen mer opplagt som Woody enn som fange i sitt eget skuespillerskinn. Gled deg også til friske takter fra Buzz Lightyear, Sunnysides apevakt og Kens rikholdige klesskap. Ragnhild T. Brochmann Premieredato 27. august

KONSERT: ANDREAS TYLDEN

8/2010

FILM

Cyberprofetier TEKST Maria Moseng Kinoaktuelle We Live in Public har gjort Josh Harris famøs – dot.com-generasjonens Andy Warhol, som i 1999 lagde sitt eget Big Brother i en bunkers i New York, hvor han inviterte 150 kunstnere til å bo én måned, med fri bar, fullpensjon, og alle vinkler dekket av overvåkningskameraer og skjermer, slik at folk kunne overvåke hverandres eskalerende utskeielser. Deretter satte han kamera på seg selv, og sin kjæreste 24/7. Det endte katastrofalt. En klarsynt frempek mot en tid der selvverdet dit styres av hvor mange venner du har på Facebook og followers på Twitter? Eller en alarmklokke for en orwellesque situasjon der en megaloman fyr får for mye kontroll over teknologien? Regissøren av dokumentarfilmen er Ondi Timoner, blant annet kjent for Dig!, den Sundance-vinnende dokumentaren om The Dandy Warhols. Hun ble slept inn i prosjektet, og ned i bunker-helvetet, personlig innkalt av Harris for å dokumentere det han ydmykt beskrev som «kulturhistorie». Det gjorde hun så absolutt, men når vi spør henne hvorfor filmen kommer akkurat nå, innrømmer hun at det tok flere år før hun innså hvilket materiale hun satt på: – Jeg gikk rundt med materialet i årevis, fordi internett ikke riktig hadde tatt av enda. Jeg var ikke klar over at Josh Harris hadde funnet opp noen ting. Jeg skjønte først at dette var profetisk da jeg så den første statusoppdateringen fra en venn på Facebook som fortalte at han var ute og kjørte på motorveien. Hvem bryr seg, tenkte jeg. Men det ville er jo at folk bryr seg. Jeg skjønte plutselig at jeg satt på tidenes største varselsskudd om fremtiden, og at det var nå eller aldri jeg måtte få dokumentaren ut. Scenene fra bunkersen på Manhattan, hvor folk finner seg i hva som helst av fascistiske intervjumetoder for å komme med i prosjektet, virker mest av alt som en apokalyptisk dokumentering av menneskets narsissistiske fornedring. – Ja, det var utrolig spennende, på samme tid som det var et totalt mareritt.

Hvordan var det der inne? – Det var helt umulig å komme nært innpå folk, eller for folk å komme innpå hverandre. Men det var også litt som en sprø utkledningsfest. Det er et inngående studium i hvordan folk oppfører seg så snart det er kamera på – de ofrer privatlivet for anerkjennelse. Ser du Josh Harris som en slags cyberprofet for iPhone-generasjonen? – Det er utrolig hvor fort Harris’ visjon om hvordan vi reagerer på teknologi blir til virkelighet. Jeg ville ikke bli forbauset om vi snart ser virkeliggjøringer av sci-fi-filmen; chip i armen, barcode. Og jeg tror dette skjer nå, om fem til ti år. Vi kommer alle til å bli fanget i disse virtuelle boksene. Boksen er din Blackberry, du betaler med tiden din. Bare sjekk, hvor mye ser du ned og hvor mye ser du rundt deg? Men selvfølgelig er jeg selv like skyldig som alle andre. Er du skremt av vår teknologiske fremtid? Tror du vi vil få store bevegelser som vil koble fra? – Nei jeg tror ikke det vil skje. Internettet er en fantastisk oppfinnelse, men det er også en blanda fornøyelse. Jeg tror bare det er viktig å sette grenser. Jeg sjekker ikke Facebook ofte. Jeg legger ikke ut bilder av sønnen min. Sånne ting. Josh Harris tok det alt for langt, og se hva som skjedde – han ble syk av det. Hva ligger foran oss? – Jeg tror vi i økende grad må leve med at vi blir elektronisk søkbare. Gmail og Facebook skanner preferansene dine og samler data om deg. Det er skremmende. Ta for eksempel iPhotos funksjon for ansiktsgjenkjennelse. Denne funksjonen gjør det i teorien mulig for folk å finne frem til alle bildene av deg som noensinne er lagt ut på nettet. Handler ditt neste filmprosjekt om fremtiden? – Ja, jeg holder nå på å gjøre ferdig en dokumentar om den danske klimaeksperten Bjørn Lomborg, som får premiere i Toronto til høsten. En kontroversiell skikkelse… – En kontroversiell film!

AKTUELLE KINOFILMER: SEPTEMBER-OKTOBER

Armadillo Regi: Janus Metz

Alamar Regi: Pedro Gonzales-Rubio

I am love Regi: Luca Guadagnino

Inception Regi: Christoffer Nolan

Submarino Regi: Thomas Vinterberg

Get Him to the Greek Regi: Nicholas Stoller

When You’re Strange Regi: Tom DiCillio

Marmaduke Regi: Tom Dey

Avatar Regi: James Cameron

Buried Regis: Rodrigo Cortés

Predators Regi: Nimród Antal

Toy Story 3 Regi: Lee Unkrich Micmacs – det glade vannvidd Regi: Jean Pierre Jeunet Sommerlunch i Roma Regi: Gianni Di Gregorio The Karate Kid Regi: Harald Zwart We Live in Public Regi: Ondi Timoner Scott Pilgrim vs. The World Regi: Edgar Wright

! 74

Splice Regi: Vincenzo Natali

8/2010

Centurion Regi: Neil Marshall Gentlemen Broncos Regi: Jared Hess

Salt Regi: Regi: Phillip Noyce

Soul Kitchen Regi: Fatih Akin Spis Elsk Lev Regi: Ryan Murphy

Med åpne øyne Regi: Haim Tabakman

Sex and the City 2 Regi: Michael Patrick King

Grown Ups Regi: Dennis Dugan

ANTI-KRISTO TEKST Maria Moseng Mens vi myser inn i krystallkulen kan det være en snedig forlystelse å minnes bunkene av norske filmideer som aldri så verken fotolampa eller projektorens lys: De refuserte. Som ukronet dronning av disse topper naturligvis filmnasjonen Norges tapte talent, Liv Ullmann, og hennes visjoner om å ta Dukkehjemmet ut av fjernsynsteatret og inn på verdenslerretet. Et prosjekt som hadde cruiset i idéverdenen helt siden 1971, og, innen det ble skrinlagt i 2007, hadde rukket å ha både Kate Winslet og Cate Blanchett på den tentative rollelista. Men gjennom konsulentnåløyet snek det seg aldri, og nå får vi bare leve videre med Skjoldbjærgs En Folkefiende i stedet. På samme liste finner vi Pål Løkkebergs Sommeren 972 fra 1970 – planlagt som en skitten, tidløs vikingfilm, og skrevet sammen med Jens Bjørneboe. Vår franskutdannede, nybølgeinspirerte filmmodernist, hadde med Liv (1967) og Exit (1970) prestert noen av den norske filmhistoriens absolutte høydepunkter. Etter denne affæren valgte han å dumpe filmverdenen til fordel for teatret, og endte dermed opp som enda ett av våre misforståtte filmgenier. Posisjonen som «Norgeshistoriens mest refuserte», står imidlertid smårebellen Arild Kristo for, selv om man kan mistenke at det er et gjetord han kanskje mest av alt har plantet selv. Uansett, i sommer, da mannen la inn årene for godt, forsvant en av vår nasjons mer originale, om kanskje minst tematiserte, skikkelser. Hvem var Kristo? En nyprodusert dokumentar (fra Laterna Maciga) gir oss noen utvalgte svar, mannens egen stemme, og kanskje også noen nye røverhistorier. Selve dokumentaren, saklig titulert Arild Kristos Verden, er verken sprelsk eller nyskapende filmkunst, men definitivt informativ, og markerer åkkesom det siste testament vi får fra en filmskaper og fotograf som alltid var på sin egen, fandenivoldske tripp. Det alene, gjør filmen severdig. I prateform til kamera, forteller Kristo hele livshistorien sin. Hvordan en rastløs fyr, født 1939 på Etterstadsletta, tok kamera med seg ut i den store verden og endte som vår norske Cartier-Bresson, kjøpt inn av Moma og greier. Kristos ikoniske øyeblikksfotografier sladrer

om et blikk for visuell fortelling og ironi, et blikk som også var som skapt for filmmediet. Undergrunnen (1966), hans første kortfilm, er en forunderlig ordløs bildefortelling. Da han fikk avslag på sin første manusidé, gikk han direkte til kinodirektør Arnljot Eng, og overbeviste ham om å gi penger til en kortfilm om Oslo. Det Oslo mannen gir oss her er en fri assosiativ form. Avislesende masser på Holmenkollbanen kryssklippes med Vietnam, skjønnhetskonkurranser, og andre begivenheter fra den store verden; det hele implementerer en gryende politisk bevissthet i Norges tannhjul. Et absolutt tidsdokument, bare ispedd mindre Pushwagner og mer lokal optimisme. Etter dette lagde han den halvsurrealistiske meta-filmen Kristoball (1967), et samtidsepos i cinemascope, som 30 år senere ble kåret av den franske kortfilmjurien i Clermont-Ferand til en av historiens 100 viktigste kortfilmer. Og da kan man jo lure på hvorfor Kristos eneste langtfilm, Eddie og Suzanne (1975), måtte ende opp som hans eneste. Filmen er riktignok mer kuriøs enn grensesprengende: Romeo og Julie på roadtrip i Europa – en vill og svulstig kjærlighetshistorie som ender i stort drama på den franske rivieraen. Men med bilder mer ikoniske enn det meste annet fra norsk, sosialrealistisk 70-tall, var filmen en real publikumssuksess. Fribillett hos konsulentene ga den derimot ikke, og etter dette var det merkelig nok slutt på Kristos overtalelsesevner. I åtte år basket han med en manusidé der Terje Vigen skulle settes i moderne form, men etter avslag #10, i 1985, lot Kristo det bli med snakket. Den steinaldergrafiske kortfilmen Mirakelet (1995), ble den siste filmen fra Kristos hånd. En selvironisk pikselanimert sak, om den misforståtte kunstneriske begavelsens kamp mot den kulturpolitiske overmakta. Filmen ble ferdig, men aldri vist offentlig. Kanskje en aldri så lite angrende bekjennelse, fra en mann som nektet å stå skolerett foran konsulentene, og i stedet endte på vår mytiske og trøstesløse hylle for Tapte filmhåp. Arild Kristo døde i sommer etter en tids sykdom. Han ble 71 år gammel. Mange av hans bilder kan ses i boken Manité 1962-1967: Arild Kristo, Robert A. Robinson, Dan Young.

”nå får vi bare leve videre med Skjoldbjærgs En Folkefiende mindre Pushwagner og mer lokal optimisme.”

Ute på Blu-ray & DVD

Leie: 08. sept. Kjøp: 15. sept.

Ute på Blu-ray & DVD

Leie: 22. sept. Kjøp: 29. sept. www.sfnorge.no

Ute på Blu-ray & DVD

Leie: 15. sept. Kjøp: 22. sept.

”Noen hever på øyenbrynene når de ser at jeg har 1041 venner på Facebook”

FEIL FILM TIL RETT TID Unge mennesker. Med en ambisjon om å skildre sin egen generasjon. Innenfra. Evnen til å gå nye veier. Og viljen til å betale prisen det koster. Vær så god, her er norsk films fremtid. TEKST GAUTE BROCHMANN FOTO ANTON SOGGIU Fortiden kjenner dere: Halvgamle broilere med halvstore budsjetter som verper ut halvgode filmer. Etablissementets selvforsterkende selvtilfredshet som konstant forsørger kinoene med glatt gammelmodighet. Men samtidig: Finnes det i det hele tatt en alternativ fremtid for norsk film? Ikke bare i form av ideer, konsepter og snakk. Men som faktiske, premiereklare produkter? På en kino nær deg? Spørsmålene har ofte vært stilt. Svaret er alltid «nei!» Helt til nå.

ner som drar på ei hytte for å begå selvmord etter å ha møttes på nettet. I stedet for å skrive et avskjedsbrev, filmer de hverandre. Men så dukker det opp nye ting og gryende konflikter mens de holder på. En mockumentary altså: Det vi ser, er det de to filmer selv. Slik sett er Kjære Pappa er en formmessig annerledes film. Dessuten handler den om unge som vokser opp i verdens rikeste land, men uten at det nødvendigvis skaper så mye mål og mening i seg selv. En generasjonsfilm, kanskje? Johan: Ja, det vil jeg si. Den er ikke sær, heller eksperimentell. Vi har laget filmen for unge mennesker som er vant til en annen type filmspråk enn hva vi vanligvis ser på kino. Mange av dagens produksjoner blir til gjennom bruk av et voldsomt apparat. Mens vår generasjon har holdt på og filmet siden ungdomsskolen, brukt mobilen i skolegården og lagt det på youtube. Slik film blir laget av alle og sett av alle. Hver dag. Og vi er derfor fortrolige med uttrykket.

ellers er umulig. Alt blir mer fleksibelt og vi kan komme tettere inn på virkeligheten. Ravn: Hele arbeidsprosessen er annerledes, da vi forholder oss til timeplaner og manus på en mye friere måte. Kanskje skyter vi en scene slik vi hadde tenkt. Så kikker vi på den utpå kvelden, og bestemmer oss for å ta den på nytt. Så klipper vi litt, og er ganske fornøyde. Men føler likevel at den bør tas enda en gang dagen etter. Gjør det. Kanskje for å bruke det, kanskje for å forkaste alt sammen. En slik produksjon er helt umulig på et stort budsjett. Øystein: Det er helt opplagt: Produksjonsbetingelsene skaper en estetikk. Få større produsenter ville hatt med en spillefilmdebutant som co-produsent og ta del i avgjørende produksjonsspørsmål. For meg er det absurd at en kunstnerisk ansvarlig normalt holdes utenfor spørsmål som angår produksjonsbetingelsene, jeg mener det er åpenbart at de materielle rammene har konsekvenser for alt, også formspråk, karakterer og fortellermåte.

”Kreativiteten finnes i begrensingene.” For når jeg kommer inn døra til Feil Film i Hausmannsgate 39, føles det ikke bare som å tråkke over dørstokken til Feil Film, men som å omsider entre selve 2000-tallet. Ti år forsinket, men veldig mye bedre sent enn aldri. Grunnen til besøket er Kjære Pappa. En film produsert av Ravn Wikhaug (25) og Johan Kaos (24). Skapt på tilnærmet null kroner, litt ungdommelig overmot, forbløffende mye rutine, klokketro på seg selv og ferdighetene til regissør og spillefilmdebutant Øysten Stene. Et høyst uvanlig utgangspunkt. Men enda mer spesielt er det at det blir nasjonal kinodistribusjon rett over nyttår. Ok, hva slags film er det dere har laget? Øystein: Filmen handler om to unge kvin76

8/2010

Dere har jobbet med ekstremt lavt budsjett. Hvilke kvaliteter har dette tilført filmen? Johan: Utgangspunktet var at den skulle kunne lages slik. Selv om vi hadde hatt ti mill, ville den ikke blitt bedre. En mer behagelig produksjon, kanskje, men ikke bedre film. Øystein: Dette er en historie som i utgangspunktet skulle kunne gjøres med én regissør og to skuespillere. Jeg mener at dette gir klare kvaliteter fremfor dyrere produksjoner. Kreativiteten finnes i begrensingene. Og kravene til story, karakterer og dialog blir veldig mye strengere. Johan: Dessuten er det en del ting det går an å gjøre med små produksjoner som

Victoria Winge, Julia Schacht, Kristoffer Joner og Ane Dahl Torp. På minimumsbudsjett. Hvordan? Ravn: Det er vel så enkelt som at manuset er bra. Dét, pluss god, norsk dugnadsånd. Øystein: Og så hjelper det vel at jeg har vært læreren til de to hovedrolleinnehaverne på Teaterhøgskolen. Men bare for å ha det

sagt: Det interessante er ikke at vi gjør dette, men heller at det er så uvanlig. I Tyskland og Frankrike er det mye enklere. Mange flere er opptatt av at det skal lages noe annerledes og stiller opp. Det norske filmmiljøet er ikke helt der. Men det er jo flere lignende produksjoner på trappene: Kan man snakke om en ny dugnadsånd i norsk film? Johan: Det kommer. Men det går jævla treigt. Det er fortsatt sånn: «Har du ikke 14 mill kan du ikke gjøre noe skikkelig». Ravn: Dessuten er ikke problemet egentlig å lage filmen, men å få distribusjon. Når vi gikk rundt med Kjære Pappa fikk vi hele tiden høre at dette var noe ingen ville tjene penger på – og derfor helt uinteressant. Øystein: Jeg ville lage denne filmen slik, og søkte ikke engang støtte. Det er noe rart med at filmmidler som kommer fra kulturbudsjettet, havner i hendene på svære kommersielle produksjoner. Dette er jo produksjoner som har størst mulig publikum som det primære mål. Gjerne Fritt Vilt III. Men ikke med kulturstøtte, for svarte! Johan: Det jeg sier nå, er vel kanskje å skyte meg selv i foten ovenfor fondet: Men at filmer som Fritt Vilt II og III – eller oppfølgerne til Knerten – er garantert støtte fra NFI er bare komplett uforståelig. Det er jo nettopp disse filmene som kan tjene selv! Ravn: Heldigvis fant vi til slutt en svært erfaren produsent i Axel Helgeland, som tok på seg prosjektet som eksekutiv produsent og landet en distribusjonsavtale med Europafilm, ved Egil Ødegård. Vi er jo også avhengig av en god kontakt med det etablerte systemet for å komme ut. Bra at det finnes folk som dere, da. Hvordan jobber Feil Film? Ravn: Både Johan og jeg er selvlærte. Jeg snublet litt inn i det i 2007, da en idealistisk regissør ved navn Marius Rolfsvåg fikk meg med på prosjektet sitt. Siden da har jeg bare fortsatt fordi det hele tiden har kommet nye

NOEN NYLIGE DUGNADSFILMER

NÆRT FORESTÅENDE DUGNADSFILMER

Kill Buljo/Død Snø/Fjordheksa Regi: Tommy Wirkola Elsk eller hat Buljo, men Tommy Wirkola er Norges største internasjonale filmsuksess siden Flåklypa. Uten en krone i støtte. Slå den.

Fjellet Regi: Ole Giæver Gladgutten fra nord tok med kone og kompiser til fjells for å realisere spillefilmdebuten. Vil nok skille seg fra de tre ovenfor nevnte.

Tomme Tønner Regi: Bashir og Dalén En av tidenes aller verste filmer. Men produksjonsformen er interessant. Merk dere navnet Kjetil Omberg, da det er Euforia-produsenten som svinger tryllestaven her.

Brev til Kongen Regi: Hisham Zaman Protestfilm fra kortfilmkongen Hisham som går den tunge, smale stien for å realisere det han tror på i feature-format.

Rovdyr Regi: Patrik Syversen Allemannsretten, campingutstyret til fatter’n og ei hjemmelagd pil og bue. Alt du trenger for å knocke Fritt Vilt ut av sokkene.

prosjekter. Vi er blitt en kreativ sirkel som jobber døgnet rundt. Øystein: Og jeg følte det riktig å ta med konseptet til denne gjengen her. Den nye generasjonen filmarbeidere har en helt annen og mer utforskende mentalitet til både teknikk og produksjonsformer. Disse folka er også utrolig sammensveisede, tenker fleksibelt og opererer med et enormt nettverk av folk. Ravn er veldig god på akkurat det der: Det tok ikke mange dager før han ikke bare hadde iverksatt sitt eget nettverk, men med alle jeg kjenner også. Ravn: Det er kanskje noe der. Twitter og Facebook gjør alt mye enklere. Noen hever på

øyenbrynene når de ser at jeg har 1041 venner på Facebook, men når jeg jobber bruker jeg det veldig aktivt og strategisk. Johan: Bare se på nettsiden vår, som er mer som en blogg enn noe annet. Hos de etablerte selskapene får man kanskje vite litt om hva de har gjort før, men ingen ting om hva som skjer nå. Hos oss kan du komme inn å delta. Hva tenker dere om veien videre? Vil dere fortsette å jobbe på denne måten, eller er denne filmen bare deres vei inn i systemet? Ravn: Jeg tror vi kommer til å gjøre begge deler. Vi produserer utrolig mye kortfilm, vi må være helt fremst der, i rent antall. Folk

FETT PÅ BUDSJETT 2010: Debatten om billettstøtte, pakkefinansiering, talentutvikling eller håpløse søknader fra megalomane filmskapere går som pingpong mellom sementerte poler, og det hjelper lite å klage på bransjeinflasjon, høybudsjetter eller filmnasjonalt overformynderi. Men det finnes andre metoder enn statskronasje. Og vi har allerede sett at veien ut av den friksjonsløse hengemyra går utenfor allfarvei: Alternativet er det alternative. Alternativ 1: Når Pål Jackman fikk nei fra konsulentene, gikk produsent Maria Ekerhovd fra dør til dør i Stavanger og samlet cash. Det ble Jernanger, på corporate dugnad, ikke en film vi ikke hadde klart oss uten, men det viser da i hvert

fall initiativ. Dog er fallgruvene mange: Vi nevner henfall lokal turistreklame og popularisering av manus for å gi investorene håp om uttelling. Alternativ 2: I det store utlandet har flere filmer blitt til på internettbarnet Crowdfunding. Sett opp en blogside, post ut manus og idé og finn på noe folk kan kjøpe i filmen – alt fra en enkelt frame i den ferdige filmen, til å få navnet sitt på rulleteksten. På den spanske sci-fi filmen El Cosmonauta, kan du for eksempel bli produsent for den lekre sum av to – 2 – blanke euro. Global dugnad, rett og slett. Kan bli alt fra sell out til interessant geeking. Fallgruven: demokratiets diktatur. Alternativ 3: Dugnad, så klart. Ta arven til bestemor og

lag film med venner, bekjente og andre hederlige folk. Og graver man seg ut av institusjonen og ned i kjelleren, finner man folk som brenner for kunsten; som har innsett at begrensninger stimulerer kreativiteten. Initiativene som ikke nødvendigvis synes tålmodighet er en dyd ligger allerede på klippebordene rundt i det ganske land. Satt i form av folk som sier de tør å gå på trynet. Det trenger vi! Hvorfor? På samme måte som brorparten av eksamensfilmene fra Lillehammer ligger et sted mellom fjernsynsdrama og Norwegiareklame, har vi gang på gang sett at ingen tør å satse med filminstituttets millioner. Et slett uttrykk for den misforståtte ideen om at statlig kulturpoli-

kommer til oss fordi vi får ting gjort – vi er unge, fleksible og villige til å ofre alt for det vi holder på med. Og den typen minimumsprosjekter vil vi alltid gjøre. Johan: Samtidig som vi jo har en spillefilm til på gang, og den blir mest sannsynlig en co-produksjon med Paradox, der kommer vi til å søke støtte. Det er snakk om Pornopung. Jeg har skrevet manus sammen med Mads Larsen; skal regissere selv og Ravn skal produsere. Og jeg tror at dette kommer til å bli en veldig annerledes film selv om vi skulle få inn penger. NRK og flere produksjonsselskaper har hatt rettighetene til boka, men ikke klart å gjøre film av den fordi de har

tikk skal sørge for masseprodukter med umiddelbar og bred appell – ikke kunstnerisk integritet og selvbilder som ser både nasjonen og samtiden i et litt større perspektiv enn her og nå. Derfor må nyskapningen gå omveier. Som i Sverige. De har lykkes med det vi her i landet har sluttet å håpe at er mulig – å erstatte noe av den uniforme, middelmådighetsdyrkende traustheten med vitale kunstneriske ambisjoner. Ordentlige karakterer og en dyp og nagende kile ned i samtiden, kulturen og virkeligheten. I et land uten oljekroner og filmløfter smidd i gull fra markeringskåte kulturministre. Det mest interessante med disse prosjektene, er at de alle er stablet på beina med en tidel av hva det kostet å lage actionscenene i Max Manus. Først kom Göteborg og Ruben Östlunds Gitarmongo – en kjærlighetserklæring til videoformatets

Kjære Pappa Regi: Øystein Stene

sett etter de kommersielle aspektene ved en besteselger. Jeg leste boka og elsket den – fordi jeg hatet den så mye. Det er en utrolig kynisme der jeg kjenner igjen. Det er meg, ikke sant. Meg og kameratene mine. Jeg kjenner folk som er akkurat sånn. Det viktigste for meg er å lage jævlig bra film. Ikke å selge billetter. Øystein: Det er ikke de gutta her som kommer til å forandre seg. Det er nok heller filmbransjen som vil endre seg i deres retning. Kjære Pappa har antatt premiere februar 2011. Følg utviklingen på www.feilfilm.no

potensial, som gir en uhøytidelig og poetisk kompilasjon av svenske skruer, og frekt forlater oss i vårt eget etiske limbo. Så kom gutta fra Falkenberg, frontet av Jesper Ganslant, som samlet en kompisgjeng for å fortelle en historie om den store virkeligheten som slår hardt inn på de fleste, og enda hardere inn på noen. I en urovekkende intimitet som bare improvisasjon og amatørskuespillere kan oppdrive. Siden fulgte De ufrivillige, En enestående studie i menneskelig fornedring, Man tenker sitt og Hilsninger fra skogen, den nye svenske filmbølgen var et faktum. Neste år kommer blant annet Söndrorna (The games we play), en mikrobudsjettsrulle spilt inn i sommerhus på Gotland, med scenografi lånt av tanter, Myrorna og Båkors. Alle involverte, skuespillere og crew, har lagt lønnen sin som kreditt i prosjektet. Bra film fødes ikke på en-to-tre, og dessuten er

begrepet en debatt i seg selv. Derfor trenger vi en tabbekvote uten for mye kapital. Ryktet om at det nå sitter regissører, produsenter og manusforfattere rundt i produksjonsfellesskapene, deriblant i Grønandsleiret 25, og pusler med billige ideer, er derfor glade nyheter. På sikt kan vi håpe på noe som reflekterer over filmens fortellermåte, annet enn ved burleske sjangerparodier eller ufrivillige og utilsiktede rester etter manus og produksjons-prosess. Som kan introdusere et snev av den menneskelige uforutsigbarheten i den norske filmkarakteren. Fra folk som ikke har behov for å bevise at de kan traktere et tyvemillionersapparat med stjerneroller og 220 filmarbeidere. Og at Filminstituttet kanskje likevel spøtter i noen kroner til distribusjonsstøtte, slik at vi får lov til å bevitne herligheten. Maria Moseng

8/2010

MØTER Helle Vaagland

Helle Vaagland mener denne spalten var bedre før da hun skrev den selv. På Dagbladet.no har en fyr skrevet ”hva har en slik pen dame gjort for å få denne jobben”. Ja. Hva har du egentlig gjort? – Jeg har jobbet som journalist de siste tolv-tretten årene. Det er jo derfor jeg har fått jobben selvfølgelig, fordi jeg har blitt en bra journalist.

Høy på pæra, Helle? – Nei, men tror aldri jeg hadde fått jobben om jeg ikke hadde vært en god journalist.

Akkurat. Du har vel også en del kontakter oppe på Marienlyst ? – Du kan si det sånn siden jeg er fast ansatt der. Et av kriteriene til de som skulle velge ut programleder var at denne personen måtte være fast ansatt. NRK har ikke råd til å ansette noen utenifra.

6 78

8/2010

Vi har hørt at høytstående personer i NRK svartelister frilansere. – Det er veldig vanskelig å få fast stilling i NRK om dagen. Siden jeg slipper å være sjef i NRK slipper jeg også å bekymre meg for å vite noe om disse eventuelle skitne triksa.

Hvem er verstingene i bygget? Hvem er den mest høylytte David Brent i kantina? – Jeg tror jeg går glipp av mye sånt fordi nyhetsavdelingen har egen kantine. Jeg innbiller meg at det er mer action der. I den kantinen jeg holder til er det morsomt å se hvem som har klikker. Du har et koselig bord med Dan Børge og han Rike. Nei, han er død. Hva heter han andre sportsfyren?

6 1

Scheie? – Nettopp…

Jeg stjal mansjettknappene til Dan Børge en gang. – …Du har også humorguttene som digger hverandre. Homoguttene? – Humorguttene. Bård, Harald og Radioresepsjonen. De bonder veldig. Jeg får en følelse av at de dytter hverandre opp. Det er ikke bare å slå seg ned med hvem som helst.

1 1

Er det mye hasj i NRK-bygget? – He he. Har ikke inntrykk av det, nei.

Hvordan er det å ha en jobb der det kreves lisens for å se deg? – Det er jo arbeid på trygd, på en

måte.

6 1

Du er en trydga journalist? – Ja, he he.

Er du for eller imot lisensen? – Det har jeg aldri tenkt på.

Du har sagt at Nasjonalgalleriet kommer til å bli ”bastarden i kulturstripa”. Dette er ikke et kunstprogram, er det det? Det er ikke Safari i ny drakt med ny programleder? – Nei.

Er begrepet for smalt for dumme TV-tittere? – Nei, det er det ikke, men i kunsten ser vi at kunstnerne selv er veldig opptatt av crossover i kunsten. Nå skal for eksempel Gardar Eide Einarsson lage film, arkitekten Zaha Hadid lager joggesko, moteskaperen Tom Ford lager også film. Derfor får vi lyst til å utvide begrepet ”kunst” for det vi skal lage TV om. Det er heller ikke et program på NRK som tar for seg mote eller en musikkvideoregissør. Jeg synes det er på høy tid at vi tar for oss disse temaene. Men egentlig er jeg bare ute etter å ha det gøy på jobben. Det har vært innstillingen min helt siden jeg begynte journalistkarrieren i NATT&DAG. Jeg jobber ikke i NRK for å forsvare det systemet.

6 1

Hvordan var det å være redaksjonssjef i NATT&DAG?

6 1

Ha ha. Råkjell, ass.

Det var under Gaute Drevdal det. Prøvde han seg på deg? – Det trengte han ikke fordi vi har vært tenåringer sammen i samme lille, kjedelige by, hvor vi måtte lage så mye moro vi kunne selv. Han hadde allerede vært der.

Hva synes mannen din om det da, Bård Torgersen, også tidligere NATT&DAG-skribent. – Han hadde nok ikke noen forestilling om at jeg var jomfru, for å si det sånn. I dette nummeret har vi beskrevet et fremtidig statlig styrt narkopol á la vinmonopolet. Tror du det kunne blitt bedre om staten kontrollerte salg av narkotika? – Ja, faktisk.

HELLE VAAGLAND, 40 ÅR Journalist, feminist, forfatter, eks-NATT&DAGredaksjonssjef og puppeflasher debuterer som programleder for Nasjonalgalleriet på NRK.

6 1 1

Hva hadde du kjøpt på et narkopol i 2050? – Jeg ville nok kjøpt rødvin.

1 6

Er du fortsatt en feminist? – Absolutt?

1 6

Må man være sint? – Nei, men det hjelper.

Rødvin?! – Nei altså, jeg ville nok kjøpt sovetabletter.

Introvert rus, det er det du er glad i? – Nei, jeg bare trenger å sove. Jeg har blitt en ansvarlig mor, så jeg driver mest med rødvin og sovetabletter for tiden.

Hva er egentlig en feminist? – Det er et godt spørsmål fordi mange som mener veldig mye forskjellig kaller seg for en feminist. Alt fra Siv Jensen til Kjetil Rolness. AHA! – Det er nok urimelig å kreve det fra alle etter hvert som folk velger mye mer selv. Shopper selv hva de skal se. Man kan jo subsidiere det på andre måter slik man subsidierer norsk film. Jeg er jo for at staten skal subsidiere norsk film.

1 6 1

Så. Nasjonalgalleriet. Det skal handle om visuell kultur… – Det også.

Så folk skal betale for noe de kan gå ut i gatene for å se? – He he. Ja. Vi skal snakke med folkene bak, så folk kan forstå litt mer av det.

Men hva skal det egentlig handle om? – Det tar for seg veldig mye forskjellig innen visuelle uttrykk, enten det er kunst – i og utenfor institusjonene – mote, design, arkitektur, reklame.

Hvorfor ”Nasjonalgalleriet”? – Vi følte at det navnet var ledig nå som de har skiftet navn til Nasjonalmuseet For Kunst, Arkitektur og Design.

Ha ha, dere følte at det var ledig? – Neida, vi sjekka det opp. Jeg vil presisere at vi ikke har noe med tidligere Nasjonalgalleriet å gjøre.

Men du svarte ikke på spørsmålet, hvorfor ”Nasjonalgalleriet”? – Vi tenker på oss selv som et galleri og at vi er kuratorer som subjektivt velger ut det vi har lyst til å vise det norske folk.

Vi har intervjuet Voe, Norges mest leste blogger. Hun er fjorten år og har holdt på siden hun var tolv. Som feminist og en som har vært i en del fights, hva tenker du om den nye generasjonen jenter som bretter ut livet sitt offentlig? – Jeg tror ikke det er så farlig å utlevere seg selv. Jeg har jo gjort det mye, både i boka Råtekst og Heia Mamma.

1 6

Men du var ikke fjorten år. – Nei, jeg var 29.

Hva er da det farligste en jente kan gjøre i dag? – Det er å være så bekymra og opptatt av hva andre synes om henne at hun blir hemmet av det. Ikke leve ut sitt potensial. I den alderen ser ofte jenter på seg selv gjennom andres blikk. Det handler veldig mye om å leve opp til forventinger, være flink nok, tynn nok, noe som gjør at man ikke tør vise verden hvem man er og det man har å by på. Det blir man en kjedelig jente av. Hvordan hadde din blogg vært om du var fjorten i dag? – Åh gud hjelpe meg. Det lurer jeg også på. Jeg gremmer meg litt av å tenke på det. Håper ikke den hadde handlet om slanking og sånn.

6 1 6 1 6 1 1

Er du flau på vegne av Norges fremadstormende unge jenter? – Nei, overhodet ikke.

6 1

Jeg tror jeg vet hva det er.

1 1

Diplomatisk.

6 1 1 6

Om den er fin eller ikke? – Hehe!

Vi har intervjuet altfor mange menn det siste året. Alle har fått spørsmål om tissen. De fleste sier de har skuffende liten tiss, fra Tommy Steine til Christan Strand. Du som kvinne og feminist, hva skal vi spørre deg? – Vel. Jeg er i hvert fall veldig fornøyd. Hva er en vaginamonolog? – Det er et teaterstykke som heter det, faktisk.

Nå er du veldig streit. – Heh, ja jeg vet. Hva kan det ellers være? Jeg synes vaginadialog høres mye mer morsomt ut.

Jeg også. Er porno kunst? – Jeg har ikke sett noe porno som er kunst, men det betyr jo ikke at det ikke kan være interessant.

Hva tenker du om robotsex i fremtiden? Det er visstnok kommet varmesøkende roboter som kan lete seg frem til... hull. Er robotsex utroskap? – Det kommer vel an på.

Mørkt robolemma: Ha deg med C3PO eller R2D2? – R2D2 er den lille hvite? Ja. Som en enorm buttplug. Han har masse dupeditter også, blunk blunk. – Den andre?

Gullfarga menneskekropp. – Jeg synes R2D2 virker mer lovende. Han ser ut som et sexleketøy. Nå er dere mer som gamle NATT&DAG. Hmm. Vil du hest at vi skal fjase eller prøve å være intellektuelle? – Med fare for å høres ut som en gammel tante synes jeg faktisk denne intervjuspalten har degenerert. Den var bedre da jeg skrev den. Dere har faktisk ikke sagt fitte én eneste gang i dette intervjuet. Men dere kommer sikkert til å skrive det inn etterpå.

6 1

FITTE!

8/2010

timebestilling 73 53 05 50

Velkommen til vår salong i Dronningensgate 28 - Stiftsgårdsparken Med dyktige stylister og markedets mest eksklusive og innovative produkter presenterer Stars & Bangs et konsept unikt for Trondheim, for deg og for håret ditt! Velkommen til en ny og forbedret frisøropplevelse.

www.starsandbangs.no Hair MakeUp Backstage blog Greenroom - Grønne alternativ Din stylist

KEVIN.MURPHY SEssion.spray SESSION.SPRAY er en organisk finish-spray med max hold, som lett lar seg børste ut. Den er også meget beskyttende mot fuktighet, slik at håret ditt ikke blir vanskelig i fuktig vær. For hver boks SESSION.SPRAY betaler du også co2-kvote for produktet. Så dette er Økoluskus med god samvittighet Sulfat- og parabenfri Inneholder Hydroliserte hvete-proteiner, parfyme av naturlige oljer og UV-beskyttere

NÅ KR 299

(veil. pris kr 330)

styling Kjell Arvid Hansen og Margrethe Galaaen foto Lars Brønseth

BETTYS NYE ALBUM brenn hexen ER I SALG 01.10