Fugler i Nordland

Lunden er den viktigste beboeren i fuglefjellene på Røstøyene. Foto: Tycho Anker-Nilssen

I 1964 flyttet Svein Myrberget ved Statens Viltundersøkelser sin lundeforskning fra Lovund på Helgeland til Røst. Svein så fordelen av et enklere terreng enn steinura på Lovund og muligheten til å ha en base midt i lundekolonien. Han fikk tilgang til en gammel hytte på Hernyken som han bygde ut med et rom på 10 m2. Opprinnelsen til hytta var en utrangert trebåt som ble dratt på land en gang i mellomkrigstiden og lagt opp-ned for å gi ly når de så til sauene, ventet på å trekke garnene, eller høstet egg og fugler. Denne tradisjonelle formen for matauk var fremdeles viktig for livet på kysten til landet kom på fote igjen etter krigen. Så fikset man litt på krypinnet hver gang man var der. Det gamle rommet hadde fremdeles jordgulv og en steinvegg da jeg kom dit i 1981, og buen over den lave inngangsdøra var et av spantene fra båten. Det tok vi vare på da stasjonen ble totalrenovert i 2009. Det henger på veggen for å minne oss på hvor vi kommer fra.

Krisen som vekket miljøbevisstheten

Svein forsket på variasjoner i lundeungenes kondisjon når de forlot reiret. Dermed dokumenterte han også at det fram til 1968 stort sett var gode år for lundene på Røst. Det er spesielt verdifullt, siden dette er perioden da bestanden av norsk vårgytende sild brøt

fullstendig sammen. I 1969 var det knapt sild å finne i gyteområdene langs norskekysten. Det ble også det første året med stor dødelighet for lundeungene på Røst. Ni av ti unger døde i reiret og de neste fire årene ble like ille. Røstværingene hadde aldri opplevd noe lignende, og de hadde grunn til å vite. Fangst av lundeunger på vei til sjøen i mørke augustnetter var fremdeles en levende tradisjon på den tiden.

Sildebestanden lå brakk gjennom hele 1970-tallet. Etter en kort opptur for lundene i 1974 kom det åtte uår til, på rekke og rad. Det var den landskjente ornitologen Gunnar Lid som dokumenterte dette. Han overtok lundestudiene på Røst fra Svein i 1970 og fulgte lundene hvert eneste år gjennom de magre 70-årene. Det var ringmerking av havsvaler han egentlig kom for, men lundenes dystre kår ble raskt hovedfokus. Den massive dødeligheten for lundeungene på Røst savnet sidestykke. Gunnar, som var tilknyttet Zoologisk Museum i Oslo, var heldigvis en formidler av de sjeldne. Hans mange varsler om problemene for Norges mest ikoniske sjøfugl i landets største fuglefjell nådde de fleste. Å belyse årsakene ble et av de fundamentale motivene for «Det nasjonale sjøfuglprosjektet» som startet i 1979. Prosjektet gikk i seks år og la grunnlaget for den systematiske overvåkningen av norske sjøfugler og forskningen på årsaker til de store endringene i bestandene.

Å måle lundeungenes kondisjon og overlevelse har vært en viktig del av forskningen. Denne ungen var flere uker på overtid i reiret, men fremdeles ikke klar for et selvstendig liv. Foto: Tycho Anker-Nilssen

Gjessene var nødt til å forflytte seg fra beiteområder på de ytterste holmene som ikke lenger ble skjøttet, og til dyrka mark på større øyer nærmere fastlandet.

Det ble rettet mer fokus mot hvordan man kunne løse konfliktene som begynte å oppstå i dyrka arealer. Herøy kommune var først ute i Nordland med en forvaltningsplan for hvitkinngås som kom i 1996. Siden har denne planen blitt oppdatert med jevne mellomrom, og den har også blitt brukt som mal for lignende planer andre steder i Nordland.

Forskning og forvaltning

De første årene på Helgeland utførte vi masse feltobservasjoner med økologisk hovedfokus. Her så vi både på hvor de ulike ringmerkede individene beitet, hva de beitet på, hvor god eller dårlig maten de spiste på var, atferden til fuglene, samt at det ble gjennomført daglige tellinger og avlesninger av fotringer.

Siden 1996 har fokuset blitt mindre på økologien til hvitkinngjessene, men blitt mer rettet mot effekter av forvaltningstiltak på gjessene. De viktigste oppgavene de siste 25 år har vært tellinger, med kartlegging av hvilke områder gjessene bruker. Tellingene blir brukt til å beregne hvor mye de enkelte grunneierne skal få i tilskudd til tilrettelegging av arealer for gjessene. Andre viktige oppgaver inkluderer avlesing av fotringer for å bedre forstå arealbruk hos enkeltindivider, og i hvilken grad gjessene forflytter seg fra Helgeland til Vesterålen under vårtrekket. Alle tilfeller av bevist skremming av hvitkinngjess under vårtrekk blir også notert, siden dette påvirke fordelingsmønsteret til beitende gjess.

Avlesing av fotringer utgjør en viktig del av feltarbeidet med hvitkinngjess. Foto: Paul Shimmings

Flere gjess trenger mer plass

En økende bestand trenger større areal under rasteperioden på vårtrekk. Det var på midten av 1990-tallet at de første meldingene om rastende hvitkinngjess i Vesterålen kom. Det er på grunn av klimaendringer med høyere temperaturer og en økt vekst i vegetasjonen på våren, at hvitkinngjess nå kan raste i Vesterålen i områder som for over 25 år siden var mindre egnet som rasteplass for så mange gjess (Tombre mfl. 2019). I dag er det flere Vesterålskommuner som huser en betydelig mengde med hvitkinngjess (og andre gåsearter). Siden 2018 har antall rastende hvitkinngjess samlet sett i kommunene Hadsel, Sortland, Øksnes og Andøy ligget på over 25 000 individer! (Figur 2)

Figur 2. Bestandsutviklingen hos Svalbardbestanden av hvitkinngås, og antall rastende under vårtrekk på Helgeland og i Vesterålen 1992-2020

Takksigelser

Uten hjelp fra mange personer ville det ha vært vanskelig å ha så god kunnskap om hvitkinngås i rasteområder under vårtrekk som vi har i dag. Mange titalls personer har bidratt med informasjon til prosjektet. Alle bidrag har vært gull verdt, og var det ikke for plassmangel kunne alle navn ha stått her. Jeg velger allikevel å nevne noen sentrale personer som Kjell Isaksen, Thomas Holm Carlsen og Johan Antonsen på Helgeland, og Johnny Bakken og Ingunn Tombre i Vesterålen. Disse personene har stått på i alle slags vær i mange sesonger.

Sluttord

Denne artikkelen presenterer noen av resultater av overvåkingen av hvitkinngås fram til 2020. Resultatene blir publisert i BirdLife Norges rapportserie og er tilgjengelig på nettsiden (www.birdlife.no). For tiden pågår det også et omfattende arbeid med å analysere innsamlede

23 Snadderand Mareca strepera

De fleste år rapporteres under tretti funn av snadderand fra Nordland. Bare et fåtall hekkefunn er kjent i fylket:

1 F med 4 unger i ei tjønn på Værøy 16.-17.7. 1980 (Fjeldså, 1982).

Hekkefuglatlaset nevner to hekkefunn fra Sortland i 1984 og 85, og ett fra Værøy i 1989.

1 F med halvvoksne unger Sveavatnet, Vega 17.7 2002.

1 par med 3 ikke flygedyktige unger Vannbassenget Røst, 25.6 2008.

1 F med minst 1 unge Rognan, Sortland 1.7 2017, og 1 F med 4 unger samme sted 22.7 2019.

1 par med 8 unger Ostjønna, Alstahaug 23.7-27.8 2017. Sistnevnte dato var det 6 F-fargede ind. i Ostjønna.

1 F med 3 unger Åholmen naturreservat, Andøy 11.7 2020.

Observasjoner fra hekketid finnes fra egnede lokaliteter spredt i fylket, med tyngdepunkter i Lofoten/ Vesterålen og på kysten av Sør-Helgeland. Trekkfugl, overvintrer hovedsakelig rundt Svartehavet til Middelhavet, og i Afrika. Om våren dukker gjerne de første opp i Nordland i midten av april. Høsttrekket er i gang allerede i juli, men etternølere ses ofte inntil utgangen av september. Det hender at enkeltfugler holder seg i Nordland utover mot jul, men mangel på funn fra perioden januar-mars kan tyde på at overvintringsforsøkene ikke lykkes spesielt godt. Samtlige kjente vinterfunn:

1 M Tverlandet, Bodø 9.12 1995.

1 M Ystneset, Røst «august - slutten av året» 2004.

1 F-farget Storvatnet, Herøy 17.12 2011-2.1 2012.

1 F-farget ved fylling Nesna havn, 2.10 2016-2.1 2017.

1 M Gravdal, Vestvågøy 28.11-1.12 2020

Skjeand hann, Hadsel. Foto: John Stenersen

24 Brunnakke Mareca penelope

Nord-Norge har brorparten av den norske hekkebestanden, og brunnakken oppleves også som svært vanlig, spesielt om våren når man kan se flokker i høvelige fjæreområder før de sprer seg for å hekke. Hekkefunn finnes over praktisk talt hele fylket, og den virker ikke spesielt kresen på hekkelokaliteter. Trekkfugl som overvintrer i Vest-Europa. De tidligste dukker opp i Nordland i slutten av mars eller begynnelsen av april, og de fleste forlater fylket i løpet av oktober eller første halvpart av november. Hvert år rapporteres overvintrende individer og/eller småflokker fra kyststrøkene i Nordland.

En brunnakke ringmerket ved Myvatn på Island i 2.8 1930 ble gjenfunnet ved Fustvatnet, Vefsn 15.5 1933.

25 Amerikablesand Mareca americana

Nord-Amerika, overvintrer sør til Sentral-Amerika. 75 funn i Norge, fire funn i Nordland:

1 F Storeidvatnet, Vestvågøy 28.6-12.7 2016 og trolig samme ind. samme sted 14.7-14.8 2017

1 2K M Saltisen, Vestvågøy 27.4-3.5 2018

1 M Ilstadfjæra, Bodø 9.5 2018

1 ad. M Røstlandet, Røst 29.5-8.6 2019

Amerikablesand hann, Røst 2019. Foto: Steve Baines

87 Ørkenlo Charadrius leschenaultii

Sjelden gjest i Norge, 11 funn, hvorav 3 i 2020. Hekker i Tyrkia og østover til Sentral-Asia; overvintrer i Midtøsten, Sørøst-Asia og Australia.

1 funn i Nordland:

1 F Kvalvåg, Røst 10.6 2020

88 Rødbrystlo Charadrius asiaticus

Svært sjelden gjest i Norge, 4 funn. Hekker i steppeområder nord og øst for Kaspihavet; overvintrer i østlige og sørlige Afrika.

1 funn i Nordland:

1 1K Langneset, Røst 20.-22.10 2009

89 Steppelo Charadrius veredus

Hekker i Mongolia og Nordøst-Kina; overvintrer i Australia.

Ekstremt sjelden gjest i Norge; første og eneste funn er fra Nordland:

1 ad. M Røstlandet, Røst 29.6-1.7 2017

Fra tidligere foreligger kun ett funn fra Vest-Palearktis: en voksen hann ved Alajoki, Finland 25.5 2003.

I tillegg kan det nevnes at en hann ble samlet inn på kysten av Vest-Grønland i slutten av mai 1948. I ettertid er det kommet ett funn fra Sverige 31.5 2020 og ett funn fra Nederland 15.8 2020.

Ørkenlo hunn, Røst, 2020. Foto: Steve Baines

90 Boltit Charadrius morinellus

Hekker spredt på Saltfjellet, Saltdal og Rana, og ses regelmessig i små antall på Glomfjellet, Meløy. Det foreligger også hekkefunn fra Andøy, Fauske, Sørfold, Vågan og Vestvågøy. Det er ett eldre hekkefunn (1978) fra Bodø kommune. Trekker langs kysten i mai og august-september, og raster på våren nær hekkeområder, oftest i mindre flokker. Det er kun 7 funn av flokker større enn 10 ind., de største 21 ind. Tjøtta Alstahaug 27.5 2001 og 20 ind. Vetten, Andøy 1.9 2017.

Steppelo adult hann, Røst, 2017. Foto: Steve Baines

1K rødbrystlo, Røst, 2009. Foto: John Stenersen.

Vanlig hekkefugl over hele fylket. Lever av animalsk føde i form av åtsler eller små dyr, og kan finnes i svært ugjestmilde områder hvis næringstilgangen er til stede. Legger helst reiret i bratte klippevegger. Kan opptre i store antall ved avfallsanlegg og omkring fiskeindustri.

Sidensvansen er utbredt i det boreale barskogsbeltet over hele den nordlige halvkule. Dette er en art vi gjerne forbinder med flokker av varierende størrelse gjennom høsten og vinteren, da den gjerne livnærer seg av rognebær og andre bær. Sidensvansen hekker på taigaen, og er svært anonym i hekketida, og dens hekkeområder i Norge er lite kjent. Spredte hekkefunn er gjort i barskogsområdene i indre strøk av Nordland, men regelmessighet varierer med næringstilgangen. Noen år er det også gjort enkelte hekkefunn i kystområdene, blant annet i Lofoten.

256 Svartmeis Periparus ater

Svartmeisen er i all hovedsak standfugl. Den kan hekke i fuglekasser, og besøker gjerne foringsplasser i vinterhalvåret. Svartmeisen foretrekker barskog, og granplanting i Nord-Norge har nok bidratt til å åpne nye områder for den. Ofte holder den seg mye høyere opp i tretoppene enn de andre meisene. Kan foreta næringstrekk, og opptre tallrik på kysten om høsten enkelte år.

Mye tyder på at den har ekspandert nordover de siste tiårene. Nå ganske vanlig hekkefugl nordover til Saltenfjorden, mer uvanlig lenger nord. I ytre deler av Hamarøy virker den å ha tiltatt noe senere år (Per Hansen, pers.m.). Rapporteres årlig fra Narvik i forbindelse med hagefugletellingen. Første kjente hekkefunn fra Vesterålen i 1993 (Havørna 1996). To konkrete hekkefunn fra Vestvågøy, i 1998 og 2021, men arten har blitt sett i kommunen årlig det siste tiåret (Våge, 2022).

254 Ravn Corvus corax

255 Sidensvans Bombycilla garrulus

Sidensvans, Vågan. Foto: John Stenersen

257 Toppmeis Lophophanes cristatus

Hekker i Sør-Norge til og med Trøndelag, sterkt knyttet til gammel, lavrik furuskog, der den hekker i naturlige hulrom eller reirhull den selv hakker ut i morken ved. Utpreget standfugl, men ungfugler kan streife noe.

Første funn i Nordland er fra Velfjord, februar 1946 (Haftorn, 1971). Deretter foreligger 8 funn før årtusenskiftet, og 18 funn mellom 2000 og 2021. Observasjonene fordeler seg utover hele året, og er også spredt geografisk, men hovedsakelig sør for Saltfjellet samt områder rundt Ofotfjorden. De siste kan være innvandrere fra Sverige, der toppmeisen hekker mye lenger nord enn hos oss.

Observasjoner i hekketid (april-juli) etter årtusenskiftet:

1 2K+ hann syngende 14.7 2007 Spilderdalsvatnet, Meløy

2 ind. 7.4 2008 Kilamyran, Rødøy

1 ind. 7.6 2019 Sommervatn NR, Evenes

Nylig har det imidlertid blitt klart at det finnes en fast bestand av toppmeis i Bindal, der arten ses årlig (Oddvin Hagen, pers. m.) oftest i flokker på to eller tre. Herfra foreligger også to hekkefunn: Et reir med 5-6 egg ved Terråk på slutten av 60-tallet. Reiret var i en morken bjørkestubbe, nærmere to enn tre meter over bakken. Minst en av foreldrefuglene var synlig og lydytrende. Lokaliteten, ei slak myrlendt li ikke langt fra sjøen, er senere nedbygd. Rundt 1970 gjorde Oddvin et hekkefunn nummer to, denne gang i Øyen, øya i Bindalsfjorden nord for Terråk. Også her var reiret i en morken stubbe omtrent to meter over bakken.

Toppmeis, Grane. Foto: Finn Arne Mortensen

Øyene i havet

av John Stenersen

Nordland har en imponerende liste med hele 389 fuglearter observert ved utgangen av 2021. Mange av artene er svært sjeldne og er bare observert et fåtall ganger, og de fleste av disse funnene stammer fra de ytre kystøyene. Dette er et relativt nytt fenomen, etter at fuglekikkere for alvor har oppdaget potensialet for sjeldne arter langs kysten de siste tiårene.

I midten av august 1989 tilbragte Geir S. Andersen og jeg noen dager på Røstlandet, etter fullført feltarbeid for NINAs sjøfuglprosjekt på Hernyken. Vi hadde begge flere høstsesonger bak oss på den mytiske «bombeøya» Utsira utenfor Haugesund, og tanken på at Røst kunne ha en tilsvarende effekt som magnet for sjeldne fugler på høsttrekk var ikke helt fremmed. Derfor bestemte vi oss for å kikke litt nærmere på de ganske få vegetasjonsrike hagene på øya, i håp om at de skulle skjule noen ornitologiske godbiter.

Vi behøvde ikke lete lenge; i en fin, liten hage på Kalvøya smatt en rastløs, liten fluesnapper på jakt mellom trærne. I kikkerten kunne vi raskt konstatere at det var en adult dvergfluesnapper hann! Og ikke bare det; i greinverket i det samme treet furarsjerte en kraftig phylloscopussanger med tydelig vingebånd. En lappsanger!

Dette ga blod på tann; hagen på Kalvøya ble umiddelbart døpt «Bombehagen», og vi begynte å snakke om et litt lengre opphold høsten etter. Nå var det jo mye fuglefolk som besøkte Røst, men ingen hadde vist spesiell interesse for høstsesongen. Steve Baines, som har bodd fast på Røst siden 1980, sa det slik: «Når sjøfuglene forlot fjellet og vadertrekket var over på seinsommeren, la vi kikkerten på hylla».

1990-sesongen var vi tilbake i siste halvdel av august, sammen med Per Gylseth og Asbjørn Thune. Det skulle imidlertid vise seg å bli et skuffende besøk, med svært lite fugl på Røstlandet. Og med det ble tanken om Røst som en «bombeøy» lagt på is en stund.

På slutten av 1990-tallet besøkte Martin Eggen Røstlandet ved flere anledninger, og det ble også noen kortere besøk på høsten, i selskap med broren Håvard og bodøværingen Thor Edgar Kristiansen. Martin hadde tro på at Røst kunne være «Nord-Norges Utsira», og i 2001 fikk han med seg Tommy A. Andersen fra Østfold på et snaut to ukers opphold i september. Nå skulle øyas potensiale kartlegges for alvor, og de to ble ikke skuffet! I løpet av det korte oppholdet registrerte de bla. blåråke, pirol, sitronerle, rosenstær, sibirpiplerke, tartarpiplerke, turteldue, gulnebblire og polarlomvi.

I 2002-sesongen fulgte Martin opp med tundrapiplerke og Norges første furusanger, og

Røst

dermed var Røsts posisjon som «bombeøy i havet» befestet. Det gjorde også at flere satte kursen nordover i perioden rundt uke 39 – det som under normale omstendigheter er høstens topp-tid for spurvefugler på trekk i Nordland.

«Det var vel etter 2001-sesongen at jeg for alvor forsto at høsten kanskje var den viktigste årstiden på Røst», medgir Steve Baines, som i årene som fulgte har vært i høyeste beredskap sammen med tilreisende fuglekikkere hver eneste høst.

I 2004-2005 bodde Kjetil Bekkeli og Thomas Bentsen fra Mandal på øya, og i tiåret som fulgte var det særlig en gjeng «mandalitter» som styrket mannskapet på Røst i høstukene, anført av Morten Helberg, Klaus Maløya Torland og Gunnar Gundersen. Det har ført til god dekning i høstsesongene og mange spennende funn. Men høsttrekket er svært væravhengig, og ikke alle år er like gode. Det skal imidlertid godt gjøres at det ikke smeller en bombe eller to på Røst i løpet av høsten. Av de senere års godbiter kan nevnes sibirtrost, gulltrost (funnet død), gråhodespurv, brunvarsler, rosenvarsler, isabellasteinskvett, svartstrupesteinskvett, trostesanger og eikesanger.

Røstlandet, hovedøya med bebyggelse, er om lag fem kilometer i diameter, og helt flat med høyeste punkt 11 moh. Fra Grimsøya i sørvest og havneområdene i sør, strekker bebyggelsen seg langs østsiden av øya til Nesset i nord. Det er her, i de mange små hagene, jakten på spurvefugler settes inn i høstmånedene. Vestsiden er uten busker og trær, og fra våtmarkene i Ystneset strekker Røstlandet naturreservat seg nordover mot flyplassområdet i nord. Nordkysten og Øyran i nordvest består av steinfjære og åpent sletteland, og flere grunne bukter med tangvolder og mudder.

Nettopp dette åpne landskapet, med omfattende våtmarkene og fjæreområdene, skiller Røstlandet fra mange av de andre øyene ytterst langs Nordlandskysten. Det gjør øya til en magnet for vadefugler, og i nasjonal sammenheng er det kun Jæren og Lista som kan

Svartstrupesteinskvett, Røstlandet 18.11 2018. Foto: Steve Baines

Grunnvatnet naturreservat

av Alf Skoglund

Grunnvatnet naturreservat i Ballangen i Narvik kommune ble opprettet i 1997. I reservatet finner vi kulturlandskapssjøene Grunnvatnet, Knutvatnet, Åsvatnet og Djupvatnet. Det renner flere elver og bekker inn i området, men Børselva er den viktigste. Denne elva har vært regulert i flere tiår, og til tider har det vært tilfeldig når vannutslipp fra lokalt kraftverk er blitt foretatt. Vassdraget grodde igjen, fisket ble dårligere, og samtidig ble jordbruket rundt vassdraget intensivert. Moderne drift lot seg vanskelig kombinere med lite vann i elva, og på 1990-tallet var det krisetilstand i store deler av vassdraget og spesielt i Grunnvatnet.

Børselvprosjektet ble igangsatt, elva og deler av Grunnvatnet ble mudret, og det ble plantet trær/vegetasjon langs landbruksarealene som grenset mot Børselva, slik at avrenning fra landbruket skulle filtreres og minst mulig skulle nå Børselva og Grunnvatnet. Det ble også utarbeidet et regime for vannutslipp fra kraftselskapet, der det ble lagt vekt på at utslippene ikke skulle skade fuglelivet i vassdraget.

Vårløsning i Grunnvatnet, sett fra øst mot Knutvannet og utosen av Børselva. Foto: Alf Skoglund

Etter dette arbeidet våknet fisken i vassdraget til live. Men gradvis er både elv og vann tilført nye masser med sandholdige materialer som har slammet ned store områder, og etter en optimistisk start om våren gror deler av området til med starr og siv. Djupvatnet er dypt og stort, og er ikke spesielt utsatt for gjengroing. Oppsittere ved Grunnvatnet forteller at fisken er lite smakfull og av dårlig kvalitet i dag. Horndykkerne og lommene finner rikelig med småfisk spesielt i Grunnvatnet og Åsvatnet.

Forvaltningsplanen for reservatet gjelder fram til 2021, og er dermed moden for revisjon.

Fugler i reservatet

Reservatet er opprettet for å ivareta et sjeldent fint mangfold av naturkvaliteter, det være seg fisk, fugl, planter og annen våtmarksvegetasjon.

Noen av fuglene vi finner i reservatet er på lista over truede arter. Brushane er vanskelig å påvise i reservatet i dag, mens horndykker, lom, svømmesnipe og dvergmåke er å finne i et visst antall. Spesielt har horndykkerne klart seg bra over tid her, og i 2021 registrerte undertegnede mellom 20 og 30 par som hekket i mai. Svømmesnipe er fåtallig. Det ser også ut til at tranene har valgt å slå seg ned her fast, og det er registrert 2 traneunger også i 2021.

Fossekallen finner seg til rette i Åselva og Børselva. Foto: Alf Skoglund