2011-oktober-trondheim by NATT&DAG

TRONDHEIM 9 - OKTOBER 2011 // HORROR

N&D ANMELDER: Hedvig Mollestad Trio Corrupted Retox Wilco Sønner av Norge Kong Curling +++

& MØTER armageddisH fetish

WWW.NAttOGDAG.NO

N&D MØTER: Son of Light Stig Sæterbakken magnhild sundland Azra Halilovic Hanne Kolstø pelbo raus 50m2

Gaute Brochmann OM Houses of Horror

Sjokkeffekten Oliviero Toscani

Modell: Johanna Ellen / Foto: Laura-Ann Morrison

- Bruce LaBruce

Natt&Dag - Siden 1988

tenk hvis han aldri ringer...

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE.

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

FORHANDLER INFO // WWW.HUBFOOTWEAR.COM IMPORTØR: SIDECUT NORWAY AS, WWW.SIDECUT.NO // TLF: 40 00 17 08

trondheim - oktober 2011

INNHOLD

Sjefredaktør CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no

Illustrasjon KRISTOPHER HERNHOLM THERESE KRISTIANSEN

Redaktør Bergen & Stavanger HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no

Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nattogdag.no

Redaktør Trondheim KARI KRISTENSEN kristensen@nattogdag.no

Salg- og markedsjef PHUONG CEDRIK VAN PHAN phuong@nattogdag.no

Redaksjonsjef MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no

Markedsavdeling BJØRN AUNE ANDERS B. HANSEN JOHNNY JENSEN Alexander Schei MARIUS SOMMERFELDT salg@nattogdag.no

Redaksjonsmedarbeider EMMA CLARE GABRIELSEN emma@nattogdag.no Redaksjonsassistent THEA ØSTERBERG osterberg@nattogdag.no Art Direction LOUD AND CLEAR www.loudandclear.no AD-Assistent Andreas Tylden tylden@nattogdag.no

Økonomi Netledger

Utgiver NATT&DAG AS Trykk Media Norge Trykk Oslo

PELBO ............................................................................................................................................................... 12 SJOKKEFFEKTEN .............................................................................................................................................. 15 FREMSKRITT I KRISE ....................................................................................................................................... 18 SVART OKTOBER .............................................................................................................................................. 27 KLUBB/UTELIV ................................................................................................................................................. 44 KONSERT .......................................................................................................................................................... 46 UTELIVSENQUETE: HVA SKJER ETTER DØDEN? ............................................................................................ 49 MOTE ................................................................................................................................................................. 50 KUNST/SHOPPING ........................................................................................................................................... 52 SCENEKUNST ................................................................................................................................................... 54 LITTERATUR: STIG SÆTERBAKKEN ................................................................................................................ 56 SON OF LIGHT .................................................................................................................................................. 59 MUSIKK ............................................................................................................................................................. 60 FILM ................................................................................................................................................................... 66 TV ...................................................................................................................................................................... 74 SPILL ................................................................................................................................................................. 75 POLITIKK ........................................................................................................................................................... 76 NATT&DAG MØTR ARMAGEDDISH FETISH .................................................................................................... 78

Opplag 66.000

Skribenter OLE-MARTIN ALGERØY Tore Andvig Wenche Sundt Bendixvold Torgeir Blok Gaute Brochmann Ragnhild Brochmann Børge Bruteig sigurd ese Christian Forsberg Emma Clare Gabrielsen Lena Johnsen Inger Lise Hammerstrøm rasmus hungnes Torstein Høe aksel kielland Kari Kristensen Knut Martin Kristensen Joakim Langfjæran tete lidbom Lars Kristian Midtsjø Maria Moseng Laura-Ann Morrison Jørgen Nordeng ulrikke nordseth Håvard Nyhus Håvard Ringen Mathias Rødahl Hans Christian Skovholt Andreas Tylden Marie-Alix Isdahl Voisin Thea Østerberg

Redaksjonen tar ikke ansvar for ubestilt materiell

Fotografer STEPHEN BUTKUS Hanne Eriksen Hlavor harsem oscar S. Johansen Oscar S. Johannesen Lena Johnsen Laura Ann Morrison ATLE RICHTER SCHIE JOHANNA SIRING julie kristine wood

Takk til: Vibeke Hay Wold for lån av leilighet til fotoserie. Vi tar gjerne oppvasken din igjen, Vibeke.

Natt&Dag Oslo Nedre Slottsgate 25 N-0157 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen Natt&Dag Trondheim Munkegata 39-41 N-7011 Trondheim

For tips og presse: film@nattogdag.no musikk@nattogdag.no uteliv@nattogdag.no mote@nattogdag.no kunst@nattogdag.no scenekunst@nattogdag.no restaurant@nattogdag.no litteratur@nattogdag.no www.nattogdag.no

Ø M E R KE T ILJ

24 Trykkeri

15 1

DETTE HØRTE VI PÅ

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis! 6

9/2011

ATOMIC SOUL PROUDLY PRESENTS:

ROCKEFELLER 14. OKT.

OSLO SPEKTRUM FREDAG 4. NOVEMBER

STEVE-O

FRI ALDERSGRENSE!

David Garrett FOLKETEATERET

21. Nov.

FOLKETEATERET 19. NOV.

FOR BILLETTER: WWW.BILLETTSERVICE.NO / 81533133 / NARVESEN / 7-ELEVEN

EKSTRAKONSERT!

10. DESEMBER

OSLO SPEKTRUM FREDAG 4. NOVEMBER SIVERT HØYEM FOLKETEATERET SENTRUM SCENE

+ ENVY

FOR BILLETTER: WWW.BILLETTSERVICE.NO / 81533133 / NARVESEN / 7-ELEVEN

OSLO SPEKTRUM FREDAG 14. OKT.

NEW ALBUM “OCEANA” COMING OUT SOON | SMASHING PUMPKINS.COM

11. NOVEMBER

LGT

O 22. OKTOBER UTS

smashing_50x70.indd 1

26.09.11 15.51

SENTRUM SCENE 20. NOV.

CSS

DOPES TO INFINITY TOUR ROCKEFELLER 15. NOV.

+ IS TROPICAL

ROCKEFELLER

20. NOV.

SENTRUM SCENE

7. DESEMBER

med KORK (Kringkastingsorkesteret)

UKA I TRONDHEIM 8. OKT. + OSLO SPEKTRUM 11. OKT.

TH E ST RA ITS ROC KEFELLER 25. OKT.

SKRILLEX LIVE

OSLO SPEKTRUM 22. NOV.

BILLE T TER KJØPES PÅ W W W.BILLE T TSERVICE.NO / 81533133 / NARVESEN / 7-ELE VEN. MER INFO: W W W.ATOMICSOUL.NO

OVERHØRT

BREV Hei! :-)

...

Gulleiv Wee, tidligere motkulturelt rockeikon og bassist i September When, har begynt å jobbe i et datafirma.

Let there be light.

Lenge siden vi har sett et mer illustrerende bilde på gauche caviar, enn da vår radikale tjommi og verdens åttende mest siterte forfatter ankom Blindern i en kortesje av svarte SUV-er med sotede vinduer, og stiger ut ikledd sort dress som en annen presidentkandidat …

En viss vestkantvagina lå i boblebadet på nach hos et kjendispar for noen uker siden, og tagg etter å få ha trekant med dem. De nektet, vestkantvaginaen spydde, og en uke senere twitret hun at hun ikke liker kortvokste menn. Norges bruneste blondine AKA smurfe-Turid visste ikke at det gikk an å ha så store pupper som en eks-FREDAG-/ DN-journalist uten å ha silikon. En utelivsbaron fra Youngstorget ble i skrivende stund invitert til å delta i Urquells VM i øltapping. Dette lover godt for Oslos skjenkeframtid. Go Döner’n! Tappert!

Nå sankes det stemmer med trendy partiavis. Hevder rosa hår og gull-lepper er det nye dykehair...

9/2011

Tenkte bare jeg ville si ifra at noen går rundt på Grünerløkka natterstider i helger, utgir seg for å være fra Natt&Dag og intervjuer og filmer mennesker i gatene rundt Deli de Luca/utestedet Glød. De innrømmet at det kun er tull, og de hevder at de kun skal bruke opptakene til en personlig film, men man vet aldri, så jeg tenkte jeg skulle si fra. Om det trengs en adresse kan jeg alltids finne tilbake til leiligheten, så kan dere eventuelt ta en prat med de. Jøsses. Har Rocco (HORROR!) flytta til byen? Misbruk av andres navn kan få alvorlige konsekvenser, tro oss (vi har litt erfaring der). Vi tolererer selvsagt ikke at folk går rundt med kamera og intervjuer folk i NATT&DAGs navn. Vi som ikke har klart å stable en skikkelig webTV-rutine på beina engang, også flyr det lokale spirer rundt uten å bruke stoffet de produserer? Let opp leiligheten igjen du, så vi får se hva de har holdt på med. – Red.

NATT&DAG MØTER ARNE SNÆSS

En snusfornuftig samtale kun for smakens skyld. Hallå Arne. – Hei. Skjera? Jeg er lykkelig. Jeg så Anne Rimmen i natt og har fått meg pinnedyr. – Pinnedyr! Husker en fyr jeg kjente hadde det en gang. Vi lo av ham. Pinnedyr er fine, de. Du kan få et av meg. – Nja...mitt yndlingsdikt da jeg var liten var “Dyr skal ikke stå i bur, sier dyrepasser Linux Lur.” Jeg vil ikke ha noe i bur, og dessuten liker jeg bløte dyr som kan koses med. Hadde fugler i bur engang. Meningsløst. Satte du dem fri? – De stakk av. Over til noe mye viktigere: Har du prøvd snus? – Hehe ja. Liker det. Tenkte meg det. – Fordi det blir sterkt i halsen og magen og smaker litt vondt (litt godt oxo). Det er fine ting med snus også vel? Siden du liker det, mener jeg. – Ja, herre min hatt, snus er veldig praktisk og man kan ha det med seg overalt. Pluss at du kan snuse hvor du vil uten at det plager andre, og man får umiddelbart nikotin, eller nikoteen som jeg liker å kalle det -- hehe, i blodet. Men det aller, aller beste med snus er å ta en liten en etter middag og synke ned i sofaen.

Er det sant at snus er tilsatt avhengighetsskapende stoffer? – Nei. Snus består av vann, salt og tobakk og naturlige smaksaromaer som Bergamottolje. Bergamottolje finnes også i Earl Grey-te. Hvor så du Anne Rimmen? På Last Train. Har du spist snus? – Ja da jeg var liten, cirka 5 år gammel, gikk jeg inn i en bil i gata som var åpen og der lå det snus. Jeg synes det smakte digg, egentlig. Jeg spurte moren min en gang på butikken om hun kunne kjøpe sånn til meg (snus) men da sa hun med en alvorlig mine: “NEiiiiii, det er farlig, det er det samme som RØYK!” Hva er farligst av røyk og snus? – Røyk. Mange tror at jeg ikke er tøff nok til hverken å røyke eller slutte å røyke siden jeg snuser, og synes det ser teit ut med kuleleppe. Jeg mener det viser mot. Har du røyka? – Ja Er det digg? – Nei Er du ekte? – Ja. Hvordan kan jeg vite det når jeg aldri har møtt deg? – Vet ikke. Hva vil du si når vi møtes en gang? – Hei Emma. Åja. Haha – Ok nå må jeg gå. S-n-a-k-ka-z.

a di da s billi b i c a p ric e cl a r k s c l o u c on v e rs e d e p e c h e dr m a r t e n s fre d p e rry ga bo r g-sta r h u b me rre ll mju s m o o n bo ot n ik e os c a ria pa l l a di u m p a risie n n e re p la y s o r el t a ma ris timb e rla n d t r e t o r n v a g a b on d

VAG A B O N D 9 9 9,-

S a n d v i k S v e i e n 17 6 , S a n d v i k a . b y h av e n , t r o n d h e i m . J e S S h e i m S t o r S e n t e r , J e S S h e i m . k a r l J o h a n S g at e 14 , b o g S ta d v e i e n 3 - 5 , S t e e n & S t r Ă¸ m m a g a S i n , o S lo . n o r d b y S h o p p i n g c e n t e r m e l l e r S ta , S t r Ăś m S ta d . n i lSo n S h o eS.co m

TIDENS ÅND Lesehester Jada, det leses tydeligvis av beste sort i Trondheim. N&D har økt betraktelig i lesertall på et år og spesielt her til bys. Om vi er stolte av det? Ja. Om vi må skryte av det? Ja – siden ingen av de andre avisene skryter av oss. Kanskje ikke så rart, i og med at tabloidene går på trynet, mens magasiner som oss, Morgenbladet og Klassekampen øker. Hører dere, Se&Hør? Det er vi som får intervjue Wenche Myhre og Marit Christensen nå. #WINNING

Alle vil til himmelen men ingen vil dø Retter en stor stygg finger på alle som maser om spalteplass hver bidige måned, som får det og som sutrer som Kjetil Rekdal den ene måneden dere ikke får. Hva tror dere vi er, Frelsesarmeen? Alle vil til himmelen, men ingen vil dø, eller hva? Har du ikke noe å gi, får du ikke heller. Det skal sies at Natt&Dags ansatte i redaksjonen ikke er langt unna suppekjøkkenet selv, så smil til oss og vi smiler til deg. Gjerne sleng på en tier.

Mongols vs Hells Angels vs Outlaws Den amerikanske ”motorsykkel”-klubben Mongols har slått seg ned i Trondheim for å ta opp kampen om øh, ”motorsyklene”. Natt&Dag melder at vi heier på de som selger billigst ”motorsykler”. ”Heeey, du hakke noe penger å låne meg til øh, motorsykler?”. Uansett – det eneste forholdet vi har til motorsykkelklubber er at de trives godt med en Strawberry Daiquiuri oppi sofaen på Vivaldi. Skinnvest og jordbær, det e trivelig ja.

Buffalo-comeback Det ryktes et aldri så lite comeback av de klumpete høye skoene fra Buffalo som var forbeholdt overvektige jenter av skandinavisk opprinnelse og smågutter av asiatisk opprinnelse på nittitallet – da også nøye oppfulgt av kritthvite bukser og leggings i forskjellige varianter. Vi ønsker å håper at disse ryktene er usanne, og er klare for å møte dette comebacket med batonger og håndgranater. Det er klar tale herifra: Det er ikke greit å gå i Buffalo-sko med mindre man henger på Kattem-kjelleren eller Saupstadsenteret – da er det så klart obligatorisk.

Oktoberfest Oktoberfest betyr intet annet enn å hylle mjødet i lag med gode venner. UKA kjører selvfølgelig sin egen variant ved navn trønderfest som har DDE, Chand og E-Type som gjester. Ehh. Vi tror UKA blander trøndere med nord-trøndere.

Sjangeren som pissa på seg selv pt. 2 Natt&Dag Oslojournalist, Kingsize head og eks Pen Jakke Mathias Rødahl fikk oppsummert et godt stykke norsk hip-hop-historie i forrige nummer. Om sjangeren har pissa på seg selv for å holde seg varm? Ja. Om media gidda å bry seg om de som spytta de frekkeste rimene i stedet? Nei. Hvor er oppmerksomheten til media? På brunkremen til Erik&Kriss, engleglorien til Carpe Diem og rohypnolresepten til Vinnie i Paperboys. Ble Trondheim nevnt? Ja, kun på grunn av Stargate og Stella Getz. Men hva om vi kan fortelle at Norges beste rappere faktisk kommer fra Trondheim – no kidding? Vi nevner i fleng; Bad Spit, Grotesk, Shit Rich og Ben Baller. Regner med disse får stille i Domkirka med Kringkastingsorkesteret snarest.

HVALPLASSERT iPHONEMORRO En tsunami av utstudert spekktakkel valfartet over touchscreen-land mens Humor-Norge stod med ryggen til. Bottoms up! Free Willy! Hvalen har da ikke gjort noe galt.

LEO AJKIC Steinansiktet fra Bosnia/Bergen er høstens snakkis, stuntreporter og grovkjefta retweet-maskin.

KJETTERI OG BLASFEMI Det går mot mørkere tider inne på soveværelset når pikene diskuterer preferanser som «for Guds skyld, øm men bestemt» samtidig som de går amok med pappas medlemskort på Biltema. Dette kan koste! Men det kommer jo selvfølgelig helt an på kjettingen.

LOLLYWOOD Det var en gang i kryptons år 2011 at den avdanka Baywatch-hannen David Hasselhoff dukket opp i en reklamefilm for Oslo City. Så, tror du sannelig ikke at selveste George Clooney spaserer inn i DNB-reklamen. Hahahaha. Dette her er så gøy.

GJØKK YOU Uttrykket «å gjøkke» har spiret og grodd i det dype kjølvannet av Joachim Triers Oslo, 31. August. Den inderlige bromancescenen på benken i parken har planta seg som et pessimistisk punktum på enhver setning som avsluttes med et liiite glimt om håp. Nå har vi et liiiite håp om at det snart går over. (Det gjøkke det, vøtt.)

Boblere: Google docs, diktskriving, «hø hø», biteklining, generasjoner, oversvømmelse, Mr. Saxobeat, enda en preggersboom, Foxy Knoxy, Pippa-backlash, («er hun egentlig så fin?»), på hue og ræva ut! Obliteration på svenske Big Brother, kjip snutjävel, høyt og hardt, det er tanken som teller, drukne i roasteren, paraprykk, har du lyst har du jantelov, hemmelig forelska, banjo, endelig høst. 10

9/2011

overhørt

KONKURRANSE

... Ståle Gerhardsen sine kjære unger har begynt å rappe gamle StåleStil-låter til pappas store fornøyelse. Og vår fornøyelse selvfølgelig. Og forhåpentigvis Stargates’ Mikkel Eriksens fornøyelse også. Og til alles store fornøyelse siterer vi vår favorittlåt med herr Stiil; Skolefri: ”Hjem te spaghettien og loffen, ned på senga, les Pelle og Proffen. Kult med fri, stressitj nå lenger, cd’en pumpe Hammer”. Rachel Nordtømme er uten jobb. Hva, har ikke Frode Halvorsen og Pstereo ansatt henne som bloggdronning nå som Linnea Myhre er reist hjem? Klassekampen starter opp i Trondheim. Fy faen nå blir det sikkert skoleuniformer helt opp til videregående skole og rasjoneringskort på mat. Neeeeida. Velkommen skal de være! Natt&Dag er storfornøyd da vi slipper beskyldningene om å være kommunistavis fordi vi ikke har Yngve Brox på forsida hver måned. Konserthøsten framover ser veldig bra ut. Vi nevner Clutch og Danko Jones på Byscenen, Fucked Up, Antony and the Johnsons, G-Side, Team Me & Pelbo på UKA, men fram til nå er det en ting som sitter igjen i hjertene våre: Highasakite som spilte på Familien i september. Hurra for norsk musikk – dette var virkelig noe. Vi gleder oss som småunger til fortsettelsen! Det lukter søte bakervarer rett bak Posten i Dronningens gate. En due hvisket at det var Dromedar som drev og bakte. …og som om det ikke var nok sweetness i disse strøk fra før av, så flytter Fairytale Cupcakes sitt rosa pikekyss-fargede hjem fra Leütenhaven til gamle Kafe Larssen i Thomas Angells gata. Vi er lettere forvirret hva angår navnet ”mediekonsulent”. Er det de som tar ti tusen laken for å mekke facebookprofiler, pimpe opp myspaceprofiler eller er det de som selger annonser for lakserende piller på facebook? Det viser seg at bookingfolk i Trondheim snart tar mere plass enn bandene de booker. Og nei, da mener vi ikke å henge ut noen, men alle. Har de startet å skrive autografer også? Sveinung Sundli har mistet lappen og får samfunnsstraff. Hahahahahaha. Neida. Joda. Vi spanderer en tjuer til bysykkel i ny og ne.

norges skumleste fest RAMASKRIK OPPDAL 27. – 29. Oktober 2011 3 dager, 2 saler, 20 filmer, Horror/fantasy/scifi/ gjester, utstilling, foredrag, musikk, fest. Horror på Oppdal, gitt! Som om ikke Oppdal var skummelt nok fra før av for oss byfolk, så blir dette blir den første genrefestivalen for skrekkfilm og fantasy i i Trøndelag og skal trekke lokalt, regionalt, og nasjonalt publikum til Oppdal for hele tre dager med skrekk og gru. Festivalen tar sikte på presentere et bredt utvalg av både helt ferske filmer fra inn og utland, gjensyn med gamle klassikere, samt noen glemte perler. En rekke gjester er inviterte, og forhåpentligvis vil både ferske filmskapere og noen gamle kjente presentere filmer i festivalen. Åpningsfilmen blir en førpremiere på The Thing, oppfølgeren til skrekklassikeren The Thing fra 1982 med norske navn som Dennis Storhøi, Trond Espen Seim, Jørgen Langhelle, Stig Henrik Hoff og Jan Gunnar Røise. Dette blir altså en forløper, det som foregår før originalen – og handlingen er lagt til en norsk forskningsstasjon. Det blir også work in progress på norske filmer som kommer; blant annet Dunderdon, laget av Euforia – kjent for Tomme Tømmer og Død Snø, i tillegg til en hemmelig førpremiere på en spennende film – følg med.

Festivalen avslutter lørdag kveld med en konsert med det norske bandet Dunderbeist – et norsk alternativ metal/stoner rock-band fra Hedmark. Som en del av programmet er noen kjente Horror-fans spurt om å velge film. Først ut er tegneserieskaper Mads Eriksen, fra Malvik – kjent for seriene Gnom og M. M-Serien er krydret med obskure, «nerdete» referanser, og Star Wars og ninjaer spiller her ofte en hovedrolle. Mads vil presentere noen av sine originaltegninger i en utstilling på Oppdal Kulturhus under Ramaskrik Mads har valgt å presentere filmen The Whisperer in the Darkness basert på en annen HP Lovecraft-historie. Mannen bak festivalplakaten er ikke ukjente Haakon Hoseth fra Trondheim – mer kjent som Haakon Horror. Bildet er for øvrig tatt ved det nedlagte Lier Mentalsykehus en sen kveld tidlig på sommeren. Lyst på billetter til denne skrekkinngytende helgen, sier du? Vi trenger svar på dette spørsmålet: Hvem hadde regi på den originale The Thing fra 1982? Send svar til kristensen@nattogdag.no innen 20. Oktober, Vi kårer to vinnere, som får to billetter hver. For mer info sjekk http://ramaskrik.net

NATT&DAGS ØLBAROMETER Enkelte serveringssteder opererer med VIP’s, gullkort, kompiskort, søster- og familiepriser, happy hours, sperregrenser, kostyme-rabatt, Band Aid, dj-foran-navnet-ditt-rabatt and the list goes on and on. Her går vi basic og ignorerer all mikk-makk. Dette er streite priser om ikke forutsetter flørting, toalettvisitter eller noe i garderobeveien. Som halvlitersentusiaster har vi regnet om prisene til 0,5 når noen serverer pingle-øl (*0,4), øl i shotglass (0,33) eller pappa-øl (**0,6). Prisene tar utgangspunkt i ukas vakreste time; fredag klokka 22:00. Etter dette dobler noen prisen og setter på en covercharge på en hundrings, mens andre fortsetter med det samme hele kvelden – men nå vet du i alle fall hva du får servert ute akkurat når Skavlan er på tv-en inne.

Mormors stue .................................... 37

Brukbar .............................................. 67

Fru Lundgreens .................................. 39

Supa .................................................. 67

Ricks ................................................ * 39

Pair’a’Dice ......................................... 57

DownTown ....................................... * 31

Frakken ............................................ * 67

Crash ............................................... * 61

Krambua ............................................ 68

Familien ............................................. 49

Den Gode Nabo ................................. 69

Bakgården Bar og Spiseri ................. 68

Lille London ....................................... 71

Barmuda .......................................... * 62

Bari .................................................... 69

Vista ................................................. * 62

Bar Circus .......................................... 45

Cafe Løkka ......................................... 61

Kos ..................................................... 72

Blæst ................................................. 66

Raus .................................................. 69

Olavs Pub .......................................... 65

Vega ................................................... 84

Bær & Bar ......................................... 66

Lille London ....................................... 71

UREDD made this Styling: Agata Andresen, H2 Mercur

Trondheim har hjulpet Pelbo masse, det hadde ikke skjedd om vi hadde startet opp i Oslo.

OK TUBA Tubarockens far Pelbo slipper plate nummer to, og takker dominoeffekten i Trondheim for suksessen. Tekst Wenche Sundt Bendixvold Foto Oscar Stolt Johansen I 2010 ble dere Spellemannominert for debutplata deres, den vanskelige andreplata er en kjent klisjé. Så fortell, hvordan ble den? Kristoffer: Helt fra vi var små har vi hørt snakk om hvor vanskelig det er å lage plate nummer to. På debutplata samlet vi bare de beste låtene vi hadde skrevet i løpet av de fire første årene. Vi fikk 15 femmere på plata og masse spillejobber, så det er klart at vi føler litt på presset. Ine: Vi hadde booka studio, og var rimelig stressa fordi vi ikke hadde så mye, men et par uker før vi skulle i studio ramla låtene inn, og i studiouka falt ting skikkelig på plass. Det var en utrolig god følelse. Mye tubavreng med Stian Westerhus eller? Kristoffer: Med Stian som produsent trodde jeg egentlig at plata kom til å bli ganske hard, mye vreng på tubaen og lignende, 12

9/2011

men slik ble det virkelig ikke. Ine: Stian var fantastisk å jobbe med. Resultatet av plata vi sitter med nå er noe helt annet enn det vi forventet. På debutplata spilte vi inn live, men denne gangen spilte vi inn alt hver for seg, en fullverdig pop-produksjon kan man si. Kristoffer: Når du kjører helt ut mot spissen av Ålesund, og du går inn i studio og vet at det er det samme miksebordet som Thom Yorke brukte til å mikse OK Computer, da blir det en fin uke. Det er så mye utstyr, og store vinduer så du kan se alt utenfor. Trond kunne sove og se på trommene sine samtidig, det har sikkert vært drømmen hans lenge. Plata viser en ny side av Pelbo. Mye skjer i lydbildet og utrykket har modnet. Hvordan kom dere dit? Kristoffer: Vi ville ha noe annet enn sist. Vi brukte mye tid på å snakke og filosofere. Hvor skal Pelbo gå? Vi hadde noen stikkord som gikk igjen, og de hjalp oss til å beholde en stemning som gikk gjennom hele plata. På

debutplata var tubaen veldig sentral, og mye av fokuset ble lagt der uten at vi selv var helt bevisste på det. Ine: Nå vil vi skrive gode låter, det er viktigst. Vi har brukt en del tid på det visuelle og estetiske rundt dette albumet, slik at folket også får en visuell opplevelse. Skurktur har laget et virkelig vakkert cover som jeg kunne hengt på veggen hjemme, et kunstverk rett og slett. Jeg håper vi har klart å lage en verden som folk ønsker å være i. En Pelbo-verden. Dere havna ufrivillig i debatten om ståa i Musikk-Trondheim anno 2009. Hvordan synes dere Trondheim er nå? Ine: Det har poppet opp masse kule band i Trondheim i det siste. Bare tenk på antall Ukas Urørt som kommer herfra, det er kjempestort! Jeg merker at det er en helt spesiell giv i byen. Bandene pusher hverandre, og vi blir inspirert av at andre gir ut plate. Det er blir en dominoeffekt, og jeg håper den fortsetter. Ikke minst har miljøene begynt å samarbeide. Jazz møter rock. Jazz møter pop. Før hadde vi ikke

så mye med hverandre og gjøre, men nå er det skikkelig kompisstemning! Kristoffer: Vi har latt oss inspirere av trondheimsbølgen mens vi jobbet med plata. For eksempel da vi skrev låter nå snakket vi mye om Your Headlights Are On sin plate og hentet inspirasjon fra dem, sammen med alle de andre banda som har poppet opp siden. At det er mange som satser, hever nivået på hvert enkelt band. Ine: Trondheim har hjulpet Pelbo masse, det hadde ikke skjedd om vi hadde startet opp i Oslo. Jeg kan nevne i fleng med dødsbra band som har sitt opphav her i byen, men se også apparatet rundt: Riot Factory, Tempo, Dayladore, Polar Artist, Natt&Dag gjenoppstod, Trondheim Calling, SongExpo, Byscenen kom og så videre. En god symbiose. Days of Transcendence slippes 21. oktober. myspace.com/pelbomusic

Ønsker du jobb i Europa? NAV EURES arrangerer europeisk jobbdag

JOBBMESSE Lillestrøm Kultursenter, Kirkegata 11, Lillestrøm

Onsdag 12. oktober 2011, kl. 12.00 - 18.00 Arrangementet er åpent for alle studenter, arbeidssøkere og jobbskiftere. asjon om dine jobbmuligheter i Europa. Der vil du også treffe mange bedrifter fra Romerike.

Jobb i Europa? Les mer på www.eures.no. Ta med oppdatert engelsk CV. Jobb på Romerike? Les mer på www.nav.no Ta med oppdatert norsk CV.

For mer informasjon kontakt nav.eures.oslo@nav.no

GRIP SJANSEN!

Opplev mer i ferien

Designcontainer.no

veksle før du reiser!

Husk å veksle gebyrfritt hos FOREX Bank før avreise og når du kommer tilbake. God tur!

psst!

Last ned valuta-appen til iPhone.

Velkommen til filialene våre for veksling eller tilbakeveksling, med åpningstider som passer deg.

STAVANGER KLUBBGATA 1 • TRONDHEIM SENTRALSTASJON • LILLESTRØM ST. • OSLO SENTRALSTASJON • ØVRE SLOTTSGATE 12 • FRIDTJOF NANSENS PLASS 6 • BRUGATA 8

Oliviero Toscani regnes som en levende legende innen både foto og reklame. Bildene hans, ikke minst de han har tatt for oppdragsgiveren Benetton, har hele tiden evnet å skape diskusjoner. Etter tiden i Benetton satte han blant annet fingeren på homofiles rettigheter ved å avbilde to homofile i elskov for herremerket Ra-Re. Toscani mislyktes som politisk kandidat for det italienske partiet Rose In The Fist i 2006. I 2007 avbildet han den anorektiske Isabelle Caro i en kampanje mot anoreksi. For tiden jobber han med La Regione Toscana, et forskningssenter for moderne kommunikasjon kalt «La Stepia». Toscani er bosatt i Toscana hvor han også produserer vin og olivenolje. I tillegg driver han med oppdrett av hester. Lørdag 15. oktober skal han ha workshop på FotoFest på Fotofagskolen i Trondheim. Fotofest ble etablert høsten 2010 av Norsk Fotofagskole i Trondheim og er et viktig bidrag til den store fotointeressen i Trondheim og regionen forøvrig. Denne uformelle kvalitetsfestivalen går over tre dager i oktober hvert år, hvor internasjonale fotografiske ikoner, kjente nasjonale og internasjonale fotografer, samt unge nyetablerte har deltatt. I år skilter «festivalen» blant annet med navn som Marrokaneren Malik Nejmi – spesielt kjent for sine rørende dokumentarfotoserie «Taboo Child» av utstøtte barn i Kenya; og Erik Almås – San Francisco-basert Trondheimsmann med eventyrlig verdenssuksess for sine delikate og drømmeaktige fotografier. I tillegg står prominente fotografnavn som Claire Rosen, Simon Cederquist og Melk Galleri på plakaten. All festivalaktivitet foregår i skolens nybygde lokaler. Selve festivalen er gratis – mens billetter til workshopene fås kjøpt på fotofagskolen.no

United Colors of Benetton

Oliviero Toscani har aldri vært kontroversiell, bedyrer han. Det er bare at vi insisterer på å tolke ham slik. Tekst Kari Kristensen Foto Toscani Studios/Fotofagskolen Han brukte et Jesus-sitat på en jeans rompe i Italia for å tale Vatikanet midt i mot, han avbildet blodige soldatklær fra det som tidligere het Jugoslavia, og han tok bilder av døende AIDS-offer. I tillegg fotograferte og intervjuet han fanger på dødscel-

lene i USA i en Benetton-kampanje. Oliviero Toscani har aldri vært redd for å sjokkere, mener … vel, alle andre. Selv fastholder han at alt foto, uansett omstendigheter, bare er en nøktern avbilding av virkeligheten. Det er nemlig vi som velger å bli sjokkert, hevder han. Nå er Toscani klar for å innta Norge og Fotofest i Trondheim – ikke bare for å fortelle om sine bilder. Han mener også at vi må

lære oss å delta i resten av verden på en mer solidarisk måte. Og dette skal vi være nødt til å høre fra en italiener. Hvordan vil du beskrive sjokk eller horror som tilstand? – Sjokk er noe helt annet enn horror. Jeg mener man kan bli sjokkert over noe som ikke er horribelt i det hele tatt, mens horror er noe som er horribelt, noe man ikke liker

som man ikke ønsker å se eller oppleve. Sjokk er ikke et negativt ord i mine øyne – jeg blir aldri sjokkert. Mennesker med begrensninger blir sjokkerte. Jeg kan bli forferdet over noe jeg er sterkt uenig i, misliker, eller ikke ønsker å se eller oppleve. Jeg er for eksempel veldig forferdet over italiensk politikk og over mennesker som ikke forstår seg på det, men ikke sjokkert som sådan. 9/2011

FOTOFEST 2011 13-16 oktober TRONDHEIM

OLIVIERO TOSCANI ERIK ALMÅS MALIK NEJMI MELK GALLERI C L A I R E R O S E N SIMON CEDERQUIST foto: Oliviero Tosvani for Benetton

PROGRAM torsdag 13.okt 13.00: Utstillingsåpning bilder fra alle foredragssholdere utstillingen står til 23 okt.

fredag 14.okt 15.30: Melk Galleri 17.00: Malik Nejmi lørdag 15.okt 12.00: Erik Almås 14.00: Simon Cederquist 16.00: Claire Rosen 18.00: Oliviero Toscani 20.00: Fest!

Bidragsytere: Fotograf Schrøder Stiftelse Andreas L. Riis AS Fotoimport Nord Photography Adresseavisen

Billetter og info på våre hjemmesider:

www.fotofagskolen.no

Nedre Ila 39. Inngang fra Iladalen

Oliviero Toscani

Kunst må oppfattes som kontroversiell, hvis ikke er det ikke god kunst.” Jeg er forferdet over egoismen som lever i Norge. Idet Norge ble rikere, ble nordmenn mye mer egoistiske. Hva legger du i det? Den norske egoismen? – Dere ønsker ikke å være med i EU fordi det betyr at dere må bli mer sjenerøse. I stedet ønsker dere å være helt for dere selv og ikke dele med oss andre. En dag kommer dere til å gå ned på kne og be om å få bli en del av det europeiske fellesskapet igjen. Dere vil tigge. Når dere igjen blir et fiskeland uten olje, så vil dere be om å få dele med oss andre. Et annet eksempel på hvordan Norge utmerker seg er at jeg giftet meg med en

norsk kvinne og hun har italiensk pass. Vi har tre barn, og de har alle både norske og italienske pass, mens jeg som har anstrengt meg i denne situasjonen, ikke får noe igjen. Hvorfor er det slik? Om en nordmann gifter seg med en italiener, får han eller hun italiensk pass, men ikke motsatt. Dere er et veldig særegent land og alt dere vil ha er penger. Jeg betaler gjerne skatt til Norge, men jeg ønsker ikke å bo der da det rett og slett er for kaldt for meg. Og dere er alt for særegne. Folket også, eller bare klimaet? – Klimaet er for kaldt – folket finner jeg pussige. Dere drikker litt for mye, og det er

absolutt ikke et godt tegn. Da må det være noe galt. I Italia drikker vi en del vin, men vi blir ikke aggressive av det og heller ikke fulle. Fulle og sære er dere, og dere vil ikke gi meg pass. Fin historie det. Og dere vet jo ikke hva det vil si å være uselviske når dere holder all oljen og rikdommen for dere selv. Nasjonalistiske er dere også. Dere har alt dere kan ønske dere – TV, et godt utdanningssystem, muligheter og velferd, så hva mer vil dere ha? Nordmenn må bli mer sjenerøse, og ta del i Europa og hjelpe grekerne, for eksempel. Jeg mener, dere drar jo dit hele tiden. Dere er veldig privilegerte, og burde vært mye mer sjenerøse. For all del, dere har gitt en hel del og hjulpet den tredje verden, men nå snakker jeg ikke bare om penger, jeg snakker om kultur. Så du mener at alle de andre europeiske landene ble med i EU for uselvisk å dele med andre? – Alle gikk inn med gjerrighet. Men dere ønsket ikke å handle med oss. Dere ønsket å stå for dere selv med deres egoistiske mentalitet. Jeg hadde vært redd for dere dersom dere hadde vært over hundre millioner. Heldigvis da, at vi er et lite land … – Ja, heldigvis for verden. Hehe. Ser du på deg selv som fotograf eller som noe mer enn det? – Jeg er bare en fotograf og jeg ønsker å spre meg selv og uttrykke hva jeg tenker og ser. Det er det eneste målet jeg har, og det eneste målet en kunstner bør ha. Men kunst må oppfattes som kontroversiell, hvis ikke er det ikke god kunst. Jeg jobber også med reklame, men om du tenker deg om, så er alt man ser og gjør reklame. Alt som havner i offentligheten og all kommunikasjon er reklame; til og med politikk. Aviser er også produkter som trenger salg og dermed trenger reklame. Når du prater, så kommuniserer du noe, altså du reklamerer. Så reklame for min del handler om alt vi foretar oss. I tillegg finnes kommersiell reklame som fronter produkter og merker. Men husk; Michelangelo malte for kirken og Det sixtinske kapell for å reklamere for religion; Den Hellige Ånd, Jomfru Maria og Jesus, og de eksisterer jo ikke engang, hehe. Hvordan reagerte du da en mann i Norge drepte nesten hundre uskyldige ungdommer i Guds navn?

– Det var en forferdelig handling, det var ikke engang sjokkerende, det var virkelig helt forferdelig. Og den forteller oss at vi ikke burde være rasistiske. Heldigvis var han norsk, hadde han vært fra et annet land enn Norge og spesielt den tredje verden, hadde det skapt enorme problemer. Men det lærer oss at til og med nordmenn kan gjøre slike type handlinger, og at rase egentlig ikke eksisterer. Det var en god lærepenge for alle. Hele verden ble nettopp eksponert for Troy Davis’ henrettelse – Europa har ikke diskutert dette så mye siden «We, On Death Row»kampanjen din. Du ble på den tiden spurt om du fremdeles ville være mot dødsstraff «dersom din datter ble myrdet». Da svarte du bare: «Hva om min datter var morderen?» – Det var et veldig feigt spørsmål jeg ble stilt den gangen, så jeg svarte det som naturlig var. Still deg selv de to spørsmålene, de er viktige. Eller hva om din sønn hadde drept sin bror, ville du drept ham fordi han drepte sin bror? Da hadde du mistet to sønner i stedet for én. Dette er spørsmål alle bør stille seg selv når det gjelder dødsstraff. Er vi også medskyldige når vi lar slike henrettelser forekomme? – Selvfølgelig er vi det. Dødsstraff er ikke rettferdighet, og jeg synes ikke vi mennesker skal ha lov til å gjennomføre noe slikt. Et drap er et drap, og det spiller ingen rolle om du gjør det i justisens navn eller i Guds navn eller jeg vet da hva. Det er rett og slett bare urett. Og det spiller ingen rolle om den man henretter er skyldig eller ikke, det forandrer ikke oppfatningen jeg har av dødsstraff. Vi skal ikke drepe. Dødsstraff er en måte å fremme noen sin makt på. Regjeringsmakt, administrasjonsmakt og så videre. Men det de ikke forstår, er at det ikke hjelper. I Texas for eksempel, hvor dødsstraff praktiseres mest, er det fremdeles høyest crime-rate i USA også. Så det hjelper bare ikke. Dødsstraff er bare en pinlig prosedyre, og som menneske finner jeg det veldig umenneskelig. Det er rett og slett en primitiv måte å forvalte rettferdighet på. Hvor går grensen for uttrykk? Hvor langt skal man gå? – Så langt man kan. Oliviero Toscani kommer til FotoFest på Fotofagskolen lørdag 15. Oktober.

9/2011

Ove Vanebo: Født: 2. mai, 1983. Politiker og formann i FpU, siden 2008. Utdannet jurist ved Universitetet i Oslo. Ideologisk ståsted: Klassisk liberalist/liberatarianer/ «høyreliberalist».

Det her er ikke noe quick-fix og så er alt i orden igjen.”

9/2011

Om partiet du elsker å hate. Tekst S. Ese & C. Forsberg Foto Stephen Butkus 2011 har vært en flerdimensjonal shitstorm langs alle akser. Hjemmeter ror, global økonomisk nedsmelting, eurosonen på dødens rand, samt en halvering av oppslutningen fra regjeringsvalget 2009. Hæ? Vi snakker selvsagt om hele det «opplyste Norges» politiske gapestokk, pariakaste og hatobjekt; Frp. Hvem kan være bedre egnet til å transkribere den siste tidens politiske elendighet, enn Ove Vanebo? Jurist og formann i FpU. Ove har blod på skjorta og insinuerer at han fortsatt er sår i rumpa etter lokalvalget. Passende nok skriver juristen også en bok om krisehåndtering i disse dager. Vi setter oss ned for å drøfte løst og fast, de ting 40 prosent av landets befolkning ikke gidder å slepe seg til valgurnene for. – Året starta med at jeg våkna opp fyllesjuk i Thailand, og siden har det bare gått nedover, sier Ove. Ble det rekreasjonstur med TV2 på deg også? – Hahaha! Neida, det har vært helt utrolig. Når du har vært i politikken noen år blir du jævlig kynisk – de sidene har på en måte redda meg. Altså: når man sitter midt oppi det, er det nesten så man gir faen og kobler ut mesteparten av følelsesapparatet. Gir faen i hva, tenker du? – Uansett hvor mye kjeft du får, hvor mange folk som ringer og griner og er triste, så blir du ikke berørt av det. Det er en del mekanismer i politikken som gjør at folk blir kyniske. Da Birkedal-saken endelig roa seg, sov jeg i atten timer i strekk. Det har vært et sjukt år. Det har liksom ikke vært én sak. Det har vært nye ting hele tiden, og så sier en eller annen noe idiotisk, det blir et nytt oppslag, og du må kommentere. Man går litt lei, men jeg blir motivert av det også. Jeg blir så fandenivolsk at jeg tenker: nå skal de hvertfall ikke få knekke meg. Når man får så mye dritt mot seg selv må man klare å håndtere det i situasjonen. VG prøvde å få en uttalelse på at jeg hadde vurdert å trekke meg, og ville ha meg til å fortelle hvor fælt det var. Det er et stort problem i politikken at ledere går av når det er vanskelig. Vi trenger færre ledere som går av og flere som går videre. Det må bli en holdning. Hvordan kan den fandenivoldskheten overføres til partiet? – Et parti kan mene og ytre det meste så lenge man kan begrunne det på en fornuftig måte, og der kan vi bli flinkere. Vi er veldig gode på overskriftene, men vi kan bli bedre

på brødtekstene for å få med oss akademikere og Blindern-gjengen. De er ikke så opptatte av selve standpunktene, men hvordan de begrunnes. Det er en del av pakka. Jeg tror det som var interessant med Frp i starten var at det var noe annerledes, og at denne annerledesheten kanskje har blitt litt mindre i takt med at partiet er blitt større. Om det er sånn at det bare er noen få milliarder som skiller oss og de andre, blir spørsmålet etterhvert om hvorfor man skal stemme på Frp. Og hvis det kun er innvandringspolitikken som skiller oss fra de andre, er det ekstremt problematisk. Man må ha noe mer enn det, og da tror jeg vi hadde tjent på en del debatter som hadde gjort oss upopulære. Vi burde tatt den sykelønnsdebatten som var for ett eller to år siden og sagt at vi ikke kan akseptere at folk skal få full lønn når de er borte fra jobben. Det er sikkert en del som hadde blitt irriterte, men jeg tror vi hadde fått en del folk på gølvet som er lei av juks og snylting på velferdsstaten i tillegg til økt respekt for å ha turt å ta et standpunkt som er mer korrekt både sosialøkonomisk og politisk. Tilbake til samtiden: Dårligste skolevalg på nesten ti år, og dårligste kommunevalg på 16 år. Hva skjedde? – Et problem er at det er ganske sprikende forklaringer på hvorfor det gikk galt. En ting er jo selvfølgelig alt det som har skjedd med Trond Birkedal, stemninga etter 22/7, og at partilederen plutselig brekker ryggen som fører til ny lederdebatt og alt det der, men jeg har ikke noen tro på at det er enkeltting som ødelegger for partiet. Det sies jo at det ikke er de store katastrofene som tar livet av deg, men alle de små ulykkene. Og dette gjelder også partiet. Jeg tror mange har et inntrykk av at det er noe galt med Frp … både menneskene, politikken og holdningene, som jeg tror det vil ta tid å snu. Det her er ikke noe quick-fix og så er alt i orden igjen. Det må være en gjennomgående analyse og gjennomgang av hele partiet for å se på menneskene som er med i partiet, og de man tiltrekker. Om du ser på store deler av den urbane befolkningen, så er det en utbredt å umiddelbart avfeie Frp, ofte uten begrunnelse, som ren idioti eller noe man rett og slett ikke vil forholde seg til. Hva har du å si til dem? – Det er et poeng i seg selv at folk ikke skal hate deg. Alle kan ikke like partiet og stemme på oss, og mange gir meg beskjed om at de aldri kommer til å stemme på oss. Men greia er at det må være et mål i seg selv at de skal tenke som så at: vel, vi er uenige med Frp, men de har noen poenger, eller de

har bra folk eller er likanes mennesker. Jeg tror det er et problem for en stor del av den dannede middelklassen at det blir et sosialt kriterium å mislike Frp. For en del mennesker er det mer et sosiokulturelt spørsmål enn et politisk standpunkt. Noe av det beste jeg liker ved partiet er at man har en avslappet, eller, liberal politikk på en del områder, også verdipolitisk, og der tror jeg det er store muligheter til å nå ut også til mer urbane velgere. Men da må partiet bli flinkere til å fokusere på de mer liberale sidene av partiet, og tone ned andre ting. Civita lagde nylig et notat på «Hvordan er byvelgerne?» og der viste det seg at de er folk som er over gjennomsnittet sekulære og liberale. En profil FpU har kjørt i veldig mange år. Er det noen konkrete tiltak du tenker på? – Pffføøøøøyyyy. Hva kan Partiet gjør for å høyne anseelsen blant urbane byfolk? Slik at de faktisk diskuteres og ikke bare kontant avfeies? – Det er mange ting man BØR gjøre. Som innvandring og det pjaltet der. Jeg tror det har blitt alt for mye snakk om islam som religion. Vi bør bli flinkere til å snakke om verdier, altså hvilke verdier samfunnet skal bygges på, og folk må være mye flinkere til å skjønne at folks kultur er mer enn religion. Jeg må si at jeg blir irritert når en del personer skal leke teologer og si at «ja, sånn er islam EGENTLIG» … hva slags kompetanse har man egentlig på spørsmålet? Denne moralen om vestlige verdier, er det bare noe man sier for å sette opp en slags front mot det man ikke liker? Det er fort sånn det kan oppfattes. Da tror jeg det er et potensial der til å forklare at: «hør nå her, dette er igrunn ganske positivt, for det vi vil er å snakke om de tingene som er bra med det norske samfunnet, som ytringsfrihet, toleranse og likeverd.» Og at det er DET som skal bli det positive budskapet, istedenfor å krangle om en religion og så videre. Hvorfor er «venstre-intellektuelle» så mye mer synlige og vokale enn representanter fra motsatt fløy? – Jeg har skrevet et foredrag om hvorfor intellektuelle ikke hører til på høyresida, statistisk sett, og det tror jeg det er flere med-

virkende faktorer til. Jeg tror skolesystemet og dens belønningssystem er noe av grunnen til at mange veldig intelligente mennesker er skeptiske til kapitalisme og markedsøkonomi. Man belønner ofte en bestemt type teoretisk kunnskap som kanskje ikke har så stor anvendelsesverdi i, tja, næringslivet. Så de som er veldig flinke på den biten i utdanningssystemet føler at det er dette som bør belønnes i samfunnet forøvrig. Så opplever man senere at den sløve gutten som var elendig i historie eller samfunnsfag plutselig lykkes i næringslivet. Se bare på Røkke og John Fredriksen. De kommer seg ut i samfunnet og får seg en jobb fordi de svarer til markedets etterspørsel. Da er det lett for mange høytutdanna mennesker å tenke at her er det et eller annet galt. Da må det være noe galt med kapitalismen som system hvis de personene som ikke er spesielt intellektuelle belønnes. Markedet er jo ikke opptatt av hvem som er flinkest eller mest intelligent, men hvem som klarer å lage det andre vil ha. Mange av oss på høyresida går alt for mye etter pengene, og de som er mer opptatt av å forme ord og verdier enn å tjene penger, de går til universitetsstillingene og så blir det naturligvis en del «lukkede» miljøer. På samme måte som en del på venstresida ikke føler at de passer inn i Frp eller næringslivet, så danner de sine egne miljøer på Blindern. Jeg tok et kurs om kriminologi i våres, bare for å se om det var så galt som folk sier, og det var det! Jeg kom i debatt med Kristian Andenæs (instituttleder for kriminologi og rettssosiologi på Universitetet i Oslo, red. anm), som forsåvidt er en smart fyr. Han erkjente at det var veldig mange venstreradikale dogmer som preget analysene, gammal marxistisk vranglære, men la til at han ville få større problemer med arbeidsmiljøet sitt dersom han måtte jobbe med folk som var veldig konservative eller markedsliberale! Og derfor får man miljøer overalt med en bestemt type mennesker som bestemmer. Like barn leker best. De intellektuelle liberalistene tilpasser seg og går da vekk fra universitetene. Jeg tror det er en liten del av forklaringen. Rent hypotetisk, hvor vil du si norsk politikk står uten Frp? – Det er vanskelig å si fordi det som

Folk bruker fem hundre kroner på frisør, men å betale en hundrelapp ekstra i året hos legen er helt ille.” 9/2011

Klassisk liberalisme: Liberalismen vektlegger å begrense den politiske makten og fremheve individets friheter i samfunnet. Frihandel og frie markeder står også sentralt i den tradisjonelle ideologien. Ettersom liberalismen anser individet som drivkraften i samfunnet, står liberalistiske ideologi også i motsetning til totalitære og/eller kollektivistiske ideologier som kommunisme, sosialisme og fascisme. Det finnes flere retninger innenfor liberalismen, men den tradisjonelle høyreliberalismen kan oppsummeres med mer frihet til individet, mot at individet påtar seg mer ansvar for sin egen livssituasjon, være seg økonomisk, sosialt eller juridisk.

UNGE LEDERE Visste du at NATT&DAG og VGTV har laget en miniserie om ung domspartilederne? Gå inn på vgtv.no, og du finner intervjuer og debattsending me d alle lederne i progra mmet ”Unge Ledere” under Nyheter.

jeg håper ikke at alt det positive med Norge er nødt til å ende opp i en politisk konsensus i sentrum hvor ingen tør å si noe.” er spesielt med Norge er at under den liberale oppvåkningen på 70- og 80-tallet var det ellers i Europa de konservative partiene som tok til seg de liberale elementene. Frp var blant få partier som sa at, ja, vi er et liberalistisk parti. Og det betyr jo at vi har fanga opp en del av trendene som de andre partiene ikke turte eller klarte å ta opp. Spørsmålet er hva vi gjør videre. Da vi startet opp, hadde Norge bare én TV-kanal, Televerket hadde ingen konkurrerende teleselskaper, og det var nesten helt utenkelig at vi skulle ha private sykehus. I dag er det mer frihet, og noen av de andre partiene har også fulgt etter til en viss grad i innvandringspolitikken. Og da er jo spørsmålet om vi skal bevare det de andre har gjennomført og bli et konservativt parti, eller om vi skal prøve å finne ut hva svarene på framtidas spørsmål er. Vi har vokst veldig mye og blitt store på grunn av ting vi har sett komme, som ikke ga uttelling i starten, men som kom senere. Skal vi finne svar på spørsmål som melder seg om 10-20 år, som ikke nødvendigvis er veldig populære nå, men som vil være det i fremtida? Vil partiet tåle å gå kraftig ned? Nå har vi jo gjort det da forsåvidt, haha, i det valget som var nå. Jeg tror nok at det har kommet veldig overraskende på en del i partiet at såpass mange ting som vi var for og de andre var i mot, har blitt akseptert. Selv ikke SU vil fjerne TV2 idag. Etterhvert som Frp har vokst seg store har det nesten blitt et mål i seg selv å jobbe imot dere. Det er mange eksempler på det, blant annet noe så spesielt som at landets største parti, DNA, med tilnærmet seksti års herredømme, går ut i media og sier at de skal knekke den såkalte Frp-koden. Nå nylig fikk alle være med TV2 på horejakt med Hoksrud, eller ta en av VGTVs største suksess-serier i år, Sex & SingelSiv. Vi så ingen serie Pilleblå om Bondevik og antidepressiva, eller Motell Ceasar om Stoltenberg-familiens makt og rusmisbruk. Det trenger ikke bety noe i utgangspunktet, men det sier allikevel noe om at selv om det 20

9/2011

kanskje ikke er mer akseptert, noe vi vil tro det er, så er det iallfall påfallende mye lettere å få gjennomslag for stereotypisering av Frp-ere. Det vi prøver å si er: Hva er det som gjør deg så farlig, Ove? – Det er flere forskjellige forklaringer. Den ene er som i Beach Boys-sangen «Heroes and Villains». Det er en etablert spilleregel i det politiske systemet at for å være helt, må du ha en skurk. Da må man finne det partiet som det er lettest å tegne et fiendebilde av, og det er liten tvil om at et parti som vil kutte i presse-, landbruks-, og bistandsstøtten fort blir skurken. Men jeg synes det blir veldig forutsigbart, og det er det som er mest trist oppi det hele. For i Norge er det veldig normalt å bruke moralske og estetiske termer som «dette er hjerterått» og dette er «ufint» eller «vulgært» når man diskuterer. Kunne man ikke heller si at «jo, jeg hører hva du sier, men jeg er uenig fordi det og det ikke stemmer»? Norsk politisk debatt er veldig banaliserende, og i veldig stor grad preget av moralisering, og derfor tror jeg at det er veldig lett å ta Frp. Det er klart at folk som jobber i media har en veldig tydelig politisk tilhørighet som nok kan gjøre at det er lettere å kritisere oss. Og det synes jeg er legitimt i mange tilfeller, men det er også lett at det kan skinne igjennom. Det ville jeg sikkert latt skje selv med de meningen jeg har. Det vil alltid være jakt på helter og skurker. Istedenfor å klage på det, får vi heller tilpasse oss. Apropos helter og skurker: i denne utgaven har vi gjort et intervju med PK-helt Eivind Trædal, som kunne fortelle at moral er lik Norge. Hva er moral for lederen av FpU? – Når det gjelder samfunnet så er jeg veldig lite opptatt av morallover. Jeg veldig imot at man for eksempel har forbud mot kjøp av sex, jeg tror ikke det er noen god idé at man straffer folk som bruker narkotika, og jeg synes begrensninger på ytringsfriheten er feil, så sånt sett er jeg veldig skeptisk til at politikere skal forme samfunnet på grunnlag av en eller annen moralsk overbevisning.

I samme intervju avviser Trædal hele trykkoker-effekten, teorien om at troll sprekker når de kommer ut i sola. Trædal avfeier det som en ren tankemodell uten faktiske bevis. Han argumenterte med at en ekstrem ytring som kommer frem i en avis, hvorpå tilsvaret ikke kommer før senere, umulig kan ha en positiv effekt ettersom skaden allerede har skjedd. Hvordan stiller du deg til det? – Jeg synes det er veldig underlig. Det finnes en del forskning som tyder på det, CEPOS (dansk partipolitisk uavhengig borgerlig-liberal tenketank, red. anm.) gikk nylig gjennom lovgivningen i forskjellige land når det kommer til såkalt hate-crime, og det de kom frem til at det ikke er noen ting som tyder på at land som for eksempel USA, som har en mer liberal holdning, har mer hatkriminalitet enn land med en mer restriktiv lovgivning som Tyskland eller Finland. Det som er et av hovedpoengene i mye av forskningen som er blitt gjort på disse områdene, er at det er klart at negative ytringer kan ha en virkning, men det er ekstremt sjelden man ser det i stabile demokratier, og at det kanskje er andre faktorer som gjør at man ser ekstremisme. Det er jo særlig land med lite politisk frihet man finner terrorister: Iran, Afghanistan, deler av Midtøsten. Det er land om har få sivile og politiske rettigheter, og når man ser at det er der terrorister kommer fra i mange tilfeller, så er det en ganske sterk indikator på denne effekten, og jeg synes det er ganske utrolig å kunne si at det ikke finnes en trykkoker-effekt. Carl I. Hagen har jo for gått ut og sagt at noe av det han er mest stolt av med Frp er at det har bidratt til at det ikke er et Dansk Folkeparti eller Sverigedemokratene i Norge. Så jeg tror på den trykkoker-effekten inntil noen kan komme med solid forskning som motbeviser det. Vi har altså blitt servert en rapport som sier at en hel generasjon dyrker politisk korrekthet, og magasinet D2 kan etter en intervjurunde fortelle oss at det er lik «alvor», med to moralske streker under svaret. – Jeg tror at man må skille mellom form og innhold her. For jeg har ingen problemer med at man har en alvorlig grunntone. Men at det er nødt til å bunne ut i en politisk konsensus, det er et dumt resonnement. 22/7 har definitivt gjort noe med debattklimaet, men jeg håper ikke at alt det positive med Norge er nødt til å ende opp i en politisk konsensus i sentrum hvor ingen tør å si noe.

Som lederen av FpU nå, med hele bildet av hva som har skjedd det siste året. Hvor ønsker du å ta Frp videre? – I veldig lang tid har mange partier nærmet seg mot sentrum. Og da tror det er behov for et parti som tør å trekke opp et større skille mellom hva som er et privat og hva som er et offentlig ansvar, og et parti som tør å ta en del upopulære avgjørelser, men som likevel bruker lang tid på å forklare at vi har rett. Vi har vært gode på bred rekruttering, nå må vi bli bedre på den som er litt smalere. Det er en del folk der ute som jeg vil tro har sympati med oss, men som ikke føler at Fremskrittspartiet er deres parti, og da er det vår jobb å lage nye arenaer. Der bør vi starte. Det trengs et alternativt syn på velferdsstaten, som i utgangspunktet var ment for å forhindre nød og elendighet ettersom Norge var et fattig land. Nå mener jeg at den naturlige konsekvensen, ettersom Norge har blitt et rikt land, burde bli at man bygger ned velferdsstaten. Nå har folk faktisk råd til å betale for sine egne tjenester. Det som er så utrolig er at når man snakker om å øke egenandelen med kanskje en hundrelapp, da er det krise, men hvis man snakker om å øke skattene med en hundrelapp per person er det plutselig helt legitimt. Det er det samme resultatet: at folk får mindre penger, men av en eller annen merkelig grunn så er det veldig positivt med trekk i form av skatt. Det er en helt utrolig holdning i Norge. Så folk vil bruke 500 kroner i måneden på frisør, men å betale en hundrelapp ekstra i året hos legen er helt ille. Jeg tror at høyresida må ha et litt større prosjekt med skattelette nå, og det betyr at folk i større grad må bli ansvarlige for sitt eget liv. Vi kan ikke bare være for å ha like stor velferdsstat som venstresida vil ha, og samtidig ha skattelette. Hvor bærer ferden din videre, Ove? – Jeg har kommet inn i fylkestinget, men jeg tror både partiet og jeg har godt av at jeg gjør noe annet en periode og så heller komme tilbake igjen senere. Det tror jeg også vil styrke min sak, for man ser det at folk som bare har vært i politikken får lite troverdighet enten man liker det eller ikke. Jeg mener at politikken også er en jobb, og det er jo profesjonalisering overalt ellers i samfunnet, så hvorfor ikke i politikken også? Jeg tror ikke at broilerbegrepet nødvendigvis er negativt. Det handler altså om troverdighet … og at jeg må overbevise meg selv at jeg kan gjøre noe annet enn bare å være politiker.

Check-in – fordeler for deg som er 18-28 år Check-in er et eget kundeprogram tilpasset de som er 18-28 år. Meld deg inn i programmet idag og få en rekke fordeler, enten du studerer eller jobber.

For mer informasjon og innmelding, ring oss eller besøk nordea.no/check-in Gjør det mulig

Kongensgt 18 Trondheim Tlf.: 06001 nordea.no

EVENTYR BLIR IKKE STØRRE ENN DETTE! ”…SCENESHOWET OG STORSKJERMEN I BAKGRUNNEN, SOM SKAPER EN TEGNESERIEAKTIG 3D-DYBDE, ER

SPEKTAKULÆRT” VG

BATMAN LANDER I BYEN AFTENPOSTEN

KUNlin4ger!

OPPLEV BATMAN ”LIVE” PÅ SCENEN EN NYSKREVET HISTORIE MED STUNTS, MAGI, KAMPSPORT, LUFTAKROBATIKK OG EN FLUNKENDE NY BATMOBILE

OSLO SPEKTRUM 11 - 13 NOVEMBER E

ND VE PÅOM LE ER LIVE.C SE LDATMAN BWIWW.B

Billetter: 815 33 133 eller 815 11 211 | Gruppesalg (min 10 pers.): 815 11 211 Hotellpakke: 815 52 400 | www.billettservice.no www.oslospektrum.no | www.batmanlive.com

BATMAN and all related characters and elements are trademarks of and © DC Comics.

(s11)

forestil

En ung generasjon nordmenn tror seg moralsk overlegne oss andre. ABB er fortsatt deres terrorist. KRONIKK ANDREAS FALKENBERG Fra Burzum til Honningbarna. Begge 19 år gamle. Den ene brant ned stav kirker og avskydde det etablerte samfunnet, den andre elsker mamma og pappa og sosialdemokratiske verdier. Når vi skisserer posisjonene slik, er sistnevnte åpenbart «bedre» enn førstnevnte. Men vi vet jo samtidig at dette ikke er sant. Hva innebærer denne dissonansen? Er Burzum-albumet Filosofem underholdning, eller snarere Krieg, sann motstand?

D2-artikkelen om den nye «alvorsgenerasjonen» er et hån mot ordet alvor. La oss for all del, med forskeren Tormod Øia som frembrakte datamateriale, kalle en døll spade for en døll spade: kjedelighetsgenerasjonen. Saken viser oss gjennominstitusjonalisert, konservativ ungdom, fremstilt med representasjonskategoriene «lykkelige» og «vellykkede». Den «tullete» og «ironiske» Generasjon X (var ABB ironisk?) er på sin side ødelagt av nihilisme, får vi vite. Det refereres her selvsagt til hvermannsens forståelse (tilværelsen er meningsløs) av et bunnløst komplekst filosofisk konsept. Den stygge, ja, ironien, er jo at nåtiden og særlig PK-generasjonen aldri har vært mer passivt nihilistisk (det de gjør er meningløst og drevet av egeninteresse), og at Norge har fostret en av verdenshistoriens verste massemordere som en konsekvens av denne tilstanden.

Men en gang for alle: nihilisme er ikke psykologisk sykdom, «et mørkt syn på livet», eller skribleriene Aslak Nore drev med frem til han var 25, før han påbegynte et eller annet «seriøst». Nihilisme handler om sannhet. Om viljen til å erkjenne en ytre sannhet som eksisterer uavhengig av vår bevissthet. En intethet. Nihilisme er en spekulativ mulighet over dette intet. Det er også en mer nyansert, sindig og fasettert tilnærming til livet enn disse politisk korrekte «store ord». Du, jeg, døllegenerasjonen og ABB, står alle ovenfor den samme virkeligheten. Nihilisme er i så forstand også demokratisk, sånn apropos (show, don’t tell) store ord. Det essensielle spørsmålet blir i hvert fall: Klarer vi å leve i denne intetheten uten å ty til ulike adspredelser, «meningsfulle» narrativ, narkotikamisbruk, selvfornektelse …? Døllerne burde vel heller fått omformulert spørsmålet til: «tør dere å leve i denne intetheten …?», siden de, på tross av sine «vellykkede» liv, scorer høyere på «frykt for fremtiden» enn tidligere generasjoner.

Faktum er at ingen virkelig store tenkere, fra syretrippende genimusikere til visjonære politikere, noen gang har styrt livet sitt etter slike reaksjonære og moralistiske leveregler, som i D2-saken trist nok fremstilles som det «nye alvoret». Ibsen, Munch og Bjørneboe vrir seg rundt i gravene mens Ingeborg «grine for tv-kameraene» Gjærum og Eivind «engasjement = substans» Trædal, lirer av seg den ene pinlige og nedsettende PK-selvsagtheten etter den andre. I Gjærums lille verden finnes to ytterpunkter: «trygg jobb og rekkehus», som hun selv ønsker seg, og «grøftefyll i helgene» som de andre driver med. Det skinner ikke akkurat intellektuell og kreativ briljans av de nye norske ungdomsverdiene heller: «offentlig, likhet, autoritet, sparing, rigiditet, altruisme, helse og religion». Forskeren Øia kaller generasjonen for «grusomt kjedelig» og «noen stringla streitinger». «They do not know it, but they are doing it.» – Karl Marx (kjent raddis og kulturmarxist)

Den konserverende Sosialdemokratiske Realismen er sterkere og mer ugjennomtrengelig enn noensinne.” Ungdommer i et vestlig land som akkurat har opplevd et av verdenshistoriens verste terroranslag, som i løpet av sin levetid vil erfare en virkelighetsomformende maktforskyvning fra vest mot øst, som nå går inn i enda en ny finanskrise og som forhåpentligvis vil oppleve at oljen snart tar slutt, disse hånliggjør og sammenligner opposisjon mot det bestående med «teit» «raddis» «hippietilværelse» og dopeksperimentering på ravefest i Goa. Et bedre eksempel på fullkommen ideologisk hjernevasking skal du lete lenge etter, eller, jeg fant det visst i P’yŏngyang (kan derfor i samme slengen anbefale boken: The Cleanest Race: How North Koreans See Themselves and Why It Matters).

Den unge norske PK-generasjonen er det beste og mest krystallklare eksempelet på det den slovenske filosofen og ideologieksperten Slavoj Žižek virkelig hater her i livet. Ja hater. Ikke misliker, er uenig med, men avskyr. Hele Žižeks politiske tenkning, det som ligger til grunn for alle hans «provokative» politiske utsagn gjennom tidene, motivet for hans kontinuerlige angrep på den verdikorrekte venstresiden, den nitidige problematiseringen av begreper som «toleranse», alt dette kan oppsummeres med filosofens essensielle hatred of the beautiful soul. Det Žižek forakter mer enn noe annet er «the assumption of cost-free moral superiority». Ingenting oppsummerer Norge anno 2011 og særlig denne PK-generasjonen bedre, enn en fullstendig tatt-for-gitt-antagelse om moralsk overlegenhet. Ondskapen, stupiditeten og den ideologiske bensinen implisitt i en slik antagelse er uendelig. Denne grunnleggende antagelsen om moralsk overlegenhet forklarer langt på vei: 22. juli, ABB, Burzum, hvorfor jeg skriver dette, hvorfor Norge ikke lenger har noen radikale intellektuelle, hvorfor kultur er det nye opium-for-folket, hvorfor Norge vil oppleve mer vold fra de som faller utenfor, hvorfor listen er endeløs … Moral er en måte å handle på, ikke et isolert repertoar av ulike valg. Denne antagelsen om moralsk suverenitet er ideologisk nettopp fordi den er så uangripelig.

Den stoiske roen vi ble hyllet for etter angrepet, kan samtidig vise seg å være apatisk selvgodhet. Vi kommer aldri til å forstå noen ting av den norske virkeligheten før vi tør å snu noen av disse tunge paradokssteinene. Når den franske filosofen Bernard-Henri Lévy, i samtale med Jonas Gahr Støre på Litteraturhuset, forsiktig antyder at vi selv har skapt ABB, så har han selvsagt rett. At publikum tilstede klapper og jubler, den ene gangen i løpet av hele samtalen, utelukkende når Støre lirer av seg et patetisk nasjonalistisk forsvar mot dette (som han selv ikke tror på), bekrefter BHLs analyse med trampeklapp. Vi lever i representasjoner, disse symbolske vevene som bare finnes i våre hoder. En begivenhet er virkeligheten til representasjonene som kollapser. En brutal gjeninnsettelse av det reelle. Stadig orkestrerer media falske begivenheter. 9/11 var imidlertid en ytterst reell begivenhet. Representasjonene som opprettholdt bildet av den amerikanske drømmen kollapset. Min generasjons foreløpig eneste ordentlige begivenhet, terrorangrepet 22. juli, ble dobbelt negativ. Mange uskyldige mennesker ble drept, og det bestående, som frembrakte denne negative begivenheten, ble perverst nok forsterket. I det ekstreme unntakslandet Norge er den konserverende Sosialdemokratiske Realismen nå så sterk og ugjennomtrengelig, at de nødvendige representasjonene faktisk overlevde en slik begivenhet. Vi kan le av «dumme» amerikanere som reagerte på 9/11 med patriotisme og hat, mye verre er den selvgodheten og akselereringen av status quo som i enda større grad preger Norge måneder etter angrepet. Hvis moralsk overlegenhet og konservering av det bestående er den stadig mer tyngende normalen, da blir negasjon per definisjon revolusjon. Det handler ikke om terroristen ABB, det handler om oss.

9/2011

FACEBOOK.COM/SESSION88

VIMEO.COM/SESSION88

TWITTER.COM/SESSION88

WWW.SESSION.NO

STAVANGER 47 20 20 50

KVADRAT 47 20 20 51

BERGEN 47 20 20 52

HAUGESUND 47 20 20 53

SARPSBORG 47 20 20 54

TORSTEINHORGMO FS 720 - OLAV STUBBERUD PHOTO

OSLO CITY 47 20 20 56

STRØMMEN 47 20 20 57

TRONDHEIM 47 20 20 58

KRISTIANSAND 47 20 20 59

WEBSHOP 47 20 20 60

SKIEN 47 20 20 61

KVADRAT GIRLS 47 20 20 62

AMANDA 47 20 20 64

SARTOR 47 20 20 65

ÅLESUND 47 20 20 66

BUSKERUD 47 20 20 68

LAGUNEN 47 20 20 69

I en gjennomsvett sauna ligger Subgutt_19 lenket fast med både ermer og bein mens han puster sine siste åndedrag. Euforisk av lykke fra nattens ville utskeielser. KRONIKK Lars K. Midtsjø «It’s a dark beautiful fairytale …». Slik startet motejournalisten Cathy Horyn sin omtale av Rodarte sin s/s 10 kolleksjon for N. Y Times. «Knitted, ripped, and shredded in shades of blood red and black, a Rodarte gown shows the remnants of what it once was and the beauty into which it has transformed», fortsetter Horyn. På catwalken vandrer modeller ikledd draperinger i svart og blodrødt med påmalte tribal-mønstre for å illustrere apokalypsen. Slik blir verdens undergang sett med moteøyne. Historien om det mørke eventyret i moteverdenen er ikke ny, vi har sett den mange ganger tidligere. Ordsammensetningen «It’s a dark beautiful fairytale …» har blitt brukt så mange ganger at den har blitt tømt for mening for lengst. Paradoksalt nok ligger det mer bak den hule setningen enn det som kommer vandrende nedover catwalken.

I 2005 viser den britiske avisen The Daily Mirror Kate Moss som sniffer kokain på forsiden. De store kundene som H&M, Burberry og Chanel dropper Moss. Ikke bare mister hun millionkontrakter, men hennes omdømme får seg noen riper hun aldri kan kvitte seg av med. Senere gjør hun det slutt med Pete Doherty og legger seg inn til avrusning. Det er da en start.

I vinter gikk John Galliano litt over styr. I en tirade på «La Perle» skrek han opp i ansiktet på noen jødiske jenter: «people like you should be dead» og «your mothers and your forefathers should all be gassed». Den uheldige episoden ble filmet. Galliano ble umiddelbart sparket fra Dior.

Motens walk on the wild side er imidlertid ikke noe nytt fenomen. For de som husker det, ble Gianni Versace skutt ned av en desillusjonert horegutt etter en lang karriere i cola-rus. En vane han delte med sin søster og nåværende sjef for Versace, Donatella. Andre husker mordet på Maurizio Gucci som skjedde noen år senere etter at hans far Aldo Gucci ble dømt for skattesvindel på et uttall millioner. I et av de få intervjuene som Rick Owens har gitt til offentligheten, forteller han åpenlyst om sin fortid som alkoholisert sexjunkie på gruppesex-klubber i LA. I hvilken annen bransje kan dette skje åpenlyst? I hvilken annen kommersiell bransje kan man risikere å åpne opp faglitteratur med tolv siders illustrerende homoerotisk bondage-sex?

John Galliano Kate Moss

I 2007 ender den kjente moteredaktøren Isabella Blow sitt liv på et baderomsgulv. Hun er full av rottegift.

For to måneder siden kom boken «Sleeping With the Enemy: Coco Chanel’s Secret War» ut. Der ble Coco Chanel sine mørke hemmelighet som Nazi-spion avdekket. Ettermælet til skaperen av den «svarte draktens» var besudlet for evig. Steven Klein for Vouge Homme Japan

Selvmord, skandaler, narkomisbruk, spiseforstyrrelser, destruktiv sex, rasisme, drap og depresjoner … alt blir fortalt som et langt eventyr fra menneskets mørke side. Mens den siste havdelen av 2000-tallet har vært preget av resesjon og økonomiske bekymringer i den virkelige verden, har dødsfall og skandaler preget moteverdenen. Blant de mange som hviler på den andre siden, ligger over hundre mote-casualties. Det er bare i løpet av 2000-tallet. Fire, walk with me.

Isabella Blow

I 2009 ble den tjue år gamle og sør-koreanske modellen Daul Kim funnet død i sin egen leilighet. På forhånd annonserte hun selvmordet på sin egen blogg.

I 2004 kjører en Cadillac i full fart mot Chateau Marmont hotel i Los Angeles. Sjåføren har mistet kontroll over fartøyet. Bak rattet sitter den 83 år gamle Helmut Newton som døde av krasjet. En av postmodernismens aller største motefotografer, kjent for et ekstremt seksuelt ladet uttrykk, helt uten grenser, er død.

Daul Kim

Helmut Newton

I 2010 ble moteskaperen Lee Alexander McQueen funnet død i sin egen leilighet. I tillegg til å henge seg hadde han kuttet opp pulsåren i en rus av kokain, sovepiller og smertestillende. Selvmordet skjedde ni dager før han skulle ha visning for sitt eget merke.

Lee Alexander McQueen

Coco Chanel

Galskapen, dystopien og motens dragning mot det ekstreme – det være seg sex, kjønn eller døden – er velkjent. Det har vært bortimot umulig å lese et motemagasin uten å komme over et fotografi inspirert av bondagesex, depresjon, død – eller tekster som har referert til mørket på annen slags måte. Klær har blitt designet med bondage-inspirerte bånd, knuter eller svarte latex-lignende kreasjoner i svart. Neo-goth- og grunge-uttrykket fra Gareth Pugh, Rick Owens, Givenchy og Ann Demeulemeester har blitt allemannseie. Fra en ellers tilbaketrukket tilværelse har de mørke kreasjonene blitt dratt frem i lyset av seksten år gamle bloggere. Nye muser som Daphne Guinness, Diane Pernet og Edie Sedwick har stått opp igjen fra de døde igjen. Uttrykket «… is the new black» har aldri gitt mer mening. Dystopien har fått et ansikt.

Ifølge den tyske sosiologen Rene Konig er mote en kommentar på vegne av fellesskapet: «fashion is as profound and critical a part of the social life of man as sex, and is made up of the same ambivalent mixture of irresistible urges and inevitable taboos». Med andre ord så kan det tenkes at mennesker som tiltrekkes av det ekstreme, i form av nytelse eller selvpining, også har en forkjærlighet for mote. Nettopp fordi mote er så ekstremt i seg selv. Utforskning av kroppen, iscenesettelsen og den innstendige nødvendigheten av nyheter som skal selges. Konig avslutter: «In a sense fashion is a continuous homage to all the deeper psychological factors of the human condition». Ikke rart at subbgutt_19 vil være med på eventyret. Coco Chanel sa en gang at «mote alltid må dø, før den blir født på nytt». Så får vi håpe at Gallianos tirade på «La Perle» var slutten på en ond spiral. Og at fargene som har gjort seg synlige på de siste kolleksjonene bærer bud om en ny vår. Eller en ny høst, da.

Diane Pernet

9/2011

Fantastiske priser på utvalgte

brudekjoler, selskapskjoler og tunika Størrelser fra 28 til 62 Ta med annonsen og få 15% rabatt på alle våre selskapskjoler, gjelder ikke tilbudsvarer

Bli med på årets ball i Trondheim! Veldedighetsfest i Britannia Hall lørdag 15. oktober kl. 19:00 Toastmaster Mini Jakobsen Auksjonarius Tore Johansen Kveldens vertinne Kathrine Sørland Mange kjente artister underholder! Påmelding til: ball@agape-brud.no for ytterligere opplysninger ring Bjørg på tlf.: 900 11 325 eller Agape Trondheim på tlf.: 73 60 59 12

Alle er hjertelig velkommen!

Hjertelig velkommen til oss!

A ga p e Tro n d h e im - Olav Tr yg g va s o ns g t 1 4 , 7 0 1 1 Tro nd he i m - Tl f. 7 3 6 0 5 9 1 2 - s e o g s å vår e netts i der www. agape- br ud. no

svart oktober IdĂŠ/styling/makeup Hege Biermann Foto Lena Johnsen HĂĽr Maren fra Adam & Eva Modell Ingvild M/Trend Models

Jakke Natasja, 4989,Korsett Agape, 1490,Flosshatt privat

9/2011

BURTON SNOWBOARD JAKKE FØR: 3599,-

NÅ: 1499,*begrenset antall!

Burton Crucible

OSLO BOGSTADVEIEN • OSLO BYPORTEN • OSLO STORO STORSENTER • LØRENSKOG TRIADEN STORSENTER • SKI STORSENTER • JESSHEIM STORSENTER CC GJØVIK • SANDVIKA STORSENTER • TØNSBERG FARMANDSTREDET • SANDEFJORD HVALTORGET • KRISTIANSAND SØRLANDSSENTERET BERGEN ÅSANE STORSENTER • TRONDHEIM MERCUR SENTERET • TRONDHEIM TORG • BODØ GLASSHUSET • TROMSØ NERSTRANDA SENTER WWW.SWAG.NO

9/2011

Kjole Agape, 1990 Armb책nd Natasja, 448-

9/2011

Bilde: Munch-museet

Bilde: Markus Brendmoe, Selvportrett med sigarett

Markus Brendmoe Munch etc. 25. august - 16. oktober Stenersenmuseet retter søkelyset på Edvard Munch i høst med utstillingen Munch etc.,som viser bilder av kunstneren Markus Brendmoe, som har latt seg inspirere av noen av Munchs mest kjente motiver, bl.a. Madonna og Skrik. Brendmoes bilder kjennetegnes av ukonvensjonell tilnærming til tradisjonelle uttrykksformer. Resultatet er gjerne utfordrende og overraskende.

For mer informasjon: www.stenersenmuseet.no

Munch’s Laboratorium

Veien til Aulaen 4. sept. 2011- 8. jan 2012 Munchs Laboratorium – Veien til Aulaen gir et unikt innsyn bak scenen i den arbeidende kunstnerens Edvard Munchs møte med en helt ny og enestående utfordring: det prestisjefylte oppdraget med å dekorere den nye Aulaen i Oslo. Utstillingen åpner dørene til Munchs laboratorium for å vise hans idé- og motivutvikling og eksperimentelle teknikker. Bildene hører til de mest eksperimentelle vegg-maleriene i Europa. Munchs fullskala skisser til veggmaleriene i Aulaen vises nå for aller første gang i Munchmuseet. Utstillingen gir samtidig et fascinerende innblikk i den intense og spennende konkurransen mellom to av datidens mest profilerte norske billedkunstnere, Edvard Munch og Emanuel Vigeland.

For mer info: www.munch.museum.no

Kjole Agape, 6900 Smykke Natasja, 3499 Belte Fretex, 49

9/2011

Kjole Agape, 6900,Smykke Natasja, 3499,-

9/2011

Surrounding Surrounding

Bacon Bacon&&Warhol Warhol

VideoSpace VideoSpace

Dronningensgate 4, Oslo · Ons–søn 12 12 –17–17 · www.afmuseet.no Dronningensgate 4, Oslo · Ons–søn · www.afmuseet.no facebook.com/astrupfearnley · twitter.com/astrupfearnley facebook.com/astrupfearnley · twitter.com/astrupfearnley

Dronningensgate 4, Oslo · Ons–søn 12 –17 · www.afmuseet.no Dronningensgate 4, Oslo · Ons–søn 12 –17 · www.afmuseet.no facebook.com/astrupfearnley · twitter.com/astrupfearnley facebook.com/astrupfearnley · twitter.com/astrupfearnley

05.05 05.05–23.10.2011 –23.10.2011

03.11 03.11–31.12.2011 –31.12.2011

Kjole Natasja, 4998,Pumps Fretex, 69,Ring Agape, 350,-

9/2011

Sko til høyre Agape, 1490,Sko med skinnsløyfe Natasja, 2398,Skinnveske med lenke Natasja, 2898,Armbånd i sølv foran Natasja, 3798,Armbånd sort Agape, 675,Smykke foran med kors Natasja, 2898,Ring skull Natasja, 1998,Ring med strass Agape, 350,Sort armbånd på røyskatten Agape, 550,Naglearmbånd på røyskatten Natasja, 448,-

9/2011

Student? RENTE- OG GEBYRFRIE BETALINGSMÅTER Betalingsutsettelse - kjøp bøkene nå, betal 21. januar. Avbetaling - fra kr 200,– pr. mnd. (ved kjøp over kr. 750,-) Faktura - 21 dagers betalingsfrist. DINE STUDENTFORDELER Ingen pristillegg - uansett betalingsmåte. Fraktfritt - på ordrer over kr. 248,-. Rabatt - på mange lærebøker.

Velkommen som kunde.

Norges raskeste ne

Haugenbok.no AS - Postboks 175 - 6101 Volda - Telefon 70 07 45 00 -

? 20.000 t i tler p 책 l a ge r

ettbokhandel

- epost@haugenbok.no - www.haugenbok.no

N책 ogs책 p책 mobil

mobil.haugenbok.no

lanseringsfest på blæst 2. oktober med A-laget, børek, bralars og masse godtfolk

NESTE NATT&DAG FEST: Følg med på vår facebook-side for mer info.

STØY? “Det finnes mer effektive måter å bevare hørselen på” Støypropper bevarer lydbildet perfekt, men demper de høye lydene (støyen) som skader hørselsen. Kom innom resound-nettbutikk.no eller vår butikk i Pilestredet 7 så finner du støypropper i alle varianter. Ønsker du personling støpte støypropper eller musikerpropper? Bestill time i dag på tlf 22 47 75 30 / info@gnresound.no. Musikerpropper ER 15

www.resound-nettbutikk.no www.resound.no 42

9/2011

christopherowe.com

Sideprogram: Gratis Barnas Transform med Hulder Bulder Lacho Drome (film) â&#x20AC;˘ All verdens hodeplagg (utstilling & seminar) Innvandrernes mĂ¸te med det norske helsevesen (seminar) + mer!

Kickoff: 19.okt: No Border Orchestra Tjuvstart: 29.okt: Valkyrien Allstars Alle billetter: byscenen.no / dokkhuset.no

Samarbeidspartnere: St.Olavs Hospital, Trondheim Folkebibliotek, Orgelfest, Cinemateket Trondheim

klubb

Møt noen spanske favoritter:

Don Juan* Don Juan er som navnet tilsier en forførende godbit. Ikledd sprøstekt bacon framstår han som hard, men ikke la deg lure. På innsiden er han myk og søt – rett og slett en godbit du bare vil ha flere av!

Månedens klubbguide har mye Chmmr på flesk og jommen sa vi Chmmr. Eks-skurk og Diskodrops Even Brenden a.k.a DJ Chmmr har house-ly i Trondheim igjen etter et år med berlinopphold – og her til bys spiller han opp til diskodans på både Diskoteket og BrukBar denne måneden. Det er bare å finne fram rulleskøytene. Her er Chmmr’s latest dig i platebaggen. The Mythical Beasts «Communicate» Bibliotekmusikk, ferdig lisensiert av Toby Tobias og Felix Dickinson for deg og dine. Elsker det! Massimiliano Pagliara «In Order Of More Depth» Fordi det er høst.

Los locos** Denne gjengen har fantastisk smak, og holder alltid sammen. Rykter vil ha det til at disse gutta er krydret med en tøff og sterk personlighet - men at de gjerne mingler med mildere typer.

Mama Ibérica*** Mama Ibérica er litt av et stykke kjøtt! Hun har levd et liv på eikenøtter og er den saftigste av dem alle. Hun er godgjort på grillen, og strør du salt på, får du fram det beste i henne. Grisegodt!

www.sabor.no Øvre Bakklandet 66 40 61 88 04 Man-lør fra kl. 16.00 - 23.00 Søn fra kl. 16.00 - 22.00 FØLG OSS PÅ FACEBOOK!

FINN OSS I MENYEN: * Datil con panceta Ibérico de Bellota - Daddel med spansk bacon ** Pollo picante - Grillede kyllingvinger *** Pluma Ibérico de Bellota - Grillet kjøttstykke av Ibérico gris

Brassica «Lydden Circuit» Fordi det ikke trenger å være en dårlig ting.

Jump Cuts presenterer: Tom Trago (NL) BrukBar/SUPA, lørdag 29. oktober To hyggelige house-hoder hygger seg sammen og utgjør Jump Cuts – BrukBars nye klubbkonsept for de som liker det rent og pent men litt dirty i hjørnene. Det blir house – men ikke av den syntetiske, sterile typen. Disse kveldene får Chicago / Detroit / Oslo / Berlin satt sitt preg på kvelden din i form av rusk og snusk, fra et røykfylt åttitall til et renere og penere totusentall. Gjesteartist for denne kvelden er the man from Amsterdam; Tom Trago. Med plateselskapet Rush Hour Recordings presenterer Trago det peneste av sjelfull og annerledes house med elementer av alt fra hip-hop til funk og disko. En kveld med små regndråper, hestesko i lett galopp og dunete disko.

Mord Fustang (EST) + Autolaser BrukBar/SUPA, lørdag 15. oktober Noen mener at jazzen gikk i dass etter Django Reinhardt mens andre mente at bassen gikk i razz med god hjelp av Rusko. Fenomenet dubstep tok så mange rare veier etter sin oppstandelse at til og med Jesus ble litt sjalu. Estlandske Mord Fustang har tatt det beste av det meste; fra french house, elektro og Daft Punk-fenomenet filterhouse og blandet litt synthstep til dette. Denne gode blandingen av støy og søte toner

utgjør ikke en tur i den nederste kjelleren – men havner i et landskap mellom underjordisk og verdensrommet. Tja, det må jo være å ha bena godt plantet på jorda, de? Det lukter fransk av dette. Synther og trommemaskiner og filtrert støy. For deg som liker Daft Punk, Justice og omtrent det meste fra Ed Banger og Institubes anbefales denne eklektiske kosen. Når ble forresten ekliktisme et negativt ord? Ikke i musikkens verden i alle fall. Nevnte vi også Trondheimsmannen Autolaser er support denne kvelden? Autolaser skrives med s og ikke z. I tillegg til det, så har han allerede gitt ut en EP og spilt for et stappet fullt telt på Pstereo i sommer. Konkurrerer hardt med Eric & Alex i Raw Juice om å være Trondheims triveligste fyr. Work That Dream fEAt. Chmmr & Luke Jaywalker Diskoteket, lørdag 8. oktober Chmmr trenger kanskje ikke noe videre introduksjon, men vi kan jo nevne for nye hippier her til bys at denne mannen har gitt ut EP-er på Luna Flicks – plateselskapet til Øyvind Morken, som igjen betyr at han er superstar i våre øyne. Selv om det tar seks og en halv time med tog og en time med fly fra Oslo til Trondheim, og selv om Fabian Stang er ordfører i Oslo, mens Rita Ottervik så vidt holder fortet her, begrenser ikke noe av dette et funky samarbeid mellom disse to byene. Samma hva du stemte til valget, så kan du fortsatt nyte

disko av beste sort i begge byer. Luke Jaywalker fra blant annet The Jaywalkers og Boogienetter gjester Trondheim denne kvelden og som gutta sier selv, blir det «åttitalls-pop, post og proto, instant house-stuk og en og annen helt moderne sviske». Ja, nettopp. Som du nettopp leste. Prostatapop. Du vet jo hva som foregår på Diskoteket. Hett og stappa. Nevnte vi Disko? DødPop ft. Gretta Gunn (IE) + Sprutbass & Beatbully BrukBar/SUPA, fredag 21. oktober Det norske labelet Dødpop har mashet synth og funk siden 2008. Eller som bessewisserne ville kalt Skweee. Et finsk/svensk fenomen som går ut på å mikse elementene fra r og b, soul og funk med iskaillt elektronikk. Det trendy navnet «Skweee» kommer av å bruke vintage synthesizere og skvise ut sounden av enkelte elementer til det maksimale. Sprutbass, Beatbully, Melkeveien og Savio er artister som Dødpop utgir, og nå er Beatbully og Sprutbass igjen klare for å fikse kvelden din på BrukBar og SUPA. Denne gangen med Gretta Gunn, en kvinne som tør å påstå at musikksjangeren hennes er «breakdance». Dette stemmer i grunnen fint etter å ha gjennomhørt Gretta Gunns EP The Hunt, der man kjapt kan trekke retning mot Le Tigre, Ping Pong Bitches og Elastica, dog dette er av enda moderne sound. Noe metal skimtes også i all synth- og elektropopen.

Kyle Hall (US) Diskoteket, fredag 28. oktober Du husker bilfabrikkarbeideren fra Detroit Omar S som gjestet BrukBar i fjor? Kyle Hall var bare femten år da han ble signet på Omar S’ FXHE label som allerede er kjent i DetroitBerlin-området. Ja, det var dette med geografi igjen da. Detroit og Berlin ligger rett ved siden av hverandre sånn musikkmessig; stikkordene er minimal, ghettotech og acid house. Acid betyr narko forresten. Herr Hall er i følge Fella plommen i Diskotekets eggelikør denne måneden – stikk og plukk epler, men la leggingsene bli hjemme.

klubb: kari kristensen

9/2011

UTELIV

Don

eN kontinental tapas-bar TEKST Torstein Høe RAUS Nordre gt 21, 7010 Trondheim De påstår i hvert fall det selv. Raus så dagens lys for første gang rundt juletider 2010, og siden den gang har det vært litt identitetsforvirring med hensyn til både meny og uttrykk. Nå har derimot bitene falt på plass, og interiøret har fått seg en aldri så liten facelift. Raus satser på en tapasmeny med både spansk- og potugisiskinspirerte småretter. Disse kan kombineres til en middag (ca. tre menyvalg) eller spises hver for seg sammen med god drikke og gode venner. Dette er nemlig mye av konseptet til Raus; sitt ned i godt selskap, nyt gode cocktails og spis gode småretter mens du tar deg tid til å nyte livet. I hele kjøkkenets åpningstid (fra 18 til 22) får du likegodt servert «aperitivo» hvis du nyter fra stedets barkart. Dette er en kontinental tradisjon kjent fra sør i Europa som innebærer at du får servert småsnacks/appetittvekkere med drikken din. Baren skilter med et godt utvalg klassiske cocktails, men også en god liste med nykommere og egenkomponerte drinker, og for å toppe det hele serveres ikke dessert i tradisjonell forstand, men heller som en egen kategori søte dessert-drinker. Nam. Interiøret på Raus er bokstavelig talt i en klasse for seg og må egentlig oppleves, på godt og vondt. Det er en slags moderne fusion av tre og syntetisk, med oransje, lilla og gull som gjennomgående fargetema, og

den gigantiske oransje baren som sentralt midtpunkt. Dette er nok tenkt som et trendy uttrykk, men blir til tider litt prangende. Fremst i det avlange lokalet finnes høye bord med barkrakker og sittesofa, mens lenger bak er det litt mer intime sittegrupper. Med sin beliggenhet midt i Trondheims tjukkeste partysone (nederst i Nordre), satser Raus også på at det skal bli fest, om enn i litt mer ordna former enn rett over gata. Du må ha passert 23 for å komme inn døra, men da får du til gjengjeld litt mer sofistikerte rytmer servert av DJ-er hver fredag og lørdag. Lokalet i seg selv byr ikke på de største dansemulighetene, men har du lyst har du lov, og det er mange som har nettopp det. Hvis du vil gjøre bartenderne glade så spør om en anbefaling og våg å prøve ut noe nytt. Her finnes folk som kan faget sitt, og de kan garantert ordne noe som passer deg helt utmerket, uten at det heter hverken Mojito eller Caipirinha. Dette er faktisk et av barens store ønsker; at trønderen kan ta seg en tur ut, kanskje til og med på en ukedag, og nyte god mat og drikke uten å drikke seg drita, og attpåtil utvide sin horisont med tanke på å prøve anbefalingene til folk som veit hva de snakker om. Kanskje lærer du noe og? Med cocktails til rett over hundrelappen, og kjøkkenets anbefalte middag til rundt tre, blir det opp til deg å finne ut hvor raus du synes plassen er. Men en sjanse, det fortjener den. Åpent hver dag fra 18.00 til 02.00, stengt mandager. Kjøkken til klokka 22.00.

Sushi Take Away - hvor enn du er!

Få 10 % avslag på Sushi Take Away. Bestille direkte på vår hjemmeside.* månedens drink * Prisene på hjemmesiden og i Take Away-menyen er regulert med -10 %.

Tekst/Foto Hanne Berg Eriksen Hanne Berg Eriksen har laget drinken som skremmer vettet av folk.

ASIAN COOKING - SUSHI - TAKE AWAY - PRIVATE ROOM

Månedens drink: Watch Out 4 cl H-melk 2 cl Bols Naturale Yoghurt 1 cl Malibu 1 cl Sourz Pineapple 2 cl Midori Fyll et vinglass med is og la det kjøle seg ned. Tøm så ut isen når glasset er nedkjølt.

WWW.BRYGGENASIANCOOKING.NO Tlf: 40 61 88 07 Åpningstider: Mandag - søndag fra kl. 16.00 Øvre Bakklandet 66, ved Den gamle Bybro

FØLG OSS PÅ FACEBOOK!

Tilsett alle ingrediensene uten om Midori i en shaker. Shake og sil over i det nedkjølte glasset. Fyll glasset med kust is, og topp opp med Midori. Garneres med øyne, og snop. 9/2011

konsert

Graveyard Blæst, 8. oktober Graveyard spilte nylig på Øya, og det på en altfor liten scene. Konsertopplevelsen var fantastisk, og var uten tvil et av Øyas aller største høydepunkter. Som et svensk undergrunnsband, rykket de plutselig, men ikke uventet inn på førsteplass på den svenske albumlista med sitt andre album. Hisingen Blues er ei skive som oser av tidlig syttitall. Her blandes psykedelia, prog, klassisk hardrock og blytung blues på herlig vis. Det svinger bedre enn noe nordisk rockealbum har gjort på lenge, kanskje siden Hellacopters? Låtene til Graveyard er pakka med nerve, muskler og groove. Dette er kvalitetsrock på sitt aller beste, og ikke rart de håver inn gode anmeldelser Skandinavia rundt. Svenskene klarer det nordmenn ikke klarer, og vi kan spørre oss hvorfor? Eller bare drite i spørsmålene og dra på konsert.

Pirate Love Supa, 20. oktober Pirate Love er tilbake. Endelig. Oslobandet, som av mange ble utropt til norsk rocketrones arvtakere etter debutalbumet Black Vodoun Space Blues, har brukt tiden godt. Med sitt kaustiske brygg av psykedelisk nihilisme, sine knivskarpe gitarer og primale rop fra den andre siden har Pirate Love nok en gang skrudd romklangen til elleve pluss, og vandrer som vanlig gjennom rockens mer aparte jammerdaler. Nylig slapp gruppa sin andre plate Narco Lux High School og har allerede høstet inn fine terningkast. «Gammel» kjærlighet ruster ikke. Velkommen.

Kakao Musikk Der det finnes god musikk finnes også godt drikke? Musikk-Trondheim har definitivt blomstret opp igjen, og med det kommer også behovet for plateselskaper. Kakao Musikk ble nylig startet av en vennegjeng på 30 stykker. De kjører non-profit fordi de mener musikk ikke skal handle om penger, men om – nettopp – musikk. Kakao musikk gir ut kun vinyl, fordi de mener at CD-en forlengst er død, og at den uansett representerer et «tragisk format». Gjengen slipper også musikken digitalt, men oppfordrer alle til å kjøpe seg platespiller. Naive? Ja, tjueåringer er naive og store i kjeften, men vi liker folk som steller i stand ting. I stallen har de blant andre Two Fighters Against A Star Destroyer, MIO, Sigurd Julius og Disko Slam. På en torsdag er et konsept i regi av Kakao Musikk og Café Løkka, byens nye indiescene(?). Dette er en konsertserie der uetablerte artister får muligheten til å vise seg frem. Arrangementene er gratis, og du får også

gratis kakao. I tillegg til å arrangere konserter et par torsdager i måneden, har de også kranglet til seg musikkansvaret på Løkka. High Five! www.kakaomusikk.no

Pelbo + Team Me Samfundet, UKA. 26. oktober Norge på sitt aller beste! Denne onsdagen gjester to av Norges beste band Storsalen på Samfundet for en splittkonsert. Her bør du kjenne din besøkelsestid. Pelbo slipper sitt andre album Days Of Transcendence denne måneden, et album som viser hvor mye de har vokst, og hvor gode de har blitt (se anmeldelse lengre bak i blekka). Pelbo introduserte Norge for tubarocken, og samlet gode kritikker både nasjonalt og internasjonalt for sitt selvtitulerte debutalbum. Trioen har denne gangen fokusert mer på utformingen av produksjon og låtmateriale, og det merkes. Uttrykket har modnet og mye skjer i lydbildet. Pelbo ble Spellemannominert for debutalbumet sitt, og vi venter ikke mindre av denne utgivelsen. Team Me. OMG. Denne gjengen slipper også plate denne måneden, og herrefred så bra den er. To the treetops sier mye om hvor bandet vil, og kritikere spår dem en strålende fremtid. I vinter ga de ut Team Me EP, som fikk strålende kritikker over hele verden. Når man hører på Team Me vil man både danse, gråte og klappe. Masse foregår i lydbildet, og selv om man danser av glede er tekstene mørke og triste. Under konserten deres på Øyafestivalen ble scenen sakte, men sikkert fylt opp med mennesker i ulike kostymer, inkludert bandet selv. Konfetti, hurrarop og dansende klovner og griser satte prikken over i’en. Bandet som blander både akustiske og elektroniske elementer inn i sin stort orkestrerte indiepop, har allerede rukket å spille på de største festivalene i Norge, og turnet masse i England, alene og sammen med The Wombats. I høst venter 50 nye konserter for bandet over hele Europa, og heldigvis for deg er det satt av tid til en konsert i Trondheim under sjølveste UKA.

Bendik Café Løkka, 6. oktober Trioen i Bendik var et av flere band som høstet mye kred under Trondheim Calling 2011, og etter den tid har det bare gått en vei med gjengen. Ukas Urørt i mai, og en rekke spillejobber, blant annet på Pstereo og Slottsfjell. I desember har de ettårsjubileum på konsertfronten, og ingenting tilsier at det ender der. Bendik er et møte mellom iskald pop og varm ambient, skjønn melankoli og støy. Et møte som hugger tak i deg og lurer deg inn i ukjente farvann. Bendiks musikk hører hjemme i et fantasiunivers, langt der inne i den mørke skogen. «På en torsdag» arrangeres av Kakao Musikk og Løkka, og som navnet sier, så er det kakao til alle mann. Gratis. Det er konserten også. Gratis.

Anthony & The Johnsons med KORK Dødens Dal, 8. oktober UKA har sluppet programmet, og er straks i gang. Programmet kan man mene mye om, men denne konserten har vi bare fint å si om! Antony Hegarty har utgitt i alt fire kritikerroste album sammen med The Johnsons hvor musikken spenner fra kunstferdig pop til opera. Debutalbumet Antony And The Johnsons ble utgitt i 1998 og fikk en flott mottagelse blant etablerte artister og publikum i Europa, Canada og Australia. Han har siden den gang gitt ut fire album og samarbeidet med

Blood Command + Wolves Like Us Blæst, 28. oktober Blood Command har siden oppstarten vinteren 2009, rukket å blitt et av Norges mest omtalte harcoreband med en imponerende merittliste. De var finalist i årets Urørt 2010 og bandets hverdag har siden bestått av steinharde turnéruter, nå sist i august som oppvarming for Canadiske Comeback Kid gjennom hele Europa. Blood Command har delt scener med band som The Gallows, Kvelertak og Adolescents, og gjestet mange festivaler som Øyafestivalen, Hovefestivalen og Slottsfjell. Debutalbumet Ghostclocks ble sluppet i fjor til strålende anmeldelser både i Norge og Europa. Musikalsk balanserer bandet mellom slagkraftig hardcore og punk, men med lekne melodier og harmonilinjer som kan tendere mot popmusikk. Bandet har ofte blitt sammenlig-

9/2011

net med band som Refused, At The Drive-In og Drive Like Jehu. Wolves Like Us har bakgrunn fra band som Amulet, Infidels Forever, JR Ewing, Arms on Fire og The Unmist og ble startet på nachspiel våren 2010. Gutta savnet band som lagde musikk i gata til band som Leatherface, Hot Water Music, Quicksand, Planes Mistaken For Stars og Rival Schools. Siden den tid har oslobandet fått veldig mye oppmerksomhet på veldig kort tid. Bandet ble på veien hjem fra nachspielet booka til Øyafestivalens klubbdag, og i bakrusen dagene etterpå satte de gang å øve. I sommer slapp bandet sitt debutalbum på selveste Prostethic Records, selskapet har gitt ut blant annet Gojira, Kylesa, 1349, Skeletonwitch, Withered og Lamb Of God, til massivt gode kritikker verden over. Til høsten skal gutta varme opp for Kvelertak over hele Europa, og turnere Skandinavia.

blant annet Lou Reed, Boy Georg og Björk. Antonys særegne og inderlige vokal kan sammenliknes med Nina Simones og Billie Holidays. Alle bruker de stemmen som et instrument, og det høres ut som om den kan romme enhver følelse. Antony har latt seg inspirere av blant annet respekterte undergrunnsstjerner som Diamanda Galas, Rozz Williams, Divine og Klaus Nomi. Dette blir en av høstens fineste konsertopplevelser!

konsert: Bente sundt bendixwold

kakaO

NS G!

4.00

musikk presenterer

pa En Torsdag 1 hosten 2011 6/10 Bendik 20/10 like spinning 3/11 Angelicas Elegy 24/11 Jonas Alaska

KOS DEG PÅ CHOCO BOCO MED

STUDENTVENNLIGE PRISER! Ta en pause fra hverdagsstresset! På Choco Boco treffer du venner i hyggelige omgivelser, og du kan lene deg tilbake med dagens avis. La deg friste av en av våre kaffedrikker – eller kanskje et stykke kake?

CHOCO BOCO SOLSIDEN

CHOCO BOCO NORDRE

CHOCO BOCO BAKKLANDET

Elvehavn TMV-Kaia 3 Telefon 73 60 03 00 man-ons: 07.45–23.30 tor-fre: 07.45–01.00 lør: 10.00–01.00 søn: 11.00–23.30

Olav Tryggvasonsg. 29 Telefon 73 92 33 00 man-ons: 07.45–23.30 tor-fre: 07.45–02.00 lør: 10.00–02.00 søn: 12.00–23.00

Nedre Bakklandet 5 Telefon 73 50 43 35 man-fre: 09.00–01.00 lør: 10.00–01.00 søn: 10.00–24.00

natt&dag 02.08.11:visittkort

02-08-11

13:45

Side 1

Fra

49,TRONDHEIM

DOVRE

OSLO

Oslo - Dovre Trondheim Oslo Olavsgård Gardermoen Hamar Brumundal Moelv Lillehammer Øyer Fåvang Ringebu Vinstra Kvam Otta Dovre Dombås Oppdal Berkåk Lundamo Melhus Klett Heimdal/Tiller Trondheim

STAVANGER

KRISTIANSAND

Gratis trådløst internett og strøm ombord

God benplass og justerbare seter • Alternative seteløsninger • WC og 220 volt

Oslo - Kristiansand Stavanger Oslo Sjølyst Lysaker Høvik Drammen Fokserød Torp lufthavn Skjelsvik Kragerø Risør Fiansvingen Arendal Grimstad Lillesand Dyreparken Håneskrysset Bjørndalssletta Kristiansand Søgne Mandal Vigeland Lyngdal Kvinesdal Flekkefjord Moi Egersund Vikeså Ålgård Kongeparken Sandnes Stavanger Fast holdeplass fra Oslo Fast holdeplass mot Oslo

For bestilling og ruteinformasjon:

Mulighet for kjøp av billetter på bussen på de faste holdeplassene med kort/kontant

stine t. hansen, 24 år Almennlærer – Ingenting, litt som Løvenes Konge, tenker jeg. The circle of life.

gustaf ryden, 23 år Coach – Jeg tror på liv etter døden, at vi får en ny sjanse og at vi er i en uendelighet hele tiden. Kunne gjerne vært en fugl i mitt neste liv.

kristian drage, 42 år Lysdesigner – Da finner vi lyset. Vi består av kjærlighet og guddommelighet. Det er en gud i oss alle, og vi alle blir forent.

hva skjer etter døden?

siw gjersvold, 22 år Frisør, H2 – Vi kommer til himmelen. Vet ikke hvordan det ser ut, men tror det blir et herlig sted.

Martin moe, 29 år Kuldetekniker – Æ trur energien min går videre til en blomst.

charlotte lefstad, 22 år Lærling – Kroppen blir borte og sjelen henger igjen. For det spøker jo, spøkelser finnes.

thomas ahemed, 26 år Student – Life is a long trip, if I´m doing good in life, I will come to paradise.

hans ånstad, 79 år Pensjonist – Det skjer ingenting, sjelen min går ikke videre.

AV: laura-ann morrison

leif, 35 år Narkoman/ønsker å bli rusfri – Fred og ro i en helt annen dimensjon.

berit øyås, 78 år Livsnyter – Jeg tror på Gud og at jeg kommer til himmelen. Jeg tror jeg får møtt mannen min, som er en engel.

mads waLLDEN, 35 ÅR Booker og hustler – Verden går under.

jo kjærem, 30 år Radiovert – Etter døden er det en lang kø man må stå i. Så et kjedelig foredrag om hva som skjer hvor. Etter det kan man spise jordbør og drikke champis, forever.

9/2011

mote

Fra Brundalen til pastellhovedstaden Designerspire: Magnhild Sundland Tekst/foto Lena Johnsen MUA Tina Larsen Modell Hedvg/Trend Models Nyutdannede Magnhild Sundland vil ha flere bein å stå på og har derfor en rekke jern i ilden på en gang. Hun skriver navnet sitt på både klær, vesker og sko. Etter tre år design og tekstil på Brundalen Videregående skole, sendte Magnhild inn portofolien sin til Miami International University of Art & Design. Tre uker etter satt hun i Miami, klar for første skoledag. Overgangen fra Brundalen til Miami var vel stor? – Ja, jøss. Miami er en by med store kontraster. Folk flest assosierer vel Miami med South Beach, pene mennesker og sol. Men du finner høye, pene skyskrapere med slum rett ved siden av. Jeg bodde i downtown Miami, og lærte fort å unngå å lese aviser og se på lokalnyhetene. Hvorfor ? – Det var jo ran og drap i nabolaget hver eneste dag. Man blir jo gal i hodet om man skal gå å tenke på det hele tiden! Men jeg opplevde aldri noe ubehagelig altså, ikke annet enn plagsomme «roomies» som hele tiden stjal tingene mine. Hvordan var miljøet på skolen? – Skolen er internasjonal, og har elever fra hele verden. Man møter masse forkjellige mennesker, med forkjellig bakgrunn, stil og mål. Det er et veldig inspirerende miljø, og du får nye impulser hver eneste dag. Skolen var veldig flink på å la elevene dyrke sin egen stil, i motsetning til andre moteakademier, hvor elevene formes etter samme mal. Skolen har også mange kontakter i bransjen, så jeg har hatt undervisning blant annet av stylisten fra Sex in the City-filmene, og jobbet med crewet til Jennifer Lopez. Møtte du noen spennende celebs da? – Haha! Den første tiden jeg bodde i Miami var det veldig stas, fordi du så kjendi50

9/2011

ser på gata hele tiden. Du blir litt starstruck når Lady Gaga går forbi deg på gata, eller når du går på Pharell fra N.E.R.D. Men det nærmeste jeg kom en «kjendis» var vel at jeg var med på photoshoot hjemme hos dattera til Hulk Hogan. Du vet, han wresler`n. Har du alltid vært interessert i mote? – Jeg har vel alltid hatt en kreativ personlighet, og likt å skape. Helt siden mormor lærte meg å strikke og sy, så har jeg drevet med det. Jeg starta jo mitt første «firma» i 3.klasse på barneskolen. Godt inspirert etter et sykurs i heimkunnskapen, og TV-serien Clueless laga jeg og en venninne fargerike muffer, som vi prøvde å selge. Hvordan vil du beskrive stilen du har som designer? – Jeg liker å balansere mellom det maskuline og feminine. Plaggene mine har enkle utrykk og rene linjer, og de skal ikke minst være funksjonelle. Meningen at du skal ha de på deg, og føle deg bra. Jeg er hele tiden i utvikling og vil ikke settes i bås. Av en eller annen grunn har jeg en forkjærlighet for ytterplagg. Det kommer vel av at jeg kommer fra kalde Trondheim, og har sett meg lei av at alle går i trasige boblejakker og polvotter om vinteren. Du kan se bra ut, selv om det er kaldt ute. Hva har vært høydepunktene så langt? – Jeg har vært med på Miami Fashionweek både i 2010 og 2011, og jeg har hatt intership hos designer Julian Chang. Det var veldig spesielt å se hvordan de jobba med design. De fleste satt faktisk på datamaskina og designa digitalt. Dette er noe jeg så smått har begynt med selv, jeg lager digitale tegninger for så å trykke dem på stoff, som jeg igjen syr til et plagg. Jeg har også blitt plukka ut, som eneste motedesigner, til å delta på Juvenarte 2011, en utstilling som holdes i begynnelsen av oktober i Oslo. Følg bloggen til Magnhild på snowflake.nettblogg.no

TEGNESERIE

NÅR DU ØDELEGGER UNIVERSET PÅ DEN MÅTEN FÅR DET MEG TIL Å FØLE AT DU TAR MEG FOR GITT

TEKST Aksel Kielland Amerikanske superhelttegneserier selger dårlig. Uansett hvor mange bil letter superheltfilmene selger på kino, fortsetter salget av månedsheftene å synke. I 2011 har de bestselgende heftene gjennomgående solgt mindre enn 100 000 eksemplarer per måned, hvilket er latterlige tall for en bransje som fortsatt betrakter seg som leverandører av masseunderholdning. I et anfall av desperasjon har derfor DC Comics – forlaget

som utgir Batman, Supermann og Green Lantern, og som i løpet av de siste ti årene har blitt utkonkurrert av Marvel Comics hver eneste måned – bestemt seg for å gå drastisk til verks. Og som alle avgjørelser i den kommersielt anlagte delen av amerikanske tegneseriebransjen, er beslutningen tatt på sparket, og i beste fall tenkt gjennom halvannen gang av en gruppe executives som tjener sine millioner på å lisensiere grafikk til pysjamaser og matbokser, før den slippes løs på verden. Det DC har satt seg fore er intet mindre enn å reboote hele sitt univers. Dette har de gjort flere ganger tidligere, men da har det skjedd i tegneseriene, som del av intrikate historier hvor univers smelter sammen, går til grunne, og fødes på nytt i et regn av ild, blod og misforståtte pseudovitenskapelige teorier. Denne gangen er det snakk om gjennomsiktige forretningsavgjørelser tuftet på like deler åpenbar desperasjon og programforpliktet profittjag; et utilslørt forsøk på å rehabilitere en rekke potensielt innbringende franchiser ved å med makt presse dem inn i nisjene en forestiller seg at de hører hjemme i. Det vil si at Batman og Green Lantern fortsetter omtrent som før, mens Supermann er ugift, foreldreløs (ganger to), og kledd i t-skjorte og dongeribukse. DCs moderselskap Warner Brothers har lenge pratet om viktigheten av å etablere en Supermann «med edge», og når de nå har muligheten til å gjøre hva de vil er altså svaret: Jeans. Nåvel. Superheltkontinuitet er uansett i beste fall en sadomasochistisk øvelse for mennesker som ønsker å lese på seg Aspergers syndrom, og har ingenting å gjøre med bra tegneserier. Så hva betyr omleggingen i praksis?

Først og fremst at antallet leselige DC-serier har steget fra fire-fem til i overkant av ti. Men livet er for kort til å lese greie superhelttegneserier. Og selv om Grant Morrisons Action Comics, Peter Milligans Justice League Dark og Brian Azzarello og Cliff Chiangs Wonder Woman har potensial; selv om JH Williams’ Batwoman vil være verdt å kjøpe for tegningene alene, og selv om DCs månedlige utgivelsesplan ikke lenger vil være i stand til å røre en til tårer av ren og skjær sympati, skam og vemmelse, så gjenstår det faktum at forlagets to eneste virkelig gode månedlige utgivelser – Batman Incorporated og Xombi – har forsvunnet fra markedet. Og i en verden hvor det knapt er mulig å oppdrive en superhelttegneserie fra de to store forlagene som ikke ligger og vaker et sted i den kroppstempererte dammen mellom selvfinansierende konseptutvikling for potensielle spillefilmer, animasjonsserier og stygge Converse-modeller, og ubehjelpelige fetisjobjekter skapt utelukkende for å tekkes et hensvinnende nisjemarked bestående av enslige, arbeidsledige trettiåtteårgamle amerikanske menn, er dette et betydelig tap. Marvels relanserte Daredevil er i skrivende stund den eneste superhelttegneserien fra de to store forlagene som fortjener en helhjertet anbefaling. På den annen side løper Supermann rundt i olabukse. Jeg vet ikke om jeg er for gammel eller bare ikke gammel nok. DCs 52 nye månedlige titler kan kjøpes og leses via ComiXology-appen på iTunes. Dersom du var forutseende nok til å bestille den for noen måneder tilbake, kan Daredevil kjøpes i din lokale tegneseriebutikk.

I gots the species of faeces that pleases the neices” – Johan Galtung

Ellers er Brødrene Hernandez endelig ute med årets utgave av Love and Rockets: New Stories. Jaimes Browntown fra fjorårets utgivelse er noe av det sterkeste mannen har prestert i løpet av sin tretti år lange karriere, og det er ingen grunn til å forvente mindre denne gangen. Inga Sæthres Fallteknikk har den flotteste kirurgiscenen jeg noensinne har sett i en tegneserie, og er siden en tid tilbake tilgjengelig fra Cappelen Damm, som også har oversatt David Mazzucchellis obskønt kritikerroste Asterios Polyp. Husk også å gå i butikken og kjøpe fjerde bind av – Lars Fiske og Steffen Kvernelands Kanon (No Comprendo) – Norges for tiden beste tegneserie. Dessuten ligger det noe rart på ooo1981ooo.com.

20.000 titler i

lo m m a

Den raskeste måten å bestille bøker mobil. haugenbok.no Installer en Barcode skanner og skann for direktetilgang til boken. Er du kunde hos haugenbok.no bruker du samme innlogging.

Les mer og bestill på mobil.haugenbok.no

Norges raskeste nettbokhandel Haugen Bok AS - Postboks 175 - 6101 Volda - Telefon 70 07 45 00 - epost@haugenbok.no - www.haugenbok.no

9/2011

kunst

shopping

50m2 Kamilla Skrinde Rake, 7. - 23. oktober – I løpet av de siste årene har jeg opparbeidet meg et enormt arkiv med bildemateriale, sier Skrinde. – Dette arkivet skal jeg ta med inn i gallerirommet og skape sammenhenger og konstellasjoner mellom nye og eldre arbeider. Utstillingen blir til der og da. Tiden og rommet er med på å bestemme/forme det ferdige resultatet. Gjennom snapshot av venner, iscenesatte situasjoner, spor etter «noe» som har hendt, betraktninger fra nært og fra avstand og stilleben som metaforiske virkemidler, skaper jeg et univers som blant annet handler om en dagligdags intimitet, søken og ensomhet.

det dårlig, og det kan være tilfeldigheter som avgjør. Jeg kommer til å plukke opp kasinoestetikken og den kommer til å være veldig tilstede i rommet. Det er i det hele tatt et prosjekt jeg har jobbet med over lang tid og utviklet og belyst fra flere vinkler, jeg har vist det fire-fem ganger i litt forskjellige settinger. Karianne Ommundsen Blunk, 14. oktober – Jeg har i en periode jobbet med drømmer, begynner Ommundsen. – Og den siste perioden har jeg vært opptatt av å inkludere andre, så det jeg skal gjøre på Blunk er å intervjue fire personer om favorittdrømmer. Videre kommer jeg til å projisere videoer av intervjuene på objekter, og så kommer disse objektene til å bli kombinert med tekst. Så utgangspunktet er drømmer, eller mer presist favorittdrømmer.

Chambre de bonheur/Le Veinard Liva Mork, 28. oktober – Chambre de bonheur, kan direkte oversettes til «lykkens rom», sier Mork. – Jeg kommer til å lage en kasinoinstallasjon med blant annet et rulettbord der man kan spille rulett, med croupier (person som leder spillet og tar imot innsatser og utbetaler gevinster, jou. anm.) sånn at en har et reelt spill. Jeg er litt usikker, men tror ikke det blir pengespill da det strengt tatt ikke er lovlig med den type hasardspill her til lands, så da er det greit å forholde seg til den lovgivningen. Det er det jo det med pengespill eller spill i det hele tatt at det er en hårfin balansegang mellom lykke og ulykke. Det er på en måte mye det prosjektet går ut på, det attraktive med spill og lykkefølelsen som kan oppstå – og at det fort kan bikke over. For noen går det bra; for andre går

9/2011

Stine Ofelia Kildevang Babel, 21. - 30. oktober – Jeg jobber til vanlig med diverse medier som fotografi, tekst, installasjon, video og performance, sier Stine Ofelia. – På Lademoen Kunstnerverksteder (LKV) regner jeg med å videreutvikle den fotografiske serien «No look from Nowhere» som jeg viste på Hasselbladsstiftelsens «Ny Nordisk Fotografi» på Göteborg Kunstmuseum. I løpet av sommeren har jeg vært i Italia og Baltikum og fotografert med tanke på det Freud omtaler som «Uhygge» (The Uncanny). Før jeg tok min MFA ved Malmö Kunstakademi i 2009, studerte jeg sosialantropologi ved Universitetet i København. Den bakgrunnen er noe jeg ofte anvender i mitt kunstneriske virke, for eksempel ved at jeg lar konteksten jeg skal stille ut i ha konkret innflytelse på mine verk. I dette tilfelle betyr det at mitt møte med Trondheim vil avgjøre hvilket arbeid jeg velger å vise frem. Ofelia Kildevang er forøvrig formand i UKK (Unge

Kunstnere og Kunstformidlere). Hennes bok Touched selges hos utvalgte bokhandlere. Trondheim Open 2011 8. - 9. oktober Prosjektkoordinator Anita Björklund forteller om det nye initiativet i Trondheim: – Vi holder akkurat nå på og sette sammen et trykt program, og vi har cirka 40 prosjekter fordelt på åpne atelier, atelierfellesskap, museer, kunstnerdrevne gallerier og prosjekter i offentlig rom. Dette er snakk om et pilotprosjekt og det har aldri vært gjort noe tilsvarende i Trondheim. Initiativtakere er en liten gruppe billedkunstnere som synes det ville vært morsomt å gjøre noe ala det man har i Oslo og Bergen, og etterhvert også andre steder i landet. Tanken er å gjøre billedkunstfeltet og billedkunstnerne mer synlige i Trondheim og sette fokus på det de gjør og får til. Så ble det søkt støtte fra flere ulike hold, og vi har faktisk fått inn over 300 000 kroner, noe som gjorde det mulig å sette i gang. Prosjektene spenner fra ett studentprosjekt der åtte-ti kunststudenter skal vise sine arbeider på offentlige toaletter rundt i byen, til installasjoner, åpne atelier, kunst i ballbinge; i det hele tatt veldig mye forskjellig. Byen er delt i tre soner: øst, sentrum, vest. En kunstbuss settes opp hver time og bringer publikum gratis fra sted til sted. Trondheim Sinfonietta er festivalorkester og holder konserter og gjør stunts rundt omkring i byen. Slik blir det en allianse mellom samtidskunst og samtidsmusikk. Et stort videoprogram vises på TKM, Gråmølna og Trondhjems kunstforening. Se forøvrig trondheimopen. org for fullstendig program.

KUNST: hans christian skovholt

Midt i hjertet av Møllenberg, i Rosenborggate, som for de fleste er synonymt med allsang-nachspiel, nær-døden-opplevelser på longboard og lokale vertshus-helter i fri utfoldelse, fant fire jenter et ledig butikklokale på 50 kvadratmeter. Men kanskje enda viktigere: De fant hverandre. TEKST/BILDE Lena Johnsen – Vi har ikke helt slått rot enda, og vi er i stadig utvikling, sier jentene. – Men 50 kvadrat er et verksted, et studio, et galleri, et utsalgssted og en plass hvor man kan møtes over en kopp te. Ingrid, Mari, Ylva og Mari. To er arkitektstudenter, én er ferdigutdannet arkitekt og én er grafisk designer. Felles for de fire jentene er at de søkte et kreativt miljø hvor de kunne utfolde seg, ikke bare innenfor det feltet hvor de har utdannelse, men også et sted hvor de kunne prøve nye ting, og lære av hverandre. – Da vi først flyttet inn i lokalet hadde vi svært personlige ambisjoner. Vi lagde det vi hadde lyst til, det som gledet oss selv. Men ambisjonene har vokst i takt med at vennskapet oss i mellom har utviklet seg. Litt sånn «sammen er vi sterke»? – Ja, man blir liksom mer driftig av å være flere med samme mål. Vi har fått et godt vennskap over kort tid. Vi har samme ambisjoner og gir hverandre energi, og da blir veien fra drøm til virkelighet litt kortere. Du vet, det er kun utvalgte folk man tør å drømme sammen med. Hva kan man finne på 50m2? – Vi bruker å si at 50m2 fungerer som et «live» interiørmagasin. De store vinduene gjør at forbipasserende kan titte inn i «vår lille stue» som byr på utstillinger som er i stadig utvikling og med ulike tema. Et gjennomgående tema er gjenbruk. Vi er opptatt av tingenes historie og mulighet for å videreføre tingene i nye format med ny bruk. Vi bruker mye tid på å lete og samle og vi setter sammen til utstillinger som skal være til inspirasjon og glede – og selvfølgelig kan man kjøpe alt man ser om man ønsker det. Det største fokuset faller på interiør, men vi har også innslag av ulike tekstilprodukter. Vi lager vesker og redesigner klær, samt litt smykker og grafikk. Hvordan er prosessen fra idé til produkt? – Ofte er det ikke nødvendigvis slik at man på forhånd vet hva man skal lage av de ulike materialene man finner. Det er litt sånn «Hva skal dette bli? Jo, det blir smykke!». Vi

bruker som sagt lang tid på å velge hva vi skal stille ut, og vi tror genuint på alt vi lager, og selger, og det er jo det beste utgangspunktet for at andre skal like det. Og tanken på at hvert eneste objekt er produsert her, med våre hender, med omsorg, gjør at hver lille ting taler litt for seg selv. Hva betyr 50m2 for dere? – Vi søkte et kreativt miljø, og vi fant hverandre. Sammen har vi bevist at man kan få til det meste bare man har engasjement og lysten til å skape. Man trenger ikke nødvendigvis ha en utdannelse for å være flink i noe. Vi stylet for eksempel modellene under visningen til Adam & Eva i sommer, men ingen av oss har noen fancy stylist-erfaring å vise til. Med 50m2 i ryggen så oppdager vi nye sider av Trondheim, og i kraft av hverandre tør vi mer. Hva vil dere nå ut med til publikum? – Det er mange som er kreative, men mangler miljøet å utfolde seg i. Vi ønsker å skape samarbeid mellom ulike kreative grupper. Stine Furan, en ung musiker hadde nylig konsert her og vi er åpne for at andre unge spirer skal finne oss. Kom og voks! Vi ønsker at 50m2 skal være en plass for opplevelser og inspirasjon, ikke bare for oss, men også for andre. Vi får ofte besøk av mennesker som bare går forbi, og vi har blitt kjent med det lille lokalsamfunnet på Møllenberg. Vi ser verdien av å få nye bekjentskaper, og her er alle som én velkommen! Hva skjer fremover? – Vi er akkurat i gang med planleggingen av en ny utstilling, med et nytt tema. Vi har akkurat gjort oss ferdige med temaet «LEK», inspirert av den fargeglade barndommen, men nå tar vi en helomvending og kjører en utstilling utelukkende i sort og hvitt. Vi har alle begynt å kjenne på følelsen av at vi vil «noe mer» med 50m2. At dette skal vi satse på. Det har hele tiden vært et prosjekt der det handler om å følge hjertet, og 50m2 har nå blitt både hobby, fritid og jobb. Vi sier som i Brødrene Dahl: «Følg med i neeeste episode!» 50m2 holder åpent hver torsdag fra 17 – 20 i Rosenborggt 22. www.50m2.no

En ny serie der artister kommer til Rockheim for å fortelle hvordan musikken deres oppstod, og ikke minst spille en fullblods konsert på landets beste scene for rock. Høstens tema: PIGGTRÅD band som har utforsket grensene mellom støy og musikk. 250,- per kveld. 18 år. BIlletter på Billettservice. www.rockheim.no

scenekunst

Teater Manu og Riksteateret gjester Trøndelag Teater Premiere 27. oktober Bill. hos Trøndelag Teater, www.trondelagteater.no Riksteateret er kjent for å levere solide, sterke forestillinger til hele Norge, og denne gangen inntar de Trøndelag Teaters Studioscene med Jeg var Fritz Moen. Stykket handler om Europas eneste kjente tilfelle av dobbelt justismord, som han senere ble frikjent for. Fritz Moen gjennomgikk et mareritt få av oss kan forestille seg. Han var sterkt handicappet, noe som også preger forestillingen. Teater Manu og Riksteateret lover blant annet at «forestillingen skal kunne oppleves av både hørende og døve». Stykket forteller en viktig historie, som kanskje spesielt den yngre generasjonen bør få med seg. Det er også et stykke som utfordrer rettssystemet til velferdsstaten Norge, og viser at selv vi har et par skjeletter i skapet.

Call Cutta in a Box Premiere 1. oktober Bill. www.avantgarden.no Teaterhuset Avant Garden er stedet for teater av den utradisjonelle sorten i Trondheim. Call Cutta in a Box føyer seg pent inn i denne sjangeren. Jeg må si meg usikker på nøyaktig hva stykket går ut på. Avant Gardens hjemmesider forteller om et teaterstykket utenom det vanlige, der man ikke nødvendigvis sitter i en sal og titter på en scene. Stykket utfordrer publikum gjennom deltakende interaktsjon. De lover en forestilling der du og byen din er hovedpersonene - en opplevelse utenom det vanlige. Ikke vær redd fordi stykket kanskje utfordrer deg på andre måter enn et vanlig teaterstykke, bli engasjert! Det er viktig at man har forestillinger som dette, som utfordrer scene-publikumsforholdet. Dette blir uten tvil en unik opplevelse for de som kjøper billetter, noe ihvertfall jeg kommer til å gjøre! Forestillingen er på engelsk, og presenteres som en del av NTNUs India 2011.

UKArevyen 2011 Premiere 8. oktober Bill. www.UKA.no De fleste som har passert studentersamfundet den siste tida har nok sett nedtellingsuret som teller ned mot UKA 2011. Og de som har ett fnugg av teaterinteresse vet hva det betyr! Det betyr at det er en ny UKArevy å glede seg til! Alle som har fått med seg den tidligere, kan nok skrive under på at revysjangeren står sterkt her i bartebyen. UKArevyen er alltid et høydepunkt, både for publikum og for de talløse studentene som har dyttet skuta frem til premieren. Vi kan vente oss et sceneshow spekket av farger, kjappe replikker, dyktige skuespillere og sangere og dra-meg-baklengs-inni-fuglekassascenografier. Få med deg alt du kan av UKA i år, men få for guds skyld med deg revyen, en milepæl i hele UKAuniverset

9/2011

scenekunst: børge bruteig

L! TIF U BE AU

EN N O

T N IS E

AT UR N

ED EN

EK S

TR A

PE DI

KAZAK: EKSPEDISJONEN

NATURE IS NOT BEAUTIFUL!

EDEN CENTRAL

ZOO

NONCOMPANY (NORGE) 21. - 23. oktober STED: Teaterhuset Avant Garden TID: 19.00 PRIS:190/120 MANAH DEPAUW (BELGIA) 8. - 10. november STED:Verkstedhallen TID: 19.00

SYMPOSIUM TO NattogDag

25-08-11

11:27

Side 1

BOL (NORGE) 13. november STED: Teaterhuset Avant Garden TID:19.00 PRIS: 150/95 JONAS CORELL PETERSEN (NORGE/DANMARK) 21. - 23. november STED: Teaterhuset Avant Garden TID: 19.00 PRIS:190/120

1. november, kl 19.00 på Teaterhuset Avant Garden. GRATIS inngang!

www.avantgarden.no

TOLVSKILLINGSOPERAEN av Bertolt Brecht og Kurt Weill

Spilles man - fre 19, lør 17:30 til og med 12. november Regi Scenografi Kostymer Lysdesign Musikalsk leder

Gabor Zsambeki Csörsz Khell Milja Salovaara Eivind Myren Åsmund Flaten

Medvirkende Mackie Kniven Mads Bones Polly Peachum Ingrid Bergstrøm Peachum Jan Grønli Fru Peachum Helle Ottesen Tiger-Brown Pål Christian Eggen Jenny Mari Haugen Smistad Lucy Gunnhild Sundli Harald Brenna, Kingsford Siayor, Arne O. Reitan, Ivar Gafseth, Jan Frostad, Jan Erik Berntsen, Lavrans Haga, Kine Bendixen og Kathrine Strugstad

Billetter 73 80 50 00 Grupper 73 80 50 50 trondelagteater.no

LITTERATUR Født 1966 og debuterte atten år gammel med diktsamlingen Flytende paraplyer (1984). Fikk sitt gjennombrudd med den såkalte S-trilogien; Siamesisk, Selvbeherskelse og Sauermugg, og har hittil gitt ut ti romaner. Har også vært aktiv som oversetter, essayist og redaktør for skriftserien Marginal. I sommer lanserte han første utgivelse i serien «Stig Sæterbakkens utvalgte» på Bokvennen forlag. Planen å utgi en oversatt roman i året, med etterord av Sæterbakken. Gjennom natten vil utgis på engelsk av forlaget Dalkey Archive Press.

ANGST

Gjennom natten og inn i dagen med Stig Sæterbakken. TEKST Ole Øyvind Sand Holth FOTO Atle Richter Schie – Jeg har blitt vant til at alle snakker om det, at det er så dystert og så mørkt, det jeg skriver. Men jeg tenker ikke sånn. Jeg tenker bare på det som noe grunnleggende menneskelig, og derfor interessant. I forhold til sorgerfaringen, som er helt sentral i den nye boka, er jo sorg noe vi absolutt ikke ønsker og som livet vårt går ut på å beskytte oss mot og forhindre. Men når det skjer, det vi ikke ønsker, så tror jeg at det nesten alltid også vil innebære et element av befrielse. En slags rikdom. Det er blitt dag: Dagen etter lanseringsfesten for Gjennom natten, Stig Sæterbakkens tiende roman. Forfatteren har på seg svart dress. Han røyker sigarillos. Stemmen er dyp. – Jeg tenker egentlig på tittelen som ganske lys. På grunn av det første ordet. Tittelen er jo et sitat, fra det eventyret som Karl fortalte til Ole-Jakob: «Uansett hvor din vei måtte føre deg, vil jeg være ved din side og beskytte deg. Gjennom natten og inn i dagen». Egentlig hadde jeg tenkt at det skulle være tittelen: Gjennom natten og inn i dagen. Den har et håp i seg. Samtidig er det selve det forferdelige, fordi det er nettopp dette løftet Karl Meyer svikter som far. Det var det han ikke klarte. Han klarte ikke å være der for sønnen, da det gjaldt som mest. Sæterbakken snakker langsomt, med lange pauser, som om han også i samtale søker å utrykke seg med den samme nådeløse presisjonen som kjennetegner språket i hans når han skriver. Gjennom natten handler om tannlegen Karl Meyer, og den dype sorgen han opplever da sønnen Ole-Jakob tar sitt eget liv. – Han ser for seg at alt bare vil bli en endeløs fortsettelse, hvor alt handler om å døyve fortvilelsen, mens han bare ønsker å være i 56

9/2011

den fortvilelsen. Den eneste måten å komme seg ut av fortvilelsen på, må være å forvandle den til noe enda verre. Til forskrekkelse, til skrekk, til død. Det er nøkkelen, ser jeg for meg, til hans destruktive trang. Fortvilelse og skyldfølelse driver Karl Meyer ut på en marerittaktig reise nedover det europeiske kontinentet. Målet er Slovakia, der har han fått høre at det finnes et hus hvor den som tør å gå inn vil bli konfrontert med sitt livs verste redsel. – Egentlig kom ideen om huset med ideen om sorg. Jeg hadde lyst til å ta det helt ut. Men det er også veldig inspirert av … det høres jo ut som en dårlig skrekkfilm, som en av personene i romanen sier. Det er jo dét det er. Og jeg synes det var naturlig, at det var slik det skulle ende, med noe ekstremt, noe skrekkfilmaktig. Som samtidig har et renselsesmotiv i seg. Jeg tenker at nesten alle skrekkfilmer har det. Du skal bli konfrontert med noe, og forhåpentligvis overleve og komme styrket ut igjen. Igjen: Gjennom natten og ut i dagen. Det er nøkkelen til enhver skrekkfilms oppbygning. Var skrekkfilmer en bevisst inspirasjon? – Ja. Jeg elsker skrekkfilmer. Problemet er at det er så utrolig få skrekkfilmer det går an å elske. Gode skrekkfilmer er en veldig mangelvare. Uansett om de kan være skremmende i partier, så er de som helhet nesten alltid en skuffelse. Så det jeg ville med den delen av boka som utspiller seg i huset, var at det skulle være skuffende. Man forventer at noe forferdelig skal åpenbare seg. Jeg ville at det skulle ende omvendt. At det er en person som til slutt trygler og ber om å få bli konfrontert med noe helt forferdelig. Som ikke skjer. Og dét er det forferdelige: At det forferdelige ikke åpenbarer seg. At det grusomme er ikke det grusomme, men fraværet av det. Tomheten. Som er mye mer forferdelig enn noe han kunne møtt i det huset. Til slutt står han bare der, alene. Det er tomt. Det er bare han.

Når jeg spør hva Sæterbakken selv frykter mest, ber han først om en øl til. Et nytt «hair of the dog that bit me», som han sa om den første. Etterpå unngår han spørsmålet. – Jeg husker at da jeg ennå var for ung til å se skrekkfilmer på kino, hadde jeg en fast avtale med den eldre søsteren min, om at hun skulle se filmene for meg. Vi hadde en fast ordning, der hun kom hjem fra kino og la seg på en madrass på rommet mitt og gjenfortalte hele handlingen i filmen, før vi sovna. Og jeg husker da hun hadde sett The Shining, at vi måtte ta det over to kvelder. Det ble for skummelt, rett og slett. Jeg måtte avbryte henne, med pipestemme, halvveis. Hva kommer det av, tror du, at man som leser eller forfatter opplever en glede ved å gå inn i noe som i utgangspunktet er vondt? – Jeg tenker på det som litteraturens mirakel. Banalt sagt, at det kan gi en så stor fryd å fordype seg i så mye elendighet. Men det som gjør det til en så stor glede, er det du nevnte: den språklige presisjonen. For leseren ligger det en potensiell lykke i bare å se at det går an å beskrive noe så presist. Og da spiller det ingen rolle hva det er. Og derfor er det jeg ikke tenker på det jeg holder på med i kategorier som svart, dystert, pessimistisk, eller det motsatte. For meg er det ugyldige kategorier. Sagt enkelt så jobber jeg egentlig bare med presisjon. – Jeg er bare opptatt av språket, og vet at hvis jeg får til det språklige, som handler om å være så presis som det overhodet går an å være, da er resten der. Da har jeg det jeg trenger. Og i den presisjonen så ligger lykken og lindringen. Noen ganger tenker jeg så radikalt som at en roman som helhet er egentlig bare et påskudd. En anledning for lysende enkeltsetninger. Men de kan selvfølgelig ikke oppstå i et vakuum: De er nødt til å ha en sammenheng for å bli til.

Stig Sæterbakken kaller seg selv «en farlig god leser». Det er en evne som også har gitt utslag i tre essaysamlinger om litteratur. I den nyeste av disse, Dirty Things (2010), står nøkkelteksten «Å skrive er å utrykke som forbrytelse, det som ble innsatt som lov». Der skriver han blant annet at «overfølsomhet og språkfølelse er to sider av samme sak». Jeg har lenge hatt lyst til å spørre om akkurat den setningen. – Svaret på det er enkelt: Angst. Var det ikke det Alfred Kubin sa en gang, at «angsten er min ene kapital». Angst er overfølsomhet, overdreven virkelighetskontakt. Jeg har alltid levd med angst. Stort sett klarer jeg å håndtere det, men av og til tar den overhånd, og da blir jeg syk. Men den må samtidig være der. Det er kilden til den optimale presisjonen. Den litt for store virkelighetskontakten: Du klarer ikke la være å ta alt inn, legge merke til alt, oppfatte alle nyanser. Det som må til for å kunne bruke språket presist, er å sanse ekstremt presist. Hva er skrivingens rolle i angsten? – Det som holder en i hop. For meg er det helse i det å skrive. Du svarte aldri på hva du selv frykter mest? – Jeg var med den svenske forleggeren min på en konferanse, da jeg akkurat hadde skrevet første utkast til Gjennom natten. En kveld ble vi sittende rundt et bord sammen med en gjeng fedre som var med sønnene sine på en fotballturnering. Og da sendte jeg det spørsmålet rundt bordet. Hva folk trodde de ville blitt møtt av i det huset i Slovakia. Og en av dem svarte: kunne man ikke bare helt på bensin og tent på hele huset? Den setningen tok jeg med i romanen. Mens litteraturens funksjon, tenker jeg, er det motsatte: Det er å åpne døren og ønske velkommen inn. Gjennom natten (Cappelen Damm) er ute nå.

Vanskelig Vanskelig å lese Vanskelig å lese pensum? å lese pensum? pensum? Få studielitteratur som lydbøker fra NLB. Et gratis tilbud for alle som har problemer med Fålese studielitteratur somSjekk lydbøker fra NLB. Etforgratis tilbud for alle som har problemer med å vanlige bøker. ut www.nlb.no mer informasjon! å lese vanlige bøker. Sjekk ut www.nlb.no for mer informasjon! Få studielitteratur som lydbøker fra NLB. Et gratis tilbud for alle som har problemer med å lese vanlige bøker. Sjekk ut www.nlb.no for mer informasjon! NLB - biblioteket for lyd og punkt tlf: 22 06 88 10 e-post: utlaan@nlb.no NLB - biblioteket for lyd og punkt tlf: 22 06 88 10 e-post: utlaan@nlb.no NLB - biblioteket for lyd og punkt tlf: 22 06 88 10 e-post: utlaan@nlb.no

www.4sOund.nO

OslO MOss Gjøvik sandefjOrd MOlde BerGen TrOndheiM TønsBerG krisTiansund hauGesund sandnes sTavanGer

MUSIKK André Martin Hadland aka Son of Light (f. 1975 i Mandal). Er en av de mest prominente artistene på Tommy Tee sitt plateselskap, Tee Productions, hvor han i 1997 ga ut debuten Deep Green (under navnet N-Light-N), en skive som har opparbeidet seg klassikerstatus i det norske hiphopmiljøet. Albumet satte en ny standard for engelskspråklig rap i Norge, og Son of Light regnes gjerne for å være landets beste raplyriker. Han slapp også EP-en The Homecoming i 2006, men fulgte ikke opp med oppfølgeralbumet, War of the Words før i år, hele 14 år etter debuten.

I hildringstimen er det altså godt å seile, skjønner vi. Fjorten lange år tok det Son of Light å komme ut av natten. Tekst Mathias Rødahl FOTO Johanna Siring Son of Light sitter på Litteraturhuset i Oslo og mimrer tilbake til ungdoms årene på Sørlandet, hvor han og kompisene Terje og Espen formet gruppa med det ekstremt hiphop-ekte navnet Fifth Element. Det var også rundt denne tiden at undertegnede traff den da 19 år gamle rapperen for første gang. Året var 1994, stedet møtelokalet Folkvang i Fredrikstad, hvor statsminister Einar Gerhardsen 46 år tidligere hadde tatt et oppgjør mot kommunistene i arbeiderbevegelsen med sin berømte Kråkerøy-tale. Lang natts ferd Sørlendingens ankomst til plankebyen bød kanskje ikke på en politisk vekkelse, men likevel var det et første møte med et mer seriøst og lidenskapelig hiphop-syn enn det jeg fram til da hadde fått oppleve som rapinteressert 15-åring. Mye har skjedd i livet til «Lyset» siden den gang, blant annet albumklassikeren Deep Green og et albumopphold på 14 provoserende lange år. Men når han nå endelig har sluppet oppfølgeren War of the Words, en hel ungdomsgenerasjon etter debuten i 1997, er det uten tvil med hjelp fra mye av den samme lidenskapen som har fulgt ham siden tenårene.

Har du mye av han puristen i deg fortsatt? – Ja, det har jeg. Men puristen i meg har utviklet seg … om ikke blitt mer moderat. Jeg har i alle fall valgt å fokusere på litt andre ting å være purist på. Jeg har aldri ønsket å diktere en sannhet for folk, men samtidig må jeg ytre det jeg mener. Og jeg føler at det kanskje ikke alltid faller i like god jord. Men det er på en måte den skolen jeg kommer i fra, og jeg ser ingen grunn til å forandre på det nå. Er rappingen like viktig for deg nå som det den var på den tiden? – Ja, det er det, men på en helt annen måte. Før var det utrolig viktig å rappe og bli kjent med og i uttrykksformen. Men til tross for at det lyriske selvfølgelig alltid er viktig for meg, er jeg nok mer opptatt av musikk nå. Og det er nok kanskje på den måten jeg har utviklet puristen i meg. Jeg er mer opptatt av bredere musikalske uttrykk. Faren min spilte i Motown-coverband, og mamma var hippie, så jeg kommer liksom fra Motown og protestmusikk. Egentlig har jeg alltid vært åpen for andre sjangre, men når man skal finne seg selv og er veldig anti-foreldre, blir man kanskje overfokusert på det man gjør. Jeg merker jo at det er lettere for meg å ta del i andre typer prosjekter, og å være musikalsk frisinnet i forhold til tenårene og 20-årene, da man virkelig var purist, og alt skulle være boom-bap, du vet.

Det må være lov å si: ’Du er en veldig hyggelig person, men musikken din stinker’.”

Det har gått utrolige 14 år siden du slapp din klassiske debutskive, Deep Green, men likevel er den blant årets mest etterlengtede norske rapskiver. Hva tror du det er med musikken din som har holdt deg relevant i så lang tid? – Først og fremst er jeg utrolig takknemlig for at folk fremdeles er interesserte. Jeg vet ikke om jeg hadde giddet å vente på noen i 14 år selv, hehe. Men vi er et lite land, og jeg tror kanskje noe av det handler om at jeg gjør noe annet enn vanlige MC-er, hvis man kan bruke det uttrykket. Og de prosjektene jeg har valgt å være med på i løpet av den tiden jeg har vært «borte», har vært interessante. Jeg tror også at folk ser at det er en utvikling der som gjør meg interessant som artist. Jeg ser aldri på meg selv som ferdig utviklet. Da kan man jo like så godt legge opp. Norsk rap har forandret seg mye siden 1997. Hva er positivt og negativt med sjangeren i 2011? – For å få folk til å forstå at jeg ikke har det der gammel-bitter-mann-syndromet, så må jeg poengtere at det har utviklet seg til å bli en utrolig sterk ting i Norge. Norskspråklige artister har utviklet seg til å bli jævlig bra. Engelskspråklige har utviklet seg til å bli ganske bra, og vi har fått stjerner både nasjonalt og internasjonalt. Det jeg derimot ikke takler, er den hit-chasing-kulturen. Frykten for å gjøre noe originalt. Frykten for å ikke være formatert. Jeg har aldri forstått den. Og jeg blir engasjert når jeg prater om det, fordi jeg synes det er så jævlig cheesy til tider. En så utrolig «lett utvei»-stil. Og jeg synes også

at media nører opp under dette fenomenet. Her i landet har vi noe som er veldig spesielt, på den måten at pressen tar direkte kontakt med artisten på Twitter og sånne ting. Jeg synes det er helt … jeg tenker, er det ingen andre enn meg som reagerer på det? Blir ikke det for close? For meg er det uhørt. Det må være en grense der. Du kan eie musikken til en artist, men du kan ikke eie artisten. Ja, eller at artisten går direkte til media og spør «funker det her?» – Absolutt, ikke minst. Og det er kanskje nesten verre faktisk. For en artist må jo holde seg for god til det. Selvfølgelig må pressen få lov til å prøve seg, men det kameraderiet der … jeg har aldri vært en del av gutteklubben Grei, fordi jeg tror de fleste vet hvor jeg står. Jeg føler ikke at det er viktig å snakke dritt om folk, men det er viktig å si hva du mener. Hvorfor tyr norske rappere så fort til ordet «hater» hvis man mottar litt kritikk? Hva tror du redselen for å både si og høre noe negativt kommer fra? – Jeg tror folk er så opphengt i den norske oppfinnelsen, janteloven, at de tenker det er jantelov med en gang noen kritiserer noe, men det stemmer jo ikke. Man må jo få lov til å si «Du er en veldig hyggelig person, men musikken din stinker». Det er ikke jantelov. Jeg er ikke misunnelig. Jeg har ikke lyst til å lage drittmusikken din. Jeg har ikke problemer med at du tjener 14 millioner kroner på drittmusikken din, men du må innse én ting … folk som tømmer søppel, de jobber hardt de også, men på slutten av dagen, så jobber de bare med søppel.

Son of Light er for tiden aktuell med sitt kritikerroste andrealbum War of the Words, som er produsert i sin helhet av Tommy Tee, og byr på gjesteopptredener fra blant annet Talib Kweli, Madcon og Tingsek. War of the Words er anmeldt på side 64. 9/2011

MUSIKK KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

FAIL! LOL

SKIVER

LINDSEY BUCKINGHAM Seeds We Sow (EAGLE RECORDS/PLAYGROUND)

Kongen av (voksen-)pop. Det slår meg at den oppvoksende generasjon – «kidsa», som de gjerne kalles – ikke har noe nevneverdig forhold til Lindsey Buckingham. Og det er en skam; en stor skam. Kanskje noen tror det er hun dama fra Fleetwood Mac. Og det er forsåvidt ikke så rart, all den tid Lindsey har et jentenavn. Men faktum er at denne mannen er en av tidenes låtskrivere. Det han gjorde med Fleetwood Mac er én ting, men faktumet at han har holdt enormt nivå også som soloartist, noe som gjør talentet hans desto mer påtagelig. Og nå, i en alder av 61 (!) år, har han sluppet sin kanskje fineste plate noensinne. Seeds We Sow er en tour de force av selvtillit, trygghet, finesse og kreativitet. Med tanke på det livet han har levd, all den kokainen, alle de damene, hele det åttitallet, så er det faen meg stort å fremvise slikt overskudd. Fra åpningssporet og tittelkuttet er tonen satt. Buckinghams intrikate og sensitive fingerspill blir satt opp mot den karakteristiske og overraskende vitale stemmen hans, i en låt hvor det skjønne og dvelende spilles opp mot det intense og umiddelbare på en ganske fantastisk, og etterhvert, erketypisk Buckingham-måte. Denne låten setter ikke bare tonen for dette albumet, men oppsummerer i et nøtteskall hva Buckinghams låtskriverprosjekt handler om: ferdigheter og flinkhet kombinert med sensibilitet og følelser. Mye av Buckinghams suksess ligger i at han er så bevisst på hva han gjør bra, og i at han rendyrker og spiller på disse tingene. Stemmen hans har en ganske enestående evne til å spille på mange register, gjerne i løpet av én og samme låt. Som han viser på den uovertrufne «Stars Are Crazy», hvor stemmen hans varierer mellom tre intensitetsnivåer, som gir låten en helt egen dynamikk, og som

9/2011

er, mildt sagt, imponerende i sin komposisjon. Og da har jeg ikke engang nevnt den emosjonelle kraften som låten besitter, som er slående, nesten overveldende. Denne teksten beviser nok at undertegnede er fryktelig glad i Buckingham, og det gjør nok at han slipper unna med en del ting som andre vil betegne som «platte», «uinspirerte» eller «i overkant voksne». Og jeg skal være enig i at ikke alt på denne platen er like genialt, men enkelte spor er blant det beste som er gitt ut i år, og det står jeg for. Nevnte «Stars Are Crazy» er en kandidat til årets absolutt fineste låt. Også «Rock Away Blind» er fantastisk, sammen med «Gone Too Far» og «She Smiled Sweetly». Stevie Nicks har nylig uttalt at det kan komme et nytt Fleetwood Mac-album neste år. I mellomtiden er det bare å sette denne plata på repeat og line opp ei ny stripe. Håvard Ringen J. COLE Cole World: The Sideline Story (ROC NATION/SONY MUSIC)

Moden debut fra Jay-Z’s nye protegé. Min personlige hovedpreferanse innen rapmusikk ligger plantet dypt inne i de amerikanske sørstatene, og derfor blir det gjerne til at jeg ofte ikke gir andre, og da spesielt østkystbaserte artister den oppmerksomheten de kanskje fortjener. Nå er J. Cole strengt tatt oppvokst i North Carolina, men som selverklært fan av rappere som Nas, Canibus og Eminem, i tillegg til flere år som student i New York, kan man trygt si at 26-åringen definitivt tilhører den østkystbaserte delen av amerikansk rap. I mine øyne betyr det ofte smått sjelløs flinkisrap, men med utgivelsen av Coles nye debutalbum, må jeg nok likevel innrømme at en del av fordommene mine har vært ubegrunnede. Cole World: The Sideline Story viser seg nemlig å by på et imponerende stort spekter

av glimrende fortellerkunst og Coles egne, flotte produksjoner, og mer enn noensinne blir det klart hvorfor han var den første rapperen som ble signet til JayZ’s Roc Nation. Til tross for en litt treig start, glir albumet raskt inn i et behagelig spor, hvor den også blir liggende på cruise control fram til den ærlige familiesagaen og sistesporet «Breakdown». «Sideline Story» nikker til den glimrende Cru-klassikeren «This Ain’t Funny» (1997), og er et typisk eksempel på J Coles styrke som produsent, med samplebruk av den gode, gamle typen, noe han også viser på Missy Elliott-gjestede «Nobody’s Perfect». Sporet er en av mine desiderte favoritter her, med et flott sangrefreng fra Virginias hiphop-dronning, samt et vakkert sample fra Curtis Mayfields «Think» (soundtracket til Superfly). Andre gjester som dukker opp er Trey Songz («Can’t Get Enough» og Jay-Z («Mr. Nice Watch»). I tillegg til nevnte Missy er det spesielt Drake som gjør fin figur med sitt bidrag på «In The Morning», en av få spor som ikke er produsert av J. Cole selv. Ved siden av et flott musikalsk bakteppe, er det tekstene som gjør at Cole World: The Sideline Story skiller seg ut fra mye annen rap vi får servert om dagen. Muligensk ganske typisk for et debutalbum hvor en artist får utløp for alt som har skjedd i livet fram til da, men likevel. På «Lost Ones» følger Cole i Commons fotspor og snakker åpent om abort, hvor han også gir en stemme til sin tidligere kjæreste som måtte forholde seg til en tjue år gammel J. Cole med gravidnoia («Did you forget all those conversations that we had way back/Bout your father and you told me that you hate that nigga/Talkin’ bout he a coward and you so glad that you aint that nigga/Cause he left your mamma when she had you and he aint shit/Here you go doin’ the same shit»). Denne åpenheten om sitt eget liv, og spesielt forholdet til en far som åpenbart ikke vant noen pris for beste forelder, går mye igjen her, og gjør albumet til en svært personlig og intim affære. «Why we cheat? I’ll never know/Is it cause we rap? Heaven’s no, lotta niggas rap though, never blow/A heterosexual, girl you fine, from head to toe/Could it be cause my father let me know/That he cheated, and somehow I never told», rapper Cole på «Never Told», som tar opp utroskap, både hans eget og farens, noe som jo ikke alltid er like dagligdags i en ofte sjåvinistisk og én-dimensjonal rapverden. Det har uten tvil vært en lang vei å gå for J. Cole når han nå endelig slipper sin debut i en alder av 26 år, men ventetiden har også sørget for et modent og reflektert førstealbum, som forhåpentligvis er starten på en lang rekke gode utgivelser. Mathias Rødahl

THE CUTE CRASH COMBO Olympus Mons (MBO/MBN)

Rural ballerock. Før jeg setter på plata er forventingene mine relativt lave, men presseskrivet møter meg i døra og varsler om at dette er store saker. «I 2009 slapp The Cute Crash Combo sitt selvtitulerte debutalbum til strålende kritikker og massiv radiospilling.» Forventningene høyner, men daler ganske

Perspektiv på tid CORRUPTED Garten Der Unbewusstheit (NOSTALGIA:BLACKRAIN/IMPORT)

Den sjokkerende og triste nyheten kom rett før jul. To av tre grunnleggere av Japans desidert feteste band gjennom tidene med potensial for skinnende gull herfra til helvete, vokalist Hevi og gitarist Talbot, har takket for seg etter 17 år med trofast tjeneste. Et hardt slag for bandet som startet som en relativt primitiv doomaffære – med røtter i hardcore/punk og med sterkt politisk engasjerte tekster sunget på spansk. Bandet som, over tid, med en haug obskure og ettertraktede hard-to-find-singler og fire fullengdere – utviklet seg til å bli et av postrockens store monstre. Ja, soundtracket til selve apokalypsen. At to nøkkelpersoner nå har forlatt skuta (etter denne innspillingen vel og merke) markerer slutten på Corrupted slik vi kjenner dem og vitner om et band som har tatt mange merkelige valg opp gjennom. Corrupted har aldri gitt intervjuer eller latt seg avbilde. De spiller fortsatt på squats, hovedsakelig rundt sin hjemby Osaka. I Europa er de sjelden, med unntak av helt sjeldne one offs med flere års mellomrom. Hadde de bare ønsket det, ville Corrupted i dag vært et stort undergrunnsfenomen i samme posisjon som eksempelvis Sunn O))), eller Mogwai for den saks skyld, begge to tungt inspirert av Corrupted. Samtidig står det stor respekt, en slags forbitret beundring, av disse sære og trassige valgene. Som sin forgjenger, El Mundo Frio, tikker Garten Der Unbewusstheit inn på over en time fordelt over tre spor: «Garten» (28:45), «Against The Darkest Days» (4:34) og «Gek-

fort tilbake til utgangspunktet. Jeg leter på nettet for å finne anmeldelsene, men finner ikke mye bortsett fra de tre i presseskrivet. Mulig dette funker på radio også denne gangen, men utover det så vil det neppe skje noe mer. Dette har verden hørt før, alt for mange ganger. De satser stort på refrengene og massive gitarriff. Referansene til 70-tallsrocken er klart tilstede, som på debutplata deres. Samtidig prøver CCC tidvis å høres tidsriktige ut i utrykket

kou No Daichi (The Land Of Moonlight)» (30:22). Plateselskapet Nostalgia:Blackrain forteller på vegne av bandet at «følelsen av et minutt og et sekund føles som en evighet, og følelsen av 60 minutter og 3600 sekunder som et øyeblikk.» Selve tittelen («Ubevisthetens hage») henviser til livssyklusen fra fødsel til død – og igjen oppstandelse av nytt liv etter «dødens ruiner». Har man vært så heldig og se Corrupted live, stemmer denne beskrivelsen veldig bra. Selv har jeg hatt gleden av å se dem live i London i 2008 som er en av de største konsertene jeg har opplevd noensinne. Én eneste låt over to og en halv time var det, og det føltes nettopp som en blanding av en evighet og et kort øyeblikk. Til å være fem små asiater, har de kreert et mektig og storslagent verk. Dypsindig og dystert, emosjonelt og ekte. Et resultat av ekstensivt studioarbeid med hundrevis av feedback- og gitarovertoner. Fra ambient, akustisk gitar til blytunge vegger av vreng, minimalistisk trommespill og Hevis dype røst som nærmest spøkelsesaktig hvisker tekstene av gårde før han bryter ut i gutturale brøl. Spansken har han lagt fra seg og gått tilbake til morsmålet som gjør lytteropplevelsen enda mer eksotisk for en nord-europeer som meg. Derfor er det, som nevnt innledningsvis, fryktelig synd at uvissheten henger som en mørk sky over byen Osaka og bandet Corrupted, selv om de gjenstående medlemmene har valgt å fortsette. Etter fem års ventetid hadde jeg store forhåpninger til at Garten Der Unbewusstheit ville overgå El Mundo Frio og var forberedt på å finne opp et nytt terningkast 7. Sekseren får duge denne gangen. Andreas Tylden

med et ganske rart og pregløst utfall. Før neste sang har rukket å starte har jeg allerede glemt hvordan den forrige låta hørtes ut. Det hele låter idéløst og stang ut. Denne plata hadde garantert slått gjennom på bygdefester der gutta kan spille luftgitar for å imponere ungjentene som shotter Galliano i sofaen. Her er det rom for cowboyboots, tribaltattoos og allsang av klisjéfylte tekster. Det lukter veldig Namsos og Nord-Trøndelag over det hele. For

senest fem år siden dominerte nordtrøndersk ballerock og dets begrensninger hele mentaliteten til musikkmiljøet i Trondheim. Hvis du prøvde deg på noe som helst annet enn fuzzgitar og bar overkopp fikk du høre det. Det er nye tider nå, og jeg trodde oppriktig talt vi var ferdige med dette her. Det eneste som skiller disse bandene fra D.D.E er at de synger på engelsk og henger på litt mer urbane utesteder. Wenche Sundt Bendixvold

DAVID GUETTA SNOOP DOGG ANTONY & THE JOHNSONS M/KORK (FR)

(US)

6. - 30. OKTOBER

(US)

CRYSTAL FIGHTERS (ES) SIVERT HØYEM (SE) MELISSA HORN HARALD EIA, BÅRD TUFTE JOHANSEN OG ATLE ANTONSEN ARVE TELLEFSEN OG JØRGEN LARSEN I NIDAROSDOMEN KITCHIE KITCHIE KI ME O MONTÉE VIDAR BUSK M/S. MØLLER PELBO + TEAM ME HEDVIG MOLLESTAD TRIO FUCKED UP (CA) GOLD PANDA (UK) G-SIDE (US) RASK FEST M/E-TYPE OKTOBERFEST M/HAYSEED DIXIE TRØNDERFEST M/DDE, BCG OG DAG INGEBRIGTSEN AND THE DYNAMITE KIDS 1969-FEST DANCE NIGHT KATE PENDRY BYE OG RØNNING LØRDAGSRÅDET EVENTYRKONSERT PROMENADEKONSERT BOKBAD MED DAG SOLSTAD, ANNE B. RAGDE OG OLAUG NILSSEN

BILLETTER OG INFO PÅ UKA.no

“Cz≥dasfƒstinnen” TS O M USIK K T E AT E R PR E SE N T E R E R :

TIBE T:EGNESERIE

PÅ ISBAREN "NEW ORPHEUM" I NEW YORK

µ t k a e ¬ i e ‡ e – en ‰µ

SYLVA FORLATER DEN SKJEBNESVANGRE FESTEN

KUN fem ger n forestilli

FØLG DEN DRAMATISKE FORTSETTELSEN ...

MUSIKK DAVID GUETTA Nothing But The Beat (UNIVERSAL MUSIC)

Dritt er dritt, selv om det slukes rått av blondiner med silikon. Det er kanskje urettferdig av meg å anmelde en fyr som David Guetta etter å ha brukt øret mitt på reflekterte hiphop-lyrikere som J. Cole og Son Of Light, men festen er som kjent nødt til å fortsette, og jeg går definitivt inn i denne albumomtalen med et smått åpent sinn. Til tross for enkeltes misforståelse av at undertegnede er landets nye kommers-hater, har jeg garantert steket mer til Guetta enn de fleste av MediaNorges hitmusikk-forsvarere. Jeg liker hverken låter fordi de er suksessfulle, eller fordi de er sykt undergrunn og dermed går over hodet på folk flest. Bra musikk er bra musikk, enten den kommer fra Bruno Mars eller Zoo Kid. Når det kommer til Guetta og hans kolleger på den hvitkledde daterape-musikkscenen, tiltaler musikken meg helt klart mest når jeg er påvirket av alkoholens edle dråper, men selv da håper og mener jeg at jeg har en viss kritisk sans. «The Time» (Black Eyed Peas) og «I Know You Want Me» (Pitbull) er for eksempel låter som aldri kan forsvares, mens jeg lett innrømmer å ha snublet rundt med hevede armer og et sløret glis om kjeften til Guetta«classics» som «Memories», «Love Is Gone» og selvfølgelig «Sexy Bitch». Og jeg vil vennligst ha meg frabedt all form for smålig ovenfra-og-ned-dømming som følge av den typen ærlighet. Det morsomme med denne typen musikk, er at den for det meste kun fungerer i to typer scenarioer som ikke kunne ha vært mer forskjellige; nemlig når du er drita, og når du jogger. Altså, jeg elsker såkalt høykulturelle emotoner fra si … Bon Iver og James Blake, men det gir meg jo ikke korrekt stekebakgrunn på dansegulvet, og er ikke minst helt umulig å løpe raske intervaller til på Elixia-tredemølla. Og det er på disse arenaene Guetta er konge. Hjemme i stua alene og edru, not so much. Så ja, jeg kan absolutt kose meg med Guettas kjendisspekkede spor som «Without You» (Usher), «I Can Only Imagine» (Chris Brown og Lil Wayne) og ikke minst klinebonanza-på-dansegulvet-starteren «Little Bad Girl» med Taio Cruz og Ludacris, MEN … there is a time and a motherfucking place for everything. Og nå er det heller ikke sånn at Guetta serverer oss

denne typen «godlåter» gjennom hele Nothing But The Beat. Vi får også pinligfæle ting som «I Just Wanna Fuck» (Timbaland), «Turn Me On» (hvor Nicki Minaj transformeres fra duggfrisk rapper til harry dancekjerring), og ikke minst Snoop Dogg-samarbeidet «Wet», som visstnok aldri var ment å bli gitt ut, men som ble det da låta lakk ut på nettet og ble populær blant fans av dritmusikk. Yeah I said it, driiitmusikk. Seriøst, jeg er anmelder, jeg har ikke bare lov; jeg er rett og slett forpliktet til å dømme. Og da gjerne på en barnslig arrogant og personlig måte. Nå vet jeg at det er veldig i tiden å stille seg positiv og anerkjennende til folk som Guetta for å være på kidsas side, men som æresmedlem av Speak The Real Crew (og 32-åring) kan jeg ikke synke ned på et såpass desperat nivå. Er det drit, så er det drit, samme hvor mange fjortenåringer man har som fans, og selv om Nothing But The Beat altså byr på et lite knippe oppturer, er det langt fra nok til å nå opp til noe mer enn «nja» på skalaen. Mathias Rødahl

delbare hits, men for tilhengere av Frode Strømstad og kompanis deilige folkelige popmusikk er det stas med nye bidrag i inidepopens høysesong. Som nyrørt solbærsyltetøy om høsten, treffer den det sensitive følelsessenteret, og får deg til å sukke av fryd og nostalgisk lykke. Og når jeg leser presseskrivet som domineres av namedroppinger i form av musikalske bidrag, der i blant Daniel Smith og Robyn Hitckcock, får det meg til å lure om all disse musikalske tilsetningene virkelig er nødvendig? For akkurat som jeg bare vil ha mors heimalga solbærssyltetøy, krever jeg heller ikke noe mer enn Strømstads heimsnekra poplåter. På den annen side: Dersom musikalske samarbeid trigger arbeidslysten, kan de godt ha med seg BanjoKari for min del. Bare jeg får Egersundpop i innboksen jevnlig. Inger Lise Hammerstrøm LEIF & THE FUTURE Songs Of Youth (BRILLIANCE)

Som nyrørt solbærsyltetøy. O’ du herlige for en tjuvstart på helgen! Torsdag ettermiddag, og ny I Was a King-plate i innboksen. Egersundbandet har siden slutten av 2000-tallet stått for kvalitetsleveranse av sjeletilbedende folkpop. Med et anstendig forhold til referansepunkter som Lemonheads, Guided By Voices og Dinosaur Jr. på sitt softeste har de funnet veien inn i indiehuenes kredible platehyller. Kjappislåter på rundt to minutter, og Frode Strømstads feminine vokal har blitt bandets varemerke. Siden debuten med Loosing Something Good for Something Better i 2007 har de levert jevnt og trutt. Twilight Anniveraries fremstår dermed som et bidrag til å opprettholde denne jevne utgivelsesfrekvensen. Som en stadfestelse på at: «Hei, vi driver fortsatt på. Har forandret oss litt. Mindre støy og mer pop. Kjøp tolvtommeren vår som kommer i oktober! … Også synger Anne Lise Frøkedal på den ene låta.» Elektronikaflørten Winter Sleep med Frøkedal på vokal kunne likeså gjerne vært å finne på en Harrys Gym-plate. En utfordring for autisten i meg å akseptere, men det er tross alt EP-ens sterkeste kort. Bortsett fra denne har skiva ingen umid-

Leif og den nære fortiden. Med et bandnavn som Leif & The Future er det nærliggende å forvente seg eksplisitt fremtidsrettet musikk. Men på dette punktet skuffer Leif, det er lite futurisme å hente her. Men bandnavnet kan tolkes på andre måter som kanskje gir mer mening. Når man velger å inkludere The Future i bandnavnet, så betyr det sannsynligvis at man har et godt forhold til den (fremtiden), og det er en slags fremoverrettet positivitet å spore her. Men særlig fremtidsrettet er det ikke. Musikalsk har i stedet Leif & The Future lagt seg på en slags revisjonistisk nostalgitripp. Låtene på denne plata er trygt forankret i det samme ungdomsromantiske nyveivslandskapet vi kjenner fra M83, men det blir aldri så mye, eller så outrert, som franskmannens musikk. Og kanskje viktigere, det blir aldri riktig så ektefølt eller bra som M83. Det er noe sedat over følelsesformidlingen til Leif & co, det stikker liksom ikke så dypt. Og når man er følelsesformidlingsbransjen, så skal det helst vises spor av ganske virkelige traumer. I stedet virker det som om Leif inderlig ønsker å formidle noe ekte, men ikke har riktig ballast eller evner til å få det frem. Når det er sagt: Selv om Leif kanskje ikke er emosjonell nok til riktig og lykkes med prosjektet sitt, så er Songs of Youth alt i alt en ganske bra plate. I hvert fall i den forstand

seg, heller blir man varm og god, for dette er ensomhet med positivt fortegn, «solitide», som engelskmenn kaller det. Det er ensomhet med funksjon, og funksjonen er å lage fantastisk vakker musikk. Hall Music er bare Loney Dears andre ordentlige studioplate, men hans sjette totalt. Han gav ut fire CD-er før han fikk kontrakt med Sub Pop, som ga ut Loney, Noir på nytt. Og det er denne platen Hall

Music minner mest om i stilen. Det er kanskje litt tidlig i Loneys karriere å snakke om en «retur til form», men Hall Music er en opptur fra smått skuffende Dear John fra 2009, hans første plate innenfor plateselskapssystemet. Hall Music er en imponerende enhet, plata føles fullendt og helhetlig, og alle låtene har en klar følelse av at de hører sammen. Sådan blir plata også nesten et forsvarsskriv for albumformatet.

I WAS A KING Twilight Anniversaries (HYPE CITY)

T I L T R O N D H J E M D I R E K T E F R A K O N T I N E N T E T:

"CZ A R DA SF Y R STIN N EN"

Boni Thor Inge Falck

Sylva Edwin Randi STENE Tom Erik LIE

Stasi Kari Postma

PR EMIER E 13. OKTOBER KL . 19.30 I OL AVSH A LLEN

Ø V R IGE SPI L L E DAGE R : 1 6 . O K T O B E R , 2 7. O K T O B E R , 2 8 . O K T O B E R & 2 9 . O K T O B E R

Trondheim SymfoniORkester • TSO voklaensemble Dirigent: Mika Eichenholz Regi: Heidi Bruun Nedregaard Scenografi: Zuzana Gilhuus

Studentpris 290,– (OR DINÆR: 470,-)

BILLETTER: OL AVSH A LLENS BILLETTLUKE, POSTEN, TRONDHEIM TORG, BILLETTSERVICE.NO, W W W.TSO.NO

9/2011

Gallµi 200,–

LONEY DEAR Hall Music (DEAR JOHN/TUBA)

Kom høst, du skjønne milde. De fleste som stifter bekjentskap med Loney Dear tror i starten at de heter Lonely Dear. Og det er ikke så rart, for hele utrykket lyser av ensomhet, hver tone, hver vending, hver akkord nærmest drypper av melankoli. Men det er ikke så man blir lei

MUSIKK at den ikke egentlig inneholder noen dårlige spor, men på den andre siden, ingen virkelige høydare heller. Nærmest kommer de på «22», som ligger tett opp mot det emosjonelle registeret som er nødvendig for å få denne musikken til å fungere. Men Songs of Youth skal i alle fall ha for at den har en klar plan og en tydelig idé om hva den vil være, det er en stramt regissert plate. Den er ikke fullstendig vellykket, men det er et tydelig prosjekt. Og det viser potensial. Håpet får vel være at Leif, in the future, kan bygge på det her, og komme tilbake med en plate som tør å føle mer og som tar et litt fastere grep rundt hjerterota. Håvard Ringen MEGADETH Th1rt3en (ROADRUNNER/WARNER MUSIC)

Abolute Power Ballads. Dave Mustaine, altså. Ikke den enkleste kniven i metalskuffen. Skuff er forresten et fantastisk ord for å beskrive Th1rt3en, som i likhet med hva tittelen indikerer, ikke er veldig heldig for Megadeth. Etter noen år litt sånn på kanten var formkurven til ’Deth stigende, og Endgame fra 2009 var en forholdsvis sterk affære. Megadeth var i ferd med å karre seg opp dit deres samtidige fra 80-tallet befant seg: ved inngangen til en ny vår. Det har de selv satt en effektiv stopper for. Skulle ikke det at gode, gamle Dave Ellefson kom tilbake i rekkene være med på å ta det enda litt høyere? Tydeligvis ikke. At Mustaine ikke er noen Ronnie James Dio akkurat, det fikk vi med oss under sommerens begredelige Big 4-opptreden i Göteborg. Da er det greit å begrense seg til å snerre tøffasaktig, som på Endgames tour de force «Head Crusher». Men neida. Mustaine har selv uttalt at Th1rt3en er som «skikkelig gammel klassisk Sabbath med litt av den moderne edgen til Queens of The Stone Age.» Og der ligger vel hovedfeilen. Megadeth skal ikke langt bort fra lesten sin før de faller i gjennom. Ikke bare det, men på Th1rt3en uteblir de sterke låtene. Flere av sporene har vært utgitt før, og det lukter hastverk i befippelsen av plutselig å være i vinden igjen. Vel, vinden har stilnet, og Mustaine står midtfjords og ror for harde livet. En annen ting som må kunne kalles uheldig er valg av produsent. De har byttet ut det gamle Sabbath-medlemmet Andy Sneap, som blant annet har hjulpet Exodus, Accept og Testament

med å gjøre comebacks. Og det med Johnny Karkazis, mest kjent for Disturbed og 3 Doors Downproduksjoner. Det er ikke ofte jeg henger meg opp i produsent, men her høres det virkelig. Skal man trekke frem noe udelt positivt, må det være gitarspillinga, som fortsatt er upåklagelig. Men dette er dessverre ikke 80-tallet, og når riffene er forutsigbare, tekstene under pari og helheten syltynn, hjelper det ikke. Jørgen Nordeng HEDVIG MOLLESTAD TRIO Shoot! (Rune Grammofon)

Bare en stygg andunge. Progrock er manifesteringen på to pene mennesker som til alles store forbauselse får et … stygt barn. Naturen er brutal og uberegnelig. Hedvig Mollestad, kjent som gitarist i gjøglepunkkvartetten Vom, studerer jazz og spiller rock. To for mange, forenlige genre. Jeg er ikke fan. Men jeg er fan av Hedvig Mollestad. Den som har sett eller hørt henne i aksjon vet hvor himla god gitarist hun er. Hennes eminente gitarplukking går ikke noen upåaktet hen, og du behøver ikke å ha tatt Lillebjørn Nilsens gitarkurs for å fatte at skillsa hennes overgår AKKS-nivå og vel så det. Derfor er en soloskive fra den kanten mer enn velkomment. Greia er at hun har studert jazz, og naturlig nok vil hun også spille det, men ikke uten rocken. For da hun i 2009, under Moldejazz, ble tildelt årets jazztalentpris, var Hedvig Mollestad Trio et faktum. Med en god dose rockehistorie anno 70- og 80-tallet har hun og trioen smeltet det sammen med jazzens sensuelle melodiveier. Selv om navnet og omslaget nok appellerer mest til jazzfolket, tror jeg det er tungrockhuene som kommer til å ha mest glede av denne skiva. Rockegutta kommer til å få hakeslepp, og gi henne velfortjent kredds og klapp på skulderen. Åpningssporet som bærer det freshe navnet «Gun & the E-Kid wav.», gir umiddelbare assosiasjoner til Black Sabbath og co, og vil nok bli en umiddelbar hit i de rocka kretser. Røft og juicy produsert med en melodilinje som huker tak i hukommelsen og blir der. Men i mangelen av en bærende vokal, blir plata i lengden for de spesielt interesserte å anbefale. Live er det helt sikkert en fornøyelig opplevelse. Gleder meg allerede. Hedvig Mollestad Trios barn låter ikke så aller verst allikevel, nok til å overbevise meg om at det nok bare er en stygg

TLF.: 23 31 61 00 STATRAVEL.NO

andunge jeg har med å gjøre. Noen runder i spilleren, så er jeg helbredet for progrockangsten min. Du og. Jeg lover! Inger Lise Hammerstrøm PELBO Days Of Transcendence (RIOT FACTORY)

Ned i dypet. Før jeg i det hele tatt hørte igjennom Days Of Transcendence begynte jeg å drømme om meg selv inne i en tubaformet ubåt på vei mot havets bunn. På vei ned ble dypets stillhet til støy, og trykket så svimlende at den eneste lyden jeg etter hvert hørte var den skeive Tv On The Radio-låta «I Was A Lover» skrape øregangene mine slik jeg bare kan forestille meg tinitus kan. En støyende, samtidig flott drøm, for tubarockernes andrealbum er blitt presentert som et mye mørkere verk enn hva den selvtitulerte debutskiven var. Days Of Transcendence åpner med «Captain Of Glory» som på dronete vis ikke stopper før den når hele syv minutter. Hele albumet strekker ikke ut i mer enn en drøy fotballomgang, men det tok virkelig et helt mesterskap å virkelig sette ordentlig pris på det. I overkant høye forventninger skal nok ha noe av skylden for at skiva trengte så lang tid på å sette seg. Men forventninger er det lov til å ha når fremadstormende Pelbo slår seg sammen med Stian Westerhus (produksjon og miksing), og Helge Sten, kanskje bedre kjent som Deathprod (mastring). Etter den heseblesende singelen «Join Their Game» drar Pelbo tempoet ned med platas absolutte høydepunkt «The Devil In The Bible». «Waltz» tar fint over og konstaterer at Ine Hoem er på sitt beste på de roligere låtene og partiene på plata, samtidig som hun er skremmende lik Your Headlights Are On sin fantastiske vokalist Ingrid Helen Håvik. Jevnt over er de fleste låtene på Days Of Transcendence uten noen store overraskelser. Trond Bersu spiller fortsatt trommer på en måte som ville gjort selveste Bonham ivrig og Kristoffer Lo imponerer like mye med tubablåsingen nå som på debuten. Om jeg likevel er litt skuffet? Utvilsomt. Om Pelbos andrealbum er dårlig? Absolutt ikke. Til det er bandets konsept og gjennomføringen av det altfor bra. Selv om enkeltlåtene kanskje ikke strammer like godt rundt hjertet denne gangen har Pelbo fortsatt til gode å ikke imponere meg. Tete Lidbom

jORDEN RUNDT OSLO – DUBAI – BANGkOk – SYDNEY – AUCkLAND – LOS ANGELES –OSLO FRA kR. 10.950,OSLO – SALVADOR/BUENOS AIRES – DUBAI – BANGkOk – SYDNEY/BRISBANE – MANILA – TAIPEI – TOkYO – OSLO FRA kR. 18.950,-

OZ, NZ OG FIjI AUSTRALIA

FRA kR.

8.160,-

NEw ZEALAND

FRA kR.

9.950,-

FIjI

FRA kR.

10.450,-

wORkING hOLIDAY STARTPAkkE I AUSTRALIA ELLER PÅ NEw ZEALAND 2, 4 ELLER 7 DAGERS OVERNATTING FRA kR. 1.350,-

LATIN-AMERIkA ARGENTINA

FRA kR.

7.600,-

BRASIL

FRA kR.

6.800,-

PERU

FRA kR.

8.650,-

TRADITIONAL INkA TRAIL 4 DAGER, FRA kR. 2.590,CUZCO kARNEVALPAkkE 7 NETTER, FRA kR. 5.950,RIO DE jANEIRO

AFRIkA kENYA

FRA kR.

5.700,-

SØR-AFRIkA

FRA kR.

6.250,-

TANZANIA

FRA kR.

5.850,-

SAFARI NAIROBI-ZANZIBAR FRA kR. 8.750,ADVENTURE 10 DAGER SAFARI jOhANNESBURG – CAPE TOwN 20 FRA kR. 10.650,DAGER

Foto: Sara Arnald

Det er en plate man lytter til i sin helhet, ikke en hvor man plukker ut enkeltspor. Og Hall Music er best når man vier den oppmerksomhet, når man går inn for å lytte til plata, ikke bare ha den på i bakgrunnen. (Som plata noe ironisk oppfordrer til, med all sin sødmefylte melankoli.) Men det er mye mer ved Loney Dear enn den umiddelbare skjønnheten. Låtene har en egen kvalitet, de fremstår som postrock-versjoner

av melankolsk folkpop ala (gammel) Sufjan Stevens. De er broderende og progressive i natur, og vokser seg ofte frem fra det stillferdige og vare, til det grandiose og overveldende. Som på den aldeles strålende låten «Young Hearts». Her åpnes det med Loney Dears nakne stemme, snart akkompagnert av et vakkert pianoparti, og fra der vokser det taktfast, bygger seg opp og opp, og i løpet av låtens

siste minutt, blir låten mer intens for hvert sekund som går, før den ebber ut i stille, hvit støy. Sant skal sies at det finnes låter på denne plata som fungerer som stallfyll, men det funker i albumkontekst, likefullt så blir det ikke toppscore for Hall Music. Men det er et album som passer godt som en kickstart på platehøsten, med stor vekt på ordet «høst». Håvard Ringen

ASIA

INDIA

FRA kR.

4.500,-

VIETNAM

FRA kR.

6.550,-

BALI

FRA kR.

6.550,-

jOBB FRIVILLIG MED ORANGUTANGER OG ELEFANTER PÅ BORNEO 11 DAGER FRA kR. 10.950,-

VERDENS STØRSTE

REISEBYRÅ FOR UNGDOM OG STUDENTER

PRIS PÅ FLY ER INkL. SkATTER OG AVGIFTER MED FORBEhOLD OM LEDIG PLASS. GjELDER kUN FOR UNGDOM UNDER 26 ÅR, STUDENT OG LæRER. VILkÅR OG BETINGELSER GjELDER FOR REISEPERIODE PÅ NOEN AV FLYPRISENE.

9/2011

MUSIKK

Norges «Detox» lever opp til forventningene SON OF LIGHT War Of The Words (TEE PRODUCTIONS/UNIVERSAL MUSIC)

Da Son of Light (dengang N-Light-N) slapp det klassiske debutalbumet Deep Green i 1997, redefinerte det standarden for norsk engelskspråklig rapmusikk, og skapte ikke minst store forventninger for Tee Productions nye superlyriker. Det skulle likevel ta utrolige fjorten år før Mandalrapperen nok en gang var klar med ny skive, noe som selvfølgelig har vært grunnlag for skepsis til om han fortsatt kan være musikalsk relevant så lang tid (en hel ungdomsgenerasjon) i etterkant av debuten. Svaret er gudskjelov et ubetinget ja. For dette er bra saker, og til Lyset-fansens store glede, holder han seg til mye av de samme formlene som gjorde Deep Green så glimrende i utgangspunktet. Samtidig har han også oppgradert sounden sin, dog uten å høres ut som noe særlig annet vi har fått servert på rapfronten de siste årene. Sluttproduktet er rett og slett en svært lyttbar skive. Som den rapnerden/ lyricisten han er, åpner Son of Light War of the Words på en fantasifull måte med «Rewind», hvor diverse setninger blir spolt tilbake gjennom hele sporet. Son of Lights lek med ord, språk, historier og stemninger fortsetter på andre låter som «Get Yours» (som rent produksjonsmessig forøvrig minner ekstremt mye om The-Dreams «Cringing». Mashuptips!), «Hypnotic», «Masters of War», remix-

favoritten «Lift it Up» og ikke minst den Session 9 (skrekkfilm)-inspirerte «Session 10», som byr på historiefortelling slik bare Lyset kan. Men War of the Words er på ingen måte noen ren rapnerd-skive, og balansen med mer mainstreamvennlige spor er med på å ta albumet til et høyere nivå. Dette gjelder spesielt når han slår seg sammen med dyktige kompiser som Madcon, svenske Tingsek og selvfølgelig Talib Kweli, som hjelper til på selvinnsikt-anthemt «Be Yourself». En annen godbit er det pianobaserte sluttsporet «Safe n Sound» med Son of Lights gamle Fredrikstad-kompis Andreas Ihlebæk. Mine personlige favoritter er imidlertid sporene med Yosef og Tshawe. Det er kanskje litt trist at man må skru på en Son of Light-skive for å høre det beste Madcon-gutta har å by på, men business er som kjent business, og her viser de muskler når de først får muligheten. Den glimrende singelen «UNI» med Yosef og Tingsek burde absolutt ha fått mer radioplay enn den har gjort foreløpig, og «Letter To The Here And Now» gir oss et hyggelig gjensyn med den seriøse og reflekterte Tshawe over en særdeles digg Tommy Tee-produksjon. War of the Words er et lettelsens sukk for alle som har ventet på skikkelig norsk hiphop, fritt for gimmicks og åpenbare radiofrierier, og selv om fjorten år selvfølgelig er alt for lenge å vente på en oppfølger, gjør kvaliteten på denne skiva det enklere å tilgi den lange inkubasjonstiden. Mathias Rødahl

ROOTS MANUVA 4everevelution (BIG DADA/VME)

Dvask revolusjon. Premissleverandøren for karibisk-britisk hiphop i årene før grime snudde alt på hodet har vært med like lenge som, tja, DMX. Uten sammenligning for øvrig, men det kjennes som hundre år siden jeg oppdaga «Next Type Of Motion» under glansdagene til backpackerrap. Roots Manuva sin tilsynelatende bekymringsfrie tilnærming til det å blande sin karibiske og britiske bakgrunn inn i den da totalt amerikanskdominerte hiphopen, var imponerende. Hans samtidige gjorde enten halvdårlig dansemusikk eller etterapa yankeene totalt. Ting har skjedd i den gamle hora England i mellomtida. Nå har han en helt ny generasjon med grime og dubsteprappere å hanskes med, i tilegg til en britisk scene som aldri har vært så vital. Det forholder han seg heldigvis ikke til. Roots Manuva ville ikke tjent noe på å hive seg på trender. Et skikkelig brutalt ærlig stykke retrobass, derimot, hadde vært på sin plass. Synd da at 4everevolution halter avgårde i tåka. Roots Manuva har alltid vært som en egen musikksjanger i seg selv. Det har vært selve styrken. Det betyr ikke at han ikke må fornye seg litt, eller lage låter som sitter. Det er tre år siden forrige studioalbum. Den gang redda knallsinglene «Again & Again» og «Buff Nuff» en halvslapp helhet. Denne gangen er han ikke så heldig. Tekstmessig er han inne på saker, og leverer sitt mest politiske album til nå. Det er hardt å få tak på noen ting som helst her, det går og går og kommer aldri til døra. 4everevolution er litt som den konserten med Roots Manuva jeg så i Katowice, Polen for et par år siden: ufokusert og uengasjert

RETOX Ugly Animals (THREE ONE G/IPECAC/TUBA)

This is hardcore. Godeste Justin Pearson er i slaget om dagen. Det vil si, det har han egentlig vært de siste tjue årene med eget plateselskap (Three One G), bøkene From The Graveyard Of The Arousal Industry og nylig utgitte How To Lose Friends and Irritate People og hyperaktiv musiker i en bråte band som Struggle, The Locust, Swing Kids, Holy Molar, Head Wound City, The Crimson Curse, Some Girls, Leg Lifters, All Leather og, sist ut, i aggressive og angstfylte Retox. En aldri så liten (bokstavelig talt) ildsjel og inspirasjonskilde – også for undertegnede – som til stadighet pusher grensene og kjemper for DIY, på godt og vondt. Utover Pearson selv består Retox av kollega Gabe Serbian (The Locust), Michael Crain (The Festival Of Dead Deer) og new kid on the block med det finurlige navnet Thor Dickey. Som med bandets selvtitulerte syvtommer-EP er

9/2011

debutfullengderen Ugly Animals ferdigspilt før du har rukket å rive av trusa på en one night stand og fyrt opp siggen etter en voldelig runde med ubrukelig fyllesex. Elleve pissed off-låter med gjennomsnittslengde på under minuttet som strengt tatt, per definisjon, ikke kan kalles en fullengder. Det blir på mange måter mer korrekt å beskrive Ugly Animals som en slags kaotisk adrenalinsfylt slåsskamp med blodsmak i munnen og en steinhard bennern i pølsebuksa. Retox er ikke veldig langt unna ovennevnte band, men har til gjengjeld en unik simplistisk formel for hardcore/punk/støy frontet av Pearsons sarkastiske og sylskarpe kommentarer til det konforme samfunn og en grå hverdag av apatisk janteloveri. Mellom slagene – støtene om du vil – har de også funnet rom til et par potensielle hits i form av videosingelen «Thirty Cents Shy Of A Quarter» (årets låt!) og «Piss Elegant». Om ikke den mest originale, så en av 2011s mest vitale rockeutgivelser. Andreas Tylden

opptråkking av gamle stier, med følelsen av pliktløp hengende i lufta som sur, gammel tøroc røyka på maispipe og sammenrulla tabloidavis. Hvor mange ganger skal man høre på ei plate før man anmelder den, er en populær diskusjon. Problemet med 4everevolution er: hvor ganger må jeg egentlig høre på den i det hele tatt? Det er ikke det at det er dårlig. Det er bare så gudsjammerlig … unødvendig. Jørgen Nordeng SICK OF IT ALL Nonstop (CENTURY MEDIA/+)

Tilbake til scratch. New York-bandet Sick Of It All har holdt koken siden 1986 og er en av de få gjenlevende hardcore-banda fra glansperioden da denne delen av musikkspekteret var upløyd mark, begrepet kjemisk fritt for sjangermisbruk (ref: norske journalister og bondeknøler i det ganske land united – skjerp dere!) og realnessen på fullt beredskap. Peaket kom på første halvdel av 90-tallet med major label-kontrakt i ryggen og to suksessfulle videoer på MTV – en tid da slikt ofte var alfa omega for et bands suksess eller ikke. Suksessen kom og visnet fort igjen og bandet forsvant tilbake inn i undergrunnen, men fortsatt som konger innen sitt segment. Nå ser de tilbake og gir ut en slags best-of-plate med nyinnspilte schlägers, eldgamle så vel som, merkelig nok, splitter nye. Om det er et tegn på kreativ tomgang eller introduksjon til nye fans er ikke godt å si. Jeg velger å tro Nonstop er ment som en slags oppsummering av nærmere 30 år (!) med nonstop dedikasjon til sitt liv og virke og en imponerende spilleglede for et band som antageligvis har turnert mer enn Stones og Dylan til sammen. Men er dette virkelig

nødvendig? Brøkdelen av nyere låter høres identisk ut som originalversjonene og de eldre mister finessen som gjorde dem til klassiske hardcore/punk-anthems i utgangspunktet. Herlige «Scratch The Surface» og spesielt «My Life» (originalt en Straight Aheadlåt – bandet Lou Koller sang i før SOIA) høres nærmest ut som et voldtektsforsøk av et random kontemporært rævva breakdown deathcore-band (HORROR!), mens oppturen er låter som ikke har blitt kludret altfor mye, eksempelvis «Just Look Around» og «Injustice System» (originalversjonene låter ikke veldig bra rent produksjonsmessig). Disse røsker seriøs balle. Hva sitter man igjen med da? Jo, de fire vise ord: Første-demoen er best. Andreas Tylden LIL WAYNE Tha Carter IV (CASH MONEY/UNIVERSAL MUSIC)

Én million her og én million der. Jeg var nærmest i ekstase da Lil Wayne droppet tredjeinstallasjonen av sin Carter-serie for noen år tilbake, og slang rundt meg med genierklæringer i øst og vest. Muligens litt fordi jeg var så provosert over all rapfansen som ikke klarte å se at Weezy var mer enn Auto-Tune og «Lollipop». Ikke at det er noe galt med noen av delene, men i rapmiljøets snevre verdenssyn henger man seg jo som kjent veldig opp i den slags. Rent musikalsk var Tha Carter III likevel en bauta av en skive, som i sin tur tok Wayne opp til superstjernestatus, en status han mer eller mindre har beholdt siden den gang, til tross for at hverken I Am Not A Human Being eller rap/rockhelvetet Rebirth (begge fra 2010) klarte å selge til platina. Dette var derimot ikke noe problem for Waynes seneste utgivelse og fjerde Tha Carter-skive, som overraskende

gjentok den breiale bedriften fra 2008, da han solgte én million eksemplarer av Tha Carter III i første salgsuke. Men kan de to skivene sammenlignes? «6 Foot 7 Foot» er ingen «A Milli», og «How to Love» er ingen «Lollipop», men det er likevel ingen tvil om at skiva til tider bærer på betydelig tyngde. Det løsner bare ikke skikkelig før fenomenale «She Will». Og joda, Drake-refrenget på nevnte spor byr på klare referanser til sommerens Khaled-banger «I’m On One» og Drakes egen «Trust Issues», men det er nå like hyggelig for det. Hyggelig er det også når T-Pain kommer inn på ekskjæreste-«kritiske» «How To Hate», hvor Wayne dog ikke er like snill med illojale tøsejenter («She used to always say, fuck my niggas/And when I went to jail, she fucked my niggas» … «So much for being the perfect couple/I put in overtime, I was working doubles/I wish you the best, good luck boo/Weezy F, for fuck you»). Etter at Tallahassee’s finest har croonet ferdig, bærer det så over til det harde igjen, når undergrunnens mest suksessfulle aka Tech N9ne tar over showet sammen med Outkast-helten Andre 3000 på «Interlude» uten Wayne, som kommer tilbake så det holder på flotte Rick Rossgjestede «John». Men deretter stopper det liksom opp igjen. Hverken «Abortion», «So Special» (med John Legend), «President Carter» eller nevnte «How To Love» er spesielle standout-låter, og selv om det er fint med besøk fra Jadakiss, Bun B, Nas og Busta Rhymes på «It’s Good» og «Outro», kan jeg ikke akkurat si at jeg higer etter rewinds når disse er ferdige. Det er fullt mulig at det er jeg som har sklidd litt av Weezy-toget i årene etter Carter III, men det virker åpenbart at nivået og fokuset har falt flere hakk siden 2008. Mathias Rødahl

MUSIKK

SESONGKAFFE - HØSTEN 11 Mellom-amerika på topp og dromedarkaffen El Socorro er det aller beste fra Guatemala i år! La oss håndbr ygge for deg, eller ta med bønnene hjem. WILCO The Whole Love (DBPM/TUBA)

Hele kjærligheten, på én plate. Dette er albumet som kan, for alvor, sementere Wilcos plass i panteonet for Virkelig Store Band. Det å kunne se tilbake på en så kvalitetstung katalog er få band forunt, men det nytter ikke å hvile på laurbærene om man skal oppnå legendestatus, man må levere. Så, leverer Wilco med The Whole Love? Vel, ja, det gjør de – i massevis. Allerede fra åpningssporet «Art Of Almost» så forstår man at dette kommer til å bli en strålende lytteropplevelse. Her får vi Wilco på sitt mest erketypiske, hvor eksperimentering og skjønnhet går hånd i hånd, i nærmest perfekt symbiose. Jada, det er fort gjort å bli panegyrisk her, men så er det også jævla flott. Og Jeff Tweedy & co ser seg

HANK WILLIAMS 3 Ghost To A Ghost/Guttertown

5 Attention Deficit Domination

4 3 Bar Ranch Cattle Callin’

3 Kugalskap. Jeg flirer med Hank Williams 3, og kanskje litt av han. Men mest med. Sønnesønnen til countryens svar på 2Pac er spik spenna gæren, det visste vi. Endelig fri fra plateselskapenes klamme klør trøkker han like godt til og slipper 4,3 timer med musikk på samme dag, fordelt på ett dobbelt og to enkle album. Det glade vanvidd. Skal vi gjøre det enkelt, i motsetning til det HW3 gjør selv, kan vi dele inn diskografien hans i to. Den ene siden, som han er best på og mest kjent for, er herlig politisk ukorrekt keep it real-ekte outlaw country. Noen synes Hank er for mye, at han er en posør og en vandrende klisjé. Ja, sier jeg, og derfor elsker jeg han. Denne siden får vi på dobbelt-cden Ghost to a Ghost/ Guttertown. I helt ny drakt, vel å merke. For der countrysiden til HW3 har stått litt på stedet hvil siden klassiske Straight To Hell, tar han denne gang uventa

aldri tilbake, hvert spor følger det forrige i imponerende helhetlig stil. Harmoniseringen i refrenget til andresporet «I Might» er ren kunst, spesielt spilt opp mot det rå boogie-kompet som driver versene. Det er «all right», som Tweedy synger i låten. Det er alltid et problem med band som Wilco, som har en så innarbeidet og idiosynkratisk stil, at de blir selvtilfredse i uttrykket, at de hviler for mye på sine egne styrker og glemmer … innhold. Men det er heldigvis ikke tilfelle her. Wilco kunne godt ha sluppet et album som lente seg tungt mot den eksperimentelle siden, og løsnet litt på låtskriversiden, og alikevel sluppet unna med det. The Whole Love forsømmer aldri låtene. Wilco høres sultne og relevante ut fra start til slutt; selv om det ikke alltid er like spennende, er det alltid kvalitetstungt. Til å være et virkelig godt album,

er The Whole Love et ganske lite slående album. Men så er også det Wilcos virkelige styrke: de er pene på overflaten og smått geniale i detaljene. Storheten ligger ikke i selve eksperimenteringen, men i måten de holder tilbake på. Evnene til å lage utilgjengelig kunst er der, men de blir brukt i tilgjengelighetens tegn. Som i «Red Rising Lung» hvor hvit støy og slidegitar bytter på å fungere som stemningsskapende ambient og et forsterkende melodiøst virkemiddel, det er subtilt og sublimt. Til tross for fantastiske låter, har The Whole Love egenskaper som ikke er fult så bra. Enkelte ganger blir det litt for flatt, litt for pent og pyntelig, og detaljrikdommen blir litt for subtil, men for fansen, og fans av god låtskriving generelt, er dette en diamant. Håvard Ringen

vendinger. Vi får servert et makabert overflødighetshorn av et album. En berg-og-dalbane der vi sveiper innom cajunske takter (på fransk), neo-folk, drikkeviser, sakrale og mildt sagt forstyrrende skits, metalliske øyeblikk og utbasuneringer. Mildt sagt psykedelisk i støytene, men også Hanks kanskje største øyeblikk til nå. Det kjennes litt ut som han er fremme, der han i det ene øyeblikket lar hunden sin «synge» med, og i andre øyeblikket lar Tom Waits og Les Claypool slippe til. Det kjennes bare rett, om ikke så veldig rimelig ut. Vanskelig, ja, men jeg blir å bruke tid på denne, og når han bare lar låtene gjøre pratinga er dette både vakkert, frastøtende, engasjerende og forvirrende på samme tid. Ektefølt, sårt og troverdig. Den andre siden av Hank Williams Den Tredje er den eklektiske bråkemusikanten vi kjenner som sparringspartner for Pantera-Phil i Arson Anthem og Superjoint Ritual. Denne siden er litt vanskeligere å svelge. Assjack-prosjektet hans var bra men ikke noe easy listeningprosjekt akkurat. Attention Deficit Domination er i så måte lekende lett å forholde seg til. Tradisjonell Doom av det psykedeliske slaget, som fungerer bra, men aldri når de helt store høyder. Hankern sin nasale og skjøre stemme er komprimert og forvrengt til tusen, og blir en liten prøvelse gjennom 70 minutter. Imponerende at han både gjør alle instrumenter, samt mixer selv,

selv om det er litt statisk til tider. Kommer neppe til å bli stående som en av Hanks viktigste plater dette her, men fornøyelig nok til at jeg beholder den i sirkulasjon på iPoden. «Goats’n’Heathens», det mest eksperimentelle og eksplisitt ekstreme sporet, og Pentagramske «I Feel Sacrificed» er høydare. Eyehategod-sludge møter Pentagram/tidlig Sabbath, men psych i bunn, og nesten Melvins-aktig melodiføringer på vokalen. Høres ut som selveste drømmebandet, men feiler akkurat på målstreken. La oss ta 3 Bar Ranch Cattle Callin’ da. Ok. Ideen her er å spille infernalsk thrash/ death/grindcore mens de beste kvegauksjonistene fra sørstatene raljerer i full fart over. Sikkert en hysterisk morsom idé på peppernedtur eller THC-overdose, mer nedtur å høre på for oss utenforstående. En prøvelse, vil jeg strekke meg til å kalle det. En fotnote og kuriositet i Williams’ sin uoversiktlige katalog, som nok gjør seg best i små doser på nachspiel. Det er likevel så sjukt herlig å ha med en artist som bare gir så totalt fuckings faen som hillbilly-Hank gjør. Stormannsgal? Jepp. Uforutsigbar? Jepp. Pretensiøs? Jepp. Forvirrende? Å, ja da. Selvmotsigende? Tja. Vil vi ha det på noen annen måte? Neppe det. Jørgen Nordeng

Dromedar Kaffebar - sporbar kvalitetskaffe fra hele verden Besøk Dromedarene her: • Bakke Bru • Nedre Bakklandet 3 • Olav Tr yggvasons gt 14 • Nordre gt 3 •

www.dromedar.no

ROCKEFELLER 28. - 29. oktober 2011:

TATTOO – ROCK - BURLESQUE - ART EXHIBITION - KUSTOM MARKED & GARAGE

FRIDAY: OSLO MOTOR SHOW OFFICIAL AFTERPARTY! SATURDAY: ULTIMATE HALLOWEEN PARTY! TICKETS: www.billettservice.no / 100,-/280,-/495,- (Day/Evening/Weekend)

hh h hipp hurra hammer

MUSIKK: ANDREAS TYLDEN

9/2011

FILM

Dagens forrett Dagens kjøtt Dagens fisk Charcuterie og ost Ost Dagens dessert

fra

kr. 80,kr. 150,kr. 150,kr. 150,kr. 65,kr. 70,-

Vi setter gjerne sammen måltidet til en 3-retters meny. Pris kr. 285,-

Nyhet

MAT PÅ LØRDAGER! Credo Bar tar nå imo t gruppebestillinger (min 10 stk ) på lørdager kl. 19.00-21.00. Dette må forhåndsbestilles 2 dager i for veien.

Konserter

10/10 Ine Hoem og Osca r

Grønnebergs trio 13/10 Machina 01/11 Jennie Abrahams son 09/11 Molly Thomas 10/11 Richmond Fontaine 18/11 Richard Buckner 22/11 Justin Townes Ea rle

Facebook: se Credo update

9/2011

Bruce LaBruce om å amputere og dissekere sjangre, konvensjoner og kroppsdeler. TEKST MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN FOTO PRIVAT Bruce LaBruce. Ufrivillig pornograf, homocore-opphavsmann, raddis, skribent og filmskaper. Kjent for å stå bak favorittfilmen til Kurt Cobain, No Skin off My Ass, og har siden åttitallet laget en haug med sinnssyke filmer om zombier, homopunkere, amputerte prostituerte, terrorister, seg selv, skinheads, freaks, skamløst deilige mennesker (blant annet Madonna-eks og modell Tony Ward) og generell menneskelig eksess. I LaBruces to siste zombiefilmer, Otto; or, Up with Dead People og L.A Zombie, har canadieren rettet interessen sin mot å amputere og føye sammen de to kanskje mest utpulte sjangrene i populærkulturen: horror og porno, for revolusjonære formål. Hva er de mest interessante aspektene ved det å parre horror med porno? – For meg var ideen om zombieporno i utgangspunktet bare veldig praktisk: i det råtne, ødelagte zombiekjøttet kan du opprette så mange åpninger som du ønsker for penetrative formål! Heh. – Men så innså jeg at utover det, så har gore og porno som sjangre ganske mye til felles og deler veldig like narrative konvensjoner. Scenarioer skapes der en karakter blir drept eller knullet av en annen, som vanligvis involverer et fallisk, penetrativt objekt – en kniv, en pikk – som resulterer i en orgastisk frigjøring av kroppsvæsker – blod, sæd. Begge sjangre er repetitive, og ender ofte i en slags klimatisk gruppescene eller orgie av blodlating eller knulling. Orgasmene, enten i horror eller porno, er vanligvis veldig stiliserte og overdrevne. For meg er horror og porno nært beslektet, og jeg er på en måte overrasket over at det ikke har vært mer crossover. Hva er horror for deg? – Horror er veldig subjektivt. Bildebruken i arbeidet mitt som oppleves som horror av noen mennesker, er ikke nødvendigvis det for meg. I min første film, No Skin Off My Ass, har frisøren en drøm om en skinhead som slikker

en toalettskål. For noen er dette fryktelig, men for masochister kan det bare være en hot seksuell fetisj. I Hustler White blir en horekunde tatt i rumpa med benstumpen til en amputert prostituert. Denne scenen var horror for mange, men for amputeringsfetisjister var den himmelsk. Vent. Tenner ikke du på handikappede? – Jeg har en ting for folk som går med krykker. Men altså denne scenen, jeg presenterte den i et romantisk lys, for å gjøre et poeng ut av at noe som tilsynelatende er fryktelig for en person, kan være tiltrekkende for en annen. En manns gift, er en annens mat! Otto; or, Up with Dead People var designet for å lokke til seg streite horrornerder med løftet om en zombiegore-film, for så å torturere dem med en øm homokjærlighetshistorie. For dem var det sann horror. I tillegg er den melankolsk! – En av de største skrekkscenarioene for meg er å miste viljen til å leve, å bli alvorlig deprimert, eller å bli gal. To av mine filmer, Super 8 ½ og Otto; or, Up with Dead People forholder seg eksplisitt til karakterer som har psykiske sammenbrudd preget av alvorlig melankoli. Den homofile gutten Otto kan tolkes som at han er død eller død på innsiden: hans ytre zombieutseende, det kalde råtnende kjøttet, er et uttrykk for hans indre sykdom, delvis forårsaket av homofobi. L.A. Zombie kan også tolkes som en film om en hjemløs homofil schizofren som tror han er en fremmedgjort zombie. I dette tilfellet har hele filmen en melankolsk sinnsstemning, det er en slags ekspresjonistisk tolkning av karakterens mentale tilstand. Du hevder moderne mainstreamporno er fascistisk? – Kommersiell porno har en tendens til å være basert på en idé om seksuell vigør og vitalitet kanalisert gjennom en militant, ensidig identifikasjon. Pornoindustrien gjør folk til instrumenter for produktivitet der de gir opp seg selv til en gruppeidentitet. Det er en nesten ”nasjonalistisk” inderlighet, en forpliktelse til pornoapparatuset, som ødelegger mennesker i pornoindustrien. Men

pina. natt og dag annonse 04.10.11 14.08 Side 1

FILM

pina EN FILM TIL PINA BAUSCH FRA WIM WENDERS

Dans, dans –– ellers er vi fortapte

Jeg hadde en dårlig syretrip der identiteten min ble strippet vekk av bedrifter og fascistiske enheter. ” dette får det til å høres langt mer glamorøst ut enn det er! Kommersiell internettporno er en virtuell søppeldynge. 70-tallet er åpenbart min favorittperiode, da porno var avantgarde, politisk og komplekst. Hva tenker du er igjen av pornoens potensial for å genuint sjokkere, utfordre og generere reflektert tenkning? Og når blir porno kunst? – Porno er den siste bastion av politisk radikalisme for homoseksuelle, i hvert fall potensielt sett. For meg har kunst mest å gjøre med en spesiell produksjon av mening og en tolkning eller kontekstualisering av eksplisitt seksualitet. Pornoen min trekker ofte oppmerksomheten til mekanikken i produksjonen og det spesifikke ved seerposisjonen og visuell nytelse. Pornoen min leker alltid med konvensjonene i sjangeren, og distanserer publikum fra den seksuelle handlingen gjennom teknikker som skal gjøre seeren klar over sin egen medvirkning med, eller ambivalens i forhold til sexobjektet. Jeg antar du kan kalle det kunst. Du kommer stadig tilbake til avkuttede kroppsdeler, ser det ut som. Du er blant annet den stolte oppfinner av glory holegiljotinen? – Ja. Det var for min scenetolkning av Arnold Schönbergs Pierrot Lunaire i Berlin tidligere i år. Jeg har alltid vært fascinert av tanken på hvor sårbar pikken er når den er dyttet inn i et glory hole, og hvor tillitsfulle menn er til at pikken ikke vil bli misbrukt. Noen kunne kuttet den av, for eksempel. Halshugge deg, på en måte. Alt går tilbake til kastreringsangst! Er du lei av zombier nå? Riktig at du jobber på en ny film om en seriemorder? – Det er et av filmprosjektene jeg har på gang. Det er på et tidlig stadium, så jeg vil ikke å snakke for mye om det. Men jeg har alltid vært fascinert av homofile seriemordere. Da jeg var i tjueårene leste jeg ekstremt mye om fenomener som seriemordere og masse-

drap. Jeg etterforsket en annen form for galskap som går dypt inn i psyken til karakteren, ofte forbundet med traumatiske barndomsopplevelser. Selv vokste jeg opp på en gård hvor jeg ofte var vitne til slakting og kastrering av dyr. Vi hadde en årlig kyllingholocaust. Det kan forklare noe av hvorfor jeg trekkes mot gore og ekstreme tema som har med blod og død å gjøre. Hva er det mest horrorfylte du har opplevd, sånn personlig? – En psykotisk-paranoid vrangforestilling jeg hadde under en dårlig syretrip der identiteten min sakte ble strippet vekk av bedrifter og fascistiske enheter. Det føltes som en forutanelse. Terrorisme har også vært et tilbakevendende tema i arbeidet ditt. Har du noen tanker om 22/7? – Det var åpenbart en forferdelig hendelse. Selve omfanget av det var gruoppvekkende. Jeg tror at massemorderens interesse for videospill som World of Warcraft og Call of Duty faktisk kan bidra til den type systematisk, nådeløs og metodisk frittliggende sinnstilstand som ville være nødvendig for å begå en så uhyrlig forbrytelse. Jeg personlig mener visse tankeløse voldelige videospill er vulgære og frastøtende, fordi de fetisjerer krig og terrorisme og reproduserer den uten noen form for analyse eller avstand. Det kan høres rart ut at dette kommer fra meg, men jeg tror det alltid bør være innslag av menneskelighet i enhver kunstform, eller i det minste en bevissthet om hvilken virkning det har på mennesker. Pur verisimilitude er ikke kunst. Til slutt. Hvordan har du lyst til å dø? – Ugh. Grasiøst. Bruce Labruce siste film L.A Zombie er ute på DVD. Les tekster og intervjuer av Bruce i BUTT, Vice og Richardson Magazine.

Filmfestivalen i Berlin

PÅ KINO FRA 4. NOVEMBER

www.arthaus.no www.facebook.com/arthaus.no

9/2011

FILM Jegerne – Falske Spor Regi: Kjell Sundvall Med: Rolf Lassgård, Peter Stormare,Kim Tjernström, Annika Nordin, Lo Kauppi Sure menn, kvinner og finner. Handlingen i Jegerne – Falske Spor foregår i en bygd på bygda i Sverige. Politikorpset i bygda består av bygdetullinger som ikke klarer å skille mellom følelser og sak når de skal etterforske et drap. Derfor blir forsterkninger tilkalt fra storbyen; uheldigvis henter de inn en etterforsker som har vokst

opp i akkurat denne bygda og har familiebånd til de fleste involverte. Og godt er det: Hvis ikke ville det ikke blitt en særlig lang film. Filmen er en klassisk øvelse i good cop vs bad cop: Peter Stormare gjør en hederlig innsats som den selvbedragerske, voldelige og manipulative purken Torsten. Rolf Lassgård spiller en god rolle som den storsinnede, avbalanserte og sannhetssøkende purken Erik Bäckström. Begge må de lide seg gjennom en berg-og-dalbane av konflikter og frustrasjoner, før katarsis inntreffer og de løser

sine kniper med sine respektive metoder. Jeg finner det vanskelig å avgjøre om Kim Tjernström gjør det bra eller dårlig i rollen som den kuede unghingsten Peter, der han sprader rundt som en katatonisk krysning av Keanu Reeves, Robocop, en nyvoldtatt Edward Norton og Daniel Radcliffes underkjeve. Uansett gjør hans prestasjon ikke bare vondt å se på, men også å høre på, for dette er en film full av kontraster: Sterke følelser, svake mennesker; store menn, små hotellrom; og hard vold, fløyelsmyk sangstemme.

Hvis du liker boyband og svensk krim kommer du til å elske dette. Som en til tider gripende historie om selvbedrag fungerer dette helt ok, men ender opp med å føles som å drikke en cola. Den bruser litt, men dør fort hen. Her fins også et knippe tråder som blir hengende og svaie løst i luften. Med mindre dette er den typen film som må sees flere ganger, før man oppdager hva som egentlig skjedde. Hvilket jeg har inntrykk av at det ikke er. Rasmus Hungnes Premieredato: 16. september

Barnepiken Regi: Tate Taylor Med: Emma Stone, Bryce Dallas Howard, Mike Vogel Skal vi trivialisere rasisme? Barnepiken er en feminin film om morsomme husfruer som blir rasende da deres døtre ymter frempå at de kanskje ikke kommer til å gifte seg med det første likevel. Også handler det om sterke kvinner som viser styrke på en rørende måte. Kvinnene legger stolthet i å lage god mat og opprettholde anstendige fasader, og mannfolka blir bare trukket frem når damene sloss seg imellom om hvem som kan tilfredsstille dem best. Det hele utspiller seg i et raseskilt Sørstats-Amerika en

gang på sekstitallet, og filmen er forkledd som en slags frigjøringshistorie om negrotjenere som må oppdra bortskjemte, hvite barn. Vi møter rasistiske trophy wives, deres svarte tjenere og den hvite kvinnen som vil skrive bok om hvor dårlig de blir behandlet. Filmen er basert på en suksessroman med samme navn og det hele virker rett så overbevisende, men før noen får knute på g-strengen må jeg dessverre avsløre at det ikke er basert på en sann historie. Romanen er skrevet av en hvit kvinne som ble født i 1969, og alt er bare oppspinn. Vel vitende om at den hjerteskjærende rasismen kun er et dramatisk grep for at heltinnene skal få skinne, blir det straks litt verre å ta filmen seriøst. Dette er

ingen ny The Color Puple. Men det er nok ikke meningen heller, for Barnepiken er på sett og vis en komedie. Tiden er nydelig gjenskapt med fantastiske øyne for detaljer, flott lyssetting og flinke kameramenn. Skuespillerne glimrer også med flotte prestasjoner, i denne virkelighetsnære fortellingen som aldri fant sted. Og den er faktisk utholdelig for menn også. Lars Monsen vil neppe plukke den ned fra hylla, men dersom du er en middels metrofil fyr som vil imponere en dame med at du har en myk side, er dette slettes ikke et dårlig valg. Torgeir Blok Premieredato: 07. oktober

Kidnappet Regi: Vibeke Muasya Med: Simon Logue Larsen, Connie Nielsen, Lars Mikkelsen Filmskapere fortapt i Afrika. En dansk gutt drar på ferie i Afrika og mister fotballen sin. Da han tar opp leitinga møter han limsniffende småunger, gangstere med uladde pistoler og han spiser fisk for første gang. Det er duket for et eventyr ingen vil vite av. Moren hans dukker plutselig opp på TV og tilbyr en stor finnerlønn for sin bortkomne sønn. Dette fører til at alle og enhver kjemper om å presse mer penger ut av situasjonen og politiet begynner å etterforske henne for ulovlig adopsjon. Ingen av disse historiene leder noensteds hen.

Bakgrunnsmusikken er til tider behagelig og filmen har fine farger, men halvbakte stereotyper og kamelsvelgende manus trekker assosiasjonene i retning «barnefilm». Men det er før et utvalg dårlig utviklede karakterer plutselig blir skutt i hodet. Markedsgruppen blir med ett litt mer uklar. Filmen har ingen form for dybde, og er ikke søt eller magisk heller. Klippingen er stakkato, skuespillet teatralsk og dramaturgien usedvanlig desperat, noe som tyder på amatørmessig håndverk fra debuterende regissør og manusforfatter Vibeke Muasya. Noe av problemet er at danskene har regjert på toppen av Skandinavias filmverden i årevis. Nesten konsekvent har deilige danske filmer ligget milevis foran

det meste som kommer fra Norge og Sverige, og en ny dansk film er en fristelse få filmnerder kan motstå. At Mads Mikkelsens bror, Lars Mikkelsen, står på rollelista, pirrer nysgjerrigheten, men ender i skuffelse da han bare er en unødvendig brikke i en kabal som kun går opp om man jukser. Handler dette om rasisme? Er poenget å informere om kulturelle forskjeller? Ville frøken Muasya forklare hvorfor fattige folk gjør desperate ting? Neida. Kidnappet, eller Lost in Africa, som den så søtt heter på engelsk, er lite annet enn en enkel historie satt sammen av intetsigende scener skviset inn på tilfeldige plasser. Torgeir Blok Premieredato: 07. oktober

Skal vi danse? Pina Regi: Wim Wenders  Med: Regina Advento, Malou Airaudo, Ruth Amarante Wim Wender’s Pina og Werner Herzogs Cave of Forgotten Dreams viser at dokumentarfilmen endelig har omfavnet 3D-en. Å tilføye en tredje dimensjon til levende bilder er et virkemiddel som til nå har vært forbeholdt høybudsjetts blockbustere, og det er deilig å se et motstykke til dette på kinolerretene i Norge. Videre skal det sies at Pina først og fremst er en danseforestilling. Og for en som ikke har noe nevneverdig forhold til samtidsdans utover det obligatoriske pensumet i grunnskolen, kan filmen beskrives som en energisk og fascinerende innføring. Tyske Pina Bausch er en av historiens viktigste koreografer innenfor dansens avantgarde og var i tillegg en nær venn av Wim Wenders over en tyve års periode. Omtrent like lenge planlagte de to å lage film om Pinas scenekunst, men først da 3D-teknologien ble realitet følte Wenders at han med respekt for hennes arbeid kunne gjennomføre prosjektet. «3D er nesten skreddersydd for dansen», uttalte Wenders da han gjestet filmfestivalen i Berlin tidligere i år. En strek i regningen for produksjonen var at 68 år gamle Bausch døde bare to dager før innspilling, men selv om hun ikke er synlig deltagende i filmen er hennes kunstneriske tilstedeværelse naturligvis dominerende. Et leksikon bør dog prioriteres om man er ute etter bakgrunnsinfo om koreografen – dette er nesten utelukkende en visuell opplevelse hvor få ord blir sagt. Når jeg velger å se en dokumentarfilm om Pina Bausch og ikke en av hennes danseforestillinger, forventer jeg å få vite mer om hennes liv og hennes kunstneriske visjoner.

9/2011

Selv om mangelen på dette antakeligvis er en blanding mellom et bevisst valg fra Wenders’ side og et resultat av Pinas død, lever ikke filmen opp til forventningene på dette punktet. De få kommentarene signert danserne i hennes prestisjetunge kompani stimulerer ikke behovet for å vite mer om hennes historiske betydning, om Tanztheater-tradisjonen hun er en del av og ideene bak denne. Det visuelle er med andre ord det som bærer filmen fram. Med dét sagt er det visuelle håndverket utrolig gjennomført og vakkert. Pina eksemplifiserer filmmediet som kunstformidler og slår fast at filmen ikke bare har evnen til å gjengi kunst, men også til å tilføye noe til kunsten. Valg av locations er det mest åpenbare eksempelet med Pina. Den mest minneverdige scenen er lagt til en t-banevogn hvor landskapet både utenfor og inni vognen tilføyer et element til dansen man aldri kunne opplevd i et scenerom. Også kameraføringen gir oss en helt ny innfallsvinkel til den krevende koreografien, med filmatiseringen av Café Müller (1978) som et særlig høydepunkt.   En viktig debatt bør være hvorfor dokumentarfilmen ikke gjør det bedre på kino og hva som kan gjøres for å endre på denne trenden. I en hverdag hvor folk flest forbinder dokumentarfilmen med belærende TVproduksjoner om dyreliv og krig, kan kanskje Pina øke forståelsen for dokumentarfilmens bredde og potensial. Pina er en storslått kunstopplevelse, dog kanskje i lengste laget, som til tross for de irriterende plastikkbrillene er en fornøyelse å se på kino. Det skal også nevnes at dette er Arthaus’ første 3D-film, og undertegnede krysser fingrene for at flere filmdistributører slenger seg på laget og starter en tradisjon for alternativ 3D-filmformidling. Ole-Morten Algerøy Premieredato: 4. november

2011

Trondheim 30. oktober - 6. november Spiller på de riktige tangentene.

Motorpsycho &

Majorstuen &

Åpningskonsert

Ståle Storløkken En unik kveld i Nidarosdomen.

Nidarosdomens jentekor Folkemusikk, kor og orgel.

Nidarosdomens Guttekor. orgel og symfoniorkester.

Nidarosdomen 2.11. kl 21.00

Vår Frue kirke 4.11. kl 18.30

Nidarosdomen 30.10. kl 19.30

Bach på Svenska J. S. Bach møter folkemusikk! Dokkhuset 4.11. kl 20.00

Naji Hakim

Nattorgel Stemningsfullt i Domkirken. Nidarosdomen 5.11. kl 22.00

En av verdens fremste orgelstjerner. Vår Frue kirke 2.11. kl 19.00

Og mye mer! Se hele programmet på www.orgelfest.no

www.fagtrykk.no

UTE PÅ DVD OG BLU-RAY 12. OKTOBER

FILM Knerten i knipe Regi: Arild Østin Ommundsen // Med: Adrian Grønnevik Smith, Åsleik Engmark, Pernille Sørensen, Jan Gunnar Røise Et fallisk rop om hjelp fra sjelens innerste hulrom. Det tredje og (forhåpentligvis) siste avdraget i filmatiseringen av Anne-Cath. Vestlys romanserie om småtassen Lillebror og hans levende trepinne Knerten er dessverre ikke like dårlig som forgjengeren. Jeg hadde sett fram til å kunne skrive et totalslakt der jeg forklarer hvordan denne dumme serien korrumperer våre barns sinn og gjør fremtidsutsikten dyster, men det blir denne gangen kun et moderat slakt. Allikevel er jeg glad for at vi slipper Knerten 4 («fire» med engelsk uttale); om

ikke annet, fordi serien er så kjedelig. Premisset er interessant nok: Lillebror er en autistisk unge som på grunn av sine foreldres overbeskyttelse har et distansert forhold til den ytre virkeligheten. De mener det godt, men mammas moderlige mykhet og fars patetiske feighet gjør Lillebror ute av stand til å skille mellom fantasi og fakta. Det har gått så langt at hans fantasivenn, furukvisten Knerten, ikke bare ytrer meninger og fungerer som et talerør for Lillebrors id: Nå har trekølla klart å kopulere med en kvinnelig eikepinne som har født en dendroid liten bastard. Det kan dog sås tvil ved hvorvidt Lillebror faktisk er gal eller synsk: Hans empati med pinnen er i følge filmen så sterk at han klarer å spore opp Knerten ved hjelp

av lyd, tilsynelatende helt uten forutsetninger for å vite hvor den er. Er hans visjoner av en levende pinne et uttrykk for en dyp, åndelig kontakt med verdenssjelen? Knerten-serien minner om Jan Svankmajers Otesanek, men fremstår som forholdsvis tannløs. Svankmajers perverterte film om paret ute av stand til å produsere barn, som bøter på dette sjelslivets hull ved å grave opp, nære og oppdra en rot fra bakgården, er så forstyrrende at jeg ble nødt til å kvitte meg med DVDen umiddelbart for å kunne forholde meg rolig i mitt eget hjem. Etter pressevisningen av Knerten i knipe, derimot, reiste jeg ut på bygda for å kløyve ved og dele opp trestokker med motorsag. Jeg følte ingenting. Rasmus Hungnes Premieredato: 23. september

Ikke helt inn i boet Kong Curling Regi: Ole Endresen Med: Atle Antonsen, Jon Øigarden, Ingar Helge Gimle, Kåre Conradi, Steinar Sagen, Jan Sælid, Linn Skåber, Ane Dahl Torp, Else Kåss Furuseth, Anne Marit Jacobsen, Ulf Brunnberg, Bård Tufte Johansen, Harald Eia, Hans Morten Hansen En ubestemmelig og stusselig by på Østlandet et sted: Det avdankede og sykdomsrammede curlinglaget må gjenforenes og vinne mesterskapet for å redde en venn. Slik kan handlingen oppsummeres. Det skulle vel være et helt greit plot å etablere? Nah, her tar det en evighet. Hei, vent! Vi trenger en nemesis! Det skulle vel være en grei karakter å etablere all den tid Kåre Conradi er i ferd med å gjøre dette til sin foretrukne modus, og Jesus Quintana i The Big Lebowski tjener som et opplagt forbilde å modellere etter? Nah. Til tross for

www.sf-film.no 70

9/2011

en festlig parykk (filmen er god på parykker, det skal den ha) blir Stefan Ravndal og hans Plumbo-sponsede kumpaner i Team Ravndal verken festlige eller tydelige nok. Mest fordi de nesten ikke er med i filmen. Skulle ikke dette være en curling-film, da? Motviljen mot å tilvirke konkurranseforholdet mellom Team Paulsen og Team Ravndal er noe pussig all den tid filmen resten av tiden går løs på Hollywood-formelen med hengivenhet og vellyst, både hva arketyper og produktplassering angår. Noen storyteller er imidlertid regissør Ole Endresen (Uti vår hage) ikke. I stedet lener han seg på gamle tricks of the trade: Resultatet er en serie sketsjer – mer enn en film som sådan. Så glad er øyensynlig Endresen i den ikke-lineære sketsjeformen at selv når filmen er ferdig, kan han ikke dy seg: over rulleteksten begynner tabber og bortklipte scener å avspilles.

FILM

K MED OPAC B M O K AY OG BLU-R PY! DVD, L CO DIGITA

PÅ DVD OG BLU-RAY FRA 19. OKTOBER! Inn og ut av fortellingen, som rekvisitter på gjennomreise, møter vi følgelig både høy og lav; skallet og blåhåret. I to minutter er Ane Dahl Torp, i rollen som gal, pillespyttende kunster, Atle Antonsens potensielle love interest, før hun like ubeskværet skrives ut igjen. I tre minutter er nyslått Skavlan-bekjenner Else Kåss Furuseth kjempefestlig sladrekjerring som vi ønsker å bli bedre kjent med, så … poff … er hun vekk. Jøss, er ikke det der han Trond Fausa Aurvaag? Poff! Borte! Er ikke det Bård&Harald der borte? I rollen som … seg selv? Minst tid i solen, justert for fontstørrelse på plakaten, er imidlertid blitt Steinar Sagen til dels. At ikke Hele Norges Bamseklem får mer tid på lerretet er bare trist og leit. Får laste ned en ny podkast, da. Hva får vi i stedet? Litt av hvert. Noen halvkveda og kritiske viser om psykiatrien og dertil overdiagnostisering; noe om hvor viktig

det er at far er tilstede (så det er grunnen til de blå ringene rundt øynene til Jan Sælid!); og noe om overfeminiseringen av samfunnet – representert ved fargene gult og rosa – og mannens ditto kastrerte tilværelse i Kvinnens vold. For å understreke dette blir Linn Skåber oppnevnt som Atle Antonsens verge innledningsvis i filmen. For virkelig å understreke dette blir filmens kvinnebestiger (Jon Øigarden) utsatt for Anne Marit Jacobsens SM-vrede i filmens siste ligg. Slik millimeterne avgjør på curlingbanen, er komediesjangeren et økosystem der alle verdier må finjusteres for at vilkårene for liv skal være tilstede. Med unntak av Atle Antonsen og Jon Øigarden er Kong Curling litt off. Livet er for kjipt. Håvard Nyhus Premieredato: 23. september

BIL N E N VIN NO -FILM. 2 F S Å P 1 .01.20

KONK

URR

R N S TA ANSE

9.1 TER 1

RE O G VA 0 . 2 0 11

31 R TIL

9/2011

FILM

Lunsj, tapas, pizza, vin & cocktails

Le Havre Regi: Aki Kaurismäki Med: André Wilms, Kati Outinen, Jean-Pierre Darroussin, Blondin Miguel Ideologi-nostalgi på kysten av Normandie. Le Havre foregår i Le Havre, rett over fjorden fra Storbritannia. Plottet settes i gang da gutten Idrissa stikker av fra containeren han og hans medflyktninger har flyktet fra Gabon i. Containeren, bestemt for London, har strandet på havnen i Le Havre. Marcel Marx, skopusser, støter på ungen under en lunsj, og siden han savner mening i tilværelsen da hans kone befinner seg i en sykehusseng, tar han gutten under sin vinge og begir seg ut på et eventyr for å gjenforene ham med sin kjære mor. Filmen fortsetter å utfor-

Velkommen til en smak av trøndelag med kortreiste råvarer

ske den søte, teatralske stilen som kjennetegner mange av Karismäkis tidligere filmer, for eksempel Mannen uten minne, og føyer seg inn i «sjangeren» som mye av både Jim Jarmuschs (Coffee and Cigarettes) og Roy Andresons (Sanger fra andre etasje) produksjon kan kategoriseres som: Det er trist og morsomt, følsomt og kaldt. Både skuespill, replikker og kamerabruk er sparsommelig utført, og setting og musikkbruk er preget av proletariat-romantikk. Det kreves at tilskueren suspenderer sin mistro, og går med på at skuespillet er «dårlig» og manuset preget av stereotypier med hensikt. Dette er urealistisk sosialrealisme. Det er smånaivt, småvittig, småtrist og ikke så veldig mye av noe annet enn kitschy nostalgi. Men det lille andre som er, er veldig godt utført, og filmen blir

en behagelig opplevelse for både øyne, øre. Kinn å klappe på. Og derfor går man gjerne med på den kitschy nostalgiens relevans som (noe mer enn) et uttrykk for filmskaperens personlige estetiske preferanser. Selv om filmen har en noe ensporet og enkel moral: Hvis alle er snille med hverandre, går alt bra til slutt. Kanskje det stemmer, men jeg undres over hvor mye tilskuerens eget idégrunnlag påvirker den intellektuelle opplevelsen av denne filmen. Det er mulig den kan vise seg å bli en elsk-eller-hat-affære, basert på en politisk skala der ytterste høyre representerer total avfeiing, ytterste venstre representerer total omfavnelse. Uansett: Trommisen i Little Bobs band rocker hardt. Rasmus Hungnes Premieredato: 16. september

The Thing Regi: Matthijs van Heijningen Jr. Med: Jonathan Walker, Mary Elizabeth Winstead, Trond Espen Seim, Kim Bubbs Das Ding an sich. «Six little Nigger boys playing with a hive;  A bumblebee stung one and then there were five.» Slik går det sjette verset i Agatha Christies berømte, Ti små negerbarn. Ti mennesker invitert til en øde øy, bare for å henrettes i tur og orden. At mordene skjer er ille nok, men verst – ikke minst for

Mandag Tirsdag Onsdag

Meny for 2 personer kr 450,den kan tilpasses etter antall

Vi gleder oss til å se deg! Kjøpmannsgata 40 7011 Trondheim Bordbestilling:

+47 45 22 24 88 firmapost@bakgaarden.com www.bakgaarden.com

9/2011

Sønner av Norge Regi: Jens Lien Med: Sven Nordin, Åsmund Høeg, Sonja Richter, Trond Nilssen «Vil dere se et herlig knull, gutter?!» En filmtrailer skal slå an tonen, vise snurten av høydepunktene og vekke appetitten. Filmen selv skal leve opp til forventningene og gi dramatisk lengde og bredde der traileren nøyer seg med kortformens appell. Noen ganger støter vi på mellomformatet, trailerfilm. Hvordan både gjøre opprør og takle et alvorlig traume med en applauderende 68’er til far og meningsfelle? Basert på Nikolaj Frobenius’ «løgnaktige» oppvekstroman fra Oslos verste vestkant, Teori og praksis, møter vi unggutten Nikolaj. Vi ser en familie som feirer jul med bananer («gul jul,

alle sammen!»), vi ser en trygg og glad, men lettere mistilpass sønn få tilbud om å overvære far penetrere mor: «Vil dere se et herlig knull, gutter?!» og vi ser Nikolaj gripe om punken når moren dør og faren går fra «gal» men trygg, til manisk hippie. Men, der den fengende traileren ser ut til å presentere høydepunkter fra et handlingsmettet og rikholdig dobbeltportrett av far og sønn, blir de samme scenene flate og intetsigende idet strekkene mellom knull, punk og bananer ikke bringer oss nærmere hovedpersonene og relasjonen dem imellom. Her er det først og fremst dialogen som svikter. Far og sønn snakker sammen og Nikolaj snakker med kameratene, men både talt og taus nærhet er lettere distansert og forsøksvis

humoristisk, mer enn noen gang nær, varsom og egentlig morsom. Som så ofte utelukker det ene det andre. Sven Nordin er intens og tilstedeværende som alltid, men får nesten for mye fysisk armslag og for lite verbalt spillerom. Det siste problemet – ikke ulikt Spielbergs Super 8 – knytter seg til tidskoloritten. Lagt til 1979 – omtrent samme epoke som sistnevnte – vier også regissør, Jens Lien unødvendig mye tid og lerret til «autentisk rekonstruksjon». Nyttig og stemningsskapende innledningsvis – på randen av det distraherende etter hvert som handlingen i liten grad evner å overskygge den visuelle retrofesten. Med andre ord: flott som trailer, kjedelig som film. Ragnhild Brochmann Premieredato: 9. september

FILM

The Art of Getting By Regi: Gavin Wiesen Med: Freddie Highmore, Emma Roberts, Michael Angarano Kunsten å holde ut to samfulle timer på kino. En giddelaus emogutt som bare liker å tegne, surrer rundt og er misforstått. Men så møter han en blondine med farskomplekser, som drar ham inn i en farlig verden av sosiale sammenkomster. Alt emogutter vil ha, er visst blondiner som snakker om ekskjærestene sine. Og alt søte blondiner vil ha er kvasse emogutter som siterer Oscar Wilde. Ikke sant?

For å understreke hvor finurlige de er sammen, blir enhver scene akkompagnert av oppløftende gitarklunking. Han sniker et glimt av henne mens hun sover, og hun ler av at han får morrabrød. Gitar. Guttens første møte med alkohol går som det må gå i amerikanske tenåringsfilmer. Gitar. Også må han debutere seksuelt, her fremstilt som et slow motion kyss i sepia, og selvfølgelig: mer gitarklunking. Plutselig blir de to uvenner og gutten hører på den samme gitarlåta på repeat. Han forsvinner inn i en verden av … overbelyst vandring langs lite trafikkerte gater, med litt hardere

gitarmusikk i bakgrunnen. Heldigvis løses problemene akkurat som de løses i virkeligheten: en arbeidsmontasje med enda mer oppløftende gitarklunking er redningen. Ribbet for virkelige temaer, godt skuespill eller interessante bikarakterer, er filmen som en dårlig episode av Dawson’s Creek. Det finnes verre, men manusforfatteren burde uansett ha blitt stoppet fra å fortelle hvor hardt han hadde det som tenåring. Å skrive om egne erfaringer er ingen frelsesgaranti. Torgeir Blok Premieredato: 28. oktober

leseren – er den skrekkblandede fryden knyttet til ventingen og uvissheten: når vil det skje igjen, hvem blir den neste – og ikke minst – hvem er morderen når det ikke kan være noen av dem (eller kan det det?). Med John Carpenters film med samme navn som forelegg, (The Thing, 1982), lar van Heijningen sine menn og kvinner møte frykten for det ukjente i isødet. Vi treffer et norsk forskerteam stasjonert i Antarktis idet de finner et romskip og et vesen dypt nede i isen. Vi ser de amerikanske

ekspertene ankomme basen. Og, vi ser den kyniske professoren (Thomsen) grøsse av stille glede, mens nordmennene synger Sami Ednan i høyt humør. Så tiner isen. Beistet er en parasittisk hamskifter som fortærer og kloner byttet sitt i en og samme manøver. Med andre ord, sci-fi-varianten av den skrekkeligste skrekken – angsten for at en av dem du har nærmest rundt deg er noe ganske annet enn det de gir seg ut for å være. Men, der Agatha Christie bygger opp spenningen med kirurgisk presisjon og monoton eleganse,

mangler van Heijningens, The Thing den nødvendige intensiteten. Tingen i seg selv er godt animert og skrekkinnjagende der den først gjemmer seg, og siden galopperer rundt som en blanding av én, to og snart tre av deltagerne. Men intervallene forut for, og mellom angrep og action, mangler både klaustrofobi, suspens og dermed reell uhygge. Når rollegalleriet heller ikke byr på spennende bekjentskaper, blir det lite igjen utover das Ding an sich. Ragnhild Brochmann Premieredato: 28. oktober

THE HIDDEN WAR I salg på DVD 5. oktober

SMALL TOWN MURDER SONGS I salg på DVD 5. oktober

THE WHISTLEBLOWER I salg på BLU-Ray & DVD 5. oktober

CHERRY I salg på DVD 19. oktober

Tropa de Elite – Nådeløs Fiende Regi: José Padilha Med: Wagner Moura, Irandhir Santos, André Ramiro, Pedro Van-Held Baltimore på portugisisk. Tropa de Elite-filmene er Brasils svar på The Wire. Politimenn, politikk og fattigdom vikles inn i en gatekrig om penger og narkotika. Der den første filmen var en litt mer lettfordøyelig introduksjon til problemstillingen, er den andre som en dyrere og mer imponerende storebror. Vi fortsetter å følge lederen for det tøffeste elitepolitiet i Brasil, og hans nådeløse kamp

mot kriminalitet, korrupsjon og et raknende familieliv. Våpen på avveie fører til regelrette massakrer, mens politimenn sloss seg imellom om hvem som skal få bestikkelser fra dealere. Midt oppi det hele driver gravende journalister og setter ytterligere liv i fare, og det er tilsynelatende ingen vei ut av elendigheten. Det er ikke et must å ha sett den første filmen, men du vil få mer ut av dem som helhet om du gjør det. For det går fort i svingene og det er mye navn og steder og partier å huske på. Brasilianere stopper ikke for å trekke pusten mellom dialoger eller skyteepisoder, og med mindre

du forstår portugisisk kan det kanskje være litt tøft å henge på til tider. Dette er den mest suksessfulle filmen fra Brasil noensinne, og flere brasilianere gikk for å se denne enn Avatar. Men hold deres hester, dette er ingen ny City of God eller Carandiru. Tipper denne vil gjøre like stor suksess i Norge, som Max Manus gjorde i Brasil. Torgeir Blok Premieredato: 07. oktober

FILM: HÅVARD NYHUS

9/2011

SPILL

Oppdal kulturhus 27-29 Oktober 3 DAGER 20 FILMER SCI-FI

HORROR

PREMIERER

FANTASY UTSTILLING

GJESTER Project Zomboid

Spøkingens riker Dead Island PC, PS3, Xbox360 Project Zomboid Windows, Mac, Linux projectzomboid.com

Konsert med:

Realms of the Haunting Windows GOG.com

ÅPNINGSFILM

3D HORROR FRA KOREA KRIGSHORROR FRA NEW ZEALAND MONSTERHUMOR FRA KANADA GUNSTIGE HOTELLPAKKER EUROPAPREMIERER HEMMELIG VERDENSPREMIERE FESTIVALPASS 390 KRONER

KJØP FESTIVALPASS NÅ! LIK OSS PÅ FACEBOOK www.facebook.com/ramaskrik www.ramaskrik.net 74

9/2011

Is it time? Browser, gratis jaimefraina.com

Amnesia: The Dark Descent Windows, Mac, Linux frictionalgames.com

Ichi Windows, gratis ichi-game.com

The Path Fatale Mac, Windows tale-of-tales.com

Hatetris Browser, gratis qntm.org/hatetris

TEKST Rasmus Hungnes Fra spøk til alvor: Min påstand er at når det spøker i spill er det mye skumlere enn på film. Det er noe med innlevelsen; kanskje er det et uttrykk for egoisme. Eller kanskje er det snakk om ansvarsfølelse: Det er spillerens skyld dersom det går dårlig for figuren man kontrollerer i spillet. (U)passende nok kom zombie-actionrpg’en Dead Island nylig ut; (u)passende fordi (spillet foregår på en øy og inneholder mangfoldig avfyring av våpen, og) det er Halloween denne måneden. I tiden rundt Halloween passer det seg å hengi seg til skumle spill, dersom man er ute etter den passende Halloween-stemningen. En annen zombieaktualitet: Indie-spillet Project Zomboid. Dette er en «overlevelsessimulator», som går ut på å overleve selv om de fleste andre i verden allerede har blitt bitt av zombie-basillen og ønsker å gjøre det samme med din karakter i spillet. Det finnes en gratis pre-alpha-versjon, og hvis man liker den, kan man forhåndsbestille og få tilgang til en mer ferdig, men allikevel uferdig versjon av spillet. I nyere tid har jeg vandret rundt i Realms of the Haunting fra gamle dager, nyutgitt på gog.com. Det er mørkt som innsiden av kroppen din før den splittes opp og lyset slippes inn. Narrativet er omfattende og bringer deg blant annet til Helvete. Det er noe med spill der man drar til Helvete som tiltaler meg, jeg nevner i fleng: Fear Effect, Doom. Doom ble forøvrig nylig tatt av den rigide listen over «kontrollerte» spill i Tyskland, fordi myndighetene mener det nå kun er av kunstnerisk og vitenskapelig interesse – altså ikke gøy. Realms of the Hauntings arkaiske grafiske stil og de utdaterte, men stilrene og unike spesialeffektene i de mangfoldige filmsekvensene til tross: Når det gjelder å gjøre deg anspent og bringe deg nærmere døden i form av magesår og hjerteattakk er denne gamlingen effektiv.

Apropos døden: Is it time? av Jaime Fraina er et interessant eksempel på spill som uttrykk for eksistensiell angst: Du styrer en gammel kvinne gjennom slutten på hennes liv, som stort sett foregår i huset hennes, og må passe på at hun ikke kjeder seg i hel, blir for sulten eller sliter seg helt ut. Hver kveld, når hun legger seg, eller når hun mister bevisstheten av prøvelsene slutten av et liv byr på, er det opp til deg, spilleren, å ta stilling til om livet fortsatt er verdt å leve. Høres det trist ut? Frykt ikke: Spillet tilbyr en dedikert tast for å gråte. Apropos en tast: Ichi (japansk: 1) benytter seg kun av én tast. Det er et lystig puzzlespill, som booster din IQ akkompagnert av lett musikk. Hvis du friker ut av for mye horror er Ichi ditt legemiddel. Det første og siste er gratis! Hvis du er mer på den negative siden, men allikevel vil spille puzzle-spill, kan du åpne browseren din og finne frem Hatetris: en variasjon over Tetris som konsekvent serverer den brikken man har minst bruk for. Hvis du etter denne vanvittig negativt ladde spillopplevelsen utrolig nok skulle ha behov for enda mer frykt og dødsangst: Det ekstremt stressende Amnesia: The dark descent ble lansert i 2010 av Frictional Games, folkene bak Penumbra-serien, men ble reaktualisert under Notgames Fest som gikk av stabelen i Köln i august. Notgames Fest var en messe dedikert til spill som ikke er spill, på den måten at de har et satt mål, som er å vinne, men snarere er opptatt av å frembringe emosjoner hos «spilleren». Festivalen ble kuratert av belgiske Tale of Tales, som blant annet har laget (ikke-)spillet The Path, en variant av Rødhette og Ulven der regelen er at reglene må brytes, samt Fatale, basert på Oscar Wildes skuespill om den Bibelske historien om Salomé, som krevde å få Johannes Døperens hode servert på et fat. I Fatale bebor man rollen som Johannes Døperen helt til han blir halshugget helt i begynnelsen av (det jeg ikke vet hva annet jeg skal kalle enn) spillet. I tiden som gjenstår flyr man naturligvis rundt som Johannes Døperens ånd, og spøker.

Nostalgiindustrien Tiårsmarkeringen for 11. september bør forpaktes med oppsyn og aktsomhet, og ikke som en påskudd for en reunion med gamle og kjære videoopptak. TEKST HÅVARD NYHUS I boken Retromania: Pop Culture’s Addiction to its Own Past skriver Simon Reynolds, britisk musikkjournalist og forfatter, om populærkulturens attrå etter egen fortid. Hvorfor har det arkeologiske fått en så dominerende plass i populærkulturen, spør Reynolds. Hvorfor lar vi oss besette hver gang en gammel utgivelse fyller 10, 20, 25, 30, 50 år? Hvorfor hele tiden denne higen etter å pakke inn «klassikere» i nytt papir? Rekken av jubileum er endeløs: enten det er det første gitarkjøpet til George Harrison, den første fyllekulen til Kurt Cobain; den første menstruasjonen til Sigrid Undset; eller det første kysset til Olav H. Hauge – markeres skal det! Hey, la oss sette av et helt år! Reynolds argumenterer for at vi nærmer oss kulturøkologisk katastrofe. Nostalgiindustrien, med sin frenetiske arkiv- og arkeologvirksomhet, er i ferd med å gå tom for fortid å prosedere. Løsningen? Som en oljeøkonomi på altfor høyt turtall: Gjør enda mer ut av hvert jubileum. 9/11-nostalgien Denne måneden har media markert at det er ti år siden 11. september. De har skredet til verks med den samme innstillingen: Folkens, vi må aldri la en anledning til å snakke om gamle dager gå til spille! Med voldsom appetitt har media kastet seg over muligheten til å dykke ned i arkivene sine. Som en Happy Hour på hell gjaldt regelen om å gjøre så mange bestillinger som mulig ved baren før det var for sent. NRK tok ledelsen: I tillegg til å vise flere 9/11-dokumentarer hver dag (!) en hel uke i forveien, satte de av hele søndagen en Urix Spesial. Christian Borch satt slik at ildkulen fra det andre flyet slo inn rett ved skulderen hans i en eneste lang eksplosjonsmaraton på syv timer (for sikkerhets skyld hadde NRK også photoshoppet kulissen slik at New York så enda mer fyrig ut). Ressurssvake TVNorge svarte med å sette opp «11. september: Ti år etter», en Emmy-belønnet dokumentar fra eh, 2002. Animal Planet hadde sin egen vri på tragedien og viste dokumentaren «Saved», som handlet om hvordan dyr hjalp terrorrammede familier med å komme seg på beina igjen. Som den amerikanske forfatteren og kommentatoren Touré tørt bemerket: «wallowing in the deep pool of 9/11 pain is good for business». Til sammen konstituerte helga 9.–11. september en foreløpig konsumerings-

topp i det som er blitt en storindustri: 11. september-nostalgien. Hver dag produseres nye dokumentarer, filmer, mobilkameravideoesnutter, reportasjer og kronikker (du leser en nå). Som en bilkræsj du kjører forbi, er det nærmest umulig å titte vekk. Slik blir vi alle hensatt til en tilskuerposisjon: sittende og konsumere et eneste langt samlebånd av styrtende fly, fire fighters og fallende tårn. En samling piksler hvis gjentatte, gjentatte og gjentatte visninger er i ferd med å skrubbe vekk den menneskeligheten som en gang preget dem. Som en ihjelspilt voksenfilm på VHS er det snart bare skurrete katastrofe-porno tilbake. Videoen av de fallende tvillingtårnene er i dag mest et bilde på tapt signifikans, og minner til forveksling om annen arkivfoto som akkompagnerer en typisk nyhetsvignett; bildene er redusert til en artefakt over noe som en gang virkelig evnet å ryste oss. Det vet også filmskaperne som svarer med «nye og spektakulære» bilder som «du aldri har sett tidligere!». (Ikke ulikt strategien som brukes når plateselskapet lokker fansen til å kjøpe gamle utgivelser på nytt ved å legge til ekstraspor med demoer og konsertopptak «du aldri har hørt tidligere».) Fortiden i våre hender Så hva er poenget? Vel, appellen er kanskje slik: Tiårsmarkeringen for 11. september bør forpaktes med oppsyn og aktsomhet, og ikke som en påskudd for en reunion med gamle og kjære videoopptak. Når NRK og resten av Media-Norge forvalter tiårsmarkeringen som om det er gått ti år siden ungdomsskolen og det er på tide å samle gjengen igjen, bør de være klar over at slike sammenkomster har svært lite for seg. Den resten av ømhet og reverens som en gang lå der, har det med å forsvinne med alt for hyppige gjensyn. Memory Lane er kanskje brolagt med gode forsetter, men når alle kommer på en gang blir det fort overtråkk. Når markeringer tar beslag på kveld etter kveld, og avisside etter avisside, bør de ansvarlige spørre seg hva som egentlig er motivet. Har det lenger noe som helst med ofrene å gjøre? Eller er det kanalene og avishusene som har blitt avhengige av sitt eget arkivmateriale? Eller som Reynolds ville spurt: Når Stones spiller gamle sanger om igjen og om igjen og om igjen: Har det noe som helst med utgangspunktet å gjøre lenger? Eller er de – som media – fanget i skytteltrafikken mellom arkivet og scenen?

9/2011

POLITIKK

«Vi skal bli det samfunnet vi var i går», Jonas Gahr Støre 22.07 TEKST TORE ANDVIG ILLUSTRASJON KRISTOPHER HERNHOLM Reaksjonen I tiden som har gått etter 22. juli har vi kastet bort en gyllen mulighet til selvrefleksjon. I stedet ble responsen vår etterhvert å forherlige vår egen reaksjon.

Her blir vi angrepet av en nasjonalistisk motivert terrorist og reaksjonen vår har vært å forsterke vår egen sosialdemokratisk nasjonalisme? Å styrke ideologien ytterligere, var det virkelig det som trengtes!?! Etterhvert ble vi så fornøyde og stolte av reaksjonen vår, at vi erklærte oss gullmedaljevinnere i enda en gren: sorgarbeid. For hver dag som

gikk dreide sendingene seg mer og mer om vår fantastiske reaksjon, og hvor flinke vi har vært til å takle ditten og datten. Oppe i det hele glemte vi det viktigste: å reflektere. Mest skuffende i det offentlige ordskifte post-22/7 er mangelen på selvrefleksjon. Få helhjertede forsøk har vært gjort for å finne ut hvordan en ung mann med all verdens

muligheter kunne ende opp så utenfor og isolert. Få har undersøkt sammenhengen mellom oss og ham, hvordan vi var viktige for at han kunne utvikle og dyrke hatet sitt. Få har påpekt hvordan en ynkelig stakkar med narsissistisk personlighetsforstyrrelse er blitt det han mest av alt ønsket å være: berømt. Det ønsker vi ikke å reflektere over.

NATASJA everyday luxury See by Chloé Bruunz Bazaar Gestuz Rützou Valentino IRO Becksöndergaard Canadiens J Brand 7 for all mankind

carl johans gt.14 . 73 51 51 50 natasja@natasja.no . natasjatrondheim.tumblr.com 76

9/2011

POLITIKK

«The Repressed» «Terroren 22.07 her i Oslo, er et eksempel på reaksjonen til «the Repressed.» – Bernard Henri Levy på Litteraturhuset 11.09.2011 i en debatt med Jonas Gahr Støre. «Repressed» har en undertekst som går tapt i oversettelsen til norsk. «Repressed» er det engelske ordet for det freudianske begrepet fortrengt, den kanskje mest sentrale forsvarsmekanismen for å bevare sinnet som en helhetlig enhet i det freudianske begrepsunivers. Den forsvarer bevisstheten mot forstyrrende, traumatiske tanker og ønsker. Den holder dem borte fra bevisstheten ved å gjemme dem i underbevissthetens dypeste mørke. Kun unntaksvis, i korte øyeblikk vil disse bortgjemte, uakseptable og forstyrrende ønskene presse seg gjennom bevissthetens forsvarsmur og manifestere seg der, men da godt kamuflert. Men her det viktig å presisere at dette er freudiansk teori og ikke vitenskap. I dag er teorien stort sett forstått som en god metafor på noen psykologiske prosesser, mer enn en presis beskrivelse av mekanismene i sinnet. Derimot har man funnet en mekanisme som minner om det freudianske begrepet repressed: kognitiv dissonans. Gjentatte ganger har man funnet at de hjernetilstandene som utgjør vår bevissthet har behov for å se på seg selv som en enhet, noe som ikke er forenlig med kontradiktoriske oppfatninger og følelser. Et eksempel er når fundamentalistisk kristne blir konfrontert med overbevisende argumenter for evolusjonsteorien, og de reagerer med en styrket tro. Kognitiv dissonans er altså mekanismen som tilpasser oppfatningene dine og følelsene dine slik at de hele tiden forholder seg kompatible, det vil si at ny infor-

masjon tilpasses dine tidligere overbevisninger, og motsatt. Men repressed kan også vise til den bevisste undertrykkelsen; den viljestyrte handlingen som dreier seg om å kue, om å undergrave, knuse eller trykke ned noen. Samfunnet vårt er sykt, det har en rekke plager, men de fleste er symptomer på sykdommen Nihilisme. Diagnosen innebærer at ingen mening er mulig lenger. Symptomene er overfladisk materialisme, lykke og statusjakt utelukkende knyttet opp til det man har, og det som kan vises frem, ikke det man er eller det man gjør. I tillegg må man leve i henhold til pretensiøse normer, og adoptere politisk korrekt toleranse, en toleranse som mest av alt minner om forakt. VI som kritiserer denne dystopiske tilstanden. Vi som skriker av full hals om at et behagelig liv, i relativ velstand med mest mulig kos, er tomt og dekadent og egentlig den verste formen for narsissisme. Vi blir tiet i hjel. Men i motsetning til flertallet av de såkalte vellykkede, vet jeg at livene deres er tomme skjell. Vi som har avslørt livsløgnen har heller ikke noe alternativ, men er tvunget til å leve liv uten iboende mening. Min personlige rikdom alene ville aldri kunne bli drivkraften min. Penger er per definisjon ikke et mål i seg selv, men noe som kan investeres eller konverteres til noe med iboende verdi. Hvorfor slipper jeg aldri gjennom? Er kritikken min så skummel? Hvorfor er dere så redde for en debatt om hvordan, og for hva, vi skal leve? Hvorfor er det så vanskelig å godta at mening, solidaritet og formål, har blitt erstattet med velstand, kos og politisk korrekthet?» «The Repressed» uttrykker sin frustrasjon. Konformitetens tyranni I Norge blir alle store reformer lagt frem og vedtatt med et stort og brett flertall, som

regel med alle partiene minus et fløyparti. Men hva med den eldste konflikten av dem alle? Motsetningen i arbeidslivet? I Norge er arbeidsgiverne og arbeidstakerne så godt som enige allerede før de innleder forhandlinger. Konsensus er en fordel i mange sammenhenger, men det er farlig å la konsensus bli en verdi i seg selv. Homogene samfunn blir gradvis dårligere og dårligere til å håndtere reell konflikt. Konflikt vs. Konsensus «Jeg har inntrykk av at dere i Skandinavia er så preget av konsensus at dere blir uvanlig perplekse og rådville i møtet med Negativitet, Ondskap og Ubehag. Disse kreftene er en iboende del av menneskenaturen og en kraft vi kontinuerlig må konfrontere i oss selv, såvel som i samfunnet.» Bernard Henri Levy i debatt med Jonas Gahr Støre, Litteraturhuset, Oslo, 11.09.11 Motsetningen som ligger mellom «konsensus» og «konflikt», er åpenbar. Den følger av betydningen til de to ordene. Hvis vi videre gjør den rimelige antagelsen, at et samfunn der konsensus er en av grunnverdiene ikke vil kunne takle alvorlige eller hyppige tilfeller av negativitet (dette innebærer en aksept av at negativitet innebærer konflikt). Der det eksisterer en motsetning av oppfatninger om samfunnet, om hvordan det er, hva det består av eller hvordan det burde være, og denne uenigheten gjelder selve fundamentet – må utfordringen eller kritikken bli møtt med konfrontasjon av resten av samfunnet. Resultatet er konflikt. Hvis vi har en konflikt med stor k, der en viktig del av samfunnets identitet blir truet, da har vi per definisjon

ikke konsensus. Konflikt i denne forstand, i følge Levy, er en situasjon hvor kun en av partene kan gi etter, og hvor det å vike en centimeter er et fullstendig nederlag. Ingen aksept eller respekt for motstanderens synspunkter er mulig, for det i seg selv innebærer å gi slipp på en del av egen identitet. Gir man slipp på en del av en identitet, gir man slipp på hele. Identitet er jo en helhet. Når vi ser det forstår vi at hvis en del av en identitet forandres, slutter identiteten å eksistere. En ny identitet oppstår. Risikerer vi ikke denne konflikten er kognitiv dissonans eneste alternativ for håndtering av negativiteten. Og med kognitiv dissonans følger «repression». Konsensus og konflikt kan ikke sameksistere. Negativiteten vil aldri endelig beseires, og kan kun konfronteres og håndteres gjennom konflikt. Konsensus er nødt til å gå. 22.07.2011 - Er vi klokere Hva kan vi lære av alt dette? Hva bør vi sitte igjen med? Kanskje en smertefull erkjennelse av at konsensus ikke bør være et normativt imperativ tilknyttet en nasjonal identitet. «Seier’n er vår» bør erstattes med andre sonetter. Mennesker vil fortsette å ha menneskenatur så lenge vi er mennesker. Negativiteten & ondskapen ligger i oss alle og krever at vi må gå i kamp med oss selv – i et evigvarende slag som aldri avgjøres en gang for alle. På samme måte er det med samfunnet. Samfunnet er en klynge mennesker og vil derfor nødvendigvis også romme de mørkeste sidene ved vår natur. Å late som om negativiteten ikke er der; å forsøke å utdefinere den eller beseire den … vel, det er åpenbart ingen god idé.

Årsstudium i musikk fjellhaug.no

60stp

Årsstudium i musikk (60 stp) med vekt på bl. a. hovedinstrument og musikkpedagogikk. I studiet inngår også en praksisdel og musikkprosjekt. Studietur til Asia i vårsemesteret. Søknad går gjennom samordna opptak (studiekode 258777) Søknadsfrist 15. april. Se www.fjellhaug.no, tlf 23 23 24 00

9/2011

Norske flagg på facebook, høy nasjonalisme og altfor lite info. Det blir som en dans etter propagandaapparatets pipe. – Grotesk

6 & 1 ArmageDdish fetish Foto: Laura-Ann Morrison

Armageddish Fetish har iallfall ikke pissa på seg sjøl for å holde varmen – varmt er det i helvete uansett.

Er dere spesielt sjokkert over at det er alltid Natt&Dag som tar kontakt med dere, og ikke … eh, Byavisa?

Nei … Har dere noen gang blitt oppringt av noen andre medier i det hele tatt? Bad Spit: Jeg har vel vært i Byavisa faktisk, for en lang stund tilbake. Grotesk: Språkbruk og temavalg har ikke vært kosher nok for annet enn slike hipsterforum ennå.

Hvor er det blitt av de andre medlemmene, og hva gjør de? Bad Spit, Stillborn: Noen er høyt utdannet med gode jobber, andre ikke. Men om det hadde kommet fram hva de rappa om før, hadde det ikke tatt seg bra ut for jobbene de har nå, hehe.

Finnes det en verdig grunn til at den særdeles pene logoen deres dukket opp som fanpage på facebook igjen? Har vi noe å glede oss til?

Bad Spit: Det var mest på grunn av nostalgi, men vi har planer om å gjøre noe nytt. Oss tre. Blant annet jeg og Makaber har snakket om noe, men vi får se hva som skjer. Ja, hvorfor begynte ikke dere med metal i stedet for rap? Trodde det åpenbart var det som var Satans musikk i utgangspunktet? Stillborn: Hey, jeg har et enmanns blackmetallband ved navn Blodig Blomst! Hedonophobia 666. Chieah! Grotesk: Jeg har et prosjekt på gang med en kar som spilte i Mayhem en gang i tida, det blir hardt.

9/2011

Hvorfor brukte dere ungdomstida på pess? Grotesk: Vi var ungdom, og alt var bare stort sett pess. Stillborn, Bad Spit: Næh, vi var da sunne, fornuftige gutter vi.

Hva brukte dere tida på ellers da, når dere ikke rappa om hvor jævlig alt var? Grotesk: Ikke noe særlig fornuftig, men minst halvparten av den perioden har gått i glemmeboka for min del. Due to prescriptions og den slags … Bad Spit: Jeg møtte Grotesk på UFFA og dro ham med på nachspiel hvor han spydde under kjøkkenteppet mitt. Spy på veggene var det også. Oppdaget det en uke etterpå, da lukta hadde satt seg godt.

Så ingen felles møtestasjon på korøvelse med andre ord? Hva er det som får vanlig sunn oppegående ungdom til å rappe om å skjære hull i folk og stikke tissen i såret? Stillborn: Jeg har vel stort sett holdt meg unna den slags linjer, men har vel hatt et par strofer som har hatt litt gorye referanser. Jeg har i alle fall ikke sett meg selv som noen horrorrapper, men fikk kjapt det stempelet likevel.

Fort gjort når man er på samme nachspiel? Bad Spit: Det var jo ingen av oss som kalte oss selv for horror, det er det andre som har konkludert med etter kjente rappere som Cage og Necro fikk stempelet, og det vi gjorde kunne minne om de. Men jeg har alltid sett over grensen til Sverige og til det de kalte overdreven voldsironi med masse humor.

Men fatter du selv når rapper om å rompepule katta til folk at det blir oppfatta som horror? Bad Spit: Det er jo så overdrevet teit at det kan bli morsomt. Det var jo lek med ord, og en ny måte og rappe på. Det blir som en freestylebattle, bare at vi kompliserer det litt mer enn det som var vanlig på den tiden. Og da er det enklere å starte på et lavt nivå hvor man bare pusha hverandre til å si verre og verre ting bare for å si det. Det var jo ikke bare voldsironi – vi hadde jo gruppa Verna Bedrift som bare handlet om å være teit.

Mye bedre. Men er dere klare over at små kids blasta rappen deres i stua mens mor og far hørte på? Bad Spit: Jeg er klar over det. Jeg har selv et onkelbarn …

The person formally known as Ståle Stiil posta jo på facebook at dattera hans satt blid og fornøyd bak i bilen hans og ropte «Vi skate skateboard». Blir det litt verre for deres barn? Bad Spit: Det var vel aldri meninga at det meste av det vi lagde skulle fram i offentligheten, selv om det meste ligger ute på nett nå. Jeg synes det er flaut å høre på i dag, sikkert fordi terskelen for hva jeg sier har gått litt opp. Samme med skamvettet, haha. Ikke for å disse det gamle, jeg vet mange likte den gamle greia godt. Jeg har forresten ikke barn. Stillborn: Som barn vokste vi jo selv opp med den tids musikk. Jeg spiller jo ikke musikken min for dattera mi.

Men hun kan kjapt ramle over det på Youtube? Bad Spit: Makaber fortalte meg at

sønnen hans ropte «din helvetes fettbolt», noe som jeg hadde sagt på en intro i en eller annen demo-låt. Alltid hyggelig å kunne påvirke den yngre generasjon. Tror dere det finnes en del som ikke bare fant dette underholdende, men også inspirerende? Grotesk: Tror ikke jeg har inspirert noen til gladvold, men kanskje noe substanseksperimentering. Men det er jo bare sunt. Bad Spit: Det var derfor jeg kalte den første skiva mi Bag Full Av Våpen, Hodet Fullt Av Dataspill også. Jeg mener man må være ganske dum for å bli påvirka av det, så nettopp kjørte jeg et spill på det. Unger forstår det ikke uansett, og det er jo ikke musikk for unger. Da kan du sammenligne det med Judas Priest på åttitallet og rettsaken med selvmordene etter å ha spilt plata baklengs. Det blir for dumt. Jeg hadde en opplevelse med en fan en gang som tolket tekstene mine litt for bokstavelig og fikk planer. Jeg fikk heldigvis avverga det ved å forklare fyren at det jeg skrev bare var ironi.

Lars Von Trier fikk jo drøy kritikk etter 22. juli fordi storfilmen hans Dogville var en av massemorderens favorittfilmer. Kan psykopater bli like inspirert til å utføre sine handlinger av en eplemost som av tekstene deres? Grotesk: Ja. Er du gal, så er du gal. Vi har like lite ansvar som eplemost-produsenten.

Om dere hadde vært young teens i 2011, hadde dere holdt på med samma greia da også? Bad Spit: Altså, de gamle tekstene beskriver jo ikke meg som person, eller hvordan jeg

tenkte. Man setter seg inn i en mind state for å sjokkere. Shock rap, rett og slett. Det vi gjorde da var en reaksjon på det bestående på den tiden. Alt var bare ironisk. Om jeg skulle gjort alt på nytt igjen hadde jeg nok drevet med noe annet enn rap. Stillborn: Men nå har jo all rap blitt pop. Bad Spit: Men det var jo det da også? Stillborn: På den tiden var det Whimsical og alt det andre tullet på MTV. Puff Daddy og Jiggy rap. Grotesk: Rap kan jo være så mangt, for min del er det humor jeg kicker mest på. Jeg hører bare så vidt på rap i dag, så kanskje det har kommet noe nytt, men syns fortsatt det er gamle Eminem-vers/freestyles og lignende som er de feteste greiene ever. Og det er den type humor jeg alltid har hatt. Jeg holder meg mest til å rappe om situasjoner med dop og fucked up folk i full konjugasjon framfor vold nå til dags, for jeg har kanskje litt mer peiling på det. Bad Spit: Jeg hadde en linje på en gammel demo der jeg sa «Armageddish Fetish, bare fordi verden er sjuk» og det er jo det det handler om. Verden jo helt på trynet og for meg står geddish for verdens evne og vilje til å utrydde seg selv. På den tiden var det ofte jeg forsøkte å ta på meg en rolle som avspeilet verden, selv om dette kanskje til tider var klønete gjort. Er verden blitt verre nå enn for ti år siden? Stillborn: Det har alltid vært like ille. Om du har hørt på en del som ble sagt på den tida, så stemmer jo det meste ganske godt. Grotesk: Det er akkurat like ille som det alltid har vært.

På hvilken måte har 22. juli påvirket dere? Stillborn: Jeg synes det var forferdelig trist som alle andre, men jeg ble ikke sjokkert. Verden er full av gale folk, så hvorfor skulle ikke dette skjedd før?

Er ekskludering av mennesker en del av faktoren? Folk som står utenfor samfunnet og ikke opplever den tilknyttingen til fellesskapet? Grotesk: Jeg har all slags sympati og empati for de involverte fra Utøya og Oslo, men det jeg er mest skremt over er reaksjonen til folk flest. Norske flagg på facebook, høy nasjonalisme og altfor lite info. Det blir som en dans etter propagandaapparatets pipe. Stillborn: Jeg satt med tårer i øynene som alle andre. Men jeg har gått og ventet på dette i ti år, og synes det er rart at ingen har klikka på den måten før.

Vi aner en liten form for misantropi på Arkana også, Bad Spit? Bad Spit: Ja, da er jeg vel kanskje litt misantropisk av meg da. Det er jo flere andre rappere som har sagt det samme til meg. Men det betyr ikke at jeg vil noen noe vondt. Jeg har vel bare blitt sånn. Jeg har ikke så veldig mye troen på mennesket lenger. Hvis pessimisme kan være objektivitet, så er jeg vel litt pessimistisk. Folk vil jo stort sett ikke annet enn å pesse på seg sjøl.

Hah, pess, pessimisme! Kaizer Snåsa, var det ment som et pseydonym, for å skille mellom politisk rap og pess? Bad Spit: Kaizer Snåsa var jo et ordspill på Keyzer Söze … men nei. Og jeg tenkte å skifte navn før jeg slapp Arkana, men det er til syvende sist Bad Spit jeg er blitt kjent som. Selv om navnet og stilen kanskje ikke henger helt sammen lenger.

Har dere noen andre hobbyer enn LSD og Nyhetsspeilet for tida?

Bad Spit: Kan ikke si jeg er så opptatt av noen av de to tingene. Grotesk: Det går mer i fleinsopp og Infowars.

Hva med fotball? Cricket? Crockert? Grotesk: Jeg spilte jo fotball, men …

1 1

… det funka dårlig på syre? Stillborn: Mest crack i Namsos.

Hvis dere skulle skapt en New World Order selv, hva skulle dere gjort da? Bad Spit: Det er jo helt umulig. Da må man jo tvinge folk til å gjøre ting, og det er jo nettopp den verdenen vi ikke vil ha. Sånt skjer jo under tvang. Man må starte med enkeltindividet. Men tror dere på kjærligheten da? Siden dere vil bli fri fra den makteliten dere beskriver? Stillborn: Jeg trodde på den, helt til det gikk til helvete. Joda, jeg tror da på kjærligheten. Vi er pagan hippies hele gjengen. Bad Spit: Maktelite er jo en ting. Men jeg ønsker helst å bli fri fra subjektive tilstander. Men det kommer også an på hvordan du definerer kjærlighet. Grotesk: Jeg tror i alle fall ikke på å innføre noe ferdig system, som er så perfekt planlagt at alt bare sklir på plass, vi mennesker er jo alt for korrupte av natur. Det systemet vi har nå er jo bygd opp av mennesker, og vi er jo ikke i stand til å ha medfølelse lenger enn vi kan se. Og da blir det for dumt med pompøse minneseremonier for ofrene i Oslo mens vi samtidig er nede i Libya og bomber skiten utav uskyldige folk, og er grim på verdensbasis.

Skal vi slutte og sørge også da? Eller skal vi sørge hele tida? Grotesk: Nei, men det blir bare prjippo og lukter psyops for min del. Vi har jo ikke noen virkelig vilje til å endre oss. Vi slår oss selv på brystet og roper om at vi gir så og så mye u-hjelp av statsbudsjettet, men hele økonomien til Vesten handler jo bare om å utnytte U-land uansett, så de TV-aksjonene og den slags seremonier blir et spill for å gi oss selv bedre samvittighet. Så lenge det er denne tankegangen som regjerer kommer jeg nok til å være en smule misantrop.

Hva kan vi gjøre da, for at gjennomsnittsmenneskets lykketilstand skal bedres? Bad Spit: Kjøpe mer ting, ta lykkepiller og jobbe førti timer i døgnet, er det det alle vil? Neida, lykke er relativt. Grotesk: Nazijazzen kommer til å svinge nedi bunkersen et par år til, men det kommer til å smelle til slutt.

Dere har jo rappa en del om dimensjonsskifter som Time Warp og Astro Tourists. Har dere noe å si om den partikkelen som antageligvis reiser raskere enn lysets hastighet? Stillborn: Men da snakker vi om inne i hodet til folk. Inner space travel. Grotesk: Det er vel begynnelsen på et paradigmeskifte i vitenskapsteorien, hvis det stemmer. Vi har vel ikke funnet ut alt enda, selv om vi liker å tro det. Bad Spit: Det beviser bare igjen at ting er ikke som vi trodde de var. Grotesk: I forhold til dimensjoner og denslags er det jo bare å se på string theory, som prøver å forene kvantemekanikk og relativitetsteorien. Der kreves jo flere dimensjoner for å matematikken til å gå opp. Og dette er jo noe som prominente fysikere tar seriøst, så det er jo ikke så nødvendigvis så farfetched som det høres ut. Greia med den partikkelen igjen er at vi ikke har satt sammen kvantefysikk med relativitetsteorien ennå. Vi finner ikke den relasjonen, og da er det en del av bildet som mangler. Om det finnes ekstra dimensjoner, så tror jeg ikke vi kan måle det utifra hvordan vi måler ting fysisk nå.

Når dere snakker om romvesener på en høyere frekvens som tar over jorda, er det en metafor? Hva skjer i

2012? Bad Spit: Nja, egentlig ikke, men jeg har ikke troa på 2012. Jeg prøver å ikke være bastant i ting jeg rapper om, men heller bare trekke fram teorien. Jegønsker bare å få fram nye tanker – hos andre også.

Armageddish Fetish startet opp på slutten av nittitallet som et produksjonsnavn for Bad Spit , men det utviklet seg mer eller mindre til et løst sammensatt hip-hop kollektiv med medlemmene Bad Spit, Grotesk, Shit Rich, Stillborn, Støgg Som Faen og Makaber. Det gikk i voldsironiske tekster godt inspirert av Necro og Cage som et innspill til poprapen på den tida. Sjangeren ble etter hvert kalt horrorcore. Etterhvert som puberteten slapp og voksenpoengene ble tvunget nedover halsen deres, har de utviklet nye stiler og duoer som Time Warp, Window Fallers, Astro Tourists og sist, men ikke minst makkaaspirantgruppa Bromstad Billionaires.

Får vi for mye eller for lite informasjon? Stillborn: Altfor lite. Men det er forskjell på nyheter og informasjon. Det er altfor stor fokus på mainstreame nyheter.

Er det vi som er for late til å finne den riktige informasjonen? Stillborn: Jeg tror folk trives godt i latskapen. Grotesk: Så lenge folk får servert en svart hvit historie om en villmann man kan hate slik at den gruppen man selv tilhører får litt shine er folk fornøyde. Jeg syns vi er på noe tyskerne-på-tredvetallet-shit.

Det må jo være godt noen ganger å lene seg tilbake i saccosekken, spise sopp og taco og se på Skavlan? Stillborn: Ja, det er jo det vi er opplært til å gjøre. Grotesk: Jeg gjør jo det, bare ikke nødvendigvis med Skavlan.

Klarer du å se en Jennifer Anistonfilm på en søndag da? Grotesk: Nei. Stillborn: Jeg er blitt mye mer sånn. Jeg er jo blitt far og må se på Disney Channel.

Var ikke det fryktinngytende deilig? Stillborn: Jeg ble mer skremt over hvordan de klarer å hjernevaske oss i tidlig alder. Bad Spit: Ja, nå spiser jeg bare makrell i tomat på senga og sovner uten å pusse tennene …

Ser dere ned på de som spiser taco og ser på Ivar Dyrhaug? Grotesk: Hater ikke nødvendigvis på Ivar, men hvis folk velger å være ignorante og komfortable framfor å i det hele tatt prøve å se noe sannhet, kan de ryke og reise for min del. Men mange har ikke har rukket å komme seg ut av konformisthelvetet og er offer for sine omgivelser. Å nyte øyeblikket er ikke synonymt med å se TV2s lørdagsbuffet av mannskit ihvertfall. Bad Spit: Jeg tror alle er på hvert sitt punkt i form av en læresyklus. Så alle må få lov å være der til de tar steget videre. Jeg sier ikke at jeg er opphøyd, kanskje jeg stiller ganske lavt selv, hvem vet. Stillborn: Ta deg heller en tur i skogen. Vi har sagt mye rart, men en del av det står jeg for. Jeg begynte å tenke da jeg måtte vaksinere dattera mi, men gjorde det likevel. Grotesk: Vi vet så inderlig godt at vi ikke gjør noe godt i å sitte å glo på en TV. Her sitter vi med alle godene i hele verden, deler så vidt med andre og samtidig skryter det flotte demokratiet vårt opp i skyene. Se på den globale fordelinga. Vi er veldig klare over at den er skjev, men så lenge vi ikke gjør noe med det, er vi jo indirekte skyldige i å påføre andre skade.

Så itjnå Jennifer Aniston her. Er det en fordel å komme fra bygda når man holder på med den type rap dere forvalter? Stillborn: Originaliteten blir nok bedre. Ingen av oss har fulgt strømmen. Ingen kunne fortelle oss hvordan vi skulle gjøre det.

Men dere er jo ganske opplyst? Grotesk: Haha, nei det vil jeg slett ikke si. Bad Spit: Jeg kan vel bare snakke for meg selv her, men tekstene har jo utviklet seg fra pess til konspirasjonsrap til neste steg igjen. Man må innom jungel av pess for å finne ut hvor man skal.

gen. Man tenker på det som underholdning. Trøndersk rap er mye mer selvironisk enn annen norsk rap? Stillborn: Jeg har alltid vært ganske lam jeg, og er på den vibben ennå. Navnet mitt betyr jo dødfødt. Verden er jo så syk uansett at de fleste er dødfødte.

6 1

Prøver du å si at du er du en mislykka abort? Stillborn: Ja.

6 Natt&Dag-journalist og eks-Pen Jakke

Mathias Rødahl hevdet i forrge nummer at hip-hop-sjangeren har pissa på seg sjøl for å holde varmen. Hvorfor har ikke dere pissa på dere selv? Er det varmt nok i helvete fra før av? Bad Spit: Han skriver «vi trenger artister som tør å ta sjanser igjen», men det har aldri vært et problem. Problemet er at platebransjen og media ikke vil ta sjanser på artister som tar sjanser. Men sånn har det alltid vært, mainstream-artister stjeler kreativitet og originale ideer/konsepter fra undergrunnen og pakker det inn på nytt på sin måte. Som sjelløse psykiske vampyrer som ikke klarer å overleve om de ikke stjeler kreativ energi fra de som faktisk har det. Jeg tror at vi ikke har «pessa på oss sjøl» fordi vi alltid har gjort det vi har følt har vært riktig for oss musikalsk sett, at vi har sett hvordan ting fungerer og vil være en motvekt eller motreaksjon til mainstreamen som alltid vil forbli den samme, men med ny innpakning for å tilpasse seg tiden. Same shit, different toilet. Jeg har alltid hatt DIY-holdninga så de får bare gjøre hva de vil, så gjør jeg mitt. Om jeg skal bli bita igjen så finner jeg på noe nytt som alltid. Grotesk: Jeg har jo prøvd å hore meg litt med popbeats og autotune med Bromstad Billionaires. Men jeg rappa fremdeles om det gode gamle – altså drugs og overdreven ironi. Men det er jo ikke alle som forstår det og tror jeg bare går rundt og selger makka om dagene. Men pakk det inn som konformistjuggel så hører folk ihvertfall på, hehe. Hvem skal vi se opp for nå da? Stillborn: Folk skal se opp for oss. Vi ska pess på folk. Bad Spit: Det kommer en Loop Echo-skive rett rundt hjørnet nå som jeg har vært med å produsere. Jeg driver også å pusler så smått med nye solo-ting. Stillborn: Og forhåpentligvis noe Astro Tourists også med meg og Grotesk etterhvert. Jeg og Bad Spit som Window Fallers kommer også til å lage noe snart. Grotesk: Det kommer noe Bromstad-greier sjø, bedre sent enn aldri. Også holder jeg på med litte ymse småprosjekter hvor jeg får litt hjelp av diverse rare folk. så vi får se hva det blir til.

Mye snakk på dere … Grotesk: Ja, det er jo det som er hip-hop-miljøet i sitt ess, vi sitter på nachspiel og prater om de låtene vi skal lage.

Nå spiser jeg bare makrell i tomat på senga og sovner uten å pusse tenna. - Bad Spit

Vent, jeg skal telle opp hvor mange ganger ordet pess ble nevnt. Bad Spit: Det ordet har vi copyright på. Grotesk: Æ like pess. Bad Spit: Jeg er jo også fra en liten plass; Malvik og metallmiljøet, så det var godt inspirert av grindcore, black og doom metal, og da har man allerede den tankegan-

Alt dette vakre utspeilet seg bare fra litt pess og helvete. For mer info, sjekk www.facebook.com/badspit + https://www.facebook.com/armageddishfetish. Bad Spit har oppgjennom årene kommet ut med blant annet disse albumene: Rom 101: Cassandra Syndrom, Bio-Circuits – Robosapiens og Arkana, hvor sistnevnte kan kjøpes på iTunes. Sjekk også ut «Loop Echo / Stillborn», «Grotesk» som er ihjælspilt på youtube. 9/2011