2013 april trondheim by NATT&DAG

tRONDHEIM 04 - ApRIl 2013 // NytElsEssykE

Modell: Malin / Foto: Christian Belgaux

WWW.NAttOGDAG.NO

Natt&Dag - Siden 1988

TRONDHEIM - APRIL 2013 Sjefredaktør/daglig leder CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no Redaksjonssjef HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no Redaktør Oslo og Samfunn MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no Fotoredaktører STEPHEN BUTKUS butkus@nattogdag.no CHRISTIAN BELGAUX belgaux@nattogdag.no Redaksjonssekretær AGNES MAARJA agnes@nattogdag.no Redaksjonsassistenter MARTE OLEA BORG borg@nattogdag.no DANBY CHOI danby@nattogdag.no

OLE EKKER OSCAR STOLTENBERG JOHANSEN JENS BJØRNSTAD SIGNE FUGLESTEG LUKSENGARD ANNE VALEUR

INNHOLD 12

Salg- og markedsjef CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nattogdag.no Markedsavdeling ANDERS B HANSEN JOHNNY JENSEN CHRISTIAN RASMUSSEN ALEKSANDER RIIS KARSTEN SKODVIN MARIUS SOMMERFELDT ANDERS B HANSEN JOHNNY JENSEN ALEKSANDER RIIS KARSTEN SKODVIN MARIUS SOMMERFELDT salg@nattogdag.no Økonomi NETLEDGER okonomi@nattogdag.no

ANNA VAAGLAND

Utgiver NATT&DAG AS

Layout NATT&DAG

Trykk MEDIA NORGE TRYKK OSLO

Skribenter TORE ANDVIG DANBY CHOI ANDREAS DAHL ANDREAS FALKENBERG EMIL FINNERUD KARIMA ANDREA FURUSETH SARA HAMMER INGER LISE HAMMERSTRØM STURLA HAUGSGJERD HÅVARD NYHUS MATHIAS RØDAHL HANNA STOLTENBERG ANDREAS TYLDEN ØIVIND VOGT MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN KAMILLA RØNNESTAD LARS OLE KRISTIANSEN RAGNHILD BROCHMANN TROND GAUSDAL KARSTEN MEINICH SIREN LØKAAS MARTIN ØSMUNDSET MARTIN T. JOHANNESSEN MAIKEN HORN BOLSET AKSEL KIELLAND RASMUS HUNGNES TORSTEIN HØE FRIDE HERFJORD ELINE BJERKAN SIRI HOVLAND KALDAL TROND GAUSDAL SARA HAMMER MARIUS SVALENG ANDRESEN MARTIN T. JOHANNESSEN

Opplag 69.000

MÅNEDENS MEDARBEIDERE............................................................................................................................................... 10 SAMFUNN: HVA ER NYTELSESSYKE?................................................................................................................................ 12 MEH-GUBBEN OM AVHENGIGHET..................................................................................................................................... 13 RØYKSIGNALER....................................................................................................................................................................... 14 VÅRLØSNING............................................................................................................................................................................. 16 NAIV.SUPERKIDZ..................................................................................................................................................................... 20 MOTESERIE................................................................................................................................................................................ 23 BYGUIDE..................................................................................................................................................................................... 33 UTELIV......................................................................................................................................................................................... 36 HVA FÅR DU IKKE NOK AV?.................................................................................................................................................. 41 KUNST......................................................................................................................................................................................... 42 SCENEKUNST........................................................................................................................................................................... 44 LITTERATUR & TEGNESERIE................................................................................................................................................ 46 MUSIKK: MOTORPSYCHO, JUSTIN TIMBERLAKE.......................................................................................................... 49 INTERVJU: TRANSITTMOTTAKT.......................................................................................................................................... 56 FILM: WARM BODIES, KAPRINGEN, STORIES WE TELL............................................................................................... 59 INTERVJU: ALENE I EVENTYRLAND................................................................................................................................... 61 TV & SPILL.................................................................................................................................................................................. 68 NATT&DAG MØTER FRODE SAUGESTAD......................................................................................................................... 70

distribusjon@nattogdag.no REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL Natt&Dag Oslo Strandgata 19 N-0152 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41

Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen Natt&Dag Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim For tips og presse: film@nattogdag.no musikk@nattogdag.no uteliv@nattogdag.no mote@nattogdag.no kunst@nattogdag.no scenekunst@nattogdag.no restaurant@nattogdag.no litteratur@nattogdag.no WWW.NATTOGDAG.NO

Ass. coverfoto: Ingeborg Løvlie

Ø M E R KE T ILJ

Fotografer CHRISTIAN BELGAUX STEPHEN BUTKUS JACK PAM GARRY CRANNER SIRI HOVLAND KALDAL

Takk til Pentagon, Storgaten 37 for utlån av våpen.

Trykkeri

Illustrasjon CHRISTIAN BELGAUX MARTA BRAVO

DETTE HØRTE VI PÅ

0 16

04/2013

JOBB?

Vi legger fortløpende ut nye jobber på facebooksiden vår: facebook.com/effectbemanning

OVERHØRT

“årets beste dramaserie” the times

EG SER DU ER PATETISK En kjent norsk 59 år-gammel musiker går stadig innom en sigarforretning i Oslo der han hemningsløst snikskryter av seg selv og sitt liv. Av en eller annen merkelig grunn opplever betjeningen mannens opptreden som noe patetisk.

HODERYSTING

Dette rystet vi på hodet av forrige måned. Sjekk #hoderysting på twitter og instagram.

TJENERSKAPET KJENNER HERREN BEST DEL 2. Et kvinnelig norsk nyhetsanker kjent fra kanal nummer to viser sin sanne side i en gourmetforretning i Oslo sentrum, ved å stadig oppføre seg som et godt gammelt rasshøl ovenfor de ansatte.

The CR IM SON P E TAL and the W H IT E romola garai

chris 0’doWd

gillian anderson

basert på den sensasjonelle internasjonale bestselgeren til michel faber nominert til bafta for beste miniserie og beste kvinnelige hovedrolle

les romanen n som serie t e er baser på

i salg på dvd nå hos

OMDØMMEEKSPERT MISTER OMDØMMET En anerkjent omdømmeekspert og informasjonsrådgiver gikk bananas etter årets SKUP. På nachspielet tok han et mobilbilde av en journalist av ikke-vestlig opprinnelse som satt og hygget seg på fanget til en mann. Journalisten ba ham pent om å ikke poste bildet på sosiale medier siden journalisten ikke ville at hennes konservative foreldre skulle se det. Omdømmeeksperten svarer da FrP-aktig at «det må de da tåle!». Journalisten prøver deretter å ta mobilen ut av hånden hans. Knuffing oppstår og omdømmeeksperten ender opp med å dra journalisten etter håret. Stilfullt. GRØNN I TRYNET En profilert forfatter og forlagsredaktør har latt juicingtrenden ta fullstendig overhånd. Juicemaskinen må være med hvor enn han beveger seg og det samme må handlenett fylt til randen med alskens sære grønnsaker og frukter. Når ble det så feil å bare kjederøyke på café?

ELDSTE TRIKSET I SLEAZEBIBELEN En av de store norske bankenes kunstkonsulenter fristet en ung kunstner med innkjøp om han ble med han hjem. For å PULE. LANGRENN I MITT HJERTE I over ett år har den tidligere hovedtreneren for et fotballag på østkanten hatt en greie på gang med hun noenogtjue år-gamle blonde, halvpene langrennsløperen vi aldri husker navnet på.

VG (16. MARS) «Mamma og pappa, er jeg trygg i barnehagen?». Stakkars VG. De trodde de skulle vinne samtlige SKUP-priser på Den Store Barnehagesatsingen sin. I stedet ble hele føljetongen en stående vits gjennom hele mars. Er det trygt å lese VG, lizm? For en gangs skyld har Twitter-kommentariatet og Folket vært hjertens enige: VG evner ikke å skille skitt og kanel. Neste gang kan jo VG begynne å ta sine EGNE ledere på alvor. Som de skrev så sent som i november: «De (politikerne) vedtar stadig nye lover og regler, kontrollformer og rapporteringsrutiner. Det er styringssystemet det er noe feil med. Dette er et politisk ansvar. Politikerne må våge å styre mindre i smått, og i større grad se de store linjene. Og – de må tåle at det av og til blir gjort feil. Og vi må tåle at det av og til blir gjort feil. Et tydelig tegn på byråkratisk sykdom er at ansatte i redsel for å gjøre noe feil, lar være å gjøre noe i det hele tatt. Skjemaveldet og rapportskrivingen har tatt overhånd i offentlig sektor. Dette bør bli et viktig tema i valgkampen neste høst.»

SVEIN ANDERSEN, AFTENPOSTEN (8. MARS) «Hvorfor er norsk rockabilly så bra?». Du store, det har vi også lurt på! Kanskje den minst sexy saken som noensinne er trykket i en norsk avis. NATT&DAG gratulerer.

GEIR AMUNDSEN, AFTENPOSTEN (18. MARS) «Vinylen som nekter å dø: LP-platene er i ferd med å komme til heder og ære igjen.» Vinyl er vel og bra, men hvor mange reportasjer om «vinylens tilbakekomst» er det meningen at norske avislesere skal utsettes for?

Klubben, Studentersamfundet i Trondheim Torsdag 25. april kl. 20:00.

NK P3s vindskeive ettermiddagsprogram, Verdens Rikeste Land, inviterer til debatt/show/konsert/generalforsamling/whatever. Programmets faste huspolitikere, Torbjørn Røe Isaksen (H)og Snorre Valen (SV), er på plass for å snakke/krangle om høstens stortingsvalg. Representanter fra ungdomspartiene og kommentariatet er også ventet. Etter debatten står førstegangsvelger Kaveh m/band klar for å gjøre det politikere (og forhenværende RBK-spillere; Hei, Erik Hofun!) stadig gjør mislykkede forsøk på: å rappe. Møteledere er VRLs programlederpar Niklas

Baarli og Mathias Nylenna (foto). Hei, Mathias! Jada, jada, jada, vi skal gjøre det store mitt-liv-som-Özil-lookalikeintervjuet, vi kommer dit, men nå snakker vi politikk. Niklas sokner etter alle solemerker til den politiske høyresiden. Hva gjør du? Balanserer det ut med tilsvarende venstresympatier? – Jeg balanserer i det minste på lufta så vi ikke blir helt Hans Bauge. De fleste blir jo venstreradikale i møte med Niklas’ planer for norsk landbruk («bomb dritten!»). Ellers er jeg med politikk som fotball: mer interessert i spillerne enn klubbene. Og skikkelig i tenkeboksen før hvert valg. Inngang: Gratis (aldersgrense: 18)

04/2013

www.buskerud.fhs.no

REDESIGN REDESIGN VISER & JAZZ VISER & JAZZ TEATER & TEATER SCENEKUNST & SCENEKUNST KREATIVKREATIV SKRIVING SKRIVING ROCK & METAL ROCK & METAL FOTOGRAFI FOTOGRAFI FILMKUNST FILMKUNST & ANIMASJON & ANIMASJON

KUNST KUNST -&-& KULTURSKOLEN KULTURSKOLEN

www.buskerud.fhs.no

TIDENS ÅND

BUSKERUD BUSKERUD FOLKEHØGSKOLE FOLKEHØGSKOLE

SURREALISTISK MAT Vi skulle gitt mye for å være flue på veggen når de norske matprodusentene kaster ball på idémøtene sine om dagen. Ballen har jo gått bananas! Eventuelt har de tatt inn en haug med stonere i fokusgruppene sine, for ærlig talt, hvem andre kunne gitt tommel opp til Smash-vafler? Eller boller og brus i ett og samme produkt, altså Soloboller? For ikke å glemme Kebab-grændis, Taco-lasagne og Pepperkake-yogurt? Vi gleder oss til fortsettelsen. Blir det kvikklunsjgelé? Sure føtter-pannekaker? Pudding med bollesmak? Sjokoladeglaserte fiskeboller med M&M-strøssel og kebabkrydder? Strategien må åpenbart være at smakseksperimentene skal komme så ofte, at forbrukeren fra nå av skal kjøpe produkter utelukkende av overraskelse og forvirring (eventuelt: av THC-munchies). Surrealismen har nådd butikkhyllene!

GIF-PORNO Vi gikk fra å se filmer med handling, til å se scener med handling, til å se scener uten handling, til å se en samling av små glimt fra en haug med scener. GIFs er den nye måten å nyte porno på. De overdrevne valgmulighetene nettet har gitt oss har ført til at vi sitter Vi kan skryte av mye: Vi Fagene, kan skryte fellesskapet, av mye: Fagene, måter fellesskapet, å møtes, humor, måter kreativitet. å møtes, Eiker humor, scene; kreativitet. nytt konserthus Eiker scene; med nytt 250 konserthus med 250 plasser og topp lyd/lysutstyr. plasser ogForestillinger topp lyd/lysutstyr. og konserter, Forestillinger egne produksjoner og konserter, egne og gjester. produksjoner Studieturer og gjester. til utlandet. Studieturer til utlandet.å besudler oss sjøl til små lydløse firesekunders snutter av AKKURAT det øyeblikket i en pornoscene som tenner oss mest. Det handler om Kort vei til Oslo. Valgfagene Kort vei til kan Oslo. for Valgfagene eksempel være: kan for Husorkester, eksempel være: gitar, billedkunst Husorkester, oggitar, skulptur, billedkunst kor, foto, ogredesign, skulptur, kor, foto, redesign, den ultimate utvelgelsen. Det er for øvrig litt interessant at det var sær film, dokumentar særfilm, film,kokkelering, dokumentarskoleavis, film, kokkelering, filosofi, animasjon, skoleavis, idelab, filosofi,masker, animasjon, strikking, idelab,finsk masker, for nybegynnere, strikking, finsk for nybegynnere, tenåringsjentenes besettelse med hardcore-posterboy James Deen filmklubb. Fellestur filmklubb. i Norge ogFellestur studieturi Norge til utlandet er inkludert i skolepengene. og studietur til utlandet er inkludert i skolepengene. som fikk GIF-porno-trenden til å virkelig xxxplodere. VELKOMMEN TILVELKOMMEN OSS! TIL OSS!

Opplevelser for livet

DÅRLIG HUMOR 1 Det ligger trolig noe i det komikeren Rick Reynolds en gang demonstrerte med sitt show: Only the truth is funny. Er det ikke bare sannheten som virkelig er morsom? Det må være interessant å avdekke hvilken løgn som ligger til grunn for den etterhvert så bedrøvelige norske «humoren» som vi daglig terroriseres med i alle mediekanaler. Underholdningsavdelingen på NRK var vel dråpen som fikk begeret til å renne over. Er det ikke bortimot et demokratisk problem at våre «humorister» er så lite provoserende, spisse eller skarpe – altså ute etter sannhet? Er det ikke på tide at noen peker ut akkurat denne elefanten i rommet? At norsk humor aldri har vært dårligere, mens den samtidig (av tilsvarende interessante årsaker) aldri har vært høyere på seg selv. Sistnevnte nådde metafysisk kleine nivåer da en stor del av humoroffentligheten ga verdens morsomste stand-up komiker en sånn typisk norsk midt-på-treet-avmålt respons da mannen nylig gjestet Oslo spektrum. SPRING BREAKERS Se side 16.

OVERHØRT

HEIA FOLKESPORTEN! Det har lenge florert særlig drøye sexrykter om en kjent langrennsløper som hadde sin storhetstid på 1990-tallet. Nå ser det ut til at dagens stolte skihelter går i mer enn mannens skispor! Vi hører rykter om generelt crazypervers pulings og et, eh, «incestmiljø». MANNEKAMP En hårfattig norsk komiker, som har gjort feminiseringen av samfunnet til en fanesak, jobber for tiden med en dramatisering av boka Mein Kampf. INTEGRERINGSPOLITIKK En rødhåret FrP-politiker fra Trøndelag ble observert på vei inn i en taxi sammen med en ung tamil en sen lørdagsnatt i mars. FESTBREMS En av Norges mest kjente fashionmodeller, som også kjent for å være dama til en profilert lege, er en skikkelig partypooper. NORGE – BRASIL 2:1 En tidligere norsk fotballspiller som scoret totalt XXX mål i Tippeligaen, og en annen dude som har vært trener for Norges herrelandslag i fotball, delte på én brasilianske prostituert. FUNFACT På Paradise Hotel spiser man ikke middag.

JENTEVOLD Slåssing er den nye poledancingen. Kanskje det er Spring Breakerseffekten. Jentegjeng-trenden skyller i alle fall over oss. GirlGangthriller-sjangeren trender på Netflix. På østkanten går jentene med knuckles i lommene og stram hestehale for ikke få håret i øyene når det brenner. 2013 står skrevet i avtrykket fra en attenårig-jentes knyttneve. CARHARTT I NORDMENNS HJERTER Eller: gleden ved å gå med to testikler på toppen av hodet. Vi spår commercial backlash. FUNCTION ONE Lydsystemenes Lamborghini er ikke like eksklusiv som det en gang var: nå har nesten alle utestedene i Oslo anskaffet seg et eksemplar. CAMMO For menn. PT Det ung-dekadente Norge investerer i kropp før sommeren. DÅRLIG SERVICE Sure servitører, kjipe bartendere, aggressive dørvakter. Stadig oftere får vi høre at folk blir møtt med døra i trynet. Servicenæringen, hvor ble det av yrkesstoltheten?

www.jeloy.fhs.no

VÅR / OFFENTLIG URINERING Det skjer hvert år, likevel er det like overraskende hver gang at dette værbitte, kalde landet faktisk kan tine til det vakre underet som er norsk vår. En av gledene ved den norske våren er at det er mindre smertefullt å urinere i det offentlige rom. Og apropos det: vi legger merke til at stadig færre føler seg blyge når det kommer til å tømme blæra på vei til baren. Politiet har åpenbart nedprioritert å straffeforfølge tissing natt til lørdag. Skulle du mot formodning være redd for å bli stoppet og bøtelagt, kan du teste ut teorien til en i redaksjonen: tiss på en annen person, og vips! så har du tisset på privat rom. KLASSEREISE Hei, Ari «ingen slår min klassereise» Behn. Nei, det er kona di som har begått Norges lengste klassereise. Bare feil vei. Fra Slottet til alternativmessen på Hellerudsletta. Boblere: Long island tea, striper, cammo, neon, jenter på strippeklubb, «mansplaining», Brook Candy, Bysants, sjakkfeber.

DRAG En anerkjent 41-årig mannlig filmskuespiller ble observert i drag på oslo-sexklubben oppkalt etter et kattedyr. Grrrr! PUPPEGLIPP En norsk glamourmodell har fått skikkelig puppetrøbbel. Silikoninnleggene har sklidd ned under armene.

MÅNEDENS MEDARBEIDERE Fride Herfjord (20) er mote- og shoppingskribenten i Trondheim. På fritiden er hun drivkraften bak streetstyle-bloggen Trønderhunter (tronderhunter.blogspot.com) der hun tar bilder av kule folk på gata for å bevise at trøndere, på tross av sokker-i-sandaler-ryktet, også har sans for stil. Når hun ikke leter etter trønderfashionistas, er hun som oftest opptatt med å kjøpe seg venner med gratis kinobilletter, peoplewatche fra vindusplassen på Dromedar Nordre eller fylle hodet med sangtekster og ubrukelig trivia fra imdb.com, og har for øvrig en pinlig god ansiktshukommelse det burde være mulig å tjene penger på en dag. Instagram: @ frideherfjord/@tronderhunter

Martin T. Johannessen (22) studerer filmvitenskap. Han forsvarer studievalget med «at det har utvidet min forståelse for film som kunstart og underholdning». Innerst inne vet Martin at dette er en løgn, og antar at han man må jobbe som postmann på et senere tidspunkt i livet. Inntil den tid drømmer Martin om å skrive ord slik Prodigy lager musikk, om å danse på bord med beatniks, hippies og hipstere, og om gode samtaler med mennesker han ikke ante fantes.

Torstein Høe (30) er en vaskeekte trønder med én finger i kulturlivet, én finger i musikklivet og resten i byens uteliv, da han har vært aktiv i Trondheims uteliv siden 1999. Startet karrieren med et brak ved utestedet News da hele kvartalet brant ned. Siden den gang har det gått slag i slag, og bartending, med deltakelse i NM i bartending i 2011, ble hovedinteressen. Med solid interesse for journalistikk (blant annet fra Studentradion i Trondheim) og en forkjærlighet for Gonzo, jobber han for tiden med en mastergrad i media og kommunikasjon ved NTNU. Er for øvrig en bereist og bevandret fyr med en tendens til å skjære seg på de fine kokkeknivene sine etter fuktige kvelder på byen. Claim to fame: Rapa høyest i Mannegruppa Ottars Y-faktor.

Eline Bjerkan (24) er født og oppvokst i Trondheim, selv om mange betviler det. For tiden river hun seg i håret under arbeidet med masteroppgaven sin, som handler om performancekunst og noe med Dionysos, samt litt om kunstnersubjektets rolle. Når hun ikke jobber med dette karrieremessige blinkskuddet kan hun høres i Bokbaren på Radio Revolt. Hun har også vært frilansjournalist og sommervikar for Adresseavisen. Elines store plan akkurat nå er en gang i fremtiden å drive en sukkerplantasje langt inne i bushen på Cuba. Med noen hester og sånn, da. Claim to fame: Har danset på bordet til «La det swinge» sammen med Jostein Pedersen. Twitter: @ellipimpernelli

Trond Gausdal (28) er for det meste bare forvirret. Kunstskribent og filmanmelder.

Håvard Nyhus (32) er det «aftenpostenske» alibiet til NATT&DAG. Ikke fordi han faktisk HAR noe med Aftenposten å gjøre, men han er den mest røddige, presise og «voksne» fyren vi har. En klassisk journalist. Papa Nyhus kommer fra Hamar (derav den gode humoren), jobbet tidligere i NRK og har en brokete utdanningsportefølje bestående av idehistorie, økonomi, statsvitenskap og journalistikk. Hans favorittartikler handler derfor i all hovedsak om «premissene for musikkritikk» og James Bonds syn på EU. Han har ikke sett Vibeke Løkkeberg sin film Gazas tårer, men har uttalt at tårene til Gazza da England røk ut av VM i 1990 «er et bilde jeg aldri blir ferdig med». Twitter/instagram: @havardnyhus

HVA ER NYTELSESSYKE?

Hvis du blir kvalm av dine egne følelser bør du unngå å spise dem. TEKST HANNA STOLTENBERG ILLUSTRASJON MARTA BRAVO Et religiøst ordtak sier at man trer inn i fråtseriet når man krever mer nytelse fra en ting enn det den var skapt for – å bli elsket betingelsesløst av en boks med Tressis, for eksempel. I femten år har terapeut Ellen Anker-Nilssen arrangert kurset «Mat og Følelser» for personer som sliter med overspising. Hun har også vært trimtyrannen Kari Jaquessons snille-betjent på realityserien Tjukkholmen, der hun samtalte med deltagerne om følelsene bak fettet. Nå samtaler hun med NATT&DAG om cirka det samme. Heisan, Ellen. Hedonisme blir gjerne illustrert med romerske tykksakers spise- og drikkeorgier. Den gang signaliserte fedme velstand. I den vestlige verden i dag er det stikk motsatt. Lav fettprosent virker å være legemliggjørelsen av personlig suksess. Hvorfor tar man mat så personlig? – Det viktig å bemerke at det er noe veldig likt med de to måtene å forholde seg til mat på – nemlig kroppsfokuseringen. Du bruker kropp for å signalisere fordelaktige kvaliteter. Det er nettopp denne «tingliggjøringen» av kroppen jeg er opptatt av. I dag er mat og kropp redusert til tall. Du måler opp mat, måler BMI og teller kalorier. Det er en objektivering av det å leve, mener jeg.

Over- eller tvangsspising er den spiseforstyrrelsen som rammer flest mennesker i Norge i dag. Nyter man maten når man overspiser? – Nei. Overhodet ikke. Det er gjerne et utslag av emosjonelt stress. For eksempel at du er rasende på noen, uten å tørre å vise sinne. Eller at du ikke har sørget seg ferdig etter et tap. I stedet for å kjenne på de følelsene, så dytter du innpå med mat. Det kan være en ubevisst mekanisme, du registrerer ikke engang at det skjer. Det eneste som gjelder er å skyve følelsene unna. Akkurat som med alkohol, dop eller overtrening. Konsekvensen er at jo mer du fråtser, jo mindre føler du. Så det blir nesten det motsatte av nytelse, at du ikke føler noe som helst? – Ja, egentlig. Så overtar kanskje følelsen av at magen sprenger, og det blir til en form for smerte. Du kan nesten sammenligne det med selvskading. Du spiser for å slippe den psykiske smerten. Du erstatter den med en kroppslig følelse som der og da virker mer håndterlig. Du er opptatt av «litt er nok»-prinsippet. Kan ikke noe av sansningen forsvinne når nytelsen kontrolleres? – Problemet er at du tillater seg å være styrt utenifra. Mange lar seg diktere av forsider og eksperter, i stedet for spørre seg selv: «hva er det som passer meg?». Av og til vet du at det er godt å trøste seg litt, og da bør du heller

gjøre det. For hvis du er klar over at det er det du driver med – at du trøster seg med en bolle eller et kakestykke – da klarer du også å slutte. Da er det ikke en besettelse. Enkelte blir maniske av å gå ned i vekt. Christine Koht måtte legge på seg igjen for å ikke fly helt av skaftet. – Det kan være en enorm tilfredsstillelse i å nå de målene du har satt seg. Men det er viktig å nyte disse personlige fremgangene for egen del. Jeg anbefaler ofte å holde den jobben du gjør med seg selv hemmelig for andre. Virkelig? Damebladene/Dagbladet sier at man bør informere gud og Hvermansen, sånn at hele ens offentlige verdighet står på spill? – Jeg sier det stikk motsatte, jeg altså. Det er ikke bra at alle andre følger med. Enten du går ned eller opp skal alle ha en kommentar. Vi har ikke godt av det. Kroppen inngår i vårt private liv. Dersom du skeier ut en kveld, så er det ditt eget valg. Ingen har noe med det å gjøre. Man bør kunne fråtse hvis man vil? – Absolutt. Dårlig samvittighet kommer når du gjør ting ubevisst, hvis du for eksempel har sagt at du ikke skal spise noe hele

kvelden, og så glipper. Dersom du planlegger å spise både dessert og konfekt, og drikke et visst antall drinker, så får du ikke dårlig samvittighet dagen etter. Fordi du hadde planlagt å skeie ut på forhånd. Og jo mindre dårlig samvittighet du har, desto lettere er det å gjennomføre ting. Hvorfor er det flere kvinner som overspiser? Er vi mer emosjonelt forderva? – Jeg tror det har noe med seksualitet å gjøre. Skamfølelsen. Dette med å gi slipp og holde igjen. Det har noe av den samme kjernen. Hvis du er veldig misfornøyd med kroppen sin, så trenger du ofte å bli bedre kjent med den. Personer som har vært tykke, eller har følt seg tykke, i mange år, mister ofte helt kontakt med kroppen. Ikke tør de å se seg i speilet, ikke klarer de å kjenne på det gode ved å ligge i et badekar eller smøre seg inn med lotion. De har gjort seg ikke-eksisterende fra hodet og ned. Nytelsen er totalt fraværende. Du må gå i dialog med kroppen sånn som den er. Du må lære deg å nyte igjen: musikk, forestillinger, opplevelser, sex. Du må tørre å kaste seg ut i alt det andre som er nytelse. Ellen Anker-Nilssen har skrevet boka Når Mat Blir En Besettelse (2003).

Jo mer du fråtser, jo mindre føler du.

SAMFUNN

KULTUR + POLITIKK + INTERVJU + KOMMENTAR

Jeg vil bare ha en tenksom røyk. DAG SOLSTAD, RØYKSIGNALER, SIDE

Med Spring Breakers har Harmony Korine avbildet en post-imperial virkelighet. VÅRLØSNING, SIDE

TEKST: REDAKSJONEN

– Hva er du avhengig av?

LARS DANIEL KRUTZKOFF JACOBSEN Filmskaper – Ikke spesielt vanskelig å svare på, dessverre. Jeg er avhengig av potetgull og Coca Cola Zero, samt sex. Alle behagelige – og dødsfarlige – på en og samme gang. Potetgullforbruket mitt kan gå opp i fire, fem poser hver uke, selvfølgelig ledsaget av zeroen, som i store mengder må betraktes som ren gift. Sexen er ofte dong-løs – og som homo foretrekker jeg toeren. Det som har reddet meg, tror jeg, er at jeg er topp og ikke bunn. Jeg sprer kjærlighet rundt omkring i rompehull i Oslo, og er slik en jordisk samaritaner, men det er farlig, svært farlig. Og jeg blir fortvilet av det, fordi jeg skjønner at de tre onde søsknene cola, chips og sex kan gi meg en tidlig død. ODD MAGNUS WILLIAMSON Komiker, tekstforfatter og skuespiller – Lightergass.

Jeg tenker utenfor den svarte boksen.

Skravleklassen diskuterer legalisering av heroin. Men hva er den selv avhengig av? HANS CHRISTIAN HEYERDAHL AKA HASSE HOPE Programleder og humorist – Jeg er avhengig av bekreftelse. Hovedgrunnen til at jeg svarer på dette spørsmålet er i håp om å komme på trykk og kanskje få en bekreftende tekstmelding fra en perifer venn fra videregåendetiden der det står «kult svar i siste NATT&DAG. Gøy å se at du klarer deg!». GIRSON DIAS Rapper – Jeg er avhengig av macen, litt narkotika og veldig avhengig av sex. Det klikker fullstendig for meg om jeg ikke får sistnevnte.

MARIE KINGE «Trekant-Marie» – Sånn rent bortsett fra det åpenbare, jamfør Maslows behovspyramide, er jeg avhengig av kaffe, snus og jalapeños. Jeg har det på alt jeg spiser for tiden. Og så er jeg litt redd for å bli avhengig av gulrøtter for da blir man oransje i både hender og øyne, har jeg hørt.

NAIV.SUPERKIDZ, SIDE

ANINE KIERULF Advokat – Lommer. De er mye mer praktiske enn vesker, og fine å gå med hendene i når man vandrer, i byen og på fjellet. Men ikke på ski, da. Og ikke når man snakker med folk. En familievenn var engang rystet over at jeg holdt meg med en av mine ekser; han hadde observert ham snakke til meg mens han hadde hendene i lommen. Det ble jo slutt også. Avhengighet kan ha sine nedsider. LARS FR. H. SVENDSEN Professor i filosofi – Vi kan antagelig utvikle avhengighet av det meste. På et abstrakt nivå er det ikke så stor forskjell på ulike avhengigheter, men i praksis ytrer de seg ganske ulikt. En avhengighet som sjelden blir nevnt, er den kanskje mest utbredte av dem alle, er avhengigheten av mening. Vi har alle et stort problem: Livet skal fylles med et eller annet innhold. Vi klarer ikke å leve innholdsløst. I fravær av meningen vi etterstreber, hva det enn måtte være, tyr vi til ulike meningserstatninger. For de fleste er denne meningserstatningen bare et lite innslag i en tilværelse med utallige andre meninger og meningserstatninger. Så hender det at én erstatning begynner å dominere, og blir det alt annet i tilværelsen grupperes rundt. Man har funnet en meningserstatning som overtrumfer praktisk talt alle andre hensyn. Det kan være rus, sex eller arbeid. For min del var det arbeid, men jeg er blitt stadig flinkere til å bekjempe denne avhengigheten gjennom kompromissløs sløving.

HANS GEELMUYDEN Redaktør og halvdel i PR-byrået Geelmuyden.Kiese – Jeg er da ikke avhengig av noe som helst! Jeg er en fri mann. Jeg er min egen herre. Ikke drikker jeg. Ikke røker jeg. Ikke heroinsigaretter en gang. Ikke går jeg Birkebeineren. Ikke ser jeg på TV. Ikke er jeg avhengig av twitter, facebook eller sosiale medier. Jeg er fri! Hver dag takker jeg Vår herre for gavene han gir, og forsøker å kvittere tilbake ved å bruke mine talenter så godt jeg kan. Når Han er snill mot meg, sender Han meg sliten i seng. Da vet jeg at dagen har vært god. Og hvis jeg har vært god, sover jeg som en sten. CAMILLA BJØRN Underholdningsjournalist i VG – Jeg MÅ ha en åndelig virkelighetsflukt minst en gang i året. Som for eksempel Vipassana hvor man mediterer ti dager i strekk i såkalt nobel silence. I fjor var det et spirituelt fasteretreat i UK, det var egentlig ganske fint. Jeg tror behovet kommer fra oppveksten i et amerikansk New Age-miljø.

– Meh

Les flere svar på www.nattogdag.no 10/2013

Ingen røyk uten ild: Røykerne og snuserne slår tilbake. TEKST REDAKSJONEN

SVERRE GOLDENHEIM Partyfikser, hockeykommentator og gulldusj 1. Marlboro Lights/Göteborgs Rapé på grunn av gammal vane. Snusmerke gir jeg litt faen i så lenge det er porsjon, kjøper aldri snus selv, bare bommer! 2. Jeg røyker bare når jeg drikker. Blir brydd av folk som røyker til vanlig, totalt unødvendig! Snus er kun på hockeymatch, tradisjon. 3. JA på alle punkter!

ET FLERTALL PÅ Stortinget vedtok 19. mars en innsnevring i medienes mulighet til å omtale tobakksprodukter. Dette skjer som følge av et lovforslag fra Helse- og omsorgsdepartementet. Endringen for norske medier er en følge av paragraf 34 i den nye loven. Der nedlegges det et forbud mot alle typer forbrukertesting av tobakksvarer. Flertallet på Stortinget ønsker ikke indirekte reklame for tobakksvarer gjennom produkttester som gjengis i mediene. Men hva med tobakkens gleder? Hvem skal synge tobakkens pris nå? Er det lov å leve litt eller? NATT&DAG ønsker å yte en ørliten motstand mot tidsånden og sunnhetstyranniet, og har derfor bedt et utvalg meningsbærere om å redegjøre for tobakkens gleder mens det ennå er tid, før Stortinget stenger butikken helt.

MARTIN BJØRNERSEN Kritiker til leie 1. Petterøes Lys Blå. Var vel i utgangspunktet et merkevalg styrt av design (liker bikkja deres!) og lokalpatriotisme, men innbiller meg at den har litt cleanere smak enn de sammenlignbare merkene. 2. Jeg pleier å tenke på sakte, smertefull død av tobakksrelaterte skader og få så noia av det at jeg må ta en sigg til for å roe ned nervene mine -det er tobakksglede for meg. 3. Jeg driver ikke med gode ideer, vennskap eller strategiske forbindelser. Ja, røykeloven har gjort at det har blitt lettere å komme i kontakt med ukjente på byen for oss røykere. Dessverre. Helvete er de andre.

Vi spurte: 1. Hva er din favorittsigarett/-snusmerke? Hvorfor? Har du eventuelt en god substitutt? 2. Når er det aller best med røyk/snus? Hva forbinder du med tobakksglede? 3. Har du fått gode ideer, gjort seksuelle erobringer («unnskyld, har De fyr, frøken?»), knyttet varme vennskap eller strategiske (jobb-)forbindelser på grunn av tobakken (røykepause på trappa, utenfor baren etc.)?

TORKJELL BERULFSEN Tobakksevangelist Eneste svaret jeg kan gi er at Stortinget bør gjøre noe med at de fleste selvmord begås med kniv og gaffel.

Opplevelser for livet

AUGUST RINGVOLD Advokat i Norsk Journalistlag 1. Som nidkjær snuser med 37 års erfaring har jeg prøvd det meste. Jeg begynte da jeg var 13. Det er bare løssnus som duger, og bare General. Teposer er for kvinner, bokstavelig talt. 2. Feil spørsmål. Når er det ikke snus er best? Tobakksglede er å sitte med en god pris i solveggen med en kald pils og minnes at boksen en gang kostet 50 øre. 3. Det må være den gangen jeg tømte boksen for snus og etterfylte med hundebæsj og strø på toppen, og sa til Narvesen at den var tørr og måtte byttes.

CHRISTIN MALÉN ANDREASSEN Art director og redaktør for magasinet Out of step 1. Om jeg MÅ velge en favoritt-snus er den som heter Göteborgs Rapé. Jeg tror det er fordi den egentlig har et veldig skjult tungt politisk budskap i navnet, nemlig at det peker tilbake på 70-tallet da det var en voldtektsmann som ble kalt Fönstermannen og herjet i Haga i Göteborg ved å klatre inn vinduer til folk og voldta dem. Denne mannen herjet senere hipsterparadise Söder i Stockholm på 90-tallet og gikk da under navnet Södermannen. Nå nylig fant de ut at han hadde brukt de siste årene på å forgripe seg på mindreårige jenter i Sverige ved å lokke dem med narkotika. Jeg mistenker (les: håper) at Göteborg Rape bruker sitt produkt og navn til å minne folk på disse hendelsene og å skape et mer bevisst Sverige. 2. Jeg vil nok si at det er aller best med røyk er når det aldri dukker opp i nærheten av meg. 3. Ja, masse. Men ikke fordi jeg røyker, mer fordi jeg er så sjukt anti. Jeg må dog innrømme at jeg levde godt på mine bake-snus-skills-selv-omjeg-er-straight-edge da jeg var yngre. Jeg kunne bake fantastiske priser av løs-snus til de fineste mannfolka på byen i en alder av 16 oppi nordnorge. Tror sist jeg dro frem det trikset bare er for noen få måneder siden.

DAG SOLSTAD Norges fremste forfatter 1. Prince Mild. Det hender jeg kjøper Marlboro også, men helst Prince Mild. Jeg vet ikke hvorfor. Det har bare blitt sånn. Har gjort det i 20-30 år nå, tidligere rullet jeg selv. Men så begynte jeg å reise mer, og da var det like greit å kjøpe sånn avgiftsfri røyk. Det var like billig. Og enklere. 2. Frokostrøyken er hellig. Men jeg må få ha den i ro og mak, hvis ikke kan det være det samme. Da sitter jeg i godstolen og bare nyter. Det hender jeg tar med en avis, men helst vil jeg bare ha en tenksom røyk. Kun det. Jeg røyker aldri utendørs, kun om sommeren. Jeg orker ikke å stå og fryse mens jeg røyker. Det er nedverdigende. Derfor har jeg nesten sluttet å gå ut på restaurant i Norge. Jeg er sterk motstander av røykeloven. Selv om jeg sparer masse penger på den. 3. Å ja, det har jeg sikkert. Og min kone røyker jo mye mer enn meg. Jeg røyker ikke så mye lenger. Kanskje bare tre-fire stykker om dagen. Jeg har jo blitt gammel. Det begynte da jeg bodde i Berlin. Der kjøpte jeg tobakken min på sånne røykeautomater. De kunne ikke justere opp prisen på disse automatene, så i stedet ble det stadig færre røyk i tjuepakningene. 19, 18 … plutselig var det bare 17 sigaretter i pakningen. Faen, tenkte jeg da. Dette går ikke an. Jeg kan ikke akseptere å få 17 røyk i det som skal være en tjuepakning. Sa da begynte jeg å røyke mindre i stedet.

www.jeloyfhs.no

www.jeloy.fhs.no

KNUT BORGE Norges mest velartikulerte mann 1. Jeg røyker Tiedemanns rød, ferdigrullet, 4 eller lange Prince rød. 2. Tobakk smaker som regel bra. Særlig etter måltider selvsagt, men også i tallrike andre sammenhenger. Jeg tror ikke begrepet tobakksglede kan forstås av folk som ikke røyker. Tobakk er jo avhengighetsskapende og iblant kan man myrde for en røyk. Her vil jeg ile til og meddele at jeg ytterst sjelden tyr til så drastiske nødløsninger. Mange bruker snus for tiden, men på det feltet er jeg helt kunnskapsløs. En venn ga meg en gang snus til å trekke opp i nesen og jeg nøys i et døgn. 3. Jeg har dessverre aldri gjort seksuelle erobringer utenfor barer. Eller andre offentlige arenaer, for den saks skyld. Jeg trodde det var strafferammer for den slags. Heller ikke kan jeg skryte på meg knytting av varme vennskap eller etablering av strategiske jobbforbindelser. Jeg er beskjeden og nøyer meg med sugende magadrag, stygge hostekuler og atskillig fliring. Har noen fyr?

EMMA CLARE Journalist i D2 1. Hvis jeg kjøper røyk i butikken spør jeg alltid etter «tjue Lucky silver», men jeg vet ikke om det egentlig heter det. Jeg liker i alle fall å røyke Lucky Strike med blå pakke fordi den er akkurat passe sterk og smaker litt skittent. Av snus foretrekker jeg Nick’n’Johnny sin «Crushed Ice» fordi den er sterk og hvis den begynner å renne, får man tannkremsmak i munnen. Nesten som Tic Tac! Neida. 2. Jeg røyker aldri på dagtid, det er noe som kun skjer i alkohol-sammenheng. Noe som gjør meg til en såkalt festrøyker, innser jeg nå. Det er i hvert fall sånn at når jeg drikker én skvett alkohol, MÅ jeg røyke også. Snus er best etter middag. Er egentlig ingen storsnuser eller storrøyker, kan godt gå i ukesvis uten nikotin. Men da må jeg altså gå ukesvis uten å drikke. 3. Jeg har vel brukt røyking som et sosialt glidemiddel en gang eller to, men hvor mye selve tobakken har betydd for hvordan livet mitt har utviklet seg, er jeg litt usikker på. Det jeg vet med sikkerhet er at jeg har skremt vekk potensielle seksuelle erobringer ved å røyke gjennom nesa. Haha. Ræva partytriks. Skulle gjerne fått til å lage røykeringer, forresten. Har prøvd å øve hjemme noen ganger for å være fet neste gang jeg skal «ta en røyk», men det er helt for jævlig å røyke tretten sigg på rappen (uten å få til én eneste ring). Er som å ha en døende peis i halsen. Æsj. Skal aldri røyke kreftpinner igjen i hele mitt liv.

PER EDGAR KOKKVOLD Generalsekretær i Norsk Presseforbund 1. Snus har jeg aldri prøvd. Jeg liker ikke erstatninger. Sigaretter var bare en kort ungdomssynd. Sigarer var min greie. Favoritt: Hoyo De Monterrey. Men pengene tok slutt etter én eneste eske. Deretter ble det stort sett billige saker. 2. Sigarer sies å være bare til finere bruk. Slik var det også for meg: Jeg røkte mest mens jeg

skrev kommentarer for dagspressen. Mark Twain sa: «Jeg har gjort det til en regel aldri å røke mer enn én god sigar om gangen». Jeg røkte fem sigarer for hver artikkel jeg skrev, diskuterte saken med meg selv, og konkluderte motvillig med at det muligens var lurt å slutte. Sluttet en gang ved årtusenskiftet. Men har angret mange ganger siden. 3. I dag er sigaren bare et godt minne, men få minner kan være bedre enn minnet om en god sigar. Og når alt kommer til alt, er det vel bedre at jeg fortsatt kan minnes gleden enn at gleden kan minnes meg … For øvrig har jeg sans for den konservative britiske statsministeren Stanley Baldwin, som sa at det verste ved å være høyrestatsminister, var stadig å måtte høre på hvor late arbeidsfolk er – fra mennesker som trodde de hadde hatt en hard arbeidsdag bare de hadde blåst bladlus av rosene ved hjelp av eimen fra en god sigar.

Oslo kommune Nivå 2 Nivå 3

KULTURKORT for deg mellom 16 og 20

EINAR ENGELSTAD Musikkanmelder i BT og platebutikkinnehaver 1. Camel Light eller lyseblå kamel som det heter i disse tider. Jeg kan innbille meg at det er litt mindre usunt enn den vanlige typen, og kameler er jo ålreite dyr. 2. Det smaker jo bra, og så lenge du røyker selv slipper du å legge merke til den jævlige lukten som gammel tobakksrøyk tross alt er. I tillegg er det atskillig bedre enn myggspray når du beveger deg ut i skog og mark. 3. I sin tid var det en reklame for Rothmans Sigaretter som lød: Et sted, en stemning, en stil. Bildet var alltid elegante mennesker i fjonge omgivelser. Med et slikt utgangspunkt hjelper det jo på selvtilliten med en sigarett i munnen.

JOHN OLAV NILSEN Rockepoet eller whatever 1. Lucky Strike, ellers fortærer jeg det cubanske merket Hollywood. 2. Etter jeg har tapt en tenniskamp mot min venn Fancy. Gleden ligger i å ta seg en pause fra livet, nyte følelsen av at livet ikke kommer til å vare for alltid. 3. Nei, har bare mistet de nevnte tingene, men det går greit.

MARIT VALEUR Redaktør i Seafood TV 1. Jeg røyker Marlboro Silver, men liker egentlig Gold bedre. Seff, ingen sigg slår Lucky Strike Red, men nå føles det som i injisere kreft. Snuser Gøteborgs rape, men synes den begynner å bli svak. 2. Sigg er digg hele tiden. Må ha to til morrakaffen og to etter middag, konstant hvis jeg har på meg pels eller shades. Tobakksgleden ligger dypt i personligheten min. Jo mer upop det blir å røyke, jo mer Marlon blir jeg fet og cocky i bakgården på jobb. Å røyke er ryggraden min. Og ryggraden min er ‘fuck you to consequences’ (les albuetatovering av sneglehus). 3. Å sigge eller ikke sier mye om hvor stramt rumpehull man har. Jeg sigger mye, assa er åpen. Dette hjelper meg i alle relasjoner. Sigg tar ned alvoret og åpner for ærlighet og innrømmelser hvor gode ideer kommer fra. De beste ideene får jeg over en sigg. Det beste skriverushet kommer med snus. Er det lenge siden jeg har røyka kniper jeg meg en asiatfitte. Ahhh, sigg.

FRANK ROSSAVIK Kommentator i Morgenbladet og Bergens Tidende 1. Jeg røyker sigarillos og er ikke så kresen. Jeg røyker til og med Bellmann som egentlig er noe dritt, men Meharis Brasil er et av merkene jeg liker godt. Sigaretter røyker jeg bare når intet annet er for hånden. 2. Det beste er roen jeg får av å sitte i stuen med røyk og kaffe. Jeg tenker bedre med røyk. 3. Ja, man blir lett kjent ute i kulden. De som fortsatt røyker i mine kretser, er gjerne nokså autoritetsfiendtlige og sta folk, ofte også solide humorister. Bra folk, rett og slett. For øvrig synes jeg sigarettrøykere er sexy og gode å kline med. Røyken tar knekken på dårlig ånde

VÅRLØSNING Ved å være «dum» og «genial» på samme tid, treffer filmen Spring Breakers vår egen samtid. TEKST A. FALKENBERG, M-A I. VOISIN ILLUSTRASJON CHRISTIAN BELGAUX «Spring Break … Spring Breeeeeeaaaaaak … Spriiiiiing Breaaaaaak forevaaaaa.» – Faith, Candy, Brit og Cotty «In Hell we will all burn brightly.»

– Bret Easton Ellis

SPRING BREAKERS LIGNER ingen filmer vi har sett tidligere. Noe som ikke er så rart ettersom filmskaperen Harmony Korine bevisst har unnlatt å referere eller hente inspirasjon fra én eneste film. Konvensjonelle måter å forstå film på oppleves derfor som lite treffende for dette drømmeaktige gangster-eposet. Dette bekreftes når man leser de kritikerne som så langt har hyllet

Spring Breakers som «filmen av vår tid». Forvirrede dobbeltholdninger om at filmen er «dum» og «genial» på samme tid, føles merkelig nok mest presist. Spring Breakers er bygget opp som en rap-låt eller et elektroniskmusikkspor. Eller som Korine sier, som en «voldelig poplåt». På samme måte som et iørefallende pop-refreng innprentes hos lytteren gjennom gjentakelse, repeteres sekvensene i filmen. Lyden går ofte i loop. Tilgjengelighetsaspektet som karakteriserer popmusikken sikres med at filmen nesten ikke har noe dialog. En «post-dialogisk film», kaller Korine den selv.

Filmen forteller historien om de fire bikinikledde jentene Faith, Candy, Brit og Cotty som vil oppleve det überamerikanske partyfenomenet Spring Break, koste hva det koste vil. På veien til lystens og nytelsens paradis, blir jentene dratt inn i den tilsvarende erkeamerikanske hiphop- og gangsterkulturen. Du har kanskje allerede gjettet at Spring Breakers handler om U.S. of A. i all sin eksessive glorie. Korine har muligens rett når han påstår at «foruten Clint Eastwood, er jeg verdens mest amerikanske regissør. Jeg forteller dere ikke om USA, jeg viser dere hva det er».

FILMEN ER SENTRERT rundt den nye amerikanske massekulturens over the top rap-ikoner. Rapperen Alien, en av hovedkarakterene spilt av James Franco, er basert på Korines kompis, Houston-rapperen Riff Raff, og Aliens partner-in-crime Archie, spilles av selveste iskremtatovering-i-trynet Trap God Gucci Mane. Fengende underholdningsmusikk fundert på de i utgangspunktet svært ambivalente «kvalitetene» i brutal vold og stupid iced out-materialisme («See my chain stupid, and my rang stupid»), etterlater mange lyttere perplekse. I fenomenene Riff Raff og Gucci Mane er The American way of life, med sin hedonisme og materialisme, presset til et cartooney ytterpunkt. Begge rapperne bærer i seg selvmotsigelsen mellom det å være fascinerende og frastøtende samtidig. Slike motsetninger tar oss følelsesmessig over i det uforklarlige, forvirrende og bisarre. Sinnsstemninger Korine liker. Så la oss begynne der. Med ambivalensen i den amerikanske massekulturen. Vi klikker oss inn på TMZ og leser at internettfenomenet Grumpy Cat, en katt, har blitt fløyet first class til Austin, Texas for å

overvære bransjefestivalen South by Southwest. Vel fremme lever katten i sus og dus med egen personlig passer, sjåfør, limousin, femstjerners hotell, kingsize-seng og endeløse mengder filet mignons. TMZs paparazzibilder av en nonchalant Grumpy i limmoens baksete, med manageren (et menneske) ved sin side, kjørende på vei fra flyplassen til downtown Austin for å gjøre en photoshoot for kattematprodusenten Friskies (dyrets sponsor), får oss selvsagt til å le. Vi lo også jævlig godt for et par år siden da Charlie Sheen gjennomgikk en av TV-historiens mest underholdende midtlivskriser, som resulterte i at han fikk sparken fra komiserien Two and a Half Men. Som med katten Grumpy i dag, lo vi ikke den gang av Sheen, men faktisk med ham (i vår lille fantasiverden er Grumpy-oppstyret aller mest komisk sett fra den antropomorfiske kattens sure øyne). DE ALLE FLESTE husker vel forløpet. Sheen tjente seg søkkrik (han var den best betalte TV-skuespilleren i verden) på Two and a Half Men og brukte sine millioner av dollar på luksushorer, Las Vegas-suiter, koffertmengder med kokain og «benders that would

put Keith Richards and Sinatra to shame». Klassisk og klisjefull Hollywood bad-boy bravado. Lenge brydde ikke TV-produsentene seg nevneverdig om de ukentlige eskapadene (også inn og ut av rehab slik at de måtte utsette showet flere ganger), siden Sheen faktisk økte seertallene til tross for at han nesten daglig var i kjendispressen for å ha ligget med nok en pornostjerne eller smadret nok en hotellsuite etter tre flasker Patrón. Money talks, som vi alle vet. Først den 7. mars 2011, da komiserien for tredje gang i løpet 2010 hadde blitt utsatt på ubestemt tid og Sheen nylig hadde truet produsent Chuck Lorre på livet, fikk skuespilleren til slutt sparken av TV-selskapet CBS. Celebrity Meltdowns er selvsagt ikke noe nytt. Tom Cruise hoppende og skrikende i Oprahs sofa, Michael Jackson som veiver sin egen ti måneder gamle beibi utenfor balkongrekkverket i Berlin, Whitney Houstons

legendariske «crack is whack»-tale under intervjuet med nyhetsanker Diane Sawyer, bare for å nevne noen av de mest kjente. Det som gjorde hele Sheen-affæren så unik var måten Charlie oppførte seg og snakket til pressen på, hvordan han valgte å håndtere sitt eget sammenbrudd. SHEEN VAR ÆRLIG. Han orket ikke lenger å spille kjendispillet. Ta på seg rollen. Spille skuespillet. Si de riktige tingene for å komme seg ut av knipa. Akseptere den avkrevde passive holdningen. Han nektet å unnskylde annet enn det han faktisk ville unnskylde. Han gadd ikke lenger å holde den påkrevde fasaden. Så den raknet. I aller høyeste grad. Slik vi ifølge forfatter Bret Easton Ellis (BEE) aldri har sett en kjendisfasade rakne noensinne tidligere. Ingen steder var akkurat det mer åpenbart enn da Sheen ble intervjuet av klassiske mediemastodonter som CNN.

Filmen feiler, ja visst, men det er det den skal gjøre.

Det at kjendisen Charlie Sheen ikke oppførte seg slik angrende kjendiser skal oppføre seg, satte rutinerte nyhetsankere merkbart ut av spill. Det skurret for alvor i det konvensjonelle mediemaskineriet. Her og der lignet CNN-dama en kortsluttende robot (can’t compute!) like før, ja, meltdown. Mange seere responderte positivt til Sheens enkle, men effektive fuck it-holdning. Oppførselens hans føltes merkelig befriende, mente flere. Få klarte imidlertid å sette fingeren på hva det var ved Sheens opptreden som føltes så tiltalende. NOEN UKER SENERE publiserte nevnte BEE teksten Notes on Charlie Sheen and the End of Empire i nyhetsmagasinet Newsweek. BEE må sies å ha fingeren særlig godt plantet på den popkulturelle pulsen helt siden hans første roman Less Than Zero (1985) mesterlig diagnostiserte meningsløsheten og tomheten som preget jappetiden på 80-tallet. Derfor er det særlig interessant at den amerikanske forfatteren så noe nærmest epokegjørende i Two and a Half Men-stjernens opptreden. Sheens oppførsel var ifølge BEE symptomatisk for en avgjørende kulturell skiftning. Slik essaytittelen antyder, har vi ifølge forfatteren beveget oss over i en ny Post-Imperial tid. At en cokesnortende TV-kjendis’ rablinger skal avsløre noen ting om noe som helst er vanskelig å svelge, enda mindre at de åpenbarer en ny daggry. Ordet Imperium må selvsagt tas med en klype salt, men det er samtidig ikke tilfeldig at BEE har valgt en så høyttravende betegnelse. Sheens oppførsel var enestående fordi den en gang for alle knuste den frem til da godtatte og sanksjonerte måten man spiller rollen sin som «kjendis» på. Mange vil umiddelbart innvende at utallige andre kjendiser lenge før Charlie Sheen har brutt med den godtatte kjendisrollen. Noe de selvsagt gjør, siden kjendiser er mennesker og ikke kjendisrolle-roboter. Men ifølge BEE har de talløse massemedia-yndlingene hvis faktiske personlighetstrekk har vært inkompatible med rollen – Michael Jackson, Britney Spears etc. etc. – likevel, ofte med tragisk utfall, følt seg bundet til og slik akseptert dette mediale idealet. Det var det Charlie Sheen, plutselig en dag i begynnelsen av 2011, helt sluttet å gjøre. SHEENS SKAMLØSE ÆRLIGHET krasjet så til de grader med CNN-damas korrekte

gestaltinger, at scenen mest minnet om awkwardnessen i en Curb Your Enthusiasmepisode. Humor er også et av stikkordene for å forstå overgangen til post-Imperiet, ifølge BEE. Det at Sheens sammenbrudd var så mye morsommere og dermed underholdende enn tidligere kjendisers tårevåte beklagelser, skyldes at Sheen, som Larry David, ikke maktet å ta de mange uskrevne reglene seriøst. Ikke fordi han ironisk distanserte seg fra dem. En slik distansering – si én ting om reglene, men mene noe annet – bekrefter når alt kommer til alt bare reglenes gyldighet. Lik Larry David er Sheen oppriktig når han rett og slett ikke fatter hvorfor han trenger å føye seg etter de mange etablerte normene som omgir han. Litt som en psykopat skjønner han simpelthen ikke hvorfor de eksisterer. Post-Imperiet er ikke slik: en ironisk armlengdes avstand-distansering, en feig form for eskapisme. Nei, Post-Imperiet er snarere en get your hands dirty-ærlighet. Vi er inne i en tid der det å overfladisk spille medierollen føles mer og mer off. Der det å si de «riktige» tingene til CNN-dama i beste fall høres teit ut, i verste fall fremstår som ren løgn. Hvem tror egentlig på Tiger Woods når han inviterer til en høytidelig og nøye orkestrert pressekonferanse – med hele familien på første rad (!) – for å «beklage på det dypeste» at han pulte et harem av luksushorer? Ingen tviler på at størsteparten av befolkningen fortsatt fortrekker Woods’ korrekte unnskyldning fremfor Sheens’ oppriktighet. BEEs poeng er bare at førstnevnte gruppe er fastlåste i et tankesett som vil forvitre. Denne utviklingen er uunngåelig, mener BEE. POST-IMPERIET ER på ingen måte ideelt. Tvert imot. Sheen er blitt anklaget for konemishandling. Han er alt annet enn et forbilde. Og mens Imperiets realityserie par excellence var The Hills (overscripta karakterer som klinger seg til den idealiserte medierollen), er et av post-Imperiets fremste manifestering realityserien Jersey Shore, TV-historiens kanskje verste lavmål. Vi beveger oss ikke over i noe «bedre». Bare noe annet. BEE er den første til å innrømme at Post-Imperiet ser rimelig dystopisk ut. Likevel, seriøsiteten, alvoret og skyldfølelsen som Lauren Conrad & Co. stadig gjennomgår under vekten av dette Imperiale medieidealet, får en til å tenke på Imperiet som en undertrykkende religion. Jersey

At en cokesnortende TV-kjendis’ rablinger åpenbarer en ny daggry, er vanskelig å svelge.

Shore er, om noe, en frigjøring fra denne skammen om å ikke tilpasse seg best mulig. Den konstante negative selvfokuseringen som er The Hills-selvbevisstheten, føles mer og mer pervers. Lauren er aldri bare trist. Hun er alltid trist fordi hun er trist. «Og trist skal man jo ikke være». Selvbildet hennes er alltid slave av et høyere ideal. Imaget hennes eier henne, ikke omvendt. Hun kan ikke bare ha lyst på en gutt. Hun har eventuelt lyst på ideen om at hun har lyst på ham. Er han verdig min lyst? Er dette en riktig lyst? Slik er hun ikke annet enn en strategi for å assimilere et kuet menneskeideal. NÅR GUTTER OG jenter etteraper The Hills-selvbevisstheten fungerer den som et politisk våpen, utplassert for omvende folk til dette kuede menneskeidealet; en enveisprosess der de som assimileres må endre hvem de er for å etterligne mønsterbildet av en jente og en gutt. Det er slike assimileringsstrategier som blir mindre effektive under Post-Imperiet, hevder BEE. Og det er en bra ting. Selv om det også betyr at freaks som Snooki blir kjendiser. Med filmen Spring Breakers har Harmony Korine avbildet denne post-imperiale virkeligheten. Kanskje det er derfor den oppleves så aktuell. Det er ikke så rart at nettopp Korine av alle filmskapere skulle treffe dette post-imperiale og ikke-ideelle med sin film. Hele hans praksis er fundert på det han kaller et mistakist kunstperspektiv. Et perspektiv som ligger i vater med denne nye ikke-ideelle massekulturen og imiterer den til fingerspissene. «Only in randomness and mistakes can one truly announce what is too deep to express in a direct and true way», skriver Korine i sitt manifest. Det er per definisjon vanskelig å argumentere på vegne av et perspektiv som feiler. Men bli med på et tankeeksperiment. Hvem feiler mest? CNN-dama som fomler etter den «riktige» passivaggressive spørsmålsformuleringen slik at hennes tildelte medierolle kan spilles etter notene? Eller Sheen som skriker «wiiiinning!» til en av de tjue år gamle «gudinnene» han har boende i mansionen sin? Hvem er mest menneskelig? BARE NÅR VI omfavner feiling og med det automatisk slutter å tilpasse oss noe som helst, unngår vi den ideelle ordenen, Imperiet, uansett hvilken form den tar. Kanskje det er derfor Spring Breakers virker «dum» og «genial» på en og samme tid. Filmen feiler, ja visst, men det er det den skal gjøre. Som Larry David makter ikke Korine annet enn å være ærlig og leve i den uunngåelige, veldig menneskelige og aldri-ideelle awkwardnessen som til enhver tid omringer oss.

Sånn sett kan man tenke seg at Korine liker Riff Raff og Gucci Mane på samme måte som Larry David liker rapperen Krazee-Eyes Killah i Curb-episoden med samme navn. Man kan si mye om karakterer som Riff Raff, Gucci Mane, Krazee-Eyes Killah og Alien i Spring Breakers, men i det minste virker de mot assimilering. De er som vandrende «Jokes without Punchlines», en annen notering fra Korines manifest. Bare deres tilstedeværelse i verden gjør den bitte litt mer absurd, kanskje litt dummere, mer ustabil. Noe komikerne Larry David og Harmony Korine vet å sette pris på. SPRING BREAKERS ER en film som ikke intellektualiserer, den føler. Den skyter i blinde. Samtidig treffer den bedre enn de fleste rasjonaliserende, veldig imperiale filmer. Filmen følger samme kurve som karrieren til nettopp Imperiets Britney Spears: selve gallionsfiguren for polert, «uskyldsren» og intetsigende tenåringskultur som plutselig tar en destruktiv og ærligere vending. Men der Britney internaliserte sammenbruddet og barberte av seg håret, i stedet for å ta aggresjonen og desperasjonen utover sin uutholdelige plastikkomgivelser, har Korine sørget for at de fire jentene Faith, Candy, Brit og Cotty (som i det virkelige liv kommer fra samme Disney-bakgrunn som Britney), gir seg hen til det post-imperiale uten imperiale hemninger – tar det til sin ytterste konsekvens, det vil si, helt til døde kropper faller for føttene deres når de massakrerer gangstere til tonene av Britney-låta «Everytime». Rett under jentenes lystbetonte JA! ligger frustrasjonens og sinnets NEI! Spring Breakers er alt annet enn naiv. Den føles «dum» og «genial» på en gang fordi den hele tiden overskrider motstykker som kunst og ikke-kunst, god og dårlig, høyverdig og lavverdig. Det den «handler om» er å unnslippe disse motsetningene. Den virker som et tredje ledd utenfor disse binære motstykkene. Dens eneste funksjon er dermed å destabilisere. Som det postimperiale allerede gjør, enten vi vil det eller ikke. Det postimperiale er ingenting annet enn destabilisering. SKINNENDE, SKITTEN, SEXY, uartikulert og uten impulskontroll. Likevel – eller nettopp derfor – formulerer Spring Breakers noe miserabelt og poetisk ved vår tid. Det er ikke en ironisk film. Som Korine innrømmet under en pressekonferanse: «I also just like Britneys songs». Spring Breakers (regi: Harmony Korine) har kinopremiere 12. april. www.springbreakersmovie.com

VINN FeTe SNeAkeRS FRA AdIdAS

FØLG OSS PÅ INSTAGRAM:

@GeTSOMeSkILLS / @NATTOGdAG

LeGG UT BILdeT AV dINe SNeAkeRS OG HASHTAG

#SkILLSNATTOGdAG VINNeReNe VIL BLI ANNONSeRT PÅ VÅR FACeBOOkSIde FACeBOOk/GeTSOMeSkILLS TIRSdAG 30. APRIL

SkILLS SNeAkeR&CLOTHING, TRONdHeIMS FeTeSTe UTVALG AV SNeAkeRS. Like us on

Facebook

FACeBOOk/GeTSOMeSkILLS

SkILLS NORdRe GT 12

TLF: 40005540

@GeTSOMeSkILLS

ePOST: POST@GeTSOMeSkILLS.NO

Mobbeoffer med ADHD og Aspergers Syndrom. Nå er Superkidzen TV-tryne og partyfikser med kultstatus for en hel internett-generasjon. TEKST ØIVIND VOGT FOTO CHRISTIAN BELGAUX «DET ER SUPERKIDZEN, for faen!» En gjeng menn i begynnelsen av 20-årene kommer rett mot oss, og roper så det gjaller i hele Skippergata. Simen gir dem et nonchalant vink og nikker høflig. Straks de har passert smiler han. «Oppmerksomhet er en fantastisk følelse», sier han, før han drikker opp bunnslammet i en reisepils fra bussturen. Vi er på vei til utestedet Karma, der den selvtitulerte partyfikseren «Superkidzen» er

« 20

ansvarlig for kveldens arrangement. Karma er et av få utesteder med 18-årsgrense i Oslo sentrum, og Simen forventer minst to hundre tenåringsgjester denne kvelden. Deres største konkurrent er «Trompeten», en karaokebar som i flere generasjoner har vært en stående utelivs-vits i hovedstaden. Mobilen piper. Skjermen viser et nakenbilde av en jente som definitivt ikke hadde kommet inn på verken Karma eller Trompeten uten falsk legitimasjon. «Det er mange fulle jenter som sender bilder av seg selv uten klær», sier Simen, og bruker begge hendene til å dra det halvlange håret stramt bakover.

Jeg tenker utenfor den svarte boksen. 10/2013

Liker du det? – Når jeg er full er det morsomt, men når jeg er edru tenker jeg: «Hvis du skal vise meg puppene kan du vel heller gjøre det foran meg?». Gjengen som gjenkjente ham kan fortsatt høres fra lenger ned i horestrøket. – Oppmerksomhet er en rus, og man blir helt hekta på det. Kan du beskrive den følelsen? – La meg beskrive det med Superkidzens ord: Det føles som en «spermoppløsning». HAN HAR EN helt særegen måte å formulere seg på. «Jeg skal ikke legge alle over samme kam». «Jeg tenker utenfor den svarte boksen». Simen startet å blogge under aliaset «Superkidzen» som 16-åring, og i løpet av et par år ble den til dels selvbiografiske og særdeles festfokuserte bloggen en av landets mest populære. I kjølvannet av den digitale suksessen kom jobbtilbud fra utelivsbransjen og lokal-TV, før Thomas Seltzer denne vinteren tok ham inn i varmen hos NRK 3. Hvor går egentlig skillet mellom Simen og Superkidzen? – Simen er meg. Det er han jeg er når jeg er hjemme alene, eller med venner som

kjenner meg godt. Superkidzen er en rolle. Det er han som alltid går rundt med tre damer rundt seg. Han er mye drøyere. Simen forklarer med sin umiskjennelige skarre-r. – Superkidzen drar den lenger enn det alle andre tør. Når det er sagt er Simen ganske drøy sammen med venner han også. Jeg er født drøy i musa. Latteren høres fiktiv ut, men er det ikke. Tilbake til denne bloggen som startet alt. Midt mellom blogginnlegg om russetid, damer og alkoholkonsum, var Simen påfallende åpen om sin fortid som mobbeoffer. – Det startet første skoledag og varte til siste. Hvem var mobberne? – Det var alltid gutta som slengte dritt. Jeg ble kalt bighead, vannhode, alien, albino, rotta, albinorotta, og så videre. De stengte meg ute. Det var veldig vanskelig sånn sett, jeg følte meg ensom. Hvordan reagerte du? – Da det sto på tenkte jeg jo at jeg hadde mest lyst til å drite i hele livet, og bare forsvinne. Jeg prøvde å ta selvmord et par ganger, men kom meg aldri så langt. Heldigvis var det mange jenter som hadde forståelse for hans situasjon, sier han.

www.carhartt-wip.com Photos by Alexander Basile

10/2013

Jeg har sprengt alt fra hvalrosser til de fineste jentene.

– Jeg fikk flere venninner som så meg da jeg hadde det som verst. De backet meg og passet på meg. Jenter er mindre fordomsfulle, jeg har alltid hatt lettere for å komme i kontakt med dem. Gutter er ikke mitt spesialfelt. Tenker du fremdeles på mobbingen? – I dag synes jeg bare det er lættis å tenke på. Ja, så var jeg en albinorotte. Jeg er glad for at jeg var et mobbeoffer. Jeg vet hvor jævlig folk kan ha det, og det er en erfaring som gjør at jeg kan sette meg inn i situasjonen når jeg ser at andre har det vondt. Selv om jeg virker som en tulling er jeg veldig voksen av meg, og veldig bevisst på ansvaret mitt. Treffer du noen gang disse gutta i dag? – Mange av de som mobbet meg før kommer på klubben min i dag. Noen har sagt unnskyld for at de var douche bags. Det er hyggelig hvis de har lært, men jeg bryr meg ikke lenger. «PARTYFIKSER» er i likhet med «blogger» og «kjendis» en forholdsvis ubeskyttet tittel, og straks vi har kommet inn på utestedet demonstrerer Simen at tittelen innebærer varierte arbeidsoppgaver. Han løfter sporenstreks opp en enorm, spygrønn puff, tilsynelatende uten å ha en anelse om hva han vil med den eller hvor han skal bære den. Etter å ha spankulert litt frem og tilbake setter han den ned igjen der den stod. En ny arbeidsdag er i gang. Her skal det partyfikses. I hjørnet står en DJ i en bås omkranset av plastpalmer. Det føles som å ha entret en russebuss på hundre kvadratmeter. «Her blir det spermoppløsning», tenker vi. I bakgrunnen sitter Simen krokrygget over gjestelista. Her er det han som sitter med makten over hvem som er inne og hvem som er ute. Han har opparbeidet seg en 22

10/2013

posisjon der det er han som bestemmer de sosiale premissene. Nesten. For gjestenes ønsker må han også ta hensyn til. «Det hender at jentene klager hvis det er for mange utlendinger her». Vi kikker bort på barpersonalet. Samtlige har innvandrerbakgrunn. «Derfor tar det seg ikke ut hvis halvparten av gjestene er utlendinger», forklarer Simen. DET VAR BLOGGEN som ble det sosiale vannskillet for Simen. Med suksessen til «Superkidzen» kom en solid sosial opptur – for begge to. – Jeg gikk fra å være et mobbeoffer til å bli en kultfigur som hadde draget på damene. Rosene var røde, himmelen var blå, og musa var rosa, for å si det sånn. Hvordan var det å plutselig ha draget på damene? – Jeg hooket opp med mange jenter i kraft av å være Superkidzen. I begynnelsen var det morsomt å utnytte statusen. Jeg kunne stå med kompiser og peke på fine damer og si: «Jeg tar med henne hjem i kveld», og så endte hun faktisk opp hjemme hos meg, fordi hun visste hvem Superkidzen var. Hva betydde det for deg? – Det var en følelse av «Yes! Jeg er noe jeg også». Du skriver ofte på sosiale medier at du har deg med mange damer, men hvor mye er sant? – Jeg har sprengt alt fra hvalrosser til de fineste jentene. Som Superkidzen er jeg nødt til å overdrive litt, for han er en figur som skal lage liv og faenskap. Sannheten er at jeg tiltrekker meg litt av hvert. Jeg pulte

en skikkelig diger hval en gang, men det gjør jeg aldri igjen. Jeg ødelegger imaget mitt hvis jeg er sammen med stygge damer. Hva tror du damene ser i deg? – De er jo statushorer. De utnytter meg og jeg utnytter dem. Det er en fin måte å utnytte hverandre på. Men jeg har sluttet med den businessen nå. Det ble sprengeslutt da jeg fikk et rykte på meg for å være player. Er du en player da? – Jeg har vært en drittsekk, det kan jeg ærlig innrømme. Jeg er litt følelsesløs, har hoppet fra jente til jente og såret mange på veien. Men jeg har bedt om unnskyldning etterpå. Noen aksepterte det, andre ba meg dra til helvete. Men nå har jeg skjerpet meg. Nå klarer jeg å kontrollere meg. Hva legger du i følelsesløs? – Jeg har lett for å flørte, men å komme ordentlig nær en jente og bli forelsket, det har jeg vanskelig for. Den følelsesløse sitatmaskinen noterer et siste navn på gjestelista, før han holder den opp foran ansiktet og myser. – En venninne sa til meg at jeg har et hjerte av stein. Da svarte jeg: «En stein er ikke evig hard, den kan knekkes til slutt.» «NÅ SKAL JEG bare bli full!» gliser Simen når klokka nærmer seg ett. Det som gjenstår av partyfiksing er åpenbart arbeid som kan fullføres i alkoholrus. – Jeg havnet på sykehus fordi jeg drakk for mye da jeg var 18, sier han. Hva skjedde? – Jeg hadde akkurat kommet hjem fra Alanya, og var veldig høy på pæra. Der nede vanner de ut spriten, så man tror man drikker mer enn det man faktisk gjør. Så overgangen ble litt brå. Etter en flaske tequila og en rekke shots fikk jeg over fem i promille. Nå overdriver du, fem i promille er jo dødelig? – Nei, jeg var så å si dau da jeg kom på sykehuset. Først var jeg på legevakta, så akutten på A-hus. Legen sa jeg hadde flaks

som overlevde. Jeg lå to dager i strekk med promille, og uka etter begynte jeg å jobbe i utelivsbransjen. Hva er det beste med å jobbe som partyfikser? – Jeg får gjøre masse forskjellig, og vet aldri hva som kommer til å skje. Jeg står i døra og bestemmer hvem som skal inn, er «partyboy» og drikker med gjester fra for eksempel Paradise Hotel, eller skiller jenter som har havnet i catfight. I forrige uke var det to venninner som gikk løs på hverandre fordi de hadde samme tatovering. Hun ene skrek at hun andre var en bitch, fordi hun mente hun hadde tatt tatoveringen først. Da tok jeg tak i begge to og slengte dem ned på puffen og truet med å kaste dem ut hvis de fortsatte. Utelivsbransjen er sykt lættis. HAN HAR OFTE blitt beskyldt for ha lav selvinnsikt. TV-opptredenene har fått mange til å spekulere i om han burde beskyttes mot seg selv. Hva synes foreldrene dine om eksponeringen? – Moren min synes det er hysterisk morsomt, hun forteller alle vennene sine at jeg er på TV. De har selvfølgelig også kritiske meninger, men vet at det ikke nytter å diskutere med meg. Jeg styrer mitt eget show. Tror du folk ler med deg eller av deg? – Det er sikkert noen som synes jeg er helt kuk i huet, men jeg tror de fleste skjønner at det er kødd, og synes det jeg gjør er morsomt. For meg spiller det ingen rolle om folk ler av eller med, jeg elsker oppmerksomheten uansett. Jeg har alltid likt å være i sentrum, og elsker at folk vet hvem jeg er. Å bli kjent gir meg en mestringsfølelse. – Haters make me famous, lovers støtter meg opp! Øivind Vogt (f. 1987) er tekstforfatter, komiker og manusforfatter tilknyttet NRKs underholdningsavdeling. Han og Superkidzen jobber sammen i Trygdekontoret.

FOTO STEPHEN BUTKUS FOTOASSISTENT ERIK ANDRÉ NES MODELLER GERILJA/MARIA MØRKRID

MOTE

10/2013

Cap: HawaiWe 5 Panel 399,Bukse: Grey jersey pants 799,-

Skjorte: Eric denim shirt 899,Bukse: Alessandro Heartbeats 999,Sko: Runar 1299,-

10/2013

Skjorte: Stello 799,-

T-shirt: Message SC 399,-

Tank top: SC Classic 299,-

Cap: SC 5 Panel 399,- Jakke: Warren baseball jacket 1199,-

T-shirt: Aquarelle Dub 399,-

10/2013

Kjole: Caitlin dress 999,-

Skjorte: Eric denim shirt 899,Bukse: Alessandro Heartbeats 999,Sko: Runar 1299,-

10/2013

Cap: 59FIFTY W 499,T-shirt Castor Raglan 499, Bukse: Grey jersey pants 799,-

10/2013

Skjorte: Floral 899,Bukse Eddy Soft shade 799,-

T-shirt Castor Raglan 499,Bukse: Grey jersey pants 799,-

Skjorte: Eric denim shirt 899,Bukse Alessandro Heartbeats 999,Jakke: Warren baseball jacket 1199,Bukse: Eddy soft shade 799,Jakke: Silvola baseball jacket 1399,T-skjorte: AOP Pocket 399,Bukse Eddy Raw 899,-

10/2013

WeActivist ARTO SAARI & KATE PIERSON SHOT BY GEOFF MOORE FOR SUPERLATIVE CONSPIRACY MAG No. 6 GET IT IN STORES or at WeSC.COM

WeSC CONCEPT STORE NEDRE SLOTTSGATE 15 0157 OSLO INSTAGRAM: @wescnorway FACEBOOK: WeSC NORWAY WEBSHOP: miinto.no/wesc

Sorgen forgikk oss på Ulrikkes topp. NATT&DAG møter Ulrikke Lund. TEKST KAMILLA RØNNESTAD FOTO ØYSTEIN GRUTLE HAARA EN LETT BRIS river med seg lyden av duekurring. Det er fortsatt is på Lille Lungeren, men det er vår i Bergen. Vår! NATT&DAG småløper forbi; ikke tid til vårtegnene nå. På Barfot sitter nemlig Ulrikke Lund, moteblogger og stylist, og venter. Hun startet å blogge som 16-åring, og er i dag, i en alder av 23, en av landets mest populære bloggere – nylig vant hun også prisen for beste blogger under Costume Awards. Lett andpusten kommer vi inn døren på Barfot, hvor hun sitter med en kopp frukt-te og dagens BT. Hun er avslappet kledd, med en svart, baggy strikkelue, og en svart, løstsittende genser, og forteller at hun nyter sin eneste dag hjemme i Bergen denne uken. – Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg er utrolig knyttet til Bergen. Når jeg er bortreist får jeg umiddelbart en merkelig følelse i kroppen. Jeg har det gøy, altså, men med en gang jeg er alene, er det som om jeg kan merke at alt ikke er like lunt som vanlig. Jeg kan kjenne at jeg ikke har fjellene rundt meg, at Bryggen og Barfot og alt det jeg kjenner ikke er i gåavstand. Jeg blir rett og slett litt angstfylt når jeg er borte fra Bergen. Men det er absolutt ikke et sted å drive med mote. Det er veldig upraktisk. Det blir til at jeg sitter på Skype-møter hele tiden. Men jeg vil bli i byen så lenge det går. DAGENE ER HEKTISKE når man bor i Bergen og har verden som arbeidsplass. Ulrikke skal videre til Oslo i morgen, og hun landet på Flesland i natt, etter å ha blitt flydd inn til London for å delta på en Coca-Colalansering med Marc Jacobs. – Det var dritrart, spesielt da jeg så på de andre som var der. Det var liksom verdens største magasiner, og så var jeg invitert. Jeg blir så overrasket hver gang. Hva gjør jeg her, hva skal jeg bidra med?

Aller best liker hun jo egentlig å være hjemme. Hun omtaler seg selv som en loner; hun liker å være alene, og er en stor bokorm («nå leser jeg en biografi om Diana Vreeland, før det leste jeg en serie om mongolhøvdingen Djengis Khan, så det er veldig hipp som happ»). Men, så har hun også denne store lidenskapen for mote. – Det er ikke det at jeg har spesielt peiling på mote. Jeg bare vet hva jeg liker: Jeg liker momenter av spenning i hverdagen, og å bli visuelt overrasket. DE FLESTE AV oss har lykkelig fortrengt det vi måtte ha av fjortisfortid, med alt det innebar av pinlige klesvalg, dårlig musikksmak og dagboknotater gjemt langt, langt nede i nattbordskuffen. Ulrikke, derimot, har delt livet sitt på internett siden midten av tenårene. For noen uker siden oppdaget hun og noen venner Ulrikkes gamle videoblogger og sminkevideoer på Youtube, som de lo av i flere dager («huff … det skulle ikke vært lov. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde begynt å blogge før jeg var 20»). – På mange måter er det veldig rart å ha blogget seg igjennom oppveksten sin. Når du hører hva du har skrevet for to år siden, for eksempel, er det sånn: hæ, har jeg sagt det? For hvert år som går får du jo nye synspunkter, og har lært mer. I LIKHET MED de fleste fjortiser har bloggen modnet med årene, og gått fra å være en «rosablogg» til å bli en ren moteblogg. Kursendringen kom for et par år siden. – Jeg har en mer alvorlig, kvalitetsbevisst tilnærming til bloggingen nå. Før var det mye tull, jeg bidro jo ikke med en dritt. Det var så stas å tjene penger, og å få sponsorer. Men til slutt innser man at man ikke lenger er seg selv, man er blitt et kommersielt produkt. Jeg tok et oppgjør med meg selv: Vil jeg dette her, er det noe vits? Jeg bestemte meg for å heller blogge om det som inspirerte meg. Det ble enten å slutte å blogge, eller å begynne å

blogge om noe mer relevant. Nå har jeg blitt … ikke voksen, akkurat, men litt mer voksen. «EN MORGEN DA jeg var syv år, på den tiden jeg fortsatt bodde i Nord-Norge, det året snøen gikk opp til hustakene, da våknet jeg til et tomt og stille hus, kledde på meg min fineste kjole, et par ski, og gikk ut på skitur. Den dag i dag synes jeg det er noenlunde merkelig at forbipasserende ikke stoppet den bittelille jentungen alene i kjole på skitur i 15 minus, men dem om det. Disse tingene var logisk i mitt hode på den tiden. Jeg var rar da, og er fortsatt litt rar. Men den handlingen var en slags psykisk reaksjon på det som hadde skjedd i hjemmet kvelden før. Det var sånn moteinteressen min begynte (…)». Dette skrev Ulrikke på bloggen i februar 2011. Da begynte ballen å rulle. – Jeg trengte å set the record straight, og skrive at, hør her, ingen er perfekte. Det ble jo mye større enn jeg hadde forventet, og plutselig var jeg på forsiden av Dagbladet Magasinet og alt. Jeg angrer nok litt, ja. Det er jo veldig personlig. Men samtidig er det en grei message å komme med. At du kan bli noe, selv om du har vokst opp i den tro at du ikke var noen ting. Det er jo ofte slik at folk med trøblete bakgrunn gjør det bra i motebransjen? – Ja, jeg tror det er de som klarer det. De er vant til å kjempe veldig, veldig hardt, og ikke gi opp. Dessuten har de gjerne behov for å skape en fantasiverden, og har ofte ideer som er langt fra virkeligheten man lever i. Du virker veldig bevisst på å skape ditt eget liv? – Jeg er opptatt av å ta ansvar. Jeg tror mange sitter og er jævlig deprimerte, og klager og whiner, uten å i det hele tatt ha forsøkt. Man skal ikke sitte og vente på at noen skal komme kjørende inn i livet ditt og fikse alt for deg. Du må selv være bevisst på hva du er god på, hva du kan bidra med, og gå 120 prosent for det. Jeg tror at hvis man

Hvis man roter rundt og gjør det andre vil at du skal gjøre, sier det seg selv at livet ditt kommer til å suge. 04/2013

hører på seg selv, og kjører på, så kommer man til å gjøre det bra. Hvis man roter rundt og gjør det andre vil at du skal gjøre, sier det seg selv at livet ditt kommer til å suge. TILBAKE TIL MOTEN. Til tross for at hun besitter en garderobe de fleste bare kan drømme om, er ikke Ulrikke fremmed for å kle seg helt casual, som hun har gjort i dag. – Det er litt deilig her i Bergen, at alle ikke er sånn 120 prosent mote hele tiden, så du slipper å bli analysert for hva du har på deg hele tiden. Samtidig er det inspirerende å være i London eller Paris eller Milano, og se hvor mye energi alle legger i morgenritualet, for å skape det bildet de ønsker å fremstå som, hver dag før de går ut av døren. Men i disse dager, hvor antall streetstylefotografer tidvis overstiger antall fotoobjekter (sjekk for eksempel ut Take My Picture på Vimeo, en ti-minutters dokumentar produsert av det russiske magasinet Garage, jou. anm.), kan det bli for mye av det gode? – Motebransjen har jo forandret seg dramatisk i takt med blogg og internett. På både godt og vondt. Det positive er at flere har mulighet, og hvermansen kan gjøre suksess; det er jeg et eksempel på. Men virkeligheten ligner mer og mer på en moteserie i Vogue; det har blitt et streetstyle-sirkus. Det kommer hundre mennesker til et moteshow som ikke er invitert, de har bare kledd seg opp, overdressed, for å bli tatt bilde av. De fleste spiller jo bare, de ville aldri gått sånn til hverdags. De står der og venter på at Jak and Jil eller The Sartorialist skal komme og ta bilde av dem. Alt dreier seg om oppmerksomhet. Det handler ikke om å ha en gjennomført stil eller om å være true to yourself. Det er mye pent å se på, men hvor autentisk det er, det vet jeg ikke. Hun drikker opp. – DESSUTEN ER DET synd om det blir for uekte; for kjøpt og betalt. På de internasjonale moteukene er det vanlig å bli kontaktet av motehusene og få betalt for å gå med deres merker. På en måte er det veldig sånn: oj, shit, vil dere jobbe med meg?! Men samtidig ser jeg jo at det kan bli for mye. Om jeg hadde gått med Gucci på hvert Gucci-show og Chanel på hvert Chanel-show hadde jeg jo på en måte mistet identiteten min, i alle fall oppriktigheten. Da jeg startet bloggen gikk jeg jo stort sett med H&M-klær, så det hadde blitt litt falskt.

04/2013

BYGUIDE

KLUBB + KONSERT + BAR + MAT + SCENE + KUNST

Karianne Stensland har latt seg hypnotisere. For kunsten, selvfølgelig. INTERVJU, SIDE

Slitasjen man utvikler i en raw jeans har et helt personlig uttrykk. INTERVJU MED LIVID-SKAPER JENS OLAV DANKERTSEN, SIDE

MÅNEDENS SINGEL #1

NY KONSERTSERIE

En real matbit til en relativt grei penge.

DOKKHUSET/BAR PASSIAR TESTET PÅ SIDE

MÅNEDENS EP LOHN Lohn Navnet Lohn kommer av ei lon, som er et sted der elva renner stille og dypt. Det er også navnet på gården i Folldal der Anne Stine Lohn vokste opp. Etter å ha lyttet mye til musikere som Lars Winnerbäck og Stein Torleif Bjella, ble hun inspirert til å benytte den stadig mer sjeldne, men vakre folldalsdialekta i sin egen låtproduksjon. Høsten 2010 samlet hun derfor en gjeng dyktige og ambisiøse musikere i Trondheim, med mål om å vise at tekster skrevet på ei utdøende norsk innlandsdialekt kan være verdt å låne øret til. «Med elementer fra jazz og elektronika utsettes sansene for et melankolsk og deilig utrykk man ellers skal lete lenge etter», skrev UKA-11. EP-en som foreligger er spilt inn i Greener Production i Trondheim og mastret hos Propeller Mastering i Oslo. Musikken selges kun digitalt, og distribueres gjennom indie-portalen bandcamp.com. www.lohnband.wordpress.com

KOSMORAMAS PITCHEKONKURRANSE SEVEN DEGREES BELOW «Antidote» Seven Degrees Below – noen ganger bare SDB – er et trondheimsbasert band. Selv beskriver de musikken som en legering bestående av: «The Frays pianobaserte popmelodier, Coldplays euforiske refrenger og en touch 90-talls alternativrock». Bandets første låt «Antidote» har på kort tid skapt stort engasjement på Urørt og Soundcloud. SDB går i studio rett etter påske for å spille inn låt nummer to til debutalbumet som – håper de – kommer i starten av 2014. Med seg på laget har bandet fått med seg Brygga studio og produsent Pål Brekkås (Motorpsycho, DumDum Boys, Shaun Bartlett, Tre Små Kinesere). www.facebook.com/SevenDegreesBelow

MÅNEDENS SINGEL #2 MØRKT KAPITTEL «I kjævan» Mørkt Kapittel er et hardcore punk-band (eller som de selv sier: «Scandinavian d-beat punk») fra Trondheim. Medlemmene har bakgrunn fra band som Vi Gruer Oss, Dominic, Vanskapt, Evasion, Catena Collapse og The Last Ninja. Bandet startet sin virksomhet I 2007 og ga ut sin første syvtommer i 2010. I mai slipper de EP, den hvite tolvtommeren Gro igjen, og første smakebit er nevnte «I kjævan». www.morktkapittel.com

Kompiskollektivet og musikkselskapet Kakao Musikk arrangerte sin første konsert da Sigurd Julius debuterte på Café Løkka i april 2011. Det fungerte så bra at de ble bedt om å utforme et konsertopplegg til utestedet. Tre måneder senere var første utgave av konseptet «På en torsdag» klart, en umiddelbar publikumsfavoritt som i løpet av 22 arrangementer har presentert artister som Bendik, Angelica’s Elegy, Hanne Kolstø, Osk, Intertwine, Ekkolodd og Flashback Caruso. Da organisasjonen våren 2012 begynte å få forespørsler om samarbeid også fra andre scener i byen, ble det i plenum besluttet at ting gikk for fort og at man ikke måtte forhaste seg, men prosessen med en ny konsertserie var ugjendrivelig. Og nå, ett år senere, er den ferdig. Og kanskje litt større en planlagt: – Ideen var i utgangspunktet å knytte oss til én eller to scener. Men hvilke skulle vi velge? Det finnes så mange gode arenaer for levende musikk her i byen at valget ble for vanskelig. Derfor valgte vi å ikke velge, forklarer prosjektleder Pål Rees. www.kakaomusikk.no

Finalistene i Kosmoramas pitchekonkurranse er nå klare. En pitch er en muntlig og/eller visuell fremføring av en filmidé. Alle kan sende inn en pitch til Kosmoramas konkurranse. Ti finalister blant de innsendte bidragene velges ut, og premien til vinneren er på 100.000 kroner. Juryen består i år som tidligere av Karin Julsrud, Harry Guttormsen og Erlend Loe, og de har lest alle pitchene anonymt og selvsagt valgt sine finalister helt uten kjennskap både til innsendernes identitet og hjemsted. Fire av de ti finalistene er fra Trondheim, og én fra Selbu. – Svært oppløftende for Trøndelag som filmregion, sier kurs- og bransjeansvarlig, Svein Inge Sæther. Kosmorama arrangeres 15.-21. april.

LANSERINGSFEST MARS DISKOTEKET 8. MARS

NESTE NATT&DAG FEST: SE NATTOGDAG.NO

erotisk pirrende lingeri & leketøy for alle

Prinsensgate 6 0152 Oslo

Grünersgate 5 0552 Oslo

Åpningstider Sentrum man-fre 11-20 lør-søn 12-18

Åpningstider Grünerløkka man-fre 11-18 lørdag 12-18 www.duoshop.no

10/2013

Prikk

damer by:stammer Polkadot

Det finnes mange flere by:stammer i Trondheim Se dem p책 trondheimtorg.no

UTELIV MÅNEDENS BAR:

BAR MOSKUS Olav Tryggvasons gt 5 Bar Moskus har etterhvert kommet seg til rette etter åpningsstrabasene, og hvis du ikke har tatt turen innom ennå, er det på høy tid. Her får du servert musikk utelukkende spilt fra vinyl, drinker fra erfarne bartendere og i tillegg har de et utvalg oster og skinke og annet barsnacks andre barer ikke en gang har tenkt på. Utvalget av spritvarer er også formidabelt, og du har sjansen til å prøve eksklusive varianter til en svært fornuftig pris. Dette er en kontinental bar i ordets rette forstand. Se opp for intime konserter i Avant Gardens lokaler i kjelleren under.

TOPP 3 KLUBBEVENT:

JoRDEN RUNDT FRa 10. 950,FRIvIllIg aRbEID

KVELERTAK MED SUPPORT: TRUCKFIGHTERS OG PURIFIED IN BLOOD Byscenen, fredag 12. april Hvem husker ikke Kvelertaks selvtitulerte brakdebut fra 2010? Selv om bandet da hadde eksistert siden 2006, opparbeidet seg en relativt solid fanskare og sågar spilt på blant annet Roskildefestivalen, var det debutskiva som virkelig fikk ballen til å rulle her i landet, med ros og utmerkelser både her hjemme og rundt om i resten av verden. Nå har bandet omsider et nytt album (Meir) i butikken, med singelen «Bruane Brenn» allerede listet på ellers så lite hardrockvennlige P3. Hvis bandet klarer å levere sine norsktekstede metall/punk/kaukerock-låter i kjent stil fra forrige utgivelse, har vi alle noe godt i vente med denne konserten. KONSERT: 22.00 //CC: 280 KR

1 1

WoRkINg HolIDay

FLASHBACK CARUSO Blæst, onsdag 17. april Hvis du ikke har fått det med deg, så foregår det en filmfestival her i byen. Kosmorama presenterer denne kvelden dokumentarfilmen «Sayonara Elverum» om Elverumsbandet Team Mes turné i Japan. Videre får vi altså Flashback Caruso sin musikktolkning av filmen «En andalusisk hund» live framført med filmen rullende på storskjerm. Etter dette er det klart for Flashback Carusos release-konsert, da de nå har

2 1

RUNDREISER oPPlEvElSESTURER

INE HOEM Cafe Løkka, torsdag 18. april

verdens største reisebyrå for ungdom og studenter

23 31 61 00

WWW.STaTRavEl.No

04/2013

Ine Hoem, fra tuba/jazztrioen Pelbo, har nylig utgitt sin første solo-single, og denne kvelden presenterer hun solomateriale på en av byens desidert mest intime scener, med et knippe utsøkte musikere. Denne gangen er den eksperimentelle jazzen vi kjenner så godt fra Pelbo kommet litt i baksetet til fordel for melodiøs og vokaldrevet pop, noe stemmen hennes bærer utrolig godt. Det hele kommer sammen med svevende synther, gitar og en lavmælt trommeseksjon, og det ligger i det hele tatt an til en svært intim og fin popkveld. Og attpåtil er det hele gratis! KONSERT: 21.00 DJ ETTER KONSERTEN // CC: GRATIS

3 1

klart å gjøre ferdig finpussen på skive nummer to, «Volume 2», som fortsetter der de slapp på «Volume 1». Sjangermessig er Flashback Caruso vanskelig å plassere. De beveger seg i et ofte drømmende og harmonisk landskap med skjøre vokallinjer, men kan fort finne fram både funk- og prog-inspirasjonen og ta deg med på videre musikalske eventyr. FILM, SAYONARA ELVERUM: 21.00, FLASHBACK CARUSO STUMFILMKONSERT: 22.00 HOVEDKONSERT: 22.20 CC: 100 KR

UTELIV

TOPP 3 KONSERT:

UTVALGTE ARRANGEMENT VÅR/SOMMER 2013 I GODT SELSKAP: LINDSTRØM + OLE TORJUS Brukbar/Supa, tirsdag 30. april (du vet, natt til 1. mai) Gjengen i Kakao Musikk har bestemt seg for å spre god musikk til folket gjennom sitt konsept «I Godt Selskap». Denne gangen har de rasket tak i en up and coming elektroartist og en meget veletablert discomaker/produsent/Dj. Hvem? Lindstrøm selvfølgelig, som slapp ikke mindre enn to skiver i løpet av 2012. Den første av de to, «Six cups of rebel», ble nominert til N&Ds Oslopris. Nå gjester Stavangers store elektronika-sønn bartebyen, og med seg på laget har han den litt mindre kjente elektronikaartisten Ole Torjus fra Bergen. Her blir det altså live klubbing hele kvelden lang. Oppe på Brukbar spiller Kakaos eget dj-team, så godstemning i flere etasjer garanteres.

1 1

I GODT SELSKAP: MUNGOLIAN JETSET + MIO Diskoteket, fredag 12. april Om du har gått glipp av trondheimsbaserte MIO tidligere, så er det på tide du sjekker dem ut nå. En sjangeroverskridende liveopplevelse som byr på noe så merkelig som disco, house, rock, langt hår og paljettsingletter i skjønn forening er ikke hverdagskost. Etter at MIO har lagt lista, loves vi storfint besøk av oslobaserte Mungolian Jetset, en duo bestående av Paul Nyhus, aka Dj Strangefruit himself, samt partner in crime Knut Sævik, også kjent som Gork. Sammen har duoen utgitt tre fullengdere, hvorpå to av dem ble nominert til spellemannpris. Hver for seg har begge to en rekke utgivelser, remixer og produksjoner bak seg, så her kan det garanteres kvalitet i alle ledd. MIO: 22.45 MUNGOLIAN JETSET: 00.00 CC: 150 KR

Kvelertak

Support: Truckfighters & Purified in Blood 12. april

23. april, 21. mai & 12. juni

2 1

Shining Departure 26. april

The Residents’ Wonder of Weird 4. mai

Neurosis 27. juni

Support: Hedvig Mollestad Trio 27. april

Roky Erickson 15. mai

Stefan Sundström Olavsfestdagene 28. juli

Meld deg på vårt nyhetsbrev på byscenen.no og følg oss på Facebook for spesialfordeler og tidlig info om arrangementer! AUNTIE FLO Supa, Lørdag 27. april Auntie Flo måtte dessverre avlyse sin opptreden i februar, men nå er han tilbake for å riste løs de siste skruene i dansekroppen din. SUPA henter inn afro bass og house fra nei – ikke South Park, Colorado – men Glasgow, Scotland. Egentlig er sjelen hans fra Goa, og det vil du kjapt høre. Herr Flo beveger seg via Chicago house og Detroit techno til Kwaito og Afro beat, ikke langt unna landskapet Ricardo Villalobos holder til i. Dette kan bare ikke bli feil når han i tillegg kjører fullt livesett med afrikanske djembes (Eller er det congas? Sannelig ikke greit å vite). Sjekk ut live-settet hans fra The Boiler Room, så blir du nok mer enn nok frista til å hive deg på dansen. Topp booka, som de sier i bransjen. FRA 23:00 // CC: 100 KR

3 1

Billettsalg: www.billettservice.no, Posten, Narvesen, 7-eleven og i døra rett før arrangement

04/2013

UTELIV

KOSMORAMA Stort sett på Nova kinosenter, 15. - 21. april Som nevnt tidligere, det foregår en internasjonal filmfestival i byen. Selv om de ikke har bygget telt på torget som tidligere, er det likevel masse som skjer for filmentusiaster. Følg med her: www.kosmorama.no

DEPECHE MODE HÅKAN HELLSTRÖM / FIRST AID KIT QUEENS OF THE STONEAGE PET SHOP BOYS / MASKINEN UK

FILMQUIZ I KLUBBEN, SAMFUNDET Torsdag 18. april Kulturutvalget på Samfundet arrangerer i ny og ne en reindyrka filmquiz i klubben på Samfundet, hvor du får bryne deg på og briljere i ny og gammel film. Etter filmquizen tar Samfundets egne Radio Revolt over høyttalerne og sørger for at du får ny, god og gjennomtenkt musikk resten av kvelden. Burde med andre ord ligge an til en helaften for filmentusiaster og musikkglade mennesker.

PARAMORE / IGGY & THE STOOGES THE HIVES / MISS LI / THE SCRIPT JOHNOSSI / OSKAR LINNROS THE SOUNDS / GOGOL BORDELLO MACKLEMORE & RYAN LEWIS BEN HOWARD / JAKE BUGG PETRA MARKLUND / DARIN US

STIFTELSEN / PASSENGERUK / GRAVEYARD / RAISED FIST LOOPTROOP ROCKERS / LINNEA HENRIKSSON / THE BOTSUS LA COKA NOSTRAUS / SVENSKA AKADEMIEN / NORLIE & KKV SHOUT OUT LOUDS / TIMO RÄISÄNEN / PANDA DA PANDA F.O.O.L / OLLE LJUNGSTRÖM / ROYAL REPUBLIC / CHARTA 77 THE ASTEROIDS GALAXY TOURDK / PALMA VIOLETSUK / WITCHCRAFT MATT CORBYAU / STIKO PER LARSSON / NIKOLA SARCEVIC

YODOK Knaus, Samfundet Fredag 26. april kl 23:59 Undergrunnsduoen YODOK, bestående av tubasvingeren Kristoffer Lo (Pelbo, Sunswitch, Highasakite, Hoist) og Tomas Järmyr (Sunswitch, Doffs Poi, Gunnhild Sundli, Sküll), gjester

04/2013

Knaus denne kvelden for å gi deg ambient og dronete improvisert musikk med en dæsj støy. YODOK slipper sin andre fullengder på det trondheimsbaserte plateselskapet The Perfect Hoax, og det er i denne forbindelsen duoen kommer for å fylle natten med lyd. Som to av Trondheims mest

profilerte jazzmusikere den siste tiden, er dette en kveld du med hell kan sjekke ut.

TORSTEIN HØE

RESTAURANT

april

DOKKHUSET/BAR PASSIAR Dokkparken 4, Solsiden Dokkhuset er ikke bare en storstue for jazz og andre mer eller mindre høykulturelle konserter, det er også en plass hvor du kan nyte et glass på en av byens luneste, men også luftigste takterrasser, eller ta deg en real matbit til en relativt grei penge. På tide å teste ut kjøkkenet for å se hva de har på repertoaret. Vi ankommer en tidlig fredagskveld og blir møtt av en hyggelig servitør. Vi finner oss godt til rette oppe på messaninet med den fine utsikten. Vel, ikke helt. Utsikten som ville vist oss Munkholmen har forsvunnet bak hoteller og bankbygg for lengst, men vi ser tross alt store deler av elva og dokken, så det er fort den fineste utsikten på solsiden likevel. Her oppe har det blitt pusset opp siden sist, så det er koseligere nå, men det framstår fortsatt som en slags hotellobby, med tepper på gulv og sparsomt møblement. Herfra har vi umiddelbar tilgang til takterrassen, som er dandert med varmelamper og lune tepper. Etter en rask titt i menyen, som inneholder totalt åtte retter – ingen forretter eller desserter – lander vi på langtidsstekt lammeskank til 199,- og grillet entrecôte av røroskalv til 219,-. Slettes ikke avskrekkende priser tenker vi, mens vi gleder oss til maten. Vi får utelukkende servert jazz fra stereoen, og det av den mer hektiske, improviserte sorten. Litt slitsomt i lengden, men heller ikke plagsomt. Vi er tross alt på Dokkhuset. I det maten blir servert hopper dog musikken over på høyst dramatisk cellodrevet samtidsmusikk, og vår første smakebit blir noe … distrahert.

Entrecôten er dessverre helt gjennomstekt, men holder gudskjelov fortsatt på saften. Maiskremen som kommer med er nydelig, men potetene er ikke gjennomkokte og i hardeste laget. Resten av grønnsakene består stort sett av glasert paprika, og vi savner litt variasjon i tilbehøret. Sausen er smaksrik og god. Etterhvert hopper musikken tilbake til den vante jazzen og vi kan senke skuldrene litt igjen. Langtidsstekt lammeskank er en rett som kan være ytterst god, men her er ikke resultatet imponerende, og vi mistenker at kjøttet kanskje har ligger litt lenge. Den er mør og løsner fint fra benet, men også litt tørr og fattig på smak. Grønnsakene som kommer med er de samme som på entrecôten, inkludert uferdige poteter, og vi mistenker at vi har fått samme saus også, selv om menyen sier entrecôten skal ha timiansjy og lammeskanken skal ha rosmarinsjy. Mens vi sitter der og spiser, dukker det opp en kar med gul dressjakke, zebraskjorte og wayfarers med speilglass. Han kaster i seg en øl på ti minutter, og forsvinner like fort som han dukket opp. Vi tar oss selv i å lure på om det er sånn jazz-folket egentlig er. Etter måltidet, kommer vår servitør bort og lurer på om det smakte, litt i seneste laget. Vi nikker og spør om det kanskje finnes en meny for dessert? Det gjør det ikke, men vår servitør tar en rask svipp ned på kjøkkenet og returnerer med nyheten om at de kan ordne Créme brûlée, og vi blir enige om å dele én. Den viser seg å være veldig god, men vi må dessverre pirke på mengden flambert sukker på toppen; det er for tykt, blir så hardt at man nærmest må slå seg gjennom. Dessuten blir det litt for søtt. Vi avslutter måltidet med kaffe på takterrassen med varmelamper og pledd; et positivt punktum for vår fredagsmiddag.

Onsdag 03.04 DEADSTRING BROTHERS DEADMAN SOLO 33/33 DJ JON Fredag 05.04 HILDE MARIE KJERSEM - RELEASE DJ HILDE Lørdag 06.04 CLOUDBUSTING Mandag 08.04 MANDAGSGRILLEN Musikkquiz Tirsdag 09.04 PØKK! Improjazz Onsdag 10.04 KINKY FRIEDMAN 33/33 DJ Fredag 12.04 LØKBRØD SVARTLAMON HARDKOR DJ Lørdag 13.04 JEAN BEAUVOIR & MIKI FREE DJ BIG BANK HANK Onsdag 17.04 KOSMORAMA presenterer: Film: SAYONARA, ELVERUM Film: EN ANDALUSISK HUND m/FLASHBACK CARUSO 33/33 DJ Torsdag 18.04 KOSMORAMA presenterer: Art Will Save The World: A film about Luke Haines + Q&A + LUKE HAINES intimkonsert Fredag 19.04 I godt selskap presenterer: SIGURD JULIUS + WOODLAND Lørdag 20.04 THE MESSAGE m/ BØREK Mandag 22.04 MANDAGSGRILLEN Musikkquiz Tirsdag 23.04 PØKK! Improjazz Onsdag 24.04 RAUMAROCK: ØRESUS 33/33 DJ Fredag 26.04 DRÅPE -RELEASE DJ NODDING HEADS Lørdag 27.04 MODERN LOVERS Mer info WWW.BLAEST.NO

04/2013

MOTE

5 utvalgte DJs konkurrerer

om å delta PÅ burn studios Residency boot camp på Ibiza! Dommere: Prins Thomas & Finnebassen

bURN STUDIOS RESIDENCY

mix-off Jaeger, onsdag 24. april

Solomun (Diynamic Rec/DE) Finnebassen (NO) id: 20

gratis inngang før 22! http://www.burn-energy.tumblr.com

04/2013

INNSIDEHANDEL Vis meg dine jeans og jeg skal si deg hvem du er. TEKST FRIDE HERFJORD FOTO LIVID JEANS EN LIVID JEANS er som et blankt lerret, sier selverklært trønder Jens Olav Dankertsen på klingende sunnmøringsdialekt. – Så er det opp til kunden å fylle det med sin historie. Historien om det Livid Jeans’ vei til suksess er en historie om dedikasjon, engasjement, en liten smule galskap og en god dose kjærlighet til denim. I en tid der flere og flere flagger ut produksjonen, har Jens Olav Dankertsen gjort det umulige: å starte en egen jeansproduksjon i vesle Trondheim. – Jeg har fått høre at det er galskap, men man får til det man virkelig vil. Med kun to hender, og et par på grensen til antikke symaskiner, er Jens Olav den eneste som driver med håndlagede jeans i Norge, og for å stille etterspørselen har han også utvidet produksjonen til en Retail Line produsert ved hjelp av en liten, familiedrevet fabrikk i Portugal. En designspirepris, en trondheimspris og en webshop senere får Livid Jeans bestillinger fra hele verden og leverer jeans til Carlings på Trondheim Torg, Sandvika og Nedre Slottsgate i Oslo. KANSKJE HANDLER DET også litt om timing. Livid Jeans setter verdier som bærekraftighet, ærlighet og kvalitet innen både produksjon og materialer høyt, og det tas ingen snarveier i prosessen fra bomull til ferdige jeans. I tillegg til at mye av produksjonen foregår for hånd, er selve denimstoffet vevd slik det ble gjort tidlig på 1900-tallet, på gammeldagse shuttle looms som vever tettere, men også mye saktere enn dagens moderne maskiner. Sakte er som kjent det nye fort, og det gode kvalitetshåndverket er tilbake.

I februar introduserte Livid Jeans prosjektet The Inside Story, som er et samarbeid med kundene om å, som Jens Olav sier: «skape et produkt som er ekte». Jeansene fra Livid er såkalte Raw Jeans, laget av ubehandlet og uvasket denim, uten noen form for fades eller fabrikkert slitasje. Etterhvert som den brukes vil denimstoffet slites og tilpasse seg eierens kropp. The Inside Story varer frem til oktober, og inviterer kundene til å sende inn bilder av buksene sine og deres utvikling etterhvert som de blir brukt og slitt. Til slutt vil Livid Jeans velge ut den fineste slitasjen. Denne vil så bli reprodusert med kundens navn og historie i buksa. – Det er alltid spennende å se hvor forskjellig jeansene ender opp med å bli når kundene kommer innom etter å ha brukt jeansen i flere måneder. Det er som om jeansen får en egen identitet, sier Jens Olav. I TILLEGG TIL å oppmuntre til intime forhold mellom eier og hans benklær, vil jeansen etterhvert fortelle en historie om eieren sin, forklarer han. – Der de «ferdigslitte» buksene med fabrikkerte vasker er laget for å kunne passe til så mange mennesker som mulig, vil slitasjen man utvikler i en raw jeans ha et helt personlig uttrykk. Du får en unik slitasje etter hvordan kroppen din er, i hvilke sammenhenger man bruker jeansen og etter hvor du har lommeboka eller snusen, eller bartevoksen for den saks skyld. – Jeg vil lage et produkt som ikke er fabrikkert for å nå flest mulig folk, men som er laget for å fortelle en historie. På denne måten får kundene være med på å lage denne historien selv.

Les mer om The Inside Story på www.lividjeans.com

CHRISTIAN LIAN (26) Bartender, Familien GULL!

AXEL TIDEMANN (32) Yrke: Forsker, Supa – Å nyte livet.

TORSTEIN SLÅEN (20) Student, Supa – Øl og potetgull. Det blir fort hver dag.

HVA FÅR DU IKKE NOK AV?

STINA DALSTRÖM (23) Sykebartender, Supa – Vaniljestang. Is altså.

AV SIRI HOVLAND KALDAL

KES Skriver på tavla, Brukbar – Konserter der Järmyr er innblandet.

KAI MENEAR Kosmonaut, Supa – Intrikat synkopering.

INGRID OLIV OLAVA (32) Rammemaker, Supa – Æ e forsynt.

SABINE ILONE MORTENSEN (26) Litt av alt, Brukbar – Love and vodka. Men egentlig fred.

RONNY ÅSMO (26) Tømrer, Supa – Jesus fader, det er mye … igrunn trøndere.

KENT MYKLEVOLD (30) Avdelingsleder, Dromedar Moxnes – Tid! Døgnet skulle hatt flere timer til å nyte livet, venner og kjæreste. Ja til kloning!

MARTE DAHL (27) Sivilingeniør, Verkstedhallen – Musikk på øret.

ESKILD ERIKSEN (23) Kokk, Verkstedhallen – Ro i sjæla.

04 /2013

www.buskerud.fhs.no

KUNST

BUSKERUD BUSKERUD FOLKEHØGSKOLE FOLKEHØGSKOLE

KUNST KUNST -&-& KULTURSKOLEN KULTURSKOLEN

Vi kan skryte av mye: Vi Fagene, kan skryte fellesskapet, av mye: Fagene, måter fellesskapet, å møtes, humor, måter kreativitet. å møtes, Eiker humor, scene; kreativitet. nytt konserthus Eiker scene; med nytt 250 konserthus med 250 plasser og topp lyd/lysutstyr. plasser ogForestillinger topp lyd/lysutstyr. og konserter, Forestillinger egne produksjoner og konserter, egne og gjester. produksjoner Studieturer og gjester. til utlandet. Studieturer til utlandet. Kort vei til Oslo. Valgfagene Kort vei til kan Oslo. for Valgfagene eksempel være: kan for Husorkester, eksempel være: gitar, billedkunst Husorkester, oggitar, skulptur, billedkunst kor, foto, ogredesign, skulptur, kor, foto, redesign, sær film, dokumentar særfilm, film,kokkelering, dokumentarskoleavis, film, kokkelering, filosofi, animasjon, skoleavis, idelab, filosofi,masker, animasjon, strikking, idelab,finsk masker, for nybegynnere, strikking, finsk for nybegynnere, filmklubb. Fellestur filmklubb. i Norge ogFellestur studieturi Norge til utlandet er inkludert i skolepengene. og studietur til utlandet er inkludert i skolepengene.

VELKOMMEN TILVELKOMMEN OSS! TIL OSS!

Opplevelser for livet

Det er kanskje nødvendig med en viss utanförskap, for å kunne gjøre iakttagelser, sier finske Susanne Gottberg. TEKST TROND GAUSDAL ILLUSTRASJONSFOTO SUSANNE GOTTBERG, “OBJEKTI” (2011) FRA APRIL FYLLES Trondheim Kunstmuseum med skandinavisk maleri og skulptur, da Berit Lindfeldt og Susanne Gottberg gjester lokalene i Bispegata ut våren. Dette er den første større presentasjonen av den finske maleren Gottbergs arbeider i Norge. Hennes malerier eksisterer i et mellomlandskap mellom det reelle og det imaginære, mellom bilde og materie – den utviskede kvaliteten som følger av Gottbergs meget tynne lag maling vekker assosiasjoner til drømmer og halvglemte minner; samtidig som de fremhever det fysiske kunst-objektet, det taktile

www.jeloy.fhs.no 42

10/2013

her-og-nå, ved å la trematerialet komme frem og bli en del av motivet. Maleriene formelig inviterer publikum til å ta og føle på det bildet de med samme penselstrøk distanseres fra og nektes adgang til. Møtet mellom distansert observasjon og levd virkelighet er da også en viktig del av Gottbergs kunstnerskap. – Det er kanskje nødvendig med en viss utanförskap, eller i alle fall avstand, for å kunne gjøre iakttagelser, sier hun. – Avstanden fra det som skal undersøkes og bearbeides skjerper oppmerksomheten for den indre lesningen, noe som er nødvendig om man tenker på kunstverket som summen av både en indre og en ytre virkelighet. Da tenker jeg ikke at kunstneren gir uttrykk for sin

s a m f u n d e t s pa n d e r e r -i vår Berit Lindfeldt og Susanne Gottberg åpner hos TKM Bispegata 6. april og blir stående til 9. juni.

foto av : fg . samfundet . no

fredag 1.mars klubben: NILS BECH knaus: COSMIC DELAY

lørdag 6. april knaus: THE SWEETEST THRILL fredag 12. april klubben: COLD MAILMAN knaus: HONEYTRAPS

lørdag 2.mars knaus: sKur fredag 8.mars klubben: GET DANCY! knaus: rendevouZ point

lørdag 13. april knaus: THOR. fredag 19. april klubben: ÅRABROT +OKKULTOKRATI knaus: SPURV

lørdag 9.mars klubben: HEROES & ZEROES + A PLACE TO BURY STRANGERS knaus: trYm BJØnnes

lørdag 20. april knaus: VERDENSROMMET

lørdag 16.mars klubben: SYNNE SANDEN + CHRISTOFFER ØIEN knaus: Mmm

fredag 26. april klubben: GODE ORD DØR SIST knaus: YODOK

fredag 5. april

lørdag 27. april klubben: HEYERDAHL

knaus: THE TERRIFIDES

Billett inkludert i inngang.

Samfundet har som mål å pushe ny live-musikk på studenter og trondheimsfolket. Derfor vil vi denne våren starte opp et nytt konsept hvor vi HVER HELG spanderer store og små konserter på vårt publikum! Følg med på samfundet.no

Medlem Fredag Lørdag Tema-fest

Ikke-medlem før 23:00 Ikke-medlem etter 23:00 0 kr 40 kr 60 kr 0 kr 40 kr 80 kr 50 kr 100 kr 100 kr

1-2årig heltidsstudium godkjent i Lånekassen. Finn din stil, lær mange teknikker og fordyp deg! Fantastisk beliggenhet, utstyrspark og lokaler! virkelighet, men den felles virkeligheten vi alle lever i og deler. KUNSTNEREN MÅ I aller høyeste grad være involvert, ellers blir resultatet av arbeidet meningsløst og uten gjenklang for andre, sier hun. – Det er ikke kunstneren som skal «bli forstått», det er kunstnerens oppgave – med sin sensibilitet, lydhørhet og verktøy – å forsøke å ta tak i og synliggjøre dimensjoner i denne felles tilværelsen som ikke er direkte tilgjengelig for oss, så vi kan erfare og skape bedre kontakt med dem. Selve tilværelsen er materialet i den skapende prosessen. Det tilværelsen inneholder kan ikke rangeres, alt er like anvendelig og betydningsfullt. I tråd med månedens tema må vi selvsagt spørre: Susanne Gottberg, er du avhengig? Hva får du ut av kunstpraksisen din? – Drivkraften er antageligvis behovet for å kommunisere og dele ulike problemstillinger omkring denne tilværelsen vi befinner oss i. Selve prosessen, strevet med maleriet, føles ofte mye viktigere og mer givende enn det ferdige verket. Arbeidet og problemløsningen gir mulighet til stadig nye innsikter, og følelsen av å hele tiden lære noe nytt er veldig tilfredsstillende. Å stille ut er litt som å gi stafettpinnen videre. Jeg maler for bedre å kunne forstå hva maleri og kunst overhodet handler om. Det er min måte å kommunisere

og eksistere på. Jeg maler fordi jeg må. GOTTBERGS MOTIVER VARIERER fra enkle landskap og landlige bygninger til hjemlige rom og objekter. Distinksjonen mellom det figurative og abstrakte utviskes i malerier av mønstrede tekstiler som for undertegnede sender tankene mot islamsk arkitektur og ornamentikk der mønsteret peker mot en kode, en nøkkel til informasjon, innsikt og kunnskap. Motivene kjennetegnes også av mangelen på menneskelig tilstedeværelse, noe som sammen med en ornamental fellesnevner danner et bindeledd med Berit Lindfeldts skulpturer. Disse – bestående av betong, jern, gips, gummi – fremstår som forlatte objekter, levninger fra en fremmed kultur hvis funksjonalitet forblir ukjent men hvis estetikk fortsatt har noe å fortelle. «Materialene kontrasteres med verkenes poetiske og narrative innhold. Dermed er en personlig mytologi skapt, nylig forlatt av gudene, hvor døden hviler», står det å lese i utstillingens pressemelding. Å bevege seg inn i et museum føles ofte til forveksling som å bevege seg inn i et mausoleum, men i dette tilfellet trenger ikke det være negativt. Skulpturene fremstår med en egen vitalitet og hvisker hemmeligheter seg i mellom – om de skulle vise seg å snakke samme språk som Gottbergs malerier, kan det bli spennende å bevege seg rundt i Trondheim Kunstmuseums lokaler og overhøre samtalen.

Finn oss på facebook! Søknadsinfo og mer informasjon om skolen finner du på www.kragerokunstskole.no

10/2013

SCENEKUNST

STEINHUGGEREN Karianne Stensland har latt seg hypnotisere. For kunsten, selvfølgelig. TEKST ELINE BJERKAN FOTO DAG ARVE FORBERGSKOG Det er energier i spill i Rake visningsrom den 1. mars. Performancen Storhetstid er i gang. Kunstneren, tilsynelatende dypt inne i sin egen verden, hamrer løs på en marmorstein. En hypnoterapeut overser det hele mens publikum følger nøye med – noen mediterer, vugger sakte frem og tilbake mens andre strekker frem hendene for å kjenne på varmen fra steinen. – Performance er skummelt, sier Karianne Stensland når NATT&DAG treffer henne noen dager senere. – I teatersammenheng kan man gjemme seg bak en rolle, men her blir utøveren totalt avkledd. I tillegg hadde jeg angst for indre blokkeringer; tenk om jeg viste meg å være helt uimottakelig for den type påvirkning som hypnose er? Jeg visste jo ikke om jeg kom til å oppnå noe transe, eller hvordan publikum kom til å ta imot prosjektet. Jeg vil kanskje

10/2013

ikke kalle det selvpining, men det er noe med det å sette seg selv i en posisjon der du ikke helt vet utfallet. Jeg higet etter det umiddelbare. For du ble faktisk hypnotisert? – Ina Thorbjørnsen, hypnoterapeuten, er helt klar på at jeg var i transe. Nå, når jeg tenker tilbake én og en halv uke etterpå … da Ina var ferdig med å få meg inn i transen, og jeg skulle gå i gang, så tenkte jeg bare at dette går ikke. Jeg følte ikke noe spesielt. Det var først da jeg gikk i gang med å hogge i steinene at det skjedde noe. Jeg opplevde en enorm konsentrasjon og fokus. På et punkt skvatt jeg av at jeg oppdaget at jeg blødde, sånne småskader er jeg egentlig ganske observant på. Hvis jeg hadde stått ved siden av og sett på, så ville jeg nok klappet meg selv på skuldra og sagt at Karianne, nå er det bra. Det å hogge ut, under hypnose, «et enestående kunstverk» i stein. Skal vi tolke det som et ironisk sleivspark til tanken om kunstnergeniet og kanontenkning?

– Det verket er for meg dønn alvorlig. Men folk skal få lov til å oppleve Storhetstid akkurat som de ønsker. Alle har sin egen oppfatning av det. Du kan helt klart se på det som et feministisk prosjekt, med tanke på at det så og si bare er menn som har jobbet med steinhuggeri. Kunstverket har fått sitt eget liv nå, og det er bra. Det er et prosjekt jeg har gjort, men det er ikke meg. Men du har en klar politisk profil i mye av arbeidet ditt? – Kunstverdenen fungerer som en miniatyr av samfunnet over oss, og gjenspeiler ulike maktstrukturer. Disse er det viktig å få lov til å kommentere. Det å problematisere maktstrukturene gjennom kunsten er fantastisk! Hva med den feministiske kunstnergruppen High Heel Sisters? – Jeg presenterte High Heel Sisters på KiT for fem-seks år siden, og nå nettopp på Gender Now (KiTs kjønnsproblematiserende festival, red. anm.). High Heel Sisters opererte mellom 2002 til 2007, og er nok mer kjent omkring i Skandinavia enn her i Norge. Gruppen arbeidet med en klar agenda omkring frihet, opprør og kjønn. Jeg har kunstneriske erfaringer fra dette samarbeidet som jeg alltid vil ha med meg videre.

Ved å bruke hypnose i arbeidet ditt kan det virke som du mener at kunsten kommer fra et annet sted: Den er tilslørt, en motsats til det verdslige. Hvordan lar dette seg forene med det politiske aspektet? – Jeg tror ikke det er motsetninger. Det åndelige henger helt klart i hop med storpolitikken rundt oss. Samfunnet utgjøres av alle disse inderlige individene som gjør sin daglige innsats samtidig som vi består av noe annet enn systemer. Jeg leste nettopp et intervju med en feministisk teoretiker, hva var navnet hennes? Paglia, var det. Camille Paglia? – Ja, nettopp! Jeg leste om henne i Morgenbladet. Der sto det at hun mener at kvinner er mindre geniale enn menn, og at vi aldri kunne fått en kvinnelig Mozart. Herregud, bare se på komponisten Hildegard von Bingen. Hun hadde visstnok en direkte link til noe utenfor seg selv. Paglia, you’re so wrong! Siter meg på det! Utstillingen The World is Still Beautiful av David Grandorge (UK) vises til og med 7. april. Nestemann ut på Rake er Yoshihito Mizuuchi (JP). rake.trondheim.no/visningsrom // Elgesetergate 28, Trondheim

navigator reklamebyrå, orkanger - Foto: Ida Oppen

SCENEKUNST

BLUE MOTELL Lisa Lie Trøndelag Teater, 18. april - 11. mai Noen kjenner henne kanskje fra performanceteaterduoen Sons Of Liberty, de aller fleste gjør ikke det – og det er ikke så rart det heller. Lisa Lie er oppvokst i Trondheim, er kunstner, forfatter og aktuell med forestillingen Blue Motell på Trøndelag teaters Studioscene. Lie har selv beskrevet forestillingene sine som corny sjenerøse og dødelig seriøse, og i denne omgangen er det visstnok det abstrakte og irrasjonelle som skal tas på dødelig alvor. Kort fortalt er Blue Motell et sted ved verdens ende som tiltrekker seg drømmende skapninger fra alle mulige verdener og dimensjoner: tegneseriefigurer og eventyrkarakterer møter filosofer og seriemordere. Når forestillingen inntar Studioscenen gjøres det angivelig til et åsted (sic) der alt er livsviktig hele tiden (sic 2). Og på presseskrivets vante vis presiseres det selvfølgelig at «energiutvekslingen i det skjøre forholdet mellom publikum og aktør forsterkes».

SYMPOSIUM Teaterhuset Avant Garden, 10. april Ethvert programmerende teater med respekt for seg selv har en arena for faglige diskusjoner og kunst under utvikling. Black Box teater i Oslo har sitt Avdeling for teatervitenskap og ++, Teaterhuset Avant Garden har Symposium. Utøvende kunstnere inviteres inn for å legge frem prosjekter og ideer, samt teste ut nytt materiale. Publikum på sin side inviteres til å oppleve ulike kunstuttrykk under utvikling og stille kunstnerne spørsmål om de ønsker. Summen blir forhåpentligvis en matnyttig utveksling som kan stimulere kreativiteten, vekke engasjementet for scenekunst og bli et naturlig møtested for Trondheims kunstnere og kunstinteresserte. I skrivende stund er ikke programmet for denne Symposium-kvelden satt, men tidligere arrangementer har blant annet bydd på iscenesatte lesninger av nye scenetekster og minikonserter. Symposium legger bare én føring: Det som vises må kunne vises på en scene. Og det burde det være overkommelig å forholde seg til.

EXIT HAMLET Teater Manu Olavshallen, 22. april I fjor stakk Teater Manu av med Osloprisen for Årets scenekunst for sitt samarbeidsprosjekt med Riksteatret Jeg var Fritz Moen. I vår begrunnelse het det at «Det er sjelden man ser et så gjennomført vellykket teaterstykke». Det er lov å håpe at Teater Manu gjentar opprettholder nivået idet de gjester Olavshallen med forestillingen exit HAMLET. Som tittelen mer enn antyder er stykket basert på Shakespeares Hamlet, men hos Teater Manu er ikke det sentrale spørsmålet å være eller ikke være, men å høre til eller ikke (hilsen Marcel Proust). Forestillingen er angivelig en sterk visuell og fysisk teaterlek inspirert av blant annet ritualer, for Teater Manu baserer seg på at deres forestillinger skal være like tilgjengelig for døve som for hørende. Det talte ord står med andre ord ikke i sentrum under denne forestillingen. Og det kan jo være digg for alle og enhver.

TIME HAS FALLEN ASLEEP IN THE AFTERNOON SUNSHINE Mette Edvardsen Teaterhuset Avant Garden/Trondheim folkebibliotek, 2. – 5. mai Mellom torsdag 2. mai og lørdag 4. mai bør du ta turen innom Trondheim folkebibliotek og plukke med deg en levende bok. I Mette Edvardsens performance Time has fallen asleep in the afternoon sunshine vil nemlig en gruppe mennesker lære seg en bok utenat, og sammen danne et bibliotek av levende bøker. Som besøkende velger du deg en levende bok, og blir av denne boken ført til et sted i biblioteket, tatt med ut i kafeen eller på en spasertur mens den resiterer eller tolker sitt innhold. Performancen

ble gjort under fjorårets Marstrandfestival i Oslo til undertegnedes store begeistring – gleden over å bli lest for var gått helt i glemmeboken og hadde svært godt av å ristes liv i igjen. Og som Mette Edvardsen så fint sa det i intervjuet vi gjorde med henne i den anledning: «Det er viktig å være tilstede. Å gjøre noe. Å dele. Så selv om vi med dette prosjektet ikke direkte gjør noe med det litterære verket, vil denne måten å ’lese’ på kanskje gi en forsterket eller nær leseropplevelse.»

AV SARA HAMMER

[[[ RMQYWIV RS

7-()2

F]IRW OYPXYVGEJI RV

eTIRX LZIV HEK

%HVIWWI &MWTIKEXE 8VSRHLIMQ

)WTVIWWS PEXXI GETTYGMRS WSVXIV XI IKIRTVSHYWIVXI OEOIV HIMPMK GPYF WERH[MGL WEPEXIV SK ERHVI ZEVQI SK OEPHI VIXXIV 10/2013

LITTERATUR … Mary Ellen Mark (73): Har siden midten av 60-tallet jobbet som dokumentarfotograf for bla. LIFE, Rolling Stone og Vanity Fair. Har gjennom karrieren fokusert på marginaliserte grupperinger i samfunnet. Videreutviklet en fotoserie for LIFE om gatebarn i Seattle til den Oscar-nominerte dokumentarfilmen Streetwise sammen med ektemannen, og har gitt ut en rekke bøker; bla. Ward 81 om et kvinnelig mentalsykehus og Falkland Road om prostituerte i Bombay. …

Dokufoto-legenden Mary Ellen Mark om sosialrealismens død. TEKST/FOTO CHRISTIAN BELGAUX Har en av verdens beste fotografer blitt avleggs i dagens tabloide mediebransje? Fotograf Mary Ellen Mark startet karrieren på sekstitallet. I over 50 år har hun vært tro mot dokumentarformatet, og har fotografert mentalsykehus, indiske bordeller, sirkus, Mor Theresas misjoner og nå sist, amerikanske proms. Mary Ellen kjemper fortsatt for de svakes stemmer til tross for at dokumentarfotografiet sakte men sikkert skvises ut av mediebildet. La oss snakke om magasinfotografiet som i dag handler mest om … – … livsstil! Ikke sant, og renommerte magasiner som Time virker mer opptatt av business og bilder av det som er farlig, altså krig og horror. Har sosialrealismen mistet fotfeste? – Det vil alltid handle om krig. Jeg har aldri vært krigsfotograf selv, men jeg beundrer dem som gjør det. Det er et utrolig vanskelig felt. Foruten krigsbilder, så publiseres det egentlig stort sett illustrasjonsbilder, fordi det er billigere for magasinene. Dokumentarfoto tar lang tid, det er penger mediebransjen ikke er villig til å bruke. Annonsørene er heller ikke spesielt interesserte i det, sosialrealisme selger ikke. La oss snakke mer om realisme, hva mener du om photoshop? – Photoshop er fantastisk om man bruker det som et mørkerom. Problemet er at mye arbeid er overretusjert og huden ser ut som voks. 60-årige mennesker ser ut som de er 20. Retusjørene har endret foto som medium

10/2013

og måten man jobber på som fotograf. I moteverdenen er det kanskje naturlig at alt må se perfekt ut. Men mine favorittfotografer innen mote, Helmut Newton og Irving Penn, brukte aldri photoshop, og om de gjorde retusjering var det ikke synlig. Jobber du selv innen reklameverdenen? – Jeg har gjort det for å overleve. Den beste jobben jeg noen gang har hatt var faktisk en kommersiell jobb. Det var for Novartis, et legemiddelfirma. De lot meg ta bilder som passet til resten av mitt oeuvre. De lot deg arbeide på dine premisser? – Jeg fikk reise og fotografere syke barn på sykehus i hele verden. Magasinarbeid er jo teknisk sett kommersielt det også. I dag er det vanskelig å skille mellom hva som egentlig er kommersielt arbeid og ikke. Hva med dine tidligere arbeider, ville det i hele tatt vært mulig i dag å gjøre bildeseriene fra tidligere i karrieren din? – Det er mye vanskeligere å få tilgang. Jeg kunne nok fortsatt gjort Falkland Road fordi den indiske galskapen er den samme. Den store forskjellen er at jeg gjorde den boken pre-AIDS, så de er nok mer på vakt nå. Internett er et annet aspekt, alle kan bli sett der, så jentene hadde hatt vanskeligheter med å være anonyme, til og med i landsbyene de kommer fra kunne de blitt oppdaget. Misjonene til Mor Theresa ville vært det samme, jeg var der før CNN, før man skjønte hvilken makt media har. Jeg forsøkte å dra tilbake til Oregon State Hospital, men selv på 90-tallet fikk jeg ikke den tilgangen jeg hadde bare ti år tidligere.

Er det prosjekter du i nyere tid ikke har fått gjennomført på grunn av dette? – Det var ekstremt vanskelig å gjøre Prom. For å få tilgang til amerikanske high schools måtte jeg få tillatelse fra utdanningsdepartementet. Jeg måtte engasjere politikere for å få det til. Det virker som om tilnærmingen til dokumentarfoto er annerledes i USA enn i Europa. Jeg så arbeidet du gjorde på Island nylig som omhandlet fysisk og mentalt syke barn. Så møtte du veggen da du prøvde å få gallerier i statene interesserte i dette arbeidet. Er det nytt for deg? – Ja, det er sant. Kunstverdenen har vanskelig for å akseptere dokumentarfotografiet, de er mer interesserte i konseptuelle ting. Tror du det er en tendens? – Helt klart. Det får deg til å lure på hva kunst i det hele tatt er. Fantastiske bilder er fantastiske bilder, jeg bryr meg ikke om det er konseptuelt eller virkelighetsbasert. Dokumentar er nok vanskeligere å selge fordi det ikke er så dekorativt. Hva syns du om fotokunstnere som Jeff Wall eller Andreas Gursky som jobber med overflater? – Det er gode arbeid innenfor sin sjanger, men det er ikke bedre enn noen som James

Nachtwey (amerikansk krigsfotograf og fotojournalist, red.anm.). Dokumentarfotografer har en tendens til å bli akseptert og verdsatt først etter at de er ferdige, helst etter at de er døde. Robert Frank (amerikansk fotograf mest kjent for The Americans; en fotobok om det amerikanske samfunn på 1950-tallet, red. anm.) er et godt eksempel, selv om Robert fortsatt lever. Hans arbeider er like gode som Wall eller Gursky. Og viktigere? – Ja, fordi bildene forteller historien om våre liv. Tror du en global økonomisk krise kan skape større fokus og flere gode sosialrealistiske arbeider? At vi vil oppleve flere fotografer som Dorothea Lange, som fotograferte den amerikanske depresjonen på 30-tallet? – Det blir ikke det samme i dagens digitale verden, jeg tror ikke slike saker vil komme tilbake i magasinene. Hva med arbeid som ikke er betalt av magasiner? Historisk sett, vil mange hevde, har den store kunsten og de store bildene blitt til i nedgangstider. – Det er sant, og de store fotografene vil alltid være der, de som gjør den type arbeid. Det interessante er at det er nettopp dokumentarfoto som vil vare for alltid. Jeg tror ikke det samme gjelder konseptuelt arbeid. Prom er ute nå (J. Paul Getty Museum).

Dokumentarfoto tar lang tid, det er penger mediebransjen ikke er villig til å bruke.

TEGNESERIE

HEFTELSER

The Private Eye av Marcos Martin

Noen fremtid for hefteformatet? TEKST AKSEL KIELLAND VI LEVER I en tid hvor entusiasmen er gjenstand for en absurd og utarmende inflasjon. Det finnes liksom ikke grenser for hva man idag forventes å elske og <3, og hvis man ganske enkelt liker eller setter pris på noe, kan man like godt holde det for seg selv, snarere enn å ødelegge party vibe’en til sine eksalterte medmennesker. Men når dét er sagt, kan jeg på en god dag – eventuelt en dårlig en, alt ettersom hvordan man ser det –

finne på å si at jeg elsker tegneseriehefter. Jeg liker tegneseriemediet ganske godt uavhengig av hvilken form det tar, men det er først og fremst heftene – og da særlig amerikanske sådanne – som kan få hjertet mitt til å logre med den energiske gleden som ellers er forbeholdt popmusikkens mest intenst euforiske øyeblikk og de nære mellommenneskelige relasjoner. Min forkjærlighet for hefteformatet er hinsides estetisk verdsettelse, og langt over i fetisjenes verden – jeg tror faktisk ikke dere ville kunne håndtere å vite nøyaktig hvor mye

glede jeg får ut av å bla gjennom mine to gamle Paradax-hefter eller det ene nummeret av X-Factor som David Mazzucchelli tegna. Men hefteformatet har dårlige dager, og i Vesten ser det ut til at tegneseriens eneste mulighet for vekst ligger i bokhandlene og i ulike former for digital distribusjon. Bryan K. Vaughan og Fiona Staples’ science fiction-serie Saga er en av de mest oppløftende lanseringene på det amerikanske tegneseriemarkedet på 10-tallet. Den selger godt med både hefter og samlebøker, og den er verken basert på noen eksisterende franchise eller gitt ut av Marvel eller DC. Likevel valgte Vaughan da han nylig lanserte sin andre nye serie å gjøre den til et rent digitalt produkt. The Private Eye er tegnet av Marcos Martin i liggende format, og dermed designet for å leses på en laptop. Vaughan og Martin har også adoptert Radioheads gamle betal-hva-du-vil-modell, slik at man i praksis kan laste den ned uten at det koster en så mye som en krone eller en samvittighetsnagende bekymring. EN ANNEN SOM har omfavnet denne modellen er kritikeryndlingen Kyle Baker, som har lagt alle sine mest kjente bøker ut på nettsiden sin, slik at publikum kan lese og deretter donere et beløp som stemmer overens med den kunstneriske opplevelsen. Andre mer eller mindre profilerte amerikanske serieskapere med gratis serier på nett er Cameron Stewarts Sin Titulo og Tom Sciolis American Barbarian og den Baker-inspirerte Supermann-pastisjen Satan’s Soldier. Videre slapp tegneserieavdelingens favoritt Connor Willumsen nylig Calgary – Death Milks a Cow på StudyGroupComics. com, som også kan by på (gratis) arbeider av folk som Farel Dalrymple, Aidan Koch, Jonny Negron og Julia Gfrörer. Og på den åndelig

beslektede WhatThingsDo.com finner man fortsatt en god del godt lesestoff av flinke folk som Jordan Crane, Kevin Huizenga og Oslo Comics Expo-aktuelle Michael DeForge og Gabrielle Bell. ETTERSOM UNDERTEGNEDE HAR langsiktige ambisjoner om å forvandle denne spalte til en lukrativ bestikkelsesgenerator, skal vi også gjøre oppmerksom på Mats J. Sivertsens tegneserieapp Loonland og at det finnes et individ med kodenavn Quakeulf som står bak en lang rekke nettserier av ulike slag. Tegneserieavdelingen har imidlertid ikke mottatt penger eller omsettelige verdier for å nevne disse, så vi er nødt til å holde entusiasmen på et minimum. Ingenting av det ovennevnte kan imidlertid egentlig måle seg med et formfullendt tegneseriehefte. Ikke engang Simon Hanselmans Girl Mountain kan det. Og mens nostalgiavdelingen jobber på spreng med å utvikle en metode for å bli varm om hjertet ved tanken på gamle nettserier, kan man med fordel bruke litt tid på å grave i en av den moderne kulturhistoriens mer fruktbare komposthauger på bloggen PowerComics (.tumblr.com). Dét kaller jeg romantikk. TOPP 3 HEFTESERIER 1 Lose (Michael DeForge) Perfekte små populærkulturelle gjenstander. 2 COPRA (Michel Fiffe) Fanfiction av en annen verden. 3 Night Business/Gangsta Rap Posse/etc. (Benjamin Marra) Marras faksimile av exploitationtegneserier er bedre enn ekte vare.

Da Vaughan nylig lanserte sin andre nye serie, valgte han å gjøre den til et rent digitalt produkt.

Musikkspill av Harald Tusberg og Egil Monn-Iversen etter Johan Falkbergets roman Premiere på Hovedscenen 16. mars man - fre 19.30, lør 18 Regi og koreografi Erlend Samnøen Scenografi og kostymer Dagny Drage Kleiva Musikalsk leder Åsmund Flaten Lysdesign Eivind Myren Medvirkende: Bør Børson jr. Gammel-Bør Josefine Laura Isaksen

Mads Bones Harald Brenna Silje Lundblad Kjersti Tveterås

Jan Erik Berntsen, Hildegunn Eggen, Hans Petter Nilsen, Jon Lockert Rohde, Espen Klouman Høiner, Martha Standal, Kristine Welde Tranås, Herbert Nordrum, Jan Frostad, Ivar Gafseth, Kine Bendixen, John Yngvar Fearnley, Magnus Myhr, Leila Jung og Per-Theodor Paulsen

Billetter 73 80 50 00 Grupper 73 80 50 50 trondelagteater.no Stolt samarbeidspartner til forestillingen

04/2013

MUSIKK

ANMELDELSER

KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

PAGEPLANNER

Hvor faen er romskipene våre liksom? GERILJAKRIG, SIDE

ARCHIE IFWESURVIVE BRKNBTZ

Brian McKnights sønn står på egne ben, men kunne kanskje trengt litt støtte. USA er flust av unge og flinke R&B-artister som stadig pusher sjangeren framover om dagen, og en av disse ukjente artistene som ønsker å sette sitt preg er den Los Angeles-baserte 23-åringen, Archie McKnight. Skjønt helt ukjent er han egentlig ikke, da han er sønnen til den sertifiserte R&B-veteranen Brian McKnight, som utvilsomt har passert sitt musikalske talent videre til avkommet. Jeg så faktisk Archie på scenen med sin far for noen år tilbake, og ble allerede da imponert av ungguttens vokale presentasjoner, som fortsatt er i toppsjiktet på hans Bandcamputgitte (kun tre dollar) album, IFWESURVIVE. Archie er visstnok litt av en musikalsk wonderkid, som både produserer, komponerer og spiller en hel rekke med instrumenter. Skiva er også et produkt av alle disse talentene, og strekker seg i mange forskjellige retninger innenfor det han selv beskriver som ElectroSOUL, med elementer av R&B, electro og til og med litt rock. IFWESURVIVE bærer altså preg av at unge Archie har lyst til å vise fram sine

04/2013

mage sider, noe som til tider fungerer veldig bra, og andre ganger burde ha blitt værende i eksperimentboksen. En av de største problemene med denne utgivelsen er hans enda ikke helt utviklede og tilstrekkelige rolle som produsent/ låtskribent. Der han kan lære av sin kjære far og hans knallsterke, generasjonsoverlevende hits, har Archie fortsatt et stykke igjen å gå, og ender litt for ofte opp med låter som er «fine», men ikke tar lytteren det ekstra hakket videre. Dessuten savner jeg en klarere rød tråd mellom sporene, da låtsammenhengen til tider høres veldig random ut. Og dette er synd, for det er ingen tvil om at Archie sitter på en særdeles rå skive hvis han bare får hjelp til å knyte sammen de mange løse trådene dette prosjektet består av. Spesielt spennende er leflingen med deilig 80-tallspop/funk, til tross for at han selv jo ikke ble født før i 1990. Dette gjelder spesielt sporene «Yet2Come» (hvor farens velkjente sound dessuten kommer tydelig fram på refrenget), tittelsporet «IfWeSurvive», «Luna» og «ZeroGravity», og hvor Archie altså virkelig er inne på noe. Litt mer studiofinsliping, så skal vi nok se at Archie McKnight kan bli en interessant fyr å følge med på. Mathias Rødahl

MUSIKK

MOTORPSYCHO Still Life With Eggplant LP RUNE GRAMMOFON

Uten Demon Box, Timothy’s Monster og Blissard hadde ungdomstiden i Trøndelagsdistriktene og landet for øvrig vært en næringsfattig periode. Glem Åge, Terje og Prudence, er det noen som fortjener statue er det Motorpsycho. Med sin ekspressive progrock smeltet sammen med forførende refreng definerte de 90-tallet for unge rockekids. Mens mange av deres kolleger har måttet gi etter for tidens tann, er Motorpsycho fortsatt like vitale. Slik beviser

de også at de er i besittelse av den magiske evnen til både fornyelse og troverdighet mot eget uttrykk. Still Life With Eggplant er en eksklusiv utgivelse som kommer i 300 originale trykk på hvit vinyl. Dermed vil nok disse eksemplarene være revet bort lenge før denne anmeldelsen går i trykken. Så kan du heller glede deg over at bandet legger ut på turne med oppgradert setliste. Med seg under innspillingen har de nemlig hatt selskap av Dungen-gitarist Reine Fiske. En svirebror som kunne forårsaket en eneste runkeboogie. I stedet har Sæther og co taklet samarbeidet med profesjonell tilnærming og

latt resultatet komme i første rekke. Still Life With Eggplant bærer en diplomatisk kombinasjon jamsessions og melodiøse parti, akkurat slik vi kjenner Motorpsycho. Selv om plata åpner med det 9:48 lange kuttet «Hell Song» skremmer ikke det bort lyttere med angst for seige improparti. Anført av Bent Sæthers umiskjennelige softe vokal varmer den opp et bankende Motorpsychohjerte. «Ratcatcher» med sine drøye 17:12 minutter derimot byr på utfordringer for rastløse ører. Selv om det i følge presseskrivet er her Reine Fiske skinner på sitt goldeste, hvor han formodentlig smelter sammen

Sæthers bassgang og Snahs lead gitar på en måte vi aldri før har hørt, er dette et kutt for musikknerdene. De melodiøse vokalpartiene har fått marginal plass til fordel for lange gitarparti, samtidig er det såpass luft mellom strengene at den eminente Kenneth Kapstad skinner gjennom med sitt drivende trommespill. Her framstår Motorpsycho som et skoleeksempel på hvordan store musikere driver fram det beste i hverandre framfor å slå i hjel hverandres uttrykk. Samle nerdene, lytt til med andakt og hill trønderrockens virkelige store sønner. Inger Lise Hammerstrøm 04/2013

3. - 4. MAI SØRMARKA ARENA

SUEDE TINIE TEMPAH KNIFE PARTY KARPE DIEM BIGBANG (UK)

(UK)

(AU)

(NO)

LUPE FIASCO(US) TWO DOOR CINEMA CLUB(UK) NICKY ROMERO(NL) FAR EAST MOVEMENT(US) TØNES(NO) MADEON(FR) NERVO(AU) SUB FOCUS & ID(UK) LINDSTRØM(NO) BLOOD COMMAND(NO) NAUSE(SE) TRULS(NO) SAVANT(NO) DJ FRIENDLY(NO) Billetter kjøpes på billettservice.no. Dagspass: 620,- eks avg. Festivalpass: 1140,- eks avg. Sjekk ut stavangerlive.no

04/2013

MUSIKK

5 utvalgte DJs konkurrerer MARCUS CANTY This … Is Marcus Canty EPIC/SONY MUSIC

Jeg er ikke den største tilhengeren av talentshow på TV, men noen ganger må selv jeg innrømme at de hjelper til med å få fram skjulte talenter. Blant disse finner vi blant annet den 22 år gamle R&Bsangeren Marcus Canty, som endte opp på en fjerdeplass i den første sesongen av The X Factor i USA, og nå er klar for å prøve seg i den store og skumle musikkbransjen. Første gangen jeg hørte noe fra ham, var fjorårets flotte debutsingel, «Won’t Make a Fool Out of You», som han nå

i mars fulgte opp med sin første ordentlige utgivelse i form av den åtte spor lange EP-en, This … Is Marcus Canty. Etter den nevnte balladen, forventet nok de fleste at unge Canty skulle sette opp tempoet, noe han også gjorde på skivas første leak, den Wale-gjestede og klubbklare «In & Out» (som dessuten også sparker i gang denne EP-en). This … Is Marcus Canty er derimot langt fra noen partyplate, og balanserer fint mellom forskjellige tempoer og stemninger, mens Canty hele tiden holder seg tro til R&B’en uten å forsøke noen lettvinte pop-snarveier. Man kan sammenligne Canty

med Chris Brown og Ne-Yo hvis man ser bort fra deres mange dance-sidesprang, og DET er jo ikke akkurat en kjip ting. This … Is Marcus Canty inneholder dog ingen høykaliber-hits av typen de to stjernene har servert over årenes løp, til tross for hyggelige øyeblikk som «Don’t Pass Me By», «Stay In Love» og «Don’t Keep In Touch». Likevel er dette absolutt en anbefalt EP, og så får vi nå heller se om Marcus klarer å holde på R&B-røttene sine når debutalbumet skal slippes, og markedskreftene sliter i ham med krav om Billboard-plasseringer og radiohits. Mathias Rødahl

om å delta PÅ burn studios Residency boot camp på Ibiza! Dommere: Prins Thomas & Finnebassen

bURN STUDIOS RESIDENCY

mix-off Jaeger, onsdag 24. april

Solomun (Diynamic Rec/DE) Finnebassen (NO) id: 20

gratis inngang før 22! http://www.burn-energy.tumblr.com

RHYE Woman INNOVATIVE LEISURE/POLYDOR

Da Rhye i fjor slapp låtene «Open» og «The Fall» på nett var hypen, som naturlig nok tok form fordi begge låtene er råbra, preget av spekulasjoner; hvem er egentlig Rhye, og herregud, er det virkelig en mann som synger med så sart og lys vokal? Og om den saken ikke har fått kastet nok lys over seg, kan det igjen bekreftes at det er en mann, nærmere bestemt kanadiske Mike Milosh, som med danske Robert Hannibal utgjør Rhye. Men bandet nyter tilsynelatende denne mystiske auraen, og er visstnok ekstremt restriktive på hva slags konserter eller aren-

aer de vil spille på. Så den mest fysiske opplevelsen en kan håpe på å ha med Rhye per nå, er derfor i cd- eller lp-formatet. Men det er søren meg ikke dumt det heller. Woman er en stillferdig og sensuell time med strykere, saksofon, piano og beats – et slags nåtidens alibi til sjangeren quiet storm. Små organiske arrangementer, som for eksempel harpen i begynnelsen av «3 Days», vokser seg større i løpet av låten og blir til elektronisk klubbmusikk i slow motion. Dessuten fortjener vokalen til Milosh litt mer spalteplass. Den er nemlig så perfekt harmoniserende med musikken, at man kan mistenke produsenten for å ha skrudd symbiose-knappen opp til elleve. Eller for å si det

som når musikkjournalistikk blir skrevet om til stemningsanalogier ala «musikk man kan nyte med en kopp te under ullteppet», er dette en tilsynelatende passende anledning til å dra det dithen å skrive at Woman høres ut som nettopp dette. Bare at man blir pult sakte av en man elsker samtidig. Så, speaking of, er Woman en hyllest til kvinnen med stor K? Vel, det er, om ikke annet, dedisert til kvinnen som er på vei ut døra, eller the one that got away. «Ooooooh / Make love to me / One more time / Before you go away / Why can’t you stay?». Kan det sies særlig mer prosaisk om noe så poetisk som brudd, og fortsatt høres så vakkert ut? Jeg tror ikke det. Karima Furuseth 04/2013

MUSIKK

JUSTIN TIMBERLAKE The 20/20 Experience RCA/SONY MUSIC

Justin Timberlakes overgang fra boybandstjerne til en av popbransjens mest respekterte artister, ikke minst med dype røtter i R&B og svart musikk, kom overraskende på en del, men burde kanskje ikke ha vært noe sjokk hvis man hadde fulgt litt med på *NSYNC. For samtidig som de fem strigla kompisene disket opp en haug med reinspikka bubblegum-hits, var de (i likhet med for eksempel New Kids On The Block og Backstreet Boys) satt sammen for å være «bleika» og dermed mer salgsvennlige versjoner av afroamerikanske vokalgrupper. Spesielt tydelig ble dette på sistealbumet, Celebrity (2001), som var drevet av de to rene og glimrende R&B-singlene, «Girlfriend» (produsert av The Neptunes) og «Gone». Samarbeidet med Williams og Hugo fortsatte da Timberlake gikk solo med Justified året etter, og var sammen med de nevnte *NSYNC-singlene en naturlig overgang til den «voksne» delen av hans musikalske karriere. Men der Timbaland-maktdemonstrasjonen av et oppfølgeralbum, FutureSex/ LoveSound imponerende nok klarte å toppe det allerede ekstremt

04/2013

suksessfulle debutalbumet, er det ikke lenger de unektelige hitlåtene som står i fokus når superduoen, Timberlake & Timbo nok en gang er aktuelle med nytt album. The 20/20 Experience utfordrer de mer og mer inkorporerte lytterforventningene til korte og konsise hits, og har lagt seg rundt gjennomsnittlig syv-åtte minutter lengde på hver eneste låt. Dette, pluss et mer organisk soul/R&B-basert sound har utvilsomt utfordret Timberlakefansen, og i mine øyne gjort skillet mellom rene musikkfans og hitfans veldig tydelig. Førstesinglene «Suit & Tie» og «Mirrors» har vært perfekte eksempler på fenomenet, da det måtte litt tid til før godbitene virkelig satt seg i hjernebarken (eventuelt hjertet). Sistnevnte er utvilsomt albumets store crossover-hit (hvis man kan bruke det uttrykket om en Justin Timberlake-låt), og minner også sterkest om «gammel» Justin med sin supercatchy melodi og arketypiske Timbaland-beat (tenk «Cry Me A River»). Men annet enn den, «Don’t Hold The Wall» og «Tunnel Vison», er det nevnte Timbaland-soundet nærmest ikke er tilstedeværende her. Dette til tross for at Timbo altså står bak samtlige spor i samarbeid

med Jerome «J-Roc» Harmon og Timberlake selv, noe som åpner for et særdeles overraskende comeback fra den falmende (or so we thought) superprodusenten. Det er forøvrig uunngåelig å ikke dra fram likhetene mellom Timberlakes nye stil, og da spesielt spor som «Pusher Love Girl», «Suit & Tie» og «That Girl», og hans like hvite og sjelfylte kollega, Robin Thicke, som har holdt på med denne typen sound og dapper-image i flere år allerede (og da med en særdeles mye bedre stemme enn Justin). Men heldigvis byr The 20/20 Experience også på et langt bredere musikalsk spekter, inkludert fantastiske «Strawberry Bubblegum» (Usher, anyone?), det klassiske slowjamet «Spaceship Coupe» og «Let The Grove Get In», som virkelig finner formen når låtas ufattelig rå bridge gjør seg gjeldende. Når alt kommer til alt, har Justin Timberlake for tredje gang på rad bevist at han både kan gjenskape seg OG levere et glimrende album, og med enda en ny fullengder på vei i løpet av 2013, skal det mye til for at denne gamle Disneybarnestjernen ikke kommer til å dominere både salgs-, kritiker- og awardlister i året som kommer. Mathias Rødahl

MUSIKK “MEIR” UTE NÅ! DAGBLADET, AFTENPOSTEN, DAGSAVISEN

SPECIAL GUESTS: TRUCKFIGHTERS + PURIFIED IN BLOOD

ROCKEFELLER LØRDAG 13. APRIL BILL. KR. 270,-. 18 ÅR LEG.

ROCKEFELLER FREDAG 12.4. BILL. KR. 270,-. 18 ÅR LEG.

MODDI SUPPORT: FARAO

”Set the House on Fire” ute nå! AFTENPOSTEN, GAFFA , ØSTLENDINGEN DAGBLADET, DAGSAVISEN

ROCKEFELLER

ONSDAG 17. APRIL BILL. KR. 200,-. 18 ÅR LEG.

ROCKEFELLER LØRDAG 20. APRIL BILL. KR. 200,-. 18 ÅR LEG.

Releasekonsert:

SERT! AKON EKSTR

& ”ONE ONE ONE” UTE NÅ!

Special guest: HEDVIG MOLLESTAD TRIO Support:BENEA REACH

ROCKEFELLER FREDAG 26. APRIL Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

ROCKEFELLER LØRDAG 27. APRIL BILL. KR. 250,-. 18 ÅR LEG.

”TRANSITIONS” UTE NÅ!

ROCKEFELLER

TORSDAG 2. MAI BILL. KR. 300,-. 18 ÅR LEG. CHARLIE WILSON

Love Charlie RCA/SONY MUSIC

Retrosoundet har stått høyt i kurs hos soulfansen helt siden bølgen av britiske sangerinner som Joss Stone, Adele og Amy Winehouse kapret hitlistene verden over med sine Aretha Franklin-inspirerte toner, men de originale artistene fra den «gode, gamle» tiden har ikke fått den samme oppmerksomheten. Egentlig ikke så rart, da de fleste av dem jo strengt tatt er godt opp i åra nå, og dermed ikke er like aktive lenger. MEN (ja, for det finnes heldigvis et men her) vi har jo Uncle Charlie da. Mannen noen kanskje kjenner best fra sine mange samarbeid med Snoop («Signs», «Can’t Say Goodbye», «Perfect» osv), arbeidet han har gjort for Kanye West og G.O.O.D. Music-gjengen («See Me Now», «That’s My Bitch», «Lost In The World»),

eller for den saks skyld hans egen «baby», The Gap Band. Det legendariske funkbandet som ble startet sammen med brødrene Ronnie og Robert på slutten av 60-tallet, og rakk å levere fra seg udødelige låter som «Burn Rubber on Me (Why You Wanna Hurt Me)», «I Don’t Believe You Want to Get Up and Dance (Oops!)», « Wednesday Lover» og selvfølgelig «Outstanding». Med en karriere som strekker seg utover de siste 40 årene og innom såpass forskjellige musikalske scener og miljøer, er i alle fall den nå seksti år gamle Charlie Wilson en enestående karakter i musikkhistorien, og det beste av alt: mannen er fortsatt awesome! Hans sjette soloalbum i rekken siden 1992, Love Charlie er ikke bare et manifest med tanke på Wilsons fantastiske og fortsatt like sterke stemme, den leverer også et knippe glimrende låter som sveiper innom både

retro-soul og mer tradisjonell kontemporær R&B. Hans allerede nevnte stemmeprakt er på egenhånd en ren nytelse for ørene, noe som gjør den piano-nakne «If I Believe» til en perfekt start på plata, før han glir over i albumets første virkelige godbit, «I Still Have You», som setter tonen for hva vi har i vente. «Our Anniversary», vuggeperlen «Show You», «Oh Wee», Keith Sweat-gjestede «Whisper» og «A Million Ways To Love You» gjør alle sitt for å holde albumet sammen med sterke kvalitetsspor, men selve stjernen på de 46 minuttene skiva varer, er likevel den offisielle singelen «My Love Is All I Have». En av årets desidert flotteste låter i min bok, og sammen med de andre nevnte høydepunktene nesten nok til å ignorere skivas ikke fullt så sterke øyeblikk («Think I’m In Love», «Turn Off The Lights» og «My Baby»). Mathias Rødahl

KURT VILE & THE VIOLATORS

ROCKEFELLER FREDAG 31. MAI BILL. KR. 250,-. 18 ÅR LEG.

”Sempiternal” ute nå! ROCKEFELLER SØNDAG 12.5 BILL. KR. 300,-. 18 ÅR LEG.

Rockefeller

torsdag 13.5thjuni thursday, february at 7:30pm Bill. 300,-.theatre 18 år leg. thekr.greek

TICKETS AVAILABLE AT: FYE / MACY’S / GREEK THEATRE BOX OFFICE / CHARGE BY PHONE: 213-480-3232 / 714-740-2000 PRINT YOUR TICKETS TODAY! TICKETFAST AT TICKETMASTER.COM / WWW.RAVENHOUSE.COM / WWW.GREEKTHEATRELA.COM

Forsalg: www.rockefeller.no, Posten, Narvesen, 7-Eleven, tlf. 815 33 133. NB! Bill.avg. 04/2013

MUSIKK

GERILJAKRIG Debuten til Gerilja er det hasjnarkomane soundtracket til en fiktiv apokalypse. TEKST KARIMA ANDREA FURUSETH FOTO STEPHEN BUTKUS Etter nesten tre år med det som må antas å være saklig (slash usaklig!) og målrettet studio-onani, er Gerilja endelig klare med debutalbumet, Step Up Your Game. Og etter et så langtekkelig produksjonssvangerskap er de postapokalyptiske ekvivalentene til Steve Vai svar skyldig; hva slags monster av et avkom har de båret fram til verden? Det er heldigvis mye som tyder på at deres påtagelige bruk av syttitallsreferanser og klare nikk til frontmannen i glam-rockebandet T.Rex, Marc Bolan, har bestått etter EP-en Pink Slush Friday. Især når labelsjef og In Flames-vokalist Anders Fridén døper fullengderen til «fremtidens rockeklassiker». En ballsy påstand sier du kanskje, men helt i tråd med hvordan Gerilja planlegger å revitalisere rockesjangeren via noe så ukonvensjonelt som syresaxofonisten Kenny G og science-fiction. Fleip eller fakta? Ingen bør klandres for å tenke tanken, men Gerilja mener blodig alvor. – Rock skal liksom være farlig og sexy, men det er det ikke lenger. Man hører knapt ny rock og tenker «heisan, dette var slemt!». Det som derimot er så ondt at det nesten er umulig å høre på er Kenny G – det er ondskap i sin reneste form. Å høre på han er som å helle kremfløte i ørene, og det er jo kult det. Men plutselig blir det helt jævlig. For å tilføre farligheten som opprinnelig hørte rocken til, trenger man åttitallet, ekkel synth og estetisk fucka kulisser fra science-fiction.

04/2013

Farlig rock, ja! Utdyp? – Vi har ingen ambisjoner om å være farlige, eller at rock nødvendigvis skal være det. Men sjangeren har kanskje mistet litt av relevansen den har hatt som samfunnsendrende kraft. Og den bryter heller ikke tabuer over en lav sko. Andre kulturelle fenomener har tatt over stafettpinnen; det er en stund siden Alice Cooper var ond. – Heldigvis har vi et team bestående av to imaginære rådgivere som veileder oss når vi gjør valg og tar beslutninger. Den argentinske fotballspilleren Claudio Caniggia og vitenskapsmannen Carl Sagan. De sier «rock er en primalkraft, ikke la noen fortelle dere noe annet. Rockens diskvalifikasjon som potent kraft hviler på en rekke kollektive misoppfattelser av samtidens tilstand». Samfunnet er ikke hva det ser ut som. Vi er i fremtiden nå, the space age. Forresten, har dere virkelig prøvd å helle kremfløte i ørene? – Ja, har det gitt. Og varm nøtteolje. Men det teller kanskje ikke? Herregud. Men fra spøk til alvor, for å sitere Frank Zappa: «Does humor belong in music?». Mange av byggeklossene i Geriljas grunnmur framstår som veldig humoristiske, især deres image hvor dere spiller rollene i en slags b-science-fiction-film fra åttitallet. – Gerilja prøver å lage ting som er i tråd med hvordan vi ble forespeilet at fremtiden skulle se ut gjennom diverse science fictionfilmer fra åttitallet. Med utgangspunkt i klassisk rock prøver vi å lage soundtracket til hvor

crap nåtiden er i forhold til hva science-fiction lovet oss, for den fremtidsvisjonen er ikke i nærheten av slik det ser ut i dag. Her blir vi overvåket og har iPad, men hvor faen er romskipene våre liksom? For å være i nærheten av å få til dette, må det overdrives og det er kanskje dette som oppfattes som humoristisk. På Step Up Your Game har Gerilja gitt mye plass til noen av de eposene som har en sentral rolle i populærkulturen, men som ikke altfor ofte trekkes fram som toneangivende inspirasjonskilder. Er det eskapismens estetikk som er det audiovisuelle stikkordet når Gerilja lager musikk? – Vi er veldig opptatt av filmer som Blade Runner, Escape From New York og Mad Max. Step Up Your Game er som soundtracket til en fiktiv apokalypse, med alt som er fett fra åttitallet. En flashy undergang hvor vi går ned med flagget til topps. Platen er nok det beste soundtracket en apokalypse kan ha. Hadde Gerilja vært en scene i en slik film ville det ha vært avslutningsscenen hvor vi hadde kjørt speedbåt i et tropisk farvann, flankert av delfiner og rett på vei mot en atombombesopp. Selvfølgelig mens Aleks, gitaristen, spiller en gitarsolo på baugen. – Men når det er sagt, er det faktisk slik at det ikke finnes ett fragment av musikken vår som ikke er nøye vurdert og det er ingen avgjørelser som er basert på humor. Vi forsøker bare å invitere lytteren inn i en annen

dimensjon som er full av fet synth, gitarsoloer og Blade Runner-effekter. For oss er poenget med å spille i band å drive med noe som er sensasjonelt. Som for eksempel når man får Lee «Scratch» Perry til å blåse røyken fra jointen sin på masteren sin. Fortell? – Lee «Scratch» Perry, den legendariske Jamaicanske produsenten, blåste alltid røyk fra jointen sin på båndene etter opptak for å gi musikken ekstra vibes. Og helt siden vi hørte den historien har vi drømt om at han skulle reefe på vår master også. Da Step Up Your Game tilfeldigvis ble ferdigstilt da Perry spilte på Øyafestivalen, så vi vårt snitt til å endelig gjennomføre det. Under påskuddet av vi skulle intervjue legenden i regi av NRK, tok Ottar (trommisen jou. anm.) med fem gram finest green og harddisken med masteren til platen vår. Etter mye om og men backstage, fikk vi endelig audiens. Ryktet ville ha det til at han hadde sluttet å røyke og drikke, så vi var ganske bekymret for utfallet. Men det viste seg at han ikke hadde sluttet å røyke, for å si det sånn; han rullet opp all weeden i en joint, og røyket i vei. Og skiva fikk enda fetere vibes. Er det derfor det tok så lang tid å ferdigstille skiven? Fordi den ble så stein? – Haha, ja. Den ble nok skrudd ned et par BPM etter det. Step Up Your Game slippes 27. mai på Razzia Notes/Sony Music.

Hvor faen er romskipene våre liksom?

Tibe T:eASeR

Rocker psnart bølgene. Vær der.

THE xx (uK), MOTORPsyCHO PERfORMs “BlIssARD”, gRAVEyARD (sE), OslO Ess, WOVENHAND (us), MONsTER MAgNET (us), DRy THE RIVER (uK), BAAuER (us), gOAT (sE), CAsA MuRIlO, sAVAgEs (uK), PHIl T RICH, gODE ORD DøR sIsT, HANNE KOlsTø, BENDIK, CARMEN VIllAIN, EMIlIE NICOlAs, ôsK

TRONDHEIM, MARINEN 16. Og 17. AugusT 2013 pstereo.no

VENTEVÆRELSET Mens de venter på no’ godt: NATT&DAG dro til Persaunet transittmottak. TEKST MARTIN T. JOHANNESSEN FOTO SIRI HOVLAND KALDAL UTENFRA KAN DET minne om hotellet i The Shining. Et stort blekt murbygg, lite velkommende, snøen som gjør det enda kjøligere. På innsiden: mennesker i limbo, på gjennomreise, i transitt. Siden 2009 har Persaunet statlige transittmottak i Trondheim tatt i mot mennesker fra Afrika og Asia, mennesker på søken etter asyl i Europa. I media forbindes mottaket helst med knivstikking, krakilske beboere og uverdige forhold. Hvem er disse sinte menneskene uten ansikt? – Det som står skrevet er ofte overdrivelser, og jeg føler at fokuset blir feil. Jeg jobber her, jeg har det fint, jeg hadde ikke jobbet her om det ikke var trygt, sier mottaksleder Laura Steinsli. Hun har vært mottaksleder siden 2012, og forklarer at forskjellen på et transittmottak og et asylmottak først og fremst handler om situasjonen til beboerne. Beboerne her er i bevegelse, enten på vent for å bo på et annet ordinært mottak, eller på vent for å reise ut av landet igjen. – Et ordinært mottak er en plass som ligner mest mulig på et vanlig bosted; hvor man lager mat selv, lever et mer selvstendig liv. Et transittmottak kan minne mer om et hotell, sier hun. De negative nyhetene som havner i Adresseavisa og på NRKs nettsider er som regel sakset rett fra politiloggen, forteller Steinsli. Hun tror det ensidige bildet som presenteres i media gjør noe med bildet folk flest i Trondheim har av mottaket og beboerne oppe på Persaunet. – Som overalt i verden er det også folk her som gjør ulovlige ting, men vi har en fin relasjon med de fleste. Hvis du leser i avisa at det har skjedd noe, så har vi ofte en samtale like etterpå der vi får oppklart problemene. Mange av beboerne håper på et bedre liv, det er ingenting galt med dem, de håper bare at de kan bli i Norge. THIS IS A MONKEY! – Jeg visste ikke at mitt politiske engasjement kunne få negativ betydning for min framtid. Daouda Diallo kom til Norge i desember. Ett år tidligere flyktet han fra sitt hjemland Guinea, der han gikk inn i sitt tredje år ved sivilingeniørstudiet ved universitetet. Han måtte flykte på grunn av presidenten Alpha Condé som tilhører den etniske gruppen mandingo og bruker masse midler og tid på å svekke rettighetene til den etniske majoriteten i landet, Fulani, folkegruppen som Daouda tilhører. – Jeg hadde ikke noe valg, jeg ble bare plassert på et fly. Jeg visste ikke engang hvor jeg var før jeg under intervjuet på flyplassen ble forklart at jeg var i Latvia, at dette landet var medlem av EU og Schengen. På intervjurommet på flyplassen nikket Daouda. OK. Europa er bra, dette kan bli bra, tenkte han. – Men det var ikke bra. Hvis det hadde vært bra, så hadde jeg blitt der. Han tar en liten pause. Dauoda peker ut i luften. Forklarer at den han peker på er seg selv, og at de som peker er latviske menn som bodde i nabolaget. – This is a monkey … Monkey! skrek de.

Slik kan jeg ikke leve, tenkte Dauoda. Problemene han hadde rømt fra, hadde utviklet seg til nye. Noen uker senere gikk han til administrasjonen på mottaket for å få hjelp. Han forklarte situasjonen, at han kom til Latvia for beskyttelse, men at han nå var i fare. – De fortalte meg at det var mitt problem, og at de ikke kunne gjøre noe med det. Her har du ingen rettigheter, du er bare en asylsøker, sa de. Om du har problemer med mennesker i den europeiske unionen, kan ikke vi gjøre noen ting med det. Dauoda var i landet i åtte måneder før han reiste videre. – Like etterpå bestemte jeg meg for at jeg ikke vil bli i Latvia lenger, og jeg dro til Sverige for å søke asyl. Jeg fortalte dem min historie, og de sa at det ikke var noe problem, du kan bli her på mottaket. Men, sa de, vi må forholde oss til loven og regelverket. Ditt Dublin-land er Latvia, og vi må før eller siden sende deg tilbake igjen. Da forstod jeg at Dublin-avtalen har større verdi enn ett menneskeliv. Når du forklarer noen at ditt liv er i fare, og personen svarer med lovverk, da vet du at loven er viktigere enn ditt eget liv. EN GANG DUBLINER, ALLTID DUBLINER. På mottaket på Persaunet bor det to typer asylsøkergrupper. Den ene gruppa blir kalt Dublinere, det er gruppen som Dauoda tilhører. Dublin-regelverket sier at det første landet en asylssøker kommer til, der personen blir registrert, også er landet som til syvende og sist har oppgaven med å behandle personens søknad om asyl. Loven gjelder for land i EU, Island og Norge. – Det kan være folk som har nederlandsk, belgisk eller fransk visum for eksempel, men det kan også være folk som kom til en flyplass, som ble tatt fingeravtrykk av, og som dermed ble registrert som asylsøker i dette Dublinlandet, forklarer mottaksleder Laura Steinsli. Dublinere er med andre ord personer som allerede har vært i et annet europeisk land, som har rett på å søke asyl i dette landet, men som derfor ikke kan søke asyl i andre europeiske land. Beboerne som tilhører denne gruppa bor i gjennomsnitt to måneder på mottaket på Persaunet, og ventetiden avhenger av hvor lang tid UDI (Utlendingsdirektoratet) trenger på å behandle saken. – Alle er ikke klar over lovverket, og reiser derfor videre, selv når de er registrert i et annet Dublin-land. Det de ofte ikke vet er at de ikke har rett til å søke om asyl i det neste landet. Vi har ganske mange som tilhører denne gruppen på mottaket, forklarer Steinsli. Hun forteller at det på mottaket finnes mennesker som har oppholdstillatelse i Spania og Italia, men som likevel reiser videre for å prøve lykken i et annet land. I tillegg finnes det en rekke beboere som nettopp forlot hjemlandet, kanskje på grunn av krig, som mellomstoppet i sitt Dublin-land, men som umiddelbart reiste videre. I disse tilfellene har ikke asylsøknadsprosessen engang begynt.

Reiser flesteparten videre fordi de føler at det ikke er nok muligheter i Dublin-landet? – Ja, eller fordi de har hørt fra en venn at det er så bra i Norge. De er ofte ikke er klar over at uten et europeisk pass, så har man heller ikke frihetene som alle andre har. De kan for eksempel ikke jobbe. Eventuelt har de alltid drømt om å reise til Norge, men ikke vært klar over at dersom de allerede er registrert i et annet land, så kan de ikke bli værende her. JESUS VET. Den andre gruppa på mottaket består av asylsøkere som ble førstegangsregistrert i Norge etter å ha forlatt sitt hjemland. Disse menneskene havner i første omgang på et stort transittmottak, og blir deretter fordelt til mindre transittmottak, slik som mottaket på Persaunet. Her blir beboerne tilkalt av UDI til et intervju, og det tar omtrent to uker fra beboerne kommer til Persaunet til de reiser videre til et ordinært asylmottak. Bereket Drar tilhører denne gruppen. Bereket er fra Eritrea og måtte forlate sitt hjemland på grunn av sin religion. Diktatoren i landet, Isaias Afewerki tillater ikke evangelisk kristentro; Bereket tilhører pinsebevegelsen, og mangel på religionsfrihet er en av hovedårsakene til at tusenvis av mennesker flykter fra Eritrea hvert år. – Jeg ble fengslet i seks måneder. Når jeg kom ut ble jeg tvunget til militærtrening uten at jeg engang hadde fullført skolegangen min. I andre land blir man også innkalt til militæret, men i Eritrea må du være i militæret i femtentjue år. Hva slags liv er det? Bereket flyktet først fra Eritrea til Sudan, men livet i Sudan var også vanskelig, blant annet fordi myndighetene ønsket å sende Bereket tilbake til hjemlandet. Etter tre år bestemte han seg derfor for å søke lykken i Europa, satt seg på et fly og havnet i Bergen. På mottaket i Bergen bodde han i seks måneder, før han i januar ble sendt videre til Persaunet. Her venter han på at UDI skal begynne behandlingen av hans søknad om asyl. – Framtiden min er med UDI-arbeidere. Bereket ler, spøker med at etternavnet Drar betyr «leave» på engelsk. – Akkurat nå vet jeg ikke, jeg kan ikke tenke for mye på det. Men hvis jeg får papirer i dette landet, da kan jeg begynne å tenke på framtiden. Savner du ikke familien din? – Jeg savner familien min, men hva hjelper det? Jeg kan ikke dra tilbake, da mister jeg livet mitt. Heldigvis har jeg Jesus! ARBEIDE FOR MATEN. Daouda går i likhet med Bereket mye i kirken. Han er i motsetning til Bereket muslim, og tror at rastløshet er en av hovedårsakene til frustrasjon på mottaket. – Mange er ikke i aktivitet, har ikke venner og har ikke noe å gjøre. Det er en veldig vanskelig følelse. Jeg hadde den følelsen i begynnelsen. Men så begynte jeg å lære norsk, dro i kirka, dro på biblioteket, deltok på fester. Det gjorde at jeg ble mindre deprimert og stresset over situasjonen min. Når man er i aktivitet blir alt bedre.

Bereket sier seg enig, et liv på vent, uten aktivitet, er aldri ideelt. Som han sier: «Skriften sier: du må arbeide for maten». – Men det er ikke et dårlig liv. Jeg har akseptert mitt liv her, det er normalt. Jeg kan gå hvor jeg vil, jeg spiser godt, jeg har min egen seng. Jeg tror det er vanskeligere for arbeiderne, forholdene de må jobbe under. Fordi det er mange forskjellige karakterer her, mange forskjellige kulturer samlet på ett og samme sted. TILBAKE TIL UTGANGSPUNKTET. På Persaunet transittmottak finnes det ingen tomme rom, 135 mennesker fra 34 land fyller dem opp. – Vi har alt fra tomannsrom til seksmannsrom. Folk bor altså ganske tett , men de fleste klarer å oppføre seg på en vanlig måte. Noen kan av og til bli irritert, men jeg kan også bli irritert, sier mottaksleder Laura Steinsli. – Med tanke på hvor mange mennesker med ulik bakgrunn det faktisk bor her, synes jeg det går overraskende bra. Det var en beboer her i sommer, som vi virkelig ikke fikk bra kontakt med, men det skjer ikke ofte, det er heller unntaket enn regelen. Mottaket er ganske slitent. Burde forholdene vært bedre? – Vi har veldig forskjellige folk som bor her. Noen har vært rike i hjemlandet, og da er det kanskje triste forhold. Men det er også folk her som har bodd på gata, og da er det kjempefint – man får mat og det er varmt. MOT TIL Å HÅPE. Dauoda er fornøyd med standardene på mottaket. At mottaket er gammelt og slitt bryr ham ikke nevneverdig, sier han, han har nemlig funnet håp om en bedre framtid i Norge. Òg nettopp håp er noe av det vanskeligste på mottaket, forteller mottaksleder Laura, da mange av beboerne tviholder på falske håp. – Uansett om beboerne har en vanlig sak eller er Dublinere, har de håp. Håp om å få et bedre liv i Norge. Til og med når de får vite at de ikke kan bli i Norge, når de får avslag fra UDI, har de håp om dette. Bare de er snille eller vasker rommet sitt enda bedre. Det synes jeg er vanskelig, det å måtte presentere situasjonen som stemmer med virkeligheten. Det er artig å fortelle folk at de kan bli i Norge, det er ikke så artig å si: «nei, nå må du dra». Daouda tenker ikke lenger på dette. Han tenker ikke på hva som vil skje når han blir sendt tilbake til Latvia, dersom han skulle møte på de samme menneskene igjen. – Nå er det ikke så vanskelig lenger. Advokaten har faktisk ringt meg, fortalt meg at jeg må dra tilbake til Latvia. Jeg vet ikke når, men jeg har håp om å bli i Norge likevel. Jeg har lagt inn klage hos UDI, og jeg tror de er flinke til å behandle slike saker. Han snakker om NTNU. At han hadde hørt om NTNU tidligere, men at han ikke visste at universitetet var her i Trondheim. Nå drømmer han om å studere der. Han snakker om at han har blitt vant til kulden, at han av og til åpner det lille vinduet på rommet slik at han får sove bedre. – Nå har jeg jo begynt å studere norsk. De kan ta kroppen min, men mine tanker om en bedre framtid i Norge blir værende.

Når du forklarer at livet ditt er i fare, og den andre personen svarer med lovverk, da vet du at loven er det viktigste.

29 europeiske land har gjort en avtale med hverandre i den irske byen Dublin. Derfor kalles den Dublin-avtalen eller Dublin-regelverket. // Avtalen går ut på at en søknad om asyl bare skal behandles i ett av disse 29 landene. Reglene i Dublin-avtalen avgjør hvilket land som skal behandle en asylsøknad. // Hensikten er å forhindre at samme person søker asyl i flere land på rad eller samtidig, og å sikre asylsøkerens rett til å få søknaden sin behandlet i ett land i Europa. // Et av de viktigste prinsippene i regelverket er at asylsøknaden ikke vil bli behandlet i Norge eller andre land tilhørende Dublin-avtalen dersom asylsøkeren allerede har søkt om asyl i et annet europeisk land.

inne? g.no. a d g o t t Lei av 책 sitte a n 책 p telivet u l i t g e d r e d Vi gui

ANMELDELSER + INTERVJU + KOMMENTAR + TV + SPILL

FILM Flyttet tilbake til hybelen. Det er på en måte det jeg har gjort.

INTERVJU MED REGISSØR ARILD ØSTIN OMUNDSEN PÅ SIDE

Rørende familieportrett om betydningen av historiene vi alle forteller oss selv.»

STORIES WE TELL ANMELDT PÅ SIDE

Henter seg inn igjen med mørk humor og groteske kannibalsekvenser.»

WARM BODIES ANMELDT PÅ SIDE

Åpningsfilm: The Attack av Ziad Doueiri.

TEKST REDAKSJONEN The Attack er en thriller basert på boken med samme navn, skrevet av den algeriske forfatteren Yasmina Khadra. Filmen handler om palestineren Amin som jobber som kirurg i Tel Aviv. Der lever han et fortjenestefullt liv med kone, påkostet hus og gode (i hovedsak jødiske) venner. Men så … et stort selvmordsangrep i Tel Aviv, og mens Amin jobber på spreng med å redde så mange som mulig, blir han kontaktet for å identifisere liket til den hovedmistenkte. Det viser seg å være hans kone. Dermed kastes Amin ut i tilværelsen som et lite barn igjen. Alle holdepunkter må kalibreres på ny. OM REGISSØREN: Den libanesiske regissøren Ziad Doueiri har en svært innholdsrik karriere bak seg. Etter endte filmstudier i

USA fikk han i 1992 jobb som kameraassistent på den da ukjente Quentin Tarentino sin første film, Reservoir Dogs. Kjemien var god og samarbeidet fortsatte frem til 1997, noe som resulterte i Pulp Fiction, Four Rooms, From Dusk Till Dawn og Jackie Brown. Hans egen regidebut kom i 1998, med den kritikerroste West Beirut. Hans neste film var Lila Says i 2004. FILM FRA SØR er Oslos største filmfestival og har vært arrangert siden 1991. Festivalen har til hensikt å «fremme interesse for ikke-vestlige filmer» og i løpet av tre hektiske dager presenteres mer enn hundre filmer fra Asia, Afrika og Latin-Amerika. Arabiske Filmdager sorterer under Film fra Sør og konsentrerer seg om landene i Midt-Østen og Nord-Afrika. 19. – 21. april arrangeres festivalen for tredje gang.

TOPP 5 PÅ KINO NÅ

MARGARET Drama Regi: Kenneth Lonergan En dag, på vei hjem fra skolen, begynner Lisa Cohen (Anna Paquin) å gestikulere voldsomt for å komme i kontakt med en bussjåfør hun oppdager fra fortauskanten. Hun vil vite hvor han har fått has på den snasne hvite cowboy-hatten han har på hodet. Sjåføren mister konsentrasjonen, kjører på rødt og kolliderer med en dame som krysser gangfeltet. Noen ganger kan sorg og smerte ramme et helt land, som her hjemme 22. juli i fjor, og i New York 11. september 2001. Kenneth Lonergans Margaret ble unnfanget i årene etter terroren i USA, og bærer preg av det: En by og et folk som er i oppbyggingsfasen etter katastrofen, men som likevel definerer seg selv gjennom den altoverskyggende tragedien. Med Lonergans utsøkte dialog og et praktfullt skuespillerensemble blir dette en rystende coming-of-age-fortelling og et betydelig portrett av amerikansk mentalitet på 2000-tallet

PARADIS: HÅP Drama Regi: Ulrich Seidl Den tredje filmen i «Paradistrilogien». Den forteller historien om Melanie, som er den 13-årige datteren til Therea fra den første filmen. Mens hennes mor er på ferie i Kenya, drar Melanie på slanke-camp i den østerrikske fjellheimen.

THE PLACE BEYOND THE PINES Drama / Krim / Spenning Regi: Derek Cianfrance Den nye Drive? Mon det. Ryan Gosling appellerer iallfall til både menn og kvinner denne gangen også. Som motorsykkelstuntmannen må han begå en forbrytelse for å forsørge sin nyfødte sønn.

SPRING BREAKERS Drama Regi: Harmony Korine Spring Breakers er både drama, thriller og komedie med kultfilmpotensiale. Fire collegejenter nekter å gå glipp av vårferiens ville party, om de så må begå et ran for å finansiere festen. Les stor sak om filmen lenger frem i avisen.

OBLIVION Action / Eventyr / Sci-Fi Regi: Joseph Kosinski Fremtidsepos der Tom Cruise spiller en dronerepratør som forsøker å redde de siste restene av Jorden og menneskeheten. Men viktigere: «vår egen» Susanne Sundfør er med på soundtracket!

10/2013

FILM KAPRINGEN Regi: Tobias Lindholm Med: Søren Malling, Johan Philip Asbæk, Gary Skjoldmose Porter, Abdihakin Asgar, Dar Salim Kald svette, hett helvete Med et dokumentarisk grep om fiksjonen bringer Tobias Lindholm en av vår tids mulige dramaer uhyggelig nære, somaliske sjørøvere og kapring på åpent hav. Første akt: Den danske skipskokken Mikkel ringer hjem til kone og barn. Hjemreisen blir forsinket etter måneder på sjøen. Konen blir skuffet, men smelter idet mannen slår all verdens kjærlighetserklæringer i bordet med løfte om å komme snart! Mikkel. En blond utgave av Mattis, faren til Ronja Røverdatter. Et sterkt, følsomt ansikt og en ekstremt heldig valgt protagonist ombord på det danske lasteskipet MV Rozen. Annen akt: Ut av det blå bordes Rozen av sjørøvere. Skipsrederiet hjemme i Danmark varsles, og adm. dir Peter velger å gjennomføre forhandlingene selv, stikk i strid med kapring-

sekspertens råd. Peter: Mikkels rake motsetning og en tilsvarende heldig castingjobb. Tredje, fjerde og femte akt: Et rederkontor i Danmark versus en båt langt ute på Det Indiske Hav. Et krav om $15 millioner og én telefonlinje. Livlinen. Danskene avslår og forhandlingene begynner. Bak et effektivt dempet, men drivende emosjonelt drama, ligger et nitid dokumentarisk arbeid fra regissørens side. Lasteskipet Rozen og det øvrige mannskapet har opplevd virkelig kapring på kroppen og kaprings-spesialisten gestaltes av en faktisk ekspert. Sjørøverne spilles av somaliske flyktninger og filmen er skutt på location i Mogadishu, midt i sjørøverledet. Men autentiske basisvarer skaper ikke nødvendigvis et autentisk drama. Her er det i første rekke valget om å dempe det åpenbart følelsesladde, som gir plottet brodd og bærekraft. Den tilsynelatende uberørte sjefen i København og en skipskokk som ikke vies plass til å vise akutt frykt utover korte glimt og hastige telefonsamtaler med direktøren. Direktøren som prioriterer korrekt håndtering foran rask avvikling,

trygg vitenskap foran upålitelige mennesker. En mann lammet av egen evne til handlekraft. Kanskje gjelder det hele rederiet. Slik går månedene. Styret støtter sjefen og hverandre med gutteaktige klaps på ryggen og to tomler i været, mens de pårørende håndteres med verbale utgaver av det samme. Og gislene holder ut, verken mer eller mindre. Danmark og Afrika. Kald svette og hett helvete. Makt mot avmakt og vice versa. Seigt tempo men fremdrift nok fordi vi hele tiden pendler mellom de to stedene, fordi vi aldri vet hvilke beslutninger som fattes mens kamera skifter fokus. Især filmens slutt tjener som en god illustrasjon på tålmodighetens dyd, også med et thrillerbetont navn som Kapringen til å selge inn filmen. Igjen eksellerer Lindholm (Jakten, Submarino, Borgen). Det gjør også hovedrollene hans, Søren Malling (direktøren) og Johan Philip Asbæk (kokken, bedre kjent som statsministerens høyre hånd i Borgen). Ragnhild Brochmann Premiere 23. mars

STORIES WE TELL Regi: Sarah Polley I fortellingens vold Da Sarah Polley – 27 år gammel – regidebuterte med Alzheimer-historien Away From Her i 2006, demonstrerte hun en menneskelighet og modenhet som filmskaper det er få forunt, uansett alder, å forvalte. Med Stories We Tell skinner selvbevisstheten som historieforteller frem i en dypt personlig og åpenhjertig dokumentar om egen familie som fremhever nødvendigheten av å kontekstualisere livene våre i et forståelig og meningsbærende narrativ. I filmen må Sarah Polley bearbeide og gjøre mening ut av oppdagelsen at hennes far Michael Polley ikke er hennes biologiske far – en hemmelighet moren, Diane Polley, tok med seg i graven da hun døde av kreft i 1990. Skjønt, ryktet om at

dette kunne være tilfellet hadde eksistert innad i familien en god stund, til og med som en gjennomgående vits rundt middagsbordet, men det ble ikke bekreftet før Sarah i tyve-årene nærmest ved en tilfeldighet oppdaget identiteten til sin biologiske far. Arbeidet med Stories We Tell begynte da en journalist også oppdaget historien om Sarahs unnfangelse, og, ettersom det er en godt kjent kanadisk showbizfamilie det er snakk om, tok kontakt med henne i forbindelse med å publisere historien. Sarah, som ikke hadde fortalt faren Michael hva hun hadde oppdaget, lyktes i å overtale journalisten til ikke å publisere, men behovet for å ta kontroll over morens historie og ikke la den bli fortalt av noen andre enn henne selv meldte sin ankomst og ledet til denne dokumentaren.Gjennom intervjuer med alle familiemedlemmer,

venner og bekjente som har sine versjoner av fortellingen om Diane Polley og hennes sidesprang, utforsker og utformer Sarah historien som førte til hennes egen fødsel, samt betydningen av den for henne selv og familien. Dette gjør hun med en åpenhet og menneskelighet som får oss til å glemme at det er snakk om en grad av selvutlevering som ville skremt vannet av de fleste. At familiemedlemmene har gått med på å delta og dermed ikke bare utleverer seg selv, men også gir Sarah definisjonsmakt over mor, elsker og ektefelle, vitner om deres tillit til henne. Resultatet er et personlig og rørende familieportrett som også sier mye om betydningen av historiene vi alle forteller oss selv. Trond Gausdal Premiere 22. mars

Filmen ble heldigvis ikke et utstillingsvindu for en av Johnny Depps 1001 måter å være merkelig på (han takket nei til tittelrollen), men valget av James Franco er til gjengjeld like kjedelig som Billy Crystal som Oscar-vert. Franco tilfører sjelden karakterene sine noe som ikke allerede er i manus, og det er tilfelle også her. Trollmannen er vanskelig nok å interessere seg for i utgangspunktet, da motivasjonen hans i hovedsak er knyttet rikdom og kvinner, noe verre å relatere

til enn Dorothys enkle «jeg vil hjem». Likevel er Oz: The Great and Powerful noe så sjeldent som en verdig oppfølger, da den tilbyr oppklarende svar på flere av spørsmålene vi satt igjen med etter originalen. Oz-bøkene til L. Frank Baum er fylt til randen med handlingskraftige jenter og kvinner som tar affære selv i stedet for å vente på heroiske menn. Med dette i tankene er det ikke gitt at Baum ville satt pris på Oz: The Great and Powerful, som ser bort fra

samtlige fjorten bøker og forteller historien om Mannen som ankommer riket, der to hekser og ei porselensjente sitter pal og venter på å bli reddet av ham. Forhåpentligvis vil denne filmen bane vei for flere beretninger fra Oz. Selv kunne jeg tenke meg å se bok nummer to filmatisert, der unge Tip får løftet sin kjønnsforbannelse og blir prinsesse Ozma. Martin Øsmundset Premiere 15. mars

OZ: THE GREAT AND POWERFUL (3D) Regi: Sam Raimi Med: James Franco, Mila Kunis, Michelle Williams, Rachel Weisz, Zach Braff, Joey King Hvordan produsere Burton & Depp uten Burton & Depp? Kvinnebedåreren Oz (Franco) tjener til livets opphold som falsk trollmann i Kansas, og etter å ha bedåret én kvinne for meget, flykter han fra juling i luftballongen sin og havner i en tornado

4 60

10/2013

som bringer ham til verdenen som bærer hans navn. Der får han en varm velkomst, grunnet en spådom om trollmannen som skal komme og redde folket fra «the wicked witch of the west». Oz trives med oppmerksomheten, og unnlater å nevne at han ikke har noen krefter å redde dem med. Disneys nyeste jakt etter profitt i arkivene må ha vært nærmest forhåndsstemplet «Burton & Depp», men heldigvis tok Disney til vettet etter fadesen Alice in Wonderland og gikk heller

til Sam Raimi og James Franco. Raimi takket først nei, men ombestemte seg da han leste manus og konkluderte med at filmen kunne bli en kjærlighetserklæring til originalen. Åpningssekvensen er skutt i svart hvitt academy 4:3, før den bretter seg ut til widescreen og får farger når Oz ankommer Oz. Interessant nok er filmen, for oss fargevante, på sitt mest fortryllende i åpningssekvensen, hvor sjangermesteren Raimi regisserer like it’s 1939.

FILM

ALENE I EVENTYRLAND Arild Ommundsen snudde ryggen til konvensjonene og gikk til han ikke lenger kunne høre noen sitere oppskrifter på hvordan film skal lages.

TEKST MARTIN ØSMUNDSET FOTO GARY CRANNER – ALT PRESSES INN i den samme malen. Det vet jeg at jævlig mange er frustrerte over. Vi er på tråden med filmskaperen som en gang i tiåret viser norsk filmbransje hvor landet ligger – og hva det heter. I 2001 markerte Mongoland startpunktet for stavangerbølgen. Tolv år senere er Arild Østin Ommundsen aktuell med Eventyrland, en melodramatisk thriller han selv har skrevet, skutt, gjort lydopptak på, regissert, produsert og klippet. Han mener han ikke er alene om å ville krympe produksjonene. – Jeg kjenner folk i bransjen som er mer erfarne enn meg, som har prøvd å kutte ned crewet til en seks-sju mann, men det har alltid endt med at produsenten har satt foten ned: «Nei, vi kan ikke gjøre det sånn, fordi … vi pleier å gjøre det på den måten her». Det er en satthet i hvordan vi lager film. Budsjettene har vokst seg stadig større gjennom filmografien til Ommundsen, fra Mongoland (7 mill), via Monstertorsdag (14,5 mill) til Rottenetter (17 mill) og Knerten i Knipe (19 mill). Selv sammenligner han det med å flytte inn i stadig finere hus – uten å tenke seg om. – Du bor på hybel i tjueåra og har det jævlig kult. Du har egentlig alt du trenger og det er akkurat sånn du vil ha det.

Tjue år seinere bor du i en fåkkings villa, du har et huslån og du har det helt for jævlig. Så står du der, da, førti år gammel og jobber døgnet rundt med et eller annet som du ikke liker og plutselig er livet blitt til dritt. Da er det hardcore å si «åkei, jeg flytter tilbake til hybelen». Det er på en måte det jeg har gjort. «HYBELPROSJEKTET» EVENTYRLAND HAR et budsjett på om lag 3,7 millioner kroner. Filmen har blitt til uten produksjonsstøtte fra NFI. – For å få filmen sånn som jeg ville ha den, måtte jeg gjøre det radikalt. Jeg måtte gå så langt at det ikke var noen der lenger til å si «nei, du kan ikke gjøre det sånn». Du kan si det enda enklere også, at det er jo sånn kidsa lager film. Du er tilbake i studentproduksjonen? – Ja, jeg er liksom det. Noe jeg alltid har hatt lyst til å gjøre, er å skyte kronologisk. Dette er første gang jeg har gjort det. Det er kjempelogisk og helt obvious når du er ung, men så lærer du at «nei nei, det er ikke sånn du lager film. Du begynner med midten, og så tar du slutten», og så videre. Jeg hadde falt inn i et tankemønster som jeg ikke har reflektert over. Du har skutt Eventyrland over en periode på halvannet år. Hvorfor så sendrektig, Ommundsen? – I Norge lager vi film på tretti dager, nesten uansett om man lager en film om to personer i en kano eller et historisk drama. Fordelen for meg har vært at jeg har kunnet velge å gå ut og filme når jeg følte det var riktig. Jeg trengte ikke filme en scene i gråvær

Flyttet tilbake til hybelen. Det er på en måte det jeg har gjort.

og regn hvis jeg ikke ville. Sånn er det jo på vanlige innspillinger. Du har gjerne sittet og planlagt i årevis og tenkt at det hadde vært sykt nice å få skutt i det og det lyset, og så kommer du på opptak, og så er det sånn: «ja, men i dag er det snø, så da blir det snø». – Den andre fordelen er at jeg har klipt underveis. Jeg har hele veien sett hvor jeg er i historien og hvor langt jeg har kommet i filmen. KUNSTNERISK KONTROLL ER bare fornavnet på Ommundsens one man band-måte å jobbe på. – Det var selvfølgelig mye arbeid. De dagene vi ikke filmet, malte jeg vegger, hentet møbler og styrte på, men det er jo mye kjekkere å være i aktivitet enn å ligge på sofaen og liksom … ha fingeren i ræva. Hva er det de sier i sangen? «Idle hands are the devil’s playthings»? Den musikalske referansen bringer ham umiddelbart over på mannen han har å takke for mer enn bare filmens lydspor: – En ting som har inspirert meg sykt til dette er å se hvordan Thomas Dybdahl jobber. Det som har sjokkert meg er at Thomas – bortsett fra den siste plata – lager platene sine stort sett alene, uten hjelp fra en haug med teknikere og masse utstyr. Det er veldig inspirerende å se at én mann kan få til så bra ting med midler som alle har tilgjengelig. Tror du Eventyrland på samme måte vil inspirere norske filmskapere til å våge å ha store ambisjoner med mindre penger? – Jeg tror jo at dette er inspirerende, for det er virkelig ingen andre på denne filmen, og det pleier jo å være jævla mange. Det er veldig mange av mine regikolleger som har sett denne filmen, og de er veldig sånn … hehe, de er ganske gira.

Hele filmbransjen er nødt til å endre seg, mener Ommundsen. – Enten så dør det jo ut nå, tenker jeg, eller så skjer det noe. Vi er kanskje i samme situasjon som musikken var i for ti år siden. Streamingtjenester og de greiene der gjør jo at det er stor tilgang på veldig mye, og det er vanskelig å få folk til å kjøpe filmene. Man kan jo da spørre seg om det er forsvarlig å bruke så jævlig mye penger på å lage dem. – Før i tida var det jo sånn at hvis en norsk film ble sett av 50.000 var det regnet som en flopp, men nå er det en suksess. Jeg har jo laget en av de filmene som solgte 330.000 billetter – Knerten i Knipe – men det er barnefilmene og den filmen med Aksel Hennie som selger så mye. De andre er liksom … det går ikke så bra, altså. HER FORSVINNER OMMUNDSEN i en henført utlegning om Kvelertak-plata han investerte i tidligere på dagen, men han vender snart tilbake til poenget: vinylens tilbakekomst. – Det er noe sånt som må skje med filmen også, ellers går det to pieces. Nå leste jeg nettopp at Soderbergh skal lage et par filmer til, og så skal han slutte. Og det er kanskje et tegn i tida: «Nå må jeg faen meg få dem ut før det er for seint». Sånn sett kan det jo være at filmen min også er et endetidstegn. – Jeg har ikke noen sånn «åh, jeg bare må lage en ny film», helt til jeg kjenner at fåkkin’ hell, liksom … Det er et eller annet veldig personlig med det, å prøve å holde meningsløsheten borte. Faren min er byggmester, og til og med nå, når han er pensjonist, står han tidlig opp og ut i hagen for å spikke et eller annet. Jeg har tenkt siden jeg var i tjueåra at «jesus christ, jeg vil ikke gå rundt der med ei fjøl …!», men jeg ser nå at det er det samme. Hvis du finner den tingen som gir deg mening, så er det … ja, det er fåkkin’ hell, altså. Eventyrland går på kino nå. www.facebook. com/arildseventyrland

10/2013

FILM

HOLY MOTORS Regi: Léos Carax Med: Eva Mendes, Denis Lavant, Edith Scob, Kylie Minogue, Elise Lhomeau, Michel Piccoli Vi vil alltid ha Paris Hvem er Oscar? En ensom utkledningsekspert i en hvit limousin på vei gjennom Paris’ gater med et tilsynelatende uendelig sett forkledningsoppdrag på agendaen: En sigøynertiggerkone, en hyper-estetisert ninjaekspert, en dverglignende eventyrfigur og en uutgrunnelig slem tenåringsfar. Monsieur Oscar turnerer de ulike rollene med letthet og hundre prosent dedikasjon. Det neste oppdraget har tilsynelatende ingenting med det foregående å gjøre, og likevel er grunnstemningen ofte den samme, de samme motivene tilbakevendende og belagt med en visshet om at Oscar har vært her før. Gjennom filmlinsen og Oscars mutasjoner trekker regissør Léos Carax i livets ytterkanter. Likevel holder historien seg innenfor det troverdige. Det vil si innenfor Carax troverdig skisserte rammer for hva hans gotiske Paris kan romme. Men hvem Oscar egentlig er, hvor den uttalte gleden over å tre inn i andres liv og andre identitet kommer fra, eller hva mutasjonene representerer for Carax, er mindre klart. Da kan man i stedet undersøke Holy Motors samfunnskommenterende aspekter. Som når en sliten Oscar forklarer en sjef

FILMENS HUS

° OSLO ° ARABISKEFILMDAGER.NO

19. – 21. APRIL 2013

HVA HAR ARABISKE FILMDAGER OG QUENTIN TARANTINO TIL FELLES?

ZIAD DOUEIRI Se hans film The Attack; en thriller av de sjeldne som provoserer og utfordrer vår forståelse av Israel, Palestina, terror og kjærlighet. Møt en av Libanons mest karismatiske regissør etter visningen. Gled deg til 3 dager med fantastisk film, fengslende debatter, fascinerende gjester og musikk fra verdens mest aktuelle område.

MEDIEPARTNER:

10/2013

som brått dukker opp i limousinen, at han savner de store overvåkningskameraene som før intensiverte utkledningsjobben. At de nye, små variantene får handlingene til å virke mindre intense. Gjør spenningen mindre. Eller vi kan bite oss merke i tekstene på gravstøttene som passerer i bakgrunnen før «Oscar» røver en modell på fotoshoot i en parisisk kirkegård. «Visit my website», står det – ikke navn, hvil i fred, fødels- og dødsdato. Kledelig banale pek til vårt overvåknings- og selvpromo-samfunn. Størst er likevel gleden over å se hva filmmediet kan fremby av opplevelser vi ellers ikke er beskjemmet med. At mediet

fremdeles vet å borre seg inn i øyet, inn til hjernen og ned til magesekken. Dette megalomaniske, men høyst egensindige cinematiske språket til Carax som både lar mennesket være historiens – eller bildenes – drivaksel, men som også hele tiden tilbyr et nytt sted, er fengslende. Vu fylles med en visshet om at vi er på vei, om enn ikke stedet har et opplagt mål eller målet en opplagt mening. All heder og ære for å la det være en sjeldent mediespesifikk opplevelse å gå på kino. Og all ære til mutanten og skuespilleren Denis Lavant, og Léos Carax som har valgt ham. Ragnhild Brochmann Premiere 23. mars

FILM IDENTITY THIEF Regi: Seth Gordon Med: Jason Bateman, Melissa McCarthy, Amanda Peet, Jon Favreau Pek og le av den feite dama! Forretningsmannen Sandy (Bateman) lever et fint liv med sin vakre kone Trish (Peet) og sine to døtre. Som familieforsørger tjener han akkurat nok til at hjulene går rundt, men endelig byr det seg en mulighet til å tjene mer, når en gruppe på jobben hans bryter ut og starter et nytt firma. På samme tid blir identiteten hans stjålet av den rabiate shopoholikeren Diana (McCarthy) i Florida, og med ett står han i gjeld til oppetter ørene. Politiet tror ham, men kan ikke hjelpe, på grunn av

lang saksbehandlingstid. Det er ingenting de kan gjøre, med mindre han da kunne – ja, hahaha, det skulle tatt seg ut! – tenke seg å hente henne fra Florida for dem, og få henne til å avgi en frivillig tilståelse? Et idiotisk premiss har mang en gang vist seg å tjene som grunnlag for stor humor, men det er ikke tilfellet her. La undertegnedes ubehandlede notater ta Dem gjennom det første kvarteret av foreliggende film, for å gi en pekepinn: «Spyhumor. Feit, full dame-humor. Omtale kjønnsorganer med dyrenavnhumor. Sikle i søvne-humor. Overdreven spansk aksent med frekvent bruk av ordet «papi»humor. Dum sjef som ikke hører etter eller husker navn-humor.

Mannlig hovedperson som blir mobbet for sitt kvinnelige fornavn-humor. Skikkelig svett skjorte-humor. Musikken fra Dinner for Schmucks?». I utgangspunktet burde det være gledelig at Melissa McCarthy (Bridesmaids) får sin første hovedrolle, men beklager – her kan ingenting karakteriseres som gledelig. Identity Thief er 111 lange minutter med forutsigbar historiefortelling, misbruk av talent, usedvanlig usympatiske hovedpersoner, forglemmelige bikarakterer, fantasiløs foto, plagsom taffelmusikk og ikke minst moralsk forfall, da brorparten av alle morsomheter skjer på bekostning av Dianas overvekt. Martin Øsmundset Premiere 15. mars

WARM BODIES Regi: Jonathan Levine Med: Teresa Palmer, Nicholas Hoult, John Malkovich, Dave Franco, Analeigh Tipton En råtten kjæreste En ung mann husker ikke sitt eget navn lenger, bare den første bokstaven, R. Men det er hans minste problem. Han er nemlig en av ofrene for en epidemi som har gjort store deler av verdens befolkning til vandrende og råtnende lik. Deres eneste mål i sin seige tilværelse er å spise menneskekjøtt. R har mye av sin menneskelighet igjen, han kan tenke, nyte god musikk på vinyl og fremdeles se det vakre ved kvinnekroppen. Dessverre

kan han også lukte blod på mange kilometers avstand. Han sover ikke engang lenger, men har fått appetitt på ferske hjerner. På den måten kan han leve ut minnene til dem han spiser i en våken drøm. En dag møter han Julie, en vakker, ung og høyst levende kvinne. Han redder henne fra sine blodtørstige kompanjonger og lærer henne bedre å kjenne ved å spise hjernen til kjæresten hennes. Dette er i grunnen en ganske konvensjonell historie om ung kjærlighet. Gutt møter jente, men hun er ikke interessert. Han vinner henne sakte men sikkert med sin sjarme og du vet hvordan det hele ender. Heldigvis er den

ukonvensjonelle zombieinnpakningen så sjarmerende at selv den mest gjenstridige kan overleve opplevelsen. At kjekke unge zombier kan elske ligner mye på den ikke akkurat grensesprengende kjærligheten som Twilight-filmene på lunkent vis prøver å lalle oss inn i. Forskjellen er at man faktisk heier på Team R(åtten), selv når han gnasker på en hjerne mens Julie ligger og sover med hodet i fanget hans. Filmen bikker flere steder over i velkjente sjablonger, men henter seg inn igjen med mørk humor og groteske kannibalsekvenser. Siren Løkaas Premiere 12. april

EVENTYRLAND Regi: Arild Østin Ommundsen Med: Silje Salomonsen, Tomas Alf Larsen, Fredrik S. Hana, Ole Romsdal Det var en gang … Det er tolv år siden Stavangermiljøet med Mongoland ble utpekt som sentrum for norsk film. Det har vært rimelig stille fra den kanten siden den gang – ikke at filmene har uteblitt, men mottagelsen av de har vært forholdsvis lunken sett i lys av begeistringen Mongoland ble møtt med fra en samlet filmnasjon. Noe av grunnen til det må da også kunne tilskrives at regissør Arild Østin Ommundsens filmer rett og slett ikke gjør så mye ut av seg – til den grad at man nesten ikke legger merke til hvor gode de er. Det var i alle fall tilfellet med Monstertorsdag, en lavmælt perle av en film med et så selvsikkert filmspråk at en norsk surfe-film med ett fremsto som det mest naturlige i verden. Denne behandlet temaene kjærlighet, vennskap og livsmestring med en sjarmerende naiv og barnlig poesi, og selv om Eventyrlands tematikk er en god del dystrere – mord, hevn og utpressing er det vi får servert – så er dette naive og barnlige beholdt også her, først og fremst i form av en enkelhet i filmens karakterer. Her er det ikke mange

indre konflikter å spore, alle vet hva de vil og hvorfor. I hvert fall når det kommer til filmens hovedhistorie så vet de hva de må gjøre – og så gjør de det. For å oppsummere handlingen: Jenny forlater fengselet etter en niårig drapsdom med ett enkelt ønske – å gjenforenes med datteren Merete som hun var gravid med da hun begikk drapet, og begynne et nytt liv med henne. Det viser seg å være alt annet enn enkelt, da fortiden innhenter henne og ikke alle føler gjelden er betalt kun fordi dommen er sonet. Med Merete som pressmiddel tvinges Jenny inn i organisert kriminalitet for å nedbetale en gjeld hun fort innser hun aldri kan unnslippe uten å kvitte seg med sine utpressere. Derfra går det slag i slag med stram og effektiv regi – historien fortelles med nok innlevelse i både skuespill og narrativ kunst til å sette en støkk i publikum på de rette stedene. Samtidig fungerer den enkle effektiviteten i historiefortelling og karakterbygging som et tveegget sverd. Det drar deg inn og sørger for at filmen er engasjerende fra begynnelse til slutt. Samtidig fortelles historien som om alle konklusjoner allerede er dradd, noe som etterlater lite rom for ettertanke. Trond Gausdal Premiere 22. mars

Lek og lær!

10/2013

Filmhuset presenterer fra regissøren av “101 Reykjavik” og “Contraband”

FILM

«Mesterlig» «Mesterlig» Screen Daily

«imponerende og realistiske scener fra havet» The hollywooD reporTer

«Veldig «Veldig bra» bra» The Globe anD Mail

dypet En utrolig overlevelsesberetning en film av

Baltasar Kormákur

Støtt Redningsselskapet – bidra til en trygg kyst! Gi 100 kr ved å sende SMS «redning» til 2160 eller bli medlem på www.rs.no/medlemskap

på kino 12. ApRiL

10/2013

BROKEN Regi: Rufus Norris Med: Eloise Laurence, Tom Roth, Cillian Murphy, Bill Milner, Robert Emms, Rory Kinnear Sosialrealistisk fiskebeinsflette Til tross for sine 90 minutter klarer Broken til en viss grad å lire av seg tre fullverdige hovedhistorier samt bihistorier som binder det hele sammen. «Skunk» vokser opp med sin far Archie, spilt av Tim Roth (Pulp Fiction, Reservoir Dogs). Han er nyskilt og har ansatt en barnepike som har et innviklet forhold til Cillian Murphy (Batman, Inception). De bor i samme nabolag som Rick, og Bob Oswald, hvis kones nylige død påvirker både ham og deres tre døtre. Voldeligheten som utspiller seg fra dette huset infiltrerer harmonien som ellers hersker i gata. Linken er altså at de fleste av dem frekventerer det samme nabolaget. Det er enkelt, og gir rom for mer interessante komplikasjoner. Med så mange ulike utgangspunkt skorter det ikke på naturlige drivmoment. Broken blir kanskje noe fragmentert og vassen i sine historier, men også

opphav til en etterlengtet uforutsigbarhet man ofte kan savne i lignende filmer. Vi rekker nemlig ikke å etablere oss i kinosetet før den hopper videre i overraskende vendinger. Filmen melder seg inn i rekken av bejublede filmer om såre britiske oppvekster (This is England, Fish Tank) med et islett av den dialogen vi kjenner fra Loach og Leigh. Det som derimot gir denne filmen en ekstra dimensjon er prestasjonen til nykommeren Eloise Laurence, håndplukket av regissøren blant 850 andre kandidater. Med det har han gjort det sjakktrekket å hyre inn kanskje verdens mest sjarmerende skuespiller, som gjør at vi egentlig driter i at vi bare får snorkle i overflaten av de mange historiene. For når en skuespiller gir et ti ganger så stort inntrykk som det Natalie Portman gjorde i Leon, smelter selv den mest hardbarkede kritikeren. Skunk skaper med sin sjarmerende fremtreden en balanse i det ellers gråmelerte landskapet. Regissøren viser i tillegg at det går an å overraske i en sjanger der originalitet ellers har dårlige vekstvilkår. Maiken Bolset Premiere 31. april

FILM DEN LIDENSKAPELIGE FIOLINISTEN Regi: Marjane Satrapi, Vincent Paronnaud Med: Mathieu Amalric, Maria de Medeiros, Golshifteh Farahani, Isabella Rossellini Originaltittel: Paulet aux prunes Tilbakeblikk på Irans gullalder I Teheran levde en av de mest anerkjente artistene i sin tid, Nasser Ali Khan. I 1958 ble Khans elskede fiolin ødelagt. Ingen fiolin kan erstatte den han hadde, og han mister snart all livslyst. Nasser bestemmer seg for å stenge seg inne i huset sitt, slik at han kan forsvinne inn i ensomheten og døden. I åtte år venter han på at døden endelig skal komme og hente ham. I denne tiden kastes han ut på en reise i sitt eget sinn. Denne reisen viser seg å være fylt med håp. Det er nemlig ikke bare fiolinen Nasser lengter etter. Marjane Satrapi gjorde braksuksess med den grafiske novellen Persepolis og regisserte deretter en rørende animert film basert på det samme verket. Her

fortalte hun historien om sin egen oppvekst i Iran på 1970-tallet, og illustrerte hvordan landet tilsynelatende gikk bakover i tid, mens hun prøvde å komme seg framover. Historien om Nasser er ikke like personlig og byr på en litt mer intetsigende romantisering av den tapte tiden. Men i likhet med Persepolis balanseres mengdeforholdet alvor-humor like godt her. Animasjonen er vakker og melodisk, mens fargebruken samsvarer med tematikken i historien. En gjennomgående silhuett av røyk, enten sigarettrøyk eller skyen fra en opiumspipe, rammer inn sekvenser akkurat som i den grafiske novellen som filmen er basert på. Den oppfinnsomme bruken av Irans historie i kombinasjon med moderne fortellerteknikk gjør dette til en severdig historie. I tillegg presses det inn både tapt kjærlighet og et følelsesløst ekteskap uten at noe forsvinner i det kalkulerte kaoset. Siren Løkaas Premiere 12. april

DEPECHE MODE HÅKAN HELLSTRÖM / FIRST AID KIT QUEENS OF THE STONEAGE PET SHOP BOYS / MASKINEN UK

PARAMORE / IGGY & THE STOOGES THE HIVES / MISS LI / THE SCRIPT JOHNOSSI / OSKAR LINNROS THE SOUNDS / GOGOL BORDELLO MACKLEMORE & RYAN LEWIS BEN HOWARD / JAKE BUGG PETRA MARKLUND / DARIN US

JACK THE GIANT SLAYER Regi: Bryan Singer Med: Ewan McGregor, Nicholas Hoult, Bill Nighy, Stanley Tucci, Ian McShane, Warwick Davis Kjemper med følelser En dag får Jack tak i en pose med bønner. Ved en tilfeldighet mister han en av bønnene, og en gigantisk bønnestengel stiger opp av jorda. Snart blir sagnene om de onde kjempene sanne. Til tross for en av årets døveste filmtitler, er Jack the Giant Slayer en av de beste eventyradaptasjonene på lenge. Det to grunner til dette. Filmen er en berg- og dalbanefilm av dimensjoner, klipprytmen er presis og de 114 minutter føles aldri langdryge. Spektakulære utzoominger av langstrakte landskap i overraskende god 3D fungerer som en illusjon av virkeligheten, og iveren etter å se hva som skjer rundt neste sving forsterkes ytterligere av at eventyret synes å være noe mer enn bare et eventyr.

I motsetning til en film som Snowwhite and The Huntstman (Rupert Sanders), som legger vekt på det dystre i eventyrlandskapet og dermed tråkker i Twilight-salaten, har regissør Bryan Singer (The Usual Suspects, X-Men) funnet fram til det menneskelige i fantasisjangeren. Mens vi i Trolljegeren kun fascineres av det spektakulære ved trollene, fascineres vi i Jack the Giant Slayer minst like mye av uttrykk, rykninger og endringer i kjempenes ansikt. Kjempene oppleves som smartere og mer reflekterte enn for eksempel trollene i The Hobbit, og høye brøl skygger ikke for at de gigantiske vesenene faktisk føler noe. Dette gir filmen en psykologisk dimensjon mange andre eventyrfilmer mangler. At den ene kjempen i Jack the Giant Slayer ligner hårreisende mye på Don King, tar ikke fra regissør Bryan Singer at han har laget en av årets beste eventyradaptasjoner. Martin T. Johannessen Premiere 22. mars

10/2013

PASJONSFRUKT Passion stiller seg selv til skue, som om regissør Brian De Palma – hvis far var kirurg – skjærer den opp og viser den frem, organ for organ. TEKST LARS OLE KRISTIANSEN FOTO FILMVOID PASSION Regi: Brian De Palma Med: Rachel McAdams, Noomi Rapace, Karoline Herfurth DE MEST STIMULERENDE kinoopplevelsene i 2013 har vært Paul Thomas Andersons The Master og Brian De Palmas Passion. Ved første øyekast kunne de neppe vært mer forskjellige. Den ene er det vi forbinder med stor kunst. Virtuos og ladet med stort tankegods. Den andre er tilsynelatende trash, lavpannet sjangerkluss, en falmende stjernes nostalgiske fantasier om tidligere bragder. The Master er en stadig ung og viril filmskapers søknad om å bli tatt opp i den mest prestisjefylte losjen. Det er en film om nesten ingenting og kanskje alt. En film om å si et ord så mange ganger at du glemmer betydningen. Om prinsippløshet og grisk erobringslyst som kolliderer med ønsket om sannhet og uslitelig troskap. Om å sivilisere det kaotiske. Gjøre det endelige uendelig. Passion er en «old man’s film», et selvbevisst oppsummeringsverk à la Hitchcocks Marnie eller David Lynchs Inland Empire. Den handler i grunnen ikke om stort annet enn film, og det kan være en vanskelig tomhet å svelge for mange substanstørste tilskuere. ANDERSONS FILM HAR stort sett blitt møtt med lovprisninger, men har gitt mager avkastning. Passion forvises derimot til videohylla i Norge, og har slitt med å få distribusjon i mange land etter den undervel-

dende Venezia-premieren i fjor høst (hvor The Master vant hele tre priser). Den vurderes altså som enten for dårlig eller for vanskelig å distribuere til å innvilges ordinær kinolansering. Gapet mellom The Masters anerkjennelse og de kalde skuldertrekkene som har blitt Passion til del, gjør det unektelig søkt å se dem i lys av hverandre. Men i mine øyne deler filmene enkelte vesensegenskaper – riktignok av typen som må tillegges moderasjonsfrasen «uten sammenligning forøvrig». Verken Anderson eller De Palma har produsert filmen sin under vanlige forhold i Hollywood. The Master måtte gå veien om privat finansiering fra den unge multimilliardæren Megan Allison og Annapurna Pictures. Passion er produsert i Europa, i samarbeid med Saïd Ben Saïd (som for tiden utvikler Maps to the Stars med David Cronenberg). På hver sin måte har disse to betydningsfulle, visjonære filmskaperne sikret seg muligheten til å ha kunstnerisk frihet, i en tid der denne posisjonen på ingen måte er selvskrevet. I en perfekt verden ville en auteur som Brian De Palma fått carte blanche til å gjøre hva han vil på dette tidspunktet i karrieren – om ikke annet som en klapp på skulderen for lang og tro tjeneste – men regissørens spede produksjon de siste femten årene vitner om en helt annen virkelighet. AVVISNINGEN FRA KRITIKERE og distributører bare bekrefter dette. Som dedikert tilhenger av De Palma, den mest avantgardistiske og filmspråklig avanserte fra Movie Brats-generasjonen, vil en utsigelse fra den kanten nødvendigvis være en begivenhet uansett. Og Passion er nok mest fornøyelig for oss som kjenner avkrokene i filmografien den tilhører, men definitivt

Passion er en «old man’s film», et selvbevisst oppsummeringsverk à la Hitchcocks Marnie eller David Lynchs Inland Empire. 66

10/2013

verdt å ta i nærmere øyesyn for alle som tenker at film et komplekst, audiovisuelt kunstuttrykk. Passion krever mye av tilskueren, men belønner dem som gir den hånden; den er like generøs og inviterende som den er uutgrunnelig. Filmen er basert på franske Crime d’amour fra 2010. Originalen lykkes godt med å formidle et engasjerende karakterdrama, men Passion har helt andre ambisjoner med dette høyst ordinære materialet. De Palma formidler historien som en slags teknologi-fiksert giallo, og danser seg gjennom en storm av visuelle utrykk. Filmens midtparti er lyssatt som en ekspresjonistisk stumfilm eller film noir, for å understreke hovedkarakterens paranoia. Den dramatiske siste akten ligner en parodi på De Palmas tidligere Hitchcock-pastisjer. Passasjer tidligere i filmen kunne vært hentet ut fra en reaksjonær, datert satire. Stadige og abrupte toneskifter fordrer at vi går i dialog med filmen og aktivt forsøker å lese hva formspråket er ment å uttrykke eller kommentere. Vi må være med på leken, og huske at den som leker med oss vet hva han driver med, selv om grepene av og til er fremmedgjørende. FOR I LIKHET med The Master, er Passion en film som forlanger tilskuerens vilje og evne til å bidra underveis – til å kultivere teksten. I likhet med all annen bruk og kast-krim har forelegget Crime d’amour klokketro på «kjernen», altså historien og rollefigurene, og fører en diskurs som sjeldent trekker oppmerksomheten vekk fra dette. Den vil engasjere oss på enkle premisser. Passion er på sin side aldri orientert rundt hva, bare hvordan. De Palma smatter på en slags forestilt kjerne, som om den var en ball i klørne på en katt. En tom konformitet til kriminalsjangeren åpenbares tidlig, og De Palma ser hva han kan bruke den til. Stikkordet er overdrivelse. Undertonene blir overtoner. Den antydningsvise erotikken fra originalen flyter opp til overflaten og blir grafisk, snuskete. De smått gjenkjennelige figurene blir monstrøst karikerte arketyper. Rivaliseringen mellom hovedkarakterene blåses opp til svulstig melodrama. Krimgåten forløses som en Argento-slasher.

Filmen har altså en subversiv tilnærming til seg selv; den bygger opp ved å bygge ned, den tar noe anstendig og finner dets iboende dårlighet, for så å sende det tilbake mot oss, filtrert gjennom en iherdig kunstnerisk tilnærming. På den måten stiller Passion seg selv til skue. Det er som om De Palma (hvis far var kirurg) skjærer opp en film og viser den frem, organ for organ. Bestanddelene blir så tydelige og vulgære at det nesten blir absurd. Og derfor interessant. INNGANGEN TIL Å forstå De Palma har alltid vært å akseptere at «alt» ligger nedfelt i selve formspråket, i det ytre. I så måte er han innbegrepet på en postmodernist – det filmviter Dag Asbjørnsen så presist omtaler som «dypt og grunnleggende overfladisk». Når handlingen er satt til Berlin, det postmoderne Utopia, er det fristende å lese dette som et intertekstuelt sleivspark. Jeg nevnte Marnie innledningsvis, der Hitchcock velter seg i egne troper og klisjeer. Etter å ha startet karrieren som progressiv, politisk engasjert undergrunnsfilmskaper i New York, så De Palma tidlig potensialet for å bruke mesterens ideer og motiver til å diskutere og problematisere filmmediet, i like stor grad som antifilmene til Godard, Warhol og Chantal Akerman. Femme Fatale (2002) er sannsynligvis en av filmhistoriens mest misforståtte mesterverk, og den ultimate De Palma-tripp: en film om filmer om film. Femme Fatale er strukturert slik at vi tror den skal fortelle en historie, men den holder oss for narr, og tematiserer fiksjonens, kameraets og lysets blendende kraft. Også The Master og Passion kan oppfattes som poserende, som Keiserens nye klær. Form over innhold. Det er et tankekors at mange filmkritikere leter etter dybde og substans bak det audiovisuelle. Filmens stilistiske system blir vurdert som en applikasjon – noe som har livets rett fordi det løfter frem noe annet. PASSION SNUR BRØKEN og krever en 180 graders nyorientering. Den kan derfor være vanskelig å like, fordi formen ikke bare står i veien for noe bakenforliggende – den knuser det og stiger frem som selve essensen. Men på en så avansert og overveldende måte at resultatet blir hardcore porno for oss cinefile.

Filmkveld?

Filmsjokoladen

SPILL

TOMB RAIDER OG DET SUBLIME I DET FØRSTE Tomb Raider (1996) telte Lara Croft sin virtuelle kropp 230 polygonar. I Tomb Raider: Underworld (2008) bestod hennar digitale kjøt til samanlikning av 32.000 mangekantar. I den blodferske numeriske reinkarnasjonen Tomb Raider (2013) er ho samansett av eit enda større utal geometriske figurar med mang ein kant; mange, mange mangekantar. La oss i høvet hundreårsjubileet for allmenn stemmerett la denne abstraherte føregangsfiguren for både

emansipasjon og pasjon transcendere sin posisjon, og sublimerast til sublimasjon. Dei fyrste Lara Croft-inkarnasjonane gestaltet alle attraksjons-atributtar, godt hjulpet av nittitals-grafikken. For er det ikkje ofte slik, at det er tomromma, det som manglar, det som ikkje har blitt tatt med, som skaper spaning? Og vår tids Croft viser mindre hud, har fått på seg lange bukser som sikkert kjem godt med når ein trakterer kalde gravkammer og andre rått lubrikerte holrom. Når det

er sagt, meiner eg ikkje at Lara Croft «er» ein mindre flott kvinnefigur no enn i fortida, snarare tvert i mot. Men ho «er» meir spesifikk som kvinne og menneske, der ho tidlegare «var» meir generell som objekt for menn (og kvinner) sitt begjær. MANG EIN PERVERTERT spelar vil nok falle i elskhug til denne virtuelle kjøtlege framstillinga, og i sin sørgjelege kjærleikssorg vil dei følgje Croft si bakside, slik ein stalker følgjer sitt offer gjennom Tokyo sine parkanlegg (jfr. Biko 3 (2004) av den japanske eroge-spelprodusenten Illusion). Dette passar godt i hop med teorien om Tomb Raider som «estetisert stalking», lagt fram i The Guardian på slutten av nittitalet av Steven Poole. Eg er meir einig med Randi Gunzenhäuser, som i intervjuet Womb Raider kontrar med å tolke det etterfølgjande tredjepersonskameraet som ei understreking av samarbeidet mellom spelar og figur – den sjølvsikre, aseksuelle Croft fungerer som eit skjold i kampen mot usikkerheita. Vidare vil eg leggje fram mogelegheita for heller å samanlikne den estetiske opplevinga av Tomb Raider med romantisk landskapsmaleri. Meir spesifikt Caspar David Friedrich (1774-1840), som ofte nytta seg av die Rückenfigur, ein figur sett bakfrå i djup kontemplasjon over spektakulære landskap eller ruinar, som iakttakaren kan projisere si eiga oppleving inn i, for slik å kunne oppdage naturen sin sublime natur og dermed foreinast på nytt med sitt andelege sjølve. Og det er nettopp denne funksjonen Lara Croft i røynda har, når ho spring rundt i skog og mark, ruinar etter storstilte arkitektoniske mirakel, og i eit av dei bokstavelege høgdepunkta, ein metafor for subliminasjon: Når ho stig opp i eit skyhøgt radiotårn og eit oppsiktsvekkjande landskap openberrar seg, er det nærliggande



10/2013

TOPP 3 I APRIL: 1. BioShock Infinite – Bli uendeleg biologisk sjokkert i denne sjokkerande spelopplevinga. PS3, Xbox360 og Windows. 2. The Bridge – Denne interaktive M. C. Escherteikninga har blitt ferdigstilt, først halvanna år etter at N&D først gav det strålande kritikkar. Kva hendte?! Kven veit, no er det iallfall ute på Steam og enno betre enn den gongen. Nam! Windows. 3. Lego City Undercover – Denne Lego-pastisjen over Grand Theft Auto – eller snarare Sleeping Dogs med sin spanar-tematikk – er den første eksklusive utgjevinga til Wii U som er noko å skrive heim om.

I sin sørgjelege kjærleikssorg vil dei følgje Croft si bakside, slik ein stalker følgjer sitt offer.



å tenkje, som Harun Farocki kan hende legg fram i filmen Parallel (2012), at level-designaren er vår tids landskapsmålar. Om spelet er verdt å spele, spør du? Svaret er ja. Tomb Raider er ute no til Windows, PS3 og Xbox360. Enkelte referansar er henta frå essaya Lara Croft – A «Good Girl» Going Everywhere av Barbara U. Schmidt, Coding the feminine in the 1990s av Angela McRobbie og Womb Raider av Manuela Barth, som ein kan lese på utstillinga Tomb Raider: Die Ausstellung på Computerspielmuseum Berlin. Utanom dette heftet, som kuratorane har vore så generøse å la publikum kunne lese, er den einaste interessante tingen på denne elendig kuraterte reklamen av ei utstilling boka Lara Croft av Astrid Deuber-Mankowsky, utgitt på Suhrkamp. Dessverre er boka fengsla inne i ein glasmonter, så ein kan berre beundre det gule omslaget. Sa eg dårleg kuratert? Utstillinga er dårleg kuratert, og står til 15. april.

TV2 HJELPER TV-KRITIKEREN Skal vi stupe var en gave til den norske offentligheten. Seriøst. TEKST AKSEL KIELLAND NATT&DAGS TV-AVDELING har de siste månedene blitt nedringt av ivrige lesere som krever å få vite hva vi synes om TV2s Skal vi stupe. Og selv om vi hele veien har vært oss vårt ansvar bevisst, har vi ikke funnet det forsvarlig å presentere våre synspunkter før nå. Årsaken til dette er at vi i likhet med mange andre ganske enkelt ble tatt litt på sengen da programmet først ble annonsert. Som så mange andre ble vi paffe over at landets nest største tv-kanal hadde gått hen og faktisk laget et program som mest av alt høres ut som en middels twittervits – ikke fordi vi hadde så høye tanker om TV2 som formidler av høyverdig underholdning, men fordi Skal vi stupe tilsynelatende egenhendig tvang fram et paradigmeskifte innen norsk tv-produksjon. Hvis en så dum idé kunne finne sin vei fra et nederlandsk nachspiel til norske tv-skjermer var det ikke lenger noe som var umulig. Et øyeblikk var det som om de tykke murveggene i fantasiens fengsel smuldret opp og åpenbarte en gyllen norsk fjernsynsfremtid hvor intuisjonen fikk regjere upåvirket av tradisjonelle oppfatninger om hva et tv-program skal være. MEN DET VAR naturligvis for godt til å være sant. Skal vi stupe var ikke et pro-

10/2013

gram konstruert rundt den lyse ideen «Mini Jacobsen i badebukse!!», men enda en vri på konseptet kjendiser-gjør-ting-de-ikkekan-og-får-dermed-anledning-til-å-øse-avsin-rikholdige-sjarm, et konsept som truer med å henvise all annen tv-underholdning til historiens skraphaug. Det var ingenting som var forandret; vi sitter fortsatt fast i en hengemyr av formelpreget kjendis-tv. Skal vi stupe var nok en variasjon over et tynnslitt tema, om enn en over gjennomsnittlig interessant en – heller kjendisstuping enn kjendisyoga, kjendishekling og kjendisselvangivelsesutfylling. Det Skal vi stupe imidlertid lykkes i var å ugyldiggjøre en hel sjanger av billige vitser om den kommersielle tv-bransjens prinsippløse jakt på seere og annonseinntekter. Vittigheter som «Åja, hva blir det neste – et realityshow hvor Erik & Kriss lærer bikkjer å bake cupcakes?» er ikke lenger gangbare, ettersom vi nå vet at det kan skje, så fremt noen i Nederland finner en måte å omgå de uunngåelige påstandene om dyremishandling. DET AT INGEN tv-konsepter lenger kan regnes å være for dumme for den norske fjernsynsbransjen er en utfordring til alle de som liker å sitte på sidelinjen og lobbe sardoniske kommentarer til norsk tv om å steppe opp gamet sitt. Skal vi stupe er i så måte en

gave til den norske offentligheten, ettersom det i alle fall i teorien burde fremtvinge en mer presis og analytisk tv-kritikk. Riktignok kappes anmelderne om å være førstemann til å bruke ordet «mageplask» i sine omtaler, men vi kan ikke annet enn å håpe at det et sted dypt inne i norske tv-anmelderes hjerter har blitt sådd et frø som i de kommende år vil innebære en ny vår for den norske tv-kritikken. PROBLEMET MED Skal vi stupe er ikke at det er et program om kjendiser som stuper, men at det er enda et av disse sendeplansoppslukende programmene hvor mer eller mindre kjente nordmenn fremfører de mest overfladiske og tilforlatelige delene av sin mediepersona. Tv-kritikernes jobb er ikke å vitse om at stuping er teitere enn pardans, men å pirke borti det faktum at vi som publikum har begynt å forvente at tv-tilbudet skal være en ørken av uambisiøst samlebåndsprodusert fjas.

MÅNEDENS TOPP 3: Voldelige program med nordmenn involvert i april. 1. Folk som slåss Når han bare makter å holde misantropien sin sånn noenlunde i sjakk, lager Kristopher Schau alltid bra tv. 2. Game of Thrones GoT holdt på å tippe over i en high endversjon av Xena mot slutten av forrige sesong. Man får håpe at Kristofer Hivju får serien på rett kjøl. 3. Da Vinci’s Demons Distributøren legger ingenting i mellom: «Da Vinci’s Demons is a historical series that twists the early years of Leonardo Da Vinci into a violent and graphic fantasy». Tja, jo. Sunnmøringen Jan Erik Madsen, som tilsynelatende har spesialisert seg på utenlandsoppdrag som dette, står på rollelisten. Serien er skapt av David S. Goyer. Hvem? Han som er kreditert for storyen til Batman-trilogien bare. Vises på Fox Crime 15. april.

At ingen tv-konsepter lenger kan regnes å være for dumme for den norske fjernsynsbransjen, er en utfordring til alle de som liker å sitte på sidelinjen.

Terrortanker, ekstremsex og forkvaklet kjærlighet. Nå er selvrealiseringsavhengige Frode Saugestad også blitt verdensmester i personlig smerte.

«Da har du kommet til rett mann, Bjarne, det er Frode du snakker med,» sa jeg, og så fikk de spons.

FOTO STEPHEN BUTKUS

Hvorfor henger de buksene på Rock City-museet nå? – Altså, det var vel bare fordi DDE var Norges største rockestjerner akkurat da …

1 6

Vil du helst av vi skal kalle deg Frodegutten eller Sudebasken? – Frodegutten kanskje.

Eventyrer, «forbilde» og motivational speaker på dagtid, heroinkokaincocktails, selvmordstanker og hardcore S/M-klubber på kveldstid. Hva har du lært av et så motsetningsfylt liv, Frodegutten? – Det er i ytterpunktene de viktige erfaringene ligger. Motpolene er det som gir enhver situasjon de kanskje dyrekjøpte, men viktige erfaringene i et liv. Nå er du plutselig verdensmester i personlig smerte også. Klarer du ikke å la være å prestere? – Hva tenker du på, at min smerte er størst av alles?

Ut fra boken din kan det virke sånn. – Det er ikke slik at jeg går rundt og tenker at jeg også har vært verdensmester i lidelse. Hehe, det har ikke vært noe poeng å vinne den kampen. De som kjenner meg vet at ting ikke alltid har vært slik jeg har likt å fremstille dem. Det er ingen konkurranse. Jeg har skrevet en bok, og jeg håper at leseren blir berørt.

Å lese boken føles litt som å ha vært fanget i en vaskemaskin i halvannen time, der vi er klærne, og livet ditt er maskinen. Ble litt kvalm. – Hvis det treffer en et eller annet sted, så er det bra. Romanen er skrevet for å berøre, og jeg håper folk faktisk leser den som en roman, ikke som min personlige historie.

Til nå har livet ditt vært mer som en selvhjelpsbok. – Ja, det kan man kanskje si. Men folk bør ikke prøve å følge i mine fotspor, for da er de dømt til å mislykkes.

Hvorfor orakter du media for hvordan de har fremstilt «suksessen» Frode Saugestad? Har du ikke bygget opp under alt sammen selv? – Ja, jeg forakter media for det, men jeg har også bidratt til å bli fremstilt slik. Media er der for å brukes i ulike sammenhenger, så det er jeg som har hatt regien. Kanskje var det noe jeg trengte akkurat der og da. Personlig liker jeg alltid at folk er kritiske. Jo mer, jo bedre.

Først driver du med ekstrem selvrealisering og spiller med på medienes fremstilling av deg selv som «laget av noe annet», og så, med denne boken, gjør du deg plutselig ekstremt menneskelig. Er strategien å gjøre seg selv uangripelig? – Det er ikke noe mål å gjøre meg selv uangripelig. Jeg vet med usedvanlig sikkerhet at jeg er laga av noe helt annet enn alle andre. At jeg er helt unik, at jeg kan få til akkurat hva jeg vil. Men samtidig er jeg også veldig lik alle andre. Det er kanskje den mytologiseringen jeg vil til livs. Eller så vil jeg bygge den opp enda mer. Nå har jeg brukt tre-fire uker på denne romanen. Folk bruker årevis på å skrive en roman.

Snikskrrrryt. – Alle kan skrive en roman. Jeg tror man må være ærlig og personlig når man gjør det, men uten å bikke over i det private, da blir det ikke bra. Jeg er så heldig at jeg gjennom alt jeg har holdt på med har jeg gjort meg noen gode og noen dyrekjøpte erfaringer som gjør at det er lettere å hoppe over gjerdet enn det er for andre.

Har du seriøst hatt lyst til å sprenge Blindern i lufta? – Det får leserne avgjøre om de tror eller ikke.

10/2013

Hvorfor vil romankarakteren Frode Saugestad sprenge Blindern i lufta? – Det handler om at han ikke blir sett som menneske. Én motivasjon kan være avvisning, at ingen setter pris på det han gjør, sier eller bidrar med. Det kan komme fra familie, venner eller storsamfunn. Det kan være en enkeltting som utløser det, men det er den samlede helheten, at man føler et utrolig sterkt behov for å bli sett og hørt, som kan lede til at man gjør sånne ting.

6 6

Og dette er noe du har kjent på personlig. – Jeg har kjent på det, ja.

I bloggen din Hardhaus fra Harvard står det: «… den(ne bloggen) omhandler ulike ting jeg holder på med i et desperat forsøk på å gi tilværelsen mer mening.» Selvrealiseringstrippen din har virket litt desp til tider. Har du vært like interessert i alt du har drevet med? – Jeg har egentlig ikke vært spesielt interessert i noe av det jeg har drevet med. Hvorfor gjøre det da? – Det er vel så enkelt som at jeg har søkt anerkjennelse på ulike vis. Fra ulike steder, fra ulike folk og ulike miljøer. Det har dreid seg om å bli en jeg kan se i speilet og være fornøyd med. Jeg har gjort mye forskjellig og kanskje ikke funnet svaret i noen av dem. Det har kanskje vært desperat.

Hvem er mesterhjernen bak bloggnavnet, forresten, Hardhaus fra Harvard? – Hehe. Det skulle egentlig brukes som tittel på en sak om meg i D2 som Nils Anker skrev, men så gjorde desken det om til «Ut på tur, aldri mer kultur», eller noe sånt, som var ganske dølt. Så ble det bloggtittelen min i stedet.

Var du fornøyd da du så deg i speilet da du sto opp i dag? – Vanskelig å si. Delvis. Langt ifra

fornøyd.

1 6

Har du tatt plastiske operasjoner? – Det vil vel de fleste som ser på meg kunne svare ganske enkelt på?

Er nytelse alltid sammenfiltret med smerte? – Jeg tenker ikke på det på den

Hva, er du ikke født så kjekk? – Jeg var ikke den styggeste gutten på skolen, men jeg syntes ikke jeg var den kjekkeste heller. Jeg har ikke gått like langt som Michael Jackson, for å si det sånn.

måten. I boken er det en passasje der «euforisk lykke» og «åpne endetarmer» står i sammenheng med «ulidelig smerte». – Fordi romankarakteren blir fistfucket på et mørkerom helt i slutten av første del? Smerten det står om i boka handler om at én form for smerte tar bort en annen, fordi den ene er lettere å håndtere. Det kan være euforisk lykke i det å bli kvitt smerte, selv når den avløses av en annen. Det kan være å dra på et sted der man blir banka opp og seksuelt misbrukt. Men det er ingen nytelse i å bli banket opp dersom man ikke er masochist.

Hvorfor ønsket du å få The Gift, altså HIV, da du var på sånne bare backfester? – Nå må dere skille mellom romankarakteren og meg, da. Men ja, jeg har vært på noen sånne fester, og kan forstå motivasjonen, desperasjonen, lengselen og frykten. Det betyr ikke at jeg har tatt del i alt som foregår på slike fester. Men det kan hende.

Er også dette noe man gjør for å bli kvitt smerte? – Absolutt. Det kan komme av at man ønsker å dø, men ikke tør å trekke av, hoppe foran bussen eller å ta den overdosen. Det kan gi en form for absurd kjærlighet akkurat i det sekundet det pågår. Selv om den kjærligheten i manges øyne kanskje er forkvaklet.

1 1

Hode-o-lemma: headfiste noen eller bli headfistet? – Headfiste noen.

Jeg har laget en vits: alle barna lot seg headfiste, unntatt Frode, det var hans hode! – Morsom vits. Det som er påfallende med romanen er at det er absolutt ingen humor der. Ingen lolling! – Jeg digger ikke lolling, for det første. For det andre så har jeg ganske dårlig humor. Jeg eier ikke humor, jeg liker ikke humor. Det er det inderlige som er vanskelig, og det vanskelige betyr mest. Der finner du også det som er fint. Det er lett å skjule seg bak en fasade, eller maske, men å stå der og være ærlig med hjertet i hånda, å si noe som betyr noe, det er vanskelig. Det er det jeg prøver å strekke meg etter.

Du holdt en avslutningstale under den norsk-amerikanske litteraturfestivalen, hvor du raljerte over alle som hadde vært skeptiske, alle som hadde kritisert festivalen for ikke å ha nettside, stygg font og så videre. Men, triumferte du: «Jeg fikk det til, fordi jeg er en ’doer’». All ære til deg for en fet festival, men det var litt absurd; å være gjest på en fest hvor verten klager over alle som ikke kom. – Vi hadde et minimalt budsjett, og jeg er mer opptatt av innhold enn form. Jeg ville si «fuck off» til hele den bransjen, jeg er ikke interessert i de 40-50 år gamle «ekspertene» på amerikansk litteratur som sitter og er sure fordi de ikke er invitert til å holde lederpanelet. Det er mye fetere å oppfylle en 25-årings drøm om å få en litterær tekst publisert, det er de folka jeg vil ha på festivalen. Derfor var også alt gratis. Noen av surpompene viste seg å bli de største groupiene utover festivalen da de forsto at det ikke dreide seg om brukskunstnere fra Akershus som var samlet for en liten workshop. Jeg tror ikke jeg var bitter for at folk hadde klaget eller noe sånt, men kanskje var jeg arrogant. Arrogansen ser jeg i speilet hver dag, men jeg skal ikke si om jeg ser den med god grunn eller ikke.

6 6

Hvor forfengelig er du på en skala fra én til to? – To.

La oss snakke om din fortid som skrotumeksponent i oslobandet King Midas. Under en konsert stod du på en høyttaler, avkledd mens du speilet de glattbarberte ballene dine med et stort speil foran vantro publikummere. Hva var tanken bak dette? – Dette har jeg ikke gjort. Jeg stod i bare tanga, innsmurt i olje og besudlet en barbaradukke før jeg stakk hull på den så det sprutet mel utover alle publikummerne. Gjorde du skrotum-trikset før Harald Eia? Det hadde vært typisk deg. – Ikke i de sammenhengene dere nevner, men det aller meste jeg gjør, gjør jeg før alle andre, ikke bare Harald Eia.

Og det er din fortjeneste at DDEBjarne gikk med oransje jeans? – Det er det. Da jeg jobbet i Diesel fikk jeg plutselig en telefon fra Bjarne Brønboe som skulle til Momarkedet og trengte spons.

Hvorfor slo du ned Jon Michelet under en tv-debatt? – Fordi han tok feil og ikke ville innrømme det.

Haha. Er det en metode du ofte tyr til? – Nei, men jeg måtte vise han hvor skapet skulle stå, og det fungerte. Han innrømte sine feil, og vi har vært venner siden det.

Hva er det verste du har gjort? – Jeg syns ikke jeg gjør så mange ille ting. Jeg er på mange måter en A4-mann.

VEL. Kom igjen, hva ville man ikke trodd om deg? – At jeg er usedvanlig sentimental når jeg ser på amerikanske reality shows og romantiske komedier. «Can’t buy me love» for eksempel, da griner jeg nesten hele filmen.

Stor-mannsgal-o-lemma: bli den nye diktatoren i Nord-Korea ELLER den nye paven? – Den nye paven. Da har man mer makt enn han i Nord-Korea.

6 1 6

Hva skjedde med anarkisten Frode Saugestad? – Han lever i beste velgående. Men han vil ha makt? – Hvis jeg MÅTTE velge, så.

Hvordan lever du anarkistisk i dag? – Det er vanskelig, men jeg prøver å være så lite dømmende som mulig for eksempel. I tillegg til å være raus og respektfull overfor andre. Ved å gi andre så mye frihet og rom som de trenger. Det er den formen for anarkisme jeg dyrker i dag. Hvorfor ble du uvenn med Bjarne Melgaard? (Kunstneren som startet opp galleriet NAF, Norsk Anarkistisk Fraksjon, sammen med Frode i 1999, red. anm.). – Det har ikke NATT&DAGs lesere noe med å gjøre.

Hvorfor brant studioet hans i Teatergata ned? – Brannen ble utløst av en nyttårsrakett som traff bygningen, det kan brannvesenet bekrefte. Vi var venner i mange år etterpå, og Bjarne er et av de menneskene jeg er mest glad i. Et av de fineste og varmeste menneskene jeg har møtt. Vi kom litt på kant med hverandre på grunn av noen småting, men jeg er bare glad i Bjarne, og det vil jeg alltid være.

6 Hvem er den ene som vet alt om deg, er det Bjarne? – Det er en hun, og hun er nevnt i boken. 6 Har du noen avsluttende visdomsord til ungdommen? – Hva er vel livet? Et pust i sivet, Et spill av kræfter, Der higer efter Litt kjærlighet …

Sukk … Sudebasken.

Frode Saugestad (f. 1974) Akademiker, blogger, designer, eventyrer, forfatter, forlegger, utgiver av Bin Ladens brev og taler, fotograf, vektløfter, anarkist, gallerist, far, journalist, eks-modell, kunstner, manager, langdistanseløper, fotballspiller, punkvokalist, Harvard-underviser og sjefredaktør. Oppvokst utenfor Namsos og i Bodø. Utgir i april sin litterære debut, e-boken En ung manns bekjennelser om kjærlighet. En montasje av bekjennelser, YouTube-linker, kortfilmer (blant annet én kalt «Intimitet», der Frode drar linjer med coke mens han hører på fransk house), utskrifter fra en farskapssak, private brev og autentiske sitater fra intervjuer med Frode Saugestad i aviser og magasiner. Utdrag fra boken: «Jeg hadde skaffet til veie ca. 800 kilo sprengstoff.» / «Men selv ikke søvn og hvile, kjøpt kjærlighet, eller fornedrende sex kunne lindre følelsen, den vedvarende følelsen av konstant mislykkethet blandet med selvforakt, forakt for mine personlige egenskaper, min seksualitet, mitt eget speilbilde.» / «Ser du ikke, eller vil du ikke se, at alt jeg gjør er desperate forsøk på å gjøre det vanskelig for deg å skyve meg (Frodegutten eller sudebasken, som mamma kaller meg) bort fra deg og livet ditt.»

Jeg vet med usedvanlig sikkerhet at jeg er laga av noe helt annet enn alle andre.

10/2013