NATT&DAG, Vestlandet, juni/juli 2016 by NATT&DAG

VESTLANDET – JUNI/JULI 2016

NO SHIRT NO SHOES NO HIPHOP!

ER UTELIVSPOLITIKKEN RASISTISK?

GUD ER TILBAKE!

MED MARKEDSFØRINGSBUDSJETTER

LEGALISER

MDMA!

SOMMER-EXTRA:

BINGO, KRYSSORD OG QUIZ!

r ise e r ru e t alc n e iv s e st r p Fe G ia s: A r is e D & gn o K T a di T p NAam Ra G C ed R E m SB

N ST Ø E J I T LI G / M N I UP. JU L DJ LI JU NE– 17 . I L 3. LE THU 13 L G 1 LI IK A • D N R S E V D R N S I O TU RE D IA ER T R F • NER FF BÅ E IN F SV RA PAG STE UL G HAM IE TH C AR RIK M ID D

JU . 16

G A UN D S ( R R B U LØ T E

R S D AN LAN P O HAM C H G-

T BÅ

VE I L

R D N LI W U • pK .J T 4 1 S dro G E GJ E • DA / S R M LIV LI R O N U G J T J N RIA DE TU D L . T E MO E D 15 IE BÅ LL N N G A LI REA PAG • M DA DA EN E M • D HA R R UR A SS A F D T C T M A ERI A N I Å B R EB N B W A G E N A K N P V FI HAM LO C DS I K

HA •G S S RA SS I I F BA BA UL D) A L I E +S IL V V SS I I O NI N NK V N N I A I +V BR I • V I I O I RIA K K V S , E S N N .S RA LI G A U L .W N B PA .J M +O A 7 r: . 1 e A B h G tt uise , HA D ,D A e l r E l Z O bi alc dagna ND R M Y J øp tiv g ri e SØ TTU UR BO RA Kj fes tto ma org / T a ts /n eriaissn BÅ T ON CA n e m n k BÅ TI LO ev .co ag m/ / LO CU no ok mp .co / o a k o .n ceb ch oo & E o tt a / b D lle å f comace U i b p . f G

S S A

:// fo ook og s in b tp ht er ace M f

JUNI/JULI 2016

Sjefredaktør DANIEL RAMBERG ramberg@nd.no Redaktør NIKOLAI KLEIVAN kleivan@nd.no Musikkredaktør KARIMA FURUSETH furuseth@nd.no Filmredaktør MARCO REINERTSEN reinertsen@nd.no Fotoredaktør CHRISTIAN BELGAUX belgaux@nd.no Debattredaktør VILDE IMELAND! imeland@nd.no Art Director TORUNN SOLLI solli@nd.no

VILDE IMELAND FOTO ANDREAS DAHL CHRISTIAN BELGAUX CHRISTIAN TUNGE IDA HELEN GØYTIL LARS GJESVIK PELLE BAMLE ILLUSTRASJON BENDIK AUNAN CAROLINE LYTSKJOLD IDA HELEN GØYTIL KRISTOPHER HERNHOLM SVEIN STRØMMEN

Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nd.no Markedsavdeling JOHNNY JENSEN ALEKSANDER RIIS salg@nd.no NATT&DAG Kreativ JAN CHRISTIAN FORTHUN forthun@nd.no

Journalist PELLE BAMLE bamle@nd.no Skribenter ANDREAS DAHL ANDREAS VEIE-ROSVOLL BENDIK AUNAN DANIEL RAMBERG DANIEL VATSVÅG EIRIK KJØS USTERUD EIVIND EIDE SKAUFJORD EMIL FINNERUD ERLEND MØRCH GIFT IDA HELEN GØYTIL IDA MADSEN HESTMANN IDA SKOGVOLD JO FORBORD STAVDAL JON OLSEN JON SÆTER KARIMA FURUSETH KETSJUP KRISTOFFER JAKOBSEN KRISTINE TINGVIK AAS LARS GJESVIK JAN-WEIMAR RAMBERG LYTSKJOLD? MARTIN ØSMUNDSET MARCO REINERTSEN MATS THORSEN NIKOLAI KLEIVAN PELLE BAMLE RASMUS HUNGNES SENNEP SMIL STURLA HAUGSGJERD SVEINUNG WÅLENGEN THOMAS RINGDAL TORGEIR HOLLJEN THON TORA MYKLEBUST OPTUN

Administrasjon okonomi@nd.no Utgiver NATT&DAG AS

TIDENS ÅND, OVERHØRT ...................................................................................................................................... 04 KOMMENTAR: – LEGALISER MDMA..................................................................................................................... 09 REPORTASJE: GUD ER TILBAKE – MED HELIKOPTER .................................................................................... 10 ENQUETE: ER VENSTRESIDEN REDD FOR Å KRITISERE ISLAM? ................................................................. 13 REPORTASJE: ER NORSK UTELIVSPOLITIKK RASISTISK? ............................................................................. 15 BILDESERIE: DEN FILIPPINSKE BASKETLIGAEN I OSLO................................................................................ 18 IKKE DIN FUCKINGS RUNKEFANTASI: INTERVJU MED MALIN LEVANON.................................................. 25 BINGO, KRYSSORD OG QUIZ! ............................................................................................................................... 26 FESTIVALGUIDE ...................................................................................................................................................... 38 KETSJUP & SENNEP TESTER SOMMERAKTIVITETER .................................................................................... 42 KOMMENTAR: – HVORFOR FÅR HIGHASAKITE SÅ GODE ANMELDELSER? ................................................ 48 SJANGERPRAT: HVA ER «POST-EURODANCE»?............................................................................................... 51 INTERVJU: HENRIK MARTIN DAHLSBAKKEN ................................................................................................... 58 BIG DATA AND CHILL: NETFLIX LESER TANKENE DINE.................................................................................. 59 DOOM: DRA TIL HELVETE ……....................................................................................................................61 SMIL & GIFT MØTER LARS BERRUM .................................................................................................................. 62

Trykk MEDIA NORGE TRYKK OSLO Lesertall 127 000

distribusjon@nd.no REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL Natt&Dag Strandgata 19 N-0152 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 For tips og presse: film@nd.no musikk@nd.no uteliv@nd.no mote@nd.no kunst@nd.no scenekunst@nd.no restaurant@nd.no litteratur@nd.no WWW.ND.NO M

Ø M E R KE T ILJ

Trykkeri

Cover foto: Christian Tunge Modell: Louise Stang Heffermehl 8

MÅNEDENS (AVTROPPENDE) MEDARBEIDERE Med en real slagside (inkludert insinuasjoner om Nazi-Tyskland-aktig massesuggesjon) mot en samlet, norsk musikkanmelderflåtes velvillige mottagelse av det høyst middelmådige bandet Highasakite (på side xx!), takker Karima Furuseth (26) av som toneangivende musikkredaktør i NATT&DAG, pakker DJ-kofferten full av alt annet enn janteloven og flytter, vi kødder ikke, til BERLIN. Hvor hun skal dele kontor med, vi kødder altså ikke, Vagant. Vi synes det er trist å se henne forsvinne, men klamrer oss til følgende tre forhåpninger: Hun fortsetter å skrive for oss og andre innimellom. Hun kan fikse oss gjestelisteplasser hvis vi noen gang tar motet til oss og risikerer å bli sett i Berlin. Hun vil komme tilbake fra sitt opptreningsopphold hos Eksilregjeringen som en enda sterkere, enda mer motstandsdyktig fallskjermjeger, og SPRENGE HELE SKITEN I 4

JUNI – JULI 2016

Etter å ha blitt endorsed til flere greier på LinkedIn enn han har hårstrå på hodet, tar NATT&DAG-selger, levemann og tidligere Skjetten-kretsmester i smalltalk Aleksander Riis (31) seg kuleramma og det gode humøret for å prøve lykken utenfor hipstermedia. Det vil si: N&D beholder kuleramma grunnet økonomisk utfordrende tider i norsk media, og vi nærmer oss også en løsning i konfliktrådet for å beholde i det minste 35% av det gode humøret. De siste årene har Aleksander «Sash – Ecuador» Riis bidratt sterkt til at en stadig mindre N&Dredaksjon har økonomisk grunnlag for å fortsatt ha papiravis og datanettsider, og selv om vi ønsker ham alt godt i den nye jobben, håper vi også at det går spektakulært på trynet slik at han kan komme tilbake. «Lykke til»!

30. juni til 2. juli

NAZARETH LITA FORD CC COWBOYS BETH HART WALTER TROUT ADMIRAL P (US)

(UK)

(N)

(US)

(N)

NEVER THE BRIDE (UK) BLUES PILLS(US/SE/F) BERGE & FLAATEN(N) PAT MC MANUS(IRL) MORUDES(N) UNDERGRUNNEN(N) HUNGRY JOHN(N) KINDRED FEVER(N) JOE RUSI(N) PAPASLIDE(N) HOT SHOT(N) BB LYNGS BLUESBAND(N) MYRNA(N) TITO LAUSTEEN QUARTET(N) HEREIDE & THE BLUESGANGSTERS(N) TUBESNAKES(N) HEAR ME ROAR(N)

AMIRAL P LITA FORD

CC COWBOYS

WALTER TROUT

www.skaanevikblues.com

BETH HART

TIDENS ÅND

OVERHØRT

FRA PIZZA TIL ILDEN Brannvesenet i Oslo melder om svartmuskede Dr. Oetker over hele byen, så mange at vi faktisk har satt NY REKORD i antall pizzabranner til nå i år! (Har de en egen person som teller dette? Regnes calzone-branner med i statistikken? Er den fortsatt grei så lenge så lenge du skraper av toppen? Så mange spørsmål, så få kontakter i brannvesenet). Vi har vel lært på Blindern en eller annen gang at korrelasjon ikke nødvendigvis medfører kausalitet, men det er jo litt BESNÆRENDE å tenke at denne voldsomme forekomsten av pizzabranner kan skyldes Oslo kommunes tvangsinnføring av tidlig stengetid for kebabsjappene?? En mulig konsekvens vi påpekte da vi skrev om kebab-stengningene i november i fjor??! Det er ikke så vanskelig å forutse fremtiden, tenker vi. Derfor har vi laget sommerbingo i denne utgaven, med ting som garantert skjer ila kort tid. Sjekk s. 26!

1 1

RETTER SEG Norges mest kjente rød- og krølltopp gjennom de siste fire tiårene har visstnok egentlig rett hår. ODDE GREIER En billedkunstner med liten penis … Nei, det kan jo være veldig mange … En maler med et lemfeldig forhold til skattebetaling … Nei … En skikkelig raring som også tegner … OK: En fyr i kjortel sies å ha en elsker som han besøker i livkjole. KEISERENS NYE HJEMMELEKSER Medieoppslag om pengebruk, litt VEL folkelig flyktningskepsis, russetid, bok-kritikk, eksistensiell kritikk fra stortingsmedlemmer:Det har vært et dårlig år for Kongehuset. Nå ryktes det også at sentrale medlemmer av neste generasjon rett og slett ikke er så skarpe:( Heldigvis har dette bare vært sjarmerende i Sverige i mange år!

EUROPAMESTERSKAPET I FOTBALL Ah, endelig er tiden kommet hvor 30-noe-åringer kan reise seg fra Y-stolene sine og innrømme at de liker å se på menn sparke ball uten å måtte assosieres med 40-noe-åringer med et uavklart forhold til sin egen livsglød. Ettersom Norge røk ut mot de mektige magyarene fra tysk 3. divisjon har vi ingen forpliktelser når det gjelder heiing og vi kan dermed konsentrere oss om det som virkelig er viktig: Timelange podcasts om innoverkanter og hvilke Skam-karakterer de forskjellige lagene representerer.

1 2

PARKKUTYME Nei, vi snakker ikke om blandingen av parkour og pantomime som er det HOTTESTE i urban-Sverige akkurat nå. Vi snakker om å oppføre seg i det offentlige rom. Det er greit å kose seg når sola er ute, men at norske sommermåneder skal være synonymt med å miste all form for vanlig folkeskikk er tåpelig. Er det fordi du står innesluttet og fryser i pelsjakka på bussen i det lange vintermånedene at du synes det er greit å labbe barfot og i baris inn på Narvesen for å kjøpe en kyllingbaguette du skal bruke som både A) balltre når du spiller slåball over de andre som besøker parken og B) imaginær tverrfløyte når du mimer til den hjemmelagde KYGO-spillelisten din? Ok, da er det greit.

1 3

PARKKUTYME

1 4

HerreGUD, vi gleder oss til denne rå blandingen av parkour og pantomime slår innover norske parker uti august.

IKKE SLEM, BARE MISFORSTÅTT Å bygge opp igjen imaget etter endt fengselssoning kan være en omdømmeoppgave av grungske proporsjoner, men heldigvis er det alltids mulig å få en kjapp feature i avisa hvor du får vist frem dine mykere sider. I Morgenbladet frontes Imran Saber som et misforstått økonomisk geni som ikke kan få seg ordentlig jobb fordi folk googler navnet hans :(, mens i Romerikes Blad snakker Bolivia-Stine om den tøffe tiden i fengselet hun rømte fra, poserende i en blomstereng :( :(. Vi håper alle kriminelle får en fin sommer med mye is og lite stigmatisering, vi vet dere bare gjør så godt dere kan!

1 5

WHEN ANIMALS ATTACK Gorilla angriper 4-åring! Kvinne (80) drept av ku! Dyrene er lei av vår tyranniske atferd og har bestemt seg for å slå tilbake. Kloke som de er går de utelukkende etter barn, eldre og Mia Gundersen [Sett inn din egen cougar-vits her! Interaktivt!]. Hvorvidt de klarer å få til en noenlunde oppegående statsforvaltning vites ikke, men faen heller folkens, kan vi ikke gi det et forsøk?

6 1

Boblere: Lulu<3, Søndag Summarum, hestelampen, Trine Aalborg = sadist, feilrepresentasjon av dare, Skalla, Blogger-Isen er vond, trær, ikke mobb Kygoen min, Agdasi, tegne peniser på bysykler, third wave Bør & Børsen, planker vs. gress vs. sand på Sørengadiskursen, livestreaming av fuglereder, mipstere

JUNI – JULI 2016

TILBAKE PÅ HOTELLET Apropos: En selvutnevnt konge av et TV-kjent «hus» i Ytre Syden har to oppsamlingsdommer på seg, blant annet for kokain, hasj, kjøre rusa uten lappen og å ha importert testosteron fra Italia! Haha! Han skal visstnok også være på god vei mot en tredje. Og vi som faktisk trodde på at folk ble grundig bakgrunnsjekket på disse greiene her. GULLPAPPA Vi gidder ikke anonymisere denne her: Kjetil Rolness ble nylig observert på en av Youngstorgets juggelboder sammen med sin sønn. Hva han kjøpte? To par shutter shades og en lekepistol. Det kan være fare på ferde i norsk offentlighet. MEDIAMYTTERI Sjefen i Norges aller mest glansede papirutgave skal nærmest stå overfor mytteri-tilstander etter bare et drøyt halvår i jobben. Få av veteranene i blekka møter opp på redaksjonsmøtene lenger, og når de gjør det, er det for å demonstrere hvor lite respekt og tillit de har til henne, på barnslige måter. Stemningen ble neppe bedre da redaksjonen nylig ble beskyldt for å ha jukset, og hun, uten å ha forhørt seg internt, uttalte seg klønete og ikke-avvisende til mediamedia. MEDIAMYTER Den samme sjefen skal på et av disse farsottene av noen redaksjonsmøter ha blitt gjort oppmerksom på at dinosaurer var en greie på ordentlig. Ekte dinosaurer altså, ikke analoge journalister. Hun skal helt til da ha vært fast i troen på at våre enorme forgjengere bare var en myte, og brukte det som innvending mot en pitch.

SAMFUNN DRINKOPPSKRIFTER

RYSTET, IKKE BERØRT Redaksjonens fremste miksolog gir deg samfunnsaktuelle drinker til lange sommerkvelder med den gode samtale. TEKST OG FOTO ANDREAS DAHL

KROKODIL DAIQUIRI 4 cl brun rom 3 cl First Price appelsinjuice 1 cl sukkerlake 1 ss sukkerkulør for farge 500mg generisk paracetamol Knust is av springvann Pyntes med sort godterikrokodille. Serveres kommunalt på to flak dopapir (brettet).

GODHETSTYRANNIET 4cl gin 4cl limejuice Ca 30g Love Hearts Løs Love Hearts opp i limejuice i en coctailshaker. For raskere (men mer kynisk) tilberedning er det mulig å knuse hjertene før du blander dem inn. Tilsett gin Ristes med is Serveres i lowball-glass på en hyggelig serviett.

AR-RAQQAH MULE 4cl vodka 3cl blodappelsin IS-biter (…) Toppes med ingefærøl Bland alt. Røres med stiv pekefinger.

EGGELIKØR OG BURN Eggelikør (Etter behov) Burn (Etter behov) Fuck sommeren, vi binge-watcher noe dritt. Serveres på Post it-lapp med forsakede gjøremål.

Vil du bli fengselsbetjent? Søknadsperiode 13. juni – 14. august 2016. Kan du sette grenser for andre og klarer du å holde hodet kaldt i krevende situasjoner? Da har vi kanskje utdanningen og karrieren for deg. Jobben er så viktig at du mottar lønn fra første skoledag!

Kvaliﬁserte søkere må tilfredsstille følgende minimumskrav:

Fengselsbetjentutdanningen er toårig og aspirantene gis lønn i hele perioden. Dette innebærer at aspirantene først og fremst er arbeidstakere, og jobben blir å fullføre og bestå alle teoretiske og praktiskteoretiske arbeidskrav. Utdanningen starter ved skolen i Lillestrøm i januar 2017 og er fordelt over ﬁre semester. Første teorisemester går over fem måneder, deretter følger to semestre med praktisk-teoretisk undervisning ved et av våre opplæringsfengsler som er fordelt over hele landet. Det fjerde og siste semesteret er et teorisemester som gjennomføres ved skolen i perioden august- november 2018. Ved fullført og bestått fengselsbetjentutdanning oppnår aspirantene 120 studiepoeng og tittelen «Høgskolekandidat i straffegjennomføring». Etter endt utdanning følger ett pliktår som fengselsbetjent.

- Ha førerkort klasse B

- Være 20 år eller eldre i 2016 - Ha generell studiekompetanse (GENS). Unntak: søkere som er 25 år eller eldre i søknadsåret må som et minimumskrav ha fagene norsk, engelsk og samfunnsfag på tilsvarende nivå GENS. - Ha en vandel det ikke er noe å utsette på - Ha god psykisk og fysisk helse. Det er nødvendig for fengselsbetjenter å ha god fysisk og psykisk helse for å kunne ivareta egen og andres sikkerhet i fengslene. Det stilles derfor relevante spørsmål om søkernes helse i opptaksprosessen - Bestå en fysisk funksjonstest på opptaksdag som inneholder styrkeøvelser og en utholdenhetsprøve - Ha en personlig egnethet og modenhet som gjør søkeren skikket for tjeneste i kriminalomsorgen

Se www.fengselsbetjent.no for mer informasjon. Det er kun mulig å søke via vårt elektroniske søknadsskjema.

SØNDAG SUMMARUM

ØYAFESTIVALEN 10/8 ONSDAGM ASSIVE ATTA & YOUNG CK FATHE THE LAST M83 RS SHADOW SWEDEN PUPPETS KING ELL

PJ HARVEY

JAMIE XX

MATT KARMIL

DJSETT

JASON ISB ARY

MASTODON

CHRISTINE AND THE QUEENS FR

ANOHNI: NESS HOPELESS T

JULIA HOLTER US THE KILLS US/UK US THE AVALANCHES FLOATING PO INTS UKLive $USHI X KOBE DJ-sett ARCA VE ORMZYUK ST

ANE BRUN BEACH SLANG AURORA A SKEPT

MÅNEDENS SUMMARUM

G 11/8 DA TORS Få bille tter torsda g

DONNA THE BLACK MA DAGNY RAT BOY AMANDA BERGMANSE PSTAD ERLEND RO OKKULTOKRATI

AN AIMING FOR ENRIKE V INGEBJØRG BRATLAND MAD PROFESSOR UK CHA

NICOLE SABOUNÉ

RLOTTE BENDIKS

FRØDER

JLIN USLIVE

TEKST SS-REDAKSJONEN Vi måtte tilbake. Etter halvannet år i selvpålagt, omvandrende eksil; etter å ha studert islam i Jemen, finans i Kina og urbanisering i Malmø; etter å ha vært involvert i atomforhandlinger i Iran, korrupsjon i FIFA og exphil-forelesninger på en strand i Lampedusa, kom det til oss i en plutselig åpenbaring mens vi lå og duppet av i dagsfylla utpå bøljan blå: Gullpennen! Vi må hjem og vinne Gullpennen!

Vi kavet ut av overlevelsesdrakten, rev blomstene ut av kjønnshårene og kastet oss på flyboardet. Vi kan fremdeles rekke det! Første fly til verdens rikeste molboland, takk! Straka vegen til det langstrakte! På flyet hamret vi ned kronikk etter kronikk om viktige temaer. Det overskred 500 sider, så tusen. 1500. Mer personlig stil, ropte en av oss. Flere nyanser, ropte en annen. Men ikke for mange, ble det medgitt, for Skartveit hadde fått pennen i 2012. «Mer omdalsk underfundighet!», «frithjofjacobsenske selvfølgeligheter i autoritativ, oppsummerende tone!», «hardkokte engdalske machobeskrivelser!». Nervene sto i høyspenn da vi endelig landet og kunne skru på 4G for å sende hele sulamitten til samtlige norske medier. Og det var da det slo oss, med en pushmelding midt i trynet:

DJ-sett US

Etter å ha vært sporløst forsvunnet i mer enn halvannet år, dukket endelig den elskede og hatede spalten Søndag Summarum igjen opp på ND.no i mai. Følg med hver søndag!

SIBIIR

Luften gikk ut av ballong-vaporizeren vår. Ikke bare hadde han slått oss, han hadde fetere overlevelsesdrakt enn oss.

DJSETT

FRE dag1 D r freG 2/8 tteA e ll i b å

TE HIGHASAKI

Vi mistet troen på hele greia. Kanskje «bjerget» ikke trengte oss tilbake likevel? Er i det hele tatt norsk offentlighet LOL lenger? Etter en langvarig forhandling i tax free-en om devaluerte kinesiske yuan, kom vi omsider hjem og fikk lest oss opp. Og det vi fikk se var beroligende: Den største debatten handlet om en apetegning, den største nyhetssaken om en eksamensoppgave for 10. klasse, og ellers ble dagsorden satt av en TV-serie for 16-åringer. Vi smilte fra øre til bluetooth-headset: Søndag Summarum er hjemme igjen.

LØRDAG 13/8

LUSH UK

DER NEW OR MORKEN

DJsett

ØYVIND NAO UK HE DVIG MOLLESTAD TRIO FATIMA Y AMAHA NLLive FARAO CH VRCHES UK

DAUGHTER

EAGLES OF DEATH METAL

TRAVI$ SCOTT US THUNDERCATUS

OSLO SINFONIETTA performs STEVE REICH's «MUSIC FOR 18 MUSICIANS»

GUNDEL ACH IVAN AVE & MUTUAL INTENTIONS

BIOSPHER M I A H KVELE RTAK SOND US

RE JUSTAD

FOALS

SKJERMDUMP: AFTENPOSTEN.NO

MIDNIGHT CHOIR

NEUROSIS

ANDERSON .P AAK SAVAGES US

PRINS THOMAS sett KAMAS FRØKEDAL & FAMILIEN I WASH INGTO N USAPOTHEK FORT ROMEAU UKDJ-sett FIDLAR US VIAGRA BOYSSE RYPDAL ELEPHANT9 m/TERJE JESSY LA NZA CA DEATH BY UNGA BUN GA US NG ORLANDO JULI TRICS OKAY KAYA & THE HELIOCEN ELECTRIC EYE

TØYEN PARKE N

DJ-

GREAT NEWS WHITNEYUS

MÅNEDENS NISSELUELANDET NORGE: SKJERMDUMP: DN.NO

BAND OF GOLDARIF

MÅNEDENS MASTEROPPGAVE: Endelig er sommeren her og med det kommer vår yndlingssommertradisjon: Løse tendenssaker basert på nylig leverte, dustete masteroppgaver! Dagsavisen har tatt tak i fenomenet mipstere, religiøse, muslimske hipstere, i en lang gladsak om at også muslimer kan bruke jeans :)

SKJERMDUMPER: NRK.NO

Saken inneholder mye vagt og masse god stemning, og hijaben får følgende addendum: «Det muslimske hodeplagget vekker mange og sterke følelser av den typen man ikke har sett maken til i moten siden miniskjørtet og hanekammen.» Wow! Alt dette basert på oppgaven til masterstudent ved HiOA Pia Henriksen, som fakta faen har sittet på gourmetpizza- og IPA-stedet Postkontoret på Tøyen senter og sett på muslimske jenter som går forbi vinduet. I et ÅR! Og funnene er, som NRK dokumenterer, rystende:

tmaster e k ic T å p t t le il b Kjøp 8

JUNI – JULI 2016

Til Dagsavisen kommenterer Henriksen at Tøyen har endret seg en del i det siste «gjennom gentrifisering», og at det har «kommet en rekke nye utesteder her, man har fått et fint bibliotek og det trekker nye typer mennesker». Men: – Om det har løftet levekårene for de som bor i bydelen vet jeg ikke. Nei nei, neivel. Får forske litt på det da, kanskje? ;)

RUS KOMMENTAR

Vi kunne fremlagt en bibeltykk bunke med forskning som forklarer hvorfor alkohol er det nest farligste vi mennesker putter i munnen etter blykuler fra en revolver

I tillegg til NATT&DAG, jobber Sturla Haugsgjerd blant annet i Foreningen for human narkotikapolitikk.

Jon Olsen er NATT&DAGs ruskommentator.

Tilgjengelig kunnskap om MDMA har endret seg, men lovverket henger etter, mener Jon Olsen og Sturla Haugsgjerd. «Skal jeg kjøpe med noe fra tax free?». Den tilsynelatende normale meldingen kom fra en venn, og omhandlet en nært forestående sammenkomst. Like normal var imidlertid ikke melding nummer to: «Hvis dere ikke tar noe om dagen, mener jeg – vi andre drikker nemlig ikke lenger». Meldingen kom ikke per SMS, men ble sendt på en kryptert meldingstjeneste. Og «noe» refererer ikke til vitaminer, men rusmidler som LSD, 2C-B og MDMA. Likevel var ikke dette en sammenkomst for batikkledde hippier med fast teltplass på Roskilde; gjestene var streitinger – folk i høystatusyrker med anstendig livsstil og mastergrader i fleng. Syre er blitt mainstream. Psykedelika er et fellesbegrep for en rekke stoffer som virker på serotoninsystemet i hjernen. Å beskrive opplevelsene med språk er utfordrende, men det snakkes gjerne om forsterkede følelser og inntrykk, frie tankeassosiasjoner og synestesi – det vil si at ulike sanser, som hørsel og syn, påvirker hverandre. Psykedelikabruk har foregått i de fleste kulturer, fra urfolk som benyttet seg av viltvoksende vekster, til dagens moderne brukere som også inntar nyere, syntetiske varianter. Deres opplevelser er blitt beskrevet i hulemalerier, antikke skrifter og nå blogger. I 2009 tok MDMA-debatten av i England da den britiske regjeringens rusfaglige spesialrådgiver, David Nutt, skrev i en forskningsartikkel at bruk av MDMA ikke er farligere enn å ri på hest. Til tross for at utsagnet hadde statistikken på sin side, skulle det koste ham jobben. Samtidig, på den andre siden av Nordsjøen, var MDMAmarkedet i ferd med å gjenetableres etter en lengre tørke. 2015 ble et rekordår for beslag av MDMA i Norge, og ifølge analyser av hovedstadens kloakkvann, skjøt bruken i været for alvor mellom 2013 og 2014 – og ligger i dag per innbygger på nivå med byer som Berlin.

Som følge av denne utviklingen har politiaksjoner blitt et vanlig innslag på utestedene i flere norske byer, og brukerne risikerer å få ødelagt både kvelden og fremtidsmuligheter hvis de blir tatt. Politiet følger dessuten med på ruspolitiske ytringer, og nylig ble to profilerte psykedelikaforskere pågrepet i en tvilsom aksjon og avhørt om sitt ruspolitiske engasjement. Mange frykter at en lovendring vil sende feil signaler, men undervurderer hvilke signaler som sendes med dagens politikk. Myndighetene vil ikke hjelpe brukerne, kun straffe dem. Og at det ikke legges til rette for informert og veloverveid rusmiddelbruk, gjør bruken uinformert og spontan, med den ytterligere risiko dét medfører. I USA, landet som eksporterte narkotikaforbudet, er psykedeliske rusmidler plassert i kategori 1, under beskrivelsen «drugs with no currently accepted medical use and a high potential for abuse». Rusmidlene i kategorien skal kjennetegnes ved at de skaper risiko for «potentially severe psychological or physical dependence». I dag er det bred faglig enighet om at psykedeliske stoffer ikke er avhengighetsskapende, men til tross for at kategoriseringen manglet vitenskapelig grunnlag da den ble foretatt, kreves det tungtveiende beviser for å endre på den i dag. Dette sier mer om vår ruspolitikk enn om de aktuelle stoffene. Vi vurderer våre alternativer. Vi kjenner godt alkoholkulturen, som er preget av vold og bråk. Vi kunne fremlagt en bibeltykk bunke med forskning som forklarer hvorfor alkohol er det nest farligste vi mennesker putter i munnen etter blykuler fra en revolver (ikke finn på det, unger!), men som de autodidakte gratismagasinskribentene vi jo tross alt er, nøyer vi oss med å plukke lavthengende frukter fra anekdotenes verden: Den samme drikken som har gjort Torkjell Berulfsen rød på nesetippen i en mannsalder, får mindre kultiverte utgaver

av samme dyreart til å stikke sine artsfrender i ansiktet med en knust utgave av flasken nevnte drikke er ment å oppbevares i. På den andre siden søker brukere av psykedeliske rusmidler typisk opplevelser som alkoholkulturen ikke kan by på. Enkelte av stoffene garanterer ikke nødvendigvis nytelse, men gir mystiske opplevelser av ulike sorter. Effektene ser også ut til å inneha medisinsk potensial: MDMA-assistert terapi har gitt gode resultater i behandling av posttraumatisk stress og angstlidelser. Nylig viste også en studie publisert i The Lancet til et gjennombrudd i behandling av pasienter med tung depresjon ved hjelp av psilocybin, virkestoffet i fleinsopp. Da stoffene ble forbudt, var dette ukjent. Fakta har endret seg, men ikke lovverket. Den største faren ved inntak av psykedelika eller MDMA, er faren for at det man inntar viser seg å være noe annet. Dette er en forbudskonsekvens. Dødsfall grunnet fravær av kvalitetskontroll kan reduseres ved legalisering og nøye regulert omsetning, et forebyggende tiltak som har god effekt. Elden-advokat Inger Silka Zadig påpekte i Morgenbladet tidligere i år et poeng som burde være åpenbart for de fleste: «Vi kan ikke ha et politi som lar overgrepssaker ligge i skuffen i 16 måneder grunnet «manglende ressurser» når de samtidig prioriterer å jage fredelige mennesker rundt i skogen fordi de plukker sopp». Istedenfor å bruke ressurser på å forfølge offerløs psykedelikabruk, kunne politiet like gjerne gått ut i den samme skogen og satt fyr på pengene. Våre politikere har ansvar for å oppdatere lovverket. I mellomtiden må psykedelikabrukerne gjemme seg for politiet. Noe de heldigvis stort sett klarer. «Nei takk, du trenger ikke kjøpe noe med fra tax free,» svarer vi etter litt betenkningstid. Jon Olsen og Sturla Haugsgjerd

JUNI – JULI 2016

Syre er blitt mainstream

SAMFUNN REPORTASJE

På storskjermene endres budskapet fra at Jesus helbreder til at Visjon Norge har Vipps

JUNI – JULI 2016

GUD ER TILBAKE

– MED HELIKOPTER Norge skal atter kristnes – med enorme reklamekampanjer, helikopter og vekkelsesmøter i stadionformat. TEKST OG FOTO PELLE BAMLE // LARS GJESVIK ILLUSTRASJON IDA HELEN GØYTIL

Telenor Arena, Kristi himmelfartsdag. På parkeringsplassen utenfor arenaen står det parkert en svart buss. Det ser ut som en nightliner, en buss som artister og band bruker som fremkomstmiddel og soverom på turné, men denne nightlineren huser helt klart ikke et eldgammelt rockeband eller en purung popstjerne. Utenpå bussen står det skrevet med store, hvite bokstaver: «KOM OG BLI HELBREDET». Noen dager i forveien stod bussen midt på Jernbanetorget i Oslo. «Det skjer på TELENOR ARENA», kunne den fortelle. Det som skjer på Telenor Arena, en halvtimes busstur utenfor Oslo sentrum, er arrangementet «Jesus helbreder i dag!». Den kristne TV-kanalen Visjon Norge har leid arenaen i tre dager, og fløyet over superstjernepredikant Guillermo Maldonado fra Florida. Maldonado er kjent over hele verden for å skape euforisk stemning på møtene sine. Visjon Norge lover sterke møter med Gud i løpet av uka, og markedsfører dette med alt de har: I himmelen over Fornebulandet svever et helikopter med «Jesus helbreder i dag!»-banner på slep. Visjon Norge er ikke de eneste som forkynner offentlig. I halve mai kjørte busser og trikker i Oslo rundt med digre bibelvers klistret utenpå, i forbindelse med Bibelselskapets 200-årsjubileum. Plutselig kunne man i sin daglige tralt oppleve at kollektivsystemet konfronterte deg med eksistensielle spørsmål som «HVOR skal min hjelp komme fra?». «Det skal ikke være mulig å reise til sentrum uten å bli eksponert for en bibeltekst», skrev Vårt Land. Noen uker tidligere hadde Oslo bispedømme reklamert hardt for dåp, også på kollektivtransport. I påsken hadde frikirkene reklamert på skjermer på T-banestasjonene. – Det handler om offentlig eksponering. Gjennom kollektivtransport når vi 2.8 millioner mennesker på en uke, sier Ingeborg Mongstad-Kvammen, ansvarlig redaktør i Bibelselskapet.

PÅ DEN GIGANTISKE scenen i Telenor Arena står Guillermo Maldonados eget band, som er i gang med noe storslagen lovsang. Over dem henger et enormt, lysende kors. To digre skjermer på hver side av scenen informerer om hvor man kan følge Maldonado i sosiale medier. Det er satt ut stoler på gulvet. Tribunene rundt er ikke i bruk. Likevel er det ganske mye folk, sikkert et par tusen. De fleste er godt voksne, eller gamle, men det blir også observert russ. Barna har et eget arrangement i en annen del av bygningen. Det virker å være en overvekt av kvinner. Sjef for Visjon Norge, den kontroversielle predikanten og mediemisjonæren Jan Hanvold, entrer scenen for å introdusere Maldonado, som nesten umiddelbart setter i gang med tungetale. Crowden er ikke vond å be, mange roper og gestikulerer, noen skriker som besatt allerede. Vi blir bedt om å klemme fem personer i umiddelbar nærhet og si at vi elsker dem. Maldonados budskap er enkelt: Ta av deg dine naturlige sko, ta på deg dine overnaturlige sko. Det var dette Moses gjorde da han møtte Gud i form av en brennende busk. Etter litt forvirring som følge av oversetterens følgefeil i å oversette «shoes» som «choose», får folk etter hvert av seg skoene. Så sier Maldonado «løp!». Som en hund som hører det magiske

ordet som tillater den å løpe mot ballen, pinnen eller godbiten, rykker det til i forsamlingen. Alle begynner å løpe som besatt rundt i den store betongarenaen. VEKKELSESMØTER OG misjonering på vei til jobb er ikke noe nordmenn er vant med. Religiøs reklame har kommet krypende de siste årene. I Kristiansand kjørte busser i 2012 rundt med påstander om at frelse hadde kurert hasjavhengighet. I april i år var det reklameplakater for dåp på busser, trikker og tog, med tekster som «En god start på livet» og «Fred være med deg». I 2014 valgte kirken i Rogaland å sette fokus på dåpsseremonien med en reklamesnutt på lokale kinoer. Videoen av en prompende og rappende baby med voksenstemme ble sterkt kritisert av lokale sogneprester som kalte den pinlig og vulgær. Kirken forsvarte reklamen med å peke på at de må tenke nytt for å nå ut. «En reklame med humoristisk snert er ett av flere tiltak vi har lansert for å nå bredere ut» sa Andreas E. Eidsaa Jr. til Vårt Land den gang, og forsvarte reklamen med at de hadde testet den på unge i målgruppa, som «liker den og skjønner humoren». På Den norske kirkes YouTube-kanal ligger kampanjevideoer om flyktninger, konfirmasjon og religiøs tvil side om side med hiphop-gudstjenester. Her finner man også Kode B-kampanjen, en kampanje rettet mot barn og ungdom, frontet av en «Glow»-inspirert sang og en dansende Ole Christian Kvarme. Det er lett å forstå hvorfor kristne organisasjoner eksperimenterer med nye metoder for å nå de yngste. Siden midten av 80-tallet er antallet ungdom i alderen 15 til 20 år som kaller seg «personlig kristne», mer enn tredoblet. Fra cirka 10 prosent i 1985 til 33 prosent i 2013, ifølge tall fra rapporten «Slik er ungdommen» som er utarbeidet av Norsk Monitor på vegne av det som da het Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (før Sylvi Listhaug tok med seg «inkluderings»-delen til Justisdepartementet). Dette betyr ikke at flere i aldersgruppen er religiøse, for gudstroen holder seg rimelig konstant – det kan se ut som om de unge rømmer den organiserte kristendommen. Å MARKEDSFØRE SITT livssyn er heller ikke bare forbeholdt kristne. En busskampanje fra Ateistisk Selskab i Danmark førte til at tusenvis meldte seg ut av den danske kirken, samt klagestorm fra danske biskoper. Den danske kampanjen var inspirert av lignende opplevelser i Storbritannia, hvor Richard Dawkins-sitater om å se bort fra gud og nyte livet ble klistret på busser. Britiske busser har også kjørt rundt med islamske sitater. – Vi ser en endring, religiøse spørsmål er av offentlig interesse og burde diskuteres offentlig. Det er spørsmål folk ikke har vondt av, vi skal ikke være så redde for at folk kan bli krenket, sier Silje Kvamme Bjørndal ved Det teologiske menighetsfakultet. Hun var redaktør for boken Gud er tilbake (2013). Det samme året leverte Stålsett-utvalget en rapport som blant annet hevdet at «alle bør akseptere å bli eksponert for andres tros- og livssynspraksis i det offentlige rom». At religiøse

JUNI – JULI 2016

spørsmål havner i offentligheten via kinoer, busser og trikker er derfor ikke negativt i seg selv ifølge Kvamme Bjørndal, men hun mener det er forskjell på for eksempel frikirkene og Den norske kirke. – Kirken drives fortsatt av skattepenger. At de reklamerer for sin virksomhet er litt problematisk. På sikt kan det gjøre grunnleggende skade hvis kirken bare skal være det folk vil ha og være enda en markedsaktør. Dette ser vi i utstrakt grad i for eksempel USA, og det er noe av det vi ser med TV-kanalen Visjon Norge. Da tror folk at kristne bare er opptatt av penger. I 2013 fikk Kirken mye kritikk for kampanjen perfektjul.no, et ironisk nettmagasin med en prislapp på 300.000 kroner. I fjor eksperimenterte de med drop-in dåp hvor de oppfordret foreldre til å døpe barna på impuls. Også det ble møtt med kritikk. – FOR TI ÅR siden var det ikke politisk korrekt å være kristen, sier Visjon Norge-eier Jan Hanvold på telefonen. – Nå er det mer og mer åpent for det. NRK har fokusert på Jesus disipler i dokumentarserien Guds lærlinger, som hadde en positiv vinkling. Vi lever i post-kristen tid over hele Europa, men utviklingen er positiv. I Telenor Arena presenterte vi den nye kristendommen i Norge, som består av innvandrere, sier han. Det er disse Hanvold og Visjon Norge setter sin lit til. Derfor var også innvandrings- og integreringsminister Sylvi

– Gud vil at du skal gi 5000, 10.000, 100.000! For at én million mennesker skal bli frelst, trenger vi én milliard kroner! Amen!

Listhaug – som selv er kristen – på plass i Telenor Arena, for å bli presentert for «den nye kristendommen» og «våre nye landsmenn», som Hanvold sier. – Vi kaller de ikke for innvandrere, men ønsker dem velkommen som misjonærer til Norge. Der hvor vi som nordmenn sendte ut misjonærer før, kommer misjonærer nå tilbake til oss. Det er en trend, sier Hanvold, som peker på at flere menigheter har utenlandske pastorer (blant annet er det en venezuelansk tidligere proffspiller for fotballklubben Odd som er pastor i en pinsemenighet i Brevik). MEN DET KOSTER å forkynne. Etter at folk har løpt rundt i Telenor Arena i sokkelesten, ligget langflate på gulvet og skreket, besvimt, hyperventilert og grått i timesvis, entrer Hanvold igjen scenen. Han minner oss på at Maldonados crew teller over 60 menn og kvinner, også var det den bussen, helikopteret koster 6000 kroner timen… – Vi trenger et kraftig offer her! roper Hanvold. – Gud vil at du skal gi 5000, 10.000, 100.000! For at én million mennesker skal bli frelst, trenger vi én milliard kroner! Amen! Frelse er gratis, men det koster å hente den inn. Hanvold ber oss trekke bakover i lokalet, der det nå har stilt seg opp folk med gule refleksvester, utstyrt med trådløse kortterminaler. På storskjermene endres budskapet fra at Jesus helbreder til at Visjon Norge har Vipps. Bibelselskapets kampanje hadde en prislapp på 275.000 kroner, dåpskampanjen til Oslo bispedømme kostet mellom 120.000 og 130.000 kroner, mens Hanvold fikk både turnébussen og helikopteret sponset av «forretningsfolk» (hvor mye det kostet å leie Telenor Arena i tre dager vil han ikke ut med, men arenaen avkrefter at Visjon Norge fikk noen spesiell rabattavtale). Silje Kvamme Bjørdal fra Teologisk menighetsfakultet er skeptisk til hvor stor effekt slike kampanjer egentlig har. – Hvis kirken ønsker å vise at de fortsatt driver med dåp lykkes de med det. Men jeg tviler på at reklameplakater på busser får folk til å endre livssyn. Tonje Kristoffersen fra Oslo bispedømme i Den norske kirke forteller at de hoppet på muligheten for å reklamere på kollektivtransport fordi de kunne gjennomføre kampanjen billig. – Vi har utarbeidet kampanjen selv. Vi brukte ikke reklamebyrå, men fikk god hjelp av en grafisk designer som har hjulpet oss for en liten sum. Kristoffersen kan ikke si sikkert hvilken effekt kampanjen har hatt. – Effekten er vanskelig å måle uten en stor spørreundersøkelse. Vi har hatt en undersøkelse blant menigheter som har babysang, et tiltak med foreldre med barn i barsel. Der har vi fått litt over 100 svar, 70 prosent hadde sett kampanjen. Av over 100 var det kun tre som var negative til kampanjen. Jan Hanvold sier han ikke har noen tall på om helikopterstuntet var verdt det, men at turnébussen bar frukter. Etter møtene i Telenor Arena fikk Visjon Norge en mail fra en Wenche, som var alvorlig syk. Hun hadde kjørt på motorveien, sett Maldonado-bussen, tatt turen til Telenor Arena og blitt helbredet. – Det var sterkt! Det var en direkte sammenheng med reklamen på bussen og hennes møte med Gud.

JUNI – JULI 2016

HANNE SKARTVEIT Politisk redaktør i VG – Jeg tilhører verken høyre- eller venstresida og jeg har aldri syntes det er vanskelig å skrive om islam. Hvis du kritiserer noe som er hellig for folk må du gjøre det med respekt og ydmykhet. Samtidig må du tørre å ta i det som er vanskelig. – Jeg synes debattene har blitt bedre, men jeg tror vi har fokusert litt for mye på det å bygge opp under samtaler med islamske ledere i offentligheten. Vi har kanskje gitt dem en tyngde de ikke burde hatt i utgangspunktet. Det har gått på bekostning av stemmene til unge, muslimske jenter. Jeg ser en klar forskjell når det kommer til kritikk av kirka og kritikk av islam på venstresida. Mens det å kritisere kirka regnes som religionskritikk, blir det å kritisere islam ofte ansett som et angrep på muslimer. Jeg mener man må kunne kritisere alt av makt og dogmer som legger føringer på menneskers liv. Mange av de på høyresida driver cherry picking og det synes jeg heller ikke noe om. Verden er ikke svart-hvitt – å tenke sånn er mer destruktivt enn oppbyggelig.

Foto: Christian Belgaux

Foto: Kjell Ruben

DEBATT ENQUETE

KJETIL ROLNESS Sosiolog og skribent – Venstresiden har vanskelig for å kritisere islam. Religionskritikk går greit mot kristendommen, men mot islam eller islamisme sitter den lenger inne. Dermed ender man opp med å være unfallende mot kvinneundertrykking, homofobi og antisemittisme, nettopp der den er verst; i minoritetsmiljøer. Venstresiden kritiserer islamkritikere istedenfor islamisme. Man kaller dem rasister, islamofobe og muslimhatere. Dermed oppnår man det motsatte av hensikten. Hvis folk som er bekymret for utviklingen føler at sentrum-venstresiden ikke tar dem på alvor, eller til og med stempler dem, skyves de til høyre. – Jeg synes de nye selverklærte «skamløse» jentene i minoritetsmiljøene gjør en flott og modig jobb, og bør heies fram. Det er også mange gode stemmer blant sekulære og liberale muslimer, som for eksempel Walid al-Kubasi og LIM-leder Mahmoud Farahmand.

WARSAN ISMAIL Blogger og samfunnsdebattant – Den største og mest typiske feilen vi stadig gjentar er at vi lar den ytre høyresiden være premissleverandører for den norske islamkritikken. Vi burde bli flinkere til å initiere debatt og ta opp viktige problemstillinger uavhengig av høyresiden. – Det er flere fra venstresiden som har kritisert aspekter ved islam og «muslimsk kultur» i rimelig harde ordelag, men de er ikke like synlige som høyresiden. De overdøves av de som på innpust kritiserer islam, og på utpust kritiserer tilsynelatende mangelfull kritikk fra venstresiden. Det er vanskelig for venstresiden å kritisere islam nettopp fordi mange, meg inkludert, føler seg kallet til å imøtegå krass og ofte unyansert kritikk fra høyresiden. Hadde den rådende kritikken vært god hadde man kanskje ikke behøvd å innta en defensiv rolle i offentligheten. Jeg har nok urealistisk høye forventninger til islamdebatten og synes sjelden de argeste debattantene innfrir forventningene mine, men måtte jeg nevnt noen gode debattanter er det alltid interessant å lese Minerva-redaktør Nils August Andresens betraktninger om islam.

BÅRD VEGAR SOLHJELL Avtroppende SV-profil – Jeg tror en sentral årsak til at det er vanskelig for venstresiden å kritisere islam, er at man oppfatter at man ved å kritisere islam, kritiserer muslimer. Religion er ikke skjøre planter, det er mektige institusjoner i samfunnet som må kritiseres. Den andre grunnen er at mange oppfatter at hvis de kritiserer islam, så kritiserer de minoriteter som gruppe. Men da ender man ofte opp med å støtte de konservative lederne, i stedet for å støtte de unge og vanlige muslimene som selv kanskje vil gjøre opprør mot konservative ledere, slik vi også har sett i den norske kirke. Jeg tror et siste element er at mange frykter å si de samme tingene som de på ytterliggående høyrefløy, men jeg oppfatter det som veldig misforstått. – Integreringsminister Sylvi Listhaug har et kristent utgangspunkt i sin kritikk av islam. Det jeg gjør er å ta et sekulært utgangspunkt. Ideen om Norge som et kristent land som er islamtruet er livsfarlig. Den bygger konflikt og hat mellom mennesker. Derimot bør vi ha et sekulært utgangspunkt som kritiserer maktbruk, overgrep og undertrykkelse i ulike typer religioner. Først når vi like uanstrengt og saklig kan diskutere islam som vi har diskutert kristendommen de siste hundre årene, først da er muslimer og islam en naturlig del av det norske samfunnet.

ER VENSTRESIDEN REDD FOR Å KRITISERE ISLAM? Stygge karikaturer, rasismebeskyldninger, kulturrelativisering og et FrP med monopol på bekymringsretorikk. Har venstresiden egentlig noe å komme med i islamdebatten? TEKST VILDE IMELAND // RAGNHILD BØHLER

KRISTIAN MEISINGSET Medredaktør i Minerva, litteraturviter og samfunnsdebattant – Jeg synes generelt vi har en ganske god diskusjon om innvandring og islam i Norge. De fleste partiene deltar med levende diskusjon og mange meningsterke aktører som står for ganske forskjellige perspektiver. Jeg opplever heller ikke at det er så polarisert. FrP har også tatt en mer moderat posisjon etter at de kom i regjering. Saker som Thomas Knarviks karikaturer, som kanskje ikke er det mest konstruktive tilskuddet, blir absorbert i debatten på en god måte. Samtidig strømmer det en del holdninger i kommentarfelt og på sosiale medier som absolutt er ødeleggende. – Jeg tror årsaken til at venstresiden har vært litt unnvikende i å kritisere enkelte utslag av islam, handler om den historisk sterke tilknytningen de har som forkjempere for svakerestilte grupper, og muslimer blir en viktig del av denne gruppen. Det gjør det vanskelig å snu seg rundt og se at det skjer ting i innvandringsmiljøer som venstresiden burde vært de hardeste til å kritisere. – Hadia Tajik har vært veldig tydelig på ytringsfrihet, liberale spilleregler og avvisning av patriarkalske strukturer i muslimske miljøer. Hun har tatt en del av de venstresideposisjonene som kunne vært naturlig for SV eller Rødt. Så kan man jo også si at det er rart at ikke flere av de mange organisasjonene rundt venstresiden krever at partiene deres blir tøffere i trynet.

LINN-ELISE ØHN MEHLEN Leder i Rød ungdom – FrP har definitivt preget norsk religionsdebatt de siste årene. Skremmebilder og begreper som «snikislamisering» har tatt oppmerksomheten bort fra debatter om hvordan vi lykkes med integrering, og kan få alle i arbeid uten å svekke norske lønns- og arbeidsvilkår. Det er viktig at venstresida våger å stå for viktige prinsipper, framfor å alltid skulle innta det motsatte standpunktet av FrP. Det er ikke nødvendigvis noe galt med økt grensekontroll, om hensikten er å hindre trafficking eller arbeidslivsmafia. Vi må også stå opp for kvinners rettigheter i møte med religiøs tvang og kontroll, uansett hudfarge. Samtidig må vi forsvare retten til beskyttelse for alle som trenger den, og retten til å kunne få leve sammen med den man elsker. Når venstresida er i stand til å vise både prinsipper og nyanser tydelig, er det også lettere å kommunisere med folk flest, som ser at virkeligheten ikke alltid er så enkel som noen både FrP og enkelte på venstresida ofte skal ha det til. Nå ser vi unge muslimske jenter i Norge som Namra Saleem og karakteren Sana i Skam snakke om sin egen tro og debattere islam på en ny måte. De snakker om synet på kvinner og hvordan det er i endring. Når vi skal debattere religion, uavhengig av hvilken, er det helt åpenbart at stemmene fra innsiden må være med i diskusjonen. Det er de som må sette premissene, ikke alle som prøver å tolke dem utenfra.

Venstresidas forhold til innvandring og islamkritikk havner stadig i søkelyset – senest i forbindelse med at geniet Thomas Knarviks storslåtte, rystende og tankevekkende apetegning slo ned som en bombe og sprengte Nissebjerget i fillebiter. Nylig vekket også SV-politiker Bård Vegar Solhjell oppsikt, da han varslet sin avgang fra partiet. Han benyttet samtidig anledningen til å etterlyse «mer islamkritikk på venstresiden». Hva er egentlig problemet til venstresiden når det kommer til islamkritikk? Kanskje ligger svaret i Dagsnytt atten-debatten mellom en famlende Knarvik og Klassekampens nyhetsredaktør Mímir Kristjánsson den 23. mai. Kristjánsson hevdet her overfor Knarvik at det faktisk ikke er vanskelig å diskutere innvandring i Norge i dag, «fordi innvandringsministeren i Norge heter Sylvi Listhaug, og hun er svært kritisk til innvandring». Selv om det jo er fristende å gå for Kristjánssons enkle løsning og se en brautende innvandringsminister som bevis for at innvandring- og islamkritikk er helt uproblematisk, uansett politisk ståsted, har vi isteden spurt et knippe offentlige personer fra både høyreog venstresiden hva de tenker om saken: Trenger vi mer islamkritikk på venstresiden? Er det i det hele tatt mulig for venstresiden å kritisere islam uten å føle at man blir fanget av høyresideretorikk? Hvem er flinke til å debattere islam i Norge, og hvordan får vi en mer konstruktiv islamkritikk, der vi tør å snakke om problemene uten å føle at vi er nedlatende eller tråkker noen på tærne?

JUNI – JULI 2016

UTELIV REPORTASJE

– Vi nekter folk inngang hvis de er beruset, virker aggressive eller truende. Har vi da fulgt alkoholloven? Jeg mener ja. Paal Mangerud, daglig leder på Fisk & Vilt

ER NORSK UTELIVSPOLITIKK RASISTISK?

SALUTT – Et samarbeid mellom Oslo kommune, Oslo politidistrikt og utelivsbransjen. Omfatter 63 skjenkesteder, hovedsaklig rundt Karl Johan, Stortinget, Rådhuset og kvadraturen. – Målet er å forebygge overskjenking, skjenking til mindreårige, vold og ordensforstyrrelser gjennom dialog med utelivsbransjen, opplæring av ansatte og økt kontroll og tilsyn.

Politiet og Næringsetaten snakker varmt om sine antidiskrimineringstiltak, men i praksis stenges steder som spiller hiphop. Vi ble med byråd Geir Lippestad på byen. TEKST VILDE IMELAND // PELLE BAMLE FOTO IDA HELEN GØYTIL

Det er torsdag kveld klokka 19.15. Næringsbyråd Geir Lippestad har sola rett i ansiktet, der han står på Karl Johan og tørker svette fra den glinsende pannen. Gata er full av folk på vei til og fra jobb, trening eller shopping. Sammen med åtte andre representanter fra kommunen – fire fra Næringsetaten, to fra politiets «hatkrimgruppe» og to fra Likestillings- og diskrimineringsombudet, skal Lippestad straks entre de mørke lokalene til O’Learys – den toetasjers fotballpuben som ligger like ved Hard Rock Café. Store ressurser mobiliseres når Oslo kommune tar med seg NATT&DAG på byen for å vise at de er imot diskriminering. Hvordan havnet vi her? I midten av mai i år fikk Oslos uteliv seg en støkk da utestedet Fisk & Vilt måtte stenge dørene etter åtte års drift. Fisk & Vilt har plettfri vandel og ingen prikker i det nye, nasjonale prikkesystemet. Etter en rekke negative hendelser har politiet likevel anmodet Næringsetaten om å tilbakekalle skjenkebevillingen – som i praksis betyr at stedet må stenge for godt. Fra før har hiphop- og R&B-steder som Sawol, Seeds og nå nylig Ginger, måttet stenge av formelt ulike årsaker. I forbindelse med stengingen av sistnevnte uttalte Nicolai Eek, DJ og tidligere driver av Ginger, hvis leiekontrakt ble sagt opp på kort varsel, til NATT&DAG at «det virker som det drives en heksejakt på steder som spiller hiphop og har flerkulturelt klientell i Oslo». Eek mente at Oslo-politiet hadde utpekt hiphop som «den store djevelen i utelivet».

HIPHOP ER på ingen måte en problemfri

musikksjanger i Oslos uteliv. I 2013 brøt det ut et masseslagsmål på en hiphopkonsert på Blå. Det var ikke første gang. «Jeg gir opp hip-hop. Jeg gir opp Rappere. Hip-hop’ere. Nå er jeg drittlei. Om noen der ute tror at det frister å arrangere hip-hop/rap klubber og konserter etter hva som skjedde på BLÅ i natt så tar de grundig feil», skrev booker ved Blå Sten Ove Toft i et innlegg på sin egen Facebook-profil, senere gjengitt av Aftenposten (som også publiserte et innlegg der Toft nyanserte den generaliserende utblåsningen). Ingen vil ha bråk på sitt utested. Problemene knyttet til hiphop-arrangementer og -konsepter virker heller ikke å ha forsvunnet. I den grad de har det, er det fordi man – som Toft i et øyeblikks frustrasjon på Facebook – ikke vil booke det, eller fordi de som faktisk vil, opplever at de må stenge som følge av det. SISTNEVNTE GRUPPE, som Ginger og Fisk & Vilt, føler seg forskjellsbehandlet av politiet og Næringsetaten. NATT&DAG har fått innsyn i dokumentene knyttet til stengningen av Fisk & Vilt. I et møte med stedets drivere i fjor høst delte Næringsetaten ut en anbefalende liste over hva man bør ta hensyn til når man driver utested i Oslo. Der står det blant annet: Vi ser at enkelte konsepter knyttet til hip-hop, urban, house ol., erfaringsmessig skaper uforholdsmessig mye bråk for drivere og for politiet. (…) Det er det enkelte skjenkested som har ansvar for hvem man «inviterer» til fest. «Å invitere» må forstås i ordets videste forstand. Konsept, aldersgrense, musikkprofil, kultur/ æreskodeks til

gjestene som konseptet appellerer til. Da NATT&DAG var i kontakt med politiet i forbindelse med stengingen av de to stedene uttalte Lasse Johnsen, leder av utelivsgruppen ved Oslo politistasjon, at politiet ikke kjente seg igjen i anklagene om at de blander seg inn i utestedenes musikkprofil. – Hvilken musikk de ulike stedene spiller, legger vi oss ikke opp i, sa Johnsen. Men i dokumentene fra Næringsetaten står det: Politiet avholdt et bekymringsmøte den 26.08.15, der politimessige utfordringer ved driften av Fisk & Vilt ble drøftet inngående. (…) Under møtet ble det diskutert musikkprofil og konsept, økning av vaktholdet, lavere terskel for bortvisning av gjester påvirket av narkotika. Når hiphop-stedene forsvinner, uteblir også det flerkulturelle klientellet som pleier å henge på disse stedene. Hvor disse folka drar i stedet, er det ingen som vet. Da NATT&DAG tar kontakt med Næringsetaten for å høre hva de tenker om dette, er de raskt på ballen – derav den eksklusive invitasjonen til bytur med Lippestad og gjengen. Men først et lite vors i Næringsetatens lokaler i Tollbugata. VI SITTER I et lyst konferanserom. I en rød sofa rett overfor oss sitter byråd Lippestad, Elisabeth Haugseth som er fungerende Likestillings- og diskrimineringsombud og politioverbetjent Janne Strømner fra hatkrimgruppa i politiet. Vi ser at to steder som spiller hiphop har måttet stenge i løpet av kort tid. Er det

problematisk for mangfoldet i Oslo at steder med høyere innslag av flerkulturelt klientell forsvinner? – I dag skal vi på veiledningssamtaler der vi skal si til utestedene at diskriminering er noe vi ikke ønsker i Oslo. Vi er ikke er ute etter å ta noen, men ønsker å ha en dialog med utestedene, sier Geir Lippestad. Vi er mer opptatt av det man kanskje kan kalle indirekte diskriminering. Altså de utilsiktede følgene av deres og politiets arbeid for et tryggere uteliv? – Utelivsbransjen er kjempeviktig, og det går ikke an å ha det sånn at folk opplever å ikke komme inn på et sted på grunn av hudfarge. Men de som ikke følger reglene risikerer å miste bevillingen. Da ser ikke vi på om det er et hiphop-sted eller et rockested, men om reglene er brutt. Lippestad tar en pause før han fortsetter. – Det handler om at vi skal ha en trygg by. Det handler om at vi skal ha en god by. En by hvor folk går ut for å kose seg og ikke blir diskriminert, men behandlet på en ålreit måte. Selvfølgelig, men la oss anta at steder som spiller hiphop har høyere innslag av flerkulturelle gjester enn steder som spiller rock. Hvis det da hypotetisk sett bare hadde eksistert rockesteder i Oslo, hadde ikke det vært en form for indirekte diskriminering? Lippestad & Co. fortsetter å understreke at diskriminering i døra er negativt, og vi innser at vi snakker forbi hverandre. Men alle er enig i at å diskriminere noen på bakgrunn av for eksempel hudfarge, er dumt og ulovlig.

JUNI – JULI 2016

Steder som har fått inndratt bevilling i 2016 – Fisk & Vilt, Youngstorget – Den røde mølle, Brugata – To kokker, Brugata – Ivars kro, Grønland – Mens Fisk og Vilt har fått bevillingen tilbakekalt på grunn av «politimessige forhold», har Den røde mølle, To kokker og Ivars kro brutt alkohollovens bestemmelser som krever at sentrale personer tilknyttet driften av skjenkestedet ikke har forbrutt seg mot alkoholloven, skatte-, avgifts- og regnskapsloven.

– Å skylde på musikken er håpløst. Som da jazzen kom på 50-tallet og folk mente det burde forbys. Eller punken på 70-tallet. Nå er det hiphop. Stefan Jansen, dørvakt

I DOKUMENTENE som omhandler tilbakekallingen av skjenkebevillingen til Fisk & Vilt kommer det fram at utestedet hadde et møte med politiet i august i fjor. Daglig leder Paal Mangerud sier at stedet på daværende tidspunkt hadde store utfordringer – spesielt når det kom til narkotikaomsetning på og rundt stedet. – Vi ble enige om å ha mer kontakt med politiet fremover. På deres oppfordring økte vi belysningen i lokalet og avtalte at vi skulle gi beskjed hvis vi så noen som solgte narkotika eller laget bråk, sier Mangerud. I etterkant av møtet ble det installert overvåkningskameraer for 100.000 kroner, og antall vakter ble doblet – i tillegg til en rekke andre tiltak. I tilfeller der ansatte tok gjester i å være i besittelse av narkotika ble politiet tilkalt. Spesielt etter at overvåknigsutstyret kom på plass, ble det kraftig nedgang i antall politihendelser på Fisk & Vilt. I løpet av april og mai i år var det bare én hendelse hvor politiet var involvert, mot over 80 i perioden fra august i fjor til mars i år. I ettertid opplever Mangerud at politiet allerede hadde bestemt seg for å stenge Fisk & Vilt. Han mener de ikke fikk mulighet til å dokumentere den positive effekten av de nye sikkerhetstiltakene. – Vi ble oppfordret av politiet til å ta mer kontakt med dem, og det var akkurat det vi gjorde. Men i stedet har politiet brukt dette mot oss. 16

JUNI – JULI 2016

Politiet skriver at de baserer anmodningen om tilbakekalling av skjenkebevilling på 25 oppdrag og 13 straffesaker i løpet av en periode på fire måneder og seks dager. Så godt som alle hendelser politiet viser til i rapporten har funnet sted utenfor Fisk & Vilt – i Pløensgate – ikke inne på selve stedet. Mangerud stiller seg uforstående til at politiet legger ansvaret for vanskelige forhold på gata over på utestedet. – Vi nekter folk inngang hvis de er beruset, virker aggressive eller truende. Har vi da fulgt alkoholloven? Jeg mener ja. Hvis folk da lager bråk med våre dørvakter eller i gata, hvem andre enn politiet kan vi ringe? Skal vi la være å ta kontakt? I tillegg til volds- og ordensforstyrrelser baserer politiet seg også på at «inngangspengene på Fisk & Vilt ikke ble fortløpende registrert på kassapparatet», samt rot med personallister. Etter det NATT&DAG kjenner til er begge disse sakene henlagt og anføres dermed på sviktende grunnlag. – Kemneren har sagt at alt er som det skal, og vi har dokumentert at betaling i døra skjer på riktig måte. Men i den endelige rapporten fra politiet påstår de likevel at vi ikke har personallistene i orden og at vi har brutt regnskapslovgivningen. Det er rett og slett ikke riktig, sier Mangerud. Politiets utelivsseksjon har ikke hatt anledning til å kommentere Mangeruds uttalelser, da leder Lasse Johnsen er på ferie til 15. juni.

Mangerud har ennå ikke tatt stilling til om han skal klage på kommunens vedtak, men om kort tid vil styret i Fisk & Vilt ha et møte der de bestemmer seg for hva de skal gjøre videre. En mulighet er å klage vedtaket inn for Fylkesmannen. – O’LEARYS, Rock In, Hard Rock Café, TGI Friday’s, Lawo… Johnny Brenna lister opp utesteder som hører inn under det såkalte Saluttprosjektet i Oslo kommune, som har til hensikt å forebygge overskjenking, skjenking til mindreårige, vold og ordensforstyrrelser i et avgrenset område av Oslo. Prosjektet startet i 2011 i det som ifølge prosjektleder Brenna var Oslos «verste» strøk: turistfella rundt øvre Karl Johan og Rådhuset. Driver du utested innenfor Salutts område, innebærer det at du får mye hyppigere besøk av skjenkekontrollen enn vanlig. Salutts skjenkekontrollører er kjente for driverne av utestedene og fokuset er på dialog med stedet, ikke rapportering og straff. Brenna og Salutt jobber tett med politiet – faktisk er det et eget Salutt-politi som jobber med å få utestedene til å drive forsvarlig. Brenna viser frem en power pointpresentasjon, som viser imponerende tall: I 2011 var det 58 tilfeller av vold og ordensforstyrrelser i Salutt-området. I 2012 var det 20. Hovedårsaken er stengingen

av to utesteder, ifølge Brenna. – Stedet «Tors hammer» hadde et utfordrende konsept. Det var dansing på bordene, mye østeuropeere. Så var det «Lipp», som spilte hiphop som tiltrekker seg sinte, unge menn, sier Brenna. Han er opptatt av hva slags konsept og hva slags gjester stedet har. De to stedene som ble stengt i 2012 er gode eksempler på hvordan Salutt påvirker utelivet. – Vi lærer utestedene tips om drift, hva man må gjøre og ikke gjøre, sier Brenna. Burde kommune og politi legge seg opp i hva slags musikk stedene spiller? – Vi sier ikke til skjenkestedene «dere kan ikke ha den musikken», vi sier «HVIS dere har den musikken, må dere ha flere vakter på jobb». Dette er ren elementær markedsteori. Hva er konseptet ditt? Hva slags kunder vil du ha? Hvordan skal du få de kundene? Brenna legger ut om jazz og rave, «risikoklientell», kjønnsbalanse i køen og testosteronnivå. Egentlig faller alt dette utenfor Salutts mandat. Salutt skal overvåke skjenking, alt det andre er politiets bord. Likevel jobber Salutt med dette, fordi overskjenking ikke er hovedproblemet til steder som blir stengt. – Det er ikke alkoholrus som er problemet. Det er konsept og klientell, sier Brenna.

Til høsten utvider Salutt til å omfatte Youngstorget og Torggata. – Jeg gleder meg til Youngstorget, og ser på utelivet der som positivt, sier Brenna. YOUNGSTORGET HAR sitt å stri med, skal man tro politiet og Næringsetaten. Stefan Jansen jobber som ordensvakt på rundt 20 steder i området. Fisk & Vilt har han vært tilknyttet i åtte år, de siste årene gjennom selskapet Youngstorget Vertskap, hvor han også jobber administrativt. – Det er trist at Næringsetaten velger å legge politiets versjon til grunn for stenging. Endring skjer ikke over natten, sier Jansen. Han bekrefter at politiet presser utestedene til å endre konsept og musikkprofil. – Politiet er veldig opptatt av dette i sine skriftlige tilbakemeldinger. Noe vi mener er helt feil fokus. – Klart har musikkprofil noe å si. Men det vesentlige er at 98 prosent av gjestene er folk som kommer for å kose seg. Det er et begrenset antall som står for godt over 90 prosent av utfordringene våre. Å skylde på musikken er håpløst. Som da jazzen kom på 50-tallet og folk mente det burde forbys. Eller punken på 70-tallet. Nå er det hiphop, R&B og house. Ungdomskultur har alltid noen bieffekter ved seg, men det blir håpløst å si at det er en musikksjanger som genererer bråk og kvalme. Det går ikke, det blir for dumt. Men det kommer

frem av rapportene at dette er politiets klare oppfatning. På den måten opptrer politiet mer som et moralpoliti. Jansen mener mye kunne vært løst ved at politiet ila enkelte tilbakevennende bråkmakere besøksforbud. Besøksforbud vil ikke bare gagne enkeltsteder som Fisk & Vilt, det vil gagne hele utelivsnæringen, ifølge Jansen. – Vi kan nekte folk inngang, men vi har ikke myndighet til å bortvise folk fra gaten, der de fleste situasjonene oppstår. Det er det bare politiet som har. BLANT DOKUMENTENE i saken er også et brev fra Youngstorget Vertskap til Næringsetaten. Selskapet leier ut ordensvakter til Fisk & Vilt. I brevet uttrykker også de bekymring for at «et nært samarbeid med Oslo-politiet brukes mot seriøse utelivsaktører i tilbakekallingssakene.» I følge Youngstorget vertskap har politiets oppfordring ført til at flere steder har innført en ny praksis som innebærer at ingen saker skal meldes til politiet, med mindre de innebærer personskade. Youngstorget Vertskap adresserer paradokset i politiets praksis, og de negative følgene det har: «Vi kan ikke forvente at våre ansatte, når de tar publikum på «fersken» i forsøk på bruk av narkotika, vil holde dem igjen og be politiet komme for å anlegge sak hvis hver loggført sak vil gjøre jobben deres mer usikker. Disse vil da i fremtiden kun bli bortvist fra stedet.»

LENGER NORD i byen er situasjonen en annen. Et av byens eneste rendyrkede hiphopsteder er Pauls Boutique – et lite sted på Aleksander Kiellands plass. – Vi har ikke hatt problemer med bråk i det hele tatt, sier Pål Skar, som driver stedet. Han tror det handler om holdningen til gjestene. – Vi spiller 90-talls hiphop med gode vibes – ikke bråke- og skrike-hiphop. Vi som jobber her prøver å være hyggelige mot gjestene. Vi er ikke attitude-folk. Vi har nattklubber i helgene, og da er det som regel stappfullt hus. Den vibete og kule hiphopen appellerer til flere enn man skulle tro. Jeg kan sitte og spile Wu Tang Clan og Beastie Boys og så sitter det flere damer på 40 år og koser seg. TILBAKE PÅ O’Leary’s. På en måte er det vanskelig å tro at vi skal bryte opp den døsige stemningen som omgir de fire-fem opptatte bordene, hvor overvektige menn spiser spare ribs og samtidig holder et øye med kvinnefotballkampen mellom Sverige og Polen, som vises på de store flatskjermene. Men det er akkurat det vi skal. Mens den ene representanten fra næringsetaten filmer hele seansen med iphone, ber den andre om å få snakke med den ansvarlige på stedet. «Ja, det

är väl mig», sier en svensk fyr bak bardisken. Vi stiller oss rundt ham i en stor ring. Næringsetaten spør svensken om han er kjent med de norske reglene for diskriminering. Han sier ja. Likestillingsombudet skyter inn at reglene også gjelder personer med nedsatt funksjonevne og annen seksuell legning. Bartenderen nikker. Politiet minner om at brudd på reglene er straffbart med både bøter og fengsel inntil et halvt år. Vi forlater O’Learys. – Tror faktisk jeg tar meg en utepils i kveld, sier Lippestad, før han takker av og forlater oss. – Vi snakket også om det, men det tar seg vel ikke ut i disse uniformene, sier politioverbetjent Strømner. Elleve steder igjen. Justisen, nok en svenske. «Inga problem». Heller ikke her diskrimineres det på bakgrunn av hudfarge. – Har dere diskriminert folk som har en sykdom som gjør at de ser fulle ut, lurer Likestillings- og diskrimineringsombudet. Ti stykker er samlet i den ærverdige andreetasjen til Justisen, og vi får høre det vi alle har kommet for å høre: Justisen diskriminerer ikke folk som har en sykdom som gjør at de ser fulle ut. Vi gjør som Lippestad og smyger oss unna etter det tredje stedet. Her har Næringsetaten, politiet og diskrimineringsombudet full kontroll. JUNI – JULI 2016

BILDESERIE

JUNI â&#x20AC;&#x201C; JULI 2016

TEKST VILDE IMELAND // TORGEIR HOLLJEN THON FOTO CHRISTIAN TUNGE

AIR FILIPPINO

Når den norske basketballsesongen er over, starter den norsk-filippinske.

JUNI – JULI 2016

JUNI â&#x20AC;&#x201C; JULI 2016

«It’s time again to meet and cheer with your friends to some basketball fun at the court. Buy some filipino food at our stall and enjoy the games.» Det har lenge gått rykter om at det finnes et lukket filippinsk basketmiljø i Oslo. Om det er snakk om en uformell treningssamling, en kamp eller en cup – er vanskelig å finne ut av. Etter et halvt år har vi klart å finne et Facebook-arrangement med en dato og en adresse. Fyrstikkalleen skole er der det skal skje. Sola steiker og det er lørdag ettermiddag. Betonglandskapet på Helsfyr er dystert – anonyme kontorbygg med inkassoselskaper ender i et mislykket forsøk på å skape et yrende torg. På en kafé ved navn «Brick lane coffee and cocktails» har et bunadskledd konfirmasjonsfølge slått seg ned på uteserveringen. De virker særdeles utilpasse. Alt blir så mye bedre idet vi runder et hjørne og treffer på tre filippinske menn som står og sigger ved inngangen til en hall. Vi har kommet til riktig sted, og får vite at det pågår en kamp akkurat nå. Når øynene vender seg til det dunkle lyset i F21-hallen blir det klart at vi befinner oss, ikke på en enkeltkamp, trening eller cup – men på et av flere oppgjør som er del av en norsk-filippinsk basketliga. I et hjørne er det rigget opp en matbod hvor det selges filippinsk mat. De to lagene som befinner seg på banen akkurat nå holder på å avgjøre en straffe. Hvem spiller? Er det Oslo vest-filippinere mot Oslo øst-filippinere, spør vi de første vi får kontakt med – en guttegjeng på rundt 17 år. – Ilocano har nettopp slått Crooks med 79 mot 55. Nå spiller Bisdak mot Knights, sier en fyr på rundt 20 år. De som leder nå – Knights, består av en kameratgjeng fra Oslo. Bisdak er satt sammen av folk fra Visayas, en øy på Filippinene. Sistnevnte blir betegnet som «litt old school» av kameratgjengen. Det er litt som bedriftsfotball, bare at alle er fra Filippinene, alle er like lave, og at det ikke er fotball. En annen tydelig forskjell: Det er folk på tribunen. Masse folk. Mødre og koner har laget mat i store mengder, som selges sammen med cola-bokser. Folk heier. Kjærester, store og små barn, venner og slektninger. Og ikke bare brødre og søstre, men også tremenninger og filleonkler. Det er god stemning i hallen. Alle smiler, også de som spiller, i proffe drakter med påskriftene «Crooks» og «Hustla». En særegen blanding av hardt og mykt. Men dette er ikke rolig løkkebasket. Alle ser ut til å ta det veldig alvorlig. Den filippinske basketligaen starter opp når den norske slutter. Fra begynnelsen av mai til slutten av juni spiller åtte lag mot hverandre. Alle kampene spilles i hallen på Helsfyr, og ligaen har syv runder før vinnerlaget avgjøres ved semifinale og finale. – Du må ha filippinsk blod for å være med, forklarer Edgard Reyes. Han er sjef for turneringen og jobber til vanlig med togvedlikehold i et underselskap av NSB. Basketball er enormt på Filippinene, og har vært det helt siden USA introduserte sporten etter at de kjøpte øystaten for 20 millioner dollar i 1889. Av en befolkning på litt over hundre millioner er det cirka 40 millioner som enten spiller eller har spilt basketball. Det er så godt som nasjonalsporten, forteller Edgard. Batangas-ligaen startet opp på begynnelsen av 1990-tallet, av foreldregenerasjonen til de som spiller i dag. Det var filippinere fra Batangas, en provins sørvest for Manila. Dommerne er profesjonelle og hentet inn fra Norges basketballforbund – for å sikre nøytralitet. Reyes forteller at de måtte legge ned ligaen på 2000-tallet. Det ble for mye bråk og slåssing. Etter sterke oppfordringer fra de yngre i miljøet startet ligaen opp igjen i 2010, og har etter hvert blitt kjent utenfor Norge. Edgard får henvendelser fra filippinere som ønsker å gjøre det samme i andre land. Det er fortsatt tilløp til hissig stemning: Etter en liten duell på banen blir det knuffing og stopp i spillet, men det roer seg fort ned igjen. De som heier på Knights sitter på den ene siden av tribunen, de som heier på Bisdek sitter på den andre siden. Yasmin Reies er i tyveårene. Hun jobber som lege, og henger i F21-hallen hver helg mens ligaen holder på. Hun peker på de to tremenningene sine som spiller for Knights. – De har også en egen turnering for gutter på 16. Og for menn over 40. Og en volleyballturnering for damer, forteller Reies. Hvorfor holder filippinerne seg for seg selv? Når det kommer til basket er svaret enkelt. Det skyldes rett og slett høyden. – Et problem som har oppstått, og som bare blir større, er spillerne som er halvt norske. De er mye høyere enn de andre. Ligaens eksistens bygger tross alt på at filippinere er lave, sier Edgard Reyes. Han legger til at problemet sannsynligvis vil forsvinne av seg selv, etter hvert som flere og flere har norske foreldre.

Hvorfor holder filippinerne seg for seg selv? Når det kommer til basket er svaret enkelt. Det skyldes rett og slett høyden

JUNI – JULI 2016

Edgard får henvendelser fra folk som ønsker å gjøre det samme i andre land 22

JUNI – JULI 2016

JUNI â&#x20AC;&#x201C; JULI 2016

FØLG

FACEBOOK: NATTOGDAG TWITTER: @NATTOGDAG INSTAGRAM: @NATTOGDAG_OFFISIELL SNAPCHAT: NATTOGDAG_SNAP

NATTOGDAG.NO

JUNI – JULI 2016

FILM INTERVJU

Malin Levanon (f. 1977) vant en såkalt Guldbagge (et ekkelt innsekt og en herlig, svensk filmpris) for beste kvinnelige hovedrolle 2016, for sin innsats som gatelangeren Minna i filmen Flukten. Hun har tidligere utmerket seg i filmer som Flocken (2015) og Återträffen (2013), og TV-serier som Broen og Anno 1790.

IKKE DIN FUCKINGS

RUNKEFANTASI I Malin Levanons forrige film, Flocken, som i fjor vant Crystal Bear under Berlinalen, ville hun at publikum skulle konfronteres med egne fordommer om hvordan man skal se ut og oppføre seg for å få respekt i et forhold. Hun viste seg splitter naken, like etter at hun hadde født barn. – Du skal helst være «snygg och smal», selv når du føder barn og dør på film. Det blir helt skeivt. Jeg mener at man som menneske må drite i sin egne private forfengelighet. Du kan godt spille en karakter som bryr seg veldig mye om utseendet, men da er det karakteren som gjør det. Det er ikke den private Malin som går rundt og sier «jammen jag vill vara snygg». Man må tilfredstille de kravene som en rolle krever, og da hender det man må ofre noe av seg selv. Levanon vet godt hva hun snakker om. Hun måtte kvitte seg med 26 kilo på fire måneder etter Flocken, for å spille doplangeren Minna i Flukten. Hun boret også ut ei tann for å se mer autentisk ut. Det funket på Gullbagge-juryen, som belønnet henne med prisen for beste kvinnelige skuespiller - men også på publikum. – Jeg har fått så mange tilbakemeldinger på hvor befriende både menn og kvinner synes Minna er. Jeg liker at folk i 50-årsalderen har tatt med seg barna sine i 20-årsalderen på filmen, eller motsatt, og at begge aldersgruppene har blitt rørt.

SELV OM KVINNEN fra Dalarna går etter magefølelsen når hun velger roller og

Den svenske skuespilleren Malin Levanon utfordrer forestillinger om hvordan en kvinne skal være på film. TEKST OG FOTO IDA MADSEN HESTMANN

hvordan de skal portretteres, har hun tatt roller hun ikke har følt helt hundre prosent for. Etter en liten periode hvor hun ble typecastet som «snygg flickvän» ble hun mer selektiv. – Det er bedre å bli castet enn å ikke bli castet. Men man vil ikke bare gjøre gjentagelser av noe du har spilt før. Man vil jo bidra med noe nytt. Jeg har portrettert mange belastede karakterer som har fått oppmerksomhet, i tillegg til «pene» roller. Det er nok de førstnevnte rollene folk har lagt mest merke til. Selv om Levanon mener det fremdeles er en «utrolig aldersdiskriminering mot kvinner i film», ser hun forbedringer. – Det er veldig kult at det begynner å finansieres flere manus med eldre kvinner i rollene. Her er Flukten veldig interessant. Minna tar aldri av seg klærne. Hun er ikke sexy, hun er et menneske, hun er totalt kompromissløs. Det funker på publikum. Levanon og regissør Peter Grönlund snakket om rollefiguren Minna allerede på manusstadiet. – Mange i den verdenen Minna er i, prostituerer seg. Men dersom Minna også gjorde det, ville det blitt en annen film og hun ville blitt en helt annen person. Hun

langer. Punktum. Vi ville ikke at hun skulle bli en fuckings runkefantasi, skapt av en mann med ideen «åh, hun er en sånn dealer, men hun er enda djäklig sexig». – Man trenger ikke gjøre billige triks for å tilfredsstille publikum fordi man tror det er det publikum vil se, og fordi man har sett det før. Minna er ikke purung. Å IKKE VÆRE purung gir reaksjoner. En amerikansk filmkritiker ble provosert over at karakteren Minna er over 30, og under en premiere i Spania spurte en journalist om hvorfor Flukten ikke handlet om ungdommer. – Det var en gubbe da, så klart, som vil se den her runkefantasien. På det svarte Peter (regissøren, journ.anm.) «Nei, for det er ikke sånn i virkeligheten». Da ble han stille. Til tross for gubbete spørsmål fra både menn og kvinner rundt hennes alder, merker Levanon at hun får flere rolletilbud nå, enn da hun var yngre. – Jeg tror at det kommer en bølge av nye filmskapere, mange kjempeinteressante debutanter, og jeg tror folk har blitt mer bevisste på strukturer i samfunnet i dag, som nettopp dette med alder og

kjønnsstereotyper. Man har valgt å rette fokuset mot disse problemene. Hva tenker du om den kommersielle bransjen og om unge, nye jenter som kanskje tenker at de må kle av seg for å spille en rolle i en film? – Man må gjøre det på sin måte. Man behøver jo ikke gjøre ting om man ikke vil. Jeg har vært naken på film, men ikke på den måten at jeg skal være sexy. Om man føler seg bekvem med det så kan man gjøre det. Men er man ikke bekvem med det, så finnes det andre jobber. Man trenger ikke ta alt. Men man kan jo spørre om det virkelig er nødvendig? «Hvorfor vil du at jeg skal kle av meg?» LEVANON HAR VÆRT der selv. I serien Anno 1790 så hun ikke helt poenget med å blotte kjøttet i en nakenscene. – Da sa jeg at «jeg sier nei til denne rollen om jeg må vise meg helt naken. Jeg kan si ja om det ikke blir noen brystvorter eller kjønnshår». Da sa de «Hva om vi filmer bakfra, hvor du setter deg ned på Thorsten Flincks hode?» Man ser bare litt av rumpa mi. Og det ble jo en mye bedre sex-scene. Den husker folk meg mye bedre for - «hun som satt på Thorsten Flincks hode» - i stedet for «hun som tok av seg klærne», for det siste er ikke like interessant, mener Levanon. – Man kan være med å påvirke også. Man må ikke gjøre alt bare fordi det står i manus.

JUNI – JULI 2016

SOMMERAKTIVITETER

SOMMERBINGO: KRYSS AV NÅR DU OBSERVERER SOMMERHENDELSENE! Foodora-syklist som har fått nok drar av seg den rosa uniformen og sykler ut i skogen og til friheten

Kulturskribent feller bred dom over norsk kultur/samfunn basert på en opplevelse hen har hatt på ferie

DJ skriver kronikk om at Norge har plass til flere flyktninger om vi endrer holdninger

Aslak Nore bruker fotball-EM til å analysere IS’ fremvekst i europeiske banlieues, men påpeker også disse mekanismenes muligheter :)

En ukjent skuespiller med birolle i en serie ingen har sett, dør og kommer på forsidene

Uber-sjåfør skriver den store norske Uberromanen

Anders Anundsen, iført pilotbriller, dogtags og glinsende overkropp, spiller sandvolleyball i sakte film

Kvinne i norsk offentlighet stiller opp naken i VG for å ta et oppgjør med kroppspress

En minister viser fram hytta si og sier «her kan jeg gi litt faen»

Du ser Ubaydullah Hussain skifte på Sørenga (og oppdager at han tross helskjegget har helt glattbarbert penis & pung)

Å dogge i homseskogen på Sognsvann blir i en VELDIG kort periode en populær nach-greie blant heterofile hipstere tidlig i 20-åra

Noen skriver kronikk/ FB-status om at hetero dogging er «kulturell appropriering» og folk går tilbake til å nakenbade i fjorden

Kroppspress forsvinner

Noen må forlate norsk offentlighet etter å ha foreslått at afrikanere i dress er omvendt rasistisk kulturell appropriering

En fremmedkriger returnerer fra Syria og lager app

Per Fugelli dør

ILLUSTRASJONER FREEPIK 26

JUNI – JULI 2016

KRYSSORD

Løsningsordet finner du overalt i samfunnet i dag. Løs kryssordet og post et bilde av det på Instagram med #ndkryssord, så kan du vinne 10 bonger på lanseringsfesten for augustutgaven!

19.

18.

11.

12.

17.

10.

14.

13.

16.

22.

20.

15.

21.

PÅ TVERS 1. Fin, platonisk, mellommenneskelig relasjon :) 3. Da var det……? 5. Kvinnelig rapper fra ’00-tallet som var pioneren bak pote-puppetatoveringen, som nå er på vei tilbake i hipstermotebildet 8. Noe de fleste voksne som skriver om SKAM mangler 11. Trendy psykisk lidelse og møtested for «dårlige» muslimer som jobber i media 14. Sagt av pappa hver eneste sommer i den forvirrende lille båten vår: «Man kan være lykkelig uten å være….!» 15. Kåpene til Sp-profil Sandra Borch er laget av…? 17. Forfriskende sommerdrikk som det går an å lage med fleinsopp! Finnes også i Long Island-versjon 18. Bachelor i kunsthistorie fører til...? 21. Svamplegeme

NEDOVER 2. Skole for deg som liker gule post it-lapper, røde ja-hatter og svart økonomi 4. Det underlige, lille, langstrakte bygdearealet her i nord. Like mye sinnstilstand som nasjon. Populært kalt «nisseluelandet», «molbolandet Noreg» og «den siste sovjetstat» 6. Hendig politisk brekkstang for regjeringsmedlemmer som vil omgå maktfordelingsprinsippet uten noen dokumentert grunn 7. Begrep for «muslimske hipstere», som ifølge Dagsavisen og en nylig masteroppgave ved HiOA kjennetegnes ved at de går i både hijab og jeans! 9. «Det nye trenddopet» ifølge TV2.no 10. Kjetil Rolness’ kallenavn på eget kjønnsorgan 12. Legende og historisk yrke som tåler mye av leskedrikken fra løsningsord 13 13. Alkoholholdig leskedrikk i vikingtiden, nå et av mange kule synonymer for øl 16. Når noe er trendy sier gjerne gamlinger og ironikere at det er…? 19. Byutviklingssyndrom du som leser N&D antageligvis har skyld i 20. Nymotens, kjønnsnøytralt ord som vekker uforståelig raseri 22. Gresk hipster-kebab i rull JUNI – JULI 2016

en l ti n e m m o k l Ve ! g a d d i m f f i b e d fristen

QUIZ

ER DU HIPP NOK? 1. Hva heter den legendariske dørvakten på Berghain i Berlin? 2. Hva heter trance-albumet til Vilde Tuv?

3. Hva heter det fiktive energidrikkmerket som promoteres i Kristoffer Borglis siste reklamefilm og som handlingen skal kretse rundt i hans kommende spillefilm? 4. Hva heter tirsdagsklubbkonseptet til Beglomeg-vokalist Raymond Teigen Hauger? 5. Hva står det på tatoveringen Onge $ushi Mane har på brystet?

Real taste for real hunger 6. Hva heter etikeren i Morgenbladet? 7. Hvem la ut den legendariske Facebook-statusen «Noen som vet hvor man kan få kjøpt bra, men ikke altfor hardt brent, kaffe i Paris? Til hjemmebrygg»? 8. Hva heter motorsykkelklubben tilknyttet mote- og reklamestudioet White Light Studios? 9. Hva heter virkestoffet i fleinsopp? 10. Hva heter galleriet til eks NATT&DAG-redaktør Marie-Alix Voisin Isdahl og kunstner Ida Ekblad?

Fjordalleen 2, Aker Brygge 28

JUNI – JULI 2016

facebook.com/burgerhouseakerbrygge

SVAR: 1. Sven Marquardt 2. THE FORMULA OF THE COMPLEX OF A CLOSED MIND 3. DRIB 4. Den Gyldne Sprekk 5. «GJØR ALDRI FEIL» 6. Trond Berg Eriksen 7. Anders Danielsen Lie 8. White Light MC 9. Psilocybin 10. Schloss

BURGERHOUSE

POENGSCORE 10 poeng: Utmerket. Alle på Berghain løfter blikket og nikker anerkjennende ved din ankomst. 8-9 poeng: Flinkis. Du er en ressurs for ethvert gentrifisert nabolag. 6-7 poeng: Godkjent. Du fremstår hip, dog med enkelte hull. 2-5 poeng: På tide å scrolle gjennom tumblr. 0-1 poeng: Du er vel ikke tilfeldigvis voksen, fotballgutt eller en av Verdens Beste Jenter?

st Åpning av kunstmøn cques ringen Foredrag av Ja Rancière: «Art and Politics: Dissensus and its metamorphoses». Presentasjon av boken Til ungdommen. Astrup rsalen, Fearnley Museet, Kiefe . 10Tjuvholmen: 10. juni kl . Sosial .. s a p t s ’e n i c e C / 0 .0 14 rhoeven. installasjon av Dries Ve . juli kl. Torggata 1: 29. juni – 8 SEN 13-17.00 / KONGRES . juli: Langøyene: 30. juni-1 lled Tonight, as all cance stina flights reach their de av tions Lydintervensjon sering Tommy Olsson og lan ead av albumet til All the d PLACE O N , X N LY : d te S . ts pilo l: 2. juli og Tronsmo bokhande Romand a h ji zi a N / ) n g ø d tt (e s von opplesning av Corneliu stning, fe s u h rs e k A . lln e h k c a J li kl. ved Munchs tårn: 3. ju 9) 13-24.00. Ø (episode juli kl. 19.00 / . 6 g o ., 5 ., 4 : a y ø d e v oldtsen. Ho niversitetsOpera av Trond Reinh U r. e v la k , p o o n K rk a n Ugelvik og M lle E T E S U H T R E S N O K 7.00. Five Easy -1 3 1 l. k li ju . 6 g o ., 5 gate 47: 4., of Political plassen, Karl Johans te tu ti s In l a n o ti a rn te In ng av Milo Rau, lli ti s re o rf te a e T s . juli kl. 19.00 e 8 c g ie o P . 7 : 8 ta a g d n a tr Box Teater Mars k c la B . O P M A C g slutning o v r A / 0 .0 Murde 7 1 l. k li ju . 8 : arstrandgata 8 M r te a e T x o B k c la B T / PANELE «The Future of : e ff u o M l ta n a h C v a n Foredrag rsitetet i Oslo, av kunstmønstringe e iv n U l, a ts s e F le m a Political Age». G ts o P a in y c ra c har gratis o e m n e D te n e m e g n a rr a lle A kl. 12-15.30 / li ju . 7 : 7 4 te a g s n a h o Karl J . Følg med på g in ld e m å p e v re k il v . adgang. Enkelte arr opublic.no .t w w w r: e id s e m m je h mønstringens

OSLO JA Z Z – ANNONSEBIL AG

8 ANBEFALINGER FOTO CREATIVE COMMONS

Usikker på hva du skal se på Oslo Jazz 14. – 20. august? Her er åtte velplasserte trekkbasuner av noen tips! Åtte sjangerdefinerende tverrfløytetriller av noen anbefalinger! Åtte «men er det jazz?»undrende forslag! En mølje av kakafonisk kattemusikk av HVA KALTE DU DET!? Åtte innfløkte skalaer og velfraserte fraseringer i frijazzklassen «ting du må se»! Du skjønner greia – i hvert fall om du følger disse rådene.

IDA NIELSEN Nasjonal Jazzscene Victoria, lørdag 20. august, kl. 22.00 Ikke for å ta rampelyset vekk fra bassist Ida Nielsen, men i disse post-Prince-tider er det bare rett og rimelig å starte med å nevne at Ida Nielsen ble invitert av Prince til å bli fast medlem i hans New Power Generation i tillegg til sideprosjektet PRINCE & 3RDEYEGIRL. Man kan si mye om Prince, men det er et udiskutabelt faktum at han hadde et (tredje) øye for eksepsjonelle musikere. Nielsen fant han tilsynelatende via videoer hun hadde lagt opp på YouTube, noe som vel kan synes ironisk, all den tid Prince virket å være en av vår tids største motstandere mot internettdeling av musikk. Uansett, med Nielsen traff han blink: Den danske bassisten er tydelig inspirert av storheter som Bootsy Collins og Marcus Miller – i tillegg til nevnte Prince – og hun blander til vanligvis funk med hiphop, world music, soul og reggae. Så også på Nasjonal Jazzscene Victoria lørdag 20. august. Noe for alle og enhver, altså.

QVENILD 3 X DUO Norges musikkhøgskole, tirsdag 16. august, kl. 20.00 Personal Piano Norges musikkhøgskole,onsdag 17. august, kl. 20.00 Hvis vi skulle skrevet en liste over utgivelser, band, låter og konserter Morten Qvenild har bidratt på eller inspirert de siste 15 årene, ville vi fylt disse sidene og litt til. Den norske jazzpianisten, bandlederen og iskongen har hatt en pianofinger i mye av det som har skjedd i norsk jazz-, pop- og eksperimentell-musikk de siste årene, og har spilt i band som The Shining og Jaga Jazzist; vært det magiske orkesteret til Susanna & the Magical Orchestra; spilt i supergruppa The National Bank, og turnert med Solveig Slettahjell, Nils-Petter Molvær og Bertine Zetlitz. For å nevne noen og noe. På Oslo Jazz avslutter han sitt kunstneriske stipendiatprosjekt «The HyPer(sonal) Piano» i duett med Hilde Marie Holsen (trompet og elektronikk), Al Khowarizmis mekaniske orkester av Christian Blom og sPacemoNkey med Gard Nilssen (trommer). Sett av tiden du sparer på at vi ikke ramser opp flere Qvenild-relaterte prosjekter på å dra på dette.

SNARKY PUPPY Sentrum Scene, mandag 15. august, kl. 21.30 I fjor spilte Snarky Puppy fire ganger for fire utsolgte hus. Vi sier det sånn fordi vi ikke er sikre på om de spilte for fire utsolgte hus med nye publikummere, eller om det for eksempel var én gjeng som kom fire ganger. For sånn er det: Om man får med seg én konsert med den Brooklyn-baserte kjempegjengen forsøker man gjerne å få med seg den neste konserten også. Og den neste. Og den neste. De spiller en smittende og entusiastisk jazzmiks av fusion, 70-talls soul og funk med synthtriller og blåserekker, og har en naturlig scenesjarm som enkelt overføres fra selv de største scener og til publikum. I år har Oslo Jazz klokelig plassert dem på Sentrum Scene – Oslos triveligste storstue – og bandleder Michael League får med seg mange av de omtrent 25 musikerne som fra og til deltar på Snarky Puppys konserter. Bonus: Konserten er både for de over og under 18!

JUNI – JULI 2016

FOTO SOLVEIG SEJL

FOTO PHILIPPE LEVY-STAB

ELLEN ANDREA WANG Sentralen – Forstanderskapssalen, torsdag 18. august, kl. 18.00 Prisdryssalarm! *løper inn under nærmeste tubaskjerm* Vår påstand: Ellen Andrea Wang kommer til å få flere priser enn en nikotinavhengig 15-åring, og gjennombruddet kom allerede i 2012, da hun vant Oslo Jazzfestivals Youngstar-pris. Men hør også på dette: Bassisten, vokalisten, komponisten og bandlederen Wang spiller i det som av noen kalles Norges beste band – Pixel – og turnerer med levende legender som Manu Katché og Marilyn Mazur. I tillegg har hun spilt med Sting. Husker noen den revivalen Phil Collins fikk da hiphop-artistene begynte å anerkjenne ham? Vi gir det 5 år før Sting har fått det samme. Og da er kanskje Wang der, og da har du vært på konsert med henne, og da kan vi alle enes om at det var et godt valg du gjorde, den sommeren for fem år siden, da du brukte tubaskjermer for å skjerme deg for regnet. Ja, du var en raring, men du var en raring som lå foran bermen.

FOTO PROMO

OSLO JA Z Z – ANNONSEBIL AG

FOTO ANNE VALEUR

FOTO CREATIVE COMMONS

R TIL OSLO JAZZ SUSANNA Nasjonal Jazzscene Victoria, fredag 19. august, kl. 18.00 Morten Qvenild (se et annet sted på denne siden) er ikke lenger med som magisk orkester, men Susanna Wallumrød klarer seg strålende uten, noe det siste albumet Triangle viser til gangs. Det har mange av de samme styrkene som Susanna-relaterte prosjekter har hatt tidligere – den emosjonelle dybden, den uanstrengte lettheten, låtene – men tilfører også et nytt, mer personlig lag. Der Wallumrød iblandet sitt eget materiale tidligere har omgjort og omformulert andres låter, er det nå mer av Susanna – alle låtene er skrevet av henne, med et lite bidrag på en låt av Helge «Deathprod» Sten. Triangelet blir gjerne sett på som det enkleste instrumentet, men profesjonelle triangelspillere (vi kan nevne i fleng, tro oss!) behøver ro, tålmodighet, presisjon og rom for å treffe perfekt. Det får og gjør Susanna på Triangle, og vi kan ikke tenke oss en bedre måte å gå inn i fredagen på.

ABDULLAH IBRAHIM MUKASHI TRIO Universitetets Aula, tirsdag 16. august, kl. 18.00 Abdullah Ibrahim ble født i Cape Town 1934 under navnet Adolph Johannes Brand; et navn som både er utrolig uheldig og ganske tøft. Likevel er navnet han også er kjent under – Dollar Brand – hakket tøffere, men siden han konverterte til islam på 1970-tallet har han altså gått under navnet Abdullah Ibrahim. Ibrahim er en av Sør-Afrikas mest anerkjente musikere, og blander tradisjonelle afrikanske elementer med vestlige stilarter og moderne jazz. Han er spesielt inspirert av Thelonious Monk og Duke Ellington, men står støtt på egne ben og er den ledende utøveren av såkalt cape jazz; en stil som springer ut av hjemstedet Cape Town. Det går fortsatt gjetord om den fullstappede Ibrahim-konserten i Jakobskirken under Oslo Jazzfetival i 2007. Nå, ni år etter, har du endelig muligheten til å se ham igjen.

CHESTNUT, WILLIAMS & WHITE Nasjonal Jazzscene Victoria, søndag 14. august, kl. 21.00 Søndag er første dag av Oslo Jazz, og hva er vel bedre enn å starte jazzuka med supertrioen Cyrus Chestnut, Buster Williams og Lenny White? Vi synes «Cyrus, Buster og Lenny» er triveligere enn Chestnut, Williams & White, men for all del, musikken snakker uansett for seg selv. Williams (Buster!) har spilt med storheter som Dexter Gordon, Art Blakey og Herbie Mann; Chestnut (Cyrus!) har spilt med legender som Wynton og Branford Marsalis, Isaac Hayes, Aretha Franklin og Dizzy Gillespie; og White (vår mann Lenny!) har spilt med Jackie McLean, Freddie Hubbard og Jaco Pastorius, spiller på Miles Davis-albumet Bitches Brew og blir kalt «the founding father of jazzfusion». På Nasjonal Jazzscene Victoria presenterer de det nye albumet Natural Essence, og en bedre grunn til å A) dra på søndagskonsert og B) starte Oslo Jazz-uka med et band og C) få tre sønner som heter Cyrus, Buster og Lenny, kan ikke vi tenke oss.

FOTO PROMO/ARTIST

FOTO PHILIPPE LEVY-STAB

AYUMI TANAKA TRIO Sentralen – Forstanderskapssalen, torsdag 18. august, kl. 22.00 Ayumi Tanaka er opprinnelig fra Japan, men flyttet til Norge og Oslo i 2011 for å studere jazz og improv. Siden den gang har hun opptrådd flere ganger både i hovedstaden og utenfor, og er blitt en stamgjest på Oslos jazzklubber. Det mest interessante med Tanaka er hvordan hun blander den skandinaviske jazzen med sin egen bakgrunn. Under Oslo Jazz spiller hun med Christian Meaas Svendsen (Duplex, Mopti, Paal Nilssen-Love Large Unit) og trommeslageren Per Oddvar Johansen (Vigleik Storaas Trio, Close Erase, Airamero, The Source, Petter Wettre, Zanussi 5, Joshua Redman etc) – som hun har spilt med både live og på skive tidligere. Sammen jobber de fram et tight og meditativt jazzsett, hvor trolig mye er fra deres siste album Memento.

JUNI – JULI 2016

MEL AFESTIVALEN – ANNONSEBIL AG

8 ANBEFALINGER TIL MELA 19. – 21. august forvandles Rådhusplassen i Oslo til en oase av chille impulser av morsomme aktiviteter og et imponerende galleri av verdenskjente og interessante artister. Midt i byen, midt i verden, midt i føkkings blinken. Men hva stikker seg ut som det aller mest severdige? Her er noen forslag.

OPPLEGGET RUNDT Melafestivalen er ikke bare en musikkfestival. Nei, den er så mye mer enn det. La oss bare nevne noe om det som skjer ellers: Ansiktsmaling, resirkuleringsverksted, sirkuskunst og salsa-danseverksted er bare et tilfeldig utvalg av aktiviteter du kan prøve ut hvis musikken på Rådhusplassen av uforståelige grunner gjør deg rastløs utover dansetrangen. Et par av aktivitetene skiller seg ut som særlig lovende: Family reggae samba, for eksempel. Kan man tenke seg en bedre kombinasjon av tre ord? Her er alt som er bra. Her er det fengende rytmer, oppløftende melodier, energi og entusiasme. En annen og helt annerledes, men minst like fascinerende ting å prøve ut, som også kombinerer helt forskjellige verdener: Capoeira! Savner du dansing når du skal slåss? Eller savner du slåssing når du danser? Da tror vi capoeira er noe for deg. Man kan selvfølgelig drive med capoeira i Oslo når som helst, men får du de samme omgivelsene, den samme stemningen, den samme sammensetningen av mennesker fra hele verden, som du gjør på Melafestivalen? Svaret er selvfølgelig nei.

FELA Hele verden inntar Oslo på Melafestivalen, men man må ikke glemme at verden også inneholder lille Norge og enda mindre Oslo: Rapperen Fela er straight outta det mest worldske Norge har å by på: Groruddalen. Det tidligere Breaknecks-medlemmet debuterte med albumet D.U.R.E i 2012, og fikk tildelt utmerkelsen «Årets hip hop-album» av Wimp (RIP!) samme år. I fjor kom oppfølgeren RÅE, nok en samling råe (;-)) låter. Med seg på scenen underveis får han dalsfelle Boss Castro, medlem av Nilsenbanden til Don Martin. Om disse gutta lager «Lyden av Oslo i 2016» kan kanskje diskuteres, men at det er en god lyd, av ett Oslo, det er det ingen tvil om.

SHADIA MANSOUR + M1 (Dead Prez) Arabisk hiphops førstedame, blir hun kalt, Shadia Mansour. Det er mer enn hva de aller fleste av oss kan håpe på her i livet, tenker vi. Å være britisk-palestinsk, og rappe på arabisk om Midtøstenspørsmål er det heller ikke enhver som kan få til. På singelen «Al Kufiyyeh Arabeyyeh», har hun passende nok fått med seg en annen politisk rapper, M-1 fra Dead Prez. Om han kan arabisk og skjønner hva Mansour sier i teksten, vet vi ikke. Men vi vet at tittelen på låta betyr «Kufiyyehen [altså Palestina-skjerfet, som vi liker å kalle det] er arabisk». Er det et svar til den kulturelle approprieringen av Palestina-skjerfet, som skjer med jevne mellomrom, for eksempel i Norge? Det vet vi heller ikke. Det vi imidlertid vet, er at hardtslående, arabisk, kvinnelig rap høres jævlig fett ut.

JUNI – JULI 2016

MEL AFESTIVALEN – ANNONSEBIL AG

ADMIRAL P Her er et lite utvalg av temaene i sangene til halvt zambisk, halvt norske Admiral P: Selvtillit og tro, at han er allergisk mot negativitet, at livet er så sweet, at sommeren er her og at det er fint vær, og at man skakke gi opp håp. Musikken til Admiral P er motivasjonssitater og selvhjelpsbøker i reggaepopform, altså i en form vi kan like. Som medlem av Jah Ark Manifest, sammen med blant andre Nico D, har han vært i gamet siden slutten av 90-tallet, men det er først de siste årene at han har blitt den hitmaskinen han er i dag: «Spinnvill», «Snakke litt» og «Kallenavn» er litt av ei rekke, men det var først med «Engel» at Admiralen vant Spellemannsprisen for Årets hit, i 2014. Denne fyren er en ekte borger av verden, og verden ligger for hans føtter.

ERNEST RANGLIN M.FL. I den grad man kan snakke om legender innenfor jamaikansk musikk, og det kan man jo så klart, så blir det vanskelig å ikke snakke om Ernest Ranglin. Som studiomusiker har han holdt det gående siden 50-tallet, vært med på utviklingen fra ska til rocksteady til reggae, og han har spilt med det som er og har vært av andre legender fra Jamaica (ja, det innebærer Lee «Scratch» Perry, og ja, det innebærer Bob Marley). Til Melafestivalen tar han med seg et stort knippe med andre, bra folk, det man godt kan kalle et verdensmusikkens toppa lag: Afrobeat-trommis Tony Allen og senegalesiske Cheikh Lô er med, og det er også saksofonist Courtney Pine og jazzpianist Alex Wilson. Kan man kalle det et mestermøte? Det kan man. Kan man kalle det et internasjonalt Hver gang vi møtes? Helst ikke. Du kan egentlig kalle det hva du vil, så lenge du møter opp!

PANJABI MC Hvis det eneste du forbinder med navnet Panjabi MC er den Jay-Z-gjestede 2003-hiten «Mundian To Bach Ke», er ikke det så veldig rart. Det er jo en konge låt. Men den britiske bhangra-artisten har mye mer å komme med, som er rett oppi akkurat den samme gata: Indisk musikk som via hiphop og vestlige pop-rytmer fremstår som akkurat riktig blanding gjenkjennelig og eksotisk. For stive nordmenn, i hvert fall. Rajinder Singh Rai, som han er født som, har holdt det gående helt siden begynnelsen av 90-tallet, og har gitt ut ti album på uavhengige britiske plateselskaper. Han har altså en god del å ta av når han spiller på Mela. Vi kan nesten garantere at du kommer til å glemme at du egentlig bare kom for den ene låta.

GNAWA DIFFUSION Gnawa, dette vet du sikkert, er en eldgammel type marrokansk, islamsk musikksjanger som kombinerer rituell poesi med tradisjonelle melodier og dans. Dette er vel noe alle vet. Men så har du Gnawa Diffusion da, som kødder rundt med dette opplegget: Gruppa, som har holdt det gående i over tjue år, er ikke fra Marokko, de er ikke en gang fra Afrika. De er fra Grenoble i Frankrike, et land som jo knapt har gjort annet enn å kødde til ting i Afrika. Men det bryr ikke Gnawa Diffusion seg om. Eventuelt bryr de seg i så stor grad at det er et slags politisk prosjekt å kombinere folk fra forskjellige land, med musikk fra forskjellige verdensdeler – og politisk engasjerte tekster. Her blandes tradisjwonell gnawa med reggae, roots og funk. Om det er noen som rettferdiggjør den vagt nedlatende betegnelsen world-musikk, så er det denne gjengen. Men det visste du vel.

OSHUN Oshun, eller Ọṣun, Ochun, Oxum eller Oloshun (det var da voldsomt?), er en gudinne, egentlig en ånd, i religionen til jorubafolket i Nigeria. Hun styrer over ferskt vann, sensualitet, flørting, kvinnelig seksualitet, kjærlighet og fruktbarhet (!). Ikke noen hvem som helst å kalle opp musikken sin etter, dette altså. Men det er akkurat det den amerikanske duoen bestående av Thandiwe & Niambi Sala har gjort. De beskriver musikken sin som «Floetry møter Lauryn Hill møter Chief Keef». Hvis det blir for mange ukjente referanser, kan det godt forenkles til en kombinasjon av hiphop og neosoul. Med litt ferskt vann og flørting i miksen, altså. Vi har allerede Beyoncé (som forøvrig er utkledd som gudinnen Oshun i Lemonade-filmen!), FKA Twigs, Rihanna og Abra, men unge, ekstremt talentfulle og egenrådige svarte kvinner som gjør hva faen de vil, blir det neppe for mange av.

JUNI – JULI 2016

MEL AFESTIVALEN – ANNONSEBIL AG

Verden generelt har mye historie å lære fra steder hvor typisk «world music» kommer fra

I DAG ER I DAG Kevzta tror musikken hans kan utgjøre en forskjell, men vil ikke at du skal dømme ham for det.

elafestivalen henter navn fra hele verden til lille Norge. Men festivalen henter også fram små, uetablerte norske artister, og plasserer dem på en større scene. En av disse er soul og r&b-artist – og gladgutt! – Kevzta, eller Kevin Mbugua som han «egentlig» heter. Til nå har han bare utgitt to singler, men han har også jobbet som både danser og koreograf, blant annet for Nico & Vinz da de turnerte med Usher i USA. Og han lover at han har mye mer å komme med. Kevzta, du kaller deg sanger, låtskriver, produsent, danser og korreograf! Er du en kontrollfreak, som må bestemme og gjøre alt selv? – Jeg er jo fortsatt i startfasen som artist, så da blir det fort at jeg gjør mye selv. Men jeg vil gjerne jobbe med flere folk, altså. Har du koreografien på konsertene dine også? Eller blir det for mye å danse selv mens du synger? – Neida, litt dansing blir det alltid. Ikke hele tiden da, men noen ganger må man jo bare danse? Ja. Hvis du måtte velge mellom dansing og synging, hva hadde du valgt? Hva ville du mistet, stemmen eller beina? – Det er et veldig vanskelig spørsmål. De to tingene går jo hånd i hånd. For min del er det kombinasjonen som gjør meg hel. Jeg tror ikke jeg hadde begynt å synge hvis ikke jeg danset. Men jeg er ikke lenger en danser på den måten jeg var før. Folk kommer ikke for å se meg danse lenger. Jeg går for å være fulltidssanger. Men i det å være artist, for meg, så er dansingen en del av helheten. Jeg har drevet med skuespill også. Jeg håper tiden kan vise hva som egentlig bor i meg.

Hvordan var det å jobbe med Nico & Vinz? – Det var morsomt og lærerikt, og veldig motiverende for meg som artist. Og Usher har jo vært et av mine store idoler helt fra jeg var liten. Det var stort. Der har du en artist som både synger og danser, og som skaper et helhetlig uttrykk av det. Jeg sier ikke at jeg vil være ham, men jeg ser meg selv som en sånn type artist, hvor de tingene går sammen. Jeg har jo brukt mer tid på å danse enn å synge opp igjennom. 34

JUNI – JULI 2016

Etter å ha vært danser på fulltid i flere år var det en kneskade som tvang Kevzta til å begynne å synge. Først i kor, via gruppa Moving Thoughts, og så som soloartist. Det var omtrent fem år siden, og det begynte helt fra scratch, med open mic-kvelder og det som verre er. – Nå begynner det å løsne. Jeg har fått spilt noen konserter, vært og spilt på en festival i Slovakia blant annet. Jeg har begynt å spille inn en EP med band nå. Jeg har ganske faste musikere, men jeg er jo soloartist. Hvordan vil du beskrive musikken din? – En blanding av mange forskjellige stiler. Jeg liker å eksperimentere og være alt det jeg føler jeg kan være. Funk, soul og pop, blandet med mine afrikanske røtter. Jeg elsker afrikanske rytmer. Jeg føler at jeg som artist er ekte mot meg selv ved å bruke det. Samtidig er det mange andre som har inspirert meg, siden jeg er oppvokst i Norge. Jeg hører jo på alt, jeg hører på rock, på alt. Når man vokser opp og lever et annet sted enn der man har røtter fra, får man fort et særegent musikalsk uttrykk? – Ja, jeg hører mye på og blir inspirert av reggae, r&b, musikk fra Sør-Afrika, Vest-Afrika, salsa, bachata, og hiphop. Hva tenker du om den afrikansk-inspirerte hiphopen som er blitt veldig populært nå, som for eksempel Drake kjører på med? – Jeg har egentlig ventet på at det skulle skje. Det har bare vært et spørsmål om tid. Jeg tror det er fordi rytmene er så… du vil bevege på deg når du hører det, og flere og flere DJs spiller det ute. Det er veldig gøy å få være med på. Hva blir du inspirert av utenfor musikken da? – Jeg skriver mye om ting jeg opplever i livet mitt, personlige ting. Men det er også viktig for meg å være, jeg liker ikke å kalle det politisk, men i hvert fall samfunnsbevisst. Ja, på nettsiden din står det at du har et bevisst engasjement i menneskelige og sosiale problemer. Kan

du gi noen eksempler på dette? – På den første singelen min, «Leo Ni Leo», så prøver jeg å ta opp et tema som jeg føler er veldig utbredt i alle typer samfunn, nemlig at vi dømmer hverandre veldig fort. Det er alt fra hva vi tror på til hvor man kommer fra og hvordan man kler seg. Folk antar at man er en sånn type person hvis du kler deg på en spesifikk måte, for eksempel. Man er alltid så rask til å dømme. Det jeg prøver å si med den sangen er at uansett forskjeller og uenigheter, så er det viktig med forståelse for at folk er forskjellig. Folk vil leve forskjellig. Leo ni leo betyr «i dag er i dag». Man må ikke tro at noen andre skal utgjøre en forskjell, man må gjøre det selv. Jeg tror min måte å bidra på er å bruke det jeg har som person, og kunsten min, til å utgjøre en forskjell. Du har tro på at musikk kan skape forandring? – Jeg tror musikk er noe av det som kan utgjøre størst forskjell. Folk søker til musikk på veldig mange måter og av mange grunner: Hvis du er lei deg kan du høre på en sang både for å gråte og for å føle deg bedre. Du kan høre en sang og bli overveldet av hvor poetisk den er. Uansett generasjon kan man høre en sang og gjenkjenne skjønnheten i den. Så ja, jeg tror absolutt musikk kan gjøre en forskjell. Pluss at det er mange steder i verden hvor man har regler for hvilken musikk man kan høre på. Melafestivalen blir ofte omtalt som en festival for «world»-musikk. Hva synes du om denne betegnelsen? Er ikke all musikk «world»? – Jeg har alltid lurt på hva det betyr. Er det litt rasistisk? – Jeg tror ikke det er rasisme, jeg tror mer at det handler om at man ikke tar seg tid til å gå inn i det og finne ut hva det faktisk er. Man bare putter alt som er ukjent i en stor samlebetegnelse. Verden generelt har mye historie å lære fra steder hvor typisk «world music» kommer fra. Det er mye derfra som ikke har kommet ut til resten av verden. Og hvordan har egentlig vestlig musikk blitt som det har blitt? Jeg er i hvert fall veldig glad for å få muligheten til å spille på og bidra til Mela-festivalen. Det er mange artister jeg beundrer som har spilt der før.

MEL AFESTIVALEN – ANNONSEBIL AG

All slags musikk er world music, mener Admiral P.

ver gang vi møtes, TV-serien som for alvor introduserte Admiral P til et større publikum er et tilbakelagt kapittel, men det betyr ikke at Admiral P ligger på latsiden. I vår feiret han sin egen bursdag hjemme i Zambia med en rekke konserter – en konsertrekke som fortsetter i Norge utover sommeren, blant annet med opptreden på Melafestivalen. Hva er ditt forhold til Melafestivalen? – Jeg har vært på en del av de konsertene nede på Rådhusplassen og har også spilt på MelaKlubb tidligere. Det er en flerkulturell festival som samler folk fra alle kanter og alle slags mennesker. Jeg husker et show hvor de hadde bhangra mikset med noe reggae, og det var dødsfett. Det er mye obskure ting, som dukker opp, men det er det som gjør det bra. Selv om Mela-arrangørene ikke tar begrepet i sin munn, er likevel festivalen kjent for å fronte den litt klamme og udefinerte sjangeren «world music». På spørsmål om dette, deler Admiralen arrangørenes skepsis til begrepet. – Det er litt spesielt, fordi all slags musikk er world music – music in the world. Det sier ikke så mye. Det er ikke en sjanger. PHILIP BOARDMAN ER født i Zambia og bodde der frem til tenåringsalderen. Han er ofte i den afrikanske republikken for å besøke venner og familie, men pleier også å sørge for å bruke turene til noe kreativt. – Jeg feira akkurat bursdagen min i Zambia. På et sånt sted, et slags ressurssenter/kulturhus for ungdommer som bor rundt omkring i ghettoen. Der holder de på med reggae og dancehall. Det var virkelig god stemning på konsertene og med feiringen. Det ble også litt større enn det vanligvis er der nede. I det siste har jeg dratt til

FOTO SEBASTIAN LUDVIGSEN

DEN GLOBALE BORGEREN Er jeg kul … jeg visste ikke det? I don’t know, man. Zambia to ganger i året. Jeg prøver alltid å gjøre noe musikalsk mens jeg er der: skyte en video, ta opp noen låter. Er det noen artister fra Zambia vi bør høre om her i Norge? Som Mela burde booke til neste år? – Absolutt. Vi har et lite lag der nede, Zedway Foundation, som er en gruppe med artister, både etablerte og uetablerte. De kommer til Norge i september og skal spille på John Dee. Cactus Agony, Bflow, Ras Kinky, Milz er noen av derfra som er verdt å sjekke ut. Hvem var dine musikalske forbilder da du startet musikkarrieren? – Shabba Ranks var veldig stor i Afrika. Jeg fikk se ham da jeg var 10 år og det satte sitt preg og gjorde stort inntrykk. Da jeg startet å lage musikk selv var det Buju Banton, Sizzla og Garnet Silk som var store forbilder. Den spellemannsprisvinnende dancehall-artisten har gitt ut mixtapes, EP-er og album siden 2008, med forrige plate Selvtillit & tro fra 2014. Å si at det har vært stille siden da, ville vært en sterk overdrivelse, TV-eksponeringen tatt i betraktning. Det drysser også noen singler nå og da. I vår kom første smakebit fra det som kanskje/kanskje ikke blir et nytt album – singelen «Enkle Gleder», spilt inn med Odd Nordstoga. Det er et par år siden forrige plate. Er det nytt album på gang snart? – Jeg har veldig mye musikk som jeg har tatt opp allerede. Jeg må bare finne riktig måte å slippe låtene på. Om det blir album eller bare mange singler, for eksempel. Jeg slipper to singler i løpet av juni og deretter slippes det konstant etter det to og to. Folk kan forvente mye ny musikk fremover.

DE SOM HAR sett Admiral P live de siste årene vil ha fått med seg det ekstremt tighte og funky backingbandet hans, The Global Citizen Band. En relativt unik samling dyktige musikere fra om ikke alle, så svært mange verdenskroker. En bandkonstellasjon som virkelig kler Melafestivalens internasjonale fokus. – Det har tatt litt tid å finne fram riktig lag. Det hender folk ikke kommer overens, ellers er de ikke komfortable med å spille den musikken vi gjør, men vi har klart å gjøre det nå. Vi har Nick Hatch fra Australia på trommer, Khalid Salih Younis fra Sudan på bass, Dag Pierre fra Sverige på gitar, Henrik Mosnes fra Norge på keys. Henrik Berhane fra Eritrea/Sverige på gitar og keys. Daudi Siroiney, fra Tanzania/Sverige på perkusjon. Kor: Makeda fra Etiopia og Kenya Emil fra Kenya/Island. Det er dette som er ekte world music! Festivalsommeren kan være hektisk, hvilket noen ganger resulterer i flere opptredener på én dag, som for eksempel denne lørdagen i august. – Konserten under Melafestivalen er heldigvis ikke så langt unna den andre, som er i Asker på Hvalstrandfestivalen. I fjor kom vi direkte fra Slottsfjell til Oslo Fjordfest på Sukkerbiten og det gikk helt fint. Suksess på flere fronter og travel sommer, til tross. Admiralen fremstår fortsatt som en ydmyk fyr. Hvordan ble du så jævla kul? – Er jeg kul … jeg visste ikke det? I don’t know, man. Hva ville du svart på et sånt spørsmål?

Admiral P spiller med The Global Citizen Band på Melafestivalen, lørdag 20. august. JUNI – JULI 2016

akademika.no - garantert best på

PENSUM OVER

20.000 TITLER PÅ LAGER

Rabatt på en mengde lærebøker!

Finn din pensumliste på

akademika.no

LITTERATUR ANMELDELSE

EN MANN LESER

MENSEN Marit Larsen snikskryter og 21 andre tilnærminger til mensen.

MENSEN Antologi Gyldendal

Jeg liker ikke blod. Jeg blir veldig stressa av masse blod, selv på film. Verst er det hvis det er blod som ikke stopper, fra sår som ikke blir behandlet. Det har blitt verre med årene også. Nylig nevnte jeg disse greiene for en venninne. Hun svarte meg, uaffektert: Ja, du er jo mann. «Hæ, hva skal det bety?» spurte jeg, dum som jeg er. Eeehh, du får ikke mensen? sa hun. Det hadde han ikke tenkt på, idioten. Men selvfølgelig har folk som blør flere dager hver eneste måned, et helt annet, mer avslappet forhold til blod. For veldig mange er ikke blod noe man maser om. Men så lenge det er noen som oppfatter det som mas, så er det noe å mase om. For hvorfor kan man ikke snakke selvfølgelig og naturlig om mensen, når det er så selvfølgelig og naturlig? Det er utgangspunktet for utgivelsen av Mensen, en bok om mensen, skrevet og tegnet av tjueto kvinner, blant andre Agnes Ravatn, Gunnhild Øyehaug, Jenny Jordahl og Kadra Yusuf. Boka forteller og opplyser om mensen, fra forskjellige synsvinkler, og i forskjellige former: Dikt, personlige beretninger, tegneserier og kronikker. Felles er ønsket om å bli kvitt tabuet rundt mensen. Boken er først og fremst beregnet på ungdommer, og den snakker til de fleste kjønn. Til guttene sier den: Mensen er ikke ekkelt, det er vanlig og naturlig. Til jentene sier den: Mensen er ikke farlig eller noe å skamme seg over. Boken ser ut til å falle inn i en tendens. Det blir mer og mer vanlig å være åpen om mensen, i alt fra Jenny Hvals singel «Female Vampire» og NRKs serie

One night stand til Rupi Kaurs kunstfotos på instagram (som er inkludert i boken). Boka ser ut til å ville være både en del av og et monument for denne strømningen. Det store flertallet av tekster handler om det samme: Første gang man fikk mensen. Og de er gjerne skrevet på samme måte, personlig, og fra den usikre 10 eller 12 eller 14 år gamle jentas synsvinkel. Det er forståelig, i og med at det (tydeligvis) er en skjellsettende opplevelse. Men som en rekke historier og fortellinger i bokform hadde det vært fint med større variasjon. En befriende tekst er da svenske Sandra Beijers novelle «Nå skjer det», der jeg-personen har sex for første gang – med mensen. Teksten er skrevet i et språk som er både sårbart og myndig. Entusiasmen i beskrivelsene av mensen kan av og til bli litt slitsom. Da er det fint med avbrekk som er rent informative, for eksempel når Marta Breen skriver om hvordan tabuet rundt menstruasjon er et problem for kvinner i fattige land med dårlige sanitærforhold. Breen avslutter med å foreslå at FN kan erklære et internasjonalt mensen-år, på samme måte som de pleier å gjøre det for jordsmonn eller quinoa. Som hun skriver: «Da måtte Kongen og statsministeren bli nødt til å nevne tabuordet i sine nyttårstaler». Dette er både sant og morsomt. Det er mye bra her, men det er også dette: Et mensendikt av Marit Larsen som består av en liste med steder hvor hun har fått mensen. Problemet er at det viser seg at listen bare er snikskryt, fordekt som dikt: «I Los Angeles». «På lydsjekk». «På Söder». «På Spellemannprisutdeling». I tilfelle det var noen tvil om at forfatteren Marit Larsen er den Marit Larsen, og at også hun menstruerer. Torgeir Holljen Thon JUNI – JULI 2016

Huerco S Huerco S Huerco S Huerco S Huerco S Huerco S Huerco S Jacks Kantine Lørdag 25. juni Dattera til Hagen

Eirik Zeiner Nadda Noor Jonas

US Proibito

FESTIVAL GUIDE

SKRAL Grimstad, 12. og 13. juli FKA TWIGS Onsdag 13. juli Okei da, det er kanskje litt dust å anse en reklameplakat av tvilsom utforming som et verdig irritasjonsmoment, men når Skral velger å plassere listepop-produsenten Mark Ronson og «Hey! Ho!»-bandet Of Monsters and Men øverst på nevnte reklameplakat av tvilsom utforming, når de har klart å booke en av vår tids mest spennende og nyskapende artister, må det da være lov å si i fra? Ikke? Greit. Vi foreslår uansett at du plasserer FKA Twigs øverst på din prioriteringsliste dersom du skulle befinne deg i Grimstad 13. juli. Den britiske 28-åringen har på knappe to år gjort seg høyst bemerket for sitt unike lydbilde som fusjonerer R&B, elektronika, trip hop og alt mulig rart som måtte befinne seg innenfor dette sjangerspennet. I tillegg til å produsere sin egen musikk har hun også regissert og koreografert flere av videoene sine selv, som minner mer om kunstfilmer enn musikkvideoer. En skal derfor ikke se bort fra at hun tar med seg litt høykultur til Grimstad, noe den byen så sårt trenger. Noe annet den trenger? BEDRE LØSNING PÅ KØPROBLEMATIKKEN! Herregud, det eneste som var verre, da vi var der i fjor, enn den sjokkerende skamløse drittoppførselen rettet mot en ansatt på Narvesen i Grimstad sentrum på nattestid («Vedder på at ho der har trang fitte! Har du TRANG FITTE? HALLO?! E tror ho er trang!»), for så å bli truet med «juling, din jevla homo» for å be vedkommende slutte å være så dritt, JA DET VAR Å STÅ I ÉN TIME I KØ HVER GANG MAN SKULLE SPISE ELLER DRIKKE. Vi får håpe det er like mye tak i den logistiske komiteen som det er i booking-gruppa.

LION BABE Onsdag 13. juli Med DET navnet er det ikke akkurat noen overraskelse at duoen Lion Babe operer innenfor sensuell, men energisk neo-soul, og at den sjangerbeskrivelsen fikk musikken deres til å høres litt kjip ut, men nei, det stemmer overhodet ikke, altså. New York-erne har holdt det gående siden 2012 og slapp debutalbumet Begin tidligere i år som ooooooser av selvtillitt og sass. Dyrk din indre gudinne i det ikke fullt så gudommelige Grimstad! Som har jævlig lange køer på festivalen sin, nevnte vi det? Dette MÅ tas tak i!

KELELA Tirsdag 12. juli Björk-favoritten Kelela returnerer til Norge etter en sykt bra, men sykt oversett konsert på Øya i 2014. Fy skam, Norge. Kelela lager 90-tallsinspirert R&B og har foreløpig to utgivelser under beltet, 2013-mixtapen Cut 4 Me, som var ment å høres ut som et remix-album, og fjorårets EP Hallucinogen. Sistnevnte forteller historien om et kjærlighetsbrudd i motsatt kronologisk rekkefølge på en måte som er like hjerteskjærende som det er dansbart. Nylig annonserte hun at et debutalbum er å skimte i svært nær fremtid og vi gleder oss til å høre nytt materiale, samt se henne gjøre Grimstad litt mindre grim (NATT&DAG ønsker å påpeke at Grimstad generelt er en sjarmerende, liten sørlandsby, men at skribentene har hatt noen smått ubehagelige opplevelser der av ulike arter, som har ført til et anstrengt og forbitret forhold til den solfylte kystkommunen).

FJELLPARKFESTIVALEN Flekkefjord, 21. – 23. juli PRTLVX Torsdag 21. juli Norske Pirate Love gjenoppstår som PRTLVX (OBS så du ikke driter deg ut: uttales likt som før) og kanskje den beste beskrivelsen av denne oppstandelsen er det selveste vokalist Gul Saft (æsj tiss? eller ekte digg gul saft?) som står for: «PRTLVX er ungdomsklubben du aldri hadde da du var barn. PRTLVX er isen eller brusen eller burger’n du aldri fikk da foreldrene dine stoppet på bensinstasjonen men BARE for å fylle bensin eller gå på do. PRTLVX er ditt nye fuckings favorittband!» Hvis du trenger videre overbevisning kan vi nevne at de gjorde en meeeget bra konsert på Parkteateret tidligere i år med både glitter og kappe og irriterte sikkerhetsvakter. Hr r dt bre å glde sgx frx dtte blr kewl showx på fjlprkftvlnx ya!

HILMA NIKOLAISEN TBA Hilma Nikolaisen har vært en kjent skikkelse i musikknorge i flere år, blant annet som bassist i Serena Maneesh, som gjentatte ganger har blitt omtalt som et av Norges mest innflytelsesrike band. Til Fjellpark kommer hun som soloartist og tar med seg sin vakre vokal og fullt band for å fylle Flekkefjord med psykedelisk pop-rock. Vi hadde henne på Osloprisen på Rockefeller i februar, og kan gå gode for at DETTE er verdt å få med seg.

JUNI – JULI 2016

JUNI

REVOLVER (US)

AUDACITY + YOON 165 kr 20 År 20.00

KING DUDE + for the love of ivy 215 kr 20 År 21.00

(US)

KLUBB: koso 50 kr 20 År 23.00 4

ØYAFESTIVALEN Oslo, 9.–13. august ANOHNI Onsdag 10. august Britiske ANOHNI, tidligere kjent som Antony Hegarty – vokalist i Antony and the Johnsons, har gjennomgått et svært vellykket stilskifte og byttet ut den melankolske kammerpopmusikken med art pop. Nylig ga hun ut albumet HOPELESNESS som ble hyllet for sin kombinasjon av hardstlående politiske tekster og ørevennlig elektronika. Mye har endret seg for ANOHNI siden hun først platedebuterte i 2000, men den karakteristiske stemmen er fortsatt den samme og på Øya har hun i tillegg med seg Oneohtrix Point Never, så dette blir moro for både ung-, sadboy/girl- og gammalhipstere.

OKAY KAYA Lørdag 13. august Okay Kaya synger om store, vanskelige følelser over myk og melankolsk gitarklimpring. Høres kjent ut? Joda. Det finnes mang en sentimental singer-songwriter der ute, men få er så ektefølte og interessante som norske Kaya Wilkins. Den selvlærte gitaristen foretrekker å skrive på kveldstid og erkjenner at sanger om kjærlighetssorg ofte kan være «over the top», men at det er digg å få følelsene ned på papir. Vi vet nøyaktig hva du mener, Kaya. Musikken hennes er alt annet enn over the top og kan heller beskrives som mystisk og minimalistisk. Perfekt til alle årstider, men kanskje spesielt på slutten av sommerhalvåret etter en mislykket sommerflørt, for eksempel litt sent (plis?) på den alltid så bittersøte, siste Øya-dagen, hvor trekkfuglene drar sørover og jobb og skole kommer nærmere og du ser bort på vennene dine der borte og tenker at dette hadde vært en flott, om noe sentimental, sesongavslutning på serien om våre liv. Over the top? Okay kanskje.

STORMZY Torsdag 11. august Det er nesten kriminelt at Øya ser ut til å plassere Stormzy og Skepta (onsdag) på to forskjellige dager, men det har sikkert med logistikk, ikke billettsalg, å gjøre. 22 år gamle Michael Omari, kjent under artistnavnet Stormzy (men også kjent under det dødskule navnet Stiff Chocolate, uten at vi helt vet hvorfor) er Londons nye, store håp innen grime og rap, og med en freestylelåt som har toppet salgslistene («SHUT UP» fra 2015) er det ikke vanskelig å forstå hvorfor. Videoen, filmet i en park i London, der Stormzy står og rapper til en klassisk grimebeat fra en dårlig høytaler, omringet av den sortkledte, alvorlige gjengen sin, er kanskje fjorårets beste og kuleste musikkvideo. Stormzy (som også er kjent under det enda mer hardtslående kallenavnet The Problem og snodige Wicked Skengman, som er helt reelle kallenavn og ikke noe vi i redaksjonen har funnet på da vi neppe har like mye fantasi som overnevnte Lukaku, som jo, er enda et kallenavn på Michael Omari bedre kjent under artistnavnet Stormzy) gjør seg nå klar til å ta verden og Øya med storm(zy…heheh) og hvis du kommer må du ikke glemme å hashtagge #merky!

musikkfest oslo: ole & silje huleboer, thomas sagbråten, stereopol, some feather, succuba, nelly’s crush gratis 15.00 20 år KLUBB: f & e 50 kr 20 År 23.00 ARC # 7: Heyerdal revolver 22.00 100 kr 20 år morten kvenild’s hypersonal pian0 st edmunds kirke 20.00 100 kr KLUBB: OSLO FØNK 50 kr 20 År 23.00

sandermosen 2016 (på revolver) 250 kr 20 år 15.00 carson wells, Youth pictures of florence henderson, NATALIE EVANS, liongeist, SJUR LYSEIDS POTPURRI, VI SOM ÄLSKADE VARANDRA SÅ MYCKET. klubb: sambuca 50 kr 20 år 23.00

WOBBLER CC:tba 20 År 21.00

KLUBB: cosmic oslo 50 kr 20 år 23.00

KLUBB: knulldrøm 50 kr 20 år 23.00

klubb: raw juice 50 kr 20 år 23.00

klubb: jozi nights 50 kr 20 år 23.00

Spis på Mission Taco: Man - Fre 15-22, Lør 13-22, Søn 15-21 Drikk på Revolver bar hver dag 18.00-03.00 (Fre & Lør 16.00-03.00)

__________________

BERGENFEST Bergen, 15. – 18. juni CHAIN WALLET Lørdag 18. juni Den første konserten deres ble nominert til NATT&DAGs Bergenpris for Årets Konsert i slutten av 2014, de er blitt kalt den nye nye nye nye Bergensbølgen og de er det første bandet med et naturlig merchnavn siden Tore Renberg-ledede Lemen solgte ulovlig importerte gnagere i Stavanger på 90-tallet. På sensommeren kommer det etterlengtede debutalbumet, og Bergenfest-konserten er et naturlig sted å feire på hjemmebane.

JUNI – JULI 2016

FESTIVAL GUIDE

SLOTTSFJELL Tønsberg, 13. – 16. juli ABRA Lørdag 16. juli Atlanta-artisten ABRA, eller «The Dark Wave Duchess» som hun kaller seg, er i ferd med å bli en aldri så liten norgesvenn, og returnerer til vårt kjære fedreland etter å ha gjort et eksepsjonelt godt førsteinntrykk under årets By:Larm. ABRA er tilknyttet rapkollektivet Awful Records og legger sin fløyelsmyke stemme over upolert R&B med tunge beats og 90-tallsinspirerte synther. I fjor slapp hun EPen Rose, og har gjentatte ganger blitt omtalt som «one to watch». Vi stiller oss bak den merkelappen.

HANA Torsdag 14. juli Hva gjelder supporting acts er det sjeldent publikummere i det hele tatt orker å møte opp før hovedattraksjonen inntar scenen, og dersom de først gjør det skal en ikke se bort fra at tålmodigheten deres bare varer cirka 10 minutter før oppmerksomheten flyttes bort fra scenen og over til de skyhøye ølprisene i baren. Dette var ikke tilfellet med HANA da hun åpnet for Grimes på Rockefeller tidligere i år. 26 år gamle Hana Gabrielle Prestle har nemlig en stemmeprakt som er umulig å overse, og de hypnotiserende låtene hennes har gjort henne til favoritt blant artister som Purity Ring og Lana Del Rey. Etter å ha fulgt bestis og superfan Grimes på en lengre turné og sluppet sin første, selvtitulerte, EP er hun nå klar for å innta scenen på sine egne premisser.

HaR DU EllER NOEN DU kjENNER OpplEvD vOlDTEkT? Ta kONTakT mED OSS på DIXI

KERO KERO BONITO Lørdag 16. juli Den britiske trioen Kero Kero Bonito henter inspirasjon fra japansk pop (og galskap!), TV-spill og dancehall, og det er omtrent like festlig som det høres ut som. Kero Kero Bonito, som visstnok betyr et eller annet om fisk(?) og frosker(?) på japansk, har gjort seg bemerket for sine energiske og svært underholdende liveopptredener. Syng med på strofer som «How many shrimps do you have to eat before you make your skin turn pink» og ha det, antageligvis, sykt gøy.

SAMMEN MOT VOLDTEKT

HUMORNIEU SHOW Alle dager Morten Ramm, Bjørn Asgeirsson og resten av det helsprø persongalleriet rundt LOLLEKTIVET Humornieu utvider fjorårets braksuksess med egen scene på Slottsfjell, og byr nå på ellevill og variert moro, merch, øl og ydmykelser samfulle fire festivaldager. Her koste vi oss aller mest i fjor, og her skal vi – om så Satan står i vår vei! – kose oss i år også.

OFF-SLOTTSFJELL Alle dager Det er slett ikke alle på Slottsfjell som faktisk er PÅ Slottsfjellfestivalen. Vestkantsguttene holder seg på brygga, kjendisene på hotelltakene og vi andre på andre siden av sundet, hvor Kastellnatt er et obligatorisk høydepunkt. Et annet blir antagelig de daglige båtturene med M/S Bjørvika, som vi i NATT&DAG er med på å arrangere (se side 2-3)! Tønsberg er Norges midlertidige hovedstad denne helgen, og du trenger ikke nødvendigvis festivalpass for å delta.

DIXI RESSURSSENTER 40 JUNI – JULI 2016 WWW.DIXI.NO

LANSERING PÅ REVOLVER

VI SLAPP NATT&DAGS MAIUTGAVE PÅ REVOLVER I OSLO MED TAYOLO & ROLF ROYCE SELECTA, FRANTZVAAG OG AUGUST! SOMMERUTGAVEN SLIPPES PÅ TAKET PÅ STEEN & STRØM, HVOR DU KAN OPPLEVE ELLIPHANT LIVE! SJEKK NATT&DAG PÅ FACEBOOK.

FOTO IDA HELEN GØYTIL

JUNI – JULI 2016

KETSJUP & SENNEP

Sommeren, men hvordan nyte den? TEKST KETSJUP & SENNEP ILLUSTRASJON BENDIK AUNAN

KETSJUP & SENNEP ANMELDER SOMMERAKTIVITETER 5

PØLSER I PARKEN

IS PÅ STRANDA

Sånn gjør du: Kjøp pølser, lomper/brød, eventuell garnityr, og engangsgrill, finn en park. Ting i toten: Fyrstikker, en av Alf van der Hagens samtalebøker. Varighet: 1 time og 45 minutter.

Sånn gjør du: Kjøp is, oppsøk en strand Ting i toten: Håndkle, badebukse, solkrem, sandaler, en av Alf van der Hagens samtalebøker Varighet: Valgfritt, men vi anbefaler 2 timer og 45 minutter.

– Noen jeg bodde med en periode kalte meg faktisk for «pølsa», bare fowrdi de så meg spise pølser én gang. De var så desperate etter å gi folk kallenavn, de fortsatte å kalle meg det i årevis bare på grunn av den ene gangen de så meg lage pølser. Altså, jeg spiste pølser hele forbanna tida, men de tok meg bare på fersken i det én eneste gang, fortalte Ketsjup mens han uten hell prøvde å få fyr på engangsgrillen – Fersken er digg parkmat da, det skulle vi husket, svarte Sennep. – Ja, alt som ligger i krysningspunktet mellom frukt og bær – fersken, druer, jordbær, mango – er god parkmat, sa Ketsjup. – Mener du at jordbær ikke er et bær? – Nei, det er ikke det! Så noe om det på nyhetene en gang, at jordbær faktisk er en plante eller noe. En rose, tror jeg. Det var tidlig formiddag i en park et sted i Norge. Våre to venner var ikke alene, men det var heller ikke langt i fra: En sovende byoriginal var eneste selskap, i tillegg til fuglene, vinden, et par saktmodige skulpturer. Ingenting av dette enset uansett Sennep, da han omsider fikk flammer på «kullfengselet», som han konsekvent kalte engangsgrillen. – Hvor lenge er det den må stå og brenne før det er klart, igjen? spurte han Ketsjup, som var mer opptatt av å prøve å lese teksten på baksiden av en Peter Chr. Asbjørnsen-statue. – Aldri hørt at det er noen regler for det, man kan vel bare vente til det er varmt, svarte Ketsjup etter en stund. Grillen brant til flammene forsvant, og Sennep tok til å legge pølser på grillens utbulende rist. – Disse er jo ikke skrelt! utbrøt Ketsjup. – Skrelt? spurte Sennep forundret. – Ja, man må jo skrelle pølsene? – Nei, dette er skrellefrie pølser, grillpølser. Du tenker sikkert på kjøttpølser, forklarte Sennep. Guttene hadde valgt lomper, for å kunne plukke pølsene direkte opp fra grillen uten å bli brent, og satte nå i gang med spisingen. Ketsjup likte ikke skallet noe særlig, men var fornøyd med smaken på sennepen. Han ble imidlertid sjokkert da Sennep begynte å helle det som så ut som noe slags langtidsvarmet løk over pølsa si. – Hva? Er det…? – Sprøstekt løk ja, svarte Sennep raskt. – Jeez, er det Moeema eller? spurte Ketsjup, som noen uker tidligere hadde lest at byens fineste restaurant serverer denne løkretten, hånlig. – For meg er det vanlig å bruke sprøstekt løk på pølse. Kall meg gjerne snobb, sa Sennep aldri så lite stolt. – Snobb. Pølsepakken var spist opp, våre venner skulle videre mot vannet, og det var tid for å oppsummere. – Alt i alt godt, begynte Ketsjup. – Enig, var Senneps dom. – Ingen spesielle mangler egentlig, fortsatte Ketsjup. – Om jeg måtte komme med noe, så ville jeg sagt at det kanskje hadde gjort seg med noen øl til dette, sa Sennep. – Enig, sa Ketsjup.

Solen shreddet på himmelen og Barcode-bygninger steilet som et rødehav på hver side av Ketsjup og Sennep, mens de beveget seg i retning Operaen. Dagen var i full gang, og menneskene strømmet utover Sukkerbiten. Plutselig kom det til Sennep: – Bjørn Johan Muri bor på Sørenga! Ketsjup var forvirret. – Hvem er det igjen? – Han som hadde den sangen «Yes man», forklarte Sennep. – Åja, han ja! Hva er det han har drevet med siden sist a? lurte Ketsjup. – Vet ikke, jeg. Bada? undret Sennep. – Er det ikke en fotballspiller som heter Muri også? Ketsjup følte seg inne på noe. – Jo, stemmer det, svarte Sennep. Hva heter han igjen? Er det Adrian? – Nei, nei. Jakob? Nei. Bjørn Johan? – Ja! Det er det! svarte Sennep med sikker røst, før guttene innså hva de nettopp hadde gjort. – Haha, nei, det er jo han «Yes man»-fyren! – Haha! Ketsjup prøvde å få dem tilbake på rett kjøl: – Kan det være Andreas? De to forserte broen over til Sørenga uten å komme på noe bedre svar. De var spente på å se om isen de hadde kjøpt på nærmeste dagligvarebutikk hadde overlevd turen. Sennep hadde gått for Lollipop, mens Ketsjup hadde vært freidigere: Han skulle prøve ut Sandwich. Da de kom frem var begge variantene smeltet. Verst gikk det utover Senneps, og han satt nå og lepjet i seg den sørgelige saften fra bunnen av Lollipop-papiret. – Det er viktig å huske på at det kan være varmt om sommeren, og at sjansen for smelting dermed er større. Avstanden fra nærmeste butikk og hit er for lang for en is, sa han. Tiden var inne for å bade, og dette åpnet for en ny problemstilling: Skulle de forlate verdisakene sine? – Vi kan jo be noen passe på dem, da? foreslo Ketsjup. – Idiot. Tenk om de vi spør er tyver selv, da, svarte Sennep. – Men kan vi ikke bare ta det med bort til vannkanten da, så holder vi øye med det? – Nei, det er ikke trygt, sa Sennep. – Men herregud da, hvem er det som stjeler et par ispapir og en Alf van der Hagen- samtalebok uansett? spurte Ketsjup. – Det er det som er med tyver, sa Sennep. – Du vet aldri hva de tenker. Det ble ikke noe bading på våre venner denne gangen. Men strandopplevelsen skulle evalueres likevel: – Dette var digg nok det. Kjipt med smeltet is, da, sa Ketsjup. – Ja, jeg vet ikke om jeg kan si jeg har spist is egentlig, jeg har drukket is. Men det var digg nok dette, sa Sennep. – Mangler? spurte Ketsjup. – Om noe så vil jeg si at det hadde vært digg med noen øl her. Blir jækla tørst, sa Sennep.

JUNI – JULI 2016

– Det er digg med pils, ass, slo Ketsjup fast én gang for alle

PILS I PARKEN

Sånn gjør du: Kjøp pils, finn en park. Ting i toten: Bærbar musikkspiller, kanskje en ball, en av Alf van der Hagens samtalebøker. Varighet: 2 timer og 10 minutter. – Det er digg med pils, ass, slo Ketsjup fast én gang for alle. – Ja, det er noe med kombinasjonen av smak, konsistens og rus, nikket Sennep rolig. – Konsistens? Drikke har ikke konsistens! påstod Ketsjup. – Jo, selvfølgelig har det det. Tenk milshake – McDonaldsmilskhake altså, ikke butikkmilkshake – det har jo en helt annen konsistens enn for eksempel vann, forklarte Sennep. – Ja, men milkshake er jo ikke drikke? – Herregud, nå må du ta deg sammen. Se for deg øl med milkshake-konsistens da, det ville vært en helt annen opplevelse. – Jeg skjønner hva du mener. Men det er meningsløst å sammenligne melkefamilien og vannfamilien på den måten, sa Ketsjup. – Du har ikke noe poeng. Konsistens er åpenbart viktig også i det flytende, sa Sennep strengt. Våre venner satt på toppen av en park, det led mot kveld. Rundt dem begynte gresset å tømmes for folk. Slakliner ble pakket sammen, pledd lagt i sekker, en Music Angel med P!nks «Raise your glass» på lav guffe ble båret ut av hørselsvidde. Ketsjup & Sennep hadde et bredt sortiment av pilssorter i toten: Her var både Tuborg, Ringnes, Hansa og Aas. – Mange forskjellige øltyper nå, ass. Det har blitt populært med minibryggerier også har jeg hørt, sa Sennep rolig, men fikk ikke noe svar fra Ketsjup, som stirret på solnedgangen over Holmenkollen med blanke øyne. Så var tiden inne for å svare på spørsmålet: Er det digg med pils i parken? – Dette er utvilsomt digg. Det blir nesten ikke bedre, sa Ketsjup. – Helt klart, dette er helt fantastisk, sa Sennep. – Man kunne kanskje hatt noen stoler? Da ville det vært helt perfekt, foreslo Ketsjup. – Ja, det er sant. Det hadde vært deilig med litt å tygge på også, sa Sennep. – Mhmm, enig. Kanskje noe pølser eller is eller noe, sa Ketsjup.

15 MINUTTER TIL HØVIKODDEN FRA OSLO

NIKOLAI

NORSKE LANDSKAP 11.09.16 10.06

A S T R U P BOOK & HEDÉN

B.A. HUSEBY

FUTUREFARMERS MED MARTIN LUNDBERG

ÅSA SONJASDOTTER

WWW.HOK.NO

KUNST INTERVJU

TEGNING, MALING, FOTO, SKULPTUR, GLASSKUNST, DIGITAL KUNST, UTSTILLINGER, 3D MODELLERING OG PRINT

3D-POSTKORT FRA L.A.

En av kunstens posterboys inntar Astrup Fearnley. Med seg i bagasjen har han sitt eget talk show, brillekolleksjon og malerier laget i samarbeid med kultforfatter Bret Easton Ellis. TEKST EMIL FINNERUD Det er vanskelig å oppsummere den amerikanske kunstneren Alex Israel, men la oss likevel prøve: Født i Los Angeles på begynnelsen av 80-tallet. Begynte som salgsagent for de store auksjonshusene og galleriene. Fikk nok og startet som kunstner. Etter endt utdannelse gikk det slag i slag med ustillinger, talkshows, spillefilmer og atelier hos Warner Bros. For å nevne noe! Kunsten hans kretser rundt filmbransjen, kjendiskultur og den amerikanske drømmen. I anledning utstillingen snakket NATT&DAG med direktøren ved Astrup Fearnley-museet, Gunnar Kvaran.

Kragerø Kunstskole er en to-årig forskole til høyere utdanning innen kunst-, design-, arkitektur- og kulturfag. Vi samarbeider med to universiteter i England hvor du kan ta det tredje året og oppnå en BA i Fine Arts eller Applied Arts. Studiestart 22. august.

• Skolebygget er topp moderne med en unik beliggenhet på brygga i kunstnerbyen Kragerø.

• Våre lærere er erfarne kunstnere og pedagoger med et bredt internasjonalt nettverk.

• Vi hjelper deg med bosted i Kragerø.

• Materialer, ekskursjoner og studietur til utlandet er inkludert.

• Godkjent av Lånekassen.

SØKNADSFRIST 1.AUGUST www.kragerokunstskole.no post @kragerokunstskole.no Tel: 98877356 44

JUNI – JULI 2016

Følg oss på Facebook og Instagram

Hvor lenge har dere hatt Israel i kikkerten, og hva er de utløsende faktorene for at dere nå vil lage en utstilling med ham? — Det var den visjonære galleristen Javier Perés som introduserte meg for kunstnerskapet. #AlexIsrael inngår i en trilogi av utstillinger med kunstnere basert i Los Angeles. Først ut er Alex, som er den yngste og mest «synlige» i den internasjonale samtidskunsten. I september åpner en gruppeutstilling med tittelen Los Angeles – a fiction. Her presenteres 35 kunstnere fra de siste 50 årene i dialog med det litterære miljøet i L.A. Neste år kommer Ryan Trecartin og Lizzie Fitch Frizz. De sistnevnte har i senere år revolusjonert videokunsten, blant annet ved å inkorporere film i store installasjoner. Hvordan vil du forklare ambivalensen i kunstnerskapet hans? Mange vil kanskje ha problemer med å se skillelinjene mellom kritikk og omfavnelse? — Jeg er ikke så sikker på om det ligger en ambivalens til grunn, eller om Alex Israel har noen «moralske» innvendinger. Alex Israels arbeider er et portrett av dagens Los Angeles. Et portrett som konfronterer representasjoner og klisjeer av byens historie. Det mikser hyllest og parodi. I tillegg ser de på Hollywoods produksjon av drømmer og myter, hvis innvirkning strekker seg langt utover L.A., både nasjonalt og internasjonalt.

Vi hører rykter om en maleriserie laget i samarbeid med forfatteren Bret Easton Ellis. Hva kan du fortelle om det? – Ja, det stemmer. Han har samarbeidet med Easton Ellis i sine siste store tekstmalerier. Disse går inn i en lang tradisjon av tekstmalerier på vestkysten. Forskjellen er at Alex velger motiv og får med seg en forfatter til å skape teksten. En form som ligger ganske tett på L.A.s omfattende billboard-kultur. Mange snakker om Israel som en slags Warhol 2.0. En fair eller tabloid sammenligning? – Felles er at Alex Israel er, i likhet med Warhol og Koons, til stede i medieverden. Hans kunst har en klar fornemmelse av distansering og fremmedgjøring, som vi finner i popkunsten. Men som ung kunstner er han bevisst kunstens utvikling de siste tiårene. Han har assimilert slike referanser, samtidig som han er svært bevisst på medias og kunstmarkedets rolle. Sammenlignet med den eldre generasjonen kunstnere er Israel en konseptuell kunstner i sin egen samtid. Han skaper sitt eget kunstneriske landskap som inkluderer bruk av video, skulptur og malerier. Dette laget av høyt kvalifiserte håndverkere fra Warner Bros.-studioet eller i spesialiserte firmaer i ulike deler av verden. Hva slags arbeider har dere valgt å trekke frem i deres utstilling? Kan du si noe om hva som venter publikum? – I utstillingen forteller kunstneren nok en historie om Los Angeles. Strandbyen er symbolisert ved himmelmalerier i storskala på veggen, og en monumental brygge som strekker seg ut i hovedsalen. Det igjen setter scenen for andre fortellinger: Serien av verk basert på våtdrakter og våtdrakttilbehør, malte palmer, selvportretter, forstørrede objektiver fra hans berømte solbriller, reklametekstmalerier laget sammen med Easton Ellis. Samt tidlige filmer som Rough Winds (2010), videoer fra As It Lays, og en trailer fra filmen hans SPF-18 om strandlivet. Den samlede effekten er som et gigantisk 3D-postkort fra Los Angeles.

GUIDE

ANBEFALT

«Glødende god» – Filmhjerte

CHADWICK RANTANEN STANDARD (OSLO) 24. juni — 23. juli Tilbake i 2012 kunne man oppleve den Los Angeles-baserte Chadwick utforske galleriets rom og høyde gjennom en serie artige og negerende skulpturer. De besto av en slags lakkert uttrekkbar metallstang og gikk fra gulv til tak, med en såkalt «Walkerball» festet i enden. «Walkerball», sier du? Det er en tennisball-lignende sak amerikanske gamlinger setter under gåstolen sin for å se fancy ut og som ikke skraper opp gulvet. Sist hans stilte ut i byen fikk STANDARDs lysarmaturer gjennomgå. I tillegg ble det vist ymse skulpturer laget av kopper med harry mønster og målebånd. Hva han skal vise hos galleriet denne gang, er i skrivende stund fortsatt ukjent.

ØYSTEIN TØMMERÅS Galleri Haaken, 25. mai — 19. juni I Tømmerås’ malerier ligger det en interesse for collage, trykketeknikk, fotografi og digital bildebehandling.

ALEX ISRAEL #AlexIsrael Astrup Fearnley Museet, Oslo, 10. juni — 11. september Astrup Fearnley tar nå et kort lite avbrekk fra sine usual suspects og borderline autistiske fokus på geografi, og sveiver heller igang en god gammeldags museal presentasjon av en ung, hot samtidskunstner. Det liker vi. Litt tabloid sagt er Alex Israel en slags arvtager til Andy Warhols popkunst. Lik sin parykkledde kollega, kretser han rundt filmbransjen, kjendiskulturen og den amerikanske drømmen. Kritisk, men også omfavnende. Kunstnerskapet hans materialiser seg i alt fra deadpan talkshows, til atelier hos Warner Bros. og en kommersiell solbrillekolleksjon.

«ÅRETS BESTE SVENSKE FILM» – SVT – Nöjesguiden – DN

«Knakende god og gripende... en filmopplevelse som vil holde taket om deg i lang tid etterpå.» – iTromsø

PER KRISTIAN NYGÅRD Akershus Kunstsenter, 24. juni. Mange vil sikkert huske Nygårds feberdrømmer på NoPlace tilbake i 2014, da han omformet gallerirommet til et kupert gresslandskap. AASE TEXMON RYGH Osl, 27. mai — 02. juli De gamle og døde er i vinden som aldri før. Få med deg denne utstillingen med skulptur-nestor og kunstnerisk feministikon, Texmon Rygh.

ANNE SOPHIE BLYTT USF, 10. juni — 19. juni Blytt arbeider med abstrakt maleri i store formater. I denne utstillingen viser hun også små akvareller, satt opp mot de store formatene.

– Filmmagasinet

– Natt&Dag

OSLO

BERGEN

GIANFRANCO BARUCHELLO New Works Bergen Kunsthall, 26. mai — 14. august Baruchello, født 1924 i Italia, er en levende legende som både har bidratt og bivånet i kunstens tjeneste siden Dada-tiden. Har var nemlig god venn og protegé av ingen ringere enn sjølveste syvende far i huset himself, Marcel Duchamp! På 1960-tallet tilbrakte han mesteparten av tiden sin på å reise mellom New York og Paris. I Paris deltok han sånn casually cool i ’68-opprøret med sine venner Felix Guattari og Jean Francois Lyotard. Litt sleivete sagt er kunsten til Baruchello i stor grad fundert i noe så grunnleggende menneskelig som fenomenet grubling. Han tar for seg alt fra anatomi til historie, men på sin helt egne måte (se bildet). I kunsthallen vil publikum få innblikk i denne litt utenom-det-vanlige-grublingen, gjennom å titte inn i ni veggmonterte bokskonstruksjoner.

«Ekstremt troverdig»

FLUKTEN HVEM HAR RYGGEN DIN NÅR DET VIRKELIG GJELDER?

(TJUVHEDER)

LYNDA BENGLIS Raptor Entree, 17. juni — 4. september Benglis har vært en viktig del av den amerikanske kunstverdenen siden 1960-årene. Hun er viden kjent for sin eksperimenterende bruk av materialer. STAVANGER PER DYBVIG Look what the bird found Stavanger kunstmuseum, 17. juni Museet tar på seg oppgaven med å vise et stort utvalg av den produktive tegneren. Øyeblikk fra forelesninger, ukjente mennesker på gaten og bruddstykker fra nyhetssendinger på radio er utgangspunkt for noen av motivene hans. TRONDHEIM ANNGJERD RUSTAND RAKE, Kuratert av Erik Friis Reitan 10. juni — 19. juni Arbeidene til Rustand oppstår etter sigende i koblingen mellom de fysiske mulighetene og begrensningene i materialene. Hun er også med i den bergensbaserte kunstnergruppen Ytter.

en film av peter grönlund med malin levanon og lo kauppi

PÅ KINO FRA 8. JULI

TEKST EMIL FINNERUD

NY FILM. GOD FILM. SE MER. JUNI – JULI 2016

semerfilm.no

TA HINTET

Feil Teater har planer om å revolusjonere norsk teater på en ikke altfor blodig måte. Didrik Hagberg, representant for kompaniet, gikk med på å snakke om planene. Første skritt er å avsette regissøren. – Vi er vant med et flatt hierarki i skapende prosesser. Hos oss er alle skuespillere, dramaturger, dramatikere og regissører.

Dere er skuespillerstudenter fra teaterhøyskolen i Trøndelag, har dere problemer med å arbeide under en autoritetsskikkelse? – På ingen måte. Når vi lager alt materialet vårt selv, blir vi jo plutselig femten autoritetsskikkelser, og det funker fjell. Dere mener dere er noe «nytt og friskt» i det norske teaterlandskapet, har dere planer om å revolusjonere norsk teater? Hvordan skal dere eventuelt få til det? – Vi har ingen planer om å brenne bøker eller jage med høygafler; vi vil være med på å berike det eksisterende teaterlandskapet. Og Lecoq-tradisjonen skolen vår bygger på, er underrepresentert i dette landskapet. Deres første forestilling heter Første feil, hva handler forestillingen om? – Første Feil består av seks forskjellige historier uten en definert rød tråd og er innom et ugudelig variert spekter av uttrykksformer, stemninger og fortellermåter. Fra stemningsfullt til actionfylt, aristotelisk til episodisk, buzzword til annet buzzword. Alt er originalverk basert på filmer og noveller, og tematisk er vi innom både tøysete sci-fi og et oppriktig take på dagens flyktningkrise. I et intervju i Trønder-Avisa påstår dere at det ofte bare er de som er «innafor» teateret som skjønner hva det er som foregår. Hvordan skal dere få menigmann til å føle seg som et innvidd medlem av teaterverdenen? – Også vi opplever at det som skjer på scenen går over hodet på oss innimellom, så det gjelder egentlig like mye folk som er vant til teater som de som ikke er det. Vi prøver å være klare og tydelige

JUNI – JULI 2016

i det vi vil kommunisere, og mener teater kan være tilgjengelig uten å bli fullstendig Såmmærshåvv med Captain Kid. Dere er skeptiske til teksttungt teater, hvorfor det? – Fordi når man først betaler 520 kroner (vår voksenbillett koster 220 kroner, mjehe), bør man få mer enn om man hadde blitt hjemme og hørt på radioteater. Er det å hate på teksten en greie dere har lært på HiNT? – Ja. Det gir 15 studiepoeng. Men er visuelt teater enklere for folk flest å forstå enn teksttungt teater? – Jeg ser ikke poenget med å lage et strengt skille mellom de to. Tre timer med prat trenger ikke være noe problem om det visuelle bidrar med å fortelle historien. «Feil Teater» antyder at dere har et nokså avslappet forhold til det å gjøre feil, faktisk hyller dere feil som «essensielt for forbedring», kan dere si noe mer om hva dette innebærer? – Er det ikke noe sånt som at brownien ble oppfunnet av noen som prøvde å lage sjokoladekake a? Nei, å hylle feilen handler jo mye om å være fryktløs når man setter i gang med noe. Å være komfortabel med at førsteutkastet kanskje blir crap. Så får man heller prøve og feile igjen og igjen til man finner noe som virkelig svinger. Den inngangen er i hvert fall veldig verdifull for vår prosess. Men det å fremstille feil og mislykkethet som estetisk strategi, er ikke det bare en snedig måte å unngå kritikk? Dersom dere skulle drite dere ut kan dere jo bare smile og si at det var meninga? – Gud nei, gir vi uttrykk for å stille oss bak «Litt slapp og halvhjerta for å virke genuin»-tradisjonen? Feilene skal først og fremst skje i den skapende fasen. Vi har alle en stor, uironisk respekt for håndverket vårt, og vi håper og tror at forestillingen vil fremstå polert og feilfri, men ikke glætt.

Vi håper og tror at forestillingen vil fremstå polert og feilfri, men ikke glætt

FOTO EILIF FJELD TEISBO

SCENEKUNST INTERVJU

ANBEFALT

GUIDE

FIGAROS BRYLLUP Mozart Den Norske Opera og Ballett 13. – 26. juni Wolfgang Amadeus Mozart kan fremstå som et virkelighetsfjernt, fjollete geni som ikke hadde særlig peiling om hva som foregikk i verden, men en av hans mest populære operaer antyder at godeste Wolfgang Amadeus hadde en viss fornemmelse for datidens politiske understrømmer. Da komponisten oppdaget Pierre Beaumarchais’ komedie La folle journée ou Le mariage de Figaro (1781) besluttet han seg for at denne satiriske kritikken av aristokratiet ville egne seg som musikkteater. Dette skjedde noen få år før den franske revolusjonen braka laus, så det er god grunn til å tro at stykkets fremstilling av en «underdanig» tjener som fullstendig overlegen sin edle herre hva gjelder intelligens og vidd, falt i god jord hos noen og ikke fullt så god jord hos andre. Men Mozart var ikke den mest forarga politiske agitatoren, og kanskje var han mest opptatt av at folk skulle more seg. Underholdningsaspektet ble derfor oppjustert, og det politisk brennbare nedjustert. De fleste kritikkene av overklassens nedarvede rettigheter ble fjernet eller skrevet om. Og siden dissing av kvinner i et historisk perspektiv har vært et fullstendig akseptabelt geskjeft, ble monologen som sabla ned aristokratiet skrevet om til en kritikk av utro kvinner. I Thaddeus Strassbergers oppsetning er de politiske spenningene i operaen fremhevet, og det hele skal visstnok fungere som et slags forspill til revolusjon og opprør.

FOTO GISLE BJØRNEBY

OPPFØLGEREN TIL KRITIKERROSTE LONG WAY DOWN FRA 2014

TRE SØSTRE Anton Tsjekhov Black Box Teater 10. – 18. juni Det å drømme seg vekk til et annet liv et annet sted kan kanskje virke som en passe grei overlevelsesstrategi, dersom du er stuck et sted det ikke er så enkelt å komme seg bort fra. Men det kan også fremstå som en nokså tiltakslaus bedrift dersom du aldri ender opp med å bryte opp og ta fatt på det livet du lengter etter. Den russiske dramatikeren Anton Tsjekhov er en ekspert i å fremstille stillstanden og den lammende kjedsommeligheten som preger Russlands privilegerte overklasse i det førrevolusjonære Russland. Det handler om livet til en familie som bor på landsbygda og «famler rundt etter mening i en verden de er i ferd med å miste taket på». Hanne Tømtas kritikerroste oppsetning understreker at Tsjekhovs beskrivelser av handlingslammelse og manglende evne til å få ræva i gir passer ganske godt på det norske samfunnet også.

INNEHOLDER MAGNETISED, HERE I AM OG WRONG CROWD SPILLER PÅ ROCKEFELLER 21. NOVEMBER

DIREKTØREN FOR DET HELE Av Lars von Trier Den Nationale Scene 8. juni – 31. august Humoren til den danske regissøren Lars von Trier er nokså mørke greier. Dette gjelder ikke bare når han tar for seg tema som utslettelse av planeten, depresjon og nymfomani, men også når han behandler helt vanlige tema som det å jobbe på kontor. Direktøren for det hele er den originale og mørkere versjonen av The Office. Sjefen er så vanvittig opptatt av å bli likt at han dikter opp en falsk, amerikansk sjef som fatter alle de upopulære beslutningene. Planen fungerer ypperlig helt frem til dagen selskapet skal selges. For å unngå at scamen avsløres hyrer han en skuespiller til å spille rollen som den forhatte sjefen, men alt går, selvfølgelig, ad undas. Forhåpentligvis blir dette en uhyggelig og forferdelig morsom fremstilling av livet i et kontorlandskap.

JUNI – JULI 2016

ANMELDT

LATE ANMELDERE Har Highasakites siste album avslørt norske anmeldere som slappe flokkdyr? TEKST KARIMA FURUSETH ILLUSTRASJON SVEIN STRØMMEN – HIGHASAKITE KOMMER KANSKJE til å høres like bra ut som D’Sound om noen år. Personen jeg har chattet med på Facebook i flerfoldige timer skriver endelig noe som resonnerer. «Omsider har jeg snublet over en meningsfelle som er væpnet til tennene med substansielle skråblikk», tenker jeg, og kaster et blikk over fem, seks dagsaviser som til min store forbauselse har erklært Highasakites Camp Echo for å være det beste norske albumet akkurat nå. Hen fortsetter: – NTNU-pop, eller Nesbø-pop, er litt som nittitalls funkpop. Mye av det kommer til å låte veldig snålt hvert øyeblikk. Sammenligningen er god, nittitallets funkpop var på sett og vis bare en øvelse: Baba Nation, for eksempel, var populære i et (veldig) begrenset tidsrom, men jeg skulle mene man står på trygg grunn om man kaller det for «musikk med en åpenbar utløpsdato». Slik forekommer Highasakites musikk meg: Flinke jazzskolerte musikere, som er så tidstypiske at aktualiteten deres er begrenset. Highasakite er så zeitgeist at om man tar dem ut av sin zeit, så blir det bare geist igjen. Så hvordan har det seg så mange norske anmeldere er over seg av begeistring?

KRIG OG SÅNT… De fleste anmelderne har falt pladask for tekstene til frontfigur og vokalist Ingrid Helene Håvik. Albumtittelen «Camp Echo» alluderer til en av Guantanamo Bays syv fengsler (Obama har som kjent ikke klart å stenge Guantanamo Bay, så her er det potensielt seks album til, dere!). Politikk og pop kan være en både interessant og gangbar kombinasjon, forutsatt at tekstmaterialet er av en viss kaliber.

JUNI – JULI 2016

«(…)Ingrid Helene Håvik befester sin posisjon som en av landets mest interessante tekstforfattere», skriver Ando Woltmann i sin panegyriske (!) anmeldelse av Camp Echo i Morgenbladet. Audun Vinger omtaler tekstene som «grotesk(e) og sortere enn natten» i Dagens Næringsliv (den eneste litt lunkne anmeldelsen), Torstein Davidsen mener tekstene er «tankevekkende» i Romerikets Blad, og Eivind August Westad Stuen i Aftenposten skriver at «tekstene er kryptiske og mørke» (i en anmeldelse hvis adjektivbruk forøvrig kunne fått en konfirmasjonstaleskriver til å rødme*). Etter å ha lest alle tekstene på albumet (eks: «My name is Sorrow / And I am sharing sheets with Shame / I have no sense of honour / And I am not the one to blame» eller «God don’t leave me, I’ll freeze / I panic in my bedroom half asleep / God don’t tempt me I’m weak / A needle is a shitty way to leave») lander jeg kontant på den skremmende konklusjonen at norsk anmelderstand har veldig lav terskel for å genierklære tekst. Det du hører er metaforer for hvor kjipt det er med krig som er på høyde med dikt skrevet i harnisk etter å ha blitt dømt til husarrest som fjortenåring. Men at tekstene er banale er ikke problemet. Problemet oppstår når den kompakte anmeldermajoritet bestemmer seg for at Håvik er norges pop-svar på Louis-Ferdinand Céline. For det er ikke rocket sience å være trist over ni spor, akkurat som det er ditto uproblematisk å annektere andres smerte, i dette tilfellet avstedkommet av krig og terror. Jeg er i stuss over at ingen reagerer på den tilgjorte ensformigheten som er platens tematiske skjelett, hvor nyanser er fraværende. Er antagelsen at tekst blir bedre om den er forankret i et mørkt sinn? André Bjerke skriver godt om dette i diktet Til gjenmæle. «Det er vel en lyrikers blåsure plikt å meddele folk at han lider?

(…) I livet er gleden en badegjest, mens smerten er dyphavsdykker» (et spor på platen heter ironisk nok «Deep Sea Diver»). Konklusjonen lyder: «Jeg vil at vi klynkende menneskekryp skal ane en sannhet sporadisk: at gleden – og gleden alene – er dyp, mens smerten er overfladisk». Lignende anskuelse finner man også i musikkanmeldelsen av Van Morissons Astral Weeks, skrevet av den legendariske, amerikanske musikkskribenten Lester Bangs: «(…)what’s more, it was proof that there was something left to express artistically besides nihilism and destruction. It sounded like the man who made Astral Weeks was in terrible pain, (…) there was a redemptive element in the blackness, ultimate compassion for the suffering of others, and a swath of pure beauty and mystical awe that cut right through the heart of the work». Den ensfargede entry-level-misantropien går som som en rød tråd gjennom platen: Gud er død (sukk), hvilket betyr at noen – en samurai, kanskje? – må redde både verden og vokalisten. Håvik har forklart overfor Klassekampen at «det ikke er noe krig og terror-plate med en agenda». Men i presseskrivet heter det at «temaet er krig og terrorisme». En av tekstene er basert på Bush-sitater fra en tale hvor han annonserte at USA skal gå til krig mot Irak. Og det er global oppvarming og terrorisme som er Håviks «største bekymringer». Til Jazznytt har gitarist Kristoffer Lo uttalt at «artister må innse at de er talerør som unge folk lytter til». Det er noe naivt over det å håpe at dagens musikk kan ha politiske ringvirkninger (det er ikke dermed sagt at man ikke kan inspireres av politikk) på samme måte som den hadde på seksti- og syttitallet. Selv Beyoncé, verdens største popartist, erfarer at mediene er mer opptatt av en

potensiell utroskapsskandale, enn at noe av tankegodset i tekstene tar utgangspunkt Black Lives Matters-bevegelsen. Klikkhorende thinkpieces til tross. Tenk å være fra post 9/11-generasjonen (du har nettopp oppdaget at Verdensbanken eksisterer) og fremdeles ønske at store menn skal redde verden, enten det er på privat eller politisk nivå. Da stiller man med en svak politisk analyse, og da bør kanskje musikken din dreie seg om andre ting. All den tid dette først og fremst er popmusikk – ikke politikk. DET ER DEN DRAUMEN OM NORSK SUKSESS – Det er helt åpenbart hvorfor Highasakite får så gode anmeldelser. Anmelderne vil jo bare bandet vel. Det er en villet suksess. Det fiktive sitatet er et slags sammendrag av alle svarene jeg fikk da jeg foretok en uhøytidelig spørreundersøkelse blant venner og bekjente. Hvorfor får de bra anmeldelser? De fleste synes å være enige om én ting. Et rollebytte later til å ha skjedd: Det er ikke lenger bandet som skal gjøre anmelderne til lags, men det stikk motsatte. Slutningen kan basere seg på at

Håvik er ikke norges pop-svar på Louis-Ferdinand Céline

fryktelig mange av anmeldelsene vektlegger Highasakites ambisjonsnivå, som om det å motarbeide Janteloven og å ville lage stadionrock kvalifiserer til gode karakterer. Vi må for all del bidra til å dytte dette bandet opp og frem! «(Det er) Forventninger, først og fremst – ingen andre norske band har lagt (sic) 111 uker på VG-lista – og også ambisjoner. Det er klart at bandet her sikter seg inn mot mainstream pop og sikkert også mot et bredt internasjonalt gjennombrudd», skriver Marte Solbakken i Klassekampen. I Dagbladet mener Torgrim Øyre at «‘Golden Ticket’ er en svulmende synthpopfanfare med et refreng så storslagent at det alene kan løfte Highasakite langt fram og ytterligere lenger opp på karrierestigen». Morgenbladets Woltmann trekker frem at bandet «ikke leker butikk» og at «hele bandets fremtoning, fra pressebilde, videoer og omslag til produksjon og lydbilde, skriker opp og frem, musikkeksport og jappete profesjonalitet. Det er ambisiøst(…)». Hvis profesjonell innpakning er lik god musikk, må kanskje alle anmeldere som har slaktet for eksempel Kygo revurdere grunnlaget de bedømmer musikk på? Er

det ønsket om å stimulere norsk eksport som er bakgrunnen for Highasakites gode karakterer? Er det et anfall av ren politikk? Bør man fremsnakke artister fordi de har høye strømmetall? Highasakite-soundet er jo nettopp «hør hvor store vi er og hvor store vi vil bli», og de belønnes for det. For anmeldere, og publikum også, liker å drømme om norsk suksess – spesielt en suksess hvis tematikk ikke er forankret i en tropisk utopi, men noe «reelt» og «viktig» som krig og klimapolitikk. Det smaker bedre, selv om Kygo og Highasakites produksjons-DNA er ganske likt. For bak den antatt storslåtte produksjonen er det en naken keiser. En krampaktig poptimisme har smittet anmeldernorge. POPMUSIKKENS FORD Det er den spellemannsvinnende Kåre Christoffer Vestrheim (Propeller Recordings) som har produsert. Vestrheim er per dags dato kanskje den produsenten som brukes mest i norsk musikk, og har alt fra Åge Aleksandersen, Jan Eggum, Marit Larsen og Katzenjammer på samvittigheten. Her er det avisene skriver: «Produksjonen er gedigen, iskald og

påtrengende. De organiske elementene er nesten fullstendig ryddet vekk, til fordel for et altoppslukende synthlandskap», skriver Eli van der Eynden i P3, som gir albumet terningkast 6. Ifølge Dagbladet er Camp Echo «spekket med mye (…) lekre produksjonsdetaljer». Aftenposten skriver at «Highasakite fokuserer på moderne elektropop med intrikate rytmer og harde bassfrekvenser. (…) Fra åpningen «My name is liar» utforsker bandet sitt nye sound, med dype synthlag som kveiler seg rundt den sentrale beaten». Nei. Produksjonen fremstår som ribbet for originalitet, og fraværet av eksperimentering og varme er påtrengende. Det låter som tredjegenerasjons The Knife. Det er trøkkete, fettete og påtatt gigantisk, selv der det ikke trengs. Ikke et eneste moment fremkaller «wow-øyeblikk». Arrangementene låter intrikate fordi det er ørten lag av dem. Pop-produksjonstriksene brukes så bevisst, og det er så åpenbart at det flagger under

den ultrakomersielle parolen, at jeg er overrasket over at norske musikkanmeldere ikke klarer å se albumets samlebåndsproduksjon i kortene. Dersom Kygo, som jeg tidligere brukte som eksempel, skal slaktes for å være uoriginal av et nesten samlet kritikerlaug, kan man jo hevde at de samme forutsetningene bør gjelde Highasakite. Hva er det som egentlig skiller Highasakite fra Kygo, bortsett fra at de vaker i diametralt forskjellige følelsesbassenger? «Camp Echo er ingen plate som får deg i lettbent humør», skriver Woltmann avslutningsvis i Morgenbladet. Og sannelig har han rett. At et helt OK album skulle avsløre store deler av den norske anmelderstanden som slappe flokkdyr, er nemlig en trist affære. *Så mange herlige adjektiv-konstruksjoner er det, faktisk, at vi har tillatt oss å lage et lite fragment-dikt basert på Aftenpostens anmeldelse. Se video på ND.no!

Highasakite er så zeitgeist at om man tar dem ut av sin zeit, så blir det bare geist igjen JUNI – JULI 2016

MUSIKK KOMMENTAR

DEN NYE GUBBEROCKEN Norgeshistoriens viktigste musikkfestival er tilbake. Men ikke som viktig musikkfestival.

TEKST TORGEIR HOLLJEN THON ILLUSTRASJON KRISTOPHER HERNHOLM Det var der Haakon og Mette-Marit traff hverandre. Det var der Fuck for Forest hadde sex på scenen under en Cumshots-konsert. Før Øya, før Slottsfjell, var det på Quart alle dro. Quartfestivalen i Kristiansand ble arrangert hver sommer fra 1991 til 2007, da det var slutt på pengene og festen tok slutt. Men i sommer er festivalen tilbake. Riktignok med nytt navn, Q25, grunnet en krangel om rettighetene til navnet og fordi det er 25 år siden festivalen først ble arrangert. Men det skjer på samme Odderøya i Kristiansand, og med samme sjef som i gamle dager, Toffen Gunnufsen. Arrangementet, som går over to dager i slutten av juni, omtales som en jubileumsfest og en engangshendelse. «Et godt tilbud til dem som vil ha litt rock’n’roll,» sier festivalgründer Gunnufsen på arrangementets nettsider. Men der Quart i sin tid var opptatt av å formidle den nye og aktuelle musikken, noe de også gjorde med suksess, er jubileumsfestens lineup tilbakeskuende, og består utelukkende av artister og DJ-er som spilte på Quart i festivalens gullalder. Den toneangivende festivalen er altså alt annet enn toneangivende i sin gjenoppstandelse. Jubileumsfesten fremstår som en tidsmaskin tilbake til 90-tallet. Hele arrangementet er tydelig rettet mot de som

JUNI – JULI 2016

var unge på 90-tallet, at disse skal ønske seg tilbake til sin ungdoms glansdager. Nå er det deres tur til å bli gubberockere, i en tid der hiphop, r&b og pop er den mest relevante ungdomsmusikken. Nå har de blitt 40 og 50 år og har barn og må skaffe barnevakt for å kunne reise ned til Kristiansand for å mimre, høre de gamle hitsa og kanskje ta ecstasy en siste gang. Det er ikke bare blant publikum at de gamle får en siste sjanse til å feste: På scenen står Olle Abstract og DJ FRIENDLY, som begge har vært viktige for norsk elektronisk musikk i form av å være denne musikkens ambassadører på radio. Men etter å ha blitt tatt av P3-lufta har deres relevans og definisjonsmakt forsvunnet. Nå er det som om de hentes fram for å få, og gi, en siste smak av den gamle storhetstiden. Det gamle Kristiansands-rockebandet Flying Crap er et annet eksempel på gamle, glemte menn som skal få en siste sjanse til å skinne. Følelsen av tidsmaskin er også sterk i det at det ikke er en eneste kvinne på plakaten. Dette er muligens noe anakronistisk å påpeke i og med at bookingene med vilje er tilbakeskuende, men det er så iøynefallende at det må nevnes. Det er kanskje heller ikke et urimelig argument for å la hele festivalen forbli værende i fortiden og i minnene.

Quart var noe helt nytt, forteller Arvid Skancke-Knutsen meg på telefon. Han har skrevet boka Quart. Frihetens øyeblikk, som utkommer i anledning jubileet, hvor han har intervjuet flere hundre mennesker om deres forhold til festivalen. Det var Quartfestivalen som i norsk sammenheng skapte konseptet med en musikkfestival som er mer enn bare artistene som spiller der. Livsstilsfestivalen. Samtidig var det også en god og kredibel musikkfestival, særlig grunnet Toffen Gunnufsens særegne teft når det gjaldt booking. Han booket for eksempel både Moby og The Strokes lenge før de ble store, noe som gjorde at begge endte opp med å spille på små scener der det ikke på langt nær var plass til alle som hadde lyst til å se dem. Ifølge Skancke-Knutsen traff Quart tidsånden i en tid der Norge var i forandring. Folk fikk mer penger mellom hendene, undergrunnsuttrykk fikk større gjennomslag og musikkdekningen i dagsavisene var på et høydepunkt. Denne bølgen surfet Quart på i mange år. Det som begynte som en nesten hemmelig undergrunnsfestival for spesielt interesserte, ble etterhvert hypet av dagsavisene, denne avisen og av MTV. Plutselig kom det et storinnrykk fra Oslo vest, med ungdom som kom vel så mye for festen som for musikkens skyld. Quart ble allemannseie. Det er nok ikke tilfeldig at Quart gikk

under ved overgangen til et nytt skifte i tidsånden: På slutten av 00-tallet var sosiale medier og streaming i ferd med å bli en sentral del av folks inngang til og opplevelse av musikk. Band og artister ble kjente på nye måter, og Quart hang muligens igjen i gamle måter å gjøre ting på. Eller kanskje Toffen Gunnufsen ble lei av å måtte forholde seg til det svære maskineriet festivalen hadde blitt, og av å måtte gjøre alle til lags. Sånn sett virker Q25 som et ønske om å dra tilbake til en enklere tid, til det glade 90-tallet, da det ikke var så mye styr. Underworld, Leftfield, Basement Jaxx og House of Pain er alle for lengst forbi sin storhetstid. Det er ironisk at den bookingen med størst relevans, LCD Soundsystem, er et band som, akkurat som festivalen selv, gjenoppstår i år. Man kunne tenkt at et prosjekt som Q25 er et forsøk på å tjene enda en siste slant med penger på en gammel, kjent merkevare. Men tingen er at festivalen gikk under grunnet sviktende billettsalg og elendig økonomi. Det er altså vanskelig å se for seg at det er penger som er motivasjonen til Toffen Gunnufsen og co. Det er heller snakk om en siste fest med gjengen, som Skancke-Knutsen kaller det. En nostalgifest. Det kan man jo unne de fleste. Q25 arrangeres på Odderøya i Kristiansand 28. og 29. juni.

Følelsen av tidsmaskin er også sterk i det at det ikke er en eneste kvinne på plakaten

MUSIKK KOMMENTAR

EUROREVISJONER Hva er post-eurodance? Hva fikk både den elektroniske avantgarden og svenske soveromsrappere til å gjennoppdage musikken fra årtusenskiftets dansegulv? TEKST EIRIK KJØS USTERUD ILLUSTRASJON SVEIN STRØMMEN NÅR VILDE TUVS «Ensom Cowgirl» starter hører man lyden av en fest som er langt borte, men som sakte kommer nærmere. Arrangementet begynner flytende, nesten som det henger i rommet. Men etterhvert som mektige synth-arpeggioer og nådeløse trommer sakte innføres, er arrangementet med ett i fokus. Du er ikke lenger uteforstående, men festens midtpunkt. Lignende effekt finner du i «Space Debris» av Erick Ellectrick, der han skriker i noe som kan være enten smerte, ekstase – eller begge deler, midt i de brente restene av en danselåt. Dette er de norske representantene for post-eurodance, den nye bevegelsen vi ser hos de mest moderne hjernene i vår tids musikk.

I KORTE TREKK er post-eurodance ikke én konkret sjanger, men en tendens der elementer fra eurodance-sjangeren settes i nye sammenhenger, det være seg enten rap, eksperimentell pop eller mer abstrakte musikkformer. Det er en viss grad av ironi i det hele, men samtidig er det verken hån eller parodi. Det går ut på å ta kjente elementer og sette dem i en ny sammenheng, som får lytteren til å se elementene i et nytt lys. Selve stilen kan spores tilbake til «Witch House», en sjanger du kanskje husker fra da den var en stor greie i omtrent to uker i 2010. I etterpåklokskapens lys er det tydelig at ingen skjønte greia. Sjangerens kanskje mest populære band Salem drev i bunn og grunn med en blanding av sørstatsrap, shoegaze og nettopp eurodance.

Først i 2011, etter de mer eller mindre hadde falt av radaren, gjorde Salem en coverversjon av «Better Off Alone» på EPen I’m Still In The Night, hvor eurodancerøttene kom fram i lyset. Den eviggrønne bangeren til Alice Deejay forvandles gjennom seigt tempo, synthstøy og traptrommer til et portrett av total ensomhet og isolasjon. Og det er nettopp synthen fra denne låten som også flyter som et spøkelse gjennom det drømmeaktige lydbildet på «Realiti» av Grimes fra i fjor. Lyden er den samme, men konteksten er en annen. Eurodance forvandles til musikk som er ment for å drømme seg bort mellom lysende touchscreens. SKANDINAVIA, SPESIELT FINLAND og Sverige, var blant de ledende landene i eurodance-bevegelsen fra nittitallet til over årtusenskiftet. Dermed er det ikke overraskende at svenskene nå leder feltet i rap-grenen av post-eurodance. I produksjonene hos Yung Lean og den affilierte gruppen Gravity Boys, brukes både synthlydene og melodiene fra eurodance i skjønn forening med moderne trap-rap. Kidsa som vokste opp med å laste ned Sandstorm fra Limewire har oppdaget Future og A$AP Rocky, og fletter sammen disse elementene på en måte som er enestående. Ta for eksempel «Blood Rain» av Bladee, der beaten til Whitearmor hovedsaklig består av aggressiv trance-synth uten trommer. Det mest radikale finner vi kanskje på det rykende ferske debutalbumet Neostockholm av deres svenskspråklige kamerat Yemi, som legger stor vekt på eurodance-elementer (Yemi fronter for øvrig et crew som kaller seg «Europa

Gang», der medlemmet Busu har gått så langt som å faktisk gi ut en låt som heter «Eurodancer»). Produksjonen til Yung Gud på singelen «Fenix» er bygget på en knusende hardstyle-basslinje kombinert med moderne, følelsesladet syngerapping. En kombinasjon som absolutt ikke burde funke.

utflytende synth, av en type hovedsaklig assosiert med new age-muzak. Dette kan være vanskelig å ta på alvor, i en kontekst der klangene som forbindes med noe flaut og «mindreverdig» blir opphøyd til kunst. Det er det samme prinsippet som ligger bak det soveromsrapperne fra Sverige driver med.

DEN SAMME FORFLYTNINGEN fra en svunnen tid til vår finner vi hos produsentene fra PC Music, spesielt hos SOPHIE, som har laget megalåter som «Bipp» og «Just Like We Never Said Goodbye» ved å manipulere eurodance-DNA til plastikkpreget. Den sukkersøte sprettenheten står igjen som et dansende skjelett, en karikert versjon av kjernen. Den dansbare popmusikken uthules og utslettes innenfra, i låter som samtidig er godt utførte eksempler på sjangeren. Konseptet har også dukket opp hos aktører som er mer åpenlyst eksperimentelle enn PC Music-gjengen, nærmere bestemt ultramodernister som Arca og Oneohtrix Point Never. Arca inkorporerer hint av eurodance i sine nesten ugjennomtrengelige lydlandskap, som i tittelsporet fra debutalbumet Xen. Melodien er som et vrak av en eurodance-låt som lyser fra bunnen av et hav fullt av glass og metall. På samme måte brukte Oneohtrix Point Never en rekke forvridde trance-synther som en del av kaoset på Garden of Delete. Musikken fremstår som et hologram av Ibiza i labyrinten av kabler og megabytes, som når det eksplosive klimakset i «Mutant Standard» sakte vokser ut av dundring. Et viktig aspekt ved lyden til Oneohtrix Point Never er den tidligere nevnte bruken av ironi, som kommer til uttrykk i myk,

I LIKHET MED undergrunnssjangeren kalt vaporwave, handler det om å omfavne noe samtidig som man påpeker absurditeten i det. En tåke av gamle minner settes i en ny kontekst, og mer eller mindre allmenngyldige referanser gjøres til noe dypt personlig. Det kan egentlig ikke avskrives som ironi eller pastisj heller. Det er høyst inderlig. Grensen mellom der du tenker «er dette kødd?» og der du hengir deg, er hårfin. For selv om det dreier seg om dyrking av klisjéer, er det ikke gjort nedlatende overfor kildematerialet. I post-eurodance trenger du ikke ta av tenkehetta for å slippe deg løs og danse. Dyp, emosjonell sannhet kan oppstå de mest uventede steder, og den nye bølgen artister er ikke redde for å innrømme det. Fortid, nåtid og fremtid smeltes sammen.

Grensen mellom der du tenker «er dette kødd?» og der du hengir deg, er hårfin.

MUSIKK INTERVJU

Jeg prøver å lære meg å synge, jeg er jo nærmest tonedøv

Svenske Ellinor «Elliphant» Olovsdotter (f. 1985) ga ut sitt første album i 2012, og har siden det jobbet med artister som Diplo/Major Lazer, Mø, Skrillex, Azealia Banks og Twin Shadow. 25. mars 2016 slapp hun albumet «Living Life Golden», som ifølge Pitchfork «finds a happy middle ground that ditches the more hard-edged dancehall sound present on her early EPs for a sun-flecked, light reggae tone».

VELDIG VILL OG UPROFESJONELL – Jeg har mistet mange folk fra min mer ukontroversielle bakgrunn på denne reisen, og jeg vil vinne tilbake den delen av meg, sier svenske Elliphant. TEKST EIVIND EIDE SKAUFJORD ETTER GJENTATTE FORSØK får NATT&DAG endelig Ellinor «Elliphant» Olovsdotter på tråden. Hun er hjemme i Sverige og er tydeligvis ute og spaserer. Et par ganger forsvinner hun litt fra samtalen og snakker til noe eller noen. Går hun tur med hunden? Hun svarer entusiastisk på spørsmål og snakker i lengre resonnementer, før hun plutselig stopper opp og spør: «Vent, hva var det du spurte om igjen?». – Du har sikkert hørt historien om den festen i Paris og så videre, sier hun i forbifarten og referer til hvordan hun uforvarende ble oppdaget av produsenten Tim Deneve og videre mer eller mindre slumpet til å bli internasjonal popstjerne. På spørsmål om hva som eventuelt har utviklet seg i soundet hennes siden debuten i 2012 og frem til årets Living Life Golden svarer hun: – Det har ikke forandret seg noe særlig. For meg handler det om alt mulig som blir slengt min vei. Karrieren min startet jo ganske random. Jeg kom ikke fra musikkscenen og jeg har en veldig

JUNI – JULI 2016

amatørmessig måte å lage musikk på. Jeg prøver å putte mitt beste i det og står på til det føles riktig. OG HVORFOR IKKE. Elliphant er åpenbart ikke en artist som tar seg selv veldig høytidelig. Å varme opp stemmen før konsert er dritkjedelig, meldes det. Da er det bedre å hyle nedpå et par whiskey og gire seg opp med en fet mixtape. Elliphant skal opptre på denne blekkas lanseringsfest, fredag 10. juni. Hva kan publikum forvente da? – Ikke noe fancy opplegg. Ingen pyro, ingen skjerm med masse grafikk. For meg har live-opptredener vært 80 prosent av hele pakken fra starten av. Jeg har tilbrakt så mye tid på veien. Live skal det være full on og fra hjertet. Kjøtt og blod, og veldig personlig. Det skal være som å komme inn på en fest. Det er meningen at jeg etterhvert skal ha blitt profesjonell, men jeg driter meg fortsatt ut. Hver gang er en ny opplevelse, og det er aldri perfekt, sier hun. – Jeg er all over the place og glemmer ofte teksten. Veldig vill og uprofesjonell. Og veldig real.

Elliphant fremstår som en rastløs og eventyrlysten person, og har tidligere uttalt at hun mesteparten av tiden bare føler seg som en hippie – hvilket gir mening, skal det vise seg. Men hun understreker at hun ikke liker å henge med hippies (hvem gjør vel det?). Og mens jeg tror vi fortsatt snakker om hippies, så sklir det plutselig over i noe annet. – Du snakket om sex, ikke sant?, sier hun. – Hva, nei, altså… – …ja, du nevnte sex? – Nei, jeg snakket om hippier. – Det er noen ting i livet man egentlig aldri lærer. Som forandrer seg ettersom øyeblikket forandrer seg. Du kan være en superstud eller noe og ha med deg en ny jente eller gutt hjem hver natt. Men det vil alltid være forskjellig. En ny utfordring på en måte. Det er en veldig real connection. Ved siden av sex, er konserter det mest intime som finnes. Hvis ikke publikum gir meg noe, blir jeg en fucking ho, svarer hun. OLOVSDOTTER HAR ALLTID vært avhengig av å uttrykke seg på forskjellige måter. Før hun ramlet inn i musikken gikk det mye i fotografi. – Du kan ha mål, drømmer og jobbe fokusert og målrettet. Men ikke vær redd for å ta en snarvei! Musikk bare kom min vei. Du kan høre det på min første låt, «Tekkno Scene». Det er ikke en spesielt personlig låt. Nå om dagen prøver jeg å være mer personlig i musikken og utvikle

min egen stemme. Eller, jeg prøver å lære meg å synge, jeg er jo nærmest tonedøv. På coveret til det siste albumet Living Life Golden, ligger Ellinor i armene til en ganske fjollete-utseende skapning som heter Blisseh, blir det fortalt. Blisseh er ment å representere at det er flere personer involvert i prosjektet Elliphant. – Jeg føler meg så ikke ensom. Blisseh er min maskot og turné-kompanjong. Hen representerer familien bak Elliphant. Musikkarrieren til Elliphant tok av kjapt og hun har vært verden rundt og jobbet med en drøss store artister: Diplo/ Major Lazer, Mø, Skrillex, Azealia Banks og Twin Shadow, for å nevne noen. Nå virker hun litt lei. Ikke av å lage musikk, men alt maset rundt. Hun nevner kjapt i forbifarten tilknytningen til den skandaleomsuste og voldtektsanklagede Dr. Luke – «who has the worst reputation right now» – og hinter til at hun er litt ferdig med det megakommersielle. Nå har hun gjort den greia, på tide å gå videre. – Jeg trodde at jeg kunne gjøre en revolusjon i mainstreamen, men det funket ikke slik. Jeg kommer aldri til å være en vanlig kommersiell artist. Jeg har mistet mange folk fra min mer ukontroversielle bakgrunn på denne reisen, og jeg vil vinne tilbake den delen av meg. Jeg vil tilbake til indie- og undergrunnsmiljøet og ikke ha presset fra store labels og brands. Jeg vil bare lage musikk og lære meg å være musiker. Være real og utvikle meg. Elliphant opptrer på NATT&DAGs lanseringsfest 10. juni på Taket på Steen & Strøm!

FILM ANMELDELSER

JO FORBORD STAVDAL

LEVIATHAN (Lucien Castaing-Taylor og Verena Paravel, 2012) Våt dokumentar om nordatlantisk fiskeindustri i fiskeperspektiv. FRANCO BATTIATO, MONDO LONTANISSIMI Classy europop. KNIGHT OF CUPS (Terrence Malick, 2016) Depressiv pretensjon har aldri sett bedre ut.

THE NEON DEMON Regi: Nicolas Winding Refn Med: Elle Fanning, Jena Malone, Keanu Reeves Blod på bleket tann. The Neon Demon er en hypnotiserende fest av en film – et mørkt eventyr fra Los Angeles’ iskalde moteverden, lyssatt med skamløse mengder pastell og neon. Det føles som om Nicolas Winding Refn endelig har klart å rendyrke sitt overfladiske uttrykk, og for første gang krydrer eksessen med en kledelig, slem humor. Han har innsett sin begrensning, at det er estetikken som er hans styrke, og alt det banale over The Neon Demon passer det overfladiske motemiljøet som hånd i Versace-hanske.

Den purunge Jesse (Fanning) har rodd i land en kontrakt med et modellbyrå i L.A., og bor på et rufsete motell under karrierens første fase. Makeup-artisten Ruby (Malone) tar henne under sine moderlige vinger, for i den kyniske motevirkeligheten er Jesse et lett bytte. Hun innehar en naturlig skjønnhet som de andre, litt eldre modellene hungrer etter, og deres ønske om å besitte Jesses rene appell driver etter hvert The Neon Demon inn i et okkult skrekkfilm-terreng. Winding Refn skaper sin egen, satiriske variant av L.A. og motemiljøet, superstilisert til fingerspissene. The Neon Demon er ikke bare en lang rekke glossy sekvenser, selv

om filmens mise-en-scène er så oppslukende for øyet at man med glede lar seg forlokke. Den danske regissøren dyrker motefotografiets estetikk helt til det oppleves som frastøtende, mens visuelle motiver som vann og geometriske figurer utnyttes som symbolikk. Dette er pure cinema, også på lydsiden, der Cliff Martinez’ drømmende catwalk-soundtrack suger oss inn i de kalkulerte bildekomposisjonene. Historien om den fortapte Jesse er en historie om moderne overflatekultur. Winding Refn forsøker ikke å skape unødvendig sympati for det unge modelltalentet, som selv mer eller mindre innrømmer at hun ikke har andre

egenskaper enn utseendet sitt. Hennes nye venn Dean mener hun besitter andre kvaliteter, men man kan spekulere i om det bare er en egoistisk illusjon – en dybde han ønsker at Jesse skal inneha, som utfyller overflaten han falt for. The Neon Demons vellykkede visuelle form handler selvsagt også mye om rollefigurenes utseende. Casting-valget er nesten komisk treffende. Det tomme og livløse over ansiktene til de andre modellene fanges av et kamera som gjør det til kunst – mens Keanu Reeves overrasker i en outrert rolle som aggressiv motellsjef. Sveinung Wålengen Premiere 10. juni

FLUKTEN Regi: Peter Grönlund Med: Malin Levanon, Lo Kauppi, Jan Mattsson, Tomas Neumann I skyggen av Folkhemmet. Minna (Malin Levanon) er en amfetaminavhengig dame i 40-årene som livnærer seg som dealer. Hun bor i en overgangsbolig etter soning, men trues med utkastelse fordi hun ikke betaler leia. I et desperat forsøk på å skaffe penger prøver Minna å svindle – eller «blåse» Tonni – en annen dealer, for åtte tusen kroner. Planen går i vasken. Minna blir kastet ut likevel, narkovirksomheten hennes oppdages, hun blir etterlyst og får i tillegg Tonnis langer, en loco fyr ved navn Christer Korsbäck (Jan Mattsson) etter seg. Minnas fluktrute fra vanskelighetene kommer i form av en Saab 900 og jevngamle Katja (Lo Kauppi) – en alkoholisert mor hvis sønn

er tatt fra av barnevernet og plassert i fosterhjem. Sammen søker de to kvinnene tilflukt på en campingplass som drives av og for «knarkorna». Det er et fascinerende bedritent miljø som skildres på og rundt campingplassen. Det er ikke en lykkelig «do it yourself-rehab»-kollektiv, men et høl av råtebefengte skraphauger som går enhver illegal bosetting en høy gang. I det gudsforlatte hølet skaper skuespillerne – hvorav flere er amatører med bakgrunn fra rusmiljøet, et ekstremt troverdig portrett av et skakkjørt, men samtidig fungerende mikrosamfunn. Det er abstinenser, pengeproblemer og svik, men også sårbarhet og vennskap. Særlig er scenen der Minna blir med Katja for å oppsøke sønnen hennes på skolen hjerteskjærende. Katjas sinne tar overhånd i møte med sønnens fostermor, og det er liksom ikke mulig å ta parti med noen andre

SMÅFUGLER Regi: Rúnar Rúnarsson Med: Atli Oskar Fjalarsson, Ingvar E. Sigurosson og Rakel Bjork Bjornsdottir Just a small town bird. Vi kjenner alle tropen om den talentfulle unge gutten som er for delikat for bygda, arbeiderklassen eller naturen, og som flytter til storbyen der han finner sin sjelelige frigjøring i et miljø som setter pris på dette noe som gjorde at han flyttet. Småfugler av islandske Runar Runarsson er noe så sjeldent som en film som forteller den motsatte historien. Når moren til Ari (Atli Oskar Fjalarsson) reiser til Afrika med kjæresten må Ari flytte fra Reykjavik til faren sin Gunnar (Ingvar Eggert Sigurðsson), som bor i en liten fiskerby på det som ser ut til å være helt i periferien av det

bebodde Island. Der må han finne sin plass i et miljø som er preget av machokultur, rus og hardt fysisk arbeid. Ettersom regissør Runarsson velger å introdusere oss til Ari som en tynn, blek, sølvstrupet deltager i guttekor, ser dette ut til å kunne bli et brutalt møte. Men filmen unngår konsekvent å betrakte Ari som et offer for sin egen skjebne. Den ufrivillige flyttingen viser seg tvert i mot å være en mulighet til å utvikle en uavhengighet han ikke fikk spillerom for hjemme hos mor. De kjente og kjære utfordringene knyttet til integrasjon i røff ungdomsgjeng og forsoning med alkoholisert far, ser ut til å bedre vekstvilkårene fremfor å hemme dem. Selv sangstemmen hans ser ut til å trives bedre i havgapet enn i det sterile kirkerommet i filmens åpningsscene.

JUNI – JULI 2016

Tematikken underbygges av Småfuglers estetiske profil og cast. Melodramaet temmes av de spektakulært bratte fjordene og den silkemyke midtnattsolen, og hver gang følelsene holder på å flyte over blir de hentet inn igjen av nøkterne og presise skuespillerprestasjoner. I motsetning til sangen «Smalltown Boy» nekter altså Småfugler å være verken en romantisering eller en avvisning av verdien av å vokse opp som en liten spurv i en liten by, og når siste scene imponerende nok produserer et originalt etisk dilemma, får vi til og med følelsen av å ha vært med på noe som går utover den til tider litt anstrengte fortellingen om en ung gutts vei til en forståelse av sitt eget menneskelige lodd. Jo Forbod Stavdal Premiere 24. juni

enn den «nye» moren. Det er ydmykende, vondt å se på – og akkurat så ærlig som det må være i en film av dette kaliberet. På merkelig vis klarer regissør Peter Grönlund, som er inspirert av sin egen bakgrunn som sosialarbeider, likevel å holde Flukten unna den totale avgrunnen av håpløshet. Det er mye på grunn av nyansene hos de forskjellige karakterene. Selv ikke den krakilske Christer Korsbäck, som jakter på Minna, og utgjør et nervepirrende spenningsmoment, er bare ond. Minna er dessuten en så frisk og oppslukende karakter at man ikke kan unngå å føle optimisme på hennes vegne – selv når alt går til helvete. Trass i en svak forutsigbarhet gjennom hele handlingen setter Flukten en ny standard for rusmiljøfilmer, både når det gjelder troverdighet og spenning. Vilde Sagstad Imeland Premiere 8. juli

BENTE BØRSUM ROLF KRISTIAN LARSEN HEIDI TOINI

SENSOMMER EN FILM AV HENRIK MARTIN DAHLSBAKKEN

SENSOMMER Regi: Henrik Martin Dahlsbakken Med: Bente Børsum, Rolf Kristian Larsen, Heidi Toini Sartre sjeler. Bente Børsum spiller Toppen Bech i en petit filmatisering av NRK-serien Herskapelig, som har fått navnet Sensommer. Neida. Eller? Filmen foregår i alle fall nesten utelukkende i et herskapelig hjem i Bretagne, og fetisjeringen av husets innside er på et maksimum. Vivienne Noir (Børsum) bor der alene i øredøvende stillhet, som er ubehagelig godt utnyttet i lyddesignet. En dag slipper hun inn det unge paret Markus (Larsen) og Isabel (Toini) etter at de har fått motorstopp – gamle minner og unge følelser bobler frem i den aldrende forfatteren. «Vivienne Noir». Smak

på navnet med et glass musserende til. På ett nivå er Sensommer nesten ukebladaktig i sitt høytidelige kammerspill, men bakenfor er det mye god humor å oppdage. Det 27 år gamle regitalentet Henrik Martin Dahlsbakken har en selvsikker stemme, og jeg har vanskelig for å tro at de overdrevne detaljene i produksjonsdesignet og manuset – han står selv bak begge – ikke er med viten og vilje. Jeg elsker alle de små, subversive nikkene; det reklamefranske som bare er der, slik vi nordmenn vil ha det. At forfatteren har skrevet en bok som heter Un amour eternel og har det parodiske aliaset Vivienne Noir. At hun drikker appelsinjuice fra karaffel til frokost, napper fjær av en fugl til middag og sitter med solbriller inne. Sensommer er en slags

miks av Grete Maigret fra Som du ser meg og en småfrekk film av François Ozon – en regissør like sjangerbevisst og produktiv som Dahlsbakken kan bli. Den Ozon-lignende og nokså uvanlige skildringen av rynkete seksualdrift kunne gjerne vært gjort mer dristig, men kanskje hadde det ikke kledd resten av filmen. Dahlsbakken later til å være en av de mest inspirerte filmskaperne i Norge for tiden, og har allerede to andre filmer i produksjon. Sensommer blir kanskje litt for mye av en kontrollert stiløvelse til slutt, men til en såpass ung regissør å være, er dét imponerende i seg selv. Det formidles en uro i huset gjennom det audiovisuelle, men mange av bildene grenser samtidig til porno for frankofile interiørdesignere. Sveinung Wålengen Premiere 17. juni

JUNI – JULI 2016

PÅ KINO 17.06.16

FILM ANMELDELSER

KRISTINE TINGVIK AAS

TEAM FOXCATCHER (Jon Greenhalgh, 2016) Fersk Netflix-dokumentar om en amerikansk wrestlingtragedie, som rundjuler fiksjonsversjonen fra 2014 med Channing Tatum, Steve Carell og Mark Ruffalo. UNFAITHFUL (Adrian Lyne, 2002) Lite slår synet av Richard Geres manndom bli knust av en yngre, kjekkere og fransk(-ere) elsker. Et hett og svulstig relasjonsdrama med irettesettende pekefinger. SUICIDE CLUB (Sion Sono, 2001) Det er vanskelig å ikke bli nysgjerrig når en film starter med et masseselvmord utført av 54 japanske, fnisende skolejenter som hånd i hånd kaster seg foran et kommende tog ...

UNDER SANDEN Regi: Martin Zandvliet. Med: Roland Møller, Mikkel Boe Følsgaard, Louis Hofmann m.fl. Mind blown. Ansiktene er unge, dekket i skitt og skrekk. Kroppene har så vidt nådd puberteten, stående på rekke langs utsiden av en bunker. Én og én befales de inn i mørket, med seg har de hver sin mine. Ned på kne, skru opp, dra ut – hendene skjelver, svetten siler. For hver gutt som entrer bunkeren, forventes smellet. De lærer å desarmere miner, feiling betyr død.

Under sanden er en dansk-tysk produksjon i regi av Martin Zandvliet. Filmen griper tak i en av de mørkere sidene ved dansk etterkrigstid, og sparer – bokstavelig talt – ikke på kruttet. Da Tyskland tapte krigen, lå det igjen hele 1,3 millioner miner langs den danske kysten og løsningen ble tyske soldater, tvunget til et opprydningsarbeid med livet på spill. Mange av dem var bare guttunger. Dag ut og dag inn ligger en liten tropp tyske tenåringsgutter på magene i solsteiken med trepinner som stikkes varsomt ned i sanden på leting

etter nedgravde eksplosiver. En film med direkte utgangspunkt i et kystlangt minefelt, resulterer naturlig nok i en lunefull og nervepirrende seeropplevelse. Frykten for smell tynger som styggen på ryggen, og slipper ikke før rulleteksten er over. Det nesten migrenefremkallende spenningsnivået balanseres heldigvis av variasjon i både tempo, humør og hendelsesforløp. Filmen blir verken ensformig eller forutsigbar, og sympatien med karakterensemblet vekker tsunamier av gråt, sinne og varme. Kammerspillfølelsen satt til det gudsforlatte

strandskuet, åpner opp for psykologisk utforsking og engasjerende relasjonsbygging, og med en fotojobb som klipper fra marihøne til avrevne armer, skapes en ladd kontrast hvorav scene etter scene klorer seg fast i minnet. Dette er unge gutter som roper på mamma, drømmer om kjæreste og tisser i senga. Det er gutter som svarer sersjanten med stødig røst men ukontrollerte tårer. Gutter som er sendt på et dødsoppdrag med tomme lovord om hjemretur. De er blitt frarøvet barndommen, tvunget ut i krigen, atskilt fra familien og

JON SÆTER

ANDREAS VEIE-ROSVOLL

THE BLACK TAPES PODCAST (2015- ) Fiktiv Serial-aktig serie om det paranormale og uforklarlige. Creepy og ekstremt godt regissert.

SMÅFUGLER (Rúnar Rúnarsson, 2015) Vinneren av Arthaus’ Scope100-konkurranse kommer på kino i slutten av måneden og er akkurat det jeg forventer av en knallgod og besk islandsk oppvekstskildring. THE ADVENTURES OF ANTOINE DOINEL (Francois Truffaut, 1959-1979) Truffauts alterego utvikler seg til å bli en überfransk, bedrevitende kødd gjennom de 20 årene vi følger ham, men man liker ham åkkesom. Blir ærespris i Cannes av sånt. MUSTANG (Deniz Gamze Ergüven, 2015) Ikke visste jeg at Tyrkias svar på The Virgin Suicides skulle bli årets foreløpige største kinoopplevelse.

nå slengt ut i kruttregn. Under sanden plasserer seg inn i rekka av senere krigsfilmer som fortsatt klarer å innhente og belyse støvbelagte, bortgjemte temaer som bidrar til nyanserte forestillinger av hvem som var fienden, hva som var ondt og når det tok slutt. Med høylytte drønn illustrerer Under sanden absurditeten ved andre verdenskrig, og sjokkerer i gjengivelsen av hvor fort det er mulig å direkte utslette et menneske – for ikke å snakke om distansen man kan ha til selve utførelsen. Kristine Tingvik Aas Premiere 24. juni

KOLLEKTIVET Regi: Thomas Vinterberg Med: Ulrich Thomsen, Trine Dyrholm, Fares Fares Det er din vaskeuke. «Den handler om det sørgelige faktum at alle mennesker kan erstattes», fortalte Thomas Vinterberg meg da jeg intervjuet ham for NATT&DAG for et år siden. Filmen han beskrev, men ikke kunne snakke så mye om ennå, var Kollektivet. Intervjuet var i forbindelse med lanseringen av hans romantiske og noe oversette Far From the Madding Crowd – den danske regissørens mest påkostede film til da. Det er den fortsatt, for

JUNI – JULI 2016

med Kollektivet er vi tilbake i et rufsete, dansk landskap. Mer i tråd med Vinterbergs karrierehøydepunkter Festen og Jakten, men dessverre uten disse filmenes samfunnstemperatur og følelsesmessige kraft. Kollektivets utgangspunkt har et spennende, dramatisk potensial: en familie overtar et stort hus på 70-tallet, og bestemmer seg for å invitere seks venner til å bo der sammen med dem. Det middelaldrende persongalleriet har det først som plommen i egget, men man får som kjent ingen omelett uten å knuse noen hjerter – eller hvordan det var. Anna (Dyrholm) er arkitekten bak ideen om

kollektivet, som kommer i forlengelsen av kjedsomhet i ekteskapet. «Jeg vil høre noen andre snakke», sier hun kontant i starten av filmen. Men når ektemannen Erik (Thomsen), som for øvrig faktisk er arkitekt, forelsker seg i en student, kompliseres fellesskapet i huset. Om ikke Kollektivet er like vittig og bitende som Vinterbergs beste filmer, er den i alle fall nesten like vond. Etter hvert som fokuset holdes mer fast på den deprimerte Anna, blir det tydeligere for oss som tilskuere at kollektivet på sikt ikke kan bestå – i alle fall ikke uten store vansker. Beboerne tar en jevnlig runde rundt bordet på hvordan de har det,

men hvor personlig kan en slik setting bli? Fraværet av det personlige er et stort problem også for innlevelsen i Kollektivet. I motsetning til for eksempel Ingmar Bergmans menneskelige portretter av skandinavisk fellesskap, føler man ikke som tilskuer at man blir invitert inn i rom, stemninger og liv. Huset utnyttes ikke i særlig stor grad, skildringen av karakterene er famlende, og mange av dialogene føles som transportetapper. Dermed kommer aldri Kollektivet seg ut av huset, som en større fortelling om det private vs. fellesskap. Sveinung Wålengen Premiere 17. juni

11/22/63 (2016) Fox Norge-basert spenningsserie med James Franco i hovedrollen om å gå tilbake i tid for å redde Kennedy som får meg til å gidde å bry meg om lineær-tv igjen. Ikke verst. THE LAST DAYS OF PETER BERGMANN (Ciaran Cassidy, 2013) En kort dokumentarfilm om en mann som kom til en bitteliten landsby i Irland og dukket opp død på stranden uten noen identifikasjon eller tegn på hvem han egentlig var.

FILM KORT KRITIKK

MARCELLA Regi: Charles Martin, Jonathan Teplitzky og Henrik Georgsson Blod, badekar og business. Londonkrim fra Broenskaper Hans Rosenfeldt. Etterforsker og strikkegenser-aficionado Marcella (Anna Friel) hyres inn for å etterforske en rekke groteske kvinnemord. Mektige krefter blir satt i spill, og i krysningspunktet mellom horror og businessintriger føyer Marcella seg inn Rosenfeldts oeuvre som nok en tvilsom serie i den skandinaviske eksportsjangeren Hotell Cæsar-noir. Jo Forbord Stavdal Premiere 1. Juli på Netflix

MARTYRS Regi: Kevin Goetz og Michael Goetz Misogynistisk torturporno. Denne lite glupe remaken av torturfilmen Martyrs (2008) er selve gestaltningen av «male gaze»: en pervers kompott av hyling, stabbing og hudavskrelling, der vi får null sympati med de kvinnelige ofrene – uten at det er morsomt en gang. Piss på bæsj på mensen, på involler og utflod. Når ble det å ikke overlate en dritt til fantasien så interessant? Ida Madsen Hestman Premiere: 24.juni

MONEY MONSTER Regi: Jodie Foster En risky investering. Clooney er stjernen i en politisk gisselthriller hvor regissør Foster forsøker å gi et innblikk i den korrupte stormen som omgir vår stakkarslige økonomi. Filmen er kompetent nok lagd og underholdende til tider, men istedenfor å blåse oss bak i setene med kraften til en fullblods tornado, ender dessverre denne tannløse takedownen av Wall Street opp med å være like slagkraftig og samfunnsnyttig som en halvslapp hundebæsj. Daniel Vatsvåg Premiere 3. juni

«En god porsjon gåsehud» Fil mmagas in et

A PERFECT DAY Regi: Fernando León de Aranoa Balkan, brønn og byråkrati. ENDELIG en film om en gjeng hjelpearbeidere som prøver å få tak i et lik i en brønn et sted i Jugoslavia under borgerkrigen på 90-tallet! Handlingen drives sakte og behagelig fremover, og fokuset er istedenfor krigsvold lagt på den sorte humoren, et grep som fungerer godt. Goya-favoritt som definitivt er verdt et kinobesøk. Mats Thorsen Premiere: 3. juni

PHANTOM BOY Regi: Alain Gagnol, Jean-Loup Felicioli Familievennlig raritet. Artig og nedpå spenning ikledd fransk animasjon, myntet på familiepublikumet. Når en kreftsyk gutt innser at han kan fly gjennom vegger, hjelper han en politimann med å forhindre statskupp. Med egne spilleregler serveres siterbare gullkorn og fantasifull lek med superheltfilm, krim og komikk. Kristine Tingvik Aas Premiere 1. juli

ROOTS Med: Malachi Kirby, Forest Whitaker og Laurence Fishburne Dype røtter. Følelsesladde scener og godt manus løfter denne nye versjonen av serien med samme navn fra 1977. Roots handler om den gambiske krigeren Kunta Kinte som blir solgt som slave i Amerika på 1700-tallet. Spesielt god er Whitaker som den stoiske slaven Fiddler. Første episode unngår de fleste sjanger-klisjeene, men noen kommer krypende helt mot slutten (rådgivning-idrømmer-fra-mentor/foreldre/ død venn, anyone?) Andreas Veie-Rosvoll Anmeldelsen baserer seg på første episode.

THE FUNDAMENTALS OF CARING Regi: Rob Burnett Ruddig roadmovie. En ungdom i rullestol i møte med en personlig assistent/avdanket forfatter med trist forhistorie kan lett bli for sentimentalt, men heldigvis blir det sentimentale perfekt balansert med besk humor her, ikke ulikt Little Miss Sunshine. Rollegalleriet er ypperlig sammensatt, Rudd og Roberts (Submarine) samspill er tidvis briljant og attraksjonene som besøkes på reisen i Midtvesten er akkurat passe odde. Se opp for Selena Gomez og Bobby Cannavale i solide biroller. Jon Sæter Premiere 24. juni på Netflix

ORANGE IS THE NEW BLACK – SESONG 4 Fengsler fortsatt. Fjerde fengselssesong starter der forrige slapp: I et vått kaos av omveltning. Overkarikerte karakterer og humorforsøk avtar gradvis til fordel for spenning og konflikt, og slice of life-kvaliteten innhentes. Mye skal til for å nå førstesesongens nivå, men ut ifra fjerdesesongens seks første episoder å dømme, blir i det minste underholdningsfaktoren ivaretatt. Kristine Tingvik Aas Premiere 17. juni på Netflix

THE SURVIVALIST Regi: Stephen Fingleton Holder det den lover. En manns møysommelig opparbeidede eksistens i et post-apokalyptisk Irland, kommer brått i fare den dagen en mor og datter ser hans hjem som en mulig havn. Et trekantdrama litt utenom det vanlige tar lenge bort fokuset fra virkeligheten utenfor husets fire vegger, men regissør Fingleton glemmer ikke universet han har skapt, og bringer alle filmens elementer sammen i et forløsende crescendo. Thomas Ringdal Premiere 1. juli

JUNI – JULI 2016

PÅ KINO FRA 24. JUNI

FILM INTERVJU

Jeg ønsket å lage en sunny noir

HYPERAKTIV

NOSTALGIKER 27 år gamle Henrik Martin Dahlsbakken er opptatt av at mangel på penger ikke skal være en hindring for å lage god film. Selv har han allerede laget åtte. TEKST JON SÆTER FOTO CHRISTIAN BELGAUX TRE NYE FILMER er også på trappene, så det det er ikke så lett å vite hva man skal fokusere på i møte med Dahlsbakken. 17. juni blir Sensommer å se på kino. Kortfilmen Takk for turen er også fersk av året og i september skal han ta seerne med til spektakulære scener i grotter i Nordland og biljakt i Trollstigen. Selv jobber han for tiden parallelt fra dag til dag med Cave og De fredløse, sistnevnte basert på Tancred Ibsens To mistenkelige personer. Legg til at Cave 2 allerede er i preproduksjon og du har en mildt sagt travel type.

Gratulerer med ny film på trappene. Hvordan klarer du å holde produksjonen så høy? – Jeg tror aldri jeg har vært så kreativ som nå, så det er bare å kjøre på. Jeg vet allerede hvilke fire filmer jeg skal lage de neste to årene. Det er dessuten ingen ting som gjør meg så glad som å lage film, selve prosessen er minst like viktig for meg som resultatet. Bak kamera bruker jeg gjerne mange av de samme folkene, og vi har på mange måter blitt som en familie som det er fantastisk å gjøre nye prosjekter med. For Dahlsbakken, som aldri har fått produksjonsstøtte fra NFI, har det vært viktig at det økonomiske ikke skal være en hindring for resultatet. Sensommer ble for eksempel laget på kortfilmbudsjett og han bruker gjerne ikke mer enn 10-15 personer i staben. Erfaringene med norsk filmbransje er ikke udelt positive. – At alle har fokus på den samme potten fra NFI, tror jeg er en medvirkende årsak til at det kan virke som om den norske filmbransjen mangler raushet. Jeg har selv opplevd at filmfolk jeg har hilst på tidligere, later som de ikke kjenner meg igjen ved neste møte. Folk heier ikke på hverandre, og det kan virke som om hver

JUNI – JULI 2016

og én sitter på hver sin lille tue og bryr seg om seg og sitt. Om ikke annet blir man hardhudet av slikt og tvunget til å finne sin egen vei. I SENSOMMER SAMARBEIDER Dahlsbakken med veteranen Bente Børsum for tredje gang. Filmen er lagt til Bretagne i Frankrike en gang på 1970-tallet. Her møter vi den norske forfatteren Vivienne som lever i selvvalgt eksil i en stor villa på landsbygda. Hun er i ferd med tape kampen mot kreften og ønsker å tilbringe livets sluttfase alene. Plutselig får hun uventet besøk av et ungt, norsk par (Rolf Kristian Larsen og Heidi Toini) med havarert motorsykkel, og et trekantdrama oppstår. I flere av filmene dine, inkludert Sensommer, plasserer du handlingen et stykke tilbake i tid. I tidligere filmer har du med seerne tilbake til blant annet en polekspedisjon a la tidlig 1900-tall, og andre verdenskrig. I Sensommer er tidskoloritten syttitals. Hvorfor denne hangen til det nostalgiske? – Jeg ser på meg selv som en visuell filmskaper, det tror jeg er mye av årsaken både til at jeg ofte søker enten tilbake i tid eller til naturen. Jeg er dessuten veldig historieinteressert og tror tidligere levesett og muligheter har mye å lære nåtiden. Hangen til nostalgi begrenser seg ikke i det visuelle for Dahlsbakken, også flere av skuespillerne han har samarbeidet med i filmene sine er godt oppi årene. I tillegg til nevnte Børsum samarbeidet han nylig med Stein Winge og Jan Malmsjö (den grusomme presten i Fanny og Alexander) i kortfilmen Takk for turen. Bente Børsum utstråler en naturlig eleganse i Sensommer, til tross for at rollefiguren hennes er alvorlig syk med både parykk og løsbryst. Var hun tiltenkt rollen fra starten av?

– Det var henne jeg så for meg da jeg skapte rollen Vivienne. Hun er basert på ting Bente selv har opplevd og fortalt. At hun snakker flytende fransk var selvsagt et enormt pluss da vi endte opp med å filme i Frankrike. TING VIRKER TILSYNELATENDE normalt på overflaten i Sensommer, men særlig om natten skjer det mystiske og til dels skremmende ting. Det er lett å dra paralleller til blant andre Roman Polanski i møte med filmen. Dahlsbakken trekker også frem Michael Haneke som en viktig inspirasjonskilde. – Jeg ønsket å lage en sunny noir og hentet inspirasjon særlig fra tidlig Polanski. Knife in the Water, men også Rosemary’s Baby, brukte jeg aktivt mens jeg lagde manus. Haneke var dessuten en inspirasjon for mye av det seksuelle i filmen. Selv om Dahlsbakken er så å si selvlært som regissør har han omtrent sluttet å se film selv. Fra å være han fyren på videregående som satt hjemme og så tre filmer i strekk, sier han at han nå bare ser cirka én i måneden. Heldigvis husker han fortsatt enkeltscener fra filmer han har sett i detalj.

Det er en del elementer som går igjen i filmene dine. Et av dem er at personer i krise griper til våpen i affekt. – Jeg har i flere av filmene mine ønsket å fremstille mennesker i ekstreme situasjoner som konfronteres med ting de helst ikke ville ta et oppgjør med, så også i Sensommer. Når det gripes til våpen her er det fordi Vivienne må håndtere noe hun synes er særs ubehagelig i omgivelser som egentlig skulle være trygge for henne. Din neste film, actionthrilleren Cave, er noe helt annet enn det du har gjort tidligere. Blir den ditt gjennombrudd i utlandet? – Jeg håper det. Filmen er allerede solgt til flere land, og det ble vist promoklipp i Cannes som skapte stor interesse. Formspråket i filmen er helt nytt for meg, noe som har vært en enorm læringsprosess. Samtidig bryter filmen med stereotypene fra actionsjangeren, med blant annet karakterer med betydelig mer kjøtt på beina enn det som er vanlig. Jeg må bare takke en helt fantastisk skuespillerstab etter alt de har vært igjennom i løpet av innspillingen. Filmen har blitt knallbra. Jeg gir meg nemlig ikke før ting blir ordentlig bra.

Folk heier ikke på hverandre, og det kan virke som hver og én sitter på hver sin lille tue og bryr seg om seg og sitt

TV KOMMENTAR

BIG DATA AND CHILL Hver gang du ser på Netflix, ser Netflix tilbake på deg. TEKST JO FORBORD STAVDAL ILLUSTRASJON CAROLINE LYTSKJOLD 2011: NETFLIX-CEO Reed Hastings legger en stor koffert med dollarsedler på et bord i et møterom i California. Han vil kjøpe rettighetene til å produsere House of Cards. På den andre siden av bordet blir det gjort store øyne, raske blikk veksles. «Deal!» sier de med skjelvende stemmer. Reed nikker sakte, snur seg og ser inn i kameraet med et smil i munnviken. «Hvordan jeg turte å satse hundre millioner dollar for å få rettighetene til en serie som ikke er produsert enda? Én ting. Når du ser på Netflix, ser Netflix tilbake». Intromusikk. Forestill deg at du at du setter på en episode med favorittserien din. Allerede før vignetten begynner har Netflix registrert flere datapunkter. De vet hva klokken er og hva slags vær det er der du er. De vet også om du fant frem til serien selv, eller om den var «recommended for you». Episoden begynner. Men, vent nå litt, den journalisten der, er det en brunhåret Jenna Elfman? Du spoler tilbake for å være sikker. Dette registrerer Netflix. I tillegg samler de data om scenen du spolte tilbake for å se. Hvilke skuespillere var med? Hva ble sagt? Inneholdt den nakenhet eller eksplosjoner? Når du er ferdig for kvelden og gir episoden en rating blir dette registrert sammen med hvem som regisserte episoden, hva som kjennetegnet den dramaturgisk og hvem som har produsert den. Og idet du legger deg til å sove, har Netflix fått med seg at du brukte de siste ti minuttene av din våkne

tid på å søke etter henholdsvis «Knokced Up», «Knoked.Up», og «Knocked Up». For hver «seeropplevelse» registrerer Netflix altså flere titalls enheter med data om seerens særegne vaner. Disse enhetene knyttes deretter opp mot det de vet om deg fra før, nemlig tilsvarende analyser av alle episodene og filmene du har sett på Netflix tidligere. Informasjonen behandles deretter av algoritmer og visualiseringsverktøy for å finne mønstre i den enkelte seers adferd. Ut ifra hvilke filmer du har sett før, og hvordan du har sett dem, kalkulerer de hvilken seer-adferd du kommer til å utvise i fremtiden. Informasjonen bruker de i neste omgang til å lage og velge ut produkter du kommer til å like, dvs. se. DENNE TEKNOLOGIEN, ELLER fagfeltet, som går under samlebetegnelsen big data er grunnen til at en, inntil nylig, relativt uerfaren og liten innholdsleverandør som Netflix var villige til å satse en betydelig mengde penger på nyinnspillingen av suksesserien House of Cards. Det var et sikkert kort. Ifølge Netflix selv var det tre hovedelementer som gjorde at de følte seg sikre på at serien kom til å bli en suksess. Den skulle regisseres av David Fincher, hovedrollen var Kevin Spacey og den var basert på en britisk politisk thriller med samme navn. Ifølge dataene til Netflix ville en stor målgruppe elske kombinasjonen av disse tre. Og de fikk rett. Informasjonen Netflix hadde om brukerne sine ble også benyttet i markedsføringen. Reklameplakaten til

House of Cards ble laget med utgangspunkt i plakaten til serien Macbeth fra 2010, som hadde vært populær hos den samme målgruppen. Fargetonene ble finjustert etter parametre for maksimal klikkeffekt. I tillegg produserte de ti forskjellige trailere, en for hver undergruppe i målgruppen. Fans av Fincher fikk se mye fincheresque kameraføring, fans av Spacey fikk se mye Spacey, og seere med en historikk som tilsa en preferanse for kvinnelige hovedroller, fikk se en trailer som fokuserte på nettopp det. Da Netflix valgte å legge ut alle episodene i første sesong samtidig, var også det en beslutning tatt ved hjelp av dataanalyse. Det viser seg nemlig at den beste måten å øke gjennomføringsprosenten (% av de som begynner å se en serie som fullfører) på, er å eksponere dem for så mye av serien som mulig så fort som mulig.

I TILLEGG BLIR enkeltskuespillere plukket ut på bakgrunn av popularitet. Adam Sandler skrev nylig under på en Netflixkontrakt på sju filmer etter lenge å ha vært blant de mest populære skuespillerne på plattformen. Dette er bare noen av måtene produktet tilpasses informasjonen Netflix har om deg. Per i dag skal selskapet ha drøyt femti serier og filmer in progress, og det er stor grunn til å tro at de fleste av dem, i større eller mindre grad, er informert av og tilpasset etter algoritmer. I Norge har selskapet ID Management ifølge NRK begynt å tilby big dataanalysetjenester til norske produksjonsselskaper. Analysesjef i NRK, Kristian Tolonnen, synes stordatateknologi er interessant, men argumenterer for at tilsvarende analyseverktøy ikke ville ha kunnet forutse en seersuksess som Skam.

Dette er et poeng mange vil nikke anerkjennende til: Vi kan gå med på at datamaskiner er i stand å lage formulaiske produkter med kommersiell appell, men hva med det kreative talentet som gjør regissører og manusforfattere til helter i vår kultur? Tech-optimistene ville snøfte overbærende av en slik innvending. De vil si at med analyseverktøyenes finkornede parametre (som tar høyde for dramaturgisk utvikling, bildesaturasjon, rytme, etc. ) så har man nok informasjon til å konstruere sofistikerte, originale og ikke minst gode produkter. Dessuten vil de betvile at Skams suksess kommer som et resultat av en udefinerbar touch. For er det ikke egentlig ganske forutsigbart, vil de kokett påpeke, at man i krysningen mellom unge kropper, melodrama, gjenkjennelsesfaktor, sex og hipsterfilter på kameralinsa, kommer til å tiltrekke seg seere? UAVHENGIG AV hvilken oppfatning man har om dette, vil nok både Tolonnen og guttene og jentene fra Cal-tech være enige om at det ikke finnes noen prinsipiell grense for hvor spesifikke algoritmebaserte innholdsleverandører kan være, når det gjelder å tilpasse produktene sine. Hverken i produksjon av innhold, eller hvilken og hvor mye informasjon de kan få tilgang på (og her vil diskusjonen ha skjæringspunkter med diskusjoner knyttet til kunstig intelligens). Så, når Tolonnen endelig gir etter for en fremtidig pro-big-data bransjekonsensus kan det være lurt å være forberedt på en mediehverdag formet av statistikk over alle gangene du kom hjem fra byen og sovna til Family Guy, eller program tilpasset alle som elsker både sakte-TV og Sylvi Listhaug.

JUNI – JULI 2016

reload.no

n e o n t a å p t e t n a g r e t e e te s l s r e ø d f i l t k t s De i e r k y m s y p k e n b e r r e e ha t s e m r æ n e d

TIDLIGE TEGN // isolerer seg // sover dårlig // angst // tristhet // konsentrasjonsvansker // forsømmer hygiene, jobb eller skole // ekstremt opptatt av temaer som // døden, politikk eller religion // store humørsvingninger // tankene høres ut som stemmer // snakker usammenhengende // føler seg forfulgt eller styrt av andre

Mennesker uttrykker seg og reagerer ulikt. Spesielt kan ungdom til tider ha en oppførsel som gir grunn til bekymring. Psykiske problemer rammer alle aldersgrupper, men alvorlige lidelser starter ofte i tenårene. Tidlig hjelp og behandling er viktig for å bli frisk. Psykoser kan forebygges. Dersom du sliter eller er engstelig for at noen du kjenner har psykiske problemer, bør du søke råd og veiledning. Kontakt oss og snakk med våre erfarne medarbeidere, så får du den hjelpen du behøver.

SØK HJELP SÅ RASKT SOM MULIG, DA ER SJANSEN STØRST FOR Å BLI FRISK

55 95 85 85

SPILL KOMMENTAR

DRA TIL HELVETE Doom nyttar helvetet og demonar som metaforar for konflikt i samfunnet og enkeltmennesket likeeins. Og det er eit fordømt bra actionspel. TEKST RASMUS HUNGNES «HELVETE, DET ER De Andre,» seier karakteren Garcin i Jean-Paul Sartres kammerskodespel For Lukkede Dører (1944). I Dante Alighieris Den Guddommelege Komedie (1308–1321) blir helvetes tredje sirkel, der dei som har gjort seg skuldige i kardinalsynda kalla «fråtseri» ligg og badar i ei evig iskald sørpe, vakta av Kerberos: «eit villbeist, grusamt og fælsleg, med tre strupar han bjeffar nett som bikkjer». Her lyt Vergil kaste jord inn i «dei forgløypte svelga», eit feiande flott bilete på ein art – i vårt tilfelle, mennesket – som har blitt så glupsk at han utarmar sitt eige habitat. I førstepersonsskytespelet Doom (PC, XBONE, PS4), oppfølgjaren til Doom (1993), Doom II: Hell on Earth (1994) og Doom 3 (2004), finn vi oss (naken og fastlenka til eit offeralter, men snart iført koagulert demonblod og grøn romdrakt) på Mars, den industrielle periferien av eit slikt samfunn, eit som har blitt så svolten på energi at den multiplanetariske korporasjonen UAC ser sitt snitt til å setje opp ein portal inn i svartaste helvete, da. Føremålet? Å tilfredsstille (og oppretthalde, og kapitalisere på) menneskeheita sitt kollektive fråsseri ved å utvinne Helvetets naturkraft. Martin Luther var, ifølgje teolog og biskop Erlin Utnem (1920–2006), lite interessert i Helvetets topografi: For han var Helvetet eitt med Guds vreide (ein «evig dommedag» med non-stop samvitskvalar), som ein jo godt kan tenkje seg må vere ei ganske kraftfull kjelde til fornybar energi.

«BØDDELEN ER HVER og en av oss, for de to andre,» seier Inés, ein annan av karakterane i For Lukkede Dører. Dei tre syndarane som er fanga i Sartres helvetesvisjon (ei stue med låst dør, ganske annleis i uttrykket enn Doom sine brennande skjelettlandskap) er sanneleg, det seier eg dykk, ein håplaus gjeng, men desse blaffa av innsikt ljomar av sanning i mang ein sosial og sosialpolitisk samanheng. «We have met the enemy and he is us,» observerte den antropomorfe pungrotta Pogo i Walt Kellys teikneserie med same namn i 1970. Det er kjekt å ha nokon å skulde på, men somme tider meistrar vi å – heilt åleine – vere vår eigen bøddel, ein som på utspekulert vis piner si eiga sjel med undermedvitne trefork-pirk. «Den ytre ild er for intet å regne, når den sammenlignes med denne indre ild,» som Luther skreiv.

Brorparten av fiendane i Doom er ein fargerik gjeng demonar av ymis storleik, som du lyt kverke i hopetal med pistol, gevær, bombar og granatar i alskens formar – valet er ditt. Dette er eit spel som ikkje legg skjul på at det er eit spel, og det meistrar å setje i hop eit spelmekanisk system som fungerer usedvanleg godt. Når ein fiende står døden nær, kan du utføre ei manuell avretting, ein makaber manøver som kallast «Glory kill» og gjev deg ei dose ekstra helse, slik at du uredd kan halde fram din demonmassakre. Tom for ammunisjon til din super shotgun? Køyr i gong motorsaga, sag helvetesyngelet opp og sjå splitter nye patronar sprute ut or dei indre organa, lik snop frå den mest velfødde piñata. SLIK HALDAST MOMENTET oppe i eit hurtiggåande og hardtslåande actionspel av sjeldan kaliber og kvalitet – eit som gjev ei konstant kjensle av aukande makt, og på utsøkt vis meistrar å oppdatere den klassiske kjensla av stamfar-Doom – utan å vere gamalmodig. Den grønkledde romsoldaten er ein resolutt, mystisk og høvelig lite utbrodert karakter, som tilsynelatande ikkje har anna mål i livet enn å kjempe mot monstrøse krefter: Han er ein tom container som likegjerne – kvifor ikkje? – kan fyllast med dine som mine personlege projeksjonar. Og mogelegvis er demonane du kjempar mot dine eigne. For som C. G. Jung sa: «Fienden» er ingen annan enn «den andre i meg» – eller i deg, for den saka si skuld. Tre aktualitetar: 1. Warcraft-filmen inneheld, i likskap til Doom, interdimensjonelle portalar, men til forskjell frå Doom, er Warcraft: The Beginning forferdeleg dårleg. Ei fantasilaus filmatisering av ei av dei minst fantasifulle fantasy-fiksjonsfranchisane ein kan fantasere om. Denne får Doom-filmen frå 2005 til å stå fram som gedigen filmkunst – noko han slett ikkje var. 2. Uncharted 4 (PS4) er ute no, betre enn noko anna innslag i serien. Til og med den elles oftast keisamt langdryge skytinga og slåssinga er både forbetra og nedtona her. 3. Korkje Uncharted 4 eller Doom har multiplayer-modi som kan matche sine framifrå einspelar-modusar. For kvikke fleirspelar-kick kan ein difor gjerne ty til Overwatch (PC, PS4, XB1). Vanedannande? Jau. Næringsrikt? Neppe. JUNI – JULI 2016

SMIL & GIFT MØTER

LARS BERRUM Lars Berrum synes alle komikere er flinke, til og med Ørjan Burøe. Eller prøver han bare å bli likt? TEKST SMIL OG GIFT FOTO CHRISTIAN TUNGE

6 1

Halla Lars!

Først gratulerer! Med å være den andre middelmådige komikeren vi intervjuer i år. – Jo, takk!

6 1 6

Takk selv, for strålende jobb på fjorårets NATT&DAGs festivalturné!

Tenk at vi skulle bevitne deg peake. – Ja, det er vel noe av det beste jeg har gjort.

Skulle det ikke vært en festivalturné i år også? Hva skjedde med det? – Det må dere spørre de sjefene deres om. Jeg sitter jo bare og venter på det, jeg. Du er flink, men du er jo ikke akkurat Martin Beyer-Olsen. På Ekeberg bor Lisa Tønne, Bjørn Asgeirsson og Jon Niklas Rønning. Har du vurdert å flytte dit, så kan du snakke over hekken med de andre sidekickene i norsk underholdning? – Jo, kanskje jeg skulle gjort det.

Du kommer snart med nytt TV-program, Aktiv på dagtid. Fortell om det da! – I alle jobber jeg har hatt så har jeg alltid hatt fri på dagtid, og da har jeg funnet ut at tilbudet for de som har fri på dagen rett og slett er for dårlig. Så da åpner jeg leiligheten min, som et lavterskeltilbud, til andre folk som heller ikke har noe å gjøre på dagtid.

Har du stjært dette konseptet også? – Nei, ikke som jeg vet foreløpig i hvert fall. Dette har jeg jo laget selv, så det ville vært rart om dette var stjælt. Men altså, Aktiv på dagtid er jo også et reelt dagtidstilbud for folk som går på NAV.

1 6 6 1

Men det er ikke sponset av Aktiv på dagtid-programmet? – Nei. Kanskje heller andre veien?

Skal du bare ha andre komikere som gjester, eller gjøglere, som du liker å kalle det? – Nei, det er frilansere, folk som har mamma- eller pappaperm, pensjonister og alt mulig. Men også komikere, altså.

6 1

Hvem da, for eksempel? – Alt fra Martin Beyer Olsen til Thomas Seltzer til Dag Sørås.

Alt fra Beyer Olsen til Sørås, ja. Ikke så stort spenn, med andre ord? – Hva med Sandeep Singh og Siri Seljeseth, da. Vi vet om en blogger som kaller seg Fjordman. Han har også mye fri på dagtid. Kunne han vært med? – Absolutt.

1 62

JUNI – JULI 2016

Lars Berrum (f. 1986) er kjent fra Norges fordommer på NRK og NATT&DAGs festivalturné på ND.no, og for å være norsk humors mest tolerante fyr. Snart kommer han med med sitt eget program på TV 2 Humor, som heter Aktiv på dagtid.

og i Norges fordommer sa jeg det litt for at folk skulle vite hvem jeg var. Også får man jo et utgangspunkt når du prater. Også er jeg jævlig glad i sykepleieryrket. Hva liker du best med å være sykepleier? – Gå hjem med god samvittighet for noe, du har et yrke som faktisk hjelper folk. Mange komikere lurer seg selv til å tro at de er viktige og har et samfunnsoppdrag, men de har jo ikke det. Jeg har ingen betydning for Norge, ingen kulturell betydning. Men sykepleier-Lars, han har litt betydning, det liker jeg.

6 Så det du skal er å gjøre det kult å være dagdriver og gå på NAV? – Man trenger ikke nødvendigvis gå på NAV fordi man er dagdriver, da. Så det er kanskje noe man kan opplyse litt om? Eller nei, forresten, jeg driver ikke noe opplysning i dette programmet. Jeg tror det er mulig at det blir et helt greit, artig program, og så tror jeg det kan bli helt rævva.

Er ikke konseptet litt slapt? Er det ikke som en guttegjeng som elsker sin egen internhumor så mye at de lager podcast – bare at det kun er deg? – Det kan godt være. Men jeg prøver jo å åpne opp og ha med mye folk. Jeg tror ikke det blir for internt.

1 6 1 6

Du har også vært med på Lip sync battle på TV2.

Du takker bare ja til hva som helst du? – Nei.

Men Lip sync battle, der gikk du all in? – Ja, ja. Da tenkte jeg meg ikke om en gang. Det ville jeg. Der satt jeg jo bare og så på, og hadde en slags distanse til det. Det er veldig viktig når det er lip sync battle, det står faktisk i regelverket. Men ja, det er det morsomste og kanskje det beste jeg har gjort. Etter NATT&DAGs festivalturné i fjor da? – Ja, festivalturnéen, Lip sync battle, og så… sykepleierstudiet. Det er de tre beste tingene jeg har gjort i livet.

Du har sagt at du ble sykepleier fordi du ikke visste at du måtte rangere studiene da du søkte Samordna opptak. Hva var de andre studiene du hadde på lista? – Sosionom, fysioterapeut, journalist, barnevernspedagog, også tror jeg jeg hadde ergoterapeut også.

6 1 1

Mye helsevesen?

Litt sånn 3,2 i snitt-søknad, det der? – Jeg tror jeg hadde sånn 4,7, faktisk.

Så det var janteloven som hindret deg fra å søke mer prestisjefylte utdannelser? – Jeg har alltid vært opptatt av å møte mennesker der de er. Sånn som nå, med Aktiv på dagtid. Hva er den stusseligste konferansierjobben du har tatt? – Jeg er veldig dårlig på økonomi og sånt, og så er jeg dårlig på å fikse jobber. Det er et uttrykk som folk i bransjen kjenner, som heter Berrum-booking: Da er det ingen scene, lite betalt, og du er heldig hvis du får mikrofon. Sånne jobber ender jeg ofte opp med å ta. Hvor du egentlig bare er en fyr som står og skriker i et hjørnet? – Ja, der har du meg.

1 1

6 1

Du sier ofte at Dag Sørås er Norges beste komiker.

Det vet du jo at han ikke er? – Den beste og viktigste. Men hvem mener dere det er da? Dere intervjuer jo, som dere selv sier, bare middelmådige komikere. Hvem er best?

1 6 6

Jeg ler aldri, jeg, synes ingen er morsomme.

Hvorfor er Dag Sørås viktig? – Jeg føler at han er den eneste av dagens komikere som faktisk har noe å si.

Men han sier jo ikke noe mer enn en helt middelmådig kronikk? – Nei, det kan godt være. Men det er jo bedre at noen sier noe enn at ingen gjør det. Han er den eneste litt politiske stand upkomikeren vi har. Det er viktigere og bedre å høre på Dags betraktninger om verden, enn en hvilken som helst annen komikers betraktninger om kvinner.

6 6

Er det noen spesielle du tenker på da? – Det er mange.

Hva med Amir Asgharnejad da? – Jo, Amir og Dag Sørås er de beste. Amir er jo et geni. Men som derfor dessverre aldri kommer til å bli stor i det pottitlandet her. Og Vegar Tryggeseid.

Du har arrangert stand up-kvelder med billettsalg på Teaterkjelleren, der ingen av komikerne fikk betalt. Hvor ble det av alle de pengene? – Det har ikke blitt noen penger igjen. Dette er nok en gang Berrum-booking, som alle komikere kjenner til. Jeg har gitt beskjed til Teaterkjelleren om at overskuddet skulle gå til psykiatrien. Men jeg vet jo ikke hvordan jeg gjør det. Jeg har bare sagt: Send penga til psykatrien. Men jeg har ikke fått noe svar, så jeg aner ikke hva som skjer med det.

Bare «psykiatrien» liksom? – Ja, eller akuttpsykiatrisk mottak da, på Ullevål. Men det var jo ikke stappfullt hver gang, så det er kanskje ikke så mye penger igjen til psykiatrien …

Når du maser om at du eeeegentlig er sykepleier er det nesten like irriterende som Knut Schreiner som maser om at han er sosiolog. – Den sammenlikningen er jeg glad for å få! Er ikke han ganske respektert a?

1 1 6 1

Er det noen du hater i norsk media? – Litt i motsetning til andre komikere jeg kjenner, gidder jeg ikke å hate folk, jeg vil bare at folk skal kjøre på med greia si. Jeg synes det er fantastisk gøy at Ørjan Burøe blogger, for eksempel. Jeg mener Norge trenger det, jeg gir min store støtte til Ørjan Burøe, han får så mye hat for det. Vi trenger en komiker som bare kjører blogg, er med i reklamer, markedsfører og fyller saler overalt. Han er Norges største komiker. Når Burøe legger ut på Snapchat at han skal stå stand up på Dattera til Hagen, står det lang kø utenfor og venter. Og han gjør at folk opplever at det er forskjell på komikere, og at det lille gjøglerNorge kanskje begynner å bli litt større, få litt mer variasjon, sånn at vi kan ha Ørjan Burøe der, Nils Ingar Aadne der, Amir og Dag Sørås, så begynner vi å få litt variasjon.

Veldig diplomatisk. Men hva sier det om Norge at Burøe er den største? – Det sier at nordmenn er akkurat som de alltid har vært. Folk sier at Staysman og sånt er den nye punken. Men det er jo ikke det, de er det nye dansebandet, alle digger det, nordmenn er akkurat som de alltid har vært. Og sånn er det i humor også, folk digger Ørjan Burøe.

1 1 6 1

Faen så reflektert, da! – Jeg sitter mye med komikere og drikker. Si navnet på noen morsomme kvinner i Norge!

Du som er smart. – Astrid Arefjord. Den beste norske både skuespilleren og komikeren. Hun spiller skolelegen i Skam. Siri Seljeseth er veldig morsom, Sigrid Bonde Tusvik har holdt på med bra stand up lenge, Sofie Frøysaa er på vei opp nå med eget show… – Ting er godt lagt til rette for kvinner som begynner med humor, det er en tilrettelagt sti opp mot Nytt på nytt. Men jeg savner litt jenter som står stand up bare fordi de liker å gjøgle på scenen. Istedenfor å komme inn og skulle skrive kronikker og ha meninger politisk, før humoren. Så du mener at de kvinnene som har kommet seg opp i humor-Norge ikke har fortjent det? – Ja, det er akkurat det jeg mener.

Nei.

Jeg liker ham, jeg. Jeg liker alle de gamle mennene som har tapt seg, til og med Harald Eia! Og Lars Mjøen!

Hvorfor skal du alltid minne folk på at du er sykepleier? – Jeg er jo det, de siste par åra har jeg gjort mye sykepleier-materiale på scenen,

Men ellers synes du alle komikere er flinke, det er jo diplomatisk og ganske kjedelig. – Det er lett å si at den og den er ræva og kjedelig, men det er altfor mange som sier sånt, som selv vil drive med humor, og som selv er ræva. Hvis du er ræva sjæl er det ganske flaut å skulle si det om andre.

Jeg synes det er fantastisk gøy at Ørjan Burøe blogger. Jeg mener Norge trenger det JUNI – JULI 2016

Design: stineberg.no

28.—31. JULI · SKJERJEHAMN

The Dandy Warhols US Bob Hund SE Veronica Maggio SE SOAK UK Odd Nordstoga Real Ones med venar: Sondre Lerche · Razika · Thea Hjelmeland

Bill Ryder–Jones UK · Honningbarna · Bendik Folly & The Hunter CAN · Daniel Kvammen Spidergawd · Kagoule UK · De Underjordiske DK Silja Sol · Miss Tati · The Well · The Dogs D’AccorD · Biru Baby · Hear Me Roar Undergrunnen · Razorbats DJ Thomas Urv & VJ BN