2013-mai-trondheim by NATT&DAG

TRONDHEIM 05 - MAI 2013 // NITTITALLET

WWW.NATTOGDAG.NO

VÅRENS DEFINITIVE SJEKKEGUIDE:

HVORDAN FÅ KULTURELITEN TIL SENGS

FANGET I

90-TALLS-TRANSE

Nadda // Foto: Christian Belgaux // Illustrasjon: Henrik Pask // Styling: Ingrid Holm

Natt&Dag - Siden 1988

DESIGN/KONSEPT: ANTI BERGEN, FOTO: FRED JONNY™, 3D: ELIJAH A. CHOTE OG ANTI BERGEN

Smakebiter fra festen Cirque Éloize Efterklang med KORK

Alan Øyen: Coelacanth

Desiring Machines

Sofi Oksanen BLAM!

William Basinski

Grieg in Outer Space Carte Blanche med Sang Jijia

Phase 7: Neither  Kvinne, kjenn din kropp  Bjørn Thoroddsens guitar fest m/Berit The Commander in Chief Hagen  Captain Credible  Deathprod & Snah  Masterpiece revisited m/Ugress, Casiokids, Mari Kvien Bruvoll, Stockhaus, Hypertext, The Megaphonic Thrift, Empty Bottles Broken Hearts, Krachmacher  Jørgen Træen & Frode Flatland  Knut Vaage  Mobile homes  Lis Rhodes  Marius Neset Septet  Ondt blod  Bergen Impro Laug  Den skjeggete dame  Murmuration  Jo Strømgren: Origin of Species  Tan Dun: Marco Polo  Music for a While med Tora Augestad  og mye mer

TRONDHEIM - MAI 2013 Sjefredaktør/daglig leder CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no Redaksjonssjef HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no Redaktør Oslo og Samfunn MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no Fotoredaktører STEPHEN BUTKUS butkus@nattogdag.no CHRISTIAN BELGAUX belgaux@nattogdag.no Redaksjonssekretær AGNES MAARJA agnes@nattogdag.no

INNHOLD

Markedsavdeling ANDERS BROCHMANN JOHNNY JENSEN ALEKSANDER RIIS MARIUS SOMMERFELDT salg@nattogdag.no Økonomi MARTIN ESPELAND PETTER NORDHAUG okonomi@nattogdag.no Utgiver NATT&DAG AS Trykk MEDIA NORGE TRYKK OSLO Opplag 69.000 distribusjon@nattogdag.no

Nett og sosiale medier DANBY CHOI danby@nattogdag.no

REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL

Redaksjonsassistenter ANNA VAAGLAND JENS ROSS SEMB

Natt&Dag Oslo Strandgata 19 N-0152 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo

Art direction ANDREAS TYLDEN tylden@nattogdag.no Skribenter GUSTAV SVIHUS BORGERSEN TORSTEIN HØE FRIDE HERFJORD ELINE BJERKAN SIRI HOVLAND KALDAL TROND GAUSDAL SARA HAMMER MARIUS SVALENG ANDRESEN MARTIN T. JOHANNESSEN LIVE ØRA DANIELSEN KAMILLA RØNNESTAD LARS OLE KRISTIANSEN RAGNHILD BROCHMANN TROND GAUSDAL KARSTEN MEINICH SIREN LØKAAS MARTIN ØSMUNDSET MARTIN T. JOHANNESSEN MAIKEN HORN BOLSET AKSEL KIELLAND RASMUS HUNGNES

19 MÅNEDENS MEDARBEIDERE .............................................................................................................................................. 12 SAMFUNN: ET TILBAKEGLIPP ............................................................................................................................................ 15 MEH-GUBBEN SPØR: HVA ER NITTITALLS? .................................................................................................................... 16 KVINNEGUIDEN: FÅ KULTURELITEN TIL SENGS ........................................................................................................... 19 KRONIKK: SPIKEREN I FETISJISTEN ................................................................................................................................ 22 NITTITALLETS ÅND ................................................................................................................................................................ 25 MOTEGUIDE ............................................................................................................................................................................. 29 MOTESERIE ............................................................................................................................................................................... 31 BYGUIDE: FAIL LIKE IT’S 1999 ............................................................................................................................................ 41 INTERVJU: JOHN ROBERTS ................................................................................................................................................. 42 UTELIV: BAR, KLUBB & KONSERT ..................................................................................................................................... 46 MAT: BURGERSLAKT ............................................................................................................................................................. 50 HVA FIKK DU UT AV NITTITALLET? ..................................................................................................................................... 51 INTERVJU: ESPERANZA ROSALES ................................................................................................................................... 52 KUNSTGUIDE ........................................................................................................................................................................... 54 SCENEKUNSTGUIDE .............................................................................................................................................................. 56 INTERVJU: LASSE W. FOSSHAUG ...................................................................................................................................... 58 TEGNESERIE ............................................................................................................................................................................ 59 MUSIKK: MONA & MARIA, YOUTH LAGOON, GHOST .................................................................................................. 61 FILM: SPRING BREAKERS, IRON MAN 3, OBLIVION .................................................................................................... 69 TV & SPILL ................................................................................................................................................................................. 76 NATT&DAG MØTER TOMMY TEE ........................................................................................................................................ 78

Telefon: 22 41 94 41 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen Natt&Dag Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim For tips og presse: film@nattogdag.no musikk@nattogdag.no uteliv@nattogdag.no mote@nattogdag.no kunst@nattogdag.no scenekunst@nattogdag.no restaurant@nattogdag.no litteratur@nattogdag.no

No riff-raff! WWW.NATTOGDAG.NO

Illustrasjon MARTA BRAVO DANBY CHOI TORD TORPE KRISTOPHER HERNHOLM HENRIK PASK

Ø M E R KE T ILJ

Salg- og markedsjef CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nattogdag.no

Trykkeri

Fotografer SIRI HOVLAND KALDAL OLE EKKER OSCAR STOLTENBERG JOHANSEN

DETTE HØRTE VI PÅ

0 25

05/2013

“His set is a masterclass in intelligent, no-frills stand-up” - THE GUARDIAN

“Devilishly sharp” - METRO

“Stuffed with dazzling observations, vivid vignettes and glorious gags” - THE EVENING STANDARD

Rockefeller, fredag 14. juni

Folketeateret 20. august

Sjekk oss ut på FB for forhåndssalg, og informasjon om våre arrangementer

www.facebook.com/atomicsoul

OVERHØRT ...

NATTOGDAG.NO FACEBOOK.NO /NATTOGDAG TWITTER.COM /NATTOGDAG INSTAGRAM #NATTOGDAG

GLADE HOMO-KAMELER Faktisk har de aller fleste av oss slutta å røyke. Men da vi nylig overhørte at den klassiske Camel-pakken med ufiltrede sigaretter er ansett som «gay» blant dagen røkende kids, fikk vi lyst til å ta opp igjen uvanen som en ren støtteerklæring! Ikke minst fordi vi ikke har noe problemer med å bli kalt «gay», men det er da strengt tatt en ganske macho (hvis det er motsatsen) røyk, er det ikke? Hva blir det neste? Teddy-sigaretter er «cute»? HAIL SATAN! OG BABYWIPES! Et visst megakjent norsk black metal-band med en viss (W)ond vinmaker som frontfigur, klaget nylig etter Infernokonserten fordi de fikk for grove håndklær til å fjerne liksminka! En stakkars assistent måtte løpe ned på Deli de luca og plukke opp noen pakker med babywipes, bandets foretrukne liksminkefjerner. Det er derimot veldig «gay».

HODERYSTING Dette rystet vi på hodet av forrige måned. Sjekk #hoderysting på twitter og instagram.

ANNE KARI HINNA Klassekampen (13. april) LEGGER SEG FLAT: Utenriksminister Espen Barth Eide dro på påskeferie med Ryanair. Skandale!! Men både han og en rekke andre statsråder lover aldri å reise med det utskjelte flyselskapet igjen. Sukk. Det er offisielt: Norge har verdens dølleste politiske skandaler.

STILIG SPYLUKT I OSLO Nei, du er ikke den eneste som har tenkt at det lukter særlig vondt rundt omkring i byen de siste ukene. Årsaken er ganske enkel. Ettersom vi har gått fra mye snø til ingen snø på kort tid, produserer plantene smørsyre, og smørsyre lukter ikke akkurat smør, det lukter spy. Om litt sadistisk schadenfreude hjelper på humøret, kan du jo gosse deg over at mossingene lever med en slik duft året rundt. MÉNAGE À NORTROIS Mer Se og Hør-snadder om vår egen THUG langrennsgangster! Som forøvrig bruker sin nye Samsung-telefon Like He Hates It (den kleineste T-banereklamen så langt i år?). Han pulte nylig to afterski-babes i Hemsedal. På samme tid. Så vet du det.

MARIE MELGÅRD Aftenposten (7. april) VALGETS KVALER. «Ola Borten Moe mer enn dobbelt så mange blanke stemmer som resten av toppledelsen.» Hei, Aftenposten. Du FÅR ikke blanke stemmer. Det er nettopp derfor det heter blank stemme. Den er uten adressat. Den er til ingen. Kan noen vennligst vekke Per Egil Hegge der borte?

POST-HALVFUNNY DJ-NAVN En tidligere NATT&DAGredaktør setter ned foten om du vil spille på klubben hans under et «rart», «vulgært» eller «komplisert» dj-navn. Skal du snurre skiver og ha navnet ditt på plakaten holder det ikke lenger med det teite Dj Brunost-aliaset du en gang kom på i fylla. Hva med å bruke ditt faktiske navn? Er det så døllt? U.S. OF AWESOME! Vi besøkte nylig Nasjonalmuseet og så en gjeng amerikanere foran Munchs maleri Livets dans (du vet, det med et par som danser i den lyse sommernatten). Etter noen sekunders skue utbrøt de i kor: «Spring break!»

05/2013

GURO ISTAD Bergenes Tidende (20. april) UTFORDRENDE UTFORDRINGER: I en sak om at Kristin HelleValle har fått forlenget stillingen som litteraturhussjef til juni 2014, presterte BT å bruke det norske språks mest misbrukte ord (utfordring/utfordrende) seks (!) ganger i løpet av to avsnitt. Kaktus på vei i posten.

Rakk du ikke samordna opptak?

Ikke stress!

Vi har løpende opptak på studier som starter til høsten: l l l l l l

Administrasjon og ledelse Bedriftsøkonomi Jus Motivasjonspsykologi Psykologi Sosialpedagogikk

l l l l l l

Arbeids- og organisasjonspsykologi Exphil IT som ledelsesverktøy Personal- og endringsledelse Regnskapsfører Veiledningspedagogikk

Studiene går på deltid, så du kan jobbe mens du studerer… Hvis du vil. www.folkeuniversitetet.no

TIDENS ÅND BITCOIN Jepp, 90-tallets Cypherpunk-drøm om en egen kryptovaluta har ikke bare blitt en realitet, men blir nå regnet som et faktisk alternativ til etablerte valutaer! Den digitale valutaen Bitcoin er punk i den forstand at den «henger sammen» via peer-to-peer-baserte nettverk (som Torrentz), samt at fraværet av noen form for sentralstyring gjør det umulig for noen autoritet, statlige eller andre, å manipulere verdien av valutaen ved å produsere mer av den og dermed indusere inflasjon. Bitcoin tillater med andre ord anonymt eierskap og anonyme overføringer. Slik at du kan kjøpe snuskete ting.

1 1

EN NY REAKSJONÆR ERA? Apropos nettets mørkesider. Vi håper PST følger med litt bedre enn de gjorde sist. For under den sanksjonerte offentlige debatten der selvsagtheter flyter frem og tilbake mellom partier og politiske motstandere som når alt kommer til alt ikke er så veldig uenige om noen verdens ting, blusser det opp stadig nye blogger og nettverk av tenkere som har det til felles at de ønsker demokratiet dødt. En annen ting de har til felles, enten de er fra USA, Singapore eller Norge, er at de ikke akkurat fordømmer ABB. Mange av dem er dessverre også skremmende intelligente. Creepy greier.

2 1

3D-VÅPEN En faktisk reell og potensielt massivt destabiliserende trussel, eller bare den nye og litt skumlere MiniDiscen?

3 1

Å RUSE SEG PÅ APOTEK Stadig flere knasker ADHD-medisin i stedet for å ty til den stygge, uflidde storebroren amfetamin. Apoteket er og blir den mest stabile dealeren.

4 1

OVERHØRT

KONKURRANSE

... AH, JAMES! En heldig norsk mann har hatt gleden av å få en one night stand med den übercoole, eksentriske Hollywoodskuespilleren som også er kjent for å være et multi-talent/kunstner/ skribent/filmskaper/ nonchalant host av Oscar-utdelingen, i tillegg til å dele etternavn med en spansk diktator. Jentene (og guttene) i redaksjonen er misunnelige. Sukk. GREATEST PIECE OF WHITE GIRL ASS En kjent Oslo-rundbrenner, oftest observert på utesteder med Eplemost i hånda grindende opp og ned på jentene, fikk for noen helger tilbake sin livs fangst: nemlig Oslos søteste mannlige stylist. FLOSS N´B En ung norsk r n´bsanger ble observert med flosshatt en mandag på Grünerløkka.

Lei av å klimpre på den nye låta di i «garasjen» eller fikle med witch houseprosjektet ditt alene på pikerommet? Spiller du i band eller kjenner du noen som gjør det? N&D hjelper deg litt på vei: Vi har fått gratis slots med øvingstid fra Øvingshotellet midt på Løkka som vi vil gi bort til noen av leserne våre. Øvingshotellet er en del av Schous kulturbryggeri.

Øvingshotellet består av 49 utstyrte øvingsrom fordelt på fire ulike kategorier: solistrom, bandrom, ensemblerom og et pre-produksjonslokale. Alle øvingsrommene er utstyrt med utstyr av top notch kvalitet. Send inn artistnavn/bandnavn og en kort beskrivelse av prosjektet ditt (eventuelt også en Soundcloud-link, så vi kan få høre på greiene dine) til konkurranse@nattogdag.no

På starten av nullnull-tallet var tre nederlendere blitt drittlei den pågående retromaniaen. Istedenfor å glorifisere fortiden og vintage, bestemte de seg for å se fremover. Og laget da HUB footwear, en sko inspirert av «fremtid» og «urbant liv». Vi er litt usikre på

hva det betyr sånn helt konkret, men skoene ser bra, og det er vel det viktigste. Vi deler ut gutte- og jentemodeller til våre lesere. Vil du være med i konkurransen, send en mail med din definisjon på «urbant liv» til konkurranse@nattogdag.no

BIEBER-ETTERFEST Sønnen til en viss kongelig person med dobbeltnavn ble observert på etterfest for Justin Bieber på vestkantstedet Baroque, som normalt opererer med 20-års-grense, omringet av livvakter og med kledelig rojal attityd/sleik. YOLO-TATTIS Er den nye tribaltatoveringen og trampstampet - på én gang.

1 5

MUSEFLETTER Musefletter er vel det eneste feltet hvor det faktisk er relevant å trekke frem makkverket Menn er fra Venus, kvinner er fra Mars (eller var det omvendt?). For hvor vanskelig skal det egentlig være å overbevise jenter om at absolutt alle hannkjønn får superboner av jenter med musefletter og ergo: det burde ikke være et spørsmål for jenter som stirrer på seg selv i speilet fredag kveld før vorspielet om hva som kan løse den midlertidige selvstillitskrisen. Problemstillingene rosa eller lilla topp og eyeliner eller ikke eyeliner gir 0 promille i utslag sett i sammenlikning med to, spretne, søte fletter stikkende ut på hver side av hodet ditt. Du får bare leve med småpike-assosiasjonene (liker du ikke det, innerst inne?). Heldigvis for gutta, har motebransjen bestemt seg for å gjøre musefletter hot igjen denne våren.

6 1

FORLOVELSE Vi trodde forlovelse bare var noe man drev på med i nubiske kongefamilier, USA og det 19 århundre. Men den gang ei. Facebook renner over av forlovelsesnotifications om dagen fra våryre par som har utvekslet spytt, ringer og løfter. Den moderne forlovelsen, «bukseforlovelsen» AKA samboerskap, må vike for den mer ærverdige, gammeldagse trolovelsen. Bare husk: etter forlovelsen må du gifte deg innen ett år, og dersom du gir en forlovelsesgave til et par, sier gamle tunger at dersom de bryter forlovelsen/ekteskapet innen 20 år, kan du kreve å få gaven tilbake.

7 1

GÅ MED CAPEN BAKFREM Alle kidsa på vestkanten gjør det. Vi føler oss voksne.

8 1

JELLY SHOES Et fottøy vi aldri hadde trodd skulle dukke opp igjen etter nittitallet. Noensinne. Men så feil feil kan man ta: glitrende jelly shoes, eller gummisko, som det heter på norsk, blir frontet av alt fra AmAppy til Acne. Sexy om det gjøres riktig. Bestemor-på-den-franskeriviera om det gjøres feil. husk talkumpudder.

9 1

Boblere: Shane Carruth, croptops til folket, sølv, manikyr, hasardiøse russeleker, rosévin, John Roberts, eksamen, håp, romener-bennern, platemesse, ny-emoene på Oslo S, barcode + + 10

05/2013

VISNINGSRUNDE FOR DE «HIPPE» Du husker kanskje for noe år siden at eiendomsmeglere beskrev leiligheter som «porno» for å lokke til seg «unge og trendy» kjøpere? Et kjent eiendomsmeglerkontor har nylig skrudd opp kleinhetsfaktoren med ti hakk. Megleren går med caps, spiller Frank Ocean fra små machøytalere og legger en bunke NATT&DAGaviser ved siden av leilighetsprospektet. Ouch! Flaut! FINANSKJENDIS I PLAST En finanskjendis i 40-årene har en greia for plast. Jenter som blir med hjem fra byen må finne seg i å rulle vedkommede inn i gladpack og andre PVCholdige stoffer. RECOGNIZE THA NAME Et norsk multitalent og fotballdatter, for tiden aktuell som moteredaktør og programleder, ble observert på et utested med goodiebag på armen og navnelappen hengende ut, på et ikke heeeelt tilforlatelig vis.

MÅNEDENS MEDARBEIDERE Fride Herfjord (20) er mote- og shoppingskribenten i Trondheim. På fritiden er hun drivkraften bak streetstyle-bloggen Trønderhunter (tronderhunter.blogspot.com) der hun tar bilder av kule folk på gata for å bevise at trøndere, på tross av sokker-i-sandaler-ryktet, også har sans for stil. Når hun ikke leter etter trønderfashionistas, er hun som oftest opptatt med å kjøpe seg venner med gratis kinobilletter, peoplewatche fra vindusplassen på Dromedar Nordre eller fylle hodet med sangtekster og ubrukelig trivia fra imdb.com, og har for øvrig en pinlig god ansiktshukommelse det burde være mulig å tjene penger på en dag. Instagram: @frideherfjord/@tronderhunter

Martin T. Johannessen (22) studerer filmvitenskap. Han forsvarer studievalget med «at det har utvidet min forståelse for film som kunstart og underholdning». Innerst inne vet Martin at dette er en løgn, og antar at han man må jobbe som postmann på et senere tidspunkt i livet. Inntil den tid drømmer Martin om å skrive ord slik Prodigy lager musikk, om å danse på bord med beatniks, hippies og hipstere, og om gode samtaler med mennesker han ikke ante fantes.

Torstein Høe (30) er en vaskeekte trønder med én finger i kulturlivet, én finger i musikklivet og resten i byens uteliv, da han har vært aktiv i Trondheims uteliv siden 1999. Startet karrieren med et brak ved utestedet News da hele kvartalet brant ned. Siden den gang har det gått slag i slag, og bartending, med deltakelse i NM i bartending i 2011, ble hovedinteressen. Med solid interesse for journalistikk (blant annet fra Studentradion i Trondheim) og en forkjærlighet for Gonzo, jobber han for tiden med en mastergrad i media og kommunikasjon ved NTNU. Er for øvrig en bereist og bevandret fyr med en tendens til å skjære seg på de fine kokkeknivene sine etter fuktige kvelder på byen. : Rapa høyest i Mannegruppa Ottars Y-faktor.

Eline Bjerkan (24) er født og oppvokst i Trondheim, selv om mange betviler det. For tiden river hun seg i håret under arbeidet med masteroppgaven sin, som handler om performancekunst og noe med Dionysos, samt litt om kunstnersubjektets rolle. Når hun ikke jobber med dette karrieremessige blinkskuddet kan hun høres i Bokbaren på Radio Revolt. Hun har også vært frilansjournalist og sommervikar for Adresseavisen. Elines store plan akkurat nå er en gang i fremtiden å drive en sukkerplantasje langt inne i bushen på Cuba. Med noen hester og sånn, da. Claim to fame: Har danset på bordet til «La det swinge» sammen med Jostein Pedersen. Twitter: @ellipimpernelli

05/2013

Trond Gausdal (28) er for det meste bare forvirret. Kunstskribent og filmanmelder.

Håvard Nyhus (32) er det «aftenpostenske» alibiet til NATT&DAG. Ikke fordi han faktisk HAR noe med Aftenposten å gjøre, men han er den mest røddige, presise og «voksne» fyren vi har. En klassisk journalist. Papa Nyhus kommer fra Hamar (derav den gode humoren), jobbet tidligere i NRK og har en brokete utdanningsportefølje bestående av idehistorie, økonomi, statsvitenskap og journalistikk. Hans favorittartikler handler derfor i all hovedsak om «premissene for musikkritikk» og James Bonds syn på EU. Han har ikke sett Vibeke Løkkeberg sin film Gazas tårer, men har uttalt at tårene til Gazza da England røk ut av VM i 1990 «er et bilde jeg aldri blir ferdig med». Twitter/ instagram: @havardnyhus

www.uredd.no

NORDENFJELDSKE KUNSTINDUSTRIMUSEUM VÅR 2013:

08/03 - 02/06

fra til V E B R O F N E P KAM

Støttet av:

E S L EGE

ÅPNINGSTIDER: man- lør 10.00 -15.00, tor 10.00 -17.00, søn 12.00 -16.00 MUNKEGATEN 3 – 7/ TRONDHEIM, www.nkim.no

SAMFUNN

KULTUR + POLITIKK + INTERVJU + KOMMENTAR

Gleden av å lytte til vinyl kommer fra ideen om at den er verdt noe. SPIKEREN I FETISJISTEN, SIDE

Nittitalls, nittitalls, nittitalls. Vi hører ordet stadig vekk, men hva menes egentlig med det?

90-tallet var langt mer fremtidsrettet enn vårt eget 10-tall.

Hvordan få hovedstadens kulturgriser på kroken i et stadig mer presset kjøttmarked? KVINNEGUIDE, SIDE

– Meh-gubben: Hva pokker er egentlig nittitalls?

ZAHID ALI Komiker – Rocky Superloosebukser. Chevignonjakke. Rød Levis Redtab-singlet. Personsøker med gullkjetting i beltet, litt synlig under bomberjakka. Telefonkort i baklomma. Zippolighter med cammofarger og tipakning Prince mild i lomma foran. Hårgelé med bakoversleik. Sølvkjetting rundt halsen. Jeg står i lekebutikken i tredjeetasje på Oslo city og blar i et plakatstativ. Jeg finner Arnold-plakaten nummer 34. Plakatrullene ligger under. 34, 34, 34. Der var den. Jeg ser at sladrespeilet peker den andre veien. Jeg tar den ut og stikker den lange rullen ned i den vide buksa, men den rekker likevel helt opp til brystet. Jeg trekker den stramme singleten over og tar igjen glidelåsen på bomberjakka. Umulig å bli ferska. Bortsett fra hvis man har fått med seg at jeg ikke halta før jeg gikk inn i butikken, august 1996 JONAS FORSANG Journalist og rapper – Jeg tror nittitallet på mange måter tok uskylden fra Oslo. Svært mange forskjellige subkulturer og miljøer, som ikke hadde eksistert i Norge tidligere, fikk fotfeste. Innvandrergjenger, hip-hop-miljøet, techno-miljøet, grungere, og nynazister – i tillegg til de mer tradisjonelle geografiske soss

vs. østkant-miljøene. Vi rusa oss på hasj kjøpt i sentrum, som vi røyka på bonger laget av 1,5 liters cola-flasker. Eller så sniffa vi lightergass. Eller drakk plommevinen til foreldrene til Jørgen. Og så kom selvfølgelig partydopet. Jentene gikk i Sefa-bukser, Buffalo-sko og Filajakker. Gutta hadde midtskill og gullkjeder, og du var til enhver tid redd for å bli rana for Chevignon-jakka di. Det var ikke uvanlig for en dude å gå på houseparty i skinnskjørt og dobb i leppa. Der danset de en ganske utagerende dans, hvor det så ut som at de skar ut runde former i lufta med den ene hånda, mens de hoppet opp og ned med en glowstick i den andre. Andre igjen breaka – og alle tagga. Personlig brukte jeg mesteparten av nittitallet på å late som at jeg var langt tøffere enn det jeg var, mens jeg gikk og tenkte på poscatusjer, tybring-ink og Security Concept. Og Hanne-Lise i parallellklassen, selvfølgelig. AMUND GREPPERUD OG RUBEN GRAN Uatskillelige Lydverket-kollegaer – I begrepet «90-talls» legger vi magetopper, røde badedrakter, bootcut og sølvbukser. Vi legger EU-motstand og Lillehammer-OL der, tacoens fremmarsj, Friends, Seinfeld og latterliggjøring av åttitallet. Den såkalte alternative rockens oppblomstring har ligget der siden Nirvana rev Michael Jackson ned fra poptronen og Radiohead gjorde indie til en sjanger. Brit-popen ble oppfunnet og hadde sitt momentum, den elektroniske musikken ble danset til av enda flere og beistene man gjerne kaller russehits begynte å klenge seg på radiobølgene. Rap-musikkens fineste basslinjer og kuleste trommelyder legger vi i begrepet 90-talls, og selvsagt svensk skatepunks sannsynligvis eneste storhetstid.

NITTITALLETS ÅND, SIDE

TUFTEBARTEN Anonym konsepkonto på twitter – Når man ikke lenger ser på verden som en kamp mellom de onde og de gode, men som en arena for dialog – det er 90-talls. Den største kampen på nittitallet ble utspilt i musikkens verden. På den ene siden hadde du en horde av deprimerte musikere som lagde låter som varte i 5:26, på den andre siden hadde du de grafiske designerne – nittitallets stjerneprodusenter – som designet så pretensiøse CD-covere at musikken ble satt fullstendig i skyggen. Dessuten er det veldig 90-talls å lære seg utenat hvor apostrofen er i «fin de siècle». Men det som er aller mest 90-talls er åttitallsfester. MAGNUS DEVOLD Komiker og programleder som reiste jorda rundt på Harald Eias regning – Jeg husker at på nittitallet var det masse 90-tallsfester hele tiden der alle skulle ha på seg syke 90-tallsklær og alle satt og spiste 90-tallsmat og hørte på 90-tallsmusikk som var sykt lættis og alle bare: «Haha! Husker dere Vengaboys, eller?» og jeg bare: «Ja, dette er jo 90-tallet, de er fortsatt dritsvære.» Jeg savner den tiden. ALEXIA BOWHIM Forfatter fra Frogner – Nittitallet er tiåret man trodde var moderne etter det rystende nøttete åttitallet. Sminken og klærne ble normale igjen: så sterke jordfarger på klær og sminke at jeg som tidligere sminkør bare har ett ord om hele det dystre «revenge of pudding-tiåret»: pregløst. Få ting kjennetegner nittitallet. Annet enn at alt i grunnen bare var bæsj. En stor gjørme full av dritt. Når det er sagt har jeg vel aldri hørt så mye fet musikk fra åttitallsband som på nittitallet. Jeg drakk bort housekulturen og er fra Frogner. Ikke provinsen.

HELLE VAAGLAND Programleder for Nasjonalgalleriet, NRK2 – Nittitallet var ironi, naivisme, hedonisme, ecstasy, eskapisme og nihilisme … Mye moro, med andre ord. Så kom 00-tallet med den alvorlige kjærligheten, barn, omsorg og bekymringer. Er det derfor jeg nå ikke klarer å se annet enn tiggende grekere, flom, nett-hatere og styrtende bygninger hvor enn jeg snur meg? Jeg burde vel sett det komme på nittitallet, men hadde det for travelt med å ha det gøy. Heldigvis.

MARIT STØRE VALEUR Redaktør i Seafood – Det var i de dager da vi snakket om at vi aldri har hatt det så bra som på nittitallet, mens vi betalte cash for VHS-spillere som vi kunne vise frem til hverandre. Det tiåret begynte vi virkelig å samle på livene våre. Vi tok opp reklamefilmer vi synes var gøyale og hyllet TV2 for de morsomme sketsjene mellom de innkjøpte seriene. Jeg, personlig, har seks VHS-taper med reklamefilmer. Alle norske barn ble fortalt at de kunne bli hva de ville fordi det sier USA, og alle på TV var like glade som oss på nittitallet. Vi skulle endelig få tid til å fokusere på oss selv og bli det vi ville bli, uavhengig av det vi var. Nittitallet gjorde at vi nå sliter med faens individualisme. Så: 90-talls er en som samler på individualismen sin og viser frem ting de har kjøpt på turene hvor de fant sin individualitet for penger de tjente på morsomme sketsjer mellom innkjøpte serier.

– Meh

Hver måned vil meh-gubben i sokratisk ånd be et knippe Dagsnytt 18-aspiranter, meningskvitrere og spaltetrålere – AKA the usual suspects – om å redegjøre for fenomener og begreper du er avhengig av å forstå for å kunne holde hodet over vannet i det stadig mindre gjestmilde meningsdeltaet.

05/2013

ROSKILDE

29.06 —

/ K / L R E A N W O T I F T T A A S R K THE N THEBB S F O / S A N N N E K N E P A I U H L Q RI S

AIRBOURNE/AU ANIMAL COLLECTIVE/ US BLACK REBEL MOTO MOVING/ US CRYSTAL CASTLES/ CA DEAD CAN DANCE/ AU/UK DI LYKKE LI, PETER BJORN AND JOHN, MIIKE SNOW, COCO KENDRICK LAMAR/ US MIGUEL/ US OF MONSTERS AND MEN DISCO/ UK SUICIDAL TENDENCIES/ US ROKIA TRAORÉ/ ML TURBO

ACTION BRONSON/ US AGE COIN/ DK MEHER & SHER ALI/ PK ANAAL NATHRAKH/ UK A BANKS/ US TOMAS BARFOD/ DK NILS BECH/ NO BIXIGA 70/ BR BLOOD COMMAND/ NO THE B CALEXICO/ US CHINESE MAN/ FR CHORDS/ SE FELIPE CORDEIRO/ BR DAEDELUS - ARCHIMED DEAD RAT ORCHESTRA/ UK THE DILLINGER ESCAPE PLAN/ US DUBIOZA KOLEKTIV/ BA FRANK FAIRFIELD/ US FIDLAR/ US FLATBUSH ZOMBIES/ US FLUME/ AU GEOMUNGO HIGHASAKITE/ NO CHRISTIAN HJELM/ DK HOBA HOBA SPIRIT/ MA HOLY OTHER/ UK ICEAGE/ DK KILLER MIKE/ US KING KRULE/ UK KING TUFF/ US KOTTARASHKY & THE RAIN DOGS/ BG KRA MASKINEN/ SE MERIDIAN BROTHERS/ CO METZ/ CA MOKOOMBA/ ZW MY BUBBA/ IS/SE MYK ONEMAN, SPENCER, DEADBOY, REDINHO and SOPHIE/ UK ONDATRÓPICA/ CO PARQUET CO SOHN/ UK THE SOUL REBELS/ US ANDY STOTT/ UK SUUNS/ CA THE SWORD/ US SYND OG SKAM TARANTURA/ NO TRULS/ NO TYRANNY/ FI UNCLE ACID & THE DEADBEATS/ UK UNKNOWN MO VOODOO GLOW SKULLS/ US WHEN SAINTS GO MACHINE/ DK MATTHEW E. WHITE/ US JON

APOLLO COUNTDOWN / PAVIL

AJUNA/ BABY IN VAIN/ BENDIK/ BINÄRPILOT/ BROKE/ CAPTAIN FUFANU/ CARLI/ COMPADRE/ SE DRÅPE/ NO EIK/ NO ELLIP LEMÂITRE/ NO LOWER/ DK MOTHER LEWINSKY/ DK MØ/ DK NAVNELØS/ DK OVERTHROW/ NO POSTILJONEN/ SE/NO PÄÄ KII/ FI KRISTINA RENÉ TORKELSEN/ NO TRAVELLING TRIBES/ DK URBAN CONE/ SE VANLIGT FOLK/ SE THE WOKEN TREES/ DK DK

Roskilde-Fe

L A V

— 07.07

US IS

/ E / AG K D / E S N / T Ó TO UR R LBEA O G S I V U S T/ NO US

I T S E F

ORCYCLE CLUB/ US JAMES BLAKE/ UK C2C/ FR CHELSEA LIGHT ISCLOSURE/ UK EFTERKLANG/ DK HATEBREED/ US INGRID feat. O, J. ÅHLUND and GUESTS/ INT KREATOR/ DE KVELERTAK/ NO N/ IS HENRY ROLLINS - SPOKEN WORD/ US SIMIAN MOBILE ONEGRO/ NO BOBBY WOMACK/ US

ANGEL HAZE/ US BAAUER/ US BADUME’ S BAND & SELAMNESH ZEMENE/ ET/FR AZEALIA BLUE ANGEL LOUNGE/ DE BOMBINO/ NE THE BOTS/ US JAKE BUGG/ UK TEGO CALDERÓN/ PR DES SHOW/ US DAKHABRAKHA/ UA DANNY BROWN/ US DAWANGGANG/ CN DEAD FADER/ UK EKKOZONE performs MUSIC FOR 18 MUSICIANS/ DK ELOQ/ DK EL-P/ US ENSIFERUM/ FI FACTORY/ KR GOAT/ SE GOATWHORE/ US JOHN GRANT/ US THE HELIOCENTRICS/ UK K INDIANS/ DK JAM CITY/ UK JOEY BADA$$/ US KARPE DIEM/ NO MARIE KEY/ DK KID KOALA/ CA AR COLLECTIVE/ ET LAUREL HALO/ US DAVID LINDLEY/ US LINKOBAN/ DK THE LUMINEERS/ US KKI BLANCO/ US NAZORANAI/ INT NUBANOUR/ EG NUMBERS feat. RUSTIE, JACKMASTER, OURTS/ US PINKUNOIZU/ DK PISSED JEANS/ US QUADRON/ DK MARTIN RYUM/ DK SAVAGES/ UK M/ DK SÖNDÖRGÖ/ HU TALBOT/ EE THROES + THE SHINE/ AO/PT ÁSGEIR TRAUSTI/ IS TREMORO ORTAL ORCHESTRA/ NZ/US UZ/ US MARCOS VALLE/ BR VATICAN SHADOW/ US VINNIE WHO/ DK NATHAN WILSON/ US WINTERGATAN/ SE

LION JUNIOR 30.06 – 03.07

PHANT/ SE FRIENDLY BEASTLY COYOTE/ DK GNUCCI/ SE GO GO BERLIN/ DK ICE CREAM CATHEDRAL/ DK KADIE ELDER/ DK KAKA/ DK K-X-P/ FI E/ DK REWOLMER/ DK SCHULTZ & FOREVER/ DK SEKUOIA/ DK SO-SO ECHO/ DK SOLBRUD/ DK SUMMER HEART/ SE THEN COMES SILENCE/ SE

estival.com

HVA ER?

TIDSALDERENES TIDSALDER Å sortere fortiden i tiårsbolker er god historiefortelling, men hvor presist er det? Vi spør historiker Erling Sandmo. TEKST HÅVARD NYHUS ILLUSTRASJON MARTA BRAVO

Hei, Erling Sandmo! Når oppsto ideen om at hvert tiår har sitt eget vesen, sin egen identitet? Sier du 1890-årene til meg, så får jeg umiddelbart et sett assosiasjoner: bordeller, absint, opium, Oscar Wilde, Skrik og Sult. Mens 1850-, 60-, 70- og 80-tallet er mer av samme ulla. Ibsen, Dickens, flosshatt og Dronning Victoria … alt glir liksom over i hverandre. Betyr det at tiårsperiodiseringen kicker inn først her, i 1890, eller er det jeg som har for få vekttall?

– Neida, jeg tror ideen om at dette tiåret er vesensforskjellig fra det forrige, oppstår omtrent her. Hamsun (som debuterer med Sult i 1890, jou. anm.) var for eksempel opptatt av å markere at han representerte noe annet, et brudd med det som var. Det var kanskje markedsføringshensyn som drev ham, men periodisering handler om de samme metodene. Du avgrenser og oppvurderer din egen samtid ved å definere forrige periode som kvalitativt underlegen. Slik renessansen hypet sitt eget bidrag til verdenshistorien ved å avskrive hele middelalderen som mørk og bortkastet, gjør Hamsun det samme. Slik sett er modernisten kanskje oppfinneren av tiårsparadigmet. Den første selvbevisste generasjonen er likevel 1920-tallsungdommen. Samfunnet hadde vært gjennom det som skulle være Den siste

store krigen, og det oppsto en felles bevissthet om at «nå lever vi på tjuetallet, dere»; nå er ting annerledes enn tidligere. Ah, The roaring twenties. Jazz, dobbeltspente dresser, sigarett-munnstykke, The Great Gatsby, kvinner med flate bryster og kort hår. Å dele inn historien i tiårsbolker handler om å sortere disse ikoniske bildene inn i hver sine fotoalbum? – Nettopp. Og siden er assosiasjonene gjerne de samme. Depresjonstida på 30-tallet, Krigen, påbegynnende amerikanisering på slutten av 40-tallet, Elvis og «oppfinnelsen av ungdomskultur» på 50-tallet, Beatles, swinging sixties, 1968 … ja, særlig 68-erne blir jo aldri ferdig med å mytologisere sin egen ungdomstid. Og vi andre mytologiserer også ungdomstiden deres, minst like iherdig som de gjør selv. … og samtidig ruller historiens hjul videre: Oljekrise, disco og brun-oransje tapet på syttitallet, Thatcher og Reagan på åttitallet. Ironi, Naiv.Super og bankebrett på nittitallet. En grynende politiske oppvåkning etter «Seattle-opprøret» i 1999. Slik går no dagan. Aner jeg en viss ambivalens, historiker? Å sortere fortiden i tiårsbolker er god historiefortelling, men bikker fort over i drøvtygde sjablonger? – Ja, det er litt både-og. For historikere er periodisering gull verdt, det er historiens grammatikk. Men å bare reprodusere klisjeer er ingen tjent med. Det er historieformidling på sitt lateste. Samtidig er det jo sånn at vi trenger grammatikk, og vi trenger for-

forståelser og antakelser for å kunne orientere oss i all fortiden. Dessuten viser det seg vel at de store periodebetegnelsene har holdt seg veldig godt. Riktignok har norske historikere sluttet å bruke «Renessansen» som periode, mens «Antikken» og «Middelalderen» står fjellstøtt fremdeles. Franskmennene omtaler 1890-tallet som fin de siècle, slutten av århundret. Det var et tiår befolket av en skokk degenererte franskmenn: Baudelaire, Rimbaud, Mallarmé, Verlaine og Gustave Moreau for å nevne noen. Så dekadent er dette tiåret i fransk bevissthet at det også ga assosiativ kraft til neste fin de siècle: 1990-tallet. Du er 1600-tallshistoriker. Hvordan var 1690-tallet? Like dekadent? – Da snakker vi om høybarokken og det siste tiåret for eneveldets ennå komfortable forhold til sin egen makt. Dette var på høyden av Ludvig den 14. sine velmaktsdager og bare noen få år tidligere flyttet han hoffet til Versailles. Sa, ja, du kan i og for seg godt kalle det en dekadent tid det også. Men her er vi ved en skummel smitteeffekt. Fordi franskmennene har hatt så stor suksess med tanken om et fin de siècle, har begrepet fått mange til å lete etter dekadente uttrykk ved alle slike århundreoverganger. Men hallo, det spilte ingen rolle for Gregor den Store at han levde på 590-tallet. Dette er periodiseringens hovedutfordring: Den er mer opptatt av kartet enn terrenget? – Ja, den kan bli det. Et annet problem er jo perspektiv og utvalgskriterium. Tiårsbolkene vi har vært innom gjenspeiler en rent vestlig forestillingsverden. Og det er kanskje derfor det oppleves som vrient å klassifisere vår egen tid, den

vi står midt i. Det er det forresten flere grunner til. For det første klinger 00- og 10-tallet veldig rart. Det ligger ikke så godt i munnen og har ikke fått allment gjennomslag. I England er det noen som har forsøkt å innføre ordet noughties, men det er det heller ingen som gidder å bruke … – Riktig. Og for det andre så har vi ikke den rette distansen ennå. Å identifisere vendepunkt og tidsskiller krever avstand. Men enda viktigere tror jeg den galopperende globaliseringen har vært. Verden har blitt større. Da blir det vanskeligere å få øye på det som er felles. Og stofftilfanget blir kanskje for omfattende? Kan tiårs-skjemaene lide samme skjebne som sigarettene? En slags historisk parentes som kom og forsvant med det 20. århundre? Heretter må det opereres med snevrere kategorier? – Vi får jo se hva kriteriene blir, da. Kanskje vil 2010-tallet bli stående som det tiåret der vi ikke grep den siste muligheten til å redde klimaet. Svikets tiår. Og hva vil bli kriteriene i en historie der internett er et hovedtema? Det er ikke sikkert at det vil vise seg å være umulig å lage globale epokebetegnelser, men det kan godt hende det vil bli vanskeligere. Kanskje vi til og med vil bli mindre opptatt av periodisering? Kanskje vil fremtidens historikere en gang se tilbake på vår tid og tenke på den som periodiseringens tidsalder? Erling Sandmo jobber for tiden med boken Hva er historie?. Den skal ut på Universitetsforlagets Hva er-serie.

Vi trenger forforståelser og antakelser for å kunne orientere oss i all fortiden.

ERLING SANDMO (født 1963 i Bergen) er en norsk historiker, radioprogramleder og musikkritiker. Sandmo er spesialist på kriminalhistorie, mentalitetshistorie i tidlig nytid, rettshistorie og klassisk musikkhistorie. Sandmo ble Cand philol. ved Universitetet i Oslo i 1991. Han er i dag professor ved UiO, Institutt for arkeologi, konservering og historie. Decade kommer ev det greske ordet dekas, som betyr ti. Dekadent og decade har ingenting med hverandre å gjøre, selv om franskmenn insisterer på at alle fin de siècle nettopp kjennetegnes ved sin décadence. Det eldste eksempelet på bruk av decade i engelsk litteratur er fra 1498. 18

05/2013

Nittitallet var tiåret bygdedamene for alvor satte kursen mot Kultur-Oslo. I 2013 har vi et enormt kvinneoverskudd i storbyen. Men å være i flertall er ikke ensbetydende med å ha ballegrep: N&D guider deg til hvordan jakte ned mannebeina når det er altfor mange om beinet. TEKST T. ØSTERBERG/RED. ILLUSTRASJON K. HERNHOLM Hvert år flytter stadig flere kvinner fra bygda til Oslo for å leve et liv med kultur, høyere utdanning og moderne menn. Bygda blir som vi har lært gjennom utallige A-magasinetreportasjer en ensom plass å bo for den norske mannen. Men hva med den ensomme kvinnen i storbyen? I Oslo er det nå fire prosent flere kvinner enn menn, og tallet bare øker. NATT&DAGs kvinneguide gir deg tipsene du trenger for å nå ditt mål om å komme i buksene på kultureliten. Hei du, kjære medsøster! Ifølge NORSTAT en kvinne på rundt 23 år fra Troms Fylke som nettopp har gått av flytoget på Oslo S med kofferten full av høyhælte sko og like høye

forventninger. Du har sett deg lei på at den lille hjembygda di konstant lukter en blanding av fiskeslo, Donald Duck-trykksverte og overvektige menns promp. Ferden går nå til hovedstaden med mål om et liv fylt av ettermiddagsdebatter på Litteraturhuset, flertydig kunst i store hvite rom og 24-timers tilgang på ibux ved det døgnåpne apoteket. «Heldiggrisen meg» tenker du sittende på 13-trikken mot Birkelunden fordypet i tidsskriftet Plots artikkel om de ensomme odelsguttene du har forlatt til fordel for storbyen. Gleden blir imidlertid kortvarig. Til din forskrekkelse oppdager du nemlig det matematikklæreren din aldri klarte å banke inn i skallen din da du drømte deg bort om profesjonsstudiet i psykologi ved UiO: 2+2 ER LIK 4. Det er jo ingen menn på trikken!

Nå kan du angre. Den Fjordlandfråtsende frieren som en gang sto på dørstokken din sitter nå ulykkelig med fjernkontroll i hånd mens du er omringet av x antall speilbilder av deg selv – en armé likekvinner som alle deler samme ambisjon: å kjempe om sæden til en fyr som er noe i offentligheten. Trodde du han vokste på trær? At du kunne dra på et vilkårlig utested på Karl Johan og få med deg Thomas Hylland Eriksen hjem etter å ha vrikket litt rundt på dansegulvet til «Gangnam Style»? Think again. Skal ikke du bli sosiolog eller sosionom eller sosialantropolog, eller hva det nå var? Da burde du klare å resonnere deg frem til at det i byen i Europa hvor det er lettest å få et ligg, ikke bare er å røske med seg en hvilken som helst kulturelitebaron fordi du

tilfeldigvis har blitt tildelt litt ekstra kjøtt rundt brystregionen av Vårherre. Godbitene i twistposen er selvsagt spist opp for lengst, og hvis du ikke tar til takke med en bipolar Flamme Forlag-dikter må du nok innse at oddsene er mot deg allerede før trikken har nådd Brugata. Men fortvil ikke, nyurbane kvinne! Til tross for at de fleste kjekkasene er opptatt, er det nemlig en kjent sak at de skifter sivilstatus oftere enn du kommer til å bestille Eggs Benedict på Nighthawk Diner. NATT&DAG har snakket med en rekke anonyme kvinner med førstehåndskunnskap om Oslo-mannen, og basert på denne informasjonen har vi laget en guide til hvordan du skal få hovedstadens kulturgriser på kroken i et stadig mer presset kjøttmarked.

KVINNEOVERSKUDDET I HOVEDSTADEN: Ved inngangen til 2012 var det i aldersgruppen 18-29 et kvinneoverskudd på rundt fire prosent i Oslo. Disse tallene tar ikke høyde for at mange studenter beholder hjemstedsadressen når de flytter til Oslo for å studere, noe som kombinert med kjønnsfordelingen ved ulike studiesteder i Oslo antyder at skjevheten er enda større. Internundersøkelser om kjønnsfordeling ved Universitetet i Oslo viser en betydelig skjevhet innenfor en rekke studier og fakulteter. Studier som psykologi og odontologi har en kvinneandel på over 80 prosent, mens medisinstudiet har en fordeling omkring 70-30. Utdanningsvitenskapelig fakultet har også mer 80 prosent kvinnelige studenter, mens tallene for alle utdanningene ved universitetet i 2008 viste en kvinneandel på 61,1%. En oversikt over innflytting til Oslo i 2011 viser at aldersgruppen mellom 20 og 29 står for en netto befolkningsøkning på 11.034. Om man ser på den totale befolkningen er nettoøkningen kun på 8325. Med andre ord står gruppen unge voksne for en uforholdsmessig stor andel av befolkningstilveksten. Kilder: SSB, UiO.

05/2013

FACEBOOKHØYRE-MANNEN HVEM: Kjært barn har mange navn, men denne innavlede kystbastarden har imidlertid strengt tatt bare ett, om du ser bort fra at det er valgfritt om du vil skrive det på nynorsk eller bokmål. Hadde det ikke vært for debattprogrammet Harde Fakta, kunne man mistenkt dette for å være én sint middelaldrende mann med et tosifret antall avatarer på Internettet, men (harde) fakta er at disse mennene faktisk finnes. Til tross for at de fleste er godt gift eller samboende, er det ingen grunn til å henge med geipen: Grunnen til at Facebookhøyre-mannen tilbringer så mye tid på nettet, er at kone og barn tvinger ham til å være hjemme når han egentlig lyster etter utelivets gleder. Facebookhøyre-mannen egger gjerne til diskusjon, men lirer av seg en ferdig innøvd monolog så fort du biter på. Topp selskap hvis du ikke har ambisjoner om å høre din egen stemme igjen – ever. HVOR: Facebook, selvsagt, men når Facebookhøyre-mannen en sjelden gang går ut, så er ikke kriteriene så høye, bare det går an å skru ned musikken der. Du kan finne dem på Teddys, Stopp Pressen, Lorry eller Valka, litt avhengig av hvor den som arrangerer sammenkomsten jobber hen. Nærhet til jobben er stikkordet. Innimellom er de også å finne på Litteraturhuset hvor de henger med skravleklassen som de liker å late som har

SKJERMTROLLET

ekskludert dem. De opptrer sjelden i flokk fordi de ofte blir uvenner, men de blander seg gjerne med hvem som helst som er villig til å høre på dem. HVORDAN: Det eneste kravet er vel at du tilhører en karbonbasert livsform. Blandingen av å være høye på sine egne intellekt og fullstendig blinde for damer i samspill med over-

stadig beruselse, gjør at kravene til utseende ikke er store. Dette er folk som går i tweedjakker, som ikke aner noen ting om popkultur, og som tror Oasis er noe plantegreier: Om du mot formodning ikke får disse på kroken – ja, da har du et problem – vi snakker om folk som er på desperat søken etter enhver form for oppmerksomhet.

DEN SMARTE BØLLA HVEM: Denne grupperingen består delvis av et knippe av Oslos fremtredende samtidskunstnere, kunstkritikere, underbetalte skribenter og diverse hangarounds med felles livsanskuelse. Om du tiltrekkes av kombinasjonen kunstnerisk likegyldighet, kontrære ideer, omfangsrikt selvbilde og en skittenglamorøs livsstil, er det i denne grisebingen du kan gjøre best arbeid. Pass bare på å ikke gå i mellomsnerk-fella, her er det symbiosen mellom de polariserte ytterpunktene som gjelder. HVOR: Vernissager og utstillinger, STANDARD(Oslo)-middagene på Beijing Palace, karaokebaren Expressen, strippeklubbene Blaze og Lotus. HVORDAN: Les Agamben, Tiqqun og Matias Faldbakkens «Skandinavisk Misantropi»serie, eventuelt oppsummeringer på nett ad relevante bøker. Følg med på aktuelle utstillinger på kunstkritikk.no og kunstdebatter i Frieze og FlashArt. Ta et standpunkt i debatten om godt håndverk vs. konseptkunst. Forsøk å stifte bekjentskap med STANDARD-sjef Eivind Furnesvik slik at du får invitasjon til galleriets faste middager på Beijing Palace. Klesmessig burde du gå for et ytterpunkt: Enten hor deg til med lyse og tettsittende klær, høye hæler og Louis Vuitton-veske, eller ha en «gi faen»-holdning og gå usminket i joggebukse fordi du er så kul og pen at du får pult uansett. For å få den smarte bølla på kroken, lønner det seg å satse på en «hard to get, laus som ei hore»-kombo. Ha en misantropisk innstilling til mennesker (ikke livet), samtidig som du fremstår som en miks av funny, frekkas, skarp, dritblid, fandenivoldsk og underholdende. Å være bifil og kronisk kåt er en fordel. Snakk om tidligere trekanter, MDMA-orgasmer, hvor god du er til å suge, ikke har gag-refleks, og generelt er med på alt som er gøy, inkludert karaoke, strippebarer, bowling og selvsagt evigvarende nach med gruppesex. Men gjør aldri en big deal ut av det – dette er din livsstil. Snakk gjerne om perioden i ungdommen din der du sklei helt ut/var dopdealer, og at du har en del angst, Weltschmertz, hater alle, men er supersosial likevel. Nevn i forbifarten at du har mange elskere som maser, men er for busy. Fortell at du skriver på en skjønnlitterær bok eller et manifest som du ikke vil snakke om fordi det er for kontroversielt. Vær generelt enig eller diametralt uenig til alt den smarte bølla sier og lag skikkelig ukorrekt rabalder. Si du a) ikke ser TV, men bare fester, leser obskur filosofi og sitter hjemme og mater gullfisken din ved navn Jeffrey Dahmer, eller b) er trash-serie-avhengig og elsker «Housewives of NY/Orange County» eller «Pinlige sykdommer» fordi du elsker synet av pikk med kjønnsvorter.

CAFÉ33-TRAVEREN HVEM: Denne gruppen har representanter fra hele skravleklassespekteret: sportsjournalister, skuespillere fra Østfold, eventyrere med Harvard-stilling, eks-fotballspillere med kommentatorjobb, forlagsfolk og refuserte lassiser. Søk opp ordet «broket forsamling» på Google Images og du får opp et lagbilde av denne gjengen. Cafe33-traveren har det meste en jente med ambisjoner om å oppleve lykke kan ønske seg: hver sin ettromsleilighet, stor appetitt på øl, Fernet, kortreiste replikker og glimt i øyet. Er du tilfeldigvis over middels interessert i trav, uironisk gauling av åttitallshits, interne vitser om fotballspillere i tredjedivisjon med ymse rusproblemer, ja, da har du fått jackpot. Det eneste drawbacket er en liten genetisk detalj som gjør at ord som «familie«, «barn» og «hus» fører til at den impliserte mottaker spurter i 80 km/t i motsatt retning av avsender. Men pytt pytt, hvem bryr seg vel om slike reaksjonære verdier i 2013 uansett? Her har du sjansen til å kapre en ungkar som kommer til å oppføre seg som akkurat det uansett hva du måtte finne på å si eller gjøre i all overskuelig fremtid. En ekstra bonus for deg som tar bachelor i sosialantropologi er at du til enhver tid våkner opp med et forskningsobjekt ved siden av deg, skulle du vinne hans hjerte. Hver morgen. HVOR: Café 33, en myteomspunnet brun bule på toppen av Grünerløkka som 20

05/2013

har verdens korteste drinkmeny, og hvor det spilles listepop på lavt volum. HVORDAN: Café33-traveren kan godt leve med at du er tøff i trynet, utagerende og brautende. Prøv å oppnå oppmerksomhet gjennom å rope så høyt du kan. Tenk fotballstadion. Tatover «LSK» et synlig sted på kroppen, gjerne brystregionen, og vær generelt full og glad. Favoriser en idrettsgren du mener er oversett i norske medier, se Trygdekontoret og Lydverket. Finn deg et fotballag, lær deg reglene for offside og indirekte frispark og gjør deg opp en mening om Suarez er en «diver» eller ikke. Hvis du også kan memorere ti-tolv navn på fullblods travhester, er du garantert et nyp med eksemplar av arten «Cafe 33-magnon». Skryt på deg eksentrisitet og absurde interesser som pistolskyting, jakt og fiske, clairvoyance og esoteriske temaer. På et passende tidspunkt kan du legge til: «Don’t stop beliving er VERDENS BESTE LÅT». Si at du er medlem av MENSA i en tilfeldig bisetning, men gi uttrykk for at du egentlig er stokk dum på mange områder selv om du er belest og smart. Absurd subtilitet er en dyd. Hvisk Café33-traveren i øret at du tar den i toern, og du får garantert snøret i bånn.

HVEM: Du ser dem på TV hver dag. Nesten. De er i kontrast til sine motstykker over dammen ikke mye lavere i virkeligheten, ei heller særlig høye på seg selv. Dette er vaskeekte produkter av draumefabrikkene som er NRK/TV2/TVNorge (i TV3 finnes det vel knapt heterofile menn lenger) i møte med velferdsstaten Norge A/S. Ydmyke menn med ansiktshår som kjører små miljøvennlige biler og som ikke går av veien for å hjelpe deg opp den bittelille stigen som kalles «norsk media» om du spiller kortene dine riktig. Mange av dem har kastet seg på den viltvoksende trenden «å starte opp for seg selv», hvilket vil si at de råder over sine egne små medieimperier i form av kontorlokaler langs Akerselva spesialdesignet for å koke kaffe i lårkorte skjørt mens man blir avkledd av øyne i hodeskaller som tenker fort og mye. Se opp for likningen til de av dem som bærer blå kort med NRK-logo på, for de har faktisk ikke så tjukke lommebøker. HVOR: Kon-Tiki-gjengen a.k.a. NORSK FILM finner du på Java Kaffebar på dagtid. Her står de på de koboltblå flisene og drikker cortado med soyamelk for å emulere følelsen av å være sunn og viktig i L.A. På kveldstid er Parkteaterets uteservering en sikker vinner hvis du har lyst til å våkne med et skjermtroll fra tv-bransjen i armkroken dagen derpå. Hvis du virkelig skal gå for de store fiskene, er det derimot de respektive filmene og TV-programmenes premierefester, iscenesatt på stadig mer «helsprø» locations, ettersom bransjen blir stadig mer koko, som gjelder. Tangerudbakken on Wheels-premierefesten i 2014 ryktes å finne sted ved Hells Angels lokaler på Alnabru, så det er bare å sette i gang med researchen på hvordan man kommer seg inn dit om man vil feire grunnlovsjubileet med Jarle Andhøy og Super’n i en pikant sexlek om bord på en ubåt som Eivind Landsverk har bestilt til nachspielet. HVORDAN: Disse er utilgjengelige for nobodys, så her lønner det seg å være b-kjendis, kulturjournalist eller modell. Det kan også hjelpe å være synlig på sosiale medier. Twitter kan være nøkkelen her. Skjermtrollet sjekker og puler gjerne de som håndterer twittersjargongen, sender sexy snapchats og har Instagramkontoer med nabokovsk tilsnitt. Vil man ha med seg noen fra Kon-Tiki-gjengen hjem fra byen kan det være et sjakktrekk å skryte av hvor mye de gikk ned i vekt før innspilling. Å lokke Skjermtrollet til seg er ikke nødvendigvis mer komplisert enn å være under tjue år og glad i en fest, men når det gjelder Trygdis-sjefen er han nok såpass lei alle ungjentene som skal være så smarte rundt ham at det beste trikset for å fange hans auditive oppmerksomhet sannsynligvis er å fortelle en god gammeldags prompevits i ekte slummingstil. Mange av disse foretrekker jenter i jeans og singlet, så hold det enkelt. La deg også imponere av lette kjekkastriks. Flere på listen har fast følge, men her gjelder reglene: «it wasn’t me» og «it never happened».

HIPSTERPAPPAEN HVEM: En barnefar som er svært opptatt av god smak. Du husker den ene kule artikkelen i det kule utenlandske magasinet for fem år siden som hadde tittelen «It’s cool be a dad»? Nei, det gjør du ikke, men det gjør denne fyren, og han tok det bokstavelig. Nå sitter han med tre barn og driver med selvironisk sutring over tidsklemma, sin litt kjipe jobb i tertiærnæringen og alle HBO-seriene han «ikke har rukket» å se fordi han har vært for opptatt med å ta bilder av seg selv og barna med hippe klær. Hipsterpappaen driver enten sitt eget litterære tidsskrift, grafisk design-byrå eller etmannsrapkollektiv, eller så jobber han som skribent i en av de designorienterte avisredaksjonene. I denne kategorien tilhører også en og annen SV/Høyre-politiker som hører på The Smiths. HVOR: Bladfyk, lansering av Vinduet og andre tidsskrifter, Fuglen, Tranen, Gaasa, loppemarkeder. HVORDAN: OVERFLATE er stikkordet. Hipsterpappaen liker å omgi seg med «estetikere». Tilegn deg kunnskap om norsk design. Dette er den ultimate hipster og selverklærte tastemaker, så det kan lønne seg

BLINDERN OLD BOYS HVEM: Gruppen er en god blanding av populismeaverse grublere med genuin og overraskende dybdeinnsikt i ett, eller gjerne flere tema, og ditto wannabes i mer eller mindre overbevisende professoral tapning. Blindern Old Boyen er kjent for å forsyne seg grovt av kvinnestatistikken, og du har kanskje sett ham på Hjernevask, på debattsidene i Aftenposten eller på vei til barnehagen for å hente et barn fra sitt tredje barnekull som han har med en tretti år yngre akademiker-babe. De mest prominente eksemplarene gjemmer/gjemte seg bak pseudonymer i Morgenbladet, men stort sett tilbringer de mesteparten av sin våkne tid på Blindern. HVOR: Lansering av ny «Dagens», eller «Dasein», som den heter der, på Kebabastua i Ullevålsveien. Som navnet bærer bud om, henspiller etablissementet eksistensialistisk på møtet mellom kosmopolitisme og landsbygda, og ligger i væren og tid rett overfor Vår Frelsers Kierkegaard. Hvilken restaurant du bør foreslå om din utvalgte har takket ja til en date? Lett! China Town, Majorstuekryssets 2. etg. HVORDAN: Filosofisk interesse og eksotiske reiser til ukjente strøk vil vekke oppmerksomheten til Blindern Old Boyen. Skryt på deg alle klassikerne. Sett deg inn i Morgenbladet, nyhetsbildet generelt og spesifikt ad person og tema. Det er viktig å tilegne seg de «riktige» meningene (tilsvarer enighet med vedkommende), eventuelt å være skikkelig obsternasig og provoserende sjarmerende politisk ukorrekt. Dette må gjøres med kløkt, samt glimt i øyet, etter intensiv research. Om du vil at en Blindern Old Boy skal droppe sin nåværende kone til fordel for deg er det ikke verre enn å utgi et oversiktlig trebindsverk på toscansk som viser hvordan Dantes Inferno har sitt speilbilde med motsatt fortegn i byen Drammen. Dra på med den hvite løgnen: «Og jeg som ikke trodde det fantes intellektuelle i Norge! Jeg forlot Grukkedal til fordel for Paris og Firenze, og det hjalp litt, men vel hjemme igjen har jeg ikke møtt noen som virkelig har gitt meg nye perspektiver på nettopp Norge. Takk!». Sitèr gjerne fra klassiske verker – alt fra Illiaden går fint, gjerne på gresk. Lengre passasjer fra Sokrates’ forsvarstale kan passere, om de fremføres med innlevelse. Et hett tips som bakgrunn for en date kan være Emanuel Vigelands akustiske mausoleum på Slemdal, kun åpent i fire timer hver søndag. Om din utvalgte Blindern Old Boy mot formodning skulle bli forfjamset av all nakenheten og erotikken i freskene, hvisk beroligende: «Quicquid Deus creavit purum est» (Alt Gud har skapt er rent). Les deg opp på Isak Sellanrås sexliv, og argumenter uholdbart for at han like gjerne kunne vært kvinne. Legg til at du er fra bygda, og vet hva du snakker om. Et spesielt relevant spørsmål med hensyn til denne mannen er hvorvidt veien til hans hjerte og seng er kortest gjennom faget hans, eller gjennom å fremstå som et forfriskende alternativ til livet på Blindern. Svaret blir en kombinasjonen av de to: En rødkinnet Synnøve Solbakken som argumenterer som Hannah Arendt for å få dem med på kulokk er optimalt.

å hate på for eksempel Carhartt-luer: «Jeg brukte Carhartt-lue på nittitallet» eller: «Det har blitt gjort før». For å sjarmere, snakker du om klasse og skryter på deg foreldre med Phd og møblert hjem med høye bokhyller og designmøbler. Si at åpne forhold er det nye ekteskapet, selv om du vet at hipsterpappaen selv på et tidspunkt trodde at ekteskapet var det nye singellivet, og nå viser sin seksuelle frustrasjon gjennom Instagram (hvis du lurer på hvorfor det alltid er froskeperspektiv på Instagram-bildene: barna tar dem). Hipsterfaren er aktiv på nettopp Instagram (det lønner seg derfor å være raus på både kommentarer og blunkefjes) fordi der kan konene deres ha en viss kontroll på hva de foretar seg. Av samme grunn har de ikke beveget seg ut i Snapchat-universet. Men det burde du gjøre noe med. Etter det er det fritt fram. Foreslå at dere skal starte opp en lesesirkel, men hva som blir lest er ikke av betydning.

VESTKANTSVARTINGEN

HVEM: Dette er ikke den vanlige svartingen du har hørt om på Equicez-plata di, dette er en betydelig mer kresen type som setter høye krav til klær, utseende, sjargong og «egne meninger». Vestkantsvartingen forstår ikke ironi, så her må du «holde det ekte». Denne mannen har en unik evne til å oppnå aksept og unison hyllest fra et samlet kulturnorge, spesielt de over femti, grunnet kombinasjonen eksotisk bakgrunn, plettfri vandel samt upåklagelig oppførsel i det offentlige rom. Dette er ikke gutta som danner gjenger basert på alfabetets første bokstaver, tvert imot, Vestkantsvartingen bruker bokstaver til å delta i samfunnsdebatten, gjerne rim og rytme, og helst på lag med den politisk korrekte venstresida. Ellers kan du finne dem på sosiale medier der de spammer feeden din med informasjon om turbandagen. HVOR: Parkteateret, klubbkonseptet Skamløst på Sawol, Angst bar, ulike bransjetilstelninger, no 19, Fisk&Vilt HVORDAN: Gå til innkjøp av sneakersene Kanye West har designet for Nike: Nike Air Yeezy II. Eventuelt noen døve moteløvesneakers fra Freudian Kicks. Les deg opp på kritikker, utgivelser og konserter. Fete quotes fungerer bra som sjekketriks i denne gjengen. Derfor bør du lære deg et sitat fra Gandhi, Talib Kweli eller andre kjønnsnøytrale rappere som du kan trekke frem, eventuelt kan du med riktig timing komme heldig ut med et gjennomtenkt Rick Ross-sitat. YOLO-sitater

av typen «Started from the bottom, now we’re here» frembringer frysninger hos samtlige. Politisk sett hadde det aller beste vært om det gikk an å stemme på AUF, men det er egentlig ikke så viktig hva slags parti du stemmer på så lenge du hater FrP. Vestkantsvartingen vet innerst inne at Høyre og Arbeiderpartiet er nøyaktig samme parti, men at det er hemmelig valg. Kjør pikestil eller chill-hettegenserstil, eventuelt skaff deg Freudian Kicks-genseren som Dorthe Skappel bøffa designet til, og snakk om hvor døvt gjort det var av henne. Vær beundrende og ha lav søt stemme og spør om fete konserter og lignende. Denne mannen går ut for å se og bli sett og du finner ham på de fleste «bransjetilstelninger». Universal- og EMI-fester tiltrekker seg Vestkantsvartingen som en flue til flueklisteret. Det viktigste du trenger for å fange oppmerksomheten hans er å være blond og tynn (men husk: han kommer aldri til å ta deg med hjem til mamma og pappa). Vær frempå og si at solokarrieren til Talib Kweli bare er no drit og at du utelukkende hører på Black Starr og Reflection Eternal, og improviserer derfra om du får oppfølgingsspørsmål. Alle diskusjoner som har med hodeplagg å gjøre funker bra her. Vestkantsvartingen kan snakke enhver i jente i søvn hvis du først starter en samtale om turban. Men innerst inne vil de bare bli sett for det de virkelig er – så hold blikkontakten og appeller til følelsene deres.

Boblere: Twittervenstre-fyren, Harvest man-mannen, dj-ene, Ari Behn, preppy-skaterne, Trond Giske, Trier-banden, tabloidjournalistene, de håndverksorienterte heterostylistene, Flamme Forlag-tekstforfatterne, de tenåringsavhengige fotografene, arkitektene, Dash Snow-lookalikes-fotografene, de inderlige. 05/2013

Hver gang du kjøper en vinylplate, snur kloke, tyske marxister seg i graven. TEKST K. A. FURUSETH / I. FULPING ILLUSTRASJON TORD TORPE VINYLSALGETS NYE VÅR har fått mye oppmerksomhet i mediene de siste årene. Altfor mye. Under paroler som «Vinylen som nekter å dø»[1] og «Vinyl vender tilbake»[2] overøses vi av gladsaker, hvor det legges vekt på at vinyl på vesentlig vis skiller seg fra andre måter å lytte til musikk på. Både den ivrige journalisten og de entusiastiske intervjuobjektene synes å være enige om at «det er kult med noe litt spesielt som ikke alle andre har»[3]. I en meta-ironisk artikkel om vinylformatets renessanse, utelukkende bestående av sitater fra artikler i norske aviser den siste tiden, forsøkte musikkbladet ENO å ta livet av den journalistiske øvelsen i forrige nummer (tittelen: «Verdens kjedeligste sak»). Kjempegøy, absolutt, men som attentat var teksten lite effektiv. Bare uken etter hadde Aftenposten en svær vinylsak på trykk, og noen dager senere kapitulerte Dagbladets Jan Omdahl. Som han, nokså selvbevisst, måtte erkjenne: «Hva gjør man, når sjefen for På Søndag-seksjonen etterlyser forbrukerveiledning om vinylhandling i London?». Det er altså en gjenstridig sjanger vi har med å gjøre. Hvorfor blir vi aldri ferdig med å fortelle hverandre hvor fett det er med vinyl? Hvilke krefter er i sving her? Hva er de dypereliggende årsakene til vinyl-renessansen i en tid som ellers er tilfreds med å hylle det teknologiske fremskrittet? La oss begynne med et begrep. Varefetisjisering. Begrepet, som ble coinet av Karl Marx i 1867, beskriver en mekanisme som oppstår når folk får en relasjon til materielle objekter, uavhengig av varens egentlige produksjonsverdi. Marx skriver at selv helt trivielle varer kan få slike «sosiale eller religiøse attributter». Disse «attributtene» gjør seg gjeldende i sosiale kontekster, observerte han. Som han la merke til: Nær sagt ethvert kjøp er et

[1] [4]

valg, en distingverende praksis, som berører spørsmålet «Hvem vil jeg være?». Slik er konsum uløselig knyttet til identitet og identitetsskaping. Og når vi begynner å tilbe det vi kjøper fordi vi tror objektene speiler «jeg’et», ja, da fetisjerer vi, sa Marx. ET ÅRHUNDRE SENERE, i essayet «On the Fetish Carachter in Music and the Regression of Listening» (1938)[4], hevder Theodor W. Adorno at shopping handler om å tilbe pengene som brukes ved transaksjonen, og ikke selve produktet. Som han skriver: «He has not ‘made’ it by liking the concert, but rather by buying the ticket»[5]. Med andre ord: Hva som kjøpes, betyr ikke så mye som at det kjøpes. Shoppingen, selve aktiviteten, er viktigere enn det som faktisk havner i bæreposen. Det er sikkert noe alle på «shopping-tur» i London kan underskrive på. Denne fetisjeringen var ikke på langt nær noen ny menneskelig praksis, men Adornos teorier ble definitivt mer slagkraftige i årene etter 2. verdenskrig. Økonomien hadde medvind, middelklassen vokste og populærkulturen fikk stadig bredere nedslagsfelt. Et svært marked oppsto. Adorno kalte det «Kulturindustrien». I ledtog med reklamen promoterer denne industrien falske behov, hevdet han. Behov som bare kan tilfredsstilles ved kjøp. Om etterspørselen ikke finnes, må den skapes. Heldigvis, for noen, besitter populærkulturen et helt eget potensial til å utvikle stadig nye former for slik «behovsskaping». Ja, det er knapt grenser for hvor mange distingverende kjøp som kan utvikles for realiseringshungrige middelklassekonsumenter. Spol frem til 2013. Hva kan Marx og Adorno fortelle oss vinylens renessanse?

De som lytter til en «viss type musikk» (eller en viss type format, om du vil), er først og fremst drevet av et sosialt motiv, hevder Adorno: «Music with all the the attributes of (…) the sublime (…), serves in America today as an advertisement for commodities (råvarer, jou. anm.) which one must be able to aquire in order to hear music»[6]. Eller for å parafrasere: Gleden av å lytte til vinyl kommer fra ideen om at den er verdt noe, og ikke så mye musikken i seg selv. DET ER DA heller ikke lyden som sådan vinylentusiasten er mest opptatt av (åtte av ti lyttere har dessuten på vaskemaskinen mens de hører på musikk). Viktigere er det tilsynelatende å konstruere et scenario der en rekke elementer spiller hver sine sentrale roller. Du kjenner regla: Det handler om å «komme hjem», «lukke døra», «pakke den ut», «lukte på den», «stryke på den», føre stiften «varsomt ned», kjenne på «den gode knitringen», «sette seg til rette». For å så «spre» gatefold-sleeven, og «arbeide» seg gjennom the liner notes. Med andre ord: Det oppstår angivelig en interaksjon mellom produkt og person. Lytteren får en slags tilfredsstillelse i en ritualisert og seremoniell lytteropplevelse, og produktet tillegges – som Marx observerte – «religiøse attributter» i en nøye forberedt «høytidsstund». Mange (gudløse) vinylentusiaster installerer da også vinyl- og stereobenken som et slags alter i stua, mens kanoniserte albumcover fungerer som ikoner på veggen. Opium for folket, ville kanskje Marx ha sagt. Som han bemerket videre: Denne typen «opplevelsesøkonomi» er enkel å selge. Den lunta luktet vår mann Adorno også. Den korrumperes, hevdet han, og viste blant

annet til det han oppfattet som jazzens syndefall. Slik var han blant de første til å peke på kapitalismens fremste egenskap og hovedstrategi: Den annekterer og former i sitt bilde. Den har en omgripende evne til å frame og tilpasse verdens varesortiment slik at det blir omsettelig på sitt marked. Sånn vil alle kulturuttrykk – uansett hvor «motkulturelle» og maktkritiske – før eller siden innlate seg på kapitalismens banehalvdel. Det er ingen vei utenom. For det er – når alt kommer til alt – bare én vei. OG NÅ ER turen kommet til vinylen. Adorno ville sagt at den korrumperes. Marx ville sagt at den tillegges «metafysiske attributter». Begge ville vært enige om vinylen er blitt gjenstand for kapitalismens og kulturindustriens strategier for å gjøre alt salgbart og omsettelig. Og at den som til syvende og sist føres bak lyset er autensitetshungrige «vinylentusiaster». Samtidskunstneren Johanthan Meese har vist hvordan maktstrukturer benytter seg av ideer om at «alt var bedre før» for å generere salg. I et intervju uttalte han at: «you can’t bribe the future with nostalgia». Meese har et poeng; markedet tilbyr nostalgi på billigsalg fordi det ønsker å utsette en krise ved hele tiden å relansere gamle ideer pakket inn i nytt og finere papir. Men som kanskje også Marx og Adorno ville innvendt: Det er en strategi på lånt tid. Og holdbarhetsdatoen er i ferd med å løpe ut. HVIS DET ØKTE vinylsalget er siste skanse for en kulturindustri som mangler nye ideer, kan det være på tide å stille seg spørsmålet: Hva skal vi finne på når vi ikke lenger kan bestikke fremtiden med nostalgi? Eller hvem vet? Kanskje noen klarer å komme opp med en måte å tjene penger på 2013-nostalgien også? Den gangen avisene bugnet av artikler om vinylmediets gjenstridighet?

Gudløse vinylentusiaster installerer stereobenken som et slags alter i stua, mens kanoniserte albumcover troner som ikoner på veggen.

«Vinylen som nekter å dø», Aftenposten nett, 18.03.2013 // [2] «Vinyl vender tilbake», Norgesnytt nett, 06.02.2013 // [3] Tobias Thorsen, «Vinylen som nekter å dø», Aftenposten nett, 18.03.2013 The Culture Industry: On the Fetish Character in Music and the Regression of Listening, Theodor W. Adorno // [5] Ibid., s 38 // [6] Ibid., s 38 05/2013

05/2013

Vi har bĂ¸rstet stĂ¸vet av vĂĽr selektive hukommelse og samlet

05/2013

FREMTIDEN 1900 -tallet var langt mer fremtidsrettet enn vårt eget 10-tall. På 90-tallet var unge folk opptatt av å presse ting fremover. Et nytt millennium var nære. Internett kom med et løfte om en ny epoke. Den nye cyberkulturen var en dekonstruksjon av eksisterende betydninger, meninger og tankeinnhold – og ble dyrket med denne dekodingen som endemål. Dette eksperimentet førte blant annet til horder med teit elektronisk musikk og den evig-ambivalente ravekulturen. Men det er også grunn til å savne denne halvnaive drømmen om å akselerere utviklingen videre mot en eller annen form for løsrivelse. For i dag lever vi, som vi alle vet, i en tilbakeskuende retrotid. Det rommet 90-tallets higen etter fart og radikale brudd åpnet, er nå lukket og nye kontrollerende organiseringer er reetablert. Tenk for eksempel på de erke-00-tallske fenomenene Alvorsgenerasjonen, den navlebeskuende jegjournalistikken, personlig branding på Facebook eller det man i USA innenfor estetikken kaller for The New Sincerity (les: Flamme Forlag). Oppriktighet, selvsentrering og alvor er de nye sinnsstemningene du jour. Smak og behag selvsagt, men det er lov å drømme seg tilbake til en tid i fremtiden.

RELATIVISME Et mindre (eller var det mer?) dogmatisk virkelighetssyn lærte oss at all kunnskap er relativ og kulturelt skapt. Adjø, svar over to streker! Men når alt er like gyldig, betyr det at alt er likegyldig? Ambivalens, gjør din entré.

SUBKULTURER, PUBERTAL ENERGI OG GJENGKRIMINALITET Oslo mistet jomfrudommen og ble en moden, urban hovedstad. Takk til taggerne, skaterne, black metal, A- og B-gjengen.

MAINSTREAM Som følge av alle de nye subkulturene måtte du naturlig nok definere motstykket, fienden, i begrepet «mainstream». Nå har vel alle subkulturer blitt mainstream, men den enkle todelingen var ryddig og hendig å forholde seg til så lenge det varte.

FUNKSJONELLE KLÆR Et naturlig følge av fremtidsorienteringen var De Funksjonelle Klærne: Bukser som kunne pakkes om til sekker, klær som kunne vrenges og være akkurat like kule på begge sider, klær med et utall lommer og åpninger.

EUROPA Et av de gledelige aspektene ved populariseringen av elektronisk musikk på 90-tallet, var at du plutselig hørte på masse musikk fra ikke-engelskspråklige produsenter. Endelig var det anglosaksiske hegemoniet noe mindre dominerende. For før den tid var det vel ikke altfor mange som hørte på belgisk popmusikk eller nederlandsk rock ‘n’ roll? Det kanskje aller mest slående ved denne åpenbaringen var at mye av musikken var så grenseløst harry. Da tenker vi særlig på dunkemusikk fra harryvuggen selv, Be-Ne-Lux-landene og Tyskland. Det er vanskelig å sette ord på hva denne grunnleggende harryheten er. Og hvorfor den på

en ikke-guilty pleasure (les: ikke-ironisk) måte er så appellerende. En eller annen fortrengt europeisk je-ne-sais-quoi manifesterte seg i hvert fall som fullstendig over-the-top nederlansk fotballhooligan-gabber, tysk mitraljøsetechno og skrikende belgisk dommedagstrance. Veldig hvit musikk, må vi vel si at det er. Mer stakkato enn groove. Usunne lydbilder som reflekterte harde arbeiderklassekår. Veldig mye amfetamin. En form for ikke-musikk. Lyden av wasted european youth. AQUA-LENE Nittitallets eneste vaskeekte internasjonale popstjerne fra Tønsberg.

SØT NITTITALLS-SLÆNG «Techno-disco» (=utested), «vorsche» (=vorse), «kebab-bar» (=kebabsjappe), «pusher» (=dealer), «alkoholkjøret» (=fylla), «knipse sin e» og «spise sin amfetamindose» (=ta mdma/speed), «partydop» (=lollepiller).

NIHILISME Det er en velkjent sak at 90-tallet var nihilismens tiår. Etter det flamboyante og pastellfargede 80-tallet, ti år med kokain og intetsigende discomusikk, våknet verden med tung bakrus til en grimmere virkelighet. Antatt meningsfulle aspekter ved livet som for eksempel moral, føltes mindre, ja, meningsfulle. Og den gjenværende meningsløsheten, ble forherliget og gjort appellerende av underholdnings- og nyhetsindustrien. Bare i løpet av ett år, 1994, fikk vi servert to av filmhistoriens mest ikoniske voldsestetiserende filmer, Natural Born Killers og Pulp Fiction, i tillegg til at tiårets kanskje viktigste rockestjerne, Kurt Cobain, tok sitt eget liv. Også O.J. Simpson-saken rullet i gang det samme året da Nicole Brown Simpson og hennes venn Ronald Goldman ble funnet drept. Forøvrig fikk Den amerikanske Presidenten blowjobs av en ung pike i det ovale rom, og tiårets klart mest populære TV-program, Seinfeld, handlet som kjent om ingenting. Det hele kan sies å ha kulminert i Columbine-massakren i 1999 der to elever, Eric Harris og Dylan Klebold, den 20. april, på Hitlers bursdag, skjøt og drepte tolv andre elever og en lærer ved Columbine High School. Motivasjonen var ødeleggelse for ødeleggelsens skyld. Om det faktisk var mer voldelig og nihilistisk på 90-tallet enn i dag er uvisst, og egentlig ikke så veldig viktig, for uansett var den amerikanske populærkulturen som påvirket Norge proppfull av vold og nihilisme. Terrorangrepet den 11. september 2001 var utløsende for en ny ikke-nihilistisk tid. Den tidligere nihilistblekka Vice Magazine la om kursen mot mer seriøst innhold. Det ble hensiktsløst å dyrke det meningsløse etter en så reell og meningsfull hendelse. Så, er det på noen som helst måte lov å savne 90-talls-meningsløsheten i 2013? Det skal i hvert fall godt gjøres å forsvare den på andre måter enn å si at vi for eksempel likte Harmony Korines siste film, den ultra-nihilistiske og voldelige Spring Breakers, særlig godt. Eller at en annen ny film vi satte pris på, David Cronenbergs Cosmopolis, etterstreber en form for følelsesmessig amoralisme, en type nihilistisk detachment, for å gi en upartisk beskrivelse av kapitalismens produktive og destruktive sider. Kanskje det er denne amoralske (eventuelt umoralske) 90-talls-

slacker-upartiskheten som føles interessant igjen? Motsatsen til det «engasjerte» og «samfunnsbevisste», som vi kanskje har fått litt nok av? Heller tilbake til Terminator II (1991) enn Avatar (2009), er kanskje det vi prøver å si. PLUR Mens akronymet som har akkompagnert 00- og 10-tallet har vært «lol» (tastet med dødsseriøst uttrykk i ansiktet foran en blålig lysende Mac-skjerm), var PLUR (Peace, Love, Unity, Respect) 90-tallets akronym-mantra på kjærlige ecstacy-raves. I stedet for distansert digital lolling, møtte du tilværelsens uutholdelige letthet med kollektiv svetting og gruppeklemming til 140+ BPM.

MORGENKLUBBER Alle som i dag har vært innom Berlin, har opplevd klubber som ikke stenger på slaget 03:30. Og tro det eller ei, selv i Norge fantes en gang på 90-tallet klubber som åpnet kl. 0600 og stengte litt utpå formiddagen. De norske morgenklubbene fikk dog ikke lov til å selge alkohol. Så det ble med Imsdal-vann og, ja, plenty med narkotika. Stemningen ble vel deretter, skal vi tro gamle partytravere. Det vil si, det var påfallende hyggelig. Morgenklubbene var noe så merkelig som Oslo-Klubber der fylla var ulovlig.

RUMPA TOK OVER FOR PUPPENE Med innflytelse fra hiphopen skiftet det kåte, objektiverende blikket sakte fokus fra puppene til rumpa. Thanks homie!

INTERNETT FØR SOSIALE MEDIER / FORBIGÅENDE NETTANARKISME Å «rapportere» «upassende» bilder når du «surfet» internettet/arpanettet var utenkelig.

6 IRONI

Er det mulig å si noe som helst bra om 90-tallsironien? Si én ting om noe, men egentlig mene det motsatte om nevnte ting, er og blir ganske teit. Og slapt. Og useriøst. Men det er ikke helt riktig at 90-tallsironien var så banal som mange av dagens Alvorsbarn skal ha det til. Et godt eksempel på mer raffinert 90-tallsironi er Quentin Tarantinos (90-tallsironiens høvding?) gangsterfilm Reservoir Dogs. Det er typisk 90-talls at hele filmen egentlig er konstruert som en omfattende joke, selv om tematikken og innholdet (vold) er pressende «seriøst». Tarantino hinter og ler og refererer uhemmet. Filmen er hele tiden oppmerksom på – wink wink, nudge nudge – at den er en film. Alt dette er grunnen til at man enten elsker eller hater den. Men Tarantino tar i det minste dette ironiske joke-aspektet veldig seriøst. Og gjennomfører det til fingerspissene. Så betyr det at 90-tallsironien grunnleggende sett er underholdende (selv den mest energiske Tarantino-hater må motvillig innrømme at filmene er straight-up underholdende, det er vel derfor vedkommende hater dem), men fullstendig uansvarlig? Et retorisk spørsmål kan være: hvilken av de to filmene, Steven Spielbergs Lincoln eller Quentin Tarantinos Django Unchained, synes du håndterer Amerikas slavehistorie best? Lincoln sier at den «seriøse» måten å håndtere noe så problematisk som Amerikas slavehistorie på, er å redusere hele problemet til politikk og politisk debatt, at det hele var

et spørsmål om lov. Spielbergs film sier at de hvite gjorde en intellektuell feil da de kategoriserte mennesker som eiendom. De svarte, som vi nesten aldri ser lide i løpet av hele filmen, er offergjort slik den rådende vestlige idelogien som regel håndterer sine minoriteter. Det er påfallende lite blod i den blodalvorlige Lincoln. Spaghetti-westernfilmen Django Unchained viser derimot den veldig fysiske og reelle brutaliteten som slavene gjennomgikk. Den formidler at veien ut handler om å forstå og akseptere minoriteter, i dette tilfellet svarte mennesker, på deres egne premisser (90-tallsrelativisme!). Oppsummert: 90-tallsironien har i våre øyne (ironisk nok) skapt en langt mer seriøs film om Amerikas slavehistorie. Og som alltid er den mye mer underholdende. VI HADDE FORTSATT KONSENTRASJONSEVNE/BRUKBAR ATTENTION SPAN Vi siterer nittitallisten Harald Eia: kun de med overlegen konsentrasjonsevne vil kunne bli noe i web 2.0-eraen. Det impliserer vel at resten av oss sitter igjen i en kronisk tilstand av «forvirring» med fragmenterte livsløp/karrierer. På 1990-tallet, derimot, stilte vi alle likt (kun fem prosent av befolkningen hadde daglig tilgang på internett i 1997 og det gikk som alle vet, jææævlig sakte).

ALLE VILLE OG KUNNE IKKE BLI MIKROKJENDISER PÅ INTERNETT Vi skulle så gjerne vært en av Zuckerbergs strateger. Da hadde sosiale medier vært gøy! Over en milliard mennesker jobber gratis for Zuckerberg ved å daglig dele følelsene og livene sine. Alle vet jo dette, men noen ganger er det faktisk greit å påminne seg selv om hvor genial businessmannen Zuckerberg faktisk er. Og det er også OK å hate bittelitt på hva denne oppmerksomhetsøkonomien/web 2.0 har gjort med folk, uten at man av den grunn blir anklaget for å være håpløst bakstreversk (se for øvrig punktet om Fremtiden). På 1800-tallet skrev Nietzsche at higen etter oppmerksomhet var en av de absolutt verste formene for slavemoral. På det samme 1800-tallet ble emoticons :-) oppfunnet. Den geniale oppfinnelsen som de futuristiske Facebookstrategene anvendte for å løse det presserende dislike-knapp-problemet: hvordan håndtere det at Facebook-flokken til tider vil uttrykke negative reaksjoner på ting som blir postet? Og hvordan kanalisere disse negative affektene slik at flokken kommuniserer og deler enda mer (AKA generer mer cash)? En Dislike-knapp er en for kontant avvisning. Det stopper kommunikasjonsflyten. Et trist tryne derimot :( avviser ikke, det oppmuntrer den opprinnelige posteren til å modere budskapet, gå i dialog, kommunisere mer, finjustere oppmerksomheten … Perfekt!

ØKONOMI Du kunne drikke seg drita på byen for 250 kroner.

DOT.COM-BOBLEN Du kunne bli millionær, se konturene av ditt digitale verdensherredømme, kjøpe fem penthouse-leiligheter, syv biler, kjøpe søppelsekker med kola og henge med supermodeller, for så måtte flytte hjem til mor og far. Alt innen en uke.

Boblere: 1999-festen, millenniums-mania, Kosovo, PoMo AKA postmodernisme, Nick Land, David Foster Wallace, R Kelly, HIV, Wu-Tang Clan, Greedy Records Topp 20 på Radio Oslo, Mitsubishi-knips, Drexciya, Tupac, TIQQUN, HeadOn, London Beats «I’ve been thinking about you», Riot grrrl, Michael Jordan, Audrey Horne, logo-estetikk, Dana Scully, Buffy, unge Kate Moss, supermodeller vs. Kate Moss, unge Chloé Sevigny, unge Harmony Korine, dyp rød, dyp grønn, dyp blå, neon-bonanza, brand-lojalitet, Playstation / Nintendo 64, Berlinmurens fall, billige mobiltelefoner, MSN, Terminator 2, Geir Spanien, Seinfeld, oppblåsbare gjenstander, mIRC, videokunst, David Hasselhoff, flipp-mobiler, Gaute Drevdal, NATT&DAG, Suede, Løvenes Konge, Warp Records, Furby, gutter i skjørt, piercing i navelen, cybersex, internett-anmeldelser, Anna Nicole Smith, musefletter, ukonvensjonell mascara, gaffa-bher, platå, Celebrity Deathmatch, underprodusert melankolsk eurotrance, Deleuze, Ebola-baserte skrekkfilmer, Ebola-knips. 05/2013

tenk hvis han aldri ringer...

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DEM

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

MOTE

XXX

MÅNEDENS TREND

MÅNEDENS KAMPANJE

STRONG IS THE NEW SKINNY Motebransjen har vært fast sponsor av spiseforstyrrelser og dårlig selvbilde siden «heroin chic» på nittitallet, men nå begynner trenden altså så smått å snu. Man begynner å se tendenser til biceps, og jaggu er det ikke litt gluteus maximus ute og går også. Det er blitt trendy å være sterk, og å poste bilder på sosiale medier av seg selv i en saftig utfallsposisjon istedet for på prøverommet. Det kan jo diskuteres opp og i mente om hva som er sunt og ikke, men den diskusjonen tar vi over et par wienerbrød.

MÅNEDENS DESIGNER

AINA BECK Norsk design er ikke bare kreisibananas, russerevy og rutete dresser. Vi har mye å være stolt av. Bergensjenta Aina Beck Hussain, med base i New York, ble tidligere i år plukket ut som en av verdens ti mest lovende designertalenter av Wallpaper. Hun har nettopp gjort seg ferdig med en master på moteskolen Parsons The New Scool for Design. Avgangskolleksjonen høstet gode kritikker fra Vogue. com. Stilen hennes kan beskrives som abstrakt og leken, med futuristisk og psykedelisk preg. Hun blander geometriske silhuetter med tyll og strikk, og i hennes nyeste kolleksjon utforsker hun både denim og metallisk folietrykk. ainabeck.com

MÅNEDENS BLOGG

SAINT LAURENT PARIS Hedi Slimane har fått mye kritikk etter han tok over som sjefsdesigner i Yves Saint Laurent. Han forandret ikke bare navnet på sjappa, han forandret stilretningen totalt. Fra å være et klassisk ikon, har Saint Laurent nå blitt mørkere og røffere i kantene. Allerede etter de første modellene trampet nedover catwalken iført en grungebohemsk symbiose, ble det fort klart at Saint Laurent kommer til å snappe noen kunder fra Isabel Marant, Rag & Bone og Acne. For å gjøre stilskiftet enda tydeligere har han hentet inn Marilyn Manson og Courtney Love til å fronte høst- og vinterkampanjen «Saint Laurent Music Project». Daft Punk bruker også Saint Laurents design på coveret av sitt nyeste album Random Access Memories.

WHAT ALI WORE Berlins hotteste moteikon om dagen er den 83 år gamle skredderen Ali. Han ble oppdaget av fotografen Zoe Spawton, som la merke til den gamle mannen som hver eneste dag, på akkurat samme tidspunkt gikk forbi på gata på cafeen hun jobber i. Han er alltid ulastelig antrukket, og Ali, som er far til hele atten barn, eier visstnok over 80 dresser. Han stiller opp på fotografering kun hvis han får bestemme hvor og hvordan han skal posere. alioutfit.tumblr.com 05/2013

REIS MED UNGDOMSBILLETTEN I SOMMER Enten du skal på sydentur med gutta, storbyferie med jentene, russetreff i Stavanger, festival i Danmark eller Skottland, besøke slektninger i Bergen, kjæresten som studerer i et annet land eller bare synes det hadde vært deilig å reise vekk litt: Benytt deg av ungdomsbilletten til SAS!

Billigere flybilletter for deg under 26 år. Bestill på sas.no/ungdom

FOTO STEPHEN BUTKUS, EKSIL // STYLING RUNE NILSSEN // HÅR/MAKEUP IDA ELIN ERLANDSEN // MODELL CHRIS F, HEARTBREAK

05/2013

Solbriller, Ray Ban - 1350,T-skjorte, H&M - 149 ,Shorts, Weekday - 400,Boots, Dr. Martens - 1400,-

05/2013

T-Skjorte, Bread&Boxers - 299,Denimjakke, H&M - 299,Bukse, H&M - 199,-â&#x20AC;¨ Boots - Bianco - 1299,Bandana, Weekday - 120,--

05/2013

T-Skjorte, Worn By - 499,Skinnjakke, BLK Denim - 5400,Shorts, Original Penguin - 699,-

05/2013

Solbriller, Ray Ban - 1350,T-skjorte, H&M - 149 ,Shorts, Weekday - 400,Boots, Dr. Martens - 1400,-

05/2013

T-skjorte, H&M - 49,50,Jakke, Weekday - 700,Jeans, BLK Denim - 1499,Boots, Bianco - 1299,Ringer, Tom Wood - 2200,-

05/2013

Skjorte, Farah Vintage - 799,Linblazer, H&M - 599,Treningsbukse, H&M - 199,Sko, New Balance - 799,Solbriller, Dolce&Gabbana - 2340,-

05/2013

T-skjorte, Worn By (Kurt Cobain 1994) - 499,Jeans, Anti Denim - 1250,Boots, Bianco - 1299,-

05/2013

Lue, Weekday - 60,Solbriller, Prada - 3150,T-skjorte, Worn By - 499,Frakk, Norwegian Rain - 5900,Shorts, H&M - 199,Ringer, Tom Wood - 2200,Sko, Converse - 699,-

05/2013

Solbriller, Dolce&Gabbana - 2340,Skjorte, Farah Vintage - 799,Linblazer, H&M - 599,-

05/2013

BYGUIDE

KLUBB + KONSERT + BAR + MAT + SCENE + KUNST

John Cage var min første inspirasjon.

NATT&DAG MØTER MICHAEL FRANCIS DUCH, SIDE

På en kunstscene der humor later til å være et fremmedord.

Løfte ny norsk musikk. Det mener jeg er det viktigste oppdraget vårt. – INTERVJU: VI MØTTE P3S NYE MUSIKKSJEF, SIDE

MÅNEDENS PLATE

BORGERSEN VISER VEI I GALLERIVERDENEN, SIDE

MÅNEDENS PLATE #2 INGENIUM: INGENIUM Ingenium består av tre trøndere i tjueårsalderen, og startet opp som et hobbyprosjekt for tre-fire år siden. – Siden har vi utviklet en stil som kan klassifiseres som progressiv dødsmetall, sier Eriksen.

MÅNEDENS TALENT – Vi har opptrådt på omtrent alle tilgjengelige lokale scener i Trondheim og på diverse festivaler. Vi har som mål å konstant utvikle oss som band og få spille rundt om i hele Norge – og senere i resten av verden! facebook.com/Ingeniumnorway

MÅNEDENS PLATE #3

RHYS MARSH AND THE AUTUMN GHOST: TRIO Trio er spilt inn i løpet av bare to dager og «really captures the energy and spontaneity of my band’s recent concerts», sier hovedpersonen sjøl, Rhys Marsh. Albumet har opptil flere øvrig gjesteopptredener fra Ketil Vestrum Einarsen (Jaga Jazzist, Motorpsycho). Han bidrar med fløytespill. Faste medlemmer i bandet er Ole Kristian Malmedal og Anders Bjermeland, begge fra Flashback Caruso. Resultatet er musikk som kanskje best kan oppsummeres med «kammer-prog». autumnsongs.no

MÅNEDENS DESIGN

STATUS FATAL: TOLV TOMME TANKA Status Fatal fyller elleve år og markerer dagen med den nye plata Tolv Tomme Tanka, ute på Snotpope Records. Langspilleren består – som vanlig, av det nær sagt – av 14 låter med pønka hardrock. Eller som Tom «Welhaven» Wahl preiserer:

FLYING CULINARY CIRCUS Hans Kristian Larsen fra Trondheim og hans Flying Culinary Circus trengte sårt en designprofil som kommuniserte både gourmet og galskap. Resultatet ble så vellykket at de flygende kokkene nå har fått Merket for god design. Utmerkelsen ble delt ut onsdag 17. april i Oslo under Designdagen, et årlig arrangement i regi av Norsk Designråd.

EDVIN KLASSON Edvin Klasson fra Levanger har laget en legoemballasje som forurenser mindre, er lettere å åpne og som gir mindre rot. Nå har han kommet på tredjeplass i konkurransen Unge talenter 2013. – Årets vinnere viser stort samfunnsengasjement og løser både komplekse og hverdagslige problemer med empati og innovasjon., sier Thea Mehl. Hun er prosjektleder for Merket for god design og Unge talenter i Norsk Designråd. Den ferdige løsningen, «Vipp og Lek!», åpnes som et yoghurtbeger. Ved å deretter snu boksen på hodet blir den en legoplate som barna kan bygge på. Avfallet fra emballasjen blir minimalt, samtidig som legoklossene kan legges tilbake i boksen etter endt lek. – Vi ønsket å lage en emballasjeløsning for barneleker. Begge har et nært forhold til Lego fra barndommen, og vi så at det var ting med den eksisterende emballasjen som kunne gjøres bedre, sier Edvin Klasson. Han har gjennomført prosjektet sammen med medstudent Ola Brandsnes ved Arkitektur- og designhøgskolen.

– Merket for god design gis til de mest innovative og modige bedriftene og designerne vi har i Norge akkurat nå, sier Thea Mehl, prosjektleder i Norsk Designråd. I seks år har The Flying Culinary Circus kokkelert med norsk gourmetmat i over 40 land. Da verdens eneste omreisende kokkegruppe skulle utvikle en designprofil fikk de en real utfordring: Hvordan gjenspeile kok-

kenes Michelin-tunge bakgrunn og samtidig formidle all humoren og galskapen fra matshowene deres? Resultatet begeistret juryen: «Profilen bryter alle regler, og er et sirkus av visuelle virkemidler. Et nytt og proft konsept, og en helt ny måte å markedsføre seg på», het det i jurykjennelsen.

«Punkrock med en bouquet av gammal Kiss, Judas Priest og Black Sabbath fremført på trøndersk». – Slippfesten blir på Fru Lundgreen med Cleaver og Skur som oppvarming, legger han til. Første singel ut heter enkelt og greit «Tomme tanka». facebook.com/statusfatal

MÅNEDENS SINGEL #1 DANDY DISTORTED: «THE DANCING SHOW» Rockeduoen fra Trondheim pakket sakene i fjor og reiste til Port land i USA for å spille inn det produsent Kris Crummett definerte som «Norwegian HiLofi-Indie-Hard-Synth-Rock-Wave», hva nå det skal bety. «The Dancing Show» er en fengende, svingende, dansbar låt som gir assosiasjoner til band som The Hives og The Killers. Samtidig henter Dandy Distorted mye inspirasjon fra de store garasjerock-gutta fra sekstitallet. facebook.com/dandydistorted

05/2013

Marie Komissar gråt over låtlistingen da hun begynte TEKST/FOTO SIRI HOVLAND KALDAL Marie Komissar har vært musikkprodusent i P3 og MP3 i tre år. Nå skal hun – i fire måneder mens Mats Borch Bugge er på pappaperm – prøve seg i sjefsstolen. NATT&DAG møter den første kvinnelige musikksjefen i P3. Hei, Marie! Gratulerer! Hvorfor ble du valgt til jobben? – Hva skal man svare på sånt, da? Jeg søkte på vikariatet og fikk det. Jeg har jobbet i P3 i flere år, så jeg tror jo det handler mer om at jeg er ansett som kompetent til jobben, enn at jeg er kvinne. Mange fokuserer på at du er første jente i jobben. Er du feminist? – Selvfølgelig er jeg opptatt av likeverd mellom kjønnene og kvinnens rett til å bestemme over sin egen kropp og egne muligheter. Vis meg en kvinne som ikke er det. Men jeg er jo ikke en aktiv feminist. Et spørsmål vi sikkert ikke ville stilt til en mann: Hva skal du ha på deg første dag på jobb? – Oi. Det har jeg ikke tenkt på enda. Må man planlegge sånt? Jeg pleier å kle meg etter dagsformen jeg. Og noen ganger imot dagsformen. Så hvis jeg er litt syk eller sliten så pynter jeg meg skikkelig. Det har jeg lært av mormor. Man føler seg faktisk alltid veldig mye bedre av å fli seg. Hva vil forandres når du blir sjef? – Det er snakk om et fire måneder langt vikariat, så jeg tror ikke P3-lytterne kommer til å merke noen enorm forskjell. Vi er en gruppe som sammen setter spillelistene; det er en demokratisk prosess jeg setter veldig høyt. I praksis er det snakk om én musikksjef og tre musikkprodusenter som gjennom uka hører på mengder av musikk. Så melder vi inn prioriteringene våre til musikkmøtet hvor vi hører på låtene og diskuterer hvorvidt de skal inn på spillelistene eller ei, og noen ganger krangler vi noe innmari. Deretter har dere avstemning? – Ja, så stemmer vi. Jeg må jo kanskje klaske til med en vetorett eller to i løpet av perioden, da. Nå som jeg har muligheten til det. Det å være musikksjef handler om mer enn bare låtlistinger, da. Jeg skal også ha personal- og redaksjonelt ansvar for alle som jobber med musikkradio i P3 og mP3, så det blir nok å henge fingrene i. Kan det korte vikariatet også være en fordel? Kan det for eksempel åpne for en fan-

05/2013

denivoldskhet som lengre engasjement fort kan temme? – Blir du veldig skuffet hvis jeg sier at jeg ikke er så fandenivoldsk av meg? Jeg tenker at det korte vikariatet er en kjempefin mulighet til å få testet om dette er noe jeg kunne tenkt meg å jobbe som en gang i fremtiden. Samtidig er det jo veldig kort tid på å bli varm i trøya på. Har du en spesiell kampsak? – Løfte ny norsk musikk. Det mener jeg er det viktigste oppdraget vårt. P3 har et stort ansvar, og noen av de fineste øyeblikkene er når vi kan være med å gjøre lytterne oppmerksomme på nye norske artister. Vi er i en særstilling i Norge når det kommer til dette. Og med det håper jeg selvfølgelig at vi bidrar til at flere kjøper norsk musikk, drar på konserter og booker norske artister til festivaler. Hvor fri vil du være i denne firemånedersstillingen? Eller må du først og fremst administrere Borch Bugge sine vedtatte linjer? – Som i alle jobber er det jo også her retningslinjer jeg må forholde meg til, men nå er det jo jeg som skal være musikksjef og dermed være den som skal ta avgjørelsene som følger med den jobben. Vi hører det er en ny kanal på trappene, en kanal som skal ligge et sted mellom P3 og P2. Hvordan påvirker denne nye radiokanalen musikkprofilen til P3? – NRK jobber for tiden med å utvide radiotilbudet sitt og det er flere nye kanaler på trappene. Siden arbeidet med disse kanalene ikke er ferdig vet jeg rett og slett ikke nøyaktig hva disse kanalene vil ende opp med å bli eller hva de skal hete, men jeg vet at de skal komme som et supplement til de allerede eksisterende kanalene. P3 kommer til å fortsette å være P3. Og du kan stå for alt som spilles? – Det er veldig sjelden at vi spiller noe på P3 som jeg virkelig ikke forstår hvorfor vi spiller. Vi har mange lyttere som lar seg bevege av forskjellig musikk og det synes jeg det er viktig å ha forståelse for. At ikke alle liker akkurat det samme som meg. Det har jo selvsagt hendt at vi har spilt låter jeg har syntes har vært helt krise. Rett etter at jeg

begynte i P3 kom det til og med noen tårer over en låtlisting jeg var i mot. Det er ofte mye følelser i sving under musikkmøtene. Musikkprofilen til P3 er alltid omdiskutert. Nå er det dere også blitt kritisert for å hive dere på R&B-sjangeren i for stor grad … – Jøss. Denne kritikken har ikke nådd frem til meg. Personlig har jeg et stort sted i hjertet mitt spesielt for R&B og jeg tenker også at med oppblomstringen av sjangeren vi har sett de siste årene er det viktig at P3 er på det som rører seg. Men så mye R&B spiller vi jo ikke. Skjønner ikke hvem som har blitt sur av å få litt Frank Ocean og The Weeknd på radio heller. Selvsagt er det mange som har meninger om hva slags radio vi skal lage og hva slags musikk vi skal spille, vi er jo NRK. Jeg synes det er flott ar folk engasjerer seg i det vi gjør og at de sier ifra. Og så er det viktig å ikke glemme at man ikke kan gjøre alle til lags med absolutt alt, selvsagt. Hva syns du om medias håndtering av Bieberkonserten i Oslo nå for ikke lenge siden? – Det ble jo i overkant mye Bieber her en periode, ble det ikke? Men for de nesten 70 000 som dro på konsertene så var jo Norgesbesøket hans superviktig. Og som fenomen er det jo kjempeinteressant. Jeg har aldri vært fan på belieber-måten av noen artist og på en måte ble jeg nesten litt misunnelig. Jeg var forøvrig på den ene konserten og hadde det kjempegøy. «Somebody To Love» er en av mine ultimate pick-me-up-sanger. Cloudbusting er din og Margaret Bergers DJduo. Dere trekker mest jenter til dansegolvet. Hvorfor det? – Hey, det kommer mange menn også! Har du i hele tatt vært der? Men altså, det er jo mest jenter som kommer for å danse. Det tror jeg handler mye om at vi fyller et slags tomrom i Trondheim mellom det som er veldig kredibelt og det som er veldig kommersielt. Det skal bare handle om generell danseglede. For mange jenter tror jeg det handler om melodier. At man føler man kan synge med på noe. Hva er din favorittlåt akkurat nå? – Akkurat nå er jeg besatt av Emilie Nicolas’ «Grown Up». Makan til stemme, makan til nerve, makan til låt! Jeg blir helt slått i bakken av henne, jeg. Hun kommer til å bli stjerne. Hva skal du gjøre etter fire måneder som musikksjef? – Da skal jeg drikke Margaritas på en strand i Mexico.

Løfte ny norsk musikk. Det mener jeg er det viktigste oppdraget vårt.

… www.facebook.com/cloudbustingdj …

05/2013

av: siri hovland

LANSERINGSFEST: APRIL FAMILIEN 5. APRIL MED DJ GIRSON DIAS

NESTE NATT&DAG FEST: SE NATTOGDAG.NO

UTELIV MÅNEDENS BAR:

TOPP 3 KONSERT: NORSK AQUAVITBAR NO. 1 Hjørnet Carl johans gate og Nordregate Rett ved den større puben Carl Johan ligger en bitteliten bar, faktisk er den så liten at den antakelig er Norges minste. Med sine 25 kvadratmeter er det kanskje ikke så rart at den er såpass lite kjent, men her har du altså muligheten til å prøvesmake ekte norsk kulturarv. Med et stort fokus på kunnskap og videreføring av norsk aquavitarv, skilter «aquavitbaren» med ikke mindre enn alle norskproduserte aquaviter (rundt 80 som produseres i dag, men enda flere gamle som du rett og slett ikke får tak i lenger) og kan sågar friste med sin helt egen aquavit som kun fås kjøpt her. Til å matche all denne herligheten har baren et lite men smekkert utvalg av sild som skal få fart på smaksløkene. Definitivt en plass verdt et besøk – men vær ute i god tid, det blir fort fullt.

TOPP 3 KLUBBEVENT:

NOMEANSNO+ BARREN WOMB Blæst, torsdag 17. mai Nomeansno fra Vancouver i Canada, spiller noe så fett som progressiv punk, så her blir det både kjappe riff, flinkisguitar og mørk humor, noe navnet avslører fra første stund (NoMeansNo er et gammelt anti date-rape slogan). På selveste nasjonaldagen skal altså disse smått legendariske oppviglerne underholde oss. Husk å ta med skift så du slipper å stå der i bunaden, dette kan nemlig bli både høyt, svett og rølpete. At støypunk-duoen Barren Womb fra Trondheim skal varme opp er deilig glasur på kaka, så kjenn din besøkelsestid. Dør: 21:00 // CC: 200/250 // www.blaest.no

1 1

BRUKBAR INVITERER: Brukbar, alle torsdager Brukbar har nå sparket i gang sitt nye konsept for alle som er ute etter en hyggelig kveld med variert musikk servert av byens eget musikkmiljø. Hver eneste torsdag framover slipper altså bruket noen av byens fremste musikere, produsenter eller vaskeekte musikkelskere til bak spakene, og lar de servere nettopp det de mener du bør få med deg. Med andre ord vil hver kveld bli høyst preget av nettopp hvem det er som snurrer skiver akkurat den kvelden, men kvaliteten kan garanteres fra høyeste hold. Hold et øye med Brukbars hjemmesider for oppdatert info om hvem som spiller neste gang.

1 1

ROKY ERICKSON + THE DROWNING MEN Byscenen, onsdag 15. mai En rockelegende som fortsatt er i live er hva Byscenen kan by på denne kvelden. Etter oppstarten med det psykedeliske rockebandet 13th floor elevators på sekstitallet har Roky Erickson sporadisk utgitt skiver med andre band og som soloartist, og siste utgivelse «True love cast out all evil» i 2010, etter fjorten års stillhet, ble hyllet av en samlet musikkverden. Som en ekte rockelegende har Roky vært inn og ut av både fengsel og mentalinstitusjoner på veien, så du kan forvente deg garasjerock av ypperste klasse, samt en god porsjon galskap.

2 1

CLOUDBUSTING MGP SPESIAL Blæst, fredag 18. mai Trondheims mest rosa Dj-duo Marie Kommisar (se intervju et annet sted i avisen) og Margaret Berger, aka Cloudbusting, vil være bevertning denne kvelden, men med én liten twist. Siden Margaret er i Sverige for å ta hjem prisen i årets Eurovision, tar Marie saken i egne hender. Salen på Blæst blir rigget med sitteplasser og hele finalen vil vises på storskjerm med tilhørende konsertlyd. Med andre ord er det på tide å breake ut paljettene, iføre seg ironisk distanse og la sin indre homo slippe ut for fullt mens du teller ned til neste modulasjon. Selv om Eurovision er et hat/elsk-forhold for omtrent alle som en, har vi faktisk en trønder i finalen denne gangen, og da er det liten tvil om at denne kvelden kommer til å bli minneverdig. Rykter om tacobuffét hører vi også. Etter finalen og forhåpentligvis seier, vil Marie styre oss trygt i havn i vant Cloudbusting-stil, med bobler og laser til gikta tar deg.

2 1

SIDESPRANG Diskoteket, lørdag 11. mai Hvis du har fulgt med litt i klubblivet i Trondheim den siste tiden, har du sikkert fått med deg dj/ produsent-gjengen i Raw Juice, med deres arrangementer og klubbkvelder på forskjellige uteplasser her i byen. Nå har altså Eric Melo og Alex Aria foretatt et sidesprang og sparker dermed i gang Diskoteket én gang i måneden med deres upåklagelige musikkteft. Stikkordene her blir House og Disco, og det loves like mange danseperler som natta er lang. www.disoteket.no

3 1

05/2013

JAZZFEST 2013: 22 Blæst fredag 10. mai Trondheimsbandet 22 har holdt det gående en stund nå, og om du ikke har fulgt med i timen er det på høy tid. Med sin eklektiske blanding av prog, rock, jazz, harmonisk psykedelia og falsettsang har de imponert og revolusjonert norsk musikk med det de selv kaller «New energy music». At de har fått plass på programmet til Jazzfest 2013 er absolutt på sin plass. Velg deg en favorittfarge og møt opp på denne konserten, la deg omslutte av det musikalske krumspringet som er 22. Dør: 21.00 // CC: 200 // www.blaest.no

3 1

Rakk du ikke samordna opptak?

Ikke stress!

Vi har løpende opptak på studier som starter til høsten: l l l l l l

Administrasjon og ledelse Bedriftsøkonomi Jus Motivasjonspsykologi Psykologi Sosialpedagogikk

l l l l l l

Arbeids- og organisasjonspsykologi Exphil IT som ledelsesverktøy Personal- og endringsledelse Regnskapsfører Veiledningspedagogikk

Studiene går på deltid, så du kan jobbe mens du studerer… Hvis du vil. www.folkeuniversitetet.no

UTELIV // BYTIPS

JAZZFEST 2013 7.–12. mai Forrige måned var det Kosmorama, til innbyggernes mer eller mindre begeistring. Denne måneden er det Jazzfest 2013 som står for døra, og vi i NATT&DAG liker alltid å sette søkelyset på engasjement rundt kulturliv her i byen vår. Det er

ikke mindre enn 25 år siden Jazzfest ble arrangert første gang, og det er dermed klart for over 40 konserter på forskjellige scener rundt om i byen fra 7. til 12. mai. Selv om jazz av ymse slag har et frynsete rykte for å være snevert og sært og ikke spesielt folkelig, synes vi du hvertfall kan unne deg å sjekke

ut NTNU Jazzlinjas nytolkninger av klassisk Dumdum Boysmateriale (Dokkhuset 11. mai fra kl. 18:00), Trondheimsbandet 22 (Blæst, 10. mai fra kl 21:00) og eminente Anja Skybakkmoens nye band (dette også på Blæst, 9. mai kl 23:00). Så der har du nok program for en solid tre-dagers, helt uten å tenke selv.

MUNKOLMEN Medio mai og ut sommeren Det går ikke ordentlig mot sommer før Munkholmbåten begynner å frakte passasjerer ut til Trondheims eget Alcatraz. Siden det er sparsomt med servering her ute, anbefaler vi å vente til en god sommerdag inntreffer, pakke kjølebag med fyldige mengder lokal sommerbrus, eventuelt Calle Feghts eget druebrygg (det var dette med reklamelover og sånn da, google er din venn) og reker og mayo. Det burde duge til en hel dag i bartebyens navn. Hvis du i tillegg har tilgang på egen skute, kan det anbefales å bli igjen der ute til etter siste båten har gått, det er nemlig en helt egen følelse å ha øya for seg selv. Alt med måte, såklart.

05/2013

UTELIV // BYTIPS

MUSIKKFEST 2013 Lørdag 1. juni (+ Tom Waits-løpet) Dette er musikkfestivalen hvor byens egne up-andcoming-bands, musikkorps, poeter, dansere og andre får vise seg fram fra alle sider i en hel dag. Denne gangen blir det scener både på Torget, Ila, Hanskemakerbakken og selvfølgelig Lamoparken, og spekteret spenner altså fra eventyrstund

for de minste, til Grindcore for de skitneste av oss. Selv om programmet ikke er spikret enda, tar vi oss friheten å namedroppe i fleng; The Airborne Highfives, Sitrussyre, Flashback Caruso, Conurbia, Forræderi osv. Det kommer til å skje ting over hele byen, så hold øynene åpne for spontane konserter og happenings nær deg. Det kan også nevnes at dette er dagen Trondheims versjon av

Tom Waits-løpet avholdes, så om det er din kopp te å springe fra pub til pub i frakk og hatt og hive innpå halvlitere, har du en god sjanse nettopp denne dagen.

UTELIV: TORSTEIN HØE

05/2013

SCENEKUNST APPELSINER OG SITRONER RHODEAASS Teaterhuset Avant Garden 9.-11. mai Det merkes at teatersesongen begynner gå mot slutten. De fleste premierer er overstått, og programmet på et programmerende teater som Teaterhuset Avant Garden begynner å bli glissent. Den resterende delen av mai måned byr ikke på stort annet enn spedbarnsteater på dagtid og sesongens siste Symposium. Men hva bedre har vel en student med forelesningsfri og eksamensangst å gjøre enn å dra på dagtidsteater om appelsiner og sitroner? 9.-11. mai blir det nemlig ønskereprise på scenekunstkompaniet RhodeAass sin publikumsvinnende småbarnsforestilling Appelsiner og Sitroner. Forestillingen er inspirert av et knippe barnedikt av den spanske dikteren Federico Garcia Lorca, og vil fremføres av en danser, en klovn og en musiker. Forestillingen passer angivelig best for barn mellom 1 og 3 år … Men man tager jo det man haver osv.

NATTOGDAG.NO FACEBOOK.NO /NATTOGDAG TWITTER.COM /NATTOGDAG INSTAGRAM #NATTOGDAG

KJÆRE LANDSMENN // HERBORG KRÅKEVIK Trøndelag teater, 2.-5. mai Så går vi videre til Trøndelag teater. Foruten de siste forestillingene av Bør Børson jr. og Stemt (se neste avsnitt), har vi bare Herborg Kråkevik på repertoaret denne måneden. 2.- 5. mai gjester hun nemlig teatret med ekstraforestillingen av sin elleville komedie Kjære landsmenn. Forestillingen, hvor Kråkevik «med song, humor, skarrande R-ar og mykje varme formidlar sitt skråblikk på den norske folkesjela», har vunnet Komiprisen for Årets beste sceneforestilling og Årets nummer i 2011. Og skulle du være redd for å få helt lættis, fortvil ikke. For Det norske teatret kan informere om at: «Her er det lov å falle i stavar over norske klassiskarar slik du aldri har høyrt dei før, eller le av norske dialektar, norske særingar – og av Herborg!». Jess.

STEMT MARIANNE MELØY Trøndelag Teater Spilles frem til 10. mai «En feiring av den allmenne stemmeretten», lyder underoverskriften på Marianne Meløys siste forestilling. Forestillingen er både en refleksjon over kvinnenes hundre år med stemmerett, men også over stemmen vår som sådan. «Stemmen dannes ved at stemmeleppene lukkes og at luft deretter presses gjennom stemmebåndene slik at de vekselvis åpnes og lukkes og at luften dermed slipper gjennom i svært kortvarige støt (mellom noen hundre og opp til flere tusen ganger pr. sekund). Frekvensen av disse luftstøtene danner tonehøyden. Barn og kvinnestemmer har vesentlig raskere frekvens enn mannsstemmer og klinger derfor lysere», innledes pressemeldingen med. Så hva møtte de aller første stemmene som ytret seg, litt lysere enn mennene? spør Meløy, og vil ta oss med på en reise inn i stemmens historie for å lytte til hvordan de stemmene vi hører former oss. Hva brukes egentlig stemmen og stemmeretten til?

VÅR UNDERFULLE VERDEN Trøndelag Teater, 15. mai Teatret Vårt (regions- teater for Møre og Romsdal jou. anm.) gjester denne måneden Olavshallen med sin oppføring av Giacomo Ravicchios stykke Vår underfulle verden. Et stykke som omhandler begge de to krisene vi gruer oss aller mest til: midtlivskrisen og demenskrisen. For hva skjer egentlig med et menneske når en plutselig blir konfrontert med beskjeden om at ens mor sist er blitt sett i nattkjole på E6 i sørgående retning? Et menneske som selv er midt i livet, gammel nok til å skjønne at ungdommens drømmer om karriere og familieliv ikke vil holde, men fremdeles uten noen reell forestilling om hva det vil si å bli gammel. For selv om det ikke er du som står der i nattkjole på E6 står du ansikt til ansikt med den unngåelige sannheten: tiden arbeider mot deg nå.

05/2013

SCENEKUNST: SARA HAMMER

SCENEKUNST

En liten, gryntende tøygris vandrer ned langs strengene på enkontrabass TEKST ELINE BJERKAN FOTO MAY IRENE AASEN

Kontrabassisten Michael Francis Duch fremfører en solokonsert på Avant Garden. Det viser seg at akkurat denne konserten skal skille seg ut fra det vi vanligvis forbinder med slike arrangement. Det hele begynner med at musikeren sitter med ryggen til publikum på en stol, og vi kan se at hendene og føttene hans er bundet. Han greier å komme seg ned fra stolen og blir liggende kavende blant flere bordtennisballer. Litt bortenfor er det plassert to kontrabasser horisontalt på scenegulvet. Duch går i gang med å plukke opp bordtennisballene med munnen og «skyte» de mot instrumentene. Noen treffer strengene, andre treffer treverket og andre igjen triller retningsløst ut av scenelyset. Det hele er herlig tilfeldig. Til slutt må Duch åle seg mot kontrabassene, og etter hvert får han slitt av tauet som holder hendene hans bundet på ryggen ved å gni det mot strengene på instrumentet. Vi har nettopp fått presentert Hugh Shrapnels Houdini Piece. TEKSTBASERTE TILFELDIGHETER. – Fra jeg begynte å spille musikk ble jeg tidlig oppmerksom på og interessert i improvisasjon, forteller Duch. Navnet på forestillingen

hans, From Fluxus to Scratch, er valgt med henblikk på innholdet: Den første delen består av musikkstykker med opprinnelse i gruppen Scratch Orchestra, mens del to tar utgangspunkt i kunstnerbevegelsen Fluxus. Men historien som førte frem til at Duch nå står på scenen med et tilsynelatende tilfeldig utvalg rekvisita begynner med én spesiell person. – John Cage var min første, store inspirasjon. Etterhvert fant jeg paradoksalt nok ut at han var helt motstander av improvisasjon, han likte det ikke i det hele tatt. Så oppdaget jeg at det fantes en gruppe med utøvere, komponister, musikere og kunstnere som kalte seg for Fluxus. Denne gruppen hadde til en viss grad oppstått på grunn av Cage, og var inspirert av ham. Arbeidet innenfor Fluxus består av oppgaver man skal gjennomføre, det er ikke snakk om grafiske notasjoner eller intrikate notasjonsformer i det hele tatt. Nesten alt er tekstbasert med oppgaver og instrukser til hva man skal gjøre. FRA POSTBUD TIL KONSERTPIANISTER. En av de mest kjente kunstnerne fra Fluxus-bevegelsen er Yoko Ono. Duch fremfører hennes musikkstykke «Overtone Piece» fra 1964, som går ut på at utøveren kan spille hva som helst så lenge det kun er basert på overtoner. Andre stykker som står på spilleplanen er blant annet Mieko Shiomis

Boundary Music, som operer i grenselandet mellom lyd og stillhet, og George Brechts Solo for Violin, Viola or Contrabass, som er et solostykke hvor instruksen består av kun ett ord. – På NTNU begynte jeg å interessere meg for det eksperimentelle. Senere ble jeg interessert i en gruppe med komponister og musikere som oppsto i London på 1960-tallet, nemlig Scratch Orchestra. Denne gruppen ble startet av Cornelius Cardew sammen med noen studenter. Disse gjorde mye av det samme som Fluxus, men her var medlemmene alt fra konsertpianister til postbud som aldri hadde drevet med musikk før. Cardew oppfordret alle til å ta med hver sin «scratch book», altså skissebok, der de kunne skrive ned forslag til ting de kunne gjøre mens de spilte musikk sammen. Derav navnet på gruppen. De jobbet med alt fra abstrakte ting som lydlige bilder til veldig konkrete oppgaver som å lage en spesiell skrapelyd eller ulike utdrag fra et klassisk repertoar.

VISUELT OG LYDLIG. Det visuelle tar stor plass i noen av musikkstykkene som fremføres, noen ganger kan det ved første øyesyn virke som det visuelle er det mest sentrale. Duch’ siste stykke for kvelden, Ben Pattersons Solo for Double Bass, består eksempelvis av et verdenskart, en mengde små barneleker, fløyter og en ballong. Likevel ligger oppmerksomheten alltid hos selve instrumentet, vi får bare presentert en annen måte å bruke det på. – Det handler om sammenhengen mellom det man ser og det man hører. Det gjelder å finne en balanse, samtidig som jeg vil gi et bredt bilde av hva dette er for noe, sier Duch, og legger til: – Scratch Orchestra preges av et lydlig anarki, det er mye som foregår samtidig. Det er vel kanskje det som er det vakre med det. Forestillingen «Time has fallen asleep in the afternoon sunshine» av Mette Edvardsen (NO) ble vist til og med 4. mai. Neste forestilling på Avant Garden er «Appelsiner og sitroner» (9.-11. mai) av Rohdeaass produksjoner (NO). www.avantgarden.no

John Cage var min første inspirasjon. Etterhvert fant jeg paradoksalt nok ut at han var helt motstander av improvisasjon. 05/2013

HÅKON GARVIN, 30 Fotograf, Festningsgata – Å gå på besøk uten å ringe eller sende sms først.

INE HOEM, 27 Artist, Løkka – Platåsko, E-type, Tande-P, Go’Elg, Spice Girls, Absolute Music, Fila-klær, Fruit of The loom, Pog, TLC og Super Nintendo.

ANN LYSFJORD, 24 Frisør, Verkstedhallen – Grilldress, discman, VHS og altfor korte shorts.

HANS UHRE, 23 Mannen, myten, legenden, Melkeboden – Sånn bukse med bussete mønster. Og Coreldraw, og Offshore, da. Og Tande P.

HVA ER 90-TALLS?

AV: SIRI HOVLAND KALDAL

OLE TORJUS, 21 Klubbleder, Løkka – Pog, Australske TV-serier og Stjerner i sikte.

ASLE Renessansemenneske, Løkka – Å ha sex uten å måtte betale.

IDA MOLTU STAURSET, 22 Student, Løkka – Rockering, kassetter og tøyslengbukse.

INGRID BARTEL, 21 Lege, Løkka – Spice Girls.

ANDREAS BARKHALL, 34 Sjåfør, Bkæst – En tragedie.

STEPHEN ØRMEN JOHNSEN, 30 Politiker, Blæst – Catzy hårspray.

ANNE ROOS BERG, 27 High priestess at the High council of time lords - Windows, PC, Prince of Percia, Doom, Larry, Nintendo, Link, Doctor Who.

KRISTIAN ANZJØN, 22 Shovelchaffeur, Ila – Led Zeppelin og Jimi Hendrix.

05/2013

ANNE LINE FAKSVÅG, 26 Sykepleier, Løkka – Fæle, fargerike, MAGNUS (19) mammasydde dresser og kreppa hår. Slev v/Kongsgård vgs., Laugmannsgata

OLA SCHIEFLOE, 24 Bytryne, Løkka - Raves, dårlig ecstasy og midtskill.

– Punkere og Boyband!

JANNE LOSEN BORREN, 31 Konsulent, Løkka - Frakken.

HANNE ANDERSEN, 26 Make-up-artist, Blæst – Taco, skateboard, Nintendo, Dallas, Friends, Beavis &Buthead, porno på VHS og moviebox.

05/2013

KUNST

SYMPOSIA: MASTERUTSTILLINGEN FOR KUNSTAKADEMIET 16. mai – 9. juni // Trøndelag Senter for Samtidskunst, Fjordgata 11 Å uttale seg om byens kunstscene uten troppe opp på den årlige masterutstillingen, er like uinformert som å gråte over ferskvarebutikken som forsvant for så å trøste seg med tanken på det nye kjøpesenteret utenfor sentrum. Hvilke kunstnere som med denne utstillingen sender et forvarsel om hva som måtte komme og hvilke som med dette tar en avskjed med byen, vites foreløpig ikke. Dette er uansett en åpenbart obligatorisk hendelse å overvære - og ikke minst mene noe om.

MARI SANDEN 24.-26. mai Galleri Blunk Strandveien 23 I forbindelse med Trøn delagsutstillingen 2012 stakk Mari Sanden av med

ØYVIND ASPEN 24. mai – RAKE Visningsrom Elgeseter gate 28 Ordet utstilling synes vanskelig å bruke om denne kunstnerens inntreden på RAKE. Oslobaserte Øyvind

Aspen står blant annet bak det kunstnerdrevne galleriet Tidens Krav i hovedstaden og kommer til Trondheim med både skulptur, tekst og opptreden. I skrivende stund foreligger ingen tittel på det man vel helst bør kalle en happening, men navnene på

hans to foregående utstillinger bør gi en slags indikasjon på hva man har i vente: Did you see the size of that chicken og Veldig mye bæ, veldig lite sau. På en kunstscene der humor later til å være et fremmedord, kan dette raskt vise seg å bli frydefullt.

debutantprisen for videoen «Trying to figure out if the voices in my head are myself or someone else». Hvorvidt det er kunstneren selv eller en ivrig kunstpresentatør som har sagt at hun bygger på Descartes’ klassiske

statement «Jeg tenker, altså er jeg», er ikke så avgjørende. Mye tyder uansett på at Sanden vil bidra med et rått uredigert uttrykk som tåkelegger skillet mellom hva som er felles og hva som er privat.

LAURA-ANN MORRISON: BORDERLINE PT 2 3.-5. mai // BOLT Prosjektrom, Nedre Ila 39 Borderline er angivelig et pågående fotoprosjekt fra Laura-Ann Morrison, som studerer ved Norsk Fotofag skole. Fotografiene som vises ved BOLT Prosjektrom fremstiller Ewe-folket i Ghana. De mørke fotografiene som forestiller et beskyttelsesrituale mot desto mørkere ånder, fremstår som elektrifisert behandlete dokumentasjonsfotos, drapert i motefotografiets hinne.

KRISTINA KVALVIK 24. mai – 2. juni Babel Visninsrom for Kunst, Mellomveien 4 Det er noe uavklart over Kristina Kvalviks videoer. Det filmatiske uttrykket bærer umiddelbart bud om at det her skal rulles opp et narrativ man kan følge, men her later likevel kommunikasjonen til å stoppe. Til tross for et skrutinerende blikk synes det vanskelig å få oversikt over situasjonene som presenteres. Babel viser her verker av en kunstner hvis videoer står i sterk kontrast til våren utenfor: Natt, isolasjon, frykt, kald natur og hint mot dommedag.

AZAR ALSHARIF 10.-12. mai // Galleri Blunk, Strandveien 23 Azar Alsharif driver med materiell sampling, kombinasjoner av funnede, så vel som egenkreerte gjenstander. Man kan oppsummerende snakke om en kombinasjon av sammenhenger og tilfeldigheter. Metodikken denne gangen er at kunstneren øyensynlig skal jobbe videre med eksisterende verksstrukturer. Det hyperrefererende totaluttrykket, der bilder spiller rollen som skulpturelle elementer, kan lett bli en tettpakket og transmedial nugget.

05/2013

MOTE

Fretex utfordrer butikkjedene på retro-mote i ny pop-up store.

PARAMORE / IGGY & THE STOOGES / THE HIVES FEED ME / MISS LI / MACKLEMORE & RYAN LEWIS THE SCRIPT / JOHNOSSI / PETTER / THE SOUNDS OSKAR LINNROS / GUSTAFSSON SCHYFFERT GENTLEMAN & EVOLUTION / GOGOL BORDELLO BEN HOWARD / DARIN / STIFTELSEN / JAKE BUGG PASSENGER / PETRA MARKLUND / GRAVEYARD US

RAISED FIST / LOOPTROOP ROCKERS / SVENSKA AKADEMIEN LA COKA NOSTRA / LINNEA HENRIKSSON / NORLIE & KKV SHOUT OUT LOUDS / TIMO RÄISÄNEN / PANDA DA PANDA / F.O.O.L OLLE LJUNGSTRÖM / GARY CLARK JR. / ROOTVÄLTA / DANI M ROYAL REPUBLIC / THE BOTS / CHARTA 77 / PALMA VIOLETS WITCHCRAFT / MATT CORBY / NIKOLA SARCEVIC / HENRIK B STIKO PER LARSSON / THE ASTEROIDS GALAXY TOUR / QULINEZ US

FRITJOF & PIKANEN / LORENTZ & SAKARIAS / GAVLYN / LUNDE BROS. WAYNE & WOODS / OWL VISION / RÄFVEN / CIVIL WAR / SKUMDUM MIRIAM BRYANT / NAVID MODIRI & GUDARNA / TONI HOLGERSSON EILEN JEWELL / DANIEL NORGREN / CLAS YNGSTRÖM & BIG TEX THREE ANDERS F RÖNNBLOM / DÖKÖTT / YOUNG SQUAGE / NOONIE BAO LAST LYNX / SISTER SIN / INTOHIMO / THE KNOCKOUTS / ALLA FAGRA THE GOOD THE BAD / LÈ BETRE / PERTTI KURIKAN NIMIPÄIVÄT US

05/2013

TEKST/FOTO FRIDE HERFJORD KANSKJE EN KLISJE, men vintageshopping er en skattejakt der man ofte må gjennom hindre som overfylte stativ og latterkramper (la oss være ærlige, noen av disse klærne kan da utenkelig ha vært på moten noensinne), før man kan dra hjem med den store skatten og en lett kribling i magen. Lite kan måle seg med gleden av å gjøre et ordentlig vintagekupp – og i tillegg kunne svare «det er vintage» når noen spør om jakka senere. Det er noe alle vintageshoppere vet. I april åpnet Fretex en ny pop-up-butikk i Thomas Angells gate. Butikken i Midtbyen kommer i tillegg til de fire Fretex-butikkene på Nardo, Heggstadmyra, Møllenberg og i Fjordgata. De vil holde åpent fram til september, sier salgssjef for Fretex Midt-Norge, Vidar Alvik. – Daglig får vi inn skatter som vi er sikker på at andre vil ha glede av. Trender beveger seg syklisk. I vinter skulle The roaring twenties sette feststemninga, 70-tallet kommer tidsnok tilbake til festivalsesongen omtrent hver sommer, og i det siste har 90-tallet satt sitt preg på motebildet. 90-TALLET ER NEMLIG plutselig blitt lenge nok siden til å bli kalt retro, og samtidig som alle som husker 90-tallet rister vantro på hodet, er vi som egentlig ikke var gamle nok til å bry oss om mote på den tiden, like gira som da Spice Girls gjorde comeback på

OL-showet i London i fjor. Magetoppene er fortsatt med, gjerne sammen med en stor bomberjakke eller blazer, hestehalen flyttes igjen til toppen av hodet, og til og med de sagnomsuste Buffalo-skoene er på vei tilbake, skal vi tro bloggverdenen. En annen blogghit er årets vårkolleksjon fra Wilfox Couture, som med sine tydelige referanser til den ikoniske filmen Clueless (1995), nok en gang vekker lysten på rutete skjørt til live. Og mens både catwalken og butikkjedene henger seg på 90-tallsbølgen, er det hos secondhand-butikkene du finner de autentiske retro-plaggene, og dessuten for en billigere penge. TILBAKE TIL VIDAR Alvik. – Vi merker stadig at det er flere som handler sesongvarer hos oss, sier han, og bekrefter at også secondhand-butikker både merker og tar hensyn til hvordan trender skifter. – Mange mikser nye og brukte plagg for å få et helhetlig antrekk som passer dagens motebilde. Dette vises også på de forskjellig motebloggene, og ikke minst på gatemotebilder. Vi er bevisst dette når vi sorterer ut klær som kommer inn fra giverne, og vi jobber stadig med å forbedre kvaliteten ved å plukke de riktige varene som kundene vil ha. 20. april åpnet Fretex en ny pop-up-butikk i Thomas Angells gate.

Til og med de sagnomsusteBuffalo-skoene er på vei tilbake.

RETRORIKK

Leading Light STAVANGER

9 th International

proudly present

Stavanger Norway

Bendik Baksaas, 1991, albumrelease 18. april

Bendik Baksaas har laget et album inspirert av nittitallet. Den gang hiphop-produsenter prøvde og feilet for å skape mesterverk. TEKST DANBY CHOI FOTO JAN TORE ERIKSEN Bendik Baksaas lager moderne hiphop. Det er hiphop krydret med inspirasjon fra åpen jazz, soul og elektronika – alltid med en umiskjennelig Bendik Baksaa-sk signatur. I fjor ble Bendik kåret til Ukas Urørt av P3 med låta «Lover Ghost», og fikk dermed hyppig rotasjon på statskanalen. Vi beskrev hans debut-EP The Shape Of Beats To Come som «et friskt elektronikapust i Norges musikklandskap» og gav den et stort smil. For unggutten fulgte en masse spillejobber på Norges største festivaler, noe som gjorde sitt for å etablere Baksaas som en liveact vel verdt å følge med på. Nå har han sluppet albumet 1991, som han selv beskriver som en musikalsk skildring av å vokse opp på nittitallet. Du lagde 250 beats på et halvt år og kuttet det ned til 25 korte spor som ble albumet 1991. Kan du fortelle litt om prosessen? – Jeg var inne i en supereffektiv periode i fjor høst. Mot slutten brukte jeg god tid på å finne de 25 best egnede låtene for dette albumet ved å sette sammen en presis rekkefølge. Alt for å fortelle en historie på riktig måte, selvsagt. Hva er det viktigste du fikk ut av nitti- og tidlig 2000-tallet? – I hovedsak DIY-kulturen. Det er en innstilling som sier mye om meg og om albumet. Hiphop-kulturen på nittitallet var veldig annerledes enn den er nå, og hvordan den var på åttitallet. På nittitallet hang musikere gjerne opp plakater sjøl mens de solgte egeninnspilte CD-er på gata. Dette til stor forskjell fra åttitallet, da det var mye mer fokus på å leve som en stjerne. På nittitallet var det et mer personlig forhold mellom musikere og lyttere. Og det elsker jeg selv også. Det å snakke med folk som har hørt på musikken min og som enten elsker eller hater den.

Men DIY-kulturen, det gjaldt og gjelder vel aller mest i hiphopkulturen? – Selvsagt. I funk er det allerede en del regler og snakk om hva som er tight og utight. Hvis en trommis er full og lener seg litt tilbake i stolen så er det utight i funkens univers. Mens i hiphop er det det motsatte. Det er en helt annen kultur: hiphop er ofte laget av folk som ikke er utdanna. Det er folk som har prøvd og faila. Og i failinga har det kommet frem jævlig mye bra. Det har inspirert meg til selv å spille trommer på den nye plata mi. Jeg kan jo egentlig ikke spille trommer, men hvem sier at man må kunne det? Det handler om å prøve seg frem og stole på sine egne ører. Du kaller det nye albumet ditt for moderne hiphop. Hva er oppskriften? – Jeg hører som sagt på veldig mye musikk, og det setter sitt preg. Jeg bruker gjerne timevis i gamle musikksjapper for å kjøpe gammel vinyl i alle sjangre, slik at jeg kan sample dem inn i egenproduserte beats. Det er noe av det som gjør musikken min til moderne hiphop. I hiphop finnes egentlig ingen grenser. Der finnes allerede samples av jazz, soul, funk og til og med klassisk musikk. Jeg har også sampla alt fra klassisk til vestafrikansk musikk. Det jeg oppdager underveis tar jeg til meg for å skape noe nytt. Og det er jo det som gjør dette til moderne hiphop inspirert av nittitalls DIY-hiphopkultur. Er det en t-bane som sprenges i filler på albumcoveret ditt. Hva skal dette bety? – Nei, det er faktisk en T-bane som rekonstrueres. Sorry. – Det representerer både min livssituasjon og albumets låtinnhold. Som du ser er det ingen skinner foran eller bak toget. Det forteller deg at toget ikke vet hvilken vei det skal gå. Og det samme gjelder min tfremtid. Kanskje ender jeg opp som pop-produsent for Universal? Kanskje spiller jeg i jazzband, og kanskje forblir jeg hiphop-produsent.

•SHOWS •DEMOS •ART CONTEST •TATTOOING & PIERCING BY PROFESSIONAL ARTISTS ...plus many more SPECIAL GUESTS!

SANAxxx

Japanese Dance Show

I failinga har det kommet frem jævlig mye bra. 05/2013

LITTERATUR

… Lasse W. Fosshaug (f. 1982) Har tidligere utgitt Looking for Love (Flamme forlag, 2011), en konseptuell prosasamling basert på lekkede etterretningsrapporter fra Irak og Afghanistan. Har droppet ut av Litterär gestaltning i Göteborg. …

Hva livnærer bygdedyret seg på? Annerledeshet. TEKST ISABELL EL-MELHAOUI FOTO CHRISTIAN BELGAUX Minnesund, 1998. Det året da Jonas blir værende i bygda for å jobbe ett år på sagbruket, mens alle vennene hans drar til storbyen for å studere. Det året han blir sammen med polske Magda, og må finne ut om lokalbefolkningens fordommer mot de polske gjestearbeiderne har forankring i virkeligheten eller ikke. Dette er én del av handlingen i den skjønnlitterære debutromanen «Over brua» til Flamme-forfatter Lasse W. Fosshaug. Hva sier tittelen «Over brua» om innholdet? – Hovedpersonen og fortelleren Jonas, og den polske kjæresten hans Magda, bor på hver sin side av brua og må krysse den for å møtes. Minnesund har sikkert verdens høyeste brotetthet per innbygger, neida. Men

05/2013

hvis noen skal beskrive hvor Minnesund er, så er det «der du kjører over brua på vei til hytta». Tittelen kommer derfor av at de både krysser en bro kulturelt, men også helt konkret og geografisk. Fører Magdas og Jonas forhold til at konflikten med lokalbefolkningen tilspisser seg?  – Jeg syns egentlig at den tilspisser seg for Jonas på et mer personlig plan, og da i forhold til Magda og onkelen hennes Bopek. Men når noen for eksempel sier: «kan du ikke finne deg ei polakkfitte å pule på», er det mye som tyder på at flere har hatt lignende opplevelser, og at de sier dette fordi de ikke har behandlet polakkene som noe annet enn utnyttbare ressurser. Hvordan var det egentlig på Minnesund i 1998? – Som det var i alle andre bygdestrøk. Vi syklet til videosjappa og lånte VHS-kassetter

med spolebånd, du veit, be kind rewind. Folk hadde ingen befatning med andre kulturer, bortsett fra med han ene som var adoptert, som nok måtte tåle litt. Så kom polakkene og plutselig var bygda full av folk som ikke var som oss. Det er nesten rart at ikke David Attenborough har viet et program til bygdedyret, for det er en interessant skapning. Det livnærer seg på annerledeshet. Hvordan kommer dette til uttrykk i boken din? –Det kommer til uttrykk i hvordan de andre behandler Jonas. Til og med de som har reist ut av bygda vil at han skal innfinne seg og oppføre seg som dem. De snakker mye om at polakkene stjeler, men det er egentlig bare Magda som stjeler fordi hun ikke har jobb. Det er et veldig tydelig oss/ dem, der Jonas prøver å ta parti med dem,

altså polakkene. Men det er vanskelig, for han blir ikke helt omfavna der heller. Når de får muligheten til å bruke ham, gjør de det. Hva med polakkene? – Hvis du leser artikler fra nittitallet om polakkene, så kan man lese om leiren deres oppe ved Bogstadvannet, og at man ville ha dem vekk derifra på grunn av «uverdige og uhygieniske forhold». Slik snakker man ikke om dem i dag, nå som de er godt integrert i samfunnet. Men den samme retorikken brukes om romfolket. Historien til polakkene tyder på at det kanskje er håp på sikt, at bare folk blir eksponert nok, for hva det skulle være, så er det lettere å akseptere? Eller begynne å gi faen? Om det er aksept eller om folk bare gir faen blir i bunn og grunn det samme.

På nittitallet kunne man lese om «uverdige og uhygieniske forhold» ved de polske leirene.

TEGNESERIE

Om den mest oppløftende norske utgivelsen tegneserieavdelingen har sett på år og dag. FOR EN TID tilbake gjorde tegneserieavdelingen den dumme bommerten å liste opp et knippe gode tegneserier som er gratis tilgjengelig på nettet uten å nevne at vår egen Martin Ernstsen har en rekke dagbokserier liggende ute på bloggen sin You Are Talking With The Wrong Person (ernstsen.tumblr.com). Formodentlig skyldes det at 2013 så langt har vært et litt dødt år hva gjelder norske tegneserier, og at tanken på norske utøvere av den grunn har vært litt fraværende. Tradisjonen tro velger

de norske forlagene også i år å legge sine tegneserieutgivelser til våren, hvilket vil si at vi i disse dager får forutsigbart gode bokutgivelser som Steffen Kvernelands Munch og Daniel Clowes’ Wilson. Nærmere sommeren er det duket for en ny Jason-bok, og hvis alt går etter planen får vi også bokutgivelser av både Henry Bronken, Håvard Johansen og belgieren Olivier Schrauwen. Dette er på alle måter en god håndfull utgivelser, men man skulle ønske at det kunne utporsjoneres litt jevnere.

MEN: MIDT OPPI denne midlertidige tørken har det dukket opp en antologi ved navn Vegetable Comic, som er den mest oppløftende norske utgivelsen NATT&DASs tegneserieavdeling har sett på år og dag. Så entusiastisk er faktisk tegneserieavdelingen over denne antologien, at vi trosser all presedens og presser inn et miniintervju med redaktør og initiativtaker Derek Ercolano: Hva er Vegetable Comic og hvem står bak? – Vegetable Comic er første nummer av en antologi som er ment å komme to ut ganger i året. Tittelen vil endre seg i henhold til antologiens tema, og i september kommer vår andre utgave som får navnet Confusion Comic. Vi som står bak er tegnekollektivet Turnips, som består av Tord Torpe, Tim Ng Tvedt og meg selv. Prosjektet kom i stand som et resultat av en frustrasjon over mangelen på tegneserieutgivelser her i Bergen, kombinert med et ønske om å dyrke fram mer ukonvensjonelle uttrykk. Første utgave inneholdt utelukkende bidrag fra bergensbaserte tegneserieskapere, men vårt neste nummer også vil by på tegneserie fra folk utenfor Norge. Med norske øyne er det lett å se Vegetable Comic som den første post-Dongery tegneserien av betydning. – Det er en flatterende sammenligning, og vi deler vel en del av humoren og tilnærmingen til mediet, men vi i Turnips henter vel så mye inspirasjon fra amerikanske serieskapere som Fort Thunder-gjengen (Mat Brinkman, Brian Chippendale, m.fl.), og eldre tegneserieskapere som Gary Panter, som fra Dongery. Hva er ditt inntrykk av den norske tegneseriescenen? – Jeg er stor fan av folk som Dongery, Jason og Mari Kanstad Johnsen, men jeg holder fortsatt på å danne meg en mening om norske tegneserier som sådan. Jeg har bakgrunn fra tegneseriemiljøet i Brooklyn, som nærmest flommer over av fanziner og antologier, og det er interessant å komme til en by med

en mer beskjeden tegneseriescene, og være med på å bygge den opp fra grunnen av. Det virker som det er mye uforløst potensial i Tegneserie-Bergen, scenen virker litt isolert. Et av målene med antologien er å knytte tettere bånd mellom tegneserieskapere i Bergen og andre steder, og jeg ser fram til å møte andre norske tegneserieskapere under Oslo Comics Expo i juni. OG APROPOS OSLO Comics Expo: Festivalen arrangeres 7. og 8. juni, og uavhengig av hvorvidt undertegnede er programansvarlig – og dermed selve definisjonen av ordet ‘inhabil’ – vil dette utvilsomt være det viktigste, vakreste og mest umistelige norske tegneseriearrangementet i 2013. Gjestelista inneholder i år navn som Paul Pope, Scott McCloud, Jeff Lemire, Gabrielle Bell, Brandon Graham, Michael DeForge, Lars Fiske, Steffen Kverneland og det britiske forlaget Nobrow, og som vanlig blir det intervjuer, seminarer, signeringer, Seriemord og mulighet til å handle sin egen vekt i tegneseriebøker og fanziner. Som my main man Johan Galtung pleide å si: «There’s only one law of thermodynamics a G needs to observe, and that’s the one that says ’Hold up, son, Wait a minute, Booty keep rising like there’s yeast up in it’».

DE TRE MEST OBLIGATORISKE KJØPENE UNDER OSLO COMICS EXPO 2013: Lose #5 og Very Casual (Michael DeForge): Det blir stadig vanskeligere å argumentere for at unge DeForge ikke er sin generasjons viktigste amerikanske tegneserieskaper.

1 1

Multiple Warheads: Alphabets to Infinity #1-4 (Brandon Graham): Brandon Graham i farger er som Brandon Graham i svart-hvitt. Bare bedre.

1 1

Markedsplassens grøde: OCX venter i år et større innrykk av utenlandske serieskapere og forlag enn noensinne, og de kommer med esker fulle av tegneserier.

1 1

Musikkspill av Harald Tusberg og Egil Monn-Iversen etter Johan Falkbergets roman Premiere på Hovedscenen 16. mars man - fre 19.30, lør 18 Regi og koreografi Erlend Samnøen Scenografi og kostymer Dagny Drage Kleiva Musikalsk leder Åsmund Flaten Lysdesign Eivind Myren Medvirkende: Bør Børson jr. Gammel-Bør Josefine Laura Isaksen

Mads Bones Harald Brenna Silje Lundblad Kjersti Tveterås

Jan Erik Berntsen, Hildegunn Eggen, Hans Petter Nilsen, Jon Lockert Rohde, Espen Klouman Høiner, Martha Standal, Kristine Welde Tranås, Herbert Nordrum, Jan Frostad, Ivar Gafseth, Kine Bendixen, John Yngvar Fearnley, Magnus Myhr, Leila Jung og Per-Theodor Paulsen

Billetter 73 80 50 00 Grupper 73 80 50 50 trondelagteater.no Stolt samarbeidspartner til forestillingen

05/2013

MUSIKK

ANMELDELSER

KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

SØPPEL

«Housemusikk» høres bare ut som «heismusikk» hvis du uttaler det feil. – NATT&DAG ANMELDER TELLA, SIDE

Catchy melodier og en satanfetisj som får tidlig Venom til å høres ut som Stryper. – NATT&DAG ANMELDER GHOST, SIDE

Sesam Stasjon møter Lost in Translation.

– NATT&DAG ANMELDER YOUTH LAGOON, SIDE

SKIVER

MONA & MARIA My Sun (JANSEN PLATEPRODUKSJON)

Inspirasjonskildene er mange og skinner tydelig gjennom på den etterlengtede debuten til Oslo-jentene Mona & Maria, My Sun. Med mer enn godkjente nikk til klassikere som Déjà Vu, Bryter Layter, The Notorious Byrd Brothers og Fairport Convention levereres det med god innlevelse og overraskene høy selvtillit. Ja, selv Black Sabbaths «Planet Caravan» har funnet tilsvar i «Let The Light» som må sies og være et noe eklektisk resultat av dette fargerike (Phil) spekteret av påvirking. Så absolutt til jentes favør. Vintage vestkyst, altså, med undertone av britisk retromelankoli. Flerstemt sang, svulstige arrangementer, innovativ instrumentalisme og en smittende spilleglede signert en bråte prominente musikere som har vært med og bidratt på plata, og dermed farger bredt over den ambisiøse produksjonen signert Christian Engfeldt (Cato Salsa Experi-

ence, The Apricot). Heldigvis ender My Sun aldri opp i oppkok av tributt og pastisj (en tynn linje der, altså). Platen føles moderne og kommer garantert til å nå ut til også de som aldri har hørt om Joni Mitchell før. Selve atmosfæren på My Sun (tekster har aldri interessert undertegnede nevneverdig) er preget av et vemodig slør av alvor hele platen gjennom og blir aldri spesielt lystig i affære. Sånn sett skal det sies at det umiddelbare må letes (høres) godt etter og krever hengiven oppmerksomhet, om man ser bort i fra den lettbente – Boyce & Hart-aktige – «Silent Summer». Her går det i Mona, Maria og moll. Og godt er det. My Suns umiskjennelige take på psykedelisk folkrock innfrir - selv om jeg skulle ønske litt mer guffe i ny og ne - i det minste for dynamikkens skyld - om en skulle sette fingeren på noe. Heldigvis er det lite å arrestere på en plate som er både annerledes og innovativ i dagens norske plateklima Andreas Tylden

05/2013

MUSIKK NITTITALLETS BESTE

INGER LISE HAMMERSTRØM ROYAL TRUX Veterans of Disorder (1999) (DRAG CITY 1999)

Lemmy, Zeppelin og Stonesblues smeltet dekadent sammen. Party like it´s 99. GUNS’N ROSES Use Your Illusion 1&2 (1991) (GEFFEN 1991)

Menn med langt hår og gittar på magan. Soundtracket til mitt pre tenåringsopprør. Hell yeah. MICHAEL JACKSON Dangerous (1991)

CASSIE RockaByeBaby

(EPIC 1991)

Bieber who?

(BAD BOY RECORDS)

Verdens vakreste instrument Før jeg skriver noe som helst i denne anmeldelsen, er det viktig å få satt to sertifiserte ting på plass. 1: Cassie er muligens verdens vakreste kvinne 2: Hun har mildt sagt ikke verdens beste stemme. Jeg vil derfor påstå at det ikke er sjåvinistisk å slå fast at hun ikke hadde fortsatt sin karriere etter 2006-hitlåta, «Me & U», hvis det ikke var for punkt 1, OG at hun selvfølgelig har vært Sean «Diddy» Combs sin trofaste sidechick i alle år. Hvem tror du «Official Girl» var myntet på kanskje? Men for de av oss som ikke bare setter pris på usaklig vakre jenter, men også en stemme som ikke skal vokalrunkes til det uutholdelige, er Cassie en aldri så liten gavepakke av en artist, dog med riktig produsenthjelp. Frøken Ventura kan nemlig mer sees på som et rent instrument enn en ordentlig sangerinne a’la Beyonce, Alicia Keys, Keyshia Cole osv. En som fikk dette til å fungere bra, var hennes gamle flamme og etterhvert snurtne ex, Ryan Leslie, som blant annet stod bak nevnte «Me & U», men altså måtte se punkt 1 gli over i de sleipe fingrene til Bad Boymogulen Diddy. I løpet av disse syv årene har Cassie bare blitt enda heitere, sluppet et floppalbum, fått på litt silikon, gitt oss et utvalg med svært minneverdige magasin-spreads, lekket noen særdeles grove nakenbilder, og ikke hatt én eneste ny hitlåt. Men til tross for alle som gjør narr av stemmen hennes, har godjenta ledd hele veien til

4 IVAN AVE Hand EP (IVANAVERAGE.BANDCAMP.COM)

The Golden Child En av årsakene til at norsk rap har begynt å bli såpass bra de siste årene, er definitivt den relativt dominerende overgangen til morsmålet. Ikke bare har dette betydd bedre tekster, men selvfølgelig har også den ekstremt irriterende mangelen på korrekt amerikansk uttale blitt eliminert. Du kan telle landets engelskspråklige rappere som faktisk høres amerikanske ut på én hånd (if that), noe som kanskje ikke er så rart, da en forståelse for både uttale, tekst og ikke minst flow på et annet språk er ekstremt komplisert. En av de få som helt siden dag én har nailet alle tre, er 24 år gamle Ivan Ave (tidl. Ivan Average og Ivy League). Opprinnelig fra Vinje (av alle steder), flasket opp i Sandnes, og nå produktiv Oslo-innbygger med et knippe svært imponerende, men pinlig oversette raputgivelser på samvittigheten. Etter fjorårets Portals følger rapperen nå opp med Hands EP, en ny samling med hans alltid like hyggelige jazzy/Dilla-ish/90’s-sound, denne gangen produsert av kanadiske Moka Only, Exile fra Los Angeles, og selvfølgelig Ivans trofaste beat-partner, Fredfades, som han snart dessuten slipper samarbeidsprosjektet, Breathe EP med på det britiske indielabelet, King Underground Records. Men først kan vi altså kose oss med Hands’ fire flotte spor, sparket i gang av «Get Dis Money»-samplende (rappen, ikke beaten, jou. anm.) «The Now», og fulgt opp av «Shine», som vekker minner om A Tribed Called Quest-instrumentallåta «4 Moms», og byr på et fin-fint sanghook fa Oslo-jenta Charlotte Dos Santos. Min personlige favoritt er dog EP-ens tittelspor, med en 90-talls inspirert Fredfadesproduksjon som fungerer som et perfekt backdrop for Ave’s signatur-rapstil og duggfriske (ja, jeg skrev duggfriske!) sanghook («It’s gonna run out, run out, run out too fast/We only got four limbs, three eyes, two hands». Og mens «Move Outro» med sine to knappe minutter er nettopp det – en outro – ønsker man som vanlig etter en Ivan Ave-utgivelse, at vi fikk mye mer før moroa var over. Oh well, disse låtene skal nok holde oss underholdt fram til Breathe EP. Last ned via iTunes eller Ivanaverage.bandcamp.com. Mathias Rødahl

05/2013

GHOST Infestissumam (UNIVERSAL REPUBLIC)

Ved siden av vårres karra i Kvelertak, Ghost sitt debutalbum Opus Eponymous fra 2010 er blant de debutalbumene som har ristet grunnvollene i metallverdenen mest de siste fem årene. I motsetning til Kvelertak, som alle elsker, har Ghost en elsk eller hat-greie gående, som gjør at du garantert prater om dem, selv om du synes de er frastøtende. Debuten sendte de maskerte svenske gladsatanistene ut fra undergrunnen og rett opp i førstedivisjonen hva hardrock angår, og dermed er forventningene nesten uinnfribare i andrerunden. Ghost later ikke til å bry seg nevneverdig, men er ikke heilt sikre på hvilken vei de skal styre skuta heller. For uinnvidde: basisen er 70-tallsrock a la Blue Oyster Cult paret med 80-talls Mercyful Fate. Kjennetegn: vakker harmonisering, catchy melodier og en satanfetisj som får tidlig Venom til å høres ut som Stryper. Ikke veldig metal, altså, utenom tematikken, men et friskt pust som skilte seg ut i jungelen av retrosatanister med hangup på 70-tallsrock. Ghost sin utsøkte teft for den gode melodien setter de i et eget sjikt. Dette løpet kjører de heilt ut på oppfølgeren, så om du har fått med deg Abba og The Beatles-coverne de har sluppet i mellomtiden, fatter du litt hvilken vei de trasker. Disco og surf sklir lett inn i lydbildet, mens de leverer sine mest metalliske øyeblikk til dags dato på «Year Zero og åpningssporet. Munkekor løfter soundet til nye sakrale høyder, og bikker det nesten over i parodien. Nesten, sa jeg., for Ghost er verdensmestere i balansering på stram line. Det er nesten så schticken blir litt tynnslitt med all Satan-gnålingen, og et økt fokus på sirkussynth har redusert de monumentale riffene vi ble så glade i sist gang. Satan ser likevel ut til å gå en, eh, lys tid i møte, for hvis Ghost klarer å fokusere seg litt til neste installasjon, og kombinere riffets makt med umiddelbare melodilinjer så er verdensherredømmet ikke langt unna. Jørgen Nordeng

DEVIL Gather The Sinners (SOULSELLER)

Proto-doom Hvor lenge er et band sjarmerende skranglete før det sklir over i uambisiøst haltende? Devil tøyer strikken. Og ikke bare for lite googlevennlige navn. Protodoomgutta fra bøgda utenfor hovedstaden følger opp diverse demoer, samt debutalbumet Time To Repent med mer av samme sorten. Skranglete er det fortsatt, gudskjelov, men lydbildet må sies å være strammet litt opp. Den norske aksenten skjærer fortsatt igjennom det meste, men faller inn under sjarmerendeparagrafen. Og, kanskje ikke det største komplementet for et band som tydelig er opptatt av mere obskure referanser, men det er noe i den halvt atonale og snerrende fremførelsen til vokalist Joakim Trangsrud som stadig

vekk sender tankene til en senpubertal James Hetfield, typ rundt «Creeping Death». Positivt ment, altså. Ikke fullt så positivt er det at riffingen liksom aldri kommer heilt opp på det nivået vi er vant til fra andre sjangersfrender som Pentagram og Saint Vitus. Ei heller er de oppe med Witchcraft og andre samtidige 70-tallstilbedere. Ukomplisert primalrock er vel og bra, men når det lukter at det skyldes begrensninger, så er det ikke like kult. Likevel: det er noe med Devil som tiltrekker meg. De besitter en meloditeft som jeg skulle ønske de gjorde mer ut av. Når det sitter som det skal, er de hjernebarksklebrende fengende på en Ramones/ Misfits-aktig måte som gir dem et gladguttpreg få andre doomsters besitter (sjekk «They Pale»). NWOBHM-referansene ligger tjukkere nå enn sist, og kler dem også godt. Selvironi er også en bra egenskap i en i overkant

høytidelig sjanger. Er du altoppslukende i akkurat denne nisjen av bluesete proto-doom, evt crust-doom eller dogme-rock om du vil, så er Gather The Sinners fin å få med seg. Er du overflatisk interessert, skipper du den lett. Anonyme riff sklir inn i hverandre, og utover et par fulltreffere sitter jeg igjen med et inntrykk av at Time To Repent tømte Devil for mye av de mest minneverdige ideene, og kanskje oppfølgeren kom litt for kjapt. Få likevel med deg tittelsporet, «Southern Sun» og «Restless Wanderer» som alle er Devil i storform. Jørgen Nordeng

banken, eller i alle fall klesskapet sitt, mens Diddy har holdt henne trygt plassert i Bad Boy-stallen (og sin egen). Nå er hun tilbake med ny musikk, denne gangen i form av den offisielle mixtapen, RockaByeBaby, som fortsetter i samme røffe og utfordrende spor hun har gått for siden hun relativt usjenert offentliggjorde sin klitorispiercing (de som vet, vet). Og uten annet bevis enn akkurat det bildet, tror jeg faktisk på freak-imaget hennes, selv om den spake stemmen kan være litt vanskelig å ta seriøst når hun lirer av seg sexbreiale setninger som «A sauna, I’m hot as a phoenix/ You fuck me, fuck me like you mean it/Spank me you, know I’ve been a bad girl/But every bad boy needs a bad girl». Det er ingen tilfeldighet at ni av tolv låter gjestes av andre artister, noe som utvilsomt gjør RockaByeBaby til en av Cassies beste fullengdere, da én hel låt med kun henne som oftest blir for meget – eventuelt for lite. Da er det selvfølgelig greit å kunne fylle opp tomrommet med navn som Wiz Khalifa, Pusha T, French Montana, Rick Ross, Jeremih, Fabolous, Meek Mill og Too $hort. Og selv om det kan høres ut som om jeg gjør litt narr av Cassie, elsker jeg faktisk denne rampejenta, men altså helst i små doser rent musikalsk. Da er hun derimot også gull. Jeg mener, Fabolous-remiksen av «Diced Pineapples» anyone?! Det blir jo nesten ikke bedre enn det. Så ja, jeg forstår alle de som irriterer seg over at en ikke altfor talentfull artist som Cassie får lov å være en del av bransjen, men jeg kunne likevel ikke hatt det på noen annen måte. Cassie 4 life! Mathias Rødahl

p tt :

fjell.no

KUN DAGSPASS IGJEN! p p p ø ø ø j j j K KK billebtbtiillleetttt BIFFY CLYRO her:(UK) hheerr:/: KAIZERS ORCHESTRA otssffjejell.ln.noo n . l l e j f s t t t t o o o l l l s s s . . . www wwwwww

KARPE DIEM / KENDRICK LAMAR (US) BAD RELIGION (US) / SUSANNE SUNDFØR ALT-J (∆)(UK) / BLACK DEBBATH / CONVERGE (US) / CRYSTAL FIGHTERS (SPA/UK) DAN DEACON (US) / HATEBREED (US) / IMAGINE DRAGONS (US) JOHN OLAV NISLEN & GJENGEN / JONAS ALASKA / KVELERTAK / MØ (DK) / RAZIKA SEASICK STEVE (US) / SIRKUS ELIASSEN / THE TALLEST MAN ON EARTH (S) THE WOMBATS (UK) / TRULS / TWENTY | ONE | PILOTS (US) Festivalpass Utsolgt(S) / ANANA / ANJA ELENA VIKEN AACT RRAISER / ADAM KANYAMA torsdag: billetter ig jen fredag: billetter ig jen lørdag: få billette r ig jen billetter kjøpes p å

FestivalpassFF esetsiv tivalp alpasasss Utsolgt UU tstoslg olgt t

torsdag: billetter toto rsda g: g: billbietllte etrteigr je ig jenrsda ignjen fredag: billetter ig fred fred ag ag : : bi bi ll ll et et te te r igr je ignjen jen lørdag: få billette lørd lørd ag ag : : få få bi bi ll ll et et terteigr je r ig jen ignjen billetter kjøpes p billbietllte etrtekj r øp kjøp eses påpå å

nono ll. ll. jeje sfsf tttt slo slo w.w. w.slottsfjell.no ww ww ww

Blad´s Slottsfjell app fra Appstore/Android Lastmarket ned Tønsbergs Last Blad´s Last ned ned Slottsfjell Tønsbergs Tønsbergs app Blad´s Blad´s fra Appstore/Android Slottsfjell Slottsfjell app app frafra market Appstore/Android Appstore/Android market market

BREAKFAST.NO

ANNA VON HAUSSWOLFF (S) / BENDIK / BILLIE VAN / BOW TO EACH OTHER / CAZADORES DAN CROLL (UK) / DAUGHTER (UK) / HEYERDAHL / KAJA GUNNUFSEN / KID ASTRAY LEMÂITRE / LITTLEbilGREEN (IRL) / MORTEN MYKLEBUST / OVERTHROW PHIL T. RICH illettttpoprtort bille/ tt lettpoCARS portalenb.nilbole rtalen.no ale ale n.n n.n oo SAUROPOD / TERRY LEE HALE (US) / TOM ODELL (UK) / TORGEIR WALDEMAR

MUSIKK NITTITALLETS BESTE

ANDREAS TYLDEN BEASTIE BOYS Check Your Head (1994) (DEF JAM)

Den episke fødselen av hvitanmelder-rap. MAYHEM De Mysteriis Dom Sathanas (DEATHLIKE SILENCE)

De Mesterverk. WEEZER Weezer (1994) (GEFFEN)

Pophåndverk med perfekt skrangleyd. Råsterk debut.

NITTITALLETS BESTE

MAJOR LAZER Free The Universe CHRISTIAN FORSBERG CYPRESS HILL Black Sunday (1993) (RUFFHOUSE, COLUMBIA)

West Coast-Burzum. SMASHING PUMPKINS Siamese Twins (1993) (VIRGIN)

Jordskjelvet som var forløperen til både The Matrix-moten, emo-bølgen og kommersiell indie-rock THE PRODIGY Music For The Jilted Generation (1994)

(SECRETLY CANADIAN)

Diplo, den jævelen. I det ene øyeblikket en dansemusikkens Alan Lomax, på safari i uutforsket asfaltjungel etter nye uttrykk å dokumentere. I det andre en jetsettende, kynisk Ibiza-pamp som får stekometeret til å peake og credmafiaen (undertegnede) til å vri seg i saccosekken. Definerende, banebrytende … og fullstendig uforutsigbar. Major Lazer-prosjektet var opprinnelig ment

for å introdusere verden for jamaicansk dancehall, og samtidig introdusere jamaicanske dancehalls for verden, om du skjønner. Denne gangen, samme formel, bare bola: eklektisk gjesteliste som hopper over hele spekteret, et sjangerkaos som du må ha doktorgrad i global dansemusikk og EDM, som yankeene kaller det, for å kunne definere. Trap, moombahton, dubstep, house, b-more, dancehall, reggae, electropop, bla, bla, bla. Switch, som egentlig

var halve lasermajoren, har stukket. Jeg merker egentlig ikke så mye til det. Kanskje litt mer eklektisk. Mer stekete, og. Funker det? Joda. Brostep-partiene på Johnny Osbourne-samplende og Flux Pavillion-gjestede «Jah No Partial» høres kanskje daterte ut, og kaoset virker ikke alltid til Diplos fordel. Med en såpass ekstensiv gjesteliste og sjangersurfing, ender man fort opp med å gape over litt for mye. Og få personer klarer nok svelge alt. Wyclef i Buju Banton-når-han-er-i-Bob-Mar-

ley-modus-modus er enten et kjærkomment avbrekk eller forskyting på høyt nivå, avhengig av hvem du er. Noe sier meg at det ikke er de samme som faller for vulgærmorsomme «Bubble Butt», trap med den noe sammenraska trioen Tyga, Mystic og Bruno Mar (!). Ellers: Diplo oppfinner indierockdubreggae-balladen over den hjertesmeltende «Get Free» og følger opp på «Jessica», med vokalister fra henholdsvis Dirty Projectors og Vampire Weekend. Overraskende såre, Portishead-

gjenkallende greier, lo-fi og skranglete. Vakkert. Utover dette så har Diplo (denne gang med hjelp fra Jillionaire og Walshy Fire) lykkes i å lage et karibisk raveparty av dimensjoner. Hvorfor han vil gjenskape «Pon De Floor» med Elephant Man på «Wind Up» er for meg et mysterium, all den tid «Watch Out For This (Bumbay» med Busy Signal har minst samme potensiale, og låter med Ward 21, og Peaches og Timberlee sin duett er prima eksempler på hvordan man parer europeisk/amerikansk dansemusikk med sine karibiske søstersjangre. Jørgen Nordeng

(XL)

Gule katteøyne med piercing i brynet fortryllet Bekkelagsungdommen med rave.

NITTITALLETS BESTE

TELLA Be A Man You Ant (FULL PUPP)

«Housemusikk» høres bare ut som «heismusikk» hvis du uttaler det feil. I slutten av Stanley Kubricks 2001: En Romodyssé, blir hovedpersonens reise gjennom tid og rom billedliggjort av en serie av grandiose lysprojeksjoner. Denne tidsreisen fra 1968 kunne like så godt fungert som utsnitt fra lys-projeksjonene i hvilken som helst klubb på begynnelsen av åttitallet. Du vet, en av de som spilte musikk i krysningspunktet mellom disco og house. Og, for å være generøs med allegorier, er det en enkel øvelse å visualisere de samme bildene når man hører på Tellas debutalbum. For å spissformulere innenfor musikalske parametere; dette er produsenten som har delt studiokompleks med Prins Thomas, Todd Terje og Lindstrøm. Den kosmiske Oslo-discoens ansikt utad. Det er da kanskje ingen overraskelse at Be A Man You Ant først og fremst kaster ball med klubbmusikken. Og med enkle virkemidler som sådan. Andre Bratten har med kun bass, synth, og trommer (hans primære lydkilde er én synthesizer) produsert minimalistisk strukturerte låter som hver og en driver stødig mot et klimaks. Den spartanske bruken av midler blir helliggjort av den sleeke produksjonen, som klarer å få de analoge synthene til å høres ut som kontrollpanelet på et velutrustet romskip. Bratten har uttalt at han synes det ligger mye interessant i begrensingene, som på sett og vis formulerer hovedtanken som synes å ha gjennomsyret dette prosjektet. Det er derfor litt synd den tanken ikke har hatt bredere nedslagsfelt når antall låter har blitt vurdert til platen. For selv om hver låt frittstående har nok kvaliteter til å være solide innertiere, kveles de av albumformatet. Det tar en del gjennomlyttinger fra start til slutt før man skjønner at ikke alle låtene har akkurat det samme skjelettet og den samme oppbygningen. Ingen kritikk rettet mot komposisjoner som tar tid å svelge, men mangelen på umiddelbarhet i låtstrukturene gjør at det er lett å avskrive platen som monoton. Men det betyr ikke at det er «heismusikk». «Housemusikk» høres bare ut som «heismusikk» hvis du uttaler det feil. Karima Furuseth

4 JØRGEN NORDENG DR. DRE The Chronic (1992) (DEATH ROW)

The Beatles og Rolling Stones i ett. HOT BOYS Guerilla Warfare (1999) (CASH MONEY)

Her begynte sørstatsrevolusjonen for min del. MOBB DEEP The Infamous (1995) (LOUD)

Nas hadde vel vært mere innlysende, men denne svei hardere.

05/2013

KARIMA FURUSETH CELINE DION Let’s Talk About Love (1997) (SONY)

Besteyenta Streisand flekser vokalprestasjoner med Dion på «Tell Him». Toneangivende for hvordan jeg har foregrepet forholds-problematikk senere i livet. KHALED Sahra (1996) (BARCLAY)

Spell no catchy rai a! «Aïcha» er fortsatt, trist nok, min eneste fransk-algerske popkuturelle referanse. A1 Here We Come (1999) (EPIC)

Bandet som har fungert som min målestokk både for hva jeg trodde var «sexy», og hva som virkelig ikke var det.

MUSIKK NITTITALLETS BESTE

NRK STORE STUDIO

FREDAG 14. JUNI KL. 18.00

KRINGKASTINGSORKESTRET SPILLER FILMMUSIKK

MATHIAS RØDAHL TYGA Hotel California (CASH MONEY/UNIVERSAL REPUBLIC)

Det regner aldri i Sør-California Det er ingenting spesielt med Tyga. Han har ikke tekstene til Nas eller Kool G Rap. Han har ikke, unnskyld uttrykket, swagen til Jay-Z, historiefortellingen til Scarface, xfaktoren til Rick Ross, energien til Busta Rhymes eller popteften til 50 Cent. Han er en heilt vanlig rapper som veit å velge bra beats på singlene og er guilty by assosciation på grunn av sin tilhørighet til Lil Waynes Young Money-klan. Likevel har han klart å karre seg rimelig høyt opp. Kjent først og fremst for «Rack City», en allerede ikonisk nyklassiker, og hans fronting av hele «ratchet»-soundet. Dernest et knippe klubbbangere som «Do The Dance», «Faded» og så videre, samt kredibilitetsspørsmål (er han fra Compton eller forstaden?). Ratchet-soundet (opptempo, enkel og basslinjedrevet rap a la Drakes «The Motto») melkes tungt på tredjealbumet også, og man kan lure på om det er i håp om å oppnå en ny «Rack City». Akkurat det spørs, en ratchet-versjon av

«Deep Cover» med Rick Ross («Dope») er nærmest her. Låta funker så bra at man glemmer Tygas tidvist meningsløse babling og uengasjerende fremtoning. Lil Wayne-gjestede «500 Degreez» er også et eksempel på når Tyga virkelig funker. «Hit Em Up» ditto. Litt påtagende at når det funker som best har han gjester, og låner fra gamle rapklassikere. Noen kalte Tyga en litt mindre kul utgave av Wiz Khalifa. Det er ikke heilt rettferdig mot noen av dem, men ikke veldig langt unna sannheten heller. At han også er en type rapper som ikke nødvendigvis gjør seg veldig bra i det litt mer utfordrende albumformatet, er heller ikke til å stikke under en stol. Det funker ikke overvettes bra når han skal gjøre de obligatoriske «dype» låtene, med meldinger til ekskompiser, foreldre og den slags. Tyga slår deg liksom ikke som den tenkende typen. Og det er ok: han vil bare feste, knulle, drikke dyre drinker og råne rundt i ditto bilder. Ærlig sak. Jeg hater ikke, og kommer til å fortsette å pumpe singlene hans relativt høyt. Jørgen Nordeng

YOUTH LAGOON Wondrous Bughouse (FAT POSSUM RECORDS)

Soveromspop: The best of grunge, hippie og jappetid. Ambisiøse kids med forkjærlighet for klangfulle tangenter og prosesserte gitarer, masturberende til sin selvdiagnostiserte depresjon eller angst. Det skal litt til å hevde seg i denne genren uten å ende opp som en platt kopi av Beach House eller M83. Trevor Powers (23) er et unntak. Med The Year of Hibernation fra 2011 viste unggutten fra Idaho lovende takter. Oppfølgeren er på ingen måte en skuffelse. Han har lokalisert den betydelige nerven hans kreative frender søker så meget, og penetrert overflaten med en dedikert og profesjonell tilnærming til musikken. Wondrous Bughouse etablerer seg et sted mellom det rotete tenåringssoverommet og det uendelige universet vi alle er forankret i. En perfekt balanse samtid og tidløshet. Wondrous Bughouse er imidlertid som tittelen tilsier en amorøs tilnærming til galskapen. Til tider kan det framstå litt krampaktig med titler som «Through Mind and Back», «Sleep Paraly-

D’ANGELOV Brown Sugar (1995) (EMI)

Debutalbumet til min favorittartist gjennom tidene, og en av få skiver jeg aldri går lei til tross for trofast lytting i mangfoldige år. MOBB DEEP The Infamous (1995) (LOUD/RCA/BMG RECORDS)

Min soleklare favoritt blant de mange klassiske rapalbumene som kom fra New York på starten og midten av 90-tallet. Gjennomført fantastisk fra start til slutt.

TEMA:

KRIGSFILM

Musikk fra Platoon, Casablanca, Broen over Kwai, Max Manus m.fl Ingar Bergby, dirigent

Håkon Heggstad, konferansier

OUTKAST ATLiens (1996) (LAFACE/ARISTA/SONY MUSIC)

Rappens viktigste gruppe startet karrieren på 90-tallet med tre utrolige album, og selv om det er vanskelig å plukke ut étt av dem som favoritt, ender jeg opp på dette stemningsfulle mesterverket fra 1996.

sis», «Third Dystopia» og «Daisyphobia». Om platen har Powers sagt at hans ambisjoner var å dykke ned i sinnet og se hva som kom ut. Klisjefylt nok. Det er ikke alle forunt å få noe konstruktivt ut av et mentalt dypdykk, spesielt ikke i en alder av 23 år, når sinnet fortsatt er for et bløtt og formbart svampelegeme å regne. Powers har kommet ut av det med et uanstrengt og særs lyttervennlig resultat. Svøpt i luftige og klangfulle synther akkompagnert av myk gitar-distortion har han mekket en plate bestående av sterke popkutt og meditative spor. Det er Sesam Stasjon møter Lost in Translation. De lette barnerimmelodiene i møte med hans androgyne vokal og myke arrangement skaper grunnlaget for en popklassiker verdig en plass i musikkhistorien. Popperlen «Mute», og skjellsettende «Dropla» matcher det sødmefylte Syd Barreth-ekkoet på «Pelican Man» og «Sleep Paralysis», som like gjerne kunne vært soundtrack til nyinnspillingen av Tre Nøtter til Askepott. Tilsynelatende ufarlig som en bløt kattunge, men Youth Lagoon er en act med klør skarpe nok til å etterlate varige arr. Gwarrh si. Inger Lise Hammerstrøm

Billetter 200,-/150,Studenter 50,-

Streames direkte på

KORK.NO

Vi tar filmmusikken på blodig alvor 05/2013

Tibe T:eASeR

Rocker psnart bølgene. Vær der.

THE xx (uK), MOTORPsyCHO PERfORMs “BlIssARD”, gRAVEyARD (sE), OslO Ess, WOVENHAND (us), MONsTER MAgNET (us), DRy THE RIVER (uK), BAAuER (us), gOAT (sE), CAsA MuRIlO, sAVAgEs (uK), PHIl T RICH, gODE ORD DøR sIsT, HANNE KOlsTø, BENDIK, CARMEN VIllAIN, EMIlIE NICOlAs, ôsK

TRONDHEIM, MARINEN 16. Og 17. AugusT 2013 pstereo.no

MUSIKK

Jeg er ingen Belieber, men … TEKST MATHIAS RØDAHL “VI GÅR IKKE av veien for en rap/popcolabo i ny og ne, men da helst noe vi kan stå inne for, selv når vi gynger rundt på dansegulvet i rom&cola-fylla på et av hovedstadens utesteder. Det nye samarbeidet mellom Kingsize-favoritten Ludacris og den 15 år gamle snørrungen Justin Bieber er derimot ikke en av disse, og det er nesten umulig å tilgi Luda etter en blemme som dette.” Ordene tilhører undertegnede i en nettsak for Kingsize.no tilbake i januar 2010, da min gamle helt, Ludacris tok et gigantsteg inn i popverdenen med sitt gjestevers på Justin Biebers gjennombruddsingel, “Baby”. Etter over 840 millioner YouTube-views og millioner av solgte singler verden over, kan man i ettertid selvfølgelig vurdere hvor stor blemmen viste seg å bli for Atlanta-rapperen, men at “Baby” både var, og fortsatt er en rimelig irriterende låt, står jeg fortsatt inne for. DET SKULLE DERIMOT vise seg å ikke være rettferdig å bedømme den unge sangeren ut i fra refrenglinjene, “Baby-BabyBaby-Oooooooh! Baby-Baby-Baby-Nooooo!”, og etter forrige måneds Bieber-besøk, som nok en gang ga oss kommentarfelt på kommentarfelt med budskap av typen “Bikkja mi synger bedre enn Justin Bieber”, er det på sin plass å gå 19-åringens talent nærmere i sømmene. For selv om man dør litt innvendig hver gang en av sine 24-25 år gamle venninner gir uttrykk for ektefølt tiltrekning (Jeg vet at en av dere har skrevet en sånn Bieber-sexhistorie på nettet!) og kjærlighet for tenåringsgutten på Facebook, og til stadighet merker en sterk

trang til å angripe alle 14 år gamle jenter med JB-hoodies, er det umulig å se bort i fra unge Biebers åpenbare kvaliteter som sanger Og for undertegnede, med en allerede overhengende respekt for smørmyk R&B, blir talentet desto mer imponerende jo mer man setter seg inn i “snørrungens” musikalske katalog. DEN MYE OMTALTE talentkonkurransen som i 2007 markerte det første startskuddet for Biebers karriere, viste også hvor han allerede da befant seg rent sjangermessig. Ikke bare valgte han, en 12 år gammel guttunge fra Ontario i Canada, å synge en R&B-låt (som forøvrig var Stargate-gjennombruddet, “So Sick” av Ne-Yo - journ.anm), han framførte den dessuten på en måte sjangerens norske utøvere fortsatt bare kan drømme om, tydelig rotfestet i amerikanske R&B-vokaltradisjon med plenty av melisma* og imponerende stemmekontroll. Dette fortsatte også da moren, Pattie bestemte seg for å vise fram sønnens sangtalent på YouTube, hvor Justin fort ble et viralt fenomen med sine mange tolkninger av låter som “With You” (Chris Brown), “Cry Me a River” (Justin Timberlake, “Back At One” (Brian McKnight) og ikke minst Ushers “U Got It Bad”, den samme låta han fikk muligheten til å framføre for R&B-stjernen selv i 2008, og som ble inngangsporten til popbransjen han nå dominerer. MEN FØRST MÅTTE det som allerede var en røff edelsten av en stemme slipes ned til å bli en juvel. Enter: Jan “Mama Jan” Smith, en middelaldrende hvit, kvinnelig vokal-coach, som allerede hadde hjulpet artister som

Kunne det virkelig ha seg, at jeg i en alder av 32 år faktisk hadde begynt å like artisten Justin Bieber?

Ciara, India.Arie, TLC, Keri Hilson, Trey Songz, Jill Scott og Usher med å få fram det beste i stemmene sine, og nå ble hentet inn for å ta det enestående barnetalentet, Justin Bieber inn i de voksnes verden. – Vi visste alle sammen at stemmen hans kom til å gå gjennom forandringer, og siden jeg hadde hjulpet Usher med dette, ønsket vi å forberede ham til å lande trygt på føttene når disse tingene begynte å skje, fortalte Smith i et intervju med Yahoo om utfordringene rundt den purunge Bieber, som hadde blitt preppet og gjort klar for verden da han i 2010, med hjelp fra et stjernelag bestående av rap/R&B-produsenter som The-Dream & Tricky Stewart, Brian Michal Cox, Midi Mafia og Stereotypes slapp det lettfordøyelige popalbumet My World 2.0 (etter EP-en My World få måneder tidligere). HITSINGLER SOM “Somebody to Love”, “Eenie Meenie” og nevnte “Baby” bidro som kjent til å gjøre albumet til en kommersiell suksess, men den virkelig stemmetransformasjonen kom derimot ikke før i 2011, da Bieber slapp julealbumet, Under The Mistletoe, hvor han for første gang viste fram sin post-pubertale stemme. Overgangen var merkbar, og det var også her at de nevnte jentene i 20-åra, som nok ellers aldri hadde innrømmet å ha våte fantasier om en tynn, feminin gutt på 18 år, gjorde nettopp det. “Not a boy, not yet a man”, for å nesten sitere Britney, et faktum som altså ikke så ut til å være et problem for den stadig voksende horden av unge, og til tider litt for gamle hunkjønn som lystet etter den nå for alvor etablerte stjernen. Men der Under The Mistletoe altså satt i gang østrogenet til den eldre garden av dagens “Beliebere”, var albumet først og fremst et solid steg opp for sangeren Bieber, som ikke bare hadde funnet seg svært godt til rette i sin nye, mer modne stemme, men også vendte tilbake til R&B-soundet han hadde imitert gjennom hele barndommen. Jeg husker selv småsjokket det var å sette på albumet i søken etter musikk til Tøyen-gjen-

gens årlige juletrefest, og istedet ta meg selv i å rewinde spor som “Only Thing I Ever Get For Christmas”, Boyz II Men-assisterte “Fa La La” og Chris Brown-skrevne “Christmas Eve” om og om igjen. Kunne det virkelig ha seg, at jeg i en alder av 32 år faktisk hadde begynt å like artisten Justin Bieber? ET HALVT ÅR senere var “monsteret” Justin Bieber offisielt et faktum, og det var verken vits å debattere med mine småpedo Belieber-venniner, eller den kritiske skribenten i meg som tidligere hadde skrevet linjene i begynnelsen av denne teksten. Jentene ville åpenbart ha sex med guttungen, og jeg … vel, jeg likte Justin Bieber. I alle fall når han hentet fram R&B-artisten i seg på låter som “norske” “As Long As You Love Me”, Drake-gjestede “Right Here” (som jeg fortsatt spiller ute på byen) og Drake-kopien, “Fairytale” med den sjukt irriterende sønnen til Will Smith. Resten av skiva var heldigvis for pop-orientert for min smak, slik at jeg slapp å måtte skjule hvilket album jeg hadde i øreproppene, men unge Bieber hadde likevel overbevist meg om både sitt talent som sanger og framtidige muligheter som en voksen, mer kredibel artist. Hvor han nå ender opp, er selvfølgelig det store spørsmålet, etter at diverse “oppførsel” (også kalt ungdomstid) har fått kritikerne til å skru på varsellampene, og den mest pripne fansen til å uttrykke skuffelse over sitt tidligere så pertentlige idol. Litt weed, pulings og sporadiske raserianfall utgjør likevel neppe en like stor fare som Gudekomplekset en 19-åring med verden for sine føtter fort kan etablere. DET BLIR UANSETT spennende å se om han til slutt ender opp som det den musikalske legenden “Mama Jan” spår at han har i seg. Og da selvfølgelig gjerne med mer enn et par fingre plantet i den herrrlige R&B-jorda. Som Mama Jan har uttalt: – Hvert åttende eller tiende år trer det fram et nytt musikalsk fenomen. Det skjedde med legender som Frank Sinatra, The Beates og Michael Jackson. Hvis Justin kan holde seg fokusert, kommer han sannsynligvis til å bli den typen artist i vår levetid. 05/2013

MELD DEG NA INN I TEK OG BLI

IKT S N N I G E D F DIN. SKAF N E G EG IN N D N A R D T Æ U L R . O E F N R IE A D U SV K UNDER ST LHETLIG AN R E E H V T T E T GODE E R A N G T I IG U L L D E G T A K F A R R I D E I V V L E V A ET SO IUM KR Å D F U ENYTT DEG . B T Å . S N FÅR DU E R E S D E S A E E T N R R E E S K L T A L E IN A T M R G I E E ET LEM D E SOM VEKK UELLE FOR D M R T G E K E A M D D R O A E S D N M . L K O E ME BBSØ O J I GJENSIDIG BRANSJER S I V G I N R I K R S K I . Å INN P Å SETTE OPP EN GOD CV IK SOM GRATIS FORS R OF THE FUTURE. STE E R, SL A R E M L U E T IR L D U B R F D O / N F A O T S S N MEDLEM , SLIK AT DU I VIDESTE FOR TEKNA. R G ME ALT DETTE O

Tekna er foreningen for deg som har eller planlegger en mastergrad innen teknisk-naturvitenskapelige fag

ANMELDELSER + INTERVJU + KOMMENTAR + TV + SPILL

FILM I 2013 er Robert Downey Jr. en klisjé. – IRON MAN 3 ANMELDT PÅ SIDE

Småbarn jobber som dopdealere, tenåringsgutter får prostituerte i bursdagsgave, og grilldress er toppen av mannemote.» – WILD BILL ANMELDT PÅ SIDE

BROKEN Regi: Rufus Norris Med: Eloise Laurence, Tom Roth, Cillian Murphy, Bill Milner, Robert Emms, Rory Kinnear Sosialrealistisk fiskebeinsflette Til tross for sine snaue nitti minutter klarer Broken til en viss grad å lire av seg tre fullverdige hovedhistorier samt bihistorier som binder det hele sammen. «Skunk» vokser opp med sin far Archie, spilt av Tim Roth (Pulp Fiction, Reservoir Dogs). Han er nyskilt og har ansatt en barnepike som har et innviklet forhold til Cillian Murphy (Batman, Inception). De bor i samme nabolag som Rick, og Bob Oswald, hvis kones nylige død påvirker både ham og deres tre døtre. Voldeligheten som utspiller seg fra dette huset infiltrerer harmonien som ellers hersker i gata. Linken er altså at de fleste av dem frekventerer det samme nabolaget. Det er enkelt, og gir rom for mer interessante komplikasjoner. Med så mange ulike utgangspunkt skorter det ikke på naturlige drivmoment. Broken blir kanskje noe fragmentert og vassen i sine historier, men også opphav til

En film som omfavner tidsånden, skyver en pistolmunning i kjeften på den og sier: sug på denne!

– SPRING BREAKERS ANMELDT PÅ SIDE

en etterlengtet uforutsigbarhet man ofte kan savne i lignende filmer. Vi rekker nemlig ikke å etablere oss i kinosetet før den hopper videre i overraskende vendinger. Filmen melder seg inn i rekken av bejublede filmer om såre britiske oppvekster (This is England, Fish Tank) med et islett av den dialogen vi kjenner fra Loach og Leigh. Det som derimot gir denne filmen en ekstra dimensjon er prestasjonen til nykommeren Eloise Laurence, håndplukket av regissøren blant 850 andre kandidater. Med det har han gjort det sjakktrekket å hyre inn kanskje verdens mest sjarmerende skuespiller, som gjør at vi egentlig driter i at vi bare får snorkle i overflaten på de mange historiene. For når en skuespiller gir et ti ganger så stort inntrykk som det Natalie Portman gjorde i Leon, smelter selv den mest hardbarkede kritikeren. Skunk skaper med sin sjarmerende fremtreden en balanse i det ellers gråmelerte landskapet. Regissøren viser i tillegg at det går an å overraske i en sjanger der originalitet ellers har dårlige vekstvilkår. Maiken Bolset Premiere 31. mai

REBELL Regi: Kim Nguyen Med: Rachel Mwanza, Alain Bastien, Serge Kanyinda Rebell med en sak I en oppdiktet nasjon basert på postkoloniale Afrika utkjemper opprørslederen Grand Tigre Royal borgerkrig mot regjeringsstyrkene. Hans hær består av barn og tenåringer, kidnappet fra fattige små landsbyer. Rebell er historien om en av disse, basert på beretninger fra ekte barnesoldater. Filmen forteller historien om Komona, som tolv år gammel blir tvunget av opprørerne til å skyte sine egne foreldre før de tar henne med seg for å kjempe i borgerkrigen. I filmens nåtid er Komona 14 år gammel og gravid – historien fortelles av

henne selv, til sitt ufødte barn. Grepet fremhever historien som fortelling og bidrar til å plassere handlingen innenfor mytologisk tid og sted. Detaljer som pagodearkitekturen på Grand Tigre Royals palass og sørøst-asiatiske paviljonger spredd i landskapet, destabiliserer virkelighetsfølelsen og gjør det vanskelig å relatere filmen til noen reell konflikt. I stedet finner Rebell sin plass innenfor myte- og legendespekteret av fortellertradisjonen. Som i de fleste legender, spiller det overnaturlige sin rolle uten å bli fremtredende. Kort tid etter kidnappingen utmerker Komona seg som trollkvinne – hun er i stand til å se gjenferd som advarer henne før fienden angriper. Disse evnene gjør at Komona raskt stiger i gradene og blir

Grand Tigre Royals personlige trollkvinne, men sammen med albinogutten Magicien rømmer hun fra opprørerne og med ett viser Rebell seg å være en kjærlighetshistorie helt til den igjen skifter fokus og blir noe som kan minne om en søken etter syndsforlatelse. Vendingene i historien virker frigjørende ettersom de fjerner impulsen til å lete etter filmens budskap. Handlingen preges av en tålmodig fremdrift og en likevekt mellom små og store begivenheter. Alt som skjer tillegges like mye mening. Filmen legger ikke føringer på hvordan den bør tolkes – som enhver god legende finner Rebell sin relevans i den individuelle, subjektive tolkningen som oppstår i møtet med sitt publikum. Gjenferdene som følger Komona kan således

leses som symbolske manifesteringer av angst, bekymringer og skyldfølelse – eller som faktiske gjenferd. Denne åpenheten fremhever myten, legenden og fortellingens egnethet som verktøy for å bearbeide en traumatisk, forvirrende og smertefull virkelighet. Hovedrolleinnehaver Rachel Mwanza vant fortjent en sølvbjørn for sin skuespillerdebut som Komona – modenheten som følger av Komonas traumer og hennes fortsatte barnlighet kommer begge til uttrykk i en overbevisende rolletolkning. Musikk brukes sparsommelig men desto mer effektivt, og det hadde ikke vært ufortjent om Rebell fører til en lignende bevisstgjøring for musikken fra 60- og 70-tallets Angola – som Mulatu Astatke opplevde i kjølvannet av Broken Flowers. 05/2013

FILM

Beste mannlige skuespiller

Daniel Day-Lewis

IRON MAN 3 Regi: Shane Black Med: Robert Downey Jr., Gwyneth Paltrow, Guy Pearce, Paul Bettany, Rebecca Hall, Ben Kingsley Ståle Stil En gal vitenskapsmann (Guy Pearce) utvikler en maskin som kan trenge inn i menneskehjernen. Han oppsøker Iron Man a.k.a Tony Stark (Robert Downey Jr.) i håp om at nyvinningen kan være i hans interesse. Det er den selvfølgelig ikke, og den gale vitenskapsmannen blir skikkelig forbanna. Drøye tjue år senere eksploderer en bombe i Amerika, og en ukjent terrorist ved kallenavn «Mandarin» står bak. For et par år tilbake var Robert Downey Jr. en vittig kar. I Kiss Kiss Bang Bang (Shane Black, 2005) var han for eksempel et friskt pust, en pratsom type som ga det mystiske plottet en komisk dimensjon. I 2013 er Robert Downey Jr. en klisjé, og hans onelinere er like forutsigbare som en hvilken-som-helst Arnold Schwarzenegger-replikk. Dessverre for Downey Jr., og i motsetning til Schwarzenegger, passer han ikke sjangermessig inn i rollen han har blitt tildelt. I den første Iron Man-filmen (Jon Favreau, 2008) funket dette greit, da Tony Stark til sammenligning med andre superheltkarakterer føltes original – som et sidekick ikledd superheltdrakt. I den siste Iron Man-filmen er dette derimot et problem, og Robert Downey Jr. sine smarte kommentarer og kvikke responser oppleves først og fremst

Beste produksjonsdesign

Peter Travers, Rolling Stone

Aftenposten Adressa

NRK P3

Natt&Dag

Cinema

Side3

www.sf-film.no

05/2013

WILD BILL Regi: Dexter Fletcher Med: Andy Serkis, Charlie CreedMiles, Will Poulter, Liz White, Sammy Williams, Leo Gregory Godkoselig rennesteinsrealisme Etter åtte år i fengsel fomler Bill seg molefonkent tilbake til en trist og nedbrutt boligblokk, hvor han finner sine to sønner forlatt av en mor som prioriterte å kjøpe enveisbillett til Spania. Da yngstemann ikke vet hvem faren er, og den 15-årige storebroren mener de klarer seg fint selv, blir det langt fra noe varmt gjensyn. Dette er settingen for godkoselig rennesteinsrealisme i kjent britisk stil, der småbarn

PARADIS: HÅP Regi: Ulrich Seidl Med: Melanie Lenz, Verena Lehbauer, Joseph Lorenz, Michael Thomas, Vivian Bartsch Blekt, dissende fett, kjærlighetshungrende ungdommer og en gold fat camp. Det er duket for siste del av Ulrich Seidls Tro, Håp og Kjærlighets-trilogi. Grimt og godt. En mandelkjernepudding laget på bitre mandler. Mens moren er i Kenya for å kjøpe seg ung kjærlighet (trilogiens første film) og tanten jager etter den sanne troen (trilogien del to), sendes den overvektige tenåringsdatteren Melli til seters for å kvitte seg med overskuddslageret. En gold og bister institusjon strippet for varme og personlighet. En modernistisk prosjektskole hvor tiden har stått stille og troen på mennesket som en målbar, og lettformelig organisme, har blitt værende. Linjegymnastikk er middelet og tro det eller ei, nytelse kan læres på kommando: «Geniessen!» sier ernæringsfysiologen mens tenåringene fniser og sjokoladebiten smelter langsomt på tungen. Senere på kvelden sniker de seg inn på kjøkkenet og stjeler resten av sjokoladen med Jegermaister på innerlomma og en internatfest ventende på rommet. Mens fettet forblir, hemmeligheter deles og vennskap bygges, forelsker Melli seg i campens middelaldrende lege. Hun krever stille en undersøkelse hver dag

“The phenomenal Daniel Day-Lewis plays Lincoln with immersive, indelible power in Spielberg's brilliant, brawling epic.”

som irriterende. Sjelden spiller den heroiske musikken på lag med ordene, og Tony Starks 130 minutter lange monolog distraherer tilskueren fra å virkelig engasjere seg i handlingsuniverset. Kanskje noe av problemet ligger i at samme mann som regisserte og skrev Kiss Kiss Bang Bang også har regissert og skrevet Iron Man 3. Regissør Shane Black virker å ha forelsket seg i Robert Downey Jr., og superhelten Iron Man havner i skyggen av vitsemaker Tony Stark. At Ben Kingsley gjør en artig liten rolle som falsk terrorist redder på ingen måte filmen. Robert Downey Jr. er fortsatt der. Ikke føles resten av bandittene særlig usympatiske heller. De ønsker jo tross alt bare å ta livet av Tony Stark. Og vet du hva? Det er helt greit det. Martin T. Johannessen Premiere 26. april

jobber som dopdealere, tenåringsgutter får prostituerte i bursdagsgave, og grilldress er toppen av mannemote. Så du fjorårets Tyrannosaur, vil du dra kjensel på atmosfæren, dog Wild Bill har en lysere og mer hyggelig tone. Iblant våger filmen til og med litt humor som sitter som et skudd blant all elendigheten, nettopp fordi det er så upassende. Regidebutant Dexter Fletcher er mest kjent foran kamera, blant annet fra Guy Richies trendsettende Lock, Stock and Two Smoking Barrels; og Wild Bill følger i Richies fotspor i form av en urban spaghetti-western som viser den håpløse baksiden av en krimverden full av skrullinger. Istedenfor å drukne i tøffe replikker og machovold, tar forhenværende ville Bill et selvkritisk blikk, og når løslatelsesbetingelsene tvinger ham til å ta vare på barna sine, fremstår han som ekstra likandes når han sliter med noe så dagligdags som å vaske toalettet. Det er langt ifra banebrytende, men i det røffe universet av uperfekte karakterer, blir hovedpersonens kamp om å forbedre seg selv, en historie som renner over av gode vibber. Skuespillerne er gode i sin erkebritiske stil, og det er morsomt å se Andy Serkins, motion capture-mannen bak dataanimerte Gollum, gestalte rollen som en skruppelløs mafiaboss. Hovedpersonens eldste sønn stjeler derimot showet som den sinte tenåringen, og jeg blir overrasket om ikke skuespiller Will Poulter er en superstjerne alle kjenner til om få år. Torgeir Blok Premiere 3. mai

og han godtar stilltiende unødvendigheten. De undersøker hverandres dunkende hjerter med stetoskop og den gjensidige, og uskyldige tiltrekningen, rykker gradvis nærmere virkeligheten og umuligheten av en utvikling. Ulrich Seidl bruker kun amatører og skuespillere med mindre kjente ansikter. Her er det snakk om sjeldent god rolleinstruksjon og fin, til dels rørende, kjemi mellom ungdommene. Dokudramatisk uten å oppleves som spekulativt, til tross for en klassisk realityserie-set up og et vanskelig tema: ung fedme, foreldresvikt og forelskelse mellom en voksen og en mindreårig. På samme måten som Seidl behandler ungdommenes gryende seksualitet, nysgjerrighet og usikkerhet på en troverdig og var måte, ligger Paradis: Håps hovedstyrke i å skildre Mellis forelskelse og behov for kjærlighet, og legens ufrivillige gjengjeldelse, på en måte som avviser det spekulative og det nedverdigende. Tvert om skildres og problematiseres relasjonen i mange, langsomme etapper slik at følelsene – selv om forbudte – ikke umyndiggjøres eller gjøres trivielle. Seidl dømmer ikke og formidler heller ikke omstendighetene slik at vi oppfatter handlingen annerledes enn ham. Legg til varme doser svart og blekfet humor og Seidls siste del av trilogien gir et goldt, men godt bilde av et håpløst biprodukt av et voksent, fravendt samfunn. Håpløst men ikke helt uten håp så lenge det fins et varmt hjerte under legens kalde stetoskop. Ragnhild Brochmann Premiere 19. april

FILM ATOMIC AS OG 3RD TSUNAMI AGENCY PRESENTERER:

OBLIVION Regissør: Joseph Kosinski Med: Tom Cruise, Andrea Riseborough, Olga Kurylenko, Morgan Freeman Hos den hollywoodske scifi-regissøren synes fremtiden alltid å være ubehagelig nær. i Oblivion befinner vi oss i 1977, og etter år med intergalaktisk krigføring og lange atomvintre er det opp til et slags overvåknings- og ryddeteam bestående av teknikerne Jack Harper og Victoria Olsen å redegjøre for en siste avskjed med den nå havarerte jorden og reise opp til menneskenes nye tilholdssted, Titan. Jack er imidlertid hjemsøkt av vage minner fra livet før de store krigene, og når han en dag kommer over en merkelig kjent overlevende fra et romskipskrasj, blir hele hans livsanskuelse brått snudd på hodet. Tom Cruise er ikke ukjent med å opptre i arketypiske helteroller som denne: evig selvoppofrende, men individualistisk i bunn, og velsignet med en intuisjon som tross hans lojalitet tillater ham å betvile ledelsen på eksakt riktig tidspunkt. Som Jack Harper er han også en romantiker – hans nærmest instinktive hang til å etter endt arbeidsdag ikle seg flanellskjorte og yankees-caps, før han skrur på «Procol Harum» og skyter litt basket, er komisk, men higenen hans etter å gjenfinne de svunne minnene fra tiden før krigen er mye av det som driver handlingen fremover. Det skal allikevel sies at det er et vel opptråkket terreng regissør Joseph Kosinski

MARGARET Regissør: Kenneth Lonergan Med: Anna Paquin, J Smith-Cameron, Jean Reno, Mark Ruffalo, Matt Damon Med hodet først Det er noe kjent med rollefiguren Lisa Cohen (Anna Paquin). En følelse av å ha sett henne før og på norsk film. En Frida med hjertet i hånden – bare råere, mer selvrettferdig og mindre kompromissvillig. Ah, nå har jeg det. Kajsa selvfølgelig. Den ufordragelige storesøsteren. Uten å ville det blir Lisa skyld i en bussulykke som tar livet av en kvinnelig fotgjenger. Ulykken er en ren ulykke, men den indirekte skylden deles av henne og bussjåføren. Begge går klar, men Lisa tæres: Noen må ta ansvaret! Og siden hun føler skylden, bærer skylden, må bussjåføren – den ansvarlige, den voksne – ta skylden. Han må straffes i retten. Slik starter en omfattende kampanje mens Lisa holder ridderturnering med voksenlivet. Store hendelser og følelser møtes med hodet først, hjelm-sikt og selvrettferdig pågangsvilje: Ulykken, sex, morens rådvillhet, morens nye kjæreste og hennes egne forelskelser. På mange måter er det behagelig å se en tenåring som går med sin egen flow uten at hun noen gang stoppes for å vise et mer nyansert spekter av egenskaper og tankemønstre. Lisa har fått bussulykken på hjernen og har ingen betenke-

her utforsker, både hva bakgrunnshistorie og karakterutvikling angår, og det hele gjør at filmen føles noe generisk, selv om den sikkert prøver å være det motsatte. Mye tyder nemlig på at en del av disse velplasserte tropene er forsettlig inkludert: de nedbrutte restene av Chrysler-bygningen som Jack kommer over i ørkenen alluderer til den dramatiske sluttscenen i Schaffners Planet of the Apes, og uten å avsløre for mye finnes det også elementer av Tarkovskijs Solaris her. I tillegg avsløres den latente opprørsviljen som ligger i de opprinnelig så hjelpsomme dronene av deres ene røde øye, som unektelig minner om den mannevonde roboten HAL9000 fra Kubricks 2001: En Romodyssé. I motsetning til sistnevnte film har ikke Oblivion som premiss å påvise omfanget av menneskets fremskritt i en fjern fremtid: Det nakne landskapet er heller resultatet av menneskehetens utviklingsmessige retrett. Slik blir dette nok en film som bruker scifi-sjangeren til å belyse krigføringens blindende effekt og viktigheten av å våge å stille seg opp mot den kommanderende viljen. Til slutt må det nevnes at M83, som med sitt spesiallagde instrumentelle synthscore evner å gi det velkjente synet av Tom Cruise på en motorsykkel en frisk glød, har med seg Susanne Sundfør på tittelsporet og løfter det hele et stort hakk. Honnør til dem for det. Live Øra Danielsen Premiere 12. april

ligheter med å krone seg selv som den rettferdige hevner. Hun gråter når det svir og når ingen vil høre, men fortsetter allikevel, rett fremover og uten å se seg til siden. Ikke spesielt sympatisk, ikke spesielt empatisk, men ung og menneskelig, tross alt. Først og fremst er hun sterk og severdig, og Anna Paquin fyller ubesværet rollen og lerretet og de nesten to og en halv timene. Likevel – meningsfull intensitet til tross – tiden faller litt for lang i Kenneth Lonergans ungdomsepos. Hovedmotivene og grunnstemningene savner noen overraskende brytninger og noen nyanser. En sterk og helstøpt fortelling fra et hvitt, vakuumpakket ungdomsliv i NY, men også halvt ufullbyrdet. Som Lisas tiltrengte men uforløste førstegangsmøte med sex. Ragnhild Brochmann Premiere 4. april OLYMPUS HAS FALLEN Regi: Antoine Fuqua Med: Gerard Butler, Morgan Freeman, Melissa Leo, Radha Mitchell, Dylan McDermott Die Hard i det hvite hus En mørk og stormfull julaften er Mike Banning på jobb som ansvarlig livvakt for USAs president. Vinden river ned et tre når presidentfølget drar fra Camp David. Livvaktene klarer å redde presidenten og hans sønn, men presidentens kone mister livet. Selv om Banning gjorde alt han kunne, klarer ikke presidenten lenger å se på

ham og han blir omplassert til en uspesifisert kontorjobb. Men når en bataljon på omtrent førti nordkoreanske terrorister tar seg inn i det hvite hus, dreper Sør-Koreas president og tar de amerikanske statsoverhodene til fange er det bare en ting Banning kan gjøre, redde sin kjære president. Jeg har ikke sett en så utspekulert nordkoreansk terrorist siden James Bond-filmen Die Another Day. Dramatikken bygges opp med god presisjon. Det dystre bakteppet i det ødelagte hvite hus, med hemmelige ganger og lang historie gjør seg bra. Gerard Butler er overbevisende som hevnlystig og desperat barbar, selv når han knuser hodene til terrorister med en byste av Abraham Lincoln. Han har imidlertid ikke den samme sjarme og humor som Bruce Willis i Die Hard-filmene. Dette gjør at volden virker grovere og mer unødvendig, men gir også Mike Banning et hint av uforutsigbar galskap. En obskur nordkoreansk super-terroristgruppe passer i tiden, men virker ellers lite motivert. Grepet om internasjonal politikk er like rudimentært som terroristene er realistiske. Teknologien de bruker overgår alt man før har sett. Terroristene henretter visepresidenten på riksdekkende TV, sparker en kvinne i magen og generelt driter på silkelakenene i Amerikas allmektigste citadell. Alt dette for å «forene» det koreanske folket. Siren Løkaas Premiere 3. mai

VOLBEAT.DK

05/2013

FILM THE PLACES BEYOND THE PINES Regi: Derek Cianfrance Med: Ryan Gosling, Bradley Cooper, Eva Mendes, Rose Byrne, Ray Liotta , Dane DeHaan, Ben Mendelsohn Gosling rir igjen I en deterministisk flow of life drar regissør Derek Cianfrance (Blue Valentine) oss med inn i malstrømmen. Vi skal til et estetisert Amerika og et mørkt, dystopisk landskap. Hellemyrsfolket møter Drive. I historiens sentrum står Ryan Gosling, eller Luke, motorsykkelmann og omreisende sirkusartist. Mannen som uten å vite det har satt barn på den lokale servitrisen (Eva Mendes) og som finner plassen som far og ektemann okkupert idet sirkuset vender tilbake året etter og nyheten detonerer. Dermed hiver den fåmælte alfahannen karrieren på fyllinga og tar opp bankrobberi for å skaffe penger og vinne tilbake plassen. Luke lykkes og mislykkes i rollen som far og samfunnsborger, slik politimannen Avery – hans nemesis – lykkes og mislykkes i neste kapittel. Og endelig, slik deres jevnaldrende sønner mislykkes mer enn lykkes i filmens siste akt. Fire sammenvevde liv, tre historier, to uslitelige slektsbånd

og én forutbestemt skjebne. Ille er det, verre blir det. The Places Beyond the Pines er en deterministisk affære, men også en visuell og impresjonistisk film. En film som aktivt toner ned dramatikken, og holder seg på overflaten, selv om handlingen kun består av dramatiske øyeblikk og eksistensielle kontraster: liv/død, hat/elsk, vold/varhet, rettferdighet/urettferdighet. Med samme type hovedrolle som i Drive, samme type soundtrackmarinering, samme skånselsløst attraktive overflatebehandling og samme dystopiske nerve, er The Places Beyond the Pines påfallende lik Drive. Og likevel ikke. Her mangler en dramaturgisk finesse, og en evne til å turnere en mangefasettert tematikk uten å gjøre årsakssammenhengene for enkle: Politikorrupsjon, far/sønn-problematikk, arvesynd, ungdom/identitet og narkotrøbbel. Ingen ting er utelatt og alt henger tilsynelatende sammen i skjebnebestemt tur og orden. Som far så sønn og så videre. Her hadde en mindre fatalistisk grunnholdning kledd filmen bedre. Litt færre fatalt sammenvevde skjebner, litt færre opplagte hendelser og litt færre sekvenser på kanten av det melodramatiske. På den måten hadde

det impresjonistiske – det fine filmfotografiet og det paradoksalt overfladiske fokuset – kommet bedre til sin rett. Mer atmosfære og færre moralske føringer som basis for et renere og mer tankevekkende produkt. Så lenge Ryan Goslings uutgrunnelige ansikt fyller lerretet, er det imidlertid ikke et problem. Fjeset som så ofte er det samme – både uttrykksløst og uttrykksfullt – trekker effektivt fokus vekk fra regissørens gammelmodige forklaringsbehov. Som alltid røver han oppmerksomheten bort fra de andre skuespillerne med en tilstedeværelse som minner om Brad Pitt, en ung Leonardo DiCaprio eller Elvis for den del. Yndlingen som alle må bli forelsket i, kvinner som menn, motspillere som publikum. At Gosling bærer filmen selv med en tidlig exit, sier sitt. Uansett, mye bra gjøres og ønskes i Cianfraces ambisiøse prosjekt. Deler av filmen er minneverdig, og hele filmen sjeldent pen og behagelig ubehagelig å se på. Likevel er den sammenlagt litt for tettvevd og litt for opplagt flettet sammen. Litt for mange store følelser med litt for enkle utløp, istedenfor den tvetydigheten og varheten som anslaget lover. Ragnhild Brochmann Premiere 5. april

JoRDEN RUNDT FRa 10. 950,FRIvIllIg aRbEID

WoRkINg HolIDay RUNDREISER oPPlEvElSESTURER

verdens største reisebyrå for ungdom og studenter

23 31 61 00

WWW.STaTRavEl.No

05/2013

SPRING BREAKERS Regi: Harmony Korine Med: Selena Gomez, Vanessa Hudgens, James Franco, Ashley Benson, Heather Morris, Rachel Korine I 1995 skrev den nylig avdøde filmkritikeren Roger Ebert om filmen Kids, Harmony Korines debut som manusforfatter. Livet har ikke gitt Telly (hovedkarakteren i Kids) noe som interesserer ham annet enn sex, dop og skateboards, skrev Ebert. Livet hans er et helvete, bare av og til avbrutt av orgasmer: «you watch this movie, and you realize why everybody needs whatever mixture of art, education, religions, philosophy, politics and poetry that works for them: Because without something to open our windows to the higher possibilities of life, we might all be Tellys». Ebert skrøt av Kids for å være et generasjonsportrett som avslører en emosjonell nummenhet skapt av moderne overflate-kultur. Han så på den som en advarsel. Mon tro om ikke Spring Breakers er akkurat det Ebert forestilte seg at Kids var ment å advare mot. Spring Breakers er overflate-kulturen stilisert og idealisert i voldsforherligende sexploitation – «look at my shit!», roper James Francos karakter Alien om og om igjen idet han viser frem alle våpnene, pengene, klærne

sine. Replikker repeteres som religiøse mantra og bilder flyter inn i og over hverandre i en drømmeaktig struktur ikke ulik Steven Soderberghs The Limey, noe Cliff Martinezs stemningsfulle lydspor er med å bidra til. Filmen har ingen tradisjonell narrativ oppbygning, den baserer seg mer på å fremkalle en sinnstilstand: spring break som et slags transcenderende nirvana og symbol for alt som er godt og vakkert (les: sex, dop, vold). Det er en særegen form for amerikansk spirituell hedonisme mer forbundet med litteratur enn film: Walt Whitman, beat-forfatterne og Hunter S. Thompson er tradisjonen hvor Spring Breakers finner sin plass, oppdatert for det tjueførste århundre. Filmen er ikke en kommentar til eller kritikk av samtidens overflate-kultur, kun et produkt av den. Budskap og mening er befriende fraværende, i stedet er det en film som omfavner tidsånden, skyver en pistolmunning i kjeften på den og sier sug på denne; som leter etter det sublime i bikiniog balaklava-kledde tenåringsjenter som gun-slapper gangstere i sakte film til Britney Spears’ «Everytime» med en livsbejaende entusiasme bare amerikanerne får til. Jeg er solgt. Spring break forever. Trond Gausdal Premiere 12. april

FILM

«Put the bunny back in the box». Det er umulig å se for seg nittitallets TEKST KARSTEN MEINICH «This is a snakeskin jacket! And for me it’s a symbol of my individuality, and my belief in personal freedom.» – Sailor Ripley, Wild at Heart. NITTITALLET BÆRER EN tatovering av Nicolas Cage, og Nicolas Cage har nittitallet i blodet. De to er, etter mitt syn, uatskillelige bestanddeler av samme grunnstoff. Og når man ser tilbake fra 2013, er de begge også som museumsobjekter å regne. Og en hyllest av én, er en hyllest til begge. Nicolas Cage fikk riktignok sitt gjennombrudd allerede på åttitallet, men det var først etter David Lynchs ikoniske Gullpalme-vinner Wild at Heart (1990) at Cage for alvor innfant seg i popkulturen. Med sin fullkomne rolletolkning som Sailor Ripley i Lynchs egenartede univers satte Cage tonen for sitt bidrag til nittitallet. En egen kategori av crazy, for å si det enkelt. Og for å si det mer analytisk: Gjennom å uttrykke emosjonell inderlighet, uforutsigbar brutalitet og burlesk maskulinitet i ett og samme vesen, forplantet Cage sin helt egne skuespillerkunst i sin fremtoning – og denne er med videre i så å si alle hans roller gjennom tiåret. (Og med noe mindre hell (ærlig talt, det har glidd over i parodi) også på 00-tallet.) Etter Wild at Heart traff Cage igjen en minneverdig tone i den lite sette thrilleren Red Rock West (1993), der han ble satt opp mot Dennis Hopper – en skuespiller av samme alen. Da han med en mer sentimental, men riktignok kritikerrost og solid rolleprestasjon, i dramaet Leaving Las Vegas vant en Oscar i 1995, tok karrieren hans en heldig, men

kanskje utilsiktet vending. Oscar-scenarioet kunne gjort Nicolas Cage til en sødladen figur i bløte dramaer, hvis ikke gudene ville det annerledes: Nicolas Cage ble actionhelt og superstjerne. Og jeg er evig takknemlig. Det er umulig å se for seg nittitallets filmkultur uten Nicolas Cage. Men rett skal være rett: Cage hadde stått fattig tilbake uten den akk så viktige revitaliseringen av actionfilmsjangeren. Top Gun (1986) ga oss produsentene Jerry Bruckheimer og Don Simpson, mens John McTiernans Die Hard (1989) ga oss den upretensiøse actionhelten og populariserte underholdningsdrevne high concept-manuskripter. Da Nicolas Cage etter sin Oscar-pris fulgte på med tre high conceptactionfilmer på rad – The Rock, Con Air og Face/ Off – og alle var suksesser på hver sin måte, ble han 90-talls-actionfilmens ansikt og gallionsfigur. OG HER SPILLER min generasjonstilhørighet selvfølgelig inn. Jeg var 13 år gammel da The Rock kom på kino, og det var på alle måter det perfekte tidspunktet i livet for en slik film. 17 år senere holder den fremdeles mål, og jeg anser den som en av de beste actionfilmene som er laget. Nicolas Cage gir filmen et hjerte og en lekenhet som avvæpner alvoret i sjangerens iboende voldsomhet, samtidig som han ankrer plottets banaliteter med en genuin tilstedeværelse i de få emosjonelle øyeblikkene. Nok til at The Rock fra start til slutt treffer en menneskelig tone oppi all støyen. Denne typen mesterlig turnering av en komplisert filmsjanger fra en skuespiller gis sjelden anerkjennelse, men Nicolas Cage fortjener det – han er virtuos i sin håndtering av actionfilm.

I den mer banale Con Air fortsetter Cage ut på den dristige planken der han bygger sin egen stereotypiske actionhelt, men heldigvis er hans heltemodige Cameron Poe på fangeflyet så far out at Cage nesten blir mer minneverdig som ikon her enn som Stanley Goodspeed i The Rock (forresten: Nicolas Cage har båret noen fantastiske rollenavn opp gjennom årene). I det forbløffende komiske premisset for Face/Off – der John Travolta og Nicolas Cage bytter ansikt og spiller hverandres rollefigurer – er nok en gang Cage i sitt ess. For hvert ekstra visuelle grep John Woo tar ut av kameraskuffen, henter Cage enda et vilt ansiktsuttrykk eller stemmeskifte frem i sitt gestalt, og godt parert av Travolta (som også var i toppform) blir Face/Off uforglemmelig av natur. I 1997 ER CAGE i sitt senit som superstjerne, og vender dermed oppskriftsmessig nesen mot auteurer, som Brian De Palma (Snake Eyes) og Martin Scorsese (Bringing Out the Dead). Filmene ble kjølig mottatt av publikum og kritikere, men med et analytisk tilbakeblikk blir det synlig at begge disse gir skuespilleren Cage anledning til å tilføre tiåret enda noen viktige avtrykk av ikonet Cage, som vi ikke ønsker å være foruten. Snake Eyes er kjent for sine usedvanlig lange tagninger, og dette bokstavelig talt uredigerte tidsrommet ga Cage en fri arena for utfoldelse. I Scorseses rastløse ambulansesjåførportrett gjentas på sett og vis Taxi Driver i et nytt filter, og selv om Cages crazy er å finne i store mengder – særlig i noen maniske, psykiske utbrudd – er Bringing Out the Dead dessverre et av eksemplene på at Cages rolletolkninger lider hvis de ikke får nok plass til å utfolde seg. Likevel verdt å se.

Nittitallets kombinasjon av motkultur, inderlighet og ironi var en verden der Cages indre demoner var ønsket og elsket.

Og dette var slutten av nittitallet, og dermed også det siste åndedrag for Nicolas Cages kunstneriske storhetstid. Med unntak av hans fortreffelige tvillingroller som Kaufman-brødrene i Spike Jonzes mesterverk Adaptation. fra 2002, traff ikke 00-tallet og Nicolas Cage helt den samme tangenten på filmflygelet. Nittitallets selvmotsigende, men naturlige, kombinasjon av motkultur, inderlighet og ironi var en verden der Nicolas Cages indre demoner var ønsket og elsket. Et kaldere og mer dystopisk tiår i en post-9/11-verden har ikke hatt rom for et talent som Nicolas Cage, og den erkjennelsen er sørgelig på sin helt egne måte. I dag har vi YouTube-montasjer av ikon-iske Cage-rollefigurer tatt ut av sammenheng og satt opp mot hverandre, til stor komisk effekt og et nesten subversivt, genialt nytt nivå. Men samtidig bryter mashup-kulturen ned noe av det vakre og inderlige, og det er først når en corny film som Con Air tilfeldigvis går på TV at vi blir minnet om det … det litt slørete utseendet til et bilde man husker fra en VHS-kassett, og Nicolas Cage i en tåpelig parykk som med fullt alvor snur seg mot en bad guy og sier: «Put the bunny back in the box».

TOPP 3 NICOLAS CAGE PÅ 90-TALLET: THE ROCK (1996) Actionfilm blir knapt mer underholdende og vellaget enn dette, og Nicolas Cage binder det hele sammen med sitt perfekte portrett av hovedpersonen Stanley Goodspeed.

1 1

WILD AT HEART (1990) Et større kunstverk enn de fleste andre filmer Cage gjorde på nittitallet, og hans Sailor Ripley er et popkulturelt ikon som har vokst ut av filmuniverset og inn i folks liv. Cage i regi av Lynch skulle jeg likt å se mer av.

2 1

FACE/OFF (1997) Nicolas Cage får leke seg både i bad guy- og helterollen, og John Travolta er en ypperlig motspiller. Det er en slags fryd over hele denne filmen som er vanskelig å beskrive, utover at hele greia er så karikert og high concept at jeg gir meg totalt hen.

3 1

05/2013

FILM

«There is noe band! Il n’est pas de orquestra!» David Lynch leter etter mening i en tid der ingenting lenger forener oss. TEKST LARS OLE KRISTIANSEN FOTO PRESSE DAVID LYNCH HAR vært et slags minste felles multiplum for aspirerende cineaster siden åttitallet. Anekdoter om det første møtet med Twin Peaks eller Mulholland Drive er ofte en del av repertoaret når filmpraten skvulper mellom ølglassene. Det mest skremmende øyeblikket. Den mest rørende passasjen i Angelo Badalamentis musikk. Gjerne etterfulgt av berusende beretninger om øyeåpnende gjensyn, med løsningsforslag til kryptiske plotvendinger og mer eller mindre forseggjorte teorier om rollefigurenes flytende identitet. Det er allerede seks år siden vågestykket Inland Empire var å se på kino, og nå later det til at den kjederøykende auteuren har emigrert fra vervet som innflytelsesrik regissør til mer obskure hjørner av filmens verdenskart, der han vier tiden sin til eksperimentell videokunst og transcendental meditasjon. MEN VED INNGANGEN og utgangen av nittitallet var det få, om noen, som etterlot like markante avtrykk på mainstream-filmen. Blue Velvets grafiske krysning av sårbar seksualitet og aggressiv vold, forstadsidyll og faretruende underverdener, bar bud om at postmodernismens lek med det høye og det lave, det lyse og det mørke, ville bevege seg i hemningsløse retninger. Quentin Tarantino har blitt gallionsfiguren for ironiens og referansequizens tiår, men David Lynch var ikke bare omsluttet av og delaktig i å skape datidens mote, han tematiserte denne forvirringen helt eksplisitt. Glanset overflate og irrasjonelt mørke eksploderte i noen av de mest urovekkende tablåene som er festet til film.

På et eller annet tidspunkt, sannsynligvis etter Lost Highway, ble Lynch forbundet med kryptiske og avanserte fortellinger; filmene inviterte til skjerpede nærlesninger, motivert av et håp om å beherske strømmen av bilder og lyd. Kanskje også redusere den. Med forsøksvis nyvaskede øyne, fremstår sentrale verk i filmografien forbausende rene, nesten enkle. LYNCH SPILLER PÅ kontraster. Blendende lys og beksvart mørke. Spyttende flammer, så hete at man kjenner dem i ansiktet, avløst av isnende situasjoner der rollefigurene virker fremmedgjorte overfor de stiliserte omgivelsene. Virkeligheter som glir over i drøm. Skrålende latter, etterfulgt av primalskrik og trøstesløs gråt. Lynchekspert Michel Chion spør seg om årsaken til Twin Peaks’ popularitet i Japan er seriens uforskjønnede formidling av sterke følelser, og da særlig mennesker som gråter. Japanske filmskapere er gjerne uredde overfor slike reaksjoner hos begge kjønn, og Lynch sine rollefigurer er like ufiltrerte på dette området. Da kan vi identifisere oss, selv om situasjonene rundt dem er aldri så merkelige. Bak «støyen» som gjør filmene til generøse analyseobjekter, finner man rollefigurer som er drevet av grunnleggende behov. Lykkejegere. Vi blir kjent med mennesker som drømmer om et bedre sted, som aldri mister troen på at verden kan være harmonisk og skjønn. Som Sandy bekjenner i Blue Velvet: «In the dream, there was our world, and the world was dark because there weren’t any robins and the robins represented love. And for the longest time, there was this darkness. And all of a sudden, thousands of robins were set free and they flew down and brought this blinding light of love.»

Tarantino har blitt gallionsfiguren for ironiens og referansequizens tiår, men David Lynch tematiserte denne forvirringen helt eksplisitt. 74

05/2013

Nittiårene var overgangens og forsøkets tid, flankert av det barokke åttitallet og det digitale nullnulltallet. Totalt sett tror jeg ettertiden kan finne på å oppsummere Lynchfilmografien som tidløs, og jeg er tilbøyelig til å være enig. Her ligger jo mye av dens udødelige appell. Men flere av de mest fascinerende verkene berørte også en spesifikk nerve. La oss kalle den nittitallsnerven. Den postmoderne virkeligheten har mistet uskylden fordi troen på noe grunnleggende – det som forener oss, samler trådene, avgrenser – er oppløst. Lynch sine rollefigurer leter etter mening i denne tidsalderen, og ender opp med å leve andres liv i forsøket. Laura Palmer forestiller Twin Peaks’ hvite engel. I Mulholland Drive drar Diane Selwyn til Hollywood for å bli en av stjernene hun har sett på fjernsynshimmelen. I Wild at Heart vil Saylor og Lula utforske kjærligheten på andre siden av regnbuen. Den fiktive såpeserien Invitation to Love, Trollmannen fra Oz og diverse noir-klassikere er ikke bare intertekstuelle referanser, men speil rollefigurene projiserer seg selv inn i for å finne en ny retning i kaoset. MEN DISSE ER falske – kråkesølv for rødstrupene i Sandys drøm. Mot slutten av Blue Velvet får hun oppleve en bittersøt forløsning på livets mysterium. Den symbolladede fuglen hviler på vinduskarmen, synlig laget av plast, med et krafsende insekt i nebbet. Lykkefølelsen formes av øynene som ser – den er ikke rettlinjet og bestandig, bare en overgang. Og karakterene? De iscenesettes og fremfører for tilskueren, seg selv og alle andre. I Blue Velvet opptrer en gysende uerotisk Isabella Rossellini foran en kikker i klesskapet; i Lost Highway blir ekteparet spionert på med skjult kamera når de har sex. Laura Palmer er farens øyensten og Bobs voldtektsoffer, byens Florence Nightingale og en narkoman hore. Alt på samme tid. Før den grufulle sannheten avsløres er det vanskelig å vite hvilken versjon man skal tro på. Kjernescenen i Mulholland Drive, der Betty/Diane og Rita er som paralyserte

under en konsert uten musikere, er oppsummerende: «No hay banda! There is no band! Il n’est pas de orquestra! This is all … a tape-recording. No hay banda! And yet we hear a band.» Fremføringen og forestillingen står altså sentralt i Lynchs utforskning av postmodernitetens kontrastfylte kaos. Fundamentet er revet vekk under føttene på menneskene, som svever på en sky, livredde for – men hele tiden på randen av – å falle ned i en ubestemmelig masse, det totale mørket. De klamrer seg til lommelyktene. Fra denne spinnerokken vever Lynch sine akk så idiosynkratiske drømmer. Utviskingen av grenser i tid og rom er åpenbart nedfelt i det spesifikt «drømmeaktige» – formidlet av buldrende droner på lydsporet, insisterende bruk av overtoninger og uttoninger, kornete tekstur og flakkende lys – men også i sammenblandingen av motiver fra ulike epoker. Den håpefulle etterkrigstiden – særlig femtitallet – hviler over både Blue Velvet, Twin Peaks, Wild at Heart og Mulholland Drive. Som om tiden ikke helt eksisterer. I SÅ MÅTE formidlet David Lynch den rådville inngangen til et nytt årtusen på forbilledlig og gripende vis.

ESSENSIELLE NITTITALLSVERKER:

TWIN PEAKS (1990) Dale Cooper. Laura Palmer. Audrey Horne. Nadine. Bob. Den første sesongen er stadig mer fascinerende enn alle HBOs kvalitetsserier til sammen – et vaskeekte melodrama om et destruktivt småbysamfunn, maskert som sugende mordmysterium.

1 1

WILD AT HEART (1990) Et herjende dødsritt om moralsk forfall og nomadisk popkultur langs highway to hell. Nicolas Cage ble sannsynligvis født med slangeskinnsjakke.

2 1

TWIN PEAKS: FIRE WALK WITH ME (1992) Historien om Laura Palmers siste kamp mot livet er den ultimate Lynch-tripp. Filmen skriker og gråter uten stans – så høyt at kritikerne avviste den som et kalkun-lignende spetakkel da den hadde premiere under Cannes-festivalen i 1992. I ettertid har mange vurdert den som et mesterverk. Rystende og avsindig vakker.

3 1

SF OG MONSTER I SAMARBEID MED ALL IN FILM PRESENTERER EN FILM AV JULIAN HAGEMANN OG ANDREAS LISBERG

SIMEN AURSTAD GJERNES

BENJAMIN HELSTAD

SINDRE HORSEBY

ØIVIND VOGT

Å BEGRAVE EN HUND

PÅ KINO 7. JUNI GITTE WITT, OLAV WAASTAD, SVEINING EIDE, ASLAK HARTBERG, KRISTIN JESS RODIN, EMILIE CHRISTENSEN OG EMILY ELLIS SCENOGRAFI JULIE LOZACH OPPTAKSLYD VEGARD RONÆSS SOLDAL KLIPPERE ANDERS BERGLAND, LARS KAASIN, KARSTEN MEINICH NFK FOTOGRAF PÅL ULVIK ROKSETH KOMPONIST ASLAK HARTBERG PRODUKSJONSLEDER OG PLAYER OLA MARKUS LISBERG PRODUSENTER ROBIN HANSEN-TANGEN OG SIMEN SMITH AULIE EKSEKUTIVE PRODUSENTER OLAV ØEN OG KNUD BJØRNE LARSEN MANUS TORKILD JARNHOLT OG JULIAN HAGEMANN EN FILM AV BOMBOM OG JULIAN

Fru Blom og andre TV-entusiaster må roe seg ned. Ting står ikke såå bra til. TEKST AKSEL KIELLAND FOTO PRESSE DET ER MULIG mitt inntrykk er farget av det ustanselige pratet om tv – alle disse ukentlige artiklene om at det har skjedd ting i de amerikanske betalkanalene, og at tv nå er «bedre enn» film; den forsøksvis beherskede selvtilfredsheten som lyser fra øynene til mennesker som snakker om storheten i The Wire, Mad Men, Breaking Bad og The Shield; det faktum at dumme tekster om Girls nå har blitt en kronikksjanger på lik linje med Nå-må-disse-utlendingene-se-å-rulleinn,-asså!; kort sagt det at det som før var den mest apatiske, uambisiøse kulturaktiviteten som tenkes kunne nå er belemret med et såpass oppjazza forventningspress at det er vanskelig å virkelig sette pris på det som, tross alt, i beste fall er ambisiøs masseunderholdning – men jeg synes ikke tv-året 2013 har vært allverden så langt. Tidligere i år overrasket jeg meg selv ved å faktisk gå rundt og glede meg til den nye sesongen av Game of Thrones, men da den omsider hadde premiere ble jeg raskt minnet på at det tross alt er en grunn til at jeg har sett brorparten av de to første sesongene skjult bak en Gmail chat og et Worddokument. På sitt beste er Game of Thrones en slags Ringenes Herre for mennesker som eier skam i livet, men på sitt verste – og mot

05/2013

slutten av sesong to var den ofte på sitt verste – kombinerer den de mest problematiske aspektene ved russisk 1800-tallslitteratur (for! mange! rollefigurer!) med de mest nedverdigende elementene fra Hercules, Xena: Warrior Princess og andre billige eventyrserier hvis primære målgruppe er katter som er alene hjemme i hus hvor noen har glemt å skru av tv-apparatet. DET ENESTE JEG så langt i år ikke har greid å sabotere med mine tidsmessig høye forventninger, er Comedy Centrals Nathan For You. Nathan For You er en parodi på den typen realityprogrammer hvor høyrøstede, køllete gærninger hjelper udugelige bedriftseiere med å få ut fingern (jfr. Kitchen Nightmares, Bar Rescue, Hellstrøm rydder opp), og mye av humoren ligger i å understreke realitykonvensjonenes logiske brister. Dette er i utgangspunktet ikke noe nytt; realityparodier er en nesten like gammel sjanger som reality-tv selv, og bare i 2013 har man sett morsomme eksempler i Burning Love og Kroll Show. Om det i det hele tatt kan sies å finnes noe nyskapende i Nathan For You (hvilket jeg er usikker på om det gjør) må det være at programmet i stor grad styrer unna den klassiske parodien – den hvor man ler fordi man gjenkjenner parodiens utgangspunkt – til fordel for en omfavnelse av det latterlige i sjangerens oppkonstruerte situasjoner. Etter

reaksjonene og tv-tekket å dømme er de «vanlige menneskene» i Nathan For You ikke innleide skuespillere, hvilket innebærer at programmet ikke er mer konstruert enn den gjengse moderne realityserier. Den store forskjellen ligger i at der realityserier flest insisterer på at publikum skal akseptere deres iboende absurditet som normal, forsøker Nathan For You å understreke sin egen dumhet. 2013 ER OGSÅ året da jeg av etiske årsaker sluttet å se realityserien Bad Girls Club. Bad Girls Club er en amerikansk realityserie hvor psykologisk og emosjonelt ustabile unge kvinner innlosjeres i et «herskapshus», og fores med sprit i håp om at de skal mobbe og skamslå hverandre ut av huset. Produsentene av Bad Girls Club vet hva de driver med, og på seks og et halvt år har de laget elleve sesonger med spekulativ og spektakulær voldsunderholdning. På papiret høres programmet ut som en vits, men når man pløyer seg gjennom sesong på sesong av ustabile og desperat oppmerksomhetssyke kvinner som er villig til å gjøre hva som helst for å komme på TV, når man før eller siden et punkt hvor selv ulovlig nedlasting innebærer en form for delaktighet i det som i beste fall er uthenging av mennesker som burde beskyttes for seg selv. Mer enn noe annet er det denne typen fjernsyn som definerer mediet i 2013 – kall det gjerne en gullalder, men tv har heller aldri vært verre enn akkurat nå.

TOPP 3 BESTE REALITYPARODIENE I 2013 SÅ LANGT:

1 2 1 1

Nathan For You: Det tar seg ikke ut å hylle alt man liker som «nyskapende». Nathan For You er morsomt.

Kroll Show: En skarpere parodi enn Nathan For You, men også en mer begrenset tilnærming. Man følte med C-Czar da han sleit med å bestyre palasset sitt. The Bad Girls Club: Uendelig spekulativt, uendelig fascinerende (til man finner igjen sine moralske prinsipper innerst i skapet, under en pose med scandirock-CDer).

1 3

På sitt verste kombinerer Game of Thrones de mest problematiske aspektene ved russisk litteratur med de mest nedverdigende elementene fra Xena: Warrior Princess og andre billige eventyrserier.

SPILL

Pride And Prejudice, Nancy Drew og Metro 2033. Er spel basert på litteratur ein trend? TEKST RASMUS HUNGNES «THAT’S ONE GREAT book – thank you», som han seier, han som vil låne boka til neste dag tidleg i spelet Metro 2033 (Windows, Xbox360, 2010), som føder si eiga lille lillesyster, Metro: Last Light (Windows, PS3, Xbox360), midt i mai du skjønne milde. Ja, det stemmer, Metro 2033 er basert på ei bok, ein russisk sci-fi-roman av Dmitry

Glukhovsky frå 2005, ca 600 sider i postapokalypsen, der almuen held til i Moskva sine metro-tunnelar. Boka vart utgjeven på det kreativt titulerte Bokforlaget på bokmål i haust, så ein kan lese ho sjølv om ein ikkje talar russisk. Og karakterane i spelet snakkar engelsk med russisk aksent. «Dersom boka er så god,» tenkte eg, seier vi for å på Milan Kundera-inspirert vis komponere livet som eit stykkje musikk, «som denne fiktive karakteren

hevdar, lyt eg nok lese ho,» sa eg til meg sjølv. Vi seier at det var slik det hendte. Spel basert på litteratur ser ut til å vere ein trend: Både Pride And Prejudice og Nancy Drew har blitt utgjeve i spelform den siste tida. Men eg las altså Metro 2033, denne post-nukleære dystopien om ungguten Artjom si ferd frå stasjon til stasjon i dette urbane strøk sitt mørke tarmsystem. På reisa møter han mangt eit fascistoid maktsystem. Her får dei fleste ideologiar og trussystem gjennomgå, for dei er «krykkja som hindrar apa i å reise seg til si fulle høgd». I DET PENTAGRAMPRYDA Kreml bur det mang ein gremlin-liknande demon, anten resultatet av radioaktivitet-indusert mutasjon, eller Satans yngel mana fram gjennom okkult politisk symbolikk, eller begge deler, utgreidd om i ei bok i boka som omhandlar korleis totalitære maktapparat står i pakt med Helvetet: Kommunistane let Satans yngel stige inn i vår verd gjennom pentagrammet, nazistane nytta seg av eit reversert solsymbol i si pakt med mørkret. Vidare ligg det i underetasjen til Kreml eit manipulativt oppkok og lurer. Denne muterte massen driv med massesuggesjon og fungerer som ein ikkje så reint lite outrert metafor for maktapparatet, eller snarare «eit maktapparat». Spelet startar der boka sluttar. Eg skal ikkje røpe at slutten, bitande og sørgjeleg ironisk i romanen, ikkje har den same slagkrafta i nokre av spelet sine alternative avslutningar. Ops, var det ein spoiler? Artjom og venene hans er i ferd med å freiste å redde verda. Så blir du spist av eit mutert rovdyr. Ops, var det ein spoiler? Neidå, det er berre game over. Prøv på nytt frå forrige checkpoint. Slik er det ikkje med lesinga. Der må du aldri starte kapitlet på nytt fordi du ikkje las teksten slik du skulle og karakteren i boka døydde. Du kan lese ting om att dersom du vil, og du bør lese om att dersom du har lete ditt blikk skli over linene utan at medvitet heng med i svingane på dei rette tekstlinene. Er bøker betre enn spel av denne grunn?

NEI, NEI, SLIKE grove generaliseringar kan ein ikkje gjere om kunstartar, og dataspel representerer eit uttrykkeleg uttrykksmessig potensiale. Likevel lid spelet Metro 2033 under å vere altfor spelaktig, noko det ofrar karakteroppbygging og kritisk brodd for. I tillegg lid dette spelaktige – altså ustadig og umotivert skyting, prøving og feiling – under underutvikla spelmekanikk, og spelaren lid seg ofte gjennom den grufulle eksistensen i metroen på same måten som ein ekte innbyggjar av dette fiktive univers lid seg gjennom mykje av sitt liv. Spelet scorar likevel ganske høgt på stemningsskalaen, og kan med litt godvilje kallast eit austeuropeisk Half-Life. Synd det er så røft i dei spelmekaniske kantane, med fiendar som kan sjå i mørkret, og som i tillegg har telepatiske evner, for veit ein av dei kvar du er veit alle det, for alltid, til dauden skil dykk ad. Les romanen Metro 2033, så kryssar vi fingrar og andre utvekstar og lem for at Metro: Last Light blir vel så vellukka som si halvvegs mislukka mor og storebror.

TOPP 3 I MAI

FEZ Denne silkeglatte omfortolkinga av Abbott Abbott si soge om den flate Flatlandaren som oppdagar ein tredje dimensjon, har kome til Windows. Finst for lengst til Xbox360.

1 1

ZENO CLASH 2 Salvador Dalí definerte surrealisme som det å dulte vekk ei blind dame for å kome fortare inn på bussen. Førstepersonsbrawlaren Zeno Clash tek for seg dei visuelle aspekta ved surrealismen. Windows, PS3, Xbox360.

2 1

FAR CRY 3: BLOOD DRAGON Utvidelsespakke til ein av den siste tida sine mest underhaldande og narrativt interessante valdsorgiar. Windows, PS3, Xbox360.v

3 1

DET SPØKER PÅ KIEGLEKROA … NY UTESERVERING OG GRATIS SJOELBAK OG STUDENTVENNLIGE PRISER 05/2013

Hvordan bekjempe kapitalismen og samtidig sikre en trygg finansieringsplan til hyttedrømmen? Brutal Kuk er tilbake. Med voksensmerter. FOTO SIRI HOVLAND KALDAL Forberedt på mye pikk-prat, eller? – Øyvind Vollan: Hva tror du? – Jørgen Nøvik: Begynner å bli vant til det nå …

6 6

Kanskje vi skal ta et par runder pikk eller pung for å bryte isen.

For tre år siden spurte Thomas Seltzer retorisk i Adressa hvor det er blitt av Brutal Kuk, men her sitter dere, altså? – Vi spiller fortsatt, vi. Vi kommer fram om våren. Vi går egentlig i dvale flere ganger i året, mye på grunn av trøbbel med øvingsrom og interne årsaker. Også er det vanskelig å samle alle sammen nå som flere av oss har blitt eldre og fått familie. Så punken har gifta seg og fått stasjonsvogn? Ja, hvorfor i alle dager intervjuer vi egentlig dere? Er dere aktuelle i det hele tatt lenger? – ØV: Det er med oss som med ett godt forspill. Du må ikke gi bort alt med en gang, men få dama til å hyle etter å få. Så vi skynder oss sakte. – JN: Vi skal spille et par konserter framover, da. Nå har vi ordnet øvingsrom og øver jevnlig, med fast øvingsdag en gang i uka for første gang på ti år. Skal spille på Pøbelrock, kickstarte nyåpningen av UFFA. Vi skal også ha konsert i Verkstedhallen, med Rama Lama, Feet-Punk og Eaters. Det blir en skikkelig nordtrønder-punkkveld.

1 6

Hvor gamle er dere egentlig nå? – BK: 33-35. Eller 36, kanskje …

Ja, for hvor lenge kan man spille i et punkband før oppriktighet går over til å bli krampeaktig? – Det er ingen aldersgrense på punk. Er ikke svekka så mye ennå. Heller omvendt. Vi var mer nervøse før. Er dere blitt mindre og mindre blyge? – Tja, vi er mer scenevant, det er dét det handler om. Det blir aldri krampeaktig.

Men hvorfor så mye av og på? Dere har jo et tomrom å fylle. – JN: Folk bor spredt, og vi har vel aldri hatt ambisjoner om å leve av å spille i Brutal Kuk. Det er få som lever av å spille, uansett sjanger, da må man være jævlig dyktig eller gjøre mange ubehagelige ting. – Vegard Mølnvik: Ubehagelige ting som events, for eksempel.

6 6

Hvor går linja for å selge sjela si? – Vi har kun gjort det vi har hatt lyst til, og sjela selger vi aldri.

Jeg fant deg på Facebook, Jørgen. «Har lyst på hytte …». Hvordan ligger det an med hytteplanlegginga? – JN: Det skar seg med finansieringa.

1 6

Færre kompromisser og flere events, så blir det hytte, skal du se.

Hva har Brutal Kuk hatt å si for punken i Trondheim? – ØV: Forhåpentligvis det samme som punken har betydd for oss. – JN: Slik jeg ser det har vi inspirert en del kids og generasjoner etter oss til å spille i band. Dere har fått ganske mye oppmerksomhet rundt navnet. Hvor lei er dere av Brutal Kuk-jokes? – ØV: Blir aldri lei, jeg. – JN: De er sjelden bra. Det er mange som lager ordspill på navnet, men det går ikke an. – VM: Jeg synes «Brutal Duk» er bra.

1 6

Dritbra ordspill, ass.

Hva sier navnet om bandet? – BK: Ikke så mye, vi ville bare ha et navn. Det fungerer jo, og folk legger merke til det. Hvorfor i alle dager ankom dere en spillejobb på Røros i 2004 i limousine? Jækla dekadente punkere, eller? – ØV: På kjøretøyet skal storfolket kjennes. – JN: Det var ikke vår feil at vi gjorde det. Vi hadde egentlig leid en Hiace med plass til seks mann. Da vi kom på Værnes visste det seg bilen hadde hatt en del motorproblemer, og da var det bare en limo som var ledig. – VM: Vi var skitings, så det var jo råartig. Vi spilte i Tromsø dagen før, så vi var godt i gang. Vi hadde den og kjørte rundt i sentrum i Røros et par dager.

Et av Brutal Kuks medlemmer la ut et bilde av penisen sin på Instagram før det ble tatt bort kort tid etter – en slags kortvarig selvpromo? – Nei, det var kun på grunn av etterspørsel.

På en hvilken som helst skala: Hvor kult var det å se pikken sin gjennom Amaro-filter? - Sikkert på topp, det.

I år er det ti år siden dere ble kastet ut fra Samfundet. Hva er historien bak? – Hele bandet ble ikke kasta ut, det var bare én. Det var i frustrasjon etter å ha spilt på Knaus.

Det kan jeg skjønne … – Under andre eller tredje låt utløste noen i publikum et pulverapparat. Hele bandet var spillesugne og bitre, og en av oss ble litt rabiat. UFFA og Samfundet går ikke

Sutre-indien er en trend som kommer til å gå over, jeg avskyr indie. 05/2013

alltid hånd i hanske. – VN: Lett for å legge skylde for hatet på Samfundet på selve samfunnet, høhø.

6 1 6

Hadde dere blitt kastet ut fra UFFA av samme grunn? – BK: Nei, det hadde vi ikke. Nei, også er det ikke brannslukkingsapparat der åpenbart …

TOO SOON! Hvorfor kommer Kurukshetra University så jælig høyt opp på treffene når man googler «Brutal Kuk»? – JN: Kanskje det er en del av undervisninga, Brutal Kuk på pensum? – VN: Flere av tekstene våre burde vært pensum. De handler jo om urettferdigheter i samfunnet, arbeiderklassen og avsky for kapitalismen. Selv i Norge vokser klasseskillet seg større. Politikk, ass, så døvt. Mer kukprat: Sett noe til pikken til Dolph Lundgreen i det siste? _ ØV: Hver dag, det. – Vi leverte plakaten på Rockheim for en måned siden, de skal ha en maiutstilling om rock og kjønn. Det var sterke feministkrefter på Blitz som fikk konserten stoppet den gang (et foto av Dolp Lundgreen med tilhørende lem ble brukt som konsertplakat, jou. anm.). De må bare holde på, men de misforstod nok litt. Det var ikke alle som klarte å se utover pikken til Dolph.

Stemte feministene imot? Direkte demokrati Lamoen-style? – De holdt et ekstraordinært allmøte, hvor direktedemokrati ble iverksatt. Men det var veldig splitta, noen var ekstremt politiske og andre ikke. UFFA har aldri vært slik så lenge som jeg kan huske. Det er forskjell på trøndere og østlendinger. – VM: I norske lover er det lov å si hæstkuk til en politimann nordafor, men ikke sørafor.

Dere er såpass punk at dere får Blitz på nakken, men det dere har gjort er ikke akkurat noe GG Allin. Er norsk punkkultur feig? – ØV: Det er mye du ikke vet. – Det er den ikke. Bæsj og voldtekt er ikke så stilig på en scene, selv ikke i punkens navn. Han har tøffe låter han, men jeg prøvde å se en musikkvideo en gang, og det var bare ekkelt. Punk handler ikke om å være tøff og knallhard, det handler om å ha det artig og gjøre ting sjøl.

Når skal dere begynne å knivstikke hverandre? Er ikke noe Cro-Mags det her. – ØV: Knivstikking er for pyser. Karsk og rævkrok kan føre til langt alvorligere skader. – JN: Det kommer nok ikke til å skje. Punk handler om å ikke ha regler. I Trondheim samarbeider metall, punk og hiphop tett. Og miljøet i seg selv er for lite til at det oppstår noe sånt.

Gode Ord Dør Sist har følgende linje: «Fra Åge te DumDum te Brutal Kuk». Hvem av DumDum Boys og Åge Aleksandersen ville dere helst sprengt med en spikerbombe? – Hanson – JN: Ingen av dem. Liker både Åge og DumDum, jeg. Har vært Åge-fan siden jeg var liten kid. Wannskrækk har vært en stor inspirasjon til Brutal, og det er de samme folkene. Vi spilte på en hyllest til Åge, og da Åge og Sambandet tok over spilte de på våre instrument, det var rørende.

1 6

Døøøøv trønderpatriotisme.

1 6

Hvorfor stikker trønderpatriotismen så sjukt dypt?

Turboneger og Gluecifer hadde en feide i Oslo for noen år tilbake. Har dere hatt noen fiender i Trondheim? – ØV: Det har ikke vært bandfeider, men kjekke gutter har en tendens til å få uvenner. – Det er ingen som har holdt ut like lenge som oss uansett. Det er lov å ikke like musikken andre lager, men det er veldig sammensveisa i Trondheim, og vi backer hverandre selv om vi ikke liker musikken.

For noen år tilbake snakket man om tørke i Trondheims musikkmiljø. – Det har aldri vært tørke. Det handlet mer om ambisjonene til bandene og hvorvidt man er hyppe på å eksponere seg selv. Mange har havnet på P3 også. Dere, da? Har dere latt dere besudle av Håkon Moslet? – Vi var Ukas Urørt en gang i 2003, men aldri vært playlista. Vi har spilt for å ha det artig. Det var en del dårlige punkeband, så vi ville starte et ordentlig et. Det synes jeg vi har fått til ganske bra.

Riot Factory skyller en tidevannsbølge med indie og shoegaze over Trondheim om dagen. Er punken i ferd med å drukne helt i indie? – ØV: Jeg anser ikke pop for å være den største fienden til musikken. – Det er vel bare en bølge, og punken vokser igjen når UFFA åpner igjen. Sutre-indien er en trend som kommer til å gå over, jeg avskyr indie. Sutre-indie, iallfall.

UFFA brant ned i 2010. I forrige uke brant det ned trehus på Svartlamoen. Hva skal til for å bli kvitt det forbanna DIY-miljøet i denna byn? – ØV: Forby den frie tanke. – Vi har vært her siden tidlig 70-tall, det er en kultur for det. Den kommer aldri til å dø ut. Det dukker opp nye kids med hanekam hvert år. Det er vakkert og morsomt. Rent politisk har ikke punken så mye å kjempe for i byen her, vi har fått det som vi vil ha det. Men det kan skje mye om det blir Høyre ved neste kommunevalg.

Hvem ville dere stått fast i en heis med? Rita Ottervik eller Yngve Brox? – JN: Ingen av dem. For det første liker jeg ikke å stå fast i heis, og for det andre liker jeg ikke noen av dem. – ØV: Vanskelig å velge mellom Rita Brox og Yngve Ottervik.

… BRUTAL KUK Hvem: Trøndersk hardcore-/ punkband startet opp i 2000 med utspring fra UFFA-miljøet. Har gitt ut plater som «En røyk og en ronk», «Berusalem» og «If you want cock». Blitt nektet å spille på Blitz og kastet ut av Samfundet i Trondheim. Består av vokalist Jørgen Nøvik, gitaristene Vegard Mølnvik og Thomas Johansen, bassist Øyvind Vollan og trommis Ivan Sunde. Aktuell: Spiller på Pøbelrock 16. mai under nyåpningen av UFFA. …

05/2013

Det beste av to verDener Dette året kan du oppleve to herlige festivalkvelder på Storsjöyran og samtidig bo på førsteklasses hotell Holiday Club i Åre. Vårt spesielle Yrantog med liveopptreden og overraskelser tar deg raskt fra Åre til Östersund og tilbake.

Storsjöyran er festivalen som ikke likner på noen annen med nesten 80 artister fra Sverige, Norge og resten av verden, egne restauranter med suveren mat og drikke, samt feststemning helt til klokken tre om natten. Holiday Club er Åres ledende hotell og samlingssted. Her bor du luksuriøst i dobbeltrom og har gratis tilgang til hotellets opplevelsesbad. Festivaltoget går fra Åre stasjon, rett ved Holiday Club og stopper direkte i festivalområdet. Bedre kan det nesten ikke bli!

pakkepriser I pakken inngår: n T odagerspass til Storsjöyran fredag og lørdag n Y rantoget tur og retur både fredag og lørdag n D el i dobbeltrom på Holiday Club i Åre inkl frokost og fri tilgang til opplevelsesbadet

05/2013

ag D n ø s SEK freDag rs

/pe , 5 9 29 Dag

øn

g-s a D s r o t

SEK /pers

3695,-

alice cooper (us) baD religion (us) in flames crystal castles (ca) manDo Diao first aiD kit ulf lunDell iDa JensHus (no) Darin JoHno ssi stift

elsen aDria n lux amanDa Jenssen olle lJungstrÖm el perro Del mar bo kaspers orkes ter ansik tet stefa n sunD strÖm miria m brya nt tHe nomaDs sibille attar norDpolen maria eriksson lilla namo ellipHant Discoteka yugostyle little cHilDren skat or first love, last rites

...og ytterl igere ca 40 artist er!

www.syre.se

ta festen i ÖstersunD, bo luksuriøst i Åre og ta partytoget imellom.