NATT&DAG, Trondheim, oktober/november 2017

FOTO MARIA PASENAU

OKTOBER – NOVEMBER 2017

VEGARD LARSEN LEKENDE LETT PAUL TUNGE ATOMKRIG JODDSKI PEPE N1b

NORSK HIP HOP OG DOMMEDAG

Takk for i år!

Etter 11 festivaler gjenstår bare Trondheim og UKA før Norges beste festivaldekning takker for seg for i år. Men vi har fortsatt masse nytt innhold, ekstramateriale, re-edits, director’s cuts, behind the scenes, alternative endings, happy endings og fan fiction på lager, så følg med på ND.no og i alle

Ekstra takk til: Byene, festivalene, Jorge fra Catalonia, Mo i Rana-mannen, Sushi, Kobe & friends, Rap-Norge generelt, Greven & friends, Nordlys, Politiet i Tønsberg, Maserati & Lexus Skrrrt, Alle dyr vi har møtt, Danmark generelt, HvorErDere?-tråden, Kastellnatt (stay strong) , Odda, Biblene i Grimstad, Karpe Diems catering.

NATT&DAGs kanaler fremover. Og neste år kommer vi tilbake med ENDA bedre dekning av festivalsesongen – kanskje allerede før snøen smelter!

Ses i Trondheim!

4

06 TIDENS ÅND 08 OVERHØRT 10 QUIZ 12 ALT ER FEIL

Norsk alt-right utstilling 16 NORD OG NED TIL USA

Joddski leter etter raprøttene 18 TEAM HURRICANE

Det er deilig å være pubertal – i Danmark 24 DET STORE CEZINANDO-INTERVJUET 32 PLAKAT DU KAN HENGE PÅ BARNEROMMET! 34 ATOMVINTER – MEN HVORDAN LEVE DEN? 40 MINITURISME

Når du bare vil ha en liten ferie 48 ET LEKENDE LETT INTERVJU 52 DET STØRSTE PAUL TUNGE-INTERVJUET 56 TV ER BEST LIVE 62 SMIL & GIFT MØTER

Vegard «O.G.» Larsen

s. 18

Midten

Sjefredaktør Daniel Ramberg ramberg@nd.no Redaktør Nikolai Kleivan kleivan@nd.no Fotoredaktør Maria Pasenau pasenau@nd.no Filmredaktør Marco Reinertsen reinertsen@nd.no Journalister Vilde Imeland imeland@nd.no Pelle Bamle bamle@nd.no Art Director Torunn Solli solli@nd.no

Skribenter Anders Løland Andreas Dahl Andreas Lund Bjørnar Bergem Daniel Ramberg Gift Ida Wammer Johannes Fjeld Kaja Kirsebom Kristoffer Jakobsen Ludvig Furu Marco Reinertsen Nikolai Kleivan Peder Birkelund Pelle Bamle Rasmus Hungnes Smil Svein Strømmen Torgeir Holljen Thon Truls Foss Vilde Imeland Yngve Sikko

Foto Maria Pasenau Magne Risnes Nicolas Gjefle Ode Øyvind Rumi Baumann

Trykk Amedia Trykk AS Lesertall 127 000 distribusjon@nd.no

Daglig leder Christian Rasmussen christian@nd.no Markedsansvarlig Johnny Jensen salg@nd.no NATT&DAG Event event@nd.no Administrasjon okonomi@nd.no Utgiver NATT&DAG AS

Redaksjonen tar ikke ansvar for ubestilt materiell

reload.no

En av åtte ungdommer skjuler at de sliter med psykiske problemer.

Kan du se hvem?

TEGN PÅ PSYKISKE LIDELSER Isolerer seg Sover dårlig Angst Tristhet Konsentrasjonsvansker Forsømmer hygiene, jobb eller skole Store humørsvingninger Tankene høres ut som stemmer Snakker usammenhengende Føler seg forfulgt eller styrt av andre Ekstremt opptatt av temaer som døden, politikk eller religion

HVA DU BØR GJØRE Dette er tegn som kan være forbigående, men varer de i flere uker bør du ringe for å få råd.

Problemene går ut over jobb og skole.

Venner og familie blir bekymret. Ring for å få råd for deg selv eller noen du kjenner.

Her er lidelsen blitt alvorlig og eneste mulighet er å søke profesjonell hjelp.

Ringer du TIPS kan vi bl.a. bistå med hjemmebesøk og sørge for at den det gjelder får den hjelp som er nødvendig for å bli frisk.

Det kan være vanskelig å vite når en bør søke hjelp. Ved mistanke om at det kan være en psykisk lidelse bør en kontakte TIPS for råd og veiledning så fort som mulig.

Les mer om psykoser, hjelp og behandling på våre nettsider tips-info.com.

Se serien ”Stemmene i hodet” på nrk.no innen mars 2018.

Dette bør alle vite om psykiske lidelser 75 % av alle som får en psykisk lidelse får den før de er 25 år. Psykiske lidelser rammer altså ungdom. Først en dårlig nyhet: Mange venter for lenge med å søke hjelp, og da øker sannsynligheten for at lidelsen blir verre og vanskeligere å helbrede. Den gode nyheten er: Hvis du søker hjelp tidlig, er sjansen for å bli frisk av en psykose mer enn dobbelt så stor! Visste du at de aller fleste som får behandling fortsetter å bo hjemme og gå på jobb eller skole.

6

Tidens Ånd

HØSTMØRKET Før: Varmt, lyst, chill. Nå: Mørkt, kaldt, dritt. Og det er mye å grue seg til: Et halvt år til med mørkt, kaldt og dritt, tørr hud, eksamen, snørr, P3 Gull, Hvite Gutter på TV Norge og så videre, og så videre. Du draperer deg i jordfargede ullpledd og legger deg i fosterstilling foran peisen, men ingenting hjelper. Vårt eneste tips er å gjøre som Varg Vikernes, nemlig å snu på flisa og se på Mørket (Burzum) som det Gode, og Lyset som det Onde:)

PURPOSE

Skjermdump: Kampanje.no

Ok ok ok, pust rolig inn, plasser kroppen i en åpen gestalt (som psykologen vår sier vi gjør alt for lite :’( ) og ta innover deg de bevingede ord over her. Her har altså tilsynelatende oppegående mennesker brukt 60 workshops (!!) på å komme frem til ET ORD SOM IKKE BETYR NOE OG SOM IKKE ENGANG ER PÅ NORSK!!

La oss si at hver workshop tok en dag og at det i gjennomsnitt var ti deltagere på hver workshop. La oss igjen si at de egentlig skulle få til åtte effektive arbeidstimer hver gang, men ettersom alle deltakerne brukte to timer på hacky sack og en time på å spise rekesmørbrød, så endte de opp med kun fem effektive timer. Dette betyr fortsatt at 3000 ARBEIDSTIMER har gått med til å finne et purpose!!!

Vi føler oss rimelig trygge på at AIDSgåten kunne ha blitt løst på halvparten av tiden.

OSLO STENGER Maksitaksi og Taxi Take Away blir tvunget til å stenge (se bak i avisa!), Club Knulldröm er kastet ut fra Revolver for godt, Gunerius skal rives…

Hovedstaden er ikke et blivende sted! Skal HELE byen omgjøres til et eneste stort Kulturhuset? Der alle drikker seg akkurat passe fulle og hører på Sigrid? Det eneste lysglimtet i dette høstmørket er Kafé Hærverk.

Forestill dere dette marerittscenariet: Apparatet Kygo bruker til å bli hundremillionstrømt er DET SAMME Stein Østbø bruker til å dokumentere sine hot takes??? HVOR BLE DET AV DET ORGELET, FAR… RESETT.NO ER CA LIKE PSYCHO SOM ALLE FORVENTET

MASSEDRAP … men er det terror????

SJOKOLADEPIZZA Dr. Oetker har endelig lansert sjokoladepizza i Norge, etter at de som bestemmer hvilke pizzaer som lanseres i Norge (Oetker-familien?) tok ironisk entusiasme og avsky i sosiale medier for å være betalingsvillighet. Dr. Oetkers barnebarn Rudolf August-Oetker var i tillegg til å være personen som bygget opp Oetker-konsernet også medlem av Waffen SS under krigen, og brukte slavearbeid på fabrikkene sine. Men det er kanskje ikke så ille med tanke på at sluttresultatet er pizza med sjokolade.

Skjermdump: Resett.no

BOBLERE: P3s Kjartan Lauritzen-anmeldelse, å «fremstilles som en enkel Mac DeMarco-type innenfor norsk hiphop hvor det går i å ha det fett», å påpeke at man hørte XXXTentacion før alle andre, Therese Bohman, Blade Runner 2049, Heerenveen, fire nye katter i den utvidede N&D-redaksjonen, Antwerpen, kvinnebasket, Eirik Jensen, Marlon fra Skam på Sleep på Øya, Øl og Urge (Ocean-shandy), Fårikål, subtweeting av pedofile N&D-skribenter, Thelma, snart jul, Krepin Diatta, åndsverkloven § 45c, Tåsen Stranglers.

EN GAMMEL HVIT MANNS DØD ER EN ANNEN GAMMEL HVIT MANNS HOT TAKE Fe før, Fugelli dør, og så plutselig: Playboygubben dør 600 år gammal og ligger nå laminert i en sarkofag ved siden av kvinnen hvis skuldre han bygget imperiet sitt på. Eldgamle hvite menn verden over bytter på å bejuble og beklage med sin ledige hånd, men fuck det: Plutselig dauer faen meg Tom Petty, og Norges fremste «Morgan Kane-saken»-gravejournalist blir påminnet den hauggamle hvite mannens visstnok stadig Titanic-aktig synkende innflytelse på offentligheten.

Skjermdump: vg.no

Spilles nå på Hovedscenen man - fre 19.30, lør 18 Sjekk spilleplanen på trondelagteater.no for spilledatoer

Medvirkende: Trond Peter Stamsø Munch, Karl-Vidar Lende, Trond-Ove Skrødal, Andreas Stoltenberg Granerud, Stine Fevik, Kathrine Thorborg Johansen, Maria Austgulen, Christian Ruud Kallum, Andreas Humlekjær, Janne Kokkin, John Yngvar Fearnley og Olve Løseth Regi Runar Hodne Scenografi Serge von Arx Kostymer Nina von Arx Lysdesign Andreas Fuchs Følg oss på Facebook, Twitter og Instagram #vildanden

av Henrik Ibsen

Billetter 73 80 50 00 Grupper 73 80 50 50 trondelagteater.no

Glassmenasjeriet av Tennessee Williams

Medvirkende: Anne Krigsvoll, Ragne Grande, Vetle Bergan og Jon Lockert Rohde Regi Johannes Holmen Dahl Scenografi og kostymer Nia Damerell Lysdesign Eivind Myren

Spilles nå på Studioscenen tir - fre 19, lør 17 Sjekk spilleplanen på trondelagteater.no for spilledatoer Følg oss på Facebook, Twitter og Instagram #glassmenasjeriet

Billetter 73 80 50 00 Grupper 73 80 50 50 trondelagteater.no

8

Overhørt

DU ER UTFIST En høstferie-haende hentebil-sjåfør med forkjærlighet for oransje baller slapp en relativt høy fjert da han gjorde en brå bevegelse mens han dømte en damekamp i amerikanernes svar på håndball.

FOR GOD FOR NORGE En rapper fra Oslo med velfrisert skjegg og et desperat ønske om å lykkes på engelsk måtte be publikum om å ikke stikke av når han for tredje gang under et show måtte springe til Macen sin for å trykke på «space» idet musikken hang seg opp.

Som ekstranummer sprang han opp til frontlydbordet for å finne en låt på iTunes å rappe over. Dette slår nok an i USA. ROCKEN ER IKKE DØD Både sjåføren og promotøren til en norsk rocketrio ble arrestert FØRSTE DAGEN av sin nylige (ellers vellykkede!) europaturné. Rock on!! :-)

MÅNEDENS DRINK GIN ATOMIC • Vanlig GT • UV-lyspære Trump og Un kan krangle så mye de vil, det skal da ikke hindre oss i nytelsen. Forskere hevder at vi vil oppleve en «ultrafiolett vår», med høye grader av ultrafiolett stråling, dersom vi rammes av en større atomkrig. Ultrafiolett lys får kininen i tonic-vann til å gløde.

Du kan øve på hvordan det blir å vorse etter en atomkrig ved å kjøpe en UV-lyspære fra din lokale pæredealer. Les om effektene av atomkrig, og hva du kan gjøre for å (over) leve på side 32-34.

HAR SONET SIN STRAFF En av Norges verste seriemordere gjennom tidene er stamgjest på kafeen Brekkeparken på Telemark Museum i Skien. Og han er visstnok døds(hjelpende) hyggelig!

SKAL VI SKRAVLE En tidligere ordfører som er kjent for å være korrupt, smågal og ikke minst veldig rar klarer etter sigende ikke å være stille under standupshows. Hva skal til for å få henne til å være stille – litt penger under bordet eller et cruise i middelhavet, kanskje?

INGEN KUNST Hørt om kunstneren som fikk juling av DJ-en utenfor synagogen? Høres ut som en rar vits, gåte eller parabel, men det var faktisk det som visstnok skjedde nylig, da et følge gikk forbi synagogen på St. Hanshaugen på vei til nach, og kunstneren lot slippe en antisemittisk kommentar. DJ-en som også er rockevokalist kunne legge til nazihunter på visittkortet sitt, og kunstneren ble banket Gul og blå;) DEN NYE TACOEN En nordnorsk popjente som gir oss lyst til å leve resten av livet i en evig loop mellom 1998 og 2003 kunne i sin storhetstid finne på å kreve for eksempel sushi midt på natten. Oppdraget falt ofte på daværende løpegutt – en prank-elskende fyr som i dag er kjent for å være den i norsk offentlighet som er mest intens på den litt ekle måten – og som ikke heter Petter Stordalen.

HVA FAEN Denne skriver vi rett ut: Torgrim Eggen sin katt heter ifølge våre kilder Loffen og spiser utelukkende parmesan.

EGNE REGLER Norsk forlegger, advokat, kunstsamler, eventyrer og *trekker pusten* Rolexinnehaver skal etter sigende ha sin egen lille vri på «egen alder delt på to pluss sju»regelen: Egen alder delt på to, pluss sju, MINUS ti.

PANT ALT, ALLTID To tidligere Bodø/Glimt-spillere, hvorav den ene spiller for en storklubb i Lilleasia og den andre i det fjerne østen, stjal visstnok alle panteflaskene på Aspmyra Stadion ved en anledning.

Tyveriet ble raskt oppdaget da pantingen foregikk på Rimi-butikken som lå på stadion. Det var i alle fall ikke mobiler denne gangen!

TOUCHY! Vi har blitt fortalt at Norges beste popvokalist gjennom tidene har med seg en personlig healer overalt, og hver gang han skal ha alt fra en genser eller halspastill, til hotellrom eller bil, må han alltid presenteres for to like alternativer, som healeren så «føler på» for å velge den genseren, pastillen, hotellrommet eller bilen med best

energi. Dette hadde heldigvis arrangøren av en konsert i Ålesund nylig fått med seg, da de skulle sørge for personlige Teslaer for alle i det legendariske bandet. To like biler til vokalisten. Men problemet oppsto da vokalisten likte fargen på bilen til keyboardisten bedre. Keyboardisten nektet å bytte, og på Vestlandet var det ingen flere røde Teslaer tilgjengelig. Legenden tok motvillig til takke med den grå i ett døgn, mens arrangøren fikk kjørt en ny bil opp fra Oslo.

Vi håper den nye bilen var fulladet med riktig energi!

I’VE SEEN THINGS YOU PEOPLE WOULD NEVER BELIEVE En nyhetsanker med unødvendig mange l-er og i-er i navnet sitt snek seg med på pressevisning av Blade Runner 2049 her om dagen. De pleier å være ganske strenge på at kun journalister/ anmeldere med relevant behov skal utnytte tilbudet, men vi unner gutten en god film! Dessuten var vi strengt tatt representert med én skribent mer enn nødvendig sjæl.

UTEN STUDIEPLASS? Ålesund kunstfagskole har noen få ledige plasser LØPENDE OPPTAK! Du lærer å: Vil du bli designer, kunstner, arkitekt, scenograf, illustratør, ......?

Facebook: Ålesund Kunstfagskole

Instagram: KUNSTSKOLEN

- tegne - analysere og utvikle ideer - uttrykke deg visuelt - bruke materialer, teknikker og utstyr - finne ditt språk

2+2

2 år hos oss + 2 år hos DJCAD i Skottland gir bachelor i kunst eller design

alesundkunstfagskole.no

Lei av nudler?

Foto: Kjell Olufsen/Fagforbundet Grafisk senter

Fagforbundet jobber for en økt levestandard for heltidsstudenten. Vi vil ha flere studentboliger, økt studiefinansiering og rimeligere tannpleie.

Les mer pĂĽ ung.fagforbundet.no

Bli medlem: Send Fagforbundet medlem til 1980

10 Du har nettopp vunnet en Nobelpris og har lyst til å jekke opp en liten kald en. Spørsmålet lyder: Ville Nobelprisen vært en egnet «coaster» for pilsen, eller er den for liten?

Quizmaster Andreas Dahls tre første ord var «Nilen», «Rhinen» og «Elbe», og allerede som tolvåring var han med i det danske quizmesterskapet «Spørreleg på Skagen», hvor han tok en knepen sisteplass grunnet falskt statsborgerskap. De siste årene har han bodd 50% i NATT&DAGs quiz-laboratorium og 75% i et parallelt astralplan hvor prosentregning ikke gjelder.

Barry Marshall og Robin Warren vant i 2005 Nobelprisen i medisin for oppdagelsen av at det er bakterien Helicobacter pylori som gir magesår, ikke krydret mat eller stress. Ideen ble i begynnelsen avvist av legestanden og de fikk ikke støtte til å gjennomføre noen større studie, men Warren kom opp med et fiffig påfunn for å overbevise dem. Hva gjorde han?

António Egas Moniz vant i 1949 Nobelprisen for oppdagelsen av lobotomi, i retrospekt en litt uheldig pristildeling. Lobotomi ble i enkelte tilfeller brukt til å behandle schizofreni. Noen (få) mennesker med schizofreni har vrangforestillinger om at de er historiske viktige figurer. Hos menn er Jesus vanligst, men hvilken figur er vanligst hos kvinner?

Har du 10 000,- som brenner i lomma (fuck janteloven!) har det nå kommet en crazy ny iPhone ved navn X. Hvor mange ganger mer RAM har den enn den aller første iPhonen?

Slingringsmonn: 5 ganger så mye mer RAM.

Byen er Bergen for bandet Lekende Lett (se side 48-50), og da er det svært sannsynlig at laget er Brann. Hvorfor heter egentlig Brann Brann?

På side 52-55 kan du lese om Paul Tunge.

Katter har en morsom sandpapiraktig tunge, men den triste sannheten er at de mangler evnen til å smake én av de fem grunnsmakene (søtt, surt, salt, bittert og umami).

Hvilken?

Det var Nobelpris-sesong rundt deadline, så her er en salig blandig Nobel-spørsmål og spørsmål om den blekka du har fremfor deg nå. Äntligen!

Denne quizen går mot slutten og det gjør faen meg jordkloden også (se side 32-34), derfor er resten av spørsmålene utelukkende viet ATOMTING #guttastemning.

Første bombe: Hvis den største atombomben noensinne, Tsar Bomba, hadde (mot formodning) blitt smelt av i Sandefjord, ville du ha fått tredjegradsforbrenninger hvis du satt ute på Grünerløkka og nøt en kvalitetsburger?

Nevn seks av de åtte statene som har atomvåpen på lur (Israel og Iran er ikke inkludert her, selv om noen hevder de har noe godsaker under disken)

POENGSCORE 10 poeng: Hvis en katt hadde slikket på deg hadde den kun smakt KUNNSKAP. 6-9 poeng: Deles det ut en Nobelpris i quiz her eller? Du er nominert.

2-5 poeng: Sorry ass, men å være «sosialt smart» gir deg ikke plass i atombunkeren min.

0-1 poeng: Vi anbefaler en dannelsesreise til Disneyland.

«Nord-Korea!» ropte du trolig nettopp. Lurt, for det er riktig svar på spørsmål 7. Mens vi nå er inne på våre venner i øst, hvilken populær attraksjon var det den nå avdøde Kim Jong-nam, Kim Jong-uns halvbror, forsøkte å besøke med falskt pass i 2001?

Hendelsen førte til at han havnet i unåde hos sin far, Kim Jong-il.

Det er tid for siste spørsmål og det er tid for Kan den dunkes™. Spørsmålet lyder: Hvis du ville, kunne du ha fått M-388 «Davy Crockett», USAs minste atomstridshode, gjennom en basketkurv?

1: Hadde fungert strålende! Nobelpris diameter: 66mm. Ølboks diameter: ca 63mm.

2: Han kokte en suppe full av Helicobacterbakterier og drakk den. Vipps, så hadde han magesår! Hvem sier at forskning ikke kan være gøy?? 3: Maria Magdalena. 4: 23 ganger så ¯\_(ツ)_/¯ mye. (3GB vs. 128MB). 5: Ingen vet ¯\_(0)_/¯ 6: Søtt :’( 7: Nei :) Ifølge NUKEMAP ville den sterkeste varmestrålingen ha avtatt ca midt på Nesodden. 8: USA, Russland, England (Storbritannia), Frankrike, Kina, India, Pakistan ooooog Nord-Korea. 9: Disneyland (Tokyo).

10: Jepp. M-388 er kun 28cm på sitt bredeste, mot basketkurvens 45cm.

Bøker å varme seg på i høst hos haugenbok.no Kjapt, trygt og enkelt

SPAR

50,-

QR-koden tar deg direkte til vår store høstkampanje.

SPAR

50,-

Ny bok om Robert Langdon, ekspert på religiøs symbologi.

SPAR

50,-

Herbjørg Wassmo med råsterk og frittstående oppfølger i Dina-serien.

SPAR

47,-

SPAR

50,-

Nydelig og inspirerende strikkebok fra @knitsandpieces.

70 oppskrifter!

Bok 5 i den populære Neshov-serien.

OBS! Mulig Kleenexadvarsel!

Ny bestselger fra Cecilia Samartin – kanskje hennes sterkeste hittil! Denne fortellingen glemmer du ikke.

Nå kun kr 349,-

Nå kun kr 332,-

Nå kun kr 323,-

Veil. 399-

Veil. 379,-

Veil. 369,-

SPAR

50,-

SPAR

TILBUD!

50,-

Camilla Läckbergs tiende bok om Erica Falck og Patrik Hedström i Fjällbacka.

Utrolig spennende!

SE PRISEN! Lucinda Rileys bestselger Midnattsrosen – nå med 63% rabatt!

William Wisting er tilbake!

Dagbladet

Nå kun kr 349,-

Nå kun kr 349,-

Nå kun kr 349,-

Nå kun kr 139,-

Nå kun kr 349,-

Veil. 399,-

Veil. 399,-

Veil. 399,-

Veil. 379,-

Veil. 399,-

haugenbok.no - Postboks 175 - 6101 Volda - Telefon 70 07 45 00 - epost@haugenbok.no - www.haugenbok.no

12 13 14 15

Kunst Reportasje

Vi møtte Oslos alt-right-kunstmiljø (som bare består av én person).

TEKST JOHANNES FJELD OG LUDVIG FURU FOTO NICOLAS GJEFLE

Pepe på bjerget «THE ALT RIGHT is 50% actual racists, 50% shit idiots who think racism is funny, and both halves think the other half is the same as them» - thomas_violence på Twitter

– PEPE FUNGERER i dimensjoner du ikke forstår. Her snakker vi om tunge, esoteriske dimensjoner, far beyond what we can comprehend.

Partileder i det lille politiske partiet Alliansen (3311 stemmer – 0,1 % ved årets valg), Hans Lysglimt, er i fyr og flamme. Han har plassert seg i hjørnet av det knøttlille galleriet, en leilighet på bakkenivå på St. Hanshaugen. I vinduet henger det et stort, grønt flagg. Det samme flagget henger på utsiden og bryter med den ellers rolige, grå gaten og byggets rene fasade med sine hundre år gamle ornamenter. Flagget er påfallende likt Nazi-Tysklands Kriegsmarine-flagg, bare at hakekorsene er byttet ut med fire K-er og logoen til nettforumet 4chan.

Er ikke du Norges svar på Alex Jones?

– Nei! Han er jo feit og stygg!

Ved inngangspartiet står det to unge menn, én kraftig, lav av vekst, og en annen litt høyere, blek, med høyt hårfeste og tynt, pistrete skjegg. De har høye IKEA-glass i hånden, er begge kledd i blått business casual. De ber om ikke å bli fotografert foran flagget.

Flagget er et symbol for den fiktive staten «Kekistan», og signaliserer tilstedeværelsen av den «ironiske» delen av alt-right-bevegelsen. Provokasjon, humor og flørting med autoritær høyreideologi, samt memes, holder den digitale delen av bevegelsen sammen.

MUSLIMHAT OG MEMES En journalist fra det nyoppstartede, «alternative» nyhetsnettstedet Ekte Nyheter er tilstede, samt amatørkryptografen Petter Amundsen, kjent fra NRK-serien Shakespeares skjulte koder. Han var tidligere aktiv i Alliansen, men trakk seg for å ta avstand fra «utskjelling ved å kalle homser og politikere for svin, jevnlig bruk av ordet «neger» og unødvendig mas om undergravende jøder».

– Jeg er interessert i slike kulturytringer, særlig når de er i nabolaget, sier han om utstillingen.

Etter at Trump i 2015 retweetet en Pepe-meme har den uskyldige stoner-frosken blitt et kjent symbol for ytre høyre, etter mange år som internt kjennetegn på høyreradikale sider som 4chans /pol/. Nå har Pepe også inntatt kunsten.

Uavhengig av hva man skulle mene om bildene er det i hvert fall ingen tvil om at vi befinner vi oss på en vernissage: Det er bobler i glassene, bilder på hvite vegger og ukomfortable mennesker som prøver å si intelligente ting.

Lilith Keogh er kvinnen bak «Norges første alt-right-utstilling», og ønsker oss velkommen til sin egen stue.

– Lysglimt kom på en sammenkomst jeg arrangerte for Trumps inauguration, forteller hun.

– Jeg havnet i en brainstorm med ham om mulige kunstprosjekter, og han kom med ideen om å lage en Pepe-utstilling. Jeg tenkte på det i en måneds tid, gjorde litt research om Pepe, lagde en meme som ble

retweetet av Martin Sellner (østerriksk, høyreekstrem aktivist, journ.anm), og tenkte at ideen var god.

Keogh sto selv på Alliansens lister under Stortingsvalget, men har senere trukket seg og meldt seg ut av partiet.

Finnes det et «alt-right»-kunstmiljø i Oslo eller er du den eneste?

– Alt-rightere i Norge er stort sett det man vil kalle ukultiverte folk. I kunstmiljøet er det en uskreven lov at man må innordne seg for å komme opp og fram, som alle følger, unntatt meg. Jeg er en gambler: high risk, high reward.

– Jeg fikk høre av folk i kunstmiljøet at det ikke var noen vits i å spørre gallerister, og da jeg fikk beskjed om at jeg var nazist av en som kunne leid meg et høl i veggen, bestemte jeg meg for å ikke kaste bort mer tid. Utstillingen er i stua mi fordi jeg ikke gidder å lete etter en nål i en høystakk.

– VIRKELIGHETEN, BITCH. At alt-right-bevegelsen også kan mobiliseres IRL ble tydelig i Charlottesville i august i år, da noen hundre demonstranter samlet seg for den såkalte Unite The Right-rallyen, hvor én motdemonstrant ble drept og 19 ble skadet. Pepe figurerte da på en flyer i forkant av demonstrasjonen, sammen med sørstatsflagget og en Reichsadler-ørn. Keogh avviser derimot hardnakket at hun er nazist.

– Jeg lider av nazi-tendenser rundt hver fullmåne. Ellers er jeg helt normal. Neida. Men seriøst, jeg skulle likt å vite hva Hitler hadde syntes om kunsten min. Jeg liker å fantasere om å lage politisk propaganda og holde hypnotiserende folketaler. Men jeg fantaserer om mye rart.

Lysglimt er heller ikke enig i at det er noen sammenheng mellom alt-right og nynazisme.

– Nazister slik vi tenker på dem i dag, med uniformer eller barberte hoder, er en slags Hollywood-greie. Et slags «Hollywood-meme». Jeg setter spørsmålstegn ved hvorvidt de engang eksisterer i virkeligheten. Jeg har personlig aldri sett en nazist.

Donald Trump nøler derimot ingen av dem med å trykke til sitt bryst.

– Trump er fenomenet som gjorde at alt-right bevegelsen oppstod, sier Keogh. Uten Trump, ingen Pepe. Jeg tror ikke at Trump og hans apparat hadde regnet med at Pepe skulle oppstå på grunn av deres valgkamp. Jeg elsker Trump for at han er den ufrivillige katalysatoren for det jeg gjør nå. Takk, Trump!

Så du er alt-right, ikke nazist, og mener at nazister er malplassert i altright. Hvis du har en klubb og alle nazistene vil være med, sier ikke det noe om klubben din?

– Jeg har ikke studert nazisme, men så vidt jeg vet var det et ekspansivt diktatur. Globalisme er også et ekspanderende diktatur. Alt-right er i sin essens anti-globalisme. De som er nazister og kaller seg alt-right har ikke forstått hva alt-right er. At nazisme omtales som høyreekstremt, er også

noe jeg stiller meg spørrende til. Den politiske aksen går fra totalitær stat til ingen stat. Nazismen ligger på venstresiden sammen med alle andre big-government-ideologier.

Du har tidligere vært aktiv i Natur og Ungdom. Hvordan gikk du fra miljøvernaktivist til alt-right-tegner? Litt av en radikalisering!

– Via miljøaktivisme fikk jeg kjennskap til politikkens sanne ansikt. Noen år etter at jeg hadde avsluttet all politisk aktivitet, ble jeg introdusert for faglitteratur, blant annet David Icke (full blown konspirasjonsteoretiker, journ.anm) og Per Aslak Ertresvåg. Jeg lærte bla. at CO2 har mikroskopisk effekt på klimaet (de fleste klimaforskere mener karbondioksid (CO2) er den viktigste, langtidsvirkende årsaken til drivhuseffekten og dermed økende temperaturer på jorda. CO2 får ytterligere «hjelp» av lollegass (N2O), metan (CH4) og vanndamp (H2O), journ. anm.) På det tidspunktet var jeg tankesettsmessig allerede alt-right, selv om det er 10 år siden og betegnelsen ikke fantes.

Pepe The Frog: • Grønn frosk, elsket og hatet • Karakter i tegneserien Boy’s Club av Matt Furie • Popularisert som meme på nettforumet 4chan i 2008 • Annektert som symbol av alt-right-bevegelsen i 2015 • Kategorisert som hatsymbol av aktivistgruppen AntiDefamation League (ADL) i 2016 • Aktuell med kunstutstilling og brudd på opphavsrett

Hva er norske verdier?

– Jeg anser norske verdier å være identisk med det norrøne. Jeg hadde egentlig tenkt å lage et motiv der Pepe og Trash Dove (en meme, journ. anm) går holmgang, men tiden strakk ikke til.

Utstillingen består av totalt fire bilder, hvor Pepe i alle er iscenesatt som protagonist. Pepe i rollen som Sigurd i kampen mot dragen Fafnir (som her representerer muslimene, illustrert med kufi og skjegg), Pepe som skåler mens immigranter entrer Auschwitz (med «REFUGEES WELCOME» over inngangen og homoflagget hengende på hver side) og Pepe som stikker en batong opp i rumpa til en innvandrer, en referanse til en sak fra tidligere i år der fire franske politimenn angivelig skal ha voldtatt en mann på samme måte. Keogh mener denne hendelsen er en perfekt illustrasjon på hva som skjuler seg under overflaten.

– Utstillingen handler primært sett om hva som bobler under overflaten. Dessuten, hadde flere immigranter som motstilte seg politiet blitt voldtatt i rassen, ville vi kanskje ikke hatt så mye problemer med dem.

Uansett, det beste hadde vært om immigrantene ble hjemme, sier Keogh.

Du forstår vel at vi cucks og snowflakes blir alvorlig bekymret av sånne uttalelser?

– Til det sier jeg: Dette er virkeligheten, bitch.

Hva er tankene dine om Auschwitz-bildet?

– På et punkt vil immigrantene måtte bli fjernet. Så dette er da en metaforisk illustrasjon på den kommende avgjørelsen om «fjerningsmetode».

Det vil da på et punkt bli spørsmål om folk vil gjøre det på gamlemåten, eller med en human deportasjonsaksjon, føyer hun til.

Og med «gamlemåten» så mener du…?

– Med gamlemåten mener jeg utryddelse. Alternativet er deportasjon.

«Her snakker vi om tunge, esoteriske dimensjoner, far beyond what we can comprehend»

Kunst Reportasje

12 13 14 15

Og med utryddelse mener du folkemord?

– Du vet hva som skjedde i Auschwitz? Med gamlemåten mener jeg det som skjedde i Auschwitz. Vi kan gjøre som Hitler eller vi kan gjøre som Saladin (militær leder fra 1100-tallet, grunnlegger av Ayyubide-dynastiet, journ. anm). Saladin fikk korsfarere hjem ved å utvise dem. Poenget er jo at vi helst vil slippe å ta den diskusjonen.

Originalskissen til Auschwitz-bildet er solgt for 18.000 kr. Kjøpet er anononymt. Spørsmålet om hva slags type kunstsamler som investerer i kunsten hennes besvarer Lilith klokkeklart.

– En kunstsamler med nese for kvalitet.

– Vi har aldri sett noe så ille utenfor USA. Skaperen av figuren Pepe i sin opprinnelige sammenheng, Matt Furie, opprettet nylig et juridisk team som følge av økende antall brudd på hans opphavsrett det siste året. Det er blitt sendt ut ordrer og advarsler til en håndfull alt-rightnettsider, det patriotiske Reddit-brettet /r/The_Donald, og et par apper der Pepe medvirker.

Mest fremtredende er situasjonen med Eric Hauser, forfatteren av den høyreekstreme barneboken The Adventures of Pepe and Pede. Han gikk med på å stoppe all produksjon og salg av boken.

– Vi forklarte Hauser at vi kom til å opprette søksmål.

Hauser valgte å gå med på en oppgjørsavtale der han ville gi fra seg overskuddet og avslutte salget.

Louis Tompros er en av advokatene som jobber med Matt Furie. Han sier kunstutstillingen til Lilith Keogh er et verre tilfelle enn det meste de jobber med.

– Matt ble opprørt da han så bildene dere sendte oss.

Både av krenkelsen av hans eiendom, og selvfølgelig av selve konteksten. Det er amerikanere som har gjort lignende ting. Det har vært en håndfull apper, inkludert den fra Baked Alaska, som har med Pepe og er problematisk når det gjelder hatytringer.

Dere har ikke tidligere jobbet med brudd på opphavsrett utenfor USA? – Riktig. Matt har latt være å ta i bruk opphavsretten før for et par måneder siden da jeg ble ansatt på dette prosjektet.

Vi begynner å se utenfor landets grenser, og denne utstillingen har definitivt fanget oppmerksomheten vår. På dette tidspunktet har vi ikke bestemt oss for om vi skal ta noen grep, og i så fall hvilke, men dette tilfellet føyer seg helt klart inn i rekken av misbruk av Pepe. Om vi har rettigheter til å gå til sak i Norge er noe vi ennå jobber med å finne ut av.

– Opphavsrett fungerer naturligvis forskjellig fra land til land, noe som gjør prosessen vanskeligere, men det er ikke umulig, og vi er på saken.

Tompros sier imidlertid at situasjonen blir en annen med en gang Keogh gjør et salg i USA. – Det ville vært noe den amerikanske opphavsretten ville dekket. Det samme gjelder for andre land, også Norge.

Vi trenger en mer konkret analyse så vi har mer informasjon om hvor salgene gjøres før vi bestemmer oss hva vi bør gjøre med det.

Keogh forteller NATT&DAG at hun har solgt en katalog i USA. Den amerikanske kjøperen ønsker å være anonym.

MENNS RETTIGHETER En av de mest snakkesalige på Keoghs utstilling er en selverklært «Men’s Rights Activist» som gjentatte ganger spør oss om vi kjenner til fjorårets Cassie Jayes-dokumentar The Red Pill. For ham handler utstillingen også om menns rettigheter. Han ønsker å være anonym.

– Likestilling og menns rettigheter er veldig kontroversielt i dagens Norge. 46.000 barn ser ikke pappaen sin en vanlig måned, og det er ingen som skriver om det.

– Du kommer garantert borti problemstillingen senere.

Om 10 år så er du der. Jeg tipper at om 10 år så ringer du meg, desperat, og har akkurat disse problemene selv.

«Jeg har personlig aldri sett en nazist»

Tenker du at menn har trukket det korteste strået?

– Menn faller ut av skole og utdanning. Å snakke om dette er veldig politisk ukorrekt.

Han er ikke uenig i at kvinner historisk sett har vært undertrykket, men mener at det finnes områder i dagens Norge der menn har en ulempe.

– Poenget mitt er at enkelte steder har kvinner en fordel, og andre steder har kvinner en ulempe. Hvorfor er det sånn at Norge sikter på å sikre kvinners likestilling, når man i andre land tar sikte på begge kjønn? I Norge har kvinner en helt spesiell fordel.

Hva synes du om Mannegruppa Ottar?

– Jeg var aldri med i den selv, men jeg ble litt provosert av at alle skulle hive seg over dem for noen uheldige formuleringer. Det finnes jo tusenvis av kvinner som også sier stygge ting på nettet.

– Vi hadde faktisk ett minutts stillhet på en appell for ikke så lenge siden, fordi det var en av oss som drepte seg selv. 70% av de som tar sitt eget liv er unge menn.

Er det en likestillingssak? At menn må bli flinkere til å snakke om problemene sine?

– Nei, det tror jeg bare er sånn vi er. Kjønnene kommer ikke til å bli like.

Reflekterer ikke norske forhold John Færseth, medieviter og forfatter, var også tilstede, utsendt av tidsskriftet Humanist. Han biter seg merke i utstillingens provoserende egenskaper.

– Siden 50-60-tallet har det vært noe av et dogme at kunsten skal provosere, samtidig som provokasjonen ofte i praksis har fremmet feminisme, seksuell frigjøring, støtte til palestinerne og andre ting som gjerne forbindes med venstresida.

Han understreker at alt-right som subkultur her i Norge er ganske liten og at dette bare er én utstilling, men mener den reiser interessante spørsmål om politisk tilhørighet i kunst.

– Om vi tenker oss at utstillingen rent hypotetisk ble starten på en bølge kunne det være interessant å se om dette dogmet vil endre seg, slik at kunstetablissementet for eksempel i stedet går over til å mene at kunsten skal være progressiv, og tjene «saka».

– Eller blir dette som når nordmenn skal importere andre fenomener fra USA, som Occupy Wall Street eller Black Lives Matter? Det reflekterer ikke norske forhold, og blir som regel veldig kleint. For eksempel er ikke frosken Pepe noe nordmenn flest har noe forhold til, så bruken av ham provoserer ikke i seg selv.

For Lysglimt er imidlertid ikke dette noe hinder. Han ser heller ikke ut til å anerkjenne at Pepe startet med Matt Furies tegneserie.

– Pepe har dype esoteriske dimensjoner, helt tilbake til oldtidens Egypt. Den opprinnelige Pepe er 4000 år gammel. Du tror at det er du som har kommet til Pepe, når det egentlig er Pepe som har kommet til deg.

Så det du sier er at… Pepes veier er uransakelige.

– Ja, nettopp.

16

Musikk Intervju

Joddski dro til USA for å finne ut hvordan hiphopen kom til Norge.

TEKST KRISTOFFER JAKOBSEN

TILFELDIGHETENE VILLE ha det til at Jørgen Nordeng fikk oppleve Breakdance i Karl Johans gate som seksåring i 1984.

Da han kom tilbake til det lille tettstedet Ørnes i Nordland, hadde faren kjøpt hiphop på vinyl og brukte Grandmaster Flash & The Furious Fives «The Message» i engelskundervisningen på den videregående skolen hvor han var lærer.

– Pappa var musikknørd. Selv om vi bodde på Ørnes så ringte han ned til de hippeste butikkene i Oslo og bestilte plater hver uke, og abonnerte på Puls og Nye takter og New Musical Express og alt det der, forteller Nordeng, kjent som Joddski fra Tungtvann, en av Norges beste og mest populære hiphopduoer.

På midten av 80-tallet var breakdance i mye større grad en nå en del av hiphop-kulturen. Joddski hevder å ha sett Beat Street – filmen som mer enn noe annet fanget essensen av tidlig hiphop-kultur – sikkert hundre ganger, og når NRK i disse dager lanserer ny dokumentarserie om norsk hiphop, er det også fonten fra filmplakaten som er plassert bak norsk hiphops gudfar Tommy Tee. – Da vi oppdaga Beat Street og hiphop var det jo uskyldig, og det var jo vi også. Vi var jo småbarn egentlig, og det var jo peace, unity and love and having fun, og det ble solgt inn som mot rasisme, mot rus og mot vold, det trodde vi jo på. Men så kom jo 90-tallet og så ble det gærnere og gærnere.

Galskapen førte til at Joddski og gjengen ville leve opp til idealer som eksisterte langt fra Bodø hvor han befant seg som 17-åring.

– På midten av 90-tallet, så var alt bitches og crack og det var et ideal og det å være supermacho. Og i Bodø var det ingen som hørte på De La Soul eller positiv rap: Det var Too Short, det handlet om å være en G, liksom. I den grad du kunne være en G i en liten fiskelandsby.

Joddski lagde låter med navn som «Slappin Da Hoes» om at alle damer bare skulle «se til å holde kjæft» og «High All Day» om å røyke masse hasj. Over 20 år senere og en suksessfull karriere som frontfigur i rapgruppa Tungtvann bak seg, drar Joddski til USA for å skrive bok om hiphopens forskjellige stilretninger mellom 1979 og 1996 med utgangspunkt i rappere han mener har fått for liten oppmerksomhet i verden.

Resultatet ble «Full sirkel».

– Jeg hadde 41 saker, og forlaget sa at jeg var fette gæren, så jeg klarte til slutt å kutte ned til 27 (det er nå 21, journ. anm.).

Jeg dro til New York,Philadelphia og San Francisco. Jeg ville møte folk og analysere hvor de kom fra. De jeg kom best overens med har vært de som egentlig har vært mest gangsterrappere av en eller annen rar grunn. Hvis du leser kapittelet om Jeru the Damaja, som er en av de mest conscious rapperne der, så var han en fuckings drittsekk, mens Coldblood 187um fra Above the Law og Schoolly D, Prodigyeje fra South Central Cartel, har vært de som har vært greiest.

Fra New York, Philadelphia og San Francisco til Ørnes, Bodø og Oslo: Da Tungtvann kom på banen rundt millenniumskiftet, var rap i Norge Oslo-sentrert. Nordeng og DJ Poppa Lars lagde fortsatt musikk om hva de anså som sentrale idealer innen hiphop. Samtidig representerte de også bygdekulturen de kom fra.

– Vi er jo kjent som de første som gjorde det ordentlig på norsk med dialektgreia og alt det der, så tok vi det steget at vi snakket om vår virkelighet og vår ting. Hvis jeg bare snakker om kjønnssykdommer og fyllesex og fylleslagsmål og bønder og bygda, så kommer folk til å fette skjønn det, og det funka jo.

Men vi var veldig redd for å bli sett på som bare bønder, sånn at vi ikke skulle bli tatt seriøst, så vi ville ikke gi ut «Ubudne gjæsta», vi ville gi ut «Reinspikka Hip Hop» for å vise at dette her var ordentlig. Så vi motarbeidet vårt eget image, vi var litt redd for å kjøre det fullt ut.

Tungtvanns omfavnelse av bygdekulturen var ikke uten kontroverser. Da Dagbladet anmeldte Tungtvann-konserten på Quart i 2001 og sammenliknet gruppa med D.D.E., ble det dråpen for Joddski.

– Jeg sto i en heis med Knut Schreiner under Quartfestivalen året etter og jeg var så i fistel, for dette var jo ekte rap, men Knut sa at det var dødsbra at de skrev det greiene der. Vi ville heller ikke gi ut «Bransjehora» som singel fra Mørketid, vi ga ut «Fire elementer» og «Holder det nede» fra Nord og ned, og ikke «Æ gi meg nu faen», men det var jo der folk kjente seg igjen, og det er det de nye folkene har klart å gjøre. Å lage musikk folk kjenner seg igjen i.

Joddski er glad for at utviklingen til rap i Norge har gjort at det nå er legitimt å være seg selv i større grad. Polariseringen av rap på 80- og 90-tallet i USA med New York mot resten av landet, har også gitt plass til en større fragmentering godt hjulpet frem av demokratiseringen av musikk gjennom internett. I dag er det er fansen som bestemmer hva som blir hits i dag, ikke radiostasjonene og plateselskapene.

– Det som gjorde mest inntrykk på reisen min var å være i Bay Area i San Francisco. Bay Area har alltid lagt premisser for det andre folk har gjort … G-funken kommer fra Too $hort, og hele DJ Mustard-soundet er hentet fra gammel Bay Area-rap, og det skjer så mye spennende der. New York-rappere hørte jo aldri på disse fordi de synes alle andre som ikke var fra New York var bønder, og det var litt sånn vi følte det med Oslo, selv om jeg egentlig ikke hadde noen grunn til det fordi jeg alltid har hatt det bra her.

Dagens rapfans ser også ut til å ville ha følelser og lidenskap. De største internasjonale hitsene de siste årene drypper av selvmedlidenhet (Drake), pillemisbruk (Future) og til og med selvmordstanker (Xxxtentacion).

– Drake bare er sånn, han er fette lei seg. Det er sånn han er, og det er derfor han kommer unna med det. Det er det samme når Lars Vaular kommer i trikot. Det kunne aldri ha skjedd for ti år siden, men fordi du ser at han er han og han er så på, da funker det jo. Det var noe vi ikke skjønte så godt selv, vi trodde vi slo gjennom fordi vi kunne ramse opp navn på obskure taggere i fire elementer-låten, men det var jo de fleste ferdige med.

På spørsmålet om hvem som er målgruppen for «Full Sirkel», svarer Joddski han er glad at det ikke er hans jobb å finne ut. For hvem er det som vil lese om obskure rappere fra 80- og 90-tallet i Norge i dag?

– Målet er at jeg skal kunne fortelle en hiphop-historie som gjør at du forstår kulturen og har glede av det. Jeg forteller jo historien til rap gjennom disse folka, så jeg håper det ikke blir for smalt, men jeg har jo bare gjort det som jeg synes er kult, da, og tilbakemeldingen fra de som har lest det er at man får lyst til å høre på de jeg skriver om.

Joddski skriver om opplevelsen han hadde da Karpe Diem solgte ut tre konserter i Oslo Spektrum i fjor, og om hvordan hiphop virkelig var blitt tatt inn i husvarmen i lille Norge.

Hiphop er massekultur i dag, verdens mest strømmede musikksjanger og langt unna subkulturen som ble startet med fire elementer på 70-tallet i New York.

– Jeg tror folk tillegger hiphop masse ønsker og mål som det aldri har hatt. Det var jo bare snakk om folk som lagde musikk, mens vi som usikre tenåringer prøvde å tolke og lese ting inn i det. Det er derfor mange folk på min alder ikke kjenner seg igjen i dagens rap og ikke liker det og synes alt er helt jævlig, fordi det her er ikke hiphop, og så påstår de videre at Biggie og Tupac er det, når det egentlig bare er ungdomskultur i flyt. I dag gjør folk akkurat hva de vil og du kan ikke stoppe det.

18 19 20 21 22

Kunst Reportasje

En nødvendig naturkatastrofe

TEKST VILDE IMELAND FOTO MARIA PASENAU

Velkommen til puberteten: Danske Team Hurricane tar for seg radikale «teenage-piger» og deres intense utforsking av følelser.

18 19 20 21 22

«Jeg ble kastet ut av skolen flere ganger. Jeg snakket ikke med noen, stod alene i friminuttene og røykte sigaretter fra jeg var kanskje 13 år, og da jeg gikk i 10. klasse satt jeg bakerst i klasserommet og sov eller leste mine egne bøker»

Kunst Reportasje

«JEG SØGER EFTER noe der kan gøre mig ked af det, fordi det at være ked af det er en stærkere følelse end at være glad».

Det mildt sagt forslitte, men samtidig genuine hjertesukket kommer fra Eja Penelope Roepstorff, eller «Eja» som karakteren hennes heter i ungdomsfilmen Team Hurricane. Filmen, som handler om «radical girls in an ordinary world», hadde verdenspremiere på filmfestivalen i Venezia, og vant kritikerprisen for mest innovative film.

I Team Hurricane møter vi åtte jenter som tilbringer mesteparten av sommerferien sin på et sted kalt «Klubben». «Klubben» er bare en klubb.

Den er alltid åpen, og sosialarbeiderne som jobber der er avslappede og tilbaketrukne. På Klubben kan jentene gjøre omtrent hva de vil. De driver dank, prøver å være kunstneriske, farger håret på hverandre, gråter, kødder, kjeder seg – og vil selvfølgelig ikke være noe annet sted. Scenene i filmen brytes opp av videodagbøker, hvor jentene filmer seg selv mens de snakker inn i kamera. Monologene handler om å føle seg annerledes enn alle andre, være deprimert, ha kjærlighetssorg, og om spiseforstyrrelser.

Før man begynner å trekke en masse paralleller til en viss norsk NRK-dramaserie for ungdom, kan det være greit å ha med seg at Annika Berg ikke engang har sett Julie Andems serie-suksess. Det fritar henne selvfølgelig ikke fra all sammenligning med Skam, så noen likheter og forskjeller er absolutt på sin plass å påpeke.

Det gir nemlig litt mening å sammenligne Team Hurricane, med første

sesong av Skam – du vet den sesongen det ikke ble skrevet så mange kronikker om, fordi den ikke tok opp et brennbart identitetspolitisk tema – men som i stedet handlet om en ensom jente som etter hvert fikk seg venner. Denne sesongen inneholdt en hel del prating, og sånn er det i Team Huricane også. Teenage-pigerne finner sammen gjennom en felles skjebne. De er freaks som føler seg annerledes, og derfor forstår de, og respekterer hverandre. I scene etter scene prater og prater og prater de – om seg selv, sine følelser og om hverandre. De er selvhøytidelige, oppriktige, og dramatiske, og de minner en på hvordan det er å være ung, når man ikke bare setter ord på sterke følelser på første gang, men faktisk føler at det man sier er noe klokt – noe som ingen har sagt før en.

– Jeg merket at det var et eller annet med mine teenage-år som jeg hadde behov for å grave i, sier Annika Berg.

For filmskaperen er Team Hurricane er et personlig prosjekt, som hun følte at det hastet å få gjennomført. Som tenåring hadde Berg det hun selv kaller «virkelig store problemer».

– Jeg ble kastet ut av skolen flere ganger. Jeg snakket ikke med noen, stod alene i friminuttene og røykte sigaretter fra jeg var kanskje 13 år, og da jeg gikk i 10. klasse satt jeg bakerst i klasserommet og sov eller leste mine egne bøker. Jeg snakket ikke med noen. Jeg husker at læreren min skulle ha en samtale med mamma, hvor jeg bare satt på en kontorsstol og snurret rundt.

Kunst Reportasje

18 19 20 21 22

«Av og til er det bare nice med et space»

Ettersom hun ble eldre syntes Berg det ble vanskeligere å huske hvordan perioden som tenåring var. Ting ble gradvis bedre, men fremdeles har hun problemer med å forklare hva som egentlig var galt i tenårene.

– Jeg har ikke egentlig noen svar, og det er derfor jeg har kalt filmen for «Hurricane». En orkan er en naturkatastrofe som er helt nødvendig. Den avkjøler jordkloden. Filmen er en måte å vise fram det på, på en klossete, spontan og litt fjollete måte.

En liten ting til angående likheten mellom Team Hurricane og Skam: Der Skam-karakterene har fiktive brukerkontoer på Instagram, har Team Hurricane-skuespillerne kun sine egne kontoer med sine egne navn. Det skyldes at Annika Berg rekrutterte skuespillerne fra Instagram, «igennem at ligge på sofaen og browse et halvt års tid».

Da Berg til slutt hadde fått tak i de hun ville ha, lot hun skuespillerne velge hva karakterene deres skulle hete. Ingen av dem så noen grunn til å bruke noe annet enn sine egne navn.

Flere av karakterene tar utgangspunkt i skuespillernes egne personligheter. En av dem, Zara, var for eksempel under behandling

for spiseforstyrrelser da serien ble spilt inn, og kunne på grunn av strenge regler ved behandlingsklinikken bare være med på innspilling tre av de åtte innspillingstimene hver dag.

Selv om flere av karakterene i filmen sliter med selvbildet, og noen av dem har nokså alvorlige problemer, er filmen som helhet et nokså uskyldig portrett av et tenåringsunivers. Det er verken dop, alkohol, eller noen særlig testing av grenser. Jentenes univers er mer introvert enn utagerende. Handlingen dreier seg etter hvert om at jentene legger all sin energi i å lage en kunstutstilling som skal representere dem, før klubben stenger for sommeren. De brenner kosedyrene sine fra de var barn, lager bilder av matsøl og sminker et avkappet grisehode.

Berg sier at valget om å lage et uskyldig univers handler om at hun ville undersøke følelser uten å pakke det inn i drama.

– Det er en hardcore identitets-ting, og derfor ville jeg ikke ha det så kontrastfylt. Klubben er en slags retro-barndom, det er bare et rom.

Det handler om å finne et space inni seg selv hvor man bare henger med sine venner. Av og til er det bare nice med et space.

Norges største formidler av hybler og bofellesskap. Helt gratis!

Siste skrik

TEKST TORGEIR HOLLJEN THON FOTO MARIA PASENAU

Her er Cezinandos tanker og følelser og de er spesielle fordi de er hans.

Musikk Intervju

24 25 26 27 28 29 30 31

«Jeg vil jo bli størst. Det vil jo for eksempel ikke Store P. Han gjør sin greie, ferdig»

CEZINANDO BER MEG KJØPE ØL. – Er du klar for en øl? Du er jo det, sier han.

Klokken er tre på en vanlig onsdag og jeg har ting å gjøre etter dette, men jeg har også noen ting jeg lurer på.

Det første er hvorfor han for noen uker siden kom bort og ga meg en klem på byen selv om vi ikke kjente hverandre fra før. Det viser seg at jeg har glemt både at det var bursdagen hans, og at vi hadde møttes før.

– Jeg er flink på ansikter.

Kristoffer Cezinando Karlsen vil bli likt. Det vil vel egentlig alle, selv om noen er mer kompromissløse enn andre. Likevel er det som om Cezinando tilhører den lille gruppen med mennesker som er villig til å gå litt lenger enn alle andre. Og når han går fra å være halv-kredibel rapper til å bli popstjerne, fremstår det aldri som et billig triks for å få oppmerksomhet. Han har en vilje til å skulle opp og fram som, enten man liker det eller ei, virker helt genuin.

«Hold meg fast, jeg gråter» er de første ordene vi hører fra en autotune-dynka Cezinando på Noen ganger og andre, hans tredje album. I en tid der amerikansk rap blir stadig mindre rappete, og stadig mer emo, treffer Cezinando tidsånden perfekt. Men når jeg hører på disse nye låtene, tenker jeg aldri at dette er noe forsøk på å anvende en formel skapt av noen andre. Hvor enn klisjéfullt det høres ut, er det ingen tvil om at Cezinando prøver å gjøre sin egen greie.

Etter «Håper du har plass» og «Vi er perfekt men verden er ikke det» kommer Noen ganger og andre. Er dette det personlige og seriøse albumet ditt?

– Jeg lærte tidlig i karrieren at når du har begynt å få litt momentum og folk er nysgjerrige, så kan det være verdifullt på det tidspunktet å by på seg selv. Å la folk bli kjent med deg og glad i deg. Heie på deg, så de føler at de skjønner og kjenner deg bedre.

Så du skal få dem på kroken?

– Hehe, ja, uten å høres veldig kynisk ut.

Men det gjør det jo? Eller kalkulert i hvert fall.

– Ja, men det er jo kalkulert også.

Selv når han innrømmer rett ut at det personlige imaget han kjører er kalkulert, så føles det ikke avslørende. Det viser snarere bare hvor dedikert han er i målet om å bli elsket. Han håper virkelig bare at folk har plass.

– Men jeg vil jo gjerne være upretensiøs. Jeg kan ofte få en reaksjon når musikk er for følelsesladet og personlig, jeg kan til og med få det av min egen musikk. Det er på en måte en fetter av å cringe. Det er sånn: Oi, det her ble litt mye. Ofte hvis jeg har en dårlig dag kan jeg få den følelsen.

Er det noen låter fra det nye albumet du er særlig nervøs for å slippe ut i verden?

– Kanskje «Tommelen på vekta», som bare er meg og Einar Stray på flygel. Det er jo en melding på en måte, å være «rapper» også er det bare meg og et piano. Det er jo en spess set up.

Er dette i det hele tatt et rap-album?

– Man kunne jo skrevet en masteroppgave om hva som er rap nå.

Noen snakker jo om rap som teknikk og hiphop som kultur. Vi bor jo i Norge, og er sånn sett ganske adskilt fra det man i så fall ville kalt hiphop-kulturen. Hvis hiphop-kulturen er noe, så er den ikke i Norge.

– Så, det er et vanskelig spørsmål, men jeg river i og sier ja.

Det handler mye om hvordan jeg blir oppfatta, og jeg føler mange oppfatter meg som en rapper.

– De som blower opp veldig nå, sånne som Famous Dex, Trippie Redd, og andre som folk kaller for Soundcloud-rappere, har jo mange låter hvor de virkelig ikke rapper. Det er en form for synging og ad-libing – og de er liksom de nye rapperne.

Rap er ikke lenger én ting. Man forventer at det skal være det, men det blir bare en mer og mer meningsløs tanke?

– Ja, det er jo bare chill for alle, både lytterne og de som lager musikk. Også tenker jeg at det at det skiller seg mer og mer gjør at ytterpunktene blir mer definerte. For eksempel at peak sånn rap hvor du bare sier tre ord på rad er Lil Pump.

– Og i Norge da, så kan man for eksempel ikke gjøre samme greia som Unge Ferrari uten å bli anklagd for å kopiere ham. Men er det ikke bare nice for Unge Ferrari hvis noen baiter ham, og gjør det bra? Hvis noen blir a-lista på p3 fordi de har baita Unge Ferrari, er jo det hans fortjeneste. Så det tror jeg vi kommer til å se mye mer av de neste fem årene, emuleringer av emuleringer. Det blir spennende å se hvordan det kommer til å høres ut.

Noen sier at du lager rap for folk som ikke liker rap. Hva tenker du om det?

– Jeg kan godt ta den. Jeg tenker at det ikke bare er negativt.

De fleste norske rappere som har blitt store har på en måte vokst fra rap-kategorien: Madcon, Karpe Diem, Lars Vaular til en viss grad…

– Forskjellen mellom meg og alle de er jo at alle de rappa i sånn ti år først – de har liksom virkelig rappa.

Cezinando begynte riktignok tidlig å rappe, og var ifølge seg selv alltid «han rap-kidden» i vennekretsen, med Jordans og New Era-caps.

– Nå vokser sjangeren så fort at det er mer naturlig at en rapper kan gjøre noe helt annet.

Da Madcon gikk pop, med «Beggin», så merket man med en gang hvor naturlig det falt dem. Det fremstod aldri som noe forsøk på å selge ut, eller svikte seg selv, men tvert imot som at det alltid hadde ligget for dem å havne der. Sånn føles det med Cezinando også.

Når skal du være med i Skal vi danse? Du har jo til og med vært danser.

– Jeg tror ikke jeg kommer til å gjøre den greia, dansing forbinder jeg med streng disiplin i barndommen.

Det er ikke der du går for å slippe deg løs?

– Da jeg brøt ut av dansingen – det høres litt ut som en sekt, og det er det jo nesten, å danse i operaen – da var jeg veldig sånn, ok ferdig med det, nå skal jeg henge med kompiser, møte jenter og røyke jointer.

Men sånn i rap-sammenheng har du ingen gjeng. Er du en einstøing?

– Jeg tror det har å gjøre med at jeg gikk rett fra klassisk ballettverdenen og bare nesten på dagen bestemte meg for at nå skal jeg være artist. Og da var jeg vel sånn musikkmessig litt alene. Da jeg slapp andrealbumet mitt fikk jeg jo litt oppmerksomhet, og da følte jeg at jeg var inne på noe, så da ble det liksom bare sånn.

Er det en sammenheng mellom det at du gjør din egen greie og det at du er alene? Det virker ikke som du prøver så hardt å få anerkjennelse fra rappere.

– Jeg pleide å ville ha anerkjennelse fra rapperne. Det feteste som kunne skje var hvis en annen rapper, eller bare en som hadde 1000 følgere på Kingsize, ga meg skryt. Det var det jeg søkte. Men så fikk jeg det, og da var jeg ferdig med det. Det ble sånn, nå er jeg cool med Lars Vaular, jeg er cool med Karpe. Også kommer man til et punkt da man føler at man kan være en direkte konkurrent til dem også da.

Det er morsomt at Cezinando kaller Lars Vaular og Karpe Diem konkurrenter, både fordi det fremstår cocky, men også fordi det ellers er så alt for god stemning blant norske rappere.

– Ja, det er sykt god stemning. Men når jeg snakker om å være konkurrenter mener jeg mer på en kjedeligere måte, som i at jeg og for eksempel Lars Vaular konkurrerer om de samme festivalslotsa. For eksempel kunne vi begge spilt nest sist på hovedscenen på Slottsfjell.

Men kunne du spilt sist på hovedscenen på Øya?

– Vi får se, da.

Men du kunne ikke gjort det i år?

– Ikke i år. Men akkurat den jobben er en egen greie, da.

«Jeg er midt i sentrum og midt i svevet, ingen leggetider, ingen diskusjon». Passer det bra med hvor du er akkurat nå?

– Jeg har for så vidt ingen leggetider, så der passer det bra. Og jeg bor ikke hjemme med mamma lenger, så jeg trenger ikke diskutere det heller. Og jeg føler vel at jeg er midt i svevet også, i mange intervjuer så får jeg spørsmål som «hvordan har det vært å osv» og da tenker jeg jo bare at det har ikke vært, det er nå.

Navnet Cezinando er portugisisk, akkurat som faren hans. I 6-7 årsalderen begynte moren å sende ham til besteforeldrene i Portugal, som ikke snakket et ord engelsk. Da lærte han seg portugisisk fort.

Kunne du rappa på portugisisk?

– Nei. Du har ikke gjort så mye ut av den portugisiske greia som for eksempel Diaz gjorde med det spanske, annet enn å ta mellomnavnet som artistnavn. Du kunne ikke gjort det samme?

– Jeg tror det hadde blitt litt corny. For what, liksom?

For å være litt eksotisk?

– Ja, jo. Men altså, all gammel norsk rap er jo cringe å høre på nå liksom, eller er det drøyt å melde? Alle synes vel det? Diaz er et godt eksempel, det var sånn «tute på rumper», og, i forhold til der vi er nå, superkarikert.

– Jeg traff forresten Diaz i Langesund i sommer. Midt i lydsjekken min snur jeg meg og der er Diaz, som skal ha lydsjekk etter meg. Det er fortsatt weird å hilse på kjendiser og liksom være kjendis selv. Det er rart når jeg treffer Live Nelvik og hun står og sier at hun er fan, og jeg på en måte var litt forelska i henne som barn.

Det beste var da jeg traff Ari Behn. Det var det weirdeste ever. Men han er en fin fyr, jævla fin fyr altså.

Ari Behn er jo helt rå. Han kan kanskje være litt selvhøytidelig som forfatter, men …

– Hvordan selvhøytidelig tenker du da? Sånn «her er mine tanker og følelser og de er spesielle fordi de er mine»?

Ja. – Ok, fordi det er min frykt. Det er jo ekkelt.

Ja, men det hjelper vel at du er selvbevisst på det?

– Ja, og Ari Behn er jo ikke selvbevisst i det hele tatt. Følger du ham på Insta?

Ja ja, og det er jo det som er befriende med ham, og.

– Jeg møtte forresten sønnen til Bjarne Brøndbo i sommer også.

Vi sitter backstage på et studentarrangement, også kommer han bort og er litt ovenpå og spør om vi er studenter. Og vi bare, neei vi skal spille etter DDE. Så sier han sånn åja, jeg kom nettopp jeg, jeg landa i choppern for åtte minutter siden med pappa. Og vi bare, jøss, det høres ut som du har et rått liv. Shoutout til sønnen til Bjarne Brøndbo.

Det er ikke mer enn tre år siden du hadde refreng som «okei, leve for detta, pule og drekka, la meg se på høna di, pekka pekka pekka». Hva tenker du om låter som «Pekka pekka» nå?

– Jeg synes det er ganske lett å forholde seg til. For meg føles det ekstremt lenge siden jeg lagde de greiene der. Også tenker jeg at det er jo bare en sang? Jeg var kanskje litt flau over de sangene på slutten av videregående da jeg gjerne ville fremstå litt mer voksen, både som person og artist. Men nå synes jeg bare det er morsomt. Også kan jo folk bare høre den på Spotify hvis de liker den, og jeg liker den ikke, og det er greit på en måte. Jeg spiller den på russetreff.

24 25 26 27 28 29 30 31

Musikk Intervju

Noen ganger snakker Cezinando veldig generelt, som når jeg trekker frem en linje fra en gammel sang, «livet er som en gave fra en tante med elendig smak»: – Det er mye kjipt et menneske må deale med i sitt eget hode, i møte med andre mennesker, i møte med verden, og det kan være et liv som ikke passer deg, som en genser fra en tante som kjøper stygge ting på Cubus. Jeg føler det er en veldig folkelig linje.

Det er veldig generelt, men ofte er det akkurat nok konkrete detaljer til at folk kan relatere seg til det: Som i «Håper du har plass», som åpenbart tar utgangspunkt i noe konkret, men som likevel er sparsom i detaljer, annet enn enkelte konkrete referanser til ting som frossen pytt i panne.

– Hvis det blir helt generelt blir det litt sånn… Morgan Sulele?

Det kan være følsomme låter, men det er ikke nok i seg selv.

Er du bevisst dette når du skriver låter?

– Ja, jeg tenker mye på det. Spesielt i Norge hvor man har folk har veldig like referanserammer og det er et lite land og alt sånn der.

Det å da klare å skrive noe som er generelt nok, men å likevel gi en fornemmelse av at det ligger noe dypere der som folk kan undre over, og mystifisere litt, men samtidig lett klare å knytte det til egne assosiasjoner og opplever, dét føler jeg er stor tekstskriving, innen musikk. Hvis det da er fengende, så er det en hit.

Hvordan skriver du tekster?

– Noe sporadisk, og noe aktivt.

Hvor lang tid bruker du?

– Alt fra en halvtime til et halvt år. Noen ganger må jeg legge det fra meg.

Cezinando har som sagt ingen gjeng, men har likevel laget noen av sine beste – og mest rappete – låter i samarbeid med andre rappere. Mer spesifikt: Èn rapper. Både på låta «Sånn som meg» og på remixen av Dårlig Vane-låta «2 Blå» er det noe helt spesielt som skjer når KingSkurkOne og Cezinando møtes. De inntar ulike roller, og spiller dem perfekt: Skurk som han tøffe som rapper om å selge og ta dop, og Cezinando som den søtere lillebroren som får lov til å henge med de store gutta og prøver å være med i gjengen – og klarer det. De spiller hverandre gode.

– Det som er fett med Adrian er at han er skikkelig rapper. Da vi skrev det «2 Blå»-verset, så var det sånn som det var da jeg var 16 og satt med kompiser og sa sånn «hør på den her linja!». Det var jævlig gøy. Og jeg er sykt fan av ham.

Nylig leste jeg et intervju der noen sa setningen: «Jeg gjør jo bare det eneste jeg kan». Det kan jeg ikke se for meg deg si?

– Jeg synes jo det kanskje er en liiiitt pretensiøs ting å si? Men det er også pretensiøst å si det motsatte, på en måte? Jeg vet ikke hva annet jeg skulle gjort, men jeg kunne godt ha gått den streite veien også, og dunka ut noen firere på skolen og tatt en utdannelse.

Du gikk kjapt fra ballett til hiphop. Noen folk finner noe som er trygt, og så blir de der. Jeg føler ikke du er der?

– Nei, jeg tror kanskje jeg synes det blir litt kjedelig å bare gjøre det samme, og jeg vet at dette er en veldig intervjuete ting å si, men noen liker jo å utfordre seg selv. Og det er et personlighetstrekk jeg har, da.

– Men når man er kjempekomfortabel med det man holder på med så må man jo bare se hvor langt man kan ta det. Samtidig er jeg veldig opptatt av å ha et legacy, sånn «se på alle de fete tingene jeg har gjort!». Jeg liker å tenke at folk ser tilbake på ting jeg har gjort. Og jeg vil jo at folk skal like meg, da.

Du er allerede blitt veldig folkekjær, vært på Lindmo, og så videre. Har du et behov for å gi folk det de vil ha?

– Jeg har ikke rukket å reflektere over det. Jeg har laget albumet etter «Håper du har plass», og det har bare blitt som det har blitt.

Men kanskje har jeg, i ordets urette forstand, «hevet meg over» hiphopkreden, og gått videre.

– Jeg føler litt på det at nå er det min tid. Ikke sånn «2017 er mitt år», men mer sånn at det er nå jeg må kjøre. Så det er den underliggende arbeidsmoralen jeg har. Det er mange i Norge som har sløst bort momentumet sitt.

Ja, men det er kanskje ikke alle som vil være stjerne?

– Nei, det er sant.

Mens det vil jo du.

– Jeg vil jo bli størst. Det vil jo for eksempel ikke Store P. Han gjør sin greie, ferdig.

Ja, han er nok mer kompromissløs. Mens jeg føler du kanskje i større grad er villig til å bruke mer tid og krefter på å finne den veien som kan forene idéene dine med det som gir et størst mulig publikum.

– Jeg synes konseptet å selge ut er veldig interessant.

Føler du at du har solgt ut?

– På ingen måte. Og jeg er litt usikker på hva det betyr lenger.

Mange vil kanskje si at Karpe Diem solgte ut da de gjorde pante-reklame. Når man låner bort navnet sitt til noe sånt, så synes jeg ikke det er noe galt i det, selv om noen ting er kleinere enn andre, men det er viktig å huske på at man kan selge navnet sitt så mye man vil, men man må huske at det går ikke an å kjøpe det tilbake, fordi internett glemmer ikke. Det er dét man burde være bevisst på.

Cezinandos nye album Noen ganger og andre er ute nå.

34

Slik overlever du atomvinteren som kanskje er på vei :-) TEKST BJØRNAR BERGEM

Trump holdt nylig en tale for FN der han truet med å totalt ødelegge NordKorea. Kim Jong-Un svarte i en pressemelding at han «definitivt vil temme den sinnsforvirrede amerikanske imbesilen med ild».

Er du redd for å miste håret og få blodkreft når disse to bandittene omsider ryker i tottene på hverandre? Frykt ikke! Vi gir deg tipsene du trenger for å komme deg gjennom den harde, norske atomvinteren.

BEST CASE

WORST CASE

Sola skinner mens Kim-Jong Un sitter komfortabelt i en myk stol og beskuer en militærøvelse. Det gode været fremkaller minner fra den dagen forræder-onkelen hans ble skutt til sorbet. Den unge diktatoren klapper seg fornøyd på magen. Gjennom kikkerten får han nøye på nok en vellykket rakettoppskytning. Tiden er endelige inne.

Latteren til imperalistiske krek skal stilne. Det er klart for at Nord-Korea tvinger verden i kne, akkurat nå i dette øyeblikk, før Kim får slag av diabetesen.

Trump kjenner løkka stramme seg rundt halsen. Republikanerne ligger an til å tape kontrollen over kongressen i 2018. Russland-etterforskningen til Robert Mueller går inn i sin siste fase og det ser ut til at Trump vil bli stilt for retten. Generalene sliter med å få Trump til å fokusere på utenriks. Før møtet koker de ned trusselbildet til et par punkter på et ark med fargerike illustrasjoner i håp om at den amerikanske presidenten ikke skal miste konsentrasjonen. Trump blir i full vigør da han får ferten av en god deal. Rettsaken må tross alt legges på is hvis det blir atomkrig, og i tillegg får han muligheten til presentere seg for velgerne som en handlingens mann.

Seoul blir beskutt av 21.500 kanoner stasjonert i de nord-koreanske fjellene. ICM-raketter med hydrogenbomber blir sendt mot Washington DC, New York og Los Angeles, men rakettene skjener litt vekk fra målet og kun én av de detonerer. USA svarer umiddelbart med å atombombe Pyongyang og all nord-koreansk militærinfrastruktur til et fint støv, for å være på den sikre siden.

Sprengkraft: Hiroshima x 100.

Antall døde etter 24 timer: 20-30 millioner.

Dårlig nytt: Ozonlaget tynnes kraftig ut over den nordlige halvkule. Fem millioner tonn med røyk velter ut i atmosfæren og lager kjipt vær for alle på planenten.

Vintrene blir harde og somrene korte. Temperaturen i Norge går ned 2-3 grader. Europeiske bønder får 30 dager færre per år til å dyrke mat. Det er fortsatt nok havre til å brygge øl for rikfolk, men du får neppe noen sol å drikke den under.

På den lyse siden! Det er jo altfor varmt uansett, og denne lille atomkrigen vil gi oss tilbake temperaturer vi hadde på jorda lenge før den industrielle revolusjonen.

Bremsen i global oppvarming veier forhåpentligvis opp for alt planktonet som blir drept av nådeløs UVstråling.

Hva du bør gjøre: Kle deg godt og bruk masse solkrem selv om det er overskyet. Ignorer suppegjøkene som hamstrer mat. Det vil være igjen mer enn nok skinke-croissanter til at du kan spise deg fet. Debatten kommer imidlertidig til å gå varmt på Facebook om Norge bør bidra mer for å hjelpe hungersnøden i Afrika og Midt-Østen. Sank kred på sosiale medier ved å ha noen gode stikk i bakhånd mot Sylvi Listhaug mens den fattigste milliarden sulter ihjel.

USA sender raketter mot Nord-Korea i håp om at Kina feiger ut. Beijing velger derimot å følge protokoll og avfyrer alt de har av atomvåpen i USAs retning. Satellittbilder varsler USA om deres skjebne og atomubåter utenfor Kina legger landet øde. Russland slenger seg med i valsen og verden får oppleve total krig.

Sprengkraft: Total.

Antall døde etter 24 timer: 1-3 milliarder.

Dårlig nytt: Sort røyk skyter opp i stratosfæren og danner et tett skylag som blokkerer sola i flere år.

Temperaturen synker lavere enn forrige isalder. Norge blir 30 grader kaldere. Økosystemer under og over land kollapser. Jorda kan ikke dyrkes. Pattedyr blir fossiler slik asteroiden utryddet dinosaurene.

På den lyse siden: Både du og alle du kjenner vil mest sannsynlig sulte ihjel eller dø av radioaktiv forgiftning, men femti tusen år senere er det klart for masse spennende nytt dyreliv.

Hva du bør gjøre: Ligg lavt i et par måneder da byer og skoger vil brenne ned og kjemisk avfall vil forpeste drikkevannet. Finn deg til rette i en bunker med hermetikk og tørkede aprikoser. Skaff deg en radio du kan sveive opp for å følge med på eventuelle nyheter.

Alltid ha en ladd pistol klar i tilfelle inntrengere. Les Veien av Cormac McCarthy til du kan den utenat. Når du har tømt hver eneste pose speltmel er det på tide å krype ut av bunkeren og gå den nådeløse tundraen i møte. Norge er langt nok unna Paris og St. Petersburg til at du ikke behøver å bekymre deg over becquerel i reinlavet.

Effektene av atomkrig er fritt etter European Geosciences Unions 2007-rapport Climatic consequences of regional nuclear conflicts av A. Robock, L. Oman, G. L. Stenchikov, O. B. Toon, C. Bardeen, et al.

Les mer pĂĽ nd.no

Anbefalinger Festival

JAZZ, SOUL AND WORLD LEGENDS LL!

I FÅ B

EMEL MATHLOUTHI TOR 19. OKT

CORY HENRY

Det har vært en lang og rå festivalsommer, og heldigvis er den ikke over. Nå som alle småfestivalene har gjort sitt er det endelig klart for en festival som bare varer og varer og varer og varer … Klar for fadderuke 2.0? Klar for en uke som varer i mer enn syv dager? Ses på UKA i Trondheim.

&

THE FUNK APOSTLES MAN 30. OKT

MULATU ASTATKE

9. NOV

PATTI AUSTIN

”ELLA NOW AND THEN” 10. NOV

MIKE DAVE STERN WECKL BAND

11. NOV

SIMON PHILIPS Protocol 4 16. NOV

HEARTBREAK SATELLITE Knaus, 10. okt, kl. 23:59 Samfundets minste scene er like aktuell under UKA som resten av året, noe Ragnhild Fangel, Håkon Kjenstad og Tobias Pfeil gjennom mange år har bidratt til. Disse folka har omtrent like prosjekter som de har låter, og like mange gode idéer som vanlige folk har dårlige. Du kjenner kanskje igjen Panda Panda og Pom Poko fra din fineste Spotify-liste. Deres debutlåt «Are U OK» har blitt anbefalt av P3, og legger lista høyt for resten av albumet, forventet våren 2018. Dagens pop-landskap får simpelthen ikke nok av digg synth-sekvensering.

ABRAHAM INC. FEAT

DAVID KRAKAUER FRED WESLEY & SOCALLED FUNK MEETS KLEZMER

17. NOV

José James

18. NOV

MARTHA HIGH & THE SOUL COOKERS

SUPP: BABA SOUL & THE PROFESSORS OF FUNK 24. NOV

www.ticketmaster.no TLF: 815 33 133

WWW.COSMOPOLITE.NO

KJARTAN LAURITZEN Storsalen, 11. okt, 21:30 Bergensrapperen som ikke er fra Bergen har høstet strålende kritikker for sin siste EP, blant annet fra P3: «Han fremstilles som en enkel Mac DeMarco-type innenfor norsk hiphop hvor det går i å ha det fett». Du har hørt låtene hans «Havanna» og «Fredag» hvis du har sett på en liten serie som heter for SKAM, eller hvis du har vært på et mellomstort vors der folk danser selv om de ikke har drukket mer enn fire øl. Grunner til å ikke se Kjartan Lauritzen live: ¯\_(ツ)_/¯

Foto: Ingrid Pop

FUTURE Dødens Dal, 10. okt, 18:30 Den første artisten som har slått seg selv ned fra toppen av Billboard. En av nåtidens aller største artister, UKAs aller største must. Man vet aldri jo med disse hiphop-stjernene, plutselig har de mer lyst til å ikke være på scenen enn å være på scenen, men de som faktisk HAR sett Future sparer ikke på lovordene. Autotune-pionéren kan potensielt levere årets beste konsert i Trondheim. Hvis ikke stepper sikkert NMG/G-huset inn igjen :))))

THEA & THE WILD Eller bare «Thea», som vi kaller henne, har levert noen knakende gode konserter det siste året, og en god håndfull av dem i Trondheim. Hun er dermed aktuell i musikkmedia som kandidat for tittelen «ny popdronning». Noe for alle, men vi gjetter på at konserten passer spesielt perfekt for deg som ikke ennå har fortalt dine nærmeste venner at du er for deprimert til å fullføre studiet.

TRØNDERFEST Dødens Dal, 23. okt, 17:30.

D.D.E. med Dag Ingebrigtsen og Anders Jektvik. I følge UKA internt «blir det verken fæst uten skinnvæst eller fart uten bart». Ta oksen ved hornene. Dette blir garantert helt jævlig, men du må delta. Sees på Bobby’s!

38

Uteliv Intervju

Med kapitalen i baksetet Beglomeg-slippfest på Maksitaksi, 2013.

To legendariske Oslo-utesteder må stenge dørene. Initiativtaker Ole Mikael Yong Pedersen mener det føyer seg inn i «rekka av kulturtilbud som får stadig mindre plass i et stadig mer strigla Oslo».

TEKST PELLE BAMLE FOTO MAGNE RISNES

I OKTOBER er det 12 år siden Taxi Take Away åpnet, baren ved Hausmania med det uslåelige anti-konseptet «billig øl og åpen profil». I 2013 utvidet Ole Mikael Yong Pedersen og resten av TaxiTaxiTaxi-kollektivet imperiet sitt med underklunnsklubben Maksitaksi, i kjellerlokalet vis-a-vis Blitz.

Maksitaksi booket alt fra hardcore punk til visesanger og dancehall, de hadde skeive klubbkonsepter og stod ofte for unge utenlandske artisters første Oslo-besøk (for eksempel da Princess Nokia spilte der for ett år siden). Det er ikke nødvendigvis god økonomi i å være først ute, for så å se større aktører stikke av med fortjenesten når de samme artistene kommer tilbake til byen for andre og tredje gang (Princess Nokia spiller på Parkteatret i november), men sånn er det å operere i den såkalte undergrunnen.

Noen som driter i Princess Nokia og skeive klubbkonsepter er selvfølgelig gårdeierne, for de vil ikke at hverken Maksitaksi eller Taxi Take Away skal bli værende.

– Maksitaksi har blitt kjøpt opp av et pensjonsfond som heller ser at det står tomt enn at det drives nattklubb.

Nattklubb passer ikke i profilen til deres portefølje, sier Ole Mikael Yong Pedersen.

Han er del av TaxiTaxiTaxi-imperiet, som har driftet både Taxi Take Away og Maksitaksi.

– Et ganske grelt eksempel på hvordan kapitalplassering i eiendom ikke spiller på lag med byliv. De har ingen planer for lokalet, så i overskuelig fremtid skal det stå tomt.

Jøss. Og Taxi Take Away?

– Kontrakten går ut og huseier ønsker ikke å fornye den. Vi har ikke fått noen begrunnelse på hvorfor.

Hva frykter du skal ta over?

– Jeg frykter det kommer inn et nytt barkonsept med en mer kommersiell profil. Vi har vært der i 12 år og sett utviklinga som skjer i det nabolaget. Man kan tenke seg at den rekka fra Blå mot Revolver har et potensiale som et nytt slags «Off-Youngstorget»-strøk. Litt som utviklinga i Torggata de siste årene.

Hvordan blir Taxi Take Aways siste dager?

– Vi har booka så mange vi har fått plass til av våre beste venner hver dag i hele oktober. Blir litt som en løpende avskjedsfestival.

Høydepunkter du vil trekke frem fra Maksitaksi?

– Vi hadde en av de tidlige Beglomeg-konsertene her. Det var veldig gøy. Iconiclastic med Reidar Deadswan må vi trekke frem som en fast DJ som har vært veldig viktig for oss med tanke på profil, publikum og stemning. Subpub som et ukentlig bassorientert klubbkonsept og en motvekt mot et house og hihat-orientert klubbliv. RadiOrakel har hatt mye bra fester, og Bakrommet har vært her med gode reggae-arrangementer, med blant annet Klumben & Raske Penge (dansk dancehall med monsterhitten «Faxe Kondi», red, anm.). JD Samson var jo også en legendarisk kveld med svett og uhemmet dansegulv der klær føyk av folk og gikk veggimellom.

Og fra Taxi?

– På Taxi hadde vi jo verdens første Senjahopen-konsert, det var veldig gøy. Den åpne profilen har gjort at vi bare har hatt stående en mikser og to platespillere som har vært tilgjengelig for både ferske og mer erfarne DJer som bare vil spille en kveld i en lite pretensiøs setting. Som har gjort at vi har hatt sykt mye bra musikk der. Mye av konseptet har vært å ha et tappetårn, en mikser og to 1210-ere og se hva som kommer ut av det.

Uslåelig konsept, det! Hva med lavpunkter?

– På et øyeblikk som dette er det vanskelig å finne noe som kan toppe at vi ganske motvillig føyer oss inn i rekka av kulturtilbud som får stadig mindre plass i et stadig mer strigla Oslo. Det er vanskelig å se tilbake og finne noe som topper, eller bunner, det.

revolver oktober/november

6/10 foammm + kathinka 21.00 20 ÅR 150 KR KLUBB: onkod 23.00 20 ÅR 50 KR 7/10 misty coast + the basement shake 21.00 20 ÅR 165 KR klubb: ball em up 23.00 20 ÅR 80 KR 13/10 wyruz + defect designer + forcefed horsehead 20.00 20 ÅR 165 KR Klubb: Cosmic oslo 23.00 20 ÅR 50 kr 14/10 Bisån 21.00 20 ÅR 165 KR klubb: chopworld 23.00 20 ÅR 50 KR 20/10 dårlig hjort + astrobabes 21.00 20 ÅR 100kr klubb: koso 23.00 20 ÅR 80 KR 21/10 klubb: olefunken 23.00 20 ÅR 50 kr 24/10 weaves 20.00 20 ÅR 180 KR 27/10 klubb: ida dilan 23.00 20 ÅR 50 kr

«Vi har hatt veldig fokus på at vi skal tilby trygge rom»

28/10 klubb: dance with a stranger 23.00 20 ÅR 50 kr

2/11 the fresh & onlys 21.00 20 ÅR 175 KR 3/11 blood incantation + support 21.00 20 ÅR 225 kr 4/11 feilfødt + rabalder + giant 21.00 20 ÅR 100 KR klubb: ball em up! 23.00 20 ÅR 80 kr 10/11 make them suffer 20.00 20 ÅR 200 KR klubb: group therapy 23.00 20 ÅR 50 kr 11/11 klubb: elektro romantik 23.00 20 ÅR 50 kr 12/11 the raven age 20.00 20 ÅR 285 KR

Hva føler du dere har oppnådd i løpet av disse årene?

– Vi har hatt som mål å levere både kultur og uteliv så rimelig som mulig. Det er en annen målsetting enn utelivet for øvrig.

Vi har hatt veldig fokus på at vi skal tilby trygge rom som er fri for rasisme, sexisme, homofobi og seksuell trakassering, som er noe som mange, kanskje særlig damer, ikke akkurat er ukjent med å oppleve på byen. Vi har levert et bredt spekter av variert musikk og vi har hatt fokus på tilby en tilgjengelig scene kombinert med programmering med høy kvalitet, og et trygt og ikke-ekskluderende rom så billig som mulig.

Det å gå ut i Oslo i dag er uforholdsmessig dyrt!

Hva er det beste med Oslos uteliv om dagen?

– Det beste er jo alle de små, uavhengige aktørene som bare gjør tingen sin. Hærverk på Hausmania går jo inn i den rekka, No. 53 i Gamlebyen, og også steder som Revolver og Pauls Boutique. I tillegg vil jeg gjerne trekke fram klubbkonseptet Ulydig som er veldig i Maksitaksis ånd.

16/11 matt hollywood & the bad feelings + mayflower madame 21.00 20 ÅR 175 KR

17/11 alfahanne 21.00 20 ÅR 1 KR klubb: mutual intentions 23.00 20 ÅR 50 kr 18/11 mork + svart lotus 21.00 20 ÅR 175 KR klubb: olle 23.00 20 ÅR 50 kr 24/11 klubb: ball em up! 23.00 20 ÅR 80 kr 25/11 booze & Glory 20.00 20 ÅR 325 KR klubb: kuuk 23.00 20 ÅR 50 kr 30/11 widowspeak 21.00 20 ÅR 175 KR

Og det verste?

– Det verste er vel resten av byen. Noe er jo bra, men det er en alt for stor kritisk masse av meningsløse konsepter som er for dyrt og for kjedelig.

Har dere planer om å starte noe nytt?

– Nei, ingenting konkret. Denne avviklingen har kommet relativt brått på, det er bare noen uker siden vi fikk beskjed om at vi ikke får ny kontrakt for Taxi. Men det er klart at hvis det åpner seg noen muligheter så er det bare å ta med seg de erfaringene vi har fått og fortsette å gjøre det vi gjør. Og med utgangspunkt i det herlige kollektivet vi har så er det ikke grenser for hva vi kan få til med et tappetårn og to 1210.

Taxi Take Away holder åpent ut oktober.

drikk på revolver hver dag fra 18-03 ( fre + lør 16-03) sjekk programmet på revolver goon bar !!!

40

Musikk Kommentar

Eks-eks-eksess TEKST YNGVE SIKKO

XXXTentacion er verdens mest kontroversielle rapper.

Det er ikke uten grunn.

2017 HAR VÆRT XXXTentacions år. I løpet av fjoråret og våren har han blitt et omdiskutert navn på hiphopscenen. Årets høydepunkt var kanskje at han havnet på XXL Magazines tradisjonsrike Freshman-liste som hvert år løfter frem de beste nye rapperne.

XXXTentacion (det uttales «eks-eks-ekstentasiån») er kanskje den fremste eksponenten for den nye bølgen Florida-basert hiphop som har vokst frem i det siste, sammen med rappere som Ski Mask The Slump God, Lil Pump og Smokepurrp. Dette er artister som har blitt store via Soundcloud, der de ofte tagger låtene #alternativerock for å symbolisere at de er noe annet enn den Atlanta-dominerte mainstreamhiphopen.

Den nye Florida-rappen er karakterisert av et bråkete, punk-aktig, nærmest industrielt lydbilde, emo-estetikk og den aggressive, grenseoverskridende livsholdningen som gjerne følger med slike ting.

25. august slapp han endelig sitt første album, 17. Dette er ikke et album som leker med det kaotiske lydbildet som han har blitt kjent for siden gjennombruddet i 2015 med den hyper-energiske «Look At Me!» . 17 er et lavmælt, gitar-basert album som beveger seg i grenselandet mellom hiphop, RnB, og folk (!), ikke altfor ulikt Raurys flotte album All We Need fra 2015 (eller Young Thugs Beautiful Thugger Girls fra i sommer).

Men der Raury lager positiv, oppløftende og inspirerende musikk, står XXXTentacion for den rake motsetningen: gjennomgående temaer er depresjon, selvmord og negative tanker. Resultatet er overraskende vellykket – 17 er et perfekt album for høstregnet, og XXXTentacion seiler opp som en slags hiphopens Marit Larsen fra helvete.

Siden i fjor har XXXTentacion gradvis fått en hype, godt hjulpet av en lojal internettbasert fanbase. Men kan fans være for lojale?

Ikke ifølge XXXTentacion selv.

I et intervju med podcasten No Jumper i 2016 uttalte han at «(…) if you’re a fan that means you abide by everything I believe in, and you

«XXXTentacion seiler opp som en slags hiphopens Marit Larsen fra helvete»

support what I do to the fullest extent.»

Disse ordene kommer fra en mann som er anklaget for å ha mishandlet sin gravide eks-kjæreste, frihetsberøvelse og vitnepåvirkning. Han har erklært seg ikke skyldig, og saken skal opp i retten senere i høst. På låta Carry On fra albumet 17 viser han sin side av saken: «Trapped in a concept, falsely accused, was used and misled / Bitch, I’m hoping you fucking rest in peace.”

17 topper i skrivende stund VG-lista.

Men selv volden i et steinaldersamfunn er lite mot XXXTentacions liv. I tillegg til mishandlingsanklagene har han brutt seg inn i et hus og gjennomført et væpnet ran, noe som resulterte i et fengselsopphold som han benyttet til å angripe en homofil medinnsatt, visstnok fordi han skal ha stirret for lenge på ham.

Dette skjer i en tid der flere andre artister også gjør suksess ikke på tross av, men kanskje snarere på grunn av de kontroversielle omstendighetene de omgir seg med. Blant disse er Kodak Black (også fra Florida) som har vært i retten for blant annet mishandling, frihetsberøvelse av barn, ran, og voldtekt – noe han forklarte med at han «couldn’t help himself».

I en musikksjanger som glorifiserer vold og kriminalitet resulterer ikke slike handlinger i fordømmelser fra fanbasen. I stedet lagde Kodak-fans en «FREE KODAK BLACK»-kampanje i sosiale medier. Gratis markedsføring – som underbygger imaget om en farlig og kul rapper.

Spørsmålet om skillet mellom kunst og kunstner er et spørsmål som aldri kan besvares tilfredsstillende. Kan man lese Hamsun selv om han var nazist?

Kan man kose seg med Woody Allen-filmer selv om han åpenbart er pervers? Kan man se filmer av Roman Polanski selv om han har dopet ned og voldtatt en 13-åring?

I tilfellet XXXTentacion blir slike spørsmål enda mer presserende.

For han ber om at fansen ikke bare

(stilltiende) aksepterer alt han har gjort, men også støtter det to the fullest extent.

Sjeldent har det virket tydeligere at man rett og slett burde boikotte en artist.

Når det kommer til XXXTentacion kan uansett ikke musikkarrieren hans sees separat fra hans private liv. Konsertene hans er notoriske for å være voldelige og kaotiske. Tidligere i år ble han slått bevisstløs på sin egen konsert, og han har også delt ut slag til sine egne fans: Nylig ble en av konsertene hans stoppet av brannvesenet, fordi det ble regnet som for usikkert, noe som skal ha resultert i opptøyer i gatene som måtte avsluttes av politiet, ifølge noen kilder ved hjelp av tåregass. I juni ble det også opptøyer i Chicago da han kansellerte et show på kort varsel.

Men kontroverser alene er ikke nok til å toppe VG-lista, en liste som som regel toppes av ufarlige, konvensjonelle artister uten særlige kontroverser knyttet til seg, selv om det finnes unntak.

Det hadde ikke vært noen vits å diskutere dette om ikke XXXTentacions 17 faktisk er et ganske fint album, som absolutt fortjener en lytt.

Det er derfor han kom seg til toppen av VG-lista.

Dit hadde han aldri kommet i utgangspunktet om han var en lovlydig og ansvarlig samfunnsborger. Om det er et problem får være opp til den enkelte.

Auto

lykkelinda

37s

415 likerklikk lykkelinda Dette nytes i solveggen:) #kos #theselittlemoments #feelingblessed #grateful

NOEN BILDER ER VIKTIGERE Å TA ENN ANDRE, LA DITT NESTE BILDE BETY NOE FOR OSLO. Nå kan dine bilder bidra til en ren og trivelig by. Last ned Rusken-appen, ta et bilde av forsøpling med mobilen, send inn bildet og Rusken videreformidler til ansvarlig aktør som igjen rydder opp.

Sammen kan vi gjøre en stor forskjell.

42

Reisereportasje

Det voksende fenomenet «miniturisme» TEKST OG FOTO PEDER BIRKELUND

Reisen er halve turen, sies det. Men hva hvis turen er halvparten så lite som det igjen?

De siste årene har min kone og jeg hatt for vane å reise på jevnlige miniturer. Vi er begge stolte miniturister på vår hals.

I sommer valgte vi å reise til en middelhavsøy ved navn Menorca – Mallorcas flateinnholdsmessige lillebror. Lite vitende var vi om at dette skulle bli vår råeste minitur noen sinne.

Norge er et u-land hva gjelder miniturisme, og de færreste vet knapt hva dette voksende fenomenet dreier seg om. En vanlig misoppfatning er at mini henspiller på reisens lengde. Dette er ikke tilfelle.

Mini viser derimot til omgivelsenes fysiske størrelse i reiselandet. Som miniturist ønsker man å oppleve en annen størrelseskultur. Mens gigaturisten besøker Redwood Forest i USA for å oppleve store trær, reiser minituristen for eksempel til Indonesia for å oppleve Paedocypris progenetica, verdens minste fisk.

Allerde før reisen pekte Menorca seg ut som en solid minikandidat. Som vi kan se ovenfor er øya såvidt synlig på Europa-kartet. I tillegg var det forlokkende at øynavnets første fem bokstaver betyr noe slikt slikt som mini på spansk. Dette bygde selvsagt opp forventninger for minituristene fra det kalde nord. Vi hadde på følelsen av at dette kunne bli en real høydare og et absolutt høydepunkt i vårt liv som miniturister. Ble det slik? Det får være opp til andre å bedømme.

Ta en titt på disse bildene, og gjør din vurdering.

Før jeg gjør det! #1: Miniburger med de lokale på Cristanal y Gradinata Det er kveld, og min kone og jeg har nettopp bestilt matbit på lokalbistroen Cristanal y Gradinat i Menorcas hovedstad Mahón. Undertegnede påpeker at burgerprisen er obskønt lav, hvorpå kone parerer at mat er billigere i Syden, noe jeg nikker anerkjennende til. Min kone ser drømmende ut i lufta i det en subtil acapellaversjon av The Pink Panther, Theme Song spilles i bakgrunnen. Hadde vært gøy

om det var liten burger, da, smiler hun håpefullt.

Jeg ber henne roe seg ned – det er for tidlig å si på det nåværende tidspunkt – best å ikke skape falske forhåpninger. – Men sant som du sier, hadde vært storfint med miniburger nå, ja.

I samme øyeblikk runder den velkledde spanske camarero hjørnet. Med seg har han det som skal vise seg å være de to minste burgerene vi noen gang har sett. Min kone og jeg gjør store øyne – det er nesten så våre øyne er større enn burgerene – i det herlighetene lander på den spanske kulinariske helipad. Win, sier vi i kor, forbløffet begge to over at turens første miniopplevelse skulle komme så tidlig som første dag.

i det. Men min kone og jeg observerte at til å være en politibil er dette kasuset usedvanlig lite, og etter vår mening en mini politibil. Men vi hadde også vår tvil. Gudene skal vite at det ble sene kvelder og tøffe tak før vi kom til vår konklusjon: bilen er mini. Avgjørende vekt ble lagt vekt på at bilen ikke har bakseter.

Dette kan tyde på at hovedstaden Mahón og øya for øvrig har en kriminalitetsrate som også er mer eller mindre mini. Om du dreper noen i Menorca må du sitte i forsetet på vei til politistasjonen. Dette har nok en avskrekkende effekt på både fastboende og tilreisende thugs og røvere. Få ting er verre enn å få «far og sønn følelsen» i kjørekupeen fra åsted til den lokale politi station.

#2: Kolonnekjøring på énmannsfortau?

Burgersuksessen er total, og min kone og jeg er fornøyd med dagens minifangst. Men så skjer det. På vei hjem fra den erkespanske håndmatsrestauranten møter vi på et fortau som bryter med alle fortauets konvensjonelle sjangertrekk. I det min kone og jeg oppdager at det ikke en gang er plass til to i bredden på fortauet – knapt én – konstaterer vi at dette utvilsomt er et minifortau. For godt til å være sant.

#5: En mini-sykkel i Ciutadella «Bak enhvert mini-sykkelfelt står en melankolsk minisykkel» – Ukjent

#3: Ytterligere trafikale minioppdagelser Middelhavsøya fortsetter å levere minimateriale på det trafikale plan. Dagen etter oppdager vi et minisykkelfelt som måler utrolige 85 mini-centimenter i bredden. Min kone og jeg ler fortsatt av tanken på to mini-Eivind Trædaler som elegant suser forbi i sørgående retning – marginalt innenfor minisykkelfeltets ytre bredder… #4: Fuck the mini police?

«Fakk tyven. Men for Guds skyld, fack også the police» – Ukjent Menorca har en helt annen politibilkultur enn vi er vant til hjemme. Ja, jeg vet hva du tenker. «Den bilen er da visserlig ikke liten nok til å kvalifisere som mini». Jeg skal under tvil i en viss grad gi deg rett

Dette sammenleggbare vidunderet observerte vi utenfor konditoriet El Diamante i Ciutadella – byen som tidligere var Menorcas hovedstad. Med sine bygninger preget av maurernes dominans i hine hårde dager er Ciutadella en sann arkitektonisk høydare. Denne stilfulle sammenleggbare sykkelen gjorde ikke voldsomt inntrykk på min kone og jeg, men vi nikket anerkjennende til den og erkjente at den som sannferdig mini. #6: Mini-gatebilde «Det går et hårfint skille mellom mini og kompakt» – Jahn Ivar «Mini» Jakobsen Vi er tilbake i nåværende hovedstad Mahón, kjent som majonesens hjemby etter at britene i sin tid tok hvitløken ut av de lokales aïoli.

Mini «Gigasønn» Jakobsen har et godt poeng.

Ingen kompakt uten mini, og ingen mini uten kompakt. I Calle Isabella, finner vi et usedvanlig pent sammenpakket lite trafikalt system. Med gulmerking, fotgjengerovergang og piler. Dette er øyegodt for minituristen, og ikke minst en trafikal maktdemonstrasjon fra middelhavsøyas side.

2

1

4

3

6

5

44

Scene Omtale

Ein del av greia Om vi er generasjon z, kva skjer etterpå når vi har brukt opp alle bokstavane i alfabetet?

TEKST FRØYDIS ÅRHUS

Antiteaterets forestilling nr. 14: SNORK Regi: Simen Forno Hay Fyrhuset Kværnerbyen «Det vil jeg ikke kommentere med hensyn til anonymitet.»

Svaret kjem frå Iben Wahl, forfattar av boka SNORK. Ho har utgitt ei bok med transkriberte samtalar ho har hatt med tilfeldige vener.

Eg har reist til Kværnerbyen for å sjekke ut Antiteateret.

Kværnerbyen er ein bydel som er så ung at den får meg til å kjenne meg gammal. Ein bydel som vart til i ein kommunal utviklingsplan ein gong i 2004. Ingen reiser til Kværnerbyen med mindre dei bur der i ein overprisa 2-roms som nådde pristoppen på marknaden i 2016.

Eg er der for å sjå teater. Trudde eg. Plutseleg vert eg i tvil og tenkjer at det er eg som har kløna. Det ville ikkje vore fyrste gong. Er dette ei boklansering? Eg bestemmer meg for å skrive om det uansett. Tenkjer å skrive ein impresjonistisk kritikk av den gode gamle sorten. Mi oppleving, frå start til slutt. Korleis eg hadde det. Lyser død over analytisk teaterkritikk. Pokker heller, Ibsen skreiv teaterkritikkar på denne måten utan å bli stilt til veggs. På 1850-talet sette kritikaren pennen på papiret i det dei gjekk ombord på kollektiv transport. Både mat og drikke på reisa vart sirlig skildra, for med dette var kunstopplevinga i gang. Dette var sjølvsagt lenge før forbrukerjournalistikken erobra oss.

Eg har i skrivande stund sett den aller siste framsyninga av SNORK. Dette gjer at eg får gleda av å spoile det som spoilast kan. Dei som vil sjå Antiteateret, får sikte seg inn på neste framsyning.

Eigentleg hadde eg tenkt å anmelde premieren på Hedda Gabler i Operaen. Eg hadde kjøpt billett til ein hundrings og skulle sitje på 3. balkong og drikke medbragt vin med begrensa sikt på ein barkrakk som ifylgje billetten er uegna for folk med høgdeskrekk. Det vart ikkje slik.

Eg enda opp med å missa framsyninga fordi eg møtte kjentfolk og vart sitjande og preike på Beijing Palace. Vi vart einige om at eg skulle bruke spalteplassen på heilt andre ting. Slik hender det seg at eg ender opp i Kværnerbyen hos Antiteateret. I statuttene sine lovar dei å ikkje lage

keisamt teater. Det skal heller aldri vare lenger enn 1,5 time. Perfekt, tenkjer eg.

Ein klønete fyr i caps og briller virrar omkring i rommet og skal setje det heile i gang. Funk og gammalmannsdisco rungar i lokalet som er fylt med lyslenker og sofaer. Eg set umiddelbart pris på komforten. Endeleg nokon som har skjønt at publikum ikkje vil sitje på NSB-pledd på golvet.

Publikummet er stort sett i starten av 20-åra. Vi vert ynskt velkomen til boklansering og det vert lese høgt frå boka.

Opningsdialogen vitnar om at nokon har vore vitne til ei voldtekt utført av ei kvinne, der mannen er offer. Dialogen er ferdig og går over i applaus. Neste innslag er ein performance der ei kvinne ikledd elgitar og Star-Spangled Banner som burka, ropar og framfører tekst før ho til slutt vrenger av seg flagget og står igjen naken. Dette glir etter applausen over i laussluppen lounge-stemning der Diana Ross - «Stop! Look, Listen (To Your Heart)» breier seg ut i lokalet. Diana Ross ebbar ut og det vert opna for spørsmål om boka frå publikum. Eg opplever stemninga som raus, interessert og lyttande. Folk nippar til brus og et popcorn.

Det sler meg at denne forsamlinga av folk tidleg i 20-åra er annleis enn dei eg møtte då eg flytta hit i 2009. Dei er rausare med kvarandre enn det eg kan hugse at me var. Oppriktige og velformulerte, blotta for kynisme og ironisk distanse. Vi kom oss etter å ha modna nokre år på Blindern, men stort sett hang vi berre på Facehunter sin blogg for å finne ut kva klede vi skulle ha på oss på neste Justice-konsert.

Ingenting varer evig, og den rause stemninga vert avløyst av at ein fyr i salen anklagar forfattaren for å ha publisert private samtalar. «Herregud, du har skrevet om meg!

Maria voldtok meg og du har skrevet om det!» Stemninga vert amper og stressa. Musikken kjem på. No forstår eg at dette sjølvsagt er ein del av greia. Dei dreg det likevel lenger ved å bryte inn i programmet ved å lese opp ei direkte nyhetsmelding frå NRK om ei rekkje terrorangrep utført med kvite varebilar i Oslo sentrum.

Publikum er tilsynelatande med på ideen. Dette leier til eit ordskifte om terror, generalisering av muslimar og framandfrykt. Det er særleg ein fyr som dominerer samtalen.

PRESENTERER

REGI: LARS ØYNO

«Herregud, du har skrevet om meg! Maria voldtok meg og du har skrevet om det!»

Dette er han som møtte oss i døra og delte ut kveldens program for den fiktive boklanseringa. Han går til frontalangrep på den einaste hijab-kledde kvinna i publikum ved å hevde at statistikk viser at muslimer oftare tyr til radikale grep enn andre religionar. «Det er fakta og vi må tørre å snakke mer om det!»

Rollefiguren hans er høgst aktuell. Me har alle møtt han.

Han er ein frustrert, redd og bitter fyr som kjenner på at han ikkje strekk til. Han klamrar seg til kjepphesten sin, islamkritikkfrykt på den politiske venstresida. Idet han stiller heile forsamlinga til veggs for å berre sitje å halde kjeft, vert han sjølv stilt til veggs av ein av tilskodarane som har fått nok av rollefiguren hans. «Kanskje det er skuffa menn med store drømmer som er problemet? De som kjenner på at samfunnet skylder de noe?» Idet denne konfrontasjonen når toppen har vi også nådd det dramaturgiske klimakset og framsyninga vert avslutta med ein truande, kvit varebil som rullar opp utanfor døra. Den viser seg å innehalde ei discokule og ein minnepenn med ein epilog opplest av ei myndig kvinnestemme. Me vert oppfordra til å ha medkjensle og tolmod med dei utilstrekkelege og sårbare idiotane som me ser omkring oss kvar dag. Det heile vert avrunda med ein song av 70-talets svar på Peer Gynt, riksidioten Marve Fleksnes.

Eg sit å kjenner på at eg trivs i dette rommet. Regissør Simen Formo Hay har laga ei framsyning som er original i formen. Kaos er eit bærande element i stykket, noko som er vanskeleg å iscenesetje på ein naturleg og spontan måte.

Dette fungerer best når skodespelarane gjev plass til det trivielle i situasjonane som oppstår. Såleis kunne framsyninga kanskje kome styrka ut av å tone ned tematikken omkring eksplisitte motiv som terror og valdtekt, nettopp fordi grunnidéen er såpass god og godt utført.

Ting tyder på at det er plass til denne type teater i ein by der kunsten vert stadig meir profesjonalisert og institusjonell.

Fulle hus på dei raraste krypinn med uetablerte aktørar kan jo tale for det. Dessutan bur det ein trassig 14-åring i mange av oss. I det ein blir fortalt av marknadsføringskanalane kva ein skal sjå, går me og ser noko heilt anna. Antiteateret, til dømes.

SKUESPILLERE: Kirsti Sørlie Hansen Miguel Steinsland Hanne Dieserud Odille Heftye Blehr Sara Fellman Filip Amundsen Stav Brendan McCall Gisle Hass SCENOGRAFI: Tormod Lindgren KOSTYMER: Gjøril Bjercke Sæther MUSIKK: Espen Wensaas Filip Sande LYSDESIGN: Jan Skomakerstuen

Spilles:

17. - 28. oktober kl. 20:00 Ikke søn./man. billetter@grusomhetensteater.no/ Tlf. 22203095 og v/inngang. Bill. Kr.200/150,Grusomhetens Teater, Hausmania, Hausmannsgate 34. www.grusomhetensteater.no

46

Spill Kommentar

Kaos og/eller kosmos TEKST RASMUS HUNGNES

Er Sonic-universet tufta på magi og/eller kvantemekanikk?

EIT AV DEI snålaste fenomena i kvantefysikken syner at observasjon påverkar det som blir observert – partiklar kan òg oppføre seg som bølger, men det sistnemnde gjer dei mindre og mindre av dess meir dei blir observert, i følgje eit studium gjennomført på Weizmann Institute Of Science i 1998. I det framifrå sci-finoir-eventyret Observer (PC, PS4, XB1) speler Rutger Hauer – kjend som replikanten Batty i Blade Runner – hovudrolla som augmentert draumepolitimann.

Spelet bidreg dermed til å sette den rette cyperpunk-stemninga for denne Blade Runner 2049-orienterte dystopien av ein haust, og observasjon står òg sentralt i Hellblade: Senua’s Sacrifice (PC, PS4). Dette dystre hack-n-slash-eventyret som tar deg med til hovudpersonen Senua sitt personlege Helheim. Vi veit alle, djupt inne, at vår innstilling påverkar opplevinga av eksistensen, og i Hellblade blir miljøet stadig vekk endra av hovudpersonen Senuas synspunkt – ho er durkdreven på fenomen som pareidolia og mønstergjenkjenning. Vi driv alle med denslags, men spelet bankar inn med teskje at det som står på dagsorden har er psykisk sjukdom – og det greske ordet for vanvidd, mania, slektar trass alt på ordet mantis, sjåar.

Sjølv om Sonic Mania (PC, PS4, XB1, Switch) utgjer ein himmelsk nostalgitripp tilbake til 90-talet og Sonicspela frå 16-bit-æraen, kan livet i denne jammerdalen likevel støtt og stadig opplevast som eit helsike, eit himla kaos på så mange måtar – ein kan aldri vite kva for grufulle hendingar som ventar bak den neste knausen. I tenåringsangstsimulatoren Life is Strange (2015) spelte du tenåringen Max, kunststudent med superkrefter: Ho kunne skru tida tilbake med reinspikka vilje for slik å navigere multiverset sine forgreiningar.

I oppfølgjaren Life is Strange: Before the Storm (PC,

XB1, PS4) speler du tenåringen Chloe, som òg har superkrefter: Ho er ein ringrev når det kjem til kunsten å fornærme. Sci-fi-faktoren er dermed skrudd ned eit lite hakk, men som spelmekanisk grep relaterer det til det same fenomenet – handlingar har konsekvensar.

Det heile er tufta på sommarfugleffekten, formulert av kaosteoretikaren Edward Lorenz: «Kan vengjeslaga frå ein sommarfugl i Brasil utløyse ein tornado i Texas?»

I så fall, kan det tenkjast at det at ein rev flagrar med sine to halar på Angel Island kan føre til ein storm i multiverset? Sonic Mania startar i det ein brest i tid og rom blir observert på nemnde øy. Sonic og hans tohala revevenn, Miles «Tails» Prower, kastar seg sporenstreks på sitt propellfly og susar av garde for å undersøkje, men akk og ve, Dr. Ivo Robotnik kjem dei i forkjøpet. Den bartekledde oligarken, oppkalla etter tsjekkisk for tvangsarbeid og slaveri, er openbart interessert i å bruke The Phantom Ruby si enorme kraft til å gjennomføre sine megalomane planar om ny torturmessig underhalding i form av tomme, klisjeaktige prosjekt som fornøyelsesparkar, film- og tv-studio og casino. Han er genial, men samstundes brutal og banal, egoman og stormannsgalen – eit klassisk vondsinna geni, ein arketyp som i kinesisk symbolikk blir knytt til den mytologiske sjuhala reven.

Tails kan, med sine to halar, òg oppfattast som eit fabeldyr, Sonic sin vesle magiske hjelpar. På tilsynelatande uforklarleg vis sender han ringar til venen sin med ljoshastigheit over lange avstandar, og det at han kan bruke halane sine som rotorblad for å fly som eit helikopter står ikkje fram som vidare realistisk frå eit antatt rasjonelt-vitskapeleg perspektiv. Sentralt i konflikten i Sonic-universet står kaossmaragdane, sju paradoksale gjenstandar, som om kaos og kosmos var

eitt: Krystallar er trass alt materie i særdeles ordna strukturar. I det heile går det heile føre seg i ei verd der som motset seg sunt folkevett. Men som vi allereie har sett, sluttar dei fysiske lovane vi gjerne opplever som fundamentet for universets orden å operere som forventa når vi grev oss ned til kvantenivået.

Kan det då tenkjast at Tails faktisk er ein sedvanleg antropomorf rev, som simpelthen har lært seg å bruke kvantemekanismer i kvardagen? Kan det tenkjast at han er samanfletta med sin pinnsvinven, lik dei heilsnåle tvillingatoma som reagerer gjensidig over umålelege avstandar raskare enn ljoset, og at han eigentleg berre har ein enkelt hale, men har meistra å inkorporere ein hale i ei annan tilstand frå eit parallelt univers i si eiga røynd?

Vi kan berre spekulere, men «Any sufficiently advanced technlogy is indistinguishable from magic», som sci-fi-forfattaren Arthur C. Clarke i si tid sa.

DERSOM TRE PÅ TOPP FELL I SKOGEN Cuphead (PC, XB1) Run-n-gun i silkemjuk 30-tals-teiknefilm-2D-stil med hovudvekt på bossfights, dersom det er din kopp te.

Super Mario Odyssey (Switch) Ny fargesprakande sopptur med den japansk-italienske rørleggjaren – i minst tre dimensjonar.

South Park: The Fractured But Whole (PC, XB1, PS4) Ein ny sesong av den alltid dagsaktuelle animasjonsserien er godt i gang, og sidan forrige spelifisering var ei fredsæl reise kan det sjå ut til at vinteren blir storslege satirisk.

HØSTEN PÅ HØVIKODDEN

Marina Abramović, The Cleaner, 2009

mArina aBramOviĆ THE CLEANER, 24.11.17―11.3.18

CatHerIne OpiE ET ØYE MED VERDEN, 6.10.17―7.1.18

KAMERAKUNSTNEREN, ―TIL 4.2.18

Henie Onstad Kunstsenter, 15 min fra Oslo

Med støtte fra:

Fotosatsningen er realisert med støtte fra:

Photo: © Marco Anelli — Courtesy of the Marina Abramović Archives

kåRe KivIjärVi

48 49 50

Musikk Intervju

Leker uten grenser TEKST KAJA KIRSEBOM FOTO ØDE ØYVIND

Fremtiden til den inntil nylig hemmelige duoen Lekende Lett er så lys at de må ha på solbriller. Inne.

DET ER FREDAG, klokka er litt over fire og vi sitter rundt et kafébord på klubbastionen Landmark i Bergen med den inntil nylig hemmelige duoen Lekende Lett.

Den mangeårige musikeren og produsenten Kristian Stockhaus, blant annet kjente fra Ungdomskulen og samarbeid med Vilde Tuv, har solbriller på og mener at N&D ikke skal gjøre en greie ut av det.

Saklig.

– Du må ikke åpne intervjuet med at jeg har på meg solbriller inne, det er styrke i de. Det er noe suspekt med å bruke solbriller på steder man ikke skal og jeg har ikke lyst til å være suspekt. Noen er jo ømfintlige for lys, men når folk sitter på Skavlan med solbriller på tenker jeg bare at de har angst, sier Kristian.

Lekende Lett, som lager låter i skjæringspunktene mellom hiphop, pop, Miami bass og baile funk, har kanskje ikke angst, men de har erfaring med å gjemme seg: Før identiteten til Stockhaus og vokalist Synne Bønes ble kjent i august under nabolagsfestivalen Dragefjellet minifestival gikk det sport i å gjette hvem som sto bak de fire låtene Lekende Lett har laget.

Kristian: Det har vært verst for Synne, hun synger og er på coverne uten at du ser ansiktet. Kanskje noen kjente igjen hendene hennes?

Synne: Ja, jeg har en veldig karakteristisk føflekk.

K: Det har gått veldig greit for min del. Men det har vært rart å bli busta.

S: Du føler deg helt naken.

K: Vi anstrengte oss ikke med å vrenge stemmen til Synne, om folk oppdaget det var det greit, men vi la ikke ut noen hint for at de skulle forstå det heller. Vi har holdt på i ett og et halvt år. Det var deilig å holde det hemmelig. Det er som å komme til en ny by hvor du ikke kjenner noen, og så må du finne ut av alt på nytt.

Når du hele tiden får folks feedback og respons på ting blir du preget av det. Etter første dag i studio tenkte vi at det var kult og at vi måtte gjøre noe mer, uten at vi hadde ikke noe behov for å si det til venner eller på Facebook.

S: Det var vår verden. Det som var vanskelig var når venner hadde skjønt at det var oss. De kom bort å sa «eg har skjønt at du er Lekende Lett» og jeg bare nei, nei, det er bare jeg som mekker coverne, jeg har ikke sjekket ut musikken ordentlig en gang.

Var hemmeligheten forfengelighet?

K: Jeg har min arv og min CV og Synne har en CV fra foto, modellting og fra å lage musikkvideoer. Om vi hadde gått inn med alt det vi var hadde vi antagelig fått til mye mer på enda kortere tid, men det som til slutt ble konserten på Dragefjellet gjorde vi uten noe av det.

Musikken snakket for seg selv og banet vei for der vi er nå. Det er sånn det egentlig bør være.

Kvelden før NATT&DAG møter duoen spilte Lekende Lett sin andre konsert noensinne på utestedet Østre under Vill Vill Vest, Bergens svar på by:Larm. Det var stinn brakke, og både den ordinære- og bransjekøen gikk langt ut i den brosteinsbelagte gaten i Skostredet.

Det hjalp lite om du for eksempel var Cezinando og Sushi (uten Kobe) og forsøkte å skippe køen med klikken på slep, eller om du var P3s Ruben Gran: Østre har en kapasitet på 250, og Lekende Lett hadde ingen problemer med å fylle stedet lenge før konsertstart.

senTRum scene f R e d a g 20. o k T o B e R

Bill. kR. 320,- + Bill.avg.

Hovedsal – 18 åR – galleRi – fRi aldeR

senTRum scene

RockefelleR f R e d a g 27. o k T o B e R Bill. kR. 300,- + Bill.avg. 18 åR leg.

senTRum scene

ToRsdag 16. novemBeR

T o R s d a g 1 4. d e s e m B e R

Bill. kR. 390,- + Bill.avg. 18 åR leg.

Bill. kR. 350,- + Bill.avg. 18 åR leg.

RockefelleR

RockefelleR

TiRsdag 16. januaR

m a n d a g 5. f e B R u a R

Bill. kR. 300,- + Bill.avg. 18 åR leg.

Bill. kR. 310,- + Bill.avg. 18 åR leg.

S: Jeg tenkte at enten så kommer det nesten ingen eller så er det så er det stappfullt. Jeg satt på jobb og talte over hvor mange jeg viste som kom til å komme og da kom jeg opp i 16 og det var greit, sier Bønes.

Hvem er de 16?

S: Mamma, pappa, broren min, kjæresten min…

K: … Og de der, hva heter de … Snøhvit og de tolv dvergene!

S: Selv om det var kjipt, var det litt gøy at det var masse venner som ikke slapp inn. «Sorry, vi slapp ikke inn, men jeg hørte at det var jævlig bra».

K: Om man ikke kommer inn har man på en måte vært der uten at man får noe igjen. Det er et minne det også.

Forsalg: www.rockefeller.no > TlF. 815 33 133 > NB! + Bill.avg.

Musikk Intervju

48 49 50

Nå som vi vet hvem dere to er, hvem er Lekende Lett?

K: Lett er en person. Det er en stemme som vi prøver å finne. Lekende lett er mer Synnes univers enn mitt, hennes hverdag, verden sett gjennom hennes øyne.

Vi hadde en tanke om at vi ville gjøre klubbmusikk.

S: Ja, og gjøre den hverdagslig. Ikke så mye glitter og glam.

K: Vi vil gjøre vanlige ting fete istedenfor å gjøre fete ting vanlige. Det er ærlig. Det høres nesten karikert ut, men alt i tekstene, om det er noe humor eller referanser der, kommer fra en plass man ikke trenger å tulle vekk. Det er ingen fasade der.

S: Målet er at vi skal høre folk spille musikken vår på vorspiel når vi går gjennom gatene. Om de kler seg til fest eller skal på date, eller hva faen.

K: Vi har laget mye rart, ting som bare et laget for å bli laget. Noen av låtene har har tre-fire refrenger hver som aldri ble brukt.

S: Det som var gøy med «Nike» for eksempel var at vi begynte helt på nytt. Vi tok vekk all vokal vi hadde lagt på etter at Kristian hadde vært på løpetur og lagde ny tekst. Jeg er veldig fan av The Office, og der sier Michael Scott «Nike, just do it» og jeg tenkte faen, det høres fett ut på norsk også. Låten fungerer bra som motivasjon. Jeg sier daglig til meg selv bare gjør det som Nike. Når du ikke vil stå opp eller støvsuge, bare gjør det som Nike.

Synne snur seg mot Kristian og spør ham om de skal fortelle «den greien» bak låta «Bli hos meg»?

Hvordan begynte dere å jobbe sammen?

S: Vi møtes på et gatehjørne på Møhlenpris, Kristian skulle spille med Peder Niilas (DJ) på Østre, og så kom jeg gående forbi og sa at jeg skulle på giggen, og at jeg burde få betalt av utestedene fordi jeg alltid lager så god stemning. Før var det alltid jeg som lagde god stemning, det var jeg som startet dansegulv og sånt. Nå har jeg blitt litt mer sjenert, nå sitter jeg mer i baren egentlig. Kristian hevder uansett at han ikke viste hvem jeg var, da …

S: Lengden på «Bli hos meg» er samme lengde som et gjennomsnittlig samleie.

K: Det er flaut, på vegne av menn og kvinner, kanskje spesielt menn … Det er beklagelig kort, fem minutter. Tanken er at sangen skal vare fra første penetrering til avslutning, at man skal klare det i løpet av sangens lengde.

Den er litt dirty, uten at det er eksplisitt i teksten.

S: Det er en fin klinelåt.

Hva med ny låt som heter «Bli i meg»?

K: Bli i meg fem minutter til? Vi skal jobbe for å øke gjennomsnittstiden.

Man burde kunne høre låten to ganger.

S: Det er bare å ta den på repeat liksom og se hvor lenge man holder.

Synne, du har fotografert mer eller mindre alle band i Bergen og kjenner miljøet godt. Gjorde det at det var vanskelig for deg debutere i eget navn?

S: Ja, jeg var redd for hva kompisene mine som driver med musikk skulle si. Enten synes de det er dritteit og ler av meg, eller så synes de det er dødsfett at jeg gjør det. Jeg var redd for at de skulle bli sur for at jeg gjør deres ting, at de syns jeg burde holde meg til mitt.

Men jeg har bare fått god respons.

«Vi vil gjøre vanlige ting fete istedenfor å gjøre fete ting vanlige»

Det er mye god respons i musikkmiljøet i Bergen!

Alle musikere fusjoneres inn i hverandres greier og er er i 10 band hver? Det er flere folk på Vill Vill Vestplakaten som spiller i 3-4 band under festivalen.

S: Jeg tror det er sunt og bra. De lærer av hverandre.

I Bergen kommer folk med tøffe låter og grinelåter sammen og gjør ting.

K: De folka henger sammen uansett, og om de skal henge sammen kan de like gjerne lage musikk fremfor å spille rollespill. Det å lage musikk har blitt en litt avslappet ting. Man branch-er ut fra sin egen lille klikk.

Men får man øvd da? Hva skjedd med å reindyrke en greie? Er det egentlig noen i Bergen som faktisk øver, eller lager dere bare nye band og pilser på Legal?

S: Vi øver, men vi er etablerte mennesker, da. Før konserten på Østre har vi øvd masse. Etter jobb en time hver dag. Kjapt og enkelt for å få det inn.

K: Det er viktig å øve, der får man muligheten til å oppdage nye ting i musikken man har laget. Rette opp i ting i miksen, så låtene blir best mulig.

S: Eller om du finner ut at verset høres fetere ut med en annen flow.

Et ekte motto?

S: Det skjer ikke om du ikke gjør det.

Hvorfor skulle han vite hvem du var?

S: Jeg er en jævla fet fotograf, hallo, og jeg har vært fan av ham i flere år.

K: Jeg kan ikke kjenne alle mine fans, det er så mange.

Jo, men, jeg hadde sett deg før, men jeg viste ikke om hvem du var. Jeg viste ikke om du kunne synge, rappe eller lage musikk eller noe. Jeg fant ut hva hun het og spurte henne på Facebook om hun kunne synge.

S: Jeg fikk melding på Facebook hvor det sto «Kan du synge?». Og jeg svarte bare «nei».

Film Intervju

FOTO SIGNE LUKSENGÅRD

52 53 54 55

Tungetale TEKST TRULS FOSS

Regissør Paul Tunge ranter om sin nye film Fountain of Youth, Anders Behring Breivik og det å lage film på begrenset budsjett.

DIRECTED BY THE SAFDIE BROTHERS

PÅ KINO 6. OKTOBER © 2017 HERCULES FILM INVESTMENTS SARL

ETTER DEMNING (2015) ble Paul Tunge lovprist som en av landets mest interessante filmskapere. Bortsett fra få festivalvisninger, og en bitteliten kinolansering i hovedstaden har den lille hypede indieperlen knapt vært mulig å se for publikum – inntil den for kort tid siden ble lansert på DVD. Demning mottok NATT&DAGs pris for årets Beste film 2015, og i takt med hypen vokste den seg til å bli en snakkis blant kunst- og filminteresserte.

Nå, snaue to år seinere, er Tunge tilbake med Fountain of Youth, som vil stikke en glovarm nål i vår tidsbyll av grumsete besettelse med image, suksess og forvrengt selvrealisering. Fountain of Youth følger Olav, en mislykket og ensom entreprenør i midten av tjueårene som nylig har blitt nektet kontakt med sitt nyfødte barn.

I sin søken etter å få svar finner han frem til en eksentrisk gestaltterapeut i et av internetts obskure hjørner.

Tunges spillefilmer er filmet med mikrobudsjetter og med små team – i hovedsak han selv og skuespillerne. Dette gir et visuelt uttrykk i samme farvann som den vest-svenske filmbølgen (Farväl Falkenberg, De ofrivilliga og Man tänker sitt) og den amerikanske indiesjangeren mumblecore. Lavbudsjettsproduksjoner som ofte betegnes som rå og upolerte i sitt visuelle uttrykk. Der andre ser utfordringer ser imidlertid Tunge muligheter!

— Jeg ser det som en mulighet å ha et minimalt budsjett og crew å arbeide med. Da åpner det seg opp en arena for skuespillerne som er helt ren, de er helt beskyttet, og man kan skape et absolutt fokus. Det kan føre til øyeblikk med en enorm menneskelig nærhet.

Hvordan arbeider du med å balansere det forklarte, underkommuniserte og uforløste?

— Store deler av strukturen oppstår i etterarbeidet. Jeg er ikke nødvendigvis så opptatt av å fortelle en historie, men av å skissere opp et menneske som eksisterer i samfunnet vi lever i, gjerne med noen tanker som vi ikke diskuterer eller skildrer så ofte på film. Dette springer ut av følelsene jeg hadde i kroppen da jeg som yngre så Michael Hanekes filmer. Hvordan Haneke bygger opp til noe vi aldri får, de mange komplekse lagene til karakterene, mørke, men så troverdige.

@EUROPAFILM

Film Intervju

52 53 54 55

Verken Demning eller Fountain of Youth hadde klare manuskripter. Dialogscenene var skrevet ferdig, men for skuespillerne var det alltid uklart hvor de kommer fra i en scene og hva som blir neste scene. Dette ser jeg som positivt, fordi jeg kan lade skuespillerne med det jeg ønsker, og ikke det de tror er viktig, eller riktig.

«Der karakterene i Demning diskuterer hvor Breiviks aggressivitet kommer fra, så er Fountain of Youth mer et forsøk på å svare på det»

Kan du si noe om uttrykket i Fountain of Youth?

— Estetikken er veldig preget av mulighetene jeg hadde med tanke på det svært begrensede budsjettet. Jeg tenkte mye på hvilke muligheter jeg hadde når det er bare meg, kamera og skuespillere. Har man en fantastisk location og skuespillere som er like tent som en selv på å lage noe som føles litt unikt, så gir det muligheter til å utforske. Hvordan løser man en scene når man til enhver tid kan filme 360 grader, når det ikke er en omrigg å vente på? Man kan flytte seg akkurat dit man ønsker, spontant ta en taxi til andre siden av byen for å filme et annet sted. Flytte location om det fint lys et sted, om det regner, også videre.

Hva var inspirasjonen til Fountain of Youth og hvor kom ideeen fra?

— Jeg hadde nettopp lest Seierstads En av oss, om Breivik. Jeg ble oppslukt av hvordan hun beskriver oppveksten hans. Offeret som forsøkte å gå alle snarveiene i livet, hans enorme jag etter suksess og utad fremstå som mer enn det han var. Jeg følte Demning var hypernaturalistisk i uttrykket, og ønsket å utfordre meg selv med å lage noe mindre naturalistisk.

Kan Fountain of Youth sies å være en slags oppfølger til Demning – karakteren som Jørgen Hausberg Nilsen spiller tatt i betraktning?

— Jeg har jo tenkt tanken, men hadde ikke noe spesifikt ønske om at det skulle være det. Men det er definitivt en slags videreføring av en mer ekstrem utgave av samme karakteren Jørgen spiller i Demning. Jeg opplever Gunnar Iversens poeng (i en analyse av Fountain of Youth for Rushprint) som treffende: Der karakterene i Demning diskuterer hvor Breiviks aggressivitet kommer fra, så er Fountain of Youth mer et forsøk på å svare på det.

Det er paralleller mellom hovedkarakterene i Fountain of Youth og Breivik. Kan du si noe om dette?

— Igjen må jeg refere til Iversens analyse: Det er en slags skygge av Breivik vi ser i filmen. En av dem som ikke tok et steg videre, og gjorde noe drastisk. Som en gammel graffitimaler fra utkantsnorge er det et skremmende portrett Seierstad tegner i En av oss. Jeg har riktignok vokst opp i en samlet familie, med trygg økonomi og mye frihet, men like fullt. Måten hun skisserer opp Breiviks liv som en ung mann som ikke føler seg hjemme, som isolerer seg, som har drømmer han ikke oppnår, som kutter snarveier, som lyver til seg selv, som drømmer om større ting…

« E N K R A F TSA LVE AV EN FI LM » – F I L M M AG A SI N E T

Det finnes mange paralleller til tankene til en ung kunstner, og det er lettere å kjenne seg igjen i disse tankene, enn å se for seg den stygge ulven som var utilpass. Det er slik det er å vokse opp i Norge på 90-tallet, 2000-tallet og i dag. Dette er grunnkjernen til Olav. Og han er sint. Ikke på seg selv tror han, for det var ikke hans feil, han må klandre andre.

« E N F I L M SO M BÅ DE TR EFFER H J E R T E T O G HJ ER N EN » – CINEMA

Tar man på de psykoanalytiske brillene så kan det virke som både Demning og Fountain of Youth er et oppgjør med farsrollen. Var det noe du bevisst ville undersøke?

— Ja, det tror jeg absolutt. Det må da være noe som er knyttet opp til min og de rundt meg sin oppvekst på et vis. Jeg er opptatt av at ting man var misfornøyd med i oppveksten sin ser annerledes ut når man blir eldre.

I hvilken grad man føler seg som et offer, eller at man ikke fikk gjort de tingene man ønsket. Når man blir eldre forstår man at det er flere sider av saken og at alle gjorde så godt de kunne.

Er du redd filmene dine skal bli avfeid som pretensiøse?

— Det er sikkert folk som synes de er det, men det tenker jeg ikke på. Filmene mine «dukker nesten bare opp». Det er ikke et stort system bak dem, så jeg ser det litt som at jeg har alt å vinne. Samtidig, når du er i en posisjon der du har laget to spillefilmer, vært på flere festivaler i inn- og utland, vunnet beste film av NATT&DAG, fått god mottakelse, men fremdeles ikke får noe backing, er det vakkert at noen som Fanfare, et helt uavhengig forlag, uten noen rik onkel, plukker deg opp og backer deg. En regissørs drøm egentlig. All honnør til redaktør Synne Øverland Knudsen.

Jeg undres ofte over hvorfor det er så sjeldent at norske filmer kommer med på de gode festivalene.

Norske filmer som beveger seg litt innenfor arthauslandskapet handler ofte om sinte folk eller triste folk som ikke får laget kunst. Det er jo et problem.

Du arbeider med en ny film, kan du si noe om den?

— Jeg hørte Bret Easton Ellis sin podcast der han snakker med Larry Clark. Episoden åpner med at Ellis kritiserer self-victimization: Hvordan en kan ha blitt et offer for noe, og dyrker det i den grad at en mister seg selv, over tid og blir en annen. Mitt neste prosjekt vil forsøke å skisse opp en karakter som tror hun har opplevd noe traumatisk, og hvordan dette setter i gang en prosess som gjør at hun søker tilbake til 15 år tidligere, for å finne ut av hva som egentlig skjedde.

Maria Grazia Di Meo, som spiller i Fountain of Youth, skal spille hovedrollen. Jeg tror den kommer til å hete Feedback. Det blir på et vis en slags videreføring av Fountain of Youth, sett gjennom en kvinnelig hovedrolle.

Kjenner du deg igjen, eller føler du at prosjektet kommuniser med deg, og vil spille i filmen, send en mail til paultunge@hotmail.com.

MARIA MOZHDAH

ADIL HUSSAIN

HVA VIL FOLK SI E N F I L M AV I R A M H AQ

PÅ K I N O F RA 6. OK TOBER # H VAV I L F O L K SI

HVAV IL FOL KS I. NO

56 57 58

TV Reportasje

TV uten TV TEKST OG FOTO ANDERS LØLAND

Stjernekamps hip-hop-kveld.

Et referat fra salen.

DU HØRTE DEM stort sett hver eneste fredagskveld i barndommen. Fortsatt hører du dem kanskje ukentlig.

Gjenkjent på den rungende latteren og den evinnelige klappinga, hostingen i skjorteermet, jubelbrølene og den medfølende responsen når noe går galt. Nei, jeg snakker ikke om Onkel Odd og Tante Hilde. Jeg snakker om TV-publikummerne. Det mystiske folket som applauderer på kommando og ler når det trengs. Hvem er de egentlig? Og hvordan er det å være en del av denne ubeskrevne flokken? Jeg drar til Fornebu H3Arena for å finne ut av saken.

H3arena, altså. Fra utsiden ser det ut som et bygg snytt ut av Breaking Bad-universet, tilsynelatende velegnet til distribusjon av metamfetamin og/eller fritert kylling. Én ting er i hvert fall sikkert: Den grå industrielle fasaden til Fornebus H3-Arena skjuler en ellevill historie. Det var nemlig her Ramsey fridde til Anne-Mona, og et sjokkert (men svært nysgjerrig) norsk TV-publikum ble vitne til ekte sex på TV for første gang. Det var her den første norske Big Brother-sesongen utspilte seg for 16 år siden, og det var også her (kanskje akkurat der Ramsey gikk ned på kne?) at Jørn Hoel rappet en Kanye West-låt med et tungt gullkjede om halsen i beste sendetid på NRK, 13 år senere.

TOUR DE FORCE PRESENTERER

TRE HØYAKTUELLE DOKUMENTARER PÅ KINO FIGHTING FOR FREEDOM. FIGHTING TO SURVIVE. OFFICIAL SELECTION

regi av

EVGENY AFINEEVSKY

Det er det sistnevnte fenomenet som har brakt meg til dette historiske bygget på Fornebu i kveld. Om én time starter nemlig den årlige TV-bautaen Stjernekamp: hiphop-kveld, og jeg skal være publikummer.

– De aller fleste journalistene som dekker Stjernekamp, velger å gjøre det hjemmefra, forteller Helene Amlie, kommunikasjonsansvarlig i Stjernekamp. Det finnes altså en ekte jobb der du kan spise Sørlandschips hjemme foran TV-en, traumatisere Benedicte Adrian med nedsettende adjektiver og samtidig tjene nokså fett med penger, HVER lørdag. Sjøl har jeg selvsagt ingenting jeg skulle sagt, men bare nevner det.

13.

OKTOBER presents an aFIneeVsKY-tOLMOr and CInepOst BarrandOV prOduCtIOn In assOCIatIOn wIth enaB BaLadI and sMart news aGenCY “CrIes FrOM sYrIa” MUSIC MUSIC EDITED COEXECUTIVE FOR HBO

BY MartIn tILLMan BY aarOn I. ButLer SUPERVISOR KathY neLsOn PRODUCERS shahIda tuLaGanO Va serGeI ZhuraVsKY Jawad sharBaJI PRODUCERS sheILa neVIns SENIOR PRODUCER nanCY aBrahaM daVId dInersteIn tOMÁˆS srOVnaL danIeL duBIeCKI Lara aLaMeddIne ChaMsY sarKIs BOhdan BatruCh PRODUCEDBY eVGenY aFIneeVsKY den tOLMOr aarOn I. ButLer DIRECTEDBY eVGenY aFIneeVsKY ®

Copyright © 2017 FHTTU Productions, LLC.

TM

Sendestart nærmer seg og folk begynner å strømme til inngangen. H3Arena tar mellom 500 og 600 mennesker, og hver Stjernekamp-sending trekker visstnok fulle hus. En liten gruppe dansere på mellom 10 og 15 år kommer plutselig løpende bak meg, en fyr triller på en handlevogn full av kabler, mens artister, programledere, teknikere og andre bakmenn klapper hverandre på skulderen, ler og vitser sammen. Det er riktig så idyllisk bak teppet før showstart, og mer idyllisk skal det faktisk bli. Helt fremst i køen til inngangen sitter det nemlig en mann og en kvinne godt oppi pensjonsalder på hver sin klappstol. Mannen sitter avslappet med sixpencen i fanget mens kvinnen sitter og strikker på et skjerf. Ja, mye har skjedd her på Fornebu siden Ramsey og Rodney hang opp pornobilder på kjøleskapet.

Klokken er kvart over syv og endelig får folk slippe inn i studio. Samtidig blir en diger vogn med snacks trillet inn i salen. Her er popcorn, brus, baconcrisp og… Jo visst faen selger de øl!!! Herregud. Hvem skulle trodd?

Jeg kjøper en 0,33 Ringnes og må umiddelbart vurdere hvorvidt jeg skal åpne denna bjørnungen med en gang, eller om jeg skal forsøke å spare den til Didrik Solli Tangens fremførelse av Coolios «Gangsta’s Paradise» om en drøy time. Akk, valgets kvaler. Nei, den ryker nå! Jeg tar med meg ølen opp i pressesonen og setter meg ned på plassen min. «Øl i pressesonen»! Hehe, tygg på den du voksenmedia! Eller… Hva er det jeg ser? Like ved siden av meg sitter Morten Hegseth fra VG og skjenker cava i stettglass sammen med tre andre kolleger! Jeg tar meg en resignert slurk av ølen og føler meg utklasset av det store mediehuset. Men så våkner jeg til live igjen! For hva er det egentlig som skjer der oppe på scenen nå? Per Sandberg? Per Sandberg med en mikrofon i hånden, ikledd t-skjorte og en kort denimshorts!?

Falsk alarm! Det er ikke Per Sandberg, bare en publikumsoppvarmer som ligner.

– Da kan alle snu seg mot sidemannen og si «du er pen!», roper publikumsoppvarmeren som ligner på Per Sandberg.

Jeg snur meg klønete mot kvinnen til venstre for meg, og tenker straks at dette kunne vært et ganske artig anslag for en romantisk komedie. Publikumsoppvarmeren fortsetter: – Hold på ryggen til den du sitter ved siden av. Si til vedkommende: «Du har en fin korsrygg!»

Det låter kanskje som en dement offisers siste ordre, men ungene ler og stemningen i salen er så og si upåklagelig. Per kan åpenbart jobben sin!

27.

OKTOBER

10.

NOVEMBER

TV Reportasje

56 57 58

Nå vil vi se artistene og programlederne her, sier jeg (riktignok inni meg, ettersom jeg ikke kjenner noen i lokalet), og før jeg vet ordet av det slår klokka fem på åtte og åpningsnummeret er i gang. Run DMC og Aerosmiths klassiske rock- og hip-hop-hybrid, Walk This Way, ljomer over anlegget. Artistene og dommerne entrer scenen. En middelaldrende far i hettegenser roper «Yeah!» så sønnen hans skjærer en grimase. VG setter cavaen på gulvet.

«Like ved siden av meg sitter Morten Hegseth fra VG og skjenker cava i stettglass sammen med tre andre kolleger»

Det er i hvert fall lite å utsette på trøkket i salen!

Allerede under kveldens første deltaker Alexander Wallmans (jeg vet heller ikke hvem det er) fremføring av Macklemores «Can’t Hold Us», går publikum regelrett bananas. Gulvet under føttene mine gynger. Det jubles så høyt at musikken praktisk talt drukner i publikumsstøy, og en liten unge et par rader foran meg, er åpenbart i ferd med å få et slags panikkanfall (eller så er det bare sånn ren og skjær glede ser ut, jeg vet ikke). «Yeah!», roper den middelaldrende faren med hettegenser for andre gang.

Det er tid for Gaute Ormåsen, og plutselig går det opp for meg hvilket nydelig TV-historisk-meta-øyeblikk jeg befinner meg i akkurat nå. Bare hør på dette: Mannen som tapte for Kurt Nilsen i den legendariske, første Idolfinalen i 2003, står fire meter unna meg i det samme lokalet som huset den første, norske Big Brother-sesongen for 16 år siden, og rapper en Eminem-låt direkte på Norges mest populære TV-program!! Fy flate, dette er jo helt sheriff!

Jeg skrur på lommelykt-funksjonen på iPhonen, løfter den over hodet og veiver den horisontalt frem og tilbake i takt med musikken. Det gjør stort sett alle andre her også. Det er nemlig det vi har fått beskjed om. Mellom låtene får vi tydelige instrukser fra co-produsent og Stjernekamp-mastermind Vibeke Sørlie, om hva vi skal gjøre. Et koreografert felleskap kan også være et fint felleskap, tenker jeg lett filosofisk, før jeg oppdager at jeg har satt mobilen i flymodus og ikke på lommelyktfunksjonen.

Stemningen avtar ikke. Vibeke holder koken. Per Sandberg-lookaliken gestikulerer energisk og leder oss inn i hver bidige applaus, uten at det går på bekostning av behovet for å unne seg en aldri så liten bakesnus mellom slaga. Barna, som utgjør omtrent 25% av publikumsandelen, roper og hyler og løfter de hjemmelagde plakatene sine over hodet. I Stjernekamp-universet blir gamle Idol-finalister og tidligere MGP-deltakere reinkarnert som ekte superstjerner. Jeg har for eksempel ikke sett så mye til Lisa Børud før (selv om hun har en ganske fyldig wikipedia-artikkel til å være født i 1996), men når hun i kveldens avslutningsnummer danser seg gjennom Jay Zs «99 Problems» til øredøvende applaus fra salen, så er jeg faktisk solgt. Dette er jo bra på ekte!

Kvelden går mot slutten, men først skal en deltaker ryke ut av konkurransen. Mange holder seg for øra.

Selv prøver jeg å skjule en New Energy-sjokolade jeg begynte på rett før vi gikk på lufta igjen. «Ikke Makeda, ikke makeda» hvisker en liten gutt håpefullt til søsteren sin på raden bak meg. Men den gang ei: «Makeda», sier programleder Kåre Magnus Bergh til unison buing fra salen. 24 år gamle Makeda er ute av årets Stjernekamp og publikum reagerer med sjokk og vantro, før vi sømløst glir over i stående applaus og Makeda smiler tappert til de fremmøte. Stjernekamp er over for i dag, og dommerne og deltakerne stiller seg til disposisjon for selfies og highfives nede ved scenen. For en kveld!

Akkurat slik reality-seriene produserer midlertidige kjendiser, fabrikkerer Stjernekamp midlertidige popidoler i perioden programmene pågår. Det skal nemlig ikke mer til enn to lørdagskvelder med litt TV-eksponering, for at en liten gruppe 12 år gamle gutter går sammen om å mekke en tidkrevende og fargerik plakat med Benedicte Adrians navn på. Å være fan av noe er gøy og samlende, og det å være med på Stjernekamp-live, er sånn sett et konge tilbud for barnefamilier som ikke har et fotballag (eller politisk ståsted) å stå sammen om.

Kanskje er TV-underholdning faktisk morsommere uten TV-en, spør jeg meg selv. Kulturen oppleves jo best når du er tett på den, som (jeg tror noen) folk sier.

Det er ingen tvil om at det var barnefamilier det var overvekt av her i kveld, og sånn sett kom jeg i hvert fall til bunns i hvem som drar på denne typen TV-innspillinger. Likevel, da jeg spør en liten gutt på vei ut av studio om det var gøy å være her i kveld, blir jeg på nytt tankefull.

– Hvem er du?, svarer han.

60

Tegneserie Intervju

– Vi lever en N1b-lifestyle Foto: Andreas Lund

Tegneseriekollektivet N1b er mye mer enn bare tegneserier. Veldig mye mer.

TEKST ANDREAS LUND

NARVES1BIBLIOTEKET (N1B) GJØR en stor figur på tegneseriefestivaler både inn- og utenlands. De setter opp hjemmelagde kiosker og pynter den pent med hjemmelagde pappmachefigurer og serverer gratis kaffe til forbipasserende på markedsområdene. De har bøttevis med selvlagde tegneserier og fanziner, ved siden av å distribuere andres.

Deres mest kjente utgivelse er kanskje Mennesker Med Håp For Fremtiden. En slags antologi som smelter sammen en rekke kunstformer med hovedfokus på tegneserier. I fjor arrangerte N1b Hypermarked i Oslo hvor de fylte et galleri i Oslo til randen med fanziner, trykk og tegneserier. Det kan virke som om N1b med sine mange armer er på vei til verdensherredømme. Jeg snakket med Christa, Sunniva og Herman. Tre utsendte representanter fra Narves1s multikonsern.

Hva er Narves1biblioteket?

Christa: Man kan si det er en blanding av en kiosk og et bibliotek.

Sunniva: Men biblioteket er bare en av underkategoriene i Narves1 multikonsernet.

Hva er de andre underkategoriene?

C: Vi har Narves1Clothing som produserer både billige og dyre klær og N1b Tech arbeider med teknologiutvikling.

S: De jobber for en ny digital hverdag. Det er for eksempel de som bygger nettsiden og de jobber mye med VR-teknologi.

Herman: – Så har vi N1b Academics. Det er den vitenskapelige avdelingen vår. De jobber med vitenskapspublisering og lignende. Det finnes noe som heter Institutt for Bruk og N1b ble invitert til et samarbeid med dem for å formidle deres forskningsresultater.

C: De hadde forsket på bruk og N1b Academics lagde filmer og en messe som viste frem resultater fra den forskningen. Du kan lese om det på våre nettsider.

H: Også har vi DeichmannDeLuca som kan ligne på N1b men prisene er skrudd opp 5 kroner og de er opptatt av hashtags.

C: De prøver å utkonkurrere Deichman som monopol-bibliotek.

S: N1b-Cinemateket distribuerer film og N1b-TV produserer film- og TV-innhold.

H: Vi er veldig inspirert av de store skiltene som står utenfor kjøpesentrene hvor man ser alle butikkene som finnes der. Slik ønsker vi at N1b skal bli. Vi har også en annen kategori som heter Scandinavian Design on a Budget hvor vi selger billig skandinavisk design. Vi har også N1b Catering som står for matservering på arrangementene våre.

C: Det er snakk om at N1b Catering skal begynne å samarbeide med DeichmanDeLuca. Vi har også NarvesTruck1bib. Et truckfirma som hjelper oss med arrangering og forflytting.

H: Og Glut1diskoteket. De lager musikken til arrangementene våre for å skape den riktige atmosfæren. Vi vil arrangere et diskotek med de en gang. De er også veldig for gluten.

Hvorfor startet dere antologien Mennesker Med Håp For Fremtiden (MMHFF)?

C: I forkant av oppstarten til MMHFF hadde vi vært på en del salgsarrangementer med våre egne ting og vi startet også et opplevelsessenter i Bergen hvor man, blant annet, kunne bli bedre kjent med N1bs historie. MMHFF ble startet opp etter dette.

H: Vi opplevde en avstand mellom ulike miljøer. At tegneseriefolk var i en leir, tekstfolk i en leir og fotofolk i en annen leir.

Så da inviterte vi forskjellige folk fra forskjellige steder til å bli med. Vi ønsket å korte spriket mellom ren tekst og tegneserier.

Kan dere fortelle mer om Opplevelsessenteret og N1bs historie?

C: Det var et sted hvor man kunne lære om N1bs historie på en interaktiv og spennende måte.

S: Og andre temaer som romfart og teknologi.

C: Det hører med her at vi er forvaltere av N1bs drift, mens det egentlig ble startet av Gunna Salves i 1966. Hun slo ned en vegg mellom en Narvesen-kiosk og et bibliotek og forente de to institusjonene for en billig og folkelig penge.

Hva gjør dere utenom dette?

H: Vi lever en N1b-lifestyle.

S: Jeg vil si den livsstilen handler om komfort, luksus og gode verdier.

H: Og gode leseopplevelser, ikke minst.

Fra: Mennesker Med Håp For Fremtiden

www.anotherworldent.com

C: Og formidling til andre. Men vi er først og fremst N1b-arbeidere.

H: Vi vil også at folk skal være snille. Det er viktig å få fram. Det skal først og fremst være hyggelig.

Hva er det neste for N1b?

H: Vi bruker veldig mye tid på å se for oss hvordan N1b skal se ut i fremtiden. Kommer vi til å ha en filial i hver eneste by, for eksempel? Vi ser for oss en kiosk på kanskje 100 kvadratmeter i alle de store og mindre byene. Da kan folk komme og produsere fanziner hos oss og lære mer om distribusjon.

C: Med fontene i midten. Vi har et mål om å komme på Norge Rundt og komme oss Norge rundt. Det er i hvert fall i femårsplanen vår. Vi ønsker også å bli en alternativ distribusjonsordning etterhvert. Via post, sykkel og internett. Vi prøver også å få til et samarbeid med rådhuset. Vi skal også lage et illustrert vitenskapsmagasin hvor vi illustrerer vitenskapsartikler. Da kan vi få gjort viktige ting.

S: Men det neste konkrete vi skal gjøre er å starte en fabrikk i Bergen. «Narves1 Direktoratet inviterer til arbeid». Da skal vi søke arbeidstakere som kan være med å produsere innhold for oss som skal ut til kunder.

H: Det blir på Bergen Art Book Fair. Folk kan komme og jobbe for oss og produsere varer for oss. Vi gir god opplæring.

C: Og en smått anstendig lønn.

S: Og konkurransedyktige arbeidsvilkår.

H: Det er også snakk om å lage et kjøpesenter på nyåret.

S: Det er i hvert fall i femårsplanen vår. N1b Amfi skal det hete.

C: Vår store drøm er å kjøpe en giga-hall utenfor Moss i forbindelse med dette. Den kan huse en 20 meter høy byggehall, kontorer, soverom for arbeidere og café.

S: Hypermarkedet på Grafill før jul var en slags demo for dette.

C: Det ville vært en butikk i det store senteret, sikkert i kjelleren.

For mer informasjon om Narves1s multikonsern, besøk narves1biblioteket.no.

62

Smil & Gift

møter Vegard Larsen Spraycations, Wu Tang Clan og fast stilling i NRK har gjort Vegard Larsen mer enn kvalifisert nok til å intervjue avdankede rappere om hvor fete de var på nittitallet.

6 1

Jeg brukte nittitallsvirkemiddelet ironi.

– Åja, det skjønte jeg ikke.

ENDELIG noen som har laget dokumentarserie om middelaldrende norske menn som snakker om hvor kule de var før!

– Ja. Det er gjort noen ganger, så du har ikke helt rett i at det endelig er noen som har gjort det.

Hvordan fikk du jobben som NRKs hiphop-historiker?

– Eeeeeh. Skal jeg svare ordentlig på det? Det var litt tilfeldig, jeg var arbeidsledig etter I Larsens leilighet (NRK-program der Larsen intervjuer norske skuespillere. Plot twist: Det er i en leilighet! red. anm.). Produksjonsselselskapet Norsk fjernsyn fikk NRK med på laget, NRK bidro med litt penger og arbeidskraft i form av meg… og så visste vel min sjef her på huset at jeg hadde hørt på Wu Tang Clan tidligere.

Nå har det vært dokumentar om norsk elektronisk musikk, Øya-dokumentaren, NRKs Punx fra 2015…

Trengte vi virkelig ENDA en norsk dokumentar der gamle menn forteller om gamle dager?

– Jeg håper det.

6

Don Martin som sitter og snakker om Beat Street! Vær så snill a!

– Don Martin sier at han har sett Beat Street tre til fire ganger i uka gjennom hele ungdomsskolen, så det må med.

Men programmet handler jo om hiphop fram til i dag, og rap er i fokus. Det er jo Norges største popsjanger i dag.

6

Men da vi spolte frem til siste episode var det FORTSATT Don Martin som satt og snakka om 90-tallet!

– For noen så var nittitallet den sterkeste og viktigste perioden for norsk hiphop. Det var da Don Martin var stor, men serien bringer en jo helt fram til i dag. Vi har med Sushi X Kobe, og den yngste artisten vi har med er vel en gutt på 13 år som rapper. Jeg synes vi er ganske modige, jeg, i valg av artister.

6

Hvorfor er det så jævlig vanskelig for NRK å bruke én person og ett kamera på å lage TV om norsk musikk I DAG? – Det er et godt spørsmål. Du får ta det opp med min kulturredaktør. Jeg tror de jobber med saken. Og så har de jo Stjernekamp.

6

6 1

Ok, da stryker vi det spørsmålet!

Talkshowet I Larsens leilighet gikk ut på at du intervjuet norske skuespillere om hvordan det er å være norsk skuespiller. Hadde du behov for å lage noe «kult» etter at du laget dette programmet?

– Er ikke I Larsens leilighet kult?

Var det sånn at du leste et portrettintervju med en norsk skuespiller og tenkte sånn «Fy faen dette er BRA, dette her må vi ha på TV også! Eller så du Kåre Conradi på Lindmo og tenkte sånn «Jeg vil OGSÅ intervjue Kåre Conradi på NRK!» – Det er ikke så mange talkshow-gjester som er bedre gjester enn skuespillere, når de ikke trenger å snakke om ungene sine eller hvem de er forelsket i, men de får lov til å prate om jobben sin og om rollene. Jeg synes det er ganske interessant, jeg.

1

Hvordan er det å være hvit mann i tredveårene som jobber i tv-bransjen?

– Åh, det er godt. Fast jobb… Statskanalen, altså. Man tjener ikke så mye penger, men det føles veldig trygt.

1

referanser til science fiction middelaldermytologi og riddere, at de var riddere av det runde bord, beskytta Groruddalen eller Fredrikstad. Jeg synes det er tøft. Åssen er det den begynner, a?

Jeg kan komme tilbake til det, tror jeg. Farlig å si noe feil!

Føler du av og til at du bør kvotere deg selv ut sånn at en kul jente med minoritetsbakgrunn kan kvoteres inn?

– Er det hinting? Hvor er du fra igjen?

1

6 6 6

Har du noen gang hjulpet en kul jente med minoritetsbakgrunn opp og frem?

– Nei. Er du fanget i NRK? Er det sånn at du må lage døve talkshows, så får du lage en hiphop-dokumentar og nå blir du tvunget til å researche for Lindmo eller noe

sånt?

– Til vinteren skal jeg faktisk jobbe med å gjøre research til NRKs julekonsert, så det er ikke så langt fra sannheten.

1 6 6 1

Hva er ditt drømmeprgram?

– Et talkshow med bare rappere. I Larsens leilighet med bare rappere!

Hvorfor kunne du ikke gjøre dét denne gangen?

– Godt spørsmål.

Driver du fortsatt med graffiti?

– Ja.

Hva skriver du?

– Til tross for at jeg kun maler lovlig så egner det seg ikke på trykk. Det er så teit. Når man finner på et navn når man er 11, er man ikke spesielt stolt av det i dag. Nå er graffiti litt som å dra på fisketur. I stedet for å dra i Nordmarka så møter jeg mine gamle venner og så maler vi en vegg sammen. Det høres sikkert rart ut for mange. De som driver med graffiti i Norge er jo stort sett menn på 30 år og oppover.

Som har nådd en eller annen peak i livet sitt.

Dere drar ut av byen for å gjøre det, som en weekendtur?

– Ja, «spraycation» i København, for eksempel. Vi har fått en litt annerledes livsstil, så da blander vi det ofte med veldig dyre restaurantbesøk.

1 6 6

Hvem er Norges beste kvinnelige rapper?

– Jeg tror kanskje hun der Lotus. Hun synes jeg er fet.

Holder en knapp på at hun kommer til å bli norges feteste rapper hvis hun holder på lenge. Det er jo nesten ingen dame-rappere.

Hva med Christine Dancke?

– Christine Dancke gjorde et veldig ærlig forsøk på den tida hun ga ut ting, problemet er bare at damerapperne har fått litt for mye oppmerksomhet litt for tidlig, så de får liksom ikke øvd seg nok. De trengte ikke holde på så veldig lenge før de fikk oppmerksomhet og det tror jeg ødela en del av kreativiteten, for når de endelig fikk lov til å gi ut en skive eller en singel så var de rett og slett ikke flinke nok til å få lov til å gi ut noe og da ble det slått så hardt ned på med en gang det kom ut av det lille hiphop-miljøet som var. Men nå er det mye enklere, tror jeg. Håper jeg.

6

1 1 6

Helt ærlig: Chirag eller Magdi?

– Det er jo umulig å løsrive dem fra hverandre. De er jo én person?

Nei. – Chirag.

Ville du blitt redaktør for 730.no eller blitt videointervjuet av Christine Dancke hver dag resten av livet?

– 730 er jo dritfet nettside. Kan ha masse content marketing.

Vil du si til Don Martin at han har en kul hatt eller miste én finger?

– Don Martin har jo fet hatt! Han HAR det! Vet du hva jeg hadde lyst på her om dagen? Jeg så sånne trendy japanere som var her og de hadde hver sin sånn Kangool bøttehatt. Jeg er på nippet til å kjøpe meg en Kangool-bøttehatt. Og Puma Suades. Beat Street-uniformen.

6

1

Og redaktør for 730?

– Helt seriøst, du kan ikke nekte for at det er en fet fyr?

Haha. Søtt!

– Vi er ikke spesielt stolte av det. Det er litt sånn Noma og graffitivegg. Haha! Det er det siste opprøret vettu.

Hva er din all time favorittlinje fra norsk rap?

– Jeg tror vi har klippet sånn 40 versjoner av nesten hver episode i den serien her, så jeg har hørt de låtene vi bruker tusen ganger så det burde jo være en av de som sitter godt nå, men… Eh… Hehe… Kanskje jeg skal ta en fra Pen Jakke, for å representere Østen. Jeg synes «De kom ridende på kameler» er veldig bra. Det er jo ikke en linje, det er bare en halv bar.

Hva er det som rimer på kameler?

– Hva med «Ubudne gjesta», jeg liker den godt. Så liker jeg veldig godt tidlig Warlocks, der det er mye snakk om at de er riddere og sånn. Det synes jeg er gøy.

6

1

Du liker bare de middelalderske hesteelementene?

– Det var før rapperne begynte å finne seg sjæl og begynte å rappe om følelser og sånn. Da var det mye

«Nå er graffiti litt som å dra på fisketur»

FOTO RUMI BAUMANN

6 6

Yo, yo!

– Hehehe. Yo.

Vegard Larsen: Kjent for å ha en leilighet full av skuespillere og elske film. Aktuell med NRKserien «Takin ova», sammen med regissør Pål Laache, som er en historisk dokumentar som handler om da hiphop kom til Norge i 1984, og hvordan rap har utviklet seg fra å være et undergrunnsfenomen til å bli pop. Da vi la inn navnet hans i en dårlig «rap name generator» fikk vi V Diamond Jabs a.k.a. Diligent Pain.

100 ÅRSJUBILEET ER I GANG

BLI MED PÅ FEIRINGEN!

SKAP HISTORIE!