NATT&DAG, Vestlandet, august/september 2018 by NATT&DAG

VESTLANDET – AUGUST OG SEPTEMBER 2018

PORNO PÅ PAPIR BULLSHIT-JOBBER ERNA SOLBERG

VI KOKER KLODEN

ZAL_AD_AW18_WAN_Tomine2Group_NattDag_NO_520x360_39L300.indd 1

07.08.18 17:36

Photographed by Helena Christensen

We Are Next Join the new style generation at zalando.no

Zalando celebrates the next generation of Scandinavian talent with Mingus Reedus, Hugo Helmig, Blue Lindeberg, Valter SkarsgĂĽrd and Tomine Harket.

ZAL_AD_AW18_WAN_Tomine2Group_NattDag_NO_520x360_39L300.indd 2

07.08.18 17:36

Norges stĂ¸rste formidler av hybler og bofellesskap. Helt gratis!

Overhørt

Tidens ånd

Fotoredaktøren vår skal gi ut bok!

Når fattern trendanalyserer

Har du en jobb med mening?

De siste entreprenørene – fiskerne på havna

NYHETSFLASH: Mr. English har lagt pikken på hylla!

Svenskene er bedre enn oss – IGJEN

Små festivaler gir store opplevelser ;)

Teater er best på sensommeren

First Reformed: Selvradikalisering og moralsk ansvar

Fotball er best på TV, men hvilken fotball er BEST på TV?

Haha! Humorbok!

Fortsatt Norges beste spillspalte på nynorsk

Smil & Gift ville ikke brukt akkurat de ordene

Sjefredaktør Daniel Ramberg ramberg@nd.no Redaktør Nikolai Kleivan kleivan@nd.no Fotoredaktør Maria Pasenau pasenau@nd.no Film- og TV-redaktør Marco Reinertsen reinertsen@nd.no Musikkredaktør Pelle Bamle (permisjon) bamle@nd.no Ludvig Furu (konstituert) furu@nd.no

Journalister Ida Wammer wammer@nd.no Yngve Sikko sikko@nd.no Art Director Torunn Solli solli@nd.no Skribenter Daniel Ramberg Frøydis Århus Gift Ida Wammer Kaja Kirsebom Ludvig Furu Marco Reinertsen Nikolai Kleivan Rasmus Hungnes Smil Yngve Sikko

Cover: Maria Pasenau

Foto Ida Wammer Maria Pasenau Nikolai Kleivan Yngve Sikko Øde Øyvind Daglig leder Christian Rasmussen christian@nd.no Markedsansvarlig Johnny Jensen salg@nd.no Kommersiell direktør Anders Gottlieb-Nygaard anders@nd.no NATT&DAG Event event@nd.no

Administrasjon okonomi@nd.no Utgiver NATT&DAG AS Trykk Amedia Trykk AS Lesertall 127 000 distribusjon@nd.no Redaksjonen tar ikke ansvar for ubestilt materiell

Benytt deg av fordelene mens du studerer og bli KLAR for arbeidslivet. Les mer om hvordan vi gjĂ¸r din studiehverdag enklere pĂĽ samfunnsviterne.no/student Meld deg inn: Kodeord KLAR til 2012

Overhørt

IKKE SVEIP TIL HØYRE En av de mest profilerte metoo-skurkene her til lands har tatt metoo-skjegget og lastet ned Tinder. Hvilke aldersinnstillinger opererer han med, mon tro? Går han for den klassiske tar-det-man-får-intervallet på 20 til 35, det mer dydige og selvsikre 26 til 32 – eller er han allerede nede på predatoriske 18 til 25? Tips mottas med takk. HÅPER DU FÅR FAVS …. Norges mest følsomme rapper var i en periode særdeles aktiv i det norske weird twitter-miljøet (fred over dets minne osv). Kontoen, som var preget av artige skrivefeil og et skomelt tema, var imidlertid såpass lik en annen og større profil at det var tilløp til sur stemning. Don’t bite! AVSINDIG SUM 1 En karakter-komiker og ulykkesfugl har visstnok betalt en avsindig sum for å henge en uke i strekk med Laurie Hutzler, en character consultant som Julie Andem liker. AVSINDIG SUM 2 Bergens aller mest hviskende rapper skylder visstnok sine eks-samboere en avsindig sum etter å ha samlet inn husleie for kollektivet i flere måneder – uten å betale denne videre til huseier. HATER JØDER, ELSKER ASS Før var han en populær rapper. Før det igjen spilte han fotball. Da pleide han visst å stikke en finger i rompa på motstanderen på defensiv corner :-) ALT ER LOVE <3 En tysk fotballtrener som er mest kjent for å spise snørr er visstnok homofil. ALT ER IKKE LOVE, LIKEVEL Du vet han fyren som alle forbinder med å være selve P3-pampen, og som frontet SKAM-suksessen før DENNE BLEKKA snudde fokuset mot Julie Andem? Han var så vidt vi hører motstander av SKAM i begynnelsen. På tide å bytte jobb (sidelengs i NRK) snart? HEI, ISELIN Den kaffeelskende, melankolske, essayskrivende Legenden som snart dukker opp som sin grusomme navnebror på Netflix, ble nylig observert på en hipp Oslo-uteservering, sittende med telefonen mot øret en time i strekk – uten å si ett eneste ord. Rart. «TAR LITT BILLETTKONTROLL!» Holmlias største legende har gått fra virale Youtubevideoer til litt mindre virale rapvideoer. Siste stopp på karrierestigen er visstnok vekter på T-banen. Apropos stopp: Nylig ropte han ut feil retning da han skulle varsle en ankomst på Majorstuen. :( Men han så smashing ut i uniformen. :) KLAR FOR ALT Det var ikke hennes skyld at hun ble tatt i doping!!!! Likevel forsvant altså de fleste sponsorene. Bortsett fra en kinesisk mobilprodusent, da. Slik lojalitet settes pris på. Nå har manageren hennes etter sigende sagt til kineserne at hun er «klar for å gjøre alt». ALT! GOD SPORTSÅND Nylig spilte vi basket på Kuba, og det skulle vise seg å bli veldig hyggelig. Vi delte opp i lag med noen andre som tilfeldigvis var der, deriblant en polsk renholder og en litauisk bygningsarbeider. En av damene på det andre laget var jævlig god og smalt og kjeftet på lagkameratene når de gjorde feil. Den dama var landets mest insisterende klesdesigner og stagediv… fuck it, det var Mira Craig! Godt å se at kneet er helt igjen! DÅRLIG SPORTSÅND Ikke går det bra på banen, men går det bra på hjemmebane? Nei. En idrettsprofil i en hovedstadsforening går visstnok på fylla hver dag og tar seg en hvit oppkvikker for å klare å gå på trening dagen etter :( *SPYR* Marcus & Martinus’ lillesøster er sånn åtte år og den lille divaen følger FIRE på Insta. Marcus og Martinusprofilen, Universal Music Norway, en M&M-fan-konto og … Høyre. For ordens skyld: i bioen står det «Mom and dad are helping me with this account».

/ Stort utvalg av pensum / Mye ĂĽ spare

N&D_170x240_juli_2018.indd 1

31.07.2018 09:19

Tidens ånd

Tidens ånd Strammesesongen er over Sommer er slitsomt, ass. På grunn av kroppspress, giftig maskulinitet og et intenst ønske om å ha sex en gang i blant, strammer alle norske gutter og menn musklene med intens styrke når gradestokken kryper over 20 grader – og i år har nevnte gradestokk faen ikke krøpet under. Noen i N&D-redasksjonen har strammet siden midten av mai og begynner ærlig talt å bli ganske slitne. Kan vi slutte å stramme nå? Jo, vi kan jo det? Aaah….Digg … Kloden koker Sommeren har vært så drøy at folk endelig snakker på alvor om klimakrisen! Jada, mange fokuserer på de fire B-ene på stranda Bading, Bøker, Bær og Beer. Men selv klimatiltakenes fremste fiender, middelaldrende menn, sitter nå og svetter under solhatten. Nyfattige bønder snakker ut på forsiden av Nationen og halve feeden dropper fly til fordel for Interrail. Og har det ikke plutselig helt vanlig for eksempel å droppe plast? Moren din har begynt med tote på butikken! Faren din har sluttet å kjøpe flaskevann! Riktignok skrev to forskere fra det lovende navngitte forskningskollektivet SpaceLab en NRK Ytring-kronikk med den noe tvilsomme påstanden: «Fremfor alt har sommeren 2018 vært preget av én ting: Instagram-vennlige badedyr», men samtidig kan NRK opplyse om at det er blitt populært med plogging. Plogging består av ordene plukking og jogging, og betegner en trend hvor folk plukker søppel mens de trener eller er på vei til jobb. Høres ikke så populært ut, men hvis NRK sier det, må det være sant. Se vår oversikt over hva VG mener er trendy på side 14. NUMTOTs De er unge, de er kule, de tenner på offentlig transport! Vi snakker selvsagt om psykopatene i NATT&DAGs redaksjon, som hele gjengen har gått hen og blitt NUMTOTs. Subkulturen NUMTOTs får navnet sitt fra Facebook-gruppa New Urbanist Memes for Transit-Oriented Teens, som er én av mange nye nettsamfunn viet til mer eller mindre seriøs tankeutveksling om infrastruktur, bærekraftige transportløsninger, samferdselspolitikk og internettdating. Morsommere enn Eivind Trædal, smartere enn grekerne som først oppfant et skinnebasert transportsystem for å frakte båter over Korinteidet (det har vi lært på gruppa) og triveligere enn Odd Einar Dørum ser ut til å være (bildet). Attpåtil driver samferdselsinteresserte unge og finner kjærligheten, på avliggergrupper som

NUMTOT Tinder. De har så mye til felles <3 Først var det bare memene som trakk oss inn, men nå blir vi for den opplyste samtalen og de bortimot seksuelt tilfredsstillende illustrasjonene av verdens og fremtidens t-banenettverk, togforbindelser og transporthubber. Alt henger liksom så fint sammen, i motsetning til samfunnet de voksne prøver å etterlate oss. Hvor blir det av de substansielle investeringene i offentlig transport??? Vi trekker pusten, ser politikerne i øynene og resiterer med megetsigende tone en av våre nye favorittåpninger fra litteraturen, Dag Solstads første setning i Professor Andersens natt: «Togene.»

Fantasy Premier League også. Herre løft ditt åsyn på oss og gi oss fred. Uterave Har vi hatt en aldri så liten summer of love uten at noen egentlig har tenkt over det? Den rekordvarme sommeren har gjort at fester har forflyttet seg utendørs, og forblitt der – med alle de frihetene det fører med seg. Joda, det er sant at «hverdagslivet er litt digg», at «kloden er i ferd med å gå i stykker» og at «struktur og sånn er bra», men vi kommer til å savne å danse bekymringsløst natten lang, når regnet treffer ansiktene våre en femgraders oktobertirsdag, vi gjør jo det. Flytte til København Det er august og det betyr at et nytt kull blodferske hipstere fra små- og mellomstore norske byer setter snuten i retning København for å leve et stilrent semi-kontinentalt liv og drikke billig øl under Louisiana-plakater i leiligheter på kjipe korttidskontrakter (fordi leiemarkedet der er helt fucked). God tur! Husk nå endelig å legge fra dere den avsindige danske syntaksen når dere kommer hjem igjen om to-fem år! :)

Nepotisme NATT&DAG-redaktører gir ut bøker, setter opp teaterstykker – og får reklame i denne utgaven av NATT&DAG. Er nepotismen tilbake? Det ser sånn ut. Men er det ikke like greit å være åpen om det? Meritokratiet var aldri noe annet enn nyliberal rettferdiggjøring av ulikheter uansett. *Ler* Les om boka til fotoredaktør Maria Pasenau på side 12 og teaterstykket til film- og TV-redaktør Marco Reinertsen på side 36. Dessuten har vi gitt journalist Ludvig Furu jævla bra byline på saken hans om pornoblader på side 28. De er alle ekstremt flinke og ville forsvart omtale uansett. Eller er de det? *Leeeer* Lei av fotball HERREGUD det kollektive hysteriet rundt fotball-VM var utmattende. Riktignok holdt vi ut en god stund, nærmere bestemt frem til pils nummer to under Island-Nigeria, som vi så på den homoinkluderende fotballpuben Ball i Oslo (vi var de eneste i lokalet som ikke var rasister, altså som heide på Nigeria). Så kom Eliteserien tilbake, med sin hjelpeløse trebein-variant av joga bonito, og nå starter jaggu

Flytte til Oslo De litt mindre kule flytter til Oslo for å gjøre omtrent det samme som de i København – bare i hakket støggere og dyrere omgivelser. Det står det respekt av. I tillegg får Oslo et jevnt tilsig av 25-åringer som har akseptert at det kontinentale livet ble en lang rekke nederlag. Blir bra dette, hæ? Boblere: farlig bading, Ecco-sandaler, å si «nå er det harry med eggeplomme i biff tartar», peak pet nat, tilforlatelig klassiker i bakgrunnen, å informere om antall millimeter regn, Crocs er tilbake, kjøtt er tilbake, å selge øyapasset sitt i siste liten er tilbake, Per Petterson er tilbake i bybildet, Slottsfjell-krisen, Blue Master post stygge pakker, Sør-Frankrike, Admiral Ps «Når bomben smeller», fargesterk monochrome, «Paris er ferdig», vente pent på at vakten på sørenga skal slippe deg inn for å nattbade, kjøttetende bakterie, oppgjør med venner som trykket interessert på Jordan Peterson-greia, militærstup med hendene i lomma, hotte iran-takes, snikskryting er tilbake, klistremerker

HARRY POTTER OG FANGEN FRA AZKABAN™

TICKETMASTER.NO / 815 33 133

LOVE ACTUALLY

GODE PARKERINGSMULIGHETER

SØN 25. NOV KL. 16 & 20

MAX RAABE & PALAST ORCHESTER

LØR 22. SEP KL 20.00

SEINABO SEY LØR 10. NOV KL 19.30

BILLETTLUKE: 23 11 31 11

SØN 14. OKT KL. 14 & 19

FILMKONSERTER M/LIVE SYMFONIORKESTER

HELE DØGNET! OSLOKONSERTHUS.NO @OSLOKONSERTHUS

RØVERSTADEN I KLUBBEN

TOMMY CASH AV JONATHAN VIVIAAS KISE

KONSERTSCENE

11.08

ØYANATT: CALL DON’T TEXT KIDA KUDZ (UK) LIVE + TONI GOODGUY (FR/RINSE FRANCE) DJ-SET

15.08

OSLO JAZZFESTIVAL: CHARLOTTE DOS SANTOS

16.08

OSLO JAZZFESTIVAL: TERJE RYPDAL CONSPIRACY M/ PALLE MIKKELBORG

17.08

AFTER FINDINGS: OFFISIELL ETTERFEST

18.08

AFTER FINDINGS: OFFISIELL ETTERFEST

23.08

THE COMEDY CAFE OSLO SESONGSTART!

I DUESLAGET

29.08

ALL MAKT: POLITISK SATIRE SESONGSTART!

14.09

ULTIMA FESTIVALEN: MOUSE ON MARS + CARMEN VILLAIN & PARRIS

21.09

FRITZ KALKBRENNER (BERLIN/SUOL) DJ-SET

BAR & KAFÉ

FLIPPERSPILL - FOOSBALL - BORDTENNIS

20.08

NYHET: Vi begynner med frokost fra kl. 07 på hverdager!

28.08

POPQUIZ M/ ARVID SKANCKE-KNUTSEN SESONGSTART!

04.09

BLODKLUBBENS FILMQUIZ SESONGSTART!

ÅPNINGSTIDER FRA 20. AUGUST

MAN - TORS: 07-23 FRE: 07-00 LØR: 12-00 SØN: 12-22

BAR DUESLAGET AV JAN KHÜR

Nepotisme Intervju

Pasenau i permer

TEKST YNGVE SIKKO FOTO MARIA PASENAU

NATT&DAGs legendariske fotoredaktør Maria Pasenau gir ut sin første bok. Joda, vi er inhabile, men faen heller: Det er ikke mange som er like store legender som fotoredaktøren vår, Maria Pasenau. Ikke i det landet her. Derfor må vi nesten dekke det når hun snart gir ut sin første bok, Whit Kind Regrets. Boken er et utvalg av bilder hun har tatt gjennom tre år. Over 3000 av dem har det blitt. Målet var å samle inn 100.000 kroner for å gi ut boken selv, noe som selvfølgelig ser ut til å gå i oppfyllelse. Men Maria, hvorfor må DU ty til crowdfunding? – Kanskje jeg er for dårlig til å skrive søknader? Jeg fikk ikke støtte, i alle fall. Velkommen i klubben! Hvorfor lager du bok nå? – Jeg har tenkt en del på døden i det siste. Man kan dø når som helst. I så fall har jeg lyst til at noe skal være igjen etter meg. Noe konkret. Hva annet er du redd for? – Jeg er redd for at folk skal sammenligne meg med noen andre. Jeg vil være meg selv. Og så er jeg redd for krig, for hvis det blir krig får jeg ikke drevet med det jeg liker å drive med.

«Noen ganger har jeg lyst å knuse hodet til folk, men jeg gjør det ikke» Når man blar gjennom bilder av Maria Pasenau på Facebook kan man ane en utvikling: Først var hun en vanlig person, så begynte hun med hatt (som signaliserer gryende kreativitet), og så – cirka i 2015 – ble hun ordentlig rar.

– Det er IKKE sant! Jeg har alltid vært spesiell. Jeg sykla til skolen på enhjulssykkel, liksom. Men man utvikler seg hele tiden. De fleste andre som «er som meg» har også vært gjennom en blogg-og-hatt-periode. Man lærer. Folk tror du bruker drugs fordi du ser så fucka ut? – Ja, men jeg er faktisk veldig anti. Hvis du kjøper drugs så støtter du trafficking, vold … Foreldrene mine er tollere. Er det noe kunst du IKKE kunne drevet med? – Nei, men det finnes «kunst» som irriterer meg. Gamle ekle menn som tar bilder av nakne jenter for eksempel. Da tenker jeg at jeg kan gjøre det mye bedre, jeg som er jente selv. Håper de tenker litt over hvorfor de gjør det. Menn kan godt ta bilder av jenter, men ikke gjør de til et objekt. «Destroy the male gaze»? – Egentlig ikke! Fordi jeg vil ikke si at jeg først og fremst er en jente. Jeg driter i om jeg er gutt eller jente. Jeg er en person. Pasenau elsker true crime, på grunn av en «skeptisk hjerne». For man kan ikke stole på hvem som helst. Og så er det fascinerende at mennesket er tilbøyelig til både godt og ondt. – Ja, selvfølgelig. Noen ganger har jeg lyst å knuse hodet til folk, men jeg gjør det ikke.

– Det er det jeg vil få fram med boka: forskjellige følelser. Folk tenker sikkert at «åh, en fotobok», men jeg forteller en historie. Jeg er en forfatter. En mulig parallell til den tosidigheten – at mennesker er både gode og onde – kommer til uttrykk i Pasenaus forhold til det stygge og det pene. Kategoriene glir liksom over i hverandre, til det ene blir det andre. Stygt blir pent, glede blir sorg. – Det er sånn det er å være ung. Gode dager og vonde dager. Når slutter livet å være sånn? – Aldri. Whit Kind Regrets Pasenau lanseres 29. september i Malmø og kan forhåndsbestilles allerede nå via Kickstarter.

21.09.2018 â&#x20AC;&#x201C; 06.01.2019

afmuseet.no

VG trend Dagen er ikke helt den samme uten en spinnvill trendanalyse.

TEKST IDA WAMMER SKJERMPDUMPER VG

Samfunn Trendanalyse

En gang i tiden ble en av NATT&DAGs redaktører kontaktet av VGs MinMote-redaksjon og bedt om å hjelpe dem med hipstertrendene. Nå har avisen begynt å lage sine egne, svært hyppige trendanalyser. Det er ikke alle trendene vi umiddelbart gjenkjenner fra gatebildet, men her er det aller siste. Ifølge VG.

Ny nasketrend: Det er en evig «katt- og muslek»

Ny trend: Bleieløse babyer

Ny trend: Unge dropper alkohol helt

Medienes patologiske oppheng i CASE-journalistikk, der absolutt alle saker SKAL ha en eksemplarisk person å følge, kan gå forferdelig, forferdelig galt. Og det er lite som er så desperat utilfredsstilt som en sak der casen overhodet ikke passer til saken. Sånn som i denne saken, hvor case-fetisjismen antar nye høyder: Cornelia (26) drikker ikke – og det skyldes, helt enkelt, at hun hadde en skjellsettende opplevelse i en seng i LA for fem år siden. Brent barn skyr ilden, slik som… ja. Hvis det er så sykt vanskelig å finne case, er det vel kanskje ikke så veldig utbredt, VG? Eller? VG? Send mail.

Innenfor estetikkens sfære foreligger det usannsynlig mange krav til hvordan man til enhver tid skal se ut, og for de som er en mer eller mindre ufrivillig del av det, krever det midler. De er som oftest, og dessverre, lett påvirkelige barn og unge som ikke tjener egne penger. Men der det finnes problemer, finnes det heldigvis sylskarpe gründere og løsninger med trendpotensial. For hva hvis man ikke trenger midler? Tenk over dette: Har du noen gang sett en 15 år gammel jente uten en kopp fra SmoothieXchange eller McDonalds? Og kan ikke koppen, etter å ha blitt tømt for sitt opprinnelige innhold, fylles opp på nytt? Med for eksempel mascaraer, eyelinere og lipglosser? Å joda! Så det er jo fort en ny nasketrend, dét. Tenk at man kan være både pen og trendy. I fengsel :)

Viktig beskjed til alle sensitive og irritable personer: Noe nytt og ekkelt står for døren, skriver VG, for nå skal «hipsternes babyer være bleieløse». Ok. Vi har ikke sett ÉN bleieløs baby, så dette minner skremmende mye om en tendenssak fra D2 der amerikansk problematikk adopteres inn i våre deilige, norske og normale forhold. Ja, med mindre VG med «babyer» mener alle de voksne babyene som det dessverre finnes så altfor, altfor mange av. Ny trend: Flere vil bo i minihus

Ny trend: Sove i hengekøye

VG tester ny trend: Finner hverandre i baksetet

Det spørs om folk egentlig vil bo i minihus, det er i alle fall nærliggende å tenke at det kanskje heller beror på at folk ikke har så jævlig til valg når det plutselig skal koste 2,3 millioner for et busskur med felles bad på Tveita? Ny trend: Heterofile kvinner har sex med kvinner

Skjønner ikke. Ny leppetrend: Forkastelig

Søvn i friluft, odør av bark og kulturell appropriasjon. Det er hengekøya, det! Og hvis du har lyst til å være skikkelig «trendy», så gjelder det ifølge VG å sove i dem. Det kan du gjøre hvor som helst, så lenge det er to faste objekter med et tilfredsstillende mellomrom som gjør det fysisk mulig å henge opp køya på forsvarlig og hensiktsmessig vis. Ny trend: Slik trener du variert

«Det er ikke godt, men det er ikke vondt heller». Litt som livet ellers. Neeeida! For det gjør jo faktisk litt vondt å leve når VG serverer oss og resten av kongeriket denne tullegrøten til middag. Det kan godt hende at folk putter både det ene og det andre i leppene sine, men å kalle det for en ny trend er like teit som blind vold.

Mmmh! Enorme logiske brister som inntrer allerede i første setningsledd! Her presenteres vi for en sak der kvinner som ligger med andre kvinner bedyrer at de er heterofile. Ja, hvordan var dette igjen? Homoseksualitet er kjønnsdrift og seksuell aktivitet rettet mot personer av samme kjønn (snl.no, 2018). Sånn var det, ja. Dette kan virke som selvfornektelse på sitt mest grufulle stadium (obs: ny trend?), men det er greit: Vi kan vel kanskje gå med på at det er forskjell på homoseksuell identitet og atferd. Det er imidlertid ikke grunn god nok til å kalle det en NY trend, for kvinner har ligget med kvinner OG jugd om det i hundrevis av år. Det synes nesten maktpåliggende å spørre: er det noe som IKKE er en ny trend?

Jaha. Denne må vi nesten avvise på grunnlag av sjangerblanding.

Den er god! Til slutt vil vi ydmykt minne om den faste spalten vår «Tidens ånd» på side 10 i denne avisa.

Mandag hele året Er jobben din egentlig bare bullshit? TEKST OG FOTO YNGVE SIKKO OG IDA WAMMER

Har du en godt betalt jobb? Da har du sannsynligvis en bullshit-jobb. En jobb som egentlig ikke trengs. Som ingen hadde brydd seg om forsvant i morgen. En jobb som ikke driver samfunnet fremover eller er bra for noen andre enn deg selv og sjefen din. Den høye lønna di? En bestikkelse. Det er penger for at du skal holde kjeft. Late som ingenting. Helt til du selv tror at det du gjør er nyttig. Det er i grove trekk poenget til antropologen David Graeber. I 2013 skrev han et kort essay med tittelen «On the Phenomenon of Bullshit Jobs: A Work Rant» som ble postet på nettsidene til magasinet STRIKE!. Teksten ble så populær at nettsidene til det smått obskure, britiske, radikale magasinet … streiket. Jada, jada. Denne våren utbroderte Graeber argumentet i boken Bullshit Jobs: A Theory. Ideen om at store deler av jobbene i den vestlige verden er bullshit fascinerer fortsatt. Boken er en bestselger. Det er selvsagt ikke egentlig lønna i seg selv som bestemmer om en jobb er bullshit. Graeber deler inn i fem typer bullshit-jobber. Flunkies jobber for å få andre til å føle seg viktige. Eksempler er resepsjonister og dørholdere. Goons opptrer aggressivt på arbeidsgivers vegne. I denne kategorien finner man rottene: lobbyister, forretningsadvokater, PR-folk, telefonselgere. Box tickers

fyller ut meningsløse skjemaer eller forfatter uinspirerte nyhetsbrev til bedriftens intranett. De aller verste er kanskje Taskmasterne – mellomledere som skaper problemer for både over- og underordnede, problemer man gjerne trenger noen Duct Tapers til å fikse. Hvorfor har det blitt sånn, da? Skulle ikke kapitalismen liksom være det mest effektive systemet? Skulle ikke kapital og arbeidskraft flyte fritt i retning effektiv utnyttelse, og vi som samfunn meandere i generell retning det forjettede land – landet som flyter av melk, honning, økonomisk vekst og meningsfulle fritidsaktiviteter? Slik ble det ikke. Heller ikke under kommunismen. For det er det samme maset på venstre og høyre øre. Mens sosialistene roper «arbeid til alle er jobb nummer én», sprader høyresidens fotsoldater stolt rundt med t-skjorter med påskriften «Norge er ikke skapt for å sitte på ræva». Den weberske, kapitalistiske ånden og dens onde tvilling, den protestantiske etikken, viste seg å være uatskillelige. Man skal jobbe. For sånn viser en at en er et dydig menneske, verdig et godt liv på jorden, evig frelse. For noe piss alt dette er, tenkte vi, og gikk ut på gata for å høre hva helt vanlige folk (frysninger) mener om saken.

Samfunn Reportasje

MARI (72) Pensjonist, «jazzmor» og svigermor til Ane Dahl Torp

JENS (52) User experience-designer i DnB

– Bullshit-jobb? Jeg har aldri hatt en bullshit-jobb. Jeg har jobbet innenfor kunst- og kultur hele livet, og det er så langt fra bullshit som du får det.

Er det behov for jobben din? – Jeg mener helt klart at det er behov for jobben min når man skal lage nye digitale experiences.

Hva tenker du er en bullshit-jobb? – Sånne mellommenn. Folk som bare flytter penger, som får veldig godt betalt for ganske enkelt arbeid.

Hva er bullshit da? – Bullshit-jobber er etter min mening de jobbene som ikke er ordentlig organisert. De jobbene med dårlig betaling og generelt dårlige forhold.

For det skal man? – Mye av det jeg jobber med handler om digitalisering av tjenester som tidligere ikke har vært digitalisert. Det er en rolle man definitivt trenger, som vår virkelighet trenger. Så… er det en bullshitjobb? Det er ikke en bullshit-jobb hvis man trenger sånne typer tjenester.

Tror du ikke de trenger så høy lønn for å holde ut? – Jeg tror det er mange som tjener godt fordi at det er tradisjonen innenfor det du jobber med, det er jo steder hvor målestokken bare er penger uten at de spytter noen verdi tilbake til samfunnet.

Vi kom nettopp fra Barcode… – Barcode! HAHAH. Jeg HATER hele Barcode. De ødelegger hele det arkitektoniske uttrykket i byen. Ja, men de som sitter og jobber der. På kontorene og sånn– Ja, de som sitter og forflytter penger hele dagen uten noen reell verdiskaping, er jo også bullshitjobber sånn sett. Kan vi ta et bilde av deg? – Av a’ jazzmor? Jazzmor? – Ja, ja, ja. Jeg har vært med å starte flere jazzklubber og booka til flere jazzfestivaler, jeg. Kjenner du Miles Davis? – Ja, å jada. Da sønnen min var tolv år håndhilste han på Miles Davis. Hvem er sønnen din? – Sjur Miljeteig (norsk trompetist, journ. anm.).

Tenker du noen gang når du sitter på jobb at… «okei, dette driver ikke akkurat samfunnet fremover»? – Jeg jobber i DnB. Vi har en samfunnsrolle, og er en bidragsyter. Hvis DnB bare forsvinner da hadde det blitt mayhem. Det ville vært fullstendig kaos, både for bedrifter og private. Samtidig er det nok mange som har bullshit-jobber i DnB også. I det daglige er det jo selvsagt mye man gjør som kan oppleves unyttig. Men min jobb, som designer, i Norges største bank, er noe jeg anser som en viktig jobb. Hva ville du gjort om du fikk penger av staten i kraft av å… bare leve? – Jeg synes borgerlønn er en veldig fin tanke. Men, jeg er jo høytlønnet, jeg tjener veldig godt. Borgerlønn vil ikke kunne erstatte det. En av Graebers teser er at desto mer du tjener, desto større bullshit-jobb har du. – Det kan godt tenkes. Det finnes jo mange høytlønnede som jeg også vil definere som bullshit.

Spiser du landbrød med røkelaks, majones, luftig eggerøre og dill på denne fortauskaféen i Barcode hver dag? – Nå er det jo ikke akkurat jeg som spiser denne sandwichen, men denne vepsen… Jeg vil ikke slå den heller. Fordi den er en viktig del av økosystemet vårt? – Ja. Eller, er den egentlig det? Den driver jo og pollinerer litt, da, og spiser andre insekter. Ikke en bullshit-jobb, akkurat. – Ja, ikke sant. Men, tilbake til spørsmålet ditt. Vanligvis spiser jeg lunsj i kantinen på jobb, men nå er det noen som driver og pusser opp kantinen. Noen? – Ja, bygningsarbeidere. Hva tenker du om de jobbene? – Altså, det som må bygges må jo bygges, og det som må vaskes må jo vaskes. Jeg hadde noen sånne sommerjobber som ung, og det var jo veldig enkelt arbeid. Men det var jo litt deilig òg.

Samfunn Reportasje

HAFEZ (51) Arbeidsledig

OMAR (33) Sitter på Grønland og drikker Tuborg

LIV BERIT (45) Sosialarbeider

Har du jobb? – Er dere journalister? Har dere bevis på at dere er det? Jeg tror ikke på dere, dere er for unge.

Har du jobb? – Nei.

Har du jobb? – Ja, jeg har to, faktisk. Jeg jobber i familiekontakten i bydelen her og så jobber jeg et sted som tilbyr boliger for familier som ikke har noe sted å bo.

Ehm, vi har ikke noe bevis, men vi lover at vi er det. – Jeg har bodd i Norge i 16 år. Før hadde jeg jobb. Jeg vasket på SAS-hotellet. Så ble jeg utsatt for en ulykke og havnet på NAV. Nå har jeg gått på NAV i tolv år. Hva har du i hendene? – Det er skjema. Du vet. Prøver du fortsatt å få deg jobb? – Jeg prøver hele tiden. Jeg var i praksis nettopp, i en butikk. Men da praksisperioden var over ble jeg arbeidsledig igjen. Ville du helst hatt en bullshit-jobb eller fått penger fra staten? – Jobb! Når man først kommer inn i NAV-systemet er det umulig å komme seg ut igjen. Det er bedre i Tyskland, hvis du trenger en jobb der så får du en jobb. Dårlig betalt, men en jobb. Kan vi få et bilde av deg? – Ikke noe bilde. Ingenting. Nei.

Har du hatt en bullshit-jobb? – Jeg hjalp en venn som var elektriker en gang. Jeg var egentlig bare med for å lære. Men det var ikke en bullshit-jobb. Egentlig var det ikke en jobb i det hele tatt sånn sett … – Jeg mener at alle jobber er bra jobber. Men hvis det er en sjef som henger over deg hele tiden og presser deg til å jobbe hardere, så er ikke det en jobb jeg vil ha. Kanskje sjefen sin jobb i så fall er en bullshit-jobb? Ville du helst hatt en bullshit-jobb eller borgerlønn? – Jeg har ikke lyst på penger fra staten. Det er ikke gode penger. Sånne penger gir ikke en god følelse. Jeg ville heller hatt en bullshit-jobb, men det får jeg meg ikke i Norge. Det er lettere å få seg en sånn jobb i for eksempel Hellas. Hvor lenge har du vært i Norge? – Jeg har vært her i seks måneder. Jeg kom på grunn av en dame, men … det funket ikke. Vi var for forskjellige. Men jeg liker meg i Norge. Det er ikke som i Marseille der jeg bodde før. Folk i Marseille er helt gale. Det er mye dop der, men det er ikke bare det. Folk leter etter bråk – til og med politiet gjør det. Hvis du ser for lenge på noen på gata så prøver de å starte en krangel. Mange vil sloss bare for moro skyld. Sånn er det ikke i Norge, heldigvis.

Har du hatt en bullshit-jobb? – Jeg har delt ut reklame. Men for meg var det ikke en bullshit-jobb, jeg tjente jo penger på det. Det er fint å kunne spare til egne ting. Jeg tror ikke jeg hadde fått noen annen jobb på det tidspunktet, så for meg så var det bare bra. Ville du helst hatt en bullshit-jobb eller sluppet å jobbe? – Jeg har gått med avisen, delt ut reklame, hatt en vaskejobb. Det er viktig for alle å ha en oppgave. Også kjedelige og unyttige jobber er nyttige for folk. Men er det ikke noe feil med samfunnet om man MÅ ha en jobb for å føle seg nyttig? – Det er også fint å ikke jobbe, men hvis man skal få til samarbeid i verden så er det fint at alle bidrar med det lille de kan. Jeg tror at hvis jobben finnes, så er det en grunn til det. Hvis jobben din er å fylle ut et skjema som ingen leser så er ikke problemet at noen fyller ut det skjemaet, problemet er at ingen leser det. Ja, men … Den teknologiske utviklingen skulle jo føre til mer fritid? Er ikke det bra? – Dere vet Wall-E? Der sitter alle i lenestoler og gjør ingenting. Etterhvert finner de jo ut at det er litt meningsløst. Jeg savner mange av de jobbene som har blitt borte på grunn av teknologi, jeg. Som portører på sykehus. Nå er det roboter som kjører sengene, men de som jobbet som portører var sosiale og flinke mennesker som gjorde det litt hyggeligere å bli trillet rundt på sykehuset. Det var ikke en bullshit-jobb.

ØYA 2019 ØYA 2019 ØYA 2019

ZORAN (38) Bygningsarbeider – Dere er fra NATT&DAG, ja? [henvender seg til de polske kollegaene] – Det er den gratisavisa jeg pleier å plukke med meg fra Kiwien der nede, vet dere. Ja, og vi skriver om bullshit-jobb… – Nei, kutt ut a! Nå blir jeg fornærma. Det er vi som driver landet framover her, det er vi som bygger det her, faen å. Nei, du avbrøt [forklarer begrepet bullshit-jobb]. – Ah. Jeg har jobba på kontor jeg også, men det var ikke helt meg. Da var jeg prosjektleder som murer. Hadde eget firma, dreiv mye med bad. Jeg klarer ikke å sitte stille. Hva synes du om de som sitter stille da? Sitter stille og forflytter penger? – Noen må gjøre det óg. Ikke alle kan være leger, og ikke alle kan bygge. Nå er det bare ti år til jeg skal pensjonere meg. Hvor gammel er du nå? – 38. Om ti år, når unga er voksne, så skal jeg flytte til Kroatia og bli bonde der nede. Jeg har jo jobba lenge og har spart opp en del penger, så nå har jeg lyst til å dra ned dit, kjøre traktor, levere høns og så videre til kjøtthandleren. Men jeg må altså vente til unga er voksne. Kan du ikke ta med ungene, da? – Nei, det er ikke noen framtid for dem der nede. Men det er en annen sak. Men jeg trives nå, da. Jeg tenker ikke jobb etter fire. Det blir jo ganske fint og da, jeg har jobba med mange fasader på Grünerløkka for eksempel, så det blir fint å kunne trille rundt på barnebarna og si «se, det der gjorde bestefar». Arven etter meg, liksom. – Da jeg dreiv og mura så la jeg alltid igjen en pils inne i bygget. I gamle bygg og sånn finner man ofte det, pils på forskjellige steder. Så kan man bli murings mens man murer. Hehe. – Ja, så jeg viderefører på en måte den tradisjonen. Jeg ser på Youngstorget, 1. mai-talen i klokketårnet. Den har jeg vært med på. Og der ligger det en pils. Ringnes pils. Pappa jobba på Ringnes i femogtredve år. Hva hvis du ikke hadde trengt å være arbeider for å få penger, bare borger? – Ah, du spør riktig person. Jeg synes alle sammen skal gjøre det de vil. Men jeg ville nok uansett vært her, bygd disse tinga, jobbet i åtte timer. Jeg er gammal kommunist jeg, skjønner du. På den gode måten. Hva er den dårlige måten? – Hallo. Hva er den dårlige måten. Ikke kødd, a. Kommunisme fungerer bare når det blir gjort riktig.

2019 ØYA 2019 ØYA 2019 ØYA Billetter i salg mandag 13. august

ØYA 2019 ØYA 2019 ØYA 2019 6.–10. august 2019 Tøyenparken, Oslo

2019 ØYA 2019 ØYA 2019 ØYA

Samfunn Reportasje

«Det var en gang noen hadde fått et menneskebein på kroken. To og et halvt år sia, var det vel. De fant ikke resten av liket»

Fiskerne på havna TEKST OG FOTO IDA WAMMER

Fiskerne står linjet opp langs Oslos havn med skyggeluer og frysebokser, klappstoler og bøtter. Først virker det litt trist: et maskulint, multikulturelt miljø av mennesker på desperat, fåfengt jakt etter noe å putte i magen. Får de i det hele tatt fisk? Skrubbsultne og ufrivillig selvforsynte i et av verdens rikeste land – et hån av velferdsstaten. Men en tur langs havna avkrefter fordommene. Fiskerne er folk med kjærlighetsproblemer og hjemlengsel. Jakten på mat er heller ikke fremste drivkraft for noen av dem. De fleste vil bare slappe av.

HASSAN (65), TUNISIA Hva hører du på fra ørepluggene? – Noe privat og ekte. Vil du høre? [arabisk sang] – Det er koranen. Han synger om Isak, du vet, sønnen til Abraham. Det står om dem i koranen også. Er du religiøs? Nei. (liten pause) Får du noe fisk? – Ja, jeg har fått ni makrell. Hvordan tilbereder du den? – Jeg griller, koker, ovnsbaker og steker den i panna. Alle mulige måter. Jeg lager også makrell i tomat. Bare koker den i vann, lar den tørke og tilsetter tomatpuré. Hjemmelaget. Deilig. Er du her ofte? – To dager i uken, kanskje. Jeg er pensjonist, jeg pleide å kjøre buss før. Alle de røde fergene kjørte jeg rundt i. Så jeg er ganske kjent i Oslo, og jeg har bodd i Norge i 44 år. Jeg er Berber og sa «ha det» til familien min da jeg var 19 år. – Vet du hva Berber betyr? Det betyr «fri mann». Er du det? En fri mann? – Ja. For meg er Norge et koseland. Selv om det er styrt av en politisk koalisjon, så går det veldig fint. Ikke fint-fint, men du skjønner hva jeg mener.

«Jeg synes Jens Stoltenberg bør gjøre slutt på krigen i verden»

– Og ellers, bare se på horisonten her. Det er panorama. Mange tenker at her er det bare multikulturelle folk som bare kommer for å skaffe seg mat, men se utover havet her. Det er meditasjon. Kan jeg komme med en hilsen til Jens Stoltenberg? Ja. Det er ikke sikkert han kommer til å les– Jeg synes han bør gjøre slutt på krigen i verden, ikke drepe flere mennesker. Det er jo ikke hans skyld, men allikevel. I dag er politikken bare business, verken Trump eller Macron er politikere, de er businessmenn. Vi tar avskjed, og tar hverandre i hendene. Han holder min fast, snur den og studerer. – Er du opptatt av filosofi? Hæ? – Det er linjene dine, disse marginene. Ringfingeren din er lengre enn pekefingeren. Sånn har jeg det også [viser hendene] Er du opptatt av filosofi? – Ja.

Samfunn Reportasje

«Jeg vil finne et ordentlig kvinnfolk»

RENÉ (30), FINNSNES Får du noe fisk? – Jeg har fått, tja, seks-sju. Det er ikke min fiskestang, men han der borte sin [peker på en mann med camo-bukser]. Jeg var egentlig bare på tur her nede, og så gikk han der forbi meg [peker på mannen igjen], og så tenkte jeg at jeg kunne jo prøve meg. Han hadde tre. Når var forrige gang du var trist? – Ikke så lenge siden. Jeg vil ikke snakke om det, men du kan spørre om hva som helst annet, så skal jeg svare så godt jeg kan. Okay, hva er drømmen din? – Jeg vil finne et ordentlig kvinnfolk. Det er ikke så mange av dere. Fy faen. Jeg skal ta flyet tilbake til Finnsnes i kveld, jeg må jo få dusja av meg dette her [viser armer med masse små fiskeskjell… og flere tatoveringer]. Hva betyr de? – Ah. Korset er til mamma, hun er veldig kristen. Så har jeg navnet til datteren min, mitt eget navn, René, og så er det denne her på brystkassa da. Den er vi to stykker som har. Inhale the future, exhale the past. Hvem er den andre personen som har den? – Ekskjæresten min fra Porsgrunn. Det ble slutt for bare noen dager siden. Okei, det var forrige gang jeg var trist.

Samfunn Reportasje

«Jeg havna i et ganske 'shitty' miljø i Lillestrøm»

AGGY (65), STRØMMEN Du er den første dama jeg ser! – Å. Det pleier å være noen vietnameserdamer her også. Er du her ofte? – Innimellom. Jeg føler meg litt som en turistattraksjon her jeg sitter, men det er godt å komme seg ut litt. Jeg er veldig glad i å fiske også. I dag kjøpte jeg ny fiskestang til og med, den kosta bare 500 kroner. Funker den da? – Ja, den er knakende god denne. Man trenger ikke gå opp til tusenlappene for å få en disent fiskestang. Til nå har jeg fått én makrell. Det er middag for meg det. Du er alene? – Ja, jeg bor aleine på Sagene. Har du noen gang blitt syk av å spise fisk herfra? – Nei, nei. Aldri. Det var en gang noen hadde fått et menneskebein på kroken. To og et halvt år sia, var det vel. De fant ikke resten av liket. Da var det full stans på kaia her, men det er jo gøy med litt action. – Men ja, det er visst ikke så bra å fiske på baksida av Hovedøya der nå som det ble lekket tusenvis av liter med fyringsolje… Jaja. Vil du ha en sigarett? Ja takk [mottar sigarett, blodprins]. Har du røyket lenge? – Tja. Men jeg røyker ikke mye, jeg kan ha en sigarettpakke i en uke. Faren min slutta med nikotin etter tjue år, røyken gikk fint da, men han savna pipa. Har du smakt pipe? –Ja, haha. Men jeg hadde andre ting enn tobakk i den pipa, for å si det sånn. Var du rebelsk? – Jeg havna i det jeg vil kalle et ganske «shitty» miljø i Lillestrøm. Mange av de folka jeg var med den gang er døde av overdoser nå. Jeg tok tidlig avstand fra det greiene der og tok med meg venninna mi. Hun har seinere sagt at hun antakeligvis ikke hadde levd nå hvis det ikke hadde vært for meg.

«Foreldrene hennes likte meg ikke»

SAMET (30), TYRKIA OG SVERIGE Hva gjør du her? – Jeg kom fra Sverige for å fiske her. Er det mer fisk i Norge? – Ja! I dag har jeg fått 14 stykker. Jeg pleier å stå her i noen timer, og så drar jeg bort på havna borte på den øya. Hvordan tilbereder du den? – Jeg setter ovnen på 200 grader og spiser med salat og pommes. Har du hatt kjærlighetssorg før? – Ja. Jeg var sammen med en dame i tre år. Foreldrene hennes likte meg ikke. De bare «han jobber bare på pizzabakeren, han er ikke noe for deg». Så… ja. Men det går fint, det er hun som bestemmer. Hvis du måtte velge mellom pizza og fisk…? – Haha. Jeg liker ikke pizza. Så det blir fisk med pommes.

Samfunn Reportasje

HATEM (28), OSLO Får du mye fisk? – I dag har jeg fått én! Det er den fjerde fisken jeg får i hele mitt liv. Hvordan var det å fange den? – Jeg var i sjokktilstand. Jeg måtte få en av de mennene der borte til å dra den opp for meg. Jeg var så redd for at den skulle glippe. Folk er hyggelige her? – De er veldig hyggelige. Hvis man plutselig mangler en dupp, utstyr eller agn så kommer de og hjelper. Du skulle vært her tidligere i dag, i fem-seks tida på morgenen. Da var det sikkert hundre mennesker her, og så dro de videre på jobb. Jeg snakka med et par av dem, de er veldig åpne. Hva er drømmen din? – Åh. Drømmen. Jeg har mange drømmer. Eller nei, jeg tror nok at jeg oppnådd drømmen. Jeg har kjæreste og familie.

«Jeg var i sjokktilstand»

TEKST: LUDVIG FURU FOTO: NIKOLAI KLEIVAN

SIC

«Man behøver ikke lenger være en smellvakker 22-årig smellvakker blondine for å gjøre suksess i pornobransjen. Man har like stor sjanse til å lykkes hvis man er i 40-årsalderen, er overvektig og har innvandrerbakgrunn» Rapport 4/2018

UAKTUELL «Jeg vil ha sexen tilbake til pornobladene i skogen. Jeg legger en bunke pornoblader ute i skogen, under den store steinen. Se om dere finner dem.» Tore Renberg, Aftenposten 30.06.15

Bortsett fra Tore Renberg og barna som beklageligvis finner bladene hans i skogen er det svært få nordmenn som leser pornoblader i dag. Siden internett så smått fant veien inn i hjemmet i 1994, har bladsalget sunket til farlig nære nullpunktet. Internettets utvalg av online web pages tilbyr uendelig med gratis porno uten å kreve noe annet enn at du ser på et par merkelig maskinoversatte pop-ups. 98 prosent av nordmenn har tilgang, og PornHub lastet i fjor opp over fire millioner videoer (rundt 68 år om man ser dem sammenhengende – men ikke gjør det). Men pornobladene finnes fortsatt. De står i hylla, helt innerst på Narvesen. Du vet de er der, lar ikke blikket hvile mer enn et par sekunder og oppfatter såvidt naken hud over en grotesk grell layout, før du kjøper en panini med ost og skinke, går ut og fortsetter å bekymre deg for hva du gjorde i helgen. Du har kanskje et vagt minne av bladet Kristoffer hadde med på leirskolen i 7. klasse, men hvis du er født etter 1990 er det svært liten sjanse for at du egentlig vet hvordan et pornoblad ser ut inni. Vi hev derfor nedpå tre øl, marsjerte inn på Narvesen med store solbriller og kjøpte de siste numrene av Lek, Aktuell Rapport og Cats for å finne ut hvordan det står til med bransjen forlatt av både Gud og deres tidligere så trofaste målgruppe: yrkessjåfører. Og litt for å finne ut hvordan pupper ser ut. Pornoens vei til den frie, usensurerte kioskhylleutopien har vært kronglete. NRK-podcasten Hele historien forteller at Leif Hagen, mannen som begynte import av porno til Norge på 70-tallet og grunnla Aktuell Rapport, hadde gjennomgått sensur og beslag av 16 tonn porno (over 100.000 blader) innen 70-tallet var omme. Drakampen mellom magasinene og kioskene fortsatte gjennom

den nye lovgivningen i 1985, helt til Porno-Hagens protégé, Stein-Erik Mattsson, da redaktør for Aktuell Rapport, fikk nok. Han slapp utgaven Frie Aktuelle Rapport sommeren 2002 med en effektiv PR-kampanje bestående av kvinner kledd i gjennomsiktig poncho som delte ut magasinet ved bensinstasjoner. Intensjonen var å bli anmeldt. Det ønsket innfridde SVs Lena Jensen etter å ha blitt tilsendt et nummer i posten. Tre år senere ble Mattsson frifunnet av høyesterett, etter en rettssak som blant annet inneholdt visning av pornofilm og demonstrasjoner fra Kvinnegruppa Ottar. I den improviserte sluttalen siterte han halvoppriktig både Jens Bjørneboe og Martin Luther. Den nå pensjonerte Porno-Hagen etterlot seg et imperium, Nordic Adult Entertainment, som i dag gir ut Cats og Aktuell Rapport. Hovedkonkurrentene er europeiske MP House, som gir ut Lek, Sexstase, Amatør og landets aller første hjemmebryggede pornografiske magasin, Cocktail. Det er god grunn til å tro at disse bladene i dag produseres av et fåtall mennesker, og at de dessverre ikke svarer på mail fra NATT&DAG. Vi er nødt til å nøye oss med selve produktet. Cats har to redaksjonelle saker, og later generelt til å bestå av saker produsert Sverige eller Danmark og slurvete oversatt til norsk. Hovedsakelig promoog screenshots fra filmer du kan kjøpe, noen ganger vedlagt en slags anmeldelse («Samtliga scener avslutas med ansiktssprut!»). Sakene er tendenssaker om spesifikke fantasier. Den ene handler aktuelt nok om cuckolding og den andre om å pule, eller «gjemme pølsa», i biler. Sistnevnte tekst er en god blanding av røverhistorier, fakta om biler og riffing rundt den noe tvilsomme hypotesen om at bildesignets utvikling kan forstås i lys av hvor gode de er å ha sex i. Bobla ble for eksempel angivelig seende ut som den gjør, fordi Adolf Hitler var en «skikkelig pingle som absolutt ikke skjønte seg på kjærlighetens fornøyelser».

Det som het Aktuell Rapport før heter visstnok nå Gullrapport, eller bare ‘rapport, hvis man går ut ifra den gullfargede logoen. Det er litt vanskelig å avgjøre. Det er uansett «den tenkende mannens sexmagasin», ifølge første sak, en tekst om pornoparodier som tar utgangspunkt i den amerikanske pornobransjens vanskelige økonomiske kår, og fokuserer på Indiana Jones-parodien Carolina Jones. Neste sak er et intervju med en dansk sexolog, som blir til en guide til kvinners fantasier: Gudinnen, Horen, Lesbisk erotikk, Trekant og gruppesex, Menn i uniform, Å selv bli dominert og Å fantasere som en mann som visstnok kan oppsummeres med setningen «kjolen opp og pikken inn, hei og hå, tøm og røm!». Det handler mer om «stemninger på det mentale planet». Én av reportasjene skiller seg litt ut, om en kåt, polsk-svensk vaskehjelp. Det virker faktisk som de har produsert denne selv. 34-åringen ligger på en litt skitten madrass foran en gråhvit kontorvegg. Intervjuet som er gjengitt virker relativt troverdig, med forbehold om visse språklige friheter journalisten antakelig har tatt seg. Det er denne saken de setter øverst på forsiden, til tross for at bildene har merkbar lavere produksjonsverdi enn de andre.

L RAPPORT «Dette er en aldrende bestemor fra et eller annet sted i Norge eller ellers i verden» Lek 2/2018

«I dag har Mr. English lagt pikken på hylla» Cats 4/2018

«Men hvor hun er fra på Vestlandet, skal vi ikke røpe, for det kan jo hende at både indremisjonsfolk og avholdsfolk vil reagere når vi sier at jenta er fra fagre Stryn, noe hun ikke er» Lek 2/2018 Mens ‘Rapport leverer et hint av den typen teksbasert innhold de var kjent for på 80- og 90-tallet, befinner Lek seg på en helt annen planet. Lek er total krig.

tatt bilde av» selv om hun åpenbart har tatt bildene i speilet selv; Rosa som går på NAV: «Og slik kan man ha det i Norge i 2018 når man er så heldig å være uføretrygdet på Nav.

Å lese Lek er som å bli teleportert til en postapokalyptisk Wam & Vennerød-sequel. Det føles rett og slett ikke riktig at skribentene lever i samme tiår som oss.

– Nei, det er egentlig ikke så mye som feiler meg. Men når de jo engang ville dytte meg på den trygden, kan jeg jo like gjerne kose meg hjemme og fikle med fitta mi som å sitte på et dumt regnskapskontor og tenke på debet og kredit.»

«Selvfølgelig går det ikke upåaktet hen at man står her og tar bilder av ei halvnaken jente som skrever for åpen scene. Og palefiskere er det jo nok av som reker strendene rundt, sikkert litt loslitte sambygdinger som kunne trengt seg en dyppert med kuken sin.» Bladet åpner med en kommentar fra redaktøren. Det stemmer, pornobladet Lek har en lederspalte. Her benytter de blant annet sjansen til å sparke mot fjorårets medieaktuelle overgrepsofre: «Ikke la hysteriet rundt #metoo ødelegge den erotiske leken mellom mann og kvinne. Det er fortsatt lov å klype damene i rumpa, for eksempel i kassekøa på super’n, og det er fortsatt lov for sjefen å ta den fjongse sekretæren innenfor BH’en.» Over teksten er det et stort bylinebilde av redaktøren, naken, med en tatovering ved underlivet av ordet rave. Hun heter Leona Lorenzo, en tidligere pornoskuespiller som ifølge nettsiden hennes er «ei jente fra Oslo, i Norge da så klart.» Hun jobbet tidligere som dildotester og samarbeidet med den nå angrende russepornografen Thomas «Rocco» Hansen. Etter en shoot for Vi Menn som istedenfor havnet i Lek begynte hun med porno, og nå er hun sjefredaktør for både Cocktail og Lek. Lederen gir bare en liten forsmak av hvor bananas det som står i bladet kan være. Samfunnskritikken fortsetter: «Hvorfor er det verre at menn runker så andre ser det enn at vi kvinner dildopuler seg offentlig på buss og trikk? Ikke vet vi, men her er det en kjønnsdiskriminerende ubalanse.» I tillegg til å være redaktør kan man også spekulere i om hun skriver størsteparten av innholdet selv, avslørt av visse språklige særegenheter. Beskrivelsene av sex er gjort med ord man ikke har hørt siden 90-tallet, og den snirklete, bisarre, nesten Filmavisen-aktige tonen preger hele magasinet. «Vi swinger, for svingende!» «To lesber i byen? Ikke så merkelig i våre dager da vi aksepterer alle slags seksuelle legninger.» Det siste sitatet er fra en reportasje om nummerets «Lek-par», Andor og Aranka. De er «ungarere! Hete i blodet! Etterkommere etter hunerne!». Hvis du ikke synes dette høres ut som noe et ekte menneske ville sagt i virkeligheten er jeg enig med deg. Man trenger ikke faktisk.no for å se at stedsskildringene er litt for knappe, at sitatene kokt opp av en smått genial baby boomer med sans for humor, og at modellene definitivt ikke er et tilfeldig ungarsk par som elsker å ha «heidundrande» sex. Bladet inneholder en del andre saker i sjangeren reportasjer som definitivt har funnet sted og ikke bare er et scenario noen har funnet opp rundt en bildeserie de har kjøpt eller ikke kjøpt rettighetene til. Nummerets Lek-pike, hvis sminke, bildekvalitet og beret(!) tyder på at stammer fra tidlig 2000-tall; Bente som hilser fra en typisk amerikansk pornomansion; Mette og Beate fra mansionen rett ved siden av; Diana og Øyvind som «ser ned på gata der biler og folk haster forbi»; Karin som «liker å bli

«Reportasjene» skiller seg heller ikke grafisk fra den andre typen tekst under bildeserie som ikke legger skjul på at innholdet er ren fantasi. Som den med det lesbiske paret fra Soloppgangens land. «Og når vi sier «Soloppgangens land» mener vi selvsagt Japan», for å sitere den ikke rent lite historieglade skribenten hos Lek. «Dette er fitter med stor F, selv om de sitter på langs som de europeiske og ikke på tvers som de gamle sjøfolkene myteomspant sine asiatiske knull da de kom hjem til Europa for 400 år siden. Og selvsagt er de som asiatiske jenter flest opptatt av bondage, en gammel japansk tradisjon. For oss lutheranere ville dette virket sjokkerende.» Man kan lure på om reportasjene egentlig er ment å skulle lure noen. Kanskje tekstene bare skal fungere som et ytterligere lag med fantasi, ikledd en kvasi-journalistisk form fordi… Hvorfor ikke? Vi er frosset fast i et 90-tall der erotikk betyr siklete fraser gamle pervoer kunne lirt av seg på nattbussen. I den forvrengte pornovirkeligheten er alt lov. Og turn-on. «Det må være de som har den lengste og grøveste stanga, smiler hun, mens hun dytter tre fingre inn i surklefitta si og gir seg selvpulinga i vold. Deretter vender hun seg om og skrever ut og setter hele bakskrevet sitt opp i kameralinsa så vi kan beskue hele underholdningsparken i detalj.» Å vurdere norsk bladporno fra 2018 er som å ankomme et loppemarked søndag kl. 15:30. Det er ikke så mye igjen. Sidene fylles enten av reklame eller uoriginale bildeserier, før de havner på badegulvet i et fengsel eller under senga til en velsignet pensjonist. Magasinene lever kun av smuler fra pornomonopolets bord. Språket røper nostalgi og fremtidsangst. Søker redaksjonen trygghet i fortiden, når sannheten om at jobbene deres snart kommer til å forsvinne presser seg på? Det virker som den lettbeinte, tøysete, men også ganske brutale skrivemåten har stått bom fast siden 1994. Det hyperaktive og følelsesladde Showgirls-uttrykket er et stønn fra en svunnen, optimistisk tid, da demokratiseringen av verdenssamfunnet marsjerte fremover i takt med en voksende ravekultur. En tid da fantasien om gale nymfer fortsatt levde, og ikke minst, en tid da internett bare var en fjern sci-fi-drøm. Rent innholdsmessig er det ikke mye det moderne mennesket går glipp av uten pornoblader. De redaksjonelle reportasjene fra felten har blitt færre etter hvert som internett har gjort sitt inntog, og dessuten blitt mindre relevante ettersom det ikke lenger er tabu å skrive om eksplisitt sex i massemedia. Den absurde sjargongen kommer helt sikkert til å leve videre, i et eller annet rart hjørne av internett. Kanskje Kvinneguiden. Printede silikonpupper og sædrester blant kvister og stein vil vi i alle fall klare oss uten.

«Alt som stinker av politisk korrekthet får meg til å ville myrde» Cats 4/2018

«I fagsjargongen heter det jo å knulle «gresk» når man tar seg et nummer i stussen. I gamle Hellas var jo homosexen enormt utbredt. Men homser bryr vi oss lite om i dette bladet» Lek 2/2018

Musikk Intervju

Skandinavisk rap-adel TEKST YNGVE SIKKO

Isak von Haartman er ekte greve, i slekt med en som kjempet på Francos side i den spanske borgerkrigen – og skandinavias beste hiphop-produsent. I visse miljøer hviskes og tiskes det: En av de mest spennende hiphop-produsentene i verden akkurat nå er … svensk? Hviskingen dreier seg om Isak von Haartman alias vonHaartman. Svensken har blant annet laget beats for Drake-favoritten Pressa, hipsteryndlingen Fricky, pop-ikonet Lorentz – og en haug med andre: Newkid, Mwuana, Ozzy, ROS, Vinter, Dida, SNX, Denz, Karim, ALN, Ivory, Illyez. Da Larsiveli og Makko Makeba rappet en av fjorårets beste norske hiphoplåter, «Uber», var det på en vonHaartman-beat. Så om du har hørt på skandinavisk hiphop de siste årene er det én lyd du nesten garantert har hørt mange ganger. Først et forventningsfullt «aaaaaaaaa», og så en kvinnestemme: «vonHaartman on the track!» Stemmen tilhører Isak von Haartmans første store kjærlighet. Først turte hun ikke å snakke i mikrofonen. Så drakk hun en halv kartong vin. De fire ordene tok en halvtime å spille inn. Når von Haartman jobber går det raskere. En gang laget han en beat på åtte minutter. Vanligvis tar det en time. Et visst tempo må man ha om man skal overleve av å lage rapbeats i 2018. Youtube flommer over av type beats-instrumentaler, beats inspirert av stilen til konkrete artister. Når man leverer beats til mange ulike artister må man stikke seg ut, samtidig som man lager beats som legger seg innenfor den til enhver tid gjeldende musikalske strømningen. Man må være spesiell og typisk samtidig. – Man kjenner igjen en vonHaartman-beat på melodiene, på trommene. Jeg er veldig god til å programmere trommer. Og så har jeg god sound selection, i tillegg til at jeg har et litt annet melodispråk enn andre, i alle fall i Sverige. Han forteller at han begynte å lage beats da han var tolv år, programmerte loops på et keyboard sammen med en kompis. I et intervju på en svensk podcast hevder han at han bare var ti. Etterhvert oppdaget han musikkspillet eJay – og senere FruityLoops, hjemmestudioprogrammet som i dag er kjent som FL Studio. Det holder han seg til ennå. – I FL er det så kort vei fra idé til produkt.

Von Haartman liker å være rask. Det tok fire minutter fra vi kontaktet ham på mail til han svarte. Så tre dager med stillhet og masing. Så plutselig: «ring meg». Han snakker i korte, intense intervaller, gir alle spørsmålene noen sekunders betenkningstid før han skyter ut et svar. Som regel et kort et. Hvor gammel er du egentlig, er du født i 95? 96? – Vilken … vad? Er du født i … ehm … ninety-five? – Ehm…Mitt musikkjobb? Hahaha. Nei … Hvilket ÅR er du født? – Åh! Jeg er født i 96, men jeg gikk i klasse med de som var året eldre. Hvorfor det? – Fordi jeg var smart. Hvordan var det? – Det var flott. Von Haartman vokste opp i Halmstad på Sveriges vestkyst, hjembyen til eurodance-legenden Basshunter. Alle i Halmstad vet hvor Basshunter bor: I et stort hus der det ofte arrangeres fester med mange unge jenter. – Her om dagen la han ut et bilde på Instagram av en kvittering fra Leffes, et litt småharry utested i Halmstad, på 17.000 kroner med caption «that was a good night», hahaha. Fyren er en legende. Også black metal-bandet Shining kommer fra Halmstad (må ikke forveksles med norske Shining). Frontfiguren Niklas Kvarforth er kjent for å dele ut barberblader fra scenen og oppfordre fans til selvmord. Da var det like greit å komme seg til helvete bort. På svensk har de et uttrykk for akkurat det: «flytte til Stockholm». – Og så skjer det mye mer i Stockholm enn i Halmstad. Hvordan var du som liten? – Jeg forstår norska så dårlig. Ursäkt. Hur. Var. Du. Som. Barn? – Jeg var et sånt barn som er veldig opptatt av én

ting om gangen. Litt sånn små-autistisk, egentlig. Jeg kunne sitte med én ting i sånn to år, konstant drive med samme tingen. Først var det Pokémon, så malte jeg en del manga. Etter hvert ble det musikk. Har du de tidligste beatsa dine ennå? – Nei, men en kompis av meg i Halmstad har de på en USB. De er faktisk fete. Det er mulig å rappe på dem liksom. Rapper du selv? – Da jeg var liten gjorde jeg det. På svengelska. Det hørtes ut omtrent som … «ricky-ricky-ro! yeyeye!». Alle som liker hiphop har vel drevet med det. – Haha, ja. Men jeg kan rappe. Jeg skriver tekster for ROS og Ilyez, så jeg kjenner flowen deres, men jeg er nok bedre som songwriter. ROS og vonHaartman er forresten en arketypisk ikonisk duo. ROS med kvinnelig coolness, vonHaartman som melankolsk tilrettelegger. – Hun er typ min beste kompis, så vi har skitbra kjemi. Hun passer perfekt på mine beats. Det er bare fettkult å jobbe med henne. Hun vet liksom hva som er nice. Beatsene er som regel bouncy, men mollstemte. Perfekt for trist dansing. Musikk for deprimerte personer som drikker fem øl og tvinger seg selv ut på dansegulvet – eller kanskje heller, et relatert fenomen, men mindre forknytt: Følelsen av å ha det gøy på dansegulvet, men så, plutselig, innse at kjærlighet er en skjør ting, at døden er én dag nærmere enn i går, at byen stenger snart. – Vi ble kjent gjennom felles venner. En dag viste hun meg en tekst hun hadde skrevet, og så gikk vi rett i studio og spilte inn. Det ble «20k», hennes første låt. Hvordan er prosessen når dere jobber? – Noen ganger sender jeg bare over en beat og så legger hun en tekst oppå, men vanligvis jobber vi sammen hele prosessen. Hun spør meg om innspill på det hun gjør, og sier fra hvordan hun helst vil ha beaten.

Isak von Haartman alias vonHaartman (f. 1996) har produsert beats for en rekke svenske artister og for Larsiveli og Makko Makeba her hjemme. Nå begynner han også å bli lagt merke til utenfor Skandinavia.

Det blir flere og flere kvinnelige rappere, men hvorfor er det så få kvinner som lager beats? – Menn er kanskje fortsatt litt mer opphengt i datagreier enn kvinner? Men jeg forsøker å lære bort litt. ROS har begynt litt, for eksempel. Det blir fett etterhvert. Hvordan tror du hiphop-soundet kommer til å utvikle seg fremover? – Det virker som at pendelen svinger fra sang til rap igjen. Hvem er den neste vonHaartman? – Den neste som blower opp er Pregame. Han har en syk arbeidsmoral. Han har flere beats enn meg og er fire år yngre. Og så tror jeg på Young A.K. Ja, Pregame er jo på Vin&Rap-skiva også. – Ja, han har et par låter der. Von Haartman bedyrer forresten at han ikke er deprimert, men vi har også hørt et annet rykte, at han er en weirdo. – Hvem FAEN sa det? Det er hemmelig, hehe. – Haha, det er kul. Jeg bryr meg ikke. Altså, kanskje jeg er det. Jeg er veldig bestemt. Hvis folk ställer sig på tvären så har jeg ikke noe problem med å si eksakt vad faen jag tycker. – Det tror jeg man må gjøre i denne bransjen for å ikke bli overkjørt selv. Individualistisk altså, men ikke alene: von Haartman «er på laget til BMG» og har en A&R-deal med Bricks, en Atlanta-basert produsent som har jobbet med blant andre Young Thug og Drake-protege Baka Not Nice. Blir Drake-beats det neste? – Bricks kjenner jo Drake så … Men Drake har en million beats å velge i, så det handler litt om flaks, være på rett sted til rett tid. Er du forresten i slekt med den finske nasjonalisten Carl «Goggi» von Haartman? – Ja, haha. Det er så weird. Han kjempet på Franco sin side i den spanske borgerkrigen. Det er litt rart, men det er langt bak i slekten. Er du adelig, forresten? – Ja, jeg er greve. Haha! Seriøst? – Ja, det er ganske nice. For 150 år siden hadde jeg ikke trengt å betale skatt. Det er jo greit å tenke på. Men det er ikke noe jeg går rundt og sier til folk.

Foto: Øde Øyvind

Festival Anmeldelse

Trevarefest Et nydelig festivalretreat i Lofoten for millionærer fra Bergen. TEKST KAJA KIRSEBOM

ARTISTER: FOLK: STED: PRIS:

Han ene av de sykt mange i Hester V75 roper «er det noen fra Beeeeergen her?». Og det er det: ALLE. Publikum. De frivillige. De to brødreparene som driver Trevarefabrikken, et mindful coworking space kombinert med hostell og scene (den perfekte «retreat» for «stor»by-folk som bare må til Lofoten). Til og med artistene er nesten utelukkende tilknyttet Bergens musikkscene, bortsett fra Kaja Gunnufsen, Daniel Kvammen og Lyse Netter. Og det hele blir enda merkeligere og mer nepotistisk da samtlige artister og DJ-er på tirsdagsprogrammet er fra det bergenske plateselskapet Vibbefanger. Det er ingenting å utsette på artistene eller konsertene som sådan, men programmet fremstår som en generisk og kvantumsrabattert Bergenspakke.

Foto: Kaja Kirsebom

Det sies at festivalen ble solgt ut på under ett minutt. Det sies også at «alle» bergensere fikk tilsendt en link hvor de kunne forhåndskjøpe billetter før billettene ble lagt ut for salg. En ganske så utmerket måte å kuratere publikummet sitt på. En alternativ metode kunne for eksempel vært å endevende bergenspuben Legal med en gravemaskin og dra ut den beste og verste veggpryden med en kjempeklo, og dytte dem inn på et skralt Widerøe-fly i stø kurs mot havgapet i Henningsvær. Trevarefest er en såkalt «high value SoMe-content»festival hvor landskapet med stupbratte fjell, veldig, veldig klart og blått hav, midnattssol og fiskeskøyter, figurerer som kulisser i vennegruppebilder og høstens nye profilbilder. Og som bestilt, ut av intet, i veldig raske shades, dukker P3s Christine Dancke opp med sultne og unge videomedarbeidere på slep, i det de gjør en stor fellesinnsats for å lage enda mer SoME-innhold på Sondre Justad, Henningsværs lokale gallionsfigur. Trevarefest er blottet for turbukser og sad-boy Moddi-inspirerte ullgensere. Festivalen befinner seg i krysningspunktet mellom gorpcore og wealthcore. Bergenscore er kanskje mest presis. Mest ikonisk

(og typisk) blant dem alle var en ukjent bergenser ved fornavn Arv, ulastelig antrukket i caps, hvite jeans, en nystrøken hvit skjorte og en burgunder Patagonia fleecevest. Takk, Arv. Kanskje du var en av dem som la igjen noen lapper hos Henningsværs lokale Patagonia- og Hay-utsalg? Men vi må snakke litt om penger. Trevarefest koster. Å komme seg til Bodø og deretter Lofoten med Widerøe er én ting, festivalpasset noe helt annet (rimelige 1150,- for tre ganske tynne dager), men så kommer maten. Festivalen tar 160 kroner for en kebab!? Er vi alle blitt redusert til lettlurte trust fundhipstere som bare må se Lofoten? Ja. 160 spenn er stiv bab-pris når artistene etter sigende spilte for kost, losji og organiserte ribturer. Heldigvis finnes det håp i Henningsvær. Den lokale MIX-en er en kiosk i særklasse med rikelig utvalg av slush, smågodt, souvenirer, tonic på literflasker og stor nuggets-meny med fries til 125 (styr unna kjøttdeigpakken til 80 kroner og du er good). All kritikk til side, det er en veldig god idé å holde festival i og utenfor et tre etasjers nedlagt fabrikkbygg i Henningsvær. Trevarefest 2019 er alt annonsert og vi håper blodprisen på babben har gitt arrangørene kapitalen de trenger for å booke mer variert. Klubbprogrammet med Skatebård, Niilas + Matogrytten og Dancke på «Bergenhain» fungerte godt, og jeg gråter litt inni meg hver gang jeg tenker på hvor vakkert det var å danse til utsikten av fjell som stiger opp fra havet langt vekk i horisonten. Instabildene du trolig ble spammet opp og ned i mente med juger ikke, Henningsvær er NICE og stedet har de perfekte forutsetningene for å lage en snill og pen musikkfestival. Vi unner alle å nakenbade med den flate rumpa til Kaja Gunnufsen (hennes ord!) et steinkast unna verdens mest ikoniske kunstgressbane i lysskjæret fra midnattssolen, akkurat som vi unner alle å bli millionærer. Begynner å spare til neste år allerede nå.

ARTISTER: FOLK: STED: PRIS:

Seaside Picnic er et perfekt festivalkonsept. Den foregår på Langøya, en liten, fredet øy med unikt liv bestående av beitende kuer, unike sommerfuglarter og minst én rødlistet orkidé, Flueblomsten, som driver med såkalt seksuell narrepollinering (fus på bandnavn/romantittel). Blomstene ser ut som hunnveps, og lurer de nylig utklekkede, ekstremt kåte hannene til å jokke på dem. Mens de jokker planter flueblomsten en pakke pollen på dem, som de så tar med videre til neste blomst som ser ut som en dame, og jokker fra seg pollenpakken der. Flueblomsten befruktes og hannvepsen sitter igjen som den idioten den er, uten å vite at den for én gangs skyld har gjort nytte for seg. I dette miljøet i Telemark har orkidé-, natur- og elektronika-entusiast Snorre Sjønøst Henriksen bestemt seg for å lage en idyllisk opplevelse. Den første var i slutten av juli og hadde artister som Vilde Tuv, WHALESHARKATTACKS og Svarte greiner, som alle skulle spille i skogen sammen med kuene, sommerfuglene og de smarte orkideene.

Seaside Picnic Naturopplevelse hemmet av naturen selv.

TEKST OG FOTO NIKOLAI KLEIVAN

Alt lå til rette for en fantastisk naturopplevelse, bortsett fra naturen selv. Kort tid før festivalen gikk av stabelen, kom beskjeden om at skogbrannfaren var for høy. Konsertene ble flyttet inn på fastlandet i Langesund, i en mørk kino hvor det var vanskelig ikke å sovne til den mest utflytende ambient trancen. Men det var jo digg det og. Ironisk nok begynte det å regne akkurat da musikken begynte, og båtturen tilbake til etterfesten på Langøya var litt ubehagelig for noen. Det var verdt det. Festen foregikk i et fyrhus på kanten av øya, med åpent hav og stor måne med måneskinn som gikk som en løper bortover havoverflaten. Man fikk frisk vind, gratis drikke og bløtkake, og det var så fint at det nesten var harry. Vi møtte kuer midt i skogen på natta, men så ingen orkideer. De blomstrer visst først til våren. Billetten kostet bare 300 kroner og losji i telt eller på en sofa i fyrhuset var gratis. Det var også transporten til og fra øya, som blant annet ble operert av festivalsjefen selv. Vi håper Seaside Picnic fortsetter som greie, og at den treffer bedre klima- og blomstringsmessig neste år.

«Det var så fint at det nesten var harry»

Scenekunst Anbefalinger

Teaterhausten spenner breitt, frå cheerleading til Bjarte Tjøstheim. Her er nokre av haustens premierer: TEKST FRØYDIS ÅRHUS

Barbie and Ken 4ever av Øystein Johansen 23. - 25. november, Black Box teater Eg skuldar podcasten Serial frå 2014 av Sarah Koenig for å vere opphavet til true crime-bølgja som framleis rir samtlege strøymetenester. Alt same år, i 2014 laga Øystein Johansen ei rimeleg imponerande forestilling om seriemorderen Jeffrey Dahmer som blei satt opp på Black Box teater. Når kriminalsaker frå det verkelege liv møter pustande, sveittande menneske av kjøt og blod på ei teaterscene kan resultatet bli sterk kost. Kongen av true crime på teaterscenen vender i år attende til Black Box med produksjonen Barbie and Ken 4ever. Framsyninga er basert på den sanne historia om dei to seriemordarane Paul Bernardo og Karla Homolka fra Toronto, Canada. Frå utsida framstod dei som eit svært harmonisk kjærastepar, men bak gardinene var dei opphav til ei lang rekke bestialske overgrep og drap. Barbie and Ken 4ever undersøker maktkampen mellom dei involverte i desse grusomme handlingane: Paul, Karla og offeret. Kva får folk til å pine nokon i hel?

Det går betre no av Bjarte Tjøstheim og Thomas Giertsen Frå 21. september, Det Norske Teatret Bjarte Tjøstheim, ein av humorbransjens mest sympatiske folk, har laga teater om det å vere redd for det meste. Då han var barn vart han korsfesta av kameratane sine i hagen til naboen på Randaberg. Ikkje rart dette sette ein støkk i den unge prestesonen. Sidan den gong har han blitt ein av Norges morsomste og markert seg som ein habil manusforfattar med humorserien Presten. Det å vere redd er menneskeleg og ofte er frykta heilt rasjonell, som då han fekk konstatert lungekreft – og hadde det i 24 timar – før det viste seg at det var ein annan sitt røntgenbilde. «Den største frykta er likevel å bli galen og at psykiateren skal seie han er klin kokos. Men da han først blei innlagt, viste det seg at psykiatrisk avdeling var den tryggaste staden å vere» står det i programmet til Det Norske Teatret. Tjøstheim har hatt med seg komikerkollega Thomas Giertsen i prosessen, men framsyninga vert sikkert bra likevel. Passar for deg som er i overkant engsteleg og som likar Bjarte Tjøstheim.

Foto: Simen Dieserud

Passar for deg som vil ta true crime til eit nytt nivå.

Cheers! av Kristin Ryg Helgebostad 23.-26. november, Dansens Hus Over til dansefeltet: Koreograf Kristin Ryg Helgebostad er det vel verd å følge med på i tida framover. Som tidlegare cheerleader for Frisk Asker Hockey har ho i sin nyaste produksjon laga ei framsyning om heiing. Cheers! er eit forvrengt cheerleadershow. Dansens Hus skriv i programmet at «heiing er en uforutsigbar kraft som styrker, svekker og aldri konkluderer med hva den faktisk heier på. Heiing er kjærlighet og manipulasjon enten hver for seg eller sammen». Saman med klokkenist Laura Marie Rueslåtten vender Kristin Ryg Helgebostad – med sin cheerleadererfaring – tilbake til opphavet. Eg gler meg til å sjå klokkespel og cheerleading i ei og same framsyning. Passar for deg med ein skrinlagt cheerleading-karriere. (Og sans for spennande dans.)

Tusen takk teater av Angelina Stojčevska og Marco Reinertsen Frå 19. oktober, Det Norske Teatret Då eg først såg tittelen Tusen takk teater på lista over premierer i haust var eg sikker på at dette måtte vere Toralv Maurstad sitt farvel til teateret, ei festframsyning for å feire den lengste skodespelarkarrieren i norsk historie. Det viste seg i staden at Maurstad (91) står på scenen som Peer Gynt i haust og tilsynelatande har null planar om å legge opp. I programomtalen til Det Norske Teatret står det at Tusen takk teater handlar om «Slanking, Nazisme, Burger King og kunst. Og litt av kvart anna.» Teksten er skrive av Marco Reinertsen og «kan minne om den indre monologen til ein mentalt ustabil person som hadde elska livet om ikkje samfunnet hadde lagt så mange hindringar i vegen heile tida. Politisk korrekte påstandar går i neste setning over i høgrevingpopulisme eller til å bli heilt meiningslause.» Dette er alt vi får vite, men eg er vel villig til å gi det ein sjanse. Framsyninga er sett i scene av Regissør Angelina Josephine Stojčevska.

trond-viggo torgersen med tore sagen r F / o n s d a g 2 9. a u g u s t

r F / t i r s d a g 1 8. s e p t e m b e r

bill. kr. 270,- / 220,- (stud.) + bill.avg. 18 år leg.

bill. kr. 295,- + bill.avg. 18 år leg.

Passar for deg som er opptatt av slanking, nazisme, Burger King og kunst. Og bra, ny, norsk scenetekst.

Foto: Anita Hillestad

Red. anm.: Forfatter Marco Reinertsen er film- og TV-redaktør i NATT&DAG og fast medlem av redaksjonen, men har ikke vært involvert i denne anbefalingen på noen måte.

Johnny Johnson in #MyTool av Kate Pendry 25. august, Dansens Hus Kate Pendry lagar forestillinger som gir meg tru på teateret som kunstform. Ho er best på noko svært få andre meistrar: det å skrive gode monologar og sjølv framføre dei. 25. august kan ein sjå Kate Pendry på Dansens Hus med framsyninga Johnny Johnson in #MyTool. Johnny Johnson-karakteren er eit av Kate Pendry sine alter-ego og har vore med henne i ei årrekke. Han er ein vanleg, heterofil, middelaldrande kar som ikkje har oppnådd noko som helst i livet. Denne gongen dukkar han opp for å dele sine synspunkt på #MeToo-rørsla og alt som har hendt i kjølvatnet av denne. He’s no mansplainer, he’s yo brother.

rF / torsdag 20. september bill. kr. 350,- + bill.avg. 18 år leg .

s s / F r e d a g 5. o k t o b e r ss / lørdag 6. oktober bill. kr. 465,- + bill.avg. 18 år leg.

r F / s ø n d a g 7. o k t o b e r

s s / F r e d a g 7. d e s e m b e r

kr. 350,- + bill.avg. 18 år leg.

bill. kr. 350,- + bill.avg. 18 år leg.

J o h n d e e / F r e d a g 14. s e p t e m b e r bill. kr. 250,- + bill.avg. 18 år leg.

Passar for deg som har mista (evt. aldri hatt) trua på teater som kunstform.

r F / s ø n d a g 9. d e s e m b e r bill. kr. 265,- + bill.avg. 18 år leg.

J o h n d e e / m a n d a g 19. n ov e m b e r bill. kr. 330,- + bill.avg. 18 år leg.

RF = Rockefeller / JD = John Dee / SS = Sentrum Scene Forsalg: www.rockefeller.no / tlf. 815 33 133 / Se www.rockefeller.no for fullstendig program mer informasjon om åpningstider, nyheter og oppdateringer. Obs! Bill.avg. kommer i tillegg.

Filmanmeldelse

Hvem ville Jesus drept? TEKST MARCO REINERTSEN

Ethan Hawke imponerer som selvradikalisert prest i Taxi Driver-forfatter Paul Schrades First Reformed. Ernst Toller (Ethan Hawke) er en alkoholisert prest som jobber i den lille kirka First Reformed som prøver å glemme at sønnen døde i Irak etter å ha vervet seg på farens oppfordring (en av de mest amerikanske tingene man kan ha dårlig samvittighet for). Han bruker dagene på å holde prekener for de få faste fremmøtte, og selge merch til turister han tar med på guidede turer i kirka. En dag ber en av kirkas medlemmer, gravide Mary, Toller om å ta en prat med hennes deprimerte mann Michael. Han har akkurat sonet en dom for økoterrorisme og vil at Mary skal ta abort så barnet deres ikke vokser opp i verden ødelagt av global oppvarming. «Vil Gud tilgi oss for hva vi har gjort mot jorda?», spør Michael. Toller prøver å få Michael til å se litt lysere på ting, men ender selv opp med å bli overbevist. Møtet driver Toller inn i en personlig krise som vokser seg til en blanding av selvradikalisering og politisk oppvåkning. I sitt lokalmiljø er han ganske alene om bekymringen. Tollers teologiske argumenter for kampen mot global oppvarming møter døve ører hos Jeffers (Cedrid the Entertainer), pastoren i Abundant Life, en evangelistisk megakirke som også eier First Reformed. Under en slags bibelgruppe forsøker Toller å overbevise en av tenåringsguttene i Abundant Life om at å være kristen ikke handler om nasjonalisme og penger. Tilbake får han en rasende

reaksjon, gutten er lei av å vende det andre kinnet til. Det er Toller også. Symbolikken i forskjellen på kirkene er tydelige. Abundant Life er levende og moderne, men sponses av et av landets mest forurensende firmaer og vil ikke si noe som støter menighetens «kunder». Tollers kirke er døende og gammeldags, men viste moralsk mot ved å være et stopp på The Underground Railroad, en smuglerrute for rømte slaver. Det er vanskelig å ikke se på Toller som en moderne Travis Bickle. Begge skriver ned sine stadig mindre kontrollerte tanker i en dagbok, og er selvdestruktive, isolerte menn som drives mot en ekstrem handling. Den største forskjellen er også den mest interessante: Bickles sammenbrudd gir han en forvrengt virkelighetsoppfatning, mens Tellers gjør at han våkner opp og innser omfanget av et høyst reelt og veldig alvorlig problem. På tross av enkelte overtydelige metaforer (og en forferdelig scene hvor Toller og Mary svever over forurenset natur i en ellers fantastisk tredje akt) er First Reformed en solid og ikke minst pen film om å miste seg selv, selvradikalisering og moralsk ansvar, hvor spesielt Ethan Hawke imponerer. First Reformed ser du på iTunes, Amazon, Google Play eller på DVD/Bluray.

Les mer pĂĽ nd.no

Fotballspill Kommentar

Fotballkampen TEKST MARCO REINERTSEN

Til tross for lavere budsjetter, dårlige salg og manglende rettigheter er japanske Pro Evolution Soccer EGENTLIG bedre enn FIFA.

Å like det japanske Konami-produserte fotballspillet Pro Evolution Soccer (vanligvis omtalt som PES eller Pro Evo) er litt som å være med i en sekt, være gift med en voldelig person eller tilhøre et veldig smalt politisk parti. På en gang. Alle andre spiller FIFA og mener du tar feil og nekter å høre på argumenter som «om dere bare hadde prøvd noen kamper hadde dere forstått».

og Championship gjerne har to-tre lag med ekte drakter og lagnavn, mens resten av lagene får navn som Merseyside Blue (Everton), Yorkshire Orange (Hull) og LN Azure Blue White (herregud) (Wigan).

Jo mer motstand man møter, jo mer innbitt og mindre kritisk til «sitt eget spill» blir man.

En stor overhaling av måten kampene ble spilt på, aggressiv oppkjøp av rettigheter og innføringen av Ultimate Team (muligheten til å kjøpe spillere og sette sammen sitt eget lag ga inntjening på 800 millioner dollar (!) bare i fjor) får mye av æren for at FIFA mellom 2008-2010 endelig dro fra PES. FIFA 17 solgte omtrent dobbelt så mange utgaver første uka som PES 2017 gjorde totalt.

Argumentene bunner likevel ofte bare i en vag følelse man ikke kan bevise. FIFA ser bra ut, har masse innhold og mange flere rettigheter, men kampene er kjedelige og forutsigbare. PES har ikke så mye annet bra gående for seg enn at kampen føles mye mer levende, frie og ekte. Ser man bort fra følelsene er tallenes tale klar: FIFA 18 har solgt over 11 millioner eksemplarer, PES 2018 nådde nesten én million. Det er litt som om Ham-Kam skulle møte Juventus: Det er feige lag. Lenge gikk det likevel rimelig bra. PES startet som International Superstar Soccer i 1994, før de i 2001 endret navn til Pro Evolution Soccer (de har aldri vært spesielt gode på navn) og så sent som i 2007 solgte FIFA bare 100-200.000 eksemplarer mer enn PES. Navneproblematikken har man fått mer og mer av i spillet også, da PES ikke har rettighetene til alle lag. Det betyr for eksempel at Premier League

For fotballfans – en skjør, tradisjonstro gruppe mennesker – har lagnavn mye å si, og det kan forklare noe av den store gapet mellom antall solgte spill.

Konami har heller ikke klart å gi spillerne plaster på navnesåret: Etter at PES mistet rettighetene til Europa League og Champions League før årets utgave, kunne de berolige fansen med at de hadde skaffet lisensen til International Champions Cup, vennskapskampturneringen der de store klubbene spiller mot hverandre om sommeren. Kan du nynne hymnen til International Champions Cup for meg? Tenkte meg det. At Konami også hadde skaffet rettigheter til ligaer som den danske, tyrkiske og sveitsiske hjalp selvsagt litt, men ikke så veldig mye. I tillegg er det småting som de forferdelige menyene, de grusomme

«Årets beste svenske ﬁlm» SvD «Fortjener å bli elsket av hele verden» Arbetarbladet «Jeg JUBLER når jeg ser Amatører» Expressen

Garagefi

lm og art

haus pres

enterer

En film a

v G

BRIEL A regissørA e n P av Spise Zahraa A sove døI C H L E R LDOUJAIL I Yara A LIADOTTE R Fredri k DAHL «Det er litt som om Ham-Kam skulle møtt Juventus: Det er feige lag»

kommentatorene og at Linkin Park har vært med på soundtracket på to av de tre siste utgavene. PES ligger også langt bak FIFA på utviklingen av nye måter å spille på, men har i det minste laget sin egen Ultimate Team-variant som kalles for MyClub. Uansett: Om finansene og populariteten til spillene skulle vært fotballspillere (jo, bli med på dette nå) så ville FIFA vært Ronaldo (ikke han tjukke) og PES vært Christer Basma. ETTER at Christer Basma la opp. Livet på innsiden av Konami, firmaet bak PES, kan til tider også minne litt om en sekt. Ifølge The Nikkei Report har Konami presset andre firmaer til å ikke ansette tidligere folk som tidligere har jobbet for Konami. Ansatte som tar for lange lunsjpauser blir hengt ut av resten av firmaet og tidligere programmerere som ikke lenger blir sett på som «nyttige» blir satt til å jobbe som sikkerhetsvakter eller vaskehjelper. Da en tidligere ansatt i Konami skrev på Facebook at han hadde sagt opp jobben og fått en ny, ble Konami-ansatte som likte innlegget «reshuffled within the company», hva nå enn det betyr. LIKEVEL: Konami lager fantastiske fotballspill som år etter år får like gode eller bedre anmeldelser som FIFA. PES 2018 ble av anmeldere beskrevet som et spill som «almost reaches perfection in gameplay», det mest realitiske fotballspillet som hittill er laget og «the best gameplay on the pitch bar none». Konami viser ingen tegn til å ville gi seg, men om salgene fortsetter å synke må jo noe skje. Eller? Den 31. august kommer PES 2019, og tre-fire uker senere FIFA 19. Tross få nyvinninger har jeg har allerede bestemt meg for PES. Om dere bare hadde prøvd noen kamper hadde dere forstått.

PÅ K I N O 7. S E P T E M B E R

Litteratur Omtale

That’s rich TEKST MARCO REINERTSEN

Simon Rich er tross alt morsom.

Simon Rich er ifølge The Guardian en av USAs morsomste menn. Han blir hyllet av folk som Jon Stewart, Conan O’Brien og Seth Meyers, og sammenlignes i anmeldelser med P.G. Wodehouse og Woody Allen. Men Simon Rich er faktisk morsom. Ikke morsom på en sånn måte forlag ofte beskriver bøker som i beste fall har et par underfundige poenger om man legger godvilja til, men morsom. Og det til tross for at CV-en hans er ganske irriterende. Allerede før han var ferdig på fuckings Harvard ble han ansatt som en av de yngste tekstforfatterne i SNLs historie, og signerte kontrakt om to bøker med et av USAs største forlag. Ant Farm og Free Range Chickens består av korte, poengterte humorhistorier som «Time Machine» fra sistnevnte: As soon as my time machine was finished, I travelled back to 1890 to kill Hitler before he could commit any of his terrible crimes. Here is the conversation that transpired afterward: WOMAN: Oh my god you killed a baby. ME: Yeah, he was Hitler. WOMAN: Who’s Hitler? ME: It’s complicated. WOMAN: Officer, this man just killed a baby! Etterhvert ble historiene lengre og færre og bøkene fikk mye oppmerksomhet fra film- og TV-produsenter. Hits and Misses - Simon Rich - Little, Brown and Company, 2018 - 240 sider

Romanene Elliot Allagash (filmrettighetene kjøpt av Jason Reitman) og What in God’s Name (innspilling av TV-serie er i gang) ble begge godt mottatt. Så kom nye novellesamlinger, The Last Girlfriend on Earth (TV-serien Man Seeking Woman gikk i tre sesonger på FX) og Spoiled Brats (Sony har kjøpt film-

rettighetene til en av novellene). I tillegg skrev Rich en episode av The Simpsons og bidro på manuset til Pixar-filmen Inside Out. Alt dette på omtrent 11 år. Etter fire års bokpause kom denne sommeren novellesamlingen Hits and Misses, og ingenting tyder på at Rich begynner å gå tom for idéer. I «Artist’s Revenge» bestemmer for eksempel en regissør seg for å operere en bombe inni en fiendtlig innstilt filmanmelder for å tvinge ham til å lage noe bedre sjæl. «Adolf Hitler; A GQ Profile» er en parodi på kjendisportretter og på amerikanske mediers forsøk på å menneskeliggjøre høyreekstreme. I intervjuet snakker en folkekjær Adolf Hitler om presset han føler på å skulle overraske fansen i sitt neste folkemord (Hitler er en fast karakter i Richs bøker) og om smarttelefon-avhengighet («A funny thing happened to Hitler when he lost his iPhone. He realised that he didn’t really miss it»). Richs jeg-personer er hester, kondomer og tidsreisende østeuropeiske jøder som prøver å forstå delingsøkonomi. I «Dinosaur» sliter en tekstforfatter-dinosaur med å følge med i tiden (han skjønner for eksempel ikke hva woke betyr og vitser om å spise de andre, noe som trigger dem). Han ender med å få sparken etter å ha postet et Facebook-innlegg om politisk korrekthet skrevet i fylla på Dell-maskinen sin. De absurde vendingene er typiske for Richs historier, og er som regel virkemiddel for å understreke et lett forståelig premiss eller for å dra et poeng til sin

13 ~ 25 AUG

Studentfestivalen i Oslo og Chateau Neuf presenterer: SEMESTERSTARTSFEST 16. august Chateau Neuf

KAKKMADDAFAKKA «A funny thing happened to Hitler when he lost his iPhone. He realised that he didn’t really miss it» ekstreme logiske konklusjon. «Any Person, Living or Dead» handler om et firma som tilbyr deg å spise middag med hvem du vil, living or dead. At det er mulig betyr ikke at det er praktisk. Døde kjendiser må kidnappes av firmaets ansatte som drar tilbake i tid for å hente dem, noe som gjør dem forvirra og redde. I tillegg har de mest populære, som Shakespeare, begynt å kjenne igjen personene som stadig henter dem tilbake til fremtiden, og motsette seg kidnappingene. Shakespeare og co må derfor dopes ned. For Rich er det viktig at humoren favner bredt. I et intervju med The Guardian påstår han at målet med bøkene ikke er å drive med banebrytende humorarbeid, men å nå ut til å så mange som mulig. Dette er grunnen til bøkenes enkle språk, som får tekstene til å føles som manus. Kanskje er det nettopp derfor så mange av bøkene ender opp som filmer og TV-serier. Scener flyter sømløst i hverandre, samtaler avsluttes ofte av en kjapp kommentar i det en bil er fremme, en dør åpnes eller en av personene får en idé. De fleste scener starter midt i. Det er nesten umulig ikke å se for seg Jonah Hill eller Seth Rogen når man leser dialogene. Richs evne til å kutte ned på det unødvendige er også en av bokas styrker. Han er best i små doser, romanene føles som regel alltid litt for lange. Dødpunktene i Richs novellesamlinger er både korte og sjeldne. Hits and Misses er en god introduksjon til en forfatter som beviser at folkelig humor faktisk kan være morsomt.

HESTER V75 INVADER ACE PATTESUTTER (DK) DJ SEKSUELL DJ GET DANCY

Billetter finnes på ticketmaster.no Mer info: studentfestivalen.no

CC:

245 student 400 ordinær

Spill kommentar

Nyheit: Dei gamle er fortsatt eldst TEKST RASMUS HUNGNES

Eventyrstund i virtuelle tomrom og byrom. Trufaste lesarar vil kan hende minnast at eg i førre utgåve priste SEGA Mega Drive Classics for sitt innovative menysystem: Eit tidsriktig barnerom anno cirka 1990, komplett med glorete teppe, røyrTV, telefonrøyr og bokhylle fylt med Mega Drivespel i både pose og saccosekk. Og no, når vi er midt i ein epoke der nyutgjevingar og remakes av Segas Yakuza-serie kjem på marknaden som perler på ei snor, er det på sin plass å gi det japanske spelselskapet enno ein dose ros for bragder i same kategori: Retrogaming med stil. Ta for eksempel æksjn-eventyret Yakuza 0, som kom ut til PS3 og PS4 i Japan i 2015, i resten av verda i fjor til PS4, og no nettopp til Windows PC. I denne prologen til den mangslungne mafia-melodramaeserien trer du inn i rolla som to unge, ambisiøse yrkeskriminelle som tenderer til å kludre det til både for seg sjølv og dei fleste rundt seg: Kiryu, lågmælt stivpinn som oftast synest det er enklast å ty til vald, og Majima, ekstravagant kjekkas som synest det er greiast å løyse det meste med vald. Titt og ofte lyt du banke livskiten ut av dusinvis av rivaliserande gjengmedlemmer i løpet av berre ein handfull minutt med berre nevane, med mindre du tar butikkskilt, motorsyklar eller balltre fatt for meir effektiv lekamsskading. Når kvestinga er over, sit motstandarene der og pustar og pesar, forundra over kor sterk du var, før dei børstar støvet av habitten og hastar av garde for å finne alternative offer å yppe med. Merkeleg nok ser ingen ut til å døy eller få varige men.

I Boing Boing-intervjuet Yakuza 3 played, reviewed and Fact Checked. With the Yakuza fortel eks-patriarken «Midoriyama»: «A real fight – it’s short and it’s brutal. Over in a minute. Nobody goes around trading blows and crap like that. Usually the first guy to punch wins.» Ok, Yakuza 0 er, som spel flest, eit spel, og totalt urealistisk ultravald er vel ikkje så uvanleg i dette mediet. Slåsskampane her har i grunn meir til felles med arcade-beat’em’up-spel som Streets of Rage enn med røynda, og rett nok kan det vere moro å utvikle desse karakterane til menneskelege dampvegvalsar av nokre valdsmaskiner. Men ellers kjenst det som går føre seg i Kamurocho og Sōtenbori – virtuelle variantar av bydelane Kabukichō i Tokyo og Dōtonbori i Osaka – overraskande natur-/kultur-tru. Desse hypnotiske neon-junglane byd på alskens urbane aktivitetar. Mellom slaga (og sparka) kan du spele biljard og dart, dyrke bilbanehobbyen, lære deg shogi (japansk sjakk) og mahjong, drive med hasardspel, det vere seg i form av rulett, poker eller langt meir perverterte formar i skuggane av det urbane underlivet, bli eigedomsspekulant, drive og/eller besøke host- og hostessklubbar, eller (her kjem det vi sikta til i starten, i eit tilgjort forsøk på å illustrere avstikkarane som gjer Yakuza så vanedannande ved analogi) besøke spelehallar med autentiske framstillingar av Sega-arcade-maskiner som Outrun (1986) og Space Harrier (1985). Eller du kan tiltre rolla som god samaritan i nokre av dei mange kvardagshistoriane som dukkar opp, til dømes hjelpe ein rådvill mamma med å redde dottera

«Titt og ofte lyt du banke livskiten ut av dusinvis av rivaliserande gjengmedlemmer i løpet av berre ein handfull minutt med berre nevane»

ut or grepet til ein reinspikka parodi av ein fanatisk hjernevaskingskult, komplett med heilsprø nyreligiøs lingo – Yakuza syner ein absurd sans for humor utanom hovudhistoria, som krinsar rundt den dramatiske kapplaupet om den siste ubygde tomta i Kamurocho: «The Empty Lot». For «it is the empty space that makes the bowl useful.» Dette Lao Tsu-sitatet blir du stundom servert når du kontemplerer tomrommet i Cultist Simulator (Win, Linux, Mac). I dette strategi-eventyrmanagement sim-kortspelet trer du inn i rolla som aspirerande kultleiar og student av det okkulte, og hendingane foldar seg ut på mystisk, esoterisk vis, forårsaka av samansetningar av merkelege spelkort og formidla gjennom forvitneleg velforfatta tekstar på Twitter-lengd. Og dersom du hungrar etter ei meir tradisjonelt fortalt soge om det okkulte, fri for stressande gatekampar, kan du peike og klikke deg gjennom Disavowed (Win), eit splitter nytt urban fantasy-eventyrspel i pikselert retro-stil – eit storkoseleg lite urban fantasy-film noir-spel om indre demonar og andre løyndomsfulle krefter.

Retro på topp Yakuza Kiwami 2 (PS4) Når vi først er inne på Yakuza-nyutgjevingar: Yakuza 2 har blitt laga på nytt i Dragon-spelmotoren, og er dermed på same tekniske nivå som Yakuza 6. Der 0 flyt fint, er dette silkemjukt og saumlaust. Omfattande demo er allereie tilgjengeleg – prøv sjølv. Shenmue I & II (PS4, PC, XB1) Når vi er inne på Sega-eventyr: Dreamcast-kultklassikaren Shenmue var i si tid den mest kostbare spelproduksjonen nokonsinne, og no kjem denne ambisiøse stamfaderen til Yakuza ut i nyoppussa utgåve. Okami HD (Switch) Og så enno ei nyutgjevinging av kulteventyrklassikarar: No er Okami, det Zelda-liknande, men likevel unike ulvegudeventyret, ute på nytt til Switch – platformen både Yakuza og Shenmue ville vore perfekt for.

Les mer på nd.no

Smil & Gift

møter Erna Solberg Erna Solberg er Norges statsminister og landets beste på å unngå å ta stilling til ting. Vi fikk ikke tak i henne, så vi bestemte oss for å bruke svar hun allerede har gitt til andre. Det har hun sikkert ingen sterke meninger om.

Du klarte NESTEN en sommer uten at noen i Frp kuka det til så du måtte si noe i mediene igjen: Per Sandberg ble sammen med en 30 år yngre Iransk asylsøker med opphold i Norge og dro til Iran med jobbtelefonen uten å si ifra. Han har feiret stiftelsen av regimet i Iran i deres ambassade. Burde han fremdeles være fiskeriminister? – Per Sandberg har min tillit, og det er lov å gjøre feil i dette landet.

Okei, greit. Vi kjenner deg som litt unnvikende i svarene dine, men du tør vel opp. Hva har du sagt til Sandberg etter medieoppstyret? – Jeg synes Støre skal svare på det. Jeg har ingen kommentarer. Det er ikke min jobb å svare på det. Dere får stille spørsmål og de får svare.

Hvem er egentlig «de»? Er det ikke naturlig at du, som leder av regjeringen, uttaler deg om saker som omhandler regjeringsmedlemmer? – Jeg gjør meg ikke til overdommer i en situasjon som selvfølgelig er vanskelig.

Ok. Vi prøver en ny inngang. Trivelig portrettintervju! Se for deg at du er på hytta med Sindre … Han har akkurat lagt en ny kubbe i peisen … Prince på stereoen … Nå kan du slippe deg løs, Erna! Nå kan du si det du mener og tenker og føler.

Hva er det mest snikskrytende du kan si om deg selv? – Jeg er selv en dønn kjedelig politiker, som ønsker saklig politisk debatt. Kampen for den kjedelige debatten kommer jeg nok ikke til å vinne.

1 6 1

Neeeida, du er ikke kjedelig, Erna, du er jo morsom! Og det er BRA du ønsker en saklig debatt, ikke dårlig! =)

Kan du ta stilling til NOE? Det er snart helg, kanskje? Bli bra bra trøkk da, eller? – Det kommer vi aldri til å si på forhånd, men vi jobber med høyt trykk og det kommer snart. Hva med Hitler da, han har du vel noen sterke meninger om? – Enhver politiker må stå inne for det de sier og hva man gjør.

1 1 6

Selv Hitler? Nå må du GI DEG, Erna.

Ok, hva med noe hyggelig, da. Hvor kunne du tenke deg å dra på ferie neste sommer, for eksempel? – Det er Utenriksdepartementet som håndterer den

saken.

Ok, men hvor er du hypp på å dra, da? – Jeg kan ikke kommentere enkeltsaker til behandling.

6 1 1 1 1

Ok, men du kan kanskje gi noen hint? Vi sier noe og så kan du nikke …?

6 6

ENDELIG en mening! =)

Sol og varme? – Jeg ville ikke brukt akkurat de ordene.

Fjell og vidde? – Jeg ville ikke brukt akkurat de ordene.

Herregud, Erna. Rolig hjemmeferie med Sindre, da? – Jeg ville ikke brukt akkurat de ordene.

Kan du ikke VÆR SÅ SNILL å mene NOE. Hva som helst! – Å gi urettmessige asylsøkere mat og tak over hodet, vil gjøre Trondheim til Somalias største by.

Den kanadiske psykologen Jordan Peterson har fått mye oppmerksomhet for sin bok 12 Rules for life i det siste. Er det noen regler du tenker mangler? – Når du får barn, er det ikke like naturlig å drikke vin til lunsj.

6 6

Godt sagt! – Spissformuleringer finnes det mye av i politikken …

1 6 1 6 1

Ehm …? – Jeg sier at i debatten mellom Ap og Frp, får de selv holde på de ordene de velger å bruke.

Har du et eksempel på det motsatte av en spissformulering, da? – Jeg har sagt ting jeg skulle ønske var usagt om hvem denne saken var mest lei for.

Hvilke ord ville du ikke brukt selv? – Jeg ville ikke brukt ordet hylekor.

Nei. – Jeg ville ikke brukt ordet pinlig.

Ok. – Jeg vil ikke bruke ordet heksejakt.

Aldri? – Det er vårt standpunkt som vi går inn i alle forhandlinger med. Men så er det slik at når vi forhandler så må vi gå gjennom hva som blir summen av resultater på det vi gir opp.

6 1

… Summen av reslutater på det vi gir opp, sier du …

6 1 6

Men hun står jo der, bak stolen? Jeg ser henne jo? Hvorfor vil du ikke svare på det. Erna? – Det bidrar ikke til det debattklimaet jeg ønsker.

1 6

Det er ikke det «løsne på snippen» betyr, Erna! Du kødder med oss, ikke sant?

Bidrar ikke regjeringssamarbeidet med Frp til å legitimere høyreekstreme partier? (Solbergs statssekretær Rune Alstadsæter): – Statsministeren er opptatt i budsjettmøter, og er derfor ikke tilgjengelig for kommentarer.

Som var et «kjedelig» debattklima, ikke sant? – Det besvarer jeg bare i Stortinget.

Hæ? Du sa jo det tidligere i dette intervj…Ok, glem det. Hva vil du si til de som mener at du kan løsne litt på snippen? – Jeg vet egentlig ikke så mye om det siden jeg ikke har vært på et nachspiel på et landsmøte de siste 18 årene.

Er det ingen i regjeringen eller Høyre som har turt å si fra til deg at det er kontraproduktiv at du ALDRI tar et standpunkt? – Vi må ta på alvor at dette åpenbart har skjedd uten at det har vært grepet inn på en god nok måte eller at man har hatt oversikt over det. Siste sjanse nå, Erna. Var det riktig å vente så lenge med å kreve en unnskyldning av Listhaug etter bråket rundt Facebook-innlegget der hun/Espen Teigen hevdet at Arbeiderpartiet setter terroristenes rettigheter foran nasjonens sikkerhet? – Det verste jeg vet er politikere som kamuflerer de valgene de tar. Det bidrar bare til å øke politikerforakten. Er man først politiker, skal man ikke be om unnskyldning for sine valg.

Ok, dette er bra! Men må man ikke si unnskyld når det er et så stort overtramp? – Jeg forstår at uttalelser fra statsråder i Regjeringen har vært sårende for mange. Jeg vil derfor si unnskyld på vegne av regjeringen til de som vi har såret.

Men du har jo sagt at man ikke skal be om unnskyldning for sine valg? – Det er lov å gjøre feil i dette landet.

«Enhver politiker må stå inne for det de sier og hva man gjør»

SATURDAY 18 AUGUST 2018 20:00 LANDMARK BERGEN KUNSTHALL

LANDMARK´S ADVENTUROUS ONE-NIGHT MUSIC FESTIVAL TAKES OVER BERGEN KUNSTHALL’S GALLERIES WITH EXPERIMENTAL CONCERTS, PERFORMANCES AND DJ-SETS

LANDMARK TAKES OFF!

POEK HALI!

”Poekhali!” (Let´s Go!) a famous take-off phrase by the first man in space Yuri Gagarin pronounced on 12 April 1961.

ÁINE O’DWYER: IMAGINARY ORGAN ALIYAH HUSSAIN ANNA BUNTING-BRANCH DÉCALÉ DJs FETT MAGAZINE FLOHIO JESSICA SLIGTER KONSEPT [X] NKISI: LIVE SAXIFRAGA Borealis

200,100,- for members of Borealis Listening Club / nyMusikk + students free for Bergen Kunsthall members + students of KMD / BAS

Utmark

Playdate

nyMusikk Bergen

Age 18+ entry Tickets available: bergenkunsthall.no + Ticket Co Landmark, Bergen Kunsthall, Rasmus Meyers Allé 5

Co-funded by the Creative Europe Programme of the European Union

BERGEN KUNSTHALL