NATT&DAG, Trondheim, mai/juni 2018 by NATT&DAG

MAI & JUNI 2018

TRONDHEIM

90-TALLET INCELS GIRL IN RED SEBASTIAN ZALO CIRKUS ARNARDO

MACHOMAYNE

Barnestjerne uten barnehjerne

MARCUS & MARTINUS Ikke lenger barnestjerner

– Siden 1988

Overhørt og Tidens ånd

Quiz

Er TECHNO ulovlig også nå?

Barnestjerne uten barnehjerne: MachoMayne

Eit jævla sirkus!

Incels – terrorisme rettet mot kvinner

Råd til Marcus & Martinus – de trenger det

Sebastian Zalo stepper ut av Smul-skyggen

Er Girl in Red (19) Norges neste superstjerne?

Sett av en måned: 39 Lil B-mixtapes er lagt ut på strømmetjenestene

På tide å lære seg første ordet i Oneohtrix Point Never

Anything you can do i can do better, Morgenbladet

… Men Tommy Steine var ikke død!

Netflix-film som egentlig burde vært på kino

Phantom Thread: Tydelig rød tråd

The beautiful game er kanskje vakkert likevel?

God of War (PS4) er ei framifrå fortsetjing

Smil & Gift møter Jan Bøhler

Sjefredaktør Daniel Ramberg ramberg@nd.no Redaktør Nikolai Kleivan kleivan@nd.no Fotoredaktør Maria Pasenau pasenau@nd.no Film- og TV-redaktør Marco Reinertsen reinertsen@nd.no Musikkredaktør Pelle Bamle bamle@nd.no Journalister Ida Wammer wammer@nd.no Ludvig Furu furu@nd.no Art Director Torunn Solli solli@nd.no

Skribenter Andreas Dahl Daniel Ramberg Eirik Kjøs Usterud Frøydis Århus Gift Hannah Bull Ida Wammer Ludvig Furu Marco Reinertsen Nikolai Kleivan Pelle Bamle Rasmus Hungnes Smil Yngve Sikko Foto Frøydis Århus Maria Pasenau Nikolai Kleivan Rumi Baumann

Cover: Maria Pasenau

Daglig leder Christian Rasmussen christian@nd.no Markedsansvarlig Johnny Jensen salg@nd.no Kommersiell direktør Anders Gottlieb-Nygaard anders@nd.no NATT&DAG Event event@nd.no Administrasjon okonomi@nd.no

Utgiver NATT&DAG AS Trykk Amedia Trykk AS Lesertall 127 000 distribusjon@nd.no Redaksjonen tar ikke ansvar for ubestilt materiell

KALDBRYGGET KAFFE TILSATT NITROGEN

HELT UTEN SUKKER!

Coffee of the World Nitrokaffe er en kaldbrygget kaffedrikk, som er annerledes, fyldig og aromatisk. Den har en frisk, søtlig smak, og en kremet konsistens – helt naturlig, uten tilsatt sukker.

FÅS EKSKLUSIVT PÅ DELI DE LUCA I MAI!

COFFEE OF THE WORLD JOH. JOHANNSON KAFFE AS – kjent for god kaffe siden 1866 www.coffeeoftheworld.no

NAUG & V E N N E R

NORGESPREMIERE!

Overhørt «Hele byen bruker drugs, men Oslo øst sitter igjen med alle problemene»

HÆRVERK De er unge, intellektuelle og ønsker å distansere seg fra det tradisjonelle høyreekstreme miljøet. De inviteres til debatter for å snakke om kunst – og de slår ned dørvakter etter å ha nektet å betale inngang :-) STONER I FOR STORE HERRESKJORTER Både ungdom på Stovner og kvinnelige komikere i 40-årene med litt sånn herlig og frimodig bjuda-på-image røyker etter sigende hasjisj, men det er bare førstnevnte gruppe som blir tatt av snuten. Urettferdig? Kanskje, men noen perks må tross alt følge med det å være etnisk norsk kvinne i 40-årene i 2018. Det har de fortjent. INTERNETT ER ET KALDT STED :-( En viss norsk artist med engelsk navn som hinter om at hun er fra de nordlige breddegrader har nå melket Tyler The Creator-kua irriterende tørr, og etter å ha postet tusende bilde av de to sammen – denne gang var påskuddet en personlig hilsen i anledning hans bursdag – måtte vi sjekke om han følger henne tilbake OG DET GJØR HAN IKKE!!! HVA VILLE GERHARDSEN GJORT? En Dagbladet-journalist som nylig ringte avholdsorganisasjonen Actis og spurte etter en av norsk ruspolitikks aller argeste forsvarere de siste årene (tross at den beviselig fører til mange flere dødsfall enn en mer liberal politikk) skal ha blitt møtt med øredøvende latter av – ikke bare den som tok nevnte telefon – men også resten av kontoret da journalistens spørsmål ble gjenfortalt i plenum. En jernkvinne har sluttet i jobben, og det virker som at det ikke bare er rusliberalerne som synes at det er en fin ting :-)

Tidens ånd ALT ER EN TREND Vi vet ikke helt om det er fordi vi har begynt å lese voksenavisenes helgemagasiner, men sånne mongo D2-aktige trendsaker har virkelig tatt helt av nå, har det ikke? Foreløpig sist ute er A-magasinet som påstår at det har blitt populært å kombinere yoga med å plukke opp søppel fra bakken, noe de kaller «ploga» (WTF!). I saken prøver de til og med å få en surfer som er opptatt av miljøvern til å kalle seg en «plurfer» selv om han sier at det er ikke et ord – han bare surfer og er opptatt av at det er for mye søppel i naturen. Det eneste stedet i hovedstaden som ikke er helt ødelagt av trendjaget enda er strøket rundt Carl Berner og nedover, men det varer nok bare så lenge – de siste helgene har det vært tilløp til kø (!) utenfor alkis-pubene i Trondheimsveien. Hvil i fred, absolutt alt som er fint. NATURVIN Vin – bare dyrere og «rarere» (grumsete farge osv.). Og bedre? Joda, litt bedre.

EN HELT SUPER KID En av norges få ekte internettpersonligheter, som nylig har gjort seg bemerket ved å crowdfunde heisatur til Thailand – han har visstnok samlet inn over 40.000 via Snapchat – ble observert i Rulletrappa på Byporten i en heftig telefonsamtale som inkluderte ord som «party», og mer urovekkende «party-gjeld». Kanskje ikke den innsamlingsaksjonen gikk så bra likevel? :-(

SOFTIS MED KULL & SPRITE MED AGURK Vi kan forstå, ja, vi er til og med tilbøyelig til å akseptere, markedets behov for å tilsette supersunne ting i produkter som i utgangspunktet er sunne (spirulina i smoothie, açai i grøt, rydding i jogging et cetera). Men nå infiltrerer dette sunnhetsfokuserende autokratiet faen meg mat- og drikkevanene våre med helsefarlig kosthold og mangelsykdommer også! Kan vi ikke få lov til å ha softisen og spriten vår i fred?

MAMMAKLUBB FOR BRA DAMER :) En profilert og kortklipt NRKprogramleder som er kjent for sitt slående ytre, sin lidenskap for idrett og ikke minst sin evne til å forføre samiske motorsportutøvere etterspurte nylig steder å se «Peppa Gris» i en lukket Facebook-gruppe for mammaer – nå som det ikke lenger er tilgjengelig på NRK Super. Etter litt gravejournalistikk vi sikkert kunne fått Fritt Ord-støtte for hadde vi bare giddet å spørre, fant vi ut at det FAEN MEG ligger 14 episoder tilgjengelig i NRK sin nettspiller (!). Nå skal vi gjøre det to voksne mennesker gjør når de er glade i hverandre, vente ni måneder, melde oss inn i gruppa og gjøre det eneste rette: si fra.

SAMMENSLÅTTE NAVN OG SKJULTE FYRER I Slottsfjell-bilaget som følger med denne avisa kan du lese – hvis du har hodet og øynene med deg – at både norske Halie (Hannah Emilie Grung) og danske MØ (Karen Marie Ørsted) har slått sine fødenavn sammen for å lage artistnavn. Dette har vel vært en greie siden artistnavn ble oppfunnet (ringer Morgan Zalivaro Rtbinder en bjelle, folkens?) men nylig leste vi at norske SEEB også har slått navnene sine sammen, og da vi leste videre – og nå kommer vi til det mest oppsiktsvekkende her – fant vi ut at SEEB er TRE dudes! Vi har alltid trodd det var to eller toppen to og en halv. Og folk sier kunsten har sluttet å overraske.

INCELS At menn som ikke får pult tyr til vold er på ingen måte noe nytt fenomen. Det som er nytt er at de upulte mennene ikke lenger bruker ytterliggående politiske ideologier som offisiell begrunnelse for det Oral Bee i sin tid så slående formulerte som «Vold, drap og blod». Incels er ensomme og stakkarslige menn som mener de fortjener sex, og som er villig til å drepe for å – ja hva er det de prøver på egentlig – vise at de er «maskuline»? Lite tips fra oss: sannsynligheten for å få pult øker IKKE ved å utføre terroraksjoner ;-) Les mer bak i dette papirproduktet du holder i hendene nå. JORDAN PETERSON 1 En av våre kilder i ex.phil-sensureringens verden kan melde om at nyklekkede studenter nå disker opp med setninger som «teorien kan regnes som konstruert og kan derfor ikke taes seriøst», med den tungtveiende kildehenvisningen (Peterson, YouTube). På guttedoer på UiO har noen tusjet «KJØNNSSTUDIER ER IKKE VITENSKAP» på lufttørkerne. Bra jobba gutta! Nå jazzer vi! Tenker disse postmodernistene får seg en liten vekker neste gang de må tisse. Viktig å få etablert noen gode hierarkier nå som det nærmer seg sommer, det er jo det hummeren gjør så det er jo nesten uunngåelig at vi ender opp med å gjøre det samme! Uansett, pappa Jordan er stolt av dere, snakkes på Reddit <3 JORDAN PETERSON 2 Jordan Peterson ligner mer og mer på Claus Lundekvam – med en liten touch av metooskjegget til Trond Giske :O

KULTURKAMPEN: Jordan Peterson serverer filosofiske lissepasninger til unge menn. Foto: Cappelen Damm

METOO-SKJEGG Trond Giske er ikke den eneste som har anlagt skjegg etter å ha blitt metoo-et, også Kristian Tonning Riise har benyttet tiden hjemme i leiligheten de siste månedene til å anlegge skjegg – i tillegg til å forhåpentligvis tenke over hva han har gjort. Tips fremover: Hold både din sti og din hake ren. GRORUDDALEN Det har gått et par år siden sist, men nå har Groruddalen blitt farlig igjen – skal vi tro voksenmedia. Debatten rundt hva som faktisk kan gjøres er like håpløs som alltid. FrP drar på buss-safari for å se Stovner Senter med egne øyne, Jan Bøhler lager anti-gangster rap for å få ungdommen på bedre tanker (les mer i Smil & Gift-intervjuet bak i avisa), og resten av politikerne krangler om hvem som egentlig er mest for mer politi og flere fritidsklubber. Nesten ingen peker på det som i alle fall er én av elefantene i rommet – narkotikapolitikken. Forbudspolitikken rammer skjevt (se også Overhørt-spalten). Hele byen bruker drugs, men Oslo øst sitter igjen med alle problemene. Dårlig deal! Fjern inntektsgrunnlaget for gjengene, så forsvinner de nok – til en viss grad. Noen ungdomsgjenger bør tross alt en storby med respekt for seg selv ha :-) Boblere: Livsglede, Jarle Aabø tigger penger av bilmotstandere, FB-gruppa «Nei til bilen i Oslo», Larsiveli sine Insta-stories, DJ Khaled slikker ikke fitte, å påpeke at man selv slikker fitte når det nevnes at DJ Khaled ikke gjør det, å påpeke at man selv i alle fall ikke er incel når incels diskuteres, Jimothy Lacoste, Metadon/ Subutex, TVNorge sladder sigaretter (!), Karl Marx, norsk fotball, #JeSuisTechnoFlyktning, #JeSuisBrukerstemmePåRusfeltet, de nye snusboksene er egentlig ganske fine, proteinpulver på kolonial.no, kuKiddo Kæsh, på tide å starte å psyke seg opp før årets Sørengasesong, på tide å psyke seg ned i god tid før vinteren

LYSET SKAL BARE SKINNE PÅ MEG OG MINE ØNSKER av Elfriede Jelinek

Medvirkende: Stine Fevik Janne Kokkin Vetle Bergan Kenneth Homstad Isak Holmen Sørensen Regi og scenografi Ole Johan Skjelbred Kostymer Ane Aasheim Lysdesign Stein Jørgen Øien Oversatt av Elisabeth Beanca Halvorsen

Norgespremiere på Studioscenen 26. mai man - fre 19., lør 17 30

Billetter 73 80 50 00 Grupper 73 80 50 50 trondelagteater.no

BERRE

Følg oss på Facebook, Twitter og Instagram #lysetskalbareskinne

En av verdens mest populære musikaler Medvirkende: Trond-Ove Skrødal / André Søfteland, Silje Lundblad, Mari Hauge Einbu, Siri Schnell Juvik, Maria Omarsdottir Austgulen, Marianne Meløy, Jon Lockert Rohde, Mads Bones / Ole Christian Gullvåg, Hallbjørn Rønning, Ragne Grande / Ida Göransson, Per Bogstad Gulliksen, Hans Petter Nilsen, Olve Løseth / Jon Vegard Hovdal, Per-Theodor Paulsen, Martha Standal, Maria Wulcan, Gard Hjertaas Bjørnson, Sivert Hauge, Mikael Rønne, Nils Sundberg, Frida Line Rørtveit / Kristine Sølvberg Hagen, Erle Kulset Merakerås / Sofie Winterbottom og Johannes Green Baadsvik / Thomas Green Baadsvik Regi Ronny Danielsson Musikalsk leder Åsmund Flaten Koreografi Roger Lybeck Scenografi Martin Chocholousek Kostymer Annsofi Nyberg Lysdesign Mikael Kratt Oversatt av Hartvig Kiran

av Stein, Bock og Harnick

Følg oss på Facebook, Twitter og Instagram #spelemannpåtaket

Spilles på Hovedscenen til 23. juni man - fre 19.30, lør 18

Billetter 73 80 50 00 Grupper 73 80 50 50 trondelagteater.no

Quiz!

QUIZMASTER: ANDREAS DAHL

«Godt at det er så mange ting man kan klare seg uten», sa visstnok Sokrates. Quizen var heldigvis ikke en av dem! På side 22 kan du lese om Marcus og Martinus. Hva heter protagonisten i filmen Gladiatoren (2000), som hvis navn til forveksling kan høres ut som en trilling av Marcus og Martinus?

Vi gønner på videre med en annen norsk popduo med to M’er i seg, nemlig M2M. Spørsmålet lyder, hva heter deres største hit? Den figurerte blant annet på soundtracket til Pokémon: The First Movie (1999; Jeg finner ikke på disse tingene, alt dette skjedde, quizm.anm.)

MÅNEDENS DYR! Hva slags type dinosaur er rakkeren avbildet på dette frimerket?

Foto: Wikimedia Commons

På side 8 kan du lese om techno. I hvilken by ble det nylig satt opp et veiskilt hvor det står «(BYNAVN) IS THE BIRTHPLACE OF TECHNO MUSIC»?

I vår eminente spillspalte på side 44 kan du denne måneden lese om spillet God of War, hvor du har som oppdrag å banke opp noen nordiske guder. Hva er både navnet på a) en av de «ni verdenene» i norrøn kosmologi, og b) hjemmebanen til et av lagene i den norske Eliteserien i fotball?

På side 10 kan du lese om sirkus. Hvilke to av de følgende fire navnene har faktisk blitt brukt som navn på såkalte «sideshow-acts»? Hummergutten, Pandamannen, Beverdamen, Kameljenta?

På side 38 kan du lese om filmen Annihilation. Flott film altså, den burde du se. Skal ikke ha det på meg at jeg spoiler ting, så jeg velger et mer generelt dommedagsspørsmål: Hvor mange mennesker skal, ifølge Johannes’ åpenbaring, få komme inn i himmelen når dommedag kommer? Slingringsmonn: 50 000.

Toårig fagskole for visuelle kunstfag

SØKNADSFRIST

15.MAI www.kib.no

På side 24 kan du lese om 90-tallet. Sorter følgende fire 90-talls-hendelser kronologisk: Orderud-drapene, Oklahoma City-bombingen, Bjugn-saken, VI HAR SCORET I MARSEILLE (Norge vs. Brasil, VM i Frankrike).

Apropos VI HAR SCORET I MARSEILLE, nevn fire spillere som var på banen for Norge den dagen.

Fortsatt på 90-tallet: Hva heter brusen som Ringnes lanserte med smakene appelsin, solbær og fersken i 1997? Den hadde mindre sukker en vanlig brus, men på den tiden var sukker fortsatt kult så den ble tatt av markedet tidlig på 00-tallet.

POENGSCORE 10-11 riktige: YOU ARE THE BIRTHPLACE OF QUIZ! 6-9 riktige: Greit, du får komme inn i quizhimmelen. 2-5 riktige: Flere som burde ha blitt tatt av markedet tidlig på 00-tallet her, tydeligvis. 0-1 riktige: Du hører hjemme på sirkus.

1: Maximus. 1p 2: «Don’t Say You Love Me». 1p 3: Triceratops. 1p. 4: Detroit. 1p 5: Alfheim. 1p 6: Hummergutten (Grady Stiles) og Kameljenta (Ella Harper). De to andre har jeg funnet på! 1p 7: 144 000. 1p 8: Bjugn-saken (1992), Oklahoma City-bombingen (1995), VI HAR SCORET I MARSEILLE (1998), Orderud-drapene (1999). 2p for alle riktige, 1p for første og siste riktig 9: Du kan velge fra denne flotte buketten: Grodås, Berg, Eggen, Johnsen, Bjørnebye, H. Flo, Strand, Rekdal, Leonhardsen, Riseth, T.A. Flo, Mykland (innbytter), J. Flo (innbytter), Solskjær (innbytter) 10: Shio. 1p SVAR

V I S U E L L E K U N S T FA G PÅ K I B -PRAKTISK UNDERVISNING K R E AT I V T E N K N I N G

08.05

BLODKLUBBEN’S FILMQUIZ

KAFÈ

09.05

GJENNOMLYTTING: THE WEST COAST

COCKTAILBAR

12.05

EUROVISIONFEST PÅ RØVERSTADEN

RESTAURANT

15.05

HVA ER OSLO? (FOREDRAG OG DEBATT)

KONSERTSCENE

15.05

RØVERSTADENS ALLMENNQUIZ; OSLO SPESIAL!

16.-18.-19.05

X-GAMES AFTERPARTIES

17.05

17.MAIFEIRING - ÅPENT HUS!

22.05

RØVERSTADENS ALLMENNQUIZ

23.05

RELEASEKONSERT: KETIL BJØRNSTAD ANNELI DRECKER - LARS SAABYE CHRISTENSEN, MED SAMTALE MED ANNE GROSVOLD

25.05

THE COMEDY CAFE OSLO

29.05

RØVERSTADENS ALLMENNQUIZ

01.06

BO SUNDSTRÖM (BO KASPERS ORKESTER)

02.06

HEADON REUNION - 25ÅR!

05.06

BLODKLUBBEN’S FILMQUIZ

06.06

ALL MAKT

09.06

BALLADEKLUBBEN

Se en komplett oversikt på roverstaden.no!

RØVERSTADENS ÅPNINGSTIDER: Mandag - Torsdag: 09 - 01 Fredag - Lørdag: 09 - 03 Søndag: 11 - 01 RESTAURANT SMOKESTACK: Onsdag - Torsdag: 16-21 Fredag - Lørdag: 11:30-22 Søndag: 12-20 (Nye åpningstider fra 11. mai!)

MAI / JUNI

RØVERSTADEN

Samfunn

– Politiet tenker «drugs» med en gang de ser laser Klubbkonseptet «Naboens Techno-kjeller» ble arrangert for siste gang i april. Nå mener flere at politiet driver en heksejakt på steder som spiller techno.

TEKST IDA WAMMER

– Wtf, hvordan kan snuten bare bestemme hvilken type musikk som skal bli spilt på et utested, jeg skjønner ikke? Er ikke dette Norge? Det er David Dajani, DJ på blant annet Naboens Technokjeller (NTK), som spør. Forrige fredag var den siste kvelden techno- og klubbkonseptet NTK ble arrangert i kjelleren på Naboens Pub ved Birkelunden. Tidligere på dagen annonserte initiativtakerne på Facebook at det var siste gang konseptet ville bli avholdt i kjelleren på Naboens. Årsaken er, skriver de, at politiet ikke ønsker mer techno. Arrangøren ønsker ikke å uttale seg om stengingen til NATT&DAG. – Du kan skrive at ingen av oss tør å uttale oss til media fordi vi er redd for konsekvensene. Nå har de funnet et nytt sted å arrangere konseptet, i Skippergata 9. Arrangøren forteller at han er spent på hvor lenge de får holde på før politiet stenger det også. En politirapport som N&D har fått innsyn i tegner et bilde av rusfylte scener på Naboens Technokjeller . Politiet var til stede 17. mars og beskriver et fullt utested, folk som drakk medbragt drikke og røyket cannabis i køen og fri flyt av MDMA i kjelleren. «Flere hadde unaturlige kjevebevegelser, store pupiller, de var urolige og klarte ikke å stå stille, selv om musikken ved et par anledninger ble borte,» står det skrevet i rapporten. Politiet besluttet å stenge stedet etter hendelsen.

Dajani forteller at NTK var et sted for oslohipstere, østeuropeere i tillegg til stamgjestene fra etasjen over. Ifølge ham ble det en kul synergi av det, og han synes det er synd at politiet ikke lar techno-stedene leve. – Folk oppførte seg helt kult. Samtidig følte man at man var med på noe litt farlig, det lå en spenning i lufta. Snuten kunne jo stenge festen når som helst liksom. Spør du meg er all snut dumme som brød og ikke skjønner en dritt og at det er derfor de alltid tar dumme avgjørelser, som å stenge NTK. – DISKRIMINERING AV TECHNO-MILJØET Mandag publiserte Austeja Tamaliunaite et blogginnlegg der hun skrev hvor paradoksalt det var at politiet stenger Naboens Technokjeller, en av de få og dermed høyt verdsatte techno-stedene i Oslo, på Den universelle kulturdagen, 15. april. Til NATT&DAG forklarer hun innlegget slik: – Det er vel åpenbart ut ifra bloggposten min at jeg synes at stengingen av NTK suger og på galant vis illustrerer den avskaffelseskampanjen myndighetene driver med når det gjelder elektronisk musikk. Det har verken vært klager eller oppstått uønskede situasjoner, noe som gjør stengingen av NTK helt grunnløs. I bloggposten trekker Tamaliunaite paralleller til Berghain, som i fjor ble fritatt fra å betale skatt fordi at techno var å regne som høykultur, sidestilt med teater og andre kulturelle uttrykksformer. Hun mener det er en skam at forsøkene på å utvide musikkscenen møter så mye motstand fra myndighetene. – Det er diskriminering mot den elektroniske musikkscenen på sitt beste, og det er et maktovergrep. Myndighetene forsøker å stoppe utviklingen av ukonvensjonelle miljøer, fordi de ser på det som en trussel mot premisset for den norske stat: etablerte normer og forventninger. – VI LEVER SOM TECHNOFLYKTNINGER NATT&DAG har vært i kontakt med enda en som mener at stengingen av NTK er fullstendig grunnløs, og at det er åpenbart at det handler om at politiet ikke ønsker steder som spiller techno. Han ønsker ikke å stille med navn, i frykt for at politiet skal stemple, forfølge og ødelegge fremtidige prosjekter for ham. – Det er en heksejakt mot techno. Det har vært det lenge, så dette er ingenting nytt, altså. Vi er vant med å leve som technoflyktninger.

«Politiet sier at miljøet er ganske bra når det kommer til oppførsel, men de mener også at technomusikk er lik rus»

HEKSEJAKT PÅ TECHNO-STEDENE I mai 2016 skrev NATT&DAG om heksejakten på hiphopstedene i Oslo etter at Fisk&Vilt og Ginger måtte stenge. Ginger-driver Nikolai Eek fortalte den gang at de fikk 13 dager på å komme seg ut av lokalet, og at eiendomssjefen hadde fortalt dem at han følte seg utsatt for massivt press av politiet og næringsetaten. – Kort fortalt virker det som om det er en heksejakt på steder som spiller hiphop og har flerkulturelt klientell i Oslo, sa Eek i 2016. Flere vi har vært i kontakt med mener at dette nå er tilfellet for techno, og blant dem er David Dajani. – Politiet tenker «drugs» med en gang de hører techno og ser laser. Det virker som om at de bare «okei gutta, da åpner vi 96-mappa og der står det jo GHB-OVERDOSER i forbindelse med technofest. Vi rykker ut!». Det er synd at nye steder ikke for lov til å prøve seg pga snutpolicy på techno. Og rap for den saks skyld.

Hvordan da? – Politiet sier at miljøet er ganske bra når det kommer til oppførsel, men de mener også at technomusikk er lik rus. Jeg kan være enig i det i noen tilfeller, på enkelte arrangementer. Har det vært mye rus på NTK? – Ikke etter min mening. Det har vært mindre enn på etablerte utesteder. I løpet av de månedene NTK har eksistert har jeg sett én som var tura. NTK har ikke hatt tilfeller av bråk eller arrestasjoner, det har bare vært masse glade folk som liker å danse. Til tross for gjentatte forsøk på å komme i kontakt med politiet, har det etter fire dager med masing ikke lyktes N&D å få en kommentar utover rapporten fra 17. mars.

03.07

BILLETTER I SALG PÅ HOOPLA.NO FESTIVALPASS KR 1495,- / DAGSPASS KR 895,+ BILL . AVG.

MARSHMELLO TYLER, THE CREATOR KHALID TY DOLLA $IGN ANDERSON .PAAK YEARS & THE FREE NATIONALS & YEARS [US]

[US]

[UK]

BARE 15 MIN MED TOG FRA OSLO S K ADETTANGEN SANDVIK A DIGG FESTIVALMAT BADING & CHILL

LIL PUMP [US] GOLDLINK [US] RICH BRIAN [ID] STEFFLON DON [UK] CHERRIE [SE] CONZ [NO] AMANDA DELARA [NO] PASHA [NO] MYRA [NO] KAMELEN [NO] IVAN AVE [NO] LIL HALIMA [NO] TIRSDAG 03.07: KID ASTRAY [NO] PRETTYBOIS [NO] ONSDAG 04.07: ANNA OF THE NORTH [NO] PRETTYBOIS STRANDBAREN

LE BOEF [DK] DAN BRAVO [NO] NATALIA BARBIN [NO] SK AMLØS [NO] VENDISCO FREDDIE [NO] HELENE OSK ARSEN [NO]

[NO]

04.07 S TR ANDFE S TIVAL I OS LOFJORDEN

Musikk Intervju

TEKST NIKOLAI KLEIVAN FOTO MARIA PASENAU

Vidunderbars Den 13 år gamle rapperen MachoMayne er et barn som vet at han er et barn.

Han er en 13 år gammel gutt med chain. Hans spytt er hot og hans flow insane. Han drikker Monster (for den alkoen er farlig – og mamma kjører sakte, for den bilen er det barn i) og spiser safarikjeks (stacks on stacks on stacks). Han gjør sine lekser. Damene tekster. Digg og deilig, de må nesten grine. Og han har såvidt begynt å kline. Guttens navn? MachoMayne. Eller egentlig Kaj Gripsrud Hjelmeland, fra Bergen. Det over her er sånn han presenterer seg selv i låtene «Skrik», «Fidget Spinner» og i Store Ps «Struttar Som En Struts», hvor han feier både Store P, Mats Dawg og Cezinando av banen med et helt utrolig siste vers. T-t-ti kniver i fuglebrystet/ Rapspiller, min mor e rystet/ Hals med bling og et nebb med gull/ MVP 04-kull 2004, ja. Han har rappet og lagt ut låter på SoundCloud siden han var 7-8. I fjor ble han signet til Full effekt og NMG/G-gjengen. Han har varmet opp for Cezinando og står på scenen på Verftet med Dårlig Vane og andre NMGartister.

«Det er mest drittsekker som blir populære på ungdomsskolen»

Hva gjorde du da du var like gammel? Da jeg var 13 føltes livet som et TV-spill. Hver skoledag var et nytt level og hvert friminutt et brett jeg måtte finne en vei gjennom uten å krympe eller miste liv. Om å gjøre å komme seg ned trappene, ut og over skolegården, gjennom alle de utallige sosiale utfordringene helt til fotballbanen eller røykehjørnet bak trafoboksen, hvor jeg kunne prøve å forsikre meg selv og de andre om mitt rettmessige statsborgerskap ved å bedrive ulike former for performativ maskulinitet. En gang ble jeg stoppet av en populær jente utenfor klasserommet som så meg rett opp og ned og så rett inn i øynene og sa: Du har ikke noe stil. Tidene har endret seg siden da. TV-spill har ikke levels lenger, de bare flyter, akkurat som trendene og kjønnrollemønstrene. Og kids har det for lett, skal vi tro MachoMayne i bangeren «Født med ski», hvor han forøvrig kan

fortelle at han står på ski med «en stil som Lasse Kjus» selv om han bare var ett år gammel da Kjus la opp. Ja, vi elsker dette landet/ unger født med cruisekontroll/ kaller oss for vikinger/ men sitter still’ med spillkonsoll Ikke at han ikke spiller litt selv. Vi sitter på Landmark, hvor han har jevnlige møter med NMG-sjefen Girson Dias. I går var han på overnatting hos en kompis som har Fortnite på lerret og surroundsound på loftet («helt utrolig!»). De så litt av en film og snakket om livet, og var ute til midnatt. – Vi var nede på skolen og møtte noen fra en annen skole. Slappet av, jeg vet ikke. Det var faktisk en fyr der som freestylet. Han satt i rullestol. Han var norgesmester i å stå på hendene eller noe sånn shit. Norgesmester i å stå på hendene! – Det er mye rare folk vi møter. Var han flink? – Ja. Når man ikke har beat så er det litt vanskelig å holde rytmen, men han klarte seg bra. Freestyler du? – Jeg må innrømme at jeg er ikke så veldig god til å freestyle. Men jeg har tenkt til å øve meg litt nå i tilfelle det dukker opp noe. Jeg må jo prøve å øve litt. Det er skikkelig vanskelig. Ja, jeg skjønner ikke hvordan man får det til. – Man må ha et veldig stort vokabular. Jeg har jo ikke det enda, jeg går fortsatt på skole liksom. Både i tekstene og i samtale demonstrerer MachoMayne mer selvbevissthet enn både de fleste 13-åringer og de fleste rappere. Han er et barn som vet at han er et barn. – Ja, det er jo det MachoMayne handler om egentlig. Det er derfor jeg fant det navnet. Det er ironisk, det er veldig ironisk. Jeg prøver å skrive litt barnslig gangsterrap.

Musikk Intervju

«Hals med bling og et nebb med gull»

Tenker du på at du er barn når du skriver tekster? At du må skrive barnetekst? – Nei, egentlig ikke, det bare skjer på en måte. Hvis jeg prøver å skrive om ting som jeg ser som er i livet mitt så bare blir det sånn. Kommer du til å bytte navn hvis du vil rappe om andre ting? – Nei, jeg kommer til å fortsette å ha det navnet. Jeg kommer aldri til å bli en fyr som føler meg veldig macho. Jeg følger jo med på skolen og har veldig ordentlige foreldre og sånn. Jeg blir godt ivaretatt, liksom. Jeg bare har det gøy. Men du har veldig harde beats, da? – Ja haha, men det er jo litt det som er poenget, lage litt sånn gjengstermusikk, men bare innenfor en sånn ramme da, noe jeg kan stå for. Jeg kan ikke stå for noe sånn «ey jeg puller opp glocken» og skyting og sånn. Jeg kan ikke si sånt. Så da skriver jeg om skole og sånne ting. Har du lyst til å rappe om andre ting etterhvert? – Ja, jeg holder på å lage en sang som handler om å flytte frem og tilbake mellom foreldrene mine etter skilsmissen. Også prøver jeg å skrive litt ting som ikke bare er sånn «eg er veldig kul». – Men det er jo en viktig del av hiphop at folk som hører på føler seg litt tøff på en måte. Det er det som er litt av greien. Når man hører på hiphop føler man seg litt kul. Så det er jo greit hvis jeg får til å lage en sånn vibe, men med en annen type tekst. Du går i 8. klasse nå. Det kan jo skje en del ting i ungdommen, at man begynner å kødde litt med forskjellige ting og eksperimenterer med drugs og sånn. Tror du du kommer til å være bevisst på hvem karakteren MachoMayne er? – Ja, jeg vil ikke ha et image som er dårlig påvirkning.

– Men det funker veldig bra nå liksom, eg pyar ikkje med det. Jeg tar nummer 3-bussen, den går gjennom hele byen. Det er egentlig chill, for da kan jeg sitte og høre på musikk. Faren Christer jobbet tidligere som musikklærer på Noroff, og moren Silje jobbet med Festspillene. Nå jobber de på henholdsvis Cornerteatret og Den Nationale Scene. – De har begge vært litt sånn kulturinvolverte. Jeg er veldig heldig som har kommet inn i en så musikkinteressert familie. Det er det familien din sier at du skal si! – Nei nei, men broren min, det er egentlig han som har påvirket meg mest. Han har vist meg hiphop og sånne ting. Storebroren Jonas (21) lager indierock under navnet Jonas Hibiki og hjelper MachoMayne med beats, musikkvideoer og finpussing av låtene. Han lager også beats for andre rappere, da under det rørende navnet Store Bror. – Det synes jeg er litt morsomt. Han hjelper meg musikkmessig også, men jeg skriver tekstene selv. Det virker som om dere har veldig god kontakt? – Ja, veldig. Vi har egentlig aldri kranglet noe særlig, men det kan jo ha litt med aldersforskjellen å gjøre. Er du populær på skolen? – Nei. Det er jo folk som snakker om MachoMayne og sånne ting, men jeg blir ikke mer populær av å lage musikk.

Men hvis du begynner å gjøre dårlige ting da? – Jeg tror ikke jeg hadde begynt å skrive om det hvis jeg hadde gjort det. Selv om det er mye snakk om dop og sånn hos de andre artistene i NMG, så er ikke det noe jeg tenker over. For det er ikke det som er det viktigste.

Ikke litt engang? Damer som tekster? – Det er mest drittsekker som blir populære på ungdomsskolen, men så på videregående, det sier i hvert fall broren min, da begynner litt mer folk å innse hva som er de ordentlige verdiene.

– Men det er jo det de ser ikke sant. Jeg ser jo ikke det. Men uansett om det er det jeg begynner med, som jeg ikke tror, så tror jeg ikke jeg hadde begynt å skrive om det likevel.

Hva slags folk på ungdomsskolen er kulere enn deg?

Foreldrene til Macho skilte seg da han var sju år gammel, og nå bor han annenhver uke på Sandviken og Kronstad, på hver sin side av Bergen sentrum. Det er dette den nye sangen hans skal handle om.

– Du er populær hvis du er pen eller liksom hvis du gjør dumme eller ulovlige ting, folk som gjerne er litt oppmerksomhetssyke. Knuser bilvinduer og sånn. Det er en douche ting å gjøre liksom. De gjør det sikkert for å få adrenalinkick. – Men det er jo bare teit mot andre.

– Det er lenge siden, men jeg husker det veldig godt. Men jeg skriver ikke liksom om at jeg var lei meg. Det er mer det der med å flytte frem og tilbake og hvordan det er med venner og sånn.

Scenekunst Reportasje

Eit jævla sirkus i 250 år

Det er på høg tid at nokon tar klovnen på alvor.

Scenekunst Reportasje

TEKST OG FOTO FRØYDIS ÅRHUS

Nordmenn likar ikkje finkultur. Dette vart stadfesta av ei gruppe sosiologar ved Universitetet i Bergen i 2008, ifølge ein kort og mangelfull artikkel på Wikipedia. Sidan den gong har dei marmordekte institusjonane her i landet jobba hardt for å nå ut til folket. Dansebandet Ole Ivars opna Operaen i 2008. Nokre år etterpå kjem Nationaltheatret på banen med braksuksessen En får væra som en er – en Ole Ivars musikal. Hos undergrunnsscenene sler denne tendensen ut på anna, men vel så alvorleg vis. Black Box teater, tidlegare avkrok for marginal kunst-dyrking, er no midt i ein gentrifiseringsprosess der dei samarbeidar med foodtrucks for å tilby poke-bowl etter forestilling. Her er eit utdrag frå nettsida deira i 2012, da performanceartisten Ann Liv Young var på besøk: «Vi informerer om at Mermaid Show kan bli en våt opplevelse. Nærkontakt med rå fisk kan forekomme. Vi anbefaler klær som tåler røff behandling.» Men den einaste rå fisken vi finn på Black Box i dag er den som ligg i Poke-bollen. Vi tillet oss her å sitere Henrik Ibsen: «Den absolutte fornuft avgikk ved døden i aftes kl. 11». Kvar går man så for å finne noko ekte? Noko varig? På sirkus, vel. Ein anna stor litterat, James Joyce, skreiv i Ulysses: «All tales of sircus life is highly demoralizing». Sirkussesongen er i gang og den europeiske sirkustradisjonen er 250 år i år. Kan ikkje skade å ta ein nærare kikk på denne utskjelte, anakronistiske og myteomspunne underhaldningsforma. Sirkus er kanskje demoraliserande, men det er «Hair» på Oslo Nye Teater også. SIRKUSADELEN Etter å ha maila med tidenes mest effektive pressekontakt vert eg tildelt både pressebillett til Cirkus Arnardo og intervjuavtale med ein klovn. Clown André kjem frå Sveits og har vore i bransjen i 35 år. Når han ikkje er klovn heiter han André Broger. Han inviterar meg inn i den mobile bustaden sin som står parkert saman med kanskje 40 andre bilar, vogner og trailarar på Tøyen rett ved Munchmuseet. I heile Europa fins det eldgamle sirkusfamiliar som har drive i generasjonar. Dei eldste og mektigaste utgjer sirkusadelen. Tyskland er overraskande nok ein av dei verkeleg store sirkusnasjonane. Eg spør André og han kan stadfeste at Tyskland har over 300 sirkus, men at mange av desse er familiedrivne småsirkus. Vår eigen sirkusadel heiter Circus Arnardo og er eit ganske stort sirkus i europeisk samanheng. – Alle veit kven Arnardo er, seier André. Dei kjenner alle i bransjen. Cirkus Arnardo vart stifta i 1949 av Arne Otto Lorang Andersen. Dette vart Noregs første omreisande sirkus. Seinare tok sonen Arild over som sirkusdirektør. I dag er det son hans att, Are vi ser i manesjen. – Eg tok kontakt med Arnardo alt på 80-talet for å høyre om dei trong klovn for sesongen. Som regel var eg for seint ute og programmet var fullt, men i år klaffa det. No skal eg vere her heile sesongen, frå april til september. Korleis er norsk sirkustradisjon samanlikna med sirkus i andre land? – Norsk sirkus er ganske konservativt. Det er ikkje så mykje fokus på overgangene mellom numra, men det er kanskje slik folk vil ha det her i Norge. Sirkus er tradisjonar, og ein bør ikkje rote for mykje med slikt. Sirkus er også konvensjonar. Klovnen skal ha raud nase, store sko og kvit sminke. Det fins mange slike fastlagte grep som borna forventar. Du kan jo ikkje skuffe borna, dei forventar å sjå raud nase? – Ja, det er klart! Men eg vil gjerne at det skal vere litt gøy for dei vaksne også, så kvart år skrotar eg eit nummer og finn på eit nytt. CHILL KLOVN Clown André har kvit t-skjorte, store svarte bukser, store sko, fargerik vest og svart hatt. Han er ein chill klovn og kjem aldri til å male seg kvit i fjeset eller ta på raud parykk. Han brukar lite sminke. Nasa er rett nok sminka raud, men munnen og augene er diskret framheva. Om halsen har han ein krage med ei lita sløyfe. – Eg hatar klovnar med store gestar, overdreven mimikk og raud parykk. Kan ikkje fordra det. Mange klovnar er frekke og fornærmer tilskodarane. Eg snakkar ikkje. Slik kan eg kommunisere med alle. Ein av dei første

jobbane mine var i Sverige, og eg hadde ingen planar om å lære meg svensk, så difor vart eg taus klovn. Då eg var i tenåra såg eg ein veldig dyktig klovn som kalla seg Gaston. Gaston Häni var fantastisk. Då bestemte eg meg for at det var dette eg ville. Dessutan er eg for lat til å drive med akrobatikk, trylling eller dyredressur. BEGYNNELSEN I år er det 250 år sidan sirkuset – slik vi kjenner det i dag – vart oppfunne. Sjølvsagt var det ein brite som tok æra for dette. Philip Astley var son til ein kommodemaker, men var meir levemann og hesteentusiast enn handverker. Astley starta sitt moderne sirkus i 1768, men sjølve sirkusformatet er eigentleg langt eldre. Det fins primitive holemaleri av akrobater og mykje seinare, 500 f.Kr., bygde romarane Circus Maximus. (Pass på, dette kan lett forvekslast med det norske progressive metal-bandet med same namn.) Det kan verke som om dei var mindre redde for å tenkje stort før i tida. Circus Maximus var ein hippodrom med plass til over 200.000 tilskodarar, fleire gonger større enn Colosseum. Denne låg mellom Palatinerhøgda og Aventinerhøgda i Roma og husa hestekappløp med vogn, gladiatorkampar og eksekusjonar. Rå fisk! Sirkuset til Astley var også basert på hest. Han hadde fleire konkurrentar, men hos desse sprang hestane fram og tilbake på scenen. Astley var den første som knekte sirkuskoden. Han teikna opp ein sirkel på 14 meter i diameter og lot hestane springe rundt i denne. Den dag i dag er sirkusmanesjen framleis 14 meter i diameter. Hestar, klovnar og akrobater kom til i løpet av 1800-talet og det moderne sirkuset er fødd. NYSIRKUS Det må for all del skiljast mellom nysirkus og tradisjonelt sirkus. Tradisjonelt sirkus er tufta på nedarva tradisjon, sjølvfinansiering og dugnad (tenk Arnardo), medan nysirkus er skulerte artistar, statsfinansierte kompani drivne av profesjonaliserte produksjonsselskap (tenk Cirque du Soleil). André let seg ikkje be to gonger. – Eg likar ikkje nysirkus. Det er spekka med dramatisk musikk og svære kostymer. Dessutan er det ofte mest egna for vaksne. Betyr det meir pengar og mindre sjel i nysirkus? – Vel, det vil eg ikkje seie. Dei er kjempegode utøvarar, men ein av dei store skilnadene er at nysirkus ofte får pengar frå staten. Vanleg sirkus får aldri det. André er for sympatisk og diplomatisk til å seie det, men eg tenkjer at nysirkus er det harry, nyrike søskenbarnet til det familiedrevne tradisjonssirkuset der folk ofte er fødd inn i tradisjonen. Ein teoretiker på feltet formulerte skilnaden slik «The gypsy tradition of circus had two defining conditions for survival: one, you instruct your family, and, two, you don’t instruct anyone else. The ‘New Circus’ movement has jettisoned both of these rules. Most performers come from a non-circus background, and most of them have been involved in teaching.» – Det kan vere vanskeleg å komme frå utsida. Min familie er normal. Det er kun eg som har valt å bli klovn. I 69 år har Arnardo rigga telt og køyrt forestilling for heile Noreg. Dei er omlag 60 personar og 20 dyr på tur. Mange av dei polske karane som riggar har vore med i snart 30 år. Det har orkesteret også. Kapellmester Edward Tyburski er 75 år gamal. Saman med resten av det polske orkesteret sit dei under taket og speler disco-schlägers i sirkusformat. Europaparlamentet har vurdert om sirkus burde foreslås til Unesco si verdsarvliste over immateriell kulturarv. Dette støttar eg fullt ut. Sirkus er realness. Sjølv har eg berre vore på sirkus ein gong tidlegare. Småbrukarforeldrene mine var opptekne med å stelle eigne dyr framfor å oppsøke sirkuset sine. DYREVERN, SMARTTELEFONER OG PRISDUMPING – Nett no er det vanskelege tider i bransjen. Folk går ikkje så mykje på sirkus lenger og mange sirkusfamiliar har lagt ned. Dei som enno eksisterer torer ikkje programmere fram i tid. Vanlegvis har eg 2-3 år klappa klart med oppdrag, men no er det meir usikkert. Det vert difor mange artistar om jobbane og prisen vert dumpa. Det er verkeleg ikkje bra. Ungar i dag har heile verda i handflata si. Det er ein klisjé å seie det, men sirkus er truga av smarttelefonane. Dyrevernsaktivistane har også veldig mykje makt og denne type ting hjelper heller ikkje. Han dreg opp mobilen og blar gjennom bildene han har teke under opphaldet i Oslo. Når han har fri går han. Gjerne 14-15 km om dagen. – Oslo er ein fin by forresten, men eg syns det kan vere like moro å stikke til ein liten stad der det ikkje skjer så mykje anna. Vi har fleire tilskodarar på dei små stadene. Her er det!

Scenekunst Reportasje

«Eg hatar klovnar med store gestar, overdreven mimikk og raud parykk»

Han syner meg eit bilete han tok på gåturen sin tidlegare på dagen. Det syner ein stolpe med ein plakat der det står «Opprop mot dyr i sirkus». – Dei veit ikkje kva dei pratar om. Desse lobbyistene har aldri vore i sirkus. Dei har aldri sett dei tette banda mellom dyr og menneske. Arnardo pensjonerte alle sine sjøløver og elefantar i 2014. No er desse erstatta med ponniar og hundar. Korleis påverkar dette showet? – Det vert færre folk. Sirkuset er sterkt truga. Trur du at vi har 250 år med sirkus framføre oss? – Nei. Dessverre så trur eg ikkje det. Men det skal seiast at sirkus har merka nedgangstider før. På 1980-talet fekk folk videospelar i stova, CD og TV-spel. Likevel kom vi oss over denne kneika og hadde gode tider på 1990-talet. DR. SIRKUS Før eg skulle møte André saumfarte eg nettet etter teori om sirkus. Eg fann til slutt ei doktoravhandling med tittelen «Why Circus Works» av australieren Reginald Bolton. Den var ført inn med Comic Sans, men avhandlinga viste seg å vere eitt av dei mest omfattande akademiske arbeida som er gjort på emnet. Ein stad skriv Bolton: «it seems that reports of its death are greatly exaggerated. Like Houdini, the circus always has another shamanistic resurrection trick up its sleeve.» Kva trur du om det? – Eg håpar jo det! Er det greit at eg sminker meg medan vi snakkar? Han hentar fram eit treskrin med eit handmalt klovnemotiv på. – Det er syster mi som har dekorert denne boksen til meg. Den har vore med meg over alt. Inni boksen er det Kryolan-sminke, svamper, kajal og pudder. Medan eg sit der vert André Broger til Clown André. På veggen i vogna si har han masse bilete av Charlie Chaplin og dotter si. – Ho er med meg om sommaren når ho har fri. Då kan ho leike med dei andre ungane på campen og møta igjen sirkusvenene sine. SHOWSTART Eg merkar at eg gler meg til show. Teltet er hovudsakleg fylt med barnefamiliar og godt vaksne. Eg legg merke til ein gjeng med karar i 70-årsalderen. Ingen av desse har med seg born. Framfor meg sit det eit eldre ektepar som heller ikkje har med seg born. Til venstre for meg ser eg ein av Norges leiande professorar innan samfunnskritisk

dokumentarisme. På første side i programmet til kveldens forestilling finn eg ei helsing frå statsminister Solberg i høve 250-årsjubileet. Vi er ein merkeleg bukett. Kapellmester Tyburski startar orkesteret og sirkusdirektør Are Arnardo ynskjer velkomen til den 70. sesongen. Deretter kjem Clown André. Han er på sitt mest fornøyelige når han samhandlar med born i publikum som får ta del i dei ulike gagsene. Han er showets gjennomgangsfigur og skaper dramaturgisk kontinuitet. Etter dette kjem seks ponniar tett fulgt av den tyske hestepedagogen Yvonne Lübben. Ponniane er ikkje stort større enn hundar. Eg legg merke til den mest kortbeinte av ponniane. Han spring sist i rekka. Kvar gong dei andre hoppar over hinderet luntar den systemkritiske ponnien roleg rundt. Vi får óg oppleve temposjongløren Nandor Varadi, akrobatane Leo og Vita samt Diana Boiachin som turner i aerial-ring og lagar kjempebobler. Eit av høgdepunkta er truleg slangemennesket, eller kontorsionisten som det heiter i sirkus-terminologien. Ho er kledd i eit slags Arwensk alvekostyme og skyt piler med føtene i handståande. Det er heilt sprøtt og veldig imponerande. Vi får også sjå klassiske tryllekunster av sirkusdirektøren sjølv der ei kvinne dukkar opp og forsvinn utan tilsynelatande rasjonell forklaring. Dei italienske søstrene Jennifer og Kelly Saabel har med seg eit hundespann av Samojed og Husky-hundar som dei har kalla Trans-Sibirsk Express. Dei entrer scenen i ein slags hundeslede som fyk rundt i manesjen. Eg syns det ser ut som om hundene trivs godt med kunstene sine og ser ikkje heilt den store skilnaden mellom det å delta på hundeutstilling eller agility og det å delta i eit sirkusnummer. Kostymane til søstrene Saabel er også ganske imponerande dersom ein ikkje heng seg opp i den forvirrande blandinga av Disney-heltane Pocahontas og Elsa frå Frost. DEN STERKE MANNEN Nokre stader i showet er det faktisk litt vondt å vere tilskodar. Denis Ilchenko er ein av verdas sterkaste menn. Han har motorsykkelbukse med seler, bar overkropp, magebelte og ei overdimensjonert beltespenne. Han sjonglerer med bildekk, bøyer jernstang og dreg ein Hummer med tennene. Dette er meir enn nok til å imponere meg, men når han legg seg ned og let Hummeren køyre over mellomgolvet, då syns også eg at det gjer litt vondt. Dette kjem eg til å hugse. Det er rett og slett veldig imponerande, sjølv om eg ikkje har parametrane for å prosessere det eg ser. Lukta av Hummer-bensin ligg i radene og eg tenkjer at sirkus på mange måtar er live-varianten av YouTubefenomenet People are Awesome. Begge deler baserer seg på folk som har trent frykteleg lenge på å gjere eit triks som nesten ingen andre kan. Etter framsyninga kjem eg i snakk med det eldre ekteparet framfor meg. Dei er 80 år gamle og har køyrt frå Drøbak eins ærend for å sjå årets oppsetning. – Sirkusartister, det er dei folka i Noreg som jobbar mest. Det er eit enormt arbeid berre å få reist teltet på kvar stad. Me vil støtte sirkuset, difor kjem vi kvart år for å sjå. Vi har kutta ut TV og internett for lenge sidan. Ein vert sløv av det.

25 år / years

DAN COLEN BLI U25-MEDLEM I MUSEETS KUNSTKLUBB! FOR KUN KR 175 FÅR DU ALLTID GRATIS INNGANG, GRATIS ART BAGS OG INVITASJONER TIL ALLE VÅRE ÅPNINGER OG ART NIGHTS I ET HELT ÅR. U25-MEDLEMSKAP GJELDER FOR DEG UNDER 25 ÅR

Dan Colen, Me, Jesus and the Children, 2001-2003

VERK FRA ASTRUP FEARNLEY SAMLINGEN 25.05.– 16.09.18

Dan Colen, Livin’ and Dyin’, 2013

Incels kommentar

De som ikke får pult TEKST LUDVIG FURU

Når ble mangelen på sex en egen, kvinnehatende voldsideologi?

«I would rather know the true nature of female humanoid whoreganisms and accept my fate rather than being a delusional blue pilled cuck» ORDLISTE FOR «MANNOSFÆREN» Incel: Mann i ufrivillig sølibat. Truecel: Mann i ufrivillig sølibat som aldri har kysset en jente. Fakecel: Mann i ufrivillig sølibat som ikke er jomfru. Braincel: Mann i ufrivillig sølibat som har lest opptil flere bøker. Volcel: Mann i frivillig sølibat. Alpha male: Mann som tiltrekker kvinner. Beta male: Mann som må jobbe for å få pult. Chad: Et personifisert ideal av en moderne mann. Stacy: Et personifisert ideal av en moderne kvinne. MGTOW: Men Going Their Own Way, menn som har bestemt seg for å klare seg uten kvinner. SJW: Social Justice Warrior, fellesbetegnelse for liberale og progressive. Alle som ikke er «Red Pilled». Cuck: En som lar seg dominere av kvinner. Pick-up-artist: En som lærer deg å sjekke (og trakassere) kvinner. Red pill: Å innse den vonde sannheten: at feminisme er dårlig. Black pill: Å ha et pessimistisk syn på framtiden, mer basert på følelser enn fakta. Blue pill: En tilstand av lykkelig ignoranse. White pill: Aksept av den vonde sannheten, men fortsette å ha et positivt syn på framtiden. Feminisme: Et komplott for å utrydde menn. Sex: En underfundig «greie» som mennesker gjør noen ganger med hverandre for å oppnå status.

I søken etter noen triste mennesker å relatere til en ensom natt kom jeg over «Kyle Incel» på Youtube. Han fremstår som en helt alminnelig, ung fyr. Beskjeden, normalvektig, velfrisert skjegg, brunt, rotete hår, snille øyne og en rolig stemme. Tittelen på videoen var «On Tinder and My Suicide Plans».

ensomhet. Tapet av jomfrudommen løste ikke så mange av problemene hans likevel.

22-åringen fra Connecticut forteller i en rekke webcamvideoer om sitt lille liv. Om å bo hos foreldrene sine, om den kjipe jobben på den lokale kinoen, om ensomheten, og resten av pakka: jomfrudom, selvhat, spiseforstyrrelser, depresjon og selvmordsforsøk.

Mye er skrevet om opphavet til de nye, organiserte, radikale og ofte overlappende grupperingene av (stort sett) menn som har blomstret opp de siste årene, enten man snakker om incels, alt-right eller radikal islam.

Ett minutt ut i introduksjonsvideoen på kanalen hans begynner han å snakke om Reddit. Det er stort sett det fritiden hans består av. Han leser, diskuterer og deler erfaringer på diverse subreddits. I tillegg til det nå nedlagte /r/incel, browser han det mindre hatefulle /r/foreveralone, og i svake øyeblikk det nå også nedlagte /r/truecel, et forum for den virkelig harde kjernen. Han sier han er ukomfortabel med kvinnesynet deres. «It’s very rapey and very scary». Etter å ha unnskyldt seg for utseendet sitt et par ganger, spør han om tips til få seg venner og kjæreste. TORONTO Incel-miljøet har igjen kommet i medias søkelys etter et nytt terrorangrep rettet mot kvinner i april. Denne gangen skjedde det i Toronto. Gjerningsmannen Alek Minassian skrev på Facebook at han var en del av et «incel rebellion», og at de skal styrte alle «Chads and Stacys». Minassian hyllet også Elliot Rodger, terroristen som drepte syv personer i Isla Vista, California i 2014 og sendte ut et 130 siders manifest/selvbiografi hvor han erklærte «War on Women» fordi de ikke ville ligge med ham. Et nettforum som opprinnelig var et sted der sexløse menn kunne ventilere og støtte hverandre har blitt et giftig ekkokammer og grobunn for en alvorlig hatefull ideologi med ekstremvoldelige utfall. Incels utgjør en liten del av nettverket av fora kalt «the manosphere». Bloggene og diskusjonsbrettene innenfor mannosfæren er opptatt av maskulinitet, antifeminisme, sjekking, fitness, foreldrerett og selvhjelp. Ikke alle nettstedene inneholder den samme hatretorikken, men de kan grovt samles rundt det Caitlin Dewey i The Washington Post mener er de to ideologiske fellesnevnerne: 1. Feminisme har tatt overhånd i det moderne samfunnet, og strider mot biologi og iboende kjønnsforskjeller. 2. Den beste måten å sjekke opp kvinner/redde samfunnet på er å omfavne en dominant og supermaskulin kjønnsrolle, og dermed tvinge kvinnen til underkastelse. Incels er ansett som den mest ynkelige og patetiske delen av mannosfæren: de som ikke får pult. POLITISK AKTIVISME Norges mest prominente, selverklærte incel, heter Eivind Berge. I 2012 ble han arrestert for å ha truet med vold mot politiet på bloggen sin, og i dag skriver han side opp og side ned om at barneporno bør bli lovlig, at menn bør slutte å onanere for ikke å svekke sin seksuelle natur og at massakren til Elliot Rodger var vellykket politisk aktivisme: «I have never recommended taking it out on random civilians, but sexually frustrated young men will do what they do. Sure looks like activism for male sexuality. It just isn’t being labeled as terrorism by the police and media, apparently in order to delegitimize us as a political movement.» Han var heller ikke treg med å innta et standpunkt om Toronto-angrepet, og skriver i et av kommentarfeltene sine at han er «somewhat impressed». «If a male sexualist can’t be bothered to write a manifesto of his own, this is about as good as it gets in one line, I think: «All hail the Supreme Gentleman Elliot Rodger!» Videre uttrykker han takknemlighet for Rodgers manifest, selv om det ikke dekker spesifikke ideologiske standpunkter, som hvilke lover de vil fjerne. RADIKALISERING To måneder går, og Kyle fra Youtube møter en jente fra Tinder. Etter en omtenksom NSFW-disclaimer annonserer han at han endelig har mistet jomfrudommen. Men, lo and behold, de psykiske problemene består. Han forteller at han nå har innsett at «sex is so very fucking low on the list of things I enjoy». Han tar sorgene på forskudd og snakker om livet han ønsker å leve. Målet er en jobb i en lokal TVkanal og en leilighet han kan leve i resten av livet – i total

Men den planlagte, stoiske selvmedlidenheten blir for mye for ham, og han fortsetter å lage videoer om hans anstrengte forhold til jenter og sex.

Klassekampen-spaltist Tarjei Ellingsen Røsvoll skriver i et forsøksvis oppsummerende blogginnlegg at deler av den politiske mannosfæren opprinnelig stammer fra den scientistiske youtube-tradisjonen med ateister i knusende debatt med kreasjonister. I slutten av forrige tiår gikk Richard Dawkins og Christopher Hitchens viralt og inspirerte en ny generasjon «skeptikere». Miljøet var hele tiden dominert av menn, men ble etterhvert såpass stort at kvinner også ønsket å være med på leken. I 2011 medvirket en kvinnelig blogger på en konferanse for ateister der hun snakket om sexisme innad i miljøet. Om natten da hun skulle ta heisen opp på hotellrommet sitt ble hun invitert inn på rommet til en mann, og snakket senere om opplevelsen i en video. Kommentarfeltet ble fylt av den

På /r/incel fortalte en bruker åpenhjertig om at han selv merker han har begynt å hate kvinner mer og mer, «with a burning passion», etter hvert som han tilbringer mer tid på forumet: «I would rather know the true nature of female humanoid whoreganisms and accept my fate rather than being a delusional blue pilled cuck». En annen responderte med å dele fantasiene sine om å skade kvinner. Kyle sluttet å være sjalu på folk rundt seg en liten periode etter at han hadde pult, men det kom fort tilbake. Etter et selvmordsforsøk fulgte flere videoer om løst og fast, hvor han fortsatt insisterer på at han ser forferdelig ut og ikke har noen framtid med kvinner. STILLHET Det er vanskelig å være en god person når du bare besitter vonde følelser. Det virker ikke som om Kyle deler det sterke kvinnehatet til andre incels. Hos mange menn er derimot bitterheten og depresjonen så massiv og uhåndterlig at ingenting annet får plass, samtidig som de ikke har annen støtte rundt seg. Jeg har selv vært frustrert, bitter og deprimert, og spør meg selv hvordan jeg ikke havnet i samme hull som de overbeviste blant de tidligere 40.000 medlemmene av /r/incel. I en såpass håpløs tilstand skal du ikke eksponeres for mange kvinnefiendtlige betraktninger før du begynner å snuse på noen alvorlig dårlige holdninger – og det er mildt sagt ingen mangelvare i mannosfæren.

samme, indignerte, kvinnefiendtlige og bagatelliserende responsen vi i dag ser mange #metoo-historier blir møtt med. Da Richard Dawkins uttrykte støtte til mannen i heisen ble miljøet splittet. En stor del av hissigproppene som ikke likte å få klubben sin kritisert av kvinner beveget seg i løpet av såkalte gamergate i 2014 (hatkampanje rettet mot kvinnelige feminister i spillbransjen) over fra ateisme til antifeminisme. Gamergate beskrives også som en samlende og radikaliserende hendelse for alt-right, i Angela Nagles omdiskuterte bok Kill All Normies fra i fjor. En parallell strømning kan skimtes i det såkalte «Pick-up artist»-miljøet, som kanskje er den kommersielt mest vellykkede delen av mannosfæren, med sjekkeguruer som selger haugevis med bøker som lærer deg å manipulere kvinner til å ligge med deg. Neil Strauss, forfatteren bak den moderne sjekkebibelen The Game fra 2005, publiserte ti år senere en ny bok, The Truth, der han forteller om hvor skadelig det var for hans personlige liv å praktisere denne type holdning til kvinner. Roosh V, en av nåtidens mest populære pick-up artister, har publisert en lang rekke kvinnefiendtlige bloggposter og bøker, og uttrykt sympati for Elliot Rodger. Han skapte for et par år siden overskrifter da han køddet med en idé om å gjøre voldtekt lovlig på privat eiendom. Man kan spørre seg selv om hvor mange av leserne hans, som allerede er kritiske til konseptet «samtykke», som klarte å skille vitsen fra de mer seriøse bloggpostene.

Kyle hooker opp med en annen jente, men blir skuffet av at han heller ikke denne gangen følte noen ting under sexen. Han publiserer en serie med selvmordsvideoer som blir varslet til politiet. Han blir innlagt på nytt.

LAY DOWN AND ROT Etter et selvmordsforsøk blir Kyle lagt inn på psykiatrisk. Men til tross for dette, tydelige kroppsdysmorfiske lidelser og intens ensomhet, omtaler Reddit ham som «fakecel». Siden han har pult og derfor ikke er like håpløs som noen av de andre medlemmene, blir han sett på som priviligert og forsøkes utstøtt av gruppen.

Hans seneste video handler om jobber som passer dårlig for introverte, historien hans som overvektig og om jenter som ikke liker korte menn. Så blir det stille. Det er nå over et halvt år siden sist han postet, og kommentarfeltet er fullt av bekymringsmeldinger.

Premisset til incelenes syn på det sosiale hierarkiet er at det først og fremst bare er stygge menn som ikke får ha sex. Det oppstår derfor en logisk brist dersom en incel mot all formodning får pult. Det er en selvoppfyllende profeti, og man blir ofte oppfordret til ikke å løse problemene sine. Siden sex er svaret på alle lidelser er det ikke lenger synd på deg hvis du får pult. Det oppfordres til en «LDAR lifestyle» (Lay Down And Rot), som en kapitulasjon i kontrast til den selvdestruktive krigen mot feministene. Selvhjelpsånden er imidlertid ikke helt død, noen av incelene girer hverandre opp til å forbedre livene sine, gjerne med trening- og kostholdstips.

Idet dette magasinet gikk i trykken brøt Kyle den uhyggelige stillheten med en ny, plutselig video. Der beroliger han abonnentene sine med at han siden sist har vært opptatt med å lære seg programmering. Han er ennå frustrert over at hans svært beskjedne mål for livet virker uoppnåelige. Han nevner Toronto-angrepet mot slutten av videoen, og sier han er glad for ikke å ha blitt ringt opp av media for en uttalelse. Han søkte bare et fellesskap i incel-miljøet. Et sted han kunne dele livet sitt med andre som han selv – unge menn uten venner.

Enquete Unge kjendiser

Fra barnestjerner til bare stjerner Marcus & Martinus har endelig blitt 16, og tar sine første skritt inn i voksenlivet. MachoMayne er den nye brusen. Hva nå, gutta? Vi har spurt en gjeng som ble kjendiser i ung alder om deres beste råd.

Foto: Marcuslasa/ Wikipedia Commons

THOMAS ENGESET Knuste småjentehjerter som den innadvendte sjarmøren Kjell i Olsenbanden Jr., knuser nå litt eldre kvinnehjerter som programleder og regissør.

JORUN STIANSEN Ble Idol-Jorun da hun vant sangkonkurransen i 2005. Er nå kun Jorun.

HÅVARD BAKKE Spilte blant annet «Pelle› i Pelle og proffen-filmene som 14-åring. Spiller nå andre ting som 44-åring.

Den gang jeg var ung og lovende (nå bare lovende) og var mye i media, lærte jeg hvor viktig det var å ta vare på de vennene jeg kjente fra før. De holdt meg nede på jorda og hang med meg av de riktige årsakene.

Du MÅ ha et ærlig og trofast team rundt deg som ser deg for det mennesket og personen du virkelig er. For å kunne være den beste man kan være for andre må man være den beste man kan for seg selv først. Dette krever mot, men med riktige folk rundt deg som vil deg det beste er det dette man tjener på i lengden. Som med alt annet i livet er balanse nøkkelen til suksess. Elsk det du driver med og driv med det fordi du elsker det, og vær nøye med å samtidig gi plass til andre viktige faktorer i livet ditt som er med på å underbygge hvem du er. Ja! For søren: Alltid stol på magefølelsen!

Jeg hadde det egentlig ganske fint i hele perioden, med bra folk rundt meg, men for egen del skulle jeg vel kanskje ønske at jeg hadde greid å bekymre meg litt mindre om hva folk syntes om meg. Jeg følte at jeg var en usedvanlig priviligert fyr, og var nok i overkant oppsatt på å please alle – også de med mindre gode intensjoner.

Men aller viktigst: Velg de oppdragene dere har lyst til å gjøre. Ikke de som er mest innbringende eller som høres mest fancy ut. Ta valg basert på hva som gir dere mest energi. Som gjør at dere gliser når dere ser i kalenderen, og som gjør at dere fortsetter å se på jobben deres som alt annet enn jobb! Og så er det viktig å huske på å kose seg i øyeblikket, men de gangene jeg har møtt dere har det virket som dere er verdensmestere i akkurat det. M&M 4 life!

Foto: Presse/ TV 2 Faksimile: VG

Hele poenget her er å prøve å være tro til seg selv uansett hva andre mener. Når trykket er stort og eksponeringen bred, er det mye lettere å deale med det dersom man helhjertet kan stå for det som skal presenteres for verden rundt. Både det man lager, og måten man fremstår på forøvrig.

Faksimile: Budstikka

Så lenge man gjør så godt man bare kan, jobber på og tar valg med hjertet og magen, er det ingen som egentlig kan ta deg. Verden er full av folk som alltid kommer til å kritisere og kommentere og mene svære ting, men det er stort sett alltid folk som ikke tør eller orker å gjøre det dere gjør.

Foto: Kristian Jøraandstad

Foto: Another World Entertainment

JANNECKE ØINÆS Spilte som barn i musikalene «Les Misérables», «Annie» og «Trollmannen fra Oz». Er nå skuespiller, vokalist og programleder.

BENJAMIN HELSTAD Debuterte på «det store lerretet» som Karta i 1996-blockbusteren Jakten på nyresteinen, og siden har det bare gått oppover, si!

JØRGEN FOSS Spilte Pitbullterje i filmen med samme navn som 16-åring. Nå profilert politiker og samfunnsdebattant.

Jeg skulle ønske jeg kunne fortalt den unge meg at ting bare ble enklere med åra, men etter å ha frilansa i en ti års tid – med unntak av noen år på teaterhøgskolen -– så går jeg fremdeles og drømmer om at jeg skal kunne puste litt roligere i de periodene jeg går uten jobb. Nå skal det sies at jeg også har valgt denne usikre tilværelsen, og er velsignet med å ha verdens beste jobb, så i de mørkeste periodene, når jeg forbanner at jeg ikke begynte på juss-studie da jeg var 19, blir jeg jo gjerne minnet på hvorfor jeg gjør det jeg gjør når jeg får et morsoms engasjement, være seg i film, tv eller teater.

Det var en surrealistisk opplevelse å se seg selv overalt. Plutselig kom det kjørende trikker med bilde av meg på, det var ikke en dag uten at det sto noe i VG eller på nett. Alle ville ha en bit, noe som i og seg selv er en veldig hyggelig ting. Jeg følte at mye av det hadde en betydning for andre. For meg har det alltid vært viktig å bruke muligheten til noe positivt, og med barnefilm-karrieren fikk jeg en unik mikrofon som har jeg har brukt siden, men med å si hva man mener, har det også kommet mye dritt i form av hatefulle ytringer. Jeg tror det viktigste jeg lærte var å stå for den man er. Det var mange som mente hva jeg skulle si, og hva jeg burde gjøre, men jeg tror på det som kommer fra hjertet, og det angrer jeg ikke på. Litt visdom til M&M må være å ikke la andre bestemme alt. Husk at man er ung en gang, bruk tiden på å være ung og gjør det andre unge gjør også!

Jeg tror det viktigste for en barnestjerne er å ha folk rundt seg, et apparat som roser for innsatsen din og ikke for prestasjonen. Om du hele veien hører at du er flink og talentfull, så er det lett å identifisere seg med talentet sitt og se sin egenverdi kun i lys av det. Om det da kommer en dag der man ikke lenger blir anerkjent for sitt talent, er det lett å miste fotfeste. Psykologiprofessor Carol Dweck har forsket mye på ros. Hun har funnet at ros for innsats bygger selvfølelse på en helt annet måte enn ros for prestasjon. Hun skiller også mellom det hun kaller «vekstorienterte» mennesker, altså mennesker som når de feiler i noe, ikke mister motet, men attribuerer det til at de ikke har lært nok ennå. På den andre siden av skalaen har man de «statisk orienterte», som har en oppfatning av at evnene deres er medfødte og at dersom de feiler så opplever de seg selv ikke som gode nok. De stimuleres mer av lette oppgaver og blir redde for å feile generelt, mens vekst orienterte mennesker motiveres mer av vanskelige oppgaver. Dette kan omsorgspersoner, lærere, foreldre osv ha en påvirkning på, i forhold til om de roser for innsats og prosess versus prestasjon og resultat. Et annet element som henger sammen med dette er forskjellen på selvfølelse og selvtillit. Selvtillit er en anerkjennelse av egen prestasjon. Det er ikke noe galt i selvtillit. Men selvtillit er ikke nok, om du ikke har bygget en solid selvfølelse. Selvfølelse er å ha aksept for den du er og være bevisst på sin egenverdi. Har du en god selvfølelse, så er du fremdeles like glad i deg selv om du ikke presterer. Jeg skulle nok ønske jeg hadde lært som liten å anerkjenne meg selv mer som den jeg er, lært å sette mine egne grenser og lytte til min stemme. Det er lett å tro for en barnestjerne at det man presterer er viktigere enn den man er, og det man ønsker, føler og kjenner selv. Om jeg kan gi noen råd til Markus og Martinus, som jeg nok tror er ganske bevisste unge gutter, så må det være å kjenne på egne grenser. Å våge å si fra om noe ikke føles greit, våge å si fra når de trenger hvile, pauser osv. og våge å si nei til ting de kjenner de ikke har lyst til å gjøre. Det er lett å skulle please alle andre, og leve etter andres agendaer. Jo større de blir, jo viktigere er dette. Det er deres liv og jeg håper de er bevisste på å ta vare på seg selv og uttrykke sine behov og sette grenser hele veien. Å ivareta seg selv når man står i et intenst rampelys, er alfa omega.

Klisjeen går vel noe sånt som at man skal følge drømmen sin, men jeg husker jeg gjorde et intervju med Emma Clare i N&D for hundre år siden hvor jeg ba folk satse på det de kan. I Norge kan man jo faktisk få lov å satse på både drømmer og det man kan, så jeg er vel kanskje litt mer nyansert nå, men å ha en plan b er sikkert ikke dumt. Jeg skulle ønske jeg hadde en fetere plan b. Mitt råd til Marcus og Martinus: Bruk pengene deres som som John Carew, ikke John Arne Riise.

«Jeg skulle ønske jeg hadde en fetere plan b»

Konsert

Vi som elsket 90-tallet Vi gikk inn i en arenaformet tidsmaskin og fikk fire timer pauseløs nostalgi.

TEKST MARCO REINERTSEN

En av de mange anekdotene som ble fortalt om Stephen Hawking var at han i 2009 holdt en fest for tidsreisende og sendte invitasjoner etter at festen var avholdt. Om noen dukket opp kunne kunne man altså fastslå at det i fremtiden vil bli mulig å reise i tid. Ingen kom. Den 28. april 2018 reiste omtrent ti tusen mennesker tilbake til 90-tallet i tidsmaskinen Telenor Arena for å oppleve We love the 90´s. 90-tallet var tiåret da alt kunne skje, en pause mellom to evige kriger (den kalde og den mot terror), hvor vi i vesten kunne slappe av littegrann og ta ecstasy mens vi hørte på eurodance og dro på boybandkonserter. At vi som var unge på 90-tallet nå er betalingsvillige, kjøpesterke og sulteforet på nostalgi utnytter det norske firmaet Nordic Beats mesterlig. Billettene til 90-tallet koster mellom 800 og 1800, alt etter hvor intens du vil ha opplevelsen din. I tillegg til We love the 90´s står Nordic Beats også bak We love the 80´s, We love the 2000´s og «Roseseremonien på Rådhusplassen i Oslo der over 250 000 deltok». Nordic Beats er sammen med David Hasselhoff også medeiere i Celebrate The 80s & 90s. Å påstå at Baywatch-stjernen hadde en finger med i rosetoget etter 22. Juli er dermed ikke helt feil, men heller ikke helt sant, og det er vel også det disse nostalgikveldene handler om: Å presentere et glansbilde av noe som var, så man for en stakket stund glemmer at tenåringsjeg-et ditt, mellom allsangen til A tiger took my family og forsøkene på å komme til bunns i hva «Mmmbop, ba duba dapp, ba DU bop» egentlig betydde, hadde masse tenåringsproblemer verkende som en kvise under overflaten. Det er ingen kviser på Telenor Arena. Klokka er litt over syv og på Golden Circle-området rett foran scenen (1000 kroner per person, men vi kjenner en fyr som kjenner en fyr) er det fremdeles relativt god plass. På scenen gjør min barndomshelt Dr. Bombay ikke et eneste forsøk på å late som om han synger selv.

«Underveis i sangen forteller en jente med kort hår oss at hun endelig er kreftfri og er her for å feire» Jeg prøver å legge fra meg følelsen av at det egentlig ikke er så bra å synge om indere på den måten doktoren gjør ved å overbevise meg selv om at det å være woke ikke var noe man var på 90-tallet. I stedet trasker jeg til øl-køen for å kjøpe en øl til hver hånd. Det føles som det eneste riktige å gjøre, og er det noe denne kvelden skriker etter er det full fokus på følelser, null fokus på hjernebruk. Visjonen om Telenor Arena oppstod i 1999, da en gjeng med det man må anta var folk som hadde tatt seg både en og to runder med to-hånds-drikking i Stabæk fotballklubb bestemte seg for at klubben, som da spilte på en stadion som tok 4938 tilskuere, trengte en helt ny, dritdyr stadion som tok 25 000. Målet var å få Bruce Springsteen til å varme opp før første kamp mot Barcelona. Stabæks første kamp på Telenor Arena ble isteden spilt mot Gøteborg i 2009 (som året før tok bronse i Allsvenskan), og to år senere sa Stabæk fotballklubb opp kontrakten fordi leien var blitt for høy. I fjor hadde klubben et tilskuersnitt på 3960. Så langt i år er snittet på 3272. Sånn sett er det passende at det er nettopp på Telenor Arena en gjeng rike nordmenn har samlet seg for å tviholde på drømmer fra 90-tallet.

Da jeg kommer tilbake står kveldens eneste representant for boyband, britiske 5ive, på scenen og synger seg gjennom et cover av Queens We Will Rock You, i en slags nostalgi-inception hvor man får det beste fra flere tiår. Jeg synger med på refrenget til Get On Up, og underveis i sangen forteller en jente med kort hår oss at hun endelig er kreftfri og er her for å feire. Det koker bra på Telenor nå, og selv ikke 60 år gamle Dr. Albans resignerte kroppsspråk og mumlesynging kan hindre allsang på Sing Hallelujah og It´s My Life. Og så skjer det. Etter at Hanson har slitt med å få med seg publikum på de nye sangene deres, etter at de har spilt Mmmbop, etter en introduksjon fra konferansier Howard, etter en montasje på lerretet av den beste kulturen fra 90-tallet (som tvserien De Syv Søstre), så står han der endelig, sammen med to damer i sort latex-bikini, omgitt av pyroeffekter, bak den karakteriske synthen som følger han hvorhen han går.

På scenen viser artistene forskjellige grader av livsglede og takknemlighet, og noen ganger kan man lure på om det er artisten som får mest ut av det som skjer. De mindre bandene som Daze (Tamagotchi-sangen og Super Hero Lover) og Hit N´ Hide (Space invaders) virker så glade for å stå foran et publikum igjen at jeg tar meg selv i å juble litt ekstra når 90-tallet for dem er over igjen.

Hans majestet H.P. Baxxter, født Hans Peter Geerdes for 52 år siden, primus motor og vokalist i Scooter.

Bortsett fra store navn som Spice Girls og Backstreet Boys (som under konserten ble hyllet i en montasje på storskjermen bak scenen) er det nesten bare én annen 90-tallshelt som mangler: ironien. Jeg prøver å smile og riste litt på hodet til noen andre i salen under La Creams Be My Lover, men det er lite å få tilbake. Kanskje fordi det er vanskelig å være ironisk når man har betalt mellom 1000 og 1800 kr for å være et sted, eller kanskje fordi jeg sikkert fremstår som en veldig rar fyr som prøver å få øyekontakt med fremmede under det Nordic Beats beskriver som «Nord Europas største 90 talls show».

Å se Scooter live er best sammenlignbart med første gangen jeg så Ground Zero i New York, og med egne øyne innså at 9/11 faktisk skjedde på ekte. Det er mye å ta innover seg idet flammer, små eksplosjoner og den forvrengte stemmen på Nessaja angriper sansene mine. Scooter finnes på ekte! Folk skriker, hopper og vifter med glowsticks, og jeg mister den ene ølen min på gulvet. Jeg ser meg rundt og innser at jeg ikke har sett de jeg dro hit med siden Scooter gikk på scenen. Jeg sjekker mobilen og ser de har sendt meg flere meldinger.

Brølet fra publikum sier to ting: Vi er flere som har gledet oss til Scooter, og to-hånds-drikking setter en effektiv stopper for applaus. Men hva trenger du hender til når du har et hull midt i ansiktet som kan lage HØY lyd?

Etter fire timer uten en eneste pause fra 90-tallet begynner kroppen endelig å få nok. Jeg kaster en av glowstickene jeg fant på bakken under Dr. Alban og går mot utgangen. «Dette var helt rått», sier jeg til en som står alene og røyker ved en av utgangene. Han svarer ikke. På veien tilbake til 2018 ser jeg gjennom bildene på mobilen, og finner 32 bilder jeg ikke husker å ha tatt av meg selv og en mann jeg ikke kjenner med lysende Kanye West-briller fra 2008. Ingen av oss smiler.

Dette er jo tross alt en kveld som ikke skal handle om nye impulser. De aller fleste av artistene på scenen ser overraskende bra ut. Spesielt Vengaboys virker å holde seg omvendt proporsjonalt godt med hvor dårlig musikken deres har holdt seg. «Det er som en vag referanse til Oscar Wilde!» prøver jeg noe usympatisk å rope til de jeg er med mens jeg søler halve ølen på genseren min. Alt de hører er heldigvis Boom boom boom. Unntak som bekrefter regelen er det riktignok flere av. Den mannlige vokalisten i Daze´ vektøkning skjules dårlig bak en gråmelert joggebukse. Den sterkeste påminnelsen om at 90-tallet er over for lenge siden kommer da legendene i Los del Rio setter i gang Macarena og en av gutta foran roper: «Fy faen han ene er jæævlig gammel, ass!». Om han mener 71 år gamle Antoniono eller 69 år gamle Rafael er jeg usikker på. Etter to refreng av Macarena sniker jeg meg avgårde til baren og kjøper en øl til hver hånd.

Dagen etter innser jeg at jeg ikke husker å ha sett hverken Robin S eller Mr. President som står oppført som artister. Men de var jo der, var de ikke? Jeg sjekker Facebookeventet på jakt etter hint. En dame har lagt ut bilde av seg selv i hvite klær fra gårsdagen og berømmer Nordic Beats for å ha vært «gode på praktiske løsninger» og ha «bra sikkerhet under arrangementet». Jeg setter på Coco Jambo på Spotify og går inn på siden til We love the 90´s. I november er det We love the 2000´s på samme sted. 1000 kroner for golden circle-billetter. I de pipende ørene mine høres ekkoet av 10 000 lykkelige idioter.

Norges største formidler av hybler og bofellesskap. Helt gratis!

Musikk Intervju

– Litt for vill for mitt eget beste TEKST YNGVE SIKKO

Yung Smul-sidekicken Sebastian Zalo har alltid følt han skal gjøre ting som får mye oppmerksomhet. Nå stepper han ut av skyggen med debuten På Høytid Med Lavkultur.

Presis klokka seks braser en høy og mørk fyr ikledd en rød motorsykkeljakke inn i lokalet. Det er Sebastian Zalo. Rapper fra Horten som har gjort seg bemerket ved å lage harde Soundcloud-bangers sammen med Yung Smul. Nå har han nettopp gjort til skamme både mine fordommer mot rappere (de er sene til avtaler) og mot folk som går med motorsykkeljakker (de kjører motorsykkel). I dag slipper han sitt første soloprosjekt på norsk, På Høytid med Lavkultur. Heey! Hvordan har du det? — Jeg har det jævlig digg! Endelig får folk høre og se meg. Blir digg å steppe litt ut av Yung Smul-skyggen jeg har satt meg selv i — ikke at det ikke er et fint sted å være, men det er digg å komme med egne ting. Hvordan skiller På Høytid Med Lavkultur seg ut fra det du tidligere har gjort? — Det jeg har gjort tidligere har vært litt mer ignorant, mer guttastemning. Nå er det mer passion, jeg viser mer følelser og sånn. Det er vanskelig å ikke legge merke til Zalo. Jeg vet ikke helt om han faktisk er veldig høy eller om han bare fremstår som veldig høy. En voldsom tilstedeværelse har han uansett. — Jeg kan skifte energien i rommet til noe veldig bra, sier han. En annen ting som er vanskelig å ikke legge merke til er tatoveringen han har på halsen. «God is a woman». — Jeg tror ikke på gud, men jeg tror på en energi — som i det samfunnet vi lever i kanskje ville blitt regnet som feminin. Hva som er femi og ikke er selvsagt bare noe vi har funnet på, men kvinner skaper mer enn menn. Menn har sikkert bygd flere hus enn kvinner, men kvinner har skapt mer liv. Tatoveringen er et feministisk statement. Jeg vil pushe ting i riktig retning. Er kvinner snillere enn menn? — Kvinner er mer i kontakt med mennesket. De føder, og er ofte den som blir etterlatt med barnet, hvis det er noen som stikker av… Jeg er selv oppdratt av en alenemor, så for meg er gud en kvinne uansett. Er det derfor du vil vise følelser gjennom musikken? — Å vise følelser for meg er helt naturlig. Det er sånn jeg vokste opp. Man skal kunne krangle åpent, klikke helt — men så bli venner igjen etterpå. Zalo er energisk, prater fort, høyt. Han har ikke ADHD, men bobler over av energi. Og han blir kjent med nye folk hele tiden. — Halvparten av kontaktene til Smul er det jeg som har fiksa. Han er litt introvert, jeg er mer utadvendt. — Jeg har alltid følt at jeg skal gjøre ting som får mye oppmerksomhet. Jeg spilte fotball før, og var ganske god. Da får du mye oppmerksomhet. Jeg mener selv at jeg var bedre enn mange av de som var på landslaget da jeg var sånn 15, men jeg hadde et dårlig rykte.

Foto: Yngve Sikko

Fordi du var dirty på banen? — Noen kaller det å være dirty, andre kaller det… Å ikke ha helt kontroll til tider. Det var litt temperament. Jeg ble sint på treneren, var sint på hierarkiet i laget… Så jeg slutta. Og da ble jeg mer interessert i kreative ting. Som å lage musikk — eller fest. I det siste har den litt løst definerte gjengen rundt Yung Smul og Zalo arrangert egne fester, som visstnok skal ha vært kjennetegnet av to veldig gode ting: masse folk og god stemning. Kollektivet SDKT arrangerte kunstutstilling og releasefest da På Høytid Med Lavkultur ble sluppet. — Hvorfor skal jeg vente på at folk skal booke meg når jeg kan arrangere min egen greie? Vi er unge musikere som liker å ha det gøy, spille konsert og få gratis øl. Det er jo det vi gjør det for. Og så tjener vi mer på å arrangere selv enn vi får når vi blir booka steder. Litt sånn Vibbefanger-inspirert? — Inspirert og inspirert, de gjør i alle fall noe av det samme. Men snart skal vi begynne å pushe Spotify-lister og sånn, som de gjør! Neida, haha. Hvordan er ditt forhold til rus? — Positivt og negativt, men det har en negativ undertone uansett. Man kan bruke det bedre og smartere, men det kommer alltid til å være en krykke. Som ikke egentlig bør være der om man skal leve sitt beste liv. Jeg promoterer ikke rus. Bare for noen år siden var dop kult, mens det nå er flere og flere rappere som tar avstand. Hva skjedde? — Man begynte å se hvor skadelig det er. Når de folka som promoterer det blir syke, når de dør. Da ser man at det ikke er så kult. Rus blir mer stuerent i samfunnet forøvrig, samtidig som det blir mindre stuerent i hiphop. Kanskje ikke hiphop som motkultur er død likevel! — Det er digg, da! På sistelåta, «På Høytid M: Lavkultur», byr du på litt real talk: «Jeg vokste opp som Jehovas vitne, begynte ikke å banne før jeg var tretten». Er det sant? — Ja, det er sant, ass. Eller, jeg vet ikke om jeg var tretten. Kanskje elleve. Hvordan var det å vokse opp som Jehovas Vitne, var det kjipt å ikke feire bursdager? — Jeg feira ikke bursdager, men dro i bursdager jeg ble invitert til. Det var ikke mamma så glad for. Du rapper også «Jeg liker jenter som har friluftslivsbilder på sin Instagram». Er basic jenter din greie? — Ikke basic jenter, men sunne. Det er to forskjellige ting! Men som jeg sier på slutten: «Jeg følger deg ikke». Jeg skulle kanskje ønske jeg var mer normal. Men til tider er jeg litt for vill for mitt eget beste. Skjer i sommer, da? — Jeg skal spille på Verven-festivalen og hos Haralds Vaffel. Og så BØR Slottsfjell booke meg. Det blir også mye greier som vi arrangerer etterhvert. Men det er topphemmelig inntil videre.

Foto: Frida Hollund

«Jeg er selv oppdratt av en alenemor, så for meg er gud en kvinne uansett»

KLUBB - FRE 11.05.2018 EN VANVITTIG KVELD I LIVET: SEBASTIEN ZALO & YUNG SMUL + ﬂere CC 50,- / ID 20 / 23:00 GOON BAR - FRE 11.05.2018 THIS IS MUSIC INC 20-ÅR KLUBB: BOSS DYNAMITE #4 CC 50,- / ID 20 / 19:00 KLUBB - SAT 12.05.2018 GROUP THERAPHY: FAKETHIAS & NIILAS CC 50,- / ID 20 / 23:00 KLUBB - ONS 16.05.2018 100% KLUBB: DRIPPIN + ﬂere CC 50,- / ID 20 / 23:00 17. MAI FEST I BAKGÅRDEN FULL FEST I BAKGÅRDEN MED DJS OG UTESERVERING GOON BAR - SØN 27.05.2018 PAT REEDY AND THE LONG TIME GONERS + HAYLEY THOMPSON-KING (US) CC 250,- / ID 20 / 22:00

– Helt fint å være trist Mammaen til Marie Ulven tror hun kommer til å bli superkjendis, og det tror jommen vi også. TEKST IDA WAMMER

KJELLEREN - ONS 30.05.2018 PURPLE HILL WITCH (NO) CC 150,- / ID 20 / 21:00 KJELLEREN - TOR 31.05.2018 RONE (FR) + ACID ARAB (FR) CC 115,- / ID 20 / 21:00 KJELLEREN - FRE 01.06.2018 BARDO POND (US) + SUPPORT CC 200,- / ID 20 / 21:00 KJELLEREN - SAT 02.06.2018 MANILLA ROAD (US) + SUPPORT CC 250,- / ID 20 / 21:00 KJELLEREN - FRE 29.06.2018 LEKENDE LETT (NO) CC 150,- / ID 20 / 21:00

FINN FULL KALENDER PÅ WWW.REVOLVEROSLO.NO

Supertalent og snart superstjerne Girl in red, eller Marie Ulven (19), er en singer/songwriter fra den søte, lille kystbyen Horten i Vestfold. Hun lager musikk fra soverommet og mener det gjør den mer ekte. Nylig spilte hun sin første konsert noensinne på Bortenfor i Oslo, og vi møtte henne før hun skulle ut i ilden. Hvorfor bør man komme på din første konsert? – Mamma sa at alle burde komme fordi da kan du være en av de som sier «jeg så hun live før hun ble superkjendis». Og så kan dere forvente nerver, trøkk og innlevelse. Skal du bli superkjendis? – Nei, ikke egentlig. Det er bare mamma som har veldig troa på meg, og som tror at jeg kommer til å bli superkjendis. Ved siden av mødre som lever ut egne drømmer gjennom deg, hva er det kjipeste med å være artist? – At jeg må være på Horten VGS og ikke bare kan være artist. Jeg har tenkt tanken på å droppe ut, men det har aldri vært en realitet. Jeg får ikke lov av mamma, jeg må høre på henne. Jeg så en video av deg og bandet ditt «Rista» på UKM fra 2016 – – Uff, da. Hva? – UKM er ikke noe for meg. Soveromsmusikk, derimot. Hva er greia med det? – Når man er på rommet sitt så er man den mest ærligste versjonen av seg selv, og da blir det ekte musikk.

Musikk Intervju

Øyafestivalen 7.–11. august

Få ukespass igjen!

Kendrick Lamar «Jeg forelsket meg i en jente i rød genser»

Tenker du over om det er P3-vennlig eller ikke? – Nei.

Arcade Fire Kjøp billett i dag!

Lykke Li

Cezinando

Fever Ray

Eksellent og ensom? – Neida, jeg er omringet av alle mine klassekamerater. Her isolerer man seg. Det er sånn det er å leve i 2018.

St. Vincent

Godt utgangspunkt for litt kreativt tungsinn, vel? – Jeg har en tiltrekning mot melankolien. Liker bildet av å gå på en kafé mens det regner ute, drikke en dobbel americano. Det er noe fint ved det, og en tanke jeg kan lulle meg litt inn i. Det er helt fint å være trist.

Patti Smith

Nei. Hun er død nå. – Kondolerer. Det går fint. Men hvorfor har du valgt artistnavnet Girl in red? – Jeg forelsket meg i en jente i rød genser. Du er ikke redd for Schindlers liste-assosiasjoner? – Schindlers liste? Burde jeg? Neida, men nå når vi snakker om lister: Hva har du på raideren din? – Jeg har ikke raider. Okay. Hva er målet ditt i a) musikken b) livet og c) kjærligheten. – a) målet mitt er å trykke rød vinyl, b) føle at jeg har tenkt ferdig alt som jeg lurer på og c) ikke dø alene. Men nå begynner folk å trekke mot klasserommene, så, det bør jeg også gjøre.

(CA)

(SE)

Når er friminuttet ditt ferdig? – Om 14 minutter. Jeg får som regel akkurat tid til å drikke kaffen som jeg tar med i termos, lage toast med trippel ost og salami og se på Friends. Det er en eksellent lunsj.

Mhm. Vet du forresten at du har en navnesøster? Marie Ulven fra Vestre Toten (f. 1904), gardkjerring på Bremerholmen, Eina. – Nei. Det var jeg ikke klar over?

(UK)

Tøyenparken, Oslo

Er ikke all musikk ekte musikk? – Jeg prøver bare å si ting veldig rett ut. Jeg tror tekstene min er relatable, fordi jeg ikke prøver å få til noe fancy. Jeg prøver heller ikke å skrive noe poetisk, jeg bare skriver en setning fordi det var sånn det var.

Arctic Monkeys

(US)

(SE)

(US)

Charlotte Gainsbourg

(FR)

6lack · No. 4 (US)

… pluss mange flere! Se alle artistene på oyafestivalen.no

Lil Betimelig ENDELIG: 39 (!) Lil B-mixtapes er lagt ut på strømmetjenestene. Men hvor skal man starte?

Å høre på musikk i 2018 er digg. Og enkelt. På Spotify har man tilgang til over 30 millioner låter. Det har bare vært ett problem: Kun et fåtall av disse har vært Lil B-sanger. Men så: Over 900 (!) Lil B-låter, fordelt på 39 (!) mixtapes, plutselig gjort tilgjengelig på de store strømmetjenestene. Vi snakker en saftig godtepåsa som inneholder mixtapegodbiter som 6 Kiss, I’m Gay, God’s Father, Red Flame, Blue Flame, den 101-spor lange 05 Fuck Em og ikke minst det utrolig rare new-age inspirerte prosjektet Rain in England. Og alle raphjerter gleder seg :-) Hiphop i 2018 er (heldigvis) ikke som hiphop i for eksempel 2001, og det er i stor grad Lil Bs fortjeneste. Han var en av de første som forkastet den tradisjonelle hiphopverdien å være kul til fordel for dagens ideal: å være rar. I tillegg er han kjent for å foretrekke kvantitet over kvalitet. Den mangslungne diskografien hans består av omtrent 3500-4000 låter, og han har trolig verdensrekord i lengste mixtape: I 2012 slapp han en med 855 spor!(!!) Han har vært innom alt fra cloud-rap og meme-trap til new age-aktig slampoesi-lignende eurohåp. Samtidig har han oppnådd kultstatus på sosiale medier ved å utrettelig spre glade og positive budskap med en småironisk undertone som har inspirert artister som Yung Lean og Yoguttene – og egentlig også alle oss andre som desperat klorer oss til jordskorpa i SoMe og selviscenesettelsens tidsalder. I tillegg har han vært en pioner i arbeidet for å bryte ned kjønnsstereotypier i hiphop-kulturen. FOR en fyr!

Musikk

NasjoNal stemNiNg 6.0 lotioNBoyz kluBB loveless sNackz4prez

SS* / OnSdag 16. mai dEadPOOL 1 (KL. 19) / dEadPOOL 2 (KL. 22) BiLL. Kr. 275,-. 18 år LEg. dørEnE åPnES KL. 18

Eirik Kjøs Usterud. Foto: Marit Enny Gismarvik

r F * / F r E d a g 8. j u n i

r F * / T O r S d a g 1 7. m a i BiLL. Kr. 200,- + BiLL.avg. 20 år LEg. dørEnE åPnES KL. 19.00 (LEiLighETEn) KL. 22.00 (rOcKEFELLEr)

S S * / T i r S d a g 26 . j u n i

BiLL. Kr. 300,- + BiLL.avg. 18 år LEg.

BiLL. Kr 390,- + avg. 18 år LEg i hOvEdSaL Fri aLdEr På gaLLEriET

rF* / TirSdag 3. juLi

SS* / FrEdag 6. juLi S S * / L ø r d a g 7. j u L i

BiLL. Kr. 390,- + BiLLL.avg. 18 år LEg.

BiLL. Kr. 610,- + BiLL.avg. 18 år LEg.

SS* / Lørdag 1. SEPTEmBEr

r F * / m a n d a g 1 0. S E P T E m B E r

BiLL. Kr. 265,- + BiLLavg. 18 år LEg.

BiLL. Kr. 320,- + BiLL.avg. 18 år LEg.

Men hvordan skal man angripe dette overveldende kunstnerskapet? Vi oppsøkte en med peiling. – Lil B er nok rappens fremste eksempel på en vaskeekte outsider-artist som med tiden ble ekstremt innflytelsesrik. Eirik Kjøs Usterud fra hevnrockbandet Trist Pike er kanskje Norges største Lil B-fan. Etter eget utsagn har han hørt ALT rapperen ga ut mellom 2009 og 2014, noe som er ganske imponerende tatt i betraktning at det bokstavelig talt dreier seg om flere tusen låter. Hva er det som gjør Lil B så bra? – Hvor skal man begynne? Han brøt alle reglene, sa ting ingen andre sa, med uortodoks eller sågar ingen flow, over samples ingen andre ville brukt. Det var spesielt moro å følge ham i 2012 da han ga ut minst én fullengde mixtape i måneden og det samtidig allerede var et digert arkiv å dykke i. Fyren ga jo ut nesten 700 låter via MySpace før han i det hele tatt ga ut tapes! BasedWorld er et enormt og spennende sted å utforske, og det er kult å oppdage i ettertid hvor langt ahead of the game han var. Hva er dine favorittlåter av Lil B? – Det er mye å ta av her, ass. Den aller beste låten hans er vel «I’m God», som var gjennombruddet for både ham og Clams Casino, også har du «Wonton Soup», som satte presedens for moderne sprengt-bass-trap mange år før det ble en Soundcloud-greie. Men det som gjør Lil B virkelig spesielt er den bunnløse katalogen av spinnville «deep cuts» – ta for eksempel «Beat the Cancer» der han spytter oppmuntrende meldinger til en kreftsyk fan over en oppspeedet sample av Metallicas «Fade to Black» (!). Katalogen hans er stappfull av denslags fullstendige sinnsyke øyeblikk for den som er villig til å lete. Også er det veldig mye utrolig fint på de populære tapene I’m Gay og God’s Father, da. Tror du på The BasedGod? – For å si det sånn, The BasedGods Curse er det eneste overnaturlige fenomenet jeg har sett 100% håndfast bevis på at finnes. Vær forsiktig.

RF* RockefelleR / SS* SentRum Scene / JD* John Dee forsalg: www.rockefeller.no > tlf. 815 33 133 > nB! + bill.avg.

Popmusikk for apokalypsen

Foto: Blake Wood

På vanvittig ambisiøse Age Of oppsummerer Oneohtrix Point Never både samtiden og sin egen karriere. TEKST EIRIK KJØS USTERUD

Nesten tre år har gått siden den russisk-amerikanske synthmesteren Daniel Lopatin ga ut sitt forrige album, Garden of Delete. I mellomtiden har det skjedd mye, både for ham og omverden. Etter en serie stadig mer uforutsigbare og kritikerroste album i skjæringspunktene mellom retro og hypermoderne, ambient og kaotisk, har han både fått prøve seg som nærmest fullblods popprodusent sammen med ingen ringere enn Hudson Mohawke på Anohnis album Hopelessness, og laget et truende soundtrack til den allerede vanvittig intense thrilleren Good Time. I disse samarbeidene har han måttet operere med noe mer strukturert musikk, og det merkes på Age Of, som kanskje er hans mest rent låtbaserte album hittil. For første gang er vokal og trommer elementer som brukes mer enn en ytterst sjelden gang i musikken hans, og den økte bruken av nesten konvensjonell låtskriving føles som et av de mest radikale stegene han har gjort. Å kalle Age Of Oneohtrix Point Nevers «popalbum» blir imidlertid for lettvint, og det er generelt ingenting som er lettvint med denne fyren. Dette merkes allerede på førstesingelen «Black Snow», en slags minimal r&b-låt som gradvis overkjøres av industrielle uroelementer. For selv om han tillater seg å lage noe som kan minne om popmusikk, lever Lopatin fortsatt i sin helt egen verden preget av sine særegne soniske og tematiske oppheng. Albumet åpner med tittellåta – en storslått overtyre der hans forkjærlighet for virtuos jazzfusion og pompøs progrock slippes mer løs enn noensinne. Dette etterfølges av «Babylon», en ballade som vipper helt over i ADULT CONTEMPORARY et sted mellom Enya og Phil Collins, før lydbildet bygges ut med stadig mer spetakkel, med blant annet skreket backingvokal av støyartisten Prurient. Det føles mindre som en alternativ visjon av popmusikk enn et sted der alle trådene fra hans foregående album nøstes sammen og trekkes i nye retninger, som kanskje er mer overveldende enn noensinne. Fra 2007 til 2009 lagde Lopatin ganske primitiv ambient synthmusikk i søttitallsstil, på linje med pionerer som Tangerine Dream, samlet i bokssettet Rifts. Senere videreførte han stilen til et mer gjennomført og variert lydlandskap på Returnal, før karrieren tok en vending på

gjennombruddet Replica fra 2011, der han blandet de karakteristiske synthene med samples fra reklamer. Idéen var å utforske minner og en fremtid der arkeologer prøver å forstå vår tid gjennom utsnittene vi har etterlatt. Rundt samme tid bygde han sideprosjektet Chuck Person’s Eccojams av loopede klipp av poplåter, som ble startskuddet for vaporwavesjangeren. På R Plus Seven fra 2013 gikk han bort fra analoge synther og samplere over til mer fokus på digital programmering, som ble en meditasjon over grensene mellom det ekte og det kunstige, og et glatt easy listening-lydbilde forvrengt av avbrudd og kaos. Denne lyden ble videreført på den mesterlige Garden of Delete der han begynte å nikke mot pop og klubbmusikk, men først og fremst moste sammen grunge, eurodance og skrekkfilm for å utforske pubertet og internettkultur. Han er mildt sagt ambisiøs, og dermed er det gitt at en plate der alt dette figurerer i en helhet blir et innfløkt verk som tar en stund å sette seg inn i. Men den sterke melodiske sensibiliteten som har ligget under hele tiden er løftet opp og fram, til et punkt der det er vanskelig å si om Age Of er det mest eller minst tilgjengelige albumet hans hittil. Selv om dette er et betydelig mer låtdrevet album enn de forrige, henger det fortsatt tunge tematiske tråder i bakgrunnen. Måten komposisjonene bygges opp og brytes ned skaper et bilde av noe storslått som er i ferd med å falle fra hverandre. Som nevnt har Lopatin de siste årene samarbeidet med Anohni både i studio og på turné (hun dukker opp som gjestevokalist på en rekke av disse låtene, men ofte kjørt gjennom filtre og gravd ned i bakgrunnen), og engasjementet hennes for spesielt miljøsak har vist seg å være smittsomt. Det har lenge vært et element av kapitalismekritikk i musikken til OPN, men den politiske brodden er skarpere og tydeligere her. De siste årene har verdens undergang begynt å føles mer som noe høyst reellt enn et scifi-scenario, og verdensbildet som fremstilles her er nettopp dette:

Teknologien og overfloden bare vokser, men det gjør også den overhengende faren for at alt kan rives ned av klimakrise og atomkatastrofe, for ikke å snakke om bekymringen for at det menneskelige skal erstattes av teknologien. Dette utforskes også videre i showet MYRIAD, en blanding av kunstinstallasjon og konsert Lopatin har satt sammen og skal fremføre til sommeren, bygget rundt premisset at fremtidens kunstige intelligens kommer til å fantasere om å være like dumme som menneskene var. Det er nettopp denne typen humoristisk vri som ofte gjennomsyrer de apokalyptiske grubleriene til OPN, og det må man ikke se bort fra. Basert på beskrivelsen her kan det virke som Age Of bare er en tung og dyster plate – dette stemmer ikke i det hele tatt. Det er en fargerik, underholdende, til tider livsbejaende musikalsk verden – sjekk for eksempel «Toys 2», en glitrende hyllest til Disney-soundtracks. Jeg vil også driste meg til å påstå at «Babylon», «Black Snow» og «Station» er blant årets aller flotteste låter, bisarr innpakning og tungt innhold til tross. Verden kan virke som et stadig mer dystert sted, men det er ingen tvil om at musikken lever i beste velgående. Bruk noen timer på å gå deg vill i dette vakre og overveldende elektronikklandskapet, så ser kanskje fremtiden litt lysere ut etterpå.

Age Of slippes på Warp Records 1. juni.

Les mer på nd.no

Ondsinnet satire

Etiker, estetiker og… hysteriker? Hvorfor skal Morgenbladet få alle de tåpelige spaltene? TEKST IDA WAMMER

Morgenbladet holder seg stadig aktuell med spalten «Morgenbladets Etiker», der professor i idéhistorie Trond Berg Eriksen svarer leserne på deres hverdagslige dilemmaer. Vi ble derfor veldig engasjert da Morgenbladet annonserte at de ville lansere spalten «estetikeren», en spalte for de små estetiske kvaler – og de store eksistensielle spørsmål. Hittil har vi sett at det kan spenne fra «Jeg ønsker meg en slåbrok. Jeg er ikke rik. Hvor skal jeg lete» til «Hva gjør jeg når Sylvi Listhaug har tatt fra meg favorittplagget mitt – høyhalset genser?».

Morgenbladets Anorektiker Denne finnes visst allerede på idé-sidene. Morgenbladets Erotiker Du reagerte voldsomt på erotikeren sin setningsoppbygging i forrige utgave, og selv om du snart skal dø uansett, så ser du ingen grunn til å la være å bruke den siste tiden din på å sende inn enda en klage – faktisk er du villig til å gjøre ALT for at denne evinnelige loopen aldri skal stoppe. Idet du poster klagen går det opp for deg at du har vært forelsket i erotikeren de siste fire årene.

Eksistensiell krise avverget! Puh! Erotikeren: Det har også vært skrevet noe om «vetikkeren», men hvem det er og hva personen skal bidra med i offentligheten (annet enn å være stedfortreder når Etikeren er rådløs) er foreløpig ikke kjent. Uansett! Vi i NATT&DAG er spent på denne satsningen, og har for moro skyld utarbeidet et par forslag til videre utvikling: Morgenbladets Eklektiker Du sliter noe jævlig med det ene lyset på badet, parallellkobling og vekselstrøm, hva i hule helvete, tenker du, og dreper undulaten i voldelig forvirring. Du tilhører ikke akkurat det segmentet av befolkningen som leser Morgenbladet, men du har en data på datarommet. I affekt «googler» du etter en elektriker (men du leser dessverre feil, og sender spørsmålet ditt til Morgenbladets Eklektiker). Eklektikeren: Aah, badet! Husets varmeste rom :) Jeg har hørt fysikere og botanikere sukke i utilslørt beundring etter en times forelesning om maleren Caravaggios bruk av lyset. Så, hva om du frigir deg fra noen betingede filtre og tillater deg selv å transcendere? Slipp sinnet fri bortenfor tankenes aktive område, og tenk: hva ville Caravaggio gjort? Hvordan kan du selv limitere handikappet mangelen på lys påfører deg? Har du andre alternative lyskilder i huset? Transcendér!

Morgenbladets Hysteriker Katten din, Theodor, har sluttet å spise. Hva skal du gjøre? Både etikeren og estetikeren nekter plent å svare på spørsmålet ditt, og du ser deg derfor nødt til å engasjere hysterikeren i problemet ditt (eller, rettere sagt katten sitt – siden det er jo faktisk ikke DU som er problemet her).

«Jeg skulde så gjerne, min terne, min sødeste, rødeste terne! Men nei, – ja nei – -» «O jo, o jo! Jeg skulde så gjerne, min stjerne, dig holde om halsen, dig varme ved barmen, dig bysse og kysse, det skulde din terne så gjerne!» (Sigbjørn Obstfelder, 1890)

Morgenbladets Ungdomspolitiker Du har ALLTID hatt lyst til å spørre en ekte politiker om noe, bare sånn, for å ha gjort det. Når Morgenbladet lanserer spalten «Morgenbladets Ungdomspolitiker» griper du sjansen. Ungdomspolitikeren: Hei, «lille meg». Sykt fett at du er engasjert i forhold til politikk! Jeg vil nok si at det feteste med det politiske landskapet i Norge er den jevnt over gode stemningen. Morgenbladets Botaniker For rundt to uker skulle du treffe en venn i Botanisk hage, men når du ankommer møtestedet oppdager du at vennen din har sex med en du er veldig forelsket i. På veien ut av parken legger du merke til en litt rar blomst, og du undrer på om den hører til morbærfamilien (bilde vedlagt).

Hysterikeren: Slipp katten fri! Morder! Botanikeren: Det er feil. Morgenbladets Voldsestetiker Katten din, Theodor, har sluttet å spise. Hysterikerens svar i forrige uke gjorde deg opprørt, så nå kontakter du Morgenbladets Voldsestetiker for å få en bekreftelse på det du lenge har kontemplert over. Voldsestetikeren: Drep katten. Morgenbladets Magiker På familieferien i Mosambik i 2011 møtte du en magiker som tryllet bort den eneste onkelen din. I etterkant av opplevelsen har du hatt et anstrengt forhold til magikere, men nå har du, i samråd med psykologen din, bestemt deg for å søke forsoning. Magikeren: Hei, og takk for ditt bidrag. Det synes nærmest maktpåliggende å skulle underrette om noe helt basalt ved magikerens virke. Dypt forankret i vår yrkeskodeks ligger nemlig det å skape situasjoner som for utenforstående virker parapsykologiske; vi fabrikkerer omstendigheter som ligger langt utenfor din mentale horisont – noe som kan gi seg utslag i at slektninger forsvinner :) Sånn er det bare, og derfor vil jeg skjenke deg mitt beste råd: se på det som en berikelse, ikke et tap!

«Hva gjør jeg når Sylvi Listhaug har tatt fra meg favorittplagget mitt – høyhalset genser?»

Gjenbrukshumor

TV2-dokusåpen fra 2011 har i enkelte miljøer (les: N&Dkontoret) oppnådd kultstatus, og er en definitiv klassiker i sin sjanger, så det var bare et tidsspørsmål før fenomenet skulle blitt studert nærmere. Komikameratene viser oss bak kulissene på Latter-showet med samme navn. Den dårlige kjemien mellom Tommy Steine, Rune Andersen, Sturla Berg-Johansen og Jonas Kinge Bergland eskalerer etterhvert som nettene sammen i turnébussen blir flere og flere, og bryter et par ganger nesten ut i slagsmål. Tommy Steine var selv tilstede på premierefesten for Humornieu-remaken på Hotel Christiania Teater, og overrasket med en «You Raise Me Up»-duett med Einar Tørnquist. – Det er fett at programmet har blitt en kultgreie, og når Humornieu-gjengen lager det er det bare å takke pent.

TEKST LUDVIG FURU

Den dårlige kjemien mellom Tommy Steine, Rune Andersen, Sturla BergJohansen og Jonas Kinge Bergland i 2012-programmet «Komikameratene» har blitt til en pinlig orginaltro Humornieu-remake. Hunter S. Thompson skal i sin tid ha gjenskrevet amerikanske klassikere som The Great Gatsby, ord for ord. Han ville oppleve hvordan det føles å skrive et mesterverk. Med eller uten samme type motivasjon har komikameratene i Morten Ramm-ledede Humornieu laget en remake – replikk for replikk, scene for scene, bilde for bilde – av «Komikameratene S01E01».

Hvem liker du best av deg selv eller Einar Tørnquists versjon av deg? – Uten tvil Einar Tørnquists versjon. Han tar’n helt ut. Hvilke andre skuespillere tror du kunne gjort en god rolle som Tommy Steine? – Nei, det er ingen som kan måle seg med Einar. Kunne du tenkt deg å ta en ferie med Rune, Sturla og Jonas? – Så klart, jajaja. Jeg er med. Det hadde blitt kjempemorsomt. Komikameratene-turné på Granca? – Hehehe, gjerne!

TENK NYTT

2+2 2 år hos oss + 2 år hos DJCAD i Skottland gir bachelor i kunst eller design

Facebook: Ålesund Kunstfagskole

2 årig fagskole visuelle kunstfag og design

Instagram: KUNSTSKOLEN

Studenter i perfomancesamarbeid med kunstner Helle Siljeholm under Høstscena i Ålesund

– Fett at det har blitt en kultgreie

Hvordan var det å stå på scenen å synge «You Raise Me Up» igjen? – Det var fantastisk, spesielt sammen med Tørnquist. Det var ikke så vakkert, det tror jeg ikke, men det var jo helt syk stemning. Det er det viktigste.

LØPENDE søknadsfrist

alesundkunstfagskole.no

Film Anmeldelse

Foto: Netflix

Ikke helt mesterlig TEKST LUDVIG FURU

Annihilation er engasjerende fra start til slutt, men distraheres av en viss mengde platthet.

Et udefinert objekt fra himmelen treffer et fyrtårn, og danner et område innenfor en skimrende vegg. Området utvider seg for hver dag som går, i takt med den voksende fortvilelsen til myndighetene. Etter en rekke mislykkede militære operasjoner sender de inn en gruppe forskere for å finne ut av hva som befinner seg i kjernen av «The Shimmer».

«Selvfølgelig hadde den fortjent å bli vist på kino»

Lena (Natalie Portman) og resten av den noe tilfeldig sammensatte gruppen forskere innser at «the Shimmer» er en slags naturens Shenzhen, en genetisk open source, et sted der arter samarbeider og muteres til det ugjenkjennelige. Dramatikken utspiller seg på flere plan, på det mikrobiologiske, personlige og det kosmiske. Annihilation har mange likheter med Arrival (2016), spesielt fascinasjonen for det som finnes utenfor menneskets fatteevne. Annihilation skaper et uforståelig univers, stiller spørsmål, og etterlater deg med storslått, sanselig innsikt fremfor å gi deg konkrete svar. Mystikken er engasjerende fra start til slutt, men distraheres av en viss mengde platthet. Annihilations fremste problem er de flate karakterene. Den eneste bakgrunnsinformasjonen man får om

ekspedisjonsmedlemmene er et par replikker om at de har en fortid de har vansker med å forholde seg til. De er alle på sin måte forlatte sjeler, men historiene utvikles aldri til noen konkrete karaktertrekk. Man kunne tolket karakterene som rene representanter for idéer fremfor tredimensjonale mennesker, som i (den selvsagte inspirasjonskilden) Tarkovskys Stalker, men nei. Det er ikke mye som skiller dem fra hverandre, verken i personlighetstrekkene eller observasjonene de gjør av omgivelsene. Det oppstår friksjon når Lena ønsker å skjule at mannen hennes har vært i sonen før henne, men det er ikke nok til å vekke karakteren til live. Jennifer Jason Leigh spiller godt resignert og mystisk, men skjuler ingenting. De tre andre karakterene er lette å glemme, inkludert «vår egen» Tuva Novotny. Annihilation har et distinkt utseende. Den fargerike, flytende veggen av utenomjordisk materiale er alltid tilstede i bildet. CGIen fungerer ofte godt sammen med spesialeffektene, men gir i enkelte scener gir sterkere assosiasjoner til en cutscene fra et videospill enn en spillefilm. Det er i klimakset dette designet gjør sterkest inntrykk, som en abstrakt livsform satt til industriell elektronisk musikk.

CAMÉLIA

DANIEL

JORDANA

«Som en abstrakt livsform satt til industriell elektronisk musikk»

AUTEUIL

EN FORDOMSFULL LÆRER. EN OPPRØRSK STUDENT. TO LÆREPENGER FOR LIVET.

Foto: Netflix

E N

F I L M

YVAN ATTAL

ORDETS En rekke omtaler av filmen har stilt seg uforstående til hvorfor den ikke nådde frem til norske kinolerret. Tilbakemeldinger fra testvisninger om at den kanskje kom til å bli for intellektuelt utfordrende for den store, dumme, massen førte til konflikter mellom produsenter, og at den til slutt ble solgt rett til Netflix. Situasjonens utfall tyder mer på fundamentalt dårlige personlige forhold innad i produksjonen enn filmens intellektuelle nivå. De vitenskapelige refleksjonene er forenklet, og er ikke vanskelige å lese som metaforer. Arrival kom fra samme produksjonsselskap (og er dessuten svært intellektuell), så det er vanskelig å forestille seg at mottagelsen skulle vært radikalt annerledes for Annihilation. Selvfølgelig hadde den fortjent å bli vist på kino. Det er få filmer som ikke gjør seg bedre på stor skjerm. Formatet gjør definitivt at den oppfattes tregere, da følelsen av miljøet ikke blir oppslukende nok. Men et mesterverk er den uansett ikke.

MAKT PÅ KINO 11. MAI

SCÉNARIO, ADAPTATION ET DIALOGUES

VICTOR SAINT MACARY YAËL LANGMANN NOÉ DEBRÉ YVAN ATTAL

EN COLLABORATION AVEC BRYAN MARCIANO SUR UNE IDÉE ORIGINALE DE VICTOR SAINT MACARY IMAGE RÉMY CHEVRIN (A.F.C) MONTAGE CÉLIA LAFITEDUPONT MUSIQUE ORIGINALE MICHAEL BROOK UNE PRODUCTION CHAPTER 2 MOONSHAKER II PATHÉ FRANCE 2 CINÉMA CN6 PRODUCTIONS EN COPRODUCTION AVEC NEXUS FACTORY ET UMEDIA EN ASSOCIATION AVEC UFUND COFIMAGE 28 AVEC LA PARTICIPATION DE CANAL + CINÉ + FRANCE TÉLÉVISIONS COPRODUIT PAR JONATHAN BLUMENTAL ARDAVAN SAFAEE SYLVAIN GOLDBERG SERGE DE POUCQUES NADIA KHAMLICHI GILLES WATERKEYN UN FILM PRODUIT PAR DIMITRI RASSAM ET BENJAMIN ELALOUF

Annihilation kan streames på Netflix nå. WWW.ANOTHERWORLDENT.COM

Film Anmeldelse

Mellom realisme og feberdrøm Destruktiv maskulinitet har vært et verkende sår i Andersons filmer, men denne gangen graver pinsetten etter et bakomliggende motiv. TEKST HANNAH BULL

Det har gått fire år siden Paul Thomas Anderson regisserte den innfløkte hippieberetningen Inherent Vice, som både vant og tapte seere for hvert ambisiøse idésprang. Anderson har for lengst befestet sitt ry som en av samtidens ledende filmskapere. Når det nå er duket for en ny film, er det vanskelig å imøtese den uten høye forventninger – som ble desto høyere etter at hovedrollen gikk til filmverdenens eksklusive skuespiller, Daniel Day-Lewis. Men filmen innfrir. Phantom Thread er historien om Reynolds Woodcock (Daniel Day-Lewis) – en velrennomert skredder i Londons etterkrigstid. Woodcock er en mann av få ord, men med et morgenrituale som får Patrick Bateman til å blekne. Motehuset går rundt med generøs assistanse fra søsteren Cyril (Lesley Manwille), som på originalt vis utvider tittelen «personlig assistent». Hennes arbeidsoppgaver er nemlig ikke bare av praktisk art: Det er også hun som kaster Reynolds’ muser på dør når interessen har sluknet – for det gjør den uunngåelig. Skjønt tidsepoken skildres troverdig, tar det ikke lang tid før det våkner en mystikk som ikke kan tilskrives Londons salonginteriører. Filmen beveger seg i grenselandet mellom realisme og feberdrøm, hvor det fabelaktige organisk veves inn i den virkelige verden. Dette uttrykket dras i land av Andersons hypnotiske kameraføring, som på Hitchcock-vis fører oss opp vindeltrapper og ned landeveier til avsidesliggende hytter. Og det er nettopp denne aparte og besvergende kvaliteten som redder filmkulissen fra å ende som et søvndyssende kostymedrama. Så kommer dagen da Reynolds bestiller frokost (et måltid filmen tilbeder) og forelsker seg i servitrisen, Alma (Vicky

Krieps). Og hun er ikke vond å be. Men det tar ikke lang tid før hennes reserverte vesen setter Reynolds’ selvhøytidelighet i lattervekkende kontrast. Kunstneren viser seg å være så definert av sine ritualer at han ligner et trassig barn når ting ikke går hans vei. Denne hånlige skildringen av perfeksjonisme føder en del komisk-absurde øyeblikk, uten å tippe over i Monty Python. Gradvis skrus objektiviseringen opp ørten hakk: Alma forstenes nærmest til en mannekeng og kles etter hans eget bilde. Det er vel unødig å påpeke at dette Pygmalion-inspirerte momentet neppe nikker i retning Samtiden, men geleider filmen inn i et tematisk, stormfullt farvann. Omsider reddes filmen ut av denne analysen, for i Almas eggende lekenhet ligger en revansj i emning. Mannlig besettelse har vært et gjennomgangstema i Andersons filmkatalog, og vi ser det her igjen. Filmen har masochistiske undertoner, men nær sagt aldri erotiske (bevist av langt flere påkledning- enn avkledningsscener). I stedet lades filmen med en intensitet som minner mer om et ibsensk kammerspill enn Fifty Shades of Grey. Imidlertid kan Phantom Thread føles uheldig teatralsk, delvis på grunn av den klaustrofobiske romfølelsen, og til dels i kraft av Reynolds’ oppførsel, som episodisk minner om noe innenfor autismespekteret. Den emosjonelt fintfølende nerven er her bevisst tilsidesatt for en mer karikert studie av en gjensidig avhengighetsrelasjon. Denne fordreide sjablongpsykologien kan ligne filmens akilleshæl, men virker også som selve premisset for dens eventyrlige, uvirkelige karakter. Det er som man må avfinne seg med at filmen ikke er en oppvisning i et forhold, som i seg selv er utroverdig, men skildrer vekselspillet mellom to viljer i et skjebnefellesskap.

START FESTIVALSOMMEREN PÅ

«Vendepunktet vil splitte publikum i to leirer»

Anderson har det med vane å gi musikken et større spillerom enn de fleste regissører, og oppgaven er som vanlig lagt i gode hender. Radioheads Jonny Greenwood har nok en gang komponert et knippe disharmoniske, avventende melodier som lader filmen med en hypnotisk nervøsitet. Lydsporet er forbløffende mangesidig og nytenkende, med musikalske referanser som spriker i retning Steve Reich, Bill Evans og fransk impresjonisme. Greenwood søker seg ofte inn mot de store strengene, men strykerteppene føles aldri emosjonelt manipulerende; i stedet komplementerer de filmen i dens lunefullhet. Vendepunktet vil splitte publikum i to leirer. Mens noen vil se den ukonvensjonelle romansen som psykologisk dyptloddende, vil andre anse karakterstudien som underlig banal. Om sannhetene som males frem er en del av menneskets motsetningsfylte psykologi, om kjærligheten både kan være destruktiv og vital, ja, det får være opp til hver enkelt.

ÉN FILMFESTIVAL

MANGE FØLELSER

Tematisk ligger Phantom Thread på kjent grunn. Destruktiv maskulinitet har vært et verkende sår i Andersons filmer, men denne gangen graver pinsetten etter et bakomliggende motiv. Resultatet er heldig. Filmen er gjennomgående konsentrert, akkompagnert av et lydspor som utstyrer filmen med en sjelden gotisk kvalitet. Ellers er det ikke akkurat norsk hverdagskost å se et eventyr som er kjemisk fritt for nisse, troll og Espen Askeladden. Og det er i seg selv verdt besøket.

Følg med på www.oslopix.no. Hele programmet slippes 24. mai. Enkeltbillett: 120, avslutning/åpning/spesialvisning: 135, festivalpass: 770, studentpass: 470, klippekort: 470

TV Anmeldelse

Fotball er fortsatt litt fint TEKST YNGVE SIKKO

Malplasserte Mandela-sitater og frimodig bruk av klassisk musikk til tross: VM-dokumentareserien «Destination Russia 2018» minner oss på at fotball egentlig er verdens fineste sport. Man trenger ikke å ha over 100 i IQ for å ha fått med seg at sommerens fotball-VM i Russland allerede har rukket å bli en smått kontroversiell affære. Storpolitikk, nordkoreanske slavearbeidere og to millioner døde løshunder i VM-byene har dessverre lagt en demper på fotballfeberen – i alle fall hos de mest etiske bevisste av oss. Akkurat dét forsøker HBOs nye serie «Destination Russia 2018» å gjøre noe med – fotballfeberen altså. For serien lar elegant storpolitikk, slavearbeidere og døde hunder forbli begravet. I stedet retter HBO fokus mot de såre, rørende, overraskende og interessante historiene som fortsatt finnes i fotballen, selv etter noen tiår med nyliberal markedsorientering og økende kommersialisering.

«Den spanske voiceoveren er et kjærkomment avbrekk fra David Attenborough-og-P3Line-tyranniet som vanligvis råder på skjermene våre»

Gjennom ti 25 minutter lange episoder blir vi bedre kjent med spillere, trenere, lag og land. At serien er produsert av HBO Latin Amerika fører til en viss geografisk slagside. I løpet av de fire første episodene er det bare en halv episode som ikke handler om Latin-Amerika eller Spania. Uten at det egentlig gjør noe. For oss europeere er jo fotball-VM egentlig bare et EM som er utvidet og forbedret med amerikanske lag – lagene fra de andre verdensdelene er liksom bare med for at vi skal være greie. De kuleste spillerne og landene er jo også nettopp latinamerikanske. No problemo! En annen hyggelig konsekvens er den behagelige spanske voiceoveren, et kjærkomment avbrekk fra David Attenborough-og-P3-Line-tyranniet som vanligvis råder på skjermene i vår umiddelbare nærhet. De første frysningene melder seg allerede få minutter inn i første episode, når et tilbakeblikk på det legendariske spanske laget som vant tre mesterskap på rad mellom 2008 og 2012 blir akkompagnert med ekstremt patosfylt

klassisk musikk. I forrige mesterskap gikk det ikke så bra – kan den nye generasjonen slå tilbake i år? Etter at de verste frysningene har lagt seg – hvilket en slesk frakk- og skinnhanskebekledd programleder sørger for at de gjør til gangs mellom hvert innslag – blir vi bedre kjent med Colombias profil Carlos Bacca, som vokste opp i et fattig strøk sammen med en mor som måtte pantsette strykejernet (!) flere ganger for at sønnen skulle ha råd til å spille fotball. En historie som burde være en vekker også for oss her på bjerget i en tid der innvandrer- og arbeiderklasseungdom ikke lenger har råd til å spille fotball – og U-landslagene og Eliteserien fylles opp av middelmådige pappagutter. Også de andre historiene som fortelles er stort sett interessante. For eksempel blir vi kjent med svenske John Guidetti som vokste opp i Kenya, keeperen Guilherme Marinato som byttet statsborgerskap fra Brasil til Russland for å spille landslagsfotball og Mexicos trener Juan Carlos Ossorio, som fant veien til fotballen i tiden som fremoverlent asfaltarbeider og ulovlig innvandrer i New York. Felles for alle historiene er at fotballen betyr noe – personlig, for en familie, for et samfunn eller for et helt land. Fotball gir mening i en verden som er grunnleggende meningsløs, kan en kanskje gripe seg i å tenke hvis den spanske fortellerstemmen gjør at man soner litt ut. Seriens prosjekt er i stor grad å folkeliggjøre fotballen – noe som er nokså ironisk tatt i betraktning at fotball i utgangspunktet er folkets sport. Men dit har vi altså kommet. Målet med «Destination Russia 2018» er å få desillusjonerte fotballfans til å glemme alle de fæle sidene ved den moderne fotballen, slik at man bruker tid og penger også sommerens mesterskap. Den lykkes ganske godt. Hvis du sliter med å glede deg til fotball-VM er «Destination Russia 2018» god medisin.

TV Kommentar

Skjermdump: The Herland Report / hannenabintuherland.com

Jenteprat? TEKST LUDVIG FURU

Forrige utgave hørte vi Mannegruppa Ottars podcast, så du skulle slippe. Denne gangen ser vi på hva jentene driver med ;) Bare noen uker etter møtene med høyrefløyens kontroversielle spradebasser Milo Yiannopoulos og Ron Paul er Hanne Nabintu (*mixtape-stemme*) Herland tilbake med enda en klikkvinner. Denne gangen har hun omfavnet sin indre femininitet og presenterer et glitrete daytime-lignende talkshow. Bodøposten var tidlig ute med en beskrivelse av serien som er vanskelig å overgå: «Som seer får du et unikt innblikk i «kvinnesamtaler» slik de kan foregå når kvinner er sammen og mange tips fra erfarne kvinner til å styrke vennskap og parforholdet, ha en sunn kropp, et bedre selvbilde og et godt seksualliv, i jakten på det gode liv.»

Ønsker du å studere visuelle kunstfag? Om du ønsker å gå videre på høyskole eller universitet innen kunst, arkitektur eller design, jobbe på egenhånd med kreativ virksomhet, eller bare videreutvikle dine kunstneriske ferdigheter: Toårig utdanning i visuell kunst på Asker Kunstfagskole hjelper deg på veien mot ditt mål!

Ok den er god du! Let’s go. Første tema ut: PORNO. Etter en noenlunde informativ replikk fra sexolog Beate Alstad legger Nabintu seg ut på en rant om de negative sidene ved dagens promiskuøse feminister: «Og det er jo noe av den tonen man kjører, eller mange har kjørt, ovenfor barna sine og, assa helt naturlig, bare begynn å ligg, og folk ligger fra 13-14 år, og det er så naturlig og, mødrene rer opp disse sengene og tørker opp sølet etterpå, og det er liksom så sunt med denne unge gutten, det er bedre han ikke, jamen det er bedre han gjør det hjemme sier de jo, det er det de sier, at det er bedre de ligger sammen hjemme, heller enn at de gjør det på et eller annet offentlig toalett eller noe sånt.» Hun fortsetter: «Og det samme gjelder også trekanter og firkanter og femkanter og syvkanter og I don’t know, orgier, sexorgier, det er mye sånt i Oslo nå.» Hmm, ganske skråsikker påstand du har der! ;-) Mens de andre gir sine hotte takes på at det er dumt at barn ser på porno nyter Nabintu gourmetmaten. Ikke noe galt i å nippe litt i knekken til husets créme brûlée, men burde hun ikke styre samtalen over til de to kvinnene som ikke har sagt ett ord under samtalen? Se hele episoden på hannenabintuherland.com, og kos dere med bildene som avbryter samtalen av de pent pyntede sommerkvinnene poserende på forskjellige vestkant-spots. Skål for sexen man har SAMMEN, da dere.

«Trekanter og firkanter og femkanter og syvkanter og I don’t know»

Søknadsfrist: 15. mai Løpende opptak til ledige plasser etter søknadsfristen. Søknadsskjema og mer informasjon om skolen, undervisningen og opptak finnes på vår nettside.

www.askerkunstfagskole.no

Spill Kritikk

Virtuell pappadalting TEKST RASMUS HUNGNES

Det er ikkje lett å vera far når ein reiser i magiske omgjevnader i mytologisk tid over ei rekkje parallelle dimensjonar.

Mamma mia, det kan ikkje vere lett å vere far. Det har alle som har vore borti Octodad: Dadliest Catch (dei fleste platformar, 2014) erfart. Her lyt ein svinge rundt på blekkspruten Octodads dresskledde tentaklar i ein serie iherdige forsøk på å prøve så hardt ein berre kan å unngå å bli avslørt som det blautdyret han er, i bryllaup, på kjøkkenet, bak grillen, på handletur og under alskens andre gjeremål som følgjer med familiefarslivet.

TRE I MAI Detroit: Become Human (PS4) Nytt eventyr frå Quantic Dream, studioet bak det paranormale sci-fi-eventyret Beyond: Two Souls og film noir-mysteriet Heavy Rain. Denne gongen med androider i hovudrollene. Conan Exiles (PC, XB1, PS4) Overlevingsspel i Conan-universet frå den norske utviklaren Funcom kjem ut or «early access» i mai. State of Decay 2 (Win, XB1) Splitter ny sjanse til å overleve zombieapokalypsen – eller vere zombie.

Nett no om dagen ser utforskinga av farsrolla ut til vere på oppsving i spelverda. I den absurdistiske thrilleren av ein Japan-simulator Yakuza 6: Song of Life (PS4) trer spelaren inn i rolla som kriminell, men kjærlig barneheimseigar, adoptivfar og -bestefar – dette er ei forvitneleg sandkasse av eit spel der ein innimellom gateslåstkampane kan slappe av med aktivitetar som karaoke, mahjong og restauranteller katteklappekafebesøk. Remothered: Tormented Fathers (Win, kjem òg til PS4, XB1) er eit italiensk horrorspel som bøyer og strekk på kjønn i både den eine og andre retninga, tufta på idear om manipulerande barneoppseding enno mindre oppløftande enn Yorgos Lanthimos’ dystopiske film Dogtooth (2009). Joseph Seed, antagonisten i Far Cry 5 (Win, PS4, XB1), som vi la ut om i førre utgåve, går under tilnamnet The Father, sjølv om tematikken i spelet ikkje akkurat krinsar rundt den tradisjonelle foreldrerolla – han er snarare ein patriark av den religiøse sorten. Og i God of War (PS4), den framifrå fortsetjinga og moderniseringa av hack’n’slash-serien som har holdt det gåande sidan 2005, speler du rolla som Kratos, pappa og gresk gud i sjølvvald eksil i norrøne omgjevnader. Forholdet mellom foreldre og barn er den primære drivkrafta i God of War. Mor har nyleg gått bort, og Kratos og son hans, Atreus, lyt dra skrottane sine opp på det høgaste fjellet for å spreie oska hennar – hennar siste ønske, og kan hende eit ledd i eit større komplott. Det er tale om eit

hardtslåande spel som flyt forunderleg silkemjukt av garde, og meistrar å balansere rå action med ei kjenslevar soge som brettar seg ut i magiske omgjevnader i mytologisk tid over ei rekkje parallelle dimensjonar – altså Midgard, Helheim, Jotunheim osv., som ein reiser mellom ved hjelp av eit portalapparat montert i Yggdrasil, verdstreet. Mottakinga av God of War var så samrøystes positiv at regissøren Cory Barlog blei rørt til tårer då han såg at spelet hadde fått høgaste karakter over brorparten av fjøla. Som seg hør og bør her i 2018, filma han sin eigen reaksjon då embargoen på omtale av spelet blei løfta. I beskrivinga av videoen skriv han at han valde å publisere den tårevåte webkameradokumentasjonen på Youtube for å vise son sin at det er greitt å vere lei seg. Gutar skal ikkje gråte, eit problem denne helten av ein speldesignar-pappa har bidrege til å endre. I God of War styrer ein ein gravalvorleg muskelbunt av ein klumsete krigsgudfar med ein pil og boge-skytande spirrevipp på slep, og medan det er utviklinga av forholdet dei imellom som står i sentrum i narrativet, tar spelet òg for seg morsrolla på både det eine og andre viset. Sjølv om desse mødrene ikkje er spelbare, er dei likevel sterke og dynamiske karakterar som står sentralt i soga og kan hende kan vere til inspirasjon for spelbare karakterar i framtida. God of War er uansett eit spel dei fleste, kanskje nesten alle, burde stifte kjennskap med. Mamma mia, desse spela byrjar nesten å bli farlig gode.

Smil & Gift møter

møter Jan Bøhler Jan Bøhler snakker med opptil 200 mennesker hver dag, elsker samarbeidet mellom Jay-Z og Linkin Park og har hatt skummamelk på innerlomma hver dag siden 1992. FOTO RUMI BAUMANN

Det har vært mye debatt i mediene etter at politiet fortalte at de opplever at ungdom i Groruddalen forsøker å hindre dem i arbeidet når de rykker ut på et oppdrag eller vil gjøre en rutinekontroll. Du mener vel at det ikke er så ille i Groruddalen som mange påstår, men det er jo et av de farligste stedene i Oslo? Det er jo ikke så vanlig at 14-åringer har machete? – Det er ytterst få. Det er jo de ekstrem-eksemplene som kommer opp. De kaster ikke stein på voksne de liker, kjenner eller prater med. Det er viktig å huske på det òg, at for de aller fleste er det håp og det nytter å nå frem til dem.

6 1

Men om det er noen ekstreme eksempler man ikke ser andre steder sier det jo noe om området? – Det har kommet flere gjengledere som er veldige kyniske som driver mye mer med å rekruttere de unge og bruker dem bevisst. De har sett at narkomarkedet rettet mot ungdomsskoler er lukrativt. Ungdommene sier til meg at de er påvirka, og at de går rundt og hører på gangsterrap hele tida med tung bass og sånn på øret, hvor veldig mye av budskapet er at man skal drepe, skyte og sloss og sånn. Det bidrar til at terskelen blir veldig lav.

Hva slags tilbakemeldinger har du fått? – De som melder til meg på Facebook og sånn er jo veldig positive. På NRK var det 106 tusen views. Det vil jo alltid være noen som ikke har den musikksmaken som ikke liker det eller ikke synes politikere skal drive med det. Jeg har ikke noe problem med det. Men fra mine omgivelser har det vært massivt hyggelige tilbakemeldinger. Også vet jeg at det helt sikkert er andre meninger. Hvis jeg skal tenke sånn: «Liker alle dette?», også skal jeg la være å gjøre noe som helst fordi det kommer ikke alle til å like … Sånn er ikke jeg.

Fortell oss om prosessen når du lagde din siste politikk-hit «Bare glem det»?

Polihit! – Det var ungdom på t-banen som snakket med meg om musikk og de kjenner mange ungdom som er aggressive. Om den voldelige rappen som mange hører på. Så fikk jeg en tanke om at vi kanskje skulle lage et debattmøte om det, men det når jo ikke ut til dem. Da er det er bedre med en video som kan spres og som man kan nå ut med, og så kan det kanskje bli en debatt i forlengelse av det.

1 1 6 6

Cops-sangen! – Jeg synes den er veldig fin. (Synger) Bad Boys, Bad Boys, what you gonna do. Hehe. Du spiller jo mye gitar. Har du noen gang spilt «Wonderwall» for å imponere en dame? – Nei, aldri. Hva er det du pleier å spille for å imponere damene? – Jeg har noen sånne egne ballader. Som skal komme på en cd etterhvert, håper jeg. Men der har jeg de sangene jeg imponerer med.

I en sak i Aftenposten fra 1992 står at at du alltid bærer på skummamelk. Gjør du fremdeles det? – (Tar opp termos) Ja, jeg har oppi her, sammen med kaffe! Jeg har flere med meg.

Har du six pack? Altså, på magen, ikke seks termoser med skummamelk. – Ja, det tror jeg jeg må innrømme. Minst. Noen sier jeg har mer

enn det. Har du noen eksempler? – Den Look at Me-videoen til XXXTentacion begynte jo med at de lynsja en lærer i klasserommet og henger en ung gutt. Rappen som har vært toneangivende i Groruddalen har jo vært samfunnskritisk, veldig skarp i formen, og tar for seg fenomener i samfunnet og alt det dem utsettes for som ungdom. Men dem har ikke hyllet vold.

Du har sagt at alle i miljøet vet hvem gjenglederne er, men ikke blir tatt. Men hvorfor blir de ikke tatt, hvis alle vet hvem det er? – Jeg mener politiet må jobbe mer spesialisert. For grunnen til at de ikke blir tatt er fordi har et så enormt trusselvelde og er fryktet. Så ingen kan snakke om dem, uten at de må frykte å bli skada alvorlig.

Politiet kan ikke bygge en sak mot gjenglederene? – Nei, selv når det er sånne skyteepisoder som vi har sett i det siste er det er nesten umulig å få noen til å vitne. Gjengene har jo kidnappa folk, og de har et enormt trusselvelde hvor de får ungdom til å gjøre de jobbene. Politiet tar de som skyter eller selger narkotika, ikke de som bestiller det. Derfor fortsetter det bare. Man må følge pengene. De har eierinteresser i restauranter og sånn hvor omsetningen skrus opp, de lar ølkranene renne eller noe sånt, så omsetningen skyter i været og de kan hvitvaske pengene. De legger ut ting på Twitter og snapchatter bilder av tusenlapper til ungdom som er i deres miljø. Så sier de «vil ikke dere også tjene dette her? Bli med å transportere narkotika dit, eller gjem våpen for oss».

Tror du det hadde gjort en forskjell i Oslo om vi hadde stoppet all innvandring fra muslimske land, som USA prøver? – Den gjengkriminaliteten vi ser nå er basert på ungdom som er født og oppvokst her. Ungdom som lever her. De problemene vi har nå må vi ta på en annen måte enn å snakke om generell innvandring, etter min mening. Jeg er for en veldig stram innvandring, men jeg mener at det er en annen debatt.

Du sier man må være mer harde mot bakmenn. Det kan virke som om du uttrykker deg litt strengere og mer voldsomt om disse tingene enn venstresiden vanligvis gjør. Er det et problem for venstresiden at man er redde for å si sånne ting? At det har blitt høyresidens sak? – Det tror jeg absolutt.

Hvorfor tror du det har blitt sånn? – Det har vært en stor misforståelse i mange år at det å skape trygghet, å skape lov og orden, å skulle leve uten å være redd for ting i sitt nærmiljøet og å ikke bli utsatt for kriminalitet kun er en sak for høyresiden.

6 1

Du har ikke vurdert å bevege deg over i rap-sjangeren? Siden det er det de ungdommene er så opptatt av.

Lil´ Jan B? – Boss Castro arrangerte jo en julesang jeg lagde for noen år siden. Den var litt hip-hop-inspirert. Vi har jo fleipa litt med det, at vi skal lage noe i rap-form. Jeg synes det er stilig, sånn som Don Martin og Tommy Tee og den «Nilsen»-låta, synes jeg er veldig bra. Noe av det beste. Og det samarbeidet med Jay-Z og Linkin Park … Linkin Park med melodilinjer og Jay-Z med sin rap, de har noen sanger jeg synes er helt enorme. Jeg hører mye på rap. Jeg har en lang spilleliste bare med rap.

6 1

Hva har du på den spillelista? – Hehe. Skal vi se? Du mener kanskje jeg er helt på jordet?

Vi får se! – Hehe, ja. Men det er jo det jeg liker da. Det betyr ikke at jeg nødvendigvis har greie på rap, men det er det jeg har funnet ut at jeg liker.

Hva heter spillelista? – Eh… Hip Hop! Altså, det er Timbuktu! Den… For eksempel «Det løser seg» og «Alle vil til himmelen». De har jeg hørt mye på, frem og tilbake. «Kapitulera» sammen med Susanne Sundfør. Også «Numb», med Linkin Park og Jay-Z. Det er en av sangene jeg liker aller best, egentlig.

1 1

Trener du til den, eller? – Ja, den er veldig fin å ta push-ups til. Du vet hvilken sang jeg mener?

Dessverre. – Linkin Park har også en som heter «One Step Closer» som jeg har på spillelista. Eminems «Sing for the moment» … Også har jeg litt sånn Kendrick Lamar og sånn, men det er litt treigt for meg. Litt lite energi. «Pride», og noen sanger til. (Leser) «In the end» med Linkin Park. (En dame dukker opp og avbryter): Hvorfor innfører dere ikke plastposer som er laget av alger i Marokko? I fire år så går det ann … så bruker de brødposer og søppelposer, laget av alger! – Så flott, jeg har ikke så god greie på den teknologien. Men det skal jeg huske på. Gjør det! – Det skal jeg spørre om. Tusen takk, det visste jeg ikke. I Marokko?

Utenlands tigger (avbryter): Please… Jan: No! No.

Ja, mhm. – Laget av alger?

Hva er din rolle i dette landskapet? – På musikkverksteder og sånn i Groruddalen har de ikke gitar, de lager beats på pcen. Jeg synes det er altfor mye synthmusikk laget på pc-er med engelske, intetsigende tekster uten så mye innhold. Jeg vil at man skal lage tekster med innhold som sier noe om livet vårt og følelsene våre og de vi opplever. Tanken min er å nå ut til folk som ikke leser artikler eller følger med på tv-debatter. Nå frem til de på en annen måte. Jeg merker at unge i Groruddalen snakker mest til meg om trening, fordi jeg driver mye med sånn utetrening og det driver de også mye med på sommeren. De liker folk som trener. Også er det musikk og musikkvideoer. Noen synes det er bra, og andre synes ikke det er bra. Sånn er det med politikk og musikk.

Ja! Mhm. Alt du trenger av poser. – Ja, det er noe jeg ikke vet nok om. Takk!

Det går an å få tak i dem her i Norge også. – Alger er jo veldig sunt. De bruker dem på Øyafestivalen! – Man kan spise plastposene etterpå! Hehe! Ja, ikke sant. Mhm. – Bra! Bra. (Jan henvender seg til oss igjen) Men om jeg skal videre så er det litt sånn ska og reggea opp mot dette her, da. For eksempel «Bad Boys» med Inner Circle.

Apropos bekledning, eller mangelen på en: Hvor mange skinnjakker har du? – Eehm. Heheh. 1, 2, jeg skal innrømme at jeg … må det være rent skinn? Nei, jeg tror jeg holder meg innafor sånn 5, noen er jo sånn vinterskinnjakker. Andre er mer sommerlig.

1 6 1

Tar du t-banen til jobb hver dag? – Jeg bytter på å løpe og sykle, men tar banen også da. Kommer ann på hva jeg skal.

Hvor lang tid bruker du på å løpe hjemmefra til Stortinget? – Nei, altså jeg liker ikke å løpe helt til Stortinget fordi jeg liker ikke den lufta som er i indre by. For mye asfalt. Jeg har jo gjort det, men jeg tar så mange omveier at det blir fort en time og et kvarter. Hvilke av de ikke-europeiske etnisitetene som bor i Groruddalen er best? Hvis det måtte være én. – Da må du skrive at jeg ble tvunget til å velge en, ellers blir jeg forbanna! Det er ikke så lett å svare på. Først vil jeg si at det er mange ålreite i alle miljøene og at jeg liker alle. Men jeg vil si at tamilene har vært veldig flinke til å ta vare på ungene sine.

1 1 1 6

Apropos unger: Har du gitar på kontoret? – Jeg har utstyr der for å kunne rykke ut, ja. Skriver du av gitar på skatten? – Nei!

Du kunne nesten gjort det? – Hehe, tror ikke det.

(Pose-damen fra tidligere kommer tilbake og gir Jan en brosjyre om spiselige algeposer) Sånn er livet ditt, ja. Hvor mange ganger blir du stoppet om dagen? – Når jeg har vært ute så kan det være at jeg har snakka med 200 mennesker i løpet av en dag. Det er alvor, ass.

Groruddalen ble nylig nasjonale nyheter da det kom frem at politiet har blitt forsøkt hindret av ungdommer når de har vært der på oppdrag. I den pågående debatten i etterkant har AP-politiker og Groruddalenentusiast Jan Bøhler fått mye oppmerksomhet for sin anti-gangstarap-sang «Bare glem det».