NATT&DAG, Oslo, februar 2016 by NATT&DAG

OSLO – FEBRUAR 2016

SKAM TIDENES BESTE TV-SERIE?

6 & 1 MØTER BEGLOMEG-RAYMOND

VILDE TUVs GUIDE TIL TRANCE

LEKKERT, MANN! VI DRO PÅ UFO-FOREDRAG

Norges stĂ¸rste formidler av hybler og bofellesskap. Helt gratis!

OSLO FEBRUAR 2016

Sjefredaktør DANIEL RAMBERG ramberg@nd.no

Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nd.no Markedsavdeling ANDERS BROCHMANN JOHNNY JENSEN ALEKSANDER RIIS salg@nd.no

Redaktør NIKOLAI KLEIVAN kleivan@nd.no Musikkredaktør KARIMA FURUSETH furuseth@nd.no

NATT&DAG Kreativ JAN CHRISTIAN FORTHUN forthun@nd.no

Filmredaktør MARTIN ØSMUNDSET osmundset@nd.no

Administrasjon okonomi@nd.no

Fotoredaktør CHRISTIAN BELGAUX belgaux@nd.no

Utgiver NATT&DAG AS

TIDENS ÅND, OVERHØRT ...................................................................................................................................... SOSIALE MEDIER FOR DE GAMLE........................................................................................................................ SKAM......................................................................................................................................................................... SOMMER HELE ÅRET: KARSTEN KLEPPAN....................................................................................................... VILDE TUV OM TRANCE......................................................................................................................................... ELDORADO BOKHANDEL....................................................................................................................................... RETT UT AV HORTEN.............................................................................................................................................. ABSURD PÅ ALVOR................................................................................................................................................. RUSKOMMENTAR.................................................................................................................................................... HIPSTER I HAVANNA.............................................................................................................................................. KIIL! KIIL!.................................................................................................................................................................. UTELIVSGUIDE......................................................................................................................................................... KUNSTGUIDE............................................................................................................................................................ SCENEKUNSTGUIDE............................................................................................................................................... MUSIKK: ANMELDELSER OG BEST AKKURAT NÅ............................................................................................ (IKKE) LA LCD LEVE (IGJEN)................................................................................................................................. FILM: ANMELDELSER OG KORT KRITIKK........................................................................................................... VI MÅ SNAKKE OM MAKING A MURDERER....................................................................................................... SMIL & GIFT MØTER BEGLOMEG-RAYMOND.....................................................................................................

Trykk MEDIA NORGE TRYKK OSLO

Debattredaktør VILDE IMELAND! imeland@nd.no

Opplag 60 000

Art Director KARIANNE NYGÅRD nygaard@nd.no

distribusjon@nd.no

Journalist PELLE BAMLE bamle@nd.no

REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL

Skribenter AKSEL KIELLAND ALISA LARSEN ANDREAS DAHL BENDIK AUNAN DANIEL RAMBERG EIRIK TRAAVIK EMIL FINNERUD ERLEND MØRCH JON OLSEN KAJA BETTINE KIRSEBOM GIFT INGRID EVENSEN IDA SKOGVOLD KARIMA FURUSETH KASPER BRÆIN KETSJUP KRISTOFFER JAKOBSEN KRISTINE TINGVIK AAS MATHIAS MOLLESTAD MARTIN ØSMUNDSET NIKOLAI KLEIVAN PELLE BAMLE RAGNHILD BROCHMANN RASMUS HUNGNES SENNEP SMIL SVEINUNG WÅLENGEN TORGEIR HOLLJEN THON TORA MYKLEBUST OPTUN TROND GAUSDAL VILDE IMELAND! VILDE TUV VEGAR TRYGGESEID

Natt&Dag Oslo Strandgata 19 N-0152 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41

05 06 11 14 16 18 20 24 27 28 32 36 44 46 48 52 54 59 62

Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen Natt&Dag Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim Natt&Dag App app@nd.no For tips og presse: film@nd.no musikk@nd.no uteliv@nd.no mote@nd.no kunst@nd.no scenekunst@nd.no restaurant@nd.no litteratur@nd.no WWW.ND.NO

Foto CHRISTIAN BELGAUX IDA EVENSEN JØRN AAGAARD JETON KACANIKU IDA HELEN GØYTIL

Illustrasjon SVEIN STRØMMEN ANDREAS DAHL

Ø M E R KE T ILJ

Trykkeri

OSLO – FEBRUAR 2016

SKAM

TIDENES BESTE TV-SERIE?

6 & 1 MØTER BEGLOMEG-RAYMOND

VILDE TUVs GUIDE TIL TRANCE

LEKKERT, MANN! VI DRO PÅ UFO-FOREDRAG

Foto: Christian Belgaux

FEBRUAR 2016

TAKK TIL Tunco for deilig mat på Osloprisen på Rockefeller, samt godt vennskap, ei hand å holde i på tunge dager og for at dere holdt tyst om hvem som var skurken i The Usual Suspects nesten helt til slutten av filmen.

TIDENS ÅND

OVERHØRT

KOMMENTAR

LEGALIZE DRANK! Norges mest politisk korrekte ungdomspartileder og hasjhater, skriver i reisebrevene fra det store utland at han storgleder seg til å chugge Cosylan og bare leane back når han er hjemme i Norge igjen.

KORINTER Våre kilder i dagligvarehandelen på Oslos vestkant forteller oss at den aller øverste middelklassens endeløse jakt etter mat som ligner på, men koster litt mer enn annen mat, nå har sentret seg rundt rosinens litt søtere kusine, korinten. Posene rives bort fra hyllene og det hives korinter ned i det mest kompliserte av granola-blandinger. Trendy!

1 1

UNTRUE CRIME I løpet av romjula ble tusenvis av nordmenn over natta eksperter på det amerikanske rettsvesenet og unisone rop om justismord kunne høres på Facebook. Som om vi her i Norge skulle ha hatt noen evne til å påvirke saken, ble det til og med laget en norsk støttegruppe for de to hovedpersonene i Netflix-produksjonen Making a Murderer. Men akkurat i det halvparten av rettskraftige norske dommer var på vei til å bli true crime-saker (var det egentlig Northug som kjørte den Audien?), kom det for dagen at Making a Murderer-skaperne hadde tatt seg sine friheter, og diskusjonen skle ut i et norgesmesterskap i å sakse kritisk informasjon. Forresten: Hvem er DU i Making a Murderer-debatten? Les om Making a Murderer-diskusjonstypene lenger bak i avisen.

1 2

DAMERADARMANNEN En krakilsk, hyperaktiv hotelleier skal ha proklamert at han har en helt unik «dame-radar», som innebærer at han kjenner det på kroppen når en digg dame er i nærheten. Da han illustrerte dameradaren brukte han en lydeffekt som gikk omtrent sånn her: «Bzzzzz», mens han snudde hodet frem og tilbake. Rart, men helt sant.

3 1

IPOD En skulle tro at MP3klumpen iPod for lengst var henvist til historiens bokstavelige skraphaug, men som med alt annet som noensinne har eksistert de siste hundre årene (bortsett fra telefax) har den fått en aldri så liten revival i det siste. Prisene er på vei opp og de ivrigste modder sine ved å sette inn 1TB-harddisk og mer juicy batterier så de får plass til alle sine kompliserte filformater.

1 4

TEKST HANNE HAREIDE SKÅRBERG Daglig leder i Juss-Buss

KORTVARIG BRUK AV VELDIG LITE JULETRE En NRK-ansatt overhørtkjæledegge med ufordelaktig mye makt over radiospillelistene, kjøpte et VELDIG lite juletre kun for å ha det én dag. Det grønne, glitrende skulle visst være så lite som overhode mulig. For en psycho! Samme herlige fyr presterte også å si «Det er imponerende at du har kommet dit du er med ditt utgangspunkt», til en av våre kvinnelige medarbeidere.

NOT ATTENDING Det nyeste på facebookalgoritmefronten er at du nå til enhver tid blir oppdatert på hvilke evenementer dine venner er interessert i, være seg Birken eller Melgaard+Munch. Halve kongeriket meldte seg kjapt på tulleopplegg som «klapp en glassmagnet» og «telepati med grønnsaker» for å vise sine venner at de har en uovertruffen humoristisk sans, men like kjapt viste det seg at alt bare var reklame for en under middels humorside. Another one bites the døll.

1 5

Boblere: Engelske titler på Tidens ånd, Puppen til Sophie Elise er feministisk, trance, Ølpol, Camilla Herrem flytter til Makedonia, «Lekkert, mann», zika, Ramzan Kadyrov på Instagram, «klitring», #feelthebern, Osloprisen, DRIP.

– LISTHAUG HINDRER RETTEN TIL FAMILIELIV Samlet sett kan det ta over 5 år for å få familien sin til Norge. Det er et hån mot en svært sårbar gruppe.

PICS OR IT DIDN’T HAPPEN Apropos offentlig debattbransje. Å få på plass premisset er en vanskelig greie når man skal smi en mening. Her skal du bygge en plattform som er sterk nok til å motstå trykket fra jetmotorene på argumentasjonsrakettene dine, og samtidig stor nok til at Folket kommer seg med på reisen mot opinionsformasjonene der oppe blant stjernene. For konkret premiss og ytringen din blir oversett som ytterlighet. For bredt og du er fanget i en spiral av metadebatt, og vi vet alle hva som skjer med debatten da: Nettopp, Challenger. Debatten eksploderer. Folk omkommer på tragisk vis. Derfor er det forståelig at flere og flere velger å omgå problemet ved å innlede resonnementene sine med påstander som høres riktige ut og som samtidig passer utmerket med det man hadde tenkt til å mene. Særlig utbredt er denne strategien blant kronikker i den rimelig moderne kronikksjangeren SoMe-backlash, hvor premisset for moralismen som alltid følger er at «sosiale medier» i det siste «har vært fylt» med x mening som ingen relevante folk egentlig mener. Av hensyn til de berørte og til en slags konseptuell selvironi i denne spalten, gidder vi ikke å lete fram eksempler, men dere som albuer dere frem i debattbransjen: Dere debatterer på verdensveven nå! Det har aldri vært enklere å vedlegge dokumentasjon. Vi sier som vi alltid har sagt, helt siden vi formet våre barndomstraumer på vgd-forumet «Luftfart og Samferdsel»: Link?

Foto: Justis- og beredskapsdepartementet

MICHEL DE MONTAIG…EEEY BABY Prisvinner og kanskje Norges mest lærde skjørtejeger forsøkte å kurtisere en sykt drita Dax18-programleder på Robinet her om dagen. Dessverre gikk det ikke helt veien – trolig fordi han var ikledd fuckings bukseseler.

DE FLESTE ER enige i påstanden om at Norge er et rettssikkert land. Men i Juss-Buss ser vi at rettsikkerhetens høyborg slår sprekker når det kommer til flyktningers rett til familieliv. Sylvi Listhaugs 150 siders innstrammingsnotat viser at den «strenge, men rettferdige» asylpolitikken har som mål å deportere ut så mange som mulig. Kun et heldig minimum skal få beskyttelse. Blant de utvalgte som får asyl er savnet etter familien stort. Forskning viser at de som flykter alene har en dårligere psykisk helse enn de er på flukt sammen med en ektefelle. Flukten til Europa er farefull – det er ingen overdrivelse at liv og død kan stå på spill. Det er altså med god grunn at mange ikke vil utsette sine kjære for den ekstrembelastningen det er være på flukt. Derfor er det viktig med gode regler om familiegjenforening. Familiegjenforening betyr at et familiemedlem i utlandet får lov til å bo i Norge sammen med den som allerede har lovlig opphold. Men det er mange hindringer som må overvinnes før man er gjenforent.

1: Man må ha penger til å forsørge sine kjære. Det kalles underholdskravet. Årsinntekten må være på 252 472,- (snart økes det til 305 200,-) både et år bakover og et år framover i tid. Det er mye penger for et menneske som er ny i landet. Flesteparten av klientene våre må ta til takke med en dårlig betalt vaskejobb, eller liknende. Hvis man skulle trenge økonomisk sosialhjelp er løpet uansett kjørt. Den norske staten vil nemlig ikke forsørge flere sosialhjelpsmottakere. Det kan gi urettferdige konsekvenser:

En av mine klienter var en afrikansk mor med tre små barn. Hun jobbet fulltid for å tjene nok til underholdskravet. Lønna var så lav at hun ikke hadde råd til å ha barna i barnehage (barnehageplass regnes ironisk som et svært integreringsfremmende tiltak). Hverdagen hennes var tøff, og hun gråt da hun forklarte sin vanskelige situasjon. Hun nektet likevel å motta penger fra sosialkontoret. Det ville hindre ektemannen fra å komme hit. 2: Hvis man får seg jobb, bør man tviholde på den. Det innføres snart et krav om at man må være i heltidsaktivitet (jobb eller utdanning) i til sammen fire år bakover i tid før ektefellen kan komme hit. Listhaug mener tydeligvis at man skal integreres lenge og vel, og at det er best å integreres alene. En av våre klienter sa det så treffende: «Jeg kan ikke tenke før jeg vet om barna mine kan komme.» Den saken handlet riktignok om barna (ikke ektefelle), men sitatet illustrerer poenget. Integrering er vanskelig når man er bekymra og alene. 3: Man må klare seg sjøl. Mange av de som er nye i landet sliter med jussen. UDI har egentlig en veiledningsplikt, men de har mye å gjøre om dagen. Advokathjelp i familiegjenforeningssaker kan man se langt etter, med mindre man kan betale minimum 995 kroner i timen. Som om ikke det var nok: Man må heretter klare å formulere seg på norsk eller engelsk når man skriver omgjøringsbegjæringer til utlendingsmyndighetene. Samlet sett kan det ta over 5 år for å få familien sin hit. Dette er et hån mot en svært sårbar gruppe. Listhaug må slutte å legge snubletråder i veien for flyktningers rett til familieliv.

Blant de utvalgte som får asyl er savnet etter familien stort. FEBRUAR 2016

OVERHØRT

SILVERFOX HOTLINE Skilegenden med Nord-Europas kraftigste unibrow har en «enten så trener jeg, eller så er jeg i dusjen»-telefonsvarer. MORDERE FORETREKKER BLODFARGET LITAGO En krøllete kvinne som i 2001 ble dømt for overlagt trippeldrap ble observert på Sandaker senter hvor hun mesket i seg jordbær-Litago. Folk flest foretrekker sjokkoLitago, men så er kanskje ikke drapskvinner som folk flest heller da ;PP Samme dame har forøvrig nesten tre mastergrader. La oss inderlig ikke håpe at en av de er i jus. Ellers er det fort gjort at det blir justismord;)))

AFTENPOSTENS TEKNOLOGIKONFERANSE: RÅD FRA ALDRENDE SOME-EKSPERTER

Mellom iherdig true crime- og street food-dekning, tok Aftenposten seg i slutten av januar tid til å arrangere en teknologi- og fremtidskonferanse i Folketeateret. Kult, fattern! TEKST REDAKSJONEN AFTENPOSTEN ELSKER å henge med i tiden, og hva er vel mer i tiden enn teknologi og fremtid? Fremtiden er til og med FØR tiden! På programmet stod alt fra Innovasjon Norge-sjef Anita Krohn Traaseth (som dagen før presterte å si at unge i dag ikke ønsker egen leilighet og fast jobb) til Apple-grunnlegger Steve Wozniak. De voksne syntes det var kjempegøy, og tvitret og koste seg med hashtagger som #digital og #tech. Bra! NATT&DAG var ikke på arrangementet, men fulgte ivrig med via både SoMe og TradMe. Under følger noen høydepunkter. Standarden ble satt tidlig, under foredraget til kanadieren Don Tapscott, media theorist. For hvem hadde trodd at nettgenerasjonen gikk i oransje pique! For en fargerik gjeng. 70-åringen benyttet også anledningen til å minne om at «alt» er koblet til nettet nå om dagen. Wow! Snakkende kjøleskap og roboter! Hjeeeeeeelp!

(Faksimile: Aftenposten)

«Joacim Lund» har foreløpig ikke selvinnsikt, og kan rett som det er finne på å skrive kritisk kommentar om seg selv. Men det er vel litt av sjarmen med ny teknologi?

ALL PR ER GOD PR Hello Kitty-gitaren til en legendarisk crazy PR-mann, blant annet utestengt fra journalistprisen SKUP på livstid, ble her om dagen observert på et gitarverksted hvor den lå ferdig reparert og klar til henting.

Gollum-stemme: «Kundedatabaser. Kundedatabaseeeeeer!»

EN AV MEDIENORGES første roboter, betaversjonen «Joacim Lund», fungerte som en slags konferansier. Aftenposten tvitret stolt dette meme:

FEBRUAR 2016

KJENDISFERIE ALLE norske kjendiser ferierer i utlandet om dagen. Dette vet vi, fordi vi har ringt til dem for å spørre om de vil dele ut pris på Osloprisen. Hør på dette: En skuespiller som er så heldig å ha en manager i Statene, er også så heldig at han oppholder seg i India, landets mest elegante kvinne, som også har innehatt mer eller mindre alle viktige norske kulturverv, nyter dagene under solen på Zanzibar, en streng kokk med eget kokkeprogram er i Singapore og Martin Schanke er i Hamburg, det nye Berlin.

ET ANNET SPØRSMÅL som meldte seg: Hvem står bak parodikontoen til Luksusfellens Hallgeir Kvadsheim? Her angriper den en ivrig fan av Apple-grunnlegger Steve Wozniak, og tyr til hashtaggene #fanboimuch og #selfburn. Hahaha. Kanskje noe å ha med på neste års

konferanse? #herreminhatt

RETUSJERINGSRØDTOPP Bama-profil, nypensjonert fotballspiller og mannen med Norges største dresssamling ble observert på T-banen hvor han angivelig skal ha brukt ledig tid til å redigere bilder av seg selv og dama. Forøvrig hadde visst fyren en «mer kjøttfull bakende enn antatt».

VINNERNE AV NATT& Vi nominerte en hel haug, leserne stemte en hel del, og til slutt var det disse som sto igjen som det absolutt beste fra 2015. NATT&DAG gratulerer!

ÅRETS STEMME Bjørnar Moxnes Å nominere en politiker til Årets stemme kan kanskje virke kjedelig. De gjør tross alt bare jobben sin. Men Bjørnar Moxnes’ posisjon i norsk politikk er på ingen måte en selvfølge. I et år der partiet SV later til å ha opphørt å eksistere, har Moxnes – som vel mer eller mindre må sies å være partiet Rødt – seilt opp som ikke bare den fremste, men eneste ordentlige venstresideopposisjonen til den cowboyregjeringen vi har i detta landet. I høst ble han dessuten frikjent i Oslo tingrett etter i 2014 å ha blitt anmeldt av sine kolleger i bystyret for å ha lekket dokumenter i den såkalte Lindebergsaken, der kommuneledelsen hadde tilbakeholdt informasjon som avdekket forholdene rundt en feilaktig overgrepsanklage. Moxnes har hele veien kjempet for innbyggernes rett til innsyn i forvaltningen, og mot hemmelighold i politikken. Det er synd Rødt aldri kommer inn på Stortinget, for Moxnes hører hjemme på en større arena enn Oslo-politikken. Og hva om han må gå grunnet dårlige Rødt-resultater? Da han møtte NATT&DAGs Smil & Gift i forbindelse med nominasjonen, svarte han «da må jeg ta min hatt og gå. Og det er få andre heltidsjobber i politikken for meg. Fabian Stang ble komitéleder i bystyret etter at han gikk av som ordfører. Så han har sikret seg lønn et par år til. Mens jeg må søke jobb hos TV3.» Den tid, den sorg. I år er han i hvert fall Årets stemme.

FOTO CHRISTIAN BELGAUX

ÅRETS TV Skam (NRK) Kan du se for deg en NRK-produsert ungdomsserie der karakterene er utstyrt med falske Facebook- og Instagram-profiler – UTEN at det er kleint eller påklistret? Ikke vi heller! Men det er akkurat det Skam er. Eva går i første på Nissen i Oslo. Hun er sammen med Jonas, men har ikke så mange venner ellers. Ingrid i Pepsi Max-gjengen hater henne. Ting forandrer seg når hun blir kjent med Noora, Vilde, Sana og Chriss. Temaene er typiske: Åssen skaffe penger til russebussen, og hvem hooka med hvem på bussvors? Hvordan skaffe nye venner på videregående? Som i fjorårets mesterverk av en film, Natt til 17., ligger mye av styrken i Skam i et lite rigid manus, der skuespillerenes mulighet til selv å forme replikkene er med og styrker troverdigheten. Sentralt i serien er jentene som utgjør kanskje den kuleste vennegjengen i en norsk TV-serie noensinne. Eva er fantastisk som døll og usikker tenåring. Noora er hun som er for kul for alt – samtidig som hun er søt og sjarmerende. Sana er hun sjefete og egenrådige med hijab, mens Vilde er den nervøst eksentriske russebussjefen med fullstendig oversikt over det sosiale hierarkiet. Gutta er til gjengjeld litt kjipe – men er ikke det typisk gutter i den alderen? Serien bruker sosiale medier, musikk (Young Thug! The Weeknd! Lana Del Rey!) og ungdommelig sjargong på en relevant måte, og med daglige videoklipp, meldingsutvekslinger og Instagram-oppdateringer er serien tilpasset dagens medievirkelighet på en smart, gjennomført og avhengighetsskapende måte. NRK går hardt inn for å hype sin Unge lovende som «det alle snakker om». Men der serien om irriterende folk i slutten av tjueårene prøver litt for hardt å være ikonisk, treffer NRK blink når de sikter seg inn på tenåringene.

FOTO NRK

FEBRUAR 2016

ÅRETS LITTERATUR Mazdak Shafieian Det urgamle materialet Mazdak Shafieian er norsk litteraturs eldste 35-åring. Få, om noen, norske forfattere, i hvert fall blant de som tross alt kan kalles unge, er like bevisst den litterære og filosofiske tradisjonen. Etter to diktsamlinger kom den etterlengtede essaysamlingen Det urgamle materialet i år, og skuffet ikke. For Shafieian er kartleggingen av skriftens forbindelser gjennom århundrene en livsnødvendighet, og ingen steder er dette så sentralt som i essaysjangeren. Essayet blir «emblemet for en tenkemåte som ikke bare betrakter historien som en bok uten paginering, men som også forstår skriftkulturen som en serie bøker i konstant fare for å forvandles til andre bøker». Shafieian skaper sin egen litterære kanon, der samtidige norske forfattere – Svein Jarvoll og Ole Robert Sunde – plasseres side om side med den glemte danske forfatteren Elsa Gress og sentrale iranske forfattere: Sadegh Hedajat, Ahmad Shamlo og Mahmoud Dowlatabadi. Shafieian skriver essays om essayister, et tilsynelatende snevert forehavende. Men det er nettopp her den historiske bevisstheten er sterkest. Det er her «refleksjonen over fortiden slår ned som et lyn i et kritisk øyeblikk», som Shafieian siterer Walter Benjamin. Fienden er den «borgerlig radikale», som Shafieian i et intervju med oss kalte en «ambassadør for alt som er godt, og ‘vet’ hva som er bra og hva som er umenneskelig. Han er flink til å snakke om nazismen som noe barbarisk slik det var, og om de andre tingene som det er «kjekt» og riktig å snakke om. Det er kjekt å kritisere et tidsskrift for at det ikke er så mange «kvinnelige» skribenter. På samme måte som det lyder kjekt å fordømme holocaust og forsvare «minoritetene» i samfunnet vårt i dag. Men evnen til å finne koordinatene for historiens sjelevirus og dens vandrende spøkelser i vår tid er han blottet for. Fortiden for den borgerlig radikale er en serie hendelser slik de var». Å være lærd er Mazdak Shafieians fremste dyd. Leser du tekstene hans kommer du et godt stykke på vei.

&DAGS RIKSPRISER ÅRETS FILM Demning (Regi: Pål Tunge) Om vi ser bort fra noen få festivalvisninger og en bitteliten kinolansering i Oslo i desember, har Demning knapt vært tilgjengelig for publikum. Det er synd, for den er også en de mest særegne og velfortalte filmene som har blitt laget her på bjerget på lenge. Premisset er enkelt: To unge menn som er tiltrukket av hverandre, men knapt kjenner hverandre, bestemmer seg for å campe sammen på vestlandsvidda. Begge har vanskelig for å åpne seg og vise sine sanne følelser, men de bobler til overflaten likevel, og kommer til uttrykk i en sår og opprivende maktkamp. Dette er en film hvor mye forblir usagt, men regissør Paul Tunge sørger for at bildene taler sterkere enn ord, og han gjør det med en forbløffende presisjon. Noen ganger iakttar kameraet de to mennene på avstand, og rammer dem inn blant trær og busker; en sjelden gang beveger det seg inn for et intimt nærbilde; fra tid til annen glir det rundt dem, og da er det som om det er selve rollefigurenes som setter det i bevegelse, som om de er uløselig knyttet til hverandre. Demning er fremfor alt en usedvanlig ekspressiv film. Filmen kan imidlertid ikke vurderes uavhengig av Jørgen Hausberg Nilsen, som spiller den mest frustrerte og dominerende av mennene. Han dominerer også filmen med sin intense tilstedeværelse. Dessuten mestrer han kunststykket å anlegge en fasade av poserende maskulinitet – til tider komisk, andre ganger nesten skremmende – og samtidig blottlegge rollefigurens dype sårbarhet. Små filmer som dette inneholder som regel ikke slike enorme rolleprestasjoner. Demning er brygget på rent talent – her er det ingen flinkisfakter, og definitivt ikke noe nevneverdig budsjett. Derimot er det takket være Tunges imponerende formidlingsevne at ut fra filmens særdeles enkle premiss vokser en kompleks og gripende historie.

FOTO JETON KACANIKU

ÅRETS MUSIKKUTGIVELSE Beglomeg Eurokrjem «2015 er fødselsåret for musikksjangeren «eurohåp» – en vulgær form for New Age», skrev vokalist Raymond Teigen Hauger i ENO-årboken. Slik lyder den kortfattede beskrivelsen av «eurohåp». Et begrep Beglomeg selv har myntet, og som har avstedkommet et slags manifest som forsøker forklare hvordan musikksjangeren skal fremprovosere en følelse av ubetinget kjærliget – og i ytterste konsekvens kurere depresjon. Et betimelig mandat, skulle vi mene, ettersom Eurosonen – om ikke hele verden – er preget av kriser av så uhåndgripelig natur at det eneste vi kan gjøre er å knuge oss til håpet. For Eurokrjem er ikke bare håp og optimisme satt i musikalsk system, det er også «en øvelse i sjangeroverskridende musikk, som står i opposisjon til alt hva angår sjangerkonvensjoner», som vår anmelder skrev da han premierte utgivelsen med det gjeveste terningkastet. Den livsbejaende septetten har med Eurokrjem laget vår generasjons Scandinavia – et saksofonbefengt lydspor til alle villfarne krek som krabber gatelangs, og hvis eneste misjon er å heve den enigmatiske undergrunnens fane høyt nok til at dølle streitinger kanskje får øye på den. «Norge har ingenting å bidra med, men det er ikke en kjeft som har forstått det. Folk orker ikke tenke nytt, de er for daffe og mette. Det er enklest å følge en oppskrift som selger. Beglomeg er imot absolutt alt og alle», sa Raymond Hauger til NATT&DAG da vi intervjuet dem. Det må være vanskelig å være bandet hans når Hauger er så jævlig on point som enkeltperson, men mest av alt må det være vanskelig å være Norge med et band som er så herlig unorsk.

ÅRETS VERSTE STEMME Mina Gerhardsen, Generalsekretær i Actis – Rusfeltets samarbeidsorgan Eksemplene på Mina Gerhardsens negative innvirkning på samfunnsdebatten er mangfoldige. I våres skrev en anonym politiker en kronikk på NRK Ytring om sin opplevelse med MDMA, og påpekte at slike erfaringer er tabu i politikken. I sitt tilsvar «Nyfrelst MDMA-bruker» benyttet Gerhardsen hele spalteplassen til å beskrive hvordan rusbrukere ofte opplever ruseffekt som positiv, men at de negative effektene kommer over tid. Responsen tok ikke tak i den politiske dimensjonen, og understreket kronikkforfatterens poeng: Om en snakker om ruserfaringer, blir en ikke tatt på alvor. Da tidligere =Oslo-redaktør Anlov P. Mathiesen nylig ba om en granskning av rusfeltet, svarte Mina med å kalle ham, utrolig nok, «respektløs og kunnskapsløs i sin framstilling av rusfeltet». I samme presseopptreden ønsket Gerhardsen en kunnskapsgjennomgang av rusfeltet hjertelig velkommen, men med et «annet fortegn enn det Mathiesen har». Men har kunnskap om rus, kunnskap i det hele tatt, ulike fortegn? Uttalelsen gir inntrykk av at de steile frontene på det norske rusfeltet bør forbli uforsonlige, og slikt bidrar ikke til god debatt. For Gerhardsens kompromissløshet fremstår lite gunstig for debattklimaene hun opptrer i. Actis’ generalsekretær er en forkjemper for at samfunnsdebatten om rus kun skal foregå innenfor visse, tradisjonelle rammer. Gjennom denne holdningen forsterkes de steile frontene i den norske samfunnsdebatten om rus, som fremdeles befinner seg på et irriterende lavt nivå.

FEBRUAR 2016

SAMFUNN KOMMENTAR

FØDT TAFSER, BLITT TAFSER ELLER ALDRI VÆRT TAFSER? Den Reneste Spekulasjon har sittet løst i norsk meningsoffentlighet etter Köln-overgrepene. TEKST VILDE IMELAND – HJELP! FINNES DET en forsker her på togstasjonen? Noen som sitter på en portabel hjernescanner? Eller et manneregnskap? Det var litt som om hele Norges meningskorps vare ute og tok seg en øl etter overgrepene nyttårsaften. Mange følte seg kallet til å eksperimentere med meninger i offentlighet. Det er selvfølgelig forståelig, all den tid beskyttelse mot sykelige tilstander, også på samfunnsplan, handler om forebygging. Derfor gikk januar måned på nissebjerget med til å diskutere det kollektive nyttårsforsettet for 2016: Å hindre at flyktninger forgriper seg på flere kvinner her i VESTEN. Her hjemme har det på ingen måte vært noen mangel på analyser med «uvanlige» innganger til hendelsen i Köln. Forklaringene utgjør et rikt spekter – med en bredde som strekker seg fra kulturrelativisme til storslåtte konklusjoner som burde få hjerneforskere til å røske utstyret sitt ut fra veggen og styrte avgårde til stedet hvor udåden ble begått. Først og fremst har vi tydeligvis blitt enige om hva vi skal kalle handlingene som ble begått på togstasjonen. Etter overraskende lite om og men oppsto en slags kollektiv enighet rundt den uformelle tiltalen. Det var TAFSING som hadde blitt begått. Ordet som gir umiddelbare assosiasjoner til grisete menn uten livets rett har nå fått en uventet renessanse. Hvor er den begeistrede kronikken om ordenes popularitetssyklus og uforutsigbarhet fra Språkrådet? Harald Eia, kongen av kvasivitenskapelighetens «blitt sånn», var raskt ute med å forklare handlingene i Köln. Han valgte å gå for forklaringen om at Köln-overgrepene er en illustrasjon av «menns mørke drifter». Eia slår fast at menn, i motsetning til kvinner, er iboende gale, kåte, voldelige og bare kan holdes i skinnet ved hjelp av et strengt tvangsregime. Faktisk finnes overvåkningskameraer, spesiallærere, securitas-vakter, politi, rettsapparat, fengselsvesen så godt som bare i kraft av menns eksistens. Hvis disse instansene ikke er på plass vil menn nemlig grafse,

klå og og begå overgrep heeeele tiden. Det er rett og slett bare sånn menn er :// Eia etterlyser et «manneregnskap», og følger opp med et røft overslag over de enorme kostnadene ved å undertrykke menns iboende drifter: «Minst 80 % av utgiftene» (i verden? i Europa? i Norge?), «er for å holde kontroll på oss menn». Meeeen … Heldigivs er det lys i det enden av den mørke mannlige driftertunnellen,når Eia tweeter: «(Når vi først kan lufte tanker: Jeg lurer også på om menn er ærlige når de sier at de føler at det er fælt å bli stemplet som mulige overgripere. Selv synes jeg nemlig bare at det er spennende. At det gjør meg til et interessant menneske det bor mye rart i)». Emil Flatø i Morgenbladet følte seg også kallet til å spikre opp et lite tankekors i Morgenbladet. Men en liten disclaimer om at det ikke var målet å bruke de mistenkte overgrepsmennene svake stilling for å forsvare deres handlinger, lekte han seg med å plassere overgrepsmennene i andre settinger. For eksempel så han for seg at en av dem hadde møtt en av de nå rammede kvinnene hos tyske UDI, som henholdsvis asylsøker og saksbehandler. Eller på jobbintervju. Da hadde maktforholdet vært … ganske riktig … et annet! Eller, det kan forresten tenkes, hvis vi anvender Harald Eias teorem, at akkurat det samme ville skjedd på venterommet til jobbintervjuet også. Så over til hjerneforskningen og et helt VILT bidrag fra Solveig Aareskjold i Klassekampen lørdag 16. januar. Aareskjold slår rett og slett alarm om et manglende «vitenskapelig initiativ» i forbindelse med Köln-overgrepene. Det ble nemlig begått en stor feil da det ikke ble tatt blodprøver og foretatt hjernescanning (!!) av brotsmennene, «straks etter arrestasjonen». Ved ikke å scanne hjernene til Kölnovergriperne har vi i følge Aareskjold tapt et unikt forskningmateriale som nesten garantert ville vist at overgriperne er en gjeng posttraumatisk stresslidende menn: «Det burde ikkje overraska nokon om ei biologisk kartlegging av hjerne og hormon hos overgriparane i Köln viste at dei både

Menn, i motsetning til kvinner, er iboende gale, kåte, voldelige og bare kan holdes i skinnet ved hjelp av et strengt tvangsregime. 10

FEBRUAR 2016

Uansett hva som kommer ut av diskusjonen rundt overgrepene i Köln på nyttårsaften kan det være på sin plass med en illustrert påminnelse om å holde en generell armlengdes avstand. Uansett hva, egentlig. Skjermdump: Twitter

hadde avvikande hjernestruktur og meir kolesterol enn oppegåande, velfungerande menn». Man kan selvfølgelig ha full forståelse for de påståtte likhetene mellom soldater fra første verdenskrig og flyktninger fra Midtøsten. Men selv om Köln er langt hjemmefra er dette smått over grensen for hva slags spekulasjoner man kan tillate seg, selv i en liten think piece. Man kan selvfølgelig unnskylde Aareskjolds velmenende forsvar når hennes mandat

i Klassekampen er å skrive om «det hun tenker på». Likevel på sin plass å påpeke at det er liiiitt som om hun har vært på fylla i forskningsverden. Vi avventer ikke bare språkrådetkronikk om tafsingens revitalisering, men også en psykoanalytisk tilnærming om at overgriperne lider av brutte moderbindinger og Ødipuskomplekser. Ellers: En kunstteoretisk tilnærming til hendelsen som den ultimate spontane performance. Up for grabs!

REPORTASJE TV

SKAM

Vinneren av NATT&DAGs pris for Årets TV er en dramaserie for 16-åringer. Hva er det som gjør Skam så sykt bra? TEKST TORGEIR HOLLJEN THON // ILLUSTRASJON SVEIN STRØMMEN

FEBRUAR 2016

REPORTASJE TV

PÅ FACEBOOK finnes det en lukket gruppe som heter «SKAM». Den har litt over 14 000 medlemmer, de fleste er ungdommer (eller NATT&DAGskribenter), og alle er Skam-fans. Det er god kok i forkant av sesong 2. Flere titalls innlegg med spørsmål om når sesong 2 begynner, fører til flere titalls innlegg med irritasjon over alle spørsmålene. Noen kommer med «teorier» som skal oppklare seriens løse tråder. Andre lager memes. Ingen skal si at ungdommen ikke er engasjert. Skam er en serie om ungdommer, for ungdommer, og ungdommer liker den. Men er man voksen er det lett å være intetanende om hvor store slike ting egentlig er. Det er påfallende hvor lite konvensjonell medieoppmerksomhet serien har fått, og hvor lite den har blitt pushet av NRK, til tross for gode seertall. – Det er i hvert fall promotert på en annen måte, sier Håkon Moslet, produksjonssjef i NRK P3. – I stedet for en stor kampanje med promoer som går i forkant, så har vi her satset mer på en «snikende ullteppe»strategi. Det har vært helt bevisst at målgruppa skulle finne frem til serien på egen hånd. Så vi kjørte en forsiktig lansering, ved å slippe en promo på noen blogger, og tenkte at det skulle bygge seg opp gradvis, gjennom rykter og word of mouth.

OM DET ER PR-strategien til NRK som skal ha æren for seersuksessen, vet vi ikke. Serien er i hvert fall mer enn god nok til å klare det egen hånd. I første sesong av Skam fulgte vi Eva, førsteklassing på Hartvig Nissen skole i Oslo, og vennene og kjæresten hennes, og deres relativt vanlige ungdomsliv, gjennom korte klipp og

FEBRUAR 2016

– Emma Clare Gabrielsen, journalist

instagrambilder og meldingsutvekslinger på internett. Hvis du leser dette uten å ha sett serien, er det stor fare for at du tenker at dette høres corny og kleint ut. Men stol på meg: Det er ikke det. Faktisk ikke i det hele tatt. – Denne formen for nettdrama er noe NRK Super har holdt på med i flere år, med seriene Sara, MIA og Jenter. Tanken var: Når vi får det til med barn, hvorfor skal vi ikke få det til med tenåringer? sier Moslet. – At serien foregår i sanntid er viktig. Hvis det er et vorspiel fredag klokka halv åtte, så publiseres den også for publikum fredag kveld halv åtte. Og hvis det er høstferie den uka, så er det også høstferie i serien. Alt ved Skam føles relevant: Bruken av sosiale medier, ny og bra musikk, og ungdommer som snakker sånn som ungdommer snakker. Så bra er det at flere enn bare tenåringene har oppdaget og omfavnet det. – Jeg tror aldri jeg har gledet meg mer til ny sesong av en serie enn det jeg gjør med Skam nå, sier Emma Clare Gabrielsen (24), nyansatt programleder for Innafor, NRKs kommende dokumentarserie rettet mot unge voksne. – Det er jo en serie om å være førstiss på Nissen, men jeg tror grunnen til at den appellerer til så mange i alle aldre, er at man har skapt et så interessant, troverdig

"« Foto: Magne Risnes

Foto: Calle Huth

"«

Jeg tror aldri jeg har gledet meg mer til ny sesong av en serie enn det jeg gjør med Skam nå.

og gjenkjennelig univers. Man er inne i hodet til den førstissen, og ser verden gjennom en 16-årings øyne. Beglomeg-bassist, Spellemannspriskupper og NATT&DAG-forside-babe Raymond Teigen Hauger (34) er en annen som har omfavnet serien, og som holder seg svært aktiv på facebookgruppen. – Storyene og karakterene er så troverdige. «Alle» kjenner seg igjen. I kraft av å ikke akkurat være fremmed for å vise seg naken offentlig, må vi også spørre Raymond om han har noen tanker om tittelen på serien: Skam? – Går ikke alle og skammer seg over egen eksistens hele tiden? Jeg har i hvert fall skammet meg så lenge jeg kan huske. Her passer det jaggu med et Erich Fromm-sitat igjen: «Bevisstheten om å være menneskelig adskilt uten å være gjenforenet i kjærlighet er skamfølelsens opphav. Den er samtidig skyldfølelsens og angstens opphav». ALKOHOL, MARIHUANA, uønskede graviditeter, spiseforstyrrelser – ingenting er 16-åringene i Skam fremmed. Men det fremstår ikke som noe forsøk på hverken å provosere, sjokkere, fordømme eller «ta opp viktige temaer». Skam sier bare: Dette finnes i 16-åringers liv. – Det føles ikke som om man har bestemt seg for å lage en «ungdomsse-

rie». Det er bare en veldig god serie – som tilfeldigvis handler om ungdommer. Dette er jo resultatet av utrolig grundig research, tenker jeg. Ungdommer kjenner seg igjen, og voksne får et innblikk i hvordan det er å være ungdom anno 2016, sier Emma. Kanskje er det fordi én spesifikk gruppe fanges så godt og fremstilles så troverdig, at serien også treffer bredere? – Med Skam har vi siktet smalere enn man ofte gjør, og hatt som mål å treffe den 16 år gamle jenta, og forsøke å hjelpe henne med å styrke selvfølelsen, løsne opp i tabuer og gjøre henne bevisst på mellommenneskelige mekanismer, sier Moslet. Julie Andem har både skrevet manus og regissert serien. Ifølge Moslet hadde serien aldri eksistert uten henne: – I motsetning til mange andre jevnaldrende serieskapere og historiefortellere, er hun mer opptatt av å skildre et annet miljø enn sitt eget på en sann måte. Det er så mye som er i veien med norsk TV. Med Mammon forsøker NRK å følge opp sine nordiske nabolands krimsuksesser, men glemmer å skrive manus. Unge lovende er et annet eksempel på et litt for sterkt ønske om å lage en «norsk versjon» av en suksess fra utlandet. Problemet er litt for ofte at idéen bak og målet med serien, skinner gjennom og blir for tydelig.

Sånne verdier og holdninger trenger ikke bare norsk ungdom, men egentlig hele dette landet her. – Raymond T. Hauger, vokalist i Beglomeg

"« Foto: Anne Valeur

SKAM ER NOE helt annet. For det første er formatet nytt: Korte klipp legges ut på nett fortløpende, gjerne daglig, og samles til en vanlig TV-episode én gang i uka. Episodene spilles inn bare noen få uker før visning, noe som gjør at produksjonen og mottakelsen eksisterer i samme verden. Om Skam skal få noen til å skamme seg, er det resten av norsk TV-bransje. Her er vi langt fra de formelpregede og stivnede seriene vi er vant til å se. Vi er derimot i skolegården på Hartvig Nissen skole – en egen verden. Skam er bra fordi serien gjør det alle gode serier gjør: Den skaper et eget, troverdig univers. – Det er alle de små detaljene som stemmer: Klippet hovedpersonen ser på youtube når hun dumper ned i senga etter skolen, eller emojien hun bruker når hun sender melding til kjæresten, låta han rasshølet blaster ut av bilen sin når han kjører fra skolen. Det synes veldig at skuespillerne har fått komme med sine meninger på manus også, sier Emma. – Redaksjonen brukte veldig lang tid på å snakke med tenåringer, reise rundt på skoler og fritidsklubber. Flere av karakterene er et resultat av det. Vi har for eksempel vært opptatt av å ha med ting som er lættis. Selv om det er mye alvorlige ting, så er det også mye humor. Alt dette er med og gjør gjenkjennelsesfaktoren høy, i alt fra sjargongen til hva de er opptatt av eller hva slags klær de går med, sier Moslet. Eva og resten av jentegjengen som har blitt en gjeng gjennom å være de som ikke har noen annen gjeng, prøver å pønske ut hvordan de skal komme seg på bussvors med William, skolens kuleste og kjekkeste 97-er. Det skal nemlig gjøre dem til en kul og populær buss selv. Logikken er uslåelig. Eva har snakket litt med Chris,

Skam er en fremstilling av ungdomstid som stemmer, som folk faktisk kan kjenne seg igjen i.

som er på buss med William. «Følger du Chris på insta?» spør Sana, og tar mobilen til Eva. Hun finner ham straks, og liker alle bildene hans. «Når han skriver melding til deg, svarer du. Flørtete!» beordrer Sana. Hun er det nærmeste serien kommer et blikk utenfra, hun er en muslimsk stereotypi samtidig som hun er helt uforutsigbar og har fullstendig kontroll over det sosiale spillet og kodene. Hvordan har de klart å navigere denne karakteren gjennom et slikt hypersensitivt minefelt av fordommer og politisk korrekthet? Jeg skjønner det ikke. Men det funker, og det er fantastisk. ODA FAREMO LINDHOLM, som i boka Bullshitfilteret gikk til angrep på seksualisering og stereotype kjønnsroller i populærkulturen, digger også Skam. – Skam er en fremstilling av ungdomstid som stemmer, som folk faktisk kan kjenne seg igjen i. Både skolemiljøet, fritid, revyfester, russebuss, det er jo det den tiden handler om – men det er kanskje også det som gjør det litt smalt. Det er jo en ungdomstid som er veldig Oslo – kanskje til og med Oslo vest. Er Skam-gjengens liv på Nissen representativt for resten av landet – eller resten av byen, for den saks skyld? Jeg drar til østkanten for å finne det ut. Hellerud videregående skole på Tveita i Groruddalen er ikke akkurat Hartvig Nissen. Rett ved siden av Tveita senter ligger skolen,

– Oda Faremo Lindholm, forfatter

halvveis i brakker, på en byggeplass. Tidlig en fredags morgen er kantina stengt. Hvor er elevene? En del av dem er på Tveita senter. Jenter med hijab og gutter med sigg. Har de i det hele tatt sett Skam? Og hører problemene til Eva og de andre hjemme i en boble på Oslo vest? Av dem jeg treffer er det ingen som tenker på det. Når jeg spør dem om serien kunne vært spilt inn her, på denne siden av byen, er svaret et spørrende ja?, med rynkede øyenbryn. Det er jo sånn det er å være ungdom i dag, det er jo vanskelig, sier de med sin ungdommelige veslevoksenhet. Ikke alle har sett det, men alle som har sett det, liker det. De kjenner seg igjen. Nesten skuffet setter jeg meg på t-banen. Er det ingenting man kan ta Skam på? Oda mener det er veldig generelle erfaringer som gjør serien gjenkjennelig: – Det å begynne på videregående og slite med å få seg venner, være ensom, selv om man er helt vanlig, den frykten for å være middelmådig – det er ikke så ofte man ser på norsk TV. NÅR EVA DRAR på hyttetur med kjæresten Jonas, og han tar med seg to kompiser, blir Eva såret, ikke fordi hun får mindre tid sammen med ham, men fordi det gjør det så tydelig hvor ensom og alene hun selv er. Og når Jonas på slutten av turen sier til Eva at hun må skaffe seg nye venninner, fremstår det både

ydmykende og oppløftende på samme tid. Eva er ordinær og kjedelig, men hun er så gjennomført ordinær at det blir alt annet enn kjedelig – bare menneskelig. Den som ikke evner å se storhet også i en helt vanlig 16 år gammel jente, fortjener ingen medynk. Men serien har også tilløp til politikk. Det finnes en underliggende feminisme, som er totalt fraværende i for eksempel Unge lovende. Noora, fan-favoritten som blir hovedperson i sesong 2, sier til Vilde at hun må slutte å kalle andre jenter sluts. Dette skjer samtidig som vi på en måte også forstår irritasjonen og frustrasjonen til Vilde. Noora foregriper på ingen måte noen døll SV-voksenverden – det fremstår som en ungdoms tanker, uten noe som helst ekko av snusfornuft. – Sånne verdier og holdninger trenger ikke bare norsk ungdom, men egentlig hele dette landet her, sier Raymond. – Folk som er på den alderen kjenner seg igjen, og enda viktigere, de føler at de blir forstått, og dermed tatt på alvor. Det er så viktig når man lager TV som er for ungdom, at de selv opplever at de blir tatt på alvor. Hvis det lyser at en gjeng 50-åringer har bestemt seg for å lage noe ungt og har typ grafittilogo for å «nå ungdommen», blir det bare provoserende, sier Emma. – Og irriterende. Og jæææævlig krampeaktig.

FEBRUAR 2016

SAMFUNN INTERVJU

SOMMER HELE ÅRET Karsten Kleppan fra det mikroskopiske, ubetydelige, lille nisseluelandet «Noreg» er plutselig en av verdens mest omtalte skatere. TEKST EIRIK TRAAVIK FOTO JØRN AAGAARD Du havnet ikke på VG da du ble proff for Nike og Skate Mental i desember. – Nei. Haha. Men det var ikke så veldig farlig for meg.

Når jeg prøver å formidle hvor drøyt det er at du (som nordmann!) plutselig er en av verdens mest omtalte skatere, må jeg ofte trekke linjer til Martin Ødegaard for at folk virkelig skal forstå. Hvordan forklarer du selv det du driver med til folk som ikke skater? – Jeg vet ikke. Det har gått jævlig fort for meg det siste året, hovedsakelig på grunn av den filmen (Nike SB Chronicles 3, Karsten hadde siste og «viktigste» part). Skating er som andre idretter, du må på en måte sette deg litt inn i det for å skjønne omfanget. Folk vet hvem Tony Hawk er, liksom, men ikke så mye mer enn det. Hvis du viser en vanlig fyr en filmpart tror jeg ikke han får mer ut av det enn at det «ser vanskelig ut å trikse med brettet». Kan du beskrive hverdagen din? Hvordan har livet vært etter at du ble profesjonell? – Det er mye reising. Det er hovedgreia. Man skal skate på de råeste stedene, filme og ta bilder. Når jeg drar med sponsorer på tur har vi et eller annet mission, vi skal filme en liten edit eller få noen bilder til et magasin eller noe sånt. Det er på en måte det det går i. I fjor var jeg mye i LA siden jeg filmet til den filmen, det er der de gutta har base. Men vi var mye rundt også. Vi var i Shanghai, og i Chile, på to turer rundt i Europa og på en del turer rundt om i USA. Jeg har fått en del oppmerksomhet på sosiale medier og sånne ting, litt mer followers og masse kommentarer på videoer, men det har ikke vært noen ekstrem forvandling.

Hvor viktig er egentlig Instagram for skating i dag? – Det virker som det blir viktigere og viktigere. Det virker som det er mange pros nå som dropper å være med i videoer og heller bare filmer seg selv i skateparker. De får jo sinnssykt mye oppmerksomhet rundt det, men jeg syns det er mye kulere å lage ordentlige parts. Men, sånn som den videoen jeg la ut da vi skata Tinghuset nå på lørdag – det var jo bare kødd, og den fikk nesten 5000 likes. Så lett kan det være. Folk følger med. Det ble spilt en god del techno og minimal house på anlegget dere hadde med dere den dagen der. Når ble det en skate-greie? – Haha! Nei, det er for hypen, da? Altså, man kan jo ha mye meninger om den typen musikk, men det blir ganske god trøkk når man setter på noe sånt. Særlig når man er i et crew, da blir det fort stemning. Energien går opp, det blir som regel litt mer heavy session. På dansegulvet i en klubb er det jo en viss type musikk for å få crowden til å bli stoka. Det funker på samme måte når man skater og er tjue stykker. På en av signaturplatene dine har brettsponsoren din Skate Mental lånt grafikken til den gule makrell i tomatboksen. Hva er historien bak det brettet? – Da vi filma til Nike-filmen hadde vi en uke der alle gutta var her i Oslo, så da måtte jeg introdusere dem til makrell i tomat. Det spiser jeg liksom hver dag. Når vi var ute og skata stakk vi bare på Rema og kjøpte kneippbrød og makrell i tomat. Så ble det en greie, de syntes det var funny. Så tror jeg Scuba (Nike-teamsjef) visste at jeg skulle få et brett på Skate Mental, så han sendte bildet av boksen til Staba (sjefen til Karsten) og bare «du må lage et brett med den logoen her. Det her digger

Karsten, det er funny og supernorsk». Jeg tror ikke han spurte om lov eller noe sånt, men vi har ikke hørt noe enda. Får håpe Stabburet syns det er kult. Har du planlagt flere Norge-relaterte brett? Er det et spor du kommer til å kjøre videre i? – Ja, det kommer et sånt mariusgenseropplegg også. Haha. De viste meg akkurat et brett der det står «Kleppan» i strikkemønster, også er det kirkebrann og masse damer. Så Skate Mental brander deg hardt som «han norske proffen» og håper at det oppfattes som eksotisk, liksom? – Det er ikke så mange av oss, da. Så da blir man jo litt annerledes fra resten av gjengen. Det syns jeg er helt greit, egentlig. Jeg hang meg opp i flaggcapsene og turistluene du gikk rundt med i sommer. Er det fortsatt en greie? – Jaja, jeg hadde noen Norge-luer og Norge-capser i parten min. Jeg bare syns det er funny. Det er jævlig harry å gå rundt i Norge med Norge-lue, men jeg vet ikke, jeg er norsk liksom, jeg er ikke amerikaner, og jeg vil at folk skal vite det. Det er mange som tror jeg er amerikaner fordi jeg er så mye i USA. Men det er funny, må jo backe landet. Hvor kjøper du de luene? – Nede på de verste turistbutikkene rundt Rådhuset. Det er der jeg har funnet alle de beste. Hvis det er et sånt lite troll med mariusgenser foran døra har de alltid noe snacks. Det er litt harry, men det er litt gøy óg. Det du lever av nå er guttedrømmen din. Er det å leve av å skate som du trodde det kom til å være? – Det er jo det, til en viss grad. Å kunne leve av å skate, det er jo veldig spaca. Man vet ikke hvor lenge det kommer til å vare, men sånn jeg har det nå så er det akkurat som drømmen min da jeg var kid; «tenk å bare kunne skate». Nå har alt skjedd veldig fort det siste året, og det er først nå jeg

Ja, veldig. Men, kjeder du deg? Hva har du gjort i dag, for eksempel? – I dag våkna jeg klokka ti og bare «ja …». Nå snør det ute, alle er på jobb, og det er ikke så mye jeg kan ta meg til. Det er jo alltids småting som må gjøres, jeg må jo vaske klær og betale regninger, men det er ikke ting jeg kan gjøre hele dagen til alle andre slutter på jobb. Så det er på en måte litt weird, men det er jævlig konge óg, da? Haha. Jeg klager ikke, men det er noe man må venne seg til. Når man reiser mye og så kommer hjem rekker man liksom aldri å få en rutine. Du er på tur og filmer, og så skjer det jævlig mye intenst i løpet av et par uker eller en måned, så kommer du hjem, og det er veldig rolig og ingenting som skjer, særlig i Norge nå på vinteren. Men det er jo bare å komme seg ut og finne på noe. Hva skal du gjøre resten av dagen? – Jeg hadde tenkt å dra og skate Bekkestua (innendørspark), men jeg har litt vondt i kneet, så jeg sitter liksom og sjekker om jeg har vondt nok til å skate eller ikke. Blir du mer hypokonder rent skademessig nå som du lever av å skate? – Nå stresser jeg litt mindre med skader. Jeg var skikkelig hypokonder mens jeg filma til den Nike-videoen, for da tenkte jeg sånn «faen ass, hvis jeg skader meg nå så er jeg fucked». Men nå har jeg god tid. Jeg har ikke noen store prosjekter akkurat nå. Eller, jeg har X Games, men det å filme – og den typen prosjekter – bryr jeg meg litt mer om. Så du mister ikke jobben hvis du ikke tar gullet hjem for Norge? – Haha, nei. Jeg tror ikke jeg er Nike sitt store X Games-håp. Men det er gøy å få være med, så det blir bra. Jeg har ikke vært med på så mange konkurranser i det siste, så vi får se hvordan nervene holder.

Skjermdumper: Nike SB Chronicles, vol. 3

Skjer det mye spesielt på Insta-fronten? Det ryktes at enkelte proffskatere får en del rare ting i innboksen sin. – Jeg har fått et par småmerkelige DMs. Spesielt etter premieren på den videoen, da

fikk jeg et par ganske spaca meldinger, «I’m your number one fan» og «please like my page». Ikke noe creepy shit, bare jævlig rart. Jeg er ikke så vant til å få sånne ting. Men jeg kan se for meg at det er ganske mye sykt, særlig hvis du er Eric Koston eller noe.

har begynt å tenke over ting og tang. Det er jævlig weird, på en måte. Alle jobber og sånn, mens jeg bare sitter her og chiller og har egentlig ikke så mye å gjøre. Du hører jo om det, man har jo jævlig mye fritid, og man kan jo på en måte gjøre hva faen man vil. Så det er veldig mange pros som ikke dealer med det så bra. Folk begynner å feste altfor mye, blower penger. Ikke at jeg tror jeg kommer til å blowe det med festing eller noe, men jeg er liksom på en helt annen greie enn alle andre.

FEBRUAR 2016

De viste meg akkurat et brett der det står ’Kleppan’ i strikkemønster, også er det kirkebrann og masse damer.

Karsten Kleppan (25) ble profesjonell skater for Nike SB og Skate Mental i desember 2015. Opprykk fra amatørstatus innebærer mer penger og (som regel) signaturprodukter med tilhørende royalties. Han skater X Games Street mot noen av verdens største profiler 25. februar i Skur 13 i Oslo.

FEBRUAR 2016

MUSIKK GUIDE

DEN LYSE SIDEN AV TRANCE* Vilde Tuvs guide til å høre på trance. TEKST OG ILLUSTRASJON VILDE TUV TRANCE ER IKKE en levende kultur i Norge i dag. Det finnes miljøer for hardstyle, psytrance og house, men den euforiske trancemusikken eksisterer kun som et svart hull i Norges kulturliv. Vil man finne ny musikk, må man enten selv bruke internett, eller sitte på med riktig bil. Jeg har i det siste tatt meg selv i å automatisk gradere all musikk i forhold til trance, det er måleenheten jeg bruker til å bedømme musikalsk essens. Trance er en målbar sjanger: Man kan måle hvor bra trance-musikk er etter hvor mye endorfiner som oppleves i møte med musikken, på samme måte som man vet hvem man er mest forelsket i etter hvem man har sterkest følelser for. Noen har hevdet at denne type musikk er designet for å akkompagnere visse rustilstander, men jeg mener det er mer legitimt å påstå at euforiske stoffer er laget som etterligning av trancemusikk. Hva kom egentlig først, vil noen spørre. Da er det viktig å huske på at trance har røtter i klassisk musikk, symfoni-orkester, italodance, pop-musikk, punk og tekno. Det er uansett vår egen hjerne som til syvende og sist skaper disse herlige følelsene, og det er de samme type hjerner som i sin tid oppfant trance. Trance er sjangeren hvor den høyeste graden av musikalsk håndverk blir utøvd, trance er alkymi. Under kommer mine forslag til å få max ut av en naturlig trance-rus. Ikke alle sangene som nevnes vil klassifiseres som trance av sjangerpolitiet, men om man bruker trance som måleenhet og mennesket som juicer, vil de alle score i øverste sjikt på det øverste trancebarometeret. Føler du ingenting? Ifølge en forskningsartikkel publisert i Roskildeavisen i 2010 er det hovedsakelig mennesker med trege nevrotransmittere som reagerer på euforisk musikk. Om du ikke kjenner noe særlig effekt av musikken, kan det altså bety at du har en trygg og stabil psykisk helse.

SKUMRINGSTIMEN Den blå timen i vinterhalvåret er den timen i døgnet som er mest fylt av følelser. Desto mørkere tid på året, desto mer angstpregede følelser. Lytt til din egen kropp og kjenn etter hva du tåler. Er dette dagen du kan omforme blåtime-angst til en mer positiv spenning? Sett på noe god musikk når du er på vei til møte/trening/ bandøving etter middag. Underworld – «Born Slippy .NUUX» og Quiltland med «Detach» funker bra i mørket.

MENS DU KLINER Hvis du henger med en person du har god kjærlighets-kjemi med, altså at det kommer myye endorfiner når dere interagerer med hverandre, kan du prøve å sette på en youtube-playlist med euphoric trance mens dere kysser. Her er det dog veldig viktig at dere slapper av sammen og ikke er flau for noenting, hvis man blir det minste flau kan musikken fort skape en litt pompøs stemning. Men når det funker: W.O.W.

I KJØRETØY Buss, bil, sykkel og fly. Noe av det beste med trancemusikk er bruken av autofilter, en effekt som gjør at en lydkilde sakte åpner for flere frekvenser og slik gir lyden et ekstra lag av bevegelse. Når man hører på dette samtidig som man selv er i bevegelse, bidrar det til en forøkning av selve livsfølelsen. Livskraften din føles som en timelapse på høy hastighet og du føler endelig at du er på rett sted til rett tid. Prøv Cosmic Gate med «Exploration Of Space» sammen med vinden i ansiktet når du sykler, utsikten ut av flyet, kulheten i en bil eller spenningen på bussen: Hvem er den neste som kommer på? (På tog funker det ikke).

PÅ FREDAGER Når det er fredag har man som kjent en kriblende følelse i magen. Den starter som en gryende følelse når man våkner, og oppleves sterkere og sterkere i løpet av dagen. Kaffe er her den ultimate apetittvekkeren for denne typen musikk. Utpå ettermiddagen er det vanlig å få en brennende følelse i magen som mange velger å slukke med alkohol. Trancemusikk fungerer desidert best FØR man begynner å drikke alkohol, som bare bedøver den gøye rusfølelsen og får deg til å glemme alle du var forelsket i tidligere på dagen. Binary Finary – «1998 (Matt Darey Remix)»

PÅ SNOWBOARD Er du glad i livet, men har ikke så god motorikk? Bli med vennene dine på snowboardtur likevel, og mens de kjører inn i skogsløypen eller bort på hoppene, har du med deg headphones i lommen og putter på DJ Tiësto – «Theme From Norefjell». Du cruiser nedover bakken, bare bittelitt fortere enn du egentlig tør, mens du kjenner vinden i ansiktet og føler deg takknemlig for at vennene dine ville ha deg med selv om du har litt dårlig motorikk.

ALENE PÅ ROMMET Det er ikke alltid man får til en god trancerus sammen med andre. Å føle trance sammen med andre kan sammenlignes med å «danse med følelser» og ja, dette er like abstrakt og avansert som det høres ut! Om du skal høre på det sammen med andre, kan det hjelpe at du selv har et sterkt virkelighetsbilde og ikke bryr deg så mye om hva den andre personen føler. Men hva er da vitsen med å høre på det sammen? Dette blir som å onanere på hverandre istedenfor å elske. Er da å høre på trance alene det samme som å onanere, vil du kanskje spørre. Svaret er nei, dette har ingenting med sex å gjøre, dette er bare deg som føler kjærligheten til universet. Sett på Lasgo med «Pray» mens du vanner planter eller sminker deg, og kjenn etter.

PÅ FEST Er stemningen god nok, så er dette den beste party-musikken. Man kan alltid måle hvor god stemning det er på en fest i forhold til hvor mye et passende soundtrack ligner på trance. Alle vet at de beste festminnene har DJ Mangoo i soundtracket.

KAN MAN BLI AVHENGIG av trance, lurer du kanskje på. Svaret er nei. Man kan nemlig ikke selv bestemme seg for å høre på trance for å få denne lykkerusen, det er trancen som kaller på deg. Det er allerede noe inne i kroppen som av og til er trance og som da krever trance for å forsterke seg selv. Det er altså bare å glede seg til våren kommer og endorfinene atter en gang fylles opp! *Det handler altså ikke om psytrance som er den mørke siden av trance.

Trance er sjangeren hvor den høyeste graden av musikalsk håndverk blir utøvd, trance er alkymi. 16

FEBRUAR 2016

REPORTASJE FRA DET INDRE ROM

OPEN MIC OG ÅPENT SINN Bevis på utenomjordisk liv, sannheten om din egen fødselsattest og en forrykende multmediaforelesning om folkemordet i Armenia. Hva er det egentlig som skjer i Nordens største bokhandel? TEKST PELLE BAMLE ILLUSTRASJON ANDREAS DAHL KLOKKEN ER ETT over fem onsdag 20. januar, og Hans Gaarder virker å være godt i gang med å avsløre utenomjordisk liv i foredragssalen innerst i den enorme bokhandelen i det som tidligere var Oslo-kinoen Eldorado. Selv om jeg altså bare er ett minutt for sen, føles det som om alle har vært på plass lenge. Gaarder har satt av tre timer til bevisføringen for utenomjordisk liv, og har tydeligvis ingen tid å miste. Hans Gaarder er utdannet siviløkonom, men jobber som uavhengig UFO-forsker og skribent. Han stiller spørsmål ved vedtatte sannheter, og har blant annet vært gjest i Trygdekontorets «Konspirasjons-spesial». Til NATT&DAG har Gaarder tidligere uttalt at han har blitt angrepet med et strålevåpen som blacket tankene hans på en kafé i Oslo. På Eldorado Bokhandel skal han presentere bevis for at det finnes aliens på jorda, og at hemmelige organisasjoner i land som USA og Norge prøver å skjule dette for oss. Har Eldorado blitt et sannhetens fyrtårn i et mørke av konspirasjoner og tåkelegging? I løpet av en uke i januar var dette noe av det som skjedde på den tidligere sentrumskinoen:

16. januar: «Svennie snakker om Armenia :-) Vi kan love en forrykende multmediaforelesning fullt av engasjement for dette viktige og spennende temaet. Sett av et par timer – jeg har mye å fortelle! SvenErik Rise aka Svennie er rektor på Oslo Private Gymnasium og største norsk fan av Armenia i hele Norge :-)» 20. januar: «AVSLØRING AV UTENOMJORDISK LIV: Avsløringen av sannheten om utenomjordisk liv vil bli presentert og dokumentert som en kavalkade av fotografier og videoklipp med og uten vitnemål, supplert av topphemmelige dokumenter og mye annen bakgrunnsinfo som viser at utenomjordisk liv er en realitet. Velkommen til en kosmisk ettermiddag i Eldorado Bokhandel.» 21. januar: «DEAD MAN WALKING: Vet du sannheten om fødselsattesten? Har DU lov til å bruke navnet «ditt»? Hvorfor må du betale renter når du låner «penger»

FEBRUAR 2016

av deg selv? Få med deg foredraget som gir deg et nytt helhetsbilde på Navnebedrageriet – det største bedrageriet i historien.» DE FLESTE TILHØRERNE er godt voksne, men det er noen yngre folk på plass også, blant annet to jenter, et kjærestepar og en fyr i dress. Vi lærer om forskjellige typer romvesener (for eksempel rasen «blonde nordics», som ser ut som skandinaver og kommer fra stjernekonstellasjonen Pleiadene), om hvordan de amerikanske presidentene håndterte romskip og romvesener i etterkrigstiden (da romvesener henvendte seg til USAs president Eisenhower og tilbød hjelp til spirituell utvikling mot at han ødela atomvåpen, var svaret fra presidenten «Takk, men nei takk») og vi lærer om «S4», som Gaarder beskriver som «den kosmiske indrefileten». S4 er en slags underjordisk fabrikk i Nevada, der romvesener jobber med å utvikle ny teknologi for USA. Koblingen mellom Gaarders data og projektoren er dårlig, så bildet på lerretet veksler mellom å være klart, utydelig og forsvinne helt. Sabotasje fra myndighetene, sier Gaarder. Han spøker, men det er kanskje ikke så rart hvis det faktisk skulle være tilfellet. Gaarder formodentlig bader i topphemmelige dokumenter, og forklarer det med han «liker å snoke i topphemmelig informasjon». Det er mye å ta innover seg. Alt er grensesprengende. For å prøve å illustrere nivået på den topphemmelig informasjon vi blir servert: I en bisetning nærmest mumler Gaarder at «de» (USA) har et verktøy som kan produsere evig energi, samt kontrollere tid og rom … AV OG TIL er det spørsmål fra salen. En av de yngre jentene lurer på hvordan menneskene som jobber i S4 kommuniserer med romvesenene. – Man antar at det forgår telepatisk, svarer Gaarder. – Kan menneskene telepati, lurer jenta. – Det bare slår inn, forklarer Gaarder. – Å, ja, sier jenta. – De kan alle språk på én, to, tre, tilføyer en fyr på første rad. Etter en time kommer det opp en slide hvor det står «Pause 15 minutter». Gaarder foreslår at vi bare tar ti, og oppfordrer til å kjøpe DVD-er nå, ikke

etterpå. Det blir visst ofte litt press mot slutten. DVD-ene ligger utover et bord, og det virker som det finnes noe for enhver smak: «TABU-listen for norske redaktører og journalister». «Nikola Tesla – liv og teknologi». «Bevisanalyse av 22. juliterroren». Mannen i dress kjøper DVD-en «Hitler døde ikke i bunkeren». Et ungt par kjøper to DVD-er om romvesener. JEG OVERHØRER EN samtale mellom Gaarder og en av de kvinnelige tilhørerne. Hun er interessert i reptilianer-teorien, teorien om at mektige personer, som Obama, Bush, Dronning Elizabeth og Jay Z, egentlig er reptiler fra verdensrommet som har forvandlet seg til mennesker, og lurer på hva Gaarder mener om dette. – Det er litt for mange vitneobservasjoner til at jeg ikke tror på det, sier Gaarder, og legger til at dette er et «ikke-tema», fordi det er så kontroversielt. – Men det er ganske skremmende, sier han. Det er ikke bare teknisk kluss og det at eldre folk snakker med foreleseren i pausene, som får dette til å minne om en vanlig forelesning ved et universitet eller en høyskole. Etter pausen kommer den uunngåelige sigenheten snikende. Det er ettermiddagsforelesning, behagelige seter og dårlig luft. Ikke engang topphemmelig informasjon som beviser at det finnes romvesener på Jorda kan forhindre avdupping. JEG VÅKNER IGJEN under en diskusjon om antigravitasjon. Gaarder bekrefter at «Ja, de (USA) har antigravitasjon og ja, det funker», men blir avbrutt av spørsmålsstilleren som oppgitt påpeker at «Jeg vet at de har antigravitasjon, og jeg vet at det funker», før han stiller et mer nyansert antigravitasjonsspørsmål jeg ikke greier å følge med på. Det nærmer seg kveldens andre pause, og jeg ser mitt snitt til å fordufte. En time til med bevis for at det finnes romvesener blir rett og slett for mye for meg. Hva sier det om meg og min generasjon? Er jeg så hjernevasket at jeg ikke klarer å prossessere alt dette? Kan Gaarders prosjekt allerede være for sent? Nå vet jeg at det finnes romvesener som jobber og sliter under bakken i Nevada. Jeg bryr meg bare ikke så veldig. Men hvem er jeg? Det får jeg kanskje svar på i morgen, på samme sted, til samme tid.

Mannen i dress kjøper DVD-en ’Hitler døde ikke i bunkeren’

FEBRUAR 2016

MUSIKK INTERVJU

RETT UT AV

HORTEN Rapperne Larsiveli og Kong Makko Makeba tilbringer stort sett all tiden sin sammen – både bak og utenfor murene. TEKST KRISTOFFER JAKOBSEN FOTO AMINA SYRAH

– JEG BANKER PÅ en spesiell måte for at de skal forstå at jeg ikke er politi. Politiet har ikke rytme, ikke sant? Kong Makko Makeba og Larsivelis manager Are «Santiago» Holte Nyberg hamrer løs på en dør bak en bowlinghall i Horten. Bak døren bor produsentduoen Daniel Johansen (Fader Danne Mane) og Marius Palme Reiersen (Kong Makko Makeba) i en slags hybrid mellom studio- og toromsleilighet. Lars Reiersen (Larsiveli) har en madrass stuet inn i et hjørne som en midlertidig boløsning. Over sofaen står byskjoldet til Horten på en IKEA-hylle. Om noen dager skal Kong Makko Makeba og Larsiveli spille på Rockefeller. I en mail fra arrangørene formanes det at duoen skal fremføre én låt og at den helst bør være litt nostalgisk slik at Tommy Tee blir fornøyd. – Vi har ikke noe nostalgisk, da, sier Kong Makko Makeba. – Vi bare spiller «Fingertuppa», svarer Larsiveli kokett.

HØSTEN 2015 SIGNERTE Larsiveli og Kong Makko Makeba en platekontrakt med Oslo Records (Oral Bee, Yoguttene, $ushi & Kobe). I løpet av de siste par årene har Larsiveli og Kong Makko Makeba utfordret hiphop-konvensjonene i Norge med bruk av autotune og en melodiøs form for tåkeprat. Der norske rappere tradisjonelt har tatt et mer poppete uttrykk for å nå ut til massene, har Larsiveli og Makko Makeba fusjonert lydene fra Atlanta og vestkysten i USA med skogen i Horten. Brødrene spiller nå utsolgte konserter og jobber sammen om en EP. Larsiveli er glad for den gryende populariteten, men er også frustrert over

FEBRUAR 2016

å ikke kunne planlegge fremtiden. Han venter på en rettssak for forhold han ikke ønsker å snakke om. Han er tidligere dømt i to rettssaker, men har så langt sluppet unna med bot og samfunnsstraff. Denne gangen bærer det til Nordre Vestfold fengsel. – Det som er fucked up er at jeg bare må sitte her og vente. Jeg har to kids, ikke sant! Vil jeg at de skal besøke meg? Det er sånne ting jeg tenker, skjønner du hva jeg mener? Jeg har ingen steder å ta de med heller. Jeg er jævlig glad for å få bo her med Marius og Daniel. Men jeg sover på denne madrassen, liksom. Danne Mane holder seg stort sett i bakgrunnen og skyter inn kommentarer der han får plass. Som produsent og DJ er han tildelt rollen som bakgrunnsskikkelse, selv om han er en essensiell del av lydbildet til Larsiveli og Makko Makeba. – Vi var vel rundt 15–16 da vi fikk tak i Fruity Loops (FL Studio, software til musikkproduksjon, journ.anm). Men vi har jo laget musikk før det, også, da vi gikk i fjerdeklasse på barneskole, med et program som heter E-jay, forteller Danne Mane. Lars Reiersen og Marius Palme Reiersen vokste opp i et hus hvor faren spilte gitar og sang Dylan og Eagles. Husets Casio keyboards, gitarer, kassettspillere med opptaksfunksjon og mikrofoner gjorde at brødrene begynte å lage musikk. De rappet inn i kassettspilleren, tegnet sine egne

Lars Reiersen (Larsiveli) og Marius Palme Reiersen (Kong Makko Makeba) er rappere fra Horten i Vestfold. De utgir musikk på plateselskapet Oslo Records, og har i det siste spilt utsolgte konserter både i Oslo og Bergen. Kong Makko Makeba og Daniel Johansen (Fader Danne Mane) har produsert musikk for blant annet $ushi & Kobe, Yoguttene og Unge Ferrari.

omslag og hørte på Coolio. Da de oppdaget Wu-Tang, tok mamma Gro med guttene sine på Roskilde i 2004, hvor de også fikk mulighet til å dra til Christiania og posere foran cannabisplanter mens de viste West Coast-gjengtegn iført Fubu-klær. Bildet ble hengt opp på kjøleskapet hjemme. – Vi tre har hengt sammen siden Lars gikk i barnehagen. Vi hadde et band på barneskolen hvor basstromma var en pappeske fylt med «Gogos», forteller Danne Mane. – Vi kalte oss «Cola Boys» siden jeg digga Coca-Cola. Senere ble det mye west coast gangster rap. Spesielt Tha Dogg Pound, sier Makko Makeba. – Jeg husker jeg var ute og lekte i skogen og fektet med pinner eller noe, så kom jeg hjem og fant Makko og Danne

På en side går det jævla bra, på en annen side så er ting vanskelig.

Et par paracet og en halvliter, så kommer jeg tilbake.

FEBRUAR 2016

MUSIKK INTERVJU

Green ble dømt til fengsel for salg av narkotika. – I hele 2014 lagde jeg nesten ikke musikk. Det var bare drugs og farting rundt, sier Larsiveli. – Jeg tror jeg lagde én låt og var med på noen features. Det var det. Det er ikke noen hemmelighet at jeg har hatt problemer med rus. Om du gir meg et brett med piller og en flaske sprit, så er jeg i himmelen.

som hadde brent beatsa sine på cd og hadde den motivasjonstalen til meg om å satse på musikk. Jeg skjønte ikke helt hva som var greia, men tenkte at dette måtte jeg være med på. Siden har jeg aldri sluttet å skrive, mimrer Larsiveli.

Jeg er jævlig glad for å få bo her. Men jeg sover på en madrassen, liksom.

PRODUSENT OG ROMKAMERAT Fader Danne Mane.

FEBRUAR 2016

ET SNØDEKKET HORTEN møter oss neste dag. Makko Makeba er på dagjobben sin på en skole i nærheten. Vi møter opp i leiligheten hvor Larsiveli hører på MC Eiht og drikker dagens første øl. Larsiveli og Danne Mane snakker om biler og om hvordan sørstatsrappen fra USA har influert dem fra tidlig av. En rapmusikk preget av landeveier og skog, litt som i Horten. – Det var en periode vi ikke visste hva vi skulle snakke om. Det var bare fem minutter uten hooks, bare punchlines, liksom. Men så begynte vi å høre mer country rap tunes. Det var da hele den sørstatsbølgen kom – ikke bare Atlanta, men også masse greier fra Houston. Makko spilte mye av det for meg, men jeg skjønte ikke greia da. Men etter hvert kicka vi veldig på det. De kom på en måte fra skog. De trærne de hadde så ut som de vi hadde, sier Larsiveli. I 2011 begynte Larsiveli å jobbe med en rapper som kalte seg Jesse Green og startet gruppa Greenlight. – Vi fikk ikke noen beats av de assholesa der (Makko og Danne Mane, journ. anm.). Vi ville rappe på engelsk, men det ville ikke de. Det var med Jesse at arbeidsmoralen kom. Vi satt bare oppe i tolv timer og skrev og hadde det jævla fett. Det var med dagdriverlåta «Bah La Meg» i 2013 at de begynte å bli lagt merke til innad i hip hop-miljøet. Låta hadde en tydelig west coast-følelse og Lars Vaular ga sin velsignelse på Twitter. Omtrent samtidig begynte de å henge med en ukjent rapper som kalte seg selv Unge Ferrari. Manager Are Santiago var fast bestemt på å få han med i det nyoppstartede plateselskapet «Familien Records». Unge Ferrari ble i stedet plukket opp av selskapet Nora Collective og Jesse

Så ba du om hjelp? – Jeg dro på avrusning i 2014 og var der i tre uker. De ville at jeg skulle være der i seks måneder, men dama var gravid så jeg ville være med og forberede ting. Larsiveli er stadig på telefonen med moren til barna sine. Han skal se den nye Flåklypa-filmen neste dag med eldsteman, og koordinererer flittig under intervjuet. Med signeringen til Oslo Records, kommende EP, flere konserter og ventende dom, føler Lars seg presset. Danne, Makko og Lars deler riktignok arbeidsbyrden og tilbringer stort sett all tiden sin sammen – både bak og utenfor murene. Da Danne Mane havnet i bråk med politiet på en fest i 2014, endte det med at alle tre havnet på glattcelle. – Jeg prøvde Rivotril (et benzodiazepin for behandling av epilepsi, journ. anm) og alkohol for første og siste gang. Da politiet kom og snakket med meg, er jeg ikke helt sikker på hva som skjedde. Jeg fikk en dom for vold mot offentlig tjenestemann, men jeg ser for meg at han ikke fikk vondt i det hele tatt. Da jeg satt inne fikk jeg navnet «Cop Killa», men jeg er vel den rake motsetningen av det, sier Larsiveli og fortsetter: – Det er ikke det at jeg skal glorifisere rus, men jeg prøver å bli en bedre far og bedre person, og jeg legger ikke skjul på ting. Når folk spør hvordan det går med meg så tar jeg ikke på en fasade, liksom. Det er det jeg liker med musikk, der kan jeg være ærlig. Du kan fortelle at ting er kjipt og du får god respons på det. Kong Makko Makeba bryter inn. – Innholdsmessig så er det ikke det at vi synes det er så jævlig kult det som skjer, men det er en dobbelthet i det. Litt som den «Ja ja»-låta til Sivas. På en side går det jævla bra, på en annen side så er ting vanskelig. Larsiveli reiser seg og lener seg mot en stige som går opp til hemsen til Danne Mane. Humøret hans har avtatt utover kvelden, og med ett ser han plutselig veldig sliten ut. – Jeg må bare ta 10 minutter på øyet, sier han. Et par paracet og en halvliter, så kommer jeg tilbake.

DU ER HENTA! PRESENTERT I SAMARBEID MED MAZDA CX-3

JULEMONSTERET (?) ER HENTA Ekstramateriale! I julespesialen av vår bil- og samtaleserie Du er henta! henta vi alt fra Morten Ramm til Tara Line, men episodens store stjerne JULEMONSTERET ble aldri henta. Du kan se hele sulamitten på nd.no/duerhenta, men nå som vi har deg her i papiravisens lune klør: Hvorfor ikke lese litt om hva Julemonsteret mener om hint og pist? Vi har stilt noen oppfølgingsspørsmål som vi ikke fikk tid til å stille på veien.

Vi vet at du driver med mye plaging i juletiden, men hvordan kobler du av når selve julekvelden kommer? – Gjemmer meg bak svinehuset, tipper jeg :)

Anbefal en TV-serie. – Så nå maler vi treet? Ny realityserie.

Hvilke historiske monstre har du lært mest av? – Nils med Skills. Hvilken Grinch-tolkning foretrekker du – Boris Karloffs fra 1966 eller Jim Carreys fra 2000? – Hva er 2000? Jeg kommer fra Bollefoss kommune og der hadde vi ikke film, kun små hus. Den originale Grinch-filmen er vel ikke å oppdrive på DVD eller Blu-ray uansett, hvis ikke den da foreligger i en The Criterion Collection-utgave.

Du løper ganske krokrygget, og myten sier at dette er fordi du for mange herrens år siden pådro deg en ryggprolaps i forbindelse med at du vikarierte for Julenissen. Stemmer dette, og i så fall: Pleier du fremdeles personlig kontakt med Nissen? – Jaha, ikke alle kan ha en ordentlig rygg, men ja, jo, jeg driver og ser an den ryggen nå.

Er det lov å kose seg litt ekstra i helgen, eller burde man kose seg jevnt utover hele uken? – Ikke prøv og sett det i system. Jeg burde kunne ta meg en loff med chips når mine familiemedlemmer minst venter det. Kjekkere hvis det kommer som en overraskelse på dem. «Jaha?», sier dem da.

Blomstringstid, bading, løvfall og aking: Alle er de forbundet med hver sin årstid. Hvilken sesong er din personlige favoritt? Begrunn svaret. – Aking på fjellet. Kommer ikke utenom det.

INTERVJU HUMOR

ABSURD PÅ ALVOR Absurdhumorist Vegar Tryggeseid intervjuer USAs svar på Vegar Tryggeseid, Gregg Turkington AKA Neil Hamburger.

TEKST VEGAR TRYGGESEID GREGG TURKINGTON (48 år) er en forholdsvis vellykket, amerikansk komiker. Han er ikke like kjent som f.eks. Jerry Seinfeld (det har jeg aldri sagt), men han er en betydelig skikkelse i den amerikanske alternative humoren, det må skjønnes, og han har en hengiven og involvert fanskare. Han stod stand-up på Crap åppå Park i Oslo i januar, utkledd som karakteren Neil Hamburger (alter ego kalles det?), som Turkington har gestaltet siden tidlig på 90-tallet og som portretteres i den nye, lovende spillefilmen Entertainment. Personlig synes jeg Turkington er bedre i det idiotiske filmprogrammet On Cinema at the Cinema, hvor han spiller «seg selv» og anmelder filmer sammen med Tim Heidecker (kjent fra humorduoen Tim And Eric).

Ja, hallo. – Hallo, ja. Første spørsmål: Vi nordmenn hører mye på amerikansk musikk. Hva syns du om det? – Oi, shit … Det er stort land, Amerika. Og det er mange ting som skjer der … Jeg liker definitivt mye av den amerikanske musikken, men ikke så mye av de nyere tingene. Jeg vet ikke om du snakker om nye ting? Det finnes definitivt mange «oldies, but goodies» og sære outsiderartister, og punk-grupper … Hva er din favoritt Monty Python-film? – Jeg må nok si The Meaning of Life. Jeg har sett The Holy Grail flest ganger, men The Meaning of Life føltes som en bra måte for å dem å avslutte på. Det handler bokstavelig talt om meningen med livet, og om alle slags viktige tematikker du kan komme på. Det er en tung materie, og å greie å håndtere det på en så morsom måte. I hvilken grad intellektualiserer du arbeidet ditt? Har du en agenda, eller bare kødder du rundt? – Jeg tror det er en agenda der, ja. Men jeg tror den er veldig intuitiv, og den er ikke planlagt. Det er jo enkelte ting jeg har sterke følelser og meninger om. Men dette er så integrert i mitt synspunkt at det ikke er snakk om en tenkt agenda, det er mer en automatisk refleksjon. Jeg driver jo selv med humor, og jeg foretrekker å skrive poengløse og absurde vitser framfor vitser med poeng eller

mening. Og hvis det viser seg at en vits jeg opprinnelig tror er poengløs, faktisk kan ha en spesifikk mening, så pleier jeg å fjerne den. – Ja? Jeg tror det å fjerne ting er den beste måten å jobbe på. Jeg gjør det i mitt arbeid. Jeg skriver en million vitser, og det egentlige arbeidet er å sitte der og slette ting. Og etter lang nok tid, sitter jeg igjen med det jeg vil jobbe med. Får du noe ut av å snakke seriøst om humor? – Jeg liker å gjøre det med komikere jeg respekterer og med folk jeg tror tar dette seriøst og som har et genuint synspunkt på disse tingene. Jeg liker ikke nødvendigvis å gjøre det offentlig eller for pressen. Jeg mener at humor er en geniun kunstform, og jeg liker at komikere tar det seriøst og at det ikke bare handler om at de vil stå på scenen og få oppmerksomhet. Jeg vil heller se komikere som er opptatt av å ha noe å si. Når du sier «ha noe å si», mener du da «ha et budskap»? – Ja, et eller annet underliggende budskap eller synspunkt, eller en slags intensjon. Men ta for eksempel stand-up-en til Tim Heidecker. Jeg ser egentlig ikke noe budskap der. – Jeg syns det er mye budskap der. Men det er gåtefullt. Jeg synes de beste budskapene er de som du ikke nødvendigvis greier å sette ord på. Det Tim gjør, og det jeg gjør, kan kanskje tolkes som kommentarer på humor generelt, eller på mangelen på innhold i humor. Jeg ville bare få ditt synspunkt på det å analysere humor. Jeg pleier ikke å få noe særlig ut av det, nemlig. – Jeg vet at Tim ikke liker å analysere. Han er en veldig intuitiv kunstner. Hjernen hans er full av masse greier og det kommer bare rett ut, og det treffer blink. Måten Tim arbeider på er det reneste eksemplet på en slik prosess du kan finne. Jeg har en venn i en rullestol. Kan du si noe til han? – Ja, hallo. Hvordan går det? Skulle ønske jeg visste mer om deg, for jeg tror ikke at det er nok informasjon. Jeg vet ikke hva interessene dine er … Hold deg unna is og snø. Hold deg unna solen også? – Jeg vil si hold deg unna alle steder som er ukomfortable. Men det er samme råd

Jeg mener at humor er en genuin kunstform, og jeg liker at komikere tar det seriøst og at det ikke bare handler om at de vil stå på scenen og få oppmerksomhet. 24

FEBRUAR 2016

Foto: Tore Sætre

jeg ville gitt til hvem som helst, egentlig.

– Det tror jeg ville vært et forferdelig valg.

Hvis du kunne, hadde du sagt ja til å spille en karakter som heter «Mrs. Hole», en karakter med britisk aksent? – Jeg vet ikke hvem denne karakteren er. Burde jeg vite hvem det er, eller er det bare et absurd spørsmål?

Og til slutt, har du noen anbefalinger, noen komikere vi burde sjekke ut? – Ja. Brody Stevens. Han er en av de virkelig unike komikerne der ute. Han gjør ting som nesten er musikalske. Veldig improvisasjonelt, konfrontasjonelt, og veldig rart og vakkert. En mirakuløs sceneperson. I tillegg har du Major Entertainer, som jeg har turnert mye med. Han har et sensasjonelt one man show som har alt, det har musikk, humor, personlige anekdoter. Det er et intenst lite show, og han har mye å si. Og Kate Berlant, som er på vei opp. Jeg tror du kommer til å høre om henne snart. Hun driver med karakterhumor.

Ja, tror det. – For å være ærlig, så foretrekker jeg å spille karakterer jeg selv har skapt. Jeg må helst være involvert fra begynnelsen av, eller så blir nok ikke resultatet så bra. Hva med «Mrs. Bond», James Bond som kvinne?

KUNST INTERVJU

Vi driver med underholdning satt på spissen.

OBSERVASJONSKUNSTKOMEDIE Med portrett av en fiktiv Airbnb-vaskehjelp og mekaniske kelnerkrabber, retter den norske kunstnerduoen Aurora Sander et satirisk skråblikk på kunstens og samtidens skuespillersamfunn. TEKST EMIL FINNERUD ILLUSTRASJON MARTA BRAVO – KUNSTEN VÅR gjenspeiler observasjoner vi gjør. Ideen er å gjengi omverden med humoristisk brodd. Vi kan sitte og diskutere karakterer, for eksempel de jentene som sitter der borte, sier den ene halvdelen av Aurora Sander og peker i retning av en døll jentegjeng i hjørnet av baren vi befinner oss på i Berlin. – Når vi lager et prosjekt møtes vi ikke på atelieret, men heller på t-banen, bar eller spaserturer.

Det tok ikke lang tid på Kunsthøyskolen i Malmø, før Ellinor Aurora Aasgaard og Bror Sander Berg Størseth oppdaget at de utfylte hverandre kunstnerisk. De ble til duoen Aurora Sander, og selv da de etter endt utdanning flyttet til hver sin kant, fortsatte de samarbeidet ved hjelp av Skype. Men i lengden skulle altså denne måten å kommunisere på vise seg lite tilfredsstillende. Da en av dem fikk et betalt kunstneropphold i Berlin av OCA (Office of Contemporary Art Norway), valgte derfor den andre å flytte etter. Siden har de blitt værende, og nå er de også for alvor på

Den norske kunstnerduoen Aurora Sander består av Ellinor Aurora Aasgaard (f. 1991) og Bror Sander Berg Størseth (f. 1987), som møttes under studiene ved Kunsthøyskolen i Malmö og har samarbeidet siden 2013. Aurora Sander har stilt ut ved GSL Projekt i Berlin og Skulpturbiennalen på Vigelandsmuseet i Oslo. Duoen figurerte nylig på det amerikanske kunstmarked-nettstedet Artnet sin liste over de 50 mest interessante kunstnerne i Europa i dag. Begge er for tiden bosatt i Berlin.

vei ut i kunstverdenen. Nylig figurerte duoen på det amerikanske kunstmarkednettstedet Artnets liste over de 50 mest interessante kunstnerne i Europa i dag. Duoens kunst består i hovedsak av skulpturer, gjerne med humoristiske undertoner. Skulpturene inngår i store romlige og sceniske produksjoner, nesten som i en teateroppsetning. Forskjellen er at levende skuespillere er erstattet med eksempelvis påfuglvertinner og serverende krabber og pelikaner. Denne lettere absurde sammenstillingen av skulpturer og deres «dialog» seg i mellom, er ment å imitere og reflektere over det tidvis svært kunstige sosiale spillet man finner i dagens kunstverden og samfunnet for øvrig. – Denne sosiale dynamikken mellom folk er viktig i kunstverdenen. Vi er en del av det, samtidig som vi observerer og kommenterer det.

Speiler den holdningen seg for eksempel i den drinkserverende krabbeskulpturen? – Det arbeidet er en del av et fiktivt middagsselskap vi har iscenesatt. Selskapet utspiller seg kanskje hos en kunstsamler eller på en etterfest? Verket spiller litt på hva som skjer på denne typen steder. Hva slags folk som er der og hvilke absurde situasjoner som oppstår. Man kan gå på en etterfest og føle seg alienated, men på samme tid en del av det. Litt nervøs, men likevel trygg. Arbeidene deres kan virke teatralske. Har dere noe forhold til den verdenen? – Vi gjorde akkurat en scenografi her i Berlin, faktisk! Det var vårt første møte med scenografien. Ellinor Aurora skyter inn at interessen for film alltid har vært større for hennes del. Spesielt nittitallets erotiske thrillere, som Basic Instinct med Sharon Stone. – For meg er filmer som dette mer interessante enn mye i kunsthistorien, sier hun. La oss snakke litt om humor. Når jeg ser på flere av skulpturene deres, for eksempel den serverende krabba, aner jeg et hint av stoner-humor? FEBRUAR 2016

KUNST INTERVJU

Foto: Jon Benjamin Tallerås

Foto: Vegard Kleven

Foto: Sandy Brown

Sharon Stones Basic Instinct er mer interessant enn mye du finner i kunsthistorien.

– Haha! I så fall tror vi kanskje at humor, eller stoner-humor, ikke opererer med samme sensur. Det kan også ha noe med samarbeidet vårt å gjøre, at liksom stonerhumor, hvis det skulle dukke opp, ikke er noe farlig. Det handler om å ha det gøy i en prosess og med arbeidet man gjør, og formidle det videre. Når vi kommer på en idé til et prosjekt så spør vi oss alltid om det kommer til å være gøy å jobbe med. Er det ikke det, gidder vi heller ikke å fortsette. Det er veldig viktig for oss. Humor i kunst kan fort også bli oppfattet som useriøst. Hvor og når tipper humoren over til å bli mindre interessant? – Tror humor feiler når du ikke tror på den selv. Hvis du er seriøs i humoren du viser frem, tror vi den ikke faller igjennom. Så litt av det som redder dere er kanskje at det ligger en kritisk og innbakt samfunnssatire der og lurer? En slags smartness? – Litt av det kanskje, men vi blir også reddet av håndtverket som ligger i arbeidet vårt, noe som er gjennomført. For selv om folk ikke tar de sosiale referansene i kunsten deres, står det seg fortsatt godt som skulpturer? – Ja. Det er veldig viktig for oss at estetikk er en stor del av arbeidet vi lager. Når man går og ser en utstilling er førsteinntrykket til syvende og sist en estetisk observasjon, spesielt med skulptur. Hvis dere er interessert i denne umiddelbare effekten på publikum, er dere kan-

Foto: Aurora Sander

FEBRUAR 2016

skje også interessert i at kunsten deres innehar en viss underholdningsverdi? – Absolutt! Vi mener at vi driver med underholdning satt på spissen. Det tror jeg veldig mange kunstnere glemmer litt, ved å være for «smarte». «Smart» er selvfølgelig en god ting, men det kan fort bidra til å låse utfoldelsen av en idé. Generelt er det viktig å ta seg selv mer uhøytidelig i blant. Mye av kunsten deres kommer med stikk til kunstverdenen, men hvor delaktig og stor del av den er dere selv? «Spiller dere spillet», for å bruke en Paradise Hotelreferanse? – Haha! Egentlig bruker vi ikke så mye tid på det. Det at vi kom på den listen til Artnet er bare tommelen opp og helt fantastisk. Men det er på samme tid stemmen til en håndfull personer og trenger ikke å bety noe. Men det ga oss noe i form av boost, at noen der ute liker det vi driver med, men vi henger oss ikke opp i det. Skulptur kan synes å være i vinden for tiden. Nye materialer og tendenser dukker stadig opp. Er det noe som inspirerer dere? – Absolutt, men det viktigste for oss er at vi finner løsninger og materialer som fungerer for vårt formål. Vi bruker ikke et materiale fordi det er kult og i vinden. Det må fungere visuelt og teoretisk for vår kunst. Det kan være alt fra et viskelær til kontaktpapir. Men føler dere at dere er en del av en større skulptur-tendens i tiden?

– Ikke i det hele tatt. Vår interesse går mer i retning av rom og ikke skulptur per se. Hva med det miljøet her i Berlin, rundt folk som Simon Denny, Timur Si Qin og norske Yngve Holen? Er det en type skulpturell tendens og estetikk dere føler slektskap til? – Det vi føler med den estetikken er at den er mye hardere, digital, maskulin og kontrollert enn vår egen. Vi åpner mer opp for å feile, så i den sammenheng føler vi heller at vårt kunstnerskap går mer parallelt med post-internett-estetikken deres, som er stor i Berlin nå. Men det er klart, vi ser jo på den type kunst. Da vi var yngre digga vi kunstnere som Aids 3D (kunstnerduo på 00-tallet som var tidlig ute med denne estetikken, journ.anm), men det er ikke så interessant for oss i dag. Vi prøver heller å skape vår egen verden enn å adoptere noe utenifra. Om det ikke er personlig, ville det heller ikke vært noe poeng å jobbe med kunst. Finnes det en teoretisk tilnærming i kunsten deres? – Vi har en teoretisk tilnærming, men den er basert mer på film og det offentlige rom og hverdagsliv. Men det er klart, vi har lest vårt, samtidig blir det problematisk for oss å lese en tekst og ta utgangspunkt i den. Det føles ikke helt ekte, det kommer ikke fra oss på samme måte. Hva med politikk? – Vi har snakket litt om det den siste tiden og vi tror det ligger en del politikk der,

men liksom ikke i form av kriser og store pompøse spørsmål. Tror heller kunsten speiler hverdagen vår og der møter man så klart mye politikk. Men vi er kanskje mer ute etter den skjulte politikken enn å stå og brenne BH-en. Fikk dere noen direkte henvendelser etter publiseringen av den listen på Artnet? – Vi fikk et par middagsinvitasjoner, samt litt interesse fra noe greier i Amsterdam og Frankfurt. Det skaffet oss også mange nye følgere på Instagram, haha! Men foreløpig er mye av dette fortsatt mest snakk. Vi får se hva det ender i. Har dere fått interesse fra samlere eller innkjøpere i Norge? – Nei, faktisk ikke. Vi er nok også de eneste på den listen som ikke har noe galleri, haha! Men er det noe dere har lyst til, å være i stallen til et galleri? Litt forutsigbarhet og stabilitet? – Nja, det kommer litt an på galleriet. Det høres jo fristende ut, men det kan også være med på å låse deg. Vi er nok pirkete på hvem som kan være interessante å jobbe med, det må passe oss og hva vi jobber med. Så lenge vi ikke mister lekenheten vår, er vi med. Det står og faller på det. Aurora Sander er aktuell med deltakelse på gruppeutstillinger på Yvonne Lambert i Berlin 20. februar og Overgaden Institut for Samtidskunst, i København 1. april.

SAMFUNN KOMMENTAR

– SKAL VI FOREBYGGE MENNESKELIGE BEHOV? – Vårt behov for rus er like naturlig som det er problematisk. Det er besettelser og avhengighet vi vil unngå, skriver Jon Olsen. TEKST JON OLSEN REGJERINGENS NYE opptrappingsplan for rusfeltet har «forebygge rusavhengighet» som ett av tre innsatsområder. Organisasjoner som Actis bruker begrepet utelukkende som et gode, der all forebygging av rus generelt presenteres som viktig. Om organisasjonene også gikk inn for et alkoholforbud ville dette være en konsekvent holdning, men slik er det ikke. En nærmere gjennomgang av Helsedirektoratets tanker rundt forebygging på deres nettside Forebygging.no viser at rusforebygging for dem handler om forebygging av rusmiddelrelaterte skader og problemer. Dette er et godt mål, og hvis «problemer» her forstås som skader samsvarer dette med begrepet skadereduksjon, som stadig oftere trekkes frem i den norske forvaltningen. Skadereduserende tiltak er i all hovedsak tiltak som legger moral til side for slik å redusere helseskader, som f.eks. sprøyteutdeling og sprøyterom. Skadereduksjon har vært en del av den offentlige satsningen på rusfeltet siden 2002, da Bondeviks andre regjering befestet at de ville satse på en såkalt dobbelstrategi: «både forebygging og kontroll, og behandling og rehabilitering». Siden den gang har skadereduksjon og forebyg-

ging vært i et motsetningsforhold. I følge Astrid Skretting, tidligere forskningsleder ved SIRUS (nå underlagt Folkehelseinstituttet), har debatten om skadereduksjon vært provoserende for mange, siden den er blitt knyttet til debatten om legalisering av narkotika. Skretting understreker derfor at skadereduksjonsbegrepet ikke inngår i noen bestemt ideologisk retning, men «har sin forankring i en helsemessig tilnærming til rusmiddelmisbrukere som personer med store helsemessige problemer». I NYERE TID har forebyggings-begrepet fremstått som et slags «skadereduksjons»begrep for aktører som ønsker å uttrykke sin misnøye mot rus. Men er det bare skadene fra rusbruken som skal forebygges, eller er det bruken i seg selv? Rusmisbruk bør bekjempes, men forskjellen mellom bruk og misbruk er fremdeles uklar, og avhenger sterkt av de sosiale forholdene i brukerens liv og omgivelser. For enkelte rusmidler blir all bruk ansett som misbruk, uavhengig av praksisen. Retorikken om rus som et onde trekkes til tider så langt at menneskets iboende behov for å ruse seg omtales som et uønsket fenomen. Men dette behovet er en drivkraft som er like naturlig som den er problematisk, og bør sees i sammenheng med våre felles behov for sanseforandring.

Mennesker lider om vi blir fanget i statiske omgivelser. Det er dette som gjør at ingen liker seg spesielt godt på politiets glattceller, og som gjør dem dertil egnet som et slags disiplinærtiltak. Våre sanser er vårt vindu til verden, et vindu som krever vedlikehold. Bruk av rusmidler kan både få deg fanget i og frigjort fra livets ensformighet. Dette er utfordrende, men å benekte at det finnes positive effekter av rusbruk bidrar til en dyptgående misforståelse mellom rusbrukere og det øvrige samfunn. En slik misforståelse videreføres av den språklige føringen knyttet til at den enkeltes rusbehov er noe som bør og kan forebygges. Men vi bør ikke begynne å se stygt på de treningsnarkomane av den grunn. Tvert imot bør slike behov forstås i langt større grad. Eksempelvis ser noen mennesker ut til å ha høye rusbehov. Er dette syke folk – eller kreative? NOEN MENNESKER HAR tilsvarende svært lave rusbehov; tilhører disse en medisinsk elite, eller er de bare kjedelige? Dette er bare et par eksempler på spørsmål som aldri blir stilt om rus utelukkende betraktes som et onde, slik samfunnet lenge anså andre naturlige drifter, som for eksempel seksualitet. Da lærte vi ingenting. En slik historisk parallell blir synlig om vi ser på den tradisjonelle måten informasjonen om rus har blitt servert, for eksempel til ungdom. Selv om det lenge har vært kjent at bildene av rus og avhengighet er nyanserte, presenteres rus som et onde man utelukkende må passe seg for og helst bør avstå fra.

Strategien fremstår trolig som det eneste alternativet, og ofte leies rusmisbrukere inn for å levere det ensidige budskapet. Men dette blir for enkelt. Man kunne like gjerne leid inn en nonne til å ta seg av seksualundervisningen. Ensidigheten viser at avholdstankegang har kuppet måteholdets plass på denne arenaen, i et samfunn som er nyansert på de fleste andre områder. Det finnes, i varierende grad, institusjoner i samfunnet der mennesker kan få utløp for våre ulekre og tidvis mørke behov. SELV OM LANDETS bordeller er illegale, er bransjen kjent for å være eldre enn landet selv. Vår romantiske dragning mot vold kan mettes med kampsport eller dataspill. Våpen har selvsagt også en viktig funksjon i jakt, men landet har heldigvis også skytebaner som kan benyttes av entusiaster som søker en rekreasjonell opplevelse. Det er ikke galt å ville skyte litt. Dette fordi det ikke er noe galt med fenomenet i seg selv, men i likhet med alt annet som kan misbrukes, har også rus en fornøyelig side som kan nytes med omhu. Det er besettelser og avhengighet vi vil unngå. Forebygging på rusfeltet bør ikke handle om å forebygge borgernes rusbehov, men om å forebygge avhengighet, skader, urene stoffer, vold, vinningskriminalitet og sosiale problemer. Dette er alle problemer som forverres av generaliseringene på rusfeltet, som opprettholdes i språket gjennom det nyanseløse totalforbudet. La oss heller forebygge tom retorikk i forvaltningen. Jon Olsen er NATT&DAGs ruskommentator. FEBRUAR 2016

SAMFUNN

Rachel (25): Jobber på et sykkelverksted, åpnet og drevet av jenter. Har tegnet alle tatoveringene sine selv.

HIPSTER I HAVANNA De unge i Cuba gror skjegg og er sosiale – men kanskje ikke helt sånn som Fidel hadde tenkt seg. TEKST OG FOTO INGRID EVENSEN Cuba i endring 2008 startet myndighetene på Cuba en omfattende reformprosess for å få fart på landets økonomi. Staten tillater nå 201 yrker for privat virksomhet, inkludert jordbruk, restauranter, kafeer og overnatting. I 2013 fikk cubanere reise ut av landet uten tillatelse og vende tilbake når som helst innen to år, uten å miste sine rettigheter. I 2014 normaliserte USA og Cuba sine diplomatiske relasjoner. Det er blant annet nå enklere for turister fra USA å besøke øya. Det er ventet at millioner av amerikanske turister vil reise til Cuba det kommende året. Sommeren 2015 ble internett lettere tilgjengelig på offentlige steder, og prisen billigere.

DET FINNES EN vrangforestilling om Cuba: En øy som henger igjen i 1959, da Fidel, Che og resten av revolusjonen kastet de rike fra makta. Her lever barn og voksne sine liv på gata mellom slitne amerikanske biler. De er fattige når det kommer til materielle goder – men rike på kultur. Glade pensjonister røyker sigar til lyden av Buena Vista Social Club. Befolkningen er skjermet fra kapitalismen, med likhet og brorskap – om enn ikke så mye frihet. «Romantisk fattigdom». Det er sånn de lever? Vi står bakerst i den deprimerende lange køen for å komme inn på Fábrica del Arte Cubano, Havannas mest populære utested i nabolaget Vedado. Da jeg flyttet til Cuba, la jeg igjen hipstergarderoben i Oslo. I køen utenfor La Fábrica forstår jeg at det var helt feil. Her er det tighte jeans og skinnstøvler i sommervarmen. Kortermede skjorter med oppbrett. Fintrimmet skjegg, runde briller og hatter med brede bremmer. Jentene i bestemorskjoler, med høyt hår og røde lepper. Noen har mokkasiner, andre sneakers – og det er tett mellom «originale» tatoveringer.

DET ER IKKE grunnlag for å si at folk henger direkte etter. Men folka i køen – som rett og slett ikke kan kalles noe annet enn

FEBRUAR 2016

Cubas hipstere, gjør definitivt det beste ut av det de har. «Hva skjer med at alle skal være så hippe?», sier 29 år gamle Alejandro. Han er patriot, tredjegenerasjons revolusjonær og har lue med rød stjerne. Selv om det «strider mot hans prinsipper» har også han funnet veien til det nedlagte fabrikklokalet som i følge ham selv er «alt Cuba ikke er.» Det enorme, flere etasjers lokalet er populært. I en av barene henger romflasker i et samlebånd som sirkler over bartendernes hoder. Overalt er det kunstinstallasjoner, som det store fotografiet av en naken, hvit mann på alle fire mellom en flokk griser, der forskjellen mellom dem er vanskelig å få øye på. Eller videoen på repeat av en ung dame som urinerer rett på kameralinsa. Det spilles live-musikk fra scenen, og i teatersalen spiller en gruppe unge jenter et stykke som handler om hva de skal gjøre når «Theodor» endelig dør – med klare henvisninger til Fidel. La Fábrica bretter seg ut som en diger labyrint. PÅ CUBA FIKK man tidligere skjorter og bukser på rasjonering, sammen med bønner og ris. «Stil» skulle egentlig ikke være mulig, og forutsetningene er fremdeles elendige. På øya finnes det knapt klær å få kjøpt. Statlige butikker har monopol på å selge importert tøy. Og de selger alt annet enn mote. Men det nye Cuba handler ikke om likhet. I landet der hvor alle skulle

være like, blir det tydelig at mer og mer handler om å skille seg ut. Denis (23) fester mye. I likhet med mange av de andre i Fábrica-gjengere har han en slags Løkka-Parkteateret-2009-stil blandet med mild Miami-hipsterisme. «Se her», sier han og viser meg en iPhone 4. Han laster ned bilder fra nettet av klær og sko han liker, og spør folk som henter klær fra utlandet om å ta med varer hjem. Nike Airs fra Miami, Vans fra Venezuela. Men det koster. Prisen på en jeans kan fort være 60 dollar. Det er tre ganger en statlig månedslønn. «Jeg bruker alle pengene mine på klær», sier Denis. I likhet med mange andre unge ser han ikke noe poeng i å ta en universitetsutdannelse. «Hvorfor skal jeg bruke mange år på noe som vil gi meg luselønn?» Han vil bli proff kokk og reise rundt i verden for å lære om matstiler. På sikt vil han åpne en egen business. 25 ÅR GAMLE Rachel er en av mange unge som har gått den veien. Hun jobber på det private sykkelverkstedet der både eieren og de fleste ansatte er kvinner. Løkka har sitt Dapper og Peloton, mens Havanna har Taller Vélo. Rachel studerer på kunstuniversitetet, og hører heller på cubansk rock enn turist-sykdommen Buena Vista Social Club. Ifølge henne selv kan hun ikke danse et steg salsa. Noen uker tidligere vugget vi kleint side-om-side

Jeg bruker alle pengene mine på klær.

Denis (23): Går på La Fábrica, liker å ta seg godt ut. San godt tenke seg å ta modelljobber, og tar avstand fra det han kaller «estilo cubano» – vanlig cubansk klesstil, som han mener er harry.

FEBRUAR 2016

SAMFUNN

på en bursdagsfest der resten av gjestene danset nasjonaldansen. Er det en ny revolusjon på gang på Cuba? Når man kommer inn på Chanchullero, et annet av Havannas privatdrevne steder, er det fristende å tenke ja. Interiøret er gammeldags, men fylt med ironiske detaljer. Et skilt ved døra forsikrer turister som skulle komme innom om at «Hemingway aldri var her». Servitørene går i t-skjorter med «Revolución» skrevet på i Coca-Cola-skrift. Chanchullero var utenkelig tidligere, da nesten alt av spisesteder var statlig drevet. På Chanchullero kan folk med penger spise mat som faktisk smaker godt. Og eierne kan tjene mer enn man kunne drømme om for noen år siden. DEN GANGEN VAR «privat sektor» nærmest et offentlig skjellsord. Nå skal en million offentlige stillinger kuttes, som en del av markedsreformene myndighetene har satt i gang. Staten vil få fart på landets økonomi, og vil at folk heller skal ta arbeid i kiosker, restauranter og små businesser for å tjene penger på egenhånd. En ny middelklasse vokser fram. Jose er en del av denne middelklassen – på en måte. Etter seks år på universitetet ble han endelig jurist. Men fortsatt er det ikke lov å praktisere juss i privat sektor på Cuba. Derfor droppet han stillingen som advokat og begynte som kjøttkverner på et marked. Der tjener han opptil 300 dollar i måneden. Det er ti ganger bedre enn i rettssalen. Det er fortsatt lite som tyder på at det er et politisk skifte på gang på Cuba. Verken Jose eller noen andre av de jeg snakker med har tro på noen raske endringer på øya. Men myndighetene må ta hensyn til en ny generasjon unge som vil knytte seg til globale trender og ha raskere tilgang på informasjon. Det er også noe av bakgrunnen for at øya nå sakte, men sikkert kommer seg online.

Chanchullero: Eksempel på et av mange nye, privatdrevne spisesteder/barer som åpnes i Havanna. Servitørene/bartenderne går med t-skjorter med «Revolución» skrevet med Coca Cola-skrift.

En million offentlige stillinger skal kuttes.

FOR ET HALVT år siden kunne ikke Denis laste ned bilder på telefonen sin. Det fantes knapt steder man kunne logge seg på og prisen var skyhøy. I fjor sommer ble det for første gang åpnet flere wifi-soner i parker og gater. Tilbudet vokser stadig, og for to dollar i timen kan man holde seg oppdatert på nye trender. Nettet er også viktig for å holde kontakt med slekt i utlandet. Det er slik mange cubanere får tilgang på penger, klær, og kan klatre oppover i levestandard. At hipsterne dukker opp i Havanna, er et uttrykk for at det finnes en gruppe mennesker som nå har mer enn de fleste. De står i motsetning til de som faktisk er fattige her på øya. Den fattigdommen er det lite romantikk over. I nabolaget rundt La Fábrica kan man se gamle damer som roter i søppelkasser. Menn i hullete sko som skraper gatelangs og selger medisiner de har fått på resept. Tilbake i køen på må vi se oss slått. To timer og noen promille etter at vi stilte oss opp, innser vi at vi ikke kommer inn. Det ble ikke oss som fikk se og bli sett denne gangen. Dersom man ikke er musiker, kunstner eller kjenner de rette folka, er det nesten umulig å komme inn etter klokka elleve. Slik er det nye Cuba: Noen heldige kommer inn, mange blir stengt ute. For oss blir det fest med en flaske billig rom nede ved havet istedenfor.

Yohan (40): Kunstner, jobber mye med foto. Har et eget studio i leiligheten sin i Vedado. Går ofte på La Fábrica, særlig for å få med seg foto- og kunstutstillinger. Tilhenger av legalisering av marihuana.

Jordana (20): Studerer økonomi og jobber som modell. Bruker internett for å gå på Facebook, Google og for å chatte. (Mor, Magdalena (49), sitter til høyre).

FEBRUAR 2016

natt&Dag i samarbeiD meD helseDirektoratet

FYLLAVETTREGLENE Det er viktig å være forberedt når man skal drikke alkohol, derfor har vi utarbeidet et sett med fyllavettregler som vi håper kan hjelpe deg å ikke drikke for mye, så du ikke skader deg selv eller ryktet ditt. Som for eksempel den gangen du danset Gangnam Style på julebordet med sjefen eller den gangen du gikk med på å skrive fyllavettreglene.

Du må ikke Drikke for å ha Det gøy Trenger man alkohol for å ha det gøy har man et problem. Har du to gale aper boende i leiligheten din har to problemer. Har du tre gale aper boende i leiligheten din og du trenger alkohol for å ha det gøy høres det ut som du er ekskona mi. respekter spotify-køen Det var sikkert dritkult å synge den Rihanna-sangen med venninna di på Roskilde for tre år siden, men vi trenger ikke å høre den – og dere – fire ganger på rad. melD fra hvor Du går Meld gjerne ifra fra hvor du går til de du kjenner, men du trenger sikkert ikke å sende «ut i dag?» til alle jentene du har på Facebook når klokka er fire på natta. vin er noe annet enn øl Vin har større alkoholprosent en øl og skal ikke drikkes på samme måte. Faren min lærte meg en god regle om vin engang: En god vin er som et fly, det skal ikke styrtes og hvis du drikker det som er inni dør du! (Faren min trodde vin og piloter var giftige). ikke blanD alkohol Forskjellige alkoholtyper gjør deg enda dårligere. Vin og øl blir krøll – sprit, øl, vin, sprit, øl, vin, de brune greiene Jan har, vin, øl, sprit blir helt forferdelig. ikke Drikk når Du er Deppa Det motsatte og mer passende mantraet enn «ikke depp når du er drikka», som man ofte kan høre av dårlige kompiser som har drukket for mye. Ikke snu det på hodet – ta heller vare på hodet. Du må ikke poste alt på sosiale meDier Dere er ikke verdens beste jenter bare fordi dere drikker sambuca sammen. ikke pek på kameraet når Du blir tatt bilDe av Nevn én god grunn til å peke på kameraet. ikke plag De anDre på bussen Jada, du synes Barney Stinson er morsom, men du trenger ikke å sitere ham på nattbussen. lytt til erfarne folk Det er lurt å lytte til folk som vet mye om alkohol, men ikke folk som driver med mikrobryggeri og/eller har sixpence. De trenger du ikke å høre på. venD i tiDe – Det er ingen skam å snu Har du stått i kø på utestedet i 1 time og det er 20 minutter til det stenger er det ingen skam og snu. Gå til kebabstedet. Det er sikkert kø der også. Utarbeidet av NATT&DAG – betalt av Helsedirektoratet

FILM INTERVJU

KIIL! KIIL! Han frydet seg over slaktene av Hora og Inside the Whore, men Reinert Kiil (33) er nervøs for å slippe spøkelsesfilmen Huset – og vil gjerne vite om kritikere tar imot bestikkelser. TEKST MARTIN ØSMUNDSET FOTO JETON KAÇANIKU FUCK NORGE. Tittelen på Reinert Kiils korte zombiekomedie fra 2004 kan i ettertid leses som et tidlig manifest fra en filmskaper som har mye å utsette på norsk film og norske kritikere, og som har stått bak noen imponerende unorske filmer. Hora (2009) var Norges første exploitation, og Inside the Whore (2012) var en fiktiv meta-bakomfilm til oppfølgeren til førstnevnte. Kritikerne slaktet begge. – Det var jo en positiv ting for Hora, som fikk veldig mye dårlige anmeldelser i Norge. Og jeg har bestandig sagt at det er bedre å få en ener enn en treer, for jeg går heller på kino for å se en ener. Kiil var likevel forundret over innholdet i anmeldelsene. – I så å si alle anmeldelsene var det bare positiv feedback, og så fikk den dårlig karakter. Jeg husker FilmMagasinet spesielt godt, som skrev en setning om at Hora er den perfekte trash-film eller b-film eller grindhouse-film eller noe sånt – og så var det ener i terning!

Men slakten gikk ikke inn på deg? – Ikke i det hele tatt. Jeg ble jo glad, som jeg sier. For jeg ville ha dårlige karakterer. Men Huset er en skummel … hehe, skummel film for meg, fordi jeg har tatt denne filmen bunnseriøst. SPØKELSESFILMEN HUSET handler om to nazister og én norsk krigsfange som finner husly i den norske vinterkulda, men boligen viser seg å være – for å parafrasere Hamsun – et forunderlig hus som ingen forlater før de har fått merker av det. Da Kiil spilte inn Huset, var han først og fremst merket av The Conjuring. – Det er en av filmene fra nyere tid som ikke lever på jump scare-effekten, og det er den jeg prøver å jobbe meg bort fra i Huset. Det er jo selvfølgelig noen høye lyder her og der, men det er ikke det denne filmen handler om. Det handler om atmosfæren, den skal ligge med en nerve. Jeg kommer aldri til å lage en skrekkfilm som baserer seg på jump scares, for jeg syns det er en så billig taktikk. Kiil, som dagen før hadde premiere på Huset under Tromsø Internasjonale filmfestival, stålsetter seg nå for mottakelsen. – Jeg er nervøs for kritikkene for første gang i mitt liv, for dette er den første filmen jeg har laget som faktisk fortjener kritikk. De andre filmene er trash-filmer.

FEBRUAR 2016

Gi den en ener, gi den en sekser, gi den whatever, liksom, det har ikke noe å si for filmens fremtid. Men Huset har det mye å si for, for publikum leser jo fortsatt kritikker og bryr seg jo om det. Tror du det? – Jeg tror det, ja. Jeg tror ikke det har så mye å si for besøkstallene, men det har noe å si for forventningene før du går og ser filmen. Men du som er kritiker, jeg vil bare spørre deg om en ting, faktisk: Ja, gjør det. Jeg sender deg lydopptaket etterpå, så kan du skrive en artikkel om meg også. – Haha! Men det er en ting som ikke tas opp så mye. Jeg tror aldri jeg har lest en sak om det, så… er kritikere ofte kjøpt og betalt? Av …? – Jeg veit ikke. Men grunnen til at jeg lurer er at det er mye norsk film der ute som jeg kan være enig i at ikke er direkte dårlig, men når norsk film får så mye femmere og seksere, så tenker jeg at … alle sangene til Åge Aleksandersen fortjener jo ikke terningkast seks, liksom, men det føles som om alt av norsk film går opp til fem-seks …? Jeg er enig i at det er sånn, men jeg tror forklaringen er en annen. Jeg tror det handler mer om at det norske filmmiljøet er så lite, så alle regissører og skuespillere er folk du møter på gata, og … – Så du sier egentlig at kritikerne er feige? Ja. Men jeg nøler ikke med å gi en norsk film en ener, og det synes jeg vi burde gjøre oftere, for det er en del av det å ta en film på alvor, det å gi den dårlig karakter når den fortjener det. Det seineste eksemplet mitt er Wendyeffekten, som jeg så i fjor. Helt gresselig jævlig! [Her følger en ærlig meningsutveksling om enkelte gresselig jævlige norske filmer som NATT&DAG ikke har fått gjengi, fordi Kiil ønsker å jobbe i bransjen noen år til] Opplever du at norske filmkritikere har sterk nok kompetanse, for eksempel på subsjangere som rape/revenge? – På den ene siden: Nei, jeg tror veldig få vet hva det er overhodet. Men på den andre siden tenker jeg at ethvert menneske på gata kan være filmkritiker. Det handler bare om å ta det seriøst, uansett hvilken sjanger det er. Personlig sliter jeg veldig med musikaler.

Haha! – Med en gang folk begynner å synge og danse, så detter jeg ut av historiedrivet, og hvis jeg ble bedt om å anmelde en musikal, tror jeg faktisk jeg ville sagt at jeg ikke ville anmelde den. Det er det jeg tror norske anmeldere bør bli bedre på: å anmelde sjangre som de kjenner litt bedre til. – Hele driven til Hora har forresten ingenting med rape/revenge-sjangeren å gjøre. Driven til Hora kommer fra Michael Hanekes Funny Games. Hele tida handler det om at jeg har lyst til å vise fingeren til publikum, for vi viser jo tits and ass, og det skal fremheve det seksuelle, som egentlig er det stikk motsatte av det som skal skje, for vi viser jo klipp av voldtekten i starten av filmen … så det er egentlig det at jeg har lyst til at du skal bli kvalm av deg selv. Kiil erindrer med ett stakkaren som svimte av i kinosalen da Hora ble vist under undergrunnsfilmfestivalen BUT i Nederland: – Intervjuet hans i avisa var legendarisk, altså. Han fortalte at det aldri hadde gått så inn på ham å se fysisk vold i en film – men jeg vet hva det var. Det var ikke volden i filmen, for den er jo ganske banal, den er way over, men jeg tror jeg traff ham på den måten jeg ville, for han følte seg motbydelig. Jeg tror han, for å si det rett ut, ble tent av å se noe som du … ikke skal bli tent av. – Jeg tenker at hvis du ser Hora, så er du litt rar. Du sitter jo og gleder deg til en voldtekt, liksom. Og det er det anmelderne skriver også: «Ja, og så kommer voldtekten endelig.» Og de anmelderne, de sitter jo egentlig og gjør narr av seg selv når de skriver det. Jeg aner ikke hvor mange som skrev den setningen: «Endelig kom voldtekten». Endelig! – Ja, og det er det ingen som har tenkt på med filmen i Norge, og det syns jeg er litt spennende. Hora er jo ikke en dum film, når du går i dybden på den. Det er der kritikerne har bommet litt. Gi meg en ener, men fortell i hvert fall hvorfor jeg får en ener. Ikke bare si at det er blod og gørr, for det er det som er filmen. – I Hora er det også en del practical VFX, som aldri ble nevnt i omtaler. Vi bygde jo opp en stor vagina som sto utpå Jar, og … Den står der, den dag i dag? – Nei, men den sto der til to år etter, sammen med en stor dildo vi også lagde. Vi skulle filme inni hora, da hun putter

sandpapir inni seg og voldtar han ene karakteren som er tilbakestående. Så filmet vi inni henne, at tissen skrapet seg opp. Det er gjort på en kul måte, men vi brukte kanskje – totalt sett, av det som vi brukte ukesvis på å bygge – et halvt sekund. Kiil savner også litt anerkjennelse for sin elendige bildekvalitet. – Hvis du hadde sett råmaterialet til Hora, hadde du fått sjokk. Vi satt og jobba i ukesvis for å ødelegge bildene. Patrik Säfstrøm, som filma halve filmen, er jo en av Norges desidert beste fotografer. Og det er det ingen som tror når de ser filmen. … fordi dere har føkka det opp. – Ja, vi har føkka det opp, men vi har også filma den kjedelig, ikke sant, for det var jo ideen med det hele! Da jeg så Death Proof av Tarantino, så var det masse ting jeg elska, men jeg følte ikke det var en exploitation-film. Den var altfor dyr. Hvor tar du pengene fra, når du lager en film som Hora? – Hora var mye produktplassering. Hvilke produkter? – Det har jeg ikke lyst til å si. Faen. – På Inside the Whore var det mange av de store brandene som kom inn og hadde lyst til å være med på laget. Og der hadde jeg jo to manus, et som var skrevet for skuespillerne og et for meg. Hva var det du holdt hemmelig for skuespillerne? – Hele historien. Hele historien? – Ja, for den er jo filma med bakomkamera. Jeg pleier å si at den er sytti prosent reality og tretti prosent fiksjon, men det er fordi sytti prosent er filma under innspilling mens vi bare står og prater om ting og sånt, mens tredve prosent er drap og voldtekt og gudveithva, og i de scenene trodde skuespillerne at de spilte, mens det andre trodde de at skulle brukes som bakomfilm. – Inside the Whore ble forresten totalslakta for skuespillerprestasjonene. Men det meste er altså dokumentar …? – Ja, så det er veldig sært, altså. Men jeg tror ingen skjønte det heller, i Norge. Eller, jeg klandrer jo Norge hele tiden, men det er jo ni lag med meta i filmen. Du, hva tror du de brukte den enorme vaginaen til ute på Jar i to år? – Nei, det vil jeg ikke vite. Les omtaler av Hora og Inside the Whore på neste side. Huset har norsk premiere 15. april.

Det er det anmelderne skriver også: ‘Ja, og så kommer voldtekten ENDELIG.’

REINERT KIIL (f. 1982) har produsert og regissert filmer under merkelappen Kiil Produksjon siden han var ni år og arbeidet som rekvisitør på en rekke norske spillefilmer, blant andre deUSYNLIGE, Engelen, 1001 gram og Beatles. Han spilte selv hovedrollen i den såkalte «bakomfilmen» Inside the Whore. Siterer filmer som Eksorsisten, The Evil Dead, Misery, The Omen og The Others som grøsser-inspirasjoner.

FEBRUAR 2016

FILM OMTALER

HORA Regi: Reinert Kiil Med: Isabel Vibe, Eik Ommedal, Gaute Næsheim, Kenneth Falkenberg, Minken Tveitan, Reinert Kiil Hevnen er stygg. To unge blondiner vandrer i takt nedover en avsidesliggende grusvei. Med ett skrus billykter på, og forvridde mannsstemmer invaderer stillheten. Rått klippes det til jentene på rygg blant tuer og lyng. Med blottede bryster og synkrone støt, siler blodet over stive blikk. Et skingrende skrik ringer tittelteksten inn, som i blokkbokstaver utbasunerer «HORA». Reinert Kiils debutfilm fikler uredd med exploitationsjangeren, og anses som første og eneste rape revenge signert norsk filmproduksjon. 2010-utgivelsen gikk rett på DVD med 18-årsgrense på grindhousecoveret, og har siden opparbeidet seg kultstatus utover egne landegrenser. Pornoskuespilleren Isabel Vibe spiller filmens hovedrolle – en ung forfatterspire som returnerer til hjembygda for skrivekonsentrasjon. I heldekkende badekåpe og beskjedne sommer-

kjoler spilles det vinyl i nøkterne hytteomgivelser. En dag tar imidlertid kjederøykinga slutt, da tre menn krysser frøkenens dørterskel. Prologen setter stemninga for resten av filmen. Bevisst sine sjangerforventninger, spilles det aktivt på seerens visshet om hva som vil skje. Framdriften er seig med avventende scener, lavmælt dialog og stilistisk fingring. Filmens trash-estetikk bytter både filtre og tempo, urolig geleidet av håndholdt kamera og oppstykket klipping. Selv filmrullen lever sitt eget liv, og lydbildet glir fra elektronika til salmesang. Vibes karakter mottar uprovoserte horebemerkninger narrativet ut, og filmen benytter seg gladelig av jump cuts for å bygge opp forventningene. Når klimakset så nås, er det i all sin eksplisitte forakt. Her snakker vi alt fra blodige analhull og avklippede peniser til innvoller og psykisk utviklingshemming. Iført sin åpne badekåpe beveger voldtektsofferet seg ut på fandenivoldsk hevntokt. Hora er et rått og uflidd sjangereksperiment med ideologikritiske neveslag. En film som sympatiserer like mye som den paralyserer. Kristine Tingvik Aas

INSIDE THE WHORE Regissør: Reinert Kiil Med: Reinert Kiil, Isabel Vibe, Jørgen Langhelle, Kim Sønderholm, Vegar Hoel, Viktoria Winge Glimt i brunøyet. Vi er på Cinemateket i Oslo. I kinosalen sitter representanter fra Medietilsynet og kvinnegruppen Ottar. I forargelse bevitner de en chiaroscuro-lyssatt nakenopptreden til refrenglinja «she’s a whore». Kameraet hviler usjenert på svette bryster og bar hud, og mot slutten får vi priviligert innsyn strake veien til brunøyet, som delikat utgjør midtre vokal i det ellers så blodig innrissede «whore» på kvinnens skinker. Så går lyset brått på, musikken av. Hver hudfold kommer til syne, og kvinnen gjemmer seg brydd med hendene. John Smith (Vegar Hoel) fra Another World Entertainment entrer scenen, klar for å selge inn Reinert Kiils nyeste film, Inside the whore. Forgjengeren, Hora, ble ifølge Smith slaktet på et alter av ignoranse og arroganse. Og med det snurres etterfølgeren, innledet av teksten:

Inside the Whore skiller seg fra forgjengeren på flere vis. Med høyere budsjett er ensemblet proffere og estetikken forfinet. Den stilistiske eksperimenteringen er blitt snevret inn til en renere reality- og found footage-form, og filmens generelle tone er lettere og mer variert. Ideologisk vasser Kiil i samme kjønns- og seksualitetsfarvann, men denne gangen undergravende og ikke direkte. I begge filmer får vi sympati med kvinnene fordi de er ofre for sine misogyne makkere. Ironisk nok framstiller Kiil også seg selv i sistnevnte kategori, ved å utnytte innspillingssituasjonen til å trakassere attraktive skuespillerinner. Allerede i auditionfasen konnoteres det til pornobransjen, med regissørens stemme som dirigerer jenta til å slippe klærne foran kamera. Kiil som mannegris illustreres ytterligere med velfriserte djevelhorn og grisenese. Filmens narrativ hopper gladelig fra humor til vemmelse. Regissøren er den eneste som vet når karusellen vil stanse, og sender stadig lure smil i retning seeren. Horas eksplisitte sex- og voldsscener videreføres, og på et tidspunkt overgår Kiil seg selv med en split screen som dekker to forskjellige voldtekter på én og samme tid. Om ikke forgjengeren oppnådde kultstatus i seg selv, bidrar oppfølgeren til å stable opp en ikonisk skikkelse i den blottede kvinnekroppen med åpen badekåpe, hagle i hånda og horestempel i panna. Voldtektshevneren popper regelmessig opp som en salig, men streng påminnelse om alvoret til grunn, og viker ikke engang for Medietilsynet når sensurkonfrontasjon oppstår. Kristine Tingvik Aas

FEBRUARY 22ND

SEASON 1-4 AVAILABLE ONLY ON HBO NORDIC

A TWENTYSOMETHING GIRL? WATCH YOUR LIFE ON HBO NORDIC ONE MONTH FREE TRIAL 34 FEBRUAR 2016 Only 89 kr./md after the trial period

SEASON 5

Kiil productions represents Reinert Kiil in a Reinert Kiil production of a Reinert Kiil film, directed by Reinert Kiil, starring Reinert Kiil – a fuckin’ Reinert Kiil film. Herfra blir Inside the Whore en film om en filmvisning av en bakomfilm om en filminnspilling. Er du med? Hora 2 skal lages, og vi følger produksjonen behind the scenes. Med glimt i øyet setter Kiil seg selv i et 8 ½-inspirert forsete. Regissøren er hovedpersonen, og yrkessituasjonen er handlingen. Det lekes med fiksjon og virkelighet, og refereres kontinuerlig til Hora.

TEGNESERIE KOMMENTAR

FARVEL TIL

SUPERHELTENE Antologien Island er et forsøk på å skape en ny amerikansk tegneseriemainstream. TEKST AKSEL KIELLAND «MAINSTREAMTEGNESERIER» betyr forskjellige ting i forskjellige sammenhenger. I Norge betyr det stripeserier og Donald Duck & Co., i Frankrike har det tradisjonelt blitt forstått som humoristiske eventyrserier i albumformat, i Japan defineres begrepet mer av formspråk enn sjanger og tematikk, og i Nord-Amerika har det siden et stykke utpå 60-tallet vært synonymt med superhelter. Faktisk har superheltene dominert markedet i en slik grad at beslektede sjangre som science fiction og fantasy i perioder har hatt problemer med å finne et publikum i amerikanske tegneseriebutikker. Men omtrent samtidig som superheltene begynte å feste sitt jerngrep om den globale filmbransjen, begynte deres hegemoni i den amerikanske tegneseriemainstreamen å slå sprekker. Sist gang superhelttegneserier framstod som genuint relevante var på starten av 00-tallet, da Grant Morrison, Peter Milligan, Warren Ellis, Mark Millar og Alan Moore skrev store, bombastiske fortellinger som gikk i dialog med den allmenne populærkulturen. Viktigst av alt var Ellis’ The Authority, som ga opphav til Millars The Ultimates, som i tur ga opphav til Marvel Studios’ filmunivers – for ikke å si trenden med å bruke tegneserier som illustrerte filmpitcher.

UTOVER 00-TALLET dabbet denne ekspansjonistiske impulsen langsomt av, og mens superheltfilmene erobret verden, ble de amerikanske superhelttegneseriene gradvis mer introspektive og navblebeskuende. Som et resultat av dette, begynte det å bre seg en oppfatning om at det ensidige fokuset på innfløkt superhelthistorikk representerte selve hovedproblemet for en bransje som siden 90-tallet har slitt med å tiltrekke seg nye lesere. På 10-tallet har det imidlertid skjedd noe. For hvis man ser bort fra Ms. Marvel, har de mest omtalte amerikanske månedsheftene fra de senere år det til felles at de ikke er superhelttegneserier. Zombieeposet The Walking Dead er en internasjonal bestselger, Saga har truffet en inkluderende post-Buffy-sci-fi-nerve, The Wicked + The Divine er fantasy for Instagram-generasjonen, og Sex Criminals har lyktes med å bringe sexkomedien til amerikanske tegneseriebutikker. Spørsmålet er om det har funnet sted et paradigmeskifte eller om det kun er snakk om en kosmetisk forvandling. For i all hovedsak dreier det seg om samme type tegneserier som før, men med en litt annen ikonografi.

BRANDON GRAHAM og Emma Rios’ antologi Island er derimot et forsøk på å bygge bro mellom amerikanske mainstream- og alternativtegneserier. I Island får mainstream- og praktisk-talt-mainstreamtegneserieskapere som Graham, Rios, Simon Roy, Farel Dalrymple og Malachi Ward slå seg løs side om side med folk som José Domingo, Michael DeForge og furryhentaispesialisten Onta. En slik sammenstilling er i seg selv verken ny eller unik, men det som gjør Island viktig er at den utgis av Image Comics (som også gir ut de ovennevnte seriene), og er skapt for å selges i butikkene hvor Marvel og DC hver uke gjør sitt ypperste for å overbevise amerikanerne om at tegneserier er synonymt med superhelter. Problemet med dagens amerikanske tegneserieindustri er ikke bare at forretningsmodellen går ut på å selge selvrefererende og utilgjengelige superhelttegneserier til et lite og krympende publikum; bransjen har også malt seg inn i et hjørne når det kommer til estetikk. I den sammenhengen framstår Island som både innbydende og fremtidsrettet, der den forsøker å etablere en genuin mainstream bygget på progressive kjønnsrollemønstre og et visuelt formspråk som speiler det man i dag finner i animasjon, illustrasjon og tumblr-tegneserier. Island kan naturligvis ikke redde den amerikanske tegneseriebransjen alene, men Graham og Rios har uansett utrettet én viktig ting, nemlig å sette sammen en høyst lesverdig månedlig antologi med en tydelig estetisk agenda, som får sin utradisjonelle kombinasjon av science fiction, furryporno og tegnede motereportasjer til å se ut som den mest naturlige ting i verden.

Benytt deg av fordelene mens du studerer og bli KLAR for arbeidslivet. Les mer om hvordan vi gjør din studiehverdag enklere på samfunnsviterne.no/student Meld deg inn: Kodeord KLAR til 2012

Sist gang superhelttegneserier framstod som genuint relevante var på starten av 00-tallet. FEBRUAR 2016

Samfunnsviterne_annonse_natt&dag_mag_129x360mm_HR.indd 1

29.06.15 10.11

UTELIV ANBEFALT

ATLANTER Parkteatret, Oslo 6.februar Høres egentlig Atlanter ut som Bono? Det påstår en av NATT&DAGs musikkanmeldere et annet sted i denne blekka, men hvorfor skal du høre på ham? Og hvorfor skal man drive å trekke frem BONO som et referansepunkt i 2016? Ok ok, han trekker frem Dr. John også, så det får gå for denne gangen, men vet du hva som også burde gå: Du. Til slippkonsert med Atlanter på Parkteatret 6. februar. Litt fordi du burde, og litt fordi det er viktig å si fra til den såkalte musikkintelligensiaen at slappe referanser og påtatt musikksutring. For å parafrasere presseskrivet til Atlanter: «Even though things are WHINY, it doesn’t mean they’re working.»

FOTO EMBLA KARIDOTTER

VERDENSROMMET Revolver, Oslo, 12. februar Det er Andreas Høvset, Vetle Junker, Martin Gowland, Tom Crozier, Jarand Groven og Lars Berntsen som utgjør Verdensrommet (HAHA!) og de er ifølge NATT&DAGs musikkredaktør «et gledens skrangleorkester full av kosmisk pop og fuzzpedaler». Det må jo være noe av det beste man kan være. Uansett hva de kalles er de noe av det mest spennende som kommer fra Bergen for tiden, og da de slapp «Gi meg alt» sent i januar sa de dette: «Den handler om det paradoksale ved å la negative, foraktende følelser og tanker drive deg mot valg du vanligvis ikke ville tatt. I en sånn tilstand vil det være naturlig å klandre alle utenom deg selv, og gjerne for de feilene du begår mens du handler og samtidig er preget av negative og sterke følelser». Ganske reflektert gjeng, altså. Spilte en strålende konsert på Dattera til Hagen i 2015, og vi forventer at Revolver-konserten blir enda bedre.

JAMES PANTS Østre, Bergen, 12. februar Det er den 18. utgaven av Red Bull Music Academy, lagt til Montreal, og i anledning begivenheten har RBMA i samarbeid med Ekko gitt seg selv organisatoriske vinger og sausen sammen denne kjempeopplegget på kjempestedet Østre. Oppmøteplikt! Session/samtale: 17.00 – 19.00 James Pants og Emilio Sanhueza Fri aldersgrense og gratis inngang. Konsert/klubb: 23.00 – 03.30 James Pants (live), L/O/O/N og Ekko DJs 18 års aldersgrense, og 70 kroner i døra.

FEBRUAR 2016

FOTO SCHIKO

KLUBB LOVELESS: CRAIG DAVID Rockefeller, Oslo 17. februar Herregud. Produsentene Eirik Tillerli og Filip Kollset arrangerer en gang i måneden klubb, og denne gangen har de overgått seg selv ved å ta inn LEGENDEN Craig David. Han er selvsagt evig aktuell,

men er også aktuell med comebacksingelen «When the Bassline Drops» og slipper sitt nye album Following My Intuition en gang i løpet av 2016, Det blir hans første album siden Signed Sealed Delivered i 2010. Vi håper på fullt hus for mannen som kanskje har gjort mer for ukedagene (og helgen!) enn noen annen

artist, blant annet med denne presise beskrivelsen av et lykkelig liv med digg & pleasure hele uka: I met this girl on Monday took her for a drink on Tuesday we were making love by Wednesday and on Thursday & Friday & Saturday we chilled on Sunday

OG MACO Blå, Oslo, 13. februar Du gjettet det! OG Maco er fra solfylte Atlanta, og er mest kjent som mannen bak «U Guessed It» som gikk viralt, som man sier. Nå har de gode folka på Blå hentet Maco til Oslo, og som oppvarming har de fått våre venner $LUMFORD&GUN$ (kjæresteparet Teisnes (XO HIPHOP) og DJ Indie-Anna Jone$ (PUGLIFE MANAGEMENT)) som oppvarmere. OG Maco er også kjent for å disse Future fordi han «har ødelagt masse liv» ved å promotere rusbruk. De er venner og vel forlikte nå, da, og vi gleder oss til linjer som Musty pussy maggot bitches tryna lick my sack for riches / Mhm, yeah yeah, bet I seen your plan, uh huh / Bet I smelled it out, uh huh fra OG Mac.

JAEGER ÅPNER IGJEN! Jaeger, Oslo 12. – 15. februar Våre venner på Jaeger har lagt bak seg en lang oppussing, og nå er det på tide å åpne og feste, og det gjør de med en riiiimelig

FEBRUAR 2016

O S LO PR I S E N

100/150 Kr - 20 År - 20.00

100 Kr - 20 År - 21.00

22 DEATHJAZZ: MOON RELAY + JON WESSSELTOFT

5 UFA presents: SLUTFACE + SUPPORT KLUBB: PARTY IN THE UFA 50 Kr - 20 År - 23.00

165 Kr - 20 År - 20.00

50 Kr - 20 År - 23.00

12 VERDENSROMMET + FIEH + KLUBB: JOZI NIGHTS 100 Kr - 20 År - 21.00

13 GOTTEMIA + FREEDUMB + FEILFØDT +SVART KAFFI KLUBB: REIMANN ZETA FUNCTION 50 Kr - 20 År - 23.00 100 Kr - 20 År - 21.00

18 DAY OF THE JACKALOPE 120 Kr - 20 År - 21.00

25 LSD & THE SEARCH FOR GOD + MARIBEL 215 Kr - 20 År - 21.00

26 REVOLVER + SEPTIC ORDER presents: ABIGAIL + SUPPORT KLUBB: CHOPWORLD 50 Kr - 20 År - 23.00 350/400kr Kr - 20 År - 21.00

27 BLACK DIAMOND MUSIC presents: RECKLESS LOVE + NITERAIN KLUBB: WET TARGET

50 Kr - 20 År - 23.00

SATURNALIA TEMPLE + KOSMOS BRENNER

50 Kr - 20 År - 23.00

19 STØV + KLUBB: HJEMME MED DAMA + DEATH BY UNGA BUNGA DJ’s på Kjøkkenet

KOMMENDE KONSERTER THE SKULL, JADUDAH, HVITMALT GJERDE, NEIL HAGERTY & THE HOWLING HEX PUNGENT STENCH, THE VACANT LOTS, RHYS CHATHAM, A PLACE TO BURY STRANGERS, THE HOLYDRUG COUPLE, KING DUDE, BASIA BULAT + UNNVEIG AAS

Spis på Mission Taco: Man - Fre 15-22, Lør 13-22, Søn 15-21 Drikk på Revolver bar hver dag 18.00-03.00 (Fre & Lør 16.00-03.00)

HaR DU EllER NOEN DU kjENNER OpplEvD vOlDTEkT? Ta kONTakT mED OSS på DIXI

ÅRETS UTESTED Torggata Botaniske Det er som om man ikke kan dra på byen lenger uten å bli konfrontert med eller annet nytt konsept. Eksempel: På vei inn på et utested hvis konsept er å forvente at alle skal delta i et innviklet teater om forbudstiden i USA på 1920-tallet, ble vi i våres møtt av en fyr i grov bomull og hatt som med leken mine spurte hva vi «lette etter», før han med overspilt innforståtthet trådte til side og avduket – ja, avduket – inngangen til cocktail-baren, som skiller seg fra cider-baren, som skiller seg fra destilleriet, som skiller seg fra en barbersalong innerst i lokalet. Byens utesteder har begynt å holde seg med innleide statister. Dette gjør det ekstra forfriskende med et nytt konseptsted hvor greia ikke står i veien for opplevelsen. På Torggata Botaniske er det til og med sånn at hengeplantene og herbariene hever den. Det ser fint ut, er varmt og lunt og lukter godt. Ja, selv de konseptuelle drinkene glir ned uten videre irritasjon. En vakker blomst blant ugress!

ÅRETS ILDSJEL Sverre Eika (lege, 24SJU) «Samtidig som halve Norge drikker rødvin, pils og tygger valium krever man at narkomane skal bli benzofrie. Det er et paradoks,» sa Sverre Eika til NATT&DAG i juni. Hvis man er på leting etter en engasjert lege på rusfeltet skal man ikke spørre mange før Sverre Eikas navn kommer opp. Han bruker all sin tid – som blant annet innebærer at han nekter å forholde seg til internett – på å behandle og konsultere rusavhengige pasienter som lege i Kirkens bymisjon. Med fare for å miste lisensen skriver han ut de opiatene rusavhenige faktisk trenger. Hvis man vil kvitte seg med russcener må man nemlig erstatte det folk er avhengige av, og det er ikke bare heroin, men også såkalte benzodiazepiner og morfinsulfat. Det er jakten på disse legemidlene som holder rusavhengige på gata, mener Eika. Så definitivt vår mann.

FOTO DIMITRI KOUTSOMYTIS

180 Kr - 20 År - 21.00

6 SATURNALIA TEMPLE + KOSMOS BRENNER KLUBB: COSMIC OSLO 50 Kr - 20 År - 23.00 100 Kr - 20 År - 21.00

100 Kr - 20 År - 21.00

20 MOWLITH + SUPPORT KLUBB: KNULLDRØM 50 Kr - 20 År - 23.00

FOTO CITINERARY.NET

180 Kr - 20 År - 21.00

4 OSLO PSYCH FEST & REVOLVER PRESENTS: SINGAPORE SLING (ISL) + LE CORBEAU

SAMMEN MOT VOLDTEKT ÅRETS SCENEKUNST Strategier for en lysere fremtid av Angelina Josephine Stojcevska (Nationaltheatret) Strategier for en lysere fremtid er regissør Angelina Josephine Stojcevskas diplomoppgave for Kunsthøgskolen i Oslos regilinje, og for en diplomoppgave! Strategier for en lysere fremtid er absurd og rørende, og toucher borti alt fra hvordan det står til med det moderne teateret til hvordan det står til med meg, meg, meg MEG MEG! Skuespillerne er strålende, og det er vanskelig å velge ut en av rolletolkningene, men om vi skal sette fingeren på noen er det særlig Olav Waastad som imponerer. I tillegg gjør Ibsen (den Ibsen, ja) en sterk rolle som avhugget hode på glass. Stojcevska har kalt stykkets sjanger for hyperrealisme – en realisme som er mer virkelig enn virkeligheten – og det er helt riktig: Virkeligheten blekner i forhold.

DIXI RESSURSSENTER 38 FEBRUAR 2016 WWW.DIXI.NO

RELEASEKONSERT:

30 ÅR PÅ 30 DAGER!

FOTO IDA HELEN GØYTIL

19.02 (RF): VAMP

ÅRETS SPISESTED Hitchhiker Til tross for slitsomt avslappa konsept – «lettbeint stemning», som de selv kaller det, med nesten for chille servitører, egne capser, kopper og t-skjorter – er Hitchhiker blant Oslos beste restauranter, rett og slett fordi maten er så sinnsykt god. Konseptet «Gatemat fra hele verden» kunne fort blitt en dårlig og oppbrukt gimmick, men kokkene Jan Robin Ektvedt og Stian Floer, som også har gitt ut kokebok med restaurantens retter, kombinerer elementer fra forskjellige steder i verden på en uanstrengt og frisk måte. Stedet har vært bra helt fra starten i 2014, men i år har nivået vært både høyere og jevnere. Viljen til fornyelse er stadig merkbar, og Hitchhiker er et sted man kan gå ofte, uten å måtte spise det samme. Gjengangere er mat fra Japan, Korea og Mexico, for eksempel nudler, kimchi og chili, gjerne i kombinasjon med norske elementer, som vafler, grønnkål og rømme fra Røros. Der mange steder fremhever enkelte råvarers opphavssted til det kjedsommelige (når ble egentlig Korsvold så fett sted å være fra for gulerøtter?), er Hitchhiker først og fremst opptatt av at maten skal være digg.

ÅRETS LIVE Ferdigsnakka LIVE på Rockefeller «Slampoesi / nei, ikke SLÆMpoesi / men slampoesi / er tam poesi // og litt skam, får’n si / for de som dikter på si» skrek en gang en nogenlunde klok kvinne da hun fikk høre at Ferdigsnakka Live på Rockefeller var et event som hadde sitt utstpring i en «utgivelsesplattform for lydboksingler» som «kobler de beste forfatterne med de beste musikerne til et nytt format som består av 50 prosent litteratur og 50 prosent musikk». Om noe IKKE skulle klare seg på Rockefeller var det nettopp det, var det naturlig å tenke. Likevel: Pennen er sterkere enn ordet, men pennen, ordet og musikkinstrumenter er en sterk blanding, som gjorde kvelden både suksessfull og verdt en nominasjon til Årets Live. Dag Solstad, Fredrik Høyer, Agnes Ravatn, Kjartan Fløgstad, Per Petterson, Helga Flatland, Bård Torgersen, Maria Navarro Skaranger, Kjersti A. Skomsvold og Ingvild Schade bidro som forfattere, og Fredfades + Eikrem, Heida, Anja og Marianna (fra Broen), Bendik Hovik Kjeldsberg + Nils Martin Larsen (Apothek) samt dandykoret Birkelunden Mannskor bidro musikalsk. «Et / såkalt / stjernelag» som nevnte kvinne ville skreket.

19.02 (JD): IAMX

“HALLEY” UTE NÅ!

19.02 (SS): NICO & VINZ UTSOLGT! 20.02 (RF): SATYRICON UTSOLGT! 20.02 (JD): MARTE EBERSON 20.02 (JD): SHADOWLOVE 20.02 (SS): DDR 21.02 (RF): LILLEBJØRN NILSEN

ROCKEFELLER // LØRDAG 13. FEB Bill. kr. 225,-. 18 år leg.

Support: OMVR

Sentrum Scene * lør. 13.2

Bill. kr. 270,-. 18 år leg. i hovedsal. Fri alder på galleriet.

KLUBB LOVELESS PRESENTERER:

Rockefeller 17.2 Bill. kr. 295,-. 18 år leg.

Support: THE TRAVELLING BAND

SENTRUM SCENE

SØN 21.2

Bill. kr. 390,-. 18 år leg.

Releasekonsert:

FAMILIEKONSERT ÅRETS KUNST Kjersti Vetterstad for Quest in Paradise (Unge Kunstneres Samfund) Botanikk, økosystemer og en generell grønn bevissthet synes å være et tegn i tiden, også i kunstscenen. Utfordringen, politisk så vel som kunstnerisk, kan være å videreformidle idé og innsikt om emnene på en original og engasjerende måte. Der hvor mange bommer, treffer Vetterstad. Med bruk av hovedsalen og samtlige rom i UKSs daværende lokaler på Tullinløkka, presenterte hun en serie video og lydinstallasjoner, en giftig plante og dokumentar med tydelige kunstneriske tilsnitt. I dokumentarfilmen The Agronaut følger vi i lange tagninger den karismatiske og katalonske økobonden Montserrat Canudas Jorba i hennes hverdag på den naturrike eiendommen. Med rolig stemme og filosoferende tilnærming tar hun betrakteren med på en liten undervisningsreise i økosystemer og annen grønn moro. Ellers består utstillingen i korte trekk av videoprojeksjoner på frittstående vegger. Filmene viser et nærbilde av en billes dødskamp, drivende skyer og utsnitt av pelsen til en pustende hud. Alt utsøkt utført, med teknisk presisjon og estetisk finfølelse. Vetterstads utstilling hos UKS er i alle ledd usedvanlig godt gjennomført og vitner om en kunstner som klarer å sette de bakenforliggende sammenhengene inn i en større estetisk og politisk kontekst uten å tendere mot det kjedsomlige og satte.

KVELDSKONSERT

& SIRI NILSEN UTSOLGT! 21.02 (SS): LISSIE 22.02 (RF): LILLEBJØRN NILSEN & SIRI NILSEN 22.02 (JD): PEN JAKKE NB! FÅ BILL. 23.02 (RF): GRIMES UTSOLGT! 23.02 (JD): PEN JAKKE UTSOLGT! 24.02 (RF): HVORFOR DET? 24.02 (JD): BLACK STONE CHERRY . NB! FÅ BILL 25.02 (RF): ENSLAVED 25 25.02 (JD): IMPERIAL STATE ELECTRIC 25.02 (SS): LEE RITENOUR & FRIENDS 26.02 (RF): SONDRE JUSTAD UTSOLGT! 26.02 (JD): BACKSTREET GIRLS 26.02 (SS): DET GODE SELSKAB - 5-årsjubileum 27.02 (RF): OSLO ESS 27.02 (JD): IVAN AVE & MNDSGN 27.02 (SS): HOZIER UTSOLGT! 28.02 (RF): THE BEATNIKS 28.02 (JD): ERIK HASSLE 28.02 (SS): HALSEY UTSOLGT! 29.02 (RF): Strømløst: TØNES 29.02 (JD): EZRA FURMAN 01.03 (RF): BJØRN EIDSVÅG & DANIEL KVAMMEN 01.03 (JD): JESSE MALIN 02.03 (RF): SPIDERGAWD 02.03 (JD): MERCURY MOTORS 02.03 (SS): VIDAWARDS 2016 03.-05.03 (RF/JD/SS): BY:LARM LIVE 2016 06.03 (RF): MIDNIGHT CHOIR UTSOLGT! 06.03 (JD): SOULFLY 07.03 (RF): MIDNIGHT CHOIR UTSOLGT! 07.03 (JD): FRONT LINE ASSEMBLY 08.03 (RF): WALK THE MOON 08.03 (JD): ALL THE LUCK IN THE WORLD 09.03 (RF): ANNA TERNHEIM 09.-13.03 (JD): EMERGENZA FESTIVAL 10.03 (SS): KARI BREMNES NB! FÅ BILL. 11.03 (RF): RAGA ROCKERS UTSOLGT! 11.03 (SS): KVELERTAK UTSOLGT! 12.03 (RF): NORGES CDOG PLATEMESSE 12.03 (RF): VALENTINERNE 12.03 (SS): HELLBILLIES 15.03 (RF): BOKBADET 15.03 (JD): POOR RICH ONES 16.03 (RF): JAZZLAND 20 ÅR 17.03 (JD): HJERTESLAG 18.03 (RF): GRAVEYARD 18.03 (JD): ROCKEALLIANSEN 19.03 (RF): HURRA TORPEDONB! FÅ BILL. 19.03 (JD): SKAMBANKT UTSOLGT! 19.03 (SS): DEAFHEAVEN

Bill. kr. 300,-. 18 år leg. FEBRUAR 2016

Forsalg: www.rockefeller.no, Narvesen, 7-Eleven, tlf. 815 33 133. NB! Bill.avg.

UTELIV FEM I BAGEN

MIRA BERGGRAV REFSUM Rapper (KUUK), #SoMe- og PRansvarlig for By:Larm og Bangles & Brass Records, blogger for Dagbladet og babe. I tillegg booker hun og spiller for Fisk & Vilt og fra og med 26. februar starter hun og resten av KUUK (Ragna Solbergnes) egen klubb på Maksitaksi.

Norges største formidler av hybler og bofellesskap. Helt gratis!

Enrique Iglesias «Rythm Divine» Jeg er jo mega-glad i å spille fryktelig billig og dette er min nye Enriquefavoritt. Jeg har ikke skjønt at det er den beste Enrique-låta før nå, og må ærlig talt gi KUUK-Ragna litt cred for at hun fikk meg på rett spor. De beste billige låtene er jo de superhitsa som man nesten har glemt, men som man egentlig kan utenat. Donell Jones feat. Lisa «Left Eye» Lopes «U Know What’s Up» Dette er alltid en favoritt når jeg spiller R&B og hip hop. Den får meg i så deilig humør. Den er så fryktelig smooth, uten å være billig. Jeg bare elsker den låta, jeg altså. Får ekkelt god selvtillit og blir fylt opp av kjærlighet for alle, blir sånn glise- og mysefull og det tror jeg andre blir også. Fin å spille tidlig på kvelden for å komme på lag med folk. Boogie «Oh My» Fordi den er så sjukt enkel og catchy og blodfet, og selv om den er litt hard så klarer jeg ikke la være å danse med, og ofte er det sånne harde, men dansbare låter jeg liker best når det er seint og jeg er for full og tror at jeg kan danse. Også er det så gøy når alle guttene i lokalet danser og de danser alltid til den der. Det er ofte de beste kveldene, når alle gutta danser. Gutter danser så veldig lættis. Shania Twain «Man! I Feel Like a Woman!» Fy faderullllaaaan for ei låt. Når det er seint og man spiller den, så mister folk det jo helt. Enda en sang som alle gutta danser og synger med til! Jeg har sett så sjukt mange forskjellige «typer» mennesker «bli» Shania når den kommer på, de bare switcher om og mimer og blir til tidenes kleineste, men feteste damer, uavhengig av opprinnelig kjønn. Madi Banja feat. Lorentz «Du och jag» Fordi jeg har sånn dancehall-hangup og det er sikkert fordi det er sånn dancehall-bølge om dagen og den er sånn dancehall-aktig og det var den jeg valgte akkurat nå av mine favoritter. Han skal spille på by:Larm og jeg gleder meg så sjukt.

FEBRUAR 2016

KASPER DAHL DJ og gladgutt. Spiller funk, rnb, hiphop og dancehall på steder som Pauls Boutique, Verkstedet og Fisk & Vilt. Adina Howard «Freak like me» «One to the two to the two the three, Adina do you wanna get freaky with me!?» En deilig R&B classic som får selv de strenge rudeboyza langs veggen i bakgården på Fisk & Vilt til å bounce med et lurt smil om munnen. Adina forteller deg at du må glemme den forsiktige Oslo-gentlemannen, både på dansegulvet og når dere kommer hjem – om så bare for denne ene (hele) natta. YG «Twist my fingaz» Jeg skal ikke ta hele ranten om diskriminering av hiphop på byen her. Det er kanskje låter som dette klubbeiere tror har skylda i bråk og pushere, men jeg ser glade folk som danser til noe ekte G-funk på en sommerkveld. YG er kanskje mest kjent for sin enorme hitsingel «My Nigga» med Rich Homie Quan, men med Twist My Fingaz får du en ordentlig jorda West Coast track, med en beat alá DJ Quik, som gjør det umulig å stå stille. Laza Morgan ft.Mavado «One by One (DJ Theory remix)» En fet remix av en ganske klissete originallåt. De som har kommet for å høre dancehall blir glade for Laza Morgan og Mavado, samtidig som beaten ønsker alle velkommen. Ikke noe annet en en perfekt kveld for dere to, hvor DJ-en spiller alle deres favorittsanger – one by one. 2pac «Temptations» Temptations fra 2pac*s 1995-albumet Me Against the World har alltid skilt seg ut blant alle Pac-låter for meg. Det kan hende «All bout U» funker litt bedre ute på byen, men det har bare alltid vært noe spesielt med denne låta. Pac er på en sexy ting her, Easy Mo Bee Beaten er magisk, med en basslinje samplet fra Zapp & Roger klassikeren «Computer Love» – dette er det nærmeste du kommer en slowdance opportunity når jeg spiller. Konshens, J capri «Pull up to me bumper» Dette er kanskje en mer nostalgisk greie med mange gode minner. Før satt jeg ofte på Konshens med «Different» på slutten av kvelden for å roe ned stemningen. «Pull up to me Bumper» med J Capri gjør det stikk motsatte. På en god kveld når alt peaker på dansegulvet kan det alltid peake enda litt mer med en låt som det her.

James Richards – Detail of production stills from Crumb Mahogany / Motor Complex (2016)

JAMES RICHARDS CRUMB MAHOGANY 26. FEBRUAR – 3. APRIL

BERGEN KUNSTHALL www.kunsthall.no

MAT KETSJUP & SENNEP

Vi sendte utestedsanmelderne våre Ketsjup & Sennep, to helt vanlige folk, til Hitchhiker i Oslo, vinner av NATT&DAGs Osloprisen for Årets restaurant 2015.

TUNGER & TACO PÅ H Heter det Vestlandslefse på vestlandet også?

TEKST KETSJUP & SENNEP FOTO IDA HELEN GØYTIL ET TANDEMLONGBOARD suste nedover Uelandsgate. Sennep, som stod foran, plantet venstre knebeskytter i asfalten ved Kuba, og brettet gjorde en brå sving mens Ketsjup kjempet med vektoverføringen. Dette var ikke første gang guttene skulle besøke Mathallen. De hadde vært her før, i en butikk med fantastisk utvalg. Den hadde alt fra brød og melk til kjøtt og øl. Øl kunne man riktignok bare kjøpe noen ganger, for Ketsjup opplevde en gang at det ikke var lov til å kjøpe øl, på grunn av noe med tid. – Butikken heter Reme eller noe, mimret han. – Ja, Reme, og så et tall bak, sa Sennep. Ketsjup & Sennep fant fort ut at det var en annen mathall de skulle besøke denne gangen. Øyeblikk senere hadde de funnet frem til Hitchhiker. En karaffel og to vannglass kom på bordet. Glassene var tidsriktige: lave og brede. – Jeg skjønner meg ikke på disse lave glassene. Hva er poenget, at mer av vannet skal komme i kontakt med luft? spurte Ketsjup syrlig. – Ja, de minner mer om noen slags

FEBRUAR 2016

nøtteskåler. Det er i alle fall bra at de er gjennomsiktige, da! sa Sennep. – Bra og bra, fru Blom. Det eneste det er praktisk til er om man er interessert i å kunne se om det er nøtter i skålen fra siden av skålen, eller om man er så lav at hodet er på høyde med skålen, kommenterte Ketsjup. – Joda, men folk som spiser nøtter på bar har ofte hodet på bordet, og da er det jo faktisk praktisk, konkluderte Sennep. En tom blikkboks midt på bordet inneholdt alt det vanlige av bestikk, altså kniv og gaffel, men også noen papirpakninger med noe guttene aldri hadde sett før. Ketsjup åpnet en av disse pakkene og betraktet innholdet møysommelig. – De ser liksom ut som noen slags tre … streker? De er lagd av tre i alle fall, sa han og slo dem mot hverandre som en opptellende trommis. – De lå sammen med bestikket, da! Kanskje det er meningen at man skal spise med dem? At de er spise…pinner? foreslo Sennep. TUNGER OG TACO, TAKK Kelneren ankom bordet, og kunne informere om at det dreide seg om noen kinesiske matpinner. I menyen han delte

ut til våre to venner kunne de lese om måltider som bar navnene «Los maxi» og «Los mini», noe Sennep – som hadde hatt søramerikansk nanny som barn – kunne sverge på at var meksikanske ord. Med matpinnene i bakhodet la Ketsjup & Sennep to og to sammen, og skjønte at Hitchhiker måtte være en blandingsrestaurant med innslag fra hele verden. Dette fikk de bekreftet da de løftet blikket og så på interiøret: Det bestod blant annet av kinesiske lamper, noen meksikanske flyveblader i tøy, og en jævlig svær hjort. Sennep lurte på om han skulle velge Laksacurry. – Æsj, fisk! utbrøt Ketsjup. – Nei, det er ikke fisk, det er kylling! Laksa er sikkert en type krydder, sa Sennep. Ketsjup, som hadde hatet fisk fra fødselen av, gikk overraskende nok for glaserte og crispy torsketunger. Sennep måpte forbauset, og Ketsjup måtte oppklare: – Nei, nei, nei, torsketunge er ikke fisk. Det er tunge! Tunga er jo som regel utenfor munnen, så teknisk sett er den ikke en del av torsken. Ketsjup snudde seg til kelneren. – Hva er Friday Taco? – Det er liksom fredagstaco, svarte kelneren. – Er den god? – Ja, jeg synes den absolutt er god.

Ketsjup – som var en hund etter rømme – gikk nå hen og gravde etter detaljer om rettens rømmeratio. Etter noen kjappe forhandlinger hadde han bestilt Friday Taco med ekstra rømme, og en ekstra skål med rømme. Da Ketsjup & Sennep hadde bestilt ferdig, spurte kelneren om de ønsket alle rettene på en gang, eller om han skulle porsjonere dem ut. Tanken på å ha mye mat på bordet samtidig fristet guttene. I tillegg foretrekker Ketsjup alltid kald mat, så de inngikk et kompromiss med kelneren om at alt skulle komme på bordet samtidig, bortsett fra knokeburgeren Ketsjup hadde bestilt, som han gjerne ville ha servert som dessert. – Ok, da kjører vi tunger og taco, laksa og texmex, og steambun’en til slutt? sa kelneren kjekt. – Tunger og taco! Det høres helt sykt bra ut, hvinte guttene i ekstase.

JÆVLIG MØRE TUNGER Med ett var guttene omringet av tunger og taco. Ketsjup var straks TOTALT out of character, der han satt og gaflet i seg glaserte torsketunger ved hjelp av matpinnene. – Jævlig møre tunger! hylte han. Sennep var ikke mindre entusiastisk. – Quesadillassene mine ser ut som sånne lefser man kjøpte på ungdomsskolen! Hva het det igjen?

Rice Bolle Rice Bolle Rice Bolle Rice Bolle Rice Bolle Rice Boll Cafe Sør Cafe Sør Cafe Sør Cafe Sør Cafe Sør Cafe Sør Cafe S Nanda Nanda Nanda Nanda Nanda Nanda Nanda Nanda Na Helt Rå Helt Rå Helt Rå Helt Rå Helt Rå Helt Rå Helt Rå Urban Eatery Urban Eatery Urban Eatery Urban Eatery Urban Fiskeriet Mission Taco Fiskeriet Mission Taco Fiskeriet Mission The Nighthawk Diner The Nighthawk Diner The Nighthawk D Stangeriet Stangeriet Stangeriet Stangeriet Stangeriet Munchies Munchies Munchies Munchies Munchies Munchies Cafe Stole n Cafe Stolen afe Stolen Cafe Stolen Cafe Stolen Salsa De P aris Salsa De Paris Salsa De Paris Salsa De Paris Sa Way Down South Way Down South Way Down South Noodle Pi Noodle Pie Noodle Pie Noodle Pie Noodle Pie Mangiamo Mangiamo Mangiamo Mangiamo Mangiamo Agra Agra Agra Agra Agra Agra Agra Ag a Agra Agra Agra Mamo Sus i Mamo Sushi Mamo Sushi Mamo S shi Mamo Sus French Ba ery French Bakery French Bakery Fr nch Bakery Burger Bar Burger Bar Burger Bar Burger Bar Burger Bar Fresko Fresko Fresko Fresko Fresko Fresko Fresko Fresko Fres Via Italia Via Italia Via Italia Via Italia Via Italia Via Italia Via Ital Lucky Bird Lucky Bird Lucky Bird Lucky Bird Lucky Bird Mucho Mas Mucho Mas Mucho Mas Mucho Mas Mucho Mas Mahayana Mahayana Mahayana Mahayana Mahayana Foccacceria Foccacceria Foccacceria Foccacceria Foccacceria ddy Fuego Burrito Bar Freddy Fuego Burrito Bar Freddy Fueg Santino’s Santino’s Santino’s Santino’s Santino’s Santino’s Sant Habibi Habibi Habibi Habibi Habibi Habibi Habibi Habibi Hab Prince Lunchbar Prince Lunchbar Prince Lunchbar Prince Lunc laserpenn. Rice Bolle Rice Bolle Rice Bolle Rice Bolle Rice Bolle Rice Boll Han visste hva som måtte gjøres. Manøveren er høyst risikabel, men Cafe Sør Cafe Sør Cafe Sør Cafe Sør Cafe Sør Cafe Sør Cafe S Ketsjup hadde ikke noe valg. For å unngå papirspising utførte ketsjup en manøver Nanda Nanda Nanda Nanda Nanda Nanda Nanda Nanda Na der han lemper tacoen fra kurven og over på en tallerken. Manøveren var vellykket. Helt Rå Helt Rå Helt Rå Helt Rå Helt Rå Helt Rå Helt Rå Guttene hadde fått seg en støkk, men måltidet kunne fortsette. Urban Eatery Urban Eatery Urban Eatery Urban Eatery Urban JÆVLIG VÅTE BURGERBRØD Fiskeriet Mission Taco Fiskeriet Missio Fiskeriet M GRATIS ission Taco LEVERING* – JÆVLIG våte burgerbrød! Ketsjup stirret fascinert på den halvThe Night wk Diner The Nighthawk Din r The Nighthawk Din spiste knokeburgeren. Brødet så ut som en blanding av svele og julepølse. Stangeriet tangeriet Stangeriet Stangeriet St eriet – Eller en sånn rekediskos man får på kinesisk restaurant, sa Sennep. Munchies Munchies Munchies Munchies Munchies Munchies Ketsjup klagde over det dampede Cafe Stolen Cafe Stolen Cafe Stolen Cafe Stolen Cafe Stolen brødets uortodokse konsistens, samtidig som han ikke greide å skjule entusiasmen. Salsa De Paris Salsa De Paris Salsa De Paris Salsa De Paris Sal – Litt bagelaktig. Mye rekyl i brødverket!

OSLOS RESTAURANTER HJEM TIL DEG PÅ 30 MINUTTER

HITCHHIKER – VESTLANDSLEFSE! skrek guttene i kor. – Lurer på om det heter Vestlandslefse på vestlandet også, lurte Ketsjup.

HULL I KURVPAPIRET … IGJEN! – Åh … Det problemet igjen … Det er hull i kurvpapiret … Ketsjup & Sennep hadde vært utsatt for problemet (hull i kurvpapiret) utallige ganger tidligere, på burger- og tacorestauranter over hele Europa. Hull i kurvpapiret er et moderne fenomen, som oppstår når sauser og dressinger væter det SYLTYNNE papiret som i teorien skal fungere som en hygienebegrunnet hinne mellom mat og kurv. – Heldigvis er ikke kurven kurvmønstret i bunn, ropte Ketsjup. – Prøv å ikke dytt tacoen opp til veggene, skrek Sennep. – Hvis det går hull i papiret langs veggene sliter du! Ketsjup stirret opp på kameraten sin. – Da er jeg fucked, sa han stille. – Er det sjanse for å få papiret i seg, spurte Sennep bekymret. – Overhengende fare. Det er klare hulldanninger her, her og her, sa Ketsjup mens han pekte ned i kurven med en

Ketsjup driftet inn og ut av burgertranse.

KODE: NATT&DAG

Ketsjup driftet inn og ut av burgertranse. Noen biter inn i burger nummer to våknet han til liv igjen. – Sennep. – Ja? – Nei, det smaker sennep, sa Ketsjup. – Mye sennep. Kan det være sennep i den sprøstekte løken? Sprøstekt løk smaker egentlig litt sennep, sa Ketsjup. – Det er fordi du forbinder det med pølse, forklarte Sennep. – Åja, sa Ketsjup.

Bestill din favorittmat med vår app. FOODORA.NO

BLI SYKLIST NÅ! syklist.foodora.no *gyldig for nye kunder ved bestilling for kr. 135 eller mer. Ordinær leveringskostnad er kr. 39. Tilbudet er gyldig til og med 05.03.16

FEBRUAR 2016

Foodora | Fredensborgveien 24D | 0177 Oslo

KUNST INTERVJU

POLKA FOR ALLTID!

Med polkadotter og speilrom er den nå 86 år gamle kunstnerinnen Yayoi Kusama på en aldri så liten hallusinatorisk turné i Norden. Utstillingen hos Henie Onstad Kunstsenter blir den største av sitt slag noensinne. TEKST EMIL FINNERUD DEN VERDENSKJENTE japanerens signaturmerke er såkalte opplevelsesverk hvor betrakteren kan oppleve sterke sensoriske strømninger. I hennes verker trer man bokstavelig talt inn i et intenst, altoppslukende og oppkonstruert univers av form, farge, lys og repetisjon. Utstillingen på kunstsenteret vil også omfatte en rekke andre medier, blant annet maleri, tegning, skulptur, film, performance og installasjoner. Den er en del av en større mønstring av Kusuma i de nordiske landene, som bare etter første utstillingsmåned på Louisiana i København var sett av over 100 000 besøkende! Det er med andre ord litt av en blockbuster vi har med å gjøre. For å få vite litt mer om utstillingen og Kusama huket vi tak i sjefskurator hos Henie Onstad Kunstsenter, Milena Høgsberg.

MAPPLETHORPE +MUNCH 6. FEBRUAR–29. MAI Åpent hver dag 10–16 LATE NIGHT torsdag 25. februar 10–21

Robert Mapplethorpe: Self-portrait, 1988 © The Robert Mapplethorpe Foundation

#mapplethorpemunch munchmuseet.no 44 FEBRUAR 2016

Hva gjør Kusama unik i deres øyne? Hvorfor burde våre lesere se denne utstillingen? – Kusama er en ener. Virkelig! Opplevelsene verkene hennes skaper synes å bevege folk – især unge. Gjennom sine polkadotter og speilrom har hun klart å skrive seg inn i kunsthistorien, så vel som populærkulturen. Denne utstillingen favner hele kunstnerskapet, så det er rom både for å gå amok med selfies og fordype seg i maskene i Inifinity Paintings. I tillegg vil man finne skulpturer som i mange tilfeller aldri er blitt vist utenfor Japan tidligere. Kan dere si litt om hvordan de store romlige installasjonene faktisk blir til hos dere? Er hun fysisk til stede og holder dere i tøylene, eller hvordan foregår det hele? – De romlige installasjoner bygges etter detaljerte anvisninger fra Kusama Studio i Tokyo. Tre av hennes mest betrodde assistenter kommer personlig i 10 dager og lager tusenvis av prikker! Selv om Kusama selv ikke klarer reisen til Norge, hun er jo anstendige 86 år, opplever vi at hun følger nøye med på hva vi gjør her på kunstsenteret.

Etter hva jeg skjønner er dette et samarbeid mellom dere, Louisiana i København og Moderna i Stockholm. Hvordan ble denne avtalen til, og vil utstillingen være forskjellig fra sted til sted? – En utstilling av dette formatet – med mange sjeldne lån og store romlige produksjoner – kan ikke gjennomføres uten fire samarbeidspartnere. Dialogen om samarbeidet startet for flere år siden. Louisiana har ledet arbeidet, og også vært den kuratoriske motor i prosjektet, men alle kuratorer har godkjent verkene som er med. Hvert utstillingssted har heldigvis frihet til å sette sitt eget preg på hvordan utstillingen utfolder seg romlig og hvordan den formidles. Så selv om man har vært på Louisiana i romjulen vil det være en ny opplevelse at se den om igjen på HOK. Er dette faktisk verdens mest omfattende presentasjon av Kusuma noensinne, slik dere hevder? – JA! Helt ufattelig, men den beskjeden kommer direkte fra the mothership Kusamas studio. Bigger than Tate. Vi er utrolig stolte! Hvordan er Kusumas mentale tilstand egentlig? Leser at hun har vært frivillig innlagt ved et psykiatrisk sykehus i Tokyo siden 1977? Alt greit med henne, eller? – Jeg opplevde henne som svært tilstedeværende da jeg besøkte Kusama i hennes studio i Tokyo i november. Hjemmet hennes er vel egentlig bare et fast holdepunkt i hverdagen. Tanker og ideer strømmer fremdeles uavbrutt ut av henne. En strategisk coping mechanism så angsten ikke overtar, men heller omskapes til kreativitet. Hun er fortsatt ekstremt dedikert og svært interessert i at kunsten hennes skal ha et etterliv.

Yayoi Kusuma – i uendeligheten åpner 19. februar på Henie Onstad Kunstsenter og billetter kan forhåndskjøpes på billettservice.no (!).

ANBEFALT

GUIDE

OSLO BRYNHILD SEIM, TROND ARNE VANGEN, ELLINOR STRÖM, MFL. The Sky Is Almost Always Included Ram Galleri, 22. januar – 22. februar Kontorlandskapet står for hogg i denne gruppeutstillingen. Prosjektet ser på hvordan dette landskapet påvirker natur og kulturlandskap.

DOUG AITKEN (US) Twilight Peder Lund, 23. januar – 12. mars Amerikaneren skyr sjangerdefinering og jobber med alt fra installasjoner og videoer til performance og mer arkitekturrettede prosjekter. Et nylig og vel omtalt prosjekt er Station to Station. Kort oppsummert besto det av et tog dekket i LED-lamper som reagerte i samspill med det forbipasserende landskapets temperatur og estetikk hele veien fra nord til sør i USA. På toget var også kjente kunstnere, musikere, forfattere og tenkere som opptrådte innen sine respektive fag på hvert stopp. Det er en av hans mer kjente skulpturer Peder Lund nå stiller ut. Uten å røpe for mye, er det snakk om en svært spesiell telefonkiosk. Aitkin er stor fisk internasjonalt, så slep ræva di ut av glohaugen og få med seg denne utstillingen.

FINN GRAFF Avistegneren! Tegnerforbundet, 20. februar – 20. mars Nok en nestor. Få, hvis noen, kan måle seg med Graffs avistegninger her til lands. BERGEN SINTA WERNER Vanishing Lines Entreè, 30. januar Vi liker det vi ser av Sintas tidligere arbeider. Forvent slick skulptur og foto. ERNA SKULADOTTIR OG KARIN BLOMGREN Visningsrommet USF, 12. – 28. februar To keramikere møtes i felles interesse for leire og lokal topografi. Visningsrommet USF står nemlig sentralt i utviklingen av dette prosjektet.

STAVANGER OLVE SANDE Vinduskutt Galleri Opdahl, 22. januar – 7. februar Knirkete, knusktørre tusjstreker på glava-isolasjonsplater presenteres her. Kanskje litt vel sparsommelig, eller?

JAMES RICHARD (UK) Untitled (Crum Mahogny) Bergen Kunsthall, 26. Februar – 3. April I en periode rundt år 2009 samlet den britiske videokunstneren en mengde VHS-filmer i London da de kostet så lite som én krone per stykk. Vel hjemme i atelieret sitt spolte han gjennom fangsten på utkikk etter et magisk øyeblikk som skulle fange oppmerksomheten hans. Denne intuitive og randomiserte arbeidsmetoden er noe av basen og utgangspunktet i Richards’ videoverker. Innholdsmessig kan det kjapt svinge fra dramatikk til erotikk, og fra det voldelige til det banale i en og samme film. Til utstillingen i Bergen Kunsthall lager Richards et nytt verk som tar i bruk alle rommene i kunsthallen. Planen er ifølge kunstneren å skape en installasjon som virker «smurt ut og spredd over mange rom».

ANNE HOLTROP OG BAS PRINCEN, INGO MITTELSTAEDT, LINN PEDERSEN, STEIN RØNNING Unflatten Prosjektrom Normanns, 4. – 14. februar. Kuratert av Another Space. Utstillingen presenterer kunstnere og arkitekter med ståpikk for rom, skulptur og denslags, men sett gjennom fotografiet.

19. feb – 15. mai 2016

HÅKON BLEKEN OG GRUPPE 5 Ramon Isern TKM Gråmølna, 7. februar – 28. august Høvdingen Bleken spiller ball med sine gamle kamerater i Gruppe 5 – et kunstnerfelleskap som eksisterte i Trondheim mellom 1961 og 1970.

Kusama

TRONDHEIM KAIA HUGIN Rake Visningsrom, 19. – 28. februar Hugin kan synes å være på en aldri så liten Norgesturné for tiden med videoserien Mothholic Mobble. Vi nominerte henne nylig til årets beste kunst i Bergen.

I uendeligheten

JUDITH BERNSTEIN (US) Kunsthall Stavanger, 4. februar – 10. april Bernstein er ingen hvem som helst i nyere kunsthistorie. Hun er en av foregangspersonene i den feministiske kunstbevegelsen og har blant annet vært involvert i innflytelsesrike grupper som Guerilla Girls, Art Workers Coalition og Fight Censorship Group. Siden sekstitallet har dama laget intelligent og morsom kvalme i kunstverdenen og, sågar, verden forøvrig. I 1974 ble også et av verkene hennes sensurert for noe som i dag kan virke harmløst: En horisontal og enorm kulltegning av en penis (vedlagt bilde viser en litt mindre og vertikal penis journ. anm). Verket inngikk i den nå kjente Screw-serien. Hos kunsthallen blir det en miks av helt nye og eldre arbeider.

KJELL VARVIN Ustabile Variabler Akershus Kunstsenter, 13. februar – 13. mars I tillegg til å være en nestor innen skulptur, er Varvin en likandes mann (som mange kunstnere stjeler fra). Anbefales!

TEKST EMIL FINNERUD

FEBRUAR 2016

Forhåndskjøp av billetter på www.billettservice.no

GUIDE

FOTO GT NERGAARD

SCENEKUNST ANBEFALT

DOPPLER Erlend Loe Trøndelag Teater, 30. januar – 13. februar Erlend Loes romanfigur Andreas Doppler stikker fra alt som heter ansvar og tar opp kampen mot det han kaller «flinkheten». Hundre meter inn i skauen utenfor Oslo bygger han en totempæl og blir venn med en elg. Prosjektet kan kanskje omtales som et selvrealiseringsprosjekt, men heller enn å bli «fitter, happier, more productive» er målet å omfavne egen mislykkethet. Et fabelaktig teatercrew fra Slovenia har blitt satt til å lage scenekunst av Doppler, og med seg på laget har de blant annet Stine Fevik, en brilliant skuespiller som var nominert til Heddaprisen i 2015.

FOTO: JOHN HOGG, FRA DADA MASILO «SWAN LAKE»

VÅR ÆRE / VÅR MAKT Nordahl Grieg, Tore Vagn Lid, Cecilie Løveid Den Nationale Scene, 29. januar – 27. februar Med mindre du har tilholdssted under en stein har du mest sannsynlig fått med deg at et flertall bergensere er pinlig opptatt av egen fortreffelighet. Også Den Nationale Scene vet å utnytte bergensk selvopptatthet, og cirka to ganger per år setter de opp forestillinger som omhandler/hyller Bergens rike historie. DNS har de siste årene utnyttet lokalpatriotismen for å trekke folk til teateret med litt i overkant tradisjonelle mastodontmusikalforestillinger som Hellemyrsfolket og Dyveke, og da er det fint at de isper de lokalhistoriske teaterforestillingene litt kunstnerisk nyskaping. Cecilie Løveid og Tore Vagn Lid lager nemlig teater av et stykke av Nordahl Grieg, om den pre-1968 kommunistisk orienterte delen av arbeiderbevegelsen, hvor Grieg var en stor stjerne.

RICHARD III William Shakespeare Nationaltheatret, 13. februar – 1. juni Skjelettet til Richard III ble oppdaget under en parkeringsplass i Leicester. Forklaringen på det lite ærefulle hvilestedet er at kong Richard III har slitt med et litt dårlig rykte. Han har blitt sett på som en hensynsløs barnemorder, og bøe karakterisert som et deformert moster av ingen ringere en William Shakespeare. Richard III har, som alles favoritt politiker Frank Underwood, ikke noe problem med å innse at han innerst inne er en maktkåt kyniker som ikke skyr noen midler for å nå opp til topp, men Richard skjuler sitt forbryterske indre bak kristenhet og virker som en helgen, selv om han oftest er som djevelen. Regissør Kjersti Horn har vist at hun mestrer både Shakespeare og det monstrøse, og det blir spennende å se hvordanKåre Konradi gjør det som den pukkelryggede britiske kongen.

METTE INGVARTSEN (DK) «7 PLEASURES» 11.-13. mars kl. 21:00 46

FEBRUAR 2016

dansenshus.com

ME TOO Helgebostad/Rueslåtten Teaterhuset Avantgarden, Olavshallen Lille sal, 27. – 28. februar En gruppekoreografi som ifølge beskrivelsen er en slags evig metamorfose som aldri slutter (men stykket har en varighet på cirka 50 minutter). FROKOST I DET GRØNNE Fernando Arrabal Det Norske Teatret, 20. februar – 16. mars «War, what is it good for? Absolutely nothin’!». Krigsdrama om det absurde og komiske ved krigen. Say it again, NOW! TILNÆRMA LIK Jonas Hassen Khemiri Det Norske Teatret, 2. februar – 30. april En «brutal komedie» inspirert av myten om Frankenstein, som handler om strebere som fremfor alt vil være tilpasningsdyktige medlemmer av et system gjennomsyret av kapitalistiske krefter. Det vanlige livet, altså. Av genierklærte og generelt dyktige Jonas Hassen Khemiri.

STORMEN William Shakespeare Nationaltheatret, 13. januar – 10. februar Samtlige av samtidens utfordringer (klimakrise, urettferdighet og så videre) flettes inn i denne Shakespeare-klassikeren. Av genierklærte og generelt dyktige William Shakespeare. TENK OM Brian Yorkey og Tom Kitt Det Norske Teatret, 16. januar – 20. april Folka bak suksessen Next to Normal har laga nok en musikal. Her kan du se to parallelle liv utspille seg. Hvilken sti fungerer best? Idealisme eller kapitalisme?

SPOTLIGHT Glas(s) Performance, Tashi Gore og Jess Thorpe Rogaland Teater, 28. januar – 17. mars En forestilling om det enorme forventningspresset som skviser dagens ungdom halvt i hjel. TEKST TORA OPTUN

KOMMENTAR

KONSTRUKTIV FANDENIVOLDSKHET

Det påstås at medlemmene av generasjon flinkis er overarbeida utfrika vrak og uskyldige ofre for et forventningspress ingen tidligere har sett maken til. TEKST TORA OPTUN DET ER KANSKJE LITT selvforherligende å tro at denne generasjonen er den første i historien som sliter med å leve opp til egne og andres forventninger, men når rektorer i Bærum avlyser skoleball fordi kravene til hvordan man skal kle seg og te seg er skyhøye er det ingen dum idé å tenke seg litt om.

side er predisponert for kapitalistisk selvutnytting, eller er det en ekstern kraft som korrumperer og manipulerer oss? På Det Norske Teatret finner du muligens svaret. Men jakten på suksess handler for en del folk om å oppnå berømmelse og bli anerkjent som en person av den kompakte majoritet. I Spotlight på Rogaland Teater undersøkes denne trangen, men også den stadig overhengende frykten for å feile.

Selvdiagnostisering Både Sigmud Freud og Opera Winfrey er begge enige om at det å anerkjenne at vi har et problem er det første og viktigste steg. Men hva slags problemer snakker vi om egentlig? I Tilnærma Lik undersøkes det om kapitalismen har skylda. Med utgangspunkt i Mary Shellys horrorklassiker Frankenstein, har dramatiker Jonas Hansen Kahemini skrevet et stykke om et annet slags «menneskeskapt monster»: kapitalismen. Gitt betoningen i beskrivelsen er det definitivt kapitalismen sin skyld alt sammen. Et annet spørsmål er om dette må forstås som eksternt eller internt forventningspress? Er det sånn at vi fra naturens

Mislykkethetsstrategier I denne selvrealiseringens tidsalder er viktig å fremme forbilledlige antihelter, figurer som fremfor å takle presset velger å bukke under for det. På Trøndelag Teater setted dystopiske komedien Doppler av Erlend Loe opp. Andreas Doppler erklærer krig mot flinkheten, og selv om det kanskje ikke er alle som har overlevelsesskills nok til å overleve i skauen, har vi kanskje noe å lære av godeste Andreas Doppler. I det minste er han et eksempel på et menneske som går drastisk til verks i kampen mot angstfremkallende forventningskrav.

Et menneske som går drastisk til verks i kampen mot angstfremkallende forventningskrav.

Foto GT Nergaard

foto

Helge Hansen / Simone Steinerc

av carte blanche

Neolab by Knowit |

STUDIO BERGEN

design

4.- 20. FEBRUAR KL. 20.00 GJESTER

MOTORPSYCHO THEA HJELMELAND SUSANNA ALAIN FRANCO HEMMELIG TEMPO

Billettservice.no | 815 33 133 | Student kr. 150,- | Ord. pris kr. 295,-

FEBRUAR 2016

MUSIKK ANMELDELSER

ATLANTER Jewels Of Crime JANSEN PLATEPRODUKSJON

Den forsvunne diamanten Tre minutter og førtini sekunder inn i platens andre spor «Light», skjer det noe etter den litt tamme og forutsigbare starten: Et crescendo funky som fy, som sender tankene mot introen til Yes’ magiske «Long Distance Runaround», og hodet mitt fylles med ett av noe helt annet enn det gjorde for få sekunder siden. Carelius og Hammerøs gitarer tvinnes og snubler i hverandre, og løper om kapp med bassen som om dette faktisk var viktig. Men helt plutselig, like plutselig som de havnet midt opp i denne vellyden er de tilbake i den uengasjerende starten. Atlanter ble kritikerfavoritter etter deres spellemannsnominerte debut Vidde i 2013,

FOTO MARTIN HØYE

SILJA SOL Væremeh EGET SELSKAP

Sol i hjertet, sol i sinnet Silja Sol har tidligere gitt ut musikk under navnet Silja Dyngeland. Det ble noen engelskspråklige låter, en smule radiospilling og samarbeid med et par Casiokids, men det er først med det forkortede artistnavnet Silja Sol, debutplata På hjertet, og den hælvetes vakre Urørt-favoritten «Stemning» ting virkelig begynte å lukte Spellemann av bergenseren. Et knapt år etter debutalbumet slipper hun altså en ny fullengder, og Væremeh har mye til felles med forløperen. Også denne gang byr hun på et knippe enkle, pene poplåter med selvransakende tekster som er dypere enn de virker som ved første ørekast. Det hele

MATHIAS MOLLESTAD

DAVID BOWIE Blackstar Gjenfødelse, død og en slags oppstandelse. VAN MORRISSON «Bulbs» Dette skal selvfølgelig heller ikke bli en DødSpessial, men året har startet ræva og jeg er redd for å miste tjukken i år. KANYE WEST FEAT. KENDRICK LAMAR «No More Parties In L.A» Føkk hvit januar!

FEBRUAR 2016

er forbanna fint, og ambisiøst i all sin enkelhet. Ikke la tittelen avskrekke deg – det er ikke noe som tyder på at Ravi har hatt de klamme fingrene sine på dette verket. Selv om det er lett å hisse seg opp over at plate- og låttitler tilsynelatende er stavet av Gullars, kler det uttrykket til Silja Sol. Det er noe rått og ektefølt over disse sangene, med enkelt akkompagnement og tekster som kunne vært nappet ut av dagboken til de fleste av oss som har overlevd den fryktede tjueårskrisa. Ta «Værden», for eksempel: «noen ganger er det så sært å være meg, verden er et helt fremmed sted. Og eg har prøvd å knipse i hytt og gevær, men eg esje nokken magiker, eg». Det er en perle som setter standarden for plata, en låt av typen som gir deg lyst til å

skrive en generasjonsdefinerende oppvekstfilm der glade, fulle eller fortvilte ungdommer reker rundt i usannsynlig varme gater, bare for å lage kvalm. Dessverre er det ikke bare killer, men også noe filler på Væremeh. Noen ganger er ikke sjarmen, det litt knirkete og tilsynelatende naivistiske uttrykket, nok til å redde enkelte låter. De når ikke opp til platens høydepunkter, og får det tidvis til å rykke ubehagelig i skippefingeren. For nasjonens beste hadde det vært fint om vi alle kunne gått sammen om et kollektivt nyttårsforsett, og sørget for at en eller annen velgjører gir Silja Sol et heftig stipend slik at hun kan mekke flere kremlåter av samme kaliber som tittelsporet, «Værden» og singelen «Trærene». Ida Skogvold

og følger nå opp med nok et album med «vidde-blues», en sjangerbetegnelse bandet selv har coinet. Et sted mellom ørkenblues, Dr. John, Kraut, Yeasayer (anno All Our Cymbals) og prog, legger Jewles of Crime til kai. Atlanter gjør en bombastisk take på disse overnevnte sjangrene, en messende og inderlig henda-mot-himmelen-variant av verdensbluesen. Det er som om ørkenblues skulle vært importert av Bono eller Chris Martin. Dette overskygger dessverre første halvdel av Jewles of Crime i altfor stor grad. De vil noe, men de vil altfor mye. Hovedsakelig er det vokalarrangementene som kommer feil ut her, de er insisterende og har ikke den samme lekenheten og kontrollerte flyktigheten som gitarsprangene og rytmeseksjonen. Man kan høre et ønske om

musikalsk gjennomtrengelighet uavhengig av sjanger eller uttrykk her, et ønske om at resultatet skal være en eneste strøm av musikk og vellyd. Men ett eller annet sted på veien, har låtene forsvunnet og man sitter ikke igjen med noe som virkelig tar tak. Unntaket finnes, der spesielt «Jareeze» (med Hanne Kolstø) og «Wear The Rag» skiller seg ut. Dog to låter som bryter litt med platens tematikk, og fremstår som mer strømlinjeformede, men også som mer solide og gjennomarbeidede låter. Låter som nettopp beviser at Atlanter kan lage musikk, ikke motbeviser det. Dette er glitrende instrumenttraktering, men som Atlanter selv sier i presseskrivet: «Even though things are shiny, it doesn’t mean they’re working.» Mathias Mollestad

PJ HARVEY JAMIE XX HIGHASAKITE MASTODON NEW ORDER KVELERTAK FOALS AURORA ANE BRUN UK

NO. 4 Henda i været ARCH RECORDS

Trenger vi egentlig et nytt DeLillos? No. 4 er et ungt band fra Oslo. Likevel: Da de slapp sin første låt i 2014, ble den A-listet på NRK P1, og ikke ungdomskanalen P3. Hvilket publikum er det egentlig denne gjengen prøver å treffe? Til tross for albumtittelen og en sangtittel med ordet føkk, fremstår ikke debutalbumet Henda i været så veldig ungdommelig. Dette er folk- og jazz- og soul-inspirert pop med norske tekster, og først og fremst koselig. Dette gjelder både uttrykket og tekstene. Noen ganger blir det liksom litt mye hest og måker og rusling og tåke og te og snus og kveldsmat. «Jeg vil drikke øl og sprit og ikke si en drit», synger de, og lyder som et ekko av Lars Lillo-Stenbergs «jeg skal ut og drikke meg full». Både

No.4 og Lillo-Stenberg vil tøffe seg – begge feiler. Tekstene preges av Emilie Christensens slentrende vokal, som ofte er like mye snakking som synging. Det er ingen tvil om bandets musikalske talent, både når det gjelder meloditeft og arrangement. Dette er uten tvil dyktige folk. Og det gjør den overveldende kosen desto mer irriterende. Det jeg hører er uutnyttet potensial. Jeg skulle aller helst hatt litt mindre intetsigende kaféjazz i monitor, og litt mer vital og lystig jazzpop à la norske Pixel, som det er tilløp til på «En annen deg» og singelen «Farlig». Best er kanskje likevel tittelsporet: Når No. 4 kombinerer rolig og energisk, melankolsk og muntert – ja, da blir det riktig så trivelig. Men det blir med det – trivelig. For det største problemet med No. 4 er at de fremstår som en ny generasjons DeLillos. Og klarer vi oss ikke med én DeLillos? Torgeir Holljen Thon

NEUROSIS LUSH M83 CHVRCHES MIDNIGHT CHOIR RE JUSTAD ND SO R E T L JULIA HO R JASON ISBELL DAUGHTE FLOATING POINTSLIVE FRØKEDAL & FAMILIEN BAND OF GOLD BIOSPHERE US

ANDERSON .PAAK Malibu STEEL WOOL, OBE, ART CLUB AND EMPIRE RECORDS.

Bearbeidet spontanitet For tilbedere av trommemaskinen Roland TR-808 er det alltid en risikoaktivitet å høre på eksperimentell neosoul. Hele sjangeren kan virke som et irriterende sidespor hvor artister lyder som Bilal og deltar i en lettere absurd Chance the Rapper-diskurs i håp om å oppnå musikalsk kredibilitet. Dette er slettes ikke tilfellet med Brandon Paak Anderson. På andrealbumet Malibu har Paak har hentet inn produsenter som Hi-Tek, Madlib og 9th Wonder, produsenter som alle hadde sin storhetstid for drøyt ti år siden. Likevel, sammen med Paaks altoppslukende tilstedeværelse får de en ny giv. Historien skal ha det til at Anderson .Paak jobbet på en marijuana-farm i Santa Barbara før han fikk sparken. Da tok han med seg kona og babyen sin til Los Angeles for å starte en musikalsk karriere. En erkeklassisk amerikansk suksesshistorie så langt, og Malibu kan ikke beskrives som

annet enn ditto musikalsk suksess. «My mama caught the gambling bug, we came up in a lonely castle, my papa was behind them bars», synger Paak om oppveksten sin. Dette er riktignok ikke en klagesang. Både håp og glede skinner gjennom i åpningssporet «The Bird». Han følger opp overnevnte sitat med å beskrive hvordan de aldri manglet noe og hadde kjærlighet i livene sine. Den livsbejaende tonen ligger i samme gate som fjorårets store gledesprosjekt Donnie Trumpet & the Social Experiment hvor Chance The Rapper tårner som en gledens messias. Anderson .Paak mangler ikke pop-virtuositet, og beveger seg uanstrengt mellom soul, funk, r&b, pop og rap. Tenk på meloditeften til CeeLo Green eller Pharrell Williams, tekstene til Frank Ocean (her har han litt å gå på), eller spontaniteten til Chance. Paak er en livlig hybrid av elementer fra alt dette, og albumtittelens foreslåtte varme brer seg velkomment ut over en full time. Anderson Paak aspirerer til å bli noe virkelig stort. Kristoffer Jakobsen

ANDERSON .PAAK ERLEND ROPSTAD STORMZY DAGNY BEACH SLA NG ORLANDO JULIUS & THE HELIOCENTRICS OKAY KAYA GUNDELACH

ELECTRIC EYE FEBRUAR 2016

Billettservice.no | 81533133

oyafestivalen.no

MUSIKK ANMELDELSER

KRISTOFFER JAKOBSEN

YOUNG THUG FEAT. QUAVO «Fuck Cancer» Lil Boosie har kreft og det går jo ikke an. Young Thug og Quavo fra Migos tar et standpunkt mot den snikende sykdommen i form av en tre minutter lang sonisk cellegift.

PRINS THOMAS Principe Del Norte SMALLTOWN SUPERSOUND

Den lengste reisen Det er ikke mange i dette landet som kan få et album med over én og en halv time med musikk fordelt på fire vinylplater til å funke, men Prins Thomas er en av dem. Vanligvis beveger han seg innenfor rammene av det som har fått navnet Oslodisco, men hvis du drømmer om at Principe Del Norte er fylt

av Prins Thomas’ vannmerke vil du bli skuffet, i hvert fall til å begynne med. De første drøye 50 minuttene er frie for beats i tradisjonell forstand, i stedet drives musikken frem av astrale synther som får god tid til å komme og gå som det behager dem. Det nikkes ivrig i retning av ambient-klassikere fra det glade tidlige 90-tall, som The Orb, KLFs Chill Out, eller kanskje særlig de to From Within-platene som Pete Namlook og Richie Hawtin lagde sammen – musikk det

er vanskelig å mislike. Rundt halvveis i denne elektro-femmila av et album, på det som er spor E på vinylutgaven, begynner musikken så smått å snikdiscofiseres. Dette skjer på en så subtil måte at det ikke når bevisstheten din før du sitter der og trommer med bena, en tromming som øker lineært helt til Principe Del Norte avsluttes med 13 minutter nesten-techno. Det kreves ferdigheter, og litt hybris, for å få et album à la dette til

å fungere. Nøkkelen ligger i Prins Thomas sin følelse for timing. Som en erfaren kirurg amputerer han ikke noe før det blir virkelig ille, men han lar heller aldri noe gå for langt – hver gang jeg er på nippet til å kjede meg så skjer det noe nytt, kalibrert nesten ned på sekundnivå. Dette gjør at én og en halv time føles ut som en halvtime, og plutselig har du glemt å gå av bussen og du lurer på hvordan faen du havnet på Tonsenhagen. Andreas Dahl

Southside) i en komfortabel dis, men derimot rapper Future som om livet hans stod og falt på å levere låter av ypperste kvalitet. Future er rappens svar på

et suksessfullt multinasjonalt selskap: Ustoppelig, ugjennomtrengelig, altoppslukende og grådig. På tross av suksessen er Future fortsatt like ulykkelig, like nummen av

JACQUEES FEAT. KIRKO BANGZ «T-shirt & Panties» Den nye gullkalven til Birdman og Cash Money Records, Jacquees, flipper Adina Howards klassiker fra 1998. Med seg på usedelighetene har han den evig nonchalante grisegutten Kirko Bangz. PHILIP EMILIO «Bi$a» Sykt chill med «chique kæber» og å leve som i Paris hver dag. Philip Emilio er fin i formen om dagen og vi gleder oss til hva enn som kommer videre.

IDA SKOGVOLD

YUCK «Cashout» Yuck har covret Fugazi, og alle hjerter gleder seg. ANIMAL COLLECTIVE «FloriDada» Det mest aerobic-vennlige fra den kanten siden «Water Curses». TIGGS DA AUTHOR FT. LADY LESHURR «Run» Endelig en kongelåt med budskap det går an å leve etter. Stikk te hælvete vekk fra problemene dine, konfrontasjoner er for suckers. YORKSTON/ THORNE/KHAN Everything Sacred Gutta gnukker på de rette strengene, si. Gitar og sitar i skjønn forening. HINDS Leave me Alone Ikke la coveret avskrekke deg. Dette er ikke snørrunger som bælmer Bulmers på revyfest, men et slags spansk, Mac DeMarco-esque Raincoats. Top notch.

FUTURE Purple Reign FREE BANDZ

Future AS Internettkonsensusen rundt Future er kanskje kun slått av den rundt Drake. Engasjementet ser ut til å annullere alle andre popkulturelle fenomener når han slipper nytt materiale. Man hyller geniet, lager et utall memes, kaster ufortjent dritt mot eksen Ciara og skaper slik en form for tilhørlighet i fanbasen #FutureHive – på mer og mindre sympatiske premisser. Future tar med seg drivet fra fjoråret inn i det nye på tapen Purple Reign. Tilsynelatende bringer han ikke noe nytt til lydbildet sitt. Styrken til Future ligger i at han krever oppmerksomheten din med en unik karisma som kun er forbeholdt artister på høyden av karrieren sin. Om man føler at man har hørt «Hater shit» før, er låter som «Drippin (How U love that)» en demonstrasjon for hvor mye følelse et menneske kan legge inn i en autotune-drevet og kjølig Metro Boomin-produksjon. Det overraskende med Future er hans forbløffende utholdenhet. Han kunne selvsagt sklidd gjennom en tape med produsenter fra øverste hylle (Metro Boomin, Zaytoven,

5 ANDREAS DAHL

GEMINI Imagine-A-Nation Etter å ha gitt ut tonnevis av musikk på 90-tallet forsvant Gemini tidlig på 00-tallet. Noen sier han ble ravende gal, andre hevder han bare fikk nok av musikken. ImagineA-Nation (1997) er et av hans sterkeste øyeblikk. SWANS White Light from the Mouth of Infinity Swans’ beste, nå i oppusset versjon. Ikke så mye energi og agg på denne, men en mer skremmende følelse av total resignasjon. «The Most Unfortunate Lie» er det mest deprimerende sistesporet noen gang.

FEBRUAR 2016

smertestillende og opiater, like håpløs og like ensom. Future er forlokkende fatalistisk og fortsatt en trendsetter seks år etter gjennombruddet sitt. Man kan sitte og vente på når

han vil føles forslitt og utdatert i den konstante jakten på det nyeste. Eller man kan gi seg hen til den glorifiserte lidelsen i Purple Reign. Kristoffer Jakobsen

BLOC PARTY Hymns BMG

Salmer ved festens slutt? Nei takk Helt siden andrealbumet A Weekend in the City (2007) har det vært tydelig at Bloc Party aldri ville være i stand til å gjenskape magien fra førstealbumet Silent Alarm (2005). Der debuten gjorde post-punk, en av datidens store musikktrender, på en mer følsom og gjennomført måte enn noen andre, har bandet siden fremstått som famlende i blinde i sine forsøk på å finne et uttrykk post-post-punk. Men hva i alle dager er dette? For det første har de byttet ut to av de hippe unge London-gutta, med henholdsvis Kid Rock og Ellie Goulding? Ok, det er nok ikke dem, men de likner mistenkelig. I sterk kontrast til resultatet som ligner mistenkelig LITE på gamle Bloc Party. Det eneste bestandige elementet ser ut til å være stemmen til vokalist Kele Okereke, som er country i det ene øyeblikket, Coldplay i det neste. Hymns kommer med, av alle ting – og som tittelen antyder, tydeligvis uironisk – et

religiøst tema. Bandet prøver kanskje å lure folk til å se dette som et tegn på vekst og modenhet, men i så fall er det litt krampeaktig. Okereke har uttalt i forkant av utgivelsen at enda han ikke er kristen, har han valgt å ha religion som utgangspunkt fordi det har en lang og rik tradisjon i musikkhistorien. Religionen har inspirert mye stor musikk. Det Okereke imidlertid glemmer, er at når religiøs musikk har vært bra, har det vært nettopp fordi kunstnerne faktisk har vært inspirert, fordi de faktisk er troende. Greit, Okereke er ikke Bach eller Dylan, men han innrømmer selv at han ikke tror. Og på Hymns høres Bloc Party alt annet enn inspirerte ut. Trommisen ble visst funnet via YouTube, og det er akkurat sånn det høres ut også: Flinkt, men mekanisk, uten noen innlevelse. Okereke er best i sin fortvilte, såre falsett, som på albumets høydepunkt, den minimalistiske baladen «Fortress». Men ellers forblir han alt for ofte i det uengasjerte dypet. Uengasjert, uinspirert, umotivert. Ikke akkurat salmeboka neste. Torgeir Holljen Thon

MÅNEDENS BESTE SINGEL- OG EP-SLIPP Noen artister leverer musikken sin – av det som for noen fremstår som uransakelige grunner – utelukkende på vinyl. Med den konsekvens at musikken kan bli borte i mylderet og aldri omtales i dagspressen. Men her på huset kaster vi oss begjærlig over den sorte guggen. Vi elsker selvsagt langspilleren – uansett format, men nå setter vi den til side et lite øyeblikk for å gi rom til hurven av singler og EP-er som kun slippes på vinyl. Dette er månedens beste 12"-slipp:

SIA This is Acting RCA

Litt på sia «I don’t care if I sing offbeat, I sing for love, I sing for me, I shout it out like a bird set free», synger Sia på åpningen «Bird Set Free», og går umiddelbart for de store følelsene. Med «Chandelier» fikk Sia sitt gjennombrudd i 2014, fullt fortjent. Og nå fortsetter hun i samme spor. På «Alive» forsikres vi så til de grader om at Sia er i levende live: Hun gjentar det irriterende mange ganger, og synger på grensen til skriking gjennom nesten hele sangen. Sia er en fri fugl, hun er i live, og på «Unstoppable» er hun

ustoppelig. Resultatet er litt for mange og litt for like variasjoner over samme tema. Sia har jo alltid vært god på de sangene du skriker med på alene i bilen. Men hvis denne powertripen skulle fortsatt gjennom hele plata ville man jo blitt gal. Så for å variere litt tar Sia en liten rundtur rundt i ulike sjangre. Man ser låttittelen «Move Your Body» og tenker umiddelbart at dette er en danselåt. Det høres ut som noen av de verste EDM-hitsa til Rihanna, med fæle strobesynther og marsjerende skarptrommer på refrenget. Eller «Reaper», som er en umiskjennelig Kanye West-produksjon. Den føltes malplassert som singel,

og enda verre i albumsammenheng. Det er dog en god forklaring på hvorfor albumet fremstår schizofrent: Det er nemlig satt sammen av sanger skrevet for andre artister, men som har blitt avvist. I så måte viser albumet samtidig frem Sias alsidighet. Problemet er likevel at det ikke fremstår som noe godt helhetlig album, men en samleplate. Sangene har alle samme funksjon: Samtlige prøver å være den storslåtte hiten. Jeg lurer på hvordan Sia skal spille dette albumet på konsert, når alle sangene er laget for å være episke, allsangvennlige avslutningsnummer? Torgeir Holljen Thon

YOURHIGHNESS Hades EP

SHANTI CELESTE Being 12"

PANTHERA KRAUSE Umami EP 12"

RETT I FLETTA

FUTURE TIMES

UNCANNY VALLEY

Sliter du med å mobilisere nok tankekraft til å dekode hva slags musikk Prins Thomas’ etikett «Rett i Fletta» gir ut, vil Johannes «Your Highness» Wikströms knallharde debut på etiketten fungere som et temmelig bra fyrtårn. Som den diametrale motsetningen til Full Pupps dype lenestol for discopastisjer, er Rett i Fletta en erektert trabulant for techno og acid. Yay! Your Highness har lenge vært en sentral figur i Stockholms livlige klubbliv, blant annet som en av hodene bak (den avlivede?) etiketten Rollerboys. Som DJ er han kanskje først og fremst synonymt med housemusikk av typen kredibel afterwork på Riche eller henda-i-været på Berns, men med Hades EP er Wikström etter alle solemerker i beit etter å assosieres med noe som sparker hardere fra seg.

Det forekommer dere kanskje som slapt, og jeg tar det på samtlige av kappene jeg eier at denne utgivelsen omtales så sent, men slik går det gjerne når en gjør seg flid med å kaste bort både liv og tid på å google «bear Leonardo DiCaprio Oscar memes». Shanti Celeste kaster imdlertid ikke bort et eneste sekund, og på kort tid har Birstol-boeren gjort seg bemerket med både eget label (Brstl), Boiler Roomopptreden og split-utgivelser med Apron-sjefen Funkin Even. «Being» er omtrent like skitten som Leonardo DiCaprio var etter å ha sloss med en bjørn, og i likhet med DiCaprio er låten en påminnelse om at nittitallet ikke bare var et sorgens kapittel. Nye stjerner på den elektroniske himmelen dukker opp som paddehatter, men Shanti Celestes bangin’ house-utgivelser har definitivt gjort seg fjortent til et «one to watch»-klistremerke.

Dresden, eller «Nord Europas Firenze», har opplevd mye kjipe greier, som for eksempel total bombing under andre verdenskrig og tilbakekalling av verdensarvstatus bare fem år etter at UNESCO inkluderte byen i det prestisjetunge programmet. Byggingen av en ny bro var ironisk nok det som brente broen med UNESCO, men det unike kulturlivet har (utrolig nok) ikke spilt fallitt som følge av dette. Etiketten Uncanny Valley er i frontlinjen for en ekstremt spennende scene for elektronisk musikk i Tyskland, og kollektivets trettisjette utgivelse på bare fem år gir mikrofonen til Panthera Krause – en musiker fra Leipzig som lager arpeggioinfusert, samplebasert house som uten tvil kommer til å kile de rareste smaksløkene dine. Sjekk for øvrig også ut etikettens underlabels Shtum og Ratlife for tredobbelt med godbiter.

KARIMA FURUSETH

FEBRUAR 2016

MUSIKK KOMMENTAR

(IKKE) LA LCD LEVE (IGJEN) Selv ikke LCD Soundsystem kommer til å klare å gjøre band-comebacket til noe kult. TEKST TORGEIR HOLLJEN THON ILLUSTRASJON SVEIN STRØMMEN

nytt album og ny turné. LCD Soundsystem blir et comebackband.

LCD Soundsystems avskjedsfilm Shut Up and Play the Hits (2012) åpner med slutten. Til lyden av feedback fra en gitar, pakkes scenen etter avskjedskonserten i Madison Square Garden bort. James Murphy tusler rundt i leiligheten sin dagen derpå. Lager kaffe, koser med bikkja. Han er pensjonist nå. På scenen kvelden før har hans tendens til å bli for pratsom og nostalgisk blitt avbrutt av Arcade Fire-vokalist Win Butler, hvis utbrudd har avstedkommet filmens selvironiske tittel: Shut up and play the hits. LCD Soundsystem skulle på død og liv gjøre det til en greie at de ga seg. Derav et siste album, This is Happening (2010), derav en storslått avskjedskonsert (som også ble innspilt og utgitt som album), og derav en film som dokumenterer avskjedskonserten. Summen av alt dette ropte: Se her! Dette er en begivenhet! Dette skjer! Men nå er det slutt. Og jeg, som var fan, kjøpte greia. Nå er noe stort og viktig over, tenkte jeg. Men det var jo bare kødd. I år, seks år etter at de takket for seg, blir det både

THIS IS HAPPENING LCD Soundsystems eiendommelige, men samtidig uhyre historiebevisste blanding av dansemusikk, punk og rock eide det sene 00-tallet, og den eide meg. Da This is Happening kom ut, føltes det som om de ga seg på topp, samtidig som de var på vei nedover. This is Happening er mer helstøpt som album enn Sound of Silver (2007), men samtidig fremstår nesten alle låtene som kopier av tilsvarende låter fra forgjengeren. Derfor ga det mening at de ga seg: LCD Soundsystem hadde gjort greia si helt ut, hadde perfeksjonert sin egen stil, og nå var de ferdige. James Murphy var bare så jævlig kul. En rar, selvironisk, litt barnslig og sentimental musikknørd. Ikke bare var Murphy kul, han prøvde så hardt å være kul. Det var lett å kjenne seg igjen, særlig hvis man befant seg i alderen 17 til 21, som jeg gjorde i bandets gullalder.

FEBRUAR 2016

LOSING MY EDGE Men er det egentlig mulig å gjøre comeback som band, og fortsatt være

kule? Fansen har blitt eldre. Ingen tar deg seriøst lenger. Bare se på Guns N’ Roses, som skal stå på samme scene som LCD Soundsystem på Coachella senere i år. Eller se på A-ha, som kaller det comeback hver bidige gang bandet slipper nytt album, enda det knapt skjer sjeldnere enn andre band. Og ingen bryr seg når det skjer. Comeback er ikke kult. Kanskje LCD Soundsystem aldri var kult. Allerede på debutsingelen «Losing My Edge» sa Murphy: «I’m losing my edge, the kids are coming up from behind». «Edgen» var borte fra starten. Den eksisterte muligens først og fremst i Murphys tid som DJ i New York på 90-tallet. Da LCD Soundsystem oppstod var James Murphy allerede for gammel. Men det var Murphys avvæpnende og selvironiske visshet om dette som gjorde LCD Soundsystem relevant gjennom hele 00-tallet, og som gjorde deres beste sanger så gode, fra «Losing My Edge» til «All My Friends». Antageligvis vil han kjøre det samme selvironiske opplegget gjennom comebacket. Når avskjeden var såpass gjennomtenkt og gjennomført, er det ikke usannsynlig at comebacket også blir det.

MOVEMENT I filmen intervjues Murphy av journalist og forfatter Chuck Klosterman – et intervju som forøvrig er rekonstruert i ettertid, i anledning filmen. På et tidspunkt snakker de om hvorvidt «Losing My Edge» egentlig er morsom eller trist. Trist, sier Murphy. Morsom, sier Klosterman. «Yeah, but there’s funny parts in a funeral», svarer Murphy. Og kanskje er det også noe morsomt ved gjenoppstandelsen, selv om det tross alt ikke er noe frelse å hente i LCD Soundsystems oppstandelse for oppriktige fans. Det er sikkert morsomt for James Murphy å lage musikk og spille med vennene sine igjen. Men det er ikke så morsomt for meg, når jeg plutselig står der, på Valle Hovin, og har blitt til en 70 år gammel Rolling Stones-fan, en 40 år gammel Guns N’ Roses-fan, og har betalt 1200 kroner for å klamre meg fast til en tapt ungdomstid. Danse med til «Dance Yrself Clean», til «All My Friends», til «Movement», og prøve å se så selvironisk og ung ut som mulig. Men nå er jo ikke dette kult lenger. Nå er ikke jeg kul lenger. Og dette skulle jo ikke skje med oss, James. Det var jo derfor dere ga dere. Det var jo derfor vi sa ha det.

LCD Soundsystem skulle på død og liv gjøre det til en greie at de ga seg.

FILM ANMELDELSER

LOVE (3D) Regi: Gaspar Noé Med: Karl Glusman, Aomi Muyock, Klara Kristin Oppløsning av samleiet. En sjelden gang vet man fra åpningsbildet at «ja! Denne filmen elsker jeg!». Sist gang jeg opplevde det var med Ulrich Seidls Paradis: Kjærlighet, og nå skjedde det endelig igjen, med Gaspar Noés nydelig destruktive cum-in-your-facekjærlighetsdrama. Åpningsbildet stiller til skue et par som tilfredsstiller hverandre på en seng – vanlige kropper i positurer som kunne gitt dem en naturlig plass i et renessansemaleri. Det virkelig fascinerende er ikke hvor usensurert bildet er – en erigert penis her og en vagina der er ikke unheard of på film – men

6 RAGNHILD BROCHMANN

THE END OF THE TOUR James Ponsoldt, 2015 Jason Segel spiller David Foster Wallace med en monumental tilstedeværelse og en dypt rørende varme i fjorårets beste pratefilm. På norsk kino først nå.

hvor hverdagslig det er skildret. Hun runker ham og han fingrer henne, men ingen av dem ser ut til å få nevneverdig nytelse ut av det. Det er noe ikke bare rutinepreget, men urovekkende mørkt og mekanisk over det som utspiller seg foran oss, og i det spiller Noés regi en nøkkelrolle. Han er ikke en filmskaper som går for sjokkeffekten alene – det er sjela di han er ute etter. Love er først og fremst, som tittelen høylydt påpeker, en historie om kjærlighet. Ja, den inneholder mengder av sexscener, og Noé er sjelden redd for å dvele ved dem, men med mindre du er aseksuell og/eller lever i en generisk romantisk komedie, er det nå engang slik at kjærlighet som varer over tid medfører sexscener. Riktignok er skuffende

få av dem akkompagnert av Funkadelics «Maggot Brain», som du også vil erkjenne etter å ha fortært Love, som har et beundringsverdig ballsy lydspor hvor både John Frusciante, Bach og Koudlam finner sin naturlige plass. Historien er denne: Filmskaperen Murphy våkner ved siden av sin unge kone Omi og deres sønn av at telefonen ringer. Det er moren til Murphys ekskjæreste Electra. Dette utløser et skred av minner, og gjennom dagen erindrer Murphy sitt intense, lidenskapelige og seksuelt overskridende tidligere forhold. Love er ikke den visuelle månelandingen som Enter the Void (2009) var, og mangler et par hestelengder på Irreversibles (2002) narrative briljans, men filmen veier opp

for begge deler ved å være nærmest mesterlig banal. Ta for eksempel sekvensen hvor Murphy ligger naken og sårbar ved siden av én etter én av eksene sine, og forteller dem at «vi skal være sammen for alltid». Sekvensen er såpeskummende eksplisitt, men likevel noe av det sanneste jeg har sett formidlet om kjærlighet på et lerret i nyere tid. Enkelte av Noés banaliteter er til å riste på hodet av, som når han gir oss et frontalskudd av en ejakulerende penis eller lar hovedpersonen levere en monolog om at han ønsker å lage film full av snørr, tårer og sperm. Men samtidig, i en film som er så til de grader skåret ned til menneskeligheten, i all dens enkelhet: hvorfor ikke? Martin Øsmundset Premiere 5. februar

tunnelsyn billedliggjøres; i en gudsforlatt hverdag tviholder han på det nærmeste mål og mening han kommer. Filmens fotfølging skaper likevel en distanse, særlig fordi point of view unngås. Observatørrollen overgår naiv innlevelse, og à la et naturprogram iakttas det studerte objektet i en form hvor individualitet opphører. Saul er et menneske, mer enn en person(lighet), og beretningen blir metaforisk. Som en hvemsomhelst, blir Saul en representasjon, nedstrippet til sine grunnleggende bestanddeler, frarøvet ytre lag. Og hva ligger til grunn? Kjærligheten, sterk og ren som den sannhet den er. Filmens konsentrerte form forblir en smakssak. Jeg anerkjenner alt den oppnår, og forbanner alt den forhindrer. Dens styrke er dens svakhet, og filmen er bastant rundt satte premisser. Sistnevnte er ikke nødvendigvis en enkel sak å akseptere, men én ting er sikkert: Sauls sønn er mer enn «nok en film om andre verdenskrig». Kristine Tingvik Aas Premiere 19. februar

THE ASSASSIN Regi: Hou Hsiao-Hsien Med: Qu Shu, Chang Chen, Satoshi Tsumabuki Alt om min morder. Det finnes mange vakre filmer, men sjelden kommer det en med så hakeslepp-utløsende, visuell skjønnhet som The Assassin. Periodefortellingen artikuleres for det meste gjennom maleriske tablåer, som like fullt handler om filmskaping – ikke gjengivelse av billedkunst. I de stille omgivelsene beveger hovedpersonen Nie Yinniang (Qu Shu) seg lynraskt; hun er en effektiv snikmorder, trent til å drepe korrupte embetsmenn i 800-tallets Kina. Skorpelagte sår fra fortiden klør når Yinniang utkommanderes for å drepe Lord Tian Ji’an (Chang Chen); han er hennes fetter og var mannen hun skulle gifte seg med før hun forsvant for 13 år siden. Detaljene er forvirrende, men de undertrykte minnene er enkle å absorbere. Fra en opparbeidet distanse trenger følelsene seg frem. Regissør Hou HsiaoHsiens sirlige dybdekomposisjoner og bruk av naturlig lys skaper en romfølelse i hvert

THE PEARL BUTTON: VANNETS MYSTERIUM Patricio Guzmán, 2015 Dokumentar om Chiles mørke historie: vannets undervurderte betydning og kolonimaktenes rovdrift vevd sammen under en kosmisk himmel à la Malick. SIX BY SONDHEIM Lapine, DeWilde & Haynes, 2013 HBO-dokumentar om komponisten og musikallibrettisten Steven Sondheim. Du behøver ikke like musikaler for å elske å forstå faget med øynene til Sondheim.

MARTIN ØSMUNDSET

PRESIDENTEN Aaron Sorkin, 1999–2006 Jeg går gjennom en fase hvor jeg heiser det amerikanske flagget til topps og velter meg i Sorkins virkelighetsfjerne maskingeværdialoger så ofte jeg kan. CREED – THE LEGEND OF ROCKY Ryan Coogler, 2015 Hands down den beste siden den første. Cooglers kjærlighet til Rocky-universet er simpelthen rørende. And the Oscar goes to … Sylvester Stallone! INHERENT VICE Paul Thomas Anderson, 2014 For meg kan den best beskrives som en Paul Thomas Andersonvariasjon over The Big Lebowski, og det kan man simpelthen ikke si om noen annen film.

FEBRUAR 2016

SAULS SØNN Regi: Laszlo Nemes Med: Géza Röhrig, Levente Molnar, Urs Rechn, Todd Charmont, Sándor Zsótér Noe å ha i bakhodet. Handlingen er lagt til konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau, og året er 1944. Tittelbæreren er en ungarsk jøde, tilhørende den såkalte Sonderkommando. Med rødt kryss på ryggen tvinges han til å bistå massehenrettelser. Blant medfangene planlegges en flukt, men Saul er for opphengt i å finne en rabbiner til å be for et guttelik fra gasskamrene. Sauls sønn er mer og mindre enn jeg forventet. Filmen er ingen tårevåt renselsesreise av typen som forlater deg ved endt seanse. Den er heller ikke først og fremst en historisk beretning om holocaust. En tankenøtt er den imidlertid, og det av filmatiske mer enn tematiske grunner. Forpakningen er autentisk. Menneskemylder fyller de nakne rommene, klangfylte skritt understreker hulheten. Paletten er vassen,

og radmagre kropper slepes langs betonggulvet. Det er til beundring og frustrasjon at miljøskildringen forblir et bakteppe, redusert til en ytre utrustning forbeholdt sidesynet – til detaljer i forbifarten. For det er ikke her filmens fokus ligger. Vi har hørt historien før, vi kjenner til faktaene – synet av massegraver ble vi servert på mellomtrinnet. I stedet snevrer kameraøyet seg inn på Sauls bakhode. Som en «styggen på ryggen» henger vi over ham, der han trenger seg gjennom det foruroligende landskapet. Uten avstikkere formaner foto at det er mannen og ikke situasjonen i seg selv som betyr noe. Det er den indre reisen, forsterket av det ytre. Halvnære utsnitt dominerer, og stedsetablerende totalbilder uteblir. Med lange tagninger og kvadratisk 4:3-format, blir filmuttrykket intenst og klaustrofobisk. Behovet for pusterom oppstår jevnlig, og grepet kan føles påtvunget, ensformig og monotont. Man får selv følelsen av å være fanget, samtidig som karakterens

bilde som virker hypnotiserende. Stearinets flammer blafrer rolig i de lange tagningene innendørs, der konfrontasjonene plutselig kan oppstå. Kampsekvensene i The Assassin er flott koreografert, men radikalt annerledes enn hva man har sett tidligere i wuxia-sjangeren. Til tross for et par magiske elementer iscenesetter Ho de intime oppgjørene realistisk, som i kontrast utspiller seg gjennom akutte klipp. The Assassin er basert på en gammel martial artsnovelle, og finner sted under Tang-dynastiet. Med tanke på filmens billedsterke kvaliteter er det interessant at Hou har brukt nettopp malerier i forarbeidet, for å oppnå en så historisk korrekt visualitet som mulig. Periodeestetikken kommer særlig til sin rett i interiøret, der hvert møbel og hver gardin fylles med en isolert verdi i de vakre motivene. Som visuell opplevelse er The Assassin enestående, skutt på 35mm-film som kommer til sin rett på stort lerret. En klarere kinoanbefaling er det ikke mulig å komme med. Sveinung Wålengen Premiere 29. januar

SE DEN PÅ KINO! STABUKKER Regi: Grímur Hákonarson Med: Sigurður Sigurjónsson, Theodór Júlíusson, Charlotte Bøving Sauer er ålreite dyr. De islandske brødrene Gummi og Kiddi har ikke pratet sammen på 40 år – til tross for at de bor en snau saueflokk unna hverandre. Det nærmeste de kommer å kommunisere er kortfattede lapper med gårdshunden som sendebud, og et utagerende hagleskudd mot vinduene i ny og ne. Hákonarsons Stabukker ble kåret til beste film i Un Certain Regard-programmet ved Cannes i fjor, og er Islands Oscar-kandidat i år. Med sine finurlige gubbeportretter og muntre absurditet, besitter filmen både Hamerske så vel som Anderssonske kvaliteter. Med det ene originalpåfunnet etter det andre, tikker sjarmbomben inn alt fra karakter-

og situasjonskomikk til svart humor og slapstick. Filmens foto er klart og fengslende. Vandresirkuset er modent nok til å unne seg enkelte pust i bakken, og det ligger et melankolsk slør over det vinterlige skuet av frostkledde sletter, folketomme landeveier og fjerntliggende fjelltopper. Med myk og melodiøs ledsagelse, sanses en atmosfærisk apati, fastnet i minusgrader og fargetretthet. Stabukker er et humanistisk prosjekt. Med empatisk pensel, males einstøingens stagnasjon og lengsler. Med sjarmen i det usjarmerende, vitner vi en skjørhet i det stolte og en mykhet i det maskuline. Gummi og Kiddi er hårete gubber med strikkede kofter, og lubne menn med bittesmå peniser. Julaften feires med selvinnkjøpte gaver og festmåltid for én, og bak puslespill og melk, runger stumme rop om hjelp med rutinedykk i

spritflaska. På et tidspunkt i filmen finner Gummi den fordrukne Kiddi i en grøftekant, og frakter broren til sykehuset i en traktorskuffe. Framme ved institusjonen rulles den bevisstløse kroppen opp mot inngangspartiet, mottatt av sjokkerte sykepleiere som ser kjøretøyet dra avgårde igjen. Scenen er et ypperlig eksempel på hvordan filmen balanserer tragedie og komedie, avstand og omsorg. Stabukker er en godmodig historie om ensomhet og nestekjærlighet, hvor Hákonarson utforsker det eksotiske i det hverdagslige. Filmen forlyster seg i det nøkterne og rurale, pragmatiske og uromantiske. Den lurvete duoen behandles med varme og respekt, og treffer i så måte sårt og vondt og fornøyelig og godt. En rørende beretning på tvers av generasjoner. Kristine Tingvik Aas Premiere 29. januar

AFTENPOSTEN

NRK P3

KLASSEKAMPEN

DAGBLADET

CINERAMA

FILMSNAKK

ADRESSA

KÅRET TIL ÅRETS BESTE FILM AV 168 KRITIKERE FRA HELE VERDEN. SIGHT & SOUND

FEBRUAR 2016

FILM ANMELDELSER

MIN ELSKEDE Regi: Maïwenn Med: Emmanuelle Bercot, Vincent Cassel, Louis Garrel, Isild Le Besco, Chrystèle Saint Louis Augustin Tiden preger alle sår. Det er en underlig scene i begynnelsen av Min elskede. Tony (Bercot) har pådratt seg et alvorlig beinbrudd etter en skiulykke, og sitter på legekontoret. Legen – mer interessert i å leke pop-psykolog – forsøker å finne den symbolske betydningen av skaden: «Kneet symboliserer evnen til å gi slipp, gi etter, gå tilbake, fordi den er et ledd som bare bøyes bakover». Tony finner det hele litt komisk – hun vet ikke at samtalen etablerer temaet for historien om hennes samliv med Georgio (Cassel). Spol tilbake ti år, til kvelden Tony og Georgio møtes. Min Elskede former konturene av

forholdet gjennom en rekke tilbakeblikk. Innimellom disse er klipp fra nåtiden; Tonys opphold på rehabiliteringssenteret idet hun trener opp beinet – små, dagligdagse skildringer som står i kontrast til tilbakeblikkene. Disse stille og dvelende tagningene fører, handlingsmessig, ingensteds – men de spiller en strukturell rolle. Det er i lys av disse at det virker naturlig å tolke scenene fra fortiden som Tonys gjennomgang av nøkkelhendelser i eget liv. Dømt til midlertidig ro og stillhet, kanskje er det første gang Tony har tilstrekkelig avstand (emosjonelt heller enn geografisk) til virkelig å reflektere. Filmens rytme tilsier noe slikt. I motsetning til nåtidsskildringene av ubetydelige måltider, svømmeøvelser og sosialisering, er tilbakeblikkene hastet gjennom; hektisk letende som en best of-kompilasjon av formative hendelser. Er det-

te øyeblikket som vil forklare alt? Nei? Next. Hurtigheten formidler en stressende følelse av tid som renner ut og speiler en underliggende følelse av det samme i det tydelig destruktive forholdet. Tony vil ha en stabil familietilværelse. Med både ungdommen og ett ekteskap bak seg, har hun tid til å forlate et forhold bare fordi det er vanskelig? Hun er ikke – vil ikke være – en som gir opp. Som uttrykk for Tonys psyke – bearbeiding av et tiårig traume – stiller Min elskede spørsmålet som den tidlige scenen hintet om: ikke et fornuftig «hvordan oppsto skaden?», men et langt mer relaterbart og menneskelig «hva er galt med meg?». Slik lykkes regissør Maïwenn i å bringe oss under huden på Tony – og Tony under huden på oss. Trond Gausdal Premiere 12. februar

GRENDEL Regi: Richard Grande Med: Dan Trotter, Matt Goodwin, Richard Grande, Tomas Grande, Ann Mathea Wollan, Rose-Marie Aker Kun egnet for grendelhuset, Den privatfinansierte skrekkomedien Grendel bader i selvironiske metalag. I hundre langtekkelige minutter følges en nordtrøndersk ungdomsgjeng under filminnspilling på en øde øy, kommunisert gjennom avslørende bakomfilm-opptak. Følelsen av å beskue en eksamensfilm fra Medier og kommunikasjon på videregående sitter i fra start til slutt. Førstegangsregissør Richard Grande tar lavbudsjettster-

men til nye lavmål, og det er sjokkerende at filmen har fått kinodistribusjon i det hele tatt. Gjespene forekommer like jevnlig som pubertale Nicolas Cage-referanser, og hadde jeg ikke blitt betalt for å sitte narrativet ut, hadde jeg forlatt kinosalen. Grendels største svakhet er dens manglende selvrespekt. Når filmen nekter å ta seg selv på alvor, hvorfor skal noen andre gjøre det? Negative metakommentarer kommer på løpende bånd, som om Grande er så klar over makkverknivået at han må komme publikum i forkjøpet. Filmen bruker lang tid på å komme i gang, tynget av en rekke scener med uinteressant dialog, stivt og statisk

fremført av amatørskuespillere. Overbevisningskraften bedres ikke av at replikkene krever engelskuttale, i retning europuddingskrekk à la Jeg er Dina. Det er tydelig at filmstaben har hygget seg på sett, da produksjonens interne karakter oser ut i kinosalen. En av karakterene sier på et tidspunkt at skapelsesprosessen er viktigere enn resultatet – en holdning dårlig mottatt av kritikeren som stod grytidlig opp for å rekke toget til Tigerstaden. Sjangermessig deles filmen i to, med én komedieog én skrekkdel. Komikken består av pianospillende kattevideoer og «tøm og røm»groviser, mens horroren lener seg på found footage-estetikk.

Sistnevnte skal i det minste applauderes som et genuint forsøk i retning seriøsitet. Fleipinga pauseres, stemningen intensiveres og alvoret inntas. Like fort som ambisjon og oppriktighet oppstår, brytes det imidlertid av strofen «It’s time to get some badguys», etterfulgt av en hel montasjesekvens viet til pinnefekting. Det ligger en umodenhet til grunn for hele Grendel. Det er ingen tvil om at filmen kommer til å slå an blant venner og familie på lokalkinoen i Verdal, men hvorvidt den fortjener distribusjon utover egne kommunegrenser, er en helt annen sak. Kristine Tingvik Aas Premiere 29. februar

Nedslaktingen er vidunderlig koreografert, og liksom-one-taket er høyst motivert, da det tilfører seeropplevelsen en sjeldent matchet intensitet. At filmen har to Oscar-nominasjoner i lydkategorier er den vel unt, for selv om de færreste ofrer lyd en tanke på kino, er det lydarbeidet som for alvor tar oss med inn i dette filmatiske universet. Ikke lenge etter neslaktingen blir DiCaprios karakter Hugh Glass utsatt for et basketak med en brunbjørn. Han slenges rundt, klores i stykker og gnafses på. Fordi den jevne seer i dag er ganske up to date

på hva en kan få til med SFX er det ikke mange scener igjen som utløser spørsmålet «hvordan i helvete fikk de til dette?», men bjørnekampen er en sånn scene. Iñárritu har innrømt at «every trick available in cinema was used here» – og nettopp dét er nøkkelen til å verdsette filmene hans. En må simpelthen beundre hans urokkelige vilje til å utforske upløyd mark. Det er ikke dermed sagt at Iñárritu er en feilfri regissør. Han har flere glipptak i The Revenant, og det fremste av dem kan sees i Tom Hardys hårreisende karikerte gestalt-

ning av John Fitzgerald, den kyniske jegeren som får i oppdrag å ta vare på Hugh Glass. At Iñárritu har latt det gå under radaren at Hardy tiltet helt over i tegneserieland er vanskelig å se gjennom fingrene med. Glipptak nummer to er landskapsbildene som klippes inn i et atonalt forsøk på å løfte denne enkle beretningen om overlevelse til noe mer. De sporadiske blikkene på naturen er dessverre så blottet for følelse at de ikke tilfører noe alene, og i klipperommet sammenstilles de heller ikke med noe som gir merverdi. Resultatet er

pretensiøse pauseinnslag fra en ellers engasjerende film. Det er neppe enkle kår for en skuespiller under Iñárritus stramt koreograferte regi, hvor skuespillere tidvis behandles som scenografiske elementer, men Leo ser ut til å blomstre under disse rigide kravene. Hans for lengst fastgrodde bekymringsrynke er en god match for innbittheten til karakteren Hugh Glass, og det er imponerende hvor mye DiCaprio evner å formidle i The Revenant – ofte uten tilgang på dialog. Martin Øsmundset Premiere 20. januar

SVEINUNG WÅLENGEN

MINE BESTE DAGER Arnaud Desplechin, 2015 Altfor få nordmenn har sett dette franske mesterverket. Se den på kino før det er for sent. LA CEREMONIE Claude Chabrol, 1995 Smart 90-tallskrim om klasseforskjeller, perfekt for norsk «vaskehjelpdebatt». En superkvartett med kvinnelige skuespillere, og uvanlig Chabrol-energi. CITY ON FIRE Garth Risk Hallberg, 2015 Filmrettighetene til denne romanen er kjøpt av suksessprodusent Scott Rudin. En stor og ambisiøs New York-fortelling som forhåpentligvis får rett regissør.

FEBRUAR 2016

THE REVENANT Regi: Alejandro Gonzalez Iñárritu Med: Leonardo DiCaprio, Tom Hardy, Will Poulter, Domhnall Gleeson og Kristoffer Joner (statist m/replikk) Ikke selg skinnet før bjørnen er skutt. En tidlig scene i The Revenant er det foreløpige høydepunktet i Iñárritus utrettelige perfeksjonering av liksom-one-takes. I en ikke navngitt ødemark i Nord-Amerika omkring tidlig 1800-tall blir pelsjegere angrepet av indianere.

FILM KORT KRITIKK

MINE BESTE DAGER Regi: Arnaud Desplechin Unnskyld fransken. Denne uhyre romantiske oppvekstskildringen er et forførende stykke fortellerkunst, som ikke nekter seg noe i sin svulmende franskhet. Fortellingen kretser rundt Paul Dédalus og hans forhold til ungdomsforelskelsen Esther. Det gis ærlig uttrykk for at det myses tilbake mot en fortid på 1980-tallet, og regissør Desplechin former perioden på en forskjønnet måte. Sveinung Wålengen Premiere 15. januar

PALIO: RIDDERNE AV SIENA Regi: Cosima Spender Hesteløp for livet. Engasjerende dokumentar om verdens eldste hesteløp. Med helsa på spill, kaster jockyer seg ut i æresstriden mellom Italias distrikter. Vekselspillet mellom hyllet og forhatt avhenger av seier eller tap, og korrupsjonen lever sitt eget liv. Et fascinerende portrett, formidlet gjennom velutnyttet dramaturgi, estetiske bilder og informasjonsmengder med mersmak. Kristine Tingvik Aas Premiere 19. februar

MANNEN FRA SNÅSA Regi: Margreth Olin Ikke kjør debatt. Uansett hva du måtte mene, vil du selvsagt få bekreftet ditt eget verdenssyn, men forsøk å ikke redusere Mannen fra Snåsadiskusjonen til et spørsmål om tro og ikke-tro, og gi deg heller hen til bevegende historier fra mennesker som har det vanskelig, Gjerstads oppriktige og respektfulle måte å møte og se dem på og Margreth Olins kledelig nøkterne fortellergrep. Martin Øsmundset Premiere 22. januar

ANOMALISA Regi: Duke Johnson & Charlie Kaufman Et dukkehotell. Når den genierklærte Charlie Kaufman vender tilbake til kinoformatet, er det med en betydelig mindre film enn monumentale New York i et nøtteskall (2008). Men den originale og forseggjorte dukkefilmformen gjør paradoksalt nok Anomalisa til en særegent menneskelig film; unik i sitt uttrykk, om en foredragsholder i hotellkrise. Sveinung Wålengen Månedens film på cinematekene

YOUTH Regi: Paolo Sorrentino Hvite menn som pusher 90. Detaljene kjemper mot helheten i Youth. Sorrentinos umiskjennelige filmspråk trekker her veksler på to ganger Anders(s)on: Roys tragikomiske tablåer (men for de rike og privilegerte) og Wes’ lettsindighet. Det er en selvmotsigende kombinasjon, og Youth blir noe av en ufokusert kuriositet – men med nok impulsive innslag og avsporinger til å holde det interessant. Trond Gausdal Premiere 29. januar

SPOTLIGHT Regi: Tom McCarthy Bare bra. Den sanne historien om hvordan Boston Globe rullet opp avsløringer om seksuelle overgrep i den katolske kirken har blitt en solid film hvor ordene og ordenes fremførelse er det som bærer – en sjeldenhet i dagens Hollywood. Det kler materialet at pacing og temperament legges nærmere All the President’s Men enn Newsroom, men det visuelle er så altfor, altfor onsdagsfilmisk. Martin Øsmundset Premiere 11. mars

Grand Prix | Cannes filmfestival Oscar® -nominert | Beste fremmedspråklige film Vinner | Golden Globe | Beste fremmedspråklige film

En film av László Nemes

«En helt rå filmopplevelse» ROOM Regi: Lenny Abrahamson Livet i det ytre rom. Abrahamson liker å putte skuespillerne inn i overdimensjonerte hoder (Frank) og trange rom. Regissørens Oscar-frieri fortelles via en femåring som aldri har satt foten utenfor fire vegger. Til tross for brutal Fritzl-tematikk, er humre- og søthetsfaktor på topp, og alvor forsømmes av blomsterdunst og tryllestøv. Tiårets søteste humbug, ribbet for troverdighet, takt og edge. Kristine Tingvik Aas Premiere 4. mars

DEN DANSKE PIKEN Regi: Tom Hooper Den store kjønnheten. Den danske piken må lages på nytt, med andre mennesker foran og bak kamera. Redmayne som Lili Elbe, en av de første til å undergå kjønnsskifteoperasjon, er like ugreit som om han skulle ha spilt Martin Luther King jr.. Alt her er påtatt: språk, oppførsel, scenografi, musikk – alt er konstruert for sentimental effekt. Det er biografisk uærlig og tematisk upassende. Trond Gausdal Premiere 5. februar

TORDENSKJOLD OG KOLD Regi: Henrik Ruben Genz En pikk og ingenting. Var det ikke for 15-årsgrensen skulle en tro Tordenskjold og Kold henvendte seg til en yngre målgruppe. Jeg skulle kritisert humoren – om jeg forsto hvilke deler som er ment å være morsomme. Den fittegale, sort kvinne-fetisjerende viseadmiralens forglemmelige eventyr taler forslitt til maskulin, pubertal seksualitet og småguttaktig kameraderi. Takk, men nei takk. Trond Gausdal Premiere 5. februar

NRK P3, Filmpolitiet

«En filmatisk bragd» Aftenposten

PÅ KINO FRA 19. FEBRUAR FEBRUAR 2016

FILM KOMMENTAR

Fra Love (Foto: Another World Entertainment Norway)

NAKENSKREKK Årets film om sex er her. Lar vi oss forføre, eller har samtiden ødelagt oss?

TEKST SVEINUNG WÅLENGEN HAR VI BLITT så opptatte av at sex skal fremstilles som «ekte» og kroppene som «naturlige», at vi ikke lenger tør være ærlige om vår primitive sans for skjønnhet? Ved første øyekast kan kinoaktuelle Love oppleves som i utakt med tiden: en superstilisert film om sex, i en periode der naturlige kropper hylles i media og det etterlyses mindre seksualisering. For regissør Gaspar Noé er imidlertid ikke «naturlig» og «seksualisert» motpoler – i Love filtrerer han realistiske sex-scener gjennom stilisert skjønnhet. Det norske debattklimaet har lagt beslag på begrepet «naturlig» på en måte som ikke passer en fyrrig, argentinsk filmkunstner som Gaspar Noé. Hans uredde forhold til estetisert, men realistisk seksualitet er befriende. I Love har han valgt seg amatørskuespillere som oppleves som «hverdagslige», men som innehar en distinkt utseendemessig appell, og improviserer i et uttrykk bestående av neonrødt, lyriske klipp og romantisk lyssetting. Vi liker å tenke på «skjønnhet» og «estetikk» som noe subjektivt, men er det dermed sagt at vi skal slutte å etterstrebe det? Menneskets estetiske sans for det vi synes er vakkert er kanskje banal, men også naturlig og sann. Man trenger ikke

FEBRUAR 2016

verdsette og utvikle denne sansen, men å ikke erkjenne den er like falskt som et sett med provoserende silikonlepper. Nyåret har tydeligvis blitt tidspunktet der «årets film om sex» lanseres i Norge, jamfør 50 Shades of Grey i fjor og Nymphomaniac året før. Love kommer antakelig ikke til å få like mye oppmerksomhet, for selv om den inneholder flere eksplisitte sex-scener, er den i motsetning til de nevnte mediefavorittene en naiv og romantisk film. Noé har uttalt at han brukte 3D-formatet for å gjøre Love mer intim, og at formålet med de reelle sex-scenene var å skape en følelsesmessig reaksjon hos publikum. Selv omtaler han sin nye film som «sentimental». VOYEURISME OG EROTIKK har alltid vært et sentralt attraksjonselement i filmkunsten. Da den legendariske filmkritikeren David Thomson gjestet Tromsø Internasjonale Filmfestival i januar, snakket han blant annet om hvordan skuespilleres ansikter og kroppsspråk påvirker oss. Han brukte Ine Wilmann i De Nærmeste (2015) som et eksempel; en skuespiller han syntes var vakker, på en måte som – godt eller dårlig – ble forstyrrende for incestdramaet. Thomsons utilslørte beskrivelser av kroppslig tiltrekningskraft er sjeldne i en tid der de fleste mannlige filmkritikere avstår fra å omtale kvinnelige skuespilleres utseende.

Det føles unødvendig å påpeke at dette langt på vei er et klokt valg, da man ellers står i fare for å redusere kvinnelig skuespillerkunst til et spørsmål om hvorvidt personen på lerretet tilfredsstiller et mannlig kritikerblikk. De fleste norske filmvitere kjenner til den hysteriske «rumpefeiden», der særlig Dagbladets anmelder ikke la skjul på sin sjokkartede forakt for Marie Takvams middelaldrende rumpe i Vibeke Løkkebergs Åpenbaringen (1975). Fokuset på aktørenes utseende kan være negativt ikke bare i vurderingen av film, men også i møtet med teater, dans eller konserter. Men når det kommer til en utøvende kunstners personlighet, hvem kan benekte at utseendet spiller en betydelig rolle? Og hvem kan oppnevne seg til dommer over når tiltrekningskraften bikker over til å handle om sex? David Thomson gikk også på tvers av kjønn i sin vurdering av scene- og filmpersonligheters fysiske karisma; nylig avdøde David Bowie var et eksempel, som en person med skiftende identitet, gjerne knyttet til seksuell legning. Han forførte både menn og kvinner, og utfordret eksisterende seksuelle preferanser – både på scenen og i film. SÆRLIG I FILM risikerer man å redusere selve verket ved å unnlate en omtale av skuespillernes ansikt eller kropp. Film er

ikke hørespill eller litteratur, det er mennesker i fysisk bevegelse. Vår opplevelse av film handler om opplevelsen av å se mennesker, og å la oss henføre av den fysiske tilstedeværelsen – ikke bare det som uttales verbalt. Skulle man for eksempel snakket om den franske regissøren Eric Rohmers filmer uten å nevne skuespillernes sensualitet, som Rohmer hadde et særegent blikk for, hadde de antakelig fremstått som stive språkkurs-videoer. Eller hva med Claire Denis´ ofte brutale filmer? De hadde ikke utløst den samme, emosjonelle ambivalensen uten hennes følsomme evne til å fange skuespillernes fakter. Det er ikke tilfeldig at mange store regissører har innledet forhold til sine skuespillere; skillet mellom en profesjonell og erotisk verdsetting av et menneske er ikke alltid så tydelig i slike sammenhenger. Mellom Hollywood-polert sex, kynisk porno og filmer som ikke tør nærme seg seksualitet i det hele tatt, kan filmer som Gaspar Noés Love – i sin feilbarlige banalitet – hjelpe oss å erkjenne at vi fortsatt tiltrekkes av menneskelig skjønnhet. Hva det innebærer bør få lov å være opp til hver enkelt. Les vår anmeldelse av filmen på side 54. Love har kinopremiere 5. februar.

Skillet mellom en profesjonell og erotisk verdsetting av et menneske er ikke alltid så tydelig.

TV GUIDE

Foto: NETFLIX

VI MÅ SNAKKE OM MAKING A MURDERER Ta del i samtiden og samtalen. TEKST MARCO REINERTSEN DE ALLER FLESTE har fått med seg Netflix-serien Making a Murderer, og det beste folk som har sett serien vet, er å snakke om den med andre. Vil du delta i diskursen? NATT&DAG viser deg typene du kommer til å møte – sånn at du er forberedt på alt.

Personen som er overbevist om at Steven Avery er uskyldig Personen som etter å ha satt seg grundig inn i saken, konkluderer med at dommen mot både Steven og Brendan er FEIL. Lar seg ikke overbevise av verken aktorat, etterforskning eller dommen, og mener det er gjort store feil i alle ledd, og at dommen og etterforskningen er et resultat av en personlig vendetta mot Avery-familien. Personen som tror Steven Avery er skyldig I motsetning til oss andre normale mennesker, som bruker TV-serier som en distraksjon fra det ubeskrivelige mørket vi har inni oss, ser denne personen på serier som noe annet: En sjanse til å videreutvikle den smarte, reflekterte og ressurssterke identiteten deres. Denne personen vil derfor bruke timer på Reddit på å finne de beste argumentene på hvorfor Steven Avery ER skyldig, og når samtalen om Making a Murderer endelig kommer er vedkommende klar. «Hva med svetten på bilbatteriet?», sier han fornøyd og

lener seg tilbake. «Heh, nei det kan godt hende at det er noe muffens altså, men for en DRAMATUR …» «Eller hva med at han ventet på Halbach i håndkleet den gangen» avbryter personen og velter alle skapene i kontorlandskapet og dytter de svakeste på jobb ned branntrappa. Personen som tror Steven Avery er uskyldig, men som bruker en diskusjon om serien som påskudd for å stjele fra deg ved å legge et kart over mobilen din, og så ta den når du ikke ser Denne typen kan kjennetegnes ved at de etter å ha bedt deg legge fra deg mobilen på bordet, bretter et stort kart over Averys Auto Salvage over telefonen din. Etter at dere har diskutert saken nøye og blitt enige om at Steven er uskyldig, takker vedkommende for seg, og forsvinner, tilsynelatende uten å ha stjålet noe som helst. Politietterforsker Lenk med løsbart som later som om han ikke er politietterforsker Lenk mens han framsnakker politietterforsker Lenks innsats under etterforskningen Denne personen vil ofte snakke med bred amerikansk aksent, og vil, bak løsbart, ofte være mer interessert i å snakke om hvilken god jobb Lenk gjorde under etterforskningen, istedenfor å snakke om skyldspørsmålet eller rakke ned på politiarbeidet. Når du konfronterer ham med det du mener er en rekke ubehagelige

Making a Murderer er en ti episoder lang krimdokumentar fra Netflix som omhandler flere rettsaker mot amerikaneren Steven Avery, som i 2003 etter 18 år i fengsel ble frifunnet for en voldtekt. I 2005 ble han arrestert på nytt for mordet på fotograf Theresa Halbach. Yndet samtaleemne når man ikke har annet å prate om.

uoverenstemmelser mellom aktoratets og forsvarets beviser, vil han ikke kunne svare deg, fordi han ikke forstår norsk, bare amerikansk. Vil til stadighet finne nøkler og blod om han føler seg truet.

Hun: Om han er uskyldig eller ikke er egentlig ikke det sentrale i denne … Han (avbryter): Men du, husker du hvordan de snakker eller? «Jah, oh-key»! Er som i Fargo, vøtt!

En gorilla som kan tegnspråk Vil som regel ikke være interessert i å snakke om saken, men vil heller signalisere setninger som «sove nå», «gi meg banan» og «politietterforsker Lenk gjorde alt i alt en drivende god jobb, spør du meg».

Personen som ikke har annet å bidra med enn å trist konkludere med at saken er skremmende, men at det ikke overrasker ham at det er nettopp i USA dette skjer.

Den blaserte NATT&DAG-skribenten Når en diskusjon om «MaM» starter, vil den blaserte skribenten fra NATT&DAG himle demonstrativt med øynene, og ellers bidra lite til diskusjonen annet enn å humre oppgitt og riste på hodet idet den misforståtte geni-hjernen hans gjør mentale notater. «Ja! Dette kan jeg forstørre og forvrenge i en tekst jeg senere skriver» tenker han fornøyd idet de andre i samtalen koser seg og former mellommenneskelige relasjoner, mens han nok en gang metaforisk sett blir stående utenfor. Tom Fassbender og Mike Wigert De to avhørsspesialistene starter gjerne diskusjonen med å gi deg en brus eller en sandwich, og vil fire timer senere ha fått deg til å innrømme et drap og en voldtekt uten at du helt vet hvordan det skjedde. Personen som ikke kan annet om Making a Murderer enn at de har fått med seg den fornøyelige Fargo-aktige Wisconsinaksenten til flere av de involverte i serien

Steven Avery Vil ikke delta personlig i samtalen, men ringer deg på en dårlig linje fra fengselet for å hevde sin uskyld eller informere deg om at han snart ikke har noe å leve for. Personen som faktisk drepte Theresa Halbach, men som ønsker å virke uskyldig Vil ofte si ting som: «Stephen Avery er skyldig, ass. Det er det ingen tvil om!» når temaet kommer opp. Vil ofte drasse på tunge tønner og spørre om du er keen på å lage bål en dag. Personen som er undercover-selger for en aggressivt selgende treningssenterkjede og sakte, men sikkert dreier samtalen inn på trening «Jeg synes det er mange spesielle ting med hele saken. Men du, hvor ofte trener du? Trener du med vekter, spinning eller hva?» Personen som mener Brendan Dassey sannsynligvis er uskyldig Etter å ha sett hvordan Brendan ble behandlet i serien, har denne personen konkludert med at det er mulig han er uskyldig dømt.

FEBRUAR 2016

TV KOMMENTAR

PARANOIAEN VAR BEDRE FØR X-Files populariserte 90-tallets konspirasjonsteorier, men bommer på tidsånden når serien gjør comeback i en verden etter 11. september. TEKST AKSEL KIELLAND I DE MANGE revideringene av TV-dramatikkens historie etter årtusenskiftet har Chris Carter og hans to største suksesser kommet stadig dårligere ut. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor: Millennium maktet aldri å innfri det dens utsøkt stemningsfulle trailere og introvignett lovet, og de færreste som har sett serien er i stand til å gi noen god forklaring av hva den egentlig handlet om. X-Files brukte på sin side fire år og to spillefilmer på å ødelegge hvert siste lille fnugg av godvilje serien hadde bygget opp gjennom de innledende sesongene som gjorde den til et globalt fenomen. Likevel er det viktig å huske at Mulder og Scullys overnaturlige eventyr var en like viktig del av TV-dramatikkens utvikling på 90-tallet som Twin Peaks – og at den på sitt beste var nesten like god. I en TV-historisk sammenheng er X-Files interessant i den forstand at den startet som en typisk 90-tallsserie strukturert som frittstående og kun løst sammenhengende episoder, og gradvis antok en form som minner om den som definerte TV-dramatikkens «gullalder» på 00-tallet, med én lang historie over flerfoldige sesonger. Når man ser X-Files på nytt, synes det

FEBRUAR 2016

åpenbart at det var «monster of the week»formatet som passet den best: Det er i de fire første sesongene man finner alle de store høydepunktene – både de humoristiske og de forstyrrende – og dette skyldes i stor grad at formatet forhindret en langsiktig oppdemming av patos og røde tråder. X-FILES’ HISTORIE speiler også de amerikanske konspirasjonsteorienes utviklingskart. Da serien startet i 1993 gjorde den intelligent og ofte overraskende morsom mainstreamunderholdning av en materie som inntil da hadde hatt tilholdssted i obskure nisjepublikasjoner og sensasjonalistiske tabloider og talkshow. Hver uke etterforsket FBI-agentene Mulder og Scully en sak basert på en populær vandrehistorie, og som regel endte episodene med at den evige skeptikeren Scully måtte innrømme at det fantes mer mellom himmel og jord enn den jevne amerikaner var klar over. På denne måten bygget serien opp et fascinerende og forførende bilde av et moderne, progressivt USA hvor det fortsatt fantes hvite flekker på kartet. På 90-tallet var konspirasjonsteoretikere en langt mer marginalisert størrelse enn de er i dag, for før internett ble allemannseie krevde det både tid og innsats å opprettholde et konspiratorisk verdens-

bilde. Dette ga seg utslag i en humoristisk og tvetydig henvendelsesform som hadde som mål å lokke potensielle konvertitter inn i en labyrint av kuriøse historiske fakta og spuriøse koblinger, som stod i åpenbar kontrast til den bombastiske tonen som har preget bevegelsen etter 11. september. Nøkkelen til X-Files’ kommersielle og kunstneriske suksess lå i at serien lyktes med å fange balansen mellom humor og alvor – og dermed også den forlokkende tanken om at alle disse absurde ideene kanskje, når alt kom til alt, egentlig hadde en kjerne av sannhet. Etter hvert tok imidlertid den store, overgripende fortellingen om UFO-konspirasjonen strupetak på serien og ødela denne balansen. Og da serien avsluttet sin niende sesong i 2002, var det i en verden hvor Bigfoot og UFOer ikke lenger syntes relevante, og hvor forestillingen om en hemmelig skyggeregjering dypt inne i det amerikanske maktapparatet ikke lenger var like forlokkende. X-Files var dobbelt utdatert, og hadde utspilt sin rolle. DA DEN TIENDE SESONGEN av X-Files hadde premiere i januar var det med andre ord ikke godt å si hva man skulle vente seg. Ville de seks episodene være en ren

nostalgitripp, eller hadde Carter & Co. funnet en måte å gjøre den gamle oppskriften relevant igjen? I X-Files’ fravær hadde serier som 24, Homeland og Person of Interest laget TV-underholdning basert på terrorfrykt og overvåkningssamfunnet, men ingen av dem hadde maktet å definere den konspiratoriske tidsånden på samme måte som X-Files gjorde det på 90-tallet. I første episode møtte seerne Mulder og Scully i en post-9/11-verden, men serien hang fortsatt fast i en mytologi basert på UFO-bortføringer, og i 2016 er det ingen som bryr seg om romvesener, med mindre de ser ut som øgler og er forkledd som den britiske kongefamilien. Selv om det fortsatt finnes åpenbare kvaliteter i samspillet mellom David Duchovny og Gillian Anderson, ble det raskt klart at det TV-landskapet mangler i dag ikke er X-Files så mye som en serie som er for 10-tallet det X-Files var for 90-tallet: En serie hvor UFOer er byttet ut med falsk flagg-operasjoner, hvor FBI er erstattet med CIA, hvor hver minste lille avkrok av det amerikanske kontinent er overvåket 24 timer i døgnet, og hvor den hårfine balansen mellom humor og alvor er skiftet ut med bipolare svingninger mellom rasjonalitet og pur, paranoid angst.

I 2016 er det ingen som bryr seg om romvesener, med mindre de ser ut som øgler og er forkledd som den britiske kongefamilien.

SPILL KOMMENTAR

ØNSKER DU INFORMASJON OM UTDANNING OG YRKESVALG?

DEN MØRKE SIDA AV PAC-MAN Om mikrotransaksjonar, rampestrekar og annan vondskap. TEKST RASMUS HUNGNES I LIKSKAP MED Osvald Alving i Ibsens Gengangere, freistar Pac-Man å få bukt med spøkjelsa sine, som er til hinder for den frie livsutfaldinga. «I created him to bring joy to all the people of the world,» som Toru Iwatani, Pac-Mans skapar, seier i blockbusterfilmen Pixels. Pac-Man er rund og ljos, lik sola, og spøkjelse skyr ljoset. Eg snakkar, i likskap med Ibsen, sjølvsagt om metaforar for dei trauma vi arvar frå familie og samfunn. Osvald: «Mor, gi mig solen.» Den gule kula er og blir det reinaste ikon, ein av dataspelets posterboys, eller postermenn – han har trass alt runda 35 år. Han er kjend som protagonisten i spelserien med same namn, men i Pixels opptrer han, til heltefigurane si store undring, som bad guy. Sidan debuten i 1980 har Pac-Man herska med eit konstant nærvere i populærkulturen. Du finn han til og med som interaktivt Google-banner, og figuren sjølv har vore med i eit utal spin-offs. I vinter kom dei til no to siste ut på mobil: Pac-Man 256 (kalla opp etter 256. brett i originalen, bortimot umogeleg å slå fordi labyrinten med vilje er dekt med glitchy grafiske artefakter) og puzzle-greia kalla Pac-Man Bounce. Med desse to utgjevingane har Pac-Man fullført sin overgang til den mørke sida. South Park-episoden Freemium Isn’t Free samanliknar speling av mobilspel med narkomani. Første dose er gratis – i Pacman 256 får du 6 gratis credits, slett ikkje nok i eit spel som er uendeleg. PacMan Bounce kan du godt spele gjennom utan å betale – det er berre at Pac-Man blir så sliten at han nokre gonger må sove litt før du får fortsetje. Med mindre du bestikk han med pengar, sjølvsagt – og sjølvsagt, han kvikar òg til dersom du let deg hjernevaske med reklamefilm. Hald avstand, ungar – du kjem til å ende opp i rennesteinen viss ikkje.

APROPOS MIKROTRANSAKSJONAR: Mang ein PAYDAY 2-fan er i harnisk, skal du vite. Dersom du kjenner ein, og han eller ho har vore molefonken den siste tida,

er det truleg fordi utviklaren OVERKILL, som hadde lova at dei aldri skulle introdusere mikrotransaksjonar, introduserte mikrotransaksjonar – små summar ein må betale for å låse opp gjenstander. No er fansen ekstra sure, for OVERKILL og Coffee Stain har gjort ei utveksling som har resultert i betalings-DLC-pakkane PAYDAY 2: The Goat Simulator Heist og Goat Simulator: PAYDAY. PAYDAY 2: The Goat Simulator Heist? Anar ikkje. Eg prøvde PAYDAY ein gong i fordums tid, men missa interessa etter eitt minutt, så eg kan ikkje seie stort om den saken. Men Goat Simulator: PAYDAY? Ah – tidt du dansa kringom meg, mangt eg rødde då med deg. Du var sprek og glad og god, all mi ros du vel forstod back in mai 2014, då Goat Simulator var nytt. Og no, når Goat Simulator: PAYDAY har kome ut, er det godt å sjå at utviklaren Coffee Stain har gjort som lova, og ikkje reparert bugsa, slik at det heile stadig er kaotisk og tilfeldig. Denne gongen startar det med at geita og hennar medsamansvorne – kamelen, rullestoldelfinen og flamingoen – flyktar frå dyrehagen. Dei er klare for å gjennomføre alskens rampestrekar, stjele bilar, gamble på casino og skyte fyrverkeri på folk. Det er ei fredsæl oppleving. Tidt du veit eg sa til deg: «Han veit meir enn mata seg.» TI PÅ TOPP

1 1

XCOM 2

2 1

Resident Evil 0 HD

3 1

Homeworld: Deserts of Kharak

(WINDOWS, OS X, LINUX)

Det niande spelet i X-COM-franchisen heiter XCOM 2, og byr på engasjerande turbasert sci-fi-geriljakrig.

(WIN, PS4, XBONE, PS3, 360)

Det femte spelet i Resident Evil-franchisen heiter Resident Evil 0, og kom ut i 2002. No kan ein nyte same solid samansette gufs på nytt i oppdatert utgåve. Det handlar om samhald og lojalitet.

Bredt utvalg av norske utdanningstilbud, studietilbud i utlandet, etterutdanning og kurs. Foredrag med aktuelle tema.

LILLESTRØM 11.-12. JANUAR HALDEN 14.-15. JANUAR KRISTIANSAND 18.-19. JANUAR SANDEFJORD 21.-22. JANUAR STAVANGER 25.-26. JANUAR BERGEN 28.-29. JANUAR ÅLESUND 1.-2. FEBRUAR TRONDHEIM 4.-5. FEBRUAR BODØ 8.-9. FEBRUAR TROMSØ 11.-12. FEBRUAR OSLO 17.-18. FEBRUAR Motta gratisbillett! Gå inn på vår nettside for å hente gratisbillett til messen. Her finner du også åpningstider, utstillerliste og seminarprogram. www.tautdanning.no

(WINDOWS)

Hendingane i oppfølgjaren til romstrategispelet Homeworld 2 går føre seg før Homeworld, og minnar med sine ørkenlandskap om Dune II, det moderne sanntidsstrategispelet sin stamfar.

FEBRUAR 2016

SMIL & GIFT MØTER

RAYMOND T. HAUGER Etter Spellemannprisens lengste tale har Beglomeg-Raymond blitt hele Norges Raymond. Bare synd for Norge at han har slutta å vise tissen. FOTO CHRISTIAN BELGAUX Du sa på telefonen i stad at du avlyste et intervju med Dagbladet for å slippe å svare på spørsmål om hvordan det var å kysse Susanne Sundfør. Hvordan var det å kysse Susanne Sundfør, a? – Det var et nuss, ikke et ordentlig kyss.

1 6

Det var litt mer enn det. – Det var i hvert fall ikke klining. Men jeg husker ikke så mye av det.

Du har tvangskysset hele NATT&DAGredaksjonen også, bortsett fra de nye praktikantene fra Westerdals. Hva legger du i begrepet «andre folks intimsfære»? – Det er noe som glipper ganske lett for meg. Det eksisterer vel nesten ikke. Jeg er veldig glad ofte. Synes ikke resten av bandet det er irriterende at du alltid skal ha all oppmerksomheten? – Nei, det er mange om det beinet der, ass.

De står i bakgrunnen og ler og hauser deg opp, som kids som har en venn med ADHD. – Haha! Ja, de gjør jo det. Men jeg har ikke ADHD. Jeg ble testet for det da jeg var liten, så jeg vet at jeg ikke har det.

Hva tenker du om at Beglomeg har blitt allemannseie nå? – Det blir vi aldri, mann! Raymond har blitt allemannseie. Og det er på tide.

Men jeg vil alltid verdsette det hvis noen andre gjør det, ute på byen eller noe sånt, det ønsker jeg velkommen. Men hvis en konsert har vært middelmådig så kan det være greit å moone som et siste forsøk på å redde det. Eller hvis det har gått skikkelig bra, for å toppe kaka … Er du utestengt fra noen utesteder i Oslo om dagen? – Jeg tror ikke det. Men jeg har alltid likt å bli holdt i tøylene. Strengt reglement, liksom. Hvis ikke finnes det ikke noe rett eller galt.

6 1 6 1

Du må ha noen å plage? – Ja, jeg har vært i Berlin noen ganger … Woooow, kult! – … og der er det alt for fritt. Det er ikke noe vits i å være i Berlin. Fordi du ikke får kjeft der?

Det er ikke vits å sitte og rimme folk på Berghain hvis du ikke kan bli kasta ut for det, liksom? – Jeg husker jeg har tenkt den tanken én gang, da jeg var på et sted der jeg danset på bardisken i en tangatruse og røyka en joint. Og bartenderen bare står og jobber liksom og strekker seg mot meg og bare «kan jeg få et trekk?». Da tenkte jeg «dette går ikke».

Så du er ute etter å provosere, rett og slett? – Jeg synes ikke det er så interessant

jeg husker fra ungdomsskolen da folk skulle bråke, de skulle liksom ta meg. Da måtte jeg forsvare at jeg liker dansebandmusikk, jeg kommer jo fra en dansebandfamilie og sånn. Du har en veldig karakteristisk måte å snakke og formulere deg på som minner om norsk film og tv fra 80- og 90-tallet. Hva kommer det av? – Jeg tror bare jeg har sett absurd store mengder med Mot i brøstet og sett mye på Nils Vogt.

Thomas Seltzer har beskrevet deg som «Elling pluss hipsterkapital». Føler du deg truffet? – Ja. jeg har sett alle Elling-filmene mange ganger. Jeg liker Elling-karakteren. Men Seltzer liker å sette meg litt på plass. Jeg husker han introduserte meg for en kamerat av ham en gang, og sa: «Raymond og jeg har et veldig problematisk forhold». «Nei, det er romantisk» sa jeg da.

Det virker som du får ekstremt hangups på enkelte ord å uttrykk, som «fise rundt» og «lekkert, mann!». Hvor mye av dette er Bourdieu og hvor mye er tourettes? – Det kan være det er et bittelite snev av tourettes. Jeg synes det er vanskelig å holde seg. Jeg synes det nesten er umulig å holde seg i noen settinger. Noen ganger må jeg bare kle av meg, for eksempel.

Men «lekkert, mann!», hvor kommer det fra? – Jeg forestiller meg at det er noe som ble sagt på Club 7 hvis noen spilte en feit solo.

heller.

1 6

Feigt å ikke vise tissen, ass! – Ja, men jeg føler at jeg har vist tissen så mye at folk er lei.

Du er jo alltid naken ellers. Er du naturalist eller blotter? – Jeg er ingen av delene. Men hvis jeg føler at ingenting annet nytter, så blir det siste utvei for moro. Jeg ler alltid hvis jeg ser en bar rumpe på et sted hvor det ikke sømmer seg. Pikk eller pung? – Kombinasjonen, hvor du klemmer pungen sånn at det ser ut som et ansikt, med pikken som en nese.

1 6 6

Kan du noen andre penistriks? – Husker vi gjorde mye bomba på ungdomskolen.

1 1

Hva med å gjemme pikken inni pungskinnet, som et sneglehus? – Ja, det er også bra.

Hva er det? – At man klemmer ytterst på forhuden mens man tisser, så den blåser seg opp som en ballong.

Eller å bare gjemme alt sammen mellom beina. – Jeg har egentlig sluttet med sånt selv.

FEBRUAR 2016

1 6 1 6

Du bare klarer ikke holde deg? – Nei. Alle elsker tilsynelatende Raymond etter Spellemann, men det er vel noen som hater deg og? Du er jo jævlig irriterende. – Ja, og jeg blir ofte irritert av meg selv også.

Vi hørte at ikke alle var så fornøyde med hvordan du delte ut prisen for årets danseband? – Nei, i hvert fall ikke et av banda. Da vi kom tilbake etter å ha fått prisen hadde bordet vårt vært ubevoktet ganske lenge. Og så kom han ene fyren bort og spurte kanskje fem-seks ganger om jeg kunne ta en slurk av drikken hans, som var et vinglass som luktet litt daff cola blandet med noe veldig sterkt. «Jeg skal ikke ha en slurk av det glasset ditt» liksom og de bare «Jo jo, ta en slurk, ta en slurk!» på en jævlig truende måte. Så du mener at et av dansebanda prøvde å forgifte dere? – Ja. Kanskje det bare var hjembrent, men det kan ha vært GHB. GHB er dansebanddopet. De er jo gærne. Som jeg sa i talen, de er anarkister, de driter i alt! De har ingen sperrer, de bare kjører på. Men de ble åpenbart fornærma, de kom bort og henvendte seg på en måte som

6 1 6 6

Skulle du helst levd på 80-tallet? – Ja, men da var det ikke internett da. Heller internett enn 80-tallet? – Internett på 80-tallet, det hadde vært perfekt. De hadde ARPANET i militæret da. – Ja, jeg var aldri i militæret. Det angrer jeg litt på.

Hva gjorde du? – Jeg jobbet et sted som het Institutt for sjeldne diagnoser på Stovner. Det var blant annet noen som hadde en hudsykdom som gjorde at huden vokste så fort at de ikke kunne ha jobb, fordi de måtte bruke 6–7 timer om dagen på å bare skrelle av seg hud med ostehøvel.

1 6

Høres ut som et bra møte med Oslo.

Bor det en liten skuespiller i deg? – Jeg føler jeg har spilt skuespill hele livet egentlig.

Du var med på Uaktuelt med Amir og Odin på VGTV i høst. Har du lyst til å gjøre mer TV? – Ja, bare ring!

Var musikken egentlig bare en plan B? Fordi du rett og slett ikke er pen nok til å være på tv?

– Ja.

6 1

Får satse på radio da.

Dere blir jo ikke spilt der heller! – Espen Thoresen spilte faktisk «Vi lever» på P3 nå, etter at de hadde insinuert at det var narkotika inne i bildet, og at jeg hadde en nevrologisk sykdom.

Admiral P covret «Vi lever» på Hver gang vi møtes. Hvis du skulle vært med på Hver gang vi møtes, hvem ville du hatt rundt bordet? – Rune Rudberg, Fenris, Susanne Sundfør og …

1 6 6 1 1 1

Wenche Myhre? – Nei, Wenche har solgt seg. Hun er ferdig. Nå er jeg mer på Maj Britt Andersen. Så Rudberg, Fenris, Sundfør og Maj Britt Andersen? – Ikke Maj Britt Andersen. Jaa9. Jaa9?

Haha!

Hvem ville du IKKE vært på HGVM med? – Onkl P, Admiral P og Store P.

Hva med Marcus & Martinus? – Jeg skulle ta selfie med dem på Spellemannprisen. Så ville de holde mobilen selv, og han ene bare holdt knappen inne, så jeg har sånn 60–70 bilder av meg og dem. Drrrrrrrrrrrrrrr, sa det. Jeg skulle vel ha valgmulighetene åpne til å velge det beste bildet, jeg vet ikke.

Er det sånne folk du skal henge med, nå som du er Spellemann-vinner? – Spellemannprisen betyr ikke noe som helst. Den er viktig når moren min går på butikken og møter mødrene til folk jeg gikk på skole med, liksom. Det er som å vinne gullmedalje i NM. Men det er ikke det som betyr noe.

Hva er det som betyr noe da? – Jeg satt på dass og dreit da jeg så en facebookoppdatering fra Gylve Fenris Nagell. Fenris hadde hørt på Eurokrjem, og skrev at det var et paradigmeskifte i norsk musikk. Da reiste jeg meg opp, med bæsj på vei ut av rumpa og ropte på kjæresten min for å fortelle det. Å få en sånn tilbakemelding fra Gylve betyr alt. Da visste jeg at vi hadde levert. Da vi fikk Spellemannpris følte jeg ingenting. Er dette dritpretensiøst?

Ja. – Jeg lover deg, bæsjen var på vei ut av ræva, og Gylve skrev at Eurokrjem var et paradigmeskifte. Jeg har aldri vært så stolt noensinne.

Jeg føler at jeg har vist tissen så mye at folk er lei

Raymond Teigen Hauger er bassist, DJ, personlig assistent og eksentriker. Frontfigur i bandet Beglomeg, som vant Spellemannprisen 2015 i kategorien rock og holdt en over fem minutter lang tale for å feire. Hauger delte i tillegg ut Spellemann for årets danseband med brask og bram, samt kysset Susanne Sundfør. Lekkert, mann! Spiller på Ingensteds i Oslo 5. mars. FEBRUAR 2016

Yayoi Kusama. Kusama med gresskar. Installasjonsfoto fra Aichi Triennale, 2010. Courtesy Ota Fine Arts, Tokyo/ Singapore; Victoria Miro Gallery, London; David Zwirner, New York; og KUSAMA Enterprise. © Yayoi Kusama

19. feb – 15. mai 2016

Kusama

I uendeligheten

Forhåndskjøp av billetter på www.billettservice.no