NATT&DAG, Oslo, september 2014 by NATT&DAG

OSLO 08 – SEPTEMBER 2014 // HJEM-UTGAVEN

WWW.ND.NO

STRANDET I SYDEN HJEMLØSE NORDMENN PÅ GRAN CANARIA HJEM TIL FORTIDEN:

SYRIA FØR

KRIGEN

KJØPESENTER-LANDET

OLAV THON RASERER HJEMBYEN DIN

1 & 6 MØTER

ASLAK NORE KARIN KROG POISON IDEA

Damaskus, Syria (2006). Foto: Janelle Ryan

– Siden 1988

Norges stĂ¸rste formidler av hybler og bofellesskap. Helt gratis!

20 14

ALLTID

Scenery & retouch: Gimpville. Foto: Aksel Jermstad - byAksel

TENK DEG EN HYGGELIG HANDLEGATE HVOR BUTIKKER MED BARE KJENTE MERKEVARER LIGGER PÅ REKKE OG RAD. TENK DEG AT ALT ER PÅ SALG. ALLTID!

I NORGES ENESTE MERKEVAREBY FÅR DU OPPTIL 70 % AVSLAG PÅ SPORT- OG FRILUFTSBEKLEDNING, KLÆR, SKO, INTERIØR OG BØKER.

OSLO – SEPTEMBER 2014

Sjefredaktør MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nd.no

INNHOLD

Administrasjon okonomi@nd.no

Utgiver NATT&DAG AS

Redaksjonssjef HÅVARD NYHUS nyhus@nd.no

Trykk MEDIA NORGE TRYKK OSLO

Musikk- og Nettredaktør MALIN KULSETH kulseth@nd.no Fotoredaktør CHRISTIAN BELGAUX belgaux@nd.no Art director KARIANNE NYGÅRD nygaard@nd.no Skribenter AKSEL KIELLAND ATLI BJARNASON DANIEL RAMBERG EMIL FINNERUD INGER FULPING IDA MADSEN HESTMAN HELENE AALBORG FILIP ROSHAUW JON SÆTER JØRGEN NORDENG KARIMA FURUSETH LARS OLE KRISTIANSEN LARS GJESVIK LIVE Ø. DANIELSEN MALIN KULSETH MATHIAS RØDAHL MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN MARTIN GEDDE-DAHL MARTIN ØSMUNDSET MARTIN PARKER PELLE BAMLE RAGNHILD BROCHMANN RASMUS HUNGNES SILJE MIDTHAUG SIREN LØKAAS SVEIN STRØMMEN TORE ANDVIG TORA MYKLEBUST OPTUN THOMAS COOK THOMAS S. SØNDERGAARD TROND GAUSDAL Foto CHRISTIAN BELGAUX HANS NØSTDAHL LISA BJORHEIM INGEBORG LØVLIE JANELLE RYAN MAGNE RISNES MARIUS SVALENG

Opplag 69.000 distribusjon@nd.no REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL NATT&DAG Oslo Strandgata 19 N-0152 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo

Telefon: 22 41 94 41 NATT&DAG Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen

MÅNEDENS ANSATTE ........................................................................................................................................................... BREV FRA KOLONIEN ............................................................................................................................................................ MINNER OM HÅP .................................................................................................................................................................... INTERVJU KARIN KROG ....................................................................................................................................................... MØT MEG PÅ BIG BITE, BABY ............................................................................................................................................. UTELIV: KLUBB, UTELIV OG KONSERT ............................................................................................................................ ENQUÊTE .................................................................................................................................................................................. MAT ............................................................................................................................................................................................. KUNSTGUIDE ........................................................................................................................................................................... SCENEKUNSTGUIDE .............................................................................................................................................................. Å FALLE FOR EN SERIEMORDER ........................................................................................................................................ MUSIKK ...................................................................................................................................................................................... FILM ............................................................................................................................................................................................ VISJONER AV AMANDA ......................................................................................................................................................... SMIL&GIFT MØTER ASLAK NORE ......................................................................................................................................

NATT&DAG Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim For tips og presse: film@nd.no musikk@nd.no uteliv@nd.no mote@nd.no kunst@nd.no scenekunst@nd.no restaurant@nd.no litteratur@nd.no WWW.ND.NO

12 19 24 28 34 52 58 60 62 64 66 69 77 84 86

OSLO 08 – SEPTEMBER 2014 // HJEM-UTGAVEN

WWW.ND.NO

STRANDET I SYDEN HJEMLØSE NORDMENN PÅ GRAN CANARIA HJEM TIL FORTIDEN:

SYRIA FØR

KRIGEN

KJØPESENTER-LANDET

OLAV THON RASERER HJEMBYEN DIN

1 & 6 MØTER

ASLAK NORE KARIN KROG

Illustrasjon TORD TORPE

POISON IDEA

Markedsavdeling ANDERS BROCHMANN JOHNNY JENSEN ALEKSANDER RIIS salg@nd.no

– Siden 1988

Coverfoto: Janelle Ryan Damaskus, Syria 2006

Ø M E R KE T ILJ

NATT&DAG Event JAN CHRISTIAN FORTHUN forthun@nd.no

Damaskus, Syria (2006). Foto: Janelle Ryan

Trykkeri

Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nd.no

OSLO 12.-13. SEPTEMBER 2014 BOKFESTIVAL

08/2014 m25b_2014.indd 1

25/08/14 14:02

10-22 | 10-20 oslocity.no

#oslocity

OVERHØRT

NETTAUKSJON

SELGE/KJØPE BLOMQVIST.NO

MOODS OF TRUE NORWEGIAN BLACK METAL Vokalisten i et norsk black metal-band – som visstnok er mer opptatt av sponsorer enn musikk – hadde Moods of Norwayspons på bryllupet sitt, med traktorlogo på brudgomdressen og det hele. I tillegg nektet han baren å selge noe annet enn hans egen vin, som det sto i invitasjonen at skulle være til «kostpris», men ikke var det. Ergo: han tjente sannsynligvis på sitt eget bryllup. MEN FØRST … Jo Nesbø observert skrivende på Lorry. Det vil si, skrivingen ble hyppig avbrutt av speiling i egen mobiltelefon. Hvem snapper du selfies til, Jo? Det er et mysterium, det. EN TRIST BRUNØYD MANN En som har jobbet tett med Paris Hilton melder at hun gråter når hun ikke får det som hun vil. Dessuten har hun egentlig brune øyne og går som en mann. «NORSK FILM SUGER» På fylla i Stockholm ytret en Oscar-nominert svensk filmregissør det litt forslitte, men akk så aktuelle utsagnet: «all norsk film är skit».

NATT&DAG FOR 11 ÅR SIDEN

DET VAR DRÅPEN TEKST PETER AMDAM OG AUDUN VINGER

Enkelte fenomener kan virkelig irritere livet av en. Det verste er at man kanskje ikke lar seg irritere før en blir gjort oppmerksom på det. Som for eksempel en kran som drypper på kjøkkenet. Men når man først blir dråpen vâr, da blir livet et helvete. Derfor er det med blandede følelser at vi gjør oppmerksom på det som kalles «dråpen», den lille skjeggtusten som flere og flere menn gror under underleppa. Brad Pitt, Bono og Beckham var pionerer, men mange har fulgt etter. Allerede med boken Mytologier fra 1957 lærte Roland Barthes oss å lese moten som tegn. Så hva «betyr» egentlig dråpen? Her er et par forslag: 1. Virilitet. I fjorårets Big Brotherhus hadde samtlige deltagere dråpe. Den skal signalisere sjekkelyst, kjønnsdrift og seksuelle ferdigheter. Kanskje alluderer den lille friserte hårdotten til det motsatte kjønns behåring. 2. Identitet. Mannsrollen får stadig flere skudd for baugen. Særlig etter inntoget av hudpleieprodukter for menn og sikring av HV-våpen. Med en dråpe kan man signalisere sterke mannlige egenskaper til tross for at resten av ansiktet er striglet og kanskje

Til denne teksten har vi hentet et bildeeksempel fra samtiden. Her: musikkviter Jon Mikkel Broch Ålvik. Foto: Presse / UiO

til og med tilført pyntegjenstander i form av piercing. 3. Avansert piercing. Lenge gikk dråpen hånd i hånd med kulelager i øra, tommelring, sveisa øyenbryn og øyhopping i Thailand. Dråpen er en organisk piercingdobb, buntet sammen av egenprodusert hårvekst. Altså: et mer ekte ornament. Stammetilhørigheten er både naturlig og «moderne». Bukke- og kinnskjegget har gått tapt. I våre dager er det vel de færreste som vedkjenner seg Hitler-barten. Kanskje er det på tide å gi slipp på den nedslukne diktatorbarten også. Vi vet jo nå at Saddam benyttet seg av såkalt «dråpetortur».

NATT&DAG, mai 2003

BARNEARBEID En norsk sexarbeider skal angivelig ha uttalt at det å bli intervjuet av en profilert journalist fra en såkalt «intellektuell» «forskningsavis» var som å snakke med en fjortenåring. KARI NØRDMANN En fersk motesjefredaktør med fjongt navn ble angivelig født med et langt mindre fjongt sen-navn. MEDIAHOELE Jørn Hoel har sagt ja til BÅDE Stjernekamp OG The Hit, som skal gå henholdsvis fredager og lørdager på NRK. Vi SEES, Jørn! SKREKKSLAGEN RIKING Sønnen til høyrehånda til Norges griskeste riking (ewww) brukte angivelig over ti tusen kroner på taxi fra Kristiansand til Oslo fordi han har flyskrekk. Keegt! SOVEPILLER TIL SKJØNNHETSSØVNEN? En person som driver innen «skjønnhetssegmentet» ble angivelig nylig tatt på grensa med «mengder» narkotika av ukjent type. Vedkommende har tidligere fått klager fra flere kunder for å ha sovnet under timene deres. ØYA-NATT Arshad Maimouni hadde bare sovet to timer før spillejobben hans på Toppen av Øya og kollapset i sofaen backstage. En N&D-ansatt måtte vekke ham og få ham på scenen.

08/2014

DER VEKK IKKE FINNES TEKST JON OLSEN NYLIG BLE EN av landets eldste åpne narkotikamarked, Nygårdsparken i Bergen, stengt for «oppussing». Daværende sosialbyråd Dag Inge Ulstein fra KrF presenterte nyheten for pressen i september 2013, samtidig som han hevdet at det har vært en halvering av rusavhengige i parken siden 2010. Påstanden er fremdeles udokumentert. Flere bergensaviser har omtalt stengingen som et «nødvendig eksperiment». Men å jage bort marginaliserte mennesker fra sentrale byområder, er ikke spesielt eksperimentelt. Tvert om. Det er snarere en ihjelprøvd strategi for å håndtere grupper av slitne og fattige som ikke følger reglene de er pålagt. Bergens Tidende viste på lederplass 25. august til en tverrpolitisk gemytt – «forsiktig optimisme». Tanken er at de rusavhengige vil kjøpe seg et Skyss-kort(!) og oppsøke byens nyopprettede mottaks- og oppfølgingssentre for rusavhengige. Mon det. PÅ SPØRSMÅL OM rusmisbrukere kan oppholde seg i andre parker, svarer politiet at de vil bruke en hjemmel i politiloven til å vise bort personer som etablerer kriminelle arenaer andre steder. Skal vi tolke

det slik at enkelte mennesker etablerer «kriminelle arenaer» bare ved sitt blotte nærvær? Så lenge all befatning med narkotika er definert som straffbar, vil selve tilværelsen som rusavhengig være straffbar. I Oslo finnes derfor et mantra alle heroinister roper etter politifolk som ber dem komme seg vekk: «Men hvor ER vekk, da?!». Det er tydelig at byrådets sosialstrategi har feilet, og at lokalsamfunnets tiltak ikke har strukket til. Resultatet er at symbolpolitikken i Nygårdsparken kan koste oss relasjonen til samfunnets svakeste. Og uten den tilliten er allting tapt. Allerede nå, nærmest før parken er tømt, er det derfor på tide å diskutere hvordan vi kan få den tilbake. Kronikkskribenter har denne sommeren lagt sin ære i å avslutte sine kommentarer med et budskap om forsiktig optimisme. Det er lov å håpe, men ønskedrømmer har også en destruktiv slagside. For erfaringer fra Oslo viser hva som kan forventes: byens rusmiljø vil desentraliseres, muligens brutaliseres og bli mer uoversiktlig. Resultatet er at hjelpetiltak blir enda vanskeligere å iverksette. Alle taper. Og hva ville legene som stiftet parken ha sagt til at byens sykeste nå tvinges til å forlate området?

Karl Johansgate 37 â&#x20AC;&#x201C; 43

TIDENS ÅND

LOGG AV, ONKEL For all del, vi setter pris på ironi, synsing og jokes i sosiale medier, vi. Men er ikke det egentlig sånne ting offentlig forvaltning bør overlate til vanlige folk? Da en drita Petter Northug la igjen Audien og en skadet kompis i et autovern, tok Statens Veivesen til twitter: «Ikke glem at vi snakker om en ung mann som trenger støtte». En kjapp titt på twitter-kontoen viste at etaten nylig hadde retweetet en whiskey-reklame og er flittige bruker av prefikset «hyper-». Ryddig. Mest aktive av alle er politiet, som har gitt ut bøker, fått masse skryt og vunnet en-eller-annen pris for sine hyppig oppdaterte 140-tegns glimt inn i politihverdagen. Som denne signert OPS STPG fra 18. august:

1 1

På Solsiden før soloppgang Har politiet nok en gang Pågrepet en voldsom mann Og han hadd nark i lomman han WTF!? Disse folka vil at vi skal stole på dem med maskinpistoler? Og nå er vi rause, som tar en helt standard politi-tweet – ikke for eksempel den om «en mongoloid asiat (7)» eller den om at utlendinger stjeler biler. Blunkefjes. Eller en av de mange latterliggjøringene av folk det skinner gjennom at var i desperate situasjoner – rus, psykiatri, personlige kriser – da de ble tatt hånd om av blåkledde med tweetdeck og rimordbok. Noen spørsmål: Hvor sprekt er det egentlig at politiet henger ut folk de møter i jobben sin med fnisete kommentarer i offisielle kanaler? Hvorfor skal vi akseptere at voldtekter henlegges og tyverier ikke etterforskes, når vi vet at det sitter politifolk og får betalt for å skrive dritdøve dikt og vitser på Twitter? Og, ja, forresten, se, vi kan også rime: Snut er ut. MARIT LARSEN® Musikkviter Jon Mikkel Broch Ålvik har fått kjørt seg de siste ukene. Delvis skyldes det nok delvis at han har kommet i skade for å berøre en provinsiell, norsk streng. En inngrodd anti-intellektualisme som umiddelbart steiler når noen påstår at de driver med humanioraforskning, en type forskning mange vil insistere på å sette hermetegn rundt. Det er innenfor dette rommet at noe så usexy som en doktorgradsavhandling om iscenesettelsesstrategier blir en tabloid klikkvinner. Men mest skyldtes det nok en serie klossete uttalelser fra forskeren selv. Da Marit Larsen slo tilbake, forsvarte han seg med at han utelukkende snakker om personAen Marit Larsen® og ikke personen Marit Larsen. Mon det. For det er nettopp dette skillet Ålvik ikke greier å opprettholde når han trekker inn «privatlivet» og «oppveksten» til – nettopp – den egentlige Marit Larsen.

2 1

NITTITALLET (IGJEN) Grunge, Seinfeld-normcore, rave-estetikk, treningsklær og bøttehatter … Nå gjenstår det bare å gjenopplive den siste trenden fra nittitallet: Hvit makt-estetikken. Vi venter på at bomberjakkene skal matches med ironiske svastikaer.

3 1

REVIDERT RASISME Frp har for tiden hendene fulle med å forsøke å spinne oppmerksomheten rundt IS og vår egen Profetens Ummah til sin fordel. «Dette har vi advart mot», sier Siv Jensen triumferende. Når da? Da Carl I. Hagen sa at «alle terrorister er muslimer»? («Et samfunn uten etniske minoriteter er et samfunn i harmoni.» (04.09.97))? Var det sånn vi skulle forstå Per Sandbergs «forskjellige raser, religioner og kulturer må ikke blandes hvis vi skal ha et harmonisk samfunn i Norge.» (31.1.03)? Var det dette du mente med «snikislamisering», Siv? Eller er det best uttrykt i Carl I. Hagens: «De har, på lik linje med Hitler, klarlagt for lenge siden at den langsiktige planen er å islamisere verden» (13.07.04)? Bred pensel, folkens, men joa, dere har vært inne på det. Skal gi dere den. Her er en gratulasjon dere skal få dele med Fjordman.

4 1

PLAGIAT Husker du True Detective? Den serien alle syntes var Den Beste Serien i to måneder? Husker du dialogen som var så fet? Vel, det viser seg at produsent Nic Pizzolatto har forsynt seg mer enn grovt av bøkene til kulthorror-forfatter Thomas Ligotti. Tv-serier er fremdeles ikke den nye romanen, folkens.

OVERHØRT

VESKENAPPER En langfingret modell ble tatt på fersk gjerning i å stjele en annens veske på kunståpning. FYLLA HAR SKYLDA En norsk programleder forlot statskanalen fordi hennes daværende sjef æreskjelte henne fordi hun var fyllesjuk på jobb én dag. I samme periode prøvde en annen tv-kanal å få henne til å bytte jobb. Easy choice! RYK & REIS Samme programleder skulle egentlig hoste reiseprogrammet han digre bergensbosnieren med gulltenner spiller inn for tiden. SKJØRTEJEGER En kvinnelig NATT&DAG-ansatt møtte den nysingle Hanneli Mustaparta på Dattera til Hagen under Øya. Hanneli fikk umiddelbart lyst på NRK P13-skjorta(!) hun hadde på seg, og som enhver smellvakker superstjernemoteblogger fikk hun selvsagt det hun pekte på. I premie fikk NATT&DAGkvinnen lov til å stikke hånden opp i skjørtet hennes for å «dra t-skjorten ned foran og bak». SELGER, BABY! En vokalist i et bergensband drakk seg dritings første dag på jobb som dørselger.

SAMTIDEN

BÅRD HOKSRUDS BESTE TWEETS Skjulte skatter fra en glemt tvitrer. TEKST PELLE BAMLE Sommeren 2014 ble virkelig Bård Hoksruds sommer: 1. juli ble segway lovlig og 4. juli åpnet «Hoksrud Highway», den nye E18 i Vestfold og Telemark, med fire felter og en fartsgrense på 110 kilometer i timen. Herlig unorsk, akkurat som mannen selv. I tillegg kom spøken om at det er vanskelig å se svarte mennesker uten refleks og ikke minst segway-piruettene på Sognsvann. Blant annet.

Med andre ord: Hoksrud er Norges desidert mest underholdende politiker om dagen. Tenk hvor lol han hadde vært på twitter! NEWSFLASH! Bård Hoksrud ER på twitter og han er MEGALOL! Det vil si, han var på twitter, frem til han la opp 14. april 2013, etter bare 73 tweets. Sørgelig få, men alle vet at det på twitter – som ellers i livet – er kvalitet og ikke kvantitet som gjelder. Kontoen har merkelig nok bare litt over to tusen følgere. Forklaringen på dette kan være at man antar at Frp-politikere ikke skjønner seg på kulturelitemediet twitter og holder seg til facebook, eller at man rett og slett avfeier kontoen som kødd når man kommer over den. Kontoen er imidlertid ekte, og vi har samlet sammen de aller beste Hoksrud-tweetsa for deg:

Det gikk over tre måneder før Hoksrud fulgte opp med den vanskelige andretweeten:

Nummer tre kom allerede samme dag:

Hoksrud tvitret jevnt og trutt om alkoholpolitikk og samferdsel utover høsten, før PR-rådgiveren til slutt så seg lei i desember:

På kurset fikk antagelig Hoksrud beskjed av Trine Grung om å være mer personlig («mindre samferdsel, mer Bård, Bård!»), hvilket resulterte i en apolitisk tweet om at han var på kurs mens han var på kurs. Sånn, det får holde, tenkte Bård, og tvitret denne grensesprengende kjedelige samferdselstweeten da kom hjem fra kurset:

5 1 Y.M.E

Y.M.E åpner i Oslo denne måneden, inspirert av konseptbutikker som Colette i Paris og Dover Street Market i London. Over seksti merker fyller det Snøhetta-tegnede lokalet, deriblant Haider Ackermann, Comme des Garçons og Rick Owens. Butikken har også en rekke streetwearmerker, en egen magasin- og bokbutikk og et solid utvalg parfyme. Men kjenner vi nordmenns manglende smak og kvalitetsbevissthet rett, går Y.M.E konk før året er omme. Vi håper vi tar feil.

1 6

«KURATERT» Ordet kuratert blir stadig oftere brukt utenfor sin opprinnelige kunstkontekst. NEI, du har ikke «kuratert» grønnsakene i den økologiske grønnsaksbutikken din eller sokkeutvalget i klesbutikken din.

7 1

SJØLBERGINGSMODELLEN Seks av åtte Idol-dommere er nå tidligere Idol-deltagere. Et bedre bilde på krisen i norsk musikkbransje og fjernsynets altoppslukende kraft kan neppe oppdrives. Da Kurt Nilsen meldte seg på Idol, var det representanter for platebransjen som befant seg bak dommerpulten. Husker du dem? Ikke vi heller. TV 2 er heller ikke interessert i å holde liv i dette daukjøttet. Alle spor etter at dette konseptet en gang i tiden var en joint venture med platebransjen, er effektivt retusjert vekk. For Idol er ikke lenger et middel. Bare et mål i seg selv. Derfor er det ingen som lenger snakker om en platekontrakt i enden av Idol-tunnelen. Simpelthen fordi showet ikke lenger har noen hensikt utover seg selv. Derfor får vinneren sjans til å bli dommer i neste års Idol!

8 1

STRIPPEKRIG Den indre sirkelen av byens autentiske strippeklubbentusiaster føler seg truet av en invasjon av hipstere, utstyrt med Instagram og nedslummingsambisjoner, som ikke vet å verdsette verken strippeklubbgjengerens diskresjon eller strippekunstens kvaliteter.

9 1

Boblere: «Jeg bruker ikke Google» – det nye «jeg har ikke tv»; personlig profitt på sjefredaktør-stillinger; å followe Bård Hoksrud på Facebook; å unfollowe; Klubb Kok; Aphex Twin; å gå til psykolog for å takle hverdagen etter sommerferien; generell feighet; «ganding»; «basstungt». 10

08/2014

SPEIL, SPEIL «Motebransjejentene» går til samme spåkone – en it-kone (burde ikke det egentlig også være termen for «motebransjejente»?). «VET DERE IKKE HVEM JEG ER?!» En tidligere Platekompaniet Tønsberg-ansatt med uforholdsmessig mye makt i norsk musikkliv, ble kastet ut av Vulkan under Øyanatt etter å ha blitt ferska av en vakt på vei over gjerdet.

SKJERPINGS! En ironisk hipsteravis med beliggenhet i hovedstadens finanskvarter, kom i skade for å publisere et bilde fra en pianokonsert i en internett-fotoserie fra årets Sexhibitionarrangement på Rockefeller. Ingen i redaksjonen stilte spørsmål ved at sexarrangementet inkluderte en pianokonsert.

Comebacket i 2010 imponerte ingen:

Her går:

For Forh책ndssalg og mer inFormasjon om v책re arrangementer: atomicsoul.no // #facebook.com

MÅNEDENS MEDARBEIDER Et innblikk i livet i NATT&DAG-skyskraperen. En gang ble Martin Gedde-Dahl (25) så flau av en kronikk at han spydde i dusjen. Han bestemte seg der og da for å forlate jusstudiene til fordel for en karriere i hipstermedia, og dermed var en konge født. En klikkonge. Martin står nemlig for de mest leste nettsakene i avisens historie, i tillegg til å skrive lange reportasjer om korrupsjon og judasdrap. Andre ting som skiller ham fra oss andre er (1) et reaksjonært kunstsyn («kunstnere som ikke kan male hender er amatører») og (2) lik musikksmak som Drillo («musikk kan aldri måle seg med stillhet»). I tillegg til å være klikkonge fungerer Norges mest kritiske ginger som redaksjonens advokat, og har – selv om han ofte tar feil – aldri tapt en diskusjon. Instagram: @martin_gd Twitter: @nakenroting

Janelle Ryan (35) er en australsk fotograf fra Perth. Hun er også en eks-raver og levekvinne som reiser jorden rundt så fort hun får anledning til det. Til daglig er Janelle fotolærer på Edith Cowan University. I tillegg livnærer hun seg som webansvarlig for en klatreside, der hun perver på klatrere i baris, og av «The Pop Institute», en bedrift som selger gourmetpopcorn, som hun startet opp i fjor. I 2006 brukte Janelle den australske sommerferien (november) på å reise i Midtøsten. Hun falt spesielt for Syria. Bildene kan du se i denne utgaven av NATT&DAG, i saken Minner om håp på side 24.

Husleietvistutvalget tilbyr parter i boligleieforhold rask, rimelig og kompetent behandling av husleietvister. HTU virker som en domstol og kan både mekle og treffe avgjørelse. Sakene kan for eksempel dreie seg om: • • • • • • •

Depositum Skyldig leie Erstatning for skader og mangler Oppsigelse Mangler ved leiligheten Leiesummens størrelse Partenes rettigheter og plikter for øvrig

Vi har kontorer i Oslo, Bergen og Trondheim og dekker henholdsvis Oslo og Akershus, Hordaland og begge Trøndelagsfylkene. Alle tvisteløserne er jurister med spesiell kompetanse innen husleierett.

www.htu.no 12

08/2014

Pelle Bamle (24) startet hos oss som nettskribent og sjåfør av NATT&DAG-bilen, før vi ga ham frie tøyler til å skrive det han egentlig vil: Reportasjer om å drikke øl om morgenen og intervjuer med kronprinsparets labradoodle. Fritiden han ikke bruker på å irritere seg over artister som «gir av seg selv» på scenen, går med til å filleriste det moderne prosjekt og forsøke å gjenskape «lyden av sæd som treffer magen» med de bråkete bandene han spiller i. Pelle har forøvrig lang fartstid som barnehageonkel, fortid som lovende langrennsløper og mange studiepoeng som neppe vil bidra særlig til økt BNP i overskuelig fremtid. Claim to fame: Hans første blogginnlegg ble lest opp i en rettssak. Instagram: @cava_von_gulltaco

Kattehviskeren, fjellklatreren, oppfinneren av uttrykkene «burgerdigg» og «svanesang», pantograftegnemaskinen og hårføneren, Norges første sinnablogger, og den eneste personen i landet som har lest hele Wikipedia-artikkelen om Mot i Brøstet. Dette er bare de første seks rutene i powerpointpresentasjon-versjonen av Svein Strømmens (32) rikholdige CV/ biografi – «Mitt liv, mitt liv, mitt liv.» Strømmen, Norges kjekkeste Creedence-entusiast, vokste opp i den intetsigende og stillestående forstaden Fyllingsdalen, et fjell unna Bergen sentrum, og forspilte sin ungdom på å skrive dikt om døden. Vi overtalte ham til å ta seg kraftig sammen, bød ham arbeid og sendte ham til frisørsalongen nærmest NATT&DAG-skyskraperen her i hovedstadens finanskvarter. Nå benytter han voksenlivet til å intervjue katter, redigere bort semikolon og henge med kriminelle. Twitter: @leadingtherats

VI TILBYR TESTING FOR KLAMYDIA OG MYCOPLASMA GRATIS Bestill prøveutstyr på www.olafia.no og få det gratis tilsendt. Du betaler bare returporto.

La oss sjekke deg, før du sjekker andre!

www.citroen.no

NYE CITROËN C4 CACTUS MED SOFASETER FORAN, FRA KR 189.900,- 1499,-/MND. Ved å kombinere innovativ design med praktisk teknologi, løser nye Citroën C4 Cactus mange av dagens utfordringer. Det store sofa-liknende setet foran gir både økt komfort og følelsen av nærhet. Det slanke og raffinerte instrumentpanelet, hvor funksjonene er samlet på en 7” berøringsskjerm, bidrar til å øke romfølelsen innvendig. Sofa-følelsen forsterkes ytterligere ved at den tradisjonelle girspaken er erstattet med tre trykknapper. Nye Citroën C4 Cactus gjør det hyggeligere å kjøre bil.

KUN 10 STK LEVERINGSKLARE BILER! RING OSS PÅ TLF 24074110!

* Leasingpris: Nordic Edition 82 VTi Forskudd kr 35.000 inkl mva. Leasingperiode 36 mnd / 36.000 km. Drivstofforbruk ved blandet kjøring: 98 CO2 g/km. 4,3 l/100 km. NOx = 26 mg/km. 5 år/100.000 km garanti gjelder alle nyregistrerte Citroën-modeller. Modellene er illustrasjonsfoto og utstyr og farger kan avvike. Vi tar forbehold om trykkfeil. For betingelser og øvrig informasjon, se www.autoelite.no

AUTO ELITE OSLO AS • GLADENGVEIEN 9 • 0661 OSLO TELEFON 24 07 41 00 • WWW.AUTOELITE- OSLO.NO

I mai kjøpte byrådet 617 nye kommunale boliger. Kun 61 ligger på vestkanten. – HJEMMEFEST IKKE ALLTID BEST, SIDE

Norge har Nordens største tetthet av kjøpesentre.

– MØT MEG PÅ BIG BITE, BABY, SIDE

Om vi ikke ser, så har det ikke skjedd. – MINNER OM HÅP, SIDE

Drar du til Gran Canaria på en norsk pensjon eller NAV-trygd ligger forholdene til rette for å ’drikke seg rik’. Men å kjøpe enveisbilletter i høysesongen kan straffe seg. – BREV FRA KOLONIEN / STRANDET I SYDEN, SIDE 19 & 22

08/2014

HVA ER: BOLIGPOLITIKK

Boligpolitikk I Norge har man en tredeling av ansvaret i boligpolitikken. Staten setter rammene for boligbygging, blant annet i Plan- og bygningsloven. Kommunene legger til rette for den konkrete byggingen og sørger for tilgang på byggeklare tomter. Kommunene har også ansvar for at vanskeligstilte har tilfredsstillende boforhold. I siste ledd står private for selve utbyggingen og forvaltningen av boliger. Boligpolitikk ligger nasjonalt under kommunal- og moderniseringsdepartementet ved Jan Tore Sanner, og i Oslo under Byrådsavdeling for byutvikling ved Bård Folke Fredriksen.

Henning Kirkeby, Moloch, Oslo, 2012. 60x90 cm.

HJEMMEFEST IKKE ALLTID BEST I anledning hjem-utgaven satte vi oss ned med «boligbyråden», og ba ham forklare oss boligpolitikk – og spørre hvordan han skal fikse oss inn på boligfesten.

vært dumt å la være å kjøpe disse 617; de gir boliger som er nyere og bedre enn de vi har, og har en størrelse og sammensetning som gjør at vi kan bosette større familier.

TEKST MARTIN GEDDE-DAHL

De fleste er nok enig i at det er bra at kommunen får boliger av høyere kvalitet og sørger for nok leiligheter. Men er det ikke også et mål å jobbe mot en jevn fordeling mellom østkanten og vestkanten? – Det viktigste er at behovene dekkes. Kommunen har et ansvar for folk som ikke klarer seg i boligmarkedet; for å gi dem en trygg ramme rundt livet sitt. De behovene har vi definert i samarbeid med de 15 bydelene.

– DET ER GOD GRUNN til å være bekymret, sier Bård Folke Fredriksen, byråd for byutvikling i Oslo, om prisveksten på boliger i Oslo. Veldig mange er uenig. Da en spørreundersøkelse tidligere i år viste at sytti prosent forventer enda høyere priser i årene som kommer, konkluderte Nettavisen slik aviser gjerne gjør i omtaler av det norske boligmarkedet: «Boligfest!». Antagelig vitner formuleringen mest om at journalisten eier sin egen bolig, likevel er den nok ikke helt i utakt med leserne: De fleste her i landet eier hjemmet sitt, og den som gjør det tjener gode penger på stigende boligpriser. Og på dette punktet er alle enige: Boligprisene i Oslo stiger. Mye. De siste ti årene har de steget 25 prosent mer enn lønnsveksten, og lite tyder på at trenden vil snu. For den som står utenfor dette markedet, fortoner statistikken over prisutviklingen seg neppe like festlig.

Har prisene i Oslo har blitt så høye at det er umulig å kjøpe bolig på en vanlig inntekt? – Det må ikke bli så dyrt at folk prises ut av boligmarkedet. Det viktigste man kan gjøre for å redusere prisene, er en kritisk gjennomgang av kravene til nye boliger – for det er produksjonsprisen som er avgjørende for hva som blir omsetningsprisen. Dessuten er det god boligpolitikk og god miljøpolitikk å bygge tett rundt der det allerede er god infrastruktur. Nå bygger vi høyt og tett, og satser på flere mindre boliger. Boligveksten er likevel betydelig mindre enn befolkningsveksten, så uansett hvor tett og høyt man bygger, blir det vel neppe noen nedgang? Må vi bare akseptere at boligene inne i byen, hvor folk flest jobber, fortsetter å holde et prisnivå som er uoppnåelig gitt inntekten til de fleste som jobber der? – Med den lønnsutviklingen vi har i Norge, tror ikke jeg vi kan få en prisnedgang, nei. Men det vil nok avta i perioder. 16

08/2014

Er målet at alle skal eie sin egen bolig? – Ja, at alle skal ha muligheten til å eie sin egen bolig, er et mål. Det gjør at vi har godt vedlikeholdte boliger og gode bomiljøer. Dessuten gir det oss en jevn velstandsfordeling. Hvis mange eier bolig, får mange ta del i velstandsutviklingen. «Selveierdemokratiet», kaller dere det i Høyre. For at mange skal eie sin egen bolig har man gjort det veldig gunstig å putte pengene sine i bolig fremfor andre spareformer – hvilket igjen bidrar til prispresset vi snakker om. Er det riktig at skattesystemet skal subsidiere eldre, privilegerte og etablerte på bekostning av yngre som ikke har formue? – Nå må vi huske at premisset er at alle skal bo et sted. Derfor synes jeg det er helt greit at man begunstiger nettopp bolig fremfor aksjeog banksparing. Det gir oss gode og mer stabile bomiljøer enn de landene som har satset på utleieboliger. I Sverige, for eksempel, ser du en mye større segregering i boligmarkedet. Det er bare et argument for å opprettholde skattefordeler for boligen man bor i, ikke for den andre og tredje. De med god råd, som allerede er inne på markedet, kan spare ved å skaffe høy boliggjeld, og samtidig tjene penger på å leie ut til de som ikke har råd til å komme inn på markedet. – Jeg synes det er noe grunnleggende sunt over det norske boligmarkedet, hvor nesten alle kan spare i sin egen bolig. Det gjør oss til et folk av sparere. I land som har satset på utleie, betaler man til andre istedenfor å finansiere sin egen bolig. Det svarer ikke på hvorfor man subsidierer bolig nummer to. – Nei. Men nå er faktisk reglene for sekundærbolig i ferd med å bli forandret. Over seksti prosent av boligkjøpere mellom 18 og 34 får hjelp av foreldrene til første boligkjøp. Slik får noen en svært verdifull fot

innenfor, mens konkurransen blir hardere for resten. Bør man ikke være bevisst på hvordan selveierpolitikken bidrar til å øke sosiale skiller? – Ja, men vi må være bevisst på dette i boligpolitikken, men jeg tror det er viktig at vi bruker målrettede tiltak. I Oslo bruker vi for eksempel etableringslån, som er rettet mot denne gruppen som i utgangspunktet ikke selv får lån. Samtidig må vi få frem at selveierpolitikken sørger for jevn velstandsfordeling i Norge, siden så mange får ta del i veksten. I mai kjøpte byrådet 617 nye kommunale boliger, hvorav kun 61 ligger på vestkanten. Byrådet har tidligere vedtatt å selge seg ned i bydeler med mer belastet bomiljø, og spre boligkjøpene over hele byen. Så hvorfor gjør dere det motsatte? – Fordi dette er en stor portefølje med boliger vi kunne gjøre i ett kjøp. Vedtaket er også kombinert med at det vil bli solgt 200 boliger i indre by. Selv om kommunen av historiske årsaker har mange boliger i ett område, er det ikke nødvendigvis de boligene vi trenger. Kanskje trenger vi større boliger og bedre boliger, og det er det dette kjøpet gir oss. Vi vil jobbe for at det selges flere boliger der det er mer enn nok, og at vi kjøper der det trengs. Det er ikke lenge siden vi kjøpte boliger på Tåsen, for eksempel, eller på St. Hanshaugen. Det kjøpes boliger flere steder i byen. Obos-kjøpet sørger for at vi får flere gode boliger vi trenger, og da kan vi selge de vi ikke trenger og få til en bedre spredning. I sum er likevel dette kjøpet så stort at det oppveier spredningseffekten av alle kjøpene på vestkanten. Man har i noen år solgt seg ned på østkanten og kjøpt omtrent like mange på østkanten og vestkanten … – Jeg tror vi må fortsette å selge der man har mange, og kjøpe der det trengs flere. Vi har en definert boligbehovsplan hvor bydelene selv har definert hvor mange kommunale boliger de trenger, og etter den kan vi kjøpe og selge for å få riktig spredning. Men det ville

Hva er den grunnleggende visjonen i Byrådets boligpolitikk? – Bolig er jo en helt vesentlig betingelse for det gode liv, derfor må alle ha muligheten til å skaffe seg en bolig i et godt bomiljø. Vil det si at man ikke egentlig har noen boligpolitikk, men bare tilrettelegger for private utbyggere? Norsk boligpolitikk ble avviklet på syttitallet, har Karl Otto Ellefsen, rektor på AHO, uttalt. Hva synes du om den påstanden? – Jeg er jo ikke enig i den påstanden, selv om jeg skjønner hva han mener: At man opphevet prisreguleringsordningen. Det er jeg jo glad for, for da fjernet man hele det norske systemet med penger under bordet og et grått boligmarked. Men vi avviklet den ikke. Byrådet driver en vel så aktiv boligpolitikk i dag. Det finnes ikke én type politikk som er aktiv, og en som er passiv. – Stedet vi sitter nå, i Bjørvika, er ikke noe initiativ som har kommet fra utbyggerne. Her er det kommunen som har dratt med seg tomteeiere, og sørget for å forandre området fra industrihavn og motorvei til kulturbygg og boliger. Det beste eksempelet er kanskje Ensjø, som ligger bare seks minutter unna sentrum. Kommunen har gått til alle grunneierne og fått dem til å bygge boliger, mens vi sørger for infrastrukturen i området. Det er en aktiv boligpolitikk.

Det er god grunn til å være bekymret

20.000 Titler på lager

Kjøp dine bøker på haugenbok.no Kjapt, trygt og enkelt.

DINE STUDENTFORDELER * Ingen tillegg - uansett betalingsmåte * Portofritt - på alle ordrer * Rabatt - på mange lærebøker

980 10 0

1020 10

1060 108

* Betalingsutsettelse - kjøp bøkene nå, utsett betalingen til 21. oktober * Avbetaling - fra kr 200,– pr. mnd. (ved kjøp over kr 750,-) * Faktura - 21 dagers betalingsfrist

RENTE - OG GEBYRFRIE BETALINGSMÅTER

mb mb 9

Norges beste bokhandel 2014

haugenbok.no - Norges raskeste nettbokhandel haugenbok.no AS - Postboks 175 - 6101 Volda - Telefon 70 07 45 00 - epost@haugenbok.no - www.haugenbok.no

akademika.no

Feeling smarter already

fb.com/bokhandel

@akademika_no

@akademikaas

linkedin.com

Fra regissøren av IZZAT og Den Siste Revejakta Fra Fra regissøren regissøren av av IZZAT IZZAT og og Den Den Siste Siste Revejakta Revejakta

Kommer høsten 2014 facebook.com/haramfilm | #haramfilm

Eier du ikke skam? ®

Kommer Kommer høsten høsten 2014 2014

facebook.com/haramfilm | #haramfilm facebook.com/haramfilm | #haramfilm ® ®

REPORTASJE

BREV FRA KOLONIEN En bølge av selvtilfreds fortreffelighet skyller over et forsøksvis stivpyntet folkeslag. Vi feiret grunnlovsjubileet på Gran Canaria sammen med de fastboende nordmennene – og nordmennene som sitter fast. TEKST SVEIN STRØMMEN FOTO CHRISTIAN BELGAUX – JEG PLEIER ALLTID å drikke en flaske vin når jeg er ute og flyr, men nå funker ikke kortet mitt. Hva skjer når du sier dette til sidemannen på flyet til Granca sekstende mai? Jo, du blir påspandert vin. Naboen sitter sikkert hjemme i Norge og maler flaggstenger, stryker bunadsskjorter, trekker microbatch-pølser og legger opp slagplanen for en syttende maifrokost til å overgå alle tidligere – det er tross alt to hundre år siden vi innførte jødeparagrafen. Samtidig kan vi prise oss lykkelig for at her nede utenfor Afrikas vestkyst, i det de

kaller «verdens beste klima», har de ingen «nordmannparagraf». De reisende klapper når flyet – med en illustrasjon av Kierkegaard på halefinnen, illevarslende nok – lander på den spake flyplassen. VI HAR TATT inn på et fullstendig intetsigende hotell i Arguineguín, det norske stronghold på Gran Canaria, men der skjedde det ifølge hotellresepsjonen ikke en drit kvelden sekstende mai, så vi tok sporenstreks en taxi («verdens billigste taxiservice» ifølge en fyr vi snakket med på flyet ned hit) til Puerto Rico for å, eh, lodde stemningen. Og joda, det var stemning. «Shopping Center» i Puerto Rico ser ut som

en kitschutstilling kuratert av en tolvåring fra Fasanveien i Råde med Angry Birds-genser og Monster-caps som har oppdaget den uhellige treenigheten ronking, pepperbiff og blinkende neonlys samme ettermiddag. Du har sett det på «Charterfeber» på TV3, men det er langt mer intenst i virkeligheten. ALT er påslått, og allting leverer nøyaktig det du ser på overflaten. Bestiller du en feilstavet pepperbiff fra menyen, si «papperbiff» eller «pefferbiff», ville

det ikke vært for urimelig å forvente at kokken faktisk har «papper» eller «peffer» i et skrin på kjøkkenet. Ingenting stikker dypere enn førsteinntrykket. Vi spiste pepperbiff («grilled meat from the grill») på en sjappe som het «Gatelyset» (den lokale Big Horn-filialen så stengt ut), drakk det lokale Tropical-ølet og sitronshots (to øl og to shots: €4), sang «Bad Moon Rising»-karaoke, traff Granca-russen (god

Skjorta er trang i ryggen, romslig foran, skreddersydd for alkoholikere. 08/2014

REPORTASJE

stemning, bortsett fra hos han ene som var veldig trist), havnet selvfølgelig på et bordell som følge av å spørre feil fyr om veien til nærmeste åpne bar, og rullet innom en engelsk countrykaraokepub (seriøst) hvor en fyr sang «Let it be» i fullt alvor. Hvem gjør slikt? Engelske folk på ferie, tydeligvis. «Dette ser ut som et sted hvor damer som heter Phyllis drar og synger» forsøkte jeg å vitse, straks deretter introduserte innehaveren neste karaokedeltaker: Phyllis. Her fant vi også et av de gylneste kortene i den norske Grancakabalen, en tidligere omreisende karaokevert og nåværende radiovert som selvfølgelig skjønte vi var nordmenn ved første øyekast, og like selvfølgelig visste hva som skjer i Arguineguín på syttende og følgelig la planen for oss: Møt opp på «Lille Norge» i morgen, Lillebror Sande Larsen spiller.

« 20

«LILLE NORGE»-PUBEN ligger i Ancora-senteret i Arguineguín, rett rundt hjørnet fra den nedlagte, tilsynelatende forlatte, «Den siste viking». De har norsk flagg i skiltet, assorterte norske fotballskjerf i taket, Godset-skjerf i baren, fjernsyn med NRK i hjørnet og gir inntrykk av å fungere som et samlingssted for de fastboende nordmennene som er tilbøyelige til å ha en pub som samlingssted. Vi assimileres umiddelbart i kulturen. «Vi har hjemmelaget lapskaus og pølser med potetmos» er det første vi hører når vi stepper opp på formiddagen 17. mai. Ingen «Hei, er dere

Alt leverer nøyaktig det du ser på overflaten.

08/2014

fra Norge?» eller «Parlez-vous», noen ting er tydeligvis åpenbare. Vi så åpenbart litt slitne ut etter gårsdagen, «Er det dagen derpå?» spurte hun. Jeg svarte så godt jeg kunne, «Er det ikke alltid det?» «Jeg har ikke vært i Norge på 24 år», forteller den ene fyren på huset når han sitter seg ned ved bordet vårt. Vi trodde først han var innehaveren, men det var visst damen i baren som egentlig driver stedet. Han visste at vi kom, forteller han. Karaokeverten fra gårsdagen hadde meldt fra om vår tilstedeværelse, vårt rykte kom oss altså i forveien. Jungeltelegrafen er effektiv her nede. Estetikken på Ancora-senteret er en smule mer nedtonet enn i Puerto Rico, her fins det ingenting som blinker. Skiltingen er utført i en slags førstemann til mølla-wordart-stil som ser ut til å ta kortere tid å lage enn å lese. FOTOGRAFEN PRØVDE å kjøpe seg inn i den lokale haute couture ved innkjøp av en fargesprakende polyesterskjorte hos kjøpmannen umiddelbart ved siden av «Lille Norge». «Trang i ryggen, romslig foran, skreddersydd for alkoholikere», sier han. Når vi returnerer til puben får han umiddelbart pes for å ha kledd seg som en turist. Før vi kom til «Lille Norge» ble det avviklet en høyst tradisjonell 17. mai-feiring på den norske skolen på øya, i samarbeid med Sjømannskirken. Har du sett NRK-karusellen med opptak fra feiringen verden over vet du hvordan det går for seg. Vafler i den ene neven, pølser i den andre, vertslandets flagg sammen med det norske i toget, ikke akkurat et hæla i taket-arrangement. Det er en faksimile av hjemlige tilstander som egentlig ikke er interessant på noen måte utover at den er nettopp det – en faksimile.

NORDMENNENE PÅ Gran Canaria kunne hatt et bedre rykte. Ser man dem i media er det gjerne «Charterfeber»-historier, fylleferierende mindreårige eller tung alkoholtristesse det går i. Mellom tre og fem nordmenn drikker seg i hjel på øya hvert år, blir vi fortalt. Foreldre drar hit og etterlater barna på hotellrommet mens de ryker på flatfylla som i et slags Madeleine McCann-scenario. Andre stikker hit for å holde ungene vekke fra barnevernet. «Det skrives så mange drittsaker», sa en av nordmennene vi traff på kvelden sekstende da han skjønte vi kom fra media. «Ikke skriv enda en drittsak.» Men det fins jo materiale for nok av drittsaker. Drar man hit på en norsk pensjon eller NAVtrygd ligger forholdene til rette for å «drikke seg rik» når man får tre ganger alkoholen for samme pris. Skandinavere som vandrer gatelangs så dritings at de bokstavelig talt faller med trynet i asfalten er visst et ganske vanlig syn. Det er verst tredje gangen, heter det. Det skal dog sies i «Lille Norge»-klientellets favør at vi ikke så noen av dem langflate i løpet av vårt opphold, de fremsto som ganske analoge med den typen folk man finner på puber på formiddagen i Trondheimsveien hjemme i Oslo. Så kunne man kanskje argumentert for at de muligens ikke er folka som ligger på den beste hyllen i livet, men det føles ikke så veldig innafor å sitte og dømme folk når man sitter her og ser på Lillebror Sande Larsen rigge opp til 17. mai-settet sitt og helt oppriktig tenker at dette blir antakelig jævlig fett. LILLEBROR – kjent som pianist og Helge Hammelow Berg-sidekick i TVNorge-fyrtårnet «Reisesjekken» på nittitallet – bor på øya nå, og har egentlig lagt opp som musiker etter rundt 3500 spillejobber. Han driver i dag Gay Embassy International, en slags hjelpeorgan-

REPORTASJE

isasjon for utsatte homofile, og spiller på «Lille Norge» «mer eller mindre gratis» sammen med to andre lokale musikere. Han murrer «ett to, syvogtyve» i mikken som soundcheck og åpner med «Knockin’ on heaven’s door» og introduserer refrenget med en melding om at «Her kommer kveldens første refreng!» Ikkeno tull, mildt sagt. Han spiller «Seasons in the sun» (Terry Jacks-versjonen), «Living next door to Alice» i en slags miks av Smokie-versjonen og Gompie-versjonen, sin egen «Hos deg i natt», forteller omtrent 600 ståkukjokes, finner en i publikum som mener hun har klint med Kim Larsen (Lillebror sjøl drar en litt tvilsom påstand om at han har ligget med broren hans), kjører «Lys og varme», introduserer «Min første kjærlighet» med en jævlig drøy joke om Jahn Teigen som er «greit at jeg forteller, for Jahn vet at jeg gjør det», leverer en sjølkomponert drikkevise til tross for at han har sluttet å drikke og en slags oppfølger til «Lisa gikk til skolen», spør publikum om de har hørt om Creedence og spiller refrengene fra låter han ikke kan på oppfordring. Vi satt og lo uten et fnugg av ironi tvers gjennom hele showet, før vi stakk til Puerto Rico og drakk seks tusen Tropical-øl og endte opp med å tråle hele øya etter en åpen pub i sekstiden sammen med en norsktalende østeuropeer som da vi omsider tok farvel grep fatt i oss og sa «Vi kjenner ikke hverandre og dette har aldri skjedd», så akkurat det skal jeg ikke fortelle noe mer om. DET VAR IKKE en vits eller en overdrivelse det jeg sa om å assimileres i lokalkulturen: da vi ikke kunne hoste opp nok kontanter til å gjøre opp regningen på «Lille Norge» fikk vi beskjed om at «Null problem, kom tilbake og betal i morgen».

Søndag attende mai – en ekte søndag både i kalenderen og i allmennhelsetilstanden – har vi muligens bruk for en smule påfyll av det åndelige slaget, så vi dro til gudstjenesten i Sjømannskirken. Der var det tjåka fullt, dog uten noen kjente fjes fra det norske miljøet vi hadde vanket i hittil. Det er tydelig at det finnes en skandinavisk tilstedeværelse her som ikke passer inn i verken den sønderalkoholiserte Leaving Las Vegas-stilen eller det noe mer festglade karaokepublikumet på «Lille Norge», blant andre de som dukker opp på en sjømmanskirkegudstjeneste. De var derimot vanskeligere å komme innpå, og hadde heller ikke fått beskjed via jungeltelegrafen om at vi var på vei. Det ble sunget Petter Dass («Efter fornedrelse skal vi opphøyes, solen skal skinne når regnet er endt»), vi ble vitne til en barnedåp og inntok både kaffe og kaker og vurderte i et lite svakt øyeblikk å slutte å drikke, men det gikk over. Organisten knallet ut en ganske jazzet versjon av «Amazing grace», først kun på orgel, deretter på piano med komp og ut igjen på orgel til slutt. En metafor for livet? Definitivt. Et incentiv til å ta seg litt sammen og gjøre noe bedre ut av livet enn å henge på Granca-puber og drikke Tropical? Helt klart. Men så hadde vi jo også gårsdagens regning som lå og ventet på oss på «Lille Norge» …

Skiltingen er utført i en slags førstemann til mølla-wordart-stil som ser ut til å ta kortere tid å lage enn å lese.

08/2014

REPORTASJE

Uten passene våre kan vi ikke jobbe, vi kan ikke gjøre en drit.

STRANDET I SYDEN Å kjøpe enveisbilletter i høysesongen kan straffe seg. Vi møtte de hjemløse på Gran Canaria.

HER OPPI ÅSEN over en av feriekoloniene på Gran Canaria er det lite som minner om Beverly Hills. Eller det Gran Canaria man kjenner fra Charterfeber eller eventuelle egne besøk i kulissene for de mildt sagt dekadente skrekksakene du leser i media hver sommer. Det er dødsens stille, det er mørkt, og vi går og sparker opp den røde sanden i det som en gang skal ha vært en tomatåker. Med sirlig navigasjon og fiffig bruk av lommelykt finner vi omsider en liten leir her oppe. Et tomannstelt, noen forsiktige forsyninger, en liten stabel med bøker. Et knippe steiner posisjonert så de agerer en slags stol med en viss ryggstøtte å sitte i. Her bor norske Thomas Kirkeby (26) og svenske Johan Andersson (24). De endte opp som hjemløse etter at det lokale politiet konfiskerte passene deres i forbindelse med etterforskningen av en narkobust i desember i fjor. Vi traff de to ved en av de skandinaviske kirkene på øya, hvor de har fått hjelp til å holde seg i live den siste tiden. Thomas har vært her i drøye to år, Johan i ni måneder. De siste tre månedene har de bodd ute. Det er de ikke alene om. De kan fortelle at de har møtt hjemløse fra hele Europa under sin tid på øya. Det har blitt flere av dem de siste årene, også skandinavere. Flere drar ned på enveisbilletter i høysesongen. Noen av dem for å ta seg arbeid, andre med mindre spesifikke hensikter.

DET ER IKKE SÅ RART at folk går til grunne på Gran Canaria. Stedet tiltrekker seg folk som vil vekk fra dårlige forhold, med et forlokkende «verdens beste klima», særdeles vennlige priser på alkohol og en gunstig posisjon på ruten for diverse andre rusmidlers ferd til Europa, så du skal ikke slite for mye med å 22

08/2014

finne den slags heller. Det er 18. mai, og vi har omtrent akkurat stått opp etter å ha feiret 17. med et godt utvalg av øyas mest joviale norske representanter i Arguineguín. Det begynte jovialt også for Thomas og Johan, de kom begge hit for å jobbe på callcenter. – Det meste startet der, forteller Thomas. Han dro ikke hit av hensyn til stedets forutsetninger for rusbruk, snarere tvert imot. Han hadde store rusproblemer i Norge, og tenkte en avveksling på Gran Canaria, langt unna Oslo, kunne gjøre ham godt. Miljøet på callcenteret var imidlertid ikke stort bedre. – Under intervjuet på callcenteret ble jeg spurt om å komme med en historie som kunne sjokkere. Jeg tenkte «Shit, da skal jeg kjøre på». Jeg fortalte dophistorien min, fortalte at jeg var ute av det nå og at det var en av grunnene til at jeg ville ut av landet. Ny jobb, nye venner, nye muligheter, ny start. Så kom jeg dit... Kulturen på callcenteret er å feste hardt fra torsdag til søndag. Masse dop, gratis alkohol. Man ble tilbudt kokain annenhver dag. På et tidspunkt satt halve gjengen og fikk i seg kokain og amfetamin på toalettene, på jobb. Da er det lett å komme tilbake i det miljøet. – De jobber gjerne mandag til torsdag, 37 og en halv time. På torsdager er det gjerne konkurranser. Førstemann med et salg får en flaske sprit. Andremann får en flaske vin. Alt handler om rus på callcenteret. Vi har prøvd å holde oss litt unna det, men det er lettere sagt enn gjort når du har vært i slike miljøer tidligere.  – Han ene jeg ble godt kjent med her dro hjem etter to måneder, det var ikke helt hans greie. Han hadde dop-problemer hjemme i Norge, og skjønte at her var det det samme, bare verre, og mer press på å drikke og feste. I desember i fjor inntraff hendelsen som skulle føre til at både Thomas og Johan sto uten pass og etterhvert også bosted.

– Vi var ute på byen med en del folk fra callcentret. En kamerat av oss hadde fått en god idé om å begynne å selge kokain. Det hadde han delt opp og lagt i poser og det hele. Vi var på utestedet i kanskje en time. Plutselig dukket politiet opp, i sivil. Vi var blitt pekt ut som selgere. Det var fire av oss. Han ene solgte, hun ene jenta hadde resept på piller. Hun fikk gå med en gang, det fikk også han som egentlig hadde med kokainet å gjøre, for han hadde ingenting på seg. Thomas ble beskyldt av politiet for å ha hatt kokainet på seg og kastet posene på gulvet. – Ingen av oss hadde noe på oss. Johan hadde 2,39 gram med hasj på seg, det innrømte han. Det er lov å røyke her, så lenge du gjør det i ditt eget hjem. Han forklarte at han hadde røyket hjemme, og så dro vi ut på byen og han hadde glemt å ta det ut av lommen. «Helt i orden» sa politiet, men hovedsaken var at vi var tiltalt for «trafficking» av narkotika. Å bli pågrepet for omsetning av narkotika på Gran Canaria ble starten på en nærmest kafkask opplevelse for de to. Johan leser fra sine kopier av saksdokumentene: – Her står det, 5,72 gram kokain. Det var det vår norske venn som hadde på seg. De slapp ham på stedet. En norsk jente hadde på seg 33 Acelopam, med resept. Men det har vi fått skylden for, det står i mine papirer. – Vi ble tatt med på fyllearresten i Maspalomas i 72 timer, forteller Thomas.  – Etter det ble jeg kjørt hjem til leiligheten min og hentet passene våre og leverte dem. Så gikk det en time halvannen, og vi fikk dra. Etter det har det egentlig ikke skjedd noe. Vi har vært nede på stasjonen mellom tjue og førti ganger. De eneste beskjedene vi får er «Kom tilbake, kom tilbake». «Nei, nå er det fiesta, dommeren er ikke tilstede.» «Sekretæren er ikke her». Er man utlending uten pass på øya er det mildt sagt lite man kan foreta seg. – Uten passene våre kan vi ikke jobbe, vi kan ikke gjøre en drit, sier Johan.  Han har prøvd å få hjelp fra det norske konsulatet på øya, uten hell. – Konsulatene har ikke løftet en finger, ambassaden i Madrid har ikke løftet en finger.

Jeg var på konsulatet og spurte om nødpass, men ble fortalt «Beklager, men vi vet at du og vennen din er under etterforskning og at politiet har passene deres. Før du får tilbake passet og saken er over kan vi ikke hjelpe deg.» Det var alt de sa, og etter det har jeg ikke snakket med konsulatet.  Som skandinavisk uteligger på Gran Canaria blir man naturlig nok holdt under oppsyn av politiet. – Vi har blitt stoppet syv ganger de siste to ukene. Vi viser dem disse papirene, forklarer situasjonen, at vi ikke har pass. De spør hvorfor vi ikke reiser hjem. Vi sier «Unnskyld meg, sa jeg ikke akkurat at dere har passene våre?» Jeg prøvde å forklare greia for en politimann. Er det slik at de vil jeg skal gå og rane en butikk for å få penger til mat, hva er greia? Hva er logikken? «Du får gjøre som du vil» var beskjeden jeg fikk. Man får ikke noe ordentlig svar, ingen ordentlig hjelp. Ingen vil fortelle deg hva som skjer.  Tilværelsen er heldigvis ikke fullstendig uten lysglimt. Den skandinaviske tilstedeværelsen på øya er stor, og med den kommer naturlig nok flere religiøse institusjoner. De to priser hjelpen de har fått fra kirken. – Takket være hjelpen her får vi i hvert fall et par-tre måltider om dagen. Vi har fått låne telt og soveposer og kjeler og … alt mulig. Jeg fikk akkurat et par joggesko.  – Vi har vasket alle vinduene i den svenske kirken, vi har bygget hyller. Siden vi ikke kan betale for oss har vi gjort alt annet, forteller Johan. Thomas fortsetter:  – Da føler vi at vi gir litt tilbake. Vi har det veldig bra etter situasjonen. Det eneste er rettssystemet som holder tilbake passene våre uten grunn, uten beviser. Det er det hardeste å tenke på.  – For øyeblikket går det bra, sier Johan. Men det går ikke over tid. OPPDATERING: Et par uker før denne saken gikk i trykken hadde Thomas Kirkeby omsider returnert til Norge. Johan Andersson befinner seg i dag på et ukjent sted i Spania. De er begge fortsatt under etterforskning, og har ikke fått tilbakelevert passene sine fra det kanariske politiet.

FOTO

Krigen har påvirket alle landets innbyggere. Hvor er de nå? Hvem er de nå?

MINNER OM HÅP «Om vi ikke ser, så har det ikke skjedd», skriver Christoph Bangerts. Nå gjelder det å se på det Syria som var. FOTO JANELLE RYAN DEN FØRSTE GANGEN jeg så bildene til Janelle Ryan, gikk vi på samme universitet i Australia. Dette var i 2007, og Janelle hadde brukt den australske sommerferien – november året i forveien – på å reise rundt i Midtøsten. Hun falt spesielt for Syria.

Når noen spurte hvor hun kom fra, så hun seg noen ganger tjent med å fortelle at hun var fra Russland. Australia hadde på dette tidspunktet gått inn med bakkestyrker i Irak. Bortsett fra denne, kanskje unødvendige, forhåndsregelen, fortalte Janelle om en overveldende gjestfrihet. Selv om hun ikke var i stand til å kommunisere med mye annet enn hendene og et bredt smil. Bildene hennes var ikke politisk ladet; heller ikke samfunnskritiske. Mennene på fotografiene ble ikke iakttatt via et klassisk, vestlig blikk. For disse bildene handlet ikke om avstand, forskjeller eller patriarkatets rolle i den muslimske verden. De handlet enkelt og greit om Janelles interesse for mennesker. Om de var orientalske eller oksidentalske eller hvilken benevnelse du foretrekker – det spilte mindre rolle. Kall det fotografering i sin reneste form. Fotografering utelukkende som en øvelse i å se. 24

08/2014

Men nå, når bildene ligger på pulten min i Oslo syv år senere, har de fått en helt ny valør. En helt annen klangbunn. Våren 2011 markerte starten på en stadig mer dystopisk og forvirrende borgerkrig som nå er godt inne i sitt tredje år. Krigen har sin egen dynamikk, og foreløpig øynes ingen utvei. Avisene er full av statistikk. Ifølge FN har krigen krevd i overkant av 191 000 liv. Den har gjort tre millioner mennesker til flyktninger, mens et sted mellom seks og syv millioner er på flukt innenfor landets grenser. Som om ikke det var ille nok, har den brutale ekspansjonen til den såkalte Islamske Stat underlagt seg en tredjedel av landet areal. Ingen syrere er uberørt. Krigen har påvirket alle landets innbyggere, også dem som Janelle møtte. Hvor er de nå? Hvem er de nå? I Christoph Bangerts War Porn (Kehrer Verlag) møter vi fotodokumentarens andre ytterpunkt. Bangerts – som blant annet arbeider for New York Times – har i boken publisert bilder han vanligvis ikke kan bruke. Bilder som redaktører, og vi som publikum, ser på som «umoralske, utnyttende, voyeuristiske», som han selv skriver.

Og boken er grusom. Den viser lemlestede mennesker. Lik, massegraver, døde barn. Men. For det er et «men» her. Den gjør også leseren bevisst på den faren som ligger i selvsensur, både kollektivt og på et personlig plan. Denne diskusjonen har de siste ukene blitt hyperaktuell etter at YouTube, LiveLeak og Twitter i august slettet videoen av drapet på journalist James Foley. Lignende videoer av halshugginger ligger fortsatt der ute; den eneste forskjellen er at videoene ikke er av amerikanske journalister. Så, på hvilket grunnlag blir disse videoene egentlig sensurert? Janelles fotografier befinner seg altså i andre enden av dette spekteret. De er noe så enkelt som dokumenter på noe som ikke lenger eksisterer. Glimt fra en svunnen tid. Fredfulle øyeblikk som per i dag synes umulig å gjenskape. Men desto større grunn til å kikke på dem nå. Gjentatte ganger. Bare slik holdes håpet vedlike. For, som Bangerts skriver i innledningen til War Porn: «Om vi ikke ser, så har det ikke skjedd.»

Christian Belgaux, fotoredaktør

FOTO

Palmyra, Syria 2006

08/2014

FOTO

Damaskus, Syria 2006

08/2014

FOTO

Palmyra, Syria 2006

08/2014

FOTO

Damaskus, Syria 2006

08/2014

FOTO

Palmyra, Syria 2006

08/2014

INTERVJU

KROG SÅ VIDERE Hun brukte ringmodulator og ga ut indieutgivelser flere tiår før andre kom på tanken i Norge. Karin Krog (77) er Norges største kultartist. TEKST FILIP ROSHAUW FOTO CHRISTIAN BELGAUX

DET ER VANSKELIG å vite hvor mye introduksjon Karin Krog trenger. Hun er utvilsomt et stort navn, allmennkunnskapen krever ikke at du skal kunne kjenne igjen noe Karin Krog har gjort, men den krever at du drar kjensel på «Karin Krog», og den krever vel også for skams skyld at du plasserer navnet på jazzscenen snarere enn for eksempel stortingsbenken eller oppe i bokhylla. Men hvilken jazz? Hvilken musikk? – Hun har vært høyt og lavt, mellom eksperimentell musikk, poplåter, barnemusikk og mer streite jazzting, sier Lars Mørch Finborud, kurator ved Henie Onstad-museet. Finborud har gitt ut innspillinger med Karin Krog siden 2001, blant annet på plateselskapene Plastic Strip og Prisma, og har booket henne til Henie Onstad-museet på Høvikodden en rekke ganger. – I folks øyne har hun kanskje falt litt i en felle hvor hun verken har vært en jazzsangerinne á la Monica Zetterlund eller en popdame á la Lil Babs. I stedet har hun på en måte blitt sittende fast mellom de to artisttypene. Og de andre sidene av henne – som er de hun egentlig dreier seg om – har blitt helt låst vekk for folk. Finborud har i en årrekke jobbet med å finne igjen nøklene til eksperimentell norsk musikk. Blant Krog-gjenutgivelser han har gjort, finner man en skakk singelutgivelse av «Watermelon Man» med kultbandet Public Enemies1, en låt fra en spontanskive hun gjorde med frijazzgiganten Archie Shepp på kult-osloselskapet Compendium og Popofoni. Vi snakker om en utgivelse som ubeskjedent omtales som «the holy grail of Norwegian freejazz and electronic music»2. Dersom du drar streker mellom disse tre punktene i kunstnerskapet til Krog, får du en skisse av en formidabel kultartist. Og det finnes flere punkter: Fra den kometaktige starten på karrieren med innspillinger med Don Ellis i LA; topping av kåringer i jazzbibelen Down Beat; den duggfriske fusionklassikeren «We could be flying»3; skiver med Danmarks jazzelite4; og Krogs vedvarende samarbeid med den britiske saksofonisten John Surman5. Legg til at Krog selv eier alle mastertapene sine – et valg hun tok som gjør at hun selv kan styre med reissues og lisensieringer av materialet sitt – og du sitter igjen med det som kan minne om en slags idealtype for den moderne, uavhengige artisten; eminent og eklektisk, som

skapt for en musikkscene hvor nisjene ligger tett på hverandre og en tidsånd hvor lytteren forventes å krysse tørrskodd over fra tungt til lett og tilbake igjen, kresent og altetende. Påstanden som fremmes er derfor at Karin Krog kunne vært en betraktelig større og mer ruvende skikkelse i den norske musikkdiskusjonen enn det hun allerede er. Hva verre er, hun kunne vært en klisjé man tydde til, en skikkelse (kanskje særlig kvinnelige) norske vokalister etter hvert ble litt matte av å bli målt opp mot i intervjuer og anmeldelser; hun kunne nærmest på egen hånd avlastet black metal og elektronika som slitne eksempler på tidlig og bramfri utenlandsorientering. Det er kanskje slik det burde være, men det er jo ikke en skjebne man unner en artist man er glad i. – Karin har på en måte hatt én revival allerede, for litt over ti år siden, hvor hun fikk en stjerne gjennom hele den rare groove-greia og i hiphopmiljøet. Det var da hun blant annet ble samplet av Madlib. Jeg tror egentlig at det som virkelig gjorde utslaget den gangen var en Matthew Herbert-remix av låta «The Meaning of love» i 2002, sier Finborud. På starten av 2000-tallet kom også samleskiva Raindrops, Raindrops på Crippled Dick Hot Wax, en samleskive hvor Krogs fusionoutput fra syttitallet sto i sentrum. Og nå skjer det igjen. En avgjørende hendelse er en samtale Krog hadde tidligere i år med The Wire-journalist Tony Herrington på nyMusikk-festivalen Off The Page. Det var Anne Hilde Neset som booket Krog til å snakke om ting som har påvirket henne. Du kan høre hele greia på nyMusikks soundcloudside, og det anbefales. Krog doserer om hvordan hun oppdaget den egyptiske sangeren Umm Kulthum i Gaza på sekstitallet; den gangen hun kjøpte en ringmodulator av den legendariske synthdesigneren Tom Oberheim i en kjeller i LA; om likhetene mellom mikrotonaliteten i arabisk og norsk folkemusikk; og hvordan det hele var med på å forme hennes tilnærming til vokalkunsten. Tilbake til Off The Page. Slik Finborud forteller det, blåste Krog vekk de som var der med bredden sin. Blant tilskuerne var blant annet en rekke musikkjournalister, og der ligger kanskje noe av årsaken til at Krog nå tydeligvis går skyttel mellom intervjuavtaler: Når NATT&DAG og Neset møter Krog, kommer hun direkte fra et intervju med Klassekampen. Og når vi i etterkant av intervjuet snakker

Karin Krog kunne nærmest på egen hånd avlastet black metal og elektronika som slitne eksempler på tidlig og bramfri utenlandsorientering.

08/2014

ringte fra Sverige, og sa at han kom til Oslo og ba oss om å ta hånd om ham. Det gjorde vi, og det endte opp med en plateinnspilling i Los Angeles i 1967. Gjennom det begynte den elektroniske interessen å melde seg. Neset: Hadde du lyst til å utvide og eksperimentere med stemmen da du starta eller var det andre ting du ville synge? Krog: Egentlig begge deler, jeg jobbet med en pianist hvor vi drev med rhythm and blues og Ray Charles, men også moderne stoff, modale saker. Så jobbet jeg samtidig med Egil Kapstad, som gjorde Bill Evans-ting. Det var mye som skjedde. Neset: En av dem er denne sagnomsuste Popofoni-platen.

I dette intervjuet har vi invitert Anne Hilde Neset (bildet), medredaktør i The Wire og kunstnerisk leder i nyMusikk, til å ha en samtale med Karin Krog.

med Finborud, har han nettopp fått en sms fra en Dagsavisen-journalist som er kry over å ha sanket epler fra Krogs hage (NB: Dette er ikke et språklig bilde på den forbausende friskheten det riktig nok går an å assosiere med nyoppdagelsen av hennes mange musikalske innfall. Krog og hennes samboer John Surman har en eplehage.) I salen satt også Pat Thomas fra plateselskapet Light in the attic, som tidligere blant annet har gjenutgitt Rodriguez og Serge Gainsbourg. Selskapet er blitt enige med Krog om å sette sammen en samleplate som spenner over hele karrieren hennes. Men nok om det. La oss sette over til Krog og Neset, fremdeles kunstnerisk leder i nyMusikk og for anledningen NATT&DAGs utsendte ambassadør, som møttes i Palmehaven på Grand Hotel. Karin Krog: Det intervjuet førte i det hele tatt mye godt med seg, selv om jeg lurte fælt på hva i all verden som skjedde på Off the Page, en musikkfestival hvor man ikke har noe musikk. Men nyMusikk6 og deres arbeid i seg selv var jo ikke noe fremmed for meg. På sekstitallet hadde vi et veldig godt samarbeid. Det var veldig mange i det kullet av komponister som hadde åpent vindu til miljøet jeg var en del av. Det var mye på gang, Mingus kom hit, og Don Ellis, en amerikansk trompetist som var med i bandet til George Russell var her. Noen

Krog: Arne Nordheim skulle plutselig gjøre denne greia «to end all things»7. Han skulle lage en «totenslager» – en slager til å ende alle slagere. Det var en slags kollasj med Georg Johannesens tekst, en skuespiller som leste den, og jeg som prøvde å synge rundt det igjen. Dette her ble filmet, satt sammen i en kollasj og sendt på NRK. Det var mye hyl og skrik fra meg på den greia. Barna mine kom hjem fra skolen og spurte «hva er det du driver med, mor?». Alle de andre ungene lurte jo på om jeg var gæren. Men etter det fikk fem komponister i oppgave av nyMusikk å skrive hvert sitt stykke til en gruppe som besto av Jon Christensen, Jan Garbarek, Terje Rypdal og Arild Andersen. Vi gjorde konserter av det, og så sier Arne Bendiksen, som hadde forsvart popmusikken i denne debatten, at han ville spille inn disse greiene. Det var egentlig temmelig generøst av ham. Det han tok inn på popmusikk, brukte han på litt mer seriøse ting. Neset: Du ble aldri kreditert på Popofoni-plata, selv om du er avbildet på coveret. Krog: Ja! Jeg ringte og spurte om det, men det var visst ikke nødvendig. Neset: Var det Bendiksen som ikke ville at du skulle bli kreditert? Krog: Nei, nei, det var ikke ham. Men glem det. It’s water under the bridge. Neset: Men det er interessant – du har jo ikke akkurat en bakgrunnsrolle der. Krog: Nei, det er veldig rart. Neset: Hva var det du fant tiltrekkende ved fri improvisasjon?

Man skal jo helst se fremover.

Karin Krog (1937) Debuterte med By Myself i 1964 Har hatt sitt eget plateselskap, Meantime Records, siden 1987 Har gitt ut om lag 25 album under eget navn, deriblant Joy, Clouds Rolling By og We could be flying. Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Har vunnet rubbel og bit av prisene det går an å få som norsk jazzartist.

08/2014

INTERVJU

« Krog: Det er en god frihet i totalt improvisert musikk, friheten til å bruke toner selv. Men det krever mye av stemmen, du skal synge uten ord, holde lange toner og bli der. Jeg hadde sangundervisning, klassisk sang hos Anne Brown8 i åtte år. Ofte synger du skalaer opp og ned – da er det veldig lett å gjøre litt fri sang og sånn innimellom. Når du synger øvelser, kommer det mye ut som du kan få bruk for når du skal improvisere. Jeg hadde stor glede av å jobbe med henne. Hun var den første som sang Bess i Gershwins Porgy and Bess, og giftet seg med en norsk skihopper, Thorleif Schjelderup. Neset: En av de tingene jeg beundrer, er at du har den fullstendige kontrollen som kreves i jazzen. Likevel er det en uforutsigbarhet der. Jenny Hval har skrevet om «jeg»-et som en stemme representerer, og som det er vanskelig å komme bort fra. En gang intervjuet jeg Laurie Anderson, som har jobbet mye med elektronikk, og hun snakket om at man skulle hatt en stemmemaskin som skapte forskjellige stemmer. Krog: Det er jo nesten det du kan gjøre med elektronikk. Men i jazz er det vanskelig, for der har du rytmen – du rekker det ikke nødvendigvis. Da må du ha en annen musikk, en modal jazz – som Joy9 for eksempel er. Jeg tror jeg ble den første indie-artisten her i Norge med den plata. Jeg spilte den inn i 67, og den kom ut i 68. Da var jeg på Arne Bendiksens selskap, og det var så far out at det ikke var vits i å spørre en gang. Så jeg produserte selv, betalte for det, coveret var papir til overs fra Oslo Jazzforbund, og så trykket jeg opp fem hundre eksemplarer. Så lisensierte jeg den til Arne. Neset: Den er jo blitt samplet her og der. Jeg snakket med Lars Finborud som nevnte at den blant annet ble samplet av Madlib. Krog: Hvem er det? Neset: Det er en hip hop-artist. Krog: Så han har brukt samples fra Joy? Neset: Jeg har ikke funnet ut hvilken låt det er, men jeg leste et intervju med Madlib hvor han trakk fram Joy som et av gullkornene fra platekassene. Men det er jo mye av det plateselskapet Light in the attic for eksempel dreier seg om, gleden ved å trekke fram skatter fra kassene. Krog: Akkurat. Neset: Og nå kommer det en dokumentar om deg? Krog: Ja, den kommer rundt 20. oktober. Den har jeg holdt på med i fire år. Neset: Har det vært en fin prosess? Krog: Den har vært sjelesøkende, man må tilbake til gamle dager hele tiden, se på arkivmateriale. Man må rydde ned og rydde opp. Grave ut ting. Neset: Det må ha vært mye i forbindelse med Light in the Attic også? Krog: Veldig. Og nå til Jazzmagasinet også. Bilder og alt mulig, jeg har måttet lære meg å scanne. Men det har vært morsomt, så takk for det. Neset: Jeg tenker kanskje at tiden uansett var moden for å finne ut mer om deg. Det finnes jo ikke noen biografi om deg, for eksempel?

Karin har på en måte hatt én revival allerede, for litt over ti år siden, hvor hun fikk en stjerne gjennom hele den rare groove-greia og i hiphopmiljøet.

Krog: Jeg har ikke tid til det. Og jeg tror ikke jeg orker. Neset: Liker du å høre tilbake på dine egne ting? Krog: Jeg tåler det. Noen gjør det ikke. Det er noen ting du hører hvor du blir overrasket. Oj, åssen var det? Var det sånn? Det er en spesiell greie å gå inn i. Man skal jo helst se fremover. Neset: Er det et sted i musikken hvor du føler deg mer hjemme enn andre? Krog: Nei10. Jeg synes det er ålreit med forandring. Jeg har spilt inn en plate med ragtimebasert musikk nylig. Det er moro det og, det er så mye liv i musikken. Det er godt med forandring. Og det er interessant å gå tilbake og tenke «hvorfor vil selskapet ha med det?» Neset: Når jeg hørte på «Images in Glass», som Pat Thomas har valgt ut til samleren på Light In the Attic – den var fra 1999, men når jeg hørte på den, samspillet mellom deg og glasset, lurte jeg på når det var fra, jeg tenkte den måtte være mye eldre. Jeg syns det var en kontinuitet fra det eksperimentelle … Krog: Det er ganske eksperimentelt! Neset: Ja, nettopp, jeg syns det var helt nydelig. Krog: Du fikk ikke sjokk? Neset: Nei, jeg syntes det var fantastisk. Krog: Det har vært interessant å høre hva Pat har valgt å gjøre på den plata. Neset: Det er blitt en fin reise, den er jo ikke kronologisk, den er bygd opp som en helhetlig … som en plate. Krog: Det er sånn du gjorde i gamle dager, før strømmingen kom. Du lager noe fra begynnelse til ende. Noen ganger planlegger man det, og det er litt ille at det ikke kommer fra A til Z, liksom. Men det er sånn tiden er. Aviser forteller deg at CD-er må du ikke ha. Alt skal være elektronisk. Det er noe tull, altså. Neset: Vinylsalget har jo tatt seg opp.

Neset: Du har hatt ditt eget selskap i en årrekke, og du har vært din egen bookingagent. Hvordan har du endt opp med å operere såpass uavhengig?

08/2014

Jeg tror jeg ble den første indieartisten her i Norge med den plata.

Krog: Jeg tror du nesten må gjøre det selv. For det er ingen andre som gjør det for deg. Det er tidkrevende. Men jeg vil ha den friheten. Neset: Du nevnte på Off The Page at du hadde lyst til å ha med deg en ringmodulator på scenen, men at du ikke fikk lov av jazzpolitiet. Var det fordi det ble forventet at du skulle synge på en bestemt måte? Krog: Altså, jazzfolka likte ikke de greiene der, punktum. «Hva er det du driver med nå? Hva ER de rare greiene?». På en vanlig jazzscene var det der vanskelig å få gjennomført. Neset: Men en saksofon kan bryte ut, selv i en nokså strigla og tradisjonell jazz-setting.

Krog: Nei. Neset: Du har ikke lyst til å skrive den selv, da?

Krog: Ja, men likevel, de sier at det tar seg opp, men det vil aldri bli det samme. Jeg gidder ikke å produsere LP-er lenger. Jeg orker ikke, det er testpress, så må den høres på, også er det skurr i lakken, så skal den tilbake igjen – masse mas.

Krog: Ja, det er noe rart med det der. Man skal liksom være forsiktig med stemmen.

1 Som

blant annet figurerer i Beatles (boka, ikke bandet (eller albumet (eller filmen))).

Platen er et møte mellom Norges fremste samtidskomponister og en utvida versjon av Jan Garbareks kvintett som oppsto etter at komponistmiljøet rundt organisasjonen Ny Musikk snakket stygt om MGP-vinneren «Oj oj oj så glad jeg skal bli». Det utløste et helsikkes rabalder i kløften mellom popmusikk og seriøs musikk hvor skuespiller Elisabeth Granneman imiterte Arne Nordheim ved å kaste tallerkener i gulvet. Mer om det senere.

3 «For meg er We could be flying hovedverket. Det er et fantastisk fusionalbum som har et helt eget lydbilde. Jeg tror mange ville kunnet komme inn i musikken hennes via det», sier Finborud. Krog spiller sammen med keyboardisten Steve Kuhn og en umake rytmeseksjon som består av Jon Christensens skyv og Steve Swallows tenoraktige, sirlige plekterbass. Det låter som et nokså farlig band fanget i sitt softeste øyeblikk eller omvendt. 4 «Something

borrowed … something new» er spilt inn med det var husbandet fra den sagnomsuste Københavnklubben Montmartre, bestående av trommeslager Alex Riel, pianist Kenny Drew og den omdiskuterte kontrabass-shredderen Niels-Henning Ørsted Pedersen (NHØP).

5 Samarbeidet med Surman, som også er Krogs samboer, spenner over musikk for storband, nokså kompromissløs europeisk friimpro og merkelig, groovebasert

synth-og-sax-musikk som kan minne om musikken hovedpersonen i Lost Highway spiller, for å gi en svært omtrentlig pekepinn. 6 nyMusikk (tidl. Ny Musikk) er en forening som siden 1938 har jobbet med å fremme kunstmusikk og lydkunst. De står, sammen med NATT&DAG og Ultima for avslutningskonserten under årets festival, hvor Karin Krog opptrer. 7 Denne totenslageren, som har fått navnet «Solar Plexus», åpner med at Krog sier «du har vel hørt det? Arne Nordheim skal gi ut slagerplate!» over noe nokså tradisjonelt frijazz-honk/gnukk, og avslutter ni minutter senere med lyden av et maskingevær og en dass som trekkes ned. 8

Brown hadde også elever som Åse Kleveland, sopranen Elizabeth Norberg-Schulz og Liv Ullmann.

9 På coveret til solodebuten Joy ser vi et bilde av Krog i pur ekstase. Inni blir vi møtt av et ungt band som turer avgårde uten alt for mange bekymringer (Arild Andersens bass er nokså sur, men aldri sky). Krog åpner skiva med frasen «Mr. Joy is a toy. You can wind him up, and he’ll do anything you want him to», sunget så trippelbunnet og lekent at det faktisk er et helt åpent spørsmål om leketøyet hun synger med er ment for barn eller voksne. 10

Under Off The Page-intervjuet spør Herrington «do you see yourself as an interpretative singer?». Krog svarer «Yeah. I try.»

Last ned i dag, og vær først på det fremste.

ANDROID APP ON

REPORTASJE

MØT MEG PÅ BIG BITE, BABY Under kjøpesenterets lysende himmel kan du alltid gå tørrskodd gjennom gatene. TEKST THOMAS COOK // FOTO MAGNE RISNES // STYLING JOSTEIN WÅLENGEN TIDLIG OPP, kjapp frokost, rett i bilen, kø, radio, det går sakte. Når du etter en lang dag på jobb må handle til middag, svinger du innom kjøpesenteret, parkerer gratis på en av de hundrevis av parkeringsplassene rett utenfor inngangen, fyller handlevognen, fyller bagasjerommet, kjører hjem. Det er lettvint. Det går fort. De har alt du trenger. Og du kan kjøre rett inn og ut. Joda, kjøpesenteret er praktisk, det. Og nettopp derfor går de så det griner. Olav Thon eier noen av de aller største kjøpesentrene i landet, og er blant dem som får kjenne medgangen på kroppen. Og lommeboken. Vi ringer til Thon Eiendom og spør om å få snakke med sjefen. Sentralbordet svarer, ikke så rent lite skeptisk. – Olav Thon, sier du? – Ja. – Du vil ha tak i Olav Thon personlig? – Ja. – Si meg, hva slags magasin er NATT&DAG, igjen? Tross den innledende skepsisen ved sentralbordet blir vi faktisk sendt videre til hans sekretær. «Vent et øyeblikk», sier hun, og forlater telefonen for å banke på døren til kontoret hans, hvor han pliktskyldig sitter. En 91-åring er da på kontoret klokken 14:58 en midtsommersdag, og er attpåtil opptatt med møter. Etter møtet reiser han på ferie. Der stopper altså jakten på Thon, omtrent før vi kom i gang. Bransjeorganisasjonen NCSC (Nordic Council of Shopping Centers) definerer et kjøpesenter som et senter med minst fem butikker og med et areal på minst 5000 kvadratmeter. Etter disse kriteriene har vi 274 kjøpesentre her til lands (2012), og av disse er 95 eid eller forvaltet av Thon, som i tillegg har åtte stykker i vårt naboland Sverige. Ett av dem er Nordens største, Nordby Shoppingcenter, og det kan illustrere veksten til denne næringen: Mens omsetningen i 2004 var på 400 millioner, omsatte senteret i forfjor for fire milliarder kroner.

MATPAKKESJÅFØRER. Da Southland Center åpnet i den amerikanske småbyen Edina, Minnesota i 1956, var det et av de aller første eksemplene på et kjøpesenter i moderne forstand: En rekke forskjellige butikker – også konkurrerende virksomheter – samlet under ett tak, komplett med en sval bris av air condition på hete sommerdager og store parkeringsarealer utenfor senteret. Herligheten var signert den østerrikskfødte arkitekten Victor Gruen, som snart ble døpt «Father of the Shopping Mall». Med sine 75 000 34

08/2014

kvadratmeter var Southland Center på størrelse med de største norske kjøpesentrene i dag, som Thon-imperiets Lagunen Storsenter utenfor Bergen eller Sandvika Storsenter utenfor Oslo. Handlesenteret Lagunen ligger en drøy mil utenfor Bergen sentrum, og er en typisk representant for de bilbaserte sentrene som ligger i utkanten av norske byer og tettsteder. Etter at senteret tok over lokalene til en konkursrammet møbelbedrift midt på åttitallet, har det siden debutåret i 1985 vokst seg større og større, enten du teller kroner eller kvadratmeter. Nå er det altså landets nest største, med en årlig omsetning på 3,1 milliarder kroner og med svimlende 130 000 besøkende per uke. Det tilsvarer omtrent halvparten av Bergens befolkning. Vi ankommer senteret til fots, og stiger ned til parkeringshusets øverste plan fra platået der Bybanen, Bergens storsatsing i kollektivtrafikken de siste årene, har sin holdeplass. Da Bybanens andre byggetrinn ble åpnet i 2013, ble traseen lagt forbi kjøpesenteret, som fikk et eget stopp, slik at også kollektivreisende kan bli skipet inn mot senterets butikker hvert femte minutt. Likevel, kjøpesenteret er først og fremst bilens domene: Det er ikke meningen at man skal komme gående hertil, noe som straks synliggjøres ved mangelen på fotgjengerfasiliteter. Klemt inn ved siden av innkjørselen til parkeringsplassene på Plan 3 er det markert et smalt felt for fotgjengere, kanskje en halv meter bredt. Større plass har de tre stasjonsvognene som løser billett på løpende bånd, og som finner vei til noen av de 2 222 parkeringsplassene i anlegget: først en BMW 3-serie, så en Audi A4, til slutt en Volvo S40. Alle bilene med en enslig sjåfør. – Bosettingsmønsteret i Norge er mer og mer basert på at alle er avhengig av bil, vi bosetter folk overalt, og folk er nødt til å bruke bil til daglig innkjøp, sier Morten Ragnøy Ednes oppgitt. Han er prosjektleder for Bylab, ressursgruppen for steds- og byutvikling ved Norsk Design- og arkitektursenter, kanskje bedre kjent under forkortelsen DogA. Vi har fått fatt i ham midt i en sykkeltur et sted på landeveien mellom Røros og Brekken («kjent som det første stedet i Norge med organisert svenskehandel. Svenskene kom til Norge for billig sukker», presiserer han senere i en SMS). – Skal man snakke om bærekraft i denne sammenhengen betyr det at folk må bo tett, og at man ikke er avhengig av bil. Men folk bruker jo bil til alt. Det finnes for eksempel knapt barn som går til skolen lenger.

TUT OG KJØR. Noen kjøpesentre utenfor byene har en bilandel på over 95 prosent, viser tall fra Transportøkonomisk institutt. Nettopp trafikkbildet som oppstår rundt kjøpesentrene var da også blant årsakene til at statsminister Kjell Magne Bondeviks første regjering vedtok full kjøpesenterstopp i 1999, en ordning som varte frem til 2004. I 2008 fastsatte den rødgrønne regjeringen en ny forskrift, som la restriksjoner på både oppføring og utvidelser av kjøpesentre. Målet var å unngå «økt bilavhengighet og dårligere tilgjengelighet for dem som ikke disponerer eller ønsker å bruke bil». Var dette en erkjennelse fra myndighetene av at noe var riv ruskende galt? – En viss form for erkjennelse om at dette ikke var helt bra var det jo. Men jeg tror ikke dagens regjering ser noen problemer med kjøpesentrene – der er det mer «tut og kjør». Nå prøver man å få gjennomslag for søndagsåpne butikker og sentre, selv om meningsmålingene klart viser at folk ikke vil ha det og ønsker å ha søndagen fri, sier Ednes. Vi forsøker å få tak i en representant fra Regjeringen som kan si noe om dette. Men i Kommunal- og moderniseringsdepartementet er det ferieavvikling, og som så mange av sine kollegaer er også statsråd Jan Tore Sanner (H) på ferie. Til slutt lykkes det oss å få en uttalelse fra statssekretær Per-Willy Amundsen (FrP), formulert på vaskeekte byråkratvis: – Forrige regjering foreslo å stramme til forskrift om rikspolitisk bestemmelse for kjøpesentre. Høyre/FrP-regjeringen valgte å stoppe dette forslaget og har i stedet igangsatt en evaluering av gjeldende forskrift fra 2008. Vi vil komme tilbake til saken når resultatet av denne evalueringen foreligger. Tut og kjør, altså. I alle tilfeller virket vedtakene som skulle legge bånd på kjøpesentrene såpass løse i strikken at det er vanskelig å se for seg at de har ført til den nedbremsingen som var intensjonen. Har de hatt noen effekt overhodet? – Nei, det har de ikke, svarer Ednes. – Og det er på grunn av det veldig sterke lokale selvstyret vi har i Norge. Først var det jo helt stopp i kjøpesenterbygging, så ble det omgjort til en grense på antall kvadratmeter, altså størrelsen på sentrene. Det har bare ført til at man bruker fantasien og finner måter å

omgå reglene på. Norge har faktisk Nordens største tetthet av kjøpesentre. FRITIDSFORBEDREREN. På Lagunen ligger konditoriet like ved hovedinngangen til kjøpesenteret, til venstre idet man kommer inn. Og selv om det ligger slik, blottlagt, vendt ut mot den store passasjen, «gaten», der folk, eller, rettere sagt: konsumenter, ustanselig går frem og tilbake, er det liksom en slags intimitet over det, der brorparten av sittegruppene er halvt skjermet bak den store bærende søylen prydet med bakeriets logo. Gutten som rydder bordene kan ikke være mer enn 16 år gammel, kan hende har han sommerjobb som ekstrahjelp. De to jentene som står bak disken og serverer wienerbrød og kaffe til formiddagsgjestene, virker langt mer erfarne, og oppvarter kundene med effektiv service og en halvfrekk, spøkefull tone. Foruten meg er det gjester kun ved tre av de andre av kafébordene. Fire eldre mannfolk sitter bak meg, de snakker i munnen på hverandre om fotball-VM, om sin skrantende helse og om krigen; en kvinne i 60-årene spiser uengasjert et smørbrød med laks og eggerøre; en mann drikker kaffe og stirrer blindt foran seg, mot Narvesen-kiosken og de lysende Rikstoto- og Norsk Tipping-logoene som skal lokke kunder inn. – Folk synes jo det er veldig greit med kjøpesentre, de tror i alle fall de liker det, men man har ikke lenger noe valg. Det er særinger som meg som ikke liker det. Jeg er negativ til alt sånt, det er ikke bærekraftig, og det legger opp til en bilbasert handel. Dessuten er jo 99 prosent av butikkene i kjøpesentrene kjedebutikker, så mangfoldet av varer og det som egentlig gjør at det er spennende å gå rundt og handle i butikker, forsvinner, og det er bare Cubus og H&M overalt, sukker DogAprosjektlederen. SALG! En ung kvinne med barnevogn går langs disken, kikker inn bak glassmonteren, på kakene og bollene og de ferdigsmurte smørbrødene som ligger der. Ved siden av henne står en pensjonist lent mot disken, han forteller kvinnen bak kassen om arbeidet han holder på med i hagen, en tung stein, den har forvoldt ham mye irritasjon. Er det her de kommer, de ensomme og pratesyke pensjonistene, for den etterlengtede følelsen av sosial interaksjon?

Det var hyggelig og morsomt med småbutikkene rundt omkring, men tiden har løpt fra dem.

Norge har Nordens største tetthet av kjøpesentre.

TI STORE NORSKE KJØPESENTRE Sandvika Storsenter (Sandvika) Lagunen Storsenter (Bergen) Amfi Moa (Ålesund) Kvadrat (Sandnes) City Syd (Trondheim) Ski Storsenter (Ski) Sartor Storsenter (Sotra utenfor Bergen) Storo Storsenter (Oslo) Åsane Storsenter (Bergen) Oslo City (Oslo)

08/2014

REPORTASJE

« […] Jeg trykka på knappen og ombestemte meg og gikk bort til trappene og småløp de tre etasjene ned til gateplan og gikk videre ut i senteret, til den store hallen, og rulletrappa tok jeg opp til plan 2 og gikk inn i kafeen på hjørnet. Jeg hadde vært der ofte, det var et hyggelig sted. Kafeen hadde ingen vegg ut mot hallen, du kunne gå rett inn fra galleriet og butikkene som lå der på rekke, konfeksjon for det meste, Cubus, Dressmann, den slags butikker, og i kafeen la jeg jakka over en stol og gikk bort til disken og kjøpte meg en sein lunsj, eller tidlig middag, alt etter hvilken side du så døgnet fra, og bar den til bordet på et brett og gikk tilbake og henta kaffe og juice. Det var alltid den samme blide dama bak disken, og hun kjente meg igjen hver eneste gang og spurte meg hvordan det gikk, noe jeg aldri svarte på. Jeg bare nikka og smilte så vidt. Hva skulle jeg vel si. Og menyen var den samme hver gang, og hver gang spiste jeg den samme retten. Det bestemte jeg for mer enn et halvt år siden, at det var sånn jeg ville ha det. Det var mye bedre enn å skulle stå foran kassa og måtte velge blant mange mulige retter, og ikke få det til.

– Per Petterson, Jeg nekter, s. 170–171

På toppen av rulletrappen i andre etasje, plan 2, ligger Spisestedet Smag og Behag flankert av pizzarestauranten Dolly Dimple’s, som tatt ut av forfatteren Per Pettersons romanunivers. I en avdeling som ligger innenfor disken med kasseapparatet, der man kommer med sine brett fulle av det man skal spise og drikke, er sittegruppene plassert. Her er det lavere under taket enn i resten av senteret, og en anelse mer dunkel belysning, som for å illudere en autentisk restaurant der ute i den virkelige verden. Illusjonsspillet fortsetter også i resten av senteret. Kjøpesentrene er tross alt konstruert for å være konsummaskiner; her skal man handle, og i sin utforming forsøker senteret å etterape byen, med sine gater og torg og parker og benker. Handlesenteret er en innendørs byetterligning der solen alltid skinner, fra lyspærers konstante lysstyrke. En riktig belysning av et senter skal være behagelig, trivelig, rimelig: den skal kort sagt bidra til å øke omsetningen, i likhet med alt annet der inne. Med konstant lys forsvinner også opplevelsen av at tiden går, og man handler i et tankeløst vakuum. 36

08/2014

KJØPESENTERBYEN. Noen benker er plassert inntil veggen langs den flislagte handlegaten, med utsikt til en Dressmann-butikk. Her ligger stabler med piquetskjorter, khakibukser og boxershorts, det ene tilbudet bedre enn det andre («3 for 249,-»). Noen steder åpner senteret seg liksom opp, og rundt åpningen ved inngangspartiet får man plutselig inntrykk av å befinne seg utendørs, der man for første gang blir møtt av dagslys som slipper inn gjennom de store vindusflatene. Det er som å være på en uteservering, om man klarer å se bort fra det hvite flygelet som står klart til bruk for godlynte pianister (muligvis har de ABBAs «Money, Money, Money» på repertoaret), og rulletrappene, som frakter kunder i en evig strøm mellom etasjene. Ved rulletrappen henger en utstilling med plansjer som viser senterets utbyggingsplaner, med gater og torg, boliger og kulturtilbud – alt sammen en eneste stor kjøpeby. «Fremtidens Lagunen», står det i sorte typer over de idylliske arkitekttegningene som forestiller syklende, gående, noen med handleposer, noen henslengt på en benk. Kjøpesentrene har banet seg frem i byutviklingen, de har blitt en makt man må ta på alvor. Men er motivene for boligbygging og etablering av kulturtilbud i senterets omgivelser å utvikle byen, eller bare en annen måte å tjene penger på? Morten Ednes lar seg ikke lure. – Det er kun en måte å tjene penger på. De bruker jo all verdens argumenter, «bærekraft», for eksempel. Jeg bruker ofte Moasenteret utenfor Ålesund som eksempel. Der har det vært planer om å bygge boliger ute ved kjøpesenteret, og det er et gigasvært senter vi snakker om, utenfor det som kanskje er den flotteste byen i landet, sammen med Bergen. Og senteret ødelegger bylivet, det ser man veldig tydelig i Ålesund, som er en liten by. I sentrum av Ålesund er det masse tomme lokaler. Og tenk deg: fiskebyen Ålesund, uten en eneste fiskebutikk! Det finnes knapt en eneste dagligvarebutikk i hele sentrum, alle må dra til Moasenteret. Så bruker man som et ar-

gument at boliger her ute er mer bærekraftig, siden alle likevel reiser hertil for å handle. Men hva er da igjen av byen? Vi lever i en tid der det er konsumet som driver hele verden. Sentrumsbutikkene har vanskelig for å konkurrere med de store, bilbaserte sentrene, og makt(u)balansen manifesterer seg i tomme butikklokaler langs bygatene. På regjeringens nettsider for stedsutvikling adresseres dette problemet: «Kjøpesentre utenfor byer og tettsteder fører lett til redusert omsetning og tomme butikklokaler i sentrum og gjør det dermed vanskeligere å skape et attraktivt og levende sentrum», står det å lese der. Da Olav Thon ble portrettintervjuet av Dagens Næringsliv i fjor sommer og snakket om stort og smått fra sitt liv som forretningsmann, var det som om han erklærte bykjernens butikkmylder for død og begravet: «Det var hyggelig og morsomt med småbutikkene rundt omkring, men tiden har løpt fra dem. Kjøpesentre er kommet for å bli. Folk vil ha dem.» Ednes har sett det samme, fra den andre siden: – Det som skjer over hele Norge er at sentrum av byene blir tømt, og overalt står det tomme butikklokaler, på grunn av kjøpesenteretablering, sier han. PRIVAT OMRÅDE. «Sale sale sale sale sale», messer én klesbutikk, «Summer sale!» en annen, og i den grad senterets ulike butikker er forskjellige hva gjelder innhold, er de i sitt vesen identiske. De ligger vendt ut mot gatene, og bak disken, eller kanskje ryddende et sted i lokalet, står medarbeideren årvåken som en hjort i skogen. Vender man ansiktet halvt i retning av butikken setter de umiddelbart serviceblikket i deg, det som sier «kan jeg hjelpe deg?», påtatt og overivrig, og på ingen måte i overensstemmelse med den tariffregulerte timelønnen de mottar. På skatebutikken Session reklameres det med «ta 2 betal for 1». Over høyttalerne spilles «All of the Lights» av Kanye West. En ung gutt er på jobb, han kikker sløvt på dataskjer-

Men hva faen skal man se på?

men, som man jo gjør i slike yrker i dag, og kaster av og til et halvt blikk ut i butikken. Tilbake til Ednes. Prosjektlederen i DogA ser for seg en annen type kjøpesentre i fremtiden: – Vi hadde et prosjekt på Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, der vi skulle se på kjøpesenterkonseptet som en måte å redde sentrum på. Fra England og USA finnes det etterhvert mange eksempler på at slike bokser i utkanten av byene er i ferd med å forsvinne. Det vi så på var byintegrerte kjøpesentre, der store områder i byen er drevet av ett kjøpesenter, litt sånn som Aker Brygge: et privat område i byen. Folk tror at Aker Brygge og Tjuvholmen er offentlig, men det er jo privat eid. På slike steder blir det bestemt akkurat hvilke type butikker som skal være der og hvilke åpningstider de skal ha, sier han, og fortsetter: – Men problemet blir at man får private gaterom og at man ikke kan bruke gatene som man er vant til. Politiske manifestasjoner er jo ikke lov, selv om det skulle være noen av regjeringspartiene som står bak. Amnesty, skatere, folk som selger =Oslo, de blir kastet . De er «uønskede elementer» som «forstyrrer handelen». Helt ned til det å bruke skateboard: På arkitektillustrasjoner ser man ofte minst én skater på bildet, men disse stedene er alle elementer som forstyrrer handelen uønsket. I andre etasje på Lagunen evner de figurative veggmaleriene på glassfiberstrien og det hotellaktige gulvteppet likevel ikke å løfte opplevelsen av omgivelsene inn i noen annen sfære og frata en vissheten om at man befinner seg på et kjøpesenter. Noen av bordene står inntil en vindusrekke, slik at man har utsikt ned over torget som ligger i enden av rulletrappene, i krysset mellom McDonald’s, Big Bite, Mester Grønn og Elite Foto. Men hva faen skal man se på? Alle de andre som er kommet i samme ærend som en selv, kanskje, og som vagger rundt med overfylte handlevogner. Det er som å se sitt eget speilbilde, men det er et ubehagelig syn.

Problemet blir at man får private gaterom. Politiske manifestasjoner er ikke lov. Amnesty, folk som selger =Oslo, de blir kastet ut.

Carhartt Radio App

September 2014

Scelsi revisited med Klangforum Wien

Lydsporet til livene v책re

Rikskonsert

Opp av asken

Visning for viderekommende

Oslos fattige stemmer

Advertorial

OSLO KULTURNATT 2014

Fredag 12. september

Advertorial

Foto: Ultimafestivalen 2014 / Henrik Beck

Lydsporet til livene våre Komponist Eivind Buene er besatt av å vise oss hvordan musikk griper inn i livene våre. Hvis den gjør det, da. – JEG FORSØKER Å få frem en større bredde av hva musikk kan være for oss. Musikk kan være en sterk minnemarkør – tenk på konseptet vår sang – noe som minner oss på hvem vi har vært. På den annen side kan musikk vise oss helt nye sider av verden, gjennom lytting som – ehem – eksistensiell erfaring. I bøkene mine forsøker jeg å vise hvordan musikk kan virke på oss på mange ulike måter.

– Det spennende svaret er selvfølgelig det siste, at musikk hele tiden lærer oss noe nytt om oss selv og menneskene. Men oftere tror jeg musikk fungerer mer som en bekreftelse. At den bekrefter det vi allerede vet eller føler i en gitt situasjon. Forhøyer vår opplevelse av verden, hvis du skjønner hva jeg mener.

Du er utøvende musiker og komponist, gjør det at musikk griper sterkere inn i livet ditt enn den gjør for den jevne musikkinteresserte? Eller er musikk en viktig del i alle menneskers liv? – Det er klart at musikk gjennomsyrer livet mitt. Arbeidet som komponist gjør at jeg føler en viss forpliktelse til å utforske musikk som ligger utenfor standardformatet. Og det finnes jo en helt utrolig verden av musikk der ute. Hør på Aka-pygmé-sang, for eksempel, det er noen av den mest komplekse polyfonien jeg har hørt. Nylig var jeg på Grønland – øya, ikke bydelen – og fikk høre inuit-strupesang på nært hold. Veldig kult. Men du spør om musikk er en viktig del i alle menneskers liv? Jeg er usikker på om musikk egentlig er så viktig for folk som vi liker å tro. Musikk er blitt ett av de viktigste redskapene for å skape identitet, og alle føler at de bør ha en mening om musikk; en favorittmusikk, en smak. Men det er ikke mange som tør å si som Egil «Drillo» Olsen, at musikk – nei, det er jeg ikke interessert i.

Hører vi på popmusikk og klassisk musikk på ulike måter? Popmusikken pusher identitetsskaping i større grad enn klassisk musikk, med tekster som ofte handler konkret om å si hvem man er, mens klassisk musikk kan synes å kreve en annen form for innadvendt kontemplasjon over mer abstrakte tema … – Jeg tror popmusikken kan være ganske funksjonell. Brukskunst, i ordets beste forstand, nyttig for oss i veldig mange situasjoner. Triste sanger med kassegitar og cello for kjærlighetssorg. Pumpende beats til dans. Cooljazz til romantiske middager. Slike funksjoner finnes også i den klassiske musikken, men de er vanskeligere å høre, fordi vi ofte ikke er fortrolige med kodene. Men den største forskjellen tror jeg faktisk ligger i formatet. Popmusikkens grunnform, låta, varer sjelden mer enn fire minutter. Det er et tidsspenn vi er vant til å forholde oss til. Når en Mahler-symfoni varer i en og en halv time, og komponisten samtidig gjerne vil si noe om alt mellom himmel og jord i det forløpet, sier det seg selv at man må lytte på en annen måte. Det krever at du følger en musikalsk argumentasjon over lang tid, hvor temaer utvikles, settes opp mot hverandre, vokser og dør. Litt som i en roman, egentlig. Låta er en kort novelle, symfonien er en roman. Og hvis vi klarer å åpne oss for det, tilbyr både romanen og symfonien oss et helt univers å utforske. Det er jo ikke småtteri.

Vi bruker musikken som et redskap for å si noe om hvem vi er, heller enn at musikken forteller oss noe om oss selv?

Musikk har vel aldri vært så tilgjengelig som nå. Bra eller dårlig? Går noe tapt når vi erstatter albumopplevelsen med enkeltsanger?

Hvordan har du gått frem for å vise dette i Blue Mountain? – Blue Mountain er et slags live hørespill hvor vi møter et par som ikke har sett hverandre på en stund. Jeg bruker musikken for å nøste opp i hvordan livene deres har vært viklet sammen – musikk de har lyttet til, musikk de har snakket om, konserter de har opplevd.

EIVIND BUENES Komponist og forfatter Eivind Buenes nyeste verk Blue Mountain blir å se under Ultimafestivalen lørdag 20. september. I dette stykket blir det danske symfoniorkestret DR UnderholdningsOrkestret og skuespillerne Andrea Bræin Hovig og Mattis Herman Nyqvist sentrale brikker i et slags live radiohørespill. Stykket handler om hvordan musikken skaper minner, drømmer og begjær.

Det er ikke mange som tør å si at musikk – nei, det er jeg ikke interessert i.

– Det er klart det er bra at musikk er tilgjengelig. Absolutt. Så er spørsmålet hvordan vi bruker denne tilgjengeligheten. Utforsker vi annen musikk enn den vi allerede kjenner, eller som livsstilsbrandingen tilbyr oss? Nøyer vi oss med helgens spilleliste fra Spotify? De-materialiseringen av musikken – det at vi ikke lenger har et like fysisk forhold til lagringsmediene – gjør at vi kanskje mister noe av respekten for musikkens verdi. At noen har brukt veldig mye tid, krefter og kjærlighet på å lage det vi lytter til. Sånn sett forstår jeg veldig godt at vinylen har fått et oppsving. Jeg er ingen vinyl-junkie selv, men jeg ser gleden ved det lille ritualet det er å spille en LP, og hvordan det kanskje gir oss en annen respekt for musikken. Samtidsmusikk er en sjanger som stadig blir utskjelt og anklaget for å være elitistisk og utilgjengelig. Nylig påpekte en kulturhistoriker at nyere opera «ikke slår an, med sin talesang og mangel på gjenkjennelige melodier». Er det slik at samtidsmusikken er opptatt av å gjøre det vanskelig for folk flest? Og at den dermed gjør det vanskelig for seg selv? – Tja. Den kulturhistorikeren der virker som en oldschool operaelsker, en som helst vil at opera skal være som det alltid har vært. Og det er jo en veldig vanlig holdning. Jeg tror ikke samtidsmusikken er opptatt av å gjøre det vanskelig for folk, men at samtidsmusikken gjør det vanskelig for seg selv, det tror jeg du har helt rett i. Særlig i måten musikken formidles på. Vi har en lang tradisjon for å være esoteriske, kritiske, opposisjonelle og utilgjengelige. Det er noe litt vakkert ved det, i en kultur av total tilgjengelighet. Men det er klart det er problematisk. Ultimafestivalen er én av løsningene på dette problemet; de er en gjeng entusiaster som er utrolig opptatt av å formidle vanskelig musikk på enklest mulig måte til flest mulig – i alle fall én uke i året. Blue Mountain har verdenspremiere i Universitetets aula 20. september kl. 14. Advertorial

Konsertguide DET ELEKTRONISKE NORDEN 1 & 2 Onsdag 17. september 18.00 og torsdag 18. september 13.00. OCA Det er vel ikke til å stikke under en stol at for mange kan Ultimafestivalen fremstå som en impenetrabel masse av ballonggnikkere og serialisme. Hvis du ikke har noen spesielle krav og kun ønsker å dyppe foten i samtidsmusikkens dype basseng, kan vi anbefale de to GRATIS konsertene som viser hva som rører seg innenfor elektronisk samtidsmusikk i Norden, med seks stykker fordelt på en kveldskonsert den 17. og en lunchkonsert den 18. Det blir alt fra frie tolkninger av Neil Young til spedbarnslyder og elektroniske avkodinger av Islands natur, en slags auditiv bridgeblanding om du vil.

Foto: Ultimafestivalen 2014 / Henrik Beck

JENNY HVAL & SUSANNA – MESHES OF VOICE Fredag 12. september. 22.00. Kulturkirken Jakob To sterke og unike stemmer i Norges alternative popmiljø står enda en gang på samme scene. Rune Grammofon-signerte Jenny Hval (tidligere Rockettothesky) har laget internasjonale bølger med sine to eksentropop-album Viscera (2011) og Innocence Is Kinky (2013), og har tilbragt det siste året som oppvarmer for Swans (trolig verdens beste band, jou. anm.). Susanna, også en Rune Gramofoninne, er eneste nordmann som har fått med to låter på Grey’s Anatomy. Hun slo igjennom med duoen Susanna and the Magical Orchestra, og har siden høstet respekt som soloartist og gjennom utallige samarbeidsprosjekter (jeg hadde vært fornøyd med livet mitt hvis jeg kunne se tilbake og si at jeg har laget en splitt-syvtommer med Bonnie «Prince» Billy). Sammen skal Hval og Susanna fremføre et eldre bestillingsverk, det cinematiske og mystiske Meshes of Voice, som blir utgitt for første gang under festivalen, og som i skrivende stund soper inn toppanmeldelser.

SCELSI REVISITED MED KLANGFORUM WIEN Torsdag 11. september. 20.00. Kulturkirken Jakob Karrieren til den eksentriske italienske komponisten, greven og surrealistpoeten Giacinto Sclesi deles ofte i to deler – før og etter et alvorlig sammenbrudd han opplevde like etter andre verdenskrig. Han forkastet klassisk komposisjon og rettet heller sitt fokus mot enkelttoner, klang og lyders meditative egenskaper. Scelsi opplevde lite anerkjennelse i løpet av sin levetid, men i dag regnes han som en av de største europeiske komponistene i det 20. århundre, under tvil mest kjent for sine verker basert på én tone/klang, variert i ulike klangfarger, som Quattro pezzi (su una nota sola), fire stykker for kun en tone, og den mørke, men vakre, Anahit. Det svært anerkjente ensemblet Klangforum Wien har fått tilgang på hans skisser og skal fremføre et lite utvalg av Scelsis musikk, samt video- og lydopptak av improvisasjoner fremført av Scelsi selv.

ULTIMA FINALE: BEN FROST – A U R O R A LIVE / KARIN KROG & JOHN SURMAN / TCF / JEPPE JUST INSTITUTTET Lørdag 20. september. 22.00. Vulkan Arena. Aggressiv minimalisme er vel ikke så fryktelig langt unna det vi kaller et oksymoron, men vi kommer ikke på noen bedre beskrivelse av det Ben Frost driver med. Over tre soloalbum har han gradvis sluppet løs sin voldsomme elektronikkbaserte musikk, fra den dronende Theory of Machines (2006) til The Thing-aktige isødet på By The Throat (2009) til årets album A U R O R A, hvor helvetet virkelig er løs, dominert av Frosts skjærende elektronikk, mens perkusjonistene Thor Harris (Swans) og Greg Fox (Liturgy / Guardian Angel) tilfører albumet kjøtt og blod. Selv Rolling Stone har fått ørene opp for det Frost driver med, og utnevnte A U R O R A til et av de beste albumene fra det første halvåret av 2014. I tillegg har han bidratt med musikk til film, opera og utstillinger, og som musiker og produsent på Tim Heckers to siste album. For å gjøre avslutningskvelden komplett kommer også jazzgudinnen Karin Krog, danskene i Jeppe Just Instituttet som spiller drikkeviser og vuggesanger på hjemmelagde instrumenter, og lydkunstneren Lars Holdhus. Konsertene presenteres av Ultima, nyMusikk og NATT&DAG.

Frigjørende eller undertrykkende? Ultimafestivalen har i år invitert flere av verdens fremste tenkere til å diskutere musikkens påvirkningskraft.

R DET EGENTLIG tilfellet at vi lever i en «verden av bilder»; at vi er slaver under bildenes kraft, eller er det snarere musikken som påvirker oss mest? Vi har lest opp og ned om de estetiske, religiøse, psykologiske og politiske aspektene ved vår visuelle kultur, hvordan vi konstruerer våre subjektiviteter med ulike bilder. Men hva med de auditive kulturene, hvordan påvirker de oss? De av oss som eksempelvis vokste opp med raves og stadige easyJet-turer til utopiske Berlin, opplever musikk umiddelbart som noe veldig ikke-politisk. Men er det ikke paradoksalt nok denne tilsynelatende apolitiske dimensjonen ved musikken som gjør den så politisk? Modernitetens utvikling kan forstås som kulturens gradvise utarming av politikken med sin hedonistiske ide om «lykke» – en ubegrenset frihet

Advertorial

uten innhold, som heller burde kalles ved sitt rette navn: nytelse. Er musikken da fortsatt en revolusjonerende kraft? Eller er det kanskje noe mer konservativt, noe som tar oss bort fra reell konflikt, som skyr konfrontasjon med virkeligheten, som etterlater oss apatiske, og i den forstand bidrar til det siste man i utgangspunktet forbinder med det «kaotiske» og «frigjorte» Berghain-dansegulvet, nemlig: ro og orden? Har musikk noensinne vært en revolusjonerende kraft? Vi har alle våre egne utgangspunkt for å forstå hvordan musikken påvirker oss. Ultimafestvalen har i år invitert en rekke tenkere som utforsker

ULTIMA ACADEMY Forelesninger, workshops og debatter. Skal tilby musikkentusiaster, fagfolk og studenter innsikt i sammenhengene mellom samtidsmusikk, teori og praksis.

akkurat dette. Til Ultima Academy kommer blant andre den kjente franske filosofen Alain Badiou for å diskutere, med utgangspunkt i Wagner, musikkens rolle i nettopp radikal sosial endring. Han skal også lese opp fra sin Plato’s Republic, en moderne remake av den greske filosofens lengste og mest innflytelsesrike dialog. Her er Platons sentrale filosofiske problemstillinger – kampen mot sofistene og de som manipulerer mening, rettferdighet, utdanning, kjærlighet, demokratiet og det som vil bli vektlagt i denne sammenheng: kunst og musikk – adaptert og omskrevet til vår tid (Sokrates hører på iPod!). Badiou understreker på denne måten hva han mener er de evige sannhetene om kunst i Platons verk. Han skal også presentere sitt konsept inaesthetics, som har som mål å beskrive kunstens sannhet (for å si det veeeldig generelt).

Scenekunstguide EXOTICA av Mauricio Kagel Kulturnatt 12. september kl. 20.00, Riksscenen I en postkolonial æra er det nå blitt den hvite manns byrde å gjøre opp for all den elendigheten vestens dominans har brakt med seg. Strategien innebærer å kaste et (romantisk) blikk på de andres kultur og historie, samtidig som en bedriver kritikk av vestens motbydelige selvforherligelse. Mauricio Kagels Exotica er et eksempel på dette. Kagel, som lot seg inspirere av sine reiser i Asia, Midtøsten og Sør-Amerika, kritiserer i Exotica den vestlige kulturs dominans ved hjelp av subversiv humor og ironi. Blant annet tvinger han «klassisk» skolerte vestlige musikere til å spille på ikke-europeiske instrumenter. Verket ble først fremført under OL i 1972, og var en del av Tysklands imageutvikling etter nazismens endelikt, som tok sikte på å vise at en ny demokratisk ånd hadde grepet om seg i landet. Når Exotica fremføres under årets Kulturnatt, er det Ensemble Modern som skal traktere de fremmede instrumenter.

BUENOS AIRES Av Simon Steen-Andersen 18.–19. september, Den Norske Opera & Ballett kl. 19.30 Når et operaverk får tittelen Buenos Aires, er det lett å tenke at vi vil bli servert argentinske rytmer, og kanskje også noen tango-dansende chiquitos og chiquitas. Vi utelukker ikke at dette er en del av den danske Simon SteenAndersens kammeropera, men ifølge programbeskrivelsen har komponisten tatt utgangspunkt i betydningen av ordet Buenos Aires, som altså betyr god luft, fremfor å la seg inspirere av den argentinske hovedstaden. Verket handler, fremdeles ifølge programbeskrivelsen, om indirekte kommunikasjon, men også «om det absurde i å kommunisere gjennom sang». Med andre ord, den vide betydningen av «god luft». Steen-Andersen, som i tillegg til musikken står for teksten og scenografien, er kjent for å ignorere sjangergrenser og skaper multimediale verk som befinner seg et eller annet sted mellom musikk, teater, performance og videokunst.

RIKSKONSERT NING Teatersalen, Bondeungdomslaget i Oslo, 11. september kl. 22.00 Ideen om en «Rikskonsert» stammer fra en tid hvor nasjonal identitet ikke lenger var et hobbyprosjekt en elite fra storbyen balet med. Det markerte at dannelsen av en norsk identitet skulle være et sosialdemokratisk anliggende, uten at dette betydde at det nasjonalromantiske tankegodset fra 1800-tallet ble forkastet. OL i 94 kan sies å ha legemliggjort denne folkelige nasjonalismen: Norge ble fremstilt som et land utelukkende bestående av smilende bunadskledde mennesker som mestrer det å stå på ski bak en fjording i galopp – det hele akkompagnert av hardingfele og Sissel Kyrkjebø. Selv om det er vanskelig å se Norges forkjærlighet for denne typen romantisert selvfremstilling som et uttrykk for en underliggende fascisme, er det likevel viktig å oppfordre til kritisk refleksjon når en tar for seg noe så vanskelig som ideen om en nasjonalstat. Dette har arrangørene av årets Ultimafestival forstått. I år, når Norge feirer grunnlovsjubileum, og det er 100 år siden første verdens krig brøt ut, har de derfor hyret ensemblet NING til å ta for seg konsertformen «Rikskonsert». NING tar her utgangspunkt i tanken om at musikk alltid har spilt en avgjørende rolle som identitetsmarkør, og vil foreta en «undersøkelse av musikalsk fellesskap i Norge i globaliseringen, selvrealiseringen og kommersialismens tid». Denne litt traurige formuleringen av problemstillingen til tross, vi har trua på NINGs problematiserende videreutvikling av rikskonsertformatet.

THE BOHMAN BROTHERS + VILDE&INGA nyMusikk Kulturnatt 12. september kl. 12.00 Når Ultima har programmert en duo som lyder navnet Bohman Brothers, er det nærliggende å tro at en eller annen forsker fra musikkvitenskap har funnet ut at Motown-sounden har hatt en hittil ukjent, men ytterst radikal innvirkning på norsk samtidsmusikk. Vi kan forestille oss sjokket når denne musikkviteren la frem bevis som avslørte soul og doo wop-elementer i Arne Nordheims komposisjoner, for så å underbygge teorien med et bilde hvor Frank Zappa introduserer den norske samtidskomponisten for mowtowngrunlegger Berry Gordy. Dette er dessverre ikke tilfelle, men fortvil ikke, for Brødrene Bowman er noe så bra som «ekte engelske eksentrikere». De lager humoristiske lydshow som ifølge Ultimas programbeskrivelse minner om et «loppemarked, i Fluxus ånd, – via musique concréte og lydpoesi». Er du som oss, litt usikker på hvordan i alle dager dette høres ut, foreslår vi at du stikker innom for å finne det ut. Her kan du også se improvisasjonsduoen Vilde&Inga utforske sine respektive instrumenter, fiolin og kontrabass, for å «utvide sin klangpalett» på en «rolig og organisk» måte.

De som vokste opp med raves og stadige easyJet-turer til utopiske Berlin opplever musikk som noe veldig ikkepolitisk. Ligger det politiske potensialet nettopp her? En annen verdenskjent filosofifigur, Antonio Negri, kanskje aller mest kjent for boka Empire som han skrev sammen med Michael Hardt, kommer også til Oslo. Negri skal holde en forelesning om nasjonen, det nye konseptet for politisk organisering som dukket opp da føydalismen kollapset. I kjent radikal stil vil den italienske filosofen argumentere for at flere undertrykkende elementer fra den gamle føydale ordenen er bevart i «nasjonen», som først og fremst er en ideologisk konstruksjon, men som i dag er så forankret i oss at vi aksepterer den som naturgitt. Vi moderne borgere er dermed blinde for konseptets disiplinerende effekter (som kanskje virker aller best når vi føler oss aller mest frigjorte?). I tillegg kommer LAIBACH, den slovenske musikk/kunst-gruppa som ble til i 1980 i Titos

Jugoslavia. LAIBACH har i løpet av årene bygget opp en tydelig fascistisk og totalitær estetikk. De sjonglerer med både nazistiske og stalinistiske referanser som subversive elementer for å analysere forholdet mellom ideologi og kultur, og understreker det vedvarende ubehaget i kulturen. Under Ultima Academy skal gruppemedlemmene diskutere musikk og ideologi med videoartisten Petr Svárovský og presentere et bestillingsverk basert på Griegs Olav Tryggvason. Det blir også mulig å lære mer om politisk musikk i dagens Kairo; den italienske komponisten og poeten Giacinto Scelsi; Beethovens niende symfonis politiske historie; og hvordan den skandinaviske velferdsstatens generøse hjelp til musikere påvirker deres virke. Ultima Academy 10.–19. september

Foto: Wikipedia

Advertorial

Y-blokka. Foto: Trond Isaksen/Statsbygg

Kubehuset er huset til arkitekt Terje Moe. Foto: Erik Collett

Visning for viderekommende Y-blokka for siste gang, smale boligblokker og stuer med hull i taket. Oslo Åpne hus viser fram det som ellers befinner seg bak lukkede dører.

RE DAGER I SEPTEMBER åpner private boligeiere og firmaer sine lokaler, slik at vanlige folk som deg og meg kan få utløp for nysgjerrigheten vår. Fremragende arkitektur, intet mindre, er fellesnevneren for de 147 stedene man kan besøke i Oslo og Akershus under kulturnatthelgen 12.–14 september. – Han har gjort alt selv! Ingen spiker, bare moduler og lecablokker, som han har båret opp hit og satt sammen. Det er søndag formiddag og Ellen Haukås, arkitekt og styreleder i Oslo Åpne hus, har tatt oss med inn i et av Bygdøys villastrøk. Når hun skal vise frem et av de mange stedene som er åpne for publikum under kulturnatt-helga, er hun ikke i tvil om hvor hun vil starte. Selv om huset til Arkitekt Terje Moe gir et langt mer beskjedent førsteinntrykk enn de prangende fasadene til nabovillaene, er huset nærmest for legendarisk å regne, skal vi tro Haukås. – Se der oppe! sier hun, og peker inn av de firkantede vinduene, hvor en katt sitter og holder oppsyn med oss. Det er sønnen til den kjente arkitektprofessoren som i dag bor i det brune trehuset med mørke, firkantede vinduer, etter at faren døde i 2009. Til tross for kultstatus i arkitektmiljøet har Mellbyedalen 9 et litt morkent preg, der det nærmest klamrer seg fast i den fuktige skråningen. – Det er hull i taket i stua, slik at røyken forsvinner rett ut når man fyrer i peisen. Det er inspirert av de gamle kårstuene på folkemuseet her

Advertorial

på Bygdøy. Terje Moe er en skikkelig utendørsfyr. Da han bodde her pleide han å sove på taket hele sommerhalvåret. Ifølge Haukås hadde Moe ingen penger da han bygget huset i 1977. Da han ble bedt om å være arkitekt for nabohuset, gjorde han arbeidet gratis mot at han fikk den mindre attraktive delen av tomten. På tomten reiste han huset, helt selv, kun ved hjelp av moduler som han satte sammen med sine egne hender, og uten en eneste spiker. Resultatet er i dag utgangspunktet for en oppgave som fremdeles blir gitt til førsteklassingene på arkitekturhøyskolen i Trondheim. – Det er selve introduksjonen til arkitekturfaget, sier Haukås. På Bygdøy kan man i tillegg til Terje Moes hus besøke Quislings Villa Grande, eller man oppleve en toppmoderne villa i plasstøpt betong som representerer det ypperste og nyeste innen eneboliger. – Den ligger rett her borte i P.T Mallings vei. Veldig fint, sier Haukås. Det høres litt risikabelt ut å slippe fremmede inn i sin private bolig på den måten? – Ja, det er litt risikabelt, men det er ikke som en eller annen finn.no-visning hvor man går rundt og snoker. De som kommer er stort sett veldig interesserte folk som oppfører seg pent. Huseierne er ofte hjemme, tar imot folk og svarer på spørsmål, eller arkitekten er til stede og forteller hva han eller hun tenkte da de tegnet bygget. Eksempler på mer kjente steder man kan

Dette er ikke som en eller annen finn.novisning hvor man går rundt og snoker.

OSLO ÅPNE HUS Viser frem Oslos fremragende arkitektur. Arrangeres helgen 12.–14. september, i forbindelse med Oslo kulturnatt. Arrangementet er gratis og åpent for alle.

besøke under Oslo Åpne hus, er Frimurerlosjen, tårnet i Rådhuset og Y-blokka. Sistnevnte skal rives, så årets arrangement er siste mulighet for å oppleve det kjente byggverket. Ved Barcode i Bjørvika kan man også besøke takterrassen på den smaleste boligblokka i Oslo. Frimurerlosjen holder åpent, og på Festingen blir det åpen natt i museet, hvor publikum får utdelt lommelykter. Er fancy arkitektur et Oslo vest-fenomen? Eller finnes det fremragende arkitektur på østkanten også? – Jeg har ikke tatt en opptelling, men jeg tror det er så godt som likt fordelt mellom øst og vest. På østkanten har man for eksempel Signal mediehus på Grünerløkka. Det vant en arkitekturpris i fjor. Man kan også gå på byggeplassbefaring på Veitvet skole, hvor det bygges passivhus med null utslipp, varmegjenvinning og så videre. Det siste er kanskje litt mer nørdete, da. Haukås mener man gjennom Oslo Åpne hus får muligheten til å bli kjent med byen på en annerledes måte. I fjor hadde de 22 000 besøk, og i år har de utvidet arrangementet fra to til tre dager. – Det er alt fra svære byggverk som har kostet milliarder, til mindre og helt ukjente perler. Det er den ene gangen i året hvor man får muligheten til å se og oppleve steder som ellers er mer eller mindre lukket for allmennheten. Oslo Åpne hus arrangeres helgen 12., 13. og 14. september under Oslo Kulturnatt.

Oslos fattige stemmer Oslos fattigdomshistorie ble oppdaget ved en tilfeldighet. Nå skal den fram i lyset. – DET STEMMER IKKE at alle fikk stemmerett i 1913. Unn Hovdhaugen er prosjektleder for Når endene ikke møtes, en utstilling som tar for seg fattigdom i Oslo før og nå. Hun forteller historien om Johan Alfred Hansen som mistet stemmeretten da han i 1915 mottok fattigstøtte til reparasjoner av et par sko. – Fram til 1919 mistet man nemlig stemmeretten dersom man mottok en slik støtte. For å få tilbake stemmeretten, måtte man betale tilbake alle pengene man hadde fått. Det sier seg selv at det var ganske usannsynlig for de fleste. Historien om Johan Alfred Hansen er veldokumentert. Mye takket være en forekommende vaktmester som kom over noen protokoller han syntes så veldig gamle ut i forbindelse med rivningen av Ditten-komplekset i Akersgata i 1993. Da Byarkivet ble koblet inn, viste det seg at det i protokollene fantes møysommelig dokumentasjon av Oslos fattige fra helt tilbake til 1810, og fram til 1930. – Alle som fikk pengestøtte måtte intervjues på fattigforstanderens kontor. Målet var å finne ut hvor de hadde hjemstavn, og dermed hvem som skulle betale regninga, sier Hovdhaugen. Hun forteller at alle intervjuene fra 1878 til 1930 er protokollført. Historiene som kommer frem gjennom de gamle dokumentene er nære og ofte svært omfattende. – Det er hele livshistorier, alt fra hvor vedkommende er født, har arbeidet og bodd, til hva foreldrene deres har drevet med. De som søkte kunne for eksempel være gravide ugifte kvinner, eldre som var blitt syke, eller arbeidsuføre menn. Historiene fra Oslo byarkiv har resultert i utstillingen Når endene ikke møtes, som har blitt til gjennom et treårig prosjekt gjennomført av Oslo byarkiv med støtte fra Kulturrådet. Utstillingen kan oppleves i forbindelse med Oslo kulturnatt. Prosjektet har også sett på fattigdommen slik den kommer til uttrykk i dag. – Det er mye som skiller dagens fattigdom fra før i tiden, men vi ser også påfallende likheter.

Mekanismene er de samme. For hundre år siden var det akkurat de samme tingene som gjorde at folk trengte hjelp som det er i dag. Det skjer noe uforutsett som at man mister jobben, gjennomgår skilsmisse eller blir syk, sier Hovdhaugen. For å dokumentere dagens fattigdom har prosjektet samlet informasjon fra personer tilknyttet Fattighuset og gatemagasinet =Oslo. – De har delt av sine tanker om fattigdom og det å være fattig, ved å skrive dagbok og stille opp i lengre intervjuer. I tillegg har åtte selgere av =Oslo dokumentert livet på gata gjennom foto. For mange av de som lever på gata er det et problem at de ikke er fra Oslo. De må dra til sin hjemkommune for å få metadon eller annen hjelp. De lever livene sine i Oslo, men tilhører en annen hjemkommune på papiret. En av =Oslo-selgerne har dokumentert en slik reise hjem til kommunen sin gjennom fotografi. Hovdhaugen ønsker at Byarkivet skal være interessant for alle i Oslo. Derfor skal fortellingene arkiveres, slik at ettertiden kan vite at også disse menneskene har vært en del av Oslo, og deres fortelling blir en del av fortellingen om Oslo.

Man er ikke alltid sin egen lykkes smed.

Fattigdom er et sensitivt tema? – Ja. Det har vi fått merke. Blant annet ved at det har vært vanskeligere enn vi trodde å få folk til å dele personlige fortellinger. De fattige vi har kontaktet har ofte et negativt forhold til det offentlige og til systemet. Mange føler seg små. Det er nettopp derfor vi har valgt å samarbeide med Fattighuset og =Oslo. De er åpne om fattigdommen, og forholder seg bevisst til det. Hovdhaugen sier målet med utstillingen er å bidra til å bryte ned stigmaet rundt fattigdom. – Budskapet er at fattigdom kan ramme hvem som helst, og vi ønsker å ufarliggjøre det ved å si at det ikke er hver enkelt sitt ansvar. Man er ikke alltid sin egen lykkes smed. Utstillingen Når endene ikke møtes kan sees på Deichmanske bibliotek på Majorstua klokken 15.00–17.00 under Oslo kulturnatt.

Det er mye som skiller dagens fattigdom fra den før i tiden, men vi ser også påfallende likheter.

Advertorial

Skulls (2013–14) av Marlene Dumas. Foto: gjengitt med tillatelse av Studio Dumas, Amsterdam.

The Letharia Painting No. 04 (2012) av Olav Chr. Jenssen. Foto: Bernd Bochardt

Opp av asken Med utstillingen An Appetite for Painting tar Museet for Samtidskunst et malerisk blikk inn i både fortid og fremtid til det mest kjente og utskjelte innen kunsten: maleriet!

USEET FOR SAMTIDSKUNST har i de foregående år gjennomført en kuratorisk og ambisiøs gjennomgang av kunstens forskjellige uttrykk. Til nå har de vært innom tegning, skulptur, lyd, installasjon, video og nå altså maleri. Ideen til serien skal visstnok ha oppstått da de viste den nyansatte direktøren Sabrina van der Ley rundt i museets enorme magasiner. Det åpenbare spørsmålet fra direktørens side om nøyaktig hva som befant seg der nede i kjelleren, ble besvart med syv utstillinger. Ifølge museet selv har fokuset på samtidsmaleriet også vært aktuelt på den globale kunstscenen det siste året. Eksempler på det er Painting Forever! i Berlin, Why Painting Now? i Wien og Painting Now! på Tate Britain i London. Med 13 kunstnere fra land som blant annet USA, India, Frankrike, Norge, Sør-Afrika og Argentina, tar utstillingen høyde for å vise oss hva som skjer også utenfor vestens grenser. Noen av kunstnerne har heller aldri blitt vist for et skandinavisk eller europeisk publikum. Et annet interessant og raust grep de har tatt, er å vise tre til syv verk av hver av kunstnerne. Alle de utstilte maleriene er i tillegg utført de tre siste årene. Dette er seniorkurator Gavin Jantjes siste utstill-

Advertorial

ing ved museet, han har samarbeidet om konferansene og utstillingen med kuratorformidler Line Engen. – Det hele begynte som et langt researchprosjekt. Utgangspunktet var museets samling. Vi så på maleriene vi var i besittelse av, og oppdaget at nettopp maleri hadde vært fraværende fra museets samling de siste tjuefem årene. Dette er den eneste dedikerte maleriutstillingen vi har hatt på femten år. Vi ville finne grunnen til fraværet og hva vi kunne gjøre for å korrigere det. Prosjektet ble påbegynt for åtte år siden, men ikke konkretisert før omlag for tre år siden. I mellomtiden har vi gjennomført to konferanser. En ble arrangert i samarbeid med LNM (Landsforeningen Norske Malere, red. anm.) og en i regi av oss. Konferansen ble grundig videodokumenter og deler av den ligger på nettsiden vår. Resten blir publisert puljevis – Konferansene genererte mange av spørsmålene utstillingen tar opp. Hvorfor har maleri vært fraværende de senere årene? Er det noe galt med maleriet? Hva skal til for å gjenskape en vital diskusjon og representasjon av maleri? Maleri er fortsatt den mest populære kunstformen. Det utgjør ennå en stor andel av

UTSTILLING An Appetite for Painting, samtidsmaleri 2000–2014, Museet for Samtidskunst, 12. september – 4. januar 2015

Dette er den eneste dedikerte maleriutstillingen vi har hatt på femten år.

museumssamlingene og er det mest verdifulle på kunstmarkedet. Så det er mange opplagte grunner til at vi fremdeles burde fokusere på maleri. Både historisk og teoretisk. På samme tid som museet utførte research og forberedelser, kom det mange indikatorer globalt som bekreftet at fokuset på maleriet igjen var i emning. Det har i hvert fall vært syv store utstillinger internasjonalt de senere årene som har fokusert på forskjellige aspekter ved maleriet. Men vår utstilling er ikke et historisk overblikk. Vi prøver simpelthen å undersøke hva malere har oppnådd, hva som har vært suksess og hva som er «bra» i maleri. Dette prøver vi å se på, ikke bare i en vestlig kontekst, men også globalt. – Vi oppdaget at vi måtte forbedre samlingen med tanke på maleri. Derfor tok grep og oppgraderte malerisamlingen. Tatt i betrakting av hva som har skjedd innenfor maleri de siste 25 årene, oppdaget vi store hull. I samme periode som det har vært lite utstillinger har det også vært lite innkjøp. De to tingene henger sammen. På Nasjonalmuseet er alt som blir kjøpt og stilt ut en del av historien. Man kan med andre ord tydelig se hvor interessen har ligget gjennom årenes løp.

Untitled (Beach Scene) (2008–14) av Kerry James Marshall. Foto: gjengitt med tillatelse av Kerry James Marshall.

Through (Flesh) (2012) av Analia Saban. Foto: Brian Forrest. Gjengitt med tillatelse av Thomas Solomon gallery, Tanya Bonakdar gallery og Analia Saban Studio.

Hva er det som har blitt innkjøpt på bekostning av maleri? – Mye fotografi, mange store installasjoner og videokunst. Mange av innkjøpene har aldri blitt vist før og vil mest sannsynlig ikke bli det før vi åpner det nye museet på Vestbanen. Oppsummert kan man si at fokuset ikke har ligget på maleri. Det gjelder ikke bare oss, man ser den sammen trenden også globalt. Har det vært et bevisst valg fra museet side, eller er der andre grunner til det? – Jeg tror det har med en kuratorisk trend å gjøre. Mange trodde på de postmodernistiske teoriene som gikk på at maleri er mindre relevant og har mindre å by på. Men jeg går ut i fra at malerne selv ikke trodde på det. De fortsatte med praksisen sin. Vår research tilsier at malerne har oppnådd utrolige ting med maleri. – Jeg tror også at maleri har gode tider i dag med tanke på den innviklete postmodernismen. At det kan være lettere for folk å forstå et maleri. Folk flest har fortsatt sterkest forhold til maleriet. Men utstillingen handler ikke om å gå for et trygt

alternativ, fordi jeg mener at mange av malerne vi viser ikke representerer noe trygt på noen som helst måte. Snarer tvert imot. Det å være maler er ikke en enkel affære. – Det er mange teoretikere som mener at det ikke har vært mulig å kunne male før nå. Du hadde modernismen som på en måte utslettet maleriet og flatet det ut. Det var til slutt ikke så mye mer å forske i. Så fikk man en god periode der man gjorde mye annet innenfor maleriet, både tekstuelt og konseptuelt. Man fikk litt avstand til at det måtte være modernistisk og nytt. Jeg tror det er viktig at man har fått litt avstand til den dogmatiske retningen modernismen faktisk var. Det tror jeg har vært helt nødvendig for maleri, særlig siden det var innenfor malerikunsten at modernismen utfoldet seg. Det var der de forsket seg videre, fra Picasso til det helt flate maleriet. Og så sa det plutselig stopp. Da var det ikke mer å gjøre. Hvordan definerer man et maleri i dag? Er det et lerret, en blindramme, et penselstrøk? Hvor ligger begrensningene? – Vel, alle i utstillingen jobber med maling, men på

Hver gang påstanden om at maleriet er dødt blir gjentatt, er den også blitt motsagt.

helt forskjellige måter. Vi gjør vårt beste for å ikke å begrense oss. Hvis du tenker på fremtiden til maleriet på en gammel-strukturell måte, altså figurasjon versus abstraksjon, flatt versus tredimensjonalt, dekonstruksjon versus konstruksjon - tenker du på maleri på den måten, faller du i fellen til debattene som pågikk på femtitallet. – Det er også noe forskningen forteller oss. Man må starte med et mer åpent premiss som profeterer nye muligheter. Men først må man se hva som har blitt oppnådd og hva det tilbyr deg. Og om det gir oss noe nytt og annerledes å snakke om i samtidskunst. Dette er noe av grunnen til at vi har delt utstillingen inn i to former. Vi har en visuell katalog og en tilhørende bok med tekst. Boken inkludere tekst fra forskningen vår og konferansen. I katalogen er det kunstnerne selv som snakker. Den viser oss et lite knippe utvalg av hva malere har oppnådd i den senere tid globalt. Det er ikke et resultat av hvem mange i feltet mener er «best», det er heller ikke en doktrine som sier «dette burde være fremtiden til maleriet». Vi sier simpelthen: her er eksempler på hva maleriet har oppnådd, se hva du føler om det, les teksten, se hva kunstneren

Advertorial

Program 12. september kl. 18.00: Utstillingsåpning «An Appetite for Painting». DJ og Kulturnattpriser i Kafé Hjorth Søndag 14. september kl. 14.00: Omvisning ved kurator formidling Lita Ellingsen Torsdag 25. september kl. 17.00: «Seeing is Believing». Omvisning på engelsk ved utstillingens kurator Gavin Jantjes Søndag 5. oktober kl. 13.00–15.00: «Farger i vann». Omvisning og verksted for store og små Torsdag 16. oktober kl. 17.00: Møt en konservator. Nasjonalmuseets egen konservator Thierry Ford forteller om sitt arbeid og viser utvalgte verk i utstillingen. Begrensede plasser. Påmelding se nasjonalmuseet.no Søndag 2. november kl. 13.00–15.00: «Blå linjer». Omvisning og verksted for store og små Søndag 2. og torsdag 13. november kl. 14.00: «Maleriet i det utvidede feltet». Foredrag ved formidler Nina Sundbeck-Arnäs Kaasa Søndag 16. november kl. 14.00: Omvisning i utstillingen Søndag 30. november kl. 14.00: «Maleriet som et eksistensielt rom». Omvisning ved kurator formidling Line Engen

12. september 2014–04. januar 2015 Museet for samtidskunst, Bankplassen 4

Smakebiter fra Nasjonalmuseets Kulturnattprogram 12. september

Ovid – Lust (2011–12) av Chris Ofili. Foto: Stephen White, gjengitt med tillatelse av kunstneren og Victoria Miro, London.

selv sier om arbeidene og sine daglige kvaler med maleriet. Målet er at katalogen samlet sett skal være et dokument på hvordan det oppleves å være maler i dag. Er det noen av kunstnere fra utstillingen dere vil trekke frem? – Ja, en som ga oss frysninger er Dorothy Napangard. Hun er aboriginer og mye av hennes kunst er beslektet med aboriginsk kunst. Hun bor på landsbygda i Australia, har lite formell utdannelse og er et nasjonalklenodium i hjemlandet. Dessverre døde hun i et bilulykke for litt over et år siden. En annen kunstner er afroamerikaneren Kerry James Marshall. Han er kanskje en av de viktigste figurative malerne i USA akkurat nå. Nesten som sitt trademark bruker han svarte modeller i maleriene sine. Første gang jeg så han var på dOCUMENTA i 2007. Det er en spesiell opplevelse å ta innover seg disse maleriene. De er veldig rare og mystiske. Marshall prøver bevisst å få svarte inn i maleriets kunsthistorie og dagens diskurs omkring maleri. Mange av hans første maleriene var malt med sort husmaling, noe som nesten førte til et positivt ubehag da du så de. Men det var så deilig å se noe så annerledes og utfordrende.

nasjonalgalleriet

Kl. 21.00: «Jordnær og himmelvendt». Kåseri «Dahl & Friedrich – høstens store utstilling» ved seniorkurator Frithjof Bringager nasjonalmuseet – arkitektur

Kl. 17.00–20.00: «Byplansjefene». Workshop – vi bygger Oslo. Publikum i alle aldre kan innta rollen som byplanleggere. I samarbeid med AHO, Institutt for urbanisme og landskap kunstindustrimuseet

Kl. 17.00–21.00: «20 års hatteglede – en utstilling om og med hatter». Mona Strand feirer sitt 20-års jubileum med hatteportretter av fotograf André Clemetsen For fullstendig program, se vårt nettsted: nasjonalmuseet.no

nasjonalmuseet.no

Advertorial

Hvorfor har maleriet vært fraværende de senere årene? Er det noe galt med det? Hva skal til for å gjenskape en vital diskusjon og representasjon av maleriet? Helt til slutt, hvor lenge har man egentlig snakket om maleriets død? – Jeg tror første gangen det ble nevnt var i 1912 med oppfinnelsen av fotografiet. Det var en kjent franskmann som under den første fotoutstillingen i verden utropte: «fra og med denne dag er maleriet dødt!». Men hver gang påstanden om at maleriet er dødt blir gjentatt, er den også blitt motsagt. Men det faktum at maleriet har overlevd på tross av alle disse angrepene opp igjennom årene, beviser også dens styrke. An Appetite for Painting, samtidsmaleri 2000–2014, Museet for Samtidskunst, åpner under Oslo kulturnatt 12. september, står til 4. januar 2015.

Trenger DU et sted å øve?

#heistudentliv

...og vinn studentliv for kr 30 000 PLUKK DITT PERFEKTE STUDENTLIV Medlemskap hos SiO Athletica//Pensum//Middager hos SiO Mat og Drikke//Ruterkort//MacBook Air// Øyapass//PT-timer//Frokoster på Deiglig //Gratis kaffe// Scooter//Kokk hjem//Husleie SiO Bolig mm. Konkurransen går frem til 30. september.

BEDRE STUDENTLIV Les mer på www.sio.no/heistudentliv

Kvelden står i den sødmefylte nostalgiens tegn – levert av en av de mest legendariske aktørene fra undergrunnsscenen i New York. – UTELIVSGUIDEN, SIDE 52

Bermen kommer, gamle vrak kommer, mainstreammedia kommer, Dronningen kommer og sist, men ikke minst… DU kommer! Haha! For en jævla suppe! Sees inne, da! – KUNSTGUIDEN, SIDE

Myhrs manglende evner innen sport, i kombinasjon med en tendens til å vrikke på rumpa når han går, gjør livet i Målsjøgrenda komplisert. – SCENEKUNSTGUIDEN, SIDE 64

Jeg ble fascinert av at jeg kunne finne en person som har gjort så grusomme ting attraktiv. – Å FALLE FOR EN SERIEMORDER, SIDE

08/2014

66 51

UTELIV MÅNEDENS KLUBBEVENT:

Fre 5. Sep KL. 21.00 PROGPOWER USA NEXT m/ WITHEM + SEVENTH WONDER (Swe) m/ TOMMy fRA KAMELOT CC 150,Lør 6. Sep KL. 18.00 SKINNy SHOTGUN MEMORIAL m/ TRASHCAN DARLINGS + BACKSTREET GIRLS + CARBURETORS CC 250,Fre 12. Sep KL. 21.00: DUGG + TyRKISKE fERIEREISER CC 200,Fre 19. Sep KL. 20.00 INTERNATIONAL PIRATE DAy PARTy CC TBA

Fre 3 OKt. KL. 20.00 A TRIBUTE TO MISPLACED NEIGHBOURHOOD m/ MISPLACED NEIGHBOURHOOD m/ MARILLION-GITARISTEN STEVE ROTHARy CC 200 Fre 10 OKt. KL. 21.00 SALONGORKESTERET CC 100,Lør 8 NOv. KL. 21.00 SCREAMS Of SCARLETT + SPHERE CC TBA Fre 14 NOv. KL. 21.00 MOILLROCK + TRENDSETTARKLUBBEN CC 100,-

CONTAGIOUS PRES: JOHN MORALES + RESIDENT AUDUN VINGER Blå, 12. september Først, en svært spisset, forsøksvis oppsummerende og tragisk forenklet innføring i discoens Maslowspyramide: Tolvtommeren som grunnleggende fundament, Tom Moulton, Larry Levan, Paradise Garage og John Morales. Den oppvakte leser vil allerede ha skjønt av overskriften at det er sistemann, nemlig John Morales, vi skal snakke mest om (den oppvakte leser vil dessuten forarge seg over noe usaklig rangering og utvalg, hva med Moroder, liksom?!). Dersom du har sniffet på glansperiodens utgivelser, vil du trolig dra kjensel på M&M-navnet. Produsentduoen, som Morales var en del av, har remixet og produsert godt over 650 låter. Morales begynte å remixe musikk da han som DJ oppdaget at disco-låtene var altfor korte til å mikse, han trengte partier i låten hvor det var naturlig å mikse neste låt inn. Teddy Pend-

ergrass’ «The More I Get, The More I Want» kan for eksempel nytes i en hele seks minutter lengre versjon signert M&M, og det fleste med fornuften intakt vil mene at den like gjerne kunne vart i tyve minutter til. Tom Moulton fant kanskje opp tolvtommer-singelen, men det var blant annet Morales som satte «the extended mix» til live på dansegulvet. Apropos

dansegulv, Morales har dessuten lang fartstid i det som kanskje står igjen som verdenshistoriens mest kjente nattklubb, nemlig Studio 54. Dermed kan det forventes at kvelden står i den sødmefylte nostalgiens tegn – levert av en av de mest legendariske, og ikke minst gjenlevende, aktørene fra undergrunnsscenen i New York. ID: 20 // CC: 100,-

PAPER RECORDINGS 20 ÅR: FLASH ATKINS (UK), RALPH MYERZ, DE FANTASTISKE TO Seeds, 20. september Den britiske etiketten Paper Recordings – som er verdt å sjekke ut utelukkende basert på at de har gruppen Crazy Penis (nå redusert til Crazy P) i stallen – har i løpet av sin tyve år lange historie rukket knytte sterke bånd til norsk klubbmusikk. Med utgivelser av blant annet Rune Lindbæk, Those Norwegians, Doc L Junior, Proviant Audio og Ralph Myerz, er det bare på sin

plass at bursdagsfesten skal avholdes i Norge. Direktøren for det hele, Flash Atkins, er selvfølgelig selvskreven gjest – flydd inn fra England og greier og greier. Men hvem er egentlig denne Flash? Hør her, a: på nettsiden Resident Advisor kan han selv opplyse om at han er intet mindre enn en superhelt som hadde sine glansdager på åttitallet da han reddet verden ved å manipulere lyd. Nå derimot, er han stein, full og fattig, og det eneste som gir han penger i pungen er å remixe og lage dyp tech-soul for både We Are Wood-

ville og Paper Recordings. Gulp! Vi har sett mye useriøs rabling når det kommer til pressetekster og biografier opp gjennom, men denne tar bursdagskaka. Likevel, og bare så det er sagt, er det selvsagt artigere å feire jubilanter med lystig sinn og ræva humor, enn folk som verken er superhelter eller glad i å ta seg en rev. NB! Det starter allerede klokken 20 for de av dere som er heldige nok til å ha en gjestelisteplass til forfesten, men Seeds er åpen for bermen etter klokken 23. ID: 20 // CC: 100,-

FRÆDAG PRES: ABDULLA RASHIM Jaeger, 26. september Abdullah Rashim: hvem er du bak alt mylderet? Vi vet at du er svensk. Vi vet at du er opptatt av «pure emotion». At du er «submerged in both rhythm and mystery». At du er «wholly dedicated to (your) ideas and sound». Vi vet at du har remixet NATT&DAG-favorittene Kornél Kovács og Mr. Tophat & Art Alfie. Vi ser du har spilt på Berghain. Vi registrerer at Pépé Bradock dukker opp som «likte du denne låten? Da liker du kanskje denne også» på YouTube. Vi forstår sånn cirka nada av titlene på utgivelsene dine. Vi hører du spiller techno. Alt i alt vet vi ikke så mye om deg, men det gjør egentlig ingenting. Ingen vet noe om Thomas Pynchon, og han er fakta faen en av etterkrigstidens mest betydningsfulle forfattere. Ingen vet noe om Crispin Glover heller, og han har hatt en birolle i Charlie’s Angels, en av 00-tallets viktigste reinspillinger. Vi vet

ingenting, men vi skjønner du er bra. «Det eneste jeg vet er at jeg ikke vet» som noen sa for to millioner år siden. Nei, takke oss til å ikke vite noe om noen. La oss

heller være lykksalig ignorante i møte med alt. Det eneste vi vet er at Abdullah Rashim spiller på Jaeger, og at vi gleder oss skikkelig. ID: 20 // CC: 100,-

1 1

Lør 15 NOv. KL. 21.00 ODD fELLOWS CC TBA

Fre 26 Sep KL. 21.00 BIG BA.LLS 20-års jubileum CC 250,Lør 27. Sep KL. 21.00 NIKLAS NESSET + JASREN SCOTT + SCHWENCKE CC100,-

GAMLA • Grensen 1, Inng. Møllergata vis-a-vis GlasMagasinet/Stortorvets Gjæstgiveri. www.gamla.no www.facebook.com/gamlabeatbar

2 1

3 1

08/2014

UTELIV TOPP 3 KONSERT: HOW TO DRESS WELL Parkteatret, 11. november Anekdote: Vi havnet en gang (ufrivillig) på et forjævlig gla’nihilistisk hotell-nachspiel med noen av Oslos utelivsgründere, deres mindreårige disipler og How To Dress Well (Tom Krell). Etter ti sekunder bestemte vi oss for å regelrett komme oss til helvete ut av mørkets hjerte, men før vi kom så langt, ville vi raske med oss en Solo fra minibaren. På spørsmål til How To Dress Well om vi kunne ta med en, svarte han lakonisk på erkeamerikansk: «I’d raaaather you take tap waaaateeeer». Da hotellrommet tilsynelatende ikke var utstyrt med glass, måtte vi drikke det fra en suppeskål, for å deretter labbe ut fra rommet med halen mellom beina. Vel, godt er det søren meg at HTDW har en musikkatalog som ikke er ditto usjarmerende og iskald som han selv er klokken seks om morgenen. Hans siste album What Is This Heart, en fin liten sak i skjæringspunktet mellom R&B, indie og elektronisk musikk (eller PBR&B om du er opptatt av fancy sjangerbetegnelser), ble omtalt av

Pitchfork som «best new music» da den ble sluppet i juni. Den samme hyllesten fikk Total Loss fra 2012 også. Krells musikalske melankoli full av hjerte og varme, Prince-referanser og stødige produksjoner har ikke gått upåaktet hen hos kritikere – og vi

våger tro terningkastene står ved lag selv om anmelderlauget skulle være så uheldige å ende opp på etterfest med ham. Å skille skaper fra verk er tross alt en øvelse populærkulturen har finjustert i løpet av historiens gang. ID: // CC:

TO DAGER MED SHINGING: SHINING FREMFØRER BLACKJAZZ (SUPP: SHEVILS) / SHINGING FREMFØRER ONE ONE ONE (SUPP: DEATHCRUSH) Blå, torsdag 25. september / fredag 26. september Blå slår i bordet med en ørliten Shiningfestival på tampen av september. Hele to dager er viet til et av de mest kritikerroste bandene i norsk musikkhistorie. Det stopper ikke der: begge konsertene er unike i sitt slag. Hver dag er viet til å spille henholdsvis Blackjazz og One One One i sin helhet. Skal man først bruke munnhellet «kjenn din besøkelsestid», vil nå være et adekvat tidspunkt. Blackjazz (2010) markerte jazzmetallbandets internasjonale gjennombrudd, og det sykt kritikerroste albumet fikk for eksempel Allmusic.com til å bryte sin egen (rigide!) praksis da de ga platen fem av fem stjerner, noe som visstnok ikke er lov før det har gått fem år (de fem stjernene ble senere nedjustert til fire og en halv). Da anmeldelsene av One One One fra 2013 kom, viste det seg kanskje likevel at Allmusics karaktergiving burde ha holdt stikk. Et hav av seksere,

lovord om at bandet har hevet alle standarder, Statoil-stipend og en konsensus om at bandet briljerer innen sitt felt. Shining er rett og slett et av Norges beste, og mest særegne band.

Det er ikke all verdens billetter til konsertene, så vær tidlig ute med å sikre deg én. ID: 20 // CC: 250,- + BILL.AVG (PER DAG) / 400,- + BILL.AVG (FOR BEGGE DAGER)

FAT WHITE FAMILY (UK) SUPP: CHARLIE BOYER & THE VOYEURS Parkteatret, 23. september Fat White Family er på mange måter akkurat hva navnet tilsier – bortsett fra at ingen av dem er plaget med overvekt: en gjeng blodfattige og scruffy arbeiderklassechavere fra Sør-London som ser ut som de er kvisen på samfunnets rumpe personifisert. Men! Det er utelukkende positivt, lyden av dette ligger

nemlig tettere opp mot suksess enn rennesteinstristesse. Se for deg Joe Strummer, The Velvet Underground og Pete Doherty spille konsert i et bøttekott nakne, og du har et slags tilnærmet bilde av Fat White Family Band (som opptrer urovekkende ofte uten en tråd). Bandet slapp den kritikerroste platen Champagne Holocaust (…) i 2010, og polariserte publikum som enten elsket det, eller mente at bandet var en gjeng med «fockin’ wankers». At man

klarer splitte publikum i «hat/elsk»grupperingen, er jo et sikkert tegn på at man har lykkes som band. Et annet sikkert tegn på at man har lykkes som band, er at man trumfer gjennom musikkvideoideen hvor vokalisten anføres av en fyr i bakgrunnen som skater frem og tilbake, mens han bretter ut sine nakne rumpeballer. Skrotumalarm! Sånne ideer kan ikke kjøpes for penger. Det man imidlertid kan kjøpe, er en billett til konserten. ID: 18 // CC: 220,-

1 1

2 1

3 1

08/2014

UTELIV

KRINGKASTINGSORKESTRET HØSTEN 2014 Oslo domkirke onsdag 10. september kl.20.00 ULTIMAFESTIVALEN, ÅPNINGSKONSERT: CORO AV LUCIANO BERIO NRK Store studio fredag 26. september kl. 18.00 DIPLOMKONSERT, NORGES MUSIKKHØGSKOLE Bølgen kulturhus, Larvik torsdag 9. oktober kl. 19.30 TORSDAGSLIVE, BØLGENS 5-ÅRSJUBILEUM NRK Store studio tirsdag 21. oktober kl. 19.30 KORK KAMMER, OKTETT AV SCHUBERT Aulaen torsdag 30. oktober kl. 19.30 TORSDAGSLIVE, JA, VI ELSKER NRK Store studio tirsdag 4. november kl. 19.30 KORK KAMMER, ITALIENSK BAROKK MED INGVILD HABBESTAD NRK Store studio onsdag 12. november kl. 19.30 KLASSISK NÆRKONTAKT, CRUSELL & BRAHMS Det norske teatret søndag 23. november PRØYSENJUBILEET NRK Store studio tirsdag 25. november kl. 19.30 KORK KAMMER, BASSTROMBONIELICIOUS MED CLARE FARR Oslo Spektrum 29. november kl. 19.30 BJØRN EIDSVÅG Oslo Spektrum 11. desember NOBELKONSERTEN

Byens beste studentpriser Konserter i Store studio: kr. 50,Konserter i Aulaen: Kr. 100,-

KARMON (NL) The Villa, lørdag 20. september Den perkusjonsfrelste produsenten Karmon tar turen til kjellerhegemoniet The Villa. Som et utall andre DJs oppdaget han elektronisk musikk gjennom å snike seg inn på soverommet til sin eldre bror. Denne historien er så forslitt, og fortalt så mange ganger, at man må lure på om det i det hele tatt hadde eksistert DJs om det ikke vært for storebrødre. Nuvel, Karmon debuterte i 2012 med Turning Point på Sintope, en utgivelse hvis låter, som til tross for sine klassiske sexistiskedeep-house-ibiza-naken-dameillustrasjonsbilder på YouTube, får tankene på åttitalls-electro og organiske trommemaskiner. Et lite skrik unna Pacha-fylla, altså.

2 1

KORK.NO NORGES MEST ALLSIDIGE SIDEN 1946

SØNDAG 05. OKTOBER

LØRDAG 06. SEPTEMBER

& THE JICKS

LØRDAG 13. SEPTEMBER

(SE)

(US)

FREDAG 03. OKTOBER

U- Ê ÊU 7 -" U 9Ê7 ÊU " -/Ê ++

TORSDAG 09. OKTOBER

TORSDAG 18. SEPTEMBER G! YNGLAINLDER FRI

FREDAG 19. SEPTEMBER

DOBBEL RELEASEKONSERT! OVER OG UNDER 18 ÅR

FREDAG 24. OKTOBER

TIRSDAG 23. SEPTEMBER (UK)

+ SUPP: THE VOYEURS (UK)

(UK)

FREDAG 26. SEPTEMBER

ONSDAG 29. OKTOBER

TORSDAG 02. OKTOBER

TIRSDAG 11. NOVEMBER

(ZA/US)

(US) (SE)

LØRDAG 04. OKTOBER

LØRDAG 15. NOVEMBER

G! YNGLAINLDER FRI

DOBBEL RELEASEKONSERT! OVER OG UNDER 18 ÅR

Forsalg av billetter: 7/11, Narvesen & Billettservice.no. Se parkteatret.no for fullt program 54

08/2014

AZEALIA BANKS Rockefeller, 30. september Åååååh, Azealia – LOVER du at du dukker opp denne gangen? Banks har blitt booket til Norge et utall ganger nå, men avlyst hver gang – den ene gangen fordi Banks syntes at fire timers kjøretur fra Gardemoen til Tromøya var for langt. Debutalbumet Broke With Expensive Taste har blitt utsatt omtrent hundre ganger siden hun meddelte dets ankomst for to år siden, og hun har stått bak flere Twitter-disputer, deriblant med Angel Haze. Uholdbar oppførsel til

3 1

tross, det virker ikke som verden er innstilt på å gi Banks fyken helt ennå. Den godt over tre år lange hypen har vedvart så det holder, kanskje fordi hun utrettelig posisjonerer seg som ypperstepresten av fierce – både via hits og friske uttalelser. Vi kan faktisk skilte med å ha sett henne i en nedlagt strippeklubb i New York for noen år tilbake (#snikskryt), og garanterer herved for at det verdt ventetiden det tok å få henne til Norge. Men husk: Azealia Banks er ikke booket til Rockefeller før konserten er ferdig. ID: 18 // CC: 270,- + BILL.AVG

UTELIV

EMBLAFESTIVALEN: FAY WILDHAGEN, SEA CHANGE, BLOMST, AWESOMNIA ++ Parkteatret, 13. september Gubbeveldet er dødt! Lenge leve Emblafestivalen! Blekket sprutet så det suste denne kronikksommeren da en rekke skribenter så musikkindustriens kjønnsubalanse i kortene. Hvorfor er den norske musikkindustrien så tett befolket av menn, hvorfor blir man halshogget av å etterlyse fokus på likestilling, og hvorfor i all verden får Arild Rønsen spalteplass, var noen av spørsmålene som ble stilt i løpet av debatten. Emblafestivalen gir kanskje ikke noen konkrete svar på overnevnte spørsmål, men forsøker i alle fall å ta problemet ved roten. Festivalen er skapt av damer, er med damer, men

1 1

for absolutt alle. P3-listede Fay Wildhagen skal spille folk-pop. Awesomnia blander hip hop, rap, poesi, funk, reggae og soul – på én gang. Sea Change opererer innenfor det hun kaller elektronisk drømmepop (vi etterlyser for øvrig en debatt hvor man kan etablere at «drømmepop» er den mest intetsigende betegnelsen i hele verden). Punkbandet Blomst, som har blitt kalt «det beste som har skjedd nordisk punk siden Ebba Grön», kommer. Dessuten får også litteratur og kunst spillerom på festivalen med aktører som Eline Lund Fjæren, Marta Breen og Johanne Ekhaugen. Et solid program, med andre ord. Det hadde det for øvrig vært selv uten at det hadde vært et direkte resultat av en debatt det var trist, men verdt å ta.

Lørdagsgodt 6.09

Onsdag 10.09

Pär Basset Band

Elsa & Emilie Release: “Endless Optimism”

kl. 18.00 GRATIS

kl. 21.00 cc: 100 kr

Torsdag 11.09

Lørdagsgodt 13.09

Gunnar Halle 4tet

Over The Trees

kl. 21.00 cc: 100 kr

kl. 18.00 GRATIS

Torsdag 17.09

Lørdagsgodt 20.09

Daniel Romano

(CAN)

+ Support: Bendik Brænne kl. 21.00 cc: 170 kr

World At Large kl. 18.00 GRATIS

Torsdag 02.10

Yuma Sun + Kindred Fever kl. 21.00 cc: 130 kr

cafemono.no billetter: tigernet.no

Presenterar

OSLO PSYCH FEST Vulkan Arena, 4.–6. september Etter modell av veletablerte Austin Psych Fest gikk Oslo Psych Fest av stabelen for første gang i fjor. Den lille festivalen nede i Revolverkjelleren var en suksess, og i år arrangeres Oslo Psych Fest i adskillig større lokaler på Vulkan, med band som Hawkind, Kåre & The Cavemen og Ulver på plakaten. Torsdag fremfører Ulver sitt siste studioalbum «Childhood’s End» fra 2012 i sin helhet. For 20 år siden var Ulver et av de første black metalbandene her til lands, men utviklet etter hvert et mer eksperimentelt lydbilde, som blander rock, kammermusikk, ambient, noise og elektronika. Blant annet. Hawkind er dét ultimate space rock-bandet, og pionerer i sjangeren. Siden starten i 1969 har de laget astronomisk heavy metal som få andre har gjort verken før eller siden. Kåre & The Cavemen trenger forhåpentligvis ingen introduksjon. Instrumentalrock-bandet ligger imidlertid dødt og har ikke gitt ut noe siden kritikerroste Long Day’s Flight ‘till Tomorrow (1999), men dukker opp med ekstremt ujevne mellomrom (blant annet som Euroboys med litt annen besetning). White Hills har holdt det gående i snart ti år. Med sin blanding av psykedeliskog stonerrock blir dette garantert en hyptotiserende affære. Fun fact: Bandet spiller seg selv i den kommende Jim Jarmusch-filmen Only Lovers Left Alive. ID: 20 // CC: 450,- (DAGSPASS) 1100,- (FESTIVALPASS).

4 1

15.AUG Franz Ferdinand Rockefeller 06.SEP Stephen Malkmus Parkteatret 09.SEP Kevin Morby Pokalen 11.SEP Gramatik Blå 14.SEP Rodrigo Amarante The Crossroad Club 04.OKT Gruff Rhys Vanguard 07.OKT The Antlers John Dee 15.OKT Fu Manchu Vulkan 16.OKT The Handsome Family John Dee 16.OKT Lucius Blå 17.OKT LA LUZ Revolver 22.OKTWild Child Vanguard 24.OKT Fink Parkteatret 26.OKT Welcome To The Night Vale Cosmopolite 28.OKT Woman’s Hour Vanguard 29.OKT The Magic Numbers John Dee 31.OKT Blaudzun Vanguard 11.NOV How To Dress Well Parkteatret 15.NOV Nothing Revolver 17.NOV Angus & Julia Stone Sentrum Scene 20.NOV Rival Sons Rockefeller 28.NOV Bahamas John Dee 29.NOV Yelle Parkteatret 04.DES George Ezra Parkteatret Forsalg:

www.billettservice.no OG WWW.TIGERNET.NO

Følg Goldstar på goldstar.no & facebook.com/GoldstarMusicAS

TEKST KARIMA FURUSETH

08/2014

UTELIV: FEM I BAGEN

2014

PROGRAM: SEPT 4-6. september / Vulkan Arena & Pokalen OSLO PSYCH FEST 2014

HAWKWIND (UK) KÅRE & THE CAVEMEN ULVER Performing Childhoods End WHITE HILLS (US) HOLY WAVE (US) QUILT(US) ELECTRIC EYE SPINDRIFT(US) NAAM(US) GRUMBLING FUR (UK) THE APRICOT LES BIG BYRD (SE) AL LOVER’S SACRED DRUGS (US) L’OBSCURITE (SE) 7. september / Pokalen

KARMA TO BURN HOT RUNNING BLOOD (US)

8. september / Pokalen

17. – 20 september / Vulkan Arena

ULTIMA

LONGITUDE / HUMPPAVVANTI! BEN FROST / KARIN KROG TCF / JEPPE JUST

22. sept

KINGS OF CONVENIENCE 23. september / Pokalen

FYSISK FORMAT LABELKVELD

HARABALL / MOON RELAY + SPECIAL GUEST

24. september / Pokalen

STURGILL SIMPSON (US) DIE WITH YOUR BOOTS ON (DJ SET) 26. september / Pokalen

1349

27. september / Pokalen

DISKORD

28. september / Pokalen

ZAUM / HYMN (CA)

Oktober / Pokalen & Vulkan Arena

FU MANCHU (US) SKAMBANKT

THE HOODED BAPHOMET TOUR 2014

UNAUSSPRESCHLICHEN KULTEN (CL) JACK OBLIVIAN (US) THE SHEIKS (US) ZOMBIEFICATION (MX) SEINABO SEY(SE) ELEKTROSTAT 2014 ROBERT PEHRSSON’S HUMBUCKER INCARCERATION (BR)

(SE)

9. september / Pokalen

KEVIN MORBY RYLEY WALKER

KRATER, NIFELHEIM (SE) NATUR (SE) VULCANO (BR) ATTIC, EXECRATION, STUDFAUST, FLIGHT

(US)

PREMIER LEAGUE / CHAMPIONS LEAGUE / NFL / TIPPELIGAEN /

(US)

ADECCOLIGAEN / FOTBALL VM /

12. september / Pokalen

SPORT OG DRIKKE / 10 SKJERMER /

FRK. FRYD

12-13 + 26-27. september / Vulkan Arena

DAG SØRÅS

TRE SONER / BRA LYD / DIGGE SOFAER / GODT DRIKKE

Maridalsveien 13

vulkanarena.no

Bill.: Billettservice.no og i døra

ØYVIND MORKEN

MARIE KOMISSAR

Hvis klubbscenen i Oslo er en kropp, er Øyvind Morken én av føttene som holder den oppreist. Den Full Pupp-affiliert produsenten, som senest i juli slapp sin andre utgivelse Gnagsår i Hjernen på etiketten, er en av fedrene bak klubbavkommet Untzdag på Jaeger. Lurer du på hvordan man fullfører setningen «en av Oslos beste DJer er …», vil de fleste enes at «Øyvind Morken» er et adekvat svar. Han har en uovertruffen evne til å sjonglere et snes sjangre i løpet av ett DJ-set, plukke bookinger fra øverste hylle til klubbkveldene, og er jevnt over en av Oslos mest imøtekommende personer bak DJbåsen. Spør han om hvordan man får tekniske ferdigheter, og han vil gi deg et svar av den gamle skolen: det handler om en følelse.

Musikkprodusent for P3 og mP3, musikkjournalist og DJ: Marie Komissar har nesten garantert en finger med i spillet når det kommer til hva du hører på radio, eller hva det er du danser til på klubb. Med tanke på at hun har turnert landet rundt med VG-lista, spilt på Øyanatt og Slottsfjell, og driver klubbkonseptet Cloudbusting med Margaret Berger i Trondheim, er ikke dét en overdrivelse. Da kan man jo prise seg lykkelig over at smaken hennes er ditto bra som resyméet.

1. Harvey Sutherland – Edges EP Echovolt Fantastisk EP med fire spor som ligger et sted mellom synth-funk og house fra en ny dude fra Melbourne. 2. Tempelhof – Drake (Young Marco remix) Hell Yeah Som vanlig leverer Marco en fantastisk remix. Gutten kan melodier, og er etter min mening den mest interessante personen på scenen om dagen. 3. Robert Hood – Interior Suspect Peacefrog Fra 2003, men en skive jeg plukker frem igjen og igjen. Det lages dessverre ikke techno som dette om dagen. 4. Montezumas Rache – Wu Du Wu Second Circle En slags «ghost dance», som de selv kaller det. Jeg kaller det bare voodoo-musikk. Vi skulle faktisk gi ut disse gutta på Luna Flicks, men så la vi ned hele labelet. Bra at Tako & Abel fra Red Light Records snappet dem opp fire år senere. (#snikskryt, jou. anm.) 5. Mono Junk – Shotokai Forbidden Planet Jeg tar tilbake det jeg skrev lengre opp, det lages fortsatt bra techno. I Finland.

08/2014

1. Lil Silva + Banks – Don’t You Love Fy fasan, den nye EP-en til Lil Silva er sykt fin. Et av høydepunktene er «Don’t You Love», og når den myke r&b-vokalen til Lil Silva og Banks kommer sammen med bassen etter to minutter, er jeg klar for å både kline og danse. 2. Christina Aguilera – Genie In A Bottle (Loveless Remix) Joda, det er kjæresten min som har remixet den, men det er også en av mine absolutte favorittlåter (og jeg er ikke det minste flau). Nå kan jeg endelig spille den på klubben, for det pianoriffet der får fart på føtter. 3. SOPHIE – Lemonade To minutter med sukkerglasert skitten poppete avansert elektronisk bassmusikk som nesten får hjertet til å stoppe av sukkersjokk og hjernen til å kollapse mens den prøver å finne ut hva i helvete man skal spille for å følge opp. Vanskelig å danse til viser det seg også at den er. Men jeg elsker den! 4. Tinashe – Vulnerable (Pomo Remix) Jeg synes Tinashe er en av de aller mest spennende r&b-stemmene akkurat nå, og det er ikke løgn når jeg sier at jeg har minst 15 remixer av «2 On» i iTunesen min. Men før «2 On» var det «Vulnerable», og Pomo har gjort en ekstremt smakfull og elegant remix av min favorittlåt fra mixtapen. 5. Meek Mill – Ima Boss Har børstet støv av 2011-arkivet og funnet mye glede i å droppe denne mot slutten av kvelden i det siste. Men bare hvis jeg føler meg som en BO$$, selvsagt.

NATT&DAG SOMMERFEST

1. AUGUST / FESTNINGEN RESTAURANT / ND_BAUMECKER (OSTGUT TON, DE), G-HA & OLANSKII, SEX JUDAS (LIVE), VINNY VILLBASS, DISKJOKKE, KARIMA, VARI LOVES OG PIECES OF JUNO. FOTO LISA BJORHEIM

NESTE NATT&DAG FEST: FØLG MED PÅ ND.NO OG NATT&DAG-APPEN

GE P P NOR RESENT

R ERE

STA N

KOMMENDE SHOW

GODKJENT MORSOM r

Sta

p på

- La

tte

Klu b bscenen

-Stand Up-

Et standupshow av og med Jonas Kinge Bergland

på KLUBBSCENEN

“Jentene på Latter leverer strålende” - VG

5 KOMIKERE - PER SHOW!

STUDENTPRIS

KR. 100,-

HVER TIRSDAG! Hver tirsdag, fredag og lørdag

NRK Nitimen

Dagbladet

Aftenposten

27. august til 13. desember

Dagbladet

PREMIERE: 19. september

24. september til 15. november

9. til 18. november

PREMIERE: 19. november

Middag og show fra kr. 640,- For bestilling 23 11 88 00 / For mer info se: www.latter.no Billett- og bordbestilling i restauranten: 23 11 88 00 – hotellpakker 815 52 442 – www.latter.no / www.billettservice.no / www.thonhotels.no/show 08/2014

September 12

October 22

September 13

October 28

September 20

October 31

SAIDA (BA OM Å FÅ SLIPPE Å BLI FOTOGRAFERT) Hvordan liker du å ha det hjemme? – Litt moderne! Vi har handla inn det meste av innredningen fra Dubai. Har du noe forhold til skandinavisk design? Liker du minimalisme? – Har ikke noe veldig forhold til det, men jeg har ikke så mange ting hjemme. Jeg har små barn, så jeg holder meg til nødvendighetene. En av ideene bak skandinavisk design har vært at ved å lage enkle funksjonelle ting ville man skape mer likhet i samfunnet, ved at møbler ble verdsatt for nytteverdien, et slags motesosialdemokrati, høres det lurt ut? – Ja, lurt det. Hva synes du om sånne innredningstriks, ha speil for at ting skal se større ut og sånn? – Det høres ut som noe styr.

October 4

November 15

October 11

December 6

First Wednsday of each month

COOL

Every Thursday

Every Monday

HELENE Hvordan liker du å ha det hjemme? – Det er forskjell på hvordan jeg har det, og hvordan jeg liker å ha det. Jeg liker for eksempel å ha det rent og pent, men det er ekstremt rotete. Har du noen spesiell stil? Hvor handler du møblene dine? – IKEA eller Finn.no Har du noe forhold til minimalisme? – Det ser flott ut, men det virker litt vel sterilt. Jeg tror aldri jeg kunne levd sånn. Ideen bak skandinavisk design, sånn funksjonalistisk og minimalistisk stil, var delvis å motarbeide forskjeller ved at alle skulle ha råd til pene møbler, er det en god idé? – Jeg tror ikke design kan skape likhet i samfunnet, på noen som helst måte. Og funkisting er vel noe av det dyreste man kan kjøpe, så den ideen holder ikke helt mål. Når det gjelder de arkitektoniske ideene har de jo en effekt i at det kan heve boligstandarden, men rent interiørdesignmessig tror jeg ikke det hjelper noe særlig.

SESSIONS

FOLK I DESIGNBUTIKKER PÅ GRØNLAND OM SKANDINAVISK DESIGN

ODA Ideene bak skandinavisk design har vært basert på en likhetstanke, at det skal utjevne forskjeller, tror du det fungerer? – IKEA gjør kanskje at flere har råd til å pusse opp. Har du noen innredningstips? Hvordan er det fint å ha det hjemme? – Jeg liker det veldig minimalistisk og rent, med noen innslag av farger. Noen detaljer i knæsje farger; det synes jeg er fint. Et Buddha-hode i turkis for eksempel. 58

08/2014

Statens 127. Kunstutstilling Høstutstillingen 2014 Kunstnernes Hus 13. september – 12. oktober

NASRA Hvordan liker du å ha det hjemme? Har du en spesiell stil? – Hjemmekoselig. Jeg liker at når du kommer hjem fra jobb, så er det litt chillern. Jeg har veldig mye brunt da, jeg elsker fargen brunt, jeg synes det har en beroligende effekt. Har du noe forhold til minimalisme? – Jeg liker å ha altfor mye ting, men jeg har basic-ting også. Er du glad i skandinavisk design? – Jeg er veldig glad i IKEA! Jeg er IKEA-kunde, jeg. Kan jeg ta bilde? – Ja, kjære. Men bare hvis jeg får ta på lipgloss først.

Er det mulig å bo i dagens Norge uten å bli sugd inn i et minimalistisk og gjennomfunksjonelt designhelvete? Vi dro til Grønland for å finne ut om hovedstadens nipsbastion holder stand.

Hugh Masekela buika Gilles Peterson Souad Massi khaled Huun-Huur-tu ebo taylor Melingo Marinah Ayo Dengue Dengue Dengue trygve Seim rumi Songs beirut&beyond (ZA)

(eS)

TEKST/FOTO LARS GJESVIK

(Fr/CH/Uk)

(DZ)

(rU-tY)

(GH)

(Ar)

(eS)

(De/NG)

SARA Har du noen innredningstips? Hvordan liker du å ha det hjemme? – Jeg bor i leiligheten til en gammel dame, som har veldig mange klassiske møbler, og jeg får ikke lov til å bytte dem ut. Jeg hadde lyst til å kjøpe noe litt mer moderne, ikke hypermoderne, men litt moderne. Jeg fikk bare bytte sofaen fordi jeg fikk vondt i ryggen av den. Og byttet tv-en med en flatskjerm. Har du noe forhold til minimalisme? Ha lite ting og sånn? – Ja! Jeg liker ikke å ha masse møbler. Jeg vil ha ting som er nyttige; ting jeg bruker.

JAMILA (BA OM Å FÅ SLIPPE Å BLI FOTOGRAFERT) Hva er ditt forhold til skandinavisk design? Minimalisme og sånn? – Om du har mye eller lite, er ikke det som avgjør om det er pent eller ikke. Ok. Hvordan liker du å innrede hjemme? – Det viktigste er at det ikke er noen problemer.

(Pe) (NO/Se)

(Lb)

blitz the Ambassador (GH) Mdou Moctar (Ne) Monica ifejilika (NG/NO) OY (GH/CH) Nordic Namgar (NO/rU/Fi) kvam & Hammerø (NO) the brother Moves On (ZA) Fatima (Se/Uk) Alif ensemble (SY/Lb/PS/ eG/iQ) Dead Combo (Pt) Sheldon blackman (tt/NO) bafana Nhlapo (NO/ZA) Maurice Louca (eG) Witchtrap (CO) tanjaret Daghet (SY) Dj Marfox + Dj Nigga Fox (Pt/AO) islam Chipsy (eG) Danny Maroc (NO/MA) Antal rush Hour (NL) boddhi Satva (CF) Open Xpression (NO) Los Plantronics (NO/MX) barnas verdensdager pluss mye mer...

FØLG OSS PÅ:

kjØP biLLetter PÅ:

billettservice.no 7-eleven, Narvesen & Posten

facebook.com/osloworld twitter.com/osloworld www.osloworld.no

08/2014

MAT FEDORA Frognerveien 22 Tlf 474 73 644 Skal du unne deg en ordentlig amerikansk frokost i Oslo, har du inntil nylig måttet lage den selv, men med Fedora har Oslo endelig et sted der verdens beste og mest usunne start på dagen kan nytes i hele sin overdådige årefortettende herlighet. For selv ikke på Nighthawk, Oslos presumtivt autentiske diner, har det vært mulig å få tak i den høyt elskede og dypt savnede kaloribomben av en frokost.

BON LIO Fredensborgveien 42 På Bon Lio får du Tapas uten kjøttboller. Heldigvis! Bon Lio er en ny type tapasrestaurant, en slags gastrobar som sprer haute cousine til folket, i små doser og derfor til folkelige og overkommelige priser.

Norges største formidler av hybler og bofellesskap. Helt gratis!

LE BENJAMIN Søndre gate 6 Fantastiske råvarer, teknisk perfekt og til og med noen originale vrier på den gourmetpimpa klassiske rustikke franske maten. En definitiv favoritt blant byens beste kokker. Kunnskapsrike og hyggelige servitører leverer hovedstadens beste service. Dagens meny (treretter): 398 kr (femretter): 530 kr

MASCHMANNS MATMARKED Karenslyst allé 51

6 6 5 3

Kolonial

Ferskvare

Pizzeria og baker

Brasseri

Maschmanns Matmarked er en mathall i miniatyr plassert på Skøyen i Oslo, drevet av familien Tvenge. Her finner du alt fra baker til pizzeria, kolonialforretning, ferskvaredisk og brasseri. Det er luksus, kvalitet og spesialiteter fra du entrer sjappa til du ender i brasseriet. Men der stopper også begeistringen.

FOTO VESLEMØY VRÅSKAR

TACO REPUBLICA Torggata 30 På Taco Republica kan du ikke bestille bord og stedet er alltid fullt. Tacoene koster ca. femti kroner stykket og du trenger omkring en fem-seks stykker for å mettes. Stedets spesialiteter – blant annet en som består av friterte tortillaer, en tykk, kraftaktig saus og en hjemmelaget hvitost – er helt fantastisk og utrolig mektig. Limekaken er også top notch.

FAUNA Solligata 2 Tlf 416 74 543

ORO Tordenskjoldsgate 6a Tlf 23 01 02 40

Leken tilnærming til mat pakket inn i en streng moderne nordisk innpakning. Fauna forbløffer anmeldere ved å være umulig å plassere i bås, og ved at den tvinger deg til å ta stilling til det som faktisk møter deg på tallerkenen. Restauranten leverer topp mat, rettene er teknisk avanserte – ofte lekne overraskelser kamuflert i ny-nordisk drakt. Når du attpåtil kan slippe unna med å betale femten hundre spenn for magien, inkludert vin, er det nesten ingenting å utsette på Oslos heiteste nykommer. Femretter + vinmeny: 1445 kr

HARD ROCK CAFE Karl Johansgate 45

EGON Byporten

Alt på Hard Rock Café er så gjennomkommersielt, pregløst og ufarlig som det kan bli på en amerikansk konseptrestaurant lokalisert i Norge bemannet med svensker. Et sted der sjelen – og ganen – din blir nachspielvoldtatt av en stor glatt multinasjonal Hard Cock. Burgere: 175kr – 192kr

MUNCHIES Bernt Ankers gate 8

SMIA Opplandsgata 19

Godt gjennomført burgerkonsept. Vi fikk kjempeservice av en jente som ga oss rikelig med oppmerksomhet. Hadde Munchies hatt grillen til Burger Bar (som de trumfer hva gjelder gjennomføring) hadde de rukket helt til topps. Det eneste det er å utsette på Munchies, foruten manglende kullgrill, er at man ikke får utdelt nok servietter. Uansett: hos Munchies får man tilfredsstilt sine «munchies». Åpent til 03.30 på fredager.

Smia er sannsynligvis det beste stedet å ta med en date her i byen – det er utenfor allfarvei, men likevel sentralt plassert midt på idylliske Vålerenga. Smia legger ambisiøst opp til å både servere á la carte og ha to menyer med en tre- og en femretter og alt holder høyt nivå. Det som er litt ekstra spennende med Smia er at det er den eneste av Oslos bedre restauranter som utelukkende blir drevet av et team kokker med x-kromosomer.

Luksus! Tydelig rød tråd, topp kvalitet, klassisk inspirert mat med originale vrier. Oro er på vei tilbake til gamle høyder, men i en ny innpakning. Allerede i toppsjiktet, men vil bare bli bedre etterhvert som samspillet mellom de to nye kjøkkensjefene fortsetter å utvikle seg. Dagens meny (fireretter + vinmeny): 1540 kr Dagens fiskemeny (femretter + vinmeny): 1740 kr Smak av Oro (åtteretter + vinmeny): 2300 kr

Et skrekk-kabinett. Egon Byporten er restauranten med høyest omsetning i Norge, men opplevelsen er påtatt hjemmekoselig, masseprodusert, dyr og fullstendig smakløs. Kombinasjonen av falsk hjemmekos og effektiv butikk blir så fremtredende at stemningen ikke er til å holde ut.

TIJUANA KJØKKEN & TIKI BAR Thorvald Meyers gate 61

4 6

Mat

Drinker

Det rikholdige rom- og tequiladominerte drinkkartet – servert i mugger – på Tijuana Kjøkken & Tiki Bar imponerer. Tacoen når imidlertid ikke helt til topp.

BURGER BAR Folketeaterpassasjen Junkfood til høye priser er hot om dagen, og NATT&DAG hadde ett lovende og ett skuffende møte med nykomlingen Burger Bar. Det siste besøket sto dessverre ikke til mer enn en toer på terningen.

2 60

08/2014

ARAKATAKA Mariboes gate 7 Tlf 23 32 83 00 Arakataka har lenge vært den restauranten i Oslo hvor du får best mat per krone. Dette stemmer fortsatt, selv om Fauna, Lokk og Le Benjamin puster Arakataka i nakken. Arakataka leverer. Alltid. Dagens meny (fireretter): 475 kr/525 kr med ostefat. Egenkomponert meny fra á la carte (femretter): 545 kr

MAT

HOVED

r septembe

I ACHSP

EKET 12. BIBLIOT

N RÆRT LI T TE

DJEVELEN ER I DETALJENE Ylajali anno 2014 er et av Oslos mest raffinerte hedonisttempler og har fortjent sin nyervervede Michelin-stjerne til fulle. TEKST TORE ANDVIG FOTO PRESSE YLAJALI St. Olavsplass 2

ALLEREDE FØR Even Ramsvik kom inn i bildet, var Ylajali regnet for å være en av Oslos aller beste restauranter. Ylajali var den eneste ordentlige gourmetrestauranten som ikke var priset tilsvarende det Maaemo er i dag. Det var hovedstadens første rimelige gourmetrestaurant. Men da Ramsvik tok kontrollen for snart fem år siden ble forventingen skrudd opp ytterligere noen hakk, og allerede etter to år var hele Mat-Oslo så imponerte at det var unison enighet om at Ylajali var overmoden for en stjerne i den berømte Michelin-guiden. Likevel var det ikke før i år at restauranten endelig kunne smykke seg med en. Når du har fått en Michelin-stjerne, skal servicen være upåklagelig. Det er tilfellet også her, men Ylajali har i motsetning til mange andre gourmetrestauranter tilpasset seg det norske lynnet, og avbryter ikke samtaler med å forklare hver eneste av de nesten tjue serveringene i lange utgreiinger. I stedet har de samlet menyen i en liten bok du kan lese mens du venter på å starte gildet. Boken er en fin guide å ha under hele middagen og gjør det enkelt å følge med ettersom måltidet skrider fremover. Det er flere av disse små detaljene, disse tilsynelatende ubetydelige innovasjonene, som gjør at helhetsopplevelsen på Ylajali er helt i toppsjiktet. Men det er først og fremst maten som løfter stedet fra elegant gourmetrestaurant til mattempel.

DESSVERRE HAR VI ikke plass til å gjennomgå hver eneste rett, men la oss si det slik: Det er ikke bare rettene du får på Ylajali

som er utsøkte, menyen er også perfekt sammensatt. Hver eneste rett er et skritt videre på veien til en sammensatt helhet. Vi har kanskje fått enkeltretter som har vært mer spennende isolert sett, som har forundret og lekt mer med sansene, men vi har sjelden opplevd en like gjennomtenkt, gjennomarbeidet og godt levert meny i sin totalitet. Maten er også langt fra fantasiløs. Bruken av vedovn er genial og gir den elegante maten et rustikt, nesten røft preg, som egner seg perfekt til det beste Norge har å tilby av råvarer. Ylajali har blitt inspirert av den nye skandinaviske trenden, men har tilpasset den til norske råvarer. Disse har mer smak og bør tåle mer krutt og en røffere tilberedning enn råvarene sør for Skagerak. Menyen består av sjøkreps, makrell, løyerom, kamskjell, piggvar bakt i høy, sveler (laget ved bordet), den mest utsøkte kråkebollen vi har smakt og mye mer. DA MÅLTIDET nærmer seg slutten, vinen har begynt å virke og tilfredsheten er fullkommen, stopper vi en servitør og bemerker at det ikke er noe «gutta-bord» her. Ylajali er heldigvis forskånet mot dette fenomenet av høyrøstede bord med relativt unge menn som spiser på dyre restauranter før de går ut på byen. Det siste du vil være vitne til når du spanderer nesten tre tusen koner på en middag, er å måtte bevitne en bisarr form for gourmetpissekonkurranse; disse bordene med for mye testosteron, høye samtaler og penger, blottet for intelligens og klasse, er nesten ubeskrivelig irriterende fordi de stjeler hele oppmerksomheten til resten av rommet. Servitøren smiler lurt og svarer: «Vi har ikke store nok bord.» The devil is in the details. Ylajali har planlagt og tenkt på alt for at gjestene skal få den perfekte matopplevelsen.

Velkommen til årets litterære nachspiel på Hovedbiblioteket DJ-er:

Audun Vinger - Tina Åmodt - Samsaya Aslak Sira Myhre Aldersgrense: 20 år Dørene åpner kl 21:00

Bruken av vedovn er genial og gir den elegante maten et rustikt, nesten røft preg, som egner seg perfekt til det beste Norge har å tilby av råvarer. 08/2014

4. - 20. OKTOBER:

KUNST

LEGOFESTIVAL!

Tors. 16. okt. kl. 19 - 23: EUROPE, EUROPE 18. september – 1. februar 2015 Astrup Fearnley Museet Alle kontinenter er helt absurde og corny på hver sin måte, men hey, Europa? Hva skal man si? For en totalt sprø og hyperkompleks historie dette kontinentet har på slep. Sånn sett blir man umiddelbart alltid litt skeptisk til disse utstillingene som skal favne mye, kanskje litt for mye. Enten det gjelder «Maleriet» eller «Europa», ville vi selv følt en viss sunn avmakt dersom vi skulle vise hva det handlet om. Men det er selvsagt lov å prøve seg. I Astrup Fearnley sitt tilfelle er det tretti unge kunstnere under 35 år fra åtte europeiske byer: Oslo, Berlin, Brussel, Paris, London, Zürich, Praha og Lisboa. Utstillingens hovedtema er unge kunstneres mobilitet og migrasjon i Europa. Disse skal i samlet tropp gi oss en pekepinn på hva som skjer i Europas storbyer akkurat … nå!

HØSTUTSTILLINGEN 2014 13. september – 12. oktober Kunstnernes Hus Som Nietzsche en gang sa til sin søster over en kopp te: «Høsten er tiden for å være reaksjonær!» Den litt humørløse tilbøyeligheten til å la være å anbefale Høstutstillingen er der, men kom igjen a, man kan ikke nekte for at det er litt gøy å svinge innom denne historiske og psykedeliske potpurrien av en utstilling. Eller hva? For ikke å snakke om det hysteriske sirkuset rundt: Bermen kommer, gamle vrak kommer, snottete ungdom kommer, mainstreammedia kommer, kulturdritten kommer, Dronningen kommer, og sist, men ikke minst … DU kommer! Haha! For en jævla suppe! Sees inne, da!

SENT (18 år) 16. okt. 19 - 23 Vanlige åpningstider: Mandager: Stengt Tirsdag–fredag: 09–16 Lørdag, søndag og helligdager: 11–18 BUSS: 54,25 og 22 TOG: Gjøvikbanen T- BANE: til Storo, og videre med trikk nr 11/12 www.tekniskmuseum.no 62

08/2014

THE TENANT Lena Henke, Josef Strau, Felix Gmelin, David Lieske and Than Hussein Clark, Hedda Grevle Ottesen 17. september VI, VII Galleriet som stakk av med Osloprisen for Årets Kunst 2013 er igjen på flyttefot. Ikke før de hadde flyttet inn i lokalene i Gamlebyen, meldte komplikasjoner og uhell seg. Nå tar de en brekksladd fra Oslo Øst til sentrum, rettere sagt i Tordenskiolds Gate 12. Fra den hyggelige og hardarbeidene gallerieieren Esperanza Rosales, får vi også vite at åpningsutstillingen nettopp handler om all paranoiaen og forholdet til naboer i en flytteprosess. Denne avisen har fra dag én støttet VI, VII sin etablering i byen og ønsker galleriet lykke til videre i nye lokaler.

KUNST

Kunstnere Gabriel Abrantes (1980) & Katie Widloski (1986), Nel Aerts (1987), Harold Ancart (1980), Ed Atkins (1982), Neil Beloufa (1985), Juliette Blightman (1980), Petter Buhagen (1983), Simon Denny (1982), David Douard (1983), Anke Dyes (1980), Joana Escoval (1982), Loretta Farenholz (1981), Eloise Hawser (1985), Camille Henrot (1978), Hedwig Houben (1983), Emil M Klein (1982), Barbora Kleinhamplová (1984), Richard Loskot (1984), Helen Marten (1985), Joakim Martinussen (1984) & Halvor Rønning (1984), Mélanie Matranga (1985), Inka Meißner (1980), Caroline Mesquita (1989), Kaspar Müller (1983), Model Court (Lawrence Abu Hamdan, Sidsel Meineche Hansen, Lorenzo Pezzani, Oliver Rees), Shelly Nadashi (1981), Katja Novitskova (1984), Richard Parry (1983), Aurora Passero (1984), André Romão (1984), Pamela Rosenkranz (1979), Pavla Sceranková (1980), Mariana Silva (1983), Patrick Staff (1987), Pavel Sterec (1985), the--family (Wojciech Kosma, Jessica Lauren

HERE WE GO AGAIN, HAPPY AS CAN BE ALL GOOD FRIENDS AND JOLLY GOOD COMPANY NEVER MIND THE WEATHER, NEVER MIND THE RAIN. NOW WE’RE ALL TOGETHER, WHOOPS SHE GOES AGAIN. LA DEE DAH DEE DAH, LA DEE DAH DEE DE ALL GOOD FRIENDS AND JOLLY GOOD COMPANY &ONKEL BLÅ. VARIASJONER Vanessa Baird 14. september – 11. oktober OSL contemporary At Vanessa Baird har tilbakelagt et unormalt turbulent år, er det ingen tvil om. Hvem hadde på forhånd trodd at et relativt uskyldig figurativt maleri i sammenheng med en utsmykning skulle skape så mye rabalder i Norge på 2000-tallet? Det som overrasket mest var kanskje formen det hele tok. Dersom staten legger listen ved dette spesifikke maleriet, står det dårlig til – da sitter jakken jævlig stramt. Men dessverre et dette bare et av mange eksempler på en tendens vi har sett en stund: Norsk offentlig kunstutsmykning er kjemisk renset for kritisk politisk innhold. Kunstnere som på et eller annet vis jobber politisk burde holde seg for gode til å samarbeide. De få gangene noe med brodd går igjennom, er det som regel fordi verket går over hodet på de som antok det. Til og med når et arbeid ikke er politisk, som i Tori Wrånes absurde sak, klarer et eller annet åndssvakt menneske, hånd i hånd med en enda mer åndssvak institusjon, å få det fjernet eller sensurert mot kunstnerens vilje. Kunsten skal være H-Y-G-G-E-LI-G, terapeutisk, godt for sjela og åndelig påfyll til du spyr regnbuer. Her er et helt seriøst og gratis forslag til offentlig utsmykking med edge: tenn på lokalene til KORO og bevar de utbrente ruinene som en

evig påminnelse på hvordan man ikke skal behandle kunstnere. Baird skal i sin utstilling hos OSL vise to serier akvareller laget i 2013 og 2014. Del én av serien viser koloristiske akvareller og rødt pigment som blør ut i papiret. Del to av serien er basert på en

barnebok som vi selv hverken skjønte eller likte da vi var små pjokker. Boken heter noe så syrete som Tante Grønn, Tante Brun og Tante Fiolett. Hæ?! Akvarellserien i 50x70cm har akkurat blitt vist i Gøteborgs Kunstmuseum, og nå står Oslo for tur.

AN APPETITE FOR PAINTING, SAMTIDSMALERI 2000–2014 12. september – 4. januar 2015 Museet for samtidskunst Samtidsmuseet har i de senere år gjort en slags undersøkelse av kunstens forskjellige disipliner. Til nå har de vært innom tegning, lyd, installasjon, video og – nå sist – maleri. Serien avsluttes med et litta skråblikk på fotografiet. Ideen til serien

skal visstnok ha oppstått da de viste den nyansatte direktøren, Sabrina van der Ley, rundt i museets enorme magasiner. Det åpenbare spørsmålet fra direktørens side om nøyaktig hva som befant seg der nede i kjelleren ble altså besvart med disse fem utstillingene. Ifølge museet selv har fokuset på samtidsmaleriet også vært en het potet på den globale kunstscenen det siste

året. Eksempler på det er Painting Forever! i Berlin, Why Painting Now? i Wien og Painting Now! på Tate Britain i London. Her kunne vi sikkert diskutere maleriets død og problematisert global kunstdiskurs til det vokser en bukett malerpensler ut av rumpa på deg, men akkurat den ballen lar vi ligge nå.

Europe, Europe 18.09.14–01.02.15

Elizabeth Taylor, Llewellyn Reichman, Dwayne Browne, Irene Moray), Peter Wächtler (1979), Hannah Weinberger (1987), Tori Wrånes (1978) Alternative Spaces New Theater (Berlin), åpner 25.09. Abilene (Brussel), åpner 09.10. A Certain Lack of Coherence (Porto), åpner 23.10. Arcadia Missa (London), åpner 06.11. 1857 (Oslo), åpner 20.11. Treize (Paris), åpner 04.12. ETC gallery (Praha), åpner 08.01. HA-CIE-ND-A (Zürich), åpner 22.01. Korrespondenter John Beeson, Tyskland. Fredi Fischli, Sveits. Monica Holmen, Norge. Martha Kirszenbaum, Frankrike. Vaclav Magid, Tsjekkia. João Mourão, Portugal. Anne-Claire Schmitz, Belgia. Luis da Silva, Portugal. Jamie Stevens, England. Kuratorer Thomas Boutoux, Gunnar B. Kvaran og Hans Ulrich Obrist

TEKST EMIL FINNERUD

08/2014

SCENEKUNST ET DRØMSPILL Av August Strindberg Regi: Calixto Bieto Nationaltheatret, hovedscenen 9. september til 18. oktober Denne kjente spanske regissøren, med et navn som høres ut som en skurk i Star Trek, fikk sitt store gjennombrudd da han i første scenen av en Verdiopera lot rundt halvparten av skuespillerne sitte på dass med buksene rundt anklene. Calixto Bieto er nå viden kjent som en «kontroversiell» regissør, og når han i høst gjester Nationaltheatret for å iscenesette Strindberg-klassikeren Et Drømspill, er arrangøren påpasselig med å påpeke nettopp hvor bad boy Bieto er. Vi advares blant annet om at om at spanjolen er kjent for å «sprenge grensene for hva som er mulig å få til på en scene». Du trenger ikke en grad i kunsthistorie for å vite at det har gått inflasjon i begrepet om den radikale kunstneren, og at det å hentyde til kunstnerens «unike evne» til å pisse på etablerte tradisjoner, anvendes regelmessig,

GJENGANGERE Av Henrik Ibsen Regi: Victoria Meirik Nationaltheatret, Malersalen 9. september til 2. oktober Den godeste Henrik Ibsen utviklet, som vi vet fra norsktimene på videregående, en dramatisk form hvor fortiden virker inn på nåtiden. I de ibsenske stuer hersker det i utgangspunktet fred og fordragelighet, men det går ikke lang tid før beboerne innhentes av skjulte hemmeligheter, og med ett blir livene deres uendelig mye mer kompliserte. Dette er også tilfelle i Ibsens Gjengangere. Det hele starter med at den kunstnerisk anlagte Osvald vender hjem etter å ha levd det vi må anta var et utsvevende bohemliv i Paris. Når Osvald forelsker seg i en av husets tjenestepiker, ser mamma Alving seg nødt til å avsløre en hemmelighet hun har forsøkt å holde skjult i alle disse årene. For, det har seg altså slik at Osvalds far slett ikke var noen hedersmann, men en utro dranker, og jenta Osvald har forelsket seg i er et resultat av farens utenomekteskapelige strabaser. Som om denne kinkige incestuøse situasjonen ikke var nok, viser det seg også at Osvald har pådratt seg en ikke navngitt kjønnssykdom som et resultat av farens promiskuøse adferd. Når Nationaltheatrets setter opp stykket til høsten, har regissør Victoria Meirik latt seg inspirere av skrekkfilmer, og transformert Ibsens kinky og melodramatiske skildring av arvesyndens fatale konsekvenser til en psykologisk thriller. Ifølge arrangøren vil vi få se the shit hit the fan når «hemmeligheter, intriger og løgner virvles opp, og skam, sykdom og utro ektemenn kaster skygger over den oppvoksende generasjonen».

både av kunstner og arrangør, for å dekke over manglende kunstneriske evner. Dette er i og for seg en akseptabel praksis, for ingenting spriter opp kunstsfæren som dårlige kunstnere med talent for systemkritikk. Men i dette tilfelle er det mye som tyder på at vi

har å gjøre med en regissør som i tillegg til å være nyskapende, er gjennomtenkt, intelligent og dyktig. Så når Nationaltheatret etter sine illevarslende uttalelser spør om vi våger å bli trukket ut av våre respektive komfortsoner, er svaret: ja, for pokker!

JEG SATT PÅ EN STEIN OG SÅ UT OVER «HAVET» Magnus Myhr Black Box Teater, Lille scene 9. – 12. oktober Magnus Myhr har siden han var ferdig utdannet danser ved Kunsthøgskolen i Oslo vært med på en imponerende mengde gode forestillinger, både som danser, koreograf og skuespiller. I flere av disse kunstprosjektene har det å være utenfor normalen stått sentralt, og denne tematikken er også viktig i hans første egenproduksjon. I Jeg satt på en stein og så ut over «havet» tar Magnus Myhr utgangspunkt i sine egne opplevelser av det å være homo på et småsted i Trøndelag med knappe 5900 innbyggere. Myhrs manglende evner innen sport og sviktende interesse for friluftsliv, i kombinasjon med en tendens til å vrikke på rumpa når han går, gjør at livet i Målsjøgrenda i Klæbu fortoner seg noe komplisert. I et forsøk på å gli inn i omgivelsene gjør Myhr et tappert forsøk på å være en såkalt manne-mann: «Jeg har prøvd å ikke se så homo ut og jeg har løfta på jenter opp og ned og bortover og opp igjen mens jeg har vært livredd». Inspirert av hvordan Henrik Ibsens Hedda Gabler «gikk rundt med en pistol og var undertrykt før hun endelig gjorde noe med saken», annonserer Myhr at nok er nok. Oppgjørets time er kommet.

EIT HAV AV SLIKE SOM KASPAR HAUSER Av Felicia Zeller Det Norske Teateret, scene 3 11. september – 2. oktober Livet til Kaspar Hauser, en mann som etter sigende skal ha tilbragt barndommen i et mørkt fangehull før han en dag i 1828 dukket opp i gatene i Nürnberg, har fascinert mange, blant annet kongen av poetisk voice-over, regissør Wener Herzog. I hans filmatisering portretteres den ulykksalige Kaspar av den minst like ulykksalige Bruno S. Bruno: en uønsket sønn av en prostituert som tilbrakte størsteparten av barndommen ved ulike offentlige institusjoner. Der Herzog lar et tidligere barnehjemsbarn belyse Kaspar Hausers liv, har dramatiker Felicia Zeller latt historien om Kaspar belyse barnevernsinstitusjonen. Eit hav av slike som Kaspar Hauser er basert på Zellers feltstudium av kontorhverdagen blant ansatte i det tyske barnevernet. I stykket får vi se hvordan byråkratiseringen av medmenneskelighet fortoner seg som en selsom og kald affære for Bjørn, en overarbeidet saksbehandler hos barnevernet som fortvilet forsøker å «vere en menneskevenn når ein er bunden av paragrafar og institusjonelt regelverk», som det heter på Det Norske Teaterets hjemmesider.

FREMDELES STORM Av Peter Handke Nationaltheatret, hovedscenen 21. – 22. september Det at Ibsenprisvinner Peter Handke fant det naturlig å tale i begravelsen til en balkansk folkemorder, skaper, naturlig nok, grobunn for en del skepsis. Kunstnere er, historisk sett, minst like feilbarlige som resten av oss, og selv om det ikke bør være en praksis å se gjennom fingrene når en forfatter flørter med fascistisk nasjonalisme, betyr ikke det at sensur er en god løsning. Den østerrikske Handke bodde i det sovjetiske Pankow-distriktet i Berlin etter krigens slutt. Da han studerte på universitetet, ble Handke – sammen med blant annet den østeriske nobelprisvinneren i litteratur, Elfride Jelinek – medlem av den litterære klikken kalt Gazergruppen. I likhet med Jelinek benytter Handke seg av nye og eksperimentelle litterære grep i sine skildringer av nyere europeisk historie. I Fremdeles Storm (Immer noch Sturm) synliggjør Hanke hvordan fortid og nåtid ikke er adskilte størrelser i etterkrigstidens Europa. De døde slutter ikke å hjemsøke forfatteren, og han tvinges til å skrive ut deres historier: «Det er ikke jeg som ikke kan la dere være i fred. Jeg finner ingen ro, kan ikke hvile. Det er dere som ikke lar meg være i fred». Det er historien om en slovensk bondefamilie som opplever undertrykkelse og språkforbud under nazistenes styre, for så, etter et par uker, på nytt å fratas friheten. Når den prisbelønnede oppsetningen til regissør Dimitri Gotscheff nå settes opp på Nationaltheatret under Ibsenfestivalen, er det opp til deg om du vil boikotte kunstneren eller ikke.

08/2014

TEKST TORA OPTUN

«…enda en svær forestilling fra Det Norske Teatret» VG

«Sterkt om svakhet» DAGBLADET

WOYZECK EIT MUSIKALSK MARERITT

MUSIKK AV TOM WAITS OG KATHLEEN BRENNAN i ein versjon av Robert Wilson «…en fremragende forestilling…» AFTENPOSTEN

«Woyzeck er en usedvanlig sterk og spennende start på høstsesongen» KLASSEKAMPEN

HAUSTEN 2014 WOYZECK av Georg Büchner i ein versjon av Robert Wilson, Tom Waits og Kathleen Brennan INGENTING AV MEG av Arne Lygre EIT HAV AV SLIKE SOM KASPAR HAUSER av Felicia Zeller HAMLET av William Shakespeare JEPPE av Lothar Trolle etter Ludvig Holbergs skodespel KALVØ av og med Are Kalvø SENSURERT av Kim Atle Hansen DET MERKELEGE SOM HENDE MED HUNDEN DEN NATTA av Mark Haddon SHOCKHEADED PETER av Julian Crouch og Phelim McDermott …OG MEIR – sjå www.detnorsketeatret.no FØLG OSS facebook.com/detnorsketeatret @detnorsketeatre @detnorsketeatret

GRATIS MEDLEMSKAP FOR ALLE MELLOM 15 OG 25 ÅR! Bli medlem av UNGDOMSKORTET og kjøp billettar til kr 100.

Les meir og kjøp billettar på detnorsketeatret.no

SCENEKUNST

Øystein Johansen Vant Osloprisen Årets Scenekunst 2013 for forestillingen A Thing of Beauty. Der viste han hvordan seriemorderen Jeffrey Dahmers barndomshobby utviklet seg til en besettelse, og hvilke grufulle konsekvenser dette fikk. Vi skrev: Johansen beviste at han er en dyktig regissør og en mester i å frike folk fullstendig ut, blant annet ved å insistere på et imponerende tilbakelent tempo som skapte en trykkende ubehagelig stemning.

Nå har Johansen laget en ny forestilling om seriemorderen: The Dahmer Syndrome, som ble vist på Black Box Teater 27.-31. august. Skuespiller Marius Mensink hadde igjen hovedrollen som Jeffrey Dahmer. Forestillingen skal vises i Trondheim til neste år.

Å FALLE FOR EN SERIEMORDER Regissør Øystein Johansen har laget enda et stykke om seriemorderen som kjærtegnet sine ofre til døde. TEKST TORA M. OPTUN FOTO CHRISTIAN BELGAUX – DET FØRSTE JEG tenkte da jeg så et fotograf av Jeffrey Dahmer, var: wow, han var skikkelig kjekk! Jeg ble fascinert av at jeg kunne finne en person som har gjort så grusomme ting attraktiv. At jeg lett kunne latt meg forføre av ham. Det var for tre år siden at en kompis av regissør Øystein Johansen introduserte ham for seriemorderen. Med The Dahmer Syndrome er Johansen nå aktuell med sin andre forestilling om Dahmer, mannen som i 1991 ble dømt for å ha drept, voldtatt, partert og spist 17 menn og gutter. I stykket forsøker Johansen å se verden med Dahmers logikk; at hans univers kan være tiltrekkende samtidig som det er frastøtende.

Bildene av den amerikanske seriemorderen har utvilsomt noe tiltrekkende ved seg; det slørete blikket og antydningen til et smil. Hva er det som gjør at vi lar oss fascinere? – For min del var det mest spennende med Dahmer at han var så normal. Han levde et helt vanlig liv hvor han jobbet på en sjokoladefabrikk i Milwaukee. Han hadde få venner, men naboene så på ham som en vennlig og stille nabo. Ingen kunne tro at han drepte og spiste de mennene han tok med hjem. Dahmer ville komme nær sine ofre, han ville være så nær at han drepte dem for å komme helt inn til dem. 66

08/2014

Johansen påpeker at ønsket om å være nær de en er glad i er gjenkjennelig, men at Dahmer – åpenbart – tok det til sin ytterste konsekvens. Fremgangsmåten til Dahmer bærer ifølge Johansen preg av at morderen følte en slags forvridd kjærlighet til sine ofre. – Dahmer nærmest kjærtegnet sine ofre til døde. Det var en blanding av kjærlighet, seksualitet og kannibalisme. Han var svært forsiktig med hvordan han gikk frem. Han dopet ofrene sine slik at de ikke skulle føle smerten ved å bli drept. I din første forestilling om Dahmer, A Thing of Beauty, rettet du fokuset mot barndommen og hans fascinasjon for dyreskjeletter og taksidermi. I utgangspunktet er dette en sær, men ufarlig interesse. Men hos Dahmer utvikler dette seg til en farlig besettelse – han tok vare på kroppene og skjelettene til sine ofre. Hva fikk interessen til å ta en slik farlig vending? – I A Thing of Beauty ønsket jeg, i samarbeid med skuespillforfatter Malmfrid Hallum, å gjøre Dahmer så normal som overhode mulig. Han forteller om sin hobby, om hvor han bor. Det usagte blir dermed viktigere, og mer påtrengende. Hans fascinasjon for det å se hva som var på innsiden av dyr, ble til en besettelse. Johansen påpeker at Dahmers første drap var et uhell, og at barndomshobbyen var til hjelp når han skulle skjule ugjerningen. – Han plukket opp en haiker som han tok med hjem. Etter at de hadde hatt sex, ville haikeren gå, men dette ville ikke Dahmer, og

dermed tok han en håndvekt og slo haikeren i hodet. På grunn av sin hobby var det lett for Dahmer å dele opp liket i små deler, og dermed begrave delene i skogen bak huset. Hans samlehobby var nok ikke utslagsgivende for hvordan historien hans utviklet seg, men heller en del av hans personlighet. Det er et fremtredende trekk ved massemordere er gjerne at de har levd et isolert liv, hvor de i ro og mak har kunnet fordype seg i ideer som for verden utenfor virker fordreide og syke. I din nye forestilling The Dahmer Syndrome antyder du at Dahmers isolasjon fra verden var en hovedårsak til at fyren frika ut og tok livet av alle disse menneskene. Er ensomhet skadelig? – Jeffrey Dahmer var åpenbart ensom, og søkte nærhet. Men dette kom i konflikt med hans behov for å ha total kontroll over de han møtte. Mot slutten eksperimenterte han med å borre i hjernen til de døde ofrene, og sprøyte hormoner inn slik at øynene skulle se levende ut. Noen år tidligere drømte han helt enkelt om å ligge stille inntil sovende menn. En nærhet fri for det sosiale spillet som kreves i våken tilstand. Forstår du Dahmers handlinger som et uttrykk for menneskets natur, eller noe umenneskelig? – Dahmer handlet ut fra sin besettelse, ikke noe annet enn det. Han hadde et sterkt ønske om å være nær noen, samtidig som han ville være den aktive parten i relasjonen. Så aktiv at hans offer ble totalt passiv og dermed måtte dø.

I A Thing of Beauty inviterte du publikum inn i Dahmers stue, til å komme nær massemorderen. Hvorfor valgte du å gjøre det på denne måten? – Det var viktig for meg å gi publikum en erfaring, en opplevelse av et møte med en helt vanlig person. En nabo, eller en man ser på gaten. Med et slikt møte blir du lettere konfrontert med skuespiller Marius Mensink sin naturlige tilstedeværelse, du får en blanding mellom tiltrekning og frastøtning. Ønsket du at vi skulle få anledning til å foreta et nærstudium av morderen? Som et slags freakshow? Eller var intensjonen at publikum skulle få et inntrykk av hvordan ofrene må ha hatt det i timene før sin død? – Jeg ville skape en situasjon som vi alle kan kjenne igjen: Det å bli med en fremmed hjem for første gang. Stillheten, nervøsiteten, usikkerheten. En one-night-stand med en kjekk fyr, en følelse av å være velkommen, samtidig som du er litt usikker på hvordan du skal forholde deg til vedkommende. Hovedrolleinnehaver Marius Mensink var ganske fryktinngytende som Dahmer, hvordan gikk dere frem for å utvikle karakteren? – Jeg opplever ikke Mensink som fryktinngytende; vi jobbet frem hvordan han skulle være så naturlig som overhode mulig. Mensink er en utrolig vakker mann som jeg godt kunne blitt forført av. Litt sånn som da jeg så et fotografi av Jeffrey Dahmer for første gang.

Dahmer ville komme nær sine ofre, han ville være så nær at han drepte dem for å komme helt inn til dem.

TEGNESERIE

KRITISK MASSE Den eneste grunnen til å lese dårlige tegneserier er hvis det er skikkelig mange av dem. TEKST AKSEL KIELLAND TRE ÅR ETTER AT DC Comics kastet 73 år med sammenhengende superheltfortellinger ut av vinduet, og relanserte sitt fiksjonsunivers under banneret «The New 52», er det lett å fastslå at prosjektet var en tabbe av historiske proporsjoner. Ikke bare har relanseringen som skulle åpne opp DCs verden for nye lesere forsterket samtlige av forlagets mest problematiske aspekter – for sikkerhets skyld har de i tillegg toppet laget med en håndfull av forfatterne og redaktørene som var sentrale da Marvel og Image gjorde sitt beste for å kjøre hele det amerikanske tegneseriemarkedet i grøfta for tyve år siden.

I de tre årene som har gått siden relanseringen, har DC langsomt kvittet seg med alle interessante forfattere og konsepter, og tilbake står kun en generisk grønn-lilla grøt av spekulativ vold og uoppfinnsom traurighet. DCs tilbud til potensielle lesere under årets Free Comic Book Day var The New 52: Future’s End #0 som introduserte nysgjerrige uinnvidde for en verden der samtlige av de mest kjente DC-figurene var omskapt til morderiske cyborgedderkopper, og hvor den mest gjenkjennelige helten var DC-utgaven av Frankenstein som løp rundt med ansiktet til Black Canary sydd fast på brystet. Edgy skal det være! Siden den gang har Future’s End fortsatt som en ukentlig serie, side om side med den nye

Batman-satsingen Batman Eternal. Begge disse seriene er publikasjoner som synliggjør samtlige av svakhetene ved den amerikanske modellen for samlebåndsproduksjon av føljetongserier: Ikke bare endrer tegnestilen seg markant fra nummer til nummer, både historiefortellingen og selve historien er et eneste salig rot, der de mange forfatterne og redaktørene gjør sitt beste for å finne et tempo som passer en ukentlig snarere enn månedlig utgivelsesfrekvens. Og der Batman Eternal i all sin parodisk ujevne Batman-middelmådighet tidvis kan slumpe til å harmonere med enkelte av de kvalitetskriteriene man til vanlig assosierer med gode tegneserier, har Future’s End ennå til gode å produsere så mye som én eneste god side. Future’s End er en øvelse i DCs paradegren «Absurd prosaiske og middelmådig tegnede flettverkshistorier om figurer ingen bryr seg om», og denne gangen har de virkelig lagt seg i sælen for å produsere noe som umulig kan appellere til andre enn menneskene hvis huslån de betaler. Og det rare er at det faktisk fungerer sånn halvveis. Ett underbelyst aspekt ved mangaens fremgang i vesten på 00- og 10-tallet er spørsmålet om volum. I motsetning til amerikanske mainstreamtegneserier, hvor historiene sprer seg i alle retninger – både fremover og tilbake i tid og på tvers av titler – uten noe åpenbart startpunkt, er det med manga aldri

noen tvil om hvor man skal begynne. Og der amerikanske tegneserier sjelden tilbyr mer enn en håndfull bokutgivelser skrevet og tegnet av samme opphavsmenn, finnes det et vell av mangaserier som kan skilte med flere tusen sider tegnet i samme stil. Dessuten medfører det høye lesetempoet de fleste mangaserier legger opp til at man pløyer gjennom flere hundre sider av gangen, med alt hva det innebærer av bevisst og ubevisst mestringsfølelse når tankobon-volumene stabler seg opp ved siden av en. Likevel er det først og fremst volumet som gjør at manga er så appellerende. Så lenge plottet besitter et minstemål av momentum, suser selv de minst bemerkelsesverdige historiene avgårde i et forrykende tempo. Følelsen av å kunne fortape seg i en fiksjonsverden er aldri så sterk som når plottet farer fremover og det ikke finnes så mye som en antydning til en slutt i sikte. Og det er nettopp dette som gjør Future’s End til noe det er mulig å få noe ut av. Det er en opplevelse som minner mer om å tyvlytte til den slagrammede indre monologen til et amerikansk underholdningskonsern enn å lese en historie, men det ligger unektelig en viss fascinasjon i det å se ren utilslørt kapitalisme manifestere seg som underholdning. SELV BLANT DE mest oppegående amerikanske tegneserieentusiaster kan man iblant spore vemod og irritasjon over at mediet i dets forsøk på å karre til seg et snev av allmennkulturell respekt forsøker å distansere seg fra sine røtter i billig og tarvelig exploitation. Hvis Future’s End bare var billig, ville alle deres bønner vært hørt.

Foto: Presse

TOPP 3

Samme måned som DC Comics gir ambisjoner et siste forsøk med Grant Morrisons Multiversity, starter tegneseriehøsten med et knippe etterlengtede utgivelser:

1 2 1 3 1 1

Simon Hanselmann Megahex (FANTAGRAPHICS)

Charles Burns Sugar Skull (PANTHEON)

Gilbert & Jaime Hernandez Love and Rockets: New Stories Vol. 7 (FANTAGRAPHICS)

StuDentpakken 15 kanaler til kun 99,-/mnd

Den Store StuDentpakken 31 kanaler til kun 159,-/mnd

perfekt tv-løsning for deg i sio-bolig

Med Snap TV blir du fullstendig herre over din egen tv-kveld. Lei av å måtte kjøpe dyre tv-pakker fra Canal Digital og Get? Når du likevel bare trenger halvparten av kanalene du er nødt til å betale for? Med Snap TV – fremtidens tv-løsning – får du akkurat de kanalene du ønsker i HD-kvalitet, og du kan se alle programmer akkurat når du vil. Med Snap TV blir du fullstendig herre over din egen tv-kveld.

I løpet av de siste årene er stort sett all tv-distribusjon i Norge lagt over fra analoge til digitale signaler. Det er fire alternative teknologier som benyttes for å frakte disse tv-signalene hjem til seerne: bakkenett, parabol, kabel-tv og ip-tv, også kalt bredbånd-tv. Snap TV benytter seg av den sistnevnte, altså tv-signaler distribuert via internett. Det gjør den til den billigste og

mest fleksible løsningen. Du ser akkurat det du vil se – når det passer deg. Som web-tv på laptopen, men i dette tilfellet i HD-kvalitet på en stor skjerm. Snap TV ønsker at du skal kunne velge blant ulike kanalpakker, og har derfor satt opp to tilbudspakker. I første omgang er tilbudet kun tilgjengelig for studenter i SIO-boliger. Begge pakkene er stappet med de

kanalene folk flest ønsker, og du kan – når som helst – oppgradere til en større pakke for å få tilgang til enda flere kanaler. Gå inn på: http://snaptv-bestilling.no, velg kanalpakke og fyll inn informasjon, så kommer det en pakke i posten i løpet av få dager.

08/2014

UNG I OPERAEN

MØRKET INNTAR OPERAEN PREMIERETILBUD FOR ALLE TIL OG MED 30 ÅR!

OP ERAP R E MIE RE : LADY MACBETH FRA MTSENSK 4. SEPTEMBER KL. 19.00 B AL L ETTPRE MIE RE : GHOST – IBSENS GENGANGERE 19. SEPTEMBER KL. 19.00

Ung i Operaen billettpris: 100 kroner for alle plasser på 3. balkong

OPERAEN.NO / 21 42 21 21 SVETLANA SOZDATELEVA / FOTO: ERIK BERG FOTO: ERIK BERG

FR A MTSENSK

FOTO: ERI K B E RG

LADY MACBETH

KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

FAIL! LOL

Vi er alle konger, og sitter på troner bygget av elfenben og omskårne kvinner.

This Is All Yours er lyden av evig upulte Blindernstudenter som drømmer om å etablere ‘Dead Poets Society’ på dossen til HF-faktuletet. – ANMELDELSE: ALT-J, SIDE 70

– LUGUBRUM, SIDE

Har du lest en nydeligere allusjon til oralsex, selger jeg sjelen min. – FKA TWIGS, SIDE

Jeg kan se en reklame for tamponger og begynne å grine. Hva faen? – INTERVJU MED POISON IDEA, SIDE 74 08/2014

MUSIKK

CTRL + Z ALT-J Δ This Is All Yours INFECTIOUS

Hva er det verste du kan tenke deg? Krig? Å sitte fastklemt i klatreveggen til Jo Nesbø og virkelig måtte tisse? Ebola? Her kommer en ganske overlegen utfordrer: Inderlige musikere, her representert ved Alt-J, så pretensiøse at det er vanskelig å høre om albumet er tenkt ut av bandet selv, eller om det er Canterbury-fortellingene tonesatt. This Is All Yours er den pinlige ambisjonen å aktualisere barokk kammermusikk – helt uten å komme i nærheten av hvor smart Fleet Foxes gjennomførte det på sin debut. This Is All Yours er det grundig overproduserte albumet som etterstreber å transcendere Radioheads patosfylte oeuvre som Det Store Britiske Bandet. This Is All Yours er lyden av evig upulte Blindern-studenter som drømmer om å etablere «Dead Poets Society» på dossen til HF-fakultetet. Og bare for å understreke hvilke intergalaktiske dimensjoner vi må forholde oss til her: Alt-J kommer av Mac-kommandoen som gir den greske bokstaven Delta (Δ) … nghghghghghghgggg. Når vokalist Joe Newman, som etter alle solemerker trolig var en trubadur med bjellekjeglehatt i sitt forrige liv, smyger inn strofen

KARIMA FURUSETH

FKA TWIGS «Lights On» YOUNG TURKS

Livet i sin helhet fortalt på fire minutter og 21 sekunder. VESSEL Punish, Honey TRIANGLE RECORDS

Har du noensinne våknet med et rykk og tenkt «hvor i svarte saaaaaatan er jeg nå?», bare for å innse at du ligger i din egen seng? JEFF MILLS «The Bells» PURPOSE MAKER

Ding-ding-ding-ding, dingding-ding-ding, ding-dingding-ding. Jeff Mills på Yard-festivalen = grundig rokking av innvoller. Note to self: kjøpe BH med bedre bære- og støtteevne.

«it’s the sound of the police», fremkaller det brekningsfornemmelser. Se for deg et anemisk kvisetryneband, hvor besetningen synes det er stilig å late som om instrumenter er en forlengelse av fallos når de spiller, dra en KRS-Onereferanse midt i hoffnarr-trudelutten. Se for deg en gjeng briter i tyveårene som tror de er middelaldermennesket reinkarnert. Se for deg å ha sex med en person som hvisker «takk» etter tørrjokkingen. Det er ikke særlig pent. «Left Hand Free» er som om The Black Keys skulle ha parodiert The Commitments, og det eneste som er artig med denne låten er å anta at høyrehånden er opptatt med å runke til et jævla Walt Whitman-dikt. Når harmoniene i «Choice Kingdom» luller seg over et landskap av arrangementer løftet fra en sangbok for katolske skoler fra midten av attenhundretallet, imploderer hjernen. Den eneste oppløftende tanken man kan klamre seg til i den bunnløse melankolien som fremprovoseres av å høre på dette albumet, er å håpe at de bare driver med trolling. Eller ganding. Det kritikerroste bandet, som av uransakelige grunner har vunnet den gjeve Mercury-prisen, har med sitt andrealbum herved levert årets mest eksemplariske douchebag i albumformat. Karima Furuseth

JESSIE WARE «Say You Love me» PMR

Kan Jessie Ware egentlig lage noe som stinker? CECILIE ASKER «På tide å sette CD-ene på loftet?»-kommentar i Aftenposten 12.08. Aldri har #samtiden fått så skral juling fra ubetimelig hold. Topp anakronistisk lektyre til alle overnevnte låter. Du rekker lissom lese den ferdig før du må snu vinylskiven.

MATADOR

Geni og verdighet Det er nesten en programerklæring at Mike Hadreas nye Perfume Genius-album starter med nektelsen «I Decline». Den intime og sørgmodige debuten Learning og den noe lysere Put Your Back N 2 It hadde for så vidt mye passiv-aggressivitet i seg, men de anekdotiske og dysfunksjonelle situasjonene som sammen med repetitive pianoarrangementene utgjorde de to albumene, er et stykke fra årets Too Bright. Først og fremst har Hadreas minsket det passive og økt det aggressive. Selv om det fortsatt er et par av de innadvendte pianoballadene, er majoriteten

av låtene krassere. Førstesingelen «Queen» er en ironisk langfinger mot antihomofile pekefingre (eller et trassig håndledd med knekk mot en hyttende knyttneve), hvor refrenget «no family is safe / when i sashay» bankes inn med store trommer, M.I.A.-lignende (grynte)samples, synth og reverb. Hva «sashay» betyr? Å gå med overdrevne bevegelser. Ifølge Hadreas er Too Bright skrevet ut fra et underliggende raseri han har følt på som homofil siden han var ti, og toneangivende «Queen» er rettet mot folk som er «stive av frykt når de ser meg gå forbi (…) Hvis de folka vil gi meg makt, hvis de ser meg som en slags sjøheks med penistentakler som alltid dulter og kiler og prøver konvertere vanlige folk; vel, her er hun.» Hallo! Hyggelig å hilse på deg.

Hadreas’ penistentakler har fått flere strenger og tangenter å spille på siden sist. Med hjelp fra Portisheads Adrian Utley og P.J. Harvey-bandmedlem John Parish har Too Bright blitt et variert og rikt album, som uten vansker går fra de 80-talls analoge synthene og klappe-perkusjonen på «Longpig» til den slurende ambienttåken i «I’m a Mother». Sistnevnte handler for øvrig om en analfødsel. Hei igjen, du. Til tross for alt sinnet avsluttes Too Bright likefullt med et av Hadreas varemerker, den resignerte og såre pianoballaden «All Along». Men låta er likevel trassig og triumferende i sin avslutning: «I don’t need your love / I don’t need you to understand / I need you to listen». Daniel Ramberg

DJ MUSTARD 10 Summers

ANDREAS DAHL

ROC NATION/IMPORT

TRANSLLUSION The Opening Of The Cerebral Gate Et album som handler om hjerner – alltid en vinner i min bok. Reissue kommer i september. KIM HIORTHØY «The Woods» Kimmern er tilbake fra en kunstpause. Musikken høres som vanlig ut som tolv lodne kattunger som tråkker rundt på et piano. ANTHONY NAPLES Zipacón Piano! Håndklapp! Acid! Kul løve på coveret! Ser ikke hva denne EP-en mangler. LAWRENCE ENGLISH Wilderness Of Mirrors Hadde kjøkkenviften din hatt menneskelige følelser, hadde dette vært lyden den hadde laget hvis den var sint på deg.

PERFUME GENIUS Too bright

08/2014

Sennep i ræva De siste somrene har tilhørt DJ Mustard og hans minimalistiske, Bay Areainspirerte klubbsound. I 2014 har han rukket å bli selve lyden av mainstream, og de som ikke har råd til signaturen «Mustard On The Beat, Hoe!» på starten av låtene sine, prøver så godt de kan å etterligne LA-produsenten. Med albumet 10 Summers vil han bevise at DJ Mustard ikke er blant disse produsentene som får en kjempehype, definerer lyden av en sommer eller to, og så forsvinner. Her ligger det åpenbare utfordringer. DJ Mustard har skviset såpass mye ut av et veldig begrenset lydbilde allerede, at det nesten føles dogmete. Det er ikke noe galt i å ha sin egen sound, men at DJ Mustard kan oppdatere seg litt er ikke mye å forlange. Hvis 10 Summers er ment å være hans Chronic, er det hverken progressivt eller helstøpt nok. Det er et veletablert faktum at DJ Mustard er i stand til å produsere helsefarlig avhengighetsskapende klubbbangers, og til og med kan få middelmådige rappere

som Tyga til å virke interessante. Det fortsetter han med på 10 Summers også, hvor mest av alt den Chronic 2001-refererende åpneren «Low Low» setter en høy standard. Nipsey Hussle er perfekt mann for denne, og en rapper man skulle ønsket han jobbet mer med. «Giuseppe» med 2 Chainz, Jeezy og Yo Gotti er en annen låt som får mye rotasjon fremover, sammen med «No Reason» og høstens soleklare radiofavoritt «Down On Me» med TY Dolla $ign og 2 Chainz. Gjestelista er schizofren, men veves sammen av Mustards umiskjennelige baktepper. For Mustard er dette albumet også et fint verktøy for å promotere og introdusere gutta sine. Dessverre er ikke gjengen hans noen ny Death Row anno 1992, eller Aftermath 1999. «Ghetto Tales» hadde fortjent noe mer enn Jay 305 og TeeCee. 10 Summers burde kanskje fått navnet 10 Bangers i stedet, for alle elsker jo DJ Mustard når han spiller på sitt tretangenters piano og trykker på «Hey!»-knappen sin. Vi blir neppe kvitt ham med det første, men neste gang håper vi på en noe bredere palett. Det sa vi riktignok om forrige utgivelse også. Jørgen Nordeng

MUSIKK

GEIR HVIDSTEN

JONAS V & PETTER BEYER «Gatesport (min ting)» Så ekte som det kan bli før d går gale. WOOKIE «Storm» Truls Mørk, mørkere, mørkest. FELA KOOCHIE «Sunset Drip» <3 LAS KETCHUP «The Ketchup Song (Asereje)» Når det blir for mye DJ Mustard. FKA TWIGS «LP1» Herigud.

THEA & THE WILD Strangers and Lovers JANSEN PLATEPRODUKSJON

På dealern «Valget er ditt, enten det faller på en stranger – eller en lover», sier Thea Glenton Raknes fra Thea & The Wild i en video publisert på bandets hjemmeside. Valget du kunne ta, er hvor vidt du kunne få tilgang til albumet en uke «før alle andre» ved å dele den på internett med en annen. Enten en venn på Facebook eller, hvis man velger «stranger», en tilfeldig person. Tidlig tilgang til albumet berodde altså på at man skal dele et uhørt album, og det kan jo være risikabelt nok, men sånn er det vel i gryende kjærlighetsforhold som kan gå begge veier: Man må ta en sjanse for å oppleve noe bra. Eller gå på trynet. Hvor ender man så opp med Thea & The Wild? Glenton Raknes var vokalist i det nå nedlagte Norma Sass,

som dessverre kun forble godt likt, men ikke elsket, til tross for P3-playlisting av den euforiske ungdomshyllesten «June», seier i Zoom Urørt-finalen, konsert på Øyafestivalen, hederlige anmeldelser av debutalbumet Hunting for Treasures, og et relativt morsomt navn. Men, som man sier: Når Gud nedlegger en festlig dør, åpner han samtidig et mer alvorlig vindu, og Glenton Raknes debutalbum Strangers and Lovers er et modnere stykke musikk med større variasjon og dypere tungsinn enn tidligere. Albumet balanserer lett slentrende indierock, synthvarianter og pophooks, dominert av sterke refreng og Glenton Raknes karakteristiske stemme, som denne gangen har klokelig mindre av den Florence Welch-aktige vibratoen som dukket opp litt for ofte på Hunting for Treasures. Stemmen hennes er imponerende fleksibel, og fungerer like godt både i kjøligere synthmelodier

som «Cold Feet» og i varmere landskap som «Roy Orbison». Strangers and Lovers starter like greit med de tre mest vellykkede låtene, som for å understreke hvor umiddelbart dette skal være, og tittelsporet «Strangers and Lovers» og singlene «Ropes» og «Cry Sometimes» er symptomatisk for resten av albumet: Svært refrengsterke, behagelige og såre. Litt mollstemt glede, litt behersket jubel. Albumet har også mindre vellykkede øyeblikk, som «Mourning Song» og «Heartattack», men jevnt over er albumet, eh, jevnt bra. Der ligger også noe av problemet. Noen ganger blir man vakende i vennesonen, usikker på om man vil, eller kan, ta det siste steget. Glenton Raknes har kommet seg ut av den altoppslukende og naive tenåringsforelskelsen i Norma Sass, og er på god vei til et givende, modent forhold. Kan det holde? Jeg tror det. Daniel Ramberg 08/2014

MUSIKK FKA TWIGS LP 1

DRITT AKKURAT NÅ

YOUNG TURKS

Erotisk litteratur i plateformat Siden jeg allerede i forrige utgave av NATT&DAG varslet at FKA Twigs’ debutfullengder kom til å være årets beste, kan denne anmeldelsen fortone seg som en øvelse i å bekrefte min egen fortreffelighet. Jeg hadde selvfølgelig helt rett, LP 1 er årets beste album(!). Dersom du lurer på hvordan det var å plukke opp Sades Diamond Life i 1984 – en sammenligning uten vekt på utseendemessige likheter til Adu for øvrig – og den gangen kjenne på kraften fra et band som kom til å være en substansiell del av musikkhistorien, tror jeg den samme følelsen vil melde seg hos lyttere som nå oppdager FKA Twigs. Selv om det er litt naivt og stormannsgalt å rulle ut puppen allerede nå, før tidens tann har bitt fra seg og man kan se på det hele med retrospecs (sic!), mistenker jeg at LP 1 kommer til å være like relevant om tretti år. La meg forsøke å forklare hvorfor. Den 26 år gamle spanskjamaicanske briten har allerede sluppet to EP-er (enkelt kalt EP 1 og EP 2) som ga bud om en artist med noe stort i emning. Fullengderdebuten sementerer denne påstanden i et sukkulent kinderegg. For det første: produksjonsteamet bak LP 1 består av samtidens mest toneangivende usual suspects, med blant annet Arca, Dev Hynes (Blood Orange), Inc., Paul Epworth og Sampha, alle aktører med en finger på den såkalte pulsen. Produks-

DANIEL RAMBERG

MALIN KULSETH

CHRISTOPHER DENNY «Gods Height» Tretti år gamle Denny er dessverre en oversett artist, som har vært – og er – mindre produktiv enn han kunne vært, på grunn av intensivt narkotika- og alkoholmisbruk og generelt selvdestruktiv galskap. På en måte er det godt at det bare så vidt høres i den litt feminine, anakronistiske gammelmannsstemmen hans. ADULT JAZZ «Spook» Ikke all verdens skjer, men Adult Jazz’ ti minutter lange «Spook» er likevel dramatisk nok til å holde fast oppmerksomheten. Ekstra plusspoeng deles ut fordi trendanalyser viser at voksenjazz kommer til å være konseptet på Badstugata etter at de er ferdig med peruansk mat. KATE BUSH Pressemelding om å la telefonene bli hjemme Bush la ut en høflig anmodning om at publikum, som (endelig) skal se henne holde konsert i London, lar telefonene og kameraene ligge hjemme. Bruker anledningen til å anbefale hele katalogen hennes; og hvis det passer bedre inn i denne snevre anbefalingsspalten, kan du gjerne se for deg at hun synger pressemeldingen enten sånn hun sang 117 siffer av π i låta med samme navn i 2005 , eller som hun synger datastemmen i (den originale) «Deeper Understanding» fra 1989: «I have a request for all of you / who are coming to the shows», med Eberhard Webers langdryge, men spretne basstoner I bakgrunnen. Voksenjazz! CARIBOU Our Love To funfacts, men bare én er korrekt: Visste du at et reinsdyr (caribou) kan løpe raskere enn en olympisk sprinter allerede når den er én dag gammel? Visste du at kjærligheten vår fungerer på samme måte?

DJ MUSTARD FT. TINASHE «Checks in (Extended version)» Tanken på at Tinashe bor hjemme hos foreldrene sine, gjør at jeg rødmer litt når jeg hører denne. «Fuck you talking ‘bout, we don’t even speak, we just do the nasty» KIM HIORTHØY «Det Oläskiga Rummet» Hvem er egentlig denne unge piken fanget i en tynn manns skjeggete kropp? KELELA PÅ ØYA Aldri har jeg sett så mange gå tidlig fra en så magisk konsert. CHRISTINA AGUILERA «Genie in a Bottle» (Loveless remix) Kan pleasure være guilty? Trokke det.

TANK Stronger ATLANTIC/WARNER MUSIC

Størst av alt er kjærligheten Hæææ, har det seriøst gått syv år siden Sex, Love & Pain?! Det fantastiske albumet som ikke bare satte en evig standard for Tanks kommende utgivelser, men som han heller ikke helt har klart å leve opp til siden. Vel, hvis vi ser bort fra Three Kings da, men DET var jo med god hjelp fra Ginuwine og Tyrese. Ikke at den forrige soloskiva This Is How I Feel er umulig å lage sweet, sweet love til, men noen ny sex, kjærleik og smerte er den da likevel vitterlig ikke. Så hva med Tank i 2014? Er han virkelig Stronger? Ved første lytt føler jeg for å svare nei, på ingen måte. Låtene befinner seg over hele spekteret, uten noen åpenbar fellesnevner eller sound. Litt for dansegulvet, litt for skulderen å gråte på, litt for hotell-loungen, litt for klinehjørnet, men … wait for it … INGENTING for hyrdestunden?! Heldigvis faller det dog på plass

JAN FREDRIK KARLSEN «Mustang Sally» Hadde regnet med at vokalen til JFK ville være godt under middels. Det er parkinsonsgiraff-dansen hans som virkelig skremmer meg. ALT-J This Is All Yours … se s. 70 jonen knytter sammen mange av lydbildene som har preget produksjoner på elektroniske utgivelser de siste årene, fra ambient, dubstep til disco-riff. En slående vellykket kombinasjon som, all den tid den ikke bare er ekstremt lekker, også er en slags antologi i plateform som presenterer summen av, gulp, moderniteten som sådan. For det andre: sex. Skildringer av sex er vanskelig å naile uten å havne på Literary Reviews årlige kåring for nettopp dette – med mindre du heter Prince. I «Two Weeks», platens definitive toppnotering, synger hun «pull out the incisor, give me two

weeks, you won’t recognize her. Mouth open, you’re high». Incisor betyr fortenner. Har du lest en mer nydelig allusjon til oralsex, selger jeg sjelen min. Tekstmessig syder platen over av erotikk, men er aldri et arnested for potensielle kiosklitterære formuleringer. For det tredje: harmoniene. I lys av at FKA Twigs debuterte musikken sin for bare atten måneder siden, er det imponerende hvordan fraseringene fremstår som om de har blitt laget av en med uhyre lang fartstid. Tre ting? Du trenger ikke mer enn tre ting. Vi snakkes om tretti, kompis. Karima Furuseth

OVO SOUND/WARNER MUSIC

Aubrey, is that you? Det var noe i luften da de første PartyNextDoorlåtene dukket opp for litt over et års tid siden. Den unge kanadieren ble plukket opp av Drake, superstjernen han delte både nasjonalitet og sound med. Likevel, han kjentes aldri som en ren kopi. Med tiden har det imidlertid blitt åpenbart at Jahron Brathwaite er et noenlunde fantasiløst produkt av arven fra både Drake og The Weeknd. Når han velger å åpne denne debutskiva med «East Liberty» – en slags ultimat oppsummering av Drake fra So Far Gone-dagene og fram til «Hold On, We’re Going Home» – er det derfor relativt sjokkerende. På hvilken måte er det mulig at sistnevnte ikke stoppet opp og pekte på den åpenbare elefanten i rommet: «Ehhh … hvorfor høres du nøyaktig

08/2014

NEUTRAL MILK HOTEL PÅ ØYAFESTIVALEN Kan ikke spille, kan ikke synge. JNS «Overtid feat. Arshad Maimouni og Lyset» Noen ganger er det like greit å skru av Lyset og stikke hjem i stedet for å jobbe overtid.

etterhvert. Selvfølgelig burde «Nobody Better» aldri havnet på albumet, og «Dance With Me» og «I Gotta Have It» er muligens litt småcheesy (og veldig lik «Love Sex Magic»), men vet du hva? Jeg kommer til å spille dem på byen samme hva! Og hva med de manglende sexlåtene, tenker du kanskje? Stronger byr altså hverken på åpenbare pelvisfristerier eller tidligere Tank-godlinjer som «My body is now your body, it’s incredible and it’s available». Likevel sier noe meg at for eksempel «I Hope This Makes You Love Me», hvor han prøver seg på sin beste Prince/D’Angeloetterligning, kommer til å bli en favoritt hos mange når det er tid for den ukentlige «myk-sexkvelden». For å oppsummere kjapt, er ikke Stronger er noe definerende øyeblikk i Tanks karriere, men skiva klarer likevel å levere de fin-fine varene som gjør at den barisglade sangeren til stadighet er på min «topp 3 artister»-liste i den herrrlige musikksjangeren R&B. Mathias Rødahl

PARTYNEXTDOOR PartyNextDoor Two

GASLIGHT ANTHEM Get Hurt Ingen av oss har hørt alle sangene, men vi tror det er safe å nominere hele albumet.

ut som meg, Jahron?». Nå vet selvfølgelig ikke jeg om Drake liker tanken på å ha en klone. Kanskje PartyNextDoor er det første klare tegnet på en ukjent personlighetsforstyrrelse hos Drake? Faktumet er i alle fall at 21-åringen til tider er som snytt ut av nesa til sin plateselskapssjef, bortsett fra at han i løpet av de 45 minuttene albumet varer, ikke klarer å levere den samme typen minneverdige låter som har gjort Drake til en internasjonal superstjerne. Faktisk føles PartyNextDoor Two til tider mer som en sniklytt inn i en studio-session enn et ferdig album. Nå skal det likevel sies at skiva definitivt har sin verdi (derav terningkastet), og helt sikkert kommer til å «lure» mange lyttere med sitt pretensiøse og liksom-artsy sound. MEN, det må sies, dette var ikke den utviklingen jeg hadde håpet på. Og ja, før jeg glemmer: det er aaaltfor tidlig å sample «Latch»! Mathias Rødahl

MUSIKK LUGUBRUM Albino de Congo APHELION 2014

Fra mørkets hjerte I det mildt sagt urimelige krysningspunktet mellom – hold pusten! – grim nittitallsblackmetall, tidlig syttitalls proto-heavy metal, loungejazz, dronende afrikansk folkemusikk og en interesse for bekmørk kolonihistorie og tradisjonell urtemedisin (puh), vaker det usannsynlige belgiske orkesteret Lugubrum. De gir nå ut sitt hittil sterkeste album Albino de Congo (2008) for første gang på det populære vinylformatet, til glede for både samlere av store plateomslag og spesielt interesserte innehavere av syttitallsmøbelet platespiller. Lugubrum utkrystalliserte seg som et av de ytterst få (nesten ingen!) interessante blackmetallbandene på slutten av nittitallet med tredjealbumet De Totem i 1999, et sjeldent heldig eksempel på en miks av tradisjon (grove allusjoner til Darkthrones Under a Funeral Moon) og eksperimentering (banjo på ramme alvor, ugjennomtrengelig budskap, et slags lystig bondeimage) som landet utelukkende på plussiden. Et fortrinn hos Lugubrum, som få andre av tidens Darkthronekopister kunne vise til, var et betimelig tilbakeblikk på Black Sabbath – det sies at Sabbathdebuten ble medbrakt i studio som en produksjonsmal for teknikeren da Darkthrone tok opp Under a Funeral Moon i 1992 – og det merkes blant annet i den tilsynelatende lettbeinte trommingen, som troner flere ligaer over den sjangermessige (sjangeren være seg «underprodusert Darkthrone-kopisme» eller blackmetall i det hele tatt) standarden, både i ren slagkraftighet og en nesten «leken» jazztendens, to elementer som også kjennetegner den eiendommelige stilen hos Sabbath-trommisen Bill Ward. Prestasjonen står i en nesten komisk kontrast til fideliteten – trommene er tilsynelatende spilt inn med to rom-mikrofoner primitivt pannet maksimalt til henhold-

SEXY

SINGELLIV

svis høyre og venstre, og skal ha blitt spilt på, brukt som urinal og til å koke spaghetti (uvisst i hvilken rekkefølge) siden 1993 før bandet omsider stemte dem i anledning sjettealbumet De vette Cuecken i 2004. (For øvrig innehaveren av et av sjangerens beste plateomslag, et særdeles vanskeligtolket maleri utført av gitaristen Midgaars.) Da de samme trommene dukket opp igjen på Albino de Congo i 2008, var det med en viss forbedring i produksjonskvaliteten: Bandet har muligens brukt hele tre overheadmikrofoner denne gangen. De har også tillagt seg en mer jazzet stil for øvrig, i form av en langt mer utsvevende «lead»bassgitar og en utstrakt bruk skingrende akkorder og riff som ofte høres ut som om de spilles baklengs og diagonalt bortover gitarhalsen og er bevisst komponert for å forvirre lytteren. (En klar throwback til to underspilte norske innovatører, Ved Buens Ende og Thorns, selv om ingenting på Albino de Congo direkte høres ut som noen av disse.) Den nitide bruken av saksofon, banjo og improviserte loungepartier som kunne høres på De vette Cuecken og andre album fra 2000-tallet, er derimot skalert bort her. Kanskje av rent logistiske hensyn – bandet har påstått at albumet er innspilt «on location» i Kongo under oppsyn av lokale medisinmenn – eller kanskje for å bevisst returnere til et mer tradisjonelt bandformat og rette fokuset på å spille den blackmetallen Lugubrum gjør bedre enn noen av sine samtidige. For det er en grim blackmetall som ligger i bunn hele tiden, selv

under de mest improvisasjonsaktige blues-kludringene, innimellom utskeielsene på det afrikanske tommelpianoet, de dobbel- og trippeltrackede akustiske gitarene (kanskje enda en Black Sabbath-referanse) og som soundtrack til det som muligens er en historie om den mildt sagt brutale kolonialiseringen av Afrika og muligens et oppslagsverk over lokale plantekurer mot forstoppelse – det er slettes ikke alltid så lett å si. Det som derimot er lett å si, er at grim blackmetall sjelden har blitt gjort godt siden nittitallet. Og at Lugubrum gjør sjangeren bedre enn de fleste selv fra den tiden. Albino de Congo kulminerer i en hypnotisk repeterende loop av stammetrommer og gauling fra «de innfødte», men før den tid skal vi innom et slags «spoken word»-parti i den nest siste låten «Kurlerha Omugongo», det eneste stykket tekst som er (dels) gjengitt i omslaget. På fransk, riktignok, selv om det er lest på nederlandsk. Google translate gjorde et slett stykke arbeid, så min forsøksvise gjengivelse av første vers bør kanskje tolkes med den vante saltklype: Vi er alle konger, og sitter på troner bygget av elfenben og omskårne kvinner. Vi er slepphendt kledd i uniformer og bæres klosset av innbyggerne, pingviner på stier skåret med sølvsakser av hvitkledde frisører.

Man kan spørre seg sjøl «Hæ?» eller «Come again?» eller i god tro konstatere «OK!» og hoppe med begge beina inn i den merkelige tilværelsen til et av verdens beste og mest selsomme blackmetallband. Jeg foreslår så grundigst det siste. Svein Strømmen

Månedens beste singel- og EP-slipp Landets beste musikkdekning utvides! Noen artister leverer musikken sin – av det som for noen fremstår som uransakelige grunner – utelukkende på vinyl. Med den konsekvens at musikken kan bli borte i mylderet og aldri omtales i dagspressen. Men her på huset kaster vi oss begjærlig over den sorte guggen. Vi elsker selvsagt langspilleren – uansett format, men nå setter vi den til side et lite øyeblikk for å gi rom til hurven av singler og EP-er som kun slippes på vinyl. Dette er månedens beste 12"-slipp:

JORDEN RUNDT FRA 10. 950,FRIVILLIG ARBEID

WORKING HOLIDAY RUNDREISER OPPLEVELSESTURER

GENIUS OF TIME – JUNO JAM EP 12" Running Back Rent bortsett fra at lomper ikke eksisterer i Sverige, er landet langt mer fortreffelig enn sine naboer. De har bedre vann. Folk er penere kledd. Bedre bacon-tilbud. I tillegg har Sverige en uproporsjonal mengde bra musikkprodusenter i stallen hen (sic) du finner i Norge. Genius Of Times Juno Jam EP er duoens femte utgivelse, og en sure-shot for alle som liker deep house som tangerer tribal house. Kan med hundreogfemti prosent sikkerhet si at «tribal house» sjeldent er viet trykksverte i denne blekka – kanskje grunnet noe negative tramp-stamp konnotasjoner – men denne EP-en er fornøyelig, selv for dem som fortsatt sliter med bakrus fra totusentallet.

MIDLAND – BEFORE WE LEAVE 12" Phonica White Sier som YouTube-brukeren «I’d Fuck To This» som har lastet opp Midlands «Before We Leave»: I’d fuck to this. Eventuelt: jeg fucker med dette. Med stor F. Britiske Midland (Harry Agius) har gjort det mesterstykket å lage en house-låt med strykerarrangement, som ikke høres ut som en generisk sviskekompott. Proklamerer titt og ofte at «dette er årets aller megabeste låt» om musikk, så nøyer meg med å bruke den ikke fullt så hyperbole «årets mest catchy låt». B-siden er remixet av Running Back-sjef, DJ og musikkjournalist Gerd Janson som supplerer «Before We Leave» med trommer og bass, og det kan faktisk være, kremt, årets aller megabeste låt.

TRASHCAN DARLINGS – I JUST WANNA DIE (ON A CHEMICAL HIGH) StrangeDolls records 1999 Sommeren 1999 lå jeg drapert i Spice Girls-sengetøy, kastet opp blod og hørte på en CDR-kopi av en promo av årets Darkthronealbum, Ravishing Grimness. Så dro jeg til Oslo og handlet denne sjutommeren på salige Pretty Price. Kanskje det var sommeren 2000. Fuck it, det var en drittsommer det òg. «I just wanna die» er en veldig god låt om ikke å føle seg på topp, tenkte jeg da. Trashcan Darlings ga seg i 2008, men trer ut av pensjonen på Gamla 6. september for en hyllestkonsert for den tidligere trommisen Ruben de Jong, som døde i fjor.

Verdens største reisebyrå for ungdom og studenter

23 31 61 00

WWW.STATRAVEL.NO

AV KARIMA FURUSETH, SVEIN STRØMMEN

08/2014

MUSIKK

Poison Idea Hardcore/punk-band fra Portland, Oregon, dannet av Jerry Lang AKA Jerry A. i 1980. Mest kjent for debutalbumet Kings of Punk fra 1986 og Feel the Darkness fra 1990, som blander elementer av punk, metall og klassisk rock. Famøst forhold til alt som er usunt, hvilket etter hvert førte til sykelig overvekt for Jerry A. og gitarist Tom «Pig Champion» Roberts. Pig Champion var med fra starten og frem til sin død i 2006. Poison Idea har vært en uttalt inspirasjonskilde for band som Nirvana, Pantera, Machine Head og Turboneger. 25. august spilte en ny versjon av bandet, med Jerry A. som eneste originalmedlem, på Blitz i Oslo – deres første konsert i Norge siden 2003.

RATTUS AMERICANUS På et tidspunkt bodde to av amerikansk punks største helter på gata – akkurat som de norske svartedauden-rottene de er opptatt av. TEKST PELLE BAMLE FOTO HANS NØSTDAHL – JEG VILLE SE OSLO en siste gang uten å være fullstendig fucked up på dop. En enorm skikkelse i mørkeblå joggedress sitter i Blitz-cafeen og stirrer apatisk fremfor seg. På bordet foran ham ligger bunker med t-skjorter og capser. Selv om han har vært vokalist i et av de mest innflytelsesrike banda i amerikansk punk og hardcore i 34 år, må Jerry A. fremdeles sitte skift i merch-boden. Sykelig overvekt, overdoser, død, uvennskap, alkoholisme, hjemløshet, vold, amputerte konserter og amputerte tær – egentlig er det et lite mirakel at 51-åringen sitter der i det hele tatt. Siden starten i 1980 har bandet hans hatt en tilsynelatende umettelig appetitt på den destruktive firkløveren «dop, junkfood, vold og porno». Kanskje er det nettopp derfor filmskaper Gus van Sant har kalt Poison Idea for «det ultimate amerikanske bandet». Punk og dekadens i uskjønn forening, latterlig uorganiserte og uforutsigbare. Utskudd fra havnebyen Portlands skyggeside, med frihet og vilje til å ødelegge seg selv fullstendig. Likevel: utgivelser som debuten Kings of Punk fra 1986, og ikke minst den monumentale Feel the Darkness fra 1990 har klassikerstatus verden over. I dag holder Jerry A. liv i Poison Idea mest på trass. – Folk sier jeg er for gammel, for feit, at vi burde gitt oss for tjue år siden. Men jeg er gammel narkoman. Hvis noen sier «ikke gjør det», får jeg automatisk lyst til å gjøre det, sier Jerry fra baksetet av den parkerte turnévanen. Egentlig var det over for tjue år siden. Poison Idea var blitt innhentet av nihilismen de hadde

08/2014

praktisert så innbitt siden tenårene. Bandet veide over 700 kilo til sammen, og både Jerry og gitarist «Pig Champion» var sykelig overvektige heroinister, sistnevnte så enorm at turnering som sådan ble vanskelig. Gitaristen måtte spille sittende og bo i første etasje på hoteller. Blant annet. I 1993 forlot han bandet til fordel for en karriere som hjemmeværende kokaindealer. I BOKA TRBNGR – Sagaen om denimfolket forteller Turboneger om da de bodde hjemme hos Pig Champion, under deres første USA-turné på begynnelsen av nittitallet: «Vi kom hjem til Pig. Dassen hans var full av blod. Han hadde pistolen fra Feel the Darkness-coveret i den ene hånda og en bok av Nietzsche i den andre. Kokain fløt ut av en kværn midt i stua og en surrealistisk og uendelig loop av sammenklipte cumshots surra rundt på tv.» – Vi har alltid tatt godt vare på gjestene våre, sier Jerry A. – Vi har aldri ødelagt noe eller laget bråk. Mange band har bodd hos Pig og meg, Dwarves bodde hos meg og … Jeg har hørt at det ikke var så god stemning den gangen Dwarves bodde hos deg? – Vi sloss ikke, men de var drittsekker. Jeg tok med Blag (Dahlia, vokalist, red. anm.) ut i gangen, dro frem pistolen og sa at hvis han ikke kom seg til helvete ut, skyter jeg deg i trynet. På denne tiden var bandet oppløst, uten at dét stoppet Jerry fra å leve ut tidenes mørkeste rockestjernefantasi. Heroinmisbruket drev ham etter hvert fra kone og hjem. – Da kona mi endelig ble rusfri sa hun: «Nå er det din tur». Jeg prøvde å slutte flere ganger før hun til slutt ga opp og forlot meg. Da solgte

jeg alt jeg eide og begynte å henge med en veldig drøy gjeng. Bankranere og gærninger. Nå er alle enten i fengsel eller døde. Med i gjengen var også «Thee Slayer Hippy», ansvarlig for det fremtredende trommespillet på Feel the Darkness. Nå sitter han inne for tre væpnede apotek-ran. – Til fuckings 2017! Mens de gærne gutta fra black metal-mafiaen i Norge som drepte folk, allerede har sluppet ut! Slayer Hippy stjal fordi han var narkoman. Men han truet noen med pistol, da. Det er for så vidt ganske fucka. Jerry blir avbrutt av at de andre bandmedlemmene kommer inn i vanen vi sitter i. – Har dere sett de norske rottene, spør den ene gitaristen. Stemmen hans er så hes at det nesten er umulig å høre hva han sier. Vi forstår heller ikke hva han mener, men Jerry forklarer: Norske rotter, eller rattus norvegicus, er kjent for å ha vært ansvarlige for spredningen av svartedauden, og for mange rockere ble dette et kjent begrep etter at The Stranglers brukte det som albumtittel. Vi informerer om at det er ekstra mange rotter i Oslo om høsten, og den medtatte gjengen utstråler med ett noe som kan minne om entusiasme, før de begir seg ut på jakt etter etterkommere av de små pestdistributørene. Jerry fortsetter å fortelle om sin egen tid som byrotte. – Jeg sov her og der, under broer, i forlatte hus. Spiste på suppekjøkken. Hvis du holder deg rusa og nummen kan du egentlig sove hvor som helst. Jeg pleide å knuse bilruter og bryte meg inn bare for å sove der én natt. På samme tid var gitarist Pig Champion også tvunget til et liv som hjemløs. To av Portlands lokale helter var drevet fra et liv på veien til et liv på gata. – Jeg traff ham av og til. Kjørte ofte forbi

ham med bussen. Han satt på en pappbit inntil en vegg. Etter hvert kom han seg på rett kjøl, men det var rett og slett for sent. Han hadde holdt på for lenge. Nyrene hans var fullstendig ødelagte.

JERRY FANT Pig Champion død i februar 2006, og bestemte seg for å slutte med dop. – Jeg drikker fortsatt. Når man har holdt på med så mye over så lang tid, kan man ikke bare slutte på dagen. Noen ganger tar jeg speed, og kanskje litt angel dust, men det er det, sier han og ler en selvironisk latter. – Doktoren min sier at ting ser ganske bra ut nå. Jeg tar medisinen min, vitaminer, fiskeolje og all mulig bullshit. Svømmer et par ganger i uka. Sykler. Har to hunder som jeg elsker over alt på jord. De er bestevennene mine, vi har det utrolig fint sammen. Jeg har aldri hatt hunder før, og nå er de det beste i livet mitt. Det er rart hvordan ting skjer. Ja, det er rart hvordan ting skjer, for samtidig, på den andre siden av kloden, blir en av hundene til Jerry revet i stykker av en prærieulv. Han får den triste telefonen én time før konsertstart. Da han går på scenen, meddeler han et utsolgt Blitz at han er sønderknust, men at han har bestemt seg for å gjennomføre konserten. Tilbake i vanen forteller Jerry om en tid han ikke kunne følt sorg på samme måte som han gjør nå. – Når man er fucka og nummen hele tiden, bryr man seg ikke. Ikke om noe. Ser man en bli påkjørt, bare ler man av det. Eller hvis noen dør. «Dee Dee Ramone døde». «Åja. That’s fucked. Få en øl til». Man bryr seg bare ikke, sier Jerry. – Nå har jeg hundene mine. Jeg kan se en reklame for tamponger og begynne å grine. Hva faen?

Jeg er gammel narkoman; hvis noen sier ‘ikke gjør det’, får jeg automatisk lyst til å gjøre det.

ROCKEFELLER PRESENTERER KONSERTHØSTEN 2014

(UTVALGTE KONSERTER)

HUSK OGSÅ KLUBBKONSEPTER I LEILIGHETEN OG PÅ BUSHWICK

Fredag 19. september:

Torsdag 23. oktober:

Fredag 14. november:

music hall - oslo

Lørdag 6. september:

Lørdag 11. oktober:

Ons. 22.10:

Kaja Gunnufsen

DEATH BY KAVEH UNGA BUNGA Supp.: THE SWITCH Bill. kr. 225,-. 18 år leg. Søndag 14. september:

Daniel Kvammen

Bill. kr. 225,-. 18 år leg.

Lørdag 20. september:

Fredag 24. oktober:

BARE EGIL BAND

EMILIE NICOLAS

NB! FÅ

BILL.

Bill. kr. 150,-

PIXEL Ons. 29.10:

Bill. kr. 200,-

Bill. kr. 250,-. 18 år leg. Lørdag 15. november:

“Whispers” ute nå! GAFFA, DAGSAVISEN Bill. kr. 300,-. 18 år leg.

Supp.: GOLDHEART ASSEMBLY ACOUSTIC Tors. 30.10:

Bill. kr. 150,-

Mandag 17. november: Releasekonsert:

SLUTFACE Lør. 1.11:

T-PAIN

Nytt album ute nå!

Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

Lørdag 27. september:

Bill. kr. 350,-. 18 år leg.

Tirsdag 16. september:

TROND-VIGGO TORGERSEN TORE SAGEN Tirsdag 2. desember:

TROND-VIGGO TORGERSEN KRISTOPHER SCHAU

Bill. kr. 250,- / 200,- (student). 18 år leg.

TEAM ME

Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

Bill. kr. 350,-. 18 år leg.

Mandag 3. november:

Onsdag 19. november:

ST. VINCENT

Kid Astray

Fredag 3. oktober: Releasekonsert:

CASA MURILO

Bill. kr. 275,-. 18 år leg. Torsdag 6. november: Releasekonsert:

Bill. kr. 175,-

Tors. 6.11:

Bill. kr. 225,-

Bill. kr. 320,-. 18 år leg. Tirsdag 18. november:

SAGE FRANCIS

Supp.: LUDVIG MOON

Bill. kr. 225,-. 18 år leg.

Ons. 5.11: Nytt album ute nå!

MONICA HELDAL

“Blind As Night” ute nå! NRK P3, AFTENPOSTEN, DAGSAVISEN, DAGBLADET

Bill. kr. 250,-. 18 år leg. Torsdag 20. november: L. FÅ BIL NB!

ST R Ø M L Ø ST

”I Forget Where We Were” ute 20.10!

Lør. 8.11:

Bill. kr. 175,-

Fre. 14.11:

Bill. kr. 200,-

Bill. kr. 370,-. 18 år leg. i hovedsal. Fri alder på galleriet.

Tors. 25.9:

EN AKUSTISK AFTEN MED

Bill. kr. 175,NB! FÅ

Torsdag 18. september:

ILA AUTO Bill. kr. 200,-. 18 år leg.

Torsdag 25. september:

Bill. kr. 200,-. 18 år leg.

Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

Tirsdag 7. oktober:

Fredag 7. november:

THE

ANTLERS

Bill. kr. 200,-. 18 år leg.

Bill. kr. 300,-. 18 år leg. Fredag 21. november:

Bill. kr. 250,-. 18 år leg. Fredag 10. oktober:

Bill. kr. 225,-

Siri Nilsen Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

Torsdag 13. november:

Lørdag 20. desember:

Tors. 9.10:

Søn. 12.10:

Onsdag 5. november:

www.billettservice.no NB! Begr. antall bill. salg. OBS! Bill.avg. kr. i25,-.

Bill. kr. 350,-. 18 år leg.

Bill. kr. 275,-. 18 år leg.

Bill. kr. 175,NB! FÅ

BILL.

Man. 13.10: M/ VENNER I RYGGEN Bill. kr. 320,-. 18 år leg. (inkl. akustisk konsert) Bill. kr. 270,-. 18 år leg.

Bill. kr. 200,-

Bill. kr. 150,-

LØITEN TWANG DEPOT THE NORTHERN BELLE LUCKY LIPS

Bill. kr. 175,-

Supp.: RILEY WALKER

Bill. kr. 225,-. 18 år leg.

Ons. 19.11:

Bill. kr. 225,-

STRAND OF OAKS

Bill. kr. 200,-. 18 år leg.

“Warpaint” ute nå! GAFFA

Bill. kr. 175,-

JOLIE HOLLAND

Fre. 10.10:

IDA JENSHUS

www.rockefeller.no INGRID OLAVA Forsalg på Posten, tlf. 815 33 133

Lør. 15.11:

Tors. 27.11:

Bill. kr. 270,-. 18 år leg.

WARPAINT

BILL.

Supp.: CHARLIE CUNNINGHAM

“Skyggebokser” ute 3.10!

Onsdag 8. oktober:

Tirs. 30.9:

Supp.: SOLANDER

Supp.: MARIKA HACKMAN

OSCAR DANIELSON

Bill. kr. 150,-

Bill. kr. 200,-

Supp.: HELEN MONEY Fre. 28.11:

Bill. kr. 175,-

BAHAMAS “Bahamas is Afie” ute nå!

Fre. 12.12:

Bill. kr. 225,-

THE RAVEONETTES Sentrum Scene - Oslo (v/Rockefeller) Forsalg: www.rockefeller.no, Posten, Narvesen, 7-Eleven, tlf. 815 33 133. NB! Bill.avg.

FORSALG: WWW.ROCKEFELLER.NO, NARVESEN, 7-ELEVEN, TLF. 815 33 133. NB! BILL.AVG.

“Pe’ahi” ute nå!

FOR FULLSTENDIG PROGRAM SE WWW.ROCKEFELLER.NO

Med studentbilletten på mobil er det én ting mindre å huske på Vi sender deg nemlig en varsling 24 timer før billetten din utløper, slik at du med et par tastetrykk kan fornye den i tide. Husk gyldig studentbevis når du reiser.

Amanda-showet viste hvordan tv legger premissene for stadig større deler av norsk kulturliv. – TV-KOMMENTATOR AKSEL KIELLAND, SIDE

Å onanere er jo noe man som regel gjør alene. – MØT OLE GIÆVER, REGIAKTUELL MED FILMEN MOT NATUREN, SIDE

En ekstraordinær film om en helt ordinær oppvekst.

– BOYHOOD ANMELDT, SIDE

SAMMEN FOR LIVET Brødrene Dardenne jakter fremdeles på glimt av godhet. TEKST ATLI BJARNASON FOTO HAAKON NORDVIK FILMFESTIVALEN I HAUGESUND er over for i år, og Jean-Pierre og Luc Dardennes film To dager, en natt fikk æren av å avslutte den. Nå har de for lengst fløyet, men NATT&DAG rakk å få innvilget en audiens. De belgiske brødrene startet sin felles karriere med en håndfull dokumentarer på syttiog åttitallet, men i løpet av de siste tretti årene har de – med sine usentimentale sosialrealistiske dramaer – markert seg som udiskutable arthouse-favoritter. To dager, en natt dreier seg om en kvinne, Sandra (Marion Cotillard), som står i fare for å miste jobben, og må i løpet av en helg besøke alle sine kollegaer for å trygle dem om å la henne få bli. Arbeidsgiveren har gitt de ansatte valget mellom å beholde henne eller å miste den årlige bonusen, og for mange er bonusen nesten like uunnværlig som jobben er for tobarnsmoren Sandra. Medmenneskeligheten blir satt på prøve. To dager, en natt er så utvilsomt en Dardenne-film, men likevel noe utypisk: Filmspråket er mindre rufsete – det ristende håndholdte kameraet er blant annet borte – og med Marion Cotillard på laget jobber de for første gang med en stjerneskuespiller.

Rollefigurene blir tvunget til å arrangere en avstemning om hvorvidt de skal beholde en kollega. Har dere funnet på dette konseptet selv eller kjenner dere til at noe lignende faktisk har funnet sted? – At Sandra må gå rundt og banke på kollegaenes dører, og at hun bare har denne ene helgen å gjøre det på, har vi funnet på. Men at hun har vært sykemeldt, og at arbeidsgiverne antar at hun antakeligvis ikke vil være like ar-

beidsom når hun kommer tilbake; det skjedde faktisk på en fabrikk i Frankrike på nittitallet. Da var det det samme: at de ansatte som var igjen skulle få en ekstra bonus mot at de sa opp vedkommende. Så det er basert på en sann historie, sier Luc. – Men det har det vært lignende situasjoner, i for eksempel Italia og USA, hvor de ansatte har vært med på å bestemme om folk skal få bli eller ikke. Da har det også slått den andre veien: at de har vært solidariske, at de har gått med på å gå ned i lønn for å beholde andre ansatte. Det er jo en forferdelig situasjon. Det er i utgangspunktet en grusom vekt for et menneske, det å skulle være med på å velge bort noen. Men jeg tror at de som har vært med på slikt – og spesielt i tilfellene hvor de har vært solidariske – antakelig har kommet mye sterkere ut av det. Og hvordan kom sjølveste Cotillard med på laget? – Vi var medprodusenter på Rust og Bein (Jacques Audiard-regissert film fra 2012, hvor Cotillard spilte en av hovedrollene, jou. anm.), og det var der vi traff henne. Utfordringen var å få henne inn i vårt univers, og ikke være den store stjernen, men få henne til å bli en av de andre. Det er det vi har prøvd å oppnå ved hjelp av en slags repetisjonsøvelse under innspillingen – at scener blir repetert gang på gang, så det ikke fremstår som om Cotillard spiller, men at hun er Sandra. Det var veldig viktig, med tanke på de andre skuespillerne – for det var en del av dem som ikke hadde spilt på film før – at det ikke ble noen barrierer mellom henne som stjerne og de andre som var litt mindre kjente. Det var en av hensiktene med all den repetisjonen, å få ned denne veggen. To dager, en natt hadde kinopremiere 5. september.

Mennesket har stort potensial for solidaritet. 08/2014

FILM WHAT IF Regi: Michael Dowse Med: Daniel Radcliffe, Megan Park, Adam Driver, Rafe Spall, Zoe Kazan, Mackenzie Davis Snurp igjen smella Så står de der foran kjøleskapet. Wallace (Radcliffe) har puslet sammen en semi-avansert frase om kjærlighet med et lite nikk til fjorårets rolle som Allen Ginsberg – monkey love in an inferno of hurricane, noe sånt – mens Chantry (Kazan) svarer med en bemerkning om det corny ved å møte en fremmed over et stykke kjøleskapspoesi. Så ler de begge, så finner de hverandre med øynene og hjertene – og så er romantikken likevel ikke mulig. Chantry har kjæreste. «Men, jenter må også kunne ha guttevenner!» Sier hun. «Alt kan ikke handle om hvordan man ser ut uten klær?» Wallace samtykker. Han er jo allerede forelsket. Den store kjærligheten forkledd i spørsmålet om gutter og jenter kan være «bare venner», er What if sitt premiss.

Da han møtte henne (1989) møter Før Soloppgang (1995) møter Sarah Polleys Take This Waltz (2011). Mer eller mindre vellykkede utgaver av den dialogdrevne, romantiske indiekomedien båret frem av skuespillere med overbevisende kjemi og sjarmerende nevroser. Yndige, litt uvanlige girl-next-doors som faller for nabogutten, og vice versa. Men Wallace og Chantry er ikke sjarmerende; brennende hjerter og søtt utseende til tross. Ordene deres er for opplagte, livsundringen for banal og spøkene anstrengt komplekse, istedenfor sympatisk grublende. Ikke minst er dialogen for mettet. Ikke én setning fremføres uten selvironiske meta-ornamenter av typen «men så er jo jeg en dysfunksjonell kyniker, da». Ikke bare en sterkt enerverende samtaleform, men også en grunnstemning som får filmen til å virke datert. Den semi-intellektuelle, folkehøyskole-bli-kjent-tonen avtar altså ikke etter den vamle kjøleskaps-seansen. Tvert om ok-

kuperer den hver eneste scene, og hvert ledige øyeblikk. Bedre blir ikke stemningen av en gjennomgående grov språkdrakt. Her foregår få samtaler uten x antall innfløkte kombinasjoner av pikk og pule. Som i sjefen til Wallace’ utbrudd: «Reading your report is like getting fingerfucked!!» I sær Wallace’s bestevenn (Girl-skuepiller Adam Driver) grøfter – eller skal vi si rævkjører? – den genuine sjarmen en romantisk komedie står og faller på, med svar som: «Å fuck inn i helvete, mann» på Wallace’ forsiktige: «Jeg tror jeg liker henne på ordentlig». Med stygge ord og ukledelig tale taper What if kampen om å vinne publikums sympati og kjærlighet. Som den usikre jenta som tøffer seg i skolegården ved å være unødvendig frekk i munnen sin, når alt hun ønsker seg er mange og nye venner. Sjelden har jeg mislikt romantisk stemning så intenst, så helhjertet og så gjennomgående. Ragnhild Brochmann Premiere 22. august

INTO THE STORM Regi: Steven Quale Med: Richard Armitage, Sarah Wayne Callies, Matt Walsh, Max Deacon, Nathan Kress Vinder for livet Avgangselever jubler idet en tornadostorm rammer småbyen Silverton og truer med å sette punktum for mer enn skolegangen. Unge Donnie har forvillet seg ut i forkant av ødeleggelsene sammen med ei jente han er håpløst forelsket i, og pappa (og viserektor) Gary må forlate skolen med yngstesønnen Trey for å redde Donnie. Parallelt med dette får et sulteforet kamerateam endelig oppleve tornadoer på kloss hold. Into the Storm er en særdeles underholdende affære, særlig for de mer emmerichsk anlagte av oss, som kan finne på å løse kinobillett ene og alene for å se verden brenne. Her skal man nemlig være klar over at de deilige, velorkestrerte ødeleggelsene er hva man kommer for: Synet av tak som rives av bygninger, hele etasjer som rives av bygninger, av biler som faller fra himmelen og passasjerfly som løftes fra rullebanen (uten at de vil det selv), av tornado som blir brannfakkel og skog som blir pinnespill. I utgangspunktet er det selvsagt usmakelig å snakke om

THE EXPENDABLES 3 Regi: Patrick Hughes Med: Sylvester Stallone, Jason Statham, Jet Li, Antonio Banderas, Wesley Snipes, Mel Gibson, Dolph Lundgren, Harrison Ford, Arnold Schwarzenegger Uunnværlige betingelser Det fine med The Expendables-filmene var alltid at man kunne vite nøyaktig hva de går ut på bare ved å se på rollelista. Det er ikke typecasting, det er extreme typecasting! – større, sterkere, voldeligere. Da den første filmen ble annonsert, virket det gøy også for de som til vanlig styrer unna Sly, Arnie og gjengen – en slik sjanger-overdrivelse krever filmspråklig selvbevissthet av en type som blir underholdende å se på uansett. The Expendables 3 er den første av filmene som lever opp til denne lovnaden da de to foregående, på tross av et ønske om selvironi, ikke så ut til å ha det klart for seg hvor selvironien best var plassert. Ikke at denne er så veldig annerledes – formelen er fortsatt den samme: mengder av

08/2014

dataspill-vold og corny one-linere på rad og rekke. At alle sammen strengt tatt skulle vært døde allerede i første scene – for ikke å si i første film – får passere. Det The Expendables 3 lykkes med, er meta-betraktningene rundt egen sjanger og skuespillernes egen karriere. Det skyldes et større fokus på alle de involverte alfahannene fra de siste førti åra som dinosaurer og has-beens, som på tross av sin fjollete machismo står fast ved prinsippene sine fordi det er noe der de tror på – i æreskodeksene, det broderlige samholdet og villigheten til å ta loven i egne hender. Når Stallone forteller de gamle gutta at det er på tide å pensjonere seg, gjør han samtidig sin beste Vito Corleone-etterligning («I worked my whole life – I don’t apologize – to take care of my family … ») og man får følelsen av at han faktisk er overhodet i denne familien av hardbarkede action-skuespillere, som med en fars kjærlighet har samlet dem for å ta del i disse filmene. Det er nesten litt rørende. Nesten. Trond Gausdal Premiere 22. august

«deilige ødeleggelser», men helt unaturlig er det ikke å kose seg her, for selv om innfallsvinkelen er dokumentarisk, har Into the Storm bemerkelsesverdig få ofre. Ødeleggelsene er nådeløse og omfattende, men ingen tarmer flyr, intet blod regner. I hovedsak rammes tilsynelatende folketomme bygninger, parkerte biler og fly, samt en hel del skog og dyrket mark. Når karaktergalleriet i tillegg er krydret med et par hårreisende karikerte hillbilly-nek som vil bli YouTube-kjendiser, gir filmen sitt publikum tillatelse til å le og kose seg, en slags «Slapp av. Det er bare en film.». Men: Sent i filmen får vi et lankeslag. Lattertillatelsen inndras brått ved en uttalt referanse til orkanen Katrina. Dette er manuskriptets bakholdsangrep, dets «jaså! Du lo og koste deg, du?! Husk at dette hører virkeligheten til!». Dette er muligens ment å skulle tvinge frem refleksjon over hva slags grufullheter vi nyter på kinolerretene, men dette lille ballesparket i samvittigheten oppleves (i hvert fall for undertegnede) mest av alt som en urimelig og malplassert skjennepreken. Glimtvis lider filmen av mangel på konsekvens i sin found footage-drakt. Ett profesjonelt kamerateam, ett nyhetshelikopter

og to brødre som overgår hverandre i kameranerderi veksler på å være øynene våre, men likevel opplever vi fra tid til annen at filmens point-of-view får et overraskende forklaringsproblem: Hvem filmer? Det florerer ikke av slike øyeblikk, men de er mange nok til at filmen undergraver sin egen realisme. James Cameron-lærling Steven Quale henter gjennomsnittlige prestasjoner ut av sine stort sett mindre kjente skuespillere. De spiller godt nok til at en ikke plages, men ikke godt nok til at en bryr seg om hvorvidt karakterene lever eller dør. (Matt Walshs apatiske mine er et komisk våpen i Veep, men et spenningens handikap her.) Godt da at Brian Tylers frenetiske strykere og fanfariske blåsere makter å stemple actionsekvensene som skjebnesvangre, og at hans zimmerske ballader nå og da frembringer følelsen av at vi opplever noe inderlig. Det er auditivt lureri av beste merke. For å konkludere med en horribel genspleis av filmkritikk og værmelding: Øynene og ørene opplever de spektakulære vindkastene fra Into the Storm, men hjernen og hjertet er i stormens øye. Martin Øsmundset Premiere 12. september

FILM

ANE DAHL TORP LAURENT STOCKER

BOYHOOD Regi: Richard Linklater Med: Patricia Arquette, Ellar Coltrane, Ethan Hawke, Lorelei Linklate 2014: en oppvekstodyssé Regissør Richard Linklater er en mester i å fremkalle nostalgi hos sitt publikum. Boyhood er litt som å bla i et familiealbum og se de unges vei fra hjelpeløse valper til selvstendige voksne. Linklaters album er derimot mer komplett enn de tunge permene som står i bokhyllene hjemme hos mor. Her ser vi også bildene som ikke blir tatt. Det er naturligvis umulig å gjenskape oppveksten, men Linklater kommer usedvanlig nærme. Historien i Boyhood flyter så naturlig at en tidvis får følelsen av å se et liv i revy. Over en periode på tolv år har regissør Linklater, sammen med skuespillere Ellar Coltrane, Lorelei Linklater (Richards datter), Patricia Arquette og Ethan Hawk, møttes jevnlig for å spille inn

scener til Boyhood. Filmens manus har mildt sagt vært flytende, for hvem vet hva som skjer med seks år gamle Ellar og Lorelei gitt en slik tidshorisont? Dette er ikke første gang den visjonære filmskaperen eksperimenterer med tid. Linklaters prisbelønte trilogi (Before Sunrise, Before Sunset, Before Midnight) utspilles i tre akter over et tidsrom på tyve år. Handlingen i Before Sunset henter sin nerve fra karakterenes opplevelser i Before Sunrise, og så videre. I Boyhood skaper Linklater den samme følelsen av at karakterene har en årelang historie bak seg. Alle skuespillerne ser ut til å finne rollene sine helt fra starten av, og en kan lure på hvor mye som er deres rolle i filmen, og hvor mye som er deres rolle i livet utenfor filmsettet. Grensene mellom fiksjon og virkelighet oppleves tidvis som uklare, noe de for så vidt også er. Av de to søsknene er Samantha er den mest karismatisk i

filmens første halvdel; hun roper høyest og får mest oppmerksomhet. Mason er mer tilbakelent og undrende enn sin søster, noe som tydeliggjøres i filmens første scene hvor han ligger på gresset og kikker opp mot skyene. Scenen er illustrerende for karakterens videre utvikling som en reflekterende, teknologiskeptisk type, med en lidenskap for å fange abstrakte motiver med fotokameraet sitt. Det er Patricia Arquette som er filmens storseil; hun trekker både familien og historien frem i med- og motvind. Hun kjemper alenemorens ofte utakknemlige kamp, og blir sittende igjen, gråtkvalt, når ungene forlater redet. Ethan Hawk, på sin side, gjør et glimrende portrett av rockepappaen, som tar ungene med på baseballmatch, diskuterer Star Wars, og deler sine papparåd, stort sett varianter av «ikke gjør som jeg gjorde». Martin Parker Premiere 22. august

GUBBEN OG KATTEN – MASEKRÅKER OG BESTEVENNER Regi: Ali Samadi Ahadi Skuespillere: Marianne Sägebrecht, Ulrich Noethen, Max Herbrechter Nordqvists katt Mange vil nok være enige med meg i at Sven Nordqvists Gubben og katten-serie er ubestridelige klassikere, takket være sine kreative, småabsurde historier og detaljrike illustrasjoner. Derfor er det selvsagt viktig å formidle dem videre til den oppvoksende generasjonen, men er Gubben og Katten – Masekråker og bestevenner den beste filmen for denne oppgaven? Filmen er i hovedsak rettet mot de aller minste, og enkelte voksne tilskuere vil antakelig veksle mellom å kjede og irritere seg. Spesielt enerverende er de

sporadiske musikksekvensene, som er ulidelig repeterende og ikke holder mål selv etter den snilleste barnevisestandard. Det er likevel ikke til å komme bort fra at Masekråker … er en ganske brukbar adapsjon. I stedet for å tyne de korte bøkene ut til spillefilmlengde, har man valgt å sy sammen en håndfull historier til en slags greatest-hits-kavalkade (bestående av favoritter som blant annet «Pannekakerøre» og «Revejakta»), over en svært løs narrativ tråd. Et smart grep – mer krutt for penga. Riktignok fremstår filmen veldig episodisk, men er hele tiden grundig ankret i grunnhistorien: den adopterte katten Findus’ gradvise forståelse av at han faktisk er elsket i sitt nye hjem. Til tider er det ærlig talt nokså rørende. Filmen skal ha en viss honnør for å ikke sky unna fysisk eller emosjonelt urovekkende elementer – i så fall

hadde den vært farlig nære å bli i kvalmende smørblid. Scenografien er krydret med artige smådetaljer, noen av dem hentet direkte fra Nordqvists illustrasjoner. Hovedkarakterene er også vellykket overført til lerretet: Ulrich Noethen (som trolig er best kjent her til lands som Heinrich Himmler i Der Untergang, artig nok) ligner gubben Pettersen på en prikk, og Findus er livaktig og godt animert. Likevel vekker ikke filmen noen nostalgiske følelser, for den oppleves først og fremst som et velprodusert, men glatt og generisk barne-tv-innslag, selv om den altså effektivt inkorporerer elementer fra bøkene. Masekråker og bestevenner karrer seg til øvre del av karakterskalaen, men med et nødskrik, for den er relativt steril og vanskelig å omfavne. Atli Bjarnason Premiere 5. september

På kino 26. september /NorskFilmdistribusjon

08/2014

FILM

THE MAZE RUNNER Regissør: Wes Ball Med: Dylan O’Brien, Kaya Scodelario, Thomas Brodie-Sangster, Will Poulter, Blake Cooper og Patricia Clarkson Lost møter Lord of the Flies Adapsjoner av actionfylte ungdomsbøker er i skuddet som aldri før, og denne gangen er det regissør Wes Ball som har tatt for seg James Dashners Maze Runner-franchise. Bøkene omhandler en gjeng ungdommer som har blitt brakt til et frodig område omringet av en enorm labyrint. I løpet av de siste tre årene har en etter en kommet opp fra en boks i bakken – helt blottet for hukommelse. Sammen har de etter hvert dannet et Lord of the Flies-aktig samfunn, hvor folk får arbeidsoppgaver i korrespondanse med sine personlige egenskaper. Her får du derfor alle stereotypiene: Den sindige lederen, han tjukke og snille, douchbagen med piggsveis som liker å sloss, og friskustypene som er glade

idrett og elsker å løpe rundt dagen langt. Sistnevnte er en såkalt «springer», hvis oppdrag er å utforske labyrinten på dagtid. Et livsfarlig arbeid som må gjøres på dagtid, da porten til labyrinten lukkes ved solnedgang. Omtrent slik går livet sin vante gang helt til Thomas (Dylan O´Brian) kommer opp fra boksen i bakken. Han tar fort rollen som utforskende rebell, og prøver å finne ut hvem som holder dem fanget og hva grunnen er. The Maze Runner er en film som tolvåringer digger. Den har monstre, enorme mengder løping, «kule» ungdommer i hovedrollene, og et plot som kan minne om en blanding av The Hunger Games og TV-serien Lost. Men det er også alt. Det er til tider til å gremmes over hvor utrolig endimensjonale karakterene er. Bølla med piggsveis , Gally (Will Poulter), er som en reinkarnasjon av Buzz fra Alene Hjemmefilmene, hovedpersonen Thomas har bare rett i allting hele tiden og er følsom og plaget. I Blake

Coopers Chuck har regissør Wes Ball funnet sin 2014-versjon av Lord of the Flies-karakteren Piggy. For å ikke snakke om at han forelskede lille gutten fra Love Actually (Thomas Brodie-Sangster) har blitt voksen og irriterende. Ja, han var vel ganske irriterende allerede som ung. Selv om actionscenene er nokså spennende, blir det for mye løping i lengden. Det er begrenset hvor lenge det er interessant å se på en gjeng ungdommer bli jaget av mekaniske monsteredderkopper. Når disse ungdommene sliter med å påkalle seerens sympati, blir det etter hvert rivende likegyldig om de blir drept av monsteredderkoppene eller ikke. Når filmens nærmere to timer lange spilletid nærmer seg slutten, er patosen såpass på bunn at man aller helst håper at hele gjengen lider en pinefull død og man kan se i helvete å komme seg ut av den kinosalen så fort som mulig. Jon Sæter Premiere 19. september

A WALK AMONG THE TOMBSTONES Regi: Scott Frank Med: Liam Neeson, Dan Stevens, Ruth Wilson, David Harbour, Mark Consuelos, Astro Uten lisens Matt Scudder er en tidligere politimann i New York. Mens han jobbet som politi for NYPD, klarte han å bli alkoholiker. Sånt skjer. En dag bommer han med pistolen og treffer en uskyldig person på et gatehjørne. Sånt skjer ikke. Og det var den jobben. Nå jobber han som privatetterforsker uten lisens, utenfor skattemyndighetens oppsyn: «I do favors for people and in return, they give me gifts.» En dag tar han motvillig i mot oppdraget med å finne den kidnappede

konen til en mystisk, ung heroindealer. På denne måten snubler Matt Scudder over to mennesker som kidnapper, torturerer, voldtar og dreper kvinner tilknyttet New York sin mangfoldige kriminelle underverden. Som mange amerikanske og politirelaterte thrillere før den, møter filmens hovedperson livet med et dystert blikk. Scudder er ikke personlig investert i sakene sine, men har en egen evne til å skaffe informasjon og snakke seg listig ut av farlige situasjoner. Handlingen er satt på slutten av nittitallet på høyden av den teknologiske frykten for årtusenskiftet. Scudder er av det gamle slaget og skeptisk til mobiltelefoner og datamaskiner. Han er sånn sett den direkte motsetningen av Liam Neeson sin pensjonerte

CIA-karakter i Taken-serien. Filmen er basert på Lawrence Block sin bestselgende romanserie om Matt Scudder. Block har skapt en kompleks, voksen og skruppelløs karakter som filmen har klart å gjenskape. Handlingen skjer i Hells Kitchen som er falleferdig og fullt av graffiti. Dette er en voldelig film, slik vold som man forventer av en film om seriemordere, men Neeson glimter til som Scudder, en mann full av demoner, men også begunstiget med en ironisk dose humor som gjør ham elskverdig, spesielt i scenene mellom ham og hans uønskede lille medhjelper, gategutten TJ. Ikke helt film noir, men ikke langt unna heller. Siren Løkaas Premiere 19. september

HEAVEN IS FOR REAL Regi: Randall Wallace Med: Greg Kinnear, Kelly Reilly, Thomas Haden Church Apokalyptisk tøymykner I 2003 fikk en liten gutt skikkelig vondt i magen. Blindtarmen var betent og han måtte på sykehuset for akutt kirurgisk behandling. På grunn av betennelsen som fløt ut i kroppen hans, så forlater gutten kroppen i omtrent tre minutter. I løpet av denne tiden klatrer han opp til himmelen og får møte Jesus (som fremdeles har merker etter korsfestelsen), Maria, bestefaren som omkom lenge før gutten ble født og søsteren som døde i mors liv, men som nå vokser til som vanlig. Og noen engler med flotte vinger. Ikke bare det. I himmelen er tiden lenger enn på jorden, så gutten rekker å oppleve en hel masse på disse tre minuttene. Guttens far heter Todd Burpo

(sic!) og er pastor ved en kirke i Nebraska. Filmen er basert på en roman ved samme navn, som igjen er basert på den (kremt) sanne historien om denne lille gutten sin tur til himmelriket. Filmen er en rolig affære, med myk pianomusikk. Miljøet er som spyttet ut at et turistkort fra det dypeste amerikanske bibelbeltet. Lyset faller ømt på disse gode menneskene og deres gårdsbruk i Nebraska. Den lille gutten virker gjennomgående ør, som om et himmelvesen fremdeles surrer rundt hodet hans. Boken har flere apokalyptiske innslag med referanser til Johannes’ Åpenbaring, Armageddon og hellig krig. I filmen er dette retusjert vekk til fordel for et mildere og dusere uttrykk. Slik kan grunnleggende spørsmål om tap og frelse reduseres til kitsch og rosa skyer i en håndvending. Siren Løkaas Premiere 19. september

A LONG WAY DOWN Regi: Pascal Chaumeil Med: Pierce Brosnan, Toni Collette, Imogen Poots Høydesyke Hva hadde du gjort om du skulle til å hoppe inn i døden, men oppdaget at du ikke var alene på toppen av skyskraperen? Martin Sharp (Brosnan) har lenge vært et populært TV-tryne. Men ikke nå lenger. På nyttårsaften, den mest tragiske festdagen av dem alle, planlegger han å hoppe inn i døden fra et notorisk høybygg. På taktoppen møter han tre andre som heller ikke ser poenget med å leve lenger. Sammen inngår de en pakt om å ikke ta livet sitt – i hvert fall før neste høytidsdag for selvmord, Valentine’s Day. A Long Way Down glir glatt inn i rekken av filmatiserte Nick Hornby-romaner og deler klare

08/2014

likhetstrekk med filmer som About a Boy og High Fidelity ved at handlingen vekselvis er fortalt i førsteperson og portretterer karakterer med et pessimistisk syn på tilværelsen. Som ensemblefilm er den godt castet. For Breaking Badfans, er det en glede å få et gjensyn med Aaron Paul (som ironisk nok har hjernekreft). Pierce Brosnan er herlig som jålete snobb, deppa over sitt begredelige liv som avdanka kjendis. Kanskje det var komedien du skulle gått for hele tiden, Pierce? Det er i hvert fall herlig å se en annen enn Hugh Grant parodiere selvopptatt dustemikkel vel så bra. Toni Colette står i god kontrast til Martin som uprøvde Moreen, en omsorgsfull mor til gutt med stort behov (sett det før?), mens Imogen Poots blåser rå gnist inn i den «loude» men

sårbare Jess. Filmen spiller på de vante emosjonelle strengene i vekslingen mellom latter og klump i halsen. Men balansen mellom lys og mørke er forseggjort av Pascal Chaumeil bak regiroret. En skal ikke undervurdere kunsten å holde seg akkurat på bristepunktet mellom smart satire og det rent vulgære. Den enorme ironiseringen over tabuer i «lykkelige Vesten» treffer også godt. Her har filmen noen kløktige poenger, blant annet om skandalemedienes bruk av personlige kriser som journalistisk råstoff. Denne kritikken er ikke blitt mindre aktuell etter den til dels usmakelige medievinklingen rundt Robin Willliams’ bortgang. Ida Madsen Hestman Filmen har ikke fått vanlig kinodistribusjon.

FILM

BEATLES Regissør: Peter Flinth Med: Louis Williams, Ole Nicolai Jørgensen, Halvor Tangen Schultz, Håvard Jackwitz, Susanne Boucher Påkostet Olsenbanden junior Å ta landets mest folkekjære oppvekstroman til filmen, er ingen lett oppgave, og det er ingen annen måte å si det på: Danske Peter Flinth kolliderer i møte med det norske arvesølvet. Her er ingenting av den fingerspissfølelsen og sensitiviteten som stoffet gjør krav på. Historien kjenner de fleste: fire gutter på rundt femten år på Oslo vest strever med det som de fleste på deres alder gjør. Jenter, familie og skole. Året er 1967 og Beatles’ Sgt. Pepper´s Lonly Hearts Club Band har akkurat kommet ut. Dette kickstarter guttas drøm om å starte band. Alt vel så langt. Men så kommer irritasjonsmomentene som perler på en snor. Det er tidvis veldig vanskelig å tro på ungdomsskuespillerne. Samspillet dem i mellom er til tider langt fra imponerende. Man sitter med følelsen av at disse fire egentlig ikke er bestevenner som deler alt med hverandre. Og at en gjeng femten-/ sekstenåringer på ekskursjon

synger «En bussjåfør» med stor innlevelse og uten ironisk distanse, virker helt søkt. På samme måte virker det helt usannsynlig at hovedpersonen Kim Karlsen (Louis Willams) i møte med sin store kjærlighet Cecilies (Susanne Boucher) danske far ikke forstår et kløyva ord dansk. Visse språkproblemer hadde vært naturlig, men forstår du ikke «mor og far» på dansk, har du et ganske elendig språkøre. At han med hornbriller i guttegjengen finner kjærligheten med hun svaksynte i jentegjengen, kommer heller ikke som noe bombe. Men filmen skal ha noe skryt også. Å ta med kometene Hvitmalt Gjerde som filmens band «The Snowflakes» funker bra. Musikken deres glir perfekt

inn i universet, og gir et lite avbrekk i de fire protagonistenes spede musikkframføringer. Beatles klarer dessuten å fange tidsånden bra. Både demonstrasjonstog mot krigen i Vietnam og supermarkedenes inntog i dagligvarehandelen skildres på en solid måte Tidskoloritten treffer – stort sett. Men det er kanskje denne estetiseringen som er filmens største problem. Det holder ikke å gjenskape Oslo på sekstitallet på en bildeskjønn og romantiserende måte, og si seg fornøyd med det. Det har vi sett like bra i NRK-serien Halvbroren. Eller i Olsenbanden Junior-filmene, for den saks skyld. Jon Sæter Premiere 29. august

IT FOLLOWS Regi: David Robert Mitchell Med: Linda Boston, Heather Fairbanks, Aldante Foster Følgefeil En tenåringsjente stormer ut av døren, setter seg i bilen og kjører vekk fra dette ubegripelige «noe» som jager henne. Jenta forsøker å overtale de onde kreftene til å spare henne, men regissør David Robert Mitchell viser ingen nåde; neste innstilling smeller som en kald klut i ansiktet på oss som sitter foran lerretet. Jenta ligger død, og det ene beinet hennes er brutalt knekt fra knehasene mot magen, slik at låret og leggen danner en rett vinkel. Bølgene slikker land i bakgrunnen, og den tussmørke natten har blitt til dag. Anslaget antyder en tradisjonell slasher, men It Follows har mer til felles med Wes Cravens snedige drømmerier i A Nightmare on Elm Street enn Michael Myers og andre maskekledde buksprettere (av typen som fikk sin renessanse på nittitallet med Skrik- og Fryktens sommerfranchisene). En tilsynelatende uskyldig date kulminerer med at Jay (Maika Monroe) har sex i baksetet på en bil, hvorpå hun blir smittet av en fryktelig forbannelse. Denne innebærer at hun forfølges av skikkelser som kan mishandle eller drepe henne og andre som befinner seg i nærheten. Skrømtene kan fremstå marerittaktige, eller bare opptre som vanlige fremmede – til og med venner

og kjente – og på den måten kan Jay aldri vite når hun har noen i hælene. David Robert Mitchell debuterte med The Myth of the American Sleepover i 2010, som i likhet med It Follows ble vist i Kritikeruken i Cannes. En film om ungdommer som slentrer rundt i en forstad utenfor Detroit, den siste helgen før sommeren tar slutt. Her demonstrerte Mitchell en særlig evne til å pakke rollefigurene inn i avgrensede rom, og tegne dem som vibrerende lys innimellom alt vagt og sort; selv dem som i utgangspunktet kunne minne om karikaturer fra lignende filmer, ble levende formbare mennesker foran Mitchells søkende Cinemascope-linse. Han anvender det brede formatet på en enda snedigere måte i It Follows, og sørger for å skjerme oss for all unødvendig informasjon som potensielt kan lette på trykket. Bildekomposisjonene, kamerabevegelsene, bruken av soft focus og koloritten – preget av høsttoner og enkelte innslag av glorete pastell – er tydelige nikk til slashersjangerens storhetstid på syttiog åttitallet, båret frem av nevnte Carpenter og Craven, samt Dario Argento, som krysset amerikanske skrekkonvensjoner med giallo-motiver og psykedelia. Dessuten kan ideen om forbannelsen som en seksuelt overførbar sykdom knyttes opp mot bølgen av AIDS-metaforer i sykdommens «storhetstid», i alt fra den erotiske thrilleren Farlig

begjær til David Cronenbergs The Fly og Abel Ferraras vampyrfilm The Addiction. Et tykt lag med typiske «Carpenter-synther» på lydsporet forsterker pastisj-følelsen, men etter flere gjennomsyn blir det tydelig at fanboyen Mitchell skriver sine kjærlighetsdikt for å skape en disiplinerende ramme. Ved å bevege seg vekk fra det kaotiske formspråket og de overforklarende manuskriptene som skjemmer mye av dagens generiske horror, gjenoppdager han suburbia-slasherens evne til å skape uro hos tilskueren – uten å bade i blod og umotiverte massedrap. It Follows utspiller seg i en kontemporær og gjenkjennelig setting, og preges av indiefilmens karakteristiske mumblecore – en avslappet spillestil som lar oss komme tett på rollefigurene. Ved å dyrke klassisk horror og samtidig interessere seg for hvordan levende mennesker opplever genuin skrekk, befester David Robert Mitchell sin posisjon som et av de mest lovende navnene i amerikansk indiefilm, via en sjanger som kan spenne bein på de fleste. Lars Ole Kristiansen

Hvem er du når ingen ser deg?

Spalten «Distribuer denne!» vil hver måned presentere en film som norske distributører dessverre har oversett eller neglisjert. Spalten er presentert i samarbeid med:

en film av Ole Giæver

#motnaturen motnaturen.no 08/2014

FILM

Å onanere er jo noe man som regel gjør alene.

HØYDEDRAGET Naturen har ingen forventninger til hvem du skal være, sier Ole Giæver. Er det derfor han hele tiden trekker til fjells? TEKST JON SÆTER FOTO CHRISTIAN BELGAUX

ut i naturen. En del av voicen er også erstattet med visuelle fantasier og dagdrømmer.

OLE GIÆVER BLE FOR alvor introdusert for et større norsk publikum da han spillefilmdebuterte med Fjellet i 2011, en film NATT&DAG nominerte i kategorien Årets film. I den filmen fulgte vi to kvinner som er tilbake i fjellheimen hvor de mistet sønnen sin. Når Giæver vender tilbake tre år senere, gjør han en tilsvarende klatremanøver. Opp i høyden! Akkurat som Ibsen instruerte: «Jeg føler det bud der byder i høyden at vandre.» Giæver sin film heter Mot Naturen og igjen handler det om menneskets møte, eller skal vi si kamp, med det rurale. Denne gangen har han imidlertid puttet seg selv i hovedrollen. Martin heter han, og er en fyr på noen og tretti i den søvnige og smått klaustrofobiske småbyen Mosjøen, som strever med alt fra hvordan man takker nei til fredagspils på riktig måte, til hvordan han skal forholde seg til sin samboer og sønn. Heldigvis finnes fjellet. Dit kan han gå for bearbeide sin påbegynnende eksistensielle krise. Det blir et møte som byr på knausgårdske refleksjoner, onani i norsk myrlandskap og andre naturskildringer som vil appellere langt inn i Harvest-redaksjonens helligste.

Filmen begynner ganske trivielt med å belyse en del lett gjenkjennelige hendelser. Men så hives vi ut i et fjelltablå der mer står på spill? Grei oppsummering? – Ja, det er slik dramaturgien er tenkt, at vi går inn i en hverdag de fleste kan kjenne seg igjen i og ofte med et komisk blikk på situasjonene. Da er det også lettere å ta publikum med på en dypere eksistensiell reise.

– DA JEG LAGDE Fjellet funderte jeg på om det var mulig å gjøre det enda enklere, sier Giæver. – Hva med bare ett menneske og ett fjell, tenkte jeg. Jeg så for meg at om man hadde en sterk og original voiceover som kunne romme både humor og mer eksistensielle tanker. Nå har jo konseptet utviklet seg mye siden den gang, så det er flere karakterer med, og vi møter også hovedkarakteren i det sosiale før han drar 82

08/2014

Den er litt knausgårdsk denne filmen? – Vel, hvis knausgårdsk er å løfte hverdagskampene og avsløre det svakelige og feilbarlige i mennesket, så er vel svaret ja. Både Knausgård og hovedkarakteren i filmen føler seg nærmere livet når de er alene med seg selv og tankene. Er det naturbarna eller byfolk med naturabstinenser du skal treffe med denne filmen? – Der må vi nesten vente å se til den kommer på kino og møter sitt publikum. Samtidig ser jeg jo at jeg er en del av min samtid, jeg tror diskursen mellom kulturen og naturen skyldes at vi i større grad enn tidligere søker bekreftelse i det sosiale, og at stadig flere kjenner at dette skaper en ubalanse som opphold i naturen kan rette opp i. Er du en sånn Harvest-dude, eller? – Nei, jeg leser noen av artiklene der om jeg får en fornemmelse av de kan gi et nytt perspektiv. Ikke alle artikler gjør det, men noen. «Mit lavlands liv / har jeg leved du / Her oppe på vidden / er frihet og Gud / Der nede

famler de andre.» Nå siterer jeg selveste Ibsen. Det er ingen beskjeden tradisjon du skriver deg inn i. Hva er det med fjellet? – Det rurale gjør oss mer sårbare og avkledde. I møte med naturen blir du konfrontert med deg selv og ditt egentlige jeg. Naturen har ingen forventninger til hvem du skal være, derfor vendes spørsmålene innover, som fremtvinger den indre konflikten i karakterene. Man leter hele tiden etter spesifikke kvaliteter i naturen for å underbygge karakterens tilstand og den overhengende dramaturgien i filmen. Naturen kan stenge inne og være truende, men kan også åpne opp og gi trøst. Du insisterer på at filmen ikke er selvbiografisk. Likevel har du satt deg selv i hovedrollen. Hvordan henger dette sammen? – Det stemmer at den ikke er selvbiografisk, for da kunne jeg ikke vært like kompromissløs og ærlig på hva hovedkarakteren faktisk går rundt og tenker på. Men jeg kjenner meg veldig igjen i det indre livet han har. Underveis i manusskrivingen satt jeg og spilte ut scener der han er alene med tankene sine. Det satt lang inne å ta det valget, men tilslutt var det magefølelsen som avgjorde. Om ikke selvbiografisk, så ditto utleverende. Tøffe tak på settet? – Fysisk var det ikke noe problem, jeg har et ganske avslappet forhold til det der. Det mest utfordrende var som sagt å være ærlig på hva vi kan gå rundt å tenke på. Det er mange sånne hverdagstabuer man ikke kommer utenom, at man for eksempel kan ha flyktige tanker der man fantaserer om andre. Jeg tror

vi må ha sånne tanker innimellom for å se det livet vi lever i forhold til noe annet. Men det er jo ikke sånt man har så lyst til å snakke med kjæresten sin om, da. Hvordan var det å onanere foran kollegene på settet? – Det er jo noe man som regel gjør alene og i alle fall ikke foran tjue påkledde mennesker, så jeg må jo innrømme at akkurat det var litt rart. Men jeg tenkte at dette er jo noe alle faktisk gjør, og at handlingen i seg selv er ganske normal. Det gjorde meg mer avslappet. Nå skal det også sies at de som kunne vendte blikket i en annen retning, da.

Tror neppe vi har sett Mosjøen i norsk film tidligere. Hvorfor ble akkurat denne byen med omegn innspillingssted? – Jeg ønsket den litt råe og nakne vegetasjonen som er i Nord-Norge, samtidig som trærne måtte være av en såpass størrelse at man kan gå inn i skogen og oppleve det som et rom, sånn som det er i Nordmarka. I området rundt Mosjøen er det stor variasjon i naturen og det går private veier helt opp til snaufjellet, noe som er viktig for å spare tid under innspillingen. Et siste aspekt er at byen ligger klemt mellom to store fjell, noe som ga en klaustrofobisk følelse når karakteren ser ned på sin egen by og sitt eget liv, fra et utsiktspunkt. Barndomsscenene i filmen er spilt inn i Tromsø. Og du har uttalt at neste film blir derfra? – Jeg er født og oppvokst i Tromsø, og kjenner byen utrolig godt, det gir meg automatisk et enormt tilfang på spesifikke locations. Det fine med Tromsø er at du har muligheten til å kombinere det urbane og rurale, slik for eksempel Erik Skjoldbjærgs Insomnia lyktes veldig godt med. Mot naturen har kinopremiere 19. september.

SPILL

Foto: Presse

EIN DEMONSTRASJON Det er eit spel om å ete bacon-smultringar og å jobbe på tofufabrikk, sa han. Og eg beit på. TEKST RASMUS HUNGNES MEDAN BRORPARTEN AV spelbransjen var på gamescom i Køln for å prøvesmake uferdige spel – ei storstilt messe eg av uforutsette hendingar i privatlivet vart forhindra frå å ta del i (ikkje at eg eigentleg hadde store ambisjonar om å reise, men å gi inntrykk av at dramatikk i privatsfæren går ut over jobben passar som fot i hanske/hand i hose inn i metanarrativet eg er i ferd med å strukturere) – nytta eg høvet til å sjekke ut den nye demoversjonen av Always Sometimes Monsters (PC), livskrisesimulatoren utvikla av Vagabond Dog og utgjeve av Devolver. Så, i journalistisk ærend entra eg lanseringa av Always Sometimes Monsters. Utviklarteamet var til stades, så eg nytta høvet til å høyre deira eiga beskriving av produktet, og dette er det dei sa:

Du speler rolla som ein tafatt tapar. Ikkje har du råd til å betale husleiga, du har kødda det til og mista jobben. Enno verre: kjærleiken i ditt liv skal gifte seg med ein annan. Med dette utgangspunktet legg du i veg for å kome deg over land og strand før bryllaupet, for å gi deg sjølv ein siste sjans før alt går tapt for evig og all tid. Jau då, men kvar mogelegheit for framgang har desse etiske dilemmaa ved seg? Du må avgjere korleis du skal navigere eit moralsk minefelt, medan spelet reagerer og endrar historia basert på dine verdiar. Mhm, det blir tidvis ganske crazy, men det er ein intenst personleg reise. Vonar du likar det.

Freista av desse orda flytta eg min lekam bortåt ei av testmaskinene og blei kasta, in medias res, rett inn i midten av eit dramatisk sosialt drama som var dramatisk. Romkameraten min på internatskulen trengte hjelp til å sjekke opp eit kjærleiksobjekt, så eg tok på meg oppgåva med å fiske fram informasjon om denne personen sin personlegdom som min roomie kunne nytte i sitt sjekkeprosjekt. Medan eg saumfarte spelområdet etter denne pikselerte skapinga, snubla eg over ein jack- eller annan kabel og spolerte dermed eit forsøk på å fotografere ein forbipasserande komet. Sjølv om det var ca tusen år til neste mogelegheit, tok den forulempa uhellet med fatning: «Uansett kor grundig førebudd, kor sikker du er på korleis ting vil utarte seg,» filosoferte ho, «vil det ibuande kaoset i kosmos setje inn.»

Det er ein intenst personleg reise. Vonar du likar det.

Sant nok. Etter å ha endt opp med å starte ei affære med romkameraten min sin flamme, tatt deltidsjobb som lagerarbeidar og vaska bort ekskrement frå ein bil med vasslange, tok demoen slutt. Eg nytta høvet til å slå av ein prat med dei andre spelkritikarane som var til stades. «Det er eit spel om å ete bacon-smultringar og å jobbe på tofufabrikk,» forklarte ein kollega. «Eg brukte minst ein time på å lage keisam, smaklaus tofu. Kanskje ein allegori om hovudpersonen sitt liv? Det ville vere djupt. Dette spelet kjem til å øydelegge deg. Spel det. Det er bra.» Ein annan var ikkje fullt så positiv: «Eg skjønte ikkje bæret av kva som føregjekk. Etter timevis med lesing av tekst og val mellom vanskelege val, var eg ikkje eingong i nærleiken av å fatte historia. Kanskje,» la han tankefullt til, «er det poenget? Same kan det vere. Terningkast 3.» Heldigvis skal eg ikkje gi karakter her, for det er så reduktivt, men eg trakk meg likevel tilbake for å skrive denne meldinga: Grafikken har ein retro-sjarm, men er samstundes nyskapande. Lydsporet grev seg inn i djupet av sjela og pumpar i takt med hjartet. Funzo-Faktoren gjer spelet overraskande engasjerande med omsyn til kor slarkete det er sett i hop. Alt i alt er Always Sometimes Monsters ei forfriskande oppleving, som å skode på eit barn sitt kunstverk.

ALT DETTE, MED MEIR, hende i den nyleg utgjevne demoversjonen av Always Sometimes Monsters, ein demo, som i likskap med The Stanley Parable-demoen er eit verk i seg sjølve, ein mindfuck med metanivå som minnar om marerittsekvensen i Wolfenstein: The New Order, der spelaren finn seg sjølv i eit lavoppløyseleg slott og lyt skyte pikselerte nazi-soldatar (jfr. Wolfenstein 3D) til han vaknar i ein pøl av digital kaldsveitte. Den forvitnelege fullversjonen av retrorollespelet Always Sometimes Monsters kom ut tildlegare i sumar.

TOPP TRE I SEPTEMBER

Oslos største filmfestival er tilbake 9.-19. oktober med de nyeste og beste filmene fra Asia, Afrika og Latin-Amerika. Gå ikke glipp av ekslusive førpremierer på noen av kinohøstens beste komedier, episke drama, engasjerende dokumentarer og spenningsfulle actionfilmer Programslipp med filmvisning på Kulturhuset 30. september.

Følg med på WWW.FILMFRASOR.NO eller FACEBOOK.COM/FILMFRASOR for spennende nyheter fra årets program.

HYRULE WARRIORS (WII U)

Hakk og skjær deg gjennom det mytiske landet Hyrule, der Link og Zelda bur, veit du.

DESTINY (PS4, ONE, PS3, 360)

1 2

Sci-fi-action med stort omfang, utvikla av Bungie, selskapet bak Marathon og Halo.

WASTELAND 2 (PC)

1 3

Oppfølgjar til post-apokalyptisk RPG-klassikar.

08/2014

VISJONER AV AMANDA Tv-overføringen av årets Amanda-show viste sannsynligvis hvordan tv-bransjen legger premissene for stadig større deler av norsk kulturliv. TEKST AKSEL KIELLAND ILLUSTRASJON TORD TORPE SOM FRILANSSKRIBENT og kritiker i norske trykkmedier i 2014 øyner jeg stadig mer potensial i den intuitiv-clairvoyante metode. Blant alle kritiske innfallsvinkler kan den intuitiv-clairvoyante på mange måter sies å være den mest fullkomne, da det er en tilnærming som gjør det mulig analysere og vurdere et verk uten av å faktisk ha sett, lest, hørt eller hatt noen annen form for direkte befatning med det. Dermed er kritikeren uplettet av de utspekulerte strategiene verket og dets opphavsperson(er) – for ikke å si markedsføringsmaskineriet som omgir det – bruker i sine forsøk på å manipulere ham eller henne til å innta en posisjon snarlik deres egen, og står fritt til å bedømme det på objektivt grunnlag. Det må imidlertid understrekes at den intuitiv-clairvoyante kritikken er en vanskelig disiplin som ytterst få virkelig behersker. Dette skyldes ikke minst at det er en evne som avhenger av et visst nivå av livserfaring, samtidig som det er en evne som minsker i takt med at man blir eldre og kontaktflaten med kulturen og dens mange sprikende uttrykk blir mindre. Stig Larsson hadde i en periode en upåklagelig evne til denne typen kritikk – hans skriverier om Jan Troells Utvandrerne og Nybyggerne er skandinaviske høydepunkter innenfor sin sjanger – men i de senere år synes den ikke lenger å være like pålitelig. Metoden har dessuten spesielt dårlige kår i vårt tiår, hvor «fakta» og «etterrettelighet» fetisjeres hinsides enhver rimelighet, men dette innebærer samtidig at utøvelsen av den i seg selv representerer en form for kulturkritikk.

Jeg så ikke årets Amanda-utdeling, og i skrivende stund har jeg kun skumlest en liste over årets prisvinnere. Og med dette har jeg 84

08/2014

da altså de best tenkelige forutsetninger for å gjøre en objektiv vurdering av denne kanskje aller merkeligste av den norske filmbransjens mange forbløffende institusjoner: Hvis vi ser bort fra det faktum at Amandautdelingen ikke burde finne sted, og at tvoverføringen av den i så måte er grunnleggende overflødig, må det kunne sies at 2014s Amanda-show var en forestilling på det jevne. Amanda er som kjent ikke en pris man blir beæret over å bli tildelt så mye som en pris man blir furten over ikke å få, og med tanke på hvor mange priser som hvert år deles ut, skal det mye til å lage en norsk film uten å stikke hjem med en eller annen statuett. Av åpenbare grunner kan jeg ikke på stående fot redegjøre for hvor mange Amanda-statuetter som ble delt ut i år, men det viktige er uansett at det var nok til å fylle et tv-program. DETTE ER ESSENSIELT, ettersom ideen bak denne lange, utspjåkede og uutholdelig meningsløse prisseremonien – som ingen lider seg gjennom av andre årsaker enn ren og skjær høflighet – har sine røtter og eneste forsvarere i tv-bransjen. Forestillingen om at det finnes så mye som et støvkorn av glamour i norsk film stammer ene og alene fra tv-arbeiderne, som ikke utstår tanken på at norsk filmindustri faktisk skulle være den nøkterne og kostnadseffektive pop-up-operasjonen den aldri har lagt skjul på at den er. I disse «tv-serien er den nye velferdsstaten»-dager, sier det mye om forholdet mellom de to mediene at de høytlønnede – eller i alle fall fast ansatte – tv-folkene fortsatt ser seg nødt til å projisere sine forestillinger om glamour på de stakkars filmarbeiderne, som på sin side kun møter opp for å få gratis drikke. Amandashowet er et av de eldste og grelleste eksemplene på hvordan norsk tv-bransje

i sin dekning av kulturlivet presser andre kulturnæringer inn i rammer som passer deres egne behov.

Og i en tid hvor norsk musikkliv nærmest er å regne som en underavdeling av reality- og reklamebransjen, er det faktisk ikke så rent lite imponerende at TV2s insisterende entusiasme heller ikke i år maktet å overbevise den norske filmbransjen om at den er glamorøs. Snarere enn å omfavne tv-bransjens karikerte bilde av deres virksomhet – og med det potensielt bruke produksjonsfasen av kommende spillefilmprosjekter som utgangspunkt for bekjennelsestunge realityserier – smilte filmarbeiderne ganske enkelt høflig og lot seg vinke hit og dit i håp om at tv-folkene snart ville la dem være i fred. At flere av dem lot til å kose seg, kan tilskrives det faktum at flere av dem er dyktige skuespillere. Spørsmålet er hvor lenge filmbransjen kan holde disse tilnærmelsene på armlengdes avstand. Mens digital teknologi innebærer at de fleste deler av norsk kulturliv mottar prosentvis mindre inntekter for varene de produserer, er tv-bransjen – forstått som sektoren som spenner fra nett-tv til reklamefilm – en industri med nærmest uante vekstmuligheter. Og som vi har sett i musikkbransjens tilfelle, står tv-bransjen parat til å rykke inn og sikre seg salgbare merkevarer så fort økonomiske modellen i en tilstøtende sektor svikter. Det er bare fantasien som setter grenser for kreative og synergiske kombinasjoner av kulturytringer og mer eller mindre fordekt reklame, og det er all grunn til å anta at tv-bransjen i årene som kommer bare vil bli mer aggressiv i sin annektering av andre kulturnæringer. EN BETYDELIG ANDEL av norske tv-kanalers sendeflater er viet til å la mennesker på tv snakke med andre mennesker på tv om hvordan det er å være et menneske på tv. Og det mest bekymringsverdige med dagens norske tv-bransje er at den er i ferd med å bli hundre prosent selvforsynt hva gjelder saker,

vinklinger og personligheter. Dette innebærer at tv-kanalene kun behøver å gjøre plass til innslag og personer som passer inn i de nisjer og roller de trenger å fylle.

Og slik presses både kulturen og den offentlige samtalen om den stadig lenger i retning av en underholdning som er så lett at det i mange tilfeller er vanskelig å si om den i det hele tatt eksisterer. Hvilket bringer oss tilbake til Amanda-utdelingen 2014, som altså verken var spesielt mye bedre eller mer opprørende enn foregående år. At Aksel Hennie fikk prisen for årets Aksel Hennie er vel omtrent hva man kan forvente – i juryens begrunnelse kunne man lese «Hva da, skulle han ikke få en pris?» – men at han attpåtil fikk dele den ut til seg selv vitner om latskap på TV 2s vegne. At samme jury ga seg selv en pris for i fjor å ha gitt prisen for Årets film til en film som solgte mindre enn 100 000 billetter var et snedig grep, som dessuten gjorde det lettere å komme unna med det faktum at juryen i år ikke utviste samme fryktløshet, men det Løvenes konge-inspirerte dansenummeret som ledsaget overrekkelsen var mer enn en smule overdådig. Det samme må også sies om Ingrid Bjørnovs medley av reklamejingler for CocaCola i anledning premieren på filmversjonen av Lars Saabye Christensens Beatles. DERIMOT MÅ TV 2 berømmes for avgjørelsen om å gi hver og en av tilskuerne i salen en Amanda-statuett for å ha møtt opp. For de fleste av dem vil minnene om utdelingen i ettertid fortone seg som en uformelig sekvens av absurde opptrinn uten noen rød tråd i form av verken logikk eller kausalitet. Da er det godt å ha en fysisk påminnelse i form av en kvinneskikkelse i sandstøpt bronse – en kvinneskikkelse som kan si: «Dette skjedde». Som kan si: «Dette var virkelig». Som kan si: «Nei, nei, nei, jeg vet det virker usannsynlig, men dette er faktisk hvordan disse tv-menneskene ser verden».

ANE DAHL TORP LAURENT STOCKER

P책 kino 26. september /NorskFilmdistribusjon

ASLAK NORE FOTO CHRISTIAN BELGAUX

Aslak Nore er sosialdemokrat, men mener Norge hadde fått bedre tv-serier og kulere innvandrere om vi opphevet velferdsstaten. Hvordan kombinerer du troverdighet i spiontematikk med et ekstremt eksponeringsbehov? – Haha! Her kommer den grenseløst narsissistiske Westerdals-generasjonen og anklager MEG for et ekstremt eksponeringsbehov! Men okei, det er nok bedre at jeg skriver bøker om spioner enn jobber undercover, ser den.

Apropos hemmeligheter: Finnes den jødiske kjæresten din i USA eller er det bare en sånn historie gutter forteller når de synes det er flaut å være jomfru, så de sier de pulte noen på hytta? – Jeg skal ikke gå inn på etnisitet, jeg er ikke så opptatt av det. Men ja, jeg kan bekrefte at jeg har en dame borti statene.

1 6 1

Men du har en greie for jødiske og arabiske damer, sant?

Er ikke ariske damer bra nok for deg? – Jo, herregud, men jeg har alltid vært på bølgelengde med minoriteter. Og hvis jeg kan bidra til litt avspenning mellom jøder og arabere, er ingenting bedre enn det. En kilde vi har funnet på sier at du går rundt og tror du har funnet en «seksuell løsning» på Midtøsten-konflikten. – Skal ikke påstå det, men om jeg kan bidra med et lite skritt i riktig retning … Både islamkritikere, islamister og hasidiske jøder kunne hatt godt av litt interetnisk puling, tror jeg.

Handlingen i den nye boka di, Oslo Noir, er lagt til Oslo på 90-tallet. Hva mener du når du sier at byen mistet uskylden på denne tiden? – Oslo før 1980 var ikke en globalisert by. Alt stengte klokka tre, og menneskene var hvite i huden. Og så, i løpet av en rask periode på 80-tallet, med Willochs dereguleringer samtidig som byen ble flerkulturell, skjedde det noe. Oslo ble globalisert på en ganske grunnleggende måte, både økonomisk, kulturelt og etnisk.

Strenge lesere kan hevde at første del har visse likhetstrekk med noen passasjer i «manifestet» til Breivik … Er du redd for copyright-brev fra Lippestad? – Hehe, nei, det skal jeg leve godt med. Men likhetstrekk? Kanskje, i den forstand at vi vokste opp i omtrent samme del av Oslo på samme tid, men det blir spekulativt å si det. Rett etter 22. juli skrev jeg om at det er ubehagelig å ha skildret noen av de samme tingene, men etter hvert slo det meg at man ikke kan ta bort de opplevelsen man har hatt. Dette er ikke en bok om Breivik overhodet. Selv om t-bane, noen ran og sånne ting, det hørte jo med.

6 1

Hvor mange ganger skal du skrive om oppveksten din før du blir voksen? – Jeg har jo ventet litt med det. Dette er fjerde boka mi, to non-fiction og to…

Det var EN DEL deg selv i de to første også. – Jada. Jeg har alltid tenkt at man må skrive om det man brenner for, der hjertet banker, og når jeg har skrevet om Oslo på 90-tallet har jeg følt at det treffer en nerve.

1 6 86

Ser du en forklaring på radikaliseringen til ABB i opplevelser dere begge hadde som unge? 08/2014

– Tja. Jeg husker en kompis av meg hadde blitt rana og bare: «Faen, nå melder jeg meg inn i FMI!»(Folkebevegelsen mot innvandring, red. anm.). Sånne ting kunne man høre, men til syvende og sist kommer det an på hvor solid oppvekst og moral du har i bunn. Hva med ransmiljøet? Mange av NOKASgutta var jo taggere på 90-tallet. – Ja, det tror jeg stemmer. Det var en risikosport som tiltrakk seg en viss type folk. Mange kjente nordmenn har bakgrunn fra gatemiljøet i Oslo på den tida der. Enten det er Toska, Behring Breivik eller diverse andre som jeg ikke skal nevne navnet på. De vet selv hvem de er, hehe.

Alt fra dem – til de som nå svermer for IS i Syria og Irak. Arfan Bhatti, for eksempel, spredte jo frykt i Oslo lenge før han ble islamist. – Det er to typer folk som blir rekruttert inn i sånne miljøer: Det er sånne som har bakgrunn i småkriminalitet og gjenger, uten tilhørighet. Også er det folk som kommer fra religiøse familier, og gjør opprør ved å bli mer katolske enn paven.

Hadde historien sett annerledes ut om man ikke bura 15 år gamle kids inne sammen med hardkokte kriminelle, da gjengene først dukket opp på 90-tallet? – Jeg tror det der er vanskelig å gardere seg mot. Det er del av en mye større pendelbevegelse, som inkluderer ting som den iranske revolusjonen i 1979, Saudi Arabias eksportering av salafisme, og så videre og så videre. Det ville kommet til oss før eller senere uansett. Det skremmer mange veldig at det skjer her. I større land, som Frankrike, USA og Storbritannia, er du vant til at det finnes fucka gærninger, liksom. I Norge blir man veldig moralsk sjokkert når noen gir totalt fingeren til storsamfunnet. Og en annen ting: Hvis du vil være subkulturell i dag, hva er det igjen?

Du kan gjøre et sånt forsinket ungdomsopprør à la Nore, late som du stemmer Høyre i noen år? – Haha, nei, jeg tror ikke dét er så veldig subkulturelt. Men la meg fortsette: Hva er igjen av opprør? Ytre venstre er statstro sosialdemokrater. Pornostjerner i dag ser ut som blitzere på 80-tallet. Alt er slukt av markedet. Å bli radikal islamist er nesten det eneste man kan gjøre for å si «fuck you» til storsamfunnet.

1 1 6

Ubaydullah Hussain er Norges største punker? – Det var dine ord, men …

Har Norge kule innvandrere? – Nei, sørgelig få. Hvis du sammenligner de norske innvandrerfotballspillerne med Zlatan er jo han mye kulere. Det er selvfølgelig fordi han er bedre i fotball, men jeg tror også det handler om at vi i Norge møtes på midten i de fleste spørsmål. Zlatan kommer fra Nord-Europas kanskje verste ghetto, Rosengård i Malmø. Hvis du greier å komme deg ut derfra – som veldig få gjør – har du en faktor som innvandrere oppvokst på Holmlia eller Furuset, kanskje ikke har. Blir det litt VEL mye integrering i Norge? – Det beste eksempelet på for mye integrering er vel det norske fotballandslaget. Der har det tidvis vært mange spillere med innvandrerbakgrunn, men de er like elendige som nordmennene. Haha.

6 1

Alt graviterer mot dritten i midten. – ALT graviterer mot middelmådig norsk fotball.

Så man bør akseptere litt klasseskiller, gjengvold og radikalisme for å få et samfunn som er kulere å analysere? – Ta det amerikanske samfunnet, som er ganske fucka på mange måter, med sine ekstreme klasseskiller. Veldig få i Norge vil helt dit. Selv jeg, som kan kokettere med det, ønsker ikke det. Samtidig ser jeg jo at det blir mye bedre tv-serier av det. Og DÉT digger DU. – Jeg sier ikke at man skal oppheve velferdsstaten av den grunn, jeg er streit sosialdemokrat i bunn. Jeg bare registrerer at det er en sammenheng.

I Ekstremistan intervjuet du én eneste innvandrer direkte, den gamle ungarske fotballtreneren din. Hvordan får du folkegrupper til å sitte så stille når du analyserer dem? – Ehm, njæ, nå er det vel en hel del innvandrere som dukker opp i den boka uansett om de er intervjuet eller ikke. Noe av det morsomme med tilbakemeldingene var at de som likte bokas argument desidert best, var innvandrere.

Islam-analysen består av et intervju med en norsk konvertitt og sitater fra Harald Eias «Khalid Raja»-karakter fra Tazte Priv. Fant du mye bra i den empirien? – Det var ganske gøy det med den Tazte Priv-greia! Jeg husker boka ble anmeldt i den danske Information – en veldig grundig og god anmeldelse - hvor anmelderen skriver: «Men ett sted går det helt galt for Nore, og det er når han siterer talsmannen Khalid Raja».

Sånn går det når innvandrerne ikke skriver noe sjæl! Hvordan kan det ha seg at vi FORTSATT venter på Den store innvandrerromanen? – Jeg tror det er et uttrykk for at innvandring er forholdsvis nytt i Norge. Når jeg ser Facebook-feeden min, tenker jeg: Kan ikke folk drite litt mer i integreringsdebatten? Egentlig er jeg ganske drittlei hele greia. Kan vi ikke snakke om noe annet?

6 1

Føler du mye bingewatching-skam?

Våkner du for ofte i skje med Asbjørn Slettemark i en sofa nedklistret av postitlapper med bloggideer mens en middelmådig Netflix-serie ruller over skjermen? – Haha! Bingewatching-skam har jeg definitivt kjent på. Men nei, blitt lite spooning med Slettemark i det siste. Leste du han i Morgenbladet som akket seg over Harvest, OP-5 og at smarte folk kaster bort tiden sin på å blogge nedsnobbete om hobbyer? – Nei. Leser ikke Morgenbladet.

1 6

Rykker det for mye i bitchslap-hånda når du ser byline-bildet til Simen Sætre? – Nei, jeg har så mye annet å lese. Også er det jo Netflix og HBO og … – Det er ikke å lese, det er å se på tv.

Semantisk og reaksjonært skille, ass. – Morgenbladet er litt som bokklubben Nye bøker i gamledager: Det er definisjonen av middlebrow, ikke sant. Folk som vil vise gjestene i det døve middagsselskapet sitt at de er samfunnsinteresserte borgere. Men har du peiling, leser du jo ikke Morgenbladet.

Hvorfor har du sluttet å slå Simen Sætre? Kan du begynne med det igjen? – Jeg har ikke truffet ham på mange år, men jeg skal tenke på det neste gang jeg ser ham.

Hvordan ser Midtøsten-kartet ut i 2015? – Blir vel et eneste digert kalifat! Neeei, hadde vært kult om kurderne fikk sin egen stat, da. Har sansen for dem. Jeg har vært nede hos dem et par ganger, i Syria og Irak, og synes det var et veldig gjestfritt og kult folkeslag.

Helt ærlig: Hvor mange ganger den siste måneden har du sagt på fylla at du egentlig bare er hypp på å stikke ned og joine Peshmerga? – Haha! Nå har jeg vært i New York den siste måneden, og der virker Peshmerga veldig fjernt. Så svaret er faktisk null. Men du skal ikke se bort ifra at det kunne skjedd om jeg var i Oslo. Jeg var faktisk sammen med noen folk fra PJAKK, den iranske versjonen av PKK, oppe i fjellområdene mellom Iran og Irak for noen år siden. Så jeg har noen kontakter der, om det skulle skorte.

Trenger vi egentlig humaniora? – Mer enn noensinne. Hjernevask var et friskt pust. Men det som begynte som opposisjon til gjengrodde deler av norsk mainstram-akademia, har etter hvert blitt en klisjé. Da jeg studerte i USA i 2004, 2005, hadde jeg følelsen av at faen, her skjer det jo masse ingen snakker om i Norge. Hvorfor snakker ikke folk om Hitchens og Pinker? Derfor var det befriende med Hjernevask, og til dels det som kan kalles Facebook-høgre. Samtidig: Hvis man ikke går videre, stivner man i en posisjon. Det som var et nyttig korrektiv, ble en parodi.

Det er ikke bare det at YouTube og sosiale medier har gjort det altfor vanskelig å sitte på fylla i Oslo og stjele skråstrek radbrekke Hitchens-sitater? – Hitchens-sitatene mine finner du ikke på YouTube, de er ting han hvisket til sine unge studenter på fylla i New York i 2005.

Hvorfor sitter du på Universitetsbiblioteket og roper «HOLD KJEFT!» til hviskende studenter, samtidig som du selv har med deg en fuckings vekkerklokke? – Det er vel lettere å irritere seg over andre enn å se sine egne svakheter. Jeg blir jo veldig irritert når andre driver og snakker på UB eller har med barn eller hva faen det skulle være.

Folk synes kanskje det er irriterende at du ikke har på lydløs og blir oppringt hele tiden også? Eller at du legger deg til å sove med ullsokkene på pulten til sidemannen? – VELDIG så informerte dere var, a. Men jeg sover fremoverlent, med hodet på pulten, i ni minutter etter lunsj.

1 6

Og vekkes av en alarm? – Ja, jeg må jo våkne.

Å bli radikal islamist er nesten det eneste man kan gjøre for å si ‘fuck you’ til storsamfunnet.

Aslak Nore (f. 1978) Forfatter, forlagsredaktør og spaltist. Driver krim- og spionbloggen OP-5 sammen med Asbjørn Slettemark. Nore har tjenestegjort i NATOstyrken i Bosnia og jobbet som journalist i Klassekampen, samt skrevet for blant annet Samtiden, Ny Tid, VG og Aftenposten. Debuterte som forfatter i 2007 med boka Gud er norsk, en fortelling om norske soldater i utlandet. Ekstremistan fra 2009 tok opp konsekvenser av innvandring i Norge, og ble gjenstand for mye debatt. I 2012 debuterte Nore som fiksjonsforfatter med spenningsromanen En norsk spion. Hans fjerde bok Oslo Noir kommer i september og er nummer to i serien om den norske spionen Peter Wessel.

ALT graviterer mot middelmådig norsk fotball. 08/2014

rne med? Hva driver slur ve pĂĽ Lag ditt anagram slo.no kildesor teringio ya 2015. og vinn pass til Ă&#x2DC;

Rett ting pĂĽ rett plass blir facebook.com/Kildesortering.i.Oslo - renovasjonsetaten.no - tlf. 02 180