2012-april-oslo by NATT&DAG

OSLO 4 - APRIL 2012 // Selvsensur

Mellom bomber og nazimote - 48 timer i Burma

WWW.NATTOGDAG.NO

Statoils oljesøl - om å lobbe for klimaundergang

KULTURSTØTTE 2012:

Hva får du for pengene? Pavol Liska Michael Gira Thora Dolven Balke Haraball Bigb Thunders Iron Sky Lars Haga Raavand Sverre Malling

Rockheim burde bombes i en rituell seremoni.

& MØTER Vågard Unstad

Maria Veie Mariken Halle Bård Kleppe Clara Bodén KORO NFI

ANMELDT: The Hunger Games Game Change The Rocka sUSanne Sundfør Kiwanuka Paul Weller +++

Vågard Unstad / Foto: Jeton Kacaniku

Natt&Dag - Siden 1988

GEVIR 30432

Foto: Simen StrĂ¸m Braaten

Gjør noe med drømmen! Søk opptak på våre studier innen film, musikk, design, spill, animasjon, 3D eller IT

på www.noroff.no Du kan skape fantastiske ting med fantasien. Men gode ideer kommer som regel ikke bare av seg selv. Hardt arbeid, riktig verktøy og kreative teknikker gjør susen. Som student ved Noroff hjelper vi deg med alt dette. Og mer. Noroff er en av Norges ledende utdanningsinstitusjoner innen kreative fagretninger. Du finner oss i Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand og Fredrikstad. Les mer om hvordan du kan leve ut ditt kreative potensial på www.noroff.no Nytt av året er at at vi også tilbyr egne bachelorstudier i animasjon, spill og digital etterforskrning på Noroff University College.

Dyrk din lidenskap. Søknadsfrist 15. april 2012

Leie: 4. april 2012 Kjøp: 18. april 2012

Leie: 11. april 2012 Kjøp: 11. april 2012

Kun leie: 18. april 2012

Sjekk ut www.sf-film.no eller følg oss på

Leie: 11. april 2012 Kjøp: 18. april 2012

Kun leie: 4. april 2012

Leie: 25. april 2012 Kjøp: 25. april 2012

OSLO - APRIL 2012 Sjefredaktør CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no Redaktør Oslo MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no Redaktør Bergen HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no Redaktør Stavanger Erik Sæter Jørgensen erik@nattogdag.no Redaktør Trondheim KARI KRISTENSEN kristensen@nattogdag.no Nettredaktør EMMA CLARE emma@nattogdag.no Redaksjonsassistent THEA ØSTERBERG osterberg@nattogdag.no Redaksjonsassistent MARTE BORG Art Direction LOUD AND CLEAR AS www.loudandclear.no AD-Assistent Andreas Tylden tylden@nattogdag.no Skribenter Tore Andvig Torgeir Blok Maiken Bolset Marte Borg Gaute Brochman Andreas Dahl Christian Forsberg Karima Furuseth Emma Clare Gabrielsen Sara Hammer Inger Lise Hammerstrøm Rasmus Hungnes Aksel Kielland Kari Kristensen Siren Løkaas Jørgen Nordeng Ulrikke Nordseth Håvard Nyhus Kristoffer Rambøl Mathias Rødahl Hans Christian Skovholt Oda Solberg Ragnhild Brochmann Andreas Tylden Marie-Alix Isdahl Voisin Martin Øsmundset Håvard Ringen

INNHOLD Illustrasjon Andreas Tylden Marius Pålerud Nikolai Freund Kristopher Hernholm

Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nattogdag.no Salg- og markedsjef PHUONG CEDRIK VAN PHAN phuong@nattogdag.no Markedsavdeling BJØRN AUNE ANDERS B. HANSEN JOHNNY JENSEN Camilla Kvalevåg Petter Nordhaug Aleksander Schei MARIUS SOMMERFELDT salg@nattogdag.no

Økonomi Netledger

Hva er selvsensur? ..................................................................................................................................... Byen fra midtvesten .................................................................................................................................. Makten, metoden og meningen bak milliardene øremerket kultur ......................................... Mer menneske med Thora Dolven Balke .............................................................................................. Statoils oljesøl .......................................................................................................................................... 48 timer i Rangoon ...................................................................................................................................... Moteserie: Stoned ...................................................................................................................................... Byguide: Slik surfer du gratis i Oslo ................................................................................................... Uteliv: klubb, bar, konsert ..................................................................................................................... Intervju: Michael Gira fra Swans .......................................................................................................... Beste ideen din som du aldri vil få gjennomført? .......................................................................... Scenekunst: Søken etter den produktive kjedsomheten med Pavol Liska ............................. Litteratur: Hvalfallmannen Lars Haga Raavand ............................................................................. Musikk: Susanne Sundfør, Kiwanuka, Paul Weller .......................................................................... Intervju: Haraballer av stål .................................................................................................................. Film: The Hunger Games, The Rocka, Game Change ........................................................................... Intervju: Bigb Thunders ........................................................................................................................... Intervju: skaperne bak Iron Sky ........................................................................................................... NATT&DAG møter Vågard Unstad fra A-laget .....................................................................................

Utgiver NATT&DAG AS Trykk Media Norge Trykk Oslo Opplag 66.000 Redaksjonen tar ikke ansvar for ubestilt materiell Natt&Dag Oslo Nedre Slottsgate 25 N-0157 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41

12 14 19 24 26 28 32 43 46 50 53 57 58 61 66 69 73 74 78

Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen

Natt&Dag Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim For tips og presse: film@nattogdag.no musikk@nattogdag.no uteliv@nattogdag.no mote@nattogdag.no kunst@nattogdag.no scenekunst@nattogdag.no restaurant@nattogdag.no litteratur@nattogdag.no www.nattogdag.no

Ø M E R KE T ILJ

Trykkeri

Fotografer Rune Aasprung Jeton Kacaniku Christian Belgaux Johanna Siring Tove Sivertsen Stephen Butkus kristian skylstad Marie-Alix Isdahl Voisin Janne Vettestad

DETTE HØRTE VI PÅ

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis! Condis Fredensborg tilbyr rimelig squash & trening! Thor Olsensgt. 5 - Tlf: 22 88 60 00 www.condis.no/fredensborg

4/2012

www.bislet.no - Telefon: 22 60 00 00

Oppdag nye iPad hos Humac.

Den er briljant. På alle mulige måter.

Nye iPad har den fantastiske Retina-skjermen, A5X-chipen med firekjerners grafikk, et iSight-kamera på 5 megapiksler og utrolig raske nettverksforbindelser. Nå kan du gjøre enda mer enn du noen gang kunne forestille deg.

Besøk Humac. Din lokale Apple-ekspert. www.humac.no | shop.humac.no | tel: 23 40 70 00 | Butikker: Vika - Oslo City - Ullevaal - Ski Storsenter - Drammen

OVERHØRT

LEDER

...

Narkosiktet høyrepolitiker bedyrer at det var overgangen fra småkonge i Bergen til backbencher-tilværelse i Oslo som ledet ham ut i fristelse. OK, om du insisterer. Hver mann har rett til sin sannhet. En ung, fremadstormende politikerspire virker bastant, rolig og frittalende på tvskjermen og via sosiale medier, men vi hører stadig flere historier om at medaljen har en bakside: Bitchy oppførsel og generell kjip halvpsycho attityd som avskrekker medmennesker. På en annen side, er kanskje ikke det en god egenskap for fremtidig politikerkarriere? Løkke tel! Norges mest berømte tungespiss og resten av kroppen som hører med, er visstnok et dyr i senga. Altså, en iguan?

velkommen til bogstad camp & turistsenter!

En profilert norsk moteredaktør og en profilert norsk mannebladjournalist er visstnok på vei til å bli seriøse med hverandre. En nysingel, halvt degos puppemodell med sukkersøte tatoveringer holder på med en liten spjæling på 22. Den damas manneveier er uransakelige. Hvorfor tok du ikke en av oss?

Bogstad Camp & Turistsenter er åpent hele året. Det er plass til ca. 800 enheter, og det er ca. 200 strømplasser. Vi har 36 hytter, hvorav 16 er utstyrt med dusj/WC. Alle hyttene har innlagt varmt/kaldt vann og en liten kjøkken-krok.

For mer informasjon, kontakt oss på: Ankerveien 117, 0766 Oslo Telefon: 22 51 08 00 - Faks: 22 51 08 50 E-post: mail@bogstadcamping.no Web: www.bogstadcamping.no

Plassen ligger ca 9 km fra Oslo Sentrum, med Bogstadvannet og Nordmarka som nærmeste nabo. På området finnes det bensinstasjon, dagligvarebutikk og restaurant/kro, med alle rettigheter. Alle hovedveier er godt skiltet frem til campingplassen. Det er gode bussforbindelser til og fra Oslo Sentrum.

BOGSTAD CAMP & TURISTSENTER

A M U N D S E N B R Y G G E R I ...middag, ...lunsj

t r folk fles ...stedet foI OSLO ! NY T T

Brygghuset brygger både ale og lagerøl...

4/2012

God lesning, Christian Forsberg Sjefredaktør

MÅNEDENS DRINK

B O G S TA D

& S P I S E R I ...eller en helkveld Scenen er stedet for underholdning...

Vi ønsker deg velkommen inn til storstuens mange dufter og smaker, en 16 meter lang ølbar, sannsynligvis Norges lengste. Ett velkomment avbrekk i hverdagen, i en lun og avslappet atmosfære.

Baren er vårt midtpunkt...

«Selvsensur er å ta inn over seg omgivelsenes behov og krav», forklarer psykolog Hedvig Montgomery. NATT&DAG har i denne utgaven jobbet med tema selvsensur, altså om det å tilpasse seg eller kreve plass, droppe en idé eller snakke rett fra levra. Vi starter med å utforske temaet i Et pålegg om bevisst førsel på side 12. Videre har vi sett på Norges unike kulturstøttetilbud. I år pøser staten ni milliarder kroner utover kulturfeltet, men hva slags kultur får vi egentlig igjen for pengene? Og hvordan bestemmes det hvem som skal få penger? Gaute Brochmann er på saken med Kulturdyneløftet på side 19 og innevarsler at norsk films gullalder begynner den dagen en stor bolk av støttepengene i stedet brennes av på raketter til de nye jagerflyene. Kunstner Thora Dolven Balke følger opp resonnementet på side 24, hvor hun kan fortelle at «det å være kunstner i Norge innebærer en enorm trygghet» og videre at «kunstnertilværelsen i andre land innebærer en

Amundsen Bryggeri & Spiseri. Stortingsgaten 20, inngang Roald Amundsens gate. www.amundsenbryggeri.no

TV 2s morsomste same og fritidsmisantrop på twitter, er blitt forelsket. Og faen som man skal få høre det. Et mer vellykket angrep av intimtyranni i form av en kjærlighetserklæring på facebook skal du lete lenge etter. Etter at den første bølgen av vantro og mistanker om ironi eller facerape hadde lagt seg, tydet alt på at hvert ord var sant, og at den utkårede virkelig har ballene hans i en skruestrikke. Og joda, vi ble sjarmert. For fint var det. #kjærlighet ...

helt annen mental situasjon og fallhøyde». Les mer om å unngå kunstverdenen for å nærme seg virkeligheten i intervjuet Mer menneske. En annen virkelighet vi har forsøkt å nærme oss denne gangen er i Myanmar, bedre kjent som «militærdiktaturet Burma». Vår redaktør i Oslo, Marie-Alix, reiste til den tidligere hovedstaden Rangoon. Det som møtte henne var en virkelighet langt unna den som ble forespeilet i TV2s fredsmiddag med Aung San Suu Kyi. Du kan lese 48 timer i Rangoon på side 28. «Det er nødvendig å være ukomfortabel med hva du gjør», forteller Michael Gira fra bandet Swans på side 50. Gjennom en lang karriere har de blitt kjent for sine intense liveopptredener og stadige søken etter nye måter å holde musikken i live på. På samme vis: Scenekunstner Pavol Liska forteller på side 57 at deres kompani jobber med å utforske nye måter å fange oppmerksomhet på – og at nettopp det kan forutsette en tilstand av kjedsomhet. Som han sier: «Jeg er ikke så redd for å kjede publikum, jeg nyter det. Kjedsomhet er en undervurdert tilstand». Skaperne bak Iron Sky opplevde derimot alt annet enn kjedsomhet i prosessen frem mot lanseringen av filmen. Utstyrt med bare en kort filmtrailer som ble sluppet for noen år tilbake, samlet det seg snart nesten tretti tusen betalingsvillige og delaktige fans om prosjektet. I intervjuet på side 74 kan du lese om hvordan de omsatte denne entusiasmen, og hva den betyr nå som filmen skal ut på kinoer over hele verden.

En vårlig Gin Tonic 1. 2. 3.

Kutt opp en agurk i skiver og legg de oppi ginflasken. Sett flaska i kjøleskapet. Etter noen dager er den klar til servering:

Isbiter. 4 cl Tanqueray London Dry Gin. Tonic. Pyntes med en skive lime og nytes i vårsola!

Foto: Sigve Aspelund/Tinagent og Istockphoto

VIL DU GJØRE NOE GØY?

FRA OSLO LUFTHAVN KAN DU REISE HVOR DU VIL Vi har flest avganger og flest reisemål. Det er enkelt å komme seg til flyplassen med bil, buss eller tog. Det er ikke uten betydning hvilken flyplass du reiser fra.

TIDENS ÅND

OVERHØRT

Å TA EN VALEN Hvis du ikke fikk med deg Mr.Magne74, må du legge fra deg avisa nå og google før du leser videre. Eksempler på hvordan du kan ta en Valen: – Like din egen status – Opprette en annen twitterkonto for å retweete deg selv – Lage en fake facebookprofil for å kommentere på bildene dine – Runke

1 1

RADIO ROX

... Det ryktes at den ene halvdelen av en stor norsk black metal-duo ikke kjenner igjen sine egne låter ute på byen. Mørkt.

KLAMYDIA I HALSEN Alle hoster og harker på grunn av de degenererte hals-søsknene til kjente og kjære kjønnssykdommer: chlamydula pneumoniae og mycoplasma pneumiae. Klæmmis i halsen, er det du har.

2 1

RYGGTRØBBEL Først avlyste Technogud Ricardo Villalobos på grunn av ryggproblemer, så var det ryggen til David Sylvian som streiket. Deretter var det noe med nakken til Jason Derulo. Kanskje klubber og scener bør vurdere å skaffe seg en fast kiropraktor? I det minste en liten massøse? Litt aromaolje på backstagen?

3 1

LEGAL KLUBBING April ser ut til å bli en lovlydig måned. Vi registrerte en liten økning av kule, ulovlige fester på nyåret, men denne måneden er det ingen slike arrangementer i sikte. Slik hovedregelen i gamlelandet lyder: du får lage morroa di selv.

4 1

PLASTISK KIRURGI PÅ DYR Plastikk-kirurgiske inngrep på dyr er i utgangspunktet ulovlig i Norge, så nå stikker stadig flere norske dyreeiere utenlands for å facelifte bulldogen og declawe katten (altså: fjerne klørne = katten blir gæren). De stakkars dyrene er nok en gang blitt speilbilde på menneskets tilbakestående komplekser og nevroser. Til og med levende penisforlengere, er de blitt. Det siste på dyrekirurgifronten er ifølge våre kilder å ordne balleimplantater til den kastrerte labradoren for å bevare manndommen til bikkja (eieren).

5 1

MESKALIN – MÅ vi skrive om dop igjen? – Meskalin er ikke dop, det er en utvidelse av horisonten, åpning av dører. – Må vi skrive det med det tonefallet også?

1 6

UTEPILS Har du fått med deg det nye fenomenet «utepils»? (Sett inn: dårlig ironisk setning om vårsola, bleike hender og drita på formiddagen og rund av med at det er jo hyggens. Det er jo det.)

7 1

INNVANDRING Degosene kommer. VG uttrykker redsel for nordmenns jobber. Blir de kriserammede sør-europeerne de nye svenskene eller de nye pakkisene?

8 1

BABYGRØT I anledning Desperat Prosjekt Sommerkropp 2012 er det blitt en ny «greie» å bytte ut cowboyfrokost, potetgull og kleinekebaben dagen derpå med en sunn og go’ babygrøt på glass.

9 1

ON THE ROX En litteraturtidsskriftredaktør observerte Geddy Lee på en utstilling i London, men han kom selv ikke inn. Vinduet hjalp heller ikke. Hele Norges turbokapitalist med lege-armcandy på armen, har slått seg løs i Trøndelag. Våre medarbeidere i Trondheim har følgende på hjertet: Vi har skjønt greia med at det ikke lønner seg å betale arbeidsgiveravgift. Men at du skulle ta alle gullbarrene dine og putte på hotelltaket ditt på Brattøra, er kanskje å ta det litt langt? Brattøra ligner en krysning av Dubai og Quatar nå. Og ikke er det spesielt sexet å stå ute på restauranten på Rockheim heller, når det eneste man kan se ut mot er rett inn i ja, nettopp Dubai. Ingen er bedre til å skrive søknader enn tidligere Idol-dommer og Spetakkel-medlem med nesten like initialer som Gaute Grøtta Grav. Sammen med resten av gjengen i et bergensbasert management-byrå (med blant annet John Olav Nilsen, Lars Vaular, Young Dreams, Sondre Lerche, Razika og Anja Viken i stallen) fikk de i år innvilget firehundreogseksti tusen kroner i konsertstøtte! Wut?! 460.000! Rezpect. I angiverånden til VG legger vi ved linken til samtlige tildelinger, så kan dere – kjære publikum! – ta jobben med å spa opp drittpakkene: www.kulturrad. no/tildelinger

ALT GODT Å avslutte mailen med «Alt godt» er den nye og langt hyggeligere «Mvh».

10 1

MIDDELMÅDIGE MUSIKKANMELDERE Norges nyeste musikkmagasin sporter i sitt første nummer omtrent 90 prosent firere. Alt kan da ikke være «ganske bra»? «Helt ok, lizom»? Er det kritikk? Latskapen råder. Alle anmeldere med respekt for seg selv burde derfor iverksette selvsensur mot firere. Eller enda bedre: nedlegge forbud mot å anmelde produkter som fortjener firere. Eller vi burde nedlegge anmelderstanden som sådan (minus våre, da). Neida. Diskusjonen om hvorvidt Anmeldelsen er død eller ei, kan vi ta et annet sted. En annen gang.

11 1

Bobler: Å nave, old school-butikkran, «jeg får helt pækkern», politikeren er den nye Amy Winehouse, dødsvold, spadevold, emopropaganda, «de ekle hasjgreiene», vårORK, flyhalehelt, «i dag er vi alle …» 10

4/2012

SMS-alert! En av Norges mest elskede mokkabønner er Oslos nye supertekster. Det var det, ville bare informere. Cute! ...

TEKST Emma Clare Daglig leder Jan Ivar Wolstad, gratulerer med ny radiokanal! Hvilken lokalradio-konsesjon har dere tatt over? – Klem FM. De lever fortsatt, men på en annen frekvens. Trondheimsfrekvensen vi skal lansere er fortsatt hemmelig en måned til. Kommer det til å være liiiitt sviskelukt i listene deres? – Er du gal. Klem FM kommer ikke til å henge igjen her. Dette blir rock og pop. Okay, la oss si at jeg tuner inn på 90,1. Hva hører jeg da? – Alt fra M83 til Bob Dylan. Altså moderne og gammel rock. Rock er fokuset. Å drive å snakke om sjangre nå til dags er kanskje litt forbi, men dere i NATT&DAG kommer nok til å anbefale mange album vi kommer til å spille, for eksempel. Sånn sett er vi ganske

like dere. En modig satsning som tar musikk på alvor. Og nå er endelig rocken tilbake, etter år etter år med dubstep og r’n’b. Har navnet «Rox» tilfeldigvis noe med rock å gjøre? Eller er det bare hipt og urbant? – Det spiller på rock, ja. Hehe. Og så er det et lett å huske. Men for de som har vært i radiogamet lenge, så husker man kanskje Jurij og Akinsjin som stakk av til Oslo i 1989 fra presset til Gorbatsjov-regimet og lagde det GAMLE Radio Rox fra et bedritent studio på femten kvadrat i Osterhausgate i Oslo og pumpa ut rockemusikk til hjertet av Moskva. En svær suksess. Det er litt små-kontroversielt, for dette er nittitallet med Gorbatsjov og gjengen, men kall det gjerne en hyllest til disse Osterhaus-gutta. En liten homage. Tune inn på frekvensen 90,1 for å høre på Radio Rox eller gå inn på radiorox.no for å finne webplayeren.

ØLBAROMETERET Enkelte serveringssteder opererer med stamkundepriser, happy hours, sperregrenser, kostyme-rabatt og gud vet hva. Her går vi basic og ignorerer all mikk-makk. Dette er streite ølpriser som ikke forutsetter flørting eller noe i garderobeveien. Som halvliterentusiaster har vi regnet om prisene når folk serverer pingle-øl (* betyr 0,4) eller bierfest-øl (** betyr 0,6). Prisene tar utgangspunkt i ukas vakreste time: Fredag klokka 22:00. Choice .............................................. 39,Evergreen ...................................... * 41,Tullins cafe ...................................... 43,QBA ................................................. 46,Stargate ........................................... 47,Rock In ............................................. 48,Unholy ............................................. 48,Fuglen .............................................. 49,Luna Park ........................................ 52,Elm Street ........................................ 52,The Scotsman ................................ * 56,Welhavens Café ................................ 58,VU ................................................... 58,Fru Hagen ........................................ 58,Horgans ........................................... 58,Turkish Delight................................. 58,Hells Kitchen ................................... 62,Tilt ................................................... 62,Fisk&Vilt .......................................... 62,Nighthawk Diner .............................. 62,Emil og Samuel.............................. * 62,-

Dattera til Hagen ........................... * 62,Fugazi............................................. * 62,Olympen .......................................... 63,Internasjonalen ................................ 64,Café Sør ........................................... 66,Parkteateret ..................................... 66,Blå ................................................... 66,Revolver ........................................... 66,Mono ................................................ 66,Bonanza ........................................... 66,Bushwick Bar .................................. 66,Pan .................................................. 66,Last Train ......................................... 67,Sosialen ........................................... 68,Saras Telt ...................................... * 68,Oslo Mekaniske Verksted ................ 69,Skaugum .......................................... 72,Bjørungs........................................... 72,Latter ............................................. * 74,Jacob Aall ........................................ 76,Beer Palace ..................................... 76,Den gamle major ........................... * 58,-

n e k k ø j k e + m m ø r d t t i d r e Not Med Samsung Galaxy Note kan du gjøre noe du ikke kan med andre mobiler: drodle! Du kan klippe, redigere og forklare. Og dele det umiddelbart. Klipp bort overskapet, tegne inn en ny bardisk eller sette farge på gulvet. Smartere blir det ikke.

Årets Mobiltelefon 2012

Samsung_NO_Galaxy_Note_KOK_Natt_Dag_Oslo_241x360_120406.indd 1

2012-03-30 15.55

HVA ER SELVSENSUR?

Å tilpasse seg eller ikke tilpasse seg. Det er spørsmålet. Tekst Christian Forsberg Illustrasjon Nikolai Freund – Ikke-korrekthet i mindre doser er velkomment, i store doser er det derimot sosialt selvmord. Deri ligger balansen, sier Hedvig Montgomery, psykolog og spesialist på krisehåndtering i media. Avtaleboka er med andre ord full av kjendiser og TV-personligheter. – Glem aldri at folk faktisk dømmer – og jo mer avstand, jo mer fordømmelse. Derfor føles det godt å se noen dumme seg ut på tv. Da kan vi helhjertet og skamløst fordømme, samtidig som det får oss til å føle oss som bedre mennesker selv. Selvsensur kan høres litt voldsomt ut. Er det bare et annet ord for det å tilpasse seg? – Selvsensur handler om i hvor stor grad du ser på det du gjør og tenker ut ifra omgivelsenes forventede reaksjoner og tanker. Om du overvåker deg selv og prøver å gjøre ting som andre vil sette pris på, eller om du mest lar deg styre av det du selv føler. Alle driver vi med slik kontroll i en eller annen utstrekning. Når du sklir på isen vinterstid og slår deg, reiser du deg sannsynligvis raskt og ser deg rundt for å se om noen har sett deg. Hvis det er noen der, går du videre og later som ingenting nesten uansett hvor vondt det gjør. Du vil jo ikke «dumme deg ut». Er du alene, er det mer i orden å felle en liten tåre og kanskje til og med kjenne at benet er brukket. Noen er veldig opptatte av andres meninger og det 12

4/2012

å passe inn, andre føler seg i større grad frie til å gi uttrykk for egne meninger på tvers av omgivelsenes forventninger. Når du er i tvil om hvordan du bør oppføre deg, ser du hva andre gjør? Eller søker du i dine egne erfaringer og verdier? Det ene er ikke nødvendigvis moralsk bedre enn det andre – å tilpasse seg for mye gjør deg til en øyentjener som ingen virkelig kjenner, å tilpasse seg for lite kan gjøre deg hensynsløs. Hva bør man være oppmerksom på? Er det en magefølelse eller noen signaler man kan fange opp som sier: «Ey, den der kan du fint spare deg for?» Checklist, please! – Du lever alltid i en kontekst – det er alltid noen rundt deg. Hvordan vil dine nærmeste påvirkes av det du sier eller gjør? Livet er en balansegang mellom å si hva man mener og å tilpasse seg. Skal du si eller gjøre noe kraftfullt, som å fortelle kjæresten at noe hun gjør irriterer deg, så må du også ta i mot reaksjonene. Ved å ta inn reaksjoner underveis, vil du både bli bedre hørt og kunne korrigere deg selv dersom du går for langt i å tråkke på henne. Ellers er hovedregelen veldig enkel; har du sterke følelser når du skriver en e-post eller et statement, vent med å poste det. Du ser andre og vurderer konsekvenser bedre når du ikke er rasende, fortvilet eller euforisk. Hvor mye er det greit å sensurere før det går på selvet løs? Hvor mye kan «kamufleres» før det går på bekostning av troverdigheten eller autensiteten? – Det kommer nok an på hva som er

Å sensurere seg selv er å ta inn over seg omgivelsenes behov og krav. målet ditt. Skal du være en god selger, er tilpasningsdyktighet langt viktigere enn å gi uttrykk for egne verdier. Og det å gjøre det godt i jobben kan gjøre det vel verdt å være en sosial kameleon. Men det betyr også at det er stor forskjell på deg etter hvilket miljø du er i og hvem du snakker med. Er du politiker, vil det gi deg et troverdighetsproblem, så her vil det lønne seg å søke mer i indre verdier og kanskje til og med våge å være litt kontroversiell, men til gjengjeld fremstå som hel ved og ekte. Skal noen virkelig kunne elske deg, så må de kjenne deg for den du er. Det betyr at du må tone flagg. I mediasammeheng kan man tilsynelatende erstatte selvsensur med selvutlevering: Nylig var Audun Lysbakken gjennom fallkatarsis-oppstandelse på to dager og kom «sterkere ut av det». Og ifjor viste Liv Signe Navarsete-episoden – der den første oppstandelsen snart fikk en backlash og folk i stedet begynte å sette pris på det «autentiske utbruddet» hennes – at takhøyden for ikke-korrekt mediehåndtering tilsynelatende er større enn det mange later til å tro? – Jeg tror vel ikke at vi skal trekke frem noen av disse hendelsene som spesielt ærerike, men det vil alltid være velkomment

å føle at man blir kjent med en person og ikke en papp-figur. Så feil er velkomment, men for mye feil eller for lite selvkontroll vil med rette gjøre oss i tvil om vi ønsker å bli ledet av denne personen. Jeg tror vel ikke at det norske folk gjennom sin oppslutning om disse to pygme-partiene sier at de har stor tiltro til kontrollen til disse lederne – heller tvert i mot. Det bør også være grunn til å forvente en høy grad av både ekthet og selv-kontroll hos en statsleder. Men viser de sterke verdier som vi identifiserer oss med, så vil vi også finne at deres feilskjær er tilgivelige. Hvor viktig er denne selvsensur-mekanismen? Klarer vi oss like greit uten? Være en slik ærlig-rett-fra-levra-type, eventuelt en arrogant og høytstående UD-politikerkarakter? – Ingen av oss klarer seg uten et visst nøktern blikk på hvem vi er og hva vi gjør. Det å sensurere seg selv er også å ta inn over seg omgivelsenes behov og krav. Lar du dine egne tanker, behov og verdier ta hele scenen, er du sannsynligvis en hustyrann. Men tilpasser du deg andres forventninger uten å la egne følelser og verdier styre, står du der ganske uten ryggrad.

ATOMIC & SKY AGENCY PROUDLY PRESENT:

fRE. 15. JUNI OSLO SPEktRuM FREDAG 16. novEmbER

vALLHALL, OSLO

“Suveren Seinfeld”, VG

JERRY SEINFELD

LIVE

www.DAvIDGUETTA.COM www.TwITTER.COM/DAvIDGUETTA www.fACEbOOK.COM/DAvIDGUETTA www.YOUTUbE.COM/DAvIDGUETTA

Vestlandshallen

onsdag 9. mai

Concert

•••••••••••••••••••••••••••••• FREDRIkStEN FEStNINg haLDEN, 17. JuNI 2012 •••••••••••••••••••••••••••••• MED EKSKLU SIVE GJESTEOPPT REDENER, FULLT SYMFO NI ORKESTER OG KOR.

15. SEPT. MIchaEL bubLé TELENOR cRazY LOvE tOuR ARENA OSLO SPEktRuM tIRSDag 17. aPRIL 2012

NEW KIDS ON THE BLOCK NKOTBSB TOUR

oslo spektrum, 31. juli

ONE NIGHT - ONE STAGE

OSLO SPEktRuM OSLO SPEKTRUM FREDag 1. JuNI MANDAG 14. MAI ONCE IN A LIFETIME

Folketeateret • 5. juli BILLETTER på www.billettservice.no / 815 33 133 / 7-11 / posten / narvesen

BILLE T TER KJØPES PÅ W W W.BILLE T TSERVICE.NO / 81533133 / NARVESEN / 7-ELE VEN.

Katie Melua Fredag 29. juni Karpedammen Akershus Festning

Illustrasjon: Andreas Tylden

Går det an å runde av en klubbkveld i Oslo med en treretter på resto? Nei, selvfølgelig ikke. Tekst Tore Andvig I forrige nummer etterlyste N&D en ny utelivspolitikk. En utelivspolitikk som verdsetter at klubbkultur også er kultur. At det derfor burde jobbes mot utvidete og ikke innskrenkede ”innetider” for befolkningen. Denne måneden ville vi se på hvordan det står til med nattmaten i Oslo. Og konklusjonen kommer raskt: hvorfor er det tilnærmet umulig å få fatt på noe annet en burger, bab eller pizza i denne byen etter 23.00? Oslo har én million sushisjapper, er det ingen av dem som er åpne? Cafe Sara skal ha ros for å holde kjøkkenet åpent nesten til stengetid, men det er omtrent det eneste stedet i tillegg til Illegal. Illegal er riktignok burger, men noe helt annet enn en kjøttklump med Norvegia og Thousand Island. Utover det finnes tre alternativer, som stenger serveringen litt før eller kl 02. Restaurant Boletini, som tidligere holdt åpent til kl 05, stenger nå kl. 24. Er dette bare syting fra min side? Finnes det bedre tilbud andre steder? Selvfølgelig! I Paris er det ikke noe problem å spise en treretter på brasserie klokka fem om morgenen etter en kveld med dansing til Chloe, Cardini eller Smagghe på en klubb i nittende arrondissement. I Berlin ligger nattåpne restauranter tett i tett. Nå kan ikke Oslo ha ambisjoner

om å være en by på linje med disse to, men i Frankfurt, en by med omtrent samme innbyggertall som Oslo, finnes det tre restauranter tilknyttet klubben Cocoon alene. En av dem har Michelinstjerne. Køben har også et langt bedre tilbud enn vår kjære hovedstad, for selv om tilbudet er langt fra fantastisk serverer mange puber mat til sent på kveld. Restaurantene er også ofte åpne noen timer ekstra. De stenger ikke før tolv eller halvett. Etter en skuffende kartlegging av nattmat i Oslo trasket jeg gatelangs og tenkte på dette. Tilfeldigvis hørte jeg på The View from Mrs Thompson’s, og da slo det meg: utenom religiøsiteten minner en stor del av innbyggerne i Oslo om de menneskene David Foster Wallace beskriver fra stedet der han bodde. Problemet er ikke skjenketider eller matmangel, heller ikke bare fyll og bråk. Det er menneskene. Problemet er at Oslo på mange måter like gjerne kunne vært en middels stor by i periferien av den amerikanske Midtvesten, i jordbruksområdene (i rustbeltet er tilstandene alt for tøffe til at det kan sammenliknes). Plutselig faller flere biter på plass, i nettopp dette området bor det like mange med norske aner som det bor nordmenn i dagens Norge. De har samme skjenketider, og et like fremmedgjort forhold til det å bo i en by. I motsetning til byen Wallace skildrer er det likevel en

reell konflikt mellom de i Oslo som tilhører den gruppen personer Wallace beskriver, og de av oss som vil at Oslo skal bli mer som en hvilken som helst middels stor europeisk by. Bli til en by der det er lov til å leve annerledes, der vi ikke tvinges til å legge oss klokka to eller tre fordi de med makt ikke kan forstå hva noen vil gjøre ute etter det. De trenger ikke skjønne, for hva skader det dem? For det er den eneste formen for toleranse som er reelt tolerant, toleranse som godtar at selv om man ikke kan forstå hvorfor, kanskje til og med synes at det er galt, så er det tydeligvis mange som synes det er viktig å kunne være ute til klokken fem og seks om morgen og spise sushi på veien hjem. Da godtar vi det og finner en måte å løse det på. Det er ikke vanskelig, men det krever bare at flertallet viser et stort mindretall den respekten mindretallet fortjener og åpner byen på en måte som gjør det mulig for alle innbyggerne her å leve de livene de vil. Det vil alltid være mange som gjøre noe du ikke forstår eller liker, som du kan bli forbanna på. Hver fredag ser for eksempel flere hundretusen på Senkveld. Det som er hemmeligheten for å kunne bli en ordentlig by, er at vi aksepterer disse forskjellene og ikke aktivt prøver å stoppe all aktivitet vi ikke liker, alle liv som leves mot det flertallet mener er riktig. Det må være lov å leve annerledes, selv

Utenom religiøsiteten minner en stor del av innbyggerne i Oslo om de menneskene David Foster Wallace beskriver fra stedet der han bodde. 14

4/2012

liv som i flertallets øyne er destruktive, uten at myndigheter griper inn eller lager regler som gjør disse livene umulige å leve. Problemet er at midtvestbyboerne ikke tror på denne typen toleranse. De tror at toleranse betyr at de har sluttet å si neger og drar på innflyttingsfesten til homoen på jobben, men det har ingenting med toleranse å gjøre.

Åpne restauranter etter klokka 01.00 // hva du får:

1 2 1 3 1 4 1 5 1 1

Oro: Baren har ”enkel og rustikk matservering” til kl 0130 torsdag til lørdag. Lorry: Caesar-salat, club-sandwich og burger til 02.30

Illegal Burger: Byens bedre burgere. Har også salater.

Cafe Sara: 70 retter, med alt fra lammespyd til salater, hamburger og tyrkisk. Luna Park: Tapas, meze, speketmat og pizza langt over fyllegjennomsnittet.

Footloose_urban_natt&dag.pdf

CMY

15.03.12

12:29

FOLKET HAR TALT: Trondheim og Trøndelagskysten mest attraktiv 69 % kan tenke seg å bo i regionen

En landsomfattende undersøkelse* viser at Trondheimsregionen er det området i landet hvor flest har lyst til å bo, jobbe og studere. Regionen anses som den tryggeste regionen i landet, som den beste på forskning og utdanning, og som det stedet hvor man får mest bolig for pengene.

Trondheimsregionen Bergensregionen Stavangerregionen Osloregionen

I tillegg viser resultatene fra NHOs Nærings-NM at Sør-Trøndelag er Norges beste næringsfylke. Trondheimsregionen er den regionen som skaper flest arbeidsplasser og har høyest verdiskaping på landsbasis, og kommunene Hitra og Frøya skårer høyest på vekst.

64 % kan tenke seg å studere i regionen Trondheimsregionen Bergensregionen Stavangerregionen Osloregionen

Derfor trenger vi også deg og din kompetanse. Her finner du både spennende jobber, studier og muligheten for et godt liv i en region som er i sterk utvikling. Velkommen!

66 % kan tenke seg å arbeide i regionen Trondheimsregionen Bergensregionen Stavangerregionen Osloregionen

Les mer på www.stfk.no/muligheter * Omdømmebarometeret 2011

Foto: Therese Lee Jansen, Geir Mogen, Morten Granhaug, FHL.

Trondheim

Osen

Roan

Åfjord

Rissa

Bjugn

Ørland

Frøya

Hitra

Snillfjord

Leksvik

Agdenes

Orkdal

Hemne

SAMFUNN

Kultur + Politikk + Intervju + Kommentar

Kunstnere burde unngå kunstverdenen i størst mulig grad ... intervju med Thora Dolven Balke på side

Hva skjer dersom 700 millioner kulturstøttekroner istedet hadde blitt brukt på raketter til de nye jagerflyene ... les Kulturdyneløftet på side

Dette likner ikke TV2s ”fredsmiddag” med Aung Saun Suu Kyi ... 19

les 48 timer i Rangoon, Myanmar på side

ABB-rettssaken blir kunst Tekst Emma Clare Foto Karl Erik Brøndbo Kulturnavn vi ikke er vant til å se i sammenheng med rettssaker (og som neppe ville rukket opp hånda i samme klasserom som massemordere, for den saks skyld) liner opp for å dekke ABB-rettssaken. Det historiske eventet skal rapporteres av Kristopher Schau for Morgenbladet og kunstner Sverre Malling skal være rettstegner for Klassekampen. Vi tok en prat med Sverre Malling om det å tegne ondskapens ansikt.

Hva tenkte du da du fikk tilbudet? – Jeg tenkte på om jeg virkelig hadde lyst til å ta oppdraget, og i det hele tatt evner å gjøre det, både som tegner og med tanke på alt trykket. Rettstegningen er en type dokumenterende tegning som nærmest erstatter fotoapparatet, og dermed er en helt annen form enn den jeg vanligvis forholder meg til. Mine tegninger er som regel ikke så umiddelbare og intuitive, for å si det mildt. Jeg arbeider ofte ganske strengt og mer omstendelig. Dokumenterende tegning er ikke akkurat det jeg er kjent for. Tvert imot, jeg er kjent for å tegne en litterær fiksjonsverden, hvor detalje-

rikdommen og den nitidige gjennomføringen er klart tilstede. Så med andre ord, er jeg rette mannen til å gjøre jobben? Men saken er såpass oppsiktsvekkende og spesiell, og vekker helt klart min nysgjerrighet. Jeg ønsker å få et innsyn i en misgjerning som grenser mot det ubegripelige, og utfordre meg selv til å tegne han uten kategorisk fordømmelse. Vi har vært i dialog med deg om å tegne et cover for NATT&DAG, og du har alltid vært veldig klar på at du ikke er en illustratør. Blir dette kunst? – ”Illustratør”er et elastisk begrep. I mitt arbeid har jeg gleden av å ha regien selv, og

ikke nødvendigvis tjene en arbeidsgiver som har klare forventinger om jobben, hvor det ofte dreier seg om å selge noe. Et “fritt” bilde er på annen side mer kompleks og farligere. Men igjen, disse tingene er varierende. Breiviksaken engasjerer meg på personlig plan og derfor er jeg villig til å nedlegge mye av meg selv ned i arbeidet. Sånn sett blir det mitt prosjekt. Å tegne Breivik kan sees på som forlengelse av mitt kunstneriske prosjekt i rett og slett å ville utforske noen gjennomgripende ytterpunkt. Jeg kjenner jeg får litt prestasjonsangst av å tenke på hva publikum kan forvente av meg. 4/2012

Save the best piece for last

PÅ KINO 4. APRIL KJØP DE TRE FØRSTE FILMENE PÅ BLU-RAY NÅ! FROM HASBRO THE COMPANY THAT BROUGHT YOU

T R A N S F O R M E R S FROM THE DIRECTOR OF

H A N C O C K

TAY L O R

ALEXANDER

KITSCH

SKARSGÅRD

LIAM

RIHANNA

NEESON

THE BATTLE FOR EARTH BEGINS AT SEA WWW.BATTLESHIPFILMEN.NO

PÅ KINO 11. APRIL

KULTUR

Om makten, metoden og meningen bak milliardene som staten pøser utover kulturfeltet i 2012. Tekst Gaute Brochmann Illustrasjon Marius Pålerud Spytte sponsoren din i fjeset etter å ha mottatt sjekken? Ofre din egen velferd ved å takke nei til pengene som kastes etter deg? Eller bare droppe hele kunsten? Én av tre må til. Og ditt eneste valg er hvilken darling du vil gjøre det av med. Gamle Norge er best i verden på kulturstøtte. Noe annet kunne vi ikke vært bekjent av. Men er vi best på kultur? Med sedvanlig energi omsatte daværende kulturminister Trond Giske ord til handling for å sikre at ett prosent av statsbudsjett ble øremerket kulturformål. Et ytterst hårete og ambisiøst mål som ser ut til å bli innfridd om et år eller

to, bevilgningene stiger jevnt og trutt; vi har som kjent penger nok. Og det er jo vel og bra. Så bra at det ikke er grunn til å kverulere, vil noen hevde. Men samtidig som Kulturdepartementet alene har snaue ni milliarder blanke kroner som de må finne nye eiere til i løpet av 2012, har Audun Lysbakken effektivt illustrert at dette er en utdelingsjobb som politikerne ikke kan ta hånd om på egenhånd. Så hvem er det egentlig som sitter med lanken på kranene og bestemmer hvem som får hva – og hvem som ikke har rett på noe som helst? Hva skjer på veien fra kontordøren til Anniken Huitfeldt og inn på forbrukskontoen til en blid og bemidlet kunstner? Bli med på en roadtrip om makten, metoden og meningen bak de 9 000 000 000,- kronene

som staten pøser utover kulturfeltet i 2012. La oss til å begynne med få på plass noen faglige premisser for den videre diskusjonen. Første stasjon: kulturforsker Bård Kleppe ved Høgskolen i Telemark. Ålreit, Bård. Er disse støtteordningene våre like framifrå som det er lett å få inntrykk av? – Norsk kulturstøtte kjennetegnes ved at den retter seg mot de fleste kunstformer og at den i forhold til andre land er romslig. Norge bruker mye penger på kultur, rett og slett.

Strukturmessig er det typisk at det offentlige i all hovedsak står bak støtten – samtidig som stat og kommune i liten grad har innflytelse på detaljerte avgjørelser. Videre har vi i Norge en slags «ja takk, begge deler-holdning» der vi prioriterer tunge institusjoner samtidig som man støtter det frivillige, det frie og det private feltet. Kravet om at kulturstøtte skal skape økonomisk vekst – som man finner i mange andre europeiske land – er det norske kulturlivet ikke i like stor grad belemret med.

NFI har forsøkt å tie i hjel vårt samarbeid – Mariken Kalle med Kalle Boman. 4/2012

KULTUR Bård Kleppe Utdannet kulturviter fra Høgskolen i Telemark, med MA i tverrfaglige kulturstudier. Kleppe har jobbet som kulturforsker ved Telemarksforsking siden 2008 og har gjennomført en rekke forskningsprosjekter om kulturpolitikk, kunstneres arbeidsvilkår og kunstformidling. Kleppe utarbeider hvert år Norsk kulturindeks og er også forfatter av den norske profilen til Europarådsprosjektet Compendium of Cultural Policies and trends in Europe. Maria Veie Utdannet som kunsthistoriker ved Universitetet i Oslo. Startet i 2009 Galleri Maria Veie, et visningsrom for ung samtidskunst. Har gjort seg bemerket i samfunnsdebatten som skribent og kritiker av kunst- og kunstinstitusjoner (blant annet som outspoken kritiker av KORO). www.gallerimariaveie.no Gro Kraft Direktør i KORO. KORO (tidligere Utsmykningsfondet), er statens fagorgan for kunst i offentlige rom og er landets største kunstprodusent. I 2009 hadde institusjonen et totalforbruk på om lag 50 millioner kroner. www.koro.no

Det ville bli ramaskrik blant kunstnerne om ordningen skulle desimeres slik Veie foreslår. – Gro Kraft Og hvem har makta? – Kunstnerorganisasjonene synes å miste noe makt, muligens til fordel for noen sentrale personer som har mange verv i kulturlivet og mye innflytelse. Uten å gå spesifikt inn på navn, synes det å være noen sentrale personer, kunstneriske ledere, direktører, journalister og kommentatorer som har mye definisjonsmakt – og dermed også økonomisk makt. Så hvis du skal koke ned norsk kulturpolitikk til en essens? – Bredden. Det å motta støtte betyr ikke bare at man får litt romsligere budsjetter: Det er også et signal om at vi som samfunn, eller Norge som nasjon om du vil, setter pris på det vedkommende driver med. Støtteordningene bærer i seg et anerkjennende signal. Dermed bekrefter forskningen langt på vei det som må kunne sies å være en allerede rådende oppfatning. For det er jo så enkelt: Lei deg fem kvadrat i Gamlebyen, kast litt hvitmaling på veggene, invester i tre kasser Tuborg, be noen HF-studenter trekke med seg litt rusk og rask inn i lokalet, og voila: Så skal du se at du spretter opp som en egen post på neste års statsbudsjett. Tilsynelatende, that is. Selv om det er mye penger i omløp, er det ikke nok til alle. Vil du ha en sjekk skrevet ut i ditt navn, er du pent nødt til å spørre pent. Som igjen betyr at du må finne noen å henvende deg til. Og det er på dette punktet at kulturstøtte går fra å være offentlige normer til subjektiv utvelgelse. Du vet disse mellomlederne som sitter med lomma full av penger de ikke har arbeidet for, og som de ikke kan bruke på seg selv: Hva er det som motiverer dem til å stå opp om morgenen? Et brennende og uegennyttig ønske om kvalitet for hver krone? Gleden ved etter20

4/2012

rettelig og ryddig forvalting av gjeldende regler og prosedyrer? Er kan hende maktfølelsen nok i seg selv? Bevæpnet med hundresiders dokumenter der hvert bidige aspekt ved norsk kultur er kvantifisert og listet opp, kan de garantert dokumentere at de følger opp departementets målsettinger til punkt og prikke. Men sier dette nødvendigvis noe om kvaliteten? Er norsk kultur like god som investeringen skulle tilsi? Og hva og hvem er det i så fall som står til hinder? Møt to gode naboer. Møt KORO og NFI.

CASE #01:

KORO og MARIA VEIE Norges største kunstsamler er Norge selv. Hvem er denne KORO som på vegne av deg og meg hamstrer samtidskunst for flere hundretalls millioner hvert år? I Norge er det slik at minst én prosent av kostnadene til et offentlig bygg skal brukes til utsmykning. Vår første tanke i møtet med slike begreper, er de loslitte tekstilene som samlet støv i korridorene på barneskolen. Omtrent så langt unna oppfatninger om dagens kunstscene og turer innom NoPlace eller Bodegaen som du kan komme. Like fullt: Dette vår absolutt største oppkjøpsordning for samtidskunst. Og verkene på din gamle barneskole kan i sin tid ha vært utført av Hannah Ryggen eller Ragnhild Enge, for alt vi vet. Så hva var KORO igjen? Det står for Kunst i Offentlige Rom, og er institusjonen som tar ansvar for hvem, hva og hvordan når sykehus

og etater skal få frisket opp hverdagen sin. Gjennomføring av kunstprosjekter i statlig eide bygg har siden opprettelsen i 1976 vært KOROs hovedoppgave. I 1998 ble ordningen styrket, og i alle statlige byggeprosjekter avsettes i dag automatisk en prosentandel på inntil 1,5 prosent av byggekostnadene til kunst. NATT&DAG går til gallerist Maria Veie som har uttalt seg kritisk om KORO i blant annet Kunstforum og Klassekampen. Hei, Maria! Hva er hovedproblemet med KORO slik institusjonen forvaltes i dag? – Problemet er ikke nødvendigvis KORO, men at deres eksistens blir en svær, statlig sovepute. Ved å henvise til KORO mister man fokus på museenes begrensede innkjøpsbudsjett. Jeg har ikke grunnlag for å si at KORO kjøper såkalt dårlig kunst eller forvalter midlene kritikkverdig, men jeg synes det er svært problematisk at en så stor andel av offentlig kjøp av samtidskunst prioriterer kunstens funksjon. I et ethvert byggeprosjekt er det et mål at verket skal passe inn i en gitt kontekst, men hva skjer med alle de verk som skapes med utgangspunkt i det kunstneren selv initierer? Jeg frykter at de aller fleste av disse beste verkene kun presenteres på en utstilling for kunstnerens nærmeste kolleger og visningsrommets mest lojale publikum, for deretter å ende opp på et lager. Hvis vi ser bort ifra verk på lerret eller treplate, finnes det et svært begrenset privat marked, og det er heller ikke en utviklet bedriftskultur for investering i norsk samtidskunst. Og om den finnes, er det fortsatt et sterkt fokus på maleriet. Hva burde være annerledes her? – Jeg vil utfordre KORO på hvorvidt det er mulig å benytte en større andel av budsjettet til innkjøp av ferdige verk. Kanskje det også kan utvikles ordninger hvor museer kan låne ut verk til offentlige bygg? For det må finnes utallige møterom og fellesarealer som ville være egnede utstillingsrom for verk som kunstnere har skapt for en utstilling, og ikke kun med tanke på å banke et utsmyk-

ningsoppdrag. Sagt på en annen måte: Har staten et ansvar for lagring og visning av verk som har blitt skapt gjennom offentlig støtte, for eksempel med midler fra Kulturrådet? Norge kan beskrives som en svært privilegert boble i verden hvor staten er så rik at den i stedet for å kjøpe ferdige verk kan sette ned et utvalg som skal diskutere seg frem til én kunstner som så skal arbeide fram mot et verk. Poenget er at denne staten fratar de private ansvar. I det samme landet har man ingen allmenn oppfatning av at samtidskunst er viktig, og det finnes begrenset kunnskap om kunst etter Edvard Munch. Hva bør, på et grunnleggende nivå, være hovedfokus når det offentlige går inn som storoppkjøper av samtidskunst? – Kvalitet. Ikke kunstens potensielle funksjon, eller hvordan verket kan tenkes inn i et gitt bygg. Dermed må en større andel av midlene gå til museer og andre visningsrom som kan forvalte en samling. Dette innebærer ikke at jeg synes kunstprosenten av statlige byggeprosjekter bør reduseres, men kanskje at en tredel av dette kan øremerkes innkjøp av ferdige verk? For er det ikke viktigere at staten investerer i det absolutt beste av norsk samtidskunst – enn at kunsten er skapt og «passer inn» i det enkelte bygg?

KORO svarer på kritikken Statlig sovepute, sier du? Neste stopp: KOROs direktør Gro Kraft. Sover dere i timen, Gro? – La oss bare klargjøre at det soves lite her. KORO er norske kunstneres største arbeidsgiver. Omtrent 200 kunstnere ferdigstilte sine kunstprosjekter i 2010. Drøye 200 kunstverk ble dette året alene utplassert på steder der folk ferdes, hvor de har sin arbeidsplass, går på skole eller universitet – der vi tilbringer hverdagen vår. Staten ved KORO tar altså et betydelig ansvar for massivt mer visning enn lagring.

KULTUR

Ivar Køhn NFIs avdelingsleder for produksjon og utvikling. På twitter: @ ivkoh. Norsk filminstitutt (NFI) er underlagt Kulturdepartementet og er statens forvaltningsorgan på filmområdet og rådgiver i filmpolitiske spørsmål. Gjennom forskrifter og mandat har NFI ansvaret for å sette regjeringas filmpolitikk ut i livet. NFI blir ledet av et styre og direktør Nina Refseth. www.nfi.no Mariken Halle Regissør og produsent, uteksaminert fra Filmskolan i Göteborg i 2010 med eksamensfilmen Kanskje i morgen. Har startet og driver produksjonsselskapet Vapen och Dramatik sammen med Clara Bodén og Ronja Svenning Berge. Vant hovedprisen under Kortfilmfestivalen i Grimstad i 2011 med No sex just understand. Arbeider for tiden med spillefilmdebuten Verden venter.

Og når det gjelder beslutningsprosessene deres? – Siden KORO tar sitt oppdrag på vegne av kunstnere, brukere og stat på det største alvor og er uten kommersielle interesser for egen del, er det intet kunstprosjekt som gjennomføres uten en grundig analyse av situasjonen kunsten skal inn i. Deretter velges metodikk. Om metodikken består av direktekjøp, direkte oppdrag eller konkurranse – eller en blanding av disse – er det aldri KORO selv som beslutter dette. To særdeles viktige stemmer i valg av kunst tilhører kunstneren og brukeren. Kunstneren finnes i to versjoner. Først den som er kunstkonsulent/prosjektleder, normalt en velutdannet kunstner, deretter kunstneren som engasjeres i form av et direktekjøp eller bes om å skape noe særskilt – noe stedsspesifikt. Gjennom planlegging og gjennomføring ligger det kvalitative vurderinger til grunn i alle drøftinger. Alt dette for at kunstverket som til slutt monteres er det best mulige og mest relevante for den situasjonen det skal inn i. Hva synes egentlig kunstnerne selv om ordningen? – Den «statlige soveputen» er hvert år arbeidsgiver for 150-200 kunstnere som jobber som kunstkonsulenter/prosjektledere. Vi møter sjelden gallerist Veies holdninger i vår kontakt med kunstmiljøet. De fleste kunstnere som henvender seg til KORO med synspunkter på metodikk henvender seg ikke for å selge et spesifikt kunstverk, men med en oppfordring om flere åpne konkurranser og flere oppdrag. Det er heller ingen kunstnere som har henvendt seg til KORO de senere årene og utfordret prosentavsetningen til kunst i statlige bygg. Tvert imot får KORO

tilbakemeldinger om at kunstnerne verdsetter denne statlige ordningen svært høyt. Vår kvalifiserte gjetning er at det ville bli ramaskrik blant kunstnerne om ordningen skulle desimeres, slik Veie foreslår.

CASE #02:

NFI, MARIKEN HALLE OG CLARA BODÉN 700 millioner kroner deles hvert år ut til norske filmer. Så hvorfor har ikke et par av Norges mest lovende filmskapere fått et eneste rødt øre? Norske filmer er til forveksling like. Trygge og trauste i både form og innhold. Gjerne med en litterær grunnmur som fundament for et reisverk av tradisjonell dramaturgi; du vet, sirlig oppkledd i billige psykologiske poenger. Og trygt forankret i en eller annen etablert sjanger. I den forbindelse er det revnende likegyldig om det er en større andel norsk film på kinoene, om vi klarer å mase greiene våre på utlandet eller om bransjen er «profesjonalisert». Faktum er at norsk film er dørgende kjedelig, og spørsmålet er hvem som har skylden. Det er nærliggende å tenke at med ekstreme bevilgingsøkninger og et regn av støttekroner, må det være filmskaperne selv som må ta ansvaret. Slik er det ikke. Mariken Halle ble uteksaminert fra filmskolen i Göteborg for et par år siden med en eksamensfilm som kanskje bare Joachim Trier kan matche, med

NFI må forstå at det ikke er de som skal skape originalitet, de skal gjenkjenne – Mariken Kalle originalitet.

tanke på det som har blitt prestert de siste ti årene. I fjor sommer fulgte hun opp med å vinne hovedprisen i kortfilmfestivalen i Grimstad. Noe som burde være mer enn nok til å få grønt lys til arbeidet med langfilmplanene som allerede forelå. Slik gikk det imidlertid ikke. – Vi søkte om utviklingsstøtte til en langfilm kalt Verden Venter, sier Mariken. – Den handler om tre svenske skuespillere som jobber som servitører i Oslo en sommer. De skal tjene mest mulig penger for å starte et aksjeselskap. Filmen handler om det å skaffe seg et rom for å gjøre det man vil med livet sitt. Høres jo vel og bra ut! Hva gikk galt? – NFI mente at det ikke fantes tilstrekkelig erfaring i produsentleddet. Vi fikk tidlig signaler om at vi som nystartet selskap ikke kvalifiserer til å søke støtte til kinofilm. Vi innledet derfor et samarbeid med en erfaren produsent, svenske Kalle Boman. Han har fulgt oss gjennom årene på Filmhögskolan og jobbet veldig tett med oss på vår forrige langfilm, Kanskje i morgen. Han har femti års erfaring med filmproduksjon og jobbet med de filmskaperne vi beundrer aller mest, som Bo Widerberg og Roy Andersson. Og han produserte Ruben Östlunds første langfilm Gitarmongo og var initiativtageren til opprettelsen av Plattform Produktion (Ruben Östlunds selskap, jou. anm.). Men det holdt ikke? – NFI har forsøkt å tie i hjel vårt samarbeid med Kalle. Vi spurte flere ganger på mail om ikke Kalle og Anna, som han jobber med, skulle være med på møter med NFI. Dette fikk vi aldri svar på. NFI holdt fast på at det ikke var «nok erfaring i produsentleddet». I avslaget fra NFI står det: «Det er særlig lagt vekt på at det ikke finnes tilstrekkelig erfaring i produksjonsleddet, noe som etter NFIs vurdering svekker prosjektets muligheter til å oppnå en høy kunstnerisk og produksjonsmessig kvalitet». De hadde bestemt seg for at vi ikke kvalifiserte og tviholdt på det hele veien.

Hva sier dette om de grunnleggende problemene ved NFI? – «Selv ikke Bobby Peers har fått lage langfilm», fikk vi høre på et møte hos NFI. Det er et alvorlig, grunnleggende problem at NFI ser på seg selv som institusjonen som bestemmer hvem som skal få lov til å lage film. Det er et problem både NFI og vi som produsenter er med på å opprettholde og det fører til spekulasjoner, kompromisser og mye venting for veldig mange. Produsentene må ta ansvar selv og lage de filmene de virkelig vil lage – ikke skylde på at det ikke fantes riktig ordning hos NFI. Og NFI må forstå at det er deres oppgave å støtte visjonær filmkunst der det skjer – og i den takt det skjer. De må forstå at det ikke er de som skal skape originalitet, de skal gjenkjenne originalitet. De skal ikke skape kvinnelige filmkunstnere, de skal gjenkjenne dem når de søker. De skal ikke skape ordninger der man kan eksperimentere, de skal kjenne igjen et eksperimenterende manus og en eksperimenterende produsent. Og det er ikke noe dere kunne gjort for å imøtekomme systemet? – Da vi var i dialog med NFI i sommer og de betvilte vårt produsentskap, foreslo vi å vise store deler av materialet for produksjonskoordinatorene. (De som bestemmer om man kvalifiserer som produsent, jou. anm.). Vi fikk beskjed av konsulenten om at det var helt irrelevant for dem å se. I hvilken annen bransje er det irrelevant å se produktet for å vurdere produsenten?! Vi mistenker at NFI bruker forskrifter litt som det passer dem for å stenge folk ute, slik at det ikke skal bli for lett å kvalifisere seg til å søke langfilmsstøtte. Det er sikkert enklere for NFI å bare gi til de samme store selskapene igjen og igjen. De som vet hvordan man skriver rapportene riktig og er vant til å håndtere NFIs system. Men det er ikke dette som er NFIs oppgave. NFI skal støtte den visjonære filmkunsten der den befinner seg til enhver tid. Det må de forstå og gjøre med mye større ydmykhet, mer energi og skarpere blikk enn de gjør i dag. 4/2012

KULTUR

EPILOG Repressiv toleranse og alt det der.

NFI svarer på kritikken Større ydmykhet og skarpere blikk? Vi sender oppfordringen direkte videre til NFIs avdelingsleder for produksjon og utvikling, Ivar Køhn. Hei, Ivar! Hvor er det uenigheten egentlig ligger i denne saken? – Dette bunner i noe så trivielt som tolkning av forskriftens krav om «betydelig profesjonell erfaring med filmproduksjon». Vi mente at dette kravet ikke var oppfylt når det gjelder Verden venter. Kalle Bohman var koblet på som en rådgiver, mens vår holdning var at det nystartede selskapet til Halle og Bodén enten måtte ha en ansvarlig lineproducer eller være i samarbeid med et annet selskap som kunne stå ansvarlig i henhold til det norske regelverket. Det er for så vidt samme regler som i Sverige, men der kunne Kalle Bohmans svenske selskap stå som hovedprodusent i forhold til Svensk filminstitutt. Og Halle og Bodén er ikke skodd for denne oppgaven selv? – Kravet om «betydelig profesjonell erfaring» er ikke bare en vennlig oppfordring, men en lovmessig forutsetning for at NFI skal kunne vedta tilskudd. Forskrifter er til for at vi

i NFI ikke bare skal gjøre som det passer oss, men at det skal skje en likebehandling. Motivasjonen for et krav om profesjonell erfaring bunner for øvrig nettopp i det Mariken Halle mener er viktig; at produsentene selv skal ha ansvaret for de filmene de ønsker å lage. NFI skal verken skape, utvikle eller styre prosjekter, men vurdere det som noen søker tilskudd til. NFI skal prioritere søknader i forhold til forskrift – og i forhold til hva vi mener har størst potensial til å nå egne ambisjoner. En erfaren og profesjonell produsent kan selvfølgelig økonomiregler og innehar formelle krav, men vil kanskje først og fremst bidra til å styrke potensialet for at filmskaperen utvikler sin originalitet og når sin kunstneriske visjon. Så hvor langt står dere egentlig fra hverandre? – Jeg er ikke enig med Halles fremstilling i denne saken, og vi har nok forskjellig syn på nødvendigheten av produsenter med profesjonell erfaring. Jeg tror imidlertid at hun representerer en stemme fra en ny og spennende generasjon filmskapere, og tar til meg utfordringen om å vurdere prosjekter med større ydmykhet, mer energi og skapere blikk. Og jeg er selvfølgelig helt enig med henne i at produsentene må ta ansvar selv – og gjerne finne annen finansiering enn NFI. Det er bra at det produseres film utenfor det statlige systemet!

Det virker opplagt og uunngåelig: Vi må jo ha et system. I prinsippet betyr det at noen alltid vil være misfornøyde, gjøre motstand og kreve endring. I tilfellet Kultur-Norge er det likevel fristende å hevde at disse spirene til opprørske holdninger dypest sett møtes med sympati og godvilje fra dem som sitter med makt og myndighet. Er det kanskje ikke slik at offentligheten vil oss vel, og at den har kontanter nok til å etterleve intensjonene? Kulturbyråkratiet synes i likhet med andre norske institusjoner å være preget av en relativt sunn blanding av disiplin, gangsyn og storsinn – noe som innebærer at litt (et nøkkelord) obsternasighet blir ønsket velkommen. I tilfellet Mariken Halle er det lett å se for seg at noen mindre modifikasjoner ville gitt øyeblikkelig tilgang til pengebingen: Bare demp retorikken en smule og ring til Motlys eller Paradox, så er vi der, OK? En enkel operasjon, et par eposter og alle er happy igjen. Så hvorfor fortsette å mase om disse kosmetiske detaljene i stedet for å bringe diskusjonen videre? Kritikken mot systemet går gjerne langs to linjer: 7. mars i år skriver Astrid Meland i VG om hvor mange idiotiske påfunn og røverforeninger som lurer skattekroner ut av en godtroende stat. Før hun lister opp den ene organisasjonen mer latterlig enn den andre, toppet med at homsene i Bamseklubben dro inn 35.000 blanke skattekroner. Med andre ord: Staten må følge mer med. En uke i forveien fremmer Torbjørn Røe Isaksen det som på sett og vis er det motsatte synspunktet. På Minervas nettsider hevdet han at det er for mange kulturpolitiske føringer som følger med kronene som deles ut. Staten må altså følge mindre med. Begge innspillene er myntet på praksisen til rødgrønne regjeringspartier, og begge innleggene er publisert i kjølvannet av Lysbakken-affæren («jentekurs-gate»). Men altså fra diametralt motsatt hold. Og paradoksalt nok bommer begge på det som bør være sakens kjerne: At støtte i seg selv kan tenkes å være ødeleggende for norsk kulturliv. Om vi kikker bak fagre ord og stolte statistikker: Hva er sammenhengen mellom mye penger og uinteressant kultur? I Norge er det offentlige samfunnets velvilje ovenfor kulturfeltet så stor og tilsynelatende betingelsesløs at det kan virke som en naturlov at kjærligheten også må gå den andre veien. Dette har ført til at begreper som undergrunn og alternative scener ikke finnes. Reisen fra fem avspillinger på Radio Nova via ukas Urørt til opptreden hos Skavlan behøver ikke å ta mer enn et par-tre uker, og etter det er det bare å peile seg inn på plateinnspilling med KORK og plass på Mette-Marits julealbum, som Audun Vinger så treffende sukket i DN i starten av januar. I trykksverte som betegnende nok bekrefter det samme problemet som den beskriver: Det finnes knapt et mer talende bilde på de utviskede skillene mellom kultur og motkultur enn helgeutgavene til Dagens Næringsliv. Som når de ifjor skrev om de nyetablerte og kunstnerdrevne galleriene i Oslo: På den ene siden omfavnet av finanselitens egen publikasjon; på den andre siden tildelt sjenerøse støtteordninger – og deretter? Helt stille. Fordi hypen har blåst over og kvaliteten ikke var nok til å overleve nyhetens interesse? Eller fordi normalisering,

Jeg er ikke enig med Halles fremstilling i denne saken, og vi har nok forskjellig – Ivar Køhn syn på nødvendigheten av produsenter med profesjonell erfaring. 22

4/2012

glanset papir og forpliktende skattekroner suger energien ut av selv de mest anarkistisk anlagte? Enhver kunstner med respekt for seg selv vil sikkert fnyse av slike påstander, forfekte sin autonomi, og si at selv om hun har råd til Bremykt og blåbærmuffins, betyr ikke det at hennes kunstneriske integritet svekkes. Mon det. Målt i ressurser som brukes og de resultatene som foreligger, er det mest fristende å konkludere med at vi ikke får valuta for pengene våre. All «kultursatsning» til tross: Norge fremstår ikke som mer kultiverte enn andre folkeslag, og spydspissene våre er slett ikke hvassere. Det at kunstnere og kulturarbeidere lever godt, er naturligvis hyggelig for dem det gjelder. Og kanskje er det en sjablong at du ikke kan spille punk på en sponset gitar, men dude: Every action is a re-action. Og når det ikke er noe å reagere på, når du lever i en verden uten motstand: ja, da blir det ikke noe særlig action heller. Surstoff, nå! Det er en enkel sannhet som det er vanskelig å få øye på, fordi det spesielle med dagens situasjon – slik Bård Kleppe poengterte innledningsvis – er at det norske systemet omfavner absolutt alt og alle. Dermed ender vi opp i et stort, lyst rom, der det er så høyt under taket og langt til veggene at ingen ser at de er lukket inne. Men som vi alle utmerket godt vet: Sitter du lenge nok på et sted uten ventilering, uansett hvor svært det måtte være, så blir lufta ganske snart utrolig dårlig. Uten at noen merker det. Før en eller annen tar ansvar og slår hull et sted. Det kan virke ufornuftig. Som å være på skoletur i 6. klasse. Hvorfor snike seg vekk fra resten av flokken, opp på et høyt fjell helt alene? Det er farlig, resten av flokken er på vei til en artig grottevandring i et trygt taulag – og hele klassen skal uansett på guidet tur opp på det samme, forbanna fjellet dagen etter!? (Ledet av en erfaren produsent, nei, unnskyld, fjellfører?) Jo, ganske enkelt fordi veien opp er viktig for hva du ser og opplever på toppen. Perspektivet blir simpelthen annerledes. Det er fint at ingen brekker nakken om (når) de går på trynet i norsk kulturliv, men bestigningen blir tilsvarende sikker: Gevinst er – som i økonomien og livet forøvrig – forbundet med risiko. Skal det skapes noe som ikke går i glemmeboka med det samme, er det å stake ut sin egen kurs den eneste veien å gå. Vesensforskjell Dermed er vi ved hovedpoenget: Når Mariken Halle nekter å jenke seg etter reglene til NFI, er det en viktig og pregnant trasshandling. Det tilsynelatende ubetydelige kompromisset med å engasjere en erfaren produsent fra et norsk selskap, er egentlig helt vesentlig. Selve motviljen er et poeng i seg selv. Hun og Clara Bodén vil skape film på egne premisser, og nettopp i denne holdningen ligger muligheten til å få til noe betydningsfullt. Ved å følge reglene vil hun i stedet snikes stille inn i det store hvite rommet av kulturpolitisk tvangsharmoni, der gode forsetter følges opp med så mye kapital at kulturens mest grunnleggende premisser – dissidens, egenart, opposisjon og nytenking – simpelthen drukner i møte med problemet: Hvorfor være uenig med noen som så åpenbart vil deg vel? Slik ender kanskje Ivar Køhn opp med å ha rett allikevel. Det burde lages mer film uten offentlig støtte. Eller enda bedre: La oss se hva som skjer dersom tre fjerdedeler av NFIs 700 millioner støttekroner hadde blitt brukt på forsvarsbudsjettet for å finansiere raketter til de nye jagerflyene våre. Vi setter pengene på at første avfyrte missil hadde vært startskuddet til norsk films gullalder.

Ny prosjektperiode 2012 - 2015

Utviklingsprosjekter – kunst for barn og ungdommer

Søknadsfrister: 1. mars, 1. juni, 1. september, 1. desember W W W . K U N S T L Ø F T E T. N O Artikler * Søknadsinnformasjon * m.m.

Vanskelig å lese Vanskelig pensum? å lese pensum?

Få studielitteratur som lydbøker fra NLB. Et gratis tilbud for alle som har problemer med å lese vanlige bøker. Sjekk ut www.nlb.no for mer informasjon! Få studielitteratur som lydbøker fra NLB. Et gratis tilbud for alle som har problemer med å lese vanlige bøker. Sjekk ut www.nlb.no for mer informasjon! NLB - biblioteket for lyd og punkt tlf: 22 06 88 10 e-post: utlaan@nlb.no

Vanskelig Vanskelig å lese å lese pensum?

NLB - biblioteket for lyd og punkt tlf: 22 06 88 10 e-post: utlaan@nlb.no

Er det mulig å gjøre noe empatisk i et kynisk og kaldt gallerirom? Tekst Marie-Alix Isdahl Voisin Foto Kristian Skylstad – Norge er en ganske absurd kontekst å være kreativ i, sier Thora Dolven Balke. – For meg har det vært en nødvendighet å gå gjennom en kollaps. I årene etter akademiet skjønner man at strukturer man har brukt masse tid på å legitimere ikke har den makten eller relevansen man har tilegnet dem. I en forlengelse av kollapsen bestemte Thora seg for å flytte fra Oslo til Los Angeles og begynne på skole igjen – en skole som befinner seg bak en bar, for å være presis. Med det resultatet at hun snart kommer hjem igjen fra statene for sin første separatutstilling siden 2006. Thora har vært aktiv i mellomtiden altså – ikke la deg lure av den nylige vågard unstad – og et fellestrekk ved mye av det hun har foretatt seg, da hun drev galleri Rekord, som kurator, i gruppeprosjekter, er nettopp en subjektiv tilnærming og ulike strategier for å bevege bort fra den profesjonaliserte kunsten og situasjonen den er avhengig av. Thoras kunst har derfor kjennetegnet

at den ikke likner så mye på andres kunst. Verkene består ofte av spor etter menneskelig aktivitet. Et trasha soverom med et dødt dyr på sengen, sammen med lydklipp fra dødpunktene i horrorfilmer, for eksempel. Lydverk med Marilyn Monroes «I wanna be loved by you» vrengt og sunget baklengs. Polaroider fylt av stillhet, med det truende og kaotiske og metaforisk voldelige luskende bakenfor. Og nå kan altså en post-kollaps og morgengroggy Thora fortelle gjennom et kornete skypebilde, at hun ser ting på en ny måte. – Det er relevant å miste troen i blant, så det blir tydeligere hva som er verdt å strekke seg etter. Når du kommer deg utenfor hele det systemet som er hjemme, innser du at det å være kunstner i Norge innebærer en enorm trygghet. For veldig mange utenfor Norge har det å jobbe med disse tingene en helt annen konnotasjon, det innebærer en helt annen fallhøyde og mental tilstand. Hva tror du det gjør med kunsten og kunstnerne, den tryggheten? – Med såpass gode støtteordninger kan man utsette voksenlivet lenge og man får muligheten til å utvikle et kunstnerskap basert

Drikker dere hele dagen? – Ikke mer her enn i Oslo. 24

4/2012

på lekenhet og mer irrasjonelle metoder. Det er vanskelig å være politisk i Norge fordi vi strengt tatt ikke deltar i den politiske virkeligheten til resten av verden. Samtidig merker man at han man har viktige og nye argumenter å tilføye når man velger å gjøre det, fordi man ser ting utenfra. Så, LA og skolen bak en bar: Mountain School, det høres strengt tatt mer ut som noe som hører hjemme på høyfjellet? Hva har du fått ut av å gå der? – Det er en skole i en bar. Aha. – Tanken er at man skal komme så langt bort fra en vanlig foredragssituasjon som mulig. Først og fremst går jeg her for å være i LA. For å komme meg bort fra Oslo, for å ha en ny samtale. Mountain er en veldig åpen og fri skole for de som vil bort fra en mer akademisk etterutdanning i kunst. Det er nærmest et sosialt eksperiment. Man kaster 16 personer sammen og gir en masse input fra ulike folk – NASA-forskere, politikere, jurister, Vogue-redaktører. Så er du forberedt på å være kritisk til det du får presentert, å se det i forhold til ditt eget prosjekt, til ditt eget hode, i forhold til de andre. Det som også er bra, er at du ikke skal lage kunst. Ikke? – Nei, så du får ikke den konkurransen og selvbevisstheten man ofte kan ha i en gruppe når man representerer mange ting. Noe som er befriende etter å ha deltatt i den

norske kunstscenen lenge. Kunstscenen her i LA har jeg holdt meg helt unna. Jeg er ikke så interessert i kunst om dagen, jeg har ikke vært det på lenge. Drikker dere hele dagen da? – Ikke mer her enn i Oslo. Hvordan er det å være i LA? Produserer du ting ved siden av å gå på skolen? – Jeg har vokst opp, som mange andre, med USA som en stor del av min visuelle, estetiske og intellektuelle utvikling. Så det å komme her og se hvor konkret hele settingen er, så forfallen den er, all debris fra det sosiale systemet, det er overveldende. Å se hvor mange som ikke har et sted å bo, å møte folk som er i samme posisjon som meg, men jobber fire ganger så mye for samme levestandard. Jeg er på mange måter fotograf, og når man kommer til et nytt sted har man et overfladisk blikk, man er en slags fetisjturist, og det blir man fort konfrontert med. Den dobbeltkarakteren man får av å tenke på fascinerende ting man ser som et materiale, samtidig som man må filtrere det på et humanistisk plan, er forstyrrende. Det er et av de største problemene med å jobbe med kamera generelt sett, fordi man tar et skritt tilbake og ikke kobler seg opp til det som menneske – sosialt og empatisk. Og her i LA er det så mye som krever den tilstedeværelsen. Her blir du konfrontert med en samtale og en person hele tiden. Det jeg skal vise på galleri Christian Torp kommer i hovedsak til å være materiale herfra.

Thora Dolven Balke: Drev det kunstnerdrevne, sentrale 00-tall-galleriet Rekord fra 2006-2009. Har deltatt på flere gruppeutstillinger og var blant annet en av kunstnerne som var utstilt på den danske paviljongen under Veneziabienallen i 2009, på The Biennale of Jafre i 2009 og på Astrup Fearnley-museet under utstillingen «Lights On» – Norwegian Contemporary Art i 2008. Kuraterte Lofoten International Art Festival (LIAF) i fjor, sammen med Linn Pedersen, der de valgte samarbeidspartnere «ikke med tanke på analyse eller et behov for å bli sett, men for skape noe for sin egen skyld, for øyeblikkets skyld.» Michel Auder var en av kunstnerne som deltok. Medvirket inntil nylig i Phaedra, musikkprosjektet til kunstner Ingvild Langgård, en gang beskrevet som: «Musikk for de sære, melankolske jentene som insisterer på at dette livet burde være mer virkelig.»

Kunstnere burde unngå kunstverdenen i størst mulig grad for å nærme seg virkeligheten. Du tar ofte tematisk for deg det hverdagsnære, men også momenter som er en radikal distraksjon fra det hverdagslige, for eksempel noe truende, eller mer voldelig. Hvorfor er du interessert i forholdet mellom disse tilsynelatende ytterpunktene? Kan du si noe om dette forholdet? – Når jeg snakker om det voldelige, er det ut fra personlige erfaringer om at virkeligheten plutselig kan skifte. At du opplever alt rundt deg på én måte, og så skjer det noe som er så drastisk at det farger alt i forhold til hvordan du ser ting rundt deg. Etter et visst punkt, etter en opplevelse av å miste noen, ble fotografiet for meg så ekstremt som et medium som dokumenterte øyeblikk, at det var en stund jeg ikke klarte å se gjennom kameraet uten å få den ekstreme følelsen, av noe sorgfullt nærmest, at nå er øyeblikket tatt og nå er det borte. Samtidig har jeg jobbet med lyd og som installasjonskunstner, og laget fiksjon med forskyvninger. Jeg jobber mye med narrativ. Det at noe som i utgangspunktet er trygt, faller fra hverandre på et vis og plutselig blir truende. Interaksjon med andre mennesker kan være brutal i sine små forskyvninger.

Du har vært aktiv i mange år og gjort mye, men i motsetning til mange jevnaldrende kunstnere, er du nesten fraværende på nett. Hvorfor? Hva tenker du om synlighet? – Googletreff definerer ikke kunstnerskap. Presentasjon på internett kan også gjøre et kunstnerskap overtydelig og gjøre det overflødig å oppsøke utstillinger eller se arbeider i rommene de er tenkt for. Mange av de kunstnerne jeg selv synes er ekstremt bra, er karakterer som ikke er synlige som subjekter. Jeg har tro på kunstnerskap som utvikler seg langsomt, som velger å la verkene tale for seg, er tilstede i alternative fora og ikke har en tydelig medierolle. Men jeg tror også på den andre rollen, de som risikerer anseelse for å levere et sterkt budskap. Jeg pleier ikke trekke frem kjønn i intervjuer med mindre det er direkte relevant for det vedkommende driver med, men jeg vil gjerne høre hva du tenker om det i denne sammenhengen: Får kvinnelige kunstnere den oppmerksomheten de fortjener i Norge? – Jeg har tenkt mye på det, men det er vanskelig å svare på uten å generalisere. Jeg tror den unge mannlige kunstneren får mer

oppmerksomhet, blir iscenesatt på en annen måte, enn den unge kvinnelige kunstneren. Forskjellen er først og fremst økonomisk. Samtidig ser jeg også at menn og kvinner er veldig forskjellige i måten de uttrykker seg på, hvordan de er out there. Oppmerksomhet kan være en forbannelse i like stor grad som en velsignelse. Er du kvinne og jobber med deg selv i kunsten, ender det på en annen side ofte med at alt leses inn en feministisk kontekst. Når vi diskuterer kunstnere som Alina Szapocznikow, Eva Hesse eller Louise Bourgeois på skolen, dukker alltid spørsmålet opp: but is she a feminist? Det er synd, for det er kunstnere som gir faen i det. Jeg synes Virginia Woolf formulerer det bra, når hun sier at det ikke er før man slutter å lage ting som en representasjon av kjønn, mann eller kvinne, man kan være fri fra det å gjøre ting i aggresjon, i opposisjon, eller fra en slags lås av det å være i den kategorien. Jeg har tro på det. For min egen del er det viktigere å slippe bitterheten, eller tanken, om at jeg skal ha mindre mulighet enn andre. Jeg lurer på hva du tenker om forholdet mellom på den ene siden det du selv vil skape, og på den andre siden profesjonalisert kunstvirksomhet. Det er mulig jeg tar feil, men jeg ser på arbeidene dine som grunnleggende sett en søken etter noe mer menneskelig. Og jeg lurer på hvordan en søken som det, en ny måte å føle og fornemme på, er kompatibel med den tunge

symbolske definisjonsmakten som ligger i institusjoner, nettverk og gallerier? – Måten jeg ser sammenhengen på er med desillusjon. Kunstnere burde unngå kunstverdenen i størst mulig grad for å nærme seg virkeligheten. Jeg har problemer med situasjonen man er plassert i som kunstner, alle rommene og mekanismene som er satt opp rundt deg. Mange gjør interessante ting i gallerirommet. Men det er et veldig kaldt sted. Kunstmessen er et kjølig og kynisk sted. Du kan ikke få det til å bli noe annet enn det. Det handler om å tenke på hvor du vil være som menneske i forhold til det. Da jeg var på Veneziabiennalen så jeg det som min rolle å tilføye noe både improvisert og tilfeldig og nært i den settingen. Men jeg har ikke lyst til å bare være den som peker på det hele tiden. Her er det interessant det du sier om det mer menneskelige, for min egen del er det viktig å ta det videre på et annet plan, og at det jeg gjør skal være empatisk. Men det er en stor utfordring. I forhold til det å fotografere, har det aldri vært viktig for meg å bli teknisk dyktig, at bildene er helt skarpe eller riktige, fordi måten jeg ser det på, måten minner finnes for eksempel, er ikke skarpt, ikke tydelig, minner er fulle av feil. Jeg blir mer og mer interessert i ting som føles helt feil. Thora Dolven Balke, EUREKA, 19. april, galleri Christian Torp, Oslo. 4/2012

Politikk

Når etikk og moral blir salt og pepper. Tekst Tore Andvig Illustrasjon Kristopher Hernholm Politikk fører lett til kynisme. Til tross for dette dukker det av og til opp saker som sjokker selv den mest værbitte kyniker. Det faktum at Statoil er aktiv bidragsyter til en av de verste oljelobbygruppene i USA, er en slik sak. StatoilHydro står listet som giver nummer trettini på Consumer Energy Alliance’ hjemmeside. Og målet er åpenbart: å hindre at andre delstater følger i Californias fotspor og vedtar klimalovgivning som priser ekstra skitten olje fra oljesand ut av markedet. Respekterte fond og selskap trekker seg nå ut av det statseide selskapet Statoil av etiske og miljøpolitiske årsaker knyttet til oljesand-prosjektet. Blant disse er investeringsfondet til Den Svenske Kyrkan, Ecclesiastical Investment og Swedbank. Foruten disse to fondene meldes det om at flere andre fond har gjort det samme uten at de vil gå ut med det offentlig. Den norske kirkes investeringsfond (OVF) har varslet at hvis ikke Statoil endrer politikk, vil de følge etter.

å være et statseid selskap en frihet andre selskap ikke har; friheten til å se bort fra hva eieren mener også når det kommer til store strategiske investeringer. Dette gir bedriften muligheten til å både lobbe mot klimatiltak eieren jobber for, og vedta investeringer som er uforenlig med hovedeierens grunnleggende interesser. Selv når det kommer til et av Norges uttalt viktigste mål: å hindre katastrofale klimaendringer ved å holde den menneskeskapte temperaturøkningen innenfor to-gradersmålet, undergraver Statoil hovedeierens uttalte ønsker. Styret og ledelsen i Statoil har gjennom å legge en strategi som inkluderer oljesand valgt en vei som trolig vil gjøre det umulig å leve opp til to-gradersmåletmålet. James ”Jim” Hansen, verdens fremste klimaforsker er i sin krystallklar i uttalelse vedrørende oljesand; ”…. da er løpet kjørt,” sier han. Problemet er ikke bare at ledelsen og styret i Statoil har friheten til å se bort fra hva hovedeieren mener, de er instruert til å se bort fra hva hovedeieren mener av hovedeieren selv. Dette er enstemmig vedtatt i Stortinget gjennom eierskapsmeldingen.

Et rufsete rykte Siden 1999 har Statoil opplevd korrupsjonsskandaler, brudd på sikkerhetsbestemmelser, en økt frekvens av nestenulykker (noen svært alvorlige) og nå nylig en dom for grov miljøkriminalitet i Canada. Så hvordan kan dette stemme når hovedeieren, Norge, har strenge rammer og klare uttalte miljøpolitiske og etiske mål og verdier? Statoil nyter gjennom

En kastrert eier Det er alltid grunn til å være skeptisk til enstemmige avgjørelser i Stortinget, ettersom enstemmige avgjørelser sjelden fører til en utstrakt offentlig debatt. Eierskapsmeldingen er et godt eksempel. Formuleringene er på noen punkter bevisst så vage at de nærmest er meningsløse. Den vageste formuleringen er kanskje kravet om samfunnsansvar, som

ikke inkluderer noen forklaring på hva som menes med begrepet. Andre formuleringer derimot, gir langt mindre rom for tolkning. Fravær av instruksjonsrett er tydelig formulert. Selv på generalforsamlingen, der alle eierne vedtar de generelle instruksene til styret, er statens handlingsrom svært begrenset. Årsaken til at meldingen går inn for denne forvaltningsmodellen er hensynet til de andre eierne for å sikre at Staten ikke skal instruere virksomheten i strid med de andre eiernes interesser. Den mest nærliggende tolkningen av dette kan være at staten ikke skal kunne ta avgjørelser som går negativt utover aksjekursen til et selskap staten eier, selv om avgjørelsen er bra for selskapet på lang sikt, eller nødvendig av etiske grunner. Bekymringen dreide seg om politikeres tendens til å ville blande seg inn i enkeltavgjørelser, for eksempel å hindre at en ulønnsom hjørnesteinsbedrift i indre enfold blir lagt ned. En slik innblanding vil få markedet til å reagere ekstremt negativt, ble det sagt. Aksjekursen ville synke, ikke bare i det selskapet der staten griper inn, men i alle selskapene hvor staten har en betydelig eierandel. Statens rolle som eier ville bli trukket i tvil av hele markedet. Et slikt kursfall, forårsaket av markedets oppfatning av staten som en uforutsigbar eier ville være den største trusselen mot verdien på aksjene til de andre eierne. Eierskapsmeldingen måtte derfor sørge for at det skulle bli svært vanskelig for staten å instruere styret, enten direkte eller gjennom generalforsamlingen på noe vis.

Ingen forskjellsbehandling Hovedbekymringen til ekspertene og representantene for næringslivet angående de andre eiernes interesser dreide seg først og fremst om forutsigbarhet i forvaltningen. En mulig løsning som både tilfredsstiller kravet til forutsigbarhet og uavhengighet fra politikere, og som i tillegg burde være spiselig på tvers av det politiske landskapet, vil være å la de samme etiske prinsippene gjelde for alle statseide selskaper på lik linje med investeringene som gjøres av oljefondet. Det vil innebære at statseide bedrifter i likhet med de bedriftene vi investerer i gjennom Statens Pensjonsfond Utland, er gjenstand for etikkrådets vurderinger. Denne løsningen vil sørge for at Statoil verken ville kunne investere i oljesand, eller drive lobbyvirksomhet mot klimatiltak. Etikkrådet vil ikke kunne godta at selskapene som ligger under deres ansvarsområde gjør investeringer de fleste og mest anerkjente klimaforskerne mener garanterer klimakatastrofe. Samtidig verner denne ordningen de statseide selskapene mot politisk innblanding i enkeltavgjørelser. Avgjørelsene til rådet er forutsigbare og lette for en bedrift å etterleve. Vurderingene tar utgangspunkt i generelle prinsipper og mål basert på verdier det er bred konsensus om. Hvis ikke et slikt kompromiss kan nåes, er kanskje et fullstendig salg av Statoils utenlandsinteresser eneste utvei. Hvis ikke, risikerer vi å sitte igjen med ansvaret for å ha undergravd to-gradersmålet i klimapolitikken.

Hvorfor skal ikke Statoil følge de samme etiske retningslinjene som Oljefondet? Sveinung Rotevatn (Leder Unge Venstre): For det første mener jeg at staten eier for mye, men hvis den først skal eie noe bør den eie det aktivt og i tråd med etiske prinsipper. Da er et etikkråd en god idé, eller i for seg det samme etikkrådet som for oljefondet. Iver Aastebøl (Leder Rød Ungdom): Jeg synes det høres ut som en god ide, for vi er langt på overtid når det gjelder å hindre Statoil å tjene penger på klimaødeleggelser. Vi kan ikke la våre fremtidige 26

4/2012

pensjoner, og det er det Statoil er, basere seg på å ødelegge klima. Himanshu Gulati (leder FpU): Vi mener at det ikke er statens oppgave å eie selskaper, men hvis staten likevel eier selskaper skal det være avkastningen til selskapet som skal være den styrende faktoren. Vi mener derfor at et slikt etikkråd ikke er noen god idé. Jeg vil legge til at vi heller ikke er negative til disse prosjektene og at det er canadiske myndigheter som

selv best bestemmer seg for hvordan Canadiske naturressurser blir utnyttet og stiller de nødvendige kravene til selskapene som opererer der. Nicolai Astrup (miljøpolitisk talsmann Høyre): Eierskapsmeldingen uttrykker de samme forventningene til etisk opptreden i selskaper som er direkte eiet av staten som i selskaper der staten er minoritetsaksjonær gjennom Statens Pensjonsfond - Utland. Det er ingen grunn til at etikkrådet skal

ha vetorett i selskaper der statsråden er generalforsamling eller i praksis har myndighet til å bytte ut styret dersom det forekommer brudd på de etiske forventningene. Jeg har ingen tro på at Etikkrådet ville ha funnet Statoils opptreden uetisk som følge av oljesandproduksjon, ettersom SPU allerede er tungt inne i Shell. Shell driver som kjent produksjon av oljesand gjennom gruvedrift, som er langt mer kontroversielt enn Statoils virksomhet.

i t - Sj

ad net m tv in er iSt k ra S to r

e tvikl

SyStemintegrator

webu

markedSfører

peSi aliS t

ova tør

ro p S ld e

S du

tu tS

r i eå

r me

an l t

t de

am r og Se r databa p r Strato i n i m d a

Su SyStemkon

it-S

SikkerhetSkonSulent

piLL

ik v ut

ør

inn

ut vi

ap p

ite

m ar k

in ta da

Sy St e

r le

lent

én utdanning kSpert e g in m a Stre tleder proSjek

arlig v S n a S drift ler r k e i v Si gn e d ut m l e i t b SyS mo

uSen medieprod

nettve rk adminiS Strator dat Sal a gSin baS eek ge n Sp e iør rt mu ltim edia pro ut SyS ro vi k duS tem bo ent lin u f tv re tp gS ikl ing mt ro er idS en gr iør de am Si g ne m er r er

giv

ut vi

råd

webredaktør

kundebehandler

mange muligheter

itstudent.no

Iron Cross Music Band - Myanmars største rockestjerner.

I Myanmar, bedre kjent som militærdiktaturet Burma, står virkeligheten fremdeles mellom to hermetegn. Tekst/Foto Marie-Alix Isdahl Voisin En viktig del av jobben som fryktinn gytende og faderlig diktator, er som kjent å turnere landet og bli fotografert mens du ser på alt som kan ses på. Ikke noe unntak for Myanmars diktator gjennom to tiår, eks-president Than Swhe. Vi befinner oss i en hellig pagode på toppen av en av Rangoons høyder, og ser på en bildemontasje over tre vegger med Than Swhe som viser seg frem i ulike varianter av den obligatoriske diktatorposeringen. – Om Than Shwe ikke fremdeles var i makt, ville ikke disse bildene henge her. Det er vår nye burmesiske venninne som snakker. La oss kalle henne Hlaing – vi tar ingen sjanser på andres vegne i et fremdeles kontrollerende regime, og ærlig talt husker vi ikke helt hva hun heter heller. Hlaing følger opp dette utsagnet med flere vitser rettet mot generalens flate, firkantede rumpe og delvis synlige rumpesprekk, der han er avbildet knelende med hodet i bakken og blikket opp mot en gullbuddha. Det høres ikke ut som første gangen Hlaing drar vitser på diktatorens bekostning. Med et nøytralt ansiktsuttrykk legger Hlaing til at hun med glede hadde drept Than Shwe om anledningen til å ha ham på tomannshånd hadde bydd seg. En buddhist som beordrer slakt av munker er ikke en troverdig buddhist. Man gjør dumt i å la seg lure av burmesernes rykte som smilende, milde og konfliktsky – det er overflaten. Hlaing har det i kjeften, eller rettere sagt: i den lille søte munnen under kinnene med påsmurte hvite

tamarindsirkler. Bekjentskapet kom for øvrig til etter at Hlaing gjorde et halvhjertet forsøk på å selge oss en ubrukelig brekende padde, og så bestemte seg for å droppe resten av arbeidsdagen for å henge med oss. Hlaing tjener angivelig mer på padder enn på å fullføre graden sin på universitetet, selv om man ikke kan påstå at hun ser ut til å være besatt av å tjene de store pengene. Vi forstår hvorfor noen laget en blogg med bilder av diktatorer som glor på ting, der vi står og ser på dette tomme, sirkulære, totale se-meg-se-på-ting-blikket. Diktatorblikket er oppsummert i sin essens på bildet der Than Swhe står, akkurat der vi står, og ser på bildemontasjen av seg selv. Det som slår oss er at det ikke engang prøver å overbevise andre, eller seg selv. Hlaing gjør narr, og vi ler. Det er som om den totalitære ideologien ikke er ment å bli tatt på alvor – den fungerer som et enkelt ytre og instrumentalt grep for manipulasjon, den er ikke lenger basert på løfte om sannhetsverdi, bare ren utenom-ideologisk vold. Hlaing har selv vært politisk fange, innsatt i det notoriske fengselet Insein (uttales insane). Hlaing og fire andre familiemedlemmer ble arrestert for å oppholde seg i en gruppe på flere enn fire, det tillatte antallet. Det har vært harde tider for familieselskap i Myanmar. Etter ett år med den nye åpenhetspolitikken kan Hlaing snakke høyere. Men det er fremdeles umulig å finne en burmesisk restaurant med flere enn fire stoler rundt et bord. De enkle turisters referansegrunnlag. Flyturen fra Bangkok til Rangoon er kun 60 minutter, men overgangen fra Thailands

snakkende rulletrapper, buddhistiske Ronald McDonalder og kortskjørtede pedodrømmer på Prada-platåer, er merkbar. Vi skal ikke påstå at verden fremstår i sepia eller hente fram andre nedslitte Cuba-aktige klisjeer, men det er et faktum at Myanmar i stor grad har vært isolert fra resten av verden siden 1962. I hovedsak har burmeserne gått glipp av to ting: kapitalisme og demokrati (eller «democrazy», som burmeserne uttaler det). Bare fem år tilbake var dette også et sted hvor man brant demonstranter levende sammen med lik. Landets overgang til et sivilt regime i fjor, da militæret byttet ut uniformene sine med det tradisjonelle manneskjørtet longyi, har foreløpig ikke gitt seg de store, i hvert fall ikke synlige, utslagene. Virkeligheten fremstilt på TV2s «fredsmiddag» med Aung San Suu Kyi, korrelerer med andre ord ikke helt med det første som møtte oss da vi ankom Rangoon. Tatmadaw and the people, cooperate and crush all those harming the union-skiltet med store bokstaver fra en murvegg. Det kan jo hende de rett og slett ikke har giddet å ta ned skiltet, men de bevæpnede Tamadaw-soldatene under kunne tyde på at oppfordringen var høyst reell. Ellers er det overraskende lite fokus på sikkerhet. Innenlands er boardingpass unødvendig. Et klistremerke med en fuglelogo på brystlomma, og du kan rusle ut på flybanen. I et land med 60 millioner innbyggere kan det hinte mot at sikkerhetskontrollen finnes et annet sted. Eller, at turister er de eneste som reiser. Myndighetene holder fast på de presentable og tillatte reiserutene som har sluset de få tilreisende middelklasseturistene gjennom

Du kan nyte drinken «Adolf Hitler» i den trendy baren Fifth Reich, med en holocaustmassakre som gulvdekorasjon. 28

4/2012

landet siden 90-tallet. Militæret har lenge prøvd å tjene sårt tiltrengt cash på turisme. De fem P-ene – Pagodas, Pariahs, Pigs, Priests og Prostitutes – er fremdeles relevante når Rangoon skal beskrives, selv om de førte gang ble skriblet ned av Orwell i 1922. Grisene er færre og de mindreårige horene er riktignok flyttet ut til de lovløse grenseområdene mot Thailand og Kina, det såkalte Golden Triangle, der også verdens andre største eksport av opium og Asias største av metamfetaminpillene yaba foregår. Strengt tatt er det sikkert der vi burde vært, men det er grenser for hvor mye livsfare man gidder å utsette seg for i journalistikkens tjeneste. Ordet på gata er at det nå bare er lathanser som sløver seg ned med opium, i en stadig ekspanderende asiatisk økonomi er metamf blitt en slags Østens svar på jappetidens kokain. I Rangoon har vi mer fokus på øl enn sentralstimulerende. Vi drikker oss brisne på Mandalay beer sittende keitete på hver vår miniatyrstol. Samtlige gatekafeer har disse trendy stolene i barnehagestørrelse. Vi har spist nok en suppe uten smak i en gate der det henger et skilt som indikerer hest og kjerre-forbud. Myanmar har vært isolert nok til å ikke oppdage smaksforsterkere. Rangoon er det rurale Myanmars største og mest moderne by. Pagoder i massivt gull skinner mellom de alltid tiltrekkende elementene av råtnende imperialistisk arkitektur. I havnen ligger nord-koreanske skip. Sør-Øst-Asias fattigste land er rike på gull og edelstener og sparer ikke på varene. I en flytende park med vannliljer der tenåringer kliner i slow-mo under papirparaplyer, flyter et drageformet gullskip som ser ut som det er hentet fra en arkaisk manga-tegneserie. Et for øvrig overthe-top-klisjébilde på asiatisk romantikk som vi ikke kan forstå at reiseguiden vi rasket med oss før vi gikk på flyet, har oversett. Dette er noe annet en deiligst.no.

Fakta Myanmar (tidl. Burma): 60 mill. Sørøst-Asias fattigste land. Verdens andre største opiumprodusent. Verdens dårligste helsesystem. Det andre mest korrupte landet etter Somalia. Ca 20-30000 prostituerte - hvorav 60% er under 18 år – som hovedsaklig jobber i Kina og Thailand. På grunn av vestlige sanksjoner finnes ikke internasjonalt telefonnettverk eller bankautomater – de eneste vestlige selskapene tilstede er oljeselskap. Rikt på naturressurser, blant annet gull, sølv og edelstener. Militærjuntaen: Militærdiktatur fra 1962. Aung San Suu Kyi markerte seg som opposisjonsleder under 8888-demonstrasjonene i 88, og satt i husarrest de neste 20 årene. Nye store ikke-voldelige demonstrasjoner ledet av munker i 07, der militæret responderte med vold. Burmesiske videojournalister sendte bilder ut av landet via Democratic Voice of Burma, en radiostasjon basert i Norge. Syklon Nargis tok livet av 140.000 i 08. Da reformorientert U Thein Sein ble ny president i ´11, erklærte han at Myanmar skal bli et ”sivilt” regime. Flere politiske fanger er sluppet fri, men terrorisme og konflikter med ulike minoritetsgrupper truer freden.

Nazi chic.

Kinesiske postere myntet på stolte burmesiske foreldre.

Døden er ikke en like stor overraskelse her som andre steder Over gaten ligger den lokale bokhandelen, en rusten tralle fylt med bøker. Den skal vise seg å inneholde originale etikettebøker fra kolonitiden, en haug med ensfargede pamfletter fylt med den sirkulære, komplett uforståelige burmesiske skriften, og Molloy av Samuel Beckett. Vi benytter anledningen til å spørre etter Burmese days. For researchens skyld hadde det vært passende å lese Orwells portrett av Burma. Så vidt vi vet skal den dreie seg om en desillusjonert, rotløs karakter som ikke klarer å få kjærligheten sin for det «udannede» burmesiske folket til å gå opp med tilhørigheten til det vanskjøtte, ignorante britiske kolonistyret han som hvit mann for alltid vil være identifisert med. Trallebokhandleren rister på hodet. – Hadde dere hørt om Myanmar før dere kom hit? – Ja. – Virkelig? – Ja, klart. – Det virker som hele verden vet hvem Aung San Suu Kyi er, men ingen vet noen ting om Myanmar. Sannheten er at vi ikke visste noe som helst om Myanmar, ikke engang at det ikke lenger heter Burma, før vi begynte å lese oss opp på landet etter å ha bestilt billetter, men vi vil jo ikke skuffe trallebokhandleren og lar løgnen passere. Shopping i Rangoon er en interessant affære. I løpet av tiden det tar deg å krysse en handlegate kan du få med deg litt av hvert. En småbarnsfamilie på moped, der moren er utstyrt med en Waffen SS-hjelm? Helt

normalt. Suvenirer med bilder av hvordan syklon Nargis raserte Myanmar? Tja, hvorfor ikke? Er ikke en naturkatastrofe som tok livet av 140 000 mennesker en hendelse som er verdt å huske? Vante kategorier og verdier er likevel åpenbart litt på vranga. Kjønnsrollemønstre er heller ikke spesielt fastlåste. Technicolor-plakater av babygutter med rosa lipgloss, capser på snei og miniatyrtisser struttende ut av buksesmekker, ligger strødd utover fortauet ved siden av posters av Aung San Suu Kiy. Målgruppen: stolte foreldre. En butikkeier bruker gjerne sønnen sin som modell for jentebarneklær dersom hun ikke har en tilgjengelig jente innen rekkevidde – og da snakker vi full pakke med parykk, sminke og yndige YMCA-poseringer med hendene. Moren nekter å ta imot betaling da vi spør om vi kan få kjøpe bilder fra shoowbooken, som hun selv har fotografert, stylet og fotoshoppet til merkelig konseptuell perfeksjon. Bildene er det nærmeste vi har kommet kunst i vårt Rangoon-opphold til nå. Ellers er det vanskelig å ikke se det meste som objekter for kuriøs turist-fetisjisering. I det hele tatt er landet en prøvelse å forstå for selvbevisst hvit ungdom som lar ironien filtrere alt som kommer seilende deres vei. Det hører med til historien at burmesere – alle de tilsynelatende oppriktig vennlige damene og mennene omkring oss med munner fulle av blod, som ikke er blod, men beet-rot – ikke forstår ironi. Nazi chic-trenden er for ordens skyld ikke like utbredt og gjennomført som i SørKorea, der du kan nyte drinkene Adolf Hitler og Dead i den trendy baren Fifth Reich, med

en holocaustmassakre som gulvdekorasjon. Men en fascinasjon for de Hugo Boss-kledde nazistenes stil, er å spotte, og kanskje har naziideologien også en viss resonans i et autoritært og hierarkisk samfunn, men det dreier seg ikke om mer enn det. Hlaing forteller at hun aldri har hatt holocaust som pensum på skolen, og den jødiske befolkningen er lik null. – Dere hadde ikke reagert dersom hvite folk gikk med t-skjorter med bilde av the rising sun flag, parerer Hlaing. Nei. Og senere finner vi ut at Vans allerede har laget sneakers med den japanske imperialistiske hærens flagg som motiv. Burmas største rockeband gjennom tjue år, Iron Cross Music Band, fronter seg uaffektert på store plakater med SS-ørnen og jernkorsbeltespenner. De viser fingeren fra scenen og synger bare om kjærlighet. Et tema man er blitt oppfordret til å fokusere på i kreative outputs. En viss popkulturell innflytelse fra vesten er likevel tilstede. I en kommentar funnet under et av få youtube-klipp av Iron Cross, der den notoriske gitaristen Chit San Mg viser frem sine tapping-ferdigheter, står det: «if he would go out play in american idol or something.. man i am sure he will become more famous than justin bieber!». Iron Cross skal ha konsert samme kveld, men vi er for udugelige til å finne ut hvor. Vi går oss vill i bakgatene uten gatelys, og innser at å navigere i Rangoon nattestid krever ikke mindre enn negativ promille. Vi drar tilbake til hotellet, for å drikke opp hotellbaren og bli holdt våkne av blastende burmesisk ghettotech fra en gatefest på andre siden av dammen for hotellet vår, og dopplereffekt fra minst 10 000 motorsykler (sykler er forbudt i Rangoon). To timer før den intenst oransje asiatiske soloppgangen tar over vinduet vårt, hører vi en eksplosjon. Den påfølgende stillheten er den eneste stillheten vi skal høre

i løpet av en hel natt. 20 mennesker er drept og 95 skadet i et fabrikklokale. Gud vet hva de drev på med der på den tiden av døgnet. Rave? Døden er ikke en like stor overraskelse her som andre steder. Det har jevnlig gått av bomber i Rangoon det siste året. Tidligere har diverse separatistgrupper tatt på seg ansvaret. Hlaing forteller oss at tre dager før dette, døde to kvinner i et bombeattentat i en butikk. Nattens eksplosjon etterforskes, men årsaken kommer til å forbli uavklart. Burmesere har lært å forholde seg til en virkelighet som konstant står mellom hermetegn. Dette er landet hvor en statlig ansatt kan påstå at FNs tall om at én tredjedel av burmesiske barn er feilernærte er helt uriktig, fordi det korrekte tallet er 31.2 prosent, og albumtittelen Very Strong Wind blir dempet for sine radikale assosiasjoner til det mer tålelige Breeze. Bildet blir komplisert av at militæret er genuint overtroiske. Hlaing forteller oss om de mange merkelige politiske utslagene som har sprunget ut av disse forestillingene. En gang tilsa numerologien at tallet ni burde forbys, og Than Swhe beordret at alle sedler måtte skiftes ut – med det resultatet at mange burmesere gikk personlig konkurs. En annen gang satset man på å utvikle biodiesel fra planten jatropha – militæret mente det ville tale til massene fordi det burmesiske navnet på planten lød som Aung San Suu Kiy baklengs. Planten viste seg å være giftig, og sultne barn havnet på sykehus etter ha testet den ut som føde. I dag er Burmas BNP halvparten så stor som nabolandet Kambodsjas, men datteren til generalen får 50 millioner dollar til å arrangere bursdagsselskap. Militærets overtro er kanskje bare ideologisk matchet av vestens forestilling om at boikott (foruten et par oljeselskap) er det mest effektive virkemiddelet for å inkludere Myanmar i det demokratiske selskap. 4/2012

Små søte, melankolske burmesiske gutter.

Tamarind-pulver: Myanmars økologiske svar på solkrem.

Velutdannede franske par med matchende, praktiske reiseantrekk lengter etter å overkomme sine kulturelle forståelseshorisonter. Den asiatiske kapitalismen med autoritære verdier har uten konkurranse fått skylle inn over landet, med ja, autoritet. Og kinesiske selskaper er som kjent ikke alltid like opptatt av det vi liker å omtale som menneskerettigheter. – Burmesere HATER kinesere, er Hlaings kommentar. Propaganda kan ta mange og komiske former – som ikke minst kommer av hvor imponerende dørgende kjedelige nyheter man får når militærpersonell agerer journalister. Lenge delte Myanmar bunnplasseringen på pressefrihetsstatistikker sammen med NordKorea, men har nå forbedret seg med seks plasseringer. Toppnyhetene i avisen The New Light of Myanmar og på Myanma TV under hele oppholdet vårt, er detaljerte, tekniske oppdateringer på konstruksjonen av en ny, og angivelig verdens lengste, bro. Statlige rapporter leses opp tall-for-tall i timer i strekk og fremstår etter hvert mer som et stakkato, hypnotiserende mantra enn et nyhetsinnslag. Vi stirrer på skjermen og lurer på om det pøses ut noen subliminale hersketeknikker mellom ordstrømmen, men konkluderer etter fem minutter med at burmesere åpenbart skal kjedes til underkastelse. Det er forståelig at burmeserne foretrekker godkjente taiwanske dramaserier om kjærlighet, fremfor nyheter. Underholdningsinnslagene er litt mer juicy. En langhåret, muskuløs popstjerne har endelig returnert til Myanmar etter å «ikke ha oppholdt seg i landet» på tjue år, og den smått begynnende trenden med at de mest urbane Rangoon-jentene velger jeans fremfor longyi, blir tolket med et tv-innslag der et par importerte thailandske skjønnhetsdronninger 30

4/2012

snakker varmt om tradisjonelle burmesiske drakter. Det kan virke som utlandet i hovedsak stopper opp etter Thailand og Nord-Korea. Om burmeserne ikke forstår vår ironiske fascinasjon for deres statlige medier, så har de imidlertid, i motsetning til sine tilsynelatende mer kuete og hjernevaskede brødre i vennelandet Nord-Korea, lenge forhold seg med en avstand til offisielle «fakta». Det har aldri vært en utbredt personlighetskult rundt Than Swhe (og i hvert fall ikke rundt den nye presidenten og nobodyen Then Sein), og den nevnte avisen omtales helst som The Dim Light of Myanmar. Vi går tom for penger, og ettersom kredittkort er verdiløse i Myanmar, har vi et problem. Vi innser at vi er fattigere enn en burmeser som tjener 3500 Kyat (21 kroner) i uken. Å ringe til utlandet for hjelp er ikke mulig. Vi er ikke backpackere, og synes det er noe dritt. Det føles klaustrofobisk, og slett ikke fritt, slik visse reiseromantikere kanskje liker å innbille seg. Nå blir det ikke suppe og øl til alle måltider, vi må velge mellom suppe eller øl, og å stilne sulten med de burmesiske dvergpeanøttene som følger med ølet gratis. Situasjonen er på en annen side effektiv for reiseopplevelsen. Sulten må distraheres med enda flere inntrykk. Ubehaget gjør oss, til oss å være, sjeldent proaktive turister. Derfor står vi der vi står, og ser på en parade av munker omringet av like mange turister, utstyrt med kameraer som en beroligende distansering fra det religiøse opptrinnet vi ikke har forutsetninger for å forstå. Munkenes siste måltid for dagen, klokka 10.00, er et fast ritual som har utviklet seg til et slags religiøst fesjå. Vi vurderer et øyeblikk å ta bilde av det franske naboparet

med hver sin overdimensjonerte 40 000-kroners linse, men lar det ligge, og ser heller på den pedagogiske og overbærende sjefsmunken instruere turistene så de ikke står i veien. Slik white trash-briter er et unngåelig funn på Lanzarote, er velutdannede franske par med matchende, praktiske reiseantrekk og lengsel etter å overkomme sine kulturelle forståelseshorisonter, en uunngåelighet i de mer off-piste reisedestinasjonene på kloden. Ikke med dette å si at de burmesiske munkene ikke er noe man kan ha vanskelig for å slutte se på. Og det handler ikke bare om at de er absolutt overalt. Munkene er unektelig mer sexy enn de kristne tørrpinnene i presteburka. De burmesiske munkene er i det hele tatt litt som den norske russen – det er i den samme perioden av livet at mange er i kloster – gitt at russen hadde vært martyrer i tillegg. Under safran-revolusjonen i 2007 marsjerte de i gatene til juntaen meiet dem ned. I kolonitiden sto de på gatehjørnene og slang dritt etter hver brite som passerte. Poenget er, der vestlige prester virker en anelse trege og passive der under prestekjolene, er det i stedet en sober, behersket aggresjon og ungdommelig virilitet og tydelig god fysisk struktur ved de rødkledde munkene som er ja, tiltrekkende. Munkene vet dessuten å blikkflørte. Den ikke-vestlige pragmatismen ser ut til å komme på banen og erstatte skinnhellighet her. Solnedgang. Hlaing har tatt oss med til Shwedagon. Pagoden og platået rundt ser ut som en krysning av en disney-esque religiøs fornøyelsespark og den MDMA-induserte krystallbutikkscenen i Gaspar Noés Enter the void. 2000-årig gull møter blinkende

neonlys, edelstener, buddhafigurer med Mona Lisa-smil og skrikende tegneseriedrager. Det eneste som minner om noe skittent menneskelig, er den tynne hinnen av fotsvette på de glattpolerte flisene. Hlaing forteller at det er her britene hundre år tidligere ble båret rundt piggyback av uheldige burmesere, etter at de ble nektet inngang, fordi briter ikke liker å ta av seg skoene sine. Det er her en hårlokk av Buddha ligger under 60 tonn gull. Det er her burmesiske fjortiser mediterer ikledd de trendy hakekors-t-skjortene sine. Vi føler oss rett og slett litt transenderte, og tilskriver det sulten og et overveldende møte med religion, eller rettere sagt, religiøse monumenter. Noen vestlige tunger vil ha det til at det er buddhismen som har vært årsaken til at burmeserne i så mange år har latt militærjuntastyret skure og gå. Et regime som har båret alle totalitære bumerker – propagandaen, fengslene, sikkerhetstjenesten, informantene, massakrene – men som har manglet den ideologiske overbygningen. Et slags resignert diktatur. Forestillingen bygger på at buddhismens mål om intersubjektiv realisering og sjelefred, svekker den politiske motstandskraften. Sett bort fra at det er en total neglisjering av de politiske forholdene, og tyder på liten forståelse for religion, så er det klart det kan være fristende å tenke på hva som kunne ha skjedd dersom burmeserne plutselig bestemte seg for å selge alt gullet og edelstenene de har smykket de cirka 500 000 pagodene sine med. Men vi er ikke helt sikre på hva de hadde fått tilbake. Vennligheten og ærligheten vil alle uansett senere, snart, skryte av i en annen sammenheng, når Bangkok er ferdig utpult og hordene kommer til Rangoon som turister. Aung San Suu Kyi stiller til valg denne måneden. «The Lady» er ute på norske kinoer 27. april (les anmeldelse på side 69 – filmen er ikke noe særlig).

HJELPER TIL MED Å SLUKKE BRANNEN

HJELPER TIL MED Å BESKYTTE MOT

BRENNENDE FØLELSE STIKKENDE FØLELSE RØDHET LUGGING TØRRHET

Beskytt huden din mot fem tegn på hudirritasjon ved barbering. Bruk Gillette® Irritation Defense barbergel, som smører og kjøler huden for å hjelpe til med å bekjempe brennende, stikkende følelser og rødhet. Gillette® ProGlide barberhøvel har tynnere og finere blad for en behageligere barbering.* For å hjelpe til med å bekjempe tørrhet, fukt den nybarberte huden med Irritation Defense Moisturizer. *de fire første bladene sammenlignet med Fusion

T H E B E S T A M A N C A N G E T™

Foto Tove Sivertsen Styling Silas Henriksen Makeup Maaike Beijer/Mac, Angelique Hoorn H책r Irene Peters/Mogeen Modell Lian/Paparazzi

4/2012

Topp American Apparel (224 kr) Ullbukser Jacob (pris pĂĽ forespĂ¸rsel) Plastsko H&M (129 kr)

4/2012

Bl책 collegegenser American Apparel (432 kr) Original wool poncho American apparel (560 kr) Jeansshorts H&M (249 kr)

Hvite jeans H&M (129 kr) Vintage rosa skjorte Carla Palermo (160 kr) Vintage jakke Carla Palermo (250 kr)

4/2012

Vest People of the labarynths (7 000 kr) Heklet topp H&M (149 kr) Disco jeans American Apparel (656 kr)

4/2012

Skinnjakke People of the labarynths (16 000 kr) Vide bukser American Apparel (384 kr)

4/2012

Vintage strikket topp Carla Palermo (160 kr) Refleksbukser Jacob (pris pĂĽ forespĂ¸rsel)

4/2012

JEANS / EGER NOW AVAILABLE AT

-Natt&Dag241x260norC_SS12.indd 1

30/03/12 16.57

Absolutt mørke er kun teoretisk mulig. 5 øre per eske går til Hjelpestikkefondet.

BYGUIDE

Klubb + Konsert + Bar + Mat + Scene + Kunst

Elementene spiller fullstendig på lag, også med vinen ... Restaurant Grilleriet anmeldt på side

Vi er veldig dominerende på scenen. Musikken vår er preget av alvor ... Du konsumeres. Intervju med Michael Gira fra Swans på side

Jeg er ikke så redd for å kjede folk. Kjedsomhet er en undervurdert tilstand. 50

Slik surfer du gratis i Oslo

intervju med Pavol Liska på side

BLACK METAL PÅ ORDENTLIG

TEKST Redaksjonen SURFS UP: I New York har kafeene begynt å kutte ut internett fordi (de yngre) kundene sitter i timevis og bare tværer ut én føkkings kaffe (og dessuten tar opp de beste spottene). Oslo henger sedvane tro et par år etter metropolen, så kos deg mens du kan. Inntil videre tar derfor NATT&DAG ansvar og guider deg frem til byens beste wifihotspots. Motto: Wifi er det nye hemmelige telefonnummeret. Det er forresten gratis nett på flybussen, så du kan løpe ved siden av den, eller svømme etter nesoddbåten, som også har gratis nett.

Darktrone - Foto: Lars Eivind Bones

Neseblod + Popsenteret = sant

Oppføringene er organisert slik: Kafé // nettverksnavn // passord.

Tekst Emma Clare

FRITT FREM: Waynes Coffee (Solli plass) // Waynes Coffee // ikke passord Kristines Franske Fristelser // SNCSSM // ikke passord Den Gode Cafe // dengodekjeller // dengode2012 Oslo Mekaniske // Oslo mekaniske verksted // oslomekk Fru Hagen // Fru Hagen // fruhagen2010 Parkteatret // ParkBarGjest // honningkrukke Cafe Mir // MIR // brennesle Cafe Laundromat // CafeLaundromat // 21383629 Dattera til Hagen // Dattera1 eller Dattera2 // datterapassord

Stockfleths (Prinsensgate) // Stockfleths // Stockfleths123 cafe sjakk matt // sjakkguest // SJAKKMATT Soria Moria // Soria Moria // Halvliter1234 Café Sør // Cafesor2 // ikke passord Colonel Mustard // Colonel Mustard // ikke passord Liebling // liebling // kreuzberg Bugges // bugges // bugges123 Cafekontoret // sjefen huska ikke brukernavnet // 12345678910 Kaffe Gram // kaffegram // ikke passord

HEMMELIG BRUKERNAVN OG/ELLER PASSORD: Collets Cafe // spør betjeningen Fuglen // Fuglen2 // spør betjeningen Café Mono // spør betjeningen

Åpent bakeri // spør betjeningen Steam // Stim // spør betjeningen Welhavens Cafe

// Next Gentel-e4 // spør betjeningen

«Norwegian Black Metal – Part 1» høres unektelig ut som enda en kunstutstil ling nummer tre million et hundre og førtifem om vår «unike, mørke eksportvare» AKA utpulte kulturarv. Men det er det altså ikke. For en gangs skyld er det troverdige folk, rettere sagt Neseblod, som står bak en utstilling med eksklusivt materiale fra tidlig norsk black metal-historie. Vi møtte Neseblod-sjef Kenneth Anker Nilsen. Hei, Kenneth! Kan du fortelle litt om hva som kommer til å skje? Hva kan vi forvente oss? – Det er et rom som er bygget opp med ting på veggen og stæsj i hyllene. Det er ikke som selve Neseblod-butikken, men … så er det foto og sånt. Darkthrone, Mayhem og Burzum pluss Slayer mag. Men det er altså ikke så mye av det andre. I tillegg er det en hytte som det skal vises noen videoer i. I hovedsak fra Mayhem i ’85, og så er det en Old Funeralting med Greven på. Ting som aldri har blitt vist før. Hvorfor ikke? – Vel, det har ikke vært så bra tilgang på det. Han Tore som sitter på det, spilte i det bandet. Men den hytta er det bare sprekker i, så du skal smugtitte gjennom sprekkene og faktisk jobbe litt for å se filmene. Det måtte vi gjøre for å forhindre at det ble tatt opp og lasta opp på Youtube. For det hadde det blitt.

Er det ikke litt ironisk å ha en black metalutstilling på Popsenteret? – Jo. Det er jo egentlig ganske ironisk. (…) Hehe. Men personlig er dette noe jeg har holdt på å få til lenge, og jeg fikk Osloprisen av NATT&DAG fordi jeg hadde museumsplaner, og det er ikke bare-bare å skape noe sånt selv, så jeg må jo ha støtte, vettu. Dette er noe større enn kulturrådet i Norge tror det er. Hvorfor har dere valgt å fokusere på akkurat Darktrone, Burzum og Mayhem? – Fordi det er de banda som har hatt mest betydning. Men hei, jeg viser jo egentlig bare LITT av det jeg har. En brøkdel, kanskje. Hvis jeg skulle fokusert på alt ville jeg fylt Popsenteret til randen. Hva blir neste steg etter at denne utstillingen er ferdig? – Å sende inn en søknad til Kulturrådet, å prøve å få et lokale som man kan få noe støtte til. En butikk som en museumshop og et stort rom der du kan ha plass til happenings. Det bør jo holdes litt i gutteromsstadiet ennå – det blir veldig glatt og fint å kalle det museum, men et «visningsrom» er mer riktig. Utstillingen står ut hele april på Popsenteret nederst på Løkka. Adresse: Trondheimsveien 2, bygg T (inngang fra bakgård, Schous plass). Adkomst: Trikk 11, 12, 13 til Schous plass / buss 30, 31 til Heimdalsgata. Ellers gate-parkering. 4/2012

Tenk om han aldri ringer...

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

Global St. Patrick’s Day LØRDAG 17. mars - Stratos

Underholdning: Death by Unga Bunga, Viva-jentene, Ådne Meisfjord og G-Ha

Einar Granum KunstFaGsKolE 12.mai skal vi ha åpen dag på skolen. Vi inviterer deg som tenker på å søke om studieplass kommende skoleår. Denne lørdagen skal vi også arrangere musikkfestival på skolen. Søknadsskjema finner du på www.granum-kunstfagskole.no

Frist: 15. mai 4/2012

LANSERINGSFEST: MARS TORSDAG 01. MARS - Turkish Delight // Café Sara // Verkstedet

NESTE NATT&DAG FEST: SE NATTOGDAG.NO

Hos oss varer studielånet ditt lenger. DJ hver fredag og lørdag. Tlf.: 22 20 46 16 •Tullinsgt. 2 • 0166 Oslo 21 år etter klokken 22:00 Ukedager 10:00 - 02:00 • Fredag 10:00 - 03:00 Lørdag 11:00 - 03:00 • Søndag 12:00 - 01:00

4/2012

CAFE

Oslo kommune Utdanningsetaten

Dyktig lærer? Gode betingelser I løpet av våren vil Osloskolen utlyse ledige stillinger med gunstige ansettelsesvilkår ved følgende grunnskoler: Bjøråsen, Furuset, Gamlebyen, Gran, Hallagerbakken, Haugen, Haugenstua, Haugerud, Holmlia, Jordal, Klemetsrud, Lakkegata, Lindeberg, Lofsrud, Mortensrud, Møllergata, Prinsdal, Rommen, Seterbråten, Stig, Svarttjern, Tiurleiken, Tøyen, Vahl og Vestli.

Vi kan tilby de rette søkerne:  Inntil tre ekstra lønnstrinn.  Mulighet til å ta praktisk-pedagogisk utdanning (PPU) på deltid. Studieutgifter dekkes.  Nyutdannede lærere får redusert undervisning for å motta veiledning av erfaren lærer første undervisningsår.

Se ledige stillinger: www.osloskolen.no

abigails party

Foto: Gisle Bjørneby

av Mike Leigh

norgespremiere 19. april 2012 Hovedscenen

Med Mads Ousdal, Anne Krigsvoll, Ågot Sendstad, Tone Mostraum og Christian Skolmen. Regi: Arthur Nauzyciel. Billetter: 815 00 811 / www.nationaltheatret.no

UTELIV TOPP 3 BAR: Onsdag 04/04

Torsdag 05/04

Holiday Rave: Bogesessions Kids Love Bass

Torsdag 12/04

Fredag 06/04

Lørdag 07/04

Oh Mama!

Brokesteady

Fredag 13/04

Lørdag 14/04

Andre Ishak / Marius Sommerfeldt

Niels & Lars / Pål Strangefruit

Bogesessions

3x3: The Cheezy Teens

Live: Kakao Musikk

Torsdag 19/04

Fredag 20/04

Lørdag 21/04

3x3: Kill City Bandits

Dommedagsdisco

Sven Fobbe (Atomique Soul) / Olle Abstract

Torsdag 26/04

Fredag 27/04

Lørdag 28/04

DJ Name / Wasserfall

Purple / JSN (Lot Lot)

2 etasje

Global Oslo 1 etasje

2 etasje

Bogesessions

ENOTECA VINBAR Bygdøy Allé 59c I forrige nummer etterlyste vi flere gode vinbarer i Oslo, så vi tenkte å vie litt plass denne måneden til en av de aller beste, som en motbør til alle disse brede øl-sortimentene og shufflebordsene. Enoteca er trolig byens beste kjærestejoint, plassert langs visnende kastanjetrær og trashy butikker midt på beste/verste vestkant. Nyt en god hvit med kjæresten mens dere hører på middelaldrende kvinner snakke dritt om eksmannen mens de kjederøyker, eller hør på økonomistudenten som føler han har nådd en «dypere innsikt» fordi han kan sitere Ayn Rand. Mye bra underholdning. Personalet er av det kostbare slaget, men kast noen tapaskjøttboller på dem så kommer de ruslende.

1 1

BOLLYWOOD DANCING Solligata 2 Bollywood Dancing hadde sine glansdager på det glade 90-tallet. Etter en lang dvale gjenoppstod stedet i fjor, til relativt liten fanfare, men vi er overbevist om at noen familiefedre, nå bosatt på Grefsen, fikk litt rusk i øyet da de mimret tilbake til tiden de dro sine første linjer i Solligata 2. Heldigvis har stedet vist seg å være noe mer enn én lang nostalgitrip, i over ett år har de levert solide bookinger, med nye spennende navn fra både øst og vest. Hvem hadde trodd at noe så bra kunne oppstå i nærheten av Solli Plass?

3 1

April

Dattera Til Hagen www.dattera.no

CAFÉ SARA/VERKSTEDET Hausmans gate 29 Vi lar to steder få samme plassering. Har du et problem med det kanskje? Nei? Bra. Hvis ikke tar vi det utafor (det er sånn man gjør det i Torggata). Café Sara og Verkstedet deler nemlig felles bakgård – som en beruset siamesisk tvilling, og det er denne bakgården vi er ute etter (vi måtte jobbe hardt for å unngå analsexmetaforer akkurat her). Nettsiden deres spiller rar musikk og viser et bilde av en spisende Jan Fredrik Karlsen, men la deg ikke skremme av den grunn, her er du trygg.

2 1

TOPP 3 KLUBBEVENT:

OSLO IRIE EASTER FESTIVAL & EXHIBITION Fredag 30. mars til søndag 8. april. 15:00 – 03:00. Hausmania Da vi omtalte klubbkonseptet The Void for noen måneder siden, kom vi i skade for å nevne at det var på tide at Hausmania lagde ordentlig klubb. Når sant skal sies har de hatt en ordentlig klubb lenge, den var bare ikke i standard 4/4 dunk dunk dunk format, så vi ble litt forvirret (kall det gjerne en yrkesskade). Oslo Dub Club, ledet av Roastfish & Cornbread, har holdt på siden 2005, og i fjor ferdigstilte de Norges første «soundsystem» – et massivt sett med hjemmeskrudde høyttalere, spesielt tilpasset for å spille reggae. I april lager de en ukes festival, med fokus på jamaicansk kultur. Det blir utstillinger, kafé, filmfremvisning, platesjapper, forhåpentligvis Red Stripe og naturligvis mye musikk. Et fantastisk initiativ som fortjener ditt oppmøte. CC: GRATIS PÅ DAGTID. // KVELD 50,-/100,- // FØR/ETTER 23:00

1 1

FACHWERK LABELNIGHT (MIKE DEHNERT / SASCHA RYDELL) Torsdag 19. april. 23:00. Jaeger Vi var i Berlin her om dagen og spurte etter den glimrende Fachwerk EP 2 på en platesjappe, men ble sendt på dør med beskjed om at «den slags får du ikke her». Fachwerk-kollektivet, bestående av kameratene Mike Dehnert, Roman Lindau og Sascha Rydell, har nemlig laget bølger i technohovedstaden. De har satset beinhardt på en klassisk tung lyd, inspirert av gamle Tresor-låter - ikke like populært hos alle, men vi elsker det. Fachwerk-kvelden på Månefisken var noe av det morsomste vi var med på i fjor, og nå kommer to av dem tilbake. Dette blir fett! Hvis du lurer på hvor Roman Lindau ble av, så kommer han på HeartAttack 1. juni. ID: 20 ÅR

2 1

4/2012

BYPÅSKEFESTIVAL 2012 Onsdag 4. april til mandag. 9 april Jaeger feirer påske og ny bakgård med byfestival! Onsdag til mandag blir det happenings av ulik karakter. Onsdag er det nyåpning av bakgården med deep-house-mester Mark E. Torsdag: gratis påskeboogie med over et dusin forskjellige DJ-er. Fredag er det utgivelsefest for boken Come On In My Kitchen, laget av den tyske labelen Live at Robert Johnson. DJ Ata, Lauer og Oliver Haffenbauer kommer for å spille. I helgen er det klassisk norsk kvalitet med G-Ha, Olanskii & Nils Noa, til søndagen får de også med seg DiskJokke og Vinny Villbass, før det avsluttes med Brokesteady på mandagen. Hvis vi får komme med et lite stalltips, så sier vi onsdagen eller fredagen, men fy faen for en uke det blir.

3 1

UTELIV TOPP 3 KONSERT: Ons 4.4 / Kl.20 / 250,-

Tors 19.4 / Kl.21 / 175,-

A PLACE TO BURY STRANGERS (US) —

KLUBB INFERNO:

CHTON, MANIFEST & HEADSPIN —

Fre 20.4 / Kl.21 / 120,-

DO YOU LOVE MELENA

Fre 6.4 / Kl.22 / 100,-

CLUB KÓEJU:

MICHAEL GIRA Tirsdag 17. april. 20:00. John Dee Vi er veldig gira! Se side 25-26 for et dypdykk inn i denne mannens hjerne, her får du bare kortversjonen. I snart 30 år har Michael Gira tatt for seg alt det vonde og vanskelige i verden, satt det på spissen, og konfrontert sine lyttere med det. I fjor fikk han Rockefeller til å bli knappenålsstille under konserten med kultbandet Swans, i år kommer han alene med gitaren for å spille låter fra både Swans og hans andre prosjekt, Angels of Light. Garantert en intim konsertopplevelse av de sjeldne, gå ikke glipp av denne. CC: 250,- // ID: 18 ÅR

1 1

EARTH, MOUNT EERIE & Ô PAON Onsdag 4. april. 20:00. Victoria Infernofestivalen samarbeider med Victoria for å gi deg en trippelkonsert med musikk helt i utkanten av metallens univers. Earth, ledet av Dylan Carson (visstnok fyren som kjøpte haglen Kurt Cobain skjøt seg selv med. Mørkt), spiller seig dronete rock. Mount Eerie er enkeltmannsforetaket til Phil Elverum, også kjent som The Microphones. Elverum bodde i Norge en lengre periode, og har spilt inn album her. Så glad ble han i vårt lille land at han byttet etternavnet sitt fra Elvrum til Elverum. Hvorfor noen i alle dager vil bære navnet til den byen(?) vet vi ikke, men kult er det. Ô Paon er fransk-kanadiske Geneviève Castrée, tidligere kjent som Woelv, hun leverer dus fransk sang med enkle gitarmelodier. Garantert en spennende kveld på Victoria for de med et åpent sinn. For å få tilgang til konserten må du kjøpe ’club pass’ til infernofestivalen for kr. 225,-. CC:225,- // ID: 20 ÅR

2 1

Klubb / Kl.23 / 100,-

KRTS HAIRSTON (US) BENDIK BAKSAAS TRIO & DJ BAZ —

RAGGABALDER RIDDIM REBELS DJS STEIGEN & JODDSKI —

Lør 7.4 / Kl.14 / 175,-

Lør 21.4 / Kl.21 / 150,-

SKEEZ TV - LIVE BATTLING Konsert / Kl.22 / 200,Klubb / Kl.00:30 / 100,-

KLUBB JUICY PRES.:

ACTION BRONSON (US) DJ TOMMY MAS (US) DJS PATSKI LOVE & CHRIS STALLION — Hver søn / Kl.17 / GRATIS!

FRANK ZNORT QUARTET — Tors 10.4 / Kl.18:45 / 30,-

LITTERATUR PÅ BLÅ:

DANSKE TENDENSER: SAMTALE med METTE MOESTRUP & JULIE STEN-KNUDSEN — Ons 11.4 / Kl.20 / 160,-

MAJOR PARKINSON & MORON POLICE — Tors 12.4 / Kl.21 / 130,-

SOUND OF GUNS

POW POW —

Fre 13.4 / kl.21 / 230,-

APPARAT (DE)

Klubb / Kl.23 / 100,-

KLUBB HOETELL

med CHRISTINE & SILJE

—

Lør 14.4 / Kl.21 / 160,-

MATHIAS STUBØ BAND Klubb / Kl.23 / 100,-

Tirs 24.4 / Kl.18:45 / 30,-

LITTERATUR PÅ BLÅ:

SAMTALE med GUNSTEIN BAKKE & CATHRINE KNUDSEN — Tors 26.4 / Kl.21 / 150,-

JONATHAN JOHANSSON (SE) —

KLUBB FULL PUPP:

PRINS THOMAS & BLACKBELT ANDERSEN — Man 16.4 / Kl.18 / GRATIS!

BLÅ MANSION - QUIZ —

Tirs 17.4 / Kl.18:45 / 30,-

Fre 27.4 / Kl.20 / 150,-

CHELSEA WOLFE (US) CARMEN VILLAIN & TOFT Klubb / Kl.23 / 175,- +avg

(((KIDS LOVE BASS))) PRES.:

BIRGITTA TROTZIGS FORFATTERSKAP

MS.DYNAMITE (UK) DJS KIDS LOVE BASS —

LITTERATUR PÅ BLÅ:

Konsert / Kl.21 / 170,-

Lør 28.4 / Kl.22 / 150,-

BLOOD RED SHOES (UK) —

SUNKISSED —

Ons 18.4 / Kl.18 / Gratis!

Man 30.4 / kl.21 / 180,-

RONNY HAUGELANDS BINGO

THE DØ (FR/FI)

07. april

Young Fogertys 150,-

12. april

The South 130,-

13. april

Hans Bollandsås

200,-

14. april

Black Light White Light (DK) Piatcions (IT) 120,-

20. april

Last Heat Release! 120,-

21. april

Joakim Tinderholt 100,-

27. april

Twistaroos 120,-

17. Mai

André Williams Dirty Old Man Tour 200,-

ARVE HENRIKSEN Torsdag 12. april. 20:00. Victoria Victoria. Kongen dronningen av presseskrivmetaforer. Les og nyt/gråt: «Midt i musikken står Arves trompetspill som i en skog av lekne strenger og heftige strykergreiner. Sammen utgjør de et unikt bladverk». Hehe. Trær. Anyways, Arve Henriksen er en utrolig dyktig musiker. Ikke dyktig fordi han er teknisk begavet (det er han og), men dyktig fordi han vet akkurat hvor mye han trenger å spille for å få frem en følelse av noe. Minimalisme på sitt beste. Sett på albumet Strjon mens du tar Bergensbanen og få litt rusk i øyekroken du også.

3 1

Forsalg på www.tigernet.no Alle konserter starter kl 22:00

4/2012

«Den populære st. hallvard-skjorten kjøper de hos angel’s speed equipment!»

UTELIV INFERNOFESTIVALEN 2012 Onsdag 4. april til lørdag 7. april. Hei på dere, folkene som jeg vanligvis ler av på bussen, nå er det deres tid til å skinne! Det er nemlig duket for ny runde med infernofestival. Güüüürrggghh!! Kom dere ut av kjellerleiligheten hos mor og far på Tåsen og farg byen svart med post-pubertal usikkerhet og avstumpede sosiale antenner, vi trenger det en gang i året for å bli minnet på hvor bra vi egentlig har det. Prisen på festivalpass er stive 1305,-, men rekker du å gi nok blod innen festivalstart kan du tjene inn beløpet samtidig som du får den riktige festivalfargen, skulle det å lese navnene på festivalplakaten ikke være nok underholdning for deg. FESTIVALPASS: 1305,-. // INDIVIDUELLE PRISER FOR DAGSBILLETTER

ICE AGE + THOSE DARLINS Onsdag 11. april. 21:00. Revolver De purunge danskene i Ice Age (de har så vidt bikket 20 år) har fått oppmerksomhet fra alt fra The New York Times og The New Yorker til våre brødre fra andre mødre i VICE. Konsertene deres på By:larm var årets store By:larm-snakkis, og fy faen som de leverte på Mono (ikke fullt så mye i Jakobskirken). Det var angstfull tenåringspunk på sitt mest vitale, med sporadiske innslag av Suicide og andre godsaker. Allerede i april er de tilbake for å spille på Revolver, sammen med amerikanske Those Darlins. Vi kunne ønske vi var så kule da vi var 20. CC: 150,- // ID: 18 ÅR

APPARAT Fredag 13 april. 21:00. Blå Når du kaller plateselskapet ditt Shitkatapult legger du hodet ditt på blokka, men vi skal være snille denne gangen. Apparat er tyske (…) Sascha Ring, som siden midten av 00-tallet (vi merker at det begynner å bli et tall nå) har gradvis vridd seg bort fra klassisk techno inn mot mer svevende saker. Som han sier det selv: «Jeg har blitt mer interessert i å lage lyder enn å lage beats». Hva er resultatet? Kattungetechno – søt å høre på, men veldig harmløs. Akkurat det vi trenger når vår-angsten begynner å melde seg. CC: 230,- // ID: 20 ÅR

DRAKE Mandag 16. april. 19:30. Oslo Spektrum Fløteprinsen Drake kommer i april! Påberop deg gjerne en ironisk distanse, men vi vet du har sittet og hørt på «Take Care» om kvelden i all hemmelighet, så ta turen ned til Spektrum, det er ingenting å skamme seg over. Fyren har jo virkelig fått det til, og gjort låter sammen med alle som er noe å bry seg om i musikkverdenen i dag. Nå venter vi bare på at han skal «ta en D’Angelo» og forsvinne fra rampelyset etter to suksessfulle album, legge på seg en del, før han gjør comeback i 2022. Det blir bra. CC: 465,- // ID: FRI ALDER

A PLACE TO BURY STRANGERS Torsdag 19. april. 20:00. Blå I forbindelse med A Place To Bury Strangers sin konsert på Blå 19. april arrangerer vi en aldri så liten konkurranse. Vi spør: hvor ville du helst begravd et lik i Oslo? Helsfyr t-bane? Østensjøvannet? Taxi Take Away? Alt er lov. Send inn ditt forslag til konkurranse@nattogdag.no med subject «A Place To Bury Strangers». Beste forslag belønnes med billetter.

4/2012

Noen vil ha det til at hvis du på død og liv må begrave alle låtene dine i støy, så er du kanskje ikke en veldig god låtskriver i utgangspunktet, men A Place To Bury strangers har prestert langt over den gjengse skostirrer. I 2009 fylte de Garage til bremmen, nå er de tilbake for å gjøre det samme med Blå. De har neppe blitt noe mindre populære siden sist, så meld deg på i konkurransen vår for å sikre deg billett. Støy o’hoi! CC: 175,- // ID: 18 ÅR

UTELIV APRIL LØRDAG 14.APRIL

SØNDAG 22.APRIL

SØNDAG 15.APRIL

MANDAG 23.APRIL

MarkusKrunegård (SE) M a r i a M e n a EYE EMMA JEDI Torsdag 19. april. Jaeger Lille utelivsspeil på veggen der, hvem har størst hype i landet her? Det må være Eye Emma Jedi, som før de så mye som hadde løftet en finger allerede hadde sikret seg platekontrakt, gig på Øyafestivalen og a-listing på P3. Singlene «Crucified», «Lights» og «Brother» har gått sin seiersgang landet rundt, fallhøyden er derfor rimelig stor før de skal gi ut sin første EP, men heldigvis har de utvidet mannskapet fra to til fem mann, så det burde være litt flere å fordele skylden på, skulle det gå virkelig ille. Er de verdt alt fuzzet? Ta turen ned på Jaeger og finn ut selv. CC: 140,- // ID: 20 ÅR

RACHAEL YAMAGATA Fredag 20. april. 20:00. Parkteateret Å forsøke å holde styr på alle singer-songwriterene som USA spyr ut hvert år, er en oppgave som kan velte selv den mest garvede utelivsskribent, da er det godt vi har Parkteateret til å skille klinten fra hveten for oss, selv om de har booket det vi mistenker er statenes svar på Maria Mena, eventuelt bare Maria Mena i forkledning (sveisen er den samme). Om dette er en bra ting eller ikke er opp til deg selv å bedømme. Det eneste vi kan si med sikkerhet er at navnet Yamagata høres ut som en god påhengsmotor. CC: 200,- // ID: 18 ÅR

Mount Washington

BLÅROLLINGER: - CRAB IS CRAP

TORSDAG 26.APRIL

SØNDAG 15.APRIL

Sunday Digestive:

ØYA OPEN PRESENTERER:

MICHAEL KIWANUKA (UK)

HUNDRED STREAMS TORSDAG 19.APRIL

ROSKILDE SLIPPFEST

FREDAG 27.APRIL

T H E H U M B L E S E RVA N T S

FREDAG 20.ARRIL

RACHAEL

LØRDAG 28.APRIL

LUKAS GRAHAM (DK)

YAMAGATA (US) LØRDAG 21.APRIL

Imperial State Electric +

MANDAG 30.APRIL

(SE)

¨ ¨ BADDAT FoR TRuBBEL + SUPPORT: RETARDOS

GET DANCY! Live: LOVE ANTELL (SE)

GAVIN HERLIHY Lørdag 21. april. 21:00. The Villa Her skulle egentlig Sensation 2012 vært, men hele greia er flyttet til september, så du kan trygt pakke ned de hvite buksene og alle knipsene du har spart opp. Eller du kan ta dem med på Gavin Herlihy, som de siste årene har levert en lang rekke lettbente ibiza-låter, uten helt å slå igjennom, men kanskje 2012 er året? Småkleint er det, men uhyre dansbart. Trenger du tyngre saker, få med deg Luke Hess på samme sted uka før. Villa leverer godsakene i april! ID: 23 ÅR

ANDREW W.K Fredag 27. april. 20:00. John Dee Andrew W.K! Mest kjent fordi han er Andrew W.K, hvis han faktisk er Andrew W.K da. Det har lenge versert historier om at Andrew W.K er kun en fabrikkert merkevare, og at en rekke forskjellige personer står bak musikken «hans». Noe endelig svar har vi ennå ikke fått. Ti år er det gått siden partyalbumet I Get Wet kom ut, en plate som ingen helt vet hvorfor fikk kultstatus, men vi mistenker at megahiten «Party Hard» og albumcoveret med neseblod hadde en finger med i spillet. Siden den gang har W.K vært borti mye rare prosjekter, men alle har på en eller annen måte involvert festing. Kom deg på nachspiel med denne fyren, hvis han finnes da. CC: 200,- // ID 18 ÅR

OSLOMESTERSKAP I FIFA 2012 – DELFINALER Delt Inn I Regioner: Lørdag 21. april. 13:00. Deichmanske Bibliotek // Tirsdag 24. april. 16:00. Lamberseter Bibliotek // Lørdag 28. april. 11:00. Røa Filial X, X, firkant, X, trekant, runding, RUNDING! Nei! Faen. Siden i høst har Oslos ungdommer brukt tid og arbeidsavklaringspenger på å spisse ferdighetene sine i FIFA 12, i april kan du se dem høste fruktene av alt arbeidet. Betydelige mengder billig hårgelé og mange kilo potetgull har gått med i prosessen. Har du kommet deg videre fra Nintendo 64 (det har dessverre ikke vi), kan du se bibliotekenes hjemmesider for påmelding. Ønsker du å være tilskuer, er nok finalen 12. mai hakket mer spennende. Dibs på Barcelona!

ØYA OPEN: MICHAEL KIWANUKA Torsdag 26. April. 20:00. Parkteateret Når utelivsguiden hver måned skal utformes, legger vi hodene våre inntil skinnene ved Oslo S og lytter etter tips. Det som har gitt mest gjenklang for april er besøket fra britiske Michael Kiwanuka, som vant den etterhvert så toneangivende BBCkåringen «Sound of …» for 2012 (en kåring 50 Cent faktisk vant i sin tid. En bra fun fact du kan dra når du sjekker opp hun med det pastellfargede skjerfet i baren den 26. Si også at James Blake burde ha vunnet i fjor for ekstra poeng). Musikken? Tenk D’Angelo som nyter øm elskov med en indiefolker på Cosmopolite. Ew. CC: 220,- // ID: 18 ÅR

UTELIV: ANDREAS DAHL

4/2012

MUSIKK Michael Gira (f. 1954) er en amerikansk musiker fra Los Angeles. Mest kjent som vokalist, frontfigur og låtskriver i no wave/ industrirockebandet Swans og det mer folk-pregede Angels of Light. Gira driver plateselskapet Young God Records som blant annet gir ut musikken til Devendra Banhart og James Blackshaw. I 1995 ga Gira ut The Consumer, sin første og eneste bok hittil, som er en samling med korte historier som følger i fotspora til forfattere som Ballard og Burroughs. I fjor fikk han hele Rockefeller til å holde kjeft i nesten tre timer, mens han sammen med Swans messet seg igjennom tekster om religion, sex og menneskers mørke sider.

JEG ER GIRA Swans-vokalist Michael Gira har sparket, slått og spytta seg gjennom konserter siden åttitallet. Nå er han tilbake i Norge. Tekst Emma Clare/Andreas Dahl FOTO Beowulf Sheehan Det måtte bli bråk. Swans-vokalist Michael Gira står på scena i et over opphetet og bekmørkt Rockefeller og kjører neven i skrittet på bassisten foran et hav av lyttende og svette, hovedsakelig mannfolk i alle aldre. De gamle veit at de aldri veit hva de går til når man går på konsert med Michael Gira. Swans fikk navnet sitt fordi «svaner er majestetiske, vakre dyr, men med veldig voldsomme temperament». Bandets tidlige musikk var da også som et hardt spark i solar plexus. Repetitiv og enkel musikk, med Giras brølende vokal på toppen. De dro raskt på seg et rykte for voldsomme live-opptredener; Gira sparket, slo og spytta seg gjennom konsertene. Han låste dører, skrudde opp lyden og slo av ventilasjonsanlegg – alt for å gjøre Swans-konserter til en «total opplevelse». Noe som for øvrig er illustrert på liveplaten Public Castration Is A Good Idea. Dette live-ryktet fortsatte å hefte ved dem, selv når bandet gikk videre til å utforske andre musikkstiler. Så ble Gira så lei av publikumsforventningene at han ga ut dobbeltalbumet Swans Are Dead og oppløste bandet. Swans stod opp fra døden i 2010 med albumet My Father Will Guide Me Up A Rope To The Sky. 17. april står Michael Gira igjen på Rockefeller-scenen. Dagne etter drar han til Stavanger og Cementen. Hva annet kan vi gjøre enn å adde ham på Skype? Hei! Skru på webcam da, nå som vi først har deg på Skype? – Jeg kan ikke. Det ser ut som jeg har vært død i tre dager. 50

4/2012

First things first: Hvorfor opptrer du barfot? Er ikke det litt vel New Age/Joss Stone for en kar som deg? – Hvorfor ? Ehhh, hvorfor opptrer du barfot … føttes? … føttet? – Barføtt, ja? Jeg gjør det noen ganger – kanskje jeg gjorde det i Oslo i fjor? Jeg veit ikke hvorfor, men det er mer komfortabelt. Jeg kan dog ikke gjøre det så mye lenger, for jeg liker å trampe på scena og det har gjennom årenes løp ødelagt fotsålene mine så jæv-e-lig. Så, hvordan har mottakelsen av Swans vært etter tolv års pause? – Publikum nå er de aller beste vi noensinne har hatt. Og vi har tidenes beste utgave av Swans. Faktisk. Jeg bare … ehm … sorry, jeg er ikke så artikulert akkurat nå. Føler meg helt jævlig. Fuck. Det jeg prøver å si er at alle kreftene kom sammen og det ble en veldig intens opplevelse for alle oss. Publikum inkludert. Vi turnerte i over et år, og da vi var ferdige sov jeg i en hel uke og begynte å lage et nytt album, som jeg har jobbet med siden da. Som kommer ut rundt mai. Swans ser ut til å appellere til en ny generasjon av lyttere. Se på meg, for eksempel. Jeg er bare ei tjue år gammel jente – det vil si at jeg ikke engang var et glimt i min fars øye da Swans ga ut den første plata, men jeg er en stor fan. Hvorfor tror du Swans-musikken fortsatt er så levende? – Fordi musikken er veldig bra? Yeah, yeah … – Hehe. Jeg er selvsagt veldig fornøyd med nettopp det med den nye generasjonen av lyttere, og det er først og fremst mye tak-

ket være internett. Det mest overraskende da vi la ut på Swans-turné var ikke bare størrelsen på publikumet, men det demografiske – unge mennesker som deg selv. Det ville forøvrig vært grusomt og deprimerende om det bare var mennesker på min alder som likte Swans. Men heldigvis er tilhengerskaren vår veldig blandet. Jeg tror jeg liker unge mennesker best. De holder fortsatt på å formes, er kreative og ikke så fastlåste. Har du begynt å bli fastlåst? – Jeg har ikke sluttet å bevege på meg de siste tretti åra, så jeg har ikke rukket å bli gammel. Michael vokste opp med en heavy alkismor som tilbrakte livet sitt inne på et rom med sin eneste venn, Flaska, og som tolv år gammel gutt, kunne han koke og bruke sin egen metamfetamin. To miljøskadde år seinere fikk denne gutten valget mellom å havne i ungdomsfengsel eller å flytte til faren. Far sendte sønnen videre til en verktøyfabrikk i Tyskland, hvor han jobbet en kort periode, før han rømte og reiste rundt i Europa. Til slutt havnet tenåringen i Israel, hvor han solgte blod, hasj og tigget for å tjene penger, før han ble arrestert av israelsk politi og tilbrakte tre måneder i fengsel. Etter at han slapp ut jobba han et år i en kobbergruve, før faren klarte å spore ham opp ved hjelp av Interpol og fikk ham tilbake til USA, hvorpå han flyttet

tilbake til mora si. Den unge mannen fullførte videregående og begynte på college, og det var under denne tiden, inspirert av lokale punk-band, at han startet bandet Swans. Swans har vært igjennom en del stilskifter siden dere begynte: fra den tidlige og brutale perioden, til noe mer gotisk-preget, spirituelt og svevende og helt ut til det mer ambiente med lange instrumentaler og lydopptak – finnes det noen begrensninger for hva du kan gjøre under navnet Swans? Er det noe Swans representerer som alltid må være tilstede? – Godt spørsmål. Som jeg aldri klarer å svare på. Per idag ser jeg på musikken, albumene ihvertfall, som utvida filmmusikk – og i den musikken vil man oppdage brutale, apokalyptiske øyeblikk, og ømme vare øyeblikk – akkurat som i en film. Det handler ikke egentlig så mye om det stilistiske uttrykket, snarere den følelsesmessige dybden musikken fremkaller. Jeg synes det er vanskelig å fortsette hvis jeg oppdager at vi bare imiterer oss selv, og hvis noe er for enkelt. Det er nødvendig å alltid være ukomfortabel med hva du gjør. Derfor vil jeg alltid forandre på musikken, egentlig bare for å holde det i live. Hva er det ved musikken din som er vakkert? – Jeg klarer ikke lytte til min egen musikk. Når jeg er ferdig med en plate kjenner jeg den altfor godt, og jeg kan ikke høre på

Vi er veldig dominerende på scenen. Musikken vår er preget av alvor ... Du konsumeres.

MUSIKK

den mer. Jeg vet ikke om det er vakkert, men det er vel en del av ambisjonen. Prosessen, eller det å lage en plate, er bare en av fasene på veien der du blir fullstendig involvert i det å lage en låt. Det gjør meg glad at låtene forandrer seg så mye underveis. Det gjør meg glad at jeg er viklet så mye inn i det at jeg mister meg selv. Og jobber time etter time etter time i det, og det er fullstendig ekstatisk under arbeidet. Men når hele den prosessen er over, er det over. Låta er bare som et stykke dødt kjøtt – alt liv er blåst ut av det. Neste fase er at vi tar de låtene vi har laget med oss på scenen og forandrer dem fullstendig når vi opptrer. Det gjelder å vekke låtene til live under konserter, slik at det ikke høres ut på plata. Det er bare idiotisk. Noe et pop-band ville gjort. I forrige utgave av NATT&DAG snakket vi med den kanadiske musikeren Tim Hecker om hvordan det er å lage musikk uten egentlig å kunne spille noen instrumenter. Jeg har lest at du heller ikke har noe musikalsk trening i det hele tatt. På hvilken måte har det påvirket din musikk? – Det er åpenbart begrensende, men det er ikke dermed sagt at det er en ulempe. Det tvinger meg til å tenke ut nye måter å gjøre ting på. Det er derfor moderne studioer er så dårlige, fordi man kan holde på i evigheter. Begrensninger tvinger deg til å tenke på en annerledes måte. Jeg skriver mer melodiske låter nå enn det jeg pleide, men jeg tenker ikke melodisk av den grunn: måten jeg tilnærmer meg musikk på er at jeg lytter etter et bestemt uttrykk, det er ikke NOTER jeg kan skrive ned på papir. Jeg tenker ikke på det som å utvikle akkorder eller bevegelser. Jeg tenker på prosessen mer som støpeformer. Tekstene dine har ofte handlet om spirituelle opplevelser, det å «miste seg selv» til noe større, en slags naturlig LSD-trip. Føler du på dette når du spiller live? – Jeg når høydene under live-opptredener. Når det funker, vel og merke. For det funker slettes ikke hver gang. Uansett hvor hardt du prøver, er det bare flaks, og noen ganger skjer det bare ikke. Når det funker og alt kommer sammen, er det som om jeg når et høyere nivå. Nærmest transformerende. Det er det høyeste jeg kan forestille meg. Har denne søken etter høyder noe med at kristendommen har vært et tilbakevendende tema i arbeidene dine? – Det er ikke like mye av det nå lenger, i hvertfall ikke like mye som før. Det var en tid der jeg leste mye i Bibelen – ikke fordi jeg var kristen. Det var en hel mediagreie som pågikk i USA med televangelists, altså folk som gjør prekener på TV, vet du? (En televangelist er altså en kristen minister som bruker TV for å KANALISERE og nå gjennom til massene, jou. anm.) Jeg synes noen av dem var veldig dyktige formidlere, helt uavhengig av budskapet de messet. Jeg respekterte måten de kunne nå inn i en folkemengde og løfte dem opp på. Jeg så mye på det, og endte med å skrive albumet Children of God basert på den opplevelsen. Det er en korrelasjon mellom musikken vi lager og religiøse ambisjoner. Og siden det har jeg kanskje referert til Gud av og til, men det er bare fordi han ligger i tankene mine. Tror jeg. Men jeg har ingen ambisjoner om å konvertere folk. På konserten deres på Rockefeller i fjor var at det merkbart stille blant publikum. Særlig under «Jesus! Come Down!»-delen av låta «Sex, God, Sex». Viser man ekstra respekt når man er på Swans-konsert? – Vi er veldig dominerende på scenen. Musikken vår er preget av alvor. Ikke på en veldig bokstavelig måte, men de sterke følelsene som oppstår når vi spiller og intensiteten av det å nå et høyere «sted», vil alltid være der. Du konsumeres. Det er interessant, for jeg har ikke tenkt på det før, men det er

utrolig tilfredsstillende å oppleve hvor oppslukte publikum har vært i musikken vår. Det er på en måte som å være i kirka. Litt som å se på televangelistene? – Nei-nei. Jeg er ingen prest. Jeg er arbeideren som vasker gulvet. Da du spilte i Oslo sist, hadde du fem mannfolk med deg på scenen. Neste måned kommer du til Oslo på en soloturné. Hvordan er det å opptre alene og bare med en kassegitar, kontra det å ha med et band? – Å spille solo var noe jeg begynte å gjøre rundt 2000-2001. Det er en stor utfordring for meg, spesielt etter å ha jobbet så lenge med band som pleier å spille veldig bråkete og overveldende musikk. Jeg prøver å finne ut av hvordan man lager noe som er veldig intenst og ekte med bare en akustisk gitar. Det tok mye arbeid å få det til å bli bra. Men jeg tror jeg gjør det bra nå. Det er en evig utfordring, men jeg er glad for at jeg tok det opp igjen. Det er opp til deg, ikke sant. Alt dreier seg om den ene sangen du synger. Og som du sikkert har hørt, er gitarspillet mitt veldig begrenset. Når er du mest ukomfortabel a? – Når jeg gjør intervjuer. Men jeg er sikker på at du er unntaket. (…) … – Jeg er ikke en type person som liker å snakke om meg selv i det hele tatt, men jeg er nå i denne bransjen, så jeg er nesten nødt til det. I 1995 debuterte du som forfatter med boka The Consumer. Kommer du til å skrive flere bøker? – Jeg håper det, når jeg får tid. Som du sikkert vet krever skriving mye tid. Og disiplin. Det har jeg ikke. Men jeg redigerte noen gamle short stories som jeg skal selge under solo-turneen. Det var fint. Noe er bra, jeg tror jeg kunne blitt en god forfatter, men det hadde tatt meg to-tre år med kun skriving. Hva er din beste idé som du aldri fullførte? – Jeg vil gjøre et album med snakking til musikk. Et helt album. Før faren min døde, intervjuet jeg han ofte om livet sitt. Han var en velartikulert og intelligent mann som hadde levd et interessant liv, på et vis. Jeg har alle disse opptakene, så jeg tenkte på en plate, men jeg har ikke hatt tid. Jeg vil ikke gjøre det bare fordi det er HAN, men han hadde en spesiell tone i stemmen, klassisk amerikansk. Det hadde vært en flott ting å gjøre, synes jeg. Jeg har hørt at du også designer alle platecoverne på Young God Records. Det visuelle uttrykket virker veldig gjennomarbeidet, og bevisst. Er det egentlig det? – Ting har en tendens til å bare ramle inn i livet mitt. Jeg kan trenge et platecover, og så leser jeg noe og plutselig dukker et bilde opp, og det er det. Det skjedde med det forrige albumet. Jeg satt og leste en sak om Beatrice Pediconi i et Harper’s Magazine og synes verkene hennes passet perfekt til Swans, så jeg kontaktet henne og fikk bruke arbeidene. Vil du se det nye platecoveret? Ja. – Jeg sender deg det nå. Du må love å ikke vise det til noen, for det slippes om seks måneder. Hvis du ikke sverger på å ikke vise det til noen, så sletter jeg fil-overføringa. Det er et maleri som min venn Simon har laget. (Åpner filen) Wow. (…) Hva er det bildet skal forestille? – Hahaha! Et vrengt rektum? – HAHAHA! Noen som har blitt skutt i hodet der vervet starter? – Jeg skal fortelle Simon at du likte det.

BBQ, BEATS N`DRINKS GRILLERIET, FOLKETEATERPASSASJEN FREDAGSPILS FRA 18.00 MED DJ FRA KLOKKEN 22.00 – 03.00 13.04 14.04

OLLE ABSTRACT (SETH SKIZZO) ANDRE BRAVO

20.04 DJ NUHHH (VARI) 21.04 DISKJOKKE

27.04 STRANGEFRUIT (MIRJAM MARTINSEN) 28.04 KANGO

GRILLERIET.NO

TLF: 22 83 56 00

Michael Gira (med support fra Swansmedlem Kristoph Hahn) spiller på Rockefeller tirsdag 17. april 4/2012

MAT Prøv vår À la carte meny eller ”Dagens hundrings” av norske råvarer. Og ikke glem vår helårs bakgård med gode drinker, og live DJs. Onsdag til Lørdag

Ta med gode venner og godt humør, vi sees!

www.sosialen.com Møllergata 13

Krishnas Cuisine ble etablert i 1992. I januar 2009 flyttet vi fra Majorstuekrysset til våre nye lokaler i Colosseum senteret. Maten er den samme populære som vi har servert i alle disse årene. Velkommen!

Dansende grillkonge i folketeateret

Helt siden starten har vi hatt mange fornøyde gjester, også fra pressen: “Fortjent gull” Aftenposten, ‘94 “Guddommelig” Robinson og Fredag, Dagbladet ‘94 “Gnistrende grønnsaksgodt” Arbeiderbladet ‘96 “Prakteksemplaret” Økonomisk rapport ‘02 “Oslos beste spisested price vs. performance” City ‘03 “Stappmett til spotpris” (rimeligste spisested på Oslo vest) Aftenposten, ‘06 “Dette er et av de aller beste matkjøpene i Oslo” VG ‘08 “Veggismat i godhetens kvalitet” Medium ‘09 “Krishna Cuisine er en perle, og klart verdt å lete opp” Natt & Dag ‘10

Sørkedalsveien 10, 0369 Oslo www.krishnas-cuisine.no Mandag – Fredag 11.00 – 20.00, Lørdag 11.00 – 19.00 Take away, vegansk og glutenfritt alternativ. Catering tlf. 22 69 22 69

Krishna annonser.indd 1

23.11.11

LUNSJ TILBUD MANDAG - FREDAG 11:00 - 15:00

:-ffe 9k9 l. ka in

O’Learys KARL JOHAN

Karl Johans gate 33B » 0162 Oslo 22 33 20 40 » www.olearys.no/karljohan

4/2012

SPØR DIN OM DAGENS

Grilleriet Storgata 21-23 Grilleriet griller. Flammer skyter stadig vekk ut av koketoppene og understreker nettopp dette. På Grilleriet har man kastet ut de vanlige koketoppene med plater og erstattet dem med en lang rekke griller. Det er fredag, det er nesten fullt, likevel får jeg plass med en gang, i grillbaren. To skåler blir plassert foran meg av den blide servitøren ifølge med menyen. Den 15.54 ene skålen inneholder tørket oksekjøtt, den andre popcorn. «Popcorn og beef-jerkey er en overraskende forfriskende kombinasjon», er en absurd og ganske teit åpning på en restaurantanmeldelse, kanskje så teit at den burde bli stående. Grillbaren er ganske enkelt den lange bardisken som omkranser det åpne kjøkkenet. Nærheten til kjøkkenet gjør at jeg kan følge med på kokkene og matlagningen på kloss hold. Aktiviteten minner mest om et slags skuespill, eller moderne koreografert dans, men råere, uten jåleriet og alt det pretensiøse. Alle bevegelsene er bestemte og effektive, men har en lignende grasiøs eleganse som kan minne om dans. Den oppmerksomme servitøren tar smilende imot bestillingen min. Valget faller på dagens treretter med vin. Glasset mitt fylles med en riesling fra Mosel som servitøren forklarer er laget av «topprodusenten Clements Busch» – tørr, fyldig og veldig god. Jeg rekker å ta et par slurker før forretten kommer på bardisken. Kamskjell, størrelse giga, med rogn, balsamicovinaigrette og en puré på grillet paprika, plassert på en liten steinplate istedenfor tallerken. Hver for seg er alle de separate elementene nydelige, men kombinasjonen av smaker er også veldig bra. Jordskokk møter kamskjell er vellykket, og mandlene introduserer noe sprøtt, med litt tyggemotstand, som har stor effekt på hvordan retten oppleves å spise. Likevel mangler retten det lille ekstra, det som skiller en femmer fra en sekser. Paprikapureen blir litt for dominerende, og kveler noe av det milde, men distinkte og friske særpreget til verdens beste kamskjell (trønderskjell). Ved å spre paprikapureen veldig tynt over kamskjellene, blir imidlertid resultatet bedre, og jeg innser at dette er en rett, en smakskombinasjon, med stort potensiale. Vinen til hovedretten er en Côtes du Rhône fra den verdenskjente vinprodusenten André Brunel. Hovedretten er mørbrad av okse, foie gras-skum, linseragu med epler, syltede dessertløk og grillet pastinakk.

I tillegg følger noen biter langtidsgrillet og trøffelmarinert oksekjake og en timian- og brokkolipuré. Det første jeg ser er at mørbraden utgjør mesteparten av kjøttet på tallerkenen min, og forventningene mine dempes litt. Mørbrad er ofte både smakløs og besværlig. Dessverre viser frykten min seg å være delvis berettiget. Mørbraden er litt seig, men på den andre siden smaker den usedvanlig mye til mørbrad å være. Resten av retten er derimot perfekt. Kjakene er likevel i en klasse for seg. De er brunet hardt først, deretter stekt lenge på lav temperatur, til de blir så møre at de nesten faller fra hverandre. Fullkommen blir kjakene likevel først når den får leke med resten av tilbehøret. Kombinasjonen av intens oksesmak med et lite hint av trøffel og et innslag av foie gras, er suverent i seg selv. Men først når okse, trøfler og foie gras får møte sødmen i pastinakken og den syrlige sødmen til dessertløken, går det opp for meg at dette er det beste jeg har spist på lang tid. Hvem bryr seg da om at mørbraden ikke er helt mør nok, eller at linsene er litt trauste! Eiswein kan være en fantastisk dessertvin. Den spesielle sødmen stammer fra at druene henger igjen på rankene etter at frosten har satt inn, noe som gir en helt spesiell og kraftig sødme. Eisweinen er bra, selv om den er langt fra å være den beste jeg har smakt. Eisweinmeditasjonene mine blir avbrutt av at den fortsatt like hyggelige servitøren begynner å presentere desserten: «lakrisparfait med timian og sitronsorbet», får jeg så vidt med meg. Jeg ser også halvstore biter med knekk som ligger nonchalant strødd over hele tallerkenen med desserten, de ligner nærmest små ravsmykker. Jeg er ikke en utpreget dessertmann, derfor blir jeg desto mer imponert når desserten blir et av kveldens høydepunkt. Elementene spiller fullstendig på lag, også med vinen, slik at smaksopplevelsen som helhet byr på en annerledes og langt større opplevelse enn summen av delene skulle tilsi. Mens jeg venter på regningen, vier jeg aktiviteten på kjøkkenet enda litt oppmerksomhet. Det er fortsatt action på kjøkkenet, hektisk, men teamet – nei, troppen – med kokker har full kontroll og det ser ikke ut til at kokkene blir stressa av det store trykket med bestillinger. Dansen, koordinasjonen, timingen og de effektive, raske bevegelsene, men mest av alt den perfekte samhandlingen, er imponerende. For første gang skjønner jeg at noen setter pris på dans som estetisk uttrykk. Tore Andvig

Tone (24) Vikarlærer – Global undergrunn! Sånn at vi bokstavelig talt kan gå ned i ett hull i jorda og komme til Kina på null komma niks, toget skal gå minst 1000km i timen.

Kristine (21) Kultur og ledelse student – Finne opp et ord for utørst. Hvis man har spist for mye er man mett, har man drukket for mye er man…?

Felix (20) Livsnyter/sulten på perspektiv – Et globalt facebookforetak for bedrifter. Så slipper man å jobbe med alle mellomledd. Eller starte et klesmerke for folk med uvanlige kroppsstørrelser, som for eksempel lang rygg.

PERNILLE (24) Prosjektleder for Roskilde Road Trip – Å gifte meg med David Lynch. Da kunne jeg vært Audrey Horne resten av mitt liv.

Beste ideen din som du aldri vil få gjennomført?

AV: Johanna Siring

BÅRD (24) Rusomsorgsarbeider – Få Michael Jackson til Valle Hovin. Da hadde det blitt epos av utelivet i Oslo da.

EMIL (25) Vitenskapsstudent – Slå sammen alle fakultetene i Oslo til et stort fakultet. Tverrfaglighet er et dårlig begrep som tilslører at vitenskapen er en. Det finne bare en vitenskap! Ikke mange forskjellige.

Wanda (22) Fotojournalistikkstudent – Bli diktator over verdens ledere. Under min ledelse ville krig blitt forbudt, landegrenser utslettet og alle ville fått lik disponering av sjokolade. Jeg ville blitt den snille versjonen av Kim Jong Il.

Lars (23) KiO-student og musiker – Få fjernet alle billboardsene i byen Poztnan i Polen fordi det finnes så jævlig mye av det og de forsøpler bybildet. Du ser bilder av halvnakne damer overalt, gjerne med maskingevær eller barberblad i hånda.

Jan (22) Film & TV student – Å lage en flåte for å seile fra Gjøvik til Hamar. Som liten var jeg og kompisen min stuck på Gjøvik og elsket havet.

Sofie (27) Bartender – Å studere i utlandet, f.eks. Buenos Aires. Nå er det for sent ettersom jeg allerede har begynt å skrive min Master.

TORE (27) Doktorgradstipendiat på Blindern – Lage en verden uten religion og med alkohol til alle.

MARIANNE (31) Kommunikasjonsmedarbeider – Bli profesjonell ballettdanser. Jeg har danset ballet i 25 år men aldri fått tatt steget videre.

Søndag 22. april kl. 14.00 Foredrag Vaktmann på ytterste forpost - om Moritz Rabinowitz (1887-1942) v/ Arne VestbøMoritz Rabinowitz var sannsynligvis den mest markante jøden som levde og virket i Norge før krigen. Han var en ruvende forretningsmann og skribent, lokalpatriot og verdensborger, og hadde Haugesund som base. Da tyskerne invaderte Norge, var Rabinowitz en av de første de var ute etter.

Søndag 29. april kl. 14.00 Foredrag ”Englebyen. Historier fra Beslan”v/ Erika Fatland ”Englebyen” er navnet på gravlunden i Beslan. Foto: Erika Fatland 333 mennesker, hvorav 186 barn, mistet livetunder gisseldramaet på Skole nr. 1 i Beslani Nord-Kaukasus i 2004. Da Erika Fatland besøkte den lille byen, hadde journalistene for lengst reist sin vei og de siste hjelpeorganisasjonene pakket sammen. Hvordan gikk det med de overlevende og de etterlatte?

Villa grande, Huk aveny 56, 0287 oslo, tlf: 22 84 21 00

4/2012

KUNST

Galleri Trafo Are Blytt: Ein junges Paar 24. mars – 6. mai – Hovedverket er to store oljemaleri på 240x160cm, hvor motivene utgjør en tekst, sier Are. Han er bergenser. – Tittelen på utstillingen henspiller på dette dypdykket, og hvordan maleriene nå tar steget ut i verden på egenhånd. Det har tatt forbausende lang tid å male disse to bildene (2009-2012) da de males for hånd med liten pensel. Ellers så blir det ett eller to verk fra Abstraktionen des Bücherregals-serien, som også er maleri. Så utstillingen blir vel en blanding av tanke og taktilitet.

Kunstnerforbundet Mattias Härenstam: Jeg vet at du er der 12. april – 6. mai Mattias Härenstam vil vise en «skog» av treskulpturer, fulle av nitid innskårne detaljer. Det hele som i Den guddommelige komedie av Dante Alighieri, der Dante går seg vill i skogen og treffer poeten Vergil som ledsager ham gjennom helvetet. Mattias Härenstam bor i Oslo og Berlin, og arbeider med skulptur, installasjoner og video. Se forøvrig www.mattiasharenstam.com

UKS SELLOUT 14. april Årlig begivenhet der studentene ved Kunstakademiet samler penger for å produsere årbok. Verk av både studenter og professorer er til salgs og blir lagt frem uten at man på forhånd vet hvem som er opphavsmann til det enkelte kunstverk. Alle verk har en utropspris på 1500,- og det er førstemann til mølla som gjelder, så det lønner seg å være tidlig ute om man vil gjøre et kunstkupp.

Office for Contemporary Art Matias Faldbakken: PORTRAIT PORTRAIT OF OF A A GENERATION GENERATION 29. mars – 23. juni Separatutstilling med Matias, kuratert av Marta Kuzma. Vi siterer likegodt et utdrag fra presseskrivet: «Både i sin kunstneriske og litterære praksis forskyver Matias Faldbakken kulturelle markører og skaper rom for en insisterende tilbakeholdenhet. Ved å stokke om på den opprinnelige rekkefølgen for lesning og fortolkning, peker kunstneren på forvirringen eller fremmedgjøringen som kan oppstå ved at gitte sammenhenger brytes opp. I dette prosjektet, som er gjort mulig ved hjelp av Vigelandmuseet og Familien Haukelands generøse samarbeid, dytter Faldbakken både skulpturer og publikum over på motsatt banehalvdel og gjør et forsøk på å rehabilitere betydninger med et slam dunk.»

1857 Darren Bader: Brian Brians 27. april – 3. juni – Jeg er en kunstner, begynner Darren. – Ikke bry dere om hva slags kunstner, det er nemlig en byrde å måtte si det ene eller det andre. Jeg har et svært enkelt forslag til dere. Jeg ønsker å sende Mr Cruise og en (kjønnsløs) femåring ut i verdensrommet. De vil være omsluttet av en kapsel (et ord som ikke trenger å tolkes i vanlig

forstand), som NASA vil måtte godkjenne, om ikke designe. De vil sendes til et fjernt område av rommet, koordinatene spiller ingen rolle. Ingen vil vite at de er der (hvis et slikt koordinatløst topos kan kalles et ‘der’), med unntak av omtale i delvis hyppige avisoverskrifter (som aldri ledsages av en artikkel). De vil være på dette ubestemte ikke-stedet så lenge de er der. De vil være der en god stund. Men de behøver ikke eldes, om det er nødvendig. Vi

vil overlate denne operasjonen til forestillingsevnen. – Mr. Cruise skal se ut som han gjorde på coveret til siste sommers (2002) W Magazine (han kan ha vært våt på bildet – jeg tror ikke han burde være våt i rommet; høres ukomfortabelt ut). Mr. Cruise og hans fem år gamle venn kan eldes hvis de ønsker det. I så fall vil begge måtte eldes. De kan også heise et flagg (eller noe …) som kan få dem til å leve lenger (muligens gjennom

en tidslomme, eller av frykt, eller hengivelse, eller en bratt og voldsom, men kortlivet trosoppfatning) eller gjøre det kroppslige forfalle litt mindre åpenbart. Etter en kort stund (men lenge nok til å inngi en følelse av evigheten) vil de vende tilbake til jorden slik at ting kan bli normale på ny. Dette er mitt forslag, ærede representanter for NASA og Tom Cruise. Jeg håper dere vil vurdere det. Vær så snill. Jeg håper vi møtes snart. Takk for praten, Darren!

– I denne første utstillingen presenterer jeg verk av kunstnere som jobber innenfor en beslektet ikonografi, og viser verk jeg har skrevet om tidligere i utforskningen av den (apokalyptisk-) romantiske retningen innenfor ung norsk samtidskunst. I tråd med kritikk av mine tidligere publikasjoner, har jeg gått bort ifra begrepet Romantisme, og omtaler nå dette som «Romantisk konseptualisme». Kort oppsummert forklarer jeg retningen gjennom samtidens aktualiserte

undergangstid, «krisenes tid», post-9/11 med vekt på naturkatastrofer og økonomisk kollaps. – Apocalyptic Bliss er veldig konkret på et vis, jeg fokuserer ikke bare på undergangen, men undergangens fornyende potensiale. En kan det se det på flere plan, også på et helt privat plan i forhold til galleriets historie, min private historie, eller som en optimistisk forhåpning i forhold til den internasjonale økonomiske krisen. Åpningen er lagt til langfredag. Selvfølgelig!

Lautom Marit Følstad: Something In The Way 12. april – 6. mai – Jeg skal vise et nytt tre-kanals videoverk på monitorer, sier Marit. – I tillegg en ny neonskulptur, foliearbeider rett på vegg samt noen prints. Jeg jobber mye med referanser til rock og den type populærkultur, utstillingen

heter Something In The Way og er en Nirvana-referanse. Lenge har jeg holdt på med intrikate referanser til deathrock, 80-tallet og musikken der, og musikalske referanser i form av ord og det konseptuelle rammeverket rundt arbeidene mine.

Apocalyptic Bliss Maria Veie 7. – 29. april Gruppeutstilling med Johannes Høie, Peter B. Booth, Linn Pedersen, Christina Leithe H., Eirin Støen, Sverre Malling og Martin Skauen. – Dette er et prosjekt tenkt som en serie utstillinger i påsken hvert år, forteller Maria Veie Sandvik. – Jeg ønsker å presentere verk som er gjenstand for et pågående forskningsprosjekt som til nå

4/2012

kun har blitt presentert gjennom tekst og utstillinger utenlands. Med utgangspunkt i galleriets Oslo-adresse, Schweigaards gate 56, påskehøytiden og Infernofestivalen kjennes det helt riktig med et steds- og tidsspesifikt prosjekt. Hver påske, i forbindelse med Inferno, flommer Oslo over av internasjonale gjester som er lidenskapelig opptatt av Black Metal, en musikksjanger som forøvrig startet i platebutikken Helvete, hvor Galleri Maria Veie nå holder til.

KUNST: Hans Christian Skovholt

abigails party

Foto: Gisle Bjørneby

av Mike Leigh

norgespremiere 19. april 2012 Hovedscenen

Med Mads Ousdal, Anne Krigsvoll, Ågot Sendstad, Tone Mostraum og Christian Skolmen. Regi: Arthur Nauzyciel. Billetter: 815 00 811 / www.nationaltheatret.no

Studere på Svalbard?

Søknadsfrist: 15. april Mer info: www.unis.no

Foto: Nils Petter Dale

Universitetssenteret på Svalbard tilbyr studier i biologi, geologi, geofysikk og teknologi

SCENEKUNST GRA IS ADGATN G Gjelder al arrangem le enter

APRIL 2012 FRIDAY 6TH

WALEED DAWOOD SATURDAY 7TH

DJ MECHANICATZ FRIDAY 13TH

DJ TOINI SATURDAY 14TH

LOVETRONIK FRIDAY 20TH

DJ TOINI

Foto: Gisle Bjørneby

Håndtering i Spokane Torshovteateret 24. mars–16. mai Mariann Hole, Torbjørn Harr og Jan Gunnar Røise har de siste to årene brukt Torshovteateret som Komilab. Håndtering i Spokane er det siste stykket de setter opp sammen og handler

SATURDAY 21ST

DJ MECHANICATZ FRIDAY 27TH

om en mann som leter etter sin tapte venstrehånd. – Håndtering i Spokane er en tradisjonell komedie med en ny vri, hvor alt forgår på et skittent hotellrom, sier Mariann Hole. – Jeg tror vi har blitt modigere og bedre skuespillere av eksperimentene med Komilab. Vi

har trukket mye unge mennesker opp til Torshovteateret og vist at komedie på teater ikke bare trenger å være tant og fjas og å slå seg på låret. Håndtering i Spokane er skrevet av Martin McDonagh. Fridtjov Såheim har regien, og komilabtrioen har fått med seg Nader Khademi på scenen.

Sorga kler Elektra Det Norske Teatret, 20. april–25. mai Den kjente greske tragedien Elektra er blitt lagt til den amerikanske borgerkrigen av manusforfatter Eugene O’Neill. Forestillingen ble skrevet på 1930-tallet og har tatt steget fra den greske tragediens determinisme og tro på skjebnen, til utforskning av psykologien og de indre drivkreftene i karakterene i freudiansk stil. Overlagt drap,

ødipuskompleks og selvmord er fortsatt ingrediensene, og i tillegg har regissør Eirik Stubø hyret en jazztrio til å sette riktig tidskoloritt og stemning. Plottet er herlig pompøst, tragisk og som følger: Generalen kommer hjem og blir drept av sin kone og hennes elsker. Sønn og datter dreper så elsker, mor tar da selvmord etterfulgt av sin sønn, fordi han er forelsket i både sin mor og sin søster.

DJ NOTEVARP SATURDAY 28TH

KLUBB MAGNUS

pigalle.no Grønlandsleiret 15 Garderobe kr. 25,-

Life and Times episode 1 Black Box, 26.–28. april Det New York-baserte kompaniet Nature Theater Of Oklahoma er tilbake i Oslo med første episode av Life and Times. Teksten er en ordrett gjengivelse av en 16 timer lang telefonsamtale omgjort til en musikal tonesatt av Robert M. Johanson. Kompanimedlemmet Kristin Worrall forteller sin livshistorie i Knausgårdsaktig stil, og den første episoden i en serie på ti handler om livet fra fødselen til åtteårs-alderen. Gruppen er kjent for en eksperimenterende og upretensiøs spillestil. De liker å gi seg selv utfordringer, og tester grensene for hva som kan ansees som teater.

Ved kjøp av to hovedretter får du hver tirsdag frem til 31.mai den ene gratis* ved bruk av denne kupongen.

Den Gode Café Kjøkken & bar Fredensborgvn. 13 Tlf: 22 20 34 55 / 936 30 305 post@dengodecafe.no facebook.com/dengodecafe dengodecafe.no

Man: Stengt Tirs–ons: 11.00–00.00 Tors–lør: 11.00–01.00 Søn: 12.00–21.00 Bakgården er åpen — Ta kontakt for festbooking — Bar i kjelleren

*Vi spanderer den billigste!

4/2012

Foto: Reinhard Werner

Is-slottet Operaen, 27. mars–17. april En opp og ned-vendt skog og 10.000 led-lys danner rammen for danseforestillingen Is-slottet sammen med Terje Isungsets komposisjon spilt på hjemmelagde is-instrumenter. Forestillingen er basert på Tarjei Vesaas klassiker om fortellingen om Siss sin fortvilte leting etter venninnen Unn som har forvillet seg inn i Is-slottet. – Vesaas har en skrivestil som er veldig inspirerende å oversette til dans, med sine mange metafo-

rer, sier koreograf og danser Kristian Støvind. – Det er en utfordring å fortelle en historie på et abstrakt plan med bevegelser og kroppsspråk uten å bli for banal. Mye av fortellingen i romanen kommer frem via beskrivelser av personer, situasjoner og natur fremfor dialogbasert fortellerteknikk. Jeg synes det er en viktig historie å fortelle. Historien om hvordan Siss kommer over tapet og kommer seg videre, og om det å akseptere sin skjebne uten å dukke under.

Map to Paradise Dramatikkens Hus, 19. april Map to Paradise er et resultat av en seks uker lang en reise til Jerusalem og Oslo, og er et samarbeid mellom norske og palestinske dramatikere via Dramatikkens Hus og Al-Ruwah Theatre. – For nordmenn er Jerusalem mer en idé enn et sted, sier Oda Radoor. Hun er manusforfatter og spiller seg selv, i likhet med skuespiller Ismail Dabbagh, poet

og kunstkritiker Najwan Darwish og skuespiller Birgitte Larsen. – Det samme gjelder for palestinere, hvor de færreste vet at Oslo er en by i Norge. Ordet Oslo betyr for dem en meningsløs avtale. Visningen har ingen politisk agenda, men diskuterer det å komme til andre kulturer i en kort periode. Det er sjelden du kommer særlig under overflaten på de andre, du projiserer heller opplevelsene på dine egne erfaringer og følelser, og du lærer

kanskje aller mest om deg selv, sier Radoor. Tekstene er på både norsk, arabisk og turistengelsk og blir satt sammen til en visning under ledelse av Kai Johnsen i løpet av én intens uke. Dette er en unik forestilling som kun spilles den 19. april og i tillegg er gratis.

SCENEKUNST: Oda Solberg

SCENEKUNST

Søken etter den produktive kjedsomheten Dersom du trodde at scenekunst handlet om å underholde, er det på tide at du møter Pavol Liška. Tekst Sara Hammer Noen av dere tar kanskje referansen fra siste kapittel i Kafkas roman Amerika. Andre husker Nature Theater of Oklahomas forestillinger No Dice og Romeo and Juliet som gjestet Black Box Teater i henholdsvis 2008 og 2010. Den siste gruppen aner ikke hva jeg snakker om. Men uansett, Nature Theater of Oklahoma er et av New Yorks mest spennende scenekunstkompanier. Hardt arbeid og lekenhet innbakt i en totalt ubekymret estetikk krydret med masse deilige teaterhistoriske referanser: Middagen er servert! 26.–28. april får Oslo igjen storfint besøk fra Nature Theater of Oklahoma, denne gangen med musikalforestillingen Life and Times episode 1. En perfekt unnskyldning for å ringe mannen som sammen med sin kone Kelly Copper grunnla kompaniet: Pavol Liška Noe av det som interesserer meg ved deres kunstnerskap er at flere av produksjonene deres er så ulike at en kunne falle for fristelsen til å tro at de er laget av ulike kompanier. Er dette et resultat av en bevissthet om alltid å skulle fornye seg i frykt for å kjede publikum? – Jeg er ikke så redd for å kjede publikum, egentlig nyter jeg å gjøre det. Så vi tar aldri sikte på å unngå det, men snarere forsøker vi å finne nye former for produktiv kjedsomhet. Jeg mener kjedsomhet er en veldig undervur-

dert tilstand. Alle forventer å være gira hele tiden, og det er til hinder for å holde fokus. Så det vi gjør er å utforske nye måter å fange oppmerksomheten på, og noen ganger forutsetter det en tilstand av kjedsomhet. Så hva med Life and Times? Dere har ambisjoner om å følge opp denne første episoden med ytterligere ni? Til sammen vil de gi en fullstendig fremstilling av et av kompanimedlemmenes liv. Det vil kanskje bli en tålmodighetsprøve for både dere og publikum? – Det er basert på en ide om transformasjon. Mitt liv har aldri blitt endret av korte øyeblikk, tankesettet mitt har utviklet seg gjennom tøffe utfordringer, og ofte er de langvarige. Og det er noe jeg ønsker dele med et publikum, uavhengig av om de vil like meg for det eller ikke. Et gjennomgangstema i deres kunstproduksjon er den konstante kommenteringen av teatertradisjonen – og balansen mellom distanseringen fra og hyllesten av den. Hva kommer dette av? – Arbeidet vårt er alltid knyttet til tradisjon, utforskning og publikums forventninger. Når vi for eksempel gjør en forestilling med tittelen Romeo and Juliet vil naturligvis publikum ha gitte forventninger knyttet til det, og det foreligger også en viss tradisjon vi er nødt til å forholde oss til. Alt dette er del av materialet. Så vi kan velge å enten spille på

Jeg er ikke så redd for å kjede publikum, jeg nyter det. Kjedsomhet er en undervurdert tilstand. publikums forventninger eller ignorere dem. Men det er nødt til å ligge et bevisst valg bak. Dere var en del av Marstrandfestivalen tilbake i 2010. De to siste årene har festivalen hatt politikk vs. estetikk som tema. Hvor plasserer dere dere på denne aksen? Er teatrets potensiale størst i det politiske eller estetiske feltet? – Det vi gjør er ekstremt politisk. Det er ment for å forandre samfunnet. Altså, vi går ikke rundt og sier at krig er dårlig, at vi skal forby AIDS og kurere kreft og at barnemisbruk ikke skal skje, men jeg vil likevel hevde det vi gjør er politisk. Jeg synes ikke politikere eller andre personer som hevder å utføre politisk arbeid utgjør så stor forskjell. Jeg søker etter måter å utgjøre forskjeller på. Men selvfølgelig mislykkes jeg. Hver gang. Jeg opplever at deres publikum, i Oslo i det minste, er en relativt begrenset gruppe mennesker. Men et så upretensiøst, lekent og morsomt teater kan potensielt nå et mye større publikum? Hvor blir det av massene? – Jeg tror kunstnere har marginalisert seg i mange år nå. Dersom det ikke er noe

publikum for teateret er det vår feil. Jeg liker å tro at arbeidet vårt kan være for alle, at det ikke på noen måte er elitistisk. Jeg ønsker et teater som kan gjenfinne plassen sin i sentrum av samfunnet. Vi søker ikke mot et spesielt publikum, men jeg tror våre forestillinger fungerer best med små publikumsgrupper. Vi har gjort forestillingene våre for 700-800 mennesker, og jeg føler ikke at forestillingen ble like virkningsfull som når vi spiller for hundre. Så jeg tror ikke vi ønsker spille for større masser samtidig, men heller å kunne gjøre flere forestillinger, for alle slags mennesker. Jeg foretrekker faktisk å spille for et publikum som på ingen måte er åpne for det jeg har å si. Det er en større utfordring enn å spille for andre kunstnere. De har allerede gjennomgått en forvandling. Jeg er veldig opptatt av denne transformasjonen, av forandring, og jo hardere jeg må jobbe med et publikum, jo bedre. Et vanskelig publikum bringer frem det beste i meg. Kom og vær sur, tverr og vanskelig på Black Box teater 26.–28 april.

Frist: 15. mai 4/2012

LITTERATUR

Hvalfallmannen Han blir kalt et usedvanlig poetisk talent av noen, mens andre synes boka hans er anstrengt og pompøs. Lars Haga Raavands debut handlet om havet og døden. Nå skriver han om skog. Tekst Kristoffer Rambøl Når hvaler dør synker de langsomt, mens fisk og hai forsyner seg av kroppene. På havbunnen venter bakterier og mikroorganismer på restene, og bruker opptil 75 år å bryte dem helt ned. Hvalkadavrene blir sentrum i nye økosystem. Denne oppdagelsen ble utgangspunktet for Lars Haga Raavand (24), fra Trondheim (barndom) og Fredrikstad (ungdom), da han i 2008 skrev de første diktene i debutsamlingen Hvalfall, som elev ved Skrivekunstakademiet i Hordaland. Han jobbet videre med boka i tre år, og i vinter var den omsider klar. Hvalfall består av dikt og lyrisk prosa fra havbunnen, samtidig som den forteller en historie om to brødre, hvor den ene er død. Hei, Lars! Hvalfall, fin tittel. Kom den tidlig? – Ja, den var der helt fra starten av, og jeg er veldig fornøyd med den. Jeg synes hvalfall som naturfenomen er et fint poetisk bilde, samtidig som ordet i seg selv er sterkt og passe rart. Den oversjøiske handlingen i boka foregår på Hvaler utenfor Fredrikstad. Det er litt morsomt? – Det er i hvert fall et ekstremt godt sammentreff at stedet jeg forbinder med havet heter Hvaler. Jeg gjorde det egentlig ikke for å være morsom, det bare blei sånn. Når begynte du å skrive? – Da jeg var seksten og bodde i Frankrike, hehe. Jeg var på utveksling og hadde hjemlengsel. Jeg var rett og slett litt trist,

også satt jeg der, da, i Frankrike og skreiv dikt, litt klisjé kanskje, men sånn var det. Det meste jeg skreiv var selvfølgelig noe ræl, som jeg skammer meg litt over hvis jeg leser nå, men av og til kan jeg faktisk se at det var noe der. Du er fascinert av havet? – I Fredrikstad har man jo havet tett på, så jeg er i hvert fall vant til å være i nærheten av det. Etter videregående dro jeg til Båtsfjord i Finnmark for å bli fisker, skulle tjene penger, men etter tre uker blei det så trasig der oppe, uten venner, så jeg dro hjem igjen. Jeg kom meg aldri ut på noen båt. Var det ikke rom for å diskutere poesi? – Hehe, nei, jeg fikk ikke inntrykk av det. Jeg var ute og drakk med noen fiskere et par ganger, de var litt ville, så jeg vet ikke om det hadde vært bra for meg å være der for lenge. Det var status å bli flydd til Kirkenes med luftambulanse for å pumpes, så jeg fikk meg bare ikke til å snakke om at jeg skreiv dikt. Det var kanskje ikke like status å ha blitt kåret til månedens poet i Skolekammeret på Dagbladet.no? – Nei, det holdt jeg helt kjeft om. Så du dro hjem til Fredrikstad? – Ja, og begynte å jobbe i skogen istedenfor. Skogen? – Jeg var linjerydder, gikk under høyspentledninger og skar ned trær med motorsag. Det var kjempefint, den beste jobben jeg har hatt noen gang.

Ut i havet igjen: Det er fortsatt Moby Dick som er den store hvalboka? – Absolutt. Og den er jo helt fantastisk; den språklige villskapen, og ikke minst fordi den er jævlig morsom. Den har helt klart inspirert meg, den og Oceanen av Göran Sonnevi (vinner av Nordisk råds litteraturpris i 2006, jou. anm.). I tillegg har jeg lest mye faglitteratur i arbeidet med Hvalfall, forskningsrapporter om dyphavet for eksempel, veldig spennende. Andre favorittpoeter? – Jeg har alltid vært fan av Rolf Jacobsen, og særlig den første boka hans Jord og jern fra 1933. Av dagens norske ser jeg opp til Øyvind Rimbereid, som bor her i Bergen. Internasjonalt er danske Inger Christensen et forbilde. Tom Egil Hverven i Klassekampen skrev at du er et usedvanlig poetisk talent? – Ja, og det var veldig stas, for man er jo ganske responssøkende som debutant. Men jeg fikk en dårlig anmeldelse i Bergens Tidende, hvor det stod at boka var anstrengt og pompøs. Det la en liten demper på stemninga, uten at jeg ble helt knust. Jeg kjenner meg foreløpig ikke igjen i forfattere som sier at de dårlige anmeldelsene huskes bedre enn de gode, for meg er det motsatt. Kanskje det betyr at jeg begynner å bli trygg på meg selv, at jeg vet at jeg selv liker det jeg skriver. Av og til kan jeg lese i Hvalfall og bli litt imponert over at jeg har skrevet den. Hvorfor synes du selv at du er god? – Jeg synes min styrke som poet er

Jeg var linjerydder, gikk under høyspentledninger og skar ned trær med motorsag. Beste jobben jeg har hatt!

språklig lekenhet og fandenivoldskhet, at jeg våger meg på de store tingene. Alle må jo ikke skrive om havet, døden, naturen, men hvis man først gjør det må man ha mot til å satse skikkelig. I Hvalfall er det to brødre, en av dem er død. Har du opplevd noe slikt? – Nei. Jeg har en tvillingbror som står meg veldig nær, men han lever i beste velgående, vi bor faktisk sammen. Det er klart da jeg skrev om en død bror i boka, tenkte jeg på hvordan det ville vært hvis noe slikt hadde skjedd, men når alt kommer til alt er det bare et litterært grep. Er dere tvillinger av den typen som er helt like? – Vi er eneggede, ja, men jeg synes egentlig ikke at vi er så veldig like. Men, igjen, det er mange som ikke kjenner oss så godt, som tar feil av oss, så vi er nok ganske like. Døden er jo ganske trist. Er triste dikt best? – Jeg tror forfattere ofte skriver fordi det har terapeutisk virkning, hvis man er i en kjempehappy periode har man kanskje ikke så stor trang til å skrive. Men samtidig forsøker i hvert fall jeg å veie opp for trist handling med språklig glede, at det skinner gjennom at jeg er glad i å skrive. Tomas Espedal skriver i Imot naturen at en bok om lykke blir en kort bok. – Det tror jeg også. Hvordan blir din neste bok? – Det er jo vanskelig å si om det blir en bok i det hele tatt, men jeg jobber med et nytt prosjekt; skogspoesi denne gangen. Noen av diktene handler om linjerydding, så det er vel ganske opplagt at det er en link til min tidligere karriere som skogsarbeider. Det var kanskje bra jeg fikk den jobben og ikke blei fisker, for havboka fikk jeg jo skrevet uansett.

Lars Haga Raavand (f. 1988) bor i Bergen og har gått på Skrivekunstakademiet i Hordaland. Han har ellers bodd på Lade, i Klæbu, på Kråkerøy og i Frankrike. «Hvalfall» (Aschehoug) er hans første bok. Den er ute nå. 58

4/2012

TEGNESERIE

Jean Giraud - Moebius

TEKST Aksel Kielland Denne månedens spalte skulle egent lig handle om matlagingsmanga, men så gikk Jean Giraud hen og døde av kreft. For et norsk publikum er Giraud kanskje mest kjent som tegneren av den helt, helt greie westernserien Blueberry (det er i alle fall det kulturavisen Morgenbladet later til å mene), som har utkommet på norsk i flere omganger. Girauds beste, mest innflytelsesrike og varige verker, er dog de han publiserte under pseudonymet Moebius. Som Moebius

skapte Giraud tegneserier som satte dype spor både i og utenfor tegneseriemediet på en måte ytterst få tegneserieskapere har maktet. Mest kjent er formodentlig Inkalen, som han laget sammen med Alejandro Jodorowsky, men Moebius kom til sin fulle rett i historiene han både skrev og tegnet selv. I disse arbeidene forsvinner tradisjonelle narrativ til fordel for en progresjon styrt av de visuelle elementenes innbyrdes logikk, og resultatet er en slags «ren» tegneserie – bilder i sekvens som er vesensforskjellig fra billedkunst, litteratur og film. Den beste måten

å oppleve Moebius er kanskje Jerry Cornelius’ hermetiske garage (den danske utgaven er fortsatt rimelig grei å få tak i). Plottet er forvirrende til et punkt hvor det nærmest ugyldiggjør seg selv, men tegningene skaper en helt distinkt logikk, som er vanskelig å konkretisere i ord, men desto mer verdt å bruke tiden sin på. Med unntak av Osamu Tezuka og Jack Kirby, er det vanskelig å tenke seg en tegneserietegner som har betydd så mye både innenfor sitt valgte medium og for kulturen som sådan som Giraud. Man kunne skrevet «hvil i fred» og sånn, men man tren-

I’m getting tired of this bacon shit! The fuck is wrong with these nerds, – Johan Galtung they don’t know to shut the fuck up about the shit they eat!?

ger ikke se mer enn én av Moebius’ tegninger av salige mennesker som vektløst glir gjennom rommet, for å forstå at den mannen har hatt full kontroll på det greiene der siden flere tiår tilbake. I et forsøk på å bevise at den amerikanske tegneserieindustrien aldri virkelig kan bli patetisk nok, har Marvel-redaktør Steve Wacker – mannen som de siste par årene har vært ansvarlig for de eneste ordentlig bra tegneseriene der på bruket – bestemt seg for å begynne å plage tegneserielesere på internett. Vi snakker old school nittitallstrolling, og spesielt hardt går det utover journalist og podcaster Graeme McMillan. Hvis man sliter med for mye godt humør og for stor tro på menneskeheten kan man følge med på Twitter og podcasten Wait, what?. Hvis ikke, kan man la være! Og mens vi venter på at noen i den engelskspråklige verden skal komme i gang med Moebius-utgivelsene, er det på sin plass å nevne at Dark Horse har gitt ut en hendig liten – nesten for liten – samleutgave av en av Vertigos beste og mest ufortjent forbigåtte nittitallsserier: Terminal City. Og som ikke det var nok, inneholder boka også den vel så flotte oppfølgeren Terminal City: Aerial Graffiti, som aldri tidligere har blitt utgitt i samlet form. Det vil altså si nesten 400 sider med retrofuturistiske eventyr i byen verden glemte, illustrert av den alltid like fortreffelige Michael Lark, på høyden av sin ligne claire-aktige periode. For de fattige og gjerrige, anbefales Giannis Milonogiannis’ greske science fictionmanga Old City Blues (www.oldcityblues. com) og Sam Hitis kaotiske Death Day (www. samhiti.com). Og for folk som nekter å kjøpe tegneseriene sine andre steder enn i norske kiosker og bokhandler, er det vel verdt å nevne at Minuskel forlag nettopp har gitt ut en samling av Yoshihiro Tatsumis korthistorier ved navn Kikkeren. Og ja, den om det vesenet under teppet er med.

Electroboutique Pop-Up på Telemuseet

15. mars til 12. august 2012

Russiske Electroboutique skaper lekne, interaktive verk, som problematiserer kunstens rolle i et informasjonssaturert samfunn.

Telemuseet (i Teknisk Museum)

3G International

Kjelsåsveien 143, 0491 Oslo www.telemuseet.no / 22 09 14 50 iPaw

Bøker i Bø staden der forfattarar skapast 4. og 5. Mai 2012 Dag SolStaD • Mona Høvring • ingriD Z. aaneStaD BårD torgerSen • Hanne ørStavik • anne oterHolM inger t. Bråtveit • aina villanger • Marita FoSSuM øyvinD HåneS CHenjerai Hove • Merete linDStrøM (vinnar av nordisk råds Litteraturpris) agneS ravatn • Bjørn eSBen alMåS • viDar SunDStøl åretS ForFattarStuDentar + Fleire Det er også fullt mogleg å ta seg til Bø via buss. Haukeliekspressen køyrer frå Oslo i aust og Haugesund i vest fleire gongar dagleg. Telemarksekspressen køyrer frå Tønsberg, via Torp og Grenland, opp til Bø og Seljord. Om ein kunne tenkje seg å overnatte i Bø, så er Bø hotell og Beverøya Camping heite tips! 4/2012

SUPERTILBUD! Original SPF 15 Foundation NÅ

270,Veil. 449,-

VG Passasjen AS Akersgata 55, 0180 Oslo Tlf: 22 33 62 20

FRISØRGUIDe

Skøyen AS Karenslyst Allé 40 Tlf: 24 11 98 00

Frisør • Hudpleie • Make-up

Tlf: 905 28 828

Web: www.connies.no

”Et sted som setter deg og håret i fokus”

Klipp fra kr. 340,- Farge fra kr. 480,Adresse: Maridalsveien 188, 0469 Oslo.

STUDIO MAEMO Ny frisørsalong på st. Hanshaugen som er åpen nå!

Herreklipp Dameklipp Pensjonist herreklipp Pensjonist dameklipp Student herreklipp Student dameklipp Farge Striper Åpningstider: Mandag - lørdag 10.00 - 19.00 Frydenlundgata 1 • lf: 46 36 66 60 • Dream of reality

200,fra 300,fra 180,fra 280,fra 180,fra 280,fra 390,fra 470,fra

RENATI

haR DU lySt tIl å Sette Inn DIn annonSe heR? MaRtIn@nattoGDaG.no tlF: 94886341

VÅRENS NYE FRISYREKOLLEKSJONER ER HER Stikk innom for tips, inspirasjon og veiledning

Hair & There er nominert til Årets Frisørkonsern 2012

KIELLAN D SH U S • 2 2 3 5 3 9 2 0 Oslo - Filipstad Brygge • Asker • Lillehammer • Gjøvik • Ålesund Stavanger • Sandnes • Sola • Ålgård • Flekkefjord • Haugesund

www.hair-and-there.no

MUSIKK

Anmeldelser + Intervju + Kommentar

KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

FAIL! LOL

... Michael Kiwanukas musikk er av en helt annen verden. Anmeldelse side

Alle som har vært på Olafiaklinikken vil vel være enig i at den kjipe følelsen du sitter med da, den fortjener en sang. Intervju med Haraball på side

Sterke låter og utenomjordisk inderlighet redder henne fra trivialiteten. 66

Anmeldelse side

SKIVER BEAR IN HEAVEN I Love You, It’s Cool (DEAD OCEANS/HOMETAPES)

Same same, but different. Brooklyn-baserte psykedeliske synth-popband kan det trygt sies å være tretten på dusinet av på denne siden av århundret. Band som Yeasayer, Animal Collective og Gang Gang Dance har befestet seg som solide aktører i sjangeren, og har åpnet slusene for en hærskare av batikk-kledde post-hippies som jamrer løs på alle sine cymbaler. Opptråkkede stier til tross, har Bear In Heaven markert seg som en viktig lagspiller på den stadig voksende scenen. Gjennombruddet deres, etter godt over ti års musikalsk aktivitet, kom med den kritikerroste 2009-utgivelsen Beast Rest Forth Mouth, og følgelig har det blitt knyttet store forventninger til I Love You, It’s Cool. Siden sisteplaten har de rocket seg ned et par hakk, og byttet ut noisete gitargrums til fordel for kaldere og mer rendyrkede elektroniske elementer; vi snakker swooshende gitarer krydret med laserpistoler, drømmende vokal og trommemaskin. Førstesporet «Idle Heart», en synth- drevet og krautete låt, setter stemningen for resten av platen. Tenk forgreininger i mainstreaim-pop, blandet med vokalist John Philpots stemme med sine distinkte likheter til Neil Tennant (Pet Shop Boys). «Cool Light» og «Kiss Me Crazy» driver platen videre over samme lest, til de når et slags klimaks i «Space Remains», og runder av med den sedate «Sweetness & Sickness». Presumptivt er ikke Bear In Heaven så veldig opptatt av å lage en plate med utpregede hits, men heller en slags

strøm av sanger som flyter inn i hverandre, noe som jevnt over fungerer ganske bra. Summa summarum kan man kanskje konstatere at Bear In Heaven ikke akkurat lefler med banebrytende og innovativ musikk, men allikevel tenke: Samme det, vel! Når musikken klarer å engasjere både hode og føtter, spiller det heller kanskje ikke så stor rolle at noen før dem sikkert har gitt ut nesten akkurat samme plate. Karima Furuseth Estelle All of Me (ATLANTIC RECORDS/WARNER MUSIC)

Er det virkelig noen som digger denne dama? Da London-jenta Estelle slo igjennom med den smått hiphop-klisjefulle singelen «1980» i 2004, var det først og fremst som en «syngende rapper», noe som med årene jo har forandret seg til det motsatte. I 2012 er vi mer vant med å se den tidligere guttejenta i korte kjoler og høye hæler, mens hovedfokuset definitivt ligger på syngingen. Og selv om jeg aldri var noe spesielt stort fan av Estelle «the rapper», skulle jeg likevel ønske at hun hadde holdt seg innenfor dette segmentet. Jeg innrømmer at jeg liker «American Boy», men der stopper det også ganske brått for meg når det kommer til Estelle. Ikke bare det at låtene hennes sjelden fenger noe som helst i meg, det er noe med stemmen hennes, og da spesielt når hun beveger seg i høye oktaver, som virkelig skurrer i ørene mine. All of Me er nok et eksempel på dette fenomenet, hvor 32-åringen til stadighet sklir over i denne skjøre delen av stemmeleiet

sitt, og dermed høres nærmest vaklende og falsk ut. Melodiene er på sin side også veldig vage, og irriterer meg grenseløst, da de aldri ser ut til å ha noe som helst mål og mening. Det overrasker meg derfor at såpass mange dyktige musikere/artister, inkludert Kanye West og John Legend har satt sin elsk på frøkna, som aldri har klart å sette noe særlig preg på en låt hun har gjestet. At Estelle ønsker å være en ny Lauryn Hill er ganske åpenbart, noe hun blant annet viser ved å kopiere prate-skittene fra The Miseducation … og ikke minst med linja «I just wanted to pull out the Miseducation again» (på sporet «Speak Ya Mind» – uten at det på noen som helst måte plasserer All of Me i nærheten av Hills debutklassiker. Hverken Chris Brown, Trey Songz og Rick Ross klarer å redde henne med sine gjesteopptredener, og når supertalentet Janelle Monáe dukker opp på sistesporet «Do My Thing», blir forskjellen mellom medioker og storslått altfor åpenbar. Det eneste stedet det virkelig funker for meg på denne skiva, er når Estelle forlater den lyse viningen til fordel for en sterk, klar og nærmest Mary J Blige-aktig vokal på fine «Thank You». Men det er tydeligvis ikke der Estelle liker å være selv, og dermed sitter jeg igjen med et album som gir meg svært lite i en verden hvor det finnes atskillig bedre soulsangere. Hvis dette virkelig er «All of»Estelle, er det kanskje på tide å pakke sammen, og faktumet at førsteuke-debuten med litt over 15.000 solgte eksemplarer er hennes beste så langt, indikerer ikke akkurat noe annet. Mathias Rødahl

Foto: Rune Aasprong

NO POSERS PLEASE DISKORD Dystopics (CHARITY/XL RECORDINGS)

Norsk metal gjør det fenomenalt bra om dagen og nivået har aldri vært høyere. Sist ut er Oslo-bandet Diskord som med debuten Doomscapes fra 2007 fikk alle med sansen for progressiv death metal til å klikke i vinkel. Undertegnede inkludert. Ved første lytt kan Diskord virke som en frustrerende affære, for med Dystopics har de, misforstå meg rett, gjort ting enda mer komplisert enn ved første runde og pakket inn tolv låter med mer informasjon enn hva en gjennomsnittlig fan av metallmusikk tåler i løpet av en runde. Dette selvfølgelig med mengder av positive fortegn, for her er det mye kjøtt på beinet.

Når du først har kommet skikkelig under huden på udyret, ja, du skjønner tegningen. I referanseboka maler Diskord Autopsys atonale downbeat doom og Atheists tekniske upbeat metal med store blodrøde bokstaver. Skivas tolv spor har god variasjon og er spekket med komplekse detaljer uten å distansere lytteren fra musikken. I stedet dras du inn i et dystopisk univers fortalt og fremført med overbevisende innlevelse. Stort pluss for det fine skylinefotoet av Oslo by i bookleten som en slags metafor til all dritten som foregår under fasaden. Noe vi alle kan kjenne oss igjen i, eller hva? I sum gjør dette Diskord til et unikt band med eget sound og særpreg. Imponerende håndverk, rett og slett. Andreas Tylden

4/2012

PÅ KINO 20. APRIL «JEG KAN IKKE HUSKE SIST GANG JEG HAR LEDD SÅ MYE PÅ KINO» - TORGEIR BLOK, NATT OG DAG

«DEN BESTE NORSKE KOMEDIEN PÅ LENGE» - GEIR KAMSVÅG, CINEMA

MUSIKK DEATH BY UNGA BUNGA The Kids Are Up To No Good (JANSEN PLATEPRODUKSJON)

Mod is in the air. Death By Unga Bunga er nok et bandnavn jeg ubevisst har registrert på netthinnen. Fra plakatvegger til facebookevents har de hatt en høy frekvens av tilstedeværelse de siste årene. Det eneste jeg visste før jeg satte The Kids are up to no good i spilleren var at DBUB var en relativt ung gjeng garagerockere med modfetisj. Og at de var fra Moss, men det er irrelevant. Eller ikke, det gjør de automatisk til en del av Oslo-scenen, og de påvirkningene det medfører. Little Hands of Asphalt-mannen, Sjur Lyeid har stått bak spakene, og det gir vel en ikke ubetydelig tøtsj av Oslo-lyden? Vel, jeg kan heldigvis konstatere at DBUB er et friskt

DØDSENGEL Imperator (TERRATUR POSSESSIONS)

The Dark Side Of The Doom. Det er få i landet som er like kreative som Ålesund-duoen Dødsengel: bestående av aliasene Kark og Malach Adonai. Bandets tredje fullengder, den mest ambisiøse så langt, klokker inn på intet mindre enn to og en halv time, og med det trer inn i nytt territorium hva norsk (black) metal angår. Imperator er et tidkrevende verk bygd opp av 22 spor med et stemningsregister utenom

5 dig r e f , t i e NO Førti, f

Julia Holter Ekstasis (RVNG INTL/TUBA)

Abstrakt ekspresjonisme. Det er ikke nødvendigvis noe galt med å være pretensiøs, og det er Julia Holter et glitrende bevis på. Hun uttalte nylig i et intervju med Pitchfork at hun var lei av late soveromsmusikere, som bare synger noe dritt i en mikrofon og kaller det kunst. Holters musikk er mer substansiell enn som så, hun vil noe mer, riktignok et noe abstrakt mer, men likefult er det noe høyverdig her. Ekstasis er hennes andre plate på kort tid. Den ble spilt inn samtidig som fjorårets Tragedy, en plate basert på det greske skuespillet Hippolytus. Ekstasis har ikke den samme konseptualiteten i bunn, men sammen med debuten danner den et bredt bilde av Julia Holters musikalske univers. Ekstasis er en mer tilgjengelig og

GRACELAND FILM COMPANY OG STAR MEDIA ENTERTAINMENT PRESENTERER ”THE ROCKA”

4/2012

pust til en ellers indiepop/ rock-infisert Oslo-scene. Mine referanser trekkes først og fremst mot Sverige og tidlig 2000-tall. Jeg kan ikke hjelpe for at jeg får The Hives-vibber, og det er ikke fordi mine garasjerock-referanser kommer til kort der, men den snerrende vokalen til Sebastian Ulstad Olsen er tidvis så lik Howlin-Pelles. Tittelsporet er både med sin tempo-skiftende komposisjon og veksling mellom smud jamming og aggro gitarer med nevnte vokal på toppen, en skamløs The Hives-ode. Her kommer gamle minner til overflaten. Tiden da So What programmet var fullstappet av den fineste undergrunns garagerock fra inn- og utland, og enhver konsert ga deg følelsen av å være del av noe legendarisk. For min egen del tenker jeg på Flaming Lips-konserten der nede, høsten

2003. Da vokalisten overtalte samtlige publikummere, pretensiøse som upretensiøse, til å sette seg ned på huk. Jeg får følelsen av at DBUB innehar noe av den samme magien til de finske garagerockerne. I det minste kan man håpe. Det er noe med den kollektive energien og den ungdommelige råskapen som skinner gjennom lagene av svigermorsjarm. TKAUTNG er lyden av festlokalet våre foreldre fikk sitt første kyss i, Dick Dalesk surfrock, Uma Thurman og John Travolta i heit mamba og Clint Eastwood ridende gjennom en brennhet ørken. Ikke et spor av samtid altså. På med tighte dressbukser og hvite herreskjorter, gutter som jenter, twist and shout! Denne våren står i garagerockens tegn, og DBUB har soundtracket! Inger Lise Hammerstrøm

det vanlige. Spennvidden er omfattende fra tradisjonell black metal og klassisk heavy metal til lavmælt ambience og dronete postrock, en schizofren oppskrift mange har prøvd seg på i de senere år – og en modell som i det fleste tilfeller feiler. Dødsengel er dermed unntaket som kan bekrefte regelen. I anmeldelsen av forgjengeren Mirium Occultum, mente undertegnede at Dødsengel er fremtiden av norsk black metal – kjemisk fritt for den såkalte, utpulte terminologien «True Norwegian Black Metal» – for med Imperator har Dødsengel

åpnet ytterligere dører og sprengt grenser langt utover det den konvensjonelle sjangeren som regel har å by på. Det gleder at Kark og Malach har funnet andre inspirasjonskilder enn nede i metalkista, der de fleste roter nok fra før av. Pink Floyds detaljrike og storslagne tilnærming til musikk er et godt ledemotiv, og har mange fellestrekk med Dødsengel anno 2012. Av den grunn er det nok «stor fare» for at skiva vil nå ut til betraktelig flere enn den indre menigheten. Den bør den i alle fall. Andreas Tylden

leken plate, skjønt, begge disse adjektivene bør tas med en klype salt. Ekstasis er et album fylt opp av relativt krevende musikk, som befinner seg i den samme proffemen-hjemmesnekrede verdenen som for eksempel Atlas Sound. Julia Holter lager unektelig hjemmesnekret musikk, men det er på et helt annet nivå enn de fleste lo fi-artister befinner seg på. Det er sjeldent sprikende blir brukt som et superlativ, men om Ekstasis virker det treffende, selv om det bare passer halvveis. Plata vil nemlig veldig mye, og lykkes med det meste. Ta for eksempel «In The Same Room» som er en strålende og subtil poplåt i seg selv, med sammenvevde vokalspor som smelter delikat sammen med lag på lag av synter, harpe og et enkelt rytmespor. Men den hadde nok ikke virket like fantastisk hadde den ikke vært klemt sammen mellom de mer abstrakte «Our Sorrow» og «Boy

in the Moon». De tre låtene er fundamentalt forskjellige, men de samsvarer med hverandre på et høyere estetisk plan. Altså er plata sprikende, men samtidig imponerende helhetlig. Den leser nærmest som en musikalsk utgave av Clement Greenbergs teori om mediumspesifik kunst: Lyden binder de forskjellige popmusikalske ideene sammen i et distinkt uttrykk, det handler om å la selve lyden stå i fokus. Julia Holter har egenart, men hun presenterer ikke noe direkte nytt, hun stjeler (i små doser) fra der det måtte passe seg. Det være seg Brian Eno eller Fennesz, Laurie Andersson eller Arthur Russell, Klaus Nomi eller Joanna Newsom, og plasserer det i sin egen versjon, og hun gjør det med intensjon og presisjon. For å parafrasere Godard: det er ikke hvor du tar det fra, det er hvor du tar det til. Håvard Ringen

MUSIKK

Michael Kiwanuka Home Again (POLYDOR/UNIVERSAL MUSIC)

Her var det nærme terningkast seks gitt. Retro-soulbølgen har slått innover oss med varierte resultater de seneste årene, og som relativt sterk kritiker av denne (ofte) late måten å «skape» musikk på, lar jeg meg sjelden bli revet med av fenomenet, til tross for utgivelser fra flinke artister i både inn- og utland. Da den sedvanlige norske bransjehypen rundt britiske Michael Kiwanuka begynte å gli rundt i kredkorrekte kanaler, var Rødahl derfor raskt oppe med trendskjoldet. Både fordi vi snakket om en engelsk soul-sanger

Nite Jewel One Second Of Love (SECRETLY CANADIAN/TUBA)

Für poppen. Dette er en rar plate. Ikke fordi den forsøker å være rar, men fordi den forsøker å ikke være det. Det er noe med tilgjengeligheten som er vanskelig å svelge, som om den burde være vanskeligere. Det har med forventninger og historie å gjøre. Nite Jewels katalog vitner om en artist som lener mot den mer kunstferdige delen av disco-popen, og særlig har musikken hennes båret preg av en klar mystikk. På One Second of Love er mystikken fraværende, og vi sitter igjen med sval disco-pop som stryker lytteren med hårene; mystikk og ambisjoner er ofret til fordel for romantikk og melodi. Og de første gjennomlyttingene er ganske utfordrende nettopp fordi plata er så lite utfordrende; det er lett å avfeie den som substansløs og enkel. Men det er mer til One Second of Love, enn hva som først treffer øret. Det er rundt sjette eller syvende roteringen at plata åpenbarer seg og viser sitt sanne jeg, en gang mellom sjette gangen man hører nest siste sporet «Autograph» og syvende gangen man hører førstesporet «This Story». Plutselig forstår man at det er fåfengt å lete etter noe kunstferdig her, og at man heller bør ta den outrerte popen for det den er. Særlig «Autograph», i sin Saint Etienne anno Good Humor-prakt, er definerende. Låten er en herlig homage til det fineste ved popmusikken og står frem som en slags signifikant for det overordnede prosjektet her: Kjærlighet, gjerne av typen tapt, og feiende flott pop. Den stakkato og robyneske «She’s Always Watching You» er en annen standout låt, den kommer aldri opp på svenskens intensitetsnivå, men den har mye av den samme iboende tenåringsforelskelsen og

(briter og soul/R&B funker sjelden, spør du meg) og fordi hele snakkisfaktoren støtet meg bort før jeg engang hadde rukket å sjekke ham ut. Og ja, jeg vet at det er en forferdelig barnslig måte å forholde seg til musikk på, men her i gården handler det som kjent mer om lidenskapen enn bransjepolitikken. Faktisk måtte det en konsertinvitasjon fra min gode venn, Østfoldmedfødting og journalistkollega Ruben Gran til, før undertegnede innså at skepsismen var av den totalt bortkastede sorten. Et personlig, musikalsk nederlag, kun trumfet av min arrogante avfeielse av Rihanna som potensiell popstjerne i 2005. For da Kiwanuka (som jeg nå endelig

angsten som «Dancing On My Own» eller «Be Mine». Hvis Robyn er festen, er Nite Jewel dagen derpå. Det finnes en nøkternhet i Nite Jewels prosjekt, som gjør at de fineste detaljene er subtile og umiddelbart vanskelige å legge merke til. Men hører man på, for eksempel det Style Counciljazzete partiet mot slutten av «Mind & Eyes», så er det vanskelig å ikke la seg sjarmere i senk. Dessverre er denne sjarmen til andre tider fullstendig fraværende. På låter som «No, I Don’t» og «Unearthly Delights» roter Nite Jewel seg bort fra den klare og krystalliserte popmusikken og inn i et mer grøtete og uklart terreng. Heldigvis er disse låtene kun små feilskjær, og ikke særlig definerende for helhetsinntrykket. «I’m a broken record, you have heard this before», synger Nite Jewel på åpningssporet. Og på mange måter er det sant, det er ikke noe på denne plata man ikke har hørt før. Men likefullt er det et fint og ektefølt portrett av kjip kjærlighet og flott pop. Håvard Ringen Too $hort No Trespassing (DANGEROUS MUSIC/EMI MUSIC)

Oaklandsk kåtskap holder fortsatt koken. Mange rappere sliter ofte med å opprettholde storheten fra sine første skiver, og de aller fleste forsvinner fra bransjen etter å ha gitt ut en katalog som kan telles på én hånd. Med dette i tankene, er det derfor rett og slett helt sinnsykt å tenke på at Oakland-pimpen Too $hort slapp sitt 19. album (!) i slutten av februar. Nå har selvfølgelig karrieren til 45-åringen hatt en smått nedadstigende kurve siden storhetstiden på 90-tallet, da hver eneste av hans mange utgivelser solgte over en million eksemplarer, men det har likevel ikke hindret Short Dog fra å for eksempel sikre seg en «nylig»

begynner å lære navnet på uten hjelp fra Google) og hans duggfriske band i begynnelsen av mars spilte seg gjennom 24-åringens debutalbum, Home Again på NRK P3 Sessions, mens den i et øyeblikk tilbakekomne snøen trykket ned resten av Oslo utenfor vinduene på Grønland-legendariske Pigalle, var det liksom ingen tvil om at man opplevde et musikalsk øyeblikk som vil bli pratet om i noen år framover. Men retro-rælet ja, hva med det? Vel, der mange artister har valgt å legge seg på ren kopiering av gamle, gode toner, er Michael Kiwanukas musikk av en helt annet verden. Det høres jo vintage ut, helt fra den tverfløytedrevne og Curtis Mayfield/Temptationspåvirkede introen «Tell Me a Tale» til Van Morrison-aktige «Now I’m Seeing», men det er liksom ikke vits å namedroppe alt og alle som har vært med på – enten aktivt eller passivt – å inspirere et album som dette. Og selv om Home Again lett kunne ha vært noe du fant i en støvete platebunke på Fretex, er det alt annet enn de skamløse og feige retrokopiene vi desverre har blitt servert så altfor mange ganger nå. Med fantastiske spor som «I’m Getting Ready», «I’ll Get Along», tittelsporet «Home Again», «Always Waiting» og «Now I’m Seeing», spredd over et musikalsk spekter av soul, rock og blues, bringer Kiwanuka og hans enestående stemme fram både tåredryppende øyeblikk, smil, gåsehud og generell harmoni i hjerte og sjel. Litt vel slapt blir det dog til tider, men jeg skal ikke diskutere altfor hardt mot de av dere som mener at Home Alone er en moderne klassiker. Jeg skjønner hva dere mener. Skiva trenger du i alle fall i iTunes’en din, det er nå helt opplagt. Mathias Rødahl

hit med Lil Jon-bangeren «Blow The Whistle», og være med som gjesteartist på Kelis’ populære «Bossy», begge så sent som i 2006. Respekt kommer han dog alltid til å ha fra sine kolleger, noe gjestelista på No Trespassing er et eksempel på, med hyggelige bidrag fra blant annet Snoop Dogg, E-40, Twista, Kokane, Devin The Dude og 50 Cent. Og albumet, det holder stand som bare det. Der mange rappere på hans alder (ikke at det i det hele tatt finnes «mange» dem da …) blir snillere eller kjedeligere med årene, har Too $hort valgt å holde seg til det han kan best, nemlig tekster om damer, horer og sitt forhold til dem begge. Takler du med andre ord ikke linjer som «Pull it out and say: «Bitch, I’m hung!»/Take her somewhere and make her come» («Got Her Like») og «I need a porn star/I got a big ass dick, and I was born hard/I want some professional head/I’m tired of having sex in the bed» (fra porrstjerne-anthemet «Porn Bitch»), er dette muligens ikke albumet for deg. Men som sagt, det musikalske er absolutt på stell her, med nevnte «Got Her Like», «Playa For Life», Chase Hattan-gjestede «The Magazine», old school-flotte «Shut Up Nancy» og den glimrende «I’m a Stop» (med 50 Cent, Twista og Devin) som personlige favoritter. Og er du ikke fast leser av Fett, samtidig som du lar deg underholde av en tankegang hvor «drømmen» er å gå fra husmor til platinablond babe («So you stare at the magazines/Dreaming, wishing you could have those things/But all you do is cook and clean/feels like somebody just took your dream/ And your husband said it/It won’t happen, forget it/You’re laughing, but it ain’t so funny/Cause you know you could have been a Playboy bunny»), vil jeg på det bare opplyse om at Spotify ikke er lenger enn et tastetrykk unna. Mathias Rødahl

GOTHENBURG 2012

SLAYER · LAMB OF GOD · MARILYN MANSON MASTODON · KILLSWITCH ENGAGE · OPETH · MACHINE HEAD WITHIN TEMPTATION · KYUSS LIVES · SABATON · ANTHRAX NASUM · DARK TRANQUILLITY · MAYHEM · VADER · GOJIRA TRIVIUM · AVATAR · DEVILDRIVER · SKELETONWITCH DESCEND · SKITARG · UNLEASHED · PRIMORDIAL · SHINING VILDHJARTA · AURA NOIR · KOBRA AND THE LOTUS DETHRONE · WHO TORCHED CINDERELLA? ALENAH · VOICELESS LOCATION FLER ARTISTER TILLKOMMER

GÖTEBORG GALOPP

15-16 JUNI 2012

BI LJET T ER : METALTOWN.SE · EVENTIM.SE · EVENTIMS CALLCENTER 07 71 651 000

RANCID G A L L O WFLERSBA·NDATILGLKAOMINMERS T M E !

12 20 LI U J 26 · G R O B TE Ö G · N TE S RÖDA BILJ ETTE R: WES TCO AST RIOT.SE · EVE

NTIM .SE · SAM T EVE NTIM S CAL LCEN TER

077 1-65 1 000

4/2012

MUSIKK

Cool new guy in the bluesmobile WILLIS EARL BEAL Acousmatic Sorcery (Limited Edition) (CHARITY/XL RECORDINGS)

At 27 år gamle Willis Earl Beal tilsynelatende fremdeles bor hjemme hos bestemoren sin i Chicago og ble oppdaget av hittegodsbloggen Found Magazine da han etterlyste en nice pretty girl på en flyer, og ikke gjennom det sedvanlige digitale pr-maskineriet, har sjarmert mange. Så mange faktisk, at XL Recordings like gjerne bestemte seg for å signere en avtale om fire

(!) utgivelser allerede før han hadde gitt ut noe som helst. Markedstilpasset quirkyness og talent har vist seg å være gangbar mynt en eller to ganger før, og, heldigvis, for Beal likeså. I motsetning til mye annet hørbart der ute, klarer Beal å framkalle en hel del veldig levende scenarioer; i det ene øyeblikket står han på en skraphaug, mens han hamrer løs på tilfeldig skrot flankert av Tom Waits anno Mule Variatons. I det neste kanaliserer han Blind Willie Johnsons blues og Sam Cookes kraftfulle røst på en så uanstrengt og lite til-

gjort måte at en kan spørre seg om materialet virkelig er nytt, eller en long lost skatt som har skjult seg under bomullsåkrene i årtier. Og selv om det kanskje kan være vanskelig å plassere Beal innenfor én referanseramme – samtlige artikler om Beal namedropper forskjellige artister og sjangere han potensielt låter som – gaper han aldri over for mye til at det høres ut som nok et anstrengt hipster-lol. Bare se, for eksempel, så deilig ektefølt og tilbakelent han er på den lavmælte «Evening’s Kiss», hvor han rimer vakker poesi med linjer

som like gjerne kunne ha vært strofene i en rap: «I’m still disillusioned and cool catatonic/Always in a daze without smoking that chronic/Ask me how I’m feeling; well I’m full of shit n doubt/Ask me who I’m with and I’ll tell you I’m without». Videre drodler Beal en liten historie i den skranglete «Sambo Joe From the Rainbow» hvor han ber Sambo Joe fiske ham opp av elven og opp til himmelen, og avslutter håpefullt med å hviske «Please save me». Karima Furuseth

Tanlines Mixed Emotions (YOUNG TURKS/PLAYGROUND)

Retro. 2009-retro. Skal vi kreve av moderne musikk at den er ny? Dette har vært en populær problemstilling blant musikkritikere i det siste, særlig i kjølvannet av Simon Reynolds bok Retromania fra ifjor. Problemet, slik Reynolds ser det, er at det ikke lenger produseres nye ideer, det er bare gamle som resirkuleres. Så hvordan skal man stille seg til et band som Tanlines, som ikke engang stjeler fra den brede pophistorien, men ganske åpenbart knabber fra en historie som springer fra 2009? Tidvis høres de så mye ut som en symbiose av Cut Copy og Vampire Weekend at det knytter seg i magen og brekningsmekanismene setter inn. Men på en annen side så forteller dette kun halve historien, for det er mer til Tanlines enn tyveri. En kan si at tyveri kun opererer som et skall, men på bunn finner vi et par låtsnekkere som virkelig kan sakene sine. Kan vi med integriteten i behold avfeie det at de ligner så mye på nevnte band som et slags uhell? En låt som «All of Me» gjør dette spørsmålet tydelig, all den tid låten er såpass bra at det er umulig å ikke la seg bevege. På overflaten er den lite annet enn en pastisj på senere års indiedisco, typ Cut Copy møter Friendly Fires. Men under der finnes det en låt, med ektefølt angst og ganske reell emosjonell dybde. På den ene siden er det altså noe derivativt vås, på den andre siden er det en sånn type låt som gir deg lyst til å danse bort sommernetter. Med «Yes Way» er det det samme, her med en basslinje som er mer enn oppbrukt og en vokalfrasering som ikke kunne vært mer Vampire Weekend,

Foto: Sofia Fredricks Sprung

SUSANNE SUNDFØR The Silicone Veil (VIRGIN MUSIC) Knirkebeineren. Det er med en viss ærefrykt jeg anmelder Susanne Sundfør. Hun har unektelig befestet sin posisjon som rikskverulant, hardcore feminist og ikke minst en av vår samtids beste musikere. Den første som introduserte meg for henne, fortalte hvordan han hadde begynt å grine av «The Brothel», og jeg skulle siden møte flere som hadde latt hennes musikalske magi røske tak i deres innerste følelsessenter. Jeg har nok et mer anstendig forhold til Sundførs musikk, men desto høyere forventninger, både til kvalitet og dens appell til meg. Akkompagnert av Trondheimssolistene på

4/2012

fem av ti spor, flankert av våre fineste produsenter og musikere stilles det høye forventninger til hennes andre fullengder. The Horntvedts, ved Line og Lars, er godt representert både på musikalske bidrag og i produksjonsrollen, Jørgen Trææen er mikseren, Sundføren kan så visst velge fra øverste hylle. Det som slår meg etter første lytt, er hvorfor så mye av det elektroniske arrangementet er så oppe i dagen likt Lykke Lis Wounded Rhymes? Det er noe skuffende uoriginalt ved pulserende pauker i Sundførs musikalske univers, og knirkete beats a la Røykssopp i 1999, wtf? Men sterke låter og en utenomjordisk inderlighet redder henne fra å falle i den trivielle fellen. Når hennes klagesang når sitt klimaks på tittelsporet, evner hun å fange min

oppmerksomhet og gi den litterære assosiasjoner. Jeg tenker på Per Olov Enquists kjærlighetsroman »Styrtet Engel», og Maria og Pinons historie om det tohodete monsteret Pinon som ble holdt fanget i en gruve i Mexico. Historien er sann, men tillagt mer kjøtt av Enquist, som har gitt liv til Pinons utvekst. Ja, det andre hodet er en kvinne, Maria, og hun er Pinons kone, som lever gjennom Pinon. Hun har ikke stemme, men synger visstnok til Pinon. Hun kan synge ondt og hun kan synge vakkert. Når hun synger ondt piner hun Pinon, når hun synger vakkert fyller hun ham med kjærlighet, og det er omtrent sånn Sundfør oppleves. Det er ikke til å komme bort i fra at hun har en kraftfull stemme. «De levde og døde innfanget i

hverandre. Først ulykkelig, så – det var vel lykke. Han bar henne som gruvearbeideren bærer sin pannelampe; gjennom denne lampen falt mørke og lys (…)». Slik oppleves The Silicone Veil også, det som i utgangspunktet er nok et musikkstykke av samtiden, er tillagt så mye jus og dramatikk at det blir interessant. For når alt kommer til alt, var Pinon bare en gruvearbeider med utvekst i hodet. Susanne Sundfør leverer på ingen måte noe nytt under solen. Selv om det tidvis er kraftfullt og guddommelig vakkert. De elektroniske elementene har vi hørt før, både hos Lykke Li og Sufjan Stevens, og ikke minst Björk. Ekte kjærlighet er når du faller for noe du ikke hadde sett etter eller forventet. Inger Lise Hammerstrøm

men med en melodi i bunn, hvis subtile eleganse får det til å revne i hjerterota. På «Lost Somewhere» blir det så mye at man havner helt i villrede. Er det homage, tyveri eller bare kløktig bruk av referanser? Låten er i seg selv ikke særlig bemerkelsesverdig, sval, semi-elektronisk pop med klare afrikanske inspirasjonskilder, en litt svakere utgave av nevnte Vampire Weekend. Men så er det refrenget da, som er stjålet fra Beach Boys «I Know There’s an Answer», men i stedet for «I Know», synger Tanlines «You Know», en liten og ubetydelig forskjell. De stjeler fra Beach Boys, men de stjeler også fra Cut Copy, som på sin side stjal fra Fleetwood Mac på sin «Take Me Over». De stadige henvisningene smelter sammen til en veldig utydelig smørje det ikke er lett å bli klok på. Mixed Emotions er virkelig en treffende album-tittel. Vi kan ikke kreve at all ny musikk kommer med ett sett nye ideer, men vi kan kreve at det finnes en slags intensjon der, om å lage noe man tror på, noe som engasjerer. Og under all staffasjen til Tanlines er det et eller annet som virker verdt å tro på, men de behøver en overflatebehandling. Håvard Ringen Tyga Careless World: Rise of the Last King (Young Money/Cash Money/Universal)

Mer prins enn konge. Etter indie-albumet No Introduction (2008) og en hel haug med flotte mixtapes, er det endelig tid for major label-debuten til Compton-unggutten Tyga (som mange av dere sikkert allerede vet ruller med bransjens «hotteste» team, Young Money/Cash Money Records), og jeg innrømmer glatt at jeg er mer imponert av 22-åringens nye

MUSIKK album enn jeg forventet. Sparket i gang av sin Mado Kara Mierusamplende intro, som selvfølgelig skal spille på det valgte kongetemaet, flyter han gjennom et par Jess Jackson-produksjoner før han allerede på låt nummer to går inn i albumets første standout-spor «Lil Homie», laget og gjestet av Pharrell Williams. Låta tar oss tilbake til Neptunes/N.E.R.D.gullalderen, et sound som passer Tyga veldig godt, der han går fram og tilbake med «Big Dog» Williams. Herfra fortsetter ferden videre med både flere høydepunkter, med også spor som dessverre ikke klarer å tilfredstille på samme måte, noe som sier seg selv på et såpass langt album (18 låter). Tyga har allerede laget lyd med

singler som blant annet «Faded», «Rack City» (to av skivas beste spor) og «Far Away», sistnevnte er med sitt Chris Richardson-refreng (Young Money-sanger «kjent fra American Idol») av den mer radiovennlige typen, og dreier seg i likhet med mange av låtene her om ung kjærlighet. At store deler av skiva handler om dette og det sedvanlige «we made it»-temaet, er en annen ting som trekker litt ned, men man kan kanskje ikke forvente stort dypere problemstillinger fra en såpass ung rapper? Litt kjedelig blir det i alle fall i lengden, til tross for fin-fine saker som «I’m Gone» (som forøvrig er så ekstremt Drake-ish at det nesten blir litt drøyt), «Celebration» (T-Pain <3) og «King & Queens»

(med Wale og Nas). Et personlig hatobjekt er Chris Brown-gjestede «For The Fame» med sitt jævla slitsomme refreng, og litt ironisk er det jo også at Tyga lager en låt om ei dame som ikke er sammen med ham på grunn av stjernestatusen, når dama hans i virkeligheten er den «kjente» stripperen/gladjente-modellen Blac Chyna. Ikke akkurat en frøken som ser lett på de tingene der, altså. Careless World: Rise of the Last King er med andre ord et album som treffer både høyt og lavt, men likevel ender opp på den positive delen av skalaen, takket være mange bra og varierte produksjoner og ikke minst Tygas egne ferdigheter som rapper. Mathias Rødahl

stemmen sin uten å presse den over bristepunktet) og hennes Bobby Newberry-gjestede versjon av La Roux’ «Bullettproof». Skivas desiderte høydepunkt er likevel hennes selvproduserte sistespor «Hit The Ground Runnin», som ligger på et helt annet nivå enn resten av låtene, og er det eneste bidraget med noe som helst hitpotensial. Melody Thornton kan altså levere varene, men da må hun gi opp fantasien om at hun er den amerikanske stjernehimmelens nye vokalsensasjon. Mathias Rødahl PAUL WELLER Sonik Kicks (ISLAND/UNIVERSAL)

Skrekk-scenarioet. Det er en tung beskjed å få: En av de virkelig store har vært i studio, og laget noe «eksperimentelt», og resultatet har blitt, stadig ifølge ham selv: «grensesprengende». På papiret leser en uttalelse som dette som en selvpåført dødsdom; det funker så og si aldri. Men denne gangen er det heldigvis Paul Weller, The Modfather, demi-god og all-over ikon, som uttaler seg. Det er liksom grenser for hvor ille det kan bli. Og det viser seg raskt at det grensesprengende og eksperimentelle er noe man må ta med en solid klype salt. Paul Weller er etterhvert blitt en gammel mann, og for eldre herrer skal det tydeligvis ikke så mye til for at noe blir, igjen: «grensesprengende og eksperimentelt». Det begrenser seg til litt kreativ studio-triksing, litt romklang, noe panering og det faktum at ikke hver låt er fullstendig lineær, som det pseudo-symfoniske mellomspillet «Serene». Men det er jo en bra ting, vi vil jo ha Weller slik vi liker ham, slik vi kjenner ham. Og i den forstand skuffer på ingen måte «Sonik Kicks»; den er umiskjennelig. I det hele tatt er det lite på låtsiden som skiller Sonik Kicks fra resten av katalogen til den modne Weller. Ingen av de tre første låtene på dette albumet ville vært malplasserte på Wellers forrige album, protestplata Wake Up The Nation. Her går det unna i et galopperende og heseblesende tempo – noe for hektisk for undertegnedes smak. På «By The Water» er Weller i den modusen jeg elsker ham i: tilbakelent, emosjonell og sjelfull som bare faen. Weller pløyer igjennom det han kan av stilarter her, fra den nevnte og heseblesende åpningen, til mer sjelfulle og ettertenksomme ting, til reggae-aktige ting på «Study», og mer streit voksenrock på «Garden». Sonik Kicks er en plate på solid grunn, langt i fra det revolusjonerende verket som Weller fabulerte om i forkant. Men for mesteparten av fansen ender det opp som akkurat det de vil ha. For oss som liker den mer sjelfulle delen av modfaderens produksjon, ja, så blir det litt lite sjel. Håvard Ringen

4 TY SEGALL AND WHITE FENCE Hair (DRAG CITY)

Hello, safe ride! Sist helg ble jeg skysset hjem av en taxi-sjåfør som spilte The Doors fra det han mente var det feteste anlegget i byn. Den korte turen gjennom Waldemar Thranes gate rakk jeg å høre både «Light My Fire» og «Roadhouse Blues», og ikke et øyeblikk sneiet vi innom det obligatoriske samtaleemnet om voldtektsbyen Oslo. Jeg kunne bare lene meg tilfreds tilbake og la kveldens inntrykk senke seg. Da jeg på mandag satte Hair i spilleren, fikk jeg et gledelig flashback til helgens taxitur. Den diplomatiske kombinasjonen utagerende gitarer, hamrende keyboard, softe hooks og ydmyke nikk til 50-tallets råeste rockerytmer fikk meg til å glemme hverdagens rutiner og trivialiteter. Ty Segall og Tim Presley aka White Fence har herved motbevist to-storei-en-sekk-syndromet. Som to motpoler smelter de sammen og gir garasjerock anno 2012 en ny dimensjon. Første spor, «Time», etablerer stemningen som en god Tarantino-film, nonchalant tilbakelent, men spennende nok til at du vil høre hva som skjer bak neste riff. 3 minutter og 26 sekunder ut i låta druser de innfriende nok til med en gitarvegg som vekker deg fra den komatøse marsjgangen. Fra andre sporet «I am not a game», briljerer de med musikalske referanser til nettopp Ray Manzarek og co. Det retrospektive tangentspillet alene er verdt en gjennomlytt. Og gitarene! Herrejesus. Gitaren i seg selv pleier vanligvis ikke trekke til seg min fulle oppmerksomhet, men på Hair blir jeg tidvis så forført at jeg finner meg selv i å – klisjefylt nok – lene meg tilbake i kontorstolen og bare lytte til den. Den fyldige lyden smelter seg inn i øregangene og etterlater kroppen i en religiøs tilstand av harmoni. «Crybaby», som er en åpenbar ode til John Waters filmklassiker med samme navn er en av skivas høydepunkt. Elegant blandet med datidens rockabilly-elementer og nåtidens rølpete garagerock. Hair kjeder deg ikke et sekund, og den har mange runder i spillere

til gode før du blir lei. Hadde jeg bare tatt kjørenummeret til den taxisjåføren hadde livet vært komplett og fritt for trivialiteter en stakket stund. Inger Lise Hammerstrøm Melody Thornton P.O.Y.B.L Slutt å skrike, jeg hører ikke låtene dine! Hvis navnet Melody Thorton høres kjent ut, husker du henne sikkert som en av medlemmene fra popsuksessen Pussycat Dolls, hvor 27-åringen hadde rollen som gruppas sangerinne-alibi. Det er altså hun som dukker opp her og der og drar litt sånn eekstra på vokalen med sin svarte og kraftfulle stemmeprakt. Det skulle med andre ord bare mangle at frøkna fikk vist seg fram på egenhånd. Eller skulle det nå egentlig det? Én ting er nemlig at en stor stemme på ingen måte betyr at artisten lager interessant musikk, og det andre, og kanskje mest relevante, er at Melody Thorntons stemme strengt tatt ikke bør omtales som «stor». Hun er absolutt flink nok til å gå videre i de første rundene av Idol, men jeg hadde ikke satset pengene mine på mer enn det. Thorntons debut-mixtape P.O.Y.B.L (Piss On Your Blackbook) [Whatever the hell that means, jou. anm.] byr nemlig på litt for mange småflaue «Nå skal jeg faen meg vise fram stemmen min»-øyeblikk, som ofte ender med skjærende toner og den alltid like pinlige bassgryntingen man gjerne bruker for å kamuflere manglene stemmekraft. Spesielt fælt er det på introen, hvor det blir så altfor åpenlyst at hun så gjerne vil, men ikke helt får til, noe som også er en gjenganger i spor som «Smoking Gun», «The One That Got Away» og ikke minst hennes «No Church in the Wild»-cover «Lipstick & Guilt». Når Thornton derimot ikke kaster seg ut i vokalrunking og forsøk på Amy Winehouse-sangnivå, fungerer det mye bedre. Gitarballaden «Loving You Better» er ikke noe mesterverk, men blir en etterlengtet pustepause blant all skrikingen, i likhet med «Someone to Believe In» (hvor hun for en gangs skyld får vist fram

RIHANNA

REGINA SPEKTOR /SKRILLEX BLOC PARTY /KENT LARS WINNERBÄCK VERONICA MAGGIO WOLFMOTHER /BILLY IDOL MY MORNING JACKET US

MELISSA HORN/RISE AGAINST US/ DADA LIFE DROPKICK MURPHYS US/ANNA TERNHEIM STEPHEN MARLEYJM / ARCH ENEMY / TIMBUKTU MAGNUS UGGLA /MARKUS KRUNEGÅRD/CALIGOLA MAC MILLER US HOFFMAESTRO/EDGUY DE /DI LEVA ENTER SHIKARI UK/ SIMPLE PLAN CA / JOHN HIATT US TURBONEGRO NO / HARDCORE SUPERSTAR ELDKVARN / CLUTCH US/ DEPORTEES HATEBREED US/JOHN DAHLBÄCK/EVIDENCE US/OTHER LIVES US THE SUBWAYS UK /SYSTER SOL/DR. LEKTROLUVBE/GRIEVES & BUDOUS COCA CAROLA/BASIA BULATCA KURT VILE & THE VIOLATORS US JONATHAN JOHANSSON/MATTIAS ALKBERG / MARIA MENA NO ALBIN GROMER /DOORLY UK / SPARZANZA / HOVEN DROVEN BENJAMIN FRANCIS LEFTWICH UK/LABYRINT / LASTKAJ 14 STIKO PER LARSSON /CHRISTINA PERRIUS / DANIEL NORGREN MASH UP INTERNATIONAL! / ANNA IHLIS / HAZLIUS HEDIN EVA EASTWOOD & THE MAJOR KEYS/KAMCHATKA ANCHOR /SHILOVATT

FLER AKTER TILLKOMMER TOTALT ÖVER 150 ARTISTER! WWW.PEACEANDLOVE.SE

MUSIKK: ANDREAS TYLDEN

4/2012

MUSIKK

Haraball synger om downs syndrom og Olafiaklinikken. Selv velger de å kalle det musikk «som spruter sæd». Tekst ANDREAS TYLDEN FOTO Rune Aasprong Hei! Hvem er så dere med dette rare bandnavnet? Høres ut som en danse bandversjon av Madball, jo! Jon Eivind: Nettopp! Før eller seinere ville det dukket opp et country Svisj-band som het Haraball. Men vi tok det først. At det vekker forvirring tenker vi bare er et godt tegn, at det tar litt tid å godta. Haraball er et litt sånn søtt uttrykk som ofte brukes av folk som ikke drikker så ofte, som «skeier ut» når dem tar seg en fest. Det var smått ironisk fra vår side i begynnelsen, men så ser vi jo at det funker. Dere høres ut som en breial bastardunge til OFF! og Black Flag. For folk som ikke kjenner til slike referanser, hvor i musikkhierarkiet hører dere hjemme og hva spiller dere egentlig? William: Hehe, godt sagt. Vi elsker OFF! og Black Flag og liker den sammenligningen.

JE: Det er som heavy metal bare at det er dobbelt så hardt og går dobbelt så fort. Black Flag, Minor Threat og ikke minst VOID er blant våre favoritter. De nuller kjapt ut det meste av det som blir kalt punk og hardcore i dag. Dere er ringrever i norsk hardcore/punk. Men så forsvant dere i nesten ti år og har brukt like mange år på å starte opp Haraball. Hva skjedde underveis? W: Nei, du vet, utdannelse, jobb også videre. Så har jeg «smakt litt på livet» etter at jeg wimpa edgen. Jeg har hørt mye på annen type musikk også, mens jeg har spilt masse tennis. Men min store lidenskap innen musikk har alltid vært hardcore og punk. Rastløsheten og faenskapet har ligget der latent. Det var en befrielse når jeg omsider fikk samla gutta ifjor, etter ti år med lobbyvirksomhet. Vi bare blasta i gang og jeg syns det låt hønnfett fra første øving. Deilig med litt substans i livet igjen.

Jeg ønsket at det skulle «sprute sæd», og det føler jeg vi har fått til.

Oslo kommune Nivå 2 Nivå 3

4/2012

Flere av dere spilte i de legendariske banda Tiebreak (som også gikk under navnet Gaybreak en periode) og Fairplay, som senere ble til Fairfuck. Haraball er en videreføring av disse to. Ikke mye selvsensur å spore der i gården. W: Gaybreak! Haha. Nesten glemt bort det nicket der. Haraball er absolutt en videreføring av Tiebreak og Fairfuck, men det er hardere, vassere og råere. Vi har vært veldig fokusert og bevisst på det musikalske uttrykket, og jeg syns vi har funnet et coolt og tydelig Haraballsound, veldig kjapt. Jeg ønsket at det skulle «sprute sæd», og det føler jeg vi har fått til. JE: Det som funket så bra med Fairfuck var at vi spilte rein tidlig 80-talls hardcore/ punk i en tid da nesten alle gjorde youth crew eller andre HC-stilarter. Det var oss og Amdi Petersens Arme fra København. Kanskje vi får til noe av det samme igjen, fått dempa denna crabcore/tweenwave greia? Fairfuck traff også veldig bra med låta «Smoke» som var pro røyking, til glede for alle røykere som var lei av alt detta avholdsmaset. Jeg hørte fra en kompis på turné som møtte en tysker som lurte på om låta var ekte eller om det bare var ironisk. Han ble kjempeglad da han hørte at hele bandet selv røyka. Vi har tatt med oss det

beste fra begge banda, den råe kraften som lå i TB soundet og faenskapet til FF. Tekstene til Haraball handler om å «psyke seg opp før aidstest på Olafiaklinikken, å sammenligne seg selv med en med downs syndrom (og tape duellen!) og 50-åringer som skryter av sin seksuelle CV». Ikke mye straight edge youth crew igjen her, gitt. Heller youth taboo, eller? JE: Youth Taboo most def. Det er så mye å hente der, når du kommer deg unna de klassiske temaene. Tidlig 80-talls punk, de ga helt faen og sang om hva de ville, de hadde ingen å please. Det handlet bare om å få ut aggresjon. Alle som har vært på Olafiaklinikken vil vel være enig i at den kjipe følelsen du sitter med da, den fortjener en sang. Og når du er så nedfor at du blir sittende og misunne folk med downs, så skriver du om det. Men nå er det faktisk sånn at de mørkeste og mest negative låtene våre er de som er mest allsangvennlige. «The Rope» for eksempel føles som en skikkelig gladlåt, selv om den handler om å henge seg. The Rope slippes på Fysisk Format 13. april. Release på The Rope på Internasjonalen torsdag 19. april.

Et ledende europeisk universitet med banebrytende forskning.

Norges beste uteliv i landets eneste storby.

Foto: Sigve Aspelund / Tinagent

187 studier. Finn studiet som passer for deg p책 facebook.com/blikjentmeduio eller p책 uio.no

FILM

Anmeldelser + Intervju + Kommentar + TV + Spill

Passe fiktivt og passe ambisiøst: et tankevekkende tidsportrett. Hunger Games anmeldt på side

Regissøren og produsenten av sci-fikomedien Iron Sky opphever grensen mellom profesjonelle filmskapere og fansen. Intervju på side

... det må være andre kvaliteter ved Palin som gjorde at McCain tok henne med på laget. 74

Game Change anmeldt på side

Tyrannosaur Regi: Paddy Considine Med: Peter Mullan, Olivia Colman, Eddie Marsan Litt tam rennesteinsrealisme fra Storbritannia. Tyrannosaur inneholder scener med voldtekt, dyredrap, konemishandling, gatevold, rasisme, skamferte barn, alkoholisme, brunblomstret tapet og stygt interiør. Samtidig prøver den å være en slags kjærlighetshistorie. Settingen er en urtrist britisk arbeiderklasselandsby, hvor de fleste tilsynelatende sysselsetter seg selv med å skrike til naboene at de må holde kjeft. Alle vi møter er ødelagt på en eller annen måte og snakker for det meste i en blanding av trusler og banneord. Den eneste gangen vi ser noen smile er i en begravelse.

The Lady Regi: Luc Besson Med: Michelle Yeoh, David Thewlis, William Hope, Sahajak Boonthanakit Filmatisert wikipedia-artikkel. The Lady begynner med en misvisende dramatisk introduksjon. Året er 1947 og vi blir umiddelbart dratt inn i en blodig militær operasjon hvor http://www.matochdrycker. se/wp-content/_tanqueraytonic. jpg San Suu Kiys far (en helt i folkets øyne etter at han befridde Burma fra britene) og alle hans medarbeidere blir brutalt myrdet i en maktovertagelse begått av det militære regimet. Så skifter plutselig tempo, historien tas opp igjen i 1988 og Suu Kiy er lykkelig kone og tobarnsmor i England, landet til farens tidligere fiender. Da moren hennes får slag, må hun imidlertid dra tilbake til

hjembyen Rangoon for å ta seg av henne. Noen politiske åpenbaringer og en valgkamp senere, dømmes hun til femten år i husarrest. Luc Besson har lagt ut på en famlende reise i livet til en levende legende, og prøver å forklare hele konflikten i Burma med alt det innebærer av historie, kultur og naturskatter; det er flott det, men hvor blir det da av Aung San Suu Kiy oppi alt dette? Familielivet er både det mest følelsesladde og feilslåtte. Det er hjerteskjærende når hennes mann og to sønner kjemper forgjeves for å få sett henne igjen, samtidig som de skal leve sine enkle britiske liv. Rørende telefonsamtaler og enkle familiesituasjoner viser hvor fortvilende det må være å observere hjelpeløst fra sidelinjen. Suu Kyi spilles perfekt i de sekvensene hvor hennes høviske pasifisme skal inspirere

Verst av dem alle er Joseph; en middelaldrende alkoholiker med ukontrollerbare raserianfall som eksploderer i ansiktet til alle som så mye som titter i hans retning. Da han blir kjent med den velmenende fretexarbeideren Hannah, begynner han imidlertid å få tanker om å forsøke å forandring seg. Selv om hun er en religiøs veldedighetsarbeider som gjerne vender det andre kinnet til, er hun også den med størst demoner, i form av en ektemann hvis snilleste måte å vise affeksjon på, er å urinere på henne mens hun sover. Skuespillerne er svært overbevisende tapere, og filmen fungerer godt som karakterstudium. Den gjorde meg både frustrert og forbanna, og fremprovoserte sterke ønsker om å hevne meg på den patetiske mannen som

gråter og lover å aldri slå kona si igjen. Selv om man kanskje ikke skulle tro det, blir det hele likevel litt tamt. Storyen er helt grei, men byr ikke på noe du ikke har sett før og det virker som den debuterende regissøren Paddy Considine ikke har vært selvsikker nok til å ta av seg silkehanskene. Alt for koselig bakgrunnsmusikk er helt malplassert, og klarer ikke gjøre forholdet mellom hovedkarakterene søtt, samme hvor mye den prøver. En liten twist mot slutten er ganske fiffig, men sammenliknet med hardtslående mesterverk som Irreversible eller Ex-Drummer, blir Tyrannosaur en ganske ufarlig lettvekter. Torgeir Blok Premiere: 20. april

burmeserne ved taler og kjente sitater, men når denne modusen overføres til intime familiesituasjoner, blir det fryktelig stivt. Man får aldri komme under huden på Aung San Suu Kiy. Og hennes stoiske framtreden kjenner vi jo allerede fra mediedekningen. Ironisk nok forklarer da også Suu Kiy sin mann hvor mye hun misliker dette media-spetakkelet. Om det finnes snev av sannhet i et slikt utsagn, har imidlertid Luc Besson skivebommet med dette overdådige melodramaet. Blottet for politisk dybde og personlige innblikk, velger han heller å innkassere visuelle poeng på de burmesiske urinnvåneres merkverdigheter: tatoverte ansikter, Kayan Lahwi-kvinner og folkedrakter. Hjertet er nok på rett sted, men Aung San Suu Kiy og «hennes» undertrykkede folk fortjener mer enn dette. Siren Løkaas 4/2012

FILM

Gripende action, endelig The Hunger Games Regi: Gary Ross Med: Jennifer Lawrence, Josh Hutcherson, Liam Hemsworth, Woody Harrelson, Stanley Tucci, Donald Sutherland, Elizabeth Banks, Lenny Kravitz En underholdende kritikerlek: å lage liste over mulige og gyldige filmforelegg. The Hunger Games: Robinson, Big Brother, Battle Royal, Call of Duty, Lord of the Flies, The Gladiator osv. I dette tilfellet er det unødvendig – filmatiseringen av Suzanne Collins’ første trilogiroman er seg selv nærmest. Helstøpt, besnærende og uten for mange, for flinke og for åpenbare lån. 19:56:08 I et post-apokalyptisk Nord-Amerika, Panem, arrangeres hvert år The Hunger Games, en iscenesatt alle-mot-alle-tevling signert nasjonens totalitære maktsentrum, Capitol. Lekenes mål? Prevensjon mot opprørsvilje. Middel? Bestialsk fysisk og psykisk terror pakket inn i glanspapir. Form? Realityshow! Tjuefire unge deltagere fra tolv distrikter valgt ut via lotteri for å kjempe mot hverandre til én står igjen. Brød, sirkus og friskt barneblod til kollektiv forlystelse og Capitols kalkulerte glede. Inntil Katniss (Lawrence) melder seg frivillig for å spare søsteren. Hva er det med Jennifer Lawrence og hvorfor trenger actionfilmen fortsatt pil og bue? Det siste først. En av The Hunger Games mest slående kvaliteter, er evnen til å bruke den uunngåelige volden og den inhumane grusomheten for alt det den er verd uten å skjene over i det spekulative, det kjedsommelige eller det ukritiske. Her er buen og

tyrannosaur. natt og dag 29.03.12 18.40 Side 1

nattogdag.indd 1

vinner world cinema beste regi beste skuespillere sundance filmfestival 2011

25.03.2012

the guardian

empire

Premiere: 27. april Når boblene brister Regi: Hans Petter Moland Medvirkende: Joseph Stiglitz, Michael Lewis, Carlota Perez, Sophus Reinert, Erik Reinert, Øystein Stray Spetalen, Georgios Papandreou Mens finans- og kulturelite har fjonga seg med dressjakker, slips og vin til 85 kroner glasset, sitter jeg udusja og tilbakelent i en burgunderrød sofa med 23,35 kroner på kontoen og undres over hvorvidt det er aksept for å konsumere medbrakt bollepose, pinlig klar over at garderobeplikten på Folketeateret har brakt Mikke Mus-trøya jeg fikk av mamma ut i plenum. Sammen skal vi se en dokumentar om finanskrisen. Produsent Odd Arvid Strømstad åpner aftenen med å

en film av

DESIGN: WWW.EXIL.NO

pa kino fra 20. april WWW.ARTHAUS.NO WWW.FACEBOOK.COM/ARTHAUS.NO

4/2012

pilen en god forklaringsmodell. Fra de første bildene, Katniss på jakt i skogen, fanger den stramme buestrengen ved det myke kinnet filmens forbløffende sobre forhold til død og djevelskap: kunsten å dvele ved det intense øyeblikket rett før handlingen skjer, med visshet om at valget enda finnes. Sinnbildet på den absolutte konsentrasjonen, elegansen som det-tross-alt-menneskelige automatvåpenet ikke rommer. Så var det Katniss Everdeen. Hvem andre fra Hollywood enn Lawrence kunne ha gjort henne nå? Sterk uten å være statisk, attraktiv uten å være opplagt, og i stand til å gjøre standardreaksjoner gripende: avskjeden med søsteren, angsten før kampen, sorg over tap av liv og så videre. Tradisjonelle scener, nyansert spill og et filmfoto som aldri forkjæler de ladede øyeblikkene mer enn nødvendig. Pluss i margen skal også Woody Harrelson og Stanley Tucci ha, samt scenograf og kostymedesigner. Endelig en fremtidsvisjon mer lik en tidlig-modernists uklare idé om en mulig postmodernisme, snarere enn en nok en safe high-tech variant i hvite, grå og metalliske toner. Kostymene bygger en fin bro mellom set-design og karakterer, og forbløffende nok er 30-tallets depresjonsbekledning parret med Marie Antoinette, Galliano og det sene 90-tallets fargerike pop-univers, en god blanding når et tenkt post-Amerika skal gjøres troverdig. Et passe fiktivt, passe ambisiøst og nettopp derfor tankevekkende tidsportrett. Ragnhild Brochmann Premiere: 23. mars

erklære at Hans Petter Moland har dykket ned i en «utrolig komplisert materie» som de har brukt et år på å gjøre «så forståelig som mulig». Det slår meg at jeg, med min MZ-matte og totale mangel på forståelse for hvordan verdensøkonomien fungerer, utgjør et veldig passende testpanel. Filmen åpner med såpebobler foran skyskrapere og klipper seg gjennom innledende kommentarer fra amerikanske økonomivitere før Moland tar oss til kommunen Vik i Norge, som gikk bankerott etter å ha investert fremtidige kraftinntekter i amerikanske obligasjoner for å kjøpe seg litt veistrekning. I den forbindelse leverer Øystein Stray Spetalen filmens mest treffende – og forståelige – kommentar, til stor jubel fra salen: «Når folk tar på seg fin dress og kommer med hyggelige visittkort og er flinke til å snakke for seg – asså, det er et

kjennetegn på svindlere, det!». Forhenværende ordfører i Vik og en av hans kolleger sendes ut på reise for å finne svar på hvordan de ble så grundig lurt. Dessverre forsvinner fokuset på Vik gjennom store deler av filmen før det hentes inn igjen mot slutten. Filmen kunne klart seg fint uten dette litt krøkkete forsøket på rød tråd – eller med mer av det. Mange eksperter har mye fornuftig å si om årsakene til finanskrisen og veien videre, og jeg prøver virkelig å forstå gjennom halvannen time. Tidvis er jeg også både engasjert, provosert og oppgitt over økonomiske systemer og vestlig kynisme, men litt for mange ekspertutsagn går dessverre over hodet på meg. Jeg forlater salen skuffet over fortsatt ikke å kunne forklare for mine eventuelle barn hvorfor økonomien gikk heden i det herrens år 2008. Martin Øsmundset

FILM

Premiere: 23. mars Haywire (aka Knockout) Regi: Steven Soderbergh Med: Gina Carano, Channing Tatum, Ewan McGregor, Michael Douglas, Michael Fassbender, Antonio Banderas I’m not Bourne bad, I’m just drawn that way. Et globetrottende spioneventyr på tvers av metropoler: check. En ukjent hovedperson som forteller sin historie ved å huske tilbake: check. Et uskyldig sidekick som blir ufrivillig involvert: check. Intense og realistiske basketak filmet med håndholdt kamera: check. Biljakter gjennom trange gater og øde landeveier, klatring ned takrenner og hopping over gjerder, leiemordere som for-

ræder hverandre i hytt og gevær: check, check og check! Jo da, Gina Carano spiller Jessica Bourne. Hun tiltales kanskje som Mallory Kane gjennom hele filmen og det er ingen offisielle linker til Bourne-trillogien, men opplegget er så likt at vi kan ikke annet enn å forholde oss til dette som en spin-off. Forskjellen er at frøken Carano har pupper. Store pupper. Hun er ikke bare uovervinnelig, men sexy også, skjønner? For hva er vel tøffere en barsk kar som banker dritten ut av stilige spioner med skjulte motiver? Ei smekk frøken som gjør akkurat det samme. Mhm, Laura Croft step aside, altså. Med eklektiske Steven Soderbergh i registolen, har et imponerende antall super-

stjerner sagt ja til å bli med på festlighetene. Michael Douglas, Antonio Banderas, Michael Fassbender og Evan McGregor er bare toppen av lista, i tillegg til en haug av «hvor har jeg sett ham før»-tryner. Filmen er helt streit spionaction og jeg liker pupper jeg, men likevel falmer den litt i skyggen til storebror Bourne. Handlingen er noe kludrete og en loungy jazz-låt som spilles i bakgrunnen gjennom mesteparten av filmen, blir en unødvendig og parodisk poengtering av hvor funky og kult det hele skal være. Det virker try-hard gimmicky og flåsete. Jeg har forresten alltid trodd at det ikke var kult å slå jenter, men Haywire får det til å virke ganske underholdende. Torgeir Blok

Premiere: 4. april The Rocka Regi: Robert Næss Med: Hans Bastian Borg, Brage Kvasbø, Thor Staff Christiansen, Kristin Magnus, Harald Borg Weedon, Arne Hvidsten, Mia Borg Weedon, Cybele Bøttger Hebæk, Thomas Seltzer, Ronni le Tekrø Rock’n’ølmage. Bastian er et naivt og velmenende naut som ruller ut i en midtlivskrise og bestemmer seg for å leve ut guttedrømmen. Utrustet med et beskyttende lag spekk rundt midjen og manglende sans for selvinnsikt, får den 44 år gamle fjompen det for seg at han skal bli rockestjerne. Kompiser og familie tropper opp, men ingen har hjerte til å fortelle at det egentlig bare er for å være hyggelig. Ingen tror at dette skal gå veien. Ikke kinopublikum heller, for The Rocka er ikke en feel-good historie om en fyr som overvinner oddsa. Tvert imot er det en tragikomisk perle som ville gjort Ricky Gervais forlegen. Filmen balanserer på kanten av en troverdig dokumentar, og jeg er sannelig ikke sikker på hva som er ekte og hva som er oppspinn. Alt Bastian gjør er så dumt at du tviler på om det er kan være sant, men er likevel litt for hysterisk til at det kan være skriptet: Han klarer så vidt å holde seg oppreist på et skateboard som ruller ned en slakk bakke, ei dame han spiser middag med blir overrasket da han kaller det en date, og han tafser datterens venninne mens ho flørter med et yngre bandmedlem. Etterhvert dukker Thomas Seltzer opp for å si at det var først da han kuttet sitt bekjentskap til Bastian at hans egen karriere tok av. Arne Hvidsten låner tullingen penger, men blir ikke happy da han får se hvor mye av det som blir brukt på alkohol. Bastian svarer bare med vidunderlig ignorante ansiktsuttrykk og perfekt komisk timing. Filmen fremstår som en norsk versjon av Spinal Tap med en intravenøs overdose av selvironi, og jeg kan ikke huske sist gang jeg har ledd så mye på kino. Både jeg og mitt følge hadde vondt i lattermusklene da The Rocka var ferdigrocket. Torgeir Blok

Premiere: 30. mars Iron Sky Regi: Timo Vuorensola Med: Julia Dietze, Götz Otto, Christopher Kirby, Tilo Prückner, Udo Kier, Peta Sergeant, Stephanie Paul Sieg hell yeah! Iron Sky både velsignes og fordømmes av historien om hvordan den ble til: Regissert av en finsk fanboy som tidligere lagde Star Trekparodier i kjelleren til moren sin, en kar som forsøker å omvelte blockbuster-industrien ved å gjøre alt på egenhånd og skippe studiosystemet med sine innarbeidede rutiner for kvalitetssikring. Med et moderat budsjett har han brukt seks år på å skape drømmefilmen akkurat slik han ville. Denne informasjonen gjør noe med kinoopplevelsen: Jeg blir mektig imponert over dataanimasjon stort sett på høyde med det man har blitt vant til fra Hollywood. Jeg tillater større slingringsmål fra en regissør som ikke har all verdens erfaring, og jeg unnskylder nerdevitser med sluttpoenger man ser milevis i forkant. Noe er faktisk litt morsomt, som da man forstår at den

svarte astronauten også har svart romdrakt, eller da han jages av nazister som melder om «a male negro, unarmed, but possibly angry». Spørsmålet er bare hvor mye man skal unnskylde i skapergledens ånd? Filmen er nesten morsom, nesten spennende og nesten actionfylt; men ikke helt. Det er mange latterlige utgangspunkt som forspiller muligheter til vitsemakeri, actionsekvensene virker som de er til mer for å vise kul dataanimasjon enn for å skape spenning. Og selv om universet er helstøpt, er storyen dekket av krater og bærer preg av å bli til på et nachspiel der gode kamerater har ledd av hverandres vitser. Likevel er Iron Sky en sjarmerendes tullefilm med masse glimt i øyet, som underholder godt med et par øl innabords. For å holde på variasjonen i dyrehagen av filmproduksjon, må man kanskje tillate at noen dyr ikke er helt stuereine. Og dersom du lurer på hvordan den samme filmen hadde blitt om den var produsert og polert av for eksempel Dreamworks, vel, da er svaret ganske enkelt: da hadde det aldri blitt noen film. Torgeir Blok

I SALG PÅ DVD OG BLU-RAY

4. APRIL 4/2012

FILM TLF.: 23 31 61 00 STATRAVEL.NO

jORDEN RUNDT OSLO – MADRID - LIMA // BUENOS AIRES - AUCkLAND - SYDNEY - SAIGON // FRA kR. 17.450,BEIjING - OSLO OSLO – DUBAI – BANGkOk – SYDNEY AUCkLAND - LOS ANGELES - OSLO FRA kR. 10.950,-

OZ, NZ OG FIjI AUSTRALIA

FRA kR.

9.450,-

NEw ZEALAND

FRA kR.

9.250,-

FIjI

FRA kR.

Premiere: 20. april Game Change Regi: Jay Roach Med: Ed Harris, Julianne Moore, Woody Harrelson Drill baby, drill! Om du skjelver ved tanken på at Sarah Palin kunne vært en hjertestans unna presidentembetet, vil du elske Game Change. Om du liker henne, sitter du antagelig å skriver hat-mail til produksjonsselskapet akkurat nå. Men hva med deg som sov i trygg visshet om at Palin-McCain sin «Real America»-strategi var dømt til å tape uansett, men som er nysgjerrig på det politiske og kulturelle fenomenet Palin, vil du ha noe hente? Nei, i grunn ikke. Til det blir det litt for mye amme- og joggebukse-Sarah i HBO-filmatiseringen av Game Change. Skaperne av Game Change gjør nemlig få forsøk på å forklare Palins appell. Da er de mer interessert i å gjenta hvor dum hun er. Der forfatterne av boka – Mark Halperin (Time) og John Heilemann (New York Magazine) – sveiper over hele valgkampen i

10.450,-

SURFEkURS 5 DAGER SYDNEY FRA kR. 3.990,BYRON BAY

LATIN-AMERIkA ARGENTINA

FRA kR.

7.600,-

BRASIL

FRA kR.

6.500,-

PERU

FRA kR.

8.650,-

2007-2008, har filmen en spissere agenda og konsentrerer seg i stedet om de juicy delene som involverer Alaska-guvernøren. For eksempel scener som involverer ganske eh, basic historieleksjoner: «Ok, Sarah», sier en av rådgiverne mens han peker på et kart over Europa: «Dette er Tyskland. De var de slemme under både 1. og 2. verdenskrig». Det er med andre ord opplagt at det må være andre kvaliteter ved Palin som gjorde at McCain tok henne med på laget. Hva disse består i, er imidlertid filmen mindre interessert i å undersøke, annet enn kort å skissere kampanjeledernes motivasjon, som kort kan oppsummeres som et forsøk på å supplere McCain med det han selv ikke har: jaktegenskaper («She likes to moose hunt», sier Rick Davis, en av rådgiverne til John McCain. «This is a woman with a gun, John. The base is going to do back-flips») og resonans i folkedypet. Symptomatisk nok får vi imidlertid aldri se Sarah på elgjakt, til tross for at denne tilforlatelige omgangen med gevær, villmark og naturkrefter helt opplagt utgjør en stor del av

SPANSk SPRÅkSkOLE I BUENOS AIRES FRA kR. 2.550,7 DAGER TRADITIONAL INkA TRAIL FRA CUZCO FRA kR. 3.150,4 DAGER

AFRIkA kENYA

FRA kR.

5.700,-

SØR-AFRIkA

FRA kR.

6.250,-

TANZANIA

FRA kR.

5.850,-

SAFARI NAIROBI TIL ZANZIBAR FRA kR. 8.790,10 DAGER jOBB FRIVILLIG MED hVIT hAI FRA kR. 4.650,I CAPE TOwN 7 DAGER ultimate STA Travel er det som vil k fol for et yrå seb rei vår helt et ign des k utforske verden. Vi fik fikk meget og e, rut ndt -ru den unike jor nskapsrike reisegod assistanse av kun under reisen. og konsulenterbåde før for å svare ige gel jen tilg id allt å huske STA var se som vi kommer til rei en k fik vi pes for kjø på spørsmål, og kan som opplevelser er ikke noe god start.” resten av livet. Gode en er vel Tra STA d kontakt me penger, men det å ta

VERDENS STØRSTE

REISEBYRÅ FOR UNGDOM OG STUDENTER

PRIS PÅ FLY ER INkL. SkATTER OG AVGIFTER MED FORBEhOLD OM LEDIG PLASS. GjELDER kUN FOR UNGDOM UNDER 26 ÅR, STUDENT OG LæRER. VILkÅR OG BETINGELSER GjELDER FOR REISEPERIODE PÅ NOEN AV FLYPRISENE.

4/2012

på piratebay. Ekstremt høyt & utrolig nært Regi: Stephen Daldry Med: Tom Hanks, Sandra Bullock, Viola Davis, John Goodman, Max von Sydow, Jeffrey Wright Ekstremt fint og veldig enkelt. Oscar Shell mistet sin far 11. september 2001, men dette er ingen historie om slemme menn i fly eller det traumatiserte Amerika. Det er en liten historie med et gigantisk bakteppe, en slags Titanic der kjærlighet er byttet ut med desperat savn og skyldfølelse. Oscar finner tilfeldigvis en nøkkel i en konvolutt som ligger i bunnen av en blå vase. På konvolutten står det «Black», og overbevist – etter mange år med allegoriske skattejakter i regi av sin far – om at den er ment for ham, begir han seg ut på jakt etter riktig nøkkelhull. Sandra Bullock, Tom Hanks, og Thomas Horn, den lille gutten med de intense øynene, utgjør den forlokkende rollebesetningen i dramaet. Det må jo bli koselig. Det blir det. I tillegg gjør Max von Sydow (Shutter Island) en fin birolle som taus leieboer og hjelper. Extremely loud & Incredibly close (eng. tittel) fortelles oversiktlig med flashbacks der et troverdig

vennskap mellom far og sønn fremkaller stadige «aaaw»-lyder. Resten er fortalt ganske rett frem og uten så mye hokus pokus. Det er ikke så rart, historien er magisk nok i seg selv. Men har Stephen Daldry klart å tilføre den bokadopterte historien noe mer? Nei. En skulle tro Stephen Daldry – etter å ha servert oss den sjarmerende historien om Billy Elliot – ville klare å hanskes med enda en historie om en spesiell gutt som kjemper mot strømmen. Her finnes få kreative grep og heller ingen utpregede rolleprestasjoner. Det er aldri fristende å forlate setet, men allikevel er det en historie med et så stort potensiale at den fortjener mer filmatisk assistanse enn det Daldry har valgt å gi den. Når det er sagt: Til tross for at Daldry har ligget på latsiden er det en fin, liten film som garantert vil få det til å kile i tårekanalene. Maiken Bolset Premiere: 20. april W.E Regi: Madonna Med: Abbie Cornish, Andrea Riseborough, James D’Arcy, Oscar Isaac, Richard Coyle Du vet, fall og oppstandelse. Grepet, «tvillingskjebne»: Slik den virkelige Julie Powell fant kilden til re-

hennes appell. Vi blir heller ikke introdusert for den ertelystne og, du vet, sexy Sarah; eller den tøffe guvernøren med 80 prosent (!) oppslutning hjemme i Alaska. Frarøvet all spenst og ære, fremstår hennes dokumenterte popularitet mest som en gåte. Hva er det som tross alt ga kraft til hennes sjarme og demagogi? Filmen gjør få eller ingen forsøk på å besvare dette. I stedet blir vi avspist med en uregjerlig og surmulende kvinne i overgangsalderen som savner babyen sin og aldri slutter å taste på blackberryen sin. Resultatet kjennes forstilt og overtemperert, og Palins hyppige stemningsskifter oppleves mest som barduse (fra resignert og trøstesløs til total hybris i løpet av sekunder). Når det er sagt: kudos til Julianne Moore som til tider ser (men kanskje ikke høres) forbausende lik ut kvinnen hun er modellert etter. Det samme gjelder også de andre rollene som gestaltes, med unntak av ektemann Todd Palin som pussig nok ikke ligner i det hele tatt. Ble noen syke i siste liten? Håvard Nyhus «Game Change» ble sendt på HBO 10. mars. Du finner den

vitalisering via et transhistorisk samliv med kokebokidolet Julia Childs, er W.E historien om Wally Winthorp fall og oppstandelse fortalt med og via «sjelevennen» Wallis Simpson. Kvinnen som fikk King Edward til å ofre alt, et kongerike for en kvinne. Men hva ofret hun?, spør Madonna. Et betimelig spørsmål med et enkelt og ubesvart svar: (for) mye? Motivasjonsmangel: Der Julies idoldrevne bloggeprosjekt var en godt motivert og filmatisk effektiv måte å bruke fortiden til å revitalisere nåtiden på – og vice versa – mangler Wallys heltedyrkelse motiv og motor: «En ensom, lettere mishandlet trofékone finner primært helsebringende trøst i å trekke parallelle livslinjer mellom seg selv og et modig forbilde». En legitim idé – hvem har vel ikke hatt et idol, Madonna? – men ikke nok til å gjøre «skjebnevevingen» til et bærende og fruktbart plot. Når det er sagt skal Andrea Riseborough ha ros for å puste varmt liv inn i den magre, mistillitserklærte Mrs. Simpson, middels dialog til tross. Eller sagt på en annen måte (og med Julie and Julia i mente): det er ikke først og fremst fortidens skyld at samtiden og samrøren fremstår som enkel og uengasjerende. Slik bringer ikke karakteren Wally og Madonnas personlige fortellervilje oss stort nærmere spørsmålet om Mrs. Simpsons liv som valgt og utvist ekskongekone på tross av delvis god casting, pent filmfotografi og velorkestrert kostymedesign. En film formidlet med udelt kjærlighet til subjektet, men for ufokusert og for biografisk selektivt til å begrunne ikke bare ett, men to samliv. P.S. Et gjett til slutt: Madonnas yndlingsregissør? Sofia Coppola. Ragnhild Brochmann FILM: HÅVARD NYHUS

FILM

Drømmenes teater

44 år gamle Bigb Thunders insisterer på å bli internasjonal rockestjerne. Koste hva det koste vil. For eksempel nakenscener i dusjen. Tekst Torgeir Blok Foto Janne Vettestad Hovedrollen i «rockumentaren» The Rocka kommer slentrende inn på Schaus bryggeri. Han liker å bli kalt Bigb Thunders, men heter egentlig Hans Bastian Borg. Til tross for rockeimaget er han helt presis (klokka 1300) og bestiller et glass vann. Han har på seg den gule t-skjorta som snart vil bli verdenskjent, og det ser ut som han har vært på turné i tjue år. Han gir en CD til NATT&DAG og forteller om bandet Bang Bang. – Det begynte med at jeg stod i et øvelseslokale og så meg selv i et svært speil. Jeg hadde nettopp blitt skilt, og psykologen min hadde bedt meg om å tenke tilbake på

de drømmene jeg hadde før jeg ble gift. Jeg hadde vært gift i tjue år og det var kanskje 30 kilo siden, men jeg husket drømmen om å bli internasjonal rock-star. Ålreit, så hvordan går det med denne rockekarrieren? – Det går veien det her, med egen film på kino og sånt. Jeg har 1650 venner på facebook og har vært på turne – til og med spilt i London. Etter at filmen kommer ut, er målet å gi ut skive. Vi har låtene ferdig og de kommer på Spotify og iTunes om to uker. Så vil vi spille flere konserter rundt omkring og leve livet. Hvordan er det å se seg selv på lerretet? – Nå har jeg gjort det så mye, men før filmen klarte jeg ikke se hjemmevideoer engang. Etter å ha blitt fulgt av et kameracrew

Psykologen min ba meg om å tenke tilbake på de drømmene jeg hadde før jeg ble gift.

i to år og blitt filma mens jeg sklir på rumpa nedover gelender og sitter og trommer på setet på t-banen midt i rushen, så er ingenting flaut lenger. Også skater du, riktig? – Jeg har to brett: et som jeg rappa fra sønnen min og et fra da jeg var tjue. Jeg har lyst å tuppe avgårde, men synes det er litt flaut. Den skateboomen som har kommet nå, hvor jeg ser at folk ikke kan skate, men har de største og dyreste bretta likevel, det fjerner noe av skjelettet fra skateboardkulturen. Jeg skata da det var ulovlig. Man måtte løpe fra politiet og fant den kjappeste veien fra Rosenkrantzgate og opp, så snuten ikke kunne henge etter. Men det er ikke like gøy når det er blitt allemannseie? – Jo da, men jeg synes der er rart å se middelaldrende menn på longboard. Og om jeg detter nå, så brekker jeg vel hele meg. Hvordan skiller du mellom rockelivet og privaten? – Jeg går i forskjellige klær. Det er litt som å være transvestitt. Denne t-skjorta ser

jo bra ut på bilder, men jeg spilte i dress på Rockefeller for å prøve å virke seriøs, så det kan gli litt over i hverandre. Ditt livs største øyeblikk? – Jeg har et veldig tett forhold med sønnen min, og når jeg står i London og spiller og konserten går jævlig bra, og jeg titter opp på ham og han står der og holder tommelen opp, det er vel det som er fotografert mest i hue. Verste øyeblikk, da? – Det var grusomt da vi var ute og kjørte bil fra sted til sted i en 9-seters van uten airbags. Du mener at det var verre enn å bli filma naken i dusjen? – Ja, den scenen kom fordi regissøren anklaga meg for å feige ut, så jeg lot ham få fullt innblikk. Han kom opp på rommet mitt da det stod vinflasker og take-away-bokser overalt og jeg lå naken i dusjen og hadde nervesammenbrudd. Du vet, alt for kunsten. «The Rocka» (regi: Robert Næss) har premiere 20. april.

STUDIER PÅ NORSK ROMA BALI BARCELONA 4/2012

FILM

Regissøren og produsenten av sci-fi-komedien Iron Sky opphever grensen mellom profesjonelle filmskapere og fansen. Tekst Torgeir Blok Foto Presse Dark side of the Moon: Regissør Timo Vuorensola og produsent Tero Kauko maa var i Norge en knapp dag for å promotere Iron Sky, en sci-fi actionkomedie om nazister på månen. NATT&DAG fikk innvilget middagsaudiens på en italiensk restaurant, og nøt belgisk øl mens finnene fortalte hvordan det var å gå fra å spille inn Star Trek-fanfilmer i kjelleren til mora si, til å ha en egen arme av fans. Fansen deres er nemlig ikke av den avslappa sorten som bare klikker «like» på facebookgrupper. Dette er fans som har investert tid og penger på å bli en del av filmen. Ja, også er det jo de som er overbevist om at nazistene på månen er ekte. – Ja visst, det er mange som tror det, sier Timo (heretter TV). – Det var sånn det begynte: Vi lurte på hva det ville bety. Hvis det finnes nazister på månen så må de jo spise og drikke noe. De må ha oksygen og energi. Vi begynte å grave i alle disse detaljene, og får fortsatt ukentlig kontakt fra nye mennesker som takker for at vi bringer til overflaten ting som regjeringen prøver å dysse ned. Andre igjen sier at vår film er enda en konspirasjon som forsøker å dekke over sannheten. – Folk har sendt oss ting som vi har tatt med i filmen, sier Tero (heretter TK). Hva slags ting? TV: Vi fikk hjelp fra mange forskjellige folk til bakgrunner, design, 3D-modeller og statister. 74

4/2012

TK: I Frankfurt skulle vi spille inn en scene hvor vi trengte en hel haug statister. Vi slet hele tiden med budsjettet, så vi sendte ut en melding til den tyske fanbasen. Vi kunne ikke tilby noe betaling, men lovet en interessant dag hvor man fikk møte regissør og skuespillere. Veldig fort hadde vi hundre folk som ville komme. Det var en vinn-vinn situasjon: Alle var kjempefornøyde og vi fikk spilt inn scenen. TV: Vi trengte også radiodialoger til bakgrunnsstøy, og ba fans ta opp samtaler på egne språk og sende det til oss. TK: Det har vært et samarbeid på mange nivåer. Da vi var i Cannes for å forsøke få finansiering, lurte vi hva slags rosévin vi skulle tilby investorer. Vi spurte fansen online, og innen én time hadde vi femti svar med forslag til rimelige og gode lokale roséviner. En annerledes form for filmskaping? TK: Grunnlaget er veldig tradisjonelt: Det er ikke et demokrati. TV: Det er et diktatur. Det er den eneste måten det fungerer på. Du må ha noen på toppen som bestemmer, men filmer blir aldri laget av én person. Filmskapere trenger folk til å gjøre ting, og om det er profesjonelle, amatører, eller fans som hjelper til, har lite å si så lenge det blir gjort. Hvor stort er dette fansamfunnet? TV: Det har mange nivåer. Syv millioner har sett traileren og ti millioner har vært på hjemmesiden. Vi har en app som heter «Demand Iron Sky» hvor fans kan kreve å få se filmen på sin lokale kino, og til nå er det 50.000 folk som har gjort det. Så er det mel-

I Finland har vi et utrykk som heter «å gå bak saunaen». Hvis du må drepe noen, så er det best å gjøre det der. lom tyve og tretti tusen folk som har sendt oss penger. Alt fra én og opp til 60.000 euro. TK: På et tidspunkt begynte vi å selge t-skjorter og for to år siden ga vi publikum muligheten til å investere i filmen. Budsjettet var på 7,5 million euro, og er den største finske produksjonen noensinne. En million euro kommer fra fansen. Uten dem ville vi aldri ha klart å gjennomføre det og dersom vi tjener penger på filmen, så gjør de det også. TV: Vi gjorde noen opptak i New York og brukte fansen der også. En pensjonert politikonstabel kom blant annet med meninger om hvordan det så ut når man skjøt kriminelle. Så hjelpsomt … men hvorfor er det alltid New York som blir ødelagt på film? TV: Det er en såpass vakker by at den tåler litt juling. TK: Det er et morsomt, men vanskelig sted å filme. Veldig dyrt og man må egentlig ha masse tillatelser. Vi stod på gatehjørner og så politimenn komme mot oss, ropte action og fortet oss å filme det vi trengte. Da politiet spurte hva vi drev med sa vi at vi akkurat skulle til å gå. Så gikk vi tjue meter bortover gata og filma en ny scene, helt til neste politimann kom forbi.

Fikk dere laget den filmen dere ville, eller måtte dere drepe noen darlings underveis? TK: I Finland har vi et utrykk som heter «å gå bak saunaen». Hvis du må drepe noen, så er det best å gjøre det der. Det ligger en hel haug med lik bak denne filmens sauna. Komedier handler om rytme, og vi spilte inn mange hysteriske scener som trakk ned tempo i den ferdige filmen og måtte klippes bort. Jeg håper vi kan gi ut en extended dvdversjon til hardcore fansa. TV: Vi må det. Jeg kunne ikke leve med alle de bortkasta scenene vi filma ellers. Folk på IMDB er litt skeptiske til hele nazi/ komedie opplegget … TV: Ja, det har vært sånn fra begynnelsen: enten så elsker du det, ellers så fatter du ikke greia. Filmen deler publikum. Ingen er «meh». TK: Men dette med nazister på månen, det er «normale» greier, altså. Når du virkelig begynner å grave finner du ut at jorda er hul, øglemenn styrer alt og det er mange flere nazister på Mars. Iron Sky hadde premiere 4. april. www.ironsky.net

BouvEt reklamebyrå bbf10 / øyedrops

Send RACE til 1984 og delta i konkurransen om en jorda-rundtreise for to personer.

Premiere onsdag 11. april kl. 20.00 Hver mandag og onsdag på tv 2

SPILL

Vi ser sammenhenger overalt Vi satt og lurte på hvilke spill vi skulle skrive om til april-utgaven av det urbane kulturmagasinet NATT&DAG. Det var da Yakuza: Dead Souls dumpet ned i postkassen. «Hm,» tenkte vi høyt. «KANSKJE DETTE ER ET TEGN PÅ AT VI SKAL SKRIVE NOE OM YAKUZA: DEAD SOULS?» Vi lot vår Sony PlayStation®3 absorbere BluRay™-platen som inneholdt informasjonen som skulle omkodes til digital underholdning. Dessverre fant vi det lite underholdende, så vi gav opp kort tid etter starten: En intens shootog bite-out mellom noen gamle

Kultur

Kreativenitt! et Engasjem

FILMKUNST & ANIMASJON ROCK & METAL VOKALVERKSTED TEATER & SCENEKUNST KREATIV SKRIVING FOTOGRAFI

Vi kan skryte av mye: Fagene, fellesskapet, måter å møtes, humor, glede, den korte veien til Oslo, studieturer til Praha, Barcelona, Paris, London, Berlin, Amsterdam, Istanbul, Roma, Dublin eller Madeira ... eller det nye konserthuset med 250 plasser, topp lyd- og lysanlegg og forestillinger og konserter. Et godt år kan gi deg sjøltilliten, erfaringen og kunnskapen du trenger for veien videre i livet. Og ikke minst: Kan gi deg tid til å øve, trene, bli god i det du er mest interessert i.

yakuzi og en zombie-vaktmester, hvorpå en nybakt yakuza-zombie kastes ut av vinduet og deiser i bakken på gaten utenfor. For all del, dersom du er en sucker for kombinasjonen japansk mafia og levende døde kan nok dette tilfredsstille deg, men dersom du vil ha et spill som starter med at en mann kastes ut av et vindu, kan du heller satse på Anachronox, Deus Exs ikke like populære bror, nylig på nytt nyutgitt på gode gamle Good Old Games. Vi liker ambisiøse spill, og dessuten digger vi sci-fi (vi er faktisk eksperter på emnet,

skrev særemne om det på videregående, nemlig), så selv om Anachronox er besatt av bugs og andre kryp anbefaler vi det – TIL DEG! Og din personlige Microsoft® Windows™-computer. Det er riktignok litt buggy, men herreminhatt, man må da orke å gjøre en liten innsats for å trenge inn i disse fantastiske fantasiverdenenes dybder. Dersom man liker juicy sci-fi av Jodorowsky, slik som tegneseriene The Incal eller Technopriests, er det en viss overhengende fare for at denne arkaiske noir-komedien kan falle i smak rett ut av vinduet.

Yakuza: Dead Souls er ute nå på PS3 Anachronox er tilgjengelig for PC på GOG.com

Velkommen til et år på Buskerud Folkehøgskole!

Se mer på www.buskerud.fhs.no

VÅTT, VILT OG VAKKERT!

some people have all the fun Tlf: 61 23 60 37 www.heidalrafting.no post@heidalrafting.no

Ode til ikke å ha spilt Street Fighter X Tekken Street Fighter X Tekken befant seg også i vår postkasse, så vi lot disken penetrere vår PS3s vidåpne hull – dessverre viste det seg å være Xbox 360-versjonen av spillet som hadde forvillet seg inn i vår kasse, så vi kunne ikke si så masse om kvaliteten selv om vi hadde villet. Men siden Street

Fighter og Tekken er to av de mest populære sparke- og slåspillene som eksisterer i vår tid, burde det jo være ganske bra. Tekken så bra som Street Fighter, matematisk sett. Om man befinner seg i det mer pasifistiske hjørnet av bokseringen, men allikevel ønsker å spille spill som behandler temaet

«kroppslig kommunikasjon», kan man prøve alpha-versjonen av Way, et 2-player-spill der man må samarbeide med en ukjent person om å løse puzzles, uten andre kommunikasjonsmidler enn veiving med liv og lemmer. Man må med andre ord produsere et kroppsspråk. Det eneste språket de forstår.

Street Fighter X Tekken er ute nå på PS3 og Xbox360, kommer til PC i mai og til PS Vita til høsten Way er tilgjengelig kostnadsfritt i alpha-versjon på makeourway.com

Uff, hva skjedde i går? Mens vi satt med skjegget i innboksen og lurte på hva vi skulle skrive om, kom Yesterday dumpende ned i mailboxen, så vi sjekket ut dette pek og klikk-eventyret. Vi liker pek og klikk-eventyr ganske godt, og er derfor fornøyd med å se at sjangeren fremdeles blir holdt liv i. Men ofte kan slike spill være frustrerende opplevelser: Vi liker nemlig ikke å sitte fast og bli tvunget til å bruke livet på piksel-jakt, som det heter når man må la sin musepeker saumfare bakgrunnene om og om igjen i time etter time. Da føler vi at vi kaster bort livene våre. Vi er nemlig ikke like privilegerte som hovedpersonen i Yesterday, en kar som har kommet i besittelse av noe som kalles evig

liv, samt en heftig blackout etter én alkymistisk cocktail for mange på satanistfesten i går. Heldigvis for oss andre har utvikleren Pendulo lagt inn noen hendige funksjoner som gjør det til en utfordring å klare å bli sittende fast i utstrakt piksel-jakt, så spillet har en jevn flyt. Dessuten er det ganske kort, så man trenger ikke ofre mer enn fire-fem timer av sitt liv til det. Mamma, jeg er ferdig! Naturligvis når det ikke helt opp til adventure-spill-guruen Tim Schaefers Lucasarts-produksjoner, som Full Throttle, Monkey Island og Grim Fandango. Schaefers nåværende studio, Double Fine, gav forøvrig nettopp ut Stacking til PC, et spill hvor man hopper rundt som den minste

Yesterday er tilgjengelig til PC, Mac og iPad Stacking er ute nå på Steam, PSN og Xbox Live Arcade Psychonauts er tilgjengelig til PC på GOG.com, finnes også til PlayStation2 76

4/2012

delen av et matruska-sett, med mulighet til å okkupere de større matrjosjka-dukkene og utnytte deres personlige matrusjka-egenskaper for å løse de mangfoldige mampëwka-gåtene som naturligvis må løses. Kan minne om det vilt undervurderte Messiah, hvor man som rampete liten engel kan besette alle andre karakterer i spillet, eller Omikron: The Nomad Soul, hvor man spiller som en sjel som manifesterer seg i hvilken organisme som helst. Stacking er bygget på et interessant konsept, og vel verdt å ta en titt på, men er ikke fullt like heftig som Double Fines noe eldre, psykologisk penetrerende plattformer Psychonauts. De gamle er fremdeles eldst.

SPILL: Rasmus Hungnes

Dette er et av de sjeldne tilfellene hvor det å se på TV faktisk kan være ganske så skadelig. Tekst Aksel Kielland Fredag 22. juli 2011 skulle jeg og en venn av meg spille plater på et utested i Bergen. På tross av ettermiddagens hendelser troppet vi opp med platene våre, og sammen med de ti-femten menneskene i lokalet ble vi stående og følge tv-dekningen i et par-tre timer, før en av gjestene gikk bort til bartenderen og spurte om det ikke gikk an å skru av. Han orket ikke mer. Sterkt preget av en vag og uklar ærbødighet overfor de avdøde, gikk vi i gang med å spille Kirsty MacColl-, Beautiful South- og Paul Quinn-platene våre, og kvelden forløp rolig, med beskjedent besøk. Ingen danset. Dagen etter våknet jeg til nyhetene om at terroristen hadde maktet å ta livet av over åtti mennesker. I de påfølgende dagene vandret jeg rundt i ørska, kontinuerlig fraværende og besatt av å få med meg den minste lille oppdatering på nettsidene til NRK, TV 2, Aftenposten, Dagbladet og VG. Da det etter noen dager var tid for å gå i solidaritetstog, måtte jeg bare slutte. Jeg orket rett og slett ikke mer,

og ved å holde meg unna folk og livnære meg på en stram diett av Marc Marons gamle WTFepisoder, gjenvant jeg i løpet av et par dager en viss sinnslikevekt. I likhet med så mange andre nordmenn hadde jeg aldri kunnet forestille meg at jeg ville reagere såpass sterkt på noe jeg selv ikke var direkte berørt av, og i likhet med så mange andre nordmenn tok det meg en stund å finne en balanse mellom nysgjerrighet, medfølelse, bearbeidingsbehov og masochisme. Og nå er det på’n igjen. 16. april begynner rettssaken mot Anders Behring Breivik, og det er all grunn til å tro at den massive nyhetsdekningen vil begynne god tid i forveien. Uansett hvor lite fintfølende og uproporsjonert grotesk denne dekningen ender opp med å bli, har det norske samfunnet behov for at saken dekkes ned i minste mikroskopiske detalj. Dette er helt avgjørende dersom vi skal ha noen som helst forhåpninger om å bearbeide nasjonale så vel som private traumer, forhindre at både absurde og mer velfunderte konspirasjonsteorier får fotfeste, og bevise for oss selv og omverdenen

at vår sosialdemokratiske filosofi er solid nok til å håndtere slike angrep. Men det er ingen som i kraft av å være norske samfunnsborgere har plikt til å følge hele dekningen. Én ting er å sette seg inn i saken så langt det berører en selv og samfunnet man er en del av; det å i et anfall av malplassert pliktfølelse eller makaber nysgjerrighet la seg synke ned i den grumsete sumpen av patologisk narsissisme og insulært, depersonalisert hat som utgjør massemordets angivelige begrunnelse, er noe helt, helt annet. Brorparten av nyhetsdekningen av terrorangrepene har vært en direkte formidling av den forvirrede blandingen av avmakt, ærbødighet, usikkerhet og grotesk fascinasjon som har preget stemningen i folket. Samtidig har mange tatt til orde for at man må utvide debatten og begynne å inkludere stemmer og synspunkter som tidligere ikke har blitt funnet verdige en plass i den offentlige debatten. Man har åpnet slusene, og det som har presset seg på er en uformelig eim av aggressiv forurettethet og en ulmende, evig unnvikende blanding av legitim kritikk av norsk innvandringspraksis og en refleksmessig blut und boden-nasjonalisme. Rundt omkring i det ganske land sitter noen hundre anonyme nordmenn foran sine dataskjermer og uttrykker sitt uforbeholdne hat mot islam og sin forbeholdne støtte til

gjerningsmannen på diskusjonsforaer og andre kanaler hvor man ikke stilles til ansvar for sine ytringer. Ved å ikke bruke fullt navn, norske rettskrivningsregler eller gjenkjennelig grammatikk, har disse menneskene skapt illusjonen om et langstrakt Skygge-Norge, hvor mangel på forståelse, empati og kontakt med medmennesker forsteines til et uformelig hat som på parasittisk vis åler seg rundt ethvert symbol og enhver retorikk som kan bidra til å gi det et skinn av legitimitet – og dermed forlenge dets liv noen korte øyeblikk til. Det er hat uten kjerne – en misnøye så uforpliktende, bedervet og uartikulert at det strengt tatt er flatterende å kalle det et hat. Og det er denne misnøyen dekningen av rettssaken til syvende og sist vil formidle og male ut i uke etter uke. TV-dekningen av rettsaken mot Anders Behring Breivik er en nødvendighet for nasjonen, men det er vel så nødvendig at hvert eneste av nasjonens individer er beredt til å skru av TV-er og nettlesere så fort man merker at gjerningsmannens mytomane og fascistiske tankegang er i ferd med å infisere en selv. Anders Berhing Breivik har allerede myrdet seg inn i norgeshistorien, det tjener ingen hensikt å ofre mer tid og krefter på ham enn hva som er nødvendig for at vi som nasjon skal kunne komme oss videre. Dette er et av de sjeldne tilfellene hvor det å se på TV faktisk kan være ganske så skadelig.

www.ldh.no

Liker du å jobbe med mennesker, vise omsorg og ta ansvar? Ta bachelor i sykepleie ved Lovisenberg diakonale høgskole Søk til www.samordnaopptak.no

Våren 2012 har vi også opptak til videreutdanning i Palliativ omsorg og videreutdanning i nyfødtsykepleie. I samarbeid med Diakonhjemmet Høgskole tilbyr vi Master i helsetjenester til eldre. Lokalt opptak. Studiestart høsten 2012.

Søknadsfrist: 15. april

Videreutdanning i operasjonssykepleie har søknadsfrist 1. oktober 2012 og studiestart januar 2013.

4/2012

Vågard Unstad (26) Sjefsideolog i A-laget, raptrio og Norges mest grisete boyband. Består forøvrig av Girson og Store P. Leo Ajkic er manager. Halvstudert historiker/litteraturviter («jeg liker Rosseau og idéhistorie, det er fett, men jeg HATER litteraturvitenskap»). Teamleder i SMS-tjenesten ADAM (du vet, de du sender inn navnet ditt til og så får du lange creepy beskrivelser av deg selv tilbake fra en gjeng hasjrøykere på Google). Sexspaltist på www.nattogdag.no

Det er moralsk forkastelig å nekte folk å kjøpe og selge sex.

4/2012

MØTER

Vågard Unstad Om Vågard Unstad fra A-laget bestemmer seg for å bli politiker, skal vi vurdere å begynne å stemme. FOTO Jeton Kacaniku

folk, men FETT-folka i Oslo var noen fuckings høyt utdannede, øvre middelklasse-kulturimperialister som satt på Litteraturhuset og diskuterte disse «dumme negrene i USA». Det er helt forferdelig hvor dårlig menneskesyn de folka har. De diskuterte en utgått problemstilling som var relevant for mainstream-hiphop for ti år siden. De hadde invitert en sånn kommunist-rappedame med dreadlocks som snakka om hvor drøye alle A-laget-videoene var. Vi har én musikkvideo. Der Girson er den mest lettkledde. Folk regelrett løy i debatten. Whimsical mente at kvinner som likte S/M hadde blitt lurt til det av samfunnet og sånne ting. Det er derfor jeg ikke vil kalle meg feminist, for det er så mange som hi-jacker det begrepet. Jeg er med på mange av grunntankene bak det du kan kalle for feminisme, og har stor respekt for de som har vært med på det opp gjennom tidene, men jeg er skeptisk på grunn av hele det spekteret fra sinte lesbefeminister som skal nekte menn å se på porno, til sånne femtenhundrekroners-vibrator-feminister, som er hundre ganger verre enn OTTAR, de har jo faktisk makt, som vi har i dag. Jeg er på lag med de ekte feministene.

Du virker manisk opptatt av klassebarrierer og kategoriseringer, og det å bli en del av den såkalte kultureliten? – Det er bare ironisk, fordi jeg skjønner at jeg blir han der kulturkisen når jeg blir eldre. Jeg liker å observere og diskutere og forstå samfunnet rundt meg. Det er bare fordi jeg er fra Bergen at jeg ordlegger meg bastant. Men det er faen meg kulturrasisme å ikke la meg snakke sånn.

Du går alltid rundt og forteller sexhistorier. Stemmer det at du skrøt på deg et ligg med en «freaky» Jehovas Vitne-jente som en annen i A-laget lå med? – Jeg har aldri pult en freaky Jehovas Vitne-jente. Jeg har aldri hørt om dette her. Vi deler på jentene i A-laget, ikke historiene. Men jeg er veldig fan av at det går historier om meg. Folk må lyve som bare faen om meg. Men som min mor sier: Skal du lyve om noe, så må du lyve fett. Det har skjedd et par ganger at folk sier de har pult meg, når jeg aldri har pult dem. Det er ikke så kult.

6 1 1

High five a!

Hvorfor har du så sinnsykt små hender??? – Det er samegenene. Det har slått ut på hendene og føttene, men ikke utstyret.

Er du så opptatt av image som det jeg mistenker at du er? – Jeg? Jeg har alltid bare hengt i Sandviken og diskutert buekorps med førtiåringer. Samtidig forstår jeg kodene og vet hvordan jeg skal spille på ting. Men nei, jeg er ikke noe imagebevisst. Twitterkontoen min er for eksempel helt random. Jeg driter i om jeg mister følgere. Jeg har såpass stort ego, at så lenge det blir massert litt i nye og ne, så er det greit.

Sikkert fordi du vokste opp i en jordhytte. – Det er faren min som vokste opp i en jordhytte i Finnmark! Jeg er jo kunstnerbarn. Det er mange anerkjente norske kunstnere som kun husker meg som barn fordi jeg løp rundt på atelieret deres.

Uansett er det tabu å snakke om klasse i Norge. – Det er sikkert DER den kommer fra, den klassebarriere-greia. Jeg klikket på internett fordi en anmelder påsto at Jonas V (bergensk rapper, red. anm.) var påtatt og ikke hadde belegg for å rappe om det han rapper om. Jonas V kommer fra Landås/Sletten-området, en mini-ghetto som har blitt kalt for Chicago siden 1950-tallet. Det stedet er helt galskap. Vi har vokst opp med våpen, vold, unger med råtne melketenner og overdoser, en treåring som er låst ute i gangen og pisser på seg fordi foreldrene er inne og skyter heroin … Det må være lov å si: «Hei, jeg er norsk og hadde det helt OK da jeg vokste opp, men jeg så ekstremt mye fattigdom, dop og mishandling». Hvis jeg skal delta i samfunnsdebatten, så må jeg få snakke for alle som har vokst opp i underklassen. 70 prosent av vennene mine er middelklasse. Det provoserer meg at man skal late som det ikke eksisterer, og at fattigdom kun finnes hos de brune folka i Oslo. Nei! Jeg vokste opp sammen med en bunch hvite nordmenn med rottehale.

Du som vokste opp med alenemor, burde ha masse respekt for kvinner? – Jeg har jo det. Jeg må stadig love min mor å være snill mot jentene. Og det er jeg jo.

«Møter opp drita full, Gir deg kuk, Hiv deg ut»! – A-laget snakker ikke om kvinner som de amerikanske rapperne som omtaler kvinnen som et tilbehør. Vi er nærmere den amerikanske r’n’b-artisten som snakker direkte om puling, bare at vi rapper det på norsk istedenfor å synge det på smooth neger-amerikansk. Kvinner som hører på A-laget som er innenfor målguppen vår, blir vel ikke fornærmet fordi de liker å bli pult sånn som det vi synger om. Det var litt misforståelser i begynnelsen, nå er vi blitt flinkere til å formulere oss. Det er veldig søkt å finne noe misognystisk i tekstene våre nå.

1 6

Ikke engang bestemødrene deres hever øyenbrynene over tekstene deres om analsex og dop. Alt er stuereint i dag.

Er du feminist? – Jeg synes det er et litt rart begrep å bruke om meg selv. Jeg har ingenting i mot at menn sier det, min far sier han er feminist. Jeg er for likestilling, og synes det er veldig absurd å ikke behandle folk på samme måte.

Du var paneldeltaker da FETT hadde foredragsseminar på Litteraturhuset om feminisme og raptekster. Var det kleint? – Ja. FETT-redaksjonen i Bergen er kjempebra

Du liker å se en jente i øyene mens hun får sin seksuelle oppvåkning. Utdyp, hvordan går dette for seg? – Utvid, blir det vel.

Hehe. – Det er en helt sinnssyk opplevelse når du gjør det riktig. Når du ser en jente eller kvinne tøye grensene sine og dra det i land. Når du ser «freaken», beistet i henne, våkner.

1 6 1

Du er så skitten … – Skitten? Det er veldig vakkert.

… er det fordi du ikke hadde dusj hjemme før du var 14? – Ja. 15. Jeg ble veldig hygienisk av det! Jeg måtte lære å vaske meg på en veldig teknisk måte.

Har du prøvd femdom før? – Det er dødsgøy, og noen ganger litt søtt. Men det er vanskelig å få det til å bli naturlig, å la være å le når jenter skal være i en sånn dominatrix-rolle. Det er liksom det motsatte av hele samfunnsoppbygningen, kjønnsroller etc. Når det funker, er det jævlig bra.

Mørkt politikk-o-lemma: ville du vært au pairen til Bondevik eller roomien til Lysbakken? – Jeg fuckings hater Lysbakken. Han står der og smiler og later som han er en myk mann … MAKT er det han tenker på. Ikke stol på raddiser fra Bergen. Han er som en amerikansk politiker. Groomet. Jeg vedder på at kuken til Lysbakken er tilpasset gjennomsnittskjeden. Den er verken for stor eller for liten. Mens Bondevik: vi kunne snakket om angst, Gud og lest bibelen sammen. Han er ikke dum han. Han er bare irriterende å ha som statsminister.

Ja, for du er jo en sosialliberalist med KrFsympatier! Hvorfor er du stolt av å være reaksjonær? – Hvis du skal plassere meg i en ideologi så er kanskje det den mest nærliggende merkelappen: sosialliberalist. Det nærmeste jeg kommer KrF-sympatier, er at jeg liker at de tør å diskutere moralspørsmål. Jeg er som oftest uenig med de, men jeg liker at noen tør å ta det opp i offentligheten, at vi må bare snakke litt om abort, vi må snakke litt om stamcelleforskning. Det er en ubehagelig samtale, men vi må ta det opp.

Du er rappens svar på Hanne Nabintu Hærland! – Hva er dealen med henne egentlig? Er ikke hun det intellektuelle svaret på Anna Anka?

Ingen andre rusmidler har gjort at jeg våkner blodig og forslått på en benk i NordTrøndelag. Nok Eva. Hvor mye har du tjent på ADAM? – Jeg er bare en stakkars teamleder i ADAM. ADAM er en seriøs opplysningstjeneste. «Hvem er»-greiene var aldri et produkt vi i ADAM lanserte. Det oppsto på en ungdomsskole sør for Kristiansand da en jente sendte inn «Hvem er jeg?»melding. Så spredte det seg til resten av klassen hennes, og videre opp til Finnmark og dansa rundt hele Norge, gjennom Oslo og Bergen. Det ble en kjempeboom, og det er bare kundenes fortjeneste. Men det har forandret hele bedriften. Før var det én på jobb om gangen, nå er det førti. Det er veldig gøy å jobbe med sms-opplysning. Du sitter jo bare og googler ting, ikke sant. Alt fra penis-størrelser til murvegger.

Er du sjefsideologen i A-laget? – Sjefsurologen? Ah, ideologen? Det er ganske demokratisk sammensatt band, men det er vel kanskje bare jeg som tenker i de banene.

Du er den eneste som tenker? – Store-P er den musikalske hjernen bak det, han styrer sounden og lydbildet. Mye av ideene. Girson er drivkraften på livebiten. Jeg er den som tenker på sånne rare ting som folk i Oslo tenker på. Hva tenker folk i Oslo på bortsett fra hvem som har ligget med hvem? – Hvordan man skal framstå i media, for eksempel. Hva vi skal si.

1 6

Er det sant at du hater LidoLido? – Nei. Å spørre A-laget om forholdet vårt til LidoLido blir som å spørre heavy metalrockere om forholdet deres til puddelrockere. Begge deler er jo fett, men det er laget av veldig forskjellige type folk til ulike typer folk. LidoLido er en kjedelig rapper, men dyktig musiker. Jeg liker å omtale han som DildoDildo. Gjort det litt på twitter.

Hva hadde Vågard vært uten internett? – Ensom. Neida. Shit. Fuck. Uff, det var et vondt spørsmål. Da måtte jeg ha gått ut på byen for å møte jenter. Det var gøy da jeg var 18, før jeg ble en gammel, gretten mann. Jeg tror jeg hadde vært sintere uten internett. Motsatt av de sinte folka i kommentarfeltene. Motsatt ABB-syndromet. Internett gjør meg roligere, lykkeligere og mindre anmassende.

Hvorfor er du avholdsmann? – Jeg begynte å drikke da jeg var tolv, og drakk jævlig mye fram til jeg var 19. Jeg var ikke alkis, men jeg var jævlig sliten. Jeg hadde utagert noe jævlig i seks år. Folk sier de drakk mye i tenårene, men dette var noe annet. Alkoholen er den verste og sykeste rusen. Jeg har ikke holdt på å dø av andre rusmidler. Ingen andre rusmidler har gjort at jeg våkner blodig og forslått på en benk i Nord-Trøndelag. Jeg vil heller velge rus som passer min personlighet og psyke.

Du røyker hasj hver dag? – Jeg har røyket siden jeg var 13. Og det gidder jeg ikke legge skjul på engang. Jeg driter i om det «ødelegger karrieren», det funker for meg.

Vi har hørt at du er en meningsmaskin. At du skal mene noe om ALT. Uansett hva man spør deg om. Derfor vil vi spørre deg om hva mener du om litt forskjellige ting.

Først ut: prostitusjon. – Prostitusjon må legaliseres på dagen! Kontrolleres, legaliseres og organiseres. Da jeg vokste opp var det ett horestrøk i Bergen, og alle horene var hvite. Da var det sånn: «Hey, jeg tror det er tanta til Roger». De var bergensere og du kjente garantert noen som kjente dem, og du fikk en følelse av at ok, dette er våre falne. Dette er vårt ansvar. Så bestemmer det øvre laget av det norske samfunnets kvinner seg for at dette «forferdelige greiene», det her skal vekk. Nå er det mye mer behagelig for de politiske vestkantfruen. Horene har en ny hudfarge alle sammen og er traffickingofre fra Afrika, og står i et fremmed land og blir slengt drit

til av fulle nordmenn og har det idiotisk kjipt. Det er så mye lettere å gi faen når det ikke er noen du kjenner. Når det ikke er dattera til frisøren din, men Umbutu fra Kenya. Hun forsvinner om to måneder uansett og da kommer det en ny som man ikke ser forskjell på. De som står for dette her kommer til helvete. Det er faen meg sexsalg-apartheid i Norge. Har du penger, kan du knulle horer trygt. Er du fattig, må du ut på gata og risikere 15 000 i bot. Det er moralsk forkastelig å nekte folk å kjøpe og selge sex. Hvis jeg har vondt i skuldrene, kan du massere meg og få 500 kroner. Ok. Hvis jeg sier at jeg ikke har pult på to år og er jævlig ensom, og spør om du kan suge meg for 500 kroner? Eller massere kuken min? Hva er forskjellen? Du kan ikke argumentere mot det der. Det må være lov å selge alle typer tjenester som ikke er skadelige. Det er for komplisert, sier de. Livet er fuckings komplisert. Skal vi snakke forbi ting bare fordi det er komplisert? Abort. – Kjempeproblematisk tema. Jeg synes kvinnen skal få bestemme selv, men jeg synes at vi kunne snakket litt mer om at vi holder på å utrydde alle mongisene og funkisene.

MDMA. – Jeg tror alle har godt av å prøve det en gang, bare for å kjenne hvor mye kjærlighet de faktisk har i seg, og kan ta det med seg videre i livet. Ta heller et kjærlighetsdop enn kokain, det er et dårlig stoff. Men vær forsiktig, ikke ta MDMA som du drikker øl. Jeg mener man bør avkriminalisere all bruk av dop, ikke nødvendigvis salg. Det er mitt valg hva jeg velger å putte i meg.

6 1 6

Manneparfyme. – Det er en bra ting. Jeg er veldig forfengelig og liker kosmetikk.

Oljesand. – Forferdelige greier. Det er to Vågarder i Norge, han andre Vågarden er høyt oppe i Natur&Ungdom, og han er veldig imot det. Jeg stiller meg bak min navnebror: nei til oljesandutvinning. Mr.Magne74. – Kristian Valen? Dødsfet. Han er korny, men det gjør han kul. Vi har til og med Kristian Valen-punchline på den nye EP-en vår: «Fucking gale kjerring, fucking gale kjerring, se på meg når jeg knuller deg og kall meg Kristian Valen, kjerring.»

Madonna. – Jeg har aldri skjønt greien med Madonna. Hun skremmer meg litt. Var hun fet en gang i tiden, liksom? Jeg synes den med Ali G var litt fet. Den der muuusic døøøø nøøøøø.

Kulturstøtte. – Så rike som vi er må vi støtte kultur. Men man må også ha litt motstand. I Bergen for eksempel, må man gjerne bevise litt før man får støtte. Trondheim er en by med en laber og konservativ musikkscene som ikke har skapt noe nytt på veldig mange år. De har veldig mange kommunale tiltak. Det mest provoserende som er bygget i Norge noensinne, er Rockheim. Rockheim burde bombes i en rituell seremoni, og utføres av bergensere bare for å tråkke på dem. Det fortjener de, det er det verste jeg har sett i hele mitt liv. Bergen har skyhøyt nivå på musikken, det er mye drit der også, men det som kommer frem er bra. Det er en konservativ by, høyrepolitikere har sittet veldig lenge. Det er ikke bra å få sydd puter under armene gjennom støtte.

6 6

Morten Harket! – Dødsfet. Er datteren hans pen?

Tror hun er født i 1992 … – Perfekt.

Tja. Likner litt på Miley Cyrus. Hun spilte Annie da hun var elleve eller noe. – Jeg håper vi får Harket-dynasti. Hvor gammel er hun nå?

4/2012

BURGER KING™ PRESENTERER

WHOPPER LAB ®

NÅ KAN DU LAGE BURGEREN DIN AKKURAT SLIK DU VIL - OGSÅ FRA MOBIL

Trippel ost, uten sylteagurk eller seksdobbel burger? Null problem. Med Whopper® Lab kan du sette sammen din egen burger, velge hentetid og benytte ekspresskassen i restaurant. Last ned appen til iPhone eller Android.

1. Bygg burger i appen

2. Sett hentetid

3. Hent i ekspresskassen