NATT&DAG, april 2018 by NATT&DAG

Overhørt og quiz

Tidens ånd

Au! N&D felt i PFU :/

Tollerne varsler politiet om test-kits

BDSM: Spank, fisting og tortur – og glede :)

Gunerius – senter på siste verset

Mannegruppa Ottar har podcast, og vi har hørt den

XXXTENTACION er sjuk i huet

Tøff ungdomskultur + snobbete voksegreier? :O

Sånn dør demokratiet

Verk Produksjoners Manifest United

Vær glad du ikke bort i Flint, kompis

Far Cry 5 – på nynorsk <3

Den nye og «viktige» jobben: Selvunderholdning

Smil & Gift møter Nicolay Ramm

Sjefredaktør Daniel Ramberg ramberg@nd.no Redaktør Nikolai Kleivan kleivan@nd.no Fotoredaktør Maria Pasenau pasenau@nd.no Film- og TV-redaktør Marco Reinertsen reinertsen@nd.no Musikkredaktør Pelle Bamle bamle@nd.no Journalister Ida Wammer wammer@nd.no Ludvig Furu furu@nd.no Art Director Torunn Solli solli@nd.no

Skribenter Andreas Dahl Andreas Lund Daniel Ramberg Frøydis Århus Gift Ida Wammer Ludvig Furu Marco Reinertsen Nikolai Kleivan Pelle Bamle Rasmus Hungnes Smil Yngve Sikko

Daglig leder Christian Rasmussen christian@nd.no

Foto Emil Kjærnli Maria Pasenau Nikolai Kleivan

Administrasjon okonomi@nd.no

Markedsansvarlig Johnny Jensen salg@nd.no Kommersiell direktør Anders Gottlieb-Nygaard anders@nd.no NATT&DAG Event event@nd.no

Bakside: Emil Kjærnli

Cover: Maria Pasenau / Modell: Inti Wang

Utgiver NATT&DAG AS Trykk Amedia Trykk AS Lesertall 127 000 distribusjon@nd.no Redaksjonen tar ikke ansvar for ubestilt materiell

Alan Walker Arif Cashmere Cat Diplo First Aid Kit French Montana Galantis Sondre Justad Two Door Cinema Club Unge Ferrari US

Daniel Kvammen Fanny Andersen EMIR Lauv Hkeem Ila Auto Kakkmaddafakka Kjartan Lauritzen Lil Xan Milky Chance Silvana Imam Sl tface Jon Olav Confidence Man Ezzari Fieh Halie US

www.slottsfjell.no

Overhørt

Quiz

FRIHET En kjent samfunnsdebattant, transhumanist og liberalist ble nylig observert mens han puttet sine to surrogatbarn inn i en fossilbil hvor det stod FRIHET på bilskiltene.

DET RUNDE GULL En Stortingsrepresentant fra FrP med ekstremt godt humør og forkjærlighet for ferier i Baltikum er så vidt vi har hørt stamkunde hos Pizzabakeren på Tåsen. En gang måtte pizzabudet vente med å overlevere pizzaen mens pizzaelskeren hjalp en gammel dame som hadde falt. KANINFOR Den samme representanten (og flere i partiet hans) tar aldri grønnsaker når de kjøper mat i stortingskantina. Pizzaentusiasten pleier visstnok å si «skal ikke ha noe kanninfôr, hehe» og le selvbevisst når han betaler. MONTY… DOG :) (DET ER JO ET ORDSPILL…) Vi har blitt fortalt at en fortsatt gjenlevende medlem i en legendarisk Monty Pythonplagierende komikergruppe har en hund som er ekstremt engstelig og usikker i møte med andre hunder. Kan det ha sammenheng med at eieren har vist en stadig økende fremmedfrykt i sine stadig mindre morsomme Facebookoppdateringer de siste årene? BARTHELONA En tidligere utenriks- og forsvarsminister har en spansk kone han unnet seg en drink med da de tilbragte påskeferie sammen i Barcelona. Ikke feil det! :)

På side 12 kan du lese om fetisjer. I en studie publisert i det anerkjente tidsskriftet Nature i 2007 undersøkte Scorolli og kollegaer forekomsten av ulike fetisjer. Sorter følgende kroppsrelaterte fetisjer fra høyest til lavest forekomst (for begge kjønn): kroppslukt, føtter, hår (hodehår), nese.

Quizmaster Andreas Dahls tre første ord var «La Paz», «Mekong» og «Kangchenjunga», og allerede som tolvåring kunne han nanvgi de fire hovedstedene som ligger langs Donau. Til daglig driver han med quiz-skaping og perseroppdrett under ruinene av trafikkmaskinen Bispelokket.

Fra samme studie, sorter forekomsten av følgende fetisjer for «kroppsrelaterte objekter» fra høyest til lavest: hodeplagg (inkludert halssmykker), pacemakere, stetoskoper, undertøy

Til hvilken dyrefamilie tilhører den lille røveren på bildet? De bor i trær og spiser insekter.

Instagram: @hummerskum Konstruktiv kritikk: dahl@nattogdag.no

Foto: Wikimedia Commons

På side 18 kan du lese om Gunerius. I andre etasje på Gunerius finner vi en norsk klesbutikkjede som har 14 butikker på Østlandet. Den bærer navnet til en bydel i Oslo. Hva heter butikkjeden?

Innholdsfortegnelse forkledd som quiz eller quiz forkledd som innholdsfortegnelse? Noe er i hvert fall litt feil, men du kan jo få alt rett her, så går det opp i opp.

På side 42 kan du lese om spillet Far Cry 5, et dataspill som omhandler en amerikansk dommedagssekt. I 1956 publiserte den Amerikanske psykologen Leon Festinger en bok med navnet When Prophecy Fails: A Social and Psychological Study of a Modern Group That Predicted the Destruction of the World. Boken ga opphav til et kjent begrep i psykologien, beskrevet som «… en ubehagelig tilstand som antas å oppstå som følge av mental konflikt». Hva er navnet på denne tilstanden?

Mens vi først er inne på ordet cry, altså gråt på norsk. Hvilken kjent basketballspiller gråt da han i 2014 mottok MVP-prisen (most valuable player), hvoretter han ytret de kjente ordene «Mom, you’re the real MVP» <3.

PSYKOMUSIKK Da noen spilte Røyksopp i baren på et veldig dyrt og humorbasert utested stormet etter sigende sjefen inn og lurte på hvem som hadde satt på «sånn psykomusikk». BRØD OG SIRKUS Da en av landets verste duoer og afterski-favoritter spurte «vil dere ha en låt til?» fra afterskiscenen på Rauland Skisenter var det flere i publikum (hvor gjennomsnittsalderen var 12) som skrek «NEI» i kor. JERNBUA Ikke akkurat en saftig Overhørt, men: Landets mektigste person er ikke mer selvhøytidelig enn at hun selv handler maten sin på Joker Briskeby. Tett etterfulgt av en sikkerhetsvakt, selvfølgelig. Dette må vi ta vare på, folkens!

Foto: Wikimedia Commons

På side 10 kan du lese at tollerne beslaglegger såkalte «testkits» (en slags quiz???) på grensen. Spørsmålet lyder, sorter følgende tre rusmidler etter beslagstall (vekt, ikke doser) i 2017: Kokain, amfetamin, heroin.

POENGSCORE 10-12 riktige: You’re the real MVP 6-9 riktige: Din sapioseksuelle aura er pirrende

NESTEN SESONG 2 NRK skal visst ha skrevet sesong 2 og begynt på sesong 3 av 2010-tallets kanskje dårligste komiserie, men det blir ikke noe av. Ikke fordi de hadde selvinnsikt nok til å skjønne at det var ræva, men fordi flere av skuespillerne visstnok trakk seg etter slakten.

På side 8 kan du lese at PFU ikke helt likte vår dekning av Kari Jaquessons dekning av Syria. Her i quizavdelingen er vi politisk nøytrale, så vi skal ikke dvele så mye mer med det, vi spør heller etter navnet på en samling småretter som ofte befinner seg på det syriske matbordet! NB: Svaret er ikke saringass, selv om det til tider også befinner seg på det syriske matbordet :(

2-5 riktige: Du er tilgitt hvis du bor i trær og spiser insekter På side 40 kan du lese om byen Flint. Spørsmålet lyder, hva heter den lilla dinosauren som familien Flintstones har som kjæledyr?

0-1 riktige: *Jazzer med gutta*

SVAR

KLABBERNT DET! Denne skriver vi rett ut: Når du ikke trodde fyren KUNNE bli noe bedre: Kim «Jens August» Kolstad skriver «klabbernt det!» i SMS-er.

1: Fra høyest til lavest: Føtter, hår, nese, kroppslukt. 1p for høyest/lavest riktig, 2p for alle riktige. 2: Fra høyest til lavest: Undertøy, hodeplagg, stetoskoper, pacemakere. 1p for høyest/lavest riktig, 2p for alle riktige. 3: Lorier (Engelsk: Lorisids / Lorisidae). 1p. 4: Bogerud Tekstil. 1p. 5: Kognitiv dissonans. 1p. 6: Kevin Durant. 1p. 7: Fra høyest til lavest: Amfetamin (206,8 kg), kokain (37,5 kg), heroin (26,3 kg). 1p. 8: Meze. 1p. 9: Dino. 1p. 10: Jazz – «jazzet med gutta». 1p.

Et lite musikkspørsmål til slutt. På side 28 kan du lese om Mannegruppa Ottar sin podcast. I oktober 2016 kom det frem at enkelte av gruppemedlemmene hadde fremsatt alvorlige trusler mot en 13 år gammel jente. Et av gruppemedlemmene forsvarte sine handlinger med følgende utsagn: «Jeg satt i min egen boble, hadde drukket tre pils, og ______ med gutta. Du vet hvordan det er». Hvilken musikksjanger er det som skal inn i det blanke feltet? (Eksempel: «… hadde drukket tre pils, og dubsteppet med gutta»)

PROGRAM VÅR ’18 04.04.18

TOMMY CASH

06.04.18

JACQUES GREENE (LIVE) + FRANTZVAAG + AXEL BIE

07.04.18

BAND OF GOLD

14.04.18

MOTORPSYCHO

18.04.18

BEADY BELLE + TORTUSA /BREISTEIN

19.04.18

LISSIE

20.04.18

HYPERSOMNIAC /M NILS PETTER MOLVÆR

21.04.18

SKRANGLEJAZZ PÅ RØVERSTADEN: TELEPHONES B2B DJ FETT BURGER

28.04.18

DET GODE SELSKAB - TIN MAN (LIVE) + SOLARIS & TOD LOUIE + THOMAS REFVIK

03.05.18

STIMMING X LAMBERT

05.05.18

BACKSTREET GIRLS

(UTSOLGT)

KAFFEBAR - COCKTAILBAR - RESTAURANT - KONSERTSCENE

ÅPNINGSTIDER: MANDAG - TORSDAG: 09 - 01 FREDAG - LØRDAG: 09 - 03 SØNDAG: 11 - 01

815 33 133 / TICKETMASTER.NO @ROVERSTADEN ROVERSTADEN.NO

Tidens ånd

«Vi gleder oss til å se First Price-lasagne servert i limited editionservise fra Hay»

Skjermdump: Instagram

NACHSPIELFORBUD For å bekjempe flere #metoosaker har Høyre bestemt seg for å forby nachspiel på landsmøtet sitt. Det er selvsagt ikke Høyres jobb å bestemme over selvstendige individer og hva de skal gjøre, dette er tross alt ikke et overformynderi. Når det er sagt kan vi ikke la dere i Høyre være fulle sammen på hotellrommet, for da… Ja, dere skjønner godt hvorfor. DESPERATE BLOGGERE Hva skal bloggerne leve av etter å ha blitt anmeldt for ikke å ha merket produktplassering for hippe produkter? Produktplassering for dårlige produkter, selvfølgelig! Bloggere som Vanessa Rudjord og Maja Casablancas (og følgelig sikkert resten av blogg-Norge) har etter alt å dømme sunket til lavest spons-nivå mulig og begynt å reklamere for pulverkaffe og Santa Marias taco-sett iført Isabel Marant Étoile-fillene sine. Vi gleder oss til å se First Price- lasagne servert i limited edition-servise fra Hay. Med et smil :) #METOO-MENN GJØR COMEBACK I OFFENTLIGHETEN Trond Giske blir tilbudt plass i styret til Arbeiderpartiet Trøndelag og skal holde 1. Mai-tale i Verdal. Tonning Riise sniker seg også saaaaakte tilbake i offentligheten med et nytt fint coverphoto av flott natur på Facebook som får bra respons. Herlig! Kristian Eilertsen får kjempe for å beholde vervet som nestleder i Fremskrittspartiets ungdom. Det er jo nok sånn #metoo-greier nå, er det ikke? Skal man liksom ikke få makt over andre mennesker gjennom offentlige verv bare fordi man har misbrukt makten sin før og fordi det setter et forferdelig dårlig eksempel?? Nei, vet du hva.

KONSPIRASJONSTEORIER Altså, vi bare spør, men er det ikke sånn at hvis man til stadighet sår tvil rundt Russlands og Assad-regimets fienders motiver så er det en grunn til det? At man får penger eller at russerne har noe på deg, for eksempel? Eller at man er hjernevasket? Vi bare spør! FRENCH OG MOLAND Ikke bare har Aftenposten laget underholdningspodcast av tidenes gutta-tur, snart kommer en helaftens spillefilm om French og Moland, den mest ikoniske duoen siden månen og jorda eller tissen og rumpa. Betyr dette at vi går inn i en norsk true crimegullalder? Når kommer spillefilmene om Fritz Moen, Birgitte Tengs og Viggo Kristiansen? Og når kommer den Avengers-aktige spin-offen hvor all norske mordere slår seg sammen for å dra tilbake i tid for å drepe Quisling? Imorgen? Neste uke? Rubicon og Feelgood, hører dere? UTEPILS Og DER var våren i gang, ja! ;) Ikke akkurat feil å ta en øl ute i sola, hæ?? ;)Ta seg en pils i sola, ja, ikke AKKURAT feil, HÆ, HÆ, HALLO?? HALLO??? BOBLERE: Skrive kronikker om ghosting, forklare familien din hvem Jordan Peterson er, Unge Lovende sesong 2 på Humornieu, Cageball Fantasy, åpenlys ramponering av sykler, kokos-is, Naboens techno-kjeller, Sopranos IGJEN, Roar Stokkes selfie-videoer, Bitch Citydrømmer, få oppmerksomhet fra en gammel match gjennom Tinders nyhetsstrøm, skattetrøbbel

FACEBOOK ER ONDE Nei og nei, så kunne vi visst ikke stole på det store multinasjonale skattesnyltende President Trump-skapende monsteret Facebook heller! Etter å ha gitt Facebook all informasjon om oss selv helt frivillig i ti år viser det seg nå at Facebook faktisk bruker informasjonen til noe. Nærmere bestemt til å tjene DRITMYE penger mens de akselererer demokratiets fall ved å selge info om oss til folk som Cambridge Analytica, et firma som hjalp både Brexit og Trump. Trenden med å slette Facebook er derfor tilbake, men denne gangen er det de voksne og firmaer som gjør det, ikke folk som gjør det som identitetsmarkør. Men hvor kan man skryte av at man har slettet Facebook om man ikke har Facebook? TRUMP HADDE RETT LIKEVEL Nord-Korea ser ut til å si at de vil gi fra seg atomvåpnene sine etter å ha blitt truet med total utslettelse av Donald Trump. Javel, GREIT, så funka kanskje akkurat det. Men den muren kommer aldri til å funke! Eller?

Når kommer spillefilmene om Fritz Moen, Birgitte Tengs og Viggo Kristiansen?

SPELEMANN PÅ TAKET av Stein, Bock og Harnick

En av verdens mest populære musikaler Regi Ronny Danielsson Musikalsk leder Åsmund Flaten Koreografi Roger Lybeck Scenografi Martin Chocholousek Kostymer Annsofi Nyberg Lysdesign Mikael Kratt Oversatt av Hartvig Kiran

Spilles på Hovedscenen til 23. juni man - fre 19.30, lør 18 Sjekk spilleplanen på trondelagteater.no for spilledatoer

Følg oss på Facebook, Twitter og Instagram #spelemannpåtaket

Billetter 73 80 50 00 Grupper 73 80 50 50 trondelagteater.no

METEOREN av Friedrich Dürrenmatt Spilles nå på Gamle Scene man - fre 19.00, lør 17.30 Sjekk spilleplanen på trondelagteater.no for spilledatoer

Medvirkende: Stine Fevik, Ingrid Bergstrøm, Ida Cecilie Klem, Vetle Bergan, Leo Magnus de la Nuez og Isak Holmen Sørensen Regi Angelina Josephine Stojcevska Scenografi og kostymer Katrin Bombe Lysdesign Eivind Myren v

Følg oss på Facebook, Twitter og Instagram #meteoren

Billetter 73 80 50 00 Grupper 73 80 50 50 trondelagteater.no

PFU

Utvalget mente at vi ikke hadde tilstrekkelig dekning for å skrive at Jaquesson «har ment at jødene står bak ISIS». NATT&DAG er uenige.

KARI JAQUESSON klagde inn NATT&DAG for saken «Topp 9 artige radikaliseringer!» som vi publiserte i november i fjor. Saken presenterer ni rare vesener som vi synes har hatt en morsom og interessant radikalisering. Blant dem er Gry Jannicke Jarlum, Lille Larven Aldrimett og altså Kari Jaquesson, som blir beskrevet slik: Listens mest åpenbare, samtidig mest absurde? Reisen hennes har gått fra aerobic-instruktør på God Morgen Norge til Syria-farer. I mellomtiden har hun gitt ut kostholdsbøker, vært medlem i Kvinnegruppa Ottar, vært lettkledd på forsiden av Mann, ment at jødene står bak ISIS… Helt rå radikalisering, Kari! Jaquessons klage siktet til formuleringen «ment at jødene står bak ISIS». Hun skriver at hun aldri «har skrevet eller ment noe sli kt». PFUs sekretariat innstilte på at NATT&DAG ikke hadde brutt god presseskikk, men etter dissens av utvalgets leder Alf Bjarne Johnsen snudde et flertall av utvalget til at vi hadde brutt kravet til faktakontroll i Vær Varsom Plakatens punkt 3.2. De mente at det ikke var tilstrekkelig dekning for å skrive at Jaquesson har ment at jødene står bak ISIS. De avviste Jaquessons påstand om at vi også hadde brutt punkt 4.14. Her er NATT&DAGs tilsvar til Kari Jaquessons klage: Bakgrunn I en diskusjon på Aftenposten-journalist Ingeborg Sennesets offentlige Facebook-side 1. februar 2015, skrev klager et innlegg (vedlegg 1) som siden ble bredt omtalt og diskutert i pressen. Som mange, deriblant fire forskere ved HL-senteret (vedlegg 2), har påpekt, er innleggets innhold og retoriske strategi svært typisk for konspirasjonsteorier om skjult, jødisk makt. Jaquessons uttalelser ble bredt omtalt i pressen første halvdel av 2015. I forbindelse med denne dekningen skrev hun et innlegg på verdidebatt.no, hvor hun hevder følgende: «Jeg har på ingen måte hverken skrevet, sagt eller insinuert at Israel står bak IS.» På oppfølgingsspørsmål fra Dagbladet, om hun er enig i «at innlegget på Facebook kan tolkes som konspiratorisk», svarer hun: «For å tolke det på den måten må man ha et merkelig verdenssyn». Det opprinnelige innlegget som Jaquesson svarte på i februar 2015, handler om hvorvidt jødehat er spesielt utbredt blant europeiske muslimer. I sitt svar spekulerer hun i hvem som «står bak» et «enormt PR-arbeide» som reproduserer en forestilling om at det er farlig å være jøde i Europa. Jaquesson mener man bør «se etter pengene, hvem tjener på dette?» og at «det er klart det er beleilig og behagelig» å si at jødehatet er økende og at det er muslimenes skyld. Videre etterlyser hun «mer graving og nysgjerrighet fra pressen»: «Det er mange spørsmål som ikke blir stilt. For eksempel: Hva kommer det av at IS som liksom skal være så ekstreme islamister og liksom vil legge hele Europa under ikke angriper Israel? De truer påståelig med angrep mot Europa, men ikke mot Israel som vel må være en viktig «fiende» om de er det de påstår/påstås å være? Hvordan kan dette ha seg? De er jo faktisk «next door». Er ikke det pussig?

Hvem er det som tjener på IS’ aktiviteter og det disse brukes til å sverte muslimer som sådan?» I et senere innlegg i samme tråd (Vedlegg 3) linker Jaquesson, med innledningen «Kveldens siste kommentar for min del», til Wikipedia-artikkelen om Genie Energy. Genie Energy er et amerikansk energiselskap som ifølge artikkelen blant annet utreder oljeutvinning på Golan-høyden. Utredningen er kontroversiell fordi området ifølge FN formelt tilhører Syria, og Israels anneksjon fra 1981 er ikke anerkjent internasjonalt. I Wikipedia-artikkelen kan man også lese at Genie Energys leder- og eierskap blant annet inneholder Jacob Rothschild, Michael Steinhardt og Howard Jonas. Disse tre er profilerte, jødiske forretningsmenn som ofte nevnes i forbindelse med konspirasjonsteorier om jødisk verdensmakt. Rothschild-familien har sågar vært gjenstand for antisemittiske konspirasjonsteorier siden 1700-tallet. Genie Energy og oljeutredningen på Golan-høyden er også en veletablert trope i moderne, antisemittiske konspirasjonsteorier, og et populært emne på kjente, konspirasjonsteoretiske nettsteder som TruNews, Syrian Facts, 21st Century Wire og XYZ. Her er refrenget at Israel og jødisk finansmakt står bak borgerkrigen i Syria, eskaleringen av krigen i Syria og/ eller opprettelsen av IS/ISIS. Alt dette for å vise at det er umulig å isolere Jaquessons «spørsmål» i Facebook-tråden fra de veletablerte insinuasjonene de medfører, og at det nok ikke krever et altfor merkelig verdenssyn å slutte at de sikter til jødenes påstått avgjørende rolle i etableringen av ISIS. Klager skriver i sin klage at hun «aldri har sagt eller skrevet noe slikt». NATT&DAG vil innvende at det er nettopp «noe slikt» hun har skrevet. Klagepunktene Før vi går nærmere inn på selve punktene, vil vi for enkelthetens skyld gjengi hele den delen av artikkelen som handler om Kari Jaquesson: Kari Jaquesson Listens mest åpenbare, samtidig mest absurde? Reisen hennes har gått fra aerobic-instruktør på God Morgen Norge til Syria-farer. I mellomtiden har hun gitt ut kostholdsbøker, vært medlem i Kvinnegruppa Ottar, vært lettkledd på forsiden av Mann, ment at jødene står bak ISIS… Helt rå radikalisering, Kari! Om utvalget synes det er relevant kan det legges til grunn at artikkelen åpenbart er skrevet i en lett og humoristisk tone, som del i en rekke humoristiske saker NATT&DAG publiserer, hvis tone og konvensjoner våre lesere er godt kjent med. I samme artikkel skriver vi også at Gry Jannicke Jarlum har sett en UFO på nært hold. Ikke alt skal tolkes bokstavelig. Dette påvirker imidlertid ikke konklusjonen i dette tilsvaret. Det første VVP-punktet Jaquesson mener er brutt, er 3.2, i det følgende gjengitt i sin helhet. Vi markerer i halvfet skrift hvilken formulering vi antar er relevant: 3.2 Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte. Det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder. Vær spesielt aktsom ved behandling av informasjon fra anonyme kilder, informasjon fra kilder som tilbyr eksklusivitet, og informasjon som er gitt fra kilder mot betaling.

Som vi utla ovenfor, er NATT&DAGs syn at det er god dekning i Jaquessons offentlige uttalelser for påstanden om at hun har «ment at jødene står bak ISIS», uavhengig av om hun går og tror det i dag. Verbet ‘å mene’ refererer her til den offentlige handlingen Jaquesson utførte ved å produsere meningsinnhold på Sennesets Facebook-side, selv om det rent grammatisk var formulert som en rekke insinuerende spørsmål (se vedlegg 2 for diskusjon om denne velkjente strategien). Uttalelsene ble mye omtalt og diskutert i pressen, og konsensus synes å være at de i det minste reproduserte etablerte antisemittiske konspirasjonsteorier om IS. Ettersom Jaquessons uttalelser så grundig ble behandlet i offentligheten, mener vi at påstanden i saken må forstås som en referanse til uttalelsene og kontroversen, snarere enn en ny opplysning NATT&DAG formidler. Videre mener Jaquesson at artikkelen bryter med punkt 4.14, som handler om tilsvarsretten. Etter NATT&DAGs syn er spørsmålet om dette punktet kun relevant om påstanden i artikkelen ikke forstås som en referanse til Jaquessons offentlige uttalelser og kontroversen rundt dem, eller om utvalget mener at tolkningen av hennes uttalelser, som altså reflekterer en konsensus, er usann, urimelig eller ny. Forslag til minnelig løsning Etter klagers henvendelser tilbød vi som minnelig løsning å legge inn en presisering om at hun er uenig i tolkningen av uttalelsene sine, med link til og gjengivelse av Dagbladet-uttalelsen hennes fra 2015. Det fant hun ikke å kunne akseptere. NATT&DAG har likevel lagt inn en slik presisering i saken. Konklusjon NATT&DAG har ikke brutt god presseskikk i henhold til VVP-punktene klager refererer til. Etter grundig refleksjon finner vi derimot grunn til å få vurdert om artikkelen bryter med punkt 3.9, om hensynsfullhet i arbeidsprosessen. Har NATT&DAG utvist tilstrekkelig «hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser»? Har vi misbrukt klagers «uvitenhet eller sviktende dømmekraft»? Vi håper utvalget vil tilgi vår uerfarenhet med prosess og formaliteter og eventuelt informere oss om det er mulig for dem å gjøre en slik vurdering «på kjøpet» eller om vi i så fall må sende inn en separat klage mot oss selv. Hilsen NATT&DAG V/ Daniel Ramberg og Nikolai M. Kleivan :)

Samfunn

Tolletaten varsler politiet når de finner test-kit for narkotika i forsendelser. Advokat og nestleder i Foreningen Tryggere Ruspolitikk, Dagfinn Paust, mener at dette er potensielt dødelig politikk. TEKST IDA WAMMER

Faksimile: Viaplay/OSL 27-7

I EN AV DE NYESTE episodene i Viafree-serien «OSL 24-7» løfter toller Tor-Inge opp en gul pakke fra samlebåndet. Pakken er sendt til en privatperson i Norge fra Slovenia. Tor-Inge skanner pakken, og den viser seg å inneholde sju plastbokser med glassflasker oppi. «Det kan være doping, ja, det kan være hva som helst, egentlig. Så denne må vi åpne og se på» sier Tor-Inge. Scenen ledsages av stemningssettende trommelyder, og det blir tydelig at OSL 24-7 er som Viafree selv skriver i pressemateriellet: «i OSL 24-7 får vi et unikt og eksklusivt innblikk i den actionfylte hverdagen på Norges travleste flyplass, Gardermoen». Det viser seg at de sju plastboksene med glassflasker er et test-kit for narkotika, noe som ikke er ulovlig å importere, men Tor-Inge vil allikevel sjekke mottaker nærmere. Det kan dreie seg om videresalg, og han varsler politiet. I etterkant av episoden reagerer advokat og nestleder i Foreningen Tryggere Ruspolitikk, Dagfinn Hessen Paust, på Twitter. «Det virker som om Tolletaten tror at folk kun kjøper testkits for å identifisere et ønsket stoff. Testkits blir imidlertid brukt også til å UTELUKKE innhold av visse stoffer, typisk de særlig farlige. Å skremme brukere fra å kjøpe testkits som avslører disse, kan koste liv.» Til NATT&DAG kaller han det en helt irrasjonell, og potensielt skadelig, politikk. – Det er veldig uheldig at man slår ned på skadeforebyggende tiltak. Det at tollerne varsler politiet når de oppdager test-kits i en forsendelse vil jo bare medføre at folk kvier seg for å kjøpe et test-kit. Det medfører ikke nødvendigvis at de kvier seg for å ta dop.

Dette er vel mest for å finne de som driver med dop i større kvanta, hva har det egentlig å si for en moderat, rekreasjonell rusbruker? – Jeg vet ikke at det er belegg for å hevde at testkits er mer brukt av profesjonelle aktører enn av brukere. Uansett vil brukere også lide dersom Tollvesenet vanskeliggjør kvalitetskontroll i distribusjonsleddet. For vanlige brukere som får sine testkits stoppet, vil den største risikoen ved varsel til politiet være husransakelse som avdekker oppbevarte rusmidler. Er det et problem? – Ja, det vil jeg si. Dette kan foruten bot medføre førerkortinndragning, bekymringsmelding til barnevernet hvis man har barn, eller varsel til arbeidsgiver i visse yrker. Den anonyme Twitter-kontoen Bøffert Fusk har konfrontert tolletaten: «Bør man sende politiet hjem til folk som forsøker å redusere skader fra rus?» Tolletaten svarer at det er deres oppgave «å varsle politiet når det foreligger mistanke om innførsel eller bruk av ulovlige stoffer, særlig når test-kits er ment for å teste spesielt farlige stoffer.» Svaret får blant andre politioverbetjent Bård Dyrdal til å reagere. Dyrdal ble for øvrig nominert til NATT&DAGprisen for Årets Stemme for sitt aktive standpunkt mot forbudspolitikken. «Jeg måtte for sikkerhets skyld sjekke om at dette ikke kom fra en parodikonto. Det er én ting å dumme seg ut på TV, men å forsvare det hele i ettertid… At det går an.»

«Av erfaring vet vi at de som bestiller denne type ting ikke bare er rusmisbrukere, men ofte også personer som distribuerer narkotika»

I episoden holder toller Tor-Inge fram en beholder. Her putter man stoffet man ønsker å teste oppi, drypper væsken fra glassflasken, og stoffet endrer farge. Ved hjelp av det vedlagte fargekartet skal man kunne identifisere rusmiddelet. «Dette fargekartet viser en oversikt over flere potente, syntetiske og psykoaktive stoffer, i tillegg til de mer tradisjonelle som kokain, heroin og MDMA, amfetamin og metamfetamin». Det sier tolleren i episoden. At tolletaten mener at test-kit som tester for farlige stoffer er mer alvorlig provoserer Paust. – De mener at det er et større problem med test-kits som kan teste for farlige stoffer, fordi at det indikerer at personen tar dette stoffet. Det viser at de har misforstått konseptet. De tror at man kjøper test-kitene for at man skal forsikre seg om at man har kjøpt det stoffet man vil ha. Men det brukes like mye for å utelukke at man har fått et farlig og urent stoff. Er det mye urent stoff i omløp? – Det kommer helt an på hvilke stoffer man snakker om. Partydop som MDMA holder generelt ganske høy kvalitet, men man vet aldri når det ikke er det. Det er jo derfor man bør teste stoffet, fordi det er skadebegrensende. Nederland, USA og Storbritannia har steder hvor man anonymt kan få testet et rusmiddel. Paust mener at det å få en ordentlig testing av rusmidler gir en tryggere ruspolitikk, og nå vil han innføre det i Norge. – Vi har søkt om midler for å få til en tilsvarende ordning her. I tillegg til at det er tryggere, så gir det også et enormt innblikk i hvilke stoffer som faktisk er i omløp. Dette gjør det lettere å advare mot enkelte rusmidler. Kan ikke dette på et vis legitimere rusbruk? – Det er jo noen som sier at dette kan gi en uheldig signaleffekt, men jeg ser ikke helt problemet med det. Det rapporteres utelukkende om positive erfaringer. I 2011 DØDE 12 nordmenn av PMMA-overdoser. Ingen andre land, verken i Europa eller USA, har rapportert om så mange dødsfall av dette stoffet. Det skrev NATT&DAGs ruskommmentator, Jon Olsen, i en kommentar i 2014. I teksten konkluderer han med at vi har behov for en ruskultur som ikke bare tillater, men også legger til rette for, spredning av informasjon som kan begrense skader. Illegal rusbruk vil alltid inneholde et element av gambling, og enhver som blir med på spillet bør sørge for å holde innsatsen lav, skriver han. Dette er Paust enig i: Å rapportere om test-kits som et ledd i narkotikaforebyggingen er et tiltak som ikke fungerer. – De vil bare gjøre det vanskeligst mulig å drive med narkotika, ved å slå hardt ned på alt narkotikarelatert. De forstår ikke at det gjør det mye farligere. Det kan koste liv, avslutter han. – Vi har plikt til å reagere, sier Tolletaten Hans Wilhelmsen, kontorsjef på godskontrollen på Gardermoen, forteller at hensikten med deres kontroller er å beskytte samfunnet mot narkotika. Ifølge ham har de erfaring med at de som bestiller slike varer ofte har befatning med narkotika. Hva er vanlig prosedyre når dere finner en pakke som inneholder et test-kit for narkotika? – Når vi avdekker denne type test-kit i en sending så er det for oss naturlig at vi gjør noen undersøkelser rundt mottakeren av dette. Av erfaring vet vi at de som bestiller

denne type ting ikke bare er rusmisbrukere, men ofte også personer som distribuerer narkotika. Dette er det relevant for oss å undersøke. Vi beslaglegger ikke denne type sendinger. Det kan være at vi tilbakeholder det for en kort periode for deretter å sende det til mottaker, typisk samme dag. En dialog med politiet vil også være naturlig i denne sammenheng. Vil navnet til de som har bestilt dette registreres noe sted? – Dersom våre undersøkelser gir grunn til å mistenke noen for innførsel av narkotika vil Tolletaten bruke den kunnskapen vi har til å avdekke dette. Dersom våre undersøkelser ikke gir grunn til mistanke, så gjør vi ikke noe mer med saken. Hva mener dere om det Paust sier, at dette kan medføre at folk kvier seg til å kjøpe test-kit, men ikke nødvendigvis for å ta dop? – Vi vil ikke spekulere i de ulike motivene folk har for å innføre test-kit. Grunnlaget for våre kontroller er vårt samfunnsoppdrag som blant annet er å beskytte samfunnet mot innførsel av ulovlige varer. Hva mener dere om reaksjonene? – Det kan synes som at noen har reagert på feil premisser. Vi beslaglegger ikke test-kit, det er en lovlig vare. Men i de tilfeller vi har mistanke om at innførsel av test-kit kan knyttes til ulovlig innførsel av narkotika, da har vi plikt til å reagere. For øvrig tar vi reaksjonene til etterretning. Politiet avviser at de foretar husransakelser Politioverbetjent Kristian Krohn ved Gardermoen politidistrikt forteller at test-kit for narkotika på ingen måte er en stor prioritet for politiet, men som et ledd i etterretningen har de tett dialog med toll dersom de har informasjon som kan være interessant. Hva gjør dere når tolletaten forteller at de har oppdaget en forsendelse med test-kit for narkotika? – Det vi jobber med og prioriterer er forsendelser med narkotiske stoffer. Det er det som er høyest på prioriteringslista. Her inngår både forebyggende virksomhet og tiltak mot personer. Nestleder i Foreningen Tryggere Ruspolitikk bekymrer seg for at de som bestiller test-kit registreres i databaser, blir sjekket oftere i tollen og at det i verste fall kan utløse en husransakelse. Er det grunn til bekymring? – For at det skal være aktuelt med en husransakelse så skal det mye mer til enn det å bestille et test-kit for narkotika. Det gir ikke politiet skjellig grunn til mistanke, så det vil ikke være noe avgjørende element. For at vi skal gjøre en husransakelse skal det være over 60 prosent sannsynlighet for at man skal kunne mistenke noen. Vi lagrer informasjon om folk som har befatning med narkotika, men ikke ene og alene et test-kit. Ønsker dere at folk skal bruke test-kit? – Det er ikke noe vi vil tilråde. Test-kits for narkotika er ikke pålitelige. Hva mener du? – De sier for eksempel ingenting om styrkegrad, og kan derfor ikke hjelpe deg om du har et stoff som kan gi deg overdose eller om du har fått et stoff som gjør at du ikke overlever. Litt informasjon er kanskje bedre enn ingen informasjon i det hele tatt? – Det er på ingen måte et nøyaktig instrument, så det gir ikke et fullverdig resultat. Er det rimelig å anta at folk unngår å kjøpe test-kit fordi at de er redde for å havne i politiets søkelys? – Det kan man aldri vite, det blir helt hypotetisk.

«De vil bare gjøre det vanskeligst mulig å drive med narkotika, ved å slå hardt ned på alt narkotikarelatert. De forstår ikke at det gjør det mye farligere»

Foto: Latexmaster

TEKST IDA WAMMER

Reportasje Fetisj

BDSM og fetisjisme blir stadig mer akseptert i sentrum av byen og samfunnet. Nå er det også i ferd med å bli skrevet ut av den internasjonale diagnoseboka.

I GANGEN STÅR DET parkert minst ti barnevogner, og innerst er det en stor, tung jerndør med påskriften «NONNA». En eim av vafler slår mot meg idet den åpnes, og det gjør også synet av en høy danske iført rosa fjærboa, tutu-skjørt og en liten militærfarget mankini. Jeg er på kveldstreff for BDSMere og fetisjister. En time tidligere… – Er du en sart sjel? Det er Kai, lederen av Oslo BDSM, som spør. Vi har avtalt å møtes på en pub på Grønland for en briefing før det starter. Med seg har han Katinka, styremedlem i Oslo BDSM. Hun har fått i oppdrag å være barnevakten min denne kvelden. – Det er jo en del spanking, hyling og den type ting. Noen kan sikkert finne det litt skremmende, sier Kai. Katinka utfyller: – Ja, det er mange unge jenter som har kommet hit og snudd i døra. De har jo sett for seg at de skal støte på en styrtrik Christian Grey som skal ta dem med storm og invitere dem på helikoptertur. Det skjer ikke. I tillegg til naive, unge jenter, er det stort sett helt vanlige folk som kommer på medlemsmøtene, ifølge Katinka. Helt vanlige folk som ikke kinkshamer, og jeg skal få være med inn under forutsetning av at jeg ikke røper detaljer som kan bidra til å identifisere noen av dem, eller forstyrrer noen. Gestapos julebord Vi runder hjørnet og ankommer Breigata 10 på Grønland, stedet som nå huser klubblokalet «Nonna». Fram til 2011 lå Oslo BDSMs lokaler på Grønlandsleiret. Før den tid i noen brakker på Alnabru. Kai har vært aktiv i miljøet i 14 år, og mener klubbens migrasjon inn til Oslo sentrum markerer en endring i samfunnet. BDSM og fetisjisme har blitt mer akseptert med årene og kan tre ut av mørket.

Faksimile: Dagbladet

Men veien har ikke vært enkel. Da fetisjklubben Scandinavian Leather Men (SLM) ble stiftet i 1976 advarte homogruppa LAMBDA mot «den reaksjonære vinden fra Amerika – en skummel subkultur med SM, lær, uniformering og vold». Sommeren 1991 hadde Dagbladet føljetongen «Homse-debatten» i kjølvannet av Nils Johan Ringdals bok «Lystens død», med oppslag som «Rå homosex i Oslo» og fortellinger fra New Yorks homsemiljø om urin, knyttnever i analåpninger, lær og selvtortur. Fortellinger som ifølge Dagbladet

rystet leserne. Daværende Dagbladet-journalist Sissel Benneche Osvold kunne fortelle at BDSMmøter var som «Gestapos julebord». Selv om vi har kommet langt siden den gang, er det fortsatt mye som gjenstår når det gjelder hvordan allmennheten ser på mennesker med BDSMlegning og fetisjistiske preferanser, mener Kai. – Jeg tror mange tenker at BDSM og fetisjisme er noe ekkelt og perverst som bare skrudde mennesker tiltrekkes av. Det er der informasjonsarbeidet kanskje er viktigst. Vi vil få fram at mennesker som har BDSM eller fetisjisme som en eller flere av sine seksuelle preferanser er vanlige mennesker, de har bare et tenningsmønster som innebærer disse elementene. Gummimannen – I min pure barndom var jeg nok ikke klar over begrepet «erigert penis», men jeg kan huske at jeg syntes det var både rart og deilig å få «stram tiss» når jeg hadde på meg regntøy. Det sier «Gummimannen», som han kaller seg selv. En gift 66-åring som har vært en dedikert regntøytilhenger hele livet. Jeg møter ham på FetLife, «Facebook for fetisjister», og han går med på å la seg intervjue under forutsetning av at han får lov til å være «fullt påkledd» mens han svarer. Det føles tryggest. Han tar seg en «gummipils» (han har fri fra lærerjobben i morgen), og vi starter det som skal bli et over tjue siders langt intervju. – Som 9-åring kan jeg huske at jeg hadde motvilje knyttet til det å bruke ei lyseblå gummibukse som min mor hadde kjøpt på salg hos «Albert Pelly» i Oslo. Jeg følte kanskje at jeg var litt for stor til å bruke «barneregntøy». Men i virkeligheten var vel den starten til mitt fetisjliv. Jeg kan huske jeg kjente på en stram tiss under gummibuksa. Gummimannen tror interessen for regntøy kan bunne i nettopp denne motviljen til å gå i gummibukse som barn. – Ingen små barn kommer langt med protester om at man ikke vil gå med gummibukse, det er de voksne som har kommandoen. Hvis man liker denne formen for infantilisering så blir det kort vei til å innta rollen som underdanig, eller «sub», under sex. – Å være under total kommando av en regntøymastereller domina, og nærmest være en «fange» i regntøy. Håndjern, fotjern og en gummihodemaske med collar og gag i tillegg til gummihansker, da blir jeg in total enclosure in rubber. Det gir meg vellystfølelse av dimensjoner.

Master eller domina, både menn og kvinner? – Via regntøy kom jeg til erkjennelsen av å være biseksuell. Sex i regntøy er en så stor trigger at kjønn blir underordnet. Men, du er gift med en dame? – Ja, min kone er både åpen og forståelsesfull, og vi har hatt sex i regntøy. Det var faktisk hun som initierte til at det skulle lages strategiske åpninger i regntøyet, slik at vi ble i stand til å ha sex i regntøy til glede for begge parter. Jeg antar at det var mest for min skyld. På FetLife-profilen sin skriver Gummimannen at han liker å være iført regntøy i flere lag, der det innerste laget er vrengt. Det skal visst være deilig å kjenne «gummisiden» av regntøyet tett mot naken kropp. I tillegg til denne informasjonen, har han listet opp alt regntøyet han er i besittelse av: 52 enheter. Han forteller at han antagelig har mer enn det og. – Regntøy er vel for meg også en liten besettelse. En stående vits blant dedikerte regntøyfetisjister lyder slik: Hvor mange oljebukser trenger en ekte gummimann? Svaret er like enkelt som tydelig: «En til». Han lister opp fra samlingen. – Der er regnbukse med høyt liv, seler, og det er heller ikke uvanlig at buksene er forsynt med strikk i ryggen, rundt ankler og en litt kraftigere strikk til å ha under fotsålen på gummistøvlene. Alle dedikerte regntøyfetisjister er opptatt av detaljer, det være seg gummiregntøy, PVC-regntøy eller nylonregntøy. Han unnskylder seg. – Jeg tar det såpass grundig, for dette har jo tross alt vært min store lidenskap gjennom mesteparten av livet. I løpet av ungdomstida var det mer enn én gang han var redd for å bli avslørt med det han beskriver som «en tydelig ståpikk inne i regntøyet». – Jeg husker spesielt en episode i Oslo, jeg var 1719 år, og gikk i byen i regntøy fra Helly Hansen i plaskregn. Utenfor Kaffistova gikk jeg i møte med ei jente som leide på sykkelen sin, og jeg så straks at hun hadde på seg både jakke og bukse i gult HH-regntøy. Det skjedde ikke annet enn at jeg ble kokvarm i hodet da vi i noen sekunder møtte hverandres blikk, og jeg lurte på om hun hadde oppdaget bulen på regnbuksen min. Gummimannen forteller at han har fått beskjeder som «din syke jævel» når han i åpne chat-kanaler har fortalt om interessen for regntøy, men selv synes han ikke at fetisjisme bør regnes som en diagnose. – Det er vel fremdeles ingen sykdom å bli kåt. Fetisjen min er en trigger som stimulerer til seksuell aktivitet, og sex er frivillig lek mellom voksne. Men selv om han tør å stå for det han opplever og lever ut i sex og bekledning, ville det vært krise om andre fant ut om hans «hemmelige liv». – Hvis noen skulle fått vite om dette ville det være både flaut og krise i mitt hode. Men, hvis jeg skulle få velge min legning ved livets start, så ville jeg absolutt ikke valgt det bort. Jeg er glad for de gleder, problemer og skuffelser det har gitt meg, og vil vel holde på med dette til siste slutt. BDSM og fetisjisme sidestilt med pedofili Det var ikke før i februar 2010 at fetisjisme, sadomasochisme og «transvestisme» ble fjernet som diagnoser i den norske utgaven av ICD-10 (den internasjonale statistiske klassifikasjonen av sykdommer og relaterte helseproblemer, utarbeidet av WHO). Fram til det føyet de seg inn i samme kategori som pedofili, blotting og nekrofili. Daværende helsedirektør, Bjørn Inge Larsen, sa den gang at det ikke lenger var grunnlag for å klassifisere disse diagnosegruppene som sykdom – og under revisjonen la Helsedirektoratet vekt på at sykeliggjøringen av seksuelle identiteter var stigmatiserende.

Men internasjonalt er historien en litt annen. Forrige gang den internasjonale versjonen av ICD ble revidert var i 1990, og der er disse preferansene fortsatt patologisert, regnet som sykdom. Men nå i mai skal ICD-11 utformes, og i utkastet som foreligger er det foreslått å friskmelde fetisjister, sadomasochister og transvestitter. Kai forteller at miljøet krysser fingrene for at forslaget går igjennom. – At BDSM og fetisjisme var oppført som diagnoser i utgangspunktet mener jeg var galt. BDSM og fetisjisme er ikke sykdommer, og trenger dermed ingen diagnose i ICD. Jeg håper de blir tatt ut av den den internasjonale versjonen av ICD nå i mai, sier Kai. Lekerommet Dansken i fjærboa returnerer til oppholdsrommet like fort som han kom. Rommet er trangt, det er lavt under taket og inntil veggen er det noen sittegrupper. Et forheng i velour skiller fellesarealet fra «lekerommet» – et rom som er forsynt med diverse leketøy, en gapestokk, et Andreaskors, en skolepult fra 30-tallet og tverrstenger i taket – men som er tomt for mennesker. For de befinner seg i sittegruppene og spiser vafler, drikker brus og prater om livet generelt. Hvor er ekstremsexen? Voldssirkuset? Lyden av lærpisk mot bar hud og smertehyl? Det er ingenting her som kan tenkes å ha forekommet på Gestapos julebord. Etter rundt tre kvarter med vafler inntreffer et lite vendepunkt. En annen danske (!) kommer bort for å hilse på, og han spør om jeg vil se hva han har med seg i bagen. Er det et lurespørsmål? En kode? Jeg prøver å finne Katinka, men dansken har allerede spurtet i retning av det jeg håper er en bag. Og det er det. En stor sort en, som viser seg å inneholde følgende: tau (flere av dem), pisker (minst seks), buttplugs, blindfold, klyper, nippelklemmere, penisringer og stearinlys. Og noen små, tynne pinner han kaller for devilsticks – og jeg skjønner hvorfor. De etterlater seg tre, røde merker og en jævlig følelse på underarmen min. Samtidig kan jeg på en eller annen måte forstå hvorfor noen vil ha mer. Og mens vi står der og ler på min bekostning, av at jeg trodde stearinlyset var for stemningens skyld og ikke til å dryppe glovarm stearin på utvalgte kroppsdeler, så stiller dansken i boa seg opp midt i rommet. Han løfter på tutuen, bøyer seg ned og der: Kveldens første piskeslag. Han jamrer og vrir seg, noe dominatrixen, en ung, svarthåret kvinne, ettertrykkelig fordømmer. – Jævla pyse, står der og griner av smerte. Du har fortjent dette, og du gjør det bare verre for deg selv. En mann som i miljøet kalles for «Brumle» kommer bort til meg. Han spør om jeg er ny, og forsikrer meg om at dansken ikke har det vondt. – Han er bare teatralsk, sier han. Flere trekker inn i lekerommet. Noen minutter senere sitter jeg i vinduskarmen som eneste udeltagende tilskuer. Foran meg står en naken kvinne. Bak henne står en påkledd mann. I rolige bevegelser surrer han et tau rundt henne, knyter, og surrer videre. Det er så stille at man kan høre pipelydene fra nesa hans, et resultat av dyp konsentrasjon. Han napper i tauet, forsikrer seg om at det er forsvarlig og hensiktsmessig plassert, og drar til. Med et kraftig rykk forlater kvinnen bakken, og blir hengende og dingle som en pendel fra en bjelke i taket.

«Anal-lek eller tortur med ingefærrot synes å være en glemt kunst»

Det er dette som er suspension bondage, eller kinbaku, japansk for «stramt bundet». I miljøet er dette ansett for å være høystatus, fordi det krever teknikk og presisjon hos den som rigger. En dårlig knute kan, opplagt nok, medføre at modellen deiser i gulvet, eller, hvis tauet strammer på feil punkter, nerveskader og sirkulasjonssvikt. Riggeren setter seg ned i en nærmest gutteaktig posisjon under henne. Så tar han fram noe som ser ut som et pizzahjul – bare utstyrt med pigger – og triller det sakte over kroppen hennes. Hun ser ut som om hun har oppdaget selve kilden til fred. Subdrop Utenfor lekerommet møter jeg to jenter, de introduserer seg med FetLife-nickene sine, Deery (22) og Enua (19). Begge er helt ferske i BDSMmiljøet, men de er klare på rollefordelingen: Deery er dominant, Enua underdanig. De har nettopp hatt en session der Enua har fått ris. Hva skjer, spør jeg, og slenger blikket mot det som foregår på Enuas lår. Deery stryker henne amorøst langs innsiden, mot skrittet. – Haha. Dette er en del av prosessen. Etter at man har lekt, så er det viktig at jeg viser Enua at hun er et verdig menneske. For ellers kan det de kaller for «subdrop» inntreffe, som best kan beskrives som en midlertidig depresjon etter intens BDSM-lek. Derfor er det hennes ansvar, som den dominante, å trøste, kose og vise den underdanige at de er likestilt utenfor leken. For nå er leken ferdig? Uten at dere har tatt av dere et eneste plagg? – Altså, for de fleste av oss er ikke sexen et element en gang. Man behøver ikke engang være tent på den man leker med, sier Deery. – Men det er selvsagt en fordel, skyter Enua inn. Deery fortsetter. – BDSM er veldig ofte en mental greie, det er maktspillet som gir et adrenalinkick. Så for meg er selve rushet når jeg pisker Enua, spesielt når jeg vet at hun får et like stort rush av å bli pisket og dominert. Foto: Gummimannen

«Via regntøy kom jeg til erkjennelsen av å være biseksuell. Sex i regntøy er en så stor trigger at kjønn blir underordnet.»

Latexmaster – Hei :) Jeg ser etter et sexy og feminint leketøy kledd i latex fra topp til tå som jeg kan dominere og leke med så vi kan ha det gøy sammen. Høres det spennende ut? ;) Det er bergensbaserte Latexmaster som spør. Han er en mann på 49 og i motsetning til de aller fleste på FetLife kan det virke som om han har et bevisst forhold til hvordan han ønsker å fremstå. – Det er jo en slags markedsføring vi snakker om her, så jeg gjør et forsøk på å skille meg litt ut fra mengden. Når det gjelder bildene på profilen min så er både motiv og fotograf meg selv. Det kan være litt kronglete med stativ og selvutløser, men det blir noen stilige bilder. Når det er sagt så er det ikke så mange som har kommentert de, jeg tror kanskje de fleste tenker «Hva er dette…?».

Den gigantiske kaninen på Nesttun Latexmaster poserer med på bildet (som vi har fått tillatelse til å publisere), er synlig for bybanen som passerer hvert femte minutt. Når jeg spør om han er redd for at noen skal se ham svarer han: – Siden jeg er så privat med interessen min så vet jeg egentlig ganske lite om hva andre tenker om latexklær, men jeg vil tro at det er relativt få mennesker som umiddelbart vil nikke anerkjennende og si at dette er noe de setter pris på, ja. Han tilføyer: – All seksualitet er vel tabubelagt, så det å bringe seksualiteten ut fra den private sfæren vil alltid kunne vekke motstand hos de som da blir mer eller mindre frivillige tilhørere. Jeg forstår godt hvorfor fetisjister blir forbundet med kåthet og promiskuøsitet. Fetisjer er uløselig knyttet til seksualitet, det ligger i sakens natur at det handler om seksuell tenning og nytelse. Det er derfor umulig å vise fram en fetisj uten at koblingen blir gjort, tror jeg. For Latexmasteren startet fetisjlivet da han var i puberteten på 80-tallet. Han forteller at tettsittende og glinsende klær alltid har trigget ham, han vet ikke helt hvorfor, men trekker fram at en mulig årsak kan være at alle de «flotte jentene gikk ikledd supertettsittende lycra-treningstøy». – Ugh, jeg høres gammel ut. Men når fascinasjonen startet med lycra, eller elastan, hvordan utviklet det seg til å bli en fetisj for latex? Ifølge Latexmasteren skjedde det ved en tur innom Duoshop i Oslo, han var tidlig i tjueårene og kjøpte noe smågreier. Det skulle fremdeles ta flere år før han fikk råd til sin første heldekkende latexdrakt. – Jeg liker den heldekkende følelsen av tettsittende latex, det er nesten så hele kroppen får en klem samtidig. Det er anonymiserende og skjuler alt samtidig som den fremhever alt som er under, i et litt rart motsetningsforhold. Og så synes jeg det er utrolig sexy å se på når det blankt og glinsende glir over alle kurvene til den som har det på. I hvilken grad vil du si at du lykkes med misjonen din her inne: Å finne et sexy, feminint leketøy kledd i latex? – Vår samtale er streit og reflektert, dessverre må jeg vel si at den skiller seg markert ut på en positiv måte. De fleste henvendelsene jeg får er bestående av svært enkle setninger med utvetydig seksualisert innhold. – Det var nylig en som lurte på om jeg ville henge ham med renneløkke. Jeg forklarte ham at jeg var ukomfortabel med at det var litt for mange feilkilder som kunne sørge for at han havnet på Møllendal og jeg på Tinghuset. Siden hørte jeg ikke mer fra den kanten. Duminanter På FetLife møter jeg også «Duen», som har en pupp dekket av størknet stearin som profilbilde. På profilen har hun publisert resultatene fra en BDSMtest på nett (noe som viser seg å være en utbredt praksis blant medlemmene på FetLife). Resultatet viser at hun er 100 prosent «switch» – noe som, slik ordet gjerne tilsier, betyr at hun svitsjer mellom å være dominant og underdanig. Alt etter dagsform. – Det er vel en måte å bedrive maktutjevning på i praksis. Yrket mitt stiller krav til meg om å ha kontroll, noe som sannsynligvis har skapt et behov for å kunne slippe taket av og til. Mens andre ganger er det godt å eie makta, og få det kicket som følger med det å være den ubestridte lederen. Duen beskriver seg selv om en helt vanlig, monogam kvinne, med en liten sadist i magen. – Jeg var så «vanilje» at jeg ikke engang kunne terminologien innen BDSM. Det eneste jeg visste, var at jeg hadde en dragning mot dominans og smerte, og da spesielt figging og spank.

Figging. Duen sender en lenke som skal forklare figging, og den leder inn til en azurblå nettside med headlinen «figging/lek med ingefærrot». Jeg skjønner hvor dette bærer. «Anal-lek eller tortur med ingefærrot synes å være en glemt kunst» og ingefæren skal visstnok gi en såpass brennende følelse at slaven vil vri seg i smerte, står det. Men, hvorfor? – Det er enkelt. Smerte gjør at vi produserer endorfiner og stresshormoner. Dette igjen øker styrken på nytelsen. For å si det folkelig: Et hardt og rått knull kan ofte gi en sterkere og mer lidenskapelig opplevelse enn varsom elskov. Og her kommer vi inn på noe helt essensielt, ifølge Duen. I en sunn BDSM-relasjon skal man nemlig handle etter noen grunnprinsipper, som kan oppsummeres kort med de tre S’ene: Sunnhet, sikkerhet og samtykke. – I et velfungerende BDSM forhold er det alltid subben som har makta. Alt skal skje i sunne, trygge rammer, der grenser er avtalt på forhånd. Men det er ikke alle som opererer helt i henhold miljøets regler, og de omtales gjerne som «duminanter». – Det finnes mange syke personer der ute, mange som ikke har fått med seg grunnprinsippene i et godt BDSM-forhold. Jeg har truffet flere duminanter, kvinnehatende menn som avreagerer ved å skambanke subber og slaver. Jeg har også truffet slaver med så dårlig selvbilde at de nærmest trygler om å bli slått fordi de føler at de fortjener det. Nå har Duen påtatt seg rollen som mentor, der hun fungerer som BDSM-veileder for folk hun har valgt å ha kontakt med. – Vi snakker sammen om likt og ulikt. Jeg kan gi opplæring, veiledning, tips, dersom dette er ønsket. Og ikke minst støtte og omsorg. Nå er jeg mentor for en homofil, ung mann som lever som slave hos en Mester i Oslo. Hobby En studie gjennomført ved Universitetet i Idaho fra 2016 viser at BDSM oppfyller flere av kriteriene til å kunne kalles en fritidsaktivitet. Flesteparten av respondentene oppgir at det reduserer stress, gir positive følelser, mulighet til selvutfoldelse og følelsen av frihet. Duen mener hun kan slutte seg til det studien viser. – Enkelte mennesker avreagerer fra hverdagens mas og stress ved å hoppe i fallskjerm, mens andre vil ligge på en solseng og bare slappe av. Vi er vel alle fundamentalt ulike i våre behov. De fleste som er aktive innenfor BDSM gjør dette for å ha det godt, helt enkelt. Gjør det at du er mer opptatt av sex enn andre? – Nei, jeg ikke mer opptatt av sex enn folk flest. På en måte kanskje mindre, fordi så mye av kjemien mellom meg og en partner i et BDSM-forhold er en mental greie. Det handler mye om spenning, lek og forventninger. En BDSM-relasjon kan være bygget rundt dette, og ikke inneholde seksuelle handlinger i det hele tatt. Etter Nonna Dagen etter besøket på Nonna havner jeg i en krangel med kjæresten min. Jeg forteller om opplevelsen, men da jeg kommer til den delen av historien hvor jeg selv blir pisket, avbryter hun meg. – Du ble spanket? Jeg svarer bekreftende, og forstår umiddelbart at det er et problem. Jeg fikk bare pisk på armen, sier jeg, men legger til at jeg egentlig ikke hadde sett problemet om jeg for eksempel hadde latt meg piske andre steder. – Det må ikke handle om sex, det kan like gjerne være et rush utløst av selve maktspillet, prøver jeg meg. Den er hun ikke med på.

«Jeg liker den heldekkende følelsen av tettsittende latex, det er nesten så hele kroppen får en klem samtidig.»

Norges stĂ¸rste formidler av hybler og bofellesskap. Helt gratis!

Da det nye drittstedet Brugata Landhandleri åpnet i august i fjor, gikk medeier Alex Ruas høyt ut i et intervju med VårtOslo. – Vi kutter rett og slett ut all bullshit og fokuserer på ekthet, atmosfære og det folkelige. At de samme eierne som står bak Himkok, det toetasjers cocktailkjøpesenteret med innebygget barbersalong, forbudstidstema med «hemmelig inngang» og bartendere i hvite laboratoriefrakker som later som om sprit er ulovlig, også skal kunne stå i noen posisjon til å kutte ut «all bullshit» er en av mange selvmotsigelser i Olav Thons «fornyelse»invasjon av Oslo sentrum, som nå endelig har nådd Brugata og Gunerius. Blant fortroppene er altså Brugata Landhandleri, som har tatt over det tidligere så gjenkjennelige, røde vindmøllebygget til Den røde mølle, også det (i likhet med hele resten av gata) eid av Olav Thon. Nå er bygget grått med stilig hvit font og serverer kaffe fra modbar, cocktails på tappekraner, grillet andehjerte, oksetartar og blomkål med trøffel som barsnacks, og «en ny, spennende melkepunch». Ruas understreket hvor inkluderende stedet så for seg å være: – Kaffebaren er et upretensiøst og ukomplisert sted hvor familier og venner kan spise lunch og hvor folk kan sitte uforstyrret og jobbe. Alle skal føle seg komfortable og velkomne på Brugata Landhandleri. At Brugata er nåværende sentrum for byens åpne rusmiljø og dermed oppholdssted også for andre mennesker enn «familier og venner» skulle heller ikke være noe problem. – Denne delen av byen omtales gjerne som litt «shady», men det er noe vi liker ved det. Vi ønsker å lage et hyggelig samlingspunkt i området og skape en positiv forandring. Cirka 20 minutter senere, i mars i år, hadde tonen endret seg inne på Brugata Landhandleri. – Gjestene våre føler seg utrygge, og jeg har mistet helt oversikten over all knivstikking og bråk ute i Brugata, sa daglig leder Alexander Forsberg til VårtOslo da. – Brugata må pusses kraftig opp. Det må bli bedre belysning, og flere seriøse aktører må inn for at vanlige folk skal ta tilbake gata. Det er lett å forstå frustrasjonen til Forsberg, selv om rusmiljøet tross alt var der lenge før melkepunchen og hva enn Brugata Landhandleri mener med «vanlige folk».

Ingen trives med det åpne rusmiljøet i Brugata. Aller minst de som er tvunget til å gå dit for å kjøpe drugs. Der Plata stort sett var oversiktlig, fredelig og opererte med interne regler – som at man aldri solgte til ungdom, er Brugata hardt og lovløst. Utenlandske gjenger kontrollerer store deler av markedet, selger hva som helst til hvem som helst og er ikke fremmed for å utsette kundene for vold eller svindel. Situasjonen er resultatet av en ruspolitikk som er like feilslått i dag som alltid (selv om regjeringen gir grunn til forsiktig optimisme) og at såkalt byutvikling har fått jage de rusavhengige rundt siden de ble fjernet fra Egertorget på 80-tallet. Historien er alltid den samme: Det klages over et åpent rusmiljø, omtales som et kosmetisk samfunnsproblem i aviser og debattprogrammer, og politiet aksjonerer. År etter år etter år. Problemet blir ikke borte før de som må ruse seg får et ordentlig sted å være, i fred – fra gjenger, overivrige politifolk og steinrike eiendomsutviklere. Det verste som kan skje er at Olav Thon får lov til å gjøre som han vil. Han har allerede begynt prosessen med å erstatte Gunerius med et nytt kjøpesenter med kino og høyhus, og VårtOslo avslørte nylig at Thon-konsernet ønsker å leie hele Brugata fra kommunen, for å kunne fjerne rusmiljøet med sine egne vektere. Dette kan ikke skje. Kommunen kan ikke tillate byens mektigste eiendomsmagnat å sende sin private hær på samfunnets svakeste for å rydde plass til Apple store og mojito på tapp. Da Thon-konsernet skjønte hvor saken bar, sluttet de å svare på spørsmålene fra VårtOslos journalist Arnsten Linstad. En leder i konsernet ba om å få fjernet sitt navn fra saken og henviste til Thon selv. Sjefen sjøl svarte selvfølgelig ikke på henvendelsene, som han aldri gjør, som han heller aldri har gjort når NATT&DAG har spurt. Uansett hva som skjer med det åpne rusmiljøet i Brugata, inkludert de som selger dyrere rus fra tappekraner, er Gunerius senter fortapt. I tillegg til et wildcard på shoppingrunden har det vært et sted for kunst, Karpe Diem-låter, illegal poker, røyking i bil på taket og mye mer. Her er en slags hyllest.

Bildeserie Gunerius

FOTO EMIL KJÃ&#x2020;RNLI

Anmeldelse podcast

«MANNEGRUPPA OTTAR ER PUNK. Er det høyre eller venstre? Who gives a shit!» En grov røst med brei oslodialekt introduserer oss for den første podcastepisoden til facebookgruppen Mannegruppa Ottar. Stemmen tilhører Kay Erikssen, MMA-fighter (i ringen kalt Kobra Kay), rapper og grunnlegger av den noe kontroversielle ansamlingen 61.000 online menn. I 2016 fikk gruppen stor oppmerksomhet i media for posting av trusler og sjikanøse kommentarer. Deriblant om Sophie Elise, som valgte å ta saken videre til politiet. Kay forsøker å være gruppens diplomatiske ansikt utad. Han unnskylder seg i media og prøver tilsynelatende så godt han kan å temme de verste medlemmene. Podcasten virker både som en forlengelse av den trygge klubbstemningen og som et forsøk på å forbedre miljøet.

… Så slipper du å gjøre det. TEKST LUDVIG FURU

«Denna episoden her sånn er sponsa av Drøbak Parkettsliperi – du riper, vi sliper. Også er’n sponsa av Staut Barber Shop i Tønsberg. Det kommer seg det skjegget mitt her nå, det er grown man shit, det er manne…, godt, tjukt og rødt, erre ikke det dem sier». Latteren hans er brummende og dyp. Episodens gjest introduseres. Det er ingen ringere enn landets favorittscientolog Hans-Erik Dyvik Husby, også kjent under rockenavnet «Hank von Helvete», for de som er mer interessert i rock enn kjendiskokebøker. «Det måtte bli deg eller Rocco Hansen», sier Kay.

«For å være helt ærlig, det er ingen av gutta i gruppa som har noe av ansvaret for kvinneundertrykkelse, slavehandel, jødehat, de er vanlige arbeidere! Det er ingen av oss som er rasister, det er ingen av oss som er kvinnehatere», sier Hans-Erik. Saklig. Samtidig som de støtt og stadig insisterer på at mediehysteriet rundt gruppen har ført til at de har blitt offer, skal det sies at de har evne til å kritisere seg selv. De har vokst litt opp, og er ikke redde for å sette grenser. Hans-Erik snakker om machokomplekset, omtaler gruppen som et ekkokammer, og sier han tror all kjeften har satt medlemmenes holdninger på prøve. «Her inne får en god del menn faktisk kjørt seg litt!» Videre fantaserer de om menn som får seg fitte. «Det blir jo ikke mer mann enn Putin! Høhøhø». «Se på Ari Behn for eksempel, tenk på hvor mange damer han kan dra fordi han er så smooth! Ari er jo en av gutta, da». No homo! «Skavlan er jo badass, da. Han har skjønt noe vi andre ikke har skjønt vet du. Hvis du forfekter at du er litt sånn mannsfeminist og intellektuell, da får du så mange damer vet du. Da får du klina!» Tross alt er det litt søtt at Dyvik Husby fortsatt har det å kline med en dame på byen som et høythengende mål :)

Det går ikke lang tid før de begynner å reflektere over gruppen. «Alle følte seg veldig trygge på at dette var et lukka rom. Man har 18-årsgrense på en pub fordi folk blir litt fulle og sier ting de unge og sårbare ikke må høre», sier Hans-Erik, uten at det gjøres helt klart hvordan den allegorien har noe med saken å gjøre. Det er uansett tydelig at de er glade i gutteklubben sin og det frie ytringsrommet.

De snakker så om helse, og det lange vennskapet mellom Hans-Erik og grunnleggerne av Mannegruppa. Referanser til ville fester og festivalturer kulminierer med at han setter ord på hvor mye vennskapet mellom dem har betydd. Ganske rørende :’)

Vitsene sitter løst, som i alle andre podcasts med lave skuldre. De harselerer med medieoppstyret rundt gruppen, og skjønner tydeligvis ikke hvor vanskelig det er for utenforstående mennesker å se den «klare» forskjellen mellom medlemmer som liker groviser og de som driver med straffbar trakassering. I det ene øyeblikket gjør de narr av sensasjonelle overskrifter om gruppen, i det andre understreker de tydelig at de tar disse anklagene seriøst.

«For meg er den ideologien som er minst ideologisk min egen ideologi. Jeg regner meg selv som en slags anarkist-liberalist. At vi har statlige mediebedrifter som skal fortelle oss hva vi skal tenke og at alle skal gi halvparten av alle pengene sine til en ansiktsløs stat som ingen vet hva bruker pengene til byr meg imot. Det blir et 1984-samfunn som skremmer meg noe jævlig. Da er det bedre at vi er en gjeng som er helt forskjellige og skåler, men er enige om at damer med fine rumper har fine rumper.»

Grensen blir enda mer blurry av at de ikke klarer å lese sitt publikum. En sjokkvits om å lage «veganerburger» av kroppen til en veganer får liksom litt bismak når det er en garanti for at det finnes folk i gruppen som kunne formulert dette som en ekte trussel. Det ytres ironisk nok også at «veganere får alt for mye tyn ass!». Ansvarsfraskrivelsen er også tydelig idet de begynner å snakke om gruppens deling av hevnpornobilder. «Jeg forsvarer ikke at vi sprer private bilder, men man kan ikke putte all skylda på en gruppe.» De forstår ikke at de kan kritiseres for å skape en plattform for straffbart innhold selv om de selv ikke aktivt oppfordrer til ulovlig aktivitet.

MANN: Hank Von Helvete, her avbildet med liten kjele i forbindelse med TV3s Camp Kulinaris, var gjest i Mannegruppa Ottars første podcast-episode. Foto: TV3/Rune Bendiksen

Samtalen glir sømløst over til Hans-Eriks politiske ståsted der han leverer denne pluggen av et sitat:

Can’t argue with that! Til slutt snakker de om fordelene og ulempene med ventilering, og i et par øyeblikk virker det nesten (med litt ønsketenking) som «toxic masculinity» ligger på tungene deres. Kay har ambisjoner om at gruppen skal forbedre seg på sensur av innhold som går over grensen, samt å hjelpe medlemmer som sliter med psykiske lidelser. Han vil at gruppen skal være et sted der man kan søke hjelp og henge ut med likesinnede. Hans-Erik snakker om den maskuline mannens manglende tro på psykisk helsevern, og mener de nå har muligheten til å skape et forum der man kan hjelpe på en ordentlig måte istedenfor at man må «ty til en halv flaske whiskey og netthets». Kanskje vil dette bli en realitet dersom de setter tydeligere grenser og samtidig strekker ut en hånd. Kanskje podcasten er et steg i riktig retning, at den etterhvert kan fungere som en bro mellom medlemmer og kritikere? Vi får krysse fingrene.

«De forstår ikke at de kan kritiseres for å skape en plattform for straffbart innhold»

VIKA KINO ° OSLO ° ARABISKEFILMDAGER.NO

19. – 22. APRIL 2018

SE DE BESTE FILMENE FRA VERDENS MEST AKTUELLE OMRÅDE Fire dager med en god blanding av komedier og drama, fengslende dokumentarer, engasjerende debatter, spennende gjester og fest. Hele programmet slippes og billetter er i salg fra 5. april. Følg med på www.arabiskefilmdager.no

Musikkanmeldelse

Ønsker man forstå samtiden, samfunnsutviklingen og ikke minst hvor hiphopen er på vei kan man ikke overse musikken til XXXTENTACION, til tross for at han mest sannsynlig er helt sjuk i huet.

TEKST YNGVE SIKKO XXXTENTACION, også kjent som verdens kanskje mest omstridte hiphop-artist slapp i forrige uke oppfølgeren til fjorårets debutalbum 17. Prosjektet har fått den irriterende og platte tittelen ?. Med seg på gjestelista har han blant andre Joey Bada$$, PnB Rock og 13-åringen Matt Ox. Som på fjorårets album er det gjennomgående temaet depresjon og lengsel etter eks-kjæresten. Samtidig viser X tegn til bedring, både psykisk og musikalsk. Men den 20 år gamle Florida-rapperen er fortsatt kontroversiell. Mildt sagt. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Jahseh Dwayne Onfroy er tiltalt for mishandling av sin gravide ekskjæreste, innbrudd og trusler med våpen. I tillegg har han ti siktelser mot seg for vitnepåvirkning. Ouch! I det siste har Onfroy spilt veldedighetskonserter, gitt bort penger til gode formål og prøvd å spre et mer livsbejaende budskap på sosiale medier. Dette har resultert i at han nylig ble sluppet ut av husarrest og at han nå får lov til å turnere. Tiden før han (trolig) havner i fengsel bruker han på å lage musikk. For eksempel låta «SAD!», der han truer med selvmord hvis eksen han er tiltalt for å ha mishandlet gir slipp på ham. (!!!!) Sympatisk? Mildt sagt ikke. Burde man boikotte? Spørsmålet er genuint vanskelig å ta stilling til. X er dessverre ikke den eneste unge, populære rapperen som sliter med ryktet for tiden. Andre kontroversielle og suksessfulle rappere inkluderer Kodak Black, 6ix9ine, YoungBoy Never Broke Again og fjorårets stjerneskudd Tay-K. Hører man på musikk som springer ut fra miljøer og samfunnslag der kriminalitet er dagligdags og ringeakt for loven gir respekt, er man dømt til å havne i etiske dilemmaer. Det blir tomt i feltet om man skal boikotte alle rappere som har gjort noe jævlig. Men hvor skal grensen gå? Sannsynligvis har vi krysset den grensen allerede. Drevet frem av en makaber, nymedial mekanisme som får oss til å søke det drøyeste på alle felter. Både innen politikken og underholdningen.

Dette ser vi også innen nyhetssjournalistikken, der krimjournalister nærmest velter seg i estetisering av kriminalitet spesielt og a- og umoral generelt. Kanskje er XXXTENTACION, 6ix9ine og NRK sin dekning av drapet på Kim Wall en del av samme tendens. Noe sier det trolig om det å være menneske i 2018. Om det sier noe positivt er tvilsomt. Men kanskje trenger vi en påminner om hvor jævlige mennesker faktisk er — i en tid der grensene for hva som er ok flyttes for hver dag som går. Jaja. Nå som den obligatoriske nyanseringen og kontekstualiseringen av X er unnagjort, kan vi snakke om musikken. Du lurer kanskje om den er bra? Svaret på det er: «Ja». ? er 37 minutter langt, tynt fordelt ut over hele 18 spor. Det betyr bare litt over to minutter per spor. Og det er kjipt! For iblant slår det virkelig gnister av 20-åringen. Flere av låtene på ? er ordentlig gode. Likevel mangler det lille ekstra. Gjesteverset som kan løfte låta enda et hakk mangler. Det ekstra og lekne XXXTENTACION-verste mangler. Beaten på «Moonlight» er en av årets beste, men man sitter igjen med en følelse av at låta ikke er så bra som den kunne ha vært. Hvorfor spanderer han kun to minutter og femten sekunder på årets beste beat?

«Kanskje er XXXTENTACION, 6ix9ine og NRKs dekning av drapet på Kim Wall en del av samme tendens»

Øyafestivalen 7.–11. august

«Det blir tomt i feltet om man skal boikotte alle rappere som har gjort noe jævlig» Noen ganger får vi noen glimt av storhet. På den Joey Bada$$-gjestede «infinity (888)» høres X nesten ut som Big L (!). Det er absolutt en fin måte å markere Vanlig Rap-året 2018 som man i noen trap-trøtte kretser snakker om! :) En av platens gjennomgående temaer er følelsesmessig nummenhet. Selvsagt mest tydeliggjort på låta «NUMB» som høres ut som en pop-punk-låt fra midten av 2000-tallet. Men denne emosjonelle avstumpetheten er helt tydelig ikke altoppslukende.

Kendrick Lamar

For det er som om noe virkelig står på spill hos XXXTENTACION. Og kanskje gjør det nettopp det: han vet at han kanskje ikke er en fri mann veldig mye lenger. Han vil vise at han kan ALT.

Arctic Monkeys

Det lykkes han nokså godt med. I likhet med debutalbumet åpner ? med at X snakker direkte til lytteren. Dette intro-sporet varsler om et inderlig album. «To say less, but to say more, was ideal with this project, and to let my energy and mind be felt, in a less aggressive way, but a more passive and genius way». Så inderlig er albumet egentlig ikke.

Noen ganger tar han med oss til musikalske landskaper man overhodet ikke hadde forutsett, for eksempel når den nokså konvensjonelle synge-trap-låta «SMASH!» med PnB Rock glir over i latino-pop på et av albumets høydepunkt «I don’t even speak spanish lol». Da er det gøy å høre på! Men har man hørt litt på XXXTENTACION er ikke lenger kontrasten mellom lavmælt gitar/piano-basert Marit Larsen-aktig pop og bråkete og skrikete pop punk lenger spesielt overraskende. På den ene siden fremstår det som et lite helhetlig prosjekt fordi det spriker i så mange retninger. På den annen side er det kanskje slik man må eller i alle fall bør lage album i 2018. Ved å strukturere album som en vors-spilleliste, der man inkluderer alle sjangre — og skifter låt etter to minutter for å holde alle sånn tålelig fornøyde. XXXTENTACION har med ? laget et rart, kaotisk og overraskende album som oftere enn ikke er en glede å høre på. Ønsker man forstå samtiden, samfunnsutviklingen og ikke minst hvor hiphopen er på vei kan man ikke overse musikken han lager, til tross for at han mest sannsynlig er helt sjuk i huet. Svelg stoltheten din, trekk for gardinene og sett på ?. Det har du ikke vondt av.

K jø p b il le tt i dag!

Lykke Li

(UK)

(CA)

(SE)

Tøyenparken, Oslo

? er et eklektisk, sjanger-miksende og -overskridende prosjekt. Lytteren får sjeldent lov til å være lenge på samme sted. Verken tids- eller sjangermessig.

Arcade Fire

(US)

Cezinando

Fever Ray

(SE)

St. Vincent

Patti Smith

(US)

Charlotte Gainsbourg 6lack · No. 4 (FR)

(US)

… pluss mange flere! Se alle artistene på oyafestivalen.no

Uteliv

Anmelderen slaktet Sløtface i 2014, og da han fire år etter omtalte sitt eget nachspiel som «By:larms beste» var det naturlig for Sløtsface’ bassist å plukke opp anmelderpennen.

LENGE HAR MUSIKEREN levd under musikkanmelderens pisk. Men hvem passer på purken? Hvem klipper frisøren? Jeg føler det er på tide med et rollebytte. Gaffa-anmelder Geir Magne Staurland, mindre kjent som Fenomenet Gaffa-Geir, er kanskje mest aktuell med sin totalslakt av Fanny Andersens konsert på Sentrum Scene under årets By:Larm. Han fikk også oppmerksomhet da han trillet en kjedelig 4-er til Highasakite i 2016 og da han påførte Sløtface deres verste live-anmeldelse noensinne i 2014 (no hard feelings). Ellers kan man trekke frem at han er en hyggelig ung mann og langt ifra så pompøs som anmeldelsene hans kanskje ville tilsi. Men hva er egentlig musikeren kvalifisert til å anmelde? Og er det egentlig noe ved anmelderen som er interessant å anmelde i det hele tatt? Jeg har bestemt meg for å anmelde én av anmeldernes største prestasjoner under årets By:Larm: Vedkommendes nachspiel. Min egen oppskrift på et godt nachspiel består av: 1. Feststemte gjester 2. Et passende lokale 3. Ymse alkohol 4. Passende musikk Jeg ankom Geirs kjellerleilighet natt til søndag i halv tre-tiden sammen med en god blanding musikere, studenter, bransjetyper og -typetter. Atmosfæren var varm og imøtekommende i det usannsynlig store studentkollektivet. Fysiske forhold som romtemperatur og luftfuktighet var upåklagelig i leiligheten på Kampen – helt på sin plass ettersom den var flere kilometer fra hvor siste konsert fant sted. Etter det som kjentes ut som en lang reise, var den store flokken omsider på plass på Geirs rotete kjellergulv. Førsteinntrykket av stua, som var dekorert av en snurrende diskokule midt i rommet, en handlekurv full av panteflasker, og trafikkskilt på veggene, latet til å bekrefte det vi alle hadde håpet på: dette var By:larms beste nachspiel. Til nå virket det til at Geir fulgte min oppskrift til punkt og prikke. Den planlagte Spotify-listen var lovende, og musikkanlegget stort. Likevel insisterte Geir på å holde volumet så lavt at man ikke kunne legge merke til musikken med mindre man stod innenfor en to meters radius fra nærmeste høyttaler. Om lyden ble høyere risikerte han naboklager. At et lengre nachspiel med lav musikk er bedre enn et høylytt og kort et er gjerne et konservativt resonnement, men ikke av den grunn et dårlig et. Jeg skal ikke legge skjul på at spennet mellom kveldens nachspieldeltagere var vidt, både i form av alder, virke og nasjonalitet. Det kom derfor som en selvfølge at også alkoholbehovet var varierende. En sliten musiker som akkurat hadde fullført konsert var på utkikk etter noe forfriskende,

Illustrasjonsfoto: Annet, bedre nach. Foto: Privat

som gin og tonic eller kaffe med Bailey’s, mens våre britiske venner hadde satt størst pris på en Guinness eller whiskey. Studentene tok selvsagt til takke med hva som helst. Heldigvis var fellesnevneren for alle grupper ØL, men etter å ha sett over hyllen i stuen, under kjøkkenbenken og i kjøleskapet, kunne en allerede ane at Gaffa-Geir hadde tatt seg vann over hodet. Den humle- og maltbaserte drikken var etter kort tid fraværende på «By:larms beste nachspiel». Det var heller ingen av de 40 gjestene som hadde tatt med seg nok til å dele med de andre. Man må få lov til å spørre seg selv: Hva var det Geir egentlig hadde tenkt at skulle skje? Var dette rett og slett en total svikt i hans evne til å planlegge, eller var invitasjonen til «By:larms beste nach» ment å være ironisk, eller enda verre, alkoholfritt? Ja, var kveldens gjester offer for Geirs snodige sadisme? Samtalene som befant seg i lokalet var i og for seg varierte og interessante nok, men hva hjelper det når man er fastbundet til stagnerende rus? Hjelper egentlig noe som helst på nach når en ikke er «in the zone»? Utover natta begynte alkoholtørken for alvor å slå inn, og flere og flere som tidligere hadde vært promillemessig godt utrustet begynte nå å føle seg både trøtte og slitne. Artist og festløve Sondre Justad var én av dem som dro hjem tidlig av nettopp slike grunner. Hadde vi bare fått én shot, det kunne vært av hva som helst, ja – AV HVA SOM FAEN HELST – hadde kvelden kanskje vært reddet. Det var selvsagt unntak, og ja, det var forekomster av spy både innenfor og utenfor toalettet, samt andre fylle-fanterier. Men for majoriteten var disse hendelsene et titteskapsteater, og på ingen måte noe vi tok del i, selv om vi skulle ønske det. Og så lenge kjøleskapet forble tomt, ville det ikke forandre seg. Da klokken nærmet seg halv fem ga Geir beskjed til nachspillistene at vi måtte forlate leiligheten fordi romkameratene hans ville sove. Jeg syntes det var uproblematisk å forlate Alkohol-Sahara på dette tidspunktet, men tenker i etterkant at det var kanskje litt tidlig, særlig til «By:larms beste nach» å være. Etter å ha sett Geirs opptreden den natten var jeg helt ærlig ikke overrasket over at det var slik kvelden endte. Geir skal ha ros for nachets størrelse (det var jo tross alt over 40 mennesker der) og for den sjarmerende vibben som den lave musikken og den merkelige dekoren skapte. Selv om han egentlig ikke kan ta hele æren for noen av delene. Han får ris for total manglende planlegging, som førte til alkoholmangel – og som igjen drepte utgangspunktets gode atmosfære. Det er flere ingredienser fra nach-oppskriften som er til stede hos Geir, men når man mangler øl, blir det som en kebab uten dressing. Det er tørt, kjedelig og vondt å svelge. Lasse Lokøy, bassist i Sløtface

Eventguide

Norsk rap har DEFINITIVT tatt steget opp i bourgeoisen. Eller motsatt? Her er forslag til flere artige blandinger av tøff ungdomskultur og snobbete voksengreier :-)

En ting er i alle fall sikkert: Så lenge gamle folk fortsetter å dø, og unge priveligerte mennesker fortsetter å like DJ-basert musikk er det ingen grunn til at trenden «Kul DJ-basert Ungdomsting blandet med Dyr og Snobbete Identitetsmarkør» skal stoppe med det første. Her er våre forslag til nye konsepter som blander høy- og lavkultur, ung og gammel, kul musikk og dyp refleksjon. DEN EVIGLANGE VINTEREN 2017-2018 har ikke bare gitt oss store mengder mørke, kulde, snø og is. Den har også gitt hovedstaden et nytt, merkelig fenomen, som både lokker og irriterer der det til stadighet dukker opp i Facebook-feeden. Snobbete kultur- og matinstitusjoner har begynt med hiphoparrangement (!).

TEKST OG ILLUSTRASJONER YNGVE SIKKO

Munchmuseet har gitt oss «LATE NIGHT — Vin&rap» (en eventmanifestasjon av videoserien Vin&rap, byens merkeligste content marketing for gourmbrostedet Brutus) mens Theatercafeen arrangerte «BEATS&BRUNCH» med hiphop-DJ hver søndag i mars. Flere av Oslos gamle og ærverdige kulturinstitusjoner har tydeligvis innsett at de i flere tiår har satset på en kundegruppe som i økende grad «berøres» av dårlig helse, død og generell fordervelse: Gamle Folk. Men dødens uunngåelighet er ikke et uløselig problem. Ikke så lenge det finnes DJer. For hva er bedre enn gamle, døende publikummere? Du gjettet riktig, din sjuke faen: unge, virile, kulturinteresserte spradebasser. Og hva kjennetegner disse? Jo, de har kulturell kapital i form av kule joggesko, intellektuelle briller og en utømmelig appetitt for DJ-basert musikk. Og finansiell kapital i form av penger. HVORFOR skjer dette nå? Er dette bare et utslag av snobbete institusjoner som søker legitimitet hos unge publikummere på sedvanlig «Hello, fellow kids»-vis? Er det hipsterne som hang på Fisk&Vilt 2009-2014 som har blitt voksne og byttet ut drugs med gourmet? Eller skyldes trenden at folk som liker hiphop i dag er 2333 år, har fast inntekt, god døgnrytme og for øvrig er støgge i trynet?

«DJ&DØD» på Holocaustsenteret Holocaust var forferdelig. Men hva har det med unge folk å gjøre? Du sier vi bør lære av holocaust? Øh ….det blir litt for skole, ass. Sleng inn en DJ som spiller no’ Detroit-inspirert koreansk house så skal vi vurdere å stikke innom. Rave på Ibsenmuseet Det er vanskelig å tenke seg en bedre måte å hedre Norges største dramatiker gjennom tidene på enn å ta narkotika og danse i huset han bodde de siste 11 årene av sitt liv. Hvorfor dette ikke har blitt arrangert allerede er vanskelig å forstå. Det må enten skyldes mangel på respekt eller kreativitet. Trolig begge. 612 i Emanuel Vigelands mausoleum Emanuel Vigelands Museum er en skjult perle blant Oslos ærverdige kulturinstitusjoner. Og vet du hvem som er glad i perler og andre ting som glinser? Legg sammen 2 og 2 så får du 612 ;) Autotune-kveld på Topphem Nyoppstartede Topphem er en av Oslos aller beste restauranter, men hadde trolig appellert mer til ungdom om de arrangerte autotune-kvelder et par ganger i måneden. Tenk å spise gourmet mens man hører på Young Thug, da! Dette skal skje, det vil skje, det MÅ skje! Sørstatsuke på Jacobs på Holtet Jacobs på Holtet er kanskje Norges keegeste matbutikk. Kjøp og salg av kostbar kost er vel og bra det. Men synes unge det er kult? News flash: Nei. Vi som er unge liker å gå med caps og høre på hiphopmusikk fra den sørlig ste delen av USA: sørstatene. Mikrodosering av LSD på Nobels Fredsprissenter Dette høres ut som en god idé.

Support: Woody smalls

+ finding muzyamba

Gucci Mane-kveld på Tronsmo Joda, bøker er bra. Men vi som er unge synes bøker kan bli litt kjedelig i lengden. Derfor burde bokhandelen Tronsmo arrangere Gucci Mane-kveld. Vi kan få høytlesning fra selvbiografien hans, intervjuer med hiphop- og afrobeat-elskende litteraturvitere fra Blindern og drikke masse hvitvin — samtidig som vi står inne i en ekte bokhandel. Vi får frysninger av mindre.

RockefelleR / Mandag 30. apRil fRi aldeR / kl. 18.00. Bill. kR. 175,- + Bill.avg. 18 åR / kl. 21.00. Bill. kR. 315,- + Bill.avg. 18 åR leg

R o c k e f e l l e R / l ø R d a g 5. M a i Bill. kR. 250,- + Bill.avg. 18 åR leg.

Stick-and-poke hos Kirkelig Fellesråd i Oslo Stick-and-poke-tattoveringer, er det fortsatt in? Jaja, Kirkelig Fellesråd i Oslo wouldn’t know uansett. Over hele verden hører tatoveringer og religion liksom sammen — bare ikke i kjip norsk pietistisk drittkristendom. Arranger kvelden og bli ferdig med det. Interessertknappen på dette Facebook-arrangementet hadde fått kjørt seg. DJ-Kveld på Nasjonalgalleriet Vi er unge. Vi går med CAPS og vi skulle ønske at Nasjonalgalleriet var litt mer tilpasset VÅRE BEHOV. Behovene våre er: høre på hiphop og/eller elektronisk musikk. Det er åpenbart for sløvt at man ikke kan leie en DJ som følger etter deg og spiller musikk fra mobilen sin mens man titter på Tidemann og Gud-vet-hva når man først har tatt med Tinder-daten til Tullinløkka. Skjerpings.

R o c k e f e l l e R / T o R s d a g 24. M a i

RockefelleR / løRdag 16. juni

Bill. kR. 225,- + Bill.avg. 18 åR leg.

Bill. kR. 200, - + Bill.avg. 18 åR leg.

RockefelleR / fRedag 22. juni

R o c k e f e l l e R / l ø R d a g 23 . j u n i

Bill. kR. 450,- + Bill.avg. 18 åR leg.

Bill. kR. 200,- + Bill.avg. 18 åR leg.

j o h n d e e / s ø n d a g 29. a p R i l

j o h n d e e / T o R s d a g 10. M a i

Bill. kR. 225,- + Bill.avg. 18 åR leg.

Bill. kR. 320,- + Bill.avg. 18 åR leg.

Acid House i Operahuset For å lokke unge til Den Norske Opera og Ballett bør alle forestillinger kanselleres og erstattes av DJ-sett. Litt smågrov Acid House i ærverdige marmorbekledde lokaler? Ja takk! Dop er bra i Opera ;) Å faktisk dra til Operaen for å se Opera? Wtf. Kulturhuset presenterer: «TheBeats&Debatt»

Mennesker er sosiale vesener. Vi liker prating. Vi liker å gjøre det — og vi liker å høre på det. Men HVEM liker vi å høre prate? Svaret på det er: Nils August Andresen, Hilde Sandvik, Mímir Kristjánsson og folk i 20-åra som har gitt ut én roman. Hvor liker vi å gjøre det? Steder der ølen koster 90 kroner. Enda bedre blir det om det kombineres med noe vi unge liker: At en DJ spiller enten hiphop eller elektronisk musikk. «GELT på GALT» Osloprisen-nominerte GALT fikk nylig Michelin-stjerne. Lokker det oss? Nei. Vi er unge. Vi går med CAPS og hører på elektronisk musikk og hiphop. Er det for mye å be om at en ung bergensrapper står og roper oss i øret mens vi nyter god mat? Det er jo ikke det. GALT vil få enda flere gjester om de tilbyr dette, la oss si én kveld i måneden.

Support: Jah Ark Manifest

nasjonal stemning 6.0 lotionboyz loveless snackz4prez john dee / TiRsdag 15. Mai

R o c k e f e l l e R / T o R s d a g 17. M a i

Bill. kR. 295,- + Bill.avg. 18 åR leg.

Bill. kR. 200,- / 20 åR leg.

Forsalg: www.rockefeller.no > Tlf. 815 33 133 > NB! + bill.avg.

Litteraturanmeldelse

En ny bok om hvordan demokratier vanligvis dør finner forstyrrende mange grunner til å bekymre seg for USA. TEKST MARCO REINERTSEN

ETTER OVER ETT ÅR som USAs president er det feil å si at presidentperioden til Donald Trump går bra, men vi har i alle fall fått mange morsomme Trumpmemes og gifer! Om morsomt content og bekymrede kronikker fra USA-ekspertene i norsk media er verdt prisen vi betaler for en ustabil leder for verdens eneste supermakt er det nok ikke en fasit på, men det kan jo godt hende det? Selv om Trump har et stykke igjen til å bli den amerikanske Hitler, har han rukket å gjøre mye skade. Mye av det er, ifølge boka It’s Even Worse Than You Think: What the Trump Administration Is Doing to America, ting som vi ikke vil merke de virkelige konsekvensene av på mange år. Likevel, USA er fremdeles et demokrati. Det betyr ikke at det alltid kommer til å være sånn. Harvard-professorene Steven Levitsky og Daniel Ziblatt ser i sin bok How Democracies Die tilbake på eksempler på demokratier som har brutt sammen, og sammenligner land som Venezuela, Ungarn og Russland med dagens USA. De ser flere likhetstegn mellom Trumps USA og demokratier som har tatt autoritære retninger. At USA plutselig skal bli et diktatur virker kanskje urealistisk, selv med dagens president, men så utenkelig er det faktisk ikke. Levitsky og Ziblatt peker på at stater de siste 30 årene sjeldent skifter styreform gjennom kupp og borgerkriger (Noen unntak, som militærkuppene i Egypt og Thailand i henholdsvis 2013 og 2014, finnes). I stedet brytes demokratiet sakte ned innenfra, og prosessen starter som regel gjennom demokratiske valg. I tillegg ønsker vordende diktatorer og autoritære

ledere som regel å beholde illusjonen av at demokratiet fortsatt eksisterer. Autoritære ledere erklærer seg ikke som president på livstid, de fyller parlamentene og domstolene med lojale tilhengere, knuser opposisjonen eller gjør det vanskelig for motstanderne å stemme. Resultatet er gjerne det samme, de autoritære lederene blir sittende lenge. Den gradvise endringen fører ofte til at mennesker i autoritære land ofte selv opplever at de fremdeles lever i et demokrati uten begrensninger (I 2011 mente for eksempel over halvparten av Venezuelere dette). I tillegg virker mange av lederne (i motsetning til ledere i militærkupp) ikke å ha en tydelig plan for å beholde makt ulovlig. I flere av landene nevnt i boken tok det flere år før man begynte å se undergraving av demokratiske spilleregler. Så hvorfor er det grunn til å bekymre seg for USA? Levitsky og Ziblahar laget et slags diktator/autoritær leder-indeks basert på ledere i de autoritære landene det referes til i boken. Ifølge dem viser Trump holdninger som ligner ledere som tok sine land i autoritære retninger, som Perus Alberto Fujimori og Russlands Vladimir Putin. Trump oppfordrer eller tolererer politisk vold, hevder sine motstandere er farlige for landet og angriper pressen, for å nevne noe. Trump er også, mye på grunn av sine autoritære trekk, en politisk normbryter. For at et demokrati skal gå rundt er man avhengig av det forfatterne beskriver som mutual toleration og institutional forbearance. Man må kunne se på sine politiske motstandere som legitime, noen som har andre politiske ideer, ikke som landsforrædere. Når et politisk parti har makten vil man derfor la være å misbruke den, vel vitende om at det snart er noen andres tur til å styre landet.

- How Democracies Die - Steven Levitsky og Daniel Ziblatt - Crown - 312 sider

I et demokrati spiller man altså på en måte som gjør at spillet kan fortsette, ikke for å bli stående igjen som den eneste vinneren. Når normer først begynner å brytes, advarer forfatterne, ser man ofte eksempler på at det skal lite til før alle slutter å følge reglene. Trump er dessuten ikke hovedproblemet, men et symptom. Det amerikanske samfunnet har de siste årene beveget seg stadig mer vekk fra spesielt disse to tidligere nevnte normene. De fremste eksempelet på dette er ifølge Ziblatt og Levitsky da republikanerne i 2016 nektet å godkjenne Obamas utnevnelse av Merrick Garland til Høyesterett, noe som ikke har skjedd på over 150 år. Landet er også svært polarisert. En studie gjort av Pew Research Center i fjor hevdet for eksempel at republikanere og demokrater ikke hadde vært så uenige i politikk på over 20 år. Skillelinjene i amerikansk politikk handler nå mye om rase (88% av svarte amerikanere stemmer på Clinton i 2016) og religion, noe som gjør det enda vanskeligere å finne kompromisser. Betyr det at Trump er den første spikeren i kista på det amerikanske demokratiet? Ikke nødvendigvis. Ziblatt og Levitsky peker på flere grunner til å være positive. Amerikanske institusjoner som rettsvesenet og den frie pressen har fungert bra i møte med

Trumps manglende respekt på politiske normer. Polariseringen har vært verre tidligere, som for eksempel på 60-tallet eller under Borgerkrigen. I tillegg har sosialt engasjement og demonstrasjoner nådd et nivå man ikke har sett i USA siden protestkulturen under Vietnamkrigen. Trump er dessuten historisk upopulær. Det er også mulig å snu ting. I boken trekker forfatterne frem eksempler på demokratiske land som ble diktaturer eller tok autoritære vendinger, men som senere fant veien tilbake til demokratiet. Chile var for eksempel et av de mest stabile og demokratiske landene Sør-Amerika frem til kuppet i 1973. Etter flere år under Pinochet-diktaturet, klarte likevel landet å komme frem til en politisk forsoning etter regimets fall, og Chile er i dag igjen et velfungerende og stabilt demokrati.

«At USA plutselig skal bli et diktatur virker kanskje urealistisk, selv med dagens president, men så utenkelig er det faktisk ikke»

At USA på enkelte områder kan minne om Polen, Ungarn og Venezuela, og at Trump gjerne skulle vært som Putin eller Orban, betyr selvsagt ikke at de vil følge den samme anti-demokratiske veien. USA er, tross alt, et unikt land på flere måter. Kanskje er dette begynnelsen på slutten for det amerikanske demokratiet, kanskje er det bare de siste krampetrekningene av antidemokratiske krefter i amerikansk politikk. Uansett hva som skjer, var vi i det minste advart.

DETTE ER IKKE EN BLOMKÅL!

TENK NYTT Start din helt egen yrkesvei, hos oss Ålesund kunstfagskole ligger i sentrum av smellvakre Ålesund, omsluttet av både høye fjell og åpent hav.

Skål i porselen av student Christin S. Andersen

Søknadsfrist 15.mai

Facebook: Ålesund Kunstfagskole

Instagram: KUNSTSKOLEN

2 årig fagskole visuelle kunstfag og design

2+2 2 år hos oss + 2 år hos DJCAD i Skottland gir bachelor i kunst eller design

alesundkunstfagskole.no

Scenekunst

Manifest United av Verk Produksjoner - 5. april – 8. april og 11. april – 15. april - Black Box teater - Av og med: Saila Hyttinen, Fredrik Hannestad, Anders Mossling, Signe Becker, Per Platou, Tilo Hahn, Solveig Laland Mohn, Espen Klouman Høiner, Håkon Mathias Vassvik, Lea Basch, Kjersti Alm Eriksen, Jon Refsdal Moe, Pernille Mogensen.

Verk Produksjoner vekker til live dei kunstneriske manifestene. I KATEGORIEN obskure litterære sjangrar finn vi dei kunstneriske manifestene. Dette er ein type tekst med både strenge og ikkje-eksisterande krav til form og innhald. Ingen kan arrestere deg for å ha skrive eit dårleg manifest eller for å ha valt feil utforming eller uttrykk. Ein kan bli slakta av kritikarane for å ha skrive ein dårleg roman eller eit dårleg dikt, men skriv ein eit manifest kan ein dyrke anarki og narsissisme utan å bli stilt ansvarleg. For ein fest det må ha vore å vere surrealist på 1920-talet! Desse tekstane oppstod blant avantgarde-kunstnarane i modernismen og prega litteratur, teater, musikk, arkitektur, biletkunst, idéhistorie og til og med klesmote. Målet var å fronte sin ideologi og fremje sitt syn ved å gjere greie for kva prinsipp og intensjoner som ligg til grunn for prosjektet. Målet var å påvirke utviklinga i ei viss retning. Straight out of Voss Gymnas byrja eg på estetiske fag på Blindern. Eg er ein av dei svært få som har teke emnet TEA1200 Teaterteori og manifester. Eg er truleg den einaste som frivillig har tatt faget ein gong til i Bergen trass i middels interesse og slette karakterar den første gongen. Ein dag sat eg på Majorstuen T på veg til Blindern med Det dobbelte teater av Antonin Artaud i hendene. Den ultimate identitetsmarkøren. Vi som kjenner manifestet til Artaud. Dei relativt få og innvigde. Den dag i dag kjenner eg framleis ikkje manifestet til Artaud. Eg er ikkje ein gong i nærleiken av å forstå kva han eigentleg ville med teateret. Men eg forstod alt då at han var genial, og det var eigentleg nok til å få meg til å kjenne meg som verdas kulaste, smartaste og mest velorienterte førsteårsstudent. Dette var mitt første klønete møte med eit kunstnerisk manifest. Sidan 70-talet har det å skrive kunstneriske manifester blitt mindre vanleg. Kvifor slutta kunstnarane å skrive slik? Dette er eit av dei sentrale spørsmåla som dannar utgangspunkt for Manifest United, Verk Produksjoners nye forestilling. Det er ikkje sikkert vi får svaret, men vi kjem kanskje tettare på historia og dermed også på vår samtid og noverande praksis. Verk Produksjoner

vart stifta i 1998 av Saila Hyttinen (kunstnerisk leiar og skodespelar), Fredrik Hannestad (regissør og kunstnerisk leiar) og Anders Mossling (Skodespelar og kunstnerisk leiar). Dei har tre Heddaprisar for beste forestilling og står bak suksessproduksjonar som Det eviga leendet (2010), Build me a mountain (2011) og Stalker (2013). Eg tok ein prat med regissør Fredrik Hannestad om ulike kunstneriske manifester. Kva er det som gjer at de vel å ta fatt på dette akkurat no? – Jeg prøver å finne ut av hva, hvor og hvorfor jeg holder på med teater, og manifestene gir meg inspirasjon og mot til å fortsette. Dessuten gir de meg innblikk i kunststrømninger som jeg ubevisst har blitt inspirert av. Kunstmanifester er en manifestasjon og et forsvar for en type kunstsyn. Det er klargjørende, men også begrensende. Tanken var at kanskje noen av manifestene skrevet for 100 år siden kunne si noe nytt til oss i dag. Har det utpeika seg eit favorittmanifest? Og er det nokre som er meir kokko enn andre? – Favoritten er nok Stanley Brouwns A short manifesto fra 1964:

Det mest kokko manifestet er nok en av futuristene som ville fjerne de gammelmodige klærne. Det er skrevet i 1913 av Giacomo Balla og heter Futurist Manifesto of Men’s Clothing: VI MÅ ØDELEGGE ALLE KLÆR SOM ER PASSÉ, og alt ved dem som er ettersittende, fargeløst, begravelsesaktig, dekadent, kjedelig og uhygienisk. Når det kommer til materialer, må vi avskaffe: utvannede, rene og pene, dystre og nøytrale farger, og i tillegg mønstre komponert av striper, ruter og prikker. I utskjæring og design: avskaffelsen av statiske linjer, alle uniformiteter slik som latterlige oppbretter, luftehull osv. La oss bli ferdig med den nedverdigende og hyklerske tradisjonen å bære sørgedrakt. De folksomme gatene, teatrene og kafeene våre bader i depressive begravelsestoner, fordi klær bare er laget for å reflektere det dystre, sturende humøret til de gammeldagse folkene. VI MÅ OPPFINNE FUTURISTISKE KLÆR, gla-gla-glagla-glade klær, modige klær med strålende farger og dynamiske linjer. De må være enkle, og fremfor

NÅR VITENSKAP OG KUNST ER FULLSTENDIG SAMMENSMELTET TIL NOE NYTT NÅR MENNESKENE VIL HA MISTET EVNEN TIL Å HUSKE, OG DERMED IKKE HAR NOEN FORTID, KUN FREMTID. NÅR DE ER NØDT TIL Å OPPDAGE ALT HVERT ØYEBLIKK PÅ NYTT OG PÅ NYTT NÅR DE HAR MISTET BEHOVET FOR KONTAKT MED ANDRE… DA VIL DE LEVE I EN VERDEN KUN BESTÅENDE AV FARGE, LYS, ROM, TID, LYDER OG BEVEGELSE DA VIL FARGE, LYS, ROM, TID, LYDER OG BEVEGELSE VÆRE FRI INGEN MUSIKK INGEN TEATER INGEN KUNST NEI DET VIL VÆRE LYD FARGE LYS ROM TID

TEKST FRØYDIS ÅRHUS Foto: Camilla Jensen

Foto: Camilla Jensen

alt må de lages for å vare bare en kort periode for å fremme industriell aktivitet og for å oppmuntre til stadig ny fornøyelse for kroppen vår. BRUK materialer med mektige MUSKULÆRE farger – den rødeste av røde, den mest lilla av de lilla, den grønneste av grønne, intense gul, oransje, Vermilion og SKJELETT toner av hvit, grå og svart. Og parallelt må vi oppfinne dynamiske design, og uttrykke dem i tilsvarende dynamiske former: triangler, kjegler, spiraler, ellipser, sirkler, osv. Fasongen må inkludere dynamiske og asymmetriske linjer, med vestre side av jakken og venstre erme i sirkler og den høyre siden i firkanter. Og det samme gjelder vester, strømper, frakker osv. Den påfølgende muntre glansen produsert av klærne i de støyfulle gatene, som vi transformerer med vår FUTURISTISKE arkitektur, vil bety at alt begynner å glitre som den fantastiske prismen i gullsmedens enorme glassvindu, og på alle kanter ser vi akrobatiske fargeklumper som staver ut de følgende ord-formene: Coffeecornhou Rosegreebastocap transpomotocar legcutshop blue blackwhitehouses aerocigarend skyrooflityellight anomoviesphot barbebbenpurp. Dette tangerer jo galskap, men det er noko vakkert ved det også. Har Verk eit manifest? Kva ville det eventuelt gått ut på? – Det måtte i såfall være noe som dette: «Å la alt være lavt, enkelt, ikke briljere, ikke ekskludere, passivisere. Å holde alt lavt, naivt, ikke være redd for det naive, en nøkkel til å handle! Å handle, å vise, å holde det lavt. Å lage noe enkelt, å holde det enkelt, økonomisk, praktisk, å lage et enkelt arbeide, med det jeg har for hånden, noe urent, ubeskyttet, uten å pretendere, uten pretensjon, men med ambisjon. Å miste seg selv, å bli trett, miste kontrollen, miste tiden, å la tingene ta kontrollen, å miste synet, å miste, å tape, ikke lengre lyve, ikke kalkulere. Å kjempe tilbake, for å få kontrollen, å kjempe for kunsten, for sin rett, for sitt syn, for sin berettigelse, å ta tilbake noe av definisjonsmakten. Å akseptere at arbeidet er delvis brukket, å akseptere det uferdige.» Det er lett å kjenne igjen Verk sine arbeid gjennom det manifestet det du skisserer her. Når det gjeld Manifest United, kva er det publikum har i vente? – Tilstander av kunstneriske kriser og ekstase, tekster om kunst og visuelle bombardementer. Manifest United går 5. april – 8. april og 11. april – 15. april på Black Box teater.

Toårig fagskole for visuelle kunstfag

SØKNADSFRIST

15.MAI www.kib.no

v i s u e l l e K u n s t fa g på K i b -praKtisK undervisning K r e at i v t e n K n i n g

TV-anmeldelse

Netflixs politi-dokumentarserie Flint Town er som «Nattpatruljen» på TVNorge — bare tristere og med ordentlig kriminalitet.

TEKST YNGVE SIKKO FOTO ZACKARY CANEPARI

I DYSTOPISKE 80-TALLSFILMER blir sentrum i de store byene ofte fremstilt som lovløse, forferdelige steder, forlengst forlatt av sivilisasjonen. Den økonomiske eliten har flyttet til forstedene, mens det i downtown bor sjuskete folk med fingerhansker, lange, hullete frakker, tre skjerf rundt halsen og et avslappet forhold til barbering, som fyller den ene halvparten av tiden sin med bålbrenning i oljetønner og den andre med kriminalitet. I virkeligheten var det utkantstrøk som endte opp slik. Steder som Flint i Michigan. På 50- og 60-tallet hadde General Motors fabrikker i byen og økonomien gikk som det suste. Så kom globaliseringen, nedskjæringene, crack-epidemien og økonomisk nedgang. Og ja – Flint ligger i det såkalte «rustbeltet», området norske utenrikskorrespondenter ikke klarer å holde kjeft om når de skal forklare Trumps valgseier. I dag lever 41% av befolkningen i Flint under fattigdomsgrensen og byen har en av USAs høyeste kriminalitetsrater. Som om ikke det var nok har politikerne for å spare penger byttet vannkilde fra en innsjø til en elv, og samtidig har de fått endel blyforgiftende rør med på kjøpet. Gamle rør og bare rør!!!

«Jeg tar meg flere ganger i å tenke: ‘USA er jævlig ass! Digg å være hvit i Norge!’»

I Flint Town følger vi politiet i denne tragiske amerikanske småbyen gjennom to år. Gjennom åtte episoder blir vi kjent med et fascinerende persongalleri. Vi møter blant annet en mor og en sønn som går gjennom rekruttskolen for å bli politibetjenter sammen (!), et kjærestepar som møtte hverandre i politet, samt en rekke svarte politifolk som kjenner en av seriens grunnleggende konflikter på kroppen — den voldelige konflikten mellom politiet og the black community.

Ensidig er dokumentaren likevel ikke. Byens innbyggere kommer til orde i skarpt lyssatte intervjuer foran nøytral bakgrunn, men vi blir også med på innsiden av barber shops der debatten om politivold går livlig for seg. Disse menneskelige portrettene gjør Flint Town til en usedvanlig sterk dokumentarserie. Vi får innblikk i de faktiske konsekvensene av den økte polariseringen i amerikansk politikk. Politiet stoler ikke på svarte mennesker, svarte mennesker stoler ikke på politiet — og alle har det helt jævlig. Så spørs det da, om den harde linjen til byens nye politimester innfører for å få bukt med kriminaliteten en gang for alle fører frem. Noe av det mest fascinerende med serien er knyttet til formen. Dokumentarserier i dag er ikke som dokumentarserier fra noen år tilbake. Og det er trolig knyttet til en mer grunnleggende samfunnsmessig endring. For det skjedde noe merkelig i løpet av 90-tallet. Og vi snakker verken om posete klær, midtskill eller NRK2. Hollywood begynte å lage filmer der skillet mellom sant, usant, virkelighet og fiksjon mildt sagt var utydelig. Memento, The Truman Show, Requiem for a Dream, Donnie Darko, Fight Club og The Matrix. Filmer som fikk oss til å spørre hverandre, bare halvt på kødd: Er det bare jeg ikke skjønte en dritt, eller? I dag fremstår mange av disse filmene som banale. Men de var likefullt uttrykk for en grunnleggende forvirring hos mennesket som ble mer og mer påtrengende utover 90-tallet. Hva er sant? Hva er virkelig? Hvor går grensen mellom det subjektive og det objektive?

«Så vellykket er det faktisk, at man noen ganger glemmer at det er en dokumentar man sitter og ser på»

PÅ KINO FRA 20. APRIL FRA REGISSØREN AV

Disse spørsmålene trengte seg på samtidig som politikken var i ferd med å miste sitt purpose og why. Den grunnleggende motsetningen mellom kommunisme og kapitalisme forsvant. De sosialdemokratiske partiene gikk til høyre. Fellesskap krever at noen holdes utenfor, men etter Sovjetunionens fall var det ikke lenger et klart skille mellom «oss» og «dem». Med mindre man valgte å bli høyreradikal nasjonalist. Heldigvis ble de fleste av i stedet forskremte individer. Og vi spurte hverandre: Er det bare jeg som ikke skjønner en dritt? Det er ikke tilfeldig at en annen form for film/TV vokste frem omtrent samtidig: Reality-TV. Reality-TV gjorde virkelighet til underholdning. I flere år hadde man ikke forstått en dritt av verken filmer eller politikk. Da var det deilig å sette seg foran idiotboksen med en neve KIMS French Fries og innta en god dose virkelighet. Samme tendens kom til syne i litteraturen. Før understreket og kanskje til og med forverret, litteraturen det kaotiske og surrealistiske ved livet. Nå skulle den være ekte. Håndgripelig. Virkelig. Senere kom podcastene og TV-seriene om True Crime. VG og NRK la om dekningen sin av krimsaker. Korthugde setninger. Saftige bakgrunnshistorier. Det skulle være spennende. Det skulle være EKTE. I 2018 virker det som at vi har nådd neste steg av utviklingen. Sosiale problemer har blitt underholdning. Flint Town er et eksempel. Så vellykket er det faktisk, at man noen ganger glemmer at det er en dokumentar man sitter og ser på. Netflix vet at det er hard konkurranse på streaming-markedet. Seeren skal bli hektet. Og det blir man! En slik tilnærming er selvsagt ikke uten historiske forløpere — den realistiske litteraturen er en nærliggende assosiasjon. Og denne dramaserie-aktige spenningsoppbygningen gjør «Flint Town» veldig severdig. Samtidig er det grunn til å stille spørsmål ved om en «objektiv» tilnærming til sosiale problemer er helt uproblematisk i en dokumentar. Noen ganger føles det mest fetisjiserende. Bortsett fra korte nyhetsklipp, kontekstualiseres det lite, verken med fortellerstemme, ekspertintervjuer eller politisk vinkling. Noen ganger heller serien mot å være fattigdoms-porno. Jeg tar meg flere ganger i å tenke: «USA er jævlig ass! Digg å være hvit i Norge!» Aktørenes egen analyse av problemene i Flint er ofte håpløst korttenkte. I politietaten har de fleste tro på en «tøffere linje». Befolkningen mener at politiet selv er opphav til problemene. Bernie Sanders er innom, men det virker som om reell samfunnsmessig endring er utenkelig for de fleste. Slikt sett passer det upolitiske og observerende formatet virkelighetsoppfatningen til folk i Flint: Sosiale problemer er bare noe som skjer! I stor grad er det nettopp mangelen på dømmende, belærende eller politisk tone som gjør Flint Town så bra. Serien tilby verken forslag til løsninger eller påtrengende sosiale og politiske perspektiver. Derimot får vi et innblikk i aktørenes egen opplevelse av hvordan livet arter seg i en fattig og glemt amerikansk småby der det nyliberale spøkelset har vært på besøk. Oppløftende er det ikke, men det er EKTE. Flint Town er Nattpatruljen på TVNorge — bare tristere og med ordentlig kriminalitet. Med andre ord bør du sjekke det ut NÅ!

”PERFEKTE FREMMEDE”

Spill Kommentar

TEKST RASMUS HUNGNES

Far Cry 5 byd på karismatiske forkynningar, sterke rusmiddel og ville vengjedraktstunt. DEN PRE-APOKALYPTISKE landsbyliv-simulatoren Far Cry 5 (XB1, PS4, PC) går føre seg i førstepersonsperspektiv i fantasifylket Hope County i Montana, Sambandsstatane. I likskap med forgjengarane i serien, er det her tale om borgarkrigerske tilhøve i naturskjønne omgjevnader, og som seg hør og bør i eit Far Cryspel, står ein antagonist med sterk personlegdom og sterke personlegdomsforstyrringar i sentrum for det heile. Dette heile startar i det du og dine politi-kolleger avbryt Joseph Seed – karismatisk leiar for kristenkulten Eden’s Gate iført gule solbriller – midt ei preike for menigheita ved å vifte med ein arrestordre, og når du plasserer dommedagspredikanten i helikopteret treff skiten vifta: Du skjønar raskt kor ihuga og sjølvoppofrande flokken hans er når eit av kultusmedlemene som har klamra seg til flygemaskina saboterer arresten ved å late sin lekam stige rake vegen opp til rotoren og gjer kjøttsmoothie av seg sjølv. Og derifrå går det nedover – dette er ei mørk og brutal soge, men ein reinspikka opptur av eit spel. Etter å ha styrta og blitt stira ned av dei intense augo bak dei gule solbrillene, styrtar du ut i skogen med illsinte

militante separatistmenigheitmedlemar som vil slå deg i hel hakk i hel. Du unngår å bli hakkebiff ved å lure i buskaset til kysten er klar, og kjem raskt i kontakt, som seg òg hør og bør i eit Far Cry-spel, med motstandsstyrkane. Dermed kan spelet ta til for alvor. Hope County er ei fullstendig ope verd frå starten av. Kartet er delt inn i tre regionar, kvar styrt av eit av sektleiar-Seed sine spinnville sysken. Ved å utføre ymis aktivitetar – det meste frå innsamling av sædkjertlar frå forskjellige dyreartar som teneste for kokken som kokar måltidet til den årlege testikkelfestivalen, til å sprenge Eden’s Gates hallisunogenlager i lufta – med bruk av ymis våpen, vengjedrakter, fallskjermar og forskjellige transportmiddel til lands, til vanns og i lufta, byggjer du opp «resistance points». Du vel sjølv kva for rekkjefølgje du vil gjere ting i, vanskegraden stig på organisk vis, og måten det sentrale narrativet (som handlar om antagonistane sine traumatiserte psyker, dei mentale og moralske skavankane som har leia dei inn i kultleiarkarrieren, og korleis dei hjernevaskar både deg og dei fleste andre) leggjast fram på er ganske finurleg. Så snart «motstandometeret» i ein

«SOFIA HAUGAN VISER ET USMINKET STYKKE MEDMENNESKELIGHET» -Dagbladet

Ved sidan av det apokalyptiske narrativet, fungerer spelet òg som noko utviklaren kallar ein «anekdotemaskin»

«EN GLIMRENDE DOKUMENTARFILM OM ET SPESIELT FAR OG DATTER-FORHOLD» -NRK P3 Filmpolitiet

«EN SVÆRT INTERESSANT DOKUMENTAR OG EN IMPONERENDE DEBUTFILM» -Kinomagasinet

region når eit visst punkt, blir du jakta ned av den aktuelle avdelingsleiaren sine handlangarar, slik at dei, ved hjelp av sine enormt karismatiske cocktails av hypnotisk ordkløyveri, tortur og narkotikum, kan freiste å redde sjela di. «Souls do not reap themselves», som slagordet deira går. Slik oscillerer Far Cry 5 mellom grøss og gru og leik og moro. Ved sidan av det apokalyptiske narrativet, fungerer spelet òg som noko utviklaren kallar ein «anekdotemaskin». Dette kjenst som ei levande verd, eller nærare bestemt fylke, som ein kan grave seg inn i. Ein kan lytte til telefonsvararmeldingar i framande sine hus, og kan hende er det presidenten som har ringt for å fortelje om muren som skal reisast langs grensa for å få bukt med kanadiarane, eller til dommedagslovsong komponert særskild for høvet på bilradioen der ein cruisar rundt i semitrailer med mitraljøse montert på grillen. Det er slike detaljar som gjer Far Cry, og soga – dels satire, dels parodi, litt sci-fi og ganske mykje harry action – vrenger seg ut med deg på innsida. Dessutan kan du invitere med deg ein ven på ferda: Heile sulamitten kan spelast i ein svært velgjort coop modus, eller ein kan auke spelet si levetid etter at soga er over ved å rote opp elleville anekdotar i (dis) harmonisk samspel.

F IL M

S O FI A

HAUGAN

NORDIC DOCUMENTARY COMPETITION NOMINEE

Tre-fire på topp Skuggar frå fortida PS2-klassikaren Shadow of the Colossus, eit unikum av eit David vs Goliat-eventyr på hesteryggen, er ute i totalrenovert utgåve til Playstation 4. «The shadow remains cast», som det heiter i hekse-hack’n’slashspelet Bayonetta – både original og oppfølgjar er no ute på nytt til Nintendo Switch. Alle tre er verdt å stifte kjennskap – eller få eit gjensyn – med. Ni No Kuni II: Revenant Kingdom (PC, XB1, PS4) Fredsælt japansk rollespel om maktkamp mellom kattefolk og musefolk i kongeriket Ding Dong Bell, der du trer inn i rolla som mellom andre president i dimensjonsflyktigheit og barnekonge i landsflyktigheit samt familien flygande fjellpirat. Sea of Thieves (XB1, Win10) Dersom du vil vere sjørøver-kap’ten av den gode gamle sorten kan du sette segl i Sea of Thieves. Kjekkast for dei som har tilgjenge på vener som vil segle på det som må vere den mest overbevisande dataspelsjøen til no i vind og i blest, å hei fadderi fadderullan dei.

SISTE SJANSE - PÅ KINO NÅ

Tegneserie Intervju

DEN NYE OG ”VIKTIGE” JOBBEN Windy

Høyre hånd

og sjefen

God dag!

Skrik!!!!

Satan! Kroppen min stivna mens jeg sov. Jeg kan ikke rikke en finger!

Faktisk ikke! Jeg er limt gulvfast – og det på første dag i min nye og ”viktige” jobb.

Viktig?

...og dette må jo være Windy. Jeg er faktisk sjefen her.

La meg gi deg en hjelpende finger. p!!

Stas!!

Bang!

Jeg var i ferd med å vise dine nye kollegaer rundt på området.

Nå hadde det smakt med en kopp kaffe...

Det ser ut som en fotballbane. Noe i mot å bære en stakkar siste etappe av touren?

Hei på deg, Windy!

Puh

Fremad! Vi nærmer oss siste stopp!

! Pu

Dermed: Min personlige favoritt...

To kanelsnurrer og en liten latte, takk!

En macchiato!

Nedsatt funksjonsevne først i køen!!!

Filterkaffe!

Bang!!

Deic

hma

DeLuca

Erlend Peder Kvam fra Narves1Biblioteket har blitt en het potet i tegneserieundergrunnen ved å følge sitt fremste mantra: Underholde seg selv. TEKST ANDREAS LUND

Hva så du opp til som liten og hva fikk deg til å tenke at du ville jobbe med tegneserier? Definitivt Donald. Jeg og en kamerat på barneskolen lagde en tegneserie sammen som het Skolen hvor vi tegnet lærerne og sånn. Det var nok litt teite greier, men den læreren det gikk hardest utover var også han som likte det best og han som hjalp oss med å trykke det opp. Vi solgte serien og brukte pengene på båt-is. Kanskje det viktigste var da jeg jobbet på et galleri på Inderøya da jeg var rundt 15 år. Han som var gallerist var veldig tegneserieinteressert, og vi lagde en utstilling med Bendik Kaltenborn, Christopher Nilsen, Lars Fiske, Anna Fiske og den gjengen der. Han kjøpte inn alle bøkene fra No Comprendo Press i museumsbutikken, så på jobb leste og oppdaget jeg tegneserier jeg ikke hadde sett før, som Dongery. Hva er inspirasjonskildene dine nå? Jeg merker det som er viktig nå er å ha et slags miljø. At man ikke bare tegner for seg selv, men viser det til venner og får tilbakemelding. At man ikke tegner kun for sin egen del. Så det er kanskje Narves1Biblioteket som inspirerer meg mest. Det er en inspirasjon i samhold. Jeg er redd for å komme til punktet hvor man tegner for andre enn seg selv. Spesielt med tanke på Instagram hvor man veldig fort merker hva som får respons og hva som ikke får det. At man fortsetter å lage det som får likes. Det er litt farlig. Det er mye bedre å ha en gjeng med venner og folk man kan stole på og vise det til. Jeg tror også jeg liker de tegneseriene som er på overskudd på ideer. At det finnes ideer rundt måten ting tegnes på. At det aldri går på autopilot. Arbeidene dine føles friske og spontane. Er det rett og slett prøving og feiling som har fått deg dit? Det handler nok om at jeg har jobbet lenge og laget tegneserier på mange forskjellige måter. Det var en periode jeg var veldig opptatt av hvordan rutene skulle settes opp for å fortelle historien på den beste eller mest avansert måten. Og så leste jeg Greys av Olivier Schrauwen hvor han kun har to enkle ruter og et fast oppsett. Da kan man heller konsentrere meg om innholdet. Jeg tror også at en slik fast og forutsigbar rytme gjør det mer lesbart. Det er viktig for min egen del. At ting er tydelig. At det ikke overkompliseres. Apropos den friske og spontane følelsen i tegneseriene dine; planlegger du mye i prosessen fra idè til ferdig produkt? Jeg lager en løs historie på forhånd, men det er nok dét. Jeg skjønner ikke folk som sliter seg gjennom arbeidet, som tenker at man skal slite med å tegne fordi man skal oppnå et resultat utenfor sin egen skaperevne. Hvis jeg skal fortsette å tegne resten av livet er det viktig for meg å ha det artig med tegningen. Derfor må man nok tillate seg å være spontan i øyeblikket man tegner og ikke følge en plan på forhånd. Jeg må bli underholdt av meg selv. Ikke lage for mye skisser og sånn.

I boken som snart kommer på Kuš tok jeg for eksempel utgangspunkt i en logo for et tysk merke som heter Zwilling som lager kniver og kjøkkenutstyr. Den logoen tror jeg er et av verdens eldste varemerker, og viser to kropper som henger sammen. Jeg bruker boken til å utforske mulighetene og utfordringene til karakteren gjennom måten den er tegnet på. At designet er begrensningene. I boka skal tvillingene hjem til pappaen sin fordi det er helg. Han forsøker å dele de med en saks. Zwilling produserer jo sakser. Historien handler nok litt om kjønn og forventninger til kjønn. Den er også litt mer alvorlig. Men det er jo ingenting å være redd for det heller, det triste. Det er akkurat det samme med Atle. Der var det også designet av karakteren som kom først og så premisset for historien. En utforskning av måten karakteren var tegnet på. Han flyr og blir styrt av sin egen mage. Da jeg tegnet skulle jeg ikke vite hva jeg skulle tegne i neste rute fordi jeg prøvde å høre på min egen mage, som Atle. Du har jobbet med litt forskjellige teknikker. Før jobbet du mer digitalt mens nå fargelegger du med tusj, for eksempel. Forsøker du å lande på et uttrykk eller er det eksperimentering og selvunderholdning? Jeg håper virkelig ikke jeg tegner det samme om 20 år, bare mer finstilt. Man får kanskje litt hang-ups på ting. Jeg tegnet i en periode baller for det var enkelt å tegne. Plutselig var jeg lei av det så tegnet jeg noe annet. Så går det en stund og så ble jeg lei av det. Jeg forsøker å holde det gående en stund om jeg føler det er et potensial i det jeg holder på med. At det kan være verdt det. Jeg prøver å utvikle meg litt. Jeg vet ikke hva det neste blir, men nå har jeg veldig lyst å slutte helt med farger. Nå begynner jeg å bli lei av hele den fargeleggingsgreia. Du har gitt ut en del fanziner og stoff til antologier, kortere ting. Kunne du tenke deg å gi ut noe lengre? Jeg tror det jeg liker med tegning er at det er så kort vei fra idé til ferdig resultat. Det samme gjelder jo zineformatet. Jeg har ikke noen planer om å gjøre noe større enn det. Jeg tror jeg hadde slitt med å planlegge strukturen i lengre arbeider akkurat nå. Da blir man jo nødt å snakke med en redaktør, og de vil sikkert høre hva planen min er. Olivier Schrauwen gir jo ut korte ting. Som 60 sider lange Sunday. Han gjorde det samme med Arsene Schrauwen, gir ut korte deler først, så samler han det etterpå. Jeg føler at jeg jobber med et prosjekt eller univers som jeg prøver å utvide ved å introdusere forskjellige karakterer. Nå føler jeg jeg har et univers og at hver nye ting jeg lager blir en del av det. Kanskje jeg en gang i framtiden kan gi det ut som en samla bok. ingenting står liksom uavhengig av hverandre. Men nå trives jeg med korte ting.

Foto: Marin Håskjold

Smil & Gift

Hvis folket vil at Nicolay Ramm skal gå i bleie, så går han i bleie. Møt NRKs mest folkelige sportskomiker og klikkfenomen.

Du er 29 år, og jobben din er å få idrettsstjerner som allerede er nasjonale helter til å skinne. Føler du noen ganger at du har gått glipp av en sånn periode i humorkarrieren din hvor du er han litt farlige og utrygge? – Jeg har jo ambisjoner om å smalne humoren min etter hvert. Det handler om å styrke tilliten til de som styrer ressursene i denne sjappa her, så nå skal jeg gjøre det bredeste du kan gjøre, fredag kveld på NRK1, liksom.

1 6 1

Litt som forretningsmodellen til Tesla? Først lage biler, så reise til Mars.

Ramm til Mars – DER har vi en god idé! – Det er flere komikere som har gjort det, se på Erik Solbakken liksom, han var hele Norges barne-TV-stjerne og vipps! Okke at Karl Johan var så veldig spisst, men det var spissere enn noe annet han hadde laget før. Så jeg har en ambisjon om det, når jeg har gjort unna fredagskvelden og blitt hele Norges Dan Børge 2 liksom, så…

1 6

Da har du fått litt humorkapital i banken. – Da har jeg enda større grunn til å si «dette vil jeg lage nå, og fordi jeg er et stort navn skal jeg få lov til det».

1 6 6

Er det ulovlig med blasfemi i NRK? – Det er nok lov så lenge det er gjort på riktig måte.

Hvilke humorister er du mest fan av? – Jeg har egentlig mye mørkere humor enn det jeg bruker i jobben min. Jeg ler veldig godt av Louis CK og Ricky Gervais. De sier ting jeg ikke kan si i min jobb, og det er derfor jeg ler av det, tror jeg.

Er det noen norske komikere du liker? – Jeg blir imponert av det Ylvis klarer, de er så jævla flinke. De burde jo bare hett «Flinkis», ikke Ylvis.

Nei, det burde de ikke. – Men de tråkker heller ingen på tærne. Det er jo imponerende det òg, å lage noe som er gøy som ikke støter noen. Litt som du gjør? Er det det man må gjøre i Norge for å nå langt? – For å nå bredt, i hvert fall når du jobber i store, norske, kongelige fargefjernsyn som jeg gjør. Jeg merker de gangene jeg prøver å være litt smalere i humoren, så kommer feedbacken fra 60+-generasjonen. I fjor prøvde jeg å spille mer på drøye ting, og hadde noen dildogreier og sånn, og da ble kommentarfeltene fylt av gamlinger som ikke liker tingene jeg lager.

Husker du hva de skrev? – Det var en gammel dame som skrev at jeg var feit og stygg. Hun mente jeg hadde et skrikende behov for å vise den fleskete kroppen min på TV.

1 6 6

Sånn er alle mine dates. – Ren og skjær personhets. Er det mye av det? – Nei, ganske lite. 99 % av tilbakemeldingene jeg får er kjempebra.

Du kom fra ingenting og ble ekstremt populær veldig raskt. Hva var det som skjedde, egentlig? – Jeg valgte den trygge veien og ble journalist først. Jeg ble kalt inn til sjefen som sa at NRK Sport treffer altfor gamle folk, og at vi trenger en kar som kan treffe de yngre. Jobben er din, gjør hva du vil. Jeg hadde ingen plan om hva det skulle være. Så synes jeg sport ofte blir alt for seriøst, sånn who the fuck cares om hvem som har bra ski og hvem som er i form… Og så pitcha jeg jævlig mye ideer til utøvere og ledelsen, fikk masse nei, også ble det til at ideene ble sjukere og sjukere. Jeg føler vi nå har nådd en grense nå med hva vi kan få til med norske utøvere. Og resten er svært folkelig humorhistorie. Tenker du noen gang at det ikke burde vært den humoren som slo an? – Jeg skulle ønske takhøyden i norsk humor hadde vært større blant den gjengse nordmann. Det er fryktelig lite som skal til før man tråkker noen på tærne. Men jeg har ikke noe ønske om at folk skulle vært smartere eller… Folk er folk! Det er en grunn til at Chat Noir selger ut revy etter revy med Hege Schøyen, liksom. Og sånn er det, kunstneren i meg ser jo det, men da må man tenke mer som en forretningsmann, så får jeg prioritere hvordan min bedrift skal gå best mulig, og da må jeg lage noe som selger.

Apropos salgbart: Vi må snakke litt om den SYKT populære Gangnam Style-parodien din. Kan du si noe om idéprosessen der? – Tanken var jo at jeg skulle til Sør-Korea, og så husket jeg at Gangnam Style var stor for noen år siden, og tenkte «hva hvis man lager en norsk, dust, variant av det»? Jeg synes det er gøy å tulle med de koreanske stereotypiene om at de er klin gærne og det er kvinnediskriminering og fisehumor, det er det som er på koreansk TV. Jeg har vært der, og det er faktisk sånn. Det er enda verre. Det er folk som promper hverandre i ansiktet og folk ler rått av det og folk i studio klapper og sånn. Så det var liksom det landskapet jeg ville inn i. Og at det er for seint styrker den absurditeten at koreanerne henger litt etter vestlig, moderne humor. Pluss at det var en billig måte å få disse langrennsløperne til å måtte bjuda på, få dem til å være litt crazy og få på dem noen rare klær.

Er det noen idrettsutøvere som ikke liker deg? – Jeg vet ikke helt. Det er ikke alle som synes humor er gøy. Jeg tror for eksempel at Martin Johnsen Sundby ikke er en stor fan av meg.

Er det noe som har sagt nei flere ganger som du bare har gitt opp? – Heidi Weng. Hun har jeg prøvd å få med på noe i tre år, og alltid fått nei. Jeg tror ikke hun stoler på seg selv. Stoler ikke på at det vil bli bra. Jeg tror hun er litt mediesky. Det er det flere som snakker med henne sier, at hun er ukomfortabel med det å stå foran et kamera. Jeg har sendt henne manus, jeg dro faktisk til Trondheim for å forklare henne en idé hvor jeg skulle spille hennes adoptivsøster fra Korea som het Deng Weng, som var grunnen til at hun var så surrete da, som var grunnen til at hun rotet vekk alle tingene og lagde nudler. Jævlig absurd idé, bare fordi vi likte ordspillet med Deng Weng. «Jai satt ved siden av hon Haidi…»

Du lagde enn hyllest til Bjørndalen hvor punchen er at sånn langrenns-snørr etter et løp ser ut som sæd. Så fikk du med en del sportsprofiler på å gjøre intervjuer med «sæd» i fjeset. Var det vanskelig å få med folk på det? – De syntes det var dritgøy. Det var ikke vanskelig.

Tror du sportsfolk har ekstra dårlig humor? – Hva er dårlig humor, a? Er sæd i trynet dårlig humor? Jeg mener sæd i trynet kan være god humor. Jeg ler

av det.

1 6

Har du noen gang sagt «Helt Ramm» etter du har hatt sex? – Haha, nei, jeg skal gjøre det neste gang.

Hvordan tenker du NRK fungerer som talentfabrikk og plattform for folk som ikke synes sæd i trynet er god humor? Altså de som driver med litt smalere humor. – Jeg føler det er mye av det, Martin Beyer og Christian Mikkelsen-

6 1

… er ganske etablerte og brede. – De prøver innimellom å lage smalere humor, men de også blir preget av at de sender på NRK1.

Brenner du inne med noen spesielt kontroversielle ideer som du gjerne skulle laget i NRK? – Både og. Jobben min er å glede publikum, og jo flere som ser det jeg lager, desto bedre. Jeg har ikke noe behov for at det jeg lager er noe jeg selv skal synes er hysterisk morsomt, men innimellom finner jeg den balansen der jeg synes det er jævlig gøy jeg også, men innimellom må jeg gå på akkord med mine komiske sider og gå med på at folk liker en sumodrakt, og da skal de få en sumodrakt. Hvis folket vil at jeg skal gå rundt i en bleie, så går jeg rundt i den bleia. Det er jobben min. Skal vi rettferdiggjøre lisensen, så må folk se på det.

Er det noe du aldri vil tulle med? – Det kommer helt an på ideen, ass. Det er vanskelig å si at man ikke kan kødde med 22. juli, men man kan jo ikke det per i dag. Og det forblir kanskje «too soon» i løpet av min levetid, for alt jeg vet. Det er liksom folk som blir støtt av hitlerjokes eller jesusvitser fortsatt.

Kunne du noen gang sett for deg at du ville laget humor om islam, for eksempel? – Ja, ja. Det tror jeg at jeg har gjort tidligere og. Jeg gjorde en parodi på Johannes Thingnes Bø hvor jeg sa allahu akbar og stod med skiskytergeværet opp i lufta. En veldig kort greie.

1 6

Noen som ble sure? – Nei, men jeg var veldig usikker på om jeg skulle ta det med.

Du har tulla litt med hun Kowalczyk, egentlig som en stereotyp av polakker, og du har det koreanske talkshowet hvor du spiller en koreaner. Vanligvis vil jo dét være litt kontroversielt, kanskje … – Og det var det jo. Jeg fikk masse henvendelser etter Korean Ramm Show. Det var noen fra Universitetet i Oslo som ble krenket på vegne av det koreanske folk. Som mente jeg stereotypifiserte dem som smaløyde gærninger. Folk må få mene det, men… Hva var spørsmålet? Hadde overskriftene blitt større hvis du hadde spilt en afrikaner? – Overhodet ikke, siden humoren min er så ufarlig at jeg kan tillate meg det meste. Om det kommer en idé om en Ndure-parodi, eller om jeg hadde spilt en mørkhudet som hadde snakket ombolombo-språk så kunne jeg gjort det – det hadde jeg ikke hatt noe problem med. Det er så åpenbart at vi tuller.

1 1 1

Så Helt Ramm i blackface er en mulighet? – Ja. Ideen har ikke kommet ennå, men…

Lurte dere på om dere skulle kødde med Paralympics også? – Vi hadde egne idédager hvor vi snakket om hva vi kan gjøre på Paralympics. Og foreløpig har ingen ideer blitt gjennomført. Fordi det er så touchy.

Er det ikke Paralympics som trenger fokus, og ikke for eksempel Marit Bjørgen? – Absolutt. Jeg leter etter de gode ideene. Jeg følte jeg var litt inne på det da jeg lagde en tulledokumentar om fotballjentene som innrømmet at de var rævva i fotball, den er jeg stolt av. Den landet på riktig side, og spilte på fordommen om at kvinner er dårlige i fotball.

6 1 1 1 1

Ser du på kvinnefotball, da? – Ja. Kan ikke si jeg følger med på den norske serien, men når det er mesterskap ser jeg på.

1 6

Så feil kan man ta!

6 1 1 6

Er folk for lite kritiske til sånne ting? Johaug har jo to pizzaer.

Kan du si tre kvinnelige fotballspillere som ikke spiller på landslaget? – Da sliter jeg. Er det noen du hater? – Han fra ungdomsskolen som mobba meg, han hater jeg. Kristoffer. Vil du si noe til Kristoffer? – Du tok feil.

Han sa «du kommer aldri til å bli en kjent sportskomiker»? – Han mente jeg var en ubrukelig dritt som bare skulle vise meg frem og ta oppmerksomhet uten å fortjene det.

Er det noe du kan si om norske idrettsutøvere som hadde overrasket oss? – At de tenker som forretningsfolk. Spesielt når det kommer til hva de stiller opp på, og hvordan de kan tjene mest mulig penger på de årene de har. Fotballspillere er det tydeligere fordi det er mer penger i spill, men også norske folkefavoritter har et særdeles bevisst forhold til hvordan de profilerer seg og hva de stiller opp på. De melker kua maks i de 10-15 årene de er aktive. Etter det kan det fort være en lærerjobb som venter, liksom, så de vet at de må makse.

Og du har null. – Hva mener du med det? Hun har en egen type frossenpizza! – What, har hun det?

Og etter hun ble dømt kom det en ny Therese Johaugpizza. Hva sier det om norske forbrukere? – Det sier at de elsker nasjonalhelter. De kjøper ethvert produkt med bilde av sin stjerne på. De ser så vanvittig opp til dem. Spesielt innen vintersport. Det er helt sprøtt.

FOTO JAN KHÜR

Nicolay André Ramm (født dagen før Jesus, 1988 år etter) er NRKs klikkfrelser i skjæringspunktet mellom sport og komikk. I vår skal han utfordre kjente idrettsutøvere på NRK1 i et humoristisk og kunnskapsbasert konkurranseshow om sport kalt «Ramm, ferdig gå!».

Se bildeserie s. 18