2011-august-bergen by NATT&DAG

BERGEN 07 - AUGUST 2011 // VALGETS KVALER

WWW.NATTOGDAG.NO

STOR PARTIGUIDE: THOMAS SELTZER AGNES RAVATN FRODE SAUGESTAD ASLAK NORE BUSHRA ISHAQ ANDREAS ØVERLAND LEO AJKIC KRISTIAN SKYLSTAD MAJA CASABLANCAS IDA EKBLAD MARTE G. CHRISTENSEN +++

INTERVJUER: BENJAMIN HELSTAD METALION BÅRD TORGERSEN PANTHA DU PRINCE OMER FAST

Harald Victor Hove / Foto: Francisco Munoz

VALGKAMPENS KVALER

& MØTER HARALD VICTOR HOVE

Natt&Dag - Siden 1988

Crocker Diesel G-Star Lee Leviâ&#x20AC;&#x2122;s Tiger Jea

ans Wrangler. Vi elsker jeans, rett og slett!

BERGEN - AUGUST 2011

INNHOLD

Sjefredaktør CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no

Illustrasjon NIKOLAI FREUND THERESE KRISTIANSEN

Redaktør Bergen & Stavanger HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no

Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN

Redaktør Trondheim KARI KRISTENSEN kristensen@nattogdag.no Redaksjonsjef MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no Redaksjonsmedarbeider EMMA CLARE GABRIELSEN emma@nattogdag.no Redaksjonsassistent THEA ØSTERBERG osterberg@nattogdag.no Art Direction LOUD AND CLEAR www.loudandclear.no AD-Assistent ANDREAS TYLDEN tylden@nattogdag.no Skribenter TORE ANDVIG TORGEIR BLOK THOMAS COOK ANDREAS FALKENBERG CHRISTIAN FORSBERG EMMA CLARE GABRIELSEN ANDERS GOGSTAD PER BJØRNAR GRANDE SUNNIVA HAVSTEIN RASMUS HUNGNES AKSEL KIELLAND INGER LISE HAMMERSTRØM LARS KRISTIAN MIDTSJØ MARIA MOSENG ULRIKKE NORDSETH HÅVARD NYHUS HÅVARD RINGEN MATHIAS RØDAHL OLE ØYVIND SAND HOLTH HANS CHRISTIAN SKOVHOLT KAROLINE SKUSETH RAGNHILD BROCHMANN ANDREAS TYLDEN ØIVIND VOGT MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN JULIE ØSTENGEN THEA ØSTERBERG Fotografer STEPHEN BUTKUS INA DAMLI FAST ATLE RICHTER SCHIE NIKITA SOLENOV BORGHILD REE STRAND KJELL RUBEN STRØM HALVOR HARSEM

Salg- og markedsjef PHUONG CEDRIK VAN PHAN Markedsavdeling BJØRN AUNE ANDERS B. HANSEN JOHNNY JENSEN ALEXANDER SCHEI MARIUS SOMMERFELDT TJERAN VINJE salg@nattogdag.no Økonomi NETLEDGER Utgiver NATT&DAG MEDIA

Trykk MEDIA NORGE TRYKK OSLO

OMER FAST-SHOW ............................................................................................................................................ 12 22/7 FOLKET SVARER ...................................................................................................................................... 15 VALGKAMPENS KVALER .................................................................................................................................. 23 DOUBT IS BEAUTIFUL ...................................................................................................................................... 26 FRA POLITIKK TIL MOTE .................................................................................................................................. 31 MOTESERIE ...................................................................................................................................................... 32 KONSERT & KUNST .......................................................................................................................................... 44 RESTAURANT ................................................................................................................................................... 46 KLUBB ............................................................................................................................................................... 50 KUNST ............................................................................................................................................................... 52 SEKSTIÅTTERE ................................................................................................................................................. 54 SCENEKUNST ................................................................................................................................................... 56 LITTERATUR: GUD ER ET BARN ...................................................................................................................... 58 MOTE & DESIGN ............................................................................................................................................... 60 MUSIKK: PIRATE LOVE, WASHED OUT, MORBID ANGEL ............................................................................... 63 MUSIKKINTERVJU: FORTJENESTEMETALION ................................................................................................ 68 FILMINTERVJU: FØLSOM SKOLEGUTT .............................................................................................................71 FILM: BRIDESMAIDS, GUTTEN MED SYKKELEN, BAMBIEFFEKTEN .............................................................. 72 POLITIKK: REFLEKSJONER FRA RUINENE ..................................................................................................... 77 NATT&DAG MØTER HARALD VICTOR HOVE ................................................................................................... 78

Opplag 67.000 REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL Natt&Dag Oslo Nedre Slottsgate 25 N-0157 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 Telefaks: 92 17 52 42 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen Natt&Dag Trondheim Munkegata 39-41 N-7011 Trondheim

For tips og presse: film@nattogdag.no musikk@nattogdag.no uteliv@nattogdag.no mote@nattogdag.no kunst@nattogdag.no scenekunst@nattogdag.no restaurant@nattogdag.no litteratur@nattogdag.no WWW.NATTOGDAG.NO

DETTE HØRTE VI PÅ

LES AVISEN DIGITALT

WWW.NATTOGDAG.NO

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis! 6

7/2011

OVERHØRT

LEDER

...

Det ryktes at E-Type (!) har skrevet en trøstelåt til hun med tåre-tattis som ble dømt i Dødens gård-saken.

Vi bistår med å gå visninger for studenter som ikke kan gå selv og svarer på spørsmål vedrørende husleie, kontraktinngåelse og studentlivet i Bergen. Åpent ukedager frem til 19. august. Kl. 09.00 – 16.00. Tjenesten er gratis!

Dealere har fått Murdoch-noia, kaster Nokiaen i Akerselva og logger seg på Skype istedet. He-he. “mi$Ta bObBy just came online” He-he.

Vi i NATT&DAG ønsker å uttrykke vår dypeste medfølelse med ofrene etter 22/7 og alle deres pårørende.

5 I BAG’EN MED MATTIS WITH (LOT LOT)

En relativt ny norsk indiestjerne valset inn i teltet til en amerikansk sangerinne på Hove, skjelte henne ut og lurte på hvorfor i hælvete hun trodde hun var mer spesiell enn han. Vodkaflaska ble konfiskert og Gjengen måtte slepe han ut. Fame har gått via svalene og til hodet på’n, gitt.

1 1

Kunst-Oslo slår til igjen: en orgie-ring kunstmiljøet har bokstavelig talt lagt det konvensjonelle sexlivet på is og dyrker nå det såkalte “shit dildo”-fenomenet, der man, kremt, tømmer ryggen i en XXLkondom, legger hele dritten i fryseboksen over natta og penetrerer hverandre med en iskald stivert dagen etter. Vi ønsker “Eyes Wide Shit”-gjengen lykke til og håper de holder den “ekskrementelle kunsten” for god for Høstutstillingen.

ACTRESS Hubble Åpningssporet på Actress Splaszh plate. Fortjent kåret til fjorårets beste skive av The Wire, ett elektronisk epos som låner fra både dirty south, klassisk minimalisme og mørk Detroit elektro. Sømløst sydd sammen i ett røykfyllt lite studio i Øst London. Årets beste konsert på Sonar. Spiller Fredag 12. August på Dattera.

3 1

LARRY HEARD 25 Years From Alpha Retro futurisme, elektro og italo forent i Mr. Heard’s 15 minutter synth-epos. Larry Heard er en av mine absolutte favorittprodusenter period, og kanskje en av housemusikkens viktigste.

Telefon: 55 54 50 11 // E-post: info@bergenstudenten.no // www.bergenstudenten.no

“Man who waits for roast duck to fly into mouth must wait very very long time.”

Foto: Atle Richter Schie

HUNEE Leaf For Hand In Hand Ekstrem maximalisme fra Berlin baserte produsent Hunee, lag på lag på lag med synth over synth. Blåste taket av Blå tidligere i år og vi ser frem til han spiller i spann med studiokamerat Telephones og Chmmr på Lot Lot’s Øyanatt Fredag.

2 1

CHMMR Tuataetae Tittelsporet fra Even Brenden aka Chmmr’s siste ep. Melodisk familiært og samtidig helt farout. Lyden av 90tallets rnb sendt gjennom ett støvete varehus på Hønefoss

4 1

JOHN TALABOT Lamento Slow burner fra den hittil mest kjente produsenten rundt den lille Hivern labelet i Barcelona. Vocal chops og latin amerikanske rytmer møtes i en settåpner spilt i hjel av James Holden og Jamie xx.

5 1

KONKURRANSE Vil du vinne gratis inngang på Dattera til Hagen under Øyanatt? NATT&DAG og Lot Lot arrangerer konkurranse til leserne våre: Send inn dine egne “5 i bag’en” til konkurranse@nattogdag. no. Husk å få med navn, nummer og hvilken dag (tors, fre, lør) du ønsker billetter til.

SKJERPINGS

Byens kjappeste kinamat lunsj - a la carte - take away

Vestre Torggaten 1, Bergen 55 21 85 88 Kinesisk mat og pizza

7/2011

Det går en fin linje mellom cool og kjip. Da vi som forskremte dyr lette etter nærmeste bomberom å hjemme oss i, kom selveste mr. Robinson strenende nedover Karl Johan med khakibukser og Nasaretsandaler for å spille squash. Tok et par highfives på veien mens blodet fløt, folk løp for livet og knust glass lå utover gata, og dro på med en slapp vits før han slentret videre...

EUROPAFILM Europafilm burde kanskje vurdert å påspandere seg et par presiserende setninger i denne pressemeldingen? Tacokosefamilielørdagsfilm-retorikken er ikke like passende for vår tids folkesykdom blant 20-30-åringer:

“Europafilm AS presenterer: Bambieffekten er en ny norsk indiefilm om å bli voksen i Norge i dag, om behovet for å bli sett, og om livsmot. Hva er da mer naturlig enn å la filmen handle om selvmord? To unge suicidale jenter i ei hytte langt fra sivilisasjonen – ein relevant allegori for det å vokse opp i Norge i dag, mener filmskaperen Øystein Stene.”

NYHETER • BLOGG • KAMPOVERSIKT

! S I T A R G

ENDELIG EN APP FOR DIN KLUBB! LAST NED APP TIL ENGELSKE FAVORITTLAG PÅ:

GOLONDON.NO/FOTBALL

GoGunners • GoChelsea • GoFulham • Go Liverpool • GoUnited • GoSpurs • GoCity • GoBlues • GoBlackpool • GoBaggies GoEverton • GoForest • GoStoke • GoSunderland • GoQPR • GoHammers • GoIpswich • GoLeeds • GoRovers • GoReading GoWigan • GoVilla • GoDerby • GoNewcastle • GoWolves Haugesund Travel AS og Ryanair Service Desk • Tlf: 52 85 78 00 post@haugesundtravel.no

Foto: Øyvind Hjelmen

I n n t il 5 0 % r a b a t t mandag – torsdag!

Studenter som kjøper billett på nett reiser aller billigst mandag – torsdag.

w w w. k y s t b u s s e n . n o

TIDENS ÅND

OVERHØRT

FESTIVAL

...

SPØRSMÅL Så ble vi til slutt blåst ut av kontorstolene våre og den fredfylte, trange norske virkeligheten og kastet ut i en åpen avgrunn av spørsmål. Oklahoma i Oslo. Terrorisme, massemord og renspikket ideologisk hat hadde meldt sin ankomst til lil’ Norway. Når den første bølgen av adrenalin, weirdness og hjertesmerte la seg, strømmer de på. Spørsmål. Kos og twitterposering og bloggebenkryss og lettbent nettverksbygging ser seg nødt til å vike for blodseriøs realitetsjekk, selvvask, refleksjon og tvil. Spørsmålet er bare om alle klarer å se det under den landsdekkende varme, tykke tåken av kjærlighet, nasjonalisme og (selv-)bekrefting av det norske samfunns eminente evne til å takle tragedier. At man også må løfte noen stener man kanskje ikke vil vite hvor er.

1 1

TWITTER News of the World gikk ned, men Twitter har imponert oss i NATT&DAG for aller første gang da det viste seg som den raskeste og bredeste nyhetskilden under og etter 22/7. Borte var ordspillrunk og misantropiposering. Meningmann er kjappere enn sommervikarene når det gjelder. Live-twitring fra ungdommer på Utøya som gjemmer seg i busker og kratt er risset inn som mentale grøss i hjernene våre for alltid. Thomas Quick (@StureBergwall), skandinavias største innbilte massemorder, gikk av med en overraskende seier som den mest oppvakte, informative og empatiske nyhetskilden fra sin celle på mentalsykehus i Sverige. Internetts veier er uransakelige.

2 1

IN A RELATIONSHIP Terror bomb ble love boom, kjærlighet blir klemming, klemming blir klining og klining blir kjæresteforhold. NATT&DAG liker dette.

1 3

SPEKULASJONSTEORIER ”Massemorderen kunne vært stoppet av et gjeldsregister!” ”Sjokkbølgen hadde ikke gjort så stor skade om flere butikker brukte Norges-Glass”, ”Merkeløs piqué funnet i søppelkasse. Politiet frykter økt opprustning mot sossehat på Oslo Vest.” Overskriftene og pressemeldingene som feeder på frykten og samvittigheten til den gråtende bror og søster overvelder innboksen til bristepunktet. Og mens redaksjonen scrollet gjennom endeløse og groteske salgstriks kom vi på vår egen: Hva skjer med høstutstillingen? Går vi mot en ny nasjonalromantikk? Våte drømmer om Pushwagners selvportrettsinstallasjon ”Min lille And”, og på veggen over badestampen med Push, cava og venner henger Gabrielsens varme ”Lacoste-krokodille i solnedgang”. Krokodillen stirrer, stolt og modig over kunstfaunaens solbrente ansikter og rødvinstenner, i møte med blikket til 3,7 millioner nordmenn som holder hender ”over fjord og fjell” i en pikselert discokule. Millioner av små hender sirkler veggene rundt lokalet til lyden av Dovregubbens hall dubstep RMX signert Oslodiskoens gjenoppstandne helter. Napapirjijakker og nikkers på røyker’n. Og selvfølgelig, kollektiv innsamling til Nerdrums skatteoppgjør. Vi gleder oss!

Selv om ABB paradoksalt nok har fått det beste ut av det norske folk, har han dessverre også fått det aller, aller verste ut av de to musikkikonene Burzum og Morrissey. Skuff. (Boikott) Profilert norsk moteblogger mistet jomfrudommen til en aldrende disco-DJ og knuste dyrt bilde i euforisk førstegangs-nypultrus. Men dere har vel alle hørt den historien allerede.

4 1

(UN)POP YA COLLAR Oppbretta krage a.k.a. popped collar på piquéskjorta er den nye se-seg-over-skulderen-to-ganger.

5 1

MOTSTRIDENDE DIETTER Med et sammensurium av livsstilsguider og diettforslag på alle kanter er det vanskeligere enn noen gang å velge hvordan man vil fremstå: morromatvraket som maser etter kyllingklubber på fest, fashionistaen som tar amf i kaffen på morrakvisten for å slippe å spise, eller treningsfreaken som synkroniserer Facebookprofilen med Nike+ hver dag? Help plz.

6 1

TRENINGSCYBORGENE ANGRIPER! Annethvert menneske du ser på gata i Oslo har nå på seg treningsutstyr. En sexy utvikling. Det er greit nok at vi alle holder oss i god form, spiser soyabønner og knekkebrød og jogger hver dag til blodsmaken i kjeften smaker digg. Men har vi egentlig tenkt noe særlig over hvordan vi ser ut? Trenger ikke være helt koko chanel fashionistagærning for å bli litt skuffet over det faktum at tidligere galante menn i klassisk 70-talls Serpico-style skinnjakke, nå traver rundt på Frogner i neongul tettsittende kondomdrakt. Sigaren byttet ut med XL-1-flaska. Har det ikke blitt litt vel mye nå? Litt PERVERST det hele? Newsflash: når du hengir livet ditt til alle disse gode og sunne i-vindensyslene som samtiden støtter, så gjør du det på bekostning av noe annet. Det finnes veldig mye annet moro og interessant som du kunne tatt deg til, som du da velger bort. Men samma det. Norges fremtid: Kjedsomhetsgenerasjonen i joggebukzzzz...Haaallo Utlandet!

Global overhørt: folk flykter fra Tokyo. Når atomkraftverk som går i lufta ikke lenger tilfredstiller nyhetskrav til sensasjon forbigår triste nyheter om en fet by i stillhet. Man forutser en no-go i Tokyo i minst fem år fra nå. To profilerte kjendiser som har datet i skjul i omkring et år ble drita, klina i en krok på Jæger og ble stemplet offisielt kjærestepar i sladderpressen dagen etter. Kjendismåten å ta “Samtalen” på.

7 1

BROMANCE Har kulturnorge blitt en eneste stor bromance? Ping-pong utenfor Blå, fist bumping og manneflørting over en lav sko (les: Bump-applikasjonen på iPhone) ”Har du sett Klovn eller? Skal du låne Klovn-sesongen av meg på DVD eller, kompis? Skal vi se den sexy Klovn-epsioden fra Fredriksbjærg sammen eller, lille bamsebjørn? HÆHJÆHÆ?!?”

8 1

Bobler: Slengkyss, valium, e-tea, agrojunkies på longboard, wipsters, somaliere, albanere, pakistanere, indere, indianere, tjsekkere, vietnamesere, mongolere, kinesere, newzealandere, azerbaijanere, bhutanere, andorreanere, licthensteinianere, montenegroianere, kirgistanianere, belarusianere, poloneserianere, burkinafasoianere, svensker. 10

7/2011

Først en liten sleiv om Stasi, så om ”det perfekte, ariske utseendet” til ABB har PST-blondina fått tourettes-syndrom? Når Oslo-folk til og med plukker opp en profilert NRK-programleders kroniske SKJELVING for å være coole...hahahaha. Ha. Haha...

RÅTT OG RÅDE 2011 LASSA, 1. – 3. SEPTEMBER TEKST HÅVARD NYHUS Til tross for det litt småsure navnet og den umusikalske forkortelsen, har Rått og Råde – eller RXR (et forsøk på å trekke veksel på Austin-festivalen South by Southwest (SXSW) sitt makeløse renommé?) – etablert seg som Rogalands største musikkfestival. Ikke minst hjulpet av sin forbilledlige evne til å ta vare på hele familien. Barn under tolv år kommer gratis inn i følge med foresatte. Festivalen har ikke lagt opp til teltliv, men Mosvangen Camping ligger kun en kort gåtur fra festivalområdet og kan være ett godt alternativ for de som kommer langveisfarende.

Et utvalg av årets artister: Robyn (S), 50 Cent (US), Kelis (US), Honningbarna, Håkan Hellström (S), Kaizers Orchestra, Pendulum (AU), Veronica Maggio (S), Enslaved, Immortal. I fjor spilte blant annet a-ha, Susanne Sundfør, The Prodigy (UK), Band of Horses (US), Mew (DK), Ozzy Osbourne (UK), Kvelertak og Lars Vaular. Betyr det at festivalen har styrket seg? At pilene peker rett vei? Vel, derom strides det. Og nettopp det er en bra ting. En festival som ikke diskuteres er en død festival. Dagsbilletter og festivalpass selges på Billettservice.no, Posten, Narvesen og ved andre utsalgssteder. Fullt program på www.rxr.no

NATT&DAGS ØLBAROMETER

PRISENE TAR UTGANGSPUNKT I UKAS VAKRESTE TIME: FREDAG KLOKKA 22:00. KAFE SPESIAL .......................... (0,4) 42,VAMOOSE ................................. (0,4) 44,BRØD & VIN ............................. (0,4) 45,HULEN ...................................... (0,4) 46,KROHN PUB ............................. (0,4) 46,KVARTERET .............................. (0,5) 49,VICTORIA PUB & CAFE ............ (0,4) 49,ASPENDOS ............................... (0,4) 50,CACTI ART CAFE ...................... (0,5) 50,BARAN ...................................... (0,4) 52,HECTORS HYBEL ..................... (0,4) 52,HENRIK ØL & VINSTOVE .......... (0,5) 53,BISKOPEN ................................ (0,4) 53,FOTBALLPUBEN ...................... (0,45) 54,FINNEGANS ............................. (0,4) 54,ELEFANTEN ............................... (0,4) 54,- ONKEL LAURITZ ....................... (0,4) 54,LEGAL ....................................... (0,4) 54,UJEVNT ..................................... (0,4) 54,- PINGVINEN .............................. (0,4) 54,NOBEL BOPEL .......................... (0,4) 55,LANDMARK ............................... (0,4) 55,- VÅGEN FETEVARE ..................... (0,4) 55,- CAFE OPERA ............................ (0,4) 55,-

NABOEN ................................... (0,5) 56,GARAGE ..................................... (0,4) 56,- INSIDE ...................................... (0,4) 56,BAR BARISTA ............................ (0,5) 58,- LOGEN BAR .............................. (0,4) 58,DR. WIESENER .......................... (0,4) 59,- BARFOT ..................................... (0,4) 59,- STRÆDET PUB .......................... (0,5) 62,- ROLL & ROCK ........................... (0,5) 62,HUSETS PUB (GJESTEHUSET) . (0,5) 62,- FOLK & RØVERE ........................ (0,5) 62,- WESSEL BAR ............................. (0,4) 64,- PRIVATEN .................................. (0,4) 64,- TERMINUS WHISKEYBAR ......... (0,4) 67,- THE SCOTSMAN ........................ (0,4) 67,- ALTONA VINBAR ........................ (0,4) 67,- CAFE KIPPERS .......................... (0,4) 68,- MADAM FELLE ........................... (0,4) 69,- DICKENS ................................... (0,4) 69,- LOGEN HAVEN .......................... (0,4) 69,- CONTRA BAR ............................ (0,4) 72,- FELIZ ......................................... (0,4) 72,- BOCCA BAR ............................... (0,4) 74,- FRILLE ...................................... (0,5) 75,-

SELECTEDBRANDS.COM

OMER FASTSHOW

Dette er et intervju. Et intervju med intervjueren. Det er manipulert. TEKST RASMUS HUNGNES FOTO FAST Omer Fast, en kunstner utdannet i NY, bosatt i Berlin, lager videokunst, film kunst, eller hva enn man ønsker å kalle det. Kall det Ishmael. Omer Fast er født i Israel. Vi møter Fast på Hordaland kunstsenter (HKS), der han stiller ut i sommer. Dette er et intervju. De fleste av Omer Fasts arbeider er basert på historier fortalt av folk med historier å fortelle, som Fast sporer opp og intervjuer. Deretter manipuleres det som blir fortalt, gjennom klipping, gjenfortelling og rekonstruksjoner, og man kan som mottaker høste tvil om sannhetsgehalten i det som blir formidlet. Dette er et intervju. Og det er manipulert. (Det sømmer seg, kan hende, siden dette trykkes i Natt&Dag, å understreke sammenhengen mellom forpult og manipulert.) For eksempel stilte jeg ikke dette spørsmålet: Hvordan velger du dine intervjuobjekter? Ser du etter noe spesielt? – Det gjør jeg, jeg vet bare ikke hva det er. Veldig ofte blir det som binder dem sammen, åpenbart først etter at de har blitt valgt. Hviskeleken Arbeidet Talk Show er en teatersportslig performance der en direkte opplevd historie blir formidlet til en skuespiller som agerer som en slags Oprah. I neste instans tar en annen skuespiller over som «talk show-vert», mens den forhenværende «verten» tar på seg fortel-

lerrollen, for så å gjenfortelle historien etter beste evne. Gjennom flere ledd blir historien forvridd, og som tilskuer følger man hele prosessen, med all dens informasjonstap og feilsitering, helt til historien til slutt ender opp i en manipulert utgave gjenfortalt til opphavsmannen eller -kvinnen. – I tilfellet Talk Show så jeg nok etter folk hvis historier involverte en fornemmelse av aktivisme – sosial aktivisme – når et individ endrer sitt liv for aktivt å kunne delta i samfunnet, med hensikt å forandre det. Det «talk show-gjestene» hadde til felles var at denne aktivismen hadde blandete resultater, tragiske eller dramatiske. En av disse historiene, her blekt gjenfortalt, fortelles av en enke hvis mann opererte som krigsjournalist i Irak. Han planla et proformaekteskap for å redde sin kvinnelige assistent, men ble i prosessen kidnappet av den lokale militsen. Assistenten tok en kule eller tre, men kom levende fra det, mens mannen døde. Enken hjemme i USA fortsatte arbeidet med å redde kvinnen ut av landet, men uvisshetens sjalusi ulmet alltid i bakgrunnen. En annen er fortalt av broren til den beryktede brevbomberen Ted Kaczynski, bedre kjent som the Unabomber, om hvordan han lenge mistenkte at noe var galt. Den tredje tilhører Bill Ayers, en av grunnleggerene av den venstreradikale protestgruppen Weather Underground, om hvordan kjæresten hans, også et medlem, ble sprengt i luften mens hun kokte i hop noen bomber.

Vi roter oss inn i en samtale om interessefeltet «når grusomme ting skjer med gode mennesker». – Det der er et spørsmål om dialektikk, lyder det uventet fra bak mannen som nyter sin kaffe og sin kake på stolen han sitter på ved bordet ved siden av vårt sitt skjegg. Jeg snur meg mot vår nye samtalepartner. – Dialektikk? spør jeg, intellektuelt lamslått. – Hva behager? utbasunerer Fast. – Når du sier at noe skjer, fortsatte mannen, – som ikke var ventet at skulle skje, dette er et spørsmål om dialektikk. Hendelser som disse er antitetiske, og jeg syns ikke det er riktig å betrakte dette som katastrofalt. – Akkurat, sier Fast. – Vi har dialektikken tilgjengelig, så vi kan likegodt benytte oss av den, sier mannen. – Vel, svarer Fast, – det er vanskelig å si at man ikke bør betrakte det som katastrofalt dersom noe ille skjer, men … Vår nye venn filosofen bryter inn. – Vår erkjennelse opererer på to nivåer; handlingsnivået, og det forventede resultatet, som er en helt annen tekopp. Det er da en HKS-agent gjør ham oppmerksom på at vi bedriver et intervju, og at alt han har sagt har blitt innspilt på min lydopptaker. Han stikker av med skjegget mellom beina. Men vi forstår hva han mener: Ny innsikt kan oppstå på uventede måter, og hvordan man opplever den avhenger av

hvilken innstilling og hvilke forventninger man har. I denne sammenheng passer det fint at vi snakker litt om videoinstallasjonen Nostalgia som vises på HKS i sommer. I forarbeidet intervjuet Omer Fast en gjeng med asylsøkere. – Jo mer jeg snakket med dem, dess mer skjønte jeg at det jeg gjorde var feil. Ikke fordi jeg utnyttet dem, for det er det jeg gjør, jeg utnytter folk for arbeidet mitt. Jeg utnytter historiene deres, fortærer dem, og på den måten er jeg som en slags vampyr. Jo mer jeg snakket med intervjuobjektene, jo dypere ble min innsikt i at historiene ofte virket ekstremt kjente, for denne typen historier er å høre en god del i nyhetene, og har blitt klisjéer: De er så grusomme at de blir utrolige. Av og til virker detaljene å være fabrikkerte, og du vet ikke helt om grunnen er at de lyver til fordel for sin egen asylprosess, eller om dine egne fordommer er i spill. – Etter hvert som jeg stilte spørsmål ved det jeg ble fortalt, følte jeg meg nesten som en saksbehandler i utlendingsdirektoratet, uten mitt privilegium som kunstner. Derfor bestemte jeg meg for å rygge litt unna, og bruke en av de mer ugjennomskinnelige delene av historien: Historien om en felle som kan brukes til å fange fugler, som går igjen i alle deler av utstillingen. Den er ikke melodramatisk. Med utgangspunkt i denne anekdoten skapes fiksjoner, og arbeidet prøver å gjøre to motstridende ting på en gang: Å beholde rotfeste i referansen samtidig som referansen utslettes.

Gulroten i Nostalgia er en lekker, retro-futuristisk science-fiction-kortfilm som handler om en gjeng europeiske flyktninger som drømmer om et bedre liv i det velstående Afrika. Kan sees på HKS frem til 14. august. Alternativt kan filmene streames på www.gbagency.fr, men det er tilrådelig å se dem på utstilling såfremt det lar seg gjøre. Hans nyeste arbeid er å se på Veneziabiennalen, og neste år er han aktuell på megautstillingen Documenta 13 i Kassel med en splitter ny kvinneanstalt-zombiefilm. 12

7/2011

FORENINGEN EKKO & LYDGALLERIET PRESENTERER:

23.SEPT – 1.OKT 2011 BERGEN - NORGE dFa ty

k7 ty

mer InFO PÅ ekkO.nO. bIlletter kan kJøPes PÅ bIllettserVICe.nO, aPOllOn, bIllettkOntOret I grIegHallen, POsten, 7/11 Og narVesen.

OPTIMO DJS HOLY OTHER ATOM MATIAS AGUAYO 1-BIT SYMPHONY / MICROTONAL WALL: TRISTAN PERICH SAIL A WHALE Uk

trI angle Uk

mOnOlake ty

kOmPakt CH

sInCerely yOUrs se

FÅ rabatt PÅ FestIValPass Og bIlletter med bt-kOrtet

MINIMAL MUSIK OBJEKTE: PETER VOGEL GALA DROP PYHUFNT BAERTUR MACHINE BIRDS AURA: JOYCE HINTERDING BJØRN TORSKE MOHA! MATTIS WITH ty

gOlF CHannel Pt

= PUt yOUr Hands UP FOr neO tOkyO

aUs

støttet aV bergen kOmmUne, HOrdaland FylkeskOmmUne Og nOrsk kUltUrrÅd

SANHUEZA MARTIN ANDAL DJ CYBER PUPPY SIRI SCHIPPERS DØNN I STØTET ASEL ADMIR PASTOR ND_BAUMECKER BURNING GOD LITTLE MARI KVIEN BRUNVOLL APPLEBLIM

Pre-Party lørdag 3. sePtember PÅ landmark:

POst-Party lørdag 15. OktOber PÅ landmark:

I samarbeId med VÅre besteVenner lydgallerIet & nabOVarsel

desIgn aV rannVeIg lOHne

PIERRE HENRY PLANNINGTOROCK BRANDT BRAUER FRICK CASIOKIDS WHITE FEAT. SUNDFØR ISOLEE 120 DAYS Fr

Har du problemer med neglesopp?

Nailner® REPAIR er en effektiv, rask og enkel behandling mot neglesopp. Nailner® REPAIR finnes på apotek.

ACO HUD Norge AS, www.aconordic.no

1. Hva gjorde 22/07 med deg? 2. Hva vil 22/07 bety for byen, og landet vårt? 3. Hva er de viktige spørsmålene å stille fremover?

Foto: Ina Damli

7/2011

Foto: Stephen Butkus

BUSHRA ISHAQ (26)

Lege og vinner av Fritt Ords pris Som lege så jeg terroren på nært hold. Jeg tok imot de skadede i timene etter angrepet. Som samfunnsdebattant kjenner jeg på viktigheten av å innta et samfunnsperspektiv på disse hendelsene. Men i dag er jeg først og fremst dypt fortvilet, i sorg og i sjokk. Det føles uvirkelig at dette har skjedd i den byen og det landet jeg er født og oppvokst i. At denne brutaliteten og ondskapen har grodd innad i vår befolkning er vanskelig å forholde seg til.

1 1

Jeg håper man bygger videre på det samholdet vi har opplevd. Samtidig ser man allerede flere som tar avstand fra terrorangrepet, men sier seg enige i innholdet i massedrapsmannens såkalte manifestet. Det var protester mot meg fra slike personer da jeg som første muslim skulle holde foredrag om mitt dialogperspektiv på Stiklestad bare dager etter angrepet. Det er vondt. Før var det få som ville erkjenne seg islamofobien vi har her i landet, og dialogperspektivene ble undererkjent. Nå er det blitt en realitet vi er nødt til å forholde oss til. Det er en tid for sorg, men det er også tid for refleksjon og innsikt. En tid enhver av oss bør gå inn i seg selv og finne ut hva vi kan gjøre for å få Norge styrket ut av denne tragedien. Det beste måten å hedre ofrene på, vil være å ta vare på verdiene de ga livet sitt: toleranse, demokrati og likeverd.

2 1

Man må stille spørsmål ved og motkjempe fremmedfrykt og usanne fiendebilder. Breivik tror han skal redde samfunnet fra “fienden”. Et fiendebilde som tidligere har vært særlig rettet mot jøder, men nå islam. Jeg er mer optimistisk i forhold til Norge, enn til resten av Europa. Den dype gjeldskrisen gjør mange unge arbeidsløse og fortvilte, og jeg tror fremmedfrykt vil bli et betydelig problem. Det er skremmende. Jeg sier som Carl Bildt, man må ikke glemme at Europa har hatt en dyster historie i hvordan det har behandlet sine etniske minoriteter.

3 1

Foto: Steben Thomas

THOMAS SELTZER (42) Foto: Presse

AGNES RAVATN (28)

Forfatter For meg personleg blir det frå no av umuleg å ikkje vere «samfunnsengasjert». Dessverre, må eg nesten seie. Og eg håpar eg klarer å begynne å møte både kvardagsleg og intellektuelt framandhat med argumentasjon i staden for å tenke «javel, din gris med briller på» inni meg, og himle med augo som ein tenåring. Og dessutan, å omsetje mitt lett sentimentale favorittsitat «Eg tykkjer stødt, at det høver best aa hjelpa den, som det trenger mest» (Ivar Aasen) til faktisk handling.

1 1

Datoen vil vere eit sår, og, håpar eg, ei konstant påminning om at ein ikkje kan slumre lenger: ein må møte frykt, dumskap og hatideologi med fornuft, varme og knallhard argumentasjon. Ein må seie kva ein meiner, og meine det ein seier. Omfanget av tragedien er så stort at datoen kan få same som funksjon som Auschwitz: det einaste som evnar å stoppe kjeften på gladnihilistane.

1 2

Eitt stort og veldig generelt spørsmål er: korleis kan ein i politikken og i den offentlege samtalen best bevare solidariteten og humaniteten i møte med dei faktiske utfordringane det fleirkulturelle Noreg står overfor.

1 3

Turboneger-bassist og programleder i NRK Jeg vil vel ture fram som før, om enn med en tydeligere agenda, ettersom Anders Breisvik faktisk er et konsentrat av absolutt alt jeg er imot.

1 1 2 1

Massakren på Utøya orker jeg ikke å kommentere. Bomben var ikke bare et angrep på regjeringen og demokratiet, men også på den byen som vi bør være stolte av, en av Europas feteste hovedsteder. Jeg håper at det som i disse dager blir sagt om toleranse, medmenneskelighet og individets ukrenkelighet også gjelder om et halvt år, ikke minst for «vanskelige» grupper i byen vår, som junkies, nigerianske prostituerte og tiggere. Jeg frykter at det maset vi har hatt de siste årene om «ironiens død» nå får en voldsom medvind, og at en slags inderlighet nå skal dominere. Inderlighet som en ektefølt emosjon er noe av det fineste mennesket har å rutte med, men man skal passe seg veldig for at en slags kvasi-inderlighet skal få regjere i kulturen, den bør forbeholdes bruktbilselgere, predikanter og maktmennesker som har noe å skjule, kort sagt alle som har en løgn å selge. Når jeg leser Brevik sitt «manifest» slår det meg at hans hovedmål var å innføre et kristen-totalitært sharia-samfunn, altså et samfunn blottet for ironi, for er det én ting Saudi-Arabia, Taliban-regimet i Afghanistan, Nord-Korea og Nazi-Tyskland har til felles, så er det nettopp fraværet av ironi. Jeg synes vi skal spytte på shariadrømmen hans ved å kødde og le enda mer enn før, med både hjertet og hodet.

1 3

Foto: Brian Cliff Olguin

FRODE SAUGESTAD (37)

Eventyrer, forelegger og post doc-stipendiat ved Harvard University Man er selvfølgelig trist og føler med de berørte. På et personlig plan verken tror eller håper jeg at det endrer meg noe vesentlig. Jeg hører på «Man in the Mirror» av Michael Jackson hver eneste dag, og bruker mye av tiden min for å sørge at jeg er på rett spor, spesielt i forhold til hvordan jeg behandler andre mennesker. Da er jeg ikke avhengig av slike tragedier som korreksjon.

1 1

Foto: Ina Damli

IDA SKJELDERUP (29)

Masterstudent i retorikk og språklig kommunikasjon Jeg har blitt enda mer gira på å bruke det jeg kan om retorikk til noe bra. Har gjennomgått alt jeg kommer over av kronikker, replikker og kommentarer, nettdebatter, såkalte manifester og andre relevante tekster for å prøve å danne meg et bilde av hvor veien vil gå videre. Jeg tror jeg har blitt enda mer glad i faget mitt. Det føles veldig meningsfullt å plukke fra hverandre fremmedfiendtlig argumentasjon akkurat nå.

1 1

Folk i byen har nok blitt mer bevisst hvor alvorlig det faktisk er å leve. De som ikke har vært gjennom noen store kriser i livet, eller tenkt noe særlig over sin egen dødelighet tidligere, vil kanskje reflektere mer over hva de synes er verdifullt og viktig. Det vil nok være rom for mye oppriktighet og inderlighet i kommunikasjonen vår en stund fremover - kanskje vil følelsesbaserte og umiddelbare kulturelle uttrykk få høyere status en periode. Distanse og ironi vil nok få et lite tilbakeslag. Idealister som preker humanisme vil ikke så lett kunne avfeies av elitistiske smaksdommere nå om dagen. Det blir en god høst for reggae, tror jeg.

1 2

Behovet vårt for å forstå hva som skjedde og hva som kan ha vært utløsende årsaker vil føre oss inn på humanvitenskaplige grunnlagsspørsmål. Er alle mennesker like mye verdt? Finnes det ondskap? Født sånn eller blitt sånn? Hva er frihet? Finnes det universelle sannheter? Spørsmålene er vel alltid like viktige å reflektere over, men vil være ekstremt relevante i tiden fremover.

3 1

7/2011

Oslo og Norge har nok mistet sin naivitet, selvgodhet og følelse av å være enestående. Det tror jeg er bra. Vi nordmenn liker å tro at det er typisk norsk å være best. Et symptom på dette er den ny-borgeligheten som har vokst frem de siste årene, og som ukritisk har importert utenlandske holdninger og argumenter uten å forstå at disse ikke bare kan brukes på det norske samfunnet uten store modifikasjoner. Det har stort sett handlet om en skråsikker skyttergravsmentalitet hvor man ikke forholder seg til eller ønsker å høre hva meningsmotstandene har å si. Man fremstår dermed som like enøyde som folkene man forakter på venstresiden. Nå ser vi jo at mange av dem går i seg selv og det er bra, men dessverre tror jeg det blir kortvarig, og det forteller vel egentlig mest om at det intellektuelle nivået kanskje ikke var så høyt i utgangspunktet.

1 2

Foto: Privat

JOHAN BROX (25)

Samfunnsøkonom og journalist i Klassekampen I lengre tid hadde eg lurt på om det var noko vits å vere journalist, men no vart det hamra inn med renter. Kanskje opna det augo mine for at det faktisk står noko på spel der ute. Og at ei avis har andre funksjonar enn å kritisere makta – somme tider må ein syne at nasjonen står saman. To sorgapparat vart mobiliserte: Kyrkja og pressa. Eg jobba tilfeldigvis i den eine av dei.

1 1

Den klassiske norske måten å takle det på er å la alle konflikter liggje den første tida, men så gradvis stramme til sikkerheitsreglane i smug. Plutseleg vert datalagringsdirektivet innført, så får politiet våpen og så har vi innført livsvarig fengsel. Kanskje vert området rundt Regjeringskvartalet sperra permanent, slik som i USA og Storbritannia.

1 2

Kanskje staten skulle oppretta ein «Kjærastesentral» som tildelte partnarar til einsame, nettglade menn. Då trur eg mykje av valden og hatpraten ville forsvinne. Det er kanskje å dra det for langt, men eg trur terroren er eit døme på kor svake svar venstresida har på den europeiske, økonomiske krisa. Då står forklaringa frå ekstrem-høgre att: Utlendingane har skulda. Det er litt som i Weimar-republikken på 20-talet.

1 3

Vi er kanskje verdens beste land å leve i, men vi har langt igjen når det gjelder nestekjærligheten. Norge trenger derfor en skikkelig selvransakelse. Samtidig høres det vakkert ut at vi nå skal bekjempe terror med mer åpenhet og demokrati, men det hele blir ironisk og komisk når det har vært en tilnærmet konsensus i samfunnet de siste årene som har beveget oss i motsatt retning. For Norge sin del tror jeg det er helt essensielt at vi nå innser at vi er en del av en større verden og at vi blir det ansvaret bevisst. At vi blir mer sjenerøse på alle mulige måter og at vi dermed sørger for å skape samfunn og en verden hvor alle mennesker kan føle seg velkomne og som en ressurs, og at vi bidrar til å gjøre livet blir litt bedre for så mange som mulig, ikke minst utenfor landegrensene. Det ville være å leve opp til forventningene og det ansvaret vi har, ikke minst i forhold til å hedre de døde.

1 3

Foto: Kim Erlandsen

ANDREAS ØVERLAND (26)

Journalist i NRK P3 Som alle andre tror jeg den vantro følelsen – følelsen av at dette egentlig ikke har skjedd har vært den som har tatt opp størstedelen av de syv dagene siden 22/07. I tillegg ble jeg ribbet for alt av kynisme, distanse og dobbelt- og trippeltbunnethet. Jeg var i NY 22/07 og derfra ble det til at dagene ble brukt på sosiale medier og nettaviser, og tilsynelatende var jeg ikke alene om den sistnevnte følelsen. Twitter gikk kjapt fra å være en blandet konkurranse i påtatt trascenderende one-linere og skamløs selvpromotering til å bli et dødsseriøst samlingspunkt og hvor den offentlige samtalene viste seg både gravalvorlig og totalt uten kontrære, distanserte utsagn. Noe som i mitt hode speiler blant annet hvor beskytta og nonchalant store deler av min generasjon har forholdt, eller ikke forholdt oss til virkeligheten. I det øyeblikket virkeligheten traff oss, innså vi, om ikke annet for et øyeblikk, at de meningsløse tegnene strengt tatt ikke var mer enn det.

1 1 Foto: Knotan

IDA EKBLAD (30)

Kunstner Jeg var på atelieret på Grunerløkka 22.07 da det smalt. I dagene etterpå tok sorgen bolig i meg og drivkraften for å skape forsvant med den. Jeg ville være med mine nærmeste – snakke om, prøve å forstå, gråte og ta inn over meg så mye mulig. Siden Rosetoget har klumpen i halsen vokst i takt med en voldsom kjærlighet og beundring for Oslo, vårt samfunn og vår kollektive sorgprosess. Dette gir kraft og styrke til å ta fatt på eget arbeid igjen. I pausene fra media har jeg selv søkt mot kunsten; til maleriene til Mark Rothko, til poesiens og til musikkens trøst.

1 1

Jeg håper at vi som mennesker kan vokse og strekke oss mot å romme mer kjærlighet, raushet og åpenhet og at vi tenker oss om to ganger før vi mobber eller baksnakker. Smitteeffekten er åpenbar og kjærlighet reiser gjennom folk og over landegrenser.

En amerikansk avtroppende ambassadør beskrev nordmenn som ekstremt selvopptatte, selvgode og (hva sikkerhetsspørsmål angikk) naive. Jeg vil tro 22/07 kommer til å gjøre noe med det siste. Samtidig blir det interessant å se hvor lenge vi kommer til å bruke dette som emosjonelt samlingspunkt og hvor lang tid vi er en samlet nasjon som alle støtter opp om den samme ideen som strengt tatt ikke er noen idé i seg selv.

Veldig mye er allerede godt dekket i media, men et spørsmål jeg tror det er viktig å fokusere ytterligere offentlig oppmerksomhet rundt via psykiatrisk ekspertise er: Hva er de framkallende faktorene for at narsissistisk personlighetsforstyrrelse og psykopati utløses i et menneske og hvordan kan det forebygges? Blant annet hvor avgjørende spedbarnets første leveår er i denne sammenhengen, der tilknytningen til en trygg omsorgsperson i denne perioden er den viktigste forutsetningen mennesket har for å kunne utvikle evnen til empati.

Først og fremst håper jeg at dette spørsmålet blir stilt andre steder enn i enqueter med 100-ords begrensninger til andre enn musikkjournalister. Utover det har jeg et visst håp om at 22/07 ikke blir redusert ned til en kontekstløs freak accident eller ender som en feiring av det norske folks eminente måte å takle en tragedie på, men at noen derimot våger å forsøke å skape en prosess som innebærer en form for historisk, kollektiv selvransakelse. Eller i det minste en reaksjon utover at vi er verdensmestre også i demokrati, sorg, fellesskap og toleranse.

2 1 Foto: Aschehoug

ASLAK NORE (33)

Forfatter, journalist og forlagsredaktør i Gyldendal Jeg håper 22/7 var med på å gjøre Norge til et bedre land og meg til et litt bedre menneske. I sin aversjon mot «kulturmarxismen» glemte gjerningsmannen at historien er dialektisk – at ondskapen hans frambrakte en godhet så sterk at den aldri kunne ha oppstått uten ugjerningene. Og er det ikke sånn med oss som enkeltmennesker også? Vi trenger å bli dumpa for å forstå hva kjærlighet er, akkurat som vi trenger å konfrontere døden for å virkelig verdsette livet. Det gir ikke de døde i regjeringskvartalet og på Utøya livet tilbake. Men det gir et slags håp for Norge. Jeg prøver å tenke på samme måte i forhold til jobben min. Etter angrepene har jeg vært gjennom en slags selvransakelse: Hvorfor har jeg skrevet så mye om terrortrusselen fra islamister, og så lite om truslene fra ytre høyre? Hvorfor bruker jeg bare en én side på å drite ut Eurabia-konspirasjonsteoretikere i «Ekstremistan», boka jeg skrev om det multikulturelle Norge? Hvorfor tok jeg dem ikke mer på alvor? Sannheten er kanskje at de fleste har det som meg. Men det er likevel en mager trøst. Derfor har angrepene vært med på å bevisstgjøre meg i forhold til hvem jeg er og hva jeg står for. Jeg leser George Orwells «Homage to Catalonia» igjen og igjen. Den handler om en engelskmanns møte med den spanske borgerkrigen. Han verver seg på republikansk side for å kjempe mot fascismen, men utvikler etterhvert en dyp mistro til totalitarismen han finner blant stalinistene på egen side. Jeg innbilder meg at moderne mennesker står overfor enda mer komplekse fronter, der islamister og kontrajihadister tangerer hverandres fascisme.

1 1

Oslo vokste som by etter 22/7. Ufrivillig sluttet vi oss til skjebnefelleskapet til byer som Beirut og Bagdad, Kabul og Sarajevo, eller for den saks skyld London og New York. Det finnes et annet alvor disse stedene, og en annen taus medmenneskelighet. Det er jo med Oslo som det er med statsministeren, eller alle oss andre: Byen har blitt rammet av en krise – og bestått testen. Når jeg tenker på min ett år gamle niese, eller alle andre på den alderen, merker jeg misunnelse over byen de skal være med å bygge videre. Joda, jeg har forhåpentligvis noen år igjen selv, men unge født på 2000-tallet vil vokse opp i en radikalt mye mer interessant by, mer mangfoldig, mer tolerant, mer spennende og dynamisk. Det har blitt snakket mye om hvordan 22/7 ble dagen Jonas Gahr Støres «det nye vi» ble noe mer enn festtaleretorikk. Kanskje var det ikke bare folk med minoritetsbakgrunn som merket patriotismen etter 22/7? Kanskje var det også dagen da Oslo ble noe mer enn en innflytterby, da alle byens nordlendinger, trøndere, vest- og sørlendinger fant ut at de først og fremst var Oslofolk? Deri ligger kimen til noe veldig verdifullt – en byidentitet som alltid vil bære disse dagene med seg, med sorg og stolthet. Også Fabian Stang da, for en mann. Kan ikke han bare ikle seg ordførerkjedet på livstid?

1 3

1 2

1 3

1 2

Det er jo så mange debatter, denne hendelsen er så enormt stor. For det første: Hvordan bekjempe den nye nettbaserte høyreekstremismen? Norge er et land som i fortida har vært ganske gode på å mobilisere mot høyreekstremisme. Vi så det på 90-tallet, da hele folket vendte seg mot Arne Myrdal, og vi så det etter drapet på Benjamin Hermansen i 2001. Jeg er overbevist om at både det politiske Norge og mannen i gata vil mobilisere mot svineriet som kontrajihadistene dumper på nettet. Jeg vet bare ikke hvordan ennå. For det andre: Hvordan sikre oss mot at noe slikt skal skje igjen, uten å innskrenke demokratiet? Kunne gjerningsmannen vært plukket opp dersom PST hadde registrert nettekstremister, og lagt dette sammen med hans mistenkelige bevegelser og innkjøp? For det tredje: Hvordan bygge det flerkulturelle Norge framover? Selv om fokuset bør rettes mot høyreekstreme islamofober i større grad, er det fremdeles mange utfordringer å ta tak i. Håpet mitt er at dersom den ekstreme retorikken blir svakere – dersom alle erkjenner at det multikulturelle samfunnet er en realitet og 50-talls-Norge aldri kommer igjen – da vil disse debattene bli mindre smertefulle.

1 3

Foto: Ina Damli

PIL CAPPELEN SMITH (37) Foto: Ina Damli

MARIA HORVEI (22)

Journalist i Dagbladet 22/7 styrket meg i troen på det du sikkert kan kalle mitt verdigrunnlag. Men det gjorde meg også klar over hvor utsatte og sårbare mange av disse verdiene er. Det var ekstremt skremmende. For første gang siden konfirmasjonen tenkte jeg over teksten til «Til Ungdommen».

1 1

Jeg håper selvsagt at angrepet vil forbli en påminnelse om hvor viktig det er med et åpent, tolerant og mangfoldig samfunn. Samtidig aner jeg jo ikke. Vi glemmer og sporer av raskere enn vi liker å tro. Jeg er utrolig takknemlig for måten krisen er blitt håndtert på, både av det offentlige og blant vanlige folk, men er samtidig redd for en eventuell motreaksjon. Reaksjonene på en så enorm hendelse som denne, kommer nødvendigvis til å ha mange faser, og uenigheter kommer til å oppstå. Da er det viktig å holde beinhardt på rasjonaliteten og humaniteten.

Gravferdstaler og eier av bokhandelen Cappelens Forslag Erkjennelsesprosessen har akkurat begynt, og hjertet overdøver fremdeles hodet. Dermed er ikke dette tiden for å hente fram for mange utropstegn; de som har gjort det har ikke sine ord i behold. Det er bare å spørre Jensen eller Nome. Refleksjon er nyttigere enn slagord. Mange finner trøst i at gjerningsmannen er en nordmann, og at angrepet ikke kan tas til inntekt for å øke trusselbildet fra den muslimske verden. Det ligger en bred altruisme i bånn her. Det gjør meg glad. Jeg hører kjernebudskapet til Breivik bli gjentatt og påtegnet av alt fra Glenn Beck til avisenes kommentarfelt. Det gjør meg forbanna. Men måten vi som folk har håndtert hendelsen på, gir meg en følelse ved å være nordmann jeg ellers ikke har vært plaget med: Det gjør meg stolt.

1 1

Det er nøyaktig like trygt i Oslo i dag som det var dagen før bomben. Et åpent samfunn vil alltid vil være sårbart for angrep som dette, det kan ingen mengde piggtråd og overvåkning endre på uten at vi blir likere på våre overgripere. Jeg håper vi tør å fortsette å være sårbare, og ikke trapper opp annet enn medmenneskeligheten.

Jeg er spent på hvordan vi velger å møte den type holdninger som kom til uttrykk gjennom disse terroraksjonene. For meg virker forebyggende arbeid viktigere enn struping av en debatt. Vi blir etter hvert nødt til å tenke over hvem det er det sosialdemokratiske samfunnet støter fra seg, og hvor langt man skal måtte strekke seg for å innlemme disse. Hvor går grensen mellom akseptable og farlige meningsforskjeller? Det kan virke svimlende komplisert. Og samtidig veldig enkelt.

Det som er viktig nå er det samme som det alltid har vært: Å vise respekt og toleranse for dem vi deler verden med. Linton Kwesi Johnson sa på Rådhusplassen 29. juli: «Vi må være forsiktige med hvordan vi bruker språket. Fordi ikke bare forhandler vi fram hverdagens virkelighet gjennom språket, men ennå viktigere, vi bruker det til å definere vår menneskelighet.» Det er et poeng det er viktig å reflektere over fremover. Vi har lært noe nytt om ødeleggelse, frykt og utrygghet som flyktningene vi huser allerede kan alt om, så vi må spørre oss om hvordan vi kan holde fast i de nye innsiktene – også etter at roser og glass er feid vekk fra gatene. Jeg sitter ikke med noe svar på det. Vi er bare én rase, såpass vet jeg.

3 1

1 3

7/2011

Foto: Anna Purna

KRISTIAN SKYLSTAD (28)

Kunstner I likhet med 9/11 vekket det meg fra en dvale. Husker godt de først trodde det var høyreekstreme den gangen. En invertert reprise i min fødebys hovedpulsåre, og som konsekvens blir jeg tvunget til å bruke en tragedie til å velge mellom et konstruktivt eller fatalistisk argument som kunstner. Mine argumenter vil åpenbart bli mer oppbyggelige.

1 1

Foto: Bjørn Erik Larsen

IDAR VOLLVIK (42)

Gründer Vi ble sterkt påvirket den dagen tragedien oppstod, samt de nærmeste dagene. Jeg tror ikke vi er i stand til å forstå effekten av dette enda. Det er fortsatt for nært.

1 2 1 1

På kort sikt vil nok alle foreldre ha denne hendelsen i bakhodet når de sender barna sine på fotballcuper, kor- og korpssamlinger. Alt i alt har 22/7 gjort oss mer utrygge, men vi får håpe det går over slik at vi kan fortsette å leve et normalt liv igjen. Skjønt, for de som ble rammet av hendelsene, er vel ikke et «normalt liv» noen selvfølge.

1 3

I hvilken grad skal vi alle la oss bli påvirket av denne hendelsen fremover? Her tror jeg at det offentlige og vi private må snakke litt sammen.

En paranoid hverdag noen år, for så å utvikle seg til noe vi kan studere og ydmykt dra lærdom fra. Et angrep i Oslo er noe mange har forventet, men Utøya er et mareritt det er umulig å forstå og overgår fiksjonen i sin kulde og bestialitet. I et lite land som Norge er en stor andel av oss rammet indirekte eller direkte. Et slikt traume er det umulig å komme over. Jeg føler med dem. Frp blir forhåpentligvis halvert og etterhvert helt borte. En større tillit til den nåværende regjeringen er en naturlig konsekvens. Vold som underholdning må revurderes. Kanskje vi får mer empati med deler av verden der hendelser som dette er hverdagen.

1 2

Vi må ta mer vare på de ensomme, være mer kritisk til det virtuelle og pressen må skjerpe seg og slutte å melke tragedier. Medias behandling av saken er kritikkverdig. Det er viktig å ikke gjøre denne mannen til en Hitler. Da blir han ufarliggjort. Grunnlaget for hendelsen ligger i hver og en av oss, og vi må gå i oss selv som individer for å få bukt med problemet, som er mer komplekst enn at en mann har blitt gal i hodet. Mer autentisk kjærlighet til fremmede hadde vært en vakker konsekvens.

3 1

Foto: Stephen Butkus

HEDDA MJØEN (30)

Kreativ produsent og manusforfatter Jeg ble nyforelsket i byen og landet mitt. Dog med et skadeskutt hjerte.

1 1 2 1

Jeg håper det vil bety det man har sagt om og om igjen: mer kjærlighet, åpenhet og demokrati. At vi gjør enda mer for å inkludere alle i vårt multikulturelle samfunn. Det vil nok også skape økt politisk engasjement blant unge folk.

Hvordan skal vi – med de ambisjonene nevnt ovenfor – klare å inkludere også de med helling til samme holdninger og meninger som ABB? Kan vi klare å lytte, forstå og motargumentere, fremfor å bare sensurere, ignorere og hate tilbake? Ikke bare for at dette ikke skal skje igjen, men for å få nettopp et slikt inkluderende samfunn som vi ønsker oss. Det følger åpenbart utfordringer med å ha et multikulturelt samfunn – snakker vi åpent nok om dette? Vi må våge og prioritere å diskutere disse utfordringene, og da uten frykt for å bli stemplet som en ekstremist den ene eller den andre veien.

1 3

Foto: Håvard Jørtstad

LEO AJKIC (27)

Stuntreporter og manager for A-laget Jeg har opplevd mye vondt i livet, men dette var første gang jeg opplevde det i Norge. Endelig innser folk at sånne tragedier skjer overalt. Jeg har sett på sosiale medier at folk skriver om utlendinger som ble kastet av bussen og fått skjellsord slengt etter dem. Det er utrolig hvordan man reagerer i sånne sannhetsøyeblikk. Jeg opplevde så mye hat og fordommer. I tillegg tenker jeg på egne uttalelser om religion og politikk som kan sette meg i fare. Da jeg hørte om bombingen tenkte jeg «Å, nei, håper det ikke er Taliban». Jeg ble faktisk lettet da jeg hørte det var en nordmann. En Frp-frimurer. For alle muslimer bomber ikke. Alle nordmenn er ikke gale heller.

1 1

Datoen blir aldri glemt. Nå har det norske folk opplevd det, og kan forhåpentligvis relatere seg til steder der det skjer hver eneste dag. Det hadde dessverre kommet sterkere reaksjoner om det var utlendinger som stod bak, men i og med at det var en nordmann snakker man bare om å øke sikkerhet og slå ned på gærningene. Men det er klart det kan komme en dag der islamister bomber Norge også. Man vet jo aldri. Hendelsen har uansett skapt nærhet, til tross for at ABB-fyren har prøvd å separere og ødelegge landet. Det norske folk har endelig vist tilhørighet.

2 1

Spørsmålene vil bli tydeligere for meg etterhvert, men slike ting kan og kommer alltid til å skje. Ingen kan stoppe meg om jeg vil gjøre det jeg óg. Man kan ikke være et hundre prosent sikkert land. Kanskje det norske politiet burde begynne å gå med pistoler også?

1 3

7/2011

Foto: Privat

Foto: Ina Damli

JONAS FORSANG (30)

Gitarist i Yoga Fire I den umiddelbare tiden etter 22/07 forandret det alt. Samtlige saker jeg har skrevet til neste ALFA leses plutselig i et nytt lys. Låtene jeg har skrevet til Yoga Fire får en annen betydning. Det er umulig å si hvordan det vil forandre meg på sikt, men det er spesielt to ting jeg vet at aldri vil bli som før: Synet mitt på sosiale medier, og synet mitt på Oslo. Jeg håper 22/07 forandrer meg så lite som mulig som person. Men det betyr ikke at jeg noensinne vil glemme det.

1 1

22/07 vil stå igjen i norsk historie for alltid. Det vil stå igjen i verdenshistorien for alltid. Og jeg tror det vil stå som et åpent sår det vil ta generasjoner før gror -- på lik linje med andre verdenskrig. Jeg tror hendelsene vil ha stor påvirkning på det nasjonale tankesettet i Norge. Både på godt og vondt. Og det vil stå som en evig påminnelse på hvor ufattelig sårbare vi er. Selv vi i Norge.

1 2

1 3

Hvor kom hatet fra?

MARTE GERMAINE CHRISTENSEN (28)

Skuespiller Først og fremst ble jeg veldig trist. Det var merkelig, for jeg føler selv at jeg har opplevd et og annet i løpet av livet som har gjort meg herdet, men akkurat dette hadde jeg ikke tools til å deale med. Jeg merker at jeg mangler språk nå som jeg skal sette ord på hendelsen. Det er vondt, merkelig og dypt sjokkerende. Jeg vet ikke om det kommer til å ha en direkte påvirkning på yrket mitt, men det å være norsk i dag har fått en ny dimensjon. Det må vi alle forholde oss til.

1 1

Et alvor har senket seg over byen og landet forøvrig. Det vil nok gi seg til kjenne i alt fra sikkerhetstiltak til underholdningsindustrien og samfunnsdebatten. Det står mer på spill. Vi må veie våre ord og holdninger på en annen måte.

1 2

Vi må stille spørsmål ved holdningene våre. Være mer bevisst på hva man ytrer i det offentlige rom. Det vi opplevde 22. juli er et resultat av fremmedfrykt i sin jævligste form. Det at dette har fått spire og gro på Oslos beste vestkant er ikke bra. Vi har alle et ansvar, og selv om vi ikke skjønner en dritt nå, føler jeg at it all comes down to basics, altså å være gode med hverandre og behandle hverandre med respekt, solidaritet og likeverdighet.

1 3

Foto: Ina Damli

SIRI BROCKMEIER (30)

1 1

Foto: Privat

MARTIN BJØRNERSEN (36)

Skribent og DJ Det rykket meg ut av min kyniske verdensanskuelse og fikk meg til å innse at jeg fortsatt kunne bli berørt av ting som ikke skjedde med meg selv, strigrine over andre menneskers tap. Det føltes på en måte deilig, og det får jeg veldig dårlig samvittighet for. Mer overfladisk sett betyr 22/7 at jeg aldri mer kommer til å bruke T-skjorten min med påskriften «Guns kill hippies». Vurderer å klusse over med tusj så det står «hippoes» i stedet, selv om det grammatisk feil.

1 1

NOE kommer til å skje når vi våkner opp av sorgen og kjærlighetsboblen og må ta fatt i de harde og tunge debattene om ytringsfrihet, politisk vold, presseetikk og tjue andre presserende ting. Forhåpentligvis har den da nyoppvekkede kynikeren i oss alle LITT av empatien og medmenneskeligheten med seg. Hvis ikke er vi fucked, alle mann. For å uttale meg som DJ vil det sannsynligvis bety mer oppløftende vokalhouse, gospeldisco og sentimental gangsterrap ala Tupac på byen. Og pistolskuddeffektene på MPCen min får minimum tre måneders karantene.

1 2

Hva mener vi med mer åpenhet og demokrati, rent konkret? Hvorfor romantiserer samtidskulturen politisk vold og den isolerte outsideren? Hvor går grensene for hvilke ideer som kan tas opp i den offentlige diskursen uten at den faller sammen, og hva er konsekvensene ved å stenge de farlige ideene ute? Og, for å si det med reaggaediscoklassikeren til Third World: «Now That We’ve Found Love What Are We Gonna Do with It».

1 3

Skribent og Amerikaviter I utgangspunktet har jeg en trassig innstilling til trusler, og min umiddelbare reaksjon er at jeg nekter å la noen andre bestemme hvordan jeg lever i og opplever MIN by. Men noen har forsøkt å gjøre meg utrygg her og det frustrerer meg. Samtidig mislyktes han jo. Jeg har aldri vært mer oppmerksom på hvor høyt jeg elsker Oslo enn i dagene etter 22. juli. Hele Oslo. Jeg drømmer om gatehjørner, halvhøye bygårder og T-banen. Om netter i basstunge kjellere og sommerdager på Ulvøya. Om 88-blokka på Hovseter og Stalin-blokka i Gamlebyen. Jeg vet at jeg vil stoppe og gråte neste gang jeg går gjennom Grubbegata, til tross for at jeg ennå ikke har felt en tåre i møte med blomsterhavet foran domkirken. Selv om vi elsker Oslo sammen, har jeg behov for å sørge over byen min alene.

Foto: Ina Damli

MOHAMED FADLABI (35)

Kunstner It scared me and made me sad. But I guess I will be back to »normal» soon. That is what I do best: I always forget and go back to «normal»

1 1 2 1

After 220711 we started to think about what happened and tried to brake it into the finest detail. Muslims said: See? It wasn’t us! Christians said: Killing people is not Christian. He is not one of us. Now, we will think about different types of christianity and islam and left and right, and we will end up pointing at THE GROUP that’s responsible. It will be none of «us», since we are all normal. We will make sure that they will be watched. And we will be safe again. I am just thinking about how I’m going to explain to my fiveyear-old daughter that a police man was shooting kids who looked like her or those who are friends with them? How am I supposed to tell her that it’s okay now? What is the best way to tell that lie?

1 3

De sier at vi har mistet uskylden. Men jeg tenker ikke på det som gjorde Regjeringskvartalet og Utøya sårbare som et resultat av uskyldighet eller naivitet, men som et bevisst valg av åpenhet og tilgjengelighet fremfor frykt. Jeg håper vi velger det igjen, men er redd ikke alle er enige med meg. På kort sikt vil nok 22. juli medføre en del strukturelle endringer med henhold til sikkerhetstiltak og reaksjonsmønstre, og om vi er heldige kanskje en ærligere samfunnsdebatt som krever mer av de som deltar enn at de kan provosere. Men helt konkret håper jeg at vi som bor i Oslo, som en følge av dette, løfter blikket når vi går på gaten. At vi ser rundt oss, på menneskene vi deler livene våre med, og opp på byen som omringer oss.

1 2

Vi trenger en ideologisk oppvask om innvandringsdebatten og den stille aksepten av lysebrune holdninger. Vi må spørre oss om vi kan unngå at noen føler seg fremmedgjort i sitt eget land. Og om det egentlig er så viktig at vi skal kunne se oss selv reflektert i alle deler av landet og alle deler av byen. Jeg synes ikke det. Men mest av alt lurer jeg på hvor i Oslo man kan få seg en god salat til lunsj. Noen ting forblir de samme.

1 3

Foto: Ina Damli

OVE VANEBO (28)

Leder for FPU Jeg har nok fått en større forståelse av viktigheten rundt det vi politikere driver med. Demokratisk arbeid er helt avgjørende, og flere bør skjønne at endring ikke kommer av seg selv. Jeg har personlig også tenkt å sette mer pris på det gode man har, og huske at livet er skjørt og at vi bør bli flinkere til å bry oss også om hverandre utenom krisetider.

Foto: Ina Damli

1 1

Jeg håper folk fremover ser betydningen av engasjement og deltakelse. Problemet er at samtidig som folk nå søker seg til politisk arbeid, kan nye sikkerhetstiltak begrense adgangen til sentrale politikere. Det blir en vanskelig balanse mellom trygghet og tilgjengelighet. Samholdet og solidariteten i befolkningen er blitt styrket, noe jeg håper vil vedvare senere. Debattklimaet vil nok bli litt annerledes, noe roligere, men jeg håper vi klarer å få frem forskjellene i politikken. Det er et større alvor blant folk, denne grunntonen må omsettes i en vilje til å forbedre oss og ta tak i problemer tidligst mulig. Det er også ønskelig at Norge ikke forandres for mye. Mye er bra, og folk trenger rutiner og stabilitet nå.

2 1

Vår generasjon har virkelig fått oppleve at det ikke er gitt at alt blir stadig bedre. Det må etableres en forståelse av at fremskritt fordrer hardt arbeid, og at vi også må leve med risiko for at noe galt kan skjer. Hvordan vi håndterer denne usikkerheten er et omfattende og sentralt spørsmål. Videre blir det relevant hvordan man forholder seg til ekstreme fenomener og klarer å dempe de verste utslagene av fundamentalistiske ideer, uansett hvem som har dem. Vi behøver også en grunnleggende diskusjoner om hvordan debatter med ekstremistene skal foregå fremover. Jeg tilhører dem som tror vi trenger mest mulig åpenhet og at troll sprekker ved å komme frem i sola – og møte motargumenter.

1 3

IVER AASTEBØL (24)

Leder for Rød Ungdom Terroren 22. juli har merket meg for livet. Vi som driver med politisk ungdomsarbeid kom veldig tett på hendelsene og dem det rammet. Jeg har vært preget av stor sorg og følelse av meningsløshet. Framover vil denne tragedien stå som en sterk påminnelse om alvoret bak det vi driver med, og hva et samfunn som vårt har å tape. Nå kjenner jeg enda mer på hvilken forpliktelse vi har til å bekjempe fremmedfrykt og islamofobi. Ingen kan lenger tillate seg å ikke ta til motmæle.

1 1 Foto: Ina Damli

MAJA «CASABLANCAS» HATTVANG LARSEN (21)

Blogger og miljøarbeider Jeg ble så jævlig tatt på senga, først skjønte jeg ingenting, så hylgrein jeg, så ble det mer en slags dump smerte i brystet blanda med overveldelse over hvor fint alle har takla det hele. Har aldri vært mer glad i byen min. Jeg innbiller meg at dette har gjort meg til et bedre menneske. Jeg har begynt å smile til folk på gata, og tro meg, jeg er ikke typen til det. Dessuten har jeg blitt lettere forelska i Jens Stoltenberg.

1 1

Oslo vil bli en bedre by, og Norge vil bli et bedre land. Det MÅ vi bare. Et mer tolerant land. Jeg håper og tror at midt i all grusomheten kan dette få folk til å få opp øynene og legge fra seg hverdagsrasismen. Det har aldri vært greit, men det blir så veldig mye tydeligere nå.

2 1

Hvem i all verden er denne mannen, hvor har han sine syke ideer fra og hvordan kan vi forsikre oss om at ingen noensinne gjør lignende igjen? Og så bør alle spørre seg selv: Skal jeg stemme? Svaret er ja.

3 1

Dette politiske massemordet har hittil virket samlende på oss, både som nasjon og særlig for oss som bor i Oslo. Aldri har jeg vært mer stolt av byen min, enn da jeg så hvordan vi sammen tok den tilbake, og dekket den med roser i verdig sorg. Vi har fått et sterkere samhold, og en bredere «vi»-følelse enn på lang tid. Det må vi ta vare på. Det er en av det sterkeste motkreftene vi har mot terroristens hatefulle verdensbilde.

1 2

Først av alt må vi spørre oss om vi har tatt den voldelige islamofobiens trussel på alvor. Så må vi på nytt prøve å finne ut hvilke rammer vi skal ha for debatten om det multikulturelle Norge. Vi må streke opp noen linjer for hva som er uakseptabelt. Terroristen opererte ikke i et vakuum, men har vokst fram i et ideologisk gjørmebad. Det trengs nulltoleranse mot intoleranse gjemt bak ytringsfrihet. Det er nødvendig for å kunne fortsette en kritisk debatt om veien videre, uten å frykte dem som forgifter debatten. Det er ingen menneskerett å bli hørt, hvis budskapet er generalisering og fremmedfrykt.

1 3

7/2011

Foto: Ina Damli

JETON KACANIKU (27)

MARIE KRISTIANSEN (29)

Oslo tok i mot meg og min familie da vi flyktet fra krigen i Kosovo. Den 22. juli 2011 ble hengslene på døren min hjemme bak Deichmanske bibliotek blåst ut, og plutselig bodde jeg i en krigssone igjen. Leiligheten er rett bak regjeringskvartalet, men jeg var på jobb på Bislett da det smalt. Instinktivt løp jeg rett ned til sentrum – av nysgjerrighet, tror jeg. Jeg kjenner ingen av de omkomne og direkte berørte, og fikk tidlig bekreftet at alle jeg kjenner var i god behold. Jeg var som limt fast til nyheter og sosiale medier resten av helgen, og hele greia minnet meg om 1998 da jeg, broren og foreldrene mine fulgte slavisk med på TV om hva som skjedde i Kosovo. Det var veldig merkelig å oppleve det her i trygge Oslo. Når det gjelder jobben, kommer jeg til å ha med meg kamera oftere. Og så kommer jeg ikke til å miste så mye nattesøvn eller gro grått hår av deadlinefrister.

1 1

Fotograf

1 1

Dette er vår 9/11 så det kommer til å bli husket en lang stund fremover. Jeg tror det vil bli mye strengere sikkerhet overalt. Forhåpentligvis har tragedien bidratt til å styrke samholdet og opplyse om både konservative, liberale og ekstreme meninger.

1 2

Det er viktig at vi skal kunne diskutere innvandringspolitikkens fordeler og ulemper her i Norge, og ikke minst resten av Europa, uten at frontene blir så steile at vi ikke får hørt alle stemmene og synspunktene. Jeg tror alle debatter har godt av at vi hører på budskapet uavhengig av hvem som forfekter det og at vi blir mindre opptatt av å score poenger. Politiet burde også vurdere å kjøpe et helikopter.

1 3

Foto: Ina Damli

OLE-MARTIN IHLE (34)

Redaktør i ALFA I dagene etter har det vært vanskelig å gjøre noe som helst uten å tenke på det forferdelige som har skjedd. Jeg har vært trist, sint, fortvilet og frustrert, og følt et enormt behov for å forstå det uforståelige. Jeg har tilbrakt utallige timer på nettet, og alt annet har virket meningsløst.

1 1

Stemningen i Oslo, og helt sikkert i resten av landet også, i dagene etter hendelsen har vært veldig spesiell. Jeg har opplevd en ny følsomhet, der folk har blitt ført nærmere hverandre på tvers av kulturelle og politiske forskjeller. Jeg håper at vi kan ta med oss noe av dette framover.

2 1

På den ene siden tror jeg det er viktig å spørre seg hvor dette hatet kommer fra? På den andre tror jeg det er viktig å spørre seg hvordan den politiske debatten skal fortsette. Situasjonen kaller unektelig på noen nye spilleregler, på mindre hatefull retorikk og mer edruelighet.

3 1

Det er vel ingen av oss som trodde virkeligheten i Norge kun er rosenrød og fredlig, men ikke i min villeste fantasi hadde jeg forestilt meg at den kunne være så jævlig som vi så den på 22/7. Jeg har brukt mye tid på å prøve å forestille meg hvordan det var på Utøya og ved regjeringsbygget, hvor redde barna må ha vært og hvem de var, de som opplevde denne grusomheten. Det rareste ved situasjonen er at jeg kjenner flere som kjenner gjerningsmannen enn noen av de drepte. Flere har gått i klassen til eller bodd i gaten hans. Vi har vokst opp i samme miljø, jeg og dette monsteret.

Jeg bodde i London i etterkant av terrorangrepene der, så jeg har følt på den redselen og sorgen som kommer i etterkant av noe sånt tidligere. På mange måter var det lettere å »forstå» hvorfor det skjedde i London, man er vant til å være redd for det «fremmede», men man er ikke vant til å være redd for naboen sin. Dette har gjort noe med hele mitt verdensbilde. Vi har i årevis blitt fostret opp til å være redd for terroristene som kommer utenifra -- ekstremistene fra Midtøsten. Ingen forberedte oss på terroristen fra Oslo Handelsgym. Ingen forberedte oss på de ekstremistene som vårt land har fostret opp. Det viktigste fremover er å rette blikket mer innover og ikke bare utover. I kjølvannet av denne terrorhandlingen har man jo oppdaget at det er mange her til lands som deler mange av hans meninger.

2 1

1 3

Hvem er disse menneskene og hvorfor hater de så fryktelig mye?

Foto: Selvportrett

RICHARD ERIKSEN (29)

ODA FAREMO LINDHOLM (23)

Fotograf og halvstudert sosiolog Det som skjedde har nok revet meg ut av et følelsesmessig og kreativt vakuum med påfølgende selvransakelse. Den umiddelbare reaksjonen er et sterkt behov for å dokumentere eller skape noe med større samfunnsmessig relevans enn det jeg har holdt på med de siste par årene, men for å være ærlig har jeg ikke kommet meg lenger enn å stirre i taket mellom toktene på diverse nettaviser og forum. Jeg klarer ikke helt å styre nysgjerrigheten omkring gjerningsmannen. Vi har både vokst opp på samme sted og har en del sammenfallende opplevelser. Kanskje jeg også angrer litt på at jeg ikke sto løpet ut på Blindern når jeg ser gamle studiekompiser som faktisk gjør noe relevant med livene sine. Jeg tror mange såkalte «kreative» føler på anomien i sin egen tilværelse når de blir konfrontert med virkeligheten på denne måten.

1 1

2 1

Akkurat nå, uken etter det som skjedde, ser man en enorm nestekjærlighet og omtanke. Forhåpentligvis vil dette vedvare, men jeg er redd vi kommer til å oppleve en økende frykt blant befolkningen. Mer generell skepsis.

3 1

Man bør i det minste ta et oppgjør med egen fremmedfrykt og mistanke. Ellers føler jeg folk og samfunnet må ta tiden fremover som den kommer. Ingen vet hvordan langtidsvirkningene kommer til å bli, og det er først når stormen stilner at jeg tror de viktige spørsmålene vil skille seg ut.

Les flere intervjuer på www.nattogdag.no

1 1

Foto: Ina Damli

ØYVIND HOLEN (38)

Journalist, kritiker og forfatter Jeg ble ikke direkte rammet, men det er umulig å ikke bli berørt. Jeg tenker på tragedien hele tiden, og er nok fortsatt i en form for sjokk. Innerst inne håper og tror jeg at dette vil gjøre Norge til et bedre sted på sikt.

1 1

Norge blir aldri det samme igjen. Dette vil forandre oss, men forhåpentligvis til det bedre. Rett etter at det smalt gikk jeg over Grønland på vei hjem, og da var det umulig å la tankene gli mot Al-Qaida-terror og at Grønland derfor var det tryggeste området å være akkurat da. Men den gang ei. Det var fremtidens Norge terroristen angrep på Utøya, og jeg håper dette fører til at færre nå deler opp samfunnet i enkle fiendebilder: «Oss» og «dem», «nordmenn» og «innvandrere», «muslimer» og «kristne». Vi er fem millioner enkeltindivider som deler dette landet. Noen er rasshøl, men de fleste er hederlige.

2 1

Jeg vil se mindre hverdagsrasisme, mindre fremmedfrykt, mindre skråsikkerhet, mindre stigmatisering og færre skremselsbilder. Og mindre bullshit om ghettoer i Groruddalen og «vestlige verdier». Det er ikke sivilisasjonens undergang fordi noen taxisjåfører snylter på skatten, innvandrerforeldre ikke stiller på dugnad eller asylsøkere selger hasj på Grünerløkka. Vi må innse at demokratiet er dyrekjøpt og det beste vi har, men at det også er en skrøpelig konstruksjon som aldri vil føles tilfredsstillende for alle. Demokrati betyr «folkestyre», og når dette baserer seg på hva et flertall av velgere ønsker seg, må folk også innse at grunnen til at de ikke alltid får det som de vil kanskje er at de er i mindretall. Det er ikke «knebling», det er flertallsstyre. Men da er det også viktig å huske på hvor ille det kan føles å være i mindretall. Stigmatisering og fiendebilder går begge veier.

1 3

7/2011

Foto: Ina Damli

Journalist i Dagsavisen og student i økonomisk historie ved UiO 22.7 gjorde ganske mye med meg. Å ha en mor som jobber i regjeringen har gått fra noe jeg tenker lite på til å bli preget av frykt. Jeg blir redd når hun ikke tar telefonen eller er kort, jeg blir redd når jeg ser sikkerhetsopplegget hun har blitt pålagt etter det som skjedde. Ellers satt jeg på jobb i Grubbegata da bomben smalt, og ble naturlig nok preget av å måtte evakuere ut av et bygg der de fleste vinduer var knust, folk gråt, blødde og skrek. Hver gang noe smeller skvetter jeg. Men det er jo ingenting opp imot hva de på Utøya måtte gå i gjennom. Herregud.

3 1

Jeg tror vel, i likhet med de fleste andre, at det går an å trekke linjer til hva 9/11 gjorde med NYC. At vi opplever en slags kollektiv nær-døden-revitalisering av samholdet vårt. Samtidig håper jeg at det ikke blir denne datoen som skal definere oss fremover. Det er en viss bismak ved å løfte en grusom terrorhandling opp til et mantra som skal følge oss i generasjoner. Folk har nok et behov for å definere det som har skjedd nå, men for å returnere til sammenlikningen med 9/11 håper jeg ikke dette blir en gjenganger i politisk retorikk de neste ti årene. Jeg tror det lureste man kan gjøre er å ta Jens på ordet og at det i fremtiden blir større mulighet for å ytre metaperspektiver og tanker om lange linjer både til venstre og til høyre for mainstream, og at mennesker med høyreorienterte meninger føler seg representert i politikken. Kanskje det er lov å håpe på færre populistiske og stigmatiserende utspill fra begge sider i det politiske landskapet. Karikaturtegningene har alltid vært et oppkonstruert dilemma for ytringsfriheten vår. Det er nå den virkelige testen kommer.

edbergen Apple-forhandler siden 1981

Står på alle prøver. Kom til EDBergen og se hvorfor Mac er fasiten, både til studier og fritid.

Sjekkliste før studiestart  Kjører Microsoft Office*  Kompatibel med det du har fra før  Perfekt for bilder, film og musikk  Kobler seg rett på skolens nettverk  Rask, pålitelig og enkel å bruke

EDBergen — Spør oss om studenttilbud og studentfinansiering Strandgaten 64 - i begynnelsen av Gågaten | 5004 Bergen | www.edbergen.no | post@edbergen.no | 55 36 30 50

TM og © 2010 Apple Inc. Alle rettigheter forbeholdes. Apple, Apple-logoen og MacBook Pro er varemerker for Apple Inc., registrert i USA og andre land. Andre firma- og produktnavn kan være varemerker for sine respektive eiere. Videochatting krever en bredbåndstilkobling til Internett. Kostnader kan påløpe. Microsoft Office selges separat.

natt&dag 02.08.11:visittkort

02-08-11

13:45

Side 1

Fra

49,TRONDHEIM

DOVRE

OSLO

Oslo - Dovre Trondheim Oslo Olavsgård Gardermoen Hamar Brumundal Moelv Lillehammer Øyer Fåvang Ringebu Vinstra Kvam Otta Dovre Dombås Oppdal Berkåk Lundamo Melhus Klett Heimdal/Tiller Trondheim

STAVANGER

KRISTIANSAND

Gratis trådløst internett og strøm ombord

God benplass og justerbare seter • Alternative seteløsninger • WC og 220 volt

Oslo - Kristiansand Stavanger Oslo Sjølyst Lysaker Høvik Drammen Fokserød Torp lufthavn Skjelsvik Kragerø Risør Fiansvingen Arendal Grimstad Lillesand Dyreparken Håneskrysset Bjørndalssletta Kristiansand Søgne Mandal Vigeland Lyngdal Kvinesdal Flekkefjord Moi Egersund Vikeså Ålgård Kongeparken Sandnes Stavanger Fast holdeplass fra Oslo Fast holdeplass mot Oslo

For bestilling og ruteinformasjon:

Mulighet for kjøp av billetter på bussen på de faste holdeplassene med kort/kontant

1 r vi sett ndighetene ha Grunnet omste hold, inn tt ny e my e oss nødt til å lag fra de e ren ge for at sva og må da bekla Oslo. fra er n ku e en politiske parti

VALGKAMPENS KVALER NATT&DAG guider deg gjennom partitåka. TEKST T. ANDVIG / REDAKSJONEN ILLUSTRASJON THERESE KRISTIANSEN /NIKOLAI FREUND Det er kommunevalg og vi spurte oss selv: hvor mye vet vi egentlig om hvem disse folka som sitter på ansvaret for lokale tiltak er? Hva vil de gjøre om de kommer til makten?

Og ikke minst: hvordan kan du, kjære leser, finne partiet som passer for deg? Vi gikk inn i oss selv, trosset utvanna valgkampretorikk og bunnløs idé-forkynning, og kom ut som

distingverte analytikere med tempen på politiske stereotyper og deres respektive tilhengere (også sendte vi de mail med et par spørsmål da). 7/2011

VENSTRESIDEN

SENTRUMSFOR DEG SOM HAR STERKE MENINGER OM ALT OG INGENTING (ELLER RETT OG SLETT BARE VIL BLI HØRT).

FOR DEG SOM DESPERAT PRØVER Å BLI EN MINORITET (ELLER VIL FORSVINNE I MENGDEN). Tidligere stenging av utesteder og forbud mot strippeklubber er ikke det verste med dagens venstreside. Verre er mangelen på humor, og da spesielt selvironiens nesten absolutte fravær. Med en moralistisk selvhøytidelighet, og en skråsikkerhet på egen moralsk suverenitet man ellers bare finner i sekter, hos maratondeltagere og veganere, minner venstreblokken om en religiøs relikvie: et hellig symbol på sterk overbevisning for sine deltakere. Og ironisk nok er det å vedta symboler blitt hele formålet for venstresiden; dens raison d’être. Store peniser av moralsk overlegenhet fluffes inn i vedtak som utover ereksjonen i seg selv, har lite annen funksjon enn å gi venstresiden en følelse av å være betydningsfulle.

RØDT Det var rekti av Stalin å utrydde skadedyra! Ikke noe annet parti har politikere og velgere med større hyppighet av tillærte a-endelser, eller doktorgrader (humaniora) for den saks skyld. Dette er 68-erns inverterte Frp, og den viktigste hindringen mot korrupsjon i alle våre litt mindre små bykommuner. Rødt er en slags erstatning for fraværet av den vaktbikkjefunksjonen lokalpressen øvde, men i dag har abdisert fra. Er du anonym i klesveien, blir sjarmerende full, og klarer å overdøve klassisk musikk med snøvlende, men relativt smarte argumenter i diskusjoner mellom 00.00 og 06.00, er dette partiet for deg. Politiker: Erling Folkvord / Velger: Drillo, Knut Nærum, Aslak Sira Myhre

SVere tror de kan lovfeste politisk korrekthet.

UTELIV

2 1

Bydelsutvalgene skal avgjøre skjenketider i bydelene. Skjenketiden bør begrenses til klokken 02:00.

KULTURSTØTTE For å sikre et allsidig filmtilbud er det viktig at kinotilbudet ikke først og fremst styres av økonomiske interesser. Bibliotekene skal ha gode vilkår og lenger åpningstid. Den profesjonelle kunsten og profesjonelle kunstnere må sikres gode rammevilkår. Skikkelige og rimelige arbeidslokaler for byens kunstnere bør skaffes til veie.

3 1 DIY

Partiet svarer:

4 1

BOLIG Rødt vil styre boligbygging og byutvikling demokratisk. Utbygging og planlegging av Oslo må styres av oss som bor her, ikke av eiendomsinvestorenes krav til høye overskudd. Vi vil bygge offentlige utleieboliger som leies ut til sjølkost, flere Ungbo-boliger og at ti prosent av leilighetene i nye boligprosjekter kjøpes av kommunen for utleie til kostpris.

1 1

Ønsker et sterkt samarbeid mellom skole og næringsliv gjennom Ungt Entreprenørskap. Dessuten styrke den kommunale førstelinjetjenesten for gründere og nye bedrifter.

BYMILJØ I 2014 skal ny T-banelinje over Løren være ferdig. Bygging av T-banelinje på tvers av Groruddalen, og til Lørenskog og Ahus skal være i gang. SV ønsker bane til Fornebu.

5 1

UTELIV

2 1

Rødt vil bruke tildeling av skjenkebevillinger for å redusere alkoholbruk og forhindre geografisk overkonsentrasjon av skjenkesteder. Vi ønsker at bydelene skal tildele skjenkebevillinger.

Ingen, inkludert sentrumspartiene selv, vet hva de har til felles og hvorfor man skal stemme på dem. Alle tre definerer seg som borgerlige partier. Det betyr i praksis at de – ulikt Arbeiderpartiet – ikke synger «Internasjonalen» på landsmøtene sine. Partiene befinner seg slik sett i en håpløs posisjon der de forsøker å kile seg inn i det mikroskopiske rommet som skiller AP og Høyre. Hørte vi noen si mellom barken og veden? Siden plassen er så liten blir det først og fremst til at de markerer seg på noen enkeltsaker som har stor symbolverdi for kjernevelgerne sine. Disse utgjør det politiske fundamentet som i praksis skiller dem fra AP og Høyre: boring i Lofoten, miljøpolitikk mer generelt, abort, homoekteskap, kontantstøtte, rovdyr- og distriktspolitikk.

VENSTRE Er du mann, har god utdannelse, jobber med noe kreativt, gjerne selvstendig eller i en småbedrift, i en storby, eller du er dame i tilsvarende jobb med tilsvarende utdannelse, eller lærer eller kanskje lektor? Vel, da stemmer du Venstre. Du er avslørt. Venstre er det liberale SV. Og kanskje det er derfor de hater SV så intenst, litt som Kain (mis)likte Abel. Venstre er sosialt veldig liberale og økonomisk litt småliberale, minner litt om høyresiden i Arbeiderpartiet, altså omtrent et knepp til venstre for Høyre. I likhet med SVere konkurrerer venstrefolk om å ha flest mulig homser, transvestitter og brune folk i vennekretsen sin. Også konkurrer de om å lage den beste og mest eksotiske maten. De setter sin stolthet i alltid å vite om den mest autentiske indiske eller pakistanske restauranten i et av hjembyens strøk hvor de ikke bor og aldri ville bodd, utenom en kort stund før de etablerer familie, men hvor de drar nærmest som turister i den multikulturelle gryta de elsker å være tilhengere av. Best av alt er det hvis restauranten ikke har andre hvite mennesker enn dem, for i likhet med SVere, så er venstrefolk ekstremt hvite og som regel minst tredje-generasjons universitetsutdannet øvre middelklasse. Venstre er det trygge alternativet for miljøbevisste Arbeiderpartivelgere og sosialt engasjerte høyrefolk, eller alle andre ikke-sosialister med høy utdannelse og som derfor synes en human asylpolitikk, miljø, (høyere) utdannelse og forskning er viktig, og derfor naturligvis ikke kan støtte AP, Høyre eller Frp. Tja, det var vel det. De er ofte litt forelsket i seg selv og sitt alltid bankende, sosialliberale hjerte. Politiker: Trine Schei Grande Velger: Thomas Hylland Eriksen Partiet svarer:

KULTURSTØTTE Både profesjonelle utøvere og et bredt folkelig kulturliv må stimuleres. Kulturinstitusjonene må få økte driftsmidler, slik at de blir mindre avhengige av usikre prosjektmidler. Vi må sikre driften av de små, uavhengige scenene, som gjør Oslo til den fantastiske musikkbyen den er. Rødt vil ha et kulturhus i hver bydel. Kulturhusa skal ha tilbud som kafé, dansesal, scene, øvingsrom og møtelokaler.

BOLIG

3 1

DIY Rødt mener det er viktig å sørge for at vilkåra er like for alle, og at sosial dumping og lignende slås ned på. Ordna og ryddige forhold i nærings- og arbeidslivet vil komme alle til gode, og lave lønner og lovstridige arbeidsforhold skal ikke være konkurransefortrinn.

4 1

BYMILJØ Det er et politisk ansvar å legge til rette for at det blir enkelt, billig og komfortabelt å reise og leve miljøvennlig i Oslo. Fotgjengere gis førsteprioritet som trafikantgruppe i Oslo. Kommunen må overta bysykkelordninga, utvide sykkelparken og etablere stativer ut til Ring 3 og til Oslo sør, bydel Østensjø og Groruddalen. Det må bli mulig å sykle fra den ene sida av byen til den andre på sykkelvei. Oslo trenger ei storstilt satsing på kollektivtransport, på bekostning av veiutbygging. Vi vil ha tiltak som begrenser bilbruk, samtidig som vi bygger ut kollektivtrafikken og gang- og sykkelnettet. Det må planlegges ny t-banetunnel og ny togtunnel gjennom Oslo. Det trengs et krafttak for kollektivtrafikken i Groruddalen.

5 1

1 1

ARBEIDERPARTIET-VENSTRE Det norske Arbeiderpartiet er vanskelig å plassere i én bås. Vi har løst det med å dele opp partiet i to deler: én på venstre- og én på høyresiden. APvenstre er nært beslektet med SV og pleier nær kontakt med venstresiden i LO. Det som skiller dem fra SV er at de stort sett driter i miljøet og er for NATO-medlemskap. I tillegg er det generelt skeptiske til alt nytt – sånn som innvandrere. Om du foretrekker sport på flatskjerm, øl i hånda og Peppes på bordet; om vinter-OL er favoritten, når øvelsen er langrenn og Norge vinner gull, og du snakker om «årets kollektive høydepunkt» med en salig henførelse over eget behag og «ting er som de skal». Da passer du i rekkene til Aps venstreside. Du der, ja, du med Che T-skjorta og Acne-jeansene og Lenin-capsen, du med anarkist-button. Du som har sovet gjennom et samfunnsfag på en av våre middelmådige utdanningsinstitusjoner. Du burde vite hva disse observasjonene gir oss skjellig grunn til å anta om denne velgeren: Lav utdannelse, under gjennomsnittlig inntekt. Likevel smarte nok til å kjenne sine fiender på gangen. De lar seg ikke lure av Frps splitt og hersk-taktikk. De vet kanskje ikke hvem som representerer dem, men det vet iallfall hvem de ikke deler interesserer med. Politiker: Trond Giske / Velger: Gerd-Liv Valla Partiet hadde ikke anledning til å svare av forståelige årsaker. www.arbeiderpartiet.no/www.auf.no

Behovet i bydelene krever at vi må kunne tilby nærmere to tusen flere kommunale boliger. Enten de eies av kommunen selv eller leies inn fra private. Den kommunale boligmassen må

spres. UTELIV Venstre vil fjerne de statlige åpningstidsbestemmelsene. Sene åpningstider er et viktig grunnlag for å ha det levende musikklivet vi har i Oslo. Oslo må kunne ha lengre åpningstider enn i dag. Vi mener at ute i bydelene skal bydelsutvalgene gis ansvar for skjenketidene.

1 2

KULTURSTØTTE Overføringene til kultursektoren skal dekke rekruttering og formidling samt også direkte støtte til utøvere gjennom innkjøp og stipender. Lage en strategi for å skaffe flere lokaler til atelierer, verksteder og øvingslokaler får en egen strategi for kunst i det offentlige rom.

3 1 DIY

4 1

Oslo må legge til rette for at det skal bli enklere å starte egen bedrift, blant annet gjennom å tilby gründerkurs og mentorordning.

BYMILJØ Vi vil utvide nattkollektivtilbudet og holde prisen på månedskortet nede. Venstre vil ha ny T-banetunnel gjennom sentrum, Tbane til Fornebu, Ahus og på tvers i Groruddalen og en ny trikkelinje langs fjorden. Hele hovedsykkelveinettet skal bygges ferdig innen 2015. Venstre vil også gjøre det gratis å ta med sykkel på t-banen.

5 1 SOSIALISTISK VENSTREPARTI SVere gir ofte et inntrykk av å være liberale, aksepterende og tolerante. I sannhet er få mindre tolerante når det kommer til annerledes tenkende. Lakmustesten for å avsløre en SVer er å stille spørsmål ved politisk korrekte oppfatninger, benytte deg av politisk ukorrekte ord, eller begå andre overtramp mot vedkommendes sensibilitet. Om du blir oversett resten av kvelden har du truffet blink. De har tilnærmet ingen forståelse for andre, så fremt de ikke kommer fra en annen kultur. Da kan det for en SVer selvfølgelig ikke forventes annet, og normbrudd sorteres under «eksotisk» og «fascinerende». Dette er en nokså nedlatende holdning, men likefullt essensen av den politisk korrekte toleransen (kilde: se samtlige debatter med Inga Marte Thorkildsen). SVere tror de kan lovfeste politisk korrekthet, og at deres sosiale ansvar stopper ved å stemme SV, samt gi litt penger til TV-aksjonen. Da kan de med god samvittighet valse over uteliggere med designerskoene sine. Er du opptatt av å vinne konkurransen om å være mest tolerant, eller ha flest neger- og homsevenner som du stolt kan vise frem ved enhver passende og mindre passende anledning, er SV partiet for deg. Politiker: Kristin Halvorsen Velgere: Vibeke Løkkeberg Partiet svarer: BOLIG Bygge langt flere boliger i hele byen for å sikre en god spredning av de kommunale boligene, og bruke muligheten til å kjøpe inntil ti prosent av nybygde borettslagsleiligheter. Ordningen med markedsbasert leie skal avskaffes.

1 1

7/2011

TORES TAKTIKK

La det være klart: Stemmen din betyr nada og verden går til helvete uansett hva du stemmer på. Så da var det unnagjort, alle illusjoner knust. La meg gå gjennom noen grunnleggende premisser og fakta sånn at det blir litt lettere å skjønne taktikken i den følgende guiden til taktisk stemmegivning. Med unntak av kommuner der Senterpartiet kommer i bystyret og det lokale SP har inngått en avtale om å være med i et rød/grønt byråd, vil sentrumsblokken alltid virke som støttepartier for høyresiden. Dette inngår som et premiss i guiden. Ellers har jeg tatt for gitt at alle kommuner trenger minst én representant fra partiet Rødt for å minimere korrupsjonen i Norges mest korrupte administrasjonsnivå, kommunen. Dette gjøres med bakgrunn i rollen partiet har hatt historisk i de bystyrene de har inngått i. I motsetning til SV, som sjelden vil være korrupte selv, siden det ikke finnes noe særlig med SVere i næringslivet, så er ikke

HØYRESIDEN

KAMERATENE FOR DEG SOM FORVALTER FYSISKE VERDIER ELLER VENTER PÅ Å OVERTA DEM (ELLER BARE DRØMMER OM DET).

Representantene kjennetegnes ved at de bygger ulovlig og gjerne tar imot ulovlige gaver.

Høyresiden er den mest ideologiske i norsk politikk, og så kjedelig at det er vanskelig å skrive noe morsomt om dem. Klisjeer om pappas penger, rosa poloskjorter, østkantangst og raljering over pysete-dummepengers hovne koketteri, er omtrent like gøyalt og forutsigbart som revisoren til NHO. Om du vil selge offentlig eide kraftselskaper, eller har amerikanske drømmer om å konkurranseutsette alt fra moralske verdier til funksjonshemmede barn, er høyresiden noe for deg.

KRISTELIG FOLKEPARTI Det eneste partiet med samme klokketro på moralsk overlegenhet som SV, og selvsagt med de samme uheldige konsekvensene: viljen til og troen på å lovfeste moralen. I deres verden er det å tre sin moral, som de finner ved en ganske konservativ tolkning av et bronsealderdokument, ned over hodene på alle oss andre, ved å gjøre den til landets lov, både effektivt og riktig. KrF protesterer høylytt mot vår «flyktige tidsånd» ved å gå baklengs inn i fremtiden, og selv da går de høyst motvillig og ikke før de er absolutt nødt. 66 prosent av KrFs velgere tror ikke på Darwin, men de tror at bønn kan helbrede. De går ofte i kirken og de fleste av dem er kvinner. KrF skyver alltid barna og kjernefamilien foran seg, i en håpløs kamp mot moderniteten, og de appellerer via glansbilder fra tiden før likestilling, skilsmisser, aleneforeldre, homoforeldre og barnehager var normalt. Selvsagt ikke direkte, men de snakker konstant om frihet, valgfrihet for familier (les: mamma hjemme), homoekteskap og adopsjon samtidig som de er ivrig opptatt av å sørge for en bioteknologilov så streng at den utelukker forskning (og kanskje senere næringsliv innen en av de antatt største og viktigste feltene dette hundreåret). KrFs yppersteprest ville så sent som i 1988 sidestille evolusjonsteorien med 1. Mosebok i skolens lærebøker fordi det med evolusjonen «ikke var bevist». Om du ser på junkier som om de skulle være et spesielt kosedyr, eller vesen det er viktig å vise at man har omsorg for, er bønnemøte i Filadelfia og dette partiet noe for deg. Pluss for at de har landets største hjerte for asylanter, ingen andre er like flinke på integrering i praksis. Seriøst. Politiker: Dagrunn Eriksen Velger: Rune Larsen

HØYRE Gir AP hard kamp i konkurransen om å være landets dølleste parti. Med unntak av noen få synlige symbolsaker og en anelse forskjell i hvor langt ut på høyreakselen de to partiene vil ende, er realiteten at de færreste av oss ville merket noen forskjell om det var dagens utgave av Høyre eller denne utgaven av AP som satt ved makta (gitt rent flertall). Høyre representerer det tradisjonelle og siviliserte. Det er vestkantens flaggskip, og kapitalens parti. Ingen er så glad i meningsløse slagord og BI-lingo som Høyre. Alltid opptatt av å benytte de hippeste uttrykkene i næringslivet: «Valgfrihet», «mer igjen for hver skattekrone», «dynamisk», «synergieffekter». Høyre er for enhver konkurranseutsetting av offentlig sektor. Uavhengig av om det faktisk lønner seg å privatisere eller konkurranseutsette en sektor, så vil Høyre konkurranseutsette den, av prinsipp, mens de på rituelt vis gjentar besvergelsen «Valgfrihet, valgfrihet, valgfrihet». Har du høy inntekt, bor i en av byenes finere strøk, jobber i privat sektor og har over middels utdannelse, eller du driver en daligvarehandelkjede, er dette partiet for deg. Politiker: Jan Tore Sanner Velger: Stein Erik Hagen

Partiet anser ikke våre leserene som viktige nok til å svare på våre spørsmål.

UTELIV

Partiet svarer: BOLIG Det beste kommunen kan gjøre for å sikre unge mennesker bolig, er å regulere tilstrekkelig med tomter til boligformål. Det finnes nå ferdig regulerte tomter for over 20.000 boliger i Oslo. Når det gjelder de høye prisene i boligmarkedet som er en utfordring for unge, ville nok det å fjerne formuesskatten være mest effektivt.

1 1

Oslo Høyre vil føre en mer liberal skjenkepolitikk og åpne for lengre skjenketider utenfor sentrum, så lenge det ikke er til sjenanse for naboer. Høyre vil derfor åpne for større differensiering av skjenketidene. Mislighold skal føre til at man mister skjenkebevillingen.

1 2

SENTERPARTIET Egentlig ingen grunn til å bruke mye plass på Senterpartiet når vi skal lage en velgerguide for lesere av N&D. De liker bønder og hater byer nesten like mye som de hater ulver. Innad i partiet er det bonus for autentisk dialekt; er du fra Oslo har vi hørt at du må du vaske utedoene på landsmøtet i skam. Representantene kjennetegnes ved at de bygger ulovlig og gjerne tar imot ulovlige gaver. De skal imidlertid ha props for å være det eneste partiet som har programfestet en eksplisitt støtte til billedkunst. Ser man det! Partiet for deg som drømmer om å trekke deg tilbake på et småbruk en vakker dag, kanskje endelig få tid til å lese de Hamsun-bøkene. Og Mikkjel Fønhus, skal ikke han være bra? Politiker: Per Olaf Lundteigen Velger: Gaute Grøtta Grav Partiet oppfattet våre spørsmål som en del av valgkampen, ville ikke svare før 15. august.

representanter for Rødt redde for å lage dårlig stemning. Rødt gir katten i høflighet og kutyme og er ikke redde for å bryte eventuelle «gentleman’s agreements» som skulle eksistere. For øvrig er guiden ugyldig dersom du er hengiven tilhenger av et parti, da burde du stemme på din ku. Er du derimot i samme posisjon som meg, som synes alle partiene suger, så er guiden nyttig. Godt valg! Rødt: Dersom du er mot korrupsjon og Rødt ikke har en sikker representant, men en god sjanse til å få det, burde du stemme Rødt uavhengig av dine politiske preferanser. Rødt holder alltid de andre partienes korrupsjonstendenser i sjakk, noe Erling Folkvord har vist i Oslo. Ellers burde du stemme Rødt hvis det er jevnt mellom høyre- og venstresiden, eller venstresiden ser ut til å vinne og du vil presse venstresiden så langt til venstre som mulig.

KULTURSTØTTE Oslo skal være en musikkhovedstad av europeisk format. Vi vil gjennomgå tilskuddsordningene for kulturstøtte med sikte på å styrke formidlingen av byens kultur, legge til rette for økt privat finansiering i kultursektoren og avbyråkratisere kulturstøtten. Det er også prioritert politikk for Høyre at Oslos kulturinstitusjoner har et godt tilbud til barn, unge og studenter.

med muslimske taxisjåfører»-grupper på Facebook, til ungdomsledere som lager barneporno. De klarer likevel å enes om at innvandring er kjipe greier og at skatter om mulig er enda kjipere. Til gjengjeld er de ditto glad i bensinstasjonsmusikk, grensehandel, Cowboy-Laila og døgnåpne casinoer. De har også et rørende engasjement for landets rikeste. Hovedspørsmålet er likevel: Hvor plassere Frp? Under lysebrunt eller mørkeblått? Tja, si det. Hvor ellers finnes et så vidt spekter av merkelige standpunkter; en sammenveving av så ulike (og motstridende!) ideologier? I hvilken annen campingvogn finner man libertarianere, kristenfolk og reaksjonære konservatorer rundt den samme TV-kanna? Og hva gjør hedersmannen Morten Høglund og (fyll inn) Martin Schanche i den samme politiske skinnsofaen? I dette spenningsfeltet rives og slites det i Frp-sjela: Skal vi gå for Berlusconi-modellen til Sandberg, eller NS-sporet til Christian Tybring-Gjedde? Forhåpentligvis har sistnevnte falt noen etasjer i anseelse den siste tiden. Referanse: hans Aftenposten-kronikk 14. april. Vi siterer: «Hva var galt med norsk kultur, siden Arbeiderpartiet vil erstatte den med flerkultur? Som er rotløshet satt i system og vil rive landet vårt i filler.» Politiker: Per Sandberg / Velger: Publikum på Allsang på Grensen Partiet svarer: BOLIG Frp mener at det er kun ved å øke boligproduksjonen at man vil kunne få ned boligprisene. Ethvert tiltak som rettes mot å gjøre det lettere for folk å kjøpe eller leie bolig vil kun medføre at det på sikt blir enda vanskeligere å etablere seg på boligmarkedet.

1 1

UTELIV Fra da Frp gikk inn i byrådet i 2003 til 2010 har antall passasjerer i kollektivtrafikken steget med 31,2 prosent. I samme periode har bevilgningene til kollektivtrafikken økt fra 956 millioner til 1 390. I neste periode vil vi fortsette kollektivløftet i Oslo, ved å sikre en videre utvikling av t-banenettet og hyppigere avganger på t-banen.

1 2

KULTURSTØTTE Etter Frps syn er det prinsipielt riktig at de enkelte serveringsog skjenkestedene kan få mulighet til å omsette alkohol ut i fra når kundene ønsker. Fremskrittspartiet ønsker derfor en liberalisering av åpnings- og skjenketidene i Oslo.

3 1 DIY

4 1

Fremskrittspartiet vil prioritere videreutvikling av Bjørvika, samt bevare allerede eksisterende kulturinstitusjoner og kulturtilbud i neste periode.

BYMILJØ Frp har som filosofi at vi alltid skal lete etter grunner til å si ja, fremfor å si nei. Frps mål om en sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep er også svært etableringsvennlig politikk.

5 1

3 1

DIY

1 4

Fremover ønsker Oslo Høyre å styrke veiledningstjenesten til gründere og småbedrifter.

BYMILJØ Høyre ønsker å effektivisere ytterligere ved konkurranseutsetting av drift av trikk og T-bane. Vi satser på sykkel gjennom utbygging av et hovedsykkelveinett med godt tilrettelagte traseer og gjennomgående separate felt for sykler.

5 1

ARBEIDERPARTIET-HØYRE Også kalt Direktør-Ap og Ambassadør-Ap. Økonomisk ligger AP-høyre kanskje nærmere sentrumspartiene enn høyresiden. I motsetning til Høyre og Frp har de lite tro på voodoo economics, og de er omtrent like engasjert i miljøpolitikk som Martin Schanche er i arbeidene til Immanuel Kant. Deres fremste samarbeidspartner heter NHO og sammen drømmer de om et «dynamisk arbeidsliv» hvis fremste kjennetegn er full pupp, olje og gass (og der heftelser som «rensing» utsettes på ubestemt tid). Ansvarlighet er et honnørord – gitt at det viser til bunnlinja. Ellers stor tiltro til effektiviseringstiltak, også når de måtte ta fra den enkelte byråkrat den siste rest av autonomi og i stedet låser henne fast i jernburet. Effektiviseringen til høyresiden er konstruert på en måte som ikke bare oppfordrer til tukling med tallene («juking the stats» – for dere som har sett The Wire), men i siste instans har stikk motsatt effekt: mindre effektivitet, mer byråkrati. Politiker: Den tidlige Jens Stoltenberg / Velger: Kjell Inge Røkke

FREMSKRITTSPARTIET Dette partiet har rom for mye, og sannelig huser det også mye rart. Alle får plass i dette partiet, bare hør (og se!) på Jan Arild Ellingsen og Ulf Erik Knudsen. De har Stortingsrepresentanter som er med på «Jeg kjører ikke

(Se Arbeiderpartiet-Venstre)

SV: Hvis det er jevnt mellom høyre- og venstresiden og du vil at sistnevnte skal vinne, spesielt hvis skole, miljø og kollektivtrafikk er viktig for deg. Hvis du er sentrumstilhenger og venstresiden ligger an til sikker seier burde du også stemme SV, fordi SV er langt bedre enn AP på miljø, skole og kollektivtransport. AP: Hvis du støtter høyresiden, men venstresiden ligger an til å vinne, er AP beste alternativ. Venstre: Dersom du støtter venstresiden, men høyresiden (med sentrum som støtte) sikkert vil vinne. Annet scenario: Hvis du egentlig støtter Høyre, men er redd for et rent Frp/Høyre-samarbeid. KrF: Ser ingen god grunn til å stemme KrF under noen omstendighet. Se ellers Venstre. SP: I de fleste byer har ikke SP en sjanse til å komme inn, men har de det så undersøk om de støtter et rød/grønt alternativ eller om de vil

være et støtteparti for en borgelig koalisjon. Hvis første alternativ er tilfellet så er det helt klart et alternativ for andre sentrumspartier hvis dette rød/grønne alternativet ligger an til å vinne. Kanskje også for resten av høyresiden, men da tror jeg fortsatt AP vil være et bedre alternativ. Støtter de en borgelig versjon, se KrF og Venstre, men som sagt: undersøk først om de har en sjanse til å komme inn, noe de eksempelvis ikke har i Oslo. Høyre: Hvis det er jevnt mellom høyre- og venstresiden og du vil at høyresiden skal vinne. Viktig presisering: Hvis det ligger an til et rent Høyre/Frp-flertall så stem Høyre uansett hvilket annet parti du egentlig ville stemt på. Dette for å holde Frps makt i sjakk. Frp: Hvis det er jevnt mellom høyre- og venstresiden, eller om høyresiden ligger an til å vinne og du vil prøve å få en politikk som ligger så langt til høyre som overhodet mulig. 7/2011

Et av verdenshistoriens verste enkeltmannsmassakre har rammet lille fredelige Norge. Alle som har brydd seg med å undersøke og prøve å forstå noe kalt «ondskap» har gjort rett. Stoltenbergs «mer åpenhet, mer demokrati» er oppbyggelige og beundringsverdige ord, men ikke om de bare åpner opp mot det vi allerede vet. TEKST ANDREAS FALKENBERG Så å si all populær- og høykultur som omringer oss i dag er fullpakket med fascinasjon for det onde. Det være seg litteratur, film, musikk, dataspill eller billedkunst. Kulturprodukter kan, særlig de to siste tiårene, oppsummeres som: den positive og konstruktive fremstillingen av det onde. Vi er alle fascinert av det onde, men vi vil selvsagt ha det servert i passelige former. Muttern kan kose seg på hytta med «Menn som hater kvinner», men rynker på nesen straks hun får servert Guyotat og menn som virkelig hater kvinner. Enhver post-Salem hipster kan kle på seg kappe, tenne noen ofringslys, og headbange anerkjennende til Burzums «Jesu død», men allikevel slå opp en forskrekket grimase straks du kommer drassende med noen Swastika-draperte polske NSBM-tapes (National Socialist Black Metal) og printouts av de fire første kapitlene av «Mein Kampf». Vi er alle hyklere i forhold til ondskap. De fullstendig uredigerte grusomheter vil vi selvsagt ikke ha noe med å gjøre. I kulturprodukter kan vi nyte ondskapen, eller, i kulturprodukter nyter vi ondskapen, det er dét vi alle gjør. Ondskapen, dette som virkelig skiller oss fra dyrene, har blitt utvannet og ufarligjort til ren kulturunderholding. Vi nyter affektene uten å bry oss med dets opphav. Men heldigvis nyter vi ikke det grufulle i «The 120 Days of Sodom». Vi irriteres, provoseres og fascineres. Vi tenker og reflekterer over det Baudelaire kalte «le mal» (ondskapen), det Bataille kalte «la part maudite» (den forbannede delen). Det finnes håp. Et 180-graders motargument til forvirrede gamliser som mener at first-person-shooter-dataspill skaper massemordere, vil være at vi, i kjølevannet av ABB-Terroren, nettopp igjen må tørre å ta innover oss den ufiltrerte ondskapen for det den virkelig er: grusom, uforståelig og svært ubehagelig. Hvordan kan det ha seg slik at ingen såkalte eksperter (akademikere, journalister, kunstnere etc) ga oss noen som helst indikasjoner på denne ulmende elendigheten som er fenomenet ABB? Er ABB et unikt monster som kom ut av intet? En sinnsyk «Lone wolf» uten noen forgreininger i den norske virkeligheten? Skal vi være fornøyde med det svaret? Oppstod Auschwitz fra Naturen eller den menneskelige Kulturen? Til alle dere som lever av å reflektere over mennesket og den norske virkeligheten: hva faen skjedde? Vel, politikken og medielandskapet som en selvregulert maskerade skjedde. Den norske intelligentsiaen, fra Morgenbla til akademia, som fullstendig opphengt i det praktisk formålstjenlige skjedde. Du tenker ikke den nødvendige norske virkeligheten forut for ABB-terroren uten ideer om destruksjon og reduksjon. Ondskap er ikke bare holocaust og radmagre barn med oppblåste mager i Etiopia, slik Lars Svendsen, Arne Johan Vetlesen og resten av de konservative ondskapsekspertene skal ha oss til å tro. Ondskap er også vanlige nordmenn som spyr ut rasistisk hat i kommentarfelter, og den latente og subtile fremmedfrykten blant alle de unge vellykkede nordmennene du møter på Jaeger en lørdags kveld, slik vi har skrevet det hundrevis av ganger de siste to årene. Siden Oslovold#2 i 2009 har vi flere ganger prøvd å vise at det virkelig ubehagelige og problematiske ligger hos normale hvite middelklassenordmenn. De subtile nyansene i deres verdier. Ikke innvandrere. Ikke klassiske kriminelle. Meningsløs dekadens sup26

7/2011

plert med grisk materialisme, karrierisme, og stadig mer konservative og reaksjonære verdier. En tikkende bombe. Ondskap er ikke et praktisk problem, ondskap er et ontologisk problem. Vi er alle tilbøyelige til ondskap. Ondskap er en del av virkeligheten. Ved utelukkende å skyve ondskapen bort og ned til en eller annen Folkemord-General i Afrika har vi 1) lukket øynene og smelt hode i sanden, og 2) paradoksalt nok selv vært onde, ved å se bort fra det onde, i vår tilsynelatende gode håndtering av ondskap. Lars Svendsen, forfatteren av «Ondskapens Filosofi», viser på tross av seg selv, hvor ytterst farlige disse upåvirkelige idealistiske overbevisningene er selv om disse er gode. Fordi de fungerer som skyggelapper. Fordi de, som en stor stygg brølende bjørnetjeneste, hjelper oss å avvise annerledestenkende og utfordrende kompleksiteter som vi egentlig burde ta innover oss. Som når Svendsen kontant avviser nesten hele filosofihistorien og halve litteraturhistorien fordi disse faktisk engasjerer ondskapen. Det skal man da ikke gjøre! Genets «Tyvens Dagbok» kastes på bålet før første kapittel er omme fordi boken tar for seg kriminelle – ondskapen – på en positiv måte og dermed ikke passer inn under Svendsens politiskidealistiske overbevising om at ondskap er et praktisk problem som først og fremst må løses, koste hva det koste vil. Samma det om Sartre, for å prøve å forstå bittelitt mer subtile momenter som Genets psykologi og moral, skrev «Saint Genet: Actor and Martyr», en 625-sider lang bok om tyven, hora og geniforfatteren Genets eksistensielle utvikling i det onde. Skulle tro det var relevant å forstå hvordan ondskapen opererte i sine mangfoldige former før man avviste den. Men nei, viktigere enn noe annet for den konservative norske tenkeren, enten han er fra venstre eller høyre, ung eller gammel, kunstner eller politiker, er det først og fremst å bekrefte sin egen idealistiske overbevising. Å kategorisk tro at vi praktisk kan «løse» ondskapens problem en gang for alle fordi vi selv er gode er en farlig illusjon og for øvrig akkurat dét nazistene var over middels overbevisst om at skulle funke for dem. En viss Nietzsche refuserte den gjengse moral og ville omvurdere alle verdier og gi ordene «godt» og «ondt» nytt innhold… Svendsen avviser.

Mennesker er idealistiske dyr. Vi beveger oss rundt i verden med hjernen proppfull av mentale konsepter som først og fremst, før noe annet, skal sikre vårt eget velbehag. Lenge før disse styrende konseptene artikuleres mot de Andre som vår eksklusive «sannhet» (ofte snøvlende etter fem drinker på nachspiel eller hamrende på tastaturet i en oppildnet internett-«debatt») er konseptenes funksjon å hjelpe oss i vår enslige hverdag mot den stadig truende og uunngåelige angstfølelsen som ligger implisitt i det å være et menneske alene på kloden. Disse konseptene ligger til grunn for den selvtilfredsheten som menneske viser utad – masken vi trer på oss når vi møter verden med vårt unike selv. Konseptene kan selvsagt være hva som helst: «onde» eller «gode». «Virkeligheten» bestemmer ikke våre tanker, tanker oppstår på egenhånd – de påvirker seg selv. Det er hangen etter dette usle velbehaget som gjør at det onde og usikre mennesket (først tægger, deretter tyster som fikk juling, så plastisk operert soss, nynazist…) til slutt adapterer imbesile resirkulerte pseudo-intellektuelle konspirasjonsteorier om Muslimenes Kommende Erobring Av Europa® som den store juvelen i sin ferdigstilte og nå endelig stabile identitet. Det er den påfølgende selvtilfredsheten og mangelen på elementær kritisk sans som nærer den utrettelige undersøkingen av teorien, det er den utrettelige undersøkingen som forvandler interessen til en besittende overbevising og den besittende, monotone, ensporede overbevisningen, som tærer kraftig på subjektets intelligens og fornuft – og fashion sense. Idealismen er det som gjenstår. Ondskapen er ikke nødvendigvis banal slik Arendt skrev om Eichmann, selv om svært mye ondskap kan forstås med henvising til det stupide. Apropos, til alle dere «selvlærte» anti-Jihadister: «Titusen timer med aviser, diverse magasiner og artikler» er ikke kunnskap. Hva med en Bachelor i Racism, en Master i Hate? Hva som helst, et eller annet, så vi slipper disse fundamentalistiske sektiske overbevisningene viss intellektuelle stringens ligner spåkonesvindlernes new age-spiritualisme. Ondskapen, om vi i det hele tatt kan forstå noe slikt, er først og fremst idealistisk. ABB er meget mulig en sinnssyk person. Hvis så er tilfelle er det en veldig stor og økende andel nordmenn, påfallende mange unge nordmenn slik vi har skrevet utallige ganger tidligere, for ikke å snakke om mennesker i verden, som deler så å si alle konseptene til denne sinnssyke massemorderen (foruten drepinga da, of course).

Derfor. Etter dette fryktelig hjerteskjærende tragiske som har skjedd er det lov, samtidig som vi applauderer Stoltenberg for hans «mer åpenhet, mer demokrati» og nettopp stille spørsmål ved hva denne «mer åpenhet, mer demokrati» skal innebære. Mitt forslag er at absolutt alle bruker noen timer på å tenke over sine resolutte overbevisinger, uansett hvor ”gode”, ”snille”, ”korrekte”, ”smarte” disse er. Langt dere nede, nederst i ondskapens avgrunn sitter ABB og hører på vocal trance mens han copy paster noen blogginnlegg og smiler fra øre til øre fordi han vet at han ”har rett”. Derfor må vi nå etter den 22 juli 2011, per definisjon, i langt større grad utforske DET UKJENTE. Ikke bekrefte det vi allerede vet. Endeløse ”demokratiske debatter” der partene gang på gang skisserer sine selvsagte posisjoner skaper fortsatt det ABBfienden Nietzsche kalte passiv nihilisme. En tristere og mer meningsløs hverdag. Politikk er makt. Politikk er et nødvendig onde. Politikk er den sosiale manipuleringen av affekter. Praktisk politisk tenkning hallusinerer alltid det «gode». Det gode tappet for det imaginære og vakre, nedjustert til det formålstjenelige. Vi må med vilje oppsøke og etterlyse informasjon som vi nettopp sliter med å klassifiser og gjenkjenne. Vi må alle jobbe mot denne veldig narsissistiske tilbøyeligheten som ligger i menneske. I morgen er vi borte. Vi trenger mer eksperimentering, mer kaos, mer galskap, mer freaks, mer forskjeller, mer ambivalens og mer tvil.

Breivik oppgir å bruke steroider mot tvil

Designcontainer.no

VERDENS MEST POPULÆRE BETALINGSMÅTE

Psst!

Husk å veksle avgiftsfritt hos FOREX Bank før avreise og når du kommer tilbake. God tur!

Last ned valuta-appen til iPhone.

Velkommen til butikkene våre for veksling eller tilbakeveksling, med åpningstider som passer deg.

STAVANGER KLUBBGATA 1 • TRONDHEIM SENTRALSTASJON • LILLESTRØM ST. • OSLO SENTRALSTASJON • ØVRE SLOTTSGATE 12 • FRIDTJOF NANSENS PLASS 6 • BRUGATA 8

FACEBOOK.COM/SESSION88

VIMEO.COM/SESSION88

TWITTER.COM/SESSION88

WWW.SESSION.NO

EIRIK BALLO Fs ollie. Foto: Lars Gartå

SESSION BUTIKKER STAVANGER 47 20 20 50

KVADRAT 47 20 20 51

OSLO CITY 47 20 20 56

BERGEN 47 20 20 52

STRØMMEN 47 20 20 57

WEBSHOP 47 20 20 60 SARTOR 47 20 20 65

SKIEN 47 20 20 61

HAUGESUND 47 20 20 53

TRONDHEIM 47 20 20 58 KVADRAT GIRLS 47 20 20 62

ÅLESUND 47 20 20 66 BUSKERUD 47 20 20 68

SARPSBORG 47 20 20 54

KRISTIANSAND 47 20 20 59 AMANDA 47 20 20 64 LAGUNEN 47 20 20 69

SESSION SKATEBOARD TEAM CHRISTIAN FARSTAD EIRIK BALLO EIRIK SVENSEN FREDRIK NAERLAND FREDRIK AUSTBØ GABRIEL ENGELKE GUSTAV TØNNESEN JAN HENRIK KONGSTEN KARSTEN KLEPPAN KIM OTTERMO MAGNUS BONSEMO MICHAEL SOMMER NAVID NAVID SEBASTIAN RAFEN STEFFEN AUSTERHEIM STU GRAHAM TEAM KAPTEIN: ERIK FRIESL

Det er lov å skue hunden på hårene. Ingen vet hva pelsen skjuler. KRONIKK LARS K. MIDTSJØ «Hun tar en piruett og steiler rulle stolen elegant på enden av catwalken. Et fullpakket Oslo Kongressenter tar imot de nye stjernemodellene med storm. Begeistringen er ikke til å misforstå – selv ikke bak de mørke solbrillene som vanligvis dekker en streng taushet blant moteredaktørene. Bak blitsregnet kan man se neste modell halte ut på catwalken drapert i en rød elegant aftenkjole. Hun stopper opp, lener seg mot den ene krykken, tørker vekk litt sikkel og kaster til slutt fra seg beskyttelseshjelmen ut til folkehavet inne på Oslo Fashion Week. Det er en glødende stemning inne på kongressenteret, endelig blir det spennende mangfoldet vist frem på catwalken også!» Et drømmescenario tatt fra et mareritt om dagspressens dekning av mote i Norge. Endelig fikk kulturavdelinga en legitim grunn til å skrive om mote. Som om et sirkus av pudler og kosedyr på kroppen ikke skulle være nok. Man har til stadighet lest om hvordan skjørtelengden varierer i takt med de økonomiske konjunkturene, eller hvordan farger blir brukt i oppgangstider. Fair trade, økologisk mote eller etniske burka-trender. Hvor mange ganger har vi ikke lest om moteindustriens utnyttelse av naturressurser eller fattige arbeidere i u-land. Om alle produksjonsproblemene eller løsningene moteindustrien har i vente. Eller sosialantropologiske analyser av etniske og kulturelle sammensmeltninger i motebildet? Mindre vanlig er det å snuble over artikler som diskuterer design på motehusenes egne premisser. Det virker som om hver gang det skal være legitimt å skrive om mote, så må det vinkles inn på sosiale eller samfunnsmessige problemer. Gjerne lettere politisk korrekt. Ah, the horror! Om noen skulle være interessert i å snakke med en designer eller et større motehus, føles det som om vedkommende er hyret inn for å stå til rette for et elitistisk syn eller et ekskluderende skjønnhetsideal. Men trenger egentlig mote å være for alle?

Hvem er det egentlig som vil se en kampanje med ti handikappede kvinner i rullestol fra alle verdens hjørner iført Ricco Vero fra topp til tå? Og mer interessant: Hvem vil kjøpe disse klærne?

Verken mangfoldet eller ideen om det ville være noe nytt. Moteindustrien har aldri vært redd for å sjokkere eller prøve nye ting – det er nettopp nyheter den lever av. Det ville heller ikke overrasket en moteinteressert person ettersom funksjonshemmede, kreftofre eller proteser har blitt fotografert flere ganger gjennom motehistorien. En av vår tids mest anerkjente motefotografer, Helmut Newton har tatt bilder av modeller med proteser og krykker siden 70-tallet. Alexander Mcqueen brukte den handikappede atleten Aimee Mullins til sin motevisning i 1999. Hun er også å finne på forsiden til Dazed And Confused – i et av Nick Knight sine mest kjente bilder. De to siste årene har transvestitter, tjukke, eldre og en berm av nye modeller med ikke-vestlig etnisitet blitt innlosjert i motehusenes modellportefølje. Menneskets mangfoldighet har aldri være bedre representert. Det har imidlertid ingenting med mote å gjøre. Heller ikke politikk. Det handler om merkevarebygging.

Slik som når Obama velger å kle på seg en kortermet skjorte når han skal snakke til en større forsamling fra arbeiderklassen. Den kortermede skjorta representerer et plagg som ligner på arbeidernes egen arbeidsuniform. Akkurat slik hans forgjengere har brettet opp skjorteermet i generasjoner før ham. Når Obama går kledd i en enkel blue collar-skjorte bruker han den som et rent markedsføringsverktøy. Mote blir politikk.

Også når klesmerker smykker seg med den stolte fair trade-labelen eller baserer forretningsplanen sin på økologiske råvarer, blir politikk om til mote. En politisk agenda som prosederer at vi skal være skånsomme med naturressursene, blir i neste instans omdefinert til et markedsføringsverktøy som selger deg mer dritt du ikke trenger. Om bare produksjonen av de økologiske varene hadde forurenset halvparten av hva frakten fra Asia til Vest-Europa gjør, ville det kanskje hjulpet noe. Men det gjør det jo ikke. Intensjonen bak den økologiske moten er den samme motivasjonen som driver alle andre aktører i moteindustrien eller forretningslivet generelt: Det skal selges varer.

Til daglig har vi blitt vant til å se diverse politiske symboler knyttet til et antrekk: Anarkist-tegnet trykket på en t-skjorte, Che Guevara-merch eller palestinaskjerf som signalmarkører for et politisk ståsted på venstresiden. Middelklassens hippiebevegelse distanserte seg fra sin foreldregenerasjon gjennom sine nedslitte filler av slengbukser, batikk og lappete vester. Skinheadsene har gjort det svært forvirrende for en vanlig ikke-politisk person å kunne skille mellom en ny-nazist og en anti-fascist. Kleskoden er påfallende lik: Bomberjakke, button up-skjorter, Dr. Martens og bukseseler. Det typiske grungeuttrykket – tenk hullete jeans og fett hår – var på sin side a-politisk, og fristet å tilhøre ikke noe som helst, snarere enn å være i opposisjon. Eller mer subtilt: Generasjonen av ungdommer fra arbeiderklassen på 90-tallet, som hevdet rett på sitt opphav gjennom sportsklær og arbeidstøy fra USA. Joggebukser, basketdrakter og tykke canvasjakker fra Carhartt. En lang og god klem til alt som arbeiderklassen setter pris på: Sport, komfort og funksjonalitet. I Storbritannia ble de kalt for chavs – et uttrykk ofte forbundet med uutdannede, småkriminelle troublemakers med vulgær smak. I Norge ble man bare kalt (det mindre devaluerende) hiphoper. Som barn av Oslo Øst husker jeg godt utsikten av en nedtagget t-baneperrong i en av Oslos drabantbyer iført Timberland boots, dickiesbukser og treningsjakke med en gulbrun canvasvest fra Carhartt over. Alt innkjøpt for farmors bursdagsgratiale. Følelsen av å være tjue år i en femten år gammel kropp var verdt alle pengene. Følelsen av å tilhøre en maskulin klasse.

De to siste sesongene har både workwear (for herrer) og sportstøy preget visningene rundt om i de store motemetropolene. Det har ligget en avslappet stemning i lufta. Til fordel for det strenge og tradisjonelle uttrykket som har blitt båret frem av de gamle motehusene som Lanvin, Givenchy, Balenciaga og høymotens representanter de siste årene. Under moteukene for herrer denne sommeren, hersker det unison enighet: Sportstøyet skal tilbake i gatebildet. «Democratic, rustic and natural and almost ’political’ in its down-toearth statement», sa sjefsdesigneren til Acne, Johnny Johanson om s/s 2012-kolleksjonen sin til style.com. Som dessuten registrerte at også de fleste andre motemerkene var preget av sportstøy. Sesongvarene bar preg av funksjonelle og lette plagg fra Philip Lim, Dries Van Noten, til og med fra mer tradisjonelle merker som Paul Smith. Budskapet ble imidlertid hamret inn for alvor da Giorgio Armani viste frem den avslappede, løse silhuetten og de myke skuldrene som han engang gjorde gjennombrudd med på 90-tallet. Armanikolleksjonen viser til en napolitansk skredderstil, kjent for å være sporty.

Så hvor bringer dette oss? Finnes det en helt upolitisk motejournalistikk? Neppe. Om vi unngår å legge samfunnsmessige problemer på motens smale skuldre, men heller forholder oss strictly til plaggene og hva de kommuniserer i tospann med bæreren, vil du likevel bli stående igjen med en politisk rest. Alltid, uansett og hver gang. Selv uten hjelp fra handikappede eller Green Peace. Klærne du tar på deg hver dag kommuniserer hvem du er, hva slags sosial, politisk eller kulturell tilhørlighet du har. Og ikke minst hvordan du ønsker å bli oppfattet. Husk: Det er lov å skue hunden på hårene, men det ligger ofte en beskjed bak tøystykket av bomull som det er meningen at du skal lese.

7/2011

Fotograf Kjell Ruben Strøm Mote Lars K. Midtsjø Moteassistent Julianne Fjørtoft Modell Truls/Heartbreak

7/2011

Jakke Carhartt Sweatpants Dries van Noten/Voga T- shirt Balmain/Voga Genser Henrik Vibskov/Henrik Vibskov Boutique Smykke Next 2

Bukse Carhartt Jakke Carhartt Boxer Calvin Klein Sko Whyred Smykke Next 2

7/2011

Bukse Carhartt Skjorte Soulland/Freudian Kicks Belte Carhartt Boxer Calvin Klein Sekk Henrik Vibskov/Henrik Vibskov Boutique Smykke Next 2

7/2011

Jakke Soulland/Freudian Kicks Singlet Dovre Bukse Carhartt Sko Dr.Martins Smykke Next 2

7/2011

Genser Carhartt Smykke Next 2

7/2011

Jakke Carhartt Shorts Our Legacy Boxer Calvin Klein Smykke Next 2 Sko Bernhard Wilhem/Henrik Vibskov Boutique

7/2011

Bukse Carhartt Belte Carhartt Smykke Next 2 Tørkle Hermès

7/2011

Jakke Barbour Cap Carhartt

7/2011

LANSERINGSFEST: JUNI/JULI TORSDAG 2. JUNI - JACOB AALL

NESTE NATT&DAG FEST: INFO --> WWW.NATTOGDAG.NO

7/2011

TEGNESERIER

Frank - Congress of the Animals

NYTT PÅ NORSK Når det gjelder ting som kan kjøpes i norske bok- og bladhyller er den største nyheten formodentlig No Comprendos norskspråklige utgave av Seths kanskje største prestasjon It’s a Good Life if You Don’t Weaken, som på norsk har fått tittelen Livet er til å holde ut, tross alt. En annen oversettelse – i den grad det begrepet kan brukes om en bok hvor det eneste som er oversatt er tittelen og kolofonen – er Jim Woodrings nye Frank-utgivelse Congress of the Animals, som i Jippis utgave bærer den enda flottere tittelen Dei samlar seg, dyra. Når det gjelder hjemlige tegneserieskapere er Jason aktuell med De 100 000 dødes øy (Magikon forlag), som selv om han har med seg franskmannen Fabien Vehlmann som medforfatter må kunne betegnes som klassisk Jason. Martin Ernstsen utkom tidligere i år med Kodok’s Run (Jippi forlag), en syklisk utforskning av tegneseriens mekanikk, hvori den palindromske hovedpersonen sirkulerer rundt plottet i en evig følelse av déjà vu. Klokelig nok går det i engelsk og norsk/ engelsk og norsk. Ellers bidrar Bendik Kaltenborn i den siste (både som i «nyeste» og som i «nå er det slutt») utgaven av den amerikanske avispapirantologien Diamond Comics, hvor han er i svært godt selskap, sammen med folk som Paul Pope, Johnny Negron, Farel Dalrymple og Dash Shaw. Og hvis man er skikkelig heldig kommer også den lenge bebudede Sigbjørn Lilleeng-boka Generator om ikke altfor lenge.

TEKST AKSEL KIELLAND YUICHI YOKOYAMA I en verden hvor uttrykk som «grafisk roman» er en del av dagligtalen og tegneserier jevnlig omtales i seriøse litteraturtidsskrifter, er det lett å glemme at det tegneseriemediet gjør best er ting som i det store og hele er fundamentalt antitetisk til alle krav til god litteratur. Det tegneserier gjør best er: Weird. Et godt eksempel på dette er de tre bøkene av japanske Yuichi Yokoyama som foreligger på det amerikanske forlaget PictureBox. Yokoyamas tegneserier er ikke historier så mye som de er hendelser; Travel er en drøyt 200 sider lang dialogløs «fortelling» om tre menn som tar toget fra byen til kysten, og de korte historiene som utgjør New Engineering skildrer absurde og nesten abstrakte byggeprosjekter. Yokoyamas arbeider har mest til felles med performance og videoinstallasjoner i det at de skildrer forholdsvis enkle – om enn bisarre – handlinger i rom, som på grunn av mediets statiske natur antar et rituelt preg. Det som gjør disse skildringene av japansk fremtidsturisme og bygging av kunstige øyer til virkelig store opplevelser er imidlertid Yokoyamas høyst særegne sans for design og persontegninger. «Shit so far off the hook, homey, it straight disconnected», som Rolv Wesenlund pleide å si.

SUPERGODS En sommer hvor intet mindre enn fire store superheltfilmer har premiere er en god anledning til å gå superheltfenomenet nærmere i sømmene. Grant Morrisons Supergods er ikke en tegneserie, men en fiksjonsfilosofisk oppsummering av superheltenes historie som etterhvert glir over i en selvbiografisk skildring av forfatterens egen befatning med figurene hvis historiske utvikling han skildrer. Morrisons utgangspunkt som forfatter er at alt som kan erfares er virkelig, og gjennom serier som The Invisibles, Animal Man og Seven Soldiers har han de siste to tiårene forsøkt å omskape seg selv til en tegneseriefigur for derved å kunne kommunisere direkte med karakterene han som forfatter skriver. Supergods er ikke Morrisons beste arbeid, men med mulig unntak av Alvin Schwartz’ An Unlikely Prophet, finner man neppe en bedre bok om superhelten som arketype og kulturelt fenomen.

LEAGUE OF EXTRAORDINARY GENTLEMEN: CENTURY #2 1969 Da Alan Moores America’s Best Comics startet opp i 1999, var League of Extraordinary Gentlemen den soleklart mest irriterende av de fem titlene. En tegneserie basert på intertekstuelt samkvem mellom mer og mindre berømte karakterer fra britisk attenhundretallslitteratur fremstod først og fremst som et utløp for den ordspillelskende forfatterens mindre aktverdige talenter, og selv om håndverket var godt, er det i dag vanskelig å nekte for at det beste med den første miniserien var Kevin O’Neills portrett av Kåre Willoch på omslaget til hefte nummer fem. Med tiden har imidlertid LoEG endret karakter; fra å være en studie i enerverende ryggklaskende referanseutveksling later serien etterhvert til å ha utviklet seg til å bli en utforskning av en slags absolutt og altomfattende intertekstualitet. Det vil si: Man har som leser i det minste fått påskudd for å håpe at det er den veien det går. Moores voldtektstunge omvendte Lovecraft-pastisj Neonomicon viste seg jo til slutt å ha lovet langt flere og mer dypsindige metabetraktninger enn den kunne holde.

Garden, New Engineering og Travel er tilgjengelig fra PictureBox.

Supergods: Our World in the Age of the Superhero er tilgjengelig fra Jonathan Cape.

League of Extraordinary Gentlemen: Century #2 1969 er tilgjengelig fra Top Shelf Comix.

Norske tegneserier kjøpes på Narvesen, i bokhandler og på sånne nettsider som mennesker som ikke kan lese engelsk benytter seg av.

Ekspressbåten Bergen–Stord–Haugesund–Stavanger Studentrabatt

40% avslag på enkelt reiser, 55% på tur/retur. Plassreservasjon på flaggruten.no

Lavprisbilletter

Booking flaggruten.no – Tlf. 055 05 Surf på nettet, les lekser, vær sosial og nyt turen om bord i Flaggruten!

En flott reise mellom de to studentmiljøene i Bergen og Stavanger. Besøk oss på tide.no

grafica hundsnes

• Opp mot 70% avslag på voksen enkelt reiser ved kjøp på nett. • Kryss av for betaling på nett for å få best mulig pris. • Lavprisbilletter kan ikke endres eller refunderes.

KONSERT

LEMÂITRE 19. august, Kosmo Lemâitre – oppkalt etter den franske sprinteren Christophe Lemâitre; den første hvite mannen som løp under 10-blank på hundremeter – er en av disse gruppene som starter utenlands og jobber seg hjemover. De er allerede svære i Baltikum(!), og har rukket å gjøre noen fine opptredener på de riktige stedene i California. Snart får vel også nordbaggane opp øynene for duoens patenterte og

funkyfiserte «diskoelektronika». P3 kåret dem for kort tid siden til «Ukas Urørt» med begrunnelsen: «Lemâitre blander snill pop med dundrende disco. Med låta ’Strobes Pt. 2’ inviterer de deg inn i et flytende klubblokale som får deg til å ville danse i sakte film». Mulig at det innevarsler, tja, om ikke et gjennombrudd, så kanskje utvidet gjenkjennelseseffekt. De spilte iallfall på Hove og Slottsfjell tidligere i sommer. Senere i august står Øya for tur. I Oslo har de rukket å bli godt

lunkne husholdsnavn på Blå, Fugazi, Betong, Cafe Mir og Kunstnernes Hus. Lemâitre (est. 2010) består av tjue år gamle Ketil Lasen og Ulrik Denziou Lund fra Oslo. En kjapp telefon avslører at de lar seg inspirere av band som Røyksopp, Daft Punk, Phoenix, Ratatat, Deadmau5, Justice, Noisia, Russ Chimes og The Strokes. Så da burde det finnes elementer i miksen for noen og enhver. www.soundcloud.com/ serious-url

RIHANNA Bergen calling // special guests: Santigold + Tinie Tempah 17. og 18. august, Koengen, Bergenhus festning Da Rihanna like før jul ifjor offentliggjorde sin aller første konsertopptreden i Norge, solgte billettene til Oslo Spektrum ut på tre-og-et-halvt-minutt. Norgesrekord med klar margin! I Bergen gikk det nesten like fort og en ekstrakonsert ble satt opp i forsøk på å demme opp for pågangen. Ikke at det hjalp nevneverdig. Med andre ord: Har du ikke billett i det du leser dette, har du driti deg ut. I de to påfølgende dagene – 19. og 20. august – kommer Norges kanskje nest største og største rockeband på besøk til festningen, henholdsvis John Olav Nilsen & Gjengen og Kaizers Orchestra. Med seg på support har de henholdsvis Razika og Nephew. Til konsertarrangør Bergen Live: Med en slik overskuddspreget line-up, hva med å slå sammen firedagerskalaset og kalle det en festival? Vi mener, det er da mer godt i påsan her enn på ni av ti festivaler ellers i landet. www.bergenlive.no

HOLE IN THE SKY: THE LAST SUPPER 26. – 27. august, USF Verfet Gravøl: Den tolve i rekken blir også den siste. Årets arrangement tematiserer Norge som premissleverandør av ekstrem-metal gjennom tjue år. Dette markeres ved en sammensetning av fire av de mest fornemme bandene innen den norske scenen: Immortal, Satyricon (foto), Mayhem og Enslaved. Dette er første gang de er samlet på samme scene. Andre prominente navn: Godflesh, Marduk, Saint Vitus, Ghost, Negative Plane, Virus og Devil. www.holeinthesky.no

KONSERT: HÅVARD NYHUS

7/2011

KUNST

gratiskonsert

Foto: dainis derics | dreamstime.com

Beethovens 9. på rådhusplassen

Ludwig van Beethoven Symfoni nr. 9, «Ode til gleden» Eivind Aadland dirigent / Jacquelyn Wagner, Angelica Voje, Daniel Behle, Audun Iversen sangsolister Oslo Filharmoniske Orkester / Oslo Filharmoniske Kor Onsdag 17. august Rådhusplassen kl. 19.30

sesongåpning

Anton Bruckner Symfoni nr. 8 / Fabio Luisi dirigent Onsdag 31. august / torsdag 1. september

sensasjonen yuja wang

MALER FANDEN PÅ VEGGEN Hva skjer når om du kobler en gammel, ærverdig, akademisk institusjon som NHH med den antiautoritære, motkulturelle street art-bevegelsen? TEKST/FOTO HÅVARD NYHUS Ja, hva skjer egentlig da, doktors tipendiat ved NHH, co-kurator og kreativ leder for gatekunstprosjektet «… capitalism?», Eirik Sjåholm Knudsen? – Vel, det er bare en måte å finne ut av det på: Det er å gjøre det. Vi gjør dette sammen med den Stavanger-baserte street art-festivalen Nuart. Deres posisjon som ledende festival og Martyn Reed sitt kontaktnett sørger for at vi får tilgang til noen av verdens fremste eksponenter for kunstformen: Blu, Erica Il Cane, Escif, Eine, Evan Roth og Dolk. Det vi ønsker er å utfordre utøvere til å kritisere kapitalismen – en kjepphest i miljøet – på en mer raffinert måte enn «Fuck kapitalismen!». Til rådighet har vi stilt skolens svære, hvite utendørsvegger. Og i dette møtet oppstår – som økonomene pleier å si – «spennende synergier»? – Det er et oppriktig ønske om å åpne opp vinduene og lufte auditorium. Vi tenker at NHH som en slags løvens hule kan være en gunstig arena for å utforske forholdet mellom kunst og økonomi; mellom frihet og rammer. NHH kan oppfattes som intellektuelle portvoktere som verner om kapitalismen og den liberale samfunnsorden innenfor et trygt bevoktet campus – i stedet for prøve

argumentasjonen utad. Når vi velger «… capitalism?» – og erstatter utropstegnet med et spørsmålstegn – handler det om å nyansere den klassiske «Fuck kapitalismen!». Kapitalismen er verken bare god eller bare ond; den er altfor fasettert til å oppsummeres i et prefiks. For vår del handler også om at vi feirer 75 år: Hvordan sammenfaller folk sitt syn på NHH med vårt eget? Kapitalismens høyborg og utklekningsanstalt NHH åpner lokalene for kapitalismekritisk tagging. Er dette et skoleeksempel på repressiv toleranse; at noe forsøkes å tolereres i hjel? Sier det iallfall ikke litt om det asymmetriske styrkeforholdet når NHH kan tillate seg slik blottstilling, men likevel vite at det ender med null baklengsmål? – Nei, vi ønsker helt oppriktig å eksponere oss; gjøre oss sårbare. Mange tenker på oss som en gammel, konservativ geit og det er greit. Men vi sier ikke som Bergen kommune at «god graffiti skal få stå, mens dårlig skal ned». Vi gir frie tøyler og ønsker ikke å gjøre oss til dommere over hva som er godt og dårlig. Det er ikke et forsøk på å stjele motkulturelle poeng. Derfor blir det heller ikke sånn at vi inviterer kulturminister Huitfeldt slik at hun kan avduke en piece og si «Gud, kor kjekt og ungdommelig».

6. september blir det ferdige resultatet presentert på NHH i Ytre Sandviken. I tillegg blir det paneldebatter (Tristan Manco, Evan Roth, Bertil Tungodden), seminar og andre aktiviteter. www.capitalism.no — wwww.nuart.no — www.nhh.no

Jean Sibelius Dryaden / Béla Bartók Klaverkonsert nr. 2 Johannes Brahms Symfoni nr. 1 Jukka-Pekka Saraste dirigent / Yuja Wang klaver Torsdag 8. september / fredag 9. september

uLtiMa: kLassisk og nytt

Jørgen Karlstrøm Panopticon / Igor Stravinsky Variasjoner (Aldous Huxley in memoriam) / Edgard Varèse Arcana Christian Eggen dirigent Torsdag 15. september

dudaMeL og göteborg i osLo Karin Renqvist Tiger touch Wolfgang Amadeus Mozart Klarinettkonsert Peter Tsjaikovskij Symfoni nr. 6, «Pathétique» Göteborgs Symfoniker / Gustavo Dudamel dirigent Martin Fröst klarinett Fredag 16. september

Tid og sted hvis ikke annet er oppgitt: Oslo Konserthus kl. 19.30 Billetter oslofilharmonien.no / Billettservice.no, tlf. 815 33 133 / Oslo Konserthus, Johan Svendsens plass, tlf. 23 11 31 11 / Oslo-Filharmoniens salgskontor, tlf. 23 11 60 60, salgskontor@oslofilharmonien.no Priser kr 395 (350) / honn. 310 (275) / stud. 195 (175) / barn 100

www.osloFilharmonien.no 7/2011

RESTAURANT

SKINKE PÅ RUG BUKOWSKIS BAR & GASTROPUB Torget 7 Det begynte elendig: Først spurte jeg en fyllesjuk stril om jeg kunne sitte ved et av de to bordene han og hans purunge kjæreste okkuperte. Det var ikke mulig. Ettersom det ikke var noen ledige utebord, gikk jeg inn for å sette meg. På vei inn reagerte jeg på den tilsynelatende skjødesløse plasseringen av utebordene. Det så ikke elegant ut for å si det slik. Ytterveggene i svart og gull, derimot, er utrolig stilige. Inne er det også stil, pubstil. Stramt, maskulint og klassisk. Ok, at man finner mange slike konseptinteriør i nyrike Norge, men det ser altså ikke verst ut. De logistiske løsningene

imponerte likevel ikke. Hvorfor plassere gjestene i noe som minner om innhegninger i et fjøs? Det føles for innestengt. For å oppsummere, stilig og upraktisk. Når det gjelder mine gastropub-minner, er de ikke gode. Mens jeg ventet på min venninne, begynte jeg å tenke på mitt første gastropub-besøk, i London. Da brukte vi en halv dag på å finne stedet. Etter å ha gått oss bort flerfoldige ganger, praiet vi en taxi. «Drive us to The Eagle», sa jeg, lett desperat i stemmen. Den lå femti meter lenger bort i gaten. Etter å ha steget ut og unnskyldt oss overfor en knallsur cabdriver, ankom vi en avfeldig pub med gebrekkelige møbler. En kokk med enorme øreringer slipte knivene mens

det ravnsorte, fettede håret hang i strimler ned i grytene. Vi ble sittende og balansere på ruglete pubstoler og inntok et helt middels måltid mens høyttalerne gikk til angrep på alt som minnet om matro. Slik gikk det ikke på Bukowskis. Plutselig ga servitøren meg et kompliment. «Ja, stedet er oppkalt etter forfatteren Charles Bukowski. Du er den første gjesten som har bemerket dette(!)». Jammen gjorde det godt, og jammen var ikke BLT Bukowskien (138,-) god også. Kjøkkenet ligner på Harbours. Ikke så rart ettersom det er samme eieren. De sprøstekte Biffstrimlene (220,-) var lunsjens høydare. Natt & Dags nest største smil! Også Malaysian Chicken Curry (185,-) smakte bra.

Det som trekker ned er at maten er litt for mye konsept og litt for dyr. 716 kroner for lunsj til to, når man verken har nytt alkohol eller dessert, er for dyrt. (Også dispensercola (39,-) trekker ned.) Men maten var overraskende god. Behovet for å kritisere minket for hvert smil og kompliment som servitørene ga. (Tror de har fått tak i noen av byens hyggeligste servitører.) Så dersom lunsjprisene senkes, menyen blir mer spennende og inneløsningen mer praktisk, er dette en stayer i den stadig skiftende restaurantstripen som veder ut mot Fisketorget. Per Bjørnar Grande

SESONGKAFEEN KAFÉ KIPPERS Georgernes Verft 12 Hver vår gjenoppdager man Kafé Kippers. BT kåret stedet til byens beste utekafé/restaurant i 2010 uten at det trenger å bety så mye. Konkurransen er jo ikke all verden. Men dette er det desidert triveligste stedet i Bergen å befinne seg på når temperaturen kryper over 18 grader og nordavinden ikke terroriserer lårene alt for mye. Skulle den iskalde vinden bli for mye, er det jo bare å legge et mjukt teppe over lårene. Det ligger en haug med velbrukte tepper klar ved utgangsdøra. Den beste måten å overbevise gjestene er å beholde de sterke sidene og skifte ut alt kritikkverdig. Kippers anno 2011 har ikke endret seg mye fra 2010-inkarnasjonen. Menyen er ikke uspennende, men det får heller ikke folk til å sperre opp øynene når de holder i den robuste og lille menyen innhyllet i robust hardplast. Det dumme med menyen er at de fleste gjestene neppe vil se at menyen fortsetter på baksiden også. Men la oss ta det mest positive med Spring Version 2011 av Kafé Kippers: Skagenssmørbrødet (134,-), en definitiv vinner. En fantastisk god salat av krabbe og reker toppet med lakseskiver. Under herligheten ligger en toast. Masse mat, rik på smak og virkelig fint tillagd. Samtidig en nautisk tøtsj som passer så godt til lyden av bølgene

7/2011

som skvulper under føttene og sollyset som blinker muntert i pilsglasset. I år virker servitørene mer opplagt, mer drillet i det å være hyggelig. Ellers var Kippersburgeren ok+ mens Svinenakken til 177 kroner manglet en del på smak. (Akkurat der var fjorårets New York Steak Sandwich (149,-) atskillig bedre. Jeg savnet den.) Pluss for at prisen på brus har holdt seg. 38 kroner føles ikke lenger så dyrt. For et par år siden var 38 kroner for en dispensercola direkte frekt. Det slår meg i grunnen hver vår hvor trivelig det er på Kafé Kippers, og jeg tenker: Hvorfor drar jeg ikke hit ellers i året? Vel, svaret er opplagt. Hvem gidder stikke innom Kippers en trist mandagskveld i januar, selv om atmosfæren er hyggelig, hvor det kanskje sitter et par-tre livstrøtte kunstnere med weltschmerz skrevet over hele pannen og snakker lavt om sin intetsigende kunst. Men hver vår begynner jeg altså å kritisere meg selv for å glemme hvor deilig det egentlig det er med en halvliter, omringet av sommerlige kropper, bølgeskvulp og surrende stemmer. Dessuten skilter stedet med en aldri så liten catwalk-atmosfære (eneste stedet i Bergen utenom Fjellveien på søndag formiddag), og jeg får straks tips om hvilke solbriller jeg skal kjøpe og hvilken farge på sko og genser det er verdt å kle seg i denne sommeren for å føle at man tilhører Bergens in-crowd. Per Bjørnar Grande

REGLENE ER SKREVET OM... NÅ KAN TIL OG MED JOMFRUER DØ!

En film av

David

Arquette

Neve

Campbell

wes Craven

Courteney

Cox

Emma

Roberts

Hayden

Panettiere

I SALG PÅ BLU-RAY OG DVD 17. AUGUST Scream4_Ad_170x260_Pondus3.indd 1

29/06/11 07.46

RESTAURANT

HAKKET OVER NIHAO Klostergaten 12 SIngenting er blitt mer folkelig enn kinarestauranter. Etter at kaffistovene og bondeheimene døde ut like før dette millenniet, har kinarestaurantene blitt de mest egalitære og sosialdemokratiske stedene i Norges land. Capsefaktoren kan til tider være utrolig høy. Det føles liksom ikke som om det er noen vits å kle seg altfor fint på byens kinarestauranter. Man risikerer bare å skille seg ut. Likevel, de som føler seg hevet over folkeligheten, risikerer å gå glipp av mye god mat. Vi har blitt så vant til kinarestauranter at vi ikke tenker på hvor raft det kinesiske kjøkken er. Først og fremst smaker det godt. Sausene er saliggjørende og spennende. Dernest er det enormt mange retter. Kjøkkenet er raffinert og komplekst, og dyrker kontrastene for å skape harmoni i kroppen. Det er i det

hele tatt så mange smaker og så mye smak i kinamat at bare det franske og det indiske kan konkurrere, hevder vi som tror vi kan noe om matkultur. I hvilket annet land hilser man hverandre med: «Har du fått ris i dag?». Det som kan trekke ned er at det kan bli mye smult og mye kalorier. Maten er heller ikke er så gem til vin, selv om halvtørre, syrlige hvitviner går. Dessuten, vinutvalget er som regel altfor dårlig på kinesiske restauranter. Bergen har dessverre ingen kinesisk restaurant i toppklassen. Vi har ingen Hakkasan som i London eller Dinner som i Oslo, men vi har et par-tre virkelig hyggelige kinarestauranter som serverer god og rimelig kinamat. Nihao er en av dem. Ja, jeg tror det er favoritten min blant de kinesiske for tida. Det er ikke mange steder man får en seksretter til 199 kroner (for minimum fire personer). Og alt smakte virkelig godt, alt fra Orientalske

vårruller til Biff chopsuey, til Kylling Chopsuey, til Scampi, til Svinefilet m/sursøt saus, til Sprøstekte bananer m/is. Biffen var usedvanlig mør. Kyllingen var nok den minst spennende retten, men helt middels i kategorien tradisjonell kinesisk. Egentlig forundrer det meg at det ikke er flere som spiser på Nihao. Jeg går daglig forbi og ser at om kveldene er det alltid fullt på Spisekroken og nesten tomt på Nihao. Det betyr at bergenserne bør få øynene opp for Nordnes’ nye kinesiske. Det beste ved stedet, ved siden av den trivelige servicen, er atmosfæren. Det er faktisk usedvanlig stilig på Nihao: Svarte stoler, blå- og hvitrutete duker og stripete vegger. Ja, her er interiøret såpass påkostet at man kan koste på seg både en kjole og en dressjakke. Slips vil nok være å dra det vel langt. Per Bjørnar Grande

SMAULESING

PÅ LIMBOPINNEN AV THOMAS COOK Noen ganger søker man følelsen av transitt, av bevegelse, av reise. Men man skal ikke reise, ikke nå, ikke ennå; snarere vil man kjenne antydningen, hintet, fornemmelsen av dette mer eller mindre eventyriske limbo som en reise kan være. Så hva gjør man? Man går på byens jernbanestasjon og drikker kaffe, omgitt av mennesker med koffert som kikker på klokken. Så går man ut igjen. For mer trengs ikke enn å entre byens jernbanestasjon, gå inn i kaféen – lokalet er fylt av reisende; det har i seg gamle tiders ekko i veggene, den buede art deco-bardisken er alderdommelig, bak disken troner to enorme søyler i grovhugget granitt. Jernbanestasjoner generelt, der ute, i Europa, pleier å være åsted for narkotikatrafikk, det er ideelt – stadig kommer og går tog med passasjerer fra forskjellige steder, det er et krysningspunkt, her skiftes menneskene stadig ut med nye, og disse med enda nye, i København (og delvis i Oslo) er togstasjonen dessuten tumleplass for byens narkomane. Bergens jernbanestasjon er på den annen side skånet for denne type virksomhet – dette er ikke noe knutepunkt, men en endestasjon; her kommer folk på og av med lav frekvens; distriktstoget til Voss her, regiontoget til Oslo der, og den mangler dermed noe av den mørke atmosfæren som preger stasjoner utenfor landets grenser. Men ikke desto mindre innehar den likevel denne uuttalte transitoriske stemningen. Bak baren i jernbanestasjonens kafé regjerer en kvinne, en ualminnelig rund kvinne i ustanselig aktivitet, aldri i ro. Størrelsen er ingen hindring, hun sprinter vaggende frem

og tilbake der bak, hun skal lage en americano, kverner kaffe, det er en virvelvind av bevegelser og skrammel og lyd og banking og flaksende armer, hun tar imot betaling med den ene hånden, lager kaffe med den andre og anretter et smørbrød med røkelaks og eggerøre med den tredje. Kafékvinnen har armer tykke som spekeskinker, begge de to bleke skinkearmene er dekket av små røde sår og utslett. Når noen bestiller en kopp kaffe blir de øyeblikkelig møtt av en replikk, innøvd sådan, som på autopilot, det fosser ord ut av den lille munnen midt i det smilende, bugnende fettansiktet: «Skal det være en bolle til, eller kanskje en vaffel?» spør hun. Jeg avskyr spørsmål av den arten (rosinbolle? Her har vi spurt om en kopp kaffe, verken mer eller mindre). Slike spørsmål er et symptom på den mest jævlige folkesykdom, den brer om seg i yrker som har med salg og med service å gjøre, det er grusomt: «Men, vil du ikke ha et billigere telefonabonnement enn det du har nå?», kan en liksom-forundret selger spørre om, med åpen munn. Det å spare penger ved stadig å skulle oppsøke rimeligere alternativ er meg i sannhet uinteressant, det koster mer krefter enn at det er verdt bryet – og jeg avslår, av prinsipp: for jeg hadde slett ikke spurt om noe tilbud av noen slag. «Tog fra Voss ventes fra spor to», sier en stemme fra høytalerne, og plutselig er du igjen ute i byens gater, det snør tett, eller er sol, eller regner og blåser, paraplyen er vanskelig å holde. Du får et snøfnugg i øyet, og må blunke, eller en regndråpe i ansiktet, og må tørke av deg med hånden, eller solen skinner så sterkt at du myser, må holde hånden foran øynene, du har ikke solbriller. Du har reist, uten å bevege deg fra byen.

Smaulesing er en ny, slentrende spalte om bylivets tun, luner og laden. En hyllest til byen som skapning, masse, organisme og møteplass. Skribenten driver til daglig bydelskafeen Nobel Bopel på Møhlenpris. 48

7/2011

BIG BANG THE SOUNDTRACK OF OUR LIVES (S) SUSANNE SUNDFØR FJORDEN BABY BERNHOFT MORTEN ABEL REAL ONES JAGA JAZZIST 22 PISTEPIRKKO (SF) SALEM AL FAKIR (S) SUSANNA AND THE MAGICAL ORCHESTRA STEIN TORLEIF BJELLA RAZIKA EMMERHOFF & THE MELANCHOLY BABIES HYPERTEXT TINGINGSVERKET: SKURKEKLUBBEN FESTIVALDIKTAR: FRODE GRYTTEN

SUND SENTER

KLUBB

KLUBB: UTELIVSPOLITIKK TEKST ANDERS GOGSTAD Å bringe politikk inn i klubbkulturen og utelivsarenaen står sjelden uimot sagt. Det handler om krefter fjernt fra utelivet som vedtar beslutninger på vegne av andre som kan være skjebnesvangre. Uteliv som valgkamptema er nedprioritert. Når en leser de forskjellige partiprogram vil en fort merke seg at de begrenser seg til å bare mene noe om skjenkebevilling. Og alt som kan leses, uavhengig av parti, virker veldig overbevisende. Alle partier kan slippe unna med nesten hva som helst av programerklæringer så lenge folket tilbys et varierende

grad av uteliv. Behovet for et parti som eksplisitt taler utelivet og klubbkulturens sak er derfor opplagt. Politikere setter føringen og rammevilkårene for utelivet. Samtidig må utelivet behandles som en frittstående og en ikke-politisk sone der alle kan møtes på tvers av standpunkt og meninger. Men hva vil vi ha da? Kort sagt: Et uteliv fritt for reguleringer. Hvert enkelt utested kan selv bestemme egne åpnings- og lukningstider. Heller ikke må det være sterke føringer og begrensninger på dem som tar initiativet til å starte opp nye utested. Videre bør utsteder få lov til å drive på uten å kveles av merverdiavgifter, pålagte ordninger om

artistvederlag til artister som aldri blir spilt, eller autoriserte dørvaktselskaper. Under slike vilkår er mindre, nyetablerte utesteder og klubber med mer kulturell orientert profil særlig utsatt, ettersom avgifts- og bevillingssystemene utelukkende er tilpasset boulevardnattklubbene, kjempearrangement med danseband i idrettshaller, eller nattklubber på hoteller. Helse- og sosialpolitisk trengs det også nye reformer. Preventive og skadereduserende tiltak må iverksettes i nytt og større omfang enn i dag. Lydnivået bør justeres av DJ-en, og ham (henne) alene, til gjengjeld må ørepropper gjøres lett tilgjengelig for publikum. Det har med DJ-ens integritet å gjøre. Det er heller ikke særlig heldig at ruspåvirkete personer blir avvist i døren. Personer ute av stand til å ta vare på seg selv bør i stedet inviteres inn på utestedet der de på trygt vis kan få tilsyn av betjening, venner eller øvrige gjester i tilfelle noe går galt. Her vil ofte bekreftende, vennlig kontakt og god musikk være den beste motgiften. Utestedene må dessuten ha rik tilgang på vann for å unngå dehydrering etter lange seanser med dansing. For å redde liv og helse bør det fattes politisk vedtak om å iverksette en ordning om få analysert innholdet i illegale rusmidler. Disse kan være farlig, og det er alltid noen som ikke vil holde fingrene unna. På denne måten kan en gi bedre brukerveiledning, oppnå minst mulig risiko, avdekke om det er livstruende midler i omløp, pluss at konsumenten får sjansen til å tenke seg om en gang til før anvendelse. Under paroler som «Safe House» og «Just Say No» ble rusmiddeltesting først opprettet i regi av myndighetene i Nederland. Ordningen ble senere utvidet til å gjelde i flere europeiske land som ledd i omfattende og skadereduserende tiltak. Her hjemme har Stoltenberg-utvalget ikke kommentert dette. Foreløpig.

Klubbkultur og næring er også et temmelig hett politisk felt. Det meste har vi hørt før: «Klubbkultur skaper arbeidsplasser og trivsel for byen. Klubb, kultur, kunst og næring knytter kontakter på tvers, la oss etablere (enda en) komité for å utrede synergieffekter», og så videre. Slikt lød visjonære ord på 00-tallet. Ikke nå. Rent realpolitisk betyr levende uteliv at alle bydeler må få lov til å etablere utesteder. I dag finnes nesten alle utestedene i sentrumskjernen, som attpåtil fremstår som en konform vegg. Dette gjenspeiler også resten av bykjernes tilstand som stadig mer ligner på en fremmedgjort kjøpesenterpark der folk knapt lenger er bosatt. At folk reiser inn til byen for å oppsøke utestedene skaper dessuten bare mer asfaltstøv. Da er det bedre at nye utelivstilbud starter opp i nærmiljøene der folk faktisk bor, i de forfordelte bydelene, i forstedene, i drabantbyene, og i distriktene. Vi tar et luftig blikk på kalenderen: Kosmo har imponerende god lyd i kjelleren. Men de tilbyr mer. Også i høst opprettholdes Osloforbindelsen. Månedens DJ fra hovedstaden heter Omar, som spiller sin egendefinerte tech house, fredag 19. august. Uka etter kjører Thomas Urv og Mostly Delikatessen, mer presist lørdag 27. august. Klubb Intim skuffer aldri, og spilledato settes senere, alt dette på Klubb Kosmo. I mer organisk retning finner vi Herr Svensson og Torkel Olsen som samkjører mellom Latin / Reggae / Afrobeat / Funk / Disco på HEAT, det vil si torsdager på Café Opera. Anbefales. På Garage lørdag 13. august. blir det psychobilly sci-fi-kveld med Mojo Workout og konsert med nestenbritiske Salami and the Cumberland 3, pluss Mojos Djs. På Bien Bar spiller Dr. Jazz lyden av den opprinnelige jazzen på The Jazz Age, datoen er stipulert til midten av august. Men dra gjerne innom Bien selv for mer informasjon. Er jo alltid hyggelig der.

STOP 24® er en serie luktfrie antiperspiranter som effektivt hindrer sjenerende svette og lukt. Fint for deg og fint for omgivelsene. Fås kun på apotek. www.stop24.no

Tørr og trygg med STOP 24® 50

7/2011

MARTIN (18) Student – Varm mat på Meny.

PÅL (37) Kreativ leder – Parfymen til kona. Hun var enig.

IDA (17) Skolepike – Være med på dette.

KARINA (21) Musiker – Booket jobb på Periferifestivalen.

HVA ER DET VIKTIGSTE VALGET DU HAR TATT I DAG?

AV: NIKITA SOLENOV

EIVIND (26) Elektriker – Har vært fire dager på fylla, liksom …

KRISTOFFER (24) Livsnyter – Lufter meg, er jævlig fyllesyk.

JON (18) Student – Å stå opp.

ZAKARIA (18) Student – Være med å sende rakett.

CHARLOTTE (19) Student – Hvilke sko jeg skulle kjøpe.

ALI (17) Mekaniker – Burn eller Redbull.

JIAR (17) Bygg og anlegg – Rød eller hvit rose …

SILJE CAMILLA (22) Student – Legge rose på Blåsteinen.

Ny fast utstilling åpner 8/9 -11

Lysverket • Åpent daglig kl. 11–17 • www.kunstmuseene.no

www.nikolai-astrup.no 7/2011

KUNST

HKS  Nostalgia, Omer Fast  Til 14. august Dette er nok den hippaste kunstutstillinga i Bergen til no i år. Eit tredelt video-epos, som inviterer deg inn i eit labyrintisk univers av forteljing og attforteljing. Her kan du lære korleis ein lagar ei felle for å fange fuglar på afrikansk vis; alt du treng er litt av den typen pinne som kan stå i spenn i dagevis, men sprett tilbake til si originale form så snart han blir slept laus. Og litt hyssing. Alt dette, og meir, blir formidla mellom anna i form av ein sirkulær science fiction-film. Jamt! Gå og sjå.

Nostalgia Production Photo: Thierry Bal, 2009

VOLT (PÅ PREMISS)  CHROMA 26. - 28. august Ein skokk med kunstnarar har blitt invitert av Volt til å bli inspirert Derek Jarman si bok CHROMA; det handlar om fargar, og dessutan forskjellige fargar. Kunstnarane er Cecilie Holck, Knud Young Lunde og Linda Rogn, pluss ein heil del fleire namn som kjem til å bli avslørte ved eit seinare høve. Derek Jarman var stort sett filmskapar, han har mellom anna laga filmbiografien Wittgenstein og Blue, ein heilt blå film.

VISNINGSROMMET USF  Leander Djønne 26. august kl 19:00 Leander Djønne skal vise noko – eit eller anna, med andre ord – på Visningsrommet USF ein augustkveld i august. Ingen veit kva han skal gjere, kan hende ikkje ein gong han sjølv. Kjent for å drive det hyperaktive galleriet Dortmund Bodega i hovudstaden i Noreg, Oslo, samt kunst-, poesi-, undervisning-, formidling-, sjølvberging- og filosofiprosjektet Parallellaksjonen, er det iallfall relativt sikkert at noko kjem til å hende, for Leander Djønne er ein fyr som får ting til å skje. Ofte ved hjelp av stein og tømmer.

Foto: John Lely

ENTRÉE My Space/Lebensraum, Sveinung Unneland 19. august - 18. september Den fyrste soloutstilling Sveinung Unneland laga var

Palinka Pastorale på Hordaland kunstsenter i fjor. Der fans, mellom andre kunstverk, ein animert klovn av neonlys, og nokre champagnekork-strengar i gigantformat som Unneland fekk

nokre kinesarar i Kina til å produsere. Denne gongen skal han lage ein innettervendt skulptur på Entrée, inspirert av Norgesvenen og dadaisten Kurt Schwitter sitt verk Merzbau. Begge arbeida er

ein slags vrengt skulptur som ein skal oppleve primært frå innsida. Og opplevinga er på innsida av deg.

Hanne Borchgrevink, Gult hus, 2011. Foto: Halvard Haugerud

BERGEN KUNSTHALL  Festspillutstillingen, Hanne Borchgrevink  Til 21. august På Bergen Kunsthall heng det mange maleri av husveggar på veggane. Nokre av veggane på Bergen Kunsthall er kvite, medan andre av veggane har blitt malte i andre fargar. I eit av romma kan ein oppleve optiske illusjonar. Eg, for eksempel, opplevde medan eg stirra inn i eit av hjørna at rommet vrengte seg, og med eitt fann eg meg utanfor rommet eg stod i og betrakta

7/2011

det frå utsida – kva putta dei i vernissage-vinen min? Maleria er kule nok, dersom ein bruker litt tid med dei. Helst meir enn dei gjennomsnittleg fire sekunda som visstnok er vanleg å bruke på å sjå på eit kunstverk. Veggmaleria av husveggar på No. 5 kan du til gjengjeld bruke mindre tid på, for dei er enda døllare enn tresnitta som er utstilt.

KUNST: RASMUS HUNGNES

prOGraM aUGUSt – SEptEMBEr w w w. k u n s t h a l l . n o

05. aUG. discopolis presenterer maksimalisme med njaal 06. aUG. 2depressed2getdressed 12. aUG. professor pez 13. aUG k ahuun live, dj annie og dj fett burger 19. aUG. ira ira: tba 25. aUG. ira ira + eno slippfest 26. aUG. after school special 27. aUG. common people 30. aUG. bergen filmklubb 31. aUG. filosofik afeen hybris 2. Sep. ira ira: tba 3. Sep. nabovarsel 6. Sep. playdate 8. Sep. utmark: josephine foster og pheadra 9. Sep. utstillingsåpning: details og chaos as usual, kunsthallen og no.5 13. Sep. sessions 20. Sep. nomadikon 24. Sep. ekkofestivalen 27. Sep. playdate 28. Sep. bergen arkitektforening

F O T O : b e n T r e n É s y n n e v å g , H e n r i k s va n e v i k ( O v e r )

NY LUNSJMENY Nå åpENt fra kL 11 m at s e r v e r i n g tirsdag til søndag 11 – 17

l a n d m a r k

SEKSTIÅTTERE? Ja, Svenssen elsker sekstitallet. Bare ikke gjør et stort nummer ut av det. TEKST HÅVARD NYHUS FOTO BORGHILD REE STRAND Facebook-siden til Svenssen gjør få for søk på å tildekke at Jæren-bandet er mer enn gjennomsnittlig glade i band assosiert med den såkalt british invasion – tenk The Small Faces, The Kinks, The Zombies. Blant henvisningene til tidligere tiders storheter har det imidlertid også sneket seg inn en referanse av mer obskur og beskjeden karakter: Time bibliotek. Det offentlige biblioteket på Jæren hvis fremste claim to fame er at de kan skilte med å være låneinstitusjonen med landets «kanskje mest sjenerøse åpningstider». – Hæ!? Time bibliotek?, sier Omund Norheim, bassist i bandet og ellers bookingansvarlig for festivalen Ranglerock. – Nei, det vet jeg ikke noe om. Det burde heller vært Jæren Musikk som sto oppført der. De var litt bibliotekaktige. Jeg pleide å bytte kassetter der. Om kassetten var i noenlunde ok stand, var det null problem. Jeg husker at jeg byttet inn Use Your Illusion 1 med toeren der. Senere ble det vel byttet inn i Nirvana. For den med flyktig kjennskap til Svenssen kommer kanskje denne opplysningen som en overraskelse: «Hørte Svenssen-gutta på de greiene der? Er ikke de fostret opp sekstitallsmusikk – og kun det!?». Virkeligheten er imidlertid ikke alltid avstemt med kartet.

– Jeg synes det er litt løye det der retrofokuset hele tiden, sier Omund. – Jeg tenker at det aller mest har med at journalister trenger noen knagger å henge oss på. Vi har tross alt vært innom en rekke sjangre. Vi er ikke Peter Berry & The Shake Set som nærmest har gjort det til en vitenskap å låte autentisk sekstitalls. Vi er ikke så kompromissløse. For oss er det ikke noe poeng i seg selv å høres retro ut. Det har seg bare slik at det er i britisk pop og rock fra sekstitallet at vi har de fleste referansene. La oss ta det fra begynnelsen. Svenssen består av Ådne Eikeland, Omund Norheim, Otto Hustoft, Ingve Lende, Tormod Aass og Anders Norheim. Bandet har eksistert i en eller annen form siden to tiåringer – Ådne og Otto – begynte å covre Beatles på et gutterom. Fire år senere ble Omund rekruttert på bass, og noen ommøbleringer, en gitarist og en tamburinist senere, så begynte det å ligne et ordentlig band. Parallelt har de startet opp sin egen festival hvis navn vi i dag kjenner som Ranglerock. I 2009 kom debutalbumet Svenssen, spilt inn på analoge teiper hos Gunnar Tønnesen i Klepp Lydstudio. Oppfølgeren Svensation – spilt inn i Skambankt sitt studio og med «mer moderne produksjonsutstyr», men stadig med tekster om tilbakevendende tema som piker, børst, sang (og snus!) – ble sluppet nå i mai. «(…) Ei plate som alle dei som ynskjer å verta tekne på alvor i det postmoderne samfunnet må ha», skrev den alltid

Det er litt løye det der retrofokuset hele tiden.”

like forstandige bloggeren Valenciaeven. Var det her vi trådde feil? Glemte vi å ta på oss postmodernismens briller? Har vi plassert Svenssen i feil kategori hele denne tiden? – Altså, grunntanken er å spille den musikken vi liker, og ja, den har elementer fra sekstitallet, begynner Omund. – Men vi er på ingen måte fanatiske. Vi hadde jo blant annet en fase der vi bare spilte The Stooges. The Stooges!? Det velstrigla og veloppdragne Svenssen har en garasjerock-fortid? – Ja, men det var aldri noe spytting eller noe sånn, haha. Da vi gikk tilbake til det mer harmoniske uttrykket som kjennetegner oss i dag, var det derfor litt som å komme hjem igjen, eller tilbake til barndommen om du vil. Sirkelen var liksom sluttet. For de fleste av oss var det The Beatles på barneskolen; Nirvana på ungdomsskolen; og The Stooges på gymnaset. Med en så bredbeint inspirasjonsportefølje, er det derfor det kan føles litt devaluerende å reduseres til en slags derivativ retroact? – Vel, saken er at det tilsynelatende rammer så tilfeldig. Razika, som jeg nettopp booket til Ranglerock, har også en slags oppdatert sekstitallssound uten at det gjøres noe større poeng ut av det. Samme gjelder bandene som er assosiert med Madchesterbølgen. Og britpop, ikke minst. Poenget er at vi – som disse bandene – også er inspirert av ting etter 1969. Vi er helt enig, det handler om innpakning. XTC fikk jo sekstitallet til å høres ut som åttitalls undergrunnspop. The Stone Roses fikk sekstitallet til å høres ut som ravemusikk. Vi hørte nettopp på låten «Betsy» fra sistealbumet deres Svensation. Der er noe

av det samme, vokalisten høres ut som Damon Albarn, jo! – Hah, gjør han det? Ja, han gjør kanskje det. Det er Otto som synger den. Det er litt rart, for han holdt egentlig med Oasis. Men han liker Blur også, da. Oasis vs Blur. Er dette en problemstilling som fremdeles opptar Svenssen? – Nei, det er andre ting vi fyker i tottene på hverandre for nå. Fortell! – Det handler om hvor veien går videre. Vi har en som vil dra det i retning folk. Richard Thompson, Fairport Convention og sånn. Det blir for pastoralt for meg. Jeg vil ha det litt løsere. Tenk Dungen, det landskapet der. Ta «Unbend the Bow» fra sisteplata, på øving har vi strukket den til gode ti minutter. Det liker jeg. På plata er den jo bare tre minutter eller noe. Dere er ikke redd for å miste den folkelige appellen da? Om dere tar på vadestøvlene og vandrer ut i den jammemyra til Dungen? – Vi har jo ikke tenkt å bli Dungen, da! Det er ikke sånn at vi dropper harmoniene, uansett hva det blir til. Det er noen stolper som står fast. Hva hører Svenssen-gutta på når de subber rundt i sine egne hjem? – Tja, det er vel litt forsjellige holdninger der også. Du har en, jeg nevner ikke navn, som har to hundre plater og mener at det holder. Han er ikke interessert i ny musikk, med mindre bandet heter Beady Eye. Når han har hørt alle platene sine bare snur han bunken og begynner på nytt. Jeg er mer opptatt av å være oppdatert på nyere ting. Det må jeg jo nesten også. Jeg er tross alt bookingansvarlig for en festival.

Svenssen spiller konsert på Hibnaleide i Hå 19. august // Meieriet, Sogndal (30. september) // Martinique, Stavanger (8. oktober). «Svensation» (Svensen DA) er ute nå — www.facebook.com/svenssenband 54

7/2011

? R E D I E B R A D E M G I L L I V I R F nakke å s n a m r e g n e r tr være n Noen gange a k u D . ting e g i l e k s n a om v ndre a r å n r e t t den som ly det. r e g n e r t g virkeli lere f r e k ø s S Kirkens SO dere. i e b r a d e m frivillige 45/ 8 5 2 3 5 5 s på nse Kontakt os k r i k @ n i v bjorg , 4 5 6 3 8 os.no s 941 s n e k r i k www. r e l l e o n . sos

SCENEKUNST

Skikkelig døv forestilling? Den Nationale Scene har trykket på mute-knappen. TEKST KAROLINE SKUSETH FOTO PRESSE Jeg har alltid vært av den oppfatning at en forestilling er en inkluderende opplevelse. Tilskuerne blir forente i sin iakttakelse av det som skjer på scenen: Noen på raden bak deg rasler i en pose halspastiller, og mannen i setet foran har litt for stort krøllete hår, men dere er likevel, alle sammen, en del av den samme pustende og klappende organismen. Dette er ikke noe nytt, tenker du kanskje. Man opplever akkurat det samme på en konsert, eller på kino for den saks skyld. Hvor ligger forskjellen? Det er noe med det lydlige i teater og dans, eller ofte nettopp fraværet av det. Jeg er selv predisponert for bronkitt, med det resultat at jeg i kombinasjon med scenografiske

elementer som vindtuneller – eksempelvis i Karen Foss Quiet Works nydelige forestilling To, som ble spilt på Logen Teater i fjor – har en tendens til å reduseres til en rødmende og tårefull klump som ufrivillig utstøter kvalte kamelraut på steder der det absolutt ikke sømmer seg. I nevnte forestilling manifesterte dette seg særlig i en ekstremt velkomponert scene der knapt hørbare lydkulisser av regn skapte illusjonen av at en gjennomsvett danser sto ute under et regnskyll. Med mitt bidrag fikk scenen et ekstra lite snev av beduinkaravane. Man er som tilskuer, både med kropp, stemme og annen tilstedeværelse, en naturlig del av den aktuelle forestillingskonteksten. Hva skjer om man utelater en av sansene i resepsjonen av et scenisk verk? Er det mulig å spille en forestilling i stummende mørke?

Eller en forestilling helt uten lyd? Den kjente regissøren Robert Wilson har utforsket denne tematikken, etter blant annet å ha skapt en ’lydløs opera’ i samarbeid med døvstumme Raymond Andrews. Wilson utviklet en teori om det han selv kalte ’indre’ og ’ytre’ skjermer, som en målestokk for graden av intensitet i en sanseopplevelse. Han knyttet den ’indre’ skjermen til persepsjonsflaten vi vanligvis ikke registrerer, men som kommer til overflaten når vi sover og drømmer. Den ’ytre’ skjermen er det vi til vanlig (våkne!) oppfatter av auditive og visuelle impulser. Det interessante er følgende: Wilson insisterte på at døve og blinde kompenserte for det manglende sanseinntrykket på sin indre skjerm, og dermed fikk et dypere og mer intenst forhold til innholdet, selv uten referansepunkter fra virkeligheten.

// Manu – et sant eventyr / Av Kjersti Fjeldstad og Rune Anda / Regi: Mira Zuckermann / Konsulent: Knut Nærum / Dramaturg: Bodil Kvamme / Lørdag 27. august / Klokka 19.00 / Småscenen, Den Nationale Scene // 56

7/2011

Om det er dette som er bakgrunnen for Den Nationale Scenes første forestilling i høst vites ikke, men den har uansett sin helt naturlige plass i programmet. Det dreier seg nærmere bestemt om tegnspråkteatret Manu sitt tiårsjubileum, som oppsummeres i kavalkaden Manu – et sant eventyr 27. august. Forestillingen spilles altså på tegnspråk, men er også tilrettelagt for hørende. Seks skuespillere, henholdsvis talende med både hender og stemmebånd, geleider oss gjennom et utall sceniske virkeligheter fra steinalder til Jon Fosse i det de selv beskriver som et visuelt festfyrverkeri. Jeg gleder meg til denne forestillingen, av grunner jeg ikke helt klarer å gripe tak i. Kanskje det har noe med likhetstanken å gjøre. En institusjon som Den Nationale Scene er for alle, uansett hvilke sanser man måtte være i besittelse av.

2906 BIFF 241x360mm N&D.qxp_Layout 1 25.07.11 19.24 Side 1

BERGEN INTERNASJONALE FILMFESTIVAL

19.- 26. OKTOBER 2011

AbOVO

www.biff.no

LITTERATUR

Bård Torgersen mener skriving kan være destruktivt og avhengighetsskapende. Denne måneden kommer hans femte bok, en roman om nøytralitet. TEKST OLE ØYVIND SAND HOLTH FOTO STEPHEN BUTKUS Verden føles veldig liten i bøkene til Bård Torgersen. Den ligger åpen. Karakterene i romanene hans drives ofte av et ønske om å slippe unna den norske hverdagen, bare for å bli enda mer norske i møtet med verden utenfor. Eller utenfra. I hans nye bok forsøker karakterene en ny strategi. De vil flykte inn i nøytraliteten. Boka består av fem fortellinger, som på en litt mystisk måte henger sammen. Noen personer går igjen. Historiene følger naturlig etter hverandre. De er del av en felles tematisk bevegelse, fra det hverdagslige og trivielle inn i noe helt annet. Noe mørkt og fuktig og mer absurd. Med et par uvanlig store gestikulasjoner beskriver Bård Torgersen selv romanen som en trakt, der alt sammen renner ned i avslutningsfortellingen. Men mer om den senere. Da jeg møter forfatteren i begynnelsen av juli, er skrivearbeidet akkurat fullført. Det er det verste, sier Bård. Han har levd med denne teksten døgnkontinuerlig i mange måneder, og beskriver det som å drømme i våken tilstand. Men å avslutte synes han er ubehagelig. Alt det som så lenge har vært åpent og fritt og bare hans, skal plutselig landes og lukkes, før han slipper boka fra seg. Og må svare for den til sånne som oss. Hvorfor har du kalt boka Nøytral? – Det handler om et ønske om å være tilstede uten å være tilstede. Ikke ta stilling. Som en flukt. Å ikke ville være en del av det man er en del av. Stå utenfor. Dessuten er ordet i seg selv veldig sterkt. Det tar plass. Jeg har merket

det på reaksjonene til folk når jeg forteller dem tittelen: de fleste er veldig lite nøytrale til ordet «nøytral». Ønsker du å problematisere nøytraliteten? – Jeg ville gå inn i det, utforske det. Jeg synes ikke det er noe interessant å bare vise noe som noe positivt eller bare negativt. For min egen del ønsket jeg å undersøke fiksjonen i seg selv som en nøytral sone, et område midt i mellom alt. Som både en løsning og en fluktmulighet. Hvordan opplever du å skrive? – På en måte skriver jeg jo fordi jeg har lyst til å ta verden innover meg. Jeg opplever noe og vil ta det videre inn i litteraturen, bearbeide det og sende det ut igjen i verden. På den annen side er det en fluktmulighet, nettopp for å slippe å ta del i verden. Når du bruker så mye tid som jeg gjør på å sitte å skrive, så er jo det en måte å flykte vekk fra ting på; bare være i skrivinga, være i en egen verden der jeg bestemmer alt. Klart det går på bekostning av å være tilstede i den virkelige verden. Er flukten en del av motivasjonen? – Ja. Det er en motivasjon for hvorfor jeg ønsker å skrive eller drikke eller ruse meg eller reise vekk fra ting eller … ikke være en del av noe. En eskapistisk trang. Det er dette ønsket om å stå utenfor, være tilstede uten at det man gjør egentlig får noen konsekvenser i den virkelige verden. Likevel kjennetegnes det du skriver av å være i veldig tett kontakt med hverdagen og virkeligheten? – Jeg har bakgrunn som journalist, det påvirker hvordan jeg skriver. Hva jeg ser etter. Og jeg bruker jo mye fra mitt eget liv, ting jeg ser, tenker og opplever … Og så lever jeg det ut i

Ved forrige valg ga jeg bort stemmen min til den eldste sønnen min på sju år. Jeg orket ikke bruke den.” 58

7/2011

en ekstrem form gjennom litteraturen. I denne boka er mye vridd over i det absurde, kanskje det er derfor den ligner på verden. Jeg liker å lese sånne ting selv. Hva leser du selv? – Den danske Weekendavisen. Det har jeg gjort i mange år. Og fordi jeg ikke er dansk så føles det nesten som å lese en roman om Norge. Den er fylt med saker som minner om norsk diskurs, norsk offentlighet. Jeg leser den som fiksjon. Den ligner på min virkelighet, men likevel er den ikke det, den er bare veldig gjenkjennelig. Hva med andre forfattere? – En forfatter som har betydd mye for meg i arbeidet med den nye boka er Astrid Lindgren. Jeg synes det er veldig interessant hvordan hun løfter fram det utopiske, og viser konsekvensene av å gå inn i utopien. I både Sunnaneng og Brødrene Løvehjerte så er jo denne virkeligheten forjævlig, og da kan man gå videre til en neste virkelighet, men man kan aldri komme tilbake igjen. Hun setter barn i en situasjon hvor de ikke orker den verdenen de er i mer, og så får de vite om en annen verden, men prisen å betale for å komme til den verdenen er at du aldri kan returnere. Eskapismen får en ufravikelig konsekvens. Men det stopper ikke der, for i utopien fortsetter problemene og konfliktene. Det synes jeg er jævlig interessant. Jeg hadde akkurat lest henne for guttene mine og var veldig inspirert av det da jeg skrev Nøytral, spesielt i den siste delen av boka. Kan du forklare hva som skjer der? – I de fire første fortellingene har ikke personene en sterk vilje, og det er ikke sånn at ting skjer som konsekvens av det som har skjedd før. Men i siste del så er det akkurat det som er poenget. Hovedpersonen har en helt klar vilje, og alt er polarisert i en mer tradisjonell dramaturgisk konflikt, en tydelig kamp. Det er fortalt nesten som en fabel for barn; det er et slott og et tårn og et hav og en øy. Og så må de voksne forholde seg til det. De må opptre i en barnebokfortelling. Gud er et barn. Dere må forholde dere til det.

Du skriver fortellinger om karakterer som selv ikke føler at livene deres har tyngden til en fortelling. – Nettopp. De har ikke det, de eier ikke fortellingen om sitt eget liv. Men det er jo det som er komisk også. De hopper og spretter i alle retninger og blir tatt av strømmer. Det er som når man er liten og kaster barkebåter ut i en elv for å se hvem av dem som kommer først ned til broa. Jeg har alltid synes det er morsomt å jobbe med denne troen vår på fri vilje og på at vi har så stor mulighet til å påvirke livene vi lever, mens omstendighetene hele tiden tar tak i oss eller kaster oss av gårde. Og kanskje vi ikke har så lyst til å ha kontroll heller. Kanskje vi har lyst til å trekke oss tilbake og la livet fare av gårde med oss, så vi slipper å være ansvarlige for det som skjer. Er du selv en nøytral person? – Jeg kan være veldig konfliktsøkende, men jo, jeg har en lengsel … jeg har virkelig følt på det. Dette ønsket om å være tilstede uten å sette så mange spor. At man kan stå utafor og slippe å gjøre ting som vil gi noen konsekvenser. Som en observatør. Men likevel skriver du bøker? – Det er jo det ambivalente i det. For samtidig er jo ønsket der om å være en del av ting og ta verden innover seg og gjøre noe med det som skjer eller skape konsekvenser eller virkninger. Hva slags virkninger ønsker du at bøkene dine skal skape? – Si det? Jeg er ikke politiker. Gode politikere skal komme med løsninger på problemer. Jeg kommer ikke med løsninger på problemer. Jeg skriver om det jeg frykter. Ved forrige valg klarte jeg ikke å stemme, så jeg ga bort stemmen min til en liten gutt. Han stemte på Arbeiderpartiet fordi de hadde finest ballonger. Etterpå gikk han hjem og bygde en Lego-by med et tårn og tykke murer som han kastet i veggen. Jeg er urolig for hvordan det skal gå med Europa. Nøytral (Oktober forlag) er ute nå.

Student?

RENTE- OG GEBYRFRIE BETALINGSMÅTER hos haugenbok.no Betalingsutsettelse - kjøp bøkene nå, betal 21. oktober. Avbetaling - fra kr 200,– pr. mnd. (ved kjøp over kr. 750,-) Faktura - 21 dagers betalingsfrist.

DINE STUDENTFORDELER hos haugenbok.no Ingen pristillegg - uansett betalingsmåte. Fraktfritt - på ordrer over kr. 248,-. Rabatt - på mange lærebøker. 20 000 titler på lager klar for utsending. RASK LEVERING! Bøker på lager sendes samme dag vi får din ordre. LES MER OG BESTILL på haugenbok.no - velkommen som kunde.

www.haugenbok.no - epost@haugenbok.no - tlf: 70 07 45 00

20.000 TITLER I

LO M M A

Den raskeste måten å bestille bøker mobil. haugenbok.no Installer en Barcode skanner og skann for direktetilgang til boken. Er du kunde hos haugenbok.no bruker du samme innlogging.

Norges raskeste nettbokhandel Haugenbok.no AS - Postboks 175 - 6101 Volda - Telefon 70 07 45 00 - epost@haugenbok.no - www.haugenbok.no

Les mer og bestill på mobil.haugenbok.no

MOTE ACNE PAPER 12TH ISSUE: YOUTH Seneste nummer av magasinet Acne Paper er en hyllest til ungdommen eller ungdommeligheten. Se opp for flust av intervjuer, spesielt med unge interessante personer om deres noe sære yrker og utømmelige pågangsmot. I denne kategorien finner vi blant annet kaligrafer, organister, teppevevere, urmakere, garn- og tweed-designere, ballettdansere, sangere og kunstnere. Moteserier og bilder a plenty, blant annet en malerisk moteserie av Julia og Hannes Hetta. Likevel: det er tekstene og intervjuene som er det absolutt beste i dette nummeret. Jeg vil spesielt trekke frem et intervju av Charlotte Ray med lærlingen hos Gives & Hawkes i London. Her blir vi blant annet fortalt den urgamle historien om den perfekte dressen, om hvordan den lages og hvorfor enhver gentleman burde ha en. www.acnepaper.com

känd för sina trevliga gäster Neumannsgate 20 55 90 02 90

YSL – FALL CAMPAIN 2011 Noen trender klorer seg fast i det som oppleves som en evighet, mens andre forsvinner etter en dårlig uke. En trend som garantert vil merkes på damenes moteuker i de kommende sesonger er en fornyet vektlegging av det kvinnelige, det feminine, og det elegante – gjerne inspirert av svunne tider. Dette innevarsler tider med større forskjeller mellom kvinne- og mannsroller. Måten YSL utfører dette på i sin seneste kampanje er uhyre spennende, en slags blanding av moderne minimalisme og emfatisk kvinnelighet. Motesynsere har uttalt at denne kampanjen kanskje er hakket for enkel, for resort- og lookbook-aktig, eller at den for entydig bare handler om å vise frem klær. I så fall synes jeg ikke det er en dårlig idé. www.ysl.com

EVE – JIL SANDER At Jil Sander fikk en ny vår (Jil selv har som kjent trukket seg tilbake og samler på kunst) med deres ready-to-wear vårkolleksjon 2011, bestående av color blocks ut av en annen verden i kombinasjon med det hypermoderne og Sanders signatur-minimalisme, er det ingen som betviler. Når de nå slipper sin nye parfyme Eve er altså timingen helt perfekt ettersom moteeliten formelig skriker etter mer fra Sander. Med en finstemt sans for dramaturgi la de nylig ut 50 flasker for salg på sin nettside, før noen har fått lukte på de edle dråpene. Flakongene med det mystiske innholdet ble imidlertid utsolgt på timen. Det er sannsynligvis en smule snodig å bruke 85 amerikanske dollar på en duft man ikke har luktet på, men på en annen side så skal denne mystiske og ettertraktede Eve «utrykke duften av karisma.» Eve slippes i butikk i begynnelsen av september www.jilsander.com

RICHARD NICOLL FOR FRED PERRY Fred Perry har siden 40-tallet vært ikonisk i britisk sportog gatemote; særlig grunnet sine klassiske bomullspiquéer og harringtonjakker. Begge disse klassikerne er selvsagt representert i Fred Perrys nye samarbeid med den 34 år gamle britisk-baserte designeren Richard Nicoll. Perry og Nicoll presenterer på damesiden Laurel Wreath Women’s Summer Spring 2011 og har latt femtitallet stå for inspirasjonen, og da i særdeleshet s.k. «teddy girls» fra Ken Russells filmer. En teddy girl ikledde seg blyantskjørt, figursydde jakker, mors gamle brosjer og silkeskjerf i halsen mens de var med på å skape det mange vil kalle de første subkulturene. «I like the idea that something as conservative and traditional as a cameo broach could become subversive in the right hands», sier Nicoll. Kolleksjonen inneholder pastellfarger, perledetaljer og rutete silkeskjerf, og alt er utført på en androgyn måte som gjenspeiler den sporty Fred Perry. Det hele går opp i en harmoniserende kombinasjon i og med Nicolls stringente minimalisme og modernisme. www.fredperry.com

cinemateket-usf.no

MOTE: SUNNIVA HAVSTEIN

7/2011

DESIGN MÅNEDENS KONSEPT Chanel Mobile Art pavillion, tegnet av arkitekt Zaha Hadid, ble på Karl Lagerfeld bestilling første gang presentert på Veneziabiennalen i 2007. Den opprinnelige ideen var å lage en vandreutstilling som ville romme «Mobile Art»; en samling av tyve kunstneres verker, alle inspirert av den ikoniske quiltede Chanelvesken. Paviljongen er laget på en måte slik at den kan flyttes enkelt og settes sammen på en ukes tid, og har siden sin skapelse vært i Hong Kong, Tokyo og New York. Chanel har nå donert paviljongen til Institut du monde arabe i Paris, hvor den vil stå permanent. Den rommer om dagen en samling av Zaha Hadids arbei-

TLF.: 23 31 61 00 STATRAVEL.NO

ASIA der, men vil i fremtiden brukes til politisk samtidskunst relatert til den arabiske verden. Den drømmende strukturen der lyset varierer i form og farge, samt

den romlige rytmen, skal vekke tilskuernes følelse av å besøke et nytt land. Hadids utstilling vil stå frem til 30. oktober. www.chanel-mobileart.com

MÅNEDENS TYPOGRAFI Den nederlandske billedkunstneren Jelte van Abbema lager typografi ved hjelp av petriskåler, E. coli, agar og cellulose. Temperaturen og luftfuktigheten kontrolleres for å sikre at bakteriene vokser sammen til bilder og bokstaver. Symbiose blir ansett som så farlig at Museum of Modern Art i New York kun fikk tillatelse til å vise utstillingen online. Den prisbelønte designeren grunnla i 2007 Lab van Abbema for å undersøke hvordan design, vitenskap og teknologi kan kombineres til å forme et nytt landskap som gjenspeiler moderne kunst. www.vanabbema.net

INDIA

FRA KR.

5.950,-

VIETNAM

FRA KR.

6.850,-

BALI

FRA KR.

6.650,-

JOBB FRIVILLIG MED ORANGUTANGER OG ELEFANTER PÅ BORNEO 11 DAGER FRA KR. 10.950,-

OZ, NZ OG FIJI AUSTRALIA

FRA KR.

9.850,-

NEW ZEALAND

FRA KR.

9.950,-

FIJI

FRA KR.

10.450,-

WORKING HOLIDAY STARTPAKKE I AUSTRALIA ELLER PÅ NEW ZEALAND 2, 4 ELLER 7 DAGERS OVERNATTING FRA KR. 1.350,-

LATIN-AMERIKA MÅNEDENS INTERIØR Markus Kayser utforsker i sitt avgangsprosjekt ved London Royal College of Art hvorvidt sollys kan brukes dirkete til å skape produkter. Oppfinnelsen The Sun Cutter bruker en sfærisk linse for å fokusere en solstråle som er sterk nok til å brenne gjennom papir, kort og tynn kryssfiner. To kamaksler programmeres til å flytte arbeidet langs en x-og y-akse, styrt av en solcelledreven motor, slik at man kan kontrollere formen på kuttet. The Sun Cutter er en low-tech versjon av en laserkutter, og bruker minimalt med energi. Videre utviklet Kayser Solar Sinter: en 3D-printer som kun trenger sol (istedenfor laser) og sand (istedenfor harpiks) for å produsere objekter. Sanden varmes opp til smeltepunktet, avkjøles og stivner som glass. Maskinene produserer objekter med en unik estetikk som et overført resultat av solens kraft. Se video der Kayers demonstrerer begge maskinene på: www.markuskayser.com

ARGENTINA

FRA KR.

8.850,-

BRASIL

FRA KR.

8.750,-

PERU

FRA KR.

8.650,-

TRADITIONAL INKA TRAIL 4 DAGER, FRA KR. 2.590,CUZCO KARNEVALPAKKE 7 NETTER, FRA KR. 5.950,RIO DE JANEIRO

AFRIKA KENYA

FRA KR.

5.950,-

SØR-AFRIKA

FRA KR.

6.250,-

TANZANIA

FRA KR.

5.850,-

SAFARI NAIROBI-ZANZIBAR ADVENTURE 10 DAGER

FRA KR.

8.750,-

SAFARI JOHANNESBURG – CAPE TOWN 20 FRA KR. 10.650,DAGER MÅNEDENS DESIGNERE I 1924 startet Eileen Gray og Jean Badovici arbeidet på sitt fremtidige feriehus, Villa E-1027 i Roquebrune-Cap-Martin i Sør-Frankrike. E-1027 anses for å være Gray første store arbeid: et arbeid som utfordrer grensen mellom arkitektur og interiør. Huset er svært personlig designet i samsvar med de tiltenkte beboernes livsstil, og inneholdt blant annet det kjente bordet med samme navn. Badovicis

venn, Le Corbusier, var på besøk flere ganger på slutten av tyveog begynnelsen av trettitallet, og beundret arkitekturen og designer Eileen Grey så mye at han bygget sin egen lille hytte bare tyve meter unna. Han ville også sette sitt preg på mesterverket, og lagde, til Grays store forferdelse, en serie veggmalerier på murveggen i hagen. Han ble dermed evig forbundet med bygningen. Huset har lenge stått i dårlig forfatning, men er for

tiden under restaurering. Et glimt av herligheten krever derfor et par bestegne gjerder og et mildt, ulovlig innbrudd. Av egen erfaring kan jeg si at det er vel verdt det! Forøvrig druknet Le Corbusier under en svømmetur forbi villaen han beundret i 1965. www.e1027.org

VERDENS STØRSTE

REISEBYRÅ FOR UNGDOM OG STUDENTER

DESIGN: ULRIKKE NORDSETH

PRIS PÅ FLY ER INKL. SKATTER OG AVGIFTER MED FORBEHOLD OM LEDIG PLASS. GJELDER KUN FOR UNGDOM UNDER 26 ÅR, STUDENT OG LÆRER.

7/2011

På utkikk etter den Perfekte studentjobb? Connecting AS Er et firma som jobber med bemanning, events, sisteleddsaktiviteter og mystery shopping. Vi er Vestlandets største aktør på sisteleddsaktiviteter og har noen av Norges største merkenavn som kunder. Hovedkontoret ligger i Bergen med avdelingskontorer fordelt rundt i Norge.

Connecting kan tilby fleksible jobber innen de fleste områder, som lett kan kombineres med hektiske studiedager. Vi vokser stadig, og i den forbindelse har vi nå et større behov for servitører, bartendere og promotører. Det går mot en spennende periode med mange nye prosjekter, så om du ønsker å jobbe i et ungt og hektisk miljø er dette jobben for deg. Vi trenger medarbeidere i alderen 20 – 30 år: • som er utadvendte • som er sporty • som er pliktoppfyllende Vi tilbyr følgende: • god lønn • et trivelig, men hektisk miljø • sosiale events

> Fyll ut info om deg selv inne på Connecting.no

Connecting AS Chr. Michelsensgt. 1-3, 5012 Bergen. Tlf: 55 21 01 00

MUSIKK KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

FAIL! LOL

SKIVER TECH N9NE All 6s & 7s (STRANGE MUSIC)

Litt av en fuckings fyr. Verdens største indierapper (som i betydningen uavhengig selskap, ikke som i Atmosphere-sutring). Og litt av en fuckings fyr, han Tech N9ne. Gjennom femten år og vel så det i undergrunnen, har han opparbeidet seg en gedigen fanskare som er så hengivene at Slayer kan misunne ham. Tecca Nina har aldri passa inn noe sted. Ecstasy-emokjøret hans, metal-symbolikken, det knallrøde håret og tungeringen, drum’n’bass-leflingene, de sataniske undertonene og generelt freakishe oppførsel har gjort at den gemene hiphop-hopen nesten har vært redde for å ta tak i mannen bak Strange Musicimperiet. Det blir liksom litt for mye å svelge. Hvite meth-kokere

ARAABMUZIK Electronic Dream (DUKE/IMPORT)

PITBULLSHIT PITBULL Planet Pit (SONY MUSIC)

Å slakte Pitbull sine skiver er verken en kampsak eller en spesielt stor utfordring for undertegnede, men jeg legger merke til at det begynner å bli en liten tradisjon, og Miami-rapperens nye partyalbum, Planet Pit svikter heller ikke akkurat slaktepennen. Siden sist har vår venn fra Floridas solkyst gått fra å være Mr. 305 (Miamis area code) til Mr. International, siden han ifølge seg selv håver inn 100.000 dollar hvor enn på våre vakre klode han reiser for å spre lyden av sine Extrema-raplåter. Et budskap han forøvrig stapper inn i ørene våre med hjelp fra Auto-Tune og eurotrance allerede fra åpningssporet av. Fire-fem låter inn i skiva sjokkerer det meg hvor utrolig sliten jeg er både fysisk og psykisk, spesielt etter at blant annet Marc Anthony (mannen som nå endelig har mistet el Grande Culo, ref. forrige nummers J.Lo-anmeldelse) har voldtatt øregangene mine med en låt som kun hører hjemme blant kokainsnortende silikonhorer i Miami, eller i en pimpet Ford Sierra i Askim. Jeg skal faktisk innrømme at jeg finner en viss glede i den Ne-Yo-gjestede singelen «Give Me Everything», på samme måte som jeg liker «Break Your Heart», «Yeah 3x» og «Sexy Bitch» når jeg er god og drita, men etter at den låta først er overstått, venter i sin tur også et overvel-

Om den dårlige smak. Electronic Dream er et oppsiktsvekkende rart album. Det er ingenting som tilsier at jeg, eller noen andre for den saks skyld, skulle like dette, men likevel, så er det noe av det beste jeg har hørt på lenge. Albumet er nemlig, og tygg litt på denne, uhyre cheesy nittitallsdance blandet med futuristiske og knallharde hip hop-beats. Og det er gjort med et – tilsynelatende – fravær av ironisk distanse. Araabs produksjon, rytmene og bakgrunnsstøyen, er klaustrofobisk, mørk og nervøs, mens samplene drypper av ekstase og eufori. Det er en salig blanding. Album av denne sorten, altså en samling med instrumentaler gjort av en kar som normalt

dende sanseinntrykk fra hælvete. «If you’re sexy and you know it, clap your hands», «Mami you’re the internet, and I’m looking for a download», «Been around the world like the sun/I’ve seen more breast than your new born son» … Pitbull er en ustoppelig douchebag, og selv om jeg skriker om nåde etter at han og Chris Brown har dobbeltpenetrert meg med sin Infinity-aktige «International Love», ser Herr Internasjonal bare hånlig ned på meg og mine revna øremuskler. Dette til tross for at jeg nesten får et lite håp om mental hvile etter Kelly Rowland/Jamie Drastik-bergede «Castle Made Of Sound», samt «Took My Love», som faktisk også er litt sånn koselig drita-fengende. Men Pitbull, eller Mr. A Serbian Film, som han kanskje heller burde gå under, er på ingen måte ferdig med meg, og plukker opp torturen igjen med en Jamie Foxx-gjestet «Love Is Gone»-kopi, før han avslutter det drøye time lange misbruket med en liten David Guetta-gave til DJ Dan og hans kolleger. De fire siste «deluxe»-låtene jeg også har på iTunesen min vil jeg helst ikke gå nærmere inn på, men stikkord som Akon, Nelly og en endeløs flyt av «Dunk-a-dunka! Dunk-a-dunka!»-beats burde oppsummere det meste. Så hvis dere kan unnskylde meg, nå skal jeg stikke opp på kontoret til Natt&Dag og kreve minst et par snitt på Robinet for mine jobbrelaterte lidelser. Inger Lise Hammerstrøm

DON CORLEON Present Dub in HD (DON CORLEON)

Tradisjonstro og lekende. Hva hadde jamaicansk populærmusikk vært uten superprodusenten Don Corleon? Sikkert nesten det samme, men det er ekstremt vanskelig å se for seg de siste ti årene med reggae og dancehall uten produsentkongen. Corleon kom på scena rett etter årtusenskiftet, under den store dancehallboomen, med innovative og sterke riddims som Mad Ants, Krazy og Good To Go. Artister som Elephant Man, Wayne Marshall og Vybz Kartel hadde mange av sine første hits her, før Don Corleon i større og større grad begynte å konsentrere seg om moderne roots reggae. Her scora

og Insane Clown Posse-fans, derimot, har trykket ham til sitt bryst. Vi snakker rein og skjær jernvilje her. Ustoppelig turnering, fanklubb og merchandisegame på Turboneger-nivå, og ikke minst: den mest sinnsyke, særegne, feilfrie, melodiske og aggressive mitraljøseflowen fra helvete. Twista, Busta Rhymes og Yelawolf i ett. Men rap er ikke en sport, og det er først og fremst Tech N9nes, hva skal vi kalle det, eksentriske personlighet, musikalske overlegenhet, ærlighet og hans konsise skildring av outsidermentalitet som gjør han til den legenden han er. Sistnevnte er vel hovedgrunnen til at tenåringer verden over tatoverer Strange Music-logoen og blir «Technicians» som han kaller det. Vi, jeg mener, de, føler tilhørighet her. Så. Nå har han vel holdt på lenge nok uten å endelig skulle slå igjennom? Rap-

pere som Lil Wayne og Eminem innrømmer å være inspirert av mannen, og både Weezy og andre tungvektere bidrar her. Nei. All 6s & 7s er sikkert ment som skiva som skal propellere Tecca opp i førstedivisjonen, så han kan få spise kanapeer med Jimmy Iovine og gutta. Det gjør den nok ikke, selv om Tech N9ne tydelig har lagt enorme mengder arbeid i å lage et av sine best gjennomførte album til dags dato. Den sementerer hans status som en av verdens mest undervurderte rappere mainstreammessig, og han mister nok ingen fans heller. «Worldwide Choppers» med en haug gjester, deriblant danske Uso er årets hardeste hiphop-låt, og førstesingel «Mental Giant» lite annet enn en maktdemonstrasjon. Nok et kvalitetsprodukt fra Strange Musics store stjerne. Jørgen Nordeng

sett produserer for rappere, har sjeldent en langvarig lyttervennlig effekt. Men Araab har gjort det på en helt egen måte, som gjør at lyttervennligheten vedvarer. Electronic Dream må sees på som en serie dekonstruksjoner og rekonstruksjoner heller enn en serie med beats ment for rapping, for det er ærlig talt få av disse sporene man kan innbille seg noen av medlemmene i Dipset rappe over (det er stort sett Dipset Araab har produsert for tidligere). Araab har altså samlet en rekke låter som står fullstendig på egne ben, kontra at man sitter igjen med følelsen av at noe mangler. Men tilbake til dette med dårlig smak. Den musikken som Araab tar tak i og bearbeider her, er av en (ofte med rette) uglesett art. Det er den hyperkommerse eurodancen som regjerte tidlig på nittitallet, som flommer over

av billige hooks og som ikke har særlig verdi på egen hånd. Men det Araab gjør, for eksempel på «Golden Touch», er at han tar refrenget fra, i dette tilfellet, Jam & Spoons «Right in the Night», og intensiverer det, rekontekstualiserer det og gjør det til noe helt annet, noe mye mer verdifullt. Javist er det cheesy, men bare under vokalsampelet, resten av låten er suggererende, mørk og angstfull. Refrenget funker som en utløsende faktor og det føles som om man blir truffet av et helt lass med følelser. Det er en imponerende touch. Jeg tror nok at Electronic Dream funker kun for et begrenset publikum, man må ha en forkjærlighet for det cheesy for å falle for det her, men samtidig, så er det jævlig bra utført. Det er unektelig et imponerende album. Håvard Ringen

han enda høyere, og var i mange år den mest populære byggeren av kvalitetsrytmer på Jamaica. Personlig gikk jeg rimelig lei etter ei stund, den generiske eurofriende og cleane reggae fra 00-tallet hadde ofte like mye nerve som en gråstein. Nada. Han var i alle fall i ferd med å bli farlig intetsigende og tydde til halvfallerte europeere som Gentleman for å voice rytmene sine. Når Donovan nå har bestemt seg for å gjøre et reint dubalbum, på gode gamle måten er det overraskende, på en positiv måte. Den første tanken som slår meg er: Hvorfor er ikke det gjort før i noen særlig utstrekning? Don Corleon har faktisk funnet opp kruttet på nytt, mer eller mindre. Ved å studere de gamle mesterne, som King Tubby, Lee Perry og til dels også

Mad Professor har han prestert å ta duben tilbake fra frikerveldet og de klebrige electronicahendene som har forkvaklet den i et par årtier. Låter fra Pressure, Protoje og andre blir som nye, og klassiske Corleon-riddims som Drop Leaf blir plutselig relevante igjen. I likhet med sitt arbeid med Protoje tidligere i år viser Don Corleon evne til å tenke nytt, samtidig som han ser bakover, og noe sier meg at dette blir stående som en moderne klassiker. Kanskje jamaicanerne oppdager dub igjen? I alle fall vil den gjøre det enormt bra i Europa og USA, og jeg håper virkelig dette blir en trend. Dub gjort på gamlemåten er nemlig feiende flott, og Dub in HD tar sjangeren inn i fremtida på tradisjonstro og lekende vis. Jørgen Nordeng 7/2011

MUSIKK

Verktøyet for enhver anledning MEMORY TAPES Player Piano (CARPARK/IMPORT)

Som sommeren: litt grå. Mannen bak Memory Tapes er Dayve Hawk. Det navnet bør ikke si deg så meget, men han var tidligere en del av disco-revisjonistene i Hail Social, som opplevde en kortlevd men uhyre kvalitativ karriere. Hawk har tidligere laget musikk under aliasene Weird Tapes og Memory Casette, i tillegg til det nåværende Memory Tapes. Hans tidligere produksjon har vært utpreget fremoverrettet og har aktivt skilt seg fra den tilbakeskuende nostalgien som Hail Social flagget. Nå er han tilbake til der han startet, og kanskje forbi det, for Player Piano er et utpreget nostalgisk album. Hawk har selv beskrevet det som «psychedelic girl group music». Det spørs om han har truffet så godt med

MORBID ANGEL Illvd Divinum Sanus (SEASONS OF MIST/INDIE)

Engel uten vakt. Takket være lekkasjene i forkant av denne utgivelsen drepte internett ene og alene en av de – i følge presseskrivet – mest «desperat forventningsfulle» metalskivene på mange år. Hva nå det betyr. Åtte år har gått siden Morbid Angel slapp middelmådige Heretic – 22 år etter debuten, Altars Of Madness, som den dag i dag fortsatt låter like friskt som den gjorde i 1989. En milepæl som skulle forme ekstremmetallen i tiår fremover og definere sjangeren death metal som da var i ferd med å eksplodere for fullt. Mange har også vært spente på om bassist og vokalist David Vincents tilbakekomst ville få bandet på rett kjøl igjen (les: de fire første skivene) i takt med uttalelser fra bandet om at «Illvd Divinum Sanus er klassisk death metal – en slags naturlig videreføring av Domination (1995) med nye banebrytende tvister (…).» Som nevnt tok det ikke lang tid før et unisont hylekor kastet

Ti øre pr. lighter går til Hjelpestikkfondet!

7/2011

den uttalelsen, men musikalsk sitter det ganske godt. Men om man ser for seg at Hawk med sin beskrivelse ikke sikter direkte til musikken, men til et slags svunnet ideal, hvor poplåtskriveren, den romantiserte forestillingen om det ensomme, skapende geniet, er det opphøyde, så er beskrivelsen spot on. For Memory Tapes ser seg bakover, men ikke til en bestemt periode, heller til popmusikkens enkle verdier: kjærlighet, hooks, harmonier og den gode melodien. Det er et fantastisk prosjekt, men det har en liten/stor hake: Hawk er ikke ufeilbarlig, og han har ikke den auraen og karismaen som popmusikkens største har (Wilson, Costello, Bacharach, Spector, etc.), den som gjør at de kommer unna med å ikke alltid skrive fantastiske låter. Dermed faller platen igjennom når låtene ikke er gode nok. Og dessverre er

det litt for ofte. Et annet problem Hawk har, er at han ofte høres litt fjern og distansert ut, som igjen kan gi et inntrykk av uoppriktighet. Litt av det kommer av at det alltid ligger et svakt slør av effekter over musikken. Enten det er et sobert lag med hvit støy eller et ekko, så hjelper det ikke helhetsinntrykket nevneverdig. Men la oss ikke være surmaget, og heller ta Player Piano for det det er: et stykke sval, bedagelig og smått lengtende sommermusikk; nostalgisk i orientering, men alltid i solid kontakt med nåtiden. Om det nå enn er litt lite bemerkelsesverdig så gjør ikke det så mye, for det passer denne sommeren ganske fint. Den er også lite bemerkelsesverdig, litt grå og hvem av oss nærer ikke et (hemmelig) ønske om å være i en annen tid, på et annet sted? Håvard Ringen

opp på pc-tastaturene verden i ren lynsjestemning da den noe anonyme «Nevermore» var å finne på YouTube og kort tid etter Marilyn Manson-aktige (!) «Radikult». Isolert sett, med objektive ører, er Illvd Divinum Sanus langt i fra så dårlig som alle skal ha det til. Til min store glede er det vår egen kjære nordmann, Thor «Destructhor» Myhren (Myrkskog, Zyklon) som, ironisk nok, har stått for skivas to beste spor, «Blades For BAAL» og «10 More Dead». Begge to i god tradisjonell Morbid Angel-ånd et sted mellom Covenant og Blessed Are The Sick, som ellers også har fått stort spillerom på gitarsolofronten. Nice. Det øvrige materialet befinner seg i et industrielt lydlandskap med like mye referanser til techno og goth som death metal. Jeg skjønner imidlertid godt puristene som velger å snu ryggen til et band som en gang i tiden, musikalsk sett, aldri viste nåde eller vilje til å inngå kompromiss. Trey Azagtoth og David Vincent har begge sagt i kjølevannet av totalslakt, anti Morbid Angel-videoer på internet, boikotter og lignende at de ikke

skjønner problemet når «Illvd Divinum Sanus er det mest ekstreme vi noen gang har gjort!». (Åpningslåta heter forøvrig «Too Extreme!»). Redegjørelsen ligger vel i det at «ekstremiteten» har blitt lagt på et helt annet plan enn den tradisjonelle riffinga, blastbeatsa og de sataniske vers slik vi kjenner dem – hva folket har forventet og håpet på. Riktignok skal også jeg sympatisere med opposisjonen og innrømme at jeg hadde håpet på, eh, i mangel på bedre ord, noe annet. Det er kanskje for mye å be om «Chapel Of Ghouls» og «Maze Of Torment» i nye drakter, for det påvises med dette at de gamle definitivt ikke vet best (for øvrig noe også Autopsys comebackalbum underbygger). Men for all del, er du åpen for andre ting enn «første sjutommeren og demoen» fungerer Illvd Divinum Sanus helt ok. Er du ute etter god, gammal death metal, gå heller til innkjøp av reutgivelsen av Death sitt fantastiske album Human. Ålreit, da har du notert det? Andreas Tylden

MUSIKK

...?

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE.

JILL SCOTT The Light of The Sun (WARNER MUSIC)

Irriterende følelse av påtatt selvsikkerhet. Neo-soul har alltid vært en relativt komplisert sjanger for meg. Der jeg på den ene siden har favorittlåter som alltid kommer til å være udødlige, har mange artister i denne sjangeren på den annen side også hatt et problem med å lage helstøpte album. Og en av de som kanskje har lidd mest under denne diskrepansen, er Philadelphia-veteranen Jill Scott, som til tross for et åpenbart talent og stødige salgstall, likevel har havnet i bakgrunnen av sin mer profilerte soul-søster, Erykah Badu. Hennes 2000-debut, Who Is Jill Cott?, har solgt over to millioner eksemplarer, og er absolutt en bra skive, men likevel langt fra noen Baduizm. Jeg tør for eksempel vedde på at du kan navnet på langt flere av Badu sine låter, til tross for at Scott har vært med i gamet omtrent like lenge. Hva er det da som gjør at hennes låter ikke setter seg på samme måte? Vel, i mine øyne har Jill Scott aldri vært spesielt flink med melodier. Det blir ofte for svevende, for eksperimentelt … for jam’ete,

om du vil. Begrepet «heismusikk» har med stor urettferdighet blitt benyttet for å beskrive neo-soul ved tidligere anledninger, men når det kommer til Jill Scott, kan jeg faktisk forstå hva enkelte mener. Låtene går inn i øret, men forsvinner ofte like fort ut. Har så hennes nye album, The Light of The Sun bedre klisterevne? Dessverre er svaret nei. Skiva gikk rett til topps på den amerikanske albumlista, men i likhet med tidligere utgivelser, sliter Scott med å bruke sin fantastiske stemme til å lage låter som blir liggende å marinere i hjernebarken. Når den tidligere ganske røslige Scott nå er tilbake i det musikalske rampelyset etter et opphold på hele seks år, er det en slankere og tilsynelatende sterkere kvinne vi har med å gjøre, men til tider gir hun meg en nærmest irriterende følelse av påtatt selvsikkerhet. «I can ’fend on my own, I’m magnificent/I’m a queen on my throne, I’m magnificent», synger hun på «Shame», og høres nærmest ut som en mantra fra en av de mange selvhjelpsbøkene flere og flere sverger til om dagen, en tråd hun også plukker opp på den kvinneoppløftende «Womanifesto». Ikke at det er selvfølgelig noe galt med sterke kvinner, men

noen ganger får linjer som «I am a diamond to men» og «I am truly the shit» meg til å himle litt med øynene, spesielt med tanke på Scotts privatliv. Siden forrige album (som kom i 2007), har hun nemlig rukket å skille seg fra mannen hun var gift meg i seks år, for så å forlove seg med sin tidligere trommis, som hun i sin tur fikk et barn med og deretter dumpet det samme året. Og igjen, før dere skriver kronikker i NyTid og anklager meg for å være kvinnehater, ingenting er bedre enn en selvsikker kvinne, men en som til skal trykke det opp i trynet ditt ved enhver anledning, kan lett bli litt mye av det gode. At beatbox-låter med Doug E. Fresh og gjestevers fra Eve føles ganske unødvendig i 2011, er også andre ting jeg lar meg frustrere over på dette albumet, men heldigvis byr The Light of The Sun også på lysglimt av den Jill Scott jeg elsker. Da spesielt på «So Gone (What My Mind Says» med sitt uventede passende gjestevers fra den hvite Houstonrapperen Paul Wall (hvem var det som kom på DET samarbeidet?!), «Until Then (I Imagine)» og «Rolling Hills». Likevel … skuffa. Mathias Rødahl

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

7/2011

MUSIKK

OPIUMSTELT OG ÉN TOM COLLINS TAKK! PIRATE LOVE Narko Lux High School (KONG TIKI RECORDS)

Denne anmeldelsen kunne blitt sakset inn i malen til Black Lipsanmeldelsen, og pimpet med noen ordvendinger. Bandene har ikke så rent lite til felles, etter å ha vært undergrunnens obsternasige ansikt utad i ett tiår nå. Rølpete act kombinert med et repertoar som har fått kritikere og kolleger til å nikke anerkjennende, har gitt de livets rett, og den godviljen gjengjelder Pirate Love nå, med Narko Lux High School. En dekadent musikalsk reise som åpner med noen heftige Ray Manzarek-

referanser i blandet afrikanske rytmer og en obligatorisk dose mystikk. Videre bærer det i en miks influenser a la Venice beach på 70-tallet, jappeturisme aka Hawaii 1985 og seige tropiske drinker med kreppapirparasoller, med et ekko av mørk voodoo, i en nonsjalant flørt med surfepopkongene i Beach Boys. Det føles som å befinne seg i klaustrofobisk eksotiske turistomgivelser, omgitt av alternative religiøse ritualer, avløst av et par mentale avbrekk i et opiumstelt. Det er bare meg da, men jeg er sikker på at ingen lar denne plata gå forbi uten å få eksotiske assosiasjoner og påfølgende cravings for Tom Collins og Sex on the Beach. Med Narko Lux

High School demonstrerer Pirate Love at de med en massiv dose influenser og lydeffekter har klart å smelte det ned til et konsekvent uttrykk i sitt eget musikalske univers. Men i motsetning til de forrige skivene byr denne på mer rom i form av instrumentale adspredelser, og med en lydkunstner og gitarhelt som Milton Von Krogh, Morten Øby som rytmeansvarlig, og Audun Storset og Per Øidir som gjesteorganister er det en ren nytelse. Og sannelig! Endelig har Al Dajani samlet acten sin, og beviser at han kan faktisk kan synge. Dét beviser han allerede på andre låta «Thirteen/Clean» som er å finne for dere andre dødelige på Spotify. En diggbar låt som åpner

med skitne sambarytmer iblandet nevnte surfpopreferanser. Dessverre drar de den litt for langt, og sauser seg bort i et altfor svulstig riff på slutten, og med det repeterende refrenget blir det bare masete. Hvor ble det av sambaen? Når det er sagt, er dette det eneste som er å utsette på denne skiva, og bandet for så vidt. For med den edgen de er kjent for, kunne de med fordel dratt den enda lengre, men det stoler jeg på at de tar igjen live. Eventuelt kan du slå opp et improvisert opiumstelt mekke deg en Tom Collins og noe sentralstimulerende og strekke deg etter det ekstra klimakset skiva ikke har. Inger Lise Hammerstrøm

V/A Reggae Gold 2011 (VP RECORDS)

Klissete lover’s rock. VP Records sin Reggae Gold-serie er sammen med Greensleeves sin Ragga Ragga Ragga stadig like relevante, og den beste måten for uengasjerte lyttere å få med seg en smakebit av årets høydepunkter fra Jamaica. Egentlig er det vel mixtapes som gjelder for å få med seg siste dancehall-nytt, men disse platene har en tendens til å inkludere noen av de få låtene som har over to måneders levetid. Der RRR holder det knallhardt dancehallmessig er Reggae Gold sin palett bredere. Og treffer ganske bra. Stadig fascinerende hvordan Stephen Marley klarer å være så gjennomført traurig artist, men sammen med lillebror Damian alltid klare å lage en superbanger i året. I år: «Jah Army», årets «Welcome 2 Jamrock». For en dødsfet, 70-tallsinspirert riddim det er, og med Buju i kjempeform (tydeligvis rett før han ble tatt i kjempekokainsaken) på sisteverset er dette en av årets største vinnere (sjekk Dead Prez på samme riddim). Årets største «kulturelle» artist I-Octanes «Nuh Ramp Wid We» er en sikker dancehallvinner på sin side, men det er Stephen «Di Genius» McGregor sin Peppa-rytme

WASHED OUT Within & Without (WEIRD WORLD/DOMINO/PLAYGROUND)

Chillwave er død, lenge leve chillwave. Da chillwave først begynte å dukke opp, var det som om mine dypeste ønsker var blitt besvart. Det tok circa ett år før jeg ikke taklet det lenger, fordi alt begynte og høres ut som en derivativ smørje. Nå er det kanskje på tide å revurdere igjen, for det er i grunnen ikke musikken det er noe galt med, det er det media-/ blogg-skapte hysteriet, den panegyriske hyllesten av alle ting chill, som ikke hjelper, men som

7/2011

dreper ønsket om å høre på musikken, som kun skaper avmakt hos lytteren. For mye av en god ting, er en jævla dårlig idé. Så aller først: la oss legge chillwaven død for denne gang, i hvert fall for denne anmeldelsens varighet. Jeg frykter den er for meget i veien. Selv om Washed Out har vært en av gallionsfigurene i en unevnelig sjanger, så har han ikke sluppet noe album før nå. Et par ganske nydelige ep’er har hjulpet til å skape riktig så skyhøye forventninger til Within and Without, og uten å røpe for mye, så innfrir plata sånn passe. Den er på sitt beste når den kanaliserer filtertung dansemusikk fra

rundt 2000, type Daft Punk og kumpaner, i en annen form. Når han drar ned tempoet og legger til en avmålt distanse. Som på «Soft», hvor en repeterende gitarloop danner basen i låten, eller «You & I» hvor tunge, filtrerte rytmer driver låten fremmover, kombinert med en karakteristisk stemmeloop som går igjennom hele låten. Det er en ting som er viktig å påpeke med Washed Out, og det er at der nesten all musikk i denne sjangeren tydelig har prøvd å gjenskape stemninger fra enten åttitallets ny-romantikk eller søttitallets disco, så nikkes det i helt andre retninger på Within and Without. Selv om plata

riktignok er utpreget lengtende, så er det ikke en romantisk form for lengsel, men en ganske så realistisk form. Den er råere i formidlingen av følelser, og fremstår sådan som mer ektefølt og veldig lite ironisk. Et godt eksempel er tittelsporet, som er nærmest hjerteskjærende vakkert. Washed Out lefler også med psykedelia i mye større grad enn det vi har hørt tidligere fra denne kanten av musikkplenen, og det er rart, for det er to meget kompatible uttrykk. Within and Without kombinerer dem mesterlig. Håvard Ringen

sine to bidrag som rager høyest i kategorien. Mavado sin «Peppa» er en av fem-seks kandidater fra hans kant, men det er Shabba Ranks gigantiske comebacklåt «None A DEM» som er mest garantert å få en hver dancehallfan til å lage lekepistoler med fingrene og rope «Blam! Blam! Blam!». Når det gjelder den mer reggaebaserte siden av RG så har jeg alltid litt problemer: Det er veldig soft, veldig jamaicansk om du vil. Og det er ingen hemmelighet at Karibbien-gutta setter mer pris på skikkelig klissete lover’s rock enn oss små punka whiteboys oppi nord. Stevie Face og hans like kommer nok aldri til å slå an her. Et par steder kan vi være veldig enige derimot: Beres Hammond, kanskje den vareste, vakreste og mest smektende stemmen i reggaehistorien ved siden av Dennis Brown. Så sterk at når tributealbumet hans kom i vår var det ingen som matcha originalen. Utenom Tarrus Riley, som med sin versjon av klassiske «Groovy Little Thing» viste – nok en gang – at han er den sterkeste klassiske sangeren fra Jamaica på denne sida av 2000. Jørgen Nordeng

MUSIKK: ANDREAS TYLDEN

HØST PÅ RICKS www.standupbergen.no presenterer: bslogo1_sortneg.pdf

10-02-10

QUIZNIGHT

WITH ANTHONY HILL

12:54:59

Starter st 24. augu C

CMY

LIVE STANDUP

ONSDAGER KL 21.00 FREDAGER KL 20.30 Dørene åpner 20.00 cc: 130,- inkl avgift Forsalg på 815 33 133 eller billettservice.no

bslogo1_sortneg.pdf

10-02-10

12:54:59

TORSDAGER OG FREDAGER KL 20.30 INNGANG GJENNOM FINNEGANS C

CMY

Billetter kan kjøpes på: billettservice.no / 815 33 133 / 7-Eleven / Narvesen / Posten

DEEPWATER OG BEST COMPANY PRESENTERER

bslogo1_sortneg.pdf bslogo1_sortneg.pdf

10-02-10

12:54:59

18.

1.0 2 L K AR

FEBR . 9 1 &

POSTGIROBYGGET C

CMY

LØRDAG 13. AUGUST KL. RICKS TEATER

FREDAG 28. JANUAR KL. 22.00

ATER E T S RICK 21.00 CY

CMY

Haugesunds Avis «Parodimesteren»

Nettavisen: VG «God mosjon for «Rå på parodier!» lattermusklene!»

Rogalands Avis Sunnmørsposten «Gapskratt og «Hylles av trampeklapp» trampeklapp!»

WWW.RICKS.NO

MUSIKK

Litt trist om boka bare var tilbakeskuende.â&#x20AC;?

7/2011

MUSIKK

Ikke kikk for mye bakover», oppmuntrer Jon «Metalion» Kristiansen. Som har gjort nettopp det. TEKST ANDREAS TYLDEN FOTO PRESSE Gratulerer med bokutgivelse! Dette er litt av en trykksak – et solid stykke (norsk!) musikkhistorie. – Takker for det, ble en stor bok … Forlaget ville egentlig kutte ned to hundre sider, men det ble ikke noe av det, kunne sikkert vært to hundre sider til … Det har lenge vært snakk om en samling av Slayer Mag i bokformat, noe mange har etterspurt. Hvorfor har det tatt så lang tid? – Det har tatt lang tid, ja. Jeg snakket en del med det amerikanske plateselskapet Nuclear War Now! (som hadde æren av å gi ut det siste nummeret av SLAYER. red. anm.) om ymse bokutgivelser for lenge siden, men det føltes aldri helt riktig. En av tingene som plaget meg var at det hadde blitt et beskjedent opplag – like sjeldent som originalbladene. Det ble feil for meg, så jeg lot bare det ligge en stund. For noen år siden fikk jeg den eminente boka Swedish Death Metal (Daniel Ekeroth) av Ian Christe fra det amerikanske forlaget Bazillion Points. Han skrev kort noe sånt som «Let’s do a SLAYER book next!», og da tenkte jeg det kanskje var verdt å høre hva han hadde å si. Nå er ikke Bazillion Points det største forlaget i verden, men de er kapable til å ha boka i print en lang tid, og de har ryddig økonomi. Etter litt fram og tilbake ble vi enige og fant ut at det ville være spennende å lage en biografisk del også. Jeg fikk med meg min kollega Tara G. warrior til å ta seg av denne delen. Mye av historien ligger jo veldig dypt, så jeg trengte en person som henne for å hale ut historien av meg, selv om det har kostet mye krangling til tider. Boka har blitt veldig personlig og jeg er veldig glad for at jeg fikk en egen del hvor jeg kunne presentere mine egne portrettbilder. Det er

veldig viktig for meg, da det viser til det jeg holder på med nå. Litt trist om boka bare var tilbakeskuende. Samtidig ville vi lage en personlig historie, fortelle litt om hvordan det var også. Jeg regner med at det kan være litt forvirrende for unge i dag å skjønne greia. Hva drev deg til å holde på med dette? – Drivkraften var å være en del av noe, uttrykke seg kreativt. Du kan jo tenke deg selv hvor bra metallen var på 80-tallet, så jeg føler meg veldig privilegert som fikk være med på alt dette. Drivkraften er der ennå, men siden SLAYER er brent og begravd så gjelder det andre ting. Nå er det foto som gjelder for min del. Det er viktig å ikke titte altfor mye bakover. Kikker man bare bakover dør man kreativt. Du hadde – og har fremdeles – stor innflytelse i undergrunnsmiljøene. På et tidspunkt toppet du samtlige takkelister på alle de viktigste utgivelsene og anses i dag som en viktig brikke i fødselen av norsk black metal rundt 1990. Hvordan har det seg, tror du? – En ting var at jeg drev med SLAYER da, men det var hele nettverket som var det viktigste. For alt ble mye større enn meg og SLAYER. Man gjorde mye reklame for band, kopierte demos, spredde flyere, var i kontakt med alt som var. Et glødende engasjement var også avgjørende. Utrolig gøy å få demoer av Morbid Angel og advances på nye Carcass for eksempel. Det var veldig viktig for meg i mange år og når man ser at man har blitt takket på legendariske utgivelser av Napalm Death, Morbid Angel, Celtic Frost og Bathory så har man vel gjort noe riktig. Ser du på deg selv mer som en slags formidler – budbringer – mer enn en tradisjonell journalist? – Så absolutt! Jeg har aldri sett på meg selv som en god journalist. Styrken har heller vært at man føler sterkt for det man skriver om, så har det gått seg til etter hvert. «Bud-

bringer» låter greit nok i forhold til hvordan vi opererte i gamle dager. Hva tenker du om andre norske metalorienterte publikasjoner som Håvard Rems Innfødte Skrik, Peter Bestes True Norwegian Black Metal og Lords Of Chaos? Puristene har vel ikke akkurat hyllet noen av disse verkene. – Når det gjelder boka til Reim har jeg ikke noe å si, har ikke lest den ennå. Har lyst til å lese den, men den er ikke prioritert. Lords Of Chaos føler jeg ikke så veldig sterkt for. Var ikke måte på hvor smart den var. I forhold til min egen bok satset jeg på en mer ærlig og personlig versjon. Ikke så mye glorifisering av saker og ting. Fotoboka til Peter kan jeg vel ikke si så mye om, siden jeg var personlig involvert i den, haha. Personlig syns jeg det er litt artig at Peter, som egentlig ikke har særlig peiling på black metal, tar disse bildene – en outsiders view på en måte. Peter er en jævlig bra person og han har hjulpet meg en god del med ymse andre ting også. Du ble tidligere i år tildelt Morbid*-stipendet. Kan du fortelle litt om det? – Jeg ble tildelt 10.000 svenske kroner. En lang historie kort, Morbid ga tidligere «IT» (Tony Särkkä fra det svenske legendariske black metal-bandet Abruptum) en samleskive som het Year Of The Goat og siden de ikke vil ha royalties dannet de et fond som de skal dele ut hvert år. Jeg var den første og setter stor pris på det. Grunnen er vel at jeg hjalp til med denne utgivelsen, jeg kjente dem i gamle dager og har fortsatt bra kontakt. Det var kanskje en måte for dem å si takk på. Fett var det i alle fall. Ble like glad for Morbid-hoodien min jeg, da. Metalion: The Slayer Mag Diaries er utgitt på det amerikanske forlaget Bazillion Points og kan kjøpes på internett og hos din lokale, gode, bokforhandler.

* Morbid (1986 – 1988) var et svensk band frontet at Pelle «Dead» Ohlin før han flyttet til Norge og ble med som vokalist i Mayhem. Ohlin begikk selvmord i 1991. 7/2011

www.sf-film.no

FILM

Amanda-nominerte Benjamin Helstad er litt usikker på om han egentlig ønsker seg den prisen. TEKST ØIVIND VOGT FOTO INA DAMLI Benjamin Helstad (f. 1987) hadde kun gått ett år på Teaterhøgskolen da han landet hovedrollen i fjorårets største, dyreste og muligens mest ambisiøse norske filmprosjekt, Kongen av Bastøy. Han ble nødt til å ofre skoleplassen for å ta jobben, men kom inn igjen året etter som den første noensinne. Helstad trengte neppe en bekreftelse på at han gjorde det riktige valget, men om det var noen tvil må den ha forsvunnet da Amanda-komiteen ringte på døra tidligere i sommer. Grattis med nominasjon for beste mannlige hovedrolle! – Takk for det. To forholdsvis ukjente skuespillere og en avdanket komiker er nominert. Er det et godt eller dårlig tegn for norsk film? – Jeg tror det er bra. Det er viktig for norsk film å vise allsidighet. Kommer du til å vinne? – Eh … Du blir den yngste som har vunnet den prisen noen gang i så fall? – Gjør jeg? Det var en som sa til meg at det er bra hvis jeg ikke vinner, for da slipper jeg å få så mange uvenner i bransjen. Går ikke dere skuespillere bare rundt og smisker med hverandre uansett? – Jeg opplever egentlig at det er for lite raushet blant skuespillerkollegaer. Du er nominert for rollen din i Kongen av Bastøy. Hva synes du om filmen? – Det er veldig vanskelig å være objektiv. Med alle filmer man har gjort ser man mangler, men man ser også hva som treffer. Responsen på Kongen av Bastøy tilsier at den

traff folk i hjertet. Det er jo det jeg vil som skuespiller. Hva synes du om norsk film de siste årene? – Jeg synes norsk film er på vei opp. Jeg er ikke en av motstanderne. Stiller du andre krav til norsk film enn du gjør med utenlandsk film? – Det som avgjør om en film er god er om den klarer å få meg til å leve meg inn i historien. Det spiller ingen rolle om det er Leonardo DiCaprio eller en norsk kollega på lerretet, jeg vet at det er en skuespiller uansett. Har du en norsk favoritt fra det siste året? – Limbo var fantastisk. Utdyp! – Det var en følelsesmessig reaksjon. Når jeg blir til en liten homo som sitter og griner vet jeg at det jeg ser på er bra. Er du følsom? – Veldig følsom. Som skuespiller er det en god egenskap å ha. Vi trenger evnen til å absorbere andres smerte og forstå den, det er en forutsetning når man jobber med så mange fucked up karakterer. Enten det er en seriemorder eller familiefar som slår barna er jeg nødt til å leve meg helt inn, det nytter ikke å være helt kald. Nå strømmer det på med uskolerte skuespillere som gjør det bra på film. Hvor blir det av alle fra Teaterhøgskolen? Sitter de med liksminke i et ekspresstog på vei til regionsteateret i Molde alle sammen? – Haha, det der er et skikkelig Natt&Dagspørsmål. Det har vært vanlig å dra ut på regionsteatrene for å spille på seg litt hår på brystet før man tar filmbransjen med storm, men jeg opplever at mange av dem som har gått ut av Teaterhøgskolen de siste årene gjør stor suksess, både på film og teater. Se for eksempel på Oftebro, Valheim og Santelmann som gjør Kon-Tiki denne sommeren.

Men samtidig kommer altså stand up-komikere og radiovertinner og tar jobbene deres. Bittert? – Nei, overhodet ikke. Vi har allerede planlagt overskriften «Bastøy-Benjamin er bitter på Henrik Thodesen», så det er fint hvis du kan være litt ærligere. – Jeg er helt ærlig når jeg sier at jeg digger den trenden. Gleden ved å jobbe med såkalt uskolerte skuespillere er at de har en mye mer intuitiv tilnærming til skuespillerkunsten. Trenger norsk film egentlig Teaterhøgskolen? – Norsk teater trenger i hvert fall Teaterhøgskolen. Ikke vri deg unna spørsmålet, school boy. Norsk film. – Ja, vi trenger Teaterhøgskolen for å få ut potensialet til kommende skuespillere. Når det er sagt tror jeg et cast av både skolerte og uskolerte skuespillere gir en god dynamikk. Har du lært mest av to år på Teaterhøgskolen eller to store filminnspillinger? – På skolen gjør vi nye ting og nye roller hele tiden, så jeg får jeg sjansen til å utfordre meg selv i større grad. På Bastøy var jeg samme karakter i åtte uker. På den annen side har jeg lært fantastisk mye av å gjøre filmroller som jeg ikke kunne lært på skolen. Jeg vil si at jeg sidestiller det litt. Jeg er veldig takknemlig for at jeg har fått muligheten til å gjøre begge deler. Hvilken norsk skuespiller har du mest lyst til å jobbe med? Please, ikke si … – Aksel Hennie. Akkurat, ja. Tør jeg spørre hvorfor? – Han har en helt utrolig forståelse av hva han holder på med. Han har guts og vilje til

å hoppe inn i roller uten frykt. Det er ingen i dette landet som står og sier at Aksel Hennie er en dårlig skuespiller. Folk klager over at han dukker opp i alle filmer, men strømmer likevel til når navnet hans står på plakaten, fordi de vet hva de får. Og hva er det? – Kvalitet. Kanskje du har et mer originalt navn når det kommer til regissører du vil jobbe med? – Jeg har allerede jobbet med de store regitalentene Marius Holst og Margareth Olin, og det gjør jeg selvfølgelig gjerne igjen. Det kryr av norske regissører jeg har lyst til å jobbe med; Bent Hamer, Maria Sødahl, Joachim Trier og ikke minst Erik Skjoldbjærg, som har gjort noen utrolig spennende filmer. Dette er et intervju, ikke en jobbsøknad. – Jeg er nødt til å nevne så mange, for de etablerte regissørene i Norge holder et veldig høyt nivå. Dessuten kommer det massevis av spennende, unge regissører fra Lillehammer, og gjør det sjæl-mentaliteten er i en bra utvikling. Nå gir du næring til en påstand som stadig dukker opp i forbindelse med filminnspillinger. Kan du ikke heller avslutte dette intervjuet med å begrave myten om at «det er så sinnsykt mye talent i dette landet her»? – Nei. Det er hard konkurranse intens kamp om plassene, så det er nødt til å være mye talent her. Vel, vel. Men hva med deg selv? Har du ambisjoner om å bli best? – Ja. Kan du ikke bare gjøre som flertallet og slå deg til ro med å være middelmådig? – Nei, det kan jeg ikke. Jeg skal bli like god som Al Pacino. 7/2011

«Bevegende bysommer.» – Dagbladet

«Den sanneste filmen som er laget i Norge i vår generasjon.» – Dagsavisen

FILM «Bevegende bysommer.» – Dagbladet

«Den sanneste filmen som er laget i Norge i vår generasjon.» – Dagsavisen

egende bysommer.» – Dagbladet

«Den sanneste filmen som er laget i Norge i vår generasjon.» – Dagsavisen

“Fantastisk filmkunst!” -FilmMagasinet

-Dagbladet

egende bysommer.» – Dagbladet

HARRY POTTER OG DØDSTALISMANEN – DEL 2 Regi: David Yates Med: Daniel Radcliffe, Emma Watson, Helena Bonham Carter, Alan Rickman, Gary Oldman, Kelly Macdonald, Ralph Fiennes, Emma Thompson, Michael Gambon, Rupert Grint, Robbie Coltrane Slik man sår, så høster man, sier ordtaket – men at det skulle ta så lang tid! Harry Potter som filmunivers har vist gode takter fra første til siste episode. Ingen skal komme å si at Galtvort og baksideLondon ikke har vært blendende i all sin Dickens-gotiske trolldomsprakt, eller at rollegalleriet ikke har vært sjeldent godt castet, ikke minst på professor-

og birollesiden. Likevel, til tross frodige og kildenære adapsjoner, har det ofte skortet litt på den ikke-magiske magien. Hva er det som har manglet? Først og fremst en tydeligere formulering av eventyrets tradisjonelle fiskeform: eksposisjon, komplikasjon – et vendepunkt – og så det eksklusive halestykket – resolusjonen. Konflikter har blitt bygget opp med flid og møye, ledetråder funnet, gåter løst og puslespillbiter puslet sammen, men uten å etterlate den store tilfredsstillelsen av å ha sett et fullblods klimaks idet rulleteksten skroller nedover lerretet. Inntil nå. Harry Potter og Dødstalismanene kliner til med en helt annen

dramaturgisk stringens og et annet episk overskudd enn de foregående filmene. Borte er føljetongens plikt til å si A men ikke B, istedenfor boltrer regissøren seg fritt med å høste fruktene. Dermed er det duket for høsttakkefest og en finale – ikke bedre enn sine forgjengere fordi plottet er mindre komplisert og slutten mer dramatisk – men på grunn av Yates’ evne til å samle alle trådende til en stramt fokusert knyttneve av en eventyrfilm. Et verdig monument på Harry Potters grav (med mindre J. K Rowling skulle ha flere ess i ermet). Ragnhild Brochmann Premieredato: 13. juli

«Den sanneste filmen som er laget i Norge i vår generasjon.» – Dagsavisen

“Den sanneste filmen som er laget i Norge i vår generasjon.”” -Dagsavisen ANDERS DANIELSEN LIE

HANS OLAV BRENNER | INGRID OLAVA | ØYSTEIN RØGER | TONE B. MOSTRAUM | KJÆRSTI ODDEN SKJELDAL | JOHANNE KJELLEVIK LEDANG | PETTER WIDTH KRISTIANSEN | RENATE REINSVE | ANDERS BORCHGREVINK MANUS ESKIL VOGT OG JOACHIM TRIER FRITT BASERT PÅ ROMANEN «LE FEU FOLLET» AV PIERRE DRIEU LA ROCHELLE © EDITION GALLIMARD 1931 JØRGEN STANGEBYE LARSEN KOSTYMESJEF ELLEN DÆHLI YSTEHEDE KOMPONISTER OLA FLØTTUM OG TORGNY AMDAM LYDDESIGN GISLE TVEITO OLIVIER BUGGE COUTTÉ FOTOGRAF JAKOB IHRE PRODUSENTER HANS-JØRGEN OSNES, YNGVE SÆTHER OG SIGVE ENDRESEN REGI JOACHIM TRIER

PRODUKSJONSDESIGNER KLIPPER

menneskelig menneske satt på spissen, og dertil ikke forsøkt gjort utpreget pen, eller spesielt iøynefallende på noe vis. Med andre ord – Annie er noe så sjelden som en atypisk stereotypi. En helstøpt kvinnelig Donald mer enn en utbrodert Dolly-figur. Kanskje ingen stor overraskelse for alle som kjenner dama fra Saturday Night Live, men definitivt en nyhet på spillefilmfronten. Legg til at resten av damelaget har en komisk timing som matcher hovedrollen – ærlig og insisterende – og du har sommerens morsomste film. Verken mer eller mindre. Ragnhild Brochmann Premieredato: 8. juli

«Den sanneste filmen som er laget i Norge i vår generasjon.» – Dagsavisen

“Bevegende bysommer.”

RUBECK

ker på til morsomt dameselskap med kleenex, mojitos og satiriske vitser over Mannen spesielt, og menn generelt, er Bridesmaids – tittel og tematikk til tross – befriende fri for å tenke på seg selv som en typisk chic flick (se for deg Kate Hudson som sier ordet med sexy stemme, mens hun mekker med tunga). For all del, manusforfatter Wiigs alter ego er en amerikansk kvinne av i dag, ingen tvil om det, men, alle hindringer til tross, og mot alle odds, er hun påfallende lite selvbevisst, forbausende lite selvhøytidelig og best av alt – uttalt morsom. En dame som alltid prøver, som alltid feiler, men som klarer seg tålelig bra likevel. Et

egende bysommer.» – Dagbladet

CASTING CHRISTIAN

BRIDESMAIDS Regi: Paul Feig Med: Kristen Wiig, Rose Byrne, Jon Hamm, Maya Rudolph, Ellie Kemper, Melissa McCarthy Annie (Kirsten Wiig), en kvinne i midten av trettiåra med havarert karriere, lavt selvbilde, en dum og deilig elsker og en bestevenninne som – takk og lov – er tilgjengelig og ugift. Inntil ta-ta-ra-ta – Gullringen. Og dermed treffer Titanic isfjellet. Skruene fyker og skuta synker. Fort og uunngåelig. Og ikke nok med det – venninnen har enda en forlover i bakhånd: guddommelig vakker, umenneseklig rik og fullstendig uspiselig. Men, der Hollywood normalt dek-

LINE PRODUCER

THERESE NAUSTDAL

WWW.FACEBOOK.COM/ OSLO31AUGUST

ANDERS DANIELSEN LIE

«Den sanneste filmen som er laget i Norge i vår generasjon.» – Dagsavisen

JOACHIM TRIER FRITT BASERT PÅANDERS ROMANEN «LE FEU FOLLET» AV PIERRE DRIEU LA ROCHELLE © EDITION GALLIMARD 1931 ANDERS DANIELSEN LIE DANIELSEN LIE RSEN ELLEN DÆHLI ERS KOSTYMESJEF DANIELSEN LIE YSTEHEDE KOMPONISTER OLA FLØTTUM OG TORGNY AMDAM LYDDESIGN GISLE TVEITO LINE PRODUCER THERE NGRID OLAVA | ØYSTEIN RØGER | TONE B. MOSTRAUM | KJÆRSTI ODDEN SKJELDAL | JOHANNE KJELLEVIK LEDANG | PETTER WIDTH KRISTIANSEN | RENATE REINSVE | ANDERS BORCHGREVINK HANS OLAV BRENNER | INGRID OLAVAYNGVE | ØYSTEIN RØGER | OG TONE B. MOSTRAUM | KJÆRSTI ODDEN SKJELDAL OGRAF JAKOB IHRE PRODUSENTER HANS-JØRGEN OSNES, SÆTHER SIGVE ENDRESEN REGI JOACHIM TRIER | JOHANNE KJELLEVIK LE ESKIL VOGT JOACHIM TRIER «LE FEU FOLLET» CK STANGEBYE LARSEN ELLEN DÆHLI YSTEHEDE OLA FLØTTUM KRISTIANSEN TORGNY AMDAM GISLE TVEITO REINSVE THERESE NAUSTDAL BORCHGREVINK EN SKJELDALJØRGEN | JOHANNE KJELLEVIK LEDANG || PETTER WIDTH | RENATE | ANDERS MOSTRAUM | KJÆRSTI SKJELDAL JOHANNE KJELLEVIK LEDANG PETTER WIDTH KRISTIANSEN | RENATE REINSVE | ANDERS BORCHG OLIVIER BUGGE COUTTÉ ODDEN JAKOB IHRE HANS-JØRGEN OSNES, YNGVE SÆTHER SIGVE ENDRESEN JOACHIM |TRIER MANUS ESKIL VOGT OG JOACHIM TRIER FRITT BASERT PÅ ROMANEN «LE FEU FOLLET» AV PIERRE DR WWW.FACEBOOK.COM/ OSLO31AUGUST WWW.FACEBOOK.COM/ OSLO31AUGUST CHRISTIAN RUBECK PRODUKSJONSDESIGNER CASTING ERT PÅ ROMANEN «LE FEU FOLLET» AV PIERRE DRIEU LA ROCHELLE © EDITION GALLIMARD 1931 JØRGEN STANGEBYE LARSEN KOSTYMESJEF ELLEN DÆHLI YSTEHEDE KOMPONISTER OLA FLØT OG JOACHIM TRIER FRITT BASERT PÅ ROMANEN «LE FEU FOLLET» AV PIERRE DRIEU LA ROCHELLE © EDITION GALLIMARD 1931 KLIPPER OLIVIER BUGGE COUTTÉ FOTOGRAF JAKOB IHRE PRODUSENTER HANS-JØRGEN OSNES, YNGVE SÆ DÆHLI YSTEHEDE KOMPONISTER OLA FLØTTUM OG TORGNY AMDAM LYDDESIGN GISLE TVEITO LINE PRODUCER THERESE NAUSTDAL LARSEN KOSTYMESJEF ELLEN DÆHLI YSTEHEDE KOMPONISTER OLA FLØTTUM OG TORGNY AMDAM LYDDESIGN GISLE TVEITO LINE PRODUCER THERESE NAU SENTER HANS-JØRGEN OSNES, YNGVE SÆTHER OG SIGVE ENDRESEN REGI JOACHIM TRIER 31.OSNES, AUGUST FOTOGRAF JAKOB IHRE KINOPREMIERE PRODUSENTER HANS-JØRGEN YNGVE SÆTHER OG SIGVE ENDRESEN REGI JOACHIM TRIER WWW.FACEBOOK.COM/ OSLO31AUGUST

ANDERS DANIELSEN LIE

MANUS

PRODUKSJONSDESIGNER

FRITT BASERT PÅ ROMANEN

KOSTYMESJEF

KLIPPER

FOTOGRAF

KOMPONISTER

PRODUSENTER

W.FACEBOOK.COM/ OSLO31AUGUST 72

7/2011

WWW.FACEBOOK.COM/ OSLO31AUGUST

LYDDESIGN REGI

GUTTEN MED SYKKELEN Regi: Jean-Pierre og Luc Dardenne I rolle: Thomas Doret, Cécile de France, Jérémie Renier Sammen med et par-tre andre Cannes-yndlinger LINE PRODUCER har Dardenne-brødrene stått for en stor del av selve definisjonen av den europeiske kunstfilmen siden starten av 90-tallet: Usentimental sosialrealisme, anti-glamour, håndholdt kamera, nærbilder i gjerrig belysning. Alt i et uspesifisert belgisk suburbia, hvor halvveis fortapte og moralsk ustødige karakterer sjangler seg gjennom samfunnets krattskoger.

Gutten med sykkelen, foruten å være et slags tematisk nikk til det neorealistiske ikonet Sykkeltyven, introduserer light-versjonen av denne europeiske undersjangeren. For første gang filmer brødreparet om sommeren; for første gang bruker de musikk til å underbygge følelser; og for første gang står vi overfor håp og troen på medmennesket. Cyril, en rastløs fyr på ni uten tillit til verden, forsøker å spore opp sin ubrukelige far og den sykkelen faren mest sannsynlig har solgt. På vei ut i den sosiale grøftekanten krysses guttens skjebne med den til frisøren

Samantha, som med et fullstendig ubegripelig, men samtidig fullkomment troverdig omsorgsinstinkt, prøver å kjempe seg til en rolle i Cyrils liv. Det er denne relasjonen som er tyngdepunktet filmen svinger rundt, på klassisk dardennesk observasjonsrikt vis. Dermed står vi overfor den sjeldne og underbare opplevelsen av en film som evner å røre deg, uten å samtidig diktere hva du skal føle. Maria Moseng Premeieredato: 5. august

FILM

KRISTIN SCOTT THOM AS

FILMEN BASERT PÅ TATIANA DE ROSNAYS BESTSELGENDE BOK HJELP, VI ER I FILMBRANSJEN! Regi: Nini Bull Robsahm, Patrik Syversen I rollene: Henrik Thodesen, , Peter Stormare, Odd-Magnus Williamson, Jenny Skavlan, Christian Rubeck, Stig Frode Henriksen Det er nok ingen som mener dette er en fantastisk film, selv ikke de som har laget den. Og akkurat det gjør den faktisk litt morosom. Kjente fjes fra Underholdnings-Norge løper rundt som hodeløse høns, i en slapp kjærlighetshistorie forkledd som en metafilmkomedie. Det name-droppes i hytt og pine og det virker som om hele greia er en stor inside joke. Dette understrekes da en av skuespillerne titter inn i kamera og sier noe ala «denne filmen er for alle som har blitt føkka av Norsk Filmfond.» Alt tyder på at det er en film laget på pur faen, men akkurat derfor er det ganske gøy at så mange ganske anerkjente

JANE EYRE Regi: Cary Fukunaga Med: Mia Wasikowska, Michael Fassbender, Jamie Bell, Judi Dench, Sally Hawkins Charlotte Brontës skildring av en stille victoriansk trykkoker, historien om Jane Eyre. In medias res. I motsetning til bokas kronologi, hopper Fukunaga midt inn i handlingen. Vi møter ikke Jane Eyre først som mishandlet barn hos den rike pleiemoren eller som tuktet elev på protestantisk pikeskole, vi treffer henne rett etter at trykkokeren har detonert. En ung guvernante liggende på ryggen i et heilandskap like drama-

skuespillere har blitt med på å drite ut seg selv. En tolvåring i kinosalen lo høyt hver gang noen på lerretet sa «puling» eller «ræv», og det gir kanskje et inntrykk av hvem filmen er laget for. Handlingen spinner rundt en nervøs kar som plutselig må lage en film for å få en like nervøs dame. Det føles som du ser på en tenåringskomedie med litt for gamle skuespillere, men jo da, det blir ofte så dumt at også de som er ferdige med puberteten må humre litt. Dessverre er det ikke nok vitser til å underholde i én time og 47 minutter, og mange scener blir dratt ut alt for langt. Hele kjærlighetsvinkelen, med tilhørende pinlige dialoger, blir utrolig langtekkelig, da det er soleklart hvordan det kommer til å ende opp. Torgeir Blok Premieredato: 22. juli

tisk, ensomt og utilslørt som hovedpersonen selv. Et klisjéfylt bilde? Ja, men gripende, effektivt og overraskende sobert – som resten av filmen. Og det er godt gjort. Godt gjort og klokt tenkt å gjøre Brontës gotiske roman hakket mer introvert og sendrektig en boka faktisk er. Her tillates verken skuespill, scenografi, kostymering eller filmfotografi å dvele mer enn nødvendig ved de små dramatiske toppene på veien mot fortellingens klimaks, slik britisk kostymefilm ofte gjør. Istedenfor trekkes kjærlighetshistorien mellom Jane og arbeidsgiveren, Mr. Rochester opp som en vakker spilledåse med rust i maskine-

riet. Tiltrekningen er umiddelbar og dragningen konstant, men det både må og skal ta sin tid før Jane Eyres umulig kjærlighet skal få synge. Men, om filmspråket er virkningsfullt og regien stram, er det Mia Wasikowska som gjør Jane Eyre. Ikke siden Baz Luhrmans Romeo og Julie og Claire Danes så jeg et ungpikeansikt like blottet for rød løperassosiasjoner og hollywoodsk stjerneerotikk. Godt hjulpet av Michael Fassbender – en Wolverine i 1800-talls-klær – er det hun som fyller lerretet. Underspilt og intens. Ragnhild Brochmann Premieredato: TBA

FORTIDEN KAN VÆRE NØKKELEN TIL FREMTIDEN

SE TRAILER

UTE PÅ BLURAY OG DVD NÅ! www.sf-film.no

7/2011

FILM

SUPER 8 Regi: J.J. Abrams Med: Elle Fanning, Amanda Michalka, Kyle Chandler, Ron Eldard, Noah Emmerich, Gabriel Basso, Zach Mills, Beau Knapp, Ryan Lee «Kall det gjerne en homage til E.T. og The Goonies,» sa Elle Fanning til Filmmagasinet. «Det er på tide at min generasjon får en sånn film.» Utvilsomt. Men, så var det å finne frem til de riktige og nødvendige ingrediensene. Første bud: Det uhildede barnet. Et følsomt fjes og et åpent barnesinn velegnet til å få kontakt med A: filmens utenomjordiske komponent; og B: publikum. Så langt så bra. Joel Courtney gjør en god rolle som

Joe Lamb. Gutten som akkurat har mistet moren, som sliter med å nå igjennom til faren, men som har en livlig vennegjeng, a la The Goonies, til å hjelpe og trøste seg med. Andre bud: Om å gjøre det ubegripelige begripelig. Allerede her begynner byggverket å vakle. Mens E.T. er, og har, et sterkt sympativekkende romvesen med distinkt typologi og klare både menneskelige og ikke-menneskelige kvaliteter, er Super 8s muskuløse edderkopp diffus og uengasjerende. Hva gjør den her, hvor kommer den fra og hva slags intellektuell kapasitet skjuler seg bak pannebrasken? Se det er J.J Abrams mindre interessert i å utbrodere. Slik fungerer romvesenet verken som

hovedkatalysatoren bak Joes coming of age, eller som et fascinerende element i seg selv a la Godzilla. Kort sagt, historien fungerer ikke uten monsteret, men lar heller ikke monsteret være filmens strukturerende kjerne, slik genren krever. The Air Force jogger rundt som seg hør og bør, men motivasjonen til onde oberst Nelec er like vag som dyret han jakter på. Legg til at Super 8 rommer en sentral kjærlighetshistorie, to parallelle familiedramaer pluss en infernalsk appetitt på retroelementer (handlingen er lagt til 1979 og lar deg ALDRI glemme det), og vi har en homage som vil alt uten å være noe. Ragnhild Brochmann Premieredato: 29. juli

BAMBIEFFEKTEN Regi: Øystein Stene I rollene: Viktoria Winge, Kim S. Falck-Jørgensen, Julia Schacht, Knut Joner, Kristoffer Joner, Ane Dahl Torp I 1980 skrev kunstkritikeren og essayisten John Berger følgende i Why Look at Animals: «Dyreøyne er vare og oppmerksomme når de ser på et menneske. De samme øynene ser kanskje med akkurat samme blikk på andre dyrearter (…) men det er bare mennesket som blir selvbevisst av å bli sett på. Som blir oppmerksom – ikke bare på den andres blikk – men like mye på sitt eget.» Bambieffekten. To unge kvinner møtes på nettet, inngår en selvmordspakt, beslutter å gjøre det sammen og reiser på hytta til Veronica (Schacht). Snart skal det skje, men først skal de siste dagene festes til film. Et posthumt dobbeltportrett. Et slags. Så kommer nabogutten Eirik og kameratene, så farer et rådyr over veien, så feires det St. Hans, så skjer plutselig livet. Og pakten vakler mens kamera går.

4 MIDNIGHT IN PARIS Regi: Woody Allen Med: Owen Wilson, Marion Cotillard, Rachel McAdams, Mimi Kennedy, Kurt Fuller, Michael Sheen, Alison Pill, Adrien Brody, Tom Hiddleston, Kathy Bates Midnight in Paris – en nostalgisk sang og et kokett tidsportrett fra en aldrende regissør som har mer lyst til å slenge gatelangs i postkort-Paris enn å vende tilbake til misantropiens Amerika. Så også med hovedpersonen, Gil. En manusforfatter med bunnløst romantiske drømmer om å unnfange kanonisk litteratur i sagnomsuste omgivelser. Men, det er ikke et hvilket som helst Paris Gil Pender ånder

7/2011

for og drømmer om. Årstallet skal være 19-noen og tjue og stedet Rue de Fleurs; Gertrude Steins salong for brav nye kunst og blodfersk modernisme: Picassos annet hjem, Matisses spisestue, Hemingways intellektuelle boksering og alle vordende kunstneres foretrukne utskytningsrampe. Og skulle du ha sett! Mens forholdet til forloveden ligger som en stadig trangere løkke rundt tilværelsen – kommer en taxibil kjørende fra fortiden. Gil hopper inn, gnir seg øynene og ut i parisernatten toner Cole Porters «Anything Goes». Og mer er det ikke å si om den saken. Derfra danser Woody, Wilson og resten av selskapet lettbent frem og tilbake mellom fortid og

nåtid mens helter og forbilder bokstavelig talt passerer i revy: Scott Fitzgerald, Dali, Bunuel, Man Ray, den ene storheten mer lik originalen enn den andre, den andre mer karikert enn den første – i likhet med filmens hovedpersoner. Men, om det er underholdende å se Allens akkurat passe selvbevisste kommentar til egen og andres nostalgifetisj, er det nesten enda morsommere å se Owen Wilson gjøre rollen som regissørens alter ego. Som alltid overraskende lik seg selv og som alltid overraskende severdig. Ikke ulikt mesteren og ikke ulikt Paris. Ragnhild Brochmann Premieredato: 17. juni

Motsatt av hva man kunne forvente, er Bambieffekten i liten grad en simulert biografisk dokumentar. Deres film er vår film, men verken monologene, dialogen mellom jentene eller filmfotograferingen er utpreget intim. Så har heller ikke rikmannsdatteren Veronica tatt med et lite handycam, men et profesjonelt filmkamera. Den uventede mangelen på nærhet mellom jentene selv, og oss og jentene, er stort sett et heldig grep. Og, det er lenge besnærende å se to selvmordkandidater så mistenkelig fri for tungtveiende grunner. Cecilie (Winge) gir tidlig sin enkle, ganske uvanlige forklaring, mens Veronica holder fast ved å unnvike spørsmålet. Kanskje finnes den, og kanskje finnes den ikke. Stene har ikke lyst til å ta oss så mye nærmere enn dette. Istedenfor skal det eksterne individer til – menn og dyr – før jentene begynner å nærme seg hverandre og seg selv fra en annen vinkel. Men da er filmen også snart slutt. Et velspilt og godt formidlet, men litt for tentativt forsøk på å forklare ulike veier til og fra livet. Ragnhild Brochmann Premieredato: 29. juli

FILM

I juli ble A Serbian Film totalforbudt i Norge. Det betyr at ingen får lov til å selge, leie ut, eller vise filmen for et offentlig publikum. Gjør du det, risikerer du å måtte sitte i fengsel i opptil et halvt år. TEKST TORGEIR BLOK Forbudet kom etter at en «flom» av klager skal ha kommet fra personer som har vært så uheldige å ha sett filmen. Hvor stor denne «flommen» angivelig var finner jeg ikke noe informasjon om, men jeg regner med at det må en håndfull mennesker til før du kan ty til slike billedlige uttrykk. Og dette er ikke bare mennesker som har sett filmen og mislikt den. Dette er folk som har tatt seg bryet med å finne ut av hvem som regulerer slikt, lett opp en adresse for å kontakte dem, og skrevet en klage for å fortelle akkurat hva de mener om saken. Hvem i all verden er disse menneskene? Har du noen gang vært så irritert på en film? Nå snakker vi jo om en serbisk splatterfilm, så man kan regne med at det ikke akkurat er bestemor på Toten som har snublet over den på NRK2 en kveld. TV-kanaler har selvfølgelig heller ikke lov til å sende den. Disse syterne er party-poopers som vell vitende har bestemt seg for å se filmen, mest sannsynlig nettopp fordi de har hørt at den skal være ganske jævlig. Så går de og griner til Medi-

etilsynet om det etterpå. Disse bedreviterne vil beskytte andre folk fra å se filmen. Slik som da programansvarlig ved Sitges Film Festival ble arrestert for å ha A Serbian Film på programmet, og de som hadde kjøpt billett og gledet seg til å se filmen effektivt ble beskyttet fra det. Men jo da. Filmen er blodig og fæl og full av voldtekt og tortur, og det er langt ifra en barnefilm. Men det er jo derfor det kalles «skrekkfilm». Den er skrekkelig. Hvor mange daffe grøssere har du ikke sett, hvor du blir irritert fordi det simpelthen ikke er skummelt? Å forby en skrekkfilm som gjør deg skremt, er like dumt som å forby en komedie som får deg til å le eller et drama som får deg til å gråte. Tenk hvis vi hadde gjort det samme med andre kunstformer. Hva om Tono en dag bestemte at det var ulovlig å selge Dimmu Borgir-plater, eller om statskirken skulle bestemme at fotograf Andres Serranno ikke fikk vise sitt mest kjente bilde «Piss Christ» her i landet. Dette er selvfølgelig latterlig og hinter om en totalitær stat hvor tankepoliti passer på hva du skal få se og høre. Men i filmverden

er dette altså en realitet, og det er faktisk noen gledesdrepere som sitter og bestemmer hvilke filmer du og jeg skal få lov til å se. Disse folka har gjort latterlige beslutninger før og forbydd komedier som: Life of Brian, Creepshow, Return of the Living Dead, Death Race 2000, Evil Dead 2. Anerkjente kvalitetsfilmer av andre slag har også blitt forbudt etter at en eller annen idiot har blitt fornærmet av dem. Killing of America var for eksempel litt for realistisk i sin avbildning av Amerikas skyggeside, selv om det var en dokumentar. Cronenberg-filmen Crash ble også stoppet fra å bli vist på kino i Oslo, siden noen ikke likte å se folk som tente seksuelt på trafikkulykker. Dette i samme by der en av de største turistattraksjonene er en park full av mennesker i alle aldre, klistra sammen i en massiv granittorgie. Ikke bare er forbudet av A Serbian Film ren idioti i seg selv, men det fungerer selvfølgelig helt mot sin hensikt. Akkurat som Marilyn Manson solgte flere plater etter at bibelryttere protesterte hans ankomst til Quart-festivalen, er det selvsagt en stor skare filmfantaster som nå vil skaffe seg A Serbian Film likevel,

etter å ha registrert forbudet (for eksempel ved å lese denne teksten). Vel, jeg har også sett mange filmer jeg har mislikt. Mange filmer som har utrolig negativ innflytelse på alle som blir utsatt for dem, uten at det trenger å være vold eller sex involvert. Disney er for eksempel hovedgrunnen til at forvitnede frøkner venter hele livet på å bli hentet av en drømmeprins på en magisk enhjørning, i stedet for å ha sex med fulle filmjournalister de møter på byen. Disney burde derfor forbys, og alle som viser en eneste snutt av en syngende fisk eller lekebil risikerer strenge straffer. Andre filmer som jeg ville forbudt fordi de fornærmer sitt publikum er: Independence Day, Kristin Lavransdatter, Dancer in the Dark, Hall Pass, The Day After Tomorrow og 10.000 BC Legg merke til at tre av filmene er laget av samme fyr. Regissør Roland Emmerich er folkefiende nummer én. Hvilken straff er passelig? A Serbian Film er tilgjengelig som torrent. Nedlastingen tar kanskje en drøy time. Eat your heart out, Medietilsynet. 7/2011

JAKTEN STARTER 26. AUGUST facebook.com/hodejegerne

På Bergen Kino 26. august Følg oss på www.facebook.com/bergenkino

POLITIKK

Vold er innrømmelse av avmakt. Vold er taperens språk. TEKST TORE ANDVIG FOTO ATLE RICHTER SCHIE «Onde mennesker gjør naturlig onde ting, gode mennesker gjør naturlig gode ting. Men for å få et godt menneske til å gjøre onde ting da trenger man religion.» – Christopher Hitchens.

Det finnes sikkert mye stygt å si om Sam Harris og Christopher Hitchens og deres nedsabling av religioner og religiøse, men en viktig innsikt de begge har kommet frem til – og som kan være viktig å huske på midt i denne katastrofen – har fått et pregnant uttrykk i dette sitatet til Hitchens. Ingenting er skumlere enn folk som tror de forvalter hele og den eneste sannheten. Overbevisningen om at man selv sitter på det eneste svaret og at alle som ikke deler ditt syn er fortapte (og muligens står i det ondes tjeneste og potensielt må fjernes), er skrekkinngytende i all sin tilforlatelighet. I dette farvannet finner vi Behring Breivik. Slik mange har gjort før ham, har han delt verden inn i godt og ondt; (noen svært, svært få) venner og (en hel skokk) fiender. I hans ideologi må de rettroende redde verden og renske den for ondskap, om nødvendig med vold. Behring Breivik var ikke nødvendigvis en psykopat i tradisjonell forstand. Han var ikke en massemorder av typen Bundy som fant en pervers glede i å se frykten hos de unge han slaktet. Snarere kan ting tyde på at han så seg nødt til – via medikamenter – å «numme ned» sansene for å kunne stå løpet ut. Likevel finnes det minst to eksempler på at han sparte individer som bad for sine liv. Selv midt under aksjonen har han altså vært i stand til å differensiere mellom ofrene sine. Hans (angivelige) forsvar for mobbeofre på ungdomsskolen hinter om det samme. Han kan ikke reduseres til et monster, men ideene han har tatt til seg – slik enkelte jihadister har adaptert en høyreorientert voldsideologi – gjør ham i stand til å gjennomføre ekstremt onde handlinger. Vi finner noe av den samme typen

overbevisning blant fundamentalistiske og høyreekstreme kristne og jøder i henholdsvis USA og Israel. Alle deler de overbevisningen om å være deltagere i en hellig, avgjørende krig. Tilhengerne ser på seg selv som soldater. De er Det Godes soldater og nødvendigvis nådeløse mot sine fiender. Fiendene kan være alt fra liberale organisasjoner og bevegelser til staten, pressen, abortklinikker, andre religioner, raseforrædere, innvandrere. Det er nettopp denne mektige ideologiske oppfatningen, den nøye planleggingen og de lange forberedelsene som forklarer hvordan en tilsynelatende normal (sågar sympatisk? med evne til empati?) ung mann kunne få seg til å slakte ungdommer på politisk sommerleir, foranlediget av en distraksjonsbombe i Oslo sentrum. Å forklare hvordan Behring Breivik endte opp med sitt verdensbilde er komplisert – om det i det hele tatt er mulig. Vi vet lite om mekanismene som driver ressurssterk ungdom til ekstreme ideologier. Hvorfor og hvordan en middelklassegutt via nett og selektive egenstudier i historie, filosofi, teologi og samfunnsfag kunne ende opp med å bli en kaldblodig massemorder er nærmest en gåte. Likevel er det viktig å forsøke å avdekke ABBs beveggrunner. Natt&Dag har gravd rundt denne problemstillingen i lang tid. Vi har satt fokus på vold i dagens Norge, og har nærmest vært alene om å identifisere den etnisk norske middelklassemannen som den mest sannsynlige voldsmannen. Vi har gjennom en lang serie artikler og intervjuer prøvd å forklare noen av sammenhengene som vi mener bidrar til å skape voldsmenn. Dersom du leter opp artiklene «Konformitetens tyranni», «Oslovold I, II & III», «De normale» samt intervjuene med Brassier, Cooper og Sotos, kan du ane noen fellesnevnere: meningsløshet, konformitet og ondskapen i den uuttalte internaliseringen av politisk korrekthet og falsk toleranse. Utforskningen av mørket i skyggen av disse fenomenene har på mange måter vært det

store og underliggende temaet for N&D de siste par årene. Likevel, selv i våre villeste mareritt kunne vi aldri tenke oss omfanget av kulden og bestialiteten som rammet oss fredag 22. juli. Det hviler et klamt teppe av konformitet over det norske samfunnet; alltid beredt til å kvele ethvert tilløp til flammer før vi vet om den vil utvikle seg til et varmende bål eller en bybrann. Bevisst adopsjon har blitt til passiv internalisering, men internaliseringen er kun et tynt skjold mot ubehaget som ligger rett under overflaten, et skjørt vern mot mer eksistensialistiske spørsmål. I dette klimaet er det få som tør å problematisere hvorfor lykken er å være som alle andre; å ha en jobb man ikke mistrives i – for å finansiere fritid, en fritid fokusert rundt det å kose seg eller bygge sosial status. Hva som skjer med resten, et stadig økende antall meningssøkende middelklasseungdom som ikke finner mening i majoritetens verden, er verdt å spørre seg. Hvordan går de frem for å fylle behovet for mening? De som ytrer seg negativt om majoritetens verdisyn blir lett utstøtt, og overlatt til internetts skjebnefellesskap. Alene, frustrerte og avviste møter de kanskje forsøk på oppmuntring fra venner og kjente: «Nå må du ikke stille så strenge krav til livet», kan de finne på å si. «Alt man trenger er å vite at man betyr noe for noen, og at du har noen som betyr noe for deg; at du trives i en jobb som betaler nok». Som vi har forsøkt å dokumentere: Denne dyrkingen av det trygge velbehag kan utløse en kraftig revolt: «Nei, det er faen ikke nok! Det er ikke meg. Det er meningsløst. Dette vil jeg ikke være en del av!». Om vi fortsetter å landsforvise disse guttene til en ensom tilværelse foran PC-en, er vi ute på en farlig galei. Her er det skummelt. Her startet planene til ABB. Her kunne han dyrke sine nødtørftigheter uten å bli korrigert. Hvordan kan vi hanke dem inn igjen? Utvide rommet til å omfatte flere, ja, alle? Det er ikke sikkert at det er så mye som skal til.

2. august snubler Dagbladet over en interessant observasjon. De skriver om hvordan ABB brukte medikamenter for å undertrykke sin tvil. De viste til hans «manifest»: «Breivik beskriver videre hvordan han aktivt bruker AAS (bol) for å stilne sin tvil og tap av motivasjon», skriver de. Slik ABB ikke tåler samfunnets ambivalens, må han også bekjempe sin egen. Han hadde fremdeles betenkeligheter, en liten tvil igjen, men samfunnet som en uferdig, ufullstendig og feilbarlig organisme «under arbeid», var tilsynelatende for mye for ham å prosedere. Han fant etter hvert trøst i skjemaet om en endelig løsning; et ferdigspikret samfunn uten tvilrådigheter og ambivalens. Da Thomas More i 1516 skrev sitt berømte essay Utopia, brukte han et ordspill (gresk: topos ~ sted). Han vekslet mellom u-topia og ev-topia, altså mellom et ikke-sted og godt-sted. Voksne menn på gutteværelset med internettoppkobling er et slikt ikke-sted. Utfordringen for storsamfunnet er å tilvirke noe som frister dem ut igjen, ut av sine lukkede forum og ekkokammer. Vi må derfor ha rom for en mer ambisiøs debatt enn dagens spillfekteri. Partidebatten i dag kan til syvende og sist reduseres til en uenighet om skattenivå og hvor mange og på hvilke områder vi skal ha private tjenestetilbydere i offentlig sektor. Ingen tar mål av seg å presentere program med løft utover å sikre middelklassens velbehag. For mange, stadig flere, er dette et helvetesscenario, en ren kapitulasjon. Blant disse igjen finnes det, som vi nettopp oppdaget på verst tenkelig vis, noen tikkende bomber. «Når taperen taper én gang for mye, da smeller det», skriver Cornelius Jakhelln i Morgenbladet. Han siterer den slovenske filosofen Slavoj Zizek: «(…) vold er en implisitt innrømmelse av avmakt.» Klarere kan ikke taperens situasjon oppsummeres, skriver Jakhelln og innrømmer at han selv (men ikke nå lenger) har næret slike destruktive impulser. Om vold er taperens språk, blir spørsmålet: Hvordan skaper vi færre tapere? 7/2011

Den 28 år gamle byråden for kultur, kirke, idrett og eierskap (puh!) vil ha mer makt og han vil ta den fra Sponheim. FOTO FRANCISCO MUNOZ Hei, kulturråd og for tiden Bergens fungerende byrådsleder. Er du stor nok for oppgaven? Du klarer ikke engang å møte tidsnok til denne intervjuavtalen, jo. – Sorry, jeg har noe som heter byvakt. Det er en slags bakvakt for de som jobber i byrådet, så fikk vi nettopp svar fra Miljøverndepartementet om et større byggeprosjekt her i byen …

Jonsvollkvartalet? Hva blir det til? – Fylkesmannen har fått medhold i at parkeringsplasser er dumt i en by, så da … selv om det dreier seg om 750 arbeidsplasser i et bygg som greier seg uten en eneste parkeringsplass.

Vel, noen parkeringsplasser var det da vitterlig snakk om. Mest såret eller vonbroten? – Vel, vi må iallfall sette i gang en forhandlingsrunde med Fylkesmannen som jo heter Lars Sponheim og det er … hm … ja, det er krevende.

Har det bestandig vært Høyre for deg? Eller har det vært noen sidesprang? – Nei, fra jeg bestemte meg i 1997, da jeg var fjorten, har det vært Høyre.

Hva gjorde utslaget? – Det var han stotrende fyren som hele tiden glippet med øynene som gjorde størst inntrykk på meg.

Vent, vent, ikke si det! Jan Petersen? – Korrekt. Det var et usedvanlig dårlig valg for Høyre, men jeg husker at han var den eneste som snakket om at folk er forskjellige. Det likte jeg. Og det at han var så dårlig til å fremføre budskapet.

Hvor ble det av Petersen i alt mylderet? – Han sitter som ambassadør i Wien i et fem hundre kvadratmeter stort slott og går i operaen. Men han er veldig undervurdert, altså. Det er kanskje litt svulstig å si, men det var på mange måter han som gjenreiste partiet og løftet frem flere av de unge som i dag sitter i stortingsgruppa og rundt omkring i landets byråd.

Hvordan er det å forholde seg til Sponheimen? – Han er en, eh, la meg si: tydelig ekspolitiker. Om han er eks i det hele tatt. Litt mer politisk enn det vi er vant med fra Fylkesmannen iallfall. Jeg mener han skulle vært mye tydeligere på rollen sin. Han skal være embetsmann og sørge for tilsyn og kontroll. Og det er helt greit det. Men om han hele tiden skal gå inn i politiske debatter og være med å stake ut kursen, så må han stå på valg som alle andre.

Så han var en god Høyre-leder og en ræva utenriksminister? Skal vi enes om det? – Jeg synes jo han hadde noen kvaliteter som utenriksminister, men hvis du sammenligner med Jonas Gahr Støre, så var vel Petersen litt mindre opptatt av å være i pressen og i Paris, New York og Berlin samtidig. Støre er en utenriksminister på speed, sånn var aldri Petersen. Han tok sovemedisin i stedet.

I februar vedtok Bergen Høyres årsmøte at Bergen bør bli et eget fylke og at fylkesmannsembetet bør avvikles. Var dette direkte foranlediget av Store-Lars og hans eskapader? – Nei, men det hjelper jo på. For det embetet er jo en blindtarm. Og Sponheim gjør det så ettertrykkelig klart.

Er det litt ekstra sårt, all den tid Sponheim tilhørte det såkalte næringsliv-Venstre som i praksis er en del av det utvidede Høyre? – Ja, og det viser vel bare at politikere kan mene hva som helst. Også det motsatte. Det er trist. Har du vært på kontoret hans noen gang?

Nei, skulle jeg det? – Der hang det portretter av alle som har vært Fylkesmenn før ham. Det første han gjorde var å fjerne alle og henge opp karikaturtegninger av seg selv. Jeg synes det sier en hel del.

Da du ble byråd første gang var du 26 år gammel. Sier det en hel del? – Nå hadde jeg drevet med politikk i elleve år allerede, og gjort alle de feilene som kan begås, så jeg hadde en viss erfaring. Men ja, jeg også synes for så vidt at jeg kanskje var litt ung til å overta som finansbyråd, som jo er blant de tyngste postene. Da jeg fikk spørsmålet av Monica (Mæland, red. anm.) var det litt sånn: «Kødder du nå eller? Tror du det går greit?». Men så har det gått bra, da.

Hvorfor akkurat deg? Handlet det om, for å bruke litt Høyre-lingo, «ha en bred (alders-)portefølje»? – Monica sa hun ville ha en som kjente systemet og som hun raskt kunne begynne å gi oppgaver til – og at jeg var denne personen. Og siden har jeg blitt værende, så jeg gjør vel noe rett.

Opplever du at hun forbereder deg på enda større oppgaver? At hun groomer deg, ruger på en arvtager? – Hun er en veldig god støtte, men hun er ikke en sånn som har favoritter og …

Hun er ikke Gro? – Nei, hun er ikke Gro. Men hun følger kanskje ekstra nøye med de to yngste da. Filip (Rygg (f. 1983), byråd for barnehage og skole, red. anm.) og meg.

Jeg har en høne å plukke med han der Filip. Hvorfor driver han og outsourcer barnehagedekningen til Arna? Jeg har sjekket, det vil ta meg fire timer å levere-returnere-hentereturnere guttungen hver dag. – Nei, det må du spørre ham om. Men han bor jo i Arna …

1 78

7/2011

1 1 6

Du trodde det var helt udramatisk å brenne bøker? – Vel, da vi sto der og noen filmet, så virket det som en god ide. Jeg ser nå i ettertid at det ikke var det. Men budskapet står fast: At dette var et ønske om å fremme valgfrihet.

Det var et budskap som gikk litt opp i røyk, kan du si. Hvorfor er Unge Høyre så besatt at nynorsk? Kan dere ikke heller prøve å gi den politiske samtalen et løft? – Vi snakker om saken fordi den gjenspeiler hva ungdommen er interessert i. Ja, den kan virke liten, og vi kan snakke om verdensfred i stedet, men det er noe med at budskapet slår an en streng.

Bør ikke ledere ha en slags målsetting om å oppdra, i det minste appellere til førstegangsvelgerne sine beste tilbøyeligheter – og ikke de grunneste? – Da sier du også til velgeren at det du er opptatt av er mindre viktig. Det synes jeg er arrogant. Jeg, for min del, vil ikke gå rundt og si at noen har en bedre begrunnelse enn andre, ei heller at palestinakonflikten er en lite viktig sak når du skal velge statsminister i Norge, selv om sammenhengen der strengt tatt er noe … uklar.

?? …

Ok, det er vel ikke helt klart hvem som får godt og dårlig skussmål i det svaret der, men la oss gå videre. Du skal gifte deg senere i sommer, ja? – Det skal jeg. Hun heter Hedda. Henrik Svanevik fra DJ-konseptet Novelty Sounds som kategorisk sier NEI til å spille i bryllup har gjort et svært påfallende unntak for ditt. Kanskje ikke så rent lite foranlediget av at han fikk prisen «Bergens kulturgründer» av deg tidligere i år. Er ikke dette et skoleeksempel på korrupsjon? «Jeg-skrubber-ryggen-din-så-tardu-min»? – Eh, jeg har aldri vært i nærheten av ryggen hans. Jeg har ikke engang møtt ham sånn face to face. Jeg tror det har mest med min forlovede å gjøre, at hun har greid å overtale ham om at dette ikke er et sånt type bryllup der alle kommer bort og maser om den og den låta. Han har fått innarbeidet i kontrakten at han slipper å forholde seg til låtrequests.

På Youtube er det et slags skjult kameraopplegg der du blir narret til å strippe ned til bokseren midt i BT-redaksjonen. Angivelig på grunn av terrorfare. Er vi tjent med så lettlurte politikere i Bergens byråd? – Det er et godt spørsmål. Og ja, når du ser det klippet, er det vanskelig å si «Stem på meg!» etterpå. Jeg gikk fem på. Jeg tar den. Men du skal huske at det står en mann bak dette her, Geir Pollestad fra Senterpartiet. Han latet som han ble veldig stresset og spilte svært overbevisende. Det var litt det som lurte meg. Så, ja 1-0 til ham.

Det er mer på Youtube. I 2005 lagde du noen harselerende valgkampvideoer med det som skulle forestille en slags sosialistkarikatur: en reguleringshungrig døgenikt med typiske raddisattributter som palestinaskjerf, islender og Tron Øgrim-briller. Er høyresida nødt til å komme opp med slike fantomtegninger for å styrke argumentasjonen sin? – Men han var jo ekte person, da! Og litt av problemet var at ingen ble skremt av han sosialisten der. Han ser jo alt for snill ut. Og det var tilbakemeldingene etterpå: Ja vel, hvis det er en SVer, så stemmer jeg gjerne på dem. Så viste det seg at han egentlig var fra Rødt og ga hele honoraret for videoen til valgkampen til Torstein Dahle. Så hele den greia der slo veldig tilbake på oss. Som sagt, jeg har gjort de feilene som skal til for å få den erfaringen som kreves for å være byråd.

En annen «meritt» fra samme valgkamp var da du presterte å brenne bøker du ikke satte pris på – et sett utgaver av «Spynorsk mordliste» fikk kjenne din vrede. Kan du si noe om den strategien? – Ja, eh, det ga folk en del assosiasjoner som jeg ikke var forberedt på. Jeg hadde ikke tenkt 1930-tallet og Tyskland.

Med en slik beskjeden holdning til ditt eget mandat, vil ikke den politiske samtalen blant førstegangsvelgere degenerere til temaene sprit, porno og kinaputter? – Nei, og den som har vært med i en skoledebatt vil se at ungdommen også er opptatt av helt andre ting enn de du skisserer. Heldigvis.

Du twitrer under navnet Harald V. Artig å stjele brukernavnet til kongen? – Ja, jeg er ganske fornøyd med at jeg kan forkorte navnet mitt til Harald V. Jeg ble glad da jeg skjønte det var ledig.

12. mai twitret du at «Byrådet har vedtatt Norges kuleste graffitiplan i dag :-)». 7. juni skrev du at «en enstemmig kulturkomite sluttet seg til landets beste og spenstigste graffitiplan :-)». Kan det tenkes at Bergens graffitimiljø opplever dette som en noe klam omfavnelse? Vil ikke kommunalt oppnevnte graffitivegger kastrere graffitien som motkulturell øvelse?

Hva blir det neste, si? Kommunalt regulerte MC-klubber? – Kanskje. Det er en vanskelig balansegang å lage planer for noen som ikke skal forholde seg til planer; å sette opp rammer for et kunstuttrykk som lever av å være på kanten med det etablerte samfunnet. Det kan bli feil å gjøre det helt stuerent, derfor har vi også trådd varsomt. La meg si det slik: Vi ønsker ikke å kastrere miljøet, men gi det mulighet til å utvide repertoaret på egne premisser. De styrer selv fremdriften på flere av tiltakene. Ta for eksempel Street Art-festivalen: Vi legger til rette, men vi tar ikke noe initiativ. Reaksjonene hittil, som er positive, tyder på at vi iallfall har gjort noe riktig.

Repressiv toleranse eller ei, hva er egentlig byrådets motivasjon? Kult å speile seg i glansen av noe ungt og hipt? Skal du ha oss til å tro at Monica Mæland & co er så genuint glade i graffiti at de bare måtte gi en hjelpende hånd? – For å være ærlig så er det neppe snakk om en genuin forkjærlighet, noe også diskusjonen i bystyret gjenspeilte. For min egen del så har jeg veldig stor interesse for graffitikunst, men jeg tror ikke at jeg blir en kul politiker om jeg stiller opp ved siden av Dolk. Jeg blir fremdeles han litt kleine fyren i dress som jobber i kommunen. Det jeg er opptatt av er at vi ikke skal kamuflere deler av byen. Graffiti er og blir en del av det urbane bymiljøet. Om noen forsøker å vaske seg vekk fra det, bør de heller flytte på landet. Også finnes jo steintøffe politiske kommentarer, da. Ta den i Lars Hilles Gate, rett ved der jeg bor, en piece signert N-joy der Obama og Bush står side om side med hver sin AG-3. Change we can believe in? Hah!

Hvilket bringer oss videre til en annen av dine sosiale øvelser. 4. juni retweetet du den republikanske frontrunneren Mitt Romney – mannen som etter alle solemerker stiller til presidentkamp mot Obama neste år. Seriøst, holder du virkelig med mormoneren? – Nei, jeg synes bare at det var en jævla morsom tweet. Veldig vanskelig å holde med noen på det republikanske partiet nå for tiden. Det jeg liker med Obama er måten han tvinger amerikanske politikere til å enes om hvordan de skal løse ettervirkningene av finanskrisen. En sterk president som tvinger gjennom de viktige sakene, selv om de er upopulære. Det har jeg sansen for.

1 6

En sterk leder som tvinger gjennom upopulære vedtak? Høres ut som Fru Mæland.

Pinefullt å være søsterparti med republikanerne? En av deres kandidater, pizzakongen Herman Cain, tok nettopp til orde for at lokalsamfunn kan forby moskeer om de ønsker det. – Akkurat nå, i kjølvannet av Tea Party-bevegelsen og alliansen med Rupert Murdoch-systemet, som lokker frem de mest ekstreme høyrekandidatene, er det litt vanskelig, ja. Men det med søsterparti … I Israel heter det Likud. Jeg vet ikke om vi har så mye felles med dem akkurat. Men jo da, jeg er i utgangspunktet med republikanerne. Jeg holdt med McCain for tre år siden. Jeg mener faktisk at han hadde et større format enn Obama, men at han hadde litt det samme problemet som Jan Petersen. Klarte ikke å skape den helt voldsomme entusiasmen. Du har hevdet at «rugby er den nye folkesporten». Helt uten å argumentere for det. Du har bare enkelt og greit deklamert det. Kan du vennligst utdype påstanden? – Altså, i min jobb får du mange nye opplevelser, og rugby er noe jeg ikke har hatt så veldig sterkt forhold til. Men så var jeg vitne til en landskamp mellom Norge og Israel, og det må jeg si: Det var en helt utrolig fascinerende sport. Det er over tusen regler og det er ingen som kan alle. Det er heller ikke den voldssporten som noen tror det er. Heller ingen lavklassesport, selv om den rekrutterer mange som ellers faller utenfor tradisjonell idrett. Det er litt det jeg mener med folkesport. Nå har vi to rugbyklubber her i Bergen, en på Bønes og en i Fana. Den første klubben ble etablert i Oslo, men nå er vi altså større her i Bergen. Det er da noe.

Er Jerry Seinfeld fremdeles morsom? – Fantastisk morsom. Jeg så ham i Telenor Arena i juni. Det er ikke mange som kan kjøre halvannen time med show uten en dupp i interessen. Det klarte han. De som mener han er passé var ikke der.

Han er ikke Amerikas John Cleese? Verdens morsomste som våknet opp en dag og plutselig var verdens kjedeligste? – Cleese har større problemer med topper og bunner, for å si det sånn. Men jeg er da også en sånn som sitter og ser Seinfeld-episoder der jeg allerede kan alle replikkene. De blir bare bedre og bedre.

Favorittepisode? – Hm. Jeg bør vel unngå å si den masturberingsepisoden for den … ja. Den med soup-nazien er jo også bra, men litt for spesiell. Den i parkeringshuset! Å gå rundt sånn i det jævla parkeringshuset og lete etter den forbanna bilen på gul eller oransje eller hva det er for noe. Det kan jeg relatere til. Jeg forstår frustrasjonen.

Som parkeringsplassvennlig politiker, er det grep du kan gjøre for å gjøre det lettere å finne igjen bilen sin? – Det er mye politikken kan løse, men folks hukommelse er ingen politisk oppgave. Eller forresten, kanskje vi kan ha en graffitiløsning i stedet for B3 og C4 og sånn. Eller det kan utvikles en app. I dag kan jo folk bare bruke det.

Det er noe dere Høyre-folk aldri vil skjønne. Det er ikke alle som har råd til smart-telefoner. – Åh!? Kan de ikke bare spise kake, da?

Det ga folk en del assosiasjoner som jeg ikke var forberedt på. Jeg hadde ikke tenkt 1930-tallet og Tyskland.

Harald Victor Hove (f. 1983) er Bergens byråd for kultur, kirke, idrett og eierskap. Før det var han byråd for finans, konkurranse og eierskap. Hove var andre nestleder i Unge Høyre 2004–2006, og har tidligere vært leder i Hordaland Unge Høyre og Bergen Unge Høyre. Han var politisk rådgiver for byrådsleder Monica Mæland i perioden 2007–2009. Leser daglig: BA, BT, Aftenposten og Dagens Næringsliv. VG og Dagbladet på nett. «Og så leser jeg Klassekampen, ikke lederne, men de er flinke til å følge opp konflikter i utlandet når VG – altfor tidlig – slutter å skrive om dem.» Ser på: Mad Men, Simpsons, Family Guy. «Prøver å skape en kontrast til jobben min.» 7/2011

Frisk som ein fisk utan forsikring? So bra! I Sparebanken Sogn og Fjordane er vi godt kjende med livsdraumar og dans p책 roser. Difor kan vi love at du som vil sikre framtida di blir tatt godt imot. At du vel Sparebanken Sogn og Fjordane si personforsikring er berre So bra!

ssf.no