NATT&DAG, januar/februar 2019 (sensurert)

JANUAR/FEBRUAR 2019

30 ÅR!

S(T)ILIKON?

MARCUS & MARTINUS

6 & 1 MØTER

BÅRD TUFTE JOHANSEN

2

04 06 08 10 12 14 20 30 32 34 36 38 40 42 44 48 50 52 54

Tidens ånd Overhørt, månedens drink og anbefalinger! Hva mer vil du ha?

Quiz Oslo-monitoren oppstår etter 30 år!

Reisereportasje: Vi tilbrakte 48 (sponsede) timer i Hamburg BILDESERIE: Vi møtte Marcus og Martinus. Og managmentet deres ENDA EN BILDESERIE: Sophie Elises mange valg har ført henne hit Trafficking-offeret «Elisabeth» avslørte kriminelt nettverk — utvises Influcere drar ikke bare til Dubai, de møtes også på konferanse i Oslo Cacadau har pusset opp!

Hva spiser luksuskokkene på jobb? Årets beste stemme festet på Årets beste fest Årets debutanter Hva er galt med samtidslitteraturen?

Miljøvennlig rus Gaspar Noé prøver snus og snakker om «Climax» i Tromsø Spillkorrespondent Rasmus hater Trumps mur Hvorfor hater alle Tech house?

Smil&Gift snakker med Bård Tufte om profeten Muhammed og Steen&Strøm

Sjefredaktør Ida Wammer wammer@nd.no Redaksjonssjef Marco Reinertsen reinertsen@nd.no Musikkredaktør Ludvig Furu furu@nd.no Journalister Yngve Sikko sikko@nd.no Litteraturansvarlig Torgeir Holljen Thon thon@nd.no Art Director Ida Gøytil goytil@nd.no

Skribenter Andreas Dahl Ludvig Furu Gift Rasmus Hungnes Kaja Kirsebom Ruth Emilie Marthinsen Ida Messel Gine Cornelia Pedersen Marco Reinertsen Yngve Sikko Smil Torgeir Holljen Thon Kristine Wathne Foto Torjus Berglid August Strand Marthe Thu Kristine Wathne Illustrasjon Ruth Emilie Rustad Martinsen

Cover Marthe Thu

NATT&DAG 2006 Per Heimly

Daglig leder Christian Rasmussen christian@nd.no Key Account Manager Kjetil Lorentzen lorentzen@nattogdag.no NATT&DAG Event event@nd.no Administrasjon okonomi@nd.no Utgiver NATT&DAG AS Trykk Amedia Trykk AS Lesertall 127 000 distribusjon@nd.no Redaksjonen tar ikke ansvar for ubestilt materiell

Tøyenparken, Oslo 6.–10. august

The Cure Robyn Karpe Tame Impala Sigrid (UK)

(SE)

Bi llet ter på Ticketmaster.no

(AU)

Motorpsycho med venner Unge Ferrari Jonathan Wilson

(US)

Razika Earl Sweatshirt Mitski

(US)

(US)

Hellbillies Cult of Luna

Få ukes pass

(SE)

IDLES (UK) · Protoje & The Indiggnation (JM) · The Ocean (DE) Hollywood · Fay Wildhagen · Farao · Thea Hjelmeland Pond (AU) · Big Thief (US) · Sushi × Kobe · Ezra Collective (UK) slowthai (UK) · Yves Tumor (US) · Kadhja Bonet (US) · girl in red Turnstile (US) · Black Midi (UK) · Pen Gutt · Spurv + mange flere!

igjen!

www.romerike.fhs.no

TEATER MUSIKK & TEATER LYD & MUSIKK

TIDENS ÅND FOLK DRAR FORTSATT PÅ DATTERA TIL HAGEN :) Dattera til Hagen er Oslo-utelivets svar på Todd Terje: uhippe folk tror det er hipt. Det er ikke hipt, det er bare dyrt – men det sliter folk med å lære seg forskjellen på.

Når samtalen på vors dreier i retning hvor man skal dra ut er det altfor mange som fortsatt sier «jeg tror vi skal på dattera» uten å starte med et usikkert «øhh». Jaja.

GUL *Trekker pusten og ser nervøst utover publikum* Vekselvirkningen mellom det populære og det upopulære fører med seg en dynamikk som gjør at stygge ting med jevne mellomrom blir regnet som fine. En av disse tingene er fargen gul. Fra å inntil nylig være assosiert med alvorlig sykdom, billigprodukter og advarsler i sport har gul nå blitt en naturlig del av fremoverlente og urbane bedrifters visuelle profil – og nå har den til og med fått en egen kleskolleksjon fra KHiO-studentene dedisert til seg. Vi feller en solidarisk tåre på vegne av klassikere som rød, blå, grønn, svart og hvit, og kaster oss på trenden: faen heller, gul forside.

TINDER-TENKER Hvordan vet du at noen har lest bøkene til den middelmådige og overambisiøse israelske historikeren Yuval Noah Harari? De sier det, de sier det hele tiden.

Hvordan vet du at noen som har lest bøkene hans er single? De sniker med en av bøkene hans på minst ett av bildene på Tinder. Nesten umerkelig har Harari blitt identitetsmarkør nummer én for de som kom på andreplass når klassen skulle velge elevrådsrepresentant.

Nå blir Eric Hobwbawm og Øystein Sørensen viktigere enn noensinne.

KLÆR MED SLANGEMØNSTER Både Instagram-feeden vår og Oslos utesteder minner mer og mer om Oslo Reptilpark. We get it: du synes Smygard er kulere enn Griffing. Det synes vi også (selvfølgelig). Men ikler vi oss slangens skinn av den grunn? Ikke på vilkår!

KOSTYME & TEATERSMINKE

SCENOGRAFI

MYSTERIUM Alle trykker interessert på øl-, vin-, whisky- og gin-festivaler, men hvem er det egentlig som drar?

KVINNELIGE KOMIKERE Ingen kvinnelige komikere vant på Humorprisen! Juryen stemte helt anonymt, så det kan hvert fall ikke ha noe å gjøre med at menn er morsommere enn kvinner, eller at flere menn enn kvinner driver med humor. Det har nok heller ingenting å gjøre med at det finnes altfor få lavterskel-arenaer for unge kvinnelige komikere, fordi kvinne-eliten er mest opptatt av å lage podcast der de mobber folk. Nei, det har sikkert INGENTING med saken å gjøre. Vi trenger en mer strukturell forklaring: Alle hater kvinner, også kvinner. Det er regjeringen et fint eksempel på.

Boblere: Sable champagne, pastellfeminisme, omvendt metoo, gamer-sentimentalitet, snakke om at man har dårlig samvittighet etter juleferie med familien, beaujolaisbattle, «Oslo er Norges største Drammen», Ariana Grande er rasist, Ant Wan, Årets Beste Fest var årets beste fest, skitne bussgulv, danskebåten, Ok NÅ skal vi slutte å spise kjøtt, prøve å huske hva som har skjedd i Game of Thrones, klarer-du-en-klarer-du-to-vitser, Greta Thunberg PS! Kort tid før NATT&DAG gikk i trykken tikket det inn ubekreftede rykter om at VIPPS har begynt med … STORIES!?

Vi har egentlig mest lyst til å bare gi opp. Snakkes når robotene har utryddet menneskeheten og vi alle er samlet et «visst» sted som er kjent for en viss type temperatur (meget høy). Og da mener jeg VELDIG høy ;) (Snakker om Helvete)

LYSDESIGN

DET SKJER MED MER ENN 25 STORE TEMAUTSTILLINGER OG OVER 100 INTERAKTIVE INSTALLASJONER, ER MUSEET EN GULLGRUVE FOR NYSGJERRIGE I ALLE ALDRE. VI ER STOLTE AV AT OSLO ER EUROPAS MILJØHOVEDSTAD 2019, OG EN REKKE AV AKTIVITETENE TAR UTGANGSPUNKT I MILJØ.

HVER HELG TILBYS MANGE AKTIVITETER FOR SMÅ OG STORE, MED ALT FRA 3D-PRINTING, ROBOTPROGRAMMERING OG VITENSHOW!

Torsdag 14. februar, kl. 19:00-23:00

SENT (18+)

Party med mening: Forskningsformidling, underholdning og workshops.

18.- 22. februar, UKE 8

VINTERFERIE= SKAPERFERIE

Lørdag 2. februar

FOLK: LYDEN AV FOLK

Onsdag 13. februar

NYDALEN: FRA ET INDUSTRIOMRÅDE TIL EN MODERNE BYDEL

Helgen 2.-3. mars

FIKSEHELG

Lørdag 9. mars

FOLK: Å PORTRETTERE EN RASE

Onsdag 13. mars

SPORVEISHISTORIEN I HOVEDSTADEN

Lørdag 16. mars

FOLK: RASE, EN FARLIG MYTE?

Tirsdag 19. mars

NB, ikke 20. februar!

Designe og printe ditt eget 3D-objekt!

MEDISINSKE ROM: ADHD OG DIAGNOSENS MAKT

Lørdag 30. mars

FOLK: HOW HUMAN VARIATION IS NOT RACE

Torsdag 4. april

NORWAY’S POST-OIL FUTURE

AUTOMATA-VERKSTED KL. 12.00 – 13.30

Søndag 7.april

TEKNOLOGISKE HJELPEMIDLER SNAKK MED ØYNENE ELLER HENDENE

Torsdag 11. april

MÅNELANDINGEN 50 ÅR

15. – 22. april

MÅNELANDINGSPÅSKE

Søndag 28. april

TURIST I EGEN BY

Helgen 4.– 5. mai

HUMLER OG BIER

Fredag 24. mai

BLIND SPOT

BETONGSTØPERIET KL. 14.15

Søndag 26. mai

VENNEFORENINGENS DAG

Støp bokstøtter, telysholdere eller vaser i betong!

Tirsdag 28. mai

KOLONI – OM DEKOLONISERING I KUNSTNERISK PRAKSIS.

LEGO WEDO KL. 14.00 – 15.00

Pinsehelgen 8.-10. juni

SYKKELHELG

Lørdag 22. junisøndag 18. august

STORT AKTIVITETSPROGRAM HELE SOMMEREN!

Lørdag 20. juli

MÅNELANDINGEN 50 ÅR

FIKSEFEST FOR ELEKTRONIKK

VITEN FOR LITEN: FOLK KL. 11.00

FIKSEPRAT - ALT KAN REPARERES?

Vi tegner hodeskaller og snakker om hva forskning på mennesker betyr.

LIVE: EMILE THE DUKE RADIOKINO «I ELSA LAULAS FOTSPOR GJENNOM SÁPMI» SALONG: TRYGGE ROM FOR SAMFUNNSDEBATTEN? QUIZ – FAKE NEWS DJ ASKEN BAR

3D-PRINTING OG DESIGN KL. 11.30 – 13.30

Designe mekaniske skulpturer i papp!

VITENSHOW KL. 13.00 Se flammer, røyk, heksemel og vulkanbobler!

GAMLE FLY KL. 13.30

I tillegg til SENT-programmet kan du oppleve hele museet. Gå ikke glipp av temporærutstillingene, FOLK og Grossraum, som snart tas ned!

Programmet er utviklet i samarbeid med SiO og Restarters.

PROGRAM FREMOVER

Omvisning om flyvende farkoster!

Bygg din egen tegnerobot i LEGO WeDo! Museet er åpent mellom kl. 11 og 18 i hele vinterferien.

Museet er i regelen åpent tirsdag til fredag 9-16 og 11 - 18 i helger og ferier. Se www.tekniskmuseum.no og Facebook: tekniskmuseum for flere aktiviteter, detaljer og endringer i programmet! Vanlig inngangsbillett, kr 100/150, gjelder om ikke annet er oppgitt.

6

EN VOLDSOM AFFÆRE Norges mektigste lesbiske kvinne var Norges mest maktesløse kvinne da hun ble dumpet på Oslos mest folkelige drittkafé. De rundt ble mer eller mindre ufrivillige tilhørere for det var et SANT rabalder, men som de sier i Ap: Alle skal med. Så hvem er egentlig Norges mektigste lesbiske kvinne lurer du? Hmm … vi har lagt et hint i tittelen.

REDAKSJONEN ANBEFALER Sticky Icky - Molotov Cocktail Endelig en bra sang innen favorittsjangeren vår: norsk-tysk elektropop! «Molotov Cocktail» handler om å sette fyr på ting, både metaforisk og bokstavelig: sigaretter, hus, verden, hverandre.

Selv om alt til slutt går opp i røyk og forsvinner – eller kanskje nettopp derfor – er det fint å se på flammer. Og er det ikke det som er selve livet, kanskje?

Sticky Ickys første singel «Superwoman» var ubehagelig og deilig på samme tid, litt som en kløe.

«Molotov Cocktail» derimot er en oppløftende … eh … cocktail bestående av én del psykedelisk rock, én del 8-bit, og til slutt tospråklig drømmeaktig vokal til glasset er helt fullt.

Skalla - Kanskje jeg lyver Halvparten av medlemmene i det passiv-aggressive rockebandet Skalla pleide å jobbe i NATT&DAG før, men nå bruker de 100 prosent av tiden sin på musikken. Og det er bra for alle som liker sanger om barndom, forvirring og tilkortkommenhet i Tåsen/Bjølsen-området. Denne våren slipper punkbandet (er de fortsatt et punkband?) sitt første album. «Kanskje jeg lyver» tyder på at det kanskje blir veldig bra.

Pom Poko - Crazy Energy Night NATT&DAGs musikkredaksjon har som nyttårsforsett å banne mindre i 2019, men fyyy faen! Pom Poko fortsetter å bevise at de er Norges mest energiske band. De smelter sammen virtuose tolkninger av støyete Sonic Youth-ismer og mer poppete elementer fra moderne indie.

Den japansk-til-engelsk-type oversatte tittelen skriker kanskje eksentrisitet (for ikke å snakke om singelcoveret!), men musikken har ingenting desperat ved seg. Lover!

Baby Bino (ft. Lil Hawaii) - Sprite Dansk, livsbejaende rap som handler om narkotikadrikken lean. Eller vent, handler den om kjærlighet?

Oppskriften er uansett nokså lik i begge tilfeller: ta to forskjellige ting som passer bra sammen og … sett de sammen. Ikke så vanskelig, det?

Fredface, Jawn Rice - June Gloom Med fare for å si noe også en idiot kunne ha sagt etter et par glass ute: problemet med sjangeren house er at den er kjedelig. House er liksom den skikkelige storebroren til mer spennende og utagerende elektroniske sjangre som acid, industrial og gabber. Men Jacuzzi Boys som er Fredface og Jawn Rices nye album som ble sluppet på Oslo-baserte Mutual Intentions 18. januar er alt annet enn kjedelig. «June Gloom» er et synthdrevet fuck you til vinter, depresjon og vinterdepresjon.

Syden i januar! Boblebad i Norge! Lyd i øret!

Lil Halima - Hold Me Lil Halima lager musikk det er umulig å mislike.

Det er et eller annet med den som … den er liksom objektivt bra. Riktignok kan det være både en positiv og en negativ ting. Men når ingenting lenger kan tas for gitt, når alt faller sammen og brytes opp, brytes ned, er det ikke nettopp musikk som dette vi trenger? Musikk som handler om at det er trist å føle seg ensom, at det er fint å ha noen å holde hender med, fint å ha noen å holde rundt mens man hører på musikk som er, tja, sånn passe bra.

NATT&DAGS musikkredaksjon anbefaler ny og bra musikk hver fredag på nd.no!

MÅNEDENS DRINK MIKSOLOG ANDREAS DAHL

Ropstad Gimlet Klarer du én så klarer du to 1pk Nappflaska godteri 70g 100 ml gin 100 ml limesaft 100 ml Vitamin Well Reload lemon/lime (for fostervannsfarge og næring) Ta ut innholdet av din Nappflaska 70mg, bortsett fra ca 10 hvite kuler. Kast eller spis resten. Bland Gin, lime og Reload til flasken er full. Legg den ferdige blandingen i kjøleskapet i ca 24 timer, slik at godteriet løser seg helt opp og frigjør sin søte kjerne. Dersom du har dårlig tid, kan du bytte ut kulene med en spiseskje sukkersirup eller erstatte limesaften med lime cordial.

LITT UTENFOR BOKSEN En svensk regissør som blant annet angriper heltemyten om mannsroller i filmene sine, tar visstnok med seg 19 år gamle jenter med hjem og får dem til å oppføre seg som hunder.

A BIT ODD Et bokskrivende (og bestselgende) medlem av norsk kulturelite har angivelig et forhold med en eventyrlysten forlegger. Vi vet ikke om det er sant, men kan ikke forbigås i stillhet når ryktet kommer fra en viss folkemusiker som åpenbart har skrevet wikipediasiden sin selv.

PUNGTERT Det skar seg da en skarrende rapper forsøkte å klatre over et gjerde.

SITTER IKKE AKKURAT PÅ GJERDET! Det trengs ikke to testikler for å gi folk kjønnssykdommer fra 1800-tallet.

TUMBLR-MARXIST En ung forfatterinne som er opptatt av lav fettprosent og å oute sextrakasserende voksne menn (for å senere ta dem i forsvar) var tidligere svært aktiv på Tumblr, der hun la ut videoer av seg selv som sang selvskrevne låter og bilder av en bebrillet Hollywood-overgriper.

Hun het, og heter fortsatt så vidt vi er bekjent, Pepsi Marx.

EKTE MARXI$T En silkeramp fra de vestlige lengdegrad som vanligvis promoteres som en del av revolusjonens avantgarde utøvde nettopp den minst avanserte formen for snikskryt: dele annonsen til barndomshjemmet som skal selges. Og barndomshjemmet? Jo, det er selvsagt en meget flott og påkostet enebolig i attraktivt boligområde, med mahogni-møbler og oljemalerier av yngstemann som fekter. Men selv om man taler de laverestående klassers sak må det være lov å bo som en marki? … Og når man først har smakt sukker, dere! For litt siden overbød han en sentral skikkelse i rikmannspartiet Høyre på en leilighet.

NOBELPRISEN I LITTERATUR 2019 Vi registrerer at denne utgavens overhørt-spalte domineres av rykter om de Skrivende™, så her har dere balansen deres VVp(!): en Stigende stjerne som dyrker typiske manneinteresser i artistnavnet sitt skriver ikke låtene selv, men tyr i stedet for til utradisjonelle (og etter resultatet å dømme: ubrukelige) midler for låtskriving, nemlig dikteringsfunksjonen på iMessage.

NETWORKING En skuespil- vi mener LEGE og en wannabekrigsjournalist med sans for noget spesielle julekortbilder og helt uten sans for DENNE avisa satt på en bar med sykkelkonsept og diskuterte «den spesielle sødmen ved å være i fast følge» og sitt forhold til ekstremsport.

TESTOSATYRICON Et rockeband ble rasende fordi at det kun var ansatt kvinnelig bærehjelp.

HOMSESJARGONG En høyremann har sendt bilde av pikken til kjæresten til en venstremann. Og nei, vår redaksjonelle linje tillater oss ikke å bruke formildende rimord som «dickpick».

VIND I SEILENE Å dø er en sterk og selsom opplevelse, og det er det sikkert å bli sugd i en seilbåt under Arendalsuka også!

TA STUDIER PÅ SØRLANDET

INGENIØR LÆRER SYKEPLEIE ØKONOMI

+ en rekke studier innen • • • • • •

Administrasjon og ledelse Datateknologi Helse- og idrettsfag Historie, filosofi, religion Juss Media- og kommunikasjonsfag

• • • • • •

Musikk Pedagogikk Realfag Samfunnsfag Språk og litteratur Visuelle og sceniske fag

8

QUIZ!

Livmor er IGJEN oppe til debatt på øverste nivå.

Hvor gammel var peruvianske Lina Medina da hun i 1939 ble verdens (til nå) yngste mor?

Slingringsmonn: 2 år

Hvor stort er det største barnekullet et menneske har født, hvor alle barna overlevde fødselen? Vi skal til det herrens år 2009.

QUIZMASTER: ANDREAS DAHL KRITIKK: DAHL@NATTOGDAG.NO INSTAGRAM: @HUMMERSKUM

De første barna modifisert ved hjelp av genredigeringsverktøyet CRISPR ble (angivelig) nylig født i Kina. Forskerne redigerte inn resistens mot et bestemt virus, hvilket?

Andreas Dahls tre første ord var «Nilen», «Rhinen» og «Elbe», og allerede som tolvåring var han med i det danske quiz-mesterskapet «Spørreleg på Skagen», hvor han tok en knepen sisteplass grunnet falskt statsborgerskap.

De siste årene har han bodd 50% i NATT&DAGs quiz-laboratorium og 75% i et parallelt astralplan hvor prosentregning ikke gjelder.

Hvilken dyregruppe er den eneste hvor mannen føder? Hint: Vi befinner oss her under vann.

Pappvin kan gå mot slutten. Hva koster den billigste pappen på polet? Slingringsmonn: 20 spenn.

Fullfør følgende sang: You are my Solskjaer, My Ole Solskjaer, You make me happy, ____ ____ ____ ____ (fire ord).

Smeller bra borte i Venezuela om dagen. Tenker vi kjører et vintage geografispørsmål. Nevn to av tre land som (land)grenser til Venezuela.

Kidnapping er også i vinden. Hva kjennetegner en tiger-kidnapping? (Hint: det involverer IKKE en faktisk tiger)

POENGSCORE

Februar er Superbowl-tid. Match riktig lag med riktig idrett: Lag: Washington Nationals, Washington Redskins, Washington Wizards, Washington Capitals Idrett: Basket (NBA), baseball (MLB), ishockey (NFL), amerikansk fotball (NFL)

10-11½ poeng: Alle på Litteraturhuset dabber i respekt når du snubler inn døra.

6-9 poeng: Lag barn 2-5 poeng: Ikke lag barn 0-1½ poeng: Klarer du én så klarer du vel to? TYDELIGVIS IKKE!!

Hamberders. Hvilken har flest kalorier?

BigMac, McFeast eller Filet-O-Fish?

1. 5 år 1p 2. Åtte barn 1p 3. Hiv 1p 4. Sjøhest 2p (De liker også overvektige kvinner, noe som gjør de en het kandidat til den mest woke dyrearten, men etter fødselen stikker de av, SOM ALLE ANDRE!!) 5. 209,- 1p 6. When skies are gray 1p 7. Brazil, Guyana og Colombia 1p 8. Å bortføre noen med det formål å tvinge de til å utføre en straffbar handling 1p 9. Basket: Wizards, baseball: Nationals, ishockey: Capitols, amerikansk fotball: Redskins 1p for fire riktige, ½ poeng for 2 riktige. 10. BigMac: 501, McFeast: 532, Filet-O-Fish: 331. 1p SVAR

SPACE INVADERS FOTO: KYLE MEYR

HVORFOR DRA OVER FJELLET ETTER SNØ?

ÅPENT 10-22 (17)

10

OSLO-MONITOREN HØYKULTUR

Demokratiet

Hovmod

Møte venner på Litteraturhuset

UiO Nationaltheateret

Frimurerlosjen

Sitte på Café Sara og skrive litt

Marihuana

Menneskehandel Sosial angst

Tame Impala Ryktet til kokain

Sport 33

Kokain

Kino

Nazisme Aslak Nore Fakta om 2. verdenskrig GHB Torggata

Kjøtt

Interrail

El-gitar

Bil Flyktninger

Trap

PDF hevnporno

Nytt på nytt

Kreft EDM

Egon Den Glade Munk

LAVKULTUR

For 30 år siden laget vi en Oslo-monitor hvor vi plasserte byens utesteder på et slags kompass vurdert etter kriteriene høykultur, lavkultur, trygt og farlig.

Eller som vi beskrev det da: «et trendbarometer til glede og irritasjon».

Ingenting varer evig, ikke utesteder i Oslo smaken til landets beste avis eller kaldt november-regn. Derfor har vi oppdatert monitoren med nye trender og utesteder. De 30 år gamle kriteriene for vurderingene er det vanskelig å forbedre, og blir med videre:

Høykultur er hipt og trendy, in og coolt, i alle fall sett fra eierens side Lavkultur er etablert og godt brukt, men gjerne også trendy og ofte populært.

Trygt er dannet og pent, statuspreget og konformt.

Farlig er dannet og pent det også, men på sin måte røffere og tøffere og med islett av idelaisme.»

NATT&DAG 1988

FARLIG

TRYGT

Art Bar

........tenk om DU skal verte

Start karriere og yrkesveg med 2 grunnleggjande år innan visuelle kunstfag og design ved Ålesund Kunstfagskole

120 STUDIE P

Facebook: Ålesund Kunstfagskole / Instagram: KUNSTSKOLEN

G

G 120 ST U EN O

120 p

UDIEPOEN ST

ENG 12 PO 0 IE D

alesundkunstfagskole.no

SPORT

Vi utdanner deg til FREMTIDENS YRKER Vi vil gi våre studenter et best mulig faglig tilbud med tett oppfølgning av hver enkelt student. Forelesninger på nett, et internasjonalt studie- og forskningsmiljø og utplassering i bedrift. Et nært og sosialt studiemiljø, med kort vei til naturopplevelser i verdensklasse. Hos oss kan du ta en bachelor eller master innen: sykepleie, vernepleie, logistikk, økonomi, sport, juss, samfunnsfag og IT.

SØKNADSFRIST 15. APRIL I himolde.no

12

CLOSE BUT NO CIGAR: På sitt beste klarte den Beatles-gale guiden nesten å oppnå en troverdig Lennon-imitasjon.

48 (SPONSEDE) TIMER I HAMBURG TEKST OG FOTO IDA WAMMER, LUDVIG FURU

Vi lot et markedsføringsbyrå introdusere oss for Berlins kulturlillebror.

«Woo-hoo!», utbryter en liten, middelaldrende dame med høye hæler mellom «Stg. Pepper’s Lonely Heart Club Band» og «Panic Station» som strømmer fra de ødelagte høyttalerne på turistbåten. Hun løfter en flaske lokal pils i været og ser på pressegruppen hun har ansvar for med hevede øyenbryn. Alle skåler og ler pliktskyldig tilbake.

Vi befinner oss på Elbe, i Hamburgs industrielle havneområde, mellom oljetankere og byens nybygde, prangende konserthus, Elbphilharmonie. Vi har blitt invitert av Hamburg Marketing, et pressebyrå med ett mandat: å holde byen aktuell, så den ikke faller i skyggen av Tysklands største sted for kultureksport, Berlin.

At Berlin er en bedre musikkby enn Hamburg er høyst diskutabelt, ifølge en av guidene våre, hvis jobb er å si nettopp slike ting til pressen. Den middelaldrende mannen, iført et antrekk i krysningen mellom eventyrer/engelsk sportsjeger, gestikulerer mens han sier at det bare er elektronisk musikk i Berlin, mens Hamburg har mye annet, som for eksempel rock. En brite fra Classical Music Magazine sitter ved siden av ham bakerst i båten og noterer flittig mens hun balanserer laksesnitten sin på kneet.

Det frimodige utelivsmagasinet du sitter og blar i fyller 30 år. Siden 80-tallet har vi tatt tempen på «media, mote, rock og film», som det het før alt skulle begynne å handle om skitne ting som sex og hiphop i tillegg.

Selv om vi har vært finansiert av annonser siden starten, er det mye som har forandret seg. Selgerne våre drømmer seg tilbake til 2000-tallet da annonsene sloss om plass og det redaksjonelle innholdet druknet i reklamer med Miss Sixty-jeans, pornografi og underfundige alkohol-punchlines.

Nå har det tradisjonelle annonsemarkedet tørket inn.

Journalistisk, sponset innhold som når målgrupper

med kirurgisk presisjon på sosiale medier har vist seg å være en mer effektiv måte å samarbeide med journalister på enn å la de for eksempel, som i NATT&DAG på 90-tallet, gi dem friheten til å reklamere for Super Mario 64 ved å kalle Mario for «en feit rørlegger».

I 2015 fikk vi kritikk for ikke å ha merket innholdsmarkedsføringen vår godt nok. Saken ble diskutert i Dagsnytt 18, hvor daværende leder i Norsk Journalistlag mente, sympatisk nok, at det er trist at uavhengig journalistikk er under såpass press at vi må sette vår redaksjonelle troverdighet i fare.

Hvor farlig for den redaksjonelle friheten er det at vi en gang i blant prostituerer oss for å tjene til livets opphold? Får vi ikke nyte en gratistur til Hamburg i fred engang, spør vi oss selv mens vi lurer på hvor mange andre på denne presseturen som til vanlig har frie tøyler og full kontroll over deres eget innhold.

Vi kan bare anta vi er en av mange pressegrupper i byen på dette tidspunktet, og det er «young and hip»sjiktet Hamburg Marketing vil at vi senere skal rette våre anbefalinger mot. Gruppen vår består av noen musikkjournalister og konsertfotografer, hvor de eldre er utstyrt med tynnslitte hettegensere, sixpence og store kameraer. Resten er reisebloggere og andre typer bloggere fra andre steder i Europa, med eksentriske klær i forskjellige farger og fasonger. Felles for sistnevnte gruppe er at de filmer seg selv smile veldig bredt og prate veldig høyt.

«Hey, what’s up?», sier den langhåra resepsjonisten og spør om vi ikke vil ha en brødskive med Nutella da vi ankommer. Den chiiiille hostell-viben holdes vedlike etter at de ga oss en «care package» med kondomer og tamponger, før de viste oss opp til rommet. Tema for rommene ser ut til å være «ting som brukes til ting de ikke er laget for». Litt kjetting på veggen? Det

er en dorullholder, kompis. En flipflop skrudd fast i nattbordet? Det er til å ha avisene i vettu, compadre. Er ikke helt uchill med fotballnetting som sengeramme, heller. Perfekt for oss unge, kreative og smaksbevisste!

Nå er tiden inne for å forlate det, og haste videre til det neste punktet i det ambisiøst pakkede programmet: «Beatles-tour». Guiden, den lille dama fra båten, har en energi man kunne ladet mobilen med og gleder seg nok på vegne av oss alle. Hun marsjerer framover med klikk-klakk-skoene, veiver med papirer og … hun har dessverre også en ukulele.

Sammen med de andre bloggerne flyter vi fra gatehjørne til gatehjørne, gjennom store folkemengder og inn og ut av bygninger hvor ikoniske, og kanskje ikke fullt så ikoniske, bilder av Beatles ble tatt. Det er foreløpig ingen grunn til å frykte at vi ikke kommer til å få med oss ALT av severdigheter knyttet til Beatles.

På veien mellom Reeperbahn og Grosse Freiheit forviller også en av redaksjonens utsendte seg bort i en butikk som selger store skjorter, og får som straff tildelt en egen, personlige barnevakt som skal sørge for at man holder tritt med gruppa resten av touren. Det gjorde det også umulig å flykte noen minutter senere, når guiden tar fram ukulelen og drar i gang «I Saw Her Standing There» – i forventning om at gruppa er med på woo-oo-ingen, noe de fleste medlemmene av gruppa innfrir.

Beatles-omvisningen avsluttes med en Klaus Voormanvernissage på Reeperbahns festivalområde. Fyren som har laget albumomslaget til blant annet Revolver har med sin sønn, som med sin lange, blonde bolleklipp og høye hals likner en ung Andy Warhol. Voorman er kanskje en verdensberømt kunstner, men i øyeblikket der vi alle er tvunget til å stå og høre på Beatles-guiden vræle «Please Mister Postman» er vi helt like.

Vi blir kjent med briten med notisblokken, og hun

forteller at saken hennes skal handle om at Hamburg er en smeltedigel av både klassisk musikk (fordi de har et konserthus) og popmusikk (fordi de har en festival her). Etter en del glass gratis prosecco tør vi også prate med gruppens eneste amerikaner (de snakker akkurat som de gjør på film!), som viser seg å være over gjennomsnittet fascinert av trivielle kulturforskjeller. Vi ble enige om at hun skulle besøke oss i Oslo some time, til tross for ølprisene. Den eneste andre nordmannen i gruppa, en journalist fra Gaffa, hang seg på da vi dro, men forlot oss før vi fikk svar på alle spørsmålene vi ville stille ham (hvorfor bruker Gaffa fortsatt den gjennomskuelige Du Vil Ikke Tro At-clickbait-taktikken?

Hvorfor nominerer de folk som Foo Fighters, Kendrick Lamar, Ariana Grande og masse P3-artister til de årlige prisene sine??). Vi humret av at han hadde kommet helt til Hamburg og så valgte å se norske The Dogs, mens vi selv dro for å se Great News, Fieh og Pom Poko. Haha!

Det sitter kanskje langt inne å innrømme, men å gå oppover en gate med neonbelysning og strippeklubber med en øl i hånda gir en solid solid, ja, kontinental følelse. Og er det ikke viktig å bli minnet på en gang iblant, når det mest spennende som skjer helga er at kompisen til en du kjenner spiller på OsloVelo, at gresset noen ganger er grønnere en kort flytur unna? Noen ting blir likevel ikke bedre enn i Norge, som boller, hvis vi skal tro den tyske gaterapperen vi plutselig spottet med en Espa Boller-caps.

Etter å ha oppført oss sikkert litt for avslappet mot mannen bak kassa i en pornobutikk møtte vi to bekjente fra en internasjonal, fremoverlent nettutgivelse som ville kjøpe kokain. I en av sidegatene møter vi en gjeng unge tyskere som blir nervøse når våre to venner spør om de ikke har et nummer. De har ikke noe nummer, men han ene har en beholder i sokken som han rekker frem og vil bytte mot 50 euro. Rusen av å ha klart å få tak i en porsjon nesegodt ble imidlertid større enn effekten fra bakepulveret de hadde betalt for, som endte brusende i et toalett på en døgnåpen pizzarestaurant. Jakten fortsatte, og vi fulgte etter våre to venner til et lugubert kvartal der ti afrikanere stod i en tilsynelatende nøye planlagt formasjon, symmetrisk plassert på hver sin side av gangveien. Formasjonen lukket seg rundt våre venner som et fiskegarn da de lot være å unngå blikkene deres. 50 euro senere bruste det atter en gang i et offentlig toalett i Hamburg.

Bortsett fra mangelen på frihet er den største forskjellen mellom å reise på egenhånd og å reise i

en pressegruppe at man stadig føler seg underdanig reiselederen. Man får en illusjon om at det er guidene som personlig har betalt for fly og opphold i Hamburg - deres eget hjem. Hvis man er fyllesyk etter å ha drukket tusen whisky sours på skybar natten i forveien og «misforstår» programmet for dagen så man ikke får med seg en guidet omvisning i byens nye konserthus (som ser dødsfint ut på bilder altså, det er ikke det) får man passiv-aggressive mails fra reiseleder og påfølgende dårlig samvittighet. Var guidens skuffelse over at vi ikke deltok genuin, eller er det bare en del av jobben som reiseleder å ha den effekten på folk?

Selv på en betalt, guidet pressetur er det en variasjon av hvor sponset innholdet føles. Å gråte til en sekkepipeversjon av Amazing Grace på vei hjem fra klokken fem om morgenen = ikke sponset, spise biff til lunsj med danske bloggere med festivalhalsbånd = ganske sponset, guidet tur i et nedlagt industribygg nå gjort om til creative space = VELDIG sponset.

Beskrevet som en «hub for Hamburgs kulturelle og kreative økonomi» huset det gamle varebygget en håndfull bedrifter drevet av tilsynelatende ekstremt psykisk friske mennesker. Alt så ut som om det kom rett ut av en kickstarter-video. Man tror liksom de store studioleilighetene med klesstativer og mursteinsvegger bare finnes i drømmene dine, men neida – vi har sett det og lover at det finnes helt på ekte. Den småstressa klesdesigneren var ikke bare selvbevisst i måten hun hele tiden rettet på sine egne setninger, men også verdensbevisst: den siste kleskolleksjonen deres var både, organisk, miljøvennlig, barnearbeidere-iKambodsja-vennlige og kjønnsnøytrale. Det var visst veldig vanskelig å drive med dette i Hamburg, for alt det gode stoffet var i Berlin, som vi antar gjorde henne til en slags dobbel-idealist(!). Vi ble for det meste stående og gruble over mange kvadratmeter regnskog de redder av å ha en bysykkel omhyggelig plassert mellom de mørkegrå cardiganene og de lysegrå skjortene.

Etter vi pliktskyldig hadde skrytt veldig mye av hvor fine vi syntes klærne var og «what an amazing renovation they did to this place» til guiden vi hadde såret ved å ikke møte opp på programmet, forflyttet hele gjengen seg ned til noe ethvert Creative Space med stolthet for seg selv bør ha: en VR-bedrift. Her fikk vi oppleve den revolusjonerende VR-teknologien alle som går på NTNU prater om. Selv om høydepunktet helt klart var å slå hodet i taket på gondolen de hadde tatt med inn i sitt Creative Space, med et VR-opptak de hadde tatt

fra en drone de hadde fløyet over nabolaget, ble vi satt til å høre en presentasjon om deres selling point: en VR-app der folk kan «digitally participate and interact in concerts with friends from all over the world». Fett!

Man skal ikke dra Fredrik Solvangs kompetanse i tvil bare fordi han i sendingen fra 2015 ikke helt visste hvordan sponset innhold foregår. Vi skjønner det ikke er lett for en av landets mest prominente journalister i et statseid mediehus å vite hvem som er redaktør og hvem som bestemmer vinkling i sponsede saker.

Den ideelle situasjonen er at innholdet som sponses skal være en tekst vi selv hadde kunnet publisere uten spons. Dette er selvsagt lettere sagt enn gjort.

Vi er avhengige av sponsorene for å overleve.Finnes det ingen bedre alternativer enn å la seg diktere av tjukkaser med monokkel og pengesekker? Vi kan kanskje la oss kjøpe opp av et mediekonsern som vil kutte ut anmeldelsene våre fordi Morgenbladet allerede skriver anmeldelser. Eller så kan vi kanskje la oss kjøpe opp av en ond riking som ellers er mest interessert i å investere i høyreekstreme hatblogger.

Vi konkluderer med at ingen av disse løsningene er optimale, der vi sitter og røyker i det Camel-sponsede glassburet på flyplassen i München, på vei hjem til Norge. Det beste hadde selvsagt vært om du gidder å betale for journalistikk, men det er du for gjerrig til. Så, mens vi venter på at noen knekker koden for hvordan den vidunderlige, nymediale journalistikken skal finansieres skal vi gi Hamburg Marketing akkurat det de vil ha: Vi synes Hamburg er en flott by. Reeperbahn oser av … *gulp*, musikk og kultur, og… *svelg*, viser sammen med deres nye konserthus at Berlin ikke nødvendigvis trenger å være førstevalget som … *host* tysk reisedestinasjon for unge kulturinteresserte. Og det hadde vi faktisk ment uansett om vi fikk turen betalt eller ikke. Kanskje.

14

MARCUS, MARTINUS & MANAGEMENTET TEKST IDA WAMMER FOTO TORJUS BERGLID

Marcus og Martinus, de ti år gamle tvillingene, fyller straks 17 år. Vi prøvde å få dem med på en bildeserie som kunne illustrere overgangen til voksenlivet. Det gikk ikke så bra.

Året er 2012. Med pipestemmer, like gensere og glis på størrelse med havranden sjarmerer Marcus & Martinus et halvt kongerike – hver. Det var med låta «To dråper vann» på Melodi Grand Prix junior.

Sju år har gått, og mye har skjedd. Tvillingguttene har begynt å synge på engelsk, solgt ut Spektrum, blitt kåret til Årets spellemenn, knust hjerter og blitt nesten voksne.

Det de tilsynelatende ikke var helt forberedt på, er at det koster å utfordre. Da vi presenterte rundt tjue idéer, fikk vi gjennomslag for én. Nesten.

1. Marcus & Martinus blåser opp kondomer

Men hvis alt går som normalt begynner barnestjerner før eller siden å suge i seg dop, kroppene lider uopprettelig forfall, sex-tapes havner på avveie og villskapen og råskapen antar uhørte proporsjoner.

De havner i fengsel og bruker resten av livet på å bekjempe rusavhengighet, hepatitt A, B og C og relaterte traumer. Og det er kanskje ikke så rart, for barnestjerner er først og fremst barn.

2. En av dem gråter foran en grav

3. De er på Olafiaklinikken

4. De skåler med Seidel

5. De ser på barne-TV mens det ligger en haug kokain på bordet

Heldigvis har Marcus og Martinus et stødig apparat rundt seg, et management som skåner dem for det meste – og spesielt en slem gratisavis som NATT&DAG. Det kan i beste fall føre til at de slipper å oppleve et ras av hatmeldinger etter at de i et anfall av frittalenhet har røpet at de foretrekker blondiner fremfor brunetter (det har skjedd). Men i verste fall kan det føre til at de blir mentalt kastrert, evig ukysset og ute av stand til å ta kloke beslutninger når de omsider får full råderett over egne liv.

6. De sverger troskap til IS

7. De løftes opp av en enorm securitasvakt

Vi har også gjort alt som står i vår makt for at Marcus og Martinus skal slippe å ta en saltomortale inn i voksenlivet. Fjorårets mai-utgave av denne blekka ble en slags hommage til barnestjerner*, utløst av et vannskille i tvillingenes toeggede liv: den seksuelle lavalder. Her snakket vi med flere norske barnestjerner om overgangen til bare stjerner og ba dem om å gi noen råd til M&M. Flere av dem var gode.

Karta i Jakten på nyresteinen (Benjamin Helstad) sitt råd var «Bruk pengene deres som John Carew, ikke John Arne Riise.», men Pitbullterje (Jørgen Foss) sitt var kanskje best: «Litt visdom til M&M må være å ikke la andre bestemme alt. Husk at man er ung én gang, bruk tiden på å være ung og gjør det andre unge gjør også.»

Her er de som av forskjellige grunner ikke nådde helt opp.

Managementet ba oss om å gå en runde til med utgangspunkt i noen referansebilder. Vi mottok bildene, og det var vel omtrent her det gikk opp for oss at vi ikke snakket samme språk. Ikke bokstavelig talt, men heller ikke langt ifra.

De hadde noe sånt i tankene:

Kommentar fra managment: «Vi kommer ikke til å gjøre noe som involverer alkohol eller narkotika eller sex eller vold. Det samsvarer overhodet ikke med hvem de er som personer og eller som forbilder. Å bryte loven å vise de med alkohol, narkotika eller vold/død synes jeg er ekstremt lite tenksomt av dere.

Vi kan og vil også utfordre, men vi kan ikke gjøre noe som utsetter artisten for rettslige følger. Det sier seg jo selv at er helt grunnleggende for oss og de.»

Vi skulle egentlig ha et intervju også, men …

8. De brenner janteloven

Kommentar fra managment: «Hvorfor det?»

9. De står i kø på NAV

10. De har på seg Kiwi-uniform

Kommentar fra managment: «De tar artistkarrieren sin seriøst, så vi skjønner ikke helt hvor dere vil med dette.»

11. De er omringet av jenter-

Kommentar fra managment: «Ja-a.»

Denne setningen låt som en elegi i bakgrunnen da vi kontaktet managementet for en bildeserie. Og managementet? De mente at det var på tide at gutta tok et kvantesprang fra de glossy ungdomsbladenes infantilisering til en bildeserie i nettopp NATT&DAG. For den vi hadde med Per Sandberg og Bahareh Letnes var jo helt rå.

Tiden var inne for å utfordre, bryte med forventninger og ta et lite steg i retning voksen.

11 ½ For eksempel Melina fra Ex On The Beach.

Kommentar fra managment: «Nei.» 12. De har på seg for store dresser, 13. Vi lager en stuck on you-parodi, 14. De har smokk og tåteflaske, 15. De flekser i baris og brøler, 16. De sitter i de små barnekjøretøyene som finnes på kjøpesentre, 17. De trer kondomer på en banan.

*Vi skulle etter planen smilegifte Stig van Eijk til fjorårets mai-utgave også, men etter at Smil & Gift hadde virret rundt i botanisk hage i tjue minutter med Stig Van Eijk på telefonen UTEN å finne ham, så kom de til det uunngåelige punkt hvor de bare måtte spørre: Og du er sikker på at du er i Botanisk Hage på Tøyen? «På Tøyen? Eg e i Bergen» var svaret de fikk.

Det funka ikke.

Vi fikk ikke en bildeserie som kunne illustrere overgangen til voksenlivet, men vi fikk en bildeserie som illustrerer hvordan et stort management forsøker å blande seg inn i de redaksjonelle prosessene til en liten gratisavis. Her er resultatet.

Vi snakkes om tre til fem år, Marcus og Martinus (bla om)!

PS: Vi håper dere fortsetter å være like fine og sympatiske som dere er nå. Dette er ikke deres skyld! Xoxo

SOPHIE´S CHOICE I fjor bestemte Sophie Elise seg for å dumpe managementet, gå solo og bestemme over eget liv. Nå er hun 580 gram lettere og nesten naken i NATT&DAG. Sånn kan det gå!

FOTO MARTHE THU

ANNO NS E

Dette er en annonse produsert av NATT&DAG sin kommersielle avdeling for Berghs School of Communication

ER DU KREATIV? Da vil Berghs School of Communication i Stockholm ha deg som student!

Foto: Jan Khür

Berghs School of Communications har flere år på rad vunnet prisen «School of the year» i den internasjonale konkurransen Future Lions i Cannes. Reklameskolen i Stockholm har med det danket ut 60 andre skoler fra 40 forskjellige land, og kan dermed trygt kalles «meget bra reklameskole». Nå ligger opptaksprøvene ute, og DU kan søke.

Vi møter tidligere student ved Berghs, Maja Folgerø, på Fuglen i Oslo. Det er fremdeles såpass tidlig at de ikke har begynt å selge aperol spritz, så vi nøyer oss med lysbrent, etiopisk kaffe. Antakelig til det beste, for etterpå skal Maja tilbake til det hun omtaler som en «drømmejobb» – jobben som kreatør og tekstforfatter i reklamebyrået POL. Her jobber hun blant annet med å utvikle reklameideer for å få folk til å skaffe seg fadderbarn, bil eller middagsmat. Det er i alle fall det som står på tapetet i dag, ved siden av å bli intervjuet.

– Dagene på POL er ekstremt varierte. Jeg og teampartneren min finner på ideer, skriver dem ut og så ender det opp som stunts, filmer eller noe annet gøy på internett, forteller Maja, og legger til at det var hovedårsaken til at hun valgte å studere ved Berghs. Hun ville jobbe med å utvikle og foredle idéer, store idéer.

Og arbeidet hennes hittil har kastet av seg resultater: Priser, et sikkert tegn på approbasjon i reklamebransjen. Noe av æren vil hun tilskrive Berghs School of Communications.

– Berghs er veldig opptatt av at de skal være en skole i verdensklasse, og det var faktisk da jeg gikk der at jeg vant min første pris. Jeg var i New York for å motta prisen, og mens jeg var der dro jeg på et par jobbintervjuer, noe som i sin tur førte til at jeg fikk jobb.

På sine hjemmesider skriver Berghs School of Communications at 97 prosent av de som uteksamineres derfra får relevant jobb innen seks måneder. Dette er en tendens Maja, ut ifra egen empiri, bekrefter.

– De fleste av mine tidligere klassekamerater jobber i bransjen, og mange av dem har flyttet mye rundt i verden. Tyskland, New York og London. Og Sverige da – for det er jo der de fleste blir.

Selv jobbet hun to år i New York, deretter fikk hun jobb i Stockholm og så flyttet hun til Oslo for litt over fire år siden. På spørsmålet om hun ville valgt Berghs igjen, så er hun ikke i tvil.

– Helt klart, svarer hun kontant.

A N N ON S E

Hva vil du si til de som for øyeblikket sitter i en rotløs forvirring og ikke aner hvilken skole de skal søke på? Bør de vurdere Berghs?

– Ja, fader! Man har absolutt ikke noe å tape på det.

Kan man ikke bare gå på Westerdals og slippe hele turen til Sverige?

– Jeg er jo en av dem som gikk, slutta og startet igjen på Westerdals. Fordi det var veldig variert, men ikke helt det jeg ville fokusere på. På Berghs er det bare reklame det handler om, ikke skjønnlitterært eller redaksjonelt. 30 sider med sammenhengende tekst var aldri noe jeg naila på Westerdals. På Berghs er det veldig on point: Finn den beste idéen og coine denne ene headlinen, slik at folk skjønner og blir begeistret for idéen din.

Hun tilføyer: – Jeg tror man kommer på enda bedre ideer ved å bli rykket opp av det miljøet som man kjenner så utrolig godt. Jeg tror heller ikke man har vondt av å studere litt andre steder, og få nye perspektiver på ting.

Berghs School of Communication har 7 heltidsstudier i Stockholm (Communication Design, Art Director/Copywriter, Produksjonsledelse, Growth Marketing, Strategisk kommunikasjon, Public Relations, Digital Strateg/Digital Kreatør) og en internasjonal Bachelorutdanning der man leser en termin i Stockholm og resterende terminer i UK, Australia eller USA. Skolen har de siste fem år, og syv ganger totalt, blitt utnevnt til School of The Year i Future Lions i Cannes, som gjør våre studenter ansett blant de beste i verden.

9 av 10 studenter jobber innenfor sitt utdanningsfelt 6 måneder etter avsluttet studie.

Berghs Alumni er ettertraktet såvel i skandinavia som internasjonalt og mange av våre studenter starter sine karrierer i New York, Amsterdam eller London.

Våre utdanninger er aktivitetsbasert, som innebærer at vi jobber praktisk og nært virkeligheten, som igjen gjør at våre studenter er klare for arbeidslivet rett etter utdanningen.

Søk på berghs.se

Kan du si litt om studiehverdagen på Berghs?

– Hadde du sett et klassebilde av oss, ja, vi hadde nok ikke møttes hvis det ikke var for at vi havnet i samme klasse. Det var fotballidioter, DJer og bloggere, men felles var at alle hadde sinnsykt lyst til å finne på gode idéer.

– Men igjen, det medførte at vi ble en stor gjeng som jobbet til langt på natt, spiste Max-burger til middag, festet og drakk øl når vi hadde løst det vi mente var geniale idéer. Gratis øl, siden vi bare var DJ-hangarounds.

Dråper fra DJens bord. Har du noen tips når det gjelder opptaksprøve?

– Haha, jeg husker at jeg leverte opptaksprøven klokken seks om morgenen, så jeg vet ikke om det er å anbefale. Men! De som tar deg inn gjenkjenner gode idéer, så tenk litt mindre på om det ser pent ut og om det er helt grammatisk korrekt. Hvis du har en god idé, så har du et godt utgangspunkt.

Og, har du noe du ønsker å tilføye?

– Ja, jeg tror Berghs trenger flere norske. Vi gjør dem bedre!

30

ET HANDLENDE MENNESKE TEKST YNGVE SIKKO ILLUSTRASJON RUTH E. RUSTAD MARTINSEN

Elisabeth ble tvunget til prostitusjon på gata i Norge. Nå lever hun med trusler fra tre kriminelle nettverk etter å ha hjulpet politiet som informant. UNE mener at hun skal ut av landet.

Nå går hun til sak mot Utlendingsnemnda.

Vi befinner oss på hemmelig sted i Oslo. Rommet vi sitter i er nesten helt hvitt, på en nøytral måte, litt som hos tannlegen. I midten står et ovalt bord i lyst tre der noen har satt fram en skål med kjeks, på andre siden sitter en kvinne i tyveårene. Hun har mørkt hår, lyse jeans og en rød genser med trykk av den typen som ser billig og helt tilfeldig ut, sånn som man får kjøpt i en bod på Grønland. Øynene hennes har en fasthet i seg, men de flykter mellom meg og et ubestemmelig punkt et sted i luften mellom oss. Det er «Elisabeth.»

For noen år siden kom hun til Norge som offer for menneskehandel. Nå lever hun med trusler fra tre ulike kriminelle nettverk. Som informant for norsk politi har hun medvirket til flere dommer mot tunge kriminelle.

– Jeg vet ikke om de vet hvor jeg er. De kan komme i morgen. Man vet aldri, jeg er alltid redd. Senest i høst kom det en melding som tyder på at de fortsatt er på utkikk etter meg.

Engelsken hennes er ikke god, hun konsentrerer seg når hun snakker. Nå skal hun sendes ut av landet. Staten mener at hun ikke har særskilt krav til beskyttelse, at hun er ressurssterk og ikke i fare.

Alt startet med en sommerjobb, noen måneder før hun kom til Norge. For å finansiere studiene tok Elisabeth en jobb i en ferieby i hjemlandet.

– Arbeidsgiverne voldtok meg. Jeg måtte gjemme meg. Heldigvis kjente jeg en som kjente noen som drev et hotell.

Etter noen uker i skjul ble hun og søsteren invitert med på en ferietur til Norge av han som hadde hjulpet henne. De takket ja. Det var første gang Elisabeth reiste på utenlandsferie. Den første natten skulle de bo på Oslo Plaza. De sjekket aldri inn. Jentene ble i stedet tatt med til en leilighet der flere kvinner og menn ventet på dem. Mennene fortalte at de skyldte penger for reisen til Norge. Kvinnene fortalte hvordan man kunne tjene raske penger i et fremmed land, helt alene, uten å kunne språket.

– Det kom noen damer inn i rommet. Jeg merket med en gang at det var noe galt, hvordan de så ut, måten de snakket på.

Søstrene ble hysteriske, mennene voldelige. I tillegg til truslene fra nettverket som trafikkerte henne til Norge er hun i stor fare etter å ha jobbet som informant for norsk politi. Ifølge advokaten hennes har Elisabeths informasjon ført til flere dommer. Men ingen av dommene har direkte med menneskehandel å gjøre.

Derfor mener Utlendingsnemnda (UNE) at hun skal sendes tilbake til hjemlandet. Der venter de kriminelle på henne, klare til å ta hevn.

Advokat Silje Elisabeth Stenvaag representerer Elisabeth og søsteren. Hun har jobbet med menneskehandel-saker i snart 15 år. Hun har aldri sett noe lignende.

– Her er det en kombinasjon av at man har utnyttet et offer for menneskehandel til å drive informasjonsinnhenting om veldig farlige kriminelle

miljøer, at man har snakket om oppholdstillatelse og fine ting in the end, og ikke minst det at det har vært gode personlige forhold mellom politiet og henne.

I UNEs utsendelsesvedtak er det lagt vekt på at Elisabeth selv aldri anmeldte bakmennene for menneskehandel. Stenvaag mener at dette er et brudd på Europarådets konvensjon om tiltak mot menneskehandel som Norge har forpliktet seg til å følge. Artikkel 27 sier eksplisitt at det ikke skal være en forutsetning for etterforskning at offeret selv leverer anmeldelse.

– Jeg synes ikke Oslo Politidistrikt har fulgt henne opp i det hele tatt. Det viktigste for dem har vært å unngå kritikk, sier Stenvaag.

Kanskje hadde det ikke hjulpet stort om hun hadde gått til anmeldelse. I 2017 ble det levert 44 anmeldelser i Norge vedrørende menneskehandel. 43 ble henlagt.

Men: hadde hun blitt identifisert som offer for menneskehandel hadde hun sannsynligvis fått oppholdstillatelse i Norge. Til tross for at hun samarbeidet med politiet fikk hun aldri denne informasjonen. Politiet frarådet henne å kontakte advokat.

Noen dager etter at søstrene kom til Norge fikk Elisabeth låne en telefon av en dame på en kafé. Hun ringte hjem. Øynene blir blanke, hun ser bort.

I telefonsamtalen sa moren til henne: «Jeg hadde en datter. Det har jeg ikke lenger».

– I hennes øyne var det som skjedde min feil. I en sånn situasjon føles det som om man sitter fast, at man er helt alene, at man ikke kan gjøre noe. Dørene man forsøker å åpne er stengt.

Elisabeth søkte flere jobber i Norge, uten hell. Det endte med at hun begynte å prostituere seg via nettet.

På et tidspunkt gjennomførte politiet en razzia på adressen hun oppholdt seg. Det var sånn hun kom i kontakt med norsk politi. Elisabeth øynet håp. Mens politiet i hjemlandet er gjennomkorrupt er politiet i Norge til å stole på. Kort tid etter ble hun rekruttert som informant mot noen av Norges tyngste kriminelle miljøer.

I et av oppdragene installerte hun overvåkningsutstyr i en leilighet. Utstyret ble oppdaget, og de kriminelle mistenkte Elisabeth. Hun ble utsatt for så grov vold at hun endte opp på sykehus. I etterkant sendte helsepersonellet en bekymringsmelding til politiet. De mente at hun måtte sendes til et krisesenter.

Innad var politiet splittet. Noen mente at nok var nok, andre mente at hun skulle fortsette som informant – blant dem en navngitt politimann som hun hadde utviklet et fortrolig forhold til. Han vant diskusjonen.

I etterkant kom det frem at Spesielle Operasjoner (SO) i politiet hadde presset gjennom at hun skulle fortsette.

Hun ble vurdert som for viktig for den pågående etterforskningen. Hvorfor brukte de henne som informant, stikk i strid med den interne instruksen som

sier at man ikke skal bruke mennesker med ulovlig opphold til det? Hvorfor stoppet de ikke prosjektet når de så at Elisabeth var i stor fare? Hvorfor ble hun aldri identifisert som offer for menneskehandel? Politiet sender oss en kort mail: «Oslo politidistrikt ønsker ikke å gi noen uttalelse i denne saken».

Vi spør advokat Stenvaag om hun har inntrykk av at politiet er preget av en kultur der det å etterforske visse typer kriminalitet, som narkotikasmugling og gjenger, har mer status enn å hjelpe ofre for menneskehandel.

– Det kan jeg ikke si noe om. Men de som jobber med den aller hardeste kriminaliteten har et annet fokus.

De er ikke like opptatt av å ivareta unge, sårbare kvinner. De har fokus på informantsikkerhet, men ikke så mye på å hjelpe informanter utover det.

I avvisningen av klagen på utsendelsesvedtak bestrider UNE at Elisabeths sikkerhet er truet som følge av arbeidet som informant: «Flere av de opplysningene klageren ga politiet skal ha ført til pågripelser og narkotikabeslag. UNE mener imidlertid at personer som driver slik type kriminell aktivitet vet at de alltid vil stå i fare for å bli arrestert.»

Kommunikasjonsdirektør i UNE, Linda Kartawich uttaler seg i en generell kommentar: – Hvordan vi hittil har sett på saken er redegjort for i en beslutning fra november. Der har vi ment at hun ikke har et behov for internasjonal beskyttelse, og at myndighetene i hjemlandet både har evne og vilje til å beskytte henne.

UNE vil ikke kommentere detaljer ytterligere før domstolsbehandlingen. I vedtaket legges det til grunn at politimennenes forklaring om at Elisabeth ikke ble avslørt som informant stemmer. Disse forklaringene ble avgitt på et tidspunkt der politimennene selv var siktet for grov uforstand i tjenesten. Forklaringene ble derfor ikke avgitt under sannhetsplikt.I avslaget sitt skriver UNE også: «Hvis klageren kan få beskyttelse av myndighetene i hjemlandet, har hun ikke rett til oppholdstillatelse som flyktning i Norge.».

Da Elisabeths søster ble sendt tilbake til hjemlandet for noen år siden ble returen stanset av myndighetene, til tross for at den allerede var innvilget. Det ble aldri skrevet svart på hvitt, men det var tydelig at myndighetene ikke kunne garantere for sikkerheten hennes. Trusselbildet hennes er direkte avledet av Elisabeths situasjon. UNE mener dessuten at hjemlandet har et fungerende hjelpetilbud, selv om de i setningen etterpå skriver at det i praksis ikke fungerer.

«UNE er kjent med opplysningene om at vitnebeskyttelsesprogrammet ikke fungerer effektivt og at få personer har benyttet seg av det (...)»

– Slik situasjonen er så må hun ut av hjemlandet sitt.

Da kan hun like gjerne bli i Norge.

Det sier Mildrid Mikkelsen. Tidligere har hun jobbet med kvinnespørsmål i Colombia, Nicaragua,

Guatamala og Midtøsten. Nå jobber hun i Norge som leder for ROSA-prosjektet, et prosjekt som i 2005 ble opprettet av Krisesentersekretariatet i Norge for å hjelpe ofre for menneskehandel. Hvordan er en så grov sak som Elisabeths i det hele tatt mulig i Norge?

Hun mener problemet er at politiet prioriterer helt feil.

– Narko trumfer alt. Når alt fokus rettes mot narko, blir det mindre fokus på menneskehandel, det ser vi tydelig i denne saken.

Norwegian Theatre Academy

Mikkelsen snakker tillitsvekkende trønderdialekt, men er opprørt, nærmest vantro når NATT&DAG snakker med henne.

– Hun har blitt utsatt for tre alvorlige voldsepisoder, hun har blitt innlagt på sykehus. Hvorfor har det ikke blitt stoppet? Det eneste svaret er at de har gjort en kynisk vurdering: narkotikakriminalitet er viktigere.

I UNEs vedtak kalles Elisabeth et «tidligere» offer for menneskehandel, hva synes du om det?

– Rimelig spesielt. Det er også spesielt at de anser henne for å være så «ressurssterk» at hun klarer seg selv. Hun har blitt trafikkert til et fremmed land og tvunget til å prostituere seg, og sliter med store traumer i dag.

BA Acting BA Scenography

Da folk i miljøet begynte å mistenke at hun jobbet for politiet ble hun utsatt for vold. Kjæresten hennes, som ikke var involvert i det kriminelle miljøet i det hele tatt, mottok en melding på Facebook fra en person i det kriminelle miljøet. Det inneholdt en blunkesmiley. Elisabeth selv sier at politiet ikke bryr seg om utenlandske traffickingofre.

– De bruker deg for å få informasjon og så kaster de deg i søpla når de har fått det de trenger.

Nå lever hun på skjult adresse. To dager i uken går hun på norskkurs, og hun drar på treningsstudio så ofte som mulig.

Sakte, men sikkert, forsøker hun å stable en hverdag på beina igjen.

– Jeg bor et sted der jeg er trygg, men jeg vet ikke hva som kan skje hvis jeg stikker meg frem, hvis de finner meg. Hadde jeg bodd i hjemlandet måtte jeg isolert meg, ikke gått ut. Jeg vil heller dø enn å leve slik.

Application deadline:

March 1

Men Elisabeth kjemper ikke lenger alene. Ikke bare har hun Mildrid – som hun kaller sin andre mor – og alle de andre i ROSA. Like før jul satte komiker Sofie Frøysaa i gang en innsamlingsaksjon for å finansiere rettssaken til Elisabeth. På kort tid samlet de inn 80.000 kroner.

– Da jeg hørte om det var jeg i skyene. Jeg hadde mistet troen på at det finnes gode mennesker, jeg hadde mistet troen på nordmenn.

Elisabeth forteller at hun ikke har noen forhåpninger om at UNE eller politiet skal åpne øynene og innrømme at de har gjort en feil. De har ikke gjort det før, hvorfor skulle de det nå?

– Jeg går ikke rundt og håper på noe, men jeg gleder meg til å få min egen stemme, jeg gleder meg til å kjempe for saken min.

Saken går for Oslo Tingrett i løpet av våren.

Seniorrådgiver Tonje Bruun i Utlendingsnemnda skriver følgende til NATT&DAG: «Jeg har snakket med de som kjenner saken her, og de ønsker ikke å uttale seg om detaljer nå i forkant av rettssaken.»

I en kommentar til NATT&DAG skriver kommunikasjonsrådgiver i Oslo Politidistrikt følgende: – Oslo politidistrikt er kjent med at UNE er stevnet om midlertidig forføyning i en sak som tidligere har vært omtalt i media. Medieomtale var bakgrunnen for at Spesialenheten for politisaker 4. november 2016, startet etterforskning om politiet hadde begått en eller flere straffbare tjenestefeil.

Spesialenheten etterforsket saken og den ble 31.1.2018 henlagt som intet straffbart forhold bevist. Spesialenheten har gradert påtaleavgjørelsen som «strengt fortrolig» og vi har av den grunn ikke mulighet til å kommentere detaljene i saken.

LINK www.hiof.no/nta/english

32

INFLUENES HERRE TEKST OG FOTO RUTH EMILIE RUSTAD MARTINSEN

Vi var på fagdag med vår tids tankesmier.

Var Hitler en influencer, tenkte jeg, på vei til Christiania Theater en beinkald morgen i januar. I 1941 het teateret «Deutsches Theater in Norwegen», og var et propagandatiltak for å vinne det norske folks hjerter gjennom å servere det ypperste av tysk kultur. Det som skulle skje denne dagen var tilfeldigvis også et slags tiltak knyttet til ulike former for propaganda.

Det var duket for premieren av VIXEN Influencer Konferanse 2019.

I fjor ble Vixen Influencer Awards utsatt for ramsalt kritikk av flere influencere. Ulrikke Falch mente at samtlige av de nominerte influencerne fremmet et usunt fokus på utseende. Jørgine Vasstrand, også kjent som «Funkygine», stilte spørsmål ved stemmeordningen og Anna Rasmussen (tidligere Mammatilmichelle, fremdeles mammaen til Michelle, men med sitt egentlige navn som bloggadresse) kritiserte systemet for å være korrupt. (Siden hun ikke var nominert til folkets favoritt).

Heldigvis kan alle problemer løses med en fagdag.

Vixen influencer Konferanse er konferansen for deg som vil lære å bygge din egen merkevare og få innblikk i den nye IPSOS-rapporten om influencernes faktiske påvirkning. Ifølge Vixen selv. Men fremfor alt virker det som et slags krampetak for å gjenerobre en tapt posisjon: «Å være et samlingssted for alle som er opptatt av influencere og influencer marketing og bidra til å styrke morgendagens influencere» (Vixen. no, 2019).

Jeg benytter meg grådig av tilbudet om gratis kaffe og søler den langs vegg-til-vegg-teppet hele veien inn til det mest burgunderrøde lokalet jeg noensinne kommer til å se i mitt liv. Stukkaturene av skjold, spyd, hjelmer, musikkinstrumenter og teatermasker skriker ikke akkurat kjølig minimalisme. Helt bakerst i lokalet står bøtter med isbiter og «smart water». Det er to alternativer: med og uten kullsyre. Ingen med alkohol.

Jeg setter meg på en av de bakerste radene.

Før konferansen er i gang oppstår det spontant en håndhilsningskultur. «Det er veldig positivt at man viser ansikt, da», sier en av tre foran meg. Konfetti fra et tidligere arrangement drysser ned fra den kolossale lysekronen. Mange av stolene i lokalet står tomme.

Majoriteten av publikum ser ut til å være bransjefolk og bloggere som kjenner hverandre. Et fåtall har tilsynelatende kommet alene, men sett sitt snitt til å sitte ved et rundt bord, siden runde bord er designet for at kontaktnettverk skal utvides, og siden tiden er en flat sirkel.

Ingeborg Heldal, sjefredaktør i KK, er den første som tar ordet.

«Jeg kjenner nesten alle her – det er som å være på en hjemme alene-fest!», uten at jeg helt skjønner hva det skal bety – bor Heldal fortsatt hjemme hos foreldrene sine? Hun avslutter ved å sitere onkelen fra Spider-Man (2002) «With great power comes great responsibility!» Fordi sitatet har vært brukt som utgangspunkt for utallige memes på internett, venter publikum på en morsom twist, en forløsning.

Men Heldal bare gjenforteller sitatet ordrett, noe som etterlater publikum med en enorm skuffelse.

å angripe et visst tema, nemlig at norske influencere kritiseres etter at flyselskapet Norwegian sponset flyreiser til Dubai, et regime hvor kvinners rettigheter systematisk krenkes, voldtatte fengsles og homofili straffes med opptil ti års fengsel.

Country Manager for IPSOS Norge, Nathalie Eyde Warembourg, presenterer en «rykende fersk bransjerapport» som er maks to dager gammel.

Tallene skal fortelle noe om hvilken påvirkning influencere faktisk har. Noen tall anvendes for å generalisere påstander som at «[..] !!!!!ALLE!!!!! er på snapchat» (8/10). Deretter presenteres videoer i snapchat-format av fans som forteller hvorfor de følger ulike influencere. En av grunnene er fordi de «[..] reiser til kule steder og gjør inspirerende ting».

De intetsigende utsagnene utheves ved hjelp av teksting over videoene, blant annet: «jeg sjekker alltid instagram først, scroller ned til jeg er à jour».

Både Ullebø og Vasstrand har tidligere vært i Dubai som privatpersoner. Vasstrand hevder det er et stort skille mellom å dra til Dubai privat og å dra dit for å promotere, og legger til at hun definitivt ikke ville dratt i dag. Senneset påpeker at Norwegian også bør stå til ansvar.

Så er Ingeborg Heldal tilbake på scenen for å takke Warembourg. «Vi må IKKE undervurdere disse jentene, de er IKKE dumme», sier hun om jentene i videoene. Som om noen hadde antydet at de var det.

Når klokka nærmer seg 11:20 fylles de tomme stolene.

På hver side av lokalet dukker foto- og videokameraer opp. Det er tid for paneldebatt med Kristine Ullebø, Jørgine Vasstrand, Ingeborg Senneset og Sandra Klaesson. Ordstyreren ser ut til å klø i fingrene etter

Debatten innledes derfor naturligvis med et spørsmål til Kristine Ullebø: «Er du glad for at du ikke dro til Dubai?». «Veldig glad», svarer Ullebø, og møtes med nervøs latter fra publikum.

Ullebø sier noe sånt som: «Hei, jeg er et menneske og prøver mitt beste å være den beste versjonen av meg selv og et godt forbilde». I hvilken kontekst dette ble sagt, husker jeg ikke.

Debatten beveger seg videre til et annet uunnværlig emne. Ullebø får spørsmål om hun tror at bloggen hennes kan påvirke følgere til å endre på utseendet.

– Det kan godt hende, og jeg beklager at jeg var usikker som 18-åring og fikk en gratis behandling som jeg ikke burde tatt imot og promotert for. Jeg legger meg helt flat, det var et totalt uetisk valg å ta.

Hun snakker om et sponset blogginnlegg fra 2016, som nådde ut til omtrent 100 000 usikre jenter, der hun promoterte leppeforstørrende restylane-behandling.

Funkygine påpeker at influencere bør være bevisst hva de legger ut, men at man ikke kan tilskrive dem for mye ansvar – man må også «ruste folket mot eksponering».

Til en paneldebatt å være, var panelet sykt enige.

Det er endelig tid for lunsj. Jeg forsøker å kjempe meg gjennom en minglegjeng som har valgt å stille seg rett foran maten, men ender opp med å ta en omvei rundt halve lokalet før jeg kommer frem. Det serveres kald wrap med kylling, laks, vegetarisk og glutenfritt.

Vegetarwrapen ser ut til å være en slags kyllingwrap uten kylling, og laksewrapen en slags kyllingwrap med laks istedenfor kylling. Jeg velger kyllingwrapen.

Mens Kristine Ullebø benytter lunsjpausen til å posere foran scenen, har jeg selv på magisk vis havnet rundt et bransjetreff-bord. Marna Haugen Burøe (Komikerfrue) sitter ved siden av meg. Bloggen hennes er nede. Uten å se på meg, peker hun på en person i lokalet og spør: «Er det der en politiker?»

«Vet ikke» «Jeg tror det er en politiker» sier hun og fisker opp laptopen for å ordne bloggproblemet.

Jeg forlater bordet.

Publikum har så vidt rukket å sette seg etter pausen når Hans-Petter Nygård-Hansen, sosiale medierlegenden over alle sosiale medier-legender, stiller seg bredbent midt på scenen. «Jeg har aldri sagt at jeg er ekspert på sosiale medier» sier han, etter at Heldal akkurat introduserte han som nettopp det.

Hans-Petter Nygård-Hansen er mannen bak udødelige sitater som «No guts, no glory» og «Tør å være deg selv, and then some». Nå prøver han å opplyse publikum om reklamemerking i sosiale medier. Han går igjennom åndsverkloven og markedsføringsloven, men det voldsomme kroppsspråket hans gjør det helt umulig å følge med. Overdreven bruk av trådløs fjernkontroll med laserpeker bidrar ikke til noe annet enn å forstyrre.

Jeg har nå kommet til det kanskje uunngåelige stadiet hvor jeg aktivt oppsøker grunner til å bli sur. Det er godt mulig presentasjonen er mer givende for de andre (jeg får frysninger av å tenke på at jeg nesten er i stand til å sette meg inn i andres liv).

Siste rest av min tålmodighet forsvinner når uttrykket «det er ikke til å stikke under en stol» (sic!) brukes for fjerde gang i løpet av konferansen.

I mangelen på noe annet å kvele, kveler jeg et gjesp idet Astrid Valen-Utvik, atter en sosiale medierkonge, entrer scenen for å spå hva som kommer til å skje innen «influencer marketing» i 2019. Jeg får øye på en ismaskin. «Det er bare å lage seg en is!» sier en mann, i et litt for entusiastisk toneleie til at jeg får lyst til å gjøre som han sier. I bakgrunnen hører jeg Valen-Utvik fortelle at vi i gjennomsnitt ser 5000 reklamer hver dag, og at instagramstories brukes mer enn selve feeden. Avslutningsvis spår hun at sosiale medier i nær fremtid kommer til å bestå omtrent utelukkende av «ting som beveger seg». Jeg benytter sjansen til å bevege meg ut av lokalet.

34

EN PINNE

FOR CACADOU TEKST GINE CORNELIA PEDERSEN

Cacadou har pusset opp. Vi fikk stamkunde og forfatter Gine Cornelia Pedersen til å skrive en inderlig tekst om det.

Det var i den tid jeg gikk rundt og tørstet i hovedstaden – jeg kunne kjenne Cacadou som en magnet som trakk meg til seg og jeg småløp omtrent noen ganger for å komme meg dit, for det kunne være noe helt uunnværlig som foregikk akkurat nå, det kunne være akkurat nå det satt noen i baren jeg ville snakke med, det kunne være nå det skulle skje, det som skulle skje, det kunne være akkurat nå. Pluss at jeg var tørst.

Når jeg slo dørene opp på gamle Cacadou på søndager slo speedstanken mot meg, og det var en lukt som hørte hjemme, jeg brydde meg ikke om den.

Når jeg gikk på do på gamle Cacadou kunne man lese historiene om alle som hadde vært der, rasende ord, kruseduller, side om side med hjerter og erklæringer om evig kjærlighet. Det var aldri tørkepapir, sjeldent såpe og ikke alltid toalettpapir heller.

Når jeg gikk til Cacadou var jeg aldri redd. Jeg var sikker på å bli tatt i mot, selv om mottagelsen kunne være giftig og konfronterende. Som en mor. Cacadou oppdro meg. Cacadou krevde mye av meg, og jeg måtte svare fort om jeg ble stilt til veggs. Noen ganger stakk jeg, pilte rundt hjørnet, ble jaga bort, men jeg kom tilbake, for Cacadou var alltid rettferdig.

Cacadou var alltid åpen. Også 22. juli 2011. Man måtte bare gå under sperringene og snakke med politiet med maskingevær. Hvor skal du? Jeg skal på Cacadou, og så slapp man gjennom, for til og med snuten skjønte at i dag trengte vi en øl på Caca. Dørene var åpne, det var ikke mange der, men nok folk til at jeg straks ble presentert for de mulige konspirasjonsteoriene om hvem som sto bak. Jeg satt og grein utafor, bare for å få høre: Det er for jævlig, men sånn er verden, og det veit du jo. Cacadou var ikke noen sentimentalist.

Vi skulle alle bare ta et par øl på vei hjem, men nå var klokka halv fire og så var det hvem har nasj, og så var det opp på jobb eller skole, og så var jobb eller skole slutt, og så gikk vi innom på vei hjem og der var det ferie – alltid ferie – der fantes ingen hverdag. Der var det kronerulling for Bror, for Harald, for Stein, for de som trengte det, og snudde du hodet for å snakke med noen i båsen ved siden av, smugdrakk bestandig noen av ølen din, eller rappa den.

De la ikke noe i den, for sånt hadde man ikke råd til.

Men så ille er det.

Man kunne løfte på benkene. Der var det hemmelige rom som folk la ting i, dop og andre lugubre saker.

Man tok ikke de tingene, å vite at de var der var spennende nok.

Mulig jeg romantiserer, mulig jeg faktisk går på akkord med Cacadous egen filosofi. Jeg blir sentimental. Det blir jeg nå. Og forbanna. Hva er det jeg tviholder sånn på egentlig, kan jeg ikke bare akseptere at verden går videre?

På Cacadou skreik folk når de diskuterte. På Cacadou snudde folk som var ute og gikk, eller skulle ta seg et glass, folk på julehandel eller annet, de snudde i døra, og da pusta Cacadou letta ut, for der inne var det bare de som kunne tåle oss som fikk være.

En sviresøster sa en gang til meg i baren: «Jeg er ikke her for å ha det hyggelig, jeg er her for å drikke øl.»

Det er sant. Vi var der alle for å drikke øl. Men det var jævlig hyggelig. Det var julebord på Cacadou, for stamgjestene. En familie av øldrikkende mennesker ble til et samfunn, en liten bygd i byen, for janteloven gjaldt der også.

Så ble det mindre og mindre, det ble liksom for mye å gjøre, hadde ikke tid til Cacadou mer, for det var som en deltidsjobb å gå der, en livsstil. Men hun var jo der, Cacadou vinka til meg på gata når jeg trillet forbi med barnevognen, jeg stoppet for å prate litt, og innimellom stakk jeg hodet inn for å si hei. Men så var ikke Cacadou på hjemveien mer, og jeg skjønte at glansdagene der inne var forbi, at jeg ikke kunne komme dit så ofte, for da ville jeg bli der inne, for sånn funker det bare. Men Cacadou er jo der, om jeg skulle trenge henne – tenkte jeg da. Gud forby at noen skulle gjøre Cacadou til en kul bar. Gud forby at de skulle gi etter for det alt for kule presset utenfra. Gud forby at noen skulle tilpasse Cacadou.

Cacadou har pusset opp, sa stemmen i telefonen.

Pusset opp? Nye Cacadou? Det er ikke så ille altså, sier hun, for hun hører vel at jeg blir redd da, når hun sier det sånn, hun hører at jeg skvetter. For sånn går det ikke an å holde på. Man kan ikke pusse opp Cacadou, men så visste jeg at den forrige oppussingen resulterte i at alt faktisk ble brunere, enda mer danskebåtaktig, falske skinnsofaer og det hele – det var ikke bra, men ikke fullstendig fremmedgjørende heller, og derfor tenkte jeg: det er nok ikke så ille.

Jeg småløper nedover Bernt Ankers gate, jeg gleder meg og gruer meg. Hvordan vil det bli?

Så ser jeg Cacadou der nede. Ingen bøker i vinduene lenger. Det ser så åpent ut. En mann står i baren, ser veldig rocka ut, veldig «riktig». Han er hyggelig.

Jeg blir mistenksom. Bestiller en øl, raskt, selv om jeg er jævlig sulten, og egentlig bare skulle sondere terrenget før jeg skulle kjøpe meg no mat og ta med tilbake, men jeg blir så territoriell, barnslig, jeg påpeker i et bittert tonefall at her var det annerledes...

Ja, sier han stolt, vi har pussa opp. Jeg ser det, sier jeg, det ser jeg. Vi reiv opp alle panelene og under der fant vi dette. Han slår ut med armene som for å si, ganske fett. Jeg svarer ikke. Det er teglstein med størkna sement på, det er originale tregulv. Det er jo fint, hvis man bor i Danmark og er minimalist. Det er «shabby chic» rett og slett.

Tegneserien over baren, Ørn-bjørn, den er ikke der lenger, den er nede i kjelleren, skal selvfølgelig opp etter hvert. Javel, sier jeg. Har du jobba her lenge eller?

Bare tre år sier han, javel, sier jeg og føler en trang til å forklare, men jeg gjør ikke det, jeg blir sur og det ser han sikkert også. Nå må du skjerpe deg, Gine, tenker jeg. Nå må du ta deg litt sammen.

Følget mitt har satt seg helt innerst i lokalet, bak hjørnet, der man nesten aldri sitter. Der er det varmt, for som han sier «det er jo så jævlig kaldt her». Ja, på mange måter er det jævlig kaldt her. Temperaturen er uutholdelig faktisk, helt objektivt. Det er iskaldt. Det må de få fiksa. Hvis ikke klikker jeg. Det er ikke spesielt hyggelig å fryse når man drikker øl. Å være tilbake på Cacadou er litt som å se en film man likte da man var liten, bare for å innse at den egentlig suger, bare at Cacadou ikke er filmen man så, det er en remake, eller ... kanskje analogien ikke holder.

Makkeren min gjør også et forsøk: Dette er verken fugl (ref. «cacadou») eller fisk. Vi ler.

Han prøver enda en gang: Cacadou er som en god vintage denim man kasta, for så å gå og kjøpe seg en ferdigslitt til 3000 kr.

Vi setter oss lenger inn i lokalet. Det var så kaldt ved vinduene, der livmorbåsene pleide å stå. I båsene var det plass til mange, man pressa seg sammen.

Nå blir jeg sentimental igjen. Jeg går på toalettet.

Toalettet er ... trist. Jeg tar på veggene, de er dekket av plastplater, grå plater har blitt spikra opp over de nedtaggede flisene. Det eneste som er igjen av historiene under er en krusedull helt oppe i et hjørne.

Det er såpe, ikke papir. Greit. Jeg går ut, og makkeren min ler, for jeg ser virkelig sur ut, veldig sur, og jeg innrømmer det nå, jeg er sur. Lei meg. For stedet er ikke til å kjenne igjen. Hvorfor må alt pusses opp og bli nytt? Hvorfor kan ikke noen ting bare få være i fred? Det blir eksistensielt dette her, jeg liker ikke store forandringer, det har jeg aldri gjort.

Jeg setter meg ned, drikker litt Ratzeputz. Det skal de ha, det er ikke mange som selger ratz i Oslo, det er gode saker. Pluss i boka.

Det er et ufattelig random klientell her inne, uvant det også. Det jeg ikke liker, er at alle er der med sine folk, ingen snakker med hverandre på tvers av bordene. Det er som en hvilken som helst café. Et eldre ektepar kommer inn, de har vært på julehandel, jeg ser at de nikker, ser seg rundt, her var det hyggelig, de slår seg ned ved vinduene, med seg har de poser fra Match og Dressmann. Dette er mørkt. Jeg vil gå, men vi må drikke opp ratzen først, og plutselig er det fullt. Folk som er på julebord. Pleide å være folk fra julebord her før også, men de snudde like raskt som de kom. Nå blir de. De er fra en eller annen bransje, det kan jeg se, en bransje med penger. Det lukter Bulmers her inne.

Ny møteplass for film- og teaterentusiaster i Hausmanns gate 28.

• • • • •

Frokost kl. 09.00-11.00 Lunsj kl. 11.00-15:00 Brunsj kl. 12.00-16.00 (Lørdag og søndag) Varm mat kl. 16.00-21.00 Sweets - Serveres hele uka

vegascene.no

lavaoslo.no

Speedstanken er erstattet av en sur eim av Bulmers.

Joda, baren har blitt fin. Det kan jeg være med på. Lav musikk. Veik musikk.

Hvor er Ebba Grøn, hvor er alle heltene, hvor er stamgjestene, fremdeles ingen i sikte. Én god låt: Jeff Buckley, Last goodbye, som om Cacamor sender meg en beskjed. Gå herfra, festen er over.

Akkurat når vi er på vei ut døren ser jeg at i hjørnet der inne, der hvor han pleide å sitte, der sitter det en stamgjest, en jeg kjenner: Jeg løper bort, for nå skal jeg få medhold, nå skal vi bitche over dette stedet som liksom skal forestille Cacadou.

– Hva syns du?

– Er det ikke ganske fint a?

– Hæ?

– Ja, det er jo blitt dritfint her syns jeg.

– Men hvor er alle sammen? Er det ikke noen som går her lenger?

– Vet ikke, jeg liker jo godt å sitte her alene, men har ikke sett noen her på lenge. Det er jo bra.

– Å, ja. Jeg liker det IKKE. – Hvorfor det?

– Det er jo ikke det samme, det skal jo være et sted folk kan henge?!

Jeg opplever en utilfredsstilt lengsel, jakten på bekreftelse. Jeg sender Bror Wyller en melding, en annen stamgjest. Hvordan er det på Cacadou for tiden, spør jeg. Setter pris på dine tanker, sier jeg.

Bror: Det nye Caca er vidunderlig Det er åpent sted Mot før lukket teit Nå går alle her Kanskje har Cacadou blitt det det skal være. Et sted man går for å drikke øl, ikke for å ha det hyggelig. Kanskje er en hermetisert, innviet atmosfære noe som skaper avstand fremfor nærhet. Ølen er friskere nå, det skal de ha, bedre øl. Mulig det er innbilning, men det kan virke som om de har rensa røra litt siden sist. Og nå går alle her.

Velkommen Cacadou med dine nye fjær.

´ HRIMNIR RAMEN

ÅPNER ONSDAG 13.FEBRUAR I MARIDALSVEIEN 9A, OSLO hrimnir-ramen.no

lavaoslo.no

36

LUKSUSKOKKENE TEKST OG FOTO KRISTINE WATHNE

Trondheim, av alle steder, er blitt landets fremste restaurantby.

Nei, dette kommer ikke fra oss, men fra arkitektur- og matbilaget til Dagens Næringsliv, D2. Men det er jo ikke helt feil, heller.

For i byen som lenge har vært totaldominert av dårlige pizzasteder kamuflert som bra pizzasteder, så har det dukket opp steder som serverer gjestene nykål og røkt piggvarsaus med avrugakaviar, akkar med strimlet hode og tentakler med blekkemulsjon og knutekål og urfe entrecôte med borretaneløk og margsaus.

Men hva spiser luksuskokkene til lunsj? Og gråter de på jobb?

Røst Teaterbistro Fiskekake med råkost & remulade Hvem spiser her?

Mette (sjef): – Her kommer de fleste. Restauranten ligger under Trøndelag teater, så både skuespillerne, publikum og andre folk kommer hit. Det er ikke så mange barn eller barnefamilier. Vi har faste menyer, enten tre, fem eller ni retter. Det blir litt mye for ungene. Vi har ikke barnemeny, noe som skremmer foreldrene.

Hvor ofte tar du deg råd til å spise på bedre restauranter?

– Jeg gjør det så ofte jeg kan. Så lenge jeg har råd, selvfølgelig. Jeg elsker å dra på restaurant for å kose meg.

Hva synes du om maten du serverer til gjestene sammenlignet med den dere lager til dere selv?

– Det blir litt annerledes. Vi serverer de flotteste råvarene til gjestene. Vi har ikke råd til å spise dem selv, så det blir heller fiskekaker av restene. Vi tar inn hele dyr til restauranten, så det blir alltid noe kjøtt til overs. Det vi ikke serverer til gjestene blir til persmat.

Har du grått på jobb før?

– Hmm … Nja. Hva med når du kutter løk?

– Ja, kanskje da.

To rom og kjøkken Vietnamesisk wok Hvem spiser her?

Andreas Sørlie (kokk): – Trøndere. Fintfolk og vanlige folk.

Hvor ofte tar du deg råd til å spise på bedre restauranter?

– Så ofte jeg kan. Det er mye bra her i Trondheim, og vi på kjøkkenet prøver å dra ut å spise sammen en gang i måneden.

Hva synes du om maten du serverer til gjestene vs. den dere lager til dere selv?

– Vi er opptatt av svinn, så når vi har hatt catering bruker vi svinnet til å lage noe godt som persmat.

Det er kjipt å komme på jobb og bli servert dårlig persmat. Vi skal jobbe resten av kvelden, så et godt måltid gjør noe med kreftene og humøret.

Hvordan løser dere det på kjøkkenet?

– Vi samarbeider om persmaten, men lærlingene får hoved-ansvaret. Det er en fin mulighet for dem til å prøve forskjellige ting og lære nye metoder og smaker. Da er det heller ikke så farlig om det skjærer seg litt.

Har du grått på jobb før?

– Ja, jeg har vel det.

Kraft Bodega Gammelsaltet sei med gulrotstuing og potet Hvem spiser her?

Thomas (sjef): – Det kommer mange nysgjerrige folk, fordi vi er et ganske nyoppstartet sted. Vi er kjent for å ha en god vinkjeller, så da blir det en del vin-nørds.

Hvor ofte tar du deg råd til å spise på bedre restauranter?

– Så ofte jeg har tid.

Hva synes du om maten du serverer til gjestene vs. den dere lager til dere selv?

– På menyen til gjestene pusher vi grensene med forskjellige smakskombinasjoner og tilberedningsmetoder. Persmaten må være næringsrik i ukedagene, men i helgene koser vi oss litt mer.

Har du grått på jobb før?

– Nei.

Bula Neobistro Fiskegrateng Hvem spiser her?

Reneé Fagerhøi (kokk): – Da vi åpnet ble jeg overrasket, for jeg trodde det ville komme yngre mat- og drikkebevisste folk. Likevel har vi hatt både 80-årslag i restauranten, og barn som har sett på Masterchef. Til og med 7-åringene spiser 10-retters med spesielle ingredienser.

Hvor ofte tar du deg råd til å spise på bedre restauranter?

– Jeg bruker alle pengene jeg har på mat og drikke.

Hva synes du om maten du serverer til gjestene sammenlignet med den dere lager til dere selv?

– Det er klart at gjestene får det beste. Når vi holder på med kaviar, steker sjøkreps, andelever og gourmet, syntes vi det er veldig godt å spise fiskegrateng og husmannskost. Det blir noe helt annet enn hva vi står og lager hele dagen. Vi bruker opp restene som gjestene ikke spiser, avskjær og det som blir igjen. Det er viktig for miljøet og økonomien.

Har du grått på jobb før?

– There is no crying in the kitchen. Grin når du kommer hjem.

38

VENSTRERADIKAL REDAKTØR KÅRET TIL ÅRETS STEMME AV DRITTAVISEN NATT&DAG TEKST REDAKSJONEN FOTO JONAS HÅRSTAD GRAN

I fjor nominerte vi Helge Lurås og hans Resett til Årets verste stemme. Deres mandat skulle være «å bidra til en mer realistisk debatt om innvandring», men det endte ikke overraskende opp som det stikk motsatte, og bidro i stedet til normalisering av tidligere helt hårreisende standpunkter.

Heldigvis finnes Harald Klungtveit og Filter Nyheter, som hele tiden har ligget i teten for å identifisere og tilbakevise feilaktigheter som presenteres som selvfølgeligheter av nettsteder som Resett, Human Rights Service og Document. Sistnevntes redaktør, Hans Rustad, skrev i fjor at Filter Nyheter og Faktisk. no var Norges svar på Odins soldater innen mediene: «Der Odins soldater patruljerer gatene, patruljerer de nettet».

Det er for så vidt også sant – men i motsetning til Hans Rustad, så mener vi at det er en god ting. Klungtveit og Filter Nyheter er drivende gode på dekningen av ekstremisme, ekstremisme fra begge sider av det politiske spekteret. De har blant annet avslørt at norske, venstreekstreme nettverk har stått bak en rekke voldsangrep mot meningsmotstandere, at Alliansens nestleder deltok i et møte med kjente nazister og de har kartlagt identiteten til flere av medlemmene i Den Nordiske Motstandsbevegelsen. Klungtveit og Filter Nyheter går også de etablerte mediene i sømmene, for eksempel etter NRK og Anders Magnus’ skandaløse dekning av steinkasternes parlament i de svenske forstedene. Man kan argumentere for at Filter Nyheter bare gjør jobben sin, men det er vel også greit å påpeke at de gjør jobben sin jævlig bra.

Og for dette vant de Osloprisens gjeveste pris: Årets Stemme. Det var en ydmyk redaktør som møtte oss da vi kom luntende med spørsmålene våre samme dag som avisa gikk i trykken.

– Kred for å være bakfulle frem til nå.

Vi er fremdeles bakfulle, men nå har vi ikke noe valg.

Gratulerer med pris. Var den fortjent?

– Oj, nei, det vil jeg ikke si. Jeg trodde Lilith Staalesen skulle vinne. Det er et bra knippe viktige stemmer i Norge som verken lar seg stoppe av alvorlige represalier eller av karrierehensyn og som risikerer mye mer enn vi noensinne har gjort. Men vi får ta det som en oppmuntring til å få fram flere sånne.

Hva kommer dere til å gjøre fremover for å bevise at dere fortjener det?

– Filter og jeg skal være enda mer slitsomme for alle som prøver å ødelegge norsk offentlighet med ljug, feilinformasjon og ekstremisme uansett hvor det kommer fra.

Har Resett, Document og HRS rett i NOE? – Nei. Her snakker vi bare graderinger av grov villedning eller trolling, på en skala fra Breitbart News til Jokeren i Batman. Jeg ser at enkelte apologeter på Facebook har en sånn selv-blind-høne-kan-finne-korn-holdning til publiseringene deres, men det må de kutte ut.

Etter at dere vant publiserte Resett saken «Venstreradikal redaktør og ivrig Resett-leser kåret til Årets stemme», med snikfotografier av deg. Har du husket å kryptere telefonen?

– Jeg klarer ikke å få appene til å virke gjennom alle tårene på trykkskjermen.

Du (åpenbart en ivrig Resett-leser, i alle fall) gjorde oss oppmerksomme på kommentarfeltet i nevnte sak, hvor noen skrev at NATT&DAG var en avis man leste ved pissoaret. Dette gjorde oss helt knust. Gjør vi NOE riktig?

– Hvis høyreradikale, fulle menn leser N&D-papiravisa mens de tisser stående, har dere revolusjonert bransjen. Glem «Spotify for aviser». Her er det forresten viktig å få med seg at en annen i kommentarfeltet mente hyppig lesning av Resett «bekrefter at han er en taper uten eget liv».

Per Sandberg og Bahareh Letnes (fienden?) delte ut prisen. Hvordan var det?

– Wow. Jeg føler jeg besudler det øyeblikket hvis jeg sier noe om det, eller hvis jeg spør deg hva de fikk betalt for å gi meg blomster.

Drømmer du mye om politisk ekstremisme?

– Nå har jeg begynt på et bokprosjekt om høyre ekstreme som gjør at det faktisk hender at jeg bråvåkner med såkalte ideer.

Hva synes du om de andre nominerte til Årets Stemme?

– Seriøst: Begge burde være til stor inspirasjon for alle som vurderer å stå opp eller stå fram men ikke har gjort det ennå.

Ble du starstruck på Osloprisen?

– Jeg er ganske sikker på at en fyr som entusiastisk ropte «Harald!» bakfra da vi vant, var en kjendis. Men hvis det der var en slags ironisk Natt&Dag-fest-greie, ble jeg ikke starstruck. Stemmer det forresten at Fredrik Solvang var der, på ekte?

Osloprisen er sponset av

Kunst Kø Silje Linge Haaland

Musikk Duets Bendik Baksaas/Kristoffer Eikrem

Utested Art bar

Klubb Uteklubb

Litteratur Bok om sorg (Fortellingen om Nils i skogen) Maria Navarro Skaranger

Spisested Sham Syrisk kjøkken

Film Røverdatter Sofia Aronsen Haugan

TV 17 P3

Årets live Fieh på Øya

foto helge hansen — design haltenbanken

Verste stemme Jarle Aabø og Ja til bilen i Oslo

KNOW HOWS

NATT&DAG gratulerer!

Kristin Ryg Helgebostad NO Ingeleiv Berstad NO

Scenekunst Cheers på Dansens Hus Helgebostad/Ruselåtten

Debatt Boka til Anniken Jørgensen

Bergen: Studio Bergen 14.—23. februar Oslo: Den Norske Opera & Ballett 28. februar—3. mars Billetter

carteblanche.no

40

ÅRETS DEBUTANTER En NATT&DAG-antologi Mens bokhøsten er forbeholdt stemmer som Hjorth, Michelet (junior og senior), Hoem og Stranger, er den litterære våren forbeholdt de delikate, smale og tankefulle stemmene.

Den litterære høsten er over, vi er ferdige med bøker som alle spinner rundt allmenngyldige temaer som 2. verdenskrig, middelaldrende menn med bil og skakkjørte familier med usedvanlig dårlige relasjoner.

Nå er det samtidspoeten i baskerlue som får oss til å innse at livet er best i motvind som står i sentrum.

NATT&DAGs redaksjon for leselyst har laget en antologi.

Jakten etter nye stemmer har vært lang. Strevsom.

Nåløyet trangt. Og linjene for få.

Men her er den.

Ta hjertelig imot årets debutanter.

Liker du rimming Du liker…

Likeer du rimming…)

- Nils Rune Langeland, SMS

Jeg tror jeg er nødt til å ta en liten powernap før det blir vors.

Hvis ikke kommer jeg til å stikke hjem for å sove før vi i det hele tatt har rukket å komme oss ut.

- Isabel Raad, isabelraad.blogg.no

Jeg er en potet som alle bare koker Jeg må bære mitt skall - Anniken Jørgensen, annijor.blogg.no

Jeg er ikke pedofil, men har møtt moralistisk gatejustis for å tale de upopulæres sak - Danby Choi, subjekt.no

Å være ensom ulv er utrolig mye enklere når man har et jobb-fellesskap å relatere seg til.

- Kristine Ullebø

Å være et menneske er krevende og et medmenneske ennå vanskeligere.

- Lars Akerhaug, Medier24

Vi er alle under samme måne Danser med stjernene, danser med mørket Hakke tissa på to netter, prøver å tisse på to toaletter - Unge Ferrari, Twitter

Jeg er kakemannen. Milkshake sjokolademannen.

- Larsiveli, Twitter

Hva kalles den kjeleformede fordypingen i jordskorpen som dannes i vulkanske områder ved at taket over et område med flytende masse i dypet bryter sammen i?

-Henrik Giæver, Morgenbladet

vidunderlig ungdom i dialog i pølsekøen i natt jernporten til et tøft liv som heldigvis er tilbakelagt «En rose er lett pyntet» sa min mor alltid! Så sant.

- Trude Drevland, Instagram

42

HVA ER GALT MED SAMTIDSLITTERATUREN? TEKST TORGEIR HOLLJEN THON

Litteratur MÅ ikke være dagsaktuell eller gjenkjennelig.

Den må bare være bra Med jevne mellomrom stilles det nye krav til litteraturen: Den skal være politisk. Den skal være gjenkjennelig. Dagsaktuell. Ikke for selvopptatt. Ikke for hvit eller middelklasse-aktig. Det er uvisst om det tjener hverken leserne, forfatterne eller mediene.

Anna Kleiva og Rune Christiansen) for å snakke om tilstanden i norsk litteratur. Diagnosen, i korte trekk, er: forfattere skriver bra, mediene dekker det dårlig (dekningen er, ifølge Rune Christiansen, «skrivne av folk som ikkje kan skrive for folk som ikkje kan lese»).

Sommeren 2018 var ekstrem. Den begynte som noe vi følte vi hadde fortjent, etter en lang vinter.

Men snart ble den noe man ikke kunne unnslippe.

Solen sluttet aldri å brenne, den ble stadig mer truende, fra langt der borte hvor vi ikke kunne nå den, ikke kunne få den til å bøye seg etter viljen vår.

Det er en smule arrogant, men det er heller ikke noe nytt fra forfattere. Christiansen har i hvert fall et godt poeng når han påpeker at forfatterne har en helt annen rolle enn journalister, og at kravet om at forfattere skal være dagsaktuelle innebærer en helt urimelig forventning om at de skal gå inn i en helt annen hastighet. Ingen er tjent med at forfattere som bruker fem år på en bok skal bekymre seg for å være dagsaktuelle.

Bilruter begynte å sprekke, biter av Vaterlandsbroa falt ned, stearinlys smeltet. Norge er ikke laget for slik varme, og de mange små symptomene var som endetidstegn.

Det er lett å se for seg romaner skrevet med sommeren 2018 som bakteppe. Eller, om ikke en roman, så i hvert fall en tekst på nettsiden til Forfatternes klimaaksjon, et tiltak som ønsker å «actively participate in a much needed democratic process to act against the overheating of our planet.» Her publiserer engasjerte forfattere både avmaktsfylte, ettertenksomme og agitatoriske tekster som i større eller mindre grad tematiserer klimakrisen.

Ingen forfattere kan klandres for å ville påvirke klimasakens stilling i offentligheten. Som de fleste andre føler de seg handlingslammet. Men er denne typen akutt desillusjon og frustrasjon den beste drivkraften for å skrive god litteratur? For noen er den helt sikkert det, men ikke på langt nær for de fleste. Og uansett hvor mye man vil, så er dårlig litteratur sjelden virkningsfull.

I det nyeste nummeret av litteraturtidsskriftet Vinduet møtes fire forfattere (Anne Oterholm, Ruth Lillegraven,

Ifølge NATT&DAG var de tre beste norske bøkene i 2018 skrevet av unge, hvite middelklassekvinner: Maria Navarro Skaranger (den beste), Maria Kjos Fonn og Ellen Emmerentze Jervell, født henholdsvis 1994, 1990 og 1990. Bøkene handler om sorg, overgrep, pillemisbruk, ensomhet. Aktuelle og viktige temaer ja, men ingen av bøkene fremstår som om de er påtvungen noen samfunnsaktuelle problemstillinger utenfra. Snarere tvert imot er det mer nærliggende å tenke at disse problemstillingene får en mer sentral plass i offentligheten som følge av at det skrives bøker om dem.

Med selvsikkerhet skriver de om det de kjenner, det som er viktig for dem. Dette er alltid utgangspunktet for god litteratur: Man drar dit det brenner, gir seg i kast med og heller bensin på bålet i ens eget bryst, så man også kan tenne ilden i andres.

Samtidig blir neppe noen av de tre nevnte forfatterne klassikere i norsk litteraturhistorie (vi kan ta feil, men vi tviler). Samtidslitteraturen er nærmest totaldominert av unge kvinner fra samme sosiologiske sjikt, som alle har de samme problemene og utfordringene.

Naturlig nok. Den norske forfatteren anno 2019 ER kvinne (noe som også er tydelig i utvalget i Vinduetsamtalen, der vi finner tre hvite kvinner, samt en hvit mann som synes å være kvotert inn). Likevel er det å etterlyse andre forfattere og andre temaer i litteraturen litt som å ønske seg andre politikere: Vi får nemlig de forfatterne vi fortjener.

På godt og vondt skriver forfattere som regel om det de kjenner. Sakte men sikkert har det også oppstått et krav om at de skal skrive om det leserne kjenner: Det er blitt et kvalitetstegn, for ikke å si et kvalitetskrav, at man skal kunne kjenne seg igjen i bøker. Det er ikke bare i litteraturen, men i kulturen generelt: Vi trenger noe vi kan speile oss i.

Det er forståelig, kravet om gjenkjennelighet. Men som Anne Oterholm påpeker i den nevnte Vinduetsamtalen, er det motsatte vel så viktig: Litteraturen skal gi deg mulighet til å gå inn i det ukjente, i et perspektiv som ikke er ditt, i en opplevelse som ikke er din.

Den amerikanske forfatteren Lisa Halliday debuterte i fjor med romanen Asymmetry, som handler om Alice, en ung kvinne som innleder et forhold til den mye eldre forfatteren Ezra Blazer, et forhold som er basert på forfatterens eget forhold til Philip Roth. Alice vil bli forfatter, hun vil skrive noe viktig, og føler at det å skrive om seg selv ikke er viktig nok. Hun vil skrive om krig og brennende konflikter. «Don’t worry about importance.

Importance comes from doing it well,» svarer Blazer.

Litteraturen trenger ikke være dagsaktuell eller politisk. Den trenger heller ikke være gjenkjennelig, og den kan godt være selvopptatt. Den må bare være god. Det er kanskje kravstort, men det er også vårt eneste krav.

DU VET DU VIL HA DET TEKST TORGEIR HOLLJEN THON

Alle er jævlige i debutboka til «Cat Person» -forfatteren Det var i desember 2017 at Kristen Roupenian dukket opp fra intet, med novellen «Cat Person» som ble publisert i The New Yorker og gikk viralt. På bare tre uker ble den The New Yorkers nest best leste sak i 2017.

Det var den tiden da behovet for #metoo-bekjennelser var umettelig, og plutselig kom en novelle, en litterær fiksjon, som ikke avdekket utstrakt maktmisbruk eller grusomme overgrep, men som rettet blikket mot noe enda flere kunne kjenne seg igjen i: en mislykket date og dårlig sex.

Margot, en 20 år gammel student, innleder et forhold til den noe eldre Ted. Først foregår alt via meldinger, han virker kul og morsom. Men så drar de på date, og alt går galt: det begynner med et katastrofalt kyss og ender med enda verre sex.

Novellen kom på helt riktig tidspunkt, da #metoobevegelsen virkelig hadde vind i seilene, da det

fantes et veldig forståelig og håndgripelig behov for gjenkjennelige vitnesbyrd, i kronikker, facebookposter, og ja, i noveller. Og det var nettopp dette den av mange ble hyllet for, at den var så gjenkjennelig.

Men er gjenkjennelighet det eneste som skal avgjøre om noe er bra eller dårlig? Et drøyt år har gått, og ting ser annerledes ut. På bakgrunn av suksessen med «Cat Person» er Kirsten Roupenians debutbok You Know You Want This kommet, og sammenhengen den omdiskuterte novellen inngår i, er en ganske annen. Det er en samling noveller som alle handler om ubehagelige ting, hvor det i hver og en av dem er noen som skal ydmykes.

Roupenian utforsker grums, systematisk: voldelig sex, bitre ekskoner, giftig maskulinitet, sadisme og så videre. Men det virker ikke som om det er motivert ut ifra et ønske om å utforske menneskelige randsoner.

Snarere virker hun bare pervo. Ikke at det er noe galt med det. Det er lov å være pervo. De fleste av

oss er det, og skjuler det i større og mindre grad.

Selv sadister er mennesker, får man tro, men ikke i historiene til Roupenian.

Ta for eksempel åpningen på «Nice Guy», bokens lengste novelle: «By the time he was thirty-five, the only way Ted could get hard and remain so for the duration of sexual intercourse was to pretend that his dick was a knife, and the woman he was fucking was stabbing herself with it.»

Ted er en sånn fyr som blir sammen med jenter ved å få dem til å tro at han er en nice guy som de kan slå seg til ro med når de har har gitt opp å få drittsekkene de egentlig begjærer. Han lar dem tenke at de egentlig kunne fått noe bedre, men at han er et trygt valg. Det eneste som gir ham noen glede er altså å forestille seg at kvinnene skader seg selv mens de har sex med ham.

Alt han egentlig ønsket seg var å bli elsket, forgudet.

At han aldri ble det, har Roupenian en enkel forklaring på: Han er stygg og lav.

De fleste menneskene i denne boken er enten tjukke, stygge og dumme eller pene og kule. Noen ganger får man følelsen av å lese tekstene til en veldig intelligent 16-åring, som kan formulere lange, morsomme setninger, men som ikke skjønner så mye av hvordan mennesker er, og hvorfor de gjør som de gjør. Det virker ikke som om Roupenian har noen avstand til 16-åringenes tankeverden. Det er ingen grenser for Roupenians detaljerte utbroderinger av hvor patetiske folk kan være.

Og forakt kan være en god drivkraft. Det kan være befriende. Men da inneholder det som regel en viss grad av selvforakt. Det virker det som Roupenian mangler.

I alle novellene er sex og følelser utelukkende maktforhandlinger. Men man har sett denne typen kynisme og misantropi før, og maktforhandlingene blitt skildret med mer liv, og enda viktigere: med mer skuffelse. Roupenian derimot, virker tilfreds med å fråtse i grumset.

Da «Cat Person» ble diskutert i 2017 ble det tatt for gitt at jenta i fortellingen var et slags offer. Ikke fordi hun endte med å gjøre noe hun ikke ønsket, men fordi hun rett og slett fikk et brutalt møte med hvor jævlige menn kan være. Og det er ingen tvil om at Robert i «Cat Person» er usympatisk. Men Margot er egentlig ikke så mye bedre hun heller. Til stadighet påpeker hun hvor tjukk og ekkel Robert er, og den eneste grunnen til at hun velger å ha sex med ham, selv om hun innser at hun egentlig ikke vil, er fordi det er tungvint å avbryte det. For å klare å bli kåt fantaserer hun om hvor kåt hun gjør ham, hun som er så ung og vakker.

Når man leser «Cat Person» inni mellom alle de andre novellene i You Know You Want This blir det tydelig at det er her fortellingen hører hjemme: Her hvor alle behandler hverandre like jævlig.

At Roupenian ikke ønsker å være noen #metoofanebærer, blir gjort klart en gang for alle i bokens siste fortelling. Den handler om Ellie, som bare vil bite.

Helt siden hun var barn har hun drømt om å bite folk, i leggen, i armen, i halsen, hvor som helst. Og hun klarer å holde seg, helt til hun en dag blir antastet av den nye kjekkasen på kontoret, som kaster seg over henne og kysser henne brått. Ellie svarer med å bite ham i ansiktet, alt for voldsomt, hun biter av et ordentlig kjøttstykke, nå er han vansiret for alltid.

Akkurat når det går opp for henne hva hun har gjort – nå blir hun utstøtt, mister jobben, må i fengsel – kommer de andre damene på kontoret henne til unnsetning: De så hva som skjedde! Han angrep henne! Han er en overgriper! Han har gjort det samme med flere andre! Hun forsvarte seg jo bare.

Den norske oversettelsen, Du vet at du vil, utgis på Gyldendal i februar.

NATT&DAGs litteratursatsning er støttet av Fritt Ord.

44

GUIDE: RUS DEG MILJØVENNLIG TEKST YNGVE SIKKO ILLUSTRASJONER RUTH EMILIE RUSTAD MARTINSEN

Det er 2019. Hvis du absolutt skal ruse deg, gjør det miljøvennlig.

Rus er digg. Noe som derimot ikke er digg er global oppvarming, klimaendringer og miljøødeleggelser. Men kan man egentlig både kutte klimautslipp og fordreie sanseinntrykk?

For å redde kloden har vi mildt sagt en del arbeid foran oss. Vi nordmenn slipper i gjennomsnitt ut 8,4 tonn CO2 i året. Svenskene begrenser seg til 4,5 tonn, noe som faktisk er litt under verdensgjennomsnittet. Men for å nå FNs togradersmål må gjennomsnittlig utslipp per innbygger i verden ned til ... 1,1 tonn CO2 i året.

Altså må vi smøre én måneds utslipp tynt utover et helt år. Fuck!

Til og med hvis vi klarer å kutte så usannsynlig mye, vil middeltemperaturen på kloden stige med hele to grader. De siste årene har den gjennomsnittlige temperaturen i Norge steget med én grad, noe som har ført til store endringer. For noen dyrearter, som fjellreven, er de allerede katastrofale.

Det virker håpløst.

Når noe er tungt å bære tyr mennesker ofte til rus. Nå som kloden ifølge 99 % av verdens forskere er på vei til helvete én CO2-ekvivalent av gangen, blir derfor rus trolig viktigere enn noensinne.

MDMA MDMA er et klassisk eksempel på miljøproblemer knyttet til fremstilling av rusmidler. I fremstillingen av det empatiforsterkende og sentralstimulerende stoffet brukte man før olje fra Sassafras-treet, noe som etter hvert førte til at treet nesten ble utryddet i det østlige Asia.

Sassafras-treet har visstnok kun begrenset betydning for dyrelivet, men blader fra treet blir ifølge Wikipedia spist av både pattedyr og fugler — to typer dyr man nødig vil ødelegge livsgrunnlaget til, spør du oss.

Nesten-utryddelsen av Sassafras-treet førte ikke bare til at det biologiske mangfoldet ble truet, men også at man fant alternative metoder å fremstille MDMA på.

Oppskriften ble endret og man fikk PMMA i stedet. Et stoff som iblant selges som MDMA, men som i virkeligheten er langt kjipere enn emma — både når det kommer til selve ruseffekten, og ikke minst skadepotensial.

Så for all del: Skaff deg et testkit for å sjekke om du har fått det dealeren din sier at du har fått.

MDMAen som selges i Europa i dag blir laget i Belgia og Nederland og er laget av mer tilgjengelige ingredienser, slik at det faktisk er mindre miljøskadelig å ture i 2018 enn det var på 90-tallet. Det kan vi visstnok takke noen smarte nederlendere for.

Men er rusbruk egentlig forenlig med en grønn livsstil?

Like lite som det er likegyldig for moren din hva du ruser deg på, er det ikke det samme for moder jord hva du putter i kroppen din for å føle deg bedre en «skækket» stund.

I tillegg regulerer bruken av MDMA seg selv. Tas det ofte blir effekten mindre, noe som gjør sjansen for et høyt daglig forbruk over tid lik null.

Utslipp per rus: Usikkert Vurdering: 4

+ support: HowLin’ sun

rockefeller / Lørdag 2. februar LSD Den 16. november 1943 fikk den sveitsiske kjemikeren Albert Hoffmann ved et uhell i seg litt av et stoff han hadde syntetisert noen år tidligere. Det hensatte ham i det han beskrev som en drømmeaktig sinnstilstand preget av sterke sanseinntrykk, kaleidoskopiske figurer og en fantasi som løp løpsk. Tre dager senere tok han en dose på 250ug (mikrogram), noe som han antok var en lav dose. Det var det ikke.

Doseringer av de fleste rusmidler måles i milligram. LSD måles i mikrogram. Altså trenger man helt ekstremt små mengder for å trippe. 1 gram er nok til 10 000 doser!

Ifølge tollvesenet kommer mange av LSD-beslagene fra flytransport fra Polen, England, Canada og Nederland.

Bill. kr. 300,- + Bill.avG. 18 år leG.

Sentrum Scene / Lørdag 9. februar Galleri - fri alder / HovedSal (18 år leG).

Bill. kr. 320,- + Bill.avG.

rockefeller / Mandag 4. februar Bill. kr. 325,- + Bill.avG. 18 år leG.

+ special guest: Krizz KaLiKo

rockefeller / Mandag 11. februar Bill. kr. 325,- + Bill.avG. 18 år leG.

I tillegg kan det nevnes at mange LSD-brukere føler seg mer i kontakt med det rundt seg i perioden etter bruk, noe som innebærer empati overfor andre mennesker og mer miljøvennlig adferd.

Utslipp per rus: Sannsynligvis veldig lite.

Vurdering: 6 FLEINSOPP Fleinsopp plukker du selv. Fra sensommeren av vokser de psykedeliske soppene på gressplener rundt omkring i store deler av Norge. Fra et miljøperspektiv er det å trippe på fleinsopp rusens svar på å spise hjemmelaget blåbærsyltetøy. Fra et rusperspektiv er det rusens svar på å spise veldig spesiell og rar mat, altså ikke blåbærsyltetøy.

+ special guest: naaz

Sentrum Scene / onsdag 13. februar Bill. kr. 260,- + Bill.avG. fri alder.

rockefeller / fredag 22. februar Bill. kr. 225,- + Bill.avG. 18 år leG.

Utslipp per rus: 0 Vurdering: 6

Sentrum Scene / Tirsdag 26. februar Galleri - fri alder / HovedSal (18 år leG).

Bill. kr. 320,- + Bill.avG.

rockefeller / onsdag 6. Mars

Galleri - fri alder / HovedSal (18 år leG).

Bill. kr. 350,- + Bill.avG. 18 år leG.

JoHn dee / Torsdag 14. februar Bill. kr. 200,- + Bill.avG. 18 år leG.

& rockefeller / Lørdag 9. Mars Bill. kr. 265,- + Bill.avG. 18 år leG.

JoHn dee / fredag 15. februar Bill. kr. 250,- + Bill.avG. 18 år leG.

JoHn dee / Mandag 18. februar Bill. kr. 200,- + Bill.avG. 18 år leG.

JoHn dee / Mandag 25. februar Bill. kr. 200,- + Bill.avG. 18 år leG.

JoHn dee / Torsdag 21. Mars Bill. kr. 265,- + Bill.avG. 18 år leG.

JoHn dee / fredag 22. Mars Bill. kr. 295,- + Bill.avG. 18 år leG.

Forsalg: www.rockefeller.no / tlf. 815 33 133 / Se www.rockefeller.no for fullstendig program mer informasjon om åpningstider, nyheter og oppdateringer.

46

ALKOHOL

KOKAIN

CANNABIS

Alkohol er et veldig populært rusmiddel, noe som sannsynligvis har å gjøre med at det (utrolig nok) er et av få som er lovlig. Det medfører i seg selv en viss miljøregulering, og det gir også forbrukere muligheten til å påvirke i miljøvennlig retning.

Kokain kommer fra den søramerikanske regnskogen.

Eksotisk! Dessverre innebærer dette at man hogger ned nevnte regnskog. Årlig mister Colombia regnskog tilsvarende noe sånt som 857 000 mathaller på Vulkan i Oslo. 857 000 mathaller! Som KUNNE vært i Colombia! Det colombianske folk gråter.

Cannabis, hasj, marihuana, bønne, blunt, skunk, rev, weed, shit, musty, snip, jazztobakk gress, gras, brunt, grønt – arbeidshypotese: kjært barn får gjerne et parrtre navn slengt etter seg, hehe! Og fortjent er det, for cannabis viser seg å være et … ehm, grønt alternativ.

Kommunikasjonsdirektør i Ringnes, Nicolay Bruusgaard (!), forteller på sin side at Carlsberg, (som eier Ringnes) har som mål å være karbonnøytrale innen 2030.

Carlsberg avdeling Ringnes satser på å være enda raskere. Blant annet har de sluttet å bruke oljefyrt kjel, og satser for fullt på resirkulert plast fremfor bruk av gjenbruksflasker.

Men, for å svare på det eldgamle spørsmålet: øl eller vin?

Sammenlignet med annen jordbruksproduksjon er ikke vinproduksjon spesielt miljøskadelig, men enn så lenge produseres det lite vin i Norge, noe som gir betydelige transportutslipp. Selv om klimaendringene sikkert endrer på akkurat det ganske snart.

En del av utslippet er også knyttet til hvordan du som forbruker får audiens hos «Kong Alko». Snakker vi bilkjøring til Vinmonopolet på Amfi-senteret eller «apostlenes hester» straka vegen til nabolagspolet?

Viktigst av alt er imidlertid emballasjen.

Bare 20 % reduksjon i vekten til en vinflaske fører til 100 g mindre utslipp i snitt. Det er altså ikke uten grunn at polet har som mål at all vin under 150 kroner skal komme på plastflasker.

Generelt ser det likevel ut til at øl står for lavere utslipp av klimagasser enn vin og sprit, men det må understrekes at det er store variasjoner mellom ulike sorter.

Om du vil være miljøvennlig er det en fordel å lese seg opp på de forskjellige produsentene – som i markedsøkonomien for øvrig. Om du ikke gidder det, gjør det vi gjør hver fredag: gå for industripils og håp på det beste.

Utslipp per rus: 2 kg CO2 (gitt 4 industripils).

Vurdering: 4

Regnskog binder opp store mengder CO2. For å produsere ett gram kokain trengs i gjennomsnitt fire kvadratmeter regnskog, noe som alene gir et økt karbonavtrykk på 78 kg CO2. I prosessen fra kokablad til kokain er også enten parafin eller dieselolje involvert. Hvis du ikke synes det høres spesielt miljøvennlig ut, så … har du helt rett. Dette plusser cirka 29 kg klimagasser på regnestykket. Og så skal jo varene transporteres óg.

Kokainen kommer oftest inn i Europa via Rotterdam, noe som tilsier at utslippene for transport ligger på omtrent det samme som cannabis og amfetamin per gram.

Når alt dette regnes med får vi et totalt utslipp per gram på omtrent 107 kg. Dette er riktignok et grovt anslag, men like fullt et skremmende høyt et. Og alt dette fordi «fylla ikke lenger er nok» for rike folk, lasaroner og alle andre som «ikke får fredagsfølelse av å åpne en øl lenger».

Utslipp av kjemikalier er også et stort problem, noe som er spesielt uheldig fordi kokain gjerne produseres på avsidesliggende steder med uberørt natur og et biologisk mangfold som får både Revolver-kjelleren og Botanisk hage til å blekne i forhold.

Krigen mot narkotika gjør heller ikke saken bedre.

I kampen mot kartellene sprøyter myndighetene 120 000 hektar med plantedrepemidler årlig, noe som ikke overraskende får visse konsekvenser for nettopp planter.

På den positive siden fører forbudspolitikken til at tusenvis av mennesker blir drept hvert år, noe som sannsynligvis er fordelaktig for menneskehetens samlede karbonavtrykk.

Utslipp per rus: 5,35 kg CO2 gitt dose på 50 mg.

Vurdering: 1

Cannabisen er nemlig en arealeffektiv jævel: én kvadratmeter med cannabisplanter kan gjøre deg høy omtrent 250 ganger (!).

Det er bra for klimaet på to måter. Cannabis krever mindre av jordkloden enn mye annet jordbruk, og ikke minst kan det dyrkes omtrent overalt, i både stort og smått kvantum.

Derfor er transportkostnadene knyttet til cannabis gjerne lave. Aller lavest er de om man dyrker hjemme.

Dessverre krever innendørs dyrking enorme mengder elektrisitet. Hvor miljøvennlig denne er varierer mye, også i vannkraftlandet Norge.

Om produksjon av cannabis ble lovlig kunne man imidlertid benyttet drivhus, som ikke krever like mye energi som lyssky produksjon i mørke (billedlig talt) kjellere. Drivhus lenger sør enn Norge er enda mer energieffektive. I tillegg ville legalisering ført til at dyrkere hadde fått tilgang på plantevernmidler som skader miljøet i mindre grad enn det mer eller mindre tilfeldige utvalget illegale dyrkere har tilgang på.

Utenlandsimport av cannabis koster miljøet både gjennom transport og selve produksjonsprosessen, som ofte innebærer inngrep i lokal natur. Ikke minst er cannabisplanter enormt tørste: De suger i seg 23 liter vann hver dag, sammenlignet med 13 liter for en vinranke. At mye av produksjonen skjer i tørre områder er derfor et betydelig miljøproblem.

Dessverre er det vanskelig å sikre at cannabisen er kortreist før statlig regulering er på plass. Men når staten først tar kontroll er det bare fantasien som setter grenser. Hørte vi miljøsertifisert marokk? Kortreist keef?

Biologiske blunts? Svanemerket skunk?

En undersøkelse fra 2016 viser at innendørs produksjon av 1 kg cannabis gir et utslipp på cirka 4600 kg CO2-ekvivalenter. Et gram gir dermed 4,6 kg utslipp.

Transport kommer i tillegg. Likevel er cannabis et … grønt alternativ.

Utslipp per rus: Ca. 1 kg CO2 gitt dose på 0,2 Vurdering: 5 HEROIN Heroin er et av de verste stoffene du kan bruke rent helsemessig, men med miljøpolitiker-hornbriller kommer det ikke så altfor ille ut sammenlignet med kokain.

Der én kvadratmeter med kokaplanter kun gir 5 doser, kan én kvadratmeter med opiumsvalmuer gjøre deg stein omtrent 20 ganger.

I tillegg måtte opiumsbønder i land som Afghanistan og Myanmar ha brukt mer land for å få samme inntekt hvis de skulle produsert tradisjonelle jordbruksvarer.

I og med at heroin ikke produseres i Norge står imidlertid transport for en betydelig andel av utslippene.

Sammenlignet med nordmenns livsstil for øvrig er imidlertid ikke heroin veldig miljøskadelig. En kvarting heroin produsert i Afghanistan slipper ut 0,18 gram CO2 på sin reise til Norge.

Tatt i betraktning at nordmenn i snitt slipper ut 23,5 kilo CO2 pr. dag er dette ubetydelig.

Utslipp per rus: Usikkert Vurdering: 4

AMFETAMIN OG METAMFETAMIN Både amfetamin og metamfetamin kan fremstilles kjemisk hjemme relativt enkelt, men etter at de baltiske landene utkonkurrerte alle andre på pris i løpet av 90-tallet, finnes det trolig lite norskprodusert amfetamin og metamfetamin.Transport står dermed for en del av klimagassutslippene knyttet til stoffene, men sammenlignet med heroin fra Afghanistan eller kokain fra Colombia snakker vi ikke om de store utslippene.

Hvor store miljømessige konsekvenser selve produksjonen av amfetamin og metamfetamin har i seg selv er uvisst.

Det som derimot er nokså sikkert er at amfetaminen skader miljøet etter at den har vært i kroppen vår.

Amerikanske forskere har gjort funn som tyder på at mikroorganismer som plankton og alger produserer mindre klorofyll i vassdrag med høy konsentrasjon av amfetamin. I og med at plankton og alger utgjør grunnlaget for næringskjeden går dette ut over hele økosystemet. Fuck ...

For å sikre miljøvennlig bruk av amfetamin kan det dermed anbefales å gå på do steder man kan anta at konsentrasjonen av amfetamin i kloakken for øvrig er lav. Samtidig er det som alltid viktig å tenke på valg av transport. Om du befinner deg i en stor by og kjører bil til landet for å gå på do i forbindelse med amfetaminrus er det lite trolig at klimaregnskapet ditt går i pluss. Sykkel er som vanlig et miljøvennlig alternativ — og heldigvis er det sånn at amfetamin gjør deg mer utholdende slik at du kan sykle lenger ut på landet for å gå på do.

Utslipp per rus: Usikkert Vurdering: 3 For alle stoffene er det tydelig at legalisering fører til mindre miljøskadelig produksjon. Inntil det skjer er det nok aller mest miljøvennlig å avstå, om man da ikke utagerer ved annen miljøskadelig aktivitet i stedet.

Toårig fagskole for visuelle kunstfag

SØKNADSFRIST

15.MAI www.kib.no

Skulle du likevel velge å ruse deg anbefales det å ty til miljøvennlig transport i forbindelse med kjøpe/henteprosessen. Og ikke bruk kokain.

v i s u e l l e K u n s t fa g på K i b -praKtisK undervisning K r e at i v t e n K n i n g

48

– HVORDAN KAN MAN IKKE VISE PENIS? INTERVJU FREDRIK JOHANSEN TEKST LUDVIG FURU FOTO AUGUST STRAND

Gaspar Noé fordømmer Cannes-eliten, folk som tar kokain på filmsett og ønsker gateopprør velkommen.

Gaspar Noé står i lue, vinterjakke og solbriller mens han tar seg en sigg utenfor hotellet kalt «The Edge»: et minimalistisk, isbre-liknende bygg med veldig rette linjer som helt sikkert har vunnet mange arkitekturpriser. Under Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF) presenterer han sin siste film, Climax, en marerittaktig historie om et danseteam som i fellesskap blir ufrivillig dopet på LSD fra en sangriabolle på fest.

Han ønsket selv å oppleve noen trippy visuals på nordlys-tur forrige dagen, men ble skuffet da himmelen var mørk og vanlig.

– Jeg har hørt det er mindre dop i Norge enn i for eksempel Frankrike og England? Men uansett, hvis man lager en film om moderne ungdom, enten om det er i Frankrike, Norge eller Tokyo, må man nesten ha med med dop.

Dette er et prinsipp han har levd etter gjennom hele den hardtslående filmografien sin. Det er sterke og delte meninger om den franske auteuren, og sånn har det vært helt siden hans langfilmdebut i 1998, I Stand Alone. Filmen er en nådeløs oppoverbakke for hovedkarakteren, en slakter, som etter en forferdelig oppvekst begår et drap. Før den skjebnesvangre sluttscenen setter Noé på bombastisk vis lista høyt for resten av karrieren ved å avbryte handlingen med en tekstplakat: «DU HAR 30 SEKUNDER PÅ DEG TIL Å FORLATE KINOSALEN».

Han har siden fortsatt i det samme, insisterende sporet. I 2002 fulgte han opp med Irréversible, som inneholder filmhistoriens kanskje mest omtalte voldtektsscene, filmet i én ti minutter lang tagning.

I 2009 skapte han en umiddelbar moderne klassiker med Enter the Void, en 2,5 timers maktdemonstrasjon i spesialeffekter i form av en post-mortem DMT-trip.

Stor suksess til tross, Gaspar Noé har ikke hatt mye penger den siste tiden. Under spørsmålsrunden tidligere i festivalen innrømmet han at han var såpass blakk før han startet produksjonen av Climax at han var på randen til å «begynne å lage reklamer, prostituere meg selv».

– Jeg sa til produsenter at jeg skulle lage en dokumentar om dansing. Jeg hadde jo ikke skrevet noe manus, så jeg hadde ikke fått noen penger hvis jeg ikke hadde lurt dem.

Han sier at filmene hans er ulike de amerikanske blockbusterne og de europeiske festivalfilmene fordi han ikke er interessert i å fortelle moralistiske historier om at rasisme er dårlig og hvor farlig konservativ politikk kan være. Selv om det er lettere å finansiere konvensjonelle filmer, foretrekker Noé å ha et lavere budsjett og til gjengjeld full kontroll over prosjektet.

Han sier at filmene hans er ulike de amerikanske blockbusterne og de europeiske festivalfilmene fordi han ikke er interessert i å fortelle moralistiske historier om at rasisme er dårlig og hvor farlig

konservativ politikk kan være. Selv om det er lettere å finansiere konvensjonelle filmer, foretrekker Noé å ha et lavere budsjett og til gjengjeld full kontroll over prosjektet.

Har du noen andre triks du bruker når produsenter prøver å blande seg inn?

– Det andre trikset er å bruke long takes. Det beskytter klippingen fra dem. Jeg fant ut av det da jeg lagde Irréversible. Da jeg var ferdig kom alle og sa jeg måtte klippe den ned, spesielt voldtektsscenen.

Men det kunne jeg jo ikke, for den består jo bare av long takes! Og de bare, «oh shit…». Haha!

Diskursen rundt sjokkfaktoren i Gaspar Noés filmer kan virke noe fremmed for et ungt og liberalt publikum, godt vant som vi er med slakk sensurpolitikk, et internett med fri tilgang på fetishporno, litt for virkelige krigsbilder og andre obskøniteter. Ryktet virker å bli forsterket i en feedback mellom, ifølge ham selv, «bourgeoisie assholes» som dukker opp på (og forlater) Cannes-premierene hans, og sensasjonalismen i tabloidmedia.

– I noen tilfeller drar folk på hovedkonkurransen i Cannes bare fordi de er desperate etter å ta på seg en smoking og gå på en rød løper. Der har du de dummeste konservative folka fra Sør-Frankrike og Paris. De har hørt navnet til for eksempel Lars von Trier, og drar fordi de vil ha bilde og autograf. Sånne folk er et mareritt.

Selv om det sikkert i stor grad er fjols fra øvre middelklasse som rykker på nesen av Gaspar Noé kan man ikke akkurat si at filmene hans er for alle, med deres eksplisitte fremstilling av sex, dop og vold. Han kaller dem imidlertid «helt normale», sett i lys av inspirasjonskildene sine: Fassbinder, Pasolini og Cronenberg.

Du blir ofte nevnt i sammenheng med bevegelsen man kaller «fransk nyekstremitet». Hva tenker du om den merkelappen?

– Jeg tror det handler om politikk. På 90-tallet var det bare noen land som ga mulighet for filmskapere å lage filmer med vold, sex og dop. De franske filmene som kom ut på den tiden har selvfølgelig en rot i det franske samfunnet, men de kunne godt blitt laget i for eksempel Italia. Det er bare ingen som ville ha finansiert dem under Berlusconi. Men ja, fransk film er kanskje mer vill enn amerikansk film akkurat nå.

Det franske samfunnet er ikke akkurat rolig det heller.

– Da jeg så opptøyene i gatene for første gang syntes jeg det var gledelig. Det føltes ikke som om det var et monster som kom ut fra kjelleren eller noe. Det var bare ungdom som var glade for å knuse ruter og stjele bigmacs og joggesko. Venstrevridde som stjal penger fra butikker, hjemløse som ruset seg, danset rundt… Det skjedde jo rett før jul også, så de kunne stjele jakker og sko de kunne gi til vennene sine. Det var som en tidlig julefeiring. Haha.

– Folk vil jo egentlig ikke spise de rike, de vil bare bli

MINDRE DOP, MER SNUS: «This gives you mouth cancer, no?»

rikere selv. Hahaha. De ser alle de samme filmene, de hører på den samme musikken. De er alle en del av konsumsamfunnet. Jeg føler meg også som en del av Frankrike, selv om jeg aldri har stemt ved valg.

Men det er tross alt en frustrasjon og et sinne rettet mot en elite som ligger i bunnen for opprøret. Den rasistiske slakteren fra I Stand Alone føles kanskje mer aktuell enn noen gang?

– Kanskje, men jeg ville ikke kalt The Butcher (hovedkarakteren i filmen, red.anm) fascist. Jeg synes «fascist» er et overbrukt begrep. Sett fra utsiden virker opprøret mye mer dramatisk enn det det gjør fra innsiden. Det rare denne gangen er at du har folk fra ytre høyre, blandet med folk fra ytre venstre, politisk nøytrale, hjemløse, bønder… Alle står samlet. Jeg ser det som det fattige Frankrike som kjemper mot det rike Frankrike.

Det er ikke bare i hverdagen Noé setter pris på litt kaos. Climax ble filmet på et par uker med bare tre sider manus i bunnen. Resten improviserte han fram underveis sammen med amatørskuespillerne på settet. En radikalt annerledes måte å jobbe på enn i for eksempel Enter the Void, altså, der de nøye planlagte opptakene varte i to måneder, etterfulgt av en post-produksjon på et helt år. Men Noé mener at arbeidsmetoden ikke har noe å gjøre med om han føler seg fri eller ikke.

– Mest av alt føler jeg at jeg har mest kontroll når jeg ikke trenger å ta hensyn til TV-kanaler eller investorer når jeg skriver manuset. Alle skal absolutt pitche inn hvordan de synes filmen skal være. Det er vanvittig irriterende å skulle høre på folk du ikke respekterer.

99 prosent av alle som leser manuset før filmen blir produsert er folk jeg ikke respekterer. Men jeg trenger pengene deres. Jeg har venner som prøver å få finansiert kortfilmer som mottar tilbakemeldinger som er lengre enn manuset.

Er det flere typer folk du hater å samarbeide med?

– Ja, ustabile folk på sett. Det er så mye jobb å lage en film, og jeg orker ikke å ha for eksempel bipolare, narsissistiske, og andre problematiske folk som skriker eller blir sjalu fordi du filmer noen andre mer enn dem. Jeg pleier å snakke med crewet om drugs, for da kan jeg se hvem som er junkier, om de er i trøbbel med politiet, og andre som tar med seg drama.

– Jeg liker også å vite om de røyker cannabis. Noen

ganger er de folka veldig late. På det forrige settet ba jeg noen som røyket om raskt å male en vegg, men de bare «uuuuhhh hvor er den, uuuuhhh, hva».

Det var som å jobbe med skilpadder! Jeg kunne aldri klippet med noen som røyker cannabis, av samme grunn. Heller ikke folk på kokain. De blir så selvsentrerte. Kjemikaliene gjør dem så selvopptatte at de bare snakker og snakker og snakker …

Hva synes du om bruk av rusmidler i terapi?

– Jeg har aldri vært i terapi, så det er vanskelig for meg å si. Men et rusmiddel jeg alltid har brukt rekreasjonelt, som i utgangspunktet ble utviklet for terapi, er MDMA. Det har jeg troen på. Det får folk til å snakke på en vennlig måte, og det blir ikke ordentlig psykedelisk før du overdoserer på det.

I små mengder slipper det løs serotonin og gjør deg vennligere. Det blir sagt at man aldri må møte fiendene sine på ecstasy, for da vil man bare tilgi dem.

Det er bare fint, er det ikke?

– Så lenge fienden din ikke er på kokain, så de prøver å utnytte deg. Det er bra å ha fiender noen ganger. Hvis det ikke hadde fantes noen som ikke respekterer deg hadde det ikke gått an å respektere noen heller, ikke sant.

Det er bare fint, er det ikke?

– Så lenge fienden din ikke er på kokain, så de prøver å utnytte deg. Det er bra å ha fiender noen ganger. Hvis det ikke hadde fantes noen som ikke respekterer deg hadde det ikke gått an å respektere noen heller, ikke sant.

Det virker som om Gaspar Noé er komfortabel med livets dissonanser og konfliktene rundt ham, både privat, og utenfor kontorvinduet hans. Er det sånn man blir av å ha tatt masse LSD? En balansert og tilfreds «yin og yang»-livsstil?

Da NATT&DAG møtte Gaspar Noé i Frankrike i 2010 etter Enter the Void sa han at han liker porno, men at han aldri hadde sett noe ordentlig bra i den sjangeren. Noen år senere lagde han Love, som kan tolkes som hans forsøk på å lage nettopp det, et pornografisk mesterverk. Da man satt i kinosalen og fikk sprutet sæd mot seg i full 3D, føltes det kanskje litt som om det var akkurat det man var vitne til.

– Da jeg viste Love i USA var det til og med en anerkjent kritiker som spurte meg om hvorfor jeg trengte å vise en penis. Hva snakker du om, liksom.

En penis er like mye en del av kroppen som en fot eller en nese. Når man lager en film om seksuell lidenskap, hvordan kan man ikke vise penis?

Har du sett noe bra porno i det siste?

– Jeg sluttet egentlig å se på porno rundt 20 år siden fordi jeg produserte for lite testosteron. Sånne type videoer pirrer meg ikke lenger. Jeg liker best porno fra 70-tallet da kvinnene hadde hår, da de lignet ekte mennesker. Nå ser det ikke ut som om pornoskuespillerne hører til menneskearten. Alle er barberte, mennene er bodybuildere, de er fulle av tatoveringer. Jeg klarer ikke relatere til dem.

Har du hørt om noen som har runka til Love?

– Tja. Jeg har ikke sett noen i kinosalen akkurat, men folk runker jo til litt av hvert. Da jeg var tenåring pleide jeg å runke til TV-nyhetene fordi programlederen var så pen. Mellom innslag om massemord i Afrika og liknende visste jeg at jeg hadde rundt 30 sekunder på meg til å runke.

Man kan runke til alt. Jeg har til og med runket til undertøyskataloger uten modeller, der man ikke ser noe annet enn undertøyet.

Climax har premiere på norske kinoer 8. februar.

www.anotherworld.no

50

IKKJE BERRE LEIK TEKST RASMUS HUNGNES

Medan eit impotent, rasistisk fallossymbol trugar med å grise til grensa mellom Sambandsstatane og Mexico, kan ein trygt oppleve xenofobi i sofakroken.

I flyselskapet Aeromexico sin sinnrike reklamekampanje INNERDISCOUNTS – THERE ARE NO BORDERS WITHIN US får vi sjå korleis ei rekke kvardagsrasistar frå den texanske småbyen Wharton reagerer når dei får høyre kor stor prosentdel av arvestoffet deira som er meksikansk. Den typiske responsen er sjokk og vantru, men òg fryd – dei får nemleg nemnde prosent i avslag på flybillett til landet dei med så sterk overtyding mislikar. «I love discounts», som ein av deltakarane seier.

Eg har ikkje teke nokon gentest, men eg befinn meg i Mexico likevel. I suvenirbuene, ved sida av oppskrifta på Trump Sandwich («white bread, full of baloney w/ russian dressing + a very small pickle»), heng T-skjorter pryda med slagordet «Make Tacos Not Walls». Statistiske undersøkingar har påvist at Noregs favorittmat (iallfall på fredag) er taco, nærare bestemt kommersialisert Tex-Mex-taco á la kjøkkenet nord for Trumps ekstremt ahistorisk funderte rasistmur.

Har du ikkje meksikansk DNA? Frykt ikkje, to episodar av eventyrspelføljetongen, Life Is Strange 2 er ute. Her trer spelaren inn i rolla som ein meksikanskætta tenåringsgut frå Seattle-suburbia som brått får festplanane for kvelden spolert av kvardagsrasisme og impulsiv politivald blanda i hop med veslebror sitt teaterblod og mystiske paranormale evner.

Gratis-prologen til Life Is Strange 2, The Amazing Adventures Of Captain Spirit (PC, PS4, XB1), som kom i fjor, var blant fjorårets beste superheltsoger. I smakebiten fekk vi innblikk i ein avmektig kvardagshelt sine godarta maktfantasiar samt – kan hende – korleis det indre livet hans lekk ut i røynda. Ei langt betre superhelt-oppleving enn det repeterande og keisame Marvel’s Spiderman (PS4) som tross kompetent simulering av spindervevslynging ikkje var stort meir enn eit grunt, lett underholdande maskeradeball i New Yorks betongjungel.

No nettopp var regjeringa i Sambandsstatane stengd ned i ein månad eine og aleine på grunn av presidenten/smørbrødet sin fantasi om å byggje dette massive, slappe fallossymbolet sitt langs grensa til Mexico, det trumpske monumentet til ære for og minne om den djupe rasismen i Amerika. Denne muren får vi slengt verbalt etter oss gong på gong i Life Is Strange 2. Den som korkje har tolmod eller ope sinn kjem nok korkje til å spele eller like det, men eit framsteg for spelmediet er det uansett – eit viktig, progressivt spelnarrativ som inkluderer eit spekter av urett som går frå kvardagsleg profilering og slengmerknadar til drap og valdeleg fridomsrøving basert på fordommar om hudfarge.

Det heile stikk ein heil del djupare enn dei sporadiske samantreffa med Ku Klux Klan cowboysimulatoren Red Dead Redemption 2 byd på, der klanme-

dlemmene portretterast som klovneaktige klumsar som det har null konsekvens på «ære-meteret» ditt å knerte. Eit lite stykkje subtil antirasisme der, men mega-utviklaren Rockstar lyt nesten ta cowboyhatten av for Dontnods manglande ambivalens i rasismeportretteringa i Life Is Strange 2.

Kompromissløs progressivisme finn vi også hos indie-utviklaren Studio Fawn. Studio Fawn er ein indie-utviklar som sjølv er transperson, og som nettopp gav ut action-eventyret Bloom: Labyrinth – det tredje strevsame steget langs vegen mot eit større rollespel med transpersonen Ilana/Alon som protagonist. «Btw», som dei seier i ei pressemelding, «did you know there aren’t any prominent trans characters in RPGs?! Or action games?! I wanted to change that too.»

Vi lever i skumle tider, men det finst håp.

Bli student ved Høgskulen i Volda!

Volda er særlig kjent for medieutdanningene sine, tradisjonsrike og innovative lærerutdanninger og et kreativt og godt studentmiljø med et mangfold av lag, organisasjoner og festivaler som Volda Animation, dokumentarfilmfestivalen, X2 og andre. Høgskolen i Volda tilbyr bachelor- og masterstudium innenfor: • Administrasjon, planlegging og ledelse • Estetiske fag, kunst- og musikkfag • Helse og sosialfag, sosionom og barnevern • Historie og religion • Idrett og friluftsliv • Lærer- og barnehagelærerutdanning • Medie- og journalistfag • Språk og litteratur Les mer på: hivolda.no

52

ALLE HATER TECH HOUSE … og ikke bare fordi klubbere liker å tøffe seg.

TEKST IDA MESSEL

– Det er bare en pannekakeflat, dvask beat uten groove som går og går til du får lyst til å skyte katta.

Ingen melodier, ikke noe klimaks, ingen variasjon.

Bare et stort tomt hull av ingenting.

Slik beskriver DJ Kompressorkanonen som i en årrekke tvinnet mikseknotter i Oslos natteliv den populære sjangeren. I Europa spilles tech house om side med mer klassiske techno-orienterte acts på klubbgulv og festivalsletter. Lyden er som hegemonisk for klubblyd fra Barcelona til Ibiza. I Storbritannia har den sneket seg inn i varehus og hjemmefester med røykmaskin og luft full av knyttnever. I Oslo er den uglesett.

Men hva er tech house? Ikke overraskende har tech house elementer fra både house og techno, de to hovedstrømningene innen elektronisk klubbmusikk.

Tilhengere hevder at dette gir en varmere, treigere, mer melodisk og sjelfull vri på technoen, samtidig som man får en hardere, dypere, mer perkusjonsfokusert house.

DJ Kompressorkanonen mimrer tilbake til ungdommelig tech house-entusiasme.

– Begrepet tech house husker jeg først fra tiden rundt 95-96. Det ble brukt om engelske artister i grenselandet mellom house og techno, folk som Mark Ambrose, Terry Francis, Aubrey, Justin David, Jaime Read, Matthew Bushwacka og Charles Webster. Dette er artister jeg digger helt uten forbehold, og jeg kjøpte masse av det.

Mot slutten av 90-tallet forsvant sjangeren, før den på 00-tallet igjen dukket opp som lydsporet til svette norske dansegulv. Musikken var knapt til å kjenne igjen.

– Det var blitt en form for flat, steril, avkok pingpongmikrobølgeovn-Beatport-minimal-valium-ræl. Denne nye versjonen av tech house er grunnen til at jeg stort sett husker 00-tallet som et fryktelig tiår for elektronisk musikk, sier han.

Andre vil ha det til at sjangeren er lite innovativ, at den med lite avanserte virkemidler spiser seg inn i dansemusikkens arenaer som en bakterieinfeksjon.

Sagt i riktig tonefall er «tech house» en trylleformel som får armer til å legges i kors og blikk til å smalne.

Bunner ikke sjangerpreferanser til syvende og sist ut i smak og avsmak?

– Rune Lindbæk ble i sin tid spurt om hva han syntes om «eurotrance». Han svarte: La no bikkjan pule.

Jeg synes det var skikkelig godt sagt.

Tech house kan spores tilbake til det tidlige nittitallets London. Fra midten av 90-tallet ble det popularisert av blant annet miljøet rundt klubben «The End», som holdt på helt til de stengte dørene i 2009.

I løpet av de fjorten årene klubben var i drift rakk det imidlertid å skje en hel del med det som startet som en leken sjangerhybrid.

Roland Lifjell eier platebutikken Filter og har flere tiårs erfaring som DJ og produsent i hovedstaden.

Han beskriver dagens tech house som en form for standardisert partymusikk, en drastisk forenklet, lettfordøydelig versjon av techno og house som lett å svelge både for utelivsarrangører, nye produsenter og DJer som prøver å gi lyden av helgefølelsen.

– Jeg kunne skrevet en doktorgradsavhandling om hvor ræva det er.

– Det er kommersiell musikk på lik linje med EDM, og folk må jo like det de vil like. Problemet ligger i at sjangeren ofte forveksles med techno.

Det sier Carl Fuck, han er DJ med både én og to føtter godt plantet i hovedstadens elektroniske undergrunnscene. I den grad noe sånt kan sies å eksistere.

– At tech house noen ganger omtales som techno eller house er faen meg blasfemi. Det er som Hallvard Surlien fra Grønn Ungdom en gang sa: å kalle Norge en klimanasjon er som å kalle en hest med dildo i pannen for en enhjørning.

Hvordan endte uskyldig sjangerlek opp som døden selv?

Med det låner sjangeren kredibilitet fra en sjanger og klubbkultur som representerer helt andre, mer opprørske og idealistiske verdier.

Beatport.com er verdens største portal for elektronisk musikk. Med over 210 000 sanger marker tech house seg som den aller største sjangeren.Hjernen bak det hele heter Robert Sillerman og er en dreven mediaentrepenør. Tidlig på 2000-tallet solgte han sitt daværende selskap SFX til Clear Channel Communications, som senere ble døpt om til Live Nation. I 2012 siktet Sillerman seg inn på det elektroniske musikk.

Kritikerne stusset over hvorvidt det var riktig å gjøre undergrunnskultur til en vare. Sillerman brydde seg ikke så altfor mye om akkurat det.

– Hvis du kjøper gode og fremgangsrike foretak, vil du samtidig styrke dem i det de gjør, og i dette tilfellet sørger det for utmerket underholdning, sa han i et intervju i 2013.

Mon det.

Fra et norsk platebutikkperspektiv merker Lifjell at tendensen til å handle sanger på internett gjør noe med hvordan både DJer og andre konsumerer musikk.

– Folk klarer bare å forholde seg til en viss mengde informasjon på én gang. Da blir topplister fra Beatport og liknende veldig dikterende. En del musikk blir oversett. Folk greier ikke å stå å lese titler og kikke på plater og finne ut hva ting er. Aktører som Bandcamp.com forsøker å være et alternativ, men det er ikke tilpasset nok til at folk kan manøvrere seg rundt.

Selv om tech house på mange måter har blitt selve symbolet på kommersialisering av klubbmusikk påpeker Lifjell at det skjer vel så mye forflatning og forutsigbarhet innen andre elektroniske sjangre.

– Oslo har alltid vært en house-by, techno har uansett aldri vært gjeldende. Techno er ikke for massene, den er hardere og mer krevende. Når politiet har techno som søkeord for ting de skal følge med på, fører det også til at en del klubber slutter å fronte sjangeren.

– Man skal selge øl i baren og unngå for mye oppmerksomhet fra myndighetene. Da blir musikken snill og trygg. Det er litt kjedelig.

Er det snobbete å poengtere hvor mye man IKKE liker tech house?

– I grunnen er det det. Samtidig har jeg ikke tall på hvor mange ganger DJer har fortalt meg at de egentlig liker techno, tross at de velger å ikke spille det, sier Lifjell.

Men også respekterte DJer som spiller tech house.

I blant. I Oslo har klubbkonseptet Det Gode Selskab lagt vekt på sjangerbredde.

– Tech house har mange ansikter. Et av dem er «den nye EDMen». Men når tech house er god er den både groovy og ekstremt dansbar, sier DJ Tod Louie.

– Med ny software åpner det seg en rekke billige snarveier for å lage house-musikk. Mye av det er teipet sammen av ferdiglagde loops. Mye slik type lettvint produksjon omtales som tech house, og derfor har sjangeren blitt stigmatisert.

ART bar ønsker å takke

DJ- makker Solaris har lite til overs for sjanger-snobberi.

Natt&Dags lesere for prisen

– Det er alltid folk som hever seg over andre ved å støtte seg til en mer raffinert musikksmak. Det er ofte DJs som har spilt kun noen år som har sterke meninger om sjanger, sier han.

årets utested 2018

Blant dem er Carl Fuck.

–Det aller mest latterlige er promoteringen av flere tech house DJer. Man ser store ord om hvor unik musikksmak de har, med en lenke til en miks som høres identisk ut med musikkutvalget på Beatport top 100.

November 2018. Elefant arrangerer sin siste klubbkbeld i det trange lokalet i Rådhusgata i Oslo. Klubben, eller «kulturkartellet», som det ofte ble kalt, har av mange vært karakterisert som et av de mest vesentlige arnestedene for tech house. Safira Olsen var blant DJene som utgjorde Elefants Schnabel residency.

Hun mener ikke at merkelappen passer til å beskrive musikken hun spiller. Olsen beskriver tech house som en startgrop for en musikalske utforsking som endte i sjangre som minimal og techno.

Hun kan se for seg at enkelte typer tech house med overforbruk av skarptromme og klapping kan vekke irritasjon hos noen, men fremhever at det fortsatt er skatter å finne.

– Med riktig timing kan tech house være gull som tar med seg hele dansegulvet på de aller fleste venues.

Carl Fuck kunne knapt vært mer uenig.

– Det er noe med hele pakka: den hjernedøde musikken, Ibiza-estetikken og folk som bare digger det etter en neve ketamin innabords.

Københavngata 18 0566 Oslo

A RbarT

54

BÅRD TUFTE JOHANSEN

Bård Tufte Johansen synes humormenn er for glad i å heie på hverandre, tar profeten Muhammeds ekteskap med en 9-åring i forsvar og forteller om den gangen han ble tvunget til å gå med flosshatt på Steen&Strøm.

1

Kan du avsløre en NRK-hemmelighet du hadde tenkt å ta med deg i grava?

– Som underholdning på julebordet outet jeg blant annet at Fredrik Skavlan hadde gått fra dama og blitt sammen med en researcher på programmet sitt. Da sa de eldre NRKdamene: «Det holder du kjeft om». Det er en lang tradisjon at programledere er utro og kommer tilbake etter to uker. Det har Erik Bye gjort, han har liggi rundt og så kom han tilbake til kona si. Så da lærte jeg det! La programlederne ligge fra seg så kommer de tilbake til Gerd og Turid og hva de nå heter.

6

Har du vært utro?

–Haha, nei nei ... Det som er kjedelig med å bli anklaget for å være utro når man ikke har vært det er at man tenker «nå kunne jeg jo vært det». Omkostningene er der allerede.

1 1 6

Det er er vel litt rart å skulle være folkelig på tv og på scenen når du er millionær? «Hva er greia med å måtte ha revisor og ta ut flere millioner i utbytte»?

Har NRK tatt noen grep for å gjøre deg mer folkelig?

– Nei! Jeg sa jo at Nytt på Nytt må bli frekkere og tøffere.

Men når jeg sier ting i studio blir jeg stressa fordi jeg var for hard. Jeg vet at det blir så mye kjør på Twitter.

Du vil være frekk men blir stressa av at så mange ser på?

– Utfordringen er å si noe frekt som ingen har sagt før. Sånn hylekor fra venstresida og Trædalisme på regjeringen er dødskjedelig. Det gir jo ingenting. At Ropstad er ditt og datt.

6

Men er det ikke det publikummet deres forventer? At dere skal tulle med Ropstad og ulv?

– Jo … Det er jo det letteste, da. Det er gøyest å si noe ingen andre har sagt. Nå som regjeringen har blitt større vil alle tulle med at de har blitt tjukke. Jeg hadde lyst til å si at vi setter av ti minutter og så tømmer vi oss. Tore Sagen dundra på med noen tjukkasvitser men det funket ikke og ble klippet bort.

1

Har du noen eksempler på drøye ting som ble kutta fra programmet som du ville ha med?

– Vi snakket om at Muhammed var gift med en niåring.

Og da skulle vi ikke snakke om det, for det er jo… Ja, du vet jo åssen det er!

6

Haha.

– Og da sa jeg at det er jo sånn at du skal plusse på 7 og dele på 2. Så kanskje Muhammed gjorde feil. At han snudde om på regnestykket plussa på 2 og delte på 7 og da ble det 9 år. Det er ikke noe galt i det. Hun kan jo ha vært veldig moden for alderen også. Mange niåringer er jo som voksne damer liksom, herregud. Det var sikkert bra det ble redigert bort.

– Samtidig vet jeg at det er deilig at de beskytter meg. Du hører at publikum ler litt forsiktig og tenker: «Nå må vi gå herfra».

6

Hvordan reagerer publikum på sånne ting?

– Ungdommen kan være verst. Da vi diskuterte at det ikke var noen innvandrere på Humorprisen sa jeg at mange innvandrere kjørte prisen hjem i taxi etterpå, det er jo litt gøy for dem!

– Da ser du at ungdommen er litt sånn: «Nei, dette går ikke an å si! Dette er ikke morsomt». Da blir jeg litt bekymra, det håper jeg de vokser av seg. Hvis verden blir sånn at du mener alt du sier eller at du er alt du sier så er vi på villspor. Hvis holdningene dine trekkes i tvil fordi du forteller en vits blir det veldig kjedelig.

6

Hva tenker du om mangelen på kvinnelige vinnere på Humorprisen?

– Jeg er enig i at det var rart at Sigrid ble overrasket over at det var få kvinner som vant, det var jo bare noen få nominerte.

– Du ser at det er mange kvinner som debuterer på standupscenen på nykommerkvelder. Det skjer noe på veien videre. Om jeg ikke er så fan av kvotering er jeg fan av fremdytting. Det burde vært flere kvinnelige nominerte. Det er kanskje mer stas å stemme på Jakob Schøyen enn for eksempel Lene Kongsvik fordi man kan slå Jakob på skulderen på festen etterpå og si at man er dødsfan.

– En jury bør si at «Kongsvikserien, eller en annen ny serie, er

6

bra håndverk og bra humoristisk» Det er ganske mange innvandrere og morsomme damer i humorbransjen. Hvite menn elsker jo å smykke seg med damer og folk som er brune i huden. Så det står ikke på det.

Du har jo begge deler med deg på Nytt på Nytt!

– Ja! Og vi elsker jo det. Så fort det kommer en med rart navn eller en dame så er det en motorvei for den personen. Jeg synes også det er viktig at de får tid til å finne stemmen sin. Det er todelt. Så kanskje man skal ha et apparat for å få damer til å satse mer og videre, og backe dem opp.

6

Er ikke den snarveien om man har et rart navn ødeleggende for minoritetskomikere? Abu vant Nykommerprisen i stedet for Magnus Devold og Lena Bakken Høyem, som var nominert. Det virker veldig rart i ettertid.

– Abu er en hyggelig fyr han, men han lagde én morsom tweet også plutselig var han på tv, var det ikke det?

1

Og ga ut bok.

– Veien ligger åpen. Det hadde jo vært ideelt om de flerkulturelle kunne snike i humorkøen. Det hadde vel blitt den eneste køen de kunne fått snike i. Med så tullete pris og så synsete utgangspunkt som «Hvem er morsomst?», det er som å kåre mest talentfulle spedbarn.

1

Haha.

– Med det bakteppet er det feil at det er så mange mannlige nominerte. Menn elsker å få skryt av menn, klappe Martin Beyer-Olsen på skulderen og si «Du er konge, Martin!», og så er det ikke så gøy å gjøre det på damer. Det må vi innse at ikke er bra.

6

Er dine barn også like krenkbare som ungdommer i publikum på Nytt på Nytt?

– De kan være det. På Brille-opptak gjorde Mikkel Niva narr av hårtapet til Harald, og da sa Harald: «Når du erter meg så mye så skjønner jeg hvorfor faren din dro fra deg!»

6

Haha!

– Harald fortalte det hjemme til tenåringen som sa: Det går ikke an å si. Jeg tror ikke jeg sa «Det går ikke an å si» før jeg ble 22 år. Den aller verste formen for gubbe er «Jøss, er det ikke lov å si det lenger??» Der skal jeg ikke bli. Jeg har hatt eldre komikere på som sier: «Er det lov å si neger her, eller?» og da sier jeg: Det er ikke lov å si, for det er så dølt. Så noe har ungdommen rett i.

6

Er det noe du ikke kan kødde med?

– Nei, man kan tulle med alt. Det er vanskelig å tulle om 22. juli, men man kan gjøre det. Da Støre var i studio sa jeg at Frp klager over at dere trekker 22. juli-kortet, men de også er jo offer. En av deres folk sitter jo i fengsel på livstid! Støre ble veldig brydd, og det ble klippet bort.

6

Jeg ser du reklameres for på Seminarpartner.no. Hva snakker du om på seminar, Bård?

– Ja, hehehe! Jeg har foredraget «Slik beholder du verdigheten selv om du blir skalla som jeg holder for menn i næringslivet, også onanerer jeg dem på slutten av foredraget for å gi dem selvtilliten tilbake.» Neida, jeg har ikke foredrag, seminarpartner.no er også et managment, og de representerer meg.

1

Hva er det verste firma-eventet du har gjort?

– Jeg ledet et brudeshow på Steen&Strøm og de ville at jeg skulle ha på meg flosshatt. Da krevde jeg ti tusen ekstra for å ha på flosshatt og fikk det. Så gikk jeg skamfull ut med flosshatt som ikke passet og sa «God aften gifteklare kvinner, mine bruder!». Ingen hadde lyst til å gifte seg etter det. Det var ynkelig. Eventet er horeri.*

1

Er noen du absolutt ikke ville hatt med som gjester i Nytt på Nytt, så lite lyst at du hadde protestert om de ble booka?

– Kopseng kommer vi nok ikke til å ha med. Eller Eirik Jensen.

6

Veronica Orderud?

– Der begynner det å pirre litt, hun er littegrann gøy.

Hun har jo sona ferdig. Hun må få en ny sjanse hun også. Du skal ikke se bort ifra at jeg skal sette henne på lista.

Tenk så mange vitser vi har. Det er bare å sette opp fire stykker, hvem skal ut? Og for første gang er det tre som skal ut.

1 6

Da Listhaug var med var det jo noen som var litt sure og mente at dere legitimerte meningene hennes?

– Hun er jo fuckings statsråd. Det er ufattelig kjedelig

at du ikke bryr deg om hva folk sier på grunn av personen som sier det. Da blir du et veldig kjedelig menneske. Jeg var på Theatercafeen rett før jul og da satt Anundsen, Listhaug, Keshvari og hele gjengen og sa: «KOM Å SETT DEG NED HER BÅRD, VÆÆÆ!!!» Egentlig ville jeg prate, men da var de så mange og det var så mye rødvin, og det hadde akkurat kommet frem hvor mye Frp fester, så jeg ble litt skremt.

1 1

Synes du Johan Golden var morsom før dere ble kolleger?

– Nei …

Haha.

– Da vi begynte var han ikke på min topp 10-liste. Men da han begynte i Nytt på Nytt var jeg avventende positiv.

Men han har kommet som en mulattkule han. Han er innmari flink til å fange opp ting og er passe hard. Han er røffere enn Knut Nærum, så han kler programmet veldig godt. Formatet passer han bra. Han er smart.

Er det mange som tror politikere og gjester finner på alle vitser selv?

– Det aller meste gjestene sier finner de på selv. Veldig mange får ikke noe teksthjelp. En sjelden gang er det dårlige gjester som ikke har forberedt seg. Da får de noen vitser. Så det er mer en kvalitetssikring. Dårlige episoder er når alle sitter og leser opp vitser.

1

Det er jo mange tekstforfattere på Nytt på Nytt?

– Veldig mange av dem jobber med mine. [Tar opp telefonen og snakker med noen for å spørre om hvor mye vitser de skrev forrige uke] De skrev 841 vitser forrige uke, deretter siler jeg det ned og går i studio med tre-fire vitser på hver sak, og så er det én av dem som kommer på tv.

6

Leser du ofte opp vitser du hater?

– Å, herregud! Så veldig mange vitser jeg leser som jeg rødmer inni meg av, ja. Noen ganger sier jeg «dette kan jeg ikke lese». Det kan være for plumpt, for hardt, eller for politisk korrekt. Noen ganger er det for grovt også.

1

For eksempel?

– Vi hadde en vits om at torsk ble sendt fra utlandet og at landet het Fjordland. Jeg rødmet da jeg sa det, og jeg så at Tore Sagen ble flau på mine vegne. Det var også en sak om at det funka bra for en kirke å skyte hakkespetter som hakka på kirka, da var det en vits om at det funka bra å skyte kirkeasylant-familien i fjor. Det er jo bare en vits på at du dreper innvandrere, liksom. Da ble det helt stille i studio, og jeg sa at vi må ha vitser til Odins soldater, de ser også på. Prøve å jazze opp publikum igjen.

6

Jazze med gutta!

– Det er mye ynkelig på Nytt på Nytt. Det hender jeg leser feil eller må ta en vits på nytt og da ber jeg publikum late som om de ikke har hørt den og late som de ler. Det er mye fornedrende.

1 6 1 1

Du slipper i hvert fall flosshatten!

Hvem er den verste komikeren med suksess i Norge?

– Da Atle Antonsen var med i Smil&Gift og snakket om Tommy Steine ble det masse bråk.

Bare si det samme! Tommy Steine.

– Haha, nei. Noen har kommet lettere til det enn andre, men generelt sett må du jobbe. Jeg har blitt rundere i kantene og fått mer respekt for folk som klarer å ha det som et levebrød. Du kan gjøre narr av folk, men mange av dem har familie og skal sende unga på college.

Hvilken person med suksess respekterer du mest for å fortsatt holde ut?

– Nils Vogt og Tore Ryen skulle ha Mot i Brøstet gjennom 300 år eller hva den forestillingen skulle hete, også ble Tore Ryen syk og da hadde allerede solgt billettene. I steden for å avlyse gikk Nils Vogt opp alene på scenen. Hva kan man sammenligne det med? Det er jo som ...

6

Det er jo nesten det Joshua French har gjort med foredraget sitt!

– Haha, ja. Moland og French i Spektrum, one night only også selger de billettene før Moland henger seg, og så kjører French solo. Du kan si hva du vil, men det står det respekt av.

1

*Les sak om prostitusjon i journalistikken på side 12.

FOTO MARTE THU

Du var en av landets mest nyskapende komikerne, nå er du programleder på det mest folkelige programmet i Norge. Hva skjedde?

– En aldrende programleder gjør alt for å ikke havne på frokosttv, hvor alle programledere går for å dø. Å bli mer folkelig er en naturlig og sunn prosess, så lenge jeg tør å sparke litt.