NATT&DAG Trondheim august 2013 by NATT&DAG

TRONDHEIM 08 - AUGUST // KROPP

WWW.NATTOGDAG.NO

48 TIMER PÅ EUROPAS STØRSTE BORDELL STOR TEST:

E-SIGARETTER EN EKS-PORNODRONNING SKRIVER ROMAN

SASHA GREY

Sasha Grey // Foto: Christian Belgaux

Natt&Dag - Siden 1988

WEIRD WOODS / AUTUMN 2013 SHOT BY ANTON RENBORG FOR FULL STORY PICK UP THE SUPERLATIVE CONSPIRACY No.8 AVAILABLE IN STORES or at WeSC.COM

WeSC_Natt&Dag.indd 1

2013-08-07 11:27

TRONDHEIM - AUGUST 2013

Redaktør MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no Redaksjonssjef HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no Fotoredaktør: CHRISTIAN BELGAUX belgaux@nattogdag.no Redaksjonssekretær AGNES MAARJA agnes@nattogdag.no Nett og sosiale medier DANBY CHOI danby@nattogdag.no Art direction ANDREAS TYLDEN tylden@nattogdag.no Skribenter MARIUS SVALENG ANDRESEN CHRISTIAN BELGAUX ELINE BJERKAN TORGEIR BLOK DANBY CHOI MARTE OLEA BORG GUSTAV SVIHUS BORGERSEN RAGNHILD BROCHMANN THOMAS COOK LIVE Ø. DANIELSEN JORUNN MARIA DJØNNE KARIMA A. FURUSETH ISABELL EL-MELHAOUI TROND GAUSDAL MARTIN GEDDE-DAHL ANDERS GOGSTAD SARA HAMMER STURLA HAUGSGJERD FRIDE HERFJORD RASMUS HUNGNES TORSTEIN HØE MARTIN T. JOHANNESSEN LENA JOHNSEN AKSEL KIELLAND LARS OLE KRISTIANSEN SIREN LØKAAS STEPHAN MEIDELL KARSTEN MEINICH JØRGEN NORDENG HÅVARD NYHUS MATHIAS RØDAHL KAMILLA RØNNESTAD GULLI KRISTINA SEKSE ANETTE SIVERSTØL SVEIN STRØMMEN GØRAN THENGS MARTIN ØSMUNDSET MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN

Markedsavdeling ANDERS BROCHMANN JOHNNY JENSEN ALEKSANDER RIIS MARIUS SOMMERFELDT salg@nattogdag.no Økonomi MARTIN ESPELAND okonomi@nattogdag.no Utgiver NATT&DAG AS Trykk MEDIA NORGE TRYKK OSLO Opplag 69.000

distribusjon@nattogdag.no REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL

MÅNEDENS ANSATTE............................................................................................................................................................ 10 KRIGSVETERANEN.................................................................................................................................................................. 12 HVA ER KROPP.......................................................................................................................................................................... 17 48 TIMER I KÖLN .................................................................................................................................................................... 19 LITTERÆRT CUMBACK........................................................................................................................................................... 24 FRIHETENS SKANSE............................................................................................................................................................... 28 BYGUIDE..................................................................................................................................................................................... 33 DEN EKTE GANGNAMSTILEN ............................................................................................................................................. 39 BYGUIDE .................................................................................................................................................................................... 34 KUNSTGUIDE............................................................................................................................................................................ 43 SCENEKUNSTGUIDE............................................................................................................................................................... 44 LITTERATUR.............................................................................................................................................................................. 46 MUSIKK ...................................................................................................................................................................................... 53 FILM............................................................................................................................................................................................. 59 TV & SPILL.................................................................................................................................................................................. 68 NATT&DAG MØTER LINN SKÅBER..................................................................................................................................... 70

Natt&Dag Oslo Strandgata 19 N-0152 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen Natt&Dag Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim For tips og presse: film@nattogdag.no musikk@nattogdag.no uteliv@nattogdag.no mote@nattogdag.no kunst@nattogdag.no scenekunst@nattogdag.no restaurant@nattogdag.no litteratur@nattogdag.no

WWW.NATTOGDAG.NO

Ø M E R KE T ILJ

Fotografer CHRISTIAN BELGAUX STEPHEN BUTKUS ØYSTEIN GRUTLE HAARA OLE EKKER OSCAR S. JOHANSEN

Salg- og markedsjef CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nattogdag.no

Trykkeri

Sjefredaktør/daglig leder CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no

INNHOLD

DETTE HØRTE VI PÅ

0 61

8/2013

Tibe T:APe

THE XX , KARPE DIEM (uK) DIZZEE RAsCAL MOTORPsYCHO PERFORMs “BLIssARD” MONsTER MAgNET , DRY THE RIVER (uK)

(us)

(uK)

OsLO Ess, gRAVEYARD (sE), gOAT (sE) CAsHMERE CAT, sAVAgEs (uK), KATE BOY (Aus/sE) HALF MOON RuN (CAN),WOVENHAND (us) BAAuER (us), gODE ORD DØR sIsT PHIL T. RICH (åRETs uRØRT 2013), BENDIK, CAsA MuRILO, PHOX (us) EMILIE NICOLAs, CARMEN VILLAIN (NO/uK) , ÓsK, OLE TORjus ANNE sANDØY, BARREN WOMB, AuKRA, CHRIsTOFFER ØIEN HIgH PRIEsT OF sATuRN, RYTMEKLuBBEN

lydbok.pstereo.no

TRONDHEIM, MARINEN 16. Og 17. AugusT 2013 pstereo.no

OVERHØRT

DELASOUL

…

ROCKEFELLER LØRDAG 13. APRIL

“Traces of You” ute nå! AFTENPOSTEN

ROCKEFELLER FREDAG 22. MARS

ROCKEFELLER ONSDAG 14 . AUGUST

BILL. KR. 350,- . 18 ÅR LEG.

TROND-VIGGO TORGERSEN TORE SAGEN ROCKEFELLER

TORSDAG 29. AUGUST BILL. KR. 250,- / 200,(STUDENT). 18 ÅR LEG.

“PALE GREEN GHOSTS” UTE NÅ! DAGSAVISEN, GAFFA, VG

ROCKEFELLER SØN. 8. SEPT. BILL. KR. 250,-. 18 ÅR LEG.

ROCKEFELLER

Søndag 18. august Bill. kr. 300,-. 18 år leg.

LIDOLIDO “BATTLE POETRY” UTE NÅ!

VG, AFTENPOSTEN

ROCKEFELLER FREDAG 30.8.

BILL. KR. 250,-. 18 ÅR LEG.

“IV PLAY” UTE NÅ! DAGSAVISEN, DAGBLADET

ROCKEFELLER SØN/15/9

BILL. KR. 320,-. 18 ÅR LEG. WWW.THE-DREAMMUSIC.COM

100 METER STORSJARMØR En av verdens mest kjente friidrettsutøvere skal under sitt norgesbesøk tidlig i sommer ha vært ivrig på nachspiel. Managementet sendte ut en etterspørsel via norske kontakter om å få samlet en bukett med minimum seks vakre, villige norske jenter, slik at friidrettstjerna kunne velge fritt.

HESTEHANDEL En kjent journalist, partyfikser, mediegründer, pr-mann og Stordalen-venn fra Otta, som i sin tid skrev en selvhjelpsbok om hvordan «komme seg opp og fram», har de siste månedene galoppert gjennom sosiale medier på hesteryggen. Er dette oppskriften på et nytt yrke som hesteproff i Spania mon tro? SLEAZY TAKTER FRA NORSK PLATESELSKAP En prosjektleder fra markedsavdelingen i et norsk plateselskap skal i sommer ha benyttet en konkurranse arrangert av selskapet som en anledning til å skaffe seg sex – uten hell. Mannen sendte ut privatmeldinger til mulige konkurransevinnere med en lite subtil henvisning til at det var mulig å stikke av med seieren, i bytte mot at de respektive jentene besøkte ham på hotellrommet. Sleeeeeeazy.

BILL. KR. 320,-. 18 ÅR LEG.

ROCKEFELLER

FREDAG 4. OKTOBER

Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

Forsalg: www.rockefeller.no, Posten, Narvesen, 7-Eleven, tlf. 815 33 133. NB! Bill.avg. 6

8/2013

21. JULI: Stopp pressen! En artist spør publikum hvordan de har det. Sommerens kanskje ALLER tynneste sak. Gratulerer VG!

VG, 19. JULI: Hvordan var det igjen? Life imitating art, eller art imitating art? Uansett spør vi: Hvor er politiførstebetjent Hamre?

TRINNY OG AINA Frp-politikeren som bidro i voldtektsdebatten ved å løpe naken ned Karl Johan, skal være med på tvprogrammet Trinny og Susannah. LOVE TRAP En russisk-norsk supermodell skal ha blitt sammen med vokalisten i The Temper Trap.

TELEN, 27. JUNI: Desken tok tidlig ferie hos Telen.

STORE BALLER En norsk middelaldrende NRK-programleder skal ha så store baller at han må få spesialsydde bukser.

SUPPORT: GUARDS MANDAG 30. SEPTEMBER

Dette rystet vi på hodet av forrige måned. Sjekk #hoderysting på twitter og instagram.

HELT KONGE En sjarmerende skuespiller fra Østfold bruker etter sigende fraser som «fuck yeah» og «fuck that pussy» i fullt alvor når han koser med pikene.

LEGENDARISK VEMMELIG En norsk sanger og musiker i femtiårene var gjest på et norsk tvprogram. På backstagen skal han – ifølge kilder tilstede – ha skrytt til alle om hvordan han nylig hadde fingret en tenåringsjente på spillejobb. Episoden er blitt beskrevet som «legendarisk vemmelig».

SENTRUM SCENE

HODERYSTING

TREKANTSMELODRAMA Redaktøren for et norsk motemagasin og kulturblogg brakte kjæresten og en av Norges største bloggere sammen til en god, gammel trekant. BERGENSAVISEN (BA), 30. MAI: Å jo da! Kun morsomt!

Bli 3T-MEDlEM ElEvEr og studEntEr trEnEr gratis på allE vårE sEntEr 26.08. - 01.09 les mer om tilbudet på våre nettsider 3t.no.

scan.me/jcwzm2 download free app at get.scan.me

registrer deg på 3t.no og spar tid i resepsjonen!

, 9 4 3 ra FrFa

ed T n å e pr. mlem Fraerd 16! yll med Bli T du F åre

NyhETEr på 3T! Mindfulness

Prestér bedre med mindfulness.

tabata

en effektiv treningsøkt for hele kroppen!

Movescount

Øk effekten av spinntimene med Pulsfeedback på storskjerm. Se 3t.no for mer informasjon om timene.

vil du å bli 3t-instruktør? Nye kurs starter fra 16. august. Se 3t.no/kurs eller kontakt oss på kurs@3t.no for mer informasjon. Tilbudet gjelder t.o.m. 1. september 2013. Gjelder 12 betalende måneder på avtalegiro. Fri innmelding og 3T-sekk. Første betaling i resepsjonen. Gjelder fra det året en fyller 16. * Prisen gjelder formiddagsmedlemskap.

størst på trening i trøndelag. 700 gruppetimer i uka. tren på alle våre 11 senter.

TIDENS ÅND SPRENGT EGO Kanye West – sammen med kunstbransjen/Marina Abramovic – sprengte flauhetsbarometeret denne sommeren med den ustyrtelig pretensiøse performancen «Picasso’s baby» på Pace Gallery i New York. Vi sier som en klok mann på internett: «Corporate capitalists do the funniest things». Det fremsto omtrent like flaut som DetNyes Charlotte Thorstvedt-prosjekt, der sistnevnte figurerer som moteredaktør, forsidepike og fast modell i hver bidige utgave av magasinet. Å ikke legge bånd på sitt ego mot kroner tjent, står skrevet i tidens ånd.

1 1

P-PILLER P-pillen skaper for tiden vanskeligheter for såvel kjente som ukjente i Oslo. Apotekene gikk tomme og forble det i ukesvis, noe som førte til at travle og ambisiøse småjenter helt uten interesse for typiske gutteaktiviteter måtte bytte og handle med pillebrett som om de var fotballkort. Det er umulig å ikke felle en tåre i sympati. Samtidig ble det meldt om at p-pillen kludrer til hormon-balansen for damer. Dermed, når de går av pillen for eksempel med tanke på å formere seg, vil det være med en viss risiko for å oppdage at «Faen, jeg liker jo ikke din naturlige kroppslukt, vårt forhold er basert på en kjemisk løgn!». På tide å ta seg sammen før kondom blir dagligdags igjen, lille pille.

2 1

SENSUR DEL 2 Yahoo har kjøpt opp Tumblr og bygget en sensurmur rundt alt #NSFW-materiale (inkludert, uforståelig nok, taggene #lesbian, #gay og #bisexual). Facebook og Instagram kan, som alle vet, utestenge deg for å poste aktfotografier fra 1920-tallet. Vine ønsket i utgangspunktet å føre en mindre streng «anstendighetsprofil» enn de andre puritanske sosiale mediene, men måtte stramme inn reglementet ettersom videodelingstjenesten tilbys gjennom Apples iStore. Så, gjør det egentlig noe, tenker du kanskje? Er det ikke bare å skru av filtrene eller la være å poste innhold som bryter med de stadig ekspanderende reglementene skrevet i liten skrift? Vel, for vår del får vi en vond smak i munnene av internettsensuren ettersom vi setter pris på å leve med en viss følelse av frihet. Det er en såkalt prinsippsak. Hvor skal grensen gå? I Tumblrs tilfelle omfatter sensuren ikke bare porno i streng forstand, men helt uskyldig nakenhet (samt legning, tilsynelatende). Vi synes det er all grunn til bekymring når internasjonale selskaper har større makt over internett enn staten, og opererer med en strengere definisjon av hva som er «støtende» (forøvrig en mildt sagt vag betegnelse) og «pornografisk» enn myndigheter flest. Nykonservatismen og internettkapitalismen rår, hånd i hånd.

3 1

BLACK FLAG-T-SKJORTER Hollywood omfavner punken. Black flag-tee er blitt den nye Che Guevara’en. I mellomtiden har de gjenstående medlemmene saksøkt hverandre over hvem som har rettighetene til logoen. Nervous Breakdown!

4 1

SOVEVOLDTEKT Noen enkle tommelfingerregler til alle som er nervøse etter sommerens debatter, og som ønsker å unngå å bli beskyldt for en såkalt sovevoldtekt: Ser din utvalgte mann/kvinne ut som han/hun sover (lukkete øyne, jevn pust eller snorking), så gjør vedkommende nettopp det, derfor: dropp det. Mottar du oralsex, så er vedkommende du vil ligge med mest sannsynlig ved sine fulle fem. Er du fortsatt i tvil, spør gjerne (fortrinnsvis på en sexy måte) om personen vil ha sex med deg. Får du et «ja» tilbake: fortsett. Gratulerer, du er ingen voldtektsmann/-kvinne.

5 1

LIGGEEPIDEMI Stadig flere personer blir observert liggende rundt omkring i bybildet: på lekeplasser, gressplener, utenfor villaer og fortauskafeer. Er det et nytt dop i byen som gjør folk narkoleptiske? Stabilt sideleie er den nye heroknekken.

6 1

VARG TIL KNES Joda, Filosofem var en genial skive, men la oss holde mannen adskilt fra kunsten et øyeblikk: med trehjulssykkel-kamuflasjen, Tolkienhangupen, Vikingland-armbrøstet og den uinteressante Front National-promoen, fremstår Vargulf stadig mindre kul og stadig mer som en desperat førtiårskriserammet mann. La oss glemme ham (men ikke artisten).

7 1

OVERHØRT … FRA BATTLE TIL HÅNDGEMENG En eldre norsk rapper skal ha slått til en fyr under en battle, hvor hele poenget er at man skal kunne slenge dritt uten at det blir fysisk. Det snakkes også om backstagesamtaler med medlemmer av overnevntes gruppe, som hovedsakelig handler om hvordan tjene mest spenn. Ble det underholdning over holdning til slutt, da? Særlig klassisk pasifist-rød tilnærming til battles innehar i hvert fall ikke én av medlemmene.

BLACK METALSMILEYS En famøs black metalmusiker som i sommer ble arrestert i et land i midt-Europa, skal angivelig flittig benytte «lol» og smileys i eposter. HEDONISTISK BANKDIREKTØR Direktøren i en av Tysklands største banker skal ifølge våre Berlinbosatte kilder være stamgjest på technoklubben Berghain. Der nyter han angivelig mengder med dråger og guttesex, og ved en anledning håndhilste han på vår kilde mens han … ble tatt bakfra, intet mindre. Direktøren virker som er festlig og openminded kar, og vi kunne ønske vi hadde flere bankdirektører som ham her i Norge. HÅRD OG BARALD To av Norges mest anerkjente humorister skriver angivelig under pseudonym på det satiriske nettstedet 5080. SPRINGBREAK MED HJELM En regissør kjent for å ha laget flere kultfilmer på nullnull- og nittitallet, deriblant Kids, i tillegg til et filmprosjekt der han lot seg banke opp av tilfeldige mennesker på gata, har blitt mer sikkerhetsbevisst med årene. I sommer ble han observert gatelangs i New York med sykkelhjelm på hodet.

TWERKING Det kan virke som hele USA rister rumpene sine i takt og utakt om dagen. Miley Cyrus, Iggy Azelia, Labanna Babalon, Brooke Candy og en hel bråte andre hvite artistjenter prøver alle å stjele en bit av black girl-swag med mer eller mindre vellykkede rumpeferdigheter og twerking-konkurranser på scenen. Året 2013 står i wobble and jiggles’ tegn.

8 1

SPEEDO Mange trendsensitive unge menn er blitt observert i tettsittende speedos denne sommeren. Vi vet ikke om det er et ønske om å etterlikne den britiske stupehunken Tom Dalay, eller om det rett og slett er de mange tropenettene som har gått til hodet på dem og inspirert dem til å omfavne denne latinske trenden, men det som er sikkert er at vi er ambivalente. Det som også er sikkert, er at alt er bedre enn knelange blomstermønstrede badebukser.

9 1

BOBLERE: Dubai-boikott, tanlines, X-art, Miley Cyrus, Magnus Carlsen-baris, The Canyons, «negerballer», mørke sommernetter, Syrian Electronic Army 8

8/2013

KONKURRANSE: VINN AUGUSTS HETESTE ACCESSOIR!

KONGELIGE SKUDD En tenåring på slottet skal ifølge kilder angivelig ha skutt en gardist i øyet med softgun for noen år tilbake. Gardisten måtte på sykehus, men hendelsen ble dysset ned.

Vi har fått fire råfrekke totes fra våre venner i Lot Lot, og de er vi hypp på å dele ut! Designet er laget av All Tomorrow’s og Kristian Hammerstad, som vant pris for sitt arbeid med fjorårets Lot Lot-plakater. Totsene er av 100% økologisk bomull og kan romme alt fra tre melkekartonger til din favoritt Chez Damier 12”er. Vi spår det kommer til å treffe Øyafestivalens accessoir-avdeling i år, like hardt som militærjakken gjorde i fjor. Alt du trenger å gjøre for å sikre deg en tote er å sende en e-post med navnet ditt til konkurranse@nattogdag.no, hvor du svarer på følgende spørsmål: Ådne Meisfjord, tidligere i

120 Days, spiller i Control Voltage Khomeini på lørdagen under Øyanatt. Hvilken by kommer han fra? Merk e-posten «Lot Lot totes». Få med deg Øyanatt med Lot Lot på Dattera Til Hagen 8. til 10. august. BONUSSPØRSMÅL: Du kan vinne gratis liste ALLE DAGER for deg og en venn under Øyanatt med Lot Lot om du kan grave frem innslaget der 120 Days får gratis cruise av Dorthe Skappel, for deretter å laste det opp på youtube. Send så linken til konkurranse@nattogdag.no

JOBB?

Vi legger fortløpende ut nye jobber på facebooksiden vår: facebook.com/effectbemanning

MÅNEDENS MEDARBEIDERE

Ny måned, nye tryner. Dette er menneskene som skal pleie dine små grå de neste 65 minuttene*. *Gjennomsnittlig tid våre 140.000 lesere bruker på NATT&DAG.

«Bolle i ovnen og mange baller i lufta!» var ingressen da Smil & Gift møtte Malin «Kaos» Kulseth (25) for halvannet år siden. Nå har sannelig bolla kommet ut av ovnen og en av ballene landet hos oss. Vi er nemlig så heldige å ha fått denne dyktige dama som vår musikkredaktør. Den nye jobben skal Malin sjonglere med å være pressesjef i By:Larm, jobbe i Kompetanseformidlingen, i tillegg til å oppdra sønnen sin sammen med Lars Vaular. Puh. Hadde Synnøve Finden-logoen vært en ekte person, hadde hun trolig sett ut akkurat som Malin, men ikke la deg lure: hun er nemlig lavmælt og skikkelig stor i kjeften samtidig. Akkurat som de skumleste James Bond-skurkene. Claim-to-fame: Var i Big Brother-huset i 24 timer sammen med Kong Halvor og Tommy Olsson og et par journalister i 2011. Twitter: @malinkaos

Annonse_Nattergalen_Layout 1 25.01.13 07.44 Side 1

Martin Gedde-Dahl (24) er hos oss på lån fra den Fritt Ord-ignorerte tenketanken Nakenroting.com. Mange vil kanskje kalle ham skribentenes Bård Hoksrud – det er allikevel mer presist å si at «Gjedda» er for SkribentNorge det Berlin er for Europa: et sted folk skryter av å ha vært ofte i. Oppdiktede homorykter til side, denne svaktarbeidende jusstudenten er faktisk Norges mest kritiske ginger. Og når han ikke bruker tid på å irritere seg vilt over samtiden, liker han å være med venner. Twitter: @nakenroting

Alltid et tilbud til studenter!

Velkommen til en hyggelig lunsj eller middag.

Nattergalens kjeller Lokaler til disposisjon for studentarrangement. Husk Quiz hver tirsdag!

Olav Tryggvasonsgate 33 (vis a vis Byhaven) - Tlf.: 73 50 45 00 www.nattergalenbar.no - E-post: post@nattergalenbar.no 10

8/2013

Det hender vi hører Sturla Haugsgjerds (31) stemme, snur oss rundt, og så står det en HELT annen person der. Sturla har nemlig den egenskapen at han virker allestedsnærværende, i alle fall for alle som jobber med «noe i media». Dette er en gutt som går raskt, pitcher raskt, tekster enda raskere, har enhver medieredaksjon på speed dial, såvel som en lillefinger med i spillet i enhver «betydelig» sosial interaksjon. Det er ikke alltid lett å vite hva Sturla vil, men det som er sikkert er at han alltid har en plan. Mest kjent er Sturla som en av hjernene bak Trygdekontoret, kronikk-skribent, den famøse internettpersonligheten Zordan Cosmoboy, og for å inneha Oslos mest idiosynkratiske klesstil, som nylig har tatt en interessant vending med en intellektuell-lesbe-over-førti-fase. En moderne byoriginal. Twitter: @zordan4ture Instagram: @zord4n

Hvis Louis CK er komikernes komiker, og Bjørn Ali fra Hele Norge baker er reality-deltagernes reality-deltager, er vitterlig Svein Strømmen (31) skribentenes skribent. I likhet med alle gode disipler av Aune Sand, løfter ikke Svein en finger – andre enn den som er klistret til knappen på fjernkontrollen merket «Viasat 4» – for å tilegne seg ny input. Sist gang han gjorde noe slikt var da Aftenposten Oslopuls forgiftet ham med kloroform, bandt ham fast i en kjeller og tvang ham til å høre på det nye Kvelertakalbumet. Blødende fra begge ører fant vi ham (mens vi spiste en Bigmac™) livredd og forpint på et iskaldt gulv ute av stand til å gjøre rede for seg. I håp om å redde stumpene av sjelen til det som en gang var en lovende ung dønker fra Fyllingsdalen, klippet vi av ham alt håret og ga ham en (slags) jobb: å rapportere fra Tysklands erotiske knutepunkt, nemlig Köln. Twitter: @leadingtherats

Du får 6.000,- i rabatt på synslaser i august og september. Ring oss for informasjon, tlf. 73 53 15 31. Vi har i løpet av 18 år i Trondheim laserbehandlet tusenvis av fornøyde pasienter for nærsynthet, langsynthet og skjeve hornhinner.

· Gratis forundersøkelse! · Rentefri delbetaling

SynsLaser Trondheim AS Prinsens gate 39 7011 Trondheim trondheim@synslaser.no

Ida Østby har basert store deler av kolleksjonen sin på kasserte militæreffekter. TEKST LENA JOHNSEN FOTO GIORGIA BORNETO/JOHN HONG HUN VOKSTE OPP under sybordet til mamma, og samlet flittig på stoffrestene, noe som resulterte i Barbiedukker med en avansert stilsans. Hennes første store kreasjon var en «brudekjole» av sorte søppelsekker og gul tyll. Flere år etter er hun fremdeles tro mot stoffrestene, nå i form av resirkulering og street couture. Ida Østby er dama bak klesmerket Kassert. Bortsett fra å rote i syskrinet til mor, hva slags bakgrunn har du som designer? – Jeg gikk ut av Esmod i 2005, og vant beste damekolleksjon i avgangsklassen. Jeg fikk også DetNye sin pris for beste kolleksjon, der prisen var en tur til Island Fashion Week for å vise kolleksjonen. Jeg har også vært en tur innom Oslo Fashion Week i 2008, men har valgt å frastå fra moteuka her hjemme etter det.

8/2013

Jaså, hvorfor det? – Oslo Fashion Week gir ikke mye igjen for unge nye designere. Finansieringen er utrolig tøff i forhold til at man er ny i bransjen og på ingen måte har råd til utgiften to ganger i året. Jeg synes det er utrolig trist at ikke staten støtter og fremmer ny og ung design på catwalken, men at den heller er beregnet på de med allerede lang fartstid eller stor nok kapital til å kunne gjøre dette uten å måtte sitte i nålhaugen etterpå. Fortell om Kassert! – Kassert oppsto under avgangsåret mitt på Esmod, hvor store deler av kolleksjonen ble basert på kasserte militæreffekter. Derav navnet. Resirkulering for meg er mer enn omsøm. Alle materialer blir satt sammen som hele stykker stoff igjen. Noe farges og noe bearbeides for så å sys opp på nytt. Ideen er at man ikke skal se ved første øyekast at for eksempel jakka faktisk er laget av et gammelt militær telt.

Kassert er ikke bare «grønn mote» og resirkulering. I hver kolleksjon eller antrekk er det oftest satt sammen flere typer materialer, jeg bruker for eksempel mye silke. Stilmessig er det en mix av street og mer high fashion. Du reiser verden rundt med kofferten full av kjoler? – Det ligger nok hjertet nærmere å designe de mer high fashion-kjolene, som jeg ofte har valgt å fotografere i utlandet. Det gir gjerne spennende bilder, og det er rett og slett lettere å komme i kontakt med andre i samme bransje i utlandet enn her hjemme i Norge. Folk i utlandet er mer interessert og ivrige etter å gjøre samarbeid og høre hva akkurat du driver med. Jeg savner dette litt i Norge og i andre mindre land hvor motemiljøene nærmest blir som en venners venners fest. Det vel ligger også noe i det at man er ikke interessant her hjemme før man har skapt litt blest «ute» først. Så da må man vel ut å skape litt selv da.

Du har også designa for Adidas? – Ja, i 2012 laga jeg en minikolleksjon for Adidas White Space Project, som ble holdt i alle store byer rundt om i verden. Dette var et samarbeid med Oh Mama Crew, et DJ- crew som jeg forøvrig også er en del av, og mange andre flotte kreative kvinner i Oslo. Antrekkene valgte jeg senere og ta med til New York og fotografere der. Bildene fikk massive likes på sosiale medier, også av Adidas selv, men det er dessverre ikke kommet noen jobbtilbud i posten riktig ennå. Hehe. Hvor får jeg tak i en piece signert Kassert? – For øyeblikket synes Kassert kun på bestilling, og det vil også bety at man får noe helt unikt. Custom made. Just for you, my friend? – Yes! Les mer om Ida på www.kassert.com

Resirkulering for meg er mer enn omsøm.

inne? g.no. a d g o t t Lei av 책 sitte a n 책 p telivet u l i t g e d r e d Vi gui

SAMFUNN

KULTUR + POLITIKK + INTERVJU + KOMMENTAR

Du blir emosjonelt distansert av å se for mye på porno. – SASHA GREY, LITTERÆRT CUMBACK, S.

Frihet for mannen, frihet for barisen!

– FRIHETENS SKANSE, S.

At du selv bestemmer over din egen kropp er en illusjon. – KROPPSKONTROLL, S.

Vi skal på «guttetur» til Europas største bordell. Til knes i Köln. – KÖLNERDOMMEN, S.

8/2013

20.000 Titler på lager

Kjøp dine lærebøker på haugenbok.no Kjapt, trygt og enkelt.

980 10 0

LOUD AND CLEAR AS - Foto: iStockphoto

1020 10

1060 108

mb mb 9

* Ingen tillegg - uansett betalingsmåte * Portofritt - på alle ordrer * Rabatt - på mange lærebøker

DINE STUDENTFORDELER

Norges beste bokhandel 2013

RENTE - OG GEBYRFRIE BETALINGSMÅTER * Betalingsutsettelse - kjøp bøkene nå, utsett betalingen til 21. oktober * Avbetaling - fra kr. 200,– pr. mnd. (ved kjøp over kr. 750,-) * Faktura - 21 dagers betalingsfrist

haugenbok.no - Norges raskeste nettbokhandel haugenbok.no AS - Postboks 175 - 6101 Volda - Telefon 70 07 45 00 - epost@haugenbok.no - www.haugenbok.no

HVA ER KROPP?

Norges eldste aktive kroppsbygger, Gunnar Bråthen (65), ofrer livet til treningen for å beholde en ung kropp til siste slutt. TEKST MARTE OLEA BORG FOTO CHRISTIAN BELGAUX Hei, Gunnar Bråthen! Som 65-åring er du Norges eldste aktive kroppsbygger. Hva får du ut av å trene så mye som du gjør? – Jeg får hele livet. Målinger jeg gjør hos legen viser at jeg har et hormonnivå som en god 40-åring. Målet mitt er å holde meg så ung til jeg sier takk og farvel. Evig førtiårskrise, altså. Og det går fint, å holde på til siste slutt? – Faren til kona mi vant gull i veteran-EM i vektløfting da han var 75. Jeg kan holde på til jeg dør, jeg. Kona vil at jeg skal stå på scenen når jeg er 70. I Frankrike og Italia har jeg møtt flere 70-åringer som konkurrerer. Hvordan er kroppsbygger-miljøet? – Alle kjenner hverandre. Vi møtes nesten bare under konkurranser. I Frankrike og Italia er kroppsbygging en kultur. Men i Norge kan ikke kroppsbyggere kle av seg på stranda, da blir du sett ned på og stigmatisert. Går du på stranda i Frankrike og er i knallform, blir du beundret. Der heter kroppsbygging culturisme. Folk kommer bort til deg på gata og hilser på deg og synes du er fin. Der er det en helt annen kultur. Dette er jo nabolandene til de greske guder. Aha, grekerne oppfant jo kroppsbygging, det er den opprinnelige middelhavsestetikken? – Ikke sant. I Norden blir kroppsbyggere

umiddelbart plassert i en dopingbås. Forutinntattheten er at alle som driver med dette, driver med doping. Bare du drikker proteinshake blir du stigmatisert. Kona og jeg bruker proteinshake både til frokost og etter trening. Hva annet spiser du? – Jeg spiser ikke hvetemel. Hvis hvetemel hadde blitt oppfunnet i dag, så hadde det blitt kriminalisert. Kona baker rugbrød og det spiser vi lørdag og søndag. Til frokost spiser vi Bjørns havregryn og blander det med vann og proteinpulver. Er det godt? – Nei! Det kan jeg si med en gang, det er ikke alt som er godt. Er det sant at menn kan få kvinnepupper av junkfood? – Ja, når menn får for lave testosteronnivåer kan det bli resultatet. Junkfood og lavt aktivitetsnivå gjør noe med hormonbalansen. Mat er ekstremt komplisert, og det er dårlige matvaner som gjør at vi får disse problemene med dårligere testosteronproduksjon og lavere fertilitetsalder hos menn. Menn mister rett og slett evnen på grunn av kostholdet! «Strong is the new skinny», hører vi stadig vekk for tiden. Har du merket økt interesse for styrketrening, også blant jenter? – Nå handler det om å se bra ut. Du skal være sterk, det skal synes at du har en god helse eller en god kropp. Det er veldig bra. Hadde jeg ikke drevet med kroppsbygging, kunne jeg godt tenke meg å ha drevet med

crossfit. Det er et mye mer kroppslig funksjonelt arbeid, mens her i kjelleren blir du bare pen. Sterk og pen. Kroppsbygging i seg selv handler bare om å bygge muskler for å se bra ut når du står på scenen. Det er en ganske selvsentrert affære? – Veldig mange kroppsbyggere er ekstremt selvopptatte. Det er det eneste de holder på med. En av kameratene mine i Frankrike har holdt på sånn hele livet. Han gjør ikke annet enn å poste gamle bilder av seg selv på facebook, og lever for bildene av seg selv og ikke noe annet. Når du da slutter eller blir skadet, så mister du grunnlaget for hele selvbildet ditt. Det er den skumle siden av slike ekstremsporter. Du blir så opptatt av kropp. Men det betyr ikke at folk som driver med dette er dumme. Mange tror at sånne som holder på nede i kjellere som det her er skrullinger. Men jeg kjenner både statsvitere, leger og prosjektledere som holder på slik som meg. Smarte fyrer. Hvordan er det å leve med skrullingstempel? – De som får det stemplet føler at det er greit, de er blant sine egne. Andre tror hele verden synes kroppsbygging er fint. Men da hadde jo Oslo spektrum vært fullsatt under konkurranser.

Det er fortsatt en subkultur? – Det er en subkultur. En ekstremt kroppsfiksert subkultur. Jeg har mange motforestillinger til sporten også. Det å konkurrere handler egentlig ikke om kroppsbygging, men om hvor anorektisk du har klart å være de siste månedene før konkurransen. Det er en anorektikerkonkurranse. De musklene man har klart å bygge opp i løpet av året skal du klare å bevare i tillegg til at du må ha bort fettet. I konkurranse har du som regel under fire prosent fett igjen på kroppen. Og det er per definisjon anorektisk. Er det en del spiseforstyrrelser i miljøet? – Det er klart. Spesielt de som konkurrerer i Body Fitness eller Bikini Fitness-klassene. De burde aldri stått på en scene. De har jo ikke muskler i det hele tatt. Det eneste de gjør er å stå med rumpa til publikum og baken i været, driver med Gatebil-posering. De er veldig opptatt av å være tynne. Har du da anlegg for å tenke i de banene der, så er det lett å ramle utpå. Jeg ville aldri oppfordret noen til å begynne med Bikini fitness. Og de jentene som bygger muskler, de blir jo til slutt mannfolk. Det finnes de som er midt i mellom, men noen tar helt av. Og så vil de samtidig være kvinner – og det går jo ikke. Gunnar Bråthen har gitt ut boken Styrketrening og kosthold for voksne mannfolk. Han gir ut boken Styrketrening og kosthold for voksne kvinnfolk i august.

Hvis hvetemel hadde blitt oppfunnet i dag, så hadde det blitt kriminalisert. 8/2013

VERDENS BESTE KAFFEBRYGGER Nei vi tar ikke munnen for full. Vi tok den halvfull av utsøkt traktekaffe og rett og slett konstaterte. Presisjon er toppmodellen og den andre bryggeren i SVART-serien, laget i samarbeid med baristaverdensmeter Tim Wendelboe. I motsetning til andre traktere, sørger Presisjon for kort traktetid, jevn vannfordeling og riktig temperatur fra første til siste dråpe.

nordiccoffeeculture.com

@NordicCoffe

wilfa.no

Med rent vann fordi det fylles i den avtagbare vannbeholderen og ikke via en skitten kolbe. Derfor, og av mange flere grunner vi ikke skal gå inn på her, sier vi det gjerne igjen: Verdens beste traktekaffe lages med Presisjon. SVART Presisjon.

Scan denne koden med telefonen din og se filmen om Svart Presisjon på nordiccoffeeculture.com

48 TIMER I KÖLN

PASCHA: Europas største (lovlige) bordell. Befinner seg i Köln, Tyskland. Består av tolv etasjer og 9000 kvadratmeter. Arbeidsplass for omtrent 120 prostituerte, 80 ansatte og har omkring 1000 kunder per dag. Bordellet åpnet i januar 1972 under navnet «Eros-senteret». GUIDE TIL EUROPAS NATTELIV: En guide for forretningsreisende herremenn til bordeller og generelt sexkjøp i Europa. Forfatterne bruker ord som «jentested» om bordeller og refererer til prostituerte som «piker som har gjort kjærligheten til sitt virke». Utgitt i 1972 på det noe obskure JA-forlaget av «forfatterne» Gunnar Brinck og Harry Sjøgren.

NATT&DAGs utsendte forsøker å knuse det kategoriske imperativ med gledespikene i Tysklands erotiske knutepunkt. Får de det til? Får de til noe som helst? TEKST SVEIN STRØMMEN FOTO MAGNE RISNES «KÖLN KAN IKKE BESKRIVES. Köln må oppleves, mener den selvbevisste Kölnbefolkningen. Denne byen har mye å by på – domkirkebyen, den hellige byen – som ikke kan sies å være særlig hellig. Kölns natteliv har sin egen stil. Inntrykkene skifter fra intetsigende internasjonal uniformitet via den sjarm som Paris’ underholdningsverden kan by på og til den mer bastante tyske morskapen.» De to avsnittene du akkurat leste har jeg plagiert fra en bok jeg har. Jeg er ikke typen som tyr til hyperbol i hverdagen – det skjer omtrent aldri noensinne – men jeg kan si med en viss trygghet og autoritet i stemme-leiet og ganglaget at Guide til Europas natteliv er min

favorittbok. Den ble gitt ut i 1972 på det noe obskure JA-forlaget og er kreditert to typer ved navn Gunnar Brinck og Harry Sjøgren. Boken fremstiller seg sjøl som et slags gentlemansoppslagsverk for den kontinentalt forretningsreisende herremann, men er i all hovedsak en streit horebukkguide med et par «spiserestaurant»-anbefalinger slengt inn for show. Forfatterne liker å bruke ord som «jentested» om bordeller og refererer til prostituerte som «piker som har gjort kjærligheten til sitt virke». SOLEN OG SOMMEREN og engangsgrillene og døgnfylla og den kontinuerlige stanken av menneskepiss og en tidlig variant av hundedagene hadde nådd hovedstaden, hvor jeg ikke lenger kunne ferdes innendørs med sokker i den jævlige varmen,

og jeg lurte på hvorfor jeg ønsket meg en sommer i år i utgangspunktet. Jeg fikk en SMS fra kompisen min som kaller seg selv «The Douche». Han fortalte at han har lagt ned internettkomiserien sin hvor han i rollen som en forvillet idiot fra de fornemme ambassadestrøk går og forulemper tilfeldige folk gatelangs. Det ene øyeblikket mente han at serien har gjort ham berømt, deretter mente han at han ikke er berømt nok. Både jeg og The Douche slet med hver vår tenåringsdepresjon. Jeg lå langflat på sofaen på lørdagskveldene med persiennene trukket ned og hørte på Morrissey. The Douche satt oppe hele natten og prøvde å trolle Kvinneguiden-forumet, men slet fordi han ikke klarte å poste noe som er dummere enn det de andre brukerne poster i fullt alvor.

VI BESTEMTE OSS for å gripe den såkalte oksen ved hornene og ta et grundig oppgjør med tristessen. Jeg viste ham Guide til Europas natteliv, først som en kuriositet, og spurte spøkefullt hva han tenkte om kontinentets muligheter for reparasjon av våre felles problemer. Hvordan ville våre helter løst et slikt problem? «Har vi noen helter lenger? Ser vi opp til noen?» spurte jeg fåfengt. «Alle mine helter er hinsides døde og begravet», sa han. «Jeg må skape mitt eget heltebilde, og det eneste jeg vet sikkert om meg selv er at jeg liker nakne damer og knulleturer. Det er det åpenbart at forfatterne av denne boken din også gjør. Sorgen har gjort meg impotent, men kanskje Europas natteliv kan overhale og renovere mine brustne hjertekar?» Der kom planen. Vi skal hoppe bukk over depresjonen. Horebukk over depresjonen. Som var vi Gunnar Brinck og Harry Sjøgren i 1972 og som om vi var Bård Hoksrud i 2011. Vi skal på «guttetur» i Europas natteliv, til det største bordellet på hele kontinentet. Til knes i Köln. 8/2013

48 TIMER I KÖLN

«Er du lykkelig her i Köln?» spør jeg. Hun svarer monosyllabisk. «Nei.»

KÖLN BÆRER PREG av at byen ble sønderbombet under krigen. Her og der ser man spor etter den gamle byen, men fryktelig store deler er gjenoppbygd i grimme, grå, firkantede kulisser som rett ut av en bakgate hvor Derrick først finner en haug døde tenåringer og deretter morderen litt senere samme kveld etter å ha tatt et par glass og banket noe fakta ut av en eller annen slaur på et skittent hotellrom. Lite av dette ser ut til å ha forandret seg siden Gunnar Brinck og Harry Sjøgren var her og betalte for å ligge med damer i 1972. De innfødte liker å jogge langs elven tidlig en lørdag, eller kollektivt farte rundt på en forbanna segway som i en langstrakt, postmoderne, nitrist andefamilie. Til tross for at dette nesten er en millionby, og visstnok den store mediabyen i Tyskland, føles det merkelig lite internasjonalt her. Vent, det føles forfriskende lite internasjonalt her. Det føles enda mindre internasjonalt når jeg og The Douche driver og vaker rundt på sørsiden av byen og ser etter et hotell vi har glemt navnet på. Etter innsjekking og en påbudt cowboystrekk på rommet, nekter The Douche å fortsette dagen før han får sovet i minst to timer. «Jeg kjenner min egen kropp så godt», sier han. «Hvis jeg drar ut nå faller jeg for legemets upålitelighet lenge før vi finner oss en pub som serverer Halven Hahn». Rundt hjørnet inntar jeg og fotografen en italiensk lunsj, med tilhørende knøttsmå glass med Coca-Cola og det lokale ølet Gaffel Kölsch. Det kan ikke spesifiseres sterkt nok hvor små disse glassene er. Colaen kommer i 0,2-glass, Kölschen i 0,3. I våre nordiske tømmerhoggerhender ser det ut som om vi drikker «tyrker»shots fra fingerbøler. Den italienske bespisningen er overraskende god, og kommer servert av en betjening som snakker flytende italiensk, krøkkete tysk og null engelsk. Dette er det motsatte av Norge, hvor maten er kjip, betjeningen er svensk uansett hvor du drar, og ølet kommer i 0,8-glass til 500 kroner stykket. 20

8/2013

FLERE KONTRASTER: Vi har ikke sett en eneste prostituert her i Köln. Dette til tross for at prostitusjon er lovlig i Tyskland. I Oslo ser du knapt noe annet (har jeg hørt), og der er det ulovlig (har jeg lest). Hva betyr dette? Her har de et digert bordell utenfor byen, et «erossenter» som «Guide til Europas natteliv» kaller det. De har bygget bordellet i Hornstrasse, og jeg er overbevist om at dette er et ordspill. «Hore» på tysk er «hure» og «Hornstrasse» høres ut som «huren strasse», altså «horegate» og jeg NEKTER å tro at det er tilfeldig. ER DET EN bedre løsning med et avsidesliggende bordell? Vinner hele det omliggende samfunnet på en slik fristad-ordning? Jeg stiller disse spørsmålene til italieneren som henter inn flere og flere cola- og kølschglass, men hun bare nikker og sier «Tjallabais, tjallabais» på italiensk tilbake. Jeg får prøve å stille de samme spørsmålene til The Douche når vi omsider kommer oss til bordellet, hvor han forhåpentligvis skal ligge med damen som i sin tid ga syfilis til hans favorittkunstner og -kölner, performancekunstneren Martin Kippenberger. På hotellet finner vi The Douche i live. Han har sovet en stund, tatt seg et par dusjer, bestilt opp en club sandwich via room service og skrudd på kranen i badekaret «for å fasilitere en slags elvebåtfeeling». Nå sitter han på sengekanten og prøver å slå på tekst-TV på hotellfjernsynet, men får det ikke til. Resultatet blir at vi ser på en dritlang dokumentar om anstrengte kvinner som ber de kjipe mennene sine om å velge mellom dem og hunden sin, og deretter et helt forferdelig program hvor minotaurer og kentaurer deltar i forskjellige friidrettsøvelser. NOK SPYDKAST. Nok kentaurer. Vi må ut i livet, ut i Köln. Det er to steder i byen vi må besøke før vi kommer oss avgårde til bordellet, de to eneste stedene nevnt i Guide til Europas natteliv som fortsatt finnes. Begge er bryggerier. På vei inn til byen ser vi knapt noe annet enn folk som kjører avgårde i endeløse segway-rekker, et utilgivelig restaurantkonsept

hvor man heises femti meter opp i luften med en svær jævla kran for å sitte fastspent på en slags luftflåte over elven og drikke ferdigmiksede drinker etter å ha betalt en cover på 50 euro og en hel bråte med utdrikningslag og folk som drikker gatelangs. Folk som drikkes ut og folk som drikker ute. PÅ VÅRT FØRSTE obligatoriske stopp, Brauhaus Sion, er det faen meg ingen stemning. Utdrikningslag etter utdrikningslag passerer mens vi inntar hvert vårt stykke eplekake. The Douche roper og spør hvor man burde gå for å finne «noe skikkelig moro» i denne byen. Siden damene i utdrikningslagene alle har parykker regner han med de jobber i «red light district» hele gjengen, så han roper «Where do you go to fuck for cash? Fuck for cash! Fuck for cash!» etter dem. «Fuck YOU for cash!» roper de tilbake. Liten hjelp i disse parykkdamene, faen heller. Jeg vet imidlertid at det ligger en bedre pub på andre siden av byen, Päffgen, og det er dit vi skal for å innta dagens andre middag og de neste 25 knøttsmå glassene med lokalt øl. «SÅ SNART MØRKET faller på, går kölneren inn i sin stamkneipe. Her tilbringer han kvelden over atskillige glass Kölsch, den lokale øltypen (prøv den), og morer seg over turistene som bestiller «Halven Hahn», og som blir sørgelig skuffet over ikke å få en halv stekt kylling, men et grovt rundstykke med ost og sennep» – Fra Guide til Europas natteliv

På Päffgen slår vi av en prat med en lokal journalist mens The Douche nileser menyen på jakt etter «Halven Hahn». Kölneren skjønte vel at vi var på jobb da han så oss notere som tullinger og ta bilder som apekatter, og han tenkte vel han burde hjelpe en gjeng idioter i nød. Han kjenner selvfølgelig til bordellet, og forteller mer eller mindre den samme historien vi allerede kjenner til. På syttitallet ville «myndighetene» kvitte seg med damene i bybildet, og tildelte dem følgelig høyhuset i Hornstrasse hvor de kunne operere som selvstendig næringsdrivende, i det som på Google Maps ser ut som en helt talentløs og ubrukelig, avsidesliggende del av byen.

«Er det bedre for jentene?» spør vi. Han nøler, før han svarer monosyllabisk. «Nei». Vi prøver å forklare forholdene for norske horer og horekunder, men kommer ikke i nærheten av noen andre konklusjoner enn at ingen av landenes situasjoner er ideelle, og det oppstår et temmelig selvfølgelig lite øyeblikk hvor vi alle sammen bare står der og sier ingenting og stirrer ut i luften. STILLHETEN BRYTES AV at kelneren omsider tar The Douches bestilling. «Halven Hahn!» sier han høyt nok til at hele uteserveringen nødvendigvis hører ham. Få strakser senere returnerer kelneren med «hanen». «What?» roper The Douche når han ser rundstykket og osteskiven. «Where’s the chicken? I thought I ordered a cheap dinner!». «Halven Hahn!» roper kelneren tilbake til The Douche, som slår om seg med svære, teatralske bevegelser og fakter og manerer, som stereotypiske franske kokker i engelske filmer fra sekstitallet. Ekteparet ved bordet ved siden av humrer oppriktig. Det som ser ut som en gjeng sørøstasiatiske turister med matchende rutete skjorter, faen meg ler de også. The Douche feiler i forsøket på å sende rundstykket tilbake til kjøkkenet, men lykkes i å engasjere ekteparet i en samtale om denne kölnerspesialiteten. «Jeg lukker øynene når jeg spiser den», sier mannen, «og tenker på kylling». Det begynner å bli sent. Vi har drukket femogtjue glass kölsch på Päffgen, solen er på god vei ned og jeg vet med sikkerhet at en dårlig måne før eller siden vil ta over på himmelen. Vi setter oss i en taxi og peker mot Hornstrasse. «Eros-senteret». «I over 100 år var Kleine Brinkgasse Kölns bordell. Den er nå stengt og de historiske bygningene skal saneres til fordel for et forsikringsselskap, som skal overta de gamle ærverdige arealene. 140 jenter har nå flyttet til Hornstrasse, der de har fått sin nye bordell – et eros-senter. Jentene er stort sett unge og søte og tar mellom 20 og 30 mark i grunngebyr. Den eneste haken er at Hornstrasse ligger så avsides til. Det er et klart uttrykk for myndighetenes forsøk på å få Kölns prostituerte bort fra sentrum.» – Fra Guide til Europas natteliv

48 TIMER I KÖLN

Så, her står vi og skuler opp på «senteret». Det er et digert høyhus, 11-12 etasjer eller så, malt i diverse sjatteringer av blått. På bildet i guideboken er det like grått som det generelle inntrykket av Köln – muligens fordi det er trykket i svart-hvitt – det later til at denne fargepaletten har kommet i senere tid. «Herzlich wilkommen» står det på det rosa teppet under oss i inngangspartiet. Hvis jeg skulle fantasert meg frem til hvordan et digert høyhusbordell skulle se ut, er vel ikke dette så forbanna langt unna. Vi treffer «vår mann» i døren og betaler våre inngangspenger. Selvfølgelig ordner han en «kompispris», inkludert inngang til en slags «VIP-bar» i øverste etasje. Vi ender først opp i den vanlige baren, hvor drinkene er gratis og damene danser både på scenen og på bordene. Sett vekk fra danseunderholdningen ser dette ut som en hvilken som helst klubb hvor som helst i verden, fryktelig ordinære greier. Glem rød velur og gullglinsende lampetter fra syttitallet. Dansingen oppfattes ikke som så veldig pirrende. Jeg er ikke sikker på om det er meningen heller. Damene ser ut til å bytte på å danse solo på bordene og gruppevis på scenen i større, mer koreograferte oppvisninger. De spiller Creedence på anlegget. Imidlertid ikke Bad Moon Rising. JEG HAR BEGRENSET erfaring fra slike etablissementer. Det er få bordeller, horehus, strippeklubber og «jentesteder», som guideboken kaller dem, jeg har vært innom. Felles for de jeg har besøkt, er at ingen av dem ligner de jeg har sett i sytti- og åttitallsfilmer med Charles Bronson i hovedrollen eller «Girls, Girls, Girls»-videoen til Mötley Crüe, og dette er i aller høyeste grad tilfellet også her. Jeg prøver å speide utover landskapet for å forme meg en mening om hvordan de andre kundene ser ut, men de er så generiske at ingen stikker seg ut. Ingen står og vifter med pengesedler i hendene, ingen roper etter damene og det er ingen utdrikningslag her i kveld. Etter første runde drar vi ut i bygget for å oppdage. Damene holder til i rom som de leier for dagen, og de står i dørkarmen og geiter seg opp etter oss etter hvert som vi går forbi. Ingenting nytt for The Douche, påstår han. «Hvor enn jeg går, står det damer i dørkarmer og prøver å lokke meg inn», sier han. Noen av dem er visst fastboende på rommene, men de er ikke interesserte i å slippe oss inn for å kikke uten å etablere et kundeforhold i forkant. Det fins flere etasjer. Jeg er ikke sikker på om

det er forskjellige tema, det ser hovedsakelig likt ut. Spak belysning, lange korridorer. Det finnes en hotelletasje her, hvor man kan ta inn for en uhorvelig pengesum per natt. Jeg har lest om dette i forkant av turen, og fått bekreftet at oppholdet ikke inkluderer «room service». Helt seriøst, det sto «room service». Plutselig har vi forvillet oss inn i en liten bar med en noe annen stemning enn resten av huset. Her lyser de fluoriserende lampene lite innbydende og vår «all inclusive»-billett er ikke gangbar valuta. Skal vi ha drinker får vi betale kontant eller gå videre. Et kuriøst stilbrudd i et hus hvor det meste annet er lagt opp til å fenge umiddelbart og i omtrent femten minutter av gangen. Merkelig nok er det her, med den kirurgiske belysningen og avvisende kelneren, at jeg føler meg mest hjemme. I VIP-BAREN i øverste etasje er det ikke stort mer pirrende enn ellers i bygget. Her sitter damene seg ned ved bordet ditt, og drinkene er gratis også her. Alle damene er fra Romania. Jeg prøver å briljere med det ene stykket Romania-trivia jeg kan, altså at parlamentet i Bucuresti er verdens tyngste bygg, men innspillet mitt faller fullstendig på steingrunn. «Hvor er dere fra?» spør hun ene. «Norway», svarer jeg. «Oh», svarer hun. Jeg gir faen i å holde et lagt foredrag om verken Statoil eller Munch eller Ibsen eller Mayhem. «Er du lykkelig her i Köln?» spør jeg. Hun svarer monosyllabisk. «Nei.» SELVFØLGELIG HENFALLER JEG til en nedrig, feig og ubrukelig ambivalens i en situasjon som denne. Det erotiske potensialet her er veldig lite for meg. Like fullt skrattler jeg som en forbanna idiot når jeg leser om slike steder i Guide til Europas natteliv. Jeg kan ikke forestille meg sjøl som horekunde, men synes det er kjempegøy at Harry Sjøgren og Gunnar Brinck tar seg av jobben. Når jeg ser på meg sjøl som kun en observatør og perifer karakter, tillater jeg meg en hel haug med tafatt, endimensjonal, moraliserende tankegang. «Hvor patetiske er ikke disse horekundene? Hvor ille må det ikke være å være disse damene?» tenker jeg, i et forsøk på å distansere meg fra at forskjellen på meg – turisten – og «de andre» – de «skikkelige kundene» – akkurat nå er ganske marginal. THE DOUCHE OG JEG vandrer i korridorene. Han namedropper velvillig Statoil, Cioran og Kippenberger, mumler om syfilis og får jentene til å oppgi sine vitale mål og stand-

punktkarakterer, inntil han finner en han er villig til å bli med på rommet. «Jaja», sier han på vei inn. Det er mørkt her i gangene, men jeg har brillene på og prøver så godt jeg kan å skimte noe eventuelt glimt i Douche-øyet. Det uteblir, såvidt jeg kan se. Han ser matt ut når han omsider returnerer fra rommet. Fotografen og jeg har tilbrakt ventetiden i baren, og har just bestilt opp siste runde med knøttsmå kölsch-glass når The Douche slår seg ned. «Hvordan gikk det, kompis? Ble det «full uttelling»? Besto du manndomsprøven?» Jeg stiller slike spørsmål i en ubevisst parodi på sjargongen fra åttitallets manndomsprøve-crazykomedier. «JEG PRØVDE Å gjøre som jeg pleier, og gå fram med en invers tolkning av det kategoriske imperativ som mitt … imperativ», sier han. «Hun er jo en robot, en knullerobot. Akkurat slik du er en skrive- og stille idiotiske spørsmål-robot.» «M-hm, m-hm» svarer jeg og nikker jævlig demonstrativt for å indikere at roboten forstår. «Men da jeg sto der med buksene nede, bokstavelig talt, og det var meningen at hun skulle være en robot, et verktøy for min erobring av universet og verden og kvinnekroppen og all denne driten, da var det ikke noe gøy lenger.» «Det føltes ikke som en erobring?» spør jeg. «Ikke til den prisen», svarer The Douche. Den sjelelige prisen eller pengeprisen? Ikke vet jeg, for før jeg får spurt har The Douche drukket opp det bittelille glasset sitt, brølt ut «OK! Nå drar vi til hotellet!» og igangsatt marsjen mot utgangsdøren. «Jeg trodde jeg hadde en legitim depresjon og en grunn til å ta livet av meg», sier The Douche i taxien mens den dårlige månen skuler illevarslende ned på oss. «Men jeg er jo faen meg ingenting, og jeg har ingen grunn til å gjøre noe som helst. Det er først nå jeg virkelig blir deprimert. Jeg har ikke engang klart å være en skikkelig Douche.» JEG VÅKNER MED ET RYKK. En nedrig drittpakkestemning rår på hotellrommet. Til tross for at vi har «no smoking»-rom, har The Douche dampet kontinuerlig på «Highland

taste»-Prince siden vår ankomst, og han har truet med «stump vold, som i et Harry Holedrap!» hver gang jeg har prøvd å åpne et vindu. Han har sølt helt jævlige mengder Kölsch utover gulvet og oppetter veggene og gnidd ostefat, pommes frites og paprikapotetgull ned i teppene og inn i gardinene. Hvis jeg var Munch kunne jeg malt «Skrik» på direkten, her og nå. JEG KLARER IKKE ligge under dynen, det er for kaldt. Det er for varmt uten. Det er ildvarmt uten dynen over meg. Det er ildkaldt uten. Jeg prøver å løse denne forbanna dynekoden ved å ligge oppå dynen, på magen, i en slags pervers parodi på hvordan man er ment å skulle ligge i en seng, og det funker noenlunde. «Har jeg syfilis?» roper jeg til The Douche. «Er det dette som er det tidlige stadiet? Helvete, er det dette som er det sene stadiet? Dør jeg av syfilis nå?». Malte ikke Munch «Skrik» i Köln? Det var i hvert fall i Tyskland. Hadde han virkelig syfilis? Hvordan kan jeg føle meg så skitten når vi ikke har gjort det vi på sett og vis kom hit for? Jeg har blitt en nedrig vits. Jeg klarer ikke engang å dra på en skikkelig «knulletur». Jeg føler jeg må bades i munnvann og renses i ild før jeg noen gang blir ren igjen. «BÅRD HOKSRUD har skapt et mannsideal vi ikke kan leve opp til», sier The Douche. «Jeg klarer ikke nå hans høyder. Han vil at jeg skal være levemann, en reisende oppdager, et ja-menneske. Vi skulle være den syfilitiske Kippenberger, men vi ble den syfilitiske Munch. Vi skulle legge Europa for våre føtter som Hitler, vi skulle sette verdensrekord i folkemord som Stalin, men vi ble avspist med tropehjelmen til Rommel og BMI-en til Mao. Kroppsmasseindeksen!» «Kroppsmasseindeksen? Hva faen har kroppsmasseindeksen til Mao med noe som helst å gjøre?» spør jeg. «Tror du det var kikerter og ris som bygget den kroppen?» roper han fra under sengen sin. Et lite øyeblikk kunne jeg sverge jeg så et glimt av en liten bekk av tårevann på vei ut fra mørket under sengen og ut i det fluoriserende lyset i hotellrommet for øvrig.

Jeg har blitt en nedrig vits. Jeg klarer ikke engang å dra på en skikkelig «knulletur».

8/2013

KRINGKASTINGSORKESTRET

TORSDAGS-LIVE

I UNIVERSITETETS AULA KLASSISKE KONSERTER PÅ EN HELT NY MÅTE

torsdag 29. august kl. 19.30 SESONGÅPNING! Innsettelseskonsert for sjefdirigent Miguel Harth-Bedoya - Truls Mørk, cello • Jimmy Lopez: Fiesta! • Igor Stravinsky: Ildfuglen • Benjamin Britten: Cello-symfoni torsdag 10. oktober kl. 19.30 Giancarlo Guerrero, dirigent Eldbjørg Hemsing, fiolin • Sergej Prokofiev: Klassisk symfoni • Sergej Prokofiev: Fiolinkonsert nr. 1 • Jean Sibelius: Symfoni nr. 1 torsdag 7. november kl. 19.30

FILMMUSIKK

”Sandalfilm” - Ingar Bergby, dirigent • Musikk fra Ben Hur, Jesus fra Nazareth, Troy, Gladiator m.fl. torsdag 28. november kl. 19.30 Håkan Hardenberger, trompet Eugene Tzigane, dirigent Gjestesolist: Hans Marius Andersen, trompet • Antonio Vivaldi: Konsert for to trompeter og strykere. • Henri Tomasi: Trompetkonsert • Ludwig van Beethoven: Symfoni nr. 7 KONSERTENE DIREKTESENDES PÅ NRK P2 BILLETTER PÅ BILLETTSERVICE.NO - ALLE KONSERTER PÅ KORK.NO

NORGES MEST ALLSIDIGE SIDEN 1946

MEH-GUBBEN

Hvem bestemmer egentlig over kroppene våre? Tempel for den hellige ånd, offer for kynisk kommersialisme og arena for statlig regulering. #Sommerkroppen2013 trekkes i mange retninger, ifølge vårt panel med kroppsfikserte synsere

– Hvem bestemmer egentlig over kroppen din?

TOR ERLING STAFF Høyesterettsadvokat – Det kan nok høres overlegent og bortskjemt ut, men: Jeg føler på mange måter at jeg selv bestemmer over egen kropp. Det er en skjør situasjon. Hvordan kan man i verden i dag tenke seg at man bestemmer over egen kropp. Ett svar: Man hører til i et land som Norge i en tid som vår. Man lever ikke i en slavealder. Det som «tar» kroppen bestemmer selvfølgelig ytre sett. Det er en utvendig situasjon. Sjelen blir ikke på samme måte tatt. Jeg kan selv komme til ubevisst eller uaktsomt å skade min kropp. Jeg kan selv bestemme å ta kroppens liv. På et vis er selvdrap det ultimate bevis for at mennesket selv bestemmer. Uansett om jeg ønsker å ha min kropp som en levende kropp kan dens liv få sin avslutning ved andres tilfeldige eller planlagte handling. Skjebnen, den høyere makt som måtte forfinnes, en gud, vil rent faktisk kunne bestemme over kroppen. Min kropp. DAG ØISTEIN ENDSJØ Professor i religionsvitenskap ved UiB og forfatter av bl.a. Sex og religion – I denne sammenhengen kan det være relevant å vise til Samantha Fox’ klassiske uttalelse, «Touch me (I want your body)». Akkurat som henne, vil de fleste ha kroppen din på en eller annen måte. Religionene vil at du ikke bruker kroppen til sex eller bare til sex på en viss måte. Norsk lovgivning forbyr deg å fylle den med de fleste rusmidler, og definerer deg som et kriminaloffer hvis du leier den ut. Og når du tror du selv bestemmer over kroppen din, trener du den, kler den opp og dytter i den mat etter hvordan du har blitt indoktrinert av ulike kommersielle aktører, trendsettere og andre bedrevitende. At du selv bestemmer over din egen kropp er slik langt på vei en illusjon. Når noen andre bestemmer det meste uansett, er det kanskje like greit å bare gi opp for frøken Fox. Om hun da virkelig mener hva hun synger.

GYRID GUNNES Prest, forfatter og doktorgradsstipendiat ved Diakonhjemmet høyskole – Å ha rett til å bestemme over sin egen kropp er å erfare sitt eget menneskeverd. Slaveriets kjennetegn er dypest sett mangel på kroppslig autonomi: slavens kropp er konstant tilgjengelig for herrens seksuelle eller fysiske behov. Rester av en slik mangel på autonomi finnes i samfunn og kulturer hvor kvinner ikke har rett til å bestemme over sin egen seksualitet: Å selv kunne velge når man vil ha sex og barn. For meg kjennetegnes sivilisasjon av en offentlig samtale om rommet rundt autonomien. En slik samtale kvalifiserer selvbestemmelsen. Anti-røykkampanjer og veiledning om å spise sunt er eksempler på forsøk på å gi folk muligheten til å ta informerte valg om helse og unngå å bli utnyttet av den delen av matindustrien som lager sukkerog fettholdige produkter og skader økologien. En offentlig samtale om kroppslig autonomi diskuterer også den ofte tynne linjen mellom selvbestemmelse og krenkelsen av andres kroppslige autonomi: Surrogati er et eksempel på hvordan den autonome kroppen aldri lever i et maktfritt rom. Slik kan norske par kjøpe tilgang på fattige kvinners kropper, uten å tvinge dem fysisk til det. Jeg mener at samfunnet bør holde menneskers rett til kroppslig autonomi høyt. Derfor vil jeg kjempe for retten til å bruke kort skjørt hvor jeg vil – og hijab. NINA KARIN MONSEN Filosof og forfatter – Hvem bestemmer over kroppen? Først og fremst er det naturlovene og skaperen. Det dreier seg om gener. Det er mye i våre kropper ingen av oss har kunnskap eller kjennskap til. Det finnes millioner av slaver i verden. I vår tid kan menn selge sæd, kvinner egg, og leie ut livmor til bruk for kvinner som ikke kan eller vil føde selv. I Polen selges nå spedbarn på internett til snille personer. De koster noen tusen. Barnemarkedet er et av verdens raskest voksende markeder. Kvinner bestemmer over fosteret. Nå kan en enkel blodprøve av en gravid kvinne i åttendeniende uke av svangerskapet bestemme barnets DNA. Noen filosofer fra Oxford ønsker å innføre abort etter fødselen, inntil seks måneder. De mener spedbarn ikke har moralsk relevans. Større barn kan begynne med tidlig misbruk. Voksne over 18 år kan stort sett gjøre hva de vil med kroppene sine. Synet på kroppen som en alminnelig ting man eier og kan bestemme over, strider mot personbegrepet. Personbegrepet understreker menneskets moralske dimensjon og gjensidig forpliktelse. Moderne frihetstenkning tingliggjør oss alle.

JØRGEN LORENTZEN Kjønnsforsker ved UIO, litteraturviter og forfatter – Retten til å bestemme over egen kropp burde være absolutt, og verken religiøse, moralske eller andre styrende mekanismer burde ha mulighet til å gripe inn i andre menneskers kropper. Av moralsk art kan man tenkte seg ideen om å nekte kvinner å ta abort, som kun vil være et overgrep mot kvinners kropper. På samme måte kan men tenke seg religiøse systemer som går inn og skjærer i barns kropper, som for eksempel omskjæring av guttebarn. Dette er like forkastelig og burde være en bestemmelse ethvert menneske eventuelt må ta når han er en voksen mann. Likevel er ideen om at vi bestemmer over våre egne kropper noe naiv, fordi i en kultur sterkt preget av kommersielle interesser, er ideen om selvstendighet svært komplisert. De fleste vil inkorporere en eller annen forestilling om seg selv fra omverden (reklame, idealer, forestillinger om vellykkethet, perfekte kropper osv.) og ofte la det styre hvem man er og hvem man vil bli – og kanskje ta helt over styringen av kroppen. Likevel går vi rundt og tenker at vi styrer over oss selv. Denne form for makt over menneskene er en langt mer effektiv enn et autoritært diktatur. Kropp og sjel henger nøye sammen, og det å leve et autonomt liv i en såkalt fri verden er en stor utfordring, men vi kan ikke annet enn å prøve å leve både i en etisk og en estetisk balanse med oss selv. AKSEL BRAANEN STERRI Statsviter og leder i tankesmien Progressiv – I noen år nå har jeg vært fri fra foreldrenes autoritære «ikke gjør ditt og ikke gjør datt». Men nå er andre kontrollører synlige. Kall dem Staten, Loven og Institusjonene. Ikke får jeg sniffe kokain og gå på horehus. Ikke får jeg spille fotball på biblioteket eller komme naken på jobb. Det er likevel ikke sikkert det er de ytre begrensninger, som egentlig bestemmer. Husker du den barnlige friheten til å ta overdose godteri en lørdags kveld, eller skulke skolen når det var fint vær? Nå har jeg all formell kontroll i verden. Likevel drar fornuften og kroppshysteriet meg på jobb og vekk fra chipsposen på fest. Det er nesten så en henfaller til Albert Camus eksistensialistiske drøftelser. Summen av indre og ytre påvirkningsfaktorer etterlater ikke rom for mine frie valg. Men er ikke det egentlig en ganske behagelig tanke; fullstendig frihet i ufriheten?

EIVOR ØVREBØ Manager Team models – Ja, hvem bestemmer? Et godt spørsmål. Vi burde jo få bestemme over vår egen kropp, og på en måte gjør vi jo det. Men noen ganger må vi mennesker beskyttes mot oss selv. De fleste av oss lever et langt og normalt liv, bestemmer over kroppen så langt det lar seg gjøre – og er fornøyd med det. Andre går til ytterligheter, og må derfor ha hjelp til å beskytte den. I modellbransjen slår dette ut begge veier. Vil man være modell, må man følge de kravene som stilles til kroppen. Man blir fortalt at man skal være «så og så» slank, ha spesielle mål - både når det gjelder høyde, byste, liv og hofte. Har man ikke dette, blir man fortalt hva man bør gjøre for å passe inn i den riktige støpeformen. Da er det andre som bestemmer over kroppen din. Så har vi de tilfellene hvor man er anorektisk (eller for tynn). Da kommer helsevesenet inn (heldigvis), og man får plutselig ikke bestemme selv lenger. Vi mennesker lar oss påvirke i alle retninger på godt og ondt. Det være seg av religiøse årsaker, moralske grunner, samfunnsmessige grunner, og i alle fall: Hvordan skal vi se ut? Tenk hvor kjedelig det vil bli hvis alle mennesker skulle gå rundt å være kopier. Vi er langt på vei! Men heldigvis – innimellom møter vi personer som har valgt å bestemme selv – så langt det er mulig, før myndighetene griper inn.

Meh-gubben søker svar på det alle lurer på, men ingen tør spørre om. Hver måned vil meh-gubben i sokratisk ånd be et knippe Dagsnytt 18-aspiranter, og spaltetrålere - AKA the usual suspects - om å redegjøre for fenomener og begreper du er avhengig av å forstå for å kunne holde hodet over vannet i det stadig mindre gjestmilde meningsdeltaet.

8/2013

Sasha Grey (25): Eks-pornostjerne, skuespiller, modell, musiker og bokdebutant. Heter egentlig Marina Ann Hantzis. Kunstnernavnet Grey er inspirert av Kinsey-skalaen («The Grey Scale») og Oscar Wildes roman Bildet av Dorian Gray. Har i etterkant av pornokarrieren hatt roller i filmer som The Girlfriend Experience og den indonesiske grøsseren Shrouded Corpse Bathing While Hip-Shaking, samt i TV-serien Entourage. Livnærer seg også som DJ og av eventjobber som har inkludert å kjøre rallybil på tvers av Russland. BDSM: Paraplybegrep for seksuelle legninger som innefatter bondage og disiplin (BD), dominans og underkastelse (DS) og sadisme og masochisme (SM).

8/2013

Sasha Grey (25) revolusjonerte pornobransjen før fylte 21. Nå har hun skrevet den ærlige versjonen av Fifty Shades of Grey.

TEKST/FOTO CHRISTIAN BELGAUX DEN SPANSKE JULIVARMEN griller gatemusikantene på Santa Ana-plassen i Madrid. Jeg sitter på Cerveceria Alemana og drikker Fanta-utvannet øl, mens jeg kikker på to spanjoler. De sitter ved barens eneste bord som har hvit marmoroverflate. Bordet var Ernest Hemingways stambord i en årrekke, og jeg lurer på om de to døsige mennene aner noe om hva slags helligbrøde de lener armene på. Jeg lurer også på hva Ernest hadde tenkt om en tidligere pornostjerne som har skrevet en roman om en hemmelig sex-sekt. Han hadde nok spandert en drink på henne, i alle fall. En time senere, på motsatt side av plassen, banker jeg på døren til en suite i toppen av Hotel ME. Noen roper «Kom inn!», og innenfor står hun jeg har sett hengende i tau fra taket med ballgag, hun som ba Rocco Siffredi slå henne i magen mens hun gav ham en blowjob. Nå står hun der med nytrimmet Singapore Airlines-aktig bob. «Hei, jeg er Sasha», sier hun og smiler. PORN VALLEY. Sasha Grey var akkurat fylt atten år da hun på eget initiativ hadde spart opp nok penger til å flytte fra sin katolske mor og hjemstedet Sacramento, til San Fernando Valley, bedre kjent som Porn Valley, pornoindustriens svar på Hollywood. Etter en suksessfull karriere sluttet hun brått i 2011, bare 21 år gammel. Da hadde hun spilt i 271 filmer og etter manges mening revolusjonert kvinnens rolle i pornofilmer ved selv å ta kontrollen i scener hvor kvinnen tidligere var blitt fremstilt som undertrykket. Via skuespill i filmer (Soderberghs The Girlfriend Experience) og TV-serier (Entourage) skal Sasha nå gjøre sin litterære debut med romanen The Juliette Society. Hittil er boken solgt til 24 land. – Før jeg sluttet med porno prøvde jeg å starte opp et eget produksjonsselskap. Jeg ville lage porno som var kunst. Filmer som kanskje ikke var for alle, men som jeg kunne masturbere til, sier hun. – Partneren min ville derimot ikke følge opp det vi hadde diskutert innledningsvis, og prosjektet falt sammen. MANGE MENER LIKEVEL at pornobransjen er i endring. Nye produksjonsselskaper som for eksempel X-Art, har stor suksess med å lage produksjoner rettet mot kvinner

og par. Forretningsideen med dust Valenicafilter-lys og skuespillere som like godt kunne vært American Apparel-modeller, har utvidet sjangerens appell. X-Art hevder skuespillerne de bruker er kjærester i det virkelige liv, noe som har gjort at intimitet i porno ikke lenger er en undersjanger. Er filmene X-Art lager relevant for deg? Indikerer det en interessant vending i bransjen? – Jeg har et problem med disse filmene, og det er at det fortsatt er basert på samme formel som i mainstreamporno. X-art lager kanskje skarpere og renere filmer, men når forplayet er over, får du det samme du har sett før. Jeg tror ikke det nødvendigvis er så interessant om filmene er laget fra et såkalt mannlig eller kvinnelig synspunkt. Fremover tror jeg det vil handle om hvordan det er filmet. Jeg tror det finnes andre måter å lage porno på. Da jeg planla å lage mine egne filmer, diskuterte jeg konsepter og ideer med kunstnervenner, og hvordan man kunne gjøre en kunstrettet pornofilm tilgjengelig for allmennheten. Det er vanskelig – idet du presenterer porno som kunst vil folk si at de ikke kan runke til det. SASHA-EFFEKTEN. Flere går i Sashas fotspor og populærkulturen ser stadig i pornoens retning etter nye stjerner. Florida-jenta Jessie Andrews startet sin karriere, akkurat som Sasha, den uken hun fylte 18. Jessie er nå 21 og har allerede egne smykke- og kleskolleksjoner, en populær blogg, og hun er modell for American Apparel. I tillegg har hun en suksessfull DJ-karriere – alt dette mens hun fortsatt jobber i pornobransjen. Den nye generasjonen pornoskuespillere, som Sasha og Andrews, kommer fra vanlige middelklassefamilier. Hipster Porn er en term som har dukket opp i en post-Sasha pornoverden. De nye «hippe» ansiktene utad, uten misogynistiske stefedre eller crackavhengighet, fungerer nok som en beleilig fasade for en bransje i nedgang. Når jenter som Sasha fremstiller pornokarrieren som et frigjøringsprosjekt, hisser mange seg opp over at det tilslører det faktum at pornoen fortsatt er en grumsete bransje. – Under den andre scenen jeg noen gang filmet, gjorde jeg en double penetration og makeup-jenta kom bort til meg og sa: «Hva driver du med? Hvem tvinger deg til dette?». Jeg svarte at jeg ikke skjønte hva hun mente,

og at jeg gjorde dette frivillig. «Du burde spare det, og spørre om mer penger for det siden». Så det var punk-rocken i meg som fikk meg til å gjøre akkurat som jeg ville, uansett konsekvens. Hadde jeg forsøkt å tilpasse meg en form som allerede var etablert, ville jeg ikke vært den samme personen jeg er i dag, da hadde jeg har vært noen andres produkt, erklærer Sasha. Og mindre suksessfull? – Definitivt. Jeg ville ikke ha grenser, hele poenget for meg med å gjøre porno var å leve uten grenser, men samtidig være veldig bevisst mine valg. Til tross for at deler av bransjen har blitt mer «kvinnevennlig», får pornoen, og spesielt hardcore-filmene, stadig skylden for unge menneskers skjeve blikk på seksualitet. Den økte tilgjengeligheten gjør for eksempel at unge gutter blir lei av «vanlig porno» og avanserer til fetisjer og fremstillinger av mannlig dominans, gjerne før sin egen seksuelle debut? – Du kan bli emosjonelt distansert av å se for mye på porno, sier Sasha. – Det burde være foreldrenes ansvar å ikke ignorere det faktum at porno eksisterer. Det finnes ikke et bedre tidspunkt å fortelle unge at det er OK å se på porno når de oppdager det i tolv-trettenårsalderen, men samtidig diskutere det, slik at de har et solid, realistisk grunnlag som utgangspunkt. Istedenfor blir det ignorert og fordømt. Det er ganske forvirrende for unge jenter. Jeg så en jente på Instagram i går, en jente som venninnen min pleide å passe som barn, hun publiserer trutmunn-selfies av seg selv, og hun er faen meg bare fjorten år! Da jeg var fjorten gikk jeg i hettegenser og baggy bukser. Nå seksualiserer jenter seg tidligere enn noensinne, det er forventet at de skal representere seg selv visuelt på en viss måte, samtidig som sex fortsatt er sett på som noe skittent og ekkelt. Og dette er grunnen til at vi har så mye slutshaming og jenter som tar selvmord, når noen utnytter dem og poster bilder på nettet etterpå.

FEMTI NYANSER AV SASHA GREY. Romanen The Juliette Society blir naturligvis sammenlignet med Fifty Shades of Grey. Etter E.L. James’ massive suksess, har det blitt et vanlig syn å se tanter på 12-trikken uanfektet lese om bondage. Fifty Shades har åpnet opp for en dialog om sadomasochisme og seksuelle maktforhold, uavhengig av kjønnspolitikk. Istedenfor å diskutere om bokens protagonist blir nedverdiget fordi hun er kvinne, er heller den sentrale diskusjonen rollen til BDSM i samfunnet. Da boken kom ut, var det flere som trodde at nettopp Sasha hadde en finger med i spillet, at hun hadde skrevet den, eller at den var basert på henne. Det var den selvsagt ikke. – Moren min ringte meg etter å ha lest om Fifty Shades i avisen. Hehe, jeg tror faktisk hun var litt skuffet over at boken ikke handlet om datteren sin! Kort tid etter fikk Sasha en stresset telefon fra manageren om at hun straks måtte lese Fifty shades of Grey og skrive et utkast til et eget manus. Tiden var inne. Sasha leste boken, men var ikke spesielt imponert. – Jeg er ikke noen fan, sier Sasha. – Jeg er glad for at det har åpnet opp en dialog om BDSM, det er viktig at kvinner nå har muligheten til å diskutere dette gjennom popkultur og i offentligheten generelt. BDSM har alltid vært en subkultur og blitt stigmatisert. Boken i seg selv kan jeg derimot ikke relatere til. Som de fleste andre erotiske verk i samtidslitteraturen bør den heller bli kategorisert som en romantisk novelle; erotikk synes jeg ikke den kan kalles. BASERT PÅ EN SANN HISTORIE? Pornostjerner som skriver bøker er ikke noe nytt. Jenna Jamesons bestselger How to Make Love Like a Porn Star var det man forventet og håpet på av Sasha Grey: En memoar om den alternative amerikanske drømmen, om det å bygge en industri rundt seg selv fra et vanskelig utgangspunkt, om en skitten industris mørke bakside. Sasha har derimot andre ambisjoner. Selv om romanen er ujevn, er den veldig lesbar og ikke minst ambisiøs.

Idet du presenterer porno som kunst vil folk si at de ikke kan runke til det. 8/2013

Her finner du politiske konspirasjoner, Eyes Wide Shut-aktige sexsekter, selvmordstanker og en referansetung, filmstuderende protagonist som er en pornohipster verdig. Sasha selv gir sjelden intervjuer uten å namedroppe Jean-Luc Godard, og grensen mellom fiksjon og selvbiografi kan til tider virke tynn. – Catherine (bokens protagonist, red.) er basert på meg selv som attenåring. Jeg var i pornobransjen og samtidig i et forhold. Catherine er derimot ulik meg fordi hun ikke har noen måte å uttrykke eller leve ut fantasiene sine på. Så hun kunne vært deg om du ikke hadde blitt pornoskuespiller? – Definitivt. Hva med de passasjene hvor Catherine prøver å rettferdiggjøre valgene hun har tatt, er de også basert på dine erfaringer? – Ja, men jeg prøver likevel å gi henne en unik stemme. Det ville vært for enkelt kun å bruke mine egne meninger. Dessuten, hvis jeg noen gang skal skrive en selvbiografi, vil jeg ikke ha noe materiale igjen. Mange av opplevelsene er nye for Catherine, hun er redd for fantasiene og begjæret hun plutselig føler. Hvordan har du forholdt deg til dine egne fantasier? – Jeg var tretten første gang jeg fantaserte om BDSM. Jeg følte meg ekstremt usikker. Jeg hadde venninner på samme alder som visste at de var lesbiske, og jeg dømte dem og ertet dem fordi jeg ikke var komfortabel med det, selv om jeg innerst inne visste at jeg var tiltrukket av kvinner. 26

8/2013

Når endret det seg? – Alt endret seg da jeg hadde sex for første gang. EN PORNOSTJERNES MØYDOM. Sasha var nesten fylt sytten år. Det skjedde kun ett år før hun debuterte som pornoskuespiller. – Det var som om en bryter ble skrudd på inni hodet mitt, forklarer Sasha. – Jeg var den siste av vennene mine som mistet jomfrudommen. Det var det siste året på high school og vennene mine sa ting som «den første gangen er ikke så bra, det tar litt tid å bli vant til det». Forventingene mine var deretter. Det skjedde med en gutt jeg hadde kjent siden jeg var tretten. En dag sa han «vil du være kjæresten min?». Jeg svarte «OK, samme for meg». Vi hadde det gøy sammen. Vi hadde drukket litt og røyket weed. En kveld skjedde det bare. Jeg var klar for det, og det var fantastisk. Jeg ble forbauset over hvor godt det var. I ÅRET SOM FULGTE gjorde Sasha ferdig skolen, var så vidt innom college og begynte å utforske BDSM med en kjæreste. – Jeg elsket det og ville ha mer. Det var et gi-ta-forhold hvor vi vekslet på å teste ut ting på hverandre helt til jeg ville ta det videre til et nivå han ikke var komfortabel med. Forholdet tok slutt, og da hun fortalte venninnene sine om grunnen, svarte de med å spørre om hun var gal. Sasha begynte å se mer på porno og så at noe manglet. – Jeg ville tilføre noe nytt i pornofilmen og så alt for mange stereotyper i bransjen som jeg ville endre på.

Det var vanskelig å ha sex uten et kamera tilstede. Det var skikkelig fucked up.

Hva slags stereotyper? – Ideen om at porno er en mannlig styrt fantasi. Mange av mine seksuelle fantasier var veldig intense, selv før jeg så på porno. Jeg hadde fantasier som blir ansett som mannlige, og jeg ville vise at en ung kvinne kunne nyte slike ting uten å bli tvunget til det. Jeg ville også ta kontroll og vise at en kvinne ikke bare kunne ha sex, men ha meninger om hva hun gjorde og verden rundt henne. Føler du at du oppnådde det? – Ja og nei. Helt klart som skuespiller. Det faktum at jeg så på hver enkelt scene som et kunstnerisk uttrykk, var noe nytt. Jeg tror også jeg var i bransjen på riktig tidspunkt. Nå er det meste som produseres internettklipp og parodier. Timingen var perfekt. POST-PORN SEX. Solen går ned over verandaen i Madrid, og vi må skyte bilder før det blir for sent. Assistenten styler håret til Sasha mens hun prater om en shoot de hadde dagen før med spanske Rolling Stone. Livet som eks-pornostjerne er travelt. Til tross for lange dager med presse, er hun glad for oppmerksomheten. Det er bedre å bli omtalt for å ha skrevet en bok, enn å kjøre rallybil på tvers av Russland, i et forsøk på å rekonstru-

ere Vladimir Putins heroiske reise fra Vladivostok til Moskva. Eller å spille i filmer som den indonesiske grøsseren Shrouded Corpse Bathing While Hip-Shaking, hvor hun under presseturen i Jakarta måtte ha femti livvakter rundt seg til enhver tid fordi hun ble truet på livet. Hvordan er det egentlig å ha sex etter pornoen? – Da jeg sluttet var det vanskelig fordi jeg hadde en streng rutine på sex. Jeg masturberte alltid før en scene. Du har liten tid til å bli tent, spesielt når du har hektiske dager med filming, så jeg vendte meg til å ha sex på et sett gitte måter. Når man tar bort alle forberedelsene og har sex i sitt vanlige liv, er det vanskelig. Det var merkelig ikke å ha et kamera der. Det var det som var mest fucked up, det var skikkelig vanskelig. Og nå? – Etterhvert gikk det over. Jeg har virkelig gjenoppdaget sex, jeg liker det enda bedre nå. Det er dritbra. Jeg kan nyte det som en normal person igjen, uten kameraene. The Juliette Society slippes på Aschehoug i september.

MOTE

XXX

BLOGG: FASHIONEATERS

DINGS: BITCHCORD

KONSEPT: HIPSTERS IN STONE

Bare innrøm det. Du har allerede gått til innkjøp av sommerens fjerde solbrille og det er ennå en liten rest av sommeren igjen. Men hva skal man gjøre da, når man går rett fra parken og på bar? Å ha på solbriller inne kan du bare drite i, for det er det bare narkomane, drittsekker og folk som gjemmer seg fra loven som gjør. Oslojenta Julie L Parisi er utdannet designer i Milano og står bak smykke-kolleksjonene «Gold», «The New Gold» og «Tie Me Up». Hun viderefører sine flettede verker i «Hurpesnor/ Bitchcord», en hendig liten sak som fungerer både som smykke og som solbrillesaver. www.julieparisi.com

Fotograf Léo Caillard og retusjerer Alexis Persani har i sitt nye samarbeid tatt utgangspunkt i udødelige ikoner meislet i stein. De greske statuene er kledd opp i reneste hipsterstil, her snakker vi oppbretta jeans, flanell og shades og resultatet ser overraskende bra ut. www.leocaillard.com

TEE: DIVISIOM OF LABOR Vil du ha en blogg kjemisk fri for sponsede innlegg om iste og maxiyatzy, så er det verdt å ta turen innom The Fashioneaters. Tine

og Eric er kjærester, bor i Sverige og er begge tilhengere av second hand mikset med design, og av å låne litt klær av hverandre. Sammen har de

denne avslappa bloggen hvor de deler antrekk, interiør og bilder av det som inspirerer dem. www.thefashioneaters.com

TEKNOLOGI: 3D-PRINT

Under Paris Fashion Week fikk designer Iris van Herpen stor oppmerksomhet for sine 3D-printede sko. Visningen gikk under navnet «Wilderness Embodied» og hele tolv par sko, et resultat av et samarbeid mellom Van Herpen og skodesigner Rem D Koolhaas fra United Nude ble presentert. Iris Van Herpen har tidligere uttalt at alle burde få kroppen sin scanna, og så bare bestilt klær som passer perfekt. Og nå er det vel ikke så lenge før det blir en realitet. www.irisvanherpen.com

I juli ga Altru Apparel oss en liten forsmak på sin nyeste kolleksjon «Division of Labor». Kolleksjonen består av sorte og hvite tees, og er dekorert av fotografer som Ted Emmons, Niel Krug og Mandy-Lyn, samt illustrasjoner fra den «norske» kunstneren Magnus Gjoen. www.altruapparel.com

8/2013

Yes, it’s fucking political. Den mannlige baris har politisk potensial. TEKST MATHIAS RØDAHL FOTO CHRISTIAN BELGAUX I SKRIVENDE STUND har den norske sommeren velsignet Sør-Norge med en drømmeaktig lang periode av sol og varme. I sedvanlig stil har Ola Dunk gått mann av huse i søken etter strand, park, flørt, Corona, grilling og ikke minst den etterlengtede bruken av baris. En siste skanse av mannlig frihet, som siden klærnes inntog i det moderne menneskets liv har vært gjenstand for både misunnelse og kritikk fra hunkjønnet. Og jeg forstår misunnelsen, for hva kan vel være mer irriterende enn å være fanget i en klam og stram BH i solsteiken, mens menn av variert størrelse sprader rundt med sine respektive kulemager/sixpacks med et smil som signaliserer den ypperste form for glede? Men i tillegg til misunnelse, føler tydeligvis enkelte også skam når det kommer til ønsket om å uttrykke seg i bar overkropp. «Er det bare jeg som blir flau?», spurte Aftenposten-journalist Mari Lund Wictorsen nylig i et angrep på den mannlige barisbruken (16. juli). I innlegget skisserte hun en 50-metersregel. 50 meter er, i følge Wictorsen, avstanden hankjønnet kan ferdes fra sitt utvalgte rekreasjonsområde før bar, frihetlig overkropp går fra hyggelig sommerbevis til harry, skamfullt overtramp.

8/2013

DET ER VANSKELIG å ikke forstå hva Wictorsen mener, og teoretisk sett kan jeg både være enig i, og ha full forståelse for, å ville begrense bruk av bar overkropp i bybildet. Samtidig – som årelang baris-junkie – må jeg også innrømme at lysten ofte overkjører vettet når blandingen av øl og marinerende solstråler har transformert meg fra innesluttet nordmann til fyrrig europeer. Den varme, betryggende sommerluften mot bart bryst gjør noe med en mann. Sannsynligvis det samme det gjør med en kvinne når hun endelig kan sprade rundt i bikinitoppen. Men der mannens bare hud stemples som harry, heies kvinnens rett til luft mot brystet frem. Og misforstå meg ikke – det bør det også. Frihet for brystet, frihet for kvinnen, frihet for mannen, frihet for barisen! MEN SÅ VAR det disse brystvortene da. Den skremmende grensen mellom påkledd og naken. Grensen som skiller akseptabelt fra uakseptabelt i offentlighetens siviliserte øyne, og som barisentusiastene blant oss får føle på, ja visst, kroppen. Den mannlige barisen er jo en kompleks greie, sier Asbjørn Slettemark, ledende forbruker av både passende og upassende baris. – På den ene siden er det et primitivt og usivilisert fysisk uttrykk hvor man fjerner den lekre Ralph Lauren-piqueten for å vise frem svett hud; på den andre siden er det et jordnært, mykt og neste filosofisk ønske om å

demonstrere total frihet og glede. Eller #totalfreedom, som det også heter. Denne dualiteten gjør det problematisk å forstå, helt klart. SLETTEMARK ER UTVILSOMT en av Norges sterkeste representanter for «feelingbarisen». En sjarmerende, modnet, kvalitetstatovert og ofte kulturbevisst variant av bar overkropp, som gjerne slipper unna med langt mer enn sin muskuløse motpart, nemlig «flekse-barisen». «Flekse-barisen» observeres ofte på langt yngre og ennå ikke helt innlevde guttefasader, som (i likhet med undertegnede) bruker over gjennomsnittet mye tid på Elixia, og som gjerne tjuvstarter barisen allerede ved første tegn på vårsol. Eller som i den unge og fremadstormende rapperen Kaveh Kholardis veltrente eksempel – på scenen. – Nå er det ikke sånn at jeg drar av meg skjorta på hver konsert, men noen ganger føles det riktig. Når stemningen er på sin plass og siste låta treffer, så hvorfor ikke? Litt som å score hatrick på fotballbanen. Det kommer nesten helt naturlig.

KAVEH (SOM BLE BARISKJENDIS) under årets by:Larm og hans trente med-brødre er de som langt på vei lider mest under baris-kritikkveldet. En bulete sixpack møtes nemlig påfallende ofte av norsk jantelov og påfølgende latterliggjørelse. Ja, hvis du ikke er på Huk da … eller Instagram. Til tross for dette ønsker rapperen likevel å åpne for felles forståelse, hvor det både er plass til den trente fleksebarisen og den enkeltes ønske om barisskjerming i for eksempel Bunnpris-køen. – Jeg synes det bør være på rett sted til rett tid, sier han, og oppsummerer et viktig poeng i barisdebatten, hvor gjensidig respekt for bar hud, sommerlig glede og individets rett til selv å velge hvor harry han/hun ønsker å være er alfa og omega. ELLER SOM SLETTEMARK presiserer, vi må ikke la dette bli en kamp mellom kjønnene. I stedet kaster han inn en brannfakkel, og peker på markedskreftene som mulig motstander for den bariselskende mannen. – Jeg tror ikke det er noen kjønnsagenda her. Jeg tipper heller det er Ralph Lauren og Lacoste som er livredde for å miste overkroppsmarkedet sitt. Først fikk Lacoste et skudd på baugen fra ABB, og nå er de vel redde for å miste enda mer av salget sitt. We gotta fight the power!

Ralph Lauren og Lacoste er livredde for å miste overkroppsmarkedet sitt.

950,s s a p al Festiv 60,6 t n e Stud

stemme 18.-22.09.2013 Kapittel Stavanger internasjonale festival for litteratur og ytringsfrihet

stĂ¸tter Kapittel

www.kapittel.no

tenk hvis han aldri ringer...

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DEM

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

i august

Aug 14. AUGUST

RALPH MYERZ I STORSALEN INKL I INNGANG.

15. AUGUST KAJA GUNNUFSEN PÅ KNAUS.

16. AUGUST

KLUBB-PSTEREO. OST & KJEX I KLUBBEN BILLETTPRIS 90/130. SUN IN SOUND PÅ KNAUS.

17. AUGUST

KLUBB-PSTEREO. WINTERGATAN PÅ KLUBBEN BILLETTPRIS 90/130.. ALEX WINTHER PÅ KNAUS.

23. AUGUST

LIDOLIDO I STORSALEN BILLETTPRIS 180/230. SHAVING THE WEREWOLF SUPP. KALDSVETTE PÅ KNAUS.

29. AUGUST

JOHNOSSI (SE) I STORSALEN, DNB ARRANGEMENT, BILLETTPRIS 100/150

30. AUGUST

LOVELOVELOVE + VHS DREAM I KLUBBEN INKL I INNGANG. YOGUTTENE PÅ KNAUS

31. AUGUST

ALEXANDER VON MEHREN I KLUBBEN INKL I INNGANG. KLONDIKE PÅ KNAUS

BYGUIDE

KLUBB + KONSERT + BAR + MAT + SCENE + KUNST

KUNST: Stor guide ved Gustav Svihus Borgersen. S.

SCENEKUNST: Bibelfortellingene er et reservoar som kunsten kan øse av.

Tveita-gjengen er så jævlig morsomme.

– SMIL & GIFT MØTER LINN SKÅBER, S.

– ELINA BJERKAN MØTER GYRID GUNNES, S.

MÅNEDENS FOTO

FOTO KLAUS SKRUDLAND Well my time went so quickly, I went lickety-splickly out to my old ‘55 As I drove away slowly, feeling so holy, God knows, I was feeling alive. Now the sun’s coming up, I’m riding with Lady Luck, freeway cars and trucks, Stars beginning to fade, and I lead the parade Just a-wishing I’d stayed a little longer, Oh, Lord, let me tell you that the feeling’s getting stronger. – Tom Waits, Ol’ 55, 1973

8/2013

UTELIV MÅNEDENS BAR: BLÆST Solsiden Etter et særdeles diskutabelt vedtak fra skjenkekontrollen, måtte Blæst holde kranene tørre i to uker midt i den gjeveste utepilssesongen nå i sommer, og vi kan konstatere at byen vår tar ett skritt i retning overformynderi. Vi kan jo for all del ikke tillate at folk har det morsomt, hva? Uansett lar ikke Blæst seg stoppe av denne knekken, og har nå kommet tilbake for fullt. Baren byr på kalde og varme cocktails og annen drikke, samt et snevert utvalg av barmat for den sultne. Arrangementer i bøttevis kan de også skilte med, blant annet det ukentlige arrangementet «33/33» på onsdager hvor nesten alt det gode i livet koster nettopp 33 kroner, med konserter og gjeste Dj’s hver kveld. Støtt opp om en av byens viktigste kulturinstitusjoner og ta turen ned til Solsiden du også. For arrangementsinfo kan du signe opp for Blæsts nyhetsbrev på e-post, eller sjekke ut www.blaest.no

Mellom Bakklandet og Solsiden, mellom mur og gammel industri, mellom der du var og dit du skal, der finner du byens bortgjemte perle

- Café Løkka.-

TIL STUDENTENE HAR VI

OG E KK RI D PÅ R SE I PR T N E D U ST 10% PÅ ALLE BURGERE :)

TOPP 3 KLUBBEVENT: SUPA FEIRER ÅTTE ÅR! FreQ Nasty + Big Bank Hank Brukbar/SUPA Fredag 8. august Tro det eller ei, men SUPA har nå altså eksistert i åtte år, og det fortjener en feiring til gangs. For å varme opp gulvet, har de nappet tak i eksil-australieren Big Bank Hank, og om stemninga blir noe i nærheten av forrige gang han spilte der nede, blir det en oppvarming du ikke vil gå glipp av. Etter denne festkaramellen, vil altså FreQ Nasty fra New Zealand ta over spillerne, og denne mannen har en merittliste om overgår enhver Dj/Produsents fantasier. Med samarbeid med blant annet Fatboy Slim, Kelis, Roots Manuva, Santigold og en rekke videoar-

1 1

tister, har han turnert verdens festivaler og klubber og satt sitt merke på moderne klubbing og vist oss alle hvordan det skal gjøres. Her kan du forvente

deg en kveld med tungt fokus på bass og sjangre som 808 trap music, post-dubstep, break beat og glitch-hop. CC: gratis før kl 23:00; 60,- etter.

RAW JUICE PRES.: TRIPPY TURTLE Brukbar/SUPA // Fredag 24. August Fredag 24. august fortsetter Raw Juice 4-års jubileet ved å invitere med seg selveste Trippy Turtle. Den mystiske skilpadden har tatt internett og dansegulv med storm det siste halvåret. Med sine kule remixer av Ginuwine, Justin Timberlake & T-pain, har han fått velfortjent megahype blant alle jerseyclub-elskere der ute, og det er liten tvil om at han kommer til å sette fyr på dansegulvet nede på SUPA denne kvelden. I tillegg til Alex Aria og Eric Melo blir Stian fra Snap’n’Crackle med og varmer opp dansegulvet før Trippy Turtle entrer dj-booth’en. Sjekk ut www.brukbar.no for mer informasjon // Dør: 23.00 // CC: 80,-

2 1

KLUBBPSTEREO: DJ PAUL JONES Lørdag 17. august Mr. Jones er tilbake. Og som alltid med et dansegulv! Paul Jones jobber som A&R ved kanskje verdens beste plateselskap Rough Trade Records. Han startet sin musikalske karriere med sitt eget band Linoleum før han i mot slutten av nittitallet ble med i Elastica, et av Englands desidert mest populære band. Deres debutalbum ble det raskest selgende debutalbumet i England (den forrige rekorden var satt knappe sju måneder tidligere, av Oasis’ Definitely Maybe.) I snart åtte år har han jobbet som A&R for Rough Trade og står blant annet bak signeringer av band som Warpaint og Howler. Bak spakene leverer Paul gitarbasert rock, derav veldig mye britisk. Er du glad i band som The Libertines, Blur, Elastica, Blondie, The Strokes, Ride, The Stone Roses osv, lover vi deg en kjempekveld! Det funker som fjell å danse til også, vi har nemlig sett ham levere varene før. Dør: 00.00 //CC: Gratis for medlemmer av Blæst eller med Pstereo-bånd, 80,- for alle andre.

3 1

Åpningstider Café Løkka: Mandag til lørdag 11:00 - 01:00 Søndag 13:00 - 24:00

Café Løkka, Dokkgata 8, 7014 Trondheim Telefon: 40 00 09 74 Epost: post@cafelokka.no 34

8/2013

UTELIV TOPP 3 KONSERT:

PSTEREOFESTIVALEN 16.-17. august // Marinen Denne månedens konsertguide kommer ikke overraskende til å være særs farget av årets begivenhet i Trondheim, nemlig den kjære musikkfestivalen nede på byens vakreste grønne lunge, nemlig marinen. Har du ikke skaffet deg pass ennå, så er det bare å få ut fingeren, for dette kan man som trønder rett og slett ikke gå glipp av. Enten du er svak for drømmete shoegaze eller rølpete støyrock, så har Pstereo noe å tilby nettopp deg. Er du glad i trøndersk rock kan se fram til et heftig liveshow når Motorpsycho framfører hele «Blissard», en begivenhet det kommer til å gå gjetord om. Er britisk grime mer din kopp te, bør du innfinne deg foran hovedscenen for konserten før Motorpsycho, når Storbritannias store grime-sønn inntar scenen. Dizzee Rascal har fylt opp arenaer før, så her blir det trangt om plassen. Men det er mer! THE XX stopper bare én gang i Norge i sommer. Hvor? Pstereo! Det er arguably den største bookingen festivalen har gjort noensinne. Ellers er det jo veldig mye prating om Savages fra UK og Half Moon Run fra Canada, samt naturligvis Cashmere Cat fra hjemlandet. I tillegg har pstereogutta raska med seg mannen bak internettfenomenet «Harlem Shake». Ikke hørt om sier du? La oss bare si at når den låta dropper, bør du ta fram superheltdraken, soveposen og grillvottene og danse som en forbanna tulling. Pass får du kjøpt over alt, og i Pstereoboden i Nordre gate i uka før festivalen. Mer info på www.pstereo.no.

FLY TO brisbane Fr 5.650 kr One WaY

1 1

KLUBBPSTEREO: SHINING Fredag 16. august Blæst Shining har gjennom sin drøyt ti år lange karriere vært noe helt eget i norsk musikkliv med sin ekstreme, kompromissløse og fantastiske miks av metall og jazz. De har høstet lovord, skapt begeistring og sjokkert publikum med sin ekstreme fusjon av jazz og metall. Shinings forrige album Blackjazz var definitivt ikke hverdagskost for den gjengse lokalradiolytter, men Jørgen Munkeby (Jaga Jazzist) og hans disipler fikk fantastisk mottakelse for det kompromissløse verket, både her og i resten av verden. Som ved forrige korsvei har Shining valgt å jobbe med Sean Beavan for å produsere og mikse det nye albumet One One One, som ble sluppet i april. Med arbeidsreferanser fra Nine Inch Nails, Marilyn Manson og Slayer, er det kanskje ikke så overraskende at Shining låter som det gjør … og vi trenger vel heller ikke være redd for at nyskiva blir mindre spenstig enn Blackjazz. Dør: 00.00 // CC: 250,- for medlemmer av Blæst eller med Pstereo-bånd; 300,- for hvermannsen.

15% OFF WOrking sTarTer packages 15% OFF aDVenTUre TOUrs 10% OFF WhiTsUnDaYs anD Fraser isLanD aDVenTUres

2 1

eNter Here PSTEREO-NACHSPIEL: PHOX Lørdag 17. august // Byscenen De har ikke rukket å holde på lenger enn to år, men Wisconsin-bandet Phox rocket såpass greit under årets South By South West-festival at Pstereo ikke kunne unngå å booke dem. Det sju manns sterke bandet, med den særs sjarmerende brunetten Monica Martin i front, kommer for å overbevise oss med kammerpop influert av Feist, altrock og banjo. Det er første gang de er i Norge. Lykkeligvis gikk indiekameratene også med på å gjøre en ekstrakonsert på Byscenen lørdag kveld, så du får faktisk to muligheter til å oppleve det mangfoldige livebandet! Dør: 00:15 // CC: Gratis med Pstereopass; ellers 150,-

3 1

23 31 61 00

www.statravel.NO 8/2013

AV REDAKSJONEN DERSOM DU RØYKER på en elektronisk sigarett i offentligheten – eller vaper, som det heter for kjennere – vil du antageligvis få to reaksjoner: «Er ikke det der litt gay?» og «funker det egentlig?». Svaret på begge spørsmålene er … ja. Nei, du kommer ikke til å se like kul ut som James Dean i Giganten, men det fungerer faktisk helt utmerket. Og hvem vil egentlig lene seg på amerikanske kjøretøy med skinnjakke og myse 24/7? Har du lyst til å slutte å røyke kan du sikkert tygge løs på Nicorette, men du kommer garantert til å bli utstøtt av røykemiljøet. Løsningen: e-sigaretten. Alle er ikke enige om hvorvidt e-sigaretter er 100 prosent sunt, men sikkert er det at det er omtrent tusen ganger mindre skadelig enn kreftpinner. Du tenker kanskje at e-sigaretter er produsert i Taiwan, og står stuet vekk i et støvete hjørne på Scorpius, men der tar du feil: vape-miljøet er stort og teknologien er kommet langt. Det hevdes at elektroniske sigaretter vil være en tre milliarders-industri innen 2015. Du får e-sigaretter, eller fordampere, som det heter på fagspråk, i utenkelig mange varianter: Alt fra «vanlige sigaretter» med blå «glo» til det som likner avanserte kjemisett og futuriske dildoer. E-sigaretter gir deg dessuten langt bedre ånde enn eimen av KOLS og død som siggen ofte etterlater i munnhulen din. Det er også langt flere smaker å velge mellom. Når du vaper, kan du innta nikotin med fersken-, cappuccino- og peanøttsmørsmak, ferdigblandinger med kreative navn som «Pearl Necklace» og «Agent Orange», i tillegg til klassiske sigarett-smaker. En liten hake ved det hele er at Norge har forbudt salg av dampvæsker med nikotin, så akkurat det må du bestille (lovlig) fra utlandet. Et pluss er at det er mye billigere enn å sigge. Et annet pluss er at du kan røyke akkurat hvor du vil.

NATT&DAG tester sunne sigaretter.

ELEKTRONISKE SIGARETTER: Også kalt e-sigarett, fordamper eller vaper. Et batteridrevet elektrisk apparat som simulerer tobakksrøyking. Kan brukes med eller uten nikotinvæske, og inneholder ikke skadelige stoffer fra tobakk, som for eksempel tjære. Forskningsleder Karl Erik Lund ved Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) har uttalt til NRK at han ønsker e-sigaretten velkommen i Norge. Det finnes e-sigaretter til engangsbruk,

men disse er av dårligere kvalitet enn fordampersettene med tanksystem der du kjøper påfyll av dampvæsker (også kalt e-juice) og lader med USB-kabel. Dampvæsker med nikotin kan ikke selges i Norge, men kan lovlig kjøpes fra andre EØS-land. Å drikke ren nikotinvæske er giftig, men det klarer du å unngå dersom du ikke er en idiot. Eller fem år gammel, men da bør du strengt tatt holde deg unna dette.

TURK&USA: BLEND M/NIKOTIN Fra Liberty Flights UK, 14,49 pund Smaker søt rulletobakk og gammel onkel, med hint av kanel, pepper og dadler. Smeller godt i halsen.

LIBERTY FLIGHTS: USA MIX (NIKOTINFRI) Fra friskedrag.no, 45 kr Skal etterlikne sigaretter, men smaker mer som et røykfylt eldresenter fra nittitallet. Denne burde skifte navn til «NAV», «Kommunal» eller «Alderdom».

LIBERTY FLIGHTS: GREEN TEA (NIKOTINFRI) Fra friskedrag.no, 45 kr Smaker rent, naturlig og fløyelsaktig. Som en bekk av grønt vann som sildrer nedover luftrøret. E-juicens lenestol. Klok og ettertenksom. Om Gandalf ikke røyket weed, hadde han vapet denne. Favoritt i redaksjonen.

6 36

8/2013

LIBERTY FLIGHTS: ABSINTHE M/ NIKOTIN Fra Liberty Flights UK, 4.84 pund Minner mer om ouzo enn absint, men egner seg uansett best for nachspiel. River skikkelig i halsen og har ekstra høyt nikotininnhold. Elsket og hatet (50-50) i redaksjonen.

LIBERTY FLIGHTS: PEANUT BUTTER (NIKOTINFRI) Fra Liberty Flights UK, 4.19 pund Som en salt, smøraktig sky i munnen, med ettersmak av søtt popcorn. Det er og blir et mindfuck å «røyke» peanøttsmør. Høy noveltyfaktor, men lite brukervennlig.

LIBERTY FLIGHTS: CAPPUCCINO M/ NIKOTIN Fra Liberty Flights UK, 4.85 pund E-juice med kaffesmak pleier å være godt, men denne minner mer om Tine Iskaffe enn Tim Wendelboecappuccino. Ettersmak av kastanjer og nøtter. Svakere hit i halsen enn de andre juicene med nikotin. Litt intetsigende.

LIBERTY FLIGHTS: WINSTON M/ NIKOTIN Fra Liberty Flights UK, 4.85 pund Maskulin og viril sjørøversmak, som skapt for fyll, whisky og rom. På-byen-favoritt.

T-JUICE: HIGH VOLTAGE (NIKOTINFRI) Fra vaper.no, 59 kr En ubesluttsom smak: menthol på vei inn, kirsebær-Chupa-Chups på vei ut. Litt som å kline med en jente som har spist doc. Sprer seg som en munnspray i munnen. T-Juice har de mest smakssterke juicene.

HOUSE OF LIQUID: MINOTAUR M/NIKOTIN Fra houseofliquid.com, 25,95 pund Fyldig, elegant og klassisk sigarillo-smak som treffer godt i halsen. Denne e-juicen er modnet på eikefat i minst 30 dager og smaker deretter. Favoritt.

T-JUICE: BUBBLE GUN (NIKOTINFRI) Fra vaper.no, 59 kr Smaker som varmt tyggegummi-spytt med et hint av lipgloss anno 2002. Fin spredning i munnen. Ikke så ille som det høres ut som.

LIBERTY FLIGHTS: ENERGY KICK M/ NIKOTIN OG KOFFEIN Bestilt fra Liberty Flights UK, 3.49 pund Inneholder koffein og smaker også som Burn energidrikk, uten å være for påtrengende grunnet svak ettersmak. Skapt for menn i kontakt med sin feminine side, skumparty og smukk-i-munn-raves.

RIVA EGO EVOD E-SIGARETT STARTPAKKE 449,-, fra friskedrag.no Pakken inneholder 2 batterier 750mAh, 2 Kanger eVod BCC tanker (1.6ml) – Maskulin, stilren og uten designpretensjoner. Riva eGo eVod er e-sigaretten flest mannlige redaksjonsmedlemmer setter pris på. Muligens fordi den minner om memory ereaser-sticken i Men in Black (og implisitt om deres formative maskulinitetstenåringsår på slutten av nittitallet?). Riva eGo eVod kler dress og mørke solbriller, men er også den e-sigaretten du helst vil overrekke en nysgjerrig babe som skal ta sin første jomfrutrekk. Den føles robust, ligger godt og tungt i hånda og produserer masse deilig, fyldig damp. Fordamperhodet er, i tillegg til å være praktisk å fylle opp, laget i stål med et subtilt glassvindu som delvis skjuler innholdet. Praktisk dersom du liker å slå deg løs med neonrosa tyggigummi-e-juicer, men ikke vil at andre skal se det. Don Draper hadde valgt denne. Testens favoritt.

JOYETECH EROLL KIT 429,-, vaper.no Inneholder 2 fordamperhoder , 2 batterier og 3 tankpatroner, USB-ladekabel og adapter for lading med strømuttak i vegg. – Det er liten tvil om at produsentene bak denne e-sigaretten har tenkt Apple. Ladeboksen er som snytt ut av nesa til en iPhone. Det er overraskende at de ikke bare har kalt produktet «iRoll». eRoll-en er den eneste sigarett-etterlikningen i testen, den siste nyvinningen blant de såkalte Cigarette-Size-settene fra Joyetech, og vil for de Kent- og Davidoff-røykende bli den mest glidende overgangen fra kreft til damp. eRollen holder til 2030 trekk, før du må lade den i ladeboksen.

Ladeboksen har en batterikapasitet på 1000mAh, som holder til omtrent en hel dags damping. eRoll-en er liten og nett og produserer litt mindre damp enn de større fordampersettene, men veier opp med å være den klart mest elegante. Du kan vippe eRoll-en mellom fingrene som en vanlig sigarett, og den gir deg en langt bedre look enn røyke-på-fløyte-stilen som du gjerne får av tyngre fordampere med knapp. Den blå «gloen» sørger for et kledelig futuristisk uttrykk, og eRollen fungerer garantert kontaktskapende dersom du står blant vanlige, dødelige siggere i røykebakgården på Fisk&Vilt. Hadde Beatrix Kiddo røyket elektronisk, hadde hun puffet på denne mens hun rånet rundt i Pussy Wagon.

RIVA EGO VISION CE4 750MAH E-SIGARETT STARTPAKKE 349,-, fra friskedrag.no (føres også hos vaper.no) 2x Riva 750 mAh batteri (fås i sort og stål), 2x CE4-tanker, 1x USB lader, 1x Vegglader, 1x nåltuppflaske, 1x Gaveeske – Utseendemessig minner Riva eGo Vision mest om en avansert penn. Den selges som et start-kit for nybegynnere, og lever opp til ryktet: den er lett å bruke, trekket er akseptabelt, og det er enkelt å fylle på e-juice i fordamperhodet (settet inkluderer også en nåltuppflaske for deg som er klønete med hendene). Riva eGo Vision finnes i rødt, stål og sort, men kommer uten ladeboks/etui. Dette er ikke noe du flotter deg med på byen, men en behagelig, enkel og nøytral e-sigg du kan dampe på hjemme foran tv-en. Som en e-siggenes Adidas-slippers.

KANGERTECH E-SMART KIT 449,-, fra vaper.no 2 batterier 320mAh, 2 tankpratoner, USB-lade-kabel, adapter for lading med strømuttak i vegg. – Rød. Veldig rød. Produsentene har åpenbart lagt vekt på «dezign», men det slår dessverre helt feil ut. Den røde Kangertech E-smart

KANGER PROTANK GLASS KIT BRUKT SAMMEN MED JOYETECH EGO TWIST BATTERI 1000MAH 159,- + 219,-, fra friskedrag.no Kanger protank Glass kit kommer med tank, 2 stk 1,8 ohm coil, sokkel, boks Batteriet kommer med USB-lader – Denne e-sigaretten leder tankene til et medisinsk redskap av gynekologisk art eller en tåteflaske fra fremtiden. Med andre ord ikke den mest subtile e-sigaretten du kan ta med deg ut i offentligheten. Fordamperhodet Kanger protank Glass kit er laget av det slitesterke materialet pyrex-glass, som er det samme som benyttes av kjemikere på laboratorier, og det hele oser av profesjonalitet. Spørsmålet er om du har lyst til å se ut som du er en profesjonell vaper (med det eventuelle imaget det fører med seg). Tanken rommer hele 2,4 ml. e-juice, trekket er godt, men tanken viser seg å være lunefull: Noen ganger funker den, andre ganger ikke. Her har vi parret Kanger-tanken med en Joyetech eGo Twist Batteri 1000mAh, som er et kraftig batteri (holder cirka én dag før det må lades) der du trinnløst kan regulere volten fra 3,2-4,8, slik at du kan tilpasse smak og dampproduksjonen ut fra personlige preferanser og type e-juice. Det beste – men også største - batteriet i testen. Et produkt for vape-kjennere og vape-nerder.

gir redaksjonen assosiasjoner til hotell Grims Grenkas tidlige 2000-talls-interiør: minimalistisk rødt interiør på tung palisander, grå Bang & Olufsen-TVer, kompliserte drinker og lounge-house. En anakronisme i 2013 og selvbevisst på feil måte. Ingen i redaksjonen ønsker å bli sett offentlig med denne e-sigaretten,

men antar at den ser langt bedre ut i sort eller hvitt. Batteriet er dekket i rødlakkert metall, som på en termos, og tankpatronen er i rødlig glass, som er litt kjipt hvis du har fylt på grønn eller brun dampvæske. Når det kommer til funksjonalitet, skårer Kangertech-en derimot langt bedre.

GREENCIG G120 CIGAR KIT 499,-, fra vaper.no 2 tankpatroner, USB-kabel – Dette er for deg som vil se ut som en nyrik russisk mafioso uten å pådra deg kreft. GreenCig G120 Cigar Kit kommer i en brun «sigarboks» med nylonfløyel, med påskriften «Cigars for men», som for å understreke at du IKKE ser ut som en tulling selv om du patter på en elektronisk cigar . GreenCig Cigar-en kan fylles med nikotin-

Størrelsen er perfekt, den ligger lett og hendig mellom fingrene dine mens du trykker inn en knapp når du inhalerer, og den produserer rikelig med damp. Dersom du ikke bryr deg om personlig image, eller bare liker å holde deg hjemme, så er Kangertech E-smart en perfekt e-sigg for deg.

væske med sigarsmak, noe vi dessverre ikke hadde tilgang på, og da opplevdes den først og fremst som om en litt for tjukk og tung e-sigarett med overraskende svakt trekk. Du må suge hardt for å få en middels brukbar mengde damp i lungene. Munnstykket blir dessuten vått og klissete som på en ekte sigar, og det virker en smule uhygienisk ettersom du skal kunne bruke e-sigaren hundrevis av ganger. En litt artig og ubrukelig sak, som vi tror du blir fort lei av etter at den første novelty-iveren legger seg. 8/2013

I Seoul må du knive deg opp og frem. Bokstavelig talt. TEKST/FOTO DANBY CHOI VI BEFINNER OSS i Gangnam. Tysklandimporterte biler suser forbi langs firefeltsveiene og splitter distriktets høyblokker i to. Dette er et av populærmusikkens viktigste sentra, du bare vet det ikke ennå. Sør-Korea har nemlig verdens nest største film- og musikkindustri, «Hallyu», og det er ikke Psy alene som står for det. Både til høyre og venstre for oss strekker konkurrerende underholdningshus som YG Entertainment, SM Entertainment og JYP Entertainment seg mot himmelen, som alle står bak koreanske popstjerner som 2NE1, BigBang, SNSD, Wondergirls og ikke minst Psy. Det eksklusive distriktet huser arbeidsplasser til flere hundre tusen mennesker, hjemmene til en halv million innbyggere, shoppinggater med mange millioner besøkende og spisesteder til hver og en av dem. Og sist, men ikke minst: over fem hundre skjønnhetsklinikker. Dette er nabolaget med

8/2013

den tetteste forekomsten av plastiske kirurger i landet der det gjøres flest kosmetiske inngrep i verden. VI ER PÅ VEI opp til niende etasje i Gangnam-gil for å besøke Jang Hyuk Lee, plastisk kirurg ved PS Beauty Clinic. – Oso oseyo! Fem ansiktssymmetriske kvinner ønsker oss velkommen i kor. De kaller meg Journalisten og trekker smilebåndene litt for langt ut i ansiktet. Veggene er gulltapetserte. Vi har en avtale med Doktor Lee som nå er opptatt med en pasient. – Han kommer snart. Har du spist lunsj? spør en av damene. Jeg takker pent nei og setter meg i skinnsofaen og venter. På veggene henger innrammede før- og etter-bilder av vellykkede operasjoner. De fem kvinnene styrer med hvert sitt. De er alle lyse i huden, med store øyne og rette neser. Er de født med dette utseendet? Jeg tviler. Har noen av dere vært under kniven selv? De ler i samme tone og peker mot kvin-

nen jeg allerede hadde utpekt som penest. Hun nikker. En av fem i Seoul har gjort ett eller flere kosmetiske inngrep. DET ER POPULÆRKULTUREN som holder liv i industrien. I 2010 ble det gjort 770.000 kosmetiske inngrep i Gangnam. Etter en bratt kultureksportskurve, er halvøya blitt et turistmål for folk fra hele verden. Hoteller popper opp i området med tilbudspakker kalt «The Gangnam Style», men hugges raskt ned igjen i møte med copyright-loven. I pakken er det gjerne iberegnet en ansiktsoperasjon. Seoul har lenge vært en medisinsk hovedstad, og ifølge BBC er medisinske årsaker én av de fem viktigste grunnene turister har for å besøke den sør-koreanske hovedstaden. Denne turismen til Seoul har tidoblet seg de siste seks årene. Dersom kurven fortsetter å stige like bratt, vil flere enn 200.000 turister reise til Seoul i 2015 for å få «fikset på noe». Kirurgene er dyktigere, operasjonene mer avanserte og prisene lavere enn i andre deler av verden, og det holdes ikke hemmelig i Gangnam: Plastikk-industrien regjerer Gangnams store metrostasjon og undergrunnshoppingsentra med billboards og bannere.

– Danby-nim! Kirurgen bukker og ønsker meg velkommen. En kvinne ligger fortsatt på operasjonsbenken, hun har akkurat gjennomgått en av de mindre neseoperasjonene. Jeg får bare et raskt overblikk før kirurgen fører meg inn i et sideliggende rom, mens de fem kvinnene bretter teppet av pasienten. Er hun ferdig nå? – Ja, nå skal assistentene mine bare tørke litt blod og vekke henne, så skal vi presentere henne for speilet, sier Dr. Lee. Hvordan pleier reaksjonene fra pasientene å være? – Heldigvis er det stort sett bare positive reaksjoner, og det er noe av det mest motiverende i min jobb. Men det kan skje enhver kirurg at det kommer inn en klage. Men da ofte i etterkant. Det finnes ingen svar i plastisk kirurgi, forteller kirurgen. Gjennom veggen kan vi høre at kvinnen har våknet. Hun snakker høyt etter å ha ligget bedøvet i flere timer. – Det blir bedre, sier en annen stemme. – Ansiktet er veldig hovent akkurat nå, men du skal få legge deg og slappe av i et par

timer, fortsetter hun mens de går forbi vårt rom, assistenten nærmest bærende på pasienten. ET TYDELIG SKJØNNHETSIDEAL er utbredt blant koreansk ungdom. Det kan oppsummeres i én setning. Ifølge Dr. Lee er det et ansikt med store øyne, høy nese og et lite fjes – og det gjelder både for menn og kvinner. Hvilken type operasjon er mest etterspurt? – Uten tvil «double eyelid surgery», svarer kirurgen. – I vesten er alle født med doble øyelokk (at øyelokket har en fold som beveger seg når man blunker, red.anm.), men halvparten av koreanerne har enkle øyelokk (ingen fold, red. anm.). Operasjonen er veldig enkel og billig, så mange velger å gjøre dette inngrepet. Dobbel øyelokk-kirurgi koster mellom fem og åtte tusen norske kroner i Seoul, og er en av de mindre ansiktsinngrepene du kan gjøre, men skalpellet er fortsatt med. Det skjæres og omplasseres hud for det som utgjør cirka en halv månedslønn for en arbeidende koreaner. Det høres kanskje mye ut, men kjøpekraften i Sør-Korea er i realiteten sterkere enn i Norge. En koreaner får mer for en vanlig årslønn i Korea enn det vi er vant til, når man trekker fra den gjennomsnittlige skatten og avgiftene. Vil koreanere se ut som europeerne? – Det vil jeg ikke si. Det er det sjeldne ved doble øyelokk hos koreanerne som gjør det ettertraktet. Doble øyelokk har vært et symbol på vakre øyne hos koreanere i tusenvis av år, sier Dr. Lee.

Men synes du ikke at det er litt trist at alle ønsker å se like ut? – Jo, og vi kirurger tar det svært alvorlig. Vi er blitt enige om å ikke ta bort ansiktenes karakteristiske kjennetegn, selv om noen selvsagt gjør det. Vi kan få noen til å bli seende prikk lik ut som en annen person dersom vi vil. Men vi forsøker å bevare identiteten til pasienten, samtidig som vi endrer utseendet mot noe vakrere, forklarer han. PÅ NETTET FLORERER det en kollasj av årets Miss Korea-finalister. Gif-animasjonen viser hvordan samtlige av missene ligner hverandre på en prikk – bare frisyrene endres fra bilde til bilde. Tror du de koreanske missene har operert seg med et ønske om å få et ansikt med store øyne, høy nese og lite fjes? Han ler. – Jeg har sett den der jeg også. Jeg er ikke enig i at de ligner, men så er jeg jo trent til å se det unike i hvert ansikt. Miss Korea representerer det skjønnhetsidealet vi har i samfunnet fra før, så når de stemmes frem av et panel så er det vel ikke så rart at de ligner? Hadde missekandidatene gjennomført operasjoner så hadde ryktene spredd seg ganske fort – i hvert fall til meg. De nye kirurgene har satt eksport av plastisk kirurgi på samme liste som koreansk teknologi, elektronikk og biler. – De sier at koreanerne er dyktige i kosmetisk kirurgi fordi vi er så flinke med spisepinner i metall, sier kirurgen og ler.

De aller fleste ansiktsoperasjonene i verden gjøres i Seoul.

Dr. Lee forklarer at et vanlig legeyrke er dårligere betalt enn å være privat klinikkeier når etterspørselen er så stor som den er i dag. Gullet på brillene og smykkene rundt halsen hans taler sitt. PLASTISK KIRURGI HAR eksistert i SørKorea siden sekstitallet, men det er først det siste tiåret det har blitt virkelig populært. – Økonomien har skutt til værs, og den store popkulturen handler så mye om shopping og det å se pen ut, forklarer Dr. Lee. Men har alle råd til det? – Det har nesten blitt et must. Det er i hvert fall på vei til å bli det. Så folk sparer i månedsvis. Dr. Lee hevder den teknologiske utviklingen innen kosmetisk kirurgi har kommet lengst i den sørkoreanske industrien, og at utviklingen vil fortsette å gå raskt. – Snart tror jeg vi vil kunne endre på genene, og da trenger man ikke meg lenger, sier han og smiler mildt. EN AV ASSISTENTENE kommer inn. Hun fører oss inn til pasienten, som ligger alene i en seng. Det eneste innslaget av hvitt i rommet er frakken assistent har på seg, veggene er sorte med stikk av gull. Det er flere speil og en stor, sort skinnsofa for besøkende.

Pasienten virker døsig, men jeg tillater meg å stille et spørsmål. Gratulerer så mye! Er du fornøyd? – Absolutt. Jeg er litt hoven i ansiktet, men jeg ser at nesa har blitt smalere, snøvler hun. Pasienten har vært gjennom det kirurgen kaller en mindre operasjon, men som innebærer skjæring i nesebrusken for å gjøre den smalere og spissere. – Jeg var klar over at det alltid er en risiko knyttet til plastiske inngrep, og du vet aldri hvordan resultatet blir. Men nå er jeg glad for at jeg turte, sier hun. Pasienten mener hun lenge har vært plaget når hun har sett seg selv i speilet. Opplever du at det er et sterkt skjønnhetspress? – Ja, selvsagt er jeg påvirket av popstjerner på TV- og dataskjermer. Samtidig forstår alle innerst inne at ikke alle kan være pene. Jeg gjorde dette aller mest for meg selv, jeg var så lei av å hate å se meg selv i speilet fordi nesa mi stod der, forklarer hun. Hun titter på seg selv i et håndholdt speil. Nå vil hun anbefale kosmetiske inngrep til andre i samme situasjon. –En fysisk endring gjør svært mye for en, psykisk også. Det er som å fjerne en svulst. 8/2013

MOTE

Bekymret?

Kate Moss skapte en klassiker som siden har definert snart ti år med festivaltrender. TEKST FRIDE HERFJORD FESTIVALMOTE: DET irrasjonelle behovet for å kle seg opp i sine mest trendy og kule klær, til tross for vissheten om at man mest sannsynlig ender kvelden gjennomtrukket i øl, søle og svette. Som gatemotefotograf har det vært umulig ikke å legge merke til den imponerende mengden av stilbevisste, gjennomførte antrekk i folkehavet under årets festivalsesong. Sommerens heteste 90-tallsreferanser og sporty trender mikses ubesværet med tidløs rocka og bohemsk festivalstil, i tillegg til at statementplagg som tigergenseren fra Kenzo og den lange Raya-cardiganen fra Acne – begge verdt minst like mye som festivalbilletten – tydeligvis er viktigere å vise frem enn å få med seg like ren og pen hjem. MAN KOMMER IKKE unna at festivaler, i tillegg til god musikk og lange øl- og dokøer, også er et samlingspunkt for de unge og oppdaterte. Spesielt tydelig er dette på byfestivaler (kremt: Øya) der muligheten til å dra hjem til dusj og klesskap, i stedet for klamme telt åpner for enda større bevissthet rundt festivalantrekket. Man kler seg moteriktig, ikke nødvendigvis for å bli lagt merke til eller skille seg ut, men heller for å uttrykke en slags tilhørighet til likesinnede, hippe festivalgjengere som også legger litt prestisje i øvelsen det er å gå på festival. Hvorfor har dette overhodet blitt en greie, spør jeg en venninne på Roskildefestivalen. Svaret kommer kort og kontant: – Kate Moss. DET ER INGEN tvil om at Kate Moss revolusjonerte festivalmoten da hun i 2005 rocka Glastonbury med sine nå ikoniske lange støvler og korte, korte denimshorts. Med dette skapte hun en klassiker som siden har definert snart ti år med festivaltrender. Og plutselig ble det viktig å være trendy på festival. I dag er «Slik får du årets festival-

1 TOR tilbyr gratis samtaler til deg som er bekymret for din bruk av rusmidler. Gjør en avtale i dag.

Tlf.: 480 99 100

www.trondheim.kommune.no/TOR

8/2013

stil» fast inventar i alle tabloider og magasiner så fort juni nærmer seg, og festivalbloggere, gatemotefotografer, journalister og trendspottere sendes til festivaler verden rundt for å fremheve de best kledde festivalgjestene og å ta pulsen på nye motebevegelser. VÅR EGEN PSTEREOFESTIVAL er intet unntak, og er siden oppstarten i 2007 blitt et samlingspunkt for noe av det beste trøndersk uteliv, folkeliv og moteliv har å by på. Vi omfavner festivalmoten på vår egen bartebymåte: Litt flere skinnjakker, litt færre Woodstockreferanser og ganske få pyntedokker. Også her tar vi fram denimshorts og lange støvler når det begynner å nærme seg 16. august, dog gjerne med strømpebukse under på grunn av, du vet, trøndersommeren. Årets 90-talls- og grungeinspirerte magetopper, lange bomullsskjørt og mønstrete og rutete skjorter er en festivaltrend som passer godt til Pstereofestivalens rocka og tilbakelente image, og kan gjerne kombineres og brytes opp med en sporty bomberjakke eller fargerike sneakers. Det er også på festival det er lov til å eksperimentere og ta den helt ut, og bruke den fantastiske hatten, den psykedeliske t-skjorta eller det matchende over- og underdelsettet du ikke tør å gå med til vanlig. HUSK ALLIKEVEL Å være litt gatesmart og hør på hva mora di sier, for hun har sannsynligvis vært ute en sommernatt før. Veska skal aldri være større enn at du kan danse uten å tenke på den, velg vekk kjolen som ikke kan vaskes, og la for guds skyld de høye hælene bli hjemme. Et par kule solbriller vil alltid være din beste venn, festival er en unntakstilstand der det både er tillatt og egentlig litt kult å knyte jakka rundt hoftene, og ikke tenk så mye på hvordan sminken ser ut. Ja, den er mest sannsynlig gnidd utover, men etter et par øl er du fin nok uansett.

Og var det ikke egentlig musikken man kom for?

Med lange støvler og korte denimshorts redefinerte hun Glastonbury i 2005.

EIRIK SVENSEN F S F L IP

CHRISTIAN FARSTAD

FREDRIK AUSTBØ

JAN HENRIK KONGSTEIN

EIRIK BALLO

FREDRIK NÆRLAND

KARSTEN KLEPPAN

EIRIK SVENSEN

GABRIEL ENGELKE

KIM OTTERMO

MICHAEL SOMMER

SEBASTIAN RAFEN

STU GRAHAM

NAVID NAVID

STEFFEN AUSTERHEIM

F O T O : L A R S G A R TÅ

KUPONG

-100KR

AMANDA BERGEN BUSKERUD KRISTIANSAND KVADRAT LAGUNEN OSLO CITY

RABATT PÅ ALLE* SKO

FÅ 100 KR RABATT PÅ SOMMERENS SKONYHETER! *GJELDER IKKE SALGSVARER GYLDIG T.O.M. 15/9-13 KUN GYLDIG VED FREMVISNING AV KUPONG (KLIPP UT)

RABATTKODE PÅ SESSION.NO: SKO100

472 02 064 472 02 052 472 02 068 472 02 059 472 02 051 472 02 069 472 02 056

SARPSBORG SKIEN STAVANGER STRØMMEN WEBSHOP ÅLESUND

FACEBOOK.COM/SESSION88 / VIMEO.COM/SESSION88 / TWITTER.COM/SESSION88 INSTAGRAM @ SESSION1988 / WWW.SESSION.NO / SESSION88.TUMBLR.COM

Vi flytter til dobbelt så store lokaler på Arkaden (Karl Johan nr. 5-7) 12. September!

472 02 065 472 02 061 472 02 050 472 02 057 472 02 060 472 02 066

HÅVARD HOMSTVEDT MALERIER OG PAPIRARBEIDER Vi ønsker velkommen til Håvard Homstvedts andre separatutstilling i hjembyen TORSDAG DEN 5. SEPTEMBER KL. 19

GALLERI ISMENE

WWW.ISMENE.NO ILEVOLDEN 34 TRONDHEIM MAN-FRE:9-17 • LØR: 11-14 • SØN: 12-15

KUNST HELEN PETTS (+ NYMUSIKK TRONDHEIM) 22.08 – 27.09 Trøndelag Senter for Samtidskunst, Fjordgata 11 «Creator of Merz» står det visstnok på gravsteinen til tyske Kurt Scwitters, en av mellomkrigstidens mest aparte kunstnernavn. Historien om Schwitters og hans Merzkunst – seinest aktualisert her til lands av serieskaperen Lars Fiske i storverket Kanon – er i grunnen ganske bedriten: Dadaistene holdt ham utenfor det gode selskap, han levde i 1930- og 40-årene nærmest som en utstøtt i eksil på den norske landsbygda mens hans kanskje fremste skaperverk, den omfattende installasjonen Merzbau i Hannover, ble bombet sønder og sammen i 1943. De største verkene han laget her til lands brant dessuten ned eller ble glemt. Videoverket som britiske Helen Petts viser på Trøndelag Senter for Samtidskunst, har Schwitters’ reise fra Tyskland til Norge som forelegg. Tittelen «Throw them up and let them sing» er visstnok et sitat fra Schwitters, noe han sa på spørsmål om hvordan han arbeidet. Når Petts i denne omgang viser sitt verk i samarbeid med NyMusikk Trondheim, loves det attpåtil improvisert musikk fremført på blant annet sykkelhjul og hardingfele. Det er ergo ønskelig at resultatet blir like herlig vindskeivt og sammenrasket som Schwitters’ egen Merz.

PÅL JOMÅS – «STOLEN VANCOUVER POSTER SERIES» 23.08 – 01.09 // Babel Visningsrom for Kunst, Mellomveien 4 På samme måte som maleriet liksom er kausalkoplet til naturlandskapet, er bylandskapet, tilsynelatende tilsvarende, å regne som fotografiets nesten perfekte motivmatch. Helt siden Eugène Atget trasket rundt i Paris’ gater for drøye hundre år siden og knipset tusenvis av cityscapes og bydetaljer, har den fotografiske flanøren vært å regne som en selvsagthet. Tekstbrokker og løsrevne statements fra Vancouvers plakatmosaikk later til å være Jomås’ råmateriale i utstillingen «Stolen Vancouver Poster Series», bestående av verk som for øvrig er vist i Tromsø Kunstforening tidligere i år.

KURT JOHANNESSEN «OM DET INNARSTE» 29.08 – 22.09 Trondhjems Kunstforening, Bispegata 9a Kurt Johannessen ruver i det norske performancelandskapet. Derom bør det ikke herske noen tvil. Bøkene hans – hvis umiddelbare naivistiske enkelhet inviterer til en til tider svimlende språklig tankegymnastikk – må

det vel også sies at er blitt viet en god del oppmerksomhet de seinere årene. «Om det innarste» er en ny illustrert bok i svart/hvitt fra Johannessen (det er uvisst hvordan denne skal «stilles ut» i Kunstforeningens lokaler) og på åpningsdagen lokkes det – skal vi tro kunstnerens egen hjemmeside – med performance fra mannen selv. Det er ikke utenkelig at dette blir å regne som et høydepunkt

for Trondhjems Kunstforening i år. Når man først er i nærheten, kan det forøvrig være verd å stikke innom Trondheim Kunstmuseums sommerutstilling Lips Painted Red i nabohuset …

KUNST: GUSTAV SVIHUS BORGERSEN

8/2013

SCENEKUNST BEDRAG Trøndelag teater Fra 31. august Tidligere i år turnerte halve Halvbroren-besetningen Norge med Riksteatrets oppsetning av et av Harold Pinters største verker: Bedrag. I Trøndelag teaters versjon er rollen som Emma tatt fra Agnes Kittelsen og gitt til den noe eldre Wenche Strømdal, og i regissørstolen sitter ikke lenger Halvbroren-regissør Per-Olav Sørensen, men skuespiller Øyvind Brandtzæg. Stikkordene er riktignok de samme gamle: Utroskap, trekantdrama, løgner, bedrag og selvbedrag. Pinters verk begynner der det egentlig slutter: med avslutningen av et sidesprang. Vi føres deretter bakover i tid til sidesprangets opprinnelse og det uløselige nettet av løgner det fører med seg. I de øvrige rollene, som Emmas ektemann Robert og hans beste kamerat (og hennes elsker) finner vi Jan Frostad og Jan Erik Berntsen. Det er med andre ord duket for en noe modnere variant av Riksteatrets oppsetning, og det skal en ikke kimse av. For det er overveiende sannsynlig at de eldste fortsatt er eldst.

Foto: GT Neergardt

EN MEDTSÅMMÅRNATTS DRØM Rabarbrateatret Brubakken 12 2.-11. august Denne teatermåneden hviler utvilsomt på nevnte regissør Øyvind Brandtzægs skuldre. Ikke bare står han for regien i Bedrag, men også Rabarbrateatrets «En medtsåmmårnatts drøm» på Brubakken. Forestillingen, som er basert på Hans-Magnus

Ystgaards versjon av William Shakespears «En midtsommernatts drøm», gjendiktet på sparbumål, er en reprise på fjorårets suksess. Fjorårets oppsetning ble belønnet med Adresseavisens Ut-Awards og de har nå utvidet antall billetter fra 1300 til 2000. Det er med andre ord gode sjanser for å få med seg forestillingen som ifølge regissøren er et »overflødighets-

horn av artigheter og skjønnhet med en historie som spriker til alle kanter.» Som publikum loves vi et møte med et mangfold av forskjellige teaterstiler i den nærmest gjengrodde bakgården på Bakklandet. I skjæringspunktet mellom revy, drama, komedie og farse vil alle de tyve skuespillerne i forestillingen få utfolde seg innenfor løse versjoner av Shakespeares rammer.

BASTARD Teaterhuset Avant Garden 9.-14. september www.avantgarden.no/bastard Der Teaterhuset Avant Garden tidligere har hatt to alternerende festivaler – Bastard for internasjonal og nyskapende scenekunst, og Den Unge Garde for scenekunst for barn og unge, slås disse nå sammen til en årlig festival: Bastard – Trondheim internasjonale scenekunstfestival. Teaterhuset Avant Garden tar derfor sikte på å kombinere scenekunstprogram for både barn og voksne, og det gjennom hovedtemaet «å bli kjent med seg selv gjennom Den andres forskjellighet». Bakgrunnen for temavalget ligger i at teatret mener at det etter 22. juli er maktpåliggende å skape muligheter for at to ulike perspektiver kan møtes, også i kunsten. Derfor vil både voksne

8/2013

og barn utgjøre publikum på flere av forestillingene. I den forbindelse vil det også bli arrangert et faglig program der det vil stilles spørsmål ved hvorvidt kunst kan være en arena for åpenhet, dialog og toleranse. Festivalen går riktignok ikke av stabelen før i starten av neste måned, men da det ligger svært tett opp mot vår neste lanseringsdato, er det bare rett og rimelig at vi gjør våre lesere oppmerksomme på et av teatersesongens definitive høydepunkter i god tid, slik at billetter kan skaffes i tide. (Og, la oss være ærlige: Det skjer virkelig ikke nok på scenekunstfronten i Trondheim denne måneden til å fylle en hel guide.)

SCENEKUNST: SARA HAMMER

Premiere på Hovedscenen 7. september man - fre 19.30, lør 18 Regi og koreografi Scenografi Kostymer Koreografi Lysdesign Komponist

Marit Moum Aune Even Børsum Ingrid Nylander Arne Fagerholt Eivind Myren Edvard Grieg

Musikken er innspilt av Trondheim Symfoniorkester under ledelse av Eivind Aadland Medvirkende: Peer Gynt, den gamle Peer Gynt, den unge Mor Åse

av Henrik Ibsen

Terje Strømdahl Espen Klouman Høiner Janne Kokkin

Ingrid Bergstrøm, Mads Bones, Silje Lundblad, Olve Løseth, Helle Ottesen, Renate Reinsve, Kingsford Siayor og Trond-Ove Skrødal

Følg oss på Facebook og Twitter @TrondelagTeater

#peergynt

Billetter 73 80 50 00 Grupper 73 80 50 50 trondelagteater.no

8/2013

LITTERATUR I 2013 er det hundreårsjubileum for utgivelsen av Marcel Prousts første bind av På sporet av den tapte tid – ofte omtalt som en av de største mesterverkene i litteraturhistorien. I den anledning har Proust-kjenneren Karin Gundersen foretatt en språkligbearbeiding av Veien til Swann (undertittelen på det første bindet) som for første gang ble oversatt til norsk av Anne-Lisa Amadou i 1963. Karin Gundersen er også aktuell med Kunsten eller livet (Gyldendal).

Prousts På sporet av den tapte tid gjenoppstår i ny drakt i anledning hundreårsjubileet. TEKST ISABELL EL-MELHAOUI FOTO STEPHEN BUTKUS Det heter seg at Madeleine-kaken i Prousts fortelling er «verdens mest berømte kakesmuler». Kaken har blitt opphøyd og gjort til selve symbolet på den berømte, franske forfatteren. Men i Kunsten eller livet – hva Marcel Proust kan lære oss om tvetydigheten i alt som er skriver Proust-kjenneren Karin Gundersen at altfor stor respekt for Proust kan få oss til å overse at han også parodierer seg selv. I Kunsten eller livet skriver du at den første boken i På sporet av den tapte tid, altså Combray, har to begynnelser, den ene er førstesetningen som du har revidert fra den opprinnelige oversettelsen, og den andre er erindringen som utløses idet helten dypper en Madeleine-kake i te. Hvorfor to begynnelser? – Den franske førstesetningen, «Longtemps, je me suis couché de bonne heure», er litt på kanten av hva man kan tillate seg å si innenfor den franske grammatikkens lover og regler. Da mente jeg at «lenge gikk jeg tidlig til sengs» ville bli tilsvarende på norsk, i stedet for «lenge pleide jeg å gå tidlig til sengs». Den setningen er litt rar på norsk også, akkurat slik den er litt rar på fransk. Derfor problematiserer den tiden: Hva er tid,

8/2013

hvordan opplever vi den, hvordan blir den borte og hvordan finner vi den igjen? I det hele tatt er hele På sporet av den tapte tid en problematisering av tidens bevegelighet og tvetydighet. Den første begynnelsen er en ouverture. Og så er det det han kaller «mitt leggetids drama», godnatt-kysset hver kveld med moren, som er det eneste han greier å huske, fordi det var så traumatiserende og sårt. Men da han får Madeleine-kaken av moren en dag han kommer hjem og er deprimert, da kommer hele erindringsverket opp: byen Combray, omgivelsene og alle de andre menneskene rundt. Er det på grunn av det litterære grepet han gjør der, at det alltid er snakk om Madeleinekaker når det kommer til Proust? – Mange har vært inspirert av Proust, og skrevet bøker om seg selv, med utgangspunkt i sitt eget liv, og på den måten må det jo være veldig interessant å lese Proust om igjen, ettersom han var en av de første som brukte sitt eget liv veldig tydelig. Men billeddynamikken i På sporet av den tapte tid blir også utviklet fra mangetydigheten i Madeleine-kaken. Den blir utgangspunktet for hans uendelige billedskapende skriving. Det blir utviklet analogier, paralleller og kontraster som skaper forbindelseslinjer på kryss og tvers, gjennom hele dette universet og verket.

Samtidig er det en tendens at det blir forenklet når du forteller om det: Proust ja, det var han som dyppet kaken i te … Er Madeleine-kaken bare en kilde til erindring? – Proust gjør en nærmest karnevalistisk og parodierende sammenligning når han skriver i Swanns kjærlighet at Madame Verdurin ler beruset av klanmedlemmenes vitser og av fellesskapsfølelsen med dem, og at hun svaier fra side til side, likesom en fugl som har fått dyppet kjeksen sin i rødvinstoddy. Dette er det eneste stedet hvor mat dyppes i væske, ved siden av Madeleine-kaken. Det som dessuten er utgangspunktet for denne dyppingen er nattverden. Denne parallellen er en total omveltning og detronisering av to hellige ting: Madeleine-kaken, som han først har fremstilt og opphøyd som noe veldig transcendent, og som han for første gang fikk av tanten sin da han var barn, like før han skulle til messe for nettverd. Det er mesterlig og frekt gjort. Dette er Proust når han ikke bare er forfinet, men her er han på sitt råeste og avslører de verste tendensene i menneskene. Hva annet kan Proust lære oss om tvetydigheten? – Erfaringene vi har, som Proust gir mange eksempler på, vil alltid være tvetydige.

De kan både være gode og dårlige samtidig, avhengig av perspektivet. Ulykke og sorg, som vi helst vil unngå, viser seg å være tvetydige når erfaringen kan bli til glede på et annet nivå idet vi forstår sorgen. Våre erfaringer kan gjøre at vi på ett tidspunkt tolker noe på én måte, mens vi kanskje senere må snu om på det hele og tolke det omvendt. Dette fører jo da forskjellige emosjoner med seg – vi blir glade og triste om hverandre. Finnes det noe som ikke er tvetydig hos Proust? – Den gleden som aldri går tapt, er gleden ved kunnskap og erkjennelse. Det finnes ett sted der det er noe som er stabilt og utvetydig, og da er vi oppe i Prousts himmel, eller på det høyeste nivået av hans kunstteori. Det som ikke går tapt og det som alltid er stabilt er, ifølge ham, kunsten og de sannheter som kunstverket kan si. Det er kjærligheten som bedrag, og det er en sannhet. Proust er ikke veldig optimistisk, han tror ikke selv på kjærligheten. Karin Gundersen (f. 1944) er professor i fransk litteratur ved Universitetet i Oslo. Hennes bearbeidete versjon av Veien til Swann er ute nå.

Dette er Proust når han er på sitt råeste og avslører de verste tendensene i menneskene.

TEGNESERIE: TEGNESERIENS FEIL

Hollywood er inne i en sjeldent uambisiøs og konservativ periode - og alt er tegneserienes feil. TEKST AKSEL KIELLAND DEN STØRSTE KUNNGJØRINGEN som fant sted under årets Comic-Con i San Diego var at Zack Snyder skal regissere en film hvor Supermann møter Batman. Det begynner å bli en stund siden tegneserier skapte de store nyhetsoppslagene fra San Diego, men med tanke på at vi fortsatt befinner oss i superheltfilmenes æra, påvirker tegneseriene likevel i aller høyeste grad den globale populærkulturen. Jeg har lenge forsvart superheltfilmene – og da hovedsakelig Marvel Studios’ filmer – mot kritikk, ettersom shared universe-tilnærmingen til filmserier og enkeltfilmer innebærer en form for intertekstuell historiefortelling som er ny i vestlig underholdningsfilm. Imidlertid begynner det etter hvert å bli ganske deprimerende å se hva filmstudioene og filmskaperne velger å bruke denne intertekstualiteten til. Tanken om at intertekstualitet i seg selv har noen form for en egenverdi er en av de mest seiglivede mytene postmodernismen har gitt opphav til. Og i kjølvannet av den voldsomme oppvurderingen av populærkulturen som har funnet de siste tiårene, er det lett å argumentere for at intertekstualitet – i form av selvbevisste, publikumskjælende referanser – representerer en av de store trivialiserende faktorene i vår samtid. SAMTIDIG UTGJØR DEN altomfattende intertekstualiteten en av de aller mest sentrale kvalitetene ved amerikanske superhelttegne-

serier. I Marvel og DCs fiksjonsuniverser – som strekker seg over 70 år tilbake i tid – flettes figurer inn og ut av historier som fortelles på kryss og tvers av ulike serier og publikasjoner. Superhelter fødes, glemmes, og plukkes så opp igjen etter et tiår eller to i obskuritet, før de enten overeksponeres eller marginaliseres tilbake til limbo, hvorpå syklusen begynner på nytt. Hvis de da ikke altså finnes der i et eller flere nye tegneseriehefter hver måned, hvert eneste år. Det sier seg selv at når man samlebåndsproduserer tegneserier i samme volum som den amerikanske tegneserieindustrien, ender man opp med en vanvittig mengde middelmådige og dårlige arbeider. Men det som isolert sett fremstår som deprimerende trivielle og uinspirerte fortellinger reddes ofte av det faktum at de inngår i den store konteksten; deres plass i den offisielle kontinuiteten gir dem et snev av verdi som en brikke i den store overgripende fortellingen. NÅR MAN BETRAKTER de fiktive livene til tegneseriefigurer som gjennom tiår på tiår har opptrådt i flere hundretalls fortellinger, får man noe av den samme følelsen som når man studerer livene til historiske personer: I makroperspektiv fortoner ikke de mange dumme og inkompetente enkelthistoriene seg som et resultat av forlagenes profitthunger og tegneseriepublikummets bisarre luner – snarere er det som å betrakte epoker av et liv som preges av de samme tilfeldighetene og uoversiktlige konsekvensene som kjennetegner publikums egen tilværelse.

Kontinuiteten – denne store, overgripende makrofortellingen som alle super-heltenes små eventyr går opp i – er et element ved amerikanske tegneserier som er vanskelig å forstå dersom man observerer fenomenet fra sidelinjen. Flere hundrevis av middelmådige små fortellinger går opp i en høyere enhet og danner noe som – når man legger til tidsdimensjonen og følelsen av at man år ut og år inn befinner seg inni selve historien – er så stort og omfattende at det er vanskelig å få tilstrekkelig overblikk til å kvalitetsbedømme helheten. DENNE TYPEN HISTORIEFORTELING er noe amerikanske tegneserier er relativt alene om (såpeoperaer driver med noe av det samme, men de mangler den særegne distribusjonsstrukturen og de estetisk sprikende uttrykkene), og utgjør det mest misforståtte aspektet ved superheltfiksjonen. Og det er denne formen for intertekstualitet vi de siste årene har sett spor av i Marvel Studios’ filmer: Det finnes én stor fortelling som snirkler seg inn og ut av Iron Man-, Captain America-, Thor- og Avengers-filmene, og som man utvilsomt vil kunne skimte spor av i studioets kommende filmserier. Saken er imidlertid den at det ikke finnes nok penger i denne verden til å produsere tilstrekkelig mange av disse filmene til at man får den samme svimlende mengden sammenflettede historier som man finner i tegneseriene. Dette innebærer at det vi i praksis får i disse dyre blockbusterproduksjonene er banale action- og eventyrfortellinger uten noen form for dypereliggende tematikk eller metaforiske ambisjoner. Til dags dato er Christopher Nolans to siste Batman-filmer de eneste superheltfilmene

som virkelig kan sies å handle om noe mer enn hva de kostymekledte figurene på lerretet foretar seg. Selv en relativt sett vellykket film som Iron Man er når alt kommer til alt substansløst fjas som løftes av karisma, timing og et solid grunnkonsept. I SOMMER HAR man på norske kinoer kunnet se Iron Man 3, Man of Steel, R.I.P.D. og The Wolverine. De fire har det til felles at de er estetisk konvensjonelle, tematisk banale og generelt sett lite minneverdige filmer som er skreddersydd for å avstedkomme stadig flere oppfølgere. Filmatisk sett er Hollywood inne i en sjeldent uambisiøs og konservativ periode – og alt er tegneserienes feil.

PEOW STUDIO (peowstudio.com) Årets overraskelse på Oslo Comics Expo var det finfine svenske risografforlaget og -trykkeriet PEOW.

1 1

DECADENCE COMICS (decadencecomics.com) Sammen med Mould Map-gjengen er Decadence det mest interessante undergrunnstiltaket i Storbritannia. Se opp for dyr porto.

2 1

YOUTH IN DECLINE (youthindecline.com) Ryan Sands har endelig gitt forlagsdriften sin et navn – og utgitt Uno Moralez på papir.

3 1

tenk hvis han aldri ringer... Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DEM

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

8/2013

LØKKA, 23 Tjener penger – Skuldrene mine, fordi de holder haterne unna.

LIBAN, 25 Lager film – Beina mine, det er ikke noe hår på dem.

JENNIFER, 23 Butikkmedarbeider – Legs, of course!

SARAH, 23 Butikkmedarbeider – Håret mitt. Det er tjukt og langt, slik jeg vil ha det.

AV: DANBY CHOI

MIRIAM, 23 Bartender – Overkroppen. Fordi den ikke er skuffende.

ANTRON, 26 Lagerarbeider – Hjertet, for det er det jeg tenker med.

KARIANNE, 25 Jobber i Groruddalen – Rumpa mi er ganske fin.

ODA, 25 Lærer – Rumpa, for den kan jeg shake.

BREDE, 24 IT-konsulent – Kølla er jeg blitt veldig glad i.

ESPEN, 23 Student – Armene. Er det noe spørsmål?

LISA, 23 Kundekonsulent – Min aura, vel.

ERIK, 25 Platesamler og student – Leggene mine. Fordi jentene vil ha dem.

SCENEKUNST

Kunsten tilfører religionen en uro. Religion trenger denne uroen, sier presten Gyrid Gunnes. Nå har hun alliert seg med Trøndelag senter for samtidskunst. TEKST ELINE BJERKAN – SOM TENÅRING SÅ jeg «Piss Christ» av Andres Serrano, hvor han senker ulike religiøse gjenstander ned i kroppsvæsker. Fotografiet av et krusifiks nedsenket i urin gjorde enormt inntrykk på meg. Det åpnet opp for helt andre perspektiver på forholdet mellom det hellige og det allmenne enn det jeg møtte i gudstjenesten. Det satte meg på sporet av å utvikle blasfemi som et alternativt religiøst språk – et religiøst språk som har overskredet grensen mellom det som kalles hellig og det som kalles ikke-hellig. NATT&DAG møter Gunnes etter det ble klart at hun skulle vaske føttene til publikum på Trøndelag senter for samtidskunst i forbindelse med utstillingen «Å gre Guds flokete hår». Utstillingen besto av tre deler, som igjen består av dikt og gjenstander. Fotvaskingen, som det performative, bandt det hele sammen gjennom å vise at den krikken som fremkommer i diktene står i en sammenheng til det Jesus selv holdt på med. Om ikke blasfemisk, så er den i alle fall en ladet og demonstrativ handling. – Fotvaskingen er et uttrykk for overskridelse. Å flytte denne handlingen ut av gudstjenesten – hvor den hører hjemme på

skjærtorsdag i påsken – er en overskridelse av grensen mellom den religiøse riten og kunstrommet, mener Gunnes. Hva er dine erfaringer med å formidle religion gjennom kunst? – De gjenstandene jeg skal stille ut er ikke laget til utstillingen, men er et resultat av ideer jeg har stått i over mange år. Det er ideer jeg kontinuerlig lever i og med, og som jeg lar bryne seg mot livet mitt. Jeg har også skrevet boken «Hellig sårbar» (en feministisk bok som utforsker ideen om Gud som kvinne, jou. anm.). Her bruker jeg skjønnlitterære virkemidler for å beskrive møtet mellom mitt liv og kirkelig lære. Jeg opplever at dette er en mye mer spennende, åpnende og interessant måte å jobbe med teologi på enn tradisjonelle prekener. Opplever du at det er lettere å bli hørt når du bruker kunst som plattform for å vise dine ideer og ståsteder? – Kunst er en mer åpen form for kommunikasjon enn prekener eller sakprosabøker. Det gjør at folk kan relatere seg til tema med både følelser, refleksjon og erfaringen av selve rommet. Kunsten som form er heller ikke bundet til å skulle ha ett budskap eller én spesifikk mening. Den er mangetydig. Derfor opplever jeg det kunstneriske som et svært spennende medium for å bearbeide ideer.

Mange ser kanskje på kristendommen som noe absolutt, bestående av etablerte sannheter og med tradisjoner som helst bør være slik «de alltid har vært». Har du noen tanker om den rollen kunsten spiller i det å utvikle religionen, gjøre den dynamisk og utforskende? – Kunsten tilfører religionen en uro. Religion trenger denne uroen, både for å kunne være levende og ta opp i seg nye ideer og tanker fra det allmenne. Men uroen er også viktig for å kunne reflektere over hvordan religion kan være en nyttig idiot for politisk makt eller agendaer. Det er i dette perspektivet at blasfemi i europeisk historie har vært viktig: Det har vært en måte hvor kunsten har avslørt – kanskje bedre enn ord kan – problematiske allianser mellom verdslig makt og en sterk kirke. Religion og kunst har historisk sett gått hånd i hånd, men i samtidskunsten ser man sjelden åpenbare henvisninger til religion.

– Jeg opplever at samtidskunsten er mye fattigere på eksplisitte referanser til kristendommen og religion enn kunst fra tidligere tidsepoker. Det handler om at religion i mindre grad enn før er en «stor fortelling» i samfunnet som alle forholder seg til. Selv synes jeg det er uhyre spennende når samtidskunsten beskjeftiger seg med kristendommen. Hvorfor er det et mål for deg å føre disse to størrelsene sammen igjen i dagens samfunn? – Kristendommen trenger kunsten, på den måten at kunsten utfordrer hva som er sannhet. Men kunsten trenger også kristendommen: Kunsten trenger motiver, temaer, fortellinger og former som kan huse de store spørsmålene vi mennesker sliter med – kjærlighet, død, smerte, lengsel, fødsel, frihet. Bibelfortellingene og læren kan være et reservoar for slike motiver og former som kunsten kan øse av, øve motstand mot, utfordre, eller bekrefte. Jeg skiller ikke mellom det kunstneriske og det religiøse.

Fotvaskingen tok sted på Trøndelag senter for samtidskunst 28. – 31. juli. samtidskunst.no // Fjordgata 11, Trondheim.

Bibelfortellingene kan være et reservoar for motiver og former som kunsten kan øse av. 8/2013

LANSERINGSFEST:JUNI CAFÉ LØKKA // FOTO: CECILIA RIIS KJELDSEN

NESTE NATT&DAG FEST: SE NATTOGDAG.NO

241x360.pdf

2013-07-04

15:11

CMY

E G N U R O F G N I R K I INNBO + REISbEaFnkO1.RnoSeller send FORSIKRING Bestill p책 spare e i gang. m m o k 책 r fo 0 0 3 7 til 0

Tibe T:APe

THE XX , KARPE DIEM (uK) DIZZEE RAsCAL MOTORPsYCHO PERFORMs “BLIssARD” MONsTER MAgNET , DRY THE RIVER (uK)

(us)

(uK)

lydbok.pstereo.no

TRONDHEIM, MARINEN 16. Og 17. AugusT 2013 pstereo.no

MUSIKK

ANMELDELSER

KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

VG MUSIKK

Musikk til både foreplay og finale. – MATHIAS RØDAHL ANMELDER JOE, S.

Han gikk fra å være den mest lyrisk komplekse gangsteren på Jamaica, til singalongvennlig rabulist. – JØRGEN NORDENG ANMELDER VYBZ KARTEL, S.

Hårreisende dårlig.

– KARIMA FURUSETH ANMELDER ITALIENSK SALAT, S.

SKIVER

Buddy Jolly.

ALUNAGEORGE Body Music ISLAND

DROOP-E Hungry And Humble SICK WID IT/IMPORT

Lærer ikke faren din å pule Du er sønnen til noe så sjeldent som en levende legende. Som ennå er relevant og derpåtil verdens kuleste kar, en som alle som driver med hiphop i hele verden ser opp til. Du velger likevel å avstå fra å benytte deg av dette på solo-epen din ved å kalle inn et gjestevers eller tre. Du bare former coveret litt etter pappas første EP. Mr. Flamboyant. Respekt. DroopE debuterte på mikken som femåring på pappa E-40s 1993opus The Federal, og er vokst opp i Fonzarellis studio. Dette har gitt han en slags old school ballast som setter ham i en helt egen posisjon til å føre tradisjonen

videre samtidig som han trakker inn i ubesudlet terreng. En ballast resten av The New Bay-bølgen som han mer eller mindre er frivillig del av, mangler. Da vi hørte Droop-E sin «Loaded» (den gang med pappa på slep), fra den 100% Sade-samplebaserte BLVCK Diamond Life, skjønte vi at gutten hadde noe annet ved seg. Som produsent har han siden han slo gjennom med en av Hyphy-periodens ypperste øyeblikk, Messy Marvs «Get On My Hype», stått på egne ben, via haugevis av beats for både Pappa og andre storheter. Som rapper har han akkurat startet. Aldersmessig befinner Droop seg i generasjonen til New Bay-rappere som Roach Gigz og IAMSU. PostHyphygenerasjonen om du vil, og post-globalisering.

Med tanke på at vi lever i tider hvor sørstatsrappere modellerer seg etter Nas, mens østkystrappere kopierer Three Six Mafia. En verden der alt er lov. Hele denne scena er preget av utforskertrang og ei uhøytidelig innstilling. Droop-E har likevel en lekenhet som er få forunt, og selv om det til tider er seriøst, virker det hele så uanstrengt og naturlig at det aldri fremstår som alvorlig. Droop-E mikser og trikser som en svensk bartender i Rosenkrantzgate, henter fra alle avarter av hiphop, og serverer et heksebrygg som kanskje er mer spennende enn direkte nydelig. Så da skryter vi litt ekstra, og ser på det som en investering i fremtiden. Den kan nemlig fort tilhøre Droop. Jørgen Nordeng

Kieran Hebden (Four Tet) har uttalt i et intervju at fingerharpen i begynnelsen av Whitney Houstons «It’s Not Right But It’s Ok» fra tampen av nittitallet er en av hans favorittbeats. Nittitallet er gangbar mynt igjen, og Hebden er ikke den eneste som trykker en til nå tidvis ufortjent fallitterklært sjanger og dens produsenter til sitt bryst. Siden Timbaland, Neptunes og Darkchild begynte å lefle med prosjekter som ikke traff produsentspikeren på hodet i like stor grad som før, har de nå blitt – i en tid hvor ting blir kvalifisert som «throwback» over natten – en referanse å trekke frem igjen. Og nettopp dette er rammen halvdel og produsent i AlunaGeroge, George Reid, har satt for den britiske duoen med vokalist Aluna Francis. For å si ganske eksplisitt at det er nitti- og tidlig totusentall det går i, har gruppen ikke bare lagt produksjonen tett opp mot Neptunes’ (sjekk chordsa på «Outlines», aka den slappe utgaven av «Frontin’»), men også

covret nittitallsanthemen «This Is How We Do It» av Montell Jordan. AlunaGeorge er dog ikke bare slicke amerikanske parafraseringer. De har satt sitt erkebritiske avtrykk på platen og vrir det tidvis inn i garage-land («Lost&Found»). Hvis Ms. Dynamite hadde sluppet plate i dag, ville den kanskje hørt noenlunde slik ut, og om det er lov å håpe – noe av det samme nye Sugababes tar sikte på når de nå «gjenforenes» under nytt navn. Det kan virke som om AlunaGeorge har sett nevnte intervju med Hebden, for beaten på «Attracting Flies» er tydelig Darkchildesque. Likevel låter det moderne fordi det har blitt peiset på med masse hi-hats og synth, noe som ikke var så vanlig i R&B-produksjoner låten minner om. Den er seig (98.1 beats per minute, for å være eksakt), men er likefremt en dansegulvshit. Den er barnslig, men samtidig sofistikert. En dualitet AlunaGeorge behersker til gangs gjennom hele albumet, og et bevis på at nittitallsrenessansen er berettiget akkurat nå utover revitaliseringen av buffalosko og jeansshorts. Karima A. Furuseth 8/2013

MUSIKK

MORGAN HERITAGE Here Comes The Kings VP RECORDS/IMPORT

Morgan Heritage er tilbake i samlet søskenflokk etter et par år med mer eller mindre interessante solokarrierer. Mer mindre og mindre mer, kan man si. Der Morgan Heritage som band sjeldent har kunnet gå feil, har soloutgivelsene til henholdsvis ledestjerna Peetah, eldstemann Gramps og den ikke alltid like kjærkomne Mr. Mojo vært mer av en mer uforutsigbar karakter. Som med soloskivene til Kiss: Når Morgan-familien er sammen, er de gnistrende. Men selv Peetah, som på mange måter er hovedpersonen, sliter med å levere noe på egenhånd. Derfor er det gledelig å konstatere at Here Comes The Kings er nøyaktig som annonsert i førstesingelen,

The Return of Roots & Culture. Vanligvis synes jeg det er reaksjonært og kleint når band skal prøve å videreføre 70-tallsreggaen, men med jevnlige utrop av «Rockaaas» og en krystallklar produksjon, gjør Morgan Heritage det umulige. En slags videreføring av Marleyske uttrykk og verdier og rotforankra reggae med et budskap, kombinert med et moderne lydbilde og kjemisk fritt for bakstreverske hippiedogmer. Morgan Heritage er altså fem av barna til jamaicanske Denroy Morgan, som flyttet til USA på 60-tallet og hadde en mindre solokarriere på 70-tallet. Morgan Heritage er klart preget av oppveksten i USA (de bor på Jamaica nå), mest på en god måte. Ved ikke å befinne seg midt oppe i rotteracet på Jamaica: hvor trender er alt, alle stort sett

springer rundt i samme sirkler, og tradisjoner ofte glemmes til fordel for ukas mote, har de laget seg et eget uttrykk. De er i kontakt med røttene på en annen måte, samtidig som de har tydelig innflytelse fra soulmusikk. Også fra nyere soul. Så selv om Mr. Mojo kanskje ikke skal rappe, så har Morganfamilien mer velformulerte og poengterte tekster enn de fleste i reggaeverden. Ikke minst er harmoniseringen gyselig vakker, og vokalprestasjonene et sted mellom Garnett Silk (reggaehistoriens beste) og Al Green. På Here Come The Kings har de klart å holde tunga rett i munnen: klassiske reggaerytmer fra øverste hylle via Penthouse og Jukeboxx, ispedd litt soul og Steel Puls-aktige dub, gitarsolo og rockersøyeblikk. Årets reggaeskive? Jørgen Nordeng

Hey Joe

JOE DoubleBack: Evolution of R&B MASSENBURG MEDIA/RED

Til tross for at Joe sin storhetstid var i perioden 1997-2001, har mannen som blant annet ga oss de flotte R&B-skivene, All That I Am og My Name Is Joe til stadighet klart å droppe en rekke godlåter opp igjennom årene, inkludert den Mystikal-gjestede klassikeren «Stutter», «Let’s Stay Home Tonight», «More & More», «Ride With U» (m/ G-Unit) og selvfølgelig Stargate-produserte «If I Was Your Man». 40-åringen leverer noe av den mjukeste R&B-en som finnes, noe som selvfølgelig kan bli for mye av det gode for enkelte,

4 54

8/2013

men han skal definitivt ha for å bli ved sin lest, noe som har sørget for å gi ham en lojal, om enn ikke altfor gigantisk, fanskare. Tilhører du generasjonen som er lei «popifiseringen» av R&B, og samtidig trenger en dose med god, gammel kjærleiksmusikk, kan du nemlig vedde skjorta di på at Joe leverer varene, noe han også beviste med «I’d Rather Have a Love» tidligere i år. En gospelinspirert og fantastisk låt, som tar et oppgjør med hans egne playeristiske dager. «Can’t stay in this place forever/Even though I want to, I just see us together/And I’d rather have a love, than live a life alone». Singelen er utvilsomt høydepunktet på Joes tiende album, DoubleBack: Evolution of R&B, men skiva byr heldigvis på flere andre eksempler

på hvorfor veteransangeren har klart å holde i gang sin tyve år lange karriere. Også denne gangen er tidligere nevnte Stargate med om bord, og selv om basslinjen på «Compromise» minner mistenkelig mye om Chris Browns seneste singel, «Fine China», legger den seg inn i rekken av albumets mange hyggelige øyeblikk. Bortsett for den rockegitardrevne avslutningen, «DoubleBack», er det få unødvendige spor her. Joe er kanskje ikke artisten som gir ut skiver med flest standout-låter, men du kan i alle fall være sikker på at du får musikk til både foreplay og finale, og DET burde i alle fall bety noe nå i disse babymakende sommertider. Mathias Rødahl

MUSIKK

CIARA Ciara (SONY MUSIC)

Mens Beyonce og Rihanna har knekt den kommersielle koden, sliter en rekke av deres artistsøstre med å videreføre sin R&B til mainstream-markedet. En av dem som har strevet spesielt lenge, er Ciara, den en gang så lovende sangerinnen fra Atlanta. Med en relativt komplett pakke bestående av en forholdsvis god sangstemme, store danseferdigheter og ikke minst et svært tiltalende utseende, var det mange som så for seg en stor karriere da Ci-Ci debuterte med «Goodies» og «1, 2 Step» i 2004. Men selv om hun klarte å levere et par gull- og platinaselgende singler også i årene som fulgte, har det nå gått fire år siden hennes forrige store hit, «Love Sex Magic» med Justin Timberlake, til tross for at hit-duoen, The-Dream og Tricky Stewart for eksempel tok seg av hele produsentjobben på hennes forrige album, Basic Instinct (som forøvrig kun har solgt 116.000 eks. siden releasen i 2010). Nå har 27-åringen derimot blitt fri fra plateselskapet Jive Records, som hun skylder mye av sine problemer for, og funnet et nytt hjem hos Epic, hvor hennes

selvoppkalte femtealbum ble sluppet i begynnelsen av juli. At hele moroa blir sparket i gang av Nicki Minaj er ikke akkurat noen drømmeåpning i mine ører, men albumet er absolutt et lite steg opp fra hennes seneste utgivelser. På det personlige planet har Ciara slitt med det småoffentlige bruddet med 50 Cent, og etter en kort periode på armen til NBA-stjernen Amare Stoudemire, ser det nå ut til at frøkna endelig har funnet seg til rette sammen med artistkollegaen Future. Han hjelper passende nok også til på albumets to beste spor, «Body Parts» og «Where You Go», som ikke minst er produsert av Mike Will Made It, årets store nykommer på beat-fronten, og nok også fyren Ciara burde ha gikk større spillerom denne gangen, da samarbeidet dem i mellom ser ut til å fungere bra. Som vanlig klarer nemlig ikke Ciara å holde fokuset hele veien, til tross for andre fine spor som «Supert Turnt Up», «DUI» og «Backseat Love». Heldigvis holder hun det i alle fall kort med elleve spor, og dermed føles skiva mer sammenhengende, men hvis du kun skal kjøpe ett R&B-album denne sommeren, burde nok ikke dette være valget ditt. Mathias Rødahl

Hei, bloggen!

KEVIN GATES Stranger Than Fiction BREAD WINNERS ASSOCIATION

Boka, unnskyld, mixtapen var bedre Albumet klarer ikke helt å følge opp de skyhøye standardene som mixtapen satt, den vanligste klagesangen i 2013. Denne gangen er det ikke så langt unna, heldigvis. New Orleans-rapperen Kevin Gates sin Luca Brasi Story står fremdeles som årets kanskje beste rapalbum i undertegnedes øyne, uten egentlig å være et album. Kevin Gates ble kjapt soundtracket til vinteren 2013, og det føltes som en komplett artist hadde ankommet. Kevin Gates hadde sin egen stil, og hørtes mer troverdig ut enn vi kan huske fra noen andre i det siste. Han beskriver gatene og underverdenen, livet og døden med samme selvfølgelighet og tilstedeværelse måte som Scarface, og det med mer følelser enn en sesong av Dr. Phil. Z-Ro er også en naturlig sammenligning, både på grunn av det melodiske, men også fordi Stranger Than Fiction, i likhet med Luca Brasi Story, grenser til full emo. Det hviskes gjennomtrengende, det gryntes, brøles og hulkes. Kevin Gates formelig lever igjennom mikrofonen, og har en formidlingsevne som lett kan putte ham opp der på stjernehimmelen med de store gutta. Mens Luca Brasi Story var hakket mer sammenhengende, er denne runden litt mer avslappet. Skal jeg klage, så havner det på pirkenivå. Det er kun «Careful» som fremstår som unødvendig, og gjør at gåsehuden får hvilt seg. Selv «Thinking With My Dick» med renessansemannen Juicy J, kler både plata og Kevin, all den tid den egentlig er utenfor den komfortsonen vi vil ha ham. For når Kevin Gates lar deg komme under huden, så er han en av få som klarer å gi meg frysninger. Baton Rouge-rapperen står for meg som en av de vi skal knytte høyest forventninger til fremover. Når jeg nå har nevnt 2pac, Scarface, Lil Boosie og Z-Ro i samme anmeldelse, så er det ikke fordi han er der enda, men fordi det er så inderlig godt å høre noen som velger den veien, Young Money-affiliasjon til sides. Får håpe han holder seg der. Jørgen Nordeng

8/2013

ACE HOOD Trials & Tribulations CASH MONEY/YMCMB UNIVERSAL REPUBLIC/IMPORT

Stakkars Ace Hood. En av de teknisk mest habile rapperne de siste årene, attpåtil med et par solide hitsingler på cv-en. Ikke noen Busta Rhymes, akkurat, men det er ikke sjeldent ett lite høydepunkt når Florida-rapperen med den energiske fremtoningen dukker opp på posse tracks og remixer. Likevel sliter Ace Hood med å nå opp i førstedivisjonen, We The Best og Cash Money til tross. Etter at han våkna opp i en splitter ny Bugatti tidligere i år, har profilen hans steget atskillige hakk, men han har ikke maktet å utnytte dette helt. Selv om det er lett å argumentere at det er Mike Will Made It sitt treige monster av en beat, kombinert med hook fra årets refrengsjef Future og vers fra sjefsbaws Rick Ross som har mye av æra for Bugatti-sukessen. Han forsøker på flere: «We Them Niggas» faller heilt igjennom, mens «Outchea» med Lil Wayne på slep er en fin venterett til neste

blockbuster … som vi dessverre ikke finner på Trials & Tribulations. Ace Hood er allerede på sitt fjerde album, og legger nå alle kortene på i håp om at det skal ta han fra hyggelig bekjentskap til uunnværlig familievenn. Nihilistisk traprap spes ut med forsøk på å gå inn i de store guttas verden med Nas-aktig ærlighet gjennom historiefortellinger om hans avdøde barn og den slags. Han kler det faktisk av og til: Anthony Hamiltion-gjestede «The Come Up» har en soultung boombap-produksjon som kler Ace godt, samtidig som man minnes på hvor utrolig godt herr Hamilton kler lettere dramatisk, sjeleøkende hiphop. Det blir derimot mye av det gode, all den tid Ace Hood ikke er noen Biggie Smalls, ei heller Slick Rick. Faktisk er han best når han hustler hardt, ruller bekymringsløst rundt i Bugattien, og drar den ene akrobatflowen etter den andre ut av ermet. Da er det lett å like Ace Hood, men man må kanskje slå seg til ro med at han er best i små doser. Jørgen Nordeng

RICH GANG Rich Gang YOUNG MONEY/CASH MONEY REPUBLIC/IMPORT

«Without a doubt, this album is one of the best group albums to date», påstår Cash Money-grunder Ronald «Slim» Willliams. Det er feil på flere plan. Rich Gang er i teorien navnet på ei supergruppe bestående av medlemmene fra Young Money og Cash Money, YMCMB. Ei broket forsamling, for å si det mildt. Mange enorme talenter, fra Busta Rhymes via Drake til Mystikal, men å få denne gjengen til å høres sammensveisa ut på plate er en vanskelig oppgave. Det prøver da heller ikke sjefsgeneral Birdman på heller. Det virker mest som han bruker det som et redskap for å relansere egen solokarriere, eventuelt å rydde på harddiscen. Drake, Young Moneys store melkeku og kommersielle ledestjerne, glitrer for eksempel med sitt fravær. Artister som ikke har noe med YMCMB å gjøre får utfolde seg solo, for eksempel Rick Ross. Sistnevntes «50 Plates» er et mer enn greit nok spor til tjukkasen å være, men føles malplassert. Med andre ord: Rich Gang inneholder ei artig nok lita rekke med bangere med liten sammenheng, i tillegg til et par radiofrierer som i disse bitre, gamle ører høres anstrengte ut. Likevel vil kanskje Flo Rida og Limp Bizkit-assisterte «Sunshine» være nettopp det som gjør at vi husker denne skiva. Som samleplate godkjenner vi derfor under tvil, mens som gruppeplate eller hva intensjonen var, feiler den på alle felt. Rick Ross sin Self Made vol. 1 er prakteksempelet på hvordan den typen skive gjennomføres. Nå er ikke Wale, Pill og Gunplay de mest innlysende sengekameratene heller, men Rozay fikk det til å høres naturlig ut, og kombinerte det med uhørt stødig produksjon. Rich Gang mangler pondus, fokus og soleklare høydepunkter. Bare sorgen er det ikke. Den nysigna crooneren Detail gir YMCMB litt rnb-håp. Mystikal er tilbake, og er i langt bedre form enn man skulle venta seg. «Tapout» og «Panties To The Side» blir nok twerka og skålet til frem til nyttår, og det er respekt å få Lil Wayne til å høres ut som han gjorde I Carter 2/3-tiden. Men det er ikke nok. Jørgen Nordeng

MUSIKK V/A: After Dark #2 ITALIANS DO IT BETTER

Italiensk salat på tørr loff Da det italoinspirerte labelet Italians Do It Better i 2007 ga ut samleplaten After Dark, var det med fingerspitzengefhül; nesten samtlige av låtene hadde en viss forståelse av hvilke diskurser som kom til å prege den elektroniske musikken fremover, og i samme slengen, som for å si at «dette inspirerer oss – hør hvordan vi pimper det», ble både Kraftwerk og InDeep covret. I mellomtiden har mange av artistene i stallen (Chromatics, Glass Candy og Nite Jewel) rukket å bli husvarme for et bredere publikum. Nå kommer samler nummer to, og med samme formål om å gi et

dypdykk i en utvidet IDIB-katalog. Det med varierende hell, for når platen er på sitt beste, drukner det i låtmaterialet som er hårreisende dårlig. Hvis du noensinne har tatt deg selv i å drømme om hvordan T-Pain på makkanedtur i baren til Café Del Mar høres ut, gir Chromatics «Camera» en ganske god pekepinn. Eller Farahs «Into Eternity», som kan fungere som åpningskuttet til en Gaspar Noé film om menneskehandel. En må også pløye seg gjennom en nesten uoverkommelig menge tvilsom fransk-engelsk vokal, og har man fortsatt det visuelle bildet av T-Pain i baren, kan man plusse på Francoise Hardy i enden av disken med blodmarlboro i kjeften og engelskordbok i hånda («Fill In The Blanks» Appaloosa). OK, samlet er det

ikke så ille at After Dark 2 fortjener å bli massakrert, men i lys av forrige utgivelse og respektive artisters solomateriale, er det et skuffende utvalg som har blitt prioritert. Den platte produksjonen gjør at platen humper og går inn og ut av pregløs låt nummer én til pregløs låt nummer to, uten at det noensinne føles ut som potensialet (ja, det er der!) til hver låt forløses. Glass Candy er gruppen som kommer heldigst ut av det. De har i disse dager relansert en utvidet utgave av deres solide album B/E/A/T/B/O/X på vinyl, gitt ut på samme label. Skal en få et inntrykk av hva det er som er galleonssoundet til IDIB, bør man starte der, og heller ignorere det vanskelige andrealbumet. Karima A. Furuseth

Night of the Jamaican dead.

VYBZ KARTEL The Voice Of The Jamaican Ghetto WHIRLWIND RECORDS/IMPORT

Inn fra sidelinja kommer det som må være årets mest absurde utgivelse. Vybz Kartel, det største dancehallikonet siden Beenie Man, sitter som kjent inne for medvirkning til flere mord. Han er også kjent for hudblekingen sin og for å være den første jamaicanske artisten til offentlig å omfavne oralsex. Han gikk fra å være den mest lyrisk komplekse gangsteren på Jamaica, til singalongvennlig rabulist. Han stiller spørsmål ved det jamaicanske samfunnet ingen andre rører, og rokker ved deres gammeltestamentlige holdninger. Vybz Kartel kunne, og burde det vært skrevet bok om. Den jobben tok han selv straks han havnet i fengsel for et par år siden, resultatet var The Voice Of The Jamaican Ghetto. Han liker å male seg selv inn i en slags 2pac/Jesus/Bob Marley-rolle. Den politiske aktivisten, han som bryr seg om fattige og menneskerettigheter. Når han ikke packer pistol på strippeklubber. Klart, denne dualismen mellom gangster og velgjører er vanlig. På dette «albumet» har han først og fremst samlet låter fra de siste fem (!) årene. De som ikke handler om

sex og skyting. Pen liten bunke som viser andre sider av Kartel enn den megalomane villbassen vi først ble kjent med. Ikke nok til at han bør prøve å sette seg i sammenheng med Peter Tosh og Marcus Garvey, derimot. Bevismateriale A: «Hustle Di Money» kanskje litt malplassert med teksten «We Have No Time Fi No Jail Time/That A Waste Time/ Mind Pon Mi Money And The Money Pon Mi Mind»? Enda mer malplassert: for å legitimere sin rolle har han fått med seg Louis Moyston, kjent jamaicansk debattant og skribent i Jamaica Observer. Han får slippe til mellom hver eneste låt. Der raljerer han om familieverdier og argumenterer for at Kartel ikke er en gangster, men en revolusjonær og visjonær. Det lukter desperat reinvaskingsprosjekt lang vei, og gjør det vanskelig å svelge The Voice Of The Jamaican Ghetto, som i utgangspunktet kunne vist hvor overmenneskelig Kartel er. Siden han har blitt satt inn har han fortsatt hatt flere låter ute enn de fleste, og dominerer enda dancehallen med hit etter hit. Denne plata bygger videre på mytene og legenden, i det minste, men du trenger aldeles ikke høre den for å vite det. Jørgen Nordeng 8/2013

Filmkveld?

Filmsjokoladen

ANMELDELSER + INTERVJU + KOMMENTAR + TV + SPILL

FILM

Possession hører hjemme blant hovedverkene i nyere europeisk film. – LARS OLE KRISTIANSEN OM ANTICHRIST SIN FORLØPER, S.

Levende animasjon, velskrevet dialog og nok to-lags morsomheter til å holde de voksne fornøyd. – MONSTERUNIVERSITETET ANMELDT, S.

At du selv bestemmer over din egen kropp er en illusjon. – AKSEL KIELLAND SIN TV-SPALTE, S., S.

FRANCES HA Regi: Noach Baumbach Med: Greta Gerwig, Mickey Sumner, Adam Driver, Michael Zegen

I Noah Baumbachs energiske og hodestups sjarmerende nye film Frances Ha, inviteres vi til å få holde fingeren vår på pulsen til et ungt, vibrerende New York anno 2012. Hovedpersonen Frances (Greta Gerwig) er vakker, morsom, intelligent svevende – og på søken etter retning. Hun er en talentfull danser, men uten fast jobb, og skifter leiligheter i Brooklyn og på Manhattan om hverandre, mens venner og kjente beveger seg videre i sine liv. Samtidig føler Frances at hun står stille i sitt eget. Filmen portretterer ung og ambisiøs usikkerhet – i livet og kjærligheten – og føyer seg naturlig inn i en amerikansk samtidskultur som akkurat nå defineres vel så mye av «Girls»-jentene til Lena Dunham som den tonesettes av Justin Bieber eller Bon Iver. Med Frances Ha har Noah Baumbach laget en gnistrende Woody Allen-film; et mellommenneskelig og intelligent New York-portrett for vår tids kultur, som står støtt på egne ben og kan sole seg avslappet i glansen fra sammenligningen med Woody. Rent visuelt peker filmen helt bokstavelig til Manhattan – Noah Baumbach har skutt Frances Ha i sorthvitt – og regissøren anerkjente referansen på en pressekonferanse i New York i fjor høst: «Du kan ikke filme New York i svarthvitt uten å få opp motiver fra Manhattan. Det er mer enn en referanse; den filmen er i blodet mitt.» På 86 minutter klarer filmen å fortelle mer om de samme temaene som «Girls» bruker ti episoder på. Noah Baumbach har laget en gnistrende Woody Allen-film; et mellommenneskelig og intelligent New York-portrett for vår tids kultur. Karsten Meinich Premiere 23. august

8/2013

FILM

RYaN GoslinG

BRaDlEY cooper

THE PLACE ONE mOmENT DEfiNEs YOuR lifE

Eva mendes

BEYOND

aND

RaY liotta

THE PI N ES

ONE DEcisiON BEcOmEs YOuR lEgacY

ONE placE is wHERE iT all cOlliDEs

FredriKstad Blad

tØnsBerGs Blad

Hamar daGBlad

cinema

drammens tidene

sUnnmØrsposten

Østlands-posten

nrK p3

nettaVisen

daGsaVisen

BerGensaVisen

fRa REgissøREN av bLu E vALENtI N E

NOW YOU SEE ME Regi: Louis Leterrier Med: Dave Franco, Isla Fisher, Woody Harrelson, Morgan Freeman, Jesse Eisenberg, Mark Ruffalo, Michael Caine De småkriminelle magikerne Daniel (Eisenberg), Merritt (Harrelson), Jack (Franco) og Henley (Fisher) samles av en ukjent oppdragsgiver som kommuniserer via tarotkort og hologrammer. Ett år senere er de viden kjent som «The four horsemen», en supergruppe illusjonister som kan rane en bank i Frankrike fra en fullsatt sal i Las Vegas. FBI-etterforsker Rhodes (Ruffalo) settes på saken, men selv med hjelp fra Interpol-etterforskeren Alma (Laurent) og Thaddeus (Freeman), en profesjonell avslører av trylletriks, oppleves det problematisk å bevisføre storforbrytelsene, da FBIs reglementer ikke tillater fengsling på bakgrunn av forsettlig tryllekunst. Med Now You See Me går regissør Louis Leterrier (The Transporter, Clash of the Titans) noe utenfor vante landskaper av generisk,

på blu-ray, dvd og vod 14. august 60

8/2013

8050_PlaceBeyondThePines_Ad_118x360mm_NattOgDag_NO.indd 1

06/06/13 11.25

hjernedød action og byr på en oppfinnsom og underholdende heistfilm som med selvsikker og engasjerende historiefortelling slekter på filmer som Ocean’s Eleven og Smokin’ Aces, ikke minst med imponerende effektiv etablering av karakterer. «The closer you look, the less you’ll see», sier Daniel Atlas i filmens første scene, nærmest et manifest for tilskueropplevelsen. Selv erfarne kinogjengere vil kunne oppleve å bli kastet fra gjetning til gjetning på hvordan det hele henger sammen – og slite med å knekke koden. Leterrier har fått velge fra øverste Hollywood-hylle, og gjort en fordelaktig typecasting av skuespillere som uanstrengt bekler sine roller. Spesielt nevneverdig er Eisenberg (frisert som Mark Wahlberg anno Boogie Nights), som nyttegjør seg av hele sitt arsenal av sjarmerende arroganse i rollen som Daniel, et ekko av Clooneys Danny Ocean. Martin Øsmundset Premiere 26. juli

FILM

R.I.P.D. Regi: Robert Schwentke Med: Ryan Reynolds, Jeff Bridges, Mary-Louise Parker, Kevin Bacon, Marisa Miller, Robert Knepper, James Hong, Stephanie Szostak Idet Dante Alighieri følger Vergil gjennom helvetes porter, før de krysser elven Akheron og ankommer Limbo, helvetes første sirkel, ser de en stor mengde vesener som følger et banner i lang rekke mens de konstant plages av veps og klegg. Når Dante spør sin guide hvem de er, som har blitt dømt til denne skjebnen, får han vite at dette er de som aldri har syndet, men heller aldri har gjort rett. De kastet bort sine liv, så det eneste å si om dem er «non ragioniam di lor, ma guarda e passa»: La oss ikke snakke om dem. Se, og gå videre. I samme kategori finner vi R.I.P.D.. Den prøver ikke på noe som verdt å bry seg om, verdt å kritisere, diskutere eller i det hele tatt tenke på eller vie oppmerksomhet. Kort oppsummert: filmens tittel er en

forkortelse for «rest in peace»-department, en politistyrke bestående av nylig avdøde politimenn som ikke har vondt av å pynte litt på det moralske regnskapet før de får sin endelige dom, så de tilbringer hundre år eller der omkring med å taue inn «dauinger» – avdøde som er blitt værende blant de levende og forpester jorden ved å få maskineri og elektriske apparater til å havne i ustand overalt hvor de befinner seg. Filmen er verken mer eller mindre morsom enn den prøver å være (ordspillet i tittelen setter standarden), historien gir verken mer eller mindre mening enn den prøver å gi. Skuespillerne gjør en helt ok jobb med det de har å jobbe med. Regi, klipp, lyd: ingen innvendinger. Jeg kan nevne at 3D-effekten ikke bidrar med noe annet enn å gjøre filmen litt mer slitsom for øynene, men det er i bunn og grunn samme innvending som jeg har mot filmen i sin helhet, nemlig at den er så fryktelig unødvendig. La oss ikke snakke om den. Trond Gausdal Premiere 19. juli

Det eneste han kunne tenke på var «bilen» til Jeremy Clarkson.

8/2013 nattogdagohboy2.indd 1

61 04.08.2013 17:15:59

FILM Emma Clare sluttet i NATT&DAG og alt vi fikk var bøylen hennes.

MONSTERUNIVERSITETET Regi: Dan Scanlon Med: Steve Buscemi, John Goodman, Billy Crystal, Ken Jeong, Julia Sweeney, J.B. Smoove, Frank Oz, Rob Riggle, Peter Sohn Fengende fargerik monsterplakat til tross – Monsteruniversitetet bærer like fullt den ladede betegnelsen prequel, historien som går forut for den egentlige historien men som lages etter originalen. Den mindre sensasjonelle høna fra egg nummer to. Monsteruniversitetet er ikke nummer én og heller ikke Monsters Inc., men gir lykkeligvis blaffen. Sist vi møtte Mike Wazowski og Sully – øyeeplet og pastellmonsteret – var de skremmeeksperter på Monsterbedriften. Sully som

8/2013

barnas verste mareritt og alle småmonstres superhelt, og Mike som heltens coach. Toppidrettsutøveren og treneren. Men var det sånn alltid? Nei. Tilbake på campus finner vi følgende: Det var Mike som ville bli skremmer, som ville det mest av alle og som gjorde alt riktig. Og likevel ble det ikke slik. Og han og Sully? Langt fra kjærlighet ved første blikk, med hver sin overlegne ambisjon på kollisjonskurs med hverandres, og dekan Hardscrabble, hardkokte idealer. Den uforbederlige besserwisseren mot naturtalentets arrogante latskap. Dermed barker Mike og Sully sammen med hverandre, og de andre campus-gjengene, i jakten på felleskap, anerkjennelse og en varig plass på

skremmeprogrammet. Oppvekstskildring, high school-komedie og bromance i ett. Det går bra, må vite, men det er en lang vei. Slik er Monsteruniversitetet både god, klassisk Pixar-underholdning – odde, nyanserte karakterer satt inn i et handlingsmettet temporitt – men også en smått bemerkelsesverdig historie om følgende grunnleggende spørsmål: Kan man bli det man ikke alt er (i Mikes tilfelle – kan skummelhet læres?) og hvis ikke, er det ok å være en god nummer to? Med strålende humør lar regissør Dan Scanlon (ny siden sist), og resten av Pixarteamet, to ulogisk allierte finne sammen ved hjelp av levende animasjon, velskrevet dialog og nok to-lags morsomheter til å holde de

voksne fornøyd. Ikke fantastisk originalt, men fullkomment hjertevarmt og helt innforstått (som Mike) med hva rollen som en god nummer to innebærer; verdien av tross alt å spille for det beste laget. Her kan vi føye til norske dubbere Åsleik Engmark (Mike) og Even Stormoen (Sully). Langt fra Billy Crystal og John Goodman, men ikke dårligere av den grunn. Følgelig står Monsteruniversitetet vel tilpass i storebrorens skygge. Ikke fus og enestående, men sjarmerende opplagt likevel. Så får vi heller håpe at neste Pixar-prosjekt tar oss med til et nytt og enda bedre sted. Ragnhild Brochmann Premiere 2. august

FILM Løpsk ereksjon påTøyen!

PORNOPUNG Regi: Johan Kaos Skuespillere: Gitte Witt, Ingar Helge Gimle, Ole Christoffer Ertvaag, Herbert Nordrum, Anders Rydning Fans av Mads Larsens bok om barberte underliv og fyllesex, vil glede seg over at dette er en ganske så tro adapsjon. Det sjekkes og suges og fingres og knulles på høykant, og mange scener er tatt rett ut av boka. Problemet er derimot at materialet kanskje ikke var så bra til å begynne med. Skraper du vekk alle vulgære kroppssafter, sitter du igjen med en middelmådig historie om en gutt som er ulykkelig forelska. Selv om romanen skapte debatt

da den kom ut, har ti års overeksponering av The Game, The Pick-up Artist, Keys to the VIP og åtte sesonger av How I Met Your Mother, gjort den «sjokkerende» avdekningen av den kyniske sjekkescenen, til en gammel nyhet. Filmen mimrer ved noen av sjekketriksa som i sin tid gjorde boken morsom, men størst fokus får dessverre den litt uinteressante Kristian, og hans strabasiøse forhold til det motsatte kjønn. De unge filmskaperne bak produksjonen imponerer derimot stort med en film som ser og høres direkte sexy ut. Regi, kamera, klipp og musikk er til å få ereksjon av, og flere sekvenser er mer polerte enn

EN FILM AV NOAH BAUMBACH MED GRETA GERWIG

noe jeg har sett fra Norge før. Om filmen bærer preg av crewets unge alder, er det i positiv retning. Og der andre ungdomsfilmer ofte har en overdrevet forsiktig fremstilling av seksualitet, er det befriende å se utilslørt kåthet i all sin prakt. Produsentens tidligere utspill om redsel for at sexscenene skulle bli straffet med lovens høyeste aldersgrense, blir derimot avslørt som en ren markedsføringsgimmick. 15-årsgrensen den er stemplet med, passer derimot perfekt for markedsgruppen, da dette blir litt gammelt nytt for de som har glemt hvilket år de mistet jomfrudommen. Torgeir Blok Premiere 19. juli

Uuut mot havet <3

THE WAY WAY BACK Regi: Nat Faxon, Jim Rash Med: Steve Carell, Toni Collette, AnnaSophia Robb, Amanda Peet, Sam Rockwell, Liam James, Zoe Lovin I gamle folkevogner var det et ekstra sete helt, helt bakerst, vendt bort fra de andre. Det er i dette setet – «the way, way back» – vi først møter Duncan (Liam James). Han er fjorten år gammel, og sitter med ansiktet vendt mot veien som blir lenger og lenger bak dem, på vei til en sommerferie han helst ikke vil på. Det er en broket familie – Duncans mor (Toni Collette) har funnet sammen med den usympatiske Trent (Steve Carrell), og det er hans sommerhus de er på vei til. Området hvor Trent har som-

merhus, viser seg å fungere som en slags spring break for voksne – hvor de voksne kan oppføre seg så tenåringsaktig de bare vil. Og alle filmens voksenkarakterer er i overkant barnslige – det kan selvfølgelig unnskyldes med at vi opplever sommeren gjennom Duncans øyne, men det hadde muligens gjort filmen mer severdig om de voksne hadde blitt tatt litt mer seriøst. Det er overraskende kledelig at Steve Carrell og Maya Rudolph – de to skuespillerne på rollelista man forbinder sterkest med komedie – har fått tildelt ukomiske karakterer. Liam James, i filmens hovedrolle, gjør en god jobb som keitet tenåring, og man kan tydelig se tenåringssmerten i både ansiktet og holdningen hans – noen ganger kanskje litt for tydelig.

Hadde det ikke vært for enkelte kontemporære referanser, ville man trodd at filmen utspilte seg på åttitallet – både hva musikk og omgivelser angår. Den lite spesifikke tidsrammen fungerer fint, og blir en slags metafor på nostalgien Nat Faxon og Jim Rash (som står for både manus, regi og biroller) viser for sin egen barndom – de to var jo fjortenåringer på åttitallet. The Way Way Back er en ålreit regissørdebut fra Nat Faxon og Jim Rash (som vant Oscars som medskribenter på The Descendants). Den finner aldri helt den riktige balansen mellom komedie og drama, og engasjerer aldri helt. Den er litt haltende, litt forglemmelig, men ganske søt – litt som en sommer tidlig i tenårene. Kamilla Rønnestad Kinopremiere 26. juli

FRANCES HA «FILLED WITH SUCH A SWEET SPIRIT OF JOY» THE NEW YORKER

«GRAND ROMANTIC AND GENEROUS» THE NEW YORK TIMES

PÅ KINO FRA 23. AUGUST www.arthaus.no www.facebook.com/arthaus.no

8/2013

FILM Ei litta selfie i dusjen.

OH BOY Regi: Jan-Ole Gerster Med: Tom Schilling, Marc Hosemann, Friederike Kempter, Justus von Dohnanyi, Michael Gwisdek, Katharina Schüttler, Arnd Klawitter, Martin Brambach, Andreas Schröders, Ulrich Noethen, Frederick Lau Berlin er en bra by å være student i. Selv for Niko som er 27 år gammel og egentlig har hoppet av jusstudiet for to år siden. Men vi tar følge med Niko på den verste dagen i hans liv. Kjæresten dumper ham, og han må hoppe over frokosten for å komme seg til et obligatorisk møte med en psykolog, fordi han ble tatt for fyllekjøring. Før han vet ordet av

det, har han også mistet retten til å kjøre bil. Deretter gir faren ham beskjed om at han ikke lenger vil bidra med finansiell støtte. Som om ikke det var nok, møter Niko tilfeldigvis en tidligere skolevenninne på en bar. Hun forteller at hun prøvde å ta liv av seg på grunn av ham. Men det skal bli enda verre. Berlins gater er vakkert filmet og klippet i stillegående svarthvitt. En flott kontrast til det hverdagshelvetet Niko ser ut til å befinne seg i. Alt fra å kjøpe en vanlig svart kaffe, til å ta t-banen blir et mareritt. Barristaen kaller ham en boms, og autoritære kontrollører kniper ham i sniking etter at billettautomaten ikke fungerer. Og han som bare ønsker seg en kopp kaffe.

Oh boy er en vakker fortelling som balanserer mellom humor og tragedie og tar seg god tid. Det samme gjelder Niko som møter motgang med hevede øyenbryn og kan virke løsrevet fra alt som er flaut og urettferdig. Som kort spillefilm, bare 80 minutter, er dette en gripende og realistisk skildring av hverdagen til en mann som så gjerne vil ta del i livet, men som livet gjentatte ganger sparker i ballene. Siren Løkaas Premiere 16. august

JEG ER DIN Regi: Iram Haq Med: Ola Rapace, Amrita Acharia, Tobias Santelmann , Trond Fausa Aurvåg, Prince Singh, Rabia Noreen Mina er i tjueårene og alenemor til seks år gamle Felix. Hennes tidligere ektemann er en av mange hun har hatt et seksuelt forhold til, men der tosomheten ikke har fungert slik at den kan bli langvarig. Hun er skuespiller, men får ikke til det helt heller. Hun har sønnen i helgene og bruker resten av dagene sine på å finne en mann. Den store kjærligheten. En dag, i en litt for intim vintagesjappe, møter hun svenske Jesper. Jesper er i Oslo for å promotere en film som han har skrevet manus til. De deler noen perfekte dager sammen i oslosommeren, hvor de blant annet tørrpuler på graven til Henrik Ibsen på St. Hanshaugen. Dessverre må Jesper dra tilbake til Sverige. Etter noen heite runder på Skype, bestemmer Mina seg for å ta med seg sønnen og bo hos Jesper i Sverige en stund. Ikke overraskende er dét litt mer enn Jesper ønsker. Filmen gir et dristig innblikk i en kvinne som ustødige balanserer mellom de inngrodde tradisjonene man finner i Oslo sitt indisk-norske miljø, og den norske kulturen hun har vokst opp i. Regi, kamera og klipp får Oslo til å se like vakker ut som i Joachim Trier sin Oslo, 31. august. Noen litt uvirkelige Hollywood-klisjeer trekker historien ned. Som for eksempel Minas leilighet. Den er større og bedre dekorert enn Carrie Bradshaw sitt krypinn i New York. Også Mina og Jespers forhold har et preg av amerikanske romantiske komedier, med en framtvunget og forelskelsestung dialog som på norsk er litt vanskelig å svelge. Men desto mer Minas håp om kjærlighet svinner hen, desto sterkere blir historien hennes. Siren Løkaas Premiere 16. august

Det eneste hun tenke på var “gitaren” til Thurston Moore.

PACIFIC RIM Regi: Guillermo del Toro Med: Charlie Hunnam, Idris Elba, Rinko Kikuchi, Charlie Day, Ron Perlman, Burn Gorman Guillermo del Toro – regissør av t.d. Djevelens Ryggrad, Hellboy og Pans Labyrint, og i tillegg med-manusforfattar av Hobbiten – sin nyaste spelefilm tek form av ein pastisj over monsterfilmen, og utgjer ei storslege audiovisuell berg-og-dalbane iblanda eit islett menneskeleg drama – og dramatisk blir det. Det er tale om ein interdimensjonell portal, eit ope sår på Stillehavets botn som det med stadig kortare mellomrom sprett gigantiske monstrum av aukande storleik ut ifrå. Tilsvarande store maskiner utstyrt med våpen og kjennskap til kampsport har blitt utvikla av eit samla menneskeleg verdssamfunn – i sitt bilete – og lyt kontrollerast av to mentalt synkroniserte pilotar i kampen mot den vandrande apokalypsen. Slik ei sci-fi-soge gjerne gjer, trekk Pacific Rim vekslar på det som gjeng føre seg i vår tid, og projiserer sine prognoser inn i eit framtidig, spekulativt scenario.

8/2013

Filmen er dedisert til «monster-meistrane» Ray Harryhausen og Ishiro Honda, og på same måte som Ishiros Gojira (1954) – den originale Godzilla – er skodespelet utprega, og kledeleg, teatralsk, men der den destruktive øgla har oppstått som mutasjon etter atomprøvesprengingar, og åtaka på Tokyo bringer tankane til bombinga av Hiroshima og Nagasaki, gjev soga i Pacific Rim gjenklang i vår tid med sine sleivspark til klimaendring. Andre filmskaparar som mottek takk i den rullande teksten – alle passande referansar – er David «Fluen» Cronenberg, James «Terminator» Cameron og Hideaki «Neon Genesis Evangelion» Anno; Pacific Rim er mogelegvis det til no nærmaste approksimasjonen til japansk teiknefilm-acion med store robotar verda har sett i spelefilm-form. Legg til ein knivsodd 80-tals-kroppskomedie á la Min Mikropartner, alle dei sjangerklisjear og stereotypiske karaktertrekk hjartet kan attrå, og vi har med ein ny Starship Troopers å gjere – satire på steroid. Rasmus Hungnes Premiere 2. august

Guling.

SEEING IS HELL

TASTE IS KING

8/2013

FILM

Possession hører hjemme blant hovedverkene i nyere europeisk film. Omsider er Antichrist (2009) sin forløper tilgjengelig på blue-ray. TEKST LARS OLE KRISTIANSEN POSSESSION (1981) Regi: Andrzej Zulawski Med: Isabelle Adjani, Sam Neill, Margit Carstensen DET VAR SVENSKE Filmkrönikan som fortalte meg om Andrzej Zulawskis Possession, for omlag ti år siden. En mystisk og fryktelig film med Isabelle Adjani (Leieboeren) i hovedrollen, så voldsom i sin innlevelse at man tar seg i å mistenke at skuespillerinnen ikke kan ha vært riktig vel bevart under opptakene – en prestasjon som ble belønnet med prisen i Cannes. I Storbritannia ble filmen kategorisert som en søplete «video nasty» og totalforbudt. Myten og smakebitene tiltalte meg umiddelbart. Anledningen var at Possession skulle vises på SVT, men noe gikk galt hos den svenske kanalen, og dermed glapp muligheten til å se den glemte kultskatten. Nettbutikkene kunne ikke hjelpe meg – filmen hadde aldri blitt utgitt på DVD. Og den lot virkelig vente på seg. Men under en tur til Køben i 2009 kunne kom jeg ut av en støvete videosjappe med sol i ansiktet, store forventninger og en dansk utgivelse av filmen til femogtyve kroner under armen. I disse dager innlemmes den i blådiskfamilien, i en forseggjort utgave med dokumentarer, intervjuer og et kommentarspor med regissøren. En utmerket anledning til å kaste seg med på bølgen, altså. For Possession hører virkelig hjemme blant hovedverkene i nyere europeisk film.

8/2013

Mark (Sam Neill) vender tilbake til Berlin etter et spionoppdrag, men får en lunken velkomst av kona Anna (Adjani), som av uvisse grunner ønsker skilsmisse. Har hun funnet noen andre i mellomtiden? Anna insisterer på at dette ikke er tilfellet, men Mark hyrer en detektiv for å følge sporene hennes, som leder til en falleferdig bygård. Her har Anna innlosjert seg, men partneren som holder hus i sengeværelset viser seg å være noe helt annet og langt mer forstyrrende enn en elsker. Hvem er det egentlig som mister besinnelsen – er det han eller henne? Virkeligheten vaskes ut i en blodig pøl av ubehagelige konfrontasjoner og marerittaktige bilder. ZULAWSKI BRUKER KONSEKVENT lange tagninger, både med steadicam og håndholdt kamera, og holder oss tett på rollefigurene, slik at vi nærmest danser med dem, kastes mellom rommene i spasmiske bevegelser. Det hele ligner et teater, der kameraet observerer og ledsages av skuespillernes bevegelser. Effekten er kvelende. Mest kjent – og beryktet – er en scene der Adjanis rollefigur, som ser ut som et vandrende Edvard Munch-maleri, går fullstendig av hektene på en forlatt undergrunnsstasjon. Posene hun har fylt med varer på butikken kastes veggimellom, nærmest smøres ut over tunnelen, mens hun skriker av angst og smerte – så høyt og skingrende at man vrir seg i ubehag. Til slutt tyter det rød og hvit væske ut av kroppsåpningene hennes. Disse minuttene lar seg vanskelig beskrive på en måte som yter ubehaget rettferdighet – jeg har knapt sett noe mer forstyrrende på film.

Ødeleggelsen av handleposene underbygger et sentralt tema i filmen: kvinnens brudd med hjemmet og omsorgsrollen. Når Mark går med på å la Anna beholde leiligheten og omsorgen for sønnen Bob, blir han sjokkert over å se hvordan hun neglisjerer ansvaret, og hver gang vi møter dem mellom husets fire vegger roter hun rundt, nærmest besatt av å ødelegge omgivelsene. Vi ser at Anna ikke lever opp til forventningene om kompromissløs morskjærlighet, ei heller ekteskapets forpliktende vesen – hun klarer ikke tilpasse seg rammene hun er gitt. I SÅ MÅTE MINNER Possession sterkt om Lars von Triers Antichrist, der han tester ut og leker seg med gamle myter om kjønn. Der møter vi et ektepar som har mistet sin sønn, og som opplever forskyvninger i parrelasjonen i etterkant av ulykken. Det oppstår et misforhold i den seksuelle kontakten, som leder til en voldsom konflikt – nærmest en krig mellom kjønnene – som utspiller seg rundt hytta Eden, dypt inne i en svart skog. Her viser det seg at kvinnen selv har medvirket til sønnens død ved å beholde orgasmen i et samleie – at den lille døden står i forbindelse med den store, og at hun står i ledtog med Naturen og Ondskapen. Som i von Triers film, er Adjanis rollefigur irrasjonell og plaget en destruktiv seksuell drift.

Begge er besatte av krefter de ikke rår over, som knyttes til seksuelle aktiviteter. De er det abjekte. Koblinger mellom kvinners seksualitet og destruktivitet eller død finner man også i Paul Schraders versjon av Cat People (1982) – en annen film som krysser relasjonsdramatikk med motiver fra grøssersjangeren. SLIKE VIRKELIGHETSFJERNE fremstillinger av kvinnelig seksualitet har med rette blitt kritisert av feministiske filmforskere. Likevel er det vanskelig å komme bort fra at enkelte av disse filmene diskuterer kjønn på en særdeles spennende måte, som inviterer til nærlesning og diskusjon. Possession er i all hovedsak en grusom opplevelse – dessuten frustrerende, breddfull av uforklarlige motsigelser. Men skildringen av relasjonskonflikten berører. Det er som om den vekker frem noe i tilskueren, minner oss på at det siviliserte mennesket er i stand til å overskride alt det har lært, at det bor noe vilt og utemmet bak fasaden. De blodige tentaklene som vokser ut av sengen til Anna kan være et bilde på dét. Tentakler? Ja, den legendariske effektmakeren Carlo Rambaldi (Alien, E.T.) står kreditert, og byr på en av sine mest kvalmende kreasjoner. Men nå må du se filmen. Possession kan kjøpes på Blu-ray hos Platekompaniets nettbutikk. Artikkelen er presentert i samarbeid med Montages (www.montages.no)

Filmen krysser relasjonsdramatikk med motiver fra grøssersjangeren.

SEUN KUTI

gRATIS

AyNUR

2013 RAcHID TAHA

RÅDHUSPLASSEN, OSLO

Fre 16. - søn 18. august MUSIKK KAILASH KHER

DANS

TEATER

SAMTALER

SEUN KUTI & EgyPT 80 OUMOU SANgARE

MAT

KAILASH KHER

ENVy

NILS PETTER MOLVæR OUMOU SANgARE

KUNSTHÅNDTVERK

RAcHID TAHA

MALKIT SINgH

DON MARTIN & TOMMy TEE EqUIcEz JAz DHAMI RANI TAJ FRøy AAgRE zATURNO PHIL T. RIcH AyNUR TAbANKA cREw ADIAM MENgIS

DON MARTIN & TOMMy TEE

FAREED & AbU qAwwAL SwINg LATINO ASAD qIzILbASH

JAS DAFFU KHANSSTRINgS

TARI KHAN MEETA PANDIT bASHIR LOHAR

mela.no

NILS PETTER MOLVæR Kulturetaten Oslo kommune

Magasin

M.FL.

Foto: Game of Thrones

Akkurat når det kommer til tv, har Linuxtatoverte fildelingsentusiaster faktisk gjort en god – og viktig – jobb. AV AKSEL KIELLAND SELV OM DEN nye åndsverkloven trådte i kraft 1. juli, vil det sannsynligvis ennå være en stund før rettighetshaverne makter å avskaffe ulovlig opp- og nedlasting av opphavsbeskyttet materiale. Men den nye loven gjør det lettere og mindre ressurskrevende å stoppe nettsider og privatpersoner som bryter opphavsretten, og en gjeng som kaller seg Rettighetsalliansen er allerede godt i gang med å forsøke å få Telenor til blokkere sine abonnenters adgang til The Pirate Bay. Og uavhengig av hvorvidt de lykkes, kan det se ut som om epoken da folk piratkopierte over en lav sko, uten å føle hverken skam eller medskyldighet i skapende menneskers sviktende privatøkonomi, er over. Dette skyldes først og fremst at man de siste årene har fått på plass streamingtjenester som WIMP, Spotify og Netflix som gjør omtrent det samme som torrentsidene, bare mot betaling og innenfor lovens grenser. De fleste ønsker å betale for seg – om ikke annet så for å slippe å risikere bøter – og med disse tjenestene har rettighetshaverne funnet et prisnivå publikum kan leve med, selv etter å ha blitt vant til å ikke betale noe som helst. Og dersom det å laste ned filer nå faktisk kan lede til bøter også i Norge, kan vi

8/2013

stå foran et lite paradigmeskifte hva gjelder nordmenns forhold til torrentsider. De fleste som laster ned musikk, film og annet innhold fra torrentsider handler ikke på grunnlag av noen dyp personlig overbevisning om at «information wants to be free», men utfra en tanke om at det ikke skader noen. Og en av rettighetshavernes store strategiske feil har da også vært at de har fokusert mer på det moralske aspektet ved piratvirksomheten – You Wouldn’t Steal A Car – enn på dem som faktisk blir skadelidende. Her i Norge var det faktisk ikke før TV 2 satte i gang Hver gang vi møtes – hvor noen av landets mest kjente og folkekjære artister i et vedvarende anfall av økonomisk desperasjon hengir seg til en marerittaktig orgie av forsert fortrolighet og samhold – at det brede lag av befolkningen innså i hvilken grad de sviktende inntektene fra platesalget påvirker musikernes privatøkonomi. MEN DER DET er forholdsvis lett for en privatperson å avstå fra å torrente et album fordi man ønsker å forhindre at Lars LilloStenberg skal måtte covre Alexander Rybak i full offentlighet, er det langt vanskeligere å appellere til den samme ansvarsfølelsen når det kommer til film og tv. I begge tilfeller har man å gjøre med ansiktsløse kommersielle selskaper og en komplisert fordeling av eventuelle inntekter, hvor man med rette mistenker at

de skapende opphavsmennene ikke påvirkes av den enkelte forbrukers beslutninger i noen større grad. Og mens alle er innforstått med at platebransjen og hjemmevideomarkedet har tapt store penger på piratvirksomheten, sammenfaller fjernsynets nye gullalder temmelig nøyaktig med den ulovlige nedlastingens storhetstid. Før internett og den lovlige og ulovlige nedlastingen, var tv langt mer geografisk begrenset enn musikk og film. Mens nordmenn lenge har kunnet høre på den samme musikken og se de samme kinofilmene omtrent samtidig som folk i andre land, var det helt frem til 00-tallet de norske fjernsynskanalenes innkjøpsavdelinger og sendeskjemaer som dikterte hvilke tv-serier nordmenn skulle få se og når. I mediehistorisk sammenheng er det i stor grad dvd-boksene som har fått æren for den store oppvurderingen av tv-serien som kunstform som fant sted på 00-tallet. Dvd-utgivelsene lot ikke bare publikum se hele sesonger av tv-serier på kort tid, de gjorde det også mulig for folk å se produksjoner som ikke ble vist på fjernsyn i landet de var bosatt i. Men som fysiske objekter er dvd-boksen et langsomt format, og det er vanskelig å se

hvordan Mad Men, Breaking Bad og Game of Thrones – samt en proverbial buttload av andre, mindre populære og kritikerroste serier – hadde kunnet bli globale fenomener dersom det ikke stod en legion av pirater klare til å spre dem for alle vinder bare minutter etter at de først var sendt på amerikansk tv. DET ER DEN ulovlige nedlastingens skyld at den vestlige underholdningsbransjens tilbud idag ser ut som det gjør – både på godt og på vondt. Piratvirksomheten har endret publikums syn på gunstigheten av å eie, og fremtvunget tjenester hvor man leier tilgang til innhold snarere enn å kjøpe produkter. Og selv om dette har hatt store negative konsekvenser for musikkbransjen (spesielt i skjæringspunktet mellom inntjening og anstendighet) og – i noe mindre grad – filmbransjen, er det vanskelig å se at tv-feltet har gjort annet enn å vokse på fildelingen. Det kan ofte være litt kinkig å sympatisere med de prinsipielle, fildelende hardlinerne der de sitter med sine Linux-tatoverte armer i kryss og messer om at piratkopiering av opphavsbeskyttet innhold er det eneste som står mellom oss og en orwellsk fasciststat, men akkurat når det kommer til tv har de unektelig gjort en god – og viktig – jobb.

Game of Thrones hadde neppe blitt et globalt fenomen dersom det ikke stod en legion av pirater klare til å spre filene for alle vinder.

SPILL

I The Last of Us kan du skode inn i den digitale, minnetapslidande hovudpersonen si barmfagre kløft. AV RASMUS HUNGNES NAUGHTY DOG – UTVIKLAREN som har gitt oss både i pose og sekk: Pungdyret Crash Bandicoot og den blærete Indiana Jones-aspiranten Uncharted – står bak videospelet The Last of Us (PS3), eit av dei tredjepersons action-adventure-spela som eksisterer for å minne oss om at det finst plenty med farar som trugar vårt eksistensgrunnlag. Dette er – ved sida av å mate mareritta dine slik at du kan vakne i ein pøl av di eiga, kalde sveitte og kontemplere ditt undermedvitne sin appropriasjon av monstrøse metaforar for å opplyse ditt ego om alt du gjer galt i livet ditt – eit av føremåla horrorsjangeren tener, og når ikkje zombie-liknande sjuklingar á la den litt mislukka epidemifilmen World War Z freistar å bite halspulsåra til den digitale karakteren din i filler, dukkar det alltids opp ein pyroman pedofil kannibal ein kan stri med. Heldigvis finst det utan unntak ein utveg, og den stiga, europalla eller bjelken du og din avatar treng for å forsere det postapokalyp-

tiske ruinlandskapet ligg ein eller annan stad i den umiddelbare digitale nærleiken, det kan du stole på. The Last of Us har motteke bortimot universell hyllest – iallfall på Jordi – og eg skal ikkje, sjølv om eg syns Uncharted er universelt overvurdert, hevde at det ikkje fortener det. Fordi det fortener det, for etter ein litt treg start prega av litt vel mykje knot og klaustrofobisk mørke, blomstrar det omtrent halvvegs uti opp, og aukar si brennvidd slik at ein med eitt har å gjere med eit interessant stykkje digital underhaldning som byr på mogelegheita til å gjere ei rekkje irrasjonelle val som du neppe ville gjort dersom scenarioet i spelet spegla seg i røynda. Det skuffande er at ingen av dei spelbare karakterane ender opp som infisert tulling, for det ville vore vågalt og nyskapande, dersom ein dei siste timane av spelet kontrollerte eit levande lik, lik ei mørk og dyster utgåve av simulatoren Stubbs The Zombie. DIVERRE HAR The Last of Us òg ein framifrå og svært oppslukande multiplayerdel som ein kan kaste bort tida si på, tida ein ellers kunne brukt på å sjå The Walking

Dead. Hack’n’slash-eposet Remember Me (PC, PS3, Xbox360), derimot, tar ikkje så lang tid, men moro er det. Denne dystopiske visjonen av framtids-Paris, eit studium i merksnodig byplanlegging der ein mellom hakkinga og flenginga lyt forsere kløfter i det urbane landskapet for så å skode kinematografiske sekvensar der du kan skode inn i den digitale, minnetapslidande hovudpersonen si barmfagre kløft, din vesle gris, byr på innbydande audiovisuell cyberpunk-atmosfære som kvar ein sci-fi-entusiast skulle kunne setje pris på. Meir hugsar eg ikkje, utanom at det tek for seg det allmenngyldige temaet «minner». Som Geoffrey Sonnabend (i følgje The Museum of Jurassic Technology, Los Angeles) skreiv: «We, amnesiacs all, condemned to live in an eternally fleeting present, have created the most elaborate of human constructions, memory, to buffer ourselves against the intolerable knowledge of the irreversible passage of time and the irretrieveability of its moments and events.» (Valentine Worth, 1994.) Du skjønar det, at minne med høg truskap til røynda har ikkje så mykje for seg, evolusjonsmessig. Det lønnar seg heller å kontinuerleg tilpasse dei synaptiske koplingane ein kallar minner slik at dei kan oppretthalde ein viss relevans for din eller min notidige livssituasjon. Hugs det!

NEW SUPER LUIGI U (WIIU) Mario Mario sin adoptiv- eller lillebror, Luigi Mario, har fått sitt heilt eige plattformspel, utan Mario og enda meir heseblesande og kaotisk enn før.

1 1

SHADOWRUN RETURNS (PC) Remake av gamal cyberpunk-rpg, originalt laga for di digitale underhaldning og undring på SNES og Mega Drive.

2 1

RISE OF THE TRIAD (PC) Remake av gamal gladvaldsorgie. Dei blodige augeepla som flaug rundt på skjermen fekk i si tid far min til å ynskje at eg ikkje spelte slike spel, så dette blir eit kosteleg gjensyn.

3 1

8/2013

Hun er voldsomt selvopptatt, en cougar og et vimsehue. Når har den avtroppende Nytt på Nytt-vingen også stupt mageplask inn i midtlivskrisen.

6 & 1 MØTER LINN SKÅBER

Styling: Rune Nilssen

8/2013

FOTO CHRISTIAN BELGAUX Hvorfor sluttet du i Nytt på Nytt? – Ho! Vanskelig spørsmål først … Jeg trenger tid til de lange tankene. Jeg må finne ut hva jeg skal bruke resten av livet til.

1 1

Kondolerer med førtiårskrisa, Linn.

Skal du lage talkshow på TVNorge med 13.000 seere? – Haha! Jeg har faktisk tenkt på det. Men altså, seerne følger jo ikke lykken. Det morsomste jeg har gjort var Sushi på TVNorge, som hadde 50.000 seere. Hvem er den verste gjesten du har hatt på Nytt på Nytt? – Hmm, jeg liker alle, jeg. Men en som var litt spesiell, og kanskje kunne vært den verste for noen, var Ronny Le Tekrø, som gikk fra programmet fordi han måtte pisse, som han sa. Jeg er jo fra heavy rock-miljøet, så jeg har jo hatt noen gitaristkjærester med langt hår på rumpa, som ham, opp gjennom. Og det var han veldig opptatt av å fortelle publikum, så vi måtte klippe bort masse.

Hva gjør du når du blir fornærmet da? Hvis vi sier noe frekt i dette intervjuet for eksempel? – Jeg føler at livet er mer alvorlig enn det. Det er ganske mange som fornærmer meg, og det er ikke så farlig. Det går mer på sånn hjerte/ smerte, og kjærester som er slemme mot deg.

Har du data rockestjerner? – Jeg har vært sammen med en ganske kjent gitarist som heter Tore

Er det mange menn som har vært slemme mot deg? – Bare en gang. Eller nei, bare en om

gangen. Du må lære av feilene dine. Eller har du Alzheimer? – Ja, uff. Jeg har faktisk vært innom det selv. Tror det er arvelig. Jeg satt i foreldresamtale med sønnen min hvor jeg fikk høre at han er rotete, mister ting og sånn. Så jeg kjefter på ham. «Nå må du skjerpe deg, Nils!», og sier takk til læreren. Og så, halvveis ute i skolegården, kommer læreren løpende etter meg med veska og jakka mi. Det var så ille at jeg ikke klarte å le av det en gang.

Hver vår sier du «å, nå renner det sånn fra øynene mine. Jeg skjønner ikke hva som skjer». – Ja, det er sånn. Det har ikke noe med fornektelse å gjøre. Jeg har ikke lyst til å være allergisk. Dere kjenner til indianerne oppe i Patagonia og sånn? De fornekter kulde og går nakne om vinteren. Jeg tror på det, å fornekte.

Moren.

1 1 6

Hæ? Hvilket band er det a? – Husker ikke.

Høres fett ut.

MØRKT kompis-O-lemma: Sekundere Jon Almaas på Birken eller dele ut Rødt-flyers med Knut Nærum på Birkelunden? – SELVFØLGELIG dele ut rødt-flyers med Knut på Birkelunden. Jeg prøver å holde meg langt unna det ski-miljøet der. Og Rødt-flyers er vel ikke det verste? Kan dele ut mye, jeg.

1 1 1 6 6 6

AKP(m-l)-flyers? – Ja.

Mao-flyers? – Mhm.

Saklig.

Synes du det Birken-opplegget til Jon er litt tacky? – Ja. Det er jo litt … – Bare JA.

Hvorfor MÅ han absolutt være best i alt? – Fordi han ER best. Det er sånn jeg blir når jeg er på Beat for Beat, ikke sant? Fordi jeg veit at jeg er jævlig god til å kunne sangtekster. Er det tilfeldig at du forlater prisgrossisten NpN akkurat det året dere ikke var nominert til NOE på Gullruten? Forlater du et synkende skip? – Jeg er veldig vant til å ikke vinne priser, da. Jeg tror jeg har rekord på Komiprisen – mest nominert gjennom tidene. Og jeg har vunnet én pris. Jeg satt i salen en gang da var jeg nominert til seks priser for Hjerte til hjerte, og så alle prisene gå. Da fikk jeg sånn trøstegreie for beste nyskapning på slutten. Beste skuespiller, beste regi, beste ALT – bom, bom, bom – da var jeg LITT sliten av å smile stivt etterhvert.

6 6

Hvorfor er du så hevngjerrig? – Jeg er ikke det. Jeg er langsint.

Du husker når folk har fornærmet deg? – Jajaja. Der har jeg hukommelse som en elefant.

Vi tror du bare har litt image-heimer. «Oh, se på den vimsete kunstneren Linn Skåber!» – Kanskje litt, da. Men akkurat de rotegreiene synes jeg er ordentlig slitsomt i livet. Jeg hadde mareritt da jeg var gravid med sønnen min. Hver natt drømte jeg at jeg glemte ham på trikken.

6 6 6 1 6

Eller på bryggen i Napoli? – Har jeg gjort det?

Ja. – Nei? Ikke sønnen min?

Haha, nå har du glemt at du glemte ham også.

La oss snakke om noe annet, gamla.

Vi har hørt at du er litt dårlig på praktiske gjøremål. Spesielt tekniske. Kan du printe ut et ark? – Nei, haha! Du vet, de gjør det for meg på jobben. Ja, vi hører at du liker når folk gjør ting for deg. For eksempel når du skal ha kjendismiddag og inviterer ikke-kjendisvenner til å lage mat og rydde opp? – Ja, haha! Jeg pleier å betale tilbake, da. Jeg vet ikke helt med hva, men jeg føler jeg gjør det.

Hvem får komme på disse ikke-kjendislagde 14-stjerners middagene? Charter-Svein, Lars Joachim fra Big Brother, Maria Mena, Unni Wilhelmsen? Du har ganske eklektisk vennesmak. – Haha, ja! Det er mange flere også. Jeg liker å henge med mennesker som er frekke og som jeg ser i øynene på at er snille. Snille mennesker er min favoritt-type.

Det er jo ikke akkurat Mensa dette her. Sikkert på at du ikke liker å omgås folk som er enda dummere enn deg selv for å føle deg smart? Alle vet at du er dummest i Nytt på Nytt, kanskje du kompenserer litt med å henge med intellektuelle lettvektere, hva? – Jeg er ikke klok nok til å skjønne det du sier nå engang.

Du ble hoppende glad da Petter Stordalen begynte å invitere deg til fest. Er du stupidofil? Tenner du på folk med lav IQ? Vi trodde det var cougar du var! – For det første har han aldri invitert meg …

Stemmer det! Du bare trodde du endelig var invitert til kjendisfest da en pikkolo med maske kom inn i bygården din, men så ville han bare spørre deg hvor Jon Skolmen bodde. Ouch! – Det var litt flaut at jeg hadde stått og veivet med armene for at han skulle finne meg.

« 6 6

Det er mer naturlig å drepe et menneske enn å kjøpe en veske til 30.000.

Haha! «Her er kjendisen!»

Men helt seriøst: Er du cougar? Ferskvaredisk eller frysedisk? – Det er ikke det det dreier seg om. Jeg liker å møte mennesker. Sex-O-lemma: P3-kant med Leo Ajkic og Stian Blipp, eller arabiske netter på en hvit hest i ørkenen med Magnus Rønningen? – Jeg tror nok at arabiske netter innbyr til litt mer gøy lenger utover natta. Jeg tror jeg velger den.

Humor-o-lemma: Lage en norsk versjon av Jerry Seinfelds nettserie Comedians in cars getting coffee med Tommy Steine i Auto Forum-bilene hans, eller ta over jobben til Jånni Kristiansen som konferansier på prøverøret? – Uten tvil Jånni Kristiansen! Jeg digger ham. Han er kanskje et av de kuleste og varmeste menneskene med de kuleste armene jeg vet om. Når han klemmer deg, så går de to ganger rundt ryggen din.

Tror du Harald Eia respekterer deg som komiker? – Nei. Jeg tror han liker meg, og jeg tror jeg liker ham. Men han ler nok ikke av den fjollete sminkedama mi, liksom.

Apropos sommershowmiljøet i Tønsberg … – Hold den tanken! Akkurat da jeg skulle slutte i Nytt på nytt var det noen som prøvde å drite meg ut på den måten dere gjør nå, og sa sånn: «å, hva skal du gjøre nå da? Stå å synge sånn ’Nå er det sol på bryggen, krabbene er i vannet og endelig sommer’?». Og mens hun sa det, så ble jeg så rørt av den teksten at jeg sa: «ja, det har jeg skikkelig lyst til». Det var liksom det jeg ville. Å stå i Tønsberg og synge om sommerfølelse.

Hva er ditt forhold til Carola? – Haha! Jeg har et veldig problematisk forhold til Carola. Nei. Dette kan jeg ikke snakke om.

1 1

HÆ? Har du ligget med Sjøgren? – Jeg har lyst til å snakke om det, men jeg KAN IKKE ha det på trykk.

Det sies du ikke liker å bo steder med utsikt. Er det fordi du er redd gjestene skal se mer ut av vinduet enn på vertinnen? – Jeg liker veldig dårlig utsikt. Jeg blir deprimert og føler meg litt ensom av utsikt. Da passer det jo fint å bo på løkka. Men vil du egentlig at sønnen din skal gå på skole med to norskspråklige elever og resten innvandrere? – For å si det sånn, da sønnen min ikke fikk barnehageplass, var jeg på møte i den muslimske barnehagen på Grønland, hvor Nils ville blitt den eneste norske ungen, for å melde ham inn. Fordi jeg syntes det hadde vært kult. Tenk så vidt perspektiv du får på livet av å ha muslimsk barnehage og kristen oppdragelse hjemme.

Milde multikulti! – Nå, når han kommer hjem og sier alle de vanskelige navnene så lett som ingenting, og prøver meg på: «er det han svarte det da?», svarer han bare: «Svart? Hva da?». Og jeg prøver: «Er det han Aklabadadada?» Apropos kriminelle muslimer: Du kjenner jo mange kriminelle fra din oppvekst på Oppsal. Er det noe politiet burde vist? – Jeg sitter på en del informasjon. Men det er gammelt nytt.

6 6 6

Jo! Det har du! – Nei, jeg har ikke det.

Du liker bad boys, du! – Jeg er ikke så glad i slemme gangstere, men snille gangstere er helt

Men du kjente gutta? – Ja, jeg kjente noen av dem.

Hvordan var de da? Var de hyggelige? – Ja! For å si det sånn: Hvis Tveitagjengen er i en rettsak, blir rettsaken vanskelig å holde, for de er så jævlig morsomme. Veldig artige folk, det kan ingen ta fra dem.

okei. Vi skulle egentlig spørre om det var Kristopher Schau som dro deg inn i det kriminelle miljøet da dere gikk på folkehøyskole sammen, men … – Det var jeg som dro ham inn i det.

Ifølge Klikk.no er du Norges tiende hotteste mor. – Tiende!? Da har jeg falt. Jeg var på fjerde for en stund siden.

6 1 1

Hvem er Norges hotteste far? – Kjetil Østli!

Han er hot? Han som driver det derre mannen og naturen-opplegget? – Nei, han som har skrevet …

… masse kjedelige greier, ja. Han driver også villmarksblogg. Han er så myk mann, vet du, så han kompenserer med å ha skjegg og gå på tur og sånn. – Ja, han er så god til å kompensere! Veier opp det politisk korrekte med å være barsk. Hva med Thomas Giertsen? Han har du jo vært sammen med. – Thomas er en veldig fin fyr. Hva skal jeg si om ham?

Vår erfaring er at han forlater settet litt tidlig. Er det en slags metafor for seksualprestasjonene? – Nei, du, det husker jeg ikke. Jeg var ung og dum.

Ble du noen gang satt ut av hans dyre smak? – Ja! Jeg har sagt det før og mener det enda: Det er mer naturlig å drepe et menneske enn å kjøpe en veske til 30.000.

Du skal være Komipris-programleder. Ryktene skal ha det til at du er veldig høylytt på møtene, men at alle ideene dine handler om at du skal få mer tid på scenen. Hvor selvopptatt er du på en skala fra én til én milliard? – Ehhm, jeg tipper at jeg er middels selvopptatt. Jeg har jobbet så lenge med meg sjøl at jeg tenker mer på meg selv som et konsept når jeg sitter i sånne møter. Jeg har vært så mye på tv at jeg ikke har så mye behov for så mye sceneplass.

6 1

Kjente du Tveita-gjengen? – Det er jo de jeg snakker om.

Har du data noen i Tveita-gjengen? …

LINN SKÅBER (1970): Skuespiller, komiker og tekstforfatter som har vært aktiv siden midten av 1990-tallet. Fast paneldeltaker i humorserien Nytt på Nytt på NRK1 fra 2007 til 2013. Var en del av Lompelandslaget i perioden 1993–2001. Scenedebuterte ved Oslo Nye Teater i 1997 med tittelrollen i Mirandolina, og jobbet ved teateret til hun ble frilans i 2001. Hun har også skrevet tekster for andre skuespillere, og var i 2001 redaktør av antologien Erotiske dikt. I 2006 vant hun Komiprisen for beste kvinnelige artist for sin innsats i Utlendingen på Centralteatret,og året etter Gullruten for TV-serien Hjerte til hjerte.

8/2013

Sporty Spice

by:stammer

De spaserer rundt i byen og går på kafé i treningstights. Er de alltid på vei til trening… eller liker de bare å se sporty ut? Se flere by:stammer på trondheimtorg.no