2012-oktober-bergen by NATT&DAG

BERGEN 9 - OKTOBER 2012 // GJENFØDELSE

Illustrasjon: Marius Pålerud

STOR BRYGGENFEATURE

WWW.NAttOGDAG.NO

Natt&Dag - Siden 1988

SnoWteaM 2012 ANDRE A S YGRE WIIG DANNY L ARSEN DINA TREL AND ERIK J. BOTNER FREDRIK AUS TBØ J . P. S O L B E R G JOACIM NYHAUGEN K ARI OPS AL K JERSTI BUA A S MADS JONSSON MARCUS KLE VEL AND MIKKEL BANG S TÅ LE S A NDBECH STIAN SOLBERG TORGEIR BERGREM TORS TEIN HORGMO ULRIK BADERT SCHER TE AM K AP TEIN G A U T E W. S K Å R E

bUtIKKer aManda: 472 02 064 bergen: 472 02 052 bUSKerUd: 472 02 068 KrIStIanSand: 472 02 059 K Vadr at: 472 02 051 l agUnen: 472 02 069 oSlo CIt y: 472 02 056 Sartor: 472 02 065 SarPSborg: 472 02 065 SKIen: 472 02 061 StaVanger: 472 02 050 StrØMMen: 472 02 057 WebSHoP: SESSION.NO ÅleSUnd: 472 02 066 FACEBOOK.COM/SESSION88 VIMEO.COM/SESSION88 TWITTER.COM/SESSION88 INSTAGRAM: SESSION1988 WWW.SESSION.NO

d r a o b W o n S

K. -I1C3.KOKoTOFBFER 8

UTS T YR S T E R Å R O J F Å P -70% HE TER Y N S T E R Å Å P % -20

Foto: de an blot to gr ay

FlIP MIller

BERGEN - OKTOBER 2012 Sjefredaktør/Daglig leder CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no Redaktør Oslo MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no Redaktør Bergen HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no Redaktør Stavanger Erik Sæter Jørgensen erik@nattogdag.no Redaktør Trondheim KARI KRISTENSEN kristensen@nattogdag.no Nettredaktør EMMA CLARE emma@nattogdag.no Redaksjonsassistenter Marte Olea Borg borg@nattogdag.no Agnes maarja agnes@nattogdag.no Art Direction LOUD AND CLEAR AS www.loudandclear.no AD-Assistent Andreas Tylden tylden@nattogdag.no

Fotografer Nicolas Jon Aarland Andrew Amorim Øyvind Apeland Christian Belgaux Stephen Butkus Wim Delvoye Vegard Fimland Øystein Grutle Haara Francisco Munoz Nikita Solenov Illustrasjon Marius Pålerud Andreas Tylden Marta Bravo Salg- og markedsjef CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nattogdag.no Markedsavdeling ANDERS B. HANSEN JOHNNY JENSEN Camilla Kvalevåg Petter Nordhaug Aleksander Schei MARIUS SOMMERFELDT salg@nattogdag.no

Ø M E R KE T ILJ

Eksamenstid for Stockhaus og Ungdomskulen ............................................................................... 12 Møkkamann: Wim Delvoye lager drittkunst ...................................................................................... 14 Keynes-modellen er slett ikke på sotteseng ................................................................................... 17 Bør gamle menn få lage film? ................................................................................................................. 18 Voksensmerter: James Bond fyller femti ........................................................................................... 22 Stor feature: Kan Bryggen bli kul igjen? .......................................................................................... 25 Ny spalte: Bergen rareste ....................................................................................................................... 33 Testet: IKEA-restauranten ....................................................................................................................... 34 Hiphop: Vågard Unstad rapporterer ................................................................................................... 36 Skandaleoppslag ........................................................................................................................................ 37 EKKO-general Asle B. Brodin om Østre ................................................................................................ 38 Kunstguide ved Rasmus Hungnes .......................................................................................................... 40 Jazz: Stephan Meidell rapporterer ..................................................................................................... 44 Scenekunstguide ved Gulli Kristina Sekse ........................................................................................ 45 Litteratur: Samme nummer som i 99 ...................................................................................................... 45 Tegneserier: Aksel Kielland rapporterer ......................................................................................... 47 Musikk: Cat Power, Vinni, Grizzly Bear ................................................................................................. 49 Musikk: Sjangerforviklinger ................................................................................................................. 55 Film: Laurence anyways, Beasts of the southern wild .................................................................. 57 NATT&DAG møter P3-sjef Mats Borch Bugge ....................................................................................... 71

Utgiver NATT&DAG AS

Opplag 70.000 Redaksjonen tar ikke ansvar for ubestilt materiell Natt&Dag Oslo Nedre Slottsgate 25 N-0157 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo

Telefon: 22 41 94 41 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen Natt&Dag Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim For tips og presse: film@nattogdag.no musikk@nattogdag.no uteliv@nattogdag.no mote@nattogdag.no kunst@nattogdag.no scenekunst@nattogdag.no restaurant@nattogdag.no litteratur@nattogdag.no

24 Trykkeri

Økonomi Netledger

www.nattogdag.no 1

Trykk Media Norge Trykk Oslo

Skribenter Torgeir Blok Marte Olea Borg Ragnhild Brochmann Emma Clare Thomas Cook Isabell El-melhaoui Emil Finnerud Karima Furuseth Trond Gausdal Anders Gogstad Inger Lise Hammerstrøm Rasmus Hungnes Aksel Kielland Lars Ole Kristiansen (Montages.no) Siren Løkaas Stephan Meidell Jørgen Nordeng Håvard Nyhus Håvard Ringen Mathias Rødahl Kamilla Rønnestad Gulli Kristina Sekse Hanna Stoltenberg Eirik Swensen Vågard Unstad Martin Øsmundset

INNHOLD

DETTE HØRTE VI PÅ

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis! 6

9/2012

BERGEN KUNSTHALL

HØSTEN

•

AUTUMN

•

2012

UTEPROGRAM OUTDOOR PROGRAMME Høsten 2012 vil Bergen Kunsthalls utstillingsprogram foregå utenfor egen bygning. Under en periode hvor bygget i Rasmus Meyers allé holder stengt for oppussing, vil vi denne høsten presentere en serie med tre utstillinger på ulike steder i Bergen sentrum.

KNUT HENRIK HENRIKSEN ECHOES DEL 1: BERGEN KUNSTHALL 14 . SE P TE M B E R — 4 . N OVE M B E R

NOTES TO STONES DEL 2: BERGEN RÅDHUS TBA 2013

GABRIEL KURI BERGEN OFFENTLIGE BIBLIOTEK 2 5 . O K T O B E R — 9. D E S E M B E R

RICHARD TUTTLE SLIDE KUNSTMUSEENE I BERGEN, LY S V E R K E T, 2 . E TA S J E 3. NOVEMB ER — 16. DESEMB ER Utstillingsprogrammet er produsert av Bergen Kunsthall. Kuratert av Solveig Øvstebø og Steinar Sekkingstad.

KUNSTMUSEENE I BERGEN - SENTRUM

L AL 0 H ST 0 : 0 N 2 KU KL E N 0 13 G R .2 BE 2.2 M O YTT R N E G PÅ G BY E R VI PN Å

OVERHØRT «… men du må gjerne fortsette å sende inn ideer». Hvordan vi innbiller oss samtalen ble avsluttet da samfunnskommentatoren og eks-spaltisten med stort temperament og sans for lekre vesker fikk beskjed om å fortsette som frilanser for ukebladet.

Hoderysting

Dette ristet vi på hodet av forrige måned.

Det er rapportert spor av anthrax i norsk heroin. På tide å slutte nå, du unge lovende ungdom/kunstner/skribent? Vi mener det: slutt. Blåtime-vokalisten med den dype stemmen er observert med et fullskjegg Taliban verdig.

Thomas Talseth VG (12. september)

Jessheim! Eks-rapperen med det spansk-klingende navnet har byttet ut mannssjåvinistisk ræpp med … trommevirvel … fluefiske! Ikke mindre oppmerksomhetshungrig enn før, stiller han selvsagt opp på en ny fluefiske-DVD. Omtrent det samme som Mark Walberg og treningsvideoene fra 1986, det der. Eller vent.

Her i nord elsker vi traktekaffen vår, og vi vil helst ha den svart. Vi kaller det Den Nordiske Kaffekulturen, og Wilfa er stolte av å ha vært en del av den i mange, mange år. Derfor har vi sammen med Tim Wendelboe utviklet SVART, en eksklusiv og annerledes ny serie med traktere som tar vår måte å drikke kaffe på, med fokus på smak og renhet, på alvor. Først ut er SVART manuell, en trakter med prisvinnende design som lar deg lage kaffen for hånd. Full kontroll over vann, temperatur og kaffemengde gjør det enklere enn noen gang å være barista på sitt eget kjøkken. Se wilfa.no for forhandler.

Scan denne koden med telefonen din og se filmen om Svart Manuell på nordiccoffeeculture.com

Har du Wilfa Svart Manuell, Wilfa Malt og Wilfa Gram kan du lage perfekt kaffe hver gang!

Siste nytt i Oslos uteliv er rasktinn.no. Tjenesten der du betaler 500 kroner mot pussy-garanti og gratis inngang på klubber resten av året. Merk: klubbene det gjelder har normalt gratis inngang, så da er det kun pussy medlemskapet garanterer. Det er gøy! Tenke seg til: 500 spenn for gratis sex hele 2013. Big pimp … pin … pinlig.

Retrooverhørt: Forfatteren av boken om en rød rubin skal ha vært kjent for et særegent partytriks. Det involverte ikke synging, bare lett vridning av kvinnelige brystvorter fulgt opp av kommentaren: «unnskyld, jeg skal bare undersøke radiofrekvensene!». Elegant.

Talseth først: Great show, guys. So, did you hear they’re gonna shut this thing down? This show, I mean? – What!? Really!? That sucks, man! Yeah, apparently this is the last season … – What a shame. We were really excited to be on this show. We had a great time, man. Yeah, its too bad. You see, Asbjørn, the host, he’s a friend of mine and … – I don’t believe this shit. And now what? They’re gonna put on a more «accessible show»? Oh, man, I bet they are. I know all about how these things work. Allright, nice talking to you, Thomas. See you next time around. Just … just one more question: Have you heard about a place called Kristiansund? It’s my … – Gotta go, man.

Catherine Gonsholt Ighanian VG (14. september) Forbrytelse: Produserte en forsidesak på VG-nett om at en skuespiller gråt på TV. Vår kommentar: Stopp pressen! En skuespiller – som vi aldri har hørt om – gråt på TV? Rydd forsiden, nå!

Vi gratulerer langbeint VG-journalist med å kapre en av film-høstens hotteste menn. Han utkonkurrerer nesten det ELLE mener er Norges mest sexy mann, som også var på samme filmflåte, men kosebamser er et lite minuspoeng på sexy-skalaen. På nachspiel på sitt eget sted, sier nattklubbsjefen høyt og tydelig til kona og moren til deres felles barn at hun: «må betale for ølen sin selv». Hvorpå hun – heldigvis – svarer nei, tar ølen og går. Hvor gnien går det an å bli? ...

9/2012

Ann_WSM_Mathallen_118x360.indd 1

Forbrytelse: Brukte The Killers som sannhetsvitner i kampanjesak for å redde Lydverket på NRK. Vår kommentar: Hva vet The Killers om Lydverket og det norske sendeskjemaet for øvrig? Vi tipper «intervjuet» forløp omtrent slik.

26.09.12 11.25

Hilde Sandvik Bergens Tidende (26. august) Forbrytelse: Forvekslet den amerikanske presidentkandidaten Mitt Romney med GOP-kollega og tidligere rival Rick Santorum. Vår kommentar: OK, ingen skandale. Men noe skal vi jo fylle denne spalten med.

Best i klassen. Og utenfor klassen. En Mac er kraftig, pålitelig og brukervennlig. Derfor er den perfekt til studiene. Stikk innom EDBergen og få en god start på studieåret.

Spør oss om årets studenttilbud!

Besøk EDBergen. Din lokale Apple-ekspert.

edbergen Apple-forhandler siden 1981

www.edbergen.no | T 55 36 30 50 | E post@edbergen.no | Strandgaten 64 – i begynnelsen av Gågaten, 5004 Bergen

VOLDTEKTSHYKLERI I Oslo har fire stykker meldt seg opp som natteravner i høst, mot hundrevis i fjor. Engasjementet «mot voldtekt» og det medieskapte voldtektshysteriet varte ikke lenger enn jula (til påske). Det til tross for at varebiler prøver å kidnappe ungjenter oftere enn du sier «fredagstaco» for tiden. Så da er det bare for jenter å bestille ulovlige thazere på Internett, sette Spice Girls på repeat på ipoden og pusse på selvforsvarskunnskapene fra gymtimen i sjette klasse. Hvem trenger Fabian Stang til å beskytte seg uansett? GIRL POWER!

2 1

TVERRFAGLIGHET Kunstnere skriver bøker. Musikere lager «kunst». Kunstnere lager musikk eller kunst «om musikk». Kjendiser lager «kunst». Boligmeglere skriver «poesi».

3 1

KONSERVATIV SKOLEMEDISIN VS. HIPPIEMEDISIN Krigen fortsetter å utkjempes på stress-symptomenes slagmark. Benektelse og trangsynthet synes å være like stor hos begge parter. Spørsmål til forkjemperne for skolemedisin: hvor stringent rasjonalitet kan man tviholde på før det hele bikker over i irrasjonalitet? Spørsmål til forkjempere for hippiemedisin: hvorfor har dere ALLTID ett-eller-annet dere må behandle selv om dere virker helt friske? Vi mistenker dere for å bruke hippiemedisinen som en psykologisk krykke i en kaotisk verden, på samme måte som skolemedisinerne støtter seg på «rasjonaliteten». Placebo har alltid vært den beste medisin, sier nå vi.

4 1

AVANT-GARDE Ikke bevegelsen, men ordet, har sneket seg tilbake i ordforrådet. «Har du sett den nye serien The Spiral, eller? Ikke særlig avant-garde, ass. De mest avant-garde avant-gardistene sier for øvrig bare «avant».

5 1

NY-MORALISMEN Riise bak speilet: Som også Espen Ottosen, informasjonsleder i Misjonssambandet har bemerket: Truls Dæhlie i VG Sporten er den norske offentlighetens kanskje aller største moralist. Det mest overraskende med den beryktede John Arne Riise-kommentaren («selvforherligende tufs») var derfor dette: Hvorfor ble ikke 32-åringens allerede to skilsmisser trukket frem?

6 1

...

Tabloidene ute av kontroll! Universitas – med dagspressen hakk i hjel – slo opp Universitetet i Oslos utslipp av «radioaktivt avfall» som om det skulle være vår egen 9/11. Men journalistene burde kanskje ha meldt seg opp på et fag eller to på Fysisk Institutt. En forsker fortalte oss nemlig at enkel googling kunne beroliget journalistene og fått dem til å legge ned krigstypene: dosene det er snakk om er så små at det å stå i solen et par minutter byr på mer stråling enn å bo ved siden av forbrenningsanlegget. 35S er en betaemitter med kort halveringstid, og selv om den var på huden ville den stort sett stoppe i det døde hudcellelaget, og i luften etter 24 centimeter. #Facts Det kan virke som Astrup Fearnley-museet har svidd av alle pengene på nytt italienskdesignet bygg og amerikanske kunstverk til 50 millioner, for råd til ordentlig champagne under åpningen hadde de ikke. Første gangen dronningen får servert lunken billig-prosecco under en offentlig opptreden?

USEXY «SEXY IMAGE» «Sex» har aldri vært mer stuerent enn i dag og et «sexy» image har aldri vært mindre sexy. Anne B. Ragde brauter om scatting på tv. Rihanna-copycats med like mye sex appeal som en Travel Fun Cyber Pussy Flesh-light gir ut luremus-låter. Senterungdommen lager kalender med lettkledde bondejenter, SU lager PULE-plakat og Rødt-leder vurderer Paradise Hotel-deltakelse.

7 1

UNNSKYLD, ER DU [SETT INN TILFELDIG JENTENAVN]? Stadig oftere blir jentene i redaksjonen og deres venninner stoppet på gata/utested/butikken og spurt om de er [tilfeldig jentenavn]. Er det kommet en ny maskin som i det skjulte kloner jenter og sprer dem rundt i landet, ELLER er dette en ny sjekkemetode som sprer seg som ild i tørt kjønnshår i de mange the gamenettfora? Vi gir en tilbakemelding som bør være tilfredsstillende for the game-runkernes besettelse for vitenskapelig presisjon i sjekkekunsten: det funker i ett av ti tilfeller, og han ene har mest sannsynlig bare tatt sjarmerende feil og ikke lest det på internett.

8 1

KUNSTPRESSESKRIV DEL 2 Vi sier det igjen, denne gangen med et sitat som ikke er vårt eget: «Philosophers spend lifetimes trying to understand Kant, and you’re quoting him in a press release for your new show?»

9 1

SMARTPHONEN DREPTE NACHSPIELET Klokken 03.30 er alle tomme for batteri. Litt vanskelig å koordinere sprit-ekspressen og passende suspects for skitten utelivserotikk via brevdue. Så da ble det hjem, da.

10 1 11 1

12 1

9/2012

Send svar til konkurranse@nattogdag.no

BIFF: Vinn ti kinobilletter 17.–24. oktober: For 13. gang på rad er det duket for Bergen internasjonale filmfestival. BIFF presenterer årlig over 150 dokumentar- og fiksjonsfilmer, og er med dette i omfang den største filmfestivalen i Norge. BIFF har som alltid et dedikert fokus på dokumentar, i tillegg til et bredt utvalg av spillefilmer. Nye filmer presenteres fortløpende på biff.no

I samarbeid med N&D gir BIFF vekk et såkalt «10-filmskort», i praksis ti fribilletter til festivalen. Spørsmål: BIFF innleder i år et samarbeid med Ekkofestivalen. I tospann presenterer de en film som vises i EKKO og Lydgalleriet sin nye storstue, ØSTRE. Hvilken film snakker vi om? Send svar til konkurranse@nattogdag.no

EKKO: vinn billetter til åpningsdagen 20. oktober–3. november: Årets utgave av EKKO markerer det niende i rekken og byr dessuten på en egen konferanse med tittelen Ephemeral Sustainability. Ifølge dem selv har årets program «et tydelig fokus på dansegulvets og det fysiske rommets rolle innen elektronisk kunst og musikk». I samarbeid med N&D gir EKKO vekk seks billetter til åpningskvelden som blant annet byr på en LCD Soundsystem-film og et DJ-sett av bandets tidligere label-associate på Output Records, Trevor Jackson.

Det er kommet oss for øret at en av hovedårsakene til den presserende boligmangelen i Oslo er at Norge ikke har nok gravemaskiner. Sist spurte vi: Hva faen er det Tjuvholmen-galleriet med mange stolper og venner pusler med der nede i vannkanten? Vi fikk et nærmere innblikk i det da det var midnattsåpent i forbindelse med åpningen av Astrup Fearnley. Vi hadde aldri trodd vi skulle se Jeff Koons, Magne Furuholmen, Pushwagner, Moods of Norway og kultturdamer i aladdinbukser på samme sted, men ikke før vi var kommet over sjokket, som kanskje ikke burde være noe sjokk, tok en enslig fyr kontrollen på halve galleriet med spastiske breakdance-moves og slurvete baby freezes i en radius på minst tjue kvm. Vi er også litt usikre på akkurat hva som hang på veggene. Retro-pinups foran urbane bygninger så ut til å være den røde tråden – ellers var det mange løse tråder...

Spørsmål: Tidligere har blant annet Real Ones og Casiokids laget bestillingsverk til Ekkofestivalen. Hvem har ansvar for årets bestillingsverk (som fremføres 2. november)? Send svar til konkurranse@nattogdag.no

BIMF: Vinn billetter til avslutningskonserten AL MUSIKKFESTI TERNASJON VAL M EN IN ED

18.–27. oktober: Med 31 innlosjerte artister fra fire verdensdeler, markerer Bergen Internasjonale Musikkfestival (BIMF) i år sitt femårsjubileum. Det betyr blant annet gratiskonserter på storscenen (Fensalen), Barne-BIKS og grafitti-workshop for ungdom på Torgallmenningen. BIMF er en del av driften til Bergen Internasjonale Kultursenter (BIKS) og har i år, for første gang, en egen dedikert festivalansvarlig i hedersmannen Thomas Lohne Kintel. Metamorfosen fra tidligere års enkeltkonserter til mer tematisk avgrensede «pakker» eller «minifestivaler» over to-tre dager, er kanskje den viktigste programendringene i år. I samarbeid med N&D gir BIMF vekk to billetter til kveldskonserten på Grand selskapslokaler lørdag 27. oktober (cc: 280/220).

ART ISTE RF RA FØ LG EN DE LA ND :C U

Spørsmål: Blant årets bebudede høydepunkter må Orquesta Tipica Ciudad Baigon regnes. Som Lohne Kintel uttaler: «noe av det ypperste man kan oppleve i verden i dag innenfor klassisk tangotradisjon». Men hvor kommer orkesteret fra? TY RK IA ,S

Boblere: Skate-revival er symptomet på den nye trettiårskrisa. ManneUGGs, taste inn omg når man mener og, satin, østers, passivaggressive facebook-forhold, dobbelt-beskjed, Bloody Boris, slutte å bite negler, oppkalle butikker og utesteder etter gatenummer.

Spørsmål: Hvilken svensk småby – som også er Ingmar Bergman sin fødeby – er handlingen i Fanny & Aleksander Iagt til?

GAMBIA, USA, THAILAND G UA T E M ALA , PO RTU GA L, ITA LIA ,

LØPETIGHTSMAFIAEN VISER MUSKLER De siste åra har jenter gått rundt med løpetights. På byen, gatelangs, hjemme på café og i Oslo, 31. august. Ja, akkurat da vi trodde den gamle tettsittende løpetightsen bare var enda et moteplagg, ble vi motbevist. Nå har tightsjentene steppa opp gamet og blitt bodybuildere. «Strong is the new skinny» er et kvinnelig bole-uttrykk vi har hørt en stund nå, men i høst har det altså tatt helt av. Det er vel og bra, dét, men … what’s next? Først slutter jenter å barbere seg, så pumper de jern. Blir de gorillaer alle sammen? Tiden vil vise.

Det er jul, og søskenparet Fanny og Aleksander tar del i en munter og storslått feiring sammen med moren Emilie, faren Oscar, farmoren Helena og resten av herskapsfamilien Ekdahl. Så inntreffer tragedien: Oscar dør brått og alt blir forandret. Etter dødsfallet søker enken Emilie trøst hos byens biskop Edvard Vergerus, og går etter hvert med på å gifte seg med ham. Fanny og Alexander må flytte fra farmorens varme, livlige bygård til stefarens kalde, spartanske biskopbolig. I samarbeid med N&D gir DNS vekk to billetter til stykket som spilles tirsdag–fredag kl. 19.30 og lørdag kl. 18.00 på Store Scene.

ALI, IGE, M VER A, S TIN EN RG ,A GE OR ,N GO ON ,C BA

HÅRVEKST Alle 19-20-åringer med solid hårvekst gror afro, mens de med fullverdig skjeggvekst fortsetter å la trynet gro, gro, gro. Regner med at dere synes det er greit at jentene sparer ut her og der også? Det er nemlig det jentene gjør om dagene – og de lurer: Klør det like mye der oppe som det gjør her nede?

DNS: Vinn billetter til Fanny & Aleksander

O TANG SISK LAS L, K SOU Z/ AZ J S/ UE BL K, NS KA RI

1 1

KONKURRANSE

CUBANSK TIMB A, HØ YERN ERG ISK FOL KE M U SIK K, LA TIN AM E

RÅTNE EPLER Stadig flere blir observert med macer der de har teipet over apple-logoen. Folk unnskylder seg og forklarer at det er harry å løfte macen ut av baggen og forbanner Apple for å lage drittprodukter, selv om de har minst fem av dem. Apple gikk fra å være hipsternes favoritt til å bli hipsternes ubehagelige påminnelse om deres egen flokkmentalitet.

OVERHØRT

CORE D, HARD KLAN , TYS ARK NM , DA ICA MA JA K, ,U AL EG EN

TIDENS ÅND

Send svar til konkurranse@nattogdag.no

18.-27.oktober Tango Festivalito, Internasjonal Folkefest, Tango Caravane,

Foto: Sigve Aspelund/Tinagent og Istockphoto

VIL DU OPPLEVE NOE NYTT?

Fra OslO luFthavn kan du reise direkte til 132 reisem책l Vi har flest avganger og flest reisem책l. Det er enkelt 책 komme seg til flyplassen med bil, buss eller tog. Det er ikke uten betydning hvilken flyplass du reiser fra.

Three strikes and you’re out: Eksamenstid for Ungdomskulen. Tekst Håvard Ringen Foto Francisco Munoz Senere i måneden er Ungdomskulen klare med sin tredje fullengder. De er med andre ord på et punkt i livet hvor spørsmål rundt alderdom og modenhet begynner å gjøre seg gjeldende. Skal man rulle over og akseptere tidens øk, eller skal man fortsette og utfordre seg selv? Yrkesfag eller allmenn? Kanskje helse- og sosial? Mark Twain sa at alderdom kun er en faktor om du lar den bli det. Det virker som om heller ikke Ungdomskulen har tenkt å la det bli en byrde. – Litt sånn, sier Kristian Stockhaus. Han driver og skal vise frem noe. – Litt sånn er det. Han finner frem en innrammet collage bestående av bilder fra Ungdomskulens karriere. Her er bilder fra New York og Dale, og alt i

mellom. Det er bilder av bandet mens de gjør dumme, morsomme og uforglemmelige ting, men nesten ingen bilder av bandet mens de gjør det band er kjent for å gjøre: spiller musikk. – Collagen fungerer som en slags påminnelse om hvorfor vi gjør det her, sier Stockhaus. – Det er ikke et forsøk på holde fast på gammel storhet, men en slags hyllest til bandet. Jeg tror det er viktig i en bandsituasjon. – Det er viktig å tenke på at tiden går bakover, såvel som fremover, sier trommis Frode Flatland. Han forventer at vi forstår hva han mener, men utdyper litt: – Og dette er en påminner om tiden som har gått og en inspirasjon til å lage flere slike gøye øyeblikk. Collagen blir en bevisstgjøring av øyeblikkene. MINNER KAN VÆRE en vanskelig ting, noen ganger blir ubetydelige snutter blåst

ut av proporsjoner, mens viktige øyeblikk forsvinner i mengden. For Ungdomskulen blir collagen et minne om hva som har skjedd, hva som har betydd noe og hvorfor de fortsetter med dette. – Det å være i et band kan være vanskelig, det er mye frustrasjon og krangling, sier Stockhaus. – Også lever vi våre liv parallelt med bandet. Og alle disse tingene her får vi lov å oppleve på grunn av bandet, vi får dra til Dale eller New York eller hva det måtte være. Bandet blir en kunstform, et uttrykk, men alt det rundt er jo livet. La oss si at bandet er ti prosent av et døgn, men alt det andre er jo her også: Sitte å vente, snakke, henge på hotellrom og alle de tingene. Og det er jo det som er essensen av et band egentlig. Jeg tror at et band som ikke har det gøy sammen, er et fattigere band. – Jeg tror også det er de banda som mister gnisten og gir seg tidlig. Det er viktig å investere i de sosiale øyeblikkene, legger Flatland til. For mange band har aldringen en bedøvende effekt. Ting blir glattere, mer strømlin-

Sitte å vente, snakke, henge på hotellrom; alle de tingene. Det er jo det som er essensen av et band egentlig. 12

9/2012

jeformet og ikke minst roligere. Særlig band som i ungdommen har gjort karriere på å bråke mye, som Ungdomskulen, ender ofte opp i et mer sedat terreng. Har Ungdomskolen, som det heter: bråkt fra seg nå? – Man er jo helt idiot om man ikke blir litt mer profesjonelle, mer effektive, mener Stockhaus. – Det å spille sammen har ikke forandra seg, men alt rundt har, sier Flatland. Men alderen kan også by på et åpnere sinn og mer erfaring. På Secrecy har Ungdomskulen ridd de impulsene som kan rides, men uten å ofre grunnpilarene. Selv ser de på seg selv som et bedre band enn de noensinne har vært. Det eneste er at Flatland lurer på om de muligens har laget «for komplisert musikk til at den kan spilles live». – Det er jo veldig lett bare å si at nå har vi grunnprinsippene inne og er ikke dette kult nok da? sier Stockhaus. – Det kunne vært veldig fristende å prøve og komme tilbake til der vi var på førsteplata, da vi først kom oss ut i verden, men det er ikke sånn vi er lenger. Vi prøver hele tiden å finne noe nytt, noe gøy, mener Flatland. «Secrecy» slippes på YAP Records 26. okt. facebook.com/yaprecords // ungdomskulen.com

RICKS PRESENTERER Quiz-nights with

Anthony Hill GIRLSQUIZ PÅ WAVE MANDAGER - 20.30 Torsdag - Finnegans - 20.30 Fredag - Ricks - 20.30

PARTY

B LE

OR DSPAKK

830,-

LØRDAG 27.OKTOBER

IDDAG JULEM ER TERS 3 RET WBILLETTLUBB SHO RÉ NATTK T

2009 - BT 2010 - BT 2011 - BA

2012

FRI EN

LØRDAG 10. NOVEMBER

LØRDAG 20.OKTOBER

De MusikalskE

DvergenE

PREMIERE 3. NOVEMBER SPILLES FREDAGER & LØRDAGER TIL 15. DESEMBER

LØRDAG 24. NOVEMBER

LIVE MUSIC

ONS-LØR HVER UKE

RICKS LOUNGE

BILLETTER: 813 33 133/ HOTELPAKKER: 09901 GRUPPER: 55216170 / JULEBORD: 55553150

ENGLISH PUB

LIVE MUSIC

Dørene åpner 20.00 cc: 130,- inkl avgift

LØRDAG 17.NOVEMBER

TORSDAG 22. NOVEMBER

SPORTS KARAOKE DART POOL TIDLIGERE DR.LIVINGSTONE KONG OSKARSGATE 12

NYTT SHOW

DR I

RICKS - BERGEN

www.standupbergen.no ONSDAGER KL 21.00 FREDAGER KL 20.30

ONSDAG 24. OKT TORSDAG 25. OKT FREDAG 26. OKT

www.standupbergen.no

TORSDAG FREDAG FREDAG LØRDAG LØRDAG FREDAG FREDAG LØRDAG LØRDAG

11. OKTOBER 12. OKTOBER 12. OKTOBER 13. OKTOBER 13. OKTOBER 19. OKTOBER 19. OKTOBER 20. OKTOBER 20. OKTOBER

FREDAG 26. OKTOBER Hotellpakke: 09901 LØRDAG 27. OKTOBER

www.bergenhelg.no

KL 19:00 KL 19:00 KL 21:00 KL 19:00 KL 21:00 KL 19:00 KL 21:00 KL 19:00 KL 21:00

S S AL O R E J G ME FÅ BILL.! UTSOLGT! EKSTRA! UTSOLGT! EKSTRA! UTSOLGT! EKSTRA! UTSOLGT! EKSTRA!

KL 19:00 EKSTRA! KSTRA! KL 19:00 EKSTRA!

For mer informasjon:

KRISTIANVALEN.NO

FRA 7. NOVEMBER BILLETTER I SALG NÅ!

HvA ER fordøyelse?

Den belgiske kunstneren Wim Delvoye har reprodusert det menneskelige fordøyelsessystemet med bæsjemaskinen Cloaca. Nå stiller han ut maskinen i Norge for første gang. Tekst Emil Finnerud Foto Wim Delvoye , En påstand om virkeligheten vi alle , lever i kan lyde noe sånt som: , I en absurd eksistens uten gitt mening, kan det meningsløse i seg selv gi mening. Et verk som materialiserer dette er Cloaca. Maskinen Cloaka har én eneste funksjon: å gjenskape menneskelig bæsj. I tillegg til å være the-fucking-joke er Cloaca et stykke sofistikert og høyteknologisk (se bare på bildet) arbeid som antagelig vil skrive seg inn i vårt århundres kunsthistorie. Bare maskinens fordøyelsessystem vil få den menige mann til å himle med øynene og techfreaks til å komme i buksa: kjøtt, fisk, bakverk eller hva det måtte være kvernes og blandes med væske. Deretter får maten den samme behandlingen som en ekte mage ville gitt den: med syrer, enzymer, bakterier og det hele. Etter nesten to dager kommer bæsjen ut ferdig filtrert, så å si helt lik vår egen. En av de fem modellene, Super Cloaca, konsumerer 300 kilo mat og produserer 80 kilo bæsj i døgnet! Etter et par forsøk fikk vi omsider fatt i opphavsmannen til disse maskinene. På tråden fra Belgia møtte vi en yttersts munter, sympatisk og morsom Wim Delvoye. Ålreit, Wim. Kan du beskrive følelsen du hadde da den aller første bæsjen kom ut av maskinen? – Jeg følte meg som Dr. Frankenstein! Jeg var nesten litt redd, jeg følte at jeg gjorde en form for synd, at jeg spilte en slags Gud. I begynnelsen var det vanskelig for folk å ta meg seriøst, fordi prosjektet fikk dem til å le. Men det er faktisk den beste spøken i hele verden. Stort sett ler mennesker av en form for diskriminering: en spøk om stygge folk, dumme folk, fattige folk. Med bæsj derimot, tar man det til et nytt nivå. Det er en annen glede, en glede uten diskriminering. Du har jobbet med Cloaca-prosjektet i mer enn ti år. Har det forandret livet ditt? – Å ja, det har forandret livet mitt dramatisk. Den første modellen var klar i år 2000. Jeg skyndet meg for å få den ferdig fordi jeg likte tallet 2000 så godt. Nittitallet var for meg veldig opp og ned med tanke på produksjon, mot slutten av tiåret løsnet det med Cloaca-prosjektet. Hvordan har reaksjonene vært? – Fra første dag fikk jeg spørsmål som forandret synet mitt på prosjektet. Jeg ble overrasket over mediedekningen. Jeg håpet på en reaksjon fra publikum og journalister, men dette var over all forventning. Folk spurte meg: hva spiser den? Hva gjør den? Den fikk umiddelbart en personlighet. Fransktalende journalister spurte: er den en han eller hun? Jeg svarte at den var nøytral og for alle. Bæsj kan også være et seksuelt ladet objekt. Scatsex i porno er for eksempel ganske stort. Fikk du noen gang feedback fra scatscenen? Denne maskinen må jo være ideell

å ha på soverommet dersom du elsker bæsj! – Ja, det er sant det. Cloaca er navnet på både vaginaen og anusen til reptiler og fugler. De har bare et hull for all seksuell aktivitet. Hvert dyr har sitt eget unike fordøyelsessystem, det er rart hvor lite oppmerksomhet fordøyelsessystemet egentlig får. Navnet stammer også fra avløpssystemet til det gamle Romerriket, som het Cloaca Maximal. Er mottagelsen den samme overalt? – Tyskerne tok ikke humoren helt. Det virket som de forventet noe «annet» av kunst. I Frankrike var det det too much … diskurs, diskurs, diskurs. De var også utrolig opptatt av hva den fikk servert av mat, så franskmennene var veldig typisk seg selv. Når jeg tok med maskinen til Østerrike pratet de om Freud og Lacan non stop, du vet det anale, det morderlige og så videre. Kineserne så den som et angrep på prestisje, de så på maskinen som veldig demokratisk. Og så tar du den videre til Italia og da er Cloaca umiddelbart en stor stjerne! Det er kjendiser på plass som skal kommentere Cloaca. Til og med historikere er kjendiser i Italia. Så du vet, Cloaca er alles venn. Du har sagt at du ikke helt vet om prosjektet er kunst eller ikke? – Jeg er agnostisk ovenfor kunst. Jeg elsker kunst, men jeg er ikke religiøst troende ovenfor den. Jeg tror ikke at den løfter sjelen eller noe sånt. Personlig er jeg bare veldig oppslukt i menneskelig aktivitet. Det får bli opp til akademikerne å fortelle hva og hvorfor. Hvis det skal vise seg at ingenting av det jeg lager er kunst, kan jeg i hvert fall si at jeg lagde noen helvetes vakre dollarsedler. Haha. Selv om jeg anser Cloaca som kunst, er det på samme tid en veldig effektiv maskin. Og det er ikke bare på en metaforisk eller symbolsk måte, den bæsjer faktisk der den står i museet. Man kan si at den gjør narr av metaforer og symbolikk ved at den bare står der og bæsjer. Du virker som en mann med godt humør. Hvilken rolle spiller humor i prosjektet? – Humor spiller alltid en viktig rolle. Folk i teamet mitt hadde ikke tillatelse til å prøve seg på noe morsomt. Cloaca er morsom nok i seg selv. En av ingeniørene mine sa en gang: «vi burde en lage en svær rompe med kviser i enden av maskinen slik at …». «Nei!» svarte jeg. Vi skal holde det vitenskapelig og tørt og ikke prøve oss på noen som helst morsomt på den konvensjonelle og transparente måten! Ved å eliminere en slik konvensjonell humor vil folk aldri være helt sikre på om jeg er morsom eller ikke. Er han seriøs? Mener han dette? Er han gal eller ikke? Er han kalkulert? Er dette kalkulert galskap? Du vet, dette er den latinske måten å ta for seg ting på. Jeg kommer aldri til å være så rett på sak at jeg kutter av meg øret for å si det slik. Jeg er veldig positiv i min tilnærming til verden, jeg liker den som den er. Intervjuet fortsetter på side 42.

Jeg har masse bilder av min egen bæsj. Det er rart hvor lite oppmerksomhet fordøyelsessystemet egentlig får. 14

9/2012

Natten blir aldri den samme

VÅGALT

VÅG

Nå kan du booke billetter til en fantastisk kveld med fem retters middag og et forrykende show. Hver fredag og lørdag, og for kr 695, er du garantert en helaften utenom det vanlige.

Nattklubben VÅG åpner klokken 23:00.

OBS: Kun 50 billetter pr show!

jennifer.lechner@kjs.no

Inngang ved Matbørsen Vågsallmenningen 1 Booking:

facebook.com/vaagbergen

V pla og i ha ss ka r få er n t til der t m . B fo er ille r å inf tti pn o o nf e e m or m t be pro as g du jon re ks fin nse jon ne t a en r d nta u u ll nd er.

ATOMIC AS PROUDLY PRESENT:

RICKY GERVAIS LIVE

OSLO SPEKTRUM 2. DESEMBER

OSLO SPEKTRUM / BILLETTSERVICE.NO 815 33 133 / 7-11 / POSTEN / NARVESEN

Ullevaal stadion, 30. juni

Chaka khan Orbital Folketeateret

15. oktober

Sentrum Scene Fredag 16. november

gabriel tar med seg special guests martin moreno, alfred robles og shaun latham fra hans hit komedieshow “stand up revolution” (comedy central).

OSLO SPEKTRUM 16. november

Intimkonsert

Katie Melua Folketeateret 20. november

FOLKETEATERET mandag 3. des. BLI FAN AV ATOMIC SOUL

SAMFUNN

Kultur + Politikk + Intervju + Kommentar

Forestillingen om ungdommens helt spesielle virkekraft er fremdeles en definerende fortolkningsramme i nær sagt all kunstresepsjon. Seniorsaken

Den dominante partneren stopper når den andre sier kodeordet. Slik sett er BDSM en fremførelse av en sjelden vare: tillitt. De nye pornografene

Bond-filmene er et vindu med panoramautsikt til sin tids sosiale og politiske dragkamper.

Voksensmerter

Husk at du skal dø, er det noe som heter. Vel, det kan være lurt å skyve den tanken unna også. Tekst Eirik Swensen JOHN MAYNARD KEYNES er en av få økonomer som opplevde å se sine egne teorier satt ut i livet, sågar med et eget navn: «Keynesianisme». Settingen er USA på 1930-tallet med depresjoner og massearbeidsledighet. Tidens omkved, som lente seg på gjeldende økonomiske teorier, lød at «krisen vil løse seg i det lange løp». Det var da Keynes kom opp med det etterhvert så berømte tilsvaret: «I det lange løp er vi alle døde». Keynes svar var simpelthen å løse en reell krise her og nå med synlige virkemidler. Det er lett å trekke paralleller til dagens situasjon i Sør-Europa. Javisst finnes planer for å løse krisen på sikt, med nasjonale betalingsplaner og det hele, men det er lite som tyder på at folk finner seg i at livet, karrieren og nåtiden går til helvete, mens de venter på ja, fremtiden. Finanskrisen er her og nå og den rammer (om ikke deg og meg), så omtrent hele resten av Europa. Klimakrisen er den andre av de to store pågående krisene, skal man ta den politiske retorikken på alvor. «Vi må handle nå, i morgen kan det være for sent», lyder omkvedet, og det har det gjort siden slutten av åttitallet. Men hvem blir egentlig skremt av denne retorikken? «I det lange løp er vi alle døde», var det ikke så? DET ER INTERESSANT å sammenstille de to krisene. Finanskrisen føles på kroppen her og nå, men skal altså løses i det lange løp. Klimakrisen skal løses her og nå, men vil føles på kroppen først om hundre år eller så, i hvert fall hos oss velsituerte nordboere. Det finnes helt sikkert gode grunner for å anta at finanskrisen vil «gå seg til» over litt tid, samtidig

som klimakrisen også bør håndteres her og nå hvis vi skal nå det såkalte «2-gradersmålet». Poenget er bare at det ikke vil skje. Litt elementær politisk psykologi er alt vi trenger. Hellas har vært på bristepunktet lenge, Portugal er på full fart i samme retning. Lønninger kuttes og skatter og avgifter økes med en slags pervertert blanding av redskaper fra verktøykassen til ytterpunktene i politikken. I Portugal oppfordret statsminister Passos Coelho i siste nyttårstale alle portugisere som kunne om å forlate landet (!) dersom de kunne. Portugal hadde ingen fremtid å tilby, erkjente han. Du kan jo tenke seg hva som hadde skjedd om Stoltenberg sa det samme. Såkalt informerte kilder sier at det bygger seg opp til revolusjonsliknende tilstander i landet som var et diktatur frem til 1974. Vel, vel, «i det lange løp er vi alle døde». HER PÅ BERGET strever miljøvernere og andre idealister med å få oss engasjert i klimasaken. Har de lykkes så langt? Nja, bare sånn måtelig. Vil de lykkes bedre i fremtiden? Neppe. Kontrollspørsmålet for å vite om vi er i en situasjon der folk tenker «i det lange løp er vi alle døde», er: «står noe på spill her og nå?» Dersom svaret er nei, så har vi et problem. Og ingen steder er problemet så godt synlig som i klimasaken. Mekanismen er godt belagt i psykologien, og kalles kognitiv dissonans. Ifølge klimapsykolog Per Espen Stoknes springer ikke handlinger ut av holdninger, men tvert imot: vi justerer holdninger etter hva vi gjør: Når vi ikke gjør noe, later vi bare som om problemet ikke eksisterer. Tidsdimensjonen er fundamental for at dette regnestykket kan gå opp. Som med røyking finnes de skadelige konsekvensene der fremme, ikke her og nå. Sagt på en annen

måte; vi kan tillate oss å ignorere problemet fordi i det lange løp er vi jo, du vet, alle døde. Kan Keynes læresetning derfor lære oss noe? Kanskje at tidsdimensjonen må få en større plass i politikk og sivilsamfunn. ØKONOMEN KALLE MOENE har pekt på at hovedproblemet for miljøbevegelsen er fokuset på klimakrisen der fremme. De små miljøseierne her og nå drukner i larmen fra en perfekt fremtidsutopi. Det var faktisk det kjedelige og gradvise i sosialdemokratiet som vant frem blant ideologiene; det var Mons Ivar Mjeldes omstendelige «stein-på-stein-filosofi» som sikret Brann seriegullet etter 44 års li-

I det lange løp er vi alle døde. delse; kommunismen ble henvist til historiens skraphaug. Når det kommer til finanskrisen handler det derfor om å selge inn en politikk med relevans for dagens mennesker. Reduseres de politiske beslutningene til å handle om et ideelt framtidsscenario, er faren stor for at altfor mange dør i gatene ganske snart – og slett ikke «i det lange løp».

Eirik Frøhaug Swensen (f.1981) er PhD-student i teknologi- og vitenskapsstudier ved NTNU. Han skriver om forskjellige former for motstand mot klimatiltak og klimapolitikk. 9/2012

THE LATE FILM I programheftet til The Late Film skrev arrangøren: «Store regissører når ofte et punkt mot slutten av sin karriere, hvor de kan arbeide fullstendig i sitt eget tempo. Arbeidet i denne perioden er gjerne litt febrilsk, men det er alltid gjort med den største trygghet. Disse filmene er ofte blant de mest komplekse og interessante i regissørens karriere, da de nærmer seg velkjent terreng og gamle motiver fra nye vinkler.» Festivalen ble sist gang arrangert 30. april – 21.mai i 2009. SIDNEY LUMET Sidney Lumet, som døde i fjor, 87 år gammel, ble første gang Oscar-nominert i 1957, for filmen 12 Angry Men. Som 83-åring regisserte han Before The Devil Knows You’re Dead (2007), av mange ansett som et nytt hovedverk i hans filmografi. Jack Mathews, kritiker i New York Daily News, skrev: «Jeg er særlig imponert over Lumets intellektuelle utholdenhet. Der yngre kolleger fra 70-tallet mistet flyten på 80- og 90-tallet, fortsatte Lumet å lage ambisiøse filmer med sosial nedslagskraft. Og best av alt: he ain’t done yet.»

9/2012

Bør også gamle menn få lage film? Tekst Håvard Nyhus Illustrasjon Marius Pålerud NO COUNTRY FOR OLD MEN. For et par år siden sa den 73 år gamle forfatteren Margaret Drabble takk for følget. «The older I get», sa hun til The Telegraph of London, «the more I find myself repeating things». Det var like greit å legge ned arbeidet: «So I have resolved to write no more novels». Her hjemme har vår mest markante forfatter, Dag Solstad (71), lenge tenkt høyt om sin tilbaketrekning. For to bøker siden hadde han angivelig bare tre bøker igjen å skrive. «Det er svært sjelden at noen over 70 skriver noe som er verdt noe», påsto han. Det er imidlertid ikke alle som tar konsekvensen av tidens herjinger. Enkelte holder det gående til krampa tar dem. Ta for eksempel Gabriel Garcia Marquez (85). Det gikk lenge rykter om at han hadde lagt ned pennen. Nei, så men: «Not only is it not true», tilbakeviste han, «but the only thing I do is write». At «alle» er enige om at hans beste år for lengst er tilbakelagt, var en annen sak. I sommer uttalte broren hans at Gabriel var rammet av Alzheimer. LA MEG VÆRE UNG. Forestillingen om ungdommens helt spesielle virkekraft er fremdeles en definerende fortolkningsramme i nær sagt all kunstresepsjon. Uberørt av tidens tann og livets strev står den unge kunstneren nærmere kilden enn sine eldre kolleger. Med sin VIP-tilgang til tidsånden trenger han bare «gå inn i sin tid» og la inspirasjonen komme skyllende. Hans «unge, åpne sinn» bidrar til at kunsten kanaliseres ærlig og uhindret. Som trope og narrativt grep omsettes denne forestillingen hver eneste dag – i avisene, i statusoppdateringer og ved bardisken. «Jeg likte de tidlige greiene, men de har mista det nå»; «tenk så mye bedre det hadde vært for Peter Bogdanovich om han døde rett etter The Last Picture Show»; «ideelt sett hadde det bare eksistert to Roxy Music-plater». Det synes vedtatt: Sjarm, ynde, bitt (i motsetning til tannløs) og originalitet er størrelser som er omvendt proporsjonale med år på baken. Hvorfor? Begrunnelsen er mest av alt tautologisk: Jeg liker de tidlige greiene fordi det er de tidlige greiene.

VHS-TARANTINO. Kanskje ingen har kritisert denne sjablongen mer effektivt enn satireavisen The Onion da de meldte at «Fan Prefers Tarantino’s Early Work When He Was Shelving Movies All Day At Video Store». Som denne åttitalls-Tarantino-entusiasten angivelig kunne melde: «I’m really into his pre-Reservoir Dogs stuff, when he was shelving VHS tapes, working the register, doing the inventory once a week, and just completely killing it. That, to me, was classic Tarantino.» Han la til at han også satte mest pris på James Cameron i perioden han, altså Cameron, var lastebilsjåfør. Den samme timbren gjør seg gjeldede i enhver Tidenes beste skiver-kåring i musikkmagasin som Q, Mojo, Rolling Stone eller Uncut. Du kan banne på at 95 prosent av lista konstitueres av plater som ble produsert av folk i 20-årene. Etter 30-årsdagen gjør angivelig artistene – noe anmelderne slett ikke legger skjul på – klokest i å legge inn årene med umiddelbar effekt. (At de samme anmelderne gjerne er i 40- eller 50-årene, og kanskje til og med heter Arild Rønsen, evner de ikke å se ironien i.) DÅRLIG AFP-ORDNING. Det er tøft å bli gammel, særlig i kunstbransjen. Ikke bare står du der uten en god AFP-ordning. Ikke bare kommer døden og vikene krypende. Og ikke bare er du havnet i den situasjonen at du er på hils med Arild Rønsen. Du får også hele tiden beskjed om å slutte med det du liker aller best. Ikke så mye av hensyn til ditt publikum som av hensyn til deg selv («Ny film nå igjen? Ser du ikke at du gjør skam på ouevren din? Du bare ødelegger ettermælet ditt!»). Du er onkelen i bryllupet som alle håper skal bli sittende og ikke finne på å si noe. Hvilket bringer oss til den Brooklyn-baserte filmfestivalen «The Late Film». The Late Film tok utelukkende for seg de store filmskapernes senere verker: oversette, forvirrede, synkvervete og gammelmodige parenteser av noen filmer sluppet på tampen av regissørens karriere – alltid til blandet mottagelse. Filmer hvis egenrådige skapere ga blanke i publikums påstander om at de var utgått på dato, forbikjørt av historiens ustoppelige hjul. GUTTESPORT. Film som kunstart og

I denne alderen, og siden jeg er blitt steinrik, bryr jeg meg ikke lenger om hva folk – Francis Ford Coppola måtte forvente av en film.

uttrykksform har alltid vært a young man’s game. Teknologien er fremdeles (forholdsvis) ny; stilskiftene er hyppige; utviklingen er rask. Det gjelder å være ung for å henge med i svingene. Eldre filmskapere har derfor en tendens til å virke gretne og bakpå, sies det. I stedet for å utfordre repeterer de; i stedet for å åpne dører lukker de dem. Og disse stadige meditasjonene over døden? Er de ikke bare forsøk på å etablere filmskapernes egen udødelighet? Programmet som ble presentert ved festivalen, var rikt og variert (naturlig nok når det eneste filmene hadde til felles, var at deres auteur var gammel): Fra Yasujiro Ozu til Jean-Luc Godard, fra Ernst Lubitsch til Robert Altman, fra John Ford og Howard Hawks til Stanley Kubrick og Ousmane Sembene. At det hele foregikk i mai, som gjerne skal symbolisere ungdom og blomstring, ga festivalen et noe ironisk skjær. Men like mye var det kanskje ment som et forsonende og ømt nikk til disse gamle gubbene som ikke visste å gi seg i tide. De er nå søte, da. UNFINISHED BUSINESS. Eller kan det tenkes at vi har tatt feil hele tiden? Som festivalen gir til beste å prosedere: Her er faktisk mer enn krampetrekninger fra utvaskede has-beens. Kanskje forestillingen om at alle filmskapere før eller siden «mister det», er, ja, feil? For hvilken oppskrift er vel bedre enn filmskapere som kombinerer årelang rutine med en rastløs følelse av unfinished business? Ta for eksempel Manoel de Oliveira – filmindustriens Arne Næss. Den portugisiske regissøren, nå 103 år gammel (!), var representert på festivalen med A Talking Picture fra 2003. Tittelen minner oss ikke bare om at Mr. Oliveira er gammel nok til å huske stumfilmen – han har rukket å lage noen også. Det er det likevel ingen som kunne gjettet. Det kan godt være at aldrende filmskapere har en tendens til å repetere seg selv, men som A Talking Picture illustrerer: Den siste filmproduksjonen kan like gjerne være utypisk. GAMMEL GRIS. To andre eksempler: John Ford sin 7 Women har lite eller ingenting til felles med filmene som gjorde ham berømt (Stagecoach, They Were Expendable). Samtidig kunne den liksom ikke vært laget av noen andre heller. Tilsvarende: Kubricks Eyes Wide Shut ble latterliggjort da den kom ut i 1999, for sin lite autentiske omgang med Sosietets-New York. At filmen og dens skaper kanskje forsøkte å fremstå som en gammel, snøvlete gris, var det færre som tok høyde for. Den evige krangelen om Eyes Wide Shut – forspist kjempekalkun fra en stormannsgal kåtbukk, eller den siste bauta i en uovertruffen ouevre? – går ennå. Kanskje mest fordi filmen, når vi ser den igjen, nekter å slå seg til ro, men unndrar seg kategorisering.

Samme kan sies om Godards King Lear – en smågal og aldrende manns håndgemeng med Shakespeare. Om filmen er god eller ikke? Vel, si det. Og det er nettopp det som gjør den verdt å se. Sammen vitner disse fire filmene om gammelmannsfilmens sidetilværelse, dens unntaksmessighet. UTVASKET. Og det er kanskje her den ofte nådeløse resepsjonen kommer inn. Unntaksfilmene klusser med historien slik den helst fremstilles, for eksempel i (den ferdigskrevne?) nekrologen: En energisk og ufokusert debut («ung og lovende») ble fulgt opp av mer modne og formfullendte verk («their magic hour»), før filmskaperen i sin avsluttende fase ble mer ensporet og tørket inn («washed up», «seig», «uten sprut»). Woody Allens (76) og Clint Eastwoods (82) renessanse har også satt dette vante fortellergrepet på prøve (her må du nesten velge å se bort fra Eastwoods stakkarslige opptreden på republikanernes landsmøte i Tampa nå nylig). I stedet for å sakke akterut ser de snarere ut til å være fanget av en ny vind. Det hersker stor konsensus om at deres senere produksjon (Match Point, Vicki Cristina Barcelona, Midnight In Paris, Iwo Jima, Gran Torimo) hører til blant det beste de har gjort. DE GAMLE ER ELDST. Så tenk litt på det neste gang du tar til orde for avtalefestede pensjonsordninger for musikere over 30 år, eller slår deg til pannen ved tanken på en ny film signert Martin Scorsese (69), Steven Spielberg (65) eller Francis Ford Coppola (73). De gamle er eldst. Et langt liv i bransjen har tross alt også sine fordeler. Gamle legender kommer fra en privilegert posisjon, der de kan arbeide i sitt eget tempo og diktere premissene for hele produksjonen. Noe som bringer selve filmarbeidet nærmere ideen formulert i auteur-tradisjonen, der forholdet filmskaper-film skal være det samme som forholdet poet-dikt. Et én-til-én-forhold der filmskaperens ånd gjennomsyrer filmen fra start til finish, og – det er iallfall tanken – magi skapes. Men hva skjedde med The Late Film? Klarte den å etablere nye premisser for samtalen om alderdom og kunstproduksjon? Lyktes den med å revitalisere disse gamle filmskaperne den satte seg fore å tjene? Klarte den å demme opp for vår tids ungdomsfetisjering? Nei, den ble lagt ned på grunn av svakt oppmøte. Den siste festivalen ble avviklet i 2009. Woody Allen fortsetter ufortrødent med sitt postkortprosjekt og jobber for tiden med en film lagt til San Francisco. Den foreløpig siste Eastwood-filmen er J. Edgar (2011). Twixt (2011) er den siste Francis Ford Coppola-filmen, og bør, av hensyn til denne sakens premiss, ikke omtales noe videre. 9/2012

SAMFUNN

Har en råtten bransje begynt å modne? Tekst Hanna Stoltenberg Illustrasjon Marta Bravo MYE HAR SKJEDD siden bilder av bløte bryster og våte kjønnsbusker var noe man oppsøkte, med nervøs varsomhet, i storebrors gjemte skuffer. Takket være internett, kan selv den mest pysete hobbyonanisten nå få hjelp til å visualisere sine mest private fantasier på null komma niks. Ett tastetrykk, og du kan få asiatisk tentakel-porno rett hjem i stua. Bestemødre i PVC? Null problem! To kvinner som spiser ekskrementer fra én kopp, sa du? Du kan få tre! Uansett hvor marginal kinken din er, så er sjansen stor for at det finnes et utrolig antall sider dedikert til akkurat dine preferanser. På internett, kan alle få en skreddersydd pornografisk opplevelse. Men problemet som oppstår i møte med ubegrensete pornografiske muligheter, er det samme som møtte meg på meksikansk frokost-buffet: du hiver i deg alt – selv den frityrstekte ålen du egentlig ikke hadde lyst på, og så føler du deg litt kvalm og ekkel etterpå. 20

9/2012

Jeg mailer professor i sexologi, Esben Esther Pirelli Benestad, og spør om det bunnløse bassenget av nettperversiteter har noen innvirkning på nordmenns seksuelle grenser? «Nettet har ingen kvalitetssikring, slik at det lille som måtte ha vært av den slags [seksuelle grenser] i forhold til erotikk/pornografi, er fullstendig fordampet. Jeg har etterhvert hatt flere klienter, hvis problem har vært at nettpornoen har ’fanget’ dem og ført dem inn i områder de ikke hadde hatt fantasier om å søke seg til,» skriver han/hun. Den kjente britiske dokumentarskaperen og journalisten Louis Theroux skrev i sommer en artikkel for avisen The Guardian, der han beskrev sine erfaringer med den amerikanske pornobransjen. Disse erfaringene ble gjort henholdsvis i 1998 og 2012, som en del av en dokumentarserie på BBC. Theroux skriver hvordan bransjen på slutten av nittitallet «var preget av en alt-er-lov holdning til sex.» Han forteller at «regissører konkurrerte om hvem som kunne iscenesette de mest skandaløse stuntene, og presset skuespillerne til randen av hva kroppene deres kunne tåle.» Dette re-

sulterte i at «de seksuelle handlingene syntes å ligne mer på de reality-programmene hvor deltagerne må spise levende ormer og griseoppkast, enn noen form for konvensjonell erotikk.» DEN SAMME GRENSEFORFLYTNINGEN som motiverer enkelte pornoregissører, blir gjerne delt av filmenes publikum: «Den ’naturlighet’ som driver dem,» sier Benestad, «syntes å være nysgjerrighet om hva som måtte ligge bak neste sving, og ikke hva deres eget sinn frambringer av ideer og fantasier.» Men på tross av at tilbudet øker og markedet utvides, sliter pornoselskapene med å overleve i cyberspace. Aftenposten meldte nylig (17. september) at «privatporno er den nye trenden.» Dette er noe erotikklystne internettrålere har visst lenge. Amatører er i ferd med å utkonkurrere de profesjonelle sexgymnastene i det pornografiske terrenget. Når det kommer til porno, søker lystne nordmenn noe nytt. Og videre, noe tilsynelatende «ekte». Da Theroux returnerte til de etablerte pornosettene i 2012, opplevde han en deprimert og pengelens bransje, som desperat forsøkte å tilpasse seg de nye realistiske trendene. «Mindre porno og mer kvinne,» som en av regissørene erklærte.

Likens, Andrew Richardson, redaktøren av det erotikk-eksentriske magasinet Richardson, fortalte følgende anekdote i et intervju på den populære bloggen Slutever: «Jeg så nylig et intervju med en pornostjerne som har gjort mange ekstreme scener, og intervjueren spurte henne ’Nå som porno har nådd et så ekstremt nivå, hva er det neste?’ Og hun svarte ’Kanskje folk vil begynne å kutte hverandre opp og knulle sårene.’ Altså, det ville vært upraktisk, men jeg skjønner greia.» MYE AV PORNOGRAFIEN har kanskje kommet til et punkt der den er blitt så kunstig og utagerende, at det man nå søker er et «ekstremt» nivå av intimitet? Vi ønsker å ta del i andres seksuelle hverdag, tror Benestad:. «Det viser seg i alle fall i de undersøkelsene vi har foretatt, at det Ola og Kari (og sikkert også Olakari og Kariolav) legger vekt på når det gjelder motiver for å ha sex, er nettopp intimitet, nærhet og kjærlighet.» Nettstedet nymphoninjas.net, er en av pornosidene som publiserer et bredt spekter av pornografisk materiale, mye av hvilket er av såkalte amatører, men som insisterer på at innholdet skal være smakfullt og realistisk fremstilt. Mannen bak, som foretrekker å være anonym, forteller at siden har rundt 20.000 faste lesere, og at tallet øker dag-

SAMFUNN

Den dominante partneren stopper når den andre sier kodeordet. Slik sett er BDSM en fremførelse av en sjelden vare: tillitt. lig. Den positive responsen fra kvinner er overveldende. «Det interesserer meg, fordi porno ofte blir sett på som en mannegreie,» sier han. «Men jeg håper jo at jeg er med på å endre det synspunktet, og at jeg kan bidra til at flere kvinner finner ut at porno tenner dem - minst like mye som det tenner menn.» NN, som han kaller seg, tror den nye bølgen av «autentisk» porno handler om at flere kvinnelige aktører har entret den toneangivende delen av bransjen. Og han er overbevist om at det representerer et ærlig forsøk på å endre noen av pornografiens holdninger til sex. «For hver mann som ønsker å se glatte, tilgjorte pornostjerner, er det en mann pluss en kvinne som vil se hvordan naboparet gjør det,» sier han. MANNLIGE AKTØRER, OG bloggsensasjoner, som James Deen og Manuel Ferrara representerer pornobransjens svar på ønsket om å se realistiske drifter. I det som dølt omtales som «kvinnevennlig pornografi», er entusiastisk cunnilingus en uunnværlig kompetanse, og jubelknoppen blir viet mer oppmerksomhet enn Melodi Grand Prix. Skuespillerne kysser, svetter, stønner, og holder om hverandre med en inderlighet som knapt kan matches av nyutdannete dramastudenter. Mange av filmsnuttene inkluderer likevel også spanking, spytting, maktbruk og andre morosaker, men i motsetning til

mange hardporno-scener, som fremstår som unyansert seksuell vold, fremheves det i den «autentiske» pornografien at partene stoler på hverandre, og nyter like godt av elskoven. I forbindelse med den litterære erotikksensasjonen Fifty Shades of Grey, hvis hovedplot sentrer rundt BDSM (Bondage & Discipline, Dominance & Submission, Sadism & Masochism), skrev den franskmarokkanske sosialantropologen, Eva Illouz, om hvorfor kvinner tiltrekkes av ideen om seksuelle «kontrakter» mellom partnere. I en artikkel for Spiegel Online, skriver hun at «en av de største vanskelighetene i moderne forhold, er å gi fra seg sin autonomi til en annen, for ved å gjøre det, står verdigheten vår alltid på spill. Det BDSM tilbyr, er det logisk og psykologisk umulige, at man kan frivillig oppgi sin autonomi til partneren.» Videre argumenterer Illouz at «den likheten som er blitt søkt gjennom 40 år med feminisme, krever en pågående og endeløs forhandlingsprosess. En BDSM-kontrakt stopper denne forhandlingen og fryser overdrevne og karikerte roller og posisjoner. I BDSM er ulikheter akseptert, fordi det er gjensidig, kontraktfestet og deilig.» Noe av dette blir humoristisk illustrert i den nye HBO-serien Girls, der hovedpersonen Hannah forteller sin lite ambisiøse, men svært seksuelt dominerende kjæreste: «Jeg lar deg vite at det er okay at vi

spiller ut denne fantasien, fordi jeg er ekkel og det er du og.» Å GI SLIPP PÅ kontroll er selvfølgelig ikke bare en kvinnegreie. Det finnes nok av menn der ute som liker å bli tråkka på med stiletthæler. Når jeg spør den norske forfatteren Hedda H. Robertsen, mest kjent for den erotiske boksuksessen Skutt i filler av Mads Mikkelsen («personlig skiller jeg ikke mellom erotisk og pornografisk litteratur»), om dette, svarer hun: «evnen til å underkaste seg handler kanskje mer om en innstilling til livet, som både menn og kvinner kan ha.» Hennes siste utgivelse, Ildfuglen, handler likevel om to venninner, der «den ene elsker inntil det selvutslettende, mens den andre søker renselse i et grenseoverskridende mørke.» Men i motsetning til Fifty Shades, der den unge kvinnelige protagonisten – som før affæren er renere enn et nyvasket laken – forteller sin plagete helt etter en runde med juling at «jeg gjør dette for deg», søker Robertsons hovedpersoner den seksuelle underkastelsen. Den ene kvinnelige karakteren i Ildfuglen sitter bak rattet i en fatal ulykke, og hennes underkastelse kan tolkes som et behov for straff, så vel som et behov for å fratas utslagsgivende kontroll. Den andre, begjærer en hengiven intimitet med sin forlovete, og derfor forbudte, elsker: «Thomas knebler munnen hennes med svart tape og fester

remmer rundt håndleddene og halsen. (…) Magen er hul, og Amalie sukker og sikler inn i tapen uten å kunne kontrollere responsen, kroppens mekanismer, hun borer ansiktet inn i sengetøyet og lar kneskålene synke ned i dynen under vekten av Thomas. Hun er så takknemlig for den tillitten han viser henne, for at hun får se denne siden av ham.» FASCINASJONEN FOR Å bli dominert handler, kanskje paradoksalt, mye om nærhet. Illouz skriver at «sadomasochisme fungerer kun mellom to mennesker som fullstendig stoler på hverandre. Den dominante partneren stopper å skade den andre så snart han eller hun sier kodeordet. På en måte er BDSM en fremførelse av en sjelden vare: tillitt.» Men hvis enkelte pornoentusiaster nå depper over at pornografien skal begynne å handle om stearinlys og følelser, er det bare å tørke tårene. «Kvinnevennlig» porno handler ikke om å elske i skje til tonene av Seal, det handler om å ta kvinnelige lyster for det de er: like virkelige, grådige og individuelle som mannens. Og ingen prøver å ta fra noen de blonde silikondamene som kommer høylytt av fryden bare ved å se en monsterpenis – hver sin smak – enkelte aktører ønsker bare å tilby bredere, og ikke bare mer ytterliggående, porno. Som Benestad sier: «Våre tenningstalenter syntes å kunne utvikle seg i nærmest endeløst mange retninger, slik sett kan vi i aller høyeste grad påvirkes av nettets tilbud. Selve styringen ligger like fullt hos oss selv, siden det er vi som er i besittelse av tenningstalentene.» 9/2012

007

Slik tonen og begeistringen i gamle filmavisklipp sier oss mer om etterkrigstiden enn det som faktisk stilles til skue, åpner Bond-filmene for tilsvarende innsikter. Bond, James Bond fyller 50 år. Tekst Håvard Nyhus Illustrasjon Andreas Tylden «What do you say about a man like that?» sukker M i Skyfall, det foreløpig siste film-kapittelet i Bond-serien. Hun blir svar skyldig. Hun burde jo stilt spørsmålet andre veien: Hva er det Bond sier oss – om oss? Da Kon-Tiki-filmen skulle besettes, støtte de castingansvarlige fort på et problem de ikke hadde forutsett. De fant ikke de rette … kroppene. I Heyerdahls velmaktsdager fantes verken SATS, lavkarbodietter eller søndagsåpne butikker. Med andre ord: Førtitallsmannen, med sin magre muskulatur, senete figur og sitt innhule bryst, fantes ikke lenger. Æsj, screw it, tenkte de snart, og ringte Anders Basmo Christiansen. Se på et gammelt fotografi. Klærne, frisyrene, brillene, ja selv kroppsholdningen, er som fengslet i tiden. Hver tid har sin egen måte å te seg på; å føre seg på. Samme hvor skrudd og far out et band hørtes ut på sekstitallet, låter de i dag mest av alt sekstitallsk. Samme hvor forskjellig Franz Kafka og Thomas Mann uttrykte seg, i dag har de begge dette tyvetallske ved seg. Samme hvor kul og henslengt du forstilte deg, står du fremdeles i en konfirmasjonsdress «du kan vokse litt i», og støtter deg på et bjørketre. Tida gjennomsyrer og jevner ut. Ubønnhørlig lenkes du til tidsånden, samme hvor mye du stritter imot.

FOSSIL FRA ETTERKRIGSTIDEN. I Casino Royale (2006), Bond-franchisens hittil kanskje mest drastiske oppdatering,1 får 007 klar beskjed fra M. Han er spesialagent på overtid, sier hun: «a sexist misogynist dinosaur». En kunstig overlevning fra den kalde krigen. En underlig skapning unnfanget av Ian Flemming da koloniveldet begynte å smuldre og Storbritannia måtte finne seg sjæl på ny. Helt siden den gangen har Bond – og det falmede Britiske Imperium2 – forsøkt å fange tidsånden på nytt. Og på nytt. Men det er tidsånden som har fanget dem. Fra to overlevninger til en annen: «Det skremmer meg hvor kort kunsten er», skriver Dag Solstad. I artikkelen «Forsiktige kommentarer til refleksjoner over tidsbegrepet», som han selv omtaler som en av sine sterkeste tekster, utdyper han: «En av de ytterst få tingene jeg har registrert, og registrert på en måte som lar seg uttrykke i språket, er at tiden er der, og den setter sine spor, både forklarlige, som at den elder våre ansikter og kropper, og uforklarlige, som at den også setter sine spor som vi ikke var klar over at den satte den gang den var nåtid og øyeblikk.» Slik bryter tiden inn i kunstverket og preger det med den tiden det ble skapt i, hevder Solstad. Selv ikke den aller største kunsten («ja, selv ikke Ibsen!») er hevet over tidens herjinger. I det øyeblikket kunstverket skapes, er dens skjebne beseglet: Det er fanget og har kurs for «foreldelsen». Det er ingen vei utenom «det usigelig smertefulle».

Bedre historieleksjon finnes ikke: Bond-filmene er et vindu med panoramautsikt til sin tids sosiale og politiske dragkamper. 22

9/2012

Å gyve løs på den samlede Bond-filmografien er en tilsvarende øvelse: tidvis vond (ikke se gamle Bond-filmer sammen med Fett-redaktør Charlotte Myrbråten), tidvis utmattende (ubehjelpelige storylines som krever mer suspension of disbelief enn noen kan orke å mobilisere i samfulle 90 minutter), men også tidvis oppløftende. Om Solstad for en kort stund legger fra seg trøstesløsheten over Den Store Kunstens forgjengelighet, vil han kanskje være enig: «spor som vi ikke var klar over den gang de ble satt», kan være ganske festlige også. Der gamle Bond-filmer har tapt seg, har de også vunnet noe. Slik klangen og iveren i filmavisklipp sier oss mer om sekstitallet enn det som faktisk stilles til skue, åpner Bond-filmene for tilsvarende inn-sikter. Som geopolitiske snapshots fra en svunnen tid gir de oss umiddelbar tilgang til en frosset tidsånd. Bedre historieleksjon finnes ikke: Er skurken russer eller jøde? Er han ute etter verdensherredømme eller penger? Olje eller gull? Opererer han fra bunnen av en vulkan eller fra et mediehus? Hvordan behandler han damene sine? Slår han (Roger Moore) henne? Tar han (Sean Connery) et «nei» for et «ja»? Eller kan han (Timothy Dalton, stakkar) bare glemme å få seg noe på grunn av AIDS-noiaen? Hvilke verdensmetropoler ønsker filmskaperne å portrettere? Påfallende små byer (Siena, Italia; Becici, Montenegro; Bregenz, Østerrike) i de to forrige. Hvem får æren av å spille inn tittelmelodien? Adele – hvem ellers? – i den siste. Hvordan er teksturen på bildene? Skyfall er som den første skutt digitalt og kompatibel med IMAX-kinoer. Også omstendigheten rundt tilblivelsen er avslørende: Skyfall-innspillingen ble lenge utsatt på grunn av finanskrisen og har noe så «unaturlig» som lavere budsjett enn sin forgjenger. I tillegg rangeres ikke lenger Bond som tidenes mest

innbringende filmkarakter; der er han passert av en brilleslange med sopelime. Bond-ouevren er et vindu med panoramautsikt til sin tids sosiale og politiske dragkamper. MUREN ER FALT. Så hva kan vi lære av den siste Bond-inkarnasjonen? Hva kan vi skimte gjennom prismet som er «trilogien» Casino Royale (2006), Quantum of Solace (2008) og Skyfall (2012)? Det var en tid hvor alle guttunger kunne ønske de var James Bond. Slik er det neppe nå lenger. Årtusenets nye 007 – gestaltet av Daniel Craig – er en plaget sjel som baler med indre demoner og alvorlig kjærlighetssorg. Sam Mendes, som har regissert Skyfall, beskriver humøret hans slik: «[a] combination of lassitude, boredom, depression [and] difficulty with what he’s chosen to do for a living.» «How much do you know about fear?» spør M (Judi Dench), fremdeles i den siste filmen. «All there is», svarer Bond. Hans muse Vesper Lynd (les: Vest-Berlin) er borte, muren er falt, og verden er ikke lenger like lett å navigere i. Senere i filmen: «Where the hell have you been?» klager M. «Enjoying death», svarer Bond. Huh? Hva skjedde med damer, raske biler og tørr martini? Slik Jason Bourne våknet opp med hukommelsestap, har også den nye Bond blitt rammet av selektiv amnesi. De elegante ordspillene er borte, og fine distinksjoner som shaken eller stirred synes ubetydelige. Som han parerer bartenderen i Casino Royale som spør hvordan han vil ha drinken sin: «Do I look like I give a damn?» Det samme gjelder kamerabruken. Mer kontemplerende kameraføringer er erstattet med hastige og rastløse klipp, og uttrykket kan totalt sett best oppsummeres som paranoid og «veldig post 9/11» . «Har du noen hobbyer?» lurer en lyslugget Javier Bardem som spiller skurken (Raoul Silva) i Skyfall. Umiddelbart kan Silva minne om de ikoniske skurkene Francisco Scaramanga3 og Max Zorin4. Han kommer imidlertid mye lenger i å sette Bonds lojalitet til hennes majestets hemmelige tjeneste og fedreland på prøve.5 Som han sier til Bond: «(…) soon enough you will wonder whether you’re fighting for the right side.»  SANNELIG ER HAN GJENOPPSTANDEN. Så, har han noen hobbyer? «Resurrection», svarer Bond kort og hinter kanskje til dem som hevder at han har utspilt sin rolle («Jason Bourne er den nye JB. Hvem bryr seg om Bond lenger?»). Bond har imidlertid gjenoppstått hver gang, bare tilpasset tidens

007 BESTE DRINKER

BESTE PLOT

Jesper Høst fra Nr. 19 guider til Bond-fylla. AMERICANO 4 cl Campari 4 cl Martini Rosso Soda Fyll et Collins-glass med is og ha i Campari, vermouth og soda. Pyntes med et par sitron-skiver. Dette er den første drinken 007 noen gang bestiller (i kapittel 5 i Casino Royale, 1953). Et grep Ian Fleming brukte for å etablere James Bond som en karakter med raffinerte drikkepreferanser.

SCOTCH & SODA 5 cl skotsk whisky Soda Fyll et Old Fashionedglass med is og ha i scotch, topp opp med soda.

Oversett i de mange filmatiseringene av Flemings 007-bøker, men dette er James Bonds foretrukne drink (nevnes 21 ganger i bøkene). Kjapt og enkelt, perfekt for en internasjonal spion med dårlig tid.

VESPER ‘A dry Martini,’ he said. ‘One. In a deep champagne goblet.’ ‘Oui, Monsieur.’ ‘Just a moment. Three measures of Gordon’s, one of vodka, half a measure of Kina Lillet. Shake it very well until it’s ice-cold, then add a large slice of lemonpeel. Got it?’ Oppkalt etter James Bonds første kjærlighetsaffære, Vesper Lynd, i Casino Royale (1953). Definitivt James Bonds viktigste bidrag til moderne cocktailkultur. Jeg foretrekker dog litt andre mål i en Vesper: 5 cl Tanqueray London Dry Gin 2,5 cl Lillet Blanc 1,5 cl Ketel One vodka

konjunkturer. Denne gangen har det altså vært nødvendig med en sort, småpsykotisk venstremanøver. Som Batman i The Dark Knight også tok konsekvensen av: For å hanskes med ondskapen må han stige ned i den; kle seg i dens gevanter. Den nye 007 er ingen elskovssyk sjarmør. Han er en fighter. I takt med den geopolitiske maktforskyvningen over Atlanteren, kan karakteren hans beskrives som stadig mindre britisk og stadig mer amerikansk. Mindre kostskole, mer tredemølle. Med en kropp som fordrer store mengder forsakelse og lange humørløse ettermiddager med punchingbaggen, har Craig droppet sosietetslivet, satt seksuallivet på sparebluss og sprinter (noe Connery/Moore aldri gjorde; de luntet) i stedet fra den ene krigssonen til den andre – som et annet verdenspoliti. Quantum foregikk stort sett – som vår tids kriger – i ørkenen. Så mye for snasne bykulisser. Det er ikke lenger verden som er sexy; det er det bare muskelbunten Bond som er. Det er ikke lenger kvinner som stiger grasiøst opp av vannet; det er det homseikonet Daniel Craig som gjør. Også oppdragene er mindre sexy. Der Connery spolerte gullkupp og bekjempet den røde fare, må Craig stoppe kjipinger som vil berike seg på rent kildevann (det verste som kan skje om skurken skulle vinne fram, er altså at flaskevannet blir dyrere). Og der Pierce Brosnan fant tid til å rette på slipset under vann, ser Craig mest ut som om han til enhver tid kommer rett fra en skyttergravskrig. Ikke har han engang blitt utstyrt med noen gadgets.6 Etter noen små vink i Casino Royale ble vi i Quantum of Solace på skikkelig vis introdusert for organisasjonen «Quantum»,7 et utrolig mektig og altomfattende forbryterkonglomerat i SPECTRE-tradisjonen, som med all sannsynlighet vil dukke opp også i kommende filmer. Forløperen SPECTRE stoppet taksameteret først etter sju Bond-filmer. GISP! EN MELLOMLEDER! Konseptet tvilsomme-organisasjoner-med-politiske-maktambisjoner-og-bindinger er ikke noe nytt. Det er snarere veldig Flemingesque,8 men får en oppdatert 21. århundre-twist da britisk og amerikansk etterretning – hinsides kritikk i Flemings levetid – denne gangen er mer enn happy med å inngå partnerskap, så lenge oljen strømmer. Som det heter: Politics make strange bedfellows. Det er mer sant enn noensinne, skal vi tro Bond. Det er også plottet som forbinder Bond med ENRON-skandalen

og etterretningssvindelen i opptakten til Irakkrigen. Som i Jason Bourne-serien: De som truer verdensfreden, er altfor lojale mellomledere i store, internasjonale konserner. Heltene er varslere. Hva som driver Bond i denne globaliseringens tidsalder, er imidlertid mer usikkert. Det vi kan være sikre på, er at han bærer på et uuttalt raseri, en obsternasig og rå kraft som i Bond-sammenheng er noe helt nytt. Roger Moore hadde ikke engang evnen til å bli sint, bare forulempet på vegne av Nasjonen eller Dronningen. Nå må M ta Bond av saken fordi han er, som hun sier: «blinded by inconsolable rage». Der M med tiden har mistet kustus på Bond, har hun til gjengjeld blitt mer av en morsfigur (M for mother?). Hennes bekymringer minner mer om morens forsmedelser enn noe annet. Ikke at Bond lystrer; han er sin egen herre. Årtusenets nye Bond er, som en viss mislykket presidentkandidat, en maverick. Derfor kan han ikke, slik CIA åpenbart kan, stå og se på at «Quantum» installerer en generaljævel i Bolivia mot at de får utnytte naturressursene der (Quantum of Solace, 2008). At skurken i selskapet, Dominic Greene, i tillegg arbeider under dekke av å bry seg om miljøet, er forbrytelsens nullpunkt for 007. Om det ikke var ille nok å rappe vannet fra fattige bolivianske bønder, har the bad guys gudbedremeg også stjålet språket til the good guys. Makan! Bond er forbannet. Til helvete med protokoller, allianser, kutyme, takt og tone. Her kommer miljøbevegelsens fremste våpendrager, og han er pissed off. I en verden med skiftende allianser – en verden hvor Dronningen er avsakralisert og Skurken bare inngår i en hierarkisk ledelsesstruktur, har Bond inntatt opportunistens positur. Flagget er byttet ut med hjertet; troskap med frilansing; gullklokker med korte arbeidskontrakter. Og det er nettopp den eneste måten å vinne på: å gå utenfor systemet; trosse kommandolinjene. Innenfor er det bare altfor mange heftelser, rot og demokratisk underskudd. Bond har adaptert argumentasjonen til Nei til EU9. Slik er dagens 007 antitesen til de gamle Bond-eventyrene, hvor det nettopp var innenforheten, tilgangen til organisasjonens etterretning og gadgets som gjorde ham i stand til å utmanøvrere skurken. YES WE CAN? De tre Craig-filmene er de mørkeste 007-filmene hittil. Verden er kvass og svikefull. Q er død, og Bond svinser rundt som en løs bikkje. Selv ikke Moneypenny, hans faste havn, ser vi noe til. At premieren på Quantum da sammenfalt med Obamas

valgseier og hans håpefulle evangelium – var det historiens lille puss? Bommet Bondskaperne helt på tidsdiagnosen? Sånn kunne det iallfall virke. Men, som Solstad prosederte, det er ikke filmskaperne som diagnostiserer samtiden; det er samtiden som diagnostiserer dem. Og ikke et vondt ord om Obama herfra, men hvor mye av glorien er tilbake etter fire år med kabel-TV og realpolitikk? Antagelig var Royale og Quantum bedre bilder på tingenes tilstand enn noen av de involverte kunne håpe på (eller ta æren for). Om ikke annet så bør derfor Obama, Biden og resten av teamet deres studere Skyfall nøye når den kommer på kino mot slutten av måneden. Utfallet av valgkampen står skrevet der. Så gjelder det bare å få øye på det.

Octopussy 1983 Stormannsgal russisk general planlegger invasjon av Vest-Europa ved å sprenge en atombombe i en amerikansk ambassade i Tyskland. Vesten vil tro at bomben gikk av ved en feiltakelse og vil i kjølevannet av katastrofen sette i gang omfattende nedrusting. Bond: «The west will retaliate!» General Gogol: «Against whom?»

1 1

A View To A Kill 1985 Prøverørsbarnet Max Zorin, spilt av Christopher Walken, arrangerer et jordskjelv for å sende San Francisco-området ut i havet. Med det ryker hele Silicon Valley der ørten prosent av verdens mikrochips blir produsert. Slik blir Zorin verdens største leverandør av mikrochips.

2 1

Tomorrow Never Dies 1997 Glem atombomber og kodeksmaskiner. Mediemogulen Elliot Carver (Jonathan Pryce) ser inn i fremtiden og planlegger hundre års enerett på rikskringkasting i Kina. Gir «lisens til å drepe» en helt ny mening.

3 1

BESTE KLOKKER

ROLEX EXPLORER 1016 Brukt av: Ian Fleming Ian Fleming sin egen klokke og typen han beskriver i bøkene. Bond har imidlertid aldri selv brukt denne i noen film. Dr. No-teamet ønsket å låne en tilsvarende, men fikk avslag av Rolex. Klokken i Dr. No (1962) er istedet Albert R. Broccoli (produsent) sin private Rolex Submariner som han lånte bort til Sean Connery. Rolex Explorer 1016 ble senere trukket fra markedet da det viste seg at det var brukt helsefarlig Radium 226 på viserne. Pris: 50.000,- på en god dag (brukt).

1 1

«Skyfall» (regi: Sam Mendes) har kinopremiere 26. oktober. www.skyfall-movie.com

NOTER 1. En nyorientering Jason Bourne skal ha mye av æren/skylda for. At alle Pierce Brosnan-filmene ble suksessivt dårligere enn sin forgjenger, hører også med. Nå er tallgrunnlaget fremdeles magert, men at Quantum var cirka syv ganger svakere enn Casino, gir grunn til å frykte at mønsteret kan gjenta seg. 2. Sist under Sommer-OL i London. 3. Christopher Lee, The Man With The Golden Gun, 1974. 4. Christopher Walken, A View To A Kill, 1985. 5. Noe blant annet «Skyfall-korrespondent» Morten Steingrimsen i Comoyo og Filter har bemerket. Mendes, på sin side, har antydet at skurkene har vært for blasse i det siste, og at han ønsket å gjøre noe med nettopp det: «I wanted to create something that have been absent from the Bond movies for a long time». 6. Heldigvis er Q tilbake i Skyfall, nå gestaltet av den akkurat passe nerdete Ben Whishaw (f. 1980). Den forrige Q, skuespilleren Desmond Llewelyn (f. 1914), døde i 1999. 7. Delvis Dick Cheneys Haliburton, delvis russiske SMERSH, delvis Mitt Romneys Bain. 8. Ian Fleming døde i 1964, to år etter Dr. No, den første Bond-filmen. 9. Så det er altså dette som er tidsånden? Det gjelder å stå alene – på utsiden? Være imot EU? Vel, motstanden her til lands har iallfall aldri vært høyere. Et gjennomsnitt av de siste EU-målingene – beregnet av valgforskeren Bernt Aardal – viser et nei-flertall på smått utrolige 83 prosent. (Dagbladet, 25. september.) But I digress.

SEIKO 0674 Brukt i: The Spy Who Loved Me Etterhvert måtte også Bond over i den digitale klokkealderen, og fra The Spy Who Loved Me (1977) til A View To A Kill (1985) bruker han forskjellige klokker fra japanske Seiko. Den stiligste? Den sølvfargede Seikoen han bærer i The Spy …, aka klokken alle hipstere har en kopi av. Bond var der først. Pris: 10.000,- (brukt) eller kopi fra Casio for 298,- (Claes Ohlson).

2 1

OMEGA SEAMASTER 2220.80.00 Brukt i: Casino Royale Fra Pierce Prosnan-tiden og utover har Bond kun båret ur fra Seamaster-serien til Omega. Hvorfor? For å forsøke å gi Bond et litt mer klassisk utrykk igjen, og fordi Omega har mye penger. Den mest originale i rekken er den blå Co Axial-klokken Daniel Craig bruker i Casino Royale. Pris: Ca 25.000,(ny i Norge)

3 1

9/2012

Jeg har sett for meg at det burde kommet et nybygg midt inni Bryggen. Et stort, nytt og moderne glasshus. – Eirik Glambek Bøe, arkitekturpsykolog.

Å ikke se skogen for bare trær/ å ikke se Bryggen for bare turister: At Bryggen har blitt invadert av turister og portene voktes av tussetroll er opplest og vedtatt. Men er dette alt, eller skjuler det seg noe mer bak fasaden? Tekst Thomas Cook Foto Vegard Fimland De åpenbarer seg i enden av Rosen krantzgaten, de skakke husrekkene. Den UNESCO-fredede trebebyggelsen (og selve motivet, i alle fall i fotografisk forstand, for enhver reise til Bergen) viser seg fra siden. Reiseselskapet Apollos filial virker noe malplassert, der den ligger vegg i vegg med et turistguidekontor. Mot oss kommer en gruppe turister, de har vært på Julehuset, ett av husene som ligger i front av verdensarvområdet, og har posene fulle. Noen japanere komponerer et gruppefoto foran den pittoreske husrekken. Vi følger etter inn i Julehuset: Butikken er full av vikinger, vikingskip, troll, bunadskledde dukker, t-skjorter med Bryggen-motiv, elger, pingviner, lusekofter. Henning – famous Norwegian wood carver, står det å lese ved en gruppe trefigurer.

I andre etasje finner vi en hærskare av julenisser. Det er en av disse forunderlige høstdagene: i det ene øyeblikket er det solskinn, i det andre faller hele himmelen i hodet på en. Neste butikklokale, Audhild Viken, strekker seg innover i det uendelige, kan det virke som. Etter å ha passert seksjonen med mer eller mindre tidsriktige moteprodukter av ull, er det også her tett mellom tussetroll og elgmotiv. Noen enorme sverd selges med 50 prosent rabatt, bak

kassen henger et stort bilde fra et norsk fjordlandskap. Men så har vi da også blitt advart på forhånd: Souvenirs, trolls, vikings, lokkes det med i inngangspartiet.

9/2012

Vi har turistene som besøker oss litt for mye, og bergenserne som besøker oss litt for lite. – Agathe Hoff, restaureringsarkitekt Stiftelsen Bryggen.

– For mange ser nok Bryggen fra utsiden ut som et turistprodukt og utelukkende dét, på grunn av de butikkene foran der, sier Eric Saudan, innehaver av restauranten Bryggen Tracteursted, på folkemunne kjent som «Traktøren». Videre langs bryggefronten: I Bryggen Handel står et stativ med bøker – på mange forskjellige språk – om noen små troll: Petit troll, El pequeño Troll, Der kleine troll. Og håndstrikkede lusekofter, om vår begrensede tyskkunnskap strekker til: Handgestrickte norwegerpullover. Dessuten, staselig innpakket, i gaveserien Gifts from Norway: et utsmykket eksemplar av cheese slicer, den urnorske suveniren med praktisk funksjon. Frisørsalongen Bryggen Frisør ligger ved siden av, og selger, foruten frisørtjenester, trykk med Bryggen-motiv. Slik fortsetter det langs hele fronten. Tilsynelatende er byens kanskje mest karakteristiske strøk fullstendig overtatt av turisme. Den fargerike husrekken, gult, rødt, hvitt, har stått på UNESCOs verdensarvliste siden 1979, og generer nok et vell av inntekter. Men er den så mye mer enn et drivhjul i 26

9/2012

pengemaskinen som heter reiselivsnæringen? Frontrekkens kommersialiserte monotoni gjør i alle fall sitt til å manifestere inntrykket. – Hele fasaderekken er jo en eneste stor turistbod – som selger stort i sesongen og tjener masse penger, sier Silje Larsen Grastveit. NETTVERKSBRYGGEN. Hun er grunnlegger av gründerhuset The Hub, og er dermed representant for de på Bryggen som driver med helt andre ting enn turisme. For de finnes. Fra lokalene i Holmedalsgården på Bryggen fungerer The Hub som et slags entreprenørkollektiv for innovasjonslystne næringsdrivende. De driver fremtidsrettet innovasjon i historiske omgivelser. Bryggen er nemlig Bergens arnested, og har vært et viktig sentrum for handel i århundrer. Særlig de tyske hanseatene slo seg ned på Bryggen, og fra 1360 til midt på 1700-tallet var den hovedkvarter og knutepunkt for den hanseatiske handelsvirksomheten her til lands. – Vi har transformert et gammelt tørrfisklager om til et 500 kvadratmeter stort hjem for sprelske gründere. Det er en kjempestor kontrast i det å jobbe med frontløper-innova-

sjon i 300 år gamle omgivelser. Men det er jo nettopp det som gjør det spesielt også! Og det får vi mange positive tilbakemeldinger på, forteller hun. Noen steinkast innover på Bryggen fra The Hub ligger Bredsgården, hvor blant annet designkollektivet Designbryggeriet holder til. Her har designeren og interiørarkitekten Lene Pettersen Utbjoe kontor. Hun mener forsiden av Bryggen er i overkant turistifisert. – Jeg tror Bryggen har fått et rykte på seg som «turistfelle» og «strilehimmel» og at dette skremmer bergenserne vekk. Og turistbutikkene preger jo første rad av Bryggen. Selv var jeg ikke inne i Bryggestredet før jeg flyttet inn på Designbryggeriet i januar i år, og det etter å ha bodd i Bergen i åtte år, røper hun. FORTID OG SAMTID. Etter nitide forsøk får vi endelig fatt i Eirik Glambek Bøe, arkitekturpsykolog og medlem av bandet Kings of Convenience. Da designuken Raff nylig hadde sitt åpningsmøte diskuterte han sammen med en rekke representanter for Bryggen en av de store utfordringene for Bergen generelt

og Bryggen spesielt: Hvordan forene fortid og samtid. Han ringer oss opp igjen, fra Italia. – Bryggen er et veldig spesielt område, og Bergen burde satse på det som er unikt for byen. Men det er for mye fokus på turistene. Akkurat nå er jeg på Sicilia, og jeg ser dette litt med italienske briller. Men her er det mange byer som har vært utrolig flinke til å bevare bykulturene sine. Så har du en by som Venezia, som har vært ekstremt flink på bevaring … Han stopper opp i resonnementet, fortsetter. – … og det kan måles i enorme inntekter. Men av de tyve italienske byene vi har spilt konsert: Venezia er ikke blant dem. For der er bykulturen helt borte. Man regner ikke med Venezia som by, setter den ikke på konsertlisten. Den er et minne om hva som var, et produkt. Så ideen om at bevaring er en verdi i seg selv kan gå for langt. Bevaring av fortiden er først og fremst verdifull i den grad det kan skape nytt liv, sier arkitekturpsykologen. KJERNEVERDIER, KJERNETID. Et insekt av et slag, jeg vet ikke hvilket, unngående

Jeg tror Bryggen har fått et rykte på seg som ’turistfelle’ og ’strilehimmel’. – Lene Pettersen Utbjoe, Ækte AS/Designbryggeriet.

som ved skjebnens kraft alle de føtter som tramper intetanende rundt det, omringet av skritt … «Have we passed it yet?» sier én, de leter etter noe, turister også disse, som resten her: skotske, engelske, spanske, italienske, tyske, japanske, for det meste eldre mennesker, de er kledd i khaki-bukser og joggesko, fotokameraet henger rundt halsen. Insektet kaster den lille kroppen sin opp og ned, tilsynelatende i febrilske forsøk på å komme seg på bena igjen, mens skrittene stadig passerer faretruende nær det, inntil det uunngåelige skjer: En skallet italiener med briller, han har tursko på, tråkker på insektet, man kan bare tenke seg den sprø, knasende lyden som oppstår, knapt hørbar her oppe, idet insektet moses ned i det flere hundre år gamle trepanelet som utgjør «gulvet» her inne og som langt på vei bidrar til den eiendommelige følelsen av å befinne seg inne når man faktisk er utendørs. Dette kan være utsikten fra kafébordet på Sakristiet, kafeen som er en av Bryggens virkelige perler, og grunn nok i seg selv til å avlegge området et besøk. Den nybakte

eieren Maren Munck har slett ikke problemer med turistene, men ønsker likevel flere lokale: – I sommersesongen er det jo en klar overvekt av turister blant gjestene våre. Men jeg ser ikke på turistene som et problem – tenk deg: de har jo faktisk kommet hit. Hit! Om man som aktør ser på turismen som noe negativt, da har man virkelig ingenting her å gjøre. For turistene kommer alltid til å være her. VINTERDVALEN. Sakristiet er stengt denne dagen, de holder på å male lokalet innvendig. Gjennomsiktig plast er lagt over møblene, vi sitter utenfor og drikker kaffe. En gruppe turister blir guidet, ellers er det stille her. Turistsesongen er på hell, og området er liksom innhyllet i en ro, noe helt annet enn for kun noen uker siden. En mann kommer bort, spør om vi er arkeologene. Vi svarer nei. – Men det trenger ikke være noen motsetning mellom det å trekke lokale mennesker og turister. Hvis du lager et godt konsept som de lokale liker, støter du ikke bort turistene av den grunn. Men omvendt: Sjansen for at en bergenser vil gå inn i en butikk full av troll,

er jo minimal. Selv er jeg fornøyd med å ha havnet akkurat her, blant håndverkere, forteller kafeeieren. Hun er blant de nye kreftene som befolker områdets næringslokaler. Som styremedlem i Bryggefellesskapet («der havnet jeg plutselig i styret i forigårs») har hun også engasjement for Bryggen, og ønsker å kunne drive kafé hele året rundt. For det er ingen hemmelighet at en rekke virksomheter stenger ned utenom sesongen. – Mange av de som lever på turisme holder åpen i sesongen, og så stikker de til Bali om vinteren og stenger butikken. Men jeg ville ikke ha kjøpt denne kafeen om ikke jeg så potensiale for helårsdrift, forsikrer Munck. Bryggen Tracteursted er ett av stedene som holder åpent hele året. På Sakristiet har eieren ennå ikke bestemt seg for hvordan åpningstidene blir etter turistsesongen er over. Men begge eierne fremholder viktigheten av å være åpen: Om man som besøkende møter en stengt dør, kommer man kanskje ikke tilbake. Kjernetid, kjernetid, kjernetid, messer Saudan, og får bifall.

– Det er ikke noen hemmelighet at jeg har vært pådriver for å ha en kjernetid: bestemte tidspunkt der alle må være åpen, sier Saudan, som tidvis føler seg nokså alene om å holde åpen («du kan godt få med deg at vi er åpen hele året», formaner han høflig). Munck stemmer i: – Kjernetid burde være et absolutt minimumskrav for å få lov til å drive næringsvirksomhet på Bryggen. – Det som er trist er at bergenserne ikke oppfatter verdien av Bryggen hele året gjennom. Om sommeren er vi i stor grad overkjørt av reiselivet, men vi synes det er dumt dersom bergensere tenker at vi er en tourist trap om sommeren, for så å glemme oss litt om vinteren. For Bryggen er et fantastisk område, med en fantastisk atmosfære! Vi aktørene må bli flinkere til å trekke folk. Og den store saken, mener jeg, er kjernetiden. Dette er den eneste farbare veien, mener Saudan. VRENGEBILDET. Og kan hende sliter Bryggen mest av alt med et image-problem. Bak turistfasaden finnes jo beviselig en rekke andre, kreative virksomheter. 9/2012

Det burde kanskje finnes en mellomting mellom smykker til 7000 kroner og troll. – Maren Munck, eier Sakristiet.

Som det vitale designmiljøet. Stiftelsen Bryggen, som eier 35 av Bryggens 61 bygninger og hvis formål er å drifte, vedlikeholde og bevare bygningene, har slett ikke bare lusekofteog trollbutikker blant sine leietagere. Planen er å få inn en fiskehandler i en av bygningene i fronten, rettet mot byens befolkning. Ellers består leietagerlisten deres stort sett av foretak innen kunsthåndverk, design, og de to overnevnte serveringsstedene. Likevel er det som om myten Bryggen utgjør virkelighetsoppfatningen til de fleste av oss, og skygger for realitetene. – Temaet for Raff-åpningen var nettopp dette: Hvordan få frem at det er 50-60 foretak her som er relatert til design? Det er veldig mye som skjer i Bryggegårdene, og det skapes mye nytt. Men det er så lite som forteller at det skjer noe nytt, sukker Eirik Glambek Bøe oppgitt over telefonen. Et mylder av stemmer på et fremmed språk lyder i bakgrunnen. Han fortsetter: – For i og med at det stadig vekk popper opp nye virksomheter, så har man jo til et viss grad lykkes på Bryggen. Men i svært liten 28

9/2012

grad som et sted som bergensere bruker. Bryggen burde vært et sted bergensere gikk tur, drakk kaffe, og gikk for å kjøpe julepresangene sine. Det gjør sjefen for Traktøren. – Det finnes fantastiske håndverkere her inne: sølvsmeder og alt mulig, og de gjør en kjempejobb! Man blir jo overrasket selv: Jeg har selv begynt å kjøpe julepresanger her i det siste og sett alt det som finnes her, forteller en entusiastisk Eric Saudan. DESIGNKLYNGEN. Stiftelsen Bryggens restaureringsarkitekt Agathe Hoff mener denne journalisten bør komme ned på Bryggen for å få justert sin forutinntatte oppfatning – jo før, jo heller! – At Bryggen er overtatt av turisme er jo en myte. Om du ønsker å få den avkreftet, så kan jeg gi deg en guidet tur når som helst. Vi har vår strategi her, som vi har hatt fra den første designeren kom hit på 60-tallet. Og designere er det fremdeles mange av her, folk som driver med grafikk, arkitektur, håndverk, og brukskunst, klær, smykker og glass. – Men kunne man ikke differensiert også

tilbudet foran på Bryggen, da, så ikke alt var en eneste stor turistsjappe? – Jeg skjønner hva du mener, men jeg er litt på gyngende grunn her … jeg burde jo ikke kritisere verken våre egne leietagere eller andre huseieres valg av leietagere. Men det er klart: Det kunne vært mindre turistifisert. Vi har jo en million besøkende årlig, men det er ikke til å legge skjul på at de fleste av disse er turister, sier arkitekten. Sakristiet-eier Munck etterlyser større spennvidde. – Det burde kanskje finnes en mellomting mellom smykker til 7000 kroner og troll. – Jeg tror man sjelden bare stikker ned på Bryggen for å «se på livet», slik man gjør andre steder. Det kan nok ligge noe i at det er mange «innadvendte» virksomheter på Bryggen. Jeg stemmer for spesialbutikker og nisjerestauranter eller -barer. Da bevarer vi «sjelen» på Bryggen, noe som gagner både innbyggere og turister, sier designer Pettersen Utbjoe. FLYTENDE UKULTUR. Og er hun ikke inne på noe der? Det er riktignok de åpenbare

utfordringene hva gjelder brannsikkerhet: Evnen til å motstå å tenne seg en sigarett, bare for å ta et par trekk, står nok i omvendt proporsjonalt forhold til alkoholinntaket: Idet promillenivået stiger øker sjansen for en rykende sigarettsneip mellom laftestokkene. Flere hundre år gamle som de er, er de lettantennelige. På Bryggen er røyking strengt forbudt; blant annet i 1248, 1476 og 1702 har området vært rammet av storbrann, og siste gang hele trehusbebyggelsen holdt på å gå opp i røyk var i 1955. Men likevel – hadde det ikke vært et genialt sted å etablere et lite drikkested, en bar som kunne hintet lett til den hanseatiske forhistorien? – Nå viser du at du er nødt til å stikke innom Bryggen for å oppdatere inntrykket ditt: Vi har jo barer! – Traktøren? – Baklommen, Sjøboden … – … Nå er det ikke først og fremst barer som Sjøboden jeg savner på Bryggen. – Vel, Baklommen, da, kanskje det er mer noe sånt du ser etter. Det er en fin liten bar, med dunkel belysning. Men altså, nå er jo

Man må skape liv her mer enn bare én gang i året, og kjøre i gang ting som har allmenn interesse for byens befolkning. – Silje Larsen Grastveit, The Hub-gründer

ikke øl det vi driver med i Stiftelsen Bryggen, sier Agathe Hoff, og poengterer at ingen av de to overnevnte barene er leietakere av stiftelsen. – Hvorfor det? Øl er jo hanseatisk tradisjon, det, og dessuten er det mye kultur i øl! – Det er mye ukultur også. EVENTBRYGGEN. På Sakristiet ønsker eieren å søke skjenkebevilling. Hun ønsker å ta inn et lite, kvalitetsfullt utvalg vin og øl, og begynne å huse forskjellige kulturarrangementer for å dra unge mennesker til det gamle strøket. Som ung næringsdrivende mener hun likevel at det ikke er like enkelt å forholde seg til de etablerte forholdene – «de unge» på Bryggen må hele tiden bevise at de bryr seg om Bryggen. Hun savner mer fokus på næringsdrift ved siden av bevaringshensynet. Bondens marked, matfestival, ølfestival … Som ved et trylleslag er det som om strøket gjennomgår en metamorfose – og viser sitt uforløste potensiale – idet man arrangerer større begivenheter her. Bondens Marked har ankret opp på Bryggen, og byr med

månedlig frekvens på kortreiste herligheter av forskjellig slag, solgt direkte fra produsentene: ost fra Myrdal, epler fra Hardanger, pølser fra Lofthus. Og da stimler de sammen, såvel turister som fastboende, til Bryggen. For første gang ble dessuten Bergen Ølfestival arrangert her i år, sammen med den årlige matfestivalen. Rundt Bryggen Tracteursted, som ligger helt inne i trehusbebyggelsen ved en åpen, brosteinsbelagt plass, kom hundrevis av mennesker sammen, med ølglass i hånden. The Hub-gründer Silje Larsen Grastveit berømmer initiativet, men mener høydepunktene kommer for sjeldent. – Det var jo masse folk her, sikkert nesten bare bergensere. Men man må skape liv her mer enn bare én gang i året, og kjøre i gang ting som har allmenn interesse for byens befolkning, mener hun. Vi står i en ring på brosteinsplassen utenfor restauranten Bryggen Tracteursted, treffer på stadig flere kjentfolk; én drikker Svart Hav fra Florø-bryggeriet Kinn, en annen gresskarøl fra mikrobryggeripionérene Nøgne Ø, en tredje drikker nyvinningen Ber-

gen Pale Ale fra like nyoppstartede Balder Brygg fra Leikanger i Sogn. En av våre venner tenner seg en sigarett, blåser røyken ut, og blir umiddelbart oppsøkt av en bestemt, men likevel hyggelig, på sin insisterende måte, vakt, og får beskjed om å slukke sigaretten. SIGNALBYGG. Og det er i disse øyeblikkene – når hordene av mennesker som flokker seg mellom syttenhundretallsbebyggelsens værbitte planker omtrent i sin helhet er innfødte – at en tar seg i å drømme seg bort. Noen butikker, noen barer, noen myter knust, noen inntrykk rettet opp … Hit burde vi legge kveldsturen, gult lys speiler seg i vått panel, her burde vi stoppet innom for å ta noen glass, her burde vi kunne gå fra spesialbutikk til spesialbutikk og kikke. Men hva skal til? Eirik Glambek Bøe mener Bryggen burde se til Stavanger og trekke lærdom. – Du vet i Stavanger, hva heter det, Øvre eller Nedre Holmegaten: Der har du samme type problemstilling. En gate med butikker hulter til bulter, uten særpreg. Så startet prosjektet med gaten: Alle huseierne gikk

sammen om et felles mål, sjaltet ut visse typer leietagere og inviterte inn andre typer, slik at man fikk en enhetlig og interessant profil. Og dette kunne man absolutt fått til på Bryggen, mener han, og stopper ikke der: – Jeg har sett for meg at det burde kommet et nybygg midt inni Bryggen. Et stort, nytt og moderne glasshus, et eller annet sånt signalbygg som viste at dette er et spennende sted. Det er vel det mest konkrete tiltaket jeg kan komme på. Og der måtte det være noe populært, hva skulle det vært … en Apple-butikk! Dette er jo de mest populære butikkene i alle byer. De har bred appell, og sørger for at det kommer folk. Men nå må jeg nesten legge på, nå er maten servert på bordet, så jeg er litt uhøflig mot vertskapet her. Fra The Hub etterlyses en mer helhetlig tankegang: – Nå vokter jeg meg litt her, men … Altså, på ett eller annet tidspunkt må man gå bort fra det at Bryggen er et museum. Man skal ivareta ting, og det gamle må stå seg og bli bevart, men man er samtidig nødt til å tørre å tenke ny bruk. Man må tenke helhetlig, og 9/2012

Jeg tror bestemt at Bryggen har sin storhetstid foran seg. – Eric Saudan, innehaver Bryggen Tracteursted.

spørre seg: «Hva skal Bryggen være?» «Hvilken rolle skal Bryggen spille for byen?» PÅ RIKTIG KURS. Lene Pettersen Utbjoe vil kvitte seg med museumspreget: – For å få bergenserne tilbake tror jeg det må gjøres noen grep. Der en veldig god idé å gjøre skur 11 om til et møtepunkt for arkitektur og design [Skur 11 er et fredet blikkskur som ligger ute på kaien på Bryggen; den grønne bølgeblikken ville passert som et hvilket som helst søppelskur hadde det ikke vært for de åtte granittsøylene, som forståelig hever det til kulturminnenes domene, journ. anm.]. Jeg tror at Bryggen trenger en ny identitet og mer informasjonsflyt slik at folk vet hva som befinner seg i alle de skeive trehusene her. Det er viktig at vi har historien til bryggen ivaretatt som en del av Bryggen, men det må være rom for å tenke nytt også, sier designeren. Vi er allerede på vei mot det bedre, mener Maren Munck, som heller ikke har mye til overs for det rent museale. – I andre europeiske byer er jo den gamle bykjernen fremdeles kjernen av byen. Her er 30

9/2012

det et museum, sier hun, men mener likevel det er lysere utsikter i dag enn for noen år siden: – Om du ser på Bryggen nå sammenlignet med for seks-syv år siden har det skjedd en utvikling til det bedre. I dag er det mange ideer og nye tanker blant en del unge mennesker her; nå gjelder det å få samlet trådene. Det handler om å få til en effektiv, konstruktiv og positiv kommunikasjon leietagerne imellom, og så må vi få folk til å klare å vise det samme engasjementet som vi så for eksempel med Ølfestivalen, også i hverdagen. For i bunn og grunn har vi alle samme mål. Agathe Hoff fra Stiftelsen Bryggen trekker litt på det. – Ja … Det er jo en toegget sak: Vi har turistene som besøker oss litt for mye, og bergenserne som besøker oss litt for lite. Vi ønsker oss flere bergenserne, mer helårlig drift, og mer besøk. Vi klarer det ved å fortsette med den utleiepolitikken vi har; butikkene klarer det hvis de samler seg om promotering, sier hun, og peker dessuten på en skilt- og lysplan som er under utarbeidelse

og som vil gjøre det mer inviterende og oversiktlig. Denne setter også Eric Saudan sin lit til. – Av og til er det litt mørkt og trist her om kveldene, så lyskonseptet vil gjøre det triveligere og lettere å finne frem, sier Saudan, som insisterer på å være optimist. Han har vel strengt tatt ingen valg. – Jeg er alltid optimist. Om man driver Bellevue og Fløien og Bryggen Tracteursted, vel, da må man ganske enkelt være optimist. Men jeg tror bestemt at Bryggen har sin storhetstid foran seg. --- EPILOG. Tre gode venner skal samles for å drikke noen glass, de gjør det fra tid til annen, under fanen Sandviken tjommi, de er alle bosatt mellom Torget og indre Sandviken. De gikk på Barista da det lå i Stølegaten (det trange lokalet var overraskende ofte breddfullt av folk, det var en helt egen atmosfære der inne: der en hengslete lokal dranker, der bareieren selv i livlig passiar

med noen stamgjester, der to venninner i fortrolig prat over vinglassene), de avtaler å møtes på Baklommen bar, som ingen av dem vet helt hvor er. Belysningen er dunkel, det er chesterfield-stoler, de er gode å sitte i. De får menyen, etterlyser lokal øl, og mener med det noe annet enn Hansa, bestiller i stedet portvin og en Hansa og en cocktail, den ene sier lavt til de to andre: «Jeg drikker faen ikke Corona, altså – der går grensen», de er enige om at det er et ypperlig sted å ha en bar, den er akkurat passe stor, det kommer litt folk også, snart er det halvfullt. Ingen turister, så vidt de kan se. På vei ut igjen, ut i byen, ut til byen, går de den trange passasjen nedover, de er omgitt av planker, plankene ligner drivved, regndråper faller ned i den trange sjakten mellom husveggene. Her er det flere dører, de ser for seg at det kunne være en aldri så liten rekke av små, trivelige barer her. Til sist passerer de Sjøboden, der en trubadur spiller coverlåter: «Hallelujah» av Leonard Cohen strømmer ut av lokalet, og de tre forsvinner ut i gatene.

BYGUIDE

Klubb + Konsert + Bar + Mat + Scene + Kunst

NY SPALTE: Bli med å pek ut den aller rareste butikken via smsog nettavstemning. De to første nominerte på side

KLUBB: Østre, det nye konserthuset i Østre Skostredet, åpner dørene.

Møt EKKO-general Asle B. Brodin på sid

KONSERT: Hva er i veien med å kombinere presteyrket med skandaløs oppførsel? 38

Les om Skandale Festivale på side

MÅNEDENS KONSERT #1

Flashkonsertene på Den blå steinen

Tønes Logen 4. oktober Til å være «Norges kanskje aller fremste låtskriver», en påstand blant annet musikkmagasinet ENO, Frode Strømstad og, eh, Anne Lindmo har lagt sin vekt bak, er Tønes, eller Frank Tønnesen som han egentlig heter, et forholdsvis ukjent navn i altfor mange hjem – møblerte som umøblerte. Så se for svingende å sjekk ham ut!

Hvem er denne pøbelen som helt uannonsert har utført korte bråke-konserter på Den blå steinen i det siste? Som et ufrivillig vitne uttalte til BA: «Vi satt på en café like ved da vi plutselig hørte høy heavy metal-musikk fra Torgallmennningen. Det var så mye trøkk at vi nesten ikke hørte noen ting.» Hvem er denne slyngelen som helt uanmeldt tillater seg å forstyrre den offentlige ro og orden på slikt vis? Ja, for vi ser dem jo ikke under maskene de har kamuflert seg med. Vel, NATT&DAG vet det. Vi har ikke tenkt å avsløre det her og nå, men 21. oktober spiller de på Garage – uten masker. Spør etter en som heter Tom.

MÅNEDENS SINGEL

Medieturnering i fotball Lørdag 6. oktober braker det igjen løs på kunstgressbanen ved Akvariet på Nordnes. Da flyr Davy Wathne, Claus Lundekvam (TV2), Frode Buanes (BT) og, eh, er det noen NRK-profiler igjen her i byen?, i tottene på hverandre. NATT&DAG, som tapte finalen for to år siden, stiller selvfølgelig, og håper at du, kjære leser, møter med veloverveide bannere og oppmuntrende tilrop. Vi trenger deg! Årets favoritter er som vanlig TV 2 Sporten (som henter jukseforsterkninger fra A-laget til Fyllingen) og den kristne dagsavisen Dagen (som henter jukseforsterkninger fra det hinsidige). Potensielle slaktoffer: Alle disse filmproduksjonsselskapene; Flimmer, Alligator, Fet Film og hva de nå heter alle sammen.

House By the Lake: «Dark horse» Oppfølger til singelen «National Park», som også var bra. Hvordan det låter? Vel, for å bruke et bilde som musikkanmeldere elsker (at forskjellige band ligger med hverandre og slik bidrar til den samme DNA-potten): Tenk deg Fleet Foxes, Young Dreams og The Hollies på hytteferie. Utenfor uler vinden, men inne er det fyr på peisen. Fleet Foxes har tatt med en kartong vin fra Napa-distriktet i California og Mathias Tellez, hjernen i Young Dreams og alltid like foretaksom, spretter opp for å hente vinopptrekkeren ute på kjøkkenet. The Hollies begynner sakte å kle av seg. Etter noen innledende harmoniøvelser er de snart i gang med sjølve pøkinga. Slik omtrent låter det. soundcloud. com/house-by-the-lake

ENO + Nobel Bopel = sant 28. september markerte starten på «mer-enn-baregode-venner»-forholdet mellom ENO og Nobel Bopel. Kjærlighetsbarnet er en konsertserie som med ujevne mellomrom skal vise «litt av det som skjer i byens musikkmiljø». – Intimkonsertene skal utforske hva som kan oppstå i skjæringspunktet mellom tids-

skrifts- og kafékultur, forklarer Thomas Cook hos Nobel Bopel. En liten bydelskafé, kvalitetslesestoff på bardisken, levende musikk. Mer trengs kanskje ikke for å gjøre en strevsom hverdag litt bedre, hva? – Jupp. På noenogfemti kvadrat oppstår en helt spesiell stemning mellom publikum og artist. Ja, det er som om gren-

MÅNEDENS KONSERT #2 sene mellom de to viskes nesten helt ut. Redaktør i ENO, Eirik Kydland, som åpent har kritisert wifi-tilgangen på NSB ved en rekke anledninger, satt ironisk nok på toget da denne saken ble skrevet. Han var derfor utilgjengelig for en kommentar. Følg med på facebook for nye oppføringer i konsertserien.

Bergen Mandolinband Chagall 12. oktober Bergen Mandolinband ble startet som et reinspikka fest- og gatemusikantprosjekt i Bergen. Siden oppstarten har mandolinene fått selskap av gitarer, feler, banjoer og vokal. Bandet feiret tiårsjublileum i fjor med 25 timers konsertmaraton på diverse kaféer og utesteder i Bergen og utdeling av «Den gyldne mandolin». Flotmyr Gumbo, nettopp ute, er Bergen Mandolinbands tredje album på Grappa Musikkforlag.

Foto: Øyvind Apeland

9/2012

AV: Nikita Solenov

LANSERINGSFEST: SEPTEMBER Klubb Kosmo // 7. september // KRIGÆRNE // DJ Stig Paa + Jan Eivind

NESTE NATT&DAG FEST: SE NATTOGDAG.NO

9/2012

RARE BUTIKKER

Folk er rare. Og det bør butikker være også. AV HÅVARD NYHUS NATT&DAG presenterer ideen om Bergens rareste. Bergens rareste er en hyllestspalte til byens utskudd; butikkene som unndrar seg konvensjonelle evolusjonære prosesser og holder stand mot alle odds. Spalten skal være et anerkjennende nikk til alle disse småsjappene som hver

dag kjemper heroisk mot bunnlinja, står imot franchisefiseringen og standhaftig utvider byens repertoar. Takk, uten dere hadde vi hatt en fattigere by! Uten dere hadde vi forspist oss på Deli de Luca-boller. Uten dere hadde vi glemt at Den uavhengige kjøpmannen fremdeles er en mulig posisjon og en farbar vei. Hva er vel livet, annet et pust i sivet og en samling gode historier? Gudene skal vite

at rare butikker har gitt næring til en stor del av dem. Ta denne, signert Nobel Bopelgründer og NATT&DAG-reporter Thomas Cook: «Før vi fylte 18 gikk vi og kjøpte snus hos en mann på noenogsytti som hadde en kiosk bak kinoen. Han hadde kun én arm. Og om det ikke var andre kunder i butikken lot han oss kjøpe tobakk uten å vise legitimasjon. Men han er borte nå, eller i det minste er kiosken hans det.» Denne måneden begynner presentasjonen av det som til sammen er 20 nominerte butikker. I løpet av det neste året skal vi

Kandidat #1

Kandidat #2

Rocade Musikk & Records Marken 2, 5017 Bergen www.rocade-records.no Marken er full av snodigheter, men den rareste i søskenflokken er og blir Rocade. Ikke la deg forlede av det faktum at de har en egenutviklet nettside. Den har vært «under konstruksjon» siden 1998. Rocade Records ble etablert i 1978 av Randi Ulevik Larsen og Roald Atle Larsen og driver – i tillegg til «detalj og engros» – med lisensiering av musikk, «spesielt innen sjangeren country/ roots». www.countryforum.no – med slagordet «We know country by heart» – er også en del av virksomheten, det samme er musikklubben «Play Country». Måtte 35-årsjubileet neste år markeres på behørig vis!

ABC-kiosken Kong Oscars gate 32 På utkikk etter flagg, karnevalshatter, kattemat og ringekort til utlandet, sier du? Look no further. På ABC-kiosken, et kvart steinkast fra Tilsammans og Skostredet, har de vært så elskverdige å samle alt på ett sted. Ikke vet vi hvordan omsetningen plederer denne forholdsvis ålreite plasseringen, men Tanks Videregående, som ligger vis-a-vis, har kanskje noe med det å gjøre? Er det ikke noe som heter 123-kiosken også, tro? Jo, vi kommer tilbake til den.

1 vrak

# mat 27. september 19:00

kåre den aller rareste av dem via smsog nettavstemning. Vi holder deg oppdatert, men tips oss gjerne om snodige utskudd og del pussige butikk-affærer på bergen@nattogdag.no eller facebooksiden vår. Spesielle butikker du har ømhet for og frykter at kan være utelatt? Kolonialen på Sydneshaugen? Klokkebutikken i Vaskerelven? Manchester United-butikken på Nordnes? Ikke nøl med å kontakte oss; nominasjonslista kan ennå påvirkes. Måtte den rareste vinne.

aktuelt

Nytt konsept: Matvrak Selv om vi på litt sleivete vis har omtalt «flyplassestetikken» på Smakverket, har det aldri vært noen tapt kjærlighet mellom NATT&DAG og Olav Egeberg, som driver Smakverket. Og med introduksjonen av Matvrak, et konsept som Smakverket presenterer i samarbeid med Espen Horne (Jazzbox), er det kanskje på tide å smi forholdet i hymens lenker (eller hva man sier). Sikkert er det iallfall at Matvrak – et slags etegilde som innebærer at du kommer til et ferdigdekt bord og spiser og drikker sammen med andre likesinnede en hel kveld – er et konsept som Bergen har ventet på. Som Olav sier: – Tenk på det som matens Jazzbox. I Stavanger har de en helt annen kultur for å

gå ut å spise på denne måten. Det er kanskje oljeøkonomien, men jeg mener vi kan få til noe slik her også. Det handler om å legge seg på et overkommelig prisnivå og å skape en kultur og en ramme rundt måltidet. Her vil for eksempel Espen Horne bidra med småfunky, musikalsk akkompagnement gjennom hele kvelden. Det blir feil, slik tendensen dessverre er, om det bare er bankfolk som går på restaurant; det skal være en naturlig kveldsaktivitet for hipsterne også.

Matvrak arrangeres siste torsdag i hver måned. Påmelding via Smakverkets nettsider. www.smakverket.no

Ny bok: 100% bergenser

En gang i måneden åpner vi for en smakfull helaften der vi bestemmer, du nyter...3-retter 549,- & utvalgt drikke 290,- Et realt avbrekk i hverdagen, for oss matvrak. Kun forhåndsbooking. Få bord! espen horne spiser & spinner 7” vinyl i tillegg til endel andre greier i løpet av kvelden. Velkommen

matvrak@smakverket.no/ www.smakverket.no

Filmen har angivelig ikke fått nok støtte til å ferdigstilles, men nå er iallfall boka her: 100% bergenser. Den er skrevet av Sturle Vik Pedersen og Markus Gaupås Johansen, kjuaguttene bak nettstedet 5080, gjerne omtalt som «det norske The Onion», du vet, den amerikanske satireavisen. Forlaget er ikke snauere enn at de omtaler boka, en slags

bergensguide, som «Det største bergenske kampskriftet siden Nystemten», så da så. – Skarring virker beroligende på muskulaturen, Bergens syv fjell har vært modell for Romas syv høyder og Kim Fairchild er bedre enn Aretha Franklin, sier Gaupås Johansen i en kjapp kommentar. – Boka er en gavepakke til alle med forkjærlighet for Ludvig Holberg, daier og skarre-r.

9/2012

RESTAURANT

Veien til helvete er brolagt med grå linoleum. IKEA-restauranten Åsamyrane 250 SÅ LENGE JEG kan huske har ethvert IKEA-besøk på sitt helt egne vis evnet å sette spor etter seg av noe som grenser til fysisk vemmelse: Som fra et ukjent sted stiger det opp gjennom kroppen en i stadig økende styrke fornemmelse av irritasjon, rastløshet, avsky. Et tungsinn legger seg som en hinne over tilværelsen idet man spaserer de uendelige omveiene man tvinges av kjøpesentergiganten til stadig å gjøre: Veien til helvete er brolagt med grå linoleum. Man haster med uforrettet sak på leting etter en liten krakk gjennom kjøkken-, kontor- og soveromsavdelingen og passerer et kranglende kjærestepar i begynnelsen av tyveårene. De velger seg ut et stort svart/ hvitt-bilde med New York-motiv, den arketypiske gule taxien midt i bildet lyser opp som det eneste elementet i bildet som er i farge («det taxibildet blir jo driitkult over sofaen, dåe!»). «Eller hva med Audrey Hepburnbildet, kjære?» Ved bestikkseksjonen står en fortumlet alenepappa med sin utålmodige datter masende hull i hodet på ham («jeg vil ha softis nå!»), og, inspiserende forskjellige typer gardinstoff, en ivrig eldre kvinne med

9/2012

sin uinteresserte ektemann i demonstrativt saktegående tempo et stykke bak. Og alt dette med IKEA Kunderadio på øret. SOM OM IKKE omgivelsene i seg selv er avskrekkende nok, får opplevelsen en ytterligere dimensjon med et lydspor som veksler mellom ytterpunktene Craig David og Bjørn Eidsvåg. Antagelig er musikken ment å fungere som et behagelig bakteppe for kunden, som vakler der mellom Billy og Ivar, Ingolf og Sigurd og resten av den glade familie. Over høyttaleranlegget høres i tillegg stadige reklamesnutter, som i stor grad er myntet på barnevognklientellet (og disse må jo være en av IKEAs virkelige kjernemålgrupper). I restaurantavdelingen står på rad og rekke sofaer i samme skrikende nyanse av rosa; det er så man vegrer seg for i det hele tatt å nærme seg denne delen av spiseområdet. Den høylytte fargepaletten gjør at det er en umulighet å liksom sitte der og gli ubemerket inn, snarere gir den det hele et preg av å være en øvelse i lett ekshibisjonisme. Interiøret for øvrig er selvsagt tatt rett ut av den svenske imperialistkjedens katalog, og minner ikke så rent lite om Den amerikanske skolekantinen, slik vi har lært den å kjenne gjennom popkulturens fremstilling av den.

MAN TAR MED seg et brett, som man fyller på underveis, en kopp til å ha kaffe i, et glass, strekker hånden ned i den lille fordypningen i disken der flaskene står til nedkjøling, tar ut en flaske: Dryck nypon, det er dette som er ikeaspråket. Varm mat står på utstilling i en glassdisk, bak hvilken serviceinnstilte kantinemedarbeidere står klare til å skufle oppå tallerkenen din («liten eller stor tallerken?») standardiserte porsjoner som nok ikke avviker en hårsbredd i størrelse eller utseende fra den ene til den andre, som var det noe mekanisk, noe nær roboter, som sto der bak: Reinsdyrskarbonader med pestopotet og viltsaus, kjøttboller med fløtesaus og poteter, bakt sei med potetmos og jordskokksaus, falafel med couscous. Én av mange versjoner av forklaringen på hvordan kulturen med tipsing i restauranter oppsto, er at amerikanske kapitalister for å senke lønnskostnadene bestemte seg for å forsøke å gi sine arbeidere lavere lønn og se om ikke heller kunden kunne betale mellomlegget. Som kjent gikk det troll i ord, og i land som USA er det nå utenkelig å overleve på lønn alene i restaurantbransjen: uten økonomisk bistand fra kundene får arbeidstageren simpelthen ikke nok penger. Etter samme logikk opererer også IKEA, som utfører illusjonskunst på middels høyt nivå når de lar kundene gjøre en stadig større del av jobben selv under dekke av at det liksom skal blir så mye enklere for alle. Du oppfordres vennlig til å bære bort brettet etter å ha

spist, du kan gå i en egen, selvbetjent kasse og selv scanne inn varer og putte i poser … Og vips, der tjente IKEA noen millioner ekstra i året, ja. «HÅPER DET SMAKER!» sier gutten i kassen, og regningen for falafel med couscous, nypedrikk, kaffe, brød og salat, kommer på under 120 kroner, og fungerer slik som en åpenbar illustrasjon på hvordan IKEAs massive ekspansjon (lik en kolonimakt legger det svenske forretningsimperiet stadig nye områder under seg) er muliggjort: lave priser, til en kvalitet som er akkurat høy nok til at det virker akseptabelt. Du kjøper et nytt stuebord, det er av kryssfinér med et slags laminat over, etter et års tid må du ha nytt. Men det er greit – det kostet nesten ingenting, jo. Det er alltid verre å rygge med en varebil – sikten er begrenset ettersom den ikke har vinduer langs hele siden. Likevel kommer vi oss snart ut av senterområdet, der den enorme blå og gule bygningen står i såvel symbolsk som visuell kontrast til det jordbrukspregede naturlandskapet bak: gressletter, steinmurer, en gård … Det gamle Åsane. Nå er bydelen underlagt kommersialismens krefter, og kjøpesentrene har for lengst overtatt landbrukets prestegjeld. Vi kjører motorveien gjennom alle tunnelene mot sentrum. Snart må vi spise noe igjen, men det er greit nok: Måltidet kostet nesten ingenting, jo. Thomas Cook

JACOB AALL PRESeNTERER

CC FREE! ID 20+ Kontakt oss for gjesteliste og bordreservasjoner!

all in

tar sted på Bergens største takterrasse, der vi gir deg en gylden anledning til å trekke i din aller beste cocktailkjole midt i uka uten et snev av dårlig samvittighet. Vi gir deg hverdagsglam, DJ, fortreffelig atmosfære og god stemning. Velkommen til hele byens møtested og ta en glitrende avstikker fra den travle hverdagen...

Tel: 55 30 71 00

HIP HOP TLF.: 23 31 61 00 STATRAVEL.NO

WO R k I N I AUST g HOLIDAy ST R ALIA & ARTpA k FR A k R N E W ZE A L A N k E . 1.550 D ,

INk A TR AIL TIL MACHU FR A kR. 3.150,-

pICCHU

JOBB FRIVILLI g I AFRIk A FR A MED LøVER kR. 8.950,-

GULLREKKA Vaular + Vik + Eriksen

L E T TER UNDT BIL JORDEN RkR. 10.950,FR A

OSLO - MALDIVENE - SR I LANk A - kUAL A LUMp // SINgApORE - BALIUR OSLO FR A kR. 11.450,-

en-rundt rute, og fikk meget «Vi fikk designet vår unike jord og under reisen. god assistanse av STA både før

Gode opplevelser er ikke noe som kan kjøpes for penger, men det å ta kontakt med STA Travel er en god start .» Synne & Andrea

REIS JORDEN RUNDT FACE TO FACE WITH

THE WORLD

TEKST Vågard Unstad Hmmm, jeg avslørte så mye av hva som rører seg bak scenen i den bergenske, eh, rapscenen i forrige nummer at jeg ikke har så mye å fortelle om denne gangen. Tja, jeg kan jo gi dere en slags statusrapport. Jeg mener, avisa må jo fylles. Første smakebit fra det kommende NMG/G-huset-albumet er ute i disse tider, nemlig den Thomas Eriksen-produserte slageren «Mye mere» (dårlig norsk, det er ikke noe som heter «mere», det heter «mer», red. anm.) med selveste Lars Vaular og MC Fersk i spiller aka Jonas V. Dette er nok en låt som kommer til å gå sin seiersgang på fester og klubber. Du så dem på Lydverket. Og hvorfor har ingen tenkt på å si «chipsposer store som klipsposer» før? Genialt. NMG/G-huset-albumet er med andre ord godt på vei. To andre album fra den fronten som begynner å høres bra ut er vårt (A-laget, red. anm.) og ikke minst Mats Dawg sitt. Dawg’en er kanskje litt ukjent for mange fans av den bergenske rapscenen. Han er, på tross av at han er født i Bergen og bor her med bergensk dame og barn, egentlig bodøværing. Dette betyr at han leverer sine imponerende og melodiøse flows på kav bodødialekt. Du er altså ikke aleine om å ikke forstå bæret første gang du hører en Mats Dawg-sang.

Men sett deg ned, slapp av og hør på nytt. Etter et par gjennomlyttinger får du med deg hva mannen sier, og det går opp for deg at han i tillegg til å rappe helt avsindig bra også skriver sykt bra tekster. Følg med på Mats Dawg. Noen har påpekt at spalten min til tider blir en G-huset-spalte, evt. en NMG/G-spalte om du vil. Vel, sånn er det. Ikke min feil at vi er så flinke, hæhæ! Men for all del, har dere noe greier dere mener jeg bør skrive om, send meg en link, da vel! Gi meg et tips og hjelp til å spre god musikk til folket. Det er tross alt folkeopplysning vi driver med her. Sant?

Månedens spørsmål (sendes til min twitter-konto: @v4g4rd): Hei, Vågard! Svensk eller dansk rap? – ScandiBoi88 – Ok, ScandiBoi88 er det mest nazi navnet jeg har hørt på lenge. Tja, jeg vokste jo opp på svensk rap da jeg var 12-13. Hørte egentlig mer på det enn amerikansk rap fram til jeg oppdaget sørstatene. I dag foretrekker jeg helt klart dansk rap. Svensk rap høres ofte litt østlandsk ut, mens danskene er mer som oss i stilen.

Hvorfor har ingen tenkt på å si «chipsposer store som klipsposer» før? Genialt. Vågard Unstad (f. 1986) er oppvokst i Sandviken i Bergen. Han er med i rapgruppen A-laget, er ekkel på Twitter og liker peanøttsmør. Du så ham sist på Tweet4Tweet.

9/2012

KONSERT TLF.: 23 31 61 00 STATRAVEL.NO

WO R k I N I AUST g HOLIDAy ST R ALIA & ARTpA k FR A k R N E W ZE A L A N k E . 1.550 D ,

INk A TR AIL TIL MACHU FR A kR. 3.150,-

pICCHU

Skandaleoppslag TEKST Rasmus Hungnes FOTO Nicolas Jon Aarland Det Skandaløse Orkester spiller samfunnskritisk skandalepop på bergensk, og som sine to største forbilder, Frank Zappa og Bare Egil Band, hvorav ingen hverken synger eller spiller på bergensk, blander de kortene: Et oppkom av musikalske sjangre eltes sammen med sylskarp humor og et oppsikt-svekkende sceneshow. Tross likhetene med de ovenfor nevnte artister, har Det Skandaløse Orkester utviklet sin egen unike og grusomme stil, og, som Gry Jannicke Jarlum prosederte allerede på åttitallet: det er bra å ha sin egen stil. Det bagatellmessige bandet ble startet opp av superorganist Sondre Jørgensen og prestevikar Mats Erik Mikkelsen i det herrens år 2011. Jørgensen er selverklært diktator i orkesteret, og skuffet over den snevre livsanskuelsen magazinet NATT&DAG legger for dagen da vi kaster spørsmålet i hans generelle retning: Prestevikar? Hva er greien lizzm? Mannen ser jo ut som han har bodd halve livet på squat og banket bikkja si for å avreagere.   – Hvorfor skulle man ikke kunne kombinere en alternativ livsstil med et presteskap? spør Jørgensen, tydelig indignert. – Men det stemmer, vokalist Mats Erik er utdannet prest og jobber som ringevikar rundt om i de feteste kirkene i Norge. Vi møttes under en gudstjeneste, fant fort tonen, hadde samme humor og musikalske referanser. Mats begynner mildt sagt å bli drita lei av presteyrket. Han har egentlig aldri trodd på det der tøvet om at det bare er én Gud. Plutselig gikk det opp for ham at vi er guder alle sammen. På grunn av mange-

len på arbeidskraft i kirken fikk han likevel beholde vikarstillingen. Nå satser han mot å leve som musiker, for å slippe å stå opp tidlig hver søndag. Så provoserende! – Vi har ingen ambisjoner om å provosere. Vi synes likevel det er vittig når det skjer. Det er nettopp det vi setter fingeren på, at folk blir så lett provosert. Den egne stilen til skandaleorkesteret er inspirert av tegnefilmmusikk generelt, superhelttema spesielt, progrock og forøvrig skamløshet i det store og det hele. – Historiene i tekstene våre er hentet fra virkeligheten, forklarer Sondre. – Hver låt er en beskrivelse av en original karakter, som har et utseende og/eller en oppførsel som skiller seg ut fra resten av samfunnet. Et avvik fra det normale fører lett til skandale. Uteliggere som griller måker, prester som danser nakne, hårete misfostre og Spellemannprisvinnende onanister er blant de skandaliserte karakterene vi ønsker å trekke frem, for på den måten å gi dem sin velfortjente oppreisning. I virkeligheten, eller etter vår virkelighetsoppfatning, er alle disse katastrofale skandalene egentlig bare små bagateller. Det er noe av det vi synes er mest interessant med skandalebegrepet, bruken av det. Kanskje burde bagatell føres opp som et synonym for skandale?   Historiens første Skandale Festivale ble avviklet i sommer, hvor byens beste humorog skandalemusikanter sørget for at kvelden endte i en varslet katastrofe. I november er det klart for en ny utgave, og arrangøren – Det Skandaløse Orkester – er på jakt etter nytt blod, sier Sondre. – Ditt band kan bli med, dersom det har tilstrekkelig med iboende skandalepotensiale.

Hvorfor skulle man ikke kunne kombinere en alternativ livsstil med et presteskap?

JOBB FRIVILLI g I AFRIk A FR A MED LøVER kR. 8.950,-

L E T TER UNDT BIL JORDEN RkR. 10.950,FR A

OSLO - MALDIVENE - SR I LANk A - kUAL A LUMp // SINgApORE - BALIUR OSLO FR A kR. 11.450,-

en-rundt rute, og fikk meget «Vi fikk designet vår unike jord og under reisen. god assistanse av STA både før

Gode opplevelser er ikke noe som kan kjøpes for penger, men det å ta kontakt med STA Travel er en god start .» Synne & Andrea

REIS JORDEN RUNDT FACE TO FACE WITH

THE WORLD

Neste Skandale Festivale arrangeres 3. november. Demotapes med skandalepotensiale kan sendes til sondre_jorgensen@hotmail.com 9/2012

KLUBB

känd för sina trevliga gäster

Østre – hus for lydkunst og elektronisk musikk er et flerbrukshus i Østre Skostredet 3 i Vågsbunnen Bergen som åpner i oktober. Huset består av et utstillingslokale i første etasje og kombinert konsert- og utstillingslokaler i andrecog felles kontor i tredje etasje. Lydgalleriet viser de fleste av sine utstillinger i Østre. Østre er et samarbeidsprosjekt mellom Ekko og Lydgalleriet, og er organisasjonenes hovedarena med en publikumskapasitet på 250.

Neumannsgate 20 55 90 02 90

känd för sina trevliga gäster Neumannsgate 20 55 90 02 90

“Man who waits for roast duck to fly into mouth must wait very very long time.”

Byens kjappeste kinamat lunsj - a la carte - take away

Vestre Torggaten 1, Bergen 55 21 85 88 Kinesisk mat og pizza

9/2012

Ekkokammeret TEKST Anders Gogstad ØSTRE SKOSTREDET 3: Festivalsjef for Ekkofestivalen, Asle B. Brodin leder an ned trappene i det som ennå er en byggeplass. Jo, ideelt sett burde de ligget litt bedre an nå. Byggeplassen skal bli til huset med det litt forvirrende navnet «Østre». Huset skal tjene som byens nye senter for elektronisk lyd og kunst («En uendelig oppgave som snart er ferdigstilt», som Asle sier). Sammen med Lydgalleriet venter han og resten av Ekkogjengen (og kanskje Borealisgjengen) på å flytte inn kontorsakene sine. Vegg-i-vegg ligger det som skal bli Litteraturhuset. Om det er noen trøst, så ligger de bak skjemaet de også. Tvers over gaten, som for å understreke maktforskyvningen fra Verftet til Vågsallmenningen, ligger parkeringsplassen som tjente som konsertarena og gjorde slik braksuksess under Nattjazz. Vi setter oss ned mellom haugevis med nyankomne plakater. EKKO omtales gjerne som høstens høydepunkt for klubbmiljøet og for den elektroniske musikken forøvrig. The stakes are high. Så hvordan ligger de an, sånn ellers? Ålreit, Asle. Det er en stund siden det første arrangementet på Teknikerkroen i 2003. Er EKKO blitt voksne siden den gang? – Ikke festivalen, men man kan vel si at noen av oss som jobber med den har blitt det. For å si det sånn, det blir litt vemodig om festivalen skal bære et voksenstempel. Men at EKKO er blitt en etablert festival, det føler vi. Hva er det EKKO ser etter når artister blir booket? – [tenkepause] Det som er nytt og spennende. Det vi føler mangler i Bergen. På mange måter en kombinasjon mellom det vi liker og det som er kvalitet, men uten å drive med publikumsfrieri av den grunn. Det blir samtidig feil om vi utelukkende tenker besøkstall. Det ene utelukker ikke det andre selvsagt. Ja, hvor går grensen mellom kommers og undergrunn ? – Den merker man ikke før man har tråkket over den. Det finnes forskjellige rammer avhengig av hva slags type presentasjon og kontekst det er snakk om, og hvordan det fremstilles. For å ta islandske Gus Gus som spiller på årets festival: Dette bandet funker

på begge sider, for å si det sånn. Bare se på hva de har gjort gjennom tidene, og ikke minst tenk på den konserten oppå Fløyen for omlag ti år siden. Den elektroniske scenen er hele tiden i forandring. For EKKO gjelder det å finne balansen mellom å ta tak i det nye, og samtidig peke på relevante historiske referanser. Eksempel på god balansekunst er kanskje EKKO-kvelden der filmen om LCD Soundsystem sin aller siste konsert i New York vises. Etter filmen spiller Trevor Jackson, bandets label-manager fra Output Records. Jeg har hørt at dere planlegger å være mer klubborienterte enn tidligere; mye dansemusikk. Har dere noen gjennomgående tematikk for årets utgave av festivalen? – Det pleier å være et utvalgt tema hver gang. Den sterkeste røde tråden i år er at vi har spisset programmet inn mot rommet som premiss for det kunstneriske. På den måten har vi en flerkanals tematikk i år. Vi vil blant annet vise et høyttalersystem rundt i rommet, der en av artistene, Todd Terje, lager musikk på dansegulvet basert på flere kanaler. Og så har vi Monolake naturligvis, som har jobbet med slikt lenge. For våre logistikk-afficiendos: Hvor mange meter med kabler og ruller med gaffateip går med på årets EKKO? – En komplett ny utstyrsrigg er kjøpt inn og skal få bryne seg på lokalet. Da slipper vi metervis med gaffateip. Håper vi. Heldigvis er det ingen glasstak som skal teipes med svarte søppelsekker lenger (det siste gjelder en interngreie som skjedde under rigging for en del år tilbake, jou. anm.). Under festivalen er du hele tiden på farten, det har vi sett med våre egne øyne. Får du i det hele tatt med deg noe av det som skjer? – Jeg får med meg litt av alt, Jeg booker aldri noe på festivalen uten at jeg hører på det selv. Men hvis jeg skal få med meg en hel konsert, foretrekker jeg heller å gå på noe der helt andre står som arrangører, der jeg selv kan være publikum. Og bare det. Ekkofestivalen arrangeres 20. oktober – 3. november. ØSTRE – huset for lydkunst og elektronisk musikk i Østre Skostredet – har åpningsfest 5. oktober. www.ekko.no // www.oestre.no // www.lydgalleriet.no

Anders (20) Student – Den dagen jeg ble voksen.

Trygve (21) Student – Første gang jeg hadde sex.

Eirik (28) Student – Jeg er ikke voksen ennå.

Emil (23) Student – Jeg ser ikke på meg selv som voksen.

Når ble du voksen?

AV: Nikita Solenov

Ragnar (68) Pensjonist – Jeg sliter med det fremdeles.

Jonatan (19) Student – Om kanskje 20-30 år.

Hans Olav (18) Student – Har ikke peiling.

Andreas (18) Student – Kanskje når man blir 25.

Tobias (18) Student – Oppi tjueårene en gang.

Simon (23) Rimi-ansatt – Da jeg ble 19.

Mikael (39) Leser – Ikke drikker jeg kaffe, ikke leser jeg aviser. Føler meg ikke alltid voksen.

Arve (52) Utviklingssjef – Snart.

9/2012

KUNST S12 Martin Woll Godal: Sammenkoblinger Til 21. oktober Eg har ikkje snøring på kunsthandverk, men eg vart fortalt at S12 er eit av dei mest interessante kunsthandverkgalleria i Kongeriket Noreg. Kvifor? Eg tenkte dessverre ikkje på å grave djupare då informasjonen manifesterte seg. No er det uansett, viss alt går etter planen etter at denne teksten er skrive, hundrevis av små keramiske modular montert inne i gallerirommet, der forholda mellom kunst og estetikk, rom og kropp og arkitektur og skulptur blir undersøkt. Ja, eg veit, det er berre byråkratar som bryr seg om slike omgrep før kunsten er opplevd, så ein må berre gå innom for å kunne vite om det er sant at installasjonen gir mogelegheit til å oppleve omverda på ein ny og spanande måte. www.s12.no

KNIPSU! Gruppeutstilling Frå 12. oktober Kunstnargruppene KNIPSU (JA, OG KNIPS U 2) og Ytter har det til felles at dei begge er «samarbeidande konsept i kunstfeltet». Dette er ei gruppeutstilling, og ho har tittelen «Gruppeutstilling», der dei to gruppene ifølgje seg sjølve stiller ut seg sjølve: Maya Økland, Hilde Jørgensen, Anne Marthe Dyvi, Julie Lillelien Porter og Anngjerd Rustand. (Sistnemnde stiller ut på Entrée rett nedi høgget litt seinare, med opning 26. oktober, mutters åleine.) Dei kunstnariske utprøvingane vil bli pressa ut or sin etablerte form, for med etablert form ville dei ikkje vore mykje til utprøvingar. Tema? Makt og definisjonsmakt, kunstnarisk signatur og avsendaren sin rolle i mottakinga av bla bla bla. Berre gå og sjå, o’ kå? www.knipsu.no

Hordaland kunstsenter Øyeblikkets betingelser Til 21. oktober Ein metallklump av 10.000 smelta dollarcent er meir verdt enn 10.000 dollarcent. Nesten einsfarga analogfoto. Det er forskjell på eit bilete ute av fokus og eit skarpt bilete tatt i tåka, som han Ola sa. Eller var det nokon andre? Eg hugsar ikkje lenger. Takk til kjelda uansett. Tidsoppfatning i relasjon til geometriske omgrep. Runding, firkant. Naturkrinsløpbroderi. Geriljagartneri. Dagleg omvising i tåka klokka 17:00. Transvestittperformance under Oktoberdans, 23. oktober. www.kunstsenter.no

Fra ”Øyeblikkets betingelser”. Foto: Bjørn Mortensen

Tommy Olsson - Ceci n’est pas une pipe. Foto: Rasmus Hungnes

Odda Odds 10.-13. oktober Ah, eg hugsar den gongen då eg blei kasta av scena i Odda fordi bandet eg spelte med var for rocka. No stiller Ánde Somby, Anne Helen Mydland, Cecilia Jonsson, Dana Sherwood, Daniela Ramos Arias & Gisele Arias Molina, Duncan Higgins, Eamon O’Kane, Gro Gjengedal Navelsaker, Hedvig Sønstabø Thorkildsen, Hege Wagtskjold Eriksen, Hilde Hauan Johnsen, Håvard Stamnes, Ingeborg Annie Lindahl, Jane Sverdrupsen, Janna Thöle-Juul, Jeremy Welsh, Kristina Daukintyte Aas, Leander Djønne, Margrethe Pettersen,

Erik Joung - aka flight 1. Foto: Erik Joung

Bergen Kjøtt 65 malerier på Bergen Kjøtt 6.-14.oktober Samtidsmålarane Kristin Austreid, Linda Soh Trengereid og Ilija Wyller sakna ei utstilling som tok føre seg temaet «samtidsmåleri», så dei

1 40

9/2012

inviterte Inga S. Søreide, Lina Kristin Holme, Live Hilton, Bodil C. Paus, Hanne Borchgrevink, Arne Bakke, Linda Soh Trengereid, Marius Amdam, Grethe Undstad, Vigdis Fjellheim, Erik Joung, Ingrid Toogood, Marius Martinussen, Maria Hjel-

meland, Elizabet Thun, Sindre Foss Schancke, Sturla Heggedalsvik, Vegard Vindenes, Torunn Skjelland, Jon Arne Mogstad, Elin Brissman, Heidi Marie Wien, Kjersti Foyn, Piya Wanthiang, Judy Sirks, Maria Smit, Andreas Glad, Silje

Heggren, Ingvild Kjær Tofte, Kristin Austreid, Arne Revheim, Ilija Wyller, Lars Korff Lofthus, Eamon O’Kane, Karen Nikgol, Patrik Entian og Audun Alvestad til å stille ut 65 samtidsmåleri på Bergen Kjøtt. www.bergenkjott.com

Marit Victoria Wulff Andreassen, Martin Woll Godal, Mirjam Raen Thomassen, Nicolas Siepen, Nina Björkendal, Ragnhild Ohma, Richard Launder, Rita Marhaug, Salvador Dalí, Sindre Foss Skancke, Suvi Nieminen, Tim Stüttgen, Tommy Olsson, Tonje Bøe Birkeland, Tor Jørgen van Eijk, Tove Kommedal, Trine Hylander Friis, Ulrike Feser og Vilde von Krogh ut der borte. Det handlar om å vere eller ikkje vere mor. www.odds-project.com

KUNST: Rasmus Hungnes

Ai Weiwei Jing Kewen Li Songsong Liu Jianhua Mao Tongqiang Song Dong Xiang Jing Xu Bing Yin Xiuzhen Yue Minjun Real Life Stories presenterer ti av Kinas ledende kunstnere, som gjennom maleri, skulptur og installasjoner belyser kinesiske samfunnsforhold. Bergen er eneste visningssted for denne gruppeutstillingen med internasjonalt kjente kinesiske kunstnere. Utstillingen er kuratert av Feng Boyi og Bjørn Inge Follevaag. Åpning torsdag 4. oktober kl. 19 i Stenersen med verdenspremiere på en installasjon av Ai Weiwei kl 21.00 i Lysverket.

Xiang Jing / Peacocks / 2007 / utsnitt

kunstmuseene.no | Twitter: #RealLifeStories

Stenersen & Lysverket, Rasmus Meyers allé 9 & 3, 5015 Bergen

9/2012

KUNST

Wim Delvoye (f. 1965) Anerkjent belgisk neo-konseptuell kunstner med utstillingsvirksomhet over hele verden. Etter å ha blitt kastet ut av en prestisjefull kunstskole, har han brukt tiden godt på å bli kjent for blant annet å tatovere griser, ta røntgenbilder av mennesker som har sex og «Cloaca» – en maskin som gjenskaper den menneskelige fordøyelsesprosessen.

Fortsettelse av intervjuet «Møkkamann» fra side 14. , Du solgte bæsjen en gang? , – Ja, men det var høyst ironisk. , Morsomt nok var det museet som kom på den ideen, fordi de så på det som en slags donasjonsmulighet. Jeg spilte med en liten stund, men ideen led under klossete organisering. Det er alltid vanskelig å organisere en utstilling med Cloaca fordi du må hanskes med museumsansatte. Et typisk problem er for eksempel at de stenger en dag i løpet av uken, og da sier jeg bare: «No way! Cloaca må mates hver dag, ellers dør bakteriene i den. Noen må jobbe!». «Men da blir fagforeningene sure», svarer de. «Vel, Cloaca er ikke

Jeg vil gi dere valuta for pengene. 42

9/2012

så glad i fagforeninger», svarer jeg da. Etter tolv år med jobbing i samarbeid med offentlige museer foretrekker jeg nå de private, de er ofte mer organiserte, proffe og imøtekommende sånn generelt. Hvilken rolle har du i kunstverdenen? – På mange måter ser jeg på meg selv som industrialist. Jeg ser på meg selv som en som leverer et godt produkt. Allerede som student sjokkerte jeg lærerne ved å være profesjonell. Så når jeg lager en maskin, vil den fungere, jeg holder mine løfter, jeg er ingen hippie. Med meg vil de ikke oppleve å måtte kjøre bilen i timevis, så gå gjennom alt maset det er å finne en parkeringsplass, for deretter å gå inn i et galleri der du ser en liten snor som ligger på gulvet! Nei, nei, nei, det er ikke meg, jeg vil gi dere valuta for pengene deres. Jeg prøver alltid å glemme hva jeg lærte på kunstskolen. Det vi lærte der er pur propaganda. Det er første gang du stiller ut i Norge? – Det stemmer. Mange ganger drømmer jeg om å bo på fjerne steder. Da går jeg på

Google og ser på forskjellige land. Jeg har faktisk lenge fantasert om Canada og Norge. Men drømmen er å starte mitt eget land. Haha. I Trondheim skal jeg stille ut Cloaca númmer fem. Det er en bra maskin, en pålitelig maskin. Den er vertikal og ser faktisk litt ut som et menneske. Den skal mates ovenfra og ned, som et menneske. Har opplevelsen av å gjøre sitt fornødne forandret seg etter alt dette? – Å ja. Da jeg flyttet til et nytt atelier tok jeg med mitt eget toalett fra leiligheten. Det er et tysk toalett (et type toalett det er vanlig å finne i Tyskland. Det har en slags utbygd avsatts, en «klippe» om du vil, hvor bæsjen lander før den spyles ned, jou. anm.) som gir meg muligheten til å fotografere min egen bæsj med iphone eller ipad. Jeg har like mange bilder av min egen bæsj som jeg har bilder av andre ting. Noen ganger sletter jeg et utvalg, det er ikke alltid et smart trekk å ved en tilfeldighet vise dine nye businesskontakter i Shanghai bilder av bæsj.

Ser du et mønster i alle disse bæsjebildene? Eller er det mer som et snøflak, unikt fra gang til gang ? – Å ja, ja. Nå passer jeg på dietten, nå vet jeg eksakt hvordan jeg skal få en ren og fin bæsj. Jeg har også alltid med meg en spesiell type våtservietter; de er for spedbarn, fra et veldig godt merke. Men til min store fornøyelse har jeg oppdaget at jeg nesten aldri trenger å tørke meg lenger! Wow! Du har knekt koden? Det er fantastisk. Hva er hemmeligheten? – Sjokolade og kodein, som finnes i hostesaft. Jeg er vegetarianer, noe som i utgangspunktet fører til dårlig bæsj, derfor må jeg justere alle disse tingene. Leger vil nok ikke anbefale å drikke en slurk hostesaft hver dag, men med disse to hjelpemidlene vil du garantert utvikle en god bæsj. Wim Delvoye stiller ut bæsjemaskinen på Meta Morf Festivalen/Biennalen i Trondheim, 27. september–28. oktober.

...?

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DEM

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

JAZZ

Oslo fylles med opera, operette og musikal i en hel uke!

Czardasfyrstinnen På Folketeateret

Tosca & Onegin MiniBoheme På Oslo Konserthus

På DogA

Elizabeth Norberg-Schulz Mariann Fjeld Olsen

Knut Skram En hyllest til Kirsten Flagstad Trikketryllefløyten Trond Hallstein Moe

Samtidsopera Musikalkonsert Thomas Ruud Turid Karlsen Nina Gravrok Barneopera Og mye mer…..... operafestival.no

Den store oktoberlyden TEKST Stephan Meidell I SKRIVENDE STUND sitter jeg med en underlig følelse i magen. Det kjennes litt som om en dryppende feit kebabrull gikk litt for fort ned, i følge med en overmodig halvliter Cola. Magen er i sjokk – og du er spent på resultatet. Kulinariske obskøniteter til side: oktober er i gang – og det er alt for mange ting å finne på i Bergen. Det er en fest og en plage; et luksusproblem det er ulovlig å klage på. Filmfestival, dansefestival, musikkfestival oppå hverandre og en rekke knallfine arrangementer spredt utover ukene, som kolliderer med hverandre – og også med din plan om å få et lite ukulturelt pust i bakken. Hvordan skal du få tid til alt dette? En liten jazzmusikalsk veiledning følger etterhvert. SEPTEMBER VAR hektisk nok, og Bergen Impro Storbands satsning på syv konserter på én dag var en heftig affære. Kun lange, repetitive dronestykker med en hard kjerne musikere som holdt det gående hele dagen, mens andre måtte takke for seg. Jeg var tilstede under deres sjette konsert på Bergen Kjøtt, og det var som å se en improvisert slagmark. Kreativiteten var som sugd ut av en relativt ung, anemisk gruppe mennesker og erstattet med robotisk stå-på-vilje. De så ut som birkebeinere de siste kilometerne før mål. Støybandet Jazkamer hadde utøvd streng kustus på gjengen i løpet av innøvingsdagene – og den stramme regien gav utbytte i et imponerende fokusert stykke musikk. Alt ble spilt inn, og hvem vet – kanskje får vi syv utgivelser i 2013? Performancegruppen Små Grå lagde musikk med appelsiner, målebeger, stoler, neser og stemmer på Chagall – og det hele var regissert av Lisa Dillan. Hun er kanskje best kjent som «dama som sto på hue da Harald Eia fikk fritt-ord-prisen». En knallgøy forestilling, uten dødpartier – og en passelig veksling mellom kunst og køntri. MEN, NÅ SKAL vi ikke dvele mer ved det som har skjedd – og heller se fremover. Rockebandet Kiss Kiss King Kong skal spille på Logen Bar 9. oktober under PlayDate, og siden det er en improvisasjonsserie

kommer de til å gjøre en jam-aften ut av det. Nok et slag for foreningen av rock- og jazzpublikummet. I oktober har Bergen Jazzforum hele fem konserter, samt en barnekonsert. Her er en aldri så liten sjokkbooking som kan bli gøy: Stanley Jordan, 12. oktober. Han er en gammel tapping-helt fra åttitallet. Tapping er altså teknikken hyppigst brukt av gitarister med skinnbukser og hårmanker som får Bonnie Tyler til å se ut som en vannkjemmet fysikklærer. Istedenfor å plukke på strengene med høyrehånden – bruker man den til å tappe på gitarhalsen så gitaren blir som et slags keyboard. Teknikken gav i tidligere dager hakeslepp-garanti, selv om Jordan gjorde teknikken stueren på en rekke soloinnspillinger. Det er vel uansett få som trodde han kom til å gjøre en revival med det første. 13. oktober går en rekke arrangører sammen for en kveld på Bergen Arkitektskole (BAS), og der skal blant annet den store siloen utnyttes for eksperimentelle klanger ut i nattetimene, samt dj-ing og topp stemning. Piksel arrangerer workshop 15. oktober med Marco Donnarumma, som hjelper deg med å lage din egen muskel-lyd-enhet. Du skal visstnok kunne ha den på deg. Og du vet du trenger det. Ekkofestivalen skyter virkelig fart fra 26. oktober, og der er det en rekke snacks å få med seg. 31. oktober blir det høyst eksperimentelt med Stian Westerhus solo og Lemurs bestillingsverk Critical Band i Korskirken. Oppsummert ser ikke dette så hakkende galt ut tidsmessig, men det er altså basert på nettkalendere i slutten av september. Det bombarderes nok med flere arrangementer de neste ukene, og det finnes ingen unnskyldning for å bli værende hjemme. Du er herved advart. Månedens plateanbefaling: Elephant9 - Atlantis. Supersilent, Shining, Big Bang og Dungen smelta sammen til beintøff progjazzpsykedelia med Norges taiteste komp – og en av verdens frekkeste tangentister.

Performancegruppen Små Grå lagde musikk med appelsiner, målebeger, stoler, neser og stemmer. STEPHAN MEIDELL (f. 1982 ), NATT&DAGs nye jazzskribent, er musiker, kurator og musikkjournalist. Han spiller i TST, Cakewalk, Krachmacher og Vanilla Riot. www.stephanmeidell.com 44

9/2012

SCENEKUNST THE FAULT LINES Urpremiere 18.–20. oktober, Bergen Kunsthall, kl. 19.00 The fault lines er noe et sted mellom performance og videoinstallasjon. Meg Stuart er en nøkkelfigur i internasjonal samtidsdans, og stykkene hennes grenser mot billedkunst og teater. Fysiske skulpturer tegner et bilde av menneskenes skrøpelige vilkår gjennom gester og bevegelser. Dette er Meg Stuart og Philipp Gehmacher sitt andre konfronterende fysiske samarbeid. Langsomt smelter de to mer og mer sammen, inn i videoarbeidet til videokunstneren Vladimir Miller. Bildene redigeres live og fremstår etterhvert som et visuelt avvik til det som skjer på scenen.

THE CRADLE OF HUMANKIND 22.–23. oktober Studio Bergen, kl. 19.30 Den snart verdenskjente performanceartisten Steven Cohen gjør en queerperformance som består av en koreografisk miks av fargerik overdrivelse og alvorlig dramatikk. Her vil det også finnes konnotasjoner, samtidskritikk og teatral eleganse. Cohen kobler antikkens teater og commedia dell’arte med dagens dragqueen og sadomasokistiske scenarier. Rundt kolonialisme, slaveri og apartheid-regimet danser han i en duett med sin 90 år gamle sør-afrikanske barnepike Nomsa Dhlamini. Videoarbeid binder forestillingen om tid og sted sammen i ett scenebilde, et hologram over den menneskelige utviklingen.

NEVER MET AN AUDIENCE I DIDN’T LIKE 23. oktober, Kvarteret, kl. 23.00 I skjæringspunktet mellom dagligliv og teknologi, utfordrer kunstnerduoen Dora Budor og Maja Cule forventningene hos publikum. Ved å ha på seg høretelefoner, ledes publikum gjennom reproduserte bilder fra populærkulturen. Forestillingen setter spørsmålstegn ved relasjoner og forskjellige måter å oppføre seg på blant publikum under offentlige arrangementer. Hovedfokus ligger i den individuelle erfaringen og i de forskjellige opplevelsesnivå som hendelser i formidlende omgivelser kan ha.

THEN LOVE WAS FOUND AND SET THE WORLD ON FIRE 24. og 25. oktober Studio Bergen, kl. 19.30 og kl. 15.00 Den sterke lukten av brente bildekk, folk som løper og lyden av skudd er bare noe av det Hooman Sharifi husker fra den iranske revolusjonen i 1979. Her vil det handle om tomheten som finnes etter at noen har dødd, om stillheten før du løper, og om lyden av din egen pust når du gjemmer deg. Gråt og rop kontrasterer den dagligdagse vrimmelen av mennesker og gjøremål i redigerte amatørbilder tatt med blant annet mobilkamera.

NÆRMERE 5., 6., 8., 9., 11. og 12. oktober Tivoli, Det Akademiske Kvarter, 20.00 Nærmere av Patrick Marber (filmatisert i filmen Closer), er et melodrama om sex, kjærlighet, sannhet og bedrag. Studentteatret Immaturus begir seg ut på en reise hvor urmennesket får regjere og våre digitale verdier blir utfordret. Gjennom fysiske uttrykk og sterke visuelle virkemidler søker regissør Fredrik Longva å skape en mørk, poetisk og sårbar forestilling om mennesket, relasjonen og søken etter sannhet. Mennesket vi er i dag kontra mennesket vi alltid har vært, står som en sentral problemstilling. Forestillingen ønsker å avsløre mennesket gjennom refleksjon, spenning og latter. I et abstrakt rom begynner forestillingen med kontrollerte og beherskede mennesker. Når disse fire kommer nærmere hverandre, glemmer de imidlertid hvordan de fremstår.

EXIT STRATEGIES 24.–27. oktober, Sted annonseres, kl. 15.00–19.00 En sosial forskning i to deler som undersøker hvordan samfunnet fungerer og reagerer i en gitt situasjon. De store og mektige har gjerne en plan for tilbaketrekking, men hva med de mindre? Hvordan skal de hanskes med finans- og tillitskriser? Live-art prosjektet Happy Gorilla Dance Company okkuperer denne gangen en tom, nedlagt butikk. De setter i gang sin forretningsplan i et forsøk på å overvinne tvilen og tre inn i velværet. På dagtid fremvises en tre-timers installasjon hvor det er fritt for å komme og gå, mens det vil være en én-times forestilling på kveldstid.

BORROWED LANDSCAPES 24.–27. oktober, Rimi Håkonsgaten kl. 15.00 – 19.00 Borrowed Landscapes er en serie stedsspesifikke prosjekter. Tittelen kommer fra det japanske ’shakkei’, en tradi-

sjonsrik måte å organisere hager på i forhold til landskapet, hvor målet er å finne den perfekte balansen. Avdal og Shinozaki bruker lignende teknikk på ulike urbane steder. Ved å ta med seg egen virkelighet og kunstsyn

FOTO

CARTE BLANCHE

Knowit.no |

DESIGN

ABRAHAMS BARN Premiere 23. oktober Store Scenen, DNS, kl. 20.00 Svein Tindberg formidler og aktualiserer over tusen år gamle tekster. Jødedommen, kristendommen og islam gjør alle krav på Abraham som sin stamfar. Svein Tindberg og regissør Kjetil Bang-Hansen forteller om tre religioner, om likhet og ulikhet, gjennom historier og hellig tekst. Sameksistensen mellom Abrahams barn har vært konfliktfylt, men langt mer konfliktfull er historien om jøder, kristne og muslimer i Europa. Samtidig kan historien vise til en produktiv kulturell, intellektuell og åndelig vekselvirkning hvor religionene har blitt rikere ved å tett leve innpå hverandre. Abrahams barn gjør gjestespill på DNS etter fulle hus på Det Norske Teatret.

Yaniv Cohen

inn i forskjellige miljøer, skaper de blandede virkeligheter. Slik undersøker de hva som skjer når ulike miljø og ulik estetikk møtes.

FICTION AV ALAN LUCIEN ØYEN

19. OKTOBER KL 19:00 OSEANA, OS 27. OKTOBER KL 19:30 T OLG UTS STUDIO BERGEN Billetter: billettservice.no | dns@dns.no | tlf 55 60 70 80 www.carteblanche.no | Teatersjef Bruno Heynderickx Carte Blanche AS eies av og mottar offentlig driftstilskudd fra Kultur- og kirke departementet, Hordaland fylkeskommune og Bergen kommune.

SCENEKUNST: Gulli Kr. Sekse

9/2012

LITTERATUR

Thomas Marco Blatt (f. 1980) er en norsk forfatter, litteraturkritiker og tidsskriftredaktør. Han mottok Tarjei Vesaas’ debutantpris i 2006 for sin første diktsamling Slik vil jeg måle opp verden. Etter det har han skrevet Overalt bor det folk, og i oktober er han aktuell med sin tredje diktsamling.

Thomas Marco Blatt vender hjem til den gamle postadressen i sin siste diktsamling. Tekst Isabell El-Melhaoui Foto Christian Belgaux GULE ÅKRE, EPLETRÆR, wunderbaum i frontruta, en campingvogn i en hage. Bygda er som en råtten nedfallsfrukt om høsten – noe overmoden. I en tid der mye av samtidslitteraturen dreier seg om livet i byen har likevel Thomas Marco Blatt i diktsamlingen 1920 Sørumsand valgt å fokusere på bygda. Hvorfor det, Thomas? – Jeg føler jo ikke egentlig at jeg er en bygdebok-forfatter. Om noen hadde spurt om jeg ville gi ut en bok om hjembygda mi da jeg 25 år, ville jeg nektet å gjøre det. Men ved å

blande fiksjon og dokumentasjon fant jeg en komfortabel måte å gjøre det på. Det er ikke bare en diktsamling om barndommen. I den første diktsamlingen din reiste du mye rundt i verden. Hvordan er det nå å komme «hjem»? – Det stemmer at det har skjedd en forskyvning fra fokus på verden til den helt konkrete vandringen i hjembygda og kommunen. Jeg opplever at meningen er å generere en form for behandling av bygda – de ulike møtene og relasjonene man har når man bor og lever der. Det er også en erindring av en tid, 1980- og 90-tallet. Bygda har endret seg. Folk flytter til og folk flytter fra, men jeg

Det er bare én måte å overleve på for en bygd, og det er at det bor folk der. 46

9/2012

vil ikke at erindringen skal være sentimental. Det meste i boka er forresten skildret før Orderud-drapet. Det var jo også med på å gi Sørumsand en ny form for identitet. Perspektivet ditt har også endret seg siden du var barn. Hva ser du nå som du ikke ville sett da? – Jeg opplever at jeg hadde en veldig fin barndom. Vi var veldig trygge, veldig skjerma. Det er jo alltid ting der, men de var en del av hverdagen uten at jeg reflekterte noe videre rundt det. I ungdommen følte jeg at det jeg opplevde som trygghet heller ble en tranghet. Jeg måtte vekk derifra. I september-utgaven av NATT&DAG sa Pedro Carmona-Alvarez at poesi er å prøve å få noe dødt til å bli levende. Er du enig? – Ja, og det tenker jeg om bygda også, at den lenge har vært død for meg. Jeg var veldig ferdig med den da jeg flyttet, men nå har 1920 Sørumsand gitt hjemstedet mitt liv igjen. Tanken er at jeg-et i boka skal romme de andre i bygda også. Det ligger en politikk i det å løfte frem noen andre enn dem man hører om overalt i medier og ellers i hverdagen.

Et utdrag: «en dag vil «den spanske armada» / seile av gårde og forsvinne / for trepålene råtner i vannet / og brytes sakte men sikker ned / dag for dag». Tenker du at det var bedre før? – Jeg tenker at dette med tømmerfløtinga blir et symbol for hvordan det var og hvordan det ikke er lenger. Det er bare én måte å overleve på for en bygd, og det er at det bor folk der. Mer: «jeg sover og ser slagharene / ute på hammeren / de svever i vannkanten, langs naturstien / og jeg ser kristian magnus orderud / som jaga bort barna som lekte på jordene». Ordet slaghare går igjen flere steder. Hva er det? – Slagharene er bare en myte. De har noen overnaturlige, mørke sider og får etterhvert en funksjon ved at henter de døde. Vandrefortellinger lever videre i folk og myter og er en viktig del av bygda. Det gir den identitet, akkurat slik noen tenker på troll når de tenker på Norge, og omvendt. 1920 Sørumsand er ute på Kolon Forlag. www.kolonforlag.no

TEGNESERIE ’Course I got ya back – relax! I got backs like Mad Max got anxiety attacks – stacks upon stacks – Johan Galtung upon stacks upon stacks!

Love and Rockets: New Stories

TEKST Aksel Kielland Sensommeren og den tidlige høsten er den amerikanske tegneseriebransjens svar på oscarsesongen. I løpet av disse månedene utgir Fantagraphics, Drawn and Quarterly og alle andre forlag som bestreber seg på å publisere kunstnerisk ambisiøse tegneserier sine tyngste titler. Først dukker bøkene opp på bokmesser og tegneseriefestivaler – med påfølgende omtaler på internett, – før de etter mange uker – i noen tilfeller måneder – dukker opp på Amazon og i forlagenes egne nettbutikker, som så begge bruker langt mer enn sin tilmålte tid på å faktisk sende bøkene og heftene hjem til ivrig ventende norske tegneserieentusiaster – enn si norske butikker. Men det hender rett som det er at den som venter på noe godt ikke venter forgjeves, og sesongen begynte som

forventet bra med femte utgave av brødrene Hernandez’ årvisse Love and Rockets: New Stories. Love and Rockets feirer i år tredveårsjubileum, og selv om det seneste kapittelet er omtrent så bra som tegneserier blir i 2012, er det også et håpløst sted å begynne for de som ikke allerede har en viss kjennskap til Hoppers og Palomar. Dermed står det gamle tipset om å lete opp en gammel utgave av Jaimes The Death of Speedy fortsatt ved lag. Høstens største utgivelse er utvilsomt Chris Wares Building Stories – en stor, bokformet eske fylt med tegneseriehefter og -bøker i alle mulige formater. Ware har alltid vært en tegneserieskaper som vet å bruke de ulike utgivelsesformatene for hva de er verdt, og med Building Stories tar han tematiseringen av tegneseriens fysiske form et steg videre. Historiene som fortelles er fortsettelser av ting vi har sett i ACME Novelty Library i løpet

av de siste årene, men Wares mismodige hverdagsdramaer er langt lettere å tre inn i enn Los Bros’ tredve år lange sagaer. Samtidig er Building Stories på grunn av sin fysiske utforming noe man har lyst til å kjøpe bare for å kunne dandere de fjorten delene i smakfulle komposisjoner på kjøkkenbordet. E-boka kan trygt gå hjem og vogge en stund til. Sist ut blant the usual suspects er Seth og tjueførste utgave av Palookaville, som er nok et kapittel i den la-ange historien om vifteprodusenten Clyde Fans. Formodentlig sier dette at alle de største nordamerikanske tegneserieskaperne utgir kapitler i det som etterhvert er særdeles lange og krevende føljetonger noe viktig om bransjen og tegneseriemediets allmennkulturelle stilling og selvoppfattelse, men i skrivende stund er jeg ikke i stand til å si hva dette noe skulle være. Åkkesom er Clyde Fans – sammen med George Sprott – Seths ypperste arbeide, og både nye og gamle kapitler fortjener langt flere lesere enn hva de i dag har. Men gjør deg selv en tjeneste og begynn med Clyde Fans Book 1. Mindre prestisjetunge, men ikke desto mindre viktige er Sammy Harkhams Everything Together og Jonny Negrons Negron. Som redaktør for antologien Kramers Ergot har Harkham vært en av de mest sentrale figurene i å stake ut retningen for dagens kunstnerisk ambisiøse engelskspråklige tegneserier. Men han er også en dyktig tegneserieskaper, noe han beviste til gangs med seneste nummer av hefteserien Crickets. Everything Together er en samling bestående av gammelt materiale som har vært vanskelig å få tak i – hvilket i praksis gjelder alt Harkham har tegnet, – blant annet Poor Sailor, som kom ut som en

bok i det irriterende én-rute-per-side-formatet for noen år tilbake Jonny Negron er en av de mest særegne stilistene som har dukket opp på den amerikanske tegneseriescenen de siste årene. Hans karakteristiske blanding av manga, åttitallsestetikk og en fetisjering av kvinnekroppen verden knapt har sett maken til på denne siden av Robert Crumb, har hittil kun vært tilgjengelig på nett og i utgivelser med distribusjon og opplagstall av den aller mest beskjedne sorten. Men med Negron får alle som er interessert i Negrons forstyrrende tegneserier og portretter kvinner som på vårt fattigslige språk så altfor ofte omtales som frodige, omsider sjansen til å sende pengene sine til en nettbutikk med mer enn én ansatt. Hva gjelder hjemlige forhold kan man i skrivende stund se intet mindre enn to utstillinger med norske tegneserietegnere i Oslo. Kristian Hammerstad har blitt tilgodesett med en plakatutstilling på det nye visningsrommet VIS på Deichmanske på Grünerløkka, mens Grafill presenterer den bredspektrede 12R21 – De nye tegneseriene, kuratert av mannen som gjør sånt i Norge – Morten Harper. Utstillingen er tatt ned når denne avisa forelegger, mens flere av tegneseriene som er presentert der – Martin Ernstsens Eremitt, Kim Holms Lovecraft-adapsjon Pickman’s Model og Peer Gynt i Geir Moens – så vidt har rukket å bli lagt ut for salg. Og når man i tillegg kan gå i sin lokale bokhandel og plukke med seg Jacques Tardis Skyttergravskrigen og Øystein Rundes Bjartmann-samlebok, er det bare å konstatere at norske tegneserier klarte seg gjennom nok en måned med æren i behold.

Nytt museumsbygg av Renzo Piano

To Be With Art Is All We Ask Utstilling fra Astrup Fearnley Samlingen Kunstklubb Med det nye museet lanserer vi også en ny kunstklubb. Klubben er for alle som er opptatt av samtidskunst. • Prioritert medlemsadgang og gratis adgang ut 2013 • Invitasjoner til spennende arrangementer og åpninger i museet • Gratis søndagsomvisninger kl.13:00 • Egne priser på utstillingskataloger Kjøp eller gi bort et medlemskap nå på www.afmuseet.no

9/2012

El Gusto (FRANCE/ALGERIA) Goran Bregovic and his wedding & funeral band (BALKAN) Ana Moura (PORTUGAL) Boubacar Traoré (MALI) Fatoumata Diawara (MALI) Gaby Moreno (GUATEMALA) kronos Quartet (USA) 29TH OCTOBER – 4TH NOVEMBER Oscar D’Leon (VENEZUELA) Matt Corby (AUSTRALIA)

2012

Joaquin Grilo’s “Leyendas Personales” feat. Dorantes (SPAIN) Queen Ifrica/Tony Rebel/Supermanna (JAMAICA/NORWAY) Angham Al-Rafidain Group (IRAQ) Aziz Sahmaoui & University of Gnawa (MAROCCO/SENEGAL) Paal Nilssen-Love presENTS: Ethiocolor, The Ex, Ililta trio, Mats Gustafsson (THe Thing) (ETH/NED/SWE/NOR) BaBa ZuLa (TURKEY) Brigitte (FRANCE) Lucas Santtana (BRAZIL) Gandu & Gandu Circus (INDIA) KORK & News Quartet (NORWAY, ZANZIBAR, MAURITANIA) Gato Preto (MOZAMBIQUE/GHANA) Jungelscenen Illapu (CHILE) Niko Valkeapää (NORWAY/FINLAND) Karima Nayt (ALGERIA) Nosizwe (NORWAY/SOUTH AFRICA) Open Xpressions Andreas Ljones (NORWAY) Los Plantronics/Hola Ghost/The Münsters (NORWAY/DENMARK/SWITZERLAND) Siwan Jadid (NOR/PAL/ALG/IRN/GER/SWE/SVK) Sudan Dudan (NORWAY) Gjermund Larsen/Esko Järvälä (NORWAY/FINLAND)

Barnas Verdensdager

BUY TICKETS AT: billettservice.no, 7-eleven, Narvesen & Posten Follow us at:

facebook.com/osloworld, twitter.com/osloworld & www.osloworld.no

MUSIKK

Anmeldelser + Intervju + Kommentar

KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

FAIL! LOL

Effektfull klang og sterke tekster gir plata et avgjørende løft ... ANMELDELSE

Det kokes sammen til en og samme suppe, med den samme helt greie smaken over hele linja. ANMELDELSE

Legend er mer av det Witchcraft har levert siden starten ...

Anmeldelse

SKIVER representere både undergrunn og ungdomsmajoritetene. Forleden varmet de opp for britene i Gallows, måtte det åpne innfartsportene til Europa! Inger Lise Hammerstrøm CCTV Hope & Destroyer (DIGER)

Forglemmelig debut fra CCTV. Debuten til CCTV låter tidvis ganske fint. Men det er dessverre en sannhet med modifikasjoner. For som presseskrivet påpeker, har CCTV fått hjelp av «et av Norges mest distinkte instrumentalister», nemlig Pow Pow som backingband. Og med distinkte instrumentalister følger også et distinkt sound, og iblant er det rett og slett litt vanskelig å høre hvor Pow Pow slutter og CCTV begynner. Innlysende nok er det overhodet ikke sånn at Pow Pow har patent på denne sounden, men mange av arrangementene er så identiske at det kan forveksles med en av deres plater, bare med vokal. Men anklager om mangel av egenart til side – det finnes en del fengende låter på Hope & Destroyer. Platen åpner med den smittsomme «Elevation», en slags krysning av Electric Light Orchestra, Jean Michelle Jarre og Franz Ferdinand. Videre fortsetter CCTV med «You vs. Me», som starter rolig med klimpring for å utvikle seg til en synth-drevet ballade. Svale «We Belong» skriver seg også inn som en av platens mest minneverdige poplåter. Og apropos poplåter – dette presseskrivet skal fortsatt kvestes litt til, for «tidløse poplåter» er nok ikke en helt treffende beskrivelse for hvordan platen høres ut i denne anmelderen sine ører. For selv om pastisjen

BLOOD COMMAND Funeral Beach (FYSISK FORMAT)

Fundamental bitching. Mens pønkrockscenen i Oslo virket å fordampe i ruinene til Elm Street og Garage, har vestlendingene over fjellet hatt en vital oppsving de siste årene. Hakket kvassere og hardere enn Oslo-scenen på begynnelsen av 2000-tallet. Band som Social Suicide, Dyst og Blood Command har alle vært viktige brobyggere mellom hardcore og pønkrockscenen i Norge de siste årene. I Oslo har band som Summon The Crows, Giant, Haraball og Knuste Ruter holdt liv i Oslo-scenen. Men, det er bergenserne som har hatt grepet om massene. I 2011 ble Blood Command nominert til Spellemannsprisen for beste rock. Nå er de tilbake med oppfølgeren og stiller nok en gang med et sterkt

bidrag til den gjeve musikkprisen. Funeral Beach er en 11-spors plate med kjappe låter tidvis avløst av melodiøse parti anført av Silje Tombres androgyne vokal. På åpningssporet «Pissed of and slightly offended» viser hun takter på nivå med Jordan Blilie i Blood Brothers, og når en jente er i besittelse av en slik gave burde hun bruke den for alt det er verdt. Syngingen på eksempelvis «Cult of the new beast» gir låta en klar P3-appell, men vi trenger ikke flere rocka jenter som synger fint til drønnende gitarer. Samfunnsproblemene som tidligere var representert i pønken har Blood Command ifølge presseskrivet skrelt ned til bandets intimsfære, med tekster om folk de ikke liker. Universelt nok det. We’re all haters lizm. Blood Command er ikke et band du finner i nisjékvota på Neseblod, men de har nerve nok til å

Terapeuten Cat Power CAT POWER Sun (MATADOR/PLAYGROUND)

I løpet av de seneste årene har Cat Power, eller Chan Marshall, blitt slått konkurs, lagt inn på sykehus for stress og gått gjennom et samlivsbrudd. Det kan inspirere de mest beskjedne blant oss til å bli artister som bretter ut sin tristesse for resten av verden. For man kan vel enes om at det neppe finnes noe mer tilfredsstillende enn det å ligge i kontemplativ fosterstilling til lyden av noen som har det en million ganger verre enn seg selv. Marshall har definitivt vært en av de fremste leverandørene for denne typen melankoli – og tatt hennes hardships i betraktning, skulle en tro at Sun burde ha vært lyden av et nervøst sammenbrudd. Men den gang ei. For selv om platen tematisk ikke akkurat handler om livets lyse side, gjør det popete og tidvis dansbare lydbildet det vanskelig å høre at hun for eksempel synger om

hvor jævlig kjipt det er å våkne opp med en fremmed fyr ved siden av seg («3,6,9»). Det er nesten så man kan mistenke Cat Power for å være ironisk (huh, rapper hun på «Peace & Love»?) i måten hun blander det optimistiske sømløst med det gravalvorlige, men det er kanskje det som gjør platen så tiltalende. Dessuten er arrangementene ekstremt catchy («Manhattan») når de lekende lett hopper mellom å være både det ene og det andre av sjangre, uten at det betyr noe annet en fryd for lytteren. Og jeg mener: ethvert album som fades ut av at vokalisten synger «Fuck me» med vocoder er nødt til å være toppstoff. Denne platen er så terapeutisk at den i løpet av sine knappe femti minutter klarer å konstatere at det finnes et mørke, men at det er bedre å slå stolen under bena på det. For som en vis mann en gang sa til sønnen sin, Batman: «And why do we fall, Bruce? So we can learn to pick ourselves up». Karima Furuseth

9/2012

MUSIKK NATT&DAG I SAMARBEID MED HI-FI KLUBBEN OG WIMP PRESENTERER:

ofte treffer spikeren på hodet hva referanser angår, er det vanskelig å se at denne platen skal overleve tidens tann og stå igjen som et album som forfekter noe annet enn akkurat nå. Et litt forglemmelig album som ikke finner opp hjulet på nytt, men som har tatt på seg dette-er-trygt-og-finthatten. Hvilket er helt innafor, det er bare ikke særlig spennende. Karima Furuseth DMX Undisputed (UNITED MUSIC MEDIA GROUP)

«Hmm, hvordan kan jeg best ødelegge min musikalske arv på 70 minutter?». Det er godt over et tiår siden Earl Simmons navn var forbundet med musikalsk suksess, og med stadig mindre relevante albumbidrag på samvittigheten, har den en gang multimillionselgende rapperen blitt en relativt blass skygge av seg selv, med flere nyhetsoppslag om arrestasjoner, fengselssoning og bisarr oppførsel enn kvalitetslåter på CV-en. Men seks år og en haug med turretur-besøk fra diverse fengsler etter sitt seneste album, Year of the dog … Again, er DMX tilbake … igjen, og resultatet ligger vel allerede i dagen gitt den mildt sagt selvinnsiktsløse tittelen, Undisputed. En av de vanskeligste tingene å innse for tidligere rapstjerner, er jo nemlig deres eget hopp nedover relevansstigen, og selv om X går ut hardt og greit nok på albumets første fem spor, inkludert Machine Gun Kelly-samarbeidet (ikke at det er noe kvalitetsstempel) «I Don’t Dance», tar det ikke lang tid før de mer katastrofale låtene treffer oss midt i fleisen. Først ut er den musikalske tragedien, «I Get Scared», hvor DMX og hvemfaen-i-helvete-fortalte-deg-at-dukunne-synge-sangerinnen, Rachel Taylor kjemper seg i mellom om å levere det mest latter/tåreframkallende bidraget, før DMX på egenhånd klarer kunststykket å maltraktere minnet om 98-klassikeren «Slippin’» med «Slippin’ Again». Joa, her snakker vi virkelig slippin’, men mer typen slippin’ du gjør når du takker ja til en beat som høres ut som om den har blitt kjøpt av en 14-åring på Kingsize Community. Apropos beats, så leverer X sin gamle Ruff Ryder-kompis, Swizz Beatz produksjoner på to av albumets beste spor, men selv ikke han klarer å redde den synkende skuta, når DMX velger å kaste bort mulighetene til et forholdsvis proft sound med tafatte refreng av typen «Ya’ll don’t really know, Theeeeey don’t really know» (x 10). Undisputed er et veldig klart eksempel på at tilgangen på gode produsenter er vel så viktig som selve rapperen, som i dette tilfellet åpenbart ikke får velge på øverste beat-hylle lenger. Dessuten: 20 fuckings spor? Really, Earl?! Det føles vondt å rulle terningkast 2 etter at Thomas Streletzki gjorde det samme på DMX sine klassikere tilbake på nittitallet (en mørk, mørk tid for norsk rapskiveanmelding), men Mister Simmons, du gir meg ikke noe annet valg. Mathias Rødahl

NATT&DAG Råmiks er et møtested for musikkelskere, med forhåndslytting av ny musikk av kjente og ukjente artister. Artister og tidspunkt for arrangementer annonseres fortløpende i hver by. Finn NATT&DAG Råmiks på facebook eller meld deg inn i Hi-Fi Klubbens kundeklubb for personlig invitasjon.

EASY STAR ALL-STARS Thrillah (JET STAR/IMPORT)

Russerevy Disse guttene her er ikke ukjente med å tolke/ta for seg/ramponere (stryk det som ikke passer) kjente popog rock-klassikere i reggaeversjon. Tidligere har jeg slakta maltrakteringa deres av Sgt. Peppers Lonely Herts Club Band og Dark Side of The Moon. Det ligger altså en overveldende motvilje ovenfor deres amerikanske hippietolkning av reggaemusikk i bunnen. Jeg ser for meg et storband som møttes i kantina på

2 hifiklubben.no | wimp.no | nattogdag.no

9/2012

college, over en felles interesse for Bob Marley, Jamiruqai og Dave Matthews Band. Mulig jeg tar heilt feil, men jeg synes aldri de har hatt noen ordentlig nerve i det de har gjort. Så Michael Jacksons Thriller da? MJ er et erkeikon på Jamaica, og det fins vel ingen store sangere der som ikke har covra ham på et eller annet vis. For en gangs skyld en god ide, altså. På Thrillah har de klart å dra med et rimelig sterkt lag av reggaevokalister. Som alle gjør rimelig grei jobb. Men når musikken havner et sted i mellom flinkis 80-talls hvitmannsfunk, og ditto reggae, så sliter jeg med hele produktet. Dette er for gutta som liker nittitallsdub. Dub som gir deg assosiasjoner til didjeridooer, vannpiper og saronger. Thrilla kunne vært en maktdemonstrasjon uten like om de rette folkene hadde laget

musikken. Tenk på tidligere MJversjoner: Shinehead sin «Billie Jean» og Tarrus Riley sin «Human Nature». Kunne vi latt nåtidens reggaemestere som Don Corleon fått produsere denne, og latt Beres Hammond, nevnte Tarrus, Sanchez, Christopher Martin og resten av det jamaicanske A-laget synge seg gjennom klassikeren? Vel, da hadde vi hatt noe spesielt. I stedet kan vi konstatere at Luciano gjør en ålreit jobb på «Billie Jean», trass i den tannløse og evnukk-aktige produksjonen. Spragga Benz og Mikey General sammen kan sjeldent bli helt feil heller. Likevel synes jeg kanskje at disse Easy Star-gutta heller skulle holdt seg til å jamme litt etter russerevyøvingene, og ligge langt unna pophistoriens største klassikere. La noen som kan dette ta seg av den saken. Jørgen Nordeng

DWELE Greater Than One

har sluppet siden 2005, og er atskillig mer fokusert, til tross for at Detroit-sangeren beveger seg innenfor flere forskjellige typer sounds. Åpningssporet «Going Leaving» er en perfekt begynnelse, og følges opp av fine «Takes22Tango», samt albumets kanskje største høydepunkt, det flotte samarbeidet med Raheem DeVaughn, «What You Gonna Do», som alle holder et seigt og sexy tempo, før tempoet skrus opp, og gjør klar for skivas mer klubbvennlige del, dog uten å bli tilgjort hitjagende. På «Swank» forklarer Dwele at han er for gammel for «swag» etter en nærmere 2,5 minutter lang jazztrompetintro, mens han hyller meksikanske gladguttdråper på «PATrick RONald» og hjembyen på «Must Be» sammen med J. Tait, L’Renee og Black Milk. Greater Than One føles altså som et aldri så lite kvalitets-comeback for Dwele, som svært etterlengtet har klart å lage den spennende (og ikke kleine) blandingen av soul og jazz vi Dwele-fans er så glade i. Mathias Rødahl

(E1 MUSIC)

Velkommen tilbake, Andwele! Hver gang jeg diskuterer Dwele med felles soulinteresserte, nevner jeg som regel poeng som at han aldri har vært bedre enn karrierehøydepunktene, Subject (2003) og Some Kinda … (2005), og hvor merkelig det er at en så dyktig fyr plutselig ikke klarer å slippe skikkelig bra album lenger. Hvis jeg har fått i meg noen glass, begynner jeg mest sannsynligvis også å rante om darkness som Rockefeller-konserten hans for noen år tilbake, men nok om det. Jeg bærer nemlig på gode nyheter. Etter å ha hørt gjennom Greater Than One et x antall ganger, ser det ut som om jeg må la min bastante og arrogante anmeldertunge roe seg litt, da det kan virke som om Dwele er tilbake i godformen som sikret oss et par av soulens aller flotteste album. Albumet holder langt bedre sammen enn de to seneste skivene Dwele

MUSIKK NATT&DAG I SAMARBEID MED HI-FI KLUBBEN OG WIMP PRESENTERER:

Foto: Lisa Lindøe

HANNE KOLSTØ Flashblack (KARMAKOSMETIX RECORDS)

Kvinne bli ved din gitar! Ett år etter at hun fikk passet påskrevet som en formidabel debutant, er Hanne Kolstø tilbake med oppfølgeren. Som lovet. Da NATT&DAG pratet med henne i fjor høst, var hun allerede i gang med Flashblack, og i motsetning til mange av sine kolleger, leverer Hanne Kolstø til avtalt tid. Forventningene er dog høye, for når sammenlikningene i fjor strakk seg til bautaer som Björk, Depeche Mode og a-ha, skal det litt til å leve opp til dem. Selv om Kolstø er en musiker av rang, med sin markante androgyne stemme og misunnelsesverdige produktivitet, har hun enda et stykke igjen før hun kan hevde seg internasjonalt.

HOW TO DRESS WELL Total Loss (WEIRD WORLD/DOMINO / PLAYGROUND)

Total Jævla Mørker. Med en tittel som Total Loss setter du tonen ganske solid allerede før plata har begynt å gå. Det er først og fremst en rimelig emo tittel, dernest er den ganske banal, det er noe som kunne blitt sagt av en fjortenåring i drainpipes. Totalt tap, liksom. Og selv om det er en plate med visse lysglimt, så er det fortrinnsvis en bekmørk og trist plate. Det er Total Loss i alle kanaler, tap av venner, familie, dødsfall og relasjoner som brytes. Det handler også om å miste seg selv, om depresjon og

Der har hun eksempelvis både Cut Copy og Icona Pops edge, intensitet og energi å strekke seg etter. Den obligatoriske nerven og penetreringskraften uteblir og fine poplåter som stryker deg lett med hårene forsvinner like fort som den forbigående gåsehuden. «LaLa-La Lovesong» for eksempel, som er platas førstesingel er ikke ulik fjorårets hit «The City» anført av den kjølige casiosynthen. Men nerven uteblir fra årets førstesingel. Det Kolstø har, er en sterk stemme hun elegant harmonerer med alt fra akustiske gitarer til strykere og programmerte trommer. En undervurdert egenskap mange av hennes kolleger burde titte nærmere på. For der mange soloartister ofte slår i hjel kompet med overdreven stemmekraft viser, lar Hanne Kolstø en demokratisk holdning til bruk

av stemmen og instrumentene lede an. Effektfull klang og sterke tekster gir plata et avgjørende løft. Flashblack er et utvalg på ti poplåter som veksler mellom seige innyndende indiepopkutt, akustiske godlåter og et par dansegulvflørter. Ingen av retningene finner riktig suksessformelen, men når hun er alene med gitaren smaker Kolstøen på en musikalsk kraft som skiller henne fra sine kolleger. «Far Ahead» og «Not Looking» er to glimrende eksempel på at Kolstø burde pleie nærmere omgang med gitaren. La derimot ikke undertegnedes skepsis holde deg fra å sjekke ut Kolstø live. Damas stemme alene er verdt å sjekke ut, og visstnok byr hun på et backingband som kan blåse liv i både daue synther og sjelløse trommer. Inger Lise Hammerstrøm

avhengighet. Musikalsk gjør Tom Krel som The XX gjorde på sin siste, de tar uttrykket fra debuten og destillerer det ned til sine grunnleggende bestanddeler. Krel er fortsatt opptatt av å kanalisere sin kjærlighet for sein åttitalls, tidlig nittitalls RnB gjennom en diy-produksjon. Låtene hans er aldri redd for å gå ekstreme. RnB handler på ingen måte om selvbeherskelse og dette cluet tar Krel. Melodiene hans er store og mektige, og veldig følelsestunge. Produksjonsmessig legger han seg veldig tidsriktig, men med sin egen vri. Selv om produksjonen er noe dyrere og proffere på Total Loss enn på debuten, så er han fortsatt sann mot

sine lo-fi-røtter. Krel tar opp hint fra klubbmusikk, dubstep og moderne RnB og hip-hop, og gjør det på sin egen måte, uten å ha det nødvendige kunnskapsnivået eller produksjonsmetodene til å få det til og høres proft ut. Resultatet blir hans egen versjon av moderne produksjonsteknikker, og måten han blander denne med de grandiose følelsene fra RnB’en , blir hans suksessformel. «You where there for me when I was in trouble», synger Krel på åpningssporet. Og denne setningen fungerer som livslinje og mantra gjennom albumet. Det er et av få lysglimt, som for å signalisere at oppi alt dette mørke, så finnes det folk som bryr seg om ham. Kanskje er ikke tapet totalt likevel, men det føles ganske jævlig når det står på. På neste sporet synger Krel om «Cold nights and harder days», om at han kaster bort tiden sin på det han driver med, at han ikke kommer til å stoppe og at det har kostet ham kjærlighet. Han gjør det over noe som kan beskrives som om Codeine skulle covret The Dream, en RnB-banger som har blitt brutt ned til det absolutt nødvendigste, og står igjen naken og kald, men med enorm emosjonell effekt. Og sånn går det: trist og jævlig, men hele tiden vakkert. «Set It Right», platas nest siste spor, ebber ut i en lang liste over folk som Krel har mistet og savnet. For det meste er det navn som ikke sier oss så mye, men vi hører også daddy og mother. Det gjør det smertefullt tydelig hva denne plata handler om. Tap og savn, og fryktelig vakker musikk. Håvard Ringen

hifiklubben.no | wimp.no | nattogdag.no

9/2012

MUSIKK sammen er vi i alle fall to – minst! AVISEN 55 BERGENS BERGENS TIDENDE TIDENDE 55 DRAMMENS HAUGESUNDS AVIS STAVANGER AFTENBLAD 55 TELEMARKSAVISA

23. NOV.

EXTRAKONSERT Kl. 21.30

Å!

GRIEGHALLEN

sammen er vi i alle fall to – minst!

5 55 55

MIGUEL Kaleidoscope Dream

Dagbladet VG Avisa Nordland Varden Østlendingen

Glem Kaleidoskop-iPhonedingsen du fikk på Monki-festen, Miguel har the real deal. Miguels debutsingel, «All I Want Is You» ble lynraskt en «must play» på klubbene da den dukket opp for rundt to og et halvt år siden, og kunne lett ha blitt en låt som definerte karrieren hans, hvis det ikke var for årets kanskje største øyeblikk innenfor R&B/soulsegmentet, i form av «Adorn», en musikalsk genistrek folk kommer til å lage barn til i flere tiår framover, og som sammen med blant annet «Party Life», samt diverse andre godlåter fra EP-triologien Art Dealer Chic 1-3 og teaseren Kaleidoscope Dream: The Water Preview, har skapt store forventninger til oppfølgeren av det litt skuffende førstealbumet fra 2010. All I Want Is You (albumet), viste fram klare glimt av Miguels kvaliteter som en progressiv og spennende artist, men spriket alt for mye til forskjellige kanter, noe som for min del ødela helhetsinntrykket. Med Kaleidoscope Dream har man derimot rettet opp i dette, og etter å ha fått servert bruddstykker fra 25-åringens kreative hovedkvarter i hele sommer, faller bitene skikkelig på plass med disse elleve låtene. «Adorn» får æren av å sparke i gang moroa, og avløses av massive «Don’t Look Back», som lar tankene om et framtidig liveshow på Øya begynne å surre i hodet. Det trengs kanskje ikke å nevnes at Miguel tilhører den mer eksperimentelle delen av R&B-scenen som har vokst fram de siste årene, og Kaleidoscope Dream består også i sin tur av en eklektisk suppe med ingredienser som rock, funk, pop og soul, styrt av hans distinkte stemme, og hele tiden med soverommet av nedtrukne truser i hvitøyet. Miguel holder det sexy, men påtar seg dog ikke player-rollen, og heller istedet over mot en ærlig og usikker rolle på både «Use Me» («With the lights on/ And if I could just let go … the very first time/I don’t know this, can I trust you?») og den i første øyenfall cocky «Pussy Is Mine» («Lie to me, lie to me, so sweet … Cause I don’t ever want to imagine/All the other niggas like me/Ever had chance, to get in your pants/So, tell me that, that pussy is mine»). Ikke at Miguel ikke prøver, og på «How Many Drinks» tar han motet til seg med linjene « We both know that we’re grown/That’s why I wanna know/ How many drinks will it take you to leave with me?», hvorpå han ender opp med en av de heiteste damene i bransjen (Alicia Keys) på nestesporet, «Where Is The Fun In Forever». Forøvrig albumets eneste gjesteopptreden, og en marginal en sådan. Kaleidoscope Dream er definitivt en passende stafettpinne etter Frank Oceans fantastiske debut,

(SONY MUSIC)

KARI BREMNES

27. NOV.

22. OKTOBER GRIEGHALLEN OLE BULL SCENE

JULEKONSERT

LØRDAG 24. NOV. GRIEGHALLEN

SUSANNE SUNDFØR

a. BERGENS TIDENDE 6 Bl.DAGBLADET

21. NOVEMBER. GRIEGHALLEN

S: SPECIAL GUESTNO MARTIN MORE S BLE ALFRED RO M SHAUN LATHA

26. NOVEMBER GRIEGHALLEN

17. NOV. GRIEGHALLEN

Pål Angelskår Fra Minor Majority

11. OKT. LOGEN TEATER

www.billettservice.no / 815 33 133 / Posten / Narvesen / 7-eleven 52

9/2012

SOLO

12. OKT. LOGEN TEATER

channel Orange, men overvelder ikke på samme måte, og havner nok litt i skyggen av forventningene etter mesterverket, «Adorn». Likevel snakker vi utvilsomt om et av årets fineste album, med relativt kort vei opp til full pott på terningen. Mathias Rødahl

MINT CONDITION Music at the Speed of Life (SHANACHIE RECORDS)

Flinkis-R&B med eim av duggfrisk fortid. Nittitallsheltene i Mint Condition overrasket i fjor (i alle fall undertegnede) med sitt uventa fete syvendealbum, og valgte tydeligvis ikke å kaste bort tiden sin, men er allerede nå igjen klare med oppfølgeren, Music at the Speed of Life, hvor kvintetten også denne gangen leverer imponerende bra til å være en gjeng på vei mot femtiåra. Syngende trommisfrontmann Stokley Williams og resten av Minnesota-gjengen åpner spesielt fint med «In The Moment», «Believe In Us» og «What I Gotta Do», alle låter som er bygget opp rundt et sound vi på ingen måte forbinder med 2012, men av kanskje nettopp den grunnen føles forfriskende ut. Vær dog klar over at Mint Condition er flinkiser deluxe, og hvis du sliter med studiomusikere som ikke er redd for å slå litt med tommelen på basstrengene, er dette åpenbart ikke noe for deg. Williams’ fantastiske stemme burde derimot være mer enn nok for å overbevise de fleste, godt hjulpet av de mange dryppene med herlig talk-box man får servert på skiva. For, som de fleste vet: det finnes strengt tatt ikke noe som er mer digg enn bra talk-box. Dessverre for Music at the Speed of Life, klarer Mint Condition ikke å holde oppe nivået fra den flotte åpningen, og havner fort i en mer skippe-vennlig sone. De litt mindre sterke sporene «Slo Woman», «Never Hurt Again» og «Be Where You Are» kunne fortsatt ha bidratt til en høyere terningkast hvis resten av helheten var bedre, men dessverre sørger et knippe smådølle låter som «Girl of My Life», «Completely» og «Nothin’» for at Music at the Speed of Life dessverre ikke blir en like helhetlig godsak som fjorårets 7. Mathias Rødahl

SHIT CITY Welcome To Shit City (JANSEN PLATEPRODUKSJON)

Det e langt igjæn te Nashville. Welcome to shit city dumpet strategisk nok ned i postkassa dagen før undertegnede skulle kjøre den drepende kjedelige, men effektive ruta til Trondheim. Trailerruta gjennom Østerdalen. Finstemt americana signert hovedstadens beste musikere var ikke å forakte. Med selskap av henholdsvis Crosby, Stills, Nash & Young og

The Byrds lå det an til en Nashville-inspirert kjøretur. Med høye forventinger om en plate kunne definere denne bilturen og høsten 2012, satte jeg den i spilleren idet vi svingte inn på Trondheimsveien. Det åpnet lovende med «Six-stroke Engine». Innsmigrende refreng og nostalgiske nikk til Flying Burrito Brothers lovet godt for milevis gjennom tette furuskoger. Andrekuttet «Going South» med sine velbrukte arrangement og utslitte rockabillyfraser som «i love you, i love you, i really do» fikk det derimot til å skurre i den ellers så konsekvente skiva. Etter denne skuffelsen fada det ut til bakgrunnsmusikk før jeg en gang ved Mjøsas østbredde våknet til åpningssporet igjen. Når det er sagt, det skal uendelig mye til for å holde på oppmerksomheten ved første gjennomlytt. Spørsmålet var om vi skulle gi den enda en runde? Nei, nå fikk Crosby, Stills, Nash & Young diske opp med noe real highwaymusikk. Usympatisk cd-skift som deretter ble avløst av The Byrds. Vi la lista høyt for Shit Citys andre runde, men lager du musikk på ærverdig brygg må du tåle å bli sammenliknet. Mørket hadde falt på, og Østerdalen skinte med sin trauste bygderomantikk. Nå fikk smude spor som den Motorpsycholiknende «Killing Time» og George Harrison-flørten «Soon to be over» vist seg frem. Til tross for jevnt gode låter er Shit City langt unna et sound som definerer bandet, slik som nevnte referanser. Synd, for en slik kompatibel gjeng skulle klare å utfordre Bent Sæther og companys innflytelsesrike nittitallsæra. Dermed konkluderte jeg og sjåføren med at det var langt igjen til både Trondheim og Nashville, men at vi kanskje skulle gi den en ny sjanse på Oppdal. Inger Lise Hammerstrøm

LINDSTRØM Smalhans (SMALLTOWN SUPERSOUND/VME)

Hé-èlt ô-k. Lindstrøm har hatt et produktivt år. Smalhans er hans andre plate i år, etter den høyst personlige Six Cups of Rebel. Årets første plate var en høyst personlig hyllest til musikken Lindstrøm har vokst opp med: prog, klassisk, techno, disco og generelt mye rart. Smalhans er, til tross for sine hysteriske og eksentriske låttitler, en vanligere plate enn Six Cups. Smalhans er rett og slett et ærlig forsøk på å lage en beint frem discoplate. Men er du

MUSIKK

Foto: Anton Soggiu

VINNI Oppvåkningen (UNIVERSAL MUSIC)

Vi lover, han nevner bare ekskona én gang! Jeg pleier enten å elske eller hate norsk rap, men akkurat Paperboys har likevel vært en gruppe som har havnet i et slags mellomposisjon hos meg. På ingen måte ræva, men heller ikke noe jeg har hørt veldig mye på. Likevel er Vinni en fyr jeg respekterer som person, og definitivt likte å se få et stjerne-«comeback» via den mye omtalte Hver gang vi møtes-suksessen. I ly av dette og det velkjente ekteskapsbruddet, ble det dog litt mye eksponering av privatliv for enkelte, men for min egen del setter jeg mer pris på utlevering av egne tragedier og prøvelser, enn artister du omtrent ikke vet hvem er, annet enn en cheesy radiosingel og et fake smil. Jeg var ikke av dem som fulgte med på nevnte TV-program, men den ekstremt såre låta «Halve meg», gjorde at jeg

for første gang virkelig fikk øynene opp for Vinnis norskspråklige rapping, som nå altså har kulminert i albumet Oppvåkningen. Og som du ser på smilefjeset over, er jeg fornøyd med det vi får servert. Og akkurat det var ingen selvfølge, siden jeg virkelig ikke liker «Stjernestøv», en låt som i mine øyne var et veldig merkelig valg som førstesingel. Ikke har den noe hit-potensiale, og ikke er den representativ for resten av albumet, hvor det strengt tatt er tolv andre spor jeg heller ville ha valgt. Men la oss heller fokusere på nettopp disse, som definitivt viser til veksten hos Vinni som artist og låtskriver, selvfølgelig mye takket vært skiftet over til morsmålet. Og for de av dere som er engstelige for 13 låter om skilsmisse og anger, frykt ikke. Størsteparten av Oppvåkningen er nemlig skrevet og spilt inn før de personlige problemene begynte for Vinni, som i sin tur bruker store deler av albumet til å takke og glede seg over både karriere og livet. Men først må vi

likevel gjennom et knippe låter som førte fram til stemningen på nevnte «Halve deg» (som ikke er med på albumet), deriblant en av mine favorittspor, «Hvis jeg dør i natt», som er noe så drøyt som en vellykket Tupac-«cover» («If I Die Tonight» fra Me Against The World). Ikke bare klarer Vinni å kanalisere den avdøde raplegenden på en imponerende måte, han gir også frysinger på ryggen med ærlige linjer som «Har levd et liv uten tid til å angre/Ser tilbake på så mangt jeg ville forandre/Som lille Jørgen som jeg aldri ga en sjanse/Burde fortalt’n jeg var glad i’n før han hang seg» og «Jeg visste jeg hadde svikta/Trodde jeg var kul, men hei jeg var den største fitta/ Hadde muligheten til å være mann/Nå har jeg hele evigheten til å lære meg om skam». Døden er også et tilbakevendende tema på «Vi Ses» (hvor Vinni trer inn i Seigmen-modus på refrenget), men heldigvis blir det mørke balansert av en lysere del, som først gir seg til kjenne med selve

definisjonen på alt som er søtt og godt her i verden. Jeg snakker selvfølgelig om Marit Larsen. Og jeg vet det sikkert ikke er meningen, men fy fabian (har hørt at Marit ikke liker banning), så forførende hun er på «God natt»! Jeg tør forøvrig vedde en tusenlapp på at Greven har pushet denne som neste singel før dette nummeret av N&D er ute på gata. Det kan han dessuten etterhvert også gjerne gjøre med den glimrende «Smil», hvor Tshawe og spesielt Yosef demonstrerer sine heftige ferdigheter, etter at Timbuktu og Chords har hjulpet til på «Stjerner i dagslys», en annen av skivas mange godlåter. Mot slutten av Oppvåkningen, havner vi i Vinnis intimsfære med både kjærleik «Himmelen» og gladlåta «Løvenes konge» til sønnen, Leonel, før han bokstavelig talt takker for seg med sin egen favorittlåt, «Takk», og gjør det klart at det endelig er på tide å bevege seg framover igjen («Jeg takker for at sola ville reise seg igjen, så jeg kan reise meg med den»). 35 år og på toppen av rapgamet sitt, ikke dårlig! Mathias Rødahl THE XX Coexist (YOUNG TURKS/XL RECORDINGS/ PLAYGROUND)

The ZZ. Det er noe med betegnelsen «det vanskelige andrealbumet» som gir sur bismak; antageligvis fordi det er en betegnelse som er oppfunnet av allmenheten og ikke artistene selv, og antageligvis fordi den med sine implisitte restriksjoner spenner ben på kreativitet. Det er derfor med skrekkblandet fryd og motvilje jeg appliserer nettopp denne betegnelsen på The XX sin Coexist. Da forhåndslytten av albumet kom, var jeg helt overbevist om at gruppen kom til å ligge i teten i den gjeve kampen om årsfavoritt-stempelet, men etter et dusin gjennomlytt er det bare å konkludere: The XX har blitt, vel, litt kjedelige. Bandet har vært flinke på stillheten mellom melodiene, for å så følge det opp med et ekstremt catchy hook, men på Coexist uteblir disse interessante brekkene til fordel

for tom stillstand. Sangtekstene, som ærlig talt tidvis høres ut som om noen har transkribert en samtale mellom et veldig fantasiløst par som slår opp for å spille det av i slow-motion, har også fått seg et slag for baugen siden førsteutgivelsen. Store ungdomsemosjoner er fremdeles i spill; nesten samtlige av sangene handler om ufullendt kjærlighet, og stemmene til Romy Madley Croft og Oliver Sim harmonerer så vakkert og sårt, men det klarer liksom ikke å grave seg ut av den monotone hengemyren. Og jeg har virkelig prøvd å lytte etter de små nyansene og skiftene i musikken som man ofte hevder kommer bare man gir albumet litt tid. Som på førsteskiven er det er den ene tredjedelen av gruppen Jamie Smith, også kjent under DJ- og produsentaliaset Jamie xx, som har produsert Coexist. Med alt det spennende han har leflet med på egen hånd, som for eksempel remixen av Gil Scott Herons album I’m New Here, er det merkelig at ikke albumet våger å ta mer sats. «Angels», «Chains» og «Swept Away» er albumets desidert beste låter, men det hjelper ikke at potetene er kokt om ikke kjøttet er mørt. Misforstå meg rett, Coexist er ikke et dårlig album, men i lys av den klamme floskelen innledningsvis, når de ikke opp til tidligere meritter. Karima Furuseth GRIZZLY BEAR Shields (WARP/PLAYGROUND)

Forsvarsløst. Shields er Grizzly Bears fjerde album, det første etter suksessen Veckatimest, som ble deres kommersielle gjennombrudd. Når vi prater om skjold i dagligtalen, så er det ofte for å beskrive et slags middel vi bruker for å beskytte oss selv mot noe annet. Vi setter opp skjold for å slippe unna noe vanskelig eller farlig eller bare brysomt. Slik sett er det grunnlag for å tro at Shields handler om Grizzly Bears skjold, at det skulle bli en slags innesperret plate, som for eksempel skjulte sine følelser og demoner bak et teppe av, for eksempel, strålende instrumentering og smakfull

produksjon. Det ville vært cirka halve sannheten. Grizzly Bears prosjekt har alltid handlet om håndverk, og ingenting har forandret seg der i gården. Shields er i den forstand lyden av et band som gradvis og over tid har kultivert sine styrker og lært seg å spille på dem. Det er med andre ord trygt det vi kan kalle flinkismusikk, musikk i Steely Dans ånd (uten sammenligning forøvrig), her er intrikate arrangementer, en naturlig forståelse for dynamikk og groove. Plata er spilt inn i Massachusetts og i Texas, og det manifesterer seg i musikken. På førstesingelen «Sleeping Ute» så lar Texas – eller rettere sagt – sørstatene høre fra seg. Det er noe med gitarspillet som er nesten Lynyrd Skynyrd-aktig og noe med melodien som er veldig lengtende og cowboy-aktig. Men hele tiden er sulamittene trygt forankret i sine intellektuelle østkystrøtter; sofistikert og kompleks. Allikevel er det ikke smartheten eller flinkheten som blir det slående på denne plata, man forventer jo såpass av Grizzly Bear. Mer er emosjonaliteten slående. Shields kan altså antyde noe om å gjemme seg. Og nettopp dette har vært noe av kritikken mot Grizzly Bear: At de gjemmer følelsene sine, de ekte seg, bak en fasade av teknikk og arrangement. Sånn sett er det interessant å se på Shields som et svar på denne kritikken. For er det noe Shields ikke mangler, så er det følelser. Det er ikke åpenbart med en gang, slik få ting på Shields er. Først sniker det seg inn at det er en litt mer sørgmodig plate, men etterhvert blir det åpenbart at det er en ganske mye mer melankolsk plate enn vi er vant med. Særlig tydelig blir det mot slutten av plata. Shields tre siste låter, «Gun-Shy», «Half Gate» og «Sun In Your Eyes», er kanskje platas beste, kanskje ikke, men de symboliserer i alle fall best denne blandingen av det melankolske i melodiene og det komplekse og sofistikerte, som gjør Shield til en så vellykket plate. Håvard Ringen

MUSIKK: ANDREAS TYLDEN

LATTERLIG FENGENDE WITCHCRAFT Legend (NUCLEAR BLAST/WARNER)

Retrobølgen har ligget over rockelandskapet som ei klam, tykk tåke siden rundt da vi oppdaget at denne «millieniumsbugen» ikke kom til å utslette verden likevel. Om vi snakker doom metal, NWOBHM eller sekstitalls psykedelia og proto-blackmetal: alle har fått. Er det gått rutine, overkill og nesten uutholdelig lite spenstighet i fenomenet? Ja. Vi er likevel glade for band som The Devils Blood, som har evnet å se fremover samtidig som de har gått på fullt røvertokt i rockens skattekammer. Tidligst ute i akkurat denne doom metal-baserte psykedeliske 60-/70-tallstilbedende delen av retroministeriet finner vi svenske (så klart) Witchcraft. Bandet har aldri lagt skjul på inspirasjonene sine, og debuterte likegodt med en singel hvor de covret Pentagram og Rocky Erikson: to av deres mest innlysende forbilder. Mange har fulgt i fotsporene deres, men Witchcraft sin stilsikkerhet er sjelden vare, dessuten har de noe spesielt i frontmann Magnus Pelander.

5 Lindstrøm, så er det vanskelig å ikke gå litegranne eksentrisk. Smalhans åpner med «Rà-ÀkôSt» (jeg sa jo hysterisk titulert). Den begynner distinkt: en fet basslinje som snart akkompagneres av en luftig synt, en nesten banal melodi går i loop i forgrunnen og får selskap av mer boblende og atmosfæriske synter i bakgrunnen. Like over halvveis, kommer det et break, før låten jobber seg opp igjen og kulminerer i et kontrollert syrete klimaks. Som sagt er det mye vanligere enn låttitlene skulle tilsi her. Og det fortsetter egentlig slik. Det er et veldig enkelt opplegg Lindstrøm legger seg på

her. Det er bassgang, perk, synt, arpeggioer og et lite take-off, et break og en avslutning. Fokuset blir på formatet, seks forsøk på å lage den samme sangen, bare bedre. Det er ikke det at det er dårlig. Lindstrøm kan sitt fag og hans formalistiske reise i disco på Smalhans er en fornøyelig affære. Men følger man ikke med, så glir det veldig raskt over i en annen. Det kokes sammen til en og samme suppe, med den samme helt greie smaken over hele linja. Således var vårens forsøk en mye mer interessant utgivelse, hvor vi fikk oppleve en Lindstrøm som strakk seg i nye retninger. Smalhans føles heller

som en kort meditasjon over discoens iboende egenskaper. Men den går aldri dypt og holder seg hele tiden ganske overfladisk. Smalhans kan oppsummeres som en ålreit plate. Det den i hovedsak savner er utforskningsvilje; den savner at Lindstrøm tør å utfordre formatet i større grad, og byr mer på kreativiteten sin. Men på den andre siden, så har han allerede gjort det i år og vi trenger ikke mer enn én personlig plate fra Lindstrøm i året. Og for alle som elsket alt det som gjorde oslodisco til en greie, så er Smalhans en ganske fornøyelig halvtime. Håvard Ringen

Som vokalist kanskje veldig tett opp til sine forbilder, men også med en autoritet og tilstedeværelse som gjør at vi tror på ham. Antisosiale, «føkk døkk»-tekster a la St. Vitus bæres fram av en stemmeprakt som kunne tilhørt Rocky Erikson eller Bobby Liebling, men som også har drypp av mer kraftfulle sangere som Robert Plant. Siden sist har de bytta ut ikke mindre enn tre medlemmer og knyttet til seg produsent Jens Bogren. Sistnevnte, kjent via band som Katatonia, Paradise Lost og Opeth utgjør eneste forskjell i lydbildet dog. Legend er mer av det Witchcraft har levert siden starten, men Bogren tar de ett steg bort fra det autentiske analoge sekstitallssoundet som de etterstrebet tidligere. Dermed blir det litt mer 2012 over det hele, uten at han tar fra dem brodd på noen måte. Nå som Gravyard og dess like er årets store navn i skandinavisk rock, burde Witchcraft virkelig ha stor sjanse til å cashe inn på en trend de var med og startet. Låter som «Democracy», «Flag Of Fate» og «An Alternative to Freedom» er alle både latterlig fengende, samtidig som de er seige og dronete. Jørgen Nordeng

9/2012

MUSIKK

«130 bøtelagt etter techno-fest», «130 narkotatt på house-party», «Over hundre anmeldelser etter dance-fest i bærum», «Mange tatt med dop på electronica-festival». Klubbmusikkens barn har mange navn, men vet du forskjellen på avkommene? NATT&DAG rydder opp i de elektroniske sjangerne, så du slipper. TEKST REDAKSJONEN ACID Et isolert miljø som er vanskelig både å forstå og trenge inn i. Forvridde Roland 303-melodier over mer standardiserte houserytmer – musikken som sammen med ivrig tablettbruk definerte rave-kulturen på nittitallet. I dag tatt til det ekstreme og blandet med tunge psykedeliske elementer. Vanskelig å oppspore i Oslo, men finnes til tider i Nordmarka eller på diffuse egen-arrangerte kvelder. Klientellet har til enhver tid godt dokumentert psykiatrisk sykdomshistorie, og under ti prosent har fast inntekt. Essensiell lytting: Phuture, 808 State Dress of choice: Batikk Drink of choice: Drikker ikke Drug of choice: Meskalin / syre

1 1

AMBIENT/ELEKTRONIKA Elektronisk musikk for de som ikke liker klubbmusikk, men foretrekker hjemmelytting på hodetelefoner. Kjennetegnes av et fokus på lydtekstur og «lydbilder», fremfor rytme. Overlapper med samtidsmusikk og lydkunst, men låner også en del tilhengere fra rocken, særlig den hellige treenigheten Aphex Twin / Autechre / Boards Of Canada, alle tre på engelske Warp Records, er populære i dette segmentet. Essensiell lytting: Warp Records, Biosphere Dress of choice: Aphex Twin t-skjorte Drink of choice: Vin Drug of choice: Benzodiazepiner

2 1

DISCO (GAMMEL/NY) Originalen burde de fleste kjenne til, men en nyart har fått overraskende stor popularitet i Norge. Folkene er nye og klesstilen er en annen, men grunnrytmen, drinkene og dopet er det samme. Ikke tilknyttet et bestemt sted i Oslo, følger heller sine helter slavisk rundt. Essensiell lytting: Donna Summer, Todd Terje Dress of choice: Etnisk Drink of choice: Cava Drug of choice: Kokain

3 1

DUBSTEP (GAMMEL) Opphakket musikk med referanser til elektronika og weed-kultur. Startet som en arena for 21-åringer fra Utkant-London som laget White-Labels for to kompiser, men ble etterhvert omfavnet av hipsterkulturen, og navn som Burial ble motvillig dratt fram i gatelyset. Siden gått under jorda igjen på grunn av nye dubstep (se under). Essensiell lytting: Burial, Skream, Shackleton Dress of choice: Fred perry-jakke Drink of choice: Øl Drug of choice: Miaow miaow, Ketamin, weed

4 1

DUBSTEP NY (BROSTEP) Barnebursdag gone wrong. Aggressiv sandpapirmusikk med ekstremt opplagte «drops» som høydepunkter. Klientellet er sjelden over tjue, men enkelte utskudd finnes. Kun å finne på Hovefestivalen, og sporadisk på Blå, ellers ikke gamle nok til å være ute på byen. Lite eller ingenting til felles med den originale dubsteppen bortsett fra at rytmen aldri er 4/4. Essensiell lytting: Skrillex Dress of choice: Skrillex Drink of choice: Får ikke tak i Drug of choice: Poppers

5 1

HOUSE GAMMEL (CHICAGO HOUSE) Originalen, og opphavet til 90 prosent av dagens klubbmusikk. Blanding av techno minus nihilismen og disco uten glamouren. Sjeldent å finne i ren form, men Jaeger eller Dattera til Hagen kan være et godt sted å begynne. Viser restene av tiden da det å DJe fortsatt var et håndverk, og folk faktisk danset når de var ute på byen. Essensiell lytting: Larry Heard, Frankie Knuckles Dress of choice: Etnisk Drink of choice: Gin&Tonic Drug of choice: Kokain

6 1

HOUSE NY (KOMMERSHOUSE/ SENSATION-HOUSE) I løpet av 00-tallet ble housen gradvis kapret av hvite mennesker som hadde behov for et oppgjør med nittitallets trance og eurodance, og sin egen lommebok. En låt bør inneholde oppstemt synth, stadion-refrenger og vokalsampler som omhandler det menneskelige sjeleliv. Nytes av halvrike hvite mennesker med et overfladisk forhold til musikk, klær og følelsesliv. I Oslo finner du dem på Emil & Samuel, Stravinsky og VU. Essensiell lytting: Swedish House Mafia Dress of choice: Moods of Norway Drink of choice: Champagne Drug of choice: Kokain

7 1

TECHNO To skoler, Detroit og Berlin, pluss en småharry kommersiell del som herjet VG-lista på nittitallet. Kjennetegnes i hovedsak av en monoton 4/4-beat som rusler og går med små variasjoner over flere minutter, på folkemunne kalt «dunk-dunk-musikk». Ofte å finne i mørke kjellere og tidligere industribygg i Kontinental-Europa, i Oslo i hovedsak på Jaeger. Forveksles hos hvermansen med trance og house, men har rent ideologisk mer til felles med post-punken. Klientellet er deretter. Essensiell lytting: Underground Resistance (Detroit), Ostgut Ton (Berlin), Underworld (kommers) Dress of choice: Lag på lag, for å effektivt kunne regulere kroppstemperatur Drink of choice: Vodka / sodavann Drug of choice: Alt / MDMA

8 1

BOBLERE: Drum & Bass, Trance, Dance, Hardstyle, Downtempo, Dub, Deep House, Tech-house.

9/2012

EKKOFESTIVALEN

20. OKT. — 3. NOV. ØSTRE

HUS FOR LYDKUNST OG ELEKTRONISK MUSIKK

WWW.EKKO.NO

JOHN TALABOT TODD TERJE LIVE EL PERRO DEL MAR PEARSON SOUND GAVIN RUSSOM GUS GUS ÂME TREVOR JACKSON JIMMY EDGAR: MAJENTA LIVE SANDRA KOLSTAD SKATEBÅRD: TRANSILVANIAN GALAXI STIAN WESTERHUS BARKER & BAUMECKER MONOLAKE: GHOSTS IN SURROUND BALAM ACAB PERMANENT VACATION · SP

BESTILLINGSVERK · SMALLTOWN SUPERSOUND · NO

THE CONTROL GROUP · S

HESSLE AUDIO · UK

DFA · US

KOMPAKT · ISL

INNERVISIONS · TY

ORIGAMI BOE N O ITAL U S LEMUR: CRITICAL BAND N O / U K / N L SEWING MACHINE ORCHESTRA C A N DAVID TOOP S O U N D L E C T U R E · U K DRINK TO ME I T BJØRN TORSKE N O BOSKA N O TOBII N O SPRUTBASS N O SNASEN N O MIKAL TELLE N O SANHUEZA N O LOT LOT DJS N O EKKO DJS N O DJ ROBOT N O SHUT UP AND PLAY THE HITS F I L M

OUTPUT · UK

HOTFLUSH · US

TRUSTME · NO

DIGITALO · NO

RUNE GRAMMOFON · NO

OSTGUT · UK/TY

IMBALANCE COMPUTER MUSIC · TY

TRI ANGLE · US

Støttet av Norsk Kulturråd,Hordaland fylkeskommune & Bergen kommune. Samabeidspartnere: BIFF & Weekday

din hobbybutikk på nett - alt i RadiostyRte lekeR foR både baRn og voksne

RadiostyRte bileR

RadiostyRte fly

fra kr.

998,-

698,-

RadiostyRte båteR

RadiostyRte helikopteR

fra kr.

798,-

RadiostyRte tankseR

fra kr.

398,-

RadiostyRte anleggsmaskineR

1498,-

fra kr.

798,-

Følg oss på: facebook.com/Rcbutikken.no + www.Rcbutikken.no

se våRe tilbud og meld deg på våRt nyhetsbRev, scan qRkoden

Kjøp nå, betal senere med RC.indd 1

28.09.12 10:35

FILM

Anmeldelser + Intervju + Kommentar + TV + Spill

Mesterlig! Fullt på høyde med John Casavettes sine improviserte kammerspill. Beasts of the Southern Wild anmeldt på side

23 år gamle Dolan er vår tids Mozart. Hvorfor i alle dager har ikke Arthaus kjent sin besøkelsestid? Laurence Anyways anmeldt på side

Av Håvard Nyhus Hei, Tor Fosse, festivalsjef i BIFF! Vi registrerer at dere har begynt å omtale dere selv som «den største filmfestivalen i Norge». Eh, Tromsø? – Vi er forbi dem nå. Iallfall helt på høyde i antall besøkende. Og vi har flere filmer. Så det spørs litt hvordan du regner på det. Men det er en veldig vennlig rivalisering altså. Jeg var jo festivalsjef der oppe tidligere.

Av Torgeir Blok Juan of the Dead er en av mange horrorfilmer på festivalprogrammet til Film fra Sør. Den cubanske storproduksjonen overgår det meste du har sett av zombie-action, og yter full pupp av velsmakende blodsprut hele veien. NATT&DAG møtte regissør Alejandro Brugués. – En film som Juan of the Dead hadde aldri blitt laget på Cuba før, så vi måtte prøve oss frem og lærte masse underveis. Men vi

Har 90 minutter brukt 90 minutter på faktasjekken? 65

Vi har saumfart programmet. Veldig mange filmer om prostitusjon! – Ja, og de er vinklet både positivt og negativt. Noen er direkte oppløftende, mens andre tar for seg ting som trafficking. Så det er begge deler. Det er ikke deres jobb å ta stilling til saka? – Nei, vår oppgave er å plukke gode filmer og legge til rette for informerte samtaler. Vi arrangerer da også en paneldebatt om prostitusjon under festivalen.

hadde et godt og morsomt manus, og banket på de riktige dørene. Alle som leste manuset ville være med på eventyret. Det finnes nok land der forholdene for å lage film er verre, men filminnspilling om sommeren på Cuba er galskap; varmen er uutholdelig. I noen scener virker det som dere har stengt ned store deler av byen. Var myndighetene hjelpsomme? – Ja, vi stengte faktisk ned de største gatene i Havanna i flere dager om gangen. Myndighetene var veldig hjelpsomme, men

Intervju med regissør Eva Sørhaug på side

Klima og byutvikling er andre stikkord som gjerne assosieres med BIFF. Vi minnes med særlig glede fjorårets dokumentar om kollektivtrafikk-mirakelet Bogota, Colombias hovedstad. Da klarte dere å fly over to av byens borgermestere. Hvem har dere reservert den fineste hotellsuiten til i år? – Tja, Liv Ullmann kommer jo. Hun kommer med tyskproduserte filmen To liv og har med seg et stort følge tyskere som er veldig store der nede, men som kanskje ikke er det her. Ellers er klimasaken fremdeles synlig. Vi har et samarbeid med Klimafestivalen og viser blant annet dokumentaren Delta Boys som undersøker oljekonflikten rundt Nigerelven. Her ble timingen plutselig veldig god. Nnimmo Bassey, som jobber der nede, vant jo RAFTO-prisen i går (27. september).

det vanskeligste var å kontrollere nysgjerrige menneskemasser som stod å lurte på hva i all verden vi drev på med. Jeg får ofte spørsmål om sensur, og jeg skulle gjerne hatt et mer interessant svar, men sannheten er at manuset er uforandret og at ingenting ble sensurert. Juan of the Dead gjør mange åpenbare referanser til filmer som Shaun of the Dead og Braindead. Hvor tilgjengelig er horrorfilm på Cuba? – Det er ingen restriksjoner, men de er ikke lette å få tak i heller. Enda mindre da jeg

Musikkdokumentarer er ofte helt like hverandre. Alle følger de samme fem aktene: Vanskelig start («det var ingen som ville høre på demoen vår») – et plutselig og voldsomt gjennombrudd – verdensherredømme – nedtur, dop, uvennskap – forsoning, comeback. BIFF har imidlertid pleid å vise teft for litt annerledes musikkdokumentarer. Hvilke tre vil du trekke frem i år? – Something From Nothing: The Art of Rap. Den er regissert av Ice-T. Anbefales. Også har du Charles Bradley-dokumentaren Soul Of America. Den er veldig bra. I tillegg har du filmen om den siste konserten til LCD Soundsystem, Shut Up And Play The Hits, den viser vi i samarbeid med Ekkofestvalen. BIFF arrangeres i Bergen 17.–24. oktober. www.biff.no

vokste opp på åttitallet. Jeg måtte virkelig jobbe hardt for å få tak i horrorfilmene mine. Noen ganger lurer jeg på hvordan jeg klarte å se alle disse filmene i oppveksten. Det finnes en teori om at amerikanerne lager zombiefilmer når en Demokrat sitter i Det hvite hus, og vampyrfilmer når republikanerne er i posisjon. For din egen del: Er zombiene et verktøy for å ytre et politisk budskap? – Ikke et politisk, men et sosialt budskap. Politikk er altfor stort for meg. Jeg ville fortelle om hvordan cubanere er, hvordan vi reagerer i møte med motgang, og andre hverdagslige ting jeg opplever på Cuba som plager meg. Da er zombier et flott redskap. Film fra Sør arrangeres i Oslo 4.–14. oktober. www.filmfrasor.no 9/2012

FILM Liv & Ingmar Regi: Dheeraj Akolkar Med: Liv Ullmann, Ingmar Bergman Overtemperert om ordinært forhold. Jeg innrømmer det med en gang: jeg vet veldig lite om både Liv Ullmann og Ingmar Bergman. Det er og har alltid vært et hull i min filmkunnskap. Derfor gledet jeg meg til denne dokumentaren om de to, i håp om å få gjort noe med min ignoranse om et viktig partnerskap i skandinavisk filmhistorie. Dessverre forlot jeg salen like uopplyst som jeg gikk inn. Det er to grunner til det. For det første handler denne filmen utelukkende om Liv og Ingmars kjærlighetsforhold og ikke om deres karrierer. I og for seg greit, det ligger ikke i mitt mandat å fortelle filmskaperen hva han

Flukt Regi: Roar Uthaug Med: Tobias Santelmann, Ingrid Bolsø Berdal, Bjørn Moan Isabel Andreasen, Milla Olin, Martin Slaatto Min beibi dro avsted, hun dro av sted. Flukt setter tonen med en skranglete start. Det skal mer til enn en skjermtekst som sier at «Året er …» for at jeg kjøper en fjern tidsepoke. Store totalbilder av en westernlandsby, en middelalderborg eller futuristiske romskip, er avgjørende for at jeg skal bli med på leken. Da Flukt er ribbet for slike etableringsbilder, fremstår den isteden som en mangelfull fabel om en håndfull skuespillere i skogen.

Da norsk film endelig var kurert for den teatralske pesten som hvilte over kinolerretet i flere tiår, viser skuespillerne i Flukt tilbakevendende symptomer og resiterer replikker som opplest fra en innholdsfortegnelse. Hovedrolleinnehaver Isabel Christine Andreasen er riktignok rett så søt og har betydelig kamerakarisma, men da også hun prater som en telefonsvarer sammensatt av enkeltstående ord, kan man ikke annet enn å skylde på regissøren. Roar Uthaug har tydeligvis spesialisert seg i å daffe ned voldssekvenser. Som han gjorde i Fritt Vilt, forsøker han igjen å skape spenning uten ubehag. Off-screen vold og blodfattige øksehogg ufarliggjør og distanserer til interessen fordunster helt. Jo da, antydning

5 58

9/2012

Ikke at dette er en solskinnshistorie. Filmen er delt opp i seks seksjoner med titlene «Kjærlighet», «Ensomhet», «Raseri», «Smerte», «Lengsel» og «Vennskap», og det kommer klart frem at Liv og Ingmars forhold inneholdt mer enn nok av alle disse aspektene. Men hvilke forhold gjør vel ikke det? Mest av alt fremstår deres forhold som helt … ordinært. Det er ikke noe galt med det, hadde det ikke vært for at de filmatiske virkemidlene hele tiden prosederer at dette er høyst spesielt og ekstraordinært. Det inkonsekvente forholdet mellom innhold og filmspråk gjør at Liv & Ingmar fremstår som en kjærlighetshistorie fra regissør og manusforfatter Dheeraj Akolkar sin fantasi, mer enn Liv og Ingmars egen historie. Trond Gausdal Premiere 28. september

kan ha sin kraft om det er brukt med omhu, men skal man først vise fryktinngytende barbarer i all sin stereotypiske prakt, så nytter det ikke å pakke det inn i trusler som avsløres som tomme. Det blir en fornærmelse mot publikum som ble lovet grusomheter, men bare får en småsøt halvactionheltinne. Når ungjenta så omsider begynner å hevne seg på kidnappetpakket, er vi ikke innvilget nok grunn til å heie på henne. Flukt er en vakker naturfilm med knæsj lys, lyd og bilder; men blant alle de tekniske fremskrittene har filmskaperne tydeligvis glemt noe helt essensielt: Gi meg grunn til å bry meg. Gi meg blod, for faen! Torgeir Blok Premiere 28. september

På kjøkkenet kan ingen høre deg skrike 90 minutter Regi: Eva Sørhaug Med: Aksel Hennie, Bjørn Floberg, Pia Tjelta, Mads Ousdal, Kaia Varjord, Annmari Kastrup Lysene i salen skrus på. Jeg venter spent på de første «ja, det var voldsomme greier, gitt!»-utropene fra kollegene mine, komplett med albuer i siden og avvæpnende glis … men nei. Det er stille. Faen så stille, som i kjerka mellom det siste

skal gjøre. For det andre er denne dokumentaren så emosjonelt ladet og manipulativ at den mister all troverdighet. Fra første bilde blir det klart at dette er en film med et større og sterkere ønske om å være poetisk og vakker enn direkte innsiktsfull og sann. Vi ser en liten hytte på en grønn slette ved vannkanten, mektige fjell, sterke, vibrerende farger. Komponerte landskap. I bakgrunnen høres lett, nostalgisk drømmende pianomusikk. Bakgrunnsmusikken blir liggende fra begynnelse til slutt, vekslende mellom nevnte pianotema og svulstige strykere, for hele tiden å påminne om at dette er gid, så poetisk. Livs fingre stryker over røde hjerter i kjærlighetsbrevene fra Ingmar samtidig som en voice-over leser fra brevene. Det er som å bli hamret i hodet med en emosjonell slegge.

klokkeslaget og presten som trekker pusten i mikrofonen (hvis det fortsatt finnes noen der ute som tar den referansen). Jeg er åpenbart ikke alene om å ha behov for noen sekunder for å konstatere at håhååhkei, jeg er andpusten, men tross alt like hel. Eva Sørhaug har med 90 minutter gjort noe så sjeldent som å lage en norsk film som rister litt i oss. Allerede i det første bildet, et vakkert svart/hvitt, slo-mo bilde av vandrende

mennesker i ei gate jeg antar er Karl Johan, erklærer hun at «Hei! Dette angår oss alle. Attention on deck!» Sørhaug er klok når hun pent og forsiktig loser oss inn i – og ned i – disse helveteshistoriene. Vi føler oss noenlunde komfortable i begynnelsen av historien om Johan (Floberg), som rydder opp i et knippe praktiske anliggender, åpenbart preget av et altoppslukende noe. Uroen er mer påtagelig i beretningen om de fraskilte småbarnsforeldrene Elin (Tjelta) og Fred (Ousdal). Hun peiser ned vinglass i store slurker mens han sender små, anklagende blikk i hennes retning hva enn hun foretar seg. Når Aksel Hennie dukker opp, er det bak et TV-apparat og i et annet rom enn kameraet. Det er som om Sørhaug sier: «her stopper filmen, folkens. Nå skal vi ut i virkeligheten.»

Noe trekker likevel ned: Realismen forpurres ved gjentatte anledninger av overdreven bruk av filmatiske virkemidler. Når dramatikken skal bygges opp kommer klippene altfor hyppig, kameramannen diagnostiseres med akutt trøblete motorikk og i overkant fremtredende musikk fjerner oss fra opplevelsen. Bedre er de lange tagningene der vi bare får høre setlyd og ingenting annet, jamfør flere av scenene med Hennie og Varjord. Det til siden, 90 minutter er en viktig påminnelse om menneskeskjebner som dessverre er alt annet enn unike, og ikke minst er den et spark til oss alle om hvor lett det er å ikke se, ikke høre og ikke bry oss nok. Du må ikke tåle så inderlig vel … Martin Øsmundset Premiere 17. august

2709 BIFF 241x360mm N&D_Layout 1 27.09.12 13.33 Side 1

VERDENSPREMIERER PÅ NORSKE FILMER: DE ANDRE EKSORSISTEN REKONSRUKSJON AV EN FAMILIE

RETT FRA HJERTET TO LIV YOUNG MAN AFRAID

BERGEN INTERNASJONALE FILMFESTIVAL

17.- 24. OKTOBER 2012 AbOVO

www.biff.no

Leie & Kjøp: 03.10.2012

Leie: 10.10.2012 Kjøp: 17.10.2012

Leie: 10.10.2012

Leie: 10.10.2012 Kjøp: 17.10.2012

Leie & Kjøp: 17.10.2012

Leie: 17.10.2012 Kjøp: 24.10.2012

Sjekk ut www.sf-film.no eller følg oss på

FILM To liv Regi: Georg Maas Med: Juliane Köhler, Liv Ullmann, Sven Nordin, Julia Bache-Wiig, Vicky Krieps, Dennis Storhøi Fin film. Ræva tittel. I den norske filmhøsten har det vært greit med forhåndsfuzz rundt Mer eller mindre mann og Som du ser meg, litt mer rundt 90 minutter og skammelig mye rundt det pusete heltedramaet Kon-Tiki. Men hva med To Liv, en tyskprodusert, eh … historisk familiedramathriller som stort sett er filmet på norsk jord og med norske skuespillere? Har noen i det hele tatt hørt om den? Det Tredje Rikets Lebensbornprogram gikk ut på å shippe enkelte av de norske tyskertøsenes avkom til Hitlerland for der å arifisere det tyske blodet

(«lebensborn» betyr livskilde). I To Liv følger vi krigsbarnet Kathrine (Köhler), som rømte fra DDR og hjem til Norge for å bli gjenforent med moren Åse (Ullmann) 25 år etter krigens slutt. Etter murens fall i 1990 får hun besøk av en advokat, som ber om hennes vitnesbyrd for å kunne stevne Den norske stat for brudd på folkeretten. Kathrine lever nå det gode liv med ubåtkapteinen Bjarte (Nordin), datteren og barnebarnet, og ønsker ikke at noen skal grave i fortiden hennes. Snart kulminerer det hele i et ikke ueffent forslag til løsning på mysteriet om Isdalskvinnen (google it!). Manus er gjennomarbeidet, og gjennom historien gjør Maas en forbilledlig jobb med å balansere kombinasjonen av å bygge familiedramaet mens thrilleren snøres til. Den relativt

kompliserte historien leveres på nøkternt vis, om enn noe hastig, og rundes av på om lag halvannen time. Rutinerte aktører som Köhler og Nordin, samt bautaen Liv Ullmann, skal ha kudos for at potensielt svulstige linjer leveres med måtehold. Det meste fungerer altså som det skal, selv om pålitelig, tysk ingeniørkunst selvfølgelig også mangler en x-faktor, noe som løfter stasen opp fra et «hm, fin film»- til et «åhfyfaen»-nivå. To liv vil dessverre bli valgt bort av ufortjent mange kinogjengere på grunn av en forbløffende fantasiløs tittel (To liv? I mean, come on!!), samt Filmwebs innsats for å stikke av med VMtittelen i kategorien «søvndyssende synopsis». Martin Øsmundset Premiere 19. oktober

Mer eller mindre mann Regi: Martin Lund Med: Henrik Rafaelsen, Janne Heltberg, Per Kjærstad, Tov Sletta, Tore Sagen Lettstemt oppgjør med ironigenerasjonen. Henrik Rafaelsen spiller Henrik, en 35 år gammel mann, eller bedre: en 35 år gammel gutt. Henrik har nettopp begynt i ny kontorjobb og flyttet inn i ny leilighet med sin ny-gravide kjæreste, Tone (Janne Heltberg). So far, så mange voksenpoeng. Så pisser Henrik i Tone sine venners bil, kliner med jenter på nach og slår ned naboen – hans nye jobb-kollega – når han klager på støyen. Au da. Mer eller mindre mann følger Henrik i løpet av noen få dager

i hans liv hvor overgangen til voksenlivet har kommet litt for brått på og sender ham inn i en pubertal regresjon. Filmen står og faller på Rafaelsen, som utmerker seg positivt i rollen som Henrik. Der pikkog snørr-humoren til Henriks venner ikke ser ut til å ha noen annen klangbunn enn generell barnslighet, er Henriks umodne oppførsel direkte selv-destruktiv. Han fremstilles likevel med en raus overbærenhet som peker mot en genuin, underliggende angst for hele voksenlivet. Dette gir en ellers lettstemt komedie det lille ekstra den trenger for å bli noe mer enn bare en rekke humoristiske episoder, og gjør at den fungerer som et generasjonsportrett for de som ikke klarer

å danse uten ironi eller å ha en alvorlig samtale uten å forsøke å fleipe det bort. Skal man komme med noen innvendinger mot Mer eller mindre mann, så kan det sies at latteren ikke sitter løst nok for en komedie, og at den inneholder litt lite dramatikk for et drama – blant annet er Henriks utforskning av emosjonell ustabilitet en smule kortvarig til å kunne ha den selverkjennelses-virkningen manuset ser ut til å legge opp til. Allikevel, filmen inneholder nok varme og menneskelighet til at man heier på Henrik og Tone fra start til slutt, samtidig som man sitter og humrer litt hele veien. Trond Gausdal Premiere 14. september

Nytt merke fra Norsk Kaffeinformasjon Vi i Norsk Kaffeinformasjon har som mål å arbeide for bedre kaffekultur i Norge. Som et ledd i dette arbeidet har vi utarbeidet et merke som forteller deg at kaffen oppfyller krav satt av Norsk Kaffeinformasjon. På denne måten sikrer vi, sammen med godkjenningsmerket for traktere, en perfekt tilberedning av kaffen.

Når du kjøper kaffe med dette merket kan du forvente følgende: • Produsenten er medlem i Norsk Kaffeinformasjon • Kaffen har en korrekt standard malingsgrad • Produsenten anbefaler korrekt dosering (ca 60 gram kaffe per liter vann) • Restfuktigheten i kaffen er under 4 % • Produsenten anbefaler jevnlig rengjøring av tilbered- ningsutstyr • Produsenten anbefaler godkjent kaffetrakter • Produsenten opplyser om gode tilberedningsregler Les mer om merket på www.kaffe.no.

9/2012

FILM EN FILM AV

HAYAO MIYAZAKI REGISSØREN AV OSCAR VINNEREN <<CHIHIRO OG HEKSENE>> Bergens Tidende Dagbladet Dagsavisen Aftenposten

NORSK TALE

Film & Kino

Monsterfabrikken Beasts of the Southern Wild Regi: Benh Zeitlin Med: Quvenzhane Wallis, Dwight Henry, Levy Easterly, Lowell Landes, Pamela Harper, Gina Montana Ser du det store smiletrynet? Debutfilmar som denne gjer det vanskelig å ikkje glise breitt med tennene. Oprah Winfrey sin nye favorittfilm er din nye favorittfilm. Historia kretsar rundt seksåringen Hushpuppy, far hennar som er i ferd med å døy av ein mystisk hjarte- og karsjukdom, og det eksentriske lokalsamfunnet The Bathtub sin undergang som følgje av ver, vind og klimaendringar. Alt er fortalt med fokus på seksåringen Hushpuppy sitt personlege perspektiv på hendingane, med alle dei prehistoriske, monstrøse skapningar fantasien hennar klarar å diske opp. Kameraet er brorparten av tida operert frå ein seksåring si omtrentlege augehøgd, og filmmusikken er komponert for å matche jenta si indre tilstand og oppfatning av røynda.

En kongelig affære Regi: Nikolaj Arcel Med: Mads Mikkelsen, Alicia Vikander, Trine Dyrholm, Mikkel Boe Følsgaard, David Dencik, William Jøhnk Nielsen Atter en konge. Du har kanskje lest Per Olov Enquists Livlegens besøk? Historien om en sinnslidende, misforstått og mistilpasset dansk konge og livlegen som reformerte halve kongeriket hans? I likhet med de fleste historiske filmer har En kongelig affære et faktisk og ekstraordinært stykke fortid som forelegg; 1770-tallets Danmark på vei mot demokratisk daggry takket være legen, opplysningsmannen og enkeltmannsforetaket Johann Struensee. En tysk idealist løftet frem til eksekutiv makt av den syke Christian 7. Et arbeidsjern og en ikaros. Denne gangen er fokuset flyttet fra forholdet mellom Struensee og kongen til kjærlighets-

Både Hushpuppy, far hennar og dei andre skodespelarane er såkalla amatørar, gjerne henta rett ut or lokalmiljøet i det avsidesliggjande strøket nedst i Dei amerikanske sambandsstatane, der filmen er spelt inn. Men til trass, eller kanskje snarare på grunn av skodespelarane si avgrensa erfaring med yrket, er rolletolkingane særs truverdige. Dette er på høgd med John Casavettes sine dels improviserte kammerspel. Men der Casavettes satsa på spontanitet for å få skodespelarane til å oppføre seg som folk, har Zeitlin drevet med utstrekt bruk av omskriving av manus i tett samråd med rolleinnehavarane for å få dei til å tru på sine eigne rollefigurar, slik at tilskodaren òg kan ha trua. Det fungerer. Det er ikkje vanskeleg å forstå kva som gjer at Beasts of the Southern Wild allereie har vunne prisar mellom anna i Cannes, ved Sundance-festivalen og ved Filmfestivalen i Haugesund. Vi gler oss til å sjå kva Benh Zeitlin og hans filmskapar-mannskap ved namn Court 13 kokar i hop i framtida. Rasmus Hungnes Premiere 26. oktober

forholdet mellom Struensee og kongens kone, Caroline Mathilde. Et sjeldent og sjeldent komplekst vennskap byttet ut til fordel for en like sjelsettende romanse. (Her visker historikerne også om en annen foretrukket elskerinne, med det kapittelet er utelatt her). Så, in medias res; når hodene har rullet og kampen er tapt, settes pennen på papiret og filmen begynner. Dette er Carolines gjenfortelling, og en behagelig dansk stemme puster liv i en nær, forhåndsdømt fortid. Dermed dreies fortellingen mot et tradisjonelt, kostymedramatisk plot alt fra begynnelsen. Et potent valg dersom kjærlighetshistorien griper oss – hvem vil ikke heie frem samfunnsreformer drevet frem av stålvilje og tragisk kjærlighet? – og et mindre godt grep dersom den rette intensiteten ikke manifesteres. Slik er En kongelig affære ikke beretningen om en intens politisk brytningstid så mye som en romanse projisert mot et dyktig

iscenesatt historisk bakteppe. Caroline Mathilde er sobert gestaltet av Alicia Vikander, mens Mads Mikkelsen viser en finstemt variant av sitt alltid på kantenkarismatiske jeg. Mellom dem fins det nok av varme, intimitet og intellektuell forbrødring, men gnistene, den felles hybrisen, og de amorøse kaoskreftene som skulle speile en kongelig skute på vei mot malstrømmen er ikke sterkt nok tilstede. På mange måter et banalt problem siden filmen som helhet er godt balansert, svært elegant skutt og vel temperert i tråd med historiens stille før stormen. Og ikke minst – siden Mikkel Boe Følsgaards kokett fortapte konge er en studie verdt i seg selv. Og likevel – skal episk kjærlighet være dramaturgiens drivaksel må pulsen få de hvitkalkede halsårene til å vibrere sterkere, og filmens puls må bevege meg. Nesten hett, men ikke helt. Ragnhild Brochmann Premiere 14. september

KINOSUKSESSENE FRA GHIBLI, ENDELIG PÅ BLU-RAY!

“Mer magi fra familien Miyazaki” NETTAVISEN

PRESENTERER EN FILM AV

GORO MIYAZAKI

TALES FROM EARTHSEA JORDSJØ-KRØNIKENE

9/2012

FILM The Bourne Legacy Regi: Tony Gilroy Med: Jeremy Renner, Rachel Weisz, Edward Norton, David Strathairn Uengasjerende og unødvendig. Jason Bourne er tilbake, rent bortsett fra at han ikke er det. Matt Damon har takket for seg, da han ikke følte for å gjenta rollen han har bekledd i tre suksessfulle filmer allerede. Dermed handler den siste Bourne-installasjonen om agent Aaron Cross, også kjent som «Outcome 5» – en av CIAs superagenter utviklet av det topp-hemmelige Outcomeprogrammet. The Bourne Legacy er den første Bourne-filmen som ikke baserer seg på en av Robert

Juan of the Dead Regi: Alejandro Brugués Med: Alexis Díaz de Villegas, Jorge Molina, Andrea Duro, Andros Perugorría, Jazz Vilá Viva la muertos. Zombiefilm er neppe det første du assosierer med Cuba. Men settingen i Havanna kunne ikke vært bedre. Uten besvær leker handlingen med store kvanta rom, underliggende politikk og karakterer som aldri klarer å avgjøre om de levende døde som invaderer byen er ikonoklaster, dissidenter eller simpelthen amerikanere. Filmen skiller seg også fra zombienormen ved å demonstrere at det ikke bare er svært enkelt å stoppe de vandrende likene, men også jævlig … morsomt.

Lik sin britiske inspirasjonskilde (Shaun of the Dead, 2004) setter også denne filmen humor og underholdning høyere enn skrekk og gru. Selv om gatene renner røde og kroppsdeler ligger strødd, er hver eneste voldssekvens utført med et Peter Jackson-likt glimt i øyet. Dette understrekes av filmens eneste prest som utbryter «I will kick ass for the lord» i hyllest til Jacksons hjernedøde klassiker. All respekt til vår egen Tommy Wirkola, men Juan of the Dead ligger en serie likhus foran Død Snø, med scener som er såpas grandiose at det mest er forunderlig at noen lot seg overtale til å finansiere det hele. Gater fulle av avdøde som nekter å hvile i fred har vi sett mange ganger før, men

Ludlums romaner, og det merkes. Regissør og manusforfatter Tony Gilroy, som også har vært sterkt involvert i manusarbeidet i de tre foregående Bourne-filmene, ser ut til å ha produsert manuset på autopilot sammen med sin bror, Dan Gilroy. Minneverdige replikker, engasjerende plot twists og interessante karakterer glimrer alle med sitt fravær. Filmen begynner forsåvidt godt. Vi møter Cross, spilt av Jeremy Renner, idet han forsøker å overvinne et fiendtlig Alaskalandskap som fungerer som treningsområde for CIA. Cross kjemper mot bratte stup, ulver, iskaldt vann og fjellklipper med en stoisk ro som sammen med hans sympatiske utseende får ham til å fremstå som femti pro-

sent hardhaus og femti prosent kosebamse. Rachel Weisz spiller en medisinsk forsker tilknyttet Outcomeprogrammet og fungerer som Cross’ hjelpende hånd. Eller vent, er funksjonen hennes snarere å servere en smørbrødliste av medisinske og vitenskapelige termer for å få filmen til å fremstå som mer kompleks enn den egentlig er? Og hvorfor, om man skal drepe en person og få det til å se ut som et selvmord, ta seg bryet med å forklare for offeret at selvmord er en naturlig reaksjon etter hva hun nettopp har vært gjennom? Å ja, for å hale ut scenen litt før noen braser inn for å redde henne. Men OK, dette er en actionfilm og et svakt manus trenger ikke trekke ned så altfor mye så

lenge den underholder. Da hjelper det lite at filmens klimaks – en motorsykkeljakt gjennom Manilas gater og bakgater – har et naturlig sammenligningsgrunnlag med en lignende motorsykkel-scene i James Bond-filmen Tomorrow Never Dies fra 1997. Sistnevnte hadde i det minste et par håndjern for å øke spenningen litt, og når en actionscene fra 2012 virker tam og uoriginal sammenlignet med en femten år gammel scene, vet man at det er lov å forvente bedre. For all del, å se The Bourne Legacy er ikke det verste man kan finne på å gjøre en sen høstkveld, men det er ikke umulig at du har noe bedre å bruke tiden din på også. Trond Gausdal Premiere 7. september

Lykke Regi: Doris Dörrie Med: Alba Rohrwacher, Vinzenz Kiefer, Matthias Brandt, Oliver Nägele, Maren Kroymann Lykken er et sælsomt spill. I en ubestemmelig bygd i et idyllisk fjellområde lever tenåringen Irina et lykkelig liv. Hun er syerske og foreldrene lever av gårdsbruket sitt. En dag kommer militæret til bygda. Irina skynder seg hjem, bare for å se at hennes foreldre er blitt slaktet ned på kjøkkenet. Deretter blir hun overfalt og voldtas på kjøkkenbordet i blodbadet, rett ved sine foreldres lik. Hun rømmer til Berlin, tar på seg en billig parykk og falsk navn for å bli gateprostituert.

Med gode skuespillere og gjennomtenkt bruk av språk som en barriere mellom to mennesker som lever på gaten, forteller Lykke (originaltittel: Glück) om en prostituert som faller for en hjemløs pønker med en søt sjæferhund. Dessverre er karakterene så endimensjonale at man noen ganger kan forveksle dem med barn. Fin og gjennomtenkt bruk av gjenstander – som Irinas babyteppe og dådyret hun treffer i skogen mens hun er på rømmen – skaper likevel en stemning av håp i en dyster hverdag. Men mer betegnende er dessverre den overdrevne bruken av sjokkelementer for å presse fram billige tårer: Den

søte hunden som blir påkjørt uten å ha nevneverdig effekt på pønkeren, annet enn at han finner det formålstjenlig å tenne på avispapir og kaste det inn setet til en kabriolet, eller en ekstremt overvektig og svett businessmann som kjøper oralsex av Irina en gang i uken, men ikke gjør henne noe. Det som kunne vært en sterk historie om tilværelsens og språkets tilkortkommenheter (som Irina sier: «jeg er redd for stor ingenting»), faller derfor for eget grep. For mange overdrivelser og detaljerte forklaringer, samtidig som strykerne smigrer og fortellerstemmen babler. Sorry. Siren Løkaas Premiere 5. oktober

her blir vi vitne til en lik(e)befolket havbunn som subber seg til lands for å rive ned høyblokker. Manuset er ellers stramt, vitsene sitter og karakterene er latterlig elskverdige idioter. For virkelig å baske i barnsligheten, er samtlige også kåte som kaniner i løpetid, og blir dertil frustrerte når tiltrekkende kvinnekropper zombifiseres. Det er ganske dristig å ape etter tittelen til den mest suksessfulle zombiefilmen på flere tiår, men her har de cubanske filmskaperne kappet hodet av forventingene og skapt en verdig navnebror til Shaun of the Dead. Torgeir Blok Vises: Cinemateket under Film fra Sør: 5. oktober kl. 21.00, 7. oktober kl. 18.30 og 12. oktober kl. 21.15.

Barbara Regi: Christian Petzold Med: Nina Hoss, Ronald Zehrfeld, Rainer Bock, Christina Hecke, Claudia Geisler, Jasna Fritzi Bauer Adjø solidaritet. Sekstitallsstilen henger igjen i klærne, men året er 1980 i en liten kystbygd i Øst-Tyskland. Barbara er en kjederøykende barnelege som akkurat har blitt forvist fra Berlin og er omplassert på et stusselig sykehus i en liten bygd. Barbara gjør jobben sin, men småprater ikke. Når en ung jente ankommer sykehuset, syk etter å ha søkt tilflukt i en åker i håp om å slippe ut fra en arbeidsleir, blir det fort klart at Barbara er en dyktig lege som ser og kan sette diagnoser som de andre ikke oppdager. Den velmenende overlegen ved sykehuset blir snart imponert over Barbaras teft og lar seg bedåre av hennes ordknappe mystikk. Under en kvelende Stasi-stinkende tåke, tar filmen seg god

9/2012

tid til å bygge opp en dyster og amper stemning rundt Barbara. Vakre omgivelser står i kontrast til olme blikk, slitt interiør og harde mennesker, som et bilde på det håpet Barbara har etter å krysse grensen til sin vesttyske kjæreste. Barbara har store sko å fylle etter (n)ostalgi-trippen i Goodbye Lenin og De andres liv (som tok for seg overvåkningen i tiden rett før det sosialistiske regimet raknet). Ansiktet er uttrykksløst og hun velger sine ord med omhu. Desto mer effektive er de få ordene hun sier og de små hintene av emosjon som slipper igjennom hennes tilkneppede lepper og hardt opptrente skall. Slik klarer filmen, på ganske snedig vis, å blande inderlig medmenneskelighet med den avskyelige håpløsheten som situasjonen i Øst-Tyskland nødvendigvis innebar. Siren Løkaas Premiere 28. september

beast. natt og dag. 118 x 360 02.10.12 12:17 Side 1

FILM

Filmens Mozart Laurence Anyways Regi: Xavier Dolan Med: Melvil Poupaud, Suzanne Clément En av de mest evigvarende og potente diskusjonene om film spinnes ut fra holdningsspørsmålet om hva denne syvende kunstarten kan eller bør være. Må den, slik Cahiers du cinéma-redaktør André Bazin mente, etterstrebe å være et avtrykk av virkeligheten med respekt for det autentiske, minst mulig preget av håndsvetten fra den som har trykket på opptaksknappen? Eller bør filmkunsten være ekspressiv og formalistisk, nærmere beslektet med maleriet enn fotografiet? Mine personlige smakspreferanser heller avgjort mot det formalistiske, mot filmskapere som tillater seg å gjøre estetiske valg som støvsuger oppmerksomheten, være seg Brian De Palma eller Federico Fellini. Laurence Anyways er en slik film-film. Fortellingen strekker seg over hele nittitallet, og handler om to mennesker i slutten av trettiårene som, på tross av betydelige hindringer, ikke klarer å gi slipp på hverandre. Som elsker hverandre så høyt at livets brutale konsekvenslogikk aldri vil kunne rettferdiggjøre den grenseløse kjærligheten; som reiser over verdenshav for å møtes igjen, selv om begge vet at den stikkende skuffelsen venter på den andre siden. De to er Laurence Alia (Melvil Poupaud), som underviser i litteratur på college, og den søkende Fred (Suzanne Clément). Etter mange års samliv, åpenbares det at Laurence innerst inne er en kvinne, fanget i en fremmed kropp. Den kanadiske regissøren Xavier Dolan forespeiler det presserende hamskiftet i ett enkelt bilde: Mens Laurence bevokter en arbeidsøkt i klassen sin, setter han en binders på hver eneste finger, slik at det nesten ligner manikyr. Med dem griper han seg selv rundt nakken, som for å både omfavne tanken som strømmer gjennom hodet hans, og samtidig holde seg selv i sjakk. Når han omsider presenterer sannheten for sin elskede, reagerer hun med sjokk og vantro. Jeg er da ikke lesbisk!, svarer hun. Det er innlysende at livet de to har planlagt sammen ikke lenger er mulig, men ingen av dem orker å ta skrittet vekk, og slik tar de hverandre til fange. 23 år gamle Dolan må sies å være en Mozart-figur, ikke bare fordi han allerede har rukket å laget tre filmer (I Killed My Mother,

Utdrikningslaget Regi: Leslye Headland Med: Kirsten Dunst, Isla Fisher, Lizzy Caplan, James Marsden, Kyle Bornheimer, Rebel Wilson Det sa brura, òg. Den feite jenta skal gifte seg med en kjekk mann, og det før de pene og tynne venninnene sine. OMG. Natten før bryllupet ødelegger venninnene brudekjolen ved et uhell, og må bruke natten på å redde kjolen, og forhåpentligvis bli litt bedre mennesker. Det er lenge siden en film har fått meg til å føle meg så ukomfortabel som Utdrikningslaget (originaltittel: Bachelorette) gjør. I 87 minutter nærmest holder jeg pusten, i håp om at noe skal komme og redde filmen fra seg selv, redde oss i salen fra makkverket vi bevitner. Det skjer

Hjertebank), men fordi han med Laurence Anyways beveger seg over i den mikroskopiske familien med regissører som i svært ung alder serverer et forstummende mesterverk, av typen det er vanskelig å forestille seg at vedkommende noensinne vil overgå. Ord som «talentfull» og «lovende» blir direkte misvisende. Det narrative utgangspunktet er enkelt, men mellomrommene Dolan åpner underveis – viet overveldende formeksess og psykologiske nyanser i et pirrende samspill – gjør at resultatet føles som en massiv erfaring. Noe man har gjennomlevd snarere enn bare sett. Det sublime er at Dolans endeløst oppfinnsomme estetikk utelukkende bidrar til å løfte frem følelser og stemninger som allerede er godt rotfestet i rollefigurene og deres intriger. I Laurence og Freds verden regner klær fra himmelen når gjensynsgleden eksploderer; det spruter vann ut av stueveggene når kjærlighetssorgen tærer som mest. Laurence Anyways er fri. Fri for blasse konvensjoner, men også fri fra ideer om å aktivt bryte med dem. Regivalgene virker intuitive og uanstrengte – de er følt med en utstrakt hånd, ikke nødvendigvis tenkt i stykker. Dolan kjenner sin filmhistorie, og en kyndig cineast vil få assosiasjoner til både Almodóvar, Kubrick og Wong Kar-Wai, men i all hovedsak står Laurence Anyways helt for seg selv, bemerkelsesverdig uforstyrret av postmoderne støy. (Selv har Dolan trukket frem Titanic og Nattsvermeren som konkrete inspirasjonskilder, grunnet henholdsvis ambisjonen i Camerons film og den besnærende bruken av nærbilder i sistnevnte.) Her hjemme har ingen sett nødvendigheten av å vise Dolans film på det store lerretet; ekstra merkelig er det at Arthaus, som i sin tid gav oss den langt mindre betydningsfulle Hjertebank, ikke har kjent sin besøkelsestid. Under årets Cannes-festival ble opplevelsen av å overvære premieren (og den påfølgende festen) til Laurence Anyways et minne for livet, og tidlig i høst dro jeg og min kollega til Paris i ens ærende for å se filmen én gang til. Venner som har tatt oss på ordet har dratt til Sverige for å få sett den på kino der. Kjære leser, gjør det samme! Lars Ole Kristiansen

En film av Benh Zeitlin qu v en zh an e wallis dwig h t h en ry

«Fullstendig uforglemmelig. En nær perfekt kombinasjon av visuell magi, realisme og følelser» nrk filmbonanza

Anmeldelsen er skrevet i samarbeid med

aldri. Jeg blir flau av hvor umorsom den er, hvor krampaktig liksomvulgær den er, og begynner å lure på om regissør Leslye Headland har snortet like mye coke som hun lar karakterene sine gjøre. Hvorfor blir jeg så utilpass av denne filmen? Det kan være lett å skylde på de uspiselige karakterene. Headland har med viten og vilje gjort karakterene sine til superbitches, som baksnakker bestevenninnene sine og syter over hvorfor de ikke selv får det som de vil. (Og mest av alt trenger en bra mann, selvfølgelig.) Men altså, når ble det nok å servere oss en gjeng drittmennesker på film? Gi meg en bitch på et lerretet og jeg skal klare å engasjere meg i henne, så lenge jeg kan se noe menneskelig der. Det er lite menneskelighet å skue i denne filmen.

«Lol, se hvor feit hun er!» «Lol, se hvor vulgær hun er!» «Lol, se hvor dum hun er!» «Lol, se hvor bitchy hun er!» Dette oppsummerer grovt sett både filmens humor og fire hovedkarakterer. Men det er altså ikke kun humoren (eller mangelen på fungerende sådan), ei heller karakterene (eller mangelen på fungerende sådan) som gjør filmen så dårlig. Det er rett og slett ingenting som funker. Karakterene er irriterende, karikerte og lite troverdige – og redder seg ikke engang inn ved å være morsomme. Nei, jeg ønsker dem mest av alt vondt. Kamilla Rønnestad Premiere 28. september

Beste debutfilm

canne s filmfe stival

Beste film

sundanc e f i lmf e stival

PÅ KINO 26. OKTOBER www.arthaus.no www.facebook.com/arthaus.no

1992–2012 20 år med de beste filmene fra hele verden!

FILM: HÅVARD NYHUS

9/2012

FILM

Noe er råttent i Norge, skal vi tro filmskaper Eva Sørhaug. Tekst Martin Øsmundset 90 minutter, tittelen på Eva Sørhaugs film om partnerdrap, viser til den siste halvannen timen før det fatale skjer i et parforhold. Men mon tro om ikke tittelen også klokker inn tiden som er brukt på faktasjekken. Med filmen har iallfall Sørhaug blitt en slags internasjonal fanebærer for utsagnet «Norge er på europatoppen i partnerdrap», en påstand som fordrer ganske kreativ statistikklesning. SOM JON HUSTAD, programleder i Harde Fakta på TV2 («det eneste programmet som ikke er venstrevridd»), ikke kunne unnlate å korrigere uten et hånflir om munnen: Norge er faktisk på verdensbunnen over antall partnerdrap (tre per million par). Nå skal det imidlertid sies, til Sørhaugs forsvar, at hun ikke har gjort noen større forbrytelse enn å stole på tall som er blitt servert av Amnesty og Krisesentersekretariatet. «Hva er galt med den norske mannen?», spurte en canadisk publikummer etter visningen i Toronto. Og man kan saktens begynne å lure. Noe må det nesten være, slik som han voldtar og dreper i løpet av Sørhaugs 90 minutter. NATT&DAG gikk tallene etter i sømmene og tok heisen opp til toppetasjen på Clarion Hotel Folketeateret for å stille kilden til veggs. Hei, Eva Sørhaug! Hva var det som satte deg på tanken om å lage en film om partnerdrap? – Det er flere ting som skjer samtidig, men jeg leste at Norge lå på europatoppen

over partnerdrap, sammen med Spania. Dette er jo da i forhold til antall drap. Men poenget er at hvis du blir drept i Norge, så blir du drept hjemme, av partneren din. Nettopp, det er andelen av drapene som er påfallende. Ikke de absolutte tallene. Men når canadiere får høre at vi er «på europatoppen i partnerdrap» og spør hva som er galt med den norske mannen – presenterer du ikke da et veldig galt bilde av Norge ute i verden? – Nei. (Lang pause.) Nei. Det er en film. Det er en fiksjonsfilm. Det er en spissformulering, og det er jo ikke til å komme unna at vold i nære relasjoner er et alvorlig problem i Norge, og det er jo sånn at fem av ti mord er damer som blir drept hjemme. Det er femti prosent.* [Påstanden er faktasjekket lenger ned, jou. anm.] Jeg tenker: Bor du i en bilfri by, så blir du ikke drept i trafikken. Og vi skal bo i verdens mest likestilte land. Det er det som jeg ikke … det er noe gærent her. Under visningen i Toronto var det flere som måtte forlate salen. Ikke småtteri! – Jeg tenkte sånn: Skal jeg lage den filmen her, så må den skrike, ellers er det ikke noe vits å lage den. Hvis folk har glemt denne to minutter etter at de har gått ut av salen, da har jeg tapt, både i sakens anledning og som filmskaper. 90 MINUTTER VAR en påkjenning også for Sørhaug. Hun røper at fysisk kvalme og ukontrollerbare brekninger ble en vane allerede under forarbeidet. – Hele prosjektet var jo litt sånn … hadde ideen, hadde ikke noe lyst til å skrive manus.

Skal jeg lage den filmen her, så må den skrike. Ellers er det ikke noe vits å lage den. 66

9/2012

Okay? – Nei, fordi man skjønner at det her … det er jo bare ubehagelig. Samtidig som det er veldig interessant. Og jeg søkte faktisk penger på et annet prosjekt jeg hadde, på manus. Og så fikk jeg ikke penger på det, og så tenkte jeg «ach, får sende inn dette her, da. De kommer sikkert til å si ja». Og så, når jeg hadde skrevet det, hadde jeg ikke noe lyst til å regissere det. Hvorfor ikke? – Fordi, det er bare … tungt. Men jeg tenkte, når sant skal sies, at jeg skjønte ikke hvilke andre det var i Norge som kunne gjøre det og ikke feige ut. Eller som kunne tenke seg å gjøre det. Hvordan påvirket det deg å bevitne disse brutale scenene? – Det var utrolig slitsomt. Altså, jeg har jo ikke noe personlig erfaring med vold, men å sitte å høre på Kaia sine skrik og Aksel sin kjefting på tredje dagen, da orket jeg ikke å ha headsettet på lenger, måtte skru av lyden på monitor og kjente at nå … Aksel satt og skalv og var kvalm etter opptak, og Kaia satt med isposer mellom tagningene, og jeg turte ikke å gå bort til henne, for jeg visste at hvis jeg gikk bort til henne, så ville jeg spørre henne hvordan det gikk og mene det. Og hvis hun hadde sagt til meg da at «jeg vet ikke om jeg orker mer», så hadde jeg sagt: «Greit. Da gir vi oss.» Dere trengte ikke sminke så mange blåmerker etterhvert? – Nei, vi tok jo massevis av tagninger, og det er mye som ikke er med, også. Altså, den siste slåsskampen … der er det mye mer. Vi har gjort det samme fra flere hold og forskjellige innstillinger og de slåss og de slåss og de slåss og de slåss og de slåss. Men så tenker jeg sånn: det er bare blåmerker. Det går over.

De er jo ikke utsatt for den typen … og det er jo også de veldig klare over. Det er som Kaia sa: at hun kjente hun hadde problemer med å gå opp trappa hjemme etter jobb, og så tenkte hun bare: «og det er jo bare meg … jeg er jo ikke utsatt for dette engang». HAR REGISSØREN NOE hun vil legge til? Først sier hun nei, men så stopper hun på andre trinn i trappa, smiler og sier: – Du kan si mye rart om filmen, og du behøver ikke å like prosjektet, men du kan ikke si at det er en dårlig film. Det føler jeg meg rimelig trygg på.

*HARDERE FAKTA Epilog. Tilbake på NATT&DAG-kontoret slår det oss. Hva sa hun? At «fem av ti mord er damer som blir drept hjemme.» Det hørtes da fryktelig mye ut!? Vi blir atter fysne på konkrete tall, og sjekker med drapsoversikten til Kripos fra 2011. Den viser at antall drapsofre totalt siden 2002 har ligget et sted mellom 30 og 45 i året. I samme periode har antallet kvinner som er drept av partneren sin ligget mellom fem og ti – altså en andel på type tjue prosent. Det kan altså ikke være kvinnelige partnerdrapsofre denne «fem av ti mord»-formuleringen henviser til. Kan det være at det bare er snakk om, som Sørhaug sier: «antall kvinner som blir drept i sitt eget hjem», og at disse drapene ikke nødvendigvis har noe med partneren å gjøre? Hvor kommer så denne statistikken fra, og hvordan er den i det hele tatt relevant i forhold til filmens prosjekt? Så mange spørsmål, færre svar. For all del, ingen forlanger at Tina & Bettina eller Kong Curling skal være basert på harde, dokumenterbare fakta, men om den lemfeldige statistikkbruken til 90 minutter er symptomatisk for norske, realismesøkende filmproduksjoner som søker å bibringe et tydelig budskap om rikets tilstand, ja, da er virkelig noe litt råttent.

“Head Down” ute nå! DAGBLADET, VG

TA M E I M PA L A “Lonerism” ute 8. oktober! Support: YOUNG DREAMS

ROCKEFELLER

Support: SMOKE MOHAWK

FREDAG 19. OKTOBER BILL. KR. 225,-. 18 ÅR LEG.

ROCKEFELLER, tirsdag 16.10. Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

DIRTY PR OJ EC TO RS

“Shields” ute nå! DAGBLADET, GAFFA, NRK P3

Support: VILLAGERS

ROCKEFELLER FRE. / 26. / 10. Bill. kr. 270,-. 18 år leg.

“Swing Lo Magellan” ute nå! VG, AFTENPOSTEN, DAGBLADET, NRK P3

Support: CALLERS

ROCKEFELLER SØN. 28. OKTOBER

Bill. kr. 225,-. 18 år leg.

M83 “Hurry Up, We’re Dreaming!” LYDVERKET, DAGSAVISEN, DAGBLADET

SONDRE LERCHE 8/10

“Bootlegs” ute nå! Musikknyheter.no

Support: DAN CROLL ROCKEFELLER, TORS. 25. OKT. Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

“Centipede Hz” ute nå! DAGSAVISEN

ANIMAL COLLECTIVE

Sentrum Scene

6.11.12 Bill. kr. 320,18 år leg.

SENTRUM SCENE TORSDAG 15. NOVEMBER Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

ENESTE KONSERT I NORGE I 2012!

ROCKEFELLER

SENTRUM SCENE

Bill. kr. 300,-. 18 år leg.

Bill. kr. 350,-. 18 år leg.

TIRSDAG 20.11.

1.10: JUBIL

EUMSFEST • 2.10: A PL ACE TO BURY STRANGERS • 3.10: TØNES 4.10: SP + OON TRAIN L ABEL NIG HT: THE LIT TLE HANDS OF ASPHALT + MAKING MARKS MORTEN M Y K L E B U S T • 5 . 1 0 : E N S L AV E D • 6 . 1 0 : S U P E R F A M I LY • 7 . 1 0 : H A N N E H U K K E L B E R G EPER 8.10: IA N HUNTER & THE RA N T B AN D 10: KV ELERTA K • 10.10: DANIEL NORGREN + DIG DE . 9 • 11.10: BE LSKÅR NDIK • 12.1 ÅL ANGE P + D 0 N : C A B L I A G E L E I B R A N S E S S I O N S 2 0 1 2 : B L A C K D E B B AT H + B A BE + EL CU IE TRI ERO + EL D KOSMIK BOOG OOM & THE BORN + N E D E W S + DE S + S Y T R E ELECTRIC + YOUNG FOG ECTS ØRGELIG ARCHIT : 0 E RESTENE • 1 . 5 1 • N E E R 13.10: LUKKET SELSKAP • 14.10: DYL AN MONDEG 16.10: NA O JONES SHVILLE PUSSY • 17.10: ENSIFERUM • 18.10: HALESTORM • 19.10: DANK 2 0 . 1 0 : B A L K A N B E AT P A R T Y • 2 1 . 1 0 : T H E S O U N D T R A C K O F O U R L I V E S 22.10: LERS K AT Z E N J A M M E R • 2 3 . 1 0 : A R V E H E N R I K S E N M E D J A N B A N G • 2 4 . 1 0 : T H E L E V E L 25.10: Z AN E N I G E VA • CORY BRAN 2 6 . 1 0 : T H E R E V I VA L T O U R 2 0 1 2 : C H U C K R A G A N + E M I LY B A R K E R + E + J AY M OWLOV ALINOWSKI + R O C K Y V O T O L AT O • 2 7 . 1 0 : M A R K U S K R U N E G Å R D • S H A D 28.10: TE GIL G OT T H A R ANNET + E G D • 29.10: RAM N B L E O N L A B E L N I G H T : C O S M I C D E L AY + T H E H O L Y T O U N 30.10: T LEBRATIO HOM HELL + JIM S TÄRK • 31.10: CARPET CRAWLERS - A GENESIS CE FOR MER INFO OG BILLETTER: WWW.ROCKEFELLER.NO

TIRSDAG 27. NOVEMBER

TEAM ME SENTRUM SCENE FRE • 7 • DES

MICHAEL KIWANUKA

Bill. kr. 225,18 år leg. i hovedsal. Fri alder på galleriet.

10/10

“To The Treetops!” MUSIKKNYHETER.NO LYDVERKET GAFFA

“Home Again” DAGBLADET

ROCKEFELLER TORS. 29. NOV. Bill. kr. 300,-. 18 år leg.

Forsalg: www.rockefeller.no, Posten, Narvesen, 7-Eleven, tlf. 815 33 133. NB! Bill.avg.

BRITISK HUMOR Tekst Aksel Kielland DET ER MULIG det bare er meg og menneskene jeg omgås, men det er lenge siden jeg hørte noen skryte av at de foretrekker britisk humor. En stund var dette noe man hørte like hyppig om humor som man hører ordet «autentisk» brukt om uinspirerte pizzaer med tynne, tørre bunner som ingen egentlig er noe interessert i å spise, men de siste par årene har det dabbet litt av. Muligens skyldes det at den britiske fjernsynsbransjen fortsatt er omtåket og forvirret etter den voldsomme og uforutsette suksessen til Merchant og Gervais’ The Office, og formodentlig har det også noe å gjøre med at det etterhvert har blitt så enkelt å laste ned

amerikanske tv-programmer per torrent at det omsider har gått opp for en større andel av den norske befolkningen at amerikansk humor er mer enn syndikerte latterspormaraton på TV3 og TVNorge. Men selv om internett er travelt opptatt med å miste hodet over Louie og Girls, og 30 Rock er i ferd med å erstatte Black Books som den mest trofaste og pålitelige referansen for alle som er i besittelse av en lunken interesse for fjernsynshumor og et voldsomt behov for å bli tatt på alvor, gjør man alltid klokt i å også holde et halvt øye med hva britene driver med. ETTERSOM NOEN åpenbart følte det hadde ett eller annet å bevise, presenterte Channel 4 i august sin Funny Fortnight, en

tre1 uker lang kavalkade av nye programmer, gamle favoritter og gammalt ræl. Kanalen bød blant annet på The Toast of London, en ny pilot av og med Matt Berry – også kjent som den mest undervurderte mannen i britisk humor;2 en ny time med stand up signert Frankie Boyle; Vic Reeves og Bob Mortimers tapte Popadoodledandy, samt Bad Sugar, som var noe så kjærkomment som en ny pilot av Sam Bain og Jesse Armstrong, med den alltid fortreffelige Julia Davis.3 Funny Fortnight understreket på effektivt vis hvor mye bra og viktig tv-humor Channel 4 gjennom årenes løp har produsert, men samtidig var det få av de nye produksjonene som fungerte like godt i praksis som de så ut til å gjøre på papiret. Man trenger imidlertid ikke se lenger enn til BBC for å finne en komiserie hvor alt sitter som det skal. I det denne avisen er på gata vil fjerde sesong av Armando Iannuccis The Thick of It nærme seg slutten, og dersom sesongen slutter som den har begynt snakker man fort-

satt om en av de beste tv-seriene om politikk som noensinne er laget. Politisk humor er en vanskelig sjanger, ettersom man uten anselige mengder fingerspitzgefühl fort ender opp som moraliserende, politikerforaktende og fordummende. Men Iannuccis filosofi om å skildre britisk politikk som en absurd runddans mellom gode hensikter, idiotiske påfunn og et stadig økende fokus på å blidgjøre en omskiftelig og uforutsigbar velgermasse – utført av en gruppe måtelig begavede individer som for lengst har mistet årsaken til at de gjør det de gjør av syne – fungerer like bra som den alltid har gjort.4 HVIS HISTORIEN HAR lært oss noen ting som helst, er det imidlertid at uansett hvor bra In the Loop enn er, så vil Peep Show – når det mot slutten av året vender tilbake for sin åttende sesong – feie all konkurranse av banen. Ikke siden George Costanza har verden sett sitcomkarakterer hvis nedrige, korttenkte egosentrisitet røper et bredere spekter av basale og dypt, dypt menneskelige impulser. Og i Mark Corrigan og Jeremy Usborne har Peep Show ikke bare én, men to slike glitrende idioter. I likhet med The Thick of It er Peep Show et virtuost konstruert byggverk av nyanserte karakterskildringer og minneverdige replikkvekslinger, men der Iannucci tar sikte på å forklare den utvendige verdens kaos, skraper Peep Show-forfatterne Bain og Armstrongs imponerende innsiktsfulle psykologiske disseksjon seg stadig nærmere sine avstumpede, men samtidig urovekkende gjenkjennelige hovedpersoners innerste kjerne. Og i tillegg er det skikkelig, skikkelig morsomt. Vi vil nok alle sove bedre dersom vi aldri noensinne hørte setningen «Personlig foretrekker jeg britisk humor» igjen, men det betyr ikke at det ikke fortsatt er viktig å følge med på hva de driver med der borte.

1. Jepp! 2. Dvs. nest etter Matthew Holness. 3. Som i skrivende stund også har kostymekomedien Hunderby på Sky Atlantic. 4. Hvilket vil si langt bedre enn i den amerikanske versjonen Veep, og nesten like bra som i filmversjonen In the Loop.

DAG SØRÅS STAND UP NORGE PRESENTERER:

Seiler opp som en av Norges fremste standupkomikere! -Nordlys En reflektert kritiker med et skarpt blikk. - Harstad Tidende Lo godt av sterk kost. - Lofotposten

SPILLES PÅ

LATTER - AKER BRYGGE TORSDAG 04.OKT FREDAG 05.OKT LØRDAG 06.OKT FREDAG 12.OKT LØRDAG 13.OKT LØRDAG 20.OKT

KL 19.00 UTSOLGT KL 19.00 UTSOLGT KL 19.00 UTSOLGT KL 19.00 FÅ BILL. KL 19.00 FÅ BILL. KL 19.00 EKSTRA

Billettsalg: 23 11 88 00 / 815 33 133 www.billettservice.no / www.latter.no

RADIKAL. HARDTSLÅENDE. IRONISK. KUNNSKAPSRIK. UTFORDRENDE.

9/2012

SPILL

Foto: Mads Maurstad

The Testament of Sherlock Holmes

underhaldning og andre eventyr TEKST Rasmus Hungnes DET ER GODE tider for alle som likar å opphalde seg i timevis på tronge virtuelle område, som rått kan digge å saumfare lav- og høgoppløyselege digitale landskap på jakt etter akkurat den rette pikselen. Med andre ord: fryd dykk, adventure-game-entusiastar! For no kan ein spele, av hjartans lyst, Secret Files 3 (PC). Denne tysk-produserte peik-og-klikk-saken tek for seg tidsspennet frå Archimedes si levetid, via Leonardo da Vinci sitt studio i Firenze fram til i dag, då gal vitskapskvinne sitt hovud har byrja å spinne og verda går eller ikkje går under på grunn av forsking ved CERN. Det er ok adventure-underhalding dette, dersom ein likar slikt, men ikkje akkurat legendarisk. For eit legendarisk adventure-spel som òg ropar varsku om forsking og teknologisk utvikling utan tøylar (det må vere noko i tidsåndi, noko med 2012 og dommedagsprofetiar): Resonance (PC) er eit framifrå point’n’clickspel, med karakterar ein kan bry seg om, viss ein vil, engasjerande narrativ og framifrå samansette gåter som gir meining. Dersom alt dette vert for høgteknologisk, og du er blant dei som likar å simulere fordums lavteknologisk tid via dine teknisk avanserte duppedittar (PC, PS3 og Xbox360), kan ein alltids køyre i gong The Testament of Sherlock Holmes. Trass den lave frameraten og glitchy grafikken (i PS3-utgåva) var eg ganske positiv til denne soga, for kven set vel ikkje pris på eit godt detektiv-mysterium leia fram av heroinisten Holmes? Her har vi endelig eit spel der ein får freista å kontrollere nasaltrakten til ein sporhund, skåret i gleda er berre det at alt du snusar fram vert overprøvd og korrigert av Holmes uansett. Det er eit hundeliv, men andre gonger, når Sherlock seier «flink bisk, du er ein sann detektiv», då varmar det heilt inn til hjarterota. Spelet har

ellers mange andre nyttige funksjonar, som gjer det rimeleg valfritt kor mykje av livet ein ynskjer å kaste vekk på det. Og slik flyt spelet ganske bra av garde, heilt fram til då du har saumfart det same vesle området i timevis, og du er så oppgitt at du har lyst til å berre gi opp, men i vill frustrasjon fortset du nokre timar til med denne meiningslause, gjentakande aktiviteten berre fordi det er så fascinerande at speldesign kan vere så elendig. Når skal spelutviklarar forstå at dei, som ein god kokk, må smake på produkta sine før dei serverer spela til den stakkars kundegruppa si? Når? Når? Når? Til slutt sjekkar du ein walkthrough på Internettet og finn ut kva for ein latterleg liten ting du har oversett, og fortset med å skulde alt på dårleg speldesign. ANNA SNUSFORNUFTIG underhalding med tidlaus London-dialekt får ein i Professor Layton and The Miracle Mask, som kjem til 3DS i slutten av oktober. Her vert det garantert frustrerande logiske gåter å løyse i fleng, akkurat slik ein vil ha det. For meir frustrerande akademisk logikk-gakk kan ein sjekke ut ir/ rational (Internett), spelet der du må resonnere deg fram til grusame logiske argument som ikkje gjev meining. Og så kan du vidare håpe at Professor Layton vs Ace Attorney kjem ut i Europa. Det er lov å håpe, men det skjer nok aldri. Men då kan ein trøyste seg med Takashi Miike sin nyaste film, nemleg Ace Attorney, som er basert på spelet med same namn! Det er truleg den beste filmatiseringa av spel sidan Super Matio Bros. frå 1993. Faktisk mykje betre. Det er ein ordentlig bra film, ein klassisk sci-fi-rettsak-thriller-komedie. Wow! Oktober er òg gode tider for alle dei som ikkje likar å gå på pikseljakt med musepeikaren dag ut og dag inn. Løp-løp-skyt i Borderlands 2. Det blir populært. Og Dishonored. Det blir bra. Og XCOM: Enemy Unknown. Det blir fett.

Når skal spelutviklarar forstå at dei, som ein god kokk, må smake på produkta sine før dei serverer?

Timbuktu, er årets vinner av Telenors kulturpris 2012. Timbuktu får prisen for sin grensesprengende formidling av tekst og musikk. Han er ledende innen nordisk hip-hop og har et publikum på tvers av generasjoner. Gjennom sitt kulturprogram ønsker Telenor å bidra til å løfte fram spennende kulturuttrykk som skaper mangfold, engasjement og nye møteplasser. Telenors årlige kulturpris er et viktig element i dette kulturprogrammet, som hvert år skaper 80 produksjoner til glede og inspirasjon for kunder, forbindelser, samarbeidspartnere og egne ansatte. Prisen er i år på 250 000 kroner.

Tidligere vinnere:

Juryen for 2012:

2011

Kringkastingsorkesteret

2010

Olafur Eliasson

Kjersti Alveberg, koreograf, juryens leder

2009 Liv Ullmann 2008 Jonas Bendiksen 2007

Marilyn Mazur

2006 Det Internasjonale Barnekunstmuseet 2005 Anne Marit Jacobsen 2004 Ingrid Lorentzen 2003

Verdensteatret

2001

Ingvar Ambjørnsen

2000 Juni Dahr 1999

Torunn Lian

1998

Kari Bremnes

1997

Kjersti Alveberg

1996

Wenche Øyen

1995

Svein Tindberg

Lars Saabye Christensen, forfatter Thorbjørn Harr, skuespiller Adil Khan, danser, skuespiller Ingrid Kindem, musiker og komponist Cecilie Broch Knudsen, rektor ved Kunsthøgskolen i Oslo Kai Rosenberg, Vice President Communication, Telenor Group

9/2012

Androide for markedskreftene eller snill onkel som gir ungdommen det de vil ha? Foto Christian Belgaux Du er musikksjef i landets viktigste radiokanal, men du har aldri laget musikk eller radio før. Så hva er egentlig kompetansen din?

Ikke si Platekompaniet. – Genuin musikkinteresse fra jeg var et lite barn. Jeg har alltid konsumert mye musikk, både live og for meg selv. Og så har jeg spilt i band. Rent formelt har jeg sos.ant og filmvitenskap fra Blindern. Jeg mener at de beste musikkfolka ikke nødvendigvis har studert musikk og gått på musikkonservatoriet.

Hvorfor ikke? Kan jo ikke skade? – Skal man behandle musikk som populærkultur så er man nødt til å ha en annen tilnærming enn notearter … sorry, tonearter. I hvert fall i den jobben jeg har. Wolfgang Plagge (komponist, jou. anm.) kan veldig mye mer enn meg rent musikkteknisk, men jeg kan mer enn ham populærkulturelt.

6 6 1

Hvordan holder du deg så ung? – Er dette liksom et lakonisk spørsmål?

Mats Borch «Babyface» Bugge, pleier du fortsatt å smøre maskara i kinnskjegget når du skal komme inn på utesteder, sånn som du gjorde i gamledager i Tønsberg? – Fy faen, dette er researchen sin! Det var for å komme inn på utesteder før jeg ble 18. Jeg blir fremdeles legga på polet.

6 1

Visste du at Ash var ti år gammel gjennom alle de 13 Pokémon-sesongene? – Nei.

Jeg har hørt at du pleier å tørrjukke inntil gjenstander og mennesker, når du skal «entertaine»? – Ja, det stemmer.

I den stillingen du er i nå må du vel ha latt primale instinkter føre deg til å ligge med noen norske kvinnelige artister?

–…

6 1

Hva er egentlig P3s målgruppe? Er vi i målgruppen? – Det vil jeg tro. 15-30 år.

Vi er altså MIDT i målgruppen men hører ikke forskjell på P3 og NRJ lenger. Er det meningen? – Altså NRJ. Det er en litt rar situasjon. Da jeg ble musikksjef var jeg veldig opptatt av å forynge P3. Vi merka at lytterne var blitt veldig mye eldre. Tilbake til NRJ: når vi spiller en låt kommer ofte de andre kanalene etter. Derfor er noen av låtene de samme. Et media-O-lemma til deg, Mats: Kvalitet eller publikumstall? – Nei, da blir det kvalitet. Når det er sagt, synes jeg det er mye kulere å lage programmer som folk bryr seg om, og at folk vil ha autografer og ta bilder med programlederne når de er ute blant folk. Det er mye kulere enn å lage et nisjeprodukt for folk innenfor ring 2.

Er Urørt mest en bekvem salderingspost for å rettferdiggjøre at det ikke frontes mer norsk musikk på listene? «Tull, vi har jo Urørt med BARE ny norsk undergrrrrunnsmusikk!» – Urørt er dritviktig for oss. Hvis du ser på finalene de siste årene så har det vært Vaular, Oslo Ess, John Olav, Lemaitre, Mikhael Paskalev, Kvelertak, Honningbarna. Vi spiller ekstremt mye norsk musikk på P3. Kanskje ikke like mange artister som tidligere, men vi satser heller på noen utvalgte. Det er knyttet til kvalitet.

Og Autolaser. Hvorfor var han i Urørtfinalen egentlig? En trønder med liksom-ond maske som later som det er 2007? – Maska får stå for hans egen regning, det synes jeg også er ganske tøysete. Det sa jeg til ham også. Men han var der fordi han i norsk sammenheng representerte noe nytt da.

Haha. – Jeg står for at tørrjukking er funny. Jeg gjorde det senest idag, på førstehjelpskurs med en dukke. Det synes jeg var morsomt.

Jeg står for at tørrjukking er funny. Jeg gjorde det senest i dag. 70

9/2012

6 6

Vi har lest at du kun spiser sopp fra Italia. Er du en stolt matsnobb? – Jeg sa vel det en gang.

Funfact: Delikatessen trøffel er en sopp som har vokst under jorda! Hvor mange trøfler i Musikk-Norge har P3 gravd frem de siste årene? Gi oss topp-tre-tøfler. – Jeg vil kanskje si at John Olav er en trøffel fordi han skiller seg ut ved å skrive bra tekster på norsk. Du synes det er mye dårlig norsk tekstskriving? – Donkeyboy skriver ganske dårlige tekster, på engelsk da. Men det er en trøffel innenfor pop. Og Lars Vaular, han har vært en viktig trøffel for P3.

P3s Marius Asp kommenterte nylig den stadig ekspanderende runkeringen på TVskjermen, og hvordan selvutlevering og kos er blitt viktigere for artister enn å lage … vel, musikk. Er du enig i det? Er det for mange artister på lønningslista til underholdningsavdelingen i TV 2 nå? – Jeg synes det var en kul kommentar og er vel langt på vei enig i at musikk-tv har nådd et slags metningspunkt. TV2 har vært dritbra i veldig mange år, men så merker man med Cover Me at seerne ikke er helt klare for det og at innholdet er ganske dårlig.

Er metningspunkt et annet ord for runkering? – Ja, man har fått en runkering i musikk-tv. Jeg synes fortsatt musikken er viktigst. Jeg leser ikke så mye hjemme hos-reportasjer.

Hva skjedde med å feie for egen dør? Harmløs underholdning og kos er da essensen av P3 anno 2012! – Det er en underholdningskanal. Musikk er jo underholdning. Slik sett sitter man i et stort glasshus rett som det er.

Glasshus, ja? – Jeg er glad i friksjon. Men jeg synes det er viktig å ikke mene for å mene. Det har vært tradisjon for det i Norge. Det fremstår som veldig kunstig. Da tar jeg heller til takke med kosen, heller enn påtatt meningsutveksling. Det speiler kanskje det landet vi lever i: at det er nesten for bra her. Kroppstemperatur hele veien. Men ideelt sett ønsker jeg meg en radiokanal som tar på alvor de utfordringene vi har i samfunnet, og mener P3 gjør det på en grei, lett måte.

Dere sender det eneste dokumentarprogrammet klokka 09 på søndager. – Mange tror det er et dårlig tidspunkt å sende en dokumentar, men det er faktisk en veldig bra plassering.

6 6

Nå skal det ikke være lov å sove lenge på søndagene heller!

Er underholdning den eneste veien å gå for å nå unge lyttere? – Nei, jeg tror man kan nå unge lyttere med forskjellig type innhold. Det handler om å lage bra innhold. Jeg tror man når unge folk med … content is king, er ikke det liksom mantra?

Hva slags content er du mest stolt av i den sammenheng? – Fra mitt ståsted er det musikken. Vi spiller mer ny musikk enn noen gang og har fått den rotasjonen vi ønsket. Jeg synes Lydverket er et veldig bra musikkprogram. Radioresepsjonen er veldig bra content. Vi skaper mye bra livemusikk i Popsalongen. Det henger sammen med allmennkringkasterrollen.

Siden Todd Terjes Inspector Norse kom ut og ble spilt verden over, har han vært i studio med Bryan Ferry og Robbie Williams har lisensiert den gamle hit’en hans Eurodans til sin nye kjipe singel. Du synes låten «manglet melodi». Er det mulig at alle andre tar feil? – Det er mulig andre tar feil i forhold til om det er en bra radiolåt eller ikke.

Du mener Bryan Ferry (og Robbie Williams da) tar feil? – Overhode ikke. Men jeg mener fortsatt at det ikke er noen sterk radiolåt. Det er en kul låt på en strandbar. All honnør til at Todd Terje blir spilt på BBC, men vi kan ikke liste alt som blir spilt i utlandet og får mange views på Youtube.

I utlandet er Norge strengt tatt mer kjent for klubbmusikken enn Donkeyboy. Hvorfor finnes det ikke en eneste time med klubbmusikkprogram på P3? – Vi har DJ Friendly og Christine Dancke.

Mats Borch Bugge (1978): Musikksjef i P3. Jobbet på Platekompaniet i Tønsberg. Allmennkringkasting: Komme fra engelske ”public service broadcasting”. En kanal som skal være uavhengig fra og en motpol til kommersielle krefter. Har fått tildelt privilegiet å sende riksdekkende kringkasting i bytte mot å utføre en viktig samfunnsoppgave: å sikre befolkningen et mangfoldig medietilbud, tematisk og sjangermessig, og imøtekomme interesser hos brede og smale publikumsgrupper. Basert på offentlig finansiering, blant annet lisens. Kilde: Medietilsynet, Wikipedia.

Det var ikke den siste revejakta, liksom. Selv om faren min stod naken og smurte matpakka mi. Finger´n på klubbpulsen med Café del Mar-chillout og pop-remikser! Men et norsk elektronikaprogram kunne sikkert vært topp dét.

Hvorfor har dere ikke det? – Vi har programmer som tar for seg klubbmusikk fra hele verden. Lydverket har spilt masse Todd Terje. Jeg tror generelt sjangerspesifikke programmer ikke er det viktigste nå, utenom metalsjangeren som har en veldig lojal lytterskare, så tror jeg folk driter litt i sjangre og bare hører på låter.

Det finnes da fremdeles sjangre! Kan du nevne én elektronisk sjanger til hver by: Chicago, Detroit, Miami, Berlin? – Chicago, det er house. Detroit er … Eminem og Stooges.

6 1 6

Kom igjen a, dette skal du kunne. – Detroit har fostra mye forskjellig.

Detroit-techno, Mats! Miami? – Miami bass.

6 1 6

Berlin? – Det er jo sånn anemisk elektronika.

Blodfattig elektronika eller minimal techno, pytt-pytt. Musikksjefen klarte to av fire. På tide med det programmet kanskje?

Ok ok, tilbake til popkultur! Hvem er den største stjerna du har møtt? Har du dratt noen flaue oneliners? – Kanye kanskje. Eller Chris Martin. Mick Jagger! Jeg var på nachspiel med Coldplay og prøvde å synge Levva livet. Det synes de ikke var noe kult i det hele tatt. Jeg prøvde å få til Åge-raspen og sang alt jeg hadde. Det var kjipt.

1 6

Hva er det døveste du har gjort? – Noen gang? Hva kan det være … (ti sekunders stillhet). Denne må jeg tenke litt på.

Er det fordi du har gjort noe skikkelig, skikkelig ille som du har angra på ENORMT i ettertid og tenkt: fy faen en SÅNN person vil jeg ikke være. – Nei, jeg er nok en type som ikke har gjort så mye ille. Jeg skifter ikke personlighet i fylla.

1 6

Er du feig, Mats? – Det henger ikke sammen med feighet. Det handler om at jeg er hel ved.

Du gikk med pannebånd og hvite klær på ungdomsskolen og videregående, hadde du Sensation White-nykker? – Det var på barneskolen, da gikk jeg med hvit skjorte. I ettertid tror jeg det var et tidlig opprør mot raddisoppvekst. Du har raddisforeldre? – Eh ja. Hadde. Mamma er død. Men de flytta inn i det fineste strøket i Tønsberg og starta et kollektiv, noe som var uhørt på den tiden. Jeg gikk med Oakley-briller og pannebånd på ungdomsskolen. I dag heter pannebåndet bandana. Jeg er fra et mørkeblått fylke, da. Også var det mye sol, så solbriller må man jo ha.

Også er det viktig å være over gjennomsnittet solbrun, hva? – Litt naturlig brunfarge. Jeg er et sommerbarn.

Hva har denne hippiebakgrunnen gjort med deg? – Jeg har blitt trygg sosialt, fordi vi alltid hadde fellesmiddager i kollektivet, og ekstra opptatt av å ta avstand til de sidene som ikke er så kult med det. Jeg har kjøpt egen leilighet, liksom. Jeg var på sånne camps på Hove, eller, Tromøya, sammen med andre venstrevridde intellektuelle.

Familiehasj til tacoen på fredager? – Det var ikke den siste revejakta, liksom. Selv om faren min stod naken og smørte matpakka mi.

1 6

Jeg håpet kanskje på at du, etter å ha syklet hjem i full fart fra Marienlyst, rev av deg klærne og spradet rundt i Adams drakt? NÅ BLIR DET PANNEKAKER, DERE! – Nå skal vi ha falukorv, ja. Hehe.

Når kommer P2,5. Kanalen for oss midt imellom P2 og P3? – De som er dere? De unge voksne? NRK jobber med digitalisering av radio-Norge nå, men det er ikke landet.

1 6 1

Stemmer det at du har voicen på halvparten av P3-jinglene?

6 1

Det er akkurat som KK-redaktøren Silje: «Jenter, vi trenger en modell til neste cover. FUCK IT, jeg gjør det sjæl, jeg!»

… det døveste du har gjort? – … min vei videre. Hehe.

Hvordan tillater du deg selv å gjøre en så skamløs ting? – Dette har jeg gjort siden før jeg ble sjef. Det er driiitflaut og døvt de første gangene, men så får man et profesjonelt forhold til det og så dyrker man det.

Eller VG-sjef Torry som ga seg selv tolv sider i VG-Helg. – Hehe. Jo, men jeg kan skjønne det. Litt Office. Såpass skamløs er jeg. Nå tenker jeg ikke et sekund på det. Det er litt morsomt, for man må smile mens man spiller det inn, for da høres man mye blidere ut. Kanskje dét blir …

Går du rundt naken hjemme? – Nope.

9/2012

AL MUSIKKFESTI TERNASJON VAL M EN IN ED A RTIS TER FRA FØ LG EN DE LA ND :C U

ALI, IGE, M VER A, S TIN EN RG ,A GE OR ,N GO ON ,C BA

CORE D, HARD KLAN , TYS ARK NM , DA ICA MA JA K, ,U AL EG EN

S/ UE BL , K NS KA I R

O TANG SISK S A KL UL, / SO Z Z JA

GAMBIA, USA, THAILAND G U A TEM ALA ,P O R TUG AL , I T AL IA ,

TY R KI A, S

CUBANSK TI M B A , HØYE RNE RG I S K FOL KE M U SIK K,

LA T I N AM E

19.-28.oktober Tango Festivalito, Internasjonal Folkefest, Tango Caravane, Workshops, Thai Karaoke, Salsa, Gran Baile, Kurs, Dans, Konserter, Kora, Barne-BIKS Hardcore Cubansk Timba, Høyernergisk Folkemusikk, Latinamerikansk, Blues/Jazz/Soul, Klassisk Tango Cuba, Congo, Norge, Argentina, Sverige, Mali, Gambia, USA, Tyskland Guatemala, Portugal, Thailand, Sardinia, Tyrkia, Senegal, UK, Italia. Støttet av: Bergen Kommune, Norsk Kulturråd, Hordaland Fylkeskommune Les mer: www.biks-bergen.no