NATT&DAG, Trondheim, februar 2014 by NATT&DAG

TRONDHEIM 02 – FEBRUAR 2014 // KORRUPSJON

WWW.ND.NO

6 & 1 MØTER

TYPISK NORSK Å VÆRE

SIGURD JULIUS

SLU

PETR PAVLENSKY

ER VI MER KORRUPT ENN NOENSINNE?

NENEH CHERRY

ER TILBAKE

KORRUPT

FOLKEFEST 20 GODE GRUNNER TIL OL-AVHOLD

Modeller: Karine FK/Pholk og Magne // Foto: Christian Belgaux // Styling: Emma C

Natt&Dag – Siden 1988

Norges stĂ¸rste formidler av hybler og bofellesskap. Helt gratis!

Kardemomyang / Av Morten Traavik

Urpremiere!

Billetter: www.fib.no/kjopbillett

21. MAI — 04. JUNI 2014

FESTSPILLENE I BERGEN 2014 Eventyrlysten? Festspillene inviterer til grenseløse forestillinger fra Nord–Korea, Tyskland, Danmark og Frankrike under årets festival. Sjekk www.fib.no!

Under 30?

Makspris 150 kr

All my Dreams Come True / Av Christian Lollike Jyllands-Posten

TRONDHEIM – FEBRUAR 2014

Redaksjonssjef HÅVARD NYHUS nyhus@nd.no Musikk- og Nettredaktør MALIN KULSETH kulseth@nd.no Fotoredaktør CHRISTIAN BELGAUX belgaux@nd.no Redaksjonssekretær AGNES MAARJA agnes@nd.no Art direction KARIANNE NYGÅRD nygaard@nd.no Skribenter AKSEL KIELLAND CHRISTIAN BELGAUX DANIEL RAMBERG ELINE BJERKAN EMIL FINNERUD GEIR HVIDSTEN GUSTAV SVIHUS BORGERSEN HÅVARD NYHUS INGER FULPING INGVILD LOTHE JOSTEIN WÅLENGEN KARSTEN MEINICH KARIMA FURUSETH LARS OLE KRISTIANSEN LENA JOHNSEN MALIN KULSETH MATHIAS RØDAHL MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN MARIUS SVALENG ANDRESEN MARTIN GEDDE-DAHL MARTIN PARKER MARTIN T. JOHANNESSEN MARTIN ØSMUNDSET OLA VIKÅS PELLE BAMLE RAGNHILD BROCHMANN RASMUS HUNGNES SIENNA LEONE SIREN LØKAAS SVEIN STRØMMEN THOMAS S. SØNDERGAARD TORA MYKLEBUST OPTUN TORE ANDVIG TORSTEIN HØE TROND GAUSDAL Foto ANNE VALEUR CHRISTIAN BELGAUX HANS NØSTDAHL JETON KAÇANIKU KIM HIORTHØY MAGNE RISNES MAKSIM BELOUSOV SIGNE F. LUKSENGARD YOO SUN Illustrasjon ANDREAS TYLDEN KRISTOPHER HERNHOLM MARTA BRAVO

Økonomi MARTIN ESPELAND okonomi@nd.no Utgiver NATT&DAG AS Trykk MEDIA NORGE TRYKK OSLO Opplag 69.000

distribusjon@nd.no REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL

MÅNEDENS ANSATTE ........................................................................................................................................................... 12 GUIDE: VÅRT KORRUMPERTE LAND ................................................................................................................................. 17 MED SELVSKADING SOM VÅPEN ....................................................................................................................................... 22 FUCK FOLKEFESTEN .............................................................................................................................................................. 23 TV ER IKKE LIK TV .................................................................................................................................................................. 26 MANGE BEKKER SMÅ GJØR EN STOR LOUIS VUITTON ............................................................................................. 33 MOTESERIE .............................................................................................................................................................................. 35 INTERVJU: SHITRICH ............................................................................................................................................................. 42 UTELIV: BAR, KLUBB OG KONSERT .................................................................................................................................. 44 ENQUETE .................................................................................................................................................................................. 48 KUNSTGUIDE ........................................................................................................................................................................... 50 SCENEKUNSTGUIDE .............................................................................................................................................................. 55 MUSIKK ...................................................................................................................................................................................... 59 FILM ............................................................................................................................................................................................ 67 NATT&DAG MØTER SIGURD JULIUS ................................................................................................................................. 78

Natt&Dag Oslo Strandgata 19 N-0152 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen Natt&Dag Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim For tips og presse: film@nd.no musikk@nd.no uteliv@nd.no mote@nd.no kunst@nd.no scenekunst@nd.no restaurant@nd.no litteratur@nd.no

WWW.ND.NO

Coverfoto: Christian Belgaux Modeller: Karine FK/Pholk og Magne Styling: Emma C Takk til Dale of Norway Concept Store for lån av «Sochi»-gensere.

Ø M E R KE T ILJ

Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nd.no

Markedsavdeling ANDERS BROCHMANN JOHNNY JENSEN ALEKSANDER RIIS MARIUS SOMMERFELDT salg@nd.no NATT&DAG Event JAN CHRISTIAN FORTHUN forthun@nd.no

Trykkeri

Sjefredaktør MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nd.no

INNHOLD

DETTE HØRER VI PÅ

0 35

02/2014

MELD DEG INN I TEKNA OG BLI

SKAFF DEG INNSIKT

MELD DEG INN PÅ TEKNA.NO/FUTURE

GEN DIN. LIG ANSVAR FOR UTDANNIN ET LH HE ET R TA DU R DEG AT ER ET MASTERSTUDIUM KREV ALLEREDE NÅ. FÅ ET SOLID FAGLIG NETTVERK UNDER STUDIENE. LÆ DE IG GO ELLE FOR DEG E. BENYTT DEG AV VIRKEL SS RE I BRANSJER SOM ER AKTU TE IN ER KK VE M SO FÅR DU ALT A KN SKRIV JOBBSØKNADER TE I M LE ED M M SO . Å SETTE OPP EN GOD CV. IGE G I GJENSID M GRATIS FORSIKRIN SO IK SL R, LE DE OR SF TURE. MEDLEM IR MASTER OF THE FU BL ND TA RS FO E ST DE VI I DETTE OG MER, SLIK AT DU

Tekna er foreningen for deg som har eller planlegger en mastergrad innen teknisk-naturvitenskapelige fag

OVERHØRT GROV GRUNNLOVSFEIRING Mediekona til Norges kanskje største sixpence-fan mottok visstnok en stille Andrea™ på 17. mai-fest i fjor. Håndarbeideren var en profilert home wrecker med dyp kløft, for øvrig kjent som en av Norges minst kjære artister. My Oh My!

HODERYSTING

Dette rystet vi på hodet av forrige måned. AV REDAKSJONEN

SNØSTORM I BLOGGOSFÆREN En norsk blogger, TVpersonlighet og botoxpromotør nyter visst godt av hovedstadens snødekte vinterlandskap. Hun går dermed i skispor tråkket opp av en litt eldre toppblogger som nylig kom ut av silikonskapet.

VG 25. januar VG: Eller kunsten å putte nakne kvinner på forsiden – og samtidig ta avstand fra kroppshysteriet. Gir uttrykket moralsk posering en helt ny valør.

Sikre din perfekte reise i dag og betal kun et lite depositum. Planlegger du å reise, men har ikke råd til å kjøpe billettene enda? På mange av våre reiser kan du sikre deg de billigste reisene mot et lite depositum og så betaler du resten senere. Fly Oslo – Bangkok – Hanoi // Phnom Penh – Saigon – Oslo Pris fra kr.

8.500,-

JULEBORD-FADESE En nachspielglad sportsreporter ble pent bedt om å si opp jobben. Grunnen var angivelig at han på et julebord hadde «motorboata» en kvinnelig kollega foran alle, og deretter prøvd å få henne til å suge ham på dass. Stay classy! STILFULLT Interiør-utgaven av et norsk moteblad med fokus på stil har tatt motebladenes suksessoppskrift (= lage de samme sakene i ny innpakning hver eneste sesong) til sin ytterste konsekvens: De trykker utelukkende re-runs av gamle saker.

Betal kun kr 1000,- og resten 4 uker før avreise

Fly Oslo – Dubai – Bangkok – Sydney – Auckland – Los Angeles - Oslo Pris fra kr.

12.950,-

Betal kun kr 2000,- og resten 4 uker før avreise

KONTAKT OSS FOR TILBUD Gjelder for student, ungdom og lærer fram til 30.04.14. Depositum varierer fra hver enkelt bestilling.

Verdens største reisebyrå for ungdom og studenter

23 31 61 00

WWW.STATRAVEL.NO

02/2014

WANNABE FROGNERFRUE En realitykjendis med silikon gone personlig trener uten silikon har tatt sitt streitifiseringsprosjekt til nye høyder ved å begynne å kle seg som en eldgammel frognerfrue, komplett med tweed fra topp til tå. Men dessverre, snuppa: Uansett hvor tykk pelskåpe du kler deg i vil vi alltid kunne se den piggtråd-tribalen. I hodene våre … (og på TV3 play og i gamle utgaver av FHM). Du kan ta jenta ut av bygda osv. ULYDIG HUND Hunden til en barmfager nordnorsk eks-Idoldeltager med sans for PRTeY og eldre menn (men som nylig ble sammen med en jevnaldrende halvdel av den jævligste DJ-duoen landet har sett siden Broiler) har visstnok en hund som ikke er stueren.

ØSTLANDETS BLAD 2. januar Østlandets blad med undersøkende krimjournalistikk.

MOSS AVIS 7. januar Bæsjetrengt?

PARKERE NÆRMEST MULIG? ELLER VELDIG BILLIG? P-hus P10 ligger vegg-i-vegg med Terminalen på Oslo Lufthavn. Det finnes ingen parkering hvor du kommer nærmere. Man kan gå tørrskodd via kulverter. Praktisk på forretningsreiser, når man har mye bagasje eller barn med på tur eller vil unngå regn, snø og is!

PARKERE NÆRMEST MULIG? ELLER VELDIG BILLIG? Utendørs finnes p-områder med konkurransedyktige priser! Det kjøres gratis shuttlebusser jevnlig hele døgnet. Bussene er merket med EuroPark og OSL. Holdeplassene finnes rett utenfor Terminalen og på et eller flere steder på ditt valgte p-område.

Forhåndsbestiller du parkeringen kan du spare noen kroner ekstra. Følg med for sesongens kampanjetilbud i P10, eller vår faste lave P-hus P10 ligger vegg-i-vegg med Terminalen på Oslo Lufthavn. Det finnes ingen parkering hvor du kommer nærmere. Man kan gå pris utendørs! For å bestille benyttes Online Booking på www.europark.no eller www.osl.no. tørrskodd via kulverter. Praktisk på forretningsreiser, når man har mye bagasje eller barn med på tur eller vil unngå regn, snø og is! Utendørs finnes p-områder med konkurransedyktige priser! Det kjøres gratis shuttlebusser jevnlig hele døgnet. Bussene er merket EuroPark_ann_360mag_217x285_des2013.indd 1

med EuroPark og OSL. Holdeplassene finnes rett utenfor Terminalen og på et eller flere steder på ditt valgte p-område.

12.12.13 19:35

Forhåndsbestiller du parkeringen kan du spare noen kroner ekstra. Følg med for sesongens kampanjetilbud i P10, eller vår faste lave pris utendørs! For å bestille benyttes Online Booking på www.europark.no eller www.osl.no.

EuroPark_ann_360mag_217x285_des2013.indd 1

12.12.13 19:35

TIDENS ÅND

1 2 1 1

Veien til helvete er som vanlig brolagt med gode intensjoner (se side 23 – 25).

OVERHØRT

NATT&DAG FOR 13 ÅR SIDEN

GNIEN GNOM En kortvokst hotellmagnat med sans for gigantiske skjerf, raske solbriller og temafester skal visstnok ha unnlatt å tipse da han spiste på restaurant på Tjuvholmen forleden. Servicen hadde den hyperaktive gnomen imidlertid ingenting å utsette på.

TRENINGSREKLAME «FÅ EKSEN TIL Å ANGRE!». «LIGN LITT MER PÅ EN FOTBALLSTJERNE!». «FÅ SEXY RUMPE – forebygg angst og depresjoner». Det kan virke som treningssentre og sportsbutikker har knekt reklamekoden. Bra dust å takke nei til slike tilbud! Det eneste som er synd med denne nye innsikten fra treningsbransjen, er at vi nå innser hvor vanskelig det er for folk med appelsinhud og andre skavanker å unngå angst og depresjoner. Men, men, sånn er det å være usexy. Vi blir dessuten triste av å tenke på alle som har slitt i årevis med psykiske plager og aldri fikk vite at de ganske enkelt kunne opprettholdt livsgleden med squats. KVALITETSTID IRL Det siste på sosiale medier er å ikke være på sosiale medier, skal vi tro medias dekning av folk på sosiale medier. SoMe«eksperter» tipser om hvordan man kan distansere seg fra smarttelefonen (anbefaler «dum telefon» i ferien) og IT-gründer (lol, saklig) Thomas Moen (tenk Trine Grung fanget i mannekropp) har skrevet boken «Logg av». Akkurat da vi trodde SoMe-sjarlatanene ikke kunne melke mer spenn ut av sitt eneste tips («SYNLIGHET PÅ NETT!»), så gjør de det kyniske, men geniale grepet: Begynner med ekspertråd om usynlighet på nett.

3 1

VEKTREDAKSJON En moteredaktør som ikke er for beskjeden for å omtale sitt private garderobesalg med en 34-bilders artikkel i eget medium, skal angivelig ha innført obligatorisk badevekt i kontorlokalet. EGOSEX = FREMTIDEN Det bør kanskje ikke være en overraskelse at dette dukker opp etter at narsissisme ble «lagt ned» som diagnose fordi tilstanden er for utbredt, men nå har det altså kommet en ny google glass-app som lar deg se deg selv ha sex gjennom partnerens øyne. NY Daily News reagerer gledesstrålende: «A pair of these Google Glasses can make sex a lot more interesting». Endelig kan sex bli like gøy som å runke foran speilet! Thank you, science!

4 1

FEMINISTISK BACKLASH Reservasjonsrettdebatten, den voldsomme Hjernevask-liknende harmen over Fittstim-dokumentarene i Sverige (Er «oppgjør med eget felt» (eventuelt pisse i eget reir) den sikreste veien til dokumentarfilm-suksess?), blowjobplikt-positive tredjebølge-feminister og «tjejmat». I det hele tatt: et feministisk backlash skyller over oss.

5 1

RESERVASJONS-«DEBATTEN» Jesus-banden snur nok i døren så lenge vi skriver nok halvkokte tweets som sammenligner reservasjonsretten med noe skikkelig teit: «Nordsjøarbeidere som reserverer seg mot å hanskes med olje?». God begynnelse! «Pol-ansatte som reserverer seg mot utvidede åpningstider?». Hør, hør! «Jøder som reserverer seg mot undertrykkelse og okkupasjon?». He-he! Blunk blunk! Ja, DER har vi et ektefølt politisk engasjement! Skrevet noen knalle kronikker i det siste?

6 1

UBERETTIGET BLÅBLÅ-KRITIKK Det faktum at mange unge mennesker ironiserer og latterliggjør hele alkoholpolitikk-debatten, får oss til å for alvor innse hvor indoktrinerende det rødgrønne prosjekt faktisk har vært. Av ALLE ting man kan kritisere FrP for, så velger dere å ta dem på DE FACTO chille ting som segway og døgnåpent alkosalg? Dude, har du glemt den gangen du kom hjem fra Berlin og fortalte alle vennene dine om hvor chill det var å kunne kjøpe øl hvor som helst og til alle døgnets tider? Skjerpings!

7 1

VEKTREDAKSJON 2 Sjefen for et av Norges allers døveste livsstilsblader har satt sine ansatte på 5:2-dietten. Til allers beste, kanskje? HIV Ungdom i Bærum har HIV-noia takket være et rykte ute av kontroll, mens hovedstadens homofile visstnok har begynt å gi faen i kondom fordi dagens medisiner gjør det mindre problematisk å leve med HIV. Bruk gummi, kids! Det er ikke tøft å ha dårlig immunforsvar. MORNA ERNA! Den krampe-folkelige statsministeren vår roper «ha det» til folka som jobber i resepsjonen på NRK når hun drar.

1 8

ROCKERADIO I løpet av årets første måned har to nye «rockekanaler» sett dagens lys: P6 Rock og P13. Førstnevnte lanserte seg som «en helt ny radiokanal med AC/DC, Red Hot Chili Peppers, Kings of Leon OG PROGRAMLEDERE SOM FORT KAN FINNE PÅ Å GÅ I SVARTE JEANS». FRISTENDE! P13 er NRKs nye rockesatsing, og skal inneholde «musikk med trommer» og undervurderte og oversette artister som Blondie og The Clash. Eh, ok … Fra før av finnes Radio Rock, Radio Rox, Rock Klassiker og Rock FM. Tretti år etter Classic Rock-formatet slo an på radio i USA, har bølgen altså truffet den norske eteren for fullt.

9 1

Boblere: Facebookarkeologi (like gamle statuser og bilder på facebook), død, Dieudonné, «Kjerringdietten» (pikk til frokost), Yung Lean, Woody Allen:(, halvard97, halvard97-GENERASJONEN, Oslo(l) trend, FKA Twigs, sikkel, slaps, grønnkål, squats, gi oss vår daglige død.

02/2014

Det lå i kortene. Det er lite som irriterer det norske musikk-anmelderkorpset mer enn en god dose amerikansk west coast hip hop. Spesielt hvis rapperne kaller seg Oral B og Pimp Lotion og i tillegg babler på breial østlandsdialekt. Debutalbumet til Oral B er blant de skivene som har fått hardest medfart i norsk presse noensinne. Det er nemlig ikke gjort i en håndvending å oversette amerikanske pimpverdier til norske forhold. Vi lot paret få slippe til på egen hånd, og ba dem lage en test for oss som lurer på om vi holder mål i pimpsammenhenger. Her er hva vi fikk: 1. Ved en feiltakelse bruker du ordet «kvinne», selv om du vet at det er ordet «Bitch» som gjelder. Flausen blir overhørt av dine homies. Hva gjør du? A. Later som det var en spøk, ler usikkert. B. Nasker for å rette opp inntrykket. C. Du gir opp gangsta-livet, du skjønner at du har driti deg ut for all evghet, 2. Du får dårlig kritikk i alle aviser, ingen skjønner gangsta-humoren, og de hater musikken din. Hva gjør du? A. Du ter deg som en bitch og feller en tåre. B. Du tenker på alle artistene du rådigger som også får dårlig kritikk. C. Du vet at norske kritikere er en gjeng sprøytenarkomane playa-haters, og fortsetter å gjøre din greie. 3. Hvis du er sammen med en bitch som vil forlove seg med deg…! Hva gjør du? A. Du ler. B. Du forlover deg med en annen bitch. C. Du konverterer til homofili, og forlover deg med Håkon Moslet.

TIMIAN Navnet, ikke krydderet. Lite oppsummerer det nyrike Norges hysterisk morsomme, umodne og pretensiøse smakspreferanser bedre enn Timian-trenden: Timian er navnet for nybakte foreldre som synes det er stas å lese om epleinfusert hibiskus-kyllinglever toppet med timian i D2, og som vil gi poden et litt mer fancy og eksotisk navn enn Tim og Bastian. Grattis Norge, vi har fått vårt helt egne, noe mer sobre, svar på ghettopretto navn som «La’Gucci», «Mercedes» og «Beetovenice».

BIG PIMPIN’

NYSKAPENDE PASTISJ Som mange sikkert har fått med seg, har et humorprogram på NRK3 blitt anklaget for å ha kopiert flere innslag fra det amerikanske humorshowet «The Eric Andre Show». «Avsløringen» har ført til at de involverte ikke lenger omtaler programmet som «nyskapende» og «hjemmebakt», men som «en pastisj».

4. Du trenger å parkere på Majorstuen på kveldstid. Hva gjør du? A. Går inn og ser på Ricki Lake, og får dama til å kjøre rundt å lete. B. Går inn og ser på Jerry Springer, og får Håkon Moslet til å polere og parkere bilen. C. Parkerer på «handicap-spot’en», og låner tillatelsen til Håkon Moslet. 5. Hva gjør en arbeidssky gangster når han har vært på jobb i mer enn 3 minutter? A. Han tar seg en velfortjent pause. B. Låser seg inn på do, og sender tekstmeldinger. C. Later som han prater i telefon.

6. Hvis du ikke har råd til en Bentley eller Hummer, hva gjør du da? A. Vise falsk billett på Nesoddbåten. B. Sniker på trikken. C. Kjører Ola-bil med gullfelger. 7. Du tjener lite penger som gangsta-rapper i Norge, og har ikke cash til egen leilighet. Hva gjør du? A. Bor hjemme hos mamma. B. Bor hjemme hos mor. C. Bor hjemme hos foresatte.

Lykke til!

-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

POENGBEREGNING 1.)A=1p,B=2p,C=0p 2.)A=0p,B=1p,C=2p 3.) A=1p,B=2p,C=3p 4.)A=0p,B=2p,C=3p 5.) A=2p,B=1p,C=0p 6.)A=1p,B=0p,C=2p 7.) A=2p,B=1p,C=op 12-14 poeng Du er en ekte norsk gangster eller pimp! 7-11 poeng Du er en middels norsk gangster eller pimp, og hvis du legger deg i trening kan du en dag bli som Oral Bee & Mr. Pimp Lotion. 0-6 poeng Du er norsk musikkjournalist, eller venn av en norsk musikkjournalist. – Oral Bee og Pimp Lotion, september 2001

PROUDLY PRESENTS:

/LIVENATIONNORWAY

@LIVENATIONNORGE

/LIVENATIONNORGE

MÅNEDENS MEDARBEIDERE Dette er noen av menneskene som skal massere intellektet ditt de neste 65 minuttene*.

Hvis Louis CK er komikernes komiker og Bjørn Ali fra Hele Norge Baker reality-deltagerenes reality-deltager, er vitterlig SVEIN STRØMMEN (31) skribentenes skribent. I likhet med alle gode disipler av Aune Sand løfter ikke Svein en finger – andre enn den som er klistret til knappen på fjernkontrollen merket «Viasat 4» - for å tilegne seg ny input. Sist gang han gjorde noe slikt var da Aftenposten Oslopuls forgiftet ham med kloroform, bandt ham fast i en kjeller og tvang ham til å høre på det nye Kvelertak-albumet. Blødende fra begge ører fant vi ham (mens vi spiste en Bigmac™) livredd og forpint på et iskaldt gulv ute av stand til å gjøre rede for seg. I håp om å redde stumpene av sjelen til det som en gang var en lovende ung dønker fra Fyllingsdalen klippet vi av ham alt håret og ga ham en (slags) jobb: å deske sakene våre og intervjue katter. Twitter: @leadingtherats

Den norsk/algeriske solstrålen KARIMA ANDREA FURUSETH (24) er oppvokst på Tåsen i Oslo og skriver musikkanmeldelser for oss fra hybelen sin i Malmö, hvor hun også studerer billedkunst på akademiet. En gang lurte Karima faren sin, som er muslim, til å spise salami. Fordi hun er jævlig morsom. Vi tenker at å avsløre dette til offentligheten kan være med å bøte på hennes ekstremt dårlige samvittighet. Vi bør også nevne at Karima er en habil disk jockey, nesten urovekkende sjarmerende og at hun begynte å gråte da hun så Brad Pitt for to år siden. Instagram: @karimaandreafuruseth

PELLE BAMLE (23) startet hos oss som nettskribent, men har siden gjennomgått en litt half-ass selvproletarisering-prosess og kjører nå NATT&DAG-bilen. Tiden han ikke bruker på å irritere seg over band som «gir av seg selv» på scenen eller intervjuer kronprinsparets labradoodle for NATT&DAG, går med til å lage bråkete musikk han ikke tør spille for familien sin. Pelle har for øvrig lang fartstid som barnehageonkel, fortid som lovende langrennsløper og mange studiepoeng som neppe vil bidra særlig til økt BNP i overskuelig fremtid. Claim to fame: Hans første blogginnlegg ble lest opp i en rettssak. Instagram: @cava_von_gulltaco

Sør-koreanske YOO SUN (28) vokste opp utenfor Larvik før han i 2008, via skolen Bilder Nordic School of Photography, pakket bagen og flyttet til New York for å assistere den anerkjente fotografen Dusan Reljin. Det var der vi møtte Yoo for første gang og falt for hans mildt sagt idiosynkratiske vesen, amish-goth klesstil og store fotografiske talent. Yoo jobber i disse dager for seg selv og fotograferte moteserien i denne utgaven. Instagram: @ yoosunns

*Gjennomsnittlig tid våre 140.000 lesere bruker på å lese NATT&DAG.

02/2014

«This mighT be The mosT exciTing incarnaTion of nin yeT...» - BILLBOARD «caTharTic and powerful... one of The mosT memorable ouTside lands seTs in The fesTival’s six-year hisTory» - ROLLING STONE «nine inch nails’ arena Tour promises The kind of sensory onslaughT - musical, visual, emoTional - ThaT fans have missed.» - THE NEW YORK TIMES

Midtveke tilbod

Fri midt i veka? Jobbar du turnus, er du student eller har du rett og slett fri når alle andre er på jobb? Då er det berre ein ting å gjera – reis til fjells! Midt i veka har me god plass til deg som lengtar etter å ha fjellet og pudderet for deg sjølv. Myrkdalen Hotel ligg midt i bakken – stå opp, gå ut og spenn på deg skia! Er du heldig får du selskap i heisen på vegen opp… Pris frå kr 895,- per person i dobbeltrom, inkl. heiskort og frukost. Gjeld ved to dagars opphald, søndag – fredag.

Logolink. Foto: Sverre F. Hjørnevik

Kontakt oss på Telefon: 56 52 30 40 E-post: post@myrkdalenhotel.no

Myrkdalen er ekte natur, ekte folk og ekte opplevingar. Me er ein av dei mest snørike stadene i landet og ligg midt i Fjord-Noreg. Me gir deg den beste opplevinga. På ski og til fots. Nedover og bortover. myrkdalen.no Det ligg i vår natur.

SAMFUNN

KULTUR + POLITIKK + INTERVJU + KOMMENTAR

Jeg håper det russiske folk vil slutte å la seg styres som kyr. – MED SELVSKADING SOM VÅPEN, SIDE

Her er persongalleriet i historien om tillitssamfunnets tapte uskyld. – VÅRT KORRUMPERTE LAND, SIDE

Tv-serien er ikke den nye romanen. Tv er den nye fuktskaden. – TV ≠ TV, SIDE

Korrupsjonskulturen inngår i det olympiske systemet som en ondartet kreftsvulst det ikke finnes vilje eller evne til å fjerne. – FUCK FOLKEFESTEN, SIDE

02/2014

Facebook.com/nattogdag

FĂ&#x2DC;LG

Twitter @nattogdag

Instagram @nattogdag_sensurert

Snapchat @nd_usensurert

WWW.ND.NO

GUIDE

Bildet av uskyldige og oversiktlige Norge blir ved nærmere ettersyn stadig mer tilsmusset.

VÅRT KORRUMPERTE LAND Antallet korrupsjonsdommer i Norge har eksplodert. I 2008 alene ble flere nordmenn dømt for korrupsjon enn alle tidligere år til sammen. Møt persongalleriet i historien om hvordan Norge mistet uskylden.

TEKST MARTIN GEDDE-DAHL ILLUSTRASJON KRISTOPHER HERNHOLM DET SIES AT tillit er limet i det norske samfunnet. At vi stoler på myndighetene er avgjørende i et land hvor staten forvalter mesteparten av pengene våre. Heldigvis er vi gode på det. Verdensledende, faktisk – studier viser at ingen land i verden har høyere grad av tillit til institusjoner og medmennesker enn nordmenn. Utlendinger lar seg forbløffe når de hører at man kan treffe statsministeren på sykkeltur, at politiet er ubevæpnet og at naboen vet at husnøkkelen ligger i postkassa. For oss er det

naturlig: Vi er et lite, uskyldig og oversiktlig land. Her stoler vi på hverandre. «Tillit» er også ordet som blir brukt til å forklare hvordan eiendomssjefen i Undervisningsbygg unngår kritiske spørsmål når han overfører en tredjedel av avdelingens budsjett til sin private bankkonto. Og om hvorfor ingen stusset på de vide fullmaktene til vannverkssjefen på Nedre Romerike, som snek til seg 70 millioner kroner og bygde et privat jakteldorado bestående av ni overdådige farmer i Sør-Afrika. Bildet av uskyldige og oversiktlige Norge blir ved nærmere ettersyn stadig mer tilsmusset. Fra krigens slutt til slutten av åt-

titallet var korrupsjon nærmest ukjent her til lands. Totalt sett ble tre saker, av beskjeden karakter, ført for retten. I 1989 og 1990 ble den såkalte osloskandalen rullet opp. Det ble avslørt at flere titalls ansatte i ulike etater i Oslo kommune gjennom flere år hadde mottatt bestikkelser mot å skaffe entreprenørfirmaer oppdrag for kommunen. Politikere reagerte med vantro. I avisene kunne man lese om «mafiatilstander» og «forhold man en gang trodde var forbeholdt Sicilia». «Bestikkelser har vist seg å være en del av norsk forvaltning», kan vi lese i dommen fra lagmannsretten i 1995. DERETTER SER VI en alarmerende utvikling: I

løpet av de første elleve årene etter osloskandalen, faller det dom i elleve korrupsjonssaker. Neste elleveårsperiode er tallet nesten fire ganger så høyt. I 2008 alene ble flere dømt for korrupsjon enn alle tidligere år til sammen. I 1983 ble ordet korrupsjon nevnt 79 ganger i norske aviser. I 2013 var tallet 4783. Et fellestrekk ved flere av de store korrupsjonssakene i disse årene er at de blir oppdaget nærmest ved tilfeldigheter. Et annet er at politi og påtalemyndigheter innrømmer at de ikke har ressurser til å snu alle steiner. Mangedobling i antall dømte til tross: Vi har bare sett toppen av isfjellet. Om vi studerer dommene vi har, avtegner det seg likevel visse mønstre. 02/2014

GUIDE

Det finnes mange veier til Rom. Om ikke dommeren lar seg bestikke, finnes det flere måter å påvirke utfallet av en rettsak.

Her er persongalleriet i historien om tillitssamfunnets tapte uskyld. Samfunnsbyggeren – Du kan ikke følge norsk lov, da får du ikke gjort noe her i landet! Ordene skal visstnok tilhøre tidligere vannverkssjef Ivar T. Henriksen i et forsøk på å berolige vantro styremedlemmer etter Aftenpostens avsløringer om grov korrupsjon i selskapet. I løpet av sine førti år som vannverkssjef hadde Henriksen fått rykte på seg for å være en samfunnsbygger – en som får ting gjort. I boken Korrupsjon i Norge skrevet av journalistene som først avslørte Henriksen, refereres en episode hvor vannverkssjefen så en eldre kvinne bære vannbøtter, hvorpå han uoppfordret la inn vann og pusset opp badet hennes mens hun var bortreist. Betaling? Pøh, en kopp kaffe skulle holde. Da «hundreårsflommen» truet med å legge store områder under vann i 1995, besørget Henriksen selv bygging av flomvoller. Det var ikke tid til å vente på politikere, mente han. Slik fikk han tilnavnet «kongen av Romerike». Og hvem vil vel be om få ta en ekstra titt i papirene til lokalsamfunnets velgjører? Høsten 2005 falt Henriksens kongerike fra hverandre. Aftenposten kunne melde om samrøre mellom de interkommunale selskapene til Ivar Henriksen, og sønnens fire private selskaper. Store summer, påsto avisen, hadde blitt tappet fra de offentlige selskapene og over til Henriksen-familiens privatøkonomi. I løpet av høsten fylte stadig nye spektakulære avsløringer om vannverket avisenes forsider. Til sammen hadde «kongen av Romerike» tappet selskapene han ledet for 70 millioner kroner, som blant annet hadde blitt investert i jaktfarmer i Sør-Afrika. Henriksen, en lidenskapelig jeger, planla å tilbringe pensjonstiden sin der. Sønnen Pål skulle overta som vannverkssjef og holde pengeslusene åpne. Henriksen hadde gjennom tiår bygd seg opp en uangripelig person. Det var jo hans uovertrufne fagkunnskap og harde arbeid som hadde gitt Nedre Romerike landets beste vannverk. Da Lørenskog kommune i 1990 fikk ny rådmann, som stilte spørsmål ved de høye vann- og avløpsavgiftene, ble han forklart at «Henriksen sier hva han trenger, så fører vi det på budsjettet». Forsøk på å formalisere budsjetteringen ble av kommunens politikere sett på som en fornærmelse, og stoppet. Etter aksjeloven skal styret i et selskap kontrollere økonomiske disposisjoner og utforme daglig leders fullmakter. Da han forklarte seg i retten, sa tidligere styreleder i vannverket at Henriksen hadde hatt «blankofullmakt». Det var ingen kultur for kritiske spørsmål eller protokollføring. Plassene i styret, som i stor grad var opptatt av lokalpolitikere, var svært populære. I vannverket var det penger og visjoner; utenlandsturer, festlokaler og plutselige bonuser. Alt virket 18

02/2014

å være i skjønneste orden, man stolte på at Henriksen hadde kontroll på budsjettene. I Nedre Romerike ser vi hvordan forholdene kan ligge til rette for korrupsjon i store offentlige selskaper på små steder: En faglig uovertruffen og autoritær leder, politikere og lokalsamfunn i takknemlighetsgjeld og et styre med blind tillit. Ressurspersonen Etter vannverksaken ble Aftenposten-journalistene invitert til å holde foredrag i flere norske kommuner. Etter et frokostmøte i byrådslederens avdeling i Oslo kommune våren 2006 skal kommunaldirektør Nils Holm ha bedyret at noe slikt ikke kunne skjedd i Oslo: «Vi ryddet så godt opp etter osloskandalen, skjønner du». Åtte dager senere brakte avisen historien om hvordan en prosjektleder i Oslos største

KORRUPSJON Ordet korrupsjon kommer fra latinske corrumpere, som betyr forråtnelse. Begrepet kan brukes vidt, i en moralfilosofisk forstand, om avvik fra idealer og moralsk forfall. Mer vanlig er en mer snever forståelse, som knytter det til misbruk av posisjon eller stilling til egen vinning, særlig i form av bestikkelser. I norsk lov kom begrepet korrupsjon inn i 2003. Tidligere har fenomenet blitt behandlet gjennom regler om økonomisk utroskap. I dag defineres korrupsjon i norsk rett av straffeloven §276a, som knytter begrepet til å motta eller tilby en «utilbørlig fordel» i kraft av «stilling, verv eller oppdrag».

eiendomsforvalter, Undervisningsbygg Oslo FK, det kommunale foretaket som eier, driver og vedlikeholder alle Oslos skolebygg, hadde gitt oppdrag for 80 millioner kroner til en tidligere forretningspartner. Nyheten slo ned som et sjokk i Oslo Rådhus, hvor mange antakelig husket hvordan bygget tjue år tidligere i politiske miljøer fikk tilnavnet «smørehallen». Det var dessverre bare en forsmak. Om resultatet nok var ganske likt, oppga eiendomssjef Frank Murud en ganske annen motivasjon enn vannverkssjef Ivar T. Henriksen. Der Henriksen hele tiden tviholdt på at han alltid hadde hatt samfunnets beste i tankene, hadde Murud vært ute etter penger. «Styggmye penger», som han selv formulerte det. – I det private fokuseres det på økonomi og kostnadskontroll. I kommunen måler de hverandre etter pengeforbruk. Jeg har aldri vært et sted hvor det ble fokusert så lite på penger. Jeg tenkte at her går det kanskje an å få ut mye penger. Jeg bestemte meg for å prøve, forklarte Frank Murud til Dagens Næringsliv etter hans tapping av Undervisningsbygg for over 100 millioner kroner var avslørt. Murud ble oppfattet som en dyktig og handlekraftig mann, som villig påtok seg mye ansvar og ble betrodd vide fullmakter. Eiendomssjefen «fikk ting gjort», da var man villig til å se gjennom fingrene på store budsjettoverskridelser og manglende underskrifter. I løpet av to år tappet Murud og en medsammensvoren leverandør arbeidsgiveren for over hundre millioner kroner. Metoden var enkel: Leverandøren på utsiden utstedte fiktive fakturaer for utført arbeid, som Murud attesterte for. Leverandøren fikk pengene utbetalt av Undervisningsbygg og overførte beløpet (minus sin andel) til Muruds private bankkonto. Dette foregikk inntil bankremisser på til sammen 19 millioner kroner utstedt fra Murud til hans kone utløste en hvitvaskingsmelding til Økokrim, som igangsatte etterforskning. Oslo kommune var, til tross for synlige budsjettoverskridelser, flere bekymringsmeldinger og tips om misforholdet mellom Muruds lønning og livsførsel, ikke i stand til å oppdage noe som helst. En kollega uttale i ettertid om hvorfor ingen internt reagerte på pengebruken: «Jeg kan ikke huske annet enn at vi tenkte Muruds jobb var så viktig.» Tidligere bystyrerepresentant for Rødt, Erling Folkvord, som har jobbet aktivt mot korrupsjon i Oslo siden åttitallet, er mer nådeløs i sin kritikk. Han mener korrupsjonskulturen aldri ble utryddet etter osloskandalen, men at man tvert imot kan trekke en linje fra uhumskhetene i vedlikeholdsetaten på åttitallet til Frank Muruds tapping av Undervisningsbygg. – Den såkalte Murud-saken handler om mye mer enn Murud. Hele selskapet er konstruert av byrådet for å gjøre det lettere å tappe bykassa for penger gjennom

Absolutt mørke er kun teoretisk mulig. 5 øre per eske går til Hjelpestikkefondet.

GUIDE

kontraktsinngåelser. Organisasjonsstrukturen i Undervisningsbygg er lagt til rette for å videreføre korrupsjonskulturen som blomstret i vedlikeholdsetaten på åttitallet. Vi snakker her om et foretak som skal håndtere oppdrag for millardbeløp, men ikke har noen interne kontrollrutiner, ingen kontroll med fullmakter for kontraktsinngåelser, ingen kontroll over utført arbeid. Murud plukket noen millioner, men han plukket kun det som var plantet foran ham. Det er de som plantet det, som burde blitt tatt først, sier Folkvord. Dirty Harry Si du sitter inne og har et viktig ærend på utsiden, hva skal til for å slippe ut fra et norsk fengsel? Svar: Betal en politimann for å låse deg ut med påskudd om at du skal «fremstilles for avhør i forbindelse med en etterforskning». I den såkalte polititjenestemannsaken fra 2010, en av to kjente korrupsjonssaker i norsk politivesen, betalte en forretningsmann til sammen 75 000 kroner til to politiførstebetjenter for å hjelpe ham ut av fengsel elleve ganger i løpet av en dom han sonet for legemsfornærmelse. Den andre saken er mer atypisk, da det dreier seg om korrupsjon utført ikke av grådighet, men omtanke. I den såkalte au pairsaken ble en politibetjent i Trøndelag fradømt sin stilling for å ha misbrukt sin posisjon for å sikre sin svigerinne arbeidstillatelse i Norge. Herr og fru Justitia Det finnes ingen kjente saker hvor dommere har blitt bestukket i Norge. Det betyr imidlertid ikke at fenomenet ikke eksisterer. Antikorrupsjonsorganisasjonen Transparency International gjør årlige spørreundersøkelser

for å måle korrupsjonsnivået i ulike land. I 2013 viste indeksen at en av 25 nordmenn som har vært i kontakt med rettsvesenet i løpet av det siste året, oppgir å ha betalt bestikkelser. Generalsekretær i Transparency Norge, Guro Slettemark, mener tallene er overraskende og nesten vanskelig å tro. Erling Folkvord lar seg derimot ikke overraske. – Omfanget av bestikkelser er for meg ukjent, men jeg tror ikke vi kan utelukke noe. En sentral byråkrat i det norske rettssystemet fortalte meg en gang noe jeg ikke glemmer: «Det viktigste rettsmøte i enhver rettsak er det hvor man bestemmer hvem som skal være dommer». Den sakkyndige Om ikke dommeren lar seg bestikke, finnes det flere måter å påvirke utfallet av en rettsak. Enklest er å påvirke sakkyndige, eller kjøpe en falsk attest. Er du for eksempel interessert i å få en rettsak utsatt, trenger du bare en lege som er villig til å bruke fem minutter på å skrible på en papirlapp at du er syk. Ønsker du ikke å sone? En psykiater kan for rett pris erklære deg soningsudyktig. Innblandet i en erstatningssak? En bestikkelse til den sakkyndige vil være en meget lukrativ investering. Det mest kjente eksempelet på handel med attester i Norge, er den såkalte legeattestskandalen fra 2006. Under dekke av å være kriminell med ønske om å få utsatt en rettsak, fikk DN-journalist Gøran Skaalmo for 8500 kroner kjøpt en erklæring fra psykiater Pål H. Herlofsen hvor det fremgår at han lider av depresjon. Den profilerte psykiateren samarbeidet om virksomheten med kjendispsykolog John G. Sandstrøm. I den påfølgende etterforskningen ble det avslørt at de

Si du sitter inne og har et viktig ærend på utsiden, hva skal til for å slippe ut fra et norsk fengsel? Svar: Betal en politimann. 20

02/2014

to hadde drevet med kjøp og salg av attester til kriminelle over lengre tid. I 2008 ble begge dømt til to år og seks måneders fengsel. Rikmannen Som vi har sett, kan man for rett pris skaffe til veie både legeattester og ferier fra soning. Sannsynligvis er det i stor grad fantasien, nettverket og – først og fremst – tykkelsen på lommeboka, som setter grenser for hva en kan få kjøpt. Det mest kjente eksempelet på rikinger som betaler for å skaffe utilbørlige fordeler, er Båtsertifikat-saken. Journalister fra Dagens Næringsliv kjøpte ved hjelp av skjult identitet sertifikat til å kjøre store fritidsbåter for 20 000 kroner uten å måtte avlegge noen eksamen. Selgeren var den svenske fartøysinspektøren Claes Pallin. Saken hadde neppe fått stor oppmerksomhet, hadde det ikke vært for at en av Pallins kunder var Kjell Inge Røkke. Fiskeren og båtmannen Røkke var neppe ute av stand til å ta sertifikat på vanlig måte, men foretrakk i et utslag av nærmest parodisk rikmannsoppførsel å sende butleren (!) til Aker Brygge for å handle båtførerbevis med en bunke sedler i brun konvolutt. Resultatet ble en dom på hundre dagers fengsel, hvorav han sonet 32. Kontorrotta Selv om de mest spektakulære korrupsjonsskandalene involverer ledere med mye makt og tilgang til store beløper, er det ikke slik at korrupsjonen i offentlig sektor begrenser seg til de høye herrer. Det kan også dreie seg om ligningsfunksjonæren i Bærum, som fikk utbetalt 17 000 kroner for å hjelpe en venn av en venn med å forandre ligningen sin. Eller saksbehandleren i Mandal som mottok to tusen kroner i måneden fra en sosialklient han hadde skaffet uberettiget stønad. Oljetoppen I forbindelse med de nye korrupsjonsbestemmelsene i straffeloven i 2003, var det kun et punkt som var kontroversielt: Kriminalisering

av såkalt «påvirkningshandel». I forarbeidene til loven beskrives det slik: «Når en person som tilhører en beslutningstakers politiske parti, familie eller omgangskrets, eller som av andre årsaker er eller hevder å være i stand til å øve påvirkning på beslutningstakeren, utnytter sin stilling ved å kreve, motta eller akseptere et tilbud». Flere fryktet det ville bli for vanskelig å skille fra lovlig lobbyvirksomhet. Til slutt kom fenomenet inn i straffeloven §276c. Foreløpig har bestemmelsen kun fått anvendelse i én sak: Statoil Horton-saken. Statoils internasjonale direktør Richard Hubbard forhandlet frem en «konsulentavtale» med den iranske presidentsønnen Mehdi Hashemi Rafsanjani, som gikk ut på at han i løpet av elleve år skulle motta 15 millioner amerikanske dollar mot å fremme Statoils interesser i Iran. De nye bestemmelsene ga Økokrim hjemmel for å fremme tiltale, og Statoil ble idømt foretaksbot på tjue millioner kroner i 2004. I tillegg ble Hubbard idømt en personlig bot på 200 000 kroner. Parallelt førte amerikanske myndigheter opp saken etter Foreign Corupt Practises Act (FCPA) og ila i 2006 Statoil en ytterligere bot på 120 millioner kroner. I tillegg ble selskapet tvunget til å innrømme å ha betalt bestikkelser og i tre år holde seg med en ekstern konsulent til å overvåke internkontroll og overholdelse av FCPA. Hubbard, styreformann Leif Terje Løddesøl og konsernsjef Olav Fjell måtte som følge av saken tre av. Da Helge Lund gikk inn stillingen som Statoil-sjef, hadde hans tre forløpere måttet fratre sine stillinger. Fjell som følge av Hortonsaken, de to andre for budsjettoverskridelser. Han måtte også finne seg i å bli passet på av «barnevakten» selskapet var blitt pålagt. I kjølvannet av Horton-saken, midt i Helge Lunds forsøk på å overbevise øvrigheten om Statoils nyvunne dydighet, dukker imidlertid enda en korrupsjonssak opp: En innkjøper har latt seg bestikke for en steambadstu, en sydentur og et sesongkort til et norsk tippeligalag.

Romerike Folkehøgskole

Ledige plasser, søk nå! LYSDESIGN SCENOGRAFI

på Norges største folkehøgskole innen teater

Romerike Folkehøgskole www.romerike.fhs.no

INTERVJU … Petr Andreevich Pavlensky (f. 1984). Bor i St. Petersburg, Russland. Russisk konseptuell kunstner og politisk aktivist som bruker video, performance og tekst i sine arbeider. Har blitt kjent gjennom russiske og internasjonale medier for sine sterke politiske aksjoner i det offentlige rom, blant annet til støtte for den russiske feministiske aktivistgruppen Pussy Riot. Er redaktør i kunstmagasinet Political Propaganda sammen med Oksana Shalygina. www.politpropaganda.com …

MED SELVSKADING SOM VÅPEN Balls to the wall: Ved å spikre ballene sine fast til en fortauskant på Den Røde Plass, blåste Petr Pavlensky liv i den politiske kunsten i Russland.

Den russiske kunstneren og politiske aktivisten Petr Pavlensky har mer baller enn deg. TEKST INGVILD LOTHE OVERSETTELSE OSKAR NJAA FOTO MAKSIM BELOUSOV RUSSLAND, DET VIRKER så kaldt og langt borte, folk smiler så sjelden og drikker så ofte. Damer elsker blå øyenskygge og alle menn er skalla. Men midt i denne eimen av for lengst fortapte individer, finnes det håp, i en kjempetynn mann som heter Petr Pavlensky. Pavlensky hadde lenge vært en del av den politiske kunstsfæren i Russland, men var et forholdsvis ukjent navn for de fleste, før han i juli 2012 stilte seg opp foran Kazankatedralen i St. Petersburg. Motivert av straffesaken mot det feministiske punkbandet Pussy Riot, hadde han sydd igjen sin egen munn. – Den saken viste helt tydelig at staten og kirken hadde begynt med åpne angrep mot kunsten, og at de forsøkte å skremme befolkningen ved å sette et eksempel. I november 2013 skulle han igjen skape overskrifter, da han spikret fast sine egne testikler til en fortauskant på Den Røde Plass. Hendelsen fant sted på «politiets dag» (en feiring som kan sammenlignes med 17. mai.), så det tok ikke lange tiden før politistyrker grep inn og tok hånd om situasjonen; de dekket over den avkledde kroppen med et pledd, førte ham inn i en bil, og kjørte ham bort – nærmere bestemt til en psykiatrisk klinikk hvor han, ikke overraskende, ble erklært helt oppegående. En stund truet myndighetene med en vag «hooliganisme»-tiltale.

02/2014

– Det var ment som en metafor for apatien, den politiske likegyldigheten, og fatalismen som preger dagens russiske samfunn, forklarer Petr. PAVLENSKY ER UTDANNET ved kunstakademiet i St. Petersburg, men der var det ikke mye rom for kunstnerisk frihet, for det russiske utdanningssystemet passer ifølge Pavlensky på å lære sine studenter å adlyde institusjonens direktører og administratorer, som igjen har lært å adlyde politikerne og andre autoriteter som kontrollerer institusjonene. – Slik bygges det opp et system rundt kunstneren som kontrollerer kunstnerens handlinger og ideer, og den eneste måten en kan komme seg ut av situasjonen på, er å avslutte samarbeidet med institusjonene og drive med kunst på et fritt sted hvor det ikke finnes slike institusjoner. Du har sagt at kunsten har en indirekte innflytelse på den offentlige bevisstheten. Hvordan? – Kunst er informasjonsarbeid. Kunst er arbeid med tanker og forståelse. Kunsten vekker noe i mennesker til live; den legger igjen spor i hodene på folk, og på den måten hjelper den mottakeren til å avgjøre hvordan han eller hun skal handle, eller ikke handle. Staten forsøker å undertrykke menneskets evne til å lage leven og opprør, men kunsten er en kontrast til statens propaganda. PAVLENSKY VILLE GI et innblikk i den stadig voksende nasjonalismen i Russland ved å dokumentere livet til en 16 år gammel

nazist. Filmen var del av et prosjekt ledet av den oslobaserte, russiske kuratoren og journalisten Ekaterina Sharova. Den viser den ødelagte og arrete kroppen til en ung nazist fra St. Petersburg. Kroppen forteller om hvordan gutten bidro til drapet på en kaukasisk mann. Har du tro på at utenlandske politikere eller utøvere kan ha en innvirkning på den politiske situasjonen i Russland under vinter-OL i Sotsji? – Jeg hadde foretrukket at alle boikottet hele dritten, sier Petr. – Vi få håpe de olympiske lekene kan være en plattform for kritikk mot det proto-fascistiske systemet som er etablert i dagens Russland. I dag ser vi en klar parallell mellom politikken som ble ført under olympiaden i Tyskland under det tredje riket, der politikken var rettet mot såkalte «degenerative enheter», og politikken det autoritære russiske regimet fører ovenfor ulike minoriteter og nasjonaliteter. President Putin har sagt at homofile kan føle seg trygge under OL så lenge de «lar barn være i fred» og ikke sprer homopropaganda. Hvordan vil dette endre seg når OL er over, og den internasjonale pressen ikke lenger er tilstede? – Jeg kan ikke gi noen nøyaktige prognoser, men gitt logikken til det repressive regimet vil det nok komme innstramminger. Det er imidlertid ikke alltid at maktapparatets handlinger er lineære og logiske. De kan for eksempel skade mange representanter fra det homofile miljøet ved hjelp av et spesielt politisk miljø; nemlig de neonazistiske bevegelsene. Det staten gjør nå er å sette forskjellige bevegelser og grupper opp mot

hverandre, slik at de selv kan spille fredsbevarende og tilsynelatende hindre folk i å drepe hverandre. Du er engasjert i kvinnebevegelsen, blant annet gjennom nettmagasinet du er redaktør for; Political Propaganda. Hvorfor er den viktig for deg? – Den delen av kvinnebevegelsen som engasjerer seg i åpenbare politiske kamper og går til angrep på de forskjellige patriarkalske institusjonene, er interessante. Disse feministbevegelsene arbeider for svært viktige ting, og ideene deres er mange nok til å skape motstand mot patriarkatet. Men i Russland ser vi dessverre også et voksende antall pseudofeministiske organisasjoner som spekulerer i retorikk og begreper. De bedrar kvinner, og istedenfor å gjøre dem om til soldater i kampen mot det statlige patriarkatet, blir de skremt og ender opp som misfornøyde kunder hos en eller annen middelmådig psykolog. Slike folk er ingen trussel mot det patriarkalske systemet og vil fortsette å være lydige objekter under statlig kontroll. Hva er dine fremtidsvisjoner for Russland? – Jeg håper folk vil slutte å la seg styres som kyr, og ta tilbake kontrollen over sine egne liv. Men da må de først klare å finne en motkulturell refleks i seg selv, og tørre å sloss tilbake mot makta. politpropaganda.com

Jeg håper det russiske folk vil slutte å la seg styres som kyr.

GUIDE

FUCK

FOLKEFESTEN 20 grunner til at vi gir OL fingeren.

Âť 02/2014

GUIDE

En fortid som leder i Europas siste fascistregime er ingen hindring for å bli IOC-boss. TEKST REDAKSJONEN ILLUSTRASJON KRISTOPHER HERNHOLM MILDE MAKTMISBRUK, hellige Heiberg! Endelig er den her, den tradisjonsrike opphopingen av alt som er dekadent og bedritent. Nå dyrere, mer autoritært og korrupt enn noensinne! I sterk tradisjon lagt til et stadig mindre demokratisk land med forvitrende rettsstat, som for å premiere en stødig økning i antall menneskerettighetsbrudd. Nå er det bare å slenge seg på sofaen, skru på idiotboksen og nyte synet av overbetalte, gjennomsponsede nikkedukker som briljerer i aktiviteter alle fornuftige mennesker driter i, mellom sindig posisjonerte doser reklame for onde selskaper, mens stinnrike, panisk korrupte krøsuser håver inn kilometervis med tusenlapper til å tørke seg i ræva med. Ja da, kompis. Det er OL igjen. NATT&DAG gir deg 20 gode grunner til å gi en feit faen i hele folkefesten.

OL og IOC er korrupt som bare faen – En tredjedel av pengene til Sotsji-OL har gått med til korrupsjon, uttalte nylig presidenten i det internasjonale skiforbundet, Gian-Franco Kasper, som også er medlem i den internasjonale olympiske komité, IOC. Lekene i Russland blir de dyreste noensinne (inkludert de mye større sommer OL-arrangementene), og en tredjedel av utgiftene utgjør 110 milliarder kroner. Den russiske opposisjonelle politikeren Boris Nemtsov har anslått at opp mot 180 milliarder har gått med til korrupsjon. Uttalelsene har vakt oppsikt, men Kasper står på sitt og kritiserer sin egen organisasjon for å ignorere problemene. At IOC ikke imponerer i bekjempelsen av økonomiske uhumskheter bør ikke overraske noen: I 1999 kom det frem at Salt Lake Citys vertskap under vinter-OL i 2002 var kjøpt og betalt. Seks høytstående medlemmer av IOC hadde mottatt bestikkelser i form av eiendommer og store kontantbeløp for å stemme frem byen. I etterkant innrømmet medlemmene at tildelingen av lekene til Atlanta, Nagano og Sydney også var blitt kjøpt. De seks ansatte fikk sparken, ellers fikk avsløringene få konsekvenser. Lekene ble avholdt i Salt Lake City som planlagt. I 2010 ble IOC nominert til en Public Eye Award, en nidpris til årets skitneste organisasjoner. I januar i år avdekket den amerikanske avisen Sunday Times hvordan IOC-representanter skor seg på å lure unna OL-billetter og selge dem til mangedoblede priser på svartebørsen. Fra topp til bunn, fra funksjonærer til pamper, fra milliardbeløp til lommepenger: Korrupsjonskulturen inngår i det olympiske systemet som en ondartet kreftsvulst det ikke finnes vilje eller evne til å fjerne. Idrettsutøvere som «byr på seg selv» Kjære Gud Fader i himmelens slott, pliiiis ikke la «skijentene» være i det «humoristiske» hjørnet under en Sotsji-pressekonferanse! For du husker vel «russiske damer er horer»sketsjen til «Skiippagurra girls» fra 2008? Det skjedde faktisk. Det var ikke en feberdrøm. Selv kjendissexologen Kristin Spitznogle syntes det var på kanten. Ikke at vi automatisk avfeier damer blottet for rytmesans som feiler i å være både underholdende OG sexy, men … Her har et eller annet gått for langt. Noen må gå. I seg sjæl. Putin hates fags – Dersom dere lar barna være i fred, har dere ingenting å bekymre dere for, sa Putin og henvende seg direkte til homofile utøvere, journalister og andre som har uttrykt skepsis mot å reise til Sotsji etter at Russlands nye homolov ble vedtatt i sommer. Loven forbyr «distribusjon og formidling av ikke-tradisjonell seksuell propaganda», en formulering så vid at den i praksis forbyr all offentlig 24

02/2014

uttrykk for homofili. I Russland er det nå en forbrytelse å jobbe for homofiles rettigheter, å spre informasjon om homofili og å ytre at homofile forhold er likeverdige heterofile forhold. IOC forsikret at loven ikke kom til å gjelde for utøvere under OL, for så umiddelbart å bli motsagt av den russiske innenriksministeren: Utøvere, journalister, frivillige eller andre som fronter homofili på noen som helst måte under Sotsjilekene, må belage seg på kraftige bøter eller i verste fall fengsling og deportasjon¹. IOC forholder seg selvsagt passive, og nøyer seg med å repetere at det ikke kan forventes at de skal kunne påvirke et lands suverene lover. Men hva hvis disse lovene diskriminerer OL-utøvere? En av IOCs oppgaver er «to act against any form of discrimination affecting the Olympic movement», en oppgave de gjennomkorrupte oldingene løser heller dårlig: Det italienske IOC-medlemmet Mario Pescante uttalte at det er «absurd av USA å sende fire lesbiske utøvere til Sotsji bare for å demonstrere et poeng». Sukk. Det er kanskje for mye forlangt av den kronisk dølle arten som er idrettsutøvere, men vi håper på flere «demonstrerte poenger», for eksempel i form av at et regnbueflagg får bli med på en triumferende seiersmarsj langs oppløpssiden. Får vi se en homsenes svar på Jesse Owens? Kan noen plis få Putin til å forlate stadion i sinne? Det helsprø curlinglandslaget Én gang hvert fjerde år feirer vi hva faen som helst så lenge vi har gullsjanser. Heia Norge! I 2002 feide Pål Trulsen & Co seg til seier foran 1,7 millioner nordmenn. Fadesen var dermed et faktum: Norge var blitt en curlingnasjon. Og som om det ikke var flaut nok, bestemte man seg for å utstyre curlinggutta med såkalt «elleville bukser»! Gøy! Schtilig! Utlandet digger det! Til Sotsji har gutta skrudd opp sprøheten ytterligere: De sikksakkmønstrede rødt-hvitt-og-blått-dressene har allerede blitt omtalt som «crazy» og «funky» i utenlandske medier. Kult! Lættis! Vi snakker dresser som er så helsprø at Simen Staalnacke og resten av Moods og Norway-konsernet tar avstand fra dem på estetisk grunnlag! Shit! Dere er så gærne, curlinggutta! Jævla sopere, ass. OL-Føreren: De moderne lekenes far Juan Antonio Samaranch, eller «hans eksellense» som han selv krevde å bli kalt, nøyde seg ikke med å desertere fra den spanske regjeringshæren for å slutte seg til Francos fascisttropper. Han inngikk også i den styrende elite og forble en ledende skikkelse i fascistpartiet til regimet falt. Da stakk den blivende OL-presidenten bikkjehalen mellom beina og rømte landet, til han ble innvilget universelt amnesti. Heldigvis er ikke en fortid som leder i Europas siste fascistregime noen hindring for å bli IOC-boss. Og heldigvis var Juan Antonio like blottet for skam som moralsk kompass (mangler som neppe sinker deg på vei opp IOC-stigen). Selv etter at han var blitt president, uttalte han om sin tid i fascistpartiet: «Jeg er stolt av den»². Lille Juan greide å karre til seg jobben som IOC-president i 1980 og holdt på posisjonen i 21 år. Da hadde han omorganisert strukturen på arrangementet fullstendig: OL hadde blitt transformert fra å være et sportsarrangement til å bli en PR-begivenhet. Fra 2001 og frem til han døde i 2010, spankulerte eksellensen stolt og kry rundt på OL- og IOC-møter, fester og andre tilstelninger. IOC-ledelsen forsikrer oss om at han aldri sluttet å være en del av «familien». Han ble da også utnevnt som ærespresident på livstid.

Til tross for hva OL-lobbyen vil få deg til å tro, så finnes det ingen påviselige positive økonomiske effekter av å være OL-vertskap. «Rebellen Petter Northug» Har media ingenting bedre å skrive om? Hvis vi må høre ytterligere én omdømme«ekspert» uttale seg om hvordan legendarisk døve svenskevitser påvirker «merkevaren Petter Northug», publiserer vi det incestuøse pulekartet over norske idrettsutøvere og sportsjournalister. Tvangsflytting og sosial renovasjon Ifølge en FN-støttet studie utført av Centre on Housing Rights and Evictions har to millioner mennesker blitt fordrevet fra hjemmene sine for å gjøre plass til OL i perioden 1988 til 2008. I forkant av lekene i Seoul ble 48.000 boligblokker revet og 72.0000 mennesker ble tvunget til å flytte. Før sommer-OL i Beijing måtte hele 1,25 millioner mennesker finne seg et nytt sted å bo. Undersøkelsen viser at tvangsflyttingene i hovedsak rammer fattige, og at etniske minoriteter er overrepresentert. Under Atlanta-lekene ble 9000 hjemløse arrestert fordi man ville ha «rene» gater til OL. Trivelig folkefest, du. Smørebua Hold nå kjeft om den jævla smørebua. Klisjeene «Stafett er stafett!», «Vi går for gull!», «Typisk norsk å være god!», «Spørsmålet er om noen er i stand til å hamle opp med [storfavoritten].» «[Vinneren] er best når det gjelder!» «Ballen er rund!». Tips til drikkelek: Hver gang en kommentator lirer av seg en replikk så intetsigende, meningsløs og forutsigbar (det såkalte «sportskommentator-trifecta») at den utelukkende kunne blitt servert under en OL-sending, må du enten ta av et plagg eller shotte. Lykke til med å ikke være naken eller død av alkoholforgiftning innen en halvtime.

«Hva føler du nå?» Spør du meg, herr sportsjournalist? Avmakt og resignasjon er svaret. Pengebruken Å arrangere OL er et gigantisk underskuddsprosjekt som dekkes av skattebetalerne i vertslandet. Til tross for hva OL-lobbyen vil ha deg til å tro, viser grundige studier at det ikke finnes noen påviselige positive økonomiske effekter av å være vertskap. Det er imidlertid ingen tvil om at det er mange utgifter: Overdimensjonerte idrettsanlegg med begrenset etterbruksverdi, ukurant utbygging, ekstravagante arrangementer og voldsomme sikkerhetstiltak. IOC selv går i overskudd hver gang etter salg av TV-rettigheter, selvfølgelig. Som «non profit-organisasjon» skatter de heller ikke, og kan holde lønningene sine skjult. Ingen utenforstående vet derfor nøyaktig hvor inntektene blir av. De går i alle fall ikke tilbake til dem som betaler for «moroa». Nasjonalisme er fortsatt kjipt De svenske deltakerne kommer kanskje ikke til å stikke av med en eneste gullmedalje under årets leker, men til gjengjeld kommer et drøss med irriterende svensker til å få irriterende rett i to uker: Norge er virkelig den siste sovjetstat i blant. Prognosene ser svært dårlige ut for dette OL-et: Norge stiller med det aviskommentatorer kaller «den bredeste og sterkeste troppen noensinne». (Vi regner med media backer opp med den bredeste og sterkeste troppen aviskommentatorer noensinne.) Frykteligheten åpner for nøyaktig to scenarier: 1) Vi vinner uanstendig mye, går fullstendig i metning og oppfører oss som drittungen som insisterer på å leke med alle gavene før bursdagsbarnet får sin tur. 2) Vi

GUIDE

Hva jeg føler nå, herr sportsjournalist? Avmakt og resignasjon.

vinner én medalje mindre og går inn i et dypt nasjonalt traume, litt som om Olof Palme skulle brukket staven under femmila på Kings Bay. Det er godt mulig at det blir noen gull på Norge, men dette er et klassisk tap/tapscenario. Slim og snørr Æsj. Det er OL i langrenn, ikke bukkake. Stopp og tørk trynet, din gris. Sensur Den amerikanske journalisten og Democracy Now!-verten Amy Goodman ble stoppet på grensen mellom USA og Canada rett før OL i Vancouver og avhørt i nitti minutter om hvorvidt materialet hun skulle bruke i en forelesning inneholdt OL-kritisk materiale. Under OL i London ble det innført forbud mot all offentlig politisk ytring i et stort området i London sentrum, og i en viss radius rundt alle anleggene, under dekke av å være «sikkerhetskrav». Resultatet: England innførte de største innskrenkningene i forsamlingsretten og ytringsfriheten siden andre verdenskrig, og den største innskrenkningen i fredstid siden 1689³. Putin har løst presseproblemet ved å gi journalistene visum som kun gjelder for et pressegodkjent område i arrangørbyen og områder tilknyttet anleggene. OL er sponset av verdens største og mektigste selskaper som betaler for å bli assosiert med et av verdens mest omtalte arrangementer – et arrangement forbundet med fred mellom nasjoner og pur glede. Det skal være spennende toppidrett, men ingen annen form for spenning. Alt kontroversielt er eliminert.

Mer snowboard enn noensinne Det er vanskelig å skjønne hvordan IOC klarte å snike det forbi Putins antihomolovgivning, men sånn har det søren snurre meg blitt: Under Sotsji-lekene kan alle som føler seg kallet tune inn og se en tilårskommen subkultur stille seg på alle fire og bli sodomert av gamle menn i beste sendetid. Gerhard Heiberg er en forbanna kølle og alt han tar i burde gis fingeren og boikottes. Åpningsseremonien er porno for fascister Fire timers propaganda-TV sendes som regel ikke utenfor Nord-Koreas grenser. Unntaket er OL-åpningsseremonier, og 7. februar vil nok en gang velregissert fascistoid estetikk lyse opp stua i de tusen hjem. Leni Riefenstahl er kanskje død, men ånden lever videre i hver en åpningsseremoni. Russland kan (militær-)parader, og regissør Putin er klar for å flexe stormaktsmuskler. Den svenske idrettsministeren Lena Adelsohn Liljeroth har annonsert at hun dropper seremonien, nettopp fordi den kommer til å utarte seg som en «propagandamanifestasjon». Vinteridrett er kjedelig 22 menn som løper etter en ball og til slutt vinner tyskerne, eller hvordan var egentlig de greiene der? Vi har ærlig talt ikke tittet opp fra sosiale medier under en sportssending siden VM i ‘98. Her skal du få en «fun fact»: For pengene Norge pisser vekk på idrett hvert år kunne vi sponset alle norske husstander med Netflix- og HBO-abonnement i februar! Sett det der The Wire, eller?

Tvilsomme sponsorer La oss dvele litt ved selskapene som sponser OL: BP Oil, mest kjent for å ha sølt helt saklige mengder olje i Mexicogulfen, var Londonlekenes «chief sustainability partner». Dette tilsynelatende uten ett eneste lag ironi fra IOCs side. I år har de slått på stortromma og latt Dow Chemicals fronte den bærekraftige utviklingen. Selskapet er en gammel ringrev hva gjelder utslipp av livsfarlige stoffer, og er blant annet skyldig i en gasslekkasje som drepte anslagsvis 25.000 indere i 1984, noe Dow selv fortsatt nekter å innrømme. Hva blir det neste, a? Lommemannen sponser påskeskirenn for barn? Hitler sponser Paralympics? Se Paralympics i stedet Med all respekt for de elleville og herlige buksene til det norske curlinglandslaget: Når du først skal prøve å engasjere deg i en idrett hvor folk skyver på steiner og feier gulvet, hva er mest imponerende: Å se dem gjøre det i en rullestol, eller se dem gjøre det til fots? Det finnes en haug med idretter i OL-porteføljen hvor Paralympics-varianten er like fartsfylt, mer underholdende og minst like imponerende. Den internasjonale Paralypmicskomiteen (IPC) er uavhengige av IOC, og har

de vettet med seg, forblir det slik. Det er ikke som om IOC har opptrådt spesielt generøst overfor «lillebror»: De truet med å kutte alt samarbeid om Paralympics brukte alle fem OL-fargene i symbolet sitt. Seriøst. De fikk nøye seg med tre duse halvsirkler. IOC vil ha primærfargene og de geometriske formene sine for seg selv. Sånn er de. Boblere Dialekten til Johaug, ENDA flere OL i Oslokronikker, at det blir tilskrevet menneskelige egenskaper til en fyr som Håvard Bøkko, at det komiske kortbanekonseptet er begrenset til skøyter, at Togo stiller med to utøvere (kanskje egentlig moro, men vi gleder oss ikke til ulidelig mange «se-så-gøy-at-skiløperenfra-Togo-kom-i-mål»-innslag), å måtte late som bob er imponerende, «Kongen av OL», OL-låta til «Kongen av OL» og StjernekampAgnete, videoen til OL-låta til «Kongen av OL» og Stjernekamp-Agnete, det er meningsløst å se skisport post Carlsen/Rike, OL-studio, at skiflyging ikke er med, alle er dopa uansett, ett forvokst idrettsarrangement i året er nok (vi gleder oss til VM i fotball), de har ødelagt femmila, Erna Solberg uttaler seg om sport, fordi det er chill å ikke ta stilling til Abkhazia.

To millioner mennesker er blitt fordrevet fra hjemmene sine for å gjøre plass til OL i perioden 1988 til 2008.

¹ http://www.policymic.com/articles/58649/russia-s-anti-gay-law-spelled-out-in-plain-english ² «I can be proud of my past, you can be sure,» Samaranch said, a remark that cut off all personal questions. (http://articles.baltimoresun.com/1992-07-25/sports/1992207074_1_samaranch-franco-spain) ³ http://www.findlaw.co.uk/law/government/constitutional_law/fundamental_rights/500150.html

02/2014

TV ≠ TV

«Tv-serien er den nye romanen», sier de. «Tv er bedre enn film» sier de. De ser åpenbart ikke noe særlig tv noen av dem. TEKST AKSEL KIELLAND ILLUSTRASJON MARTA BRAVO ET AV MINE mange nyttårsforsetter er at 2014 skal bli året da det ikke lenger skal være mulig for norske journalister å presentere det faktum at det vises interessante dramaproduksjoner på amerikanske kabelkanaler som en nyhetssak. Hvis jeg får viljen min, skal det heller ikke gå an å påstå at «tv-serien er den nye romanen» uten å spesifisere hvilke tv-serier det er snakk om og hva slags romaner de eventuelt erstatter. Helt siden den første norskspråklige teksten om The Wire ble satt på trykk en gang på første halvdel av 00-tallet, har det her på berget vært fritt frem for å skrive ekstatisk bejublende tekster om at det lages mye god tv-dramatikk i USA, uten engang å vurdere å problematisere entusiasmen en smule.

02/2014

Det er lett å forstå hvorfor: Tv er noe som preger hverdagen til de aller fleste nordmenn – selv de mest avholdne må ta seg tid til å lire av seg et snes selvtilfredse «åh, nei, du skjønner, jeg har ikke tv, jeg!» hver gang de beveger seg ute blant folk – og likevel skrives det oppsiktsvekkende lite fornuftig om temaet. Og tatt i betraktning at det som har vært skrevet om tv i norske medier de siste tiårene hovedsakelig har vært omformulerte presseskriv og halvhjertede kvalitetsvurderinger av middelmådige norske produksjoner, er det ikke rart at journalister og anmeldere lot entusiasmen løpe av sted med seg da de endelig fikk skrive om noe som ikke bare var bra, men hvis kvaliteter harmonerte med kvalitetskriteriene innen mer etablerte og prestisjefylte fagdisipliner som film- og litteraturvitenskapen. Men man skulle jo tro at den aller mest omtumlede henrykkelsen ville legge seg etter … tre år? Fem? Åtte? Etter åtte år skulle man fak-

tisk kunne forvente at selv den mest grisgrendte lokalavis ville sette ned foten dersom en av journalistene kom hinkende inn døra med en tekst om at nå lager dem jaggu mye bra tv der borte!. Og hvis postulatet var noe så absurd som at tre gode dramaserier på lufta samtidig på én eller annen diffus måte skulle innebære at tv-mediet nå hadde skjøvet litteraturen av tronen og innsatt seg selv som eneveldig hersker i det vestlige narrative hierarkiet, burde journalisten sendes hjem med streng beskjed om ikke å vende tilbake før han hadde sett seks sammenhengende timer med TV2 Bliss. FOR DET MAN alltid glemmer oppi alle disse diskusjonene om hva tv er og erstatter i det nye årtusenet, er at tv ikke er det samme som tv. Selv ser jeg relativt mye på tv, men jeg ser nærmest utelukkende tv på datamaskiner og andre tekniske hjelpemidler hvor jeg selv aktivt velger, starter og stopper programmene

jeg ønsker å se. Og når norske journalister sier at tv er ditt og tv er datt, snakker de utelukkende om tv-programmer de konsumerer på denne måten. I verste fall er det snakk om å skru på tv-apparatet noen minutter før det aktuelle programmet starter. Men som jeg ble minnet på da jeg i jula tilbrakte noen dager hos mine foreldre i Fredrikstad, er dette en måte å tilnærme seg tv på, som er vesensforskjellig fra det å faktisk se på tv på tv. Å se på tv på tv handler i grunnen ikke så mye som å se – eller lytte – som det gjør om å sette seg tilbake og la bølge på bølge av audiovisuelt innhold skylle over en. På tv er tv en strøm – det vil si: flere strømmer – av innhold som er der enten man ser på eller ikke; programmene glir over i hverandre, både kronologisk og på tvers av kanalene, og før man vet ordet av det, har man ligget der og sett fem episoder av Here Comes Honey Boo Boo på rad, ispedd tjue spredte minutter av Judge Judy og så mye man orket av Friendzone. I den grad denne typen tv erstatter noen etablert form for menneskelig aktivitet, må det være dette en del folk liker å gjøre, hvor

Etter åtte år skulle man faktisk kunne forvente at selv den mest grisgrendte lokalavis ville sette ned foten dersom en av journalistene kom hinkende inn døra med en tekst om at nå lager dem jaggu mye bra tv der borte! de i selskap av andre mennesker diskret sitter og plukker på en sårskorpe, som de til slutt får pirket løs, og så, uten at noen ser det, får presset inn under en av neglene, hvorpå de gnir fingrene mot hverandre for å illudere at de kvitter seg med skorpa, for deretter et minutt eller to senere å føre denne fingeren opp til munnen og gumle i seg den deilige avlange klumpen av koagulert blod og puss, uten at noen merker noe som helst. I så måte bør det understrekes at denne formen for beskjeden egenkannibalisme ikke bare tar langt mindre tid enn å se på tv på tv, men også lar seg kombinere med en lang rekke andre aktiviteter. MEN RETT SKAL være rett: Det finnes tv-serier – og da først og fremst Sopranos, Mad Men og Breaking Bad – som man kan forstå at omtales som, om ikke den nye romanen, så i alle fall en fjernsynsekvivalent av en viss type narrativ prosa som handler om hvordan hvite menn har det inni seg og hvordan dette påvirker omgivelsene rundt dem. Altså til en viss grad det man gjerne assosierer med begrepet «den store amerikanske romanen», den som handler om de store temaene – livet, døden og økonomien.

Men før man lar entusiasmen løpe avsted med en, er det viktig å huske to ting: Den første er at selv de beste og mest banebrytende av disse seriene i utgangspunktet gjør svært lite nytt. Hovedsakelig bruker de et tradisjonelt filmspråk til å fortelle historier, som gitt tv-seriens utstrakte tidsdimensjon henter mye av sin komposisjon, karakterutvikling og sammenveving av plott fra litteraturen. Det imponerende med disse seriene er først og fremst at de gjør dette på en god måte, og i noen mindre grad at de faktisk greier å kombinere nennsomt innarbeidede konvensjoner fra filmen og litteraturen i et medium som historisk sett er allergisk mot enhver form for nytenkning som krever noe av publikum. Den andre – som er mye viktigere – er at det kun er en håndfull serier som fortjener å bli omtalt på denne måten. Hvis vi nå går med på at The Sopranos, Mad Men og Breaking Bad er «den nye romanen», så har vi nevnt de fleste seriene som passer beskrivelsen. Er The Singing Detective «den nye romanen»? Twin Peaks? Matador?

The Wire, for eksempel, er ikke «den nye romanen», men den nye systemkritiske journalistikken. Game of Thrones er den nye fantasyromanen du rydder unna når du får besøk; True Blood er den nye kioskromanen du bestiller på nett fordi du ikke vil bli sett når du kjøper den i butikken; Here Comes Honey Boo Boo er den nye mobbingen; Catfish er den nye selvskadingen; Bergensbanen minutt for minutt er det nye kikke ut av togvinduet; og Hurtigruta minutt for minutt er det nye se på videoopptak fremmede mennesker har tatt på ferie for å ha noe å gjøre sånn at de slipper å prate så mye med hverandre. Tv er ikke den nye romanen – tv er det nye stå på gata og se på veiarbeid. Tv er den nye badevifta. Tv er den nye LinkedIninvitasjonen. Tv er den gamle barnevakten og den nye støttekontakten. Tv er det nye stresseksemet. Tv er det nye gå sakte forbi mennesker som deler ut mat og drikke på gata sånn at de skal rekke å snu seg og få øye på deg og dermed hindre deg i å fremstå som utiltalende ivrig i din jakt på gratis vareprøver. Tv er det nye ikke ta telefoner fra ukjente nummer. Tv er det nye ikke ta

telefonen i det hele tatt, hvis folk skal ha tak i meg får de sende mail eller sms. Tv er den nye fuktskaden. Tv er det nye system i Lotto. Tv er den nye firepakningen med halvannenlitersflasker med Pepsi Max. Tv er den nye spise svinesteakleten rå. Tv er det nye kikke inn gjennom vinduene til menneskene som bor på den andre siden av gata. Tv er det nye gå og gruble på det en stund, men til slutt gi etter og kjøpe en kikkert for bedre å kunne kikke inn gjennom vinduene til menneskene som bor på den andre siden av gata. Tv er det nye det er slemt å si det, men jeg føler faktisk at jeg har fått et mye bedre forhold til bestefar etter at han falt i koma. Tv er det nye bruke en time på å prøve å avinstallere Growl. Tv er den nye påminnelsen om at du fortsatt ikke har svart på den LinkedIn-invitasjonen. OG ALT DETTE skulle man tro norske journalister og skribenter visste bedre enn noen andre mennesker i hele verden, så jævla mye tid som de bruker på å sitte hjemme og twitre om hva de ser på tv. På tv. 02/2014

ÅRETS FILM Pornopung av Johan Kaos ÅRETS STEMME Anine Kierulf ÅRETS SKIVE «1001 Hjem» av Lars Vaular ÅRETS LITTERATUR Ung jente, voksen mann av Eline Lund Fjæren ÅRETS NAVN Kari Gran ÅRETS UTESTED Morgenstierne ÅRETS KLUBBKONSEPT Jacks Kantine Dattera til Hagen ÅRETS RESTAURANT Arakataka ÅRETS KUNST Alt du kan bære Ida Ekblad, Institutt for Degenerert Kunst, Eli Marie Johnsen, Anders Nordby, Klara Semb, Eirik Sæther, Unn Sønju og Arild Tveito. Galleri VI VII ÅRETS SCENEKUNST A Thing of Beauty Øystein Johansen Black Box Teater ÅRETS LOKALE ARRANGØR Ultimafestivalen ÅRETS LIVE ACT Todd Terje

ÅRETS NAVN Margaret Berger

ÅRETS NAVN Joar Nicolaysen

ÅRETS UTESTED Diskoteket

ÅRETS UTESTED Lysverket

ÅRETS KLUBBKONSEPT Raw Juice

ÅRETS KLUBBKONSEPT Bergen D.I.Y.

ÅRETS RESTAURANT To Rom og Kjøkken

ÅRETS RESTAURANT Brazil Churrascaria

ÅRETS KUNST Constant.Decay RAKE

ÅRETS KUNST Bergen Art Book Fair Bergen Kjøtt

ÅRETS SCENEKUNST Jeanne D’Arc Kjersti Haugen Trønderlag Teater

ÅRETS SCENEKUNST De Selektive Mari Sofie Andreassen Teaterterminalen, Cornerteateret

ÅRETS LOKALE ARRANGØR Versus

ÅRETS LOKALE ARRANGØR BIFF

ÅRETS LIVE ACT Johndoe

ÅRETS LIVE ACT Fjorden Baby! ÅRETS MOTE/DESIGN Kaibosh ÅRETS UTELIVSTRYNE Skatebård

ÅRETS NAVN Arild Østin Ommundsen og Silje Salomonsen ÅRETS UTESTED Gnu ÅRETS KLUBBKONSEPT Nite Site ÅRETS RESTAURANT Tango Bar&Kjøkken ÅRETS KUNST Screen City Festival Daniela Arriado og Mirjam Struppek ÅRETS SCENEKUNST Teaterkonsert Beethoven Nikolaj Cederholm Rogaland Teater ÅRETS LOKALE ARRANGØR Rivningsfest K-Lab ÅRETS LIVE ACT Tønes

Bispegata 9A, 7012 Trondheim Ă&#x2026;pent fra kl.11:00 - 23:00 hver dag facebook.com/NiMuser 73 53 63 11

Premiere mandag 24. februar densisteviking

20.30

MOTE

MANGE BEKKER SMÅ GJØR

EN STOR LOUIS VUITTON Luksuskonsernene fortsetter å kjøpe opp småmerker i aggressiv stil. TEKST JOSTEIN WÅLENGEN ILLUSTRASJON ANDREAS TYLDEN I SEPTEMBER 1998 ble det skrevet motehistorie – som første amerikanske selskap klarte BCBG (fullt navn: BCBG Max Azria Group) å gjøre et suksessfullt oppkjøp av et fransk motehus, nemlig Hervé ‘Léger’ Leroux. Et lite steg for menneskeheten, et stort sprang for Hérve Leroux – over natten gikk han fra å designe kredible bodycon-kjoler til knallfargede pølseskinn. Oppkjøpet markerte starten på en økende globalisering og kapitalisering innen luksusmarkedet. Siden 1998 har luksuskonsumet i Asia og Øst-Europa økt flere hundre prosent, den franske luksuskonglomeraten LVMH (fullt navn: LVMH Moët Hennessy Louis Vuitton S.A.) har doblet børsverdien og i Tokyo eier over nitti prosent av alle kvinner et Gucciprodukt. Nå begynner imidlertid veksten å avta. I Asia begynner merkepreferansene å modnes, og i Vesten har vi vært i en kontinuerlig av/på finanskrise siden 2007. Der Chanel, (Yves) Saint Laurent og Prada

har beholdt en salgsvennlig balanse mellom ironisk logofisering og klassisk eleganse, sliter Louis Vuitton med brandingen. I en tid preget av minimalisme, med Phoebe Philo hos Céline som klareste toneangiver, oppleves logotrykket og canvasen som utdatert og smakløst. LVMHs markedsstrategi har derfor de siste årene vært tungt basert på oppkjøp og overtakelser i andre merker – både Givenchy, Céline og Kenzo ligger i dag under LVMHs kontroll, blant et tyvetalls øvrige merker. I hovedkonkurrenten Kering (tidligere Gucci-group / PPR) ligger blant annet Alexander McQueen, Stella McCartney, Saint Laurent og Balenciaga. SOM ET RESULTAT av grupperingene drives, med noen unntak, de fleste motehusene av andre enn grunnleggeren. Det er derfor blitt et større fokus på sjefdesigneren som kreativ leder – Dior under Raf Simons, Louis Vuitton under Nicolas Ghesquière og Balenciaga under Alexander Wang (sistnevnte er en av få som driver eget merke uten eksterne investorer eller eiere). Luksuskonglomera-

tene tilbyr unge og forholdsvis nyetablerte designere, som Nicholas Kirkwood (LVMH) og Christopher Kane (Kering), et økonomisk og faglig støtteapparat. Men det bidrar også til en homogen motekultur hvor de samme merkene deler rådgivere og konsulenter – og hvor økonomiske interesser overkjører designfrihet. Riccardo Tisci vil neppe gjøre rottweilerog fugleprint-skjorter sesong etter sesong, og ryktene skal ha det til at hovedgrunnen til Nicolas Ghesquières oppsigelse var en byråkratikultur hvor sjefdesigneren endte opp som bedriftsøkonom. Etter noen frittalende sitater i System Magazine ble Ghesquière forøvrig saksøkt av Kering for kontraktsbrudd. Saken ble avgjort utenfor retten, men endte visstnok med en kompensasjon gitt av Ghesquière i femtimillionersklassen. Det er ikke første gang byråkratirottene i Kering har dratt tidligere designere inn i rettsalen. I 2004 måtte Tom Ford ut med hundretalls millioner for å kjøpe tilbake rettighetene til eget merke. KJØPEMANIEN KAN ses som en opprustning til tøffere tider innen varehandel, hvor selv tradisjonelt uavhengige designere – eksempelvis Rick Owens, som har investert i Gareth Pugh og Alice Lemoine – kjøper seg inn i mindre merker.

Mantraet ser ut til å være «hvis du ikke kan slå dem, kjøp dem».

En anonym kilde i LVMH kunne tidligere i år fortelle Business of Fashion at deres nye strategi gikk ut på å kjøpe up-and-coming merker for et par millioner euro, småpenger sammenlignet med milliardomsetningen i Vuitton. Merkene tilbys vekstmuligheter og et sterkere designteam, og fungerer det ikke etter et par-tre sesonger, dumpes merket. I verste fall er konkurranse avverget – i beste fall tjener de penger. En annen tendens er «hemmelige» overtakelser hvor avantgardistiske merker med dedikerte tilhengere kjøpes opp i skjul – som da Diesel kjøpte opp Martin Margiela og grunnleggerens fravær ble offentliggjort først flere sesonger senere. Et lignende stunt skjedde på sensommeren, da belgiske Ann Demeulemeester kjøpte ut investor Anna Chapelle i BV32, for så å tre av fra sjefsrollen – uten ytterligere forklaring enn et følelsesladet og intetsigende håndskrevet brev. I dagens motebransje utspiller det seg et maktspill som får Dynastiet til å blekne. Tør du spørre deg selv hvem som egentlig har laget den designervesken du sikler etter? Phoebe Philo eller en kalkulerende businessmogul med doktorgrad i siviløkonomi? 02/2014

Norges stĂ¸rste formidler av hybler og bofellesskap. Helt gratis!

MOTE

AZURE ER IKKE TILSTEDE Foto: Yoo Sun Styling: Elyse Saunders Modell: Ollie Henderson

Maske fra Elyse Saunders // Kappe laget av Yoo Sun og Lindsey Hoover // Armb책nd fra Kelsey Quan

02/2014

MOTE

Halskjede fra Kelsey Quan // Egenlaget genser // Topp fra Elyse SaundersÂ // Bukser fra Current ElliotÂ // Gullbelagte Converse, bearbeidet av Elyse Saunders og Yoo Sun

02/2014

MOTE

Jakke fra Bess // T-skjorte fra Acne // Vintage jeansÂ // Halskjeder, modellens egne

02/2014

MOTE

Hoodie fra American Apparel, bearbeidet av Elyse Saunders og Yoo SunÂ // ArmbĂĽnd, modellens egne

02/2014

MOTE

Jakke fra Bess // Krage, modellens egen // Genser fra RodarteÂ // Meshkjole fra Maison Martin Margiela

02/2014

BYGUIDE

KLUBB + KONSERT + BAR + MAT + SCENE + KUNST

UTELIV: Hva skjer i februar?

STOR GUIDE, SIDE

INTERVJU: SPKRBOX og HEADS presenterer Norges første hiphopteaterfestival.

SHIT FLOATS: På hjemmebesøk hos Shitrich

INTERVJU, SIDE

NATT&DAG SNAKKET MED FESTIVALSJEF CICI HENRIKSEN, SIDE

TAR GREP Store P debuterer. Vågard Unstad rapporterer det siste fra NMG/G-huset. TEKST VÅGARD UNSTAD FOTO FRANCISCO MUNOZ NMG/G-ODT NYTT ÅR! Hallaien, folkens! Er det noen som er klar for Store P sitt soloalbum, Regnmannen, eller? Ja? Kult! Det kommer i februar, og er produsert av Store P, Basekontoret, Møksen, Tailors og Anand Chetty. Eneste gjestevers er Lars Vaular-signert, ellers er det bare P hele veien. Ja, om man ser bort i fra Kjetil Møsters tre supersexy saxsoloer, da. Regnmannen er en helhetlig opplevelse. Ti låter som glir naturlig inn i hverandre. En slags guidet tur inn i Store Ps egne, rare verden. Mørkt men morsomt, i god A-lagetånd, men mer melodiøst og svevende enn folk er vant til fra denne kanten. Er A-laget over, eller? Nei da, slapp helt av. Vi kommer med den etterlengtede mixtapen Nokke Feita 4 ikke så lenge etter Regnmannen.

Vi sa jo i 2006 at den skulle komme, og nå kommer den. Vi lyger ikke, vi er bare treige. Og det er bare oppvarmingen. Etter det slår vi til med vårt første skikkelige album: Mat i Stilen. Det er … ganske forbanna mat i stilen. Vi har jobbet mye med Basekontoret på dette albumet, en gammel tjommi fra Bergen som plutselig viste seg å lage fete beats. Store P har også produsert mye, og selvfølgelig våre gamle slagerpartnere i produsenttrioen Tailors. Vi tar opp tråden fra D E D D GÅR I EP, og tar lytteren med videre inn i mørket.

Hvor vi har fått det der partyrapstempelet fra, skjønner jeg ikke. Det er mye humor på albumet, men ikke mye gladrap. NMG/G-huset Nords rappende CEO, Mats Dawg kommer ENDELIG med musikk som er tilgjengelig for folk som ikke har kjent ham i ti år. EP-en hans SKOG, produsert av Store P, kommer før sommeren, og beviser det alle har visst siden Tungtvanns Ubudne Gjesta EP fra 1999 – rap på nordnorsk er dødsfett. Her snakker vi sløy, treig og funky bassbonanza med familiefartekster for voksne mennesker. Voksenrap hører jævlig lite kult ut, men det her er faen meg akkurat det i ordets beste betydning. Flex jobber også med et album, produsert av Hkon. Flexomaten er på en velfortjent ferie, men kommer tilbake sterkere enn noensinne i siste kvartal. Den alltid mystiske rapstjernen Lars Vaular jobber som vanlig jevnt og trutt i det stille. Men, du vet, for å si det på godt norsk – there’s levels to this shit. Hva som skjer i Vaular-land får dere nok med dere tidsnok. Som vanlig kan opplegget beskrives kort og konsist: gjennomført kvalitet. Å ja, jeg holdt på å glømme det i alt musikkpratet. NMG/G-film jobber og med filmen Generasjon G, en historie om to unge menn som prøver å tjene sin første million, koste hva det koste vil. Vågard Unstad (f. 1986) er oppvokst i Sandviken i Bergen. Han er med i rapgruppen A-laget, er ekkel på Twitter og liker peanøttsmør. Du så ham sist på Tweet4Tweet. 02/2014

MUSIKK

SHIT HAPPENS Vi inviterte oss hjem til Shitrich. Det gikk som det måtte. TEKST MARTIN T. JOHANNESSEN OG MARIUS S. ANDRESEN FOTO SIGNE F. LUKSENGARD I 2009 VAR DET mye som tydet på at duoen Bromstad Billionaires for alvor skulle blåse nytt liv i rap-Norge, men nå har pulverentusiastene trødd de evige jaktmarker en stund. Tospannets halvpart Andy Anderson, bedre kjent som Shitrich, lever derimot i beste velgående. NATT&DAG er på besøk hos fyren, vi sitter i en sofa, i leiligheten han omtaler som «plantasjen min». Eller nei, egentlig så gjør vi ikke det, vi sitter i en sofa hos en kompis av Shitrich, selv om det vi etterspurte var «en alternativ hjemme hos-reportasje». Andy har nemlig ikke legelisens til å drive med det han driver med i bopelen på Bromstad: «Æ har itj reseptbok, æ har gjeldsbok», opplyser han, mens han mekker en Gahr Støre.

HVIT JUL. Fra høyttalerne høres umiksa musikk signert rapperen selv, produsert av tidligere konkurrenter, nå kollegaer, Kaihelvette og Rudebwoay (må ikke forveksles med den jamaicanske eksotiske danseren «RudeBwoy» som vi fant på Twitter. NSFW, ass!), duoen bak plateselskapet Bølgemaskin. Gutta sitter ved siden av ham i sofaen, nesten på skuldrene hans, og passer på at rapperen holder seg sånn noenlunde nykter under intervjuet. – Det var en forferdelig hvit jul. Det var orkan, men det er greit, jeg har bølgeguttene til 42

02/2014

å passe på meg. Hvis det blåser opp til storm, holder de meg fast. Vi skjønner deg godt! Det kokte jo rundt @shitrich7045 etter at du slapp «Bombefly» rundt cupfinaletider i fjor. Har B-52en landa? – Helt ærlig, jeg har aldri sett en fotballkamp i hele mitt liv. Det eneste Rosenborg jeg bryr meg om er hockeylaget, og det er kun fordi vi begge liker å lage striper i isen. Jeg har hørt at Nicki Bille kunne vært den beste spilleren på laget om han bare hadde løpt like mye på banen som han løper etter jenter under den seksuelle lavalder. HYPEMASKIN. Røyk legger seg som et teppe over oss og søtlukta sprer seg i rommet. Shitrich synker ned i sofaen. – Grotesk/Soinner og jeg var uenige om hvordan vi skulle takle hypen etter å ha spilt på Hove i 2009. Vi rota oss bort kreativt sett. Hvordan fungerer egentlig hypemaskineriet i Norge? – Du drar på fest med fem gram kokain i lomma. Så står du ved doen og freestyler mens noen instagrammer. Nei, faen, hvilken hypefitte skal jeg nevne nå, må ha et godt Oslo-navn nå? Kaihelvette: Ikke gjør det! Shitrich: Slutt å si at jeg ikke skal gjøre det! Rudebwoay: Det er bedre å angre på noe man har gjort … Shitrich: Jeg skal svare på spørsmålet, bare la meg se på bransjehierarkiet først. Hvem har du beef med nå om dagen, da?

– NTNU, de skylder meg vekttall. Noen konsertarrangører. Kaveh skylder meg penger for cola-låta han lagde, bildet av ham på coveret, all den kokainen der lånte jeg bort. Han sa jeg skulle få tilbake pengene, men jeg har ikke hørt en skit. Jeg tror det er Gunnar Greve sin feil. Hva synes du om Lars Vaular? – Jævla kul kis, bortsett fra da han stjal «Eg må ha solbriller på»-punchlinen min på Hovefestivalen i 2009 … Nei, faen, jeg kan ikke prat skit om Vaular, søt kar det. Men den jævla boka han fikk av Knutsen på Spellemannprisen er min, hva skal en bergenser med den? Du battla mot Big Daddy Karsten på Skeez TV. Hva skjedde der? – Det var han selvmordsbomberen i Conurbia, utbasunerer Kaihelvette og Rudebwoay bortimot i kor. Sannheten er at battlen mot arendalsbautaen Karsten gikk ganske dårlig. Shitrich choket og snublet i egne ord. ? – Jeg ble lurt i en felle av Nils Skutle (Nils m/Skills, jou. anm.) som fikk sparken som daglig leder i 2008 og lagde Skeez TV. Da jeg skulle til Oslo for å levere noe coke til Kaveh, lurte han meg inn på Blå. Så sto VGTV der med en tjukk kar. Så det på opptak etterpå, men jeg tror ikke at det var meg. Men det ligna på … – Ehh, jeg driver med musikk og dop, ikke krangling på VGTV. VGTV er bare kommentarfeltet på VG Nett som har flytta seg til en plass sola skinner litt mer.

Tekstene mine er bare vuggeviser i forhold til virkeligheten. La oss stadfeste det først som sist: Intervjuet Shitrich gjorde med «Byavisa eller ka faen det va» tidlig i januar var sprøyt fra ende til annen. Hevder Shitrich selv, iallfall. – Jeg sa at jeg var den streiteste personen i hele verden. Det vil jeg dementere. Jeg ville bare at de skulle gjøre et kult intervju med meg. Alt jeg rapper om er hundre prosent sant. Når jeg sier dop mener jeg damer og når jeg sier fitte mener jeg Martin Bjørnersen. Han er Bjønnfetta mi. Den Khat/Hasjisremixen han og DJ Taus gjorde av Knips Gjøra Bitch står det respekt av. Jeg har sendt dem en statue av Nordahl Grieg som takk. KØDD ER DET nye alvoret. Makkers, et haltende kvinnesyn i vaskeekte rapånd, gladvold og lovord om sitt eget stag, er gjennomgående tema i Shitrichs univers. I hvor stor grad reflekterer rimene til Bromstad-gutten hans eget verdenssyn – kan tekstene virkelig ha et snev av rot i virkeligheten? Hva slags forhold har du egentlig til ironi? – Et veldig dårlig et. Er folk redde for å være oppriktige? – Ja, folk sliter med å si hva som er sant, folk er blitt litt for kjerring. Flere store rappere og produsenter i Norge har altfor mange yes-men rundt seg som ikke er ærlige, derfor er vi blitt servert en god del sjabert innenfor

MUSIKK

februar 10/2

Mandagsgrillen

Musikkquiz

11/2 lavkarwo og krokofant 12/2 gøtteMia 14/2

iMperial state electric (se) +Juicer

15/2 raggabalder og skaMløst valetinesMix 18/2

iMproschMiMpro

gorilateater

tordendager 21/2 highasakite 22/2 cloud24/2 Mandagsgrillen busting Musikkquiz 25/2 crab is crap M/ståle storløkken og saw 26/2 explicit licks 1/3 ivplay 6/3 club 19/2

sjangeren de siste årene. Det trengs mer brutal ærlighet. Tekstene mine er bare vuggeviser i forhold til virkeligheten, det skjønner de fleste som har noe i topplokket. Armageddish fetish hadde i sin tid tekster gjennomsyret av humor, horror og voldsironi. Har du tatt med deg noe av den tematikken til solokjøret? – Tiden i og rundt det miljøet lærte meg først og fremst hvordan man blir en lyriker framfor en rapper. Humoren blir vel mer brukt for å gi lytteren et ørlite smil midt oppi all elendigheten jeg spytter. Shitrichs tekster er sosialrealistiske av natur, og ifølge rapperen selv på grensen til sosialpornografi. Han har for øvrig alt på stell: – Etter å ha hørt en beat én gang, vet jeg hvordan hele låta skal angripes, hvilket toneleie jeg skal ha, hva den beste rimstrukturen for låta er, hva åpningsbaren skal være og ambiancen på selve sluttproduktet. Utvelgelsesprosessen blir som en peker på hvor stor utfordring jeg vil gi meg selv hver enkelt dag jeg lager musikk, sier han. Rapperens tekster har vekket oppmerksomhet hos doktorgradsstipendiat Even Igland Diesen, som blant annet skriver om Shitrich i sin doktorgradsavhandling om norsk raplyrikk. Hva er det som får akkurat din rapping og dine tekster til å vekke oppsikt hos akademia, tror du? – Abstrakt liksomkunst-hiphop spytta av Steinerskoleelever har blitt gjennomskuet som platt, på grensen til plagierende og først og fremst utrolig teit, og dette har blitt byttet ut med en sofistikert, skitten ordsmed med ingen sperrer annet enn sperra Visa-kort.

TRONDHEIM ER NORGES metamfetaminhovedstad, og dermed er makkers et gjennomgående tema for sosialrealisten Shitrich, som hevder sin favoritt drugcombo er 19 år gamle Westerdals-jenter med en journalistspire i magen og MDMA på tunga. Du har ivaretatt den gode gamle rap-skolen når det kommer til omtalen av det motsatte kjønn, hvordan ligger hiphop-misogynien an om dagen? – Jeg har ingenting i mot de jævla fettan, jeg. Jeg liker alle damer, så lenge de oppfører seg som Inga Marte Thorkildsen blant folk og er like ivrige som Hanne Nabintu Herland i senga. BROMSTAD, KIIIIS. Andy går langt for å representere 7045 Bromstad, området som kan skilte med landets første Rema 1000-butikk. Bromstad Billionaires gjorde Strindheim-forstaden til allemannseie langt utover fylkesgrensa i sin storhetstid. ? Bromstad er et streit boligområde for unge familier og pensjonister, hva gjør plassen så jævla gangster? – Æ bor der da. Trenger ikke mer enn én person for å fåkke opp 5000 folk. Bromstad er postordremakkersens hovedstad der pillene pakkes på store og små bak lukkede marmordører. Det blir dessuten mindre pes fra snuten når du bor i et rolig boligområde.

trondheiM Metal fest: aeon (se) +grandexit (se) +endogenic 7/3 hanne kolstø 8/3 the Message u tfyllende in fo rm a sjo n , o ppdat e rt p r ogra m o g fo rh å n d ssa lg av b ille tt e r på b la e st.n o

Shitrich og co er ute med boom bap-EP-en «Bølgemaskin» og slipper den Kvamkollektivet-produserte LP-en «Makka Nykinen» til våren, med releasefest på Blæst 23. mai. 02/2014

UTELIV ca f e l O k k a o g k a k a o m u s i k k p r e s e n t e r e r

MÅNEDENS BAR:

pA en torsdag

FRU LUNDGREEN Under gatenivå, rett under Olavskvartalert, holder byens mest rocka dame til. I gamle og verneverdige hvelvkjellere blir det daglig servert rock og drinker, uten at det virker som om noen veit om det. Fru Lungreen er en sånn plass som tar imot deg som du er, og gir deg det du vil ha, på godt og vondt. Her kan du komme og være deg selv, høre på rock’n’roll og spille biljard eller kose deg med det sedvanlige barkartet, uten at noen lurer på hvorfor. Her blir det også arrangert heftige, men intime konserter omtrent hver helg, og da gjerne i sjangre beslektet med metal. Og når det er sagt, denne plassen huser noen av Trondheims koseligste bartendere, hands down. Har du ikke tatt turen enda, så er det på høy tid. Og nevnte vi den uhyre trivelige quizzen de kjører annen hver mandag?

vAren 2014 TOPP 2 KLUBBEVENT:

RAW JUICE + RBMA PRESENTERER: SAM TIBA (FR / CLUB CHEVAL) + BOK BOK (UK / NIGHT SLUGS) Brukbar/supa 15. februar Trønderbaserte Raw Juice Records, som kan regnes som residents på Brukbar, har denne gangen, med hjelp av de kommersielle kreftene som er Red Bull, klart å dra to Dj’s fra to store klubbkollektiver innenfor basskultur og dansemusikk opp til Trondheim, nemlig franske Sam Tiba og engelske Bok Bok. Fra sine respektive produsentkollektiver har de begge representert europeisk dansekultur på sitt ypperste, og det skulle dermed være duket for en uforglemmelig kveld i dansens og bassens tegn.

1 1

6 / 2 d a n i e l kva m m e n 2 0 / 2 i a m p sy e n c e f i c t i o n 6 / 3 m o n i ca h e l d a l 2 0 / 3 t h e fj o r d s 3/4 tOnes b i l l e t t e r i sa l g f r a 3 / 2 v i a ca f e l o k k a .h o o p l a .n o / sa l e s

RAGGABALDER VALENTINESMIX SLIPPFEST Blæst // 15. februar Joddski har lenge vært mannen som har proklamert reggae- og dancehallkulturens mantra her til lands. Denne gangen tar han med hele spetakkelet til Blæst under parolen «Raggabalder», men han har mer i ermet enn bare dét. Gjennom samarbeid med Carl Christian Tenvik og Mathias Rødals konsept «Skamløst» vil han denne kvelden presentere en «Valentines mix» med det sjangeren har å by på av dancehall, reggae og skamløs formeringsframkallende R&B, som burde få den mest pripne av våre kjære byfolk til å rødme. Er du klar for svett og nær dansekultur, så bør du for all del ikke dra noen annen plass, her blir det hett.

2 1

AV TORSTEIN HØE

02/2014

UTELIV TOPP 3 KONSERT:

EFTERKLANG + DRÅPE Storsalen, Samfundet // 8. februar Danske Efterklang gjester nok en gang Norge og Trondheim for å overøse oss med herlig melodiøs elektronika/indie/post-rock. Etter bandets femte utgivelse, fullengderen «Piramida», har de turnert omtrent hele verden og spilt med symfoniorkestre og sitt eget seksmannsorkester for fulle hus på alle kontinenter, og høstet lovord fra utgivelser som Mojo og Pitchfork. På laget denne gangen er Oslobaserte Dråpe, som med sin shoegaze/støypop tidligere har vunnet årets urørt og landa kontrakt med trønderske Riot Factory for innsatsen.

1 1

IMPERIAL STATE ELECTRIC + JUICER Blæst // 14. februar Etter at storhetstiden til de svenske scandirocklegendene The Hellacopters var over og bandet hadde sagt sitt, har frontfigur og multiinstrumentalist Nicke Andersson, AKA Nick Royale, stablet på bena et band i samarbeid med The Datsuns-vokalist Dolf de Borst (New Zealand). Der Nick Royale og gutta var scandirockens gudfedre, var The Datsuns mer opptatt av hard-, heavy- og garagerock, så her kan du forvente deg en salig blanding av riff, hooks og testosteronfylt heavyrock over hele linja. Med seg for å varme opp gulvet har de Juicer fra Otterøya (fjordgapet utenfor Namsos, red. anm.), som egenhendig har planer om å gjenopplive scandirocken i sin pureste form. Ikke en kveld et rockehode vil gå glipp av der, med andre ord.

2 1

BEATNUTS + HMAN & ILL TONE + KAPTEIN PÅ SKUTA & HELGELAND 8BIT-SQUAD Familien // 27. februar Straight outta … Queens. Men det stopper ikke The Beatnuts fra å være et stort navn innenfor internasjonal hiphop. Beatnuts består av to medlemmer; Juju og Psycho Les, begge fra Queens i New York, og med røtter i tidlig hiphop fra nittitallet. Det hevdes at de opprinnelig gikk under navnet Beat Kings, men fikk beskjed av The Jungle Brothers at de på ingen måte var «kings», men heller «Nuts» for å drive på med sin lyriske blanding av rap og partyorientert humor. Dermed ble «The Beatnuts» født. Sammen med sine medsammensvorne «Hman» og «Ill tone» samt Helgeland 8bit-squad feat. Kaptein. På Skuta skal de sørge for at nettopp du får rista på raua og fylt opp hiphop-meteret til randen.

3 1

02/2014

madebyHANDVERK.no | foto: Kimm Saatvedt

UTELIV: BYTIPS

SØNDAGSJAZZ Ila Brainnstasjon Hver eneste søndag formiddag serverer den hyggelige betjeningen på Brainnstasjo’n hyggelig jazz til den billigste pengen som finnes. I tillegg kan man som alltid nyte god stemning, hjemmelaget småmat og et utvalg av bøker som man sågar får låne med seg hjem.

1 1

«PÅ EN TORSDAG»

“A s p a r k l i n g directorial debut”

Va r i e t y

Kakao musikk byr på kvalitetsmusikk i intim setting på Café Løkka // Torsdager Ikke hver eneste torsdag, men ganske mange av dem, har Kakao tenkt å fortsette med suksessen sin fra tidligere år. Programmet er ikke sluppet i skrivende stund, men det hele sparkes i gang torsdag 6. februar, og da med Daniel Kvammen som førstemann ut. Hvis konseptet holder mål som tidligere, har vi mange gode konserter å se fram til her.

2 1

BIOTEKNOLOGIENS TIDSALDER Studentersamfundet, 11. februar Bioteknologinemda samarbeider med Studentersamfundet og studentforeninger i Trondheim om et arrangement i storsalen på Studentersamfundet 11. februar. Det har fått navnet Bioteknologiens tidsalder, 12. smakebiter. 12 forskere har 7 minutter hver på å forklare hva bioteknologi kan handle om. Det blir foredrag om hvordan man lager en havfrue, om jordbærdyrking om vinteren, gentester for alle, biodrivstoff til fly med mer.

3 1

en film av ESKIL VO G T

P å k i n o 28.02.14 TRONDHEIM UNDERGRUNN

f a c e b o o k . c o m BLI N D F ILME N

02/2014

Rockheim Galleri, Rockheim Temporær // 24. januar – 28. februar Undergrunnsrocken i Trondheim løftes fram i lyset i to av Rockheims etasjer gjennom utstillingen Trondheim Undergrunn, som er et samarbeid med Trondheim

4 1

Calling. Undergrunnsmiljøet har endret seg voldsomt fra de tidvis lyssky aktivitetene i miljøet rundt Hard Rock Kafé som åpnet i Trondheim i 1978, frem til dagens undergrunnsscene. Utstillingen viser historien og utviklingen i pop og rock fra Trondheims undergrunn med en plakatutstilling i Rockheim Galleri,

og en mer omfattende, interaktiv utstilling i Rockheim Temporær. Her får du på ulikt vis oppleve musikken som har svevd under vannskorpa, og som kanskje kan føre til spørsmål som hvordan blir egentlig historien om rocken i Trondheim fortalt? Hvilke tidsperioder har vært viktige, og hvordan står det til med dagens scene?

Foto: Øystein Thorvaldsen

Sverre Koren Bjertnes

ÅpNiNgStider:

NervouS FluidS

tirsdag, onsdag, fredag: torsdag: lørdag, søndag: Mandag:

Maleri – SKulpturiNStallaSjoN – FilM

adKoMSt:

25. januar - 30. mars 2014

(Konserthusterrassen)

12-17 12-19 11-17 SteNgt

Stenersenmuseet, Munkedamsveien 15,vika

#sverrebjertnes #stenersenmuseet

FREDRIK (20) Student – Forrige torsdag brøt jeg loven, men tror ikke jeg skal nevne hva det ulovlige var her.

NÅR BRØT DU LOVEN SIST?

MARIE (21) Jobber – Husker ikke. Har brutt den mange ganger.

STEFFEN (33) Jobber – Vet ikke.

GUDRUN (20) Studerer foto – Gått på rød mann.

JØRAN (22) Student – Kjørte for fort.

02/2014

INGVILD (25) Student – Jeg bryter ikke loven.

KIRSTI (25) Student – Da jeg kjøpte fyrverkeri i Sverige. Vi vart stoppa på grensa for å importere eksplosiver. Flaut.

HEIDI (39) Frisør – På vei hit kjørte jeg for fort.

MARTINE (20) Selger – Jeg har tissa på offentlig sted.

AV SIGNE F. LUKSENGAARD

ODA (14) Elev – Kasta tyggispakke på bakken.

KJERSTI (20) Student – Sneik på bussen i går.

DANIEL (20) Student – Gikk på rød mann nå nettopp.

VANJA OG SIGRID (16) Elev – Har aldri brutt loven.

LISA (22) Jobber – Kjørte for fort.

HÅKON (20) Student – Om jeg har brutt den var det ikke med vilje.

EIVIND (24) Student – Lasta ned noe fra nettet.

SIVERT (20) Student – Fikk fartsbot en forleden dag.

ELISE (20) Jobber – Gikk på rød mann.

INGVILD (20) Student – Jeg gikk på rødt lys. Skulle gjerne sagt noe mer juicy. Må starte å bryte loven mer.

LENE (25) Mammapermisjon – Kjørte for fort.

ANDREAS (19) Student – Nasket smågodt.

MARTE (17) Elev – Drukket alkohol.

02/2014

KUNST

Håkon Bleken (Foto: Vilde Blom/ArtScene Trondheim)

HÅKON BLEKEN Nye malerier Vises ut februar Galleri Ismene, Ilevollen 34 Håkon Bleken fyller 85 år og stiller ut på Galleri Ismene ved Ilaparken. Mer trøndersk blir det ikke. Trøndersk in a good way, må vite. Blekens har de seneste årene arbeidet med

11.10.2013 - 02.03.2014

02/2014

collagemalerier, flater oppdelt i felter der han i stor grad har benyttet avrevne avisoppslag – overmalte, men fortsatt synlige gjennom fargene Han uttrykte på NRK en gang for ikke så fryktelig lenge siden en slags «det tomme lerrets frykt»: At det verste er å begynne og at avisfeltene fungerte som startere, og så

gikk det videre arbeidet ut på å korrigere uttrykket med penselen. En ganske så fin konkretisering, om man da kjøper tanken om at kunstverket finnes før det blir skapt, og at det nærmest bare er å skjære det ut av materialet. En av hele to (!) salgsgalleriutstillinger verdt å få med seg i februar, dette, altså.

KUNST

God mat og god pris.

Derek Jarman, Black Paintings

I samlingen: ANE METTE HOL 08.02–18.05 DEREK JARMAN Black Paintings 25.01–16.03 ADRIAN PACI The Column 25.01–16.03 Trondheim Kunstmuseum, Bispegata 7b Ane Mette Hols verker kan uten problemer spille rollen som erkeeksempel på kunst som oppsummeres i slike ordelag: «Det virka ikke sååå

BETTER BOOKS: ART, ANARCHY Apostacy 22.02–13.04 TKM Gråmølna, Trenerys gate 9 (Nedre Elvehavn) I museets vårprogram oppsummeres denne affæren ganske så effektivt: «Art, Anarchy and Apostacy. Better Books in London 1962-1967 rekonstruerer noen av aktivitetene og utstillingene i og omkring bokhandelen som var samlingspunktet for avantgarden i The swinging 60’s». Når utstillingslista inkluderer radikalt destruktive navn som Gustav Metzker (mannen som etter sigende inspirerte The Whogitarist Pete Townshend til å knuse gitaren for første gang) og magisk eksentriske navn som Bruce Lacey (som «gjester» med tverrfløytesolo i fremføringen av «You’ve got to hide your love away» i Beatlesfilmen Help!), må jo dette uansett borge for en viss interessehøyde.

interessant først, men så bare wow, har hun tegna det her, lissom?». Her glir håndverkets hånd silkeglatt inn i konseptets hanske. Utfordringen denne gangen blir – som vi har sett flere gode eksempler på de siste årene – at hun skal forholde seg til og inkorporere sine egne arbeider i museets samling. Kan bli stor stas. At museet på samme tid viser den til tider magiske filmskaperen Derek Jarmans egne malerier/assemblager fra 1980/90-årene OG viser den, i norsk målestokk,

største samlingen av Adrian Pacis verker, må uansett regnes for å være en «money’s worth»garant. (Alida Rodrigues viser også noen skøyale arbeider, der hun har limt utklipp fra botaniske bøker oppå viktorianske fotografier, men siden denne approachen ikke krever stort annet enn en gjennomsnittlig sans for humor og er benyttet cirka to hundre millioner ganger siden Max Ernst dreiv på med slikt noe i mellomkrigstida, får det i Rodrigues’ tilfelle bli med denne infoparentesen.)

Better Boooks: Bomb Culture, Jeff Nuttall,  1. ed, MacGibbon & Kee, London, 1968

MARTE HELLENES OG VANESSA BAIRD 08.02 Galleri SG, Kjøpmannsgata 37 Det skal ikke mer til enn å ha lest/bladd i et nummer av Billedkunst eller Morgenbladet de siste årene for å ha fått med seg den poengterte samarbeidsserien Kebbelife. Det hører til sjeldenhetene at salgsgallerier à la SG lumpes inn i oversikter som denne, men når det nettopp er snakk om saker som rutene til Hellenes/Baird, så spiller oppheng/kuratering ikke store rollen. Det er kanskje egentlig veldig passende at disse arbeidene vises i et salgsgalleri. Det er jo tross alt og nettopp kunstens møte med penger, sosiale konvensjoner etc etc. som tas opp av Hellenes og Baird …

30% studentrabatt t.o.m 01.06!

Galleri SG

AV GUSTAV S. BORGERSEN

Husk Søndagsbuffet!

GARDEN RESTAURANT

Kina Garden Gjelvangsveita 2, 7010 Trondheim • Telefon: 73 51 71 08 02/2014

SCENEKUNST

NYE

TALER

SPKRBOX og HEADS presenterer Norges første hiphopteaterfestival, NATT&DAG har snakket med festivalsjef Cici Henriksen.

TEKST ELINE BJERKAN FOTO ANNE REISCH Hei, Cici! Hva er hiphopteater? – Hiphopteater tar utgangspunkt i én eller flere av de fire elementene i hiphop-kulturen: Breaking, graffiti, DJ-ing og MC-ing, altså rapping. Ofte har forestillingene fokus på sosial endring og sosial bevissthet. Det er teater som treffer magen først og som så finner veien opp til hodet for å pirre intellektet. Mye annet teater synes jeg treffer hodet først, og da blir det ikke en like kroppslig opplevelse for meg. Sjangeren ligger et sted mellom teater og konsert, kanskje. Energien er sentral og gir en live-følelse som teater trenger. Hvordan kom du på at du ville lage en hiphopteaterfestival? – Jeg fikk ideen om en festival for halvannet år siden, men begynte å blande hip hop og teater i 2011 da jeg lagde forestillingen Den elskede – en teaterkonsert. Jeg har tilbrakt en del tid i New York de to siste årene for å kunne fordype meg i hiphopteater. Jeg ble skikkelig fascinert, og tenkte at «dette må alle vennene mine se». Siden de ikke kunne komme til New York, måtte jeg ta hiphopteateret med til Norge. Teater har tradisjonelt vært for mellom- og overklassen. Det blir gjerne sett på som finkultur, og det er jo ikke hiphop. Hvordan er

02/2014

det å skulle blande to forskjellige kulturuttrykk? – Ved å blande disse to uttrykkene utforsker vi kulturelle klasseforskjeller. Hiphopteater har en lav terskel, og en helt annen energi enn vanlig teater. Utfordringen med denne festivalen er å få teaterfolk til å gidde og dra på noe med «hiphop» i tittelen, og å få hiphopere til å dra på noe som kaller seg teater. Når jeg snakker med kulturinteresserte mennesker som ikke har noe kunnskap om hiphop, får jeg gjerne høre ting som «hiphop, ja … ? Litt basket og sånn?». Det fins mange fordommer både mot hip hop og teater. Men du er spesielt opptatt av å imøtekomme hiphopgenerasjonen? – Det som er litt spesielt med hiphopteater er at det definerer sitt publikum. Hiphopgenerasjonen skal ikke ekskluderes. Det er typisk at når en sjanger som springer ut fra arbeiderklassekultur blir populær, så plukkes den opp av institusjonene og blir satt i system. Da økes gjerne billettprisene og markedsføringen rettes mot et annet publikum. Dette kan ekskludere ungdom, arbeiderklasse og hiphopgenerasjonen, og da mister forestillingene den viktige synergieffekten av at denne generasjonen sitter i salen. Hvis den blir satt opp på Broadway med en billettpris på 1000 kroner, med gamle damer med blått hår så langt du ser, så har forestillingen mistet en essensiell del. Hiphop utvikler seg stadig, og om

en 30–35 års tid er kanskje de eldste innen hiphop på gamlehjem og det blir spennende å se hva det fører til, når en gjeng rullatorbrukere arrangerer rap battle i matsalen. Break battle ville i alle fall fått en helt ny betydning. Hvorfor er det viktig med hiphopteater? – Jeg tror teatret trenger hiphopteater. Jeg tror det er viktig, spesielt når det gjelder å få unge og minoriteter opp på scenen og i salen. Teater handler om gjenkjennelse. Hvis alt av teater skal skrives av teaterfolk med middelog overklassebakgrunn, får vi hele tiden de samme historiene og de samme menneskene på scenen og i salen. Det er viktig med mangfold for at teater ikke skal bli snevert. Jeg tror hiphop er svaret. Hiphop er mangfold. Da kan vi fokusere på form og sjanger, og få mangfold som en bonus, for meg virker det som en mer konkret måte å angripe mangfoldsproblematikken på. Hiphopteater kan bidra til bredde uten at det skal gå utover kvalitet. Det er altså et tydelig politisk aspekt ved dette? – De store teaterinstitusjonene får penger for å fortelle oss hva som er kvalitet. Vi trenger

disse institusjonene, men det krever at de har en struktur som lett kan åpne opp for nye uttrykk, hvis ikke går de glipp av det som skjer her og nå. Alle store teaterinstitusjoner burde ha en pengepott som heter «strakstiltak». Det krever også at folka som jobber med nye uttrykk møter menneskene fra institusjonene, og omvendt. Vi håper at denne festivalen kan bli en slik plattform. Vi vil sette fokus på hvem som skriver og fremfører hva for hvilket publikum. Du arrangerer faktisk samme festival i to forskjellige byer? – Ja, både Oslo og Trondheim. Trondheim er byen i mitt hjerte, og festivalen har premiere i Trondheim først! Der samarbeider vi med de flotte folkene på Verkstedhallen. Jeg er jo festivalsjef for første gang, så jeg burde kanskje holde meg til én by? Jeg elsker å ta meg vann over hodet, så rekker jeg ikke bli redd. SPKRBOX arrangeres 21. – 24. februar i Verkstedhallen. Spkrbox.no (design Ståle Gerhardsen & co). Noen av de som kommer er: Darian Dauchan, Craig muMs Grant, Baba Brinkman, Sarah Camille, Trond Wiger.

Det er viktig med mangfold for at teater ikke skal bli snevert. Jeg tror hiphop er svaret.

PASS PÅ TENNENE

PASS PÅ UTGIFTENE Studentene skal ha fordeler! 50% STUDENTRABATT på første time! Den inkluderer undersøkelse utført av tannpleier, 2 røntgenbilder og tannrens. Du betaler kun 450,- og du vil fortsette å få fast studentrabatt hos oss.

Kongens gt. 49 - 7012 Trondheim • Telefon: 73 53 45 45 www.trondheim-tannhelsesenter.no

Falkenborgveien 9 - 7044 Trondheim •Telefon: 73 60 50 45 www.toppen-tannhelsesenter.no

All tannbehandling på et sted • 365 dager i året

BESØK AV GAMMEL DAME

av Friedrich Dürrenmatt

Premiere på Hovedscenen 8. februar man - fre 19.30, lør 18 Regi Scenografi og kostymer Musikk Lysdesign Koreografi Oversatt av

Tyra Tønnessen Bård Lie Thorbjørnsen Åsmund Flaten Øyvind Wangensteen Tor Ivar Hagen Øyvind Berg

Medvirkende: Claire Zachanassian Alfred Ill

Marianne Meløy Arne O. Reitan

Kine Bendixen, Jan Erik Berntsen, Harald Brenna, Åsmund Flaten, Jan Frostad, Ivar Gafseth, Tor Ivar Hagen, Kathrine Thorborg Johansen, Hans Petter Nilsen, Herbert Nordrum, Roger Opdal Paulsen, Renate Reinsve, Jon Lockert Rohde, Hallbjørn Rønning, Kingsford Siayor, Wenche Strømdahl og Kjersti Tveterås Følg oss på Facebook og Twitter @TrondelagTeater

«Verden er en bensinstasjon hvor røyking ikke er forbudt» Friedrich Dürrenmatt

#besøkavgammeldame

Billetter 73 80 50 00 Grupper 73 80 50 50 trondelagteater.no

SCENEKUNST RUNDDANS Av Arthur Schnitzler. Regi Maren Bjørseth Trøndelag Teater, Gamle Scene 14. februar – 4. mars Trøndelag teater oser av sex denne våren. De setter opp Runddans, et stykke som inspirerte filmen som tok livet av Stanley Kubrick, og hvor en av verdens mest aseksuelle mennesker kastes inn i et sexeventyr, nemlig Eyes Wide Shut. Runddans ble skrevet i 1897 av dramatikeren og freudianeren (naturlich!) Arthur Schnitzler. Schnitzler var i utgangspunktet en beskjeden fyr, som skjønte at Runddans var drøy kost. Han lot derfor i utgangspunktet bare venner og bekjente lese stykket. Omsider ble Runddans utgitt i Wien, men det gikk ikke lange tiden før stykket ble forbudt og Schnitzler ble anklaget for obskøniteter og for å ha skrevet pornografi. I stykket stilles det spørsmål ved om vår higen etter sex er et «tilsynelatende tomt og meningsløst begjær» eller om det kanskje heller er et uttrykk for «søken etter noe større; noe utenfor oss selv?». Tja, ikke vet vi. Det nevnes også at Runddans regisseres av Maren Bjørseth, som har vunnet Ton Lutz-prisen for beste regi/mest lovende regissør i 2012.

W W W. AVA N T G A R D E N . N O

13. FEBRUAR 1. APRIL 8. MAI

Trondheims nye visningsrom for live kunst

W W W. AVA N T G A R D E N . N O

1.–2. MARS PÅ TEATERHUSET AVANT GARDEN

EKSTRA Visningsrom for Live Kunst Teaterhuset Avant Garden 13. februar, 1. april og 8. mai Teaterhuset Avant Garden skryter av at EKSTRA vil være kvelder spekket med live performance, konsert og dans. De påpeker også at disse kveldene vil

være alle gode ting som begynner med E: «evinnelig, elskende, eksploderende, ettertraktet, eskalerende, episk, essensielt, eksplosivt, evnerikt, endeløst, elektrisk, eventyrlig, emosjonelt, eksepsjonelt». Siden programmet ikke er lagt ut ennå, får vi stole på hva de sier, nemlig at Ekstra ved hjelp

av de overnevnte superlativene vil være en levende møteplass for kunstnere og kunstinteresserte. Er du tilfeldigvis kunstner som tror du er i besittelse av eksepsjonelle evner, kan du søke om å være deltaker. Send søknad og eventuelle spørsmål til Ingrid Saltvik Faanes: ekstra@avantgarden.no

MISS VERTIGO Helle Siljeholm Teaterhuset Avant Garden 7. februar – 9. februar Ikaros, Hindenberg, månelandingen og Emilia Erharts forsøk på å fly rundt globen er ikke bare eksempler på mer eller mindre vellykkede innovasjoner og ambisjoner innen luftfart. De er også fortellinger om menneskehetens higen etter å overskride egne begrensninger. Koreograf Helle Siljeholm har i sin nyeste forestilling Miss Vertigo valgt å spørre hva vårt ønske om å fly bunner i. Er drømmen om å fly kun et uttrykk for et egosentrisk behov for selvrealisering, i en verden hvor alle skal være unike snøfnugg? Eller, er drømmen om å fly et bilde på hva vår innbilningskraft makter å realisere? Siljeholms ambisiøse problemstilling gjør dette til en interessant forestilling. Det nevnes også at Siljeholm har den omdiskuterte, men unektelig dyktige dramaturgen Kai Remlov med seg på laget.

Zachary Oberzan (US) - En ny forestilling om livet og kjærligheten, høye karatespark, Whitney Houston, Jean-Claude van Damme, tre-akkords popsanger, Bruce Lees karatedrakt og et selvmordforsøk.

02/2014

KNAKELIBRAK PRODUKTION GAVER

Martin Beyer-Olsen (NO) // Messiah Hallberg Thomas Järvheden // Mårten Andersson Hasse Brontén // Gabriella Francis (US)

MOTE

MÅNEDENS BESTE …

DNA: LOTTIE MOSS Noen har bare vunnet på genlotteriet, og har en lys fremtid foran seg. Lottie Moss er bare 16 år, men har allerede fått en pangstart som modell. Hun fortsetter i fotsporene til storesøster Kate, og har signert med Storm Model Management. Hennes første editorial ble trykket i Dazed & Confused, så man kan trygt si at lista har blitt lagt høyt allerede fra starten av. La oss bare håpe at «MiniMoss» klarer å holde nesa ren og styrer unna de heftigste festene.

E N E S ER R O K ENS GR

PÅ

TURNÉ TALENT: HANNE SANDEM BRO En av de nominerte i Elle Style Awards – New Nordic Talent of the Year, er 24 år gamle Hanne Sandem Bro fra Rygge. Hun har utdannelse fra SoFi og Esmod, og jobber blant annet for Cecilie Melli. Hanne Sandem Bro er nominert med en kolleksjon hvor hun har latt seg inspirere av fiskeskinn. I tillegg til ekte økologisk lakseskinn, har hun latt fiskeskjellenes tekstur prege både fløyel, hekling, broderier og laserkuttede stoffer.

VÅRENS MORSO MSTE SHOW! MER INFO OG BILLETTER WWW.RAWPATURNE.SE

INSTAGRAM: LEE OLIVEIRA Er du ute etter det aller siste innen streetstyle, så kan du like gjerne følge profilen til en av de beste fotografene på området. Lee Oliveira reiser rundt hele verden og er tilstede på alle motehappenings med kamera for hånden. Han er New York Times faste fotograf under moteukene, og oppdaterer instagram jevnlig med det aller beste som gata har å by.

R.I.P: OSLO FASHIONWEEK Etter tjue år, er det slutt. Oslo Fashionweek er historie, grunnet manglende deltagelse fra bransjen. For å være helt ærlig så fikk moteuka dødsdommen allerede i 2010 da de valgte å vise frem russedresser på catwalken, og har siden den gang klamra seg desperat til skjørtekanten på en eller annen Se&Hør-kjendis med syskrin for hånden. Vårt største ønske er at den stiger som fugl føniks opp av asken, for Norge har mer enn nok av dyktige designere som fortjener en seriøs arena å vise seg frem på.

NETTSIDE: THE HUNT Har du noen gang sett en veske, et par sko eller klesplagg på et bilde, men ikke hatt peiling på hvor det kom fra, eller hvor i all verden man får tak i det? Ved hjelp av instagram, blogger og pinterest deles bilder hele tiden, men ikke alle er like opptatt av kildehenvisning. Så da sitter man der da, i en desperat kamp

knakelibrak PRODUKTION

02/2014

med Google. Fashionistas med musearm velger å bruke TheHunt.com for å gjøre hverdagen litt lettere. Du laster opp bildet av det du søker, og lar andre gjøre jobben for deg. Voilà! The hunt is over! www.thehunt.com

AV LENA JOHNSEN

TEGNESERIE

NETTAUKSJON

SELGE/KJØPE BLOMQVIST.NO

DE (…)STE TEGNESERIENE FRA 2013 2013 var et godt, sprikende og uoversiktlig år for tegneserier. TEKST AKSEL KIELLAND ILLUSTRASJON PRESSE 2013 VAR ET GODT år for tegneserier, men også et år som er vanskelig å oppsummere. I norsk sammenheng var det lett å trekke frem Bendik Kaltenborns Liker stilen og Steffen Kvernelands Munch som årets utgivelser, men dersom vi ser utover landets grenser, er det ikke på langt nær like lett å si hva som var de mest betydningsfulle – enn si «beste» – tegneserieutgivelsene i 2013. Det er overraskende få gjengangere på årsbestelistene til kritikerne jeg bryr meg om, og i motsetning til 2012, da enhver årsoppsummering måtte vie minst ett avsnitt til Chris Wares Building Stories, var det intet enkeltverk som tronet over alle andre i året som gikk. Det første som slår en person som tar på seg oppgaven med å komponere en årsbesteliste, er at man ikke har oversikt over hvilke arbeider som kom ut i det gjeldende år. Dette kompliseres ytterligere av amerikanske tegneserieforlags kuriøse praksis med å tilby sine utgivelser flere måneder før den offisielle utgivelsesdatoen, hvilket innebærer at det man tenker på som tegneserieåret 2013 også omfatter mye av høsten 2012 og deler av januar og februar 2014. Men det er ingen grunn til å være pedantisk med slike konstruerte regler, og under følger altså en kortfattet liste over mer eller mindre bemerkelsesverdige tegneserier som jeg er relativt sikker på at ble utgitt i 2013:

HVIS JEG SKAL trekke frem én tegneserie fra 2013, vil det måtte bli Dash Shaws The New School. The New School er ikke min favoritt fra året som gikk, men det er ingen utgivelser fra 2013 som har fått meg til å tenke så mange nye tanker rundt tegneseriemediet som den boka. En av de mest gledelige tingene som skjedde i fjor var at tasmanske Simon Hanselmann fikk sitt fortjente gjennombrudd i den internettbaserte engelskspråklige tegneserieoffentligheten. Hanselmann har lenge vært tilstede på Tumblr, men i 2013 utkom han både med fullformatsavisa St. Owl’s Bay og boka Life Zone. Senere i år får Hanselmann sin ordentlige debut når boka Megahex utkommer på Fantagraphics. Michael DeForge hadde også et godt år, med et nytt nummer av Lose, samleboka Very Casual og en haug med fanziner og antologibidrag. Både Hanselmann og DeForge legger jevnlig ut serier på sine respektive nettsider, og kan, sammen med for eksempel Connor Willumsen og Sam Alden, med fordel besøkes jevnlig. Brecht Vandenbroucke er bekreftet som gjest til Oslo Comics Expo i juni, hvilket er

gode nyheter med tanke på at boka White Cube er noe av det gøyeste som kom ut i fjor. OCX-nestengjest Paul Popes Battling Boy var på mange måter en skuffelse, ikke minst hva gjelder størrelse og fargelegging, men inneholder likevel tegninger og sekvenser som går utenpå det meste 2013 hadde å by på. Tegningene var også det klart beste ved Michel Fiffes bejublede, egenpubliserte 80-talls-Suicide Squad-parafrase COPRA, selv om den absurd referansetunge historien ikke var så dum den heller. BRANDON GRAHAM & Co.s Prophet fortsatte å være min favoritt blant amerikanske mainstreamtegneserier, mens Hellboy in Hell var en solid – om enn verken overraskende eller nyskapende – påminnelse om hvilken fantastisk tegneserieskaper Mike Mignola er. Ales Kots Zero er enn så lenge bedre som idé enn som en faktisk tegneserie, men den lover mye godt for fremtiden og hadde dessuten den klart beste logodesignen i 2013. Brian K. Vaughan og Marcos Martins The Private Eye er på sin side en overraskende intelligent serie som på grunn av det utradisjonelle publiseringsformatet fremstod som en ren bonus hver eneste gang den utkom med et nytt nummer. Charles Forsman fikk mange complimenter for Fantagraphics-utgivelsen TEOTFW (altså The End of the Fucking World), men hans største bragd i 2013 var arbeidet med fanzineforlaget Oily Comics. Oily Comics tilbyr en abonnementstjeneste hvor man for en relativt beskjeden sum får tilsendt mellom fire og sju små kopimaskinfanziner i måneden. Disse fanzinene spenner fra enkle formøvelser, til lengre føljetonger som Forsmans egne Teen Creeps og TEOTWF og Benjamin Urkowitz’ Real Rap. Oily-formatet er en overraskende givende måte å lese tegneserier på, og også sunt i den forstand at det er så langt fra det oppkonstruerte fokuset på graphic novels som man vel kan komme. JEG HAR LEST mange tegneserier i 2013, men det er likevel en hel haug med bejublede utgivelser jeg ikke har lest, som Gilbert Hernandez’ Julio’s Day, Joan Cornellàs Mox Nox, Jim Woodrings Fran, Lisa Hanawalts My Dirty Dumb Eyes, Tayio Matsumotos Sunny, Al Ewing og Henry Flints Zombo: You Smell of Crime and I’m the Deodorant, Peter Bagges Rebel Woman: The Margaret Sanger Story, Geneviève Castrées Susceptible, John Phams Epoxy #4, Judge Dredd: Trifecta (av nevnte Ewing og en drøss med folk), Gene Luen Yangs Boxers og Saints, og Golden Pollen and Other Stories av Seiichi Hayashi. Sistnevnte er kanskje den mest kritikerroste tegneserieutgivelsen som utkom i fjor (blant kritikere det er verdt å bry seg om), hvilket er en passende fasit for 2013, ettersom utgiver Dan Nadel bestemte seg for å legge ned forlaget PictureBox omtrent samtidig som årsbestelistene begynte å dukke opp på nettet. 02/2014

Norges stĂ¸rste formidler av hybler og bofellesskap. Helt gratis!

MUSIKK

ANMELDELSER

KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

FAIL! LOL

Yuma Sun er lite annet enn et fordekt pub-band kledd i sporer og cowboyhatt.

Moomba-inspirerte bass- og synthlinjer og moombathonremixer av dancehall er blitt like vanlig som utenomekteskapelig julebordsex.

– SEAN PAUL, S.

– YUMA SUN, S.

Warpaint er omtrent like sexy som å se på en sovende katt våkne.

– WARPAINT , S.

Det var aldri snakk om at jeg ikke skulle gi ut ny soloskive, det var bare snakk om hvor og når.

– NENEH CHERRY, INTERVJU, S.

02/2014

64 59

MUSIKK DAVID CROSBY Croz WARNER

Antydninger til solgløtt «Aaah. David Crosby. Mannen som kan få lyttere til å synke ned i knestående bare han sier hmmmmmm i mikrofonen.» Det skrev forhenværende NATT&DAGredaktør, Audun Vinger, i DN i romjula. Og det er bare å innrømme det. Jeg er blant disse som opplever at beina svikter bare David, den gamle hvalrossen, snakker. For slik er det når han smiler i barten, blunker lurt og setter i gang. Det er lyden av vind i seilene, nåde og tørt vær. Det er suset over furua som sist. Eller som det heter i hans kanskje alle fineste øyeblikk: «Traction in the rain». Det er dette som er geniet David Crosby. Den lekne, udisiplinerte, slepphendte sangeren som ikke så mye ferdigstiller låtene sine – som han antyder dem. Noen forveksler dette med at låtene er uferdige. De tar selvfølgelig helt feil. For David har skjønt det. De overskridende øyeblikkene dukker opp i det usagte, i mellomrommene. Det porøse, skisseaktige er forutsetningen. Croz er solgt inn som «den første Crosby-plata på tjue år». Det er bare delvis riktig, selv om den forrige, Thousands Roads, helt riktig kom ut i 1993. Men i mellomtiden har han da vitterlig operert under bandnavnet CPR med sønnen James Raymond på tangenter. Og Croz låter som en CPR-plate. Tenk voksenpop og smooth jazz; velorkestrert og finstemt, men også litt anstrengt.

COWBOY-LEK YUMA SUN Hell

HAKASLEPP RECORDS

I alle småbyer i det gamle vesten rullet det med ujevne mellomrom inn en omreisende kvakksalver med helsebringende eliksirer. Som oftest viste det seg å være parfymert vann. Vestlandet har manglet et gimmick-band etter at Kaizers Orchestra stuet vekk østblokk-romantiseringen og oljetønnene, men i tomrommet etter Bryne-bandet skrider det femhodete western-orkesteret Yuma Sun frem, med baritongitarer og alvorlige temaer som sykdom og død. Forsøksvis, i det minste. Yuma Sun ga ut debutalbumet Romanza på eget plateselskap i 2012, men har fått hjelp av Hakaslepp Records til å gi ut andrealbumet Hell. Bandet har allerede rukket å spille på Hovefestivalen og vært support for Jace Everett (han med introsangen til True Blood … ) og Kaizers Orchestra (seff). Et anselig liveband, gode musikere, og en energisk vokalist, for all del. Problemet er at de faller helt igjennom på skive. Hell er dessverre ikke annet enn en utvannet versjon av den gotiske countrymusikken fra Amerika. Den angstridde krysningen av bluegrass, country og rock har mange fallgruver; strippet for den selvbevisste kitschen som den mest amerikanske countryen spiller på, og for patosladet til å lefle med de hverdagslige problemene til mye av den sobrere alternativ-countryen, har den vært – og er – et sted hvor svovelpredikanter dystert kan vikle seg inn i sørstatslitteraturens narrativer; country med et alltid bevrende, angstfylt og sørstatlig sladrehjerte begravet under det morkne tregulvet i saloonen.

SEAN PAUL Full Frequency ATLANTIC/WARNER

Tro og tradisjoner Når jeg må forklare for uinnvidde hva dancehall er, så bruker jeg ofte Sean Paul, som alle kjenner, som eksempel. Dette fører stort sett til hevede øyebryn. Hva har Sean Paul med dancehall og reggae å gjøre? Ikke så mye som jeg skulle håpet lenger. Et eller annet sted gikk det galt, og Sean Paul var ikke fornøyd. Det holdt ikke lenger å samarbeide med rapstjerner, spilles på MTV og være den største reggaeartisten i verden som ikke heter Marley.

02/2014

I det dancehalls 15 minutters hipsterkjærlighet begynte å gå mot slutten på midten av 00-tallet, tok Sean Paul et bevisst valg. Han skulle gå til fjellet. Mainstreamfjellet. På Full Frequency forsøker han igjen å kombinere amerikansk listefyll med tradisjonstro dancehall og eurotechnoflørting. Når Sean Paul er trasig, så er han trasig som en russisk konsentrasjonsleir under Stalin. Vil han virkelig være en slags jamaicansk Pitbull? Når han derimot holder seg i skinnet funker det. Riktignok som en familievennlig videreføring av Supercats liv og levnad, men Supercat selv er jo ikke

Det er mulig at Norge kunne trengt et band som Yuma Sun, men Norge får de countrybandene Norge fortjener, og Yuma Sun er lite annet enn et fordekt pub-band kledd i sporer og cowboyhatt. Det er for så vidt beundringsverdig av bandet å gi seg i kast med forsøk på historiefortelling med gammeltestamentlig voldsutgytelse, skjebnebestemt tristesse og maskulin ensomhet, men når tekstene er såpass flate som de er, blir bare staffasjen rundt desto tydeligere. Dét er ikke heldig for et band som allerede før første tekstlinje vipper på kanten av det latterlige. Det finnes lyspunkter på albumet: De to avsluttende sporene «Oleana» og «Away Satan» klarer å balansere på riktig side, men de resterende ni sporene deiser dessverre i bakken. Problemet med Yuma Suns Hell er at de ikke makter å riste av seg følelsen av gimmick. Store deler av bandet kommer fra Karmøy, øykommunen ytterst mot havet på Vestlandet, hvor bedehus og alkoholisme går hånd i hånd, så kildematerialet til gotisk grums burde være der. Likevel ender de opp et sted mellom folkehøyskoleband og innleid orkester for en fiktiv western-by i en norsk fornøyelsespark. Der 16 Horsepower, et av bandene som først ble kumerket med den ildrøde benevnelsen gotisk country, klarte å mane frem vokalist David Eugene Edwards regressiv-psykose av en barndom med alkoholisert far og religiøs oppvekst. Yuma Sun, på sin side, maner frem en barndomsforestilling med parodisk Hollywood-western, lekepistoler og «one size fits all»-cowboyhatter. Hell er dessverre mer Wild Wild West enn Det Ville Vesten; mer skvaldrehjerte enn sladrehjerte (Edgar Allan Pun intended); og mer parfymert vann enn ildvann. Daniel Ramberg

tilstede lenger, annet enn reint fysisk. Vi krysser fingrene for at Sting-opptredenen i jula skal gi ham mersmak, men holder ikke akkurat pusten mens vi venter. Full Frequency er derimot ikke så ille som ventet. Mye takket være dancehallens nye venn moombathon. Moomba-inspirerte bass og synthlinjer og moombathonremixer av dancehall er blitt like vanlig som utenomekteskapelig julebordsex. Dette brukes for alt det er verdt på Full Frequency. Ikke før på låta «It’s Your Life» er vi for alvor over i Pitbull-land. Da sklir det til de grader ut. Hva får en såpass dyktig håndverker til å hive alt over bord for å bade

seg i de grelle diskolysene som får fjortiser verden over til å glise så kvisene sprekker? Stargate kunne gitt ham en «Miss Independent». Danskebåtstekingen han har fått en forkjærlighet for, spesielt via produsent Benny Blanco, er utilgivelig grønnforjævlig. Hva er vitsen med å åpne ballet med Junior Gong-duetten «Riot», og følge opp med Juicy J og Nicki Minaj-gjestede «Entertainment», når du veit du skal dykke ned i populærkulturens kloakk for å gurgle i septikk et par låter senere? Sean Paul, enten kommer du hjem nå, ellers så kan du bare ha det så godt. Jørgen Nordeng

KID INK My Own Lane RCA/SONY MUSIC

Kid er ålreit Etterhvert som den en gang så strenge rapsjangeren har blitt løsere i kantene, har rappere, som nok tidligere ville ha blitt tildelt store mengder buksevann, fått muligheten til å vise hva de er gode for. En av de største trendene om dagen er overtatoverte unggutter uten nevneverdig gatetilknytning, men med nok svææg og liksomtøffhet til å overbevise verdens urbansjarmerte tenåringer. I ly av karer som Tyga og Wiz Khalifa er Los Angeles-rapper og produsent Kid Ink nestemann ut for å ta en bit av kaka. Ikke at han er noen splitter ny artist, men til tross for sine 27 år og to tidligere album, er han fortsatt det vi kan kalle en rapstjerne på vippen. Fyller Sawol, men kan foreløpig glemme Rockefeller. Det trenger man nemlig hitlåter for, og det lovet bra for My Own Lane allerede i september, da Kid Ink slapp sin Chris Brown-assisterte førstesingel «Show Me». En skikkelig godbit av en låt, som relativt overraskende klarer kunststykket å lage noe nytt

Som om de involverte prøver litt for hardt. For hva er greia med å presse ordene «cognitive dissonance» inn i en sangtekst? Du verden, kognitiv dissonans har sikkert stor forklaringskraft i psykologien, men ordenes poetiske kvaliteter er det mer så som så med. Man tar seg altså i å savne en mer tilbakelent Crosby. Litt lavere skuldre. Den desidert fineste låta er da også den enkle, tilforlatelige «If she called», som kanskje kan minne om Crosby-klassikeren «Guinevere» fra debutplata til Crosby, Stills & Nash. «The Clearing» kan også trekkes frem. Gitarpartiet rundt 2:50 er vel den eneste gangen plata kommer i berøring med det genuint sublime. Nå er Crosby slett ingen nettverksbygger, men hans elskverdige vesen og milde fremtoning har like fullt gjort ham til et naturlig gravitasjonspunkt i snart femti år. Den stadig utvidede bekjentskapskretsen har derfor vært en del av arbeidsmetoden siden begynnelsen, og var utvilsomt en del av suksessformelen på If I could only remember my name (1971). Likevel tar man seg i savne en Rick Rubin eller en annen nay-sayer som kunne henvist til brannforskriftene eller whatever og hevet ut iallfall noe av overskuddsfettet. For hvor mange gjestespillere skal det være nødvendig å klemme inn på en plate? Det kan jo som kjent bli for mye av det gode. Dette burde jo ikke minst være opplagt for David Crosby, som nettopp har foredlet kunsten å utrykke det usagte. Det som glimrer med sitt fravær. Håvard Nyhus

og fett av Robin S-klassikeren «Show Me love». Låta er også et passende eksempel på det musikalske leiet Kid Ink nå befinner seg i, med en slags mellomting av R&B og lettbeint rap for soverommet og dansegulvet. Nå vil jo blekkgutten selvfølgelig leke litt thug også; det skulle jo bare mangle når man kjører på med helt blekkdekket kropp på tre-ish år, men linjer som «I got a piece for all the drama» blir litt vanskelig å ta seriøst. Da føles «Tattoo of my Name» langt mer troverdig, med en følsom Kid (eller skal jeg si Ink?) som rapper om «the special kind of trust» en navnetatovering gir. Joda, si det til hun som måtte forandre «Tord» til «Torden», du! Spøk til side, My Own Lane er langt på vei det man forventer rent musikalsk, med et bredt spekter av låter spesialdesignet for å nå ut til et stadig bredere rappublikum. Med en førsteukedebut på Billboard-listas tredjeplass ser det heller ikke så ille ut for Kid Ink, selv om albumet blir altfor lang med sine 18 låter – til tross for god gjestehjelp fra hyggelige karer som Pusha T, August Alsina, Maejor Ali, Meek Mill, A$AP Ferg og French Montana. Mathias Rødahl

MUSIKK

LOVELOVELOVE Kaleidoscope KAKAO MUSIKK

Kjærlighetsviser LOVELOVELOVE gjør skam på det dårlige bandnavnet med et godt debutalbum. Nå som poprap-duoen Envy har byttet navn til det mer lettfattelige Nico & Vinz for å søke lykken utenlands, er det kanskje duket for at LOVELOVELOVE kan gjøre det samme? Eller er forskjellene mellom LOVELOVELOVEs shoegazing og Nico & Vinz’ sneakerblazing (jeg vet ærlig talt ikke hva det betyr) såpass store at det ikke engang er noe å diskutere? Ja, de er vel antageligvis det. Likevel er det en interessant distinksjon som sier noe om LOVELOVELOVE, bandet som ble startet som et solo-sideprosjekt av Aristillus’ frontfigur, Simon Dolmen Bergseth, tidlig i 2012, men som etter hvert vokste seg til en kvintett og ut av sidevognen og inn i førersetet. For til tross for et ganske krøkkete bandnavn

TOMMY TOKYO We Blister and We Bleed WARNER MUSIC NORWAY

Blodig Alvor Na Na Na Na Na Tommy Tokyo, eller Tommy Ottesen som han heter, har mye på hjertet. Kjærlighetserklæringer, medmenneskelig omtanke, hyllest til familie og forfedre, samt en dose nevrotiske utbrudd. Men det er først og fremst den modne og lykkelige familiemannen som endelig har fått fotfeste vi møter på We Blister and We Bleed. Han åpner overraskende nok med en begravelsesorientert låt. Stemningsfullt og nydelig arrangert med en klar fiolin i føringen, mens Ottesen i pur skillingsvise-stil forteller naboguttens tragiske skjebne. I presseskrivet kan man lese at hele albumet er dedikert til denne gutten, og med Tommys utgangspunkt som lykkelig

klarer LOVELOVELOVE seg fint uten navnebytte: da de ga ut EP-en «Your Heart Stops With the Beat EP» (som for øvrig også kunne vært tittelen på en Nico & Vinz-singel), distanserte de seg fra hardcore-lydende Aristillus med mer postrock/shoegaze-aktige låter. Og postrock/shoegaze-aktige band har vel ikke for vane å finne på sprell som å bytte navn, uansett hvor krøkkete de er, etter innfallsmetoden? De er jo per definisjon stillestående? Kanskje, men viktigere enn det: LOVELOVELOVE trenger ikke bytte navn for å lykkes. Til tross for et ensrettet bandnavn viser de på albumet med det treffende navnet Kaleidoscope at de har utviklet seg mye siden høstens EP. Kaleidoscope har åtte innfallsrike og varierte spor som veksler mellom å vise bandets styrker. «Eyes Closed» bygges nydelig opp mot et repetitivt strykearrangement som minner om de beste øyeblikkene fra de relativt ujevne bandene Godspeed You! Black Emperor og A Silver Mt. Zion; «Crystals» har et pop-, nesten

surf-rock-aktig riff som av alle ting kan minne om Brimstone Solar Radiation Band; og «Debris» rasler avgårde som, navnet tatt i betraktning, en saktegående vrakdel i et dissonansfylt verdensrom. Som å se gjennom et kaleidoskop, eller hva! LOVELOVELOVE klarer i alle fall å fokusere tilstrekkelig gjennom det fargerike titteinstrumentet til at albumet holder seg interessant, og at de mange innfallene i de stort sett lange låtene ikke blir trettende. Det rimelig unge bandet har allerede rukket å gjøre support for såpass forskjellige artister som Omar Rodriguez Lopez (fra The Mars Volta) og Sondre Lerche, noe som sier mye om hvor godt de klarer å balansere mellom tilgjengelig og krevende, det «enkle» og det «vanskelige». Så får det heller være at bandnavnet LOVELOVELOVE ikke innbyr til stort annet enn en enkel utvei når journalister skal lage tittel. Kaleidoscope er et godt album, og dét er egentlig alt du trenger. Daniel Ramberg

familiefar, er han rette mann på kunstens vegne, til å sette seg inn i tapet av en ung gutt. Etter denne hjerteskjærende åpningen beveger han seg over i takknemlige hymner til kjærlighet og familielykke. Dessverre kommer han delvis til kort i å uttrykke seg om de store følelsene, der han tyr til oppbrukte fraser som «I’m not myself without you» og «Still you’re the only one I would ever die for». Diggbart nok for kjerringa og unga, men som synger/ sangskriver har han tross alt et ansvar for å sette nye ord på universelle følelser. I hvert fall sett i lys av de store låtskriverne, der har han fortsatt et stykke igjen før han kan yppe med toppsjiktet. Ottesens sterkeste egenskap og kjennetegn er hans skillingsvisetilnærming til låtskrivinga. Han forteller historiene rett fram, uten å gjemme seg bak metaforer. På

låter som «Petunia and the Big Kid», som er en hyllest til hans besteforeldre fungerer denne direkte fortellermåten utmerket. Gode historier fra virkeligheten behøver ikke kosmetiske løft. Musikken holder han tross sitt tilfredse hjerte på mollstadiet. «Torture behind the door» er den eneste låta som avløser denne melankolibaserte lykkekarusellen, her slipper han til den nevrotiske kunstneren i seg og vrenger av seg sin venteromangst. Her nærmer han seg Broder Daniel og The Cure på sine beste og mest desperate angsttokter. «Trustee & the Tree» på sin side gir en sterk vibb av Nick Cave. Ingen av sammenlikningene tar likevel over for Tommy Tokyos uttrykk. Han holder det sobert og ekte hele veien inn, som den stødige familiefaren han nå er blitt. Inger Lise Hammerstrøm 02/2014

DU GÅR LYSERE TIDER I MØTE!

MUSIKK

SOMMERENS FESTIVALER kjøpER du ALLEREdE Nå på bILLETTSERVIcE.NO WARPAINT Warpaint ROUGH TRADE / PLAYGROUND

Krigstrøtt I et intervju med The Guardian uttalte Warpaint at «sexy» er det mest brukte adjektivet i forbindelse med innspillingen av dette albumet. «Sexy» har, som seg hør og bør, individuelle tolkninger og betydninger, men for Warpaint er «sexy» tydeligvis synonymt med en femti minutter lang sedat sang som aldri tråkker utenfor sitt bedøvede sinn. Warpaint bør virkelig revurdere bruken av ordet, for Warpaint er omtrent like sexy som å se på en sovende katt våkne, gå rundt sin egen akse, for å så legge seg ned igjen og sove enda litt mer. «Det vanskelige andrealbumet» befinner seg et stykke unna det mye mer ekstroverte

BOW TO EACH OTHER The Urge Drums (JANSEN PLATEPRODUKSJON)

GI ET GAVEkORT TIL EN du ER GLAd I!

02/2014

Bukke, nikke, neie Bow To Each Other er noe så sjeldent som et par år gammelt karmøysk-canadisk samarbeidsprosjekt bestående av Gunnhild Kristoffersen og Megan Kovacs. En liten EP og et par oppvarmingsjobber for Susanne Sundfør senere, og vips, så har de fått norsk musikks mest omsvermede dame (sorry, Tone) med på laget som produsent. Som alt annet Sundfør tar i, vil også The Urge Drums mane frem de store, elektro-symfoniske, mørke og vakre øyeblikkene. Og selvsagt er

og varierte The Fool, og mye nærmere total resignasjon. Soundet eller identiteten har ikke endret seg nevneverdig, men der hvor The Fool sparket fra seg, har Warpaint tatt et skritt tilbake i indierockens drømmeaktige mørke. Fra åpningssporet «Keep It Healthy» til avslutningssporet «Son», skjer det cirka like mye som i en episode av Virtual Fireplace. Arrangementene er et snilt ekko av nittitallets shoegaze à la My Bloody Valentine og Sonic Youths noise med et slør av fuzzy post-rock over seg. Isolert sett har hver døsige sang på albumet, i likhet med katter, kvaliteter som dukker opp hvis du tar deg god tid og mye innsats til virkelig å bli kjent med hver eneste låt. Det låter fint nok, og tidvis fortryllende («Love Is To Die»), men likevel påfallende

søvndyssende. Vokalen til Emily Kokal er vakker, men kunne også ha vært det som PJ Harvey anno White Chalk ville ha hørtes ut som om hun fremførte platen fra innsiden av et bagasjerom. Klokkeren produksjon til tross, det er rett og slett vanskelig å la seg rive med når det er umulig å skille én komatøs låt fra den andre (et litt motstridende faktum: Warpaint er utrolig solid live!). «Disco/Very» er en av de få låtene som våger å endre adferdsmønster. Den bryter opp den mesterlig monotone stien Warpaint har listet seg nedover med drivende trommemaskinklapp, kubjeller og bass. Men først og fremst stikker den seg ut som unntaket som bekrefter Warpaints største problem: Et album hvor hver eneste sang er et speilbilde av den forrige. Karima Furuseth

det en umiskjennelig Sundfør/ Horntveth-lyd spredd jevnt utover The Urge Drums. Aller best er skiva når sporene ikke drukner i det dvelende og stillestående. For å sette det på spissen – enkelte spor, som «Darling», høres ut som et forsøk på å pakke inn et musikalsk ingenting inn i nok synth til at det i det minste er noe. Andre spor, som «The Lull», er såpass Sundførske at det oppstår et lite problem – man er nødt til å sammenlikne Bow To Each Other med Sundførs egen katalog, uansett hvor fordomsfri man forsøker å være. Og da kommer Bow to Each Other svakere ut enn de strengt tatt fortjener, dessverre.

Når det er sagt har også Bow To Each Other åpenbare kvaliteter – harmoniene er knallfine og så vel singelen «Darkness» som andresporet «Bigger And Stronger» er sterke kutt. Likevel er kanskje høydepunktet «Oh England You’re a Bull» – en låt som faktisk sitter som et skudd ved andre gjennomhøring, hakket spissere og mer vågal enn resten. Mer sånt, takk. Ganske mye potensiale her, altså, på en skive som nok dessverre kommer til å stå igjen mer som Susanne Sundførs produsentdebut enn som Bow To Each Others store gjennombrudd. Inger Fulping

MUSIKK

Det er jo grandiost – som et gigantisk kalkun-romskip som nærmer seg.

EN VARSLET SAMLIVSTRAGEDIE Ekteparet i Bow To Each Other farer gjennom verdensrommet i et kalkunformet romskip – mot et nytt intervju om ett år, og forhåpentligvis et vanskeligere samliv. TEKST DANIEL RAMBERG FOTO ANNE VALEUR MEGAN KOVACS (31) OG Gunhild Ramsay Kristoffersen (28) møtte hverandre på musikkskolen LIPA i Liverpool. Etter å ha blitt et par, brukte de årene i England på å finne ut hva slags musikk de kunne lage som duo. Det startet med en form for alternativ pop, men da de ble lei av å drasse rundt på tunge keyboards, byttet de popen mot folken. Siden flyttet de til Norge, giftet seg, startet bandet Bow To Each Other – og tok keyboardene inn i varmen igjen. Nå debuterer de med The Urge Drums, og nevner M83, Robyn og Vangelis som inspirasjonskilder. Megan: De har en miks av vokal, synth og beats som vi liker. Det er noe med det atmosfæriske i Vangelis, som også M83 har, og så elsker vi det dansevennlige og hjerteskjærende hos Robyn. Gunhild: Susanne har også vært viktig, og vi har hørt på endel hiphop. Det er rart å si, for vi høres ikke ut som hiphop i det hele tatt, men måten man bruker enkle hooks og beats – som kanskje også er litt Susanne – har vært viktig.

Susanne, etternavn Sundfør, er i denne sammenheng først og fremst produsent på The Urge Drums – dernest artist. Sånn vil hun kanskje også ha det. Da Hypertext, som Sundfør tidligere var en del av, slapp albumet Astronaut Kraut! i 2010, viet VGs anmelder mesteparten av anmeldelsen til Sundfør, som svarte med tweeten «Har lyst til å spise opp dagens VG for så å bæsje den utover hele VGbygget». The Urge Drums er Sundførs første album som produsent, og da samarbeidet med BTEO ble kjent for ett år siden, hadde Dagbladet overskriften «De får Susanne Sundførs stjernehjelp». Er dere redd for å forsvinne i skyggen av stjernehjelpen? Gunhild: Nei, ikke redd. Det er jo bra for oss at hun har et stort navn, så kommer folk forhåpentligvis til å respektere den jobben hun har gjort. Jeg tror det bare vil være positivt. Megan: Hittil har det ikke vært overskyggende. Forhåpentligvis vil ikke anmeldelsene handle mest om henne. Da vil nok hun bli sint, og vi bli triste. Vi er gode venner, og har vært på turné sammen, men på grunn av forskjellige ting har vi ikke jobbet

sammen hele tiden, så vi har fått gjort vår greie, hun har gjort sin, og så har vi møttes for å snakke om hva vi vil gjøre. Dere er gift, bor sammen og spiller i band sammen. Klarer dere å skille rollene? Gunhild: Nei! Vi har jo de vanlige jobbene våre, så vi har ikke så mye tid til musikken som vi skulle ønsket. Så særlig nå, med nytt album, blir arbeidsdagen privatlivet. Megan: Ja, nettopp – vi har ikke privatliv. Våre vanlige jobber, og så arbeidet med bandet … Men det går bra. Hvis vi møter deg igjen, om et års tid, og musikken har gått bra og vi har mindre tid til å jobbe, så kan det være at vi har større vanskeligheter … Haha! Men det må vi nesten ta i fremtiden. TIL TROSS FOR det gammelmodige Walt Whitman-sitatet som bandnavn, oser det fremtid av BTEO, som det Jens Careliusdesignede platecoveret: et kalkun-formet romskip mot en bakgrunn av et sort, stjernestrødd verdensrom. Gunhild: Ja, kanskje det er litt kalkunformet? Vi ville ha noe verdensrom-relatert på coveret, og det henger jo sammen med musikken; på en måte er det en flukt uten

mål, når du ikke helt vet hvor du skal, men du vet at du må fortsette å bevege deg, til et annet sted. Litt som en karikatur av verdensrommet, kanskje. Megan: Det er litt som i 2001: En romodyssé: et verdensrom av stillstand og stillhet når du ser ut i mørket, med muligheten for at fantasien kan «go crazy». Samtidig er det jo grandiost – som et gigantisk kalkun-romskip som nærmer seg. Og fremtiden for dere? Dere håper at musikken går så bra at det personlige forholdet går litt dårligere? Gunhild: Haha, ja! Det er for lett nå. Likevel, vi har alltid kjent hverandre som musikere, og er ikke så strukturerte rundt selve arbeidet med musikken, så det funker. Megan: Det er lett å hakke på hverandre når man øver sammen som band, men mellom oss er det lettere å si den typen ting, siden det ikke henger noe personlig bak det. Vi stoler på hverandre som musikere, så det er ikke noe problem. Det er heller band-økonomien eller noe som kan skape problemer … Bow To Each Other er for tiden aktuelle med sitt debutalbum The Urge Drums, utgitt på Jansen Plateproduksjon.

Vi har ikke privatliv. 02/2014

MUSIKK

Det var aldri snakk om at jeg ikke skulle gi ut ny soloskive, det var bare snakk om hvor og når.

NENEHSTÅENDE

Selv om det er atten år siden forrige soloalbum, ligger Neneh Cherry fremdeles et hestehode foran de andre. TEKST KARIMA FURUSETH FOTO KIM HIORTHØY JAZZ, POP, TRIP-HOP, post-punk, dance, rap, elektronika og hip-hop. Kategoriske øvelser i sjanger-dropping i møte med den omfangsrike katalogen til Neneh Cherry, er til forveksling likt det å skulle bytte fastlege: En oppgave de færreste av oss ser poenget med å gjøre fordi det likevel er umulig. Siden debuten Raw Like Sushi i 1989 – hvor en ganske famøs opptreden på Top Of The Pops da Cherry var høygravid hører med til historien – har den musikalske kameleonen bykset gjennom et villnis av sjangre, samarbeidet med et ensemble av musikere fra vidt forskjellige leire – og alltid landet elegant i den foretrukne enden av smaksbarometeret. Med signaturlåten «Buffalo Stance», hvis tittel refererer til bevegelsen hvor man lener overkroppen bakover, legger hodet på skakk, og krysser armene mens man former øyenbrynene i en nonchalant v-formasjon, har hun sikret seg en plass blant de mest minneverdige musikalske innslagene fra tampen av åttitallet. Hennes mainstreamgjennombrudd «7 Seconds», en duett med senegaleseren Youssou N’Dour, er muligens noe av det beste trip-hopen har avlet frem, kun forbigått av Portisheads Dummy fra samme år. Poenget er: Cherry har satt markante spor i

02/2014

musikkhistorien, og det med en forbløffende evne til å naile hva enn det er hun tar i. Alt tyder på at det også blir tilfellet med den kommende platen The Blank Project. FOR TO ÅR SIDEN, etter nesten seksten års inkognito – foruten et fåtall samarbeidsprosjekter med blant annet Gorillaz, Kleerup og Teddybears – dukket Cherry plutselig opp igjen flankert av avant-jazztrioen The Thing. Men å rynke på nesen over et comeback ikledd jazz er for historieløst å regne. Cherry er stedatter av jazzlegenden Don Cherry, som for øvrig er grunnen til at det å sitte på Miles Davis’ fang backstage er et av barndomsminnene hennes. – Det er et sterkt minne, men det var ikke slik at foreldrene mine gjorde noe spesielt ut av de menneskene vi møtte da vi var på turné, eller at de ble behandlet annerledes. Men jeg kunne kjenne at det var personer med en sterk aura. Jeg husker spesielt følelsen mot bena mine, fordi Miles Davis hadde på seg ormskinnsbukser. Og at jeg tenkte «that’s kinda unusual!». Neneh Cherry har så og si hatt sine formative år i en turnébuss, et sted mellom Skåne, Stockholm og New York. Og den fargerike oppveksten ble ikke mindre spektakulær av at Allen Ginsberg var familievenn, eller at Arthur Russel, Talking Heads og The Modern Lovers bodde i samme leilighetskompleks som Cherry i New York.

Med en mor som var kunstner, en jazzmusiker til stefar, en stebror som senere ble Eagle-Eye Cherry og en stesøster som nå er kjent som Tityo, er det ikke til å komme unna at familielivet var preget av en idé om at kunst og kreativitet var en organisk del av oppdragelsen. – Det blir mer og mer åpenbart for meg at jeg er en forlengelse av min bakgrunn. DA CHERRY VAR seksten år flyttet hun til London hvor hun ble med i en rekke postpunk-band som Rip Rig + Panic, The Cherries og New Age Steppers. Det var her hun møtte Cameron McVey, som hun senere giftet seg med, og som produserte de R&B-influerte albumene Raw Like Sushi, Homebrew og Man. Men selv om det å gå fra punk til hip hop, funk og R&B høres ut som et dramatisk brudd og stilskifte, fremstår det for Cherry som en helt naturlig utvikling. – Jeg tror ikke det var en klar overgang. Når du er ung blir du veldig lett påvirket. Jeg har alltid tenkt at punk og hip hop henger sammen, og at attituden handler mye om det samme. Det er selvdrevet, grenseløst og DIY. Jeg var mye i New York på slutten av åttitallet, og det var da hip hopen virkelig ble fremtredende med Afrika Bambaata, Sugar Hill Gang og Funky Four Plus One. Det ble som et rart møte hvor det ikke spilte noen rolle hva det var som ledet veien. Det virker som om det er mye av drivkraften

bak musikken din, evnen til å kunne bevege seg fritt mellom sjangre? – Ja, og det er av og til vanskelig fordi du kjenner på en ensomhet. Du drømmer veldig ofte om en tilhørighet, og i begynnelsen – spesielt når du er yngre – at du skal passe inn i en gjeng, eller en spesifikk «greie». Men tilhørighet kommer fra noe som er langt mer personlig enn det. Jeg har hatt flaks fordi jeg har kunnet omgi meg med mennesker som har kjempet hardere for det enn for det å skulle passe inn, eller som har akseptert at jeg ikke vil passe inn. Punken handlet om å holde på vår individualitet og vår non-konformitet sammen, men samtidig handlet ikke det kreative så mye om et eierskap eller det å oppnå status. Det fantes plass for alle uavhengig av bakgrunn. La oss spole frem til The Blank Project. Det er nesten atten år siden du ga ut en soloplate sist. – Det var aldri snakk om at jeg ikke skulle gi ut ny soloskive, det var bare snakk om hvor og når. Men det er ganske imponerende at du fortsatt har samme status i dag som du hadde på nittitallet. Musikkverdenen følger slippet av platen med argusøyne, og du er på en rekke «most-anticipated-albums»-lister. – Haha! Jeg håper folk har samme entusiasme når platen faktisk slippes. Det er jätteroligt, og jeg kjenner meg veldig beæret. Jeg visste ikke hvilken vei denne skiven skulle ta, og man må nesten bare se hvor det går. Vi lagde hele skiven på fem dager, men det var sånn at vi absolutt måtte gjøre det på den måten. Kieran (Hebden, jou. anm.) var rett og slett bare ledig i én uke.

MUSIKK

… Neneh Mariann Cherry (f. 1964) er en svensk musiker. Hun albumdebuterte i 1989 med Raw Like Sushi, og har siden gitt ut tre soloalbum. Hun har også samarbeidet med en rekke musikere, blant annet The Thing og CirKus (må ikke forveksles med norske CirCuz). Cherry har også hatt en sentral rolle på Massive Attacks debutalbum Blue Lines, samt i flerfoldige punk-band i London på slutten av åttitallet. Cherry er aktuell med soloalbumet The Blank Project som gis ut på norske Smalltown Supersound. …

Jeg har alltid vært litt utenfor. Jeg er ambisiøs, men sitter ikke og spionerer på alt som hender.

The Blank Project er et samarbeid mellom Neneh Cherry og den elektroniske duoen RocketNumberNine. Kieran Hebden, bedre kjent under artistnavnet Four Tet, står for produksjonen. Han er en av de mest anerkjente og allsidige produsentene innenfor elektronisk musikk, og har, bortsett fra en rekke egne studioalbum og EP-er under beltet, produsert alt fra James Yorkston til Omar Souleyman. Hebden er et interessant valg av produsent, kanskje mest fordi dere på sett og vis er veldig like hverandre i måten musikken deres er summen av alt dere er inspirert av? – Precis. Jeg så akkurat et klipp av Hebden som var med i programmet Beat It, hvor premisset er at man skal lage en låt på bare ti minutter. Innslaget ble etterfulgt av et relativt negativt ordskifte på Twitter hvor folk kritiserte ham for å bruke uverdig utstyr, en shitty Sony-PC og en mus, i stedet for å kontrollere … – Haha. … det virker som om han har en veldig ydmyk tilnærming til musikk? – Ja, han er et dypt menneske, og er veldig spesiell. Kieran har så klart et sound som er hans eget, men han er også veldig sensitiv i møtet med musikken han produserer for andre. Han har ikke tenkt «okay, nå skal jeg få det til å høres ut som Four Tet». Platen er ikke produsert av Four Tet, den er produsert av Kieran Hebden. Kieran er mer interessert i å gjøre noe på sin egen måte, enn å følge hva som er «in» akkurat nå. Vi kunne ikke hatt en bedre pilot for dette prosjektet, han var nesten selvskreven. Hadde vi vært nødt til å ferdigstille dette prosjektet selv, hadde vi sikkert sittet der fremdeles. Da vi var i studio, var han mer opptatt av å fjerne ting – noe som er veldig modig. Det er så innmari enkelt å begrave seg i masse saker. Du har vært i «industrien» i nesten 25 år. Har du begynt å forstå den? – Nei. Jeg har alltid vært litt utenfor. Jeg er

ambisiøs, men samtidig så sitter jeg ikke og spionerer på alt som hender nå, og uroer meg over at det ikke er ditt og datt. Nå holder jeg på med noe, og da kjører vi på med det. Likevel er du the talk of the town. – Når jeg sier at jeg føler meg beæret, da mener jeg det, men samtidig tar jeg ikke det med det største alvor. Det betyr mye, men det som betyr mest er at folk liker musikken og først og fremst er det det det handler om. Akkurat nå kjennes det bra, men det er ikke dermed sagt at det blir snakket om i neste uke. Sånn er det bare. In the end er jeg fortsatt meg, og det var noe pappa alltid sa til meg «don’t let them change you». Det handler om å fortsette å trampe langs sine egne veier. Er det derfor du har gitt ut på Smalltown Supersound, og ikke en «major label»? – Absolutt. Da jeg hadde det første møtet med Joakim (Haugland, som driver Smalltown Supersound, jou. anm.) med The Thing, kjente jeg med én gang at dette var hjemme for meg. Jeg er interessert i å jobbe med mennesker som har et forhold til musikken, og Joakim er utrolig lidenskapelig. Mange som driver DIYlabels har et veldig personlig forhold til musikken som blir gitt ut. Jeg tror ikke det kunne fungert på en annen måte, så det var fantastisk at vi møttes. Du har på sett og vis gått full circle med DIYestetikken? – Ja, men vi har alltid jobbet sånn. Med Raw Like Sushi forsøkte vi en tradisjonell måte med profesjonell manager, men det funket ikke i det hele tatt. Cameron ble min manager, vi hadde studio og kontor hjemme, og var alltid ganske selvstendige. Vi er en familie som gjør saker sammen, og liker å holde det hjemme. På den måten har vi alltid vært DIY. Jeg vet egentlig ikke om noe annet. The Blank Project gis ut på norske Smalltown Supersound. 02/2014

EN FILM AV TOMMY WIRKOLA

HEIL FIVE!

PÅ KINO FRA 12. FEBRUAR!

FILM

ANMELDELSER + INTERVJU + KOMMENTAR + TV + SPILL

I discovered my cunt at age two. – NYMPHOMANIAC, ANMELDELSE SIDE

VOGT UP: Eskil Vogt debuterer som spillefilmregissør med Blind.

– INTERVJU, SIDE

True Detective er ikke bare en serie lagt til nittitallet, den kan også sees som en serie om nittitallet. 74–75

– AKSEL KIELLAND VURDERER TV, SIDE

EIERSKAPSMODELLEN

Meg eier ingen klarer på gripende og ømt vis å si noe om hvordan alkoholisme oppstår. MEG EIER INGEN Regi: Kjell-Åke Andersson Skuespillere: Mikael Persbrandt, Linn Skåber, Tanja Lorentzon, Sten Ljunggren, Ida Engvoll Blod er tykkere enn sprit Familier som bukker under for alkoholisme og rus er ikke noe nytt i svensk film. Siden Stefan Jarl satt en øks i medel-Svensson med Ett anständigt liv på slutten av syttitallet, har man sett mange

sterke fortellinger av fedre og mødre som – for å parafrasere Jarls film – har «for store drømmer» til å kunne ta vare på sine egne barn. Meg eier ingen skildrer ikke bare alkoholens slu evne til å sende folk ned i avgrunnen, men også et Sverige i brytningstid på begynnelsen av åttitallet; en idealistisk arbeiderklasse kjenner urettferdigheten klø dem på ryggen når de tar «det store løftet» for Sverige, på vegne av pengegriske bakmenn med dress og slips.

Alkoholisme- og rusproblematikk hører vel ikke akkurat fortiden til, ei heller klasseskillene i velferdsstaten – selve årsaken til at arbeiderne nederst på rangstigen må slukke brannen på innsiden når de kommer hjem fra jobb. Men i Andersons film blir den politiske bevisstheten hos rollefigurene et paradoks og således en del av filmens diskusjon om det å være en forelder: Hvordan kan en mor som roper om likhet og rettferdighet – om at alle

skal bli sett – selv unngå å se den vanskelige tilværelsen hun overlater datteren til? Når Katja (Tanja Lorentzon) finner seg en ny mann, må Lisa (Saga Samuelsson) bli boende hos faren Hasse (Mikael Persbrandt); et velmenende og godhjertet menneske, som bare mister ansvarsfølelsen innimellom, når han drikker. Men etterhvert som arbeidsdagene på jernverket blir hardere, og økonomien til den lille familien strammere, blir det vanskelig å holde seg unna spriten når mørket faller på og ensomheten spøker. Den vanskelige, men alltid nære relasjonen mellom de to er nydelig fremstilt, takket være skuespillet til unge Samuelsson og især Persbrandt. Han får frem den stolte faren som ønsker å ta vare på sin øyesten, og samtidig den usikre mannen som er så redd for å miste alt at han går i oppløsning og bukker under for bedøvelsen i kjøkkenskapet. Regissør Andersson møter den beinharde realismen i fortellingen med et poetisk lynne. Partikler virvler rundt i luften og skaper elegante overganger mellom innstillinger og scener; globuser, lykter og lampetter fyller rommene med lys, håp og forsoning, uten at det blir insisterende eller overtydelig. Andersson unngår nærbilder, og skyter de fleste scenene i halvnære eller halvtotale innstillinger, der rollefigurene opptrer i profil, men som tilskuer får man likevel aldri følelsen av å være på avstand og «kikke inn». Rammehistorien med en voksen Lisa som har fullført en doktorgrad ved universitetet virker konstruert for å bryte med ideer om «den sosiale arven», og sett under ett tråkker fortellingen i overkant velkjente spor. Men disse innvendingene blir bagateller når Meg eier ingen på en ytterst gripende måte klarer å si noe om hvordan alkoholisme oppstår, og hvorfor den aldri kan avskrives som dum, egoistisk eller ondsinnet. Lars Ole Kristiansen Premiere 24. januar Les en lengre utgave av denne omtalen på Montages.no 02/2014

FILM

MANDELA: VEIEN TIL FRIHET Regi: Justin Chadwick Skuespillere: Idris Elba, Naomie Harris, Robert Hobb, Fana Mokoena, Jamie Bartlett, Deon Lotz Frihetens pris Her følger vi Nelson Mandelas reise fra en liten tass på bygda i Sør-Afrika til landets første, demokratisk valgte president (Spoiler!). Det at filmen kommer så kort tid etter Mandelas død setter nødvendigvis et ekstra press på filmen, og det er derfor en glede å kunne meddele at denne filmen ikke gjør skam på vår tids mest visjonære lederskikkelser. Langt derifra. Istedenfor å kun ramse opp hendelsene fra et rikt og imponerende liv, har manusforfatter William Nicholson og regissør

Justin Chadwick valgt å fokusere mye av filmen rundt Mandelas familiesituasjon fra han involveres i African National Congress til han blir president. De spør: «Hva kostet det egentlig å være en nasjons frelser?» Og i Nelson Mandelas tilfelle er svaret: Nesten alt. Ekteskap, samvær med barn og familien og selvfølgelig hans egen frihet. En enorm del av æren for hvor nært man kommer innpå historien er Idris Elba, i rollen som sjefen sjøl. Han er rett og slett så god og overbevisende i sin tolkning at jeg på et tidspunkt i filmen glemmer hvordan Mandela egentlig ser ut. Etter ca. 20 minutter i filmen tenker jeg: «Hvorfor spiller ikke Idris Elba i alt?», og får lyst til å lage en Facebook-side

med dette som formål. Men etter at filmen har startet i et forrykende tempo, roes det hele ned noen hakk. Dette girskiftet er i utgangspunktet uproblematisk, men filmen begynner samtidig å benytte seg av noen irriterende snarveier og overrumplende tidshopp. 23 år er ikke bare-bare å gjenskape på film. Filmskaperne ønsker tydeligvis også å dreie filmen mot sakens kjerne på slutten, noe som nært spolerer konklusjonen i mann-kone-dramaet de har lagt opp til. Dette hindrer meg allikevel ikke fra å bli ettertrykkelig rørt, oppstemt og engasjert også mot slutten av filmen. Thomas Svane Søndergaard Premiere 17. januar

JACK RYAN: SHADOW RECRUIT Regi: Kenneth Branagh Med: Kevin Costner, Keira Knightley, Chris Pine, Kenneth Branagh, Nonso Anozie Kaldt gufs fra fortiden I Jack Ryan: Shadow Recruit gjenopplives Tom Clancys romanfigur, fristilt og uavhengig fra tidligere filmatiseringer. Ryan (Pine) blir rekruttert av CIA som finansana-

lytiker for å avsløre mistenkelig økonomisk aktivitet som kan få følger for nasjonal sikkerhet. Også viser det seg at russerne driver med nettopp dét. Ryan drar til Moskva for å undersøke nærmere, avslører et planlagt terrorangrep, må redde dagen, kjæresten blir involvert og havner i fare, må redde henne også. Høres det kjent ut? Formelen er tynnslitt – ti minutter inn i filmen

vet du nøyaktig hvordan det kommer til å utspille seg. Er det et uuttømmelig behov for den samme CIA-actionthrilleren om og om igjen? Som om vi befant oss i et underholdningsmessig stasis hvor populær-kulturell utvikling bare var en myte, hvor vi ikke bare står på stedet hvil, men attpåtil er fornøyd med det? Det er altså ikke bare at disse filmene fortsatt lages, men at de

3 68

02/2014

samme, gamle virkemidlene tas i bruk så åpenlyst og innsiktsløst. Cathy Muller (Knightley), kjæresten, overrasker Viktor Cherevin (Branagh), fienden, med sin kunnskap om russisk litteratur og demonstrerer dermed sin kulturelle overlegenhet samtidig som hun avslører fiendens fordomsfulle, irrasjonelle hat. Ryans heltemot er dokumentert ikke bare fordi han har overlevd et helikopterkrasj. Nei,

han har selvfølgelig også – med brukket rygg – reddet de andre som var involvert i krasjet. Man kan kanskje innvende i filmens forsvar at Jack Ryankarakteren var med å skape disse klisjeene og derfor er i sin fulle rett til å bruke dem. Men hvorfor beholde alt som var kritikkverdig da – og således enda mer kritikkverdig nå – samtidig som man oppdaterer handlingen til å passe

med aktuell nåtid? For Jack Ryan: Shadow Recruit er faktisk en film som insinuerer at finanskrise i USA er russernes skyld og amerikanere er smarte, pene, atletiske folk som aldri gjør noe galt. Det er banalt, spekulativt og utdatert. Men ellers er filmen helt grei, altså. Spenning, skyting, slåssing, pang, jeje. Trond Gausdal Premiere 24. januar

FILM

NYMPHOMANIAC Regi: Lars von Trier Med: Charlotte Gainsbourg, Stellan Skarsgård, Shia LaBeouf, Jamie Bell, Christian Slater Porno med mening En eldre mann finner en forslått og blodig ung kvinne liggende på den våte asfalten. Han byr henne opp til sin lille leilighet slik at hun kan få en varm kopp te og en samtale. «It will be long and moral, I’m afraid,» sier hun, før hun begynner fortellingen om sitt liv ved å si: «I discovered my cunt at age two.» Denne samtalen, mellom den unge kvinnen Joe og den eldre mannen Seligman, er rammen for hennes åtte seksuelle historier. Hver historie handler om mennene som hun har underkastet seg, knullet og kastet fra seg. Disse historiene får vi se hver eneste svette og kjønnsveskedryppende detalj av. På samme måte som hun konsekvent bruker ordet «cunt», er sekvensene som følger hennes liv som sexavhengig helt uten forskjønnende eufemismer. Ingenting er pent eller ladet av lidenskap. Sex er heller ikke det viktigste i denne filmen. Endeløse

referanser til filmhistorie, historie, religion, musikk, litteratur og filosofi stappes inn i både kapitlene og rammefortellingen ved hjelp av arkivbilder, grafer, regnestykker og tall. Noen av disse digresjonene er mer interessante enn andre, noe filmens hovedperson også påpeker. Den voksne kvinnen Joe spilles godt av Charlotte Gainsbourg og gjennom samtalen med Seligman er hun filmens fortellerstemme. Den unge Joe, fra alderen femten til tretti, spilles av modellen Stacy Martin. For den unge Joe er sex en konkurranse med venninnene. Hun forteller om hvordan hun mistet jomfrudommen sin til Jerome med tre støt i vagina og fem i rektum. Både hos den voksne og unge Joe blottlegges en kombinasjon av hensynsløs råhet og naivitet. En tekstplakat i starten forteller at den fire timer lange filmen er klipt ned med regissørens passive tillatelse fra hans egen fem og en halv time lange versjon. Det betyr imidlertid ikke at det er manko på erigerte peniser. Siren Løkaas Premiere 24. januar

nøye tilberedte matpakke til en eldre enkemann som heter Saajan. Han sender en lapp tilbake med den tomme matboksen. Slik begynner et langdistanseforhold som skal bli skjebnesvangert for dem begge. I motsetning til de fleste bollywoodproduserte filmer er det ingen sang eller dans i denne filmen. Enten det er Saajan på kontoret eller Ila som vasker gulvet i leiligheten, bruker skuespillerne diskré bevegelser og følelsesforskyvninger i kroppen, ansiktet og stemmen for å antyde hvor ensomt tilværelsen i storbyen kan være. Som katolikk får Saajan utdelt gravplass når han går av med pensjon, det viser seg at hans gravplass er vertikal. I en av de mange lappene Ila og Saajan

sender til hverandre skriver han: «Jeg har tilbrakt hele livet mitt stående i tog og busser, nå blir jeg nødt til å stå selv når jeg er død.» Det er lite musikk i filmen, men det brukes mye stemningsskapende lyder fra byen. Klirring i kaffekopper, trafikk og summingen av utallige tastatur på et fullt kontor. Vi får nesten ikke se Ila utenfor hjemmet hennes, noe som forsterker følelsen av isolasjon. Også Saajan er alltid alene, enten på kontoret, hjemme i huset eller på toget og bussen han må ta hver dag til og fra jobb. Så spørs det bare om filmen bør ses på tom mage. De vakre bildene understrekes av de vidunderlige matrettene. Siren Løkaas Premiere 14. februar

THE LUNCHBOX Regi: Ritesh Batra Med: Irrfan Khan , Nimrat Kaur, Nawazuddin Siddiqui, Denzil Smith, Bharati Achrekar Lunsj i det grå Ila er en ung mor som bor i en av Mumbais forsteder. Hun er ulykkelig i ekteskapet sitt fordi hun mistenker at ektemannen er utro mot henne, men hun gjør sitt beste for å få nytt liv i ekteskapet. Ved hjelp av tantens krydder og oppskrifter setter Ila ut for å vinne mannen sin tilbake via magen hans. Hun sender maten til ham på jobben ved hjelp av dabbawalla. Dabbawallaer er menn som frakter matpakker fra forsteder og inn til riktig person på arbeidsplasser i den indiske storbyen. Denne gangen tar de feil og leverer Ilas

Girls sesonG 3

True DeTecTive

Lena Dunham så et stort hull mellom kvinneportretteringene i Sex and the City og Gossip Girl, og da hun satte ut for å bringe Girls til skjermen, var det fundert på et ønske om å fylle dette hullet. Med seg på laget fikk hun ingen ringere enn Judd Apatow, den ukronede kongen av den moderne mainstream-komedien, som produsent. Dunham skriver, regisserer, produserer og spiller selv hovedrollen som Hannah i serien, som tar for seg fire amerikanske middelklassejenter i tjueårene som etter beste evne forsøker å få orden på livene sine. Girls presenterer romantiske relasjoner som er hakket mer nyanserte enn hva man er vant med å se mellom 20-åringer på TV, og krydrer med imponerende oppriktige skildringer av sex slik sex gjerne fortoner seg sett utenfra; klønete og kleint. Det har nærmest blitt kastet statuetter og priser etter Girls, som har premiere på sin etterlengtede tredje sesong 13.januar.

«This is a world where nothing is solved.» De beste filmskuespillerne fortsetter å strømme fra kinolerretet til flatskjermen i stua. I krimdramaet True Detective har Matthew McConaughey og Woody Harrelson hovedrollene som henholdsvis Rust Cohle og Martin Hart, politimenn som hentes inn til avhør for å nøste opp i en bisarr, ritualistisk mordsak de hadde i 1995, som etter sigende ble løst. Historien om den 17 år lange jakten på en seriemorder fortelles vekselvis i nåtidsintervjuer med etterforskerne Cohle og Hart og i tilbakeblikk til den gang da, og det blir gradvis uklart hvem som egentlig har hevd på sannheten. True Detective er planlagt å bli en antologiserie med nye karakterer hver sesong, á la American Horror Story. Denne åtte episoder lange første sesongen er skapt og ført i pennen av Nic Pizzolatto, som tidligere har skrevet episoder av The Killing, den amerikanske nyinnspillingen av Forbrytelsen.

Premiere 13. januar

lookinG En trio av homofile menn i 30-åra utforsker de ofte overveldende mulighetene en har som moderne homo/ samtidshomo: Patrick (Jonathan Groff fra Glee) er en spilldesigner som vil tilbake i singelgamet i kjølvannet av eksens annonserte forlovelse, kunstnerspiren Augustin begynner å betvile monogami som idé mens han etablerer seg med kjæresten, og den eldste av dem, Dom, er i ferd med å møte 40-åra som erfaren kelner med mildt sagt uforløst potensiale innen karriere og kjærlighetsliv. Historiene deres flettes sammen idet de søker etter lykke og intimitet i San Fransisco, hvor en progressiv, uforutsigbar og seksuelt åpen kultur råder. Serieskaper og nykommer Michael Lannan utviklet serien basert på sin egen kortfilm Lorimer. Alle de åtte episodene som utgjør første sesong, er regissert av Andrew Haigh, som skrev og regisserte det prisbelønte, romantiske dramaet Weekend fra 2011.

Premiere 20. januar

02/2014

FILM

BOKTYVEN Regi: Brian Percival Med: Geoffrey Rush, Emily Watson, Sophie Nélisse, Roger Allam, Heike Makatsch Dødsens kjedelig Historien om ni år gamle Liesel Meminger som overlates av sin mor til en fosterfamilie i den fiktive byen Molching, er som skreddersydd for Hollywood. Historien har sjel, ja så mye at bokens forfatter Markus Zusak har utpekt selveste døden som forteller. Dette er i utgangspunktet spennende, siden døden knapt har vært brukt som karakter i film siden Bergmanns Det syvende innseglet, da som likblek sjakkspiller i svart kappe. Han (ja, også i Boktyven er døden en han) kler rollen som forteller, spesielt siden handlingen

utspilles i en tid med spesielt mye død, i årene mellom 1936 og 1945. Markus Zusaks historie om Boktyven har angivelig rørt hundretusener av lesere verden over. Jo da, den er proppfull av klisjeer; ung jente flytter inn hos fosterforeldre. Hun ertes på skolen, men tar igjen og vinner respekt. Hun får en bestevenn; en klønete, men talentfull idrettsutøver med fattige foreldre og en enorm søskenflokk (var det noen som sa Ron Weasley?). Formelen er ikke helt ukjent, men Zusaks bestselger har noe for seg. Imellom klisjeene finnes øyeblikk med oppdrift og slitestyrke. Filmatiseringen av Boktyven er imidlertid lite ambisiøs; manusforfatter Michael Petroni klarer ikke å håndtere bokens

ofte ubarmhjertige innhold. Der temperaturen i boken når sitt høydepunkt, velger Petroni å vike unna. Liesels oppgjør med det urettferdige og grusomme, som når hun mister jobben hos borgermesteren, og gir en gnistrende monolog til hans kone, er strippet for nødvendig temperament. En regissør skal ha lov til å tolke boken slik han ser best, men Boktyven bærer preg av å ikke være så mye tolket – som redusert. Ting skjer stort sett som i boken, men i mindre omfang, med lavere intensitet, og bærer preg av sensur. Glimrende skuespillere som Geoffrey Rush og Emily Watson gjør ikke skam på seg selv, men Petronis manus er en skam for alle involverte. Martin Parker Premiere 17. januar

THE WOLF OF WALL STREET Regi: Martin Scorsese Med: Leonardo DiCaprio, Jonah Hill, Margot Robbie, Matthew McConaughey, Jon Favreau, Julie Andrews, Spike Jonze, Jean Dujardin, Jon Bernthal, Kyle Chandler Ulv i ulveklær Ulv, ulv! Etter flere år med hovedroller i tunge, plotdrevne filmer, får Leonardo DiCaprio endelig løsnet på slipset (og beltespennen). The Wolf of Wall Street er en sprek filmlek fra Martin Scorsese, en regissør som har laget film om skurker i New York siden tidlig på syttitallet. The Wolf of Wall Street er basert på memoarene til Jordan Belfort, aksjemegleren som i løpet av nittitallet svindlet tusener av mennesker for flere hundre millioner dollar. Belfort gir oss en oppvisning i rikmannsklovneri som setter Italias tidligere statsminister, Silvio Berlusconi, på sidebenken. Han endte opp blant USAs rikeste og ødslet bort pengene på dop, prostituerte, et helikopter, en yacht og ellers det meste som kan kjøpes for penger, inkludert korrupte statsmenn. Som i Michael Bays testosteronporno Pain & Gain,

EN HIMMEL AV KOBBER Regi: Clio Barnard Med: Conner Chapman, Shaun Thomas, Sean Gilder, Rebecca Manley, Siobhan Finneran Alt som glimrer Arbor er en tøff liten drittsekk fra den fattigste delen av Bradford i England. Han har ADHD og mye aggresjon som han ikke klarer å kontrollere. De fleste skyr ham, men han har en bestekompis som alle kaller Swifty. Swifty er fra den fattigste familien i kommunalboligene. Når de to blir kastet ut av skolen etter enda et slagsmål, låner de seg en kjerre. Nå skal de samle kobber og

02/2014

levere det til den lokale stumpgårdsplassen for noen kroner. Filmens originaltittel The Selfish Giant er også tittelen på et barneeventyr av Oscar Wilde. I eventyret vil ikke kjempen la barna leke i hagen sin, men til slutt blir han overtalt og glad i dem. Tilsvarende i denne filmen: Eieren av stumpgårdsplassen bruker de små barna for å tjene penger, samtidig som han behandler dem dårlig. Men til slutt blir han egentlig ganske glad i dem. Alle spiller godt, men best er den bitte-lille hovedrolleinnehaveren som har en tilstedeværelse foran kamera som er full av både fysisk arroganse og bitende vidd.

Swifty er mindre kommanderende, men tjener som filmens rolige, moralske sentrum som holder Arbor i tømmene. I motsetning til Bradford, er det ingenting rufsete med det filmatiske her. Store og dristige bilder viser blandingen av industri og grønne marker. Det hele støttes av effektiv, men sparsommelig bakgrunnsmusikk som noen ganger minner om musikkbruken i filmen Shame. Komposisjonene står i stil med det mørke og regntunge landskapet i Yorkshireområdet. Siren Løkaas Premiere 7. februar

handler The Wolf of Wall Street om små barn i store kropper, som får en ide om hvordan de kan tjene mye penger kjapt. Pain & Gain er imidlertid basert på en serie avisartikler, mens The Wolf … er basert på Belforts egne memoarer, publisert i 2008. I utgangspunktet er ikke Belfort et veldig spennende menneske. Han har mye penger som han bruker opp. Han er konstant rusa på piller. Han tar oss med inn i en verden av «carelessness», og introduserer oss for rikmannssysler som ikke er for alle, som dvergkasting på blink. Alt dette har et snev av tabloid underholdningsverdi, men tre timer med høydepunkter fra Jordan Belforts «scrapbook» høres i utgangspunktet ikke ut som en helaften, så fremt ikke Hollywoods beste er på saken. Det er de heldigvis. DiCaprio viser ingen nåde og går detaljert til verks med å gjenskape de kleineste, mest ydmykende øyeblikkene fra boken. Filmen har humor, men mye av opplevelsen ligger i produksjonens kvalitet. Skuespillerne er så fordømt profesjonelle, kjemien så god, selvtilliten så opp i skyene høy, at en verken trenger å le høyt eller bli skremt for å ha det gøy

i kinosalen. Dette er en guttetur i godt, men usedvanlig lite oppegående selskap. Matthew McConaughey sin rehabilitering som skuespiller – og menneske! – er tilsynelatende uten ende. Med sin replikksjonglering stjeler han showet fra DiCaprio i filmens første halvtime. Jonah Hill er tilbake i highschoolform, med en imponerende innlevelse i årets kanskje mest smakløse rolle. Margot Robbie skal ha ros for sitt bidrag som Belforts kone, Nadine. Hun overbeviser i sin tolkning av Belforts langt bedre halvdel. Og gode, gamle Scorsese tilfører kvalitet til en film som fort kunne blitt søppel. Kameraet tar oss i stadig uventede retninger, og nittitallet har aldri sett bedre ut på film, ja, bortsett fra kanskje på nittitallet. Den tre ganger oscarvinnende Sandy Powell står for mye av filmens periodeuttrykk, og The Wolf … kan fort stå igjen som et av de tidligste og beste forsøkene på å gjenskape nittitallskoloritten. Martin Parker Premiere 31. januar

FILM

12 YEARS A SLAVE Regi: Steve McQueen Med: Chiwetel Ejiofor, Brad Pitt, Michael Fassbender, Benedict Cumberbatch, Paul Dano, Paul Giamatti Helvetesprøven 12 Years a Slave er både veldig vanskelig og veldig enkel å forholde seg til på samme tid. Enkel fordi den stiller ingen vanskelige spørsmål, utfordrer verken konvensjoner, vante tankemønstre eller gjengse oppfatninger. Vanskelig fordi slaveriet fremdeles er et ømfintlig tema. Det er et fravær av store film-produksjoner som tar for seg denne delen av historien – den siste sammenlignbare filmen jeg kan komme på er Amistad fra 1997. 12 Years a Slave baserer seg på Solomon Northups memoarer. Som sønn av en frigjort slave hadde han levd hele sitt liv som fri mann, da han i 1841 ble kidnappet og solgt til sør-statenes plantasjer, der han tolv år senere fikk sendt det nødvendige brevet som ville sette ham fri. Det er nærliggende å tolke den universelt positive mottakelsen filmen er møtt med som et forløsende «endelig!», som at dette er en film man har ventet

på i årevis. Dette kommer også til uttrykk hos de som har reist innvendinger – filmen er blitt kritisert for ikke å fortelle nok, ikke belyse mer. Filmkritikeren Armond White har for eksempel avskrevet 12 Years a Slave som «torture porn». Han oppfatter filmen som symbolsk selv-pisking – it hurts so good! – altså en slapp katalysator for white guilt-katarsis. Men når filmen ikke er mer ubehagelig enn at den seiler opp som Oscar-favoritt, er det vanskelig å være enig i det. Den burde snarere gått lenger, i stedet for å hensette institusjonalisert rasisme trygt i fortiden, som om dette er noe vi er «helt forbi». Likevel, 12 Years a Slave er bare en film og det er grenser for hva og hvor mye en film kan oppnå. Den forteller én persons historie, og den forteller den godt. Noe oppgjør med rasisme og slaveri er det ikke – for noe slikt krever mange historier, mange perspektiver. Og nettopp derfor er filmen et etterlengtet og nødvendig tilskudd. Måtte den bli overskygget av flere filmer som ikke er like lett å like. Trond Gausdal Premiere 31. januar

Vice sesong 2 I første sesong leverte dokumentarserien Vice ti oppsiktsvekkende episoder med fryktløs og globetrottende gonzo-journalistikk under slagordet «The absurdity of the modern condition». Første episode introduserte Vice Media-direktør Shane Smith på vei gjennom Kabul for å treffe en Taliban-veteran skråstrek gammel kompis av Osama Bin Laden, og i sesongfinalen hang reporter Ryan Duffy med den pussige forsamlingen Dennis Rodman, Kim Jong-Un og basketlaget Harlem Globetrotters. I løpet av første sesong var Vice-reporterne på smugletur med nord-koreanere som ønsket seg sørover, på vandring i radioaktiv Irak-ødemark og i samtale med lovløse filippinske våpenprodusenter. Shane Smith har varslet at sesong 2 blant annet inneholder segmenter om russisk gentesting av kasakhstanere som var forsøkskaniner for atombomber, Al-Quaedas doptransporter gjennom Mali og Nord-Afrika, for ikke å nevne en hel del – ifølge Smith – «crazy fucking s***» som foregår i Sør-Amerika. Sesong 2 av Vice bringer 12 rykende ferske episoder med gnistrende historiefortelling om brutale internasjonale sannheter.

VICE sEsong 2 – PrEmIErE 15. mars

BREV TIL KONGEN Regi: Hisham Zaman Med: Ivan Anderson, Ali Bag Salimi, Nazmi Kirik, Hassan Dimirci, Amin Sentorzade, Zheer Durhan, Raouf Saraj Kjære regissør, her er et brev fra din kritiker! (Vår anmelder ble så revet med i sin begeistring for Hisham Zamans Brev til kongen at anmeldelsen ble … vel, enda et brev til kongen.) Kjære Hisham, Det er kanskje halvdrøyt å påstå at man kan føle inderligheten til en regissør gjennom filmen hans – men det kan man. Jeg tenkte det da jeg ganske nylig så Før snøen faller, og jeg tenkte det igjen da jeg slukte Brev til kongen i forgårs, at «Fy faen. Her er noe i flammer». Takk for at du forteller en historie med et tydelig «ingen andre kunne funnet på dette»-stempel. Eller finnes det kanskje flere som brenner inne med en flettverksberetning om asylsøkere som får dagspermisjon for å besøke Tigerstaden, hvor hver enkelt har store planer som spenner fra dating til hevndrap til kampsportjobbsøking – ja, for ikke å nevne

83 år gamle Mirza, som vil levere brev til kongens labb? Du har min fulle oppmerksomhet fra åpningsscenen, da nærbildet av et eldre mannsansikt kontrasteres mot et komisk totalbilde hvor han har kroppsspråk som en guttunge, mens kone og asylmottaksansatte forsøker å roe ham ned. Jeg elsker utsagnet hans «Jeg vil ikke være her mer! Jeg vil snakke med kongen!». Det er fanden så representativt for hvordan du komponerer øyeblikk som er like komiske som de er hjerteskjærende. Flere av skuespillerne dine er førstegangsreisende, men det er ingenting ved spillet som tilsier at de er ferske foran linsa. Det vitner om en regissør som har vært på ballen, samt et fjellstøtt manus. Konstruerte replikker og handlinger som ikke henger på greip kan jo få selv de Ben Kingsleyeste av skuespillere til å fremstå som amatørteater-innhoppere. Fotografen din blåste meg av banen med noen totaler så velkomponerte at det fristet å vræle «sett på pause!». To bilder jeg mener er grunn god nok til et gjensyn med filmen, er bevegelsen som ender i den flotteste

badekartotalen jeg kan huske å ha sett, samt nærbildet av tigeren utenfor Østbanehallen, som maler et bilde av Tigerstaden som alt annet enn et inkluderende sted. Det kan være at enkelte vil klage over at samfunnskritikken er høylytt, men dem om det. Iblant må man rope at man vil snakke med kongen. Jeg lar meg bevege av sekvensene hvor vi ser Mirza vandre rundt i Oslo mens vi hører setninger om at ventingen for noen er som en sakte død og at ingen lov er større enn menneskelig samvittighet. Nå ble dette nærmest en rendyrket hyllest, Hisham, men jeg skal ytre et ønske for ditt neste prosjekt: at du tør å dvele mer ved øyeblikkene. Du har laget en fortettet film som lykkes i å fortelle mye på 75 minutter, og den er på sitt beste når du lar øyeblikkene vare.

Fleming Veep sesong 3 Etter å ha levert uovertruffen politisk satire i Storbritannia med serien In the Thick of It og spinoff-spillefilmen In the Loop, reiste Armando Iannucci over Atlanteren for å gyve løs på Det hvite hus i samme tragikomiske og dokumentariske stil. Vi følger visepresident Selina Meyer mens hun og hennes stab gjør så godt de kan for å ikke dumme seg ut, og aller helst utrette noe av viktighet – noe som sjelden er enkelt. Stadig stikkes det kjepper i hjulene, som at Meyer får taleforbud mot alle temaer i manuset sitt, minutter før hun går på talerstolen. Julia Louis-Dreyfus, kjent som «Elaine» fra Seinfeld, har vunnet Emmy to år på rad for sitt portrett av den lett oppskjørtede Meyer, som leverer obskøniteter på løpende bånd. I sesong 3 får vi et nytt innblikk i hvor latterlig det politiske spillet kan være, og hvor frustrerende det kan være å ha den minst slagkraftige jobben i verdens mektigste hus.

VEEP sEsong 3 PrEmIErE 7.aPrIl

Det er utvilsomt at mannen bak kodenavnet 007 har oppnådd en nærmest ikonisk status innen litteratur og film. Mindre kjent er derimot livet til den unge kommende forfatteren bak serien, Ian Fleming, og hans erfaringer som ledet til inspirasjonen til å skape karakteren James Bond. I den nye miniserien Fleming: The Man Who Would Be Bond, blir vi kjent med Ian Fleming selv, her spilt av Dominic Cooper (Captain America: The Winter Soldier, My Week with Marilyn, An Education). Ian Fleming, en ung, sofistikert og særdeles individualistisk mann fikk livet sitt snudd på hodet under opptrapppingen til den første verdenskrig, og samlet opp erfaringer som senere ga grobunn til de fengslende historiene vi finner igjen i hans fortellinger om den mest kjente spionen i historien. Den BAFTA®-nominerte Mat Whitecross, som også står bak produksjoner som Road to Guantanamo har regien på denne serien miniserien i fire deler, som på elegant vis gir oss et bilde av livet i de høyere sosiale kretser i London og de dramatiske hendelsene som pågikk i den engelske krigsfronten under den første verdenskrig.

PrEmIErE: 13. fEbruar

Beste hilsen, Martin Øsmundset (Les extended-versjonen av brevet på nd.no)

02/2014

FILM

EIERLØS TATT HÅND OM Mig äger ingen åpnet TIFF 13. januar. Dagen etter møtte vi regissør Kjell-Åke Andersson for å snakke om en overivrig Mikke Persbrandt, en gjeng døde gullfisker og Linn Skåbers triumf over «en sånn velkjent norsk jente». TEKST MARTIN ØSMUNDSET FOTO PRESSE MIG ÄGER INGEN BASERER SEG på Åsa Linderborgs suksessroman med samme tittel. Filmen forteller historien om Lisa og den alkoholiserte faren Hasse, som må greie seg på egenhånd da Lisas mor pakker sakene og reiser på dagen. I andre etasje på Radisson i Tromsø møter vi regissør Kjell-Åke Andersson og fjorten år gamle Saga Samuelsson, som debuterer foran linsa som den mellomste utgaven av Lisa. Vi kommer dessverre i skade for å åpne samtalen uten manerer, idet vi roser skuespilleren Andersson ikke har med seg: Mikael Persbrandt briljerer som Hasse. Var det han du så for deg fra begynnelsen av? – Det var mer det at han påvirket meg. Eller … først, så traff jeg Mikke Persbrandt, og da sa han at han hadde lest … eller han hadde ikke lest den, men kjæresten hans hadde lest boken, og hun mente han ville passe helt perfekt, og så sa han «jeg vil gjøre den rollen». Så sa jeg at jeg har jo ikke engang bestemt meg for om jeg skal gjøre filmen! Persbrandt ville ikke høre på det øret. – Så han lå jo liksom lengst fremme hele tiden. Det eneste problemet var at jeg syntes han var litt for gammel. Han pappan i romanen er jo tretti, liksom. Men det var jo det eneste argumentet, for han er jo det beste valget, syns jeg. Han er jævlig bra. Vi hører oss selv si «ja, han gjør virkelig en formidabel innsats». Andersson kaster ut en livline:

02/2014

– Ja, og flickorna er bra. Vi spør hvordan Andersson fant sine Lisa-er. Han forteller at han oppdaget den yngste Lisa i en annen film. Samuelsson var mer et lykketreff, da hun dukket opp på prøvefilmen til venninna Klara. – Når jeg så prøvefilminga, sa jeg at «faen, hun Klara er kjempebra, men den jenta her». Ja? Hva var det med den jenta der? – Lisa, når hun kommer inn som eldre jente, så skulle hun være … fortsatt barn, men på vei til å bli kvinne. Og Saga, du var jo akkurat i den perioden: tretten år. Og … både litt barnslig, men samtidig veldig bevisst. Altså … fullstendig liksom … opplagt! Og hun er jo totalt kul, så hun bryr seg jo ikke om verken Persbrandt eller noen andre. Hvordan var det å spille i din første film, Andersson? Var det skummelt? Samuelsson sender et panisk blikk i retning Andersson. Vi fattar, og forsøker å fråga på nått annat sett, sånn som Skavlan. Dessverre kludrer vi det til, og frågan blir annorlunda: Eller … syns du det var svårt? – Nei … jeg fikk så mye støtte, og en følelse av … jeg følte meg veldig trygg hele tiden. Vi påpeker at hun spiller i noen rimelig heavy scener, og trekker spesielt frem én, hvor Lisa kommer hjem med en gullfisk i en pose og pappa er himmelstormende drita og danser med henne og slutter ikke når hun ber ham stoppe. Opplevde du det som ubehagelig?

– Jo, karakteren min likte det ikke, og da likte ikke jeg det heller. Og så … syntes jeg veldig synd på fisken. Andersson bryter ut i latter og påstår at fisken hadde det verst. Vi aner uråd og spør om virveldyret klarte seg. Andersson humrer enda: – Ja, haha, det står vel i etterteksten at filmen – nei, eh … «No fishes were harmed during the making of …»? – Det var en gjeng fisker som strøyk med, vet jeg, men det var ikke på grunn av det. De døde jo av … hva … vannet tok slutt eller noe? Regissøren fører en kort debatt med sin skuespiller om hvorvidt det kan ha vært en feil på pumpen som førte til dødsfallene. Andersson mener fiskene ikke fikk oksygen. – Når vi kom dit hver dag, så lå det jo en, eh, heh … Say no more. Det å bli møtt av død hver dag – det setter vel stemninga? – Ja. Tragisk, faktisk! Men nok om det. Mig äger ingen er full av ektefølte rolleprestasjoner. Hvordan arbeider du med skuespillerne dine, Andersson? – Jeg tror jeg har et jævla bra musikkøre, altså … at man kan høre når det er falskt. Det er det ikke alle som kan, men jeg kan faen meg det. Jeg er dyktig på å lese av når det ikke stemmer. Gir du rom for improvisasjon? – Ja, men det må være bra! Når man har anstrengt seg på å skrive et manus i fire år, så skal det være bra om man kommer med synspunkter. Enkelte gjør det fordi de ikke har

lært seg replikkene, og det liker jeg dårlig. Du var elskverdig nok til å kaste en skuespillerjobb over grensa. Hvorfor var det Linn Skåber som fikk æren? – Det er jo delvis norsk finansiering, og det var ikke noe krav å ha en norsk skuespiller, men jeg ville teste Linn. Det var mange jeg kunne teste, men Linn var den beste. Om ikke den mest kjente, eh … Andersson begynner å søke i det mentale arkivet etter et annet norsk skuespillernavn. – Ung skuespiller, eh … hva er det hun gjør nå? Har du sett Curling King … Curling … King Curling? Åjadda. Vi har sett Curling King Curling King Curling. – Det er en ung jente som er maler der (Ane Dahl Torp?, jou.anm.), som er liksom … hun er en sånn velkjent norsk jente. Hun var med og prøvefilmet. Men Linn var jo faen meg best! Og hun er en skjønn person. Mig äger ingen har hatt enorme besøkstall i Sverige. Noen tanker om hvorfor? – Nesten en halv million har lest boken. Så tror jeg at det er en historie som griper tak i deg. Det er jo en viktig … det er en sterk relasjonshistorie mellom far og datter. Man kan kjenne seg igjen og identifisere seg med karakterene. Gjør du det? – Absolutt. Jeg har jo ikke en alkoholisert pappa, men … jeg har hatt liknende problemer, synes jeg. Mig äger ingen hadde kinopremiere 24. januar.

Det er det ikke alle som kan, men jeg kan faen meg det.

10oscars

nominert til

速

Annonse AH Natt&Dag.indd 1

31.01.14 11.59

FILM

VOGT DEG VEL Hvorfor må all kunstfilm være dvelende og meditativ, og ikke idérik og uforutsigbar, spurte regissør og manusforfatter Eskil Vogt seg selv. Nå debuterer han som spillefilmregissør med Blind. TEKST OLA VIKÅS FOTO CHRISTIAN BELGAUX «HÅPET ER LYSEGRØNT», mente Alexander Kielland, men våren synes langt unna, idet Eskil Vogt kommer til syne i snødrevet i trafikkrysset som bærer stavangerforfatterens navn. Vogt peiler seg inn mot et bevertningssted med en viss nordafrikansk forankring, og børster muntert snø fra vinterjakken vel inne i varmen. Regissøren og manusforfatteren er dager unna å påbegynne en noe innfløkt ekskursjon til Rocky Mountains. Da Blind – Vogts etterlengtede spillefilmdebut – fikk sin planlagte høstpremiere utsatt, begynte ryktene å svirre om interesse fra utlandet. I begynnelsen av desember ble det klart at filmen var klar for konkurranse på Sundance Film Festival i Park City, Utah, i selskap med blant andre Mona Fastvolds Søvngjengeren. Vogt smører hummus på flate bakverk, spidder en grovkornet falafel og forklarer viktigheten av atlanterhavskryssingen. – Med så mange filmer som lages i verden, blir det stadig tøffere for kvalitetsfilm uten store stjerner i rollene å nå ut i verden. Hvis man ikke blir valgt ut på en velrennomert festival, som Sundance, får ikke filmen et liv, i

02/2014

hvert fall ikke i utlandet. Sist Vogt virket som regissør, var da han arbeidet med NRK-humorsatsningen Uti vår hage i 2008. Før dette hadde han flere kortfilmer på regissørsamvittigheten. – Grunnen til at det har virket som jeg har fokusert på å skrive manus de siste årene, er at jeg ikke har fått støtte til å lage det jeg har skrevet og utviklet som regissør. Jeg følte at det var nå eller aldri. Hadde jeg ikke fått laget Blind, hadde jeg nok tenkt at filmverdenen ikke ville ha meg. Jeg er snart førti år gammel, og hadde jeg ikke fått slippe til, var det nok ikke «meant to be». SAMMEN MED JOACHIM Trier skrev han manusene til kritikersuksessene Reprise (2006) og Oslo, 31. august (2011), som begge også ble vist på blant annet Sundance-festivalen, om enn utenfor konkurranse. – Vi hadde ikke tenkt å sende den til Sundance, for det var såpass lenge etter vår planlagte premiere, men de ba om å få se filmen, siden de digger Joachims filmer. De bestemte seg kjapt for at de ville ha den, sier Vogt. Hovedpersonen i Blind er Ingrid, som lever en tilnærmet isolert tilværelse i sin egen leilighet etter at hun nylig mistet synet. Mens forestillingen av verden rundt henne raskt går i

oppløsning, styres hennes indre liv inn på selsomme mistanker om hva som egentlig foregår i leiligheten til henne og ektemannen Morten. Å lage film om et sjelsliv, attpåtil til en blind person, fremstår som noe av en utfordring. – Hva skjer om man mister synet? Det er en interessant krise. Det ene er at man må orientere seg på nytt, men man må også lære seg alt det praktiske på nytt, noe som er slitsomt, vanskelig og teknisk utfordrende. Man blir en annen person – man havner i en eksistensiell krise, og man blir en som trenger hjelp, en som trenger førerhund eller blindestokk. Det er en ekstrem omveltning. Det er også bakteppet for filmen: den omveltningen, den frykten som kanskje alle har kjent på, sier Vogt. – Jeg leste en tekst som handlet veldig mye om tankene til en blind person, og det var veldig fascinerende lesning. Av en eller annen grunn hadde jeg en intuisjon om at det ville bli spennende på film – selv om det i utgangspunktet egentlig virker motsatt. Man tenker at det å skulle skape blindhet på film

egentlig skulle vært en sort skjerm og lyd, men tenker man videre og snakker med folk som er blinde – som jeg også har gjort – er ikke det tilfellet. En person som har mistet synet i voksen alder, vet godt hvordan ting ser ut. Hvis noen sier «blå vegger», kan hun forestille seg blå vegger, men hvis noen i neste øyeblikk sier at de tullet, og at veggene er hvite, må hun justere hele forestillingen sin. Det syntes jeg plutselig var kjempespennende – rent filmatisk – at man hele tiden går rundt og bytter bilder i hodet sitt. Hører man en lyd, lager man seg et bilde av hvor den kommer fra. Det gjør vi, også, selv om vi har den luksusen at vi kan titte og sjekke, men det har ikke en blind person. En blind lever litt nærmere sin egen fantasi enn en vanlig person gjør, og da ble det veldig nærliggende å lage en film om et menneskes indre, alt det man har i seg – uansett om man er blind er ikke, og uansett hvor rolig man måtte være på overflaten. INGRIDS ISOLERTE OG til dels ensomme tilværelse speiles av ektemannens gamle studiekamerat Einar, hvis tilværelse dveler ved vinduskarmen – hvor han spionerer på Elin, sin svenske nabo – og ved PC-en, hvor han bruker et endeløst antall timer på å utforske faunaen av nettporno.

Jeg er snart førti år gammel, og hadde jeg ikke fått slippe til nå, var det nok ikke «meant to be»

FILM

Samstillingen av blindhet og pornografi er interessant.

– Jeg hadde lyst til å ta opp den ekstreme tilgangen til porno som Internett har medført. Samstillingen av blindhet og pornografi er interessant, selve kroneksempelet på hvor ekstremt visuelt orientert samfunnet har blitt, og hvor preget vi blir av det hele, sier Vogt. Belysningen av gryende pornoavhengighet kan være en ømfintlig balansegang, og fremstilling av porno har man filmhistorisk sett ikke lett kommet unna med uten å døyve det med solide doser humor. – Man kunne ha lagt inn stønning og en fyr som ser på en skjerm, så hadde man skjønt at han satt og så på porno og stemplet ham som en gris, men det var helt uinteressant, for det var gjennom å vise akkurat hva han ser på – og utviklingen i hvordan går fra en viss type porno til en annen type porno – at vi får vist det enorme spennet av hva som finnes på nettet. Det er mye mer enn klisjeene som møter en når man bare hører stemmer. Nesten alle ser på porno, men de som er ensomme har så endeløst mye tid til å gå inn i det, og det ville jeg vise i filmen på en kompromissløs måte. Alle de fire hovedkarakterene i filmen lever på hver sine måter i avsondret ensomhet, enten psykisk eller fysisk. Elfenbenstårnene finnes også i storbyen. – Jeg har en sterk følelse av hvor lett det er å bli ensom. Det skal ikke mer til enn at man sklir litt vekk fra sitt eget vennenettverk, så står man der. Det skjer nok mye lettere enn man tror. Jeg husker jeg leste en helt forferdelig trist artikkel om en som snakket om

HimmelavKobber70x100cm.indd 1

29.01.14 23:16

hvordan han prøvde å dele opp innkjøpene sine i løpet av uken, for da kunne han oftere gå på Joker og si hei til de som satt i kassa, og dermed få litt menneskelig kontakt. ENSOMHET, ISOLASJON, livskriser og mørke understrømninger til tross – Blind er ikke et udelt alvorstynget kinostykke. I traileren dunker Ingrid – spilt av Ellen Dorrit Petersen – hodet i en dørkarm, og til tross for at beskyldningene om lytehumor kan sitte løst, mener Vogt at blinde har fått utdelt rause serveringer av både humor og selvironi: Er man blind, faller man og slår seg fra tid til annen, sånn er det bare. – Det er ikke en sosialrealistisk film, som sakte skildrer hvordan man mister synet og omstillingen som følger med. Det er mer en inngang til en historie som skal være veldig overraskende og uventet. Brå vendinger fra alvor til komikk – akkurat som våre egne tanker eller en samtale mellom gode venner – hvor man hele tiden hopper fra høyt og lavt, fra det kunstneriske til det humoristiske. «Hvorfor kan ikke det finnes i samme film?», tenker jeg ofte. Jeg er elsker filmer av alle sjangre, og har en veldig bred filmsmak. Og selv om jeg liker såkalt langsomme kunstfilmer, er ikke det mitt temperament. Jeg kan irritere meg noen ganger over at såkalt kunstfilm nærmest automatisk skal være dvelende og meditativ, mens hele poenget bør være at man i kunst kan gjøre hva man vil.

EN H

SIGHTSEERS THE IDYLLIC ENGLISH COUNTRYSIDE HAS NEVER BEEN LESS IDYLLIC! - EN CAMPINGGRØSSER AV KULTFILMSKAPEREN BEN WHEATLEY

BRITISK SVART HUMOR PÅ SITT BESTE

PÅ KINO FRA 28. FEBRUAR

Blind kommer på kino 28. februar. 02/2014

INLAND EMPIRE True Detective er ikke bare en serie lagt til nittitallet, den kan også sees som en serie om nittitallet. TEKST AKSEL KIELLAND FOTO PRESSE I 2012 VAR JEG på et tidspunkt så oppslukt av Nyhetsspeilets – og dets kommentarfelts – tøylesløse mistenksomhet, sosiopatiske pedagogikk og uforlignelige evne til å konstruere stadig nye verdensbilder hvor de konsekvent tildelte seg selv og sine åndsfrender offerrollen, at det begynte å få konsekvenser for evnen til å leve et noenlunde produktivt liv. Norske kommentarfelt er deprimerende lesning i sin alminnelighet, men Nyhetsspeilet har alltid anstrengt seg for å ta formatet til et nytt nivå av rabiat og frenetisk forakt (hvilket jeg antar var hva både jeg og alle andre som klikket seg inn der i realiteten ba om, da siden tross alt er åpen om at dens mål er å være markedsledende innen ny hets). Så jeg kuttet ut Nyhetsspeilet, og holdt meg unna konspirasjonsteoretikernes verden til jeg en tid senere lånte Robert Anton Wilsons oppslagsverk Everything is Under Control på mitt lokale bibliotek. Everything is Under Control ble utgitt i 1998, og er dermed en på mange måter utdatert oversikt de skjulte kreftene som konspirerer mot godtroende borgere av det enogtyvende århundre. Men det som gjør boken interessant i dag er nettopp det faktum at selv om innholdet i stor grad er det samme som hva man finner ulike konspirasjonsfora på internett, er tonen og henvendelsesformen en helt annen. Det er vanskelig å si om det skyldes internett eller 11. september, men siden det tidlige

02/2014

00-tall har konspirasjonsteoretikerne ikke bare blitt flere og mer synlige, de har også blitt betraktelig mer angrepslystne og humørløse. Den konspirasjonsteorien man finner i Everything is Under Control – som man finner spor av i alt fra X-Files og Millennium til Eerie Indiana og Slacker – skiller seg markant fra dagens truthervisdom i den forstand at tonen er gjennomgående humoristisk og tvetydig. Tematikken og bevismengden er den samme, men frem til 90-tallet hadde mainstreamkonspirasjonsteoretikerne i alle fall en forståelse for hvor gærne de kunne fremstå. HVILKET BRINGER OSS til HBOs nye krimserie True Detective, som enn så lenge ikke befatter seg med konspirasjonsteorier som sådan, men som tar for seg en annen amerikansk 90-tallsbesettelse – nemlig det store, skumle, råtne Amerika som tv-seere flest aldri hadde noen befatning med; det veldige, weirde geografiske imperiet som fyller ut de hvite flekkene mellom storbyene og forstedene der normale, ikke-incestuøse, ikke-seriemordende underholdningskonsumenter lever livene sine. Å se stoiske politimenn i gråbrune 90-tallsdresser studere ritualistisk skamferte lik i slike omgivelser står så høyt på lista over ting jeg liker å se at det strekker seg la-angt over i fetisjens domene. Følgelig har jeg også sett fram til True Detective med mer forventning og entusiasme enn jeg har kunnet mobilisere for et tv-program siden den åttende sesongen av Peep Show. Og True Detective er bra: Skuespillet er ypperlig (dersom han fortsetter

på denne måten vil Matthew McConaughey snart bare være ett veldedig dressingfirma unna statusen som vår tids Paul Newman), manuset er både velskrevet og selvsikkert nok til aldri å forhaste seg, og fotografiet fanger 90-tallstidskoloritten med en presisjon som tidvis får en til å tro at man faktisk sitter og ser en glemt skatt fra høsten 1995. True Detective tar for seg en rekke troper som var sentrale i amerikansk tv-krim på 90-tallet, men trakterer dem på den moderne HBO-seriens premisser. Fortellingen åpner som Twin Peaks (en ung kvinne blir funnet myrdet under mystiske og illevarslende omstendigheter, en høyst idiosynkratisk etterforsker settes på saken), og henter sin estetikk fra X-Files (bruken av åpne, spredt bebygde amerikanske landskap og to jevnbyrdige hovedroller) og Millennium (fargespekteret, den altomfattende eimen av morderisk ondskap og den dertilhørende impulsen om å skulle forstå disse sinnssyke seriedrapsmennene), men i motsetning til disse seriene kan True Detective tillate seg å fokusere på det store bildet fremfor enkeltepisoder: Dette er kanskje det nærmeste en amerikansk kabelkanal så langt har kommet å lage én lang film og deretter porsjonere den ut i episodelange doser for tv-publikummet. True Detective har perverse ritualmord, ulmende sørstatsgotikk, eksistensialistiske

etterforskere, upålitelige fortellere og en uhyggelig effektiv bruk av landskap som stemningsbærende og fortellende element.

Den innfrir alle forventningene jeg hadde bygget opp, og dét er da også den eneste innvendingen jeg kan mønstre: Jeg har sett det meste denne serien gjør før, kanskje ikke samlet på ett brett slik som her, og kanskje ikke like kløktig utført, men de tre første episodene føles like fullt som å se noen «gjøre» en sjanger, hvilket på et eller annet plan innebærer et nivå av fanservice. OG SELV OM True Detective først og fremst er et karakterdrama, og da kanskje til og med et karakterdrama som handler mer om menn enn om mennesker – og da mer spesifikt menns sjeler, slik det ofte blir når man legger fortellinger med mange mord til sørstatene – er det vanskelig å se bort fra det faktum at trekkplasteret her er miljøene og stemningen. For det skjedde noe med amerikanske krimserier etter 11. september; monstrene var ikke lenger der ute, men et eller annet sted på innsiden, og Amerika utenfor storbyene og forstedene – lite attraktive terrormål som de tross alt er – trakk seg tilbake til fordel for et nærsynt fokus på banale forbrytelser i flyplassterminaler og millionbyer. Og når True Detective nå vender blikket utover igjen, er det et uhyggelig – og høyst velkomment – gjensyn.

Det skjedde noe med amerikanske krimserier etter 11. september; monstrene var ikke lenger der ute, men et eller annet sted på innsiden.

SPILL neleg ikkje designarane har prøvd annan båt enn ein cabin cruiser, for denne seglemekanikken held ikkje meir vatn enn det gode, gamle actionspelet Overboard! til PlayStation nummer ein. Gi meg heller The Legend of Zelda: Wind Waker (tilgjengeleg på Wii U i HD-utgåve, må vite) – der har iallfall vinden noko å seie. AssCreed 4 kan samanliknast med junk food – umiddelbart tilfredsstillande, men næringsfattig og fort gjort å gå lei av. Meir sjørøveri i fantasiKaribia kan gjerast i Pixel Piracy, som utviklaren sjølve distribuerer både kommersielt og over BitTorrent, for å sørge for at piratane får eit best mogeleg inntrykk av spelet. Generøst, vil eg seie, og medan spelet gjennomgår stadig utvikling, er det tale om ein lovande og nusseleg liten piratsimulator, med enno mindre realistisk skipsmekanikk enn AssCreed 4. Like greitt.

PEIKEFINGER

The Secret of Monkey Island er stadig eit av dei mest spelverdige piratspela. No har Tim Schaefer returnert til peik-og-klikk-sjangeren. TEKST RASMUS HUNGNES ARRR! ASSASSIN’S CREED-SERIEN får stadig nye innslag, derav det nyaste dømet er det ikkje fullt så nye AssCreed Liberation HD (PS3, Xbox 360, Windows), men det spelte vi ikkje, for vi fekk nok for ei god stund med AssCreed IV: Black Flag (Windows, Wii U, PS3, PS4, Xbox 360), der hovudpersonen ikkje er mykje til Hashshashin i det heile, men når sant skal seiast snarare ein lurendreier av ein pirat, eller kaper, som ved eit kosmisk slumpetreff ramlar borti nokre konspiratoriske

old world new world order-aktige bøllar og dermed får behov for å gi seg ut for å vere snikmordar, noko han mystisk nok har naturtalent for slik at han gjerne fortset å hoppe frå hustak for å lande med blankvåpenet først på ein eller annan digital stakkar sin nakke heile spelet gjennom – alt for franchisen. Titt og ofte lyt denne nybakte sjørøvarkapteinen og hans mannskap segle langt og lenger enn langt på ei gedigen skute for å kome til det neste triggerpunktet som forhåpentlegvis gir litt framgang i den usle unnskyldninga av ei historie, men eg trur san-

DÅ TIM SCHAEFER søkte jobb hos Lucasarts tabba han seg ut ved å avsløre at han hadde spelt ein piratkopiert versjon av eit av selskapet sine utgjevingar, men heldigvis fekk han jobben likevel, slik at verda fekk klassiske titlar som The Secret of Monkey Island, som stadig framstår som eit av dei mest spelverdige piratspela. No har Schaefer returnert til peik-og-klikk-sjangeren med den fredsæle science-fantasy-soga Broken Age (Android, iOS, Linux, OS X, Windows, Ouya ), og det skal vi prise oss lukkeleg for, for maken til god stemning skal ein leite lenge etter. Akt ein har kome på marknaden allereie, og utgjer ein søt liten sak med storslått spennvidde. Lat oss berre håpe at akt to kjem snart, for del ein sluttar med ein heftig cliffhanger og spaninga er ikkje til å halde ut. Raven, protagonisten i Metal Gear Rising: ReVengeance (PS3, Xbox 360, Windows), har ein kybernetisk lapp over auget, men annan link til pirattematikken eg til no har heldt meg til i denne spalta orkar eg ikkje å koke i hop. Spelet kom nyleg ut til PC, og godt er det, for dette hack’n’slash-eposet var eit av fjorårets spelmessige høgdepunkt, med ein langt meir givande form for digital sverdsvinging enn den tarvelege duplo-fektinga i tidlegare nemnde AssCreed 4. Sjølv om det ikkje er så mykje igjen

av den taktiske spionasjen som Metal Gear har krinsa rundt til no – det er her tale om ein ellevill actionorgie utan hemningar, frå utviklaren bak det like hemningslause Bayonetta – slektar ReVengeance på sine anar på meir essensielle punkt: Karakterar med visjonar, spektakulære bossfights og dialog med meining. Dessutan inneheld det ein av dei mest tilfredsstillande sverdkampane spelhistoria har sett. Meir tilfredsstillande sverdfekting finn ein i Nidhogg, eit fighting-spel med retrografikk. Det kjenst som Prince of Persia (det første) på steroid, utan klatring – eit audiovisuelt og gameplay-messig meisterstykke. BAZ LUHRMANN VAR lur nok til å omdefinere «sverd» som «pistol» si filmatisering av Romeo & Juliet, og dersom du likar betre å veive med digitale skytevåpen enn blankvåpen kan du leike deg i Battlefield 4 (Windows, PS3, PS4, Xbox 360) – siste innslag i serien med det presise, beskrivande namnet. Einspelardelen er ei sørgjeleg affære, men online-delen kan fort bli vanedannande, så det er sikkert best å halde seg unna. Uff, og desse spela inneheld så mykje vold, smerte og daud. Utanom Broken Age. Spel det – konsist, velskrive og høveleg kort.

TOPP 3 I FEBRUAR MARIO PARTY ISLAND TOUR (3DS/2DS)

Trill terningar og spel minispel på tur over fargerike øyer – med eller utan vener.

OCTODAD: DADLIEST CATCH (WINDOWS/MAC/LINUX/PS4)

1 2

Spelet der du gir deg ut for å vere ein heilt ordinær familiefar, medan du i sanninga er ein blekksprut.

JAZZPUNK (WINDOWS)

3 1

Absurdistisk cyberpunk-satire i adventureformat som går over alle støvleskaft og vel så det.

ung i operaen

la bohème operaens ungdomsambassadører og Den norske opera & ballett inviterer alle til og med 30 år til La bohème onsdag 26. februar kl. 19.00. billetter i hele salen for kun kr 100,–. operaen.no/forestillinger/la-boheme Arrangementet støttes spesielt av: DNB, OBOS og Det Norske Veritas

Foto: erik berg

OPERAEN.NO / 21 42 21 21

02/2014

SIGURD JULIUS Det er absolutt noe negativt ved å bo på Melhus, erkjenner Sigurd Julis. Then again, «det er det uansett hvor man bor». FOTO SIGNE F. LUKSENGARD Hei, Sigurd Julius! Hvorfor skal vi gidde å bry oss om deg? – Det tenkte jeg også på. Hvorfor skal jeg snakke om meg selv? Det finnes ingen grunn til det. Generelt er det å bli intervjuet en utfordring.

1 6

…

Du er nominert til Årets Urørt. Betyr den derre P3-mølla noe som helst? – Det er ingenting som betyr noe sånn egentlig av anmeldelser og nominasjoner. Jeg liker medgang og liker ikke motgang. Sånn egentlig betyr det at jeg får masse Tono-penger i januar. Sånn sett er P3 kjempebra. Også er det jo trivelig å komme seg ut av trondheimsradioen.

Har du blitt hippere av å først bli nominert av P3 og så bli intervjuet av selve manifestasjonen av alt som er kult her i byen, altså NATT&DAG? – Ja, det er mulig den sprekker snart, den bobla.

Dilemma: Vinne årets Urørt og aldri få lov til å fiske igjen eller legge musikk-karrieren på hylla, slå deg til ro på Melhus og fiske til krampa tar deg? – Det var vel flere dilemmaer, eller? Å herregud. Det er ikke bra å fiske til krampa tar en heller, da. For et håpløst spørsmål. Det var så langt. Jeg tror jeg blir med i Urørtfinalen og tjuvfisker i stedet.

Snart river nok miljødirektoratet ned døra di, Sigurd.

Kompiser av deg skjønner ikke hvordan du har tid til musikk, du er jo alltid ute i skauen? – Jeg tror ikke det blir bra musikk av å sitte og tenke akkorder, melodi og tekst hele tiden. Det kommer fra alt annet. Det er ikke ofte at jeg jobber en hel dag med å skrive musikk, jeg må gjøre noe annet. Men det går og kverner i hodet hele tiden, det gnager litt i bakgrunnen. Du skulle også bli møbelsnekker en gang i tiden. Hva skjedde? – Som alle andre som gikk på videregående hadde jeg ikke peiling på hva jeg ville gjøre. Jeg begynte på møbelsnekkerlinja fordi jeg var flink til å spikke. Etter studiene fikk jeg tilbud om lærlingplass i Budalen, og jeg måtte ta et skjebnesvangert valg.

Hva måtte du velge mellom? – Å flytte til Budalen eller livet.

Kan du spikke din egen pikk og pule ‘ræ sjæl i rassen? – Hvis det er et mål, så kan jeg spikke all verdens kroppsdeler. Du er en veldig lavmælt type, snakker du noen gang høyt? – Nei. Sjeldent, det. Men jeg har utviklet et temperament i løpet av det siste året hvor jeg kan slå til å bli sint, men det går ikke ut over inventaret.

Vi har hørt at du har et manisk forhold til fiske og friluftsliv. Sikker på at du ikke burde legge musikken på hylla og teame up med Lars Monsen? – Nei, det er jeg ikke sikker på. Jeg driver med musikk fordi jeg må, det er et instinkt, samme som det å fiske. Jeg må gjøre noe hele tiden, så jeg er heller sykelig rastløs, ikke manisk til å fiske. Jeg får ikke til å sitte i sofaen og se på TV, selv om jeg gjerne skulle gjort det. Det er få kamerater å spille Playstation med på Melhus, og det synes jeg er bra. Jeg må være på en sånn plass.

1 6

6 1

02/2014

Får du ut aggresjonen ved å springe rundt i skauen? – Skogen er en plass å bli enda mer lavmælt

på. Har du dårlig samvittighet? – Ja, jeg har mye dårlig samvittighet, om det skulle være overfor familie eller kjæreste eller kompiser. Jeg kommer alltid for seint, er distré og glemmer ting. Jeg forsov meg til dette intervjuet. Jeg har vanskelig for å prioritere. Hvis jeg velger en dag at jeg skal fiske, tenker jeg at «hva er det å bruke tiden sin på?» og da får jeg dårlig samvittighet, og er jeg i bursdagen til onkelbarnet mitt, tenker jeg at jeg burde vært og fisket.

Stemmer det at du har og Ingar Helge Gimle har pimpa karsk på Svartlamon? – Hvem er det? Fy faen. Det måtte ha vært mye karsk for jeg husker ikke hvem det er. Men jeg har drukket karsk, ja.

Hvilket forhold har du til karsk? – Karsk er en … ikke en livsstil, men en identitetsdrikk som er en del av det å være trønder sammen med trøndere. Kanskje ikke det heller, for når man møter folk som er fra for eksempel Oslo, er man iallfall ivrig på å drikke karsk. Jeg begynte å drikke karsk som møbelsnekker på Støren. Jeg har drukket karsk med Stein Torleif Bjella og han … han lave, han som …

6 1 1 1 6

Hvem lave? – Ja, du vet, han som er på radio. Ravi? – Nei, han som snakker litt sånn *etterligner sørlandsdialekt* HRHRHR. Bjarte Tjøstheim? Rart. – Jeg er så dårlig på navn. Har dere vært på Pstereo-festivalen? Han var konferansier der. Rune Nilson der, altså.

Hvorfor drakk du karsk med Stein Torleif Bjella og Rune Nilson? – Det var skjebnen. Rune hadde et hemmelig lager bak baren på Pstereo. Det var fint, det. En annen grunn til at jeg er lavmælt er at det tar lang tid oppi her *peker på hodet*.

Ja, det tror jeg vi har fått demonstrert ganske heftig her nå.

Du synger på trøndersk, men høres ikke ut som verken Tre Små Kinesere eller Åge Aleksandersen. Er du den første trønderen i hele verden som har skjønt noe i det hele tatt? – Det er lett å bli misforstått som trønder. Det høres fort feil ut. Det er en utfordring, for jeg er ikke glad i trøndersk i musikk, det er ikke en musikalsk dialekt, og det å få det til å funke er ikke en selvfølge.

Karsk er en … ikke en livsstil, men en identitetsdrikk.

Medfører det generelt en del stigma å synge på trøndersk? – Jeg har dårlig ordforråd, så stigma vet jeg ikke hva betyr. Det er så mye av det som går på P1 av trøndersk musikk som høres helt likt ut.

Er du blitt helten Sigurd Julius, melhusbyggen som fikk det til? – Nei, det er livsfarlig å bli kjendis i egen bygd før man har fått til noe, det tror ikke jeg at jeg har blitt.

Du har ikke vurdert å synge på engelsk?   – Det har jeg ikke fått til, ordforrådet der er verre enn på norsk. Jeg kunne sikkert sunget på engelsk om ordforrådet hadde vært bedre.

Du blir jo kjendis om du vinner Urørt? – Det er livsfarlig det også. Plutselig kommer en tilfeldig fyr på gata og sier at det har gitt ham noe, at han har laga barn til musikken min. For min del er musikken noe jeg må gjøre, jeg er fan av at folk gjør som de vil og følger drømmene, hjerta, sjela eller magefølelsen.

Åge Aleksandersen kom med en del lovord om deg for en stund siden. Hva betyr det for deg? – Det kan hende han begynner å bli utdatert. Man skal være forsiktig med å ta ros og ris fra folk over førti.

6 6

Hvorfor det? – Det er jo gammelt, da.

Vil du gi en shoutout tilbake til Åge Aleksandersen? – Nja. Trønderrock har jeg ingenting til overs for, ikke slik trønderrock har blitt. Det er lite kreativt, det er bare sånn, det er jo sant. Det er ikke noe jeg sier på artig. De der … det kryr av folk med skinnbukse og karsk. Du har blitt sammenlignet med typer som Moddi og Kråkesølv-gutta. Er du nok en mariusgenser-klisjé? – Nei, jeg håper ikke det. Men jeg skjønner det, siden musikken er på norsk og det er nytt. Jeg føler ikke at jeg er en mariusgenser og jeg kjenner meg ikke helt igjen i den sammenligningen, selv om jeg kan skjønne det.

6 1

Hvilke musikere relaterer du deg til?

Svarer du Bob Dylan, vanker det ørtæv. – Jeg relaterer meg ikke til noen. Jeg hører lite på musikk og har aldri hatt noen jeg er storfan av. Det er lite norsk musikk, iallfall. Du er melhusbygg. Trives du på bygda? – Det er absolutt noe negativt ved å bo på Melhus. Det er det uansett hvor man bor. Kanskje spesielt når man er ung og usikker og bekymret, det skal lite til for å skille seg ut. Det gjorde jeg på barne- og ungdomsskolen, og det skal lite til for å høre at man ikke er som man skal være. Mange opplever å ikke bli godtatt, iallfall på Melhus. Det er så mange forventninger til hvordan man skal være.

Forventninger? Er det så mye å gjøre på Melhus annet enn å røyke hasj og drikke karsk til levra svikter, egentlig? – Hvis man ikke finner på noe selv er det ingenting å gjøre. Det er kino på søndager.

Lager folk barn til musikken din? Hvilken låt pules det mest til? – Jeg tror det kan skje, ja. Hvilken sang det er kommer vel an på.

«Østavind»? «Flasketuten peke på»? «Gi et lite pip»? – Hvis du er flink får du tolka «Soveromsvindu» erotisk også.

Er du raggaren som dragger nedover Bennavegen med rånegutta i Saaben din, eller? – Råninga har jeg gått glipp av og det er jeg glad for. Hvorfor råner man, da? Den nye råninga går ut på at man har man pappas bil og setter på en spoiler på den. Det er ikke noe schwung over det lenger. Skal man råne må man gjøre det i noe man har laget selv, noe som bråker. Jeg har mekka mye på Saaben min, men råner ikke med den. Jeg synes ikke noe om den kulturen der.

Du var med og bygde om stasjonsbygningen på Melhus til øvingsrom. Hvorfor ikke bare flytte inn til byen? – Det har med penger å gjøre. Det er noe av det positive med å bo en plass hvor det er mange tomme hus. Det var noen polakker som bodde der for ti år siden. Vi okkuperte den på lovlig vis og det var bare å flytte inn. Det er kjedelig å betale for å øve, som man måtte ha gjort her i Trondheim. Det lå igjen masse brød og klær og det hang bilder av damer på veggene.

6 1

Ute i skauen skyter du elg, er dette et bilde på din undertrykte maskulinitet? På plate er du tross alt en uskyldig liten fløtepus.

Mjau. – Jeg skjøt min første elg i høst. Det er ikke noe jag etter å være maskulin, jeg har vært med på jakt siden jeg var bitteliten. Det er et instinkt man har i seg, en urkraft, adrenalin og instinkt. Av en eller annen grunn blir du mer skjerpa når du skal skyte en elg enn om man skal drepe en flue.

… Sigurd Julius slo umiddelbart an da han og seksmannsorkesteret debuterte i en krok på Café Løkka våren 2011. Oppmerksomheten tiltok da debut-EP «Gi et lite pip» høstet eksellente kritikker i oktober 2011, før han i mars 2012 viste det trønderske publikum at han var her for å bli med minialbumet «Skull ønsk vi kunn vær dem vi va da vi ønska vi va dem vi e». Gi faan ble sluppet på det klassiske formatet MC-kassett 18. januar 2013, som en liten mellomlanding før høstens etterlengtede debut. I november slapp Sigurd Julius og orkesteret sin første fullengder. 10 låter, spilt inn i et studio de har snekra sammen sjøl. Tilgjengelig på 180-grams vinyl, CD og via iTunes. Siden har de turnert landet på kryss og tvers. I tiden framover vil Sigurd Julius være å se i NRK Urørt-finalen, på Trondheim Calling og på By:Larm. kakaomusikk.no …

02/2014

MELD DEG INN I TEKNA OG BLI

SKAFF DEG INNSIKT

MELD DEG INN PÅ TEKNA.NO/FUTURE

Tekna er foreningen for deg som har eller planlegger en mastergrad innen teknisk-naturvitenskapelige fag