2012-desember-bergen by NATT&DAG

BERGEN 11 - DESEMBER 2012 // TRO

WWW.NAttOGDAG.NO

& møter biskop Halvor Nordhaug

GUD ER DØD. LENGE LEVE GUD.

Halvor Nordhaug / Foto: Francisco Munoz

Natt&Dag - Siden 1988

Noodles Iceklimber: veil. 899,-

BERGEN - DESEMBER 2012

INNHOLD

Sjefredaktør/Daglig leder CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no

Illustrasjon Tord Torpe Marius Pålerud

Redaktør Oslo MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no

Fotografer Christian Belgaux Stephen Butkus Francisco Munoz Øystein Grutle Haara Hanne Cecilie Sætre Nikita Solenov

Redaktør Stavanger Erik Sæter Jørgensen erik@nattogdag.no Redaktør Trondheim KARI KRISTENSEN kristensen@nattogdag.no Nettredaktør EMMA CLARE emma@nattogdag.no Fotoredaktører STEPHEN BUTKUS butkus@nattogdag.no CHRISTIAN BELGAUX belgaux@nattogdag.no Redaksjonsassistenter Marte Olea Borg borg@nattogdag.no Agnes maarja agnes@nattogdag.no Art Direction LOUD AND CLEAR AS www.loudandclear.no AD-Assistent Andreas Tylden tylden@nattogdag.no Skribenter Christian Belgaux Torgeir Blok Ragnhild Brochmann Emma Clare Thomas Cook Andreas Falkenberg Christian Forsberg Karima Furuseth Trond Gausdal Anders Gogstad Sara Hammer Inger Lise Hammerstrøm Sturla Haugsgjerd Rasmund Hungnes Aksel Kielland Lars Ole Kristiansen Siren Løkaas Stephan Meidell Karsten Meinich Jørgen Nordeng Eivind Nyhus Håvard Nyhus Vågard Unstad Remi Ramsland Håvard Ringen Mathias Rødahl Kamilla Rønnestad Gulli Kristina Sekse Hanna Stoltenberg Andreas Tylden Marie-Alix Isdahl Voisin Martin Øsmundset

Generation M fototrainees Signe F. Luksengard Christopher Hoang Sophie Berntsen Ingeborg Løvlie Ronja Penzo Salg- og markedsjef CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nattogdag.no Markedsavdeling ANDERS B. HANSEN Martin Espeland JOHNNY JENSEN Camilla Kvalevåg Petter Nordhaug Aleksander Schei MARIUS SOMMERFELDT salg@nattogdag.no

31 Klangkollektivet: nytt plateselskap ................................................................................................... 8 Åndenes Slakt .............................................................................................................................................. 10 Samfunn: Dømme-Dag ................................................................................................................................. 11 Den opportunistiske ateisten ................................................................................................................ 16 Johans Åpenbaring ..................................................................................................................................... 18 Da tiern var gul: Den gang kinoen var populærkulturens katedraler ................................. 23 Dette går du glipp av, ateist ................................................................................................................... 31 Byport: Månedens plate ........................................................................................................................... 41 Bergens rareste butikker ....................................................................................................................... 42 Bilder fra lanseringsfest i november ................................................................................................ 43 Hiphop: Hkon, vår helt ............................................................................................................................... 44 Klubb: Møt Thomas Paulsen .................................................................................................................... 45 NATT&DAG tester maten på Prego .......................................................................................................... 46 Scenekunst: Gulli Kristina Sekse rapporterer ............................................................................... 48 Kunst: Rasmus Hungnes rapporterer ................................................................................................. 50 Jazz: Stephan Meidell rapporterer ..................................................................................................... 52 Musikk: Beres Hammond, Pitbull, Meek Mill ....................................................................................... 53 Film: Amour, Uskyld, Kanskje i morgen ............................................................................................... 59 Spill-guide ..................................................................................................................................................... 69 NATT&DAG møter Biskop Halvor Nordhaug ......................................................................................... 70

Økonomi Netledger Utgiver NATT&DAG AS Trykk Media Norge Trykk Oslo Opplag 70.000 Redaksjonen tar ikke ansvar for ubestilt materiell Natt&Dag Oslo Nedre Slottsgate 25 N-0157 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41

Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen For tips og presse: film@nattogdag.no musikk@nattogdag.no uteliv@nattogdag.no mote@nattogdag.no kunst@nattogdag.no scenekunst@nattogdag.no restaurant@nattogdag.no litteratur@nattogdag.no www.nattogdag.no

Ø M E R KE T ILJ

Trykkeri

Redaktør Bergen HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no

DETTE HØRTE VI PÅ

0 59

11/2012

Juleshopping & Julemarked g n i p p o Julesh d on i L on

2 netter

(MAN - ONS/ ONS - FRE) i delt twinrom inkl frokost p책 sentralt 3* hotell i London

Pris fra kun

690,-

Winter Wonder la

med tys k julem arked 2

3. nov. -

06. jan.

Direkte fra Haugesund

London MAN - ONS - FRE

Fly t/r Fra

288,-

NB! Daglig oppdatering. Sjekk nettsidene for oppdaterte priser.

goTO og Ryanair Service Desk, Haugesund lufthavn Tlf: +47 52 85 78 00, post@goto.no

OVERHØRT

Hoderysting

...

Dette ristet vi på hodet av forrige måned. Følg @hoderysting på twitter og instagram.

Det ryktes at Dagbladet planlegger å relansere Dagbladet FREDAG. Lykke til. Nei, vent. Ikke lykke til. Vi skal gruse dere. IGJEN;) En tidligere Wam&Vennerød-skuespiller og nå konsulent i NFI skal angivelig ha ringt opp den norske filmskaperen bak to prisbelønte middelklassebarn-i-Oslo-med-eksistensielle-problemerfilmer for å be ham lage film. Samtidig sliter andre talentfulle filmskapere ræva av seg og gjør bra ting uten å få én krone i støtte. Eimen av bitterhet i filmbransje-korridorene brer seg helt ned til kontoret vårt!

en verDen Av MuliGHeter! Finn din fremtid blant våre språk-

Marcus Rubin Bergens Tidende (21. november) «Endelig kom freden til Gaza» sto det over en dobbeltside i Bergens Tidende denne onsdagen. Som eneste nyhetsmedium kunne altså bergensavisen berolige sine lesere: krigen var avblåst (puh!). Pussig nok var det ingen andre som kunne melde det samme. Hadde BT bedre kilder enn alle andre mediehus i hele verden? Neppe. Samme dag rapporterte IDF om 29 raketter fra Gaza mot Israel og tre IDF-angrep mot Gaza. Det var bare mellom klokken 07:00 og 10:00. Som TV 2s nyhetsredaktør Jan Ove Årsæther noe lakonisk twitret: «Verken Hamas eller Israel kan abonnere på BT».

Håvard Kristoffersen Hansen og Per Opsahl VG (26. september) To VG-reportere kunne denne dagen – på forsiden – melde at Alicia Keys og Cecilia Brækhus hadde gitt hverandre en såkalt high five, en hilsen der håndflatene klaskes mot hverandre, og at vi lesere, om vi var oppmerksomme, kunne bevitne denne begivenheten om vi husket å titte på TV-programmet Skavlan, der denne hendelsen hadde funnet sted innledningsvis i sendingen. VG la til at de to 30-åringene rakk å bli «gode venninner i løpet av sendingen». (vår uth.) #instant bonding

og høyskolekurs Sjekk våre mobilsider her:

Gitarist Christoph Hahn i Swans prøvde å sjekke opp dama til en i redaksjonen under konserten i Oslo. Etter konserten lente han seg ned mot den utvalgte og introduserte sin 60-årige sjarm ved å legge det rynkete rockeansiktet sitt i forførende folder. Det gikk dessverre (for han, Hanh) ikke hjem hos dama.

www.folkeuniversitetet.no 6

11/2012

Hahn er skrukkefjeset nr. to i rekken.

Anders Grønneberg og Marte Ramstad Dagbladet (31. oktober) «Nei, Eli Kari tok ikke ’usynlighetspulver’», kunne Dagbladet meddele sine lesere da TV 2s førstedame angivelig presenterte sin aller, aller siste værmelding (det samme sa kollegene Elin Tvedt og Isabella Martinsen. Begge kom krypende tilbake når karrieren bråstoppet utenfor TV 2s kvartaler). Men nå handlet det om Dagbladet og deres race to the bottom. Usynlighetspulver? For sikkerhets skyld satte Dagbladet to reportere på saken.

RICKS PRESENTERER: ÅRETS JULEKONSERT! POGOPOPS

2. JULEDAG - 26. DESEMBER KL 22.00

V E E J A Y S

SPILLES FREDAGER & LØRDAGER T.O.M 15. DESEMBER BILLETTER: 813 33 133/ HOTELPAKKER: 09901 GRUPPER: 55216170 / JULEBORD: 55553150

NYTTÅRSAFTEN PÅ RICKS! DØRENE V E E ÅPNER J A 22.00 Y S

SESONGSTART

2013

Quiz-nights

BILLETTER I SALG NÅ!

Anthony Hill

ONSDAG 9. JANUAR

www.standupbergen.no

with

GIRLSQUIZ PÅ WAVE Torsdag - Finnegans - 20.30 MANDAGER - 20.30 Fredag - Ricks - 20.30

WWW.RICKS.NO

TIDENS ÅND

OVERHØRT

MUSIKK

...

ESTETISERING AV TRO Når åndelig søken forveksles med estetikk og forfengelighet: Landets siste katolske erkebiskop rømte landet i 1536, men siden den tid har kulturelitister med forkjærlighet for fransk og italiensk kultur – og ditto avsmak for den tysk-lutherske ånd – gjort hva de kan for å spre Vatikanets evangelium på ny. NATT&DAG hilser Arne Berggren, Gerhard Helskog, Vetle Lid Larssen og Jahn Otto Johansen og håper det er mer enn katolikkenes patina, pomp og prakt som gjør at de forlater oss mer saktmodige i protestantenes benkerader.

1 1

VILL I KRONIKKERSEN Usammenhengende rør blir stadige oftere solgt som «sterke meninger». Jeg-vil-jobbe-med-noe-innen-media-generasjonen har begynt å breie seg. 60 prosent av alle kronikkene som trykkes i VG og Dagbladet henger ikke på greip og/eller er fullstendig intetsigende. Man har fått så mye på hjertet at man ender opp med å si ikke noe som helst. Westerdals-slagordet «Creativity is the new oil» hjelper ikke når alle skribenter blir så kreative at de ikke vet hva de skriver om lenger. Dette er det nærmeste vi kommer dommedag i 2012.

2 1

DOMMEDAG Ja, du leste riktig. 21.12 klokka 12 er det slutt, finito, game over for alle dommedagsprofeter og konspirasjonsteoretikere når de våkner opp til dompaper i julegarnet og ferske pepperkaker på trikken. Mmm, lukten av tullinger som må svelge ordene sine. Det er faktisk slagordet for vår nye parfyme «Gifttrynet», som vi produserer i hopetall på vårt provisoriske juleverksted de neste adventssøndagene. Til alle dere som har lyst på en: sorry, den skal kun benyttes av redaksjonsmedlemmer med én funksjon: dynke alle ovennevnte bedrevitere som tror på en 18.700 år gammel-kalender og en youtube-dokumentar de så for første gang på speednedtur på et nachspiel på Bjølsen da de var sytten år gamle. For når de går av trikken og tar opp mobilen for å sjekke facebook og syv stykker har likt «KARMAGEDDON»-statusen deres, og det er nøyaktig like lang tid som trikken brukte fra Majorstua til Jernbanetorget, så betyr det at det ikke er 21.12 i Kina ennå, og vips, der har de en forklaring på hvorfor Norge ikke ligger klemt under en jordplate i Atlanterhavet. Kognitiv dissonans er en tøff jævel, men om tre uker kan dere i det minste lukte «profetene» på en mils avstand.

Festguru og redaktør for et norsk motemagasin, og flere med ham, skal angivelig ha sluttet å poste bilder av mat på instagram som en direkte konsekvens av «Foodstagram»artikkelen som sto på trykk i N&Ds matbilag i oktober («Restaurantoppførsel som for bare drøye ti år siden var forbeholdt gærninger og drita sjømenn, er nå akseptert»). Dere kommer til å takke oss om ti år;)

Med vinylen som format skal Klangkollektivet etter statuttene «presentere og løfte Bergen sin alternative musikkscene».

3 1

TEENS WITH GUNS Harmony Korines Spring Breakers er noe av villeste, hotteste og merkeligste vi har sett på kino på en stund. En surrealistisk drøm av halvnakne tweens som mdma-koser med hverandre når de ikke stjeler og utøver blind vold i et pervertert Britney Spearsmøter-gangsterrap-musikkvideounivers i solnedgang. Forstyrrende og tiltrekkende på samme tid. Det beste og verste med tidens ånd i én film. Hello Kitty-gunnere og rosa finlandshetter har aldri vært mer riktig, eventuelt feil. For å si det med Vanessa Rudjord: for å få stilen, gå inn her: www.glamguns.com

4 1

KASTET UT Før var det kun da du var på det MEST usjarmerende ukontrollerbare drita-stadiet at du ble kastet ut fra utesteder, men nå har utelivsnæringen lært seg fylletabellen utenat og kaster ut og nekter servering til dem som bare såvidt nærmer seg ufin promille. Det er bare å glede seg til julebordsesongen. Du kommer til å vasse gjennom gater fulle av forfrosne, ensomme mennesker i herpa finstas. Ta vare på vennene dine og dropp de fem siste shottene, ok?

5 1

KREATIVE ØYENBRYN 10-tallets svar på 90-tallets ihjelplukkete meitemarkøyenbryn er øyenbryn i alle former og fasonger. «Albino», «regnbue», «glitter» og «villkatt» er stikkord for noen av høstens bryntrender. Motens veier er uransakelige. Og er det egentlig flere enn platinababe YoLandi Vi$$er som kler klorblekete øyenbryn? Hva skjedde med et par elegante, naturlige Brooke Shields-bryn? Holdt ikke det?

6 1

TEKST REDAKSJONEN Men den heklende R&B-sangerinnen kunne mer enn å stagedive. Nå har hun angivelig også stupt inn i basketsporten og meldt seg på et basketlag med 16 år-gamle jenter. Se opp for venstrehooken, småjenter! PIMPIT er forkortelsen til Politiets Innsats Mot Prostitusjon I Trondheim. Hehe, trøndere ass.

En nysingel popsangerinne fra Moi ryktes å kroke opp med en av Norges mestselgende forfattere, og de er blitt observert sammen på Grand Hotel flere ganger. En norsk kunstner ble kastet ut av SM-miljøet i Norge fordi han visstnok er «for drøy».

7 1

11/2012

Ciscoe «Stay Focused» Selv om han bare er tjue år gammel, har Ciscoe allerede rukket å jobbe med flere av sine amerikanske favorittartister. Etter å ha produsert musikk for Snoop Dogg(!), Nipsey Hu$$le, WC og 9th Wonders-artist Rapsody, er bergensprodusenten – som har gjort seg bemerket siden han gikk på ungdomskolen – nå klar med sin debut-EP. «Stay Focused» er et samarbeid mellom Ciscoe og blant annet Kurupt fra The Dogg Pound, soulsangerinnen Latoiya Williams og Geechi Suede fra New York-duoen Camp Lo. Som en hodejeger i næringslivet kunne funnet på å si: «Et proaktivt og fokusert objekt. Ansettelse tilrådes.» Men det er mer: Undertiden jobber Ciscoe med «Autobarn», et prosjekt i samarbeid med Lars Vaular. Plata skal etter planen ut ved juletider (Vaular snakker mer om prosjektet i siste utgave av ENO).

Stay Focused (Drums Dramatic) ble sluppet 6. desember. www.drumsdramatic.com

Arbeiderparti-prins som angivelig stønner «nåhar-du-deg-med-makta!» når han elsker med pikene, ble observert omringet av fem jenter på partifest på utestedet Fisk&Vilt. Partikollegaene sto rundt ham og diskuterte hvem han kom til å ta med seg hjem. Det ryktes også at politikeren bruker statssekretærene sine som wingmen.

HOT-ONLINE NOT-IRL I dag er vi alle fotografer, og noen har brukt tiden (og instagram) godt på å perfeksjonere selvportrettene sine. Så godt at når de går ut i verden fremstår de som den stygge tvillingsøsteren/-broren til sin egen hotte internettpersona, og ingen klarer å tenke på noe annet enn det. Synd ikke verden er i RGB. Når kommer de ekte Instalinsene? Vi kunne tenkt oss kontaktlinser i «Amaro» eller «Valencia». Boblere: Facebook-Høyre, libido på avveie, burgunder, musember, Kir Royal, ukonvensjonelle metaforer for hvordan vagina smaker, algeshots, ekte simultanorgasmer<3, kamelkåpe, Snapchat, diamantveibuddisme, pepperkakeyoghurt, champagne, roger that.

– Vi merket at det manglet et apparat som jobba aktivt for og fronta den alternative musikkscenen i Bergen, sier daglig leder i kollektivet, Solgunn Slåtto. – Klangkollektivet vil ta på seg denne oppgaven, og har samla et solid knippe artister som sammen kan hjelpe hverandre med å nå ut til et nytt publikum. Initiativtakerne i Klangkollektivet har fulgt den bergenske musikkundergrunnen tett i mange år. Felles for alle er interessen for musikk, og et ønske om og hjelpa fram lokale og alternative artister. Ved lanseringa på Østre i november, sto Hypertext, Ekkolodd, Electric Eye, The Megaphonic Thrift, Monstereo, Línt,

Lovecult, Krachmacher og The Sweetest Thrill på artistlista. Klangkollektivet legger ikke skjul på at den store vinyl-renessansen har vært en fødselshjelper for selskapet. Siden 2007 har vinylsalget trettidoblet(!) seg. – Vi har trua på det opphavlige, fysiske formatet, kvaliteten det har og det visuelle ved store omslag, forklarer Solgunn. Alle utgivelser på plateselskapet vil derfor kun bli gjort tilgjengelig på vinyl og gjennom digitale tjenester, sier hun. – De første som skal ut er Ekkolodd, Monstereo og Electric Eye, som alle slipper sine debutalbum tidlig i 2013. I tillegg kommer haugesunderne i Hypertext ut med sitt tredje studioalbum på nyåret.

KK svarer på Hanna Stoltenbergs motekritikk:

...?

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DEM

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

HVA ER TRO?

Hvis livet gir deg sitroner kan du ikke lage limonade og kalle det Gud. Tekst Hanna Stoltenberg Illustrasjon Tord Torpe Lars Gule har vært både ekstremist og potensiell terrorist. I 1977 ble han arrestert da han forsøkte reise inn i Israel med cirka 750 gram sprengstoff gjemt i bokpermene. Fordi han trodde. Ikke på en gud, men på menneskets rett til verdighet og selvstendighet. Den retten har han fortsatt å kjempe for, blant annet som generalsekretær i Human-Etisk Forbund. I dag er Gule postdoktor ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Nylig ga han ut boka Ekstremismens kjennetegn. Mer nylig snakket han med NATT&DAG om tro. Hva er tro? – Tro er mange ting, og kommer i mange utgaver. Vi tror veldig mye og med gode grunner. For eksempel at toget går når det skal. Det står i rutetabellen og vi har erfaring som tilsier det. Det er en form for tro basert på erfaring og på tillitt til rutetabellen. Så har du den troen som ikke har noen begrunnelse. Som ikke er understøttet av erfaring. Og det er religiøs tro. Det er de to hovedtypene av tro. Og den religiøse troen er basert på – sier de mer finurlige teologene – at «man må bare tro». Det er troens kjennetegn, at den ikke har noen logisk eller empirisk begrunnelse. Er humanisme en form for tro? – Nei. Humanismen er et livssyn som handler om hvordan man forholder seg til virkeligheten. Det er virkelighetsforståelse og 10

11/2012

kunnskapsteori. Det handler om hvordan vi etablerer en moral eller en etikk. Forskjellen på en humanistisk moral og en religiøs moral er begrunnelsestilnærmingen. Vi har rasjonelle grunner for de standpunktene vi tar, ikke trosbaserte. Humanismen fremhever menneskets ukrenkelighet og iboende verdighet. Men hvis gud ikke finnes, hvor kommer denne verdien fra? – Hvordan begrunner man menneskets verdighet uten religion? Rasjonelt, selvfølgelig. Alle mennesker vil bli behandlet med verdighet. Det er svaret. Hvis du selv vil bli behandlet med verdighet, hvorfor skulle du ikke behandle meg med den samme verdigheten? Har religiøse da rett til ikke å få sin religiøsitet krenket? – Nei. Man har like lite rett til å unngå å bli krenket i sin religiøse tro som man har rett til å bli gjengjeldt i en forelskelse. Forestillingen om at man kan gå rundt i livet uten å bli såret er helt meningsløs. Det skjer jo nesten hver dag. Det er uunngåelig. I mangfoldige samfunn er slike «sammenstøt» av emosjonell art uunngåelig. Når blir troen ekstrem? – Enhver tro som legger til grunn forhold ved virkeligheten som ikke stemmer overens med våre beste kunnskaper, nemlig det vitenskapen frembringer, er ekstrem. Så hvis du tror at det finnes en gud, stemmer ikke det med virkeligheten slik vitenskapen avdekker den, og det er ekstremt.

Enhver troende er altså en ekstremist? – Ja, da er du en deskriptiv ekstremist. Når du tror på en gud. Det betyr ikke at du er en moralsk eller normativ ekstremist, men hvis du tror på noe som ikke kan bekreftes på rasjonelt vis, så har du en oppfatning som strider mot våre beste kunnskaper, og det er en ekstrem oppfatning. Dersom man ikke tror på at mennesket har iboende verdighet og at denne verdigheten gjelder for alle, er det også en form for ekstremisme? – Ja, det er normativ ekstremisme og den logiske konsekvensen av det er at man går og henger seg. Velbekomme. Man må kunne forvente at folk er villige til å ta konsekvensene av det de preker. Meningsfull samtale handler om at man har tillitt til at folk faktisk mener det de sier, i den forstand at de er villige å gjøre noe for å bevise at det er riktig. Det finnes ikke gode grunner til å nekte andre en verdighet og de grunnleggende rettigheter man selv gjør krav på. Dermed blir det selvmotsigende å avvise andres menneskeverd. Ellers har man ikke menneskeverd selv – og kan gå å henge seg. I 1977, da du ble arrestert, var det du som trodde på noe som du var villig til å gjøre … nær sagt alt for. Hva var det? – Jeg trodde vel ikke, men jeg hadde en oppfatning av virkeligheten som på mange måter fortsatt er intakt, men hvor sider av denne oppfatningen førte til en ekstrem normativ politisk posisjon. Oppfatningen min

av en internasjonal klassekamp var at man kunne tillate undertrykte å bruke nesten hvilke som helst midler i sin frigjøringskamp. Men det går ikke. Man kan ikke frigjøre med undertrykkende midler. Det må være en sammenheng mellom mål og midler, og det er det ikke i terrorisme. Og der trådte jeg feil. Er det også farlig å tro for mye på vitenskapen? – Ja, det er farlig. Da kan man bli en scientist som tror at vitenskapen i snever forstand har svar på alle spørsmål. Og det har den jo ikke. Men det finnes vitenskapelige svar på alle spørsmål. Vitenskapen er også en institusjon, det er ikke bare en tenkemåte. Og det er ikke bare én institusjon, det er mange institusjoner befolket av mennesker, og mennesker tar feil. Hele tiden. Du må lete etter de argumentene som taler imot det du selv mener er det riktige, for det er kun da du får korrigert deg selv. Det er sunt, og det er det som driver vitenskapen fremover. Det er dette som er ytringsfrihetens rasjonelle samfunnsmessige begrunnelse. Vi trenger motforestillingene. Så humanismen trenger religion? – Helt klart. Jeg pleier noen ganger å si at hadde ikke humanister hatt religion, måtte vi funnet den opp. Mangfoldet er mer verdifullt enn enhet og enighet. Så derfor trenger du kjettere, du trenger religiøse, du trenger klimaskeptikere, du trenger hele pakka. Det er den kontinuerlige meningsutvekslingen som gjør at vi etablerer våre sannheter. Og disse sannhetene er alltid foreløpige. «Ekstremismens kjennetegn: ansvar og motsvar» er ute på Spartacus forlag nå.

SAMFUNN

Kultur + Politikk + Intervju + Kommentar

Religion er ansvarsfraskrivelse. - Johans Åpenbaring, SIDE

Jeg tror ikke sekulære mennesker forstår hellighet.

Gervais’ ateisme er et uttrykk for en himmelropende intellektuell og filosofisk latskap. - Den opportunistiske ateisten, SIDE

- Troende til alt, SIDE

Hvilken menighet leverer best ved alteret? NATT&DAG testet gudstjenestene hos de monoteistiske religionene.

lavterskeltilbud. Ikke noe stress, unødvendig staffasje eller spenning. Perfekt for stive, reserverte nordmenn. Lovsang:

Tekst Eivind Nyhus Illustrasjon MARIUS PÅLERUD Den norske kirke Søndag 18. november, kl. 11.00 Gamle Aker kirke, Akersbakken 26. Nordmenns holdning til Gud er omtrent slik: «det kan godt hende han finnes, men han må ikke tru at han er noe». I vårt egalitære samfunn kan selv ikke Vårherre forvente seg noen opphøyd status. En holdning som kanskje kan tilskrives fem hundre år der kirken har fungert som statens religiøse underbruk. Gjennom aktiv politisk styring har kirken blitt hva hånflirende tunger kaller en statlig seremonileverandør med sponset salmesang, administrert og økonomisk underholdt av staten. Likevel: folket slutter i store tall opp om denne lunkne, sosialdemokratiske løsningen. For Kirken er populær. To tredjedeler av oss lar seg døpe og konfirmere

i det som frem til i sommer var landets statskirke. Litt færre gifter seg her, men når du dauer er det over nitti prosent sjanse for at en prest i Den norske kirke kaster de siste spadestikkene med jord over deg. I Gamle Aker kirke er Gud fortsatt hovedtema, og har vært det siden kirken ble bygd på 1100-tallet. Det er en massiv steinkirke hvilende på en høyde ovenfor Telthusbakken. De svære søylene og mange rommene i kirken er imponerende, men ødelegger lyden og sikten. Får du plass på siden, vil du måtte stirre rett inn i en steinsøyle, hele tiden mens skrålingen fra unger som leker med kirkens Lego overdøver prestens stemme. Presten, en middelaldrene kvinne, har nok dette og tidligere erfaringer i bakhodet, når hun åpner gudstjenesten med nærmest å trygle menigheten om å delta i salmesangen: «Det er få ting som ikke er lov i en kirke, men ikke å synge er en av dem». Forsamlingen ler

Presten åpner gudstjenesten og nærmest trygler menigheten om å delta i salmesangen.

nervøst. Oppfordringen er imidlertid til lite hjelp. Selv på slagere som «Ingen er så trygg i fare, som Guds lille barneskare», er det pinlig lite sang. En dresskledd mann stresser og spør sitt følge om hva det er meningen at han skal foreta seg: «Må jeg stå framme der når ungen skal døpes?», forsøksvis hvisker han. Han viser seg å være familiemedlem av dåpsbarnet som stikker av med navneprisen («Vi døper deg til Theo Olav Børre»). Prekenen handler om Jesus som går på vannet. Presten frir til publikum med folkelig humor («var det høyt saltinnhold eller Maizena i vannet, tro?»), og snakker videre om vitenskapens mange vidundere – men også dens utilstrekkelighet. Å gå på vannet er å gjøre det umulige mulig, forklarer hun, og fortsetter: «Det er et under på linje med det å reise seg fra bunnen og et liv i hat; til å gripe det gode og takke ja til kjærligheten.» Prekenen er kort, konsis og to the point. Menigheten – de fleste pliktskyldig tilstede som del av til sammen fem dåpsfølgekonstellasjoner – følger tilsynelatende godt med. Gå inn/gå forbi: Dette er stedet hvor en verken trenger å knele eller heve sine armer i lovsang. Det er et spirituelt og folkelig

2 Preken:

4 Lokaler:

5 Jesus Church Søndag 11. november, kl. 16:00 I Ballroom. Nedre vollgate 11. «Levende gudstjenester og nært felles skap», lover Jesus Church på sine nettsider. Dette blir kleint, tenker vi, og trasker i retning Stortinget hvor menigheten har tilholdssted. Jesus Church tilhører den mangfoldige og raskt voksende Pinsebevegelsen. På verdensbasis finnes tall på alt fra 100 til 700 millioner medlemmer, hvorav 30-40 000 skal holde til i Norge. Noe i overkant av hundre av disse befinner seg denne søndagskvelden på gudstjeneste i Jesus Church. Det er imidlertid lite som tyder på at vi skal få overvære en tradisjonell gudstjeneste. Lokalet består av kafé, stands og en forholdsvis stor hall hvor det er rigget til for band. 11/2012

Lukten forteller oss at dette ikke er den kommunegrå, AP-sanksjonerte varianten ... Det er lyskastere i taket og hiphop fra høyttalerne. Fra en storskjerm på scenen vises det ekstremsportvideoer. Lydnivået er såpass at barna, og de er det mange av, har fått utdelt store øreklokker som det står «Jesuskids» på. Menigheten består ellers av unge, pene og blide mennesker. Alle hilser hjertelig på hverandre og smiler bredt. Plutselig hopper en pastor opp på scenen. Med enkle retoriske grep og karisma skaffer han seg forsamlingens oppmerksomhet. Han er selvironisk når det trengs («jeg gikk i grå skjorte og sliten dress, mens resten av forsamlingen hadde de nyeste snowboardog skiklærne!»), han griper øyeblikkene (kairos), og er lidenskapelig tilstedeværende (patos). Han ser ut på oss og sier han ikke vet hvem alle her er, hvor vi kommer fra, eller hvor ofte vi har tryna. «Fem ganger? Seks ganger? Alle har vi møtt veggen! Men i kveld skal vi møte Jesus!!». Det virker. Vi blir nesten revet med: «JA! Vi er også blant dem som har tryna!». Impulsen blir imidlertid raskt fortrengt når den voldsomme lovsangen dras i gang. Vokalisten gir alt, og får støtte fra tre gitarister, to sangdamer, og én trommis som ikke får plass på scenen. «En gang skal alle presidenter og statsregenter bøye seg for deg», synger vi. Hendene i været. Denne kvelden er for fest og feiring, og ingen alvorlig preken skal komme i veien for det. Det er farsdag og alle fedre i salen må opp på scenen for å konkurrere om å knyte et slips raskest (det var lov med både enkel og dobbel windsor). Salen ler og jubler. Så dukker en video av Pippi Langstrømpe opp på skjermen. Budskap: Vær sterk, og forsvar de svake! En masteroppgavestudent forteller 12

11/2012

om pinsevennenes fremmarsj i Brasil: «De bygger kirker der vi bygger Deli de Luca!». Deretter noen kunngjøringer (After Church Party neste søndag, ellers anbefales alle å delta i House Church og på ekteskapshelga med spennende seminar). Litt mer bønn, og så er det tid for nytt foredrag med tittelen «verdiforandringer». En mann tar oss med til fattigdommen i Bangladesh, og tilbake til vår egen «åndelige fattigdom». Vi får høre om et møte med Bono («Halleluja!»), og om kristne som beveger seg ut i samfunnet og «gjør en forskjell». Det advares mot egoisme, selviskhet og rus. «Menigheten skal være en trailer på den filmen som himmelriket er», forteller foredragsholderen. Vi avslutter med dagens andre kollektinnsamling – denne gangen til inntekt for kenyanske mødre som fletter kurver. For de som allerede har tømt lommeboka, opplyses det om en tilgjengelig kortterminal i hjørnet. Gå inn/gå forbi: Jesus Church er for de som tenker på Jesus som «en fet kamerat», gudstjenesten som ukas party, og som aldri rødmer. Innpakningen er ung, hip og kul. Men må det være så påtrengende? Lovsang:

6 Preken:

4 Lokaler:

Den russisk-ortodokse kirke Søndag 25. november, kl. 11:00 Vår Frelsers ortodokse kirke, Akersveien 33. I Vår Frelsers gravlund på St. Hans haugen, har Hellige Olgas menighet slått seg ned. Dette er den første moderne russisk-ortodokse menighet i Norge direkte underlagt Moskvapatriarkatet, og dagens medlemstall ligger angivelig på rundt 3000. Og Olga sjæl? Jo, hu var fyrstinne av Kiev på midten av 900-tallet, og forsøkte å kristne datidens Kiev-rike (deler av dagens Ukraina, Russland og Hviterussland). Krønikene forteller at hun var av skandinavisk herkomst og antagelig avkommet etter en viking. Kirkebygningen er i teglstein, og forholdsvis liten. Inne er det mørkt, og i begynnelsen er det kun stearinlysene som lyser. De er det derimot hundrevis av, og det tennes ustanselig nye små lys til minne om de en måtte ønske å minnes. Det er varmt. Veldig varmt. Men de færreste lar jakka falle. I stedet krysser de seg til stadighet med korsets tegn over sine enorme leopardmønstrede kåper, Canada Goose-jakker og generelt Sibirinspirerte bekledning. Dampen av røkelse og krydder ligger tykt i rommet. Presten tar en runde opp og ned midtgangen med en røkelseslampe for å spre lukten litt ekstra. Vi er cirka 40 stykker i det lille rommet. Alle står. De fire-fem stolene som finnes er nemlig forbeholdt babushkaene (bestemødre). De fleste damene har dekket til håret sitt med et lite farget sjal. Det viser seg at vi har kommet til en messe hvor det meste foregår på kirkeslavisk. Et språk ingen egentlig snakker lenger, men som for et utrent norsk øre lyder som en pen og forfinet versjon av russisk. Det er hele to prester, tre-fire altergutter og én assistent som vekselvis synger og leser bønner. Presten har en gullfarget kappe, og en svær svart hatt. Vi får høre historien om den barmhjertige Samaritan – som presten halvsynger seg

gjennom på norsk. Også syndsbekjennelsen får vi på norsk, og i motsetning til Den norske kirke bekjenner en her fremdeles: «lysten til det onde i mitt hjerte». Ved et tegn eller et ord vi går glipp av, går plutselig flere bokstavelig talt i bakken. Han ved siden av kysser steingulvet godt og lenge, mens andre begrenser seg til å tappe noen fingre ned i bakken etter å ha knelt. I siderommene står det kordamer som synger høyt, klart og vakkert. Sangen glir langs veggene og det bueformede taket – ja, den trenger seg gjennom røkelsen og treffer oss midt i søndagsbluesen. For i det vakre og ikon-fylte rommet er atmosfæren mest av alt nedstemt. Det hviler noe tungt over hele forsamlingen, som om vi deltok i en requiem (dødsmesse). Kanskje er det derfor som en slags oppmuntring til slutt, at presten lar alle de som kommer frem og kysser gullkorset hans få med seg en liten kjeksbit på veien ut. Gå inn/gå forbi: Dersom du er kald og nedfor: gå inn! Her kommer du til dine likemenn. Kjæl med søndagsbluesen og smak på god kjeks til lukten av røkelse og lyden av oppsiktsvekkende god korsang. Lovsang:

6 Preken: Kan ikke vurderes. Lokaler:

Det mosaiske trossamfunn Lørdag 17. november, kl 09:00 Synagogen i Bergstien. «Pleace show me your ID». En sikker hetsvakt med propp i øret gransker oss nøye utenfor inngangen til synagogen. Lengre opp i gata står det en politibil. Det er en tidlig, grå morgen i en folketom gate. Men vreden fra Midtøsten har potensiale til å ramme selv lille Bergstien. Vi får på oss en kippa, og beskjed om at mobil ikke hører hjemme på ortodoks messe. Lokalet er ikke ulikt et kirkerom. Det er mørke trebenker, et høyt og buet tak, et slags alter, og trapper opp til prekestolen. Torarullene ligger oppbevart bak to dører og tunge rød gardiner. Men det skal ta en god time før rullene hentes frem. Først skal kantoren på hebraisk synge seg igjennom det som finnes av morgen- og sabbatsbønner. Det gjør han med ryggen mot oss, mens han vugger frem og tilbake. En godslig og røslig dansk fyr ser at vi ikke skjønner en dritt, og kommer oss til unnsetning. Han beærer oss en bok med svenske oversettelser av bønnene, og forklarer at tekstene stort sett er basert på mosebøkene. De færreste følger nøye med – folk kommer og går. De klapper hverandre kameratslig på ryggen, og sitter og står akkurat som det passer dem. Majoriteten er gamle menn (damene og ungene har eget program), og alle bærer de et hvitt og blåstripet teppe over ryggen og skuldrene. Uten forvarsel begynner de noen ganger å synge med kantoren. Da brummer dype bassrøster fra alle kanter. Sangene virker trøstende og nederlagsstemte, men den svenske oversettelsen avslører at det er like mye en feiring av Guds storhet vi er med på. Det oppleve som et nært og kjært fellesskap av gamle menn. Om vi lukker øynene kan vi drømme oss noen tusen år tilbake til miraklenes tid og ørken, esel, kjortler og sandaler. Det kan vi gjøre. Selv får vi ikke de gamle karene i Berlevåg Mannskor ut av hodet.

Før torarullene skal legges tilbake, bæres de opp og ned midtgangen. Mennene lar trådene fra teppene sine berøre toraen, før de kysser teppet sitt. Rabbineren går så opp trappesatsene, og holder en preken. Det handler om Jacob og Esau, men det trekkes forbindelseslinjer til dagens situasjon i Israel/Palestina. Esau ville drepe Jacob, og det var stadig konflikt og kjekling de to imellom. Jacob («vår jødiske forfar») var sterkere enn Esau, og kunne vinne over ham i kamp, forsikrer rabbineren. «Men uansett hvor mange en dreper og hvor mange kamper en vinner – er det ideologien og hatets tanke en må overvinne». Prekenen er befriende rett fram, og rabbineren er ikke redd for å berøre Midtøsten-spørsmålet. Noen tordentale holder han likevel ikke. Talen er bestemt, men forsiktig. Rabbineren avslutter med en oppfordring om å gå ut i samfunnet som «stolte og åpne jøder». Til slutt får de små barna komme til. De fyller trappene og prekestolen, før de synger med i en siste runde hebraisk bønnesang. Gå inn/gå forbi: Greier du først å komme deg inn, vær forberedt på å måtte bli med på en tre timers seanse (yes, intet mindre) som kan minne om en jødisk versjon av Berlevåg Mannskor. Lovsang:

5 Preken:

4 Lokaler:

Den katolske kirke Søndag 11. november, kl. 19:30 St. Olav domkirke, Akersveien 1. Når vi slentrer inn klokken halv åtte til en såkalt aftenmesse, har domkirken allerede rukket å feire syv (!) gudstjenester tidligere på dagen. St. Olav domkirke er stort sett stappfull fra åtte om morran til åtte om kvelden. Ja, nå snuser den katolske menigheten til og med på folketomme statskirker i Groruddalen for å dekke behovet sitt. Landets siste katolske erkebiskop rømte landet i 1536 i ei skute fra Nidaros til Holland, men siden den tid har vårt evangelisklutherske land som kjent blitt oversvømt av polske arbeidere, filippinske au-pairer og sør-europeiske eurokriseflyktninger. Legg til kulturelitens fremste spirituelle trend på 00-tallet: konvertering til katolisismen, og du har forklaringen på veksten (Arne Berggren, Gerhard Helskog, Vetle Lid Larssen, Jahn Otto Johansen). Menighetens nasjonale sammensetning gjør at godt under halvparten av gudstjenestene foregår på norsk. Det er egne polske messer, vietnamesiske, kroatiske, franske, spanske, litauiske etc. Ved inngangen til kirkerommet står det fat med vievann. Unge som gamle dypper fingrene i vannet før de gjør korsets tegn, og neier i retning alteret. Det skjer fort, og med den største selvfølge og rutine. Inne i kirkerommet er lukten det første som forteller oss at vi er i en katolsk kirke og ikke den kommunegrå, AP-sanksjonerte varianten vi er vant med her hjemme. Rommet er fylt av mild røkelse. Det er brennende stearinlys og varm belysning, store oljemalerier og vinduer i mosaikk. Trebenkene er imidlertid knallharde. Hvorfor ikke noen puter i plysj? Hadde ikke det passet rent estetisk? Presten er en gammel mann med forsiktig stemme og ørlite amerikansk(?) aksent. Skjelvende tømmer han begeret med Jesu blod og når han tygger oblaten (brødet) knaser det høyt gjennom det litt knirkete høyttaleranleg-

get. Aftenmesse innebærer en forholdsvis kort gudstjeneste (45 minutter), og ingen sang. Det åpnes med bønn for alle verdens enker (det er enkenes dag). Siden følger en kort preken som oppfordrer oss til å komme ut av våre skall og se på hverandre som søsken. Det bes for krigsflyktninger og kristne forfulgte, samt alle kvinner som blir diskriminert (for det er mest kvinner som blir diskriminert, forteller presten oss). En tykkfallen dame med skrikende rød allværsjakke og Eli Hagen-hår trer plutselig frem i midtgangen. Hun går mot alteret og presten. Vi aner en skandale og vrir oss i benkene – hva i all verden er det hun skal?! Det viser seg imidlertid (puh!) at hun bare er kveldens tekstleser. Atmosfæren er høytidelig, men samtidig avslappet. Flere finner det til og med passende å dukke opp ti-femten minutter ut i gudstjenesten for så å forsvinne før den er ferdig (sikkert sør-europeere). Det hele avsluttes med at vi hilser hverandre med «fredens tegn». Det innebærer, så vidt vi kan bedømme, et slapt håndtrykk og forsiktig smil til høyre og venstre. Ute på kirketrappa stopper en eldre asiatisk herremenn opp. Han bukker dypt for den 2000 år gamle hellige katolske kirke, før han snur seg og fyrer opp en feit rullings. Gå inn/gå forbi: De steinharde benkene vi måtte knele på til tross: dette er hva middelaldrende damer og «søkende» kulturarbeidere med spesiell affekt for fransk og italiensk kultur kaller «balsam for sjelen». Lovsang: Kan ikke vurderes. Preken:

4 Lokaler:

5 11/2012

Foto: Marcel Leliënhof/tinagent.no

Stig Inge Bjørnebye, tidl. fotballproff

Didrik er aldri redd for å utfordre, men alltid på en måte som tar hensyn til hvem Stig Inge er. Da blir respekten gjensidig og samtalen god. En god venn serverer ikke bare sine egne løsninger, men hjelper andre med å finne sine. Ikke alle har en slik venn, så kanskje du vil dele din? Kirkens SOS har behov for mennesker med slike kvaliteter til å betjene vår krisetelefon. Du deler ved å fylle ut navnet og e-postadressen på delenvenn.no.

www.delenvenn.no

Muslimsk menighet Fredag 30. november, kl. 12:30 Central Jam-e-Mosque World Islamic Mission Norway, Åkebergveien 28 B World Islamic Mission på Grønland er en av Norges største muslimske menig heter med sine 5000 medlemmer. Menigheten ble grunnlagt på åttitallet av pakistanske muslimer, og det er fremdeles primært de med pakistansk opprinnelse som utgjør menigheten. Abid Raja var en gang talsmann for menigheten, mens Ubaydullah Hussain fra de ekstreme «Profeten Ummah» er kastet ut. En kan trygt si moskeen skiller seg ut i gatebildet der den ligger klemt mellom et kontorbygg og en boligblokk, med Grønland Politihus og Oslo fengsel på den andre siden av veien. Minaretene rager høyt, og bygningen er utsmykket i blå mosaikk. Det norske været har imidlertid gitt mosaikken en hard omgang, og selv ikke utskiftingen fra

iranske til franske fliser hindrer at de faller av. En eldre herremann hilser oss hyggelig velkommen og viser oss inn til Fredagsbønnen. Vi tar pliktoppfyllende av oss skoene, og går inn i en halvsirkelformet sal. En imam er allerede i gang med prekenen. Den foregår på urdu, og med unntak av enkelte geografiske betegnelser fra Midtøsten, er det ikke stort vi får med oss. Imamen sitter på en utsmykket stol og taler som en engasjert foreleser med aktive håndbevegelser. Forsamlingen sitter på behagelige tepper med beina i kors, eller på kne, og lytter. De eldre, og de yngre som kanskje ønsker å se eldre ut, har latt skjegget gro og ikledd seg kjortler. Resten av forsamlingen er antrukket i bukse og skjorte, og påfallende mange har store forede jakker med påskriften «Oslo Taxi» eller «Norgestaxi» på seg. En mann har logoen til Posten.no på bukse og genser. Mange har også en taqiyah, et hvitt skalkeformet hodeplagg på toppen.

De fleste taxisjåførene sverger imidlertid til topplua – også mens de ber. Etter prekenen er det nemlig tid for bønn. Menigheten bukker først stående, før de går ned på kne og bøyer hele overkroppen i retning Mekka. Dette skjer flere ganger, og det blir mye tøy og bøy. I begynnelsen foregår det litt spredt og tilsynelatende etter innfallsmetoden. Men etter en kort beskjed stiller de seg tett i tett og på rekker med gardistens evne til presisjon. Fra vår posisjon bakerst i salen teller vi 70-80 rumper og mange barføtte tær. Det lukter uventet godt. De fleste har vasket hender og føtter før de gikk inn i salen, og det hviler en mild aroma av såpe og lotion i hele rommet. Imamen synger et kort bønnerop til slutt, og forsamlingen nynner forsiktig med. Mer sang blir det aldri. «Vi får vel dra tilbake til jobb», sier en til en annen, og så reiser de seg og går. Hele fredagsbønnen er over på cirka

tre kvarter. På veien ut skimtes en stor reklameplakat for «Islamic finder», en iPhone-app som til enhver tid kan holde deg oppdatert på nærmeste moske og riktige bønnetider. Gå inn/gå forbi: Når novembersola smyger seg inn over teppene og mosaikken, er dette et deilig sted å være. Lokalet er beroligende, velduftende og behagelig. Urdukjennskap er imidlertid en forutsetning for å ta del i prekentekstens forsonende budskap. Lovsang:

2 Preken: Urdu-oversetter etterlyses. Lokale:

6 11/2012

Ricky Gervais’ late, uforpliktende slendrian-ateisme illustrerer hvordan Vesten er beredt til å opphøye åndelig fattigdom til en dyd. Tekst Aksel Kielland Illustrasjon Tord Torpe JEG HAR EN venn som farer sammen så fort noen nevner Ricky Gervais. Han liksom kvepper til og kaster seg umiddelbart ut i langtekkelige tirader som er like kjedelige som de er forutsigbare. Poenget hans er at Gervais representerer alt som er galt med moderne humor. Og ved siden av det faktum at han selv i sin nåværende nyslankede utgave er et groteskt overvektig svin av en mann som ikke har noe på TV å gjøre, er min venns fremste innsigelse mot Gervais at han bærer hovedansvaret for at verden ikke lenger produserer fantasiløse, lattersporbefengte situasjonskomedier med samme iver som før.1 Selv om også jeg får fnatt av det meste som blir forsøkt solgt inn med den håpløse neologismen «pute-TV», har jeg aldri delt min venns avsmak for Ricky Gervais. Uansett hvordan man snur og vender på det, er The Office en klassiker: Man kan mislike serien så mye man bare vil, men man vil måtte lete lenge for å finne en serie som har avstedkommet et globalt humoristisk paradigmeskifte i samme omfang som Gervais’ gjennombrudd. Ikke sånn å forstå at jeg anser suksess for å ha noen egenverdi, men jeg likte The Office godt, og med tanke på den voldsomme medvinden Gervais og hans medregissør Stephen Merchant hadde i ryggen, tok det lang tid før jeg i det hele tatt vurderte muligheten for at de løp i den dårlige komediens tjeneste. Mens The Office var en serie jeg både likte og beundret, ble radioprogrammet og podcasten The Ricky Gervais Show – og da særlig den første inkarnasjonen som ble sendt på den londonbaserte radiostasjonen XFM – noen år senere en vaskekte besettelse. Om dette i dag fortoner seg som en smule underlig, er det viktig å huske at programmets hovedperson Karl Pilkington på denne tiden ikke var den vandrende inkarnasjonen av klisjeen om Nord-England som et goldt, intellektuelt ødeland han i de senere år er blitt redusert til, men en gretten tekniker som pleide å mobbe Stephen Merchant for å være et misfoster hvis blotte utseende var nok til å påføre kvinner mareritt. Men man blir jo lei av det meste, og et par år – samt en håndfull tv-serier, stadionturneer og Emmy-seremonier – senere, er jeg langt mer enig med min humoristisk forkvaklede venn enn jeg noensinne hadde sett for meg at jeg kunne bli. Jeg kaster meg riktignok ikke ut i frådende svovelprekener hver gang Gervais’ navn nevnes – jeg holder ham ikke engang ansvarlig for å ha ødelagt situasjonskomedien som sjanger – men jeg fylles av en uggen følelse av han omsider har blitt alt det The Office var en kritikk av – at den ironisk skamløse selvpromoteringen og den ironiske selvtilfredsheten ikke lenger er like særlig ironisk. Og jeg vet nøyaktig hva det var som fikk begeret til å renne over – det var den late, drøvtygde og bevisst fordummende ateismen.

FREMGANGSRIKE BRITER som krysser Atlanterhavet for å gjøre suksess på global skala kan velge mellom en håndfull opptråkkede stier, og Gervais valgte stien merket ’Gordon Ramsay’. Det innebærer at han systematisk har forenklet sin henvendelsesform til et punkt hvor det man opprinnelig tolket som et pregnant budskap nå er smuldret bort til fordel for en allmennappell hvis vekstpotensial synes grenseløs. Det sier seg selv at en slik utvikling nødvendigvis må gå på bekostning av noe, og i Gervais’ tilfelle er dette noe først og fremst eleganse og smartness. Nøkkelen til The Offices suksess lå i dynamikken mellom mockumentary-formatet og de dypt menneskelige rollefigurene som igjen og igjen avslørte seg foran de evig tilstedeværende kameraene: Det er en uhyre nyanserik serie, som er avhengig av betydelige mengder fingerspitzengefühl fra både skuespillerne og regissørenes side for i det hele tatt å fungere. Ricky Gervais anno 2012 er på mange måter antitetisk til både eleganse og smartness. Hans siste serie2 Life’s Too Short var et tidvis vellykket, men stort sett famlende forsøk på å gjenskape suksessformelen fra The Office, med den viktige forskjellen at Gervais denne gang ikke kunne dy seg for å dytte kjendiser inn overalt hvor det fantes en ledig birolle. På tross av ambisjonene om å vende tilbake til en mer avdempet, finstemt estetikk, ble serien dermed først og fremst en gjentakelse av de store castinggestene som preget Extras. STORE GESTER PREGER også Gervais’ stand up. Store gester definerer Gervais’ stand up. Gervais hoppet over alle trinnene på stand up-komikerens karrierestige, og gikk direkte til stadion-stand up. Da Gervais i 2011 produserte HBO-programmet Talking Funny, hvor han i all beskjedenhet lot seg selv diskutere stand up med Chris Rock, Jerry Seinfeld og Louis CK, kunne man ved et par anledninger ane en viss skepsis blant amerikanerne i det Gervais la ut om sin stand up-karriere. For i dette panelet bestående av ett vaskekte geni, én mann hvis stil har definert stand up som kunstform for flere generasjoner, én mann som i øyeblikket gjør mer for stand up enn noen annen, og én fremgangsrik manusforfatter og regissør, var det én som skulle ut – og han hadde britisk pass. Ricky Gervais er en privat mann. Til oppmerksomhetssyk å være, er han både i sine egne arbeider og i sine øvrige medieopptredener oppsiktsvekkende tilbakeholden med hensyn til alt som har med privatlivet å gjøre. Dette er naturligvis en beundringsverdig – og på alle måter forståelig – måte å håndtere sin kjendisstatus på, men denne uviljen mot å investere ikke bare noe privat, men også noe personlig, i arbeidene sine, blir mer påtakelig jo større han blir. Dette er åpenbart noe Gervais selv er klar over, og hans evangeliske nyateisme må sees som et forsøk på å fundere stand up’en sin på noe viktig og allmennmenneskelig – samtidig som han elegant slipper å gi noe av seg selv.3

Dermed trasker han over scenen med den uspiselige selvtilliten til en fjortenåring som innbiller seg nettopp å ha innsett noe ingen andre – i verden, noensinne – har innsett, og som deretter har finslipt replikkene sine slik at han vil være uovervinnelig i enhver teologisk duell han måtte snuble inn i.4 Gervais’ ateisme er først og fremst dum. Gervais har et gudsbilde som er så platt og endimensjonalt at det ikke på noe som helst nivå virker urimelig når han sammenligner det med julenissen. Det er en gudsforståelse hvor metaforer og allegorier er fremmedord, og hvor man ganske enkelt lar være å forholde seg til det faktum at forestillinger om et høyere vesen i en eller annen forstand danner utgangspunktet for brorparten av menneskehetens store bragder. Dens kardinalsynd har altså ingenting med blasfemi å gjøre – dens store overtramp er at den er uttrykk for en himmelropende intellektuell og filosofisk latskap. I DE SENERE ÅR har jeg måttet revurdere mitt syn på umorsomme gester som utføres under den «betydningsfulle» humorens fane. «Humor med et budskap» har alltid vært en sjanger jeg har skydd som pesten, befolket som den er av kronisk umorsomme mennesker som klorer seg fast i offentligheten under dekke av å «utfordre fordommer» eller bedrive andre, tilsvarende noble, potensielt Fritt Ord-støttede, aktiviteter. Humor med et budskap er som alternativ medisin: Hvis alt fungerer som det skal, er prefiksene og suffiksene overflødige. Likevel har jeg, høyst motvillig, måttet innrømme at denne typen aktiviteter har en plass innenfor humorbegrepet: Da manusforfatter Andres Lokko i forbindelse med lanseringen av Killinggängets Fire nyanser av brunt uttalte at filmen hadde som mål å utfordre den utbredte oppfatningen om at humor må være så fordømt morsom hele tiden, var jeg helt med på notene. Men jeg koblet aldri riktig at dette ikke kun skulle gjelde tre timer lange svenske mesterverk, men også generelt kunne brukes som et forsvar for et syn på humor som en arena hvor man – som på kunstfeltet – kan bryte regler man ellers er tvunget til å overholde, for deretter å la effekten av disse symbolske gestene påvirke offentligheten som sådan. Så selv om det ikke var morsomt at Shabana Rehman løftet Mullah Krekar, var det likevel på en eller annen måte humor. Den amerikanske stand up-komikeren George Carlin sa en gang at øyeblikket rett etter en vits er et perfekt tidspunkt å snike inn noe man vil at publikum virkelig skal tenke over, ettersom skjoldene deres da midlertidig er nede.5 Det beste eksempelet på en systematisk utnyttelse av dette fenomenet er Woody Allen, som i sine beste filmer konsekvent bruker humor for å avvæpne publikum, for på den måten å la høyst banale sannheter om det å være menneske under Jahves forsyn slå rot i publikummeren mens hun forsøker å hente seg inn igjen etter latterutbruddene. VED FØRSTE ØYEKAST kan Gervais’ ateisme synes å være et forsøk på å benytte

seg av denne psykologiske mekanismen, men når man tar den i nærmere øyensyn viser den seg raskt å være noe annet – først og fremst en fallitterklæring. Gervais vil åpenbart at humoren hans skal ha betydning utover det å få konsertarenaer stappfulle med velvillige publikummere til å le; og ettersom han ikke er villig til å investere noe av seg selv, blir denne halvhjertede harselasen med «kontroversielle» temaer løsningen. Samtidig er det en stor, gudeformet, ikke-avbildet elefant i rommet: Når Gervais latterliggjør «Gud», er det kristendommens gud – den gud hvis mest fanatiske disipler møter ondsinnet blasfemi med et blasert trekk på skuldrene – og ikke den andre, tilsvarende populære monoteistiske størrelsen som i de senere år har vært opphav til så mye brudulje i Vesten. I Vesten er Gud – i betydningen et patriarkalsk tankesystem som dikterer rammebetingelsene for alt samfunnsliv – død. Men det stopper ikke Gervais; med frenetisk entusiasme kaster han seg over kadaveret, og pirker i det med en lanse som er så sløv at den ville ha problemer med å gli gjennom smør. Gervais snakker utelukkende til den sekulære menigheten, og det han presenterer som kritikk, er i virkeligheten lite annet enn et innsmigrende klapp på skulderen. GERVAIS’ ATEISME ER ikke morsom, ei heller kan den på noe som helst måte sies å være viktig.6 Den er dessuten så uspiselig i all sin arrogante selvtilfredshet at man grøsser bare ved tanken på at noen med et slikt bevisst reduktivt livssyn skulle lære noen noe viktig om noen ting som helst. Heldigvis er det få mennesker som ser til komikere i sin jakt på livsvisdom, og de få som gjør det har forhåpentligvis vett nok til å se til andre enn Ricky Gervais. Gervais er imidlertid bare toppen av et stadig mer problematisk isfjell. Ateisme er den eneste formen for religiøs skråsikkerhet som tas på alvor i et sekulært samfunn, og i takt med at offentligheten stifter bekjentskap med en stadig mer ekstrem religiøs fundamentalisme, blir tilsynelatende også ateistene mer dogmatiske og uimottakelige for kritikk. Richard Dawkins og hans armé av selvtilfredse, glisende intellektuelle krigere representerer – i kraft av å potensielt sett muligens bli tatt på alvor – en langt større utfordring enn Gervais noensinne vil gjøre.7 Likevel er det Gervais’ late, uforpliktende slendrian-ateisme som best illustrerer i hvilken grad man i Vesten er beredt til å opphøye åndelig fattigdom til en dyd. RICKY GERVAIS HAR produsert solide klassikere innen to ulike medier, hvilket når alt kommer til alt er mer enn man kan forvente av noen utøver innen noen profesjon. Og at en underholdningskarriere har sine opp- og nedturer er dessuten nærmest uunngåelig. Samtidig skulle man ønske at Gervais kunne være irrelevant og umorsom på en mindre fordummende måte enn han er nå. Men til syvende og sist er det kanskje passende at nettopp ateismen – denne fundamentale overbevisningen om at det finnes langt mindre mellom himmel og jord enn de fleste mener å erfare – brukes til å dekke over en høyst påtakelig tomhet i kjernen av et kunstnerskap i krise.

1. Den i Norge mer eller mindre glemte britiske komikeren Rik Mayall (The Young Ones, Bottom) er, med sitt hysteriske, manierte overspill og dertilhørende latterspor, min venns platonske ideal av en komiker. 2. Inntil videre tror jeg at det mindre som sies om Derek, det bedre. 3. Den samme innvendingen kan rettes mot komikerkollega Bill Maher, som også, kan det argumenteres, bruker ny-ateismen som bolverk mot selviakttagelse, men i motsetning til Gervais er Maher imidlertid villig til å gå inn i politiske saker og forplikte seg til konkrete standpunkt. 4. For en reell og dialogvillig teologisk duell, anbefales dokumentarfilmen Collision (2009) som følger Christopher Hitchens og pastor Douglas Wilson på rundreise i USA mens de promoterer sin samarbeidsbok Is Christianity Good for the World?. Dessuten en must-see for fans av P. G. Wodehouse, en felles lidenskap for begge de to involverte [red. anm.]. 5. Ateistkollega Christopher Hitchens er inne på noe av det samme i sine utlegninger om hvorfor kvinner fra naturens side ikke er morsomme: Det å få noen til å le, er å midlertidig sette dem ut av balanse. 6. Til en viss grad kan man argumentere for at Gervais’ andre kjepphest – hans nyslankede skadefro mobbing av de sykelig overvektige – er et eksempel på «humor med et budskap» som faktisk kan ha noe for seg, i en tid hvor fedme er i ferd med å bli en vestlig folkesykdom. 7. For et kortfattet og sindig oppgjør med Dawkins og hans disipler, sjekk ut Melvyn Bragg (In Our Time) sitt oppgjør med «ateist-fundamentalismen» på Sky-programmet The Book Show.

11/2012

Johan Harstad tror på potensialet som ligger i å stenge publikum inne i Nationaltheatret i åttetimer. Og på Motorpsycho. Tekst SARA HAMMER Foto STEPHEN BUTKUS I sin klare tro på kunstens verdi og evne til å endre menneskers liv, har Johan Harstad i elleve år servert oss romaner, dramatikk og novellesamlinger. Hans forfatterskap, som er blitt belønnet med både Brageprisen (2008), Ungdommens kritikerpris (2007) og NATT&DAG-prisen (2002), rommer alt fra historien om Mattias som forsøker gå gjennom livet fullstendig ubemerket i Buzz 18

11/2012

Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?, via skildringer av (en svært så ansvarsfraskrivende) Albert Åbergs problemfylte voksenliv i Hasselby, til tunge beretninger om nittitallets alvorligste kriger i Osv. Nyeste tilskudd på bibliografien er Blissard: en selvbiografisk biografi om Motorpsycho. I løpet av 300 sider legger Harstad frem både historien om bandet frem til utgivelsen av Blissard i 1996, og hvordan bandet og albumet preget og definerte hans ungdomstid. NATT&DAG møtte Harstad på Litteraturhuset over en Solo.

Du er jo selv stor fan av Motorpsycho, og ikke bare har du skrevet bok om det bandet du beundrer mest, men også til en fanskare som er kjent for å være svært dedikerte. Det er kilde til mye prestasjonsangst her? – Ja, det er kanskje det aller vanskeligste. For bandet har fra starten av vært veldig klare på at jeg må gjøre min egen greie, og jeg har fått den friheten jeg trengte. Så det er mer i forhold til fansen at det er vanskelig. Det finnes jo unektelig folk der ute som kan dette bedre enn meg, som har enda lenger

historie med bandet, som kanskje er enda mer glad i dem, og som i tillegg kanskje har mer erfaring med å skrive sakprosa eller den type tekst. Så løsningen blir rett og slett bare at man bare må gi blaffen i det. Mitt utgangspunkt var jo at jeg ville at det skulle være min bok om Motorpsycho, jeg ville skrive den slik jeg synes den måtte være. Dette er bare det første spadestikket, andre stemmer bør og må komme til senere. Og det tror jeg er viktig med et band som har denne enorme mangefasettertheten. Et band som har så mange uttrykk har også fans som har forskjellige inntrykk av dem. Så jeg tror man går til grunne om man prøver å lage en Motorpsycho-bok som skal favne absolutt alt og alle.

Er det derfor du valgte denne selvbiografiske formen? For å unnslippe dette kravet? – Ikke så mye for å unnslippe det som for å møte noen gamle spøkelser, tror jeg. Jeg har alltid hatt problemer med å skrive selvbiografisk. Altså, i romaner kan jeg gjerne ta utgangspunkt i noe fra mitt eget liv, men ender da stort sett opp med å beskrive ting som kunne ha hendt, eller en forvridd versjon av de faktiske hendelsene. Men det å bruke faktiske folk synes jeg er vanskelig, selv om jeg fikk full frihet av mine gamle venner til å gjøre det. Delvis fordi jeg har litt strengere regime enn Knausgård når det gjelder å utnytte folk, men også fordi det blir for nært og personlig, og det blir ofte dårlig tekst. Men jeg følte jeg var nødt til å gjøre det for å yte min egen opplevelse av bandet rettferdighet, og da er man nødt til å komme forbi noen av de personlige stengselene. Ikke minst fordi

utgangspunktet for denne entusiasmen for musikk, litteratur, film eller kunst generelt handler jo ofte om hvordan det flytter deg til et annet sted. Spesielt når man er ung, og så mottakelig for disse inntrykkene. Jeg tenkte at hvis jeg skulle lest en slik bok selv så ville jeg vært interessert i akkurat det. Gjennom store deler av forfatterskapet ditt presenteres musikksmaken som en svært definerende attributt ved personligheten. Denne boken, som i stor grad er en presentasjon av din egen musikksmak, er derfor ganske selvutleverende? – I noen av mine romaner har det vært et poeng at hovedpersonen skal ha en helt annen musikksmak enn meg. Enten de sitter og hører på Cardigans eller Police, ting som jeg kanskje synes er litt guffent. Sånn sett er det ganske utfordrende å skrive om et band som jeg har et sterkt forhold til selv.

Om det ikke er det beste jeg har skrevet, så er det utvilsomt det viktigste.

Jeg vet ikke hvor privat det er, folk har vel overgått meg i det private. Men for min del så grenser det mot komfortsonen. Men det er jo også innenfor dette motorpsychoske prosjektet, ikke at det skal være privat og personlig, men at det skal nærme seg det kompromissløse. Og min redsel for å skrive veldig personlig er nok knyttet til en redsel for å miste de historiene hvis jeg skriver dem ned eller publiserer dem. Men jeg tror jeg kom til et punkt der noen av disse historiene var modne for at jeg måtte kvitte meg med dem. Det er nok en viss eksorsisme i det også, å bare gi det fra meg. I Blissard beskriver du denne ambivalensen som ligger i det å ha elsket noe så intenst at man er redd for å ta det frem igjen, i frykt for å høre lyden av noe som ikke lenger finnes. – Skal man bruke de virkelig store ordene, så er det jo denne evige redselen for å havne i en livskrise, tror jeg. I hvert fall hvis jeg skal snakke med utgangspunkt i mitt eget liv. Jeg har så enormt mange slike sterke opplevelser knyttet til musikk, film, litteratur osv. Og en del av det er jeg helt overbevist om at jeg ikke kan gå tilbake til, for det vil

ikke ha holdt seg. Det fine var jo at i tilfellet Blissard så viste det seg å være nokså ufarlig, ved at den var så sterkt kodet at det var umulig å rive det vekk. I stedet klarte jeg å få et slags voksenblikk på det som plasserte seg ved siden av, og det har jeg aldri vært med på før. Plutselig har jeg to opplevelser av det bandet: Den opprinnelige opplevelsen av det, og så har jeg denne voksenopplevelsen der jeg plutselig ser hva tekstene handler om, og hører forskjellige nyanser som jeg ikke gjorde før. Men jeg tror jo mye på at man skal la en del ting ligge. Jeg er ikke nødvendigvis så flink til det selv, men jeg tror nok kanskje man blir et lykkeligere menneske av det. Fordi det i ytterste konsekvens, når det er snakk om denne livskrisen, så er det jo slik at hvis man gjenoppsøker disse filmene, platene eller bøkene som på et eller annet tidspunkt forandret livet ditt så mye at du kanskje valgte yrkesvei, venner, kjæreste, eller by å bo i, og oppdager at det ikke holder vann … så forsvinner jo hele fundamentet for livet ditt, med mindre du har klart å erstatte det med noe annet. Så det er jo livsfarlige greier dette. 11/2012

Jeg vil ikke skryte på meg noen god depresjon, men det gikk ganske hardt innpå meg. Tenker du noen gang at noen av dine egne bøker kan ha den samme effekten på leserne dine? At de kan representere dette før-og-etter i lesernes liv. – Det er vel det som er det egentlige ønsket da, at det skal kunne gjøre nettopp det, for det er jo så mye viktigere enn om et eller annet selger. At det kan ha en eller annen viktighet for noen som igjen genererer et eller annet. Det er jo grunnen til at jeg skriver, at jeg på et eller annet tidspunkt ble så fylt av et meddelelsesbehov at jeg var nødt til å kanalisere det ut på et eller annet vis. Så det å kunne gi det videre hadde vært strålende. Detaljrikdommen som preger forfatterskapet ditt vekker en mistanke om at du er glad i å gjøre research? Å skulle gjøre research på favorittbandet ditt må ha vært drømmeprosjektet? – Både ja og nei. All research er både ja og nei. Ja-et er jo knyttet til at man kan bare stupe inn i alt. Nei-et er knyttet til at når man finner ut noe av det man har lurt på, så forsvinner jo mystikken. Så er det et eller annet med å gjøre målrettet research, der det på forhånd er bestemt hva man skal finne ut, i motsetning til det å kunne grave opp ting fra bunnen. I arbeidet med Blissard måtte jeg hele tiden tenke «hva vet alle andre om dette?». Men jo, stort sett var det gøy altså. «Grave opp fra bunnen»? – Mye av grunnen til at jeg gjør så mye forhåndsarbeid handler egentlig om en slags videreutdanning for meg selv. Jeg er interessert i å lære ting, så jeg gjør ofte mye mer research enn jeg trenger, og jeg oppsøker gjerne ting jeg i utgangspunktet ikke har noen fascinasjon for i et forsøk på å skape den. Som 20

11/2012

en slags parentes kan det jo nevnes at store deler av Hässelby ble til ved en tilfeldighet, ved at jeg prøvde å finne ut hva slags musikalsk type Albert Åberg var, og prøvde ut forskjellige band. Endte opp med Police og måtte finne ut litt mer om de platene. Og når man er inne i Wikipedia og klikker på Synchronicity-plata til Police som igjen fører videre til synkronitetsteori og sånn, så kommer Koestler osv. Og det var det. Deretter fulgte jeg bare etter for å se hvor dypt kaninhullet går. Hva med stykket du skrev da du var engasjert som husdramatiker på Nationaltheatret, Osv. ? 508 sider dramatikk basert på nittitallets alvorligste kriger og væpnede konflikter. Noen av de som var tilstede på opplesningen du gjorde på Litteraturhuset meldte at du virket … svært preget etter den prosessen? – Det var nok det kjipeste jeg har gjort sånn researchmessig. Jeg vil ikke skryte på meg noen god depresjon, men det gikk ganske hardt innpå meg, mer enn jeg trodde. Jeg trodde på forhånd at jeg var så herdet etter å ha vært opptatt av disse konfliktene gjennom mange år, men når man kommer forbi det som ligger på youtube, og finner det som ligger i den ytterste, skitneste avkroken av internett … Det å se private, uredigerte opptak, forkastede nyhetsinnslag og lese intervjuer med folk som har deltatt på ting … Du kommer til et eller annet punkt der det bare er helt svart, der det ikke finnes noe annet enn mørke. Så da jeg var ferdig med det skuespillet tenkte jeg at det kom til å være en enorm lettelse å kunne legge det fra meg. Men det kjentes bare skittent og ekkelt, og en periode satt jeg igjen med en distinkt følelse av at det var lite poeng i å gjøre noe som helst etter det. Alt føles bare

fullstendig kjørt. Nå som det har gått et par år har det i grunn blitt enda verre, for nå synes jeg i tillegg at jeg ikke kom i nærheten så langt som jeg burde gjort. Jeg burde ha våget å gå enda dypere inn i det. Kanskje jeg må gjøre det en annen gang, gjør et nytt forsøk, eller kanskje må jeg innse at det var så langt jeg kom. Den ideen om at man skal skrive seg i hjel, blir for romantisk og uproduktiv for meg i møte med stoff av denne typen, av respekt til de menneskene teksten handler om. Forfatteren døde fordi verden var så jævlig, liksom. Det ligger et eller annet hykleri i det. For Osv. er jo når alt kommer til alt et skuespill. Det er skrevet for at folk skal sitte og klappe til slutt. Dessverre. Forfatteren får blomster mens folkene karakterene er basert på får en kule i pannen. Osv. skulle jo vært satt opp i sin helhet, hvilket vil si om lag åtte timer. Det er på nåværende tidspunkt ikke noe som tyder på at det vil skje. Ble det for sterk kost for Nationaltheatret? – Nei, si det? Jeg vet heller ikke, de har bare sagt at det skal bli satt opp. Men det er klart, til teatrets forsvar så fikk de jo ikke det de hadde regnet med. Men til mitt forsvar så hadde de ikke bestilt noe konkret heller. Så, jeg håper at de våger å gjøre det. Om de er usikre på lengden eller kvaliteten, så håper jeg de gjør det på grunn av innholdet. For om det ikke er det beste jeg har skrevet, så er det utvilsomt det viktigste. Men jeg har jo gitt Nationaltheatret ganske klar beskjed om at det ikke er aktuelt å stryke det ned til en sånn spiselig lengde. Det er så langt som det er. Hvis de ender med ikke å produsere det, finnes det også nok av andre steder å gjøre det. Teaterregissør Vegard Vinge argumenterer for sine tolv-timersforestillinger med at man trenger tid for å komme under huden på ting, at timelange forestillinger bare blir underholdning. Deler du det synet? – Ja, det er jo noe med vår tids redsel for ting som tar lenger tid enn en reklame-

pause, og det er egentlig denne Vingemodellen jeg kunne ønske meg nesten. Bortsett fra at jeg ikke vil at folk skal kunne komme og gå. Jeg vil egentlig at man skal låse dørene. Ideelt sett at ingen fikk gå på do, at man bare må sitte der og heller gjøre i buksa. Når man kommer til Rwanda-delen hvor språket er så monotont, hvor det har mistet all sin litteraritet og dramaturgi og bare durer og går, der vil jeg tro at man raskt begynner kjede seg. Men det er akkurat det jeg vil. Jeg liker tanken på at man henger av seg pelsen, så blir man sperret inne med den elendigheten i åtte timer. Det er ingen lyspunkter i det hele tatt. Det er kanskje en vits her og der, men den blir også bare sablet ned. Utover potensialet som ligger i å stenge publikum inne i åtte timer, hva tror du på? – Jeg tror først og fremst at jeg sjelden er skråsikker på noe som helst, og at en av de få tingene jeg likevel er skråsikker på, er at jeg ikke tror på noe guddommelig, at religion er ansvarsfraskrivelse og at vi i stedet burde bli flinkere til å ta vare på hverandre, vel vitende om at det ikke spiller noen som helst rolle for resten av universet om vi eksisterer eller ikke. Jeg tror på verdien av kunst, isolert fra dens appell og markedsverdi, på bedre vær og viktigheten av en god arbeidsstilling, at man må gjøre så godt man kan, at man må være grei med dyra, at en av mine naboer har mistet vettet (eller aldri hatt det) og at det kan gjelde flere, at det kommer til å ordne seg, jeg tror på kunnskap foran synsing, at man burde lese bøker i stedet for å brenne dem, at jeg burde dra tilbake til Hong Kong så fort som mulig, at jeg egentlig skulle ha vært født et annet sted, jeg tror jeg vet hva jeg holder på med. Men helt sikker kan jeg ikke være. «Motorpsycho. Blissard» av Johan Harstad er ute nå (Falck forlag).

Bildene er tatt av fotografene Signe fugleSteg lukSengard, ChriStopher hoang, Sophie BerntSen, ingeBorg løvlie og ronja penzo. de er fototraineeS i generation M-proSjektet SoM varer i 3 Måneder og er et SaMarBeid MelloM natt&dag og Canon.

følg oss på facebook/Canonnorge

11/2012

Lobbyen i Forum kino

Lenge før Magnus Barfot kino og Blu-ray, lenge før popcorn og klissete porsjonssnus limt under setene, fantes en tid der byens kinoer ble kalt «Verdensteatre» og salene var tre ganger så store som i dag. Tekst Thomas Cook Foto Billedsamlingen (UiB) Francisco Munoz – Kan jeg friste med en Stratos til bare ti kroner ekstra?

Den unge jenten smiler sitt bredeste servicesmil. Vi står foran kassen i kiosken på kinoen, spørsmålet er stilt på autopilot. Vi skal betale for popcorn og drikke, den unge jenten er kledd i kinokioskens turkise uniforms-t-skjorte og gjør bare jobben sin, de har nok fått

beskjed om å legge inn dette tilbudet til alle kunder. Og i dette ene ordet, «bare», som om det er de som gjør oss en stor tjeneste ved å prakke på oss unødvendigheter, ligger alt innkapslet: Mersalg, jeg kan ikke fordra det. – Absolutt ikke.

Kinosalen vi skal til ligger i tredje etasje, og den neste rulletrappen har stoppet, så vi stamper i kø, det går sakte. Lass etter lass med folk blir tatt oppover etasjene med de automatiske trappene før de møter veggen, snart blir det et problem, ettersom den første rulletrappen fortsetter å gå mens ansamlingen av mennesker i etasjen over ikke har noe sted å gjøre av seg. Biter av popkorn mellom rillene i rulletrappens trinn, en søtlig lukt omgir folkemengden. Det er première på Skyfall, den siste James Bond-filmen, vi var heldige som fikk de siste to ledige plassene, midt i den store salen. 11/2012

... disse gamle kinoene er jo virkelig fantastiske! Dette var populærkulturens katedraler. – Erling Dokk Holm, by- og arkitekturforsker

JULI 1965. En student, kanskje i slutten av tenårene, sitter på en benk midt i byen, det er en varm sommerdag. Byen er rolig nå midt på dagen, og hun kan lese avisen sin uforstyrret. Lyden fra noen måker, den umiskjennelige hviningen idet trikken kjører forbi, en gammel mann går på tur med hunden. Hun blar over annonsene for å se hva som går på kino: Eldorado viser «Fra jorden til månen» av Jules Verne; på Ole Bull går en svensk film, «Änglar, finns dom?»; i Fanahallen, da må hun riktignok ta trikken, der viser de en film av Alfred Hitchcock, det var han som regisserte «Psycho», husker hun. Denne nye heter «Marnie», og har Sean Connery i hovedrollen. Technicolor, sier annonsen – så er det heldigvis i farger. – Ja, jeg husker godt den tiden! sier Tor Fosse. 24

11/2012

Fosse er festivalsjef for Bergen Internasjonale Filmfestival (BIFF) og daglig leder i det bergensbaserte filmdistribusjonsselskapet Tour de Force. Dersom man leser ordene klinger det påfallende likt hans eget navn. Fosse drømmer seg tilbake til en tid der byens kinoer lå spredt utover sentrum. For om dagens to kinoer, Konsertpaleet og Magnus Barfot, tråkker hverandre på tærne, er de likevel alene i sin tosomhet. Til forskjell fantes det i 1920, da kinoene ble kommunalisert, hele åtte kinoer i sentrum – en agglomerasjon med hovedtyngden lokalisert i utstrekning fra Engen til Ole Bulls plass, via Håkonsgaten: Konsertpaleet, Eldorado, Logen, Tivoli, Det gamle teateret, Boulevard, Verdensspeilet og Turnhallen. Og før trenden etter hvert skulle snu – i årene som fulgte kom flere til: Ole Bull, Engen, Fanahallen,

Forum … mangfoldet regjerte. Fortidens kinoer var dessuten av et i dag ukjent kaliber, arkitektonisk sett, og var på et tidspunkt offentlige statusbygninger. Lik teateret var kinoen åsted for de store forestillinger – såvel billedlig som bokstavelig – noe som skulle reflekteres i bygningenes utforming. – Eldre kinoer er ofte eksempler på veldig vakker arkitektur. Vi snakker om kulturminner her, sier Erling Dokk Holm, arkitekturog byforsker ved Markedshøyskolen og Arkitekturog designhøgskolen i Oslo. POPKULTURENS KATEDRALER. Et sus av storhet, er det opera vi skal se, nei, vi skal på kino, en scene helt foran i den enorme salen, et tungt rødt sceneteppe skjuler lerretet, et overbygget galleri, her er billettene dyrere, galleriet hviler på greske søyler. Praktbyggene løftet kinoopplevelsen opp høyt over det trivielle, hverdagen forsvant liksom i de påkostede salene, som var bygget spesielt til sitt formål. En kinovisning var en transcendental opplevelse. – Mange av disse gamle kinoene er jo virkelig fantastiske! Dette var populærkulturens katedraler, sier Dokk Holm.

– Vi ser jo en del slike ærverdige kinoer når vi er ute og reiser, forteller festivalsjef Fosse, som i sine to jobber farter rundt det ganske kontinent på vei fra den ene filmfestivalen til den andre. Han nevner noen av favorittene sine: – I Toronto har de har en flott stor sal på Bloor Cinema, som tar cirka 1400 gjester. Og så har de en i Austin, Texas, som heter Paramount. Det er en skikkelig gammel, fantastisk fin kinosal, med rundt 1800 seter. Og der går det rundt pensjonerte menn og kvinner i uniform, som jobber som frivillige. Det er klart man blir nostalgisk av slikt! preker han. Bergens eneste eksempel på en slik fornem kino av den gamle skolen finner vi på Danmarks plass: Forum kino. Da kinoen fremdeles var i drift gikk vi her på premièrer, inn under de lysende bokstavene som stavet kinoens navn, over det sjakkmønstrede gulvet i foajéen. Vi så «Ringenes Herre» i den gigantiske kinosalen, som da den endelig sto klar i 1946 hadde 1140 seter. Som kinogjenger tidlig på 2000-tallet var det åpenbart hvor man gikk for å se film, dersom man hadde valget:

Et kinokompleks som Konsertpaleet bleknet fullstendig i skyggen av kinoklassikeren Forum, både hva gjaldt størrelse og karakter. Det anerkjente funksjonalistiske kinobygget med klare art deco-trekk er tegnet av arkitekten Ole Landmark, som også gav form til store deler av det omkringliggende bygningsmiljøet. – Det var rett og slett kjempeflott å se film i Forum kino, sier Stein Sørensen. Han er programsjef i Bergen Kino, og har gode minner fra den kolossale kinosalen («Salen var så stor at de hadde problemer med å fylle den selv på 1950-tallet», forteller han). Forum var noe så (stadig mer) sjeldent som et prakteksemplar av den gamle og ærverdige bygningstypen kino. (Man kan si mye om dagens kinoer, men ingen av de «moderne» kinoene fra 1990- og 2000-tallet jeg noensinne har besøkt har evnet å virkelig gjøre noe inntrykk i kraft av sin form – de er kliniske, funksjonelle, økonomiske, bygget for å ha flest mulig saler på minst mulig areal, og ligner i sin form mer på kjøpesenteret enn på konserthuset, mer på fabrikken enn på forsamlingslokalet; rulletrappene løfter kundene

raskt og problemfritt opp til setet sitt, hvor kultur-konsumet finner sted, til lyden av noen titalls taktfast popcornknaskende kjever og i godteposer krafsende hender.) REVOLVERHUSET. Krysset HåkonsgatenOlav Kyrres Gate: Pelsbutikken som er kjent for sin legendariske feilstaving: PLES, står det med store, grønne bokstaver på skiltet utenfor. På andre siden av gaten: Eldoradogården, den heter fortsatt det, men det er ingen filmplakater å se. Derimot: European Yoga, en frisør- og hudpleieskole (gjennom vinduet i fjerde etasje ser vi en rekke menneskebyster, alle med det til felles at de har solide hårmanker). Flere restauranter holder til i bunnen av bygningen, og dessuten et solarium. Det er flere tiår siden det ble vist film her, men det er likevel nesten som man kan se det for seg, om man fortrenger disse dagens identitetsmarkører, myser, er det ikke noe med hovedinngangen? den har noe virkelig fornemt ved seg, opphøyet, markert, omgitt av store arkadevinduer. Bergen Arbejderforening lot oppføre bygningen i andre halvdel av 1800-tallet. Med bibliotek, lesesaler og festsal med plass til over 2.000 mennesker var den for Bergens første ordentlige festivi-

tetslokale å regne. Og her skulle senere en hel generasjon vokse opp foran lerretet. Som resultat av dedikert og ensporet sjangerdyrking var Eldorado på folkemunne kjent som «Revolverhuset» – her var det westernfilmer som gjaldt. – På den tiden visste du på en annen måte hva du fikk; det var klare forskjeller fra kino til kino. På Eldorado fikk du gangster-, action- og westernfilmer. Western var det også i Fanahallen på Minde, men der var det mer variert, mimrer Tor Fosse. Eldorado var i drift fra rundt 1905 og frem til 1981. Jan H. Landro, den gang kulturjournalist i Bergens Tidende, skrev nekrolog over kinoen i artikkels form, og hyllet den tydeligvis testosterontunge kinoen: «Når Eldorado, de store helters tumleplass gjennom flere mannsaldre, i går – på fredag den 13., betimelig nok – spolte ut sine siste meter film, skyldtes det noe så prosaisk som mangel på kinomaskinister.» Med nok maskinister kunne kinoen visstnok ha forlenget sin levetid frem til romjulen, skrev han, uten at det ville ha betydd noe vesentlig fra eller til – artikkelen ble trykket midt i november.

FEINSCHMECKERKINOEN. Noe som, sett med dagens øyne, virker å ha vært et stort fortrinn med fortidens «i bredden, ikke i høyden»-organisering av kinotilbudet – om ikke bedriftsøkonomisk, så i alle fall i kulturell forstand – er hvordan hver kino på en helt annen måte enn i dag kunne rendyrke profilen sin, de kunne bedrive sjangerspesialisering: dersom man likte kommersielle kjærlighetshistorier fra Hollywood, visste man hvor man skulle gå. – Nei, det er ingen fordel. Hva skal du vel med westernfilmer i dag? spør Stein Sørensen retorisk. Bergen Kinos programsjef vil ikke uten videre gi seg hen til nostalgien. BIFF, som for øvrig eies av Bergen Kino, ble nylig avholdt for 13. gang på rad. På den drøye uken festivalen varte ble det vist filmer til over 50.000 skuelystne publikummere. En ukes hjertelig engasjement fra folkedypet til tross – festivalsjef Tor Fosse kan fortelle om en tid der kinoenes livsgrunnlag var et ganske annet: – Tenk, i dag har vi halvparten så stort kinorepertoar som vi hadde for 30 år siden. Den gangen kunne en film gå på kino i tre 11/2012

Når det sitter elleve mennesker og ser film på en onsdag … Da er det vanskelig å få penger til husleie. – Stein Sørensen, programsjef Bergen Kino dager, så var den ute – man viste rundt 400 filmer i året. Men filmene gikk for fulle saler, så distributørene tjente godt likevel. I dag er det bare cirka 200 filmer, mens filmene går i mye lengre perioder, forteller BIFF-sjefen. På Ole Bulls plass, der vi i dag finner restauranten Bocca (bak de store glassvinduene sitter forretningsfolk i samtale over en club sandwich eller cæsarsalat, merkelig uanfektet av det faktum at samtlige forbipasserende – som i løpet av en gjennomsnittlig lunsj ikke er få – tar dem i øyesyn, ja, regelrett stirrer inn på dem som om de satt til skue for allmenhetens felles forlystelse), lå Ole Bull kino. Bygget som teaterscene i 1934 ble den allerede tre år senere omgjort til kino, noe den forble til langt ut på andre halvdel av århundret. 26

11/2012

– På Ole Bull fikk du intellektuell film, og det visste folk. Her var det Jean-Luc Godard og fransk nybølge. Det var en feinschmeckerkino, for cinefile, som det heter, sier Tor Fosse. FRA DEN SMALE STI. Stein Sørensen peker på flere utfordringer ved det mangefasetterte kinoveldet generelt, og nevnte connoisseur-kino spesielt: – Når det gjelder Ole Bull, som var art house-kino og sånne ting: Når det sitter elleve mennesker der og ser film på en onsdag … Da er det vanskelig å få penger til husleie. Og Bergen kino betalte en saftig husleie her, de eide verken Ole Bull eller Eldorado-bygget, informerer han. Det er tøft å kjempe mot strømmen i et marked hvor blockbusters fra Hollywood har de desidert beste levekårene, og dagens

smalere distributører kan se langt etter denne typen sjangerspesialiserte kinoer. Bergen Filmklubb og Cinemateket er to aktører i dagens marked som står for kinovisninger av alternativ kvalitetsfilm, men fra sine tilholdssteder på henholdsvis Det Akademiske Kvarter og USF Verftet kan ingen av disse anklages for å være kommersielle eller henvende seg til det bredeste lag av publikum. – I dag sliter vi som distribuerer smale filmer med at Bergen Kino konsekvent setter opp filmene våre i to uker. Så disse filmene er fullstendig avhengig av jungeltelegrafen, vi har ikke promobudsjettene til Walt Disney, akkurat, kommenterer Fosse. Han savner en filmprofil som feinschmecker–kinoen Ole Bull i dagens kinolandskap: – Det er vanskelig å oppdra et publikum. Tenk nå bare hvis man kunne gjøre én sal til rendyrket filmkunstsal, der publikum visste at de fikk de vanskelige, utfordrende og interessante filmene! Denne typen filmer har heller gått i de minste og dårligste salene. KONSENTRASJON. Stein Sørensen tiltrådte i jobben sin i 1981, det samme året som man innledet kinonedleggelsen

i samlokaliseringens navn: Både Eldorado og Ole Bull kino ble nedlagt dette året, og Konsertpaleet ble bygget om fra én stor sal til flere små – for slik å nærme seg dagens status som multiplex-kino, et uttrykk som brukes om kinoanlegg med åtte eller flere saler (megaplex, som det riktignok ikke finnes noen eksempler på i Norge, har 16 saler eller flere). – Det var jo en årsak til at man bygget om den ene salen til flere mindre saler, og at Engen kino som lå vegg i vegg fulgte opp i 1989, slik at man fikk det som vi i dag kaller Konsertpaleet. Og grunnen til det var at man kunne få et atskillig større tilbud, forteller programsjefen. Og Tor Fosse supplerer: – Det skjedde en revolusjon på slutten av 1970-tallet og begynnelsen 1980-tallet; plutselig var det in med kinokomplekser med mange saler. Det var jo driftsmessig mye mer lukrativt. Kinoene forsto at det var mer effektivt å samle alt på ett sted, og dette skjedde ikke bare i Bergen, altså – det skjedde over hele verden. Tidligere gikk det én film i Ole Bull, der var det 5-600 plasser, én i Eldorado,

-Bergen Kino I 2012 bestemte bystyret og Bergen kommune seg for å selge 49 prosent av aksjene i Bergen kino. Kommunen har blitt enige med svenske SF kino, som for tiden gjennomgår en verdivurdering av Bergen Kino. Saken vil bli endelig avgjort i januar/ februar 2013. Mange har fryktet at en delprivatisering av kinoen vil medføre en kommersialisering av kinoen. -Kinoer i Bergen 1905-2012 Eldorado (senere Verdenstheatret), Olav Kyrres Gate 28 Logens festsal Olympia, Bratten-gården på Bryggen Record, Vetrlidsallmenningen 4 (dagens Aroma). Bergens Kinematograf (senere Boulevard), Olav Kyrres gate 29 Biografen, Olav Kyrres gate 8 Grand Kinematograf (senere Tivoli), Olav Kyrres gate 47 Central (Folkets Hus kinematograf), Håkonsgaten 5 Edison kinograf, Strandgaten 108 Hansa, Bryggen Cosmorama (senere Holberg), Vågsallmenningen Det gamle teater, Engen Konsertpaleet, Engen Verdensspeilet, Olav Kyrres gate 17 Turnhallen Ole Bull kino, Øvre Ole Bulls plass 3 Fanahallen, Storetveitvegen 5 Laksevåg kino, Kringsjåveien Forum kino, Danmarks plass Mercur kino (Ole Bulls plass) Engen kino, Engen Helan og Halvan, Åsane -I dag: Bergen kino Magnus Barfot kinosenter Konsertpaleet Andre aktører Cinemateket, Verftet Bergen Filmklubb, Kvarteret (Tivoli) --

der var det 700 plasser, og både i Konsertpaleet og Forum var det godt over 1.000 plasser … Det var jo umulig å få fylt opp de kinosalene! En rekke av disse enorme kinosalene – som med kapasitet på opp mot 1.500 sitteplasser var flere ganger større enn dagens største sal, KP1 i Konsertpaleet, med knappe 500 seter – ble bygget i en tidsalder der det hjemlige underholdningstilbudet nærmest begrenset seg til familiens radioapparat i stuen, lenge før de første fjernsynsapparatene gjorde sitt inntog i de norske stuer. Og kinobesøket i Norge var da også av et langt større omfang på 1940- og 1950-tallet enn etter at folk fikk tv på 1960-tallet. Men likevel fortsatte altså kinoer å dukke opp i en spredt klynge i Bergen sentrum utover århundret. I norsk sammenheng var det frem til 1960-tallet vanlig praksis å bygge kinoer med én stor sal. Engen kino, bygget i 1961, er blant de siste eksemplene på énsalskinoer i norske byer overhodet. PERIFERIFRIERIET. Da den sto ferdig i 1946 brøt Forum Kino klart med klyngementaliteten som tidligere hadde preget byens

kinolokalisering. Trikk- og togtilbud til tross: Danmarks plass var også den gangen et stykke unna. Men Kronstad var et boligområde i vekst, og man flyttet dermed kinoen til markedet, og ikke omvendt. Slik er Forum et eksempel på fenomenet bydelskino, noe som i dagens sentraliserte kulturby virker som en utenkelig idé (skjønt, vi hører rykter om at det skal skje noe på Lagunen, Bergens shoppingeldorado som ønsker å bli en kommersialismens by i byen; kanskje tenker senterledelsen at en kino kunne fått enda flere til å legge igjen noen hundrelapper i Laguneparken, at man kan holde på sine kunder også etter at handleturen er over). – I Oslo finnes det fremdeles mange kinoer rundt i sentrum, men disse er ikke å betrakte som bydelskinoer, sammenligner byforsker Dokk Holm, som selv vokste opp på Lambertseter, en drabantby utenfor Oslo. Og her hadde de naturligvis egen kino. – Men også på Lambertseter er bydelskinoen borte. En stor sal i en bydel, for de som bodde der … den typen bydelskino, den lokale kinoen, den er død. Saga blott. Hvis ikke de store kinosalene ligger sentralt i dag,

da fungerer det ikke. Mobiliteten hos ungdommen er større i dag, men nå drar de bare fra, de drar bare ett sted: inn til sentrum. De gamle kinoene forsvinner, og grunnen til det er rett og slett at folk har endret seg, seg handlemønsteret har endret seg. Foruten Forum kino har man gjennom årenes løp også prøvd seg med et knippe andre kinotilbud i Bergens sentrumsfjerne bydeler. På 1970-tallet var Fanahallen og Forum byens to eneste «utkantkinoer», og tross uttalte planer om kino både på Landås og i Fyllingsdalen, ble det ikke noen ytterligere spredning av kinotilbudet før i 1981, da kinoen Helan og Halvan ble opprettet ved Åsane senter. – Vi hadde kino Åsane i cirka ti år, og det var ikke særlig suksess. Kinosalene ble kun fylt når det var barnefilmer, og det var det. Så vi ser klart at folk trekker til sentrum for å gå på kino, forklarer Stein Sørensen fra Bergen Kino. Tor Fosse har observert den samme tendensen. – Det ble gjort forsøk på bydelskinoer på 80- og 90-tallet både i Åsane og så vidt

jeg husker også i Loddefjord. Men det gikk veldig dårlig. Om man hadde to saler i Åsane, da måtte man se de filmene som var der. Så folk drar til sentrum for å se mangfoldet i programmet her. Så om man skal kunne ha kino i bydelene må det i alle fall være en bredde som kan være konkurransedyktig med det som Bergen sentrum har, understreker Fosse. Til slutt måtte da også Bergen kino kvitte seg med sin gamle stolthet, Forum kino. I 2005 var nesten seksti års bydelskinohistorie over, da kommunen solgte bygningen, og det var av alle ting den siste Star Wars-filmen som skulle vise seg å bli kinoens svanesang. Er det med tungt hjerte at man kvitter seg med et visningssted som Forum kino? – Klart det. Men vi måtte gi slipp på det, fordi vi fikk veldig strenge krav til brannsikring, så store beløp at vi var ikke i stand til å håndtere det, sier Stein Sørensen. DET NÆRMER SEG AVREISE. Salget av Forum i 2005 har brent seg inn i ettertiden som en virkelig kulturpolitisk skandale. Med sterkt ønske om fortsatt kulturvirksomhet i bygningen solgte kommunen Forum 11/2012

Konsertpaleet, ukjent dato

Tenk, i dag har vi halvparten så stort kinorepertoar som vi hadde for 30 år siden. – Tor Fosse, festivalsjef BIFF og daglig leder Tour de Force

i god (les: naiv) tro for syv millioner til kjøpere med en erklært intensjon om å skape et kulturhus. Da disse videresolgte kinoinstitusjonen året etterpå til kristne medieorganisasjoner med Norge IDAG-redaktør Finn Arne Sæle i spissen – for hele 33 millioner! – satt man igjen med følelsen av at kommunen hadde blitt rundlurt. Den flotte kinosalen brukes i dag riktignok stundom til sceneoppsetninger av forskjellig slag – skolemusikaler og ellers svært barnevennlige oppsetninger. Og på nettsidene forumscene.no kan vi lese handlingsreferat fra de aktuelle sceneshowene «High School Musical 2 – On Stage» og «Reisen Til Julestjernen». Men det er også andre typer aktivitet her. Den kristne tv-kanalen Visjon Norge – som tilbyr kristen-tv 24 timer i døgnet – 28

11/2012

produserer sendinger her. Vi klikker oss inn på nettsidene deres, trykker på en link som nysgjerrighetspirrende sier: «Slik blir du frelst», leser: «Jesus er ikke her lenger. Han har reist hjem til vår Far i Himmelen, der han forbereder storinnrykk. Du og jeg skal nemlig hjem, vi også. Hjem til en evighet sammen med ham som skapte deg, og som lengter etter å være sammen med deg for alltid. Det nærmer seg avreise, og vi vil ha med oss flest mulig!» Den kristne avisen Norge I DAG har også sine redaksjonslokaler i bygget. I glassmonterne som opprinnelig er ment for kinoplakater reklameres det for karismatiske pastorer som preker herrens budskap, etter kjent amerikansk modell. Forum glapp ut av taket til politikerne og er nå tapt bak forkynnelsens lukkede porter.

Et fredet kinobygg som ikke lenger er i bruk som kino er heller ikke umiddelbart det letteste å skulle bruke til noe annet. – Det er noe spesielt med Forum, man ser den ligger der langs veien når man drar inn til byen. Den er jo en veldig vakker og interessant kino, og jeg har ikke noen tro på at det er lett å erstatte den. Hva kunne man bruke en slik bygning til? Erling Dokk Holm besvarer sitt eget spørsmål: – Det er vanskelig. Altså, du kan gjøre det om til Rimi, liksom … Jeg tror ikke det er spesielt lett – det er nesten umulig, de gamle kinoene var jo så spesialiserte i sin funksjon, sier han. – Og dermed er disse populærkulturens katedraler låst, da, på et vis – «hva skal vi gjøre nå?», ikke sant? Det der er nådeløst. I Oslo har det jo vært noen slike forsøk på å gjøre om kinoer, og Gimle kino sender direkte opera fra … hva heter det … Metropolitan, men jeg vet ikke helt. De er jo store saler, og de er knyttet til en helt annen medievirkelighet, noe som gjør det så utrolig komplisert. Og denne nye virkelighe-

ten er nådeløs mot de gamle kinoene. Men se på kirkene også, kirker som blir tomme: hva skal man gjøre med dem: badebasseng? Det der er rett og slett utrolig vanskelig. * Kveld, regn, spent opp over gaten mellom bygningene svaier lykter i vinden, en gul sirkel på den våte asfalten, spotlight, lyset avtar gradvis jo lengre ut fra sirkelens midte en kommer, lik ringer som ekspanderer på vannskorpen etter at man har kastet en stein uti, snart regjerer atter mørket. Vi passerer St. Jakobs kirke, den gamle arbeidskirken, den har stått tom de siste årene, i taus granitt står den mellom bygårder på Nygård. En stadig sildring fra fontenen utenfor er det eneste som bryter stillheten. I Forum kino, populærkulturens katedral forkynner man nå guds ord. Kanskje skulle man få opp et lerret bak alteret i den folkelige kirken, og begynne å vise kvalitetsfilm her for en ny menighet, som for virkelig å snu oppned på all logikk.

Tenk om han aldri ringer...

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DEM

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

FOTO CHRISTIAN BELGAUX

11/2012

Muslim: Ifrah (19) fra Søndre Nordstrand Før ba jeg fordi det var påbudt, nå ber jeg fordi jeg må; jeg føler meg lost uten. Vi lever i en uoversiktlig verden med krig og korrupsjon og uten religion hadde jeg vært en søkende person. Jeg hadde følt meg tom. Når jeg føler meg tom er det alltid fordi jeg ikke har bedt som jeg skal. Når jeg ber får jeg en spesiell følelse om at det jeg gjør er godt, at jeg får tegn på at jeg er på riktig vei. Jeg tror man må oppleve den følelsen selv for virkelig å forstå hellighet. Jeg ber fem ganger om dagen. Høyskolen har et eget bønnerom. Jeg går i moskeen minst en gang i uka for

Jeg ber fordi jeg må.

å lufte tankene og frigjøre sjelen. Som nå i eksamensperioden, da drar jeg i moskeen for å koble av. Det er flere forskjellige måter å be og nå Gud på. Jeg ber ofte meditativt. Jeg har en del sekulære venner, ateister, men det er ikke noe problem så lenge vi er enige om å være uenige. Jeg blir bedt med på vorspiel og fester av venner på skolen. Jeg føler meg inkludert, selv om jeg ikke har mulighet til å være med. De viser at de er åpne selv om jeg går med hijab og jeg pleier å forklare at jeg har andre måter å feste på, at alkohol ikke er tillatt i Islam. Tradisjon og høytider som Ramadan, lille Id og store Id er viktig i Islam. Jeg feirer ikke jul, det er en vanlig dag for meg, men ettersom jeg er født i Norge blir jeg påvirket av den intense julestemningen, og jeg får en følelse av den selv om jeg ikke feirer. Det er ikke så mange muslimer som lever hundre prosent etter religionen i Norge, det tror jeg er samfunnsog samtidsbetinget.

Jehovas Vitne: Daniel (24) fra Røa De første månedene etter at jeg ble Jehovas vitne som 16-åring, er noe av det verste jeg har vært gjennom. Det var som å få heroin ut av systemet. Jeg kaldsvettet og så ting komme ut av veggen, skrek høylytt og gjorde det dårlig på skolen. Men når du slutter å se pornografi og flørte med jenter blir du etterhvert rolig, det er ikke et mål lenger. Jeg fikk fred med meg selv. Jeg er ikke i posisjon til å dømme andre. Sekulære mennesker må gjøre som de vil, jeg er hundre prosent for fri vilje. Noen av mine beste venner er homofile, selv om Bibelen fordømmer praktiserende homofili. Det er et standpunkt jeg har tatt personlig, at jeg ikke kan ligge med andre menn, at jeg ikke kan ligge med andre enn min fremtidige kone. Jeg har lov til å drikke, men fyll er ikke tillatt. Det betyr ikke at jeg ikke har gått på et par smeller. Jeg går en del ut, men det handler alltid om musikken. Jeg får ofte høre fra dørvakter at jeg er for utagerende og har blitt kastet ut fra Blå to ganger når jeg ikke har drukket i det hele tatt. Jeg tror ikke folk skjønner at man kan

ha det så gøy uten hjelpemidler. Jeg jobber på gamlehjem ved siden av sykepleierstudier. Jeg spiller techno for de demente og de elsker det. Det er tungt arbeid å være Jehovas vitne. Du møter mye rart når du går fra dør til dør. Folk flest er høflige, mens andre sier de skal hente hundene sine. Jeg har opplevd mye trakassering. Det er greit, jeg har gjort et valg og må stå for det. Troen gir meg en mening og et rammeverk for hverdagen. Hvis jeg ikke hadde hatt det, ville jeg antagelig vært som faren min før han døpte seg i starten av 40-årene: løs og omflakkende, reiste verden rundt for å finne mening, druknet seg i jobb. Jeg har mer lyst til å være Jehovas vitne enn å ha tomme forhold til andre mennesker. Vi tror ikke på himmelen, men på dommedag som skal rense jorden. Jeg er ikke så bekymret for Maya-kalenderen. Alt skal kunne svares på gjennom Bibelen. Jeg har lest hele to ganger. Ikke fra perm til perm, noen partier er ikke så interessante. Tredje og fjerde Mosebok minner om de arabiske gule sider: altså ganske monotont. Da hopper du heller til salmene hvor David står og shredder på harpe.

Når du slutter å se pornografi og flørte med jenter blir du rolig. 32

11/2012

Dette er retningslinjer jeg velger å følge, ikke må.

Pinsevenn: Christer Botn (27) fra Solli Folk prater ikke så mye i tunger og er ikke like utagerende i Filadelfiakirken nå som på 90-tallet. Det forekommer fortsatt, men vi prøver å dempe den type dialog fordi det virker så altfor sykt for mange. Jeg trenger ikke oppføre meg unormalt for å vise at Gud

finnes. Jeg spiller gitar i kirken, de er åpne for det meste av musikk. Hill Song, en stor kirke i Australia, har mye bra ikke-liturgisk musikkproduksjon, og er en inspirasjon til musikken vi spiller. Kirken er ikke bygningen, men menneskene i den. Jeg møtte kjæresten min på en kristen festival som heter Oase. En kompis i Jesus Loves Electro skulle spille der, og jeg ble med ham. For meg er det å

Buddhist: Martin (32) fra Røa Buddhismen er ikke så sentimental og det appellerer til meg. Den har en bemyndiggjørende form for med-menneskelighet. Da jeg startet på jazzlinjen ved NTNU følte jeg at jeg kom til kort og hadde behov for metoder for å utvikle meg. Musikkmiljøet hadde egosentriske verdier og ambisjoner jeg ikke kunne relatere til. Dette førte til at jeg dro til Asia, først til India, så videre til Nepal og Kathmandu. Jeg hadde en personlig krise og forstod at jeg måtte definere verdiene mine. Jeg begynte å

fordype meg i buddhisme. Da jeg kom tilbake til Norge trodde folk jeg var blitt gal. Jeg flyttet inn i kjelleren til bestemor og bestefar på Røa, der jeg mediterte flere timer daglig. Bestefar var en anerkjent psykiater og mente jeg hadde utviklet problemer etter å ha møtt en kultur som var så annerledes. At jeg ikke klarte å integrere dette og at det manifesterte seg i meditasjon, som han så på som en form for innesluttethet. Fem år senere klarte ikke besteforeldrene mine å bo på egenhånd. Jeg sluttet i jobben og flyttet inn igjen for å ta vare på dem. Da så bestefar den nye Martin i modnere form. Han så hvordan jeg behandlet

11/2012

be som å ha en samtale med et menneske, og jeg vet ikke om sekulære forstår det. På en annen side har mennesket et innebygd ønske om å søke etter Gud. Ser man til litteraturen, til filmen, dreier mye der seg om det overnaturlige og ting man ikke forstår. Da jeg var ung begynte jeg å drikke og feste som alle andre, men følte at det var noe feil med det for meg. Etter dette døpte jeg meg, som 16-åring. I Ålesund, der jeg kommer fra, laget jeg skatepark i kjelleren til kirken. Jeg hadde nok ikke vært så annerledes uten religion, kanskje litt mer deprimert og utrygg. Tro gir meg trygghet og nærvær. Jeg hadde vært mer søkende uten, det tror jeg

alle mennesker er, forskjellen er at jeg tror at svaret er Gud. Jeg tror sekulære mennesker går glipp av mye. Mange forbinder restriksjoner og regler med kristendommen, men jeg kan gjøre alt jeg vil, det er bare ikke alt som gagner meg. Som dette med å avstå fra sex før ekteskapet og fyll; det er retningslinjer jeg velger å følge, ikke må. Det er ingen synd å drikke, og det har hendt at jeg har feilet. Jeg har mange sekulære venner fra skolen og skatemiljøet, og jeg forholder meg ikke annerledes til dem. Jeg opplever snarere at andre forholder seg annerledes ovenfor meg, når jeg møter nye mennesker og forteller at jeg er kristen.

min senile bestemor. Jeg hadde greid å sette verdiene og tankene ut i live. Da ville han komme ned på buddhistsenteret for å lære. Han var 80 år gammel. Han var aldri der, men jeg hadde med meg flere buddhister hjem og han likte det og ble opptatt av buddhisme. Jeg følger en gren av buddhisme som kalles diamantvei-buddhisme. Det handler om å bli

kjent med sitt indre potensial. Det er styrt som et fellesskap uten makt. Det er ikke en religion. Jeg tror man kan oppnå alle gode ting som religioner tilbyr uten tro. Det som er viktig er å ha et samfunn av medmennesker med samme verdi- og levesett. Jeg tror unge sekulære går glipp av lykke. Buddhister er lykkelige.

Jeg tror unge sekulære går glipp av lykke.

11/2012

Jøde: Talia (17) fra Skøyen Jeg har mye selvironi, det må man ha som jøde utenfor Israel. Folk vet lite om jødedommen, de assosierer jødene i Oslo med israelsk politikk, noe som ikke stemmer. Det tror jeg også gjelder andre religioner. Jeg har opplevd fysisk vold, drapstrusler og trakassering. Det er noen år siden det skjedde noe alvorlig. Jeg har mange ikke-troende venner, og religion er ikke et så stort fokus på skolen. Av 600 elever er det kun jeg som er jøde. Det er 900 jøder totalt i Oslo. Jeg har gått i jødisk barnehage ved synagogen og er godt kjent med de fleste. Vi er veldig tradisjonelle, Fiddler on the roof er mer realistisk enn man skulle tro. Moren min er halvt tysk, halvt jemenittisk jøde. Faren min er norsk og vokste opp som pinsevenn, men har konvertert til jødedommen. Bestefaren min var en ganske typisk jøde: diamanthandler med rød jewfro, så det finnes noen av de også. Jeg er fra Israel og er der ofte, og mitt

inntrykk er at jøder i Israel er mer sekulære enn i Norge. Den jødiske diaspora i Norge er mer troende. Det handler kanskje mer om samhold enn religion. Jeg føler meg veldig hjemme i synagogen, at jeg kan være meg selv der. Jeg føler meg trygg når jeg vet at det finnes noe større enn meg selv og at det er en grunn for de tingene som skjer. Jeg tror alle religioner har samme gud. Man skal drikke vin hver sabbat, og under Purim er det tradisjon å drikke så mye at man ikke husker hva man har gjort. Så alkohol er greit. Vi tror at kroppen er til låns, og at sjelen er fra Gud. Som jøde skal man derfor ikke ha tatoveringer eller plastisk kirurgi. Da må det i så fall tas ut når man dør. Tatoveringer må skjæres av huden. Piercinger er greit: jeg har syv hull i ørene. Jeg har også en diamantstjerne på tanna som jeg fikk da vi var på tur med et jødisk fotballag i Sverige, der jeg bodde hos en jødisk tannlegefamilie som gav meg den gratis. Det er ikke en davidsstjerne, det ville kanskje vært litt respektløst.

Jeg har opplevd fysisk vold, drapstrusler og trakassering.

Hindu: Sajanthini (23) fra Stovner Om det finnes en gud så er det én, ikke mange. Jeg mener Gud er én, uansett religion, og at den manifesterer seg i ulike former og bilder. Jeg tror ikke statuene i tempelet faktisk representerer Gud, men en idé. Jeg har alltid trodd at det finnes en kraft eller en Gud, men har ikke vært spesielt religiøs før nå i senere tid gjennom mannen min som er mye i tempelet på Ammerud. Tro gir meg indre ro. Jeg gjør puja hjemme ved et lite alter på soverommet hvor jeg har en indisk radio som spiller ni sanger på repeat. Jeg ber ikke til spesifikke guder. Noen hinduer

har favorittguder, og jeg likte Ganesha da jeg var liten. Jeg har ingen problemer med andre religioner eller folk som ikke tror. Jeg tror ikke sekulære mennesker skjønner hellighet. Dersom man ikke tror på noe, kan man ikke forstå det. Tradisjon er viktig og hellig i hinduisme, men jeg mener problematikk rundt kjærlighet mellom forskjellige kaster er gammeldags og bør endres. Kaste er fortsatt mye viktigere enn finansiell trygghet, jobb og kjærlighet. Jeg og mannen min er av samme kaste, men har et love marriage. Mannen min jobber i julen, men vi har juletre. Bestemoren til mannen min bor sammen med oss, hun er 92 år-gammel og elsker vaffelkjeks.

Jeg tror ikke sekulære mennesker forstår hellighet. 11/2012

11/2012

følg oss på facebook/Canonnorge

11/2012

BYGUIDE

Klubb + Konsert + Bar + Mat + Scene + Kunst

Restaurant: NATT&DAG testet Prego på Danmarks plass. Anmeldelse, side

JAZZ: Konsertserien Blue Goat finner sted i kafeen på toppen av Ulriken.

Les om fjelljazz, side

KLUBB: Møt Thomas Paulsen, sjefsbookeren ved Kosmo.

MÅNEDENS BOK

Intervju, side

MÅNEDENS PLATE

MÅNEDENS MAGASIN la Granada En ny utgave av «Norges eneste skjønnlitterære magasin» la Granada er ute. Utsalgsstedene er foreløpig få, men utgaven kan angivelig oppdrives ved blant annet Bergen Kunsthall. Flere av bidragsyterne (ta for eksempel Gjertrud Langva Skarsvåg) har gått på Skrivekunstakademiet i Bergen, og andre dugnadsarbeidere er tidligere NATT&DAG-skribenter, blant annet eks-redaktør Gaute Drevdal som prøver seg på noen dikt. Bravo! Nummeret innevarsler nye ambisjonsmål, og har i tillegg til ny layout med bilder av fotografen Jack Pierson som blant annet har stilt ut i Museum of Modern Art i New York. Men Granada? Poeten Federico Garcia

No States I Own America I 2000 flyttet Håkon Eriksen til Bergen for å studere ved universitetet. Han engasjerte seg raskt i Studentradioen og ble snart vert for programmet «Electrolux» sammen med ENOredaktør, Eirik Kydland. (Kydland har for øvrig skrevet albumets liner notes der han blant annet avslører radarparets mørke fortid: «Vi har spilt plater sammen, laget radio og drukket kaffe. I noen uker hadde vi til og med et band. Dick Atlas, het det og var det verste jeg har hørt.») Men Håkon var plaget av depresjoner, og flyttet etterhvert bort fra Bergen for i stedet å leve en – som plateselskapet noe kryptisk formulerer det – «indisponert tilværelse». Denne tilbaketrekningen (2001-2005) og en enkel kassettspiller er imidlertid også forutsetningen for låtene som utgjør I Own America. Med Fredrik Saroea som medprodusent er kassettopptakene nå – syv år etter siste «innspilling» – bearbeidet i Duper studio av Jørgen Træen. Som Fredrik sier: – Det ligger med andre ord mye arbeid bak det enkle og nedstrippede uttrykket på debutalbumet. Vi elsker platen, og Jørgen har gjort en fantastisk jobb med å bevare magien fra kassettspilleren. I Own America er ute på Young Aspiring Professionals nå.

Baertur «Kystverk» Hva gjør man når det skal lages en plate og man ikke har råd til å leie et skikkelig studio? For Ketil Mosnes AKA Baertur var det mest opplagte valget å spille inn en plate i en … lugar på Hurtigruta. Plata Kystverk ble unnfanget i løpet av et knippe

reiser langs kysten om vinteren, og jaggu ble ikke prosjektet til en bok også. En bok om Hurtigruta? Er Datarock-gründeren blitt koko? For å sakse litt fra bokomslaget: «Kystverk er ikke en vanlig bok om Hurtigruta, av den typen du kanskje har sett hjemme hos bestemor i Bodø. Her finnes få beskrivelser av solnedgangen

langs Helgelandskysten. Derimot vil boken muligens kunne gi litt sårt tiltrengt informasjon om rugbyinteressen i Rørvik, eller hva du skal ha i vaffelrøren i år 2031». Plata er forresten fin, den også. «Kystverk» ble sluppet på Young Aspiring Professionals 22. november.

Deadbeatz & Delario «Teddy’s Nightmare» Ny låt i rekken i samarbeidet mellom Deadbeatz og Delario. Som de selv uttaler: – En låt om reisen fra ignoranse til innsikt, om å bryte ut av labyrinten, tenke utenfor boksen eller dø. Ønsket var å bryte regler, og samtidig lage en hard «rett i trynet» hiphop-låt som fortalte en historie. Produksjonsmessig er låten basert på et sample og en beatskisse fra beatmakeren Christer Haveland (CHB). – Samarbeid kan gjøre veien til en fet produksjon litt kortere,

forklarer Espen Andersen, som i tillegg til å være primus motor og grunnlegger av Deadbeatz, representerer Andersen Productions, som har mikset låten. Kollega Delario (Andreas Wallevik) slapp tidligere i høst låten og videoen «Values» i samarbeid med Deadbeatz og Chris Wall. Som han uttalte da: – Inspirasjonskilden min ligger et sted i mellom det å ville fortelle en historie, gjenskape en følelse eller situasjon og det å ville skape musikk som kan engasjere lyttere og åpne dører for meg som artist. www.deadbeatz.no

MÅNEDENS SINGEL

Lorca ble skutt av fascistene da han bodde i Granada, forklarer redaktør Kristian Wiese.

MÅNEDENS VIDEO

Blakk «Kemneren kommer!» Hva gjør du når du har fått sydd så mange puter under armene at du kveles? Når teppet er gått ned, gjestene er gått hjem og regningen skal betales? I det hele tatt: Hva gjør du når kemneren kommer? Blakk er et firkløver av bestående av Jon Ivar Kollbotn, André Lund, Lars Christian Bjørknes (alle tre fra Major Parkinson) og Nathan Robert Smith (Ocean of Lotion). Etter at medlemmene i Major Parkinson utviklet en slags kollektiv skrivesperre, bestemte

de deg for å fire på ambisjonene og utvikle et «mer medgjørlig» musikalsk univers i form av Blakk. «Kemneren kommer!» er første kapittel i Blakks tilstandsrapport fra verdens rikeste land. I videoen opptrer hovedpersonen i et nitrist, svart-hvitt bergenslandskap der han i ren apati blir dyttet gjennom hverdagen av det offentlige. Likegyldigheten blir kun brutt av korte glimt av kemneren på fjernsynsskjermen. Albumet, eller «rapporten», har fått navnet Hjelp, og utgis i sin fulle lengde på nyåret. 11/2012

RARE BUTIKKER

TEKST THOMAS COOK

Kandidat #5 Swiss import Vaskerelven 5 Han kommer over en veggklokke, den blir gitt ham, det er en hvit industriell klokke fra 1960-tallet. Klokken er produsert i Sverige, han ser for seg at den en gang har hengt på en fabrikk, kanskje i en middels stor svensk by (tikkingen fra klokken uhørbar gjennom den kontinuerlige larmen fra arbeidet som gjøres). Men viserne vil ikke bevege seg, ikke nå lenger. Han skal få den reparert, han kan huske å ha sett en klokkebutikk i Vaskerelven, og han bestemmer seg for å gå dit. Blå bokstaver på den hvite fasaden: Swiss Import A/S, og utstilt i vinduene i det lille huset får man øye på alt fra sveitsiske gjøkur til utdaterte digitalklokker via solbriller fra åttitallet. Gulvet er teppebelagt, og innerst i lokalet sitter det noen folk, de er gamle, en mann, en kvinne, de er godt over sytti år gamle, antagelig, og har en innbyrdes fortrolighet som om de lever sammen. Er de søsken? Er de gift? Hun sitter på en stol bak den ene disken, med strikketøyet i fanget. Jeg henvender meg til mannen, han sender meg et imøtekommende blikk, jeg forklarer hva som feiler klokken, en bagatell, det er nok gjort i en håndvending å få fikset det (Vi reparerer alle typer ur MEGET RIMELIG, står det i vinduet). Til min overraskelse får jeg et avvisende svar: «Det kan vi ikke hjelpe deg med», sier han, trekker frem en skriveblokk, skriver et etternavn og et telefonnummer på blokken, river av arket og gir det til meg. «Ring dette nummeret, han kan sikkert hjelpe deg», sier han, jeg takker, går ut igjen på gaten, taster nummeret, en mannsstemme svarer. Jeg kikker på navnet på blokken, spør om det er ham, han svarer nei, jeg spør om han er urmaker, om han driver med klokker, han sier jeg har ringt feil. Og viserne på klokken står fortsatt stille, som om tiden har stoppet.

Kandidat #6 Ballong-dekor Nedre Korskirkeallmenningen 8 Byen´s gladeste butikk [sic!] står det å lese i vinduet på denne butikken, som helt fra vi som tenåringer frekventerte Stress på ukentlig basis, for å få gratis klistremerker eller bare for å kikke på det siste av skatesko, har drevet med ballonger og denslags. Tilsynelatende er det mange som legger en ekstra innsats inn for å lage en minneverdig fest, og det er slett ikke bare barnefødselsdager og konfirmasjoner som er i målgruppen: Levende Ord, Fremskrittspartiet, Landsskytterstevnet og Festspillene er alle referanser på nettsiden til butikken, som i disse dager betimelig nok er pyntet til Halloween, med spindelvev og skjeletthoder og gresskarmotiver. (Karnappet i stuen tar inn dagslys i enorme mengder, stuens karakter forandrer seg i takt med været der ute: sol, overskyet, mørkt, skumring, alle setter hver sitt preg på rommet. Dersom solen skinner grenser det til sjenerende å sitte der inne, og jeg sitter på rommet, pulten er ved vinduet, herfra ser jeg over til leiligheten i bygget ved siden av det jeg bor i, en gang intervjuet jeg en mann som tilfeldigvis bodde i leiligheten vis-a-vis min. Han har flyttet forlengst nå, det var liksom intervjuets aktualitetsalibi, at han skulle flytte. Nå henger det et oransje, lysende gresskaransikt i vinduet, et sikkert tegn på at Halloween nærmer seg og at stadig flere trykker den amerikanske skikken til sitt bryst.) Siste nytt fra Ballong-dekor: syngende ballonger.

SMAULESING Victoria cafe & pub Kong Oscars gate 29, Bergen De gamle, ærverdige hotellene er tett forbundet med byen som fenomen, man kan knapt tenke seg en storby uten disse levningene av forgangen storhet som så ofte på tvers av landegrenser bærer de samme navnene … Grand, det finnes nok et Grand Hotel i hver eneste by på kontinentet. Her i byen er det få hoteller som har overlevd lenge nok til å oppnå en slik status – enten har de gått under i brann eller har økonomien tatt knekken på dem. Ett av hotellene bar navnet Hotel Metropol, det lå ved siden av dagens rådhus. Hotell Norge, bedre kjent som bare Norge blant godt voksne bergensere, evner ikke med sitt funksjonalistiske og strengt regelmessige ytre å illudere pomp og prakt med samme overbevisning som sin forgjenger. Det Norge som brant ned – og altså gjenoppsto på samme tomt like etter – rundt 1960, var med sine spir, buer og tårn et kontinentalt hotell av gammel europeisk klasse. Et annet av byens gamle hoteller er Hotel Victoria i Kong Oscars Gate. Bilder fra spise- og dansesalen viser lysekroner over bord med hvite duker, mønstret tapet, blomstervaser. I salongen tyngre stoler, et piano i hjørnet, dunkel belysning. I dag holder Victoria Café og Pub til her, det er fremdeles dunkel belysning, gamle stålamper står rundt i lokalet. Kokken skjenker øl og serverer raspeballer om torsdagene, de viser fotball, her er konserter, man drikker seg lett til sinns i de tunge møblene. Oppover i etasjene er hotellrom erstattet av utleiehybler, men på Victoria lever kanskje stemningen fra de sene timene i hotellsalongen og dansesalen videre.

I ekte «visste du at … »-ånd tar Natt&Dag på seg oppgaven å utdanne leserne sine, med lett byantikvariske motiver. Vi gir deg glimt inn i fortiden til alle de byens steder du frekventerer i total uvitenhet om hva som har holdt til der tidligere. Unyttig? Joda, som så mye annet. Men der du sitter i en trang bar, lampene er røde, gir det liksom en ekstra dimensjon til glasset med øl du heller i deg: vissheten om at lokalet du sitter i tidligere var en undertøysbutikk. Det mener nå vi, i hvert fall. 42

11/2012

foto: Øystein Grutle Haara

LANSERINGSFEST: NOVEMBER FREDAG 2. november - Café Opera // Klubbmisjonen (Nabovarsel)

NESTE NATT&DAG FEST: SE NATTOGDAG.NO

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis!

11/2012

HIP HOP

känd för sina trevliga gäster Neumannsgate 20 55 90 02 90

“Man who waits for roast duck to fly into mouth must wait very very long time.”

Byens kjappeste kinamat lunsj - a la carte - take away

Vestre Torggaten 1, Bergen 55 21 85 88 Kinesisk mat og pizza

TEKST Vågard Unstad MAYA-SHIT. Nå går det mot slutten dere. Eventuelt en ny åndelig opp våkning. En slags ekte versjon av dataspillenes «levling». Enten dør vi alle, eller så skal vi opp et nivå. Eller så går bare ting sin vante gang. Uansett, jeg håper vi får oppleve 2013, for da kommer det nemlig jææævlig mye fet bergensk rap. Lars holder på med noe hemmelige greier, så derfor skal jeg ikke si så mye, utover at det er jævlig fett og at du kommer til å like det. Og, ja, som vanlig er jeg partisk i alt jeg skriver i denne spalten, men det får dere bare leve med. Er dere Konkurransetilsynet, eller? Nei, sant. OK, videre i min partiskhet vil jeg trekke fram to prosjekter produsent extraordinaire Haakon «Hkon» Tveit er tungt involvert i. Jeg har nevnt begge før, så se på dette som en slags oppløftende statusrapport. Jonas V sin nye mixtape/EP/album – eller hva det nå blir – skrider sakte men sikkert fram. Snart kommer det video til låten «Våknet nettopp opp» med Jonas, Girson og undertegnede. Garantert gateslager. HKONS ANDRE STORE prosjekt er å løfte lokallegenden Flex ut av blokkskyggene i Bergen Vest og fram i solskinnet der han fortjener å være. De har snart laget et helt album, med gjester som Fjorden Baby!, A-laget m.fl. Hva kan jeg si? Det er spesielt, men det

beste her i livet er speist. Girson sin EP begynner å høres helt syk ut. Snart kommer den Store P-produserte låten «Slem» som han har laget med sin storebror, Loddefjord O.G. Store José aka Big Sexy. Ja, men Girson er seff ikke gått solo. A-lagetalbumet ligger godt an. Vi driver å jobber med å fikse en god situasjon for skiven. Vanskelig å skrive om seg sjøl, men jeg garanterer fethet. Og, bare for å pirre fantasiene deres litt. Dette er egentlig topp hemmelig: Store P – Regnmannen. Album. Jepp.

Månedens spørsmål (sendes til min twitter-konto: @v4g4rd): Tror du Norge noen gang vil få en «egen» type rap – ala Englands grime? – GrimeySlimey Kjære GrimeySlimey, Tja, man skal aldri si aldri. Det måtte være om vi får en stor innvandringsbefolkning fra et bestemt sted som tar med seg en lokal musikktradisjon som de blander med moderne rap. Det er den eneste muligheten jeg ser for meg, Jeg klarer liksom ikke helt se for meg at nordmenn finner opp en ny rytmebasert sjanger. – Vågard

Som vanlig er jeg partisk i alt jeg skriver i denne spalten, det får dere bare leve med. Vågard Unstad (f. 1986) er oppvokst i Sandviken i Bergen. Han er med i rapgruppen A-laget, er ekkel på Twitter og liker peanøttsmør. Du så ham sist på Tweet4Tweet.

11/2012

KLUBB NATT&DAG I SAMARBEID MED HI-FI KLUBBEN OG WIMP PRESENTERER:

TEKST Anders Gogstad Thomas Paulsen har i en årrekke booket inn artister fra øverste hylle. Under aliasnavnet DJ Thomas Urv er han en dessuten en beryktet mester i å skru på mikserens knotter. Nå jobber han også med bookingen på Kosmo. Hei, Thomas! Det er ikke akkurat smårips du booker. Hvordan klarer du å få tak i alle disse artistene? – Det er resultatet av mange års nettverksbygging. Jeg begynte å booke artister direkte fra utlandet på midten av 90-tallet. De ganske unge agentene jeg hadde kontakt med den gangen har med tiden blitt mye mer etablerte, mens vi har holdt kontakten underveis. Kosmo har dessuten på rekordtid opparbeidet et ekstremt godt rykte som det har blitt lettere og lettere å booke utenlandsartister til. Hørte du ble starstruck da du varmet opp før Juan Atkins. Fortell! – Ja, det kiler stadig vekk litt i magen når jeg treffer gamle helter. Særlig gamle helter av denne kaliberen, som Aktins eller Jeff Mills … Og dessuten, da jeg spilte hoppet stiften akkurat da Atkins kom på scenen. Pussig. En stift hopper da ikke av seg selv? – Jo! Okai da, jeg ble litt satt ut. Hvem er det som kommer på Kosmo fremover? – Vi er superfornøyde med programmet. Bare i desember kommer Terje Bakke, Grandmaster Flash, Prins Thomas, &me, Ambivalent og Altern8. Du har hentet frem igjen Ploink-konseptet. Dine motiver? – Plonk har strengt tatt ligget og ulmet der hele tiden. Nytt fra gamle dager er den nye nettsiden vår, ploink.no og fullstendig ordnede forhold i motsetning til for 15 år siden da det var mye betong og lite kvitteringer. Konseptet føler seg også veldig hjemme i de intime fasilitetene på Kosmo.

Dere sitter en gjeng og booker programmet har jeg forstått. Hvem sitter i panelet og hva er policyen til Kosmo? – Kosmo drives selvfølgelig av et tvers igjennom strålende team. Vi forsøker å booke et utfordrende og spennende program med utenbys helter og lokale krefter, der vi prøver å legge til rette for synergier. Vi får en del verdifull hjelp av Bergen Kommunes kulturavdeling og Norsk Kulturråd til å nå målene våre. Det har vært litt kluss med kommunens papirvelde i forbindelse med bevillingen, hører vi. Nå som det er i orden, kan dere garantere at det er kultur dere driver med? – Vi er veldig fornøyd med å være anerkjent blant de tolv kulturstedene i Bergen som fikk utvidet sjenking i høst. Vi føler oss tilliten verdig med vårt brede tilbud av både stand-up, teater, klubb og konserter. Og hvilke fordeler gir det å holde åpent an halvtime ekstra? – Det gir oss pusterom til å kunne fortsette med å dyrke vår visjon. Det er vedtatt: Kosmo har byens beste lydanlegg. Hva er det med de høytalerne? – Dette er jo byens første Funktion Oneanlegg! Et mytisk merke fra verdens beste klubber og som i Kosmo sitt tilfelle er utstyrt med 21”-subber. Vegger og tak er bygget for perfekt akustikk og resultatet hylles av både gjester og artister. Lyden er svært viktig for oss og vi er stolte av at blant annet discolegenden Daniel Wang gikk ut på Facebook og konstaterte at dette var blant verdens beste lydforhold. Du er på god vei til å hanke inn Detroit-DJenes gudfedre. Når kommer Mike Banks og Kevin Saunderson? Eller hva med en liveopptreden med Underground Resistance? – Saunderson har vært her, men hele gjengen står selvfølgelig på listen. De dukker nok opp før eller siden.

NATT&DAG Råmiks er et møtested for musikkelskere, med forhåndslytting av ny musikk av kjente og ukjente artister. Artister og tidspunkt for arrangementer annonseres fortløpende i hver by. Finn NATT&DAG Råmiks på facebook eller meld deg inn i Hi-Fi Klubbens kundeklubb for personlig invitasjon.

www.kosmo.as // www.ploink.no

Discolegenden Daniel Wang konstaterte at dette var blant verdens beste lydforhold.

hifiklubben.no | wimp.no | nattogdag.no

11/2012

RESTAURANT

Danmarks plass er på riktig vei, men trenger enda flere serveringssteder, enda flere grunner til å vende tilbake dit. Prego café og restaurant Fjøsangerveien 32 SHABBY CHIC: uttrykket gir meg frysninger. For ikke lenge siden så vi på tv, jeg har ikke tv selv, så de gangene jeg er hjemme hos folk med fjernsyn er det underholdende å zappe fra det ene møkkaprogrammet til det andre, rastløst, uinteressert, utålmodig, fra amerikanske talk shows til nyheter til såpeserier til … interiørprogrammer. «Denne kjøpmannsdisken har jeg fått fra Frankrike», sier en kvinne fornøyd, hun er i slutten av 30-årene, antagelig, og peker på et slitt oppbevaringsmøbel av noe som ligner termittbefengt drivved, antagelig forlengst kassert fra denne landhandleren, om det da noen gang fantes noe slikt, for disse romantiske historiene som liksom kompletterer ethvert møbelkupp er essensielle for å gjøre illusjonen komplett for disse interiørfetisjistene, men oppstår antagelig like gjerne som gråhvite løgner hos oppfinnsomme selgere der på andre siden av Europa. På veggen kanskje noen barokklignende gullrammer uten bilde i, et par bjørkestokker fra skogholtet like bortenfor er lagt tilsynelatende tilfeldig over hverandre på en kommode, og inntil veggen står et melkespann, det tjener ingen formål foruten å gi hjemmet dette bondske, lett rustikke preget som så mange, uvisst av hvilken grunn, higer etter. Home, sweet home.

11/2012

Og dette uttrykket trer forsiktig frem i bevisstheten idet man setter seg ned på Prego på Danmarks plass, der interiøret balanserer vinglende et sted på den smale stien mellom nettopp dette sjarmerende rustikke og det … jeg orker ikke skrive disse ordene igjen, men altså det øverst nevnte. Mursteinsveggene eksponerte, industrielle lamper henger fra grove trebjelker som er montert i taket, javel, men her er også en stor, nostalgisk veggklokke med romertall og noe fransk påskrift, store lanterner i metall, solide bordplater i tre på moderne ben. – Vil du ha noe annet å drikke enn vann? spør den imøtekommende servitøren smilende idet hun uoppfordret kommer bort med en vannkaraffel og fyller et glass idet jeg setter meg ned ved et lite bord. To menn i dress drikker Farris og diskuterer forretninger, de har med seg noen plansjer med piler og stikkord; to studenter i tyveårene drikker cappuccino og snakker om helsekost: «Jeg har en oppskrift på noen deilige scones uten sukker», sier den ene ertende og fanger slik den andres oppmerksomhet. ILLY-LOGOEN, DENNE røde lille jævelen som representerer storforbrukersamfunnet og masseproduksjon. Illy? Da tar jeg heller en kopp sur traktekaffe, takk. Men her får man altså servert americano kvalitetssikret av Illy; på koppene står påskriften illy espresso ledsaget av navnet på den verdens-

kjente spanske regissøren Pedro Almodóvar, uvisst hvorfor. Almodóvars siste film, La piel que habito, var et drama med Frankensteinhentydninger. Men også Pregos fødselshjelpere har bedrevet plastisk kirurgi på høyt nivå. Lokalet var tidligere tilholdssted for en videoutleie, Forum, Mix, jeg husker ikke: men vi gikk dypt inn gangene her, mellom Terminator 3 og American Pie, på jakt etter fredagsunderholdning, før videobutikken flyttet lenger ned på Danmarks plass for til sist å trekke sitt siste pust. (Vi går forbi en av de siste gjenlevende videoutleiebutikkene på vei hjem fra fotballkamp, på hjørnet av Strømgaten og Nygårdsgaten, de selger ti filmer for noen hundrelapper. Videobutikkenes tid er talte – det gjelder antagelig bare for de mest innbitte å innfinne seg med den nådeløse virkeligheten. Når jeg kommer hjem leser jeg i en nettavis at akkurat denne kiosken selger ut sine siste varer, og sier takk for seg.) Med åpningstider fra 11.00 til 22.30 har Prego kan hende fanget opp bydelens rytme. Beliggenheten like ved Årstad videregående skole og bybanestoppet gir en uansett utsikt til rushtrafikk av både gående, bilister og kollektivreisende, hvorav en del av de som spaserer forbi eller går på og av bybanen på Danmarks plass nok er hete drop in-kunder. Noen forteller meg at Prego har byens beste stenovnspizza – dette spørsmålet får stå ubesvart enn så lenge ettersom vi

snarere bestiller en Prego blings med Santa Kristina-skinke (110,-), på surdeigsbrød, med kremost, ruccola, tallegio, pinjekjerner og agurk, for deretter å runde av med hjemmelaget gulrotkake med glasur, med noen jordbær og blåbær på siden. TRAFIKKEN SUSER HVILELØST forbi, køen stopper aldri, den skifter bare tilstand. Høyblokkene, bybanen, plutselig kommer en gruppe skoleelever forbi, og returnerer like snart gående mot skolen igjen med bæreposer fra Rema 1000 i hendene. En gutt med hetten på genseren trukket over hodet drikker cola, en annen holder en kartong med iste, to stykker tygger på en skillingsbolle hver. Ved siden av Prego reiser det seg et nytt bygg, den gamle hovedtribunen på Krohnsminde idrettsplass måtte vike for et nytt psykiatrisk sykehus, de skal ha utsikt ned på den grønne banen. En gang var jeg i byarkivet, der fikk jeg se tegninger som viste forslag for hvordan man kunne løse trafikkproblemet på Danmarksplass, hvordan gi plassen tilbake til folket, eller hva man sier. Skissene fra åttitallet hadde trafikken lagt i tunnel under plassen, der tusenvis av biler i dag ferdes daglig, var det grøntarealer, gangstier, offentlige rom. Danmarks plass kan bli et bra sted å ferdes, og må bit for bit erobres fra bilenes klamme grep. Og da er noen gode kafeer og barer et bra sted å begynne. Bien har lenge vært grunn nok alene til å dra til bydelen. Det går altså riktig vei, sakte, lik en personbil i kø. Thomas Cook

Lik NATT&DAG på Facebook og følg oss på www.nattogdag.no for oppdateringer på de nominerte. #bergenprisen

SCENEKUNST Advent er i gang, men dørene for scenekunst er ennå ikke lukket, og fortsatt kan du få med deg noen godbiter på scenen før klokkene ringer julen inn og før året 2012 er omme. Det velkjente arrangementet «Prøverommet» holder sin sesongavslutning på Bergen Kjøtt, BIT Teatergarasjen avslutter sesongen med «Verdensteatret», og DNS gjør oss juleklare med «Snødronningen» og «Førstereis». FØRSTEREIS Nypremiere 1. desember, DNS, kl. 19.30 hverdager, kl. 18.00 lørdager. Førstereis er et samarbeid mellom Helge Jordal og forfatter Morten Lorentzen, og tar utgangspunkt i sjøfartstiden i Norge etter andre verdenskrig. Femten år gamle Martin rømmer fra et guttehjem på Garnes der han ble misbrukt. Under falskt navn, legger han ut på sin førstereis der han fort blir «døpt» av mannskapet og brått voksen. Publikum blir med ham på vaktørner oppe på broen, Raggadis i Antwerpen med Landåsen, Coilen og Glonten, med julefeiring ombord, og møtet med den vakre Christiana fra Rio de Janeiro. Førstereis er en viktig historie fra 1950-tallets Norge. Epoken hvor flere av etterkrigens unge menn ble reddet takket være mulighetene de fikk ved å dra til sjøs. Mange sjømenn kom hjem som helter fra en ukjent verden, andre kom ikke hjem i det hele tatt og hørte ikke lenger til. Forestillingen høstet gode kritikker, og var utsolgt i hele spilleperioden. Nå får vi enda en gang oppleve Jordal alene på scenen med hans humor, galskap, fortellergleder og dype alvor. Verdt å få med seg?

SNØDRONNINGEN Frem til 15. desember, DNS, kl. 16.30 hverdager, kl. 15.00 lørdager. Snødronningen kan være noe å ta med litt mindre skapninger på. Den folkekjære H. C. Andersen utga dette eventyret I 1845. I DNSs eventyrlige førjulsfamiliemusikal av dette klassiske stykket hersker ondskapen i Snødronningen skikkelse. Klarer heltene, Gerda og Kay å stoppe den mektige Snødronningen? En dag knuses Snødronningens trollspeil i milliarder av biter. De virvler rundt og blåser inn i menneskenes hjerte og øyne. Hjertene deres fryser til is, og alt ses med onde øyne. Senere møter vi Kay og Gerda som har et helt spesielt forhold. Til jul har de fått en kjelke sammen, men en dag stikker Kay avgårde med kjelken etter å ha fått biter av Snødronningens onde speil i seg. Gerda drar ut for å finne ham, og møter flere hindringer på veien. Regi ved Vidar Magnussens og nykomponert musikk av Julian Berntzen.

PRØVEROMMET 3. desember, Bergen Kjøtt, kl. 20.00 Har jeg ikke nevnt det før, så er det nå virkelig på tide: «Prøverommet»! BIT Teatergarasjens arrangement som i velkjent Prøverom-tradisjon inkluderer mange forskjellige kunstneriske uttrykksformer på én og samme kveld. Denne kvelden vil du blant annet oppleve indie-rock, performancekunst, poesiopplesning, billedkunst og eksperimentell jazz! Det er også en gylden mulighet til å treffe andre scenekunstinteresserte eller -utøvere under de sosiale pausene mellom innslagene. Og har du ennå ikke vært på Bergen Kjøtt, er dette en gyllen mulighet til å oppleve det kanskje kuleste lokalet i Bergen by. Programmet kommer. Følg med og hold deg oppdatert på facebook.com/proverommet.

KUNSTNERPRESENTASJON OG SAMTALE: VERDENSTEATRET 4. desember, Logen Bar, kl. 19.00, Møte I BIT Teatergarasjens serie om støpningen av deres kunstneriske profil, presenterer de nå i slutten av sesongen Verdensteateret. Verdensteatret er en Oslo-basert kunstnergruppe som lager scenekunst og andre kunstrelaterte prosjekter. Gruppens medlemmer er kunstnere fra forskjellige kunstgreiner hvor hver produksjon står som et resultat av samarbeid på tvers av profesjonsgrensene. Verdensteatret kjennetegnes ved stadig eksperimentering i både gamle

11/2012

og nye kunstneriske virkemidler og medier, og med sine særegne forbindelser mellom tilsynelatende uforenelige teknologier og materialer. Med sitt eget komplekse visuelle uttrykk arbeider de i forskjellige kontekster som kunstmuseer, gallerier, samtidsmusikkfestivaler og teaterrom. Selv ser de seg som et «fortellerorkester» som spiller verk innen et «bevegelig rom». www.verdensteatret.com

SCENEKUNST: Gulli Kr. Sekse

Eirik (26) Studerer juss – Karma. Har alltid følt at du får det du fortjener, stort sett.

Jannicke (51) Hjemmeværende – Vet egentlig ikke, tror på mennesker og at vi skal være gode og ta vare på hverandre.

Peter (32) Snekker – Jeg tror på kjærlighet.

Linn (27) Journalist – Jeg tror på Kardemommeloven. Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill.

AV: Nikita Solenov

Kristin (39) Student – Jeg tror at det er noe, men vet ikke hva. Tror alt har en mening.

Maren (21) Student/servitør – Ærlighet, kjærlighet og stå for det man mener.

Espen (22) Elektriker – Å være seg selv.

Ludvig (52) Astronaut – Ly for regnet.

Amund (50) Advokat – Jeg tror på det gode i mennesker.

My (20) Aspirerende frisør – Tror på at verden ikke går under i 2012.

Gard (17) Student – Agnostiker per definisjon.

Nina (18) Musikkstudent – Tror på at jeg kan komme inn på Griegakademiet.

Nå er det blitt enda enklere å reise med Kystbussen Med våre apps for iPhone og Android søker du enkelt avganger med mobilen. Hvis du registrerer deg på kystbussen.no kan du kjøpe billett med mobilen og vise den når du stiger på bussen. Enklere kan det ikke bli. Og husk: Det er Kystbussen som har flest daglige avganger fra Bergen, Leirvik, Haugesund og Stavanger. Vi kjører med topp moderne busser som har gratis internett, strømuttak og WC om bord.

Søk avganger og kjøp billett med mobilen

kystbussen.no/apps

Kystbussen 11/2012

KUNST

Bergen Kunsthall Richard Tuttle: «Slide» Til 16. desember Bergen Kunsthall har denne gongen inntatt Bergen Kunstmuseeuum, «som gjest, eller kanskje infiltratør» – kven veit kva sanninga er? Uansett ligg Tuttle – ein renommert kunstnar frå Dei amerikanske sambandsstatane – sine arbeid strødd i og rundt Bergen Kunstmuseum sine sedvanlege utstillingar. Visste du at Richard Tuttle ein gong gjorde ei utstilling på Whitney Museum of American Art i New York som fekk så dårlig kritikk i New York Times at kuratoren mista jobben? No skal Solveig Øvstebø, kurator og direktør på Bergen Kunstmuseum slutte i jobben. Tilfeldig? Absolutt. Men litt morosamt. Dersom ein vil at det skal vere morosamt. Eg vil at det skal vere morosamt. Var det morosamt?

Tag Team Studio Håkon Holm Olsen 7.-9. desember Holm Olsen si førige soloutstilling, «Pinewood Painted Black» blei av ein einskild kritikar, nemleg underteikna i egen høge person, i ein uutgjeven omtale omtala som «a visual whodunnit, Håkon Holm-Olsen’s latest exhibition vaccuums the viewer into the surreal realm of the artist’s imagination, but merely hints towards narrative». Byråkratisk konspirering, tåkelegging, plastilina, ignoransproduksjon? Spørsmål utan svar. Modifikasjonar av bilete frå ei svunnen tid er alle like sannsynlege og usannsynlege materielle og immaterielle manifestasjonar som kan hende kan sjåast i denne ettertida si vyrde kunstutstilling, på same måte som denne teksten godt kan lesast som eit brev frå fordums tid.

Hordaland kunstsenter Carolina Caycedos: «Humane Materiale» Til 16. desember Maarten Vanden Eynde: «Plastic Reef» Frå 11. januar 2013 «Humane Materiale» handlar om materiale og handverk. Her er det instruksjonsvideoar å skode, og det har blitt arrangert workshops i teknikkane tvebåndsstrikk, tekstilfarging, tabouleh vs. flatbrød samt nålebinding. Resultata etter desse er å sjå som ein del av utstillinga fram til 16. desember. Dersom det materielle Bergen framleis eksisterer nokon lunde slik vi kjenner ho etter dei kataklysmiske og/eller transformative hendingane som kjem til å finne stad 21. desember, kan vi alle saman snart få feira jol igjen, før vi går på opning av utstillinga «Plastic Reef» utpå nyåret: Ein stadig voksande skulptur laga av smelta plast frå dei kontinentale samlingane med avfall som flyt rundt på verdshava.

Bergen Kunstmuseum Real Life Stories Til 3. februar 2013 3,14 Skin, Flesh and Bone Til 20. januar 2013 Eg lyt be djupast om orsaking, av di eg utan å vilje det – for eg gjer det trass alt ofte med vilje – formidla villeiande informasjon i førige utgåve. Eg presterte å skrive at 3,14 følgde i Bergen Kunstmuseum sine fotspor og laga kinakunstutstil-

ling dei òg, medan sanninga er at Bergen Kunstmuseum følgde i 3,14 sine fotspor og laga kinakunstutstilling dei òg, med ein og same kurator. På 3,14 finst vene og vakre statuar av flådde dyr, ei naken menneskeape og ein video der kunstnaren fortel livshistoria si medan ho sug på eit barberblad, som den reinaste blowjob. Nam! På Bergen Kunstmuseum kan ein sjå mykje forskjellig, og dersom ein vel riktig dag får ein yogatime med på kjøpet.

Permanenten Vestlandske Kunstindustrimuseum Kunst+Yoga 4.,11. og 18. desember kl. 15:30-16:45 Om tysdagane kan ein få billig yogainstruksjon på Permanenten. For prisen av ein ordinær billett til Kunstmuseene i Bergen får du ein ordinær billett til Kunstmuseene i Bergen – som er gyldig i heile to dagar, og gir inngang til alle utstillingar i Lysverket, Stenersen og Permanenten – i heile to heile dagar – i tillegg til fem minutt kunstfagleg opplysning og sytti minutt yoga. Ein god deal for både lommeboka, kroppen og sjela.

KUNST: Rasmus Hungnes

11/2012

TEGNESERIE

Batman Incorporated #4

Jeg tørker meg heller i rumpa med et hefte enn en bok. TEKST Aksel Kielland

Giannis Milonogiannis leverer hver måned en idérik og uforutsigbar tegneserie, som sender tankene hen til Heavy Metal slik det fremstod under glansdagene tidlig på åttitallet. Verdens kanskje beste nålevende tegneserietegner, Mike Mignola, har nå bestemt seg for å begynne å tegne Hellboy selv, etter i et par år å ha latt den høyst kapable Duncan Fegredo gjøre jobben. Hellboy in Hell, hvor en død Hellboy legger ut på nye eventyr i helvete, begynner denne måneden. Og selv om Hellboy formelt er strukturert som en serie miniserier, med tidvis lange opphold mellom utgivelsene, er det i praksis snakk om én sammenhengende fortelling, som konsekvent har vært en av de beste tegneseriene som har vært utgitt de siste femten årene. I de alternativtegneserienes verden blir regelmessige hefteutgivelser stadig sjeldnere, ettersom pengene – i den grad det finnes noen penger – nå ligger i bokutgivelser. Ett hederlig unntak, er Ethan Rillys Pope Hats, som med sine tre første utgivelser, har bevist at den stolte tradisjonen med små énmannsantologier ikke behøver å dø ut med Seths Palookaville og Adrian Tomines Optic Nerve overgang til bokformatet. Men uansett hvor bra Pope Hats er, kommer også den ut høyst ujevne mellomrom. Sporadisk utgivelsesfrekvens er regelen snarere enn unntaket innen alternativtegneserienes verden, men Michel Fiffes nye, egenpubliserte Copra er derimot tenkt å komme ut hver måned. Copra er noe såpass sjelden som en egenutgitt superhelt-tegneserie – endatil en utilslørt hyllest til John Ostranders Suicide Squad – og å dømme etter første nummer, er det den peneste superhelt-tegneserien som er utgitt i Nord-Amerika i 2013. Til gjengjeld er den trykket i 400 eksemplarer og kun tilgjengelig på Etsy. Tegneserieavdelingens nyttårsforsett for 2013 er for øvrig å endelig få på plass den spalten om japanske matlagingstegneserier. Innen april. Eller senest august. Vi lover.

NEOLAB

Med tanke på tidspunktet, burde muligens denne spalten være viet en oppsummering av tegneserieåret og en kåring av årets beste utgivelser. Men ettersom jeg ennå har en god bunke av årets utgivelser liggende ulest på rommet mitt – og da ikke minst Lars Fiskes nylig utgitte Herr

Merz, som det neppe er for tidlig å utrope til årets, hvis da også ikke det nye tiårets, vakreste norske tegneserieutgivelse – får en slik oppsummering pent vente til senere. Jeg vil likevel driste meg til å påstå at når man vel får den hele og fulle oversikten, vil de fleste kunne enes om at årets [beste/viktigste/mest originale/innflytelsesrike, etc.] tegneserie i 2012 var enten: A: Chris Wares Building Stories eller: B: Noe annet enn Chris Wares Building Stories Og ettersom slike årsbesteoppsummeringer har en tendens til å presentere et noe ensidig fokus på store, intellektuelt ambisiøse bokutgivelser, tenkte vi i tegneserieavdelingen at dette er en gylden anledning til å fokusere

på et knippe av de gode tegneserieheftene som fortsatt gis ut. Siden verken japanerne eller kontinentaleuropeerne aldri virkelig har lagt hjertene sine i hefteformatet – og det eneste ambisiøse heftet som her til lands utkommer med noen som helst form for regelmessighet er Jippis antologi Forresten – er det da naturlig å se til Nord-Amerika, hvor de fortsatt pumper ut tegneseriehefter på jevnlig basis. Grant Morrisons Batman Incorporated er fortsatt den beste månedlige superhelt-tegneserien som utgis. Serien er videreføringen av Morrisons store Batman-fortelling som han har holdt med på siden 2006, og i Chris Burnham har Morrison omsider fått utdelt en tegner som både makter å fange nyansene i manuskriptene hans og tegner raskt nok til å kunne levere et hefte i måneden. Morrisons karriere ble bygget på formmessig- og filosofisk ambisiøse tegneserier, men i de senere år har han viet seg til å skrive superhelt-tegneserier som ikke handler om så mye annet enn superhelt-tegneserier. Ikke alle disse er like stas å lese – og særlig har hans Action Comics vært et salig rot – men Batman Incorporated er omtrent så bra man får det innenfor Marvel og DC Comics’ stadig snevrere rammer. Utvider man perspektivet til også å gjelde science fiction, får imidlertid Batman Incorporated konkurranse av Image Comics’ Prophet. Prophet er en gammel Rob Liefeld-figur som først så dagens lys i de glade dagene på begynnelsen av 90-tallet, da spilende muskler, forpinte ansiktsuttrykk og store skytevåpen var alt man behøvde for å selge flere hundre tusen tegneserier i måneden. Den opprinnelige versjonen av Prophet er et nærmest uleselig grøt av sviktende håndverk og dårlig tilslørt homoerotikk, mens den nye er en ambisiøs sci-fi-serie som bringer Liefelds ideer en verdighet de strengt tatt ikke fortjener. Forfatter Brandon Graham og tegnerne Simon Roy, Farel Dalrymple og

Xiang Jing / Peacocks / 2007 / utsnitt

Ai Weiwei Jing Kewen Li Songsong Liu Jianhua Mao Tongqiang Song Dong Xiang Jing Xu Bing Yin Xiuzhen Yue Minjun

Real Life Stories presenterer ti av Kinas ledende kunstnere, som gjennom maleri, skulptur og installasjoner belyser kinesiske samfunnsforhold. Bergen er eneste visningssted for denne gruppeutstillingen med internasjonalt kjente kinesiske kunstnere. Utstillingen er kuratert av Feng Boyi og Bjørn Inge Follevaag.

Åpning 4. oktober i Stenersen, med påfølgende Med torsdag verdenspremiere påkl. en19.30 ny installasjon av Ai Weiwei. Gratis inngang på for en alleinstallasjon studenter hver verdenspremiere av Aitorsdag. Weiwei i Lysverket.

kunstmuseene.no | Twitter: #RealLifeStories Stenersen & Lysverket, Rasmus Meyers allé 9 & 3

11/2012

JAZZ

Konsert nr. 200 av 200!

ROCKEFELLER

Venner i ryggen: SATOR (S) ROCKEFELLER TORS. 20.12. Bill. kr. 300,- (inkl. akustisk konsert) NB! Få bill.!

Bill. kr. 250,- 18 år leg.

Søndag 23. desember

Bill. kr. 300,- ink. album . Bill. kr. 200,- uten album. 18 år leg.

TREY SONGZ WORLD TOUR

CHAPTER

CONOR OBERST

“CHAPTER V” UTE NÅ!

SENTRUM SCENE

SENTRUM SCENE LØRDAG 5. JANUAR

SØNDAG 27. JANUAR

Bill. kr. 395,-. 18 år leg. i hovedsal. Fri alder på galleriet.

B i l l . k r. 3 2 0 , - . 1 8 å r l e g . Unummererte sitteplasser.

SUPPORT: THE FUME

“good kid, m.A.A.d city” ute nå!

SENTRUM SCENE

AFTENPOSTEN DAGBLADET

L ØRDA G 9 . F E BRU AR

VG, NRK P3 DAGSAVISEN

ROCKEFELLER TIRS / 12 / FEB Bill. kr. 295,-. 18 år leg.

BILL. KR. 350,-. 18 ÅR LEG. NB

!F ÅB

ILL

THE TA L L E S T MAN ON E A RT H

JOHN DEE TORSDAG 21. FEBRUAR BILL. KR. 200,-. 18 ÅR LEG.

VILL AGERS JOHN DEE LØRDAG 2. MARS Bill. kr. 175,-. 18 år leg.

“There’s No Leaving Now” ute nå! DAGBLADET

ROCKEFELLER

ONSDAG 13. FEBRUAR

BILL. KR. 270,-. 18 ÅR LEG.

THE RAVEONETTES JOHN DEE FREDAG 8. MARS Bill. kr. 200,-. 18 år leg.

Forsalg: www.rockefeller.no, Posten, Narvesen, 7-Eleven, tlf. 815 33 133. NB! Bill.avg.

11/2012

TEKST Stephan Meidell Du har kanskje hørt uttrykket «fjelljazz». Betegnelsen oppstod i forbindelse med den «nordiske tonen» (les: langstrakte, intense toner, gjerne massevis av klang) som ble populær i jazzkretser rundt 70-tallet. Den norske saksofonisten Jan Garbarek er kjent for å være en av grunnleggerne, sammen med gitarist Terje Rypdal. Dette er altså et begrep for musikk som gjenspeiler høye fjell, langstrakte fjorder og svulmende landskap. En tone som manifesterer lengsel og håp – tro og patriotisme. Eller kanskje bare en irriterende dryg og selvhøytidelig gnåling som gir deg lyst til å løpe langt opp på et fjell for å komme unna? SITT RETTE ELEMENT. Jeg har hørt det kjennere kaller for fjelljazz mang en gang, men fikk mest lyst til å komme nærmere røttene: nemlig komme meg opp på fjellet for å høre jazz. Konsertserien Blue Goat finner sted i kafeen på toppen av Ulriken, og hvilket bedre sted å oppleve fjelljazz i sin rette betydning enn der? Som den selvutnevnte friskusen jeg er, bestemte jeg meg for å få den optimale opplevelsen. Gå opp Ulriken til fots, og ta meg en varm kakao mens jeg hørte på konserten. Amerikansk jazz akkompagneres gjerne av en kald øl i ei mørk bule, mens norsk jazz sikkert passer best med varm sjokolade i svimlende høyder. Jo, det føltes veldig riktig. Etter å ha ligget i sengen søndags morgen og trålet internett i et par timer for statusoppdateringer jeg ikke trengte, fant jeg et stykke informasjon som viste seg nyttig: konserten begynte om én time! En noe overmodig deadline på å komme seg fra sengen i Sandviken til radiotårnet på Ulrikstoppen. Jeg hyllet meg inn i all ullen jeg kunne finne, og kastet meg på sykkelen. Etter å ha brukt opp størstedelen av lungekapasiteten på å sykle bort til foten av fjellet, begynte jeg å bli nervøs for hva livet i skjæringspunktet mellom YouTube og Spotify hadde gjort med meg. Melkesyren hadde allerede okkupert begge lårene, og truet med å invadere leggene om jeg beveget meg én meter. Etter å ha kavet meg halvveis opp til toppen, begynte jeg virkelig å miste motet, for her var fjellet dekket med is og snø. I oktober! Uvant for en rægespisende, fingerknipsende jazzentusiast fra palmekysten Kristiansand. Men, der oppdaget jeg noe nytt ved fjelljazzen – den gir deg uante krefter.

MED NYTT MOT og begge hendene famlende rundt provisoriske gelender dro jeg meg opp til toppen av Ulriken mens føttene danset polka på isete partier. Etter å ha kastet meg forbi forfrosne franske turister nådde jeg toppen fem minutter over tiden. Jeg ba til jazzens profeter at bandet ikke hadde begynt å spille ennå, og de var heldigvis på min side. Selv om jeg hadde glemt et par viktige ting. 1. 2. 3.

Det er ikke lurt å skynde seg opp et fjell uten skikkelig frokost. Jazzen gir deg adrenalin, men når du er fremme trenger du mer enn bare åndelig påfyll. Penger er en god ting å ha om du skal kjøpe deg en varm sjokolade 643 meter over havet. Du blir svett av å gå opp et fjell. Jazz kurerer ikke kaldsvette.

Jaja, jeg fikk lånt meg litt penger og tømte en kvikklunsj og en sandwich i påvente av konserten. Konserten, ja. Jeg forhørte meg. Når skulle den begynne? Ikke ennå, nei. Snart? Joda, snart. De måtte stemme instrumentene først. Selvfølgelig – man kan jo ikke holde de lange fjelljazznotene hvis de er sure. Hva skulle du stemme, sa du? Akkurat, et lunefullt 45-strengs instrument. Jojo, jeg har da tid. Begynner det å bli litt kaldt her? Hva sa du? Dere skal bare bestille litt mat før dere begynner? Ja, selvfølgelig, jazz krever sine kalorier den óg, selv om det ser ut som om man bare lirker i instrumentene. Du skjønner sikkert hvor dette går. Jeg fikk aldri med meg den konserten. Kaldsvetten tok meg etter en time, og mens andre nøt et skandinavisk klangnirvana på toppen av Ulriken, rant jeg ned fjellet med kroppen kveilet rundt de samme gelendrene som hjalp meg opp. Fjelljazzen på plate er ingen sak – men i sin rette forstand er den ganske uoppnåelig. I alle fall om du vil oppleve den på gamlemåten. MÅNEDENS PLATETIPS. Sjekk ut «Blix By Lund», utgitt under samme navn på Turn Left/Musikkoperatørene. Dette er verdensmusikk med tilfang av jazz og folkemusikk fra India, Pakistan, Sverige og Norge – med salmedikt av nordlendingen Elias Blix. Kjempefint – og et godt alternativ til alt det korttenkte julemusikk-rælet vi kommer til å bli utsatt for i desember.

Amerikansk jazz akkompagneres gjerne av en kald øl i ei mørk bule, mens norsk jazz sikkert passer best med varm sjokolade i svimlende høyder. STEPHAN MEIDELL (f. 1982 ), NATT&DAGs nye jazzskribent, er musiker, kurator og musikkjournalist. Han spiller i TST, Cakewalk, Krachmacher og Vanilla Riot. www.stephanmeidell.com

MUSIKK

Anmeldelser

KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

FAIL! LOL

Dark Times er et tregreps pønkband med visse interessante aspekter. Dark Times, SIDE

Som singer/songwriter er han i en egen liga, og norske rnb/soul-fans bør snart åpne øynene for gamlefar. BERES HAMMOND, SIDE

Kongen av skamløse soundtrack til sydenfingring og tyrkersex.

PITBULL, SIDE

SKIVER COCOA TEA Ina Di Red (VP RECORDS/IMPORT)

Jamaica tea party. En av de mest særegne stemmene i reggae, Cocoa Tea. En av de som veier tyngst, også, selv om han egentlig aldri har nådd helt ut til de store massene. Likevel er han en av de mest elskede, og lettest gjenkjennelige artistene i sjangeren. Sweet, Sweet Cocoa Tea slo igjennom i rub-a-dub-perioden tidlig på 80-tallet, og tilhører første generasjon med reggaeartister som var like komfortable i ei dancehall-setting som i roots reggae. På den ene siden en reflekterende rastaman («Israels King»), på den andre siden croonende loverboy («I Lost My Sonia»). I tillegg til en evne til å adressere konkrete saker i samtiden («Rikers Island», «Barack Obama») som få andre av hans kollegaer behersker. Alt pakket inn med en stemme så behagelig at han kunne ha covret Burzum og fått det til å låte som silke. Ina Di Red er meint som et album som skal ta det tilbake til reggaens røtter, men gjør egentlig nøyaktig det han alltid har gjort, som beskrevet tidligere i anmeldelsen. Cocoa Tea har alltid hørtes ut som Cocoa Tea. Befriende herlig med artister som har en tilstedeværelse som gjør at du rives med hver gang. Om han snakker om å drepe soundboys («Tonight»), klager over reggaens utvikling («Weh Deh Reggae Deh»), raljerer over korrupsjon i bransjen og media («Press Freedom») eller synger en noe overraskende kjæresteduett med kjempeskjøga Dàngel («Love Is»): like forbanna vakkert. Og like forbanna sikkert at etter den ene one hit wonderen etter den andre havner på skraphaugen,

Cocoa Tea kommer til å bestå. Det være seg Lover`s Rock eller Roots, Reality & Culture, dette er det man på Jamaica kaller Big People Music. Og store folk hører på stor musikk. Nok et tidløst, til tider gnistrende album fra søte, søte Cocoa Tea. Jørgen Nordeng CODY CHESNUTT Landing On A Hundred (INDIE DISTRUBUTION)

Var du nuTT til å gjøre det så polert? Cody ChesnuTTs siste fullengder minner litt om Fitzgeralds roman «The Great Gatsby». Men for å foregripe tankerekkenes gang her, misforstå meg rett; Landing On A Hundred er ikke en klassiker. Analogien går som følger: I The Great Gatsby finner to elskere tilbake til hverandre for å gjenoppleve en stormende affære de hadde mange år tilbake, men som til slutt, meget kort fortalt, ender i at Daisy Buchanan innser at den pimpede utgaven av Jay Gatsby og fantasiene han tilbyr aldri kan gjenskape det fantastiske og ekte de en gang hadde. Debutplaten til ChesnuTT, The Headphone Masterpiece, er fantastisk - en skikkelig deilig, deilig gritty soveromsproduksjon hvor R&B, rock og hip-hop får utfolde seg fritt under neo-soul-paraplyen, på svimlende 36 spor. I 2010 holdt ChesnuTT en legendarisk bra konsert på Blå. Følgelig har summen av dette bidratt til store forventninger til fullengder nummer to. En stor strek i regningen er det da at romansen som gjenopplives på denne platen bærer lite preg av det progressive lydbildet på THM, men i stedet er et realt mageplask i en overpolert retrofelle. Tenk en

pastisj på Motown, Philly Soul, Al Green, Curtis Mayfield og Bobby Womack framført av en som i utgangspunktet burde naile dette, men som kommer til kort fordi det låter for kalkulert. Jeg skulle ønske Landing On A Hundred, som presumtivt har ambisjoner om å skulle være et skritt videre, i prosessen ikke hadde gitt slipp på alt av det som gjorde ChesnuTT til en innovativ artist. Altså, det er ikke dermed sagt at resultatet skal være en udelt negativ opplevelse fordi han har blitt så glætt, men alle positive konnotasjoner «cheesy» og «godt produsert» som regel har, har blitt redusert til en forglemmelig affære gestaltet av en fin stemme med, sukk, «helt riktige» arrangementer. Hei, invester heller pengene dine på The Headphone Masterpiece om du ikke har albumet. Alt var ikke bedre før, men God damnit enkelte ting var faktisk det. Karima Furuseth KEYSHIA COLE Woman to Woman (GEFFEN/UNIVERSAL MUSIC)

«Selvhjelp» til knuste hjerter. «I am trying my hardest for this album to help them get over the bullshit that they go through with these guys even though I’m not experiencing it at this moment. I want to be supportive and understanding and caring to my fans as well» - Keyshia Cole til Jet Magazine Oakland-sangerinnen Keyshia Cole har i likhet med artistkolleger som Mary J. Blige og Monica så og si alltid laget musikk som speiler livet til kvinner med konstante samlivsproblemer og utro partnere, noe hun nå altså velger å fortsette med til tross for at hun har funnet ny kjærleik og livsglædje med NBA-

Lunken hjernetrim BAD BRAINS Into The Future (MEGAFORCE/IMPORT)

Hva er vel Bad Brains uten den eksentriske, uforutsigbare og beint fram spinnville vokalisten H.R? I utgangspunktet en utenkelig tanke, men etter å hørt deres siste skive Into The Future, dessverre et spørsmål som popper opp i hjernebarken ved flere tilfeller. Into The Future skjemmes nemlig delvis av den mildt sagt spik spenna gærne vokalisten og hans manglende evne til å løfte de aggressive delene av platene. Han høres ut som han er redd mikrofonen til tider. Så selv om dette ifølge gitarist Dr. Know er dette «the purest Bad Brains recording since the ROIR cassette», får vi aldri en «Regulator», «Attitude» eller «Sailing On», hvor HRs intense messing var med på å gi låtene den nerven som gjorde det så ellevilt intenst. Men det kunne vært uendelig mye verre, bare se på liveklipp fra bandets siste turne. På åpningssporet er vi nesten der vi kan forvente oss, og på

«Popcorn» er han funky og morsom. Selv om han gnåler om P.M.A, «Suck Sess» er en slags kjapp «Re-Ignition» med speedpartier. Bare ikke forvent at «Youth Of Today» skal ha noe med old school sXe-hardcore å gjøre musikalsk. «Yes I», derimot, primalhardcore på halvannet minutt holdes bare igjen av … ja, du gjetta riktig. Musikalsk er det ikke veldig mye å utsette, metal, hardcore, jazz, reggae og dub er bare noen av ingrediensene som kjøres gjennom Bad Brains-kverna. Into The Future er kanskje ikke plata som tar Bad Brains rett inn i fremtida. Til det er de for opphengt i gamle bragder, men både dubpartiene og de mest punka riffene sitter godt i kanutten. Dubstepflørtinga på «Jah Love» er veldig naturlig for crossoverinnovatørene, og sånn sett nesten uunngåelig. Subtil og fin, faktisk. Som oppfølger til snart fem år gamle Build A Nation er Into The Future både naturlig og på rett spor. En ny Rock For Light I 2012 er det vel ingen som håper på uansett, så jeg tar gladelig til takke med denne. Jørgen Nordeng

11/2012

MUSIKK NATT&DAG I SAMARBEID MED HI-FI KLUBBEN OG WIMP PRESENTERER:

spilleren Daniel Gibson. Og greit nok, jeg kan forstå at det finnes et konstant behov for «scorned woman»-soundtrack der ute, men som 33 år gammel mann blir en hel skive med «You had my heart, but then you blew it/I’m so over you, go get lost/Boy, who do you think that you are?» litt for mye i lengden. Selvmotsigelsene ved å hevde at man har kommet over noen, men til stadighet fortsetter å gi dem oppmerksomhet, er et fenomen vi kjenner godt til fra diverse klassiske Facebookytringer, og noen ganger føles det jo også nettopp slik når man hører på denne kategorien med

R&B-sangerinner: at vi blir utsatt for bitre statusoppdateringer fra damer som aldri lærer. At en sutrelåt hjelper noen ut av kjærlighetssorg, er vel også oppe til debatt, da de vel heller har som oppgave å grave deg lenger ned i elendigheten, og til slutt plassere deg foran tastaturet klokken 03:46 (når kommer egentlig den første R&B-låta som oppfordrer til sosial medie-boikott i slike situasjoner?). Keyshia Cole er likevel mye mer enn mannehat og bitter kjærlighet, deriblant en stor stemme, som hun dessverre ikke alltid er like flink til å bruke på best mulige måte. Det blir

rett og slett litt mye i konsentrert form, og det er kanskje også derfor Woman to Womans beste øyeblikk er samarbeider med andre sangere. Tittelsporet med Ashanti er et deilig avbrekk, og følges opp av albumets desidert beste låt, «Wonderland» med Roc Nation-sangeren Elijah Blake (aka mannen som skrev Ushers gigant-tune, «Climax»). Men Woman to Woman byr altså på litt for mye stemme, litt for mye sutring, og litt for mye «selvhjelp» til knuste hjerter. Hva med å holde det mer sexy nå som du endelig er i et happy forhold, Keyshia? Mathias Rødahl

Illustrasjon: Esben S. Titland

DARK TIMES Girl Hate (FYSISK FORMAT)

Don’t belive the hype. Sjelden har vel et pønkband fått mer oppmerksomhet for en sjutommer, likevel vet jeg mer om Shane Connely enn jeg vet om Dark Times. Hvis du ikke tar deg bryet å sjekke ut bandet, har du ingen aning hva du går til. Både slakt og hype har blitt dratt ut av proporsjoner og sier mer om hvordan musikkritikk lett blir gjenstand for å fremme seg selv og sin kunnskap framfor å formidle konstruktiv kritikk. Etter årets Bylarm la både NME og Brooklyn Vegan sin elsk på pønkebandet fra Oslo, etterfulgt av langt intervju i Maximum Rock’n

E-40 & TOO SHORT History Channel: Mob Music/ History Channel: Function Music (HEAVY ON THE GRIND ENT./IMPORT)

Tenk hvordan det hadde blitt i 1994? Hå hå. E-40 må være en av de mest produktive rapperne som noen gang har eksistert. Siden 2010 har han allerede gitt oss syv soloalbum, med tre til planlagt sluppet i mars 2013. For de fleste vil en såpass hissig frekvens ført til utvannede, halvgjorte album av varierende kvalitet. For Fonzarelli, ikke så mye. Derfor er det ingen overraskelse at når han teamer opp med Vestkystlegende-kollega Too Short, så er det han som klarer å holde interessen best oppe gjennom to timer musikk. Delt inn i to installasjoner, en for mob og en for function, byr ikke historietimene på noen overraskelser. Too Short sin flow og fremtoning har aldret med litt mindre stil enn tjukkasens, men på mob-disken leverer han noe av sine mest hardslående vers på noen år. Mob: klassisk bay area-rapsound fra midten av 90-tallet, tungt nedlesset med analogsynther og sumpfunky så det holder. Short og 40 var blant de som definerte på 90-tallet, og behersker dette til fingerspissene. Mob-musikk kan være en prøvelse når rapperne ikke lever opp, men med disse to, samt en jevn strøm av gjester er History Channel: Mob

hifiklubben.no | wimp.no | nattogdag.no

11/2012

roll. Slik hype kan jo provosere enhver etter en gjennomlytt av Girl Hate. For det er strengt tatt langt fra Mudhoney, Sonic Youth, som de respektive musikkanmelderne har hevdet. Mudhoney og Sonic Youth var ferdigstøpt og toneangivende for sin generasjon før de kunne stave sitt eget bandnavn. Dark Times er et tregreps pønkband med visse interessante aspekter. Langs dundrende pønkarrangement a la Butthole Surfers på «Goofys Concern» skaper vokalist Ann Kristin Traaen med sin insisterende og pure tenåringsrøst en nødvendig kontrast. Både PJ Harvey og Supervixen vokalist Stina Moltu er aktuelle referanser. Det er passe rått, ustøpt og naivt på samme tid. Tekstene

varierer mellom ubetydelige tenåringsissues og knallhard selvkritikk kombinert med giftige stikk mot resten av musikkscenen. Girl Hate som handler om nettopp jentehat, er vel strengt tatt ikke et mer konfliktfylt tema i dagens samfunn enn det var for 30 eller 300 år siden? «Kiss My Fist» derimot er en pønkelåt det spruter både gnist og god gammeldags resignasjon av. Etter spillejobb på kulturhuset Last Train har de nå tatt steget utenfor talentscener og pønkeradioen, og hvis de dropper bittersøte tekster om hipstere og indierockere og adder litt mer pils, fist og raseri nærmer vi oss et respektabelt band. Hold det ekte som dem sier. Inger Lise Hammerstrøm

Music et stødig støkke retrorap fra et par mastodonter. History Channel: Function Music er mer moderne i uttrykket, og tar for seg post-hyphy dansegolvsrap med høy sigarføring og energi. Sølvreven Too Short sliter litt med å henge med i de til tider høye tempoene, mens E-40 for lengst har gjort denne musikken til sin egen. Short Dog kler best når han kan slepe seg gjennom seigt funk-landskap, og får tid til å poengtere sleaze-historiene sine på ordentlig vis. E-40, kanskje den mest tekniske rapperen noensinne, er like veltilpass uansett hvilken vei det går. Til tross for et knippe svakere spor, sitter vi likevel igjen med en følelse av et dobbelt album som er veldig få forunt så seint i karrieren. Bruksområdene er forskjellige: Mob Music blir nok å gå flere runder i diverse settinger, mens Function Music skrelles ned til hitsene og spilles ute på byen. Intet nytt under solen, men en fin ventepizza mens vi gjør oss klar for et trippelattakk fra 40 i mars. Dessuten et svar for alle oss som har lurt i årevis hvordan det ville bli hvis man satte sammen Bay Areaens to største legender: den ene selve personifiseringa av tilbakelenthet og coolhet, den andre den mest hyperaktive rabbagasten den solfylte vestkysten har å by på. Svaret er, slettes ikke verst. Men tenk hvordan det hadde blitt i 1994? Hå hå. Jørgen Nordeng

GODE ORD DØR SIST Svart Jord (CRISPIN GLOVER RECORDS)

Ingen tvil. Rap fra Norge har vel i teorien ikke vært interessant siden TP-gutta rappellerte ned fra taket under Hitawards i 1998. Åpningssporet «La saga jobb» feier bort all tvil. På en hard, men nydelig, og noe unorsk instrumental (som lett kunne vært produsert av Harry Freud eller Just Blaze), leverer de to kompisene en kryptisk historie som fungerer svært godt til sounden på låta. Energien i låta er faktisk så engasjerende at jeg skulle ønske jeg eide ei motorsag. Videoen til førstesingelen fungerer overraskende bra den óg. At de to trønderne klarer å gjøre en troverdig opptreden i forgrunnen av gamle arkivbilder av blant annet atombomber og kjernekraftverk, må jo bety at dette er kvalitet. Hvis du ser for deg GODS’ forrige skive som en atten spor lang gladkristen motivasjons-lydbok, selvfølgelig satt litt på spissen, så er Svart Jord lyden av bakrusen etter innspilling av guttas debut. Låter som «Kjenn varmen» og«kjærlighet te livet», er byttet ut med «Faenskap» og «Nja». Lystige reggae-inspirerte beats er byttet ut med atombombevideo og automatvåpen-samples. Uten at det blir feil. Det blir faktisk det motsatte. Gjestene på skiva er også valgt med omhu. Pats One

MUSIKK og Bad Spits bidrag på låtene «Stormen» og «Slett Håp» flettes naturlig inn i den gjennomgående nedstemte sounden på guttas andreskive. Selv om ikke T-Fuzz og Børek kaster seg ut på dypt vann sånn rent flowmessig, er det lenge siden jeg har hørt en så gjennomført produksjon fra en nasjonal rap-utgivelse. Låter som «Omveltning», «Kama» og «Havna» har fin instrumentering som kler personligheten til vokalen. Svart Jord har sanger, ikke random røl på tilsendte beats fra nerder

rundt om i alle Norges gutterom. I løpet av de ti egenproduserte låtene – Børek står for ni av dem – fungerer det meste som det skal. T-Fuzz (som for øvrig ble utnevnt fylkeskunstner for Sør-Trøndelags fylkeskommune i 2012), slipper også til som produsent på kuttet «Fly Prinsesse», som er et sårbart og hviskende solobidrag for en hver sentimental hiphopper. Hvem har vel ikke mista ei prinsesse i sin tid? Om jeg skal sette fingeren på noe som kunne vært bedre, så er det det Swizz Beatz-aktige forsø-

ket på å lage en clubbanger i låta «Faenskap». Versene fungerer bra, men refrenget er irriterende på en måte som bare mr. Beatz kan være. Ingen burde etterligne Swizz Beatz. Ikke på beat, ikke på rap. Aldri! Det eneste imponerende med den karen er at han har landa Alicia Keys. Når det er sagt, så er Svart Jord en velprodusert og kort skive som opprettholder lytterens fokus, og som er helt uten selvskryt og overfladisk pisspreik. Remi Ramsland

BERES HAMMOND One Life, One Love

fest og alvor. Han har, i motsetning til sine fleste samtidige, ikke tilpasset seg tidene i nevneverdig grad. Han jobber med et lite utvalg produsenter, og oversvømmer ikke markedet med substandardmateriale i frykt for at vi skal glemme ham. Beres Hammond trekker fulle hus over hele verden, og var i år gjenstand for ei hyllestplate med kremen av reggaeartister. Siden 2000, mens andre artister på hans alder har vært redusert til mimrestunder for den eldre garde, har han produsert i alle fall fem genuine klassikere (låter). Disse kan du ikke gå på reggaeklubb uten å høre. På One Love, One Life er Beres mer fokusert enn tidligere. Albumene hans har tendert mot litt lite gjennomført, jamaicanernes evinnelige singelfokus. Her får

vi to «discer», den ene fokuserer utelukkende på kjærlighetsmateriale, mens den andre tar for seg sosial urett og denslags. Begge deler (og feelgood-låter som «Rockaway») er territorier hvor Beres Hammond er så til de grader på hjemmebane. Som singer/songwriter er han i en egen liga, og norske rnb/soul-fans bør snart åpne øynene for gamlefar. Siden solodebuten Soul Reggae har han ofte blitt sammenlignet med artister som Marvin Gaye og Sam Cooke når det kommer til stemmeprakten, og soul ligger tjukt utover hvert åndedrag han tar. Dette er nok den sterkeste og mest gjennomførte utgivelsen fra denne kanten på veldig mange år, med andre ord. Årets reggaealbum, ved siden av nylig løslatte Busy Signals Reggae Music Again. Jørgen Nordeng

(VP RECORDS/IMPORT)

Årets reggaealbum. Det er mange herrens år siden Beres Hammond har hatt noe å bevise. At han er den kanskje mest folkekjære artisten på Jamaica har han stadfestet for lenge siden, og hans sjelfulle stemme er nok til å sende frysninger nedover ryggen på en hvilken som helst reggaefan. Med en karriere som spenner over noe i nærheten av 40 år er det en bragd å holde seg relevant Det har Beres gjort ved å bli ved sin lest: som kongen av jamaicansk Lover’s Rock. Ved å la den røykfylte whiskeystemmen sin ligge som et fløyelspledd over kompene, la kompene i stor grad være tradisjonelle, og spe ut smoochinga med riktige doser

si hei e y n l i t

MELODY´S ECHO CHAMBER Melody´s Echo Chamber (PLAYGROUND 2012)

Kammers-pop. Melodys Echo Chamber åpner som et naivt eventyr med erotiske undertoner og eskalerer i en vulgær gitarsolo a la Slash i baris foran en brennende kirke. Høres ut som en uforenlig kombinasjon, men i en tid hvor standarden for indiepop følges slavisk med kosmiske synther og drømmende refreng med sentimentale nikk til 80-tallet, er slike kreisi innfall nødvendig. Dessverre blir det med denne ene utageringen på første kutt. Melody Prochet, som er hennes egentlig navn, gjør ingen nevneverdig innsats for å bidra til evolusjon for indiepopens vedkommende. Når hun parrer opp med Kevin Parker fra årets mest vellykkede kull, Tame Impala, legger hun heller ikke opp til å tilføre Jane Birkin og Vanessa Paradis-føleriet uventede vendinger. Dermed står hun igjen med lite egenart i en overfylt bås med dyktige og etterhvert lite innovative musikere. Uten at hun skal avskrives av den grunn, for noe må hun åpenbart ha som har engasjert en travel kollega på terskelen til eget gjennombrudd. Melody’s Echo Chamber er vel verdt å sjekke ut som et avbrekk fra hennes artsfrender. Fra sine yndige franske lepper hvisker hun dekadente fraser vekslende mellom fløyelsmyk fransk og keitete engelsk, og visuelt kunne hun gjort noen riktig coole musikkvideoer. I stedet faller hun i hipsterfella og smører på med tjukke lag åttitalls-filter. Du behøver ikke være spesielt oppdatert for å få litt hetta av det. Skal man vurdere Melody’s Echo Chamber ut i fra om hun tilfører popmusikken noe nytt, faller hun definitivt under middels. Drømmende pop som tonesetter pulings i et rotete tenårings-kammers med tomme cavaflasker som blomstervaser har hatt sin storhetstid. Sammenliknet med sine frender i Beach House og Tame Impala for eksempel, hevder hun seg godt nok. Det er meditativt, passe fengende og semi-mystisk, og får meg til å hige etter robåt piknik med Hugh Grant. Nei, stryk Hugh Grant. Inger Lise Hammerstrøm

MEEK MILL Dreams and Nightmares (MMG/WARNER)

Fra mjee til jee. Ved siden av 2 Chainz, Meek Mill sin «debut» er den mest etterlengtede innen rapmusikk av det mer gateorienterte slaget i 2012. Via mixtapes som Flamers og Dreamcathchers-serien, og ikke minst ved å stjele showet på Rick Ross sine to siste MMG-samlere (Self Made 1 og 2), har han rukket å gå fra undergrunn til XXL Draft Pick til å samarbeide med alle de største gutta/jentene i bransjen. Med et 1-2 knockout med innledende singler; «Amen» med Drake og vanvittige «Burn» med Big Sean er forventningene (i hvert fall mine) skyhøye. Rappere som Meek Mill er ikke typen det går ørten på dusinet av. Tilstedeværelsen, aggresjonen, og energien han legger for dagen er ikke dagligkost, og smitter over på lytteren. Han behersker kompleks historiefortelling så vel som punchlinesbonanza og personlige saker. For reinspikka, upolert aggresjon matches han stort sett kun av MMG-kollega

Gunplay om dagen. For smittende energi av 2 Chainz. Men ingen av de har samme spennvidde (i alle fall ikke Gunplay, haha). «Tony Story pt 2» fortsetter hvor eneren fra Dreamchasers slapp, en gangsterhistorie i Kool G. Rap/Nas-ånd, om ikke like gnistrende som den første. På «Traumatized» tar han et oppgjør med sin fars morder og andre ting han har gått gjennom, og leverer et av de mest personlige raplåtene jeg kan huske. Som funker. Spørsmålet som melder seg i så måte er om det noensinne vil være det offisielle debutalbumet disse artistene vil bli husket for? I en bransje som er i ferd med å ditche formatet totalt til fordel for singler og mixtapes, er det kanskje disse formatene som sterkest og best reflekterer en fyr som Meek. Dreams & Nightmares er heldigvis en av de bedre storselskapdebutene ferskt i minne, og nærer ingen tvil om at når Meek Mill fyrer på alle sylinderne, så er han enestående. Et par fyllspor og en litt svakere tredjesingel sammen med Kirko Bangz kan ikke ødelegge for det. Jørgen Nordeng

GÅ TIL WiMP.NO OG PRØV GRATIS! Flere tips og anbefalinger. Mer inspirasjon.

11/2012

MUSIKK

Pitbull har i alle fall advart oss PITBULL Global Warning (SONY MUSIC)

Det begynner nesten å bli en fast tradisjon for meg å slakte Pitbull sine album, men én ting dere nok ikke visste, er at jeg i 2005 faktisk hadde et hyggelig møte med den nå mer regjerende kongen av skamløse soundtrack til sydenfingring og tyrkersex. På den tiden var Armando fortsatt signet til TVT Records, hvor han året før hadde fått relativt stor hits med Lil Jon-produserte «Culo» (rumpe

NE-YO R.E.D. (DEF JAM/UNIVERSAL MUSIC)

En desperat manns søken etter elskovsmusikk. Altså meg, ikke Ne-Yo. Det er ingen hemmelighet at jeg elsker babymaking-låter, og noe av det beste jeg vet her i livet, er å komme over spor av typen «Take You Down», «Bed», «Naked», «O», «Under», «Mars vs Venus», «Banging The Headboard» … ja, du forstår hva jeg mener. Disse vokser derimot ikke på trær, da svært mye skal til for å skape et perfekt, tradisjonelt slowjam, så jeg er alltid på utkikk etter et nytt «R&B-fix». Og i august gikk endelig pelvisalarmen igjen, da jeg satt og så på filmen «Think Like a Man». I en scene hvor hovedrolleinnehaveren, Romany Malco gjør seg klar for sengeskos med Megan Good, varmer han nemlig opp stemningen med tjue sekunder av det som må være det mest elskovsperfekte slowjamet jeg har hørt på år og dag, men som dessverre endte like fort som det begynte. «How the hell did she get this on vinyl,» spør Malco om låta, noe

på spansk) og «Toma» (drekke). Årsaken til møtet vårt var et intervju jeg skulle gjøre med Lil Jon i London, og dermed kom Pitbull liksom med «på kjøpet». Allerede da var han altså på festmusikkjøret, men hadde fortsatt et sound som var langt lettere å svelge, inkludert Bass og Crunk . Og selv om den omtalte turens hovedintervjuobjekt var Lil «The King of Crunk» Jon, var praten med Pitbull langt mer givende. Jammen tok vi ikke et jovialt bilde sammen også! Men med tiden tok South Beach-monsteret altså over Pitbull, og fjernet det meste av Little

jeg raskt utvidet til «Hvordan i helvete fikk hun tak i den overhodet?». En rask titt på rulleteksen viste nemlig at det måtte være snakk om Ne-Yo’s «Slow Down», en låt det på dette tidspunktet ikke var mulig å oppdrive info om noe som helst sted. Ikke på filmens soundtrack, ikke på YouTube, ikke på Piratebay … no fucking where! Nå hadde jeg dog blitt så sulten på resten av denne fantastiske godbiten, at jeg med tålmodig detektivarbeid til slutt fant ut at låta definitivt eksisterte, og til min store glede kom til å være en del av Ne-Yo sitt femtealbum, R.E.D., som skulle ut tre måneder senere. En som blant annet hadde hørt den, var Rolling Stones-skribent, Tracy Garraud, som etter en lytte-session i New York omtalte den på følgende måte: «A sedated number that spotlights Ne-Yo’s lithe falsetto, as he urges workaholic twosomes to turn off their iPhones for just one night, or three». På dette tidspunktet begynte jeg å bli desperat, og besøkte daglig det 44 sekunder lange YouTube-klippet for å bli minnet på sangens enorme potensiale. Noe jeg må innrømme

fortsatte helt opp til releasen i november, mens jeg til stadighet promoterte sporet til likesinnede. «Nå kommer’n snart!». Og til slutt kom den: Dagen da albumet endelig lekket på nettet. Som Julaften, jomfrutap og alt mulig flott på én og samme dag! Vuze’n min jobbet for harde livet, og det var en seremoniell stemning i rommet da jeg dro mp3sporene over på iTunes’en min. «Lazy Love», «Let Me Love You», «Miss Right», «Stress Reliever» … men … ahm … WTF, hvor FAEN I HÆLVETE er «Slow Down»??!? Den var ikke der, og heller ikke på deluxe-utgaven. I ren panikk klikket jeg meg inn på Wikipedia, og fikk svar på mysteriet. «… featured exclusively on the Target Deluxe edition of the album». Target ja, sleipingene i det gigantiske amerikanske supermarkedkjeden hadde selvfølgelig klart å sikre seg albumets beste spor. Og deres versjon kom dagen etter den vanlige releasen. Fair enough. Jeg skal nok klare 24 timer til etter tre måneder med slowjam-tørst. Av en eller annen grunn var jeg likevel ikke overrasket da det viste seg at Targetversjonen hadde skiftet ut «Slow

Havana-sjelen han hadde i seg. I alle fall musikalsk sett. Fra battlerapping på gata i fitted caps og jersey, til stekebonanza i nattklubber verden over i hvit dress med oppkneppa skjorte. Cocaine is a helluva drug, som de sier, men skal vi tro ryktene, er jo ikke Pitbull noe glad i å feste en gang! Så hva er det med denne mannen og hans ustanselige utpumping av infantil fjortisfestlyd? Følgende linjer fra tittelsporet på hans nye album, Global Warning er muligens en liten indikasjon: «No Facebook, Twitter or Instagram/I do it for the paper, I’m a business man/If you get it that’s cool/It’s all about the billionaires baby, welcome to the new school». Og selvfølgelig, penger er jo fett det. Det som derimot ikke er like fett, er å åpne albumet sitt med å sample «Macarena», for deretter å følge opp med det største angrepet på norske verdier siden 9. april 1940, i form av Christina Aguilera-gjestede

Down» med to andre pisslåter. Det var bare å innse at jeg var en slagen mann. Som en skjelvende junkie i rennesteinen etter altfor lang tid uten dopet sitt. Heroin er det likevel som oftest nok av, «Slow Down» not so much. «Ne-Yo, where is this damn song on the album? I am gutted close to tears that I can’t get this song. I will pay album price for this song. I can no longer get a kick out of 44 seconds. Please, I am begging you, release this song!» skriver en av mange frustrerte YouTube-brukere under det omtalte klippet. «I’m so hurt, I waited and waited for the album to drop just for this song, and it’s not even on there … like, wtf, Ne-Yo?» hulker en annen. Vi er mange, vi er såret langt inn i hjerterota, og vi trenger denne låta. Det er alt jeg klarer å si om albumet akkurat nå, til tross for at det er ganske så decent. Og ikke tro at min søken er over. En intervjuforespørsel har blitt sendt til Universal, og får jeg Ne-Yo på tråden, skal jeg love dere at det første og eneste spørsmålet mitt vil være «Hvor blir den av den jæævla låta??!!?» Mathias Rødahl

«Feel This Moment» og dens utilgivelige voldtekt av vår norske kulturskatt, «Take On Me». Deretter fortsetter øreovergrepene i kjent stil, helt til man ikke vil annet enn å sitte i et lydisolert rom de neste tolv timene. Det sier for eksempel litt om hvor lista ligger, når sporet med Jennifer Lopez er skivas beste. Og da skal det innrømmes at jeg personlig har mange guilty pleasures innenfor EDMsegmentet, inkludert både Swedish House Mafia, David Guetta og Calvin Harris. Men Pitbull går det jo faen meg ikke an å jogge til en gang! Så beklager, Armando, min gamle venn. Jeg blir nok nødt til å slakte multimillionbedriften din denne gangen også, noe jeg regner med at du takler ganske greit. Men hvis du ikke gidder å lage en eneste bra låt fordi jeg og resten av anmeldermafiaen ber deg om det, kan du ikke i alle fall gjøre det for Little Havana? Mathias Rødahl

RIHANNA Unapologetic (Universal Music)

Er ungjenta i ferd med å bli voksen, tro? Når Rihanna slipper sine album, er vi vant til å ha blitt bombardert av en skikkelig gullrekke med singler før offisiell slippdato, men i år har det vært uvanlig stille fra ungfrøkna, som bare ga oss Stargate-produserte «Diamonds» før syvendeskiva, Unapologetic kom i midten av november. Den norske hitduoen følger opp «Ri-

Festforestilling i Universitetets aula Fredag 4. januar 2013 kl 18.00 Lørdag 5. januar 2013 kl. 18.00

Ingrid Bjørnov & Kari Slaatsveen med Kringkastingsorkestret Christian Eggen, dirigent

STEMMERETT FOR KVINNER 100 ÅR! 56

11/2012

Hopp, Karoline men ikke i Vikersund! En stemmerettsjubilerende festforestilling for B-korsett og lavt blodsukker

Billetter kr. 395,- Grupper fra 10 pers kr. 365,nrk.no/kork - billettservice.no

hanna-rekorden» fra Rated R med fire spor, men har denne gangen også fått hjelp av tastemakere som David Guetta, Labrinth og Chase & Status, noe som gjør at bidragene deres ikke blir like Stargate-typisk som vi kanskje er vant til. Det blir nemlig mye dubstep-light ut av Eriksen og Hermansens produsentcollabos, inkludert «Jump», hvor Rihanna benytter seg av refrenget til Ginuwines udiskutable puleklassiker, «Pony» på en likevel ganske vellykket og sexy måte, mens deres resterende «Right Now» og

MUSIKK «Lost In Paradise» dessverre går fort i glemmeboka for min del. En stor opptur denne gangen er derimot Rihannas nedtoning av de krampeaktige seksuelle referansene som grenset over til pinlig på Talk That Talk. Den store variasjonen på sporene har hun derimot beholdt, og Unapologetic er innom en haug forskjellige sjangre og sounds, dog med en overraskende stor bit satt av til roligere låter. Det er også her vi får skivas beste øyeblikk med spor som Future-gjestede/produserte «Loveeeee Song», Mikky Ekko-duetten «Stay», «Mother Mary» (andre del av The-Dream sine to bidrag), og selvfølgelig fin-fine «Diamonds». Vi må heller ikke glemme en av mine personlige favoritter, «Get It Over With», hvor hun leverer et særdeles behagelig vokalsamarbeid med Roc Nation-låtskribenten, James Fauntleroy (mannen bak bl.a «No Air», «Take You Down» og «Superhuman»). Men selv om Rihanna kler sine rolige låter godt denne gangen, må Unapologetics største høydepunkt likevel sies å være den ekstremt dansevennlige (på den gode, gamle disco-måten) og for mange sikkert problematiske Chris Brown-duetten, «Nobody’s Business» (prod. av The-Dream), som en gang for alle gjør det klart at de to utvilsomt er et par igjen, der det side om side med Michael Jackson-samples («The Way You Make Me Feel») lires av seg kjærlighetserklærende linjer som «You’ll always be mine, sing it to the world/Always be my boy, I’ll always be your girl», « You’ll always be the one that I wanna come home to/Girl let me love you and show you how special you are/I wanna be your baby, you’ll always be my baby» osv. Så kan man altså velge å bry seg med dette forholdet til to unge personer som åpenbart har bestemt seg for at voldshandlingen for snart fire år siden ikke er nok til å splitte dem lenger, eller bare kose seg med en glimrende poplåt. Jeg gjør åpenbart det siste. Unapologetic både føles mer voksent, og er et musikkmessig steg opp fra både Loud og Talk That Talk, til tross for at den kanskje mangler litt av hitlåtdominansen vi er vant med fra utgivelsene hennes. Og selv om dette albumet, som alle Rihannaalbum, handler vel så mye om produsentene og låtskribentene hennes, kan det virke som om hun nå begynner å bli modigere og mer sikker på hvor hun selv ønsker å befinne seg som artist. Mathias Rødahl CHAD VALLEY Young Love (LOOSE LIPS/COOPERATIVE/UNIVERSAL)

Veldig nesten. På Pitchfork for et par uker siden, lanserte Carrie Battan begrepet small pop, i en artikkel omhandlende Sky Ferreira, Charli XCX og Solange Knowles. Poenget hennes var at dette er artister som befinner seg i perfekt balanse mellom det alternative og det kommersielle. Dette er artister som lager utpreget kommersiell popmusikk, men som bruker midler, sfærer og taktikker som tidligere har vært reservert undergrunnen. Det blir med andre ord et slags nytt popamalgam. Chad Valley lar seg med relativ enkelthet beskrive som small pop. Låtene hans er delikat balansert mellom det sørgmodige og det euforiske, lik den beste popmusikken, men det er umulig å forestille seg at han skulle selge særlig mye. Til det er han for anonym, for idiosynkratisk og for kjedelig. Chad Valley faller altså markedsmessig litt igjennom, men det betyr ikke at Young Hunger ikke kan være en kunstnerisk triumf. Det finnes dessverre altfor mange fantastiske artister der ute som faller igjennom markedsmessig. Young Hunger er

først og fremst en veldig stilsikker affære. Chad Valley behersker popsjangeren, han er som sagt dyktig til å finne balansen mellom forelskelse og hjertesorg, og kanskje litt for dyktig om man legger vekt på balansen. For Young Hunger ender opp som en noe uengasjerende plate. Og det virker som om Chad Valley har latt en anledning slippe. I det popsegmentet jeg beskrev innledningsvis kan jo artistene ta større risikoer og virkelig gå for det, men det har ikke Chad Valley gjort. I stedet virker det som om han har safet ved flere anledninger, og det store spørsmålet er jo hvem han safer for? Young Hunger preges av en følelse av hva som kunne ha vært, av en grunn. Når Chad Valley treffer, så treffer han mesterlig. Særlig «Fall 4 U», en duett med Glasser, er mesterlig. Det hjelper at denne fløyelsmyke, atmosfæriske perlen kommer etter to i overkant heseblesende låter («Tell All Your Friends» og «I Owe You This» ). Vel, det starter i det minste fløyelsmykt, men låten vokser seg monstrøs etterhvert. Chad Valley og Glasser synger frem og tilbake til hverandre om kjærligheten mens et syntmonster bygger seg opp i bakgrunnen, før det tas ned igjen og fades ut til Glassers bekjennende: «And I still have feelings too». Soveromsfunken på «Evening Surrender» med svenske El Perro Del Mar, er en annen innertier. Også her begynner det rolig, med en boblende bass som Teddy Pendergrass hadde elsket, over et teppe av peruvanske fløy-

ter. Også denne låten handler om kjærligheten, men i mer flyktige termer enn »Fall 4 U». Her kurtiserer Chad Valley og El Perro Del Mar hverandre i tur og orden, før de enes i låtens siste refreng og synger: «You know I want to do this together / You know i want to go far.» Her er det også det ufiltrerte føleri som gjør låten, det er en lidenskap og et begjær til stede, både i den subtile melodiføringen og i teksten, og det er troverdig. Chad Valley har en til tider enerverende stemme. Han har en fin emosjonalitet, men for ofte blir det anmassende. Sånn sett er det passende at den siste låten som virkelig er verdt å nevne er den eneste låten Chad Valley ikke synger på, «Fathering / Mothering». Her er det i stedet Anne Lise Frøkedal, kjent fra en million norske indieband, som trakterer vokalen. Og det gjør hun ganske strålende. «Fathering / Mothering» viker litt fra hjerte/ smerte-tematikken og byr i stedet på litt abstrakt filosofering over foreldrerollen, antar jeg. Teksten er uansett ikke så viktig, igjen er det Chad Valleys nydelige oppbygging som er det geniale trekket. Fokuset er på Frøkedals stemme og rundt denne bygger Chad Valley sten på sten, eller synt på synt. Og nesten umerkelig så vokser låten og blir gradvis mer emosjonell og gripende. «Getting louder than the sun», synger Frøkedal hver gang låten tar seg til i intensitet, og hver gang hun synger det, blir låten enda litt bedre. Håvard Ringen

TLF.: 23 31 61 00 STATRAVEL.NO

WO R k I N I AUST g HOLIDAy ST R ALIA & ARTpA k FR A k R N E W ZE A L A N k E . 1.550 D ,

INk A TR AIL TIL MACHU FR A kR. 3.150,-

pICCHU

JOBB FRIVILLI g I AFRIk A FR A MED LøVER kR. 8.950,-

L E T TER UNDT BIL JORDEN RkR. 10.950,FR A VERK Milevis så nært (Tee Productions)

Sjanglerap fra Bergens rapoutsider. Mens Tommy Tee begynte som en svært konservativ student av hiphop-faget, har han de senere år vist vilje til å ønske mer utradisjonelle rapkarakterer velkommen inn i sin indre sirkel, inkludert Østkant-gatesoldatene Jesse Jones og Kenneth Engebretsen, og nå senest den mildt sagt originale bergensrapperen, Verk. Etter 27-åringens imponerende opptreden på Lars Vaular-skiva, Helt om natten, helt om dagen, samt sitt Peewee-produserte gatealbum, Baby Blue, er han i disse dager aktuell med Tee Productions-debuten, Milevis så nært, og til tross for at seks av EP-ens syv spor denne gangen er produsert av Tommy Tee, kan man godt si at den følger opp Baby Blue-soundet, med klare undertoner av jazz-inspiret og mellow 90-tallsrap. Ikke så rart, da Verk selv ved tidligere anledninger har fortalt at han ikke lar seg inspirere nevneverdig av dagens hiphop. Den kanskje sterkeste representanten for nettopp dette, er flotte «Sjekk kor du står», hvor vi for første (og siste?) gang får høre Jesse Jones over jazzpianokorder, før TP-veteranen Son of Light legger enda et av sine nye og fin-fine vers på norsk. På «Pes» slår Verk seg sammen med to av landets mest lovende rapoppkomlinger, Jonas V og Phil

T. Rich, som du forøvrig kan se i Oslos kebabstrøk aka Torggata sammen med Rein Alexander i låtas Akam1k3-produserte video. «Mitt show» byr på utgivelsens eneste beat-bidrag fra Verks gamle partner in crime, Peewee, som leverer en av sine sedvanlige og stemningsfulle produksjoner. Men selv om låta både er behagelig og fin, synes jeg likevel den er litt for anonym til å være med på en såpass kort utgivelse. Det samme gjelder til dels også «Liv vi har» og tittelsporet «Milevis så nært» , som heldigvis reddes inn av Verkens sjarmerende og soul-skranglete syngehooks. Høydepunktene er derimot det bass-sexy åpningssporet, «Min tur alltid» med sine selvinspirerende linjer: «Du har alt det som skal til, nå må du ikke tvile på deg, gjør din fuckings ting, la flowen bane veien for deg», og den superfunky sistelåta, «Angst og ivrig», hvor Tommy Tee har smelt sammen en beat som både burde friste rappere til å hoppe på mikrofonen, og få breakere ut på gulvet. Med Milevis så nært beviser Verk nok en gang at han er en av våre mest spennende og egenartede rappere, men i likhet med Baby Blue inneholder den litt for mange anonyme segmenter, og med et par låter mindre kunne dette ha blitt en enda tightere EP. Mathias Rødahl

OSLO - MALDIVENE - SR I LANk A - kUAL A LUMp // SINgApORE - BALIUR OSLO FR A kR. 11.450,-

en-rundt rute, og fikk meget «Vi fikk designet vår unike jord og under reisen. god assistanse av STA både før

Gode opplevelser er ikke noe som kan kjøpes for penger, men det å ta kontakt med STA Travel er en god start .» Synne & Andrea

REIS JORDEN RUNDT FACE TO FACE WITH

THE WORLD

MUSIKK: ANDREAS TYLDEN

11/2012

Sugarman 241x177,5mm N&D ann_Layout 1 04.12.12 14.07 Side 1

PÅ KINO LANDET RUNDT I DESEMBER

JOHN BRUNGOT -

OTTO JESPERSEN - MATS ELDØEN

TRENGER DU ET AVSLAPPENDE, MEN MORSOMT AVBREKK I EN HEKTISK HVERDAG? GÅ IKKE GLIPP AV DENNE ELLEVILLE KOMEDIEN KJENT FRA TV2!

«Trioen tar den “helt ut” med de mest elleville påfunn som påkaller både smil, humring og gapskratt» -VG

I SALG NÅ! WWW.SF-FILM.NO

FILM

Anmeldelser + Intervju + Kommentar + TV + Spill

Filmtrend: Dokumentarfilmgrepet med reenactments tar konsekvensen av at vi alltid gjør oss til. LES MER, SIDE

Cronenberg makter nok en gang å brenne seg fast på netthinnen med sitt kirurgiske, subtile formspråk. «Cosmopolis» anmeldt, SIDE

Tilbake i spill Regi: Robert Lorenz Med: Clint Eastwood, Amy Adams, Justin Timberlake, John Goodman, Robert Patrick, Matthew Lillard Søvndyssende gyngestol-film. Gus Lobel er talentspeider for et prestisjetungt baseballag. Han er i åttiårene, skyr teknologi og har begynt å miste synet. Likevel holder han på. Men selv om han har flere tiår bak seg som en av USAs fremste talentspeidere, har arbeidsgiveren begynt å tvile på ham. De vil ikke fornye kontrakten hans hvis han ikke finner et enormt talent i løpet av de neste tre månedene som gjenstår av kontrakten hans. Den samvittighetsfulle datteren hans, Mickey, er advokat på grensen til å bli partner i et advokatfirma, men legger karrieren og framtiden sin på hyllen for å hjelpe sin far. Etter den kritikerbelønte baseballfilmen Moneyball (2011), virker historien og karakterene i

Distribuer nå: Har egenartede amerikanske indiefilmer havnet i norsk kinodistribusjon sin dødsone?

Les om Frances Ha, SIDE

denne filmen like gammelmodige som bukselinningen til Clint Eastwood. Historien framtrer metodisk, men uten energi og oppfinnsomhet. Det tas i bruk billige filmatiske virkemidler for å understreke trasset til en bakstreversk mann som ikke vil følge med i tiden. Det gjelder alt ifra at han nekter å bruke datamaskiner, til en forvirrende krangel om hvorvidt Ice Cube, og andre rappere, kan være skuespillere. Historien er hullete, og i stedet for å bøte på perforeringen, bruker filmen nesten to timer på gammelmannssjargong og sentimental svada som blir rent trettende i lengden. Det er så forutsigbart at man uten problemer kan gjette seg til hva Gus sin slemme arbeidsgiver vil gjøre ved neste sving, ti minutter før svingen. Skuespillerne er fra øverste hylle, men hva hjelper det når man rent sovner i gyngestolen? Siren Løkaas Premiere 7. desember

Amour Regi: Michael Haneke Med: Jean-Louis Trintignant, Emmanuelle Riva, Isabelle Huppert, William Shimell ++ Udødelig kjærlighet. Er det ikke vakkert, livet?, spør Anne seg omlag halvveis i Amour, mens hun blar i et gammelt fotoalbum. Menneskene vi møter, øyeblikkene vi vender tilbake til når vi drømmer og tenker, latteren og gråten, middagene og konsertene, vinen og røyken, de lange nettene og grytidlige morgenene. Jo, livene vi lever er ofte innmari vakre. Men en gang skal alt ta slutt, og for mange ender det ikke i søvne – «å sovne stille inn» er mest et slags drømmescenario. Den siste fasen av livet kan også være helt forjævlig. Det er tungt å erkjenne at alt som venter etter et langt liv – og helst godt sådan – ikke bare er befrielse, men også straff. Man kan ha elsket og fått gjengjeldt kjærligheten, men den har sin pris. Østerrikske Michael

Hanekes (Pianolærerinnen, Det hvite båndet) Gullpalme-vinner handler om livet og døden. Og aller mest om udødelig kjærlighet. Amour utspiller seg i en lunt innredet Paris-leilighet, der minnene sitter godt i veggene. Vi møter et gammelt, aristokratisk ektepar – begge pensjonerte musikklærere. Georges (Jean Louis-Trintignant) og Anne (Emmanuelle Riva) dyrker stadig lidenskapen som bandt dem sammen; de drar på konserter, kjøper plater og diskuterer opplevelsene over et glass rødt før leggetid. De er gamle mennesker som ikke har henfalt til en resignert tilværelse uten impulser. Når Anne rammes av hjerneslag ved frokostbordet en tidlig morgen, påbegynner en ny og vond fase i samlivet deres. Det ligger ikke i Hanekes natur å finne lys i mørket, og i så måte er det å forvente at han aldri er trøstende eller sentimental i sin tilnærming til materialet. Samtidig sloss han ikke mot mørket med nevrotisk skrekk, slik Ingmar

Bergman gjorde i Viskningar och rop – til tross for et par effektive innslag av skremselsretorikk. Tro mot sin bressonske askese i formspråket, skildrer Haneke situasjonene med sindighet, og med en varme og deltagelse som så langt har vært fraværende i filmografien hans. For alle som kjenner fransk filmhistorie er Riva og Trintignant ikoniske skuespillere, og det er rørende å se dem gjøre sine livs roller i gammel, usminket drakt. Den tålmodige regien gir dem rom for å puste, til å oppføre og formulere seg på en måte som gjør at vi får følelsen av å kjenne disse menneskene på ordentlig. Da blir det nesten uutholdelig sterkt å være sammen med dem helt til siste slutt. Amour er oppskakende – den tar et stykke av hjertet ditt og knuser det. Men den føles nødvendig, i kraft av å si noe klokt om et allmenngyldig tema få synes det er verdt å lage film om. Lars Ole Kristiansen Premiere 25. desember 11/2012

FILM Operasjon Argo Regi: Ben Affleck Med: Ben Affleck, Bryan Cranston, John Goodman, Taylor Schilling, Alan Arkin, Victor Garber Kunne vært mye verre. Det er en historie som formelig ber om «the Hollywood treatment» – den amerikanske ambassaden i Teheran blir stormet av demonstranter i etterkant av den iranske revolusjonen i 1979 og 52 gisler blir tatt for å forhandle frem en utlevering av sjahen som befinner seg i eksil i USA. Seks ambassade-ansatte klarer å unnslippe og går i dekning i hjemmet til den kanadiske ambassadøren til Iran. CIA sin plan for å frakte de seks ut av landet? Å sende inn en agent, Tony Mendez (Affleck), med falske identitetspapirer på at de alle er et kanadisk filmcrew på leting etter innspillings-

områder for en sci-fi-western lagt til Midtøsten. Det høres ut som en historie bare Hollywood er i stand til å finne på, men den er til alt overmål hentet fra virkeligheten. Derfor er det ekstra befriende at regissør og hovedrolleinnehaver Ben Affleck (som synes å modellere sin egen karriere etter lesten til Robert Redford) har unngått å lage den nasjonalpatriotiske propaganda-filmen det er så altfor enkelt å forestille seg at dette kunne vært. Istedet innledes filmen med et kritisk blikk på USAs innblanding i iransk politikk. Operasjon Argo går aldri i dybden på den politiske konteksten, det ligger mer som et dramatisk bakteppe i det som minner mer om en tradisjonell heist film. Uten å moralisere rundt hvem som er good guys og hvem som er bad guys, legger filmen allikevel ikke

skjul på hvem vi skal holde med. Operasjon Argo lykkes godt med å engasjere og holde på spenningen, takket være stram regi og en atmosfærisk gjengivelse av Teheran anno 1979 fra den alltid mesterlige filmfotografen Rodrigo Prieto. Noen scener virker dog litt malplasserte. Innslagene fra Hollywoods showbiz-miljø, hvor Tony Mendez jobber med å stable sin falske filmproduksjon på beina for ikke å bli altfor lett avslørt av iransk etterretning, fremstår mest som forsøk på å spice opp filmen med glamour den ikke trenger. Denne og enkelte andre scener gjør at filmen tidvis mister fokus, selv om de rent isolert sett kan være underholdende. Allikevel, det er små innvendinger mot det som i det store og hele er en godt laget spenningsfilm. Trond Gausdal Premiere 23. november

Kanskje i morgen Regi: Mariken Halle Med: Mariken Halle, Bianca Kronlöf, Jan Coster, Micha Thunberg, Åsa-Lena Hjelm Tankevekkende formeksperiment. – Jeg lurte på om jeg kunne få filme deg? – Filme meg? Hvorfor det? Mariken Halle er på gladnaiv frierferd for å finne vanlige folk å «filme litt», fordi hun mener det skal være mulig å lage fantastisk film om hvemsomhelst. Filmteamet møter mange som avviser dem, noen som sier litt og et fåtall som har mye på hjertet. I løpet av halvannen time møter vi blant andre en psykisk funksjonshemmet unggutt med en sterk fascinasjon for «polisen», en ung innvandrer som kler av seg gangsterimaget for å snakke om kjærlighet, og en minneverdig, enfoldig mann ved navn Uno, som stadig ber dem komme tilbake, men aldri helt finner ordene. Som anmelder har du visse kriterier, visse preferanser og om ikke annet en viss smak å anvende på et sluttført filmatisk produkt. I tilfellet Halle og hennes eksamensarbeid fra Filmhögskolan i Göteborg, er det imidlertid stukket atskillige kjepper i hjulene. Dramaturgisk konsekvens er vippet over bord og skillelinjene mellom fakta og fiksjon er tåkelagte, for å si det mildt; sjelden eller aldri kan vi med sikkerhet si om det er karakterer eller mennesker vi har med å gjøre på lerretet.

Uskyld Regi: Sara Johnsen Med: Maria Bonnevie, Kristoffer Joner, David Dencik, Maria Heiskanen Modig, kompromissløs og krevende. «Er hun en morder? Eller er hun et offer?» Dette er spørsmål Uskylds fortellerstemme, politikvinnen Ragnhild, stiller til oss og til seg selv etter å ha fortalt historien om Janne og brødrene William og Ruud. Uskyld setter spørsmålstegn ved problemstillingens relevans ved å vise at selv om mennesket påberoper seg evnen til å skille rett fra galt, så er det til syvende og sist naturen som bestemmer over liv og død. Uskyld åpner med et av de eldste motivene i boka – brødredrapet – og filmens omgang med livets store spørsmål kan til tider bli overveldende. Flere ganger i løpet av filmen kan sure stemmer innvende at den gaper over mer enn den er i stand til å svelge. Det er en krevende film å komme seg gjennom, blant annet fordi den benytter seg av fortellergrep

11/2012

som ville trukket ned i en hvilken som helst annen film. Det dvelende, langsomme tempoet, med mange hopp i tid til karakterenes barndom og oppvekst, kombinert med filmens mange natur- og dyrelivbilder, gir til beste en stil som henter mye fra Terrence Malick sine filmer. Men der Malick ofte blir romantiserende i skildringen av forholdet mellom natur og menneske, problematiserer Johnsen forholdet i mye større grad. Ettersom filmen fortelles av politikvinnen Ragnhild, er det en lukket historie vi presenteres for. Den er over, noe som styrker følelsen av handlingens uunngåelighet. Når Ragnhild stiller spørsmålet om Janne er en morder eller et offer, er det nærliggende å spørre: Hvem spør? Hvem har retten til å dømme, om ikke de som kjenner en best? Og hvilken nytte har det å dømme, når handlingen uansett allerede har inntruffet. Uskyld stiller mange spørsmål, og presenterer ingen svar. Trond Gausdal Premiere 2. november

Opp av forvirringen stiger det uunngåelige spørsmålet: Hva betyr det for oss om det er snakk om det ene eller det andre? Det blir fristende å problematisere visjonen til filmteamet vi følger: Er det mulig å lage fantastisk film om ethvert menneske? På den ene siden kan det virke som om filmen svarer et rungende nei på sitt eget premiss, da karakterene vi ser mest til er, ganske riktig, de konstruerte. På den andre siden kan vi velge å se potensialet i de små virkelighetsintervjuene og forestille oss at hver og en av dem kunne vært utviklet til større historier. Kanskje i morgen prøver å være veldig mye, og er også veldig mye, ofte i form av motsetninger. Fiksjon møter fakta, skolefilm møter kunstfilm, lange tagninger møter små øyeblikk, lettbeint komikk møter nattsvart drama, scriptede replikker møter improvisasjon møter ekte utsagn, taushet møter munndiaré og absurdisme møter realisme. Formmessig vil dette for mange være i overkant sterk kost, men dette er filmskaping på sitt mest stilsikre; levende bilder og lyd omhyggelig konstruert mot et grunnfjell av kunstnerisk visjon. NFIs «nemesis» Mariken Halle har skapt en høyst diskuterbar film som utvilsomt vil splitte publikum, men nettopp derfor fortjener å leve videre i samtalens form. Martin Øsmundset Filmen vises frem til 16. desember på streamingsiden MUBI.

FILM

Verden er en stor scene: Det nye dokumentarfilmgrepet med reenactments tar konsekvensen av at vi alltid gjør oss til. Tekst Kamilla Rønnestad – Det er ofte vanskelig å vite hvor grensene mellom virkelighet og fiksjon går, sier Måns Månsson. Den svenske regissøren har i sin film Hassel – Privatspanarna latt den berømte TV-politiinspektøren Roland Hassel gjøre et siste forsøk på å oppklare mordet på Olof Palme. Månsson kaster denne fiksjonskarakteren inn i en delvis konstruert virkelighet, hvor han ved hjelp av virkelige vitner, tidligere kriminelle og pensjonerte politispanere, rekonstruerer en rekonstruksjon av Palme-mordet. Fiksjon møter virkelighet møter dokumentar, alt i en salig åttitalls-pastisj, filmet på Super-VHS. KØBENHAVNFESTIVALEN CPH:DOX omtales gjerne som stedet å oppdage de nye, viktige tendensene på dokumentarfilmfronten. En av de mest påfallende tendensene i årets program, var bruken av såkalte reenactments. Rekonstruksjoner, på norsk, har alltid vært en viktig del av dokumentarismen, men programredaksjonen på DOX bet seg i år merke i en helt ny måte å ta i bruk reenactments på. Grepet var ikke lenger bare en måte å formidle en historisk begivenhet på, det var også en måte å prøve å forstå virkeligheten på, en form for leting etter sannhet.

Tilbake til Måns Månsson og hybridfilmen Hassel – Privatspanarna. – Lars-Erik Berenett, som har spilt inspektøren Roland Hassel elleve ganger i løpet av femten års tid, vet jo knapt selv hvor han slutter og Hassel begynner. De har blitt en del av hverandre. Resultatet av Hassels rekonstruksjoner kan virke absurde, men Månsson mener at virkeligheten er minst like absurd som filmen. – Hele etterforskningen, og mordet i seg selv, er ekstremt absurd. Palme-mordet har nærmest blitt fiksjon. Etter disse 25 årene har det gått fra å være et nasjonalt traume, et åpent sår, en virkelighet – til å bli uvirkelig. Det har fått proporsjoner som gjør at man ikke kan ta det til seg som virkelighet lenger. NETTOPP DERFOR VALGTE han å behandle emnet på en måte som blander fiksjon og virkelighet; gjennom reenactments. – Jeg kommer fra en klassisk dokumentarfilmbakgrunn, hvor jeg har laget observerende filmer, uten intervju, uten fortellerstemme, uten tekster – direct cinema. Men til slutt begynte jeg å kjenne på at selv om jeg står og er fluen på veggen, så vil menneskene alltid agere for meg, for kameraet. De er på en måte skuespillere – på sett og vis er vi alle skuespillere, hele tiden. Spiller jeg en rolle nå, når jeg snakker med deg? For å være ærlig,

vet jeg det ikke engang selv. Jeg følte derfor at det var ærligere å lage dokumentarfilm på denne måten. – Filmskapere skaper alltid en virkelighet, og dokumentarfilmskapere lyver om det i direct cinema. Jeg vil heller gi folk rom til å skape seg selv på skjermen – derfor foretrekker jeg cinéma vérité. Det siste sier Joshua Oppenheimer, regissøren av en annen bemerkelsesverdig reenactments-film på årets DOX-program: The Act Of Killing. Filmen ble tildelt festivalens hovedpris, og er co-produsert av norske Piraya Film (filmen kommer på kino i Norge på nyåret. Se den!). Oppenheimer har latt massedrapsmenn fra folkemordet i Indonesia gjenskape mordene, helt på egne premisser. – Reenactments fungerte som en måte å se hvordan morderne så seg selv på, hvordan de så verden. Å gjøre det usynlige synlig, sier han. Begge regissørene setter spørsmålstegn ved det etablerte skillet mellom virkelighet og film. – Ofte blandes virkelighet og fantasi sammen i øyeblikket. Mange av vitnene til Palme-mordet uttalte at det var som å se på en film, sier Månsson. I HVOR STOR grad spiller vi skuespill, når vi bare «er oss selv»? Er livet bare en lang

performance? Morderne i The Act Of Killing etterlignet gangsterhelter fra Hollywood-filmer, både under de faktiske drapshandlingene og i rekonstruksjonene. Og er ikke virkeligheten noen ganger – som i tilfellet med Public Hearing, en amerikansk film utelukkende basert på referatet fra en WalMart-høring i New York – på sett og vis … manusbasert? – Det fantes så godt som et manuskript før selve høringen fant sted, sier James N. Kienitz Wilkins, regissøren av Public Hearing. – Det er et element av teater i denne virkeligheten: ordstyrerne har vært igjennom prosessen tusen ganger før, de spiller sin rolle igjen og igjen, og de ulike talerne har skrevet ned og øvd på det de skal si. Måns Månsson påpeker hvordan reenactments kan utløse en form for psykologisk katarsis hos dem som tar del i den. En taxisjåfør, som var et av vitnene til Palmemordet, følte at han ble kvitt et traume etter å ha gjenspilt sin rolle som vitne. Gjenskapelsen blir en måte å gjenleve, og slik bearbeide, traumet på. Oppenheimer er enig: – Reenactments tvinger frem spørsmål som: Hvordan forholder vi oss til fortiden vår? Har vi overhodet en fortid? Kan det å se på fortiden endre fremtiden? Han mener likevel at reenactments ikke handler så mye om fortid, som om nåtid: – En slående ting var at morderne ofte ville spille ofre i drapsscenene. Hvorfor ville de det, når de i så mange år har prøvd å fortrenge; fortrenge hva de egentlig har gjort; fortrenge smerten de har påført ofrene sine? Oppenheimer antyder selv et svar: – Kanskje de prøver å bruke gjenskapelsen som en rensning. En måte å prøve å gjøre det godt igjen. CPH:DOX regnes som en av verdens viktigste dokumentarfilmbegivenheter. Forrige festival ble arrangert 1.–11. november. www.cphdox.dk 11/2012

FILM De Urørlige Regi: Eric Toledano, Olivier Nakache Med: François Cluzet, Omar Sy, Anne Le Ny, Audrey Fleurot, Clotilde Mollet, Alba Gaia Bellugi Rulletull og tullerull. Den største ikkeengelske filmsuksessen noensinne er en småkoselig buddy-komedie om en rik gamling i rullestol og den fattige hjelpepleieren hans. De kommer fra motsatte ender av samfunnet, så vel som hudfargeskalaen, men utfyller hverandre mot alle ods. Den hasjrøykende unggutten får krøplingens latter til å rulle, de finner på sprell og kosen får ben å gå på. Harr, harr, harr. Da den aldrende skuespilleren er en fransk klone av Dustin Hoffman, virker det umiddelbart litt mistenkelig at manuset har så mange fellestrekk med Rainman. Heldigvis flagres De Urørlige som «en sann historie» (bortsett fra helt vesentlige ting som har blitt totalt forandret da, men det er derfor det legges trykk på «basert på»). Historien er uansett ikke så fantastisk at det har noen betydning om liknende hendelser

en gang kan ha skjedd i den virkelige virkeligheten. Det er en ålreit feelgood film; det blir passe koselig og litt småmorsomt iblant, men andre koselige invalidfilmer basert på sanne hendelser, som My Left Foot og Mar Adentro, er i en helt annen klasse. De Urørlige føles mer som noe du ser på tv fordi du er for fyllesyk til å strekke deg etter fjernkontrollen. Etter den merkverdig ufortjente suksessen, kommer det ikke som noen stor overraskelse at Hollywood for lengst har begynt å kalkulere hvordan de kan tjene penger på en engelsktalende ripoff. Da filmen er så stereotypisk plankekjøring at det nesten føles som franskmenna har forsøkt å herme etter amerikanske suksessoppskrifter, er dette for en gangs skyld et remake-prosjekt jeg har stor tro på. Opplegget kan ha godt av et tjukkere lag sentimental smørje, og selv om det franske filmkjøkken har servert oss mange deilige gourmetfilmer før, føles De Urørlige mest som Fjordlandversjonen av en BigMac. Torgeir Blok Premiere 9. november

Sinister Regi: Scott Derrickson Med: Ethan Hawke, Juliet Rylance, James Ransone, Clare Foley, Victoria Leigh, Vincent D’onofrio Forglemmelig snuff. Dokukrimforfatteren Ellison Oswalt (Hawke) tar med seg familien og flytter inn i et hus som har vært åsted for en forferdelig forbrytelse, noe han selvsagt unnlater å nevne for de andre. Etter kort tid kommer han over litt found footage på loftet, som ikke viser seg å være av en like hyggelig art som titlene («BBQ», «Lawn work», «Pool Party») tilsier.

I stedet for å varsle ordensmaktene når de uunngåelige merkelige hendelsene begynner å prege huset nattestid, begynner han på et nytt bokprosjekt – og varsler ingen. Den nye boken skal jo sikre et godt liv for ham og familien. Har du sett en skrekkfilm før, er du allerede i stand til å slutte deg til at «nei, den boka kommer ikke til å sikre deg og din familie et godt liv». At vi forstår såpass er ikke nødvendigvis et problem, vi er jo mer opptatt av hvor redde vi kommer til å være på veien mot dette, menneh … det er så mye annet vi forstår også. Det store mysteriet, som

Her i nord elsker vi traktekaffen vår, og vi vil helst ha den svart. Vi kaller det Den Nordiske Kaffekulturen, og Wilfa er stolte av å ha vært en del av den i mange, mange år. Derfor har vi sammen med Tim Wendelboe utviklet SVART, en eksklusiv og annerledes ny serie med traktere som tar vår måte å drikke kaffe på, med fokus på smak og renhet, på alvor. Først ut er SVART manuell, en trakter med prisvinnende design som lar deg lage kaffen for hånd. Full kontroll over vann, temperatur og kaffemengde gjør det enklere enn noen gang å være barista på sitt eget kjøkken. Se wilfa.no for forhandler.

Scan denne koden med telefonen din og se filmen om Svart Manuell på nordiccoffeeculture.com

Har du Wilfa Svart Manuell, Wilfa Malt og Wilfa Gram kan du lage perfekt kaffe hver gang!

11/2012

Ann_WSM_Mathallen_118x360.indd 1

26.09.12 11.25

Oswalt på Gene Hackmansk Conversation-vis blir besatt av, og som politiet heller ikke klarer å finne ut av, har vi andre funnet ut av innen den første halvtimen er over. Den perioden kunne for øvrig hatt deltittelen «Ethan Hawke drikker whisky, ser snuff, tusler rundt i huset og ser på ting», muligens med undertittelen «for ikke å nevne at en mørk skikkelse løper forbi kameraet ved anledning». Det er lenge siden jeg har kjedet meg så mye på kino. Det er mer som skurrer: Den studioproduserte strykermusikken som dreper illusjonen om at snuffopptakene er «ekte»;

rust og bein. natt og dag. 118 x 360 27.11.12 16:33 Side 1

FILM

Killing Them Softly Regi: Andrew Dominik Med: Brad Pitt, Ray Liotta, James Gandolfini, Richard Jenkins, Scoot McNairy, Ben Mendelsohn, Sam Shepard Treg, politisk referansesaus. «America’s not a country. It’s just a business. Now fuckin’ pay me.» Mindre subtil samfunnskritikk enn den i Killing Them Softly, må man til nærmeste Florida-baserte koranbrennende pastor for å finne maken til. Stadig vekk lar regissør Andrew Dominik taler fra Obama og Bush stjele oppmerksomhet fra handlingen, og nesten like ofte lar han karakterene kommentere dem. Klarer man å overhøre Obamas rungende ord til folket, vil man kunne få med seg at filmen, rent konkret, handler om et par smågangstere som raner et mafiabeskyttet pokerlag fordi de tror ansvarshavende (Liotta) vil få skylden, siden han har ranet sitt eget pokerlag før. I

kjølvannet av ranet, som effektivt setter alle pokerlag på pause, henter mafiaen inn den erfarne revolvermannen Jackie Cogan (Pitt) for å rydde opp. Dette er andre gang Dominik og Pitt samarbeider (første gang var Jesse James). Tracking shots bringer tankene til Scorsese; replikkvekslingen minner mistenkelig om Tarantino; og smalltime gangsterne er vekselvis ambisiøse, vågale og beint fram evneveike – á la Guy Ritchie. Volden er et kapittel for seg. I det ene øyeblikket mottar Ray Liotta stump vold som kjennes i mellomgulvet. I det neste ser vi kuler penetrere et hode i så sakte/ softly film at en formelig kan høre cinematografen nå HD-klimaks. Førstnevnte fungerer best. Det mest plagsomme med filmen er likevel komfortsonecastingen. Å samle dette stjernelaget for så ikke å bruke dem til noe, er en alvorlig forbrytelse. Richard Jenkins gjør en variant av sin Six Feet Under-rolle. Gandolfini gjør

en ekstra deppa/kåt/sint Tony Soprano og Liotta spiller en eldre versjon av seg selv i Goodfellas. Pitt kommer best ut av det, med sin «Jesse James ispedd dempet Tyler Durden-attitude»-tolkning av Cogan. Dominik jobber som han gjorde i Jesse James: lange scener der det ofte ikke skjer annet i bildene enn dialog og blikkveksling. Det er forfriskende å se at en regissør med bare tre filmer i beltet stoler nok på sitt eget materiale til å presentere det i tempoet han mener er riktig. Derfor er det ekstra synd at tempoet er feil. Dominik er ikke på høyde med Tarantino på dialog, og ingen Brian De Palma når det kommer til lange, spenningsoppbyggende scener. Mange av scenene er ganske enkelt ikke interessante nok til å forsvare at de varer så lenge som de gjør. Resultatet er 97 laange minutter. Martin Øsmundset Premiere 2. november

den pussige forkjærligheten for stadige nærbilder som ved én anledning manifesterer seg i noe som ligner en reklamesnutt for hvor kos det er med kaffepresse; og det merkelige forsøket på comic relief via en barnlig politibetjent som kommer plotet til unnsetning hver gang det møter veggen. Regissør Scott Derrickson gjør en okay jobb med å ta opp biter av arven etter gode greier som 8MM, The Conversation og The Shining, men dessverre er Sinister aldri det den selv prosederer å være: Skummel. Martin Øsmundset Premiere 31. oktober

Pietá Regi: Kim Ki-duk Med: Cho Min-soo, Lee Jung-jin Mamma Mia! Hva er ordet for en smått underfundig og poetisk, men litt intetsigende, øst-asiatisk film? Svar: Kim Ki-duk. Lee Kang-do er en tretti år gammel pengeinnkrever, men jobben hans går ikke så mye ut på å kreve inn penger som på å invalidisere låntakerne så sjefen kan innkassere skadeforsikringspengene. Når Kang-do ikke er på jobb så gjør han … vel, pent lite. Han har rett og slett verken interesser, tanker eller følelser. Det er helt frem til det en dag dukker opp en ukjent kvinne på døren som hevder å være hans mor. Kim Ki-duk er muligens mest

PAGE 114 og WHY NOT PRODUCTIONS presenterer

[De rouille et d'os]

«A very powerful film – beautifully made» EMPIRE

«An utterly absorbing love story» THE GUARDIAN

kjent for filmene Vår, sommer, høst, vinter … og vår (2003) og Bin Jip – Tomme Hus (2004), som begge må kunne sies å være veldig snille filmer. Pietá på sin side er en voldelig gangsterfilm som tar for seg de mørkere sidene ved menneskesinnet. Det betyr ikke at Kim Ki-duk har beveget seg i retning av sin landsmann Park Chan-wook (Oldboy). Den fysiske volden foregår for det meste off camera og fokuset ligger på psykologisk vold, på skam-, skyld- og hevn-følelsen. Uhyggen er gjennomtrengende. Kan vi føle sympati med noen av disse menneskene? Med Kang-do, hvis hensynsløse apati kun er et resultat av en foreldreløs oppvekst? Med kvinnen, som kommer for å være moren han aldri hadde?

Pietá, som henter sitt navn fra den kristne fremstillingen av Jomfru Maria som den sørgende mor, avslører sine hemmeligheter i eget tempo. Filmspråket er kjølig distansert, og historien så urealistisk at det er vanskelig å la seg direkte rive med, men kjedelig blir det allikevel ikke. Filmen tegner et fascinerende portrett av en mors sorg, og menneskelige følelser som munner ut i nesten umenneskelige handlinger. Til slutt, var det noen som fikk frelsen de var ute etter? Det er spørsmålet man sitter igjen med etter denne filmen som kanskje er bedre ved andre og tredje gjennomgang. Trond Gausdal Premiere 23. november

PÅ KINO 11. JANUAR www.arthaus.no www.facebook.com/arthaus.no

11/2012

FILM

Cronenberg makter nok en gang å brenne seg fast på netthinnen med sitt kirurgiske, subtile formspråk. Cosmopolis Regi: David Cronenberg Med: Robert Pattinson, Juliette Binoche, Paul Giamatti, Sarah Gadon, Mathieu Amalric Cosmopolis’ fortekster ligner dem som innledet David Cronenbergs forrige film, A Dangerous Method, som fortalte om disputtene mellom Freud og Jung under den psykoanalytiske teoriens fødsel. I denne runden er Rorschack-motivene byttet ut med drip painting à la Jackson Pollock. En nokså overtydelig presisering av hvilket univers vi skal tre inn i: et kapitalistisk inferno der de rikeste må erobre stadig mer for å fylle sin egen tomhet, og slik frarøver offentligheten Pollock- eller Rothko-malerier som burde være oss alle til gode. Vi befinner oss altså i en tilstand der postmoderniteten separerer de privilegerte fra å ha noen som helst kontakt med marken de trår på – det finnes ingen dybde, ingen skyld eller arvesynd, ikke noe ansvar. Velstand er i praksis synonymt med hedonisme og overflatiskhet. Eric Packer i Robert Pattinsons lakoniske skikkelse er en slik person. Enda kjøligere i gester og blikk enn hans ishvite, diamantglitrende fremtoning i Twilight – helt uten egentlige følelser, bare full av rent fysisk begjær etter å spre selvet rundt omkring seg i metaforiske spermdråper. Brisen på dyr vodka, konstant kåt og fremmedgjort overfor de venstreradikale opprørene som herjer i Manhattans gater, driver han retningsløst rundt i sin falliske high tech-limousin. Den kapitalistiske verden står tilsynelatende for fall når rottene kryper opp av kloakken for å spre sykdommene sine opp i høyden, helt opp til toppetasjeleilighetene i

Rust og Bein Regi: Jacques Audiard Med: Marion Cotillard, Matthias Schoenaerts, Bouli Lanners, Celine Sallette, Corinne Masiero Fem nusselige kattunger ble drept under skrivingen av denne anmeldelsen. Jeg hadde tenkt å prise Rust og Bein for pene bilder, døsig stemning blandet med brutale slagsmål, gode skuespillerprestasjoner og utradisjonell historiefortelling. Jeg ville også skrive om svakheter, som et noe retningsløst manus. Da jeg gjorde litt research, oppdaget jeg derimot at organisasjonen Animal Defenders International ikke vil at folk skal se filmen. Dette er langt fra første gang dyrevernsorganisasjoner legger føringer for underholdningsbransjen. Tidligere i år ble serien Luck lagt ned, og publikum ble oppfordret til å boikotte Hobbiten, fordi dyrevernsaktivister ikke godtar at dyr dør under filmproduksjoner, selv ikke om det er av naturlige årsaker. Det er derimot noe langt mindre dramatisk som forårsaker protesten denne gang: Rust og Bein handler om en fyr som

11/2012

skyskraperne som strekker seg mot den himmelske grenseløshet. Jeg ble aldri videre begeistret for Don DeLillos anerkjente roman, da jeg leste den for noen år siden – det skal jeg ærlig innrømme. I mine øyne fremstod Cosmopolis som en stivere, mer foraktfull og kalkulert variasjon over Bret Easton Ellis’ overlegne American Psycho, uten den såre erfaringen som ligger bak Ellis’ muntlige, utprøvende språk. Men glødende trailere bar bud om at den kanadiske auteuren Cronenberg hadde spritet opp materialet noe voldsomt; rundt omkring på nettet kunne man observere at hengivne og håpefulle fans fornemmet et aldri så lite comeback til den forstyrrende tonen man forbinder med gamle dagers «Baron of Blood» (Videodrome, Dead Ringers, Crash), etter en rekke «streitere», om enn fryktelig gode, verker som A History of Violence og Eastern Promises. Å snakke om en 180-gradersvending blir imidlertid en regnefeil. Akademiske A Dangerous Method var basert på et teaterstykke, og mange anklaget filmen for ikke å utforske materialet visuelt. Cronenbergs filmer har vært mirakuløst stringente, helt siden den avskyelige debuten Shivers, men alltid drevet av bilder og atmosfære snarere enn tekst. Med Cosmopolis får jeg for alvor inntrykk av at filmskaperen befinner seg i en fase der dialogen står i det absolutte høysetet – der ordene overstyrer det filmiske språket. En fase der han diskuterer mulighetene i teaterets mer kondenserte rom gjennom et kamera. Som i DeLillos roman er replikkene ekstremt stiliserte, og skuespillerne underbygger dette ved å levere dem i et konstant lakonisk

surrer rundt og roter til livet sitt, og blir kjent med en kvinnelig spekkhoggertrener som mister begge beina i en arbeidsulykke. Dyrevernsforkjempere vil derfor stoppe filmen, fordi de mener det er galt å trene dyr til å underholde. Man kan le og si det blir for dumt, men også i Norge kom det oppfordringer om å boikotte Nextgentel, etter en kattereklame tidligere i år. At katten ikke var ekte hadde ingenting å si, og Nextgentel ga skjelvende etter. Nyhetsreportasjer, Youtube-klipp og tegnefilmer blir også konstant angrepet, når krakilske bedrevitere får det for seg at søte krek ikke trives i gitte situasjoner. Som om sensuren av vold og sex ikke var ille nok, befinner vi oss nå altså i en tid der man ikke lenger kan vise dyr på film eller tv. I ren protest mot de som vil bestemme hva du og jeg skal få se på kino, vil jeg derfor oppfordre alle og enhver til å gå og se Rust og Bein. Filmen er ganske ålreit, og nytes best iført en varm og god minkkåpe, med en sprellende hvalbiffsteik i munnviken. Torgeir Blok Premiere 11. januar

toneleie. Til å begynne med virker det både oppstyltet og blekt, men filmens insisterende toneleie smyger seg sakte men sikkert på tilskueren, og evner å bli en effektiv manifestering av tematikken. Cosmopolis er en film om tomhet som tomhet, fortalt gjennom meningsløse utvekslinger av ord og kroppsvæsker, iscenesatt som et kammerspill uten konvensjonell, karakterdrevet dybde; så stilisert at man må spisse ørene for å høre og ta inn over seg det faktiske innholdet bak den insisterende «glassruten» mellom oss og rollefigurene. Pattinson er Cronenbergs instrument og bærer med seg en besynderlig elektrisitet inn i limousinen. Jeg har alltid likt Pattinson som skuespiller (jeg vil til og med argumentere for at han fungerer utmerket i Twilight-sagaens klissklass), men her har han en reell utfordring, i og med at rollefiguren hans er skrevet på en måte som gjør at vi aldri kommer inn under den blankpolerte huden hans, slik vi faktisk gjør hos Christian Bales beslektede Patrick Bateman (American Psycho). Pattinson løser oppgaven uanstrengt, tilnærmet mesterlig. Cosmopolis er imidlertid ingen American Psycho eller Fight Club. Den mangler ikke bare energien i disse filmene, men også substansen. Til tider er den vulgært pretensiøs og poserende intellektuell. Men filmen etterlater seg et forstyrrende inntrykk, som mørnes ved flere gjennomsyn, fordi den tviholder på sin ugjestmilde, nærmest frastøtende tone fra begynnelse til slutt. Cosmopolis illustrerer en håpløshet som er hinsides menneskene som befolker den, som er mer strukturelt betinget enn rotfestet i intriger eller situasjoner. Således makter David Cronenberg, nok en gang, å brenne seg fast på netthinnen med sitt kirurgiske, subtile formspråk og foruroligende beherskethet i møte med scenarier der andre ville påkostet seg eksess. Lars Ole Kristiansen Cosmopolis lanseres på DVD like over nyttår. Av uransakelige grunner er den ikke satt opp på norske kinoer.

FILM

N AWSO D O I R OSA

HAME

DU JOSH

ILLIS

EW BRUC

PÅ DVD, BLU-RAY OG VOD

5. DESEMBER

Frankenweenie Regi: Tim Burton Med: Charlie Tahan, Martin Landau, Winona Ryder, Catherine O’Hara, Martin Short, Atticus Shaffer Kjærlighetsbrev til gamle horrorfilmer. En liten gutt ved navn Victor Frankenstein er veldig smart og fryktelig ensom. Hans eneste venn en familiens hund, Sparky. Når Sparky en dag blir påkjørt av en bil, faller hele Victors verden sammen. Han er utrøstelig. Men når vitenskapsprofessoren Mr. Rzykrusky viser skoleklassen hvilken effekt elektrisk strøm har på en død frosk, får den foretaksomme Victor en idé. Han låner morens kjøkkenutstyr,

noen julelys og masse paraplyer, og forvandler loftet til et laboratorium hvor han kan eksperimentere med elektrisitet på sin kjære Sparky. Det viser seg at den forslagne lille guttungen kan få liv i hunden sin, men til hvilken pris? Basert på Tim Burtons animerte kortfilm fra 1984 er denne stop-motion-animerte langfilmen den første 3D-filmen i svart-hvitt siden 1950-tallet og et velvillig nikk til horrorfilmenes storhetstid i USA på 1930-tallet. Det snus på hver eneste stein for å finne fram til måter å inkorporere horrorklassikerne. Navn som Elsa Van Helsing og Edgar E. Gore, eller puddelen som får elektrisk støt og omdannes til den ikoniske kvinnen med den grå stripen i

håret fra The Bride of Frankenstein, viser hvor detaljert Tim Burton har gått til verks for å hylle disse fordums horrorfilmene. Gode stemmeskuespillere framhever karakterenes individuelle rariteter, men overdøver ikke helheten og plasserer hver karakter godt inn i den grå og absurde forstaden de lever i. Dette merkes spesielt godt siden de i overkant markante stemmene til Johnny Depp og Helena Bonham Carter for en gangs skyld er utelatt fra en Tim Burton-regissert film. Siren Løkaas Premiere 25. januar

PÅ DVD, BLU-RAY OG VOD

12. DESEMBER

FILM: HÅVARD NYHUS

11/2012 Stolen_FireWithFire_Ad_118x360mm_NattogDag.indd 1

65 26/11/12 10.02

FILM

Det kan virke som egenartede amerikanske indiefilmer har havnet i norsk kinodistribusjon sin dødsone. Forstå det den som kan. Frances Ha Regi: Noach Baumbach Med: Greta Gerwig, Mickey Sumner, Adam Driver, Michael Zegen I NOAH BAUMBACHS energiske og hodestups sjarmerende nye film Frances Ha inviteres vi til å få holde fingeren vår på pulsen til et ungt, vibrerende New York anno 2012. Hovedpersonen Frances (Greta Gerwig) er vakker, morsom, intelligent svevende – og på søken etter retning. Hun er en talentfull danser, men uten fast jobb, og skifter leiligheter i Brooklyn og på Manhattan om hverandre, mens venner og kjente beveger seg videre i sine liv. Samtidig føler Frances at hun står stille i sitt eget. Filmen portretterer ung og ambisiøs usikkerhet – i livet og kjærligheten – og føyer seg naturlig inn i en amerikansk samtidskultur som akkurat nå defineres vel så mye av «Girls»-jentene til Lena Dunham som den tonesettes av Justin Bieber eller Bon Iver. Eller den defineres av Obama-æraen; hvor selvrefleksjon og en såret samfunnsøkonomi tar mer plass enn krigføring i internasjonale farvann. Kort fortalt: det New York som skildres med fingerspissfølelse i Frances Ha oppleves som et destillert og sannferdig bilde på hvordan vi alle har det. I Oslo, i Paris, i Istanbul – velg en hvilken som helst by – og du finner et lignende kreativt, krevende og magnetisk eksempel som Frances (Greta Gerwig). Hun er ikke alene om å være som hun er, men 66

11/2012

det er bare Frances som er Frances, akkurat slik Woody Allens rollefigurer i Annie Hall eller Manhattan på 70-tallet var like gjenkjennelige og allmenngyldige i sine tanker og livsvalg som de var idiosynkratiske i all sin eksentrisitet. MEN SAMMENLIGNINGEN ER relevant på flere måter. Med Frances Ha har Noah Baumbach nemlig laget en gnistrende Woody Allen-film; et mellommenneskelig og intelligent New York-portrett for vår tids kultur, som står støtt på egne ben og kan sole seg avslappet i glansen fra sammenligningen med Woody. Rent visuelt peker filmen likevel helt bokstavelig til Manhattan – Noah Baumbach har skutt Frances Ha i sorthvitt – og regissøren anerkjente referansen på en pressekonferanse i New York i høst: «Du kan ikke filme New York i svarthvitt uten å få opp motiver fra Manhattan. Det er mer enn en referanse; den filmen er i blodet mitt.» Likevel, på tross av de mange udiskuterbare kvalitetene ved en film som Frances Ha, skal vi her i Norge ikke få gleden av å følge Noah Baumbachs stadig mer spennende kunstnerskap på kino. Akkurat som regissørens forrige film, den fortreffelig deprimerende karakterskildringen Greenberg, med en utsøkt Ben Stiller i hovedrollen, ser det på det nåværende tidspunkt ikke ut til at Frances Ha kommer på norske kinoer. Det kan virke som at egenartede amerikanske indiefilmer har havnet i en dødsone når det kommer til norsk kinodistribusjon.

Kjedelige, sødmefylte dramaer fra tilstrekkelig fjerntliggende filmkulturer kan raskt og enkelt komme på kino i Norge takket være såkalt kvalitetsfilmstøtte; men drivende gode amerikanske indiefilmer (med få kjente navn) er ikke eksotiske nok til subsidier og ikke kommersielle nok til å bli kjørt gjennom kverna. En sjelden perle som Beasts of the Southern Wild er unntaket som bekrefter regelen: umulig å overse, i all sin originalitet, men også farlig nær den kategorien amerikansk indiefilm som møter en kald skulder i Norge. En film som Frances Ha ville ærlig talt snakket vel så nært og engasjerende til et norsk publikum, men med tilhørighet i mytologiske New York-iscenesettelser og dramatisert med typisk urbane dilemmaer, har den kanskje potensielt sett enda større bredde. DERFOR FORBLØFFER DET at Noah Baumbach synes så uinteressant for norske distributører. Riktignok fikk han også her et synlig gjennombrudd med kritikerroste The Squid and the Whale i 2006, og samarbeidene hans med Wes Anderson har blitt viet en del oppmerksomhet, men utenom den oversette Margot at the Wedding, har ingen av Baumbachs andre filmer blitt vist på kino i Norge

(han debuterte som regissør med Kicking and Screaming allerede i 1995). Hvis det finnes noen kunstnerisk rettferdighet vil Frances Ha sette en stopper for denne negative trenden, og filmen kan fort bli Baumbachs mest sette film i Norge dersom en tilstrekkelig dedikert distributør henter den hit til landet. Den beste kroken jeg kan henge filmen på er egentlig Lena Dunhams nevnte tv-serie «Girls». Uansett hvor godt jeg likte sesong én av «Girls», kan det ikke unngås å nevne at Frances Ha på magre (men effektivt anvendte) 86 minutter, klarer å fortelle mer om de samme temaene som «Girls» bruker ti episoder på. Det helt enkelt en glimrende skrevet og regissert film, som Baumbach har hatt med seg skuespiller og co-manusforfatter (og kjæreste) Greta Gerwig på å skape, og som er så tettpakket og rik på situasjoner at nettopp denne følelsen av «fullt måltid» melder seg. SÅ KAN MAN si om den nylig opphausede norske interessen for New York, særlig blant unge kultur- og kunstmennesker, at Frances Ha vil kunne gli rett inn i mytebyggingen. Filmens rollefigurer kan jeg fint se eksistere side om side med tvangshippe norske kunstnere på storbyopphold, eller blant de bartekledde, unge jødiske hipsterne langs Bedford Avenue i Williamsburg. Men Frances Ha er aller mest en rik filmopplevelse, med så mye formmessig lekenhet og tematisk relevans, at den fortjener at noen roper: Denne må på kino! Noah Baumbach er en betydelig og visjonær samfunnsskildrer fra det intellektuelle balansepunktet i New Yorks filmmiljø, og hvis det filminteresserte norsk publikum enda en gang skal frarøves Baumbachs usedvanlige filmiske univers, er det dessverre vår egen filmkultur som blir stående igjen fattigere. Karsten Meinich

Spalten «Distribuer denne!» vil hver måned presentere en film som norske distributører dessverre har oversett eller neglisjert. Spalten er presentert i samarbeid med

Tekst Aksel Kielland JEG SKAL VÆRE den første til å innrømme at jeg i mine tekster om alt som er galt med norsk film og TV ofte har et noe ensidig fokus på norske film- og fjernsynsarbeideres oppfatning om at majoriteten av publikummet deres er uintelligente på grensen til det diagnostiserbare. Så dere kan jo forestille dere min forbløffelse da jeg nylig satte meg ned sammen med et par venner i en leilighet i Fredrikstad sentrum for å undersøke TVNorges nett-tv-tilbud. For ved siden av en helstøpt Åndenes makt-klassiker1 og en bunnsolid førsteepisode av Kompani Karlsen,2 kunne TVNorge by på Alt til salgs,

som er noe såpass sjeldent som et norsk tv-program som på det groveste overvurderer seernes evne til å sette det som presenteres inn i en fornuftig sammenheng og på den måten fylle programmet med mening. Selv om jeg har en mastergrad i medievitenskap, og opp gjennom årene har brukt uforsvarlig mye tid på reality-tv fra inn- og utland, har jeg i skrivende stund fortsatt problemer med å forklare hva Alt til salgs egentlig handlet om. Det jeg fikk med meg var at en tidligere Grand Prix-finalist gikk rundt og snakket med folk som prøvde å selge noe greier på internett, og at enkelte av disse entreprenørene så fikk assistanse til å kvitte seg med rælet sitt. Og selv om flere av selgerne

åpenbart var svært ivrige etter å komme seg på tv – og sikkert stod på venteliste hos både Idol, Farmen og Jakten på kjærligheten da Alt til salgs-produsentene ringte – var ingen av dem i besittelse av tilstrekkelig karisma til å rettferdiggjøre det faktum at disse ubehjelpelig redigerte møtene med et knippe lemfeldig sammenraskede ekshibisjonister kom så langt som til å bli sendt på riksdekkende fjernsyn. DA DEN NORSKE versjonen av Big Brother først ble annonsert for tolv år siden, var mediene fulle av bekymrede stemmer som alle spådde den norske offentligheten nord og ned. Resonnementet gikk ut på at dersom man først åpnet for denne typen hemningsløse trivialiteter, ville det være begynnelsen på en utvikling som ikke ville la seg stanse før ethvert hjørne av det offentlige rom var oversvømt av halvnakne, mediekåte individer med monumentale eksponeringsbehov. I etterpåklokskapens lys er det vanskelig ikke å gi disse dommedagsprofetene rett. For eksempel fungerer Dagbladet – som var åsted for en stor del av disse debattene – i dag som et reklameorgan for de mest fantasiløse kjendisdrevne ubetydeligheter som er å oppdrive på norske tv-skjermer. Det få imidlertid hadde åndsnærvær nok til å forutse, var at det ikke ville bli Big Brothers direkteoverførte samleier som skulle bli den dominerende malen for norsk reality-tv, men Norge rundt.

For det finnes grenser for hvor mye naken hud og rytmisk bevegende dyner nordmenn egentlig er interessert i å se. Derimot har vi som nasjon tilsynelatende en umettelig appetitt på outrerte bygdeoriginaler som lever livene sine i henhold til sine egne, høyst idiosynkratiske regler. Og en oppsiktsvekkende stor del av realityprogrammene som sendes på norsk tv i dag, er basert på tanken om at hvis man ikke kan finne noen slike bygdeoriginaler, kan man – ved hjelp av redigeringsverktøy og nennsomt innarbeidede sjangerkonvensjoner – konstruere noe som ligner. Der ingen skulle tru at nokon kunne bu er Norge rundt, Farmen er Norge rundt, Jakten på kjærligheten er Norge rundt, det TVNorgeprogrammet med de desperate damene som kjører buss mellom norske bygder i et forsøk på å bli gift er Norge rundt, og ikke minst: Alt til salgs er Norge rundt – vel å merke Norge rundt slik det ville sett ut dersom det var laget av en flokk blinde tredjeklassinger som aldri har tatt i et redigeringsprogram før. Og slik vil verden opphøre. Ikke i et inferno av vodka-redbull, tørrjukking og høylytt deklamasjon av favorittsitater fra selvhjelpslitteraturens verden, men med en febrilsk produksjon av tredjerangs Norge rundt-kopier. Nåvel – neste gang: NRK Drama og alle de spennende planene deres om å sette middelklassen på plass!

Som nasjon har vi tilsynelatende en umettelig appetitt på outrerte bygdeoriginaler.

1. Spørsmål: Hvor mange synske selvstendig new age-næringsdrivende tv-personligheter må du ha for å forvise en inkontinent spøkelseskatt fra et hus på Nabbetorp? Svar: Tre! 2. Kompani Karlsen er et norsk skjult kameraprogram, som har fått undertegnede til å le mer og høyere enn noe annet norsk tv-program siden han «Humor is top number one!»-fyren kom inn i Paradise Hotel. Programmets bærende idé er at programleder Jan Fredrik Karlsen etter et par sesonger med Lurt av Karlsen på TV2 har gjennomgått en pavloviansk kondisjoneringsprosess, hvor det ikke skal mer til enn selve synet av et intetanende menneske på en monitor før han begynner å brekke seg av latter. Programmet er i så måte en frustrerende veksling mellom absurd fascinerende bilder av en rødsprengt, ristende Karlsen som ligger og vrir seg foran monitorene, og oppkonstruerte, fundamentalt umorsomme scenarioer hvor nordmenn med kjipe venner innlemmes i ubehagelige og lite plausible scenarioer som de naturlig nok reagerer på med en sunn blanding av vantro og behersket skepsis. Hvis produsentene bare kunne kutte ut selve skjult kamera-delen – og heller vie all N&D tid til en hummerfarget programleder som lå og vibrerte i en dam av sine egne kroppsvæsker foran en vegg av monitorer – hadde Kompani Karlsen vært 100 prosent rent gull. Sugarman 241x177,5mm ann_Layout 1 04.12.12 14.07 Side 1

PÅ KINO LANDET RUNDT I DESEMBER 68

11/2012

SPILL

Trine 2: Director’s Cut

Wii U er det nyaste evolusjonssteget i Nintendo sin spelkonsoll-genus. Eit av spela som kom ut ved launch heiter New Super Mario Bros.U. TEKST Rasmus Hungnes Medan New Super Mario Bros.2 (3DS) tematiserte finanskrisa ved å leggje større vekt på pengeakkumulasjon enn Mario-spel tidlegare har gjort, droppar New Super Mario Bros.U den politiske kommentaren, og satsar i stadet på ei historie som er open for personleg tolking. Mario fungerer drusteleg som kvardagshelt, ein average joe som spelaren kan identifisere seg med. Han og venene kosar seg – som vanleg – med psykedelisk sopp, som gjerne konsumerast i kloakken etter nettopp å ha plukka opp ei mengd pengar utan å vaske hendene først eller sist. Spelopplevinga? Akkurat like solid i sitt underhaldande kaos som eit Mario-spel skal vere. Det støttar opp til fem spelarar, og er eit obligatorisk kjøp for dei fleste som skal investere i ein Wii U. Ellers har vi prøvd Nintendoland, ein virtuell fornøyelsespark med ei rekkje minispel, og mange av dei støttar opp til fem spelarar. Som demonstrasjon av kva tabletkontrollaren kan gjere og som lett underhaldning i juleferien fungerer det greitt, men den litt meir vaksne spelaren vil nok gjere lurt i å plukke med seg ein kopi av Batman: Arkham City Armoured Edition, den mest komplette versjonen av denne moderne klassikaren som fekk alle kritikarane til å gå i fistel. Ellers er det ein god idé å laste ned Trine 2: Director’s Cut frå Nintendo-nettbutikken. Wii U? Det er spela som kjem ut som avgjer kor levedyktig ein spillplattform er, og framtida ser lovande ut. Allereie er ei rekkje godt etablerte titlar ute, til dømes Tekken Tag Tournament 2, Assassin’s Creed III og Mass Effect III. Nokre interessante eksklusivitetar er òg på veg: Vi ventar til dømes i spaning på Bayonetta 2, som etter forgjengaren å døme kjem til å rocke ved noko. I Am Alive (PS3, Xbox360, Win) handlar om ein mann som er i live. Denne livaktige tilstanden finn han seg i trass at verda han lev i nylig har gjennomlevd ei kataklysmisk hending. Kanskje bra tørrtrening i tida før 21. desember? Neidå, eg berre tullar med deg, kjære lesar. Alle veit jo at hendinga som kjem til å finne stad er starten på eit skifte i folk – og kan hende fe – sitt medvite, ikkje apoka-

lypsen. I spelet traskar du rundt i ein støvete by, på leit etter kone og barn. Du møter folk på vegen, nokre venlege, andre uvenlege: Det er ikkje anna å gjere enn å drepe dei. Ein kan kalle spelet ein uslipt diamant: Idéen er meir storslege enn gjennomføringa. Ikkje dårleg, men det kunne godt ha vore betre. Det kunne vore meir tilfredstillande dersom ein fekk fleire valmogelegheiter, og kunne forme karakteren sin moralske posisjon. Slike val vert ein stadig utsett for i Epic Mickey 2: The Power Of Two (PS3, Xbox360, Wii U, Wii, Mac, Win), der ein kan bruke målarkosten til både skaparverksemd og øydelegging. Spelet freistar å bøte på det skuffande ved det lovande første Epic Mickey. Det går ikkje heilt bra. Epic Mickey 2: The Power of Two er ikkje ein epic fail, men det episke ein kunne vente frå Warren Spector (Wing Commander, System Shock, Deus Ex, Thief) er fråverande. Power of Illusion (3DS) ser fleire hakk meir vellukka ut, der illusjonen skapast av at du er Mikke Mus som utøver vald ved å hoppe på vondlynna, søte karakterar. Det slektar på 16bit-era-spela Castle of Illusion, World of Illusion, Fantasia og Mickey Mania, alle blant dei beste spelrollane den antropomorfe musa med dei fysisk umogelege øyro har spelt i heile si åttifire år lange karriere. Ellers på 3DS: Speldesignaren Suda51 gav tidligare i år ut Lollipop Chainsaw, eit lettbeint, lettkledd og lettsindig hyper-valdeleg spel. I hans nyaste, Liberation Maiden, spelar du den nyvalde presidenten i Neo Japan, og må straks etter valsigeren flyge av garde i eit exoskelett for å redde vegetasjonen i dei urbane landskapa frå den totale mekaniseringa. Òg lettkledd og lettbeint, ein hyperaktiv, hjernedaud shooter. Tja, kvifor ikkje? Viss du har fått nok av drap og vald i spela du speler, sats på dette: Waking Mars (Windows, Mac, Linux), der ein flyg rundt i utanomjord innanformarsiske holrom med jetpack og plantar plantar. Framifrå! Tre merkelege independent-spill nett no: 1: Thomas Was Alone (emo-geometrisk plattform-puzzle, Windows). 2: Waking Mars (rom-gartneri-simulator, Windows). 3: Primordia (old-school sci-fi point’n’clickeventyr, Windows, Mac, Linux)

en verDen Av MuliGHeter! Finn din fremtid blant våre språkog høyskolekurs Sjekk våre mobilsider her:

www.folkeuniversitetet.no 11/2012

-Halvor Nordhaug (f. 1953) ble uteksaminert fra Menighetsfakultetet i 1978 og ordinert til prest i Fredrikstad Domkirke i 1979. I 1981–1986 var han utstasjonert i Bonn som prest for utenlandske studenter. I denne perioden forelsket han seg i Tyskland og EU som idé. Han var teologisk konsulent i Mellomkirkelig Råd 1986–1991 og kapellan i Ås menighet 1991–1995. Han ble rektor på Menighetsfakultetets praktisk-teologiske seminar i 1995. Der virket han frem til 8. mars 2009 da han ble vigslet som biskop i Bjørgvin. Han er sønn av tidligere biskop Ole Nordhaug og salmedikteren Liv Nordhaug. Fra 1993 til 2009 var han redaktør av Luthersk Kirketidende. Har den siste tiden tatt til orde for en «sjenerøs holdning» til bønnerom i skolen og minnet om at religiøs uenighet «hører med» i et åpent samfunn og ikke trenger å være noe skumlere enn annen uenighet. Twitter: @halvorspraten --

11/2012

Mellom Plankehaugen og Perleporten: Hvor kompatibelt er bispekallet med vår tids rytme? FOTO Francisco Munoz FOTOASS. Hanne Cecilie Sætre Ditt kjære Fredrikstad rykket nettopp ned fra Tippeligaen. Som en av landets mest profilerte FFK-tilhengere, hva føler du nå? – Sorg og vemod. Men det var en varslet katastrofe da.

Du var innstilt på det? – Ja. Men håpet er det siste som dør. Da vi slo Rosenborg, skrev jeg på twitter: «Nå danser vi på gravens rand». Det var ganske dekkende: vi danset i glede, men var fullstendig klar over hvor vi sto. Og til syvende og sist datt vi jo nedi.

Rett opp igjen neste år? – Ja, det tror jeg. Nå har Sandnes Ulf, som egentlig er et bra lag, klart seg. Slik at vi neste år i stedet vil møte for eksempel Ullensaker/ Kisa som er et … ikke-lag. Det er den store forskjellen: Når vi skal på bortekamp i Adeccoligaen, må vi frem med NAFs veibok for å finne fram.

6 1 1 6

Ekstra vondt at nettopp FFK sin hovedrival, Sarpsborg 08 rykket opp? – Det gjør så vondt at ord blir små. Har troen hjulpet deg i denne vanskelige tiden? – Haha. Nei, ikke i det hele tatt.

Fordi den fromme biskopen og FFK-supporteren er to helt adskilte størrelser? – Nei, det vil jeg ikke si. Jeg tenker at Gud står bak alle sanne gleder, også gleden over fotball. Så sånn sett kan du si at det angår troen, men jeg tror ikke at det å være kristen gir deg større muskler til å takle motgang på fotballbanen akkurat.

Du har havnet i klinsj med Vågsøy prestegjeld, leser vi i BT. De vil gjerne arrangere konfirmasjoner på lørdager, men det får de ikke? – Vel, de leste mitt brev som et avslag, men sånn var det ikke ment. Det var en tydelig presisering av at søndagen er normaldagen for konfirmasjoner, men at om det var særlige forhold som taler for det, så kan de bruke lørdag.

De argumenterer blant annet med reiseavvikling og overnatting for langveisfarende, det i en tid hvor reising og overnatting er raskere, billigere og lettere enn noensinne. Er «kundenes» krav om lørdagskonfirmasjoner mest et uttrykk for helt nye krav til «kirkas fleksibilitet»? – Jeg tror nok generelt at folk er blitt mye mer … hva skal jeg si? Du vet sånne program som FBI og sånn? Det gjør at folk blir veldig klar over sine rettigheter som forbrukere. Og den forbrukermentaliteten tar de med seg inn i kirka også. For å ta et annet eksempel: Folk som vil gifte seg på kaikanter, på fotballbaner og på fjelltopper – og som undres over at kirken ikke vil være med dem opp til topps. «Vi er da medlemmer! Hallo!!» Det er nok noe som har økt: en sånn forbrukerorientert rettighetstenkning i møte med kirka.

Er det litt kirka sin skyld også? Har, som Grundtvig sier, «Det gamle huset» gått for langt i å fremstille seg som en tjenestevillig serviceinstitusjon? – Vel, noen vil jo si at selvkritikken vår burde være at vi var litt mer serviceinnstilt. Det er mange stemmer innad i kirka som mener det. Andre igjen mener vi har gått for langt i markedstilpasningen.

Einar Gelius var jo som et vellystig lite barn når han fikk sjansen til å vie noen i for eksempel en telefonkiosk på Oslo Øst? – Han var jo en … for å si det sånn: Jeg har møtt Einar Gelius noen ganger og vi hadde det alltid hyggelig når vi snakket om fotball. Men straks vi begynte å snakke om Gud og kirke og sånn, så merket jeg at det tok på.

Utenriksminister Espen Barth Eide har du imidlertid uttrykt heftig begeistring for. For all del, han er etter alle solemerker en dyktig politiker, men han er vel ikke helt typen som vekker … åtgaum? Hvor kommer din entusiasme fra? – Altså, jeg går jo ikke rundt og er kronisk begeistret for Espen Barth Eide, men han holdt en appell foran UD i forbindelse med et fakkeltog til støtte for forfulgte kristne. Der slo han ettertrykkelig fast at norsk utenrikspolitikk skal være mer pågående på dette med forfølgelse av kristne. Det skal løftes opp på agendaen. Det var et tydelig signal som Jonas (når biskopen bare bare bruker fornavnet hans, skyldes det ikke at han er blant dem som sier «Jens & Jonas», men at han har kjent Helseministeren i tretti år, red. anm.) initierte før han gikk av som utenriksminister, og som Barth Eide altså fører videre på en god måte. Så det var jeg glad for.

For å bruke «Jonas» sitt favorittord: Hvor er det mest «krevende» å være kristen i dag? – Tidligere var det jo i kommunistiske land, og fortsatt er nok Nord-Korea antagelig det verste landet å være kristen i. Tett fulgt av Saudi-Arabia, som er en viktig alliert av Vesten. Der er enhver kristen ytring forbudt. I den islamske verden har i det hele tatt religionsfriheten trange kår. Det er en ubehagelig sannhet.

Hva med disse kopterne i Egypt? Det er de vi hører mest om på Dagsrevyen. – Der har det vært episoder i det siste, men der har de iallfall, inntil nå, hatt en relativ sikker eksistens. Det er jo hele ti prosent kristne der.

Du har støttet «asylgutten» Nathan (7) og gått god for den siste dokumentaren til Margreth Olin, som også går rett inn i asyldebatten. Er det også eksempel på en sak du ønsker å løfte frem i kraft av ditt embete? – Det er det. Kirka har gitt en tydelig støtte til asylbarnas sak og mener at barns rettigheter skal gå foran innvandringspolitiske hensyn i mye større grad enn det som er tilfellet i dag. Vi mener at Regjeringen fører en altfor restriktiv politikk på dette feltet. Nathan har jo bodd hele sitt liv i Arna, og da er det veldig dramatisk å rive ham opp og sende ham til et land hvor han aldri har vært. Og om noen mener at foreldrene skyver asylbarna foran seg i sånne saker, så mener jeg at barnas interesser skal veie tyngre enn ønsket om å «ta» foreldrene. (Asylbarnas skjebne kan avgjøres i en dom som Høyesterett feller i midten av desember, red. anm.)

Tidligere i høst gikk du kraftig i rette med omslaget på en såkalt konfirmasjonsbibel. Forsiden forestilte en dødninghode der blomster vokser ut av øyne, ører og nesebor. Som du spurte: «Kan det være alvorlig ment?» Fire dager senere gjorde du full retrett og trakk tilbake all kritikk. Nå var det plutselig et bra omslag. Om asylsaken og kristen forfølgelse er eksempel på saker du vil bruke mer energi på, var dette eksempel på det stikk motsatte? – Ja, først reagerte jeg veldig spontant ut fra en rent estetisk vurdering. Jeg syntes det var litt … stygt. Er dette passende, spurte jeg. Så fikk jeg svar av Bibelselskapet som forklarte at det dreide seg om et gammelt keltisk og kristent symbol; at det handlet om livets seier over døden. De fortalte også at det var en del gutter som syntes dette var mye kulere enn …

… duer og olivenkvister? – Ja, nettopp. Så da tenkte jeg: OK, her har noen sett noe ikke jeg har sett. Så jeg

gir meg. Er dette et godt eksempel på at twitterfeedens tempo ikke er så kompatibel med bispegjerningens rytme og krav til ettertanke? – Ja, det er nok riktig. På twitter balanserer du mellom to type hensyn, særlig om du er biskop – som journalist kan du jo skrive hva som helst – men som biskop balanserer du mellom å være på hele tiden, altså ta ballen på halvspretten, eller aller helst på direkten; og å kunne roe ned. Som biskop så har du nok behov for å ta det litt mer med ro, trikse litt med ballen og sjekke et par referanser før du uttaler deg. Men da er det samtidig adskillig vanskeligere å score, for da er saken ute av verden når du er klar til å skyte.

Er dette din arbeidsdag oppsummert: Spenningen mellom øyeblikkets tyranni og forvaltningen av De Evige Sannheter? – Riktig. Det var en fin teologisk måte å si det på. Og det med bibelen burde jeg kanskje tatt en runde til på. På den annen side: Nettopp det at jeg var litt kjapp på labben gjorde at jeg fikk en tilbakemelding som jeg ellers ikke ville fått. Sånn lærte jeg noe jeg ellers ikke ville lært.

Da en-eller-annen Beatles-begivenhet fylte femti år her forleden, var du snar med å kringkaste det for resten av oss. Er dette noe vi yngre bare må innstille oss på? At hver gang en Beatles-singel fyller femti – noe som vil skje hver eneste måned de neste åtte årene – så vil en haug 68-ere rope det ut fra hver sin twitterkonto? – Nå var jo dette en ikke hvilken som helst markering da. Det var «Love Me Do», den første Beatlesplata som kom. Så det synes jeg det er verdt å sette en påle i bakken for, og si at det var en stor dag i musikkhistorien. Jeg registrerer forresten at mange snakker om Revolver som det beste og mest revolusjonerende albumet, men jeg har alltid vært av den oppfatning at Sgt. Pepper er et mer spennende album. For øvrig mener jeg at baksiden på Abbey Road er det beste som noensinne er blitt laget innen popmusikk.

Men hvorfor denne utemmede iveren etter å fortelle yngre generasjoner at Beatles er, var og vil alltid forbli det beste bandet? Handler ikke misjonsbefalingen om noe helt annet? – De kan jo ha kommet på den villfarelsen å tro at Rihanna eller hva heter han … Justin Bieber? At de er de største. Om du er fjorten år i dag og forholder deg til det som til enhver tid flasher på youtube, er det ikke sikkert at du får med deg de store begivenhetene i musikkhistorien, for å si det forsiktig.

Er det den samme impulsen som driver biskopen og musikkritikeren? Ønsket om å formidle noen eviggyldige epitafer? – Vel, jeg har iallfall sansen for en slik kanontenkning. Jeg tror det finnes noen bautaer, både i musikk- og i litteraturhistorien. Det skyldes nok en oppfatning jeg har: at mennesket er mer konstant enn det er variabelt; at det er noe som forbinder oss med mennesket i middelalderen; at vi er like og derfor kan la oss bevege av de samme tingene: enten det er Bach, noe fra antikken eller Det nye testamentet. Det er kanskje noe uærbødig å trekke Beatles inn i denne sammenhengen, men innenfor det vi kan kalle underholdningsmusikken er iallfall Beatles sin posisjon sikker.

Dere har lansert noe dere kaller «U2013 – Ungdomsåret i Bjørgvin». Hva er det? – Det handler om at alle menighetene i Bjørgvin setter ungdommen øverst på dagsorden i ett år. Vi har et konfirmasjonstall på cirka 80 prosent og de fleste av dem er positive til kirka, likevel ser vi at de færreste oppsøker kirka etter konfirmasjonen. Og da er spørsmålet: Er det noe vi kan gjøre for at flere skal oppleve kirka – og ikke minst: troen på Gud – som relevant? Jeg tror de viktigste valgene i livet – yrke, utdanning, livsledsager, verdier, tro – blir gjort fra du er 15 til du er 25–30. For å sette det litt på spissen: Det mennesket du er, de verdiene og den troen du har når du er 25, har du i all hovedsak også når du er 75. Derfor er det kjempeviktig å ha god kontakt med konfirmantene og vedlikeholde den gjennom ungdomsåret. Som et ledd i dette vil St. Jacobs kirke ved Bystasjonen nå bli ungdomskatedral, et treffsted for ungdom med blant annet eget musikkstudio.

Om 25-åringen setter premissene for hele livet, hvordan forklarer du da alle disse 45 år gamle kvinnene i overgangsalderen som plutselig blir nyreligiøse og oppsøker alternativmessen på Hellerudsletta? – Du hører jo på spørsmålet at det er ganske sweeping, så la svaret være tilsvarende: Det har ligget latent. Det viser seg at yngre, i større grad enn eldre; at kvinner, i større grad enn menn, er åpne for slike ny-åndelige fenomener. Og i den grad det skjer noe rundt midten av livet, tror jeg det er snakk om aktivisering av holdninger som har ligget der. Unge jenter er jo helt ville etter dette. Tenk bare på svermeriet rundt vampyrfilmer og sånn. De har jo også en egen kvinnekanal viet til dette: FEM. Og se på ukebladene: Før var tradisjonell kristendom, skal vi si … tilbørlig presentert, og nå er det blitt tynnere og tynnere, ikke sant. Mens dette ny-åndelige svamplegemet bare vokser og vokser.

11/2012

Foto: Line Møllerhaug

Jeg drømmer om å bo et sted… der jeg kan gå tur med hunden

Finn din drømmebolig på storbergen.no

STORBERGEN Der du drømmer om å bo