NATT&DAG, Trondheim, august 2016 by NATT&DAG

TRONDHEIM – AUGUST 2016

SAMFUNNSKRITISK

KRYSSORD!

ROCKEN ER TILBAKE?!?!!

AUDUN VINGER OM PETER AMDAM

6 & 1 MØTER

MINA GHABEL LUNDE AKA «FRU HJORT»

STRANGER THINGS

PRTVLX

WONDER THE BOY

Norges stĂ¸rste formidler av hybler og bofellesskap. Helt gratis!

AUGUST 2016

Sjefredaktør DANIEL RAMBERG ramberg@nd.no

Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nd.no

Redaktør NIKOLAI KLEIVAN kleivan@nd.no

Markedsavdeling JOHNNY JENSEN ALEKSANDER RIIS salg@nd.no

Filmredaktør MARCO REINERTSEN reinertsen@nd.no Fotoredaktør CHRISTIAN BELGAUX belgaux@nd.no Debattredaktør VILDE IMELAND! imeland@nd.no

NATT&DAG Kreativ JAN CHRISTIAN FORTHUN forthun@nd.no Administrasjon okonomi@nd.no

Lesertall 127 000

Journalist PELLE BAMLE bamle@nd.no

distribusjon@nd.no

FOTO ANDREAS DAHL CHRISTIAN TUNGE

Natt&Dag Strandgata 19 N-0152 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 For tips og presse: film@nd.no musikk@nd.no uteliv@nd.no mote@nd.no kunst@nd.no scenekunst@nd.no restaurant@nd.no litteratur@nd.no WWW.ND.NO

Ø M E R KE T ILJ

ILLUSTRASJON ANDREAS DAHL IDA HELEN GØYTIL

REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL

TIDENS ÅND, OVERHØRT ...................................................................................................................................... 06 GUIDE: HVORDAN SKRIVE TENDENSSAKER OM TRENDY RUSMIDLER....................................................... 08 NEKROLOG: PETER AMDAM (1971 – 2016)....................................................................................................... 10 PIRATE LOVE GJENOPPSTÅR SOM PRTLVX....................................................................................................... 12 GENERASJONSKRIGEN: OSS VS. FORELDRENE VÅRE.................................................................................... 14 KOMMENTAR: DE USYNLIGE IDIOTENE.............................................................................................................. 16 KRYSSORD!............................................................................................................................................................... 17 UTELIVSGUIDEN....................................................................................................................................................... 24 FEM I BAGGEN......................................................................................................................................................... 26 KRONIKK: EN MILLENDUMSVERDIG DASSDEAL.............................................................................................. 27 TIL MINNE OM ALAN VEGA OG SUICIDE............................................................................................................ 34 INTERVJU: WONDER THE BOY.............................................................................................................................. 35 TV: TYRKISKE SÅPESERIER ................................................................................................................................. 42 STRANGER THINGS FALMER I MØRKET............................................................................................................. 43 SMIL & GIFT MØTER MINA GHABEL LUNDE AKA «FRU HJORT»................................................................... 46

Trykkeri

SKRIBENTER ADA LEA ALBERT CHRISTIAN ALFILER ANDREAS DAHL ANDREAS VEIE-ROSVOLL AUDUN VINGER DANIEL RAMBERG EMIL FINNERUD ERLEND MØRCH GIFT IDA SKOGVOLD JO FORBORD STAVDAL JON SÆTER KRISTOFFER JAKOBSEN KRISTINE TINGVIK AAS MADS VØLNER VOSS «MURPH» L. RAMBERG MARCO REINERTSEN NIKOLAI KLEIVAN PELLE BAMLE RAGNHILD BROCHMANN RAGNHILD BØHLER RASMUS HUNGNES SMIL SVEINUNG WÅLENGEN TORA MYKLEBUST OPTUN TOR ESPEN VASSBOTN TORGEIR HOLLJEN THON TROND GAUSDAL TYRA KRISTIANSEN STAVE

Foto: Christian Tunge Modell: David Dajani Design: Alva Brosten

30 4

Utgiver NATT&DAG AS Trykk AMEDIA TRYKK AS

Art Director TORUNN SOLLI solli@nd.no

AUGUST 2016

Kruttsalve mot småligheten

Begynnelser av Carl Frode Tiller, Motorpsycho og De Utvalgte

Urpremiere på Gamle Scene 2. september man - fre 19.30, lør 18 Medvirkende: Hildegunn Eggen, Janne Kokkin, Kenneth Homstad, Henriette Marø og Torbjørn Davidsen Motorpsycho: Bent Sæther og Hans Magnus Ryan

Billetter 73 80 50 00 Grupper 73 80 50 50 trondelagteater.no Følg oss på Facebook og Twitter @TrondelagTeater

#begynnelser

Hedda gaBler av Henrik Ibsen

Spilles på Hovedscenen fra 22. august man - fre 20, lør 18.30 Sjekk spilleplanen på trondelagteater.no for spilledatoer

Medvirkende: Stine Fevik, Christian Ruud Kallum, Endre Hellestveit, Silje Storstein og Andreas Stoltenberg Granerud

Følg oss på Facebook og Twitter @TrondelagTeater

#heddagabler

Billetter 73 80 50 00 Grupper 73 80 50 50 trondelagteater.no

TIDENS ÅND

OVERHØRT

SEX ER UT Jepp, sex er ut nå, ifølge en ny studie publisert i Archives of Sexual Behavior. Det konkluderes med at hvis du er født på 90-tallet er det dobbelt så stor sannsynlighet for at du er seksuelt inaktiv tidlig i 20-årene, sammenlignet med den eldre generasjonen. Alle piler peker nedover for sex, det er mindre tenåringssex, mindre sex i 20-årene og antall seksuelpartnere er lavere nå enn i 1991. Og vi som trodde sex var ut OG inn hehe.

1 1

POKÉMON GOTH Skal vi se. Her kommer det en app fra over dammen som får lubne kids til å a) gå 10km om dagen, b) få øynene opp for arkitektur og kunst i nærområdet og c) sosialisere. Én skulle tro at dette ville medføre et snev av positivitet i det offentlige ordskiftet, men nei, i følge alltid engstelige 40-år gamle menn kan Pokémon Go kan føre til KRIG, KAPITALISME, BRÅ DØD og, verst av alt, MOBILAVHENGIGHET. Gullmedaljen i kategorien Pokémon-kronikk går til Kjetil Røed som disket opp med følgende setning: «… Om spillets virkelighet blir enerådende lærer det opp brukerne i verdien av rå kapitalisme og krig». Hjelp!

2 1

HALALMAX En av årets verste stemmer i 2015 (Ifølge NATT&DAGs Årets verstekåring) ble observert spisende på MAX Burger. Ikke akkurat helmax! Halalmax? FACEBOOKFORSVAREREN En kjent og skalla advokat satt på Facebook på mobilen i TO TIMER mens han var på kino. For alt vi vet chattet han med en legendarisk mulla, eller ba jenter ta ansvar for ikke å bli voldtatt på nach. FERIE SÅNN Komiker som har blitt avhengig av å personlighetsteste seg selv og andre hele tiden, ble observert på ferie i en fransk kystby, som sikkert scorer høyt på AUTENTISITET. EI KRASFAREN VAPEBU Vokalisten i et FUCK IT DENNE ANONYMISERER VI FAEN IKKE! Vokalisten i HELLBILLIES satt på Herregårdskroen i Frognerparken og pattet på en fuckings E-PIPE!

ANIMORPHS I begynnelsen av august opphevet det amerikanske folkehelseinstituttet forbudet mot å kombinere menneskelige stamceller med dyre-embryoer, noe som åpner opp muligheten til å forske på hybrider av mennesker og dyr – såkalte kimærer. Hvilke muligheter! Tenk å kunne bli en kuul brennmanet som brenner babes nede på Sørenga eller en liten sommerfugl som bor i håret til Dan Eggen. Hvilket dyr vil du fusjoneres med? Send til redaksjonen@nattogdag.no. Ingen premier.

1 3

OL’Ø Er det en ting den olympiske ånd handler om i dag så er det at hvis du har penger nok så kan du arrangere OL hvor faen du måtte ønske! Korrupsjon, folk sine hus, kjip mygg, bunnløs fattigdom, et par lik og en kassert sofa er ingen hindring, her skal det skytes 10 meter luftpistol! Hva skjedde med nakne grekere som koser litt i sanden? Vi i Tidens Ånd-redaksjonen syntes det var mer enn godt nok. Men, heldigvis har vi vår mann i (OL)ilden, Gerhard Heiberg, til å ordne opp. Konfrontert av NRK om den dårlige vannkvaliteten i byen parerte han med «Jeg har vært og sett og luktet og kjent på vannet». Du smakte altså ikke, Gerhard? Pingle!

4 1

KONSERVATIV FARTSBØLLE En eldgammel eksstatsminister passerte broren til en NATT&DAG-skribent i Tåsen-tunnelen. I 160 km/t! PINOCCHIOS ØRER En dopingutestengt astmatiker ble observert mens han kjøpte den billigste kartongvinen på polet her om dagen, med capsen OVER ørene. Er ikke det også brudd på reglementet? INFLUENCERS Det var en tidligere NATT&DAG-skribent med sans for god mat og sentralstimulerende som kom opp med navnet på Skam-russebussen The Penetrators. SPRINTER MED OK PARTYTRIKS En legendarisk langhåret sprinter kan et litt artig partytriks: Han legger henda på ryggen, griper glasset med gjeften og fører overkroppen bakover mens han styrter. Helt fint, det! Man kan ikke være europamester i ALT. SPISER EGEN BÆSJ Den ekstremt unge sønnen til en av landets kjekkeste og mest venstrevridde politikere spiser sin egen bæsj.

Boblere: nekrologer, Stranger Things, Kraftwerk, jævla Pidgey, pappaperm, Pokemon-naturreservat på Hausmania, instajenter som ser ut som Anne Frank, ny fetisj: jenter som ser ut som Anne Frank, skiftende skydekke, skiftende skydekke som potensielt bandnavn, rock, å drukne med en sekk full av gamle DN, gutter med jentesolbriller, caps, Harambe (igjen), sex er inn, rullings.

AUGUST 2016

KJEDELIG KAPRING En norsk, kvinnelig modell med succsex i utlandet var ute med en Romeo som ENDELIG vant Oscar nå nylig. Her er dommen: Dårlig til å kline, stokk dum og sexistisk.

ARRANGEMENT

DEBATT: HVA SKJER MED OSLOS UTELIV? Kom på debatt om Oslos uteliv på Blå! I juni fikk Blå skjenkebevillingen tilbakekalt, som det siste i en rekke av populære utesteder i Oslo i løpet av det siste halvåret. Flere har hevdet at steder som spiller hiphop har havnet på politiets svarteliste. Blå fikk vedtaket utsatt etter et slags opprør på Twitter og Facebook, men hva skjer egentlig med resten av Oslos uteliv om dagen? Driver politi og kommune en vendetta mot populære utesteder? Eller handler problemene om at Oslos utelivspublikum rett og slett ikke kan oppføre seg? Politiet og Næringsetaten snakker varmt om sine antidiskrimineringstiltak, men hvordan fungerer det i praksis? Hva er egentlig linja i Oslos uteliv og hva kan vi gjøre for å hindre en utvikling mot at bare hvite hipstere befolker byen på nattestid? Hva slags uteliv vil vi ha i Oslo?

I samarbeid med Litteratur på Blå arrangerer vi debatt om dette 23. august. Tid: 23. august, 19.00! Sted: Utrydningstruede Blå I panelet: Byråd Geir Lippestad, bytryne Sandeep Singh og Paal Mangerud, daglig leder for nå stengte Fisk & Vilt. Ordstyrer er NATT&DAGs debattredaktør Vilde Imeland. Etter debatten blir det HIPHOP (hjeeeelp!) signert GYMMEN. Ses på Blå!

Du vet du bør hente deg inn, men ender med å ta den helt ut. Det er så lett å utvikle en dårlig drikkevane når du er sårbar. Ikke første gang kravene vokser deg over hodet. Ikke første gang du venter på telefonen som aldri kommer. Men første gang du drikker for å slippe fri fra følelser og tanker, kan du spørre deg selv: Drikker jeg mer enn av og til? For av og til passer det. Av og til ikke. Alkovett er å ikke fylle på med mer når det er litt for mye.

KOMMENTAR

POKÉMON

DE 8 MEST SENSITIVE STEDENE Å SPILLE POKÉMON GO I OSLO TEKST MARCO REINERTSEN Jakten på Pokémons har ført mange ut av sofaen og ut til det VG beskriver som «sensitive landemerker», som Auschwitz og kirkegårder. Oslo har kanskje ikke like mange sensitive landemerker som Sentral-Europa og USA, men NATT&DAG besøkte noen av Norges Pokémon-hovedstad mest kontroversielle steder for å se hva vi fant.

ÅSTEDET FOR «HALLOWEEN-DRAPET» OG «BISLETTDRAPET», RETT VED ÅSTEDET FOR «TRIKKEDRAPET» Hvis man følger Pilestredet til Bislett og forbi rundkjøringen som var åsted for det såkalte «trikkedrapet» i 2004, spaserer man inn i den lille gatestubben de lokale kaller «drapsgata». Her ble en uskyldig mann henrettet på åpen gate i det såkalte «Bislett-drapet» i 2004 og her gikk et nachspiel så ille det kunne gått og endte i det pressen kaller «Halloween-drapet» i 2012. Og HER fant vi en artig, gul krabat ved navn Drowzee. De som har litt erfaring med Pokémon Go vet at Drowzee, i motsetning til hendelsene stedet er kjent for, ikke er spesielt sjelden.

TENDENSSAKER OM TRENDY RUSMIDLER TEKSTILLUSTRASJON ANDREAS DAHL

Vi med «jobb i media» har alle vært der. Redaktøren har nettopp avvist din «Pokémon Go og neokapitalismen»-kronikk og vil ha en mer edgy pitch på pulten innen klokka ni neste morgen. Ikke gråt, NATT&DAG er her for å hjelpe! Siden starten av 2014 har ikke mindre enn syv saker om MDMA, LSD og/ eller psilocybin (sopp, men psilocybin høres tøffere ut, journ. amn.) og deres medisinske potensiale blitt publisert i større norske aviser og helgemagasiner, senest i DN (16. juli) og NRK (18. juli). For å lette arbeidet til deg som ønsker å pitche en lignende sak for din redaktør, har vi utarbeidet en hendig liten guide, bestående av to komponenter:

1. SANNHETSVITNET Enhver seriøs rus-sak begynner med brukeren – en person som ruser seg mens du noterer. Gi personen et passende dekknavn. «Per» har blitt brukt tre ganger på to år og begynner å bli litt oppbrukt, «Mathias» og «Frode» er også tatt. Vi foreslår en jente neste gang, «Emma» og «Molly Hansen» er gode navn som foreløpig ikke har blitt tatt i bruk - en liten sommergave fra oss til deg. Etabler tidlig at brukeren ikke er fattig og/eller dum for å gi personens ord mer tyngde. Her er det flere mulige veier til Rom, alt fra «Mensa-medlem» (Dagsavisen, 7. september 2013), «urban og ung» (NRK, 18. juli 2016) og «hun du synes så så bra ut på bussen» (Henne 13. juni 2016) til den presise «han har en bachelorgrad» (Morgenbladet, 7. mars 2014) har blitt brukt. Få for all del med noe om LSD-bruken til Steve Jobs, han var flink og lagde ting. Beskriv stedet hvor brukeren bruker. Trekk frem at dette stedet, i likhet med brukeren, er noenlunde oppegående. Eksempler på gode beskrivelser som 8

AUGUST 2016

tidligere har blitt brukt er «i vinduskarmen står blomster han har fått av venner» (Dagbladet, 2. august 2014) og «filosofi i bokhyllene og litografier på veggene» (Morgenbladet, 7. mars 2014). La leseren føle sjokket av at det finnes mennesker der ute som ruser seg blant litografier. 2. EKSPERTEN «Per X» sine astrale reiser er ingen avissak alene - han er kun hodet og halen i artikkelfisken fra ungdomsskolen. Grunnen til at du pitcher er nemlig at psykedeliske stoffer har, hold deg fast, medisinsk potensiale! En slik påstand må naturligvis backes med litt VITENSKAP. Her er det kun én mann å ringe, forsker Pål-Ørjan Johansen har blitt brukt som ekspertkilde i hele fem større featuresaker om psykedeliske stoffer i løpet av de to siste årene. Som den seriøse og reflekterte journalisten du er ringer du også en kritiker. Her er det også bare én mann å kontakte - i tre av fem nevnte featuresaker har forsker Jørgen Bramness fått svare Johansen med at forskere burde forske mer. Dersom du har tid og ork er det trolig mulig å lage en slags generator basert på tidligere saker som vil generere en uendelig mengde Johansen vs. Bramness-debatter. En flott gave å gi til en ny generasjon med psykedelikaskribenter. Pass på å få med cliffhangere som «I en skål ligger det peanøtter, i den andre MDMA tabletter. En fremmed person setter seg ned» (VG, 17. mars 2014). Ikke følg opp med spørsmål om personen har peanøttallergi. Vi anbefaler «i garasjen står en sykkel» eller «i sjøen svømmer en hai». Avslutt med en kul faktaboks hvor du tar med det fulle kjemisk navnet på rusmiddelet du har omtalt (viktig!). Nevn noe med hjernen og serotonin, helst uten kilder. Lykke til!

MORG-TAGGEN TIL BREIVIK Foran Anders Behring Breiviks morg-tagg fant vi en nydelig liten Pidgey! Pidgey er Pokémon nummer 16, og utvikler seg etterhvert til Pidgeotto, og deretter Pidgeot.

DEN JØDISKE SYNAGOGEN Skalldyret Paras får være i fred utenfor synagogen i Oslo da skalldyr ikke er kosher for praktiserende jøder. Noe som ER kosher er derimot å ta med seg noen Pokéballer og andre nyttige ting fra synagogens Pokéstop!

DEN ISRAELSKE AMBASSADEN Ingen Pokémons, men i nabobygget er det en Pokéstop ved statuen «Froskmannen». Fra ambassaden dukket det etter 2 minutter opp en bestemt, men hyggelig vakt som lurte på hva NATT&DAGs «journalist» holdt på med.

NAV PÅ BISLETT Meldeplikten blir en lek når du kan fange en flott Spearow i samme slengen! Fuck you, NAV!

BONUS: BANEHEIA Vann-Pokémonen Staryu ble observert langs vannkanten på Kristiansands badested nummer en, Baneheia. Ikke noe galt i det!

REGJERINGSKVARTALET Det nasjonale traumet Regjeringskvartalet voktes av nok en vanlig og kjedelig Pokémon, Rattata. I tillegg er det også en Pokéstop ved Picasso-bildet.

Alt du trenger til hybelen og studier

99,(119,-)

Vannkoker

79,(139,-)

399,-

US B - p e

38-7388

149,(229,-)

(449,-)

44-2006

199,(449,-)

et Heads1 38-741

Støvsuger 44-1301-3

Kaffetrakter 44-1322

Mulighet for å vinne fiksing av leilighet for opptil 20 000,Legg oss til: clasohlsonnorge

Følg med i august på Snap og Facebook for mulighet til å få din hybel eller leilighet klar til det nye skoleåret!

AUGUST 2016

MINNEORD

PETER JOACHIM SÆVIK AMDAM (1971 – 2016) Tidligere NATT&DAG-redaktør Audun Vingers minneord om tidligere NATT&DAG-redaktør Peter Amdam. TEKST AUDUN VINGER FOTO SEBASTIAN LUDVIGSEN/FOR PETE’S SAKE OUFF. OUFHH! Lyden som mer enn noen representerte Peter Amdam, både som menneske og skikkelse, kunne indikere flere parallelle stemningsplatåer, i hans meget egenrådige utstråling av selvironisk selvmedlidenhet. Hallo, åssen går det Peter? «Ouff». Mer enn et ord — uff — uttalt på en pervertert romsdalsdialekt parret med norsk sosialrealistisk film fra tidlig 80-tall, var det en lyd, en ursonate som hadde i seg mange aspekter ved livet. Skuffelse, sorg, bitterhet, resignasjon, en følelse av deja vu og uunngåelighet. Alt du har sagt og skreket i hele ditt liv sammentrengt i ploppet av en dråpe i en vannpytt: Tor Ulvens plopp var Peter Amdams ouff. Han trengte liksom ikke si mer enn det for å gjøre seg forstått hos dem han møtte. Men lyden indikerte også stor glede og fascinasjon: Lyden kunne komme ved erkjennelsen av perfekt badevannstemperatur, en glipe i skydekket, mors selvlagde sylte ved julefrokosten, et klokt låtvalg av en house-DJ, en god linje på en bokside, andre dagen på NFL-draften, et nytt plagg han ønsket seg. Selv om den vedvarende følelsen av tilbakeslag nok var tung å bære, var det helt latterlig mange store og små ting ved tilværelsen, gjerne de små, som evnet å glede ham mer enn de fleste, som jo bare går rundt og gleder seg over de vanlige tingene. Nå er Peter Amdam å finne i de små tingene. Det vil i fremtiden, som også var tilfelle før, være vanskelig å løsrive minnet av ham fra en gråmelert Champion-genser eller en frisk windbreaker, et par suverene Nike’s eller en fattigfornemt og sirlig strøket RL-skjorte. Han eier disse merkene i bevisstheten. Det vil være vanskelig å høre Youth of Today, Slowdive, Saint Etienne, Ricardo Villalobos, Paul Weller, Todd Edwards, Mary J. Blige eller BOLD uten å se for seg hans ansikt eller minnes hans legger og lugg. Nøkterne bokomslag med fransk teori og tysk poesi vil komme med hans navn skrevet med usynlig blekk, han vil kunne oppdages i et vrangt plassert semikolon i en kunstkritisk tekst. Men også i de store tingene, i temperaturen. Alle disse ouffene vil bli dypt savnet, i øret og i hjertet. HANS BORTGANG i forrige uke har skapt store bølger på internett, noe som bare er rett og riktig, med tanke på at han tross alt var pålogget der 24/7, øyensynlig siden teknologien kom til Norge. Det er og har vært et mektig skue de siste dagene: vekselsvis fryktelig, sørgelig og inspirerende lesning. Hyllesttaler og korte minneord fra venner, familie, kolleger, fans og tilfeldig forbipasserende, i et antall og et toneleie ikke langt unna det som er blitt benyttet om bortgåtte poplegender og statsledere i senere år. En naturlig magefølelse ved en tekst med ordstørrelse og patos som denne her, vil være en urolig surkling. Men alle former for ord trengs når han skal minnes. Mengden med mennesker han har møtt og merket på sin vei er overraskende stor, om det så bare var for en dag eller for hele sesongen. Og det var såmenn innslag av både poplegende og statsleder i ham, i den rike veven av et menneske som var Peter Amdam. Ja, han var et stort forbilde for mange, enten gjennom et helt liv eller i en kort, intens periode. Han var en læremester, en lederskikkelse, et idol, som med intellekt og musikalitet ikke tok lett på noe som helst. Men hans største egenskap som inspirator var menneskeligheten, evnen han hadde til å snakke med men-

nesker og interessere seg for dem, samme hvor de kom fra (selv om han riktignok helst unnlot å forlate et område i en vestkantradius en moderat passer-sirkel fra leiligheten i Homansbyen). Selv om han på mange måter var en snobb, og beveget seg i interne kunst- og hardcoremiljøer, så kunne han bonde like mye med, og ha mye respekt for, hiphopere fra Manglerud, glamourmodeller fra Jessheim og bartendere fra Holmlia. Skjønte du humoren, eller var klar for et bad, eller satte pris på den samme remiksen, kunne et vennskap være født. Han kunne riktignok være meget kvass i replikken om personer og fenomener han følte misnøye over, og en markant lojalitets- og æreskodeks kunne noen ganger ta overhånd. Men til tross for gjentatte ouff: det er på grunn av hans personlige utstråling og interesse at så mange elsket ham og savner ham nå. SOM DET STO i overskriften i et intervju med fanzinen Skallebank i 1988: Peter Amdam — en ålreit fyr. Selv som søttenåring, nylig innflyttet moldenser til Uranienborg i Oslo, var personaen der allerede i intervjuet, som lovende skater og ideologisk fundert musiker. Han var medlem i flere band, og var en ledende europeisk skikkelse av den meget amerikanske straight edge hardcorebevegelsen, som man vel bør kalle det, mer enn bare en sjanger. De mest kjente var Onward, der han spilte gitar, og Sportswear, der han sang. Etter implosjonen av disse bandene levde Amdam en stund i skyggen av tidligere storhet, men hans status i disse miljøene, verden over, holdt seg hele tiden meget høy. I mangel av hardcorekonserter møtte folk lydig opp når han var R&B-, UK garage- eller house-DJ. Det var ikke for få han åpnet øynene opp for disse sjangrene. Og derfor var det et så fantastisk comeback han gjorde med gjeninntredenen med bandet For Pete’s Sake de siste årene. Å oppleve det bandet live var en sjeldent sjelfull og intens opplevelse i vår tid: cutis anserina var målet, og det forekom alltid. Andre, ordinære rockkonserter ble flaue, halvlevde forestillinger til sammenlikning. Det ungdommelige overmotet hadde forsvunnet men blitt erstattet av en vel så sterk patina av erfaring. Minnet av muligheten om et felleskap ble vekket til live med dette bandet. Mye av denne magien er også fanget på For Pete’s Sake-albumet med den vakre og meget amdamske tittelen In Faith And Loyalty, som utkom i fjor høst. De utallige bildene av ham på scenen i intens innlevelse, eller på vei ut av scenen og inn i publikumsfjorden, gjør sterkt inntrykk. Han er i disse fotografiene ikke på vei inn i idoliseringen av ham, men inn i fellesskapet som for en stakket stund mens hardcore-showet pågår, virker tettere enn det såkalte IRL på utsiden av konsertlokalets vegger. Det er kanskje en drøm, dette fellesskapet, men likefullt en drøm som kan vekkes til live gang på gang. Og det var få som legemliggjorde denne drømmen mer enn Peter Amdam. Den drømmen lever videre i hans utsøkte samling av bandskjorter med hardcore-band, plagg så knadd med mening og ikonografi at de hører like mye hjemme i kunstens hvite kube som med sirlige brettekanter i et skap. Hva i alle dager skal skje med disse gamle t-skjortene nå? DET FINNES MANGE andre fotografier, vel så ikoniske, av Amdam på vei ut i vannet, der han tilsynelatende blir vann i vannet — dette elementet han følte seg så hjemme i, både som fritidsadspredelse og som et livsmål i seg selv. Iscenesettelsen av stupet var også en del av hans kunst og liv. Badeshortsen var en av hans kjæreste

eiendeler. Og det burde nesten bli en utstilling av bildene en gang, om bare i form av en pamflett. Eller som en logo på en minnebrus produsert av Oscar Sylte. Pære, ananas, og Amdam. Det er altså ikke bare plateutgivelsene, de kuraterte utstillingene, og de skarpe katalog- og tidsskrifttekstene som kan omtales som hans oeuvre. Det er idéene hans, ikke bare dem som har funnet sin kropp i sangtekster eller essays, men idéene som ble plantet i dem han møtte på sin vei, enten det var humoristiske betraktninger, idiotiske oppheng, seriøse livsanskuelser, vidløftige teorier eller nedfallsfrukt fra hans nevehyttende rettferdighetssans. Undertegnede er ikke alene om å ha funnet bortimot halvparten av mitt vokabular og temakrets i små strofer eller yndlingsord gjentatt til det uttømmende av Peter Amdam. Hans bagatellmessige, men overstyrte minner har blitt andres minner også. Sosiolekt og stil og humor er nå likevel bare én side av saken. De senere årene var han en sentral skikkelse for unge kunstnere i Oslo og andre steder. Han hjalp dem ved å teoretisere over arbeidet deres, gi dem et språk. Men ikke bare utøvende kunstnere: han lærte mange å se på nytt, og ikke godta de vante tankemønstrene vi har så lett for å falle inn i, selv innad i våre spesielle og interessante miljøer, hvor enn man måtte høre til. Og selv om ens egne liv og problemstillinger ofte kan være nok å bedrive tiden med, var vissheten om Amdams blikk ofte nok til å få en til å tenke seg om en gang til. Det er veldig, veldig lett å henfalle til slapp tenkning, til å ta snarveier, ikke gidde å åpne øynene skikkelig og ta noen ubehagelige diskusjoner med seg selv — eller andre. Noe av det han pirket i var kanskje ikke mer enn et lite hangup i hans store univers, uten noen ideologisk overbygning som kunne deles av mange. Men også disse pirkene ble foretatt med kirurgisk presisjon. MYE AV DET mest geniale han gjorde i NATT&DAG i en tiårsåperiode, fra han var intervjuobjekt og enquetebesvarer, til han ble assosiert redaksjonsmedlem, tung litteraturkritiker (denne siden av ham må ikke glemmes), klubbredaktør, kunstredaktør og til sist redaktør for hele sulamitten, lå ikke bare i kunstnerne og forfatterne han trakk frem i en ellers kommersiell og ungdommelig setting. De lå i de små støtene av tingenes poesi han selv bedrev i spaltene. Kun en liten Tidens Ånd-oppføring, en såkalt bobler eller datidens thinkpiece, formet som unnselig småstoff, kunne da og i ettertid føles som viktige. Om det så bare skulle være en replikk om det irriterende plinget i en ivrig syklists bjelle. Hans blikk for de små detaljene, de mange punctum i livets bilde, gjør ham til en essensiell brikke i historien om NATT&DAGs utvikling, og via det utviklingen av storbyen. Senere arbeid med publikasjoner som Platinum, Vinduet, kunstkritikk.no, kunstkataloger og andre publikasjoner underbygget denne påvirkningskraften. Kuratering av utstillinger i London og Stockholm befestet hans rolle som mer enn en art world crook, som han yndet å kalle seg. Hvordan folk i Oslo skal klare seg, holde stilen og skjerpe sansene og tenke grundig, rett og slett la være å bli døv, uten Peter Amdams korreks og metaforiske posisjon på skulderen, er på nåværende tidspunkt vanskelig å se. Det kommer selvfølgelig en ny standard, det er greit. Men den vil være lavere. Verst er likevel savnet av hans smittende, hikstende prusting, som vil gjøre enhver kommende latterkule mindre monumental. Audun Vinger, juli 2016

AUGUST 2016

INTERVJU

« GENI, TAPER OG PSYKOPAT

Darkthrone kommer snart med nytt album og det er grantrær på coveret, og det er det eneste jeg klarer å tenke på.

Pirate Love er tilbake med nye medlemmer og nytt navn: PRTLVX (uttales på samme måte som før). Men vokalist Gul Saft er den samme som før, og pryder månedens forside. TEKST NIKOLAI KLEIVAN FOTO CHRISTIAN TUNGE Hva føler du om at det endelig er din tur til å være på forsiden av N&D etter at alle eksene dine har vært det? – Jeg føler ingenting. Shout out til alle eksene mine!

Hva er greia med det nye bandnavnet? Er det ikke litt played med konsonanter i all caps? – Ren estetikk. Og du heter Gul Saft? Det er et helt sykt dårlig navn (og verdens verste drikk). – Feil. Det er et RÅTT navn. I «Slayer of the night» synger du om å kjøre moped, jobbe på 7/11, være speeda i månelys. Hvem er denne taperen? – Meg :P Prøver du å gjøre harry rånekultur hipt? – Dere lobber for å legalisere MDMA, så hvorfor ikke. Bedre enn den MC-klubb-greia, da. – Si det til trynet til Jønke. Ayn Rand nevnes også. Hva er greia? – Jeg syns hun er sexy. Ayn Rands «Atlas Shrugged» er oversatt til «De som beveger verden» på norsk. Men titanen Atlas fra gresk mytologi bærer himmelen, ikke verden, på sine skuldre. Så hvis han trekker på skuldrene er det himmelen, ikke verden, som beveges. Er det Rand eller den norske oversetteren som ikke kan sin mytologi? – Vet du hvem som ligner på Ayn Rand? Tom Sterri. Der har du en bra norsk oversettelse. Hva kan du si om resten av den kommende skiva? – At den kommer på Fysisk Format og heter TRANSCENDENTAL SORCERY og kommer til å fuckings DREPE det. En KAKKMADDAFAKKA-dude mente det ikke hadde vært noen bra Oslo-band på ti år. Kommentar? – Hahahahahahahahahahhahahahahahahahahaha ok da mente Kakkmaddafakka-dude det da. Hvordan står det egentlig til med den derre Oslo-rocken? – Darkthrone kommer snart med nytt album og det er grantrær på coveret, og det er det eneste jeg klarer å tenke på. Men Bernt Erik Pedersen i Dagsavisen skrev i Eno-årboka at rocken døde på en Kåre & the Cavemen-reutgivelse-release i 2015… – JAVEL SYKT INTERESSANT, da skrev Bernt Erik det da, hva faen har det med oss å gjøre herregud. Hvorfor døde Pirate Love? – Fordi det var på tide. Hva er det mest fucka som har skjedd i det siste? – Det nye Aasen-albumet. Det er fucka bra. Hva er det rareste Raymond Hauger har sagt til deg? – Han har kalt meg både geni og psykopat, men det er egentlig ikke så rare utsagn. Transcendental Sorcery kommer ut til høsten.

AUGUST 2016

akademika.no - garantert best på

PENSUM OVER

20.000 TITLER PÅ LAGER

Rabatt på en mengde lærebøker!

Finn din pensumliste på

akademika.no

SAMFUNN

Er det den selvrettferdige 68-eren som har hatt vind i seilene hele livet og nå går av med en historisk fet pensjon, men som likevel tror hen har hatt det helt forferdelig, eller er det 25-åringen fra Oslo som kjøper leilighet for å leie ut, mens hen selv skal flytte til Bergen for å studere, og som klager over at det er vanskelig å komme inn på boligmarkedet?

GENERASJONSKRIGEN Er det vi eller foreldrene våre som har hatt det best her i livet? TEKST TORGEIR HOLLJEN THON ILLUSTRASJON IDA HELEN GØYTIL

AUGUST 2016

Vi står på terskelen til et eller annet sammenbrudd. Alt som tidligere har virket selvsagt – mangelen på fascisme i vestlige demokratier, relativ økonomisk stabilitet i Norge, grunnleggende trygghet – later plutselig til å stå på spill. Det er skummelt å være ung i dag. På toppen av det hele ble det i sommer satt i gang en debatt om hvorvidt de som nå går av med pensjon i det hele tatt skal gidde å la sine barn og barnebarn arve noe som helst. «Jeg tror den oppvoksende generasjonen har godt av å venne seg til tanken om at de ikke kan regne med at det blir noe igjen etter foreldrene», sa Agnes Bergo, daglig leder i «Pengedoktoren» (et selskap som driver med personlig økonomisk rådgivning), til Dagbladet. Hun mener dagens pensjonister ikke trenger å etterlate seg noe arv, men godt kan unne seg å bruke opp alle pengene sine (for eksempel på personlig økonomisk rådgivning). «Den enkelte bestemmer selv hvordan han eller hun vil bruke pengene sine. Ikke alle foreldre og barn liker hverandre, og det må være lov,» uttalte Bergo, og fulgte opp med en genial innsikt: «Det er alltid en grunn til alt». Den gamle mannen Trygve Eklund sluttet seg til i samme avis med å påpeke at dagens unge har fordeler som de tidligere generasjoner bare kunne drømme om, i form av «boligstandard, matutvalg, fritids- og utdanningstilbud, ferier, lommepenger, foreldrestøtte frem til 40-årsalderen og en frihetslivsutfoldelse som bare ble den øverste overklasse til del i tidligere tider». Han fortsatte: «Den kakekritiske generasjonen får finne seg i at det ikke ligger en sikker arv klar som finansieringsgrunnlag for deres jordomseilinger, fritidshus og hybrid-SUV-er». For dagens unge vil denne situasjonsbeskrivelsen sannsynligvis fortone seg ganske absurd. For oss kan det heller virke som om 68-erne trekker opp stigen etter seg, at de kom til dekket bord og forlater det tomt, at de forlater et synkende skip, og så videre, og så videre. Foreldrene deres igjen bygget landet for dem, så fikk de oljerikdommen i fanget, fikk kjøpe bolig til regulerte priser som kunne tjene dem rike da reguleringene ble borte, og nå kan de kose seg med en fet pensjon rekordlenge, mens det blir mye trangere for dem som kommer etter. Men hvem har egentlig rett? Hvem er det egentlig som tilhører dessertgenerasjonen? Er det den selvrettferdige 68-eren som har hatt vind i seilene hele livet og nå går av med en historisk fet pensjon, men som likevel tror hen har hatt det helt forferdelig, eller er det 25-åringen fra Oslo som kjøper leilighet for å leie ut, mens hen selv skal flytte til Bergen for å studere, og som klager over at det er vanskelig å komme inn på boligmarkedet? – De som er unge nå har selvfølgelig hatt det ufattelig

mye enklere, mener sosiolog og generasjonsforsker Ivar Frønes (som selv er 70 år gammel). – Boligstandard, levestandard og så videre, alt har jo blitt bedre. Norge er et veldig spesielt land. Men når du ser det i livsløpsammenheng: Hvordan vil de få det når de blir eldre? De har det bra nå, men hvordan vil de få det senere? Da er spørsmålet et annet. Med dagens boligpriser står mange unge i fare for å bli gjeldsslaver, for eksempel hvis rentene skulle øke. Samtidig hører man om foreldre som kunne kjøpe seg bolig til lave, regulerte priser på 70-tallet. Her er det vel en stor forskjell? Nja, ifølge Frønes. – Inntil 80-tallet var boligprisene regulert, ja, men det var umulig å få lån uten å ha spart opp penger. På 60- og 70-tallet var avisene fulle av snakk om «boligkrise». Og på 80-tallet var rentene skyhøye, oppe i 15-20 prosent. Det er særlig pensjonen sin yngre generasjoner er redd for. – Når det gjelder pensjon vil det først og fremst bli mange flere grupper og flere utgifter å konkurrere med. De siste årene har det vært en veldig økning i uføretrygd blant ungdom, mange innvandrere, og så videre, sier Frønes. Men mange vil jo arve mye, understreker han. Så fremt foreldrene deres ikke hører på «Pengedoktoren», vel å merke. – Vi må ikke glemme hva 68-ere egentlig er en betegnelse på: Velstående, radikale unge. Det kommer fra boken Ekte 68-ere spiser ikke seipanetter (av Niels-Fredrik Nielsen). Man kan se det på denne måten: På 70-tallet var det 30-åringer som hadde høyest inntekt. På 80-tallet var 40-åringer, og på 90-tallet var det 50-åringer, for å si det sånn. Det stemmer altså at dagens ungdom har det bedre enn noen gang, men de nye pensjonistene har hatt det best hele tiden. Og når problemene etterhvert dukker opp, kommer de selv til å være døde. – Dagens generasjon unge har vokst opp i en voldsom velstand, og har gode boliger, og så videre. Men framtidig risiko er det sentrale. Det bygges opp veldig mye risiko. Boligrisiko, høyere renter, inflasjon, mye svakere pensjon, risiko for at velferdsordningene svekkes, og oppå der kan du legge klimaspørsmålet. Det er veldig mange risikoer som smelter sammen i én engstelighet for velferdsstatens bæreevne. Og da blir man engstelig for pensjonene. Vi ser en økende sosial ulikhet, men likevel har de fleste det ganske fett. Fet nåtid, men usikker fremtid, sier Frønes. – Dagens unge får mye dessert, men ingen hovedrett, sier han. Hva mener du egentlig med det? – Det var godt sagt, men kanskje ikke så godt tenkt.

FÃ&#x2DC;LG

FACEBOOK: NATTOGDAG TWITTER: @NATTOGDAG INSTAGRAM: @NATTOGDAG_OFFISIELL SNAPCHAT: NATTOGDAG_SNAP

NATTOGDAG.NO

AUGUST 2016

SAMFUNN KOMMENTAR

DE SYNLIGE IDIOTENE Hvis du besøker 23 nettsider i løpet av en dag vil 339 nettsider følge med på aktiviteten din. Hvem har gjort det mulig? Svaret er oss.

TEKST ADA LEA, STUDENT PÅ DATATEKNOLOGI VED NTNU

I 1948 skildret George Orwell i boken 1984 det totalitære overvåkingssamfunnet der Storebror alltid ser deg. Du har sikkert lest boka. Det skremmende, men fjerne framtidsscenarioet får det til å gå kaldt nedover ryggen. I dag er det likefult skremmende, men ikke lenger fjernt. Mange eksperter mener nemlig at internett for lengst har skapt et slikt overvåkingssamfunn, og at vi er noen naive idioter som sitter på gjerdet og scroller på Facebook mens vi gradvis blir til slaver av Tankepolitiet som overvåker oss til enhver tid. Så hvorfor bryr vi oss ikke?

DEN ØKENDE OVERVÅKNINGEN av amerikanske privatpersoner ble virkelig satt på agendaen i 2013, da Edward Snowden stod for vår tids største lekkasje av amerikansk etterretningsinformasjon. Lekkasjen avslørte at NSA, gjennom et samarbeid med flere amerikanske selskaper som kalles PRISM, overvåker og lagrer metadata om alle sine amerikanske statsborgere. Facebook, Skype og Google er noen av selskapene som er medlem av PRISM, og siden dette er programvare som brukes verden over, strekker NSA’s overvåkning seg langt forbi USAs grenser. I Norge definerer Datatilsynet personvern som retten til et privatliv og retten til å bestemme over egne personopplysninger. Dette er forankret i vår egen grunnlov og i menneskerettighetskonvensjonen. Så hvem har gitt PRISM retten til å lagre og bruke informasjon om oss? Svaret er vi. Hver gang vi laster ned en applikasjon, eller registrerer en bruker på en nettside, velger vi å godta PRISMs vilkår og betingelser. Fordi gjennomsnittsmennesket ville brukt 180 timer i året på å lese alle brukeravtalene hun signerer, vet de færreste hva slags informasjon de egentlig går med på å dele. SKULLE DU MOT formodning lese brukervilkårene til for eksempel Google, ville du innsett at du i praksis godtar å gi bort alle rettighetene til all informasjon de klarer å finne om deg – for alltid. Dette er en skremmende utvikling. Likevel er det en vanlig oppfatning blant folk at masseovervåkning ikke skader, fordi det kun er personer som er engasjert i kriminelle handlinger som har noe å skjule. Hvis man tenker seg om, vil vel alle, og ikke bare

AUGUST 2016

al-Assad, fortelle ting til sin advokat, bank, lege eller bestevenn som de ikke vil at hele verden skal vite. Ingen ønsker å utlevere alt om seg selv til noen de ikke kjenner. Staten rettferdiggjør masseovervåkning ved å argumentere med at de bruker informasjonen i etterforskning og for å forhindre terror. Dette er vel og bra, men dessverre viser det seg at overvåkning også dreier seg om å spionere på mennesker som myndighetene tror vil gjøre noe galt – såkalt crime prevention. I dokumentaren Terms and Conditions May Apply møter vi Jerome Schwartz, som på brutalt vis ble arrestert i sitt eget hjem. Politiet tror han skal drepe kona si på grunn av mistenksom søkehistorikk på Google. I avhøret kommer det fort frem at han er en krimforfatter med skrivesperre som bruker Google til inspirasjonskilde. Vi møter også en gruppe mennesker som var drittlei monarkiet og som ville demonstrere, fredelig vel å merke, i anledning et kongelig bryllup. De har planlagt demonstrasjonen over Facebook, men på vei dit blir hele gruppen arrestert og fengslet til bryllupet er over. De blir altså arrestert for å ha planlagt å protestere. Jøss. NSA BRUKER DATASYSTEMET XKeyscore for å spore og lagre all aktivitet amerikanske statsborgere har på nettet. De færreste stater har ressurser eller kompetanse til å utvikle slike datasystemer selv. Etterspørselen etter ferdigutviklede overvåkningssystem er derfor stor og det har vært en eksplosiv vekst i markedet for private firmaer som selger spionverktøy og masseovervåkningsteknologier. Fordi prisen på slike systemer halveres hver 18. måned, har dette blitt en såkalt hyllevare som regjeringer over hele verden skaffer seg. Dette gir dem muligheten til å spore samtaler, avlytte mikrofonen på PCen eller mobilen din og koble seg til webkameraet ditt. I ikke-demokratiske stater betyr dette mer undertrykkelse fordi det blir enkelt å oppdage og slå ned på opposisjon. Selv om vi her i Norge lever i et demokratisk og åpent samfunn har vi all grunn til bekymring. For det første er det enklere for USA å overvåke Norge enn motsatt. Grunnen til dette er at norske beslutningstakere, politikere og toppledere jevnlig bruker amerikansk programvare som Google, Microsoft og iCloud. USA har altså tilgang til alle

Googlesøk Erna Solberg gjør. Tror vi virkelig at en person som Donald Trump ikke vil misbruke denne informasjonen? Til sammenligning er det ikke mange amerikanske politikere og toppledere som benytter seg av tilsvarende norsk programvare.

Staten rettferdiggjør masseovervåkning.

FOR DET ANDRE blir vi også her i Norge sporet mye mer enn det vi er klar over. For å demonstrere dette lot jeg Lightbeam, en programvare som lar deg «track your trackers», logge min nettbruk en ganske ordinær dag. Grafen under viser resultatet. Jeg besøkte totalt 23 sider i løpet av dagen, mens hele 339 nettsider fulgte med på aktiviteten min. Dette viser at avanserte overvåkningssystemer uten tvil har mulighet til å undergrave vårt personvern. Heldigvis finnes det håp. Optimister som Mikko Hypponen, forskningsdirektør i F-Secure Corporation, tror vi kan snu den skremmende trenden hvis vi begynner å bry oss. Løsningen er som følger: de europeiske landene må gå sammen om å utvikle egen programvare som garanterer sikker kryptering, slik at myndighetene og næringslivet kan sikre seg mot den nevnte PRISM overvåkningen som foregår gjennom amerikansk programvare. I tillegg må vi som privatpersoner få øynene opp for hvilke rettigheter vi frasier oss ved å godta retningslinjene til nettsteder og applikasjoner vi bruker. Vi må påvirke politikerne til å kjempe hardere for å bevare privatlivet. Det må være et tydeligere skille mellom hva som gir grunnlag for overvåkning og ikke. Selv om overvåkning kan være et effektivt middel i kampen mot terror, vil overvåkning utvilsomt gå ut over personvernet. Avveiningen mellom personvern og overvåkning er vanskelig. Debatten må tas, og norske borgere må bestemme hva som er viktigst. Hvis det er for tidkrevende er heller ikke klistremerke foran webkameraet så dumt.

KRYSSORD

KRYSSORD Løsningsordet er et utdatert, nærmest middelaldersk bæreredskap. Løs kryssordet og post et bilde av det på Instagram med #ndkryssord, så kan du vinne 10 bonger på lanseringsfesten for septemberutgaven!

14.

16.

17.

18.

21.

19.

20.

22.

26.

27.

10.

11.

23.

25.

12.

PÅ TVERS 1. Ungdommelig og legendarisk ord for «morsomt» 2. Slang for narkotisk stoff som kan gi hallusinasjoner 3. Svært avansert øl 4. Bedreviteres ord for biljardpinne 5. Pokémon og eufemisme 7. Fortkortelse for «mobil telefon» 8. Verdens største land 9. Singel forfatter 10. Urban slang for «Hvordan går det med deg, min venn» 11. Værtjeneste og regnform 12. Populær videodelingstjeneste med fokus på pornografi 13. Raseentusiaster med lett gjenkjennelig klesdrakt 15. ’Ærlig’ og fornavnet til et hav vi alle venter på

28.

24.

13.

15.

NEDOVER 1. Ikke-utdannet dommervariant som deles altfor mye på sosiale medier 14. Ikke-utvannet sommerfestival som deles litt for mye på sosiale medier 16. Målrettet gårute og ord for å ta enkelte typer narkotika 17. Redaksjonell oppfordring tydeligvis gitt til sommerens kronikkforfattere 18. Legendarisk postbud 19. Noe alle må bli flinkere til å ta 20. Svær men krympende hvit masse enten øverst eller nederst på globusen 21. Antall gode venner det tar for å skru i en lyspære, om man setter pris på hverandres selskap 22. …og Ivory 23. Ungdommelig slang for sigarett 24. Rammeverket for 5:2-dietten 25. Musikkformen som stadig dør og kommer tilbake 26. Dyr som produserer melk og lyden «mø» 27. Våre nærmeste naboer (slektsmessig, ikke geografisk … ELLER?) 28. Respons med buskapet «Det er mottatt, jeg har mottatt beskjeden din»

AUGUST 2016

19. – 24. SEPTEMBER

ANNONSEBILAG

ANBEFALT PÅ BASTARD 2016 To gode spørsmål: Hva er Bastardfestivalen, og hva burde du se der? Frykt ikke: Her er svar på begge to. TEATERHUSET AVANT GARDENS Bastard – Trondheim internasjonale scenekunstfestival 2016 er spekket med forestillinger som alle berører viktige spørsmål om felleskapets verdi, men også dets pris.

FOTO BART STADNICKI

Mennesket er i bunn og grunn et sosialt vesen, men det ikke alltid er så enkelt å være i lag med andre folk. Kanskje har det å gjøre med at vi sammenligner oss med andre og at vi, selv om vi liker å late som om det ikke er tilfellet, bryr oss ganske mye om hvordan andre oppfatter oss. Det kan være farlig slitsomt. Andre kan virke fordømt stilige og smarte, mens du bare er en strebersk uinteressant, uoriginal og generelt sett lite spennende person. Da er det fristende å krype ned i et hull og bare bli der. Den siste tiden har vi blitt minnet på hva som kan skje når mennesker forsvinner inn i mørke hull. Isolerte, plagede «utstøtte» tapere forsvinner for så å dukke opp for å skape frykt og elendighet til det fellesskapet de føler seg utstøtt eller fremmede for. I slike tider er det smart å stille spørsmål ved hva det er som egentlig foregår, og årets Bastardfestival virker som en god anledning til å tenke over nettopp slike spørsmål. NOE AV DET som gjør festivalen til en egnet plass for å fundere på dette er at teateret er et samlingssted. Diverse intellektuelle skriver mer eller mindre kompliserte om hvordan det at scenekunst utspiller seg i et her og nå er en bra kvalitet og at det å samle folk sammen i et rom er potensielt revolusjonerende ved at det skaper en slags fellesskapsfølelse. Det er vanskelig å helt sette ord på hva som karakteriserer denne følelsen av fellesskap, og kanskje er den ikke så fryktelig komplisert. Kanskje er det bare fint å være i lag om ting. Og en festival er dessuten ekstra festlig. BASTARDS PROGRAM ER også spekket med forestillinger som på ulikt vis tar opp og diskuterer temaet. Det handler om å søke frihet fra og bryte med felleskapets normer og regler for oppførsel, utseende og kropp, men undrer også på om nåtidens individualismejag og forestillingen om at vi alle må være fullstendig originale og unike er hemmende. Det stilles spørsmål ved om felleskapet alltid behøver et definerende andre vi kan føle oss bedre enn, og om vi følgelig behandler de utenfor som mindreverdige. Det handler om det vi alle har til felles, nemlig døden og hvordan vi dealer med dette. Alle spørsmålene inviterer deg inn til Bastard 2016, så kan vi i fellesskap se om vi finner noe løsning. Ses!

AUGUST 2016

Foto fra forestillingen «So You Can Feel» av Pieter Ampe. Vises 20. september på Teaterhuset Avant Garden.

FOTO TANJA STEEN

I CLONI Lisa Lie og PONR Verkstedhallen 21. og 22. september Det kan virke som om Lisa Lie og PONR praktiserer en form for brutalt livsnær eskapisme. I hennes forestillinger stilles spørsmål om ting du kanskje frykter aller mest. Vissheten om at vi alle skal dø og at alt vi foretar oss betyr forsvinnende lite i den store sammenheng er dominerende. Likevel er det med en lekende letthet disse nokså skremmende sannhetene behandles, og det å vite at vi betyr så lite og snart skal opphøre og eksisere oppleves som en herlig befriende tanke. For her finnes det verken «konsekvenser eller forventninger og ingenting du gjør vil hjemsøke deg i livet». Bla om for å lese intervju med Lisa Lie!

THE AGONY AND THE ECSTASY OF STEVE JOBS Mike Daisey (fremført av Kate Pendry) Teaterkjelleren, Trøndelag Teater 24. september Forbrukerkulten rundt Apple og Steve Jobs er stor. I The Agony and the Ecstasy of Steve Jobs, skrevet av den amerikanske dramatikeren og journalisten Mike Daisey, fortelles en historie som starter da Daisey leser en artikkel på Macintosh‘ egne sider hvor noen har kjøpt en telefon som inneholder bilder fra da telefonen ble produsert, tatt av en arbeider på fabrikken. Det lille blinkskuddet – gjort for å teste iPhonens kamerafunksjon – leder Daisey og publikum videre på en reise som ender opp i en kinesisk fabrikk med 340.000 ansatt, og til et sted hvor man ser nærmere på alt det vi ikke vet om hvordan teknologien vi omgir oss med blir produsert. Og kanskje viktigere – av hvem. Noen av det mest interessante med The Agony and the Ecstasy of Steve Jobs er blant annet at Daisey ikke ser på seg selv som en Apple-aktivist, men tvert imot anså seg selv som en ivrig tilhenger av Apples produkter. Stykket bærer preg av at det er skrevet i et forbrukerperspektiv, og blir på den måten noe som angår oss alle som kjøper internasjonale produkter – og særskilt de av oss som eier et Apple-produkt. «I keep thinking, how often do we wish more things were handmade? Oh, we talk about that all the time, don’t we? ‘I wish it was like the old days. I wish things had that human touch.’ But that’s not true. There are more handmade things now than there have ever been in the history of the world. Everything is handmade. I know. I have been there. I have seen the workers laying in parts thinner than human hair. One after another after another. Everything is handmade.» Den anerkjente skuespillere, dramatikeren og performancekunstneren Kate Pendry fremfører Daiseys monolog.

19. – 24. SEPTEMBER

FOTO RONEN GUTER

ANNONSEBILAG

ARCHIVE Arkadi Zaides Verkstedhallen 19 0g 20 september «Hvilken pris betaler felleskapet for å kontrollere «den andre»?» Dette er et hovedspørsmål i den israelske kunstneren Arkadi Zaides forestilling Archive. Zaides ble født i Sovjetuninonen, men immigrerte til Israel hvor han nå bor. Arbeidene hans er basert på en overbevisning om at kunst skal virke forenende, en nobel tanke særlig gitt de store konfliktene og tilsynelatende uforenelige riftene mellom menneskene der han bor. I Archive har Zaides tatt utgangspunkt i videoopptak av isralelere i høykonfliktområder. Opptakene ble gjort av palestinere, som fikk videokameraer av menneskerettighetsorganisasjonen B’Tselem, slik at de selv skulle dokumentere livet sitt under okkupasjonen.

FOTO LUCA GHEDIN

NATTEN Mårten Spångberg Verkstedhallen 23. september «The children of the night. What beautiful music they make». Mårten Spångberg inntar rollen som mørkets fyrste i sin seneste forestilling. Spångberg er ikke videre opptatt av å skape ideologiske eller politiske fellesskap, men heller å undersøke nye former for opplevelser. Nå har han laget en forestilling om natten som varer hele natten gjennom. Han vil ta deg med til tomhetens avgrunn hvor forfallets hulhet vil strømme ut i frosne kaskader av mangetydelig skjønnhet. Dette er en anledning til å kjenne på hvor små vi alle er, og innse at selv de mest unike snøfnugg vil gå i oppløsning og fordampe til ingenting. «Kunst i dag bør etterstrebe en form for verdiløshet, har Morten Spångberg tidligere sagt til NATT&DAG. Ham om det: Natten er et verk som er særdeles verdifullt, både instinktivt og til ettertiden.

FOTO ANNE VAN AERSCHOT

AUGUST 2016

19. – 24. SEPTEMBER

ANNONSEBILAG

FOT RUNA NORHEIM

Utforskertrang

Stammen er Ivar Furre Aams forsøk på å lage «noe nytt»– selv om han og alle andre vet så inderlig vel at alt alltid allerede er gjort.

åstanden om at originalitet i dag er umulig å oppnå er i seg selv ikke veldig original, men hvorfor er det så viktig å skape noe nytt? – Du har kanskje rett i at denne påstanden ikke er spesielt «ny». Leitingen etter det nye handler mer om å finne frem til noe som er annerledes og ulikt fra det kjente. Når noe er tilstrekkelig forskjellig fra det jeg kjenner så trenger ordet «nytt» seg på. LETINGEN OG UTFORSKNINGEN er viktigere enn selve resultatet, mener Aam. Han ønsker at vi i publikum skal kunne oppleve det å være utforskende i møtet med kunsten, og det dreier seg er om å bygge opp om utforskertrangen og anerkjenne at det å være i en slik modus har stort potensiale. – For å oppnå dette tror jeg det er viktig at skuespillerne og skaperen også er i en tilstand av søken etter noe nytt i et unevnelig territorium. Aam innrømmer lett at søknen handler om et brennende behov for å uttrykke seg selv, men er det nye et må i seg selv? Er det slik at kunsten, i likhet med haien, må være i konstant bevegelse for ikke å dø? – Jeg tror heller kunsten er som haien i det at den tror at den kan snike seg innpå, når vi åpenbart kan se

AUGUST 2016

finnen som stikker opp av vannet god tid i forveien og si, «Der kommer det en hai». I det såkalte frie scenekunstfeltet skal en etter sigende stå litt friere til å gjøre omtrent som man vil, men innebærer ikke denne friheten et litt tyrannisk krav om å gjøre noe nyskapende? Kan ikke det være hemmende? Føler du deg som en fri scenekunstner? – Det er absolutt veldig hemmende. Jeg føler meg ikke som en fri scenekunstner i det hele tatt, men jeg ser ikke helt hva som er problemet med det. Det er ingen som betaler meg for at jeg skal gå rundt og føle meg fri. Jeg tror ikke publikummere går i teateret for å føle seg fri, så hvorfor skal vi på scenen gjøre det? Stammen ser ut til å handle om lengselen etter et fellesskap. Er stammen et forsøk på å rive individualister ut av sitt selvsentrerte verdensbilde? – Overhodet ikke. Vi skal ikke rive noen ut av noe som helst. Vi lover at alle som kommer får beholde sine selvsentrerte verdensbilder i fred. I programteksten til forestillingen identifiseres ritualer som en slags middel for å oppnå den gode fellesskapsfølelsen. Er det teaterets oppgave å vekke vekke ritualene til live?

– Nei, de som gjør dette produserer zombier, voksfigurer, i beste fall museale kuriositeter. Ritualer er nå blitt individuelle praksiser og handler om du hva du spiser til frokost og om du mediterer før du går på jobb eller ikke. I beste fall produserer teateret steder hvor man kan bare være sammen en stund. Aam skisserer opp et scenario hvor aliens som kommer til jorden og av uvisse grunner bestemmer seg for å sette opp et teaterstykke. – Fordi de operer med en annen logikk misforstår de selvsagt fullstendig og tror at teater bare handler om å gjøre en rekke tilfeldige handlinger for å få publikum i salen til å føle ulike emosjoner og det gjør det jo ikke, slik er det jo ingen som jobber… eller? Men er det ikke en viss fare for at Staammen likevel ender opp som en utmaning av sorgen over å ha tapt den fantastiske fellesskapsfølelsen? Og er ikke det litt selvsentrert egentlig? – Som sagt så tror jeg ikke vi har mistet den. Vi foretrekker å nyte den i fragmenter. Jeg tror heller at Stammen foreslår at vi slutter å lengte etter fellesskap og begynner å lete etter noe nytt som vi ikke helt vet hva er ennå, kanskje dette kan ta plassen til fellesskap eller kanskje det gjør fellesskap unødvendig, eller kanskje det gjør at vi føler oss som et del av et fellesskap uansett hva vi gjør. Stammen vises 19. og 20. september på Teaterkjelleren, Trøndelag Teater under Bastard 2016, og åpner også selve høstsesongen på Teaterhuset Avant Garden i år 8. (urpremiere!), 9. og 10. september.

ANNONSEBILAG

19. – 24. SEPTEMBER

– Det går en lengsel gjennom stykket I Cloni er et stykke som pulserer langsomt og i bølger og som er både tåpelig og høyverdig samtidig, mener Lisa Lie.

cenekunstner Lisa Lie er aktuell med forestillingen I Cloni under Teaterhuset Avant Gardens festival Bastard.

Parallelle dimensjoner, reptilverter, enhjørninger og dødsriker − i forestillingene dine tar du tak i det usannsynlige og umulige, gjerne på en humoristisk måte. Vi får populærkultur, porno og gamle myter. Mange som har sett forestillingene dine, vil nok kjenne igjen stilen din som distinkt. Hvordan vil du selv beskrive ditt sceniske uttrykk? Trash-pop-goth-kulturell? − Det er et vanskelig spørsmål. Da jeg og Stina Kajaso drev teatergruppen Sons of Liberty, ble vi hele tiden beskrevet som trash-pop, men vi opplevde ikke at vi arbeidet med thrash. Vi lette etter en veldig spesifikk estetikk og en på samme tid både presis og fleksibel scenisk form. Jeg sier som kongen av trash, John Waters: «Hva er trash?». Men ja − alt det du nevner, finnes nok der i en integrert form. For meg er det vakkert. En blanding av grotesk og vakkert. Måten jeg arbeider på nå, er noe annet enn trash. Jeg tenker at stilen er i et landskap der høykulturelle og popkulturelle referanser er sidestilt med mytologi og dybdepsykologi, og at referansene og koblingene mellom dem kan være overraskende og oppleves som nye. I Skogsunderholdning – Talk Softly But Carry A Big Stick ligger det i tillegg en slags melankoli, synes jeg. Du vurderer den virkelige verden og spør «is that all there is?». Er det følelsen av en tomhet som nører opp om din kreative utfoldelse? − Ja. Skogsunderholdning skrev jeg jo typisk midt i 20-årene, når den typen melankoli er på topp. Koreografen Mårten Spångberg kommenterte etter forestillinga i Stamsund i år at den virket som den var skrevet av en 27 år gammel person. Det var jo helt rett. Samtidig er det en helt riktig observasjon eller beskrivelse av verden, bare at man kan være heldig å lære seg flere verktøy å navigere i verden med etterhvert, og at den underliggende melankolien blir et sted man skaper fra. Å skape det man savner eller det som ikke finnes, det man skulle ønske fantes. Kunst skapes av mangel, sa vel Deleuze. Hvilket fabeldyr skulle du helst hatt i sofaen? − Kanskje edderkoppen fra LOTR eller den mennesketypen som ble beskrevet som å ha ansiktet på torsoen og ikke noe hode, jeg har tenkt på det å se på TV og spise chips med dem. Eller en windigo, et kannibalmonster fra NordAmerika som kan inspirere folk til å klikke i vinkel og selv bli kannibaler… Ingen av disse er vel egentlig typiske fabeldyr,

FOTO KJELL RUBEN STRØM

Du har studert ved teater- og kunstskoler både i København, Reykjavik og Stockholm, i tillegg til i Fredrikstad. Hvordan vil du beskrive det nordiske scenekunstfeltet? − Det er veldig ulikt fra land til land, har jeg inntrykk av. Det har med hvilken kunstnerisk inngang eller tradisjon som dominerer og selvfølgelig om det har vært stabile økonomiske kår for å utvikle en sterk, modig og fri praksis. I Norge har vi et spesielt sterkt scenekunstfelt med mange sterke utøvere og kunstnere, og vi turnerer i utlandet. Der har f.eks. Sverige hatt en helt annen politikk på kulturfeltet som gjør at de har vært mindre synlige i utlandet ettersom deres gjestespillordninger har fokusert på svenske gjestespill innad i Sverige. I Danmark var det jo et rikt kulturliv som fikk en brå slutt med den blå regjeringsovertagelsen på starten av 2000-tallet. Jeg husker endringen godt, for jeg bodde der i 99. Plutselig hørte man ikke mer fra Danmark. Der har de slitt med å stable seg på beina igjen.

så kanskje man kunne gått for en klassisk enhjørning eller en griff. Men, jeg er nysgjerrig på ting som Leviathan fra Bibelen og diverse antropomorfe, monstrøse skapninger fra Lovecraft-universet, men ingen av de sistnevnte ville fått plass i sofaen. Egentlig er det få fabeldyr som ville vært spesielt gode å ha i sofaen, så det ville nok uansett ikke blitt en kosekveld. I tillegg til å være scenekunstner har Lie skrevet flere bøker, og i mange av sine sceniske verker referer hun til litterære tungvektere − blant annet Dante, Sartre og Defoe. Sons of Liberty blir beskrevet som å befinne seg i skjæringspunktet mellom performance og tekstbasert teater (de ga også ut ei bok bestående av scenetekster: Sons of Libertys udistanserte Hongi hjerter og hjerner spiddet av enhjørningens anti-transcendentale regnbågs hallojs rosa horfluff med en twist). Hvordan sammenligner hun det å arbeide med disse to forskjellige kunstneriske uttrykkene, det sceniske og det litterære? − Vekselvirkningen har vært viktig, og for meg er det sceniske og litteratur innenfor samme uttrykk. Når det gjelder skapelsesprosessen, så er litteraturen et sted man kan være alene lenge i, mens det sceniske er en form som trives best i selskap med andres kreative hjerner, selv om man kan snu det på hodet også. Alle former for kombinasjoner som blir kunstnerisk givende er bra. Jeg går dit verket vil. Hva er det rareste/mest uforutsette/fineste/ekleste etc. du har opplevd under en av dine egne sceneopptredener? − Ofte har jeg tenkt denne setningen: «klarer jeg dette, klarer jeg alt». For eksempel det å spille med 40 i feber eller uten stemme, eller den gangen jeg ble oppringt midt i middagen og ble fortalt at publikum ventet på å bli sluppet

inn og jeg måtte kaste meg i en taxi. Det er utrolig hva man klarer på scenen. Jeg spilte Blue Motell i Hamburg da jeg var gravid i niende måned og hoppa og spratt og ramla ut av kronglete scenografi uten problem, men hadde vanskelig for å gå før forestillingen. Det kan være tungt å jobbe, og det kan være utrolig givende. De gangene verket svinger, og publikum og spillere jobber sammen om å løfte hendelsene, er det noe magisk som iverksettes. I Cloni hadde urpremiere på Black Box Teater i april. Nå skal vi snart få se den i Trondheim. Hva kan vi forvente? − Et stykke som pulserer langsomt og i bølger og som er både tåpelig og høyverdig samtidig. Det er en lengsel som går gjennom stykket, eller et menneskelig behov for at noen et eller annet sted skal være større, sterkere og klokere enn oss. Noen som kan hjelpe oss − ta over viljen vår og forvandle oss til et bedre menneske. Vi vil jo at verden skal kunne berges, men selv er vi for teite og egosentriske, så vi strekker oss ut etter et lys eller noe som er bedre, som kan ta over og hjelpe. Det er en dårlig sirkel, ettersom dette noe ikke finnes. I alle fall ikke på en sånn måte at det kan ta ansvaret vårt fra oss. De døde som manes frem, kommer påfallende nok ikke tilbake med de store historiske løsningene, de kommer med hygiene- og interiørtips. Det sier jo litt. Om man skal ta det alvorlig, og det kan vi like gjerne, så peker jo det mot at det ikke finnes noen høyere sannhet. Ettersom de døde snakker fra et sted der de ser og vet alt, og de likevel sier at du må rydde i kjøleskapet, må det være fordi det ikke finnes noen høyere mening. Ingen gud. Vi må gjøre det sjøl. Du kan se Lisa Lies I Cloni 21. og 22. september på Verkstedhallen under Bastard 2016. AUGUST 2016

LANSERING PÅ TAKET PÅ STEEN & STRØM VI SLAPP NATT&DAGS SOMMERUTGAVE PÅ TAKET I OSLO MED ELLIPHANT-KONSERT! FØLG NATT&DAG PÅ FACEBOOK FOR Å HØRE OM DE NESTE FESTENE VÅRE.

AUGUST 2016

ORAL BEE & DA PLAYBOY FOUNDATION Rockefeller • LØrdag 3.9 Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

Special guests: Roam + The Bottom Line ROCKEFELLER FREDAG 19.8. Bill. kr. 175,- ink. bill.avg. 20 år leg.

X-RAY TOURING PROUDLY PRESENTS

HOODIE ALLEN Support: BRYCE VINE JOHN DEE 7. september Bill. kr. 270,-. 18 år leg.

FOTO ISELIN TARA RATHKE

Back to School Edition

TROND-VIGGO TORGERSEN SIGRID BONDE TUSVIK ROCKEFELLER 8. SEPTEMBER

Bill. kr. 270,- / 220,- (student). 18 år leg.

KLOVNER I KAMP

BISHOP NEHRU

HAPPY CAMPER EU ROPEAN TOU R AUG 18 - LA BELLEVILLOISE - PARIS, FR AUG 19 - PUKKELPOP FESTIVAL - HASSELT, BE AUG 20 - OPENAIR GAMPEL - GAMPEL, CH AUG 22 - MUFFATHALLE - MUNICH, DE AUG 23 - E WERK - COLOGNE, DE AUG 24 - MELKWEG - AMSTERDAM, NL AUG 27 - CLUB ACADEMY - MANCHESTER, UK AUG 30 - ISLINGTON ACADEMY - LONDON, UK AUG 31 - INSTITUTE 2 - BIRMINGHAM, UK

SEP 1 - ABC SEP 2 - TBA SEP 6 - VEGA SEP 7 - JOHN SEP 9 - KORJ SEP 11 - DEBA SEP 13 - DOCK SEP 14 - HUXL SEP 15 - ZOOM

JOHN DEE 13.9

Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

T I C K E T S AVA I L A B L E AT H O O D I E A L L E N.CO M / TO U R

NIGHT BEATS JOHN DEE // 19. SEPTEMBER Bill. kr. 200,-. 18 år leg.

SEKUOIA SENTRUM SCENE FRE. 23. & LØR. 24.9

TORSDAG 22.9

GT! UTSOL BILL! NB! FÅ

Bill. kr. 465,-. 18 år leg. i hovedsal. Fri alder på galleriet.

SUPPORT: HASTA

JOHN DEE FRE.7.10

BILL. KR. 175,-. 18 ÅR LEG.

PASSENGER Support: GREGORY ALAN ISAKOV

Sentrum Scene - Fredag 14.10

Bill. kr. 350,-. 18 år leg. i hovedsalen. ILL! Fri alder på galleriet. B! FÅ B

ROCKEFELLER // 6. OKTOBER Bill. kr. 320,-. 18 år leg.

AUGUST 2016

Forsalg: www.rockefeller.no, Narvesen, 7-Eleven, tlf. 815 33 133. NB! Bill.avg.

UTELIV ANBEFALT

WHITNEY (US) + MOTHERS (US) Landmark, Bergen, 31. August Et av årets foreløpige indiehøydepunkter kommer til byn! Whitney slapp sitt debutalbum «Light Upon the Lake» tidlig i sommer, og har festivalturnert siden dess. De spiller på Øya bare et par dager at denne blekka går i trykken, og tilbringer altså sommerens siste kveld med å spille lun indiepop på Landmark. Med seg har de Mothers, og tilsammen blir det en bra start på konserthøsten, eller avslutning av -sommeren, alt ettersom, satt i stand av Perfect Sounds Forever, selvfølgelig.

ØYANATT: YUNG LEAN (SE), EMIL STABIL (DK) ++ Gamle Museet, Oslo, 13. august Vi skulle gjerne anbefalt kveldene på Jaeger, som vi er med på og som vi anbefaler HELHJERTET, men siden vi er storsinnede: Smug og Burn står for årets aller mest hiphopete Øyanattarrangement idet de inviterer til konserter med Yung Lean, Emil Stabil, Larsiveli & Makko Makeba, Soft Rocks, Magnus international og Hubbabubbaklubb DJs på én og samme kveld, Dørene åpner akkurat tidsnok til at du rekker å se Skalla/Grace Jones/Kvelertak avslutte Øyafestivalen for i år, før du tar t-banen fra Tøyen til Jernbanetorget og tasser bort til de gamle lokalene til Astrup Fearnley i Dronningens gate. Billetten koster 200,- hvis du har vært på Øya, 250,- hvis ikke.

AUGUST 2016

FOTO: BEASTIE JOYCE

REVOLVER 5

klubb: DE FANTASTISK TO 50 kr 20 år 23.00

klubb: KNULLDRØM 50 kr 20 år 23.00

klubbdagen øya: 18.00 Morten Myklebust, 19.00 Frode Granum Stang, 20.15 Nelly’s Crush 21.30 Wet Dreams, 22.45 Outer Limit Lotus, 24.00 The Switch spiller The Switch Album 18.00 20 År

ØYANATT: MORGAN DELT 200/225 kr (med/uten Øyapass) 20 år 23.30

MAGISTER TEMPLI 175 kr (billetter i døra) 20 år 23.30

ØYANATT: LOTIC + PURPURRPURPLE 95/150 kr (med/uten øyapass) 20 år 23.30

ØYANATT: SILVER APPLES + klubb indiesponert 200/225 kr (med/uten øyapass) 20 år 23.30

cj ramone + razorbats 250 kr 20 år 21.00

Laurits Mosseby Orkester 100 kr 20 år 21.00

klubb // kyrineene + young girl +++ 50 kr 20 år 23.00

klubb // Fanny & einar 50 kr 20 år 23.00

matthew logan vasquez 135 kr 20 år 21.00

mystery lights + sunshine reverberation 215 kr 20 år 21.00

klubb //ERIK JANSEN 50 kr 20 år 23.00

goonfest: FOAMMM, Sunshine Reverberation, Ay Caramba, Boomerang Rapido, For The Love Of Ivy, PROBLEMS, Outer Limit Lotus, Master Piece Of Cake, wet dreams Mats Wawa, Gestures 80 kr 20 år 14.00 (bakgård)

perry dear & the deerstalkers 50 kr 20 år 22.00 (kjellern)

klubb // baklengs 50 kr 20 år 23.00 (kjellern)

Drikk på Revolver bar hver dag 18.00-03.00 (Fre & Lør 16.00-03.00)

VILL VILL VEST Overalt i Bergen, 15.- 16. september En svær gjeng bergenske musikkbransjefolk har gått sammen om å starte festival! Med mål om å skape litt musikalsk struktur i byen som bare fostrer og fostrer talenter, betyr Vill Vill Vest to dager med seminarer og mer enn 45 konserter på scener over hele byen. Et slags by:Larm, bare på bergensk, altså. Vi nevner i fleng: Obijan, 9 grader nord, Kjartan Lauritzen, Emile the Duke, Sigrid. Og mange flere som verken vi eller du har hørt om. Ennå. Dette lukter chill, chill bransjefestival!

HUMORNIEU Rockefeller, Oslo, 17. august Våre venner i humorkollektivet Humornieu skal på lineær-tv! Men før de får eget program på TV2 Humor, skal gjengen bak «Hva er det?», «Talk American Show», og ikke minst den ettertraktede Humornieu-genseren være morsomme IRL. Litt over to år siden de først satte i gang, har de hatt et par svært vellykkede kvelder på Sentralen, og nå tar de det hele opp et nivå og inn i Torggatas storstue. Blir gøy hvis du liker å le av ting som er morsomt!

AUGUST 2016

UTELIV FEM I BAGEN + MÅNEDENS DRINK

Tennskjærs store datter CHARLOTTE BENDIKS DJ-karriere startet tidlig i 20-årene, og har gjennom årene har hun blitt stadig og stødig mer ettertraktet og respektert. I august er hun blant annet Øyaaktuell, og her er noe av det hun liker å spille ute. RHYTHM IS RHYTHM «IT IS WHAT IT IS» Denne låta endra livet mitt. Første gang jeg hørte den var jeg 19 år og mest glad i punk, spesielt Ramones og Dead Kennedys. Jeg kunne like noe disco og house, men tenkte at techno var noe skikkelig skit og begrensa seg til det Tiesto spiller. Så møtte jeg Kolbjørn Lyslo aka Doc L Junior på Kaos i Tromsø, og han sa; «Charlotte, du tror du ikke liker techno, men det er bare fordi du ikke vet hva det er», og så satte han på denne låten. Det var som om alle lydene åpna opp hodet mitt. Det var kaldt og varmt, minimalistisk og fyldig, groovy og statisk, alt på samme tid. Etter det begynte jeg å høre på elektronisk musikk og å spille plater.

.NO

CHRISTIAN S «UNDER THE RIVER» Jeg spiller veldig ofte låtene til Christian S i settene mine. Han har også en veldig udefinerbar sound. Jeg føler at musikken hans også er både varm og kald, statisk og groovy på samme tid. Jeg liker veldig godt måten han bygger låtene langsomt, og dramaturgien i produksjonene hans. I tillegg er han en av de beste Djene jeg har hørt. VIOLET «BODY SOUL» En sexy og dyp låt som får meg til å tenke på den gode følelsen jeg får av Chicago house låter og New York disco, men i en mer minimalistisk og rytmisk pakke. En låt som oppfordrer danserne til å gi seg hen til sin egen sensualitet på dansegulvet. Jeg må innrømme at det er vanskelig å plukke bare en låt fra Violet, hun har et lass av fantastiske låter og er en kanonflink Dj, så henne er det bare å følge med på. BOSQ «TUMBALA (AUNTIE FLO REMIX)» Det siste året er det ikke mange av mine dj-sett som ikke har inneholdt en låt eller remix av Auntie Flo, og akkurat for øyeblikket er det denne remixen jeg helst spiller. Auntie Flo lager perkussiv musikk med mye innflytelse fra folkemusikk fra latinamerika og afrika, og jeg elsker det! Mot slutten av låta kommer det et lite vokalhook som gir meg gåsehud hver gang jeg hører det, både når jeg spiller den på klubb og når jeg hører på den hjemme alene. BORUSIADE «JEOPARDY» Tittelsporet på EP-en hun slapp på Comeme i januar. Dette er en av de dypeste låtene som noen gang er gitt ut. Jeg har aldri hørt noe lignende. Den er så intens at de 2 minuttene og 38 sekundene den varer både tilfredstiller og gir mersmak. Jeopardy er helt umulig å sjangerbestemme, og er vanskelig å finne plass til i et Dj-sett, så de gangene jeg spiller den må det virkelig klaffe for at både låten og settet skal funke, men når det skjer er det utenomjordisk.

MÅNEDENS DRINK Poké-Lowball 4cl Vodka Rød konditorfarge 8cl Powerade Lemon 1cl lys sirup Is Bland Powerade og sirup i et lowball-glass med is. Bland vodka og konditorfarge separat, hell deretter blandingen FORSIKTIG over i glasset. Vodka har lavere tetthet enn Powerade og vil derfor skape en Pokèball-effekt. Serveres sammen med en plastfigur for å indikere at du driver med det Freud kaller regresjon.

AUGUST 2016

UTELIV KOMMENTAR

EN MILLENIUMSVERDIG

DASSDEAL? Hvor var du da de fikk lederstilling og fet jobb? Sannsynligvis i dokø.

TEKST RAGNHILD BØHLER

Jeg begynte å tenke på Simone de Beauvoirs teori om barns tillærte tissepositurer og tid lig internalisering av sosialt kjønn

JEG STO SAMMENKLISTRA med et knippe tissetrengte damer på Parkteateret en natt i sommer. I bunnen av en trapp stod gutta, side om side som pikk på snor, langs pisserenna. Fornøyde over å ha overkommet behovspyramidens laveste nivå, smøg de seg opp trappen for å erobre dansegulvet. I forbifarten liret de av seg en og annen kommentar til oss mehe-er som nå hadde stått i kø i nærmere femten minutter. Bassen fra DJ-settet jeg gikk glipp av vibrerte i blæra, og jeg begynte å jazze meg jævlig opp over at vi ikke er kommet lenger i kvinnelig dassevolusjon enn dette. Vi trodde kanskje vi hadde fått en milleniumsverdig dassdeal. Eget avlukke med låsbar dør og muligheten til å slå seg ned, prompe litt, sjekke sveisen og seile ut uten skår i gutteromsmytene om hva som foregår på jentedoen. Dét er ingenting annet enn et liksomsivilsert luftspeil rundt et av de mest primitive behovene vi har. Vi tar fullstendig for gitt at vi må kaste bort masse tid i lange køer på absolutt alle offentlige arrangementer. I mellomtiden løper mennene rundt med urinflekkede bukser og erobrer shit. Stemningen i køen var så irriterende respektfull, selv når den ble amper. Vi ropte og okket oss, men rikket oss ikke en meter. Jeg begynte å tenke på Simone de Beauvoirs teori om barns tillærte tissepositurer og tidlig internalisering av sosialt kjønn. Lurer på hva hun tenkte om denne posituren. Hvorfor står vi bare her? Det hele fremstod plutselig så absurd. Den vanvittige forskjellen i bruk av tid, og den tillærte tålmodigheten. Jeg følte meg på ingen måte transcendent der jeg stod.

FLERE RUNDT MEG begynte å prate om den nye revolusjonerende tissetrakten, som gjør det mulig for kvinner å stå og tisse. En penisprotese om du vil. Selv i disse unisexdager ville neppe en lilla latexpenis vært et kjærkommet tilskudd i pisserenna. Men med trakten ville i det minste vi vært universalt utformet. Jeg nekter å gå med på at mensen er problemet.

Mensen er ikke et plausibelt argument for at alle kvinner på offentlige toaletter, til en hver tid, må gå på en egen avlukke for å tisse. I 2016 kan da ikke offentligheten mene at jeg, på et toalett for kvinner, må skjermes fordi jeg menstruerer? En gang jeg var i Thailand (favorittåpningen på alle digresjoner) var jeg på et offentlig dametoalett. Der satt alle damene på huk, i et slags human-centipede-liknende tog, langs en porselensrenne i gulvet. Den eldre kvinnerumpa foran meg dro ut en tampong fra et usynlig sted. Den kom flytende under meg lik en gondol på en gyllen kanal. Jeg tenkte ikke mer over det. Dessuten har det aldri vært pratet så mye i offentligheten om menstruasjon som nå. Kanskje en mer åpen toalettløsning kunne fått bukt med tabuet én gang for alle. Først og fremst vil jeg bare få tisse, uten å stå i en kjønnsdelt drittkø som tar «hensyn» til meg. DET ENESTE JEG ber om er et alternativ, slik pissoarene er et alternativ til én eller to innbåsede «pule/ knarke/drite-toaletter». Hvis guttene kan stå side om side med pikk i hånd kan vel jeg se litt lår og porselen. Ubehageligheten dette potensielt kunne medbringe tror jeg dessuten er selve nøkkelen til effektiviteten på herretoalettet. Vi trenger ikke grave tisserenner i gulvet eller holde hender i en toalettsirkel. Vi må bare få bukt med avlukkene, tenke mer arealeffektivt, mindre lyx og raskere service. Jeg kom meg omsider inn på mitt private speilløse avlukke på Parkteateret. Et forsøk på en hard sanksjonering mot somlete jålejenter. Jeg fikk tisset, men begynte å bli trøtt og edru. Baren hadde mistet en omsetning verdt tyve minutter for hver dame i køen. Selv hadde jeg mistet et DJ-sett, som like gjerne kunne vært et teaterstykke, et fly eller et jobbintervju. Da jeg kom ut hadde to av jentene fra lengre bak i køen fått nok. Nå gjorde to bare rumper med dårlig treffsikkerhet oppbrudd i penisrekkene. Ikke så tålmodig lenger nå. Er det begynnelsen på en dassrevolusjon jeg aner?

AUGUST 2016

- så rett og så vrang

- så rett og

- bestill i dag hos din grossist

AUGUST 2016

710734 280013

3 6 1 0 2 2

ANBEFALINGER

KUNST INTERVJU

LAWRENCE WEINER (US) Whisked Away From Osl Contenporary, 2. September — 8. Oktober Nok en konseptuelt amerikaner besøker Oslo. Sist sett var ingen ringere enn Joseph Kosuth, på Galleri Brandstrup! Nå er det altså kompisen hans, Weiner, som står for tur. Begge levende legender og grunnleggere av konseptkunsten. Hvorfor og hvordan disse kunstnerne plutselig har endt opp i to gallerier hvis stall til vanlig ikke speiler deres kunst i stor grad, kan man bare spekulere i. Men la oss la det ligge, så viktig er det ikke. For de av dere som ikke kjenner til Lawrence sine arbeider fra før av, kan vi avsløre at det i hovedsak dreier seg tekstarbeider med en intrikat teoretisk og filosofisk brodd (se og les bildet). Som et morsomt tips, anbefaler vi å starte researchen på Weiner og vennene hans ved å laste ned boken (gratis) The Xerox Book, fra 1968. Etter hva vi hører fra galleriet er for øvrig Lawrence fast bestemt på å ta turen til åpningen, torsdag 1. September. Ses!

GOOD JOURNEY, NORGE I et fryktlammet og brungrumsete festung Norwegen prøver kurator Maya Økland å ta til motmæle med ord og påstander. Ønsket er å nøytralisere frykten. TEKST EMIL FINNERUD Nordmenn pisser i knickersen og er livredde for at de som flykter fra sharia og ofrer absolutt alt for å bo på et norsk asylmottak skal innføre shariaen de flykter fra her på knatten. Mens alliansen til Listhaug, Eia, Trump og Le Pen vinner kampen om den offentlige debatten har Maya Økland fått nok og har kuratert en politisk utstilling. Ved å sette verkene i en politisk kontekst unngår utstillingen å bli preget av slagord, forutsigbarhet og moralisme som ofte gjør politisk kunst uinteressent og kjedelig.

På hvilken måte føler du at utstillingen er viktig i dagens klima? — Jeg opplever det som veldig viktig å ikke la de fremmedfiendtlige stemmene få monopol på definisjonen av flyktninger. Flyktninger fremstilles som om de bare kommer hit for å snylte på våre velferdsordninger og innføre sharia-lov, ikke som at de flykter fra noe høyst reelt. Målet med utstillingen er å bidra til en nyansering av dette bildet. Etter hva jeg leser problematiserer du også det litt særnorske begrepet godhets-tyranni. Kan du utdype? — Det er en veldig hard retorikk som er ute og går i offentligheten når humanister blir kalt for tyranner og regjeringen skriver at flyktninger vil bli båret inn på gullstol i landet. Det pisker opp en stemning av frykt og egoisme som jeg ikke tror er helt sunn. En måte å motarbeide dette på er å ta til motmæle, fylle på med ord og påstander som tar sikte på å nøytralisere frykten. Opplysning og kunnskap ligger sentralt her. Hva er de potensielle fallgruvene og utfordringene med å kuraterere eksplisitt politisk kunst? — Faren er at det fort kan bli platt og forutsigbart. Man må liksom komme med noe mer enn bare et slagord eller en påstand, og heller vise noe som kan vekke nysgjerrighet, innsikt og vilje til å forstå på

finurlige måter. Jeg har prøvd å balansere det politiske med det poetiske sånn at noen av kunstverkene ikke forholder seg til politikk i det hele tatt, men i konteksten av utstillingen bidrar med å skape (visuell) balanse og rom til å tenke selv. Utstillingen skal fungere som en sanselig opplevelse i tillegg til å være politisk. Meningen med kunst, synes jeg, er nettopp muligheten til å sanse og tenke selvstendig, at man tar ting innover seg og kritisk gjør seg opp sin egen mening. Det er fullt lov å mislike ting eller synes at det er stygt eller kjedelig, selve kunstopplevelsen ligger i prosessen fra inntrykk til konklusjon. Politisk kunst kan i for stor grad ønske å påvirke konklusjonen slik at det ødelegger for opplevelsen. Arbeidene til norsk-etiopiske Mekdes W. Shebeta virker spesielt interessante. Her står salg av indre organer sentralt? — Yes. Mekdes har laget en video der hun setter seg inn i fluktruten som de fra øst i Afrika må igjennom før de møter Middelhavet. Den gjennom ørkenen hvor mange allerede faller fra. På veien møter de mange hinder som koster penger og en måte å finansiere den videre fluktruten sin på er å selge sine indre organer. Alt dette går de igjennom for å til slutt, i tillegg til år av å være satt på hold i asylmottak, få noe som kan ligne på en fremtid. Hvor mye er en fremtid verdt? Tankeeksperiment: Hvor jævlig måtte din tilværelse ha vært for å utsette deg selv for det samme? Er det andre arbeider du vil trekke frem? — Alle! Vanessa Baird viser nye akvareller, Maiju Salmenkivi viser ekspressive malerier, Tarald Wassvik viser skulpturer i stål og relieffer, Jorunn Myklebust Syversen viser filmen Crying Man, Jared Theis viser surrealistiske figurer, Otto Karvonen viser fuglekasser, Katy Grannan viser filmklipp fra The Nine, Kristin Tårnes viser en film om den innvandrende og invaderende Tromsøpalmen, Linda Karin Larsen viser en installasjon med jordnøtter og palmeolje og Sørlandets Kunstmuseum har lånt oss Irene Nordli sitt verk Chain of Sorrow.

ANDERS EIEBAKKE (NO), RUBEN PATER (NL) Dronene kommer! Akershus Kunstsenter, 12. august — 4. september Tross menneskedyrets ubestridelige voldelige natur, er det likevel noe i oss som holder i igjen. Det gjelder selvfølgelig ikke alle, en del er rett og slett ondskapsfulle sadister. Men ser vi bort fra denne gruppen og retter søkelyset på relativt vanlige mennesker – som i en eller annen form befinner seg i voldelig strid – har historien vist oss at vi fra dag èn har distansert oss fra selve drapshandlingen. Grovt skissert begynte det en med neve. Neve ble til stein, stein ble til pil og bue, pil og bue ble til gevær, gevær ble til bombefly og bombefly ble til en feig jævla drone. Neste trinn i utviklingen, eller tilbakeskrittet om du vil, er robotsoldater. En teknologi som forøvrig er farlig nær ferdigstillelse, kjære medmenneske. Hello future, hello T-850, hello Skynet! Kos. Uansett. Som du kanskje skjønner er det problemstillinger som denne, i tillegg til hel del andre etiske floker rundt droner som står i fokus i denne utstillingen.

AMY YAO (US) VI VII 2. september Mer militærteknologi. Amys utstilling – som for øvrig er hennes første separatutstilling hos galleriet og hennes første i Skandinavia – ser nærmere på forbruk gjennom produksjonsprosesser. Nærmere bestemt undersøker hun noe som går under navnet Saw Teknologi. Saw, eller akustiske overflatebølger som det så fint heter på norsk, brukes i alt fra radioer, TV-satellitter, mobiltelefoner, berøringsskjermer og drone-teknologi. Amys utstilling vil bestå av sølv-gelatin fotografier printet fra en gammel samling av lysbilder hun fant i en fabrikk like utenfor Shanghai. Hver av lysbildene er bilder på prototyper av SAW- enheter i utvikling for amerikansk militærteknologi på 1970 og 1980-tallet.

AUGUST 2016

SCENEKUNST KOMMENTAR

« MELLOM BAKKL ANDET OG SOLSIDEN, M E L L O M M U R O G G A M M E L I N D U S T R I, M E L L O M D E R D U VA R O G D I T D U SKAL, DER FINNER DU BYENS BORTGJEMTE PERLE...

Hold fast på flosshatten, mine damer og herrer.

STAKKARS HENRIK IBSEN Ibsenfestivalen er nært forestående og ser ut til å til å bli en kronglete ferd gjennom Ibsens buskvekster. TEKST TORA OPTUN Stakkars Henrik Ibsen får ufortjent mye dritt slengt etter seg. Toril Moi skriver i en av de bedre bøkene om Ibsen, Ibsens Modernisme, at det blant både kritikere og intellektuelle har vært svært så fasjonabelt å være Ibsenhater. Alle de virkelig intellektuelle synes at realisme, den retningen Ibsen regnes som en av de fremste representantene for, er nokså blæh. Hvor er alle fiksjonslagene som destabiliserer og får deg til å tvile på om det overhode finnes en sannhet, lurer de. Det er det som er skikkelig bra kunst.

MANDAG TIL LØRDAG: 11: 00 - 01:00 SØNDAG: 12:00 - 24: 00

DET FÅR SÅ være. Ibsen var smart nok til å skrive dramatikk, noe som betyr at dramaene hans nå lever sitt eget liv. Ibsenfestivalen, som avholdes på Nationaltheatret hvert annet år, forsøker å bevise for verden at Ibsen fremdeles har det som trengs. Om ikke annet er festivalen er en anledning til å studere det varierte livet til Ibsens verker og finne ut om det stemmer. Lille Europa er basert på Ibsens Lille Eyolf, og inneholder en potensielt interessant kritisk analyse av hvorvidt Ibsen kan kaste lys over tilstanden i nåtidens Europa. Gabriele Paolocà har skrevet om stykket og gjort Lille Eyolf om til Lille Europa: et monstrøst, deformert barn som er i ferd med å rive i stykker storfamilien Europa. Det blir interessant å se om dette er en blir forestilling som legger skylden for dagens groteske situasjon over på Ibsen.

CAFÉ LØKKA, DOKKGATA 8, 7014 T RONDHEIM TELEFON: 400 00 974 EPOST: POST@CAFELOK K A.NO

DEN FARLIG GÅTEFULLE Hedda Gabler er, som antallet oppsetninger (3) indikerer, et stort trekkplaster. «Vakker mystisk potensielt farlig kvinne med mentalt ustabile trekk» er praktisk talt er en stan-

AUGUST 2016

dardisert kvinnetype innen scenekunst, og en skulle en tro at skuespillere så vel som publikummere var forsynt med det opplegget der. Men Ibsen gjør, som jeg har påpekt før, en portrettering av denne «typen» kvinne som fremdeles er interessant. Hedda er hevet langt over gjennomsnittsmenneskene Ibsen forakter, hun er eksistensielt søkende og i motsetning til menneskene rundt seg desperat etter å leve et sant liv. Under festivalen kan du se tre forskjellige Heddaer. Hedda Gabler på Sæterhytten lar fans foreta et nærstudie av Heddas habitat ved å tre inn i hennes hjem Sæterhytten, som er en del av Bygdø Kongsgård. Teater Innlandets iscenesettelse derimot forsøker å finne svar på det tilsynelatende evig aktuelle spørsmålet: Hva er det som er greia med Hedda Gabler «Hvordan kan noen være så nydelig, men samtidig splitter pine gal? Har hun mistet grepet om sin egen tilværelse?». Synes du at ideen om at det å være nydelig er en slags motgift mot galskap er nokså gammaldags og kjip vil du kanskje heller se Dramatens versjon av Hedda Gabler. Her forsøker de å finne frem til en ny slags Hedda. Ifølge forestillingsbeskrivelsen er de klar over at dette er et av Ibsens mest «slitesterke stykker», men de vil likevel utsette det for en utholdenhetstest ved å gjøre masse «nye» greier med det som å inkludere videoprojeksjoner og en spillestil som er noe helt annet en den kjedelige, standardiserte psykologiskrealistiske stilen vi kjenner så godt. Så hold fast på flosshatten, mine damer og herrer. Sjekk ut det fullstendige programmet til Ibsenfestivalen på Nationaltheatres hjemmesider.

ANBEFALT

BEGYNNELSER av Karl Frode Tiller Trøndelag Teater, 2. – 30. september Som tresisfolka vet veldig godt er alle gode ting tre. Derfor er det lurt å merke seg at Motorpsycho, Carl Frode Tiller og De Utvalgte har slått seg sammen for å lage det som ser ut til å bli årets forestilling på Trøndelag Teater. Trøndelag Teater er, sannsynligvis fordi forestillingen fremdeles er under konstruksjon, sparsommelige med informasjon om eksakt hva Begynnelser handler om, men ifølge den foreløpige beskrivelsen vil det dreie seg om «livets mange begynnelser og improviserte forsøk». Det vil være dessuten «trist, det er sårt, tidvis rått og ubehagelig». Ikke en overveldende mengde informasjon akkurat, men Trøndelag Teater bøter på det med å liste opp merittene til de tre involverende instansene. Motorpsycho et revolusjonerende rockeband, Carl Frode Tiller er en relativt ny, høytstående stjerne på den norske litteraturscenen og De Utvalgte er et av de mest interessante og nyskapende scenekunstkompaniene i hele scenekunstnorge. Så dette må jo bli bra. Foto: Kari Holtan

SATYRICON Karen Nikgols Black Box Teater 25. – 28. august Det er sikkert ikke lurt å bruke altfor lang tid på å spekulere på hva det er som gjør en person kvalifisert til å iscenesette Federico Fellinis Satyricon, men man kan anta at en forkjærlighet for det okkulte, new-age og klubb-kultur er mest sannsynlig en fordel. Det at maleren, scenekunstneren og kuratoren Karen Nikgols arbeider karakteriseres som «mørke, humoristiske, degenererte, delikate, religiøse og ateistiske» er vel heller ikke en ulempe. Med seg på laget har Nikgols også med seg et stort antall kunstnere av typen forfattere, dramaturger, arkitekter VJs, grafisk designere, musikere, skuespillere (amatør og profesjonelle), samt dansere. Satyricon vil ifølge forestillingsbeskrivelse være en forestilling hvor «alt er lov», den rake motsetningen til Torbjørn Egners Kardemommeby altså. Forestillingen passer for de som alltid har drømt om å bli invitert til en av keiser Neros notoriske slabberaser.

SONGFUGLEN Av Jan Roar Leikvoll Det Norske Teatret, 26. august – 28 desember «Ved bare å referere handlingen, virker denne boka både banal og overtydelig» står det i Cathrine Krøgers anmeldese av Leikvolls Songfuglen. Leser du Det Norske Teatrets beskrivelse av forestillingen blir du pinlig klar over nettopp det faktum; «Jakoba er en gut i eit samfunn der menn er fritt vilt» står det, og det informeres videre om at Jakoba (spilt av Norges mest androgynt utseende skuespiller, Frank Kjosås) må late som om han er jente for å overleve i en dystopisk «vrengbilde»-verden hvor kvinner regjerer og menn er personae non gratae; forvist til skogene og låst i en brutal «geriljakrig med kvinnefellesskapet». Men la ikke denne nokså kårny og lolzsete forestillingsbeskrivelsen stå i veien, for det kan være at Songfuglen blir veldig, veldig bra. Leikvoll var nemlig en forfatter med skremmende god sans for det skrekkelige, som bruker det horrible og fryktinngytende for å belyse dype, eksistensielle problemer. Dessuten er det Per Perez Øyan har regien og Sandra Kolstad som komponerer musikk som etter sigende vil utbrodere og kommentere Leikvolls allerede musikalske språk.

Benytt deg av fordelene mens du studerer og bli KLAR for arbeidslivet. Les mer om hvordan vi gjør din studiehverdag enklere på samfunnsviterne.no/student Meld deg inn: Kodeord KLAR til 2012

AUGUST 2016

MUSIKK ANMELDELSER

DANIEL RAMBERG

KRISTOFFER JAKOBSEN

TJUVJAKT «Cornflakes i sängen» Hvis man ser bort fra at refrenget høres litt ut som den grøtete vokal-sketsjen, så vil jeg si at autotune har gjort underverker med tidligere ganske kjedelige Tjuvjakt.

PNB ROCK «Selfish» Pnb Rock er en hook-smed uten sidestykke i 2016. Denne selvmotsigende låta om ønsket om å være med kun en dame uten forpliktelsene som følger med, er sikkert noe mange 23 år gamle menn kjenner seg igjen i. Vi andre kan glede oss over inderligheten til Pnb.

SKALLA «Sognsvann» Lokalt nasjonalepos til ære for et av de fineste vannene og noen av de fineste vennene i nordre Oslo. PHIL COLLINS «Take me home» Flott låt, men det meste imponerende er hvordan Phil har overtalt plateselskapet til å sende ham over hele verden bare så han kan lire av seg en halvdårlig vits på slutten. Andre tider! Bedre tider. JENNY HVAL «Conceptual Romance» Putt den rett på et filmsoundtrack.

KARIM & MWUNA «Jag kan dig» Svenskene Karim & Mwuana burde bli en fast dancehall-duo. Denne låta gjør at jeg blir trist for at ferien min er over og glad for at svenskene fortsetter å være så fine. DJ CARNAGE FEAT. YOUNG THUG AND SHAKKA «Don’t Call Me» Jeg har hørt mye på P3 i sommer og har sittet igjen med en slags skrekkblandet fryd: Glad for at norsk rap får så mye tid på lufta, skrekkslagen over all EDMen (beklager elitismen). Kan de ikke spille denne crossover-perlen i stedet?

GUCCI MANE Everybody Looking ATLANTIC RECORDS

Ny mann, lik musikk Da Radric Davis, aka Gucci Mane, slapp ut av fengsel for ørtende gang 26. Mai, var både han selv og verden rundt han forandret. Ikke bare var Gucci rusfri, relativt veltrent og smilende, men den tidligere regionale legenden fra Atlanta var nå for alvor omfavnet av en hel verden. Hjemkomstkonserten hans fikk besøk av alt som kan krype og gå av a-liste-rappere og på Everybody Looking er det tydelig at den enormt produk-

« ELECTRIC EYE Live At Blå JANSEN PLATEPRODUKSJON

IDA SKOGVOLD

ANDREAS RATTATA DAHL

TITUS ANDRONICUS «A More Perfect Union» Titus Andronicus har nylig sluppet fersk liveplate, og den er sikkert storveis, men det beste ved utgivelsen er nok at den minner menneskeheten på mesterverket de ga ut i 2010. Hele The Monitor er en eneste lang triumfferd av et konseptalbum om den amerikanske borgerkrigen, og åpningslåten er det største New Jersey har gitt oss siden dressbuksa til Chris Christie.

WOLFGANG VOIGT Wolfgang’s Neokraut Trip August er høstens vors del 1.

AUGUST 2016

BIOSPHEREA Departed Glories August er høstens vors del 2. APHEX TWIN Cheetah EP Aphex har mange personligheter. Dette er min favoritt. LYDEN MOBILEN LAGER NÅR DET ER EN POKÉMON I NÆRHETEN

Tur – retur den Blå planet Disse få linjene undertegnede har disponibelt her skal ikke gå med til vårens store Blå-debatt, men heller det at Electric Eye motbeviser alle som måtte mene at det kun er dritt som kommer inn og ut av Blås dører. Bergensbandet har med sine to foregående utgivelser høstet strålende kritikk for deres drivende psych-rock, også utenlands der MusicOHM har omtalt de som det beste norske bandet siden A-ha. Om vi ser Electric Eye toppe Billboard er vel tvilsomt, men bandet har i det minste etablert seg som en av Norges mest interessante eksportvarer. Undertegnede har aldri helt skjønt greia med live-

tive rapperen virkelig ønsker å ta steget inn i en stjerneverden han på mange måter har vært med på å skape. Gucci har bragt frem talenter som Migos og Young Thug, og stjerneprodusentene Mike Will Made It og Zaytoven måtte ha funnet en annen vei til suksess om det ikke var for Gucci Mane. Det er et mysterium at en mentalt ustabil mann med rusproblemer, voldelige tendenser og klippekort til fengsel har kunnet være så produktiv. Med svimlende 4 000 timer musikk på Spotify, samt eget selskap og en utrettelig entrepenørånd,

virker det nå altså til å være Gucci sin tur. Everybody Looking er en komplett Gucci-pakke, så gjennomprodusert og velutført at det er forbløffende at han fikk ut plata på en snau måned etter han kom ut av fengsel. Men det har også alltid vært Guccis tilnærming til musikk. Han har prestert å gi ut over 70 mixtapes (!) og ni album i løpet av sin 15 år lange karriere. Om man liker Gucci, liker man Everybody Looking. Stilen er den samme, om tekstene bærer preg av en lengre tids selvransakelse og terapi. Han adresserer rusavhengigheten

De holder spacerocken sin innenfor Melkeveien med god margin.

plater. Joa, det kan fremkalle frysninger å høre publikums entusiasme, men igjen så er det ofte slik at et skrål her og et hoi der kan ta fokus vekk fra detaljrikdommen som mange band og artister, spesielt slike band som Electric Eye, manifesterer så godt live. Live At Blå er så godt som blottet for dette. Om det er grunnet et veloppdragent publikum eller produksjonen kan jeg ikke si for sikkert, men en ting som er klart er at igjen står kun bandets nøysomme iver etter å trekke så mye juice ut låtene deres som overhodet mulig. Uten forstyrrelser og uten labert publikumsfrieri. Det er en lett antakelse at et band som Electric Eye fort kan skli over i et overilt livesett, der deres ellers bunnsolide materialet flyter langt inn i en galakse vi ennå ikke har oppdaget og en dimensjon vi

på langt nær kan fatte, men de holder spacerocken sin innenfor Melkeveien med god margin, og gir oss heller en guidet tur gjennom rockegalaksen. Om utgivelsen i seg selv har så mye å tilføye katalogen deres er nå en ting, men Live At Blå er en solid liveutgave av hva Electric Eye gjør så godt på plate. De har ingenting å bevise, men rocker allikevel livsskitten ut av Blå, og produksjonen er formidabel og en fornøyelse å lytte til. Live At Blå kommer utelukkende ut digitalt og på kassett, og i og med at Third Man Records (plateselskapet til Jack White) nylig har gjort det temmelig døve (pun intended) stuntet å spille en vinylplate i rommet hadde det nok vært en ok timing for bandet å utgi denne vellyden på vinyl også. Mathias Mollestad

sin, før han går tilbake til å rappe om diamantene sine. Kanye dukker opp på en fittelåt på «Pussy Print», og den nå mer selvbevisste Gucci gjør et Lil B-aktig spor på «All My Children» hvor han gir seg selv æren for å ha banet vei for rap slik vi kjenner det i dag. Det er ingen som bestrider viktigheten av Guccis rolle i rapverden og på Everybody Looking viser han hvordan han alltid har hatt en nese for timing og trap selv om verden kanskje har beveget seg noe forbi Gucci. Uansett: Velkommen hjem, Guwop! Kristoffer Jakobsen

JAD & DAVID FAIR Shake, Cackle and Squall JOYFUL NOISE

Garasjestøy for spesielt interesserte Det er drøye førti år siden Jad og David Fair startet Half Japanese. De var to brødre som byttet på å spille trommer og en gitar de aldri gadd lære seg å stemme, og de la grunnlaget for det som skulle bli hele klodens favoritt-lo-fikunstrockband. Shake, Cackle and Squall høres på mange måter ut som noe Fair-podene kunne mekka i tenårene; ved første ørekast høres det ut som de har overtatt The Shaggs’ kakofoniske arvegods. Men det er tilløp til system i kaoset, og et knippe av låtene er sjarmerende på linje med det folk faller for ved Jad Fairs mangeårige samarbeidspartner Daniel Johnston. Gitaren er fortsatt ustemt, og det legger ikke brødrene skjul på. «There’s just one chord I know at all, it plugs my amp into the wall», proklamerer Jad på «Every Note I Pick is Probably Wrong». Det har han probably rett i, og det småfestlige ordspillet er ikke den eneste vittigheten brødrene byr på i løpet av halvtimen plata varer. Tekstene er gjerne enkle historier eller observasjoner

som umulig kan oppleves som interessante for mer enn et fåtall spesielt interesserte, men det spiller ingen rolle. Ønsker du mer intellektuelt stimulerende påfyll finner du nemlig flust av det også, i form av lærerike låter om ruvende kulturskikkelser som Ed Wood, Harper Lee, Muddy Waters, Marvin Gaye og Skipper’n. På «Abraham Lincoln, Vampire Slayer» fortsetter Jad & David Fair folkeopplysningen påbegynt i den avslørende dokumenta-

ren ved nesten samme navn fra 2012. Tøys til side, det er mye lo-fi-sjarm og til dels interessante påfunn å finne på Shake, Cackle and Squall, men det krever at du har tålmodighet til å lete under noen lag av god, gammaldags gutteromsstøy. Og de av oss som liker den slags, finner ærlig talt bedre alternativer blant kassettene til nevnte Daniel Johnson eller høydepunktene fra Half Japanese-katalogen. Ida Skogvold

Det krever at du har tålmodighet til å lete under noen lag av god, gammaldags gutteromsstøy.

OPPFØLGEREN TIL KRITIKERROSTE LONG WAY DOWN FRA 2014 INNEHOLDER MAGNETISED, HERE I AM OG WRONG CROWD SPILLER PÅ ROCKEFELLER 21. NOVEMBER

AUGUST 2016

MUSIKK

En endeløs rekke av brudd og gjenforeninger.

EVIGE ANTAGONISTER Til minne om Alan Vega og Suicide – et band for ettertiden. TEKST ANDREAS DAHL FOTO FAKSIMILE FRA YOUTUBE

PÅ BEGYNNELSEN AV 70-tallet vraket to band alt av tradisjonelle instrumenter og begynte å lage popmusikk utelukkende basert på elektronikk, men de gjorde dette valget av to helt forskjellige grunner – ett på grunn av en mulighet, ett på grunn av en nødvendighet. Florian Schneider og Ralf Hütter, de to viktigste medlemmene i Kraftwerks begynnelse og fortsettelse, var sønn av henholdsvis en berømt arkitekt og en lege, en bakgrunn som ga dem tid og penger til å bygge sitt eget «Kling Klang»-studio – en mulighet. Nødvendighet: Alan Vega og Martin Rev, de to eneste medlemmene av Suicide, ruslet gatelangs i New York på jakt etter brødskiver og bodde i et kunstkollektiv. De hadde et vagt ønske om å stå på scenen, men hadde kun råd til et elektrisk piano til ti dollar og en ødelagt trommemaskin – deres musikalske uttrykk ble til av nødvendighet.

KRAFTWERK FANT SITT publikum og fikk anerkjennende nikk både fra den lokale kunstscenen og etterhvert internasjonalt med Autobahn (1974). Suicide fant stort sett ingen, konsertene deres endte som regel med vold. I et intervju med The Guardian forteller Alan Vega om da noen hev en øks mot hodet hans når de varmet opp for The Clash. Han kontret publikums

AUGUST 2016

Suicide: Alan Vega (vokal) og Martin Rev (synth). Hør: Albumene Suicide (1977) og Suicide: Alan Vega and Martin Rev (1980), eller «Ghost Rider», «Rocket USA», «Frankie Teardrop», «Diamonds, Fur Coat, Champagne» og «Shadazz» Les: Suicide: No Compromise av David Nobakht, tilgjengelig fra SAF Publishing.

oppførsel ved å oppføre seg like ille selv: «If the violence got really bad, what I’d do was smash a bottle and start cutting my face up. That seemed to have a calming effect on the crowd». Selv om de hadde flere sanger klare allerede tidlig på 70-tallet fikk de ikke gitt ut noe før albumet Suicide i 1977. Rolling Stone kalte det«Arrogant og barnslig», i dag er det på plass 441 på deres liste over de 500 beste albumene som noen gang har blitt laget. Suicide (albumet. altså) har blitt kalt både proto-punk, pre-punk, punk og post-punk, et prov på dets unikhet. Men, var Suicide (bandet, altså) punk så var de så «punk i innstilling», med en generell antagonistisk holdning, og ikke i musikken – det var pop de ville lage. PÅ SLUTTEN AV 70-tallet la de sin elsk på 80-tallets gryende jappetid nesten før den hadde begynt, om enn med et litt ironisk blikk. På albumet Suicide: Alan Vega and Martin Rev (1980) finner du låter som «Fast Money Music» og den avhengighetsdannende «Diamonds, Fur Coat, Champagne», med teksten «Diamonds, fur coat, champagne. Woman, Cadillac, cocaine». Alan Vega drar på med skjelvende 50-tallsvokal og høres ut som Elvis’ spøkelse. Det er et lettere og lysere album, men det er også mer ujevnt, en ujevnhet

som kjennetegnet resten av deres karriere – tre nye album av høyest varierende kvalitet og en endeløs rekke av brudd og gjenforeninger. I juli gikk Suicide inn i historien etter at vokalist Alan Vega døde, mens Kraftwerk i skrivende stund spiller åtte konserter i operahuset i Oslo. Til tross føles det likevel som om det er Suicide som har fremtiden foran seg. Kraftwerk har noe musealt over seg, i ordets beste forstand. Deres urokkelige tro på datidens teknologi, være seg tog, atomkraft eller datamaskiner, føles i dag parodisk ettersom disse tingene nå er en del av vårt daglige liv. Suicide, derimot, snakker til mer uforanderlige menneskelige egenskaper. Å være en generelt kul type («Ghost Rider» og «Rocket USA») eller å ha et sårt fremtidshåp («Keep Your Dreams» og «Dream Baby Dream») kommer neppe til å bli gammeldags med det første. Setter du på Suicide (1977) i dag og hører åpningssekundene av «Ghost Rider» så går den fortsatt rett opp i strupen på deg, alltid like skarp. Tidløs er en tam klisje ettersom all musikk har i det minste et snev av tidskoloritt, men kraften av Suicide på sitt beste kommer til å kjennes langt inn i fremtiden. Musikkbloggen Dangerous Minds sier det bedre enn noen andre: «Suicide: The band that will always sound like the future».

MUSIKK INTERVJU RØES TOPP 3 FAVORITTALBUM AKKURAT NÅ: Kanye West: Yeezus Jeg digger Yeezus på grunn av all den råe energien. Og produksjonen. Out of this world. Anderson .Paak: Malibu Malibu er bare feel good. Du hører på det mens du går nedover gata og det er helt umulig å ikke føle seg kul. Young Thug: Slime Season 3 Klassisk Thugger. Lyrikken er jo helt weird, men det som gjør det så spennende er jo hvordan han bruker stemmen. Jeg og en venn gikk rundt Sandvika sånn halv to om natta, tok kule bilder og jamma til Thug. Det var chill.

DRAKE PÅ NORSK PÅ ENGELSK – Jeg vet ikke helt jeg, jeg bare setter meg ned og skriver det som kommer. Jeg kan liksom ikke være Karpe og skrive om politikk og sånt. Jeg er 15 år, liksom. TEKST TORGEIR HOLLJEN THON

Hva er favorittfaget ditt på skolen? – Er ikke det et veldig klisjé spørsmål?

Jo, men det er liksom på kødd? – Åja, det er ironisk? Det er nok engelsk. Engelsk litteratur og sånt, det er chill. Essays er bare bullshit. Man kan bare skrive et eller annet, så blir det bra. Men fuck matte. Matte suger? – Ja, jeg skal lage disstrack til matte. ER LEVD LIV en forutsetning for å rappe? Man trenger ikke nødvendigvis være spesielt gammel, men det er kanskje greit å ha gjort noe, å ha noe å rappe om. Vokst opp i slummen, solgt dop, drept en fyr bare for å se ham dø? Så mye trenger man strengt tatt ikke ha gjort, men de fleste flinke rappere har likevel mer livserfaring enn Wonder the Boy – eller Markus Røe som han egentlig heter – en hvit, norsk 15-åring fra Røros og Nesodden og nå Trondheim. Man kunne kanskje ledd av det, hvis ikke det var for at EP-en Wonderland, som kom i mai, på ingen måte høres ut som den er laget av et barn. Vi møtes på Aker brygge «Det eneste stedet jeg er sikker på at jeg ikke går meg vill, jeg er ikke så kjent i Oslo». Han bor i Trondheim, og blir dermed automatisk «trønderrapper», men egentlig er han fra ingen steder. – Jeg har bodd på Røros, i Australia, så Røros igjen, så Nesodden i to år, så Røros igjen, så Amsterdam, så et lite sted som heter Budal, hvor det bor 500 mennesker, og så Trondheim.

Også rapper du jo på engelsk. Blir det ikke bare færre og færre norske rappere som rapper på engelsk? Tror du det er fordi de er for dårlige i engelsk? – Veldig mange norske rappere er dårlige i engelsk. Men det er kanskje også noe med at de kan rappe på engelsk, men ikke føler seg helt hjemme der, så det blir ikke autentisk. For meg funker det fordi jeg kan engelsk bedre enn jeg kan norsk. Men hvis for eksempel Unge Ferrari skulle laget musikk på engelsk, så ville han jo bare laget akkurat det samme som amerikanerne. Det som gjør ham spesiell er jo nettopp at det er på norsk. HVIS UNGE FERRARI er Drake på norsk, er Wonder the Boy Drake på norsk på engelsk. Alle kjennetegnene er der: Duse, minimalistiske beats, monoton, melodisk rapping og passiv-aggressive tekster om jenter. Da jeg nevner at han også minner meg om Yung Lean, virker han ikke helt fornøyd. Kanskje det bare er at begge har veldig unge og hvite stemmer? I tillegg likner de litt. – Skizzy Mars får jeg ofte høre. Og Chance. «I don’t like feelings, and I don’t like the internet» sier du i en låt. Hva handler låtene dine om? – Jeg vet ikke helt jeg, jeg bare setter meg ned og skriver det som kommer. Jeg kan liksom ikke være Karpe og skrive om politikk og sånt. Jeg er 15 år, liksom. Hver gang han nevner alderen sin høres han ut som en 15-åring som er veldig klar over at han er akkurat det. Du må jo bruke det at du faktisk er 15? – Jeg tror egentlig jeg har brukt det nok. Jeg nevnte skole litt på Wonderland, og allerede nå synes jeg det høres barnslig ut. Det er morsomt, men barnslig. Det er enklere å skrive om det jeg har peiling på. Det er aldri bra når

veldig unge rappere skal begynne å snakke om samfunnstemaer og sånt. De vet ikke nok om det. Veien fra samfunnsfagboka til sangteksten er litt for kort? – Jeg så en YouTube-video hvor en fyr var i studio og bare: «The new shit now is education, you gotta have some educational stuff in your raps». Og så putter han på en kul beat og masse autotune og bare ramser opp amerikanske presidenter. Det er ikke helt det du går for? Norske kongerekker? Statsministre? – Nei, fordi det høres teit ut på engelsk da. Ørna Soulbørg… Funker ikke helt. Hva gjør du når du er ferdig med tiendeklasse? Droppe ut og satse på musikken? – Nei, så dum er jeg ikke. Man må gå på videregående. Hvis ikke er man bare dum. Eller, Stian Blipp gjorde ikke han det? Det gikk jo bra. Ja? – Wonder the Boy, norsk raps Stian Blipp. RØE SER FORSKREKKET ut av vinduet. – Se der! En fyr med caps under hjelmen. Sånn skal jeg begynne å gå. Det er mange inntrykk i storbyen. Jeg går på privatskole. Vi må ha på oss skoleuniform. Det er fælt. Må dere det?! – Ja, men det er veldig casual da, vi har hettegensere liksom. Men ja, vi må det. Stilen min er egentlig for fresh til det, men… Når kommer det Wonder the Boy-merch? – Jeg er broke som faen, men jeg har lyst til å lage en caps hvor det står «Welcome to Wonderland». Men det blir sikkert bare sånn 20 stykker. Så når jeg er superstjerne så kommer folk til å gå på ebay og kjøpe den for 5000. Det er drømmen.

AUGUST 2016

TEGNESERIE KOMMENTAR

BLACK PANTHER:

SUPERHELTREVOLUSJON I RUTER Ta-Nehisi Coates´ gjennopplivning av tegneserien «Black Panther» har gjort superhelter relevante igjen. TEKST ALBERT CHRISTIAN ALFILER TA-NEHISI COATES BLE med sine essays, og senere boka Between the World and Me, en av de mest synlige og populære forkjemperne for svartes rettigheter i USA. Sammen med tegneren Brian Stelfreeze har Coates tatt sitt karakteristiske samfunnsengasjement til tegneseriene, som forfatter av Marvels Black Panther-tegneseriereboot. T’Challa, eller Black Panther, er kongen over det fiktive afrikanske landet Wakanda. Wakanda er, godt hjulpet av det ekstremt sjeldne metallet Vibranium, en av de mest teknologiske avanserte nasjonene i verden. Med disse fordelene følger også ulemper. Nasjonen er et attraktive mål for terrorister, misfornøyde nabostammer, superskurker og kanskje aller verst: kosmiske onde demagoger (les: Thanos). I Coates´ og Stelfreezes første samarbeid, Black Panther #1, blir T’Challa nødt til å ta tilbake kontrollen over et Wakanda i fullstendig opprør. Wakanda-innbyggerene er ikke bare misfornøyd med kongen og det voldelige statspolitiet, de krever også mindre ulikhet blant landets borgere. Protestbevegelsen ledes av ledere som ønsker å erstatte monarkiet med et demokratisk styresett hvor landets ressurser kommer folket, ikke elitene, til gode.

DET ER LETT å gjennkjenne mye fra Coates´ tidligere forfatterskap i hans nyskapte Black Panther-univers. T´Challa stiller, som Coates, eksistensielle spørsmål om hvordan man best kan påvirke miljøet rundt seg til det bedre. Skal man bli i rollen man er født i, eller bryte ut og skape sin egen? Hvordan man kan stole på myndighetene når de dreper egne borgere? Hvilke redskaper for forandring har minoriteter som undertrykkes av majoriteten? Bør tradisjon og stabilitet stå i veien for revolusjon og sosial omveltning, uavhengig av hvor blodig den blir? Problemene Wakande står ovenfor har åpenbare paralleller til dagens USA, og opprørsbevegelsen i serien låner tungt fra Black Lives Matter-bevegelsen. Selv omslaget på det første nummeret er, med Black Panther stående foran en skyskraper i brann, tydelig inspirert av moderne protestbevegelser. De fire første numrene av Black Panther bakes Coates´ tanker inn i elegante Stelfreeze-tegnede ruter. Manuset fremstår som flytende og filosofisk, men det er Stelfreezes layout og håndtering av fortellertempoet som ankrer Coates´ luftige prosa. Coates benytter også muligheten til å peke bakover. Når diktet Rootsong av Henry Dumas får plass i åpningen av Black Panther #3 er det ikke kun for å introdusere leseren for en viktig afroamerikansk dikter, det er også for å minne om det også tidligere har vært vanskelig å være svart amerikaner. Systematisk vold 36

AUGUST 2016

og diskriminering skjedde da, og det skjer fortsatt. Lite har forandret seg i Coates´ USA. Coates´ Black Panther-univers har tydelige forskjeller fra tidligere utgaver. Kanskje den tydeligste forandringen er Coates´ karakteristiske dveling ved betente temaer. Spesielt vies mye tid til filosofiske samtaler mellom karakterene. Ingen av motstanderne til Black Panther er virkelig onde, de ønsker bare å forandre status quo. Det er lite tradisjonell Marvel-vold å spore i rutene til Coates og Stelfreeze. Ofte skjer gjerningen off-panel, rutene tar heller for seg de moralske problemene som oppstår rundt konfliktene. COATES UTTALTE MÅL er å skrive seksti nummere av Black Panther før han gir seg. Om målet nås får forfatteren god tid til å introdusere flere store afro-amerikanske forfattere og poeter. I tillegg til bevisstgjøring av minoriteters status virker Coates opptatt av å bruke Black Panther til å diskutere afro-amerikansk kultur i møte med hvit majoritetskultur, men også Afrikas tradisjonelle kulturs kamp mot industrialiseringen. Ta-Nehisi Coates´ virker med sitt fokus på rasespørsmål i USA som den perfekte mann til å føre Marvels superheltblader i friskere og mer relevant retning. Å være en kvalitetsbevisst svart tegneserieleser har aldri vært enkelt, tegneserieindustrien har sjeldent vært gode på å appellere til andre demografier enn hvite, middelaldrende menn. Bransjen har blitt bedre ved å huke inn både forfattere fra andre minoriteter og forbedre kjønnsbalansen, men tegneserielesning sees fortsatt på som en hvit, mannlig aktivitet. Selvfølgelig er ikke Marvels valg av Coates veldedighet eller kvotering. Marvel har fra før nesten mettet markedet for alt relatert til superhelter med deres Marvel NOW!-satsning, Phase 3 av superheltfilmo-ramaet deres, og deres stadig større satsning på TV-serier. Å huke tak i en ledende og populær samfunnskommentator som Ta- Nehisi Coates for å øke populariteten til en relativt obskur tegneseriefigur er et genitrekk fra tegneseriegiganten. Fra salgstallene å dømme er Black Panther #1 allerede en kjempesuksess. Forlaget forhåndsolgte 250 000 fysiske eksemplarer til tegneseriebutikker bare i USA, i tillegg kommer utenlandske og digitale markeder. T´Challa har i skuespiller Chadwick Bosemans skikkelse gjort en opptrenden i årets Captain America: Civil War, og får allerde i 2018 sin første spillefilm. Basert på responsen tegneseriens første numre har fått, og berømmelsen Coates har utenfor tegneseriens verden, kan Black Panther bli et viktig symbol for unge afro-amerikanere i et fortsatt ganske hvitt USA.

SE SESONG 1 PÅ HBO NORDIC NÅ

«THE NIGHT OF MINNER OSS PÅ HVOR GODE HBO ER» AFTENPOSTEN

«GJØR DEG KLAR FOR SOMMERENS STORE BESETTELSE» BERGENS TIDENDE

«HBO GÅR TILBAKE TIL RØTTENE MED OPPSLUKENDE KRIMDRAMA» NRK FILMPOLITIET

«PROVOSERENDE GODT KRIMINALDRAMA» FILMMAGASINET

«SERIEN ER KRIM, RETTSSALSDRAMA, FENGSELSSERIE OG FAMILIETRAGEDIE I ETT» DAGBLADET

FILM ANMELDELSER

ANDREAS VEIE-ROSVOLL

STRANGER THINGS Duffer-brødrene, 2016 Kjære, Jeg Sitter Fast På Hype-Toget, Kan Du Hente Barna I Barnehagen I Dag? VICE PRINCIPALS Jody Hill, 2016 Danny McBride som får lov til å være 100% Danny McBride resulterer alltid i bra humor. THE VIC BERGER ELECTION SPECIAL: THE CONVENTIONS 2016 Vic Berger er mesterhjernen bak utallige vines og tweets om Trump, Jeb Bush og Chubby Checker. Sammen med Tim Heidecker (Tim & Eric) besøker Vic både Republikanernes og Demokratenes landsmøter, og intervjuer noen ganske sinnssyke mennesker. Se begge episodene på Youtube.com (videoside på nettet!)

UNDER KIRSEBÆRTRÆRNE Regi: Naomi Kawase Med: Kirin Kiki, Masatoshi Nagase, Kyara Uchida Tam på smak. Fåmælte Santarô selger «dorayaki» - fylte pannekaker med syltetøy laget av røde bønner, kalt «an». En dag kommer en gammel dame med deformerte hender og spør om deltidsstilling i matboden. Med seg har hun sitt selvlagde syltetøy, en smak ulikt noe annet

AUGUST 2016

THE LOBSTER Regi: Yorgos Lanthimos Med: Colin Farrell, Rachel Weisz, Ben Whishaw, John C. Reilly Et hundeliv som singel. Yorgos Lanthimos jurypris-vinnende film fra fjorårets Cannesfestival er omsider klar for norske kinoer. Ventetiden har utvilsomt vært verdt det, og The Lobster er på sært vis noe av det mest oppslukende jeg har sett på kino på lang tid. Filmen er gjennomført til fingerspissene i alt fra et persongalleri alla Wes

Anderson (minus all staffasjen) mikset med noe Spike Jonzesk, til et helsprøtt premiss med både dertil hørende tristesse og mørk, mørk humor. Alt ispedd foruroligende strykermusikk signert Beethoven og Stravinsky. Filmen starter med at en kvinnestemme tar farvel med David (Colin Farrell) og hunden hans. Dette blir premisset for Davids tur til et hotell hvor han skal oppholde seg i 45 dager for å finne en make blant de andre beboerne. Her blir gjestene overvåket og kontrollert 24 timer i døgnet. Onani og alle

andre aktiviteter en vanligvis er én om er forbudte. Klarer man ikke oppdraget blir man forvandlet til et selvvalgt dyr, i Davids tilfelle en hummer. Hunden fra første scene er for øvrig Davids bror Bob, som mislyktes i sin oppgave ved hotellet. The forbilledlige kameraarbeidet i filmen er signert regissør Lanthimos landsmann Thimios Bakatakis som også filmet Eskil Vogts debutfilm, Blind. Av flere av høydepunkter burde særlig jaktscenen i skogen nevnes. I en lengre sekvens i saktefilm ser vi hotellets beboere

Sentarô har vært borti. Under kirsebærtrærne er et stille relasjonsdrama, dvelende ved tre generasjoner med hver sine erfaringer fra livet på utsiden. Tematikken glir fra søtt til salt, og berører emner som sykdom og samfunn, aksept og fordom. Med omgivelsene, blikket og det usagte som instrument, skildres en øm og sympatisk historie, i regi av det ydmyke og forsiktige. Regissør Naomi Kawase åpnet fjorårets sideprogram

under Cannes, men verket som skulle være nok en meditativ, sanselig «perle» om medmenneskelighet fra Asia, når simpelthen ikke opp. Beskrivelsen av filmen som «matporno» er lite dekkende for andre enn dem som måtte tenne på reale mengder (gass og) bønner, og gjensynsbehovet uteblir. Den potensielle zen-faktoren svinner hen i det saktegående og langtrukne. Blass sentimentalitet, endimensjonale sympatistrenger og uhorvelige mengder

rasling i kirsebærtrær, overgår de kvaliteter hvor filmen faktisk briljerer, som vakkert foto, overbevisende skuespill og original tematvist. Til å være en sanselig film om mat og humanisme, er Under kirsebærtrærne overraskende smakløs og mekanisk. Til tross for en rørende oppskrift, er kjernen rå, inntrykkene milde og helhetsopplevelsen tam. Kristine Tingvik Aas Premiere 5. august

med frådene desperasjon jakte minst like desperate single som har rømt fra samme sted, med bedøvelsesgevær. Jakten utarter seg til noe som kan minne om en dance performance ispedd særs brutale basketak mellom jeger og bytte. Hvert jakttrofé premieres med ett ekstra døgn på hotellet, mens byttene blir omdannet til sine opprinnelige valgte favorittdyr. Selv om hele filmen er god, er første del som hovedsakelig foregår på hotellet den mest underholdende og engasjerende. Del to blir tidvis noe

langtekkelig. Allikevel makter den å hold seeren i limbo mellom latter og vemmelse hele veien igjennom. En introduksjon av fornøyelige kjeksvaner blant en av gjestene på hotellet blir etterfulgt av et brutalt selvmord. Et komisk mekanisk sexscene avløses av et en hund blir sparket i hjel. I bakgrunnen lurer både det ekstreme fokuset på å finne seg en partner inne på hotellet og et like ekstremt fokus på å holde seg unna kjærlighet blant utbryterne i skogen. Jon Sæter Premiere 12. august

“UNIK, SMART OG HYSTERISK MORSOM” - Robbie Collin, Daily Telegraph

MIDNIGHT SPECIAL Regi: Jeff Nichols Med: Michael Shannon, Joel Edgerton, Adam Driver, Kirsten Dunst Nøytral såpe. Noen ganger virker det som om en film bare trenger å være «dempet» og «nøktern» nok, for å kunne lure publikum til å tro at den har mer å fare med enn hva som er tilfelle. I dette landskapet er Jeff Nichols en storsvindler og taskenspiller; den amerikanske indieregissøren har fått et stempel som talentfull, men det hele beror på en misforståelse. Det stemmer ikke at Nichols boltrer seg kunstnerisk innenfor velkjente sjangerkonvensjoner, og den medmenneskeligheten enkelte applauderer ham for er like plump som i annen amerikansk film. Formspråket hans er en blodfattig utgave av Steven Spielberg og andre Hollywood-regissører, strippet for emosjonelle virkemidler som puster liv i det konvensjonelle.

Midnight Special er Nichols´ første studioproduksjon. Det synes i spesialeffektene og enkelte actionsekvenser, men ellers har regissøren beklageligvis beholdt sin lavmælte stemme. Filmen er en science fiction som slekter på nevnte Spielberg – og John Carpenters sjarmerende kultfilm Starman (1984) – men er irriterende mutt og kjedelig. Nesten like mutt og kjedelig som Nichols´ rasetematiske Loving, den mest tafatte filmen i Cannes-konkurransen i år. I Midnight Special spiller Michael Shannon og Joel Edgerton to menn på flukt med den overnaturlig begavede Alton i baksetet. Både FBI og en sekt vil ha tak i den kidnappede gutten; hvorfor de to mennene har stukket av med ham, forblir uklart et stykke ut i fortellingen. Monotont og telegram-aktig snakker Edgerton og Shannon seg gjennom filmen, som i sin sparsommelighet hva replikker angår likevel ender opp med å klamre seg til dialogen som

Midnight Special er månedens film på Cinemateket, og har premiere 12. august.

Suicide Squad Regi: David Ayer Med: Margot Robbie, Will Smith, Jared Leto, Jai Courtney, Viola Davis, Cara Delevingne, Joel Kinnaman, Common Skjematisk selvmord. Når Suicide Squad begynner å introdusere karakterene man skal tilbringe de neste to timene med, tenker man: OK, dette er jo oversiktlig og greit. Ryddig. Her har filmen alt på stell – litt som å få filen på dem raskt oppsummert. Akkurat som å få filen på dem, for det er det som skjer – government bad guy Amanda Wallers mappe på et team av superskurker som hun har tenkt å sette sammen for å bekjempe andre superskurker. En etter en presenteres de. Og så enda en. Og så enda en. Og så enda en. Etter hvert føles det som å sitte i et møte mer enn å se en film. Når handlingen endelig kommer i gang blir det tydelig at den skjematiske introduksjonen skal etterfølges av skjematisk framdrift, skjematisk replikkveksling, skjematisk vold. Oppfinnsomhet og glimt i øyet er fraværende og utviklingen er preget av å finne sted ikke fordi det gir narrativ mening men fordi det står i

manualen. «Du kunne ikke reddet henne uansett», sier Boomerang medfølende til Deadshot som om øyeblikket allerede var bygd opp til å ha en emosjonell intensitet klar for utløp. Slikt vil man ha for å krysse av boksen som sier the human factor eller relatable eller hva enn. Det blir ufrivillig komisk i stedet. At Suicide Squad ikke er en film med noe på hjertet – noe den ønsker å formidle – er som forventet og greit nok. At det er en film uten noe ønske om å underholde er vanskeligere å tilgi. Spesialeffektene er glemt raskere enn Cara Delevingne kan hviske «Enchantress…» og karakterløsheten illustreres best ved å sammenligne Jared Letos Joker med Heath Ledgers ditto (litt urettferdig da det er en mindre rolle, men fortsatt avslørende). Deadshot er flink til å skyte, så han skyter folk. Diablo har pyrokinetiske evner, så han skyter flammer på folk. Enchantress er en heks, så hun lager en dommedagsmaskin av, eh, magi. Den kan fortsatt ødelegges av sprengstoff, så det er jo greit – symptomatisk for hvor idéfattig Suicide Squad har endt opp. Trond Gausdal Premiere 5. august

fremdriftsverktøy. De statiske bildene mangler god, narrativ flyt – scenene er plassert etter hverandre som tunge mursteiner, i et snegleseigt handlingsforløp. David Wingos synth-soundtrack er like halvkramt som resten av filmen, og minner oss om at Cliff Martinez mestrer denne sjangeren mye bedre. Det finnes noen enkeltsekvenser med filmatisk atmosfære og drypp av spenning. Men når rollefigurene er så bleke og distanserte, begrenses vår innlevelse. Alton blir nærmest bare en rekvisitt i filmen, selv om han skal være omdreiningspunktet. Gjenforeningen og separasjonen mellom ham og moren Sarah (Dunst) rører ikke – jeg foretrekker Spielbergs manipulerende overgrep, foran den puslete halvsentimentaliteten til Nichols. Sveinung Wålengen

COLIN FARRELL RACHEL WEISZ JESSICA BARDEN OLIVIA COLMAN ASHLEY JENSEN

ARIANE LABED ANGELIKI PAPOULIA JOHN C.REILLY LÉA SEYDOUX MICHAEL SMILEY BEN WHISHAW

EN KJÆRLIGHETSHISTORIE

PÅ KINO 12. AUGUST AUGUST 2016

FILM ANMELDELSER

JON SÆTER

MAPS TO THE STARS David Cronenberg, 2014) David Cronbergs brutale skråblikk på Hollywoods baksider får Kardashianfamilien til å virke som et mønsterbruk og er en manifestasjon på at sølvreven fra Canada lever i beste velgående. THE NIGHT OF Richard Price & Steven Zaillian, 2016 I disse «er han uskyldig dømt eller ikke-dager» er «The Night of» et særs seerverdig bidrag i fiksjonen. Unge og pliktoppfyllende Naz blir siktet for et brutalt drap, og en eksemrammet, rufsete advokat gestaltet av John Turturro er på saken. SENSOMMER Henrik Martin Dahlsbakken, 2016 Det er sensommer og hva passer vel bedre enn å se Dahlsbakkens sunny noir Sensommer på kino akkurat nå?

CAPTAIN FANTASTIC Regi: Matt Ross Med: Viggo Mortensen, Missi Pyle, Steve Zahn, Frank Langella Captain anti-America. En hjort står i skogen, mens en ung mann følger med fra buskaset. Og rett som det er braser han ut av kjerret, kutter strupen på hjorten, puster ut anstrengt – men livsbeja-

2 40

AUGUST 2016

STAR TREK: BEYOND Regi: Justin Lin Med: Chris Pine, Zoe Saldana, Karl Urban, Zachary Quinto, Simon Pegg Star Trek: Autopilot Det begynner som en vanlig dag i verdensrommet. USS-Enterprise er ute på diplomatisk tokt og hverdagsligheten er til å ta og føle på. Spock (Zachary Quinto) og Captain Kirk (David Pines) føler på vektløshetens uutholdelige letthet. De er begge usikre på om de vil fortsette som good-guys i føderasjonens tjeneste. Men så får

ende! – og frem fra løvverket kommer en stolt far (Viggo Mortensen) og resten av de fem barna hans. Faren skjærer ut hjertet, kjærtegner sønnens panne og nese med en blodig pekefinger, og sier at nå, nå har gutten blitt mann. Dette er introduksjonen til en annerledes families annerledesliv lagt til en stor skog i Nord-Amerika. Barna lærer å forsvare seg i kamp, dyrke

de et nødanrop fra hinsides det utforskede universet. Spørsmålet blir dermed som følger: Kan et to-timers langt mayhem av romskipkrasj og melodramatiske stunts som er like generiske som Pines ansikt redde samarbeidet? Hvis du er usikker på hva du skal svare på dette er du sannsynligvis i målgruppen for Star Trek: Beyond. Det er ikke det at filmen mangler de riktige ingrediensene. Castet er brukbart. Fremtidsestetikken er behagelig og akkurat passe finurlig. Dynamikken mellom karakterene legger til rette for

mat, drepe vilt, og å forakte det kapitalistiske amerikanske samfunnet, mens de leser fysikk, språk og verdenslitteratur under farens kjærlige oppsyn. Selv åtteåringen kan sin Pol Pot-historie, og sin Bill of Rights, og alle barna tror, som faren, på familiefellesskapet og ideologien han har bygd. Måten regissør Matt Ross prøver å problematisere utopien på, er å introdusere

velprøvde og velfungerende dramatiske grep. Det lukter Robert McKee og Screenwriting 101 langt ut av kinosalen, inn på guttedoene, og bak søplekassa der en søtsugen tolvåring ligger på alle fire og plukker M&Ms opp fra gulvet. Men i motsetning en annen kjent sci-fi franchise med lignende navn klarer aldri Star Trek: Beyond å sette til live den moralske uforutsigbarheten som kjennetegner en vellykket det-gode-mot-detonde-historie. All fortellerteknisk finesse er ofret til fordel for en suksesjon av actionscener som henger like

mye sammen med hverandre som produksjonsselskapenes animerte logoer i begynnelsen av filmen. Hvorfor Krall (Idris Elba) ønsker å utslette menneskeheten er grunnet i et mangelfullt forklart og psykologisk utroverdig premiss. Kirk og co er på samme måte redusert til selvtilfredse actionmenn med en overbevisning som minner om den du finner hos representanter for scientologikirken. Nerdedialogen som gjorde den originale serien til et kultfenomen og kult fenomen er fraværende. Kanskje man

en mor som er på sinnssykehus, og hennes selvpåførte død. Og, en svigerfar som nekter dem adgang i begravelsen, og som skylder tapet på svigersønnen. Slik er Captain Fantastic en åpenbar senkapitalismekritikk. Antagelig er den også en kommentar til livsfjerne økobevegelser: «ingen ting av dette er ekte mat!» sier faren, og tvinger ungene ut av en restaurant

på vei til morens begravelse. Muligens er den også et sleivspark til 68’ernes mislykkede pioner-kollektivisme. Men hvor blir den av, kritikken? Ross installerer hele opplegget, men unnlater å utdype hva det vil si å forme livshorisonten til en barneflokk etter én hjerne, og hvordan utenforskapet er dømt til å kollidere med verden utenfor uansett ærbare intensjoner. Og hva drev egentlig kona i døden: depresjon, utopi eller begge deler? «You killed her!» raser en sønn. «I don’t know,» sier faren, «Oh dad,» sier søskenflokken. Og så mye mer sies det ikke om den saken. Utkledd som en blanding av The Royal Tenenbaums og Kompani Orheim – retrokoloritt, utenforskap og oppvekstskildring – fortsetter Ross å vise frem problemstillingene istedenfor å snakke om dem. Og blir det virkelig alvorlig, lar han rollegalleriet musisere foran leirbålet med flammende blikk og flommende hjerter, eller løpe gjennom skogen mens gyllent sollys og sjelløs Enyaambiens ljomer over lerretet. Fine bilder og høy musikk istedenfor å skrive god dialog og ta stilling. Captain Fantastic ender opp med å utstråle nettopp de vemmelige verdiene helten og familien hans anstrenger seg for å komme unna: sekterisme, naivisme og manglende stillingtagen. Ragnhild Brochmann Premiere: 5. august

må evaluere filmen som det solide industriproduktet det i siste omgang er. Star Trek: Beyond gir i så måte omtrent like mye estetisk glede som en ny Volkswagen Passat. Den ruller av sted på sine egne premisser og har nok av knotter og ekstrautstyr til å distrahere seeren fra den grå motorveien som takket være en cruisekontroll satt litt over fartsgrensen er unnagjort på knappe to timer. Og da er det ingen som bryr seg om at jeg og Jon Bing sitter og surmuler i baksetet. Jo Forbord Stavdal Premiere 19. august

KRISTINE TINGVIK AAS

1900 Bertolucci, 1976 Tørster du etter garvestoff en fredagskveld, så finn fram dunken fra Piemonte, ei bøtte carbonara og dette fem-timers eposet signert mesteren selv. Arrivederci, taco og Idol! SHORTBUS Mitchell, 2006 Om verken eksentrisitet, varme eller eksistensialisme fenger, kan det også fristes med selvutført oralsex og USAs nasjonalsang fremført med anus som mikrofon. BEYOND THE BLACK RAINBOW Cosmatos, 2010 Et dystopisk sci-fi-eksperiment, fengslende av rent stilistiske grunner. Filmen er et hallusinatorisk mysterium, ikledd surrealistisk setting, uvanlig foto og grov elektronika.

FILM KORT KRITIKK

BOJACK HORSEMAN, SESONG TRE Av: Raphael Bob-Waksberg Høye hinder. I likhet med selvdestruktive Bojacks karriere, tar serien Bojack Horseman stadig større sprang i riktig retning. Sesong tre er stappfull av deilig og frisk humor, med en vond underliggende nerve som aldri føles flåsete eller malplassert. Sjelden har animerte dyrs kamp med sine menneskelige problemer vært like morsom og vond. Marco Reinertsen Premiere 22. juli på Netflix

SVK - STORE VENNLIGE KJEMPE Regi: Steven Spielberg Store skuffende barnefilm. «SVK» er basert på Roald Dahls historie om foreldreløse Sophie, jenta som blir venn med Store Vennige Kjempe, og underveis lærer å stå opp for seg selv mot de større slemme kjempene. Spielberg har i tidligere tatt barns følelser på alvor, men feiger dessverre ut her. «SVK» er hverken spennende, skummel, trist eller morsom nok, tross årets beste prompescene. Tor Espen Vassbotn Premiere 5. august

THE SWEDISH THEORY OF LOVE Regi: Erik Gandini Det er bare meg. Svenskenes behov for individuell selvstendighet utforskes i denne dokumentaren, som stiller spørsmål om det bare gjør dem mer ensomme og ulykkelige. Noe av materialet blir for overfladisk og filmformen tidvis for insisterende, men flere av innfallsvinklene er interessante – den praktiske og formelle opprydningen etter mennesker som har dødd ubemerket, for eksempel. Sveinung Wålengen Premiere 19. august

TRUMAN Regi: Cesc Gay Nei, DU gråter! I Truman spiller Javier Cámara Tomás, en spansk mann bosatt i Canada som drar tilbake til Madrid for å besøke sin døende venn Julián (Ricardo Darín). Sammen prøver de å finne ut hvem som skal overta Juliáns beste venn når han er borte: Hunden Truman. Truman er en hjerteskjærende og emosjonelt kompleks film om å møte, og akseptere døden, sin egen og andres. Filmen er trist, men aldri sentimental, og morsom, men sporer aldri av. Andreas Veie-Rosvoll Premiere 29. juli

THE GET DOWN Regi: Baz Luhrmann Ufokusert inspirasjon. The Get Down er en sjarmerende, dog i overkant grandios Netflix-original om hip-hopens spede begynnelser i 70-tallets Bronx. Historien om fattige tenåringer som viser seg å Være Noe Stort er inspirerende, men i regissør Baz Luhrmanns hender blir den ufokusert og try-hard i sitt forsøk på å virke større enn den allerede er. Skuespillerne hjelper serien ved å holde et høyt nivå, selv om de må forholde seg til en del klisjéfylte replikker. Andreas Veie-Rosvoll Premiere 12. august på Netflix

IXCANUL Regi: Jayro Bustamante Tenåringsdrama i Guatemala. Maria, ei guatemalansk tenåringsjente, skal giftes bort til plantasjeformannen hvor familien jobber. Når hun samtidig blir gravid med jevnaldrende Pepe, får det livstruende konsekvenser. Det er nok en god tanke bak Ixcanul, men skildringen av Maria og den isolerte urbefolkningen er karakterløs, handlingen forutsigbar, og filmen ferdig fordøyd før rulleteksten. Trond Gausdal Premiere 26. august

WAR DOGS Regi: Todd Phillips Et hundeliv. Det er lite i War Dogs som minner om at Todd Phillips en gang lagde nokså fornøyelige komedier. Den utrolig nok sanne historien om to unge menn som selger våpen til Pentagon er iscenesatt som en dårlig blanding av action, komedie og drama. Jonah Hill overspiller, og med en handling lagt til George W. Bushs presidenttid er det særs malplassert med et soundtrack innholdende nesten utelukkende P4s favoritter fra syttitallet. Jon Sæter Premiere 19. august

HAP AND LEONARD Regi: Nick Damici og Jim Mickle Go south! Handlingen er lagt til Baton Rouge, karakterene er en god blanding av sørstatsstereotypier ispedd Cohen-inspirerte karaktertrekk og de tre første episodene av serien inneholder et par hysterisk morsomme scener og noen like rørende øyeblikk. Dessverre er handlingen litt for lite engasjerende til at Hap and Leonard blir noe mer enn én i mengden av en rekke mer eller mindre interessante serier fra omtrentlig samme område av USA. Jon Sæter Premiere 6. august på HBO

MEET THE DONORS Regi: Alexandra Pelosi Hvem har putta penger på deg? Som opplysningsvideo om hvem som står bak de enorme private donasjonene til presidentkampanjene i USA funker Meet the Donors som bare det. Filmen viser med all klarhet at det finnes sprø, rike onkler (ikke så mange tanter) både på republikansk og demokratisk side. Dessverre blir det hele i overkant repetitivt når man for nte gang møter en eksentrisk millionær som ønsker seg politisk innflytelse. Jon Sæter Premiere 2. august på HBO

på kino fra 2. september AUGUST 2016

TV KOMMENTAR

Etter å ha giftet seg med en mann som var tilstede, men bevisstløs, under voldtekten, flytter Fatmagül til Istanbul.

TYRKISKE SÅPESERIER – EN STILLE REVOLUSJON I PRANGENDE FORMAT I BAKGRUNNEN I de fleste butikker og restauranter i Tyrkia står det som regel en liten trettentommers TV som kontinuerlig viser nyheter, fotballkamper eller såpeserier. Seriene fanger ikke bare bredt i Tyrkia, men har litt overraskende blitt et av landets mest populære eksportvarer. Ta for eksempel Muhteşem Yüzyıl eller The Magnificent Century på engelsk. Serien, som hadde premieredato fire måneder før «Game of Thrones», er som en såpeoperaversjon av HBO-serien. Muhteşem Yüzyıl har et herlig 90-talls preg og er akkurat passe overspilt til at man ikke trenger å få forklart ting to ganger. Muhteşem Yüzyıl er satt til 1500-tallets Osmanske rike og handler om Sultan Suleimans harem, politiske spill og erobringer, hvor hovedplottet best kan beskrives som en kjærlighetshistorie mellom en mektig sultan og en haremskvinne direkte tvangsimportert fra Krimhalvøyen. Serien har vakre, egenrådige kvinner, maktsyke menn, slu hjelpere, romantikk og evnukker – tilsynelatende et ganske likt plott som Game of Thrones, bare med mindre nakenhet og med mer imponerende og kunstnerisk skjeggvekst. Og selvfølgelig litt dårligere filmatiske virkemidler.

TYRKISKE SERIER SOM Muhteşem Yüzyıl har vist seg overraskende populære i an-

AUGUST 2016

Overspilte og påkostede tyrkiske såpeserier sprer viktig likestillingspolitikk til nabolandene. TEKST TYRA KRISTIANSEN STAVE dre land, spesielt i Midtøsten, Nord-Afrika, Hellas og Sør-Amerika. Formelen er serier som er relativt overspilte og unaturlige, men som likevel har troverdighet og overbevisningsevne. Og kanskje viktigst: personene i serien klarer ofte å snu en dårlig situasjon til noe bedre ved å ta gode og vanskelige valg. Dette gjelder spesielt kvinnene, som fremstilles som sterke og med mye viljestyrke, og med det setter eksempler for hva kvinner kan oppnå i det virkelige liv. Mennene i seriene beundres for deres romantiske egenskaper, og ønske om å gjøre det beste for kvinnen – noe som gir seerne ideer om hvordan de selv bør oppføre seg, eller hvordan de kan forvente at deres egne ektemenn oppfører seg. Denne troverdigheten og optimismen gjør Tyrkiske såpeserier til gode arenaer for liberale synspunkter. Serien tar opp viktige temaer som voldtekt, likestilling og barneekteskap. Som en generell regel tar en egenrådig kvinnelig hovedrolle opp kampen med tradisjonelle kjønnsroller. Tyrkia, som på

mange områder er mer verdiliberalt enn sine naboland, kan gjennom såpeserier sette et likestillingseksempel uten å bli for utopiske eller tydelige. I DET VIRKELIGE Tyrkia, jobber president Recep Tayyip Erdoğan mot mange av verdiene som blir fremmet i landets såpeserier. Erdoğan har tidligere uttalt at tyrkiske kvinner bør få minst tre barn, være hjemme og oppdra dem, myndighetene slår stadig ned på demonstrasjoner mot regimet og rettssikkerheten til kvinnelige ofre for vold i hjemmet er svært dårlig. Den liberale delen av Tyrkia trenger derfor en annen arena for å spre håp og liberale politiske standpunkt, like mye som de trenger å spre underholdning. I serien Fatmagül’ün Suçu Ne? blir den fattige kvinnen Fatmagül voldtatt av tre menn fra ressurssterke familier. Voldtekten blir forsøkt dekket over og hysjet ned, og skylden blir forsøkt lagt på andre. Etter å ha giftet seg med en mann som var

tilstede, men bevisstløs (!), under voldtekten, flytter Fatmagül fra sin lille hjemby til Istanbul. I Istanbul får Fatmagül hjelp fra andre kvinner, sin ektemann og en journalist til å gå til rettsak mot voldtektsmennene. Både styrken Fatmagüls viser når hun gjennomfører rettssaken, og at hun (spoiler alert) vinner, sender et viktig håp til seerene om at rettferdighet kan seire. Men serien er ikke bare politisk, den har selvsagt alt en såpeserie trenger for å holde seeren opptatt gjennom 80 episoder; sjalu eksforlovede, vanskelige familieforhold, bestikkelser, drap, kjærlighet og hevn. Tyrkisk eksport av såpeserier har allerede ført til konkret forandring. I dokumentaren Kismet, av grekeren Nina Paschalidou, møter vi en kvinne fra De forente arabiske emirater som skiller seg fra mannen sin etter 13 år, etter å ha sett den kvinnelige hovedpersonen Gümüş fra en tyrkisk serie med samme navn, gjøre det samme. Tyrkiske såpeserier har dermed blitt en viktig soft power for den liberale delen av Tyrkia, en sjelden pådriver for positiv forandring i tradisjonelle samfunn. Og millioner av seere i over 40 land kan vel ikke ta feil? Kanskje er Fatmagül’ün Suçu Ne? et godt alternativ å bingewatche neste gang man må slå ihjel noen timer en søndags kveld.

TV KOMMENTAR

Stranger Things er en tidvis nydelig imitasjon av 80-tallets mesterverker. Resultatet er drivende og fornøyelig, men som fortelling halter den hele veien.

FALMER I MØRKET

I DE FIRE første timene av totalt åtte som utgjør Netflix-hiten Stranger Things finnes spor av en sjelden form for filmmagi. En magi som tilhører tiden og stedet serien er satt til – 80-tallets småby-Amerika – mer enn noe vi kjenner fra i dag. En tilnærmet perfekt imitasjon av en sjangerfortelleform der inderlighet, familieverdier og vennskapelige bånd dyrkes, ja - nærmest fetisjeres. Men tilslutt bikker det over, og selv om serien ikke gjør noen radikale endringer midtveis begynner alt å løsne i sømmene. Det som startet som noe levende og nytt (men som selvfølgelig er bygget på årevis med konvensjoner og tradisjoner) blir fort en livløs voksdukke av noen du én gang var glad i. Fremdeles fornøyelig å følge med på, men skuffende når alt kommer til alt. En gutt i 12-årsalderen forsvinner på mystisk vis i Hawkins, Indiana. Derfra spinner Stranger Things ut og befinner seg sjangermessig et sted mellom science fiction, skrekk og drama. Grovt sett følger vi tre storylines som henger tett sammen – de tre bestevennene til den forvunnede gutten som møter en mystisk jente; de litt eldre ungdomsskoleelevene som fort også trekkes inn i mysteriet; og byens sheriff og guttens mor som desperat prøver å finne han igjen. Det viser seg fort at noe overnaturlig er på gang, og et monster gjemmer seg i skogene rundt Hawkins.

DE TRE HISTORIENE tar utgangspunkt i hvert sitt referansepunkt fra 80-talls populærkultur. Guttenes historie starter som en mellomting mellom Rob Reiners Stand By Me og Spielbergs E.T. mens de eldre barnas historie har mer til felles med Wes Cravens The Nightmare on Elm Street og lignende slashere. Foreldrenes storyline

Referansefesten i Stranger Things er både dens største styrke og største svakhet.

i de største filmene og seriene i dag, som har en tendens til å helle mot et kynisk verdenssyn. Det utgjør en fin og behagelig flukt fra virkeligheten, men det føles også litt uærlig. Hvorfor skal man rømme tilbake til 30 år gamle verdier for å oppnå en sårt savnet form for trygghet?

verker. Hvor mange ganger trenger vi å se plakaten for Carpenters The Thing i bakgrunnen? Og trengte vi virkelig å se klipp fra samme film i siste episode? Monsteret er en åpenbar referanse til monsteret i The Thing – en av de få filmene der avsløringen av monsteret ikke er en skuffelse. CGI-monsteret i Stranger Things føles som en fattig, lite skummel reproduksjon. Når vi kommer til det endelige oppgjøret har plottet også tatt en retning som er såpass etter-boka at det er vanskelig å bry seg om karakterene som aldri har utviklet seg til noe mer enn de stock-karakterene de startet som.

DET ER NOE bakstreversk ved å stadig vekk skulle se tilbake til fortidens velfungerende kulturuttrykk uten å bygge videre på det og forsøke å skape noe nytt. Når alt kommer til alt er Stranger Things en tidvis nydelig imitasjon av 80-tallets mesterverker. Resultatet er drivende og fornøyelig, men som fortelling halter den hele veien. Ofte er det bare en velplassert cliffhanger som holder to episoder sammen. Tilbakeblikkene hos karakterene utløses uorganisk gjennom et ord som blir uttalt eller en gjenstand som ses eller tas på. Minner i Stranger Things framstår som rent kroppslige, noe som er passende siden karakterene ser ut til å kun ha et indre liv når det skal drive plottet fremover. Etter å ha tilbragt åtte timer med disse karakterene er det sjokkerende hvor lite vi egentlig kjenner dem. Stadig vekk trekkes oppmerksomheten mot konstruksjonen av historien, som strengt talt ikke er mye å snakke om. Ofte kommer referansene i veien, som når serien gang på gang legger opp til sammenligning med 80-tallets store mester-

SERIEN HAR LIKEVEL flere kvaliteter som bør anerkjennes. Produksjonsdesignet er fantastisk og skuespillerne gjør utrolig mye ut av et svakt manus. Det ser ut som, og føles som, en drømmeversjon av 80-tallet, et bilde som kanskje bygger mer på minner skapt av populærkultur fra tiåret enn av det faktiske tiåret. I alle sine referanser blir det en serie om populærkultur. For karakterene er interaksjonen med favorittfilmer, spill, og bøker det som får de til å seire mot det onde til slutt. Dette aspektet skulle blitt enda mer utforsket. En pastisj er som en blind statue, er det blitt sagt. Sjelden er dette utsagnet mer passende. Tross mange styrker famler Stranger Things rundt i mørket, blendet av sine egne hyllester så til de grader at den i den siste episode føles å ha glemt å fortelle en egen historie. Det er ingenting i veien med å bygge på det som kom før; alt vi ser, leser, og hører på gjør jo det, men for å skille seg ut må man også klare å videreutvikle disse uttrykkene.

TEKST MADS VØLNER VOSS tar utgangspunkt i en mer tematisk link til Spielbergs utforskning av forholdet mellom barn og voksne. Fellesnevneren for alle er en link til Steven Kings «småbymed-en-ond-side»-narrativet og stilmessig lik John Carpenter og de underliggende anti-establishment-budskapene i flere av filmene hans. Denne referansefesten blir seriens største styrke. Og svakhet. Suksessen ligger delvis i publikums gjenkjennelse av imitasjonene, og det er ingen tvil om at det er gøy når man tar en referanse eller to. Utvilsomt vekker den til live en nostalgi til en tid som virket mer ukomplisert, og den bygger på en form for Hollywoodeskapisme som la vekt på det fantastiske ved det ukjente, og det som rett og slett ikke kan forstås. Kanskje et perfekt motsvar i en verden der all informasjon ligger rett foran øynene våre, og all den elendigheten dette bringer. Flere av dagens blockbustere, for eksempel, kan føles som store deppefester (jamfør Batman vs. Superman: The Dawn of Justice), og de tenderer mot å overforklare mytologier og bakgrunnshistorier. Det er som om vi trygler om å føres tilbake til en tid der igjen det å holde sammen som et lite samfunn mot en stor, farlig verden – og det å tviholde på tradisjonelle familieverdier – er løsningen på alle våre problemer. Denne inderlige forherligelsen av en mer naiv form for isolasjonisme er ofte fraværende

AUGUST 2016

SPILL KOMMENTAR

NOSTALGI-SCI FI

Nostalgi, mind control og andre parasittismar står i fokus i spelverda på seinsumaren. TEKST RASMUS HUNGNES Tid for nostalgi. Hugsar du Messiah, spelet frå år 2000 der du spelte rolla som fallen kjerub eller putto (ein nusseleg liten babyengel)? I denne ofte undervurderte klassikaren frå Shiny (studioet bak innovative, absurde spel som MDK og Earthworm Jim) kunne du besette kva kropp som helst du fann på din veg, med mål om å late vilja til Gud råde på jorda slik som i himmelen – ved hjelp av vald. No har Messiah fått ein slags oppfølgjar i ånda, nemleg Headlander (PC, PS4, Mac), ein lettbeint sci-fi-odyssé i funky 70-talsstil signert Double Fine (studioet til Tim Schafer, kjend og kjær for kjende og kjære titlar som peikeklikkeventyret Monkey Island og den utflippa 3D-plattformaren Psychonauts). Her speler du rolla som eit forfjamsa hovud stappa inn i romhjelm med jetmotor, og du kan dale ned på nesten kva som helst – androide lasersoldatar, kognitive støvsugarar, androgyne robo-prostituttar – og ta kontroll over landingsobjektet med reinspikka tankekraft. I motsetnad til Messiah går interaksjonen her føre seg i 2D, men likevel gir det heile ei viss kjensle av fridom og agens. Sidan du, kjære lesar, òg har hovud, og truleg dessutan eit og anna kroppsleg kompleks, kan du nok identifisere deg med din digitale avatar, forfjamsa som han, ho eller det er over sin eksistens.

Meir nostalgi i 2,5D: Playdead, utviklaren som sette saman det heller framifrå Limbo anno 2010, er tilbake med INSIDE (PC, XB1, PS4 fra 23. august), nok eit Flashack-, Another World- og Abe’s Oddysseeaktig pusle-platform-eventyr. I INSIDE – med dunkel pallett der Headlander set sitt fargesprakande og psykedeliske åsyn i relieff mot heismusikalsk bossa nova – finn du deg (i form av ein driftig liten tass) på innsida av ein grufull forskingsfarm, der parasittiske teknologiske nyvinningar let andre enn kroppen sin tilhøyrande personlegdom kontrollere nervesystem og handlingar, lik teknologisk indusert hypertoxoplasmose – og lik korleis du kontrollerer framande kroppar i Headlander – og lik måten du, som spelar, kontrollerer karakteren i spelet. Jau, hobbyfilosofering rundt fri vilje kan ein, dersom ein vil, sanneleg tufte på dette, og til slikt føremål vil filmen Upstrem Color (2013), som òg inneheld parasittinfisert folk og fe, utgjere ein effektiv tematisk støttespelar. Uansett er INSIDE ein draum å spele gjennom –

og det er unnagjort på nokre få timar. Kort og godt, fritt for daudtid og døll tidtrøyte, med ein rimeleg spektakulær genspleisngs-avslutningssekvens, som del av eit orgiastisk organfellesskap til minne om Akira og Gustav Vigeland. Fredsæl avsky! Enno ein dose nostalgisk sci fi får ein i We Happy Few (PC, XB1, Linux, Mac), som nyleg kom ut i early access-format. Referansane til fimatiske og litterære verk i dette overlevingsspelet i førstepersonsperspektiv er ikkje få: Ein sensurerer nyhende frå fordums tid for å fikse historia i sann retcon-stil lik Orwells 1984, ein knaskar lukkepiller lik THX1138, Equilibrium og Huxleys Brave New World, og lev i ei generelt ignorant verd lik Bradburys Fahrenheit 451. Tematikken – kontroll av medvitet gjennom disinformasjon og psykofarmasøytika – er like aktuell i dag som i nemnde fordums tids framtidsvisjonar si fordums tid. For Internett er eit tviegga sverd: På den eine sida flyt informasjonen fritt, men likevel meskar ein sine sinn med skreddarsydde feeds basert på likes og hovudstraums nyhendekildar og kommersielle bloggar som begge tener gryn på klikk og tvilsam redaksjonell etterprøving av innhald. Tar du kjeldekritikken i eigne hender? Okke som, We Happy Few i early access-format byr på ein glimrande opningssekvens i ei effektivt tvitydig steampunkverd, og vi gler oss til framhaldet.

1 1

No Man’s Sky PC, PS4

No Man’s Sky går føre seg i eit ope univers som inneheld i overkant av 18 000 000 000 000 000 000 planetar, og desse kan du utforske fritt med hjelp av jetpack, multiverkty og romskip.

Deus Ex: Mankind Divided

3 1

Lucius Demake

PC, PS4, XB1

I dag omfamnar mennesket Pokemon GO si augmentering av røynda. Augmenterte menneske i Deus Ex sitt fiktive 2029-univers er fordrivne til rennestein og ghettoar. Mekanisk apartheid, som dei kallar det, men du, du freistar å felle Illuminati.

Apropos Messiah: I Lucius (2012) spelte du rolla som den 6 år gamle Antikrist, ikkje ulik Damien frå filmen The Omen. Lik The Omen får Lucius no ein remake, kalla demake av di det er tale om ei teknologisk og grafisk degradering: 3D-gameplayet har blitt omsett til grafikk og gameplay i 80-talsstil. «Enjoy all the gore now in fewer pixels and fewer colors,» som PR-maskineriet seier.

AUGUST 2016

SMIL & GIFT MØTER

MØTER MINA GHABEL LUNDE AKA «FRU HJORT» Mina Ghabel Lunde er kanskje ferdig i denna bransjen, men mener vi har henne å takke for at Andres Giæver holdt kjeft om Prince.

Etter å ha fått sluttpakke i Dagens Næringsliv skulle du skrive bok og «jobbe med egne prosjekter». Hvor mange Pokémon har du fanget til nå? – Jeg må sjekke. Tror jeg akkurat fikk merke for 30. Er level fem, kan endelig gå på gymmen.

ikke har orka å gå på 22. juli-minnesenteret før nå. Det er foreldre til døde barn som har orka, men ikke Anders Giæver. Men nå nylig tok han en tur, og da kjente han umiddelbart hvorfor han ikke hadde orka. Vet du hva det var? Han kjente «at han var tilbake i terrorens grep».

Fru Hjort var anonym på grunn av jobben din i DN…. – Jeg var anonym på grunn av jobben min i DN.

Hvordan klarer mediekritikk i ni av ti tilfeller å være mer enda mer pompøst enn media selv? – Er det det, da? Det er jo isåfall fordi den mediekritikken som slipper gjennom er tannløs. Det som kommer for en dag er jo enten postet av Sven Egil Omdahl eller Doremus Schafer. Jævla juicy…

Akkurat. Men nå som du ikke jobber der lenger, kan vi ikke få noe saftig mediekritikk fra deg, her og nå? – Jovisst! Hvem skal vi ta først?

Ordet er fritt! – La meg se… Altså, det jeg har skrevet på Fruhjort kunne jeg ha skrevet under fullt navn, og skrev jeg også under fullt navn, frem til et visst punkt. Jeg synes ikke det var noe problematisk, men arbeidsgiveren min synes det. Dråpen i begeret var da jeg i fjor ble kalt inn på teppet av sjefen og fikk beskjed om å slette en tweet jeg hadde skrevet om Dorthe Skappel og sende en skriftlig unnskyldning til God Kveld, Norge-redaksjonen. Da kjente jeg at «okey, nå skal jeg slutte å mene noenting, for det koster litt dyrt». Og da ser jeg at min største feil har vært at jeg der og da burde tatt et valg: Enten så jobber du her og hører på sjefene. Eller så sier du «sayonara, bitches» og skriver det du vil under fullt navn. Jeg valgte pose og sekk, og det backfira.

…Ok. Men gi oss kritikk, litt brennkvikt! – Det jeg irriterer meg over er at journalister, programledere og kommentatorer setter seg selv i sentrum av historier de skal formidle. Og i så måte så kommer jeg ikke på noen som overgår Anders Giæver. Det er iblant humoristisk og andre ganger ganske problematisk hvordan han fokuserer på å fortelle om seg selv og skryte av egne referanser og alle steder han har vært, fremfor å fortelle historien han har fløyet business class ned til Paris for å fortelle.

«Økt terrorfare, fall i oljeinntektene til Norge, og nå Brexit. Noen gode tips for å unngå å bekymre seg ihjel i sommer?» – Haha! Jeg har jo svart på det spørsmålet allerede hos Kampanje.com.

I et intervju der mediefolk intervjuer mediefolk om mediefolks hverdag. – Jada, det er jævla navlebeskuende, jeg sier ikke noe imot det. Men det jeg har tatt til orde mot handler om store hendelser som er viktige for vårt samfunn og for verden, som folk har et opplysningsbehov rundt, men som blekner i skyggen av stjernen i showet. Kampanje er et bransjenettsted du kan la være å gå inn på hvis du ikke er interessert i mediefolk som har huet opp i sin egen ræv. Men når du åpner nrk. no 22. juli 2016, fem år etter, så er det jævla spesielt at du møter en video der NRK har intervjuet sin egen reporter som forteller hvordan det var å være reporter 22. juli 2011. Eller når du går inn på Dagbladet, så er det «slik opplevdes 22. juli fra DB-desken», og når du går inn på VG så er det Anders Giæver som forteller at han

AUGUST 2016

Påstander som «Journalister er selvopptatte» og «Kan bli vel mye når en kjendis dør» er begge godt inne på listen over topp ti vanligste ting å si i Norge. – Er det topp ti vanligste ting å si, eller er det NATT&DAGs definisjon på topp ti vanligste ting å si? Det er jo ikke det, hadde det vært det så hadde det ikke vært noe behov for å si det. Jeg mener personlig at måten jeg holdt på med Bowie og Anders Giæver og Lemmy og sånn gjorde at Giæver holdt helt kjeft da Prince døde! Haha.

Takk! – Men herregud, pompøst er det ikke, om du mener det er repetitivt så kan det godt hende, men det er ikke pompøst å påpeke pompøsitet, det er noen ganger helt nødvendig og det skjer alt for sjelden. Folk er så JÆVLIG redde for hva de skal si når de treffer den de har kritisert på Aschehougs hagefest eller Litteraturhuset, folk er så LIVREDDE for å si ting.

6 1 6

Men du er ikke redd? – Nei, jeg er egentlig ikke så veldig redd.

Men du hadde anonym konto. – Ja, og det hadde jeg fordi jeg hadde lyst til å fortsette å ha en inntekt.

Men andre folk har jo også jobber? – Ja, det gjelder nok til en viss grad andre også, men det er mange, kommentatorer for eksempel, som er i litt mer frie stillinger. Frilansjournalister, meningsbærere i en eller annen form, som helt uten kostnad kunne kritisert hverandre. Og så vet jeg at det er flere mediehus der det er langt mindre strengt enn det det er i DN å mene ting.

1 6 1

Det var bare du som sto bak Fruhjort, ikke sant? – Nei. Thomas Seltzer lokket med å donere 10.000 kroner til Syria hvis du navnga de andre?

På grunn av en «white christmas»tweet, en vits om at dama hans var dekket av sæd på julaften eller noe? – Haha, jeg synes jo det var raust av Thomas Seltzer å legge 10.000 kroner på bordet, og så synes jeg det var tilsvarende tarvelig av ham å ta dem bort fordi de andre som står bak en twitterkonto ikke ville si hvem de var.

Fin butterfly effect! Nødhjelp holdt tilbake fra kids i Syria fordi du ikke outet forfatter bak sæd-tweet. – Jævlig tarvelig å holde 10.000 kroner som gissel for sultne barn. Haha.

1 6 1 6 1 6

Ok, men hvis det var noen andre da, kan vi gjette? – Jeg kommer ikke til å si ja eller nei. Du trenger ikke si noe, du kan bare blunke to ganger hvis vi gjetter riktig. – Nei. Knut Olav Åmås? – Haha!

trodd og vokste opp med det. Men på et eller annet tidspunkt, antakelig ganske proporsjonalt med platesalget, så gikk de over til å tilhøre Oslos desiderte elite, den derre Angst-gjengen. Altså, når Chirag ivrig og ampert forsvarer Vanessa Rudjord mot kritikk for hva hun har gjort i Costume, så føler jeg at de har mista litt av det jeg trodde de levde og åndet for. Og Abu var mer real før.

1 1

Der ble det sagt! Abu var mer real før! – Haha. Så ble han også en del av Angst-gjengen. Over til noe ekstremt uinteressant: Er det du som er Doremus Schafer også? – Nei, fy faen. Jeg kan ikke så mye som

ham. Trine Grung? – Trine Grung sendte meg melding.

Javel? – Hun sendte en slags melding som kanskje skulle være en støttende melding, men jeg skjønte ikke helt. På den ene siden var det fra en som hadde vært i hardt vær selv, men plutselig sier hun noe sånt som «du tror kanskje at du takler det bra nå, men det gjør du ikke. Du kommer til å kjenne hvor jævlig det blir». Haha. Over til noe annet. Norges fremste ekspert på innvandrere, Aslak Nore, har… – Hahahahaha.

… Har i denne spalten tidligere sagt at Norge ikke har noen kule innvandrere. Er du enig? – Så Shabana Rehman holder ikke altså? Ikke kul nok for Aslak?! Jeg kommer bare på alle disse indiske og pakistanske damene som mener masse, jeg.

1 1

Tidligere DN-journalist Mina Ghabel Lunde (f. 1982) forårsaket intern mediestorm da det viste seg at hun sto bak den mediehetsende og anonyme Twitter-profilen @fruhjort, hvor hun hadde kritisert og gjort narr av kolleger. Selv mener hun at hun bare var én av seks bak profilen, og i en PFU-klage på 44 sider anklager hun NRK, TV 2, Medier24, VG, Morgenbladet, hegnar. no, Dagbladet, P4, Bergens Tidende og NTB for brudd på god presseskikk.

Nørdene? – Ja. Jeg kommer ikke på noen kule.

Dårligste, da? – Dårligste? Er jo endel uinteressante stemmer der ute da, synes jeg. Vet ikke om jeg skal nevne navn.

Du er jo fri nå! – Ja, jeg er fri, absolutt! Hadde jeg ment det så sterkt at jeg ville at vedkommende skulle lese dette om seg selv så hadde jeg sagt det, men det blir kanskje ikke rettferdig å nevne navn. Men jeg synes det er flere uinteressante flerkulturelle stemmer der ute. Jeg synes Shazia Sarwar i VG er en av dem. Jeg synes Mazyar Keshvari i FrP er en annen.

1 6

Hva med Abu Hussain, synes du han har morsom innvandrerhumor?

6 1

Ja, men det er ikke sikkert leserne våre gjør det.

Ledende spørsmål! – Jeg hadde veldig sansen for Abu, men så gikk han litt i Karpe Diem-fella, synes jeg. Skjønner dere hva jeg mener med Karpe Diem-fella?

Leserne våre vet ikke hva Karpe Diem er! – Så befriende! Karpe Diem-fella er at de startet med å skulle være stemmen til de svake, skulle skildre hvordan det var å tilhøre en minoritet, de som alltid ble spytta på og mis-

Det er oss! Nå må vi få sluttpakke av NATT&DAG. Tips til ting å bruke sluttpakkepenger på? – Hvis ikke jeg skulle skrive den boka, hadde jeg reist til et varmt og digg sted.

1 1

For å unnslippe norsk offentlighet? – Norsk offentlighet er dessverre med meg over alt.

Så utrolig deprimerende sagt! – Det er helt jævlig! Ved et par anledninger har jeg faktisk unnsluppet norsk offentlighet ordentlig, og det som er så jævlig fucka er at jeg nå har blitt stilt til ansvar for ting som har blitt postet på den Fruhjort-kontoen i de to tilfellene hvor jeg faktisk har vært avskåret fra å bruke Twitter! Den ene gangen lå jeg på sykehus og var i narkose, den andre gangen var jeg i Teheran, der Twitter er blokkert.

Så du har alibi, sier du? – Nå er jo kontoen sletta, men hvis noen kunne oppretta kontoen igjen og finne de datoene, så kan man finne datoer på tweets da jeg kan dokumentere at jeg har ligget på sykehus, samt en åtteukersperiode hvor jeg har vært i Iran.

6 6 6 6

Dette er jo en jobb for… – Gard24?

Nordlendingen fra medier24.no, han som avslørte deg? – Faen for en fyr!

Hvordan var det å møte ham på en benk og få overlevert DOKUMENTMAPPA? – Han Gard24 er jo en type som man har hørt om, men som man kanskje ikke tror eksisterer før man treffer ham. Et slags fabeldyr? – Jeg hadde jo prata med ham flere ganger, men aldri truffet ham. Han er jo litt sånn som man kanskje kan forestille seg. En ganske heseblesende figur. Han kom syklende med sykkelhjelm, en altfor trang blazer… og capribukser! Haha! Og en dokumentmappe, sånn Arne Treholt-style. Jeg tror ikke han har lyst til å være slem, jeg tror han synes hele den greia der var litt ubehagelig. Han virker ikke som han godter seg personlig over å ramme noen, men etter et år her så tror jeg Oslo kanskje ikke ble helt det han hadde sett for seg.

Hadde han sånne sykkelklyper i buksene også? – Han trengte jo ikke det, han hadde capribukse!

Når du går inn på VG så er det Anders Giæver som forteller at han ikke har orka å gå på 22. juli-minnesenteret før nå. Det er foreldre til døde barn som har orka, men ikke Anders Giæver. AUGUST 2016