2011-september-stavanger by NATT&DAG

STAVANGER/SANDNES 8 - SEPTEMBER 2011 // SMAK

N&D MØTER: Vemund Thoe Pirate Love Synnøve M. Lund Didrik M. Hallstrøm Jonas Alaska Per Hovdenakk

Blott til Lyst(er) Møt eirik lyster Det Siste Skuddet

Michel Auder kapittelfestivalen Nuart vs nhh

& MØTER Signy Fardal

Eirik Lyster / Foto: Helle Navratil

WWW.NAttOGDAG.NO

N&D ANMELDER:

Jay-Z / Kanye West Hodejegerne Pushwagner Oslo 31. august Zola Jesus HTRK Jonas V +++

Gaute Brochmann om Smak & Ubehag i norsk film

NORSK HIP HOP HVOR BLE DET AV BALLENE, HJERTET OG SJELA?

Natt&Dag - Siden 1988

FORHANDLER INFO // WWW.HUBFOOTWEAR.COM IMPORTØR: SIDECUT NORWAY AS, WWW.SIDECUT.NO // TLF: 40 00 17 08

STAVANGER/SANDNES - SEPTEMBER 2011 Sjefredaktør CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no Redaktør Bergen & Stavanger HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no Redaksjonsjef Stavanger Klaus N. Skrudland Redaktør Trondheim KARI KRISTENSEN kristensen@nattogdag.no Redaksjonsjef MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no Redaksjonsmedarbeider EMMA CLARE GABRIELSEN emma@nattogdag.no Redaksjonsassistent THEA ØSTERBERG osterberg@nattogdag.no

Illustrasjon Kristopher Hernholm

Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nattogdag.no Salg- og markedsjef PHUONG CEDRIK VAN PHAN phuong@nattogdag.no Markedsavdeling BJØRN AUNE ANDERS B. HANSEN JOHNNY JENSEN Alexander Schei MARIUS SOMMERFELDT salg@nattogdag.no Økonomi Netledger

Utgiver NATT&DAG AS Trykk Media Norge Trykk Oslo

Art Direction LOUD AND CLEAR www.loudandclear.no

Opplag 66.000

AD-Assistent Andreas Tylden tylden@nattogdag.no

Redaksjonen tar ikke ansvar for ubestilt materiell

Skribenter Tore Andvig Trond Anfinnsen Torgeir Blok Gaute Brochmann Svein Brunstad Andreas Dahl Emil F. Christian Forsberg Emma Clare Gabrielsen Eirik Gjesdal Rasmus Hungnes Aksel Kielland Inger Lise Hammerstrøm Lars Kristian Midtsjø Maria Moseng Jørgen Nordeng Ulrikke Nordseth Håvard Nyhus Håvard Ringen Mathias Rødahl Ingeborg Sanner Hans Christian Skovholt Oda Solberg Ragnhild Brochmann Andreas Tylden Øivind Vogt Marie-Alix Isdahl Voisin Julie Østengen Thea Østerberg

Natt&Dag Oslo Nedre Slottsgate 25 N-0157 Oslo

Maler fanden på veggen ........................................................................................................................... 12 Sjangeren som kom ut av fryseren ...................................................................................................... 15 Født sånn eller blitt sånn? .................................................................................................................... 19 Smak & Ubehag ............................................................................................................................................. 22 Bad taste ........................................................................................................................................................ 25 Dom kallar oss hipsters .......................................................................................................................... 27 Trass alt ........................................................................................................................................................ 38 Design ............................................................................................................................................................. 45 Hvilken låt er din guilty pleasure? ...................................................................................................... 47 Restaurant ................................................................................................................................................... 48 Kunstguide .................................................................................................................................................... 50 Fint skal det værra, si! ............................................................................................................................. 52 Litteraturintervju: Romantiske negasjoner ................................................................................... 54 Scenekunst ................................................................................................................................................... 56 Musikk: Zola Jesus, Jonas V, HTRK .......................................................................................................... 60 Filmintervju: Hodejegerprøven ............................................................................................................ 66 Film: Pushwagner, Hodejegerne, Oslo 31. august ........................................................................... 68 TV & Spill ........................................................................................................................................................ 74 Politikk: Mitt Brille Land ........................................................................................................................ 77 NATT&DAG møter Signy Fardal ................................................................................................................. 78

Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen Natt&Dag Trondheim Munkegata 39-41 N-7011 Trondheim

For tips og presse: film@nattogdag.no musikk@nattogdag.no uteliv@nattogdag.no mote@nattogdag.no kunst@nattogdag.no scenekunst@nattogdag.no restaurant@nattogdag.no litteratur@nattogdag.no www.nattogdag.no Takk til: Heartbreak

Ø M E R KE T ILJ

Trykkeri

Fotografer Stephen Butkus Thomas Furu Atle Richter Schie Kristian Skylstad Helle Navratil Øyvind Grimsrud Sævig Borghild Ree Strand Eirik Gjesdal Steffen Oftedal

INNHOLD

DETTE SMAKTE VI PÅ

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis! 6

8/2011

En somme r er over la, la. Kutt ut, We rner.

Tre etasjer med bar, scene, nattklubb og uteservering! Nedre Strandgate 13 / 4005 Stavanger / www.alfwerner.no Ă&#x2026;pent hver dag fra kl. 18. Booking: booking@alfwerner.no / 51 56 36 82

OVERHØRT

5 i bag’en med Christian Fisch

...

Gigantiske Baller-prisen 2011 går til Måvsar og Rustam på Utøya, som gikk for første alternativ i primalreaksjonen fightor-flight. Å ha kastet stein på ABB, det er noe å fortelle barnebarna sine det! Junkiediett-nytt: Fjorland risengrynsgrøt er den nye Litago. Den søte, lett fordøyelige og næringsrike kaloribomba kan til og med fortæres kald. Det går tæring i næringa! Arbeiderungdommens posterboy tar tilbake hverdagen på alvor. Vi snakker ubehagelige scener og « … vet du ikke hvem jeg er?»replikker i døra.

Oslos beste leverandør av kjellerdyp techno, Christian Fisch har i mange år vært involvert i klubbkonseptene Torsdagsklubben og Primal Behaviour, og gir deg fem låter til septemberkulda. Neste gang du ser han snurre plater er på Villa 28. oktober.

Steve Rachmad «From Japan with love» (Plus Records)

From Japan with love har et herlig analogt old-school sound med chords, acidtweaks og synthstemninger. Passer bra mot slutten av et svett techno-sett. «From Japan with love» er utgitt på Tokyobaserte Plus Records. Japan never give up er deres andre charity compilation. Steve Rachmad spilte på en legendarisk Heroes vs Rebirth fest i Oslo for drøye ti år siden, og det ryktes at han skal tilbake til Tigerstaden en gang i løpet av høsten.

1 1

Slick «Evolution» (Globox)

Bilde: Markus Brendmoe, atelier

Markus Brendmoe Munch etc. 4. september 2011 - 8. januar 2012 Stenersenmuseet retter søkelyset på Edvard Munch i høst med utstillingen Munch etc. – som viser bilder av kunstneren Markus Brendmoe, som har latt seg inspirere av noen av Munchs mest kjente motiver, bl.a. Madonna og Skrik. Brendmoes bilder kjennetegnes av ukonvensjonell tilnærming til tradisjonelle uttrykksformer. Resultatet er gjerne utfordrende og overraskende. For informasjon: www.stenersenmuseet.no

«Jaja, vi får vel ta oss en tur i år også» (utpust) var en gjenganger blant middels engasjerte og blaserte publikummere under Øya i år. Hjelper tydeligvis ikke å flørte hardt med «utenlandsk» musikkpresse, hvis man ikke klarer å holde varene varme på hjemmebane.

En av NATT&DAGs medarbeidere tok samme fly som landets største fotballblogger til sydligere strøk i sommer. Hun skal visstnok ha tygget sukkerfri Hubba Bubba konstant, gått på dass hvert 15. minutt og generelt sett ut som en forskremt Chihuahua. Mile high club med indre demoner, sier du?

8/2011

(Conforce Dusk Till Dawn Mix/Dolly)

Denne låta har et ganske så stødig driv. Det nærmeste jeg kommer tech-house om dagen. Behagelig filtrerte chords med friske acid-tweaks nå og da. Digital/ analog-produsenten Conforce har remixet denne låten. Utgitt på Berlin-baserte Dolly records.

1 3

The Parallel «Remainder» (Mono Records)

The Parallel har produsert mye dystre technoide saker i det siste. I sterk kontrast er dette kuttet bare en lang god følelse. «Remainder» er en velprodusert god og dyp Detroit-låt med et massivt sound, et høydepunkt på dansegulvet fra Mono Records et plateselskap og en platebutikk fra Sardinia.

1 4

Detroit People Mover «Hard Shuffle» (SIXONESIX)

«Hard Shuffle» er en bouncy ultrarytmisk sak. Analoge chords og trommemaskiner. Fete beats, acidhooks og høyt tempo. Detroit People Mover aka Phrek kommer fra Michigan, Detroit. Navnet har han tatt fra kollektivtrafikksystemet i hjembyen sin. Låta er utgitt på en fersk 6ONE6 compilation med flere bidrag fra Detroit`s 6ONE6 crew. Inntektene fra dette albumet går til familien til Detroit house-legenden Aaron Carl.

1 5

ALASKALADDEN

Pretto norskforfranskning gone wrong er alltid gøy. Vi fører P3s Pån-du-Prå som en interessant nyvinning på lista sammen med gamle travere som «antrekå», «bærrne» og «kroasint». (Og ja, det var artistnavnet til Øyaaktuelle Pantha du Prince de siktet til, om du ikke tok den).

En profilert TV2programleder fra Sunnmøre ble observert med kappe på dagtid på St. Hanshaugen...

Slick fra Wien fikk min oppmerksomhet etter å ha utgitt en hel EP med frekt godt gjennomtenkte spor – Evolution EP. Jeg kjøpte like gjerne alle fire utgivelsene, noe jeg sjeldent gjør. «Evolution» er svingende og bouncy techno med et tydelig Chicago-preg. Gode gammeldagse diskant-slaps og frekke hooks. En døbbete små-cheesy vokal preger akkurat dette sporet. Stemningen ellers veier opp mot dette. Akkurat ikke for cheesy.

2 1

Conforce «Let Your Body, Make Your Body»

TEKST REDAKSJONEN Etter et en rekke imponerende konserter, senest under årets Øyafestival, er Åmli-fødte Jonas Alaska klar for utgivelse av sitt debutalbum, Jonas Alaska. Vi tok en kort prat med folkgutten før han begir seg ut på spillejobber rundt omkring i Norge. Denne Dylan dukker opp i samtlige omtaler av musikken din, nå også i denne. Hvordan er det å bli sammenlignet med Bob? – Jeg ber litt om det når jeg lager den musikken jeg lager, og det var han som fikk meg til

å begynne å lage musikk, men det er bare morsomt å bli sammenlignet med en figur som han, så lenge folk ikke føler jeg stjeler. Du ser litt ut som musikken du lager, med boots, hatt og full pakke. Et bevisst valg? – Det var nok noe som kom litt av seg selv, man blir litt farget av musikken man hører på, men jeg tenker også en del over hvordan jeg kler meg. Er nok litt jålete, hehe. Veien fra Åmli til Liverpool Institute of Performing Arts virker en smule lang? Hvordan skjedde det? – Jeg fikk plass etter en audition på folkehøyskole i Trøndelag. Hadde egentlig ikke tenkt å dra, men ombestemte meg så å si den siste natta. Angrer ikke på det, deilig å leke musiker i tre år. Materialet til albumet som kommer oppsto rundt denne tiden. Til slutt: planene framover? – Noen konserter her og der, før det forhåpentligvis er tilbake i studio før jul. Har en del nye låter allerede.

Jonas Alaska slippes 23. september på Jansen Plateproduksjon. Dette feires med releasekonsert 22. september på Parkteateret i Oslo.

reload.no

I morgen vil alt se lysere ut...tror jeg

Å være deppa eller stressa i en periode er helt normalt. Men hvis vanskelige tanker og følelser tar overhånd, og varer i mange uker, kan det være lurt å be om hjelp. Hvis det blir vanskelig å konsentrere seg om skolearbeid, arbeid, fritidsaktiviteter, venner og familie i lange perioder, bør du snakke med noen. Gjerne en lærer, rådgiver eller fastlege. Du kan også ringe TIPS. Vi gir råd og veiledning til unge og voksne som har spørsmål om psykisk helse. Det kan være spørsmål som angår deg selv, venner eller familie. SYMPTOMER Isolerer seg Sover dårlig Angst Tristhet Konsentrasjonsvansker Forsømmer husarbeid, hygiene, jobb eller skole Ekstremt opptatt av temaer som døden, politikk eller religion Store humørsvingninger Tankene høres ut som stemmer Snakker usammenhengende Føler seg forfulgt eller styrt av andre

Vi treffes på 51 51 59 59 alle hverdager fra 08.00 - 15.00 og på Helsestasjon for ungdom, Nytorget 1, hver onsdag ettermiddag fra 15.00 - 17.00. For mer info om TIPS se: tips-info.com

SØK HJELP SÅ RASKT SOM MULIG DA ER SJANSEN STØRST FOR Å BLI FRISK

TIDENS ÅND

OVERHØRT

Den nye gullrekka Whitetræsh er blitt det evige gull, og et nytt nivå av dritt er nådd i høstens TV-serier. Frogner? Ny sesong av Trekant? Det Årner Seg? Sikker??

1 1

Abstinenser I kjølvannet av en landsomfattende kjærlighetskonsensus har uroen fått slå rot. En rastløshet som ulmer i bakhodet når du er hjemme fra jobb og skole, og ikke har noen planer eller avtaler. En tinitus i lillehjernen som konstant forstyrrer din sedvanlige hverdagsrytme: Hva skjer i kveld? Hvem skal jeg få oppmerksomhet av? Er sommeren over? Er det et helt år til neste sesong av Game of Thrones? Hva skjedde egentlig med True Blood? Hvorfor kastet Knausgård 600 sider når jeg ikke engang klarer å formulere en facebookstatus? Er det for sent å melde seg på Dagens Mann? Hvem skal jeg få gi en klem ikveld!? Om du ikke har en fastlege som gir deg mer enn en engangsdose valium er det lite som kan stoppe magesuget etter umiddelbar tilfredsstillelse. Om du i tillegg er en av våre gjennomsnittslesere, og dermed har et anstrengt forhold til fysisk aktivitet og mangler rutine i utgangspunktet, står du igjen med to alternativer: mini-Santiago, og vår kjære blodsbror og sykesøster med bunnløst monopol: alkohol. N&D spår en opptur for begge fenomenene nå som trærne farges av død, og vinden blåser ut lighteren mens du spør deg selv hvor mange av de dagene med sol du egentlig klarte å gjøre noe fornuftig ut av i sommer.

...

2 1

Flein Og alle de som snakker om at de skal gå tur i skogen, men ikke gjør det.

3 1

Mini-Santiago Det er langt å dra til Spania, og du er en fantasiløs filantrop om du kommer deg dit midt i Europas arbeidshøst for å bruke ferien på en utdatert pilegrimsferd, når du har så mye annet å penetrere med ditt norske bankkort: tyrefekting (hvor trodde du ideen til Happy Meal kom fra? Storfekjøtt = Underholdning), arbeidsløshet (ja, du kan faktisk kjøpe en spansk student for en helg med en norsk dagslønn), turistfeller (de er fortsatt morsomme å trå i noen ganger), og billige taxier som kan kjøre deg hele veien til Santiago og evig frelse. Men du er ikke i Spania. Du er i Norge og leser en gratisavis i forsøk på å døyve uroen. Og det gjør du rett i, kjære leser, for NATT&DAG gir deg oppskriften: Legg igjen iPoden hjemme. Skru av telefonen. Ta t-banen til Ryen. Kjøp deg porsjonssnus, en pose sjokoladeboller og en tåteflaske pærevann, og ta beina fatt rundt Oslos ytre vollgrav, Ring 3. En severdighetsløs opplevelse av støy og våt asfalt som tar deg rundt vår kjære hovedstads minst sjarmerende arkitektur, og loser deg trygt inn i bykjernen igjen ved Sjølyst, for en siste times spasertur mot Operaen og sosialdemokratisk frelse. Du glemmer garantert tinitusen i pekefingern, og ender kanskje opp med å forhåndsstemme med en varm latte-to-go. Og vips, så var du tilbake i tiltaksløshetens trygge favn igjen.

4 1

Ekstase-tweeting Mmmm, yess, åhh herregud, mmm. Digg, har den beste sexen ever akkurat nå. #øyatweets #nytkonsertendaforsvingende #janellemonae

5 1

Alkohol For den viderekomne, eventuelt stagnerte, leser, som gjesper over tanken på en mini-Santiago eller har blitt stuck med leppa til Anders Danielsen Lie etter 31. august og frykter at for mye panorering av Oslo får tøflene til å parkere seg selv, er det allment kjent at det finnes intet bedre sted å søke viten enn i bunnen av flaska. Men frykt ikke, kjære leser: du er ikke alene. Partydrugsene ligger igjen på en strand et sted, og face it, samtlige i dette landet går inn i en eller annen form for depresjon de kommende månedene. Det er på tide å poke din gamle trofaste følgesvenn igjen. Mannen med den røde høyrehånda. Jenta med vrengt topp, blåveis og 32 tapte anrop: «Ute ikveld?» Flaska med tuten peker på … deg. Stack opp på Tuborgen. Gå ut i bynatta med høy røst og varme føtter i troen på at akkurat denna karen, han vinner dama. Denne jenta, hun skal networke seg til topps ikveld. Øya i taket.

6 1

Enda en av N&Ds medarbeidere ble halt inn for lovens klamme arm etter en i det meste laget utagerende klubbkveld. Utestedet hadde nemlig gått til anskaffelse av overvåkningskameraer. Innendørs. Skal utelivs-Norge bli Big Brother nå? Hvor er Datatilsynet når man trenger dem? Øyastillstand 2: – Hvor er Øya-nachet a? – Der det var sist …

lite pez, da! Indieorkesteret Professor Pez er omsider verpeklare igjen. TEKST Håvard Nyhus Siste skrik fra moteverdenen: Stylister fra Midtøsten styler seg opp som terrorister! Motefotografer fra midtøsten skyter! Fashionshoot, Oslo sensommer 2011: – Oi, se her om jeg tar dette sjalet på hodet, ser jeg ut som en terrorist nå? Hæ, gjør jeg? – Haha, ja! Skikkelig! Najs. La oss skyte litt. – Mer evil øyne? – Ja! – Armene i kors, er det bra? – Ja, ja! … Forlags-sommerfestene er over! Hvem grabbet hvem? Hvem klina på do med ektemennene utenfor? Hvem snakket med hvem som snakket om hvem som snakket med hvem som snakket om … zZzzz … eneste vi husker er flau jazz i bakgårdene, etter hvert toppet av «Staying Alive».

Pac(wo)man Det kan virke som dagens tenåringer er splitta i to kategorier: Kjedelighetsgenerasjonen eller NB! Altså Nooooo Boundaries, der de fråtser i opplevelser og eskapader. Firtippelblandede narkococktails, orgier med femhodede dildoer, selge kroppen for moro skyld, selge sjela for (litt mer) moroskyld og så videre, og så videre, er blitt hverdag for våre unge håpefulle. Aner vi en Prozac Invasion med depresjon som den nye landeplagen i 2016? En hel generasjon uten produksjon som entrer 27-club for et siste rush av anerkjennelse på The Ciiiiircle of Liiiiiife: Google +.

7 1

Hoppetau 2000 hopp a day, holder serotoninubalansen away.

8 1

Bobler: Molotov-cocktails, bukkake, brune mokasiner, matblogging, magesår, parblogging, søksmål, human, all too human, mjød. 10

8/2011

The Pez Mode er seksmannsorkesteret Professor Pez’ fjerde plateutgivelse. Albumet er spilt inn i Gary Olsons (Ladybug Transistor) Marlborough Farms Studio i Brooklyn, og ferdigstilt under kyndig veiledning av produsent Tommy Haltbakk i Bergen. Han, altså Tommy, har også mikset albumet. Så hvordan låter det? Som et lite farvel til den litt vindskeive lo-fi indiepopen som kjennetegnet oss i starten av karrieren – tenk Let us Follow the Evil Balloon (2004), sier bandet. – Det nye albumet representerer en overgang til et litt mørkere og mer synthpreget lydbilde

NATT&DAGS ØLBAROMETER

Prisene tar utgangspunkt i ukas vakreste time: Fredag klokka 22:00. Melkebaren ........................... (0,4) 33,-

Gnu ..........................................

(0,4)

63,-

Alyana ....................................

(0,4)

49,-

Bar Bache ..............................

(0,4)

63,-

PIRen .......................................

(0,4)

52,-

Tango ....................................

(0,35)

64,-

Korvetten .............................

(0,4)

55,-

23+25 ......................................

(0,35)

64,-

Viking Pub .............................

(0,5)

55,-

Harry Pepper ........................ (0,4) 64,-

(0,33)

58,-

Broremann Bar ...................

Sky Club .................................

(0,4)

59,-

Holmen Bar ............................ (0,4) 64,-

Rush ........................................

(0,4)

59,-

Dickens ................................... (0,4) 64,-

Stuen Bøker .........................

(0,4)

61,-

Megleren Øl&Vinstue ........

(0,4)

66,-

Emilio’s Tapas Bar ..............

(0,4)

62,-

Taket ......................................

(0,33)

66,-

Delhi .......................................

(0,4)

62,-

Kontoret Bar ........................ (0,4) 66,-

Cementen ..............................

(0,4)

63,-

The Irish Don Lyne ..............

CC .............................................

(0,4)

63,-

Bilbao ...................................... (0,4) 66,-

Martinique ...........................

(0,4)

63,-

Timbuktu Bar .......................

Helt Rått ..............................

Eneste som var morsommere enn Komiprisen forrige måned, var førkinopremieren til Vinduet Vitser. Tørrlol...

– uten at man blir helt deprimert og Depeche Mode av den grunn. Fire år er gått siden tredjeplaten Hordaland og selv om det, slik bandet sier, «ideelt sett skulle gått litt kortere tid mellom hver plate», har bandet slett ikke ligget helt på latsiden. I tillegg til diverse musikalske sideprosjekter har bandmedlemmene rukket å lage fire små mini-Pezere. Ser man det! De fire årene kan dessuten ha bidratt til at The Pez Mode kjennes som bandets mest helstøpte album så langt. «The Pez Mode» er utgitt av Galant Records og tilgjengelig på vinyl og digitalt Albumet distribueres gjennom Musikkoperatørene. www.professorpez.com

(0,4)

64,-

66,72,-

Endelig tilbake!

PREMIERE Torsdag 22. september kl. 22:15

maler fanden på veggen Har Nuart latt seg co-opte av blårussen? Eller er det omvendt? Numusic 22. september – 1. oktober Tou Scene // Folken // Domkirken Tekst Håvard Nyhus Foto Øyvind Grimsrud Sævig Numusic, en av Europas største klubb musikkfestivaler og som eneste nordmann oppført på The Guardianlista over «Europes finest festivals», er i år like imponerende som … tja, alltid. Et stjålent blikk på plakaten avslører at blant annet Knalpot, Morgan Zarate, Thelma & Clyde, Stavanger-håpet Skadne Krek, Kitchie Kitchie Ki Me O og Le Petit Garçon kommer. Og det er bare begynnelsen. I tillegg vet vi at Detroitkomponisten Jeff Mills har noen greier på gang sammen med Stavanger Symfoniorkester. Som Kong Olav pleide å si: «Kewlt!» Festivalen omfatter i tillegg showcases fra plateselskaper, workshops, debatter, kunstinstallasjoner og DJ-sett. Parallelt med musikkfestivalen arrangeres dessuten 12

8/2011

kunst- og søsterfestivalen Nuart. Men det visste du kanskje? Det du ikke visste er at Nuart tidligere i høst allierte seg med klassesvikerne på NHH. Nei da, jo da, nei da, men et noe uventet ekteskap ble inngått da Norges Handelshøyskole inviterte (!) Europas fremste gatekunsteksponenter til Bergen for å kritisere kapitalismen (!!) – på skolens vegger (!!!). Vi ringer doktorstipendiat ved NHH, co-kurator og kreativ leder for prosjektet «… capitalism?», Eirik Sjåholm Knudsen. Hei Eirik! Hva skjer om du kobler en gammel, ærverdig, akademisk institusjon som NHH med den antiautoritære, motkulturelle street art-bevegelsen? – Vel, det er bare en måte å finne ut av det på: Det er å gjøre det. Vi gjør dette sammen med Nuart. Deres posisjon som ledende festival og Martyn Reed sitt kontaktnett sørger for at vi får tilgang til noen av verdens fremste eksponenter for kunstformen: Blu, Erica Il Cane, Escif, Eine, Evan Roth og Dolk. Det vi ønsker er å utfordre utøvere til å kritisere

kapitalismen – en kjepphest i miljøet – på en mer raffinert måte enn «Fuck kapitalismen!». Til rådighet har vi stilt skolens svære, hvite utendørsvegger. Og i dette møtet oppstår – som økonomene pleier å si – «spennende synergier»? – Det er et oppriktig ønske om å åpne opp vinduene og lufte auditorium. Vi tenker at NHH som en slags løvens hule kan være en gunstig arena for å utforske forholdet mellom kunst og økonomi; mellom frihet og rammer. NHH kan oppfattes som intellektuelle portvoktere som verner om kapitalismen og den liberale samfunnsorden innenfor et trygt bevoktet campus – i stedet for prøve argumentasjonen utad. Når vi velger «… capitalism?» – og erstatter utropstegnet med et spørsmålstegn – handler det om å nyansere den klassiske «Fuck kapitalismen!». Kapitalismen er verken bare god eller bare ond; den er altfor fasettert til å oppsummeres i et prefiks. Kapitalismens høyborg og utklekningsanstalt NHH åpner lokalene for kapitalismekritisk tagging. Er dette et skoleeksempel

på repressiv toleranse; at noe forsøkes å tolereres i hjel? Sier det iallfall ikke litt om det asymmetriske styrkeforholdet når NHH kan tillate seg slik blottstilling, men likevel vite at det ender med null baklengsmål? – Nei, vi ønsker helt oppriktig å eksponere oss; gjøre oss sårbare. Mange tenker på oss som en gammel, konservativ geit og det er greit. Men vi sier ikke som Bergen kommune at «god graffiti skal få stå, mens dårlig skal ned». Vi gir frie tøyler og ønsker ikke å gjøre oss til dommere over hva som er godt og dårlig. Det er ikke et forsøk på å stjele motkulturelle poeng. Derfor blir det heller ikke sånn at vi inviterer kulturminister Huitfeldt slik at hun kan avduke en piece og si «Gud, kor kjekt og ungdommelig». 6. september blir det ferdige resultatet presentert på NHH i Ytre Sandviken. I tillegg blir det paneldebatter (Tristan Manco, Evan Roth, Bertil Tungodden), seminar og andre aktiviteter. www.capitalism.no - www.nuart.no - www.numusic.no

(genialt)

Aftenbladet pr mnd.

189,Bestill p책 www.aftenbladet.no/kampanje eller tlf. 05150

valget er enkelt

Designcontainer.no

VERDENS MEST POPULÆRE BETALINGSMÅTE

Psst!

Husk å veksle avgiftsfritt hos FOREX Bank før avreise og når du kommer tilbake. God tur!

Last ned valuta-appen til iPhone.

Velkommen til butikkene våre for veksling eller tilbakeveksling, med åpningstider som passer deg.

STAVANGER KLUBBGATA 1 • TRONDHEIM SENTRALSTASJON • LILLESTRØM ST. • OSLO SENTRALSTASJON • ØVRE SLOTTSGATE 12 • FRIDTJOF NANSENS PLASS 6 • BRUGATA 8

Bildet er hentet fra www.onepiece.no (Erik & Kriss Limited Edition OnePiece®)

Men har norsk rap pissa i buksene for å holde seg varm? Tekst Mathias Rødahl Det er vanskelig å si hvor det hele begynte. Kanskje må den svenske og festglade Norgesvennen Adam Tensta ta litt av ansvaret. Eller kanskje Karpe Diem og Lars Vaular skapte et flerhodet monster som de til slutt mistet kontrollen over? Gladgutta i Madcon har definitivt farget situasjonen, i likhet med den norske suksesshistorien Stargate, som på få år gikk fra å være en utskjelt og latterliggjort institusjon til å bli det norske hiphop-miljøets største forbilder. Uansett hvem man velger å skylde på er det slik at et eller annet sted mellom Karpe Diem steg opp i mainstreamen med «Piano» (2006) og Lars Vaular sin Tensta-inspirerte stekefarsott, «Rett opp og ned» i fjor (via utgivelsen av Tenstas dance-inspirerte hitlåt «My Cool» og Madcons «Beggin»/Skal vi danseutløste eventyrhistorie i 2007) ble store deler av norsk rap synonymt med såkalt poprap. Altså rap som er laget for å selge så mye som mulig. Tidlige crossover-forsøk: Joda, vi ble servert kommersielt rettet rap tidligere også her til lands. Folk som Flava to the Bone, Multicyde, Stella Getz (for øvrig en av de første artistene Stargate jobbet med), Da D.O.N.S. og Farrel kom og gikk. Uten støtte fra landets hiphopmiljø var denne typen artister kun relevante så lenge de laget hitsingler. Noe de sjelden gjorde mer enn én gang. Men også etablerte rappere tok steget over i pop-verdenen lenge før «technorappen» gjorde sitt inntog. Paperboys fikk listesuksess med «Barcelona» og flere andre låter myntet på de store massene. Den først så undergrunnsharde duoen Equicez slapp gladlåta «Barnslig», mens Jaa9 & OnklP krysset over med «Kjendisparty». Der det førstnevnte segmentet aldri hadde livets rett i rapjungelen, slapp hiphop-miljøet unna med sin pop-lefling fordi de først og fremst bød på mye mer enn et knippe utvalgte radiosingler.

Lov å like norsk rap igjen: I en god del år var norsk rap nærmest å regne som persona non grata i media, i etterkant av de optimistiske hedersdagene på begynnelsen av 2000-tallet. I 2009 snudde trenden. Med Madcon, Karpe Diem og snart også Lars Vaular på toppen av salgs- og spillelistene «friskmeldte» P3musikksjef Mats Borch Bugge like godt hele sjangeren. Det var igjen lov å si høyt at man likte norsk rap og i løpet av måneder fikk undergrunnsartister stjernestatus. Ikke uventet begynte dermed andre artister og bransjefolk å se at norsk rap kunne gi kommersiell suksess. Skru klokka frem til 2011, og man kan se resultatene. For mens norsk rap teknisk sett er bedre enn noensinne, med en rekke nye og dyktige artister, har fokus likevel flyttet seg – fra egne preferanser og respekt fra eget miljø, til et ønske om kommersiell anerkjennelse og høye listeplasseringer. Hvordan ble det slik? La oss først forflytte oss til Bærum, rundt 2004. Rap-antikrist fra vest: Samtidig som norske rappere slet med å overleve av musikken alene, hadde duoen Erik & Kriss gjort sitt inntog på vestkanten, langt utenfor radaren til resten av miljøet. De to kompisene som startet karrieren med en russebusslåt, ertet på seg mange med de lokale hittene «Bærumsgramatikk» og «Putt diamanter opp». I 2007 gav de ut albumet Gull og grønne skoger, som uten å overdrive fikk «ekte» rapfans landet over til å utlyse hiphop-fatwa. Relativt pinlige vers og slett framførelse til tross – gruppa bygget sakte, men sikkert opp en trofast fanskare som la grunnlaget for gjennombruddet året etter med Verden vil bedras (anført av hitsingelen «Dra tilbake»). Derfra gikk det slag i slag, via trøstesløs turnering, radiostøpte singler og et snilt «litt rapper, men ikke altfor mye rapper»-image. For mange må det ha vært svært uventet at en gruppe med såpass lite musikalske kvaliteter vokste til å bli en slags vestkantens svar på Karpe Diem. (En sammenlikning like urettferdig for Karpe, som

«Hvem bryr seg, så lenge vi tjener penger», har nærmest blitt et mantra.” den er vanskelig å avfeie.) Til tross for åpenbare mangler rent musikalsk, har jo Erik & Kriss utvilsomt laget blueprintet for skamløs poprap i Norge, noe man på en eller annen måte må respektere. Om ikke den kommersielle suksessen i seg selv, så iallfall deres tålmodige og hardtarbeidende vei til toppen, som på overraskende vis har gitt dem et pass i hiphop-miljøet på senere tid. Og det er også her, på sett og vis, dreiningen starter. Overilte popdebuter: Den nevnte respekten for ren kommersiell suksess (omtrent samme hva som leveres musikalsk og integritetmessig), er ikke bare merkelig, den bryter også veldig med det norsk rap har vært i veldig lang tid. «Hvem bryr seg, så lenge vi tjener penger», har nærmest blitt et mantra. Der det ti-femten år tilbake var uhørt at poprappere som for eksempel Multicyde blandet seg med det mer etablerte norske rapmiljøet, begynner grensen mellom de to verdenene å viskes ut. Nye artister som tidligere hadde blitt møtt med buksevann og returbillett, har ikke bare blitt tatt godt i mot av platebransjen, men også deler av det norske rapmiljøet. Nasty Kutt, en av landets dyktigste produsenter, har overraskende jobbet mye med «Erik & Kriss light»-grupper som Kesera og Robin & Bugge. Han står også bak singelen «Nødlanding», som er Fredrikstad-rapperen Katastrofes hyperkommersielle debut som artist hos Universal Music. Godt hjulpet av et refreng skrevet av Kriss (Erik & Kriss), og langt unna Katastrofes tidligere, mer hiphoptypiske sound. Det drøyeste eksempelet er dog duoen Cir.Cuz, som tidligere i år dukket opp fra intet med «kun laget for salgslistene»singelen «Radio», og ble promotert av

plateselskapet Cosmos Music Group (gamle Bonnier Amigo) som «Det nye Karpe Diem». Interessant nok er Cosmos også hjemmet til nettopp Karpe Diem, som var alt annet enn imponert over plateselskapets håndtering. – Jeg synes det er en trist og feil sammenligning. Det gjør meg deppa å tenke på at plateselskapene kaster unge rappere med en drøm ut i terreng alle kan se at de ikke er klare for å manøvrere i enda, forteller Chirag, den ene halvdelen av Karpe. Det er vanskelig å tro at denne kortsiktige hitstrategien nye rapartister legger i samarbeid med eldre bransjepamper, fungerer i lengden. I likhet med andre subkulturer, trenger man en viss kredibilitet blant resten av miljøet før man kan lanseres og bygge en profesjonell karriere, noe den første bølgen med norsk poprap jo kan skrive under på. Det eneste eksempelet på det motsatte er altså Erik & Kriss, som likevel stod for egen suksess, og dermed faller utenom kopiene som fulgte etter med ønsker om rask berømmelse. Men at artistene kanskje forsvinner, betyr åpenbart ikke at mentaliteten de tar med seg gjør det samme. Kortsiktig løsninger = bjørnetjeneste?  I det mer sertifiserte norske rapmiljøet har tilnærmingen til å lage musikk også begynt å forandre seg. Når «outsidere» kommer inn fra sidelinjen og tjener penger på noe man har drevet med i flere år, hvorfor skulle man ikke selv karre til seg en del av kaka? Den tidligere Tee Productions-rapperen A-Lee gikk fra å være hiphop-miljøets kanskje mest lovende og oppadstormende MC (respektert raplyriker, journ.anm.) til å bli ledende innenfor det såkalte techno/dancerap-segmentet som preger partykanaler som NRJ og MP3. 8/2011

Smakfulle hitforsøk Madcon «Beggin’» (2008/Bonnier Amigo)

Starten på popsuksessen som forflyttet Yosef og Tshawe fra bussen til brennende Lamborghinier, og selv om den selvfølgelig har blitt ihjelspilt for all framtid, vil dette alltid være en norsk rapklassiker. Paperboys ft. Madcon «Barcelona» (2002/Bonnier Amigo)

Ikke bare gjennombruddssingelen til Vinni & Co, mens også den første virkelig store eksponeringen av talentet til Madcon. Jaa9 & OnklP «Glir Forbi» (2010/Sony Music)

Denne Mats Lie Skaare-produserte godbiten fikk kritikerne til å hente fram sine flotteste adjektiver, og er helt klart et av de beste eksemplene på en kommersiell norsk raplåt som funker på alle måter. Lars Vaular «Rett opp og ned» (2010/NMG/G-Huset)

Ingen norsk raplåt har vært like hatet og elsket som genistreken «Rett opp og ned», men produsent Thomas Eriksen og unge Vaular lo ikke bare hele veien til banken, de fikk hele landet til å danse OG skaffet seg dessuten kred fra en samlet musikkpresse. Not bad. Karpe Diem «Ruter» (2010/Bonnier Amigo)

Godt hjulpet av en allerede fin Andreas Grega-låt, viste Chirag og Magdi at de ikke trengte synther eller techno-beats for å lage rapsuperhit i 2010. A-Lee «World So Cold» (2010/Bonnier Amigo)

Skamløst hitforsøk til tross, låta er catchy så det holder, og ikke minst briljerer Marcus Only på det fine refrenget.

Lars Vaular * Fra Bergen * Rapper på norsk * Rappet først i gruppene Freakshow (med blant annet John Olav Nilsen) og Tier’n og Lars * Debuterte som soloartist i 2007 med gatealbumet La Hat - Et nytt dagslys * Har også sluppet albumene D’e glede (2009) og Helt om natten, helt om dagen (2010) * Kjente singler inkluderer «Eg e fra Bergen», «Skyld på Lars Vaular», «Solbriller På», «Samme nummer som i ’99», «Kem skjøt Siv Jensen», «Rett opp og ned», «Supermaria», «Leah», «Gi meg no bass» og «Blås»

8/2011

– Det blir ikke flere låter som dette på albumet nei. Jeg garanterer en god rap-skive! Selv er jeg veldig fornøyd med den nye singelen, det er ikke noe jeg kommer til å angre på […] Jeg prøvde først å få ut et par andre låter på radio, men fikk tilbakemelding om at det ble for hardt. Jeg håper «World So Cold» faller i smak hos de fleste. En gladlåt never hurt nobody. Den dyktige rapperen hørtes nærmest unnskyldende ut i et intervju på hiphop-nettstedet Kingsize.no da han slapp den første av crossover-låtene sine i 2010, men kom raskt i rotasjon på radio med sitt nye og dansevennlige sound. Det omtalte albumet, som bestod av mer tradisjonelt hiphop-materiale, floppet derimot, og det tok ikke lang tid før A-Lee fant tilbake til «World So Cold»-formelen og frieriet til landets stekeglade. Hit-balanse: Det er lett å se for seg at artister som A-Lee gjør seg selv en bjørnetjeneste med lettvinte veier til listetoppen. Hva skjer når de ikke lenger har interessen fra mainstreamen? Hva gjør en artist når karrieren er basert på én type hitlåter det alt annet enn trofaste radiopublikumet ønsket i en begrenset tidsperiode? Kan man da vende tilbake til rapmiljøet som først støttet deg, eller har man gjort seg til en «hjemløs» poprapper på lik linje med for eksempel Cir.Cuz? Det finnes ingen fasit (og A-Lee er heller ikke noe håpløst tilfelle), men det er ganske åpenbart at en mer balansert artist som for eksempel Lars Vaular har større muligheter for å klare seg i musikkbransjen over en lengre periode. Vaular ga også mainstreamen det den ville ha med låter som «Solbriller på» og «Rett opp og ned», men uten å male seg inn i noe hjørne takket være andre typer singler og ikke minst et variert og solid album. Det samme kan selvfølgelig også sies om Karpe Diem, Norges desidert største og mest populære rapgruppe. Chirag og Magdi hadde et sterkt hiphopfundament klart før de bygget karrieren videre, og er vel så populære for sine dypere, mer samfunnsrettede låter, som sine catchy popsingler. Til tross for tyn fra puritanske hiphop-fans for å ha «snudd undergrunnen ryggen», har det aldri vært noen tvil om deres musikalske seriøsitet og integritet. Karpe fant en kommersiell nøkkel, men aldri via billige gimmicker. Derfor har de også mottatt velfortjent heder fra kollegaer i alle miljøer, noe Bjørn Eidsvågs nylige Twitter-godkjenningsstempel er et bunnsolid eksempel på: «Karpe Diem er kanskje det viktigste bandet vi har her i lands for tiden». Kompetansen gutta har bygget seg opp som liveartister de seneste åra mangler dessuten sidestykke, og det er ikke tilfeldig at Karpe ofrer mye av inntektene sine for å gi publikum en så helstøpt opplevelse som mulig med band, heftig lysshow, egen lydmann og generell oppgradering av live-pakken sin.

Karpe Diem * Fra Oslo * Rapper på norsk * Består av Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid, Chirag Rashmikant Patel og deres DJ Marius Thingvald (ESHM) * Traff hverandre på Oslo Handelsgymnasium i 2000, og dannet gruppa for å delta på Ungdommens Kulturmønstring * Debuterte på skive i 2004 med Glasskår EP, men Chirag hadde allerede gjestet på flere norske raputgivelser, da under navnet Chicosepoy * Har sluppet albumene Rett fra hjertet (2006), Fire vegger (2008) og Aldri solgt en løgn (2010) * Kjente singler inkluderer «Piano», «Show», «Stjerner», «Under overflaten (som Marit Larsen), «Vestkantsvartinga», «Krølla 50’lapp ya’ll», «Fireogtyvegods», «Byduer i dur», «Tusen tegninger» og «Ruter» * Vant Spellemannprisen for beste hiphop i 2008 med albumet Fire vegger, og ble kåret til Årets Spellemenn i 2010.

En investering som har tatt dem til et helt nytt og enestående nivå, her til lands. Patience, youngblood: Man får derfor håpe at den nye generasjonen rappere og talenter som Dreamon, Kaveh, LidoLido og de svært lovende gutta i Envy klarer å holde på tålmodigheten, og forstår viktigheten av å bygge opp et varemerke og kvalitetsprodukt før man «selger sjela si og begynner med kommers shit», som nevnte Kaveh skrev på Twitter-profilen sin. Det er sannsynligvis til det beste for dem selv, men først og fremst til det beste for norsk rap, som forhåpentligvis slipper å gå inn i enda en bølgedal etter å ha skvist ut de siste restene av et svært tidsbegrenset sound. Artistene selv burde diktere trendene, ikke radio og plateselskaper, ei heller ikke det illojale hit-publikummet. For å sitere den mixtape-aktuelle bergensrapperen Jonas V: «Alt for mange rappere selger seg for fansen». Følger man mainstreamens krav, utvikler musikken seg heller aldri. Det betyr ikke at alle rappere på død og liv må lage boombap-låter og holde seg til den klassiske formelen, og det betyr heller ikke at man skal slutte å lage kommersiell musikk. Popmusikk kan selvsagt være sterkt musikalsk (noe blant annet Stargate har vært et bevis på), men enkle listepop-frierier har svært lett for å stagnere og gjenta seg selv. Det vil ikke være å overdrive å si at deler av norsk rap anno 2011 høres faretruende tannløst ut. Og det er derfor vi trenger artister som tør å ta sjanser igjen. Baller, hjerte og sjel: «Det går an å holde det ekte. Jeg tjener penger på andre måter», forteller en av landets mest interessante og progressive rappere, Vågard fra A-Laget, bergensgruppa som har gjort det meste riktig når det kommer til å bygge varemerke og varig kredibilitet, og dermed fått seg et uvanlig lojalt og trofast publikum. Det kan virke smart å skreddersy en låt man vet plateselskapene og radiokanalenes musikkprodusenter vil ha, og det er lett å klappe hverandre overdrevent mye på skuldrene og skåle for (den kortvarige) suksessen. Problemet er bare at de stadig nye versjonene av «Rett opp og ned», «World So Cold» eller «Ølbriller» som blir spilt på radio og lastet ned på iTunes ikke er noen suksess for norsk rap som sådan. Snarere tvert imot – det er en suksess for de i kulissene som dikterer hvordan de vil at norsk rap skal høres ut. Så når Vågard i sann bergensstil avslutter med å påstå at «Tre ting norsk rap mangler er baller, hjerte og sjel», er det vanskelig å ikke være enig. Dette er ikke første gangen de store plateselskapene signerer norske rappere i øst og vest etter at sjangeren har blitt allment akseptert, og det er fristende å børste støv av Jørg-1s oppgjør med platebransjen snart ti år tilbake: å tørre å be alle bransjehora om å «kom seg ned på kne». Hvis ikke er det fare for at norsk rap kjapt ender i knestående igjen.

A-Lee * Fra Oslo * Rapper på engelsk * Var først aktiv som rapper i gruppa Cam ’N A-Lee * Ble signet til Tee Productions som soloartist i 2006 * Brøt samarbeidet et par år senere * Solodebuterte i 2009 med singelen «Bump Off», men fikk sitt store gjennombrudd i 2010 med «World So Cold», og slapp albumet Missing samme år. * Har også gitt ut singlene «The One» (2011) og «Hear The Crowd» (2011)

Smakløse hitforsøk Multicyde «The Claptrap» (1999/Warner)

Der «Not For The Dough» på en måte fungerte med sitt catchy og geniale Flåklypa-sample, var «The Claptrap» bare fæl. Ikke handlet den om gonoré heller. La oss være glade for at Pierre Palish valgte å bli Oslos partysjef istedet. Superstars «Voi, Voi» (2006/Soundfarm Recordings)

I det som like lett kunne ha vært en sketsj med Andy Samberg på SNL, tolket norsk raps mest cheezy gruppe Nora Brockstedt i sin rapversjon av klassikeren «Voi, Voi». Blandingen av blazere, en lettkledd mannlig bartender og røde jentedrinker gjorde det hele til en svært smakløs affære. Erik & Kriss «Ølbriller» (2011/MTG)

Med linjer som «Du skremte meg først, men jeg var tørst/Så drakk jeg deg pen som prinsesse Madeleine», sørget Bærums-duoen for at syvåringer landet rundt begynte å synge om å pule stygge damer i fylla. Madcon «Freaky Like Me» (2010/Bonnier Amigo)

Det er lett å argumentere for at Yosef og Tshawe er de beste rapperne i Norge, men like lett å slå fast at «Freaky Like Me» ikke hører blant deres stolteste øyeblikk. Cir.Cuz «Radio» (2011/Bonnier Amigo)

Ikke like drøy som deres «Nå er det vel på tide at vi fjerner ugresset og lager den parkeringsplassen av Afghanistan?»-tweet i øyeblikket etter 22. juli-bomben, men likevel drøy nok til å havne på denne lista. Katastrofe «Nødlanding» (2011/Universal Music)

Han er en super fyr, men dessverre kan vi ikke co-signe nødlandingen Katastrofe gjorde i den norske rapskogen tidligere i sommer med dette altfor åpenbare (les: desperate) hitforsøket.

Erik & Kriss * Fra Bærum * Rapper på norsk * Består av Erik Mortvedt og Kristoffer Tømmerbakke * Begynte sitt musikalske samarbeid ved å lage låta «Legenden» til sin egen russebuss ved samme navn * Fikk lokal fame med «Bærumsgrammatikk» (2004) og «Putt diamanter opp» (2006) * Har sluppet albumene Gull og grønne skoger (2007), Verden vil bedras (2008), Tabu (2009) og Back To Business (2011) * Kjente singler inkluderer «Den låta» (gull), «Dra tilbake» (platina), «Det e’kke meg det er deg» (platina), «Lighter» (platina), «Ølbriller» (platina) og «Etter regnet» (platina)

LG Optimus 2X

LG Optimus Black

LG Optimus 3D

Smarttelefoner fra LG Optimus er familienavnet for LGâ&#x20AC;&#x2122;s Smarttelefoner med Android. LG har produkter som passer de fleste brukere fra Optimus One til den nye andregenerasjons Dual Core mobilen Optimus 3D. LG har som mĂĽlsetning ĂĽ ligge i forkant teknologisk og levere innovative produkter til riktig pris.

ATOMIC SOUL PROUDLY PRESENTS: FOTO: MARK SELIGER

FRIENDLY FIRES BLÅ 16. SEPT. med

KORK

(Kringkastingsorkesteret)

DIGITALISM

11. oktober Oslo Spektrum

ROCKEFELLER 23. OKT.

+ ENVY • OSLO SPEKTRUM • FREDAG 14. OKT.

TH E ST RA IT S ROCKE FELLER 25. OKT.

NEW ALB UM

OU T NO W!

DOPES TO INFINITY TOUR ROCKEFELLER 15. NOV.

ROCKEFELLER 14. OKT.

SENTRUM SCENE

7. DES.

SKRILLEX LIVE OSLO SPEKTRUM 22. NOVEMBER

SIVERT HØYEM SENTRUM SCENE

22. OKTOBER

BILLE T TER KJØPES PÅ W W W.BILLE T TSERVICE.NO / 81533133 / NARVESEN / 7-ELE VEN. MER INFO: W W W.ATOMICSOUL.NO

født sånn eller blitt sånn? «Ingen kan lære deg å bli kunstner», sier Eirik Lyster. For den unge Stavanger-kunstneren går kunsten hånd i hånd med selve livet.

8/2011

Jeg er fascinert av kunstnere som ikke bare er dedikert til arbeidet sitt, men også til livsstilen, helheten, ja til hele pakken.”

Tekst Trond Anfinnsen Foto Helle Navratil – Jeg er jo bæreren av alt jeg hol der på med. Hvorfor ikke vise det? Den svarte neglelakken, den svarte ringen, sløyfa, glitteret rundt øynene og jakken. Alt var på plass da Lyster stod foran speilet denne morgenen. Så var det denne hatten da. En slags offiserhatt, muligens av østblokkopprinnelse. Skal, skal ikke, skal, skal ikke … Selv om mye går i svart i dag, inkludert hatten, er det uten tvil en av de mest fargerike kulturaktørene i Stavanger vi møter ved byens ditto fargerike utested denne morgenen. Bøker og Børst åpner akkurat dørene, og Lyster fikser et par gratis kaffe bak baren der han en gang i blant tar noen jobbøkter. Forlengelse av kunstverket I en alder av bare 25 år har den unge og allsidige kunstneren fått en flying start som mange kan misunne ham. Han har allerede hatt tre separatutstillinger, «In Magic», «Bubbles From the Heart» og «Sparkle», og han har vært med på en rekke fellesutstillinger. Men tilbake til framtoningen Erik Lyster. Det er nemlig vanskelig å la være å henge seg opp i de ytre gemakker. Liker han å skille deg ut? – Hm, hvordan skal jeg si det? Jeg liker individualitet, men det er aldri for å få oppmerksomhet. Jeg har en lidenskap for kunst, og klærne blir en forlengelse av kunstverket mitt. Det å skille seg ut kan være positivt, men det har ofte en negativ undertone. Jeg kan stå foran speilet og vite at jeg kommer til å få mange negative reaksjoner på hvordan jeg går kledd når jeg går ut døren. Men det kan jeg ikke ta hensyn til, da går jeg på kompromiss med meg selv. Det gidder jeg ikke. Jeg tror på det jeg holder på med, slår Lyster bestemt fast. Han fortsetter: – Jeg er sykt fascinert av kunstnere og artister som har en helhet, og som ikke bare er dedikert til arbeidet sitt, men også til livsstilen, helheten, ja til hele pakken. Det har blitt påpekt at du er (1) ung og (2) lovende, og du har selv hørt om kunstnere – minst ti år eldre enn deg – som fremdeles er såkalt «unge og lovende». Det skulle bety at du ennå har god tid på deg i den kategorien. Det ligger et ganske eksplisitt løfte i det å være ung og lovende. Et løfte om hva, Lyster? – Ja, det ligger et løfte der. Men igjen, det er basert på ytre ting. Hadde du bare blitt med meg hjem og sett hvor mye tid jeg bruker på dette, på å definere hva jeg holder på med. Jeg finner meg selv på nytt, i små ting, i tegningene mine. I fjor laget jeg en video med Silje Salomonsen. Det hadde jeg aldri gjort før, og det er et resultat av at jeg pusher meg selv hele tiden … Hva var det du spurte om, forresten? «Ung og lovende» … 20

8/2011

– Å ja. Det handler om å leve et dedikert liv i tråd med det du tror på. Alle kunstnere bør prøve å skape et hellig rom for seg selv, og skape noe som ingen – verken penger, ord eller mennesker kan stjele fra deg. Det er det stedet jeg søker mentalt å skape. Jeg tenker på kunst hele tiden. Igjen, dette er slik huset mitt ser ut. Lyster lar pekefingrene gli over den delen av garderoben som ble med ham ut i dag. – Det er indre skapt, og ikke basert på ytre greier, konkluderer han. Det blir stille og vi sitter vel kanskje begge og lurer på hvor det ble av svaret på spørsmålet om hvilket løfte som ligger i «ung og lovende». Vi lar det ligge. Det synes som om du er en person som insisterer veldig sterkt på å leve her og nå, stemmer det? – Tenker du på den der kunstneriske romantiske tilværelsen? Vel, jeg vet ikke. Jeg føler at jeg er laget for å drive på med det jeg gjør nå. Det har aldri vært snakk om noe annet. Jeg har følt det sånn helt siden jeg var ganske liten. Ideene har jo vekslet, men nå når jeg har blitt eldre ser jeg at jeg hele tiden har hatt et uttrykksbehov. Men det tok noen år før jeg fant ut at jeg ville være en helhetlig kunstner. Nå driver jeg både med tegning, performance, video og skulptur. Men det er tegning som har vært nærmest hjertet mitt hele livet. Hvordan vil du selv beskrive ditt kunstneriske uttrykk? – Jeg er opptatt av at tegningene, og alt det andre jeg holder på med, skal ha en vakker estetikk, og et lett gjenkjennelig ytre. Jeg er fascinert av å repetere et arbeid så mye at det hamrer seg inn i hodet. Nesten som oppbyggingen i en popsang. Jeg er inspirert av oppbyggingen i popsanger. Det høres så enkelt ut, og så bra, men teknikken bak er vanskelig, akkurat som med kunsten min. Teknikken er vanskelig, men den kommer lett for meg. Hvorfor tenker jeg på Andy Warhol nå? – Jo, han brukte jo repetisjon hele tiden. Han var jo genial, og er en selvsagt inspirasjonskilde. Igjen, det er en kunstner med helhet. Se hvor sterkt han står ved siden av sine egne arbeider. Det er liksom ingen som har klippet tråden. Hva mener du? – Folk bryr seg om hva han sa om arbeidene sine, og kunsten hans var også et resultat av en dedikert livsstil. En del kunstnere er drevet av ønsket om å si noe til verden, gjerne helst noe viktig og betydningsfullt. Opplever du det som … forpliktende å være kunstner? – Forpliktende?! Hm, jeg skjønner ikke helt. Nei, det føler jeg ikke. Hva er egentlig kunst? – Kunst er en refleksjon av det universet du har inni deg. Punktum? – Ja. Det ville jo vært cocky av meg å sitte her og si hva kunst faktisk er. Det er iallfall

en gangbar definisjon for min egen del. Det handler om å se seg i speilet og spørre seg hva slags kunstner en ønsker å være. Det vakre inviterer til å gå dypere Det er altså streken, eller tegningen, som er Lysters kunstneriske utgangspunkt. Han bruker primært kulepenn og tusjpenn i tegningene sine. I tillegg uttrykker han seg gjennom både performance, video, installasjon og skulptur. En del av arbeidene er selvportrett, og karakteren i tegningene er hovedsaklig en badeand ikledd varierende dyrekropper og kostymer. Badeanden er et uttrykk for både natur og popkultur. Både bruken av metaforer, symbolikk og repetisjon er sentrale i arbeidene til Lyster, og han er opptatt av å skape sterke gjenkjennelige estetiske uttrykk. Han mener at det vakre har en tendens til å fange oppmerksomheten vår, og der ligger også innbydelsen til å se dypere inn i et arbeid. Popkulturen er til stede i alle arbeidene til Lyster, og en kan vel kanskje si at popkulturen er sjelen i uttrykket hans. Selv om Lyster er lett å peke ut i mengden, understreker han at det er artisteriet som står i sentrum, ikke «kjendiseriet». – Det er mye «mingling» i bransjen. Men champagnen kan ikke få deg ut av et bra arbeid. Om jeg sitter hjemme og ikke klarer å jobbe, så hjelper det ikke å gå på en premiere. Det er mye se og bli sett, som jo kan være viktig, men poenget mitt er at en må fokusere på arbeidet. Det er viktig å ta vare på inspirasjonen. Dersom du glemmer ut hva som fikk deg der du er, så vil inspirasjonen en dag vende deg ryggen. I hvor stor grad planlegger du livet ditt? – Livet mitt er ikke planlagt. Jeg har jo drømmer og ambisjoner, men igjen, jeg lever jo i drømmen min nå. Når vil du si at du har oppnådd suksess? – Suksess for meg vil si å klare å holde på det jeg tror på, at jeg klarer å bære det gjennom den verdenen jeg jobber i. Arbeidene dine er jo ærlige greier liksom, og arbeidsmoralen er ærlig, sår og vakker. Dersom jeg om ti år klarer å se på «bagasjen» jeg bærer med meg, og kjenner den igjen, da har jeg hatt suksess. Hva med de ytre tegnene på suksess, som penger og anerkjennelse? Betyr ikke det også litt? – Nei, penger har ingenting med min kreativitet å gjøre. Jeg føler vi lever i en verden der penger, berømmelse, presseomtale, antallet solgte bilder, hvor mye ditt og hvor mye datt betyr for mye. Det jeg har skapt er ikke basert på verken kamera eller salg. Mine arbeider ble til lenge før jeg kom i Galleri Sult, lenge før jeg solgte ut utstillinger. Jeg har jobbet med dette lenge før noen visste hvem jeg var. Misforstå meg rett, vi trenger jo penger, og

jeg opererer jo i et marked, så jeg må jo prise meg selv. Men, og dette høres kanskje teit ut, men jeg mener det oppriktig: jeg tror på en indre berømmelse og en pengeløs berømmelse. Herregud, jeg tror også du kan føle deg berømt bare med hvordan du kler deg om morgenen. Skal du ikke spørre meg om hva jeg har drevet med før? Ok, få høre … – Jeg gikk på Kunstskolen i Rogaland i 2008. En veldig bra skole forresten. Allerede etter ett år begynte jeg å tenke at jeg hadde lyst å ha en egen utstilling. Jeg begynte så smått å søke på Tou Scene, og året etter hadde jeg min aller første separatutstilling, «In Magic». Etter det har jeg vært med på utstilling etter utstilling, og jeg har jobbet og jobbet. Jeg har aldri hvilt på en eneste utstilling. «In Magic» var en skikkelig hit. Å ja? – Ja, det var min første utstilling, og det kom stappmye folk. Det var vakkert. Jeg hadde glitter på hele golvet. Jeg trengte så utrolig å ha min egen utstilling, trengte å gå på gaten og henge opp mine egne plakater. Jeg trengte å jobbe mot en ustiling uten at noen ga meg en anmerkning, uten lærere som passet på. Jeg ville være alene, uten sikkerhetsnett. Jeg ville føle hvordan det var å stå og snakke om kunsten min foran masse folk jeg ikke kjenner. Det var jeg skikkelig klar for. Det er noe ingen skoler kan lære deg, og igjen, ingen skole kan lære deg å være kunstner. Det er noe du er født som. Jeg tror ikke at kreativiteten kan læres. Ikke for komfortabelt Selv om Lyster aldri så mye bedyrer hvor lite ytre kriterier på suksess betyr for ham, er det en kjensgjerning at kunsten hans har funnet et marked, og at den store lidenskapen omsider bærer finansielle frukter. Men han er samtidig asketisk nok til å tro at livet ikke bør bli for komfortabelt. Han jobber både på kafé og i klesbutikk innimellom, og har også troen på at det er viktig for inspirasjonen å ha noen rom utenom selve arbeidsrommet. – Jeg må jo også gjøre noe som skaper en kontrast til det jeg ønsker å drive med hele tiden. Det er lite inspirerende å få det for komfortabelt. Igjen, jeg må spørre meg hvor jeg kom fra. Jeg hadde ingen karriere da jeg ble født, liksom. Inspirasjonen trenger en, hva skal jeg si? En virkelighetssjekk. Hvordan vet du at du sover, eller at du er våken? Hvordan vet du at du er glad, eller lei deg? Jo, du vet det fordi du kjenner kontrastene. Eirik Lyster (f. 1985) har gått på Bergeland VGS og Kunstskolen i Rogaland. Han bor i Løkkeveien. For nye utstillinger/prosjekt, følg med på www.eirik-lyster.com

Jeg hadde ingen karriere da jeg ble født, liksom.”

8/2011

Film: Svik

Dårlig filmsmak er ikke det motsatte av god filmsmak. KRONIKK Gaute Brochmann Når det kommer til dette temmelig diffuse kvalitetskriteriet smak, er det nesten umulig, på generell basis, å si hva som er bra og dårlig. Det er som med andre sterke følelser, for å forklare dem, må man snakke om en konkret ting. Enklere er det imidlertid å snakke om hva som i det hele tatt har en smak, uansett valør – og hva som ikke har det i det hele tatt. Slik jeg ser det, ligner altså god og dårlig smak ganske mye på kjærlighet og hat. De hører sammen mer enn de egentlige er motsetninger, for som Romeo sa det allerede på 1600-tallet: «Why, then, O brawling love! O loving hate! O any thing of nothing first create.» Det ene springer ut av det andre, og skjønte vi det ikke før, fikk vi det demonstrert med all mulig tydelighet i sommer. Ekstremt sterke følelser som henger sammen og ser ut til å trekke næring fra hverandre samtidig som de står i et felles motsetningsforhold til en tredjepart, nemlig likegyldighet.1 Tanken bak argumentet som følger, er altså at god smak og dårlig smak på mange måter står sammen på den ene siden, mens fraværet av smak står mutters alene på den andre. Og at det mellom dem ligger en avgrunn. For dette er ikke bare en omskriving av kjensgjerningen «skikkelig dårlig er gøy, mens middels bare er kjedelig». Det sentrale poenget er at i en lang rekke filmer er det ikke relevant å diskutere smak i det hele tatt.

Fordi de er likegyldige til alt som har med smak å gjøre. En av de mest komplett intetsigende og fundamentalt uinteressante norske filmene jeg vet om, er Max Manus. Slik jeg ser det er ikke svakheten den ytre rammen, selv om den i seg selv lett kan oppleves noe problematisk: Enda en film om 2. verdenskrig, atter et gjensyn med Norges mest resirkulerte rolleliste. Det overordnede problemet er at folkene bak filmen ganske enkelt stiller seg ved siden av smaksspørsmålet, det vil si: Smak som fenomen aktiviseres når man velger den ene fremgangsmåten fremfor den andre. Men hva om man velger å ikke velge i det hele tatt? Satt på spissen avleder dette en hel film bestående av en perlerad generiske standardløsninger, i enda en forestilling definert av denne merkelige klokketroen på at det «å fortelle en god historie» kun består i eksersisen det er å gjengi et lineært hendelsesforløp, så trofast og utvetydig som mulig. Og med «enkel» menes her at historiske faktum og forstålig fortellerform sammen avstedkommer en påkostet og kjønnløs undervisningsfilm som egentlig ikke handler om noen ting. Og dermed befinner vi oss akkurat på den motpolen til god, så vel som dårlig, smak jeg snakket om innledningsvis. Dette som ikke er feil eller riktig, bare helt uvesentlig. En smakløs film om krigen, ser helt annerledes ut. Som Svik. Den har blitt en enda kjipere film enn Max Manus fordi den ikke bare er uvesentlig, men fullstendig idiotisk.

Filmen satser friskt på en friere behandling av historien, røverromanen som formalt dreiepunkt og en klar intensjon om å kaste nytt lys over okkupasjonens dunklere sider. Isolert sett er dette et langt bedre utgangspunkt enn Max Manus’ uforståelige ønske om å ramse opp alt vi allerede visste. Og her kommer smaken inn i bildet, for Svik er i stor grad bare er et smaksspørsmål unna å bli en ganske bra film, mens Max Manus aldri kunne blitt interessant. Om man ikke gikk helt tilbake til utgangspunktet og valgte en annen kurs for hele prosjektet, skjønt da ville det ikke lenger være samme film. De opererer i to ulike sfærer. Max Manus handler ikke om noe og prøver heller ikke å handle om noe. Den plasserer seg dermed i filmuniversets store, sorte hull (sammen med skremmende mange andre filmer); et vakuum preget av total stillstand. Og det finnes naturligvis et utall dynamiske sfærer den kunne valgt, Svik er ikke noe ideal. Men hvis man underkaster seg Sviks univers, og spør seg hva god smak ville tilført, vil jeg si at Inglourious Basterds oppfyller ambisjonene ganske bra. En oppfinnsom, intelligent og poengtert behandling av 2. verdenskrig, der historien fritt skrives om for å understreke faktiske forhold som traust gjenfortelling er ute av stand til å få frem. Men som får liv og briljans ved ytterst smakfull behandling av karakterer og enkeltscener. Poenget her er altså ikke å snakke stygt om Max Manus eller opphøye Tarantino. Alt

jeg ønsker, er å forsøke å illustrere hvordan smak først blir et relevant begrep i forhold til filmer som forholder seg til smaksspørsmålet. Eller mer presist: Hvis menneskene bak er i stand til å formulere for seg selv hva filmene deres egentlig skal handle om. Det høres kanskje banalt ut, men det er helt forbløffende hvor få filmfolk her til lands som forstår viktigheten av denne enkle kjensgjerningen. Eller som i det hele tatt snakker om smak. Av de personene som presenterte filmene sine under visningen av samtlige filmtrailere for den norske filmhøsten 2011, var det ikke overraskende bare én eneste person som i det hele tatt tok ordet «smak» i sinn munn. Det var Eskil Vogt, medforfatter av Joachim Triers Oslo, 31. August. Og den observasjonen er slett ikke opptakten til en ukritisk hyllest av disse to og deres måte å lage film på. Poenget er at Eskil med en slik uttalelse røper en tilnærming til mediet hvor smak er viktig – og at vi derfor kan forvente oss en film som mange vil diskutere smakfullheten av. Dessverre tyder mye på at den blir ganske alene om det. Sannsynligvis står vi ovenfor enda en sesong der flat historieformidling står i veien for både topper (Basterds) og bunner (Svik). Og hvordan vi vil merke det? Ved at vi ikke snakker om filmene etterpå. Ikke med hverandre, ikke i media. Når var norsk film sist et hett samtaleemne eller premissleverandør i samfunnsdebatten? Nesten aldri. Fordi det ikke er noe mer å snakke om når «storyen» er gjenfortalt ved lunsjbordet.

1. For de intellektuelt anlagte oppleves sikkert dette argumentet noe forenklet, og vil dere gå videre med anbefaler for eksempel Slavoj Zizeks Living in the End Times, andre kapittel «Anger:

the actuality of the Theologico-Political» (en tittel på et kapittel som i seg selv burde gjøre boken til pensum etter 22. juli)

8/2011

NYHETER • BLOGG • KAMPOVERSIKT

! S I T A R G

ENDELIG EN APP FOR DIN KLUBB! LAST NED APP TIL ENGELSKE FAVORITTLAG PÅ:

GOLONDON.NO/FOTBALL

GoGunners • GoChelsea • GoFulham • Go Liverpool • GoUnited • GoSpurs • GoCity • GoBlues • GoBlackpool • GoBaggies GoEverton • GoForest • GoStoke • GoSunderland • GoQPR • GoHammers • GoIpswich • GoLeeds • GoRovers • GoReading GoWigan • GoVilla • GoDerby • GoNewcastle • GoWolves Haugesund Travel AS og Ryanair Service Desk • Tlf: 52 85 78 00 post@haugesundtravel.no

Studenter som kjøper billett på nett reiser aller billigst mandag – torsdag.

w w w. k y s t b u s s e n . n o

Foto: Ashley Studio

I n n t il 5 0 % r a b a t t mandag – torsdag!

AL DENTE Foto: Andreas Kleiberg

51 59 69 0

Med saks som våpen går vi til kamp. Leve skjønnheten! gyldnelokker.no

KRONIKK Lars K. Midtsjø Det står et snauklipt vesen foran speilet og drømmer seg bort. I speilet ser han en enorm menneskemasse dekket med russiske fengselstatoveringer, en skinnjakke og en hvit singlet. Den nederste halvdelen er dekket med et par jeans, og et par boots. Til sammen vitner de visuelle markørene om et hardnakket liv. Dette må være protagonisten som har tatt sin egen rute og havnet i samfunnets sidespor, på trygg avstand fra borgerlige konvensjoner og regler. Summen av markørene er klar i sin tale: Speilbildet tar ikke dritt fra noen. Speilbildet er en bad ass.

Helt til en intens pipelyd bryter inn og vekker oss opp. Det er den funksjonelle pulsklokken hans som minner ham på at det er tid for å kaste i seg kosttilskuddet sitt før han må løpe videre til treningsstudioet. Han har sitt å gjøre. Han har en aerobictime å føre. For bak drømmen om et liv på kanten av samfunnet ligger den harde virkeligheten. Mr. Bad Ass jobber som aerobicinstruktør og studerer reklame på Westerdals School of Communication. Om noen få måneder skal skinnjakka byttes ut med en smal dressjakke på Audi sitt hovedkontor. Forhåpentligvis i Berlin. Det som for ti år siden var en signalmarkør på en atypisk livstil og/eller et svakt øyeblikk på sydenferien i Kos, har blitt en del av klesuniformen til den gemene hipsterfole. Skinnjakka som en gang fortalte at man bodde i en okkupert bolig, lever i dag livets glade dager i et åpent kontorlandskap sammen med tredagerskjegget, som en gang i tiden signaliserte skurkene i Andeby. Nå representerer de tidens ånd.

På dataskjermen foran den lute ryggen blir de raffeste skinnjakkene fra Hells Angels sine glansdager studert nøye på blogger som «the selvedge yard» og «Them Thangs». Et nytt hipsterikon er vekket til live igjen; Sonny Barger, kjent som Hells Angels sin frihetskjemper og Gudfar. Mens de lærkledde forbildene kjempet for en fri tilværelse, fjernt fra 60-tallets konformitet, gjør dagens påfugler det stikk motsatte. De nye konstruktive rebellene har tatt med seg skinnjakkene og tatoveringene inn i det landskapet som de en gang gjorde opprør mot. Mens originalen var klar i sin tale, er den nye bad assen mer utydelig. Om aerobicinstruktøren fra reklameskolen ser ut som en bad ass, hvordan ser da den egentlige bad assen ut? Hvordan er det mulig å skille en vanlig tusseladd med påkostede tatoveringer fra en ekte bad ass? En kort titt på filmhistorien kan kanskje hjelpe.

Et tiår senere henter Steve Mcqueen en søppelsekk med kontanter fra et bankran i sin Rolls Royce fra filmen Thomas Crown affair. Hollywood fikk en ny bad ass som sigga konstant, gikk i skjerpa dresser og bar mørke solbriller. Det er i denne filmen at Persol introduserer det som i dag blir omtalt som Mcqueen-brillen. Det nye ikonet lever også filmmyten videre i sitt virkelige liv, preget av kvinnelige erobringer, raske biler og dop. Som han har uttalt: «If I hadn’t made it as an actor, I would have ended up a hood.»

På 70-tallet fikk man se Robert De Niro gå fra «bad» til «worse» i rollen som sinnsforvirret drosjesjafør i Taxi Driver. Fra å være en uskyldig krigsveteran endrer utseendet hans seg etterhvert til et freakshow av et oppsyn: Hanekam, store solbriller og armyjakke. I 1955 skrev James Dean prologen til det som skulle starte flere tiår med forskjellige ungdomskulturer. Han spilte bad assen Jim Stark i filmen «Rebel without a cause». Jim Stark drakk alkohol og gikk alltid med jakkekragen vendt oppover, han hadde en kriminell fortid og kom lett i bråk med omgivelsene. Det samme året døde James Dean i en trafikkulykke. Han levde litt for mye som filmkarakteren. Livet imiterte kunsten.

Det har kommet flere utkast: I La Haine portretters de tre hovedpersonene i tidsriktige klær fra Carhartt, Nike og Everlast. I Buffalo 66 og i Natural Born Killers er henholdsvis Vincent Gallo og Woody Harrelson pyntet med skinnjakker trange jeans og cowboy boots. Noter deg også hvordan håret til Harrelson blir kortere jo lengre utpå luggeføre han reiser. Hvilket også håret til Vincent Cassel gjør i sin seneste rolle som antihelt i Notre jour viendra. Han starter som en skjeggete profesjonell psykolog med flott manke, og avslutter som en hårløs psykopat. Forøvrig er han ulastelig antrukket som dandy med tørkle rundt halsen gjennom hele filmen.

Altså: Kragen vendt opp, kortklippet hår, jeans, skjegg, skinnjakker, solbriller, boots, dresser, hanekam eller tørkle rundt halsen. Bad assen kommer i alle farger og fasonger. Den eneste fellesnevneren er bad assens sans for mote og stil. Den er utstudert, enten det er Steve Mcqueen som poserer i en treknapps dress, eller Vincent Gallo som trasker rundt med et par slangeskinn-boots. Filmhistorien forteller om bad assens evne til å forandre seg i takt med catwalkens trender; hans disposisjon for å være i synk med tidsånden. Kanskje er det derfor speilbildet leker Sonny Barger på gutterommet akkurat nå? Bad assens kamp for frihet, forakt for det konvensjonelle og generelt bøllete holdning kan forføre en hvilken som helst desillusjonert hipsterfole. Bad assen gjør de tingene man selv ikke tør å gjøre. Neste år står han sikkert foran speilet og drømmer seg bort i et gigantisk masseslagsmål mellom rockere og mods langs sjøen i Brighton en gang på 60-tallet et sted. Kledd i en treknapps dress foran speilet inne på toalettet på Audi sitt hovedkontor. Forhåpentligvis i Berlin.

8/2011

Magnus W Bukse Resteröds Genser Surface to Air Jakke Resteröds Sko Filippa K Magnus Jakke Whyred Skjorte Resteröds Strikk Resteröds Jeans Surface to Air Sko Whyred Gosha Jakke Surface to Air Strikk Resteröds Bukse Resteröds

DOM KALLAR OSS HIPSTERS

Foto Steffen Oftedal/Mote Lars K. Midtsjø Hår Lars Eriksen Eitran, Adam&Eva/Sminke Marthe Kroondijk Fotoass. Joachim Syvertsen, White Light Studios/Moteass. Julianne Fjørtoft Modeller Magnus W, Magnus, Gosia @ Heartbreak Retusj www.killyourimage.no Takk til Whitelight Studios, Mono

8/2011

Gosha Polo Marlene Birger Jakke Whyred Bukse Resterรถds Sko Filippa K Sokker Resterรถds Magnus Jakke 5th Avenue shoe repair Genser Whyred Skjorte Soulland Bukse Acne Sko Acne Magnus W Jakke 5th Avenue shoe repair Skjorte Resterรถds Bukse Resterรถds Sko Filippa K Belte Surface to Air Sokker Resterรถds

8/2011

Jakke Resterรถds Skjorte Resterรถds Strikk Hope Scooter Lambretta

8/2011

Duffel coat Resterรถds Sko Filippa K

8/2011

Jakke Filippa K Genser Resterรถds Bukser Filippa K Sko Magnanni/Agnar Hagen Sokker Resterรถds

8/2011

Bukse 5th avenue shoe repair Skjorte Whyred Jakke J.Lindeberg

8/2011

Jakke Surface to Air Skjorte Surface to Air Bukse Prada Belte Hope

8/2011

Kjole See by Chloè/Høyer Strikk Resteröds

8/2011

Magnus Frakk Whyred Turtleneck Surface to Air Sko Acne Sokker Resterรถds Gosha Bukse Filippa K Jakke Resterรถds Strikk Resterรถds Bluse Whyred Sko Filippa K Sokker Resterรถds Wergeland Frakk 5th avenue shoe repair Strikk Resterรถds Piquet Ben Sherman

8/2011

trass alt Eirik Bø er direktør for Kapittel for fjerde gang. Passende da, at festivalen er kommet i trassalderen. Tekst Håvard Nyhus Hei, Eirik Bø, direktør for Kapittelfestivalen, jo! Årets tema er «Trass». Hvorfor det? – Det handler om at kunsten skal gi motstand. At den skal være en motkraft til banaliteten, en korreksjon til en utvikling som har båret galt av sted. I dette temaet fanges også opprøret opp, slik det framstår på ytringsfrihetens barrikader, og slik det helt konkret har ytret seg som revolusjon i en rekke land i Nord-Afrika og Midt-Østen denne våren og sommeren. Det handler om trassen som ligger i å tviholde på ytringsfriheten, uansett. Når det er sagt, ligger det et element av etterrasjonalisering her. Da vi bestemte tema, for lenge siden, var vi mest opptatt av motstandens estetikk slik den er definert i moderniteten: Motstand som en kvalitetsvurdering, og det motstandsløse som ditto flatt og underlegent. Andre igjen, som Tore Renberg, har motsatt seg denne motstandsestetikken, slik den gjerne forvaltes av landets litteraturelite, og i stedet vendt seg mot den populære og mer friksjonsløse fortellingen. Deri ligger det også et trass. «Forfatteren som motkraft», «som korreks», «som samvittighetsfange» og det ene med det andre. Har dere et noe eksotiserende blikk på forfatterstanden? Dere reproduserer

ikke myten om forfatteren som en utenforboer, som en annerledes karakter som titter inn? Er ikke forfattere akkurat som deg og meg, kanskje? – Da tenker jeg konkret på eksilforfatterne som er forfulgt i hjemlandet sitt og som vi har invitert hit. Vi har alliert oss med Nettverk for forfulgte forfattere. Fra Egypt kommer journalisten og poeten Ahmad Al-Shahawy som har en fatwa hengende over seg. Fra Russland kommer filmskaperen Andrei Nekrasov som blant annet har kritisert forholdene under Putin, en sensitiv invitasjon nå som Norge og Russland skal utvide samarbeidet i Nord. I tillegg har vi tilreisende fra Irak, Afghanistan og Jemen, så vi har en sterk Midtøsten-kontingent også. Det er vel og bra å være motstrøms og ulydig, men trass kan også slå over i en umedgjørlig hardhet; en upåvirkelig stahet. Alle som har barn vet da at trassalderen er noe drit – og lite annet? – Jo da, jeg har en syvåring, så dette vet jeg litt om. Men jeg er svak for den barnslige, nærmest umotiverte motstanden, for de som hele tiden «gjør det vanskelig for seg selv» – tilsynelatende uten grunn. Det er en form for irrasjonalitet som jeg setter pris på. Uten å kategorisere dem som irrasjonelle så har vi flere representanter for slike umuliusprosjekt: Geir Angell Øygarden, som dro ned til Irak

som et slags levende skjold og måtte starte opp sitt eget forlag for å gi ut nedtegnelsene, og libertineren William T. Vollmann som flyttet opp i isødet med det formål å fryse mens han skrev den siste boka si. Joe Sacco, tegneseriehelten er også en som kjennetegnes ved at han aldri gir seg, men holder på, like ufortrødent. Ellers blir det punklitteraturaften med Frode Grytten, Stig Sæterbakken og Arild Rein. Joda, som samtaletema funker punken bra, men går det egentlig an å høre på spetakkelen? – Å ja. Kan til og med sette på punk hjemme i stua, jeg. Ramones, Sex Pistols, eh … men dette er faktisk den kvelden jeg muligens gleder meg mest til. Kanskje fordi den er så uforutsigbar. Og det jeg vil si om punken: Den har kanskje ikke gjort musikere av mange, men den har produsert voldsomt mange kunstnere. Den forløsende kraften i punken, attituden og bare-gjør-det-etoset er helt uvurderlig. Vi har mye å takke punken for, og denne kvelden er viet til det. Frode Grytten skal snakke om The Clash og bildet der en bass knuses. Stig Sæterbakken reflekterer rundt Joy Division og for første, og antagelig siste gang, blir det mulig å høre hans eget band, Grå, live, i et opptak fra Øyer Samfunnshus desember 1982.

Guud, som vi gleder oss … – Også skal Arild Rein presentere Thorbjørn Grønning, en utstøtt pioner som gikk til grunne i stavangerrockens glansperiode. Fra Bergen kommer Tömas Espedal, Henning Bergs¬vög, Cesilie Hölck og Erlend Nödtvedt med poet-punk-prosjektet Düsseldück. Også blir det litt om ytringsfrihet og informasjonsstyring, skjønner vi. Dette er sikkert bestemt lenge i forveien, men ble vel aksentuert av 22/7-terroren. Måtte dere gjøre noen grep eller utvide satsningen som en følge av det? – Riktig, det meste var planlagt, men mye ble reaktualisert den dagen. Som en konsekvens har vi invitert representanter for Justisdepartementet til å diskutere nettsensur og anonymitet på nett. Ola Larsmo, leder i Svenska PEN (poets, essayists, novelists, jou. anm.), spør om språket kan bane vei for massemord og om myndighetene har et ansvar i den grad de har stått tause og beredt grunnen for hatretorikk. På søndag, i St. Petri kirke, har vi i tillegg satt opp en ny paneldebatt der blant annet Anders Heger og Tore Rem kommer. Kapittel – Stavanger internasjonale festival for litteratur og ytringsfrihet – arrangeres 21. – 25. september på Sølvberget, Bøker&Børst og på diverse andre steder i byen. www.kapittel.no

STØY? “Det finnes mer effektive måter å bevare hørselen på” Støypropper bevarer lydbildet perfekt, men demper de høye lydene (støyen) som skader hørselsen. Kom innom resound-nettbutikk.no eller vår butikk i Pilestredet 7 så finner du støypropper i alle varianter. Ønsker du personling støpte støypropper eller musikerpropper? Bestill time i dag på tlf 22 47 75 30 / info@gnresound.no. Musikerpropper ER 15

www.resound-nettbutikk.no www.resound.no 38

8/2011

Billetter: 51 53 70 00 / 815 33 133 / www.billettservice.no

SHOW MED MEDIET LISA WILLIAMS

FORSMAK PÅ BJERGSTED

EIVIND KLEMETSEN ”ONE NIGHT WITH FRIENDS”

NUMUSIC: JEFF MILLS & SSO – BLUE POTENSIAL

BLÅTT TE’ LYST – GIRLTALK

JARLE BERNHOFT

TIRS. 6. & ONS. 7. SEPT. KL. 19.00 BILL.: 595,-

TORSDAG 15. SEPTEMBER BILL.: FORHÅNDSPÅMELDING

LØRDAG 24. SEPTEMBER KL. 20.30 BILL.: 395,-

FREDAG 30. SEPTEMBER KL. 21.00 BILL.: 330,-/170,-

SØNDAG 9. OKTOBER KL. 13.00 BILL.: 150,-

ONSDAG 19. OKTOBER KL. 20.00 BILL.: 320,-/260,- MEDL. SJF

ØYSTEIN SUNDE MED JUBILEUMSSHOW

SIDDIS BRASS

BLÅTT TE’ LYST 10 ÅRS JUBILEUMSKONSERT

STORSLÅTT RUSSISK BALLETT: SVANESJØEN

SOLVEIG SLETTAHJELL OG MORTEN QVENILD

PUTTI PLUTTI POTT

LØRDAG 22. OKTOBER KL. 18.00 BILL.: 490,-

LØRDAG 5. NOVEMBER HELE DAGEN

SØNDAG 6. NOVEMBER KL. 13.00 BILL.: 200,-

FREDAG 11. NOVEMBER KL. 19.30 BILL.: 350,-/300,-/250,-

LØRDAG 12. NOVEMBER KL. 20.00 BILL.: 300,-/250,- MEDL. SJF

FREDAG 18. NOVEMBER KL. 18.00 LØRDAG 19. OG SØNDAG 20. NOVEMBER KL. 13.00, 15.30 OG 18.00 BILL.: 260,-/245,-/185,-

HUMORGALLA

KURT NILSENS JULEKONSERT

THE REAL GROUP

SVEN NORDIN: PAPPA!

FRELSESARMEENS JULEKONSERT

SCANDINAVIAN EAGLES TRIBUTE

LØRDAG 26. NOVEMBER KL. 21.00 BILL.: 395,-

SØNDAG 27. NOVEMBER KL. 19.00 BILL.: 390,-

TORSDAG 1. DESEMBER KL. 19.30 BILL.: 400,-

LØRDAG 3. DESEMBER KL. 19.00 BILL.: 395,-

SØN. 4. DES. KL. 16.30 OG 20.00 BILL.: 275,-

LØRDAG 10. DESEMBER KL. 19.00 BILL.: 375,-

JUL MED GRÅTASS

NORDIC TENORS & THE NEUMANN STRINGS

JULESTJERNER: TYTINGVÅG, JOHANSEN OG SØRVAAG

MAGISKE ØYEBLIKK MED STAVANGER SYMFONIORKESTER

FREDAG 16. DESEMBER KL. 18.00 BILL.: 195,-

MANDAG 12. DESEMBER KL. 18.00 BILL.: 385,-

SØNDAG 18. DESEMBER KL. 17.30 OG 20.00 BILL.: 375,-

SE HELE KONSERTPROGRAMMET PÅ WWW.SSO.NO

TAKK TIL VÅRE SAMARBEIDSPARTNERE I KONSERTHUSALLIANSEN:

www.stavanger-konserthus.no

Få det du peker på med vår nye mobilbank Før var det stygt å peke. Nå kommer du hur langt som helst. Med vår nye mobilbank kan du gjøre de vanligste transaksjoner, uten en masse koder. Og med et Basis Ung-kort i den andre lommen, kan du leve uten en masse gebyrer. Hvor som helst og når som helst.

Kan litt mer, litt enklere. Sandnes-sparebank.no

småstoff

kåk i berlin 15. september er fristen for 1 Torsdag kunstnere som vil søke om opphold i Stavanger kommunes kunstnerleilighet i Berlin i 2012. Leiligheten ligger midt i sentrum av Berlin, i nærheten av Berlin Zoo og den berømte handlegaten Kurfürstendamm. I 13 år har Stavanger kommune kunnet tilby byens kunstnere et opphold i Berlin. De ti siste årene har en av dørklokkene i Nürnberger Strasse 22

vært merket «Stavanger». – Hittil har vi sendt nærmere 80 kunstnere til Berlin, og interessen for et opphold i leiligheten synes ikke å avta, sier kulturrådgiver Inger S. Bjerga i Stavanger kommune. – Kunstnere som er bosatt i Stavanger eller har en spesiell tilknytning til byen kan søke om inntil tre måneders gratis opphold i leiligheten. www.stavanger.kommune.no/aktuelt

filmstipendet til arild rein kommunes stipend til manus1 Stavanger utvikling for film er tildelt Arild Rein. Rein ble tildelt stipendet av Stavanger kommunes kultursjef Rolf Norås under åpningen av Publikumsfestivalen 25. august. Arild Rein mottar stipendet for filmprosjektet Et godt nytt år, som etter planen skal bli en mørk eksistensiell thriller. «Rein har levert et interessant og godt synopsis med en sterk historie. Han er en vel etablert forfatter som tidligere har vist at han evner å utvikle ideer til langfilmmanus», skriver juryen i sin begrunnelse. Arild Rein leverte manus til spillefilmen Rottenetter (2009). Han er ellers mest kjent

som skjønnlitterær forfatter av Stavangertrilogien – romanene Hundedagane (1998), Grisekoret (2001) og Kaninbyen (2004). I 2008 var Kaninbyen den første boken i Sølvbergets «hele byen leser»-kampanje. Stavanger kommunes stipend til utvikling av filmmanus til spillefilmer og fjernsynsserier er opprettet for å styrke den lokale filmnæringen. Stipendet på 50 000 kroner deles ut årlig til personer som er tilknyttet Stavanger gjennom sitt virke og/eller bosted, eller til et prosjekt med tema eller innhold som har en klar tilknytning til Stavanger-regionen. Det er femte gang stipendet deles ut.

nordic music week 21. – 24. september Nordic Music Week arrangeres i Stavanger for fjerde året på rad. Årets festivalprogram arrangeres i samarbeid med Kapittelfestivalen og NuArena (NuMusic og NuArt) og kan blant annet by på Supersilent, Knalpot, Martin Matalon (ARG), Emeralds (US), Killl, Next Life, Kitchie Kitchie Ki Me O og Brandt Brauer Frick (DE). – Nordic Music Week er elelrs en intim

8/2011

musikkbransjekonferanse der man kommer tettere på både foredragsholderne og de øvrige delegatene enn hva man vanligvis gjør på større konferanser, sier Mariann Bjørnelv, daglig leder i STAR Stavanger Rock. – Det legges også vekt på medvirkning fra deltagerne der blant annet rundbordsdiskusjoner er et viktig element. www. nordicmusicweek.com

klubb

Tôg 9

2 S R

T P E S

"Sansen" "Reint Mel" "Pusten Fra"

T P E S

NUMUSIC 30 E FR

Rumpistol, Thelma & Clyde Sandra Kolstad, Bærtur, Ost & Kjex.

NUMUSIC R

LØ

klubb: august Tekst Svein Brunstad Allerede før sommeren kom i gang, så skyller september over oss allerede gitt. Bikinisesongen ble utsatt så lenge at vi ser ut som overmoden nedfallsfrukt hele gjengen, men blir vi heldige og får litt blå himmel så lar vi oss gladelig plukke. Festivalsesongen er nesten over, kun den spennende festivalen Numusic (22.09 – 02.10) er igjen. Men hold deres hester! Festsesongen varer gudskjelov året rundt. September er hakket hvassere en august når det gjelder utelivsfronten, og studentene er på vei tilbake til byen etter ymse sommerjobber. Fredag 16. september stiller Norgesvennene Xzibit & DJ Quik på Folken. Særlig sløye Quick er verdt et besøk, og det bør lukte barbecue av publikumet. Folken er også en av scenene under nevnte Numusic Festival 2011, som i løpet av dagene 22. september – 2. oktober blant annet har disse utvalgte navnene på bok: King Midas Sound, Kode9 & the Spaceape, Ikonika, Jeff Mills & Stavanger Symfoni Orkester, Cooly G, Hype Williams, Morgan Zarate og Awesome Tapes from Africa. Vi gleder oss spesielt til HyperDub kveld! Onsdag 28. september stiller Montée med sin fengende og progressive popkunst på Checkpoint Charlie. Vil du nyte siste rest av utepilsen så tilbyr Sting nå gode vibber over to etasjer i bakgården. Alf & Werner byr som vanlig på stinn brakke over tre etasjer, og den hvitpolerte nattklubben Taket holder fortsatt koken på dansegulvet. 2325 er en liten stilig klubb på toppen av den utmerkede baren og restauranten Tango, så hvorfor ikke gjøre en helkveld ut av det? Bøker

& Børst trives godt i selskap med Sjokoladepiken i Stavangers mest fargerike gate, og til sammen tilbyr de hjemmelagde godsaker, skarpt i glasset og deilig uteservering. Sushibaren Helt Rått har alltid kvalitets DJ’s, deilig sushi og vennlige ølpriser, mens Hall Toll fremdeles (hva ellers?) stiller med to etasjer og byens største dansegulv i det ærverdige gamle bygget. Vorspielet tar du på Martinique; det finnes nok studenter på Storhaug til å gi stedet status som bydelspub. Og en bydelspub må vi nesten ha her i byen. I mellomtiden, fyr deg opp med tre uimotståelige låter fra Numusic-aktuelle artister:

K O 01

Exclusive Hyperdub Showcase: Ikonika Cooly G, Hype Williams King Midas Sound og Kode9.

7 e r

t k o

Heroes & Zeros f

V O N

grønnL té 5 R Ø

RELEASEPARTY

1. King Midas Sound «One Ting» (Dabrye remix) Dette er en avhengighetsskapende liten dubperle av duoen Kevin Martin – bedre kjent som The Bug – og poeten Roger Robinson. Dabrye som har en produksjonsmessig stil lik Jay Dilla og Prefuse 73 gjør en deilig remix. 2. Cooly G «Love Dub» Ahhh for en fantastisk, romantisk og sart, dyp og basstung, og samtidig florlett dansevennlig låt. N&D applauderer. 3. Kode9 «Time Patrol Dub» Mørk og hypnotiserende dub med vokalfragmenter og jagende strenger. Fremtidsmusikk, som det heter. Deilig musikk i alle sjangre finner du på mine mikstapes, så sjekk ut gratis nedlastninger på www.soundcloud.com/jazzface

www.touscene.com 8/2011

Nordic distributor: The Hair & Body Company, 08-619 01 88

DESIGN

Til Valhall Våpen og strid gjennom 5000 år

Månedens designere Pen Type-A er en gledelig nyhet for pennelskere. Designstudioet CW & T har gjennom Kickstarter fått finansiert prosjektet sitt, og pennenerder over hele verden venter i spenning. Kickstarter er verdens største finansieringsplattform for kreative prosjekter, og hver uke sponses musikk, film, kunst, teknologi, design, mat, forlag og andre kreative prosjekter med millioner av dollar. Pen Type-A er et slags etui for Hi-Tec-C-penner, laget i billig plast. Utformingen er minimal, og materialet supersolid, overflaten er glatt uten branding; ingen fancy grep, og den har akkurat den rette tykkelsen og vekten så den føles behagelig i hånden. Hele objektet er frest og slått ut fra en blokk av 304 rustfritt stål, og vil se lik ut etter femti års bruk. Dette er en evighetspenn. Det er fortsatt mulig å donere, noe man selvfølgelig burde, da man får en egen penn. Prosjektet har tjent inn mange ganger så mye som forventet, så designerne CW & T går en svært lys fremtid i møte. www.kickstarter.com // www.cwandt.com

Månedens interiør Fuglekassene «Nido» av Alejandra Castelao tilbyr oppholdssted til våre fjærkledde venner, samtidig som de pynter opp bakgården. De geometriske reirene lages i keramikk og er belagt med lakk. Fuglehusene kommer i mange farger, noe som skaper en unik sammensetning – installert på en eller flere trestammer etter smak og behag. Castelao er utdannet ved blant annet Danmarks Designskole. Nido betyr forøvrig «reir» på spansk. Vet du det. www.a-castelao.com

Det skjer i høst på Arkeologisk museum • Utstillingen ”Til Valhall. Våpen og strid gjennom 5000 år” En utstilling om våpen og krigerideologi i jernalderen. Vises fram til 18. desember.

Månedens konsept Tokyo kan være et tøft sted for katteelskere. Små leiligheter, lang arbeidstid og restriktive boligforhold gjør det vanskelig for japanere å huse kjæledyr. Da er det godt at byen opplever et økende antall kattekafeer hvor dyrevenner kan drikke kaffe og oppnå, eh, catisfaction. Ved første øyekast virker dette som vanlige kafeer; med sofaer, kaffekopper og bladhyller, men ved nærmere inspeksjon ser man slyngende, malende og sovende katter: på toppen av drikkemaskiner, i hjørner, i kurver eller i fanget på en heldig besøkende. Fus for pus.

• Sju tirsdagsforedrag i oktober og november • Spor i jord – Nye funn fra 2009 og 2010 Gjenstander og informasjon om ulike arkeologiske undersøkelser i Rogaland. Vises fram til jul

• Høstferieuke med mange og kjekke aktiviteter For barn i alle aldre

• Vistegutten får et ansikt Jenny Barber viser 3D-versjon av Visteguttens utseende.

• Ta tidsmaskinen tilbake til steinalderen Månedens typografi Rubiks Kube for blinde. Konstantin Datz har rekonstruert den klassiske Rubiks kube for folk som ikke kan se leken i dens opprinnelige farger. I denne utgaven er hvite flater preget med punktskrift for hver opprinnelige farge over rutene, og leken transformeres dermed fra en visuell gåte til et følsomt spill. Kuben stilles om dagen ut på «Talk to Me»-utstillingen på The Museum of Modern Art i New York som står til 7. november. www.konstantindatz.de

Spennende og innholdsrik tidsreise

• Museet midt på dagen Hver tredje uke i hele høst med nytt spennende innhold hver gang. Rettet mot de som har anledning til å besøke museet midt på dagen på torsdager ÅpninGStiDER: tirsdag 11.00–20.00, onsdag – lørdag 11.00–15.00 søndag 11.00–16.00, mandag stengt. peder Klows gate 30A Mer informasjon på w w w.ARKEoloGiSKMuSEuM.no

DESIGN: Ulrikke Nordseth

8/2011

natt&dag 02.08.11:visittkort

02-08-11

13:45

Side 1

Fra

49,TRONDHEIM

DOVRE

OSLO

Oslo - Dovre Trondheim Oslo Olavsgård Gardermoen Hamar Brumundal Moelv Lillehammer Øyer Fåvang Ringebu Vinstra Kvam Otta Dovre Dombås Oppdal Berkåk Lundamo Melhus Klett Heimdal/Tiller Trondheim

STAVANGER

KRISTIANSAND

Gratis trådløst internett og strøm ombord

God benplass og justerbare seter • Alternative seteløsninger • WC og 220 volt

Oslo - Kristiansand Stavanger Oslo Sjølyst Lysaker Høvik Drammen Fokserød Torp lufthavn Skjelsvik Kragerø Risør Fiansvingen Arendal Grimstad Lillesand Dyreparken Håneskrysset Bjørndalssletta Kristiansand Søgne Mandal Vigeland Lyngdal Kvinesdal Flekkefjord Moi Egersund Vikeså Ålgård Kongeparken Sandnes Stavanger Fast holdeplass fra Oslo Fast holdeplass mot Oslo

For bestilling og ruteinformasjon:

Mulighet for kjøp av billetter på bussen på de faste holdeplassene med kort/kontant

gaute Flytekniker-lærling, Stavanger sentrum – Own City: «The Real World»

Grete Interiørkonsulent, på Den Hvite Hest – Kriminell Kunst: «Gjer Faen»

Birger Husbygger, på Grillfest – Fools Garden: «Lemon Tree»

Johanna Student, Stavanger sentrum – Queen: «Bohemian Rhapsody»

Hvilken låt er din guilty pleasure?

AV: Borghild ree strand

Christoffer Musiker, på Grillfest – Boomfuns MC’s: «Freestyler»

Kjersti Student, på Time Stasjon – Meja: «All About The Money»

Klaus Fotballspiller, på Grillfest – Soulja Boy: «Turn My Swag On»

Liv Karin Filmstudent, i Garborg-stova – Admiral P: «Snakke Litt»

andreas Pokerspiller, Stavanger sentrum – Anastacia: «Lest Outside Alone»

Maren Sykepleierstudent – Rednex: «Wish You Were Here»

kine Fotograf – Gabrielle: «Ring Meg»

mari Globetrotter, på KraZy – Sibbe: «Kjellaug»

Organisasjon for deg som er interessert i klassisk musikk og scenekunst. Det er gratis å være med! Du settes opp på vår mailliste og mottar spennende tilbud fra bl.a. Den Norske Opera & Ballett, Oslo-Filharmonien og KORK. Meld deg på til: publikung@operafestival.no

PublikUng For alle mellom 18 og 30 år

www.operafestival.no 8/2011

Aldente Foto Geir Egil Bergsjord

mat

rer Flinke studenter stude e der de vil – ikk nødvendigvis der vi vil.

rsitet. Ja, vi har et godt unive n en god Det er viktig. Og bra. Me nske mye studietid handler om ga esalen. mer enn timene på les ke oss rek tilt Skal vi fortsette å raktivt att et m de studenter må vi gi også. er tim ets gn dø tilbud resten av Karina Helgesen Aase ungdomskandidat

www.stavanger.hoyre.n

Muligheter for alle

is this love? Måltidets hus Professor Olav Hanssens vei 11 www.ipark.no/hjem/innovasjon/måltidetshus Det finnes to typer kantiner i verden. Den ene smaker hat, likegyldighet og repetisjon, og bør unngås. Norsk frokost er nemlig som aztekerjomfruer; vi får aldri nok og betrakter lunsj som en ypperlig anledning til å spise de brunostskivene de ikke rakk til frokost. Dermed ofrer vi, som aztekerene, noe av det fineste vi har og som resten av verden har forstått – varm lunsj. Den andre typen lar deg derimot kjenne smaken av kjærlighet fra samlebåndet, samt aromaen av den ofte svake, men akk så essensielle ingrediensen stolthet. Da vet du at noen på kjøkkenet, tross lav faglig status og latterlige mengder porsjoner per arbeidsdag, faktisk bryr seg om deg og maten du spiser. Kantinen på Måltidets hus på Ullandhaug er et slikt sted og er derfor verdt å anmelde. Dette er en felles kantine for brainbusinessene i det som kalles Ipark – Innovasjonspark Stavanger, men mot et påslag på 20 kroner er det fritt frem for alle å stikke innom. Gjesteparkering rett utenfor. Lyst og luftig lokale, selvbetjening og selvsortering; sjappa fremstår som ren og

6 ALDENTE

Kjære nye kollega!

treretters tango

Gyldne lokker er en frisørsalong som tror på det gode. Vi legger sjelen i det vi gjør, byr på oss selv og nyter jobben vår. Produktene vi bruker er økologiske, arbeidsdagene blir lett lange og lykken er kunder som forlater oss med vakkert hår og lyst på livet.

Send søknad til kristina@gyldnelokker.no Vi gleder oss!

8/2011

Tango terrasse & grill Nedre Strandgate 25, Stavanger www.tango-bk.no Se for deg en streit student fra eiendomsmeglerstudiet på BI som deler leilighet med en halvstudert bedreviter og sofarebell. De er hverandres inkarnerte Satan, men nød og tilfeldigheter brakte dem sammen. Og sammen må de bo helt til bedreviteren sovner fra Grandisen og brenner ned hele kåken, eller eiendomsmeglerfyren kjøper ut rebellen og oppgraderer til Rottenetterstandard. Slik skal jeg en dag forklare min sønn Cementen og Tangos intime samliv i det lille huset nede i Vågen. Og som en forberedelse til denne minst viktige av far/sønn-samtalene tok jeg ham med for å besøke Tangos splitter nye, og med deres egne ord, franskinspirerte takterrasse. Vi snakker her om en utsikt over Vågen som tidligere bare var forbeholdt cruiseturister og Johs. Lunde i sine velmaktsdager. Utsikten er fet, og vegger, kraftige varmelamper, tepper og svære parasoller står klare til å støtte det åpenbart hasardiøse prosjektet en takterasse på Vestlandet jo vitterlig er. Tango har planer om å bygge et skikkelig kjøkken her oppe, så foreløpig tilberedes maten på en grill. Noe som jo ikke er dumt. To forretter, to hovedretter og to desserter

Vår dyktige nye frisør kunne ikke vært mer enig.

69 51 59

effektiv. Valget står mellom dagens fisk og dagens kjøtt. Du kan selvfølgelig velge den tradisjonelle brødmaten eller komponere fra en salatbar som er både fresh og rikholdig. Jeg gikk for bacalao. En rett som er lett å lage men som trenger love og raushet for å bli skikkelig god. Den var en anelse for salt for min smak, men med en tinglende chilismak som blafret som et behagelige varmt teppe. Bacalaoen kom uten oliven. Et valg jeg respekterer, men som jeg personlig gjerne ville hatt. Saftige klippfiskstykker i overflod, og med en fast konsistens som gjorde dem til den hovedpersonen de skal være i fortellingen om en bacalao. Alt i alt en tight og god rett. Det var fredag da jeg besøkte Måltidets hus, noe som sikkert forklarer hvorfor den alternative varmretten var taco. Eller som de, sikkert helt korrekt, kaller det her på huset: tapas – kjøttdeig med garnityr. Tidstypisk og trendy, men også praktisk og spennende er det store utvalget med tamedhjem-spesialiteter. Vi snakker her om sylta neper på glass og grissini rullet på jomfrulår i Toscana. Du kan raske med deg mye rart på vei ut kassen. En bacalao, et kakestykke, en kopp kaffe og litt kjærlighet og omtanke kostet meg 100 kroner. Ikke verst. Eirik Gjesdal

00 gyldnelok

ker.no

er oppført på kveldens menytavle. Enkelt og greit. Jeg gikk for grillet kamskjell på bruschetta, med avokadokrem og skalldyrsmør. Lekkert tilberedt, men dessverre altfor salt. Junior fikk tilbud om medbrakt banan, men avslo på høflig barnevis. Fremdeles i et maritimt humør, bestilte jeg grillet kveite med potet, spisskål og smørsaus med løyrom (snobbeord for rogn). Kveita til rundt 250 kroner var nydelig crisp og saftig med en herlig syre som holdt den noe flate og feite smørsausen i ørene. Ved måltidets begynnelse fryktet jeg at noe av potetene og den mektige sausen ville bli liggende igjen, men ved måltidets slutt stirret jeg med triste øyne på en tallerken jeg hadde lyst å slikke. Kvess. For å runde det hele av på et litt folkelig vis, droppet jeg ost og bestilte gresskarsoftis som ikke smakte gresskar. Folkeligheten forsvant som is i solen da jeg innså at jeg sleiket softis til 99 kroner mens jeg bokstavlig talt så ned på folk. Men kanskje er dette er den egentlige folkeligheten; villigheten til å betale litt ekstra for å føle seg bedre enn andre et flyktig øyeblikk? Og junior? Han var bare middels hyper og satte ikke de ansatte på de store prøvene. En snau femhundrelapp for tre retter. Utsikten er på en måte gratis. Eirik Gjesdal

mat

...?

6 Cafe de France Eiganesveien 8, Stavanger Den lyse og luftige innredningen er smakfull på en sånn måte at du ikke føler deg underkledd i Carlings-klær. Servitøren imponerer med sitt fag, og spiller samtidig med på sjargongen der vi sitter og drikker oss til mat- og vinkjennere. Etter at vi har inntatt suppe fra noe som ligner eggeglass, rå fisk, indrefilet, karamell-is, en smaksbombe av oster, og en tredelt dessert fra en annen verden, ber vi om en liten overraskelse. Spontant vartes vi opp med et halvtimes whiskey-kurs. Vi kan knapt få fullrost Cafe de France nok, aberet måtte eventuelt være prisen. Kult at du må ringe på for å komme inn. Sørensens Familiestuer Skagen 26, Stavanger Andre etasje av N.B. Sørensen har definitivt et av de beste kjøkken i Stavanger. Fra første til siste rett er det knapt noe rusk å trekke for. Når vi serveres en såkalt amuse-bouche av sild og snacks er vi allerede begeistret. Smaksløk-oppvarmeren setter virkelig standarden for retter med distinkte smaker, som står perfekt til nærmest samtlige viner. Laksen til forrett kjennes først for salt, men et glass Sancerre demmer opp. Wasabi, agurk og vårløk gjør retten fulkommen smaksmessig. Kalvebrissel med eple, rødbet og sauce Bercy er neste rett ut. Med all respekt for mors kjøkkenkunster, dette er kanskje det beste vi har smakt.

5 Restaurant Nero Øvre Holmegate 9, Stavanger Fisk, hvilerett, andebryst til hovedrett, ost og dessert. Halvparten av rettene er latterlig gode. Den knasende friske mohito granitten vi serveres til slutt frembringer lyster som ikke er upassende når stevnemøtet nærmer seg slutten på begynnelsen. Kelneren kunne gjerne løsnet litt på snippen i løpet av kvelden, men Nero er kanskje litt for de som liker det stivt? Dersom belysningen hadde vært mer fokusert hadde stemningen blitt varmere for to turtelduer på avveie. Vi betaler til slutt 3500,- kroner inkludert driks. Det koster å være kar. For ikke å si keiser. Sjøhuset Skagen Skagenkaien 16, Stavanger Sjøhuset er intimt, men bordene er såpass adskilt at forretningshemmeligheter kan holdes i hevd. Sjøhuset Skagens meny er usedvanlig smart presentert, med 4-5 forretter, hovedretter og desserter. Kjøtt og fisk tilberedes på alskens vis. Vil du ha sjømat, kan du velge mellom bacalao, blåskjell, eller dagens fiskefangst. vår supplerende tilleggsservitrise glemte å gi meg nytt glass når vinen skiftet farge halvveis inn i måltidet, var akkurat den sjarmerende streken i regningen som trekker opp helhetsinntrykket denne aftenen. Sushi-Mat Nytorget 10, Stavanger For den som ikke lar seg skremme av SushiMats mildt sagt ukonvensjonelle restaurantinnredning, er dette stedet absolutt å anbefale. Sjappa som ser ut som en kombinasjon av en tobakksforretning, Europris og svigerfars overfylte garasje, serverte svært god nigirisushi og sashimi, samt frekke makiruller. Vi var to personer, og spiste oss stappmette på kvalitetssushi for 275 kroner.

City Brasserie Skagenkaien 28, Stavanger I Brasseriets førsteetasje serveres stedsriktig mat av selvsikre servitører. Den moderne restauranten langs den vakre sjøhuskledde kaien i sentrum av Stavanger skjemmes ikke av sitt fine (og noe forvirrede?) utvalg av fugl, sjømat og kjøttretter. Vi bestiller Tortellini med due til forrett, fulgt av skate i karrisaus med blåskjell til hovedrett. Jammen kan vi glede oss til et par av livets etter hvert nokså sjeldne førstegangsopplevelser. Thai Cuisine Restaurant Kirkegata 41, Stavanger Det heter at sulten er den beste kokk, men vi antar at en kyndig kjøkkenansatt står bak den fargerike og innbydende tallerkenen. Bitte litt varmere kunne maten muligens vært, men atmosfæren i lokalet har for lengst kompensert for dette. Sammen med et glass iskaldt thailandsk Singa-øl har vi roet nervene og hygget oss nesten i hjel. Den om lag 40 kvadratmeter store restauranten må være blant byens triveligste. Innredning og belysning er perfekt.

4 Harry Pepper Øvre Holmegt. 15, Stavanger Chicken Quesadilla, Blackened Lamb, og Armadillo Ostekake. Alle retter innfrir, selv om den velsmakende sausen jeg serveres til lammet er litt vel tjukk i konsistensen, og mistenkes for å ha ligget lenge i gryta. Med kun to servitører i en fullstappet restaurant lar vi oss begeistre over servicen og velvilligheten. En chilensk rødvin smaker småsurt, men vi gleder oss heller over maten som er kommet kjapt på bordet. Fyldige porsjoner, gode smaker til mellomklassested å være.

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE.

Café Sting Valberget 3, Stavanger Byens legendariske utested, kulturhus og kafé åpnet trivelig og flott takterrasse i juni, og serverte helt streit mat til N&Ds utsendte. Vegetartallerkenen til 179 kroner var litt overpriset, men god, selv om den bar preg av et par kjappe løsninger og en noe inspirasjonsløs dag på kjøkkenet. Den renommerte sjokoladekaka som hele byen snakker om, virket forøvrig oppskrytt. Pizzeria Al Forno Ole Bulls gate 14, Sandnes Pizzeria Al Forno tar mål av seg for å være en autentisk, italiensk restaurant, men presterte mer i retning av en gjennomsnittlig, men for all del helt okei, hverdagsrestaurant eller familiespisested. Mette og semifornøyde betalte vi nærmere 900 kroner for en kulinarisk reise som skulle ta oss til Italia, men som på grunn av for mange snarveier endte med å gå seg vill i Sandnes. Grei pizza, men kjipe salater og calamares. Overraskende god panna cotta til dessert.

3 Manee Thai Kirkegaten 42, Stavanger Nok et skudd på den allerede frodige thairestaurantstammen i Stavanger. Bar preg av å være i oppstartsfasen da N&D besøkte dem. Fine lokaler og grei pris, men med forbedringspotensial på maten. Vi spiste tre retter til tre hundre, og fikk god tom yum-suppe, men dvaske krabbekaker og granateplekjernedessert uten granateplekjerner.

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

8/2011

kunst

og formmessig. Noe går i en palett, en gulbrun litt ørkenfarget tankegang med strobeformer som deler opp flaten. Før jobbet jeg veldig rent geometrisk med den matematikken det har, mens nå jobber jeg kanskje mer med den typen maleri der en går ut ifra fargen, at det kan ta en steder, at det kan minne om disse

lysfenomenene om dagen eller natten, eller at det kan minne om ting man kan observere i naturen på en eller annen måte. Det er en grei oppsummering: at formen forholder seg til kunsthistorien, mens valget av palett forholder seg til ting som ligger i naturen eller utenfor kunsthistorien. www.kunstgalleriet.no

Gil & Moti: «Totally Devoted to You» Stavanger Kunstmuseum, 8. september – 13. november På en telefon fra London får vi tak direktøren for det hele, Peter Meyer: – Dette er et samarbeid med oss og flere nordiske kunstinstitusjoner, noe som har gitt oss mulighet til å lage en stor katalog til utstillingen. Grunnkjernen i utstillingen er presentasjon av fem tidligere prosjekter av den israelsk-nederlandske kunstnerduoen, og i tillegg lager de et nytt prosjekt til hvert sted. I Stavanger har Gil & Moti et prosjekt med en som heter Tommy og det blir spennende å se hvordan det vil utvikle seg. Kunstnerne kommer til oss allerede 25. august, og blir her en måned mens de utvikler prosjektet. De utfordrer ofte mine moralske begreper for hva man kan gjøre, som for eksempel i et prosjekt der de søker arabiske elskere, og kun det. Når det er sagt har jeg respekt for at man velger å leve på den måten hvis alle parter er enige om spillereglene. Sånn er det med mange av prosjektene deres. De utfordrer på mange måter vår moral, men jeg har aldri opplevd at jeg ikke kan forstå det etisk uten samtidig å bli konfrontert med min egen morals begrensninger. www.gilandmoti.nl www.museumstavanger.no

Erikk Mckenzie: kortfilmer I Ølhall #6 Tou Scene, til 11. september Hei, Erikk med to k’er! Hva skjer? – Jeg har eksperimentert med video siden jeg begynte å bruke det på 80-tallet hos foreldrene mine, så det er alt ifra små ekspe rimenter med det, frem til jeg begynte å studere dans og koreografi – og kunne begynne å kombinere det med filmmediet. Jeg har hele tiden vært interessert i å knytte det til musikk siden jeg også er musiker og komponist. Dette blir på en måte et sted hvor alt kommer litt sammen for min del, jeg tror jeg ville kalt det kunstfilm, det er iallfall en kunstutstilling. Jeg har laget ølhallen ganske trivelig med stoler og gamle Tv-er så man kan se på de forskjellige filmene med headsett. Det er seks ulike filmer som går i loop, den første er fra 1999, den siste fra 2008. Det er faktisk den første utstillingen jeg har. Vanligvis lager jeg jo forestillinger, så dette er litt nytt for meg. Utstillingen er åpen 12-16 lørdager og søndager. www.touscene.com

Kamilla Skrinde: «Allerede sett» Bunkeren Tou Scene, til 11. september Hei, Kamilla! Hva skjer? – Jeg er akkurat ferdig med min mastergrad på kunstakademiet i Trondheim, og dette er mastergradsprosjektet mitt. Utstillingen består av fire iscenesatte fotografier av en person i et rom, det er ofte litt sterke elementer av et slags ubehag; det er nesten vemmelse i bildene. Arbeidene mine holder på en form for sårbarhet og hjelpeløshet, man blir litt satt fast i en posisjon det er vanskelig å komme seg ut av, fanget i kroppens egen begrensning kan man si. Ofte prøver jeg å skape en slags balanse mellom noe som er litt ynkelig, og noe som er vakkert. Tittelen spiller på fenomenet der man kjenner igjen et sted uten å ha vært der tidligere, litt den deja-vu følelsen. Jeg bruker

meg selv i bildene uten at det er selvbiografisk av den grunn, det er ofte noe som kommer fra det indre, en slags observasjon av det ensomme selvet. Bildene er ganske store, tre av dem er i formatet 100x137 centimeter med ganske kraftige sorte rammer. Alle er tatt analogt med

mellomformat kamera og deretter skannet inn og printet ut, jeg har faktisk ikke retusjert de noe i etterkant så det er mye støvkorn synlig, noe som kommer mye kraftigere til syne enn hvis man hadde forstørret og printet bildene analogt i mørkerom. www.touscene.com

«The Edge of Reason» – kunsten å gjøre det usynlige synlig Kino Kino, 3. september – 1. november Gruppeutstilling med tolv internasjonale kunstnere. Sidsel Christensen er en av to kuratorer: – Utstillingen er kuratert av meg selv og Ben Judd. Vi har vært interessert i å invitere kunstnere som undersøker et felt av opplevelse som ligger på grensen av hva man kanskje vil kunne forstå. Hvordan forholder vi oss til det vi ikke kan se, eller det som ligger utover vår forståelse? Man har jo tradisjoner i vitenskapen for å undersøke noe man ikke kjenner til med empiriske metoder. Vi ser på tradisjoner der man går utover disse vitenskapelige systemene som på en måte er det vi aksepterer i det vestlige samfunn og ser på hvordan folk som har en visjonær tilnærming går frem.

Mange av kunstnerne jobber med metoder som setter spørsmålstegn ved det. Noen jobber for eksempel med hypnose, da er spørsmålet: «Hva skjer når man hypnotiserer en person?» «Er det da deres egentlige personlighet som kommer frem, eller kommer de i kontakt med noe annet?» Vi foreslår også at det er mulig å kontakte «den andre siden», hva enn det måtte være. Vi går egentlig ganske lekende til verks og spør: Er det mulig? Kan vi få et publikum til å gå ut å møte den andre siden med oss, eller vil de stille seg veldig tvilende til det? Videre har vi en kunstner som heter Karen Russo som jobber med folk som er trent i noe som heter remote-viewing i kunsten sin. Metoden ble utviklet under den kalde krigen i Russland, hvor man trente folk til å få lengde- og breddegraden på et kart, som de ikke satt og så på og deretter kunne avlese hvor strategiske posisjoner befant seg på fiendens

territorium. Så det er hele tiden ting som ligger litt i grenseland og spiller litt på at man kan spørre seg om det er autentisk eller ei. Det første et mennesket gjør når han står ovenfor noe han ikke skjønner er gjerne å ville ha ett svar, enten skal det være sånn eller sånn. Vår holdning er at vi ofte stenger av muligheter når vi skal definere alt. Ellers kan jeg nevne at vi har med en kunstner som heter Susann Hiller som nettopp har hatt stor retrospektiv utstilling på Tate i England. Hun jobber blant annet med lyssirkler og stemmer fra de døde. Også har vi med oss en maler fra Sverige som heter Hilma af Klint, hun kanaliserer hvordan verket skulle se ut i en transe i kontakt med høyere makter. www.kinokino.no

Thomas Sæverud Kunstgalleriet, 8. september – 9. oktober – Jeg stiller ut malerier på Kunstgalleriet for tredje gang, det blir malerier på lerret og ramme hvor jeg jobber i et ganske konstruktivistisk formspråk, forteller Sæverud. – Noen er ganske strenge

geometriske bilder, og noen er mer oppløste og går på bølger og buer. Verkene mine refererer både til kunsthistorien og til ting i verden som lys eller bølger. Altså, de minner om noe, men samtidig refererer de til maleriet som sådan. Det blir totalt rundt tretten bilder, og utstillingen blir på en måte todelt – koloristisk

8/2011

KUNST: hans christian skovholt

Student? RENTE- OG GEBYRFRIE BETALINGSMÅTER Betalingsutsettelse - kjøp bøkene nå, betal 21. oktober. Avbetaling - fra kr 200,– pr. mnd. (ved kjøp over kr. 750,-) Faktura - 21 dagers betalingsfrist. DINE STUDENTFORDELER Ingen pristillegg - uansett betalingsmåte. Fraktfritt - på ordrer over kr. 248,-. Rabatt - på mange lærebøker.

Velkommen som kunde.

20.000 TITLER P Å L A GE R

Nå også på mobil

mobil.haugenbok.no

Norges raskeste nettbokhandel Haugenbok.no AS - Postboks 175 - 6101 Volda - Telefon 70 07 45 00 - epost@haugenbok.no - www.haugenbok.no

Norges første kunstmuseum for barn og unge åpner 8. september i Bergen.

Lysverket • Åpent daglig kl. 11–17 • www.kunstmuseene.no

Sparebanken Vest kunstnerstipend For å støtte skapende, profesjonelle kunstnere på Vestlandet, utlyser Sparebanken Vest stipend innenfor Ord, Lyd og Bilde på til sammen

kr 750 000 i 2011. For mer informasjon, se www.spv.no Søknadsfrist 23. september 2011.

LITTERATUR

Bergens nye nettmagasin FIN har imidlertid ingenting med Fin Gnatt å gjøre. TEKST Håvard Nyhus FOTO Chris André Aadland Hei, Maren Stette Mosaker (20) og Stine Fantoft Berg (20)! Gratulerer med flott nettmagasin, da. Driftig! Hvorfor heter barnet FIN? Stine: Takk for det! Vi døpte nettmagasinet vårt FIN rett og slett fordi det er et kort, enkelt og positivt ord, og akkurat det vi ønsker å formidle. Vi vil skrive om det vi synes er bra, og framstille det på en visuelt appellerende måte. Vårt lille motto er at alt kan være fint om det presenteres på en god måte. Ser ut som dere bruker samme font i logoen som ELLE og HENNE og alle de damebladene der. Antyder det et slags slektskap dere i mellom? Er det mer et forsøk på å dra veksel på et etablert, velprøvd – og velegnet – visuelt utrykk? Maren: Nei, vi har i grunnen ganske lite til felles med ELLE og HENNE, annet enn fonten som er en klassisk og enkel font som utstråler seriøsitet og eleganse. Det som er spesielt med vår logo når vi bruker den 52

8/2011

på nett, er at den er som et utklipp. Det er motivet som ligger under den som skaper utrykket og det liker vi! Samtidig som det representerer visjonen vår om at alt blir fint i FIN. Hehe. Nå ble det FIN-overload! Hvorfor nett – og ikke papir? Er vi reaksjonære og sirumpa om vi insisterer på at magasinet hører hjemme i papirverdenen? Maren: Vel, ja, det er dere. Det er på tide at magasinet får vise sine beste sider på nett også. Vi har sett et par gode eksempler i utlandet, men ikke i Norge. Det er mange av bloggere og aviser der ute, men få som har tatt tak i problemstillingen «hvordan overføre papirmagasinets følelse til nett?» Stine: Misforstå oss ikke, vi elsker magasiner og finner stor inspirasjon der, men papir koster, er miljøsynder og et vanlig medium for denne type saker. Vi trenger dog ikke legge skjul på at vi drømmer om å kunne utgi FIN i papirformat en gang i framtiden. Da ser vi for oss en eller to utgaver i året som en «best of FIN»-greie. For ja, det er noe eget å kjenne på papirkvaliteten, lukte på blekket og se sakene sine på trykk.

Nettløsningen kan minne om et vanlig magasin i den forstand at du må bla bortover – og ikke skrolle nedover. På mindre skjermer må du rulle i alle himmelretninger for å kunne lese hele siden. Er publikum modne for disse nye lesemetodene? Maren: Ja. Om de ikke er det, så er det på tide at de blir det. Men det må nevnes at nettsiden per dags dato ikke er helt optimal, noe vil jobber med. Stine er kun hobby-koder, så vi er egentlig på jakt etter noen datakyndige folk som kan hjelpe oss litt på veien. Så ja, utformingen vil kanskje endre seg litt utover høsten, men det vi vil legge vekt på, og jobber mot er maks utnyttelse av skjermen, horisontal navigering og god brukervennlighet. Dere skal snakke med «spennende personligheter» og «fokusere på personen» – ikke produktet som skal selges. Planen er å publisere en sak fire-fem dager i uken. Bergen er liten, fare for at dere kan slippe opp for intervjuobjekter? Maren: Dette var en problemstilling vi hadde i begynnelsen, men etter hvert oppdaget vi at det er enormt mange spennende folk her! Ikke at vi noensinne tvilte, men nå

oppdager vi flere personer hver dag som vi har lyst til å skrive om. Så inntil videre er det tiden, ikke mangel på intervjuobjekter, det står på. Vi tar også gjerne turen bort fra Bergen i ny og ne for å besøke bergensere i andre byer og land. I høst skal vi blant annet til tigerstaden Oslo, og Berlin. Det er sykt mange kule bergensere i Berlin! Når vi sier fire-fem saker i uken, inkluderer det også fotoserier og andre litt mindre saker fra våre flinke bidragsytere. Hvem drømmer dere om å portrettere? Maren: Hm … Kanskje en kul reportasje om Kristian Aadnevik i London og en sniktitt i studio hans? Men generelt drømmer jeg egentlig bare om å kunne fortsette å portrettere spennende mennesker som engasjerer seg for det de gjør. Stine: Hvis jeg kunne velge fra øverste hylle måtte det blitt David Lynch. På det mer realistiske og plan må jeg si Lars Vaular, men da må han lære seg yoga først. Tror han har begynt. FIN ble lansert 29. august. Magasinet kan leses på www.fin-mag.no

STEDET FOR KURS OG KONFERANSER

STAVANGER www.fh-stavanger.no samvirkende fagforeninger I løkkeveien 22, 4008 stavanger I tlf: 51 50 02 00 I faks: 51 50 02 01 I epost: post@fh-stavanger.no

Surrounding

Bacon & Warhol Dronningensgate 4, Oslo · Ons–søn 12 –17 · www.afmuseet.no facebook.com/astrupfearnley · twitter.com/astrupfearnley

05.05–23.10.2011

Video Space

03.11–31.12.2011

Dronningensgate 4, Oslo · Ons–søn 12 –17 · www.afmuseet.no facebook.com/astrupfearnley · twitter.com/astrupfearnley

LITTERATUR Didrik Morits Hallstrøm (f. 1984) vokste opp på Ekeberg og utdannet seg som Art Director på Westerdals i begynnelsen av tjueåra. Han jobbet som treningsinstruktør, sykla på BMX, gjorde DJ-gigs og ymse modell-, tekst- og reklameoppdrag før han fant kjærligheten, pakka bagen og flytta til Volda for å drive sitt eget design- og reklamebyrå, Kib&Morits.

Om å klatre opp til steder for å kjenne på stemningen. Tekst Thea Østerberg Foto Stephen Butkus Romanen din, Du er ikke død før jeg slutter å elske deg: Er det en fiktiv verden du skisserer? Eller er du Daniel, hovedpersonen? – Daniel og jeg vokste begge opp i Oslo, vi har begge følt oss relativt alene til tider og vi er begge glad i jenter som danser ballett. Men jeg er ikke Daniel. Daniel er Daniel og han får stå for det han gjør selv. Han er en bestemt fyr. En ærlig fyr. Og mye flinkere til å følge hjertet sitt enn meg. Jeg skisserer et fiktivt Oslo. Dette er ikke Knausgård, liksom. Allikevel tror jeg – og håper jeg – at de som bor i byen vil kjenne seg noe igjen. Jeg har prøvd å ljuge så godt jeg kan. Du bruker rikelig med oksymoroner når du skriver – jævlig bra. Kan du beskrive deg selv med et oksymoron? – Et oksy-hva-da-aksiom? Mener du sånne motsetninger? at «jeg løper til jeg blir så varm at jeg blir kald?» Eller at «jeg er dødsglad akkurat nå?» Nei, jeg er dårlig på akselerallomer ass. Ihvertfall bevisst. Det bare blir sånn når jeg skriver. LOL. Du har også en romantiserende og litt naivistisk skrivestil, ofte med korte setninger. Føler du at denne skrivemåten reflekterer måten du selv ser på verden, eller er det et bilde på en verden slik du ønsker at den skal være? – Verden er i utgangspunktet full av detal54

8/2011

jer og det liker jeg. Men skal man gjenfortelle «verden», enten det gjelder å skrive en fortelling, komponere en sang eller tegne et hus, tror jeg på minimalisme. Man er nødt til å filtrere vekk unødvendigheter for å gjøre budskapet effektivt. Det er bedre å skjære vekk, enn å bygge opp. Dessuten ligger det mye personlighet og identitet i hva man IKKE velger å ha med. Hva man IKKE ser og opplever. Sånn sett er det ofte mer «ja» i et nei, enn det er «ja» i et ja. Når man først er på detaljnivå, tror jeg det handler det om å gjøre detaljene personlige. Vise frem gjenstander, omgivelser og mennesker på sin egen måte. I dette tilfellet; på Daniel sin måte. Sånn som du beskriver en frokost på Ibiza? Jeg spiser loff og skinke. En yoghurt man kan holde opp ned uten at den renner ut. – Ja. Sånn. Har Ibiza-turen din med Jan Walaker (redaktør i Hot Rod journ. anm.) noen relevans for det du skriver om i romanen? – Nei, ikke turen. Men øya. Øya i offseason-modus. Jeg har alltid vært veldig fascinert av hvordan steder ser ut når det ikke er meningen at man skal være der. Når ting er skrudd av. Lukket. Jeg har flere ganger, tja, om ikke brutt meg inn, så prøvd å åpne dører og klatre opp til steder for å kjenne på den stemningen. Hva vil du med boka? – Premisset for boka mi er kjærlighet. Jeg hadde lyst til å skrive om kjærlighet, og det har vært drivkraften min hele veien. Helt

ærlig og i en perfekt verden, vil jeg at leseren skal få lyst til å forelske seg. Bli sammen med en nydelig gutt eller jente. Få lyst til å gjøre dumme og usammenhengende ting, som nødvendigvis ikke har så mye mening. Apropos kjærlighet og galskap: Hvorfor har du flyttet fra Oslo, byen du har uttrykt en så stor kjærlighet til i boka di? – Jeg elsker byen min. Jeg har noen av de fineste minnene mine herfra. Familie og venner også. Likheten mellom Oslo i boka og Oslo i virkeligheten, sånn som jeg ser den, er at Oslo er en fantastisk by å være i hvis man er glad. Dersom du ikke er glad, tror jeg byen fort kan få rolle som en slags negativ akselerator. Kjipe detaljer og mistillpasshet øker i intensitet. Feilene kommer frem. Jeg føler det er veldig stor aksept for å være deppa i Oslo. Jeg flytta til Volda sammen med kjæresten for å få mulighet til å skape fine ting, uten forstyrrelser. Det fungerer bra. Vi driver vårt eget reklame- og designbyrå; Kib & Morits. Vi løper rundt vann og plukker kantareller. Når savnet etter Oslo og folka mine blir for stort, tar vi en tur hjem. Tenker du at forfatterdrømmen er et image eller en ektefølt drive? Slik det tematiseres i Triers Reprise: frykten for å sitte igjen og ikke ha gjort noe som teller. – Jeg tror at image er noe man lett kan kle på seg på kvelden og ta av seg klokka halv seks på morgenen om det er det man vil. Det er nok av sånne folk i Oslo. Jeg har vært der selv. En ytring på en utested kan hvem som

helst komme med, men å produsere noe som kan bli antatt og står i tid, krever innsats og vilje. Jeg brukte fem år og ni utkast på å få til denne boka og selv om jeg har drømt om å bli forfatter hele livet, holdt jeg på å gi opp flere ganger. Drive. Uten tvil. Forfatterdebutanter presenteres ofte i media som om de er en del av et slags kreativt fellesskap. Hvordan forholder du deg til debutantrollen? – Det takler jeg fint. Vi har jo noe til felles og jeg tror vi alle føler oss både heldige og stolte som får lov til å realisere noe vi sikkert alle har jobbet lenge med. Når det er sagt; vi har ingen hemmelig klubb eller fast bord på Theatercaféen. Ikke som jeg har blitt invitert til, ihvertfall. Hva slags reaksjoner forventer du, og hvilke aspekter ved romanen din tror du folk vil ta tak i som spesielle eller særegne? – Jeg forventer ingenting. Alt jeg er keen på, er at folk som leser boka, skal få levende bilder og at de klarer å relatere til kjærlighet på godt og vondt. Jeg har ikke lyst til å bygge opp noe glamorøst eller mørkt bilde av tingenes tilstand, jeg har bare lyst til å fortelle om hvordan opplevelser og steder ser ut gjennom Daniels øyne. Tingene han må lære seg. Vinter i Oslo. Som Petter Høegh sa til meg en gang: «Det handler ikke om hvilke hull du faller i – det handler om hvor fort du faller». «Du er ikke død før jeg slutter å elske deg» (Cappelen Damm) er ute nå.

kapittel11

21.-25.09.2011

William T. Vollmann Joe Sacco Eva Gabrielsson Birgtta Jonsdottir Eugene Rogan Helene Uri David Zane Mairowitz Vigdis Hjorth Andrei Nekrasov Maria Amelie Mustafa Can Sigurd Falkenberg Mikkelsen Heidi Linde Ingvar Ambjørnsen Aslak Nore Kristian Lundberg Tomas Espedal Erlend Loe Thure Erik Lund Geir Angell Øygarden Peter Temple John Erik Riley Ingvild Rishøi Stig Sæterbakken Inga Sætre Bendik Kaltenborn Ruth Lillegraven Tønes Susanna Wallumrød m.fl.

Kapittel Stavanger internasjonale festival for litteratur og ytringsfrihet

trass Program og billettsalg: www.kapittel.no

scenekunst

CoRps dE WALk Fighterhjerte Kjellerteatret, premiere 2. september Hvordan gikk det til at Ole Klemetsen, en Stavangergutt med beskjedne treningsmuligheter kunne bli Europamester i en av verdens mest populære idretter? Fighterhjerte tar oss med bak

design

www.orangeriet.no |

layout

Reaktor |

foto

Erik Berg

avisoverskriftene og lar Big John fortelle sin versjon av denne unike historien – en historie om blod, svette og tårer, musikk og tette familiebånd. Av Bjørn-Erik Hanssen. Etter idé av Roar Kjølv Jenssen og Bjørn-Erik Hanssen Bearbeidet av Torfinn Nag. www.rogaland-teater.no

CARTE bLANCHE 27.-28. september kl 19:30 SandneS KulturhuS Billetter: www.billettservice.no | tlf 51 60 20 10 www.carteblanche.no | teatersjef bruno Heynderickx

Peer Gynt Hovedscenen, premiere 3. september Hva vil det si å være seg selv? spør Peer og konfronterer oss med en skikkelig vriompeis av et spørsmål. Peer Gynt, historien om en selvgod norsk delinkvent, en dikter og en løgnhals, har sjarmert og forferdet en hel verden og

8/2011

definert den norske folkesjelen. Men Henrik Ibsens klassiker er mer enn bygdetun og bukkeritt, troll og tusser. Peers ville, eventyrlige ferd gjennom verden er samtidig en fortvilet reise inn i Peers indre. Peer Gynt søker å finne seg selv, men går seg vill i sinnets irrganger. For sent innser han at den kjærlighet og bekreftelse han søker ble

skuslet bort i jakten på makt og berømmelse. Med Peer Gynt tilbyr Ibsen oss en mulighet til å reflektere over vårt eget menneskesyn og nødvendigheten av å verne om humanistiske verdier og nestekjærlighet i en komplisert verden. Mer relevant kan det ikke bli, si! Regi: Kjersti Horn www.rogaland-teater.no

scenekunst Esmees labyrint Sola Kulturhus, 26.-28. september Esmees Labyrint er en magisk, sensorisk verden for små barn. Labyrinten passer for barn i alderen seks måneder til tre år i følge med en voksen. Kunstnerisk leder er Siri Dybwik. Idé/koreograf: Jamie Watton, scenografi/kostyme: Kit Bjørn Petersen, musikk/lyddesign: Nils Christian Fossdal. Dansere: Katarina Henriksen, Åse Marie Rannestad og Nils Christian Fossdal. Aspirant: Maria Hannevold. www.solakulturhus.no

Høst

JAZZ I stAVANGER

Quite Quiet Project

– Lisa Dillan og Asbjørn Lerheim tolker Elvis

OnS 14/9 kL 21:00 kLuBB STIng BILL kR 150 (kR 50 mEdL. SJF)

susanna Wallumrød synger Gunvor Hofmo

TOR 22/9 kL 21:00 kLuBB STIng BILL kR 200 (kR 130 mEdL. SJF/kapITTEL FESTIvaLpaSS)

the thing

OnS 28/9 kL 21:00 kLuBB STIng BILL kR 200 (kR 130 mEdL. SJF)

Nils Petter Molvær trio

LøR 1/10 kL 21:00 FOLkEn BILL kR 250 (kR 200 mEdL. SJF/STud)

Gunhild seim & time Jungle med Marilyn Crispell

OnS 5/10 kL 21:00 kLuBB STIng BILL kR 200 (kR 130 mEdL. SJF/STud.) Åpent hus KINOKINO, 11. september Stikkordet denne gangen er «Magi». Dagen byr på animasjonsverksted, kortfilmer med aktiviteter for de minste,

dataspill på storskjerm (et samarbeid med L54), medialab med bluescreen og filmproduksjon og omvisning i utstillingen «The Edge of Reason». Kortfilmene som vises er: «Bakern», «Pl.

ink!» og «Mr Jones: Kartet». Animasjonsverksted med modellbygging og filmtriks er ved animatør/visual artist Jan Rune Blom. Han liker vi! www.kinokino.no

AP sK sEG M E DL NER ME LøN Jf Is

00NtER 1 R E

Melvær&Lien Idé-entreprenør Foto: Anne Lise Norheim

Iva Mrvos, Operacafe Sandnes kulturhus, 20. september Iva Mrvos kommer fra Serbia og tok sin Bachelor i klassisk sang ved University of Arts i Beograd. Fra 2008 studerte hun ved Universitetet i Stavanger med professor Bettina Smith. To år senere fullførte hun sin Mastereksamen, og i juni i år avsluttet hun sin Post Graduate Exam på samme sted. Iva har allerede hatt mange oppgaver med symfoniorkestre på Balkan. I Sandnes kulturhus har hun tidligere medvirket i operaene Suor Angelica og Poppeas kroning der hun har hatt ledende roller i begge oppsetninger. Iva Mrvos, mezzosopran; Erling Ragnar Eriksen, piano. Vert for Operakaféen er Bjørn-Arne Dahl. Arrangør: Sandnes Operakor/ Sandnes kulturhus i samarbeid med Sandnes kommune. www. sandnes-kulturhus.no

KoMMER oGså I Høst: Jarle Bernhoft • Jon Balkes Batagraf og trondheim Voices • ola kVernBerg solVeig slettahJell • daVid sanBorn

IsPR G I L R! DE RtE y t sE o bE IR KoN På uM.N G . å o R t P f E o åR LAG R IN Zf ut AVs ME RJAZ GE AN VCulture A st opens

KstuD

R fo

your mind

Hvordan tror du verden hadde vært hvis alle tenkte helt likt? Likte de samme tingene? Hørte på den samme musikken? Leste den samme boka? Sannsynligvis ville tilværelsen ha vært uutholdelig kjedelig. Som sponsor for mange kulturarrangement vet vi i olje-og gasselskapet TOTAL at et rikt og variert kulturliv stimulerer til kreativitet. Gode løsninger kommer ikke fra et sted hvor alle tenker likt. Derfor er TOTAL en stolt kultursponsor.

BILLETTER og mer info : stavangerjazzforum.no billettservice.no | 51 53 70 00

Stavanger Jazzforums hovedsamarbeidspartnere:

www.total.no

scenekunst: håvard nyhus

8/2011

Vanlig studentbredbånd

Get Superbredbånd ®

Studentt ilbud akkurat nå

-30% Get studentpakke! Nå får du 30% avslag på Get Superbredbånd M20 og mobilt bredbånd på kjøpet! kun

+ Get ® Superbredbånd M20

= Get ® Mobilt bredbånd

335,/mnd

● Get Superbredbånd M20: 335,-/mnd (ord.pris 479,-/mnd) ● Get mobilt bredbånd: 0,- (betal kun for bruk. 0,99 pr Mb) ● Etableringsgebyr: 0,- (ord. pris: 495,-) ● USB modem: 0,- (ord. pris: 299,-) ● Ingen bindingstid!

Bestill på 02 123 eller get.no/student Gjelder for studenter under 30 år som har betalt semesteravgift og har gyldig studentnummer. Opp-/nedgradering av produkter følger standard veiledende priser. Kan ikke kombineres med andre bredbåndstilbud fra Get. Tilbudet varer ut september og forutsetter at du har TV abonnement fra Get.

MUSIKK

Albansk mafia, buddhisme, okkultprivatskole og etnobotanisk kunnskap. Dette er Pirate Love. TEKST ANDREAS TYLDEN FOTO THOMAS FURU Gratulerer med ny plate! Riktig så bra er den også. – Thanx! Hvis vi vinner Spellemann, skal jeg tisse meg selv i munnen på direkten. Ha ha! Narco Lux High School skulle egentlig vært gitt ut i august, men ble av naturlige årsaker utsatt til september. Stakkars trommeslageren deres var faktisk på Utøya da galskapen skjedde, riktig? – Ja, Morten var der da ABB gikk klin bananas. Ganske nervepirrende timer for oss alle. Heldigvis overlevde han, og det føles fantastisk å spille sammen igjen. Godt å høre! <3 Morten. Musikken til Pirate Love ligger i et slags tåkete landskap av sekstitalls psyche og … tja, i mangel på et bedre ord, arrogant punkrock. Du står for alle tekstene. Hva vil dere formidle med musikken og hva i all verden mener du med Narco Lux High School? – ’Narko’ kommer fra gresk (narkos) og betyr forlammelse. Lux er latin og betyr lys. Fra første låt («Under the Spell of Demonic Light») er det meningen at albumet skal indusere en bedøvet, transelignende sinnstilstand. Gjennom en transcendent reise inn i vårt skrudde univers, skal man ved ferdens ende

(«Snowballin») ha oppnådd hva buddhismen kaller «den åttedelte vei» – eller en slags skyggeside av denne. I stedet for å slokke sinnsgiftene i lytteren, eksisterer vårt album av den ene grunn for å tenne sinnsgiftene i lytteren. Det kan sammenlignes med et slags Black Lodge-nirvana. Etter gjennomlytting skal man da altså ha bli Opplyst i mørke – eller Darkness som det egentlig heter. Narco Lux High School er Pirate Loves okkulte privatskole; et slags esoterisk gymnas for psykotropisk- og etnobotanisk kunnskap og studier. Og albumet er vårt pensum til elevene – altså lytterne. Et aldri så lite konseptalbum, altså. Det liker vi. En smule pretensiøst, men liker det også vi. Dere har et nærmest religiøst tilnærmelse til musikken? – Ja, albumet er ganske pretensiøst. Men vi tar ikke oss selv så sykt høytidelig. Musikken og konseptet kommer først. Røyka forøvrig DMT for første gang i sommer, dét var ganske så religiøst, hehehe. Hva er det Jason Pierce synger igjen? «Free as water and the air that I breathe / Even freer than DMT». Ja, det var ganske SPACED OUT. Jeg skjønte med ett hvorfor shamanisme har blitt et så populært yrkesvalg i Amazonas, for å si det sånn.

Vi må nesten ta opp da vanen deres ble stjålet med alt utstyret på turné i Italia. Hva skjedde egentlig? – Vi hadde spilt en særs kul gig i Trieste kvelden før, og valgte å kjøre direkte til Roma etter konsertslutt. Vi parkerte bilen ved Colosseum, og gikk for å spise lunsj og kaste mynter oppi den vakre Trevifontenen. Da vi kom tilbake var bilen borte. Politiet bare flirte da vi fortalte hva som hadde skjedd, og bablet noe om at det var den albanske mafiaen som hadde vært på ferde. Kjipt. Milton ble frastjælt sitt vintage Marshall 4x12 checkerkabinett, og jeg min vintage rosa Porchejakke med gullskrift fra tidlig sekstitall. Men vi har kommet over tapet nå, da. Nesten. Så det kan faktisk hende at et albansk mafiaband ved navn Pirat Dashuroj sprader rundt med Porsche-jakken din og kabinettet til Milton? Møkkafolk, ass! – Ja, ser det for meg. Pirat Dashuroj spiller drøvtyggede, stjernestøv-psykedeliske coverversjoner av Baris Mancos «Lambaya Puf De» og en eller annen jovial bar mitzva-

vals på 45, punkrock-style. Hysterisk, ikke sant? Det går rykter om at en piratpappa steppa opp og kjøpte nytt utstyr til dere? – The only daddy we got is money. Vi jobba oss opp igjen ved egen lomme, takk! Dønn! Sist jeg så dere live spilte du i hvit parykk og hotpants. Dere har et ganske så særegent uttrykk på scenen også. – Åja, den blonde parykken + cowboyhatt + korte daisy dukes-perioden vår! Aw, savner den. Det var ganske kult, faktisk. Det har alltid eksistert et underliggende element av weird gayness i det vi gjør. Alltid mye smykker og stafasje. Litt som fotografiet til Ethan Russel av den åpne kofferten til Mick Jagger med alt stashet oppi; det som egentlig skulle bli coveret til Get Yer Ya-Ya’s Out, men som ikke kunne brukes pga. en joint på bremmen til Dixieland-hatten til Mick. Men vi røyker den jointen, da. «Narco Lux High School» er ute på Kongtiki Records 9. september

Røyka DMT for første gang i sommer, dét var ganske så religiøst.” 8/2011

MUSIKK KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

TRIST

FAIL! LOL

SKJERPINGS I augustnummeret av NAT T&DAG var det Mathias Rødahl som anm eldte Pitbull, ikke Inger Lise Hammestrøm . Vi beklager dette ovenfor våre kjære lesere og ikke minst eminente, nydelige, fine Rød ahl og Hammerstrøm.

SKIVER Anthrax Worship Music (Nuclear Blast/Warner)

Det er med skrekkblandet fryd jeg setter på Worship Music. Fryd, fordi det etter x antall år, y antall vokalistbytter og z antall utsettelser og rykter faktisk endelig er her: thrashens Chinese Democracy. Fordi etter å ha leflet med Dan Nelson og John Bush er Joey Belladonna endelig tilbake på mikken. Mannen som trass sin puddelrockaktige fremtoning og Journey-fetisj, var med å gi Anthrax sin identitet på godt og vondt. Skrekk fordi at Anthrax av mange av de samme grunnene de siste årene har fremstått mer som en dårlig såpeopera enn noe annet. Fordi et tiår med John Bush på laget dreiv dem inn i Alternative Metal-stuket, trass i hans old school heavy metalbakgrunn i Armored Saint. Joey Belladonna er lik et underforstått krav om å returnere til gamle kjerneverdier. Jommen innfrir de ikke langt på vei. Among The Living-riffing kombinert med moshorama-tendenser og powerrefrenger som stort sett sitter der de skal, selv om det ligger en ny, voksen og litt polert fraseringsmetode der som gir meg litt frysninger. «Earth on Hell» må være det tøffeste vi har hørt siden Persistence of Time, og kommer til å bli en livefavoritt i fremtiden. Gleder meg til å stå å brøle «People will dieeeee» med ei øl i handa på Rockefeller. Halford-hyllesten «Judas Priest» er også en fulltreffer der groovete riff møter klassiske heavyfraseringe. «In The End», dedikert til Dimebag Darell og Ronnie James Dio, derimot, sitter litt lengre inne. I likhet med powerballaden «Crawl» kommer den likevel, eh, krypende under huden etter hvert. Kan vi si at dette er Anthrax sin Death Magnetic? En slags retur til formen, men med en liten bismak som gjør at man ikke helt klarer svelge det likevel? Egentlig ikke. Anthrax er i bedre form. Rob Caggiano briljerer med briljante og tekniske soloer, og ikke minst gjør Charlie Benantes usannsynlig stødige tromming Lars Ulrich til skamme, mens Scott Ian rettferdiggjør seg selv som en rytmegitarist av rang. Jeg har levd med Worship Music i noen dager nå, og den kjennes allerede som en gammel venn. Nevnte jeg at Belladonna viser en langt større spennvidde enn tidligere, og holder stilen som få på hans alder? Mon om ikke de har maktet kombinere gode gamle tegneserie-Anthrax med selvhøytidelige alternative Bush-Anthrax og skapt et slags monster? Et slags monster som faktisk kan gi Anthrax en ny gullalder om de bare holder tunga rett i munnen nå. Jørgen Nordeng

Beirut The Rip Tide (POMPEII/TUBA)

Beirut schmeirut. The Rip Tide er et rimelig frustrerende album. Det er som fredags ettermiddag klokka tre, på jobb, når du sitter og klør i ræva og bare venter på at arbeidsdagen skal være over. Og det er ikke det at jobben er dårlig, det er liksom bare kjipt å være midt oppi den når du har så mye annet du heller ville gjort. Om den analogien ikke sitter helt, så kan jeg sette det i klartekst: The Rip Tide er et helt

SKEPTISK

8/2011

greit album, det er bare så jækla uengasjerende at man sitter og tenker på alle de andre tingene man kunne gjort, og ender opp som litt irritert. Når det er sagt, og om man legger godviljen til, så kan det sies at The Rip Tide har formildende elementer ved seg. Det er egentlig bare den første halvdelen av albumet (som er veldig kort, drøye halvtimen) som analogien passer for. Det tar seg opp på sjettesporet, tittellåten; når den kommer er det litt som å bli røska opp av koma. Den innledes av et pianoparti som er hur nydelig som helst, og lar være å lene seg for kraftig på balkan/sigøyner-kjøret. For første gang på denne plata virker det som om Zach Condon har noe han faktisk ønsker å formidle, som om han gjør noe ut av kjærlighet og ikke plikt. Og herfra og ut virker Beirut levende, og ikke tungt medisinert, som han gjør på førstedelen. «The Peacock» for eksempel, er ikke bare en høydare på plata, men i hele Beirut-katalogen. Og avslutningssporet, «Port of Call», er ikke stort dårligere, en fryktelig romantisk fyllevals, som gir en lyst til å danse ensom med en flaske brennevin på et bordell i Lisboa, eller noe. Bra er det i alle fall. Men det hjelper ikke på frustrasjonen at det tar seg opp halvveis. Det kunne kanskje fungert som et slags plaster på såret – og det gjør det jo til en viss grad. Men først og fremst, så bygger det opp under frustrasjonen. For det var ikke livsviktig for Beirut å slippe album nå, han kunne godt ha ventet litt til, ventet til han hadde en bunke riktig gode låter. Og frustrasjonen ligger jo i at det er så stor forskjell på første del og andre, og i at dette hadde vært en triumf for Beirut om kvaliteten hadde vært der hele veien. I stedet ender det opp som en parentes, en fullstendig betydningløs parentes. Håvard Ringen DALEY Those Who Wait (A&M)

Mandige neo-soul. Han er kanskje en tynn, hvit fyr med nogenlunde samme sveis som Hoetell-Christine, men Manchester-sangeren Daley, som først ga lyd fra seg på Gorillaz-singelen «Doncamatic» i 2010, levde på ingen måte opp til Bernhof-stereotypen da han i midten av juli slapp sin 10-spor lange mixtapedebut, Those Who Wait (hvor det forøvrig dukker opp en Harry Love-remix av nevnte «Doncamatic»). 21-åringen innehar på ingen måte den mest mandige stemmen der ute, noe som blir spesielt tydelig på Marsha Ambrosious-samarbeidet «Alone Together», forøvrig mitt første møte med Daley, og hvor jeg ved første lytt faktisk ikke helt fikk med meg at det var Daley som sang førsteverset (Jeg skylder på MacBook-høytalerne …). Men til tross for sitt relativt feminine stemmeleie, flyter Daleys toner ut som en stødig strøm av høykvalitetsfløte, og fungerer perfekt sammen med det tidligere Floetry-medlemmet. Marsha er forøvrig den eneste gjesteartisten her, men jammen dukker det ikke opp en nordmann i form av produsent/musiker Kim Ofstad, som sammen med sin Element-kollega Hitesh Ceon står for låta «Game Over», hvor Daley betrygger sin kjære

med linjer som «Don’t listen to people’s doubts, listen to me, just me/It’s you I chose, and I’m doing everything I can to make you believe me». De romantiske tekstene tar imidlertid en særdeles brå vending når Daley ruller ut sporet «Smoking Gun», der han synger det mange nok har tenkt i en breakup-situasjon, men av åpenbare grunner ikke ytrer offentlig. «If we’re gonna be over, then you gonna be over». Med andre ord, hvis du ikke vil være sammen med meg, så må du dø. Ok, jeg trekker forresten tilbake det jeg sa om brå vending og romantiske tekster, for hva er vel egentlig mer die hardromantisk enn tekstlinjer som «Now a smoking gun is all that stand between us/I tried to make you understand, and now there’s blood on my hands». Vakkert. Rent soundmessig kan man vel plassere Daley trygt i neo soulbåsen, noe han jo også legger ganske opp til på egenhånd ved å covre en av sjangerens viktigste sangere, Maxwell. Valget faller også naturlig med tanke på begge artistenes myke og lyse stemmer, og selv om Daleys akustiske versjon av «Pretty Wings» ikke tangerer originalen, befinner den seg langt innenfor godkjentstreken. Akkurat DET vet jeg ikke om Madonna-fansen sier om sistelåta, «Track 10», som rett og slett er en cover (akustisk den også) av «Like A Virgin». Nå har ikke jeg noen enorm respekt for Madonnas samlede karriere, så jeg har ingen problemer med en slik cover, men jeg må innrømme at jeg enda ikke har hørt akkurat det sporet ferdig i sin helhet. Men Daley er altså en riktig så lovende, ung mann, noe som er mer enn jeg kan huske å ha sagt om en britisk sanger på lang, lang tid. Those Who Wait can lastes ned gratis fra Daley.tv, og det burde du definitivt gjøre. Mathias Rødahl Devil Time To Repent (Soulseeker)

Mon tro om ikke det gikk litt fort? I fjor høst slapp garasjedoomerne i Devil en såpass interessant demo at undertegnede valgte å anmelde den som et album, til godt bestått og vel så det. Sjarmerende skranglete produsert og med attityd så det holdt var det rett og slett en liten lykkepille fra Akershus. NWOBHM (stikkord: Angel Witch og Witchfinder General) og gammel Pentagram var de tydeligste referansene. Og referansene var, med vilje og viten vil jeg tro, smurt tjukt utover med brede penselstrøk. Eller med fatcap som vi hiphoppere ville sagt. Alt i alt et band jeg hadde gleda meg til å følge med fremover. Jeg gleder meg for så vidt fremdeles, men på spørsmålet «hva har skjedd siden sist?», er nok svaret et rungende ingenting. Sikkert tilsikta det og, men Time To Repent inneholder bare femti prosent nytt materiale, og etter noen gjennomlyttinger er det fortsatt de fra EP-en som står sterkest. Lyden er fortsatt nede i samme kjeller som sist, vokalist Joakim Trangsrud har ikke tatt sangtimer og konseptet er helt likt. Jeg digger konseptet, ikke misforstå. Vokalen er på sin plass, den. Og jeg vedder på at bandet selv ikke setter pris på sammenligninger med årets største hype. Men det som har

Goth for både kropp og sjel ZOLA JESUS Conatus (SACRED BONES/TUBA)

Goth har vel cirka like mye igjen av sin opprinnelige kulturelle betydning som emo om dagen, men det forhindrer ikke Zola Jesus i vandre ufortrødent inn i dette minebelagte musikalske området. Personlig er jeg veldig lite glad i melodrama, et nødvendig onde som følger med gothen. Dette albumet er imidlertid forfriskende annerledes – og overraskende engasjerende. Mitt tidligere bekjentskap med Zola Jesus begrenset seg til fjorårets Stridulum EP, som presenterte seg selv som en slags 21. århundrets versjon av Disintegration. Og Conatus fortsetter i mye av det samme sporet, bare at denne gangen høres det ikke fullt så The Cure ut. Og det er både bra og dårlig. Bra fordi det virker mer eget, og dårlig fordi jeg faen meg elsker Disintegration. Men angsten, depresjonen og de gode melodiene er fortsatt inntakt, bare med en tydeligere egenart, så jeg klager ikke. Zola Jesus sin goth er en modernisert form, som sagt, lydbildet som omringer melodramaet er rent elektronisk og kan nesten minne om en velprodusert Patrick Wolf anno førsteplata. Det minner også om det råe føleriet til Xiu Xiu, men det er mer sofistikert og noe mer distansert,

gjort Opus Eponymous til ei av skivene som har satt dypest spor siste året er at låtene i seg selv er så sterke. At det er så melodisk gjennomført og bra produsert. Jeg savner rett og slett litt mer finesse, men skjønner at det er

som gjør at holdbarheten er lengre. Det må sies, Zola Jesus er først og fremst Nika Roza Danilova. Stemmen hennes er fullstendig altoppslukende og som skreddersydd for dette prosjektet. Hun er klassisk skolert innen opera, men gav seg på grunn av angsten det kompetitive operamiljøet påførte henne. Og det er sikkert ikke noe gøy for henne, men for oss lyttere gjør det seg virkelig godt – vi er en kynisk rase. Melodrama har ofte en tendens til å bli noe påtatt og affektert, men med Zola Jesus føles det ekte hele veien. Sannsynligvis fordi det musikalske uttrykket bygger på ektefølt ballast. Zola Jesus har også den styrken at de ikke er purister; sluttproduktet er goth, men de toucher innom en mengde andre elementer på veien. Mye av bakteppet slekter på moderne klubbmusikk, ikke ulikt Crystal Castles, og i det atmosfæriske ligger det gode doser Witch House. Men uten at det blir påtrengende trendy eller noe. På grunn av den fundamentale goth-stemningen, så føles det hele veien ganske ukult. Men veldig bra. Conatus halter litt på spor som ikke lener seg tungt på føleri, når ting som beats eller dansbarhet kommer i fokus, som det gjør på «Seekir» eller «In Your Nature». Men når det er tungt depressivt, som det er brorparten av tiden, er det rett og slett dritbra. Håvard Ringen

mye forlangt. Jeg sier uansett fortatt ja til djevelen, og er spent på hvordan dette blir å låte med et par år til på ræva. I mellomtida anbefaler jeg alle som ikke fikk med seg Magister Mundi Xum i fjor høst absolutt å sjekke ut

Time To Repent. Gitt at du digger bluesete gammelheavy med like deler Pentagram, Budgie og Candlemass, med refrenger som overraskende kjapt fester seg i pannebrasken. Jørgen Nordeng

VI TAR DEG DIREKTE TIL STOCKHOLM Skyways flyr to ganger om dagen mellom Stavanger og Stockholm. Så rekker du hjem igjen til middagen! Ny tidtabell f.o.m. 31. okt. Utreise kl. 06.30 og 15.55 Retur kl. 08.30 og 18.10 Billetter fra 497 kr. Book på www.skyways.se eller hos ditt reisebyrå. Velkommen ombord!

Vi kommer nærmere.

Studenter reiser for halv pris. Gjelder ungdom t.o.m. 20 år og studenter fra 21 t.o.m. 31 år, mot fremvisning av gyldig legitimasjon.

MUSIKK GUI BORATTO III (KOMPAKT)

Ikke lenger Gøy Boratto. På begynnelsen av 2000-tallet var tysk elektronisk musikk i relativt sørgelig forfatning. Plateselskaper kom og gikk, og fungerte stort sett som kunstprosjekter hvor man tapte penger for hver enhet som ble solgt, fordi alt på død og liv skulle pakkes i fancy metallbokser. Men som en technoens Harald Hårfagre oppsto Kompakt og samlet mange små selskaper til et stort distribusjonsselskap, samtidig som de banet vei for en rekke internasjonale og lokale producere. Det hele kulminerte med at artister fra Kompakts stall begynte å snike seg inn på hitlister verden over. Ikke bare gjorde Kompakt det bra økonomisk, de var også med på å definere en helt egen lyd, minimal-lyden – et klart brudd med tidlig techno, som stort sett besto av sinte mørke menn med skarpe trommemaskiner. Minimal-technoen og microhousen og hva det nå enn heter sto for noe nytt, noe gøy. Det var tilgjengelig og catchy, og høstet friskt fra pophistorien, samtidig som grunnstammen fortsatt var forankret i klubbmusikken. En av de som steg ut av denne suppen var brasilianske Gui Boratto. Han kom riktignok litt sent til festen, men hans Chromophobia-album står som et eksempel på hvor effektiv minimal-lyden kunne være – en eneste lang guilty pleasure spekket med sentimentale synthlinjer og låttitler som «Beautiful Life». Det var rett og slett Gøy Boratto. Men hva nå? Folk småhumrer når man sier minimal, og ingen DJ vil røre det. Som Matias Aguayo

GIRLS Father, Son, Holy Ghost (True Panther Sounds/PIAS)

Kunsten å skrive en poplåt. Når man putter Father, Son, Holy Ghost (FSHG) i spilleren, så føles det som om det har gått ca én time siden sist plate fra Girls. Den er så naturlig som etterfølgere blir: Den føles ikke anstrengt, den føles ikke forhastet og den føles ikke fremprovosert, bare … riktig. Noe av wow-effekten, eller, rettere sagt hele, er borte, for det er ikke overraskende bra lenger; FSHG er mer betryggende bra, familiært fantastisk. Fra førstesporet setter inn, «Honey Boney», så skjønner man at her er alt ved det gamle, det gode gamle. Girls’ prosjekt er å pløye seg gjennom pop- og rockhistorien, for så å skrive låter om det (vel, kanskje ikke, men det høres sånn ut). Dette er femti år med amerikansk låtskriverkunst, sammenfattet på plate av en litt forstyrret, men ganske genial duo. Det er fortsatt mye Buddy Holly og Roy Orbinson («Honey Boney», «How Can I Say I Love You» og «Love, Like A River»), men palletten er også utvidet en del, som på shoegaze-nummeret «Alex», eller «Die», som starter overraskende hardt, som en

8/2011

ironisk sa det i sin Minimal-låt fra 2008: «That music got no groove, got no balls». Folket vil ha Ben Klock i konebankersinglet, de vil ha tyngre, mørkere saker. Gui Boratto har tydeligvis fått med seg dette, og gjør med III et forsøk på produsere et mørkere album enn de han har levert til nå. Dessverre kræsjlander forsøket nesten før det har begynt – for allerede på de første sporene blir det klart at når Boratto skur ned stemningen, skrur han også ned tempoet, og man sitter igjen med et produkt som ikke passer til klubben, men som heller ikke er engasjerende nok til hverdags. Kun svært sporadisk finner han formen, som på den blytunge «Striker». Det eneste som redder III fra et gifttryne er den ekstremt godt utførte produksjonen, men hva hjelper det når det som er produsert ikke holder mål? Andreas Dahl JAY-Z OG KANYE WEST Watch The Throne (UNIVERSAL MUSIC)

King konger. Hver for seg har de hele musikkindustriens øyne på seg hver gang de slipper et album, så det skulle bare mangle at forventningene nådde nye høyder da Jay-Z og Kanye West bestemte seg for å slippe en utgivelse sammen. Først ment å være en EP, for så å bli et fullverdig album, var hypen etterhvert til å, som det heter, «ta og føle på», men med undertegnedes velkjente skepsis til nyere Jay-Z, har det egentlig kun vært Kanye-delen av denne skiva som har trigget sansene mine i forkant av releasen. Og da skiva først kom, var det vel også nettopp Kanye som i mine øyne gjorde Watch The Throne til det

slags Queens Of The Stone Agepastisj, men som avslutter i et helt annet, eterisk, Spiritualizedlandskap. På «Myma» sveiper de innom seint åttitalls No Depression, og minner nesten om gammel Madrugada, bare med neddempet patos, som de også følger opp med på platas beste spor, «Vomit». Det er til tider ganske mye, det er mange inspirasjonskilder som skal plukkes fra hverandre og identifiseres, og det er veldig mye følelser som skal prosesseres. Men det er en bra ting, foruten at det er så ekte til tider, at det gjør vondt. Og det er klart, det er ganske derivativt det her. Vi snakker jo tross alt om en regelrett plyndring av The Great American Songbook. Men det gjør liksom ingenting. Girls har når alt kommer til alt, noe distinkt eget å formidle, og de gjør det med et ektefølt skjønn som ikke lar seg imitere. Når man hører på FSHG så får man inntrykk av at det er dette, spille i band, gi ut plater, eller så er det legge seg ned å dø. Det er en nødvendighet over denne musikken, som er sjelden i mye musikk man hører i dag. Det er fullstendig blottet for vikarierende motiver, og det er fantastisk bra, det er kunst. Håvard Ringen

lille ekstra den jo er. Mange har vært skuffede, misfornøyde med at man ikke fikk et album som slo oss i bakken av begeistring over klassiske låter, mens andre igjen har gitt seg ende over og allerede lagt skiva i sine «Beste album noensinne»-lister. Dette er forøvrig ofte de samme folkene som fortsatt mener at Eminem og Jay-Z er de beste rapperne der ute. Personlig ligger jeg midt i mellom, muligens litt nærmere sistnevnte gruppe (når det kommer til akkurat dette albumet), og selv om jeg ikke synes dette er noe klassisk album, setter jeg helt klart pris på ønsket om å levere noe nytt og forholdsvis annerledes enn det vi er vant med fra Billboard-lista. Og der er det nok Kanye West som må ta hovedansvaret. For som Executive Producer har han nok en gang kokt sammen en bunnsolid og variert langspiller. Ikke like bra som My Beautiful Dark Twisted Fantasy, men absolutt bra nok til å bli husket om … tja, om ikke ti år, så … vel, fem. Watch The Throne åpnes med sitt kanskje beste spor, «No Church In The Wild», hvor nykommeren og Rødahl-favoritt Frank Ocean får æren av å starte hele moroa. For meg er det likevel AutoTune-verset til The-Dream som tar kaka over den 88-Keys/Kanye/Mike Dean-produserte godbeaten. Alt blir jo bedre med litt Dream! Men gleden over det fantastiske åpningssporet forsvinner derimot fort når den ikke like store Rødahl-favoritten Beyonce tar over på «Lift Off», en småpompøs sak som sikkert kunne ha fungert mye bedre i mine ører uten frøken Knowles … unnskyld, fru Carters småirriterende vibrasjongauling. Spesielt kjipt siden jeg virkelig digger både teksten og framførelsen av Kanyes breiale vers her («Lift off, takin’ my coat off/Showin’ my tattooes, I’m such a showoff»). Andre godlåter er «Niggas in Paris», «That’s My Bitch» og «New Day», som jeg virkelig elsker, og som gir meg gåsehud hver eneste gang. Noe av den største kritikken Watch The Throne har mottatt, er alle de pengefikserte og cocky living large-tekstene, men først av alt... kan man forvente seg noe annet av to multi-dollarmillionærer som Jay og Kanye? Og sist, men ikke minst må folk virkelig ha skummet igjennom låtene hvis man ikke har fått med seg hyllesten av afroamerikanske helter på «Made in America» (Hvor Frank Ocean leverer enda et fin-fint refreng), og den nevnte, RZA-produserte og Nina Simone-samplende (samme sample som på Huff & Herb-hitlåta «Feeling Good») «New Day», hvor begge rapperne snakker til sine kommende sønner om feilene de selv har gjort i livet, men hvor Kanye strengt tatt også bruker mye av verset sitt på å synes synd på seg selv og leke martyr. «Don’t want him to be hated all the time, judged/ Don’t be like your daddy that would never budge/And I’ll never let him ever hit a strip club/I learned the hard way, that ain’t the place to get love/And I’ll never let his mom move to L.A/ Knowin’ she couldn’t take the pressure now we all pray», rapper han med klare hentydninger til stripper-ekskjæresten Amber Rose og moren som døde av komplikasjoner etter en plastisk operasjon i Los Angeles. At Kanye er en selvopptatt fyr, lærte vi jo forøvrig under Øya, der han hintet til terroraksjonene i Oslo med én setning, før han gikk inn i en tirade om hvor fælt han hadde det siden alle var ute etter ham. Men et oppblåst ego ødelegger ikke min opplevelse av mannens geniale musikk, heller ikke på Watch The Throne, som sikkert kunne ha blitt enda mer interessant (i alle fall for meg) uten Mr. Carter, men som uten tvil er en av årets mer solide skiver. Mathias Rødahl

Vår neste riksmelankoliker JONAS ALASKA Jonas Alaska (MUSIKKOPERATØRENE AS/JANSEN PLATEPRODUKSJON)

I et knapt tiår har Thomas Dybdahl fungert som riksmelankoliker og fast leverandør av lun høstmusikk. Utfordrere har kommet og gått, men falt fra ved neste korsvei aka den vanskelige andreplata. Denne høsten er det viserockkometen fra Aust-Agder, Jonas Alaska, som med god hjelp fra landets beste studiomusikere har snekret sammen det som kommer til å bli høstens bestselger og studenthybelhit. Med ti varierte låter som møtes i krysningspunket mystisk og rebelsk viserocker a la Bob Dylan og Beatles’ lett psykedeliske popunivers, har Jonas Alaska smelt sammen en skive som appellerer til så vel Akersgata som studentheimen i Volda. Måtte bare hans 22-årige sinn holde ut varmen fra det heite søkelyset som kommer til å bli kastet over ham denne høsten, og den påfølgende kulden når det største trykket har lagt seg. Og det er noe med inderligheten, og den sammensatte musikeren hos Jonas Alaska som gir meg en trygghet om at han

JONAS V 21 gram (HYPEBEATS)

Bergen keeps on taking it. Enten er jeg en vandrende klisjé når det kommer til min forkjærlighet for Bergensrap, eller så er det virkelig noe i vannet der borte på andre siden av fjellet. For nå har Blodbyen jammen meg klart å produsere enda en strålende raputgivelse, denne gangen fra 21 år gamle Jonas V. Et relativt kjent undergrunnsnavn på de vestlige sidene av ting, men ikke like mye i hovedstaden, noe jeg håper forandrer seg etter at unggutten nylig slapp den 16-spor lange mixtapen, 21 gram. De som har lest litt av mine anmeldelser vet hvor høyt jeg setter genuine rappere og tekster, og unge herr V representerer definitivt den rette siden av målestokken med sine hverdagslige, dog interessante og finurlige tekster, levert via en helstøpt flow. Den hornbaserte «G-Siden» sparker i gang 21 gram, som jo er vel så mye en maktoppvisning fra Bergenpro-

har funnet sitt kall i musikken, og vil fortsette å levere livsanskuende folkrock i lang tid fremover. Bare etter første gjennomlytt har han etterlatt et uslettelig inntrykk som gir craving for mer. Radiohiten «In the Backseat» finner umiddelbart veien til «påhjernen», mens den banjodraperte «Aberdeen» utløser ståpels med det uendelig vakre refrengkoret, likeledes «Elena», som med sitt mektige kor og vakre arrangement kommer til å trollbinde lyttere som kritikere. Allikevel, etter seks runder i spilleren, står ikke den selvtitulerte debutplaten igjen som et stort «Wow!», til det ligger fortsatt referansene for mye oppe i dagen. Men hei, gutten har talent, låtskriverskills, et ressurssterkt nettverk bestående av blant annet Thom Hell, Even Ormestad og Martin Horntvedt, og så lenge han ikke ofrer dette talentet for skatinga ligger det an til at Norge har fått en ny viserocker å være stolt av. I en killer kombinasjon av tender, passe mørk, myk og utilgjengelig attitude har mister Alaska det som skal til for å gjøre visene til levebrød. Inger Lise Hammerstrøm

dusenten Hkons side, mannen bak ti av skivas produksjoner, og som også har gitt ut godbiten via sitt Hypebeats Records. Med produksjonsjobber for respekterte amerikanske artister som Devin The Dude og Jim Jones, samt en rekke rappere fra hele Norge, er hans renommé allerede befestet, men blir i alle fall sertifisert med denne utgivelsen. Vi snakker klassiske vestkyst/sørstats-beats som er så bra at jeg ikke forstår hvorfor norske rappere ikke løper mann av huse for å sikre seg. Men norske rappere anno 2011 er som kjent et kapittel for seg, og der mange ser på kommersielle radiosingler som eneste mulige løsning for karrieren, er Jonas V en naturlig arvtaker etter de på alle måter fortsatt aktive indie-gutta i A-Laget, som virkelig har satt standarden når det kommer til å gjøre akkurat det de vil, og samtidig skape både glimrende og velrespektert musikk. I likhet med den nevnte trioen, har Jonas dessuten den raphistoriske referansene på stell, noe han beviser ved ikke å plukke åpenbare

og nymotens (les. billig gimmick) instrumentaler, men heller personlige nittitallsfavoritter, inkludert Scarface-klassikeren «Mary Jane», Jim Jones-singelen «Summer Wit Miami» (hvor Trey Songz er byttet ut på en særdeles vellykket måte med Bergenscrooneren Black), og ikke minst Telas magiske «Sho Nuff», og Bizzy Bone-låta «Way Too Strong», laget om til de to glimrende sporene «Tung» og «Drabantpy», som begge gjestes av den sterkt undervurderte Freakshow-veteranen turned mesterkokk, Petter Beyer. Sistnevnte låt tar oss med på rangletur i respektive Loddefjorden og Fyllingen, hvor de to rapperne forgjeves forsøker å komme seg hjem etter en fuktig utflukt, og er et perfekt eksempel på Bergensrappernes geniale og troverdige bruk av egne bydeler, slang og hverdagshistorier, som i mine øyne gjør de hakket mer interessante enn mange av sine kolleger i resten av landet. Andre standout-låter er den Ralph Myerz-remiksede «Fredag», hvor Jonas går i detalj om sitt

MARTINIQUE

MUSIKK outsider-liv som øldrikkende og weedrøykende helgeridder, «18. april», som byr på en av skivas beste produksjoner og feteste linjer («Eg har sett at gamle helter har blitt nasjonale stjerner/det er fett å se at ikke bare fitter tjener penger» – selvfølgelig et nikk til Lars Vaular), slacker-anthemet «Sofa», knullelåta «Æsj» hvor han kanaliserer «I Just Wanna Love You» («Gi meg de funkye, klissete, nastye, ekle greiene … æsj! ») over en særdeles porno Hkon-beat, og ikke minst gladlåta «Si ka de vil», hvor Jonas setter ord på forventningene han gjennom hele 21 gram har gitt uttrykk for å slite med («Min mor sa eg måtte vokse opp og bli stor snart/ Samme gamle leksen, Jonas ta deg sammen/Festen er over,

du aner ikke hva du skal med resten/av livet ditt»). Dessverre er det mulig at moren hans har rett, siden denne typen glimrende og troverdig norsk rapmusikk ikke akkurat blir pushet av landets radiostasjoner eller annen presse, Men hvis A-Laget klarer å ta steget ut av undergrunnen med sine grisete undergrunnshistorier, ser jeg ingen grunn til at unge Enkelt V ikke skulle kunne gjøre det samme. Og når det i tillegg går rykter om et samarbeid mellom de to, så ser jo framtiden lys ut – i alle fall for de av oss som digger gatemusikken som heldigvis fortsetter å strømme ut fra Bergen. 21 Gram kan høres/ lastes ned fra www.21gram.no. Mathias Rødahl

GUCCI MANE OG WAKA FLOCKA FLAME Ferrari Boyz (Warner Brothers)

Sinna-musikk fra Atlanta. Enkelte har forsøkt å sammenligne det nye samarbeidsskiva til Gucci Mane og Waka Flocka med Watch The Throne, men kom igjen folkes … selv de mest innbitte Gucci/Waka-fans må kunne innrømme at det er en relativt usaklig sammenligning. Ikke fordi gutta er ræva i forhold til Jay-Z og Kanye, men fordi det er Gucci Mane og Waka Flocka. Rapscenens svar på to trøtte typer om du vil, versus typ Batman og Robin. To karer som til tider kan være selve betegnelsen på ufrivillig komedie, men som

samtidig også er i stand til å lage noe av den feiteste rapmusikken der ute. Men selv om Ferrari Boyz ikke er sørstatenes svar på årets mest hypede raputgivelse, er det derimot mange som har sett fram i mot å høre de gamle kompisene gå hardt over et helt album sammen. Og hardt går det selvfølgelig for seg. Dette er mean-muggin’, albuekastende musikk for the hood og alle som har hooden i seg når de drikker seg opp på Patronen. Og selv om det er noen år siden jeg hadde nok temperament i kroppen til å høre på denne typen rap hele dagen lang (noe jeg forøvrig også gjorde – hver dag), merker jeg aggroen kommer snikende når Gucci og Waka drar på med godspor som «Break Her», «Mud

Musik» (med 2 Chainz, tidligere kjent som Tity Boi), «Pacman», «Stones» og «Young Niggaz», hvor man (kanskje litt tankeløst, men selvfølgelig veldig populært) hyller de unge D-boy-gutta som gjør grovarbeidet på gata («My pants saggin low like a young nigga/I’m twistin up the drough like a young nigga/I’m in the club thirty deep like a young nigga/I’m still in the streets like a young nigga»). Men samma hvor fett det blir på enkelte spor, klarer Ferrari Boyz aldri å ta det til noe nytt nivå, heller ikke innenfor sin egen sjanger, noe som resulterer i at man enten må være jævla forbanna, drita full eller høy for å orke femten spor av dette hardcore-kaliberet. Mathias Rødahl

NIGHTBRINGER Hierophany Of The Open Grave (SEASONS OF MIST/INDIE)

Notodden Mountain Falls. Alle som har (bør) lest boken til Jon «Metalion» Kristiansen vet at black metal, på mange måter, døde på starten av 90-tallet, men klarte å leve videre inn i den folkekjære aksepten simultant med at undergrunnen, med få unntak, har stått på stedet hvil siden. Det er riktignok en sannhet med modifikasjoner, for mye har skjedd og mange interessante band har kommet på banen med nytt blod i gitarkassa og pustet ny dødspust inn i en sjanger som nå er inne i sitt fjerde tiår. Altfor mange tror – og postulerer – at all black metal kan spores til Norge på

Sentimental trommemaskinvals HTRK Work (Work, Work) GHOSTLY INTERNATIONAL/BLAST FIRST PETITE)

Sjelden har et band møtt like stor motgang som HTRK har de siste to årene. Sent 2009 døde bandets mentor og produsent, The Birthday Partygitaristen Rowland S. Howard etter en kort kamp mot kreften, og tidlig 2010 valgte bassist Sean Stewart å begå selvmord, kun kort tid etter at bandet hadde forflyttet seg fra Berlin til London. Til tross for at låtmaterialet som utgjør Work (Work, Work) er spilt inn

8/2011

i årene før Stewarts død, bærer etterarbeidet som er utført på albumet av de to gjenlevende medlemmene preg av sorg og tungsinn. Det krystallklare lydbildet til andrealbumet Marry Me Tonight signert avdøde Howard har blitt erstattet med en mørkere, mer tåkete produksjon, ikke ulik lyden på debutalbumet Nostalgia. Borte er også de støyende gitarlinjene som har dominert HTRKs tidligere arbeid, i stedet er det knivskarpe 808-rytmer som driver låtene fremover, som en neddopet versjon av Suicide eller Cabaret Voltaire sin industrielle synth-lyd. På toppen av dette svever Jonnine Standish’

androgyne stemme, som fortsatt høres sexy ut, uten å synge om sex denne gangen. Summen er et musikalsk Red Light District, som durer gjennom natten på vei ned fra en dårlig trip. En sterk atmosfære som skylder mye til både post-punk og elektronisk musikk, uten å låne for mye fra noen av delene. Med inspirasjonskilder som de engelske industrialistene Coil og Throbbing Gistle er det lett å tenke seg til at Work (Work, Work) fort kan skli ut i mer usammenhengende, støyende partier, men den største styrken til skiven er at HTRK holder seg på matta og leverer låt på låt med kirurgisk

presisjon. Selv når de setter opp tempoet på låter som «Poison» og «Body Double» er det en følelse av kontroll som dominerer. Her ligger dessverre også den ene grunnen til at platen ikke når høyeste karakter – variasjonen mellom låtene er minimal. Med to fra før ganske like plater i bagasjen, begynner det å snike seg inn en følelse av at HTRK har relativt få kort på hånden, men dette er bare et lite skår i gleden når låter av kvaliteten til høydepunktene «Slo Glo» og «Skinny» er noe få andre band klarer å levere i løpet av en hel karriere. Andreas Dahl

MUSIKK starten av 90-tallet, til en bitteliten guttegjeng i et mørkt lokale i gamlebyen tungt inspirert av 80-tallets Bathory, Destruction, Celtic Frost/Hellhammer, Sodom og Venom (opprinnelsen – den første generasjonen BM), men også Amerika var helt klart tidlig ute med blant annet Blasphemy, Profanatica, Sepultura (gammal Sepultura!) og Sarcofago. I de senere år har vi sett USA oppfostre en håndfull relativt suksessfulle band (selvsagt ikke målt i salgstall) som Krieg, Leviathan, Nachtmystium og Xasthur. Nightbringer er sist ut med deres tredje fullenger Hierophany Of The Open Grave, og ironisk nok hører disse gutta mer hjemme på Notodden enn i Colorado, og for dere som tar den referansen lyser altså Emperor-skiltet hele veien fra Telemark til Green Mountain Falls. Nightbringer spiller teknisk og mer enn velspilt death/black metal dyppet i et hav av klang farlig nær, grøss!, det symfoniske hjørnet av ekstremmetallen, men klarer å holde seg i skinnet ved å skape en unik, kald og fandenivoldsk stemning i en heksegryte av svart magi, død og fordervelse. Ikke veldig mye har skjedd siden Emp … eh … Nightbringers fantastiske debut Death And The Black Work (2008) og ikke fullt så briljante Apocalypse Sun (2010), men den har sine definitive øyeblikk. For fans av Emperor, Deathspell Omega og Ascension, dette. Andreas Tylden Opeth Heritage (Roadrunner/Warner)

Woodstock ringte og vil ha den brune syra tilbake. Da Metallicas «Black Album» kom ut utbrøt en kompis «Det her e jo faen ikkje thrash, det e jo faen ikkje heavy engang. Det e jo ikkje en gang rock, det e jo, det e jo … jazz!». Lurer på hva han synes om Heritage. Death Metal-røttene til Opeth har aldri vært lengre unna. Vokalist Mikael Åkerfeldt og kompani har beveget seg i retning reinspikka prog lenge. Nå tar de steget fullt ut. Det som har gjort skiver som Blackwater Park for meg har vært evnen til å balansere smektende kassegitardrevne progekskursjoner og ektefølt emocrooning med suggererende death metal og bastant riffing. Ryktene som har svirret i forkant av Opeth sitt tiende opus har vært mange, og fansen er delt i to. Personlig liker jeg både King Crimson og Satan og har ikke noe eierforhold til bandet. Utvikling er logisk. Ekstremmetallen er blitt voksen. Vi har jo sett det komme. Sakens kjerne er at Mikael Åkerfeldt, i likhet med Lee Dorian fra Cathedral er en premienerd av dimensjoner. Han har brukt de siste ti åra på å dykke dypere i 70-tallsmaterien, til han nå er kommet så langt at det nesten bare er han selv som kjenner referansene. Så: null growling. Endeløse flyteseanser, og flinkistromming fra en annen dimensjon. Bra gjort, bevares, men for oss vanlige dødelige blir det i overkant. Uten de forløsende dronete og blytunge doompartiene virker ikke de ambiente prog-gnukkedelene like sterke på meg. Dvelende og introvert er fint det, men da trenger man penetrerende og kontant som motstykke inn i mellom. Vi er derimot langt inn i tjukkeste progskogen, med begge føtter planta solid i fusionmyra til tider. Den berømte knivseggen, altså, ikke like lekende lett denne gangen. «The Devil’s Orchard» høres ut som en fusionjazz-utgave av en Opeth-klassiker fra hine hårde, mens «Slither» er inne i et opptempo 70-talls bikerstuk som Mikael har ikke stemme til å drive. Og hører vi slappebass på «Nepenthe»? Opeth ble tatt inn i gammelmannrockevarmen

på Norwegian Wood for et par år siden, Molde Jazz neste? Kjipt å bli gammel så lenge før fansen sin, selv om enkelte sikkert vil utrope dette til et mesterverk. Jørgen Nordeng THE WEEKND Thursday (INDIE)

Ny dose med destruktiv kjærlighet fra Canada. Det er ikke lenger enn et halvt år siden kanadiske The Weeknd forandret R&B-gamet på noen få dager sammen med Frank Oceans genistrek nostalgia/ultra, og selv om nevnte utgivelse overbeviste mer enn House of Balloons, var det fortsatt stor fest i stua da The Weeknd slapp oppfølger-mixtapen, Thursday i midten av august. Sangeren har fått mye velfortjent oppmerksomhet siden marsdebuten, blant annet via kompisen Drake, som blant annet har avslørt at han har jobbet med sin yngre kollega på det kommende andrealbumet, Take Care. Og selv om Drake selvfølgelig fikk mange av oss til å sette kaffen i halsen med fantastiske So Far Gone i 2009, har jeg vært litt redd for at koblingen ville komme til å dra The Weeknd bort fra sitt rå og über-sexy sound, med tanke på hvilken retning Drakes egen musikk har tatt etter den nevnte killer-mixtapen. Men allerede fra åpningssporet «Lonely Star» blir det klart at unggutten på ingen måte har latt seg friste av å fri til det kommerse publikummet, og heller kan man vel si at han har tatt et enda lenger steg bort fra den etablerte R&B-scenen. Og ja, jeg kaller det fortsatt R&B, men jeg kan forstå de av dere som utfordrer den påstanden. For Weeknd er vel så mye downtempo electronica, og sikkert mye annet også som jeg ikke skal prøve å gå nærmere inn på. For eksempel andresporet «Life of the Party», en mørk og industriell

«Ompa til du dør»-sak, som i sin tur sklir inn i det som vel må sies å være den ni spor lange mixtapens desiderte høydepunkt, nemlig tittelsporet «Thursday». Her tar Weeknd oss nok en gang tilbake til den sktine sexmusikken som førte til at undertegnede måtte ta turen til Lydverket for å debattere om sangerens kvinnesyn kanskje er en smule drøyt. Med linjer som «I’ve been here for too long, baby don’t cry» og «I don’t need to know what you’re feeling when I’m free» frir han ikke akkurat happy-golucky-lytterne, men det er ingen tvil om at Weeknd har funnet en nisjé med sine destruktive låter som absolutt fungerer. La oss bare innrømme det først som sist, vi elsker denne darknessen fordi vi kjenner oss igjen i den. Spesielt når vi er drita klokka 04:36 natt til søndag. Eventuelt torsdag, da. Og når «Thursday» skifter til omtrent like flotte «The Zone», blir det klart at Weeknd på langt nær er ferdig med den kjærlighetsløse knullemusikken fra House of Balloons. «I’ll give you what you called for/Just let me get me in my zone/I’ll be making love to her through you/ So let me keep my eyes closed» synger han, og burde vel nå være sertifisert i rollen som posterboy for post breakup-sex. Nydelige greier. At han i tillegg har med et vers fra Drake, som ikke nevnes i bookleten(!), men som til gjengjeld leverer et av sine bedre vers på lang tid, skader heller ikke. Thursday har også spor som ikke står like mye ut, men inneholder (i likhet med House of Balloons) såpass perfekte musikalske og følelsesmessige øyeblikk, at vi likevel fører den på lista over sommerens mest spennende utgivelser. Og det beste av alt, nå har vi ikke bare én, men to sex-soundtrack å sette på repeat under løgnaktige og selvforaktende elskosvakter. Mathias Rødahl

TLF.: 23 31 61 00 STATRAVEL.NO

ASIA INDIA

FRA KR.

4.500,-

VIETNAM

FRA KR.

6.550,-

BALI

FRA KR.

6.550,-

JOBB FRIVILLIG MED ORANGUTANGER OG ELEFANTER PÅ BORNEO 11 DAGER FRA KR. 10.950,-

OZ, NZ OG FIJI AUSTRALIA

FRA KR.

8.160,-

NEW ZEALAND

FRA KR.

9.950,-

FIJI

FRA KR.

10.450,-

WORKING HOLIDAY STARTPAKKE I AUSTRALIA ELLER PÅ NEW ZEALAND 2, 4 ELLER 7 DAGERS OVERNATTING FRA KR. 1.350,-

LATIN-AMERIKA ARGENTINA

FRA KR.

7.600,-

BRASIL

FRA KR.

6.800,-

PERU

FRA KR.

8.650,-

TRADITIONAL INKA TRAIL 4 DAGER, FRA KR. 2.590,CUZCO KARNEVALPAKKE 7 NETTER, FRA KR. 5.950,RIO DE JANEIRO

Foto: Ingrid Pop

TÖG Drøm (BRILLIANCE RECORDS)

Solosponsa kvasimelankoli. Det er noe utakknemlig å måtte anmelde dårlige norske band, spesielt når man har møtt dem med den største åpenhet og velvilje. Man vil dem godt, og ønsker å fremme norsk musikk, men i rettferdighetens og ærlighetens navn: Før jeg fikk Tôgs debutplate slengt etter meg visste jeg at de var et Stavangerband som sang på dialekt, at de hadde spilt på by:larm, at de var en av de 70 konsertene jeg «gikk glipp av», at de var på en av Norges mest interessante plateselskap om dagen, Brilliance Records, at Lydverket hadde en reportasje om deres ritualer før konserter, og at det besto i å sitte i en ring og be. Modig kristen ungdom, stolt av sin egen tro, fint det. Da jeg spilte plata første gang, kom jeg på at jeg jo hadde hørt «Sansen» flere ganger, og at det i og for seg var catchy og fin nostalgisk synthpop. Siden delte jeg ut kudos for deres bidrag til dialektpopen, og der stoppet godviljen. Da hadde det gått 37 minutter ut i første gjennomlytt, og jeg utbrøt «Herrejesus! Hvor lenge varer denne plata da?!». Enda hadde jeg fire-fem anmelderrunder i spilleren foran meg,

og nei, plata vokser ikke etter noen runder. «Drøm» er en, med et par unntak, dørgende kjedelig skive på drøye 40 obligatoriske fullengderminutter, med sjelløse tekster om et liv de ikke en gang har turt å leve, og med totalt fravær av gjenkjennelsesfaktor, og du behøver ikke å ha sett fanden i hvitøyet for å finne låter som «Mot veggen», banale. Det lukter konfirmasjonsleir lang vei. «Her e eg/(eg dytte deg mot veggen)/Så kom ta meg/(eg dytte)/Dytte meg mot veggen» Innpakket i kvasimelankolsk postpunk a la Kent og Bob Hund, men med en grusomt slitsom vokal, tvinges du gjennom et musikalsk landskap så kjedelig og langtekkelig at du vurderer å hoppe utfor stupet opptil flere ganger. Som en venninne så treffende sa det: Det nærmeste Tög kommer melankoli er når det et tomt for Santa Maria-taco i butikkhyllene. Når lørdagskosen for gjennomsnittslytteren til Togs genre består av humlevann fra en Ringnes-kran, sier det seg selv at Stavangerorkesteret ubønnhørlig har falt mellom to stoler. Nei, sett på no’ Ariel Pinks Haunted Graffitti, eller gammal Kent! Inger Lise Hammerstrøm

MUSIKK: ANDREAS TYLDEN

AFRIKA KENYA

FRA KR.

5.700,-

SØR-AFRIKA

FRA KR.

6.250,-

TANZANIA

FRA KR.

5.850,-

SAFARI NAIROBI-ZANZIBAR ADVENTURE 10 DAGER

FRA KR.

8.750,-

SAFARI JOHANNESBURG – CAPE TOWN 20 FRA KR. 10.650,DAGER

VERDENS STØRSTE

REISEBYRÅ FOR UNGDOM OG STUDENTER

PRIS PÅ FLY ER INKL. SKATTER OG AVGIFTER MED FORBEHOLD OM LEDIG PLASS. GJELDER KUN FOR UNGDOM UNDER 26 ÅR, STUDENT OG LÆRER. VILKÅR OG BETINGELSER GJELDER FOR REISEPERIODE PÅ NOEN AV FLYPRISENE.

8/2011

FILM

Hvordan skal Synnøve Macody Lund fortsette å dissekere Aksel Hennie når hun brukt en hel film på å lappe ham sammen? TEKST Gaute Brochmann FOTO Atle Richter Schie «Fra rennestetein til stjerne» er under tittelen på Pushwagner-filmen. Så selv om slagordet «fra Natt&Dags filmredaksjon til filmdiva» ikke fikk plass på den endelige Hodejeger-plakaten synes vi spranget er såpass friskt at det er betimelig å ta en prat med vår tidligere kollega. For å lodde stemningen etter suksesspremieren. Og få klarhet i noen ubesvarte spørsmål rundt Hodejegerne. Den aller største gåten først: Siden det viser seg at Diana ikke er sammen med Aksel Hennie på grunn av pengene, hva i all verden er motivasjonen? – Siden hun er sammen med Roger Brown, og ikke Aksel, kan jeg forstå spørsmålet. Vi går inn i filmen på et tidspunkt der de har vært sammen i syv år. Hva som har skjedd før dette, og hva som er limet mellom dem får vi jo egentlig ikke vite noe særlig om. For alt vi vet kan Roger ha vært en kjernekar tidligere, men utviklet seg til en kontrollfreaka alfahann etter hvert – som hun jo i filmen spør seg om hun kan fortsette å dele livet med. På manusstadiet diskuterte man flere scener som kunne vise hva de faktisk hadde sammen. Men dette er Rogers historie, så det viktigste blir egentlig at det er hans mindreverdighetskomplekser overfor henne, og hans godt skjulte usikkerhet, som gjør ham til en kriminell player. Hadde ikke filmen vært sett så uforbeholdent gjennom Rogers øyne hadde det vært maktpåliggende å gi Diana mer rom – og dermed fått bedre innblikk i hva hun egentlig tenkte og følte. Men siden dette er en actionthriller der man skal tvile mye på Diana underveis, tror jeg man har ofret dette 66

8/2011

til fordel for en uvisshet som det er lettere å sjonglere plotet rundt. Uvisshet, ja. Mye av det mellommenneskelige forekom ganske tåkete etter at støvet hadde lagt seg. I en film som har mer action enn psykologi på agendaen. Hvordan var det å gestalte selve den emosjonelle krumtappen i et univers med lite plass til finstemte relasjoner? – Det var fint. De scenene der vi skal forstå at hun er oppriktig, var definitivt de beste dagene på settet. Jeg skulle ønske jeg kunne fått gjort mer av det. Det var en større utfordring å spille de scenene der publikum skal tvile på henne. Da må man ha to muligheter åpne i uttrykket uten at man avslører at man har det. Det var deilig å se at det fungerte i klippen. Jeg synes faktisk filmen har mye psykologi på agendaen. Herregud, fortellingen er jo en eneste heseblesende Peer Gynt-reise mot selvinnsikt. Den lekenheten Morten viser med å sjonglere med overflatiske fremstillinger som rives ned, stereotypier som kullkastes, humor som settes i halsen, action med tung in cheek, kalkulerende drama men ekte føleri, er det som ga meg den mest positive overraskelsen første gang jeg så filmen. «Skitt, blod, gørr og avkuttede kroppsdeler er lyssatt og fotografert overraskende realistisk. Volden slår godt over grensa til det sadistiske, og det lukter spekulativt blod lang vei.» Nei, det er ikke Hodejegerne vi snakker om. Det er faktisk du som snakker. Om en annen norsk film. For det er jo egentlig filmanmelderen vår du er. Hvorfor og hvordan gå over til feil side av lerretet når du har en så god jobb? – Jeg har alltid elsket film. Jeg har alltid elsket Natt&Dag. Jeg har alltid elsket å skrive om film. Men noen ganger må man som kjent

gripe kjærligheten an fra andre vinkler for å kjenne at den faktisk lever. Og som om ikke det var nok: «Filmens svakhet på skuespillersiden er Synnøve Macody Lund i rollen som hans store kjærlighet, Diana.» står det i Aftenpostens anmeldelse. De fleste er jo uenige i det, men hvordan føles det egentlig å smake sin egen medisin? – Ja, den var harsk. Men så lenge det står ok ting andre steder, merker jeg at jeg ikke bryr meg. Kanskje mest fordi jeg selv opplever prestasjonen min som ujevn. Jeg synes noe er ræva, mens noe er kjempebra. Så jeg er faktisk enig i både gode og dårlige tilbakemeldinger. Og som filmanmelder vet jeg jo også at det ikke er noe som er enklere enn å bikke negativt. Det som er fint med dårlige kritikker er jo at de som ikke er enige blir veldig ivrige på å argumentere for det motsatte. Dermed har jeg vel egentlig bare fått mer skryt enn fortjent på grunn av den tekstlinja der. Jeg tenker at en som kommer feiende inn fra utsiden og debuterer på toppen av plakaten i en film av internasjonalt format, enten er a) utrolig avbalansert eller b) ytterst ærgjerrig. Hvor ligger du på denne skalaen? – Jeg er ingen av delene. For det første ante jeg ikke at denne filmen kom til å bli så stor. For det andre er jeg ytterst overfølsom og selvkritisk på grensen til det selvutslettende. Men jeg er heldigvis blitt voksen nok til å skjønne at den eneste måten å utfordre det på er å gjøre ting som skremmer vettet av deg. Toppsøket på Synnøve Macody Lund på Google er en artikkel fra mamma.no, med overskriften «Den perfekte familie». Hvilket rolletilbud hadde du trengt for å forlate alt sammen, pakke kofferten og gå solo i Hollywood eller Paris? – De hermetegnene var faktisk så vidt jeg

husker også med i headingen i damebladet. Ganske cheeky til konsernet Hjemmet Mortensen å være. Dersom det å pakke kofferten og gå solo innebar å forlate alt sammen hadde jeg selvsagt ikke vurdert det rolletilbudet. Så hvis det ikke går i boks, hva har du aller mest lyst til å gjøre videre fremover? – Det jeg skal gjøre. Som er å lage to dokumentarer om Kon-Tiki-filmen, samt klippe en hel del videoblogger der fine, fæle, flotte Odda presenterer fagfunksjonene på innspillingen av samme film. Jeg har fulgt Kon-Tiki fra Lillehammer, via Gøteborg, Bulgaria og Malta. Et eventyrlig prosjekt. Norsk filmbransje er jo i all hovedsak et innavlet sted, og der du vel kan kalles en slags outsider. Og voksen nok til å ha litt sammenligningsgrunnlag: Hva var den største overraskelsen? – At filmarbeidere er så utbyttbare. Det ble jeg vel mest overrasket over på Kon-Tiki, der ulike deler av staben ble byttet ut ved hvert sted vi filmet på. Jeg tror det er noe av grunnen til at folk som jobber med film er så opptatt av å være best i jobben og tviholder på kontaktene sine. Så med denne ferske erfaringen som moviestar – pluss kompetansen som rutinert kritiker: Hva slags filmprosjekt vil du aller helst se igangsatt i Norge i 2012? – En blockbuster som henter storyen fra norrøn mytologi. Der du spiller hvilken rolle? – Det må vel bli en i overkant feminin Balder. «Hodejegerne» er på kino nå. Regi: Morten Tyldum.

“VELOPPLAGT OG VELSPILT TRA GIKOMEDIE!”

AFTENPOSTEN

“EN VOLDSOMT ENERGISK FILM, FULL AV TEMPO OG OVERSKUDDI”

KLASSEKAMPEN

“SEVERDIG, SOFISTIKERT OG ROCK A!”

NRK P3

“ENERGISK PORTRETT”

“NORDIN LEVERER EN NYANSERT BALANSEKUNST DET LUKTER AMANDA-NOMINASJO N AV”

AFTENPOSTEN

“FØLSOM OG MORSOM”

HAUGESUND AVIS

PÅ KINO 9.SEPTEMBER FRILAND PRESENTERER “SØNNER AV NORGE” BASERT PÅ ROMANEN ”TEORI OG PRAKSIS” AV NIKOLAJ FROBENIUS I CO-PRODUKSJON MED LES FILMS D’ ANTOINE NIMBUS FILM FILM I VÄST OG GÖTA FILM MED SVEN NORDIN ÅSMUND HØEG TONY VEITSLE SKARPSNO TROND NILSSEN SONJA RICHTER OG JOHNNY ROTTEN KOSTYME ANNE PEDERSEN SMINKE EROS CODINAS KOMPONIST GINGE LYDDESIGN JOAKIM SUNDSTRÖM PRODUKSJONSDESIGN ARE SJAASTAD CASTING CELINE ENGEBRIGTSEN OG MIA JENSEN KLIPP VIDAR FLATAUKAN NFK FOTO MORTEN SØBORG EXECUTIVE PRODUSENT ASLE VATN OG JOHN LYDON ASSOCIATE PRODUSENT FRIDA OHRVIK CO-PRODUSENT ANTOINE SIMKINE MAJA DYEKJÆR BO EHRHARDT TOMAS ESKILSSON OG CHRISTER NILSON LINJEPRODUSENT THERESE BØHN MANUS NIKOLAJ FROBENIUS PRODUSENT CHRISTIAN FREDRIK MARTIN REGI JENS LIEN WWW.SONNER-AV-NORGE.NO facebook.com/filmensonneravnorge

FILM litt gøy å se romskip sprenge alle plankehusa i en one-street-town til fillebiter. Romvesenene er dog ikke spesielt fryktinngytende og ser ut omtrent sånn som du har blitt vant med fra andre hollywoodproduksjoner. Litt rare øyne og et par ekstra armer er lite kreativt. Forklaringen på hvorfor de har kommet til jorda er også litt vaklende: Gull. Jepp, disse superintelligente skapningene med teknologi lysår foran oss, må ha litt bling. Må ha det. Bare må ha det. Torgeir Blok Premieredato: 9. september

MS ANDRÉ WIL EN T KATI OU IN USSIN E R DARRO JEAN-PIER IGUEL BLONDIN M

E R V A LE H En film av

äki Aki Kaurism

A PÅ KINO FR BER 16. SE PTE M www.arthaus.no www.facebook.com/arthaus.no

8/2011

Conan the Barbarian 3D Regi: Marcus Nispel Med: Jason Momoa, Ron Perlman, Rose McGowan, Rachel Nichols, Stephen Lang, Saïd Taghmaoui, Katarzyna Wolejnio, Leo Howard, Bob Sapp, Nonso Anozie «I live, I love, I slay, I am content.» Det er Conan Barbaren (Momoa) som i korte trekk formidler livsfilosofien sin til Tamara, The Pure Blood. Kvinnen han har reddet, som har reddet ham og som snart skal reddes igjen fra antagonisten og fadermorderen, Khalar Zym. Kort sagt, der andre tegneseriehelter opplever verden i svart/hvitt ser Conan alltid rødt. «Fire and ice!» formaner høvdingfaren, mens sønnens store sverd smis og far og sønn kappes. Begge elementer må med for å sikre sterkt stål og sindig bruk. Men, det er vanskelig å tøyle temperamentet for den som er født til et liv i fyr og flamme. Slik Conan som gutt kaster seg mot fienden med tomt hode og hodet først (til farens ergrelse), slenger også regissør Marcus Nispels seg hodestups inn i Robert E. Howards mytologiske univers. Beundringsverdig kontant og fryktløst, men også blindt forelsket: Hyboria og resten av eventyrkartet tegnes effektivt opp i anslaget med jordnære rollespillfarger og passe campy krigsutstyr til alle mann. Den suggererende historien, derimot, lar vente på seg. Her kan man mane frem Mel Gibsons Apocalypto som sammenligningsgrunnlag, men utelate den stramme, korthugde dramaturgien som forbløffende nok fikk det høye tempoet til å fungere. Tilbake står en heseblesende enakter uten ro og moment til å la publikum glede

Friends With Benefits Regi: Will Gluck Med: Mila Kunis, Justin Timberlake, Patricia Clarkson, Jenna Elfman Justin Timberlake og Mila Kunis skal på date. De snakker i telefonen med hverandre, mens de løper mot samme kino. Men akkurat før de treffes så, wow: de skal ikke på date med hverandre! De skal på date med hver sin kjæreste som begge slår opp der og da. Med slike premisser er det ikke engang vits å late som du ikke umiddelbart skjønner

seg over gode voldsscener og sjeldent nitidige gjengivelser av springskaller, skalleknusere og parterte skrotter. Klart det er gøy med drivende action – hva skulle action ellers være godt for? – men skal et intensivt handlingsforløp oppleves som spennende, må det pauser til for å generere fryd og overraskelse i det sverdet synger og slegga slår. Conan the Barbarian, holder derimot så høyt tempo at spenningen drives ut av fortellingen som vann fra en sentrifuge. Ragnhild Brochmann Premieredato: 19. august Cowboys & Aliens Regi: Jon Favreau Med: Daniel Craig, Harrison Ford, Olivia Wilde, Abigail Spencer Kugutter & Romvesen: To ord som fullstendig oppsummerer de to timene filmen varer. Enten rider bustete karer på hest gjennom prærielandskap, eller så hopper overgrodde insektvesener inn og ut av et digert romskip. En indianerstamme dukker også opp etter hvert, men de er ikke så viktige at de ble tatt med i tittelen. Manusforfatter har forsøkt å lappe sammen et par actionsekvenser med uinteressante bakhistorier og daff karakterutvikling, men det er tydelig at det bare er fill-in materiale alt sammen. Men Daniel Craig er tøff som den forvirrede helten med hukommelsestap og kung-fukunnskap. Det virker som Harrison Ford ble tatt med på moroa bare fordi noen ville se ham i hatt igjen, men den kan jeg være med på. Det hele er ganske stilfullt gjennomført og westernklisjeer som barslagsmålet og den pene prostituerte er på plass. Effektene er ganske bra og det er

Crazy Stupid Love Regi: Glenn Ficarra, John Requa Med: Steve Carell, Ryan Gosling, Julianne Moore, Emma Stone Tittelen tilsier at dette er en film for nevrotiske kvinner som liker å prate om at de ikke forstår sine egne følelser. «Rare, dumme kjærligheten altså!» Frøkner som nettopp har blitt dumpa eller ikke klarer å få oppmerksomheten til mr. Right, vil nok fryde seg av at menn stort sett er patetiske tullinger som kun skaper problemer. Jeg håper denne markedsgruppen ikke utgjør en stor del av befolkningen. Historien spinner rundt naive stereotyper med hjerter av gull, som alle er ulykkelig forelsket. Alle er like forvirret og må bare finne ut hva de egentlig vil. Filmen prøver å være Love Actually med en dose Homsepatruljen, men ender isteden opp som en forglemmelig samlebåndsfilm. Skuespillerne er greie nok, men har ikke mye å jobbe med. Ryan Gosling fra mesterverket Blue Valentine, har her sitt største øyeblikk da han tar av seg skjorta og viser et han har gått regelmessig på treningsstudio det siste halvåret. Kvinnene beholder selvfølgelig alltid klærne på og er uskyldige og søte med beskjeden seksuell appetitt. Blir noen av dem triste så begynner det å regne. Filmen er ikke like elendig som for eksempel Hall Pass og får derfor en toer for å gi plass til verre filmer. Men Crazy Stupid Love er ikke noe du kommer til å huske å ha sett uken etter. Om dama di drar deg med for å se denne på kino så skylder hun deg en stor tjeneste. Torgeir Blok Premieredato: 30. september

hvordan dette skal ende. Det handler ikke om hvor de skal, men hvordan de kommer dit. Og det er her snappy dialog og en solid dose selvironi faktisk klarer å trekke det som kunne vært enda en forglemmelig rom-com opp fra langtekkeligheten. Filmen prøver å være det stikk motsatte av alle andre rom-coms ved å gjøre narr av klisjéreplikker og dårlig filmmusikk, og det funker faktisk ganske bra. Og for en gang skyld har hovedpersonene sex. Masse sex. De prøver ut stillinger, slikker armhuler og diskuterer intimbar-

bering med fingre opp i rumpa. Alle bikarakterer er like frisinnet; snakker om kuk og fitte og har mødre som liker å sniffe lim. Men selv om hele meta-romcom vinklingen slettes ikke er dum, så faller filmen i sine egne feller da den egentlig er like standardisert som de filmene den parodierer. Den varer litt for lenge og har en del bihistorier som er helt unødvendige. Og den emosjonelle filmmusikken er akkurat like tåpelig som karakterene selv påpeker at andre filmer har. Torgeir Blok Premieredato: 23. september

FILM

TOUR DE FORCE PRESENTERER:



Martin og Mariana bor i samme by, i samme gate, i bygninger rett overfor hverandre. De gjør de samme tingene, de går de samme stedene, men de legger aldri merke til hverandre. Hvordan møter man mennesker i en overbefolket, kaotisk by som Buenos Aires? Kanskje er det nettopp det som skiller oss som kan bringe oss sammen?

PREMIERE 2. SEPTEMBER

EN NATT FORBI Oslo, 31. august Regi: Joachim Trier Med: Anders Danielsen Lie, Ingrid Olava, Hans Olav Brenner Den uendelige uforklarlige tomheten. Hvordan ser den ut? Hvor bor den hen? Norge, høsten 2011: Anders (Danielsen Lie), Oslo. Som i Reprise og Koselig med Peis er det nok en gang urovekkende godt å følge Anders Danielsen Lie som protagonist og lerretets midtpunkt. Et fjes nakent på kanten til det transparente. Ærlig og henvendt, og samtidig faretruende introvert. Et ansikt som uforstyrret forblir det samme, men som uavbrutt avslører skiftende sinnsstemninger. Fine krusninger på toppen av et svart hav. Anders er Anders, Joachim Triers utgave av La Rochelles dystopiske romanfigur fra Le feu follet (1931). Den unge mannen som ikke vil leve lenger. Oslo, 31. augusts store styrke, det sjette øyet på terningen, ligger her: Triers valg av skuespillere, Triers regi og skuespillernes prestasjoner. Nok en gang danner hovedstaden en vesentlig og vakkert skutt rammefortelling, og igjen er manussamarbeidet med Eskil

Mamma Gogo Regi: Friðrik Þór Friðriksson Med: Kristbjörg Kjeld, Hilmir Snær Guðnason and Gunnar Eyjólfsson Mamma Gogo er en trist film om en trist gammel dame som har en trist sønn som lager en pretensiøs film om triste gamle mennesker. Da ingen vil se sønnens film mister han alle sine penger, samtidig som hans triste mor mister vettet. Sønnens eneste håp er å få en Oscar-nominasjon for den triste filmen ingen vil se. Isteden får han en pris ingen har hørt om. Og tristere skal det bli.

NORGESPREMIERE 9. SEPTEMBER

Vogt et stødig fundament for dramatikken. Likevel er det menneskene – det alt for menneskelige mennesket – som griper og som gjør Oslo, 31. august til noe mer enn en stilistisk og tematisk forlengelse av Reprise (2006). Kanskje skyldes det en ny vilje og evne til å skape rom, gi aktørene plass. Til å skissere et gjenkjennelig men likevel åpent bylandskap fortalt via færre nybølge-inspirerte fortellergrep og en roligere flyt. Et tendensiøst tidsportrett, men formidlet på en dempet, bevisst og upretensiøs måte. Gjenkjennelig og inneforstått, men aldri for «Knausgård», slik Anders’ bestevenn (Brenner) beskriver småbarnsfamilielivet sitt, med en betimelig, passe flau og akkurat passe kort latter. En siste ekstrahonnør går til Ingrid Olava, men først og fremst til Hans Olav Brenner. I rollen som Anders’ bestevenn befordrer han sin mest oppriktige og ydmyke sceneopptreden til dags dato; en hjerteskjærende naturlig og tilstedeværende samtalepartner. En oppsiktsvekkende debut og et eksempel til etterfølgelse. Ragnhild Brochmann Premieredato: 31. august

Noen norske filmprodusenter tropper opp og sier de vil at den triste islenderen skal regissere en vikingfilm med Paris Hilton. Det er stort sett alt de sier, før filmen hopper videre. Litt senere ringer de ham opp igjen for å fortelle at Paris Hilton ikke vil vite noe av ham. Hun vil nemlig at filmen skal bli regissert av vår egen Nils Gaup. Man skjønner det er ment å være satirisk, men satiren er håndtert på en så barnslig og amatørmessig måte, at det virker som en studentfilm. Den konstante strømmen av karak-

terer som dukker opp for å si en eneste replikk hjelper heller ikke. En servitør hopper for eksempel inn på skjermen og klipper opp den triste filmskaperens kreditkort før hun går igjen. Ok, han er blakk, neste scene. Du tror det har nådd bunnen da en trist gammel mann sitter på et trist gamlehjem og spiller en trist låt på en sag, men neida. Slutten er så trist at det egentlig er morsomt å fortelle om den. Boo-føkkings-hoo. Not! Torgeir Blok Premieredato: XX september

NATTOGDAGGMES.indd 1

www.ﬁlmweb.no/ﬁdalgo

8/2011

29.08.2011 13:38:39

KILLING BONO

FILM

Killing Bono er en rock‘n‘roll komedie om to irske brødre som strever med å gjøre suksess med bandet sitt gjennom hele 80-tallet. At deres gamle skolekamerater kaller seg U2 og gjør kjempesuksess som verden største rockeband hjelper ikke akkurat på suksessen. Det fører om mulig bare til at de presses lenger ut på scenekanten og ut av rampelyset for godt.

SPRINGSKALLE

PÅ BD & DVD LEIE 14.9. / KJØP 21.9. www.sf-film.no 70

8/2011

Hodejegerne Regi: Morten Tyldum Med: Aksel Hennie, Nikolaj Coster-Waldau, Synnøve Macody Lund, Eivind Sander Endelig skjer det noe! En norsk actionthriller uten pinlige kunstpauser, stakkato dialog, fordummende bygdekarikaturer og pretensjoner om å være noe annet enn ren og skjær underholdning. På norsk, i Norge. Hva gir du meg?

Liten mann, stort kompleks og enda større ambisjoner. Aksel Hennie er Roger Brown. Hodejegeren som finansierer overforbruk med kunsttyveri i toppklassen. En kortvokst Dr. Jekyll med Mr. Hyde et klesskift unna slik at den langbeinte og umenneskelig vakre kona, Diana, skal se opp istedenfor ned på ektemannen. Et dødt, godt og glatt liv, inntil kunsteier og konkurrent Clas Greve stikker hull på vernissen. Og action.

FILM

THE ONLY WAY OUT IS DOWN Et lag av profesjonelle dykkere legger ut på en uforglemmelig og livsfarlig ekspedisjon under havets overflate. Dykkernes mål er verdens største, vakreste og mest utilgjengelige undervannsgrotter. Men en tropisk storm tvinger dem dypt innover i grottene, og teamet må bekjempe livsfarlige vannmasser, dødelig terreng og dypt gripende panikk i sin jakt på en ukjent fluktrute tilbake til overflaten.

Produsert av James Cameron (Titanic, Avatar)

REAL 3D FORUTSETTER 3D-TV, SAMT BLU-RAY-SPILLER MED STØTTE FOR 3D. 3D-BRILLER MEDFØLGER IKKE. Ikke før har antagonisten til antihelten Brown vist sitt vakre fjes og sine sterke danske tenner, før jakten er i gang. Den ene i helene på den andre, eller var det omvendt? Temperaturen stiger som den skal, tempoet eskalerer og strykerne ynker seg i melodiøs disharmoni mens filmfotograf og setdesigner kontinuerlig sørger for en vakker rammefortelling: skarpt fokuserte bilder, attraktive tablåer.

Men, på toppen av Tyldums vellykkede bokadapsjon står hovedrolleinnehaverne, Aksel Hennie og Nikolaj Coster-Waldau. To arketypisk korrekte dekorasjoner på toppen av en liflig marsipankake fylt til randen med blod og gørr. Aldri har Hennies blanke øyne, bleke fjes og beskjedne utstrekning gjort seg like godt som nå. Ragnhild Brochmann Premieredato: 26. august

På BD & DVD leie 21.9. / kjøp 28.9. www.sf-film.no 8/2011

EUROPAFILM AS PRESENTERER

MICHEL PICCOLI I

VI HAR EN PAVE en film av

NANNI MORETTI

PÅ KINO I OKTOBER!

VHP241x360.indd 1

30.08.11 20.52

FILM The Greatest Movie Ever Sold Regi: Morgan Spurlock Med: Peter Berg, Paul Brennan, Noam Chomsky, Rick Kurnit Morgan Spurlock tilhører den generasjonen dokumentarfilmskapere som har sett på Michael Moore og tenkt «det der kan jeg også gjøre». Han bruker alltid seg selv som hovedperson og lar filmene sine stå og falle på egen karisma og humor. Du husker sikkert at Super Size Me var en enorm snakkis for noen år siden, og fikk kanskje også med deg Where in the World is Osama bin Laden. Filmene hans er alltid basert på en utrolig enkel, men genial ide, som han kontrollert lar spinne litt ut av kontroll. Denne gangen er det reklame som er mannens antagonist, men isteden for å kjempe imot, har han blitt til verdens største sell-out. Filmen er en lang serie møter, der Spurlock snakker med forskjellige sponsorer og forsøker å få penger for å nevne merkenavnet deres i neste sponsormøte. Ved å la filmen være en overdose av reklame gjør han oss

oppmerksom på hvor påvirket vi er og får oss kanskje til å tenke litt. Det er ikke kjempedypt og tonen er heller litt flåsete, noe som gjør at det ikke slår like hardt som det kanskje kunne gjort. Likevel vil jeg si det er en viktig film, da jeg ikke finner mange alternativer om samme tema. Det ironiske er selvfølgelig at filmen aldri kunne blitt laget uten reklame og at Spurlock har hatt et stort team bak seg, som får ham selv til å fremstå som et markedsføringsgeni. Torgeir Blok Premieredato: 9. september The Zookeeper Regi: Frank Coraci Med: Kevin James, Rosario Dawson, Leslie Bibb, Ken Jeong En fyr som jobber på en dyrehage sliter med kjærligheten. Høres det ut som et morsomt utgangspunkt for en film? Noen må ha trodd det, for her er det stinkende resultatet. Humoren begrenser seg til en feit kar som glemmer hva han skal si når han møter dama han liker, før han snubler og ruller tre ganger rundt. Innimellom

setter han noe i halsen og blir flau da han blir busta for å tisse opp imot et tre. Det føles som noe Rob Schneider ville spilt i, men selv ikke han ville vedkjenne seg denne møkka. Filmskaperne måtte legge lista enda lavere og endte isteden opp med Kevin James fra Kongen av Queens. Det er bare trist å se at komikeren Joe Rogan også prøver seg som skuespiller, for dette kommer ikke til å bli hans gjennombrudd. Men når du tror at det ikke kan bli verre, så begynner dyra å snakke. Utrolig irriterende voice actors grynter ut slitsomme kommentarer som selv ikke treåringer synes er morsomme. Apekatter snakker om hvor mye de liker TGI Fridays og løver kommer med unnskyldninger for at de slikker seg i skrittet. Mange scener der dyrene skal snakke er filmet på lang avstand, for å spare penger på animasjon av munnbevegelser. Jeg pleier å prøve å finne noe positivt å si om de filmene jeg anmelder, mer her er det helt umulig. Dette er rett og slett en smertefull seanse å lide seg gjennom. Torgeir Blok Premieredato: 16. september

Spurvene Regi: Aleksei Fedorchenko Med: Yuliya Aug, Igor Sergeev, Viktor Sukhorukov, Yuriy Tsurilo Aleksei Fedorchenko tar oss med til et innesluttet russisk landskap, slik vi kjenner og ikke kjenner det. Til to menn, to spurver og en avdød kvinne. Til stereotypiske vodkaflasker, slitte trehus og en stor grå elv lik and grå elver. Og, til noe annet. «Jeg husker ikke når eller hvordan dette begynte. Jeg ville vite, jeg ville forstå, hvem vi egentlig var. Hvorfor vi var slik og ikke annerledes.» Slik innleder

protagonisten og fortelleren, Aist, Spurvene, mens kamera fanger den middelaldrende mannen som ung gutt i en båt, med en roende far og en død mor i et ullteppe. Hun er vasket og pyntet som en brud, og snart skal hun brennes og asken spres i vannet. Slik er skikken hos etterkommerne av Merjaene, et for lengst forsvunnet finsk-ugrisk folkeferd. Slik er det bare. Like lite som gutten og mannen ved historiens begynnelse vet hvorfor det er slik og ikke annerledes, vet verken han eller vi mer om Merjakulturens basismekanismer ved filmens slutt. Men vi vet

Pushwagner Regi: Even Benestad, August B. Hanssen Med: Hariton Pushwagner Pushwagner er en raring, hva? Den speisa fyren! Og genial, da! Han er et geni, du vet det? Han ser ting som ikke vi andre ser. Har du sjekket ut Soft City, eller? Fyy, faeen! Huxley og Orwell kan gå hjem. Det er fint å ha ham tilbake, han var jo litt ute noen år der. Bodde på gata og sånn. Forresten, jeg tror han er ganske ute ennå. Men han bor inne, da! Omtrent slik kan Pushwagners posisjon i den norske offentligheten oppsummeres, og, vel, omtrent slik kan Pushwagner: The dokumentary oppsummeres. Benestad gjør i og for seg ærlige forsøk på å trenge bak maskespillet til Push (som venner får lov til å kalle ham), men bak den geniale julebruskongen, karakteren som Terje Brofos har perfeksjonert og valgt å iscenesette i offentligheten, er det kanskje ikke så mye? En syk, alkoholisert, gammel mann, joda, men det visste vi da? Benestad/Hanssen kan få så mye access de bare vil: En bulleteng i Dagsrevyen er gjerne like avslørende. (Påfallende også hvordan Pushwagners interaksjon med diverse mediehus – NRK, TV 2, VG-TV – utgjør store deler av filmen). Gudskjelov for de benestadske øyeblikkene – dere vet, balstyrig sort-hvitt kamera med fokusproblemer, høy meta-faktor – der han

heller ikke mindre. Isteden bruker Fedorchenko en repetisjon av ritualet – fortellingen om den voksne Aist, sjefen og hans avdøde kone – som et konkret utgangspunkt for eksistensiell undring. En obskur praksis og en like obskur kulturarv som utgangspunkt for å tydeliggjøre det vilkårlige ved settet med stifter og knappenåler som holder oss sammen. Et kort dykk mot bunnen av det uutgrunnelige livet. Vakkert, ambisiøst og renskåret, men meditativt mer enn tankevekkende. Ragnhild Brochmann Premieredato: 19. august

litt Louis Theroux-aktig lokker Push ut av sin comfort sone og inn i skriftekammeret. Stilt til veggs kan vi glimtvis skimte nye og betegnende sider hos Brofos, bak det tilgjorte: Den stolte, selvbevisste kunstneren som gudsforgåen, sjelden med hell, forsøker å regissere omgivelsene. Narrativ lugging: For øvrig kan det bemerkes at mangelen på drivstoff blir litt hemmende i lengden. Her er intet handling i tradisjonell forstand. Regissørene gjør et halvhjertet forsøk på å fylle tanken med Dreyer-rettsaken, men holder klokelig igjen all den tid de fleste kjenner utfallet av saken (Push vant). Ulikt den forrige Benestad-dokumentaren, den ræva titulerte Natural Born Star (2007), som ble løftet av et like omfattende som gripende arkivmateriale, er denne filmen preget av påfallende lite sepia-bilder og tilbakeskuing. Den typiske dokumentar-stoneren – «Hey, what happened in the sixties, man?» – vil gå skuffet hjem. Eneste «Dette er ditt liv»-mimringa er når Push snakker om sitt første møte med svire- og åndsbror Axel Jensen. Sekvensen er imidlertid blant filmens fineste og evner å slå på noen emosjonelle strenger som resten av filmen dessverre ikke lykkes med. Til det tar posøren Push for mye plass. Eller er det nettopp det som er Terje Brofos? Håvard Nyhus Premieredato: 2. september

PublikUng For alle mellom 18 og 30 år

www.operafestival.no 8/2011

SVAR PÅ DET RETORISKE SPØRSMÅLET TEKST Aksel Kielland Det norske TV-årets mest fascinerende periode har siden flere år tilbake vært romjula. Ikke bare avser TV 2 i en kort periode allernådigst sin lukrative annonseringstid til frivillige organisasjoner; hva gjelder programmert innhold er det som om døren for et par dovne, stappmette dager settes på gløtt for ting som ellers aldri er å se på norsk fjernsyn. Det er som om de riksdekkende norske TV-kanalene i denne korte uka kaster alle konsepter om god smak på gangen, i et desperat forsøk på å komme à jour med sine konsesjonsforpliktelser – med en del ytterst besynderlige konsekvenser. Plutselig serveres et norsk fjernsynspublikum konkurransedans, bowling og rytmisk sportsgymnastikk som om det var den mest natur-

lige ting i verden. Dersom publikum i det hele tatt registrerer det som foregår på skjermen, innhyllet som de er i en tåke av ribbeindusert, avgassbasert apati, er det først og fremst sjokket og forvirringen som holder dem fast på kanalen. Det samme gjelder disse idealistiske reklamefilmene; brorparten av dem er laget etter «fetter’n min har et kamera»-prinsippet, på et budsjett som vanskelig kunne holdt den gjengse norske ungdomsskolejente med porsjonssnus i mer enn en uke, og tar seerne med inn i en magisk verden av offentlig finansierte støtteapparater som ellers er lukket for de fleste av oss. Og det er vanskelig å reagere med annet enn vantro fryd når underbudsjetterte amatørfilmer med usvikelig tiltro til egen sak gjør sitt ypperste for å formidle fortreffeligheten til organisasjoner som Norsk revmatikerforbund, Folkeaksjo-

nen hypotetiske livmorshareskår, Bedrøvede bratwurstbakeres etterlatte, Landsforbundet for rektal amnesi og Amputerte kortdistansesvømmeres fellesforbund. Inntil TV 2 satte igang Skal vi danse? var det innenfor disse rammene TV-overført norsk konkurransedans hørte hjemme, og ideelt sett hadde det fortsatt vært slik. Som idrett er konkurransedans på linje med orientering, isdans og konkurranseskyting – med andre ord forvirrende, langtekkelig og kjernefamiliesplittende kjedelig. Som estetisk opplevelse er det på nivå med skjønnhetskonkurranse for babyer, dokumentarfilmer om plastisk kirurgi og reklamerplakater for solariumssalonger. Likevel er Skal vi danse? en suksess. Men det handler naturligvis ikke om dans. Dansen er bare en utspjåket, overpudret og over gjennomsnittlig TV-vennlig utfordring som de utvalgte kjendisene skal arbeide seg gjennom. Egentlig handler det om mestringsfølelse og samhold og andre ubehagelig teambuildingaktige begreper fra privat sektor. Men teambuilding på vegne av hvem? Det er lenge siden det sluttet å være en prioritet å kurere de oppmerksomhetssyke; det har uansett ingenting for seg. Impulsen om å stille opp i kjendisbaserte dansekonkurranser på TV handler ikke om det enkelte ego, så mye som det handler om publikums frykt for Den fallerte kjendisen. En gang tidlig på 2000-tallet så jeg Knut Bjørnsen stå og selge kjeler på taket over inngangen til en butikk i Kristiansand sentrum. Jeg har hatt min andel sørgelige jobber i mitt liv, men ingen av dem har gjort meg så trist som synet av den tidligere Kvitt eller dobbelt-programlederen som var henvist til å bruke siste rest av sin kjendisstatus på å selge teflonbelagt kjøkkenutstyr til et intetanende sørlandspublikum. Og jeg tror ikke jeg er alene om dette; det er et eller annet dyptliggende i mennesket – og kanskje spesielt i nordmenn – som går i stykker når kjendiser rives ut av sin medierte verden og inn i en verden uten kameraer, flatterende lyssetting og overdrevent velvillige

fortolkningsrammer. Ingen har lyst til å se Inger Lise Hansen selge båtforsikringer i Kragerø; ingen ønsker å støte på Rune Larsen som sommelier på en middels god bergensrestaurant; ingen blir glad av å møte Noman Mubashir i skranken på DNB Nor. Ingen vil se mennesker som har oppnådd kjendisstatus reduseres til helt, helt vanlige mennesker. Kjendisene vet dette, og de vil ikke det norske folk så vondt. Derfor kan man ikke egentlig klandre verken TV 2 eller de deltakende for at Skal vi danse? finnes. Det er på sett og vis et sympatisk prosjekt – problemet er at det er så sjelutslettende uutholdelig å faktisk se på det, samt at det legger beslag på tid og ressurser som heller burde vært brukt på mer fornuftige programmer. Hvis man nå på død og liv skal stille til veie et sysselsettingstilbud for fallerte kjendiser basert på en sport uten publikumstekke sier det seg selv at bowling er det soleklare førstevalget. Hvis man ønsker å se Anna Anka og Lars Bohinen iført hudfargede tights og utilrådelige mengder brunt ansiktspudder kunne dette formodentlig latt seg gjøre innenfor mer oppbyggelige rammer. Og hvis TV 2 er på jakt etter et programkonsept som sikrer dem en stri strøm av promoartikler på dagbladet.no, er det både billigere og logistisk sett enklere å montere et par overvåkningskameraer på soverommet til Jenny Skavlan. Men som sagt, helt uten forsonende kvaliteter er det nå ikke. Alt kan dessuten tilgis, såfremt norsk fjernsyn bare beveger seg én tomme nærmere det stadiet der man produserer programmer som SVTs Vad är en människa?, hvor programleder og audiovisuell foregangsmann Fredrik Lindström uforstyrret og uten fiksfakseri fikk intervjue psykofarmakologer, kjønnsforskere og professorer i idéhistorie om den menneskelige tilstand i en hel time.

Hva er et menneske? Skal vi danse? Svar på det retoriske spørsmålet.

Atle Antonsen • Tuva novotny • anders Baasmo ChristiAnsen agnes Kittelsen • rolf lAssgård • iBen hjejle

SESONG

samlivsterapeuten som mener alle burde bo alene

PREMIERE toRsdag 22. sEPtEMbER kl. 21.40 på tv 2 74

8/2011

SPILL Tilbakelent hullkravling Desktop Dungeons Windows, Mac, web, iPhone, Android Gratis eller ti daler www.desktopdungeons.net Dungeons of Dredmor Windows, Mac www.dungeonsofdredmor.com

Det er antageligvis på grunn av at en av utviklerne bodde en stund i Stavanger at «rougelike»-spillet Dungeons of Dredmor inneholder flust med referanser til lutefisk. Hvis du er ekstra heldig får du tak i et apparat som kan omforme hva det skal være til lutefisk. Akevitten i dette spillet inneholder 100% alkohol. Forfriskende! Etanol er en god ting i dette spillet. Positivt ladet er også spilldøden: «Congratulations, you have died!» Det er morsomt frem til døden inntreffer også.

En annen aktualitet i samme gate er Desktop Dungeons fra Sør-Afrika. Det renner også over av elegant vidd, og egner seg godt til korte perioder med spilling, siden man typisk kravler gjennom et hull på cirka ti minutter. Det kommer til å passe deg bra, dersom du, som meg, sliter med å finne tid til lange perioder med avkobling. Dessverre er det lett å bli hektet, og bare ta en runde til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og

en til. Og en til. Og en til. Og en til. For en stil. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Alpha-versjonen er gratis, og den har skikkelig dårlig grafikk. Det liker jeg. Hvis man forhåndsbestiller fullversjonen får man tilgang til beta-versjonen. Den har litt mer fancy grafikk. Og litt flere fancy funksjoner. Og kjører i browseren for økt casual-itet. Kult! Cool.

FILM&KINO

Kunstferdige rullespill Rock of Ages Windows, Xbox 360, PS3 www.atlus.com/rockofages

FÆDRELANDSVENNEN

Proun Windows Donasjonsbasert, altså kr 0 til ∞ www.oogst3d.net

NETTAVISEN

De Blob Windows Gratis! www.oogst3d.net Jeppe Hein, ’360 presence’ (2002). Et eksempel på knusing i samtidskunstkontekst.

ACE Teams forrige eskapade, Zeno Clash, var en surrealistisk voldsorgie uten like; stil er noe disse menneskene ser ut til å være opptatt av. Rock of Ages kommer ut i disse dager, og gir deg en viss grad av kontroll over en stein som ruller gjennom en håndfull kunsthistoriske epoker, og på vegen får den knust noe antikk kunst, en overdimensjonert David-statue av Michelangelo, og noe bekmørkt romantisk føleri av

Goya. Steinen kastes også innom noen gotiske middelalderkatedraler før den snirkler seg gjennom rokokko. Jeg håper det kommer en samtidskunst-oppdatering etter hvert. Apropos kunst og kuler, sjekk også ut Proun, der kulen ruller gjennom abstrakte landskap som minner om et Mondriaan eller Kandinsky-maleri – tittelen er en referanse til maleren El Lissitzky, som brukte begrepet til å betegne

«stasjonen der man skifter fra maleri til arkitektur» – i et forrykende tempo. Spillet er utviklet i landet der ulovlige substanser er lovlige. Samme team utviklet prototypen de Blob, der musa styrer en fargeklatt som ruller rundt i Utrecht og maler byen rød samt i andre freshe farger. Det minner om Katamari og Loco Roco iblandet et islett Carmageddon, for de som kjenner til slikt. Dersom ikke minner det ikke. Fresh!

Cyberpunken vender sin augmenterte nese tilbake Deus Ex Human Revolution Windows, PS3, Xbox 360, OnLive www.deusex.com E.Y.E. Divine Cybermancy Windows www.eye.streumon-studio.com Hard Reset Windows Utgis i september www.hardresetgame.com

Ikke bare kommer det tre nye cyperpunkete spill ut i disse dager: På kunstgalleriet No.5 i Bergen er det noen digitale stilleben å se denne herrens måned – et av dem inneholder coveret til filmen Cyborg fra 1989. Tilfeldig? Kanskje. Det er en film med Jean Claude Van Damme, og den er passelig lite kul. Bra muskler, likevel, og masse bra brøling. Mye bra! Deus Ex 3: Human Revolution kommer ut like før blekka du holder i hånda, og det betyr høytid i intellektuelle spillmiljøer. Her kan man kan meske seg i konspirasjonsteori-referanser og generell teknoparanoia i actionrollespillform. Den formen har

E.Y.E.: Divine Cybermancy også tatt. Dette er et ambisiøst prosjekt fra Streum On Studio, som foregår i et fremtidsunivers som er omfattende nærmest til det megalomane, fullt av skrivefeil, med et merkelig appelerende design. Dersom du ikke har tid til eller lyst på rollespillenes kompleksitet, men til gjengjeld har lyst til å skyte på roboter mens du springer bakover, kan du satse de surt oppsparte pengene dine hardt (cyberpun intended) på det destruktiode (er det et ord? Nå er det det) Hard Reset fra det polske studioet Flying Wild Hog. Det bringer tankene hen til det useriøse Serious Sam, samt eldre, arcade-aktige spill fylt med

formålsløs 90-tallsvold. Som du forstår, er det en sammenheng mellom disse spillene og tidligere nevnte Proun og Rock of Ages: Her er det også kuler, men de kommer ut fra pistoler og geværer. Hvis du føler deg mer på den retro-pasifistiske siden av cyberpunken kan du kose deg med gode gamle Normality, nylig relansert på GOG.com og DotEmu.com. Et annet klassisk cyperpunk-eventyr, Beneath a Steel Sky, er forøvrig å få tak i gratis, for fattige og folk med god smak. Tasty!

i salg på dvd og blu-ray nå!

SPILL: Rasmus Hungnes

8/2011

KINOSOMMER.NO

NORGESPREMIERE 2.SEPTEMBER SF Kino Stavanger / Sandnes

NORGESPREMIERE 9.SEPTEMBER SF Kino Stavanger

NORGESPREMIERE 23.SEPTEMBER SF Kino Stavanger / Sandnes

NORGESPREMIERE 30.SEPTEMBER SF Kino Stavanger / Sandnes

3D69

POLITIKK

Mitt Brille Land Å begrense antall brillesett vi kan se verden gjennom, begrenser også mulighetene til å forandre den. Tekst Tore Andvig ILLUSTRASJON KRISTOPHER HERHOLM Stadig nye kriser. Når det verste sjokket etter finanskrisen omsider har lagt seg, lurer det en ny én rett rundt hjørnet. Samfunnene i vesten er tynget av økonomisk stagnasjon og vedvarende høy arbeidsledighet som følge av ideologisk motiverte sparetiltak. Det ulmer i Europa og vi aner at opptøyer aldri er langt unna overflaten. De moderne demokratiene virker ute av stand til å adressere problemene. Den foreløpige responsen har variert fra inkompetent til den rene og skjære galskap. Stater redder banker, men kutter i trygder og pensjoner. Stadig flere – ikke bare ungdom i London – opplever at de står utenfor samfunnene, uten å øyne en utvei, en sjanse til å lande et meningsfullt og sikkert arbeid. For første gang siden begynnelsen av trettitallet tviler de fleste foreldre på at de vil overlate en rikere, tryggere og sikrere fremtid til sine barn, enn den de selv fikk overlevert fra sine foreldre. Både i Europa og på den andre siden av dammen, ligger venstresiden, det historiske svaret – den tradisjonelle demperen av kapitalismens mest brutale sider, menneskeliggjøringen av kapitalismens iboende brutalitet – som fisk på land: døende og desperat, forgjeves gispende etter luft før den blir slaktet, sløyd og spist. Venstresiden er utfordret av en mørkeblå, reaksjonær innvandrerfiendtlig, populisme med brune ytterkanter. Ut av disse frynsete bevegelsene trer stadig mer forstyrrende og farlige elementer frem; alt fra Behring Breivik og Tea Party-bevegelsen, til Fremskrittspartiet, Le Penn, Wilders, Sverigedemokratene og Berlusconi. Alle bygger de sin popularitet på et akkumulert sinne over dagens situasjon; usikkerhet, fremmedgjøring og avmakt. De målbærer folkets frustrasjon. Vi lever i en tid der neo-liberal ideologi har blitt internalisert i stadig flere av våre lands viktigste institusjoner. Sakte men sikkert bres

neo-liberalismen ut som et tungt teppe over en stadig større del av samfunnet. Resultatet er ikke bare at institusjoner er ute av stand til å ha den varmende innflytelsen de var tiltenkt, de er også ute av stand til å ta vare på sitt mandat, slik det opprinnelig var definert. Slik er de ikke lenger i stand til å være troverdige og effektive uttrykk for den kollektive viljen de til å begynne med var satt til å målbære. David Simons «The Wire» og Slavoj Zizeks siste sosialfilosofiske bøker er blant de mest avslørende observasjoner og analyser av dagens situasjon. På hver sin måte viser de to forfatterne hvordan dagens liberale demokratier er ute av stand til å håndtere problemene de er nødt til å løse. Problemene oppstår som resultatet av systemet. Zizek viser hvordan ideologi er et permanent og uutalt premiss for alle samfunnsdiagnosene og i alle handlingsalternativene vi gitt disse analysene kan tenke oss. Slik viser han problemene ikke er begrenset til feil eller pervertering av systemet på individ og/eller institusjonsnivå, nei, de er en iboende konsekvens av kapitalismen. Simon viser hvordan neo-liberalismen kledd opp i New Public Management-gevanter, ødelegger alle de viktigste institusjonene i en mellomstor amerikansk by, Baltimore. Over fem sesonger gir Simon en detaljert skildring av det organisatoriske økosystemet og hvordan institusjonene spenner bein på hverandre. Huset vinner alltid: Simon sier rett ut at serien dreier seg om konsekvensene av kapitalismens seier, den globale kapitalens undergraving av arbeidskraftens verdi; om alle arbeiderne vi ikke lenger trenger siden ny teknologi har gjort dem overflødige – eller produksjonen er flyttet til et lavkostland. Denne prosessen har desimert behovet for arbeidstakere innen industriell produksjon i de fleste vestlige land. «The Wire» beskriver resultatet av kapitalens triumf i vestlige industrialiserte økonomier – en verden der

Hva skjer når vi bare har ett tilgjengelig prisme å observere verden gjennom?” mennesker blir mindre og mindre verdt. Unntaket er de få som er på toppen av pyramidespillet. Som Simon sier: «Noen er heldige og finner på en ny musefelle – men det store flertallet av oss, mennesket som klasse, blir mindre og mindre verdt. Kapitalismen er et kasino der noen vil være heldige og vinne jackpot, mens det store flertallet taper, og oddsen alltid vil alltid være i husets favør.» «The Wire» er en studie i hvordan institusjonene som har blitt bygget for å ivareta fellesskapets interesser, ikke lenger virker. Hvordan de i stedet ender opp med å ivareta sine egne interesser: «oligarkiet vi liker å kalle et demokrati som er besatt av penger», sier Simon. Hans fokus er ikke bare hvordan systemet er ødelagt, men hvordan det uten en omfattende politisk reform vil være tilnærmet umulig å forandre det. Simon viser til Shakespeare, Tchekov, Ibsen og «all that good shit». Her var individene i kamp med seg selv eller et system som kunne overvinnes. I dag – ikke minst hos individfetisjisten USA – er imidlertid de gamle grekerne mer relevante. Her spiller individene en heroisk, så visst, men likevel nytteløs kamp mot skjebnen, en skjebne som avgjøres av gudenes interne feider eller hva orakelet i Delfi hadde spådd. Denne skjebnen, en skjebne uavhengig av vilje, evne eller heroisk kamp, er tragisk nok mer relevante i dagens postmodernistiske kapitalisme, mener Simon. «The Wire» legger frem dette synet, bare at gudene er byttet ut med institusjoner. Resultatet er det samme: En nytteløs og desperat kamp mot skjebnen med bare ett mulig utfall: Tragedie og undergang. Der Simon gir oss et detaljert utsnitt av virkeligheten, er Zizek langt mer anek-

dotisk i stilen og har et annet fokus. «I The Wire» ødelegges institusjonene fra innsiden, via de to ideologiske forutsetningene til neoliberalismen: New Public Management (NPM) og grådighet. Zizek utfyller Simons detaljerte beskrivelse av mekanismene i Baltimore, ved å vise hvorfor neo-liberal ideologi fører til innføringen av systemer som NPM, og hvorfor det er tilnærmet umulig å gå bort fra NPM så lenge vi er fanget i dagens ideologiske virkelighet. Zizek presenterer eksempler som viser hvor vanskelig det er å bli kvitt feilaktige oppfatninger som bunner i ideologi. Han er ikke så opptatt av hvordan mekanismene i systemet faktisk virker, men hvorfor disse mekanismene er en del av selve logikken til systemet, dets ideologi. Neo-liberalismen er ofte ute av stand til å adressere problemene fordi mange av dem er direkte konsekvenser av neo-liberalismens logikk, hevder Zizek. Han legger frem en ide om at ideologi og den materielle virkeligheten fusjoneres gjennom en prosess av «kollektiv internalisering av neo-liberalistiske verdier». En prosess som medfører at vi kun står igjen med et neo-liberalt vindu å se verden gjennom. Hva skjer når vi bare har ett tilgjengelig prisme å observere verden gjennom? Hvordan hemmes vi av den neo-liberale fortolkningen av virkeligheten, som vi alle er fanget i? Dette er spørsmål som Zizek stiller. Slik er han hele tiden på jakt etter den underliggende ideologien, de uuttalte, ubevisste premissene vi bygger våre samfunn på. Hva vi oppfatter som mulig er avhengig av hva vi oppfatter at er. Å begrense antall brillesett vi kan observere verden gjennom, begrenser også mulighetene til å forandre den. 8/2011

Signy Fardal (50), redaktør i ELLE. Landets mest kjente løvemanke. Har skrevet boken Fashion Bible. Var raddis som ung. Har jobbet i Klassekampen, Dagsavisen, Ny Tid, Dagbladet og Dagens Næringsliv. Bokser på fritiden, når hun ikke klapser til journalister. Er redd for spøkelser.

Vi lager ikke et blad om psykisk helse”

8/2011

Djevelen snakker ikke bare svada. FOTO ATLE richter schie – Gud, jeg har drukket champagne siden jeg kom på jobb i dag! Er du drita? – Jeg må i hvert fall få lese intervjuet før det går i trykken.

1 6 1 6

Ja, hvis vi også kan få sjampis? – Det er tomt nå. Skuff!

Ok, hvorfor skriver og snakker alle HELT likt i dameblader egentlig? Har dere en slags fancy fashionista-algoritme dere kjører tekstene gjennom på de små rosa Mac-ene deres? Eller er alle faktisk klin like? – Jeg er helt uenig i at vi i ELLE skriver likt. «Jeg simpelthen elsker denne mintgrønne Marc Jacobs-vesken, den sklir rett inn i høst-garderoben!» Et must for pastellglade fashionistas som meg selv. Jeg sverger til new vintage! Ludidu!»

Null gjenkjennelsesfaktor? – ELLE skriver mye bedre enn alle de andre magasinene på det norske markedet. Vesentlig bedre. Så da må dere sette dere ned og lese ELLE litt grundigere. Vi sier mye mer enn det. Det har seg sånn at mange kopierer oss, og prøver å gjøre som oss. Jeg skal ikke nevne nøyaktig hvilke blader det gjelder … Når det er sagt, så henvender vi oss til moteopptatte jenter, og noe blir jo litt likt i hvordan man henvender seg til én lesergruppe. Men jeg aksepterer ikke premisset for spørsmålet. Jeg synes ikke ELLE er like de andre.

Greit. Hva mener du er en frigjort kvinne i dag? – Det er ei kvinne som velger å gjøre det hun vil. Det kan likegodt være en som velger å være hjemme med fem barn, som en toppsjef. Det å være fri handler om å bryte barrierene, og kunne leve i tråd med det man selv vil. Det tror jeg kvinner i andre generasjoner ikke har hatt anledning til å gjøre. Forventningene og rollene var veldig styrt av menn, samfunnet generelt og kvinner selv – kvinner er noen ganger kvinner verst.

Er dameblader eller manneblader best på objektivisering av

damer? – Det er et godt spørsmål. Både dameblader og herreblader selger jo med damer på coveret. Men jeg mener selvfølgelig at det er herrebladene som objektiviserer, og ikke kvinnebladene.

Hva er det med dameblader og oppheng i pasta med kroppsfa-

song? Puppepasta, penispasta, rumperavioli, analmakaroni … – Jeg fikk faktisk en pakke med penispasta en gang, som jeg serverte i en jentemiddag. Men det må være minst ti år siden. ELLE har ikke fulgt med på utviklingen på den fronten.

Lille-speil-i-veska-der, er du, Signy Fardal, den mest fryktløse motesjefredaktøren i landet her? – Det vil jeg tro.

Vi hadde ikke planlagt å intervjue deg igjen. Egentlig ville vi ha konkurrenten din Vanessa Rudjord, sjefredaktør for Norges eneste rendyrkede motemagasin, Costume. Men hun avlyste dagen før avtalen. Fikk kalde føtter. Ikke tøff nok, mente hun. Litt dårlig stil. Var hun så lunefull da du jobbet med henne også? – Jeg tipper at Vanessa tok en spansk en der, og hadde sine grunner. Vanessa er tøff, hun. … Men jeg har flere år på baken enn henne, så jeg er hakket tøffere.

Hvem synes du har best stil i Norge, utenom deg selv? – Jeg er fornøyd med min stil, selv om den på ingen måte fortjener plassering på den ene eller andre lista. Det som er morsomt i dag er at jeg har bursdag, så jeg kom på jobb til kake og champagne, og mens jeg klemmer den ene etter den andre kommenterer jeg til alle at de er så fint kledde. Så viser det seg at de har kledd seg ut som meg for anledningen! Hoho.

Hva er smak for deg? – Det er vanskelig å definere smak, for det handler om hva som er god smak og dårlig smak ikke sant. Jeg synes det er ufint å heve seg over andres smak.

Men er ikke smak det dere driver med i ELLE? – Det vi gjør er å tolke trendbildet til enhver tid. Handler det om smak? Smaksbegrepet føles litt patronizing. Jeg synes ikke noen har rett til å si at min smak er bedre enn din smak. Smak er ofte noe man bruker i forhold til klasse. Overklassesmak. Arbeiderklassesmak. Sigøynerdamemaleriet med de store øreringene, er det dårlig smak eller ikke? Så smak synes jeg er et vanskelig begrep.

Jaha, Signy Bourdieu. Men ser du ikke på deg selv som en premissleverandør på smak for 191 000 kvinnemennesker? – Hvis det er riktig som dere sier at jeg forvalter god smak, så ville jo alle leserne av ELLE likt akkurat det samme. Og det gjør de ikke. Det er 191 000 lesere som liker ulike ting. Man kan si at det vi presenterer ikke er smak, men trender. Noe av det viktigste budskapet for oss er ikke kopier catwalken. Da er du fantasiløs. Det handler om hvordan du selv tolker trendbildet, og setter det sammen på din måte. Det er jo avhengig av hva som er ens passion … GUD, jeg kjenner jeg ikke skulle drukket så mye før intervjuet, hvor var vi? Vi snakket om smak?

Synes du også det er ekkelt at det heter smaksløker? – Det har jeg ikke tenkt på før, men det er jo ganske ekkelt. Det er litt som adamseple. Det er også litt ekkelt.

Vil du anslå at den gjennomsnittlige redaksjonelle benlengden i ELLE er høyere eller lavere enn i Costume? – Hoho! Vi kan ta den kampen altså. Forskjellen på redaksjonene er vel først og fremst at i Costume ser alle ut som én. Vanessa kan sende hvem som helst fra redaksjonen og si at det er Vanessa fordi alle likner og kler seg som Vanessa. Alle er blonde og pene og like gamle. Det er litt mer bredde hos oss. Bokstavelig talt.

Hehe. Du vet at den blogge-benkryssposeringen stammer fra Steven Meisel sitt SS2001-shoot for Vogue med en tissetrengt Kate Moss? – Nei, men når jeg tenker meg om og ser for meg det bildet, så er det helt logisk. Det er jo ofte sånn at ting har et naturlig utspring. Det var interessant informasjon.

1 6

Takk, vi fant det på helt selv.

Det gikk jo ikke så bra med det der SHEMALEprosjektet ditt, ELLE Mann. Har du fremdeles et brennende hjerte for menn med god smak? – Der må jeg arrestere dere. Det råder full forvirring i mediemarkedet rundt det at vi la ned she-male. Det er ikke sant at det ikke gikk bra. Annonsørene elsket bladet. Det handler om at vi fikk nye eiere, som hadde panikk for finanskrisa i 2010, og la det ned. Jeg brenner for menn med god smak, absolutt.

Hva er en mann med god smak? – Jeg synes det finnes flere av dem nå enn for ti år siden. Det er mindre skitne negler, tennissokker og svette t-skjorter. Jeg tror menn er mindre redde for å bli oppfattet som homo fordi de er opptatt av klær. Jeg synes det er kjempeviktig med klær, de som sier de synes det er uviktig, da er det noe de ikke skjønner.

Hva er det de ikke skjønner? – Det er veldig dumt å ha et visuelt uttrykk som kommuniserer noe helt annet enn hvem du er. At hvordan du fremstår henger sammen med hvordan du fremtrer, gjør at du kommer lettere frem i verden. Det har tatt lang tid for norske menn å skjønne. Men jeg har sans for den barske norske mannen. Lenger nede på kontinentet kan det bli for jålete. En smakfull mann dusjer hver dag, kler seg i rene ting, passer på at jeansen sitter som den skal, er opptatt av å ta seg ut, uten at det tar overhånd.

Apropos menn: fæsjenverdenen har alltid hatt skikkelig sansen for det androgyne og kjønnsoverskridelse og sånn.

Er du i kontakt med din indre mann? – Det er veldig mye androgyn mote fremover! Mange av sesongens show var basically guttejenter. Jeg tror nok det finnes kvinnelige og mannlige egenskaper, og at jeg besitter begge deler. Men jeg har nok ingen mann inni meg som sitter der og kommanderer.

Jeg kjenner en mann som heter Sigve Knardal, nesten Signy Fardal det!!

Er du enig med en annen profilert moteredaktør om at en mann ikke er verdt et forhold hvis han tjener mindre enn én mill i året? – Jeg har aldri har valgt menn ut fra penger. Selv om jeg har hatt mulighet til det.

Jasså, jasså! Og hvem tjener mest av deg og kjæresten din? – Det er meg.

Hva er det mest smakløse du vet? – Om dere sikter til om jeg har hang-ups på konkrete ting, så har jeg ikke det. Jeg er litt eldre enn dere, men jeg hører en del på P3, og har lagt merke til at yngre folk henger seg opp i småting som man bedømmer veldig utifra. Da er man ute, liksom. Det legger jeg merke til hos de yngre jentene i redaksjonen her også.

Hvor mange ganger er du blitt anmeldt for brudd på arbeidsmiljøloven siden sist vi møtte deg? – Nå trodde jeg dere spurte om «hvor mange unger har du blitt anmeldt for …»

Heh. – Nei, altså, ingen. Jeg er ikke blitt anmeldt for brudd på arbeidsmiljøloven.

Har du fått noen til å grine i det siste da? – Ikke som jeg vet. Men det kan jo hende folk går ut og gråter.

Du vet at den klassiske highfashion-poseringen med krumrygg stammer fra da Natalia Vodianova ble bokset i magen under en fotoshoot/voldtektsforsøk med Terry Richardson? – Nok en gang er det forunderlige fakta som kommer frem her, jeg visste ikke dette heller! Men det høres logisk ut. På et tidspunkt må jo noen ha oppfunnet den poseringen, men personlig synes jeg ikke den er særlig lekker. Når mine medarbeidere kommer til meg med en moteserie med mye av den slags spastiske poseringer, blir det diskutert.

Mørkt kropp-o-lemma: leve uten pupper og vagina resten av livet, eller dekket av permanent akne resten av livet? – Selvfølgelig å dekke meg med Acne. Eller, dere mener brandet Acne, sant?

Nei, akne. – Aiaiai! Hva skal man da med pupper og vagina?? Gurimalla, det er jo helt håpløst. Jeg nekter. Begge deler er helt utenkelig. Sorry. Neste spørsmål.

Hva er kriteriene for å bli valgt ut til stilartiklene deres? – Jenter med kul stil. Det er det viktigste og egentlig eneste kriteriet.

Kunne dere valgt en med downs? – Vi lager ikke et blad om psykisk helse.

Akne da? – Altså, ikke Acne-Acne, men akne? Vi pleide å kalle det kviser... Vi velger personer vi tror våre lesere blir inspirert av, og som de kan identifisere seg med. Vi velger jo ikke folk som er helt utenfor målgruppen. Vi er alltid interessert i å få tips om kule jenter med kul stil. Dere to er sikkert kandidater til det.

Så snilt sagt. Prrrr. – Men jeg tror jeg aner hva dere prøver å få meg utpå her, og må bare si at man helt sikkert kan irritere seg over at moteverdenen handler mye om visuelle ting. At det handler om pene kler, pene ansikter, pene krukker …

… Krukker? Som i mugger? Tetas? – Krukker. Krem! … til og med maten vi har på trykk i ELLE skal se lekker ut. Sånn er det. Det står jeg for. Like it or not. Det er ikke noe mål i seg selv å vise stygge mennesker. Kan du stille opp i den månedlige styggesaken vi har hver måned, liksom?

Hvorfor blir vi aldri invitert på de ville nachspielene dine? – Folk sier stadig det! Jeg har litt nachspiel altså, men jeg er jo en voksen dame, så ikke så ofte. Vet du hva jeg tror det kommer av? Jeg bodde i en leilighet i Josefinesgate da jeg flyttet ut fra samboeren min en kortere periode, men navnet mitt står fortsatt på døra og på postkassen. Og hun som bor der nå, hun har ikke gjort noe med det. Så hun lever på at folk tror det er hos meg! Det er sant. Og så har hun fester der, og det er fullt av DJ-er og vill festing og alt.

Ro-ro-ro! – Den unnskyldningen er så dårlig at dere skjønner at den må være sann.

1 6 1

Er puppene dine ekte? – Ja. Absolutt alt er ekte her.

Håret er vel ikke helt ekte. – Neehei, hårfargen er ikke ekte. Men jeg vurderer om jeg skal skjære et hull på toppen her og skru til litt. Stramme opp ansiktet. Men jeg vet ikke om jeg gidder. Kanskje om fem år. Når tror du botox kommer på Narvesen? – Det er et godt spørsmål. Sikkert ikke lenge til. Det overrasker meg litt at så mange unge jenter gjør det. Jeg har ikke noe forhold til om det eller helsefarlig, men jeg skjønner ikke hvorfor de gjør det når de er pene nok fra før. Jeg kjenner mange som har gjort for mye av de tingene, og fått det Donalduttrykket.

1 6

Puledokketrynet. – Nettopp. Restylan, er det ikke?

Jeg har en kompis som sier botox virker forebyggende på rynker. – Det er bare tull! Dere må ikke finne på å gjøre det før dere er femti. Hvor gammel ble du i går, om jeg tør spørre? – Femti. Nå har jeg blitt voksen, fordi jeg klarer å si det uten at det er guffent. Det å bli gammal er en tung ting i denne verdenen, i hvert fall i motebransjen. Man vil jo helst være 33 hele livet. Det beste komplementet jeg kan få er når folk sier «wow, du ser jo så mye yngre ut!».

6 1

…

… – Det er mye bedre enn om folk kommenterer at jeg er snill, eller flink eller kul. Ungdommen er en tapt ting.

8/2011

Tren i Norges Beste Buldrevegger på KLATREfABRIKKEN! Halv pris på valgfritt kurs + 15% på utstyr i butikken til alle nye student medlemmer ved innmelding før 15. September.

st 20 ø H t r o k r e emest

, 0 0 2 1 KUN mber. 15. Septe elding før m es. n g in g d le ve s må frem je gjelder udentbevi st *Kampan ig d yl G lding. Fri innme

Mental og fysisk trening for kroppens maskineri!

Kick-start din trening med T+T. Lære riktig klatreteknikk og treningsmetoder for effektiv bruk av våre buldrevegger. MOTORIKK – BALANSE – STYRKE – BEVEGELIGHET – KONDISJON – SMIDIGHET.

Løs et spesielt problem eller bare ha det sosialt og moro!

Hos oss får du nye bekjentskaper og blir med på flere sosiale happenings gjennom treningsåret! første mulighet blir oppstart av buldreserien fredag 9. September!

Les mer på www.klatrefabrikken.no/trening

R E S I R P T N E STUD

PÅ

MBE E T P E S I S R KLATREKU

Brattkort 1350 kr Oppstart 3 ganger i uken Se les mer på www.klatrefabrikken.no/kurs

KLATREfABRIKKEN Breiflåtveien 15, 4017 Stavanger – Tlf. 51 58 60 19.

Booking og forespørsler: post@klatrefabrikken.no – Les mer på www.klatrefabrikken.no – www.facebook.no/Klatrefabrikken

KFab Labs

Teknikk+Trening skal hjelpe deg å nå små og store mål. Grunnleggende T+T timer starter opp i september og vil gå hver torsdager fra kl 19.00