NATT&DAG, Oslo, februar/mars 2018 by NATT&DAG

OSLO â&#x20AC;&#x201C; FEBRUAR & MARS 2018

04 TIDENS ÅND 06 OVERHØRT 10 HVA FAEN ER GREIA MED P3? Vi har anmeldt hele NRK P3 12 RIP BØR & BØRSEN: SLUTT PÅ EKTE KARAOKE I OSLO? Møt karaokemiljøet som gentrifiseres ut av byen 18 TIL FORSVAR FOR SEX MED MASKINER Sexrobotene kan redde planeten 20 NORSK HIPSTERPORNO PÅ NØRREBRO Det er deilig å være norsk og samtykkekompetent i Danmark 22 AND THE WINNER IS… Alle vinnerne (og taperen) av Osloprisen 2017 26 BILDESERIE: OSLOPRISEN OG COSTUME AWARDS 38 BLÅ FYLLER 20 ÅR! Grattis, venner! <3 42 INTERVJU: SWICHA ARTISTA 44 INTERVJU: BOY PABLO 48 INTERVJU: MATHIAS «MA$ARATI» NORDBY 54 ENDELIG NOE BRA PÅ TV! Vi har møtt Fridtjof og Jacob fra Hit for hit 62 SMIL & GIFT MØTER EMIR

Sjefredaktør Daniel Ramberg ramberg@nd.no Redaktør Nikolai Kleivan kleivan@nd.no Fotoredaktør Maria Pasenau pasenau@nd.no Film- og TV-redaktør Marco Reinertsen reinertsen@nd.no Musikkredaktør Pelle Bamle bamle@nd.no Journalister Ida Wammer wammer@nd.no Ludvig Furu furu@nd.no Art Director Torunn Solli solli@nd.no

Skribenter Andreas Dahl Andreas Lund Bjørnar Bergem Daniel Ramberg Eli Melby Frøydis Århus Gift Ida Wammer Kaja Kirsebom Ludvig Furu Marco Reinertsen Nikolai Kleivan Pelle Bamle Rasmus Hungnes Smil Torgeir Holljen Thon Torgeir Aanes Truls Foss Yngve Sikko Foto Emil Kjærnli Jan Kühr Jonas Gran Maria Pasenau Marius Eie Rumi Baumann William Glandberger

Daglig leder Christian Rasmussen christian@nd.no Markedsansvarlig Johnny Jensen salg@nd.no Kommersiell direktør Anders Gottlieb-Nygaard anders@nd.no NATT&DAG Event event@nd.no Administrasjon okonomi@nd.no

Cover Foto: Maria Pasenau

Utgiver NATT&DAG AS Trykk Amedia Trykk AS Lesertall 127 000 distribusjon@nd.no Redaksjonen tar ikke ansvar for ubestilt materiell

FORFATTERE

ARRANGEMENTER

UNNI LINDELL (FESTIVALFORFATTER) JO NESBØ – MALIN PERSSON GIOLITO (S) CLARE MACKINTOSH (UK) – FIONA BARTON (UK) KAREN DIONNE (US) – ARNE DAHL (S) HANS OLAV LAHLUM – GUNNAR STAALESEN TOM EGELAND – JØRN LIER HORST JENS LAPIDUS (S) – HÅKAN NESSER (S) KRISTINA OHLSSON (S) – ANDERS DE LA MOTTE (S) C.J. TUDOR (UK) – TORKIL DAMHAUG TRUDE TEIGE – JØRGEN JÆGER – GRAEME MACREA BURNET (UK) SOFIE SARENBRANT (S) – ANNA EKBERG (DK) – DEREK B. MILLER (US) MARIETTE LINDSTEIN (S) – CHRIS TVEDT – EYSTEIN HANSSEN EIRIK HUSBY SÆTHER – MONIKA N. YNDESTAD JARAN DAMMANN – KNUT NÆRUM – JØRGEN BREKKE LENE LAURITSEN KJØLNER – MERETE JUNKER – GEIR TANGEN AGNES MATRE – ULRIK HØISÆTHER – KNUT FALDBAKKEN INGEBJØRG BERG HOLM – ROAR RÆSTAD – M. J. ARLIDGE (UK) KATRINE ENGBERG (DK) – ASLAK NORE – JENS HENRIK JENSEN (DK) ØYSTEIN WIIK – HEINE BAKKEID – CHRISTIAN RENÉ WOLD INGAR JOHNSRUD – BJØRN OLAV JAHR – JÓGVAN ISAKSEN (FO) ØYVIND OLSEN – SUN HEIDI SÆBØ – THOMAS WINJE ØIJORD IVAR FAHSING – OLA THUNE – HANNE KRISTIN ROHDE OLA BREKKEN – CHRISTIAN RENÉ WOLD – PER ARNE KARLSEN KARI HODNE FRENCH – ØYSTEIN BOGEN

GRATIS ADGANG Hele programmet på www.krimfestivalen.no

Tidens Ånd

ALLE TV-SERIER LEGGES TIL OLAF RYES PLASS Debatten har RAST om at vinterens nye TV-serier er dårlige og bare har hvite folk i seg. Men dette er nesten enda verre: Nesten voksen (NRK), En natt (NRK) og Første date (TV Norge) har en annen ting til felles i tillegg: De er alle lagt til Olaf Ryes plass på Grünerløkka! Og her om dagen så vi til og med Olaf Ryes plass på Bachelorette USA! Jan Kjærstad skrev i en eller annen bok at Olaf Ryes plass minner ham om Malaga. For oss minner det bare om kjipe sitte-ogsnakke-kvelder på byen, UNICEF-ververe og halvhjertet parkpils den første soldagen i april — og ingen god nattmat i mils omkrets (skjer med det?). Er litt kreativitet for mye å be om når det kommer til norsk TV? Hva med en serie lagt til Birkelunden, for eksempel?? INTERNETT ER ØDELAGT Det er nesten litt vanskelig å huske det, men for noen ganske få år siden var internett et sted der det gikk an å gjøre – vel, egentlig hva faen du ville. Ok, til tider var det et fragmentert, tregt og lite brukervennlig sted sammenlignet med dagens strømlinjeformede opplevelse. Men noe fantes da som mangler nå: En visjon om internett som Kulminasjonen av det menneskelige frigjøringsprosjekt. Et prosjekt som for alvor startet med en liten greie som vi i dag kaller «den franske revolusjon». :) Men også digitale revolusjoner spiser sine barn: I 2018 er internett et sted for gigantiske monopol-selskaper som har makt til å tvinge stater i kne, ekstremistisk propaganda i form av «fake news», og ikke minst et overvåkingsverktøy som både stater og private selskaper benytter seg flittig av. Oooops! :P GOOGLE ARTS & CULTURE APP I det siste virker det som om alle har brukt den nye Google-appen («som egentlig bare finnes i USA da!!») som matcher selfiene dine opp mot en database med verdens kunstverk. Jada, morsomt at du ligner på en fyr i et nederlandsk renessansemaleri. Jada, morsomt at du ikke ligner på en fyr i et nederlandsk renessansemaleri. Det er egentlig en grei deal å gi Google et par velbelyste, detaljerte bilder av ansiktet ditt som de kan legge ved all informasjonen de allerede har fått fra søkene, mailene og videoene dine, i bytte mot de 11 liksene du får av å legge ut resultatet fra appen, på Facebook-kontrollerte sosiale medier. Det går bra det her. Forslag til ny app for å logge folks helfigur: Vi vil ha en app som sammenligner klesstilen vår med det bergensrappere til enhver tid går med — slik at vi alltid kan

være sikre på at vi kler oss helt motsatt. Ordner dere det, Google/Facebook/PST/ Erna Solberg? Vi vet dere leser dette allerede mens vi skriver det. Hallo? Halloooo??! Hehe, neivel. Helt stille nå? Hva hvis jeg skriver for eksempel hvor var Arne Brimi 22. juKINESISK POLITI HAR FÅTT FACIAL RECOGNITION-BRILLER Apropos dystopisk mareritt, om det ikke var skummelt nok å leve i totalitære samfunn fra før, har kinesisk politi nå fått facial recognitionbriller. Disse kan enkelt identifisere kriminelle i store folkemengder (som Kina tross alt er), enten de har utestående bøter, er etterlyst av politiet eller er uenig i noe myndighetene sier. :) Kina er med andre ord enda nærmere å bli Black Mirror-versjonen av den vestlige verden, noe som gjør Vesten til en…. øøøh… slags whitewashed demokratisk versjon av Kina? Jeg vet ikke. Finn på noe bedre selv! ANIMERTE INFLUENCERE Nå tar robotene også de ny-medialedrittjobbene som har dukket opp i det siste som en reaksjon på nettopp at robotene tar jobbene våre. Influenceren @lilmiquela på Instagram er halvt spansk, halvt brasiliansk og 100 % dataanimert. Det stopper henne ikke fra å posere med merkeklær over en lav (og veldig hipp) sko, reposte memes til sine 552k følgere og posere blygt for kamera. Alt dette peker mot en mørk og ganske nær fremtid der politiet er onde roboter, sexpartnerne våre er digge og sexy (og kanskje onde) roboter (se et forsvar for sexroboter på side 18!), og der garderoben vår sannsynligvis består av veldig rare klær (fordi det er i fremtiden) som multinasjonale selskaper sine dataanimerte søte jenter promoterer i sosiale medier. Men når alt kommer til alt er ikke de andre influencerne spesielt «ekte» de heller, eller hva? Bare et lite skråblikk fra vår side, det der, hehe ;-) GAMLE FOLK Ola Kvernberg fremførte i januar sitt mesterverk «Steamdome» på Røverstaden — den nye klubb- og konsertscenen i de gamle lokalene til Club 7. Det gjorde han for et publikum med sjokkerende høy gråstenkfaktor, noe som tyder på at den venuen faktisk får en hel bråte med folk på femti pluss til å tørre/gidde å gå på klubbkonsert igjen. Alt de trengte var et sted som lå på vestkanten (eventuelt et sted de vet hvor ligger). Kult å se at gamle folk fortsatt finnes! FLEECE Det er to ting alle har gjort i vinter: kledd seg i kule fleece-jakker fra The North Face eller Patagonia, og snakket om hvordan

«Som så ofte før, er det ingen som helt forstår nøyaktig hvorfor alt går til helvete» mikroplast i havet er iferd med å bli et miljøproblem. Newsflash: Fleece-gensere er laget av plast og hver gang du vasker dem bidrar du til utslipp av nettopp mikroplast. Her må man altså velge hvilket lag man er på: fish eller fash. Velger du førstnevnte går det sikkert til helvete likevel, velger du det andre går det i hvert fall til helvete, men du ser i det minste jævlig bra ut! KAPITALISMEN REGULERER SEG SELV ): Det er noe Groundhog Day-aktig i å våkne opp og se at børsene har stupt verden over igjen. Det er jo ikke akkurat første gangen kapitalismen er ute med ei litta justering for å si det sånn. Som så ofte før, er det ingen som helt forstår nøyaktig hvorfor alt går til helvete, men media melder at frykt muligens har noe med det å gjøre. GREAT. Samtidig kræsjer kryptocash, og vi kan endelig sende saker om hvorfor Bitcon er en boble til alle de kryptoinvesterende vennene våre. Hvor verdiene blir av, er vi usikre på, men vi satser på at skatteletter til uredde norske gründere med stå-på-vilje og fremme-i-skoa-holdning fikser økonomien denne gangen også :) Boblere 03 Greedo, rapmusikk med 80-talls-sound, voksenpressen har oppdaget Jordan Peterson, Snapchat suger, «debatten» mellom Ulrikke Falch og Sophie Elise, Leirstein-fuelled PDFrenessanse, Jordan Peterson er nazist likevel, Hemingway var homo, Falcon Heavy = beste bilreklame siden Du er henta!? Karl Kani, erotisk fanfiction om Robert Mueller, Hemingway var transperson, kostholdsbloggen til Jordan Petersons sønn, å være lei av take-away, å fortsatt diskutere «krenking», hyperaktivt musikkonsum, prate dritt om YME – men handle der når det er salg, HaPå Ananas Limited Edition, rasebytte, å ta avstand fra sportsmote, Ringenes Herre på Netflix, Barry Lyndon på Netflix, post-metoo-nummenhet, el-gitar, for lange musikkalbum, Snow Boyz’ «Man’s Not Hot» (Christmas Edition), Interessert-knappen på FB-eventene til Røverstaden, Joacim Lund er dritt IGJEN, bringebærdrinken på Fru Hagen, det-tunge-ransmiljøet-på-østlandet-nostalgi, løvbiff, kjærestepar på skitur i marka

I SENTRUM AV SENTRUM

ANNONSE

FOLKETEATERPASSASJEN ligger midt mellom Youngstorget og Storgata. Inne i passasjen finnes gode opplevelser på rekke og rad: Moderne kunst, verneverdig Art Deco-arkitektur, storslåtte teateropplevelser og et knippe skikkelig gode restauranter.

BURGER BAR Hjemmelagde hamburgere på kullgrill, kald drikke, fries, dipp og god service.

NIKAY «Nikkei»-mat, streetfood style, med smaker inspirert av Japan og Peru.

KROHGS KAFFEBAR Kaffebar med varme drikker, iste, fersk juice, rundstykker og supper.

MER INFO FINNER DU PÅ FOLKETEATERPASSASJEN.NO

CANTINA CORTINA Høyt tempo og god stemning som tatt fra en piazza sør i Italia. Pizza. Pasta. Pronto. Per favore.

GRILLERIET Grillen er hjertet i restauranten og på kjøkkenet. Enkle, gode råvarer på ulmende trekull.

Overhørt

«En dopglad Soundcloudrapper fra vestkanten …

Support: Woody smalls

+ finding muzyamba

RockefelleR

T o R s d a g 8. f e b R u a R bill. kR. 320,- + bill.avg. 18 åR leg.

Support: jessie reyez

senTRum scene

o n s d a g 28. f e b R u a R bill. kR. 360,- + bill.avg. 18 åR leg.

En smule skoleflink? :) En dopglad Soundcloud-rapper fra vestkanten som liker normer knyttet til korrekt pannebånd-påkledning, gikk ut av videregående med 5,8 i snitt. Flink gutt! Vin og rock En Queen-elskende glam-rocker som nylig stilte opp i landets kanskje beste togstasjonrelaterte magasin ble nylig observert mens han kjøpte to kartonger med rødvin på Oslo City. Kanskje han skal ha middagsgjester i helgen? :) Årets beste stemme Stortingets yngste innstemte representant stemte på Linda Hofstad Helleland som Årets verste stemme fra Stortingets servere. Kontinentale vaner I et visst baltisk land hvor en viss FrP-er kjøpte sex er det visstnok trendy å kjøpe kaffe på Cirkle K-stasjoner. Vi beklager denne.

senTRum scene

m a n d a g 5. m a R s

hovedsal - 18 åR leg. / galleRi - fRi aldeR bill. kR. 310,- + bill. avg.

Support: Pumba med venner

RockefelleR

T i R s d a g 6. m a R s

bill. kR. 390,- + bill.avg. 18 åR leg.

Kardashians på Sentrum Scene En rapduo bestående av to brødre forsøkte å sjekke opp den ene av to prisutdelende TV-tvillinger OG en prisutdelende debattleder backstage på Osloprisen med klassikeren «Oi, jeg trodde det var en Kardashian som kom inn i rommet nå!» Selfiefellen Enda mer populær enn jentene som ble forsøkt sjekket opp backstage, var hele norges Hallgeir Kvadsheim fra Luksusfellen som sannsynligvis stilte opp på flere selfies med andre kjendiser enn totalt antall selfies de andre kjendisene stilte opp på til sammen, iløpet av kvelden. Grease-vikar En av årets prisvinnere på Osloprisen måtte avlyse et planlagt videointervju med NATT&DAG da sønnens barnevakt plutselig måtte steppe inn som vikar i Grease-musikalen for noen som ødela foten.

senTRum scene

f R e d a g 9. m a R s

bill. kR 460,- + bill.avg. 18 åR leg.

RockefelleR

s ø n d a g 18. m a R s

bill. kR 290,- + bill.avg. 18 åR leg.

Flekken på lakenet En nåværende kreativ lærer og tidligere NATT&DAG-skribent stjal et av diktene i sin nyeste diktsamling fra en tidligere elev, Villa-fan og Bøler-personlighet. #metoo Etter et voldsomt mediekjør den siste tiden bør en av Norges rikeste partiledere kanskje slutte med noe han har holdt på med lenge: bikramyoga i bar overkropp.

Special guest: 9th Wonder

John dee / TiRsdag 13. maRs bill. kR. 265,- + bill.avg. 18 åR leg.

Helt vanlig, normal fyr En NATT&DAG-profil skal visstnok være en helt vanlig og normal fyr som det ikke er knyttet noen nevneverdige problemer til, hverken på det personlige eller økonomiske plan.

senTRum scene

T o R s d a g 1 2. a p R i l

hovedsal - 18 åR leg. / galleRi - fRi aldeR bill. kR. 320,- + bill. avg.

Let them eat cake En kvinnelig artist med et veldig kort etternavn ble visstnok så sur da en rødhåret bergensartist kom inn og sang duett med henne under forrige P3 Gull at hun slengte en kake i fjeset på manageren sin.

John dee John dee / onsdag 4. apRil

o n s d a g 4. a p R i l

bill. kR. 275,- + bill.avg. 18 åR leg.

Forsalg: www.rockefeller.no > Tlf. 815 33 133 > NB! + bill.avg.

MARCH 8 - MAY 6 TRONDHEIM, NORWAY

META.MORF 2018 5TH TRONDHEIM BIENNALE FOR ART AND TECHNOLOGY

SPEAKERS: ALEX ADRIAANSENS / RACHEL ARMSTRONG / ERICH BERGER / ORON CATTS / ZANE CERPINA / BORIS DEBACKERE / LOUIS-PHILIPPE DEMERS / DISNOVATION.ORG / SIMONE FERRACINA / HÅVVE FJELL / JULIE FREEMAN / ORIT HALPERN / ROLF HUGHES / FLORIS KAAYK / KIRSTY KROSS / MELISSA E. LOGAN / ERIN MANNING / KOERT VAN MENSVOORT / ALEXANDRA MURRAY-LESLIE / RASHIK PARMAR / FÉLIX LUQUE SÁNCHEZ / STELARC / STAHL STENSLIE / SUSAN STEPNEY / JORIS STRIJBOS / PETR SVAROVSKY / HEGE TAPIO / BILL VORN / KEVIN WARWICK / FREDERIK DE WILDE / PINAR YOLDAS / LIAM YOUNG / EXHIBITORS: JAMES BRIDLE / DISNOVATION.ORG / FLORIS KAAYK / SASCHA POHFLEPP / FÉLIX LUQUE SÁNCHEZ / JORIS STRIJBOS / FREDERIK DE WILDE / PINAR YOLDAS / JOAKIM BLATTMANN / BULL.MILETIC / JAKOB KUDSK STEENSEN / PAUL PRUDENCE / BASTIAAN BUIJS / MARTA GIRALT / MELANIE VINDL / PERFORMERS: LOUIS-PHILIPPE DEMERS / BILL VORN / HÅVVE FJELL / WINGS OF DESIRE / CHICKS ON SPEED / RELEASES: EE MAGAZINE: DANGEROUS ART / STELARC: STRETCHED SKIN / HYBRIDS: TEMPORARY LIBRARY OF NORWEGIAN MEDIA ART / TEMPORARY LABORATORY / FILM PROGRAM: ALL BORDERS ARE TEMPORARY / WORKSHOP: LYDHØR

METAMORF.NO

/ TEKS.NO

/ META.MORF

SUPPORTED BY: ARTS COUNCIL NORWAY | TRONDHEIM MUNICIPALITY | TRØNDELAG COUNTY COUNCIL

På side 20 kan du lese om porno. Hva var søkeordet nordmenn brukte oftest på Pornhub.com i 2017?

Quizmaster Andreas Dahls tre første ord var «La Paz», «Mekong» og «Kangchenjunga», og allerede som tolvåring kunne han nanvgi de fire hovedstedene som ligger langs Donau. Til daglig driver han med quiz-skaping og perseroppdrett under ruinene av trafikkmaskinen Bispelokket. Instagram: @hummerskum

På side 18 kan du lese om sexroboter. Jeg er ikke så glad i sexroboter, men jeg liker filmen Wall-E. Hva heter den hvite roboten som Wall-E forelsker seg i?

Fra side 32 kan du se en bildeserie fra Costume Awards. Personlig har jeg boikottet utdelingen etter at de fjernet prisen «årets quizfluencer», men jeg spør likevel: kan du navngi tre kategorier det ble delt ut pris i?

Pååå side 62 kan du lese et intervju med Emir. Jeg kan ikke så mye om den fyren, men jeg kan en del om De forente arabiske EMIRater. Kan du nevne to av de syv forente emiratene?

På side 38 kan du lese om at utestedet Blå er 20 år. Hjelpes. Fargen Blå er jo en litt deprimerende og mørk greie. Spørsmålet lyder: Hvilken duo skrev en gang en sang som åpner med tekstlinjen «hello darkness my old friend»?

I bylineteksten min står det at jeg driver med perser-oppdrett. Det stemmer i og for seg ikke, men jeg er neppe den første i medienorge som har løyet på CVen! Uansett, VANSKELIG KATTESPØRSMÅL SOM GIR TO POENG: Hva kalles en korthåret perser? Se bilde.

OL, sexroboter og korthårede persere: NATT&DAG gir deg spørsmålene og svarene du ikke visste du trengte.

10-11 poeng: Flykt til Brasil! Dopingjegerne kommer!

Faksimile: VG 25. februar 2002

POENGSCORE

JA, DA VAR DET OL DA! Eller, det har vært OL… Litt avhengig av når du leser dette. Hallo der i fremtiden! Hadde du et fint OL? Uansett, sist våre stolte menn og kvinner utfoldet seg i snøen før Pyeongchang var i Sochi i det herrens år 2014. Spørsmålet lyder: Hva var (det fantastiske) slagordet til Sochi-OL? Det består av tre engelske ord, det første er «hot».

Hva heter røveren avbildet på det store bildet her? Etter OL i 2002 flyktet han til Brazil som… ehem… enkelte tyskere har gjort før han.

Fire nye øvelser er/var med i år. Nevn én!

6-9 poeng: Blir quiz OL-øvelse i Bejing 2022 så er DU kvalifisert! 2-5 poeng: Jeg anbefaler at du søker etter «knowledge» på Pornhub fra nå av. 0-1 poeng: Aloha darkness my old friend.

Her trodde jeg det var Ole Einar Bjørndalen som skulle fyre av noen «missiler» under OL, men i skrivende stund er det større sjanse for at Kim Jong-un gjør det. Spørsmålet lyder: hva heter faren og farfaren hans? Kim’ern altså, ikke Ole Einar.

1: «Norwegian», fulgt av «norsk» og «step sister». Norge, mitt Norge! 2: Eve 3: Årets beste makeupmerke, Årets beste butikk, Årets beste hårpleieserie, Årets beste klesmerke, Årets initiativ, Årets moteprofil, Årets beste tilbehørsmerke, Årets modell, Årets beste hudpleiemerke, Årets norske designer, Årets beste duft, Årets best kledde mann, Årets best kledde kvinne. 4: Abu Dhabi, Ajman, Dubai, Fujairah, Ras al-Khaimah, Sharjah og gode gamle Umm al-Qaiwain 5: Simon & Garfunkel. Fun fact: Opprinnelig var teksten «Aloha darkness my old friend»!! 6: Exotic. 7: Hot. Cool. Yours (solbrilleemoji). 8: Johann Mühlegg 9: Fellesstart i hurtigløp, snowboard big air, lagkonkurranse alpint og MIXED CURLING. 10: Kim Jong-il og Kim Il-sung

Alan Walker Arif Cashmere Cat First Aid Kit Unge Ferrari Sondre Justad SE

Lil Xan Daniel Kvammen Fanny Andersen Fieh Halie Hkeem Kakkmaddafakka Kjartan Lauritzen Lauv Milky Chance Sl tface US

www.slottsfjell.no

Anmeldelse P3

Hva vil P3 være? Vi har anmeldt NRK P3 etter ett år med ny redaktør. TEKST LUDVIG FURU

DET FINNES EN VIDEO der Sandra Lyng Haugen går rundt på Akershus festning og synger låta «Play My Drum», helt akustisk, blant resten av byens befolkning. Hun synger og beveger seg mot kamera sammen med en akkompagnerende gitarist, som ukomfortabelt og nakent imiterer koringen på refrenget: «ra-papa». Etter hvert får de selskap av en saksofonist med solbriller som virker i overkant glad over å være seg selv. På et tidspunkt går en gammel mann forbi sirkuset, stopper i bakgrunnen, ser seg tilbake og lurer på hva i all verden dette skal forestille. Uten å forsøke, og uten å være klar over det selv, setter han fingeren på et av vår tids store medierelaterte spørsmål: Hva faen er greia med P3? Et drøyt år etter at tidligere VG-profil Camilla Bjørn tok over som redaktør, er NRK P3 overalt. Du trenger ikke like dem på sosiale medier for å få feeden din infisert av en eller annen litt for gammel programleder som spør Sigrid for ørtende gang om hvor syykt det er å bli listet på BBC, med en mafia-aktig undertone av «husk at folk hørte deg her først». P3 har tydeligvis ansatt noen av landets mest besatte SoMe-strateger, og med et velsmurt maskineri har de effektivt skaffet en substansiell armé av følgere. Reachen er suveren, budsjettet tas hånd om av statens trygge hånd, og innholdet… vel. Hvordan står det egentlig til med P3s innhold? P3-DEBATTEN: DÉJÀ VU Først en aldri så liten recap av den siste P3-debatten. Etter fjorårets P3 Gull har kanalen blitt kritisert for kameraderi og sin kommersielle profil. Musikkavdelingen har måttet forsvare spillelistene sine i motsvar og åpne brev. I et innlegg på Gaffa.no skriver Peder Ebbesen at P3 minner om et kartell, og mener kanalen nå har «blitt en nepotistisk gruppe individer som er blitt litt for glade i å klappe hverandre på skuldrene». Matias Tellez skriver i Dagbladet at man må være en bestemt type artist for å vekke redaksjonens interesse, og hevder NRK bryter med vedtektene om nøytralitet i rollen som statskanal. På toppen av kransekaka har Christine Dancke fått hard kritikk i VG for inhabilitet, på grunn av hennes hyppige promotering av artister hennes nære venn og DJ-kollega Silje Larsen Borgan administrerer som sjef i PR-selskapet Little Big Sister. I hvilken grad kanalen skal være kommersiell har vært et hett tema siden Håkon Moslet ble ansatt i 2002. På 2000-tallet gikk «Petre»-diskursen heftig for seg, blant annet inne på Ballade.no, ofte rundt Moslets kontroversielle ambisjon om at «Kidsen [sic] skal få den musikken de liker på Petre». Journalist Øyvind Holen kommenterte i en krass Morgenbladet-sak fra 2005 at «å kritisere P3 er i ferd med å bli en aldri så liten folkesport i Medie-Norge.» Lite har forandret seg. Moslet fortsatte å trosse kritikken, og dagens musikksjef Mats Borch Bugge står ansikt til ansikt med nøyaktig samme typen misfornøyde hylekor. Kampsonen er imidlertid blitt utvidet. Radiotallene har sunket betraktelig de siste årene, spesielt etter DAB-revolusjonen, og kanalens tilhengere har i større grad emigrert til sosiale medier og Spotify-spillelister. På Facebook kjemper kanalen om oppmerksomhet, ikke bare med kommersielle medier, men også med sponset innhold fra andre bransjer og internasjonale mediehus. P3s uttrykk har blitt mer visuelt, og kulminerer hvert år i omtalte og utskjelte P3 Gull. Utdelingen har tydeligvis fått større budsjett de siste

årene, blant annet på bekostning av Urørtfinalen, som ikke lenger vises på TV. Med programledernes hyppige bruk av lingoen «P3-artist» fremstår denne prioriteringen mer og mer vulgær. Det er bare de store artistene med et trofast forhold til kanalen som skal vises frem på riks-TV. CHRISTINE P3s innhold faller som regel inn i to ganske forskjellige kategorier, som til sammen illustrerer en slags identitetskrise. Er de et lettsindig 730-type kjendismagasin for tenåringer, drevet av fjolleintervjuer, kjendisnytt og fnisete stuntjournalistikk fra rød løper, eller en kul, oppdatert radiokanal som tar unges musikksmak på alvor? Og hvis de vil være begge deler, hva skal prioriteres når? I 2018 heller det tydelig mot førstnevnte. Som Christine Dancke selv sier (eller RAPPER) i P3remixen av «Attitudeproblem», er hun gudmor for mange av Norges største artister. Og måten hun sørger for «at du blir no, bror» er å inkludere deg i så mange enerverende, virale drittvideoer som mulig. Peder Ebbesen skriver i Gaffa at hun er irriterende god i jobben sin, men hvis det å være mest mulig irriterende på internett er jobben din, bør noe revurderes. Spesielt glad er Dancke tilsynelatende i artistintervjuer der hun quizzer artistene om Googles søkestatistikk, i serien «Hvor godt kjenner du deg selv på internett?». Samtalen går omtrent som følger: – Hvor mange treff har du på Google? – Jeg vet ikke, kanskje tusen. – Feil, du har fire millioner! – Wow! Dette imponerer meg fordi jeg ikke har tilstrekkelig med kunnskap om hvordan en søkemotor fungerer. Produksjonen av Danckes innhold er outsourcet til hennes eget selskap, Vrang Produksjon. Det er ikke nødvendigvis noe galt i å lage klikkvennlig innhold eller å bruke private leverandører, men når P3 leier inn ekstern arbeidskraft og DETTE er det de ender opp med, må det være lov å stille noen høyere krav. Eller tror P3 at uhøytidelig og underholdende innhold må være uten brodd og fullstendig hjernedødt? JAZZING MED MEINING Den forvirrende måten de prøver å appellere til både 15- og 30-åringer på, illustreres godt med deres nye programkonsept Norske tilstander, som P3 selv publiserte en sak om i februar. Etter å ha kommet over den grusomme tittelen «Jazzing med meining» kan man lese at programlederne skal «make news great again». Adelina Ibishi og Vida Lill Berge gjør en klassisk forveksling av selvironi og skamløshet da de avslører at de, hehe, ikke kan noe om politikk. Berge funderer: «jeg er spent på om jeg blir smartere av å møte alle disse politikerne, eller om jeg bare kommer til å framstå som en idiot ved siden av dem.» Når så 26-åringen sier seg enig i den humoristiske påstanden fra hennes programlederpartner om at de eneste nyhetssidene hun sjekker er «sider som SeHer og Side 2» kan det tenkes at ja, hun vil framstå som en idiot. Hvem er dette programmet for? Hvis P3s uttalte formål er at unge folk skal engasjere seg, hvorfor ikke ansette (hold dere fast) engasjert ungdom?

Dette holder da ikke, P3? Og før man skyver ungdom og uerfarenhet foran seg i forsvar mot kritikk av kompetanse: Man er ikke SÅ ung og uerfaren etter å ha mottatt vitnemål fra Westerdals, som jeg antar mange av P3s ansatte har? Mangel på erfaring bør heller ikke være et hinder hvis man har voksne og dyktige redaktører. Unge folk har til gjengjeld ofte større genuin interesse for artistene de jobber med. LITE Å PÅPEKE Men dette synes ikke å gjelde de presumptivt unge folkene som jobber i P3. Noen ganger kan man lure på om de i det hele tatt selv liker musikk, hvis man ser trøttheten som gjenspeiles i musikkanmeldelsene deres, som i terningkast 4-anmeldelsen av Datarock (i 2017!) hvor det konkluderes med at det er «lite annet å påpeke enn at dette er helt ålreit indierock». I temaet «Datarock gjør comeback i 2017» kan man se for seg EN DEL annet det er verdt å påpeke. Hvis ikke anmeldelsene er forutsigbare er de ofte ubegrunnede, og fremstår som ren synsing uten kunnskap i kulturen og historien rundt gjeldende artist eller sjanger. Det krever ikke en universitetsgrad i popkultur for å slakte Sophie Elise og Marcus & Martinus, eller trille en rolig sekser til den nye til Kendrick fordi beatsa er jazzinspirerte. Det industrielle «Elsker<3️/Elsker ikke</3»formatet de følger slavisk skaper ikke akkurat grobunn for nyanser eller refleksjoner heller. Formatet sier samtidig indirekte at anmeldelser ikke kan være noe annet enn ren følelsesbasert subjektivitet, et merkelig budskap for en gjeng kritikere å komme med, og noe de fleste vanlige tenåringer faktisk pleier å klare fint selv. Det er vanskelig å forestille seg noe annet enn at dette bunner i ren latskap. Det er i så fall synd for et miljø som jo egentlig burde flomme over av rampete energi og eksperimentell vilje. «Petres» beskjedne oppstart i 1993 åpnet (har man hørt) en plattform for ultraliberale moroklumper med maur i rompa. P3 anno 2018 er ikke lenger et fristed for formlek, dyrking av humortalenter eller tøying av grenser. Dagens P3 har landets sterkeste definisjonsmakt når det kommer til ungdomskultur, men har ikke vilje til å bruke den. Spørsmålet er hvor lang tid det vil ta før edgen er fullstendig borte, og de mister all aktualitet. Kanskje det er på tide. PS: I P3s begredelige innholdsørken finnes det riktignok en håndfull oaser, som P3 Dokumentar (nominert til NATT&DAGs Årets TV 2016), Auroras fremførelse av «Det hev ei rose sprunge» og Snow Boyz’ «Man’s Not Hot (Christmas Edition)». Synd at alt annet er så dårlig :)

Benytt deg av fordelene mens du studerer og bli KLAR for arbeidslivet. Les mer om hvordan vi gjĂ¸r din studiehverdag enklere pĂĽ samfunnsviterne.no/student Meld deg inn: Kodeord KLAR til 2012

Uteliv Reportasje

Siste vers TEKST IDA WAMMER FOTO EMIL KJÆRNLI, JONAS GRAN OG MARIA PASENAU

Legendariske Bør & Børsen er det siste i en lang rekke ekte karaokesteder som har måttet stoppe musikken. Er det plass til ordentlig karaoke i Oslo?

London. Foto: Maria Pasenau

«Da vi begynte for ti år siden var leia 55.000. Nå var leia oppe i nesten 80.000 per måned, og gårdeier varslet en økning til 120.000 fra nyttår»

Hva i all verden gjør vi nå. Det var det første Kim Fjeldsaa Hochlin (42) fra Lørenskog tenkte da han fikk vite at Bør & Børsen – stedet han har sunget karaoke på de siste ti åra – skulle stenge. Han har, så langt det har vært mulig, tatt bussen inn til Oslo for å synge karaoke hver eneste lørdag. Noen avtale i forkant har aldri vært nødvendig, for han vet at det sitter kjentfolk på Bør & Børsen. Det gjør alltid det. Men etter at stedet stengte i desember finnes det ikke lenger noe naturlig samlingspunkt for det han omtaler som «karaokegjengen» – medlemmene er spredt for a lle vinder. – Vi forsøker jo å holde kontakten over nettet og på telefon og sånn, men det er jo ikke helt det samme, det er jo ikke det. Vi er jo vant til å ha ett sted vi alle drar til, og på Bør er det en kombinasjon av øl til 61 kroner, betjeninga som vi alle har et godt forhold til og så er det jo rett og slett selve stedet. Trondheimsveien for fall Gentrifiseringsprosessen har for lengst slynget seg fra Thorvald Meyers gate og Vardøen, til Tøyen og det beryktede Tøyenløftet. Men det er som om byplanleggerne har hoppet bukk over Trondheimsveien i midten, for her har alt gått sin vante gang. Det er et fullkomment fravær av ubegripelig identitetsløse kaféer med selvhøytidelig interiørdesign, noe som gjør at stedene med karakter, som Ocean, Lucky Eddie og, inntil nylig, Bør & Børsen, har fått fortsette å eksistere. Men nå kan det virke som om Trondheimsveien presses fra begge kanter. Innehaveren på Bør & Børsen, Roy Wennevold, forteller om en leie som har økt gradvis de siste par årene, men som eksploderte fra nyttår. – Da vi begynte for ti år siden var leia 55.000. Nå var leia oppe i nesten 80.000 per måned, og gårdeier varslet en økning til 120.000 fra nyttår. Vi gikk med underskudd på 80, så det ville vært helt umulig for oss, sier Wennevold.

Ifølge gårdeier Zefan Kara (!)* har leien til Bør & Børsen ligget under markedsverdi lenge, og da kontrakten deres gikk ut i desember var det naturlig å justere den. Han føler dessuten et ansvar for bymiljøet. – Om ti år tror jeg nok at Trondheimsveien kan være det nye Grünerløkka, men da er det viktig at vi som utleiere er smarte når vi velger leietakere. Dere øker leia for bymiljøet? – Du kan si det sånn. Det er en vinn-vinn situasjon. Dersom området er attraktivt, så vil eiendomsverdien øke i fremtiden også. Det er en tyrkisk restaurant som tar over lokalet i Trondheimsveien 13, og ifølge Kara har de allerede revet ned det som har vært Bør og Børsen. – Vi må sørge for å modernisere oss, ellers fortsetter Trondheimsveien å være en sliten gate. Bare se på for eksempel Heimatt, de har et oppdatert tilbud og tiltrekker seg unge folk. Heimatt er en såkalt «pop up-kafé» som Ikea og Tine har åpnet i nabolokalene til Bør & Børsen for å vise frem «sine to ekspertområder mat og møbler». Den serverer açai-bowls og skal etter planen bare være åpen til påske. – Hos oss kan du loffe ned i pysjbuksa klokka to om du skulle ønske det, sier direktør for innovasjon i Tine, Hege Homlong, i en pressemelding publisert på «kafeens» Facebook-side. Lokalene huset tidligere et enkeltstående rammeverksted. Da månedsleia på 25.000 plutselig steg til 75.000 var det umulig å fortsette for den nå førtidspensjonerte eieren. For Ikea og Tine var det imidlertid ikke noe problem. – Vi har valgt å ansette seniorer som vil ha tid til ikke bare å servere kaffe og frokost, men også til å slå av en prat. Vi håper at dette vil skape møter mellom gamle og unge, som igjen gir et trygt og koselig miljø. Akkurat som det er å komme hjem, sier innovasjonsdirektøren i pressemeldingen.

*«Karaoke» er for øvrig japansk, og satt sammen av ordene «Kara» som betyr tomrom, og «oke» som betyr orkester. Så det er jo litt artig at gårdeieren heter Kara til etternavn!

Uteliv Reportasje

Kulturinstitusjon Tilbake til karaoken. Nedleggelsen av Bør & Børsen føyer seg inn i rekken av avsluttede leiekontrakter for de rendyrkede, og av samme grunn høyt verdsatte, karaokebarene i Oslo. Etter at Bør & Børsen stengte dørene, annonserte også Andy’s Pub at de ville slutte med karaoke. Zinatra, The Star, To kokker og Trompeten har for lengst gitt opp eller blitt kastet ut. Oslo sentrums karaoketilbud begrenser seg nå i realiteten til tre barer: London, Ivars Kro og Sport 33, der Sport 33 er den eneste som tilbyr karaoke i helgene. Ja, også finnes det steder som Syng og dens avlegger Syng mer, der konseptet er private rom til 590 kroner timen, dyr øl og basic bitches som synger ironiske Britney-sanger på bursdagsfest. En annen som fortviler over Oslos karaoke-død er Kristoffer Kumar (31). Han er videoregissør av yrke og arrangør av «Kumars karaokekøpp» på kveldstid – et arrangement som har funnet sted i kjelleren på Bør og Børsen det siste året. – Bør & Børsen var jo ikke bare en bar, det var en kulturinstitusjon, en perle som gjorde helgene hundre ganger morsommere. Akkurat nå så er det ikke noe alternativ for oss som har lyst til å synge karaoke i Oslo, med mindre man betaler for et rom på Syng. Hva er vel bedre enn et chambre separee der man kan «drite seg ut» i trygge omgivelser? – Noe av det kule med karaoken er jo nettopp å befinne seg i et helt annerledes miljø med mange varierte mennesker. Det får man jo ikke på Syng, da kunne man like gjerne vært hjemme og sunget SingStar, sier han. Kumars fascinasjon for karaoke startet på et julebord for fem år siden – med god mat, godt lag og et debattklima som lå til rette for å drøfte kontroversielle refleksjoner. Som for eksempel hvorvidt Ole Ivars henger LITT etter melodien i megahiten «Jag trodde änglarna fanns». Kumar og vennegjengen lot seg ikke enes, og løsningen ble noe så radikalt som å kontakte 1881. Via orakelet kom de i kontakt med eieren av The Star, den legendariske karaokebaren i Lille Grensen som ble landskjent da daværende arbeids- og sosialminister Robert Eriksson (FrP) ble kastet ut etter en krangel om syngekøen for tre år siden. Veien videre var innlysende: Hver og en skulle få demonstrere den versjonen av låta som de mente var riktig på karaokebaren. – Konklusjonen ble at Ole Ivars faktisk henger litt etter, forteller Kumar, og det bør han nesten vite, for i fjor kvalifiserte han seg til NM i karaoke, åpen klasse, på Ivars Kro etter å ha sunget nettopp «Jag trodde änglarna fanns».

som var å oppdrive: MDG-rådgiver Eivind Trædal og nyhetssjef i Klassekampen Mímír Kristjánsson. Etter noen runder med øl, vodka og overambisiøse, ideologiske diskusjoner ble det bortimot konsensus om å benytte seg av karaoketilbudet på stedet. Bortimot. For Kristjánsson hadde fått det for seg at NATT&DAGs politiske redaksjon var så gjennomsyret av ironi at selv det å synge karaoke måtte være en vits på karaokens bekostning. Da Trædal forentes med N&D-reporter Erlend Mørch i en duett av Jeff Buckleys versjon av «Hallelujah», ble det for mye for den inderlige nyhetssjefen. Han stormet ut i protest. Hadde Mímír Kristjánsson et poeng? Synger unge hipstere i dag karaoke stort sett ironisk? Har de reappropriert karaokekulturen fra gode mennesker som Kim Hochlin, og har dette i så fall deler av skylden for at steder som Syng og Syng mer erstatter de mer genuine karaokestedene? Er det vi, og hippe konsepter som Kumars karaokekøpp, som har skylden for gentrifiseringen av karaoke? – Nja, jeg vil vel ikke si det, sier Kristoffer Kumar. – Men det var noe jeg hadde ironisk distanse til før jeg prøvde det, og så fant jeg ut hvor gøy det var å synge, og nå er det noe av det morsomste jeg veit å drive med. Det er kanskje derfor klubbkonseptet er så vellykka også, fordi det er en blanding av harry karaoke og de nyeste trap-låtene. Kumar anser ikke stengingen av Bør & Børsen for å bety karaokekøppens endelikt, men det å finne et like velegnet sted kan komme til å kreve en del anstrengelse, tror han. For ham er det heller ikke et alternativ å forflytte Karaokekøppen til Sport 33, for de mangler noe helt vesentlig: et dansegulv. – Jeg tror man skal lete lenge etter å finne et mer komplett lokale enn Bør & Børsen. Det hadde alt: dansegulv, sittegrupper, kjøkken og opplegg for karaoke. I tillegg var det et mangfold av alle typer folk, du hadde han som jobba på bingoen ved siden av, håndverkere, kulturfolk, musikere… – Ja, en gang så møtte jeg faktisk en fyr som sigga utenfor Bør, han var helt sykt oppildna fordi han nettopp hadde sett Lissie synge karaoke inne. Dagen etter sang hun på Operataket. Det er det som er så kult med karaoke, det er en felles ting folk samler seg rundt, helt uavhengig av hvem de er.

«Bør & Børsen var jo ikke bare en bar, det var en kulturinstitusjon, en perle som gjorde helgene hundre ganger morsommere»

Lonesome tonight Og blant dem er altså Kim Hochlin, som lurer på hva i all verden de skal gjøre nå. Kim forteller om et karaokemiljø i sorg: det er helt forjævlig synd at Bør & Børsen har stengt dørene. Dette stedet har gitt dem, ham, så mye. Et miljø, en selvsikkerhet og en mulighet til å dyrke sin fremste hobby: å synge karaoke.

Ironisk karaoke? August 2017. NATT&DAG er på Arendalsuka – et konsept som best kan oppsummeres med følgende to ord: Politikk og fyll, med vekt på «fyll». Siden makteliten, lobbyister, journalister, bygdepamper og andre mennesker i generelt dårlig forfatning fløt fritt mellom utestedet Madame Reiersen og et annet sted med Unge Høyre-ledere og lounge, søkte vi tilflukt i karaokebaren som kneiset femti meter borti gata (ja, til og med ARENDAL har en velfungerende karaokebar. Noen må faktisk gå. Inn i seg sjæl!). Med oss hadde vi lurt to av de svært få tålelige menneskene

Syng. Foto: Emil Kjærnli

London. Foto: Maria Pasenau

Sport 33. Foto: Jonas Gran

KRISTOFFER KUMARS KARAOKEFAVORITTER «Jag trodde änglarna fanns» Ole Ivars – Norges beste duett om kjærlighet med få vers og mange refreng. Allsanggaranti.

Kim sang i kor som ung, men det var først en gang på nittitallet, da han var støttekontakt for en mann som elsket karaoke, at han oppdaget dens velgjørende kraft. Å sitte hjemme på Lørenskog for å se på TV ble plutselig en underordnet fritidssyssel. På denne tiden var det et oppkomme av karaokebarer å velge mellom i Oslo, forteller han, men Trompeten Bar i Skippergata var en klar favoritt. Kim skjønte imidlertid fort at det var en vesentlig forskjell på det å synge i kor, og det å stå foran en broket forsamling og synge solo. – Jeg var pissnervøs, men etter fem kvelder som tilskuer bestemte jeg meg bare for å hoppe uti det, og det ble en kveld jeg aldri kommer til å glemme. Jeg sang «Are You Lonesome Tonight» av Elvis Presley. – Are you lonesome tonight, do you miss me tonight, are you sorry we drifted apart, synger han med en stemme noen oktaver lavere enn snakkestemmen. Han forteller at dette er en sang han drar fram noen ganger, men nå kan det bli vanskelig. Det er nemlig ikke alle steder som har et like variert repertoar som det Bør & Børsen hadde. – Det er nesten som om det hviler en forbannelse over karaokestedene i Oslo. Først stenger Trompeten og nå Bør & Børsen. Det er jævla synd, det er jo et tilbud som gradvis forsvinner, og det er jo en stor gjeng det går ut over. Men det nytter ikke å gi opp. – Vi i karaokegjengen har blitt enige om at vi ikke skal splittes bare fordi Bør og Børsen har lagt ned. Derfor har de begynt å tenke over alternativene: Hvilke steder tilbyr karaoke, og finnes det noen steder som kanskje til og med kan bli det nye Bør & Børsen? Sport 33, i de gamle lokalene til den enda brunere Café 33 ved Birkelunden, er en mulig kandidat. Derfor skal han og noen fra karaokegjengen dra dit neste lørdag for å se an stemningen litt. Veien videre Klokken nærmer seg midnatt, og jeg har akkurat forlatt alle vennene mine for å se og oppleve hvordan stemningen er selv. Jeg finner Kim ved baren. Han har akkurat bestilt seg en halvliter til 78 kroner, nesten tjue kroner mer enn på Bør. Han viser vei til båsen de sitter i. Heidi og Heidi, som heldigvis har ulike hårfarger, presser seg inn mot midten for å gjøre plass. Dette er den harde kjernen av karaokegjengen, og i kveld har de vært på vors hos Heidi-en med mørkt hår. – Ja, vi er jo her for å se litt åssen det er. Jeg synes det er rart å sitte her, for vi savner jo Bør, det var jo der alle venna våre vanka og nå er jo alt egentlig oppløst, sier hun, og åpner en av de to snusboksene hun har sittet og fiklet med. Mens vi sitter der går det opp for oss hva Kristoffer Kumar mente da han snakket om at Sport 33s lokaler ikke akkurat tilrettelegger for dans. Noen spredte forsøk på å danse mellom båsene faller på sin egen urimelighet.

«Because I Got High» Afroman – Kanskje verdens letteste karaokelåt på grunn av treg rytme og mye repetisjon. Et refreng alle kan. «Fairytale» Alexander Rybak – Finnes på karaokebarer verden over og har et refreng som kan skape de merkeligste former for dans. «Copacabana» Barry Manilow – Fengende Barry Manilow-låt som skaper Syden-stemning på de kaldeste vinterdager. «The World’s Greatest» R. Kelly – Lekende låt med et refreng de fleste kjenner som gjentas i det uendelige, helt til alle synger med.

Foto: Privat

Uteliv Reportasje

Heidi forteller at hun har vært på Bør & Børsen hver eneste fredag og lørdag de siste elleve årene. Hun er ikke i arbeid, så derfor blir karaokekveldene et fint påskudd for å treffe mennesker også. Den lyshårede Heidi nikker bekreftende ved siden av. Det er bra at det er så mange folk her i dag, sier den mørkhåra, men medaljen har en bakside: Det kommer til å være kø. Lang kø. Men når hun omsider slipper til, er planen å synge «Jeg har en drøm» av ABBA. Hun sier det på norsk, og begrunner det med at engelskuttalen hennes ikke er noe å skryte av. Men det går bra å synge på engelsk? – Å ja, ja, ja. Å synge er jo noe helt annet. Den lyshårede Heidi er langt mer stillferdig enn sin mørkhårede navnesøster. Hun har ikke satt seg på listen enda, men har lyst til å vente litt og se hvordan ting utvikler seg. – På Bør & Børsen var det liksom ikke noen terskel for å skrive seg opp, men nå når vi er på et helt nytt sted så merker jeg at det gjør meg veldig nervøs. Selv om vi kjenner nesten alle her, så er vi jo på et helt nytt sted, så man må på en måte bli vant til det. Samtalen vår, som så vidt har rukket å starte, avbrytes av at den mørkhårede Heidi plutselig lener seg over bordet og peker på meg. – Jeg har sitti og lurt på hvor jeg har sett deg før, men nå har je’n. Det var selvfølgelig på Bør & Børsen. Det er ikke umulig, sier jeg, og flere ord rekker heller ikke vi å utveksle før karaokeverten, Leon Harris, plutselig annonserer over høyttaleranlegget at «it’s time for the legendary Kim to sing!». Kim rykker til ved siden av meg, og på det jeg oppfatter som tre sekunder står han med mikrofonen i hånda, klar til å synge «Just A Gigolo» av David Lee Roth. Dette frigjør plassen ved siden av meg, og Bjørn Tore Dyrnes dumper ned i de skinn-draperte, grønne setene. Han har store biceps og underdimensjonert skjorte som fremhever hvor store bicepsene er, og introduserer seg som initiativtakeren bak kveldens karaokekveld og administratoren på Facebook-gruppa «Karaoke i Oslo». Bjørn Tore spør om ikke jeg er hun fra DAG & NATT (til lesers orientering: det er en gratisavis på Gran Canaria). Det skulle jeg gjerne vært, men jeg er nok fra den norske, mer lokale, gratisavisen NATT&DAG, svarer jeg. Og så går vi rett på sak:

Hvorfor det? – Fordi de er forbanna fine folk, bare se på det sinnssykt gode samholdet, sier han, og peker mot Heidi, Heidi og Kim som står på scenen og synger. Bak ham igjen står den hyperaktive karaokeverten og veiver frenetisk med et ark der det står «CLAP». Bjørn Tore tilføyer: – Og så er det jo heller ikke til å legge skjul på at mange i dette miljøet har hatt det vanskelig. Hadde det ikke vært for karaoken så tror jeg faktisk at flere av de som er her i dag kunne vært døde nå, og det kan jeg si for min egen del også. Vi som tidligere har opplevd å ikke høre til noe sted, vi hører til her. Og det viktigste er, ifølge Bjørn Tore, at disse folka har et sted å være sammen, et sted der de har mulighet til å samle seg rundt karaoken. For situasjonen nå er uholdbar, tilbudet matcher ikke etterspørselen i det hele tatt. – Jeg var ikke en Bør & Børsen-fan, det er litt som et pepsi/cola-spørsmål innad i karaokemiljøet, men det er definitivt altfor få karaokesteder i Oslo. Jeg har forsonet meg med at vi aldri kommer til å få tilbake det Zinatra en gang var, men aldri har et sted vært så dårlig at det ikke fortjener å eksistere. Nå presses karaokestedene ut, til fordel for store, pengesterke kjeder. Kim synger: «I ain’t got nobody, nobody cares for me, nobody cares for me, I’m so sad and lonely». På et sted som Sport 33 trodde jeg veien fra normaltilstand til rørt skulle være litt lengre enn dette. Etter endt opptreden spaserer han bredbeint tilbake til båsen vår. Heidi og Heidi roser ham, du var så flink, sier de. – Ja, vi får jo nesten bare håpe at dette stedet varer, sier han, og skriver seg opp til neste runde. Klokken nærmer seg halv tre, og den utløsende årsaken til at jeg forlater stedet er at jeg begynner å kjenne en overveldende trang til å synge «You’re Still The One» av Shania Twain. Jeg gjør det jeg kan for å gjøre morgendagen minst mulig brutal. Men brutaliteten kjenner ingen grenser. Jeg våkner opp til et varsel fra Facebook-gruppa «Karaoke i Oslo». Club Albertine slutter med karaoke, de også.

KIM HOCHLINS KARAOKEFAVORITTER «Angels» Robbie Williams – Denne er til minne om en kamerat som gikk bort altfor tidlig. «Just a Gigolo» David Lee Roth – Denne sangen får meg i godt humør og det blir alltid allsang av den. «One» Metallica – Teksten på denne sangen har en veldig dyp mening som er veldig viktig for meg. «If I Can Dream» Elvis Presley – Samme som forrige. Denne teksten er også veldig viktig for meg.

Foto: Jonas Gran

– Ja, hva har du planlagt å synge i dag, a? Jeg har planlagt å ikke synge. – Jo, når du først er her? Hva skal jeg synge, da? – Du må synge noe du har en relasjon til, ikke tenke på hva andre vil at du skal synge, sier han. Bjørn Tore gir uttrykk for å være fornøyd med kvelden hittil, selv om det var noen «major fuck ups» i starten. De kom i gang senere enn planlagt grunnet fotball (et ord han uttaler med et snev av forakt), og i tillegg klarte innehaveren å fucke det til med noen kabler. – Men nå er det jævla bra. Det er fint å se at så mange her er samla, og at de koser seg. For dette er jo ikke noe jeg gjør kun for min egen del, det er jo noe jeg gjør for disse folka her.

Syng. Foto: Emil Kjærnli

Visit us at

→ → → →

Torggata 9a Thorvald Meyers gate 40 www.tommis.no Instagram: tommisno

Samfunn Teknologi

Til forsvar for sex med maskiner TEKST BJØRNAR BERGEM FOTO MARIA PASENAU

Det er for mange mennesker i verden. Ikke nok sexroboter.

DET ER IKKE LENGER tidsriktig å argumentere for befolkningskontroll. Veksten har snudd, sier folk. Til og med Bangladesh får små familier i våre dager. Fortsetter det slik vil verdensbefolkningen peake på bare 11 milliarder. Dessuten er det Vesten som er ansvarlig for mesteparten av co2-utslippene. Hvis vi bare slutter å være så egoistiske vil det være plass nok til alle. For hvis det er noe du kan stole på så er det menneskers hengivenhet til det globale fellesskapet. Det er ingen grunn til å være redd for at barnebarna dine vil forvitre under den nådeløse sola. Folk vil åpenbart velge å gi slipp på et komfortabelt liv idag, så fremtidige generasjoner kan få det godt senere. Langsiktig planlegging fra politikerne gjør det utenkelig at metangass fra havets bunn vil sette skogen i brann. Frykt ikke at rotter på førti kilo overtar de mennesketomme gatene, for selvfølgelig setter milliardærer mer pris på kollektivet enn på aksjeporteføljen sin. Jo flere jo bedre. Selv elsker jeg å høre mandarin bli skreket gjennom megafoner når jeg drar til Mexico for å se aztekerpyramidene. Hvor enn jeg reiser vil jeg aller helst vente i kø. Ingenting er bedre enn å stå foran sfinksen mens en sverm arabere kappes om å selge deg keramikk og plastposer flyr mot trynet ditt. Automatisexing Sexroboter som kan holde en samtale gående er lenger inn i fremtiden enn du kanskje tror. Å programmere en maskin til å få en språkforståelse på nivå med et menneske anses for å være et problem som ikke kan løses før vi har utviklet kunstig generell intelligens. Generell KI vil revolusjonere samfunnet i en så stor grad at vi ikke lenger trenger å bekymre oss for global oppvarming og overbefolkning. Vi vil nemlig få større problemer å hanskes med, for eksempel at overivrige roboter i tjeneste for en kontorrekvistamagnat forvandler jordkloden til en bindersfabrikk. Manglende evne til kommunikasjon er ikke nødvendigvis en dealbreaker, da det finnes nok av folk som tror de kan snakke med en hund eller en bjørk. En robot med forhåndsprogrammerte replikker kan fint legge beslag på ensomme nerder. Den tristeste videoen du kan se på Youtube er en reklame for det japanske selskapet Gatebox Lab. En ung kontorarbeider bruker mye av arbeidsdagen på å sende sukkersøte tekstmeldinger til kjæresten sin. «Jeg drar hjem nå», «ti minutter unna», skriver han på bussen. «Jeg klarer ikke å vente», svarer hun. Han løper gjennom regnet og låser opp døra til leiligheten, der han blir ønsket velkommen hjem av kjæresten sin: et animert hologram til 20.000 spenn. I kommentarfeltet under videoen sverger flere menn på at hologrammet er en stor forbedring fra en pustende kvinne, også kjent som en «feminazi». Det er for mye stress å håndtere individer som stiller krav og forventninger. Bedre å tilbringe fritiden sin med noen som alltid adlyder deg og aldri ytrer et kritisk ord. Det finnes ingen vei tilbake til samfunnet etter dette innkjøpet. Genene har nådd endestasjonen.

Du kan teknisk sett kjøpe en sexrobot den dag i dag, men produktet er mer trolig til å skremme vannet av deg enn å gjøre deg opphisset. Den spanske oppfinneren Sergi Santos viser stolt frem Frankenstein-monsteret Samantha i et videointervju for The Daily Star. Han dytter fingeren sin inn i munnen på dukka og syntetiske stønnelyder skvetter ut. Han berører roboten over hoftene og en monoton stemme sier «I love to watch your face when you cum». Verken leppene eller ansiktet for øvrig beveger seg. Sergi sverger derimot på at en hyrdestund med Samantha føles like emosjonelt tilfredstillende som å ha sex med kona. Samantha har til og med et g-punkt i den 20 centimeter dype vaginaen, og målet ditt er å få roboten til å simulere en orgasme. Hvis du først har fått smaken på motoriserte utstillingsdukker, er det tvilsomt at du noensinne drar tilbake til kjøttmarkedet. Ikke bare vil sexroboter gjøre at du tolerer et liv i ensomhet, de vil også trampe den emosjonelle intelligensen din i fillebiter. Du må være godt trent for å svømme med haiene. Mennesker er fæle skapninger. Vi er egoistiske. Vi kan ikke stoles på. Vi er utro og vi juger og vi ler deg opp i trynet. Folk godtar dette simpelthen fordi de må. Hvis voksesmerter var valgfrie hadde alle vært pygmeer. Lavere barnedødelighet, sterkere rettigheter og høyere utdanning til kvinner har gjort mye for å temme befolkningseksplosjonen. Vel og bra, men vi har fortsatt en lang vei foran oss. Det finnes 7.579.414.382 mennesker på denne døende planeten, og en tredjedel av landmassen brukes til å fø gårsdyr. Tiden er ikke inne for å hvile på spaden. Vi må ta i bruk dristige metoder. Global ettbarnspolitikk, tvangssterilisering, eller å mure igjen husene til folk er fascistiske løsninger det dessverre finnes liten politisk vilje for å gjennomføre. Løsningen må bli sneket inn via en trojansk hest, det vil si en sexrobot. Den gamle kapitalistmyten om at det frie markedet løser verdensproblemer får endelig sjansen til å innfri. Teknologien er riktignok uimponerende per i dag, men den kloke investoren vet at det er gode penger å tjene på ensomhet. Kapitalen vil heie de digitale sexslavene hele veien frem til mål. Fraværet av en sterk kunstig intelligens kan glattes over med litt hjelp fra vår trofaste venn selvbedrag. La oss krysse fingrene for at den minste motstands vei fører mennesker mot en barnløs fremtid.

«Teknologien er riktignok uimponerende per i dag, men den kloke investoren vet at det er gode penger å tjene på ensomhet»

Foto: Trine og Adam av Thomas Tjaerandsen

Samfunn Porno

Porno pro bono TEKST KAJA KIRSEBOM

Norske Anne Sofie Steen Sverdrup (27) vil lage porno som du kan å se på uten å få etiske kvaler.

I SEPTEMBER i fjor startet Anne Sofie Steen Sverdrup fra Ski i Follo og danske Caroline Due (29) produksjonsselskapet Bedside Productions i København. Med begrenset kamera- og klippeerfaring har de spilt inn inn to pornofilmer hvor venner har stilt opp nakne foran kamera på dugnad. Den første filmen de produserte ble til i kjellerlokalet til noen venner, i et trangt, skittent rom uten toalett eller innlagt vann. Skuespillerne måtte kle på seg hver gang de skulle på toalettet i bakgården for å vaske seg eller få seg et glass vann etter orgasmen. Høres litt ut som den lysskye pornobransjen vi kjenner? – Ja, bare drithyggelig og med litt idealisme i bunn, men jeg skjønner hva du mener, vi lo godt av det. Åtte timer med onani i en kjeller i Østerbro, med og uten dildo, ble til en fem minutter lang pornofilm med ekte orgasmer. Lillith er den første i det som skal bli en rekke filmer med utgangspunkt den mytiske figuren Lilith, som i jødisk folketro ble sett på som Adams første kone som forlot Edens hage fordi hun nektet å underkaste seg ham. I Lilith onanerer hun, mens en ivrig Adam bare får se på. Er det en feministisk motivasjon bak prosjektet? – Siden vi begge er feminister, er det uungåelig at alt vi lager blir laget ut av et verdigrunnlag som vi deler. Hovedagendaen er å lage porno som vi har lyst til å se på selv. Faller det ikke litt på sin egen urimelighet at feminister lager porno? – Nei, hvorfor det? Dere går inn i en bransje som notorisk objektiviserer kvinner, som skaper et feilaktig bilde av kropp og sex… – Det er bullshit at porno i seg selv er ufeministisk. Det er mye lort i mainstreamporno, og det er så mange triste menneskeskjebner i den bransjen, men i stedet for å si at det er porno det er noe galt med, kan vi heller si at det måten det gjøres på som er problemet. Det er ikke noe galt i å ha sex foran kamera, det er ikke galt å tenne på å se på andre ha sex, det er ikke noe galt å like å bli sett på mens du har sex. Hva er det med tradisjonell porno som ikke fungerer? – Jeg har sett en del amatørporno, men problemet er at du ikke vet om de som er med har gitt samtykke til at den skal ligge ute på nettet. Og så er det mye porno som er estetisk usexy: En sort skinnsofa i et helt hvit rom og et par som puler i en stilling ingen noensinne har brukt frivillig. Steen Sverdrup forteller at hun og Due vil lage noe som kan forene det kunstneriske, det seksuelle og det intellektuelle, og som samtidig er «lekkert rent estetisk». I tillegg vil de at seeren skal vite at menneskene som er med har det godt, og at de er med fordi de har lyst til å gjøre det. – Jeg vil at porno skal være er en arena hvor vi kan være litt visjonære; hvor vi kan snakke om hva slags type sex vi vil ha, hvordan vi kan fore fantasiene våre ytterligere, og hvordan vi kan få flere mennesker til å føle seg inkludert når vi ser på porno. De vil også vise aspekter av sex som utelates fra tradisjonell porno, som samtykke. – Ja, absolutt. Vi trenger ikke ha med samtykke hver gang, men om man ser på for eksempel hardcore BDSM-porno, machismo, sadisme og så videre, så ser man aldri forhandlingene før, altså det som inngår som en naturlig del i et BDSM-oppsett – forhandlinger, safe words, omsorg, at man sjekker inn underveis, after care – de tingene er skrelt bort som om de ikke er en del av den seksuelle opplevelsen.

Det kan bli litt mer seksualundervisning enn porno? – Man skal ikke gå inn i den verste «tortursession» uten at man har snakket om det på forhånd og uten at man gidder å gi hverandre en klem etterpå. Sverdrup og Due er to markante stemmer i det feministiske miljøet i København. Da de møttes i 2016 var Anne Sofie prosjektleder for Danmarks største feministiske festival «Talk Town», og Caroline hadde vært redaktør for Kvinde, kend din krop, en bok om kvinnekroppen som kommer ut hvert tiende år i Danmark. Det var da de møttes utenfor feministmiljøet at de fant ut at de hadde felles interesser som ledet til porno-samarbeidet. I neste produksjon skal de foran kamera og spille mot hverandre. – Vi skal lage en klassisk 70-talls lærhomseporno. Vi tenkte at det hadde vært morsomt å fakke litt med kjønn ved å lage en homseporno med to damer i hovedrollen. … Lesbeporno? – Nei, eller, det kommer litt an på hvordan du ser på det. Tanken er i alle fall at vi har pikk, begge to, hele veien gjennom. Vi skal ha på strap-ons. Det blir en ganske beskjeden scenografi: Jeg sitter på et bord i lærtøy og onanerer med strap-on på, også ringer jeg til Caroline og ber henne komme over fordi jeg er kåt og vil pule.

«Det er bullshit at porno i seg selv er ufeministisk»

Haha, på dansk? Bolle? – Nei, på engelsk. Når Caroline kommer inn er hun allerede oljet inn og har på strap-on … det er en helt usannsynlig storyline. Og så er det i gang, og da blir det vel … det blir hovedsakelig analsex, også kanskje litt fisting. Caroline blir fastspent på …jeg vet ikke hva det heter … men det er en sånn stang hvor man spenner fast både bein og armer slik at du faller forover og chocker på pikken når du gir en blowjob. Hvorfor vil du være foran kamera selv? – Så langt har vi invitert venner og bekjente foran kamera, men om vi skal ta prosjektet seriøst må vi ha vært der vi òg. Jeg har selvsagt lyst, også. Er det noen scener du drømmer om å spille inn? – I den serien om Lilith som vi lager skal jeg spille Lilith som føder haugevis med demoner, det gleder jeg meg helt sykt til. Hvordan da? – Det blir maks morsomt og hot. Det blir så absurd å lage en porno hvor en dame klemmer ut demoner… Men blir det sexy? – Det er veldig små demoner som kommer ut, da. Det er det som er så genialt med porno, Kaja. Alle de tingene man kanskje fniser litt av og tenker «ugh, er dét noe lekkert, da?» – det er det masse mennesker som tenner på.

Foto: Caroline og Anne Sofie av Alexandra Quaade

Årets beste 2017

ÅRETS STEMME

ÅRETS KUNST

ÅRETS MUSIKKUTGIVELSE

K4 Galleri At tekster irriterer de verste folka i norsk offentlighet, betyr ikke nødvendigvis at de er gode. Men når det gjelder samfunnsdebattant og poet Sumaya Jirde Ali pleier det å sammenfalle.

Karen Nikgol, maler, kurator og en av grunnleggerne av galleriet Noplace, viste på slutten av året fram filmen «Empowerment», og lanserte samtidig en fotozine i samarbeid med DJ- og fotokollektivet Born For Burning.

Det siste året har nittenåringen (straks 20!) gått fra å være en ukjent Si;D-skribent til å bli en av de mest markante stemmene i norske aviser. I løpet av denne perioden har hun risikert mer, tålt mer og vist mer karakterstyrke enn de fleste skribenter gjør i løpet av et liv. Ali hisser på seg islamistene i IslamNet for ikke å være muslimsk kvinne på deres premisser – og islamkritikerne i Facebook-«høgre» for ikke å være skamløs jente på den måten de synes sømmer seg. Hun går Sylvi Listhaug i rette i direktesendt TV-debatt og utfordrer respektløst hvem som helst i harde Facebook-debatter.

Til hamrende trommer og en dyster bass som sammen får det til å høres ut som apokalypsen nærmer seg, ligger en mann i truse på gulvet og spreller, og kommer sakte men sikkert til liv. Plutselig reiser han seg, og stirrer livløst ut i luften, med armene hevet. Vi ser en 3D-animert Shiva, og fargesprakende yinyang og swastikaer om hverandre. Dette er hele filmen til Nikgol.

Der enkelte i norsk offentlighet mest av alt frykter politisk korrekthet, lever Jirde Ali med voldsalarm, drapstrusler og en strøm av rasistisk hets. Da hun i sommer ba Listhaug ta avstand fra hetsen hun mottok i Listhaug-fansider på Facebook, skrev sosiolog og forfatter Halvor Fosli at hun som innvandrer ikke burde «kritisere de innfødte hardt og nådeløst» og at hun som ungdom burde «gå på forelesninger, ikke forelese selv». Det er åpenbart motsatt. I mange av vår tids viktigste debatter – for eksempel om flerkultur, identiet og religion – gjør Jirde Alis bakgrunn, personlighet og evner henne spesielt egnet til å forelese. Så sitt ned, hold kjeft og hør på hva Sumaya har å lære deg. Du blir aldri for gammel for å lære vettu, tjukken ;)

Vi har ikke noe godt ord for «empowerment» på norsk. Hverken selvstendiggjøring eller myndiggjøring, som mest av alt konnoterer det å slippe unna foreldrene sine, fanger inn det som ligger i det engelske begrepet, som handler om makt over eget liv, i utvidet forstand. Den korte filmen til Nikgol er full av kontraster: musikken og mannen som vekkes (tilsynelatende) til live, yinyang og hakekorset, samt Shiva, som i seg selv symboliserer motsetninger. Det er som om filmen spør: Hva innebærer det å myndiggjøres? Er det når vi alle er myndiggjort at vi endelig begynner å leve, eller er det da alt er over?

Cezinando har i løpet av 2017 opparbeidet seg en unik posisjon i det norske musikklandskapet: Han er noe så sjeldent som en artist som treffer både de hylende småjentene, storesøsknene deres og deler av foreldresegmentet. Noe så sjeldent som en norsk rapper det er god, gammeldags popstjerne-hysteri rundt om dagen: Det er autografkøer, tatoveringer av tekstlinjer, det er den verdensomspennende SKAM-ordenen og limbo med både Lindmo og Skavlan. Selv kommer han fra Cezinando-kaoset med integriteten i behold. Fordi det som ligger til grunn for den enorme suksessen er den udiskutabelt kvalitetsbefengte musikken hans. Etter to monsterhits på vårparten var det bygget opp vanvittige forventninger til Noen ganger og andre. Resultatet ble et banebrytende album i norsk rapsammenheng. I en tid der amerikansk rap blir stadig mindre rappete, og stadig mer emo, traff Cezinando tidsånden perfekt. Der han på gjestevers med andre rappere fremstår selvsikker og leken, er tonen på hans tredje album utleverende og sårbar, med tekster som skildrer oppveksten med moren, ensomhet, usikkerhet og ungdomskjærlighet. Det funker nesten aller best når han beveger seg så langt unna det klassiske rapformatet som mulig, som på «Tommelen på vekta», som rett og slett ikke kan karakteriseres som noe annet enn en nydelig pianoballade. Cezinando forener gamle og unge hiphop-hoder, han frelser nye, han er respektert av undergrunnen og den eldre generasjonen (er det egentlig noen som IKKE liker ham?). Noen ganger og andre kommer helt sikkert til å ende opp på absolutt alle Årets beste-lister i alle redaksjoner i landet, og vi skal ikke leke noe kulere enn at vi sier oss enig.

Vi nominerte en hel haug, leserne stemte en hel del, og til slutt var det disse som sto igjen som det absolutt beste fra 2017. NATT&DAG gratulerer! FOTO JAN KHUR

ÅRETS VERSTE STEMME

Foto: Facebook

ÅRETS UTESTED

ÅRETS KLUBB

Hausmanns gate 34

Med et tomsete smil tjuvstartet Linda Hofstad Helleland idiotåret sitt lille julaften 2016, sittende i bunad foran et juletre. Denne tåpelige scenen skulle symbolisere «norsk kultur», og i bildeteksten på Facebook listet kulturministeren opp andre eksempler på norske ting: «Kvikk Lunsj og brunost. Marit Bjørgen og Ole Einar Bjørndalen. Dugnad og grøt.» I dagene etterpå fikk innlegget kritikk for å ha spredt en falsk nyhet om en barneskole som skulle ha nektet elevene å synge «Deilig er jorden». Men allerede da merket vi noe annet. En følelse av gryende ubehag rundt Hellelands kompetanse, grunnleggende rolleforståelse og… noe enda mer grunnleggende. I løpet av året som har gått siden da har fragmentariske repriser fra lille julaften surret rundt i hodene våre, som hos en politietterforsker på sporet av en mordgåte. Norsk kultur… Ole Einar Bjørndalen… grøt… kulturminister… Underveis har flere spor kommet til. Du hadde de udødelige ordene hennes til NRK da en teaterkritiker teaterkritiserte teatersjangeren spel: – Jeg hadde virkelig håpet at den tiden skulle være forbi at noen forteller folk hva som er god og dårlig kultur. Rett etterpå kom det åndssvake PR-stuntet i juli, da hun på «pilegrimsferd» fra Oslo til Trondheim tok med seg pressen hjem til Senterpartiets Ola Borten Moe for å drikke kaffe, spise vafler og jordbær og snakke om kristen kulturarv og at man måtte dusje etter svømming. Dette kickstartet debatten om «norske verdier» – den allerede forjævlige valgkampens aller verste blindspor. Så har du det mislykkede forsøket på å innføre ny åndsverkslov. Kjendispartyet hun arrangerte for å feire norsk musikkeksport to uker før hun la frem et statsbudsjett med grove kutt i reisetilskudd, internasjonal nettverksbygging og eksport. Det at hun synes å grunnleggende ha misforstått sin egen regjerings utvalgs konklusjoner om mediemangfold. Den gjennomgående bruken av meningsløs «kultur og næring»-begreper hun har lært av trendanalytikerne i inFuture. Kulturminister… bunad foran juletre… Norsk kuHERREGUD! Hun tror kulturminister betyr å være minister for alt det norske! Hun tror hun er minister for Kvikk Lunsj og brunost! Hun tror hun er norsk sjef for dugnad og grøt! Hun skjønner ikke at jobben hennes ikke handler om det hun har tatt på seg foran juletreet, men om det som står ubenyttet bak: De åpenbart uleste, skinninnbundne samleutgavene med Ibsen eller Falkberget som mange besteforeldre har i hylla, men absolutt ingen i Norges historie har åpnet! Ok, kulturpolitikk handler heldigvis ikke bare om skinninnbundne klassikere, men problemet er ikke at kulturminister Linda Hofstad Helleland er kristen eller at hun prøver å lyve om at barn nektes å synge julesanger. Problemet er at hun er dum!

Fra gateplan er det ingenting som tyder på at Kafé Hærverk eksisterer. Den svarte filten foran vinduene og den digre, kronisk stengte ståldøra inn til Hausmania skriker ikke akkurat «velkommen». Men har du stå påvilje til å åpne ståldører, forsere en ugjestmild, industriell gang og åpne nok en lukket dør, vil altså Oslos egen «Bar des Artistes» (baren fra den legendariske danske romanen Hærverk som Hærverk er oppkalt etter) åpenbare seg. Hærverk har på rekordtid blitt et av de mest hyperaktive utestedene i byen: Vegard Heskestad åpnet stedet i mai og hadde i løpet av de første fire månedene over 50 arrangementer med artister fra elleve land. Det er ingen begrensninger: En uke på Hærverk kan inneholde alt fra hypereksperimentell støymusikk fra Sør-Korea, jamming med barn med Downs syndrom og André Bratten. Eller et legendarisk jazzband fra Australia, Hanne Kolstø og psykedelisk rock fra Russland. I langhelgene fylles stedet og den lille bakgården til randen av en herlig blanding gamle og nye bytryner, Hausmanialegender og techno-entusiaster. Hærverk har klart kunststykket å forene flere typer klientell som sammen skaper en, unnskyld uttrykket, synergieffekt andre utesteder bare kan drømme om. Vi sier som Ole Jastrau på Bar des Artistes: «Å, så godt det er å slutte å tenke.»

*Bank, bank* Hvem er det? Impulser fra det store utland som vil slippe inn og ned i mørket på Revolver-kjelleren med bra klubb. Siden høsten 2015 har DJ Svani (Svanhild Pettersen Landvik) og DJ Soldal (Marit Soldal) gjort seg bemerket med jevnlige klubbkvelder i Revolverkjelleren. Klubb KOSO er et beinhardt klubbkonsept hvor du kan danse deg glad og svett samtidig som du tramper på patriarkatet i takt med bassen, samtidig som du drikker øl! Å være bevisst feminist – eller bare menneske – har aldri vært mer gøy, for en stakket stund. Siden 2014 har KOSO klubb hatt en sterk agenda om å gi flere kvinnelige DJer spilletid og spillerom. Svani og Soldal bookes jevnlig utenlands og har blant annet spilt i Berlin, København, Paris, og tidligere i år debuterte Svani på gjeve Boiler Room i London. Marit og Svanhild deler alltid DJ-båsen med gjester og varierer mellom å bane vei for unge og ferske talenter og booker større internasjonale navn som Zora Jones, MikeQ og Mobilegirl. Klubb KOSO er en forgrening av moderparaplyen KOSO: Et kreativt kollektiv, plateselskap og klubbkonsepet startet av Marit Soldal og Juno Jensen (Pieces of Juno) i 2013. KOSO er med på å skape kjønnsbalanse i musikkbransjen og på klubben. Hel ved.

Årets beste 2017

ÅRETS LITTERATUR

Foto: N&D

Hedda mister frilansjobben og kjæresten hun egentlig aldri hadde. Og når hun blir gravid får hun beskjed av den nedlatende, unge legen om å «tenke på det» i tre dager før hun kan bli kvitt problemet. Før dette har hun egentlig bestemt seg for å dra til Syden, men etter en sjokkartet og nydelig beskrevet nødlanding for å ta hånd om en nøtteallergiker ombord på billigflyet, tar flyskrekken og impulsiviteten overhånd – returen til Oslo går langs bakken gjennom et kriserammet Europa. I Berlin møter hun en ekstremt teit hippie-omstreifer med bobil via Tinder. Senere lar hun ham føre henne rundt i Oslo og i den såkalte delingsøkonomien på jakt etter raske penger. Det er ikke moral, men tvert imot friheten til å gjøre hva faen hun vil som ser ut til å hindre Hedda i å ta beslutninger. Boka er noen ganger irriterende tidsriktig, og inneholder setninger som «Jeg vil at du skal komme i senga mi like ofte som i nyhetsfeeden min». Det er aldri noen tvil om at Hedda er smart og kul og har intellektuelle og popkulturelle referanser i orden. Men først og fremst er Heddas hyperaktive følelsesutbrudd vittige og selvbevisste. Elstad har stålkontroll på alle små detaljer, kommentarer, berøringer og ting. Alt skal gjennom jeg-personens intense, blaserte og selvkritiske blikk, og den energiske og morsomme ordstrømmen lykkes bedre i å gjenspeile følelsen av detta livet enn noe annet på ganske lenge. Som tiden vi lever i er Hedda patetisk, og vet det selv. Og det gjør du og, din patetiske hipster.

ÅRETS SPISESTED

ÅRETS FILM

Osterhaus gate 13

Regissør: Kristoffer Borgli

Det har tatt laaang tid å få ramen i Oslo. De eneste mulighetene man tidligere har hatt har vært enten å spise lunken buljong på Hitchhiker, eller et sted på et kjøpesenter på Vulkan som stenger før det er vanlig (for folk med kontinentale vaner, som oss) å spise middag. Du skal være bra glad i ramen for å gidde noen av de delene der. Men Koie har altså gjort livet levelig for de av oss som siden den turen til New York i 2011 har fnyst hver gang noen har sagt «men er ikke ramen bare suppe med nudler? Er det så vanskelig a?». Svaret er ja, og Koie vet det. På Koie nekter de å la deg forlate stedet sulten, og serverer helt sinnssyke porsjoner. Digg! En av de fire ramenene på menyen (vi sier ikke hvilken!) ser litt ut som sølevann, men smaker likevel bedre enn de tre andre. Alle er gode. Og som om ikke det holdt å være byens eneste sted som serverer god ramen, byr de også på karagee (fritert kylling) og gyoza, så du nesten glemmer at du ikke er i Japan. Det trekker litt ned at de har valgt nøyaktig samme sterile og lunsj-kantine-aktige innredning som så alt for mange steder i Oslo (tenk Munchies, Melt), men med så god ramen skal vi ikke gjøre oss vrange.

Når et menneske skjønner at noe er kult, men samtidig mistenker at her mangler man kompetanse og/eller nødvendige referanser for å forstå fullt ut hva man har med å gjøre, kan en vanlig forsvarsmekanisme være å avstå fra tolkning og analyse. Dette beskytter mot tap av «ansikt», som ville vært tilfelle sosial posisjon hvis man leverte en totalt feilslått analyse, og avslørte mangler i den kulturelle «verktøykassa». Få ting er nemlig så tabubelagt som det å ville være hipster, men samtidig føle at man ikke snakker hipsternes språk :( En heldig bivirkning av forsvarsmekanismen som er beskrevet over, er at den fører til mindre mansplaining i samfunnet. En annen bivirkning er at veldig få har turt å snakke om hva spillefilmdebuten til Kristoffer Borgli faktisk handler om. For hva er det egentlig DRIB prøver fortelle oss, med historien om Amir Asgharnejad (Amir Asgharnejad) som plutselig befinner seg i LA, hvor han skal fronte en energidrikk for et multimillion-reklameselskap, etter å ha blitt oppdaget gjennom en video på worldstarhiphop der han utsetter seg for blind vold i Oslo sentrum? Handler det faktisk om noe som hendte med Amir? Handler det om transgresjon? Om kynisme i reklamebransjen? Eller om alt på en gang? Gjennom salg av dyr merch og rykter om at Borgli og co. var eller kunne bli saksøkt av «et energidrikk-selskap», forsøkte filmen å skape forvirring rundt hva som var Ekte(tm) og hva som var Falskt(tm). En diskusjon mange velger å gi totalt faen i, og de som skjønte tidlig nok at det ikke er så farlig hva DRIB prøver å si, og at det som tross alt teller er om en film er lol, kunne konse på å nyte en av de ekstremt få filmene som har kommet ut av norsk filmbransje som holder internasjonalt nivå, uten å havne i identitetskrise. NATT&DAG kjenner ikke besøkstallene for DRIB utenfor Ring 2, men erfarer at Norge og til dels Oslo har et kinopublikum som ikke skjønner sitt eget beste.

ÅRETS TV

ÅRETS LIVE

ÅRETS SCENEKUNST

larsvaular.no

19. november

Regi: Even Torgan Grusomhetens teater/Antiteatret

Ekte Mann er en miniserie på 5 episoder publisert på Youtube og Lars Vaulars egen Facebook-side. Gjennom 50 smått absurde og lavmælte minutter følger vi rapartisten og småbarnsfaren Lars, og hans vaklende selvfølelse på ulike arenaer. Han lykkes ikke lenger med vanlige praktiske gjøremål og det kan virke som om det lurer en merkelig antagonist bak hvert eneste gatehjørne. Hvem er Lars egentlig, og hva vil det si å være en ekte mann? For Lars virker Thorbjørn Harr å være svaret. Thorbjørn Harr aka Norges mest sexy mann 2014 (et år Lars ikke var inne på Topp 10-listen en gang).

Det har alltid virket jålete når popartister og rockeband spiller konserter i opera- eller klassiske konserthus. Man kler seg ut som Den Høye Kunsten, som om popmusikken trenger det i våre dager, og resultatet blir nesten alltid malplassert. Låter med synth og trommemaskiner spilles med symfoniorkester, og i stedet for at begge delene styrker hverandre, har det motsatt effekt. En popkonsert trenger ikke dette, den kan være perfekt helt på egen hånd, på et hvilket som helst sted.

Antiteateret har på sett og vis erobra ein tom spot i scenekunst-oslo ved å insistere på å lage framsyningar for dei som ellers ikkje ville gått på teater. Såleis har dei møtt eit behov som folk ikkje visste at dei hadde, og berre det er jo godt gjort. Dei har laga teater om det å vere ung vaksen i 2017. Mikkel, Mathilde, Tarjei, Jenny, Malin, Sebastian og Paal Herman speler seg sjølv i stykket. Forestillingens manus ble utvikla av skodespelarane og eit kunstnerisk team med Even Torgan som hovedansvarleg. Resultatet er ei metadokumentarisk generasjonsskildring som er både ærleg og sjølvransakande. Hvorfor blir det nesten ikke noe pensjon til vår generasjon? Går det bra? Sorry, jeg må på Blå og drikke meg så dritings sånn at jeg kanskje glemmer hvor jeg er i noen sekunder. Dersom du får tatt ein pause frå utelivet på Blå og pensjonsdepresjonen din kan du glede deg til neste framsyning av Antiteateret. Prisverdig scenekunst anno 2017.

En sårbar rapartist med identitetskrise som mister sønnen av syne på lekeplassen og har vanskeligheter for å gjenopprette et internettdomene, er ikke en ihjelskildret karaktertype. Det er heller ikke en typisk måte å fremstille seg selv på som rapper, på høyden av karrieren i en musikksjanger med lange tradisjoner for machokultur og maskulint mannsideal. Ekte mann er noe så sjeldent som en normkritisk serie om mannsrollen, selv om den kødder med sin egen kritikk. For eksempel finnes det ikke ingen kvinner (avbildet forfra) i hele serien – bare kona Malin er med, og da bare som stemme og bakhode. En mann som sliter med mannsrollen i en verden av bare menn. At serien i tillegg glir sømløst mellom virkelighetsnære samtaler med karakterer som spiller seg selv og vagt surrealistiske sekvenser akkompagnert av synth-musikk, bidrar til at Ekte Mann føles som en serie midt mellom alt. Midt mellom humor og drama. Midt mellom virkelighet og fiksjon. Midt mellom TV-serie og lanseringsstrategi for den uutgitte låta om Kronprins Haakon som avslutter siste episode. Men langt unna de videoene artister flest poster i SoMe-feeden sin. Resultatet er til tider veldig morsomt og hele tiden jævlig bra! (I teamet bak Ekte mann er blant andre Kasper Häggström (regi og foto) og Bendik Aunan (manus og skuespill), som også er bidragsytere i NATT&DAG. Kasper og Bendik har ikke vært involvert i nominasjonsprosessen.)

Men Nils Bech er jo annerledes enn alle andre. I Bechs tilfelle er det de vanlige konsertstedene som har føltes feil, og for små, både i faktisk størrelse og i storslagenhet. Det har alltid føltes som om det vi hører når Bech synger vil noe mer, vil høyere og lenger ut. Og det var nøyaktig det vi fikk i Operaen. Scenografi! Kulisser på vaiere! Tekstbasert koreografi, som om låtene faktisk var arier fra operaer! Pause i midten! Det var som om bitene i Bechs univers falt på plass, i en forestilling der kostymer, kulisser og koreografi var vel så viktig for helhetsopplevelsen som selve musikken. Det har vært tilløp til dette før også, og vi har overvært utallige strålende Bech-konserter, men det er først nå det føles som at vi har sett Nils Bech gi alt han har på en scene. I Operaen var Nils Bech hjemme.

Bildeserie Osloprisen

Award season

FOTO MARIA PASENAU

Som hver vinter har vi vært på prisutdelinger nesten hver eneste dag hittil i år. Her er noen av minnene.

Bildeserie Osloprisen

Bildeserie Costume Awards

Blå 20 år

Blå er 20 år! Vi spurte en gjeng Blå-legender, musikere, DJ-er og andre bransjetryner om deres forhold til den elskede sjappa ved elva.

Martin Revheim Startet Blå i 1997

Linn Skoie Booking, Mono

1. Hva er ditt første minne fra Blå? 2. Hva er ditt beste minne? 3. Og verste? 4. Hva skiller Blå fra andre utesteder? 5. Drømmebooking / 20-årspresang?

1. Vi signerte kontrakt, fikk nøkler, plukka opp et par brukte sprøyter foran døra og låste oss inn. Det var et fraflytta lager i to etasjer. Lukta mugg. Mitt første minne handler først og fremst om frykten for å mislykkes. Det hårete målet var ikke veldig fremtredende idet vi tok fatt på ryddejobben.

Einar Eidsvåg Medeier, booking- og markedsførings ansvarlig 2006 – 2012

2. Jeg har mange hundre av typen beste konsert-minner fra BLÅ, men det sterkeste er knytta til legenden Calle Neumanns comeback-konsert 2. juledag 1998. Konserten var dratt i gang av Oslomotoren Ketil Gutvik (som burde fått mange hederspriser). Jeg hadde enorme forventninger til konserten. Da Calle kom ut på scenen var det så stille på BLÅ at vifta fra kjøleskapet bakerst i baren var det eneste vi hørte. Calle står klar, men altfor langt unna mikrofonen – herregud, katastrofe, tenkte jeg: Lyden kommer ikke til å bære. Men så kommer en glassklar, gjennomtrengende tone, vi skvatt til og ble sugd rett inn i musikken. Ketil satt sammen bandet The Quintet, med Calle, Paal Nilssen-Love, Bjørnar Andresen og Eivind Opsvik. Jeg fikk være med å gi ut plata på selskapet vårt bp. Det var gode tider!

1. Tror det må være et av de første årene mine i Oslo, da jeg var på persfest med min gamle jobb, hvor det også jobbet en tidligere Blå-ansatt. Han fikk oss inn på et smekkfullt Blå på en søndag., og hadde stående klar noen kasser med øl der. Det var første gang jeg så Frank Znort, og første gang jeg så et utested så smekkfullt på en søndag. I tillegg fikk jeg se backstage. Sånt gav inntrykk på en bondejente som nettopp hadde flytta til storbyen.

1. Å komme nedi dumpa der og få en larger than life-opplevelse. Et fristed som den gang var mye mer fargerikt enn rocke-Oslo. 2. Spørs på dagsformen, det er tett med opplevelser, men da jeg booka Ariel Pink og det kom 50 stykker hvorav halvparten var gjesteliste… Det ble ikke et godt minne før etter de ble kjente, og jeg satt igjen med kreden. Ellers var ØyaNattkvelden med Caribou og Bear In Heaven en høydare. Yeasayer og Ariel Pink hang i publikum og det var som om New York og alle banda jeg digga på den tida var på jobben min. Booka også Grimes for 800 euro rett før det smalt. 3. Sikkert mange fortrengte minner, men her er to: ZZZ – trodde jeg hadde sjokkbooka et syrete band fra Nederland, men så viste det seg at det var en australsk elektronkakis. Hadde i tillegg booka reggaekveld med Terroristene og Ital Skurk etterfulgt av TomTomklubb – som hata reggea – den kvelden, og ingen ville ha ZZZ i sin tid. Etter SYKT mye om og men fikk ZZZ hyra si, men det ble ikke noe gig. Og jeg booka Neon Indian til BLÅ og agenten hadde bomma på dagene, så de kom ikke. 4. En dedikert scene som ansetter folk som fungerer som bookere istedenfor å fungere som en resepsjonist som utelukkende leier ut. Og at det er konsert og klubb i ett. Så er det elva da – Akerselva <3 5. Matine med Building Instrument og Tusmørke, så kveldskonsert med Cupcakke, Jamaika etterfulgt av klubb med Lotic og Amnesia Scanner.

Vidar Evensen Musiker, Blå-ansatt siden 2007 1. Å spille der med Årabrot for første gang. Må ha vært rundt 2006. 2. Det er litt vanskelig å svare på disse absoluttene, men fellesnevneren er bevegelse og svette. Både å spille konsert til man får ut-av-kroppen-opplevelse, og å poge en hel Chrome-konsert. 3. Det verste minnet er vel kanskje når en full og stor polakk skulle stupe fra broa ved Blå. Det endte med at hjernen hang ut av skallen hans. Han endte i koma, om han lever i dag har jeg ikke peiling på. Håper han har det bra og ikke bedriver idrett på fylla lengre. 4. At det er veldig kommersielt og veldig rart på samme tid. Og uteserveringen selvsagt. 5. Lustmord på sommersolverv!

3. Knappe tre måneder etter åpninga, selveste 17. mai 1998, hadde vi innbrudd i safen, mens vi rydda og feide knust glass på uteserveringa. Vi trodde vi hadde kjøpt en safe, men hadde i virkeligheten kjøpt et brannskap som var lett å bryte opp. Vi mista tre dagers omsetning. Vi hadde ikke dekning på forsikringa. Vi lurte på om vi kom til å gå konkurs. Det var en uvanlig tung 18. mai. 4. BLÅ har levd lenger enn de fleste andre steder. BLÅ består, mens flinke folk kommer og går. 5. Jeg drømmer om at norske frijazzhelter skal tolke New Orleans-tradisjonen, litt som Harry Miller en gang gjorde. Veldig mange har et inderlig forhold til denne urjazzen, det er ikke mye som slår kraften i hylene til Sidney Bechet. Litt kleint med supergrupper som gjør hyllester, men den forfengeligheten pauser jeg gjerne hvis jeg kan få oppleve en sånn kveld.

2. Har hatt noen sykt bra konsertopplevelser på Blå, og har hukommelse som en gullfisk. Erland Dahlen-konsertene sitter sterkt i minne. Shellac var sykt fett. En annen fantastisk ting med Blå er at han derre Sten Ove Toft kan si «Hei, dette bør du se, du kommer til å digge det», og det har vært spot on antageligvis 99% av tilfellene. 3. Ingen dårlige minner. Må vel egentlig være de gangene jeg har vært for treg og gått glipp av noen konserter der. 4. Bookingen og uteserveringen. 5. Det er jo egentlig som å be om julenissens klær, slede og reinsdyr etter å ha fått alt en ønsker seg til jul. Jeg syntes TOFTEBASSEN allerede har gjort en knall booking til nå, og fremover, og tenker meg at andre ønsker blir oppfylt videre de neste årene. Jeg ønsker meg kanskje at han har et DJ-set sammen med Jonas fra Øya. Ja, det ønsker jeg. Og at The Lind Linn Situation blir booket igjen….

Birgitte Mandelid Øyafestivalen

Martin Horntveth Jaga Jazzist

1. Hukommelsen er ikke helt på topp… Selv om jeg var masse på Blå de tidlige årene, er det første jeg husker en showcase med Briskeby da de skulle lanseres, som vel må ha vært i 2000? Lage Fosheim (RIP) fra plateselskapet deres ble så lei av gnålet om ølbonger at han til slutt ga meg hele blokka og ba meg distribuere videre til kolleger i Platekompaniet. Aldri har jeg vel følt meg så mektig som den kvelden. Husker ikke konserten veldig godt, bare at Lise Karlsnes så ut som en million dollars, men det ble en heidundrende fest.

1. Spilte med Jaga første åpningskveld 28. februar 1998, med Bugge Wesseltoft og Pæronsoda. Revheim hadde booka oss uten å ha hørt oss. Bare hadde lest om hva vi dreiv med og tok sjansen på at det var perfekt for hans klubb. Det var på en måte starten på resten av Jagas liv. Vi gikk hånd i hånd, ble nevnt sammen med Blå hele tiden. Veldig i ett med Blå i veldig mange år. Halvparten av bandet jobba der, halvparten var kjærester, venner. Var der syv dager i uka i hvert fall i fem, seks år. Den klisjeen med at Blå var vår generasjons Club 7 er helt sann.

2. Da Amason gjorde en super konsert for noen år siden, ble det på et tidspunkt kastet merch ut fra scenen. Har spilt basket og det sitter nok i muskelminnet; jeg hoppet høyere enn høye menn rundt meg, før de rakk å tenke, og grabbet t-skjorta som kom min vei. Reaksjonsevne og spenst overrasket mest meg selv, men også Gustav Ejstes (Dungen), som kommenterte bragden fra scenen. T-skjorta har siden blitt fast uniform på trening. Ellers har jeg enormt gode minner fra det til tider euforiske dansegulvet på Audun Vingers klubb Contagious. Mer soul i Oslos uteliv i 2018, takk!

3. Jeg sliter med å huske selv fantastiske konserter, det er altså ikke for å være konfliktsky jeg må svare at jeg ikke kommer på noe. 4. For meg er det en kompromissløshet og integritet i programmeringen som jeg setter stor pris på. Alle som booker artister og band vet at man ikke kan være 100% hele tiden, men Blå er den scenen som svelger færrest kameler i Oslo. Helt objektivt og overhodet ikke basert på egen smak, selvsagt. Blå har holdt nivået høyt gjennom tjue år, og dermed tilrettelagt for mange av mine aller beste musikkopplevelser. 5. Skal stoppe meg selv fra å rope Sade og heller foreslå noe mer realistisk. Kan ikke Blå ta ansvar for å sette opp kanadiske Daniel Caesar i Oslo? En venninne av meg så ham i London her om dagen og skrev på instagram at han er «D’Angelo-good». Albumet er veldig lovende. Og som sagt: Vi trenger mer soul!

4. Blå er helt unikt for Norge og ganske unikt for verden. Verden kom til Blå for å få med seg hva som skjedde der, som var en fusion mellom elektronisk musikk, jazz, støy – en sjangeroverskridende lek der alt var lov. På den tida var det uvanlig og rart at saksofonister spilte jazz og beats samtidig. Og at kvelden starta med støy og endte i houseklubb. Kunne komme syv stykker for å se frijazzkonsert for så å bli overtatt av dansefolk som vil danse hele natta. 5. Han der Anderson .Paak kunne jo vært jævla kult å se der. Og Flying Lotus hadde vært fett.

Ksenia Petrova Blå-ansatt fra 2011 til 2016 (men har teknisk sett aldri sagt opp) 1. Mitt første minne fra Blå er by:Larm 2011 da jeg var frivillig artistvert. Hadde nylig blitt gammel nok til å komme inn og husker jeg syntes det var sykt stas å henge backstage på den hippeste klubben i Oslo. Husker også at Shaun som var artistvert fra Blå sin kant ba meg om å vaske gulvet der og fortalte meg at det var fast rutine når man hadde artistansvarlig-vakt. Det var jo seff løgn, for det var altså den første og eneste gangen jeg har vasket det gulvet i løpet av de fem årene jeg jobbet på Blå. 2 / 3. Blå var virkelig mitt andre hjem alle de årene jeg jobbet der, det er derfor vanskelig å trekke fram kun et eksempel på det beste/verste minne – vi snakker alt fra å henge med MF Doom til å rydde opp etter folk som har bæsja på gulvet. Jeg sitter i alle fall igjen med millioner av sinnsyke konsertopplevelser som har fått meg til å grine av glede og jeg har blitt kjent med så utrolig mange fine mennesker der: artister, managere, samarbeidspartnere og det viktigste av alt: de ansatte, både på gulvet og i admin, som gjør Blå til det det er: Et av mine favorittsteder i hele verden <3 4. Jeg kan ikke komme på en annen venue som er så god på bredde som Blå – s/o til Sten Ove Toft som fortsatt booker de sykeste actene (slik som f.eks. Justice Yeldham som spilte på knust glass med ansiktet?!). Husker en fredag noen år tilbake som startet med en black metalkonsert. Så Frost blant publikum og ble litt starstruck. Etter konserten var det klubb med Seksuell og en liten gjeng med konsertgjengere ble igjen. Nå skal det sies at jeg ikke kjenner Frost personlig, men å se han danse til Justin Timberlake og Britney er jeg ganske sikker på man ikke hadde fått se noe annet sted. 5. Jeg prøvde flere ganger å booke King Krule i min tid som bookingassistent, men fikk alltid beskjed om at det ikke passet i hans turnéplan. Krysser fingra for at det faktisk skjer en dag!

Sten Ove Toft Bookingansvarlig 1. Utrolig nok er jeg såpass ung at jeg fremdeles gikk på skole da Blå startet, og rundt 99/00 havnet jeg i uløkka og begynte å interessere meg for eksperimentell musikk. Det var da jeg begynte å få en avstandsforelskelse til Konsertforeninga som booket konsertene på den tiden og ønsket at jeg var på opptil flere konserter der i uka. Det ble en realitet da jeg i 2002 flyttet til Oslo, nesten ene og alene på grunn av Blå og miljøet rundt. 2. Det er så mange at det går i spinn i begge retninger. Jeg har hatt gleden av å booke og oppleve mange av mine favorittartister på Blå. Jeg har også spilt der en god del ganger selv. Da jeg spilte der første gang med støyduoen min Ryfylke i kanskje 2004 føltes det ut som om vi skulle headline Roskilde. 3. Verste minnene handler fort om den utenomsportslige delen, men skal vi snakke om det musikalske aspektet så er det alltid kjipt med artister som deltar i VM i kjip oppførsel. Skal vi snakke om det rareste så må det kanskje være da vi trodde vi hadde booket nederlandske ZzZ, men så dukket newzealandske zZz opp på døra istendenfor. Forvirringen var langt større enn konsertopplevelsen. 4. Jeg vil påstå at Blå er et av få spillesteder i Norge som står støtt på en internasjonal målestokk, men også en av dem som fremdeles har en personlig sjarm. Fokuset ligger på store kulturopplevelser og ikke store budsjetter. Og akkurat det mener jeg gjør Blå til en unik og viktig scene for Oslo og Norge. 5. Bookingmessig et helt umulig spørsmål, for her er lista såpass lang at det nok trengs 20 år til for å fullføre. Samt at det endrer seg hele tiden. Akkurat nå syns jeg det neste halvåret ser utrolig sterkt ut som en helhet, med et variert program med noen helt unike artister. Tanken har hele tiden vært å synliggjøre det usynlige og la publikum forvente det uforventede. Fortsetter Blå med det så er mye av jobben gjort. Da kan Midori Takada, Nick Cave eller Darkthrone mer enn gjerne slenge innom og ta en trall om de ønsker det.

Blå 20 år

Martin Horntveth Jaga Jazzist

Alexandra Archetti Stølen Oslo World

Anette Waller Frank Znort Quartet

Audun Vinger Driver Contagious, Blås lengstlevende klubb

1. Spilte med Jaga første åpningskveld 28. februar 1998, med Bugge Wesseltoft og Pæronsoda. Revheim hadde booka oss uten å ha hørt oss. Bare hadde lest om hva vi dreiv med og tok sjansen på at det var perfekt for hans klubb. Det var på en måte starten på resten av Jagas liv. Vi gikk hånd i hånd, ble nevnt sammen med Blå hele tiden. Veldig i ett med Blå i veldig mange år. Halvparten av bandet jobba der, halvparten av kjærester, venner. Var der syv dager i uka i hvertfall fem, seks år. Den klisjeen med at Blå var vår generasjons Club 7 er helt sann.

1. Det husker jeg ikke.

1. Har et minne om at jeg har flytta til Oslo og står på andre siden av elva og ser på køen og alle de kule folka som skal inn, og at jeg ikke har billett.

1. Jeg intervjuet Martin Revheim for NATT&DAG før stedet åpnet.

2. Første konsert med Supersilent, i ‘98 tror jeg. Første og andre konsert med Supersilent på Blå var mine største kulturopplevelser i sikkert ti år. 3. Verste er oppbruddet i et miljø som ble litt revet fra hverandre. Trenger ikke gå inn på detaljene, men miljøet gikk i oppløsning av forskjellige grunner. Kjipt når en æra var over. Nå er det lenge siden, men det var kjipt da det skjedde. 4. Blå er helt unikt for Norge og ganske unikt for verden. Verden kom til Blå for å få med seg hva som skjedde der, som var en fusion mellom elektronisk musikk, jazz, støy – en sjangeroverskridende lek der alt var lov. På den tida var det uvanlig og rart at saksofonister spilte jazz og beats samtidig. Og at kvelden starta med støy og endte i houseklubb. Kunne komme syv stykker for å se frijazzkonsert for så å bli overtatt av dansefolk som vil danse hele natta.

2. Mitt beste minne fra Blå er Seu Jorge i 2004. Han med sitt uberkule band spilte på åpningsfesten til Oslo World. Det var rett før hans store internasjonale gjennombrudd. En kveld jeg aldri vil glemme. 3. Jeg har ikke så mange dårlige minner fra Blå, men må innrømme at jeg hadde hjertet i halsen da Omar Souleyman stod på scenen under Oslo World, det var ikke en meter ledig gulvplass og da håper man jo at man slipper bråk og evakuering av lokalet. Det var heller ikke spesielt hyggelig da den egyptiske ambassadøren på død og liv skulle backstage og møte Mariam Saleh under Beirut & Beyond. Artisten hadde ikke noe til overs for regimet. De møttes motvillig i trappen, ingen hyggelig opplevelse. 4. Blå er en scene som virkelig passer til nesten alt. Det er et sted som alltid har vært drevet av folk med stort hjerte, musikkelskere. Det er jo ikke det eneste stedet som har akkurat det, men det er en spesiell aura rundt Blå som jeg tror handler om evnen til å presentere musikk byen trenger, bookerne elsker og de er med på å gjøre Oslo til en mer mangfoldig musikkby.

2. Nå har jeg vært fast medlem av Frank Znort i sikkert ti år og sunget med dem lenger enn det, så det har jo skjedd mye kan du si. Det beste er å stå på scene og synge. Vi har verdens beste, mest trofaste publikum som gir så mange gode tilbakemeldinger. Jeg blir helt imponert av det publikummet som står ute i kø i alt slags vær og som bidrar til å lage så god stemning. Jeg blir helt rørt av det! Og å spille ute på uteserveringen om sommeren er fantastisk. Også møtte jeg mannen min på Blå! 3. Når vokalister i eget band svimer av på scenen. Eller bandmedlemmer som begynner å sloss på scena. Eller brann på do, brann i ventilasjonsanlegget og evakuering... Eller venninne av bandet som kaster opp i håndveska mi backstage.

2. Mange gode minner som soul-DJ der inne. Veldig mye jazz de første årene, med musikere som Paal NIlssen-Love, Ingebrigt Håker-Flaten og Håvard Wiik. Har hilst på Lee Ranaldo flere ganger. Marit Larsen sang «River» i 30-årsdagen min. Arrangere N&D-konsert med Faith Evans. Genesis P. Orridge i fin form. Preiking med Bjørnar Andresen i fin form. Da Paul «Trouble» Anderson fikk hilse på prins Haakon der inne (vaktene kjente ham ikke igjen, men han sto tålmodig og ventet i køen i 25 minutter i snøværet). Da jeg måtte screene David Crosby som ringte meg på grunn av et intervju, fordi jeg var i ferd med å sette på en låt som DJ før lansering av Soft Focus-releasen til Euroboys. Jeg har også lansert egne CDer der inne, samleplata Summer Fling. Jeg sto og spilte plater mens Patrick Hauge var på restaurant med Sony i mitt sted.

4. Uteserveringa! Jeg synes det er et av de beste stedene å være på sommeren i Oslo by.

3. Det verste er vel de gangene jeg har måttet slåss med dørvaktene på grunn av folk ikke har kommet inn. Men de gode minnene overgår de dårlige.

5. Jeg sier Tom Waits.

4. De har ikke vinglass. 5. Floating Points langt DJ-sett. Ken Vandermark & PNL-duo.

5. Det må være Shakira unplugged.

5. Han der Anderson .Paak kunne jo vært jævla kult å se der. Og Flying Lotus hadde vært fett.

Limita Lunde Daglig leder og booker, Parkteatret 1. Mitt første minne fra Blå var da jeg som ny student i Oslo var fast klubbgjest der. Husker aldri hvilken klubb det var eller hvem som spilte. Bare at det alltid var god stemning. 2. Konsert med Buraka Som Sistema i mars 2009. Det var en helt sykt rå konsert og jeg tror ikke det var et eneste menneske som ikke dansa utagerende. Etter konserten fikk jeg og min venninne scenehåndkleet til en av gruppens medlemmer, som mente at vi trengte det mer enn henne:) 3. Mandager etter Frank Znort... 4. Veit ikke hva det er med Blå som skiller det fra andre utesteder, det bare gjør det. 5. At det aldri legges ned.

Silje Borgan Hoetell 1. Sette fra meg veska på et lurt sted og danse til det stengte med Dancke i gamle, gamle dager. Til for eksempel Raggabalder. 2. Da jeg så Cezinando spille live hos Hoetell i juni 2016, tenkte jeg: shit, omg, han er fremtiden, håper jeg kan jobbe med han en gang. Det husker jeg godt. 3. Har egentlig bare gode minner fra Blå, bortsett fra da en sykt fin leopardjakke ble stjålet. 4. Vanskelig å sette fingeren på én ting. De ansatte, anlegget, planløsning, stemning, atmosfære og at det er et trygt sted å gå for kvalitet.

Ola Smith-Simonsen Olanskii, halvparten av Sunkissed

Eyvind Brox Daglig leder

1. Var der et par ganger og møtte Martin Revheim før dette minnet riktignok, men det må bli første spillejobben der i typ ‘99 eller 2000. Jeg spillte etter en konsert, med fullt hus og hæla i taket. Men det var også midt i verste pollensesongen, så typisk nok begynte tett-i-nesa-frans å blø neseblod midt i giggen og holdt det gående. Å plukke plater og mikse mens jeg prøvde å holde nesa i sky og tørke unna, var i det hele tatt en selsom opplevelse jeg ikke har klart å glemme. Riktignok tror jeg ikke noen andre merka noe, og bra fest ble det jo uansett!

1. Som veldig mange andre bygdetullinger flyttet jeg til Oslo etter endt videregående skole. På den tiden var jeg både halvstudert jazzpianist og pre-hipster med rulletobakk og retro-klær, og Blå var selvsagt et av de første stedene i storbyen som skulle sjekkes ut. Det var helt sikkert Bugge som spilte, og følelsen av å tre inn i en ny, annerledes og litt hemmelig og mystisk verden var fantastisk. Selv om Blå nå er hverdag for oss er det en følelse vi prøver å legge til rette for at nye, yngre gjester fortsatt kan få kjenne på.

2. Altfor mange gode minner! Men første Sunkissed:live, da køen sto opp i Maridalsveien klokka halv åtte, kanskje. Richie Hawtin vs. Magda bør vel med, og første gangen med Booka Shade eller Ricardo Villalobos. Men det er for mye å ta av! 3. Da jeg spilte der bittelille julaften i 2000. Det var typ 15 mennesker innom. Riktignok dansa fire-fem av dem hele kvelden, og klappet etter siste låt. Så kanskje heller den gangen en løk av en dame sølte øl over utstyret til Magda. Hun klarte seg videre uten kontrolleren, men jeg satt vel til sju om morran og prøvde å rense ut driten. 4. Man kommer ikke utenom Blå sin tilnærming til Jazz, at stedet like naturlig inkluderte Sunkissed som Jaga. Men Blå er nå også det eneste stedet i Oslo jeg føler vi får til et snev å av det å «klubbe i et stort rom». Det er mange bra klubber i byen nå(!), men bare Blå har takhøyden og stort nok rom. Når lyd og lys sitter, og folk danser fra baren til bak på scena, skjer det noe på Blå som man ellers må nedover på kontinentet for å oppleve. Det skader heller ikke at stedet er en av de beste konsertscenene vi noensinne har hatt i byen. 5. Hvis jeg drømmer vil det alltid være Larry Levan som står der og spiller, men det toget gikk i god tid før Blå åpnet. Ricardo Villalobos står nok kanskje øverst i en lang rekke av andre internasjonale artister. Men om noe, skulle jeg nok kanskje helst fått overtalt Bjørn Torske til å spille live igjen! Live-settene til Bjørn har vært gjenstand for mye gåsehud opp igjennom, og jeg skulle gjerne klart å lure ham utpå en runde til!

2. Det hender alt klaffer på Blå. For meg er det når det er fint vær, Akerselva er så vakker at Oslo-patrioten i meg setter fyr, ølet smaker som gull, grillen er varm, og inne på scenen rigges det til en haug med konserter og DJs som alle skal sørge for at vi kan skli inn i en oase av inntrykk langt inn i de små timer. Dette skjer heldigvis flere ganger hver sommer, og jeg gleder meg allerede. 3. De som har fulgt med Blå de siste årene kan sikkert tenke seg hva jeg synes har vært mindre gøy, men det er ikke noe jeg trenger å utdype nå. 4. Det sitter noe i veggene på Blå som andre utesteder ikke har. Det at vi gjennom 20 år har huset så usannsynlig mange artister og gjester gjør noe med et sted. At vi på en og samme kveld kan tiltrekke oss en vanvittig demografisk regnbue, fra 60-åringer i allværsjakke på vandring langs Akerselva og løkkahipstere med barnevogn, til musikknerds som skal sjekke ut favorittbandet, etterfulgt av klubbere som drømmer seg til Berlin, bidrar til et deilig kaos som vi egentlig har ganske god kontroll på. 5. Et par av eierne har lansert Tom Waits som den ultimate drømmen. Personlig tenker jeg at en reunion med The Knife kunne vært noe. Men det blir nok når vi blir 25:) Utover det ønsker vi oss snille barn (gjester) og masse penger.

Musikk

Maskert med mening TEKST ELI MELBY

Den maskerte rapperen Swicha Artista bringer 90-tallet og conscious rap tilbake i ignorant rap-hovedstaden Bergen. – INGEN ER SOM MEG, man kan ikke sammenligne meg med noen. Masken er for å gjøre folket nysgjerrige, og spørre – hvem er hun? Swicha Artista vil ikke snakke om hvor hun kommer fra eller hvem hun er. Det eneste vi får vite over telefon er at hun er 20 år og fra Laksevåg i Bergen. Har du et crew rundt deg? – Jeg trenger ikke et crew som hjelper meg, jeg klarer meg selv. Det er sjelden artister finner formen på første forsøk. Vanligvis ser man at rappere trenger noen låter å øve seg på før de blir gode, noe som ofte skjer under andre navn og en annen sound enn de ender opp med til slutt. For Swicha Artista er det ingen vei tilbake – hypen er allerede etablert rundt hennes aller første utgivelse. Helt uten promotering har Bergen-hyllesten «Weste La Costa» blitt en undergrunnshit siden den kom i sommer, nå med 60 000 avspillinger på Spotify. Det som først og fremst slo meg er at du er jævlig god til å rappe. Og du har bare to låter ute? – Jeg brukte ikke lang tid på det. Den lidenskapen jeg har for musikken har brent sterkt i meg siden jeg var liten. Jeg er ganske produktiv, og for noen går det fortere enn andre. «Weste La Costa» var den første tracken min. Disse sangene er jo mine første sanger, så kurven bare går oppover. Albumet er kun bangers, hvor teksten, beats, flow, attitude, lyd, alt er på plass. Så rappen kom helt naturlig for deg? – Alt innen musikk er naturlig for meg siden jeg alltid har elsket det. Jeg spiller gitar, piano, bass, trommer, rapper og har alltid sunget. Du lager beats selv også? – Beats, musikkvideo, studio, redigering, alt det skal komme. Det er morsomt å se all hypen, jeg forventet ikke denne reaksjonen. Eller jo, jeg gjorde kanskje det, men ikke så fort. Plutselig kom det masse meldinger og videoer av folk som turner opp til «Weste La Costa». Hørte at du ikke ville bli signa. Hvorfor er det å være independent så viktig? – Jeg synes bare ikke de tilbudene jeg har fått er bra nok. Og uten kontrakt har jeg ikke stress på meg

fra et plateselskap om å gi ut musikk hele tiden. Kan skrive tre sanger på en dag for den saks skyld, det er ikke det at jeg ikke kan lage sanger, men jeg har ikke noe hastverk. Alle maser på meg om å legge ut mer musikk. Folk må bare være tålmodige og vite at det kommer til å bli heftig. Det er plass til både throwbackconscious rap og cloud- og mumblerap i hiphopmainstreamen i 2018, og her til lands er det fullt mulig å like Cezinando produsert av Ole Torjus og Mogger-produserte 612 samtidig. Swicha Artista går enda lenger når hun transcenderer de mer eller mindre etablerte rapkategoriene, ved å blande 90- og 00-talls hiphop-klisjeer sammen med en flow så rask at Twista kunne blitt misunnelig. På nostalgiske «Weste La Costa» står hun fram som hiphop-perfeksjonist, samtidig som hun rapper om dyre klær og festing. Du sier du er en hiphop-perfeksjonist, hvor viktig er flow og tekst for deg? – Jeg mener at uten flow og tekst er hiphop ingenting. Hvis jeg først skriver så kan du ikke stoppe meg. Jeg skriver alltid et vers for mye, for å si det sånn. I Bergen maser folk om musikkvideo og nye låtslipp. Selv tar hun det med stor ro. – Jeg har en plan for hva som skal skje framover, og bare venter til det rette tidspunktet. Swicha Artista er booket som oppvarmer for den svenske RnB-artisten Cherrie på Klubb Kok i Bergen i mars.

Øyafestivalen 7.–11. august

Swicha Artista er ikke den første maskerte rapperen fra Bergen. Hva er det som gjør at flere og flere Bergens-artister velger å ikke vise ansikt? Aron Eskeland fra Yoguttene og Synne Bønes fra Lekende Lett, begge med fortid som anonyme bergensrappere, gir oss et innblikk i en av hiphops mest effektive markedsføringsstrategier.

– Det er vanlig å ha et fjes, det er sjeldent å ikke ha det. Så folk blir nysgjerrige, ikke sant? Det er litt som med Daft Punk, de er ikke individer, men de er en enhet. Jeg tenker på Yoguttene på samme måte, det er Yoguttene. Det enkelte individet er ikke viktig. Det er kulturen som er viktigst for YG, sier Aron. – Ikke misforstå, alle er fete, man trenger ikke ha maske for å være fet. Men det er jævlig oppsig når folk gjør forskjellige ting. De som gjør det i dag, jeg tenker det er dritsmart. Jeg blir nysgjerrig, men ikke fordi jeg vil vite hvem det er. Jeg vet at det er Swicha Artista, hiphopperfeksjonist. Den beste rapperen på lenge.

Arctic Monkeys Arcade Fire K jø p b ill e tt i dag!

Lykke Li

Tenker du det er en god strategi for artister som kommer opp i dag? – Jeg vil si Yoguttene viste at man kan gjøre ting på en helt annen måte enn hva som var blitt gjort tidligere, og jævlig mange unge bergensere forelsket seg jo i konseptet Yoguttene og ble inspirerte. Når jeg skulle gått på videregående i 2015, ville alle guttene på min alder være Yoguttene, og alle kunne plutselig rappe (med en viss ironisk distanse) og alle gjorde det med masker. Folk som gjerne aldri hadde hørt noe særlig på rap før, begynte å prøve seg. Veldig få av de fortsatte (ihvertfall hører vi ikke noe fra de nå).

(UK)

(CA)

(SE)

Cezinando

Fever Ray Hva var det som gjorde at Lekende Lett bestemte seg for å skjule identiteten på medlemmene i starten? – Vi gjorde det for å la musikken komme først. Folk kunne lage sitt eget bilde av hvem vi var og hvordan vi så ut. Vi var aldri fysisk maskerte, vi bare unnlot å presentere oss. Vi to i Lekende Lett har gjort så mye annet med musikk og i musikkmiljøet i Bergen at jeg er redd det hadde farget folks førsteinntrykk av musikken, sier Synne.

(SE)

St. Vincent

Patti Smith Paradise

(NO/UK)

(US)

· Converge

Grizzly Bear

(US)

Tøyenparken, Oslo

Hva tenker du er grunnen til at de maskerte artistene kommer fra Bergen? – Bjørn Hellfuck, er det han som er grunnen? Hvem vet. Finlandshetter er kult da, det ser ut som du skal ut og gjøre et stort bankran eller noe. Vi pleide å si at vi skulle ta pengene, og det gjorde vi også mot å holde konsert. Så det var greit.

Kendrick Lamar

(US)

· deLillos

… And You Will Know Us by the Trail of Dead (US)

Brockhampton

(US)

· J Hus

(UK)

– Eg hyller Yoguttene for det de åpnet for! Det var plutselig mange som turde å prøve hvertfall!

Se alle artistene på oyafestivalen.no

Musikk Intervju

Dritmange venner TEKST LUDVIG FURU FOTO WILLIAM GLANDBERGER

Boy Pablo har tatt av ved hjelp av venner, venners venner og algoritmegudene. Typisk Bergen!

NEDE PÅ BRYGGA står en mysende gutt med gitaren sin og synger om et ensidig kjærlighetsforhold. Resten av bandet myser også mot kamera. I den skranglete drømmepoplåta «Everytime» beskriver Boy Pablo det tenåringer gjør best: idealisere, marinere seg i fortvilelse og sende lange, lidenskapelige tekstmeldinger. Boy Pablo er 19-åringen Nicolas Munõz. Du husker ham kanskje fra recommended-lista ved siden av den tvilsomme funfact-videoen til Vox på Youtube du hater deg selv for å like. «Everytime» har ved et lykketreff blitt plukket opp, enten av algoritmer, eller en i Youtubestaffet som rett og slett likte låta. Hvem vet! Ringvirkningene for den uetablerte artisten har uansett vært merkbare. I skrivende stund har musikkvideoen godt over 4,5 millioner views. På Spotify finner man et par låter til, samt EP-en Roy Pablo. Fenomenet Boy Pablo kan virke symptomatisk for plattformer der indieartister og store plateselskaper stiller på likt grunnlag. Du har gått viralt! Har du fått hjelp av Gud? – Ja ass, algoritmegudene. Har du laget noe mer musikk siden sist? – Ja, jeg har laget noe greier. Jeg lager nye ting hele tiden, egentlig. Det kommer forhåpentligvis en låt før turnéen starter! Eksponeringen har ført til overveldende god respons, og har blitt plukket opp av et bookingselskap som sender Boy Pablo og bandet ut på europaturné i slutten av måneden. Er du større i Europa enn her på bjerget? – Haha, definitivt! Vet ikke helt hva jeg forventer nå i forkant. Jeg tenker egentlig ikke over at jeg faktisk skal på turné, men det er jo egentlig helt sykt. Alt skjedde veldig plutselig, liksom. Hva er det verste som kan skje på turné? – Jeg og guttene kommer til å ha det kjekt uansett. Vi er ikke så redde for at det ikke kommer nok folk på konsertene og sånt. Vi har solgt ut i London, og det er en del folk som allerede har bestilt billetter til de andre konsertene også, så det kommer ikke til å bli tomt i det hele tatt! Hvordan har dere fått organisert alt sammen? – Vi ble kontaktet av et belgisk bookingselskap da låta begynte å bli populær. De har blant annet jobbet med Yung Lean og Princess Nokia. De sa at de digget musikken vår, og lurte på om de kunne sende oss på turné. Vi lurte med en gang på om det kom til å være noen interesse for det, vi har jo bare én video liksom. Men så satte de opp en turné og vi kunne jo ikke si nei. I verste fall failer det bare! Anerkjenner du termen «Tumblr-musikk»? Maj7akkorder, lo-fi produksjon, melankoli… – Vet ikke ass! Det er visst en greie, det er vel en del som holder på med det. Jeg er ikke alene, for å si det mildt.

Er du fan av noen andre i spekteret? – Hører jo på en del andre artister som det, Yellow Days, Rex Orange County, Clairo… Clairo er i likhet med Boy Pablo en 19 år gammel soveromartist som på mystisk vis har havnet i Youtubes anbefalinger. Hun ble nylig portrettert i Pitchfork etter at hun passerte 7,8 millioner visninger på sin hjemmelagde synthpoplåt «Pretty Girl». Hun har jo hatt akkurat den samme karriereveien som deg! – Ja! Bare i litt større skala, da. Har dere båndet over deres like skjebne? – Hun følger meg på Instagram, faktisk. Hun liker et par av bildene mine, men har aldri snakket med henne. Håper hun har hørt låta mi. Boy Pablo er signert på labelet 777 Records, med Fabio Enzo som primus motor, kjent fra en av samtidens fineste journaliststories. I 2015 snek han og kompisen William Glandberger seg inn på artistområdet på Øya, og fikk på mirakuløst vis tak i Tyler, the Creator. Samtalen endte opp med å vare i over 40 minutter, til tross for at fyren svært sjeldent gir intervjuer. Etter at videoen tok av i sosiale medier har 777-gjengen utvidet stuntjournalistikken, sluppet kleskolleksjon og laget en plattform for distribusjon av musikk. Hvor godt kjente du 777-gutta fra før? – De er kompis-kompiser. Nå bor jo han Fabio i London. Men når folka er i Bergen så er det hengings. Hehe. Vi lagde 777 Records for å bli tatt litt mer seriøst når vi begynte å sende rundt mails og sånt. De var vel like mye en konsekvens av Boy Pablo, som andre veien. Hvordan er legendestatusen i Bergen? – For å være ærlig er det ingen legendestatus, hvert fall ikke ennå! Vi spiller mest for venner, og venner av venner. Det er stort sett de som er interessert i musikken vår. Det er i grunn helt rart at det er folk utenfor Bergen som digger oss. Er du over eller under gjennomsnittet lei deg? – Sånn generelt? Jeg vil nok si jeg er under gjennomsnittet lei meg. Godt å høre. Er det fordi du har mange gode venner? – Ja, mange gode venner!* Er du en nostalgisk fyr? – Jeg tror ikke det. Men jeg hørte en del på The Beatles og sånt da jeg var liten, og allerede da kjente jeg på en følelse av at det var et eller annet med denne typen musikk som traff meg. Det er den slags type følelse jeg går etter. Melankolien? – Ja, men jeg liker heller ikke deppemusikk, så… Før datoer for siste del av Everytime Tour i Bergen og Oslo blir annonsert kan du streame hans siste utgivelse, Roy Pablo EP, på din lokale streamingmaskin.

Scenekunst

Simply the best TEKST FRØYDIS ÅRHUS

Else Kåss Furuseth er best på teater.

«Jeg har så mange spørsmål som jeg ønsker å få svar på, men det vet jeg at jeg ikke kan få»

I NOREG ER DET i fylgje tal frå Folkehelseinstituttet omlag 500-600 folk som kvart år tek sitt eige liv. I eit døme frå nettsidene deira står det at om ein reknar 10 pårørande per sjølvmord så vil 5000-6000 nye pårørande bli ramma i Noreg kvart år. Verdas Helseorganisasjon (WHO) sette i 1993 opp ei liste med 6 førebyggande tiltak. Fyrste punkt på denne lista er betre psykiatrisk behandling. Få undersøkingar er gjort på kor mange som går i terapi i Noreg, kvifor vi går i terapi og kven desse er. Tidsskrift for Norsk psykologforening skreiv i 2009 at blant folk i slutten av 20-åra har kvar sjette kvinne og kvar tiande mann vore hos psykolog. Dette er 9 år sidan, og det er grunn til å tru at det berre har vorte mindre stigmatisert sidan den gong. Else Kåss Furuseth venta i seks år med å gå til psykolog fordi ho syns det var jålete, men fann ut at det ikkje var noko big deal då ho til slutt sa det til kollegaene sine. «DET var godt å høre, ikke en dag for tidlig!» Var responsen ho fekk. I 2011 laga ho framsyninga Kondolerer. No har ho laga oppfølgjaren Gratulerer. Begge framsyningane handlar om tapet av mora og broren som begge tok sine eigne liv. Else var 11 då mora døydde, og då ho var 28 skulle ho også oppleve å miste storebroren sin. Gratulerer held fram der Kondolerer slutta. «Det går an å leve videre» er siste replikk i Kondolerer. OK, men korleis gjer ein det? Er det på tide å gå til psykolog? Dette eit av dei sentrale spørsmåla i Gratulerer.

I 2018 må ein vel innsjå at teateret er ein marginal formidlingsarena som verken appellerer eller når ut til breie lag av befolkninga, men det hender at det dukkar opp framsyningar som mange bør sjå. Då er det bra vi har internett. Det Else driv med i desse to framsyningane er slik eg ser det rein folkeopplysning. NRK har alltid teke folkeopplysning svært alvorleg, så difor er Kondolerer (frå 2011) å finne på nett-TV. For å sjå Gratulerer må ein ta turen ned på Nationaltheatret. På vegen bort til Nationaltheatret vert eg stoppa av ein mann med Just Eat-logo på capsen. Eg er midt i ei lydbok av Ben Lerner. Det er kampanje! Seier Just Eat-mannen og vil gi meg ein rabattkode. «Eg et ikkje sånt» Høyrer eg meg sjølv seie før eg strener vidare. Lat meg berre understreke at eg vanlegvis ville ha smilt og sagt «nei takk». Eg veit ikkje kva som stakk meg denne dagen, for dette var blank løgn. Berre halvtimen tidlegare hadde fortært ein ferdigpizza frå Dr. Oetker med chili-bearnaise frå Eldorado i sofaen medan eg såg Kondolerer. «Det siste brodern gjorde før han tok livet sitt, var å gi meg en badevekt og si at jeg måtte gå til psykolog. Han sa hodet mitt var en gassballong og at jeg alltid måtte trille sykkelen over fartsdumper for ellers ville det eksplodere.» Det skulle gå seks år før ho følgde rådet til bror sin. Psykologen til Else får henne etter kvart til å omfamne klisjéen om at ein er god nok som ein er,

sjølv om ein er ganske ræva. Det kan det jo vere greit å hugse på neste gong ein lyg til uskuldige folk som deler ut rabattkoder for hurtigmat. Publikum består av ein stor andel kvinner på mor mi sin alder. Eg tjuvlyttar til samtalane deira før framsyninga byrjar. «Vi så den første hun hadde vi, Vivian og jeg. Det var sterkt, ja jeg må si det.» «Det er hun fra Nydalen du vet, eller – hun er fra Jessheim, men heter Furuseth. Hun var med på det humorprogrammet på torsdagene som gikk her forleden.» Det er eit godt stykke frå Torsdag kveld fra Nydalen til denne framsyninga. Else Kåss Furuseth opererer i ein anna kvalitetsmessig humor-liga enn det Torsdag kveld fra Nydalen gjorde, sjølv då dei var på sitt beste. Regissør Arvid Ones, som også har jobba med Ylvis, har hatt regien på begge framsyningane hennar. Den er stram og konsis, men det må den kanskje vere når ein skal vitse om noko som er så grusomt og trist som sjølvmord. I det som for meg vart ståande som ei av dei finaste scenene i heile framsyninga, fortel ho eit barneminne ho har om mor si. Ho fortel om korleis mora brukte å ta på seg ei Levis-bukse som var så trang at ho måtte liggje på golvet for å få den på, for så å danse omkring i berre BH-en til Tina Turner på full pinne. In your heart I see the start of every night and every day. In your eyes I get lost, I get washed away. Just as long here in your arms I could be in no better place. You’re simply the best, better than all the rest. Better than anyone, anyone I ever met. Teksten til Tina, den massive lyden frå anlegget i Amfiscenen og dei imaginære bildene av ei mor som trassar mørkret og rockar laus, får meg brått og uventa til å grine. Det sler meg at vi ikkje har tilgang på andre sine tankar og difor aldri kan vite akkurat kva krefter som er i omløp. Sjølv ikkje hos dei vi kjenner aller best. «Jeg har så mange spørsmål som jeg ønsker å få svar på, men det vet jeg at jeg ikke kan få.» Dette er ei viktig framsyning. Det er ikkje nok å berre seie at den var god. Dette er ei framsyning folk burde gå å sjå. Mest fordi den er gøyal, men delvis også fordi vi truleg kjenner nokon som kjende nokon som ikkje orka å leve lenger. Ein kan sjå dokumentar etter dokumentar om dette store og vanskelege temaet, men eg trur ein har like mykje igjen for å sjå Gratulerer på Nationaltheatret. Forestillinga går jamnleg heilt fram til oktober.

Toårig fagskole for visuelle kunstfag

SØKNADSFRIST

15.MAI www.kib.no

v i s u e l l e K u n s t fa g på K i b -praKtisK undervisning K r e at i v t e n K n i n g

Kunst Intervju

Alle typene kunst

Ma$arati er vĂĽr tids Michelangelo. TEKST YNGVE SIKKO FOTO MARIUS EIE

«Flammer er det kuleste jeg vet om»

— KUNSTEN I DAG er ikke for lite utfordrende. Den er for utfordrende. Eller, samtidig er det så mange regler — de burde man ikke forholde seg til. Gah. Kunst er begge deler, ass. Kunst er jævlig. Mathias «Ma$arati» Nordby ligger vinterdeprimert på sofaen og smører inn leppene med leppepomade og sier at kunst er jævlig. Ikke en oppsiktsvekkende påstand i seg selv. Vel og merke om den kom fra en vanlig, middelaldrende mann med Liverpoolsupporter-ølmage, god uttelling på Fantasy Premier League, og kun middels forståelse for sin kones følelsesliv. Noe mer oppsiktsvekkende er det at den kommer fra en som faktisk livnærer seg av å drive med kunst. – Det er bare sånn livet er. Det kommer dager som det her. Da må man kose seg med det man har. Jeg har et varmeteppe som er jævlig digg, for eksempel. På videregående bodde Nordby tre år på Trysil, hvor han kjørte snowboard «hver dag, nesten». Så flyttet han hjem til Hamar, tok opp fag i to år — eller drev dank, alt etter som hvem som spør. Skader førte til at han måtte gi seg med snowboard. Heldigvis er det som Nietzsche sa: Det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere — i alle fall mentalt og trolig også som Instagram-kunstner. Noe måtte gjøres. Nordby flyttet inn til Oslo, fikk seg rosa hår og grillz og begynte på Einar Granum Kunstfagskole. – Førsteåret var veldig nice. Da lærte vi liksom om alle typene kunst. Tegning, maling, tredimensjonal kunst … Kunne du noe om kunst fra før? – Vet ikke helt, egentlig! Jeg føler at kunst er litt sånn … Du kan lære ting også. Men da lærer du liksom fasiten, da, eller hvordan ting skulle ha vært. Hvordan ting liksom blir best. Men du kan ikke lære bort … den «ekte kunsten» som kommer fra deg. Er det litt shots fired til alle de KHiO-utdannede kunstnerne? – Kanskje det! Neida, jeg vet ikke om jeg skal uttale meg om det, jeg har egentlig ikke peiling på kunst. Jeg skal ikke si noen ting. Det estetiske uttrykket ditt er fargesprakende, gjerne litt tegneserieaktig. Du bruker gjenkjennelige figurer som for eksempel Mikke Mus, Bart Simpson og sånt (…) – Alt bare skjer automatisk, ass. Jeg sitter ikke å tenker «nå skal jeg lage den og den tingen». Lager du kunst for folk som ikke egentlig bryr seg om – eller kan noe om – kunst? – Ja, det også! Men egentlig lager jeg bare kunst for min egen del. For å ha noe å henge på veggene mine. Jeg lager ikke for at Kong Haakon (sic!) skal ha noe å pynte huset sitt med liksom. Hvem inspirerer deg? – Den kuleste gutten på barneskolen het Jørgen Hanekam. Han var punker og hadde grønn hanekam med trelim og var den eneste som så litt annerledes ut på Hamar.

Er det du som inspirerer Unge Ferrari eller er det han som inspirer deg? – Hmm, begge veier tenker jeg. Litt her og der. Unge Ferrari er god kompis av meg. Han hadde en liten Honda Civic som vi cruisa mye rundt i og hørte på tunes. Fin tid. Haha! Forresten, hva gjør Jørgen Hanekam nå? – Jeg vet ikke ass, men det var en story back in the day om at han møtte opp på hockeyskolen med ninjastjerner og gassmasker. Han skulle liksom ta hockeygutta, da. Fin fyr! – Absolutt. Tente han Ma$arati-flammen? – Jeg tror faktisk det! Apropos flammer. Nordby er tilsynelatende obsessed med dem. Nettsiden der han selger ting han har laget (i skrivende stund fyllt opp med hele to produkter: Et par custom Caterpillar-sko i størrelse 42 og en hettegenser) domineres av flammer. Hva er det med flammer? – Flammer er det kuleste jeg vet om. Jeg digger den der Syden-estetikken. Overfylte boder med billig juggel. Fake DC-shit og sånn. Også platecoveret han nylig designet for den amerikanske rapperen Keith Jenkins’ nye EP Keith World 2 har flammer. De befinner seg på panseret til sportsbilen Keith Jenkins sitter i mens han kjører gjennom Ma$aratis naivistiske skildring av …eh… en deilig dag i en rappers liv, eller noe sånt. – Han ville ha litt sånn Gucci Mane med «Droptopwop»-stil. Så da gjorde jeg det. Hvordan kom du og Keith i kontakt? – Internett, ass. Jeg har hatt han på Instagram jævlig lenge, og så har vi noen felles følgere og sånn. Jeg har spamma han litt. I fjor var jeg i LA et par ganger og da ringte han meg på facetime og bare «U gon pull up or what?». Sånn ble vi venner. Han er kunstner sjøl, så vi malte litt bilder sammen og bare hang ut. Keith Jenkins var tidligere kjent som «FKA Stunnaman», et av fire medlemmer av Lil Bs gruppe The Pack. Midt på 2000-tallet banet rapgruppa fra universitetsbyen Berkeley veien for dagens lekne, melodiøse og «rare» mainstream-hiphop, med sin eksentriske miks av den lokale Bay Area-baserte hyphy-musikken og den enda mer lokalt forankrede hippie-kulturen – som har lange røtter i Berkeley. Snakka dere om Lil B? – Ja det er jo sånn jeg vet hvem Keith Jenkins er, egentlig. Hadde han noen bra stories? – Ikke egentlig, haha, men han hadde noen rå stories om seg selv. For eksempel var det en episode der vi hadde vært og sett han spille på en butikk i downtown LA og så skulle jeg, Marius Eie og han stikke videre til en bodega for å kjøpe noen

Backwoods (blunt wraps, journ. anm). Vi tenkte å ta noen bilder så vi stilte oss opp og bare gang-gang! Men så var det ikke lov til å ta bilder inni butikken, så eieren kom og var sur. Da klikka Keith helt og bare «No pictures, what!? We ain’t supportin’ this store!», og så tømte han en pakke donuts på bakken og bare «Fuck this!». På vei ut kasta han masse godteri rundt seg. – Han er en syk fyr. Skjedde det noe annet fett i LA? – Jeg møtte Master P! What! – Jeg hadde laga noen custom t-shirts for Dbruze (alias Darian Bruze), en fyr som har laga merch for Future og sånn, så jeg skulle egentlig bare møte han … Og så var vi plutselig inne på en pop up store i anledning No Limit Records sitt 25-årsjubileum, og der var Master P. Han bare sto der – svær fyr med en gigantisk tanks på brystet. Han serverte kake. Det var rått! Nordby har tilsynelatende nesten en egen evne til å hooke opp med folk og bli godt likt. Det har ført til at han har laget plagg på bestilling for blant andre Metro Boomin, Post Malone, Kyle og Yung Lean. – Det er internett, vøtt. Connecting people, tok over for Nokia! Yung Lean har jeg møtt hver gang han har vært her. Jeg har laga klær til Yung Lean, Bladee, Yung Sherman og alle de gutta der. Til Post Malone laga jeg en sånn custom Bone Thugs-skjorte som han digga. Jeg laga også en custom Kurt Cobaintrøye til han som han brukte da han spilte live og sånn. Det var fett. Blir det penger av det? – Mye av det er gratis, for å få litt exposure. Det er ikke alltid penger er det viktigste. Jeg gjør ting fordi jeg synes det er fett. Men jeg klarer å leve av kunsten nå. Så det går bra! Xavier Wulf kjøpte et bilde av meg da jeg var der borte i fjor. Nå har han Skepta på remixen sin! Det er ikke bare i LA Ma$arati har møtt folk, festet og laget kaos. Også en ellers rolig by i Vestfold har fått kjenne hvordan det er å ha 1 stk. eksentrisk hamarsing med venner på besøk. Under Slottsfjellfestivalen i fjor var det mye rart som skjedde rundt gjengens båt som lå ankra opp ved brygga i Tønsberg. – Det var jævlig gøy! Knall sol, bølger, båt … Det var perfekt! En av kveldene ble gjengen til Ma$arati (som stort sett har grillz, pastellfarget hår og kallenavn basert på sportsbiler) kjent med gjengen til NATT&DAG (cirka samme), som hadde kommet for å dokumentere festivallivet. I de sene nattetimer gikk vår festivalkorrespondent Lars Berrum ombord i en båt, men det er det siste gonzojournalisten husker. Dagen etter satt N&Ds utsendte over frokost på Macern og prøvde å løse nattens mysterier og Berrums angst med sine analytiske journalistevner. I det forvirringen og desperasjonen var på sitt dypeste hørte de plutselig en gjeng som ropte «skrrt-skrrrt!». Gullbefengte glis i tatoverte ansikter leverte en lang rekke uforståelige ad-libs – én lagde

Kunst Intervju

bare måkelyder (kan ha vært en måke) – og midt oppi det hele sa noen noe i nærheten av «takk for i går». Det var Ma$arati og crewet hans. De adlibbet direkte til Lars Berrum. Og som om angsten ikke allerede var total, avsluttet de med å peke på ham, glise bredere og gyldnere enn noen gang og si: «FUCK da police!» før de forsvant inn i Tønsbergdagen. Hva skjedde egentlig? – Hahah! Jeg har ikke peiling på hva som egentlig skjedde, men jeg husker det øyeblikket, ass! Jeg kjenner ikke Lars Berrum, men tror mange av de jeg var med kjente han. Men du, det var mye kaos der, ass. Jeg vet ikke om han var med den kvelden. Men hvem vet! Det var noe med en båt? – Egentlig dro jeg til Tønsberg for å gjøre en malerjobb, men så fikk jeg beskjed om å møte opp på brygga. Der var det en båt, som en kompis-av-enkompis fra Spania hadde med. Der ble det litt kaos. Det var mye pappagutter i fine båter der. Det ble litt bråk. – Sent en natt satt vi oppe og røyka og da kom nabogutta og skulle «smake» litt, og vi bare «Nei,

det skal dere ikke», og så ba vi de forlate båten. Det ville de såklart ikke. Så da løfta en kompis av meg, Alexander (kjent som Lexus Skrrt) opp han ene pappagutten fra båten og plasserte han på kaia. Da dro pappagutten bokseren av og sparka Alexander i brystet.

Hva er det døveste du vet? – Det er så mye som er døvt. Kanskje de som kaster plast i havet.

Hahaha! What the hell! – Ting skjedde, men det var veldig hyggelig, da! Gode minner, sommer og sol!

Hva trenger vi mindre av? – Gråvær og grus!

Gode minner! Hva annet får deg til å smile? – Akkurat nå fikk du meg til å smile! Generelt får sol meg til å smile. Og lettsvelgelig mat. Og Haribogodteri. Hva slags musikk hører du på for tiden? – Vent, la meg sjekke ut Soundclouden min. Lil Gnar! Lil Skies! Og Lil House Phone – han er fet! Og så er det mye Trippie Redd. Kanskje litt FOR mye faktisk… Det er «Lil’»-rappere det går i? – Ja det er mye tull, ass. Og MYE Rich The Kid! «Plug Walk»! Bone Thugs-n-Harmony forever!

Hva trenger vi mer av? – Farger!

Hva med kunst, da, trenger vi mer av det? – Jeg tror det, men jeg tror det blir veldig mye kunst fremover. Ja, når det er umulig å få seg en vanlig jobb så må man bare bli kunster, da. – Ja, tydeligvis. Det er det jeg prøver på. Få tak i litt penger til husleie og sånn. Ellers, da? Lyst å gi en shout out eller noe? – Ellers er det helt topp, ass! Helt topp. Nå skal jeg pussa tenna og dra på møte. Shout out til alle de som ikke er her, som skulle vært her. Hvem er det? – De som vet de vet.

SØK STUDIEPLASS Ålesund kunstfagskole er en toårig fagskole innenfor det omfangsrike feltet visuell kunst. Skolen ligger i sentrum av smellvakre Ålesund, omsluttet av høye fjell og åpent hav. Vil du bli:

Søknadsfrist 15.mai

Facebook: Ålesund Kunstfagskole

Instagram: KUNSTSKOLEN

designer, kunstner, arkitekt, scenograf, illustratør, ......?

2+2 2 år hos oss + 2 år hos DJCAD i Skottland gir bachelor i kunst eller design

alesundkunstfagskole.no

Norges stĂ¸rste formidler av hybler og bofellesskap. Helt gratis!

TV Anmeldelse

Endelig en oppdatert og mer alvorstung «Six Feet Under» TEKST TRULS FOSS

Alan Balls nyeste HBO-serie gir et komplekst og sammensatt portrett av en progressiv familie.

TRETTEN ÅR ETTER den gripende avslutningen på Six Feet Under vender Alan Ball tilbake til det mørke komediedramaet om en familie noe utenom det vanlig. I Here and Now blir vi kjent med en progressiv, multietnisk familie i dagens polariserte Amerika. Kort oppsummert later Here and Now til å være en oppdatert Six Feet Under. Audrey og Greg var en del av sekstiåttergenerasjonen og møtte hverandre på Berkley under blomsterkranser og politiske opptøyer, men har med tiden smeltet inn og blitt en del av det elitistiske borgerskapet i Portland. De er opptatt av fasade som en hvilken som helst familie. Paret har tre adoptivbarn, fra tre ulike steder i verden hvor USA har begått urett: Ashley fra Somalia, som arbeider med retail av designerklær, Duc fra Vietnam, som arbeider som life coach og Ramone fra Colombia, som studerer spilldesign. Deres eneste biologiske barn, Kristen, går på high school og bor fortsatt hjemme. Med kjønnsroller, etnisitet, legning, politikk og tro som fremtredende stikkord kan Here and Now på papiret fremstå som illeluktende helsekost for et samfunn diagnostisert med bipolar lidelse, men Ball er ikke interessert i å fortelle oss hvordan et «riktig» samfunn skal se ut. Han er mer interessert i å utforske menneskene som lever i det her og nå, oss som streber etter å finne oss selv og leve autentiske liv i et polariserende og ofte selvmotsigende samfunn, hvor det forventes at alle skal realisere seg selv, være fullendte mennesker med full kontroll. I så måte er Here and Now mer et humanistisk prosjekt enn et politisk kamprop. I likhet med Six Feet Under fremstår det visuelle utrykket i Here and Now ved første øyekast som innpakningen til et generisk melodrama, men når man kommer under den misvisende overflaten kan det virke som om det

visuelle uttrykket i seg selv utgjør en kommentar på vår selviscenesettelse. Det er fargerikt, melodramatisk og televisual. I en tid der det ofte sies at TV-serien er den «nye filmen», så forsøker ikke Here and Now å forkle seg som en lang film, men utnytter de egenskapene serieformatet besitter: Muligheten til å utforske et stort og sammensatt karaktergalleri. Det er de overhengende rammene, nevnt innledningsvis, Here and Now har til felles med Six Feet Under, men Ball later til å ha blitt mer alvorstung med årene. Here and Now inneholder færre innslag med komikk og absurditeter – selv om det også nå finnes elementer av det overnaturlige. Serien har noe befriende selvhøytidelig og alvorstungt ved seg. Når komikken melder seg amputeres den som oftest raskt av alvoret. Selv om Here and Now gaper høyt og bredt, er den befriende lite opptatt av å forkynne en bakenforliggende politisk agenda. Kjernen i serien er karakterene og deres relasjoner, deres daglige streben etter å passe inn i dagens samfunn, dere utfordringer i hverdagslivet – enten det er barndomstraumer eller tenårenes søken og usikkerhet. Alle får sin taletid i Ball sitt lille, store univers. Med brede og tynne penselstrøk maler Ball opp et komplekst og sammensatt portrett av en progressiv familie som strir med ofte helt vanlige problemer. Karakterens behandles med kjærlighet og omsorg, og marginaliseres ikke til stereotyper som bekrefter våre fordommer. Selv om melodramaet er skrudd noen hakk opp, så er det med utgangspunkt i hverdagslivet Here and Now bombarderer tilskueren med hyperaktuelle spørsmål om tiden vi befinner oss i akkurat nå. Here and Now kan streames på HBO Nordic fra 12. februar

TV Intervju

Hit for litt TEKST MARCO REINERTSEN FOTO MARIA PASENAU

Humor-Norges snilleste gutter har laget høykvalitets humor på lavt budsjett i TV2 i flere år. Nå har de endelig fått bruke skattepenger i NRK.

Jakob Schøyen Andersen, Fridtjof Stensæth Josefsen og resten av Kollektivet på TV2 var i mange år blant de få som lagde morsom og nyskapende humor på norsk lineær-TV. Det gjorde de på tross av lavt budsjett og bortgjemte sendetider. Nå har de forlatt privat sektor i TV2 for å bruke skattepengene våre i Hit for Hit på NRK. Det betyr bedre sendeflate, mer musikkhumor – og litt høyere budsjett. Jakob: Det er jo ikke noe hemmelighet at vi hadde et lavt budsjett på Kollektivet. Hvordan påvirket det programmet? J: Det var kort tid på å skrive, skyte og klippe. Vi hadde jo store ambisjoner. Men vi fikk jo til ganske mye ut ifra ganske lite der, innimellom. Utgangspunktet var jo sånn 500 kr per sketsj, men så flytta man litt penger fra en sketsj til en annen og fikk mer å rutte med. Fridtjof: Hvis man har et okei kamera og okei folk som styrer kameraet og velger kloke locations, så skal det ikke så mye til før ting ser veldig bra ut. Det er jo en del sketsjer som, på tross av budsjettet, ser veldig bra ut. J: På TV2 så var det litt sånn: «Dere er en sånn underdog-gjeng, bare hold på.» Han som holdt i prosjektet der var ganske tett involvert i starten, men så ga han oss frie tøyler til å holde på. Da var det mer: «hold på og kos dere», også var de glade for det – og det var vi og. Men vi merker jo nå at, NRK, de vil jo virkelig ha dette.

Når du sier at de har vært kule og at de har vist at de vil ha det… Hvordan har dere merket det i forhold til TV2? Du sa at de var litt mer hands-off etterhvert? J: Det er ikke satt opp mot TV2, det er vel mer en sånn… Dere opplever dere som velkomne i NRK? J: Jeg mener ikke at vi ikke var velkomne i TV2. Men der var vi litt mer «lillebroren som fikk holde på». F: Vi var jo velkomne i TV2, vi hadde jo tross alt et program i ni sesonger. I NRK blir vi mer sidestilt med de andre produksjonene der. J: Ja. Ikke sånn lillebror-prosjekt. F: Synlighet og sendetid er for eksempel veldig annerledes nå. Nå er vi NRK1 klokka 22.35 på søndager etter Broen. Det er jo ganske ålreit. Men Kollektivet var det programmet det var. Vi hadde den slotten vi hadde etter Skoletid. Det var en del av dealen. Kollektivet var en lekegrind, som et studie i sketsj, hvor vi fikk mulighet til å eksperimentere og jobbe med veldig kule folk. Folk vi jobber med fortsatt. Lavt budsjett eller ei, vi ville ikke vært det foruten. Jeg har hørt at det var veldig vanskelig å øke budsjettet på Kollektivet. En ting er det du sier med at sendetiden var det den var, men dere hadde jo flere sesonger. Hva tenker dere om det nå? F: Man hadde ikke takket nei til større budsjett. J: Men vi fikk det vi fikk.

«Det er et godt eksempel på at jeg prioriterer meg selv og det jeg lager og ikke de rundt meg»

TV Intervju

«Alle har en sånn periode hvor man spiser knekkebrød med kaviar til middag»

F: På generelt grunnlag vil jeg jo si at om man lager noe bra, ut i fra de ressursene man får, så synes jeg man fortjener å bli belønnet på en eller annen måte. Vi gikk jo for eksempel ned fra 16 episoder til 10 episoder i Kollektivet, for samme pris. Og det var jo bra. Da Hvite gutter ble laget satt visst Torjus Tveiten lenge uten lønn på Feelgood og jobbet ut konseptet. Er det sånn man bare må være forberedt på i den bransjen – bare ta det man får også gjøre det beste ut av det? Hva hadde skjedd om dere hadde sagt at nå MÅ vi ha større budsjett, ellers klarer vi ikke å lage mer? J: Man må jo jobbe litt da. Stå på litt, hardt. For litt lite, en stund. Enten du lager film eller musikk. Alle har en sånn periode hvor man spiser knekkebrød med kaviar til middag, men jeg brenner for de greiene her. Det betyr ikke at jeg støtter rovdrift eller usaklige arbeidsforhold. Og det er sikkert mange som er mye flinkere enn meg til å ta et oppgjør med de greiene der. Kollektivets redaktør, Marit Støre Valeur, skriver i en mail at budsjettet var det samme på alle sesongene av Kollektivet, men siden sesongene ble kortere, ble budsjettet per episode høyere. Ifølge Valeur er budsjettet på Hit for Hit «litt høyere». – I de to første sesongene (av Kollektivet) produserte vi hele kommersielle timer. Da var programmene 45 minutter lange, i motsetning til sesong 3 og utover hvor vi halverte episodelengden men ikke budsjettet. Sånn sett var det nesten en dobling av budsjettet. Fra sesong 5 gikk vi ned fra 16 til 10 episoder i en sesong. Igjen uten å gå ned i budsjett. Så der «fikk» vi jo penger også. Man må i tillegg huske på hvor mye mer fiksjon redaksjonen selv valgte å lage i bytte mot studio i Kollektivet. Og det er jo dyrere og ikke på oppdrag fra kanalen. Kommersielle kanaler som TV2 har helt andre ting å forholde seg til enn statskanalen. Hvis man skal ha et høyt budsjett, så må man levere seertall. Det gjorde ikke Kollektivet. På Youtube fikk Kollektivet derimot et betydelig større publikum enn på lineær-TV 2. Av de 30 mest sette klippene på Kollektivets egen Youtube-kanal er 28 av dem musikkvideoer eller sketsjer om musikere. Nesten samtlige 30 har over en halv million visninger, og den mest populære, «ÆØÅ (Size Matters)» har blitt sett 6,4 millioner ganger. Views på internett er vel og bra, men det hjelper lite når TV2 først og fremst lener seg på lineær-annonsører for å skaffe reklameinntekter. På TV2 trakk Kollektivet i snitt 50 til 70 000 seere. Det er lett å tenke seg at YouTube-suksessen til musikkvideoene ga mersmak. J: Vi lagde jo mye musikkorientert tøys sammen, og det var naturlig å utforske det videre. Vi prøvde å tenke: Hvordan kan vi BARE lage dette? Også kom konseptet til Hit for Hit ut av det. J: På Hit for hit er det jo vi som har sittet som redaktører, så vi har måttet skrote ideer selv. Så det er vi som må si ting som: «Nei Jakob, denne ideen holder ikke!», selv om vi har hatt manusurunder hvor vi har fått tilbakemeldinger, men det er ingen som har sagt «den må dere stryke (østfoldsdialekt) guttær!»

Jeg hørte at du, Fridtjof, har vekket noen du har bodd med halv fire på natta av at du synger på nye sanger? F: I Kollektivet brukte jeg gjerne store deler av døgnet på å gjøre ferdig ting, ofte en låt hvor jeg måtte synge inn vokalen midt på natta. Det tok litt av da jeg bodde med Markus Neby (programleder i P3Morgen, red. anm.). Da var det ganske kort med tid mellom det vi skulle lage i Kollektivet, og det var mye som skulle lages på kort tid. Det er et godt eksempel på at jeg prioriterer meg selv og det jeg lager og ikke de rundt meg, som min gode venn Markus som bodde i rommet ved siden av. Materialet er viktigst! Sketsjen kommer alltid først! J: Den backe-låta (en sketsj hvor crewet til rapperen Patrik P er lei av å backe. red. anm) som kommer i siste episode av Hit for Hit, ble laget natta før opptaket. Er det sant at Marcus og Martinus-parodisangen i Hit for Hit ble forsøkt solgt inn til Marcus og Martinus? J: Ikke med den teksten vi hadde, men kompet og melodien ble vel tilbudt dem, ja. Så sa de «nei». Så sa vi «ja.» Nå kan de angre! F: Noen låter må være generiske og høres likt ut som det man tuller med, andre låter kan vi legge kreativitet i selv og gjøre vår egen vri på, men akkurat denne her skulle våre så opptil Marcus og Martinus som mulig, så da var det helt perfekt å få en sånn låt.

Hit for Hit ble godt mottatt. Dagbladet beskrev serien som «herlig hysterisk» og «laget etter gode ideer, manus og musikk». VG mente sketsjen hvor alle i bandet til Maya Vik vil se ut som henne som det «smarteste og morsomste» som er gjort siden Slå på Rings «Inte bränn dina händer» i 2004. Morgenbladets Ando Woltmann skrev at serien «imponerer med stram regi og smarte påfunn.» Og aller viktigst: Ifølge NATT&DAGs anmelder satt man igjen «med følelsen av frie tøyler og nok rom til å eksperimentere». Fridtjof og Jakob er enige i at de skiller seg ut. J: Vi føler i hvert fall at vi gjør vår egen greie. At det ikke er noen andre som lager akkurat det vi lager. Det er mange som lager mye innhold i samme form, kanskje. Hvorfor har det blitt sånn? Er det de som tar avgjørelsene sin feil, mangler det folk som vil gjøre noe annet, eller er det begge deler? J: Jeg lurer på om de som kunne laget annerledes ting bare holder til på nett, på YouTube og sånn. Der er det jo ganske mye rart og annerledes. Det virker jo som humor som konsept går ganske bra, ellers hadde vel ikke kanaler som TVNorge satset så mye på det? Men likevel ser vi fortsatt mye streite panelprogrammer, utenlandske konsepter som har blitt norske, og så videre… F: Det er jo nedgangstider i TV, som kanskje gjør det vanskeligere å tørre å ta noen sjanser. Man vil kanskje ta de trygge løsningene og konseptene som man vet funker, versus å ta sjanser i disse tider? Man hører jo bare at det går nedover og nedover med tv. Sånn sett er det jo vanskelige tider på tv-plattformen for nye, friske innslag. Så de som tar avgjørelser er litt redde for å ta sjanser? F: Vanskelig å si, men jeg har inntrykk av det, ja. J: Jo, sikkert. Også tror jeg det er lett å tenke at jeg vil også lage noe SÅNN. At man glemmer å ta en runde hvor man tenker: Hva er det JEG kan, hva er mitt spesialfelt. Kanskje folk tenker at de også vil lage en sånn sitcom eller sånn panelprogram. I mangel på å se en ny type form. Det er ingen som finner på nye former fordi man bare gjør de samme formene igjen. Det er jo påfallende at det har blitt mye eldre, trygge komikere på tv. TVNorge satser mye på Almaas og Brille, NRK lager Nesten Voksen (som jo handler om voksne!), og det er sjelden noe friskt å høre fra scenen på Latter Live, for å si det sånn. Jeg tror det var VG som skrev i anmeldelsen av Hit for Hit at om man ikke har fulgt tett med på musikkbransjen vil man ikke forstå alt. Det er en rar kommentar? J: Haha, ja, helt enig. Den er jo ikke så veldig skjult, den humoren. Det sier litt om… J: Generasjonskløften. Man skulle jo tro at det var en attraktiv generasjon å treffe, for det er jo nettopp de som forsvinner fra kanalene, er det ikke? Det er jo det som er problemet. Det er som om man bare har gitt opp. J: Det kan jo være at når man først skal satse på unge komikere så blir de bare satt sammen, også får de beskjed om å lage «noe sånn her». Vi har jo fått lage noe vi har skikkelig lyst til å lage, og det tror jeg man kan se. Om du ser at det er en tydelig avsender, og at det er mennesker som brenner for å fortelle noe, om de så vil fortelle noe skikkelig dårlig, er det bedre. Selv om det er skikkelig ræva. Vi hadde jo et intervju med alle humorsjefene i de store kanalene, og det som gikk igjen da var at alle så på Big Bang Theory … det var det de nevnte som sin store humorreferanse. J: Ja, ikke sant.

Bør ikke de som sitter å tar avgjørelser i humornorge ha en litt mer omfattende humorsmak enn det? Bør de ikke være bedre orientert? F: Hvis det er referansen, så er det helt klart at de burde jo ha flere referanser enn det. Det er jo kanskje vanskelig å henge med også da. Det er jo mye som skjer på nettet som er vanskelig få med seg. Men da burde man kanskje ha med en som representerer en yngre målrguppe i gruppa. Men det er jo jobben deres. Du sier det er vanskelig å henge med, men bør man ikke gjøre det når man har det som jobb? F: Jo, absolutt. J: Man bør absolutt henge med. Har dere vurdert å bare lage dritfolkelige program så får dere litt penger og en komfortabel posisjon? F: Vi drømmer vel heller om at det man lager kan bryte gjennom å bli noe bredt. Noe av det kuleste er jo når vi lager noe som i utgangspunktet er en veldig rar idé, men så skriver vi det og gjennomfører det på en måte som gjør at veldig mange kan henge med på det og le av det. Da vil jeg heller si at det er en drøm å få til et kommersielt program på den måten. Jeg synes ikke det er sånn at om man skal lage et kommersielt program så må man skrive et kjedelig program. Jeg mener at man kan nå ut til veldig mange, selv om ideen er av den fiffige sorten, det kommer jo bare ann på hvor tydelig man setter opp ting. Noen ganger klarer vi det, andre ganger ikke. Men de gangene vi klarer det er det så innmari kult. Men altså, se bare på Bård og Harald, de lagde jo mye som var rimelig sært de, men som ble bredt. Hvis dere måtte drepe en komiker i Norge, hvem og hvordan? J: Haha, nei. F: Haha. J: Du får ikke noe fra meg. Er dere alltid så diplomatiske og snille som nå? Dere vil ikke si så mye negativt? F: Det er klart at mellom oss, så sier man jo flere ting der. Men man har ikke behov for å si de tingene til alle. J: Herregud, vi kan dra på vi, når vi først drar på. Det egner seg kanskje ikke på trykk. Hva synes dere om Hitler? F: Spesiell type. J: Fortsatt ikke så fan. Jeg synes ikke det siste han gjorde var noe særlig.

Spill Kommentar

Paddehatter og despotar TEKST RASMUS HUNGNES

Ein polsk anti-nazist og ein italiensk rørlegger kjemper begge hver sin kamp i parallelle univers.

SOM PRØYSEN ein gong song: «Det var en deilig sommerdag at Pelle sa til Kari: Nå går vi ut i skauen for det er så mye bær. Så får vi med oss Lillebror og Kjellemann og Mari. For det er nok å ta av, det er mange tuer der». I South Park: The Fractured But Whole (PS4, Win, XB1), eit kulturelt oppdatert rollespel der etnisitet, religion, kjønn og andre identitetsmarkørar er valfrie og dynamiske, kan ein plukke memberberries, dei mimrande små godbitane som kan gjere sjølv dei mest oppdaterte og fremadskodande kulturelt kapitalsterke av oss til immobiliserte nostalgijunkiar. Ellers i spelverda er det òg tid for nostalgi, for ein kan tre tilbake i rollene som 90-tals-spelheltar i fleng: Wolfenstein, Sonic, Mario. Medan førre Sonic-utgjeving var høveleg fredsæl, var ho knapt nyskapande: Det var som å spele 90-tals-Sonic om att. Sonic Forces (Win, PS4, XB1, Switch), som kom ut kort tid seinare, går derimot inn i den heller uforståelege nye generasjonen Sonic-spel, og er umogeleg å leve seg inn i. Det vil seie, eg kjenner ein sjuåring som synest spelet er framifrå, så eg skulle kan hende er eg berre ikkje i målgruppa. Dårleg er det uansett.

Mario har derimot klart seg fint i post-16-bit-æraen, langt betre enn sin theriantropiske joggeskokledde blå pinnsvinkollega – Super Mario 64 leverte ei til då (1996) ukjend kjensle av fridom i platform-sjangaren, og Super Mario Odyssey (Switch) følgjer denne etter kvart ganske gamle tradisjonen med å ganske enkelt vere upåklageleg. Men kva har Blazkowicz, helten i Wolfenstein II: The New Collossus (XB1, PS4, Win), og Mario, protagonisten i Super Mario Odyssey, til felles? Jo, utanom det openbare, at dei begge lev i alternative versjonar av historia – Blazkowicz i eit univers lik Philip K. Dicks Man in the High Castle, der Nazi-Tyskland vann andre verdskrigen og har overteke makta i mellom anna Dei amerikanske sambandsstatane; Mario i eit parallelt univers der paddehattar og all slags andre hovudplagg har utvikla medvite – og at begge er opprørarar i kamp mot totalitære despotar (Adolf Hitler og Bowser, sjølve manifestasjonen av umogen, giftig maskulinitet), kan dei begge hoppe opp i lufta og deise ned i bakken for å knuse saker og ting.

«Adolf Hitler og Bowser er sjølve manifestasjonen av umogen, giftig maskulinitet»

Machinegames, utviklaren av Wolfenstein II: The New Collossus, ville lage den beste fpsen i persons minne. Det kan dessverre ikkje meddelast at det er tilfelle, sjølv om Blazkowicz har blitt lam og derfor er iført eit eksoskjelett som gir han den nemnde evna til å deise hol i bakken. For medan spelet har sine augneblunk, finn samtlege av desse augneblunka stad utanom den spelbare hovuddelen – som går ut på å plaffe ned ansiktslause motstandarar utan særleg til kunstig intelligens i korridoraktige, klaustrofobiske brett. Mang ein spektakulær kontrapsjon tenderer til å røre seg i den romslege bakgrunnen, men har inga innverknad på spelmekanikken, og dessutan vil du vere for oppteken med frenetisk, men uinspirerande nedplaffing til å kunne beundre det som hender i kulissene. Lat oss switche tilbake til Nintendo Switch med ein historieleksjon: Wolfenstein 3D kom ut i 1992, og blir ofte rekna som FPSen sin stamfader. Utviklaren id Software gav kort tid etter, i 1993, ut Doom, som sette standarden for sjangaren – og dertil kom på norske nyhende grunna sin fælslege, satanske motorsagsvald. Det er fortsatt eit fredsælt spel, og i fjor kom ein oppfølgjar ut, ved namn Doom. Doom er ein mykje meir tilfredsstillande power trip enn Wolf II (der Blazkowicz er litt av ein sytepave, er Doom guy fri for kjenslevare pretansjonar, eit tabula rasa som spelaren kan projisere seg sjølv inn i for å lest som dei kjempar mot eigne demonar, i eit eige helvete), og no, skal du vite, er det ute til Nintendo Switch, til glede for den nomadiske gameren. Himla god reise frå Mars til helvetet og tilbake.

3: The Elder Scrolls: Skyrim (Switch) Den rollespelglade Switch-spelaren kan glede seg over ein annan halvgamal klassikar, nemleg Skyrim. Med ei gjennomsnittleg speletid på 122 timar og 32 minutt i følgje HLTB.com, er det godt at ein kan ta det heile med seg i handveska. Kan hende kan ein ein gong kome til slutten av denne soga. 2: Xenoblade Chronicles 2 (Switch) Den rollespelglade Switch-spelaren kan òg glede seg over ei splitter ny, eksklusiv rollespeloppleving, nemleg det japanske Xenoblade Chronicles 2. Det nye innslaget i sci-fi-serien om sverd med personlegdom som svingar seg rundt i sivilisasjonar bygd på daude kolossar har ei gjennomsnittleg speletid på 105 timar, og då veit du allereie kva eg vil fram til. 1: The Red Strings Club (Win, Linux, Mac) Tre inn i rolla som revolusjonær bartender i ei kraftfull soge om trasnhumanisme og etikk, manipulasjon og drikk. Dette nusselege og tankevekkjande eventyrspelet klikkar du deg fort gjennom på 3,5 timar – kjekt med alt som er gjort.

Din annonse her? salg@nd.no

Tegneserie Intervju

Blokkparty

Blokk Forlag

Anja Dahle Øverbye og Ingrid Flognfeldt Brubaker i Blokk Forlag drives av et ønske om å løfte frem nye norske tegnere. Og prestasjonsangst. TEKST ANDREAS LUND

«Hva er 'swag' og 'bae' på norsk, liksom?»

Fortell om Blokk Forlag! Vi vet INGENTING! Blokk er et forlag på Torshov som gir ut tegneserier, fanziner og, i fremtiden, skjønnlitteratur. Vi er et lite forlag, bestående av kun to personer, Anja Dahle Øverbye og Ingrid Flognfeldt Brubaker. I fjor ga vi ut vår første store utgivelse, tegneserieantologien Byrjing, i tillegg til flere småpublikasjoner, blant annet fanzinen Hemostase, som vi har laget sammen. Hvorfor starte forlag? Anja er tegneserieskaper og Ingrid har jobbet som journalist og redaktør, så vi tenkte at våre kollektive talenter – samt vår felles interesse for systematisering og organisering, og rigide forhold til deadlines – ville kunne forenes og skape noe bra. Vi satte egentlig som mål å gi ut den ene boka, og se hvordan det gikk, og om det ikke gikk så bra, så hadde vi i det minste forsøkt. Men det ga tidlig mersmak, så vi har latt Byrjing være den første utgivelsen i en forhåpentligvis kjempelang rekke. Mesteparten av katalogen deres består av fanziner. Og det er det ikke så mange i forlags-Norge som gjør. Hva var motivasjonen deres for dette? Først var motivasjonen i stor grad prestasjonsangst, fordi vi hadde skrytt sånn av å ha starta forlag, men måtte vente lenge på å høre om vi fikk noe støtte til å gi ut Byrjing. Vi var litt nervøse for at vi hadde utbasunert at vi skulle gi ut bok, men at det skulle gå lang tid før vi i det hele tatt publiserte noe. Så vi smalt sammen Hemostase, som består av tegninger av Anja og tekst av Ingrid. Etter det har vi gitt ut to andre fanziner, Kjært, fælt og sirkulært av Åge Peterson og Daz av Kai Nødland. Nødland var med i Byrjing og Åge ble vi kjent med under Oslo Comics Expo i fjor. Å gi ut fanzine er både tids- og kostnadseffektivt, siden det ikke nødvendigvis tar så lang tid for en tegner å lage, pluss at det ikke er så innmari dyrt å trykke. Mange av bidragsyterne i Byrjing er, for meg, ukjente tegnere. Er det et ønske å få utgitt flere «ukjente» tegnere? Vi ville i alle fall ikke lage en antologi som lignet på noe som var gitt ut før eller som på sitt eget vis ble en Forresten 2 (Forresten er antologien Jippi Forlag har gitt ut i over tjue år). Det var egentlig mer snakk om at vi ønsket å vise frem flere av de norske og nordiske tegnerne som folk kanskje ikke har sett mye til ennå. Når det er sagt, har det vært veldig tilfredsstillende å se at historiene til de ferskere tegneserieskaperne har slått veldig an. Vårt yndlingseksempel er Marianne Engedal, som i stor grad jobber med illustrasjon, som lagde sin første tegneserie til Byrjing – historien «Fallet». Den ble plukket ut til å være med i Tegneforbundets utstilling med årets beste bildebøker og fikk generelt mye positiv

oppmerksomhet. Det var et poeng for oss å ha med illustratører og tegnere som ikke i utgangspunktet hadde laget tegneserier før, for å se hvordan det kunne utvikle seg. Heldigvis for oss og for Byrjing gikk det veldig bra. Hva mangler i tegneserie-Norge? En god tegneserieskole, som de har flere av i Sverige og Danmark. Mange tegneserieskapere reiser ut av landet for å få en utdannelse, og det er synd vi ikke har et alternativ i Norge. Det finnes tegneserielinjer på ymse folkehøgskoler, men det kan ikke sammenlignes med for eksempel Serieskolan i Malmø. Hva er den største utfordringen dere har støtt på som forleggere? Det har vist seg å være litt vanskelig å være både redaktør og bekjent av så å si alle i tegneserieNorge samtidig. Det er nok en del som følte at vi var venner som ba om vennetjenester, heller enn redaktører som ville ha et godt stykke arbeid. Vi opplever ikke så mye av det nå for tiden, hehe. Vi er blitt veldig flinke til å si hvor vi vil at skapet skal stå. Ellers er det jo en utfordring at døgnet har 24 timer, kan man si, eller at det ikke bare er å kaste seg ut i forlagsverden og kunne tjene til livets opphold kun med Blokk-arbeidet. Ennå, da. På sikt kan det jo være at vi kan tjene litt på det. Dere holder på med oversettelsen av Someone Please Have Sex with Me. Hvordan kom dere fram til at det skulle være deres første oversatte utgivelse? Og ikke minst, hvordan gjøres oversettelsesarbeidet? Vi fulgte serieskaperen Gina Wynbrandt i sosiale medier og likte mye av det hun la ut. Boka ble gitt ut på dansk i fjor, og da vi så det tenkte vi: Hvorfor ikke på norsk? Boka er en spinnvill blanding av historier om det å være ung kvinne i dagens samfunn, hvor man har formelig vokst opp på internett. Karakteren i boka, som er en rimelig karikert versjon av forfatteren, har også null hemninger til det å være en seksuell skapning i denne verden, en rolle unge kvinner ofte gjerne får beskjed om at de ikke skal være. Friskheten i boka appellerte veldig til oss, og den har i tillegg en veldig fin pastell-palett som gjør seg godt på trykk. Så vi kjøpte rettighetene – dog før vi visste om vi fikk støtte til å gi den ut, så det var en solid porsjon med is i magen vi hadde der. Men det fikk vi, så nå blir det bok. Det er Ingrid som har oversatt boka – det var en ganske pirkete prosess, der det ikke alltid var mulig å finne norske varianter av alle uttrykk. Hva er «swag» og

«bae» på norsk, liksom? Men da manuset var ferdig, sendte vi det til Gina så hun kunne håndtekste det. Det har vært en litt rar prosess, der hun ikke har ant hva som står. Men hun har fulgt manuset plettfritt, så nå står det for eksempel «lite vi skal pule, da» i Ginas finurlige håndskrift. Det blir en fin bok. Den kommer iløpet av våren og får tittelen Kan noen være så snill og ligge med meg. Kan dere fortelle litt om podcasten deres, Ustabil? Den har ikke med tegneserier å gjøre, den handler om depresjon og mental helse. Vi har begge litt fartstid i livets mørkere mentale bølgedaler, og siden det er noe vi prater mye om oss i mellom, tenkte vi at en podcast om temaet hadde vært gøy å lage – eller, gøy og gøy, men i alle fall noe som kunne ha litt nytteverdi. Vi er begge opptatte av at mental helse skal tas på alvor like mye som fysisk helse, og at depresjon og angst er noe mange sliter med, selv om det ikke nødvendigvis prates veldig høyt om, alltid. Så vi ville gjerne prate veldig høyt om det en gang i uka. Vi driver og runder av sesong 2 nå, hvor vi har hatt en del gjester som har delt historiene sine om angst, PTSD, fødselsdepresjon, blant annet, og vi har hatt besøk av en psykolog som kunne svare på noen spørsmål fra hans ståsted. Det er veldig inspirerende å jobbe med, særlig fordi vi har fått mange tilbakemeldinger på at det er mange som kjenner seg i igjen i sakene vi tar opp, og sier at de føler seg mindre alene når de hører på oss prate. Det har vært veldig rørende.

Blokk Forlag

Smil & Gift

møter Emir

Emir Hindic har gått fra duo til solo, fra Bergen til Oslo, fra joggebukse til joggebukse, og fra rap til … pop? FOTO RUMI BAUMANN

Er de andre bergensrapperne sjalu på at du sitter her på glamorøse Østbanehallen og blir intervjua av storbyavisa N&D, med fullt av Sony-spenn i lomma? –Ja, ha ha ha.

Hvorfor har du valgt å gå solo, egentlig? Har du vokst fra tekster om menspuling og fitte? – Ehm, ja. Det tror jeg absolutt at jeg har. Men også fordi jeg på et tidspunkt hadde et litt større behov for… *telefonen ringer* – Hva er det som skjer her nå. Nå ringer det. Ah. Ja, den kan ikke jeg ta nå.

1 6 6

Manageren? – Haha. Faktisk.

1 1

Nå vil du SYNGE metaforer om å falle og sånn? – Kanskje det er det jeg har funnet ut, at det er det jeg må. Det er jo også jævlig gøy å lage pop.

Fra statene!! Avbryt intervjuet!! – Ha ha. Jaja, hvor var vi? Jo, hvorfor jeg gikk solo. Jeg hadde litt mer behov for flere kreative utløp, jeg vet da faen, jeg liker å lage låter som mange folk hører på. Jeg liker å være populær.

Du er ikke litt ung til å bli voksen og døll? – Nei det er jeg ikke, men jeg har tenkt jævlig mye på det. Det er ikke sånn at jeg skammer meg over fortiden. Jeg er egentlig ganske stolt over det, eller whatever, at vi har klart å komme unna med det å si så mye sykt.

Dere har liksom lurt systemet? – Ja, vi har lurt folk litt. Neida, jeg tror ikke det. Jeg skal ikke sammenligne det med noe, men det er jo på tide å slutte å kødde. Jeg følte litt på at det kanskje var på tide å slutte å synge om fitte. Jeg kan heller synge om fitte i metaforer.

1 6 1

MATAforer, tjommi!

Hvor mye hater Kobe popgreia du gjør nå? – Jeg tror han er stoka, ass, jeg snakket med han senest i går om det.

Før du legger alle de gamle tekstene bak deg: Hjelper det egentlig å pule noen på badet hvis de har mensen? – Ja, da er du nærmere dusjen hvis det skulle bli mye søl.

6 1 6

Dere kunne jo bare gjort det i dusjen? – Nei, siden det rimer ikke på «skaden».

Tusjen! Bushen! Pushen?

Er det noe du ikke får lov til å rappe om av Sony? – Sånne ting som dét, sikkert. Eh, jeg har ikke spurt de men jeg har på en måte regnet med at Sony ikke vil ha alskens grisesnakk. Danskene (av alle!) syntes ikke noe særlig om tekstene deres. – Det synes jeg var veldig bra. På tide. Ingen hadde gått ut i media ennå og sagt hva faen skjer med dette, dette er grovt. Etter den anmeldelsen ble det skrevet en kronikk og blablabla, og folk var ute og slang med leppene og…

1 1 1 1 6

Hvilke lepper? – Humor.

Oppriktig spørsmål. – De slang med de munnlige leppene, ikke de kjønnslige. Var det De munnlige leppene som ble til Pogo Pops da gitaristen slutta eller blander jeg bergesbølgeband nå?

Vi fikk forresten vite at dere hadde noen moralske kvaler rundt å spille på en strippeklubb? – Haha. Det var Sophie Elise sin boklansering som skulle være på en strippeklubb, men de hadde ikke nok penger.

Hvis det var BOKLANSERING var det vel ganske innafor? – Ja, vi hadde ikke sagt ja til å spille hvis det ikke hadde vært noe sånt. Jeg synes ikke strippeklubber er noe særlig okei i det hele tatt. Det skulle du ikke tro!

Vi er veldig overrasket! – Jeg har vært på strippeklubb en gang, da jeg var 18 og fortsatt jomfru. Det var helt jævlig, jeg syntes det var utrolig ubehagelig.

Var du fortsatt jomfru etterpå? – Ja, en av grunnene til at vi dro til Sunny Beach var faktisk fordi at jeg skulle miste jomfrudommen min. Dette trenger dere kanskje ikke å ta med, eller?

6 6 6

Jo, det gjør vi jo.

1 6

Typisk folk som skriver. «Jeg skriver først og fremst den boka JEG vil lese bla bla bla». Skriv dagbok!

6 1

Finnes ikke Yahya Hassan på lydbok? – Nei, men jeg klarte å lese den selv. Det var en periode jeg tok jævlig mye amfetamin.

Vi leste et intervju med deg i Dagsavisen der du sier du har dysleksi. – Ja, jeg klarer ikke å lese bøker. Jeg sliter med å lese tekst jeg ikke har skrevet selv.

Hva gjør du på fritiden, da? – Jeg hører på lydbok, podcast og går på tur. Jeg har lest tre bøker i hele mitt liv: The Dirt, Hobbiten og Yahya Hassan sin diktsamling.

Var det amf og danske dikt som skapte de tidlige $ushi og Kobe-låtene? – Nei, dette var vel den perioden hvor jeg skapte softcore united-greien, da jeg bodde i kollektiv i Bergen.

Hva er greia med de igjen? – Softcore united begynte egentlig som et hobbyprosjekt. Jeg var jævlig mye i studio med Verdensrommet (bandet, ikke den delen av universet som ligger utenfor Jordens atmosfære, IDIOT!, red.anm.), og jeg syntes det var teit å ha en sånn $ushi-feature, siden de er seriøse, fakkings musikere. Så vi tenkte bare fuck it, vi lager et band.

1 6

En tanke de fleste bergensere får, virker det som.

Hvorfor er alle rapperne i Norge så gode venner? – Jeg tror ikke alle norske rappere er gode venner, men jeg tror det er fordi ingen gidder å ha en beef. Det er jævlig stress, da. Alltid sånne Oslo-folk som lurer på hva jeg synes om den og den rapperen. Faen, hvorfor gidder de å bry seg om min jævla mening om Edwin, liksom. Edwin… Var det han som lagde en låt på hip-hop.no og disset Suleiman eller blander vi nå? – Han disset Kamelen, og det synes jeg bare er jævlig tidig at han tør og gidder å gjøre. Det blir jo bare et helvete, og det ble det jo også.

1 1 6

«Et helvete» er kanskje å ta i?

Før var norsk hiphop enten morsom punchlinerap eller politisk, men i dag? Ikke er det morsomt, ikke er det politisk og det er i hvert fall ikke kvinnefotball! Hvorfor? – Nå handler det mer om angst, og det har blitt litt sånn pussy rap, nesten. Få den gode gamle punchline-rappen tilbake, jeg hev meg jo på den shitten der også. Men de nye låtene er jo ikke akkurat rap, da.

Kommer det til å bli flere bars etterhvert? – I Sushi og Kobe er det bars, der vi sier morsomme ting liksom, men jeg savner litt det der. Tøyen holding er jævlig fett, den linjen «sitter i saksen som en lesbe». Morsomt. Noe som ikke er morsomt er det der Hit for hit på NRK.

1 6

Å lø, se side 54 i DENNE AVISA! Endelig litt BEEF!

Ikke morsomt i det hele tatt? – Nei.

1 1

Kontrært! – Hva betyr det?

1 6

Ikkje min humor.

At du går motstrøms. – Sykt å melde. Ja, nei jeg syntes ikke det var noe morsomt i det hele tatt. Det var dårlig humor, eller ikke min humor, da.

Amerikanske rappere lager alt for mye musikk, norske rappere virker alt for perfeksjonistiske og gir ut alt for lite. Hvorfor? – Mhm. Et godt eksempel på det der er jo Yoguttene. Med en gang man begynner å spy ut hver eneste låt så blir man litt lost i grøten. Har du lært deg noe annen Oslo-slang enn «lost i grøten», eller? – Sjofe. Å se. Ikke sant? Det er det det betyr? Å sjekke ut noe, liksom. Er det noe mer? Jeg har alltid hatt «ass» i vokabularet mitt.

1 6 1

De sier det i Bergen også? «Mat, ass».

Nei. Nå viser vi oss som veldig hovedstadsentriske. Fort, dekk det over med å nynne på en låt fra Tilbake til stripa: Forberedelsen! – Jeg synes bare det er gøy, jeg kan si faen så nedsig, så kan Oslo-folk si sånn «ja, det var… nedsig», og da blir jeg helt sånn bro, det er første gang du sier nedsig i hele ditt liv.

Første og siste? – Ja. Nei, men jeg er veldig tydelig på det at jeg ikke skal bli dialekt-besudlet. Samtidig snakker jeg såpass greit at folk fra Oslo forstår hva jeg sier uansett.

Apropos ting vi vil forstå, det er et par greier vi må ta her. Står du fortsatt for at du «vil kjempe for små bedrifter som har noe eksklusivt å bidra med»? – WOW, hvor har du funnet dette?

6 1 6

Det er Emir Hindic på BTs kronikksider i 2009. – Totusen-og-WHAT. Helvete. Det har med å gjøre at min bror startet en klesbutikk i 2009.

1 1 6

Lidl er jo en ENORM kjede? – Ja. Nei, dette vil jeg ikke svare på.

Da gikk du rett til pressen, ja! – Ja, jeg tror vi ble bedt om å skrive om et eller annet vi brydde oss om.

I kronikken skrev du jo også om matbutikker og at man burde gi plass til de små butikkene. Jeg skjønner ikke helt nå, er ikke det viktigste at det er mat i butikken? – Jo. Veldig godt poeng. Men jeg var veldig glad i sånne små, koselige butikker. Siden jeg gikk på Steinerskolen så handlet jo vi på Helios og sånt shit. Alle de butikkene ble jo bare stengt... å faen, LIDL ble jo også stengt.

Vi respekterer at om spørsmål rundt størrelsen på tyske dagligvarekjeder blir for privat.

Hva ville du skrevet om i dag, om du skulle rykket ut i BT? – Gjort comeback? Hmm. Jeg ville kanskje skrevet om… Jeg vet ikke. Gikk samfunnsengasjementet opp i røyk da du ble kul? – Nei, herregud, jeg er engasjert. Kanskje jeg ville skrevet om unge menns psyke og hvorfor de begår så mye selvmord. Hvorfor de topper selvmordsstatistikken. Altså, for å bare gå helt GRAVALVORLIG til verks her. Ellers ville jeg kanskje skrevet om aleneforsørgere i alle lag av samfunnet.

1 6 1

Gjør det! – Nei. Det har jeg ikke tenkt å gjøre.

Ok, men hva gjør du når athleisure-trenden avgår med døden? – Jeg kommer til å gå i joggedress til jeg dør. Grunnen til at jeg ikke går med joggebukse i dag er at det ble for kaldt, og jeg trodde jeans ville være bedre. Det var det ikke.

EMIR HVIDSTEN HINDIC (née Onge $ushi Mane) er en 25 år gammel bergensk gladgutt som fylte nordmenns behov for ekstremt hard trap-rap i årene 2013-2017 som en del av duoen $u$hi x Kobe. Nå har han nylig gått pop — ikke at det er noe galt i det! ;)

Lei av nudler?

Foto: Kjell Olufsen/Fagforbundet Grafisk senter

Fagforbundet jobber for en Ă¸kt levestandard for heltidsstudenten. Vi vil ha flere studentboliger, Ă¸kt studiefinansiering og rimeligere tannpleie. Les mer pĂĽ ung.fagforbundet.no

Bli medlem: Send Fagforbundet medlem til 1980