NATT&DAG, Trondheim, oktober 2014 by NATT&DAG

TRONDHEIM 09 – OKT 2014 // IDEOLOGI

SKJULT

MAKT NATT&DAGs GUIDE TIL NORGES IDEOLOGER

6 & 1 MØTER ANDERS «SALSA TEQUILA» NILSEN

Foto: Christian Belgaux

WWW.ND.NO

HARD SJØ I PIRATPARTIET FILM

RUBEN ÖSTLUND OM MANNENS FEIGE NATUR MOTE

PSTetikk

– Siden 1988

Norges stĂ¸rste formidler av hybler og bofellesskap. Helt gratis!

TRONDHEIM – OKTOBER 2014

Sjefredaktør MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nd.no Redaksjonssjef DANIEL RAMBERG ramberg@nd.no

INNHOLD

Markedsavdeling ANDERS BROCHMANN JOHNNY JENSEN ALEKSANDER RIIS salg@nd.no NATT&DAG Event JAN CHRISTIAN FORTHUN forthun@nd.no

Musikk- og nettredaktør MALIN KULSETH kulseth@nd.no

Administrasjon okonomi@nd.no

Filmredaktør MARTIN ØSMUNDSET osmundset@nd.no

Utgiver NATT&DAG AS Trykk MEDIA NORGE TRYKK OSLO

Fotoredaktør CHRISTIAN BELGAUX belgaux@nd.no

Opplag 60 000

Art director KARIANNE NYGÅRD nygaard@nd.no

distribusjon@nd.no

Tekstredigerer SARA HAMMER hammer@nd.no

REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL

Skribenter AKSEL KIELLAND ATLI BJARNASON DANIEL RAMBERG ELINE BJERKAN EMIL FINNERUD GUSTAV S. BORGERSEN INGER FULPING IDA MADSEN HESTMAN JON SÆTER JØRGEN NORDENG KARIMA FURUSETH LARS OLE KRISTIANSEN LARS GJESVIK LIVE Ø. DANIELSEN HELENE AALBORG FILIP ROSHAUW MALIN KULSETH MAGNUS STØRE MATHIAS RØDAHL MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN MARIUS S. ANDRESEN MARTIN GEDDE-DAHL MARTIN ØSMUNDSET MARTIN PARKER PELLE BAMLE RAGNHILD BROCHMANN RASMUS HUNGNES THOMAS COOK SARA HAMMER SIGNE F. LUKSENGARD SILJE MIDTHAUG SIREN LØKAAS SVEIN STRØMMEN SVEINUNG WÅLENGEN TORA MYKLEBUST OPTUN THOMAS S. SØNDERGAARD TROND GAUSDAL

NATT&DAG Oslo Strandgata 19 N-0152 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo

Illustrasjon CONSTANCE TENVIK

Telefon: 22 41 94 41 NATT&DAG Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen NATT&DAG Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim For tips og presse: film@nd.no musikk@nd.no uteliv@nd.no mote@nd.no kunst@nd.no scenekunst@nd.no restaurant@nd.no litteratur@nd.no

WWW.ND.NO

OSLO 09 – OKTOBER 2014 // IDEOLOGI

WWW.ND.NO

SKJULT

HARD SJØ I PIRATPARTIET

NATT&DAGs GUIDE TIL NORGES IDEOLOGER

RUBEN ÖSTLUND OM MANNENS FEIGE NATUR

MAKT

FILM

6 & 1 MØTER

MOTE

ANDERS «SALSA TEQUILA» NILSEN

PSTetikk

Foto: Christian Belgaux

– Siden 1988

Coverfoto: Christian Belgaux

Ø M E R KE T ILJ

Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nd.no

MÅNEDENS ANSATTE ........................................................................................................................................................... 10 JO KLARERE VI SER, JO BLINDERE BLIR VI .................................................................................................................... 14 HJERNEVASKERIET ................................................................................................................................................................ 16 MYTTERI I OSLOFJORDEN .................................................................................................................................................... 20 HELTEMOT I UTFORBAKKE .................................................................................................................................................. 22 MOTE: PSTETIKK .................................................................................................................................................................... 25 UTELIV: KLUBB, KONSERT, BAR ........................................................................................................................................ 40 ENQUÊTE .................................................................................................................................................................................. 44 KUNSTGUIDE ........................................................................................................................................................................... 49 SCENEKUNSTINTERVJU: INGRI FIKSDAL ....................................................................................................................... 52 SCENEKUNSTGUIDE .............................................................................................................................................................. 53 MUSIKK ...................................................................................................................................................................................... 55 FILM ............................................................................................................................................................................................ 61 UNDERLIVET ............................................................................................................................................................................ 66 SMIL&GIFT MØTER ANDERS NILSEN ............................................................................................................................... 70

Trykkeri

Foto CHRISTIAN BELGAUX FALCK LISA BJORHEIM MAGNE RISNES

KOMMENDE SHOW

STA N

lelatter 201 4

GE P P NOR RESENT

R ERE

GODKJENT MORSOM

Spilles frem til 15. november

Aftenposten

Spilles frem til 13. desember

9. til 18. oktober

5 KOMIKERE - PER SHOW!

Jonna Støme Christian Mikkelsen Olav Svarstad Haugland PREMIERE: 5. november

STUDENTPRIS

KR. 100,-

HVER TIRSDAG! PREMIERE: 19. november

Middag og show fra kr. 515,- For bestilling 23 11 88 00 / For mer info se: www.latter.no Billett- og bordbestilling i restauranten: 23 11 88 00 – hotellpakker 815 52 442 – www.latter.no / www.billettservice.no / www.thonhotels.no/show 4

09/2014

- La

på KLUBBSCENEN

Aftenposten Dagbladet

Klu b bscenen

-Stand UpDagbladet

NRK Nitimen

p på

tte

“Jentene på Latter leverer strålende” - VG

Sta

Et standupshow av og med Jonas Kinge Bergland

Hver tirsdag, fredag og lørdag

Norske ikoner - oppfinnelser og hverdagshelter

OVERHØRT

ADVENTURE

PACKAGE Skydive, Blackwater Rafting, Bungyjump, Return flight FROM KR

13.950,-

INTERVJU

LOLBLADET En Dagbladet-redaktør har angivelig uttalt til sine medarbeidere at avisen må ha et mer «lollete» språk. Begrepet «LOLnikk» blir visstnok også brukt, om kronikker med uformell tone … Vi LOLnikker anerkjennende. CATFIGHT En kunstner og en journalist i hvit kokaindealerdress slåss på åpningen av en fancy motebutikk. Alt ved det vante i motebutikkåpningmiljøet, altså. FOR DIREKTE En voksen journalist og flerbarnsfar sendte intervjuforespørsel til en 17 år gammel jente på Insta Direct, i form av en selfie i badekaret. Classy! UNG PÅ TINDER En 35 år gammel klubb-booker og DJ utgir seg for å være 28 år på Tinder. Not for the dough, though – just for the love! ;) BLOKKA AV KRINKEN NRK P3 har blokkert NATT&DAGs musikk- og nettredaktør Malin Kaos på Instagram. Hva er det, a? Er dere redd for at hun skal kommentere noe kronikk-aktig om gubbeveldet på bildene deres?

INTET PES FRA PATRIARKATET Den eneste utfordringen ENO-redaktøren Eirik Kydland fikk i arbeidet med en utgave med bare kvinnelige bidragsytere, var å finne noen til å skrive om mote.

TEKST MARTIN GEDDE-DAHL FOTO EIRIK KYDLAND Hvorfor en utgave med bare kvinnelige skribenter? Burde ikke likestilling og kjønnsbalanse være utgangspunktet, ikke et skippertak? – Heller enn å ta et skippertak, handler dette om å anerkjenne at vi – og mange med oss – har et forbedringspotensial på dette området. En styrke ved et tidsskrift som ENO er at vi kan diskutere fagfeltet vårt, debattere hva som er bra og dårlig ved det vi holder på med. Selv om vi hadde sju kvinner som skrev i forrige nummer, har vi hatt utgaver som har vært langt dårligere. Derfor ville vi rette oppmerksomhet mot at det er kjedelig få damer som skriver om musikk.

Kan bevisstgjøringen ha noe å gjøre med at redaktøren har delt kontor med feministtidsskriftet Fett de siste årene? Har er Eno blitt – hehe – FETTisjert? – Vi skriver 2014, så en slik bevisstgjøring føles egentlig overmoden. Men vi har så klart lært masse av å sitte på kontor med Fett, vi deler bidragsytere, erfaringer og brødfjøl. Og ja, den opprinnelige ideen til det nye nummeret vokste vel frem i løpet av én av utallige gmailchatter med Charlotte Myrbråten mens hun var i perm.

HYSJ, AYLAR! I likhet med den notorisk bråkete Aslak Nore, har heller ikke Aylar på lydløs på lesesalen. Skjerpings, Aylar! MONGOKUNST Gallerist opplyste angivelig en forsamling om at en norsk samtidskunstnerinne har «downs». THE GHOST WRITER Forleggeren til en norsk forfatter påstår at hun har skrevet mer eller mindre hele den siste boka hans.

Hvordan har reaksjonene vært? Fått mye pes fra patriarkatet? – Det har vel egentlig bare kommet god respons. Noe som antakelig betyr at det ikke er noe å kritisere? Eller brygger det opp til DEBATTSTORM i Fredagspanelet på Kulturnytt? Hva sier deres faste mannlige bidragsyterne over å bli kvotert vekk? Synes Knut Schreiner det er bittert at «Ti grep for mer bredbent ballerock»-artikkelen hans ble refusert? Hvordan forklarte du Martin Bjørnersen at han ikke fikk bruke spaltene til å forstå objektifisering av kvinner i lys av konteksten? – Det takler de helt fint. Det var imidlertid ikke lett å kvotere vekk vår faste moteskribent Tord «TheCollarGap» Krogtoft og hans føljetong om stilikonet Miles Davis, som allerede føles som en naturlig del av et hvert ENO. Vi vurderte å få noen til å vikariere i spalten hans, men det var ingen av damene i redaksjonen som hadde lyst til å skrive om moter. Hvordan ser fremtiden ut for Årets tidsskrift 2014? Nå som dere er i gang med representasjon: Kommer ENO anno 2015 kun til å ha skribenter med innvandrerbakgrunn? – Vi skal jobbe videre for at det skal være et rikt meningsmangfold på sidene våre. Glem forresten ikke at en fjerdedel av konsernledelsen vår har innvandrerbakgrunn. Snart kommer Behnam Farazollahis selvbiografiske roman «Run The World: Fra gategutt i Teheran til publisher i det norske medielandskapet». Hva er det kjipeste med norsk musikkjournalistikk? – «Hei, jeg mailer fra [avis] i [liten, mellomstor eller stor norsk by]. Til helgen går [festival med ganske standard sommerbooking for hele familien] av stabelen. Kunne du tenke deg å synse litt om kvaliteten på programmet? Kan jeg sitere deg på at årets festival er den beste/dårligste så langt?» Hva er det beste? – Jeg synes det står bedre til med norsk musikkjournalistikk nå enn det har gjort på lang, lang tid. Det skrives kløktig i små og store aviser og i egne musikkbilag, det lages interessant radio, og gis ut bøker og fanziner og magasiner. Så det beste er å se at ting faktisk blir bedre.

Verdens største reisebyrå for ungdom og studenter

23 31 61 00

WWW.STATRAVEL.NO

09/2014

Hvem i alle dager er denne Aud Vinger? Et fantastisk eksempel på at kvinner kan skrive nøyaktig like fengende som menn om rock! – En omsorgsfull, søt og langhåret musikkritiker på 40 år. Sitter på Espresso House og skriver en del om hvordan det påvirker livet som musikkfan og platesamler å måtte hente ungene i barnehagen hver dag og lage god, næringsrik middag til dem. FORFATTERSJEIK En hardtslående og kulturkjerring-skeptisk bergensforfatter ble observert kledd som sjeik i en ørken i Egypt. Hallais!

Fikk redaksjonsrådet ordentlig betalt, eller har dere har hatt tidenes mest korrekte, betalte ekstraferie? – Nå er det dessverre slik at ingen får betalt i ENO uansett, noe som er deprimerende og slettes ikke bra. Men la oss se positivt på det i denne sammenhengen; på dugnad eksisterer ikke lønnsdiskriminering. ENO #17 er i salg NÅ. NATT&DAG anbefaler alle som er glad i musikk å ta med 125 kroner til sin lokale bladforhandler og bytte til seg et eksemplar. En lengre versjon av dette intervjuet har tidligere vært publisert på nd.no

OVERHØRT

TIDENS ÅND

INTERVJU

HANDKE Ålø, nå har dem gitt Ibsenprisen til Petter Handke. Kontroversielt, eller? Gjett om, a. Bernt Hagtvet skal lenke seg foran Nationaltheatret. Folk skriker ‹fascist» til’n. Karl Ove Knausgård skammer seg over debatten. SVs Snorre Valen synes det var barnslig sagt av Knausgård. William Nygaard, leder for skribent- og ytringsfrihetsorganisasjonen PEN, mener Handke beveger seg utenfor ytringsfriheten. Knausgård synes det er vel drøyt å melde, og vil vite hvorfor. Nygaard svarer at han egentlig ikke har tenkt på det, og får ros for å trekke det tilbake. Handke selv oppfordrer – med et serbokroatisk munnhell – mus til å knulle kritikerne. Fra Grotten grynter Jon Fosse at «Norge ter seg som idioter», og sammenligner Handke med Knut Hamsun for å vise hvor dum kritikken er. Vent, hva? En gang til, litt saktere: Å mene at Ibsen-prisen skal ha upolitiske, litterære kriterier er for barn. Lederen i en ytringsfrihetsorganisasjon for skribenter foreslår dramatisk innskrenking i ytringsfriheten for skribenter, og får ros for å innrømme at han gjorde det uten å tenke seg om. Og Jon Fosse forsvarer Handke mot de som kaller ham fascist og folkemordapologet, ved å sammenligne ham med nazisten og folkemordapologeten Knut Hamsun – for det er vel ingen som er så idiotiske moralister at de ville funnet på å henge seg opp i Hamsuns moral og politiske meninger? Vi synes selvsagt debatten er pinlig og provinsiell, da det er åpenbart at kritikken burde være rettet mot juryen som har fraveket kriteriene som gjelder for all heder for øvrig i norsk offentlighet: Deltakelse og intervalltid. Skjerpings!

RUMPE-PEAK Har rumpa peaket? Fra Nicki Minajs «Anaconda» til Jennifer Lopez og Iggy Azaleas «Booty» til norske Stella Mwangis one shot-rumpevideo «Bouncer Ræva» – er det bare oss, eller har musikkvideoer i det siste fremstått som en eneste stor dissende masse av pliktskyldige rumpespasmer? Det virker mildt sagt som en evighet siden twerkende rumper hadde en pirrende, ny appell. Nå går moren din på «booty camp» på Elixia og bestemoren din uttaler det «tværking». Rumpa ble så alt for fort appropriert av kapitalen, som så har ristet ut hver eneste dråpe (krone) den kunne av det som engang fremsto som en etterlengtet fornyelse av hvordan seksualisere kvinnekroppen. Et rumpehegemoni har stivnet til. Rumpa, vi elsker deg, men nå må du finne på noe nytt. Hva med å bare kle på deg en fin jeans, slutte å riste og gjøre noe annet?

2 1

OL OG DEMOKRATI Oslo-ordfører Fabian Stang viser imponerende demokratisk sinnelag i BT-saken «Hyller norske politikere». Sitat: «Jeg er imponert over at så mange politikere er positive når vi vet hvor stor motstanden i folket er». Nå begynner argumentene til JA-siden å komme seg her! For husk: Om ikke politikere i Norge tar en udemokratisk beslutning om å arrangere OL, er det bare diktaturer som vil arrangere OL.

3 1

ELLO

1 4

Dersom dette på noen som helst måte likner det politisk korrekte infernoet Underskog sier vi «nei takk» til den derre invitasjonen.

VOKSNE FOLK PÅ SPARKESYKKEL

1 5

Seriøst, dette fenomenet har eksplodert denne sensommeren. Mørk import fra fjorårets Sverige? Kollektiv psykose?

SVERIGE Apropos slavefolket i øst: De har valgt seg nye herrer. Denne gangen kan 12.9 prosent tenke seg å bli representert av rasister. Dårlig stemning i Sveriges (faktisk ganske betydelige!) ikke-rasistmiljø, naturlig nok. Hvordan skal de andre partiene reagere på dette håndfaste beviset på sin manglende evne til å tilby mer appellerende politikk enn et grumsete parti på ytre høyrefløy? Veeeel, en løsning kan jo være å oppføre seg sykt passivt-aggressivt og barnslig. Samles i grupper med likesinnede og vise fingeren til tv-bilder av Jimmie Åkerson, for eksempel. Eller kutte strømmen på valgvaken til Sverigedemokratene. Eller, tja, man kommer sikkert på et bedre pek etterhvert, men vi tror vi er inne på noe fruktbart.

6 1

SLOW TV Men slow TV var ikke dødt. Denne høsten tar NRK det ett steg lenger: I stedet for å vise en alminnelig intetsigende aktivitet – som båtkjøring eller bålbrenning – dritlenge, skal de vise en aggressivt kjedelig aktivitet – salmesynging – DRITLENGE. Som HiNTstudentkorets leder uttaler: «Det er jo et spinnvilt prosjekt». Men ikke nok med det! GJETT hvem som skal få storfint besøk! OSS! Det stemmer, en representant for selveste utlandet skal komme hit, til vårt bittelille land, og synge på et aldri så lite språk kalt NORSK. Kjekkasen Jaemin Park er berømt, og fra Sør-Korea (et veldig kjent land, red. anm.). Hvem sa man ikke kunne kjøpe seg til å bli kulturnasjon? Spill opp, gutter!

1 7

«««PROGRAMLEDER»»» En tidligere P3-programleder som nå er på desperat jakt etter jobb i tv-bransjen, stilte opp på en VG Rampelys-debatt og titulerte seg selv som «programleder». Du ekke det, vøtt. AGGRESSIV DRAG En profilert drag skal visstnok ha truet med å banke opp en dame.

– BANKSY ER EN FEIG LITEN ROTTE TJUKKE GAMLE LEO En modell som lå med Leonardo DiCaprio bruker visstnok mye tid på å sladre om at han har fått store bollekinn. FLØRTEMAFIAEN En skuespiller, kjoledesigner og medlem av Den kvinnelige norske motekameraderi-mafiaen, flørtet angivelig vilt med eksmannen til en av våre kjæreste (og skjøreste) syngedamer.

ADHD En mye omtalt stesønn har visstnok ADHD. Stefar er snill og tar ansvar i form av toppturer, så den lille får blåst ut litt energi. SLÆKK FORFATTER En profilert forfatter som har funnet en «seksuell løsning» på midtøstenkonflikten blir kalt for «slækken» blant gamle venner.

BEBARTET BERGENSBASERT BURGERBRÅKER En bebartet keyboardist i et nystartet bergensband lagde etter sigende en scene da hamburgeren han fikk på et av byens nye burgersteder var overstekt.

Menneskene som tidligere okket seg over NATT&DAG er de samme som nå sitter og humrer over notisene til Morgenbladet. Hehe. (Dette er ikke noe vi har funnet på, dette har vi blitt fortalt av «andre»).

1 8

NITTITALLET (IGJEN OG IGJEN)

1 9

Boblere: Teitgeist; båtflyktninger; NAV-terrorister; COMEBACK140; plagiatmaskinen Buzzit (SELVSAGT klarte ikke Nordlys å lage Buzzfeed på norsk); Linnea Myhrefisering; Turist. 8

09/2014

TEKST PELLE BAMLE, SVEIN STRØMMEN ILLUSTRASJON SARALINN HEMBRE Twitter-interactionsa bobler og syder noe inn i helvete om dagen, nå som den hysterisk subversive streetarttenketanken Dolk140 produserer vanvittig on point forslag til politiske og samfunnskritiske sjablonger å male på flater og vegger i både urbane og rurale strøk – og ikke minst selge for penger til reklamebyråkontorer så snart oppmerksomheten blir stor nok.

SIKHT KEEN Mafiabossen selv flørtet på sin side visstnok ganske heftig med sikh-kompisen (!) til en rapkjendis.

NATT&DAGIFISERING AV «RESPEKTABLE« «AVISER»

Nittitallets revival tar aldri slutt! I septemberutgaven konkluderte vi med at den eneste nittitallstrenden som ennå ikke har gjenoppstått er hvit makt-estetikken. Men vi glemte noe: «Christina Aguilera anno 1999»-striper i håret. De første tilfellene av hårtrenden er blitt observert i Oslo.

Twitter-kontoen Dolk140 bidrar med «ekstremt subversive idéer til norsk gatekunst».

SKJERPINGS! Noen har startet en pizzasjappe ved navn «Longboard Pizza» i Bogstadveien. Utilgivelig.

Men hvem i faen ER disse folka? Hvorfor liker de ikke streetarten morra di liker bedre enn den uleselige taggingen du drev med da du var drittunge? Hva er kjipt med nasjonalskatten Dolk? Er Banksy en fet og kul fyr og kanskje til og med en sexhaver? Vi fulgte croissant-smulestien for å oppdrive hjernene bak Dolk140-kontoen, og fant ut av ALT DETTE. Vi møter den gassmaskekledde kvartetten bak kontoen på et champagnediskotek i hovedstadens finanskvarter. De presenterer seg som «John, Paul, George og Ringo» og insisterer på å få bekreftet at vi skjønner det subversive potensialet i å pakke inn Beatles i gassmasker. – Det er streetartens estetikk, vettu, sier «Ringo». Gassmasker og billigkjøpte referanser til overeksponert popkultur. Kribler det ikke litt i jockstrapen når du tenker på en så potent kombinasjon? Utover gassmasker er de fire kledd i svarte overaller med malingsflekker i alle regnbuens farger, altså rød, oransje, gul, grønn, blå, indigo og fiolett. De snakker i kor og i kongelig «vi»-form. Hva er det som er så døvt med streetart, a? – Hva om vi angriper det spørsmålet BAKFRA, eller med den såkalte eliminasjonsmetoden? Greit – hva er IKKE døvt med streetart? – Små jenter i ballerinakjoler som mister ballonger. Vi ser for oss at ballongene inneholder konkrete kunstneriske ambisjoner som blåser vekk fra streetartistens Google-kalender så snart han gjenkjenner sin egen sjablong blant uendelige identiske sjablonger bak et Instagramfilter. – Ja, og ballongene representer vårt eget håp om at sjablongene og streetartens intensjoner skal fly til helvete vekk. Har du tenkt på at «sjablong» og «ballong» nesten er samme ord? Tilfeldig, spør du? NEPPE! Hva er det som er så fett med vanlig tagging, ‘a? Bare krusseduller jo?! – Vi synes vanlig tagging er fett, men bare når det er fullstendig uleselig. Og braille-tagging. Altså at det er tagget i braille, men du likevel ikke kan kjenne det med fingrene. TOTAL fremmedgjøring! Syns generelt ikke det er gøy å dele glede over kunst med andre mennesker. Det er jo det som er problemet med streetarten, at den geiter seg så jævlig etter å bli omfavnet av absolutt alle. – Budskapet er så vagt at du kan være både nazist OG Eivind Trædal på samme tid og likevel føle på deg den lille jentas tap av ballongen. Slike budskap må vi bort fra. For å sitere Marquis de Sade, slik vi gjør hele jævla dagen: Multipliseres ikke en glede over og over jo færre mennesker som må dele den?

Hvilken streetart-piece er ALLER verst? – Den verste streetarten er den i Schweigaards gate med alle fargene, laget av hu derre derre Alice Pasquini. Dama sauser sammen det nedrigste kitschvrøvlet for de mest stupide idiotene med ferdigsnekret instagramfilterfargekorrigering og en så dødsens tam tematikk at selv komatøse mennesker våkner med et rykk for å ta avstand. Men i motsetning til verdige kitschmalere som for eksempel kong Giovanni Bragolin insisterer hun på å trykke det utvannede minste felles multiplum-skvipet sitt midt opp i trynet på folk. Hva er greia med det, ‘a? Folk sier Galleri Oslo er schtøgt, men har de gått over gata og sett på det heslige dritet? Kan ikke stå og pisse i fred engang uten at masse fargesprakende bolleklipte mellomeuropeiske dameansikter stirrer ned på deg. Fy faen, ass. Hvordan tror dere Banksy er som person? – En feig liten rotte. Altså en bokstavelig rotte, en brunrotte som har feiga ut fra den sterkestes rettgnagerhjulet, og begynt med menneskeoppførsel i form av streetart. Det var dette som gjorde at han identifiserte seg med Blek le Rat. Han gikk i slummen og rottet seg og spiste brødsmuler delt ut til langt triveligere duer, og tenkte han ville gjøre resten av verden like grå og kjip som hans egen tilværelse. Hvilken fremtid ser dere for dere for norsk streetart? – Regner med Dolk blir hentet inn til bystyret i Bergen i løpet av 2015 og følgelig innfører streetartveiskilt, streetart-tematiske fastfoodrestauranter og streetartfag i barneskolen som erstatning for noe realfagaktig. Alle tenkelige initiativer som kunne klare å gjøre Bergen til et døllere sted enn det allerede er. Gassmaskepåbud ved ankomst til Bergen kommune. Fy faen. Kvartetten stirrer tomt utover champagnediskoteket. Nåla på platespeller’n (som speller ABBA «Arrival») har nådd slutten på skiva og driver og klikker og klakker kokett mot etiketten. Klikk … [sus, knitr] klakk … [sus, knitr] … «Ringo» ser med ett drømmende ut i rommet. Setter fra seg champagneglasset på krystallbordet. Snurrer litt på glasset ved å tvinne stetten mellom peke- og tommelfingeren. Det er tydelig at han skal si noe han mener er viktig. – Jeg fikk en idé til en sjablong her, sier han omsider. – Hva med en gammaldags grammofonplatespeller som står og speller … Men i stedet for at det flyter noter ut av det der svære hornet, så flyter det FRED? Her finner du Dolk140 på twitter: @streetart140

1 7. — 2 5 . oktober Bergen

FESTIVAL FOR ELEKTRONISK MUSIKK OG KUNST

Ø s t re Hus for lydkunst og e l e k t ro n i s k m u s i k k

Ko r s k i r k e n

Design: Blank Blank

Dj Harvey Nils Frahm Biosphere & Skatebård Future Brown: Fatima Al Quadiri, Nguzunguzu & J-Cush

Shackleton Floating Points The Haxan Cloak Evian Christ Jaakko Eino Kalevi Suzanne Ciani & Neotantrik Wa l l s / O ra m : «S o u n d H o u s e s » (UK)

(TY)

(UK)

(EKKO BESTILLINGSVERK)

(UK)

(FIN)

(UK/US)

(US)

Ta r j e i N y g å rd & A re F o s s R ro s e ( U S ) S i l j e N e s « M i r ro re d / M i r ro r » Dj Candle In The Wind (FI) A d m i r Ke n a n & G r a y C h a l k Cakewalk & Blank Blank F l ø / R a t k j e / R i s h a u g / Ta f j o rd : «Analogikk» TM40 4(S) M e i d e l l & N y g a a rd : « D i a l o g u e s » Drippin P a n d re a s A n d re w C h r i s t o p h e r U -Te Q E l e k t r O d y s s e Øde Øyvind Ly s g a a rd Ekko Djs Faxvaag & Vj BN

Filmer: «T h e D e l i a n M o d e » « I D re a m o f W i re s » «Fantastic Man» Utstilling: Tw o R u i n s : « A Vo y a g e t o A rc t u r u s » S t e p h a n M e i d e l l & B i r k N y g a a rd : « D i a l o g u e s P ro l o g u e » M a r i e k e Ve r b i e s e n : «Mayhem Machine»

(UK)

P ro g ra m m e t p re s e n te re s I s a m a r b e i d m e d Ly d g a l l e r i e t , D o c Lo u n g e , Ø s t re o g B E K . M e d s tø t te f ra B e rg e n k o m m u n e , H o rd a l a n d f y l k e s k o m m u n e , M u s i k k u t s t y r s o rd n i n g e n o g N o r s k K u l t u r rå d B i l l e t te r p å e k k o .t i c k e tc o . n o w w w. e k k o . n o

MÅNEDENS MEDARBEIDERE Inspirert av ENO-redaktør Eirik Kydlands stunt med å lage en utgave utelukkende med kvinnelige bidragsytere, har den kvinnedominerte redaksjonsledelsen i NATT&DAG valgt å gi de mannlige bidragsyterne litt ekstra oppmerksomhet.

Dæven. Øy! Big Time. Tre utbrudd hentet fra Joacim Lunds OsloByspalte Under kniven, men som like gjerne kunne beskrevet Daniel Ramberg (26). Men hadde den satiriske bylinen «Joacim Lund» vært en ekte person, ville Daniel vært hans rake motsetning. Eller ikke rake motsetning, bare en bedre, usammenlignbar motsetning, slik Norges minste fugl, den ironisk navngitte Fuglekongen, er en motsetning til bloggen til Jon Niklas Rønning. Er Daniel bloggen til Jon Niklas Rønning? Eller er det han som er Fuglekongen? Det vet vi ikke, men det er i hvert fall han som er kongen av å være vår nye redaksjonssjef! Big time!

Grenseløse muligheter!

FØLG Bli frisør DIN KREATIVE DRØM! Skolene har rullerende opptak med oppstart i august og januar KONTAKT: Trine.Elden@raise.no

eller ring 997 85 952 Søknadsskjema finner du på: www.norskfrisorskole.no

10 NFS_118x360_ND_okt.indd 1

Etter å ha blitt innrullert i Heimevernet, er vår nye filmredaktør Martin Øsmundset (26) først og fremst opptatt av å forsvare fedrelandet med nebb og klør, men om russerne lar vente på seg (ingenting tyder på det), har filmstoffet førsteprioritet for mannen som Filmsnakk utropte til fjorårets mest kontroversielle filmanmelder. Martin liker filmkritikk av gamle-skolen (altså, den som ikke er forbrukerveiledning) og som tør å ta standpunkt. Han har det vi vil kalle en sunn aversjon mot fireranmeldelser. For tiden bor Martin i Lillehammer, hvor han tar en master i film- og fjernsynsvitenskap, mens han drømmer om å returnere til Tigerstaden for atter å la seg karikere i Karl Johans gate.

Du kjenner kanskje igjen FALCK (31) som en av hovedrolleinnehaverne i Trolljegeren eller som Amandaprisvinnende kortfilmregissør. Hos oss bidrar han imidlertid gjennom enmannsprosjektet FALCK. Der jobber han ut fra ideen om at «ærlig er det nye morsom», og bildene er derfor ærlige og skitne og ikke så veldig morsomme. Det infamøse Instagram-prosjektet hans @naa_koser_vi_oss, er til gjengjeld hysterisk morsomt (og har gitt ham GODT med medieoppmerksomhet i det siste, ettersom noen sure folk synes bildene er slemme). FALCK står også bak Instagram-kontoen @_framme_, som han har sammen med den svenske regissøren Ruben Östlund. Og det bringer oss til sakens kjerne: Vi har intervjuet Östlund over flere sider i denne utgaven av NATT&DAG, og FALCK er mannen som har tatt bildene.

09/2014 01.10.2014 09:05:07

Sveinung Wålengen (29) bor i Oslo, men tar ofte toget retning Ås, der han driver den lokale kinoen i fred og ro. Når oppmerksomhetssyken melder seg, kurerer han den med å få trynet sitt i lokalavissaker av varierende viktighetsgrad. Ved siden av kinodriften er Sveinung frilansskribent og redaksjonsmedlem i nettmagasinet Montages. Før filmstudiene i Trondheim gjorde han ferdig en bachelorgrad i sosiologi, så han pretensiøst kunne forene sin elsk for ignorant rapmusikk og Emily Dickinson-dikt. Sveinungs Skype-angst sendte ham på dagstur til Gøteborg for å intervjue Ruben Östlund til denne NATT&DAG-utgaven.

Foto: Paul Jeffrey

VANN FORANDRER ALT Tilgang til rent vann gjør at mennesker overlever og holder seg friske. Kvinner og barn trenger ikke gå i flere timer hver dag for å hente vann. Det gir dem mulighet til å gå på skole og arbeid, noe som igjen utvikler hele samfunn. Sammen skal vi sikre varig tilgang til rent vann for 1 million mennesker.

BLI BØSSEBÆRER FOR TV-AKSJONEN NRK 19. OKTOBER

RING 02025 BLIMED.NO

Jeg er for all form for politisk aktivisme og sivil ulydighet: Om det så er å hacke et veikryss eller dumpe krabber utenfor statsministerens kontor. – MYTTERI I OSLOFJORDEN, SIDE 20

Folk tror de har ‘egne meninger’ og ‘tenker selv’ når de gjentar en ideologisk forestilling andre har produsert. – JO KLARERE VI SER, JO BLINDERE BLIR VI, SIDE 12

Nordmannen må være modig, sier Fugelli, og mot er å kritisere FrP og NHO mens man siterer Ibsen. – HJERNEVASKERIET, SIDE

På et tidspunkt hadde jeg tenkt til å caste Maria Bonnevie og Fredrik Skavlan i foreldrerollene. Det hadde vært så jävligt roligt om Skavlan hadde sprunget fra familien sin! – RUBEN ÖSTLUND, HELTEMOT I UTFORBAKKE, SIDE 22 09/2014

HVA ER IDEOLOGI?

– JO KLARERE VI SER, JO BLINDERE BLIR VI Ideologi omgir alle aspekter av samfunnet, og påvirker oss i vår trygge sosialdemokratiske kuvøse AKA Norge så vel som i Den islamske staten. Men hva er egentlig ideologi? Vi spurte noen med peil. MORTEN JØRGENSEN Forfatter – De som trodde at ideologiene ville forsvinne, eller at én ideologi ville seire, misforsto totalt. Ideologier er ikke en sum av meninger eller standpunkter man bare kan argumentere bort. Inspirert av den kristne filosofen Hegel kalte Karl Marx ideologi «falsk bevissthet». Han ville få de undertrykte til å innse hvordan virkeligheten «egentlig» så ut. Men det var selvsagt også en ideologisk tanke. Ideologiene omgir oss, vi lever i dem. Vi fortolker vår virkelighet gjennom ideologier. Ideologier kan være politiske, religiøse eller sosiale, som regel er enkeltindividets ideologi en blanding. De er innbilte, imaginære, ja til tider ren fantasi. Det er derfor sauebønder som hater ulv nekter å drikke kaffe latte: Ideologien deres overstyrer smakssansen, fordi de har en forestilling om at «byfolk» ville oppdage deres «sannhet» om ulven hvis de ikke satt på kafé støtt. Når IS uten skrupler kan torturere, voldta og henrette

folk, er det fordi deres religiøse ideologi gir dem rett til det. Breivik kunne massakrere 69 mennesker fordi ideologien hans påsto at det var «nødvendig». Jens Stoltenberg ansatte tusenvis av statsbyråkrater og hevdet at det var til beste for det ideologiske begrepet «fellesskapet». Per Sandberg kan snakke om «folk flest» fordi han innbiller seg at hans meningsfeller er «mannen i gata». Folk tror de har «egne meninger» og «tenker selv» når de gjentar en ideologisk forestilling andre har produsert. Dermed får de bekreftet sin tro på at de er frie og uavhengige, selv om de bare er papegøyer som lever i og med en ideologisk virkelighetsforståelse. Fra politiske meninger til klesvaner: Vi filtrerer virkeligheten ideologisk for å gi våre liv mening, og for å bygge en identitet vi håper skal bringe oss lykke i livet. Ideologier skaper fellesskap, tilhørighet, samhørighet. Men det finnes ingen «sann» ideologi, bare ideologiske forestillinger. Ideologiene er limet som holder samfunnet sammen.

Det kreves opplæring i kritisk tenkning for å bevege seg ut av ens ideologiske kokong

TERJE TVEDT Professor i utviklingsgeografi ved UiB, professor II i globalhistorie ved UiO, forfatter og filmskaper – Fremveksten i Europa av en ideologisk retning, som har det arabiske stammesamfunnet på Muhammeds tid som utopi, avdekker det ahistoriske i de triumferende forestillingene om «ideologienes død». Verdensbildet, innbakt i den moderne forestillingen om «historiens slutt», fremstår nå som musealt, og postmodernismens bekymringsløse ordspill og dekonstruksjon av det europeiske opplysningsprosjektet som naive røster fra en annen tid. Slik er det: Spørsmålet om ideologiers betydning har alltid et historisk feste. Det er derfor det aldri blir utdatert, og at allmenne utgreiinger om ideologi er et intellektuelt blindspor. Har du mer plass i «min bit», la innlegget avsluttes med et bilde av Voltaire. 14

09/2014

FRODE HELMICH PEDERSEN Postdoktor ved UiB og litteraturkritiker – De mest interessante versjonene av ideologibegrepet betrakter ideologi som noe helt eller delvis ubevisst, i tråd med sentensen: «De vet det ikke, men de gjør det». Ideologi betegner dermed alle de skjulte forutsetningene som styrer vår oppførsel og våre tanker. Siden man sjelden eller aldri stiller spørsmål ved disse forutsetningene, kreves det opplæring i kritisk tenkning for å bevege seg ut av ens ideologiske kokong. Denne løsrivelsen er vanskelig, blant annet fordi hverken skoleverket eller mediene i særlig grad stiller spørsmål ved alle disse uuttalte forutsetningene, men bidrar snarere til å sementere dem. Et eksempel: NRK laget for en del år siden et innslag hvor man viste bilder av en sint araber som viste levningene av noen mennesker drept av israelske styrker. En av NRK-medarbeiderne fortalte meg at man hadde hatt en grundig etisk debatt i redaksjonen om hvorvidt det hadde vært riktig å sende disse bildene, og var kommet frem til at det kunne forsvares. Jeg spurte da om man kunne ha vist tilsvarende bilder dersom disse araberne var blitt drept av norske styrker, hvorpå NRK-medarbeideren, helt uten å tenke seg om, svarte «nei». I dette svaret kommer ideologien til syne som i et lynglimt. For dersom det var viktig å informere seerne om konsekvensene av israelsk krigføring, skulle man tro det var minst like viktig å

vise konsekvensene av vår egen krigføring. Grunnen til at et slikt (hypotetisk) innslag ikke lar seg vise, er at det rokker ved vårt ubevisste ideologiske grunnlag. Det er ikke ganske enkelt slik at mediene bestemmer seg for å la være å sende slike bilder, muligheten faller dem ikke engang inn. Når man lærer seg å se etter, vil man finne slike ideologiske blindflekker overalt i norske aviser. Vi lar oss gjerne opprøre av ugjerningene til våre offisielle fiender, mens vi sjelden eller aldri blir oppmerksomme på våre egne ugjerninger. Vi får høre om æresdrap begått på landsbygden i Afghanistan, men vi får ytterst sjelden høre noe om hvem de egentlig var, alle disse afghanerne som har måttet bøte med livet etter norske angrep. Det ideologiske rammeverket styrer hva som til enhver tid fremstår som nyhetsverdig, og på den måten skaper mediene en dyp og til dels ubevisst fundert konsensus i (for eksempel) det norske folk om hvem som er skurker og hvem som ikke er det. Derfor er ugjerninger begått av oss eller våre allierte stort sett alltid fremstilt som beklagelige feilgrep, mens ugjerninger begått av våre fiender anses som uttrykk for deres iboende ondskap. «Terror» er noe vestlige stater per definisjon ikke er i stand til å utøve, uansett hvor mange sivile liv som går tapt, mens enhver aggressiv handling fra islamske grupperinger straks gis denne merkelappen. Årsaken er ikke å finne i hverken intensjoner eller konsekvenser, men i det vi her har kalt ideologi.

LENA LINDGREN Samfunnsredaktør i Morgenbladet – Ideologi setter hendelser sammen, fyller ut hullene og lager en sammenheng mellom dem. Derfor: Skrur du en ideologi for hardt sammen får du en konspirasjonsteori. Enda hardere sammen: paranoia. Og tilslutt død, man bomber andre sivile eller man bomber seg selv. Vår tid er ofte kalt «postideologisk». Dette er en av de mest ideologiske forestillingene man kan ha, å tro at våre handlinger bare er «naturlige». Det høye konfliktnivået i verden i dag er et bevis på at vi tvert om lever i en hyper-ideologisk tid. Ideologiene er blitt naturtilstand i den grad at vi ikke skjønner hvordan de styrer oss. Det er dette som er så farlig med ideologier. Jo klarere vi ser – «alt henger sammen» – jo blindere blir vi.

CATHRINE HOLST Sosiolog og seniorforsker ved UiO – Den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama erklærte liberalismens seier og andre ideologiers død etter østblokkens fall. Fukuyamas spådom har det blitt harselert mye med, jeg har gjort det selv, men om man med ideologier tenker på de moderne ismene – liberalisme, konservatisme, sosialisme, feminisme også videre – var ikke Fukuyama bare på jordet. Som intellektuell tradisjon for politisk tenkning har liberalismen på mange måter vist seg de andre ismene fullstendig overlegen. Det kommer naturligvis stadig viktige korrektiver fra liberalismekritikere, men det er og blir hva det er, og feminisme eller sosialisme eller republikanisme eller multikulturalisme eller konservatisme eller hva det nå måtte være uten liberalisme, ender i styresett du ikke vil leve under. Liberalismen, i sosiale varianter, er også den eneste gangbare overbygningen for venstresideprosjekter, sosialdemokratiet eller det som måtte være lenger til venstre – alt annet er som regel bare folk som blåser seg opp, nostalgisk svada eller kvasi-avantgardistisk vrøvl. At vi skal komme dit hen at alle går rundt og bekjenner seg til det John Rawls kaller «rimelige» politiske doktriner, tror jo ingen som er ved sine fulle fem. Men jeg mener nok at verden hadde vært et bedre sted om det hadde vært slik.

Vår tid er ofte kalt ‘postideologisk’. Dette er en av de mest ideologiske forestillingene man kan ha, å tro at våre handlinger bare er ‘naturlige’.

ØYSTEIN SØRENSEN Professor i historie, UiO – Ideologier er knipper av ideer, særlig politiske, som i større eller mindre grad henger sammen i et omfattende system. De gir måter å oppfatte verden på, og de skal også anspore til handling. Personer som er sterkt hektet på en bestemt politisk ideologi vil gjerne oppfatte seg selv som verdensfrelsere. De vil også ofte være retthaverske, masete, insisterende og ganske slitsomme å ha med å gjøre.

AV PELLE BAMLE

Carhartt Radio App

GUIDE

HJERNEVASKERIET Din tanke er fri? Niks, slik vil det aldri bli. Den kan både fanges, brennes og av fiender gjenkjennes. Her er NATT&DAGs guide til Norges ideologer. TEKST MARTIN GEDDE-DAHL OG FILIP ROSHAUW ILLUSTRASJON CONSTANCE TENVIK

ET PASSASJERFLY BLIR skutt ned over Ukraina. En svartkledd bøddel skjærer over strupen på en amerikansk journalist. Sionister barker sammen med islamister i Gaza, folkevalgte fascister inntar parlamentene i Europa. Kald krig tiner og stormaktene rasler med sablene mens vestlig ungdom dør på frontlinjen i Midt-Østen. Verden over fører ideer fortsatt til bomber, om de så slippes fra fly eller ligger i bagasjen til en norsksomalisk familiefar fra Halden. Vi ser ut på en ny verden, med nye forsøk på å finne orden. Selv ikke de mest (post)moderne penner kan stryke over det som står mellom linjene; ryktene om ideologienes død er sterkt overdrevet. DEN STORE FELLEN er, naturligvis, å tro det bare er alle andre som styres av ideologi. Så la oss snu blikket og se innover: På klærne våre, hva vi ser på tv, hva vi stemmer og hvordan vi forholder oss til omverden. Og så videre. Ubevisst eller bevisst, uttalt eller uuttalt – hvem og hva legger premissene for den norske tenkemåten? Vi er sikkert like nærsynte som resten, hetta over hodet, innerst i en hule (eller øverst i en skyskraper) med hodet bort fra inngangen (eller inn mot egen navle) så vi kun ser skyggene som sikkert egentlig bare er en Marx, Gud og Mammon med fingre og en lommelykt. Men fuckit, la oss prøve likevel! Her er Norges viktigste ideologier.

Foto: Wikipedia Creative Commons

POST-IDEOLOGENE «Pragmatiker» er noe av det fineste du kan si til en politiker. Vi lever nemlig, vil mange hevde, i en post-ideologisk verden. Det har blitt sagt siden den svenske statsviteren Herbert Tingsten erklærte ideologienes død på 50-tallet. De store ideene hadde, med grusomme konsekvenser, vist seg forfeilet og korrumpert. Et politisk kompromiss vant fram: Høyresiden aksepterer velferdsstaten, venstresiden holder seg til demokratiet. Den overordnede tendensen har siden vært glidning mot sentrumsorientert, konsensussøkende pragmatisme. I dag er vi alle liberale demokrater, for å si det med to av ideologene som har plantet nettopp denne ideen i

1 1

09/2014

Til å være antiideolog er man påfallende opptatt av å spre ideer.

nordmenns bevissthet: Francis Fukuyama og Einar Førde. Politikk dreier seg ikke om idealer, men å dyktigst mulig administrere en statsforvaltning. Endringer skal motiveres av common sense eller være kunnskapsbaserte. I Norge ser vi dette samfunnssynet i varierende grad hos nærmest alle betydningsfulle politikere, kanskje særlig på den moderate venstresiden, med Kristin Halvorsen og Jens Stoltenberg som lysende eksempler på politiske karrièrer best oppsummert med begreper som gjennomslag og styringsdyktighet. Et annet godt eksempel er finansmannen Johan H. Andresen, arving av Ferd-konsernet og en av Norges aller rikeste, som mener verden er «forbi ideologier». «Ideologi binder en fast, mens å prøve, gå på trynet,

lære, handle igjen, bringer oss fremover», som han skrev på Twitter i fjor. Og videre: «Pragmatisme satt ut i livet gjennom entreprenøriell handling behøver ikke bli ideologi», med referanse til Ferd-konsernets «sosiale entreprenørskap», en virksomhet de beskriver som å «bevisst ta tak i et bestemt samfunnsproblem og etablere en ny løsning». Til å være antiideolog er Andresen påfallende opptatt av å spre ideer, som deltaker på Davosmøtene i World Economic Forum, Bilderbergkonferansen, finansør for tenketanken Civita og aktiv foredragsholder. Det forståelsen av en postideologisk tilstand ikke tar inn over seg, er at den i seg selv er grunnleggende ideologisk. Som den slovenske filosofen Slavoj Žižek har gjort til et av

sine hovedanliggende å påpeke: Moderne ideologi er ikke utopier eller uttalte sett med regler, men premisser for tenkemåte og adferd, som vi ubevisst aksepterer uten å vurdere om det finnes alternativer. For å holde oss til Andresens eksempel: En veldig rik fyr som mener kritikk av forutsetningene for rikdommen er galt, og mer rettferdig fordeling kun kan skje hvis man aksepterer at han skal fortsette å være en veldig rik fyr. For eksempel ved at han finner lønnsomme måter å utnytte arbeidsløses arbeidskraft i et «sosialt entreprenør»-initiativ. Representanter: Jens Stoltenberg, Erna Solberg, egentlig omtrent alle norske politikere i varierende grad, Johan H. Andresen

GUIDE

Foto: Presse / Benjamin Ward

YOUNGSTORGETMAFIAEN At løsningen på verdens problemer skulle slumpe til å sammenfalle med bedre indrefileter, finere kaffe og rikere utvalg vaktelegg i Oslo sentrum, er en besnærende tanke. Særlig for folk som er glad i indrefilet, fin kaffe og godt utvalg vaktelegg, eller enda bedre – for de som sitter på mye eiendom i Oslo sentrum, og bruker den til utsalgssteder for slikt. Førstnevnte er godt representert blant landets profesjonelt snakkende og skrivende – spesielt hovedstadsavisenes kulturredaksjoner, med Aftenpostens Joacim Lund som tydeligste eksempel – og dermed beleilig posisjonert til å berede grunnen for sistnevnte.

2 1

Ingen som står en time i kø søndag formiddag for å bruke 50 spenn på et pappkrus svart kaffe tappet av Tim Wendelboe, kan påstå å være helt fri.

Ta eiendomsselskapet Aspelin Ramm, som eier store deler av Tjuvholmen og Vulkan-området, eller den urbane kulturblekkspruten Trøbbelskyter, med base på Youngstorget og tentakler inn i politikken via Marte Gerhardsen og tankesmien Agenda. Aktører så slagkraftige at de kan konkurrere med kjøpesenterkonge Olav Thon i kampen om lukrativ, sentrumsnær eiendom. På byutviklingslagmarken kommer ideologiproduksjonen inn i bildet. Det er nemlig avgjørende å vinkle den offentlige fortellingen slik at Thons hotellplaner er kynisk kapitalisme, mens ambisjoner om å selge mest mulig pulled pork og Bulmers cider til skjeggete, bleikfeite menn på «temporære kulturarrangementer» er en slags altruisme utført av ildsjeler.

Ved å utnytte konnotasjonene i begreper som kultur, fair trade og økologisk, skaper man illusjonen av å være et alternativ til brutal kapitalisme, selv om det i realiteten er like kapitalistisk, bare mindre åpenbart utbyttende. Dermed reproduseres og forsterkes ideologi etter en oppskrift som henger på veggen i markedsavdelingen til en rekke av verdens gigantselskaper: Å tilby en tilsynelatende ny subjektiv posisjonering innenfor det samme systemet, demmer opp for reell systemkritikk. Kjernen, gode gjerninger har evnen til å skjule synd, er eldgammel: Først formulert i Salomos ordspråk, relansert som kristen verdi av apostelen Peter og viet stor plass i Karl Marx ideologiske kritikk av kristendommen i Teser om Feuerbach.

Kanskje mest presist forklart av Oscar Wilde i The Soul of Man under Socialism fra 1891: «The worst slave owners were those that were kind to their slaves, and so prevented the core of the system being realised by those who suffered from it». Ikke dermed sagt at den grønne goodwillkapitalismen kan direkte sammenlignes med slavehandel, men ingen som står en time i kø søndag formiddag for å bruke 50 spenn på et pappkrus svart kaffe tappet av Tim Wendelboe, kan vel påstå å være helt fri. Representanter: Jan Vardøen, Trøbbelskyter, Aspelin Ramm, Tim Wendelboe, Joacim Lund, diverse andre kulturjournalister, D2

09/2014

GUIDE

SCI FI-ELITISTENE Post-ideologenes barn våger å tenke tanken helt ut. Finnes det en sprøyte som gjør befolkningen mer altruistisk eller skattevillig? Kan vi bli et samfunn så godt som fritt for fysisk og psykisk utviklingshemmede? Kan kriminalitet, kø og krig fikses om vi bare slipper teknologien tettere innpå oss? Naysayerne mumler i krokene om Orwell, Huxley og det som verre er, men hør her, enten kan du være en barnslig, modernitetsfiendtlig moralist, eller så kan du våge å se sannheten i øynene: Dette dreier seg om ren lykkemaksimering. Downsbarnet du ikke har, har du ikke vondt av. Og det går ikke egentlig an å «føle øyne i

4 1

NERVØSE SOSIALDEMOKRATER De fleste ideologiske leirene i Norge er engstelige for bærekraften til en eller annen side ved det norske samfunnet. De nervøse sosialdemokratene bekymrer seg litt for alt sammen på én gang – både miljøet og oljeinntektene, innvandringsnivå og innvandringsskepsis, fremtiden til yrkesfagene og teknologiarbeidsplassene. De har ikke nødvendigvis lest den siste perspektivmeldingen alle mann, men de er jævlig skremt over det de tror står der. Bekymringen er blandingsøkonomisk, handlingslammet og konfliktsky og som resultat er det få andre grupper som har gjort mer for å snevre inn den politiske horisonten enn nervøse sosialdemokrater. Med hvert forbehold, med hver diffuse påpekning om at «ting er vanskeligere enn som så», skvises ambisjonene og alternativene ut av debatten og vi blir sittende igjen med en nedslått følelse av at, ja ja, vi fortjener kanskje ikke bedre enn denne trygge middelmådigheten. Det er få andre grupper som kan sies å være nærmere en presis diagnose av hvor vi er akkurat nå som samfunn, enn de nervøse sosialdemokratene, det skal sies. Og det er kanskje et lite plaster på såret, selv om det ikke fører til noe særlig annet enn at de under tvil velger å sette sin lit til at den politiske eliten, til syvende og sist, vil takle brasene sånn noenlunde greit. Om de gjør det riktig bra, blir fremtiden forhåpentligvis bare litt dårligere enn i dag.

3 1

Representanter: Frank Rossavik, Aftenpostens lederavdeling, Martin Kolberg

Ja ja, vi fortjener kanskje ikke bedre enn denne trygge middelmådigheten.

Foto: Wikipedia Creative Commons

TEAM HJERNEVASK

nakken». Folk flest bryr seg ikke om metafysikken, i hvert fall ikke om du kan tilby lange, sømløse og ubekymrede liv. Terskelen for å dele ut nyttig info om seg selv på Internett er i vår tid er bortimot ikke-eksisterende, og det går jo stort sett smertefritt, recommended for you-samfunnet blir i grunnen stadig mer on point. Så skal vi gå ut ifra at nettbrukerne ikke vet hva de gjør, eller skal vi behandle dem som moderne, digitale samfunnsborgere og bruke informasjonen de har gitt fra seg til fellesskapets beste? At en sånn deal innebærer at de beste hjernene bør få større spillerom og flere leketøy å boltre seg med, er egentlig innlysende. Større eksperimentering krever samfunnsetisk nyten-

Et tu, Eia? Programserien Hjernevask ga i 2010 den intellektuelle venstresiden en nesestyver norsk offentlighet knapt har sett maken til før eller siden. Norges største komiker, Harald Eia, hadde gjennom nesten to tiår dekonstruert og latterliggjort det sedate, norske sosialdemokratiet. Nå skulle han og makker Ole Martin Ihle avsløre norske samfunnsviteres arroganse, hvordan de soste rundt på Blindern og skravlet om kulturelle og strukturelle forklaringer på spørsmål biologien hadde besvart for lengst. «Arv eller miljø?» spurte programmet, og la dermed premisset for en debatt mellom stråmenn fra positivismestriden. Under et skinn av naiv forskningsjournalistikk, var agendaen klar: Sosiologer, antropologer og – først og fremst – fuckings kjønnsforskere, skulle lokkes til å uttale seg om ting de ikke hadde greie på og deretter beskytes med det siste innen biologi og evolusjonspsykologi til de innrømmet hva slags kunnskapsløse, arrogante idioter de egentlig var. 68-ere, poststrukturalister og annet bakstreversk ræl, skulle røykes ut og karakterdrepes i beste sendetid. Det lyktes, selvsagt – agnet ble slukt, fellen klappet sammen – og klippet sammen med sindige resonnementer fra naturvitenskaplige akademikerstjerner fra selveste USA, så norske samfunnsvitere og deres franske teori ganske tåpelig ut. Tilbake satt

5 1

Downsbarnet du ikke har, har du ikke vondt av. kning, jada, men hvem vet, kanskje et opplyst EDBvelde er å foretrekke, mot måten jurister og økonomer er i ferd med å styre mot katastrofen. Se til Kina – ok, det er kanskje ikke alt som er bra der borte, men der har de i det minste vitenskapsfolk i den politiske eliten. Og agendaen til Sci Fi-geeksa er ikke nødvendigvis så totalitær som den er elitistisk. Det er i grunnen det største problemet deres. Vel, dét, og at veldig mange synes hele opplegget er jævlig guffent. Representanter: Ole Martin Moen, Aksel Braanen Sterri, Kathrine Aspaas Overlapper med: Post-ideologene, Team Hjernevask

Hjernevask spilte på strenger som resonnerer godt i Norge: Humaniora-forakt og avsmak mot eliter.

en forskremt venstreside foran TV-skjermen: Altså, Eia, var ikke du på vårt lag, a? Postmodernist, ironiker og alle de greiene der? Egentlig på venstresiden, egentlig intellektuell, bak alt tullet? Mon det. I et mye omtalt intervju med Magnus Marsdal i Samtiden i 2003, diskuterte Eia 90-tallsironiens ideologi. Han insisterte på humorens autonomi – den eneste motivasjonen var hva som faktisk var morsomt – men innrømmet glatt at Marsdal hadde rett i sitt postulat: Lille Lørdag fungerte som «nyliberalismens glidemiddel». Alle vitsene gikk på bekostning av venstresiden, av kulturradikalismen, av hvor døvt det var å alltid skulle kritisere markedet. «Argumentet i en sketsj må gli som kniv i varmt smør» sa Eia, og forklarte med Bourdiues sannhetsbegrep, doxa. Bryter man med doxa, må vitsen forklares: «Humor har ikke plass til logisk motstand». Metoden var altså å peke på områder der den offentlige fremstillingen brøt med folks magefølelse. Ikke for å utfordre fordommer, men bekrefte: Innvandrere er rare, sosialister er bakstreverske, moderne kunst er fjas. Så også i Hjernevask. Programskaperne legitimerte prosjektet med at samfunnsvitenskapelige forklaringer hadde for stor innflytelse på bekostning av naturvitenskapen. Mange vil hevde det var motsatt. Når Eia presenterte biologiske begrunnelser for hvorfor mennesker er som de er, ga han vitenskaplig bakgrunn for

det folk flest mente fra før – kjønn er ikke en sosial konstruksjon, det finnes IQ-variasjoner og forskjell på menneskegrupper. Det sier ikke noe om hvorvidt det er sant eller ikke (Hjernevask hadde definitivt noe for seg), bare at det faktisk har en ideologisk effekt, og ikke kun fungerer som folkeopplysning. Ideologen bak, Edward O. Wilson – sosiobiologiens far, kjent for sitater som «genene holder kulturen i bånd» – har møtt sterk kritikk, også fra biologer. Det samme gjelder hjernevaskhelten Richard Dawkins, og hans påstand om at vi er «genstyrte roboter». Resultatet er økt gjennomslag for argumenter innledet med «forskning viser at … », ofte blinde for at de rir en hard science-bølge, som selvsagt har et politisk potensial. Hjernevask spilte på strenger som resonnerer godt i Norge: Humaniora-forakt og avsmak mot eliter. Et annet godt eksempel på det er journalist Bjørn Vassnes, som i debatten etter serien selvsikkert postulerte: «Det er klart samfunnsvitenskapelig kunnskap kunne vært nyttig – dersom slik kunnskap hadde fantes». Siden har han gitt ut boka «Det store kunstranet», hvor han avviser at estetisk kunnskap eksisterer, og beskylder akademikere for å ha stjålet kunsten fra folk flest. Også dét har sikkert «folk flest» alltid ment. Representanter: Harald Eia, Ole Martin Ihle, Bjørn Vassnes, Kristian Gundersen, Eirik Vinje, Gunnar Tjomlid, Andreas Wahl, «Folkeopplysningen»

Foto: Wikipedia Creative Commons

CIVITA-FABRIKKEN Tenketanker er i vinden som aldri før, med diverse spede og mislykkede forsøk fra venstresiden på å kopiere den borgerlige suksessen Civita – startet i 2003 etter modell av amerikanske og britiske think tanks, med finansiering fra redere og næringslivstopper. Disse får valuta for pengene sine ved at tenketanken driver ideologiproduksjon på høyresiden forkledd som forskning. Hovedsaklig i form av frokostmøter og notater, hvor saker utredes tilsynelatende objektivt (men, æp æp æp, finansiering og Civita-publisering forutsetter at tankene er tenkt slik at de passer tenketankens agenda). Slik blir partsinnlegg skreddersydd en offentlig debatt hvor argumenter bør kunne påstås å være kunnskapsbaserte for å tas seriøst. Disse har også holdt et såpass høyt nivå at de har blitt oppfattet som troverdige også av politiske motstandere, og satt dagsorden i samfunnsdebatten.

1 6

I tillegg kommer nettsiden (og papirmagasinet) Minerva, med hyppig oppdaterte, grundige kommentarer og analyser av nyhetsbildet, beskrevet av politisk redaktør i Bergens Tidene, Frank Rossavik, som en «strategi for daglig bearbeiding av offentligheten». Bak står høyresidens edderkopp, Kristin Clemet, og spinner et nett som samler en hær konservative og/eller liberale unge menn med tredagersskjegg og hornbriller. Ved endt Civita-skolering sendes disse videre ut til karrièrer i de borgerlige partiene. Ta for eksempel Unge Høyre-leder Kristian Riise, som ble skapt i et laboratorium på Civita-kontoret og oppdratt i en glassboks på biblioteket til Clemet og mannen hennes, Høyre-politiker Michael Tetzschner. Representanter: Kristin Clemet, Sveinung Rotevatn, Morten Kinander, Jan Arild Snoen, Nils August Andresen, Kristian Riise, Torbjørn Røe Isaksen

Bak står høyresidens edderkopp, Kristin Clemet, og spinner et nett som samler en hær konservative og/eller liberale unge menn med tredagersskjegg og hornbriller.

09/2014

FUGELLISMEN Hva skjedde med den norske snillismen, egentlig? Etter tre års kontinuerlig opptrapping av en usedvanlig brutal borgerkrig i Syria har nærmere ti millioner mennesker behov for akutt humanitær hjelp. Likevel er det nærmest utenkelig med politisk flertall i Norge for å motta mer enn et helt ubetydelig antall flyktninger, og da helst friske. I et så kynisk politisk landskap, har sosialmedisiner Per Fugelli tatt rollen som den siste snillist, og fått påfallende stor gjennomslagskraft for sitt lite oppsiktsvekkende budskap om å … være snill. Med polemisk stil, voldsom patos og et episk god/ond-narrativ om egentlig ørsmå realpolitiske

7 1

forskjeller, har den kreftsyke legen gjort seg til popvenstres kanskje fremste ideologiske målbærer. Og som en enhver god folkeforfører, vet Fugelli at han må tilby en identitet. Verdensproblemer og syrere på flukt spiller sjelden hovedrollen i hans argumentasjon. Nei, dette, alt egentlig, handler om nordmannens sjelekvaler. Først og fremst er det usunt for oss å stenge dem ute. Den eventuelle nøden man stopper ved å gjøre det eneste riktige, er en positiv bivirkning. Nordmannen må være modig, sier Fugelli, og mot er å kritisere FrP og NHO mens man siterer Ibsen. Representanter: Per Fugelli, ikke SV for tiden (og hva skjer egentlig med det?)

Nordmannen må være modig, sier Fugelli, og mot er å kritisere FrP og NHO mens man siterer Ibsen.

GUIDE Foto: Wikipedia Creative Commons

FRITT ORD-KONSERVATISME

TV2 er en ubevisst og indirekte ideologiprodusent i kraft av å fremelske enkle, sentimentale og ikke-utfordrende budskap.

MONSTERFABRIKKEN

Er Paradise Hotel, Idol og Hver gang vi møtes ideologi? Selvsagt! Den kommersielle TV-kulturen skaper selve ritene – og salmene, ja, høysangene! – i senkapitalismen … Eller noe sånt. Som Neil Postman skrev i Vi morer oss til døde (1985): Det mest dominerende mediet legger premissene for kulturen – og det er ikke SÅ lenge siden folk faktisk så en del på TV. Ergo, denne guiden kommer ikke unna et besøk til drømmefabrikkene på Marienlyst og i Karl Johans gate 14. På sistnevnte adresse sitter en moderne Espen Askeladd i et møterom og pitcher sitt siste Kjendiser som er aktuelle med et-eller-annet forteller om personlige kriser-konsept. Monster-sjef Trond Kvernstrøm startet med å tekste Pantertanter og endte som Norges mektigste mediamann. I mellomtiden har han tjent seg Guldbrand Gråstein-rik på å fore det norske folk jovial stemning i 3D i form av konsepter som Thomas og Harald, Dansken, Gunnar Greve og så videre. Selv beveger

8 1

Faksimile NRK

SALAFISTISKE SVOVELPREDIKANTER For få år siden var norske, radikale islamister et nærmest ukjent fenomen. Det har endret seg. I dag finnes flere multietniske, norsktalende organisasjoner, landskjente talsmenn og omfattende rekruttering til hellig krig i utlandet. Ifølge rapporten Norske fremmedkrigere i Syria utgitt av FKTS i juni i år, har omtrent 50 nordmenn reist til Syria, hvorav åtte til ti trolig er drept i kamp. (Justert for folketall er det høye tall). Bakgrunnen blir ofte beskrevet som en religiøs og ideologisk vekkelse blant unge muslimer over hele verden. Tendensen kan spores flere tiår tilbake, men fikk fotfeste som motreaksjon til den anti-muslimske stemningen i kjølvannet av 11. september, og ytterligere intensivert av de siste årenes karikaturstrider. Det finnes i hovedsak tre adskilte forgreninger som har gjort seg gjeldende i Norge: En shia-retning (ved bla. Den muslimske ungdomsorganisasjonen i Norge), en sufi-retning (ved bla. Minhaj-Ul-Qur’an Ungdom) og – viktigst og mest radikal – den salaf-

10 1

Foto: Wikipedia Creative Commons

ANTIISLAMISTENE Med tidens (forståelige) fokus på radikal islamisme, er det verdt å også huske at innvandringsmotstandere og høyreekstreme har stått for majoriteten av de politisk motiverte vold- og terrorhandlingene i Norge siden krigen: Sprenging og brannstiftelser mot AKP(ml)-bokhandlene Oktober, bomber i 1. mai-tog på slutten av 70-tallet, bombeangrepet mot Nor moské i Oslo i 1985, den langvarige krigen mellom nynazister og Blitz-miljøet (hvor begge sider riktignok brukte vold, men hvor de høyreekstreme i langt større grad var bevæpnet og brukte bombeangrep) og drapet på Benjamin Hermansen i 2001. 2001 kan på flere måter anses som et skille. I Norge brøt det tradisjonelle nynazistiske miljøet sammen etter drapet 26. januar, og internasjonalt innledet terroren 11. september en ny fase i høyreekstremismens historie. Angrepene og hendelsene som fulgte, skapte nye konfliktlinjer og radikaliserte enkeltpersoner og organisasjoner både blant islamister, på venstresiden og på ytre høyrefløy. Deretter fulgte et tiår preget av stadig økende spenning langs disse aksene, også i Norge, hvor 22. juli 2011 markerer et nytt vendepunkt.

11 1

De progressive kreftene har vunnet verdikampen, og det eneste som gjenstår før vi oppnår et verdiliberalt ekvilibrium er å la ytterfløyene være seg sjæl, dyrke sin egen identitet, til de på en eller annen måte magisk forsvinner av seg selv eller muterer inn i en mindre reaksjonær form. Det er verdimessig laissez faire, formulert som «skynde seg langsomt». En av tingene som er rart med denne formen for verdikonservatisme er at den er basert på en manglende tro på varigheten til verdiene den ønsker å skape spillerom for. De deler ikke synspunkter med disse reaksjonære («viktige») stemmene, og de krever seg ofte frabedt beskyldninger om det. Det er ofte mer det at de bør føle at de blir sett litt og hørt litt, før vi ignorerer dem på nytt. De kommer til å dø før eller siden, uansett.

9 1

Foto: Presse / TV2

han seg under radaren på Tjuvholmen, med et kontaktnett som får Bilderberger-gruppen til å ligne en ideell organisasjon som selger paraplyer mot leukemi. Men til poenget, hva slags ideologi skaper TV-industrien? Tja, en krysning av Rupert Murdoch, Kurt Nilsen og Gordon Gekko, kanskje. Mer presist kan vi beskrive TV2, og underholdningsindustrien generelt, som en ubevisst og indirekte ideologiprodusent, i kraft av å fremelske enkle, sentimentale og ikke-utfordrende budskap. Mest effektivt i en slik offentlighet er etablerte kategorier – kjendiser i rollene, gjentakende konsepter og følelser vi gjenkjenner. Se bare hvordan reality-deltakere ikke lenger opptrer som reelle personligheter, men instinktivt (og/eller instruert) gjenskaper kjente reailtydeltaker-roller. Eller hen derre småkjente trynet som gråter til «nå er det trist»-toner i Hver gang vi møtes. Eller sesong 8 av Idol med kjendisdommere kjent fra sesong 4 av Idol. Filosofen Mario Perniola beskrev dette – i

Representanter: Håkon Moslet, Harald Strømme, Ferdinand Marcos, Trond Kvernstrøm, VGTV, Dagbladet-TV, TVNorge, NRK3, TV3, hele jævla mediesamfunnet egentlig

Representanter: Knut Olav Åmås, Erik Tornes, Bjørn Stærk, Karl Ove Knausgård, så godt som alle som skriver i Bergens Tidende, Fritt Ord

Det er verdimessig laissez faire.

Skremselstaktikken styrker holdningen innad om at staten driver krig mot Islam.

istiske sunni-retningen. I Norge nådde strømningene overflaten i februar 2010: På en demonstrasjon mot Dagbladets publisering av en Muhammed-karikatur, holder den til da ukjente Larvik-mannen Mohyeldeen Mohammad en flammende apell, hvor han «ikke truer, men advarer» om et «11. september på norsk jord». To år senere går kretsen rundt, Profetens Ummah, over jorden. Utenfor den amerikanske ambassaden veiver de svarte flagg, forbanner vesten og hyller Osama Bin Laden. I etterkant uttaler organisasjonens talsmann – innad kalt emir – Ubaydullah Hussain, at Norge er i krig med islam og at han ville hatt «forståelse» for et terrorangrep i Norge. Han bekrefter også at målet er å verve unge, norske muslimer som hellige soldater for opposisjonen i Syria. Justisminister Grete Faremo går hardt ut mot miljøet, og PST starter omfattende overvåkning og «oppsøkende virksomhet». Skremselstaktikken styrker holdningen innad om at staten driver krig mot Islam. Blant de mest profilerte medlemmene er Arfan Bhatti, kjent for å ha vært sentral i Young Guns,

1991, lenge før reality-bølgen – som sensologi, et kollektivt sett ferdig følte følelser, slik ideologien er et sett ferdig tenkte tanker. Kroneksempel: Humorprogrammer med fiks ferdig latter på de riktige stedene, så du slipper å vurdere om det er morsomt. Men hei, erre så nøye, a? Vi har jo en motvekt, tenker du kanskje. NRK er Norges største mediebedrift, finansiert over skatteseddel og lisens for å tilby et ikke-kommersielt alternativ. HAHA! Beklager at vi kaster hodet bakover og ler så du får spytt i hele trynet, men seriøst – vet du hva som skjer i NRK Underholdning? Der sitter Håkon Moslet og pønsker ut den totusende Radioresepsjonenknockoffen for å etablere luuun stemning mellom EDM-bangers og «Salsa Tequila».

dømt for blant annet knivstikking, vold mot politiet og torpedovirksomhet. Ikke helt ulikt resten av gruppa, skal det vise seg. Grovt skissert kan medlemmene deles i to grupper etter bakgrunn: Barn av religiøse foreldre, og de som har blitt radikale islamister etter et brudd med tidligere livsstil, ofte som en vei ut av kriminelle miljøer. Sistnevnte er i klart flertall. Ifølge boka Norsk Jihad (2013) av Lars Akerhaug er det kun Mohyeldeen Mohammad og lillebroren som kommer fra en streng religiøs oppvekst og ikke har bakgrunn fra kriminelle miljøer. En ideologisk beslektet gruppe er ungdomsorganisasjonen Islam Net, som ble startet i 2008 på Høyskolen i Oslo av 21 år gamle Fahad Qureshi, og i dag oppgir å ha 2000 betalende medlemmer. Begge er basert på salafisme; moderne, puritansk og bokstavtro tolkning av Koranen og hadith. Salafister ser seg ikke reformister, men som de eneste representantene for autentisk Islam – ‘asala – i tråd med de rettroende forfedrene, al-salaf al-salih. Salafismen overlapper til dels islamisme, politisk islam, en ideologi med

røtter til utviklingen av Det muslimske brorskap i Egypt på første halvdel av nittenhundretallet. Grunntanken er å bygge samfunn omkring islamsk sharia-lovgivning, og å etablere en motsats til vestlig verdensorden (det islamske alternativ, al-nizam al-islami). Begge gruppene representerer – i motsetning til Det muslimske brorskap, men i likhet med terrororganisasjonen IS – radikal islamisme, som ikke anerkjenner demokrati eller partier, kun islamsk stat. Den avgjørende forskjellen er at der Islam Net kaller seg misjonærer - da’wah – omtales Profetens Ummah som voldsromantikere – jihad med sverd. Det finnes også flere andre, mindre profilerte grupper. Blant disse Al Furqan Relief, som offisielt samler inn penger til nødhjelp i Syria, men som PST mener ledes av en 35 år gammel Oslo-mann omtalt som «edderkoppen» og fungerer som bindeledd for nordmenn som vil verve seg som hellige soldater. Representanter: Fahad Qureshi, Mohyeldeen Mohammad, Arfan Bhatti, Ubaydullah Hussain

Kontrajihadistisk retorikk siver inn i den brede samfunnsdebatten.

I den nynazistiske bevegelsen byttet mange ut (og/ eller supplerte) raseretorikken med hat mot islam. Samtidig ble store grupper engasjert mot islam uten slik bakgrunn eller rasistisk motivasjon. Høyrevridd antiislamisme finnes i Norge på flere nivåer, fra islamkritikere til såkalte kontrajihadister og, ytterst, terrorister. Før vi forsøker et ideologisk sveip, er det nødvendig å presisere slike adskilte kategorier, da spekteret strekker seg fra fornuftige samfunnsdebattanter og demokratiske politikere, til nynazister og rabiate konspirasjonsteoretikere og, helt ytterst, en massemorder. Også innad i kategoriene er det store forskjeller. I første bås kan vi plassere blant annet store deler av Fremskrittspartiet, tenketanken Human Rights Service og miljøet rundt bloggen Document. no, ledet av Hans Rustad. I den neste, kontrajihadistene og islamofobene, finner vi intellektuelt anlagte skribenter som Peder Jensen, alias Fjordman, og mer bøllete og folkelige grupperinger som Norsk Forsvars Allianse (sic!) og Stopp islamiseringen av Norge. Ifølge Aftenposten-spaltist og forfatter Bjørn Stærk, som selv har bakgrunn som antiislamistisk blogger, er det tre grunnholdninger som skiller den kontrajihadistiske ideologien fra vanlig islamkritikk: (1) Islam er ikke en ordinær religion, men en hatide-

ologi på linje med nazisme. (2) Europa står på kanten av stupet, i ferd med å bli kolonisert og forvandlet til Eurabia, og tiden for forsiktige, demokratiske løsninger er forbi. (3) Årsaken til at Europa er i denne situasjonen er villet politikk fra anti-vestlige, multikulturalistiske eliter på venstresiden. Fra disse tre premissene kan man enkelt legitimere folkemord og vold mot sivile. De mest toneangivende ideologene, som Fjordman, vil gjerne unngå å si det eksplisitt, men de har uansett lesere som trekker den logiske slutningen selv. Se bare kommentarfelt på kontrajihadiske blogger eller Facebook-gruppene til SIAN og NDL. Dette er det ideologiske bakteppet når kontrajihadistisk retorikk siver inn i den brede samfunnsdebatten, som FrP-politikerene Christian Tybring-Gjedde og Kent Andresens «Drøm fra Disneyland»-kronikk i Aftenposten om hvordan Arbeiderpartiet og flerkultur vil «rive landet vårt i filler», Ole Jørgen Anfindsens bok Selvmordsparadigmet eller finansminister Siv Jensens bruk av begrep som «snikislamisering». Representanter: Fjordman, Hans Rustad, Kent Andersen, Hans Rustad, Kent Andersen, Christian TybringGjedde, Ole Jørgen Anfindsen, HRS, SIAN, NDL

Boblere: Dagligvare-kongene, Oljebransjen, Øvre Blindern, Borten Moe-kretsen, Facebook-høyre (Gjerrigknarkene), kristenfolket, statsfeministene, antifeministene, Harvest-mennene, P2-dustene, Kongehuset, samene, Brüsselskatteflyktninger som har meldt seg inn i EU for lenge siden, folk som heier på Kina, folk som synes at Norge utelukkende burde styres av trøndere.

09/2014

INTERVJU

MYTTERI I OSLOFJORDEN Det norske Piratpartiet ønsker demokratisk reform. Men det unge partiet sliter med å bli tatt seriøst og blir stadig utsatt for kuppforsøk fra høyreekstreme. TEKST LARS GJESVIK FOTO CHRISTIAN BELGAUX – HADDE PIRATPARTIET vært i førersetet ville ikke Anders Behring Breivik vært mulig. Vi møter Øystein Jakobsen, lederen i det norske Piratpartiet, på Egertorget. Den neste timen står han for en nesten timelang kontinuerlig talestrøm om opphavsrett og de globale selskapenes disproporsjonale makt. Nå skal partilederen over på en båt for å posere i ekte piratstil, og han legger ut om hvorvidt en vanntett Sony-mobil i dette tilfellet hadde vært greit, hvis man har i bakhodet hvordan Sonys behandling av Playstation-hackere bryter med hans tolkning av åndsverksloven. – Dersom Piratpartiet hadde styrt, hvem skulle Breivik pekt på? Det ville ikke finnes én enkelt person eller et enkelt politisk parti å legge skylden på, erklærer partilederen.

VISJONENE ER MILDT sagt store, nærmest overveldende, men som pirat har Jakobsen enorm tro på hva som er mulig hvis man lar teknologisk utvikling legge til rette for mer borgerdeltagelse i politikken. Det norske Piratpartiet ønsker å innføre noe de kaller distribuert demokrati. Kort forklart: I stedet for å velge et enkeltparti med et vedtatt og helhetlig program, vil man i et slikt system heller velge hvilke organisasjoner og politiske partier som skal representere deg i enkeltsaker. Det betyr at du for eksempel kan stemme Høyre én gang og si deg ferdig, eller at du kan gi vektede stemmer til en lang liste organisasjoner og individer, der politikken blir bestemt ut fra flertallet. På denne måten vil politikken i teorien stemme mer med folks faktiske preferanser, og ikke med et forhåndsbestemt partiprogram. – Vi skal lage politiske prosesser som matcher informasjonsalderen. De forutsetningene som lå til grunn for grunnloven er ikke relevante lenger. Piratpartiet har et kjerneprogram som består primært av grunnleggende rettigheter, men ut over det vil velgerne ha mye mer innflytelse enn i dag, slår Jakobsen fast. Er det utfordrende å bli hørt når man argumenterer for at det demokratiske systemet trenger en komplett overhaling? – Et progressivt samfunn bør tørre å revurdere sin egen styreform nå og da, men folk har blitt avspist av TV, og forventer at alle svar skal komme i 30-sekunders form. I skolevalget fikk vi 4,6 prosent, antakeligvis fordi unge henter 20

09/2014

informasjon på internett. Dette resultatet var det største et ikke-stortingsparti noensinne hadde fått, men vi ble knapt nevnt på NRK. For å nå folk flest må vi nok på tv. Jeg liker ikke at en som Behring Breivik, en som utøver en voldshandling, får en enorm plattform for å spre sine meninger. Folk blir lært opp til at dersom man vil bli hørt, bør man utøve vold. Vi når derimot ikke frem, men hadde vi sprengt noe i fillebiter ville alle hørt om oss. Dette går tilbake til apatien vi vil bekjempe: I systemet vi har i dag når ikke folk frem med sine meninger. Dere blir først og fremst ansett som et protestparti mot overvåkning og regulering av internett? – Mange tror vi bare er et parti som skal forsvare Pirate Bay. Det stemmer ikke. Vi er ikke et protestparti, vi er et prinsipp-parti. Vi er opptatt av at grunnleggende rettigheter, som personvern og ytringsfrihet, skal overleve inn i informasjonsalderen, reform av opphavsrett og alt det andre som er en konsekvens av dette. Vi er liberalister i ordets rette forstand. DET UNGE PIRATPARTIET har vært gjennom turbulente tider. Partiet ble forsøkt kuppet av nazister og høyreekstreme, som hadde en drastisk annerledes idé om hva Piratpartiet skulle stå for. Blant annet forsøkte lederen til Vigrid å bli sentral i diskusjonene. De uønskede høyreekstremistiske tilskuddene er nå blitt ryddet ut. – Slik er det med alle nye politiske organisasjoner, særlig de som har et varemerke og som ser ut til å kunne vokse. Andre grupper vil forsøke å injisere sine ideer i bevegelsen, sier Jakobsen. Løsningen: Å vedta et partiprogram. Det siste året har imidlertid gått med til å håndtere et nytt mytteriforsøk innad i partiet, den såkalte Buskerudsaken, som til dels fortsatt pågår. Fylkespartiet i Buskerud fikk oppmerksomhet fra sentralstyret i Piratpartiet da det kom frem at de lokalt hadde gått til valg på saker som «full innvandringsstopp» og «begrense barnevernet». Sentralstyret oppdaget avviket i programmet. Resultatet ble at to medlemmer ble kastet ut, og i praksis finnes ikke Piratpartiet i Buskerud lenger. I andre partier kunne en slik sak blitt dysset ned, men på grunn av Piratpartiets prinsipielle standpunkt om økt åpenhet i politikken har det vært tilnærmet umulig å ta det på bakrommet: Møtene blir livestreamet slik at alt blir sett av alle som vil.

IDEEN OM Å DELE alt offentlig skulle imidlertid bli katastrofal for det som til nå har vært piratpartienes største suksesshistorie: Den korte og stormfulle storhetstiden til det tyske piratpartiet: Piratenpartei Deutschland. – De hadde en uheldig hendelse med en offentlig skittentøyvask, forklarer Jakobsen. Å omtale det som en uheldig hendelse kan kalles en underdrivelse. Piratenpartei Deutschland seilte i 2012 på en enorm medgangsbølge, med meningsmålinger som tydet på at de kunne bli landets tredje største parti med 13 prosent oppslutning. Oppturen skulle bli kortvarig. Frem mot valget i 2013 raknet det hele i en serie skandaler. Partiet praktiserte direkte demokrati hvor alle avgjørelser ble tatt gjennom en kontinuerlig diskusjon på internett (Jakobsen kaller det for en «kontinuerlig generalforsamling»). Alt foregikk offentlig, alle diskusjoner ble lekket, og under valgkampen gikk hele bevegelsen i oppløsning. Forsøkene på å bruke internett til å reformere demokratiet appellerte særlig til de unge, men med på kjøpet fikk de anonyme nett-troll, som partiet aldri greide å temme. At Piratenpartei Deutschland også hadde problemer med nynazistiske medlemmer, samt at et ledende medlem gikk ut og sammenliknet partiets vekst med nazistenes i 1929-1933, gjorde ikke partiet mer spiselig for tysk offentlighet. Piratpartiene virker til tider litt som en parodi på et internettparti? – Da det representative demokratiet ble grunnlagt, var ideen at noen få representanter skulle håndheve folkeviljen. Til gjengjeld skulle folket se alt som de med makt gjør; de med makt skulle ikke se det folket gjorde. Det skulle være et enveisspeil. Dessverre har dette enveisspeilet i senere tid blitt snudd; innsynet i det offentlige blir mindre, og overvåkningen av privatpersoner øker. Det tyske partiet forsøkte å snu speilet tilbake igjen, men det skjedde litt for brått, forklarer Jakobsen. Innen NSA-avsløringene endret overvåkningsdebatten, var piratpartiet i Tyskland for lengst blitt marginalisert. All troverdighet

hadde forsvunnet, og de fikk ikke benyttet seg av det, til da, fremste eksempelet på hva de hadde advart mot. Jakobsen er overbevist om at det norske Piratpartiet har lært av det tyske søsterpartiets feil. Den grunnleggende ideen for partiets politikk er imidlertid den samme: Politikken og utøvelsen av den er mye lenger unna den vanlige borger enn det egentlig er behov for. – At Arbeiderpartiet fikk vedta datalagringsdirektivet er et sykdomstegn for demokratiet. Da datalagringsdirektivet skulle vedtas var jeg en av tre privatpersoner som ga høringssvar, det er et sykdomstegn i seg selv. Piratpartiet burde i en ideell verden vært fullstendig unødvendig – slik er det dessverre ikke. Hva er dine tanker om hacking som politisk aktivisme? – Jeg er for all form for politisk aktivisme og sivil ulydighet: Om det så er å hacke et veikryss eller dumpe krabber utenfor statsministerens kontor. Vi har sett mange tilfeller der hacking har vært viktig. Wikileaks, for eksempel. Jeg er en hacker selv, jeg har hacket masse rart. Xbox-er … telenettet en gang, i min tid. Apropos: Fredsprisen til Snowden? – Absolutt, Snowden er den personen i vår moderne tid som har stått for handlinger som lever best opp til Nobels charter. Irak-krigen hadde aldri skjedd om det ikke var for alt hemmeligholdet. Snowden hadde ferdigheter og ryggmarg til å avsløre noe av den uretten som gjøres i hemmelighet. Kommer piratpartiene noensinne til å vinne krigen om internett? – Jeg ser ikke for meg at overvåkningen blir mindre, eller at rettighetene blir flere. Men på et tidspunkt må opphavsretten endres, for dette går ikke i lengden. Men det internettet vi idealister drømte om, the great equaliser, den kampen er nok tapt. Internettet brytes i biter, sensureres, sentraliseres og overvåkes. Dette vil verdens piratpartier reversere.

Da datalagringsdirektivet skulle vedtas var jeg en av tre privatpersoner som ga høringssvar, det er et sykdomstegn.

Hadde vi sprengt noe i fillebiter ville alle hørt om oss.

Piratpartibevegelsen Piratpartibevegelsen springer ut fra det svenske Piratbyrån, en organisasjon som kjempet for fri deling av kultur og informasjon. Piratbyrån ble nedlagt i 2010. Etter opprettelsen av det svenske piratpartiet i 2006 har det blitt opprettet piratpartier i over 40 land, med det tyske partiet som det foreløpig største. Det islandske piratpartiets valgresultat på 5 prosent i 2013 er det beste resultatet ved nasjonale valg for noe piratparti. Felles for alle piratpartiene er kampen for sivile rettigheter, reform av opphavsretten og opprettelse av ulike former for direkte demokrati Det norske Piratpartiet ble offisielt registrert den 24 januar 2013 og har foreløpig kun stilt til valg ved Stortingsvalget i 2013.

09/2014

INTERVJU

HELTEMOT I UTFORBAKKE Kvinner og barn først? Med kinoaktuelle Turist går Ruben Östlund til angrep på heltemyten som omringer mannsrollen. Familiens forsvarer vil glemme sitt oppdrag på sekundet for å berge seg selv, mener Östlund. TEKST SVEINUNG WÅLENGEN PRIVATE BILDER AV FALCK – VI TROR AT OVERLEVENDE ER HELTER, men det er de ikke. De har antakeligvis gjort forferdelige ting. Hvis vi ser på jødeutryddelsen, for eksempel, hvorfor har det vært så vanskelig å bearbeide den? Jo, fordi de som overlevde holocaust ikke hadde rent mel i posen. Det er i alle fall det de selv synes. Andre må vurdere om de bør stemples for det de har gjort. Man var jo tvunget til å handle på en viss måte for ikke å bli drept under krigen. Vi sitter på kjøkkenet i kontorlokalene til Plattform Produktion, Ruben Östlunds produksjonsselskap i Göteborg. Det er ikke mange dager siden regissøren kom hjem fra filmfestivalen i Toronto, hvor hans nye film Turist mottok strålende kritikker. Filmen fikk sin verdenspremiere i Cannes i mai, og fra slutten av oktober kan man se den på norske kinoer.

SKREKKSCENARIO I ALPENE. Turist handler om en svensk kjernefamilie på skiferie i Alpene. Mens de spiser middag på en uterestaurant på hotellet, begynner det å rase snø nedover fjellskrenten i nærheten. Raset eskalerer til et voldsomt skred, og skrekken brer seg blant gjestene. Familiefaren Tomas reagerer instinktivt med å løpe, og etterlater familien ved bordet. Løssnø kommer dalende og dekker uteserveringen i hvitt. Så stopper skredet. Mor og barn samler seg etter situasjonen – før Tomas kommer tuslende tilbake. Familien fortsetter å spise og å late som om alt er i skjønneste orden, men ingenting vil bli det samme etter pappas pysete reaksjon. Med Turist vender Östlund tilbake til et over ti år gammelt utgangspunkt. I begynnelsen av 20-årene filmet han utforkjøring i Alpene og Nord-Amerika. – Jeg kom inn på filmhøgskolen gjennom de filmene, som hadde fått ganske stort gjennomslag i skimiljøet. Men etter dette ble jeg lei og følte at skifilmene ikke lenger var utfordrende. Jeg gikk fra skiverdenen over til en akademisk verden, til nye kompiser – cineaster som var veldig interessert i film. Jeg var ikke interessert på samme måte; det jeg likte var å filme. Så gjorde jeg min første langfilm i 2004 med Gitarmongo (2004), men hadde en følelse av at jeg ville vende tilbake til skiverdenen og bruke kunnskapen fra det miljøet. Spørsmålet var bare hvordan? 22

09/2014

Skimiljøet er kitschy, med neonfargede klær, skibriller med speillinser – det er absurd! Men så løsnet det etter at jeg så en YouTubevideo. Det er en gruppe turister som sitter på en uteservering, lignende situasjonen i Turist. Alt er perfekt, turistene har mye penger og kontroll over sine liv. Så sitter de der, da, og spiser, idet dette snøskredet plutselig kommer. Fascinasjon og glede glir over i ren skrekk i løpet av få sekunder. Jeg syntes det var spennende at to slike ytterligheter kunne ligge så nær hverandre. OVERLEVELSENS SKAMFULLE BAKSIDE. Etter det skjellsettende omdreiningspunktet i Turist, forsøker kona Ebba å få Tomas til å innrømme at han lot familien i stikken, men han nekter for at det var dette som hendte. Stemningen er nær bristepunktet når venneparet Mats og Fanni ankommer alpinhotellet og blir trukket inn i den såre familiekrisen. Det uunngåelige spørsmålet melder seg: Ville Mats reagert på samme måte? – Det er vanskelig for oss å relatere til en situasjon som den familien i Turist opplever, så vi forsøker å finne en forklaring og lar det bli en del av vår identitet hvorvidt man hadde blitt værende eller ikke. Jeg tror at når situasjonen først kommer, har man ingen referanse til når overlevelsesinstinktet tar tak. Alle menns kultur forsvinner i det øyeblikket. – Når man ser på skipskatastrofer, for eksempel, fra «Titanic» til «Estonia», er de som overlever menn i en viss alder, mens de som dør er kvinner og barn. Det later til at menn reagerer mer egoistisk. Kvinner kan kanskje bli lamslåtte og paralyserte, og ikke foreta seg noen ting, men menn er i stand til å klatre over andre menneske, hvis det er det som kreves for å overleve. Östlund mener at det ikke finnes rasjonell handling i overlevelsen, at det ikke finnes noe «før» og «etter», bare en reaksjon. Han later til å være spesielt opptatt av skipsforlis som et kritisk punkt, som gang på gang har avslørt våre biologiske instinkter. Östlund kommer med flere eksempler: kapteinen på «Costa Concordia» som løy og sa at han «falt» ned i livbåten etter at han hadde kjørt skipet på grunn en januarkveld i 2012. Den sør-koreanske rektoren som rømte fra elevene sine på fergen «MV Sewol», der flere hundre døde – før han senere tok livet av seg.

– Det der er noe som kjennetegner mennesket. Hvilket annet dyr reagerer først med overlevelsesinstinkt, for senere å avslutte sitt liv, for å slippe å tape ansikt offentlig og leve med skammen? Først kommer altså instinktet, som får en til å overleve ved ett tilfelle, og deretter en rasjonelt uttenkt handling – eller en annen handling, i alle fall – der man avslutter livet. Til tross for at vi har lært oss at kvinner og barn skal først i livbåtene, til tross for at det mest reproduserte mannsbildet er mannen som «helt»; til tross for at denne kulturen fortsatt eksisterer, slås den samme kulturen ut når overlevelsesinstiktet skyter inn, undrer Östlund. – Kvinner jeg har snakket med har behov for å tro at mennene deres ville blitt værende, i en situasjon som under snøskredet i filmen. «Min mann hadde faktisk blitt». Jeg snakket med Maria Bonnevie, for på et tidspunkt hadde jeg tenkt til å caste henne og Fredrik Skavlan i foreldrerollene. Det hadde vært så jävligt roligt om Skavlan hadde sprunget fra familien sin! Jeg ser på ham som en sympatisk og hyggelig person – samtidig ser jeg på ham at det er noe greier der … Men altså: da jeg snakket med Maria Bonnevie sa hun at «Fredrik hadde blitt, det vet jeg, fordi en gang skjedde det og det», men de færreste har jo en relasjon til noe slikt som snøskredet, det blir som om en lastebil kommer kjørende mot deg! Det er den mest patetiske reaksjonen jeg har fått fra kvinner i forbindelse med filmen – at de er tvunget til å si at deres menn hadde blitt. FRYKTEN FOR Å TAPE ANSIKT. Östlund avslører at han alltid har sett en slags komikk i «den type tragedier». Det er en ertende fandenivoldskhet i samtlige av hans fire spillefilmer, et ønske om å sparke oss ut av komfortsonen – men ikke uten medfølelse og samfunnsengasjement. Filmskaperen har hele veien vært opptatt av sosiale roller og regler, som i pressede situasjoner skaper usikkerhet og skam, både hos karakterene og publikum. Hans forrige film Play (2011) vakte enorm de-

batt i Sverige for skildringen av interaksjonen mellom en småkriminell innvandrergjeng og en gruppe hvite, svenske barn. Noen mente at Östlund tok et viktig strupetak på svensk rasisme, mens andre mente at filmen i seg selv var rasistisk. Play handlet også om kulturelle og sosiale skiller, og forventningene ulike etnisiteter har til hverandre. Men i et Sverige der innvandringsdebatten er anspent, utløste filmen et skred av reaksjoner. – Skam og feighet har nok vært gjennomgående temaer i mine filmer, i alle fall har det vært mennesker i dem som har vært redde for å tape ansikt. I Gitarmongo finner man riktignok mennesker som er helt uberørte av at de kan tape ansikt, de oppfører seg usensurert. Men i de andre filmene er det mennesker som er jævlig redde for å stikke seg ut i en gruppe, og å miste sin status i relasjonene til andre. De må revurdere sitt eget selvbilde og tvinges til å konfrontere andre mennesker. Det er veldig vanskelig og smertefullt. Det er en utfordring å lage en hel spillefilm basert på et YouTube-klipp, men fra tanken om at filmen skulle handle om en svensk familie, utviklet ideen seg. Det var en kompis av Östlund som til slutt gjorde ham sikker på at Turist skulle bli noe av, på grunn av en viss gjenkjennelighet fra kompisens side: – Han er en sånn som man kan se at har mye skyld i kroppen. Han har gjort ting i livet sitt som han skammer seg over, og gått over grensen mange ganger. Da blir man til slutt veldig vennlig, overdrevet vennlig, sånn som han fra Turboneger … Hank von Helvete. Man ser at han ikke lenger orker å utfordre flere grenser. Kompisen min sa: «hva om det er pappaen som løper av gårde?». Og vi bare: «ja, der har vi filmen». Situasjonen blir et sprengpunkt som vi tvinges til å gå inn og bearbeide. HEDERSKULTUREN. I Turist blir Ebba etter hvert desperat etter å få ektemannen til å vedkjenne seg den feige reaksjonen. Men Östlund

Det er den mest patetiske reaksjonen jeg har fått fra kvinner i forbindelse med filmen – at de er tvunget til å si at deres menn hadde blitt.

Å beskytte familien har vi menn aldri gjort, og kommer heller aldri til å gjøre.

Ruben Östlund Svensk filmskaper født i 1974. Utdannet filmregissør fra Högskolan för Fotografi och Film i Göteborg. Har laget fire spillefilmer: Gitarmongo (2004), De ufrivillige (2008), Play (2011) og Turist (2014). Har vunnet flere priser, også for sine kortfilmer. For Händelse vid bank (2009) mottok Östlund Gullbjørnen under filmfestivalen i Berlin. Hans forrige spillefilm Play vant Coup de coeur-prisen i Cannes, og vakte voldsom debatt i Sverige.

09/2014

INTERVJU

Kvinner kan kanskje bli lamslåtte og paralyserte, og ikke foreta seg noen ting, men menn er i stand til å klatre over andre mennesker hvis det er det som kreves for å overleve.

tror ikke det er så enkelt å rette opp en slik karakterbrist, eller at en innrømmelse vil være nok for en kvinne til å godta det. – Jeg tror det hadde gjort det enklere for Tomas i filmen å innrømme det han hadde gjort, men det hadde ikke nødvendigvis vært nok til å redde ekteskapet. Jeg leste en undersøkelse som viste at skilsmisseprosenten er ekstremt høy etter flykapringer. Det handler nok blant annet om at man sitter ved siden av partneren sin og ser hvordan han reagerer. Kanskje blir han helt lammet av skrekk og ligger vrælende på bakken, eller reagerer veldig egoistisk. Den type svik henger sammen med en hederskultur: mannen har utført en handling som ikke står i stil til forventningene på et samfunnsmessig nivå. Vi kan intellektuelt forstå det og tilgi det, men følelsesmessig ligger hederskodeksen så dypt at man har gjort et overtramp sammenlignbart med utroskap. Ofte snakker vi om den muslimske kulturen som en hederskultur, men vi lever også i en hederskultur. Det er noe særegent «svensk», eller i alle fall «skandinavisk», over Östlunds filmer, som henger sammen med nettopp hederskulturen; at man må oppføre seg etter samfunnets normer. For skandinaver er det nærliggende å sammenligne seg med naboene, fordi språket og kulturen er så lik, men også fordi det finnes

tydelige forskjeller. Östlund beskriver den norske nasjonalromantikken som «absurd» og umulig å relatere til. Det er vanskelig å si hvor rett han har; om dette bare er et bilde vi nordmenn har skapt av oss selv gjennom særlig 17. mai, eller om det virkelig ligger så dypt i oss som utlendinger kan få inntrykk av. – Hvis man ser bredt på det, er det kanskje ikke så stor forskjell på den norske og svenske nasjonalfølelsen. Fra norsk og dansk hold kommer det på sin side ofte kritikk mot Sverige for det «politisk korrekte», som i og for seg er et tråkigt begrep, for i den strebenen finnes det også noe positivt. At man faktisk kjemper for at mennesker skal leve likeverdig, at minoritetsgrupper skal ha mulighet til å uttale seg, og så videre. Det er lett å raljere over denne kampen, siden det oppstår mange nyanser, som for eksempel det hysteriske i å sensurere Pippi Langstrømpe. EN SVENSK TIGER. Filmene hans kan vanskelig beskrives som «politisk korrekte», snarere kan de oppfattes som skarp kritikk av dobbeltmoral og feighet blant den svenske befolkningen. I bunn ligger det likevel et ønske om samfunnsdebatt og forandring. Östlund mener at det stadig finnes en «nasjonal skam» i Sverige over den uteblivende deltakelsen i 2. verdenskrig. Han forteller

Ofte snakker vi om den muslimske kulturen som en hederskultur, men vi lever også i en hederskultur. 09/2014

om symbolet og reklamekampanjen som ble kalt «En svensk tiger» da krigen pågikk, som skulle oppmuntre folk til å holde kjeft om alt som kunne gå utover det nøytrale Sverige. Det handlet delvis om militærhemmeligheter, men også om at svenskene ikke skulle ytre seg politisk, så de slapp å ta stilling til krigen. – Det er en veldig ubehagelig greie, samtidig opplever jeg den stoltheten Norge og Danmark har i forbindelse med krigen som uproporsjonert. Invasjonene fra Tyskland gikk jo på 45 minutter og halvannen time! Så har dere liksom Max Manus som gikk så enormt bra på kino – man liker virkelig å godte seg i sitt eget selvbilde. Östlund ler. SKAM OG FORSONING. Enten det er snakk om nasjonal eller personlig skam, kan den være vanskelig å riste av seg. Östlund er opptatt av hvordan skam fungerer som tankevirksomhet, og mener det er skammen som får hjernen til å prosessere aller mest. Andre tanker kan komme litt forsiktig, men skammen kommer alltid med et brak. Av Östlunds tidligere filmer er det nok De ufrivillige (2008) som handler mest uttalt om skam – en episodisk opprulling av en rekke pinlige situasjoner, som forteller mye om våre sosiale grenser. Med Turist tar han skamproblematikken et steg videre, går dypt inn i familiens håndtering av tapt ære, og lar ydmykelsen få strekke seg nesten uutholdelig langt. – Jeg leste en interessant artikkel i Vanity Fair som Monica Lewinsky hadde skrevet, om hvordan media håndterte sex-skandalen

med Bill Clinton. Hun skrev i samme tekst om noen jenter som hadde tatt seksuelle bilder av seg selv, som senere hadde lekket ut på nettet. Lewinsky uttrykte at foreldrene nå må passe på disse jentene, slik at de ikke dør av skam, altså at de ikke tar livet av seg. Det er helt sykt – at man kan oppleve situasjonen som så håpløs at man føler seg tvunget til å avslutte livet sitt. Og det er interessant hvordan man behandler disse spørsmålene. I dette tilfellet har det blitt uttrykt «ta for all del ikke bilder av deg selv naken», noe som er idiotisk, som om man kan fjerne menneskers seksualitet. Det er jo personene som har lagt ut disse bildene som skal skamlegges, ikke nakenheten, sier Östlund. Det er vanskeligere å drøfte seg fram til en rasjonell løsning på den skammen Tomas opplever i Turist. Hvordan forsone seg med sitt eget instinkt, når dette har vist seg foran hele familien å være synonymt med feighet? I dag er det en større forventning om at menn skal kunne snakke om følelsene sine og kommunisere godt, samtidig som de skal opptre heltemodig. Östlund tror imidlertid ikke biologien lar seg forandre: – Det er bra at menn har begynt å snakke om følelser og ta større ansvar i hjemmet, for å beskytte familien har vi aldri gjort, og kommer heller aldri til å gjøre. Vi kommer til å dra om det skjer noe! Det gjelder alle menn, ikke bare de skandinaviske. Vi kommer alltid til å reagere instinktivt. Turist har norsk kinopremiere 24. oktober.

MOTE

PSTetikk FOTO OG ART DIRECTION CHRISTIAN BELGAUX STYLING JOSTEIN WÅLENGEN MODELLER JAMAL/HEARTBREAK, NASSIR OG TARIQ

NASSIR Lue, Matinique. Boblejakke, Peak Performance. Armybukser, Peak Performance.

09/2014

JAMAL Boblejakke, Peak Performance. Shalwar kameez.

09/2014

JAMAL Parkas, Woolrich. Shalwar kameez. NASSIR Cap, Varsity. Jakke, Cos. Boots, Cos. TARIQ Lue, Samsøe/Samsøe. Jakke, Peak Performance. Hettejakke, AOE. Jeans, Dr Denim. Boots, Dr. Martens.

09/2014

NASSIR Cap, Varsity. Jakke, Cos. Boots, Cos. JAMAL Jakke, Minimum. Boots, Dr Martens. Shalwar kameez. TARIQ Lue, Samsøe/Samsøe. Jakke, Cos. Genser, Filippa K. Jeans, Dr Denim. Sko, Dr Martens.

09/2014

JAMAL Genser, Cos. Boots, Dr Martens. Shalwar kameez.

09/2014

JAMAL Genser, Cos. Boots, DrÂ Martens. Shalwar kameez. NASSIR Lue, Matinique. Boblejakke, Peak Performance. Armybukser, Peak Perfomance.

09/2014

JAMAL Genser, Christina Ledang. Shalwar kameez.

09/2014

JAMAL Genser, Cos. Boots, Dr Martens. Shalwar kameez.

09/2014

PRØV OCULU S RIFT HD

Norges største spillmesse:

NORGES VAREMESSE i LILLESTRØM 7-9. nov 2014 Møt verdens største spillselskaper Prøv de nyeste spillene

MØT

PRØV OCULUS RIFT HD SE VÅRT STORE UTDANNINGSOMRÅDE UTFORDRE VENNENE DINE I LASERSPILL Hør foredrag fra kjente spillpersonligheter Utforsk vårt store spillmuseum Kjøp spill og utstyr I VÅRE MESSEBUTIKKER BESØK KOMPLETT.NO PÅ DERES 300+ KVM STAND SE på ELLER DELTA i VÅR COSplay-konkurranse Chill i eN av våre mange lounger

Billetter KjøpES på Billettservice.no

Mer informasjon finner du på www.spillexpo.no

Vi sees

7-9.

NOVem ber 2014

Kirurgisk presisjon verdig et høyhøysikkerhetslaboratorium forventes, altså. – KUNST: GUSTAV S. BORGERSEN ANBEFALER, SIDE

Støypop i kombinasjon med elementer av psykedelia, et kakafoni av fuzz og falsettaktige vokallinjer. – UTELIV: MARIUS S. ANDRESEN ANBEFALER, SIDE

« 40

Forestillingen tar opp det konstant tistedeværende ønsket om å prestere, og frykten for å mislykkes fullstendig. – SCENEKUNST: TORA M. OPTUN ANBEFALER, SIDE

Jeg arbeider ofte med utstrakt tid – at noe varer lenger enn man egentlig har lyst til å se på det – og at publikum som en konsekvens slutter å forvente at noe skal skje. – INTERVJU MED INGRI FIKSDAL, SIDE 52

09/2014

UTELIV TOPP 3 KLUBBEVENT: P3 KLUBB PRESENTERER: LORENTZ Lørdag 18. oktober, Diskoteket, 22:00 P3 Klubb hadde sin debut på BrukBar/Supa i 2012, og nå slår de et slag for svensk RnB når de inviterer Lorentz aka Lorentz Johannes Alexander Berger til Diskoteket. Tidligere i år platedebuterte han som soloartist, men hans fortid som artist har etter sigende etterlatt seg dype fotspor i det svenske hiphop-universet. Med duoprosjektet Lorentz & Sakarias har han og makker Martin Sakarias huket tak i en Grammis og P3 Gull-nominasjon, og albumet Kärlekslåtar markerer Lorentz’ fragmentasjonsdebut fra duoen (som fremdeles er aktive). Sounden er autotune-RnB på sitt mest moderne. Lorentz stemmeprakt fluktuerer mellom rapping og synging, med et elegant og smakfullt popbakteppe preget av minimalistiske beats og gjenklang. Når Lorentz lukker autotune-pennalet sitt er det duket for DJ-underholdnig fra P3s egne klubbconnoisseurer, Christine Dancke og Marie Komissar. Det er mye som tyder på at det som sedvanlig er urban, dansbar musikk som står på programmet. ID: 20 // CC: TBA

1 1

På Cafe Løkka kan du bestille julebord for deg og dine ansatte, venner, familie, studentgruppe e.l. Kom innom for info om menyer og priser eller ring oss på 400 00 974

KLUBBENTORSDAG: RADIO REVOLT GIR BORT PLATESAMLINGA Torsdag 30. oktober, 21:00, Samfundet (Klubben) Klubbentorsdag går sin vante gang på det rundeste og rødeste huset i hele Trondheim, og denne kvelden er det ikke kun generell klubbing som står på Samfundet-

programmet – Radio Revolt gir pokkern meg bort skivesamlinga si! Radiostasjonen runder 30 år i 2014, og på tre desennium hoper musikkarkivet seg opp, så mye at de har sett seg nødt til å gi bort alt sammen. Det er velferd, det! Idet du fordyper deg i musikkarkivet og undrer over hva som er gull og hva som er tull, blir du underholdt av Pink/Noise, som

for anledningen finner veien ut av radiostudioet og bak DJ-spakene for å servere alternativ pop og innskudd av støy (Pink/noise, get it?). En slags symbiose av klubbkultur og platemesse på en helt vanlig torsdagskveld er jammen ingenting å rynke på nesen for! ID: 18 ÅR CC: INKLUDERT I INNGANG

MONTÉE + WHOSE HOUSE??!! Lørdag 11. oktober, BrukBar/Blæst, 22:00 Sa noen «progpop»? Montée har gått i bresjen for sjangeren i en årrekke, og napper til seg inspirasjon fra åttitall à la Bowie og bærer fram et herlig unorsk poputtrykk. Med tre fullengdere siden 2009 har de på sisteskiva «Into the Fray» funnet fram til en sound som sit-

ter helstøpt, og det er i sedvanlig Montée stil fantastisk retrodansbart uten kleine side effects. Med en Spellemannpris og jevnt over glimrende meritter skal det mye til for å ødelegge en festaften signert popkometen fra Oslo. Når Montée kaster inn håndkleet er det housetrekløveret DJ Juri Gagarin, Knut Kopernik og bra:tvedt som skal ta over stafettpinnen med det eminente klubbkonsep-

tet Whose House??!! Som vanlig er det duket for det ypperste av beats, boogie og house når disse ringrevene slår hodene sammen, og både eldre klassikere så vel som nyere househits står på beatmenyen denne kvelden. Whose House??!! Our House!! Denne kvelden får vi kjenne TMV-kaias koalisjon mellom BrukBar/Supa og Blæst på kroppen for alvor! ID: 20 ÅR // CC: 100,-

2 1

Åpningstider Cafe Løkka: Mandag til lørdag 11.00 - 01.30 Søndag 12.00 - 00.30

Cafe Løkka, Dokkgata 8, 7014 Trondheim Telefon: 40 00 09 74 Epost: post@cafelokka.no facebook.com/cafelokka

09/2014

3 1

UTELIV

I WAS A KING Fredag 10. oktober, Samfundet, 22:00 Egersund-bandet har gitt ut fire studioskiver siden den selvtitulerte debuten i 2009. Panegyriske anmeldelser var epidemiske blant den norske anmelderstand den gang, og det

1 1

TOPP 3 KONSERT:

er ikke mye som har forandret seg på fem år. Selv om I Was A King var et faktum allerede i 2005,med utgivelsen av sin første EP snaue to år senere, markerer 2009 gjennombruddet for gitarist Frode Strømstads hjertebarn. Støypop i kombinasjon med elementer av

psykedelia, et kakafoni av fuzz og falsettaktige vokallinjer har pløyet veien for bandet, og når de inntar Samfundet på sjølvaste Klubben ligger det litt i kortene at dette blir både intimt og småsvett. CC: 100,- // 150,- (MEDLEMMER) ID: 18 ÅR

IAN HUNTER AND THE RANT BAND Lørdag 11. oktober, Byscenen, 20:30 Å få oppleve legender mens de fremdeles er i live er ikke alle forunt, men Trondheim får altså mulighet på Byscenen. Britiske Ian Hunter er kanskje ikke et navn som ringer en bjelle for den gjengse trønder, men sammen med bandet Mott the Hoople skrev han et lite stykke rockehistorie i sin tid, og Hoople og Hunter har påvirket generasjoner av band og artister siden det glade sekstitall. Bandet rakk akkurat å oppnå kultstatus før bandmedlemmene skilte veier, men Ian fortsatte karrieren solo og la ned en rekke sterke soloskiver. Nå om dagen spiller Hunter en mer klassisk variant rock, framoverlent og trivelig, framfor den glamapproachen Hoople hadde, hvor gitar og låtskriving står seg som grunnmuren i et ellers ganske rett-fram-komp. Halla mann, denne kvelden får den beryktede dansefoten kjørt seg, ass. CC: 350,- (+AVGIFT) ID: 18 ÅR

2 1

SHELLAC Søndag 26. oktober, Blæst, 22:00 I en tidsalder hvor man tilsynelatende kan drive et label forutsatt at man har Internett-tilkobling og et par PC-høyttalere, står det nordamerikanske bandet Shellac igjen som manifestasjonen av integritet i musikkøyemed. Det skal kanskje ikke så mye til når fakkings Steve Albini spiller i bandet ditt («Albini» er latin for kredibilitet – fyren har også produsert nærmere

3 1

1500 album). Da er det gitt at du gir beng i PR, intervjuer og hypemaskineri, og fokuserer på det som teller: Musikken. Med sine parogtjue år i bakspeilet har de dog ikke vært generøse med liveshows før senere i karrieren, og da er det ekstra godt at de avlegger Trondheim en visitt. Denne gangen har de pakket med seg det blodferske albumet Dude, Incredible i snippsekken, men som bandet selv uttalte i presseskrivet etter plata ble annonsert:

The band will continue to play shows or tour at the same sporadic and relaxed pace as always. There is no correlation between shows and record releases.

Det er dog ikke kun deres nonchalante approach til industrien som gjør at vi elsker dem, det er også de knitrende gitarene som glir over til et mer riffbasert musikkunivers, de sporadiske takskiftene og krysningen av rock og skitat punk. CC: 220,- // 170,- (MEDLEMMER) ID: 20 ÅR 09/2014

UTELIV TRONDHEIM COMEDY FESTIVAL: STEPHEN MERCHANT Tirsdag 21. oktober Olavshallen, 20:00 Bak enhver dyktig komiker står en desto dyktigere komiker. Det kan iallfall virke som om dette er tilfelle for Stephen Merchant og Ricky Gervais, hvor sistnevnte lenge har nytt godt av Merchants humortalent gjennom deres samarbeid på mangfoldige prosjekter – alt fra The Office og Extras til radiopodcasts. Merchant har kanskje fått ufortjent lite ære for sitt virke i duoens samarbeid, (mye på grunn av at han som regel befinner seg mer i kulissene en foran kamera) og de lærde strides om hvem som faktisk trekker det lengste komikerstrået. På scenen er ikke Merchant like aktiv som Gervais, og har proklamert at stand up-virksomheten kun er et motiv for å skaffe seg en kjæreste. Det gikk imidlertid

ikke så dritbra da HBO bestemte seg for å lage en TV-serie basert på showet Hello Ladies – serien ble kansellert tidligere i år. Ikke at dette sier noe om hans virke på scenen, fyren er smart og

vanvittig morsom, og om du simpelthen bare digger humor er dette noe for deg. Også er det jo et godt alternativ til den noe krampaktige serien Derek. CC: 525,-

TEDXTRONDHEIM: THE UNSEEN Fredag 24. august, Byscenen, 18:30 TEDxTrondheim har røtter i TED Talks, som igjen har sitt opphav i TED, en konferanse som hadde sin spede start for nesten tredve år siden i California. TEDxTrondheim er en av de mest aktive avartene til det konferansebaserte debattforumet,

og bruker Byscenen flittig som arena for sine imponerende mange arrangementer. I oktober går deres hovedevent av stabelen, og i denne omgang er det temaet «The Unseen» som skal gås i sømmene. Kort fortalt omhandler dette detaljene vi tilsynelatende ignorerer når vi blir for opphengt i det vi faktisk ser – ser vi ikke skogen for bare trær,

kis? Bak alt finnes en uoppdaget verden, så dersom hjerneføde, sunn debatt og en proverbial oppdagelsesferd høres fristende ut, er det ingen grunn til å ikke vise ansikt på Byscenen denne kvelden. Gratis er det også, så framt du melder deg opp på tedxtrondheim.hoopla.no/sales først. ID: INGEN // CC: GRATIS

KIM HIORTHØY OG LISA ÖSTBERG – BLACK WARRIOR Fredag – lørdag 10. – 11. oktober, Avant Garden, 19:00 Det blir et kunstnerisk samarbeid som krysser landegrensene når multitalentene Kim Hiorthøy og Lisa Östberg slår seg sammen for å ta et dypdykk i performance som kunstuttrykk. De har fungert bra som duo tidligere, med arrange-

mentet «You» på Verkstedhallen under fjorårets scenekunstfestival Bastard. «Black Warrior» bærer på en stil som Avant Garden selv beskriver som en mellomting av TV Shop og samtidsdans, så dette favner med andre ord sabla bredt. Scenekunst, ass. Dine veier er uransakelige. Tekst, musikk, dans og bevegelse sammenfaller når Hiorthøy og Östberg klinker sine kreative hoder sammen, og

med en underliggende humor og en hang til absurditet konfronteres både luftslott og tankemønstre. Hiorthøy er en multikunstner mest kjent for sitt arbeid med billedkunst, musikk og illustrasjoner, og Östberg er danser, manusforfatter og regissør. CC: 120,- // 190,-

11 Dj Hver Lørdag Fra Kl. 21 Venner aV Løkka og eLLers fLinke foLk kommer innom og spiLLer sine faVorittpLater for deg heLe kVeLden, og sørger for stemning i stua

2 1

Mandag til lørdag: 11:00 - 01:00 Søndag: 12:00 - 24:00 Café løkka, dokkgata 8, 7014 trondheiM telefon: 400 00 974 epoSt: poSt@Cafelokka.no www.Cafelokka.no

09/2014

3 1

TEKST MARIUS S. ANDRESEN

THEA (16) Elev – Jeg tror jeg kunne dødd for mange gode matretter.

ELLINOR (21) Studerer – For Johnny Depp.

HVA ER DU

DØ DU VILLIG TIL Å

ELISABETH (22) Studerer psykologi – Veldig lite.

FOR?

JOHANNE (22) Jobber – Familie.

AV SIGNE F. LUKSENGARD

SILJE (21) Studerer europastudie med engelsk – Jeg kunne ofret meg for lillesøstrene mine.

09/2014

RAYMOND (14) Elev – For faren min.

HILDUR (25) Studerer fotografi – Jeg kan dø for sex.

CATALIN (25) Studerer – Jeg ville ikke dødd for noen ting.

FRANK (24) Søker jobb – For fred på jorden.

EMILIE (20) Fra Trondheim – Jeg kan dø for venner og familie.

LISE (15) Elev – For musikk!

09/2014

ANNONSEBILAG TRONDHEIM NÆRING

Smaken av suksess Og hjemmebrygget øl, selvfølgelig. Feinschmeckerne Thomas, Vinko og Anders i Austmann er sikre på at en god og stødig jobb kan være vel og bra. Det er bare det at egen business smaker så mye bedre, særlig når du kan koke øl på heltid og attpåtil tjene penger på hobbyen din. Det har heller ikke gått så halvgalt for innflytterne siden første brygg ble satt 2. juli 2013, og Austmann antas å bli det sjette største håndverksbryggeriet i Norge i løpet av 2014. Hva har dere egentlig studert, gutta? Bartenderskolen på TV3? – Jeg (Thomas, red. anm.) er permittert fra mitt studie, og Anders har fått utsatt sin oppgave noen år. Det er uvisst om vi får gjort oss ferdige. Vinko har ikke gått annen skole, men desillusjonert syklet han gjennom Europa via Frankrike til Roma en gang i 2007. Det er vel en slags skole i det òg. Ordet Austmann er synonymt med guts og forbindes gjerne med storkarer som Leiv Eiriksson og Eirik Raude. På bryggeriet i Bynesveien er de vare med å sammenligne seg selv med de norrøne oppdagelsesreisende, men noen likhetstrekk er det da likevel: Som eventyrerne fra det 10. århundre har også øldisiplene satset alt og har med brask og bram plantet begge føttene godt i seilskuta (eventuelt øltønna) med kurs mot ukjent farvann.

Når kom prosjektet på banen? Hva fikk dere til å hoppe av studiene og satse fullt på det brune gode? – Prosjektet tok spranget fra tegneblokka til oppstart ved hjelp av tre gamle damer. Det var ikke en bank i verden som ville ha noe med oss å gjøre, så to mødre og ei tante forbarmet seg over livsdrømmen vår og kausjonerte med husene sine for næringslånene våre. Det gjorde at vi fikk lånt kapital til å stifte selskapet og sette i gang. Dette var i 2012, og samme år kom Anne Morkemo ombord som styreleder sammen med Nicolas Elvemo som styremedlem. Gjennom disse fikk oppstarten tilført kunnskap som fungerte som rocket fuel. Det som gjorde at vi måtte hoppe av skolen var arbeidsmengden; vi hadde sett for oss en rolig start, og så skulle vi vokse derfra. Apropos rakettfart: Hvorfor har Austmann skutt ut som en komet på det norske markedet? – Jeg tror det er to viktige ting. For det første: Ølet. Siden vi kun kan konkurrere på kvalitet – ikke volum og pris – er det utrolig viktig at ølet holder høy standard hver gang. For det andre: Styret – deres bidrag er uvurderlig! Hvorfor er Trondheim en fin by å satse i? – Det er naturlig å satse der man selv bor, tenker vi. Det er i Trondheim vi lever og virker, det er her barna våre skal vokse opp, og det er her vi skal bli

Hoder i bløt Gründerbedriften Searis tok seg vann over hodet – og har lykkes med å skape arbeidsplassen de drømte om. Gründerguttebassene Bernt-Johan Bergshaven, Tore Norheim Hagtun, Tor-Inge J. Eriksen, og Kjell Husby er fortsatt for småfisk å regne i bransjen. For ett og et halvt år siden startet de selskapet Searis, en pytt-i-panne-bedrift med hovedfokus på utfordringer i marin sektor. – Vi designer, utvikler og leverer teknologi som løser problemer vi synes er spennende. I løpet av 2014 har vi arbeidet med alt fra industrielle roboter og innebygde datasystemer til utvikling av bestselgende apps både for iOS og Android, for å nevne noe. – Vårt første år har gått veldig bra. Helt siden vi startet firmaet har vi hatt som mål å kunne leve av dette, noe vi har klart. Idéen oppstod i et grupperom på Gløshaugen under en eksamensperiode, og selskapet ble startet mens gjengen gikk i fjerde klasse ved NTNU for to år siden. Uten en konkret produktidé så innflytterne fra Lillesand, Bleik og Bodø – pluss en trønder – mulighetene i et spennende marked, og med mye selvtillit og en god dæsj kompetanse på CVn var valget enkelt: Gutta måtte gå all in. Hvorfor er det kulere å satse selv versus det å få seg en fast og stødig jobb umiddelbart etter studiene? – Vi styrer vår egen hverdag, vår egen bedriftskultur og hvilke prosjekter vi ønsker å jobbe med. Eller, vi lever i hvert fall i illusjonen om det. Som nerder velger vi også selv hvilke teknologier vi vil jobbe med, og slipper å forholde oss til valg tatt for 20 år siden. I tillegg til de teknologiske utfordringene må vi også takle alle andre sider ved driften. Det kan til tider være veldig utfordrende, men også jævlig kult. Kort fortalt lager vi den arbeidsplassen vi drømmer om å jobbe i – både faglig og sosialt. Høres sabla ålreit ut! Hvorfor har dere lagt kontorene til Trondheim og ikke Oslo eller Bergen?

– For en teknologibedrift innenfor marin sektor kan Oslo i beste fall omtales som et utkantstrøk. Bergen har mye marin kompetanse, men mangler det levende oppstartsmiljøet som har kommet på plass i Trondheim. Parallelt med at vi fullførte studiene kom vi i kontakt med Mats og Arnstein som har startet opp DIGS i Olav Tryggvasons gate (base for bedrifter i startgropa, red. anm.). Det at vi har blitt en del av oppstartsmiljøet på DIGS sammen med en rekke andre spennende bedrifter, har også vært en viktig grunn for å bli værende. Er det rom og miljø for å satse selv i trønderhovedstaden? Er gründerspiriten i live blant byens studenter? – Trondheim har hatt flere oppstartsbedrifter som har blitt suksesshistorier, men for studenter flest er vel en forlokkende jobb med høy startlønn et enklere valg. Vi hadde også det valget, men prioriterte frihet og egne prosjekter høyere. For folk som virkelig vil satse er det alltid rom og miljø for å gjøre det, og det skjer mye i Trondheim som forhåpentligvis bidrar til å inspirere og sørge for at enda flere tør å ta steget ut i gründerlivet. DIGS, Technoport, Maker Faire, Spark NTNU, Entreprenørskolen er alle eksempler på positive bidrag til dette, og det finnes sikkert flere som ikke vi har oversikt over. Når kaféen/baren og makerspacen på DIGS er oppe og går kommer stedet til å bli hjertet i innovasjonsmiljøet i Trondheim, big ups! Som relativt ferske i gamet, har dere noen gode tips til studenter som tvinner tommeltotter og vurderer enten – eller? – Kjør på, prat med så mange folk som mulig som kan hjelpe deg på veien, vær åpen og søk råd fra alle som kan være en ressurs. Mange er redde for å dele idéer, men det kan være veldig nyttig å få tilbakemeldinger og få andre innfallsvinkler på det man holder på med.

gamle. Det handler om å bidra der man bor; bidra til lokal skatteinngang, lokal verdiskaping; støtte lokalt gründerskap, arbeidsplasser og lokale kulturbidrag. Vi lever av byen – om vi ikke gir tilbake blir vi sånne parasitter som ingen liker. Er det rom og miljø for å satse selv i trønderhovedstaden? – Ja, erru gær’n! Vi nevner i fleng: DIGS, Frode Halvorsen, Pstereo, Ståle Gerhardsen, NTNUmiljøet. Dette er bare noen av mange. Trondheim har et veldig godt miljø for gründerskap og det rører seg mangt og mye i byen. Hvorfor er det kulere å satse selv versus det å få seg en fast og stødig jobb umiddelbart etter studiene? Har dere noen gode tips til folk som vurderer enten – eller? – Tja, det er et veldig godt spørsmål! Vi tror at alle må finne sin motivasjon, og om den utelukkende er penger tror vi at livet som gründer blir veldig tøft. For oss dreide oppstarten seg om å utfordre seg selv og kaste seg ut på dypt vann, for så å lære seg å svømme. Når man jobber for noen andre må man ha respekt for deres idéer og kreative grenser – nå kan vi bestemme de kreative grensene selv. Ølbrygging er et ekstremt kreativt håndverk, og da blir det frustrerende å ikke kunne gjøre som man vil.

Oslo er utkantstrøk, mener guttene i den nystartede gründerbedriften Searis, og sier det levende oppstartsmiljøet i Trondheim har hatt mye å si for det gode første året.

KUNNSKAP BYGGER TRONDHEIMSREGIONEN 528 tekno-bedrifter i 2013. Hundre flere enn i 2009. 9756 ansatte i teknobedriftene. Tusen flere enn i 2009. 101 tekno-bedrifter har sprunget ut av FoU-miljøene i Trondheim de siste ti årene. 81 av disse kommer fra NTNU.

Trondheimsregionen TRONDHEIM NÆRING ANNONSEBILAG

Trondheimsregionen

Vi tror at alle må finne sin motivasjon, og om den utelukkende er penger tror vi at livet som gründer blir veldig tøft.

Her finnes 10 000 spennende tekno-jobber

FOTO KJELL HUSBY

Vi skal skape 10 000 til

www.trondheimsregionen.no

KUNST

NETTAUKSJON

SELGE/KJØPE BLOMQVIST.NO

CHRISTINE ÖDLUND Musik för Eukaryoter 25. oktober – 25. januar Trondheim Kunstmuseum, Gråmølna (Treneys gate 9, Solsiden) Idet kunst- og teknologi-biennalen Meta.Morf akkurat var over og vi trodde at det teknofile, realvitenskapelig orienterte kunstpublikummet hadde fått sitt for i år, dukker Christine Ödlund opp

med «Musik för Eukaryoter» – en utstilling som damper av neslelukt og biologi. Av lovord tilknyttet henne ble denne utstillingen blant annet løftet frem av kunstkritikeren i svenske Dagens Nyheter som høydepunktet på den Stockholmske kunstscenen da den ble vist på Galleri Riis i fjor høst. I et høstprogram som fremdeles bærer spor av forhenværende direktør

ved kunstmuseet, er det verdt å nevne at Ödlunds entré markerer debuten for museets nye direktør som kurator. Det ryktes dessuten at Ödlunds montering er presis og gjennomført, noe som er et absolutt must i «realvitenskapslaboratoriet møter kunstromme»-prosjekter som dette. Kirurgisk presisjon verdig et høysikkerhetslaboratorium forventes, altså.

TRØNDELAGSUTSTILLINGEN 2014 18. oktober – 9. november Trøndelag Senter for Samtidskunst (Fjordgata 11)/Trondhjems Kunstforening (Bispegata 9A) Det virker nesten som om det er noe virkelig provoserende ved Trøndelagsutstillingen. Dette utsagnet er selvfølgelig dobbeltbunnet, all den tid Trøndelagsutstillingen er en av det mest joviale og ufarlige arrangementene på den midtnorske kunstscenen. Likevel: Hver høst bruker eksempelvis hovedst-

adens kunstsmartinger spalte opp og spalte ned på å beskrive Høstutstillingen på mest mulig fornærmende vis. Trøndelagsutstillingen er som kjent Høstutstillingens trønderske ekvivalent. Og denne sammenraskingen av lokale kunstneres seneste bedrifter, komplett med juryering og katalog, har da høstet sin fair share av nedsettende betegnelser. Én kritiker avskrev eksempelvis 2012–utgaven som et viljeløst, skjevt og snevert opplegg som går under dekke av å være en «breddemønstring». Årets

Trøndelagsutstilling – den 38ende i rekken, for å være presis – vises, som tidligere år, både på Trøndelag Senter for Samtidskunst og i Trondhjem Kunstforenings lokaler. Uansett hva man måtte mene om evenementet som et hele, er det nesten å regne som obligatorisk å møte opp … om enn bare for å kunne komme opp med flere saftige gloser om hvor forutsigbart og konservativt dette er. Gnisninger er tross alt noe av det som får ting fremover. Og når sant skal sies: Man finner alltid noe man liker, her. Tross alt.

09/2014

KUNST

Husleietvistutvalget tilbyr parter i boligleieforhold rask, rimelig og kompetent behandling av husleietvister. HTU virker som en domstol og kan både mekle og treffe avgjørelse.

MICHAEL JOHANSSON 24. oktober – 9. november Rake Visningsrom for Kunst (Brattøra) Det var med en viss ærbødighet at angjeldende skribent i forrige nummer av NATT&DAG Trondheim tok seg den frihet å innvie RAKE-gjengens annet komme med benevnelsen «Pir-perioden», men det er nå en gang slik at RAKE nå pakker snippeskene og flytter til

pirområdets sjøluft, etter tre år i Elgesetergate-eksosen. Første kunstneriske evenement i gamle lokaler med ny beliggenhet blir med svenske Michael Johansson. Selv om dette er hans første utstilling i Trøndelag siden 2008, har nok flere enn de er klar over sett Johanssons arbeider etter dette: I 2010 monterte han opp haugevis av forbrukerprodukter på et gjerde i Svartlamoens rand-

sone (overgangen Strandveien/ Nortvedts gate). Disse er blitt systematisert etter farge og deretter montert i et rutenettmønster ikke ulikt en utbrettet rubiks kube. Det er ikke uten forventningspress at den tidligere KiT-studenten nå skal bruke sitt dels postindustrielle/dels modernistiske og alltid stedstilpassede uttrykk i samme område, som ledd i nyåpningen av RAKE. This better be good.

ANDREAS RONGEN & ØYSTEIN LARSSEN 10. – 12. oktober Galleri Blunk (Strandveien 23) Det er knyttet en viss sjarm opp mot Galleri Blunks ikke helt organiserte profil – sett fra et presseståsted, vel og merke. Manglende info om forestående utstillinger og nødvendig roting rundt på Facebook for å få fatt på folk som kan svare på spørsmål bygger stadig godt opp under akademistudentdrift og eksperimentell «det blir som

det blir»-karma. Denne gangen – i forbindelse med Andreas Rongen og Øystein Larssens samarbeidsutstilling – foreligger det overraskende nok, og en hel måned i forveien (!), et fyldig presseskriv som formelig renner over av engelske adjektiver, by-pådæ-sjæl-nerve og kunstnermytisk, bohemsk ærlighet. Her er en smakebit:

alcoholics. Øystein, on the other hand, has fucked off to some german forrest to subject himself to some of that sweet, sweet Central European discipline.

Sakene kan for eksempel dreie seg om: • • • • • • •

Depositum Skyldig leie Erstatning for skader og mangler Oppsigelse Mangler ved leiligheten Leiesummens størrelse Partenes rettigheter og plikter for øvrig

Vi har kontorer i Oslo, Bergen og Trondheim og dekker henholdsvis Oslo og Akershus, Hordaland og begge Trøndelagsfylkene. Alle tvisteløserne er jurister med spesiell kompetanse innen husleierett.

www.htu.no 50

09/2014

Andreas is stuck in some backwards northern harbour town, riddled with hidden bigotry, lonely hearts and raging

Tingenes tilstand virker altså likevel rimelig uorganisert, og det er, til tross for et presseskriv som teller i overkant av 2000 tegn, egentlig klin umulig å vite hva duoen skal gjøre. Blunk-profilen er med andre ord likevel intakt.

TEKST GUSTAV BORGERSEN

Nyhet!

ENDELIG EN HALSTABLETT SOM FAKTISK HJELPER Zyx halstabletter lindrer sår hals og fåes kjøpt reseptfritt på ditt nærmeste apotek. Les mer på lifezyx.no.

Mot vond hals Zyx halstabletter er et reseptfritt legemiddel (benzydaminhydroklorid 3 mg) som brukes for å lindre smerte og irritasjon i munn og svelg hos voksne og barn over 6 år. Zyx har også en lett lokalbedøvende effekt. Les pakningsvedlegget nøye før bruk.

INTERVJU

Vi er egentlig ikke så glade i interaktivitet hvor for eksempel én fra salen blir tatt opp på scenen og eksperimentert med. Det oppleves ofte fryktelig kleint.

HOODELØST Foto: Presse

Ingri Fiksdal vil skape «nye» opplevelser ved å strekke ut tiden, slik at publikum ikke lenger forventer at noe skal skje. TEKST ELINE BJERKAN INGRI FIKSDAL ER EN kunstner som NATT&DAGs lesere tidligere har stiftet bekjentskap med: Sammen med Signe Becker og Ingvild Langgård mottok hun NATT&DAGs Oslopris for årets scenekunst for forestillingen NightTripper. Også danseforestillingen BAND, som ble vist i Trondheim i fjor, fikk omtale. I skrivende stund er Fiksdal og Becker nominert til Kritikerprisen for danseforestillingen HOODS, som ble vist på Verkstedhallen under scenekunstfestivalen Bastard.

Forestillingen er en del av Fiksdals stipendiatprosjekt ved Kunsthøgskolen i Oslo, hvor hun utforsker noe hun kaller «totalkoreografi». Hva innebærer det, Ingri? – Det betyr at alle bestanddeler i en forestilling er like viktige, og at helhetsuttrykket er avhengig av alle de ulike delene for å fungere. I HOODS er for eksempel musikken (av Camilla Vatne BarrattDue, red. anm.) og lyset (designet av Tilo Hahn, red. anm.) like sentrale elementer som koreografi, kostymer og scenografi. Er man tilhenger av et utvidet koreografibegrep, vil man kunne snakke om alle disse elementene som koreografi – bevegelse i lyden, i lyset, og lignende. Man kan få inntrykk av at det er et dramaturgisk mønster i forestillingene dine, der danserne begynner forsiktig med avmålte bevegelser for så å bygge opp forestillingen 52

09/2014

til den når et klimaks, og så dysse den rolig ned igjen. Vil du si deg enig i det? – Ja og nei. I BAND og HOODS jobber vi med materiale som stiger gradvis i intensitet, men begge forestillingene har mer enn én topp, og er vel sånn sett ikke klassiske aristoteliske dramaturgier. Jeg arbeider ofte med utstrakt tid – at noe varer lenger enn man egentlig har lyst til å se på det – og at publikum som en konsekvens slutter å forvente at noe skal skje. Slik at de begynner å kjede seg? – Ja, eventuelt. Her synes jeg det oppstår et potensial for å skape «nye» opplevelser. Det åpnes for å se og oppleve tid på nye måter. I BAND og HOODS består dansen av tilsynelatende enkle bevegelser som gjentas. Etterstreber du en slags minimalisme? – I BAND prøver vi å produsere potensial for at kinestetisk overføring skal oppstå. Dette er delvis basert på teorier om speilnevroner, og innebærer blant annet at publikum kan få en fysisk opplevelse gjennom å se utøverne bevege seg, på tross av at de selv sitter stille. Jeg tror det er en fordel for overføringen at bevegelsesmaterialet er enkelt, slik at det gir mulighet for gjenkjennelse også hos ikke-dansere. I HOODS var det også viktig å holde det enkelt for at det skulle være noe slags mulighet for at også publikum skulle være delaktige. Dersom de fire danserne som medvirker (Pernille Holden, Kristin Helgebostad, Ingeleiv

Berstad og Eivind Seljeseth, red.anm.) umiddelbart identifiseres gjennom virtuos dans tror jeg ganske sikkert at de fleste andre bare ville ha satt seg ned og latt dem holde på, heller enn å også selv bevege seg rundt. Ja, her møtes publikum og aktører som likeverdige, og det kan være en utfordring å vite hvem som innehar hvilken rolle. Hva slags erfaring har du med denne type interaktiv scenekunst? – Vi er egentlig ikke så glade i interaktivitet hvor for eksempel én fra salen blir tatt opp på scenen og eksperimentert med. Det oppleves ofte fryktelig kleint. I HOODS forsøker vi å blande sammen utøvere, scenografi (i form av ti menneskelignende dukker) og publikum ved å gi alle like kostymer, og ved at alle deler scenegulvet og kan sitte/stå/gå/ligge hvor de vil i rommet. Samtidig gjøres alle anonyme ved bruk av capser og slør som dekker ansiktet. Noen publikummere opplever at dette gir dem frihet til å bevege seg rundt i scenerommet på en annen måte enn om de var gjenkjennelige. Det oppstår også en ambivalens i det at du vet at andre kan oppfatte deg som utøver selv om du kanskje ikke er det. Noen begynner å leke med dette og er i stor aktivitet gjennom hele forestillingen, mens andre syns det er tryggest å holde seg i ro et sted, og blir dermed mer en slags menneskelig scenografi. Poenget er i hvert fall at alle, på ulike måter, blir viktige bestanddeler i forestillingen, men at dette like fullt kan være interpassivt som interaktivt. Forestillingene dine kan oppleves som suggererende og transefremkallende. Hvilken rolle spiller det spirituelle for deg? – Liten i det private, men jeg syns det er interessant å tenke på at vi gjennom sansene og

hjernen vår kun har begrenset tilgang til den «objektive» verden. Sjamanistiske og mystiske diskurser hevder at endrede bevissthetstilstander (oppnådd for eksempel gjennom ritualer, psykedeliske stoffer eller lignende) gir oss tilgang på skjulte fasetter av virkeligheten, at vi kan få et glimt av noe essensielt eller transpersonlig. Hvordan vil du si at du har utviklet deg siden du laget The Happy Place i 2006 og frem til nå? – Tidligere var jeg mer opptatt av hvordan man kunne kombinere dans og teater og i dette bygge ulike narrativer. Nå jobber jeg først og fremst med koreografi fundert i en tro på kunst som endringsagent i kraft av sin «ubrukelighet» i et samfunn hvor det meste har definerte og kjente formål. I konfrontasjon med noe som ikke spiller sin forventede rolle eller som motsetter seg klassifisering blir det nødvendig å se etter nye tilnærminger, og i slike øyeblikk oppstår det potensial for at det uforutsigbare eller uforutsette kan oppstå. Hva går resten av stipendiatprosjektet ditt ut på? – Prosjektet har fått tittelen Koreografi som kollektiv og affektiv event og det er dette jeg kommer til å jobbe med framover. Arbeidet vil blant annet manifesteres som tre forestillinger, hvor HOODS er den første. Den neste, som har fått arbeidstittel Cosmic Body, har planlagt premiere høsten 2015. Cosmic Body er inspirert av Brion Gysin og William Burroughs’ Dream Machine, og skal undersøke om koreografi kan skape endrede bevissthetstilstander (altered states) hos publikum. Ingri Fiksdals Cosmic Body har planlagt premiere høsten 2015.

SCENEKUNST DEN RØDE FYRBØTEREN OG PARTISANBRODERIENE Panter Tanter Produksjoner Teaterhuset Avant Garden, Prøvesalen, 30. oktober Det er lett å tro at Norges mest betydningsfulle kommunistiske bevegelse var AKP-ML. Men fakta er at lenge før 1960-tallet, da borgerskapets sønner og døtre sa takk og farvel til borgerlige privilegier for å romantisere/støtte opp om arbeiderklassen, drev kommunister på med ganske viktige saker. Blant annet en aktiv motstandskamp under andre verdenskrig. Panter Tanter Produksjoner (PTP), også kjent som «Trondheims eneste aksjonistiske scenekunstgruppe» ønsker å trekke frem denne delen av norgeshistorien ved å iscenesette PTP-medlem Berit Rustens masteroppgave om trønderske kommunisters kamp mot fascismen og nazismen. Rustens far Harald L. Rusten har

MOBY DICK Av Herman Melville Trøndelag Teater, studioscenen 27. september – 11. oktober Moby Dick regnes som en av verdens historiens største klassikere. Ikke bare fordi den er av høy litterær kvalitet, men også fordi den godeste Herman Melville produserte et imponerende antall sider. Her får du høre historien om den skamferte kapteinen Akab, som er fylt av rettferdig harme etter at den enorme hvite hvalen Moby Dick har frarøvet han både bein og edlere deler. Besatt av tanker på å fange og drepe hvalen, tvinger Akab mannskapet på hvalfangerskuta Peqoud med på hevntoktet. Boka ble dessverre ikke godt mottatt, verken av datidens litterære etablissement eller publikum, og stakkars Herman endte opp med å oppgi hele forfatterkarriæren for å søke lykken som tollbetjent. Vi tror og håper det går bedre med Ole Johan Skjelbred firemannsteaterversjon av denne mastodonten av en bok. Skjelbred og co. fortjener uansett oppmerksomhet og massiv kred, for dette er å regne som et like strabasiøst prosjekt som Akabs jakt på den enorme hvite fisken, (som kjent er Melvilles lange og omstendelige leksikalske skildringer av de ulike hvaltypene basert på den feilaktige slutningen at hvaler er en type

hovedrollen i de tre performative hendelsene som skal skildre kommunistenes motstandsarbeid. Første del, med tittelen Kommunistenes antikrigsarbeid før andre verdenskrig blir å se

nå i oktober. For å ta avstand fra kapitalismens produktrettede arbeidsmetoder, velger PTP å anvende seg av prosessorienterte metoder. Det informeres om at heller enn å se et «ferdig produkt

med en perfekt, glattpolert overflate i tråd med teaterets illusjonsvirkemidler» vil publikum oppleve en «flyt og rufsethet» som både «engasjerer og utfordrer».

YOU’RE WELCOME Tale Dolven og Gabel Eiben Teaterhuset Avant Garden 7. – 9. november Kunstneres arbeidsmetoder er ofte innhyllet i mystikk. Vi ser for oss en mager kunstner med mørke ringer under øynene, fullstendig isolert fra omverdenen for å kommunisere med sin muse. Men stemmer det egentlig? I You’re Welcome har Gabel Eiben, kjent fra teaterkompaniet Nature Theatre of Oklahoma, slått seg sammen med den norske danseren Tale Dolve. Sammen har de laget en koreografi som tar utgangspunkt i problemstillinger som kan dukke opp i løpet av en arbeidsdag. Problemer som er overraskende like de man har på en helt vanlig arbeidsplass: Hva er god arbeidsmoral, og hvordan får du arbeidsmiljøet til å fungere? I programbladet er You’re Welcome beskrevet som en leken forestilling, men «under overflaten lurer usikkerheten». Forestillingen tar nemlig også opp det konstant tilstedeværende ønsket om å prestere, og frykten for å mislykkes fullstendig med det man gjør.

TEKST TORA M. OPTUN

Moby Dick

basert på Herman Melvilles roman Spilles nå på Studioscenen man - fre 20, lør 18:30 Regi og dramatisering Ole Johan Skjelbred Medvirkende: Kenneth Homstad, Espen Klouman Høiner, Herbert Nordrum og Kjersti Tveterås

Billetter 73 80 50 00 Grupper 73 80 50 50 trondelagteater.no Følg oss på Facebook og Twitter @TrondelagTeater

#mobydick

09/2014

TEGNESERIE

AMERIKANSKE ALTERNATIVER Har det siste tiåret frembrakt noen tegneserieskapere som kan måle seg med 90-tallets storheter? TEKST AKSEL KIELLAND I SOMMER HAVNET JEG i diskusjon med redaktøren i et av landets betydningsfulle tegneserieforlag. Sammen med en av forlagets tegnere kom vi i prat om Charles Burns’ nært forestående bok Sugar Skull, som vi alle var spente på. Slik jeg ofte gjør i slike sammenhenger, benyttet jeg anledningen til å stille spørsmål ved hvorvidt det er rimelig å nevne Burns i samme åndedrag som Chris Ware, Daniel Clowes og brødrene Hernandez. Dette førte til en diskusjon om hvorvidt det siste tiåret har frembrakt noen tegneserieskapere som kan måle seg med disse – eller for den saks skyld navn som Seth, Peter Bagge og Paul Pope. Redaktørens posisjon var at det ikke har det. Mitt ståsted var at det har det, men at det såkalte «alternative» tegneseriefeltet har dreid så langt i retning visuelle og konseptuelle formøvelser at det er forståelig at tilhengere av 90-tallets litterært ambisiøse serier ikke finner det de leter etter. Dessuten er det et problem med kontinuitet, som skyldes at det ikke lenger er lønnsomt å produsere en stri strøm av småblader, hvilket innebærer at det går langt mer tid mellom hver gang tegnere i dag er innom tegneseriebutikkene og -offentligheten. Men selv ikke påkallelsen av den nye generasjonens mest visjonære og formfullendte tegneserieskapere Dash Shaw, Michael DeForge og Kevin Huizenga, kunne rokke ved min meningsmotstanders overbevisning, og samtalen gled over i hvor bra Slowdive kunne forventes å være på Øya.

DE SENTRALE FORLAGENE på det «alternative» engelskspråklige tegneseriefeltet slipper brorparten av sine mest profilerte og etterlengtede utgivelser om høsten («høsten» spenner her fra august til februar), og denne høsten byr på en god bunke interessante publikasjoner fra både nye og gamle talenter: Den eldre garde er representert ved Burns’ Sugar Skull, Gilbert og Jaime Hernandez’ sjuende volum av Love and Rockets: New Stories og Chris Wares The Last Saturday, som nå går som føljetong (og kan leses på nett) hos The Guardian. Dessuten kommer Fantagraphics med en påkostet samleutgivelse av Clowes’ Eightball. Den yngre garde stiller mann- og boksterkt med blant annet Simon Hanselmanns Megahex, sjette utgave av Michael DeForges Lose, Dash Shaws Doctors, Farel Dalrymples The Wrenchies, Bryan Lee O’Malleys Seconds, Patrick Kyles samlede Distance Mover, Emily Carrolls Through the Woods, Blaise Larmees Ice Cream Kisses, Noah Van Scivers Youth Is Wasted, Sam Aldens It Never Happened Again og Olivier Schrauwens Arsene Schrauwen. Sistnevnte er også aktuell med hele to norske utgivelser fra No Comprendo denne høsten. Selv om det er mye å glede seg til i avsnittet over, er det ingen tvil om at ingen av de nevnte har oppnådd samme allmennkulturelle gjennombrudd som Ware, Clowes, Bagge og Burns. Det er mange grunner til dette. At disse lagde lange, narrative tegneserier av høy kvalitet, er kun én av dem. Fantagraphics er forlaget som utga gjennombruddsseriene til de fleste av de toneangivende nordamerikan-

ske tegneserieskaperne som slo gjennom på 90- og det tidlige 00-tallet, og i forkant av årets utgave av tegneseriemessa Small Press Expo kunngjorde de at de starter et eget mikroforlag. Under imprinten Fantagraphics Underground Press (FU Press) skal forlaget utgi kunstnerisk ambisiøse tegneserier i opplag på mellom 100 og 500 eksemplar. Les det på nytt: mellom 100 og 500 eksemplarer. Med FU Press tar altså Verdens viktigste tegneserieforlag™ steget inn på en mikroforlagsarena hvor man allerede finner kvalitetsbevisste forlag og initiativer som Space Face Books, Retrofit Comics, 2D Cloud, Youth In Decline, Breakdown Press, Uncivilized Books, Oily Comics og E.T. Press. Det angloamerikanske tegneseriefeltet har aldri vært velsignet med mer talent enn det er i dag, men hva gjelder salgstall og distribusjon, fremstår 90-tallet i dag som en våt, klebrig og uendelig fjern utopi.

DIDRIK MORITS HALLSTRØM

EN GRØSSERROMAN I 3D. KOMMER 10. OKTOBER.

09/2014

Det angloamerikanske tegneseriefeltet har aldri vært velsignet med mer talent enn det er i dag. DE KULESTE AMERIKANSKE MAINSTREAMSERIENE AKKURAT NÅ: Annihilator

1 1 2 1 3 1

LEGENDARY

Grant Morrison og Frazer Irving Transformers vs. G.I. Joe IDW

Tom Scioli og John Barber Prophet/Prophet Strikefile/Prophet: Earth War IMAGE

Brandon Graham med flere

KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

Jeg har lest nyhetene i en årrekke nå, og jeg finner det totalt utilfredsstillende. – INTERVJU MED KINDNESS, SIDE

TRIST

FAIL! LOL

1996 vil ha gatespråket sitt tilbake.

– ANMELDELSE AV LIL KIM – HARD CORE 2K14, SIDE

Det mest irriterende med ruslingen er hvordan den påstår å være avslappet – ANMELDELSE KEVIN MORBY – STILL LIFE, SIDE

GANSKE ENKELT VELDIG BRA

EMILIE NICOLAS I’m a Warrior SONY MUSIC NORWAY

Min påstand: Emilie Nicolas’ strålende debutalbum Like I’m a Warrior kommer til å få en tilnærmet unison norsk presse til å gripe etter superlativer og andre super-prefikserte vendinger. I det usannsynlige tilfellet at albumet ikke avstedkommer blurbs fra riks- og lokalpressen, stiller jeg gjerne opp med en hjelpende hånd. Her er derfor er utdrag rosende omtaler, ferdig uthevet, som forsøksvis dekker alt fra de mest personlige følelsesutladningene til de mest nasjonalromantiske hyllestene.

Et atmosfærisk mesterstykke, smektende fluktuerende mellom det storslåtte og det såre. Et svennestykke i god låtskriverkunst, og intet mindre.

– Aftenposten

Pstereo? Ikke akkurat. Emilie Nicolas er mer som et fullverdig stereoanlegg, dratt opp fra kjellerstua og inn i dagligstuen; og som ringene i en trestamme vokser seg utover med årene, vil rillene i vinylutgaven av Like I’m a Warrior eldes og stå støtt i uoverskuelig framtid.

– Dagbladet

Du kan ta jenta ut av musikken, men du kan ikke ta musikken ut av jenta: Emilie Nicolas har laget et sterk og insisterende album i etterkant av sommerens debatt om kvinner i musikken. Som Arild Rønsen sa: Jeg elsker damer. Mange av mine beste venner er eller har venner som er damer. Dette var et godt, nytt bekjentskap.

– Klassekampen

Hver strofe kommuniserer noe nytt, hver bevrende vokalvibrasjon vitner om totalt kontroll over stemmebåndene og en jazz-skolering som smyger seg kattemykt bak den bankende beaten fra electropophjertet.

– Dagsavisen

Hitten «Pstereo» er skandinavisk electropop på sitt ypperste, men den står som en tinde ut fra albumets fjellstødige helhet. Festivalbangeren og Dum Dum Boys-coveren er et karrig fjell av eufori man må bestige før man kan fortsette vandringen i de malmfulle dalstrøkene som Nicolas geleider oss gjennom. Albumet er som et gullbelagt postkort av Jostedalstinden, postlagt og klart til å sendes over dammen. Storslått.

– Glåmdalen

Kontrasten mellom de kjølige elektronikalydene og Nicolas’ insisterende vokal sauses sammen til en herlig suppe av inntrykk; hver lydbit knasende sprø og velsmakende, akkurat korrekt kokt, og lekkert dandert på et fat av betagende coverart. Kelner? Det er et skue i suppen min. Et jævla fint skue.

Dette er ikke på noen måte et forsøk på å antyde at albumet har noen likhet med de overdrevne og oppstyltede setningene over, eller at en unison hyllest gjør albumet dårligere. Like I’m a Warrior er ganske enkelt veldig bra. Noen ganger trenger det ikke være vanskeligere enn dét.

– VG

Daniel Ramberg 09/2014

MUSIKK

SONDRE LERCHE Please MONA RECORDS

Nederlagets gevinst Det er umulig å ikke tenke på brudd, skilsmisser og alt som kan gå tapt når man lytter til det nye albumet til Sondre Lerche. Så legger han heller ikke skjul på at det er slikt som har opptatt ham under innspillingen av Please. Fra lystige «Bad Law» og ensomme «At Times We Live Alone» til undrende «Legends», med strofer som «Now we’ll never know what legends we could be, just me and you and you and me». Det er lett å følge med på følelsene til Lerche. De understrekes med hver akkord og hver strofe han synger, og man skal ikke høre mange låter fra Please før man setter pris på ærligheten, håpløsheten og sinnet som tidvis preger albumet. Lydbildet leker seg et sted mellom nedstrippet gitar-pop og noe mørkere, mer selvbebreidende. I forhold til hans selvtitulerte forrige album er låtene mer eksperimentelle og utfordrende, og Please er aller best når han lar mørket utspille seg. Den største overraskelsen kom allerede i sommer med singelen «Bad Law». Det er som overskuddet nærmest hopper ut av låta, og etter tre år med stillhet (foruten den nydelige Scott Walker-coveren «The Plague» som ble sluppet i fjor) ble singelen en påminnelse om hvilken fantastisk pop-teft Lerche sitter på. Han har en egen evne til å blande det stygge og fengende,

og det har aldri fungert bedre enn her. Også «Sentimentalist» skiller seg ut, og han kler et mer drømmende utrykk, hvor vokalen og etterklangen understreker hvert eneste ord han ytrer. Det er noe uendelig trist og ærlig med tekstlinjen «I’ll be damned if i fight, I’ll be damned if I don’t. In the end would it count», og det er som han utsletter seg selv ved å la musikken tone ut i støy, mens vokalen blir stadig svakere. Please balanserer det lekne og såre, og flere låter fører til en voksende klump i halsen. Mens Lerche veksler mellom å være tilgivende og bitter ligger det mye uuttalt i mellom tekstene, og han er vågal og treffende. Ved å si mye, klarer han samtidig å si enda mer. Slik blir Please et lett album å lytte til, men slett ikke et album man tar lett på. «After the Exorsism» og «At a loss for Words» er tidvis voldsomme, men der Lerche holder igjen, kunne han med fordel kjørt på med enda mer lyd. Nå føles det som han ønsker å bråke låtene til, men stadig angrer seg og returnerer til et snillere og tryggere uttrykk. Det uforløste som aldri helt får spille seg ut, får meg til å undre hva som ville skjedd hvis han virkelig tok sats. Please vil sannsynligvis huskes som skilsmissealbumet til Lerche. Det fortjener heller å bli husket som albumet hvor han for alvor klarte å fornye seg og klarte å se fremover – samtidig som han å gjorde seg ferdig med fortiden. Sarah Winona Sortland

DANIEL RAMBERG

CHAIN WALLET «Stuck in the Fall» Har gjort mer for lommeboki-lenke-trenden enn noe annet band fra Bergen/Stavanger. GLASS: EINSTEIN ON THE BEACH «Act. III. Scene I – Trial 2/Prison» Var, over flere flater av såkalt beste sendetid på NRK2, tilsynelatende uendelige påminnelser om at jeg har unngått stranden. ARIEL PINK «Put Your Number In My Phone» En eventuell remix vil være en etterlengtet mulighet for en Mike Jones-revival. BENDIK BRÆNNE «Down The Line» Jeg kjører hverken bil eller er utpreget lystig, men denne låta høres ut som den passer perfekt for en lystig biltur. STEIN ØSTBØ Anmeldelsen av OnklP & De fjerne slektningenes «Styggen på ryggen» i VG Årets minst hiphop setning i en rap-anmeldelse: «Andre har brukt ordene som en Via Dolorosa i blodrød anger for utroskap og en oppførsel hinsidig det anstendige.» Nå er du på lag med kidsa, Stein!

JHENÉ AIKO Souled Out DEF JAM/UNIVERSAL MUSIC

Nynnebonanza for knuste hjerter Jeg har fortsatt ikke kommet over den sjelransakende opplevelsen fra da låta «The Worst» kom tidligere i år. Låta gjorde noe med mitt ikke helt overbeviste inntrykk av Jhené Aiko. Los Angeles-sangerinnen har alltid vært litt vanskelig å plassere med sin ustødige blanding av R&B og mer organisk soul, uten noen nevneverdig teft for skjellsettende låter av karrierehøydepunktet «The Worst». For undertegnede er Aiko først og fremst den sangglade, men ikke supertalentfulle jenta som sitter på nachspiel og nynner søte melodier over gitarklimpringen til en eller annen rødvinsfull og følsom musikerkompis. Koselig nok, og ikke så dårlig at du føler at du har havnet i en skikkelig awkward situasjon, men det blir heller premiert med et høflig smil enn en imponert og entusiastisk tilbakemelding. Med debutalbumet Souled Out jobber hun heller ikke spesielt hardt for å korrigere denne muligens litt bastante båssettingen. Musikken er i stor grad produsert av Chicago-veteranen No ID og den for meg ukjente Fisticuff. Våre egne elektronikahelter Røyksopp bidrar med litt kassegitar på låta «Promises». Ti låter som enda mer enn fjorårets EP-utgivelse Sail Out fremstår som en lang, sammenhengende vuggevise. Sukkersøtt, pent, fint og behagelig, men etterhvert så søvndyssende at man skulle ønske skivas 50 minutter var kortet ned til 40. Mathias Rødahl

KARIMA FURUSETH

APHEX TWIN Syro Prøver tyde notatene mine fra forhåndslytten av albumet, men ekstasen tok over-hånd (sic), og alt ser ut som det reneste vrøvl. Noterer meg nå at jeg har tegnet smiley-fjes fire ganger. Et ganske entydig varsel om noe ypperlig. TRAUMPRINZ Something Magic Hver uke handler jeg på Rema1000 i Bogstadveien. Det er sykt rutinepreget og alt det der, rett frem («ooooh, en moden First Price-avokado!»), snu andre til høyre, bla bla bla. Her om dagen oppdaget jeg at de hadde fått inn salsicciapølse (min favoritt). Bak rutinen, og det tilsynelatende repetitive og monotone mønsteret – eller oppskriften på folkesykdommen «svimlende antipati», skjuler det seg ofte magi. Hvis du leter godt nok, altså. NORMA JEAN BELL I’m The Baddest Bitch (Moodymann remix) Ganske grunnleggende moralpåbud i denne låten. Fra 1996, men langt fra mosegrodd.

09/2014

SARAH WINONA SORTLAND

IVAN AVE «Keep Looking» Forelska. Fra. Første. Lytt. BANKS «This is what it feels like» Pitchfork ble kanskje lei av Banks før albumet endelig kom, men jeg elsker fortsatt det mørke, tunge uttrykket hennes. ZHALA «I’m In Love» Svenske Zhala var den første signeringen Robyn gjorde på sin label Konichiwa Records. «I’m In Love» viser hvorfor. KIESZA FEAT. JOEY BADA$$ «Bad Thing» Kiesza er tydeligvis like interessert i blande elektrorap som elektropop. Nå er jeg enda mer spent på albumet. SONDRE LERCHE «Sentimentalist» Endelig føler jeg at en artist forstår meg. Eller kanskje er det jeg som forstår ham?

MUSIKK

JESSIE WARE Tough Love PMR / UNIVERSAL

Leverer varene Før quiet storms (eneste?) nålevende talsperson Jessie Ware albumdebuterte i 2012, jobbet hun i TV-selskapet Love Production. En av hennes kollegaer var Fifty Shades of Grey-forfatter E. L James. Forfatteren har, som alle med en bare delvis fungerende hjerne kan attestere, fasilitert den verste bølgen av billigkjøpt kåtskap verden noensinne har sett. La oss etablere tidenes minst innovative og åpenbare faktum: kjærlighet og alt det der er en hemsko alle har gått en grusom mil med. Når populærkulturen formelig kaster seg over den i tide og utide, er premisset derfor det mest allmenngyldige og banale man kan utgå fra. Den store forskjellen utgjøres følgelig av dem som evner å være en avsender av det generiske postulatet uten at det føles like

klamt som en feilsendt sext fra sjonkel Rolf («jenta mi, sett deg på fanget, så skal jeg fortelle om den harde oppveksten min»). Ware og James skriver tidvis like plumpt om kjærlighet – her bør det nevnes at Ware har fått pennebidrag fra både Miguel, Julio Bashmore, Dev Hynes og Ed Sheeran – men i motsetning til James, får man ikke lyst til å skrape ut øynene sine med en sløv kvist. Tough Love åpner med tittelsporet, en låt hvis første akkorder er nesten identiske med Princes «Little Red Corvette». Det finstemte nikket i retning av Verdens Beste Artist er vrient å ikke sympatisere med. Jessie Ware henger musikken på «voksen kontemporær»-knaggen – jeg tar meg selv i å tenke på Hanne Boel (!), kanskje fordi jeg over en periode på nittitallet ble hardt eksponert for danskens jazz- og soul-tilførte pop da hun tonesatte en skillsmisse (ikke min!). Produksjonen til den my-

teomspunnede produsentduoen BenZel fletter det likevel inn i noe som ligner på musikk folk som ikke ble eksponert for Hoel kan relatere til. Og det er jo … bra. Tekstmessig vil kanskje ikke Tough Love gi resonans hos de som forventer tematisk variasjon. Altså, ALLE vet at popmusikk i stor grad handler om «det evige temaet», men et album utført over nøyaktig samme lest kan enervere. Når det er sagt, er det imidlertid en ganske sekundær faktor i summen av albumet. Som nevnt innledningsvis, trumfer formidlingsevnen, harmoniene og produksjonen dette aspektet. Wares stemme er noe ut av denne verdenen, og nok til å mildne enhver kyniker som i utgangspunktet synes for mye kjærlighetskliss er til forkleinelse. Mitt tips er å lukke ørene for det som blir sagt, og heller la deg rive med av den søte musikken. Om jeg ikke tar helt feil, er vel nettopp dét essensen av kjærlighet. Karima A. Furuseth

MÅNEDENS BESTE SINGEL- OG EP-SLIPP Landets beste musikkdekning utvides! Noen artister leverer musikken sin – av det som for noen fremstår som uransakelige grunner – utelukkende på vinyl, med den konsekvens at musikken kan bli borte i mylderet og aldri omtales i dagspressen. Men her på huset kaster vi oss begjærlig over den sorte guggen. Vi elsker selvsagt langspilleren – uansett format – men nå setter vi den til side et lite øyeblikk for å gi rom til hurven av singler og EP-er som kun slippes på vinyl. Dette er månedens beste 12"-slipp:

DJ FETT BURGER & LUCA LOZANO Hands Of Doom 12" SEX TAGS UFO

Selvsagt, selvsagt, SELVSAGT har noen lastet opp en fanmade video til «Totally Tangerine», A-siden av Hands Of Doom, av en gjeng ganske rabiate voguere fra åttitallet for å gi låten tidsriktig koloritt. Det skulle strengt tatt bare mangle. Låten er nemlig som en møkkete utgave av åtti- og nittitallslabelet Strictly Rhythms flamboyante house, med anstrøk av nittitalls Larry Heard summende i bakgrunnen. Jeg vet ikke hvilke saftige kombinasjoner som grer våre lesere medhårs, men dette er as good as it gets, spør du meg. Gode råd er vanligvis dyre, men her skal du få ett helt gratis av meg: Stikk innom Oslos beste platesjappe, Filter, og rask med deg et eksemplar.

MOUNT LIBERATION UNLIMITED Astro Travelling Through Life EP 12" JUNK YARD CONNECTIONS

Hva skjer når en svensk indie-duo bestemmer seg for å lage deep house? Rent bortsett fra den magien som oppstår når man slutter å være rablende gal og gir avkall på indierock for å sette full fart mot det forjette house-land? Vel, det er noe som ligger tett opp mot magi, i alle fall. «Clinton Space Funk» er en kvikk banger, både i kraft av at den umiddelbart setter i gang både stigning i sevja og fistpumping. «Sound And Vision» er hakket sløyere, men legger saktens ikke noe demper på gleden over å ha oppdaget en lovende house-duo med en mørk fortid som, uuugh, indiemusikere. Ikke at dette nødvendigvis tilfører platen noe utover ren informasjon, men den er altså bare trykket opp i 350 eksemplarer, og gis ikke ut på repress. Bør kjøpes snarest, med andre ord.

Norges største formidler av hybler og bofellesskap. Helt gratis!

TEN WALLS Walking With Elephants 12" BOSO

Okei, okei: Jeg nekter å vedkjenne meg at det finnes noe som heter «guilty pleasures». Liker man noe, så liker man noe, og om man ikke kan stå inne for det, er det bare fordi man er opptatt av å føye seg etter sosialt konstruerte imperativer om å være kredibel eller whatnot, og det bunner vel egentlig bare ut i at man vil forsvare sin egen stakkarslige eksistens. Men: «Walking With Elephants» er en aldri så liten nøtt, altså. Den åpner med grandiose strykearrangementer som fortsetter gjennom hele låten, og i min bok heller dette som oftest mot «spy og drite». Deep-houseproduksjonen er generisk og uten et eneste mennesklig feilskjær, og det burde gi meg frysninger. Likevel: Det er noe sympatisk og forlokkende med låten. Kjærlighet starter jo tross alt med krangel. AV KARIMA FURUSETH

09/2014

MUSIKK

TY DOLLA $IGN Sign Language TAYLOR GANG

R&B-thug med uendelig fittekjærlighet Med sin blunt-raspete stemme og tekster som nok ikke hadde fått tommel opp av likestillingsforkjemperne i Kompetanseformidlingen, er Los Angelesgladgutten Ty Dolla $ign blitt både en uimotståelig favoritt på den amerikanske rapscenen, og blant R&B-fans i de tusen hjem. Enn så lenge uten noe offisielt debutalbum, men hvem trenger vel den slags når man kan diske opp mixtapes med albumkvalitet som Beach House 1 og 2, og nå senest altså Sign Language. Med linjer som «Imma stretch that pussy out, stretch it, stretch it out» slår Ty ikke overraskende

fast at han fortsatt er klar for å, om ikke ødelegge vaginaer, i alle fall spre godt rundt seg med sin grenseløse kjærlighet for kvinnekjønnet. Og det er jo en ærlig sak! Rent musikalsk holder den sertifiserte R&B-thug’en det også like bilbasstungt som tidligere – med god raphjelp fra blant annet Rick Ross, YG, Fabolous, Big Sean, Rich Homie Quan, French Montana og selvfølgelig Taylor Gang-kollegaene Juicy J/ Wiz Khalifa – men ender ikke helt opp på samme nivå som på nevnte Beach House-serie. De virkelig minneverdige godlåtene glimrer nemlig med sitt fravær på Sign Language, som til tross for mangelen av en ny «Paranoid» eller «Ratchet In My Benz legger seg inn i rekken av fine utgivelser fra den gatesertifiserte grisegutten. Mathias Rødahl

ANDREAS DAHL

SWANS Filth 80-tallets styggeste album har omsider blitt utgitt på nytt. Fra albumnotatene: «This is all slabs of sound, rhythm and screaming / testifying. What more do you need?». GROUPER Ruins Nå kommer ambienttimen! Nå kommer ambienttimen! Hysj hysj hysj, vær stille som mus. BASIC CHANNEL Q-Loop Fornuftig bruk av 14 minutter.

KEVIN MORBY Still Life WOODSIST

Heretter slentrer jeg deg helt hjem Still Life, album nummer to fra Woods-bassist Kevin Morby, fortsetter der debutalbumet Harlem River begynte, med selvbevisst retro-fetisjering og Lou Reed-ikonisering. Det er likevel nærmere mer moderne artister som Cass McCombs og spesielt Kurt Vile, men med én viktig forskjell, som jeg snart skal nærme meg – steg for steg. Som på Harlem Rivers tur rundt i New York er bevegelse sentralt på Still Life, både fysisk – da han skrev albumet flyttet Morby fra New York til Los Angeles samtidig som han turnerte med Woods, The Babies og som soloartist – og mer metafysisk, først og fremst fra liv til død. Singelen «Parade», som tar utgangspunkt i en fysisk parade gjennom gatene og ender med det uunngåelige utgangspunkt for oss

PELLE BAMLE

MALIN KULSETH

ÅRABROT «The Grip of the Family, a Cinch» Sjukt bra kreft-comeback! ELECTRIC WIZARD «Sadio Witch» Jeg har aldri sett på Electric Wizard som et miljøbevisst band, men de er påfallende opptatt av å resirkulere riff. Enten det, eller så har de rett og slett glemt at SadioWithriffet ble bruk omtrent fem ganger på forrige plate. Dette er utelukkende positivt. DARK TIMES «Give» Coveret domineres av bokstavelig talt sterke kvinner, og andresingelen «Give» bærer bud om et … sterkt debutalbum.

09/2014

PENISVENNENE.COMS ANMELDELSE AV KARIMA FURUSETHS ALT-J ANMELDELSE «Da hun flyttet hjemmefra måtte hun stå på egne bein, hun fikk seg pannelugg og begynte å drikke kaffe og gå i bruktbutikker. Alt som må gjøres for å mene noe om kultur, bare utenom det å ha kunnskap.» VESSEL Punish, Honey Jeg synes det er så vanskelig å si hvorfor noe er bra APHEX TWIN Syro Jeg bare liker det EMILIE NICOLAS Like I’m a Warrior veldig godt, okei?

alle, er et godt eksempel. Derfor, med bevegelse i tankene: La meg ta deg med på en litt kronglete gåtur. Jeg er ganske svak for slentring. Jeg er ikke svak for den påtatt tilfeldige ruslingen, som er lystbetont, fremskrittsrettet, og på mange måter underlegen slentringens makelige tilfeldighet. «Skal vi rusle sammen til butikken?» NEI, jeg skal faktisk slentre formålsløst nedover gressknollen her, TAKK SKAL DU HA. Det mest irriterende med ruslingen er hvordan den påstår å være avslappet. Greit, den er roligere enn for eksempel labbing eller gåing, men rusling er ofte er fordekt versjon av disse to. Gi meg heller den geléaktige slentringen, hvor man langsomt beveger seg som en av de oppblåsbare luftklovnene som ofte vaier i tilfeldige retninger utenfor dagligvarebutikker. Uansett, hvis jeg skal bruke denne vesentlige nyanseforskjellen for å sammenligne Morby med for

eksempel Kurt Vile (og det må jeg jo, i og med at jeg har slentret meg inn i dette hjørnet), vil jeg si at Kevin Morby er en slentrer, og Vile er en rusler. Det er lett å sammenligne Woods- og The Babies-bassistens soloprosjekt med Viles soloprosjekt, som også deler den tilbakelente holdningen og det sedate uttrykket, men det markante med Vile er at man bak slackeruttrykket kan ane at han er på vei et sted, og at det kreves mye arbeid for å komme dit. Slik føles det ikke med Morby, og det er utelukkende positivt. De to deler også mange av de samme langtrukne fraseringene, og hvis man vil kan man også spore en annen bevegelse: Idet Vile småtrassig forsøker å trekke ut vokalene i et langtrukket «yeeeah» som om han vil forlenge den siste varme helgen i en bedagelig sommer, rusler yeeeah-et videre over til Morby, som tar det slentrende med seg innover i høsten. Daniel Ramberg

LIL KIM Hard Core 2K14 I.R.S RECORDS

Lyden av 40-årskrisa Mangel på selvinnsikt er en stadig tilbakevendende faktor blant eldre rappere, som i 9 av 10 tilfeller ikke klarer å holde fast ved gammel storhet. En av disse er Lil Kim, som tydeligvis har omgitt seg med nok ja-mennesker siden solodebuten Hard Core til å overbevise seg selv om at hun fortsatt er en viktig rapartist. Med ni lange år siden forrige studioalbum, har det dog vært hennes stadig mer bisarre, plastisk opererteutseende – og ikke minst en evig gnåling om at alle nye kvinnelige rappere forsøker å være henne – som har gitt den nå 40 år gamle Kim mediaomtale. I hennes eget hode er hun derimot stadig en

FLYING LOTUS You’re Dead WARP

Apropos døden … … i 1970, etter å ha knust saksofonen i TVen sin, tok den legendariske frijazz-saksofonisten Albert Ayler fergen til Frihetsgudinnen. Da fergen nærmet seg Liberty Island, hoppet Ayler ut i East River. Liket ble funnet noen dager senere. Hvordan ville han hørtes ut, om han hadde levd idag? Det er fristende å svare «Flying Lotus». Siden debuten 1983 fra 2006 har eksperimentell jazz i større og større grad preget Steven Elisons utgivelser. Men det er vel nesten selvsagt at Elison skal tenke i de baner når Alice Coltrane (eller Turiyasangitananda), syttitallets mest speisa kaleidoskop inn i Hindu-spirituell avant-garde-jazz (!), var grandtanten hans. Fordi promoutgaven av You’re Dead av sikkerhetshensyn leveres i én lang fil, har denne anmelderen måttet sette sin lit til en innholdsfortegnelse og eliminiasjonsmetoden for å avgjøre hva som er hva. Ikke at det egentlig viser seg å være et problem, snarere tvert imot, siden denne platen gjør seg overraskende godt som en eneste lang organisk låt. Når Kendrick Lamar («Never Catch Me»), Snoop Dogg og FlyLos rappende alter-ego Captain Murphy («Dead Man’s Tetris») alle dukker opp i løpet av

stjerne og leder på den amerikanske hiphop-scenen, hvor hun fortsatt nyter en viss dose respekt for gamle bragder. Lista legges altså skyhøyt når hun velger å kalle opp sin nye mixtape etter nevnte 1996-klassiker, men ikke uventet er Hard Core 2K14 mer en pinlig halvtime enn noen gjenerobring av hennes gamle raptrone. Når dét først er sagt, begynner det faktisk ikke så ille, med New Yorkklassiske «Stadium Music», med god hjelp fra godgutten Yo Gotti, samt en relativt fantastisk intro om hvordan hennes legendariske squatbilde fikk folk drept i amerikanske fengsler. Jadakissgjestede «Real Slick» er et annet ok spor, men der sier det også stopp. «Be careful what y’all wish for/Cause now she’s pissed off/ And y’all gon’ feel her reign» synges det puteflaut i refrenget

platens første femten minutter, fremstår de som en integral del av jazzen. Flying Lotus har ingen problemer med å realisere potensialet av andre sjangere i sin egen visjon. Man kan vel først som sist etablere at FlyLo har funnet sin suksessformel. Jazz-connoisseur Herbie Hanckock, som har gitt ut flere album enn det finnes mennesker i Drammen, har lånt seg selv til «Tesla» og «Moment of Hesitation». Etter den smått kastrerende The Imagine Project, er det godt å høre at Hancock er tilbake i storform (skjønt jeg ikke er helt sikker på akkurat hvilken låt han er i storform på), men det bør trolig tilskrives FlyLos stødige dirigering. Jeg har selvsagt notert en del betraktninger mens jeg har hørt på albumet, som for eksempel at You’re Dead vil trykke på knappene til ECM-aficionados, men den mest spesifikke må vel være denne: To ganger den siste uken har jeg tatt en sovepille for å aktivt avslutte dagen prematurt, og begge gangene har jeg hørt på You’re Dead. Å være i parallelluniverset søvn/våken tilfører platen en helt ny psykedelisk dimensjon (jeg var riktignok ikke fullstendig død som platetittelen forkynner). Om jeg anbefaler søvnløshet? Overhodet ikke. Men tro meg når jeg sier at et album er bra når man får like stor uttelling av det, våken som i søvne. Karima A. Furuseth

på «Identity Theft», enda en Nicki Minaj-diss som nok ikke havner på radaren til dagens regjerende rapdronning. Det er også vanskelig å ta Kim seriøst på «Trendsetter», hvor hun rapper om å sette trender, mens hun selv bruker fjorårets oppbrukte Migos-flow over middelmådige sørstatsbeats. I sin helhet føles Hard Core 2K14 som en slags kriseblanding av Kims utdaterte rapverden («Kimmie Blanco», really? 1996 vil ha gatespråket sitt tilbake), og et desperat forsøk på å høres ut som det hun selv tror er «populært hos kidsa». Hele tiden med en totalt manglende forståelse for egen posisjon: «Hating on the Bee cause they wanna be me/You don’t like the Queen? You just a hater». Jada Kim, jada … Mathias Rødahl

DRITT AKKURAT NÅ

REDINK Foto: Jimmy Linus

MUSIKK

VIS AT DU FØLGER MED

KJERNEKAR

EN KJERNEKAR FØLGER MED LITT EKSTRA GJØR DU?

U2 Songs of Innocence Var dette U2s iTunes-stunt, eller Apples U2-stunt? Hvem hadde idéen og hvilken sjuk person ga grønt lys? Uansett: Vi burde alle sette oss bedre inn i iTunes sine vilkår og betingelser før kjøp av neste Apple-produkt.

40 prosent av alle anmeldte voldtekter skjer i forbindelse med fest, i situasjoner hvor begge parter er beruset. Alle kan miste kontrollen. Unngå at vennene dine gjør eller blir utsatt for noe som vil prege dem i mange år fremover. Følg med. Vis at du følger med på facebook.no/kjernekar

HARR & HARTBERG «Blå Matematikk» «Til sammen er Torbørn Harr og Aslak Hartberg Harr & Hartberg. De har fått med seg et stjernelag av norske musikere. Teksten er skrevet av ingen ringere enn Lars Saabye Christensen.»

09/2014

MUSIKK

SNILLISTEN Mangelen på feil i Pharrells «Happy» gjør den til en effektiv drapsmaskin, synes Kindness. Selv er han uinteressert i å lage feilfri musikk. TEKST KARIMA FURUSETH – I SPEAK QUITE SOFTLY, sier Kindness, og kveiler de lange fingrene rundt opptakeren for å dra den over til hans side av bordet. Dersom det er mulig å personifisere den erkebritiske klisjéen, er Kindness, eller Adam Bainbridge, som skapt for rollen. Iført en marineblå fedora med omkrets på en halv meter, plisserte chinos og en turtleneck møysommelig dyttet ned i buksene, er den høye figuren – for øyeblikket på Acoustic Bar, loungen i andre etasje av Grand Central Hotel i Stockholm – nesten som en velment parodi. Han er mild og veltalende, og leverer hver eneste formulering med avmålt entusiasme. En vaskeekte brite, skulle man mene. Det er to år siden Kindness slapp sin debut- og gjennombruddsplate, World, You Need A Change Of Mind. Den house-, disco- og R&Binfuserte pop-platen ga umiddelbart resonans hos et publikum som kunne sympatisere med referansearkivet – som blant annet inneholdt en cover av vignettlåten til den evig pågående såpeserien East Enders. Som en uanstrengt syntese av blant annet Arthur Russel, Todd Rundgren, leftfield og Larry Levan, har World, You Need A Change Of Mind nok emneknagger til at Kindness – hvis han er i det metaforiske hjørnet – kan henge fra seg så mange fedoraer han bare vil. Men for all dens musikkhistoriske skjønnmaling, er ikke platen så bakoverlent at den ikke høres klin moderne ut. Nå foreligger andrealbumet Otherness, en

09/2014

langt mer dempet affære, men som fortsatt er forankret i den retro-romantiske leflingen som har blitt Kindness’ shtick. Å diskutere Otherness på detaljnivå rekker vi imidlertid aldri. Et påtagelig trekk ved den plateaktuelle mannen blir tydelig i løpet av intervjuets gang: Han er langt mer opptatt av å diskutere aspekter ved samtiden som mange vil karakterisere som oppleste og vedtatte, enn han er interessert i å snakke om sitt nye album. Kindness har nemlig akkurat sett det forløsende potensialet ved Twitter. Femti år etter alle andre. – De siste ukene i Amerika har det vært kaos som følge av hendelsene i Ferguson. Hadde ingen omtalt det på Twitter, er jeg ikke sikker på om noen i Europa hadde fått det med seg. – En fyr spurte meg i morges om overgangen min fra å være ekstremt tilbakeholden med å bruke sosiale medier til å nå være veldig aktiv. Men det han ikke gikk i dybden på er at nå som jeg har en Twitter-konto, innser jeg at det faktisk finnes en sunn og intelligent plattform for diskurs, som baserer seg på en direkte link fra personen som tenker tanken, til personen som mottar den. Har den nye Twitter-interessen påvirket Otherness? – Ja, det er på en måte slik jeg vil at platen skal oppfattes. Det er en individuell stemme, og en direkte kommunikasjon med lytteren. – Jeg er mye mer interessert i individuelle stemmer, enn denne journalistiske greia i «the

news», sier han, og blafrer litt med hendene som for å poengtere at nyhetene er en billig jippo han har gjennomskuet. – Jeg har lest nyhetene i en årrekke nå, og jeg finner det totalt utilfredsstillende. Nå finnes det et potensial i det å påvirke hverandre via individuelle stemmer. I Norge er forfattere så navlebeskuende at de faktisk gir ut tweetsene sine i bokform. – Skjer det? Ja. Kunne du … – Nei! DOING STUDIO TIME. For Kindness er det å fysisk oppholde seg i studio et viktig aspekt når han lager musikk. Han er opptatt av det manuelle ved produksjonen, noe som har blitt noe av en dekadent sjeldenhet, mener han. Nå som man kan unnfange alt ved hjelp av bare en datamaskin, verdsetter Kindness å jamme i studio med musikere. – Jeg trenger spenningen samarbeid skaper. Det å høre folk sammen. Jeg har forsøkt å lage ting utelukkende på datamaskin. Det ville vært en mye billigere prosess, men jeg er bare ikke der. Du oppsøker menneskelige feil i musikkproduksjonen? – Ja. Har du mangler, kan du like gjerne vise det, og håpe at publikum setter pris på at du er ærlig. Det finnes et aspekt av popmusikken som høres veldig perfekt ut, nemlig radiopop. Hva det fundamentalt mangler er feil. Ta «Happy» av Pharrell, for eksempel. Det finnes ikke rom for feil i den låten, den er konstruert som en effektiv drapsmaskin. – Hadde han laget den låten med mer soul, som var mer ham, som om han faktisk

Foto: presse

Kindness Britisk musiker og produsent som slo gjennom med World, You Need A Change Of Mind i 2012. Kindness har arbeidet med Kelela, Robyn og Blood Orange – blant annet som musiker i backingbandet hans. Når han ikke er musiker eller DJ, virker han også som musikkvideoregissør, og har regissert for blant annet Grizzly Bear og William Onyeabor.

mente det og det ikke hadde vært fuckings autotune … Da, da kunne det ha vært en virkelig god låt. Nå høres den bare ut som plastikk, og det takler jeg ikke. Jeg respekterer Pharrell, men hvorfor er det sangen som gjør ham til en stor artist i dag? På Otherness har Kindess blitt gjestet av Kelela, Devonté Hynes (Blood Orange) og Robyn. Sistnevnte har ifølge Kindness, rent bortsett fra å tilføre platen den skandinaviske schwungen, bidratt til en noe destruktiv livsførsel. – Samarbeidet vårt har utviklet seg i en bekymringsverdig retning. Vi drakk for mye første gang vi traff hverandre. Vi drikker egentlig for mye hver eneste gang vi treffer hverandre. Men makkerskapet har akselerert til et vennskap, og til tross for at vi bare har kjent hverandre i ett år, føler jeg meg veldig komfortabel med å jobbe med Robyn. Kindness lener seg tilbake i den beige, polstrede ørelappstolen. Han er ikke ferdig med å filosofere over vår digitale samtid. I løpet av de ti siste årene har kulturuttrykk regelrett morfet ut av kontroll, mener han. – Det har oppstått en slags gullfeberlignende spenning, og fokuset på kvalitet, som man var mer opptatt av før, forsvinner. Men jeg antar at det dannes gode ting i denne frisonen av newness. – Det er som Instagram. Det pleide å være grusomt, og folk brukte filtre på alt. Og så senket det seg en ro over massene, og de innså at de ikke behøvde gjøre alle bildene sine…brune. Man forstod at man kunne bruke Instagram for å utelukkende dokumentere livet man eksisterte i, og den nøkkelhensikten fikk alle til å chill the fuck out. Kindness er aktuell med albumet Otherness, som slippes 13. oktober.

Denne formen for i-kulissene-TV er nå så utbredt at en ikke lenger kan reagere med indignert forferdelse. – TV-AVDELINGENS HVITE FLAGG, SIDE

Smellvakkert og velspilt tidsportrett av nestenhendelsen som forkleinet menneskene.

Im Keller borer inn i det private, og innholdet kan oppleves som støtende. Det blir et spørsmål om preferanser. – ULRICH SEIDLS NYE DOKUMENTAR I «DISTRIBUER DENNE!», SIDE

– TURIST ANMELDT, SIDE

SISTE

STASJON Snowpiercer Regi: Bong Joon-ho Med: Chris Evans, Ed Harris, John Hurt, Tilda Swinton, Jamie Bell, Song Kang-Ho Ta toget. Se verden.

Snowpiercer har hatt en lang og brokete reise til norske kinoer. Filmen har blitt holdt gissel av produsenten Harvey Weinstein, som ville klippe vekk 20 minutter, og deretter har den blitt behandlet som kasteball av norske distributører. Men nå er den endelig her, i sin helhet (!), over ett år etter lanseringen i regissør Bong Joon-hos hjemland Sør-Korea. Mirakuløst nok lever filmen opp til hypen som har bygget seg opp i mellomtiden. Utgangspunktet er glimrende: En klimakatastrofe har ført til en ny istid. Menneskehetens overlevende holder til på en evighetsmaskin av et tog, som kjører i sirkler rundt jordkloden. Toget er bosatt i henhold til et strengt klassehierarki, med en dekadent overklasse foran og en kuet underklasse i bakerste vogn. Sistnevnte gruppe har fått nok, og det brygger til opprør, under Curtis’ (Chris Evans) ledelse. Bongs filmer kjennetegnes av et nøye gjennomtenkt og presist filmspråk. Hans engelskspråklige debut Snowpiercer er intet unntak. Konseptet tillater ham virkelig å leke seg: Opprørerne forflytter seg fra vogn til vogn

for å kapre lokomotivet, og hver gang antar overklassens luksus nye former, i et overdådig og vakkert set design. Samtidig er filmen så utpreget filmatisk, takket være Bongs innovative løsninger og insistering på å holde historiefortellingen så visuell som mulig. Snowpiercer utviser en «show, don’t tell»-mentalitet som flere actionregissører burde ta lærdom av. Det er ikke uten grunn at de sporadiske, intense nærbildene av Evans føles som om de er hentet fra en dramatisk stumfilm. Slike referanser er det nok av – filmen er som en intertekstuell potpurri, alltid uforutsigbar, men helhetsfølelsen bevares. Stilgrepene er tro mot filmens tone, og Bong bruker dem med imponerende presisjon. Historien, adaptert fra den franske tegneserieromanen Le Transperceneige, er en enkel og effektiv allegorisk fabel på linje med

Mirakuløst nok lever filmen opp til hypen.

for eksempel Animal Farm. Filmens håndtering av klassekamptematikk vil kanskje ikke frembringe de store aha-opplevelsene, men den fungerer først og fremst som en ramme for en gripende fortelling hvor det gode møter det onde til dramatisk kamp. De som har sett Bongs tidligere filmer, som Memories of Murder og Mother, vet likevel at det ikke nødvendigvis er så enkelt i hans filmunivers. Snowpiercers siste akt stiller både opprørerne og publikum overfor grusomme dilemmaer. En del av årsaken til at disse gjør så inntrykk, er at filmuniverset – til tross for et litt

komplisert premiss – frem til dette har blitt malt med konsekvent brede strøk. Konflikten mellom de undertrykte fattige og de inhumane rike er klassisk, karakterene er i all hovedsak kjente arketyper. Dette kommer ikke av latskap, men at Bong vet å lose oss trygt frem til punktet hvor vi er klare for at historien avslører sin kompleksitet. I sin visdom vet han dessuten at de enkleste virkemidlene gjerne er de mest effektive, og dette gir filmen en tidløs kvalitet. Det er sjelden å oppleve at en film klarer å være en heseblesende actionfilm og en intelligent sci-fi på en og samme tid, men med enorm fingerspissfølelse, klarer Bong å trykke på de rette knappene. Dette er muligens hans beste film, og utvilsomt hans mest tilgjengelige og underholdende. Atli Bjarnason Premiere 10. oktober 09/2014

FILM

TURIST Regi: Ruben Östlund Med: Kristofer Hivju, Johannes Bah Kuhnke, Lisa Loven Kongsli Det moderne mennesket får passet påskredet. Det er en grunn til at det heter storm i et vannglass. Følelsene som står på spill kan være reelt rystende selv om konflikten er triviell, saken en bagatell og krangelen barnslig. Turist handler om isberget under overflaten; riften som senket Titanic, og det enkle faktum at det noen ganger er katastrofalt komplisert å ta stilling til den ubehagelige virkeligheten. «Dette er ikke oss. Jeg vil ikke at vi skal ha det sånn», sier Vera forsonende etter den store hendelsen. «Ikke jeg heller», svarer ektemannen Thomas. Men godværsskyene kommer for

sent – stormen er allerede under oppseiling. I Ruben Östlunds fjerde spillefilm møter vi mor, far og to unger på ferie i Alpene. Kvalitetstid lagt til et futuristisk alpinanlegg med fremmedgjøring skrevet i store bokstaver over hver betongforskaling og hvert plankebord – et Hong Kong kledd i snø; pent og uhyggelig. Men, ikke før er biffen prøvesmakt og rost, før et snøskred fosser mot utendørsrestauranten. Bildet tåkelegges, snøen fyker, Vera forsøker å finne barna, og Thomas? Thomas løper av gårde. Så er skredet over, alle er uskadd, og det er duket for annen akt og det egentlige uværet: Thomas’ manglende evne til å innrømme «flukten». Med stramt fokus på hverdagslig tale og tilforlatelige handlinger forsøker mann og

kone å fortsette som før. Umulig, skal det vise seg, ettersom Thomas’ erkjennelsesfrykt trigger Veras alarmberedskap. Redselen knytter seg ikke bare til mannens instinktive flukt, men til den moralske unnasluntringen: Han vil ikke engang innrømme at han løp! Thomas forblir umælende, til en iPhone-video fra hendelsen viser at hans «men jag upplevde det inte så» ikke holder. «Ja men åkej», sier han motvillig, men mener det ikke. Det er hardt å være umandiggjort mann. Turists forse ligger å fortsette å kverne på denne ene hendelsen, og dette ene poenget, uten at vi får vite så mye mer om karakterene, og samlivet som har gått forut. Også etter skredet fortsetter Östlund fortellingen med tempererte tablåer uten mye dialog mellom hver konflikttopp. Som

fotografier fra et gjennomsnittlig familiealbum med tilhørende intetsigende undertekst: Kjernefamilien på tur, på restaurant, i slalåmbakken, i ullundertøyet. Slik forsterkes også håpløsheten når skredhendelsen bryter overflaten: Vi vet ikke om de har et felles språk til å snakke seg gjennom det ubehagelige, det latterlige og det latterlig ubehagelige med. Det har de ikke. Det snakkes og gråtes for åpen scene – foran gamle og nye ferievenner – men uten at ordene letter på trykket. Tvert om – jo mer de involverte analyserer de ulike implikasjonene av Thomas’ «flukt», jo mindre nærmer de seg en dypere forståelse av hverandre, og hvordan konflikten egentlig bør håndteres. Dette er et godt grep. Det setter effektivt fingeren på det sårbare mennesket som etter beste evne

forsøker å være flinkt og fornuftig, og som likevel feiler kolossalt – en östlundsk etyde over kunsten å aldri si de riktige tingene til riktig tid. Slik er det skyggen av snøskredet som skaper avstanden mellom ektefellene; den tenkte katastrofen istedenfor den reelle; ideen om den andres moralske feil. Under krisemaksimeringen ligger også et ubevisst ønske – er det lett å se for seg – om at skredet hadde utløst en virkelig katastrofe, slik at alle følelsene hadde fått et legitimt sted å gjøre av seg, istedenfor å måtte bæres rundt som en vammel hypotese uten ventil. Heri ligger naturlig nok også komikken, med Kristoffer Hivjus karakter som hovedeksponent; bestevennen som forsøker å avhjelpe samlivsdramaet med det beste fra populærpsykologien: «Har du

prøvd å bare rope alt du kan? Jeg teller til tre: 1, 2 … ». Likevel er dette fremfor alt spillefilmdebutant Lisa Loven Kongslis film. Det er hennes tilstedeværelse og inderlighet som jorder Turist, som gjør den overspente konflikten til en særegen unntakstilstand. Maken, Johannes Khunke, gjør en god standardmann – akkurat passe blass mellom Kongslis sugende blikk og Hivjus kloke panne. Likevel hadde jeg ønsket meg en rolletolkning som gav enda litt mer liv til den truede patriarken anno 2014. Turist er et smellvakkert og velspilt tidsportrett av nestenhendelsen som forkleinet menneskene; av snøskredet som ikke rev oss over ende og av stormen i vannglasset. Ragnhild Brochmann Premiere 24. oktober

NOEN DAGER I PARIS Regi: Marc Fitoussi Med: Isabelle Huppert, Michael Nyqvist, Jean-Pierre Darroussin Bli hjemme. Brigitte og Xavier driver okseavl i Normandie. Xavier er et vanedyr som brenner for gårdsdriften, mens Brigitte har stø kurs for «hva med alle mulighetene jeg ikke grep?!»fasen av livet. Beleilig nok banker en ung Dressmann-reklame på vinduet idet hun tar et ettertenksomt drag av sigaretten, og en magisk kveld med ham får henne til å ta snikperm fra ekteskapet og følge etter ham til Paris. Isabelle Huppert gjør en pinlig overspilt rolle. Enten hun skal være fornærmet, betatt eller uvel i pariserhjul, blir reaksjonene for store. Det mest presise ville kanskje være å si at det blir noe Hege Schøyensk© over det hele – gidameg-faktoren lar seg ikke lenger måle. Stadig vekk blir filmen for farsete. I så henseende har vi også en høne å plukke med manusforfatter og regissør Marc Fitoussi. Ved å skrive inn en scene hvor Brigitte serverer tofu og ektemannen reagerer med utsagnet «har det rabla helt for deg?», avslører han seg som et talent som ville vært bedre utnyttet i situasjonskomediens verden. Billedspråket er så insisterende at det knapt er behov for replikker. Eksempelvis: Da Michael Nyqvist dukker opp i Paris kledd som Høykulturell Herre og vi ser Brigittes lengselsfulle blikk, lar det seg enkelt fatte hva hun tenker, men videre får vi en scene hvor Brigitte skuer opp mot Nyqvist på en veranda, en restaurantscene hvor hun ser drømmende mot ham i et speil,

samt en scene hvor de beglor hverandre fra hver sin side av en høytrafikkert vei. Alvorlig talt. Musikken som hører til i fiksjonsuniverset er kledelig nok, men når det gjelder musikken som ikke hører hjemme i filmens univers, gjøres det enkelte katastrofale valg, som elektronikaen som akkompagnerer Brigittes vandring i Paris. Er det opplevelsen av Paris

den skal formidle? Neppe. Lyden av Brigittes indre følelsesliv? Neppere. Er det kanskje følelsen av å være ung og ha livet foran seg? Sannsynligvis og beklageligvis, for Gud hjelpe oss alle, hvor umusikalske disse tonene er i møte med bildene. Et øyeblikk er det så en håper at det en hører er et uhell; at maskinistens Spotify-konto ved en glipp gikk rett i surrounden.

Åkæi, la oss så – på leting etter noe å like – gjøre en sjeldent misogynistisk vending: Sidehandlingen hvor vi følger ektemannen Xavier er nemlig atskillig mer interessant enn fortellingen om Brigitte. Uten at det gjøres for høylydt, avsløres stadig nye lag ved Xavier, som gestaltes av en passe bondsk Jean-Pierre Darroussin, hvis

lugne fremferd og sårbare øyne gjør underverker for filmen. Scenene med Xavier er ikke mange, men de er soleklart de beste: Den saktegående chasesekvensen hvor han trist lunter etter kona og drømmeskandinaven, mens en myk cover av Sinatras The Good Life duver i lydsporet, er nydelig komponert. Det samme er scenen hvor han stikker innom

sønnen – akrobatstudenten – og blir rørt ved synet av en serie trampolinekrumspring. Også restaurantscenen, hvor Xavier krangler med servitøren om hvilken del av dyret han har fått servert, er full av etterlengtet nerve. Dessverre er dette filmen om Brigitte. Martin Øsmundset Premiere 26. september

09/2014

FILM

A MOST WANTED MAN Regi: Anton Corbijn Med: Rachel McAdams, Robin Wright, Willem Dafoe, Philip Seymour Hoffman, Daniel Brühl Spionen som kjedet meg. Rockefotografen og musikkvideoregissøren Anton Corbijn har i løpet av kort tid etablert seg innen spillefilm, først med den kritikerroste Control i 2007, etterfulgt av The American, som i likhet med A Most Wanted Man er en slags melankolsk spionthriller, men hvor stillhet og ensomhet står i forgrunnen. I Corbijns siste film skildres derimot selve spionvirksomheten i betydelig større skala, og filmskaperen sliter med å sjonglere bestanddelene. Philip Seymour Hoffman er som alltid god. I en av sine siste roller spiller han Günther Bachmann, en spionleder som har stirret verdens grusomhet i øynene mer enn én gang. Problemet er at han ser ut til å tilhøre et annet filmunivers. Han er langt mer karikert enn de andre rollefigurene,

og står i skarp kontrast til filmens nøkterne tone. I tillegg tildeles han en rekke fiffige replikker, som nok fungerte bedre på papiret (altså i John le Carré-romanen) enn de gjør i filmens dialoger. Hoffman er likevel den eneste av ensemblets store stjerner som ikke fremstår (i alle fall litt) famlende. Verst er Robin Wright, underlig nok. Vanligvis utstråler hun en aura av selvsikkerhet, men her er hun merkelig utilpass. Hun er som nevnt ikke den eneste som sliter, så jeg er tilbøyelig til å skylde på mannen bak kamera. Skylden for den forferdelig saktegående og uinteressante historien skal Corbijn få dele med manusforfatteren. Filmens kjerne er forholdet mellom den idealistiske advokaten Annabel (Rachel McAdams) og den antatte ekstremisten som Bachmann etterforsker, Issa Karpov (Grigoriy Dobrygin). Filmen dreier seg likevel ikke om dem, men rundt dem. I en eller annen grad står verdens sikkerhet på spill, men vi får ikke ta del i uroen

som Bachmann og hans kolleger føler. I stedet ser vi dem prate om det, om potensiell terrorisme, og om de moralske problemstillingene og det heftende byråkratiet som preger spionlivet – i kjent le Carré-stil. Karpov eksisterer nærmest kun for å drive plottet videre. Ikke sier han stort heller. Det er temmelig vanskelig å engasjere seg i følelsene mellom ham og Annabel. Corbijn er, som filmens avslutning ettertrykkelig understreker, langt mer opptatt av de tematiske aspektene ved historien enn å gjøre selve historien spennende. Men – unnskyld meg – kan man ikke da heller lese boken? Det er dessuten merkelig at filmen utseende er så anonymt og uinteressant, da filmskaperen har bygget sin karriere innen distinkt visuelle medium, og ikke minst når hans tidligere spillefilmer har sett så flotte ut. A Most Wanted Man er bare tørr, kjedelig og forglemmelig. Atli Bjarnason Premiere 10. oktober

FLINK PIKE EN FEELGOOD-FILM OM DEPRESJON

1001 GRAM Regi: Bent Hamer Med: Ane Dahl Torp, Stein Winge, Hildegun Riise, Per Christian Ellefsen, Laurent Stocker Ensomhet i tonnevis. Marie er ansatt i justervesenet. Hun kontrollerer at måleenheter som tid, vekt og meter er i overensstemmelse med nasjonale og internasjonale standarder. Selv om Marie daglig jobber med å gjøre justeringer, syntes livet hennes å være relativt konstant og ujusterbart. I 1001 gram kaster Bent Hamer seg igjen over temaet ensomhet, kanskje mer nådeløst enn noen gang tiligere. Ane Dahl Torp er suveren i rollen som trøstesløse Marie. Hun spiller rollen på minimalistisk vis, med øyne som synes å kjempe for å holde inne et hav av elendighet. Når Maries far og kollega havner på sykehus, velger hun å ta hans plass på den internasjonale kilokonferansen i Paris. Maries utflukt til Paris er ikke et glitrende Woody Allen-eventyr med sprakende natteliv og sterke

følelser, men snarere en geografisk forlengelse av hennes ensomhet. På kilokonferansen forblir hun en passiv tilskuer. Hamer bruker mye tid på konferansen, og publikum får således tid til å synke inn i det universet som omslutter Marie, hvor alt handler om mål og måleenheter. Maries liv forblir derimot uten særlig mål eller mening, inntil hun treffer Pi, spilt av en sympatisk Laurent Stocker. Hamers humor er subtil, men den er der, og den får stort sett utløp i Maries far, spilt av en vemodig, nostalgisk og litt røveraktig Stein Winge. Hans karakter fremstår nærmest som kiloens Yoda, som er mer opptatt av det filosofiske enn det rent praktiske ved kilogrammet. «Hvor mye veier et menneskeliv?», spør han litt undrende – men også en anelse humrende. 1001 gram er en kald film, både i fargetoner, bevegelse og menneskelige uttrykk. Kameraet er ofte i ro, såfremt det ikke følger lydig etter sine subjekter. Uansett hvor Marie befinner seg, synes blåfargen å trenge gjennom bildet, enten det er lyset, Maries bil,

øyne eller klær. Latter er nærmest ikke-eksisterende, og det som finnes av smil, blekner i filmens kjølige atmosfære. Som i Lost in Translation, får vi i 1001 gram ingen håndfast forklaring på hovedpersonens ensomhet. Maries brudd med kjæresten kan like godt være en konsekvens av hennes manglende livsglede som en årsak. Marie selv gir lite uttrykk for hva som er galt, og kanskje vet hun det ikke selv, men Hamers omhyggelige symbolbruk gir oss en pekepinn. Han lar symbolene snakke for henne, noe som stort sett fungerer godt, selv om det tomme til tider blir i overkant … tomt. Klippene av Marie alene i leiligheten mister etter hvert effekten; det blir overtydelig at Marie mangler noe i livet sitt, og som publikum blir man etter hvert nysgjerrig på hva som mangler, og om hun noen gang finner det. Følelsen av å måtte vente står til tider i fare for å skape forstyrrelser i en ellers flytende filmopplevelse. Martin Parker Premiere 26. september

PÅ KINO

10. OKTOBER

www.facebook.com/flinkpike

09/2014

FILM

mot de intime nærbildene, men også for hvordan et lavtflyvende kamera over landskaper i skumring gir naturen en tidvis klaustrofobisk dimensjon. Fantasier og minner gir oss utvidet tilgang på Martins bevissthet. Ved et par anledninger manes magiske øyeblikk frem, som når Martin skuer utover hjembygda, ser på klokka og ordløst konstaterer at det er leggetid, hvorpå vi hører kona Sigrids nattasang for sønnen Karsten. At et øyeblikk som dette ikke lar seg avfeie som brekningsfremkallende, skyldes at det kontrasteres mot fantasier av det mer grovkornede slaget, som når Martin har en uheldig fantasiglipp mens han runker. For en seer som ikke var nevneverdig grepet av Giævers Fjellet, som føltes i overkant skrevet og led under en altfor effektiv klipp, er det atskillig enklere å engasjere seg her. Med Giæver selv på plass i klipperommet får Mot naturen mer

plass til å puste enn sin forgjenger. Øyeblikkene får lov å vare selv om de ikke har enorm narrativ betydning (jamfør forekomst av irrelevant frosk), og filmen får i stor grad lov å være like mye stemning som historiefortelling. Dessverre er ikke dette tilfelle i innledningen, hvor skildringen av Martins familie er kriminelt overflatisk. Sigrid og Karsten blir aldri noe mer enn Vanlig Kone® og Vanlig Sønn®. Dette er problematisk fordi filmen skildrer innsiden av Martins hode, hvor kona og sønnen har hovedrollene – vi trenger sårt å vite hvem de er for virkelig å komme innpå Martin og hans kvaler. Det er derfor uheldig at manus er så overtent, som om en (riktignok talentfull) filmskolestudent har ført innledningen i pennen med sensor over skulderen: «Bli ferdig med det der raskt, kom i gang med den egentlige historien!». Martin Øsmundset Premiere 19. september

THE EQUALIZER Regi: Antoine Fuqua Med: Denzel Washington, Marton Csokas, Chloë Grace Moretz Seg selv lik. The Equalizer er på mange måter den perfekte firerfilm: brukbare skuespillere, relativt enkelt plot, et par heftige eksplosjoner, flust av finurlige slosscener og Denzel Washington i sedvanlig profetisk tough guy-modus. Dette er en ypperlig film hvis man bare ønsker å bli underholdt et par timer. The Equalizer står ikke tilbake for like vellykkede firerfilmer som The Rock, den første Dødelig våpenfilmen og Die Hard 1 og 2. Handlingen er like enkel som den er underholdende: Denzel Washington spiller Robert McCall. Han er ansatt i en svær jernvarekjede, men har en skjult bakgrunn som hemmelig spesialagent. Han er enkemann, sliter med søvnløshet og bruker nettene på å drikke medbrakt te og messe om verdenslitteratur til den mindreårige russiske prostituerte Teri (Moretz), på en diner som er som snytt ut av Edvard Hoppers ikoniske maleri Nighthawks. På dagtid hjelper han en overvektig mexicansk kollega til å nå de fysiske kravene for hans store mål: vekterjobb. Hvem kan vel gi opp når den asketiske profeten Denzel belærer om viktigheten av trening og farene knyttet til stort inntak av Pringles?

jonell løsning denne gangen. Det er mye bruk av kjølige, grønnlige fargetoner og lek med skygge og mørke, som jo i seg selv kan regnes for å være en trope i kriminalfilmsjangeren. En vending i handlingen som kommer omtrent midtveis, og som av hensyn til spenningskurven med fordel kunne ha blitt dratt ut noe lengre, gjør det imidlertid klart at dette ikke er en klassisk whodunnit. For tross Rosamund Pikes tidvis old hollywood-aktige glamour i sin tolkning av Amy, er Gone Girl mer enn en thriller. Filmen har mye på hjertet, både hva angår media, ekteskap og vår vilje til å tro på det vi blir fortalt. Det må nevnes avslutningsvis at det bør stilles spørsmål til representasjonen av kvinner i filmen, et poeng som også ble et tema i forbindelse med bokutgivelsen. Å gå inn på det her vil innebære for mange spoilere, men diskusjonen bør likevel tas, både om Gone Girl spesielt og om kriminalsjangeren generelt. Live Øra Danielsen Premiere 3. oktober

DE KJEMPENDE Regi: Thomas Cailley Med: Adèle Haenel, Kévin Azaïs, Antoine Laurent, Brigitte Roüan, William Lebghil, Thibaut Berducat, Nicolas Wanczycki Apokalypse snart! Madeleine (Haenel) har studert makroøkonomi og er overbevist om at det ikke er lenge igjen til samfunnet kollapser. Om ikke økonomisk kollaps, så naturkatastrofer, religionskrig eller noe annet. Hva enn det blir, skal hun være klar for sivilisasjonens undergang. Derfor ligger hun i hardtrening for å bestå opptaksprøvene til den franske hærens fallskjermregiment. Arnaud (Azaïs) vil jobbe sammen med sin eldre bror for å videreføre sin nylig avdøde fars snekkerfirma. Det var i alle fall planen frem til han møtte Madeleine. Deretter – fordi han er ung og forelsket – vil Arnaud hva Madeleine vil. De kjempende er i bunn og grunn en ganske standard «gutt møter jente, de forelsker seg og forbereder seg for apokalypsen»type fortelling. Debutant Thomas Cailley lar med regi og manus sine karakterer bære filmen og viser tillit til hovedrolleinnehaverne Adèle Haenels og Kévin Azaïs’ evner til å engasjere publikum. Det er en velfortjent tillit – de gjør Madeleine og Arnaud til noen av de mer fascinerende karakterene jeg kan komme på å ha sett på lerretet den siste tiden. Spesielt Haenel, som spiller den sterkere personligheten av de to, lykkes i å gjøre henne absolutt troverdig i sin eksentrisitet. Karakteren Madeleine bygger delvis på en kontemporær stereotypi: den paranoide konspiratorikeren som snur ryggen til storsamfunnet og lærer seg overlevelsesteknikker – lik dommedags-esoterikerne som

flyttet til fjelltoppen Pic de Bugarach i det sydlige Frankrike i påvente av å bli fraktet vekk fra jorden av romvesener, eller ytterliggående Tea Party-fundamentalister som hamstrer hermetikk og våpen. Haenels Madeleine menneskeliggjør en slik karakter med en kombinasjon av ungdommelig naivitet, sårbarhet og uapologetisk standhaftighet. Det er et treffende samtidsportrett som skildrer et unikt aspekt av hva det, for flere, vil si å være ung i dag – fremmedgjøringen i møte med et storsamfunn som ser ut til å rakne i sømmene økonomisk, økologisk og kulturelt. Som Slavoj Žižek påpekte om filmindrustrien i en tale under Okkupy Wall Street: Vår kulturelle bevissthet kan forestille seg sivilisasjonens undergang gjennom utallige endetids-scenarioer, men finner ikke et eneste scenario som kan lede til kapitalismens avskaffelse. Det er en slik fremtidspessimisme og strukturell stillstand som ligger og ulmer i De kjempende fra start til slutt, og som gir det som ellers er en ganske tradisjonell kjærlighetshistorie sin unike karakter. Cailley lar apokalypsetegnene boble til overflaten ved hjelp av ekstremvær. Regn, lyn og torden, så vel som en betydelig skogbrann, setter sine preg på både stemning og handling. Om dette høres dystert ut, er det allikevel forholdet mellom Madeleine og Arnaud som dominerer. Arnaud, hakket mer lettsindig enn Madeleine, leder oppmerksomheten hennes til nåtiden og til øyeblikket. Hennes til å begynne med dunkle lynne erstattes gradvis av den nyforelskede euforien ved å være to, alene, sammen mot verden. Det er både vakkert og til dels forstyrrende på en gang, og en imponerende debut fra regissør Thomas Cailley. Trond Gausdal Premiere 26. september

MOT NATUREN Regi: Ole Giæver Med: Ole Giæver, Rebekka Nystabakk, Marte Magnusdotter Solem, Sivert Giæver Solem, Trond Peter Stamsø Munch Som man runker i skogen. Martin har rollen som pliktoppfyllende familiefar opp til halsen. Han har fått nok av sykkelhjelm, parkvelder, gullrekke og fredagstaco. Han trenger en helg i skogen, alene med tankene sine. Vi får servert alle flyktige, usensurerte, vesentlige og uvesentlige tankerekker i voiceover. Ole Giævers komiske nøling og famlende setninger er motpolen til den Morgan Freeman-normerte fortellerstemmen, og fantasifull bruk av fortellerstemme er så etterlengtet at Mot naturen nærmest skriver seg inn som en filmhistorisk bauta grunnet voicen alene. Det oppstår minneverdige øyeblikk i kontrasten mellom Giævers ofte uttrykksløse ansikt og enkelte

spektakulære tankebaner – ta for eksempel hvordan Martin vender fra skuffelsen over ikke å bli invitert på fest til en formulering hvor et oversvømt butikklokale årsaksforklares med ei våt fitte. Øyeblikksvis mister fortellerstemmen sin sjarm da den blir for bevisst sitt publikum og tipper over i det stand-uppete©, jamfør enkelte stereotype betraktninger om familielivet. Humoren fungerer bedre i små, forunderlige formuleringer i forbifarten; i et tankesprang fra det rammeste alvor til et enkelt ønske om en runk; i et antiklimaks etter en herlig montasje skamløst akkompagnert av tematisk overtydelige «Forever Young», eller i lyden av de små penisklaskene som kan høres svakt da Martin løper bukseløs i scenen som ble ikonisk allerede før premieren, grunnet et hyppig distribuert stillbilde. Øystein Mamens foto skal ha skryt for hvordan totalbildene henter ut komisk effekt satt opp

GONE GIRL Regi: David Fincher Med: Rosamund Pike, Ben Affleck, Carrie Coon, Neil Patrick Harris Kvinnen tatt av…? Med sine siste filmer har David Fincher gått fra én bestselgende krimbok til en annen: først filmatiseringen av Menn som hater kvinner i 2011, nå Gillian Flynns Gone Girl. Hvorvidt det skyldes en bevegelse fra Finchers side mot det mer folkekjære, er usikkert, men hans velkjente fascinasjon for det mørke og morbide står ved like. På sin fem års bryllupsdag kommer Nick Dunne (Affleck) hjem til et tomt hus. Kona Amy (Pike) er forsvunnet, og de eneste sporene etter henne er dårlig skjulte tegn på at en brutal kamp har utspilt seg i deres ellers fredelige Missouri-hjem. Avgjørelsen om å la Flynn stå for manusarbeidet er god. En av filmens åpenbare styrker er historiefortellingen – et trekk som nok bør tilskrives både henne og Fincher – samt avgjørelsen om å gjøre adaptasjonen så

09/2014

tekstnær. Mye av nerven ligger nemlig i karakterenes oppbygging – hvordan Amy fremstilles gjennom fortidige dagboksnotater fra en lykkeligere tid, mens Nick presenteres i en nåtid hvor alt har gått i grus – samt i hvorvidt noen av dem kan sies å være pålitelige fortellere. I likhet med filmkarakterene, tvinges publikum stadig til å revurdere sin dom over situasjonen, etter hvert som nye opplysninger avdekkes. Det legger grunnlaget for en dynamikk mellom oss og karakterene som bidrar til følelsen av usikkerhet som så utførlig bygges opp i handlingens første del. For tredje gang på rad får Trent Reznor og Atticus Ross sette sitt musikalske særpreg på Finchers verk. I likhet med deres prisbelønte soundtracks til The Social Network og The Girl with the Dragon Tattoo, ligger deres mørke ambient tett på historien, og den blir slik enda et middel for å manipulere seerens dom av situasjonene på uhyggelig vis. Rent visuelt synes Fincher å ha gått for en noe mer konvens-

Når Teri blir banket opp, både av en kunde og av mafiahalliken sin, bestemmer Denzel seg for å gjøre sitt for å gjenopprette rettferdighet. Som en slags blanding av Travis Bickle, MacGyver og Dirty Harry, gyver han løs på sitt enmannsshow for å ta knekken på den russiske mafiaen i Boston én gang for alle, med diverse jernvarer og gamle agenttriks. Det hjelper lite med flust av russiske helautomatiske våpen og et tresifret antall gangstere med østeuropeisk aksent når nabolagets redningsmann har bestemt seg for at nok er nok. Rollen som Robert McCall er på mange måter den samme rollen Denzel Washington har gjort i samtlige thrillere han har spilt i de siste femten årene. Tøff i trynet, belest, omtenksom og beskyttende overfor de svake i samfunnet – en slags voldelig ekvivalent til alle karakterene Morgan Freeman noen gang har gestaltet. Det er flust av eksempler på at dette kan bli platt og lite givende, men i The Equalizer funker det som bare det. Legger du til Gladys Knight & The Pips og Janelle Monáe på soundtracket, Melissa Leo og Bill Pullman i biroller og de ovennevnte kravene for firerfilmsuksess, får du akkurat det: En perfekt firerfilm. Jon Sæter Premiere 26. september

turist. natt og dag 118x360 29.09.14 14:31 Side 1

FILM

TURIST En film av RUBEN ÖSTLUND JOHANNES BAH KUHNKE LISA LOVEN KONGSLI KRISTOFER HIVJU

FLINK PIKE Regi: Solveig Melkeraaen Med: Solveig Melkeraaen, Ravn Lanesskog, Magnus Melkeraaen, Sigrid Melkeraaen, Karl Magnus Melkeraaen, Kristine Steffensen Ikke like flink film. Solveig Melkeraaen er kronisk flink. Hun har gjort alvor av alt hun har hatt ambisjoner om å gjøre, men én dag sier det stopp. Hun blir innlagt med alvorlig depresjon, og eneste redning er elektrosjokkbehandling. Solveig blir «seg selv» igjen, men er hun kurert mot flinkishysteriet? Vi møter flere som står Solveig nær. De maler et bilde av å hjelpeløst være vitne til at en nær relasjon går dunken. En preget mor forteller om å aldri kunne betrygge sin egen datter: «Hun klarte ikke se at hun hadde verdifulle ting i livet». Flink Pike er god på å visualisere følelsen av å ikke strekke til, gjennom metaforer og mørk komikk. Bildene er varierte – også kvalitetsmessig (men det er jo dokumentar, så det er liksom lov), og med god flyt og rytme i klippen. Skildringene av det sterile

og kjølige Lovisenberg er fine – vi forstår frykten for å måtte reise tilbake dit. Elektrosjokkscenene gjør kraftig inntrykk, og man blir nesten kvalm av å se den «nyfødte» etter behandlingen. Men når det kommer til å skildre det dype ensomme mørket og følelsen av å ikke makte å gjøre noe som helst, får vi ikke kjent ordentlig på det. Når Solveig spør folk på gata hva elektrosjokk er, og sier hun måtte ta det flere ganger for å bli seg selv igjen, svarer en mann: «Da lurer jeg: Hva er det å være seg selv?» Dette er jo et godt utgangspunkt; å forstå verden fra en deprimert persons synsvinkel. I stedet er det alle andre som beskriver Solveig. Da et utvalg venner fra klassen snakker om Solveig, blir vi utenforstående kikkere som ikke har løst inngangsbillett til pratesirkelen. Her er bildespråket og valget av fortellermetode litt ekskluderende. Vi er med Solveig hjem, og hun filmer seg selv når hun gråter, men vi kommer aldri under huden på henne. Jeg savner virkemidler som gjør at vi identifiserer oss med Solveig og blir med i hennes

univers. Etter hvert går filmen over i mer framsnakking av elektrosjokk. Det blir mer uklart hva som er filmens mål: Handler det om et økt fokus på hvordan vi kan forebygge og behandle depresjon? Eller skal det handle mest om Solveig og hennes indre reise? Filmen kan se ut som en uheldig miks av begge deler. Hvis hovedpoenget er å oppfordre til mer debatt rundt psykisk helse og behandlingsmetoder, savner jeg mer bruk av retoriske bevis, som flere folk med faglig tyngde som kunne drøftet dette. Jeg savner også en mer analytisk og kritisk tilnærming til bruk av elektrosjokk, så det ikke blir fullstendig Michael Moore-ensidig. Solveig Melkeraaen har tatt tak i et viktig tema, men noe av den lite valide slutningen som trekkes i Flink Pike illustrerer også hvor komplekst depresjon er. Hvem burde bry seg om dette? Er depresjon først og fremst personlig, eller først og fremst et samfunnsproblem? Uansett bør det snakkes om. Ida Madsen Hestman Premiere 10. oktober

PÅ KINO 24. OKTOBER www.arthaus.no www.facebook.com/arthaus.no

09/2014

FILM

Når han så slikker underlivet hennes rent for urin etter et toalettbesøk, kan man nesten ikke tro det man ser.

UNDERLIVET I et post-fritzlsk Østerrike utforsker dokumentaren Im Keller den erotiske overskridelsen i kjellerrommet, hvor det skambelagte har fritt spillerom. TEKST LARS OLE KRISTIANSEN KARL OVE KNAUSGÅRD innleder Min kamp med et essay om hvordan mennesker håndterer døden. Selv om avslutningen er det mest naturlige av alt, skyver vi den fra oss. Når døden inntreffer, må vi umiddelbart ha den på avstand. Som Knausgård observerer, dytter vi den ned mot bakken, og til slutt under jorda. Jamfør Ulrich Seidls nye dokumentarfilm Im Keller, satt til et post-Fritzlsk Østerrike, gjør vi det samme med skammen. Kjelleren som arkitektonisk idé blir en perfekt metafor for rommet der vi plasserer livets skittentøysvask; det forbudte innerste og nederste. I Seidls Import/Export (2007) møter vi en ukranisk nettprostituert som reiser til Østerrike, i håp om et anstendig liv. Hun blir hushjelp hos en velstående vertsfamilie som «stuer henne inn» i kjelleren, ved siden av en høylydt tørketrommel. Tablået er eksemplarisk for Seidls overdrivelsesestetikk; hans parodiske polaroider av «alskens forskjellige folk»; illustrasjoner til en endeløs skjemtevise om et Europa i brytningstid. Seidl støvsuger hjørnene av hjemlandet, og plasserer temaer og mennesker han finner i sitt nådeløst belyste glassmonter. Utenfra kan vi bivåne atferden, forstørret inntil det ondsinnede. Seidl ser De Rare, og han flirer, naturligvis – han er bare et menneske – men latteren er ikke enveis. Han gir disse utvalgte en catwalk, der de kan flotte seg i all sin annerledes-prakt. På sitt beste balanserer Seidl en sardonisk tone med varme og ømhet, og sjelden har han lykkes bedre enn i Im Keller.

09/2014

FILMENS FØRSTE INNSTILLING avbilder en overdimensjonert grønn hekk. En forskansning; en sjalusi mellom det underjordiske og «oververdenen». En tatovert mann lener skulderen mot et avlangt terrarium, tilsynelatende uinteressert i det som skal skje. En albino-tigerpyton bukter seg mot et marsvin i den andre delen av buret. Idet hugget treffer, står filmens tittel skrevet i hvite blokkbokstaver over en sort bakgrunn. Seidl har strammet grepet om sitt publikum, lik pytonslangen i kveil rundt gnageren. En gammel dame roter i pappesker dandert som krybber. Hun løfter opp uhyggelig naturtro etterligninger av nyfødte babyer og klapper taktfast over ryggene deres, for å berolige «nøstene». (Ingen tvil om at de trenger trøst i møte med denne verdenen!) Hornmusikkentusiaster møtes til rituelle sjøslag i en uoversiktlig underetasje, innredet som et spøkelsesskip fra nazismens glansdager. Parallelt med uhyggen, skildrer Seidl et samhold mellom utskuddene, som nesten fremstår barnlige, der de leker gjemsel i skyggene. Her drikker de seg bort fra tomheten og lengselen, i trassig protest. Husherrens kone får vi aldri se, men én gang om dagen trapper han opp til førsteetasjen – som om det var et anstendighetens hellige tempel – når det ringer i bjellen som signaliserer at middagen er servert. Like merkelig er skruen som arrangerer skytekurs. Han lusker rundt i kjellergangene som en godslig 007 – alltid parat, men uten lisens til å drepe. Kursdeltagerne undervises i elementære teknikker og sikkerhetsrutiner, og i pausene benytter han anledningen til å dempe stygge fordommer mot muslimer over en øl eller tre. På fritiden synger han opera.

SKINNET BEDRAR, og hos Seidl også bokstavelig talt. En bjørneaktig mann med viltvoksende buskas på ryggen kravler rundt som et sirkusdyr, underordnet sin noenlunde normalt utseende, men akk så egenrådige samboer. Scenen der hun *Psycho-strykere inn fra venstre* røsker tak i ballene til mannebeinet, slik at testiklene presses mot den nesten gjennomsiktige huden, mens han tappert utfører dagens oppvask, klukker av galskap. Når han så slikker underlivet hennes rent for urin etter et toalettbesøk, kan man nesten ikke tro det man ser. Man overveldes av annerledeshet – det er vanskelig å akseptere at dette er sant. Graden av autentisitet i regissørens dokumentariske metode er uklar. Det har allerede blitt avslørt at Im Keller rommer elementer av fiksjon, men jo dypere Seidl graver, jo mindre relevant blir sannhetsgestalten. I møte med bildekomposisjonene, inntar vi et spesifikt blikk, løsrevet fra vår sedvanlige higen etter å speile oss i relaterbare flater. Raringene foran kameraet minner oss om at verden er full av uransakelige blindveier. Lik en oppdagelsesreisende, underlegges man forundringens åpenhet. I all sin mangfoldighet, består Im Keller likevel av variasjoner over ett tema. Filmen handler om overskridelse, om erotikk, om et sted der det skambelagte finner sitt utfoldelsesrom, skjermet for andres blikk: En kortvokst mann med smale skuldre

skryter av sitt talent for å sprute sperm med presisjon («det rykker i vaginaveggene»). En dame som har levd i undertrykkelse gjenvinner kontrollen over eget liv ved hjelp av systematiske pinsler. En prostituert takker horekunder for å ha utvidet hennes seksuelle horisont. Disse menneskene graver nedover, som for å nå et forstadium, en utopi, den absolutte natur. I Erotismen skriver George Bataille at overskridelsen befinner seg hinsides rasjonell tenking og bevissthet – at den får dødsangsten til å opphøre. I moderniteten, som er tuftet på rasjonalitet, lider erotikken, fordi dens irrasjonelle vesen ligner naturen, som vi har forsøkt å sivilisere i tusenvis av år. Erotisk uregelmessighet er forbundet med destruktivitet, fordi det bryter med reproduksjonens logikk. Im Keller viser oss mennesker med andre verdier i livet enn selve opprettholdelsen, som har meldt seg ut av samfunnet og bokstavelig talt gått under jorden. IM KELLER BORER INN i det private, og innholdet kan oppleves som støtende. Det blir et spørsmål om preferanser. Jeg vil ikke si fordommer, for det er naturlig å ta avstand til bestemte former for menneskelig oppførsel uten å bli stemplet som konservativ eller trangsynt. Med en forskers nøyaktighet studerer Seidl former for «underliv»: mennesker som finner sannheten i det konturløse mørket, som kjenner overskridelsens rus når de får være seg selv fullt og helt. Im Keller er en vekselvis lattervekkende og svært bevegende film, fylt av motsetninger. Den er umulig å bli kvitt.

Spalten «Distribuer denne!» vil hver måned presentere en film som norske distributører foreløpig har oversett eller neglisjert. Spalten er presentert i samarbeid med

HANDVERK

HER ER HAROLD En film av Gunnar Vikene

Basert på en roman av Frode Grytten

1x 1x 1x 1x

Åsane

En flatpakket komedie med BJØRN SUNDQUIST På kino 31. oktober MER FILM presenterer en film av Gunnar Vikene med Bjørn Sundquist, Fanny Ketter, Björn Granath, Grethe Selius, Vidar Magnussen, Ellen Birgitte Winther Lysmester Knut Haraldsen Sminkedesign Tuija Valén Kostymedesign Stina Lunde Scenograf Cecilie de Lange Komponist Janove Ottesen Lyddesigner Bent Holm Produksjonsdesigner Peter Bävman Fotograf Simon Pramsten Klipper Frida Eggum Michaelsen Co-produsenter Filmpool Nord ved Per-Erik Svensson FUZZ ved Lars Marøy og Tor Ole Rognaldsen Medprodusenter Migma Film ved Daniel Andersson og Lizette Jonjic Produsent Maria Ekerhovd Basert på en roman av Frode Grytten Manusforfatter og regissør Gunnar Vikene

Älmhult

Det verste man kan si om prosessprogrammer som Hver gang vi møtes og Klovn til kaffen er at de representerer en form for kulturkannibalisme.

NÅ SNAKKER VI

Klovn til kaffen. Foto: SBS Discovery

Var kunst og kultur bare skritt på veien mot en global terapeutisk-pedagogisk gruppesamtale?* TEKST AKSEL KIELLAND TV-AVDELINGEN HAR skrevet mye om det deprimerende ved programmer som Hver gang vi møtes. Problemet er ikke programmene som sådan, men det uverdige og urettferdige i at kulturøkonomiens omskiftelighet tvinger dyktige musikere til å gjenoppfinne seg selv som realitypersonligheter. Med kunngjøringen av TVNorges Klovn til kaffen lot det til at sykdommen hadde spredd seg til humorbransjen, og selv om TVavdelingen igjen følte seg kallet, måtte vi innse at vi ikke lenger hadde det i oss. Dette skyldes ikke bare at Klovn til kaffen er noe annet enn Hver gang vi møtes – det er verken snakk om et drastisk skifte av beite for deltakerne eller uanstendig manipulasjon av publikums følelser – men også at denne formen for i-kulissene-TV nå er så utbredt at en ikke lenger kan reagere med indignert forferdelse. Prat har alltid vært en sentral del av TV-mediet, og hvis man ser på utviklingen innen underholdningsprogrammer i et makroperspektiv, vil man finne at TV-mediet de to siste tiårene har beveget seg stadig lenger i retning åpenhet og intimitet. Først skulle man bak fasaden på kjente personer for å finne fnuggene av personlighet som tilhørte mennesket snarere enn kjendisen, og da man fikk rutine på dette, bestemte man seg for å forgå hele kjendisbiten og filme vanlige, eksponeringsglade mennesker. Og da lufta gikk ut av den tradisjonelt observerende realitysjangeren, var programmer som Idol, X-Factor og The Voice der for å gjøre de vanlige menneskene til stjerner. Hvis vi ser på de store linjene fra Big Brother frem til i dag, ser vi at utviklingen går i retning reality hvor 1. kjente

09/2014

personer snakker om hvordan det er å gjøre det de gjør, og 2. amatører får hjelp av profesjonelle til å mestre ulike talenter og oppgaver. Utviklingen går altså i retning av pedagogiske og terapeutiske samtaler om hvordan man gjør ting, og dette hvordan blir stadig viktigere enn hva som gjør at disse TV-personlighetene er på skjermen. Det er i prøving, feiling og betroelser at man finner den mest umiddelbare og kostnadseffektive menneskeligheten, og det er nå engang kostnadseffektiv menneskelighet som er tv-mediets hovedgeskjeft. Dersom man skal forstå dette fenomenet fullt ut, må man betrakte prosesstv i ulike sjangre – reality, talentkonkurranser, nyhetsreportasjer, matlaging – som ett sammenhengende felt. SOM TV-SKRIBENT har det vært lett å kritisere trenden som det kanskje fremste eksempelet på trivialiseringen av sendeflatene. Samtidig synes det åpenbart at det trivielle ligger i utførelsen snarere enn formen og innholdet. For når mennesker i dag velger podcaster fremfor tv og radio, er det nettopp for å høre lange samtaler hvor mennesker – gjerne amerikanere med lang fartstid hos psykologen – snakker om sine (yrkes)liv og eventuelle indre demoner. Forskjellen ligger ikke i innholdet, men i fraværet av begrensninger som lengde, formatering og mainstreamappell. Å prate om sitt liv og virke på TV er forbeholdt en liten gruppe kultur- og mediepersonligheter, men også i den sektoren av bransjen som TV-avdelingens ansatte tilhører, ser man en lignende utvikling. For frilansskribenter er bare én av mange yrkesgrupper i kultur og media som opplever at det tidvis er lettere å tjene en anstendig lønn på å undervise i sitt yrke, enn

det er på å utøve det. På hele feltet ser man at hva’et gradvis får dårligere kår enn det å innvie unge mennesker i hvordan. På et grunnleggende plan er ikke denne jobben vesensforskjellig fra veiledningen man finner i de mer pedagogisk orienterte talentkonkurransene på TV. Den vestlige kulturen synes å være grepet av en impuls om å ikke bare se hvordan pølsene er laget, men også å spise ingrediensene hver for seg.

I 1976 LANSERTE PSYKOLOGEN Julian Jaynes boken The Origin of Consciousness in the Breakdown of the Bicameral Mind, og teorien om at menneskesinnet gjennomgikk en drastisk forandring for rundt 3000 år siden. Grovt forenklet går Jaynes’ teori ut på at menneskehjernens ulike deler på den tiden ikke var i kontakt med hverandre slik som i dag. De manglende koblingene resulterte i at en stor del av det mennesker i dag anser som sine egne tanker, på den tiden forekom å være stemmer som stammet fra guder, demoner og andre eksterne krefter. Hjernens prosesser var altså ikke integrert, og dermed måtte den konstruere hallusinatoriske mellom-menn for å kunne kommunisere med seg selv. Spuriøse koblinger mellom lett underholdning og halvfordøyd populærvitenskap er en spesialitet her i TV-avdelingen, og Jaynes’ skjema lar seg enkelt applisere på dagens medievirkelighet. I denne sammenligningen er menneskehjernen mediesamfunnet, mens moderne kommunikasjonsteknologi representerer en økende grad av sammenkobling. I henhold til denne modellen spiller kunsten og kulturuttrykkene samme rolle som tidligere tiders hallusinasjoner – altså som de kreative omveiene organismen må ta i bruk for å kommunisere med seg selv i fraværet av en mer effektiv infrastruktur, og som deretter blir gjenstand for kultdyrkelse. I lys av utviklingen kan man spørre seg hvorvidt kunst og underholdning bare var

et skritt på veien mot en global terapeutiskpedagogisk gruppesamtale; om vi snart kommuniserer så effektivt og presist at vi ikke trenger popmusikk eller sketsjekomedie – om disse og alle deres søsterdisipliner hele tiden var omveier dømt til å bli overflødige.* BEHOVET FOR å fokusere på prosessene bak kunsten og underholdningen er et tegn på at de dominerende kulturuttrykkene i økende grad oppleves som utilstrekkelige. For hvor mye underholdning fremstår ikke i dag som tynn og gjennomskinnelig? Det er neppe tilfeldig at samtidens mest populære kulturuttrykk er tv-drama og superheltfilmer. Disse to representerer uoversiktelige og tidsmessig omfangsrike fiksjonsunivers som kronisk multitaskende mennesker kan overveldes av og fortape seg i. Ettersom disse verkene dessuten er skapt av hele komiteer, er faren for å stirre gjennom illusjonene og inn i hodet til individet bak relativt liten. Hele kulturen lengter etter en fiksjon som er mer omfangsrik, kompleks og irrasjonell. I dag er selve mediebildet – altså menneskers gestaltning av seg selv og sine liv slik de flettes sammen av felles berøringspunkter og dramaturgiske naturlover – den eneste fiksjonen som oppfattes tilstrekkelig virkelig. Det verste man kan si om prosessprogrammer som Hver gang vi møtes og Klovn til kaffen, er altså at de representerer en form for kulturkannibalisme, hvor den store mediefortellingen spiser seg større ved å sette til livs konkurrerende sjangre og kunstformer. Men dette er først og fremst en dyd av nødvendighet – et symptom på en dypereliggende brist i kulturen – og dermed ikke noe programskaperne eller deltakerne egentlig kan klandres for. I SÅ MÅTE ER DETTE å regne som et hvitt flagg. Inntil videre skal TV-avdelingen la prosessprogrammene være i fred.

*= Sannsynligvis ikke.

24.10.2014

SPILL

I KRIG OG KJÆRLEIK Dauden både fintast og konfronterast i Hyrule Warriors. TEKST RASMUS HUNGNES HYRULE WARRIORS (Wii U) er ein hybrid mellom Dynasty Warriors-serien og The Legend of Zelda-universet, og utartar seg ganske annleis enn eit normalt Zelda-spel: Her tek du ikkje med Link – helten som stadig blir reinkarnert som grønkledd liten gut for å bekjempe den likeeins stadig reinkarnerte Ganondorf – med ut på lange eventyr gjennom landet Hyrule (slik som ein sist kunne gjere i det forvitnelege, Flatlandinspirerte The Legend of Zelda: A Link Between Worlds på Nintendo 3DS). Nei, i Hyrule Warriors blir spelaren kasta beint inn i ei overveldande mengd action på ei rekke kaotiske slagmarker i kjende, hyrulianske og interdimensjonelle omgjevnader, med mogelegheit til å føre krig som ei rekke kjende og kjære karakterar frå Zelda-universet. Dette inkluderer både dei «gode» – Zelda, Link & Co - og «onde» – Ganondorf og hans forkvakla makkerar. Felles for alle dei spelbare karakterane er at dei er cirka tusen gonger meir mektige enn 99 prosent av dei andre krigførande, med mogelegheit til å uskadeleggjere hundrevis av motstandarar med eit enkelt slag. «It could be said that the act of turning off a Zelda game is a perfect metaphor for biological death», spekulerer Anna B. Jannssen i essayet The Hero With a Thousand Hearts: Death in Zelda, eit forsøk – slik eit essay (frå mellomfransk essai, forsøk) skal vere – på å trekke fram dataspelet som eit effektivt forum for å «utforske det uutforskbare» (altså dauden). Nintendo har alltid vore prega av eit ambivalent forhold til forgjengelegdomen. Til dømes har samtlege utgjevingar av det ultravaldelege Carmageddon til dette tradisjonelt familievenlege selskapet sine maskinar fått bytta ut fotgjengarane, som ein kan kjøre over, med grønnblodige zombiar.

I HYRULE WARRIORS både fintast og konfronterast temaet dauden på same tid. I sann Nintendo-stil nektar spelet å innrømme at spelaren tek livet av tusenvis av virtuelle skapningar på kvart brett, og brukar eufemismen «knock-out» for å unngå å konfrontere

endeliktet. (Døme på verkty ein brukar til å slå motstandarane i svime er sverd, bomber og pil og boge.) Samstundes krinsar soga rundt den avdøydde antagonisten Ganondorf sine komplott for å klare å bli reinkarnert. Sjela hans har blitt splitta i fire deler, spreidd utover like mange dimensjonar, og på uvisst vis meistrar han å manipulere dei levande til å hjelpe han med dette frå etterlivet. Djupe greier! Gameplayet er ikkje fullt så djupt, og handlar stort sett om å trykke fort og ofte på eit par knappar, og sjå nedslaktinga utarte seg på stadig meir omfattande vis på tv- og Wii U Gamepad-skjerm – spelet kan slik òg spelast i tospelarmodus. Sjølv vil du (eller rettare sagt karakteren din) neppe døy så ofte i Hyrule Warriors, av di spelet ganske enkelt er ganske enkelt. Moro er det lell. KRIGFØRING GÅR ÒG føre seg i det komande This War Of Mine (Windows, OS X, iOS, Linux, Android), i motsetnad til Hyrule Warriors (som er sett frå perspektivet til omsynslause krigarar med mangel på respekt for livet sjølve) fortalt frå perspektivet til sivile. Dersom du ynskjer gaming i fredstid kan zoofili-datingsimulatoren Hatoful Boyfriend frå den stadig sprøare utgjevaren Devolver Digital tilrådast. Her leitar du, ei jente i skulealder, etter kjærleiken på og rundt ein kostskule der alle andre elevar og tilsette er … duer. Kurr kurr, i krig og kjærleik er alt lov.

Maria Alexandra Lungu Sam Louwyck Alba Rohrwacher Sabine Timoteo og med Monica Bellucci

TRE AKTUELLE Alien: Isolation

1 1

(WINDOWS, PS3, PS4, 360, ONE)

Angst og stress på eit romskip, åleine med ein alien, nett som i den første Alienfilmen.

2 1

Bayonetta 2

The Evil Within

(WII U)

Ekstremt postmoderne hekseri og vald i surrealistiske omgjevnader.

(WINDOWS, PS3, PS4, 360, ONE)

Forferdeleg skrekk frå mannen bak Resident Evil.

I sann Nintendo-stil nektar spelet å innrømme at spelaren tek livet av tusenvis av virtuelle skapningar på kvart brett. 09/2014 la vera høydenod.indd 1

69 25.09.2014 12:40:50

ANDERS NILSEN

Han lager meningsløs drittmusikk. Han er det nyeste påfyllet i Torsdag kveld fra Nydalen. Han har blitt omtalt som «vandrende teflon med dialekt». Møt Norges minst morsomme komiker. FOTO AMINA SYRAH Fortell en vits, da! Vi har hørt at du er så jævla morsom! – Å, yes! Det var akkurat det spørsmålet jeg håpet jeg skulle få! Jævla morsomt! – Det er sånt som standup-komikerne klarer. Jeg er en av dem som må bruke lang tid på å komme opp med én ting. En helt egenkomponert vits? Hva med den morsomste vitsen du vet om? Hvis du ikke kan finne på en sjøl kan du jo dra en du har hørt fra noen andre … Det er jo et svar i seg selv. Et svar i kraft av kapitulasjon. – Ja, da er ikke jeg morsom. Da er jeg bare en douche. Jeg har aldri skrevet en vits, tror jeg. Du har skrevet tweets! De skal vi snakke om etterpå! – Ja, men jeg har aldri skrevet sånne … «Vet du forskjellen på en hane og en høne?» «Nei.» «Hanen har penis.» HAHA! Vi er på DET nivået? – Ja, det er veldig mye underlivsvitser.

1 6 1

Jeg trodde vitsen var at om du ikke visste forskjellen på en hane og en høne burde du i hvert fall ikke drive med oppdrett! Er det ikke det som er jokeformatet? – Den var mye bedre enn min! Hva tenker du om Märthas engleskole? – Åh, det er så fjasete! Å snakke med døde folk og engler og sånt, det … Nå skal ikke jeg uttale meg for heftig siden det er kronprinsessen (sic), men det er veldig fjasete. Hun driver jo med litt av det samme som du gjør. Hun sier hun kan snakke med døde folk, og det er jo lite trolig, mens du sier du er komiker, men kan ikke fortelle en eneste vits. – Det er sant. Bra start! Vi har noen pitcher til nye God kveld fra Nydalen-sketsjer vi lurte på om du kunne vurdere. Hva tenker du om en katt som sitter og ser på YouTube-videoer? – Skal jeg være helt ærlig synes jeg det høres helt sinnssykt morsomt ut, men … Hvis du putter katter i ting blir det morsomt uansett. Hva om katta sitter og ser på halshuggingsvideoer? Er det humor for katter? – Det tror jeg ikke! Da ville jeg syntes synd på katta! Du ville syntes synd på KATTA! HAHA! – Jeg ville jo aldri vist en stakkars katt en henrettelsesvideo! Hva med en fyr som prøver å gå på jobb, men så snubler han i masse fortauskanter og går glipp av et viktig møte? – Hah! Jeg synes det er veldig, veldig gøy. Jeg vet ikke om jeg burde skjemmes. Vi prøvde å komme på dårlige idéer, men alt vi fant på var DRITBRA. Hva tenker du om en ulv som sliter med nettdating og forblir en «ensom ulv»? – Dette er jo DØDSBRA idéer! Men TV2 ringer ikke OSS!

1 6 1

6 1 1 6

1 6 6

1 6

1 6 1 6

1 6 6 1

Du kan få den kattesketsjen … Ingen betaling! – Men dette er ikke Torsdag kveld fra Nydalen-idéer. Hva var det du sa, en ulv som sliter med nettdating? En ensom ulv! – Det er de greiene som ikke kommer gjennom. Hva med en gjeng som samles for å kle seg ut som kattedyr, bare at han ene har mest lyst til å kle seg ut som hund, også blir det jæææææææævlig dårlig stemning hele tiden. – Her er dere kanskje inne på noe igjen. Hva tenker du om en ørn med briller? – Kan den ha solbriller?

6 6

Den kan ha solbriller med styrke! – Også står den bare rundt og ser fet ut? Står oppå statuer og sånt, på torg! Og bare sjofer utover!

09/2014

Stemmer det at de har klippet deg ut av nesten hele God kveld fra Nydalen hittil? – Ja, jeg har blitt klippet mye. De har klippet ting ned i tid, og … Det er det de sier til DEG! – Men jeg har ikke hatt hovedrollen, bare sidegreier. Vi satt og så på programmet og så ikke så mye til deg, men vi så deg sammen med Lahlum. Hvordan føles det å være den minst karismatiske personen i det selskapet? – Han er jo ULTRAkarismatisk! Han fikk dobbelt så mye laughs på settet som jeg gjorde. Hva tenker du på når du produserer for TV2? At det må slå an bredt? – Du må lage for formatet. Det går ikke an å komme inn i Torsdag kveld fra Nydalen og pitche inn en ulv … Eller, en ulv og nettdating kunne kanskje gått. Men bare en ørn som henger ut med solbriller, de idéene går ikke gjennom. Jeg og en annen har prøvd, han hadde en idé om at Else sprenger, og så kommer alle de andre og spiser restene av henne. Det slo ikke an? – Nei, det går ikke gjennom.

Hvilket segment av publikum tror du ville likt ørnesketsjen dårligst? – 30–40 pluss, tenker jeg. Det hadde kanskje ikke slått an hos svaksynte? Dere ville fått post fra blindeforbundet. Helt uleselig, de kan jo ikke se hva de de skriver! – De kan ikke se programmet heller! Nei, men de har en kompis som står og forklarer! «Nå er det en ørn med briller!» Harmdirrende! – De gnir seg i hendene og blir mer og mer sint! Vi ser du har med en haug med «fargerike» venner i det bandet ditt. Er Anders Nilsen & the White Doves egentlig et integreringsprosjekt? – Haha! Men, AKK NEI! Jeg har ikke hvite venner! Hvilket uttrykk er egentlig innafor for å beskrive, øh … – Jeg pleier å si «mine kulørte venner». De er vel ikke i arbeid? Siden alle kompisene dine er arbeidsløse komikere og du har mye penger, er dere egentlig venner eller er du NAV? – Nei, de jobber faktisk hele gjengen. I NRK, i VGTV … «Jobber» i VGTV, lissom. De blir kanskje betalt av VGTV, men det er vel ikke noe ARBEID som gjennomføres der. – De holder på å utvikle serier og shit. Når du tjener PENGER på den «Salsa Tequila»-låta, prøver du å behandle det med en ironisk distanse? Er det anførselstegn rundt tallene på tusenlappene? Gliser du litt og tenker at nå har du lurt noen? – Nei, det gjør jeg ikke! Det er jo for dumt, alt det som skjer. Det er sånn, «Du har laget den låta, vil du være med på VG-lista? På turnéen?». Det er litt sånn «Faen, går det an, dette?» Det er det VI lurer på! – Til nå har jeg ikke tjent noe særlig på det. Jeg synes det er bare gøy. Sånn som med VG-lista, det er en sjanse til å ta på seg de teiteste outfitene og bare stå og mime som faen. Stemmer det at du fikk tilbud fra Sony på to millioner kroner for «Salsa Tequila»? – Ikke to millioner, nei. De leier den, det er en lisensiering. Det er det som er smart, har jeg fått vite av musikkpeeps. Men kom de med et tilbud om et engangsbeløp? – Jeg fikk det fra Nederland. Ti tusen euro, eller noe. Ganske mye mindre enn to millioner! – Jeg tenkte det var greit å bare holde det i Norge, med folk jeg kan forholde meg til. Du ønsker deg IKKE internasjonal suksess? – Jo jo, men det er så stress å ha et label i Nederland.

1 6 6 1

Hva sier det om tilstanden til norsk musikkINDUSTRI når noe sånt som den låta di faktisk blir en hit? – Jeg tror ikke det sier så mye om musikktilstanden. Det er mye bra norsk musikk som kommer. Som for eksempel? – OnklP og de fjerne slektningene.

1 6 1 1 1 6 6

Du har hørt den nye singelen? – På repeat siden den kom ut! Og ikke endret mening?

Det høres ut som en annen låt OnklP bare rapper oppå. Det høres ut som Coldplay! – Coldplay! Lowblow … Vi fikk en skikkelig trist og sutrete epost fra en fyr som klaget på at sånn humormusikk som du lager skviser ut seriøse artister. Han anklaget OSS for å skrive om Staysmann og Lazz hele tiden … Hvilket vi ikke gjør! – Det er jo helt feil avis å sende noe slikt til …

1 6

Men dette er jo DIN FEIL. Føler du ansvar? Ville det vært bedre plass til flere band som OnklP og de fjerne slektningene om du ikke tok opp plassen? Og fortsatt jobbet som myntteller? – Nei, jeg tror ikke de skvises ut. Humorlåta … Min låt er jo bred som bare fasan liksom, den slår an hos sjuåringer som er helt ukritiske til innholdet og tenker «dette er fengende og gøy», og dette er noen ord de har hørt den ene gangen de har vært i Spania. Samtidig slår det an hos den 55 år-gamle tanten eller charterturisten. «Disse fjasete ordene har jeg hørt før!» til en fengende beat. Men God kveld fra Nydalen hentet deg inn FØR den låta kom! Hva hadde du gjort da som imponerte dem? – Jeg var på en åpen audition hos Feelgood, produksjonsselskapet. Du klarte å levere en vits der? – Spørs om det var en vits. Alle andre som var der var standupkomikere. Jeg gikk inn og … Gjorde mye slapstick og falt og slo deg og greier? – De satt på en tribune, jeg slo på «Rock me … » eller «Rock you … » … ROCK YOU TO HELL? – «Rock you like a hurricane» … og sa «Dette er åpningsshowet mitt til Gullfisken!» og kom løpende ut fra siden og klatret opp på tribunen og high-fivet alle og bare var en idiot. Stian Blipp! – Det kan godt være!

1 6

6 1 6

1 1 6

6 1 6

SERIØST? – Ja. Det er så jævla bra.

Beatboxet du? – BLIPPboxet! Nei, jeg gjorde ikke det. Jeg etterlignet Erna Solberg med Chewbacca-stemme. Vi må snakke om tweets. Dette er tweeten du har fått mest retweets på: «Jenter bare «ÆSJ DET ER ET HÅR I MATEN MIN HVA FAEN?!» før de drar på byen samme kveld, tar med relativt ukjent mann hjem og suger han.» Tror du helt seriøst at jenter driver og oppsøker «relativt ukjente menn» for å bare suge kuk? Hvilke damer omgås du egentlig? – Det er ikke nødvendigvis damer jeg omgås, men … Det finnes jo jenter som er slik. Hvem har fortalt deg det? Har du kompiser som omgås sånne? – Jeg har hørt historier! Det er ikke en ukjent sak at folk treffes ute på byen. Gjerne uten at de har møttes noen gang før. Men da er man jo ikke «relativt ukjent»! Da er man bare ukjent! Det er «relativt» som er kickeren i denne joken din! Du vet det kanskje ikke selv, men!

1 6

– Jeg la det inn for … Det hørtes litt snillere ut, kanskje. Du må slutte å bruke «relativt» hvis du ikke skjønner hva det betyr! – Jeg tror ikke jeg egentlig vet hva det betyr. Men er ikke det hele shticken din, at du sier ord du ikke vet hva betyr? Som i den låten din? – Jeg har ikke så veldig stort ordforråd. På norsk ELLER spansk!

1 6 6 1 6

Du tweeter mye om damer. Hvorfor hater du damer? – Jeg hater ikke damer! Vi har flere eksempler! «Damn girl, er du en kebab? For jeg får kun lyst på deg når jeg er drita full ;););)» «Åjaok så du liker bad boys, men du blir sur når jeg truer hele familien din med hagle på julaften? Jenter ass. Make up your mind for faen!» «Damn girl, er du en katt? For du gir så jævlig faen i meg utenom når du trenger noe ;););)» – Det er ikke så stygt! Er du skilsmissebarn? – Ja, det er jeg.

1 1 6 6 6 1 1 6 1

Er det noen MORRA DI-ISSUES her? – Nei.

Men vi vet at du slenger mye drit om damer. Hva er greia der? Går det bedre nå som du er på TV og greier? – Egentlig ikke. Verre? – Nei, like dårlig. Jeg har aldri hatt «hell i kjærlighet». Aldri hatt kjæreste. ALDRI HATT KJÆRESTE?

Vi har hørt at det kjæreste du eier er en porselensbever. – Det er en porselensPANTER! Sover du sammen med panteren? – Hvis jeg ikke var redd for å knuse den ville jeg kanskje hatt den i sengen. Pakk den i bobleplast så blir den mer håndterbar!

Sa brura! Fortell om panteren! – Den er det kjæreste jeg eier. Den er dritfet. Jeg kjøpte den for 1500 kroner i en blomsterforretning som gikk ut av business. Den var fra åttitallet og kostet tretti tusen ny. Den sitter som en katt, sitter på ræven. Den er supersweet. Jeg eier dén, laptopen min og klær – det er det jeg har. Apropos å være sprø, hvorfor kan du ikke sove på rom sammen med noen? – Øh, jeg kan sove på rom sammen med noen. Vi har blitt fortalt at du ikke kan det og aldri har gjort det. Alle vi spurte om deg sa det som første karakteristikk. «Anders Nilsen, sier du? Han kan ikke sove på rom med noen!» – Seriøst? Kanskje det er derfor du aldri har hatt kjæreste! «Vi kan godt pule, men du må sove på sofaen!» La oss avslutte med et dilemma. Et XXLPARK-O-LEMMA: Se på «South Park» og spise Big King XXL eller ha sex? – Det spørs jo veldig på når det er … Betekningstiden er svar nok! – Det spørs når det er …

6 1 6 6 6 6 1

HAHA! – Hvis du er dritsulten og bare er jævlig keen på burger, så … HAHAHAHAH!! PUNKTUM PUNKTUM PUNKTUM

Jeg har aldri hatt kjæreste.

Anders Nilsen (1988) #SoMe-komiker, musiker og siste tilskudd i «Torsdag kveld fra Nydalen» på TV2. Like fullt best kjent for landeplagen «Salsa Tequila» som toppet hitlistene både i Norge og Nederland i sommer. Også kjent under artistnavnet «Rock you to hell.» Har tidligere jobbet som manuell myntteller. Fra Stavanger, og sønn av Leif Nilsen fra Mods og Leif & Kompisane.

09/2014

FRIENDS AND FASHION

NYE CITY LADE ÅPNER KL. 10 2. OKTOBER

9–21 (20) citylade.no

HEADSPIN ADVERTISING • FOTO: FOTOFASHION

100 BUTIKKER