Vår Fuglefauna Høst 2023

VÅR FUGLEFAUNA ÅRGANG 46

3

HØST 2023

NORGE

MORE

NL PURE I ETT MED NATUREN SEE THE UNSEEN 136

Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

VÅR FUGLEFAUNA

Vår Fuglefauna utgis av BirdLife Norge, Sandgata 30 B, 7012 Trondheim. E-post: post@birdlife.no. Tlf.: 73 84 16 40.

Ansvarlig redaktør: Magne Myklebust.

E-post: vf@birdlife.no. Øvrige redaksjonsmedlemmer: Martin Eggen, Ramberg Morten Günther, Fredrikstad Viggo Ree, Stokke Paul Shimmings, Malvik Redaksjonen er avsluttet 14. september 2023.

Abonnement for biblioteker, institusjoner, organisasjoner o.l.: kr. 500,- pr. år.

Honorar utbetales ikke for artikler eller bilder. Bilder som leveres inn til BirdLife Norge kan bli benyttet i flere av våre informasjonskanaler. Fotografer må selv angi eventuell begrensning på bruk av bilder.

Tidsfrister for bidrag til Vår Fuglefauna: 4/23: 1. november 2023 1/24: 1. februar 2024 2/24: 1. mai 2024 Trykk: Skipnes Trykkeri AS, Trondheim.

Sats og layout: Magne Myklebust.

Vignetter til faste spalter: Ragnar Vikøren og Oddvar Heggøy.

ISSN: 0332-5601. Opplag: 6200 eks.

Forside: Krykkje var i fokus i sommer grunnet enorme dødstall som en følge av høypatogen fugleinfluensa. Les mer om situasjonen på s. 164. Bilder viser en voksen krykkje på hekkeplass ved Hornøya, Vardø i mars. På den årstiden etablerer krykkjene par og bruker mye tid på territoriell kamp.

Foto: Terje Kolaas / terjekolaas.com.

3-2023 140 141 144

148

156

160 164

167 168

170

172 176

178 180 185 194 202

Årgang 46

Leder Naturvern Paul Shimmings: Fem år med overvåking av storspove i Norge Bjørn Olav Tveit: Kanadagås – fra svartelistet fremmedelement til edel sjeldenhet Atle Haga: Om professor Halvor Rasch og den første fortegnelse over Norges fugler Jon Lurås: En guide til grønnere fuglekikking Morten Helberg: Mer fugleinfluensa i 2023, og full krise for krykkjene Axel Emil Thorenfeldt: Bevinget kunst. Storskarven Simon Rye: Fuglenes kulturhistorie.

Nattravnen – skumringens fugl Naïd Mubalegh: Under vingen.

Myrsangerens mysterier Ivar Sleveland: På fugletur. I kattuglas rike BirdLife Norge: Tvillingartene. Tell tre heipiplerker og si hei til trepiplerka!

Bjørn Mo: Fotonøtta Øystein R. Størkersen: Nytt fra fuglenes verden Nytt fra BirdLife Norge Nytt fra felten Anmeldelser

Siste side: En annen art som var i media i sommer var hønsehauk. Årsaken var ulovlig hogst av reirlokaliteter i Oppland. Les mer på side 141! Foto: Thor Østbye.

Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

137

Ordretelefon 38 70 67 50 Swarovski Pure NL - Toppmodell Nytt kompaktteleskop Pure er Swarovskis nyeste allround toppmodell med det største synsfeltet og perfekt ergonomi.

Synsfeltet til NL Pure er langt større enn egne og andre merkers modeller.

Det gir en synsopplevelse utover det vanlige. Ny form og fokusering gir en slank modell med ergonomi i toppklasse. Nytt er også mulighet for pannestøtte (kjøpes i tillegg), som gir mer stabilitet og gjør 12xmodellen mer aktuell.

NL Pure 8x32 - kr 26 600

Swarovski ATC 17-40x56 Det nye mini-teleskopet fra Swarovski med zoom 17-40x forstørrelse og 56 mm frontlinse er perfekt for deg som vil ha et lettvekt teleskop med høy optisk kvalitet.

Med vekt på kun 960g er skopet ideelt for reise (håndbagasje på fly) og for den som ikke ønsker å bære på et stort feltteleskop.

Grønn eller oransje gummiering.

Pris kr 23 400

Synsfelt 150 m, vekt 640 g NL Pure 10x42 - kr 32 300 Synsfelt 133 m, vekt 850 g NL Pure 12x42 - kr 32 800 Synsfelt 113 m, vekt 850 g

De lette x32 modellene kommer både i grønn og oransje.

Swarovski ATX-teleskop 95 mm objektiv og 30-70x zoom

ATX sin kombinasjon av optisk kvalitet, lysstyrke og forstørrelse har satt en ny standard. Teleskopet gir åpenbare fordeler under vanskelige forhold som sjøfuglkikking eller stor avstand.

BESTSELGER! Pris kr 47 200

Focus traveller 9-27x56 ED m/stativ Focus Traveller 9-27x56 ED med Manfrotto Stativkit 290 Xtra og videohode er et perfekt reiseteleskop. Dette er lite og lett å ta med på turer og reise.

Leveres med en praktisk beskyttelsesveske.

Traveller m/alu stativ – kr 4790 kr 6798 Traveller m/karbon stativ – kr 5490 kr 7294

Termisk kikkert Et perfekt hjelpemiddel om du skal se dyr og fugler i mørke, lete opp skadet vilt eller finne savnede dyr eller mennesker.

Infiray 2CW

– kr 6995 Pulsar XM30F – kr 13 999 Infiray ZH50 – kr 39 990

Se mer på vår nettside.

138

Tilbudspakke - Focus kompakt teleskop!

Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

Ricoh-Pentax AD Partivare!

Vi har tatt inn et parti av disse gode og vanntette modellene, som vi selger til nedsatt pris. Mye kikkert for pengene til allround bruk.

AD 8x36 – kr 1990 kr 2899 AD 10x36 – kr 2490 kr 3395

Nikon innbytte kampanje

Nikon Sportstar EX 8x25 Populær lommekikkert fra Nikon Sportstar er en kompakt foldbar og vanntett lommekikkert. Stort synsfelt og god bildekvalitet.

Robust, lett og hendig.

Vår mest solgte lommekikkert.

Ingen krav om hva slags kikkert som skal returneres Nikon Monarch HG - rabatt kr 1800 Nikon Monarch M7- rabatt kr 720 Nikon Prostaff P7 - rabatt kr 480

Pris kr 1185

Nikon Monarch M-serie Serien er fornyet i flere omganger og blir stadig litt bedre. M5 og M7 har fått ny gummiering som holder bedre over tid.

Synsfeltet er litt større og optikken noe lysere.

Nikon Monarch M5 - Allround M5 er den originale Monarch allroundmodellen i oppgradert versjon. Vår bestselger gjennom alle tider. Robust, vanntett og god optikk, samt kort nærgrense.

Modell med høy standard i alle deler uten ekstra finesser.

Monarch M5 8x42 - kr 3987 Monarch M5 10x42 - kr 4187

Nikon Prostaff P7 - standardmodell 2,5 m nærgrense

Monarch M7 - Stort synsfelt & god optikk M7 har ED-glass med noe lysere og mer kantskarp optikk enn Monarch M5.

Synsfeltet er også større.

Monarch M7 8x30 - kr 4990 Monarch M7 8x42 - kr 5990 Monarch M7 10x30 - kr 5490 Monarch M7 10x42 - kr 6490

Med Prostaff P7 har Nikon oppgradert de gode modellene i Prostaff-serien. P7 er en robust og god kikkert med den beste optikken du kan få i prisklassen nær 2000 kr.

Vanntett med stort synsfelt.

Prostaff P7 8x30 - kr 2490 Prostaff P7 10x30 - kr 2690

3,0 m nærgrense

Nikon Prostaff teleskop 2,5 m nærgrense

Monarch M7+ – Eksklusiv modell!

M7+ 8x30 er en spesialutgave av M7 med optisk ”flatfield” konstruksjon. Det gir svært god optikk, helt unikt i denne prisklassen.

Ekstra god kantskarphet.

Nærgrense 2,0 m.Vekt 475 g, Monarch M7+ 8x30 - NÅ kr 5890 kr 7390

Redusert pakkepris med stativ

Rimelige teleskop for fuglekikking, felt- og terrassebruk. Vanntett med skarpt bilde og høy synskomfort.

Leveres i sett med teleskophus, okular og Manfrotto 290 stativ med Manfrotto 128 RC2 videohode. Alt til redusert pris.

Vi har også alternativ med Manfrotto 290 karbonstativ til gunstig pris. Be om tilbud.

Prostaff 60mm 30x okular Manfrottostativ

Prostaff 82mm 20-60x okular Manfrottostativ

Nå kr 7690

Nå kr 8990

Natur og Fritid AS, Fyrveien Vår 6, 4563 Borhaug. 46 e-post: post@naturogfritid.no Fuglefauna (2023), nr. 3 139

Generalsekretæren har ordet

Håper på en naturpositiv fremtid ei, jeg heter Kjetil Aadne Solbakken.

H Jeg ble født i Trondheim i 1974. Jeg er litt over halvveis i livet, og jeg er et

tidsvitne på naturtap i Norge. Sånn kan jeg komme til å presentere meg på en regnværsdag. Jeg ble både overrasket og lei meg da jeg innså dette for noen år siden. Jeg trodde det bare var gamle folk i urfolksstammer i regnskogen, på savannen eller i Arktis som var tidsvitner.

Sånn er det ikke, det gjelder meg også. Det slo meg da jeg kikket i gamle feltnotater fra Gaulosen i Trondheimsfjorden, som var mitt nærmeste fugleparadis i ungdommen. Høsten 1990 var det 1000 viper i fjæra her. Dette var fugler som samlet seg der etter hekkesesongen fra områdene rundt, før de trakk sørover. Dette er 33 år siden, men jeg husker det godt for jeg var der og så dem sammen med mine kompiser.

Jeg tenkte ikke mye over det da, for det var bare sånn det var. Vipa var en av de vanligste fuglene. Nå i høst var det bare seks viper på denne lokaliteten. Det har vært slik de siste årene. På 1990-tallet hekket det også 1500 par hettemåker i Gaulosen. Denne kolonien er helt borte nå. De største koloniene med hettemåke i Norge i dag er bare halvparten så store som dette.

Og slik kan jeg fortsette. Jeg har sett fjærer og deltaområder smuldre opp og forsvinne. Naturskoger konverteres til plantasjer der alle trærne har nesten samme DNA. Jeg har sett mange fuglearter som før var vanlige fylle opp rødlista. Sammenhengen er klar, for arealendringer er ifølge Artsdatabanken den viktigste årsaken til at arter går tilbake.

Dette er ikke bare min historie. Det er tusenvis av slike som meg i BirdLife Norge. Hvis du tenker etter, så er kanskje også du et tidsvitne på naturtap i ditt område? Det handler ikke om hvor gammel du er, men om hvor lenge du har fulgt med i ditt område med kikkert og notatbok. For dette har skjedd i vår tid, og det har skjedd her i mine og dine nærområder. Vi trenger ikke lese andres rapporter for å forstå naturtapet.

Vi må prioritere hvilke rapporter vi skal skrive selv.

Det som har skjedd i dette landet de siste tiårene kan umulig ha vært bærekraftig. Det har vært oppskriften på et omfattende naturtap som vi har opplevd.

140

Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

Kjetil Aa. Solbakken med en hortulan ringmerket på Titran, Frøya i oktober 2003. Arten er nå nesten helt borte som hekkefugl i Norge, og mulighetene for å kunne påtreffe den under høsttrekket blir stadig mindre. Foto: Beata Elisabeth Borowiec Solbakken.

Men hva er dette for snakk? Det er viktig å ikke være for negativ. Da er det ingen som gidder å høre. Nei, men man skal jo snakke sant også? Balansegangen er krevende.

Jeg vil heller skrive en artikkel som heter Takk for naturen og artene vi fikk tilbake. Jeg håper å kunne skrive sant om dette om 20 år. For ja, det er mulig!

Jeg tror at det er mulig. Naturhåpet ligger i at vi som mennesker både har skapende og ødeleggende kraft. Det er mulig å gjøre det bedre enn før med ny kunnskap og nye mål. Det går an å gjenskape tapt natur og legge bort naturødeleggende praksiser. De siste årene har nye ord som arealnøytralitet og naturpositiv dukket opp. Vi hadde ikke disse ordene før. De seiler opp i kjølvannet av rapporter om natur- og klimakriser fra FN, og internasjonale avtaler om vern av 30 % natur og restaurering av 30 % ødelagt natur innen 2030.

Det hjelper å sette seg mål og lage planer, selv om de ikke nås med en gang. Hjerkinn skytefelt på Dovre er

restaurert og tilbakeført til natur. Ved Sveagruva på Svalbard har et område på størrelse med Oslo blitt ryddet og tilbakeført til natur etter 100 år med kullgruvedrift. Disse eksemplene markerer noe nytt, starten på en tid med et annet fokus. Målet om å beholde og reparere natur er klart uttrykt og klarere forstått. Noen fuglearter øker også i antall som følge av fredning og forvaltningstiltak.

Men veien frem for natur, arter og antall er full av utfordringer. Det trengs nye og modige løsninger fra folk som ser klart og vet hva de snakker om.

Hvis du sitter på deler av løsningen til å bringe naturen og artene tilbake i ditt område så oppfordrer jeg deg til å tre frem i lyset. Gjør en innsats og fortell din historie. Kanskje bør du også bli politiker eller engasjere deg i en organisasjon. Naturen og livet er verd vår omtanke og din innsats!

Kjetil Aa. Solbakken Generalsekretær BirdLife Norge

Naturvern

Ulovlig hogst av hønsehaukreir – alvorlig miljøkriminalitet

En voksen hønsehauk hunn er et praktfullt skue. Foto: Jon Helle.

BirdLife Oppland har avdekket og anmeldt to tilfeller av hogst av hekkeplass for hønsehauk i henholdsvis Østre Toten og Gjøvik kommuner. Begge hogstene ble gjennomført vinteren 2022–2023, og viser behovet for bedre kontroll og oppfølging av skogbruket i Norge.

Av Jon Opheim & Rolf Jørn Karlsen, BirdLife Norge avd. Oppland

B

irdLife Norges avdeling i Oppland har i mange år jobbet med å finne og registrere reir av hønsehauk, en art som er rødlistet, og som sliter med å øke bestanden. Tidligere var etterstrebelse i form av jakt en betydelig negativ faktor for arten. Nå er det andre ting hønsehaukene strever med, deriblant et moderne skogbruk.

Godt kjente reir De aktuelle reirene ble opprinnelig funnet av medlemmer i BirdLife Oppland og innrapportert til Statsforvalteren i Innlandet. Statsforvalteren fulgte opp med å legge alle tilgjengelige data inn i «Rovbasen», samt brev til de to berørte grunneierne sommeren 2022. Utover en generell informasjon om hønse-

haukens hekkebiologi og bestandssituasjon ble det også gitt konkrete opplysninger om reirenes beliggenhet, koordinater og krav til forvaltning.

Det er dermed på det rene at begge grunneierne var godt informert om reirlokalitetene og gjeldende regelverk.

Glommen Mjøsen Skog , som gjennomfør te beg ge hog s tene, Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

141

Naturvern

I naturmangfoldlovens § 15, første ledd, annet punktum, heter det: «Ved enhver aktivitet skal unødig skade og lidelse på viltlevende dyr og deres reir, bo eller hi unngås.» Avvirkningene som er utført har medført at reirbiotopene er ødelagte. Siden hønsehaukene gjerne bruker de samme reirene år etter år, er reir beskyttet hele året med en viss karantenetid etter sist aktive bruk.

Ungfugl av hønsehauk som nylig har forlatt reiret på en lokalitet i Gjøvik kommune, fotografert av Tina Maria Brenden i august i år. Reir og reirplass blir her bevart grunnet stor forståelse fra grunneier.

hadde fra sommeren 2022 tilgang til «Rovbasen» og dermed disse reirenes beliggenhet.

Nødvendige anmeldelser BirdLife Oppland har anmeldt Glommen Mjøsen Skog og begge grunneierne for forsettlig eller uaktsomt å ha brutt skoglovens §§ 4 og 8, samt etter naturmangfoldlovens § 75 for forsettlig eller uaktsomt å ha brutt naturmangfoldlovens § 15, første ledd, annet punktum ved hogst.

BirdLife Oppland har fått mye medieomtale både fra lokalt og sentralt hold. Glommen Mjøsen Skog har i etterkant av anmeldelsene gjennomgått tidligere hogster, og ved sjekk av «Rovbasen» har de selv avdekket at de har «skadet» ytterligere tre hønsehaukreir i Innlandet siste vinteren. I tillegg kan det her være mørketall, da en må anta at ikke alle hønsehaukreir er funnet og dermed registrert i «Rovbasen».

Hogstene er etter BirdLife Oppland sin oppfatning et klart brudd på skoglovens § 4 om skogeiers forvalteransvar: «Skogeigaren skal sjå til at alle tiltak i skogen blir gjennomførte i samsvar med lov og forskrift. Skogeigaren skal ha oversikt over miljøverdiane i eigen skog og ta omsyn til dei ved gjennomføring av alle tiltak i skogen. Slike omsyn kan føre til at nokre tiltak i skogen ikkje kan gjennomførast.»

I de aktuelle sakene har således skogeieren og Glommen Mjøsen Skog hatt lovpålagt kunnskap om miljø-

142

Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

verdiene, men de har ignorert denne kunnskapen.

Som tilleggsargumenter anføres følgende i skoglovens § 8 om hogst og måling: «Ved hogst skal det takast omsyn til skogen sin framtidige produksjon og forynging samstundes som det blir teke omsyn til miljøverdiane.» I de aktuelle sakene er det ikke tatt hensyn til de mest sårbare miljøverdiene, som er hønsehaukreiret.

Skognæringens troverdighet på spill I Norsk PEFC Skogstandard, som gjaldt fram til 1. mars 2023, fremgår det i kravpunkt 22 at det skal settes igjen en hensynssone på 50 meter omkring et hønsehaukreir. De aktuelle skogsdriftene er spesielt grove brudd på disse kriteriene. Også ellers er hensynskravene i Norsk PEFC Skogstandard ytterligere forsterket.

I Oppland har svært mange hønsehauklokaliteter blitt ødelagt av hogst helt opp til vår tid. Skogforvalteren i Innlandet sin oversikt over hønsehauklokaliteter har en lang og trist rekke av lokaliteter markert som «Utgått».

BirdLife Oppland har gjennom mange år foretatt grundige kartlegginger av hekkebestanden av hønsehauk i Oppland. Dette er hovedgrunnlaget

Hønsehauk-reir i Oppland. Svært mange slike lokaliteter har blitt ødelagt av hogst i Oppland opp til vår tid. Foto: Jon Opheim.

Naturvern

Ung hønsehauk, fotografert i mars. Fuglene kan begynne å hekke alt i sitt andre leveår, men de fleste hønsehauker venter til de er 3 eller 4 år før de danner par. Foto: Harald Dahlby.

for det materiale som Statsforvalter har registrert inn i «Rovbasen». Senest i 2021 og 2022 gjennomførte fylkesavdelingen registreringer av hekkelokaliteter i Gjøvik kommune (oppdrag gjennom Kistefos Skogtjenester AS).

Disse to sakene viser nok en gang verdien av slike systematiske registreringer.

Registreringene dokumenterer alvorlig tilbakegang for hekkebestanden i fylket.

Uten dette feltarbeidet hadde trolig heller ikke hogst og ødeleggelsene av de to reirlokalitetene blitt oppdaget.

BirdLife Oppland ser på sakene som alvorlig miljøkriminalitet. Politiet etterforsker sakene og ser de i en sammenheng. Økokrim er koplet på saken. Et av Norges største tømmerselskaper har selv bekreftet at de har skadet og ødelagt fem hønsehauklokaliteter sist vinter.

Disse sakene og påfølgende etterforskning - sammen med betydelig medieoppmerksomhet - gjør at skogbrukets renommé som natur- og miljøforvalter er utfordret, samtidig som

PEFC-systemets troverdighet er satt på prøve. Vi håper dette kan føre til varig atferdsendring i skogbruket.

BirdLife Oppland har i alle år hatt et nært samarbeid med skogbruket som næring. Samarbeid er en forutsetning

for at rødlistearter som er avhengige av skogen som hekke- og jaktområde skal få tilstrekkelig og reelt vern. Grunnlaget for fortsatt samarbeid forutsetter imidlertid annen forståelse og bedre arbeidsrutiner innenfor skogbruket.

Jon Opheim

Rolf Jørn Karlsen

Jon Opheim (f. 1951) er leder i BirdLife Oppland, og har vært en del av styret siden 1976. Med sin skogfaglige bakgrunn har han gitt betydelige bidrag i saker hvor det er konflikt mellom fuglevern og moderne skogbruk.

Rolf Jørn Karlsen (f. 1956), Gjøvik.

Sekretær i BirdLife Oppland og leder i lokalavdelingen for Gjøvik, Land og Toten. Tidligere mangeårig skogsarbeider i Mjøsen Skogeierforening.

Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

143

Fem år med overvåking av storspove i Norge BirdLife Norge har siden 1992 valgt ulike fuglearter som Årets Fugl. For noen arter har dette vært starten på et flerårig prosjekt.

Nå har vi nettopp tilbakelagt det femte året med overvåking av storspove, og her presenterer vi litt resultater og noen av de utfordringer som arten står ovenfor.

Av Paul Shimmings

S

torspove ble valgt som «Årets fugl» i 2019 av BirdLife Norge. Samme år startet et prosjekt på overvåking av arten i utvalgte områder i landet. Med mange vadefugler som går en usikker skjebne i møte, og med bestandsnedgang for storspove både i Norge og flere andre land, er det på tide med en liten statusrapport for den norske bestanden.

Oppstart av overvåking I 2019 utviklet BirdLife Norge metodikken til kartlegging av storspove i utvalgte områder. Arten kan være meget sky og vanskelig å påvise som hekkende i rugetiden, og ungene kan skjule seg godt i vegetasjonen. Et mål for antall hekkende storspove er antall spillende individer, antall par og/eller

144

Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

antall rugende fugler tidlig i hekkesesongen.

Overvåkingen foregår én gang årlig i forkant av eller rundt egglegging, dvs. mellom 20. april og 15. mai i ulike landsdeler (hekkingen starter senere lenger nord i landet). Overvåkingsrunden foregår fra tidlig morgen, fram til senest kl. 12. Det skal både observeres og lyttes etter storspove ved hvert tellepunkt i fem minutter. Alle storspover noteres med så nøyaktig posisjon som mulig. Det noteres både sted, antall og kjønn, aktivitet (iht. aktivitetskoder i Artsobservasjoner), habitat (dyrka mark deles inn i fulldyrka, overflatedyrka og beitemark, evt. med informasjon om type avling), dato, klokkeslett, kommune, fylke, temperatur (minst ved start og slutt), vindstyrke og evt. vindret-

ning, ca. skydekke (%), nedbør og ev. øvrige kommentarer til observasjonen.

Det er også nyttig å notere om det er beitedyr til stede i de områder man observerer storspove.

Overvåkingen startet opp i Herøy (Nordland), på Vega (Nordland), og i Nordhordland (Vestland) i 2019, samt i Porsanger (Finnmark) og på Frøya (Trøndelag) i 2020. I tillegg har prosjektet siden 2021 også tatt med overvåkingsresultater fra Lofoten (Nordland) der det telles hvert tredje år. Data fra Lofoten er av interesse selv om det brukes en annen metodikk enn i de øvrige overvåkingsområdene, siden det kartlegges på samme måte hvert tredje år langs den samme standardiserte telleruta.

Ved de samme tellepunktene noterer observatørene i tillegg til stor-

BirdLife Norges overvåkingsprosjekt har som mål å registrere storspove tidlig i hekkesesongen fra midten av mai til midten av juni. Det blir vanskeligere å finne hekkende par senere i sesongen. Fuglen på bildet har unger i gresset bak, men i juni er vegetasjonen for høy til å kunne se disse. Selv de voksne kan fort forsvinne i det høye gresset. Foto: Paul Shimmings.

spove andre bakkehekkende fugler og fugler tilknyttet kulturlandskapet, som vipe, rødstilk, buskskvett, sanglerke og stær. Eventuelle trusler mot hekkende storspove og andre bakkehekkende fugler blir også notert.

Foreløpige resultater Resultatene fra de ulike overvåkingsområdene viser noen variasjoner i antall par registrert ved de ulike tellepunktene (Figur 1). Fra Porsanger har antallet i perioden 2020–2023 variert fra 6 til 10 par for totalt 23 tellepunkter. I Lofoten kjøres det langs en standardrute, der det i 2021 ble notert 22 par. I Herøy er det lagt ut 25 tellepunkter, og antall par registrert ved disse i perioden 2019–2023 har ligget på mellom 25 og 31 par. På Vega er

det registrert mellom 47 og 62 par fordelt mellom 45 tellepunkter. På Frøya er det notert mellom 29 og 36 par i perioden 2020–2023, der det sjekkes 34 tellepunkter årlig. I Nordhordland er det lagt ut 34 tellepunkter, og antall par registrert har fluktuert mellom 10 og 18 par i perioden 2019–2023.

Variasjonen mellom år kan forklares av ulike forhold ved telletidspunktet.

Været kan påvirke spillaktiviteten til storspove, med mindre spill under kaldt eller fuktig vær, og vind kan gjøre det vanskelig å høre spillende individer.

Jordbruksaktiviteter kan også påvirke forekomsten av storspove, f.eks. ved drenering av våte partier eller omlegging av engarealer. Årlige variasjoner betyr ikke nødvendigvis at bestanden har gått opp, er stabil, eller har gått ned,

spesielt når tidsserien med data er kort (på 4–5 år).

For Vega foreligger det en del data fra tidligere. I 1975 ble det notert til sammen 82 par for hele hovedøya (Suul 1975). I 2009 og 2010 er det registrert 55 par (egne upubliserte data). I 1975, 2009 og 2010 ble det benyttet en annen metodikk enn det vi har brukt i det nåværende overvåkingsprosjektet. I de tre nevnte årene gikk metoden ut på å telle opp alle par med storspove.

Med 47–62 par notert ved tellepunktene i årene 2019–2023, pluss et estimat på 5–15 par på steder på øya som ikke er inkludert i overvåkingen, må bestanden på Vega anses å ha vært relativt stabil, i alle fall de siste 10–15 år.

Egne observasjoner i nabokommunen Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

145

Vi får håpe at vi kan oppleve storspoveunger slik som denne i framtiden. Foto: Paul Shimmings.

Herøy indikerer at bestanden holder seg bra, men det virker som det er flere steder som huset storspove for 20–30 år siden som nå står tomme.

Siden storspove har en generasjonstid på 10 år (gjennomsnittsalder for alle reproduserende individer; Bird mfl. 2020), og med den eldste kjente storspove på 34 år (Jigeut mfl. 2023), kan det ta en del år før man ser de

negative effektene på bestanden etter flere år på rad med dårlig eller ingen produksjon. Derfor er det viktig med et overvåkingsprosjekt som pågår over lengre tid. Ved å fortsette å overvåke arter som storspove over mange år, kan vi være i stand til å si mer om bestandsutviklingen og årsaker til endringer. Vi vet at bestanden har gått tilbake i store deler av landet, og dette er godt doku-

60 50 40 30 20 10 0

Porsanger

Lofoten 2019

Herøy 2020

Vega 2021

2022

Frøya 2023

Figur 1. Antall par storspove i seks overvåkingsområder 2019–2023.

146

Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

Nordhordland

mentert i mange landsdeler (se f.eks. oppsummeringen i Shimmings (2018)).

Framtiden for storspove i Norge Vi vet noe om hvorfor storspoven går tilbake som hekkefugl i Norge. Blant utfordringene arten står overfor er f.eks. habitatendringer og ødeleggelse av egnede hekkehabitat, kollisjoner med kraftlinjer, gjerder o.l. samt predasjon (Shimmings 2018). I Norge er det likevel lite kunnskap om lokale variasjoner i trusselbildet og bestandsutvikling. Derfor er det viktig å fortsette med overvåking av storspove, både i områder der bestandene i dag er relative høye (f.eks. på Vega) og i områder med færre par (f.eks. Nordhordland). BirdLife Norges overvåkingsområder for storspove har i dag god geografisk spredning, og supplert med andre overvåkingsprosjekter for arten i Norge økes den geografiske dekningen ytterligere. Vi trenger fortsatt flere år med overvåking før vi kan vurdere artens bestandsutvikling både lokalt og nasjonalt. Målet er at vi bedre kan ta vare på storspovene ved hjelp av bedre kunnskap.

Parti fra Tenna i Herøy, Nordland, med fjellet Dønnamannen i bakgrunnen. På Tenna finnes det en mosaikk med ulike habitater som strandeng, dyrka mark, våtmark og åpen skog. I alle disse habitater finner man storspove, men de fleste hekker på fuktige partier i nærheten av heilandskap. Foto: Paul Shimmings.

Takk Vi takker Miljødirektoratet og statsforvalterne i hhv. Troms og Finnmark, Nordland, Trøndelag og Vestland for økonomisk støtte til prosjektet. Frode Falkenberg, Oddvar Heggøy, Trond Thorsteinsson, Odd Helge Tunheim, Tomas Aarvak, Ingar Jostein Øien og undertegnede har utført punkttellingene.

Schmidt, J., Spanoghe, G., Weber, H. & Kruckenberg, H. 2023. Multi-sensor data loggers identify the location and timing in four poaching cases of the endangered Eurasian Curlew Numenius arquata.

Forensic Science International: Animals and Environments. Vol. 4.

Shimmings, P. 2018. Kan vi redde storspoven? Vår Fuglefauna 41: 188-192.

Suul, J. 1975. Ornitologiske registreringer i Vega kommune, Nordland. Det kgl.

Videnskabers Selskab, Museet. Rapport Zoologiske Serie 1975-ii. Universitet i Trondheim. 54 s.

Paul Shimmings

Referanser

Bird, J. P., Martin, R., Akçakaya, H. R., Gilroy, J., Burfield, I. J., Garnett, S., Symes, A., Taylor, J., Sekercioglu, Ç. H. & Butchart, S. H. 2020. Generation lengths of the world’s birds and their implications for extinction risk. Conservation Biology 34: 1252-1261.

Jiguet, F., Bocher, P., Bourgeois, A., Chaigne, A., Chartier, A., Düttmann, H., Duvivier, C., Fartmann, T., Francesiaz, C., Joyeux, E., Kampfer, S., Nijsl, G., Rousseau, P.,

Paul Shimmings (f. 1962) er førstekonsulent i BirdLife Norge.

Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

147

Kanadagås – fra svartelistet fremmedelement til edel sjeldenhet Kanadagåsa har lenge hatt et frynsete rykte i Norge og Europa, etter at den ble innført fra Nord-Amerika og etablert seg i det fri.

Nå har imidlertid Norsk Sjeldenhetskomité for Fugl (NSKF) godkjent funn som bekrefter at kanadagås – og dens mindre fetter polargås – begge forekommer som sjeldne trekkgjester som kan krysse Atlanterhavet på egenhånd, noe som bør gi kanadagåsa en helt annen og mer positiv gjenklang hos feltornitologer. Vi skal i denne artikkelen se litt nærmere på hvordan du skiller ville polar- og kanadagjess fra tamfuglbestandene.

Av Bjørn Olav Tveit

K

anadagåsa ble første gang påtruffet i Norge, i Trøndelag i juni år 1900.

Da hadde den allerede blitt introdusert til flere av våre naboland, i Storbritannia allerede fra 1600-tallet. Først i 1936 ble den introdusert til Norge, da ved Røer gård på Nesodden i Oslofjorden.

Fuglene på Nesodden begynte å etablere seg i det fri fra 1955, og arten ble senere aktivt satt ut både i Oslo og Trøndelag. I dag hekker kanadagåsa fåtallig i det meste av landet nord til Sør-Troms, og fugler fra den opprinnelig utsatte bestanden ses jevnlig også enda lenger nord. Dette har gitt kanadagås innpass på den infamøse Fremmedartslista, sammen med arter som mink og pukkellaks, arter som er erklært uønsket i Norge. Nylig har imidlertid Norsk Sjeldenhetskomité for Fugl (NSKF) gjennomgått funnmassen av kanadagjess som har dukket opp under omstendigheter som har vekket mistanke om at de er ville individer

148

Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

som for egen maskin har funnet veien over Atlanterhavet. En rekke av disse har blitt godkjent som nettopp det. Ny systematikk deler dessuten «kanadagås» inn i to arter, polargås og kanadagås, med en rekke underarter. Vi skal her se litt nærmere på hvordan du skiller klinten fra hveten.

Taksonomi Kanadagåsa ble tidligere regnet som en enkelt art som skilte seg fra andre gjess ved å ha lyst (ikke svart) bryst, sort hals og stor, hvit kinnflekk. Den hadde utbredelse over det meste av Nord-Amerika, over Aleutene og vest til Kurilene i det østlige Asia. Innenfor dette store utbredelsesområdet varierer imidlertid fuglene enormt i størrelse og fargetoner, fra de største i sør til de minste i nord, og fra de lyseste i øst til de mørkeste i vest. Bakgrunnen til den store variasjonen er å finne i kanadagjessenes hekkebiologi: Pardannelsen

skjer på hekkeplassene og paret holder sammen livet ut. Familiegruppen holder sammen hele det første året etter at ungene er klekket, og familien benytter de samme trekkveiene og overvintringsplassene, før de i samlet flokk trekker tilbake til sine faste hekkeplasser. På denne måten blir muligheten til å blande seg med fugler fra et annet område svært begrenset, og hver del av bestanden får dermed anledning til å rendyrke sine karaktertrekk. Dette mønstret er i motsetning til f.eks. de fleste ender, der pardannelsen skjer på overvintringsplassene og der hannen følger med hunnen tilbake til hennes hjemtrakter, noe som sikrer fri flyt av gener slik at artene blir nokså ensartede over store geografiske områder.

Det er gjort mange forsøk på å få orden i kanadagås-komplekset,

Kanadagås av underarten interior (med svalbardrein). Adventdalen, Svalbard, 26. mai 2011. Hode- og nebbprofil peker klart mot kanadagås, ikke polargås. Det er vanskelig å skille dem fra tamform på dette bildet, men har en litt nettere hodeprofil, noe mørkere bryst og en anelse beige tone i de hvite kinnene. Beskrevet som på størrelse med kortnebbgås, altså mindre enn en typisk norsk kanadagås. Tid og sted taler også for at det er snakk om ville fugler fra den amerikanske bestanden. Plassert i kat. A av NSKF. Foto: Inge Bakkeland.

på en måte som speiler variasjonen bedre enn å putte alle inn under én art. De mest ekstreme var kanadagåsforskerne Hanson (2006/2008), som splittet kanadagåsa opp i seks arter med hele 217 underarter, og makkeren hans Anderson (2010), som mente kanadagåsa heller burde splittes i 15 arter med 181 underarter. Selv om ikke anbefalingene fra Hanson og Anderson har blitt fulgt opp, sier det mye om den enorme variasjonen dette artskomplekset utgjør, og det er ikke utenkelig at det vil få følger i form av fremtidige endringer i taksonomi.

NSKF følger anbefalingene fra IOC World Bird List, som splitter det som til da var regnet som én art, kanadagås, inn i to arter. Disse har fått de norske navnene polargås (Branta hutchinsii) og kanadagås (Branta canadensis).

Polargjessene er jevnt over minst av vekst og hekker ved våtmarker på den arktiske tundraen i nord. Kanadgjessene er jevnt over større, og er i sterkere grad knyttet til våtmarker i skogkledde områder, både i lavereliggende og mer sydlig beliggende områder.

Polargås deles nå offisielt inn i fire underarter, mens kanadagås deles inn i syv: Kanadagås Branta canadensis (Engelsk: Canada Goose) • B. c. canadensis (eng.: Atlantic Canada Goose) • B. c. interior (eng.: Todd’s Canada Goose) • B. c. parvipes (eng.: Lesser Canada Goose) • B. c. maxima (eng.: Giant Canada Goose)

• B. c. moffitti (eng.: Moffitt’s Canada Goose) • B. c. occidentalis (eng.: Dusky Canada Goose) • B. c. fulva (eng.: Vancouver Canada Goose) Polargås Branta hutchinsii (Engelsk: Cackling Goose) • B. h. hutchinsii (eng.: Richardson’s Cackling Goose) • B. h. taverneri (eng.: Taverner’s Cackling Goose) • B. h. minima (eng.: Ridgeway’s Cackling Goose) • B. h. leucopareia (eng.: Aliutian Cackling Goose) Hvis vi sammenlikner denne gjeldende taksonomien med anbefalingene fra Hanson og Anderson, er dette en sterkt Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

149

forenklet inndeling av komplekset.

Dette er da også en av forklaringene på den store variasjonen man finner innenfor hver av disse offisielle artene og underartene.

Selv med den forenklede inndelingen IOC har valgt, er flere av disse taksonene (artene og underartene) vanskelige å skille med sikkerhet i felt, særlig når de opptrer utenfor sine normale utbredelsesområder. Spesielt vanskelige å skille fra hverandre, er polargås av underarten taverneri og kanadagås av underarten parvipes. Sistnevnte mistenkes da også for å være en hybridsverm mellom polargås taverneri og kanadagås interior. Det er også påvist at det forekommer hybridisering mellom flere av disse underartene i det fri. For feltornitologer er det alltid utfordrende å forholde seg til fugler som ikke sikkert lar seg identifisere. Så dels for å gjøre feltornitologenes liv enklere, og dels for å sikre at datamaterialet disse samler inn gjennom sin observasjonsvirksomhet ikke har for mange feil, har eBird (den internasjonale motsatsen til artsobservasjoner.no) fjernet muligheten til å registrere enkelte av disse underartene. I stedet har de gruppert noen av dem, slik at det totalt kun er syv taksoner som lar seg rapportere i eBird. Dette inkluderer alle fire underartene av polargås (selv om de også kan være utfordrende å identifisere), men kun tre underartsgrupper av kanadagås: de lyse og veldig store fuglene i moffitti/maxima-gruppen, de svært mørke fuglene i occidentalis/fulvagruppen, og de lyse til litt mørkere, mellomstore fuglene i canadensisgruppen, som også inkluderer parvipes og interior.

Trekkmønster, bestandsutvikling og bombepotensial I Nord- Amerika er de sørligste bestandene mer eller mindre stand- og streiffugler. De nordligste bestandene er imidlertid utpregede trekkfugler som hekker i arktisk Canada og Alaska og som trekker ned til prærien og våtmarkene i hoveddelen av USA og Nord-Mexico.

De mest langttrekkende populasjonene tilbakelegger hele 4500 km hver vei, til dels over åpent hav. Til sammenlikning er det om lag 2600 km fra Nord-Canada til Svalbard, og 3800 km fra Newfoundland til Sør-Norge. Disse fuglene burde derfor ikke ha problemer med å nå oss for egen maskin.

På vestkysten av Grønland hekker kanadagås interior, og disse ser ut til å

150

Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

Sammenlikning av gjennomsnittlig kroppsvekt hos polargås (mørkeblå) og kanadagås (lyseblå) samt noen av artene de ofte kan sammenliknes med i en norsk kontekst (gulbrun). Merk at det innen hver av disse taksonene er stor individuell variasjon. Hannene er i gjennomsnitt noe større enn hunnene, og ungfugler er gjerne betydelig mindre enn de voksne. Illustrasjon basert på Sibley (2007) og Madge & Burn (1987).

Kartet illustrerer den omtrentlige utbredelsen av polargås (rødt) og kanadagås (grønt) i NordAmerika, samt deres viktigste overvintringsområde (blått omriss). Overgangene mellom de 11 taksonene er ikke klart definert. Det er en klar tendens til at de er lysere i øst og gradvis mørkere i vest på det nordamerikanske kontinentet, og at de er mindre i nord og større i sør.

De nordlige bestandene er langdistansetrekkfugler, mens de sørlige er stand- og streiffugler.

Norges første kanadagås, fra Stjørnfjorden, Ørland, Trøndelag, 22. juni 1900. Mål og utseende kan passe både en fugl fra den europeiske bestanden og en ekte amerikaner av canadensis-typen. Tid og sted kan gi et visst grunnlag for å mistenke amerikansk opphav. Funnet er henlagt av NSKF, men senere isotopanalyser kan kanskje bringe klarhet i saken. Foto: NTNU Vitenskapsmuseet.

være i spredning mot nordøst. Dette er da også den underarten av kanadagås det er mest sannsynlig å finne i NV-Europa, ikke minst på Svalbard. En rekke av de grønlandske kanadagjessene er merket, bl.a. med halsringer.

Blant underartene av polargås er det den nordøstlige nominatformen hutchinsii som er mest aktuell som ekte streifgjest til Europa. Men alle polargåsunderartene er langdistansetrekkere, så det er grunn også til å ha disse i bakhodet når man blir konfrontert med en polargås-kandidat. Den minste underarten, minima, er særlig populær i fugleparker i Europa, så NSKF har så langt valgt å plassere disse i kategori E, dvs. antatte rømlinger fra europeisk fangenskap. I fangenskap er hybridisering også mer vanlig enn ute i naturen.

Det har dessuten på Kontinentet etablert seg en egen bestand av forvillede, eksotiske Branta-gjess, ofte referert til som «North Holland Geese». Dette er en herlig miks av bl.a. ringgjess, hvitkinngjess, polargjess og kanadagjess.

Fugler fra denne bestanden bærer ofte tydelige spor av hybridisering, men i mange tilfeller kan de være svært lik en av de rene underartene.

De norske funnene NSKF har de siste årene gjennomgått nærmere 100 funn av fugler som var mistenkt for å være spontant (naturlig) forekommende polargås eller kanadagjess. Fram til og med 2022 har konklusjonen blitt 15 funn godkjent som antatt spontant forekommende polargås (kat. A), seks av polargås underart minima (kat. E), og 29 funn av antatt spontant forekommende kanadagås (kat. A). Resten av de undersøkte funnene ble vurdert å være utilstrekkelig dokumentert for sikker identifikasjon og kategorisering. Én av de vurderte fuglene ble konkludert å være en hybrid mellom hvitkinngås og enten polar- eller kandadagås. Tilsvarende mistanker omgir også enkelte av de andre funnene som ble vurdert å være utilstrekkelig dokumentert.

Det første norske funnet av antatt spontant forekommende polargjess dreier seg om to fugler fra Skeisvatnet, Haugesund 3. desember 2000, og den første antatt spontant forekommende kanadagåsa stammer fra Kvassheim, Hå 11.–12. oktober 2001. Landets første funn av kanadagås, fra Trøndelag i år 1900, kan se ut som en fugl fra den

forvillede, europeiske bestanden. Det betyr ikke nødvendigvis at den er det.

Eventuelle fremtidige isotop-analyser av det skinnlagte eksemplaret vil kanskje kunne gi svar på om denne fuglen stammer fra Europa eller Nord-Amerika.

Situasjonen i våre naboland er at det kun er Finland som til en viss grad har dukket ned i materien, og her har de inntil videre godkjent to funn av spontant forekommende polargås u.a. hutchinsii. I Storbritannia er det publisert 69 individer av antatt spontane polargjess og 41 av kanadagjess til og med 2021. Det er også publisert en rekke funn av antatt spontane kanadagjess og polargjess fra Irland.

Hvordan finne en vill kanada-/polargås i Norge Ettersom den ekte varen fra NordAmerika kan være svært lik våre vanlige kanadagjess, er det enkelte ting du bør være særlig oppmerksom på hvis du vil finne en kandidat selv. Ser du en «kanadagås» på en årstid eller på et sted du normalt ikke finner kanadagås, er det grunn til å være på vakt. Det samme gjelder hvis det dukker opp en enslig «kanadagås» i en flokk med ville,

Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

151

trekkende gjess, særlig kortnebb- eller hvitkinngås. Selv om også «the real deal» kan se ut som vanlig kanadagås, vil de aller fleste nordamerikanere i større eller mindre grad skille seg fra vanlig kanadagås på å være enten mindre, slankere og/eller mørkere i brystet, sammenliknet med en vanlig kanadagås. Den vil også kunne ha andre subtile forskjeller, f.eks. at den ser «snillere» ut i ansiktsuttrykket, som følge av ørsmå forskjeller i nebb- og hodeform.

Når kandidaten først er funnet, kommer jobben med å dokumentere fuglen. Prøv å få bilde av fuglen med hodet i ren profil, slik at nebb- og hodeform kan vurderes. Det er også svært viktig å få dokumentert størrelsen, så prøv å få med andre fugler – helst andre gjess – på bildet. Og som alltid er det en stor fordel med mange bilder, siden det er lett å bli lurt av et enkelt bilde.

Hvordan skille polar- og kanadagås Det å fastslå eksakt hvilken art eller underart du har med å gjøre, kommer gjerne i tredje fase, etter oppdagelse og dokumentasjon. NSKF har i likhet med andre europeiske lands sjeldenhetskomiteer valgt å publisere mange av funnene uten å angi eksakt hvilken underart/populasjon de tilhører. Men

Kanadagås, kat. A

Funn 5 4 3 2 1

Jan

Feb

Mar

Apr

Mai

Jun

Jul

Aug

Sep

Okt

Nov

Des

Sep

Okt

Nov

Des

Sep

Okt

Nov

Des

Polargås, kat. A

Funn 5 4 3 2 1

Jan

Feb

Mar

Apr

Mai

Jun

Jul

Aug

Polargås, kat. E

Funn 5 4 3 2 1

Jan

Feb

Mar

Apr

Mai

Jun

Jul

Aug

Fordeling av funn gjennom året og geografisk i Norge. Merk at fugler som har holdt seg i lengre perioder, kun er representert her med den første datoen. Noen funn består også av mer enn ett individ.

152

Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

Kanadagås fra den europeiske, forvillede bestanden er en blanding av flere underarter, særlig canadensis og maxima, og likner mest den førstnevnte. De er typisk store, gjerne tydelig større enn grågås, har lyst bryst og store, hvite kinnflekker. Ser du en flokk med slike, vil du også kunne legge merke til stor individuell variasjon i størrelsen, der voksne hanner er størst og ungfugler er mindre av vekst.

Kanadagås av underarten interior. Dette er den mest sannsynlige underarten for en vill, amerikansk langdistansetrekker til Norge. Den er typisk mindre enn en norsk kanadagås, iblant bare litt større enn hvitkinngås. I tillegg har den noe slankere hode- og nebbprofil. Typiske individer har smalere hvit kinnflekk, som gjerne er lett beige-tonet, samt noe mørkere bryst (men vær obs på hybrider med hvitkinngås, som ofte avsløres av svartaktig bryst). Denne og flere andre viltlevende taksoner har iblant en mørk, langsgående strupestripe, i motsetning til normale, norske kanadagjess.

Polargås av underarten hutchinsii. Dette er den mest sannsynlige polargås-underarten for en vill (spontan) gjest til Norge. Den er typisk lys i brystet, selv om enkelte også kan være mørkere her. Den hvite kinnflekken har gjerne form som et lite «trappetrinn» under øyet. Den mangler som regel tydelige mørke bånd på oversiden, i motsetning til de andre polargås-underartene. Alle taksonene av polargås skiller seg fra kanadagås på det lille nebbet i relasjon til hode og hals, om enn i varierende grad.

Polargås av underarten minima. Dette er den underarten som trekker lengst av alle i polargås/kanadagås-komplekset, helt fra NordvestAlaska til California, og burde i så måte kunne dukke opp spontant hos oss. Den er imidlertid også svært populær i fangenskap i Europa, så sannsynligheten for en rømling herfra er stor. Den er svært liten av vekst og med et ekstremt lite nebb. Fjærdrakten er som regel påfallende mørk, særlig i det brune, ofte lillaskimrende brystet. I overgangen mellom den sorte halsen og brune brystet, kan den ha hvit halsring, en karakter som er enda mer typisk for underarten på øyrekka Aleutene, leucopareia. Minima, leucopareia, og iblant også taverneri, kjennetegnes i tillegg ved at hver enkelt fjær på oversiden har et nokså skarpt avsatt, mørkt subterminalbånd like innenfor den lyse bremmen, noe som resulterer i både mørke og lyse tverrbånd på oversiden hos voksne fugler.

Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

153

og graden av mørkt bryst. Det kan også være verdifulle ledetråder i mytemønster og i hvor langt de sammenfoldede vingene stikker ut bak halen. Felles for disse karakterene er at de er variable og til dels subtile, og ingen enkeltkarakter er å regne som sikre. Men underartsbestemmelse er altså heller ikke alltid nødvendig for å få fuglen publisert som spontant forekommende. Med god dokumentasjon, og mer forskning på feltet, vil kanskje fuglen din kunne bli nærmere bestemt på et senere tidspunkt. Og skulle du være så heldig å få tak i biologisk materiale fra fuglen, f.eks. i form av mistede fjær eller ekskrementer, vil det være svært verdifullt for senere DNA- eller isotopanalyser.

Kanadagås av underarten interior/parvipes, med hvitkinngås i forgrunnen, Melværet, Askvoll, Vestland, 10.–19. oktober 2021. Når slike fugler er avbildet sammen med andre gjess får man et godt vurderingsgrunnlag, og vi ser her at denne kanadagåsa er klart mindre enn en vanlig, «norsk» kanadagås. Merk at den også er mørkere i brystet, og med en noe smalere og litt skittentonet hvit kinnflekk enn hva vi er vant til fra fugler fra vår hjemlige kanadagås-bestand.

Plassert i kat. A av NSKF. Foto: Ola Nordsteien.

de fleste observatører vil i det minste prøve å snevre det ned til art: Er det en polargås eller er det en kanadagås?

Den viktigste enkeltkarakteren er nebbstørrelse i relasjon til hodet: En klassisk polargås har et lite nebb i forhold til et stort, rundt hode – og de har ofte bratt panne og nesten firkantet hodeform. En klassisk, vill kanadagås minner veldig om vår vanlige kanadagås, med et ganske stort og langt nebb i relasjon til et mindre, rundere hode – som regel med en panne som skråner jevnt ned mot nebbet. Polargås har i tillegg som regel en tykk, kort hals, mot kanadagjessenes lengre og tynnere «svanehals». Størrelsen er også vesentlig, med de minste polargjessene nesten ned i stokkandstørrelse, opp til rundt hvitkinngåsstørrelse. De ville kanadagjessene kan også være ganske små, mindre enn hvitkinngås, og de går oppover til vanlig kanadagås-størrelse, altså større enn en gjennomsnitlig grågås. Lyden kan også gi en pekepinn, der polargjessene ofte har lyse, bjeffende lyder som minner om kortnebbgås, mens kanadagjessene har dypere og mer klangfulle «onk-onk» som kan lede tankene mot sangsvane.

Det å ta skrittet videre mot å underartsbestemme fuglen, er gjerne langt vanskeligere. Da spiller detaljer i fjær-

154

Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

drakten inn, så som eventuell forekomst av mørk strupestripe eller hvit halsring, forekomst av hvitt i pannen, eksakt form på den hvite kinnflekken, detaljer i vingedekkerne, eksakt kroppsstørrelse

Ville gjess, rømlinger eller hybrider Det siste viktige steget er å forsøke å avgjøre om det er en ekte, vill amerikaner, eller om det er en som har rømt fra fangenskap – ev. en «North Holland Goose» fra den forvillede, kontinentale bestanden. Her vil også fenologien kunne gi en pekepinn: Midtsommerfunn på Sørlandet peker i retning av en parkfugl, mens et mai-funn på Svalbard peker mer i retning spontan forekomst. Sjekk også eventuell forekomst av ringer på beina eller rundt halsen. Hvis fuglen du har funnet viser tegn til å være blant de mørkeste, vestamerikanske formene, er det mindre gunstig enn om den er av

Polargås av u.a. hutchinsii, Longyearbyen, Svalbard 6. juni 2018. Det lille nebbet i relasjon til hode og halstykkelse, plasserer denne fuglen trygt som en polargås. Det lyse brystet og mangelen på mørke streker innenfor de hvite strekene på ryggen, utelukker minima og de andre polargås-underartene. Hutchinsii er imidlertid variabel og kan iblant være betydelig mørkere enn dette, særlig i brystet. Når fuglen er alene på bildet, er størrelse nærmest umulig å vurdere. Tid og sted taler også for at det er en vill amerikaner. Plassert i kat. A av NSKF. Foto: Paul Dufour.

Polargås av u.a. minima, sammen med en kanadagås fra den forvillede, norske bestanden, Lonavatnet, Sandnes, Rogaland, 15. mars 2014.

Dette er den minste av polargås-underartene, og de minste individene er knapt større enn en stokkand. Det svært lille nebbet, sammenliknet med hode og hals, gir den et særegent utseende. Merk også det mørke, bruntonede brystet (ofte med lilla skjær) og de mørke strekene (subterminalbånd) innenfor de hvite strekene på ryggfjær og dekkere. Hvit halsring er iblant tydelig på denne underarten, selv om det er en karakter som i enda større grad forbindes med underarten leucopareia. Selv om denne underarten er blant de som trekker lengst, og i så måte burde kunne nå Europa på egne vinger, er den såpass vanlig i fangenskap i europeiske fugleparker, at den nærmest automatisk regnes som en rømling. Plassert i kat. E av NSKF. Foto: Bjørn-Tore Rekve Seim.

de lysere, østamerikanske underartene.

Merk at også de sistnevnte gjerne er litt mørkere enn våre vanlige kanadagjess.

Vær også oppmerksom på at hybrider mellom diverse arter kan forekomme, både ville og tamme. Disse kan være svært like polargjess, men avslører seg ofte på å være unormale på et eller annet vis, f.eks. ved å ha unormalt mye hvitt i hodet eller mørk hals som strekker seg ned til brystet, hvilket indikerer gener fra hvitkinngås. God dokumentasjon er essensielt også for å avkrefte eller bekrefte dette.

Takk Takk til NSKF for gode diskusjoner gjennom flere år, og særlig til komiteens sekretær Tor Olsen for kommentarer til teksten og hjelp til å fremskaffe bilder, samt til Øivind Egeland for fremragende illustrasjoner.

Referanser

Anderson, B. W. 2010. Evolution and taxonomy of White-cheeked Geese. AVVAR Books, Blythe, California.

Banks, R. C., Cicero, C., Dunn, J. L., Kratter, A. W., Rasmussen, P. C., Remsen, J. V. Jr., Rising, J. D. & Stotz, D. F. 2004. Forty-fifth supplement to the American Ornithologists’ Union Check-list of North American Birds. Auk 121: 985–995.

Finnish rarities committee. 2017. Working document reassessment in Finland.

Fox, A. D., Sinnett, D., Baroch, J., Stroud, D. A., Kampp, K., Egevang, C. & Boertmann, D. 2012. The status of Canada Goose Branta canadensis subspecies in Greenland.

Dansk Orn. Foren. Tidsskr. 106 (2012): 87–92.

Garner, M. 2011. Birding Frontiers (website). Latest on White-cheeked Geese a.k.a. Canada Geese.

Garner, M. and friends 2008. Frontiers in Birding. Greater Canada Geese and Arctic (Lesser) Canada Geese. BirdGuides Ltd. Hanson, H. C. 2006. The White-cheeked Geese: Branta canadensis, B. maxima, B. «lawrensis», B. hutchinsii, B. leucopareia, and B. minima: Taxonomy, Ecophysiographic Relationships, Biogeography, and Evolutionary Considerations, vol. 1: Eastern Taxa. AVVAR Books, Blyth, California Hanson, H. C. 2008. The White-cheeked Geese: Branta canadensis, B. maxima, B. «lawrensis», B. hutchinsii, B. leucopareia, and B. minima: Taxonomy, Ecophysiographic Relationships, Biogeography, and Evolutionary Considerations, vol. 2: Western Taxa. AVVAR Books, Blyth, California Irish Rare Birds Committee 2013. Irish Rare Birds Committee review of presumed vagrant Canada Goose Branta canadensis records to ascertain the occurrence of Cackling Goose Branta hutchinsii. Irish Birds 9: 613-622.

Kristiansen, J. N & Jarrett, N. S. 2001. Nest sites of the newly established Canada Goose population in West Greenland.

Dansk Orn. Foren. Tidsskr. 95 (2001): 173-176.

Madge, S. & Burn, H. 1987. Wildfowl: An Identification Guide to the Ducks, Geese and Swans of the World. A & C Black (Publishers) Ltd. Sibley, D. 2007. Distinguishing Cackling and Canada Goose. www.sibleyguides.

com/2007/07/identification-of-cacklingand-canada-goose/ Slaterus, R. 2020. Birding in north-western Europe (blogposts): North Holland Goose – a new species in the making, and North Holland Goose – part 2.

Bjørn Olav Tveit

Bjørn Olav Tveit (f. 1970) har vokst opp i Bærum og trådt sine barnesko som fuglekikker på Fornebu. Etter mange år som aktiv i andre deler av landet, blant annet som leder for Utsira fuglestasjon, samt som forfatter av flere fuglebøker, deriblant lokalitetsboka Guide til Norges fugleliv, har han funnet tilbake og bruker nå det meste av sin energi nettopp på Fornebu og andre lokaliteter i området, i kraft av å være naturvernkontakt i BirdLife Norge Asker og Bærum lokallag.

Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

155

Om professor Halvor Rasch og den første fortegnelse over Norges fugler

Zoologen Halvor Heyerdahl Rasch (1805–1883) var mest kjent for sitt banebrytende arbeid for å bedre produksjonen og utnyttelsen av våre ferskvannsfisker. Men den allsidige professoren skrev også den første pålitelige fortegnelse over Norges fugler.

Han la grunnlaget for viltloven av 1845 som inneholdt både bestemmelser om fredning og utryddelse, og utga den første veiledning til bruk for utbetaling av skuddpremier.

Av Atle Haga

F

ram til 1830-årene var det sparsomt med litteratur om forekomst og utbredelse av fugler i Norge. Det fantes noen opplistinger og korte omtaler av kjente arter i topografiske beskrivelser, både på nasjonalt (f.eks.

Ramus 1735 og Pontoppidan 1752) og på regionalt nivå (f.eks. Strøm 1762 og Wilse 1779), men oversiktene var dels feilaktige og på langt nær fullstendige. Videre forelå noen større zoologiske arbeider som dekket mange dyregrupper og som da også omfattet enkelte fuglearter (f.eks. Müller

156

Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

Strekportrett av Halvor Heyerdahl Rasch, hentet fra Norsk Jæger- og Fisker-Forenings Tidsskrift fra 1883.

1788–1806 og Ascanius 1772–1777).

Det Trondhjemske Selskabs Skrifter, som kom fra 1761, omtalte grundige beskrivelser av enkelte fugler, som vannrikse funnet på Smøla (Müller

1763). Men først i 1838 finner vi den første helhetlige «Fortegnelse og Bemerkninger over de i Norge forekommende Fugle», sammenfattet av professor Halvor Heyerdahl Rasch.

Vannrikse, kopi av kobberstikk som følger omtalen av arten i Trondhjemske Selskabs Skrifter (Müller 1763).

Om Halvor Rasch som person Halvor Rasch ble født på gården Mustorp i Eidsberg i 1805. Etter zoologistudier virket han fra 1825 i Oslo som konservator ved Det Konge lige Frederiks Universitets zoologiske Kabinet. Han ble universitetslektor og samtidig bestyrer av Zoologisk museum i 1847, og fra 1852 professor samme sted. Rasch var en allsidig naturforsker som brukte sin kunnskap til beste for jakt og fiske samt annen naturbruk. Han var særlig engasjert i bedre utnyttelse av fiskeressursene (Rasch 1852 og 1857), og bisto Indredepartementet med grunnlaget for fredningsbestemmelser av laks, sjøørret og hummer i 1848 (Søilen 1995). Videre var han initiativtager til opprettelsene av Selskabet for Folkeopplysningens Fremme og Norsk Jæger- og Fiskerforening.

I boka «Tilfjelds i feriene» (Friis 1876) får vi et bilde av hvordan Halvor Rasch var som menneske: «Halvor utmærker sig ved sin Godmodighed og har skullet fungere som Forligelseskommisær i Tilfælde af noge Uenighed» Halvor Rasch fremstilles i boka som en svært dyktig iakttager og jeger, med solide

kunnskaper om viltet og naturen, samt som en god jaktkamerat med stort engasjement og raushet. Dette samsvarer godt med beskrivelsen i «Zoologiens historie i Norge» (Broch 1954): «Halvor Rasch var en meget kunnskapsrik mann med vidt favnende interesser. Han ønsket også at andre skulle få interesse for naturen og naturvitenskapene. Han blir av biografene alltid karakterisert som en i høy grad avholdt lærer. I det hele tatt blir Rasch fra alle hold nevnt som en uvanlig elskverdig, bramfri og hjelpsom mann og en naturelsker og friluftsmann».

Halvor Heyerdahl Rasch døde ugift i 1883, 78 år gammel.

Fortegnelse over Norges fugler Oversikten over Norges fugler fra 1838 ble publisert i første årgang av Nyt Magazin for Naturvidenskaberne.

I innledningen skrev Rasch at Sven Nilssons fortreffelige verk Skandinavisk Fauna (Nilsson 1835), som omfattet både Sverige og Norge, hadde avhjulpet et vesentlig savn i vår naturhistoriske litteratur. Men da bøkene hadde få kjøpere i Norge, visstnok pga. språket, fant Rasch det hensiktsmessig med en

egen norsk oversikt der han supplerte Nilsson både med egne iakttagelser og andres meddelelser.

Fortegnelsen er på 33 sider og omfatter 224 fuglearter. Artene inndeles i Rovfugle med 26 arter, Spurvefugle med 95 arter, Hönsefugle med 7 arter, Sumpfugle med 41 arter og Svömmefugle med 55 arter. Det sier seg selv at med så vidt få sider er omtalen av hver art kortfattet. Likevel inneholder oversikten mange konkrete funn, særlig fra områdene rundt Oslo der Rasch bodde. Her siteres tre omtaler som eksempler: • «F. peregrinus. Pilgrimsfalken. – 2 Exemplarer bleve i Vaar fangede på Modum. De vare geraadede i en saa hidsig Kamp, at de bleve grebne med Hænderne. Det ene Exemplar opbevares i Esmarks samling.»

• «S.Otus. Hornuglen. – Paa Ladegårdsöen og de övrige skovbevoxede Öer her i Nærheden er denne Ugle ikke sjelden; thi baade Sommeren 1834 og iaar har jeg seet og Skudt Unger af denne Art paa förstnevnte Sted.»

Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

157

• «Sula Bassana. Havsulen. – Forekommer meget sjelden inde i Fjorden.

Høsten 1823 blev en ihjelslagen af en Bonde ved Frederikshald. Foraaret 1834 blev en död Fugl af denne Art funden mellem Christiania og Dröbak. Paa Vestkysten sees den ikke sjelden under Vintersildefiskeriet.»

I sin fortegnelse anga Rasch to arter havørner, Falco ossifragus Stor Havørn og Falco albicilla Söeörnen, der sistnevnte var mindre og kunne hekke langt fra havet. «Præsten Mynster i Sætersdalen fandt i en Örnerede, beliggende 8-9 Mile fra Havet, en frisk Makrel» Likeledes ble geirfugl regnet blant de forekommende artene: «Alca impennis – Er i lang Tid ikke bleven seet ved Norges Kyster. Gjennom Stud. med. Schübeler er jeg bleven underrettet om, at den i Vinter er bleven dræbt i nærheten af Frederiksstad».

Med så vidt få og spredte opplysninger, er det vanskelig å danne seg et bilde av fuglenes utbredelse og tetthet på den tid, men noe kan leses ut av omtalene, eks. «E. hortulana. Ortulan.

– Er fra Midten af Mai til Begynndelsen af September hyppig i Omegnen».

Hortulanen er i dag svært sjelden på Østlandet.

Etter 7 år, i 1845, publiserte Rasch sitt første supplement til fortegnelsen, der har omtalte 10 arter, som etter 1838 «ere fundne indenfor Fædrelandets Grænser»: Slagugle, båndkorsnebb, turteldue, svartstork, myrrikse, avosett, rødnebbterne, dvergsvane, grågås og taffeland. Det siste supplementet gav han ut i 1848, der ytterligere tre nye arter for Norge ble omtalt, nemlig tartarpiplerke, svartterne og fjelljo.

Antall kjente forekommende fuglearter i Norge var da på 237.

Engasjement både for fredning og rovfuglbekjempelse Gjennom disse arbeidene hadde Rasch opparbeidet en betydelig ornitologisk kompetanse, og etter anmodning fra Indredepartementet skrev han i 1845 en bok om «Jagten i Norge indeholdende en Skildring af den nuværende Tilstand, samt Motiver og Forslag til Lovbestemmelser sigtende til at fremme dens hensigtmæssige Udøvelse». I boka advarte han mot de negative konsekvensene av en uregulert helårs jakt på det matnyttige viltet, og avsluttet med et forslag til en ny viltlov med særskilte fredningsbestemmelser. Alle-

158

Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

Svømmesnipe, kopi av håndkolorert plansje fra Peter Ascanius sin omtale av dyrelivet i nord, etter sin studiereise langs kysten av Vestlandet i 1768–1770 (Ascanius 1773).

rede samme år ble den nye loven «Om Udryddelse af Rovdyr og om Fredning af andet Vildt» vedtatt. Det matnyttige viltet ble fredet under parring og når de hadde unger, mens det ble innført skuddpremie på store rovdyr og kongeørn, havørn, hubro og hønsehauk.

Skuddpremieordningen ble også anbefalt av Rasch. I sin tilråding frarådet han imidlertid skuddpremie på hønsehauk til tross for at arten gjorde stor skade.

Forvekslingen med andre arter var nemlig så stor at Rasch mente det ville føre til altfor mange feilutbetalinger. Dette rådet ble imidlertid ikke fulgt opp av Indredepartementet som utformet den endelige lovteksten.

Jaktloven ble revidert i 1863, og da ga samtidig Rasch (1863) ut en liten «Veiledning for Attestudstedere til

Afgjørelse af, om de til deres Besigtigelse fremstillede Rovdyr eller Rovfugle høre til de arter, for hvis Udryddelse erholdes Præmie ifølge Lov af 22 juni 1863». Av rovfugl skulle det da utbetales skuddpremie på kongeørn, havørn, fiskeørn og hønsehauk. Noen år senere ble en større svensk veileder i samråd med Rasch oversatt til norsk (Holmgren 1868), og da medfulgte også en plansje med hønsehauk både i ungfugl og voksendrakt for å kunne skille den fra andre arter.

Kunnskapen om Norges fugler øker Fortegnelsen over Norges fugler ble i årene etter 1845 kun supplert med enkelte spredte meddelelser. Men 30 år etter Rasch sin første utgivelse kom en ny samlet oversikt, utarbeidet av en

Hønsehauk, kolorert plansje både av ungfugl og voksenfugl som fulgte en veiledning for de som skulle utbetale skuddpremie på arten (Holmgren 1868).

av Rasch sine tidligere studenter, nemlig Robert Collett (1842–1913). «Norges Fugle, og deres geographiske Utbredelse i landet» (Collett 1868) er på 80 sider og omhandler 248 arter. Denne avhandlingen ble starten på Colletts grundige og systematiske arbeid som medførte betydelig økt kunnskap både om utbredelsen og levesettet til samtlige virveldyr i Norge.

Litteratur

Ascanius, P. 1772–1777. Icones Rerum Naturalium ou Figures Enluminees d’histoire Naturelle du Nord. Premiere Quatueme Cayer. Med 40 håndkolorerte plansjer.

Broch, H. 1954. Zoologiens historie i Norge til annen verdenskrig. Oslo, 158 s.

Collett, R. 1868. Norges Fugle, og deres geographiske Utbredelse i Landet. Særskilt avtrykk av Vidensk.Selsk. i Chria, forhandlinger 1868, 80 s.

Friis, J. A. 1876. Tilfjelds i Feriene eller Jægerog Fiskerliv i Høifjeldene. Chria, 324 s.

Holmgren, A. E. 1868. Veiledning for dem, der skulle afgive Præmieattester for de i Lov af 22. Juni 1863 nævnte Rovfugle.

Stockholm, 16 s.

Müller, C. 1763. Om Vand-hønen. Det Trondhjemske Selskabs Skrifter, Anden Deel, s. 340–344.

Müller, O. F. 1788–1806. Zoologi Danica seu Animalium Danicae et Norvegiae.

Hafnia. Med 160 håndkolorerte plansjer.

Nilsson, S. 1835. Skandinavisk Fauna.

Foglarna, första och andra Banden. Lund, 456 og 534 s.

Pontoppidan, E. 1752. Det første Forsøg paa Norges naturlige Historie. Kiøbenhavn, 487 s.

Ramus, J. 1735. Norriges Beskrivelse, hvorudi Dette Riges Strekning, Beskaffenhed og Deeling Udi visse Lehn. Kiøbenhavn, 274 s.

Rasch, H. 1838. Fortegnelse og Bemerkninger over de i Norge forekommende Fugle.

Nyt Magazin for Naturvidenskaberne 1: 357–389.

Rasch, H. 1845. Supplement til Norges Ornithologie. Nyt Magazin for naturvidenskaberne 4: 168–175.

Rasch, H. 1845. Jagten i Norge indeholdende en Skildring af den nuværende Tilstand, samt Motiver og Forslag til Lovbestemmelser sigtende til at fremme dens hensigtmæssige Udøvelse. Chria, 38 s.

Rasch, H. 1848. Fortsat Supplement til Norges Ornithologie. Nyt Magazin for Naturvidenskaberne 5: 34–48.

Rasch, H. 1852. Om den kunstige Fiskeformerelse og Om Biavlen. Andet Tillægshæfte til «Folkevennens» første Aagang, 54 s.

Rasch, H. 1857. Om Midlene til at forbedre Norges Laxe- og Ferskvandsfiskerier. Christiania, Malling. 136 s.

Rasch, H. 1863. Veiledning for Attestudstedere til Afgjørelse af, om de til deres Besigtigelse fremstillede Rovdyr eller Rovfugle høre til de arter, for hvis Udryddelse erholdes Præmie ifølge Lov af 22 juni 1863.

Indredepartementet, 4 sider.

Strøm, H. 1762. Physisk og oeconomisk Beskrivelse over Fogderiet Sondmor.

Sorøe, 572 og 509 s.

Søilen, E. 1995. Sportsmenn i veideland.

Norges Jeger- og Fiskerforbund 18711996. 125 års arbeid med jakt og fiske som rekreasjon. NJFF Oslo, 288 s.

Wilse, J. N. 1779. Physisk, oeconomisk og statistisk Beskrivelse over Spydeberg Præstegield og Egn. Christiania, 599 s. pluss vedlegg.

Atle Haga

Atle Haga f. 1955 er biolog ved Müller-Sars Biologiske Stasjon, Ørje.

Han har tidligere arbeidet i Miljøverndepartementet, samt i Østfold og Viken fylkeskommuner. Haga ble cand. scient. i 1980 med hovedfag på fugler, og er aktiv i fuglemiljøet i Østfold. I tillegg er han lidenskapelig samler av eldre naturfaglig litteratur.

Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

159

En guide til grønnere fuglekikking Når vi setter stempelet «grønn» på en aktivitet så er det med en forventning om at kloden blir belastet mindre når man gjør det på den måten. I fuglekikkermiljøer i andre land så har «green birding» blitt en aktivitet. Ta gjerne selv et søk på internett. De har litt forskjellige regler, men fellesnevner er at de tar i bruk muskelkraft på fugleturene sine. Mange tar i bruk sykkel, men det viktigste er å ikke bruke motor. Så du kan gå på beina, på ski, padle osv. Følger du reglene som jeg skisserer i denne artikkelen så kan du si at du holder på med «grønn» fuglekikking.

Av Jon Lurås

Hvorfor drive med grønn fuglekikking?

For meg så handler dette om hvordan jeg belaster kloden med de valg jeg gjør i hverdagen. Jeg har tatt fly for å se en sjelden fugl i Norge, jeg har dratt til Sør-Spania for å se på fugler og jeg har vært flere ganger i Costa Rica med kikkert. Bevisstheten min nå er at jeg skal gjøre slike ting sjeldnere for å belaste kloden mindre med mine aktiviteter.

Jeg kommer helt sikkert til å kjøre bil og sannsynligvis også fly igjen for å se på fugler, men målet er å gjøre det sjeldnere for å belaste kloden litt mindre. Jeg synes også 160

Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

det er morsomt å «krysse» arter, og det å gjøre dette på en grønnere måte liker jeg godt. I tillegg så er det også bra for kroppen min at jeg beveger meg mer. For de av dere som legger inn observasjoner på Artsobservasjoner.no så er det opprettet et eget prosjekt som heter «Helt grønn fuglekikking». Der er det mulig å legge inn grønne observasjoner, noe vi kommer tilbake til i denne artikkelen.

Fuglekikkingens miljøavtrykk Også den tilsynelatende grønne aktiviteten fuglekikking belaster miljøet. Det er vanlig for fuglefolk

å legge kamera og teleskop bak i bilen og kjøre avsted til nære og fjerne lokaliteter. Vel framme ved lokaliteten så blir noen bare sittende i bilen fordi den gir skjul og gode muligheter for fine bilder, andre går en kortere tur. Vi tar fly til Svalbard og Afrika og andre steder for å se på fugler. Så våre aktiviteter bidrar også negativt til miljøet gjennom klimagassutslipp.

Som ellers i samfunnet så har også fuglefolk blitt mer bevisste de siste årene på at vi mennesker tar for mye plass. Vi står i første linje og kan se effektene av endringene på kloden. Et varmere klima gjør at

Som fuglekikker kommer man langt med sykkel og teleskopet på ryggen! Foto: Lars Kapelrud.

våren i Norge kommer litt tidligere, men skjønner tårnseilerne det og kommer tidligere enn 17. mai?

Insektene den skulle mate ungene sine med klekker nå litt tidligere, og da er det plutselig mindre mat til ungene. Overfiske reduserer mattilgangen til sjøfuglene, samtidig så forurenser vi havet med plast som fuglene feiltolker som mat. Afrikatrekkerne våre sliter, det samme gjelder for sjøfuglene.

Skal ikke framtidas generasjoner få sjansen til å se lundefuglen? Vi kjenner på klimaendringer, overforbruk av ressurser og forurensning når taksvalene ikke kommer igjen.

Skal fuglene som vi er så opptatt av ha en framtid så må mennesket begrense seg. Dette får i hvertfall meg til å forsøke å redusere mitt forbruk.

Hvor langt den enkelte går i å redusere sitt personlige forbruk vil variere sterkt. Noen går veldig langt. Slutter å spise kjøtt. Slutter å kjøre bil. Slutter å reise. Andre spiser bare litt mindre kjøtt, kjører litt mindre bil, reiser litt mindre. Hva den enkelte gjør får bli et personlig valg. Som fuglefolk kan vi også ta grep når vi ser på fugler. Vi kan gjøre som jeg gjorde når jeg gikk på ungdomsskolen på 1970-tallet,

vi kan sykle eller vi kan gå. Som mennesker kan vi ta mange flere grep for å redusere våre personlige klimaavtrykk, men det kan dere lese mer om andre steder enn i denne artikkelen.

Verdien av vanlig fuglekikking Det er ingen tvil om at framveksten av det moderne samfunnet med sine muligheter til å enkelt forflytte seg med privatbil, buss, tog og fly har bidratt mye til kunnskapen om fuglelivet i Norge og verden. Her hvor jeg bor i Innlandet så er det vanskelig å se for seg et liv som ornitolog uten å ha tilgang på bil.

Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

161

Hvordan skal vi kunne finne ut om det er flere vierspurv igjen om vi ikke har bil? Hvordan finner vi nordgrensa for nattravn eller sørgrensa for lavskrike? Hvordan skal vi finne ut hvordan det går med sandsvalene om vi ikke kan lete etter koloniene til arten? Det er ingen tvil om at bilen har bidratt mye til kunnskap og interesse for fugler. Men må vi flytte oss så mye og så mange ganger i løpet av året med bil? Kanskje vi litt oftere skulle samkjørt? Trenger vi å kjøre bil hver gang til den lokale superlokaliteten som kun er 3 km hjemmefra? Du kan jo velge å ta beina fatt og da får du kanskje med deg rosenfinken som sitter og plystrer «Pleased to meet you» i veikanten. Den ville du ikke ha hørt om du suste forbi med bil.

Prosjekt på Artsobservasjoner.no Mange ivrige fuglekikkere registrerer observasjonene sine på artsobservasjoner.no. Der er det mulig å merke observasjonene med et prosjekt som heter «Helt grønn fuglekikking». Etterpå er det mulig å ta ut rapporter over det som er registrert i dette prosjektet.

Der kan du se dine egne og andres grønne observasjoner. Det gir ingen direkte faunistisk verdi å registrere observasjoner i prosjektet, og det er heller ingen kontroll av om reglene følges. Tar mange prosjektet i bruk så vil brukerne muligens passe på hverandre og stille spørsmål om hvordan du fikk flyttet deg grønt fra Mølen til Lista på samme dag. Hvordan man registrerer observasjoner i prosjektet og tar ut rapporter blir ikke behandlet i denne artikkelen.

Mine erfaringer med grønn fuglekikking Jeg har det siste året praktisert mye grønn fuglekikking, og etter diskusjon og forslag fra Frode Falkenberg i Birdlife Norge og egne erfaringer så har jeg utformet et forslag til regler. Om du får lyst til å praktisere dette, så vil du kanskje komme i andre situasjoner som jeg ikke har tenkt på eller erfart. Ta i såfall kontakt med meg så kan vi diskutere 162

Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

Forslag til regler for grønn fuglekikking 1. Egen muskelkraft skal være framkomstmiddel (ski, sykkel (inkl. elsykkel), gange o.l.).

2. Utgangspunkt for turene skal være hjem/base der du sover minst to netter sammenhengende.

3. Flytter du hjem/base med andre framkomstmidler enn egen muskelkraft så må du vente til neste morgen med å krysse grønt igjen.

4. Drar du på butikken eller på jobben med bil så kan du ikke krysse grønt før du er hjemme igjen.

Kontaktinformasjon grønn fuglekikking • E-post: jon@lur.no • Facebook-gruppe: Søk opp grønn fuglekikking, siden er under produksjon • Birdlife Norges nettside: www.birdlife.no/gronnfuglekikking

om reglene bør justeres litt. Jeg har også opprettet gruppen «Grønn fuglekikking» på Facebook hvor vi kan diskutere og utveksle erfaringer.

Bidrar jeg til en grønnere klode om jeg praktiserer grønn fuglekikking? Så lenge mennesket tar for mye plass så vil enhver reduksjon i klimagassutslipp være viktig, og den vil også ha signaleffekt. Kanskje naboen din ser at du plutselig har begynt å gå eller sykle mer og endrer seg litt, og så neste nabo og neste nabo. Da vil det faktisk bety noe til slutt.

Grunnlag for reglene Reglene er utformet med tanke på hvordan vi lever, og hvordan en grønnere fuglekikking kan tilpasses fuglefolks hverdag. Jeg tror at med grønnere fuglekikking så beveger folk seg grønnere resten av døgnet også. Punktet som driver prosjektet er regel 1 som sier Egen muskelkraft skal være framkomstmiddel. De tre andre reglene setter rammer for hvilke muligheter vi har til å krysse grønt. Det kan være noe uenighet om hvor langt «egen muskelkraft» skal trekkes. Er f.eks. elsykkel greit?

For oss som har prøvd vanlig elsykkel som man må tråkke på for at den skal gå framover, så er det ingen

Jon Lurås

Jon (f. 1961) begynte å se på fugler på midten av 1970-tallet i Hallingdal.

Etter det så har han bodd og sett på fugler på Kongsberg, Skien, Oslo og de siste tjue åra i Løten. Han har vært guide og holdt foredrag. Noen år var Jon veldig aktiv med parabol og tok opp fuglelyder som resulterte i flere CD-er med fuglelyder med forklaringer på hvordan lære seg å kjenne igjen fuglesang. Som en del fuglekikkere så har Jon reist ganske mye. Han har sett på fugler i alle fylker i Norge og i fire verdensdeler.

Lokalt på Hedemarken så har han telt mye fugler i Åkersvika og sittet noen år i styret til lokallaget til Birdlife Norge på Hamar. Som medlem av LRSK har han validert registreringer på Artsobservasjoner i over ti år. De siste åtte åra har Jon vært tillitsvalgt og politiker for Miljøpartiet De Grønne (MDG), og det har gått utover fuglekikkinga. Innimellom alt dette så jobber han i databransjen.

Vannfugltellinger kan gjennomføres med sykkel som framkomstmiddel og teleskop og stativ i ryggsekk eller sykkelveske. Her er Jan Erik Røer i aksjon på Lista. Foto: Jonas Langbråten.

tvil om at den kan brukes til grønn fuglekikking. En slik sykkel utvider rekkevidden din dramatisk og gjør det enda mer attraktivt å sykle på tur. Dette er bra for helsa og kan vurderes som grønt.

De aller fleste av oss har et bosted som er utgangspunkt for det daglige livet vårt. I helger eller ferier så drar noen på hytta, andre drar på lange bilturer eller tar flyr til Syden. Det første spørsmålet blir da om det skal være mulig å praktisere grønn fuglekikking andre steder enn hjemmefra.

Det er folk som ukependler i jobbsammenheng, andre som er på hytta mange uker sammenhengende. For meg blir det rart å ikke gi disse mulighet til å delta når de er på hytta. Når vi sier ja til å inkludere det å dra på hytta, hvor skal vi da sette grensen?

Skal det også være mulig å dra på hytta for en helgetur? Hvis ikke, skal vi da sette grensa ved to, tre, fire eller fem dager eller en uke? Vi må ha en regel som folk synes er rimelig og da konkluderte jeg med at helgetur med to overnattinger fra fredag til søndag er ok.

Når du kan dra på hytta, så blir det rett og rimelig å kunne dra andre steder. Det bør være akseptabelt å kunne leie seg leilighet på f.eks. Utsira eller i Komagvær så lenge resten av reglene følges.

Regel 2 ble da som følger: Utgangspunkt for turene skal være hjem/ base der du sover minst to netter sammenhengende. Jeg har valgt å bruke begrepet «base» fordi regelen åpner for at det er mulig å bevege seg rundt i landet. Da passer ikke «hjemme», og «base» tenker jeg beskriver godt ideen. Jeg tipper at de fleste utflukter som er planlagt for to eller flere netter som oftest holder seg til planen, og da er en regel som åpner for å krysse grønt allerede etter første natt på slike turer rimelig. Endrer du planer og drar videre allerede etter én natt så må du droppe de grønne observasjonene for den dagen. For regel 3 gir dette Flytter du hjem/base med andre framkomstmidler enn egen muskelkraft så må du vente til neste morgen med å krysse grønt igjen.

Regel 3 fører også til at når du kom-

mer tilbake til ditt eget hjem etter overnatting andre steder så må du vente en natt før du igjen kan krysse grønt. Regel 3 dekker også fjellturen fra hytte til hytte.

Vi har nå sagt at det er greit å dra på hytta og andre steder bare du sover der mer enn to netter. Skal vi si noe om hvordan folk kommer seg til hytta? Jeg tenker det blir vanskelig å si noe om det. Skulle vi si at om Bjørn flyr fra Oslo til Henningsvær, og besøker onkelen sin i tre uker, ikke kan krysse grønt? Mens Ole som kjører fra Drammen til Sigdal og besøker tanta si kan krysse grønt? Folk har forskjellig virkelighet, og reglene skal være enkle og litt morsomme å følge. Da tror jeg også på at folk blir litt grønnere.

Drar du en kjapp tur på butikken med bilen for å handle inn til helga så kan du selvsagt ikke registrere grønt før du er hjemme igjen. Dette er beskrevet i regel 4.

Da ønsker jeg dere lykke til med å bli grønne fuglekikkere!

Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

163

Mer fugleinfluensa i 2023, og full krise for krykkjene Fugleinfluensa er en virussykdom som ser ut til å stadig utvikle seg. Vinteren 2022–2023 ble det meldt om en ny mutasjon som fikk navn etter det latinske navn argentatus til gråmåka, og det er jo ikke et spesielt godt tegn. Det viste seg utover våren at det var spesielt høy dødelighet for måkefugler, og spesielt gråmåker og hettemåker, i land som Frankrike, Nederland og i Storbritannia.

Av Morten Helberg

Våren kom og våren gikk uten store hendelser Vårtrekket er for de fleste fuglearter som hekker hos oss en bevegelse fra sør og vest mot nord og øst. Mange arter starter vårtrekket allerede på senvinteren, gjerne i februar og mars, og kommer det kalde perioder etterpå vil en del fugler gjerne trekke tilbake sørover igjen. Dette gjelder mest arter som vipe, samt ulike arter ender og gjess.

Måker flyr også en del frem og tilbake over Nordsjøen gjennom vinteren, og har en del bevegelser både sørover og nordover de første månedene hvert år (Molværsmyr mfl. 2020).

Allerede på senvinteren 2023 ble det påvist høypatogen fugleinfluensa hos en del knoppsvaner ved Oslo. Det er spesielt knoppsvaner klekt i 2021 og 2022 som ble syke, mens eldre fugler fikk trolig en viss immunitet ved siste utbrudd våren 2021. Men etter hvert ble det færre og færre tilfeller, og selv

164

Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

om noen få fugler døde var det også en hel del som først var syke og så kom til hektene igjen.

Størst bekymring rundt vårtrekket i år var det rundt hettemåkas vårtrekk. Ville fuglene bringe med seg fugleinfluensa? Nå hadde vi altså fått påvist en ny mutert variant, og det var en del usikkerhet med hvordan ulike måker, terner og andre nært beslektede arter ville påvirkes.

Hettemåkenes trekkstrategi skiller seg en del fra andre måker som gjerne vandrer en hel del gjennom vinteren, hettemåkene er nemlig svært trofaste mot vinterområdet sitt. Hvert individ kommer tilbake til samme by og gjerne også samme park år etter år. Hettemåkene trekker tidlig og kan gjerne være på plass i sitt vinterområde alt i juli, mens andre venter til september og til og med oktober. Som de andre måkeartene våre hekker de som regel i samme område år etter år, men

det hender de flytter noen kilometer mellom hekkesesonger om de ikke får unger ett sted. Avlesinger av fargeringer på de samme individene på samme sted vinter etter vinter viser at det skal svært mye til at de skifter overvintringsområde, men det hender de som overvintrer lengst mot nord flytter litt sørover om det blir for kaldt.

Mange norske hettemåker overvintret i områder hvor det ble funnet en hel del døde måker av samme art våren 2023, men de som kom til oss var tilsynelatende pigge og raske, selv om også vårtrekket var unormalt sent for arten. Det ble ikke påvist fugleinfluensa på hettemåke i Norge før i august, da en voksen fugl ble funnet syk og døde i Bergen. Før det var det mistenkelig høy dødelighet i en liten koloni i Sula i Møre og Romsdal, men hekkesesongen andre steder i Sør-Norge forløp uten tegn til fugleinfluensa i koloniene.

Hettemåkene hekket uvanlig sent i år,

Syke, døende og døde krykkjer ved Storelva, Vadsø i Finnmark 26. juli i år. Dagen før var området ryddet for døde krykkjer, men som bildet viser kom det raskt påfyll med nye tilfeller. Foto: Grim Rømo / Veterinærinstituttet.

men de fikk frem en del unger. Unntaket var enkelte kolonier i Oslofjorden, der det fremdeles er utfordringer med lav ungeproduksjon. Vi har jo fulgt spesielt med hettemåkene de siste årene for å lære mere om overlevelse og vandringer, og har ringmerket hele 530 unger med fargeringer og 62 med kun metallringer i år. De fleste er merket i Oslo og Viken, samt i Rogaland, og så langt ser overlevelsen ut til å være som vanlig. Dette til kontrast fra andre områder av landet hvor det er meldt om en hel del døde voksne hettemåker i koloniene, og mange steder ingen unger som kom på vingene.

Krykkjer i trøbbel Utover i juli kom det meldinger om flere og flere døde krykkjer i Varanger, og i høyest antall ved den store kolonien på Ekkerøya. I likhet med 2022 var 2023 en god hekkesesong for krykkjene, og det var mange unger i reirene. Utover i juli

eskalerte situasjonen veldig, og store mengder døde fugler, både voksne og flygedyktige årsunger, døde. Mange ble samlet inn og destruert, men situasjonen var lite håndterbar, og mange ble nok spist av andre dyr og fugler, som igjen var utsatt for videre smitte.

Ved siste telling var over 15 000 døde krykkjer registrert i Vadsø kommune alene, og det døde også over 2000 i Hammerfest kommune, over 1500 i Gamvik og over 1300 i Kvæfjord. Til sammen ble det registrert over 24 000 døde krykkjer denne sommeren i Troms og Finnmark (Kilde: Statsforvalteren i Troms og Finnmark), men mørketallene er nok store. Det ble for eksempel i liten grad samlet inn og telt døde fugler i flere kolonier og områder.

En del andre arter ble også berørt av smitten, og spesielt gråmåker ble funnet døde i antall av en del hundre flere steder. Gråmåkebestanden er jo nå kraftig redusert langs hele Norske-

kysten, men spesielt i Troms og Finnmark står det virkelig dårlig til.

Hvordan sprer fugleinfluensaen seg, og hvorfor ble det så ille nettopp i Finnmark?

Fugleinfluensaviruset er mindre motstandsdyktig mot høye temperaturer, men det klarer seg rimelig godt når det er kaldt. Selv om Troms og Finnmark hadde en god og varm sommer i lange perioder var det i begynnelsen av juli en lengre periode med lave temperaturer og mye regn, som trolig ga gode forhold for overlevelse av viruset. I tillegg har måkene i likhet med en annen hardt rammet art, storjo, en atferd ved at mange fugler samles ved vaskeplasser, som regel i elveutløp eller andre steder med ferskvann. Her fikk trolig viruset spredd seg fra fugl til fugl, og muligens kunne denne spredningen blitt begrenset om man kom i gang med innsamling av fugler i større skala mye tidligere.

Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

165

Nevneverdig er også havørna «Lisbeth», som ble utstyrt med GPSlogger i Danmark i 2022, og som trakk helt opp til Varanger der den ankom i mai 2023. Her oppholdt den seg blant annet på Ekkerøy der det er svært mange plott i og rundt krykkjekolonien (Kilde: https://www. dof.dk/naturbeskyttelse/arter/orne/ gps-orn). Trolig har den her spist masse fugleinfluensadøde krykkjer, og vi var veldig usikre på hvordan dette ville gå, da den da selvsagt er svært eksponert for smitte. Men trolig gikk dette bra, for i august trakk den sørover igjen, og er nå i begynnelsen av september i Skåne.

De gode nyhetene Mange krykkjer ble syke og døde, og ved tidligere influensaepidemier har dødeligheten for bestanden vært på fra noen få prosent til trolig over 50 % i enkelte tilfeller. Det er alle individene som overlevde virusinfeksjonen som nå skal føre arten videre, og vi håper og tror at krykkjene våre etter sommeren 2023 er immunisert, forhåpentligvis også for fremtidige fugleinfluensamutasjoner. Det er en viss usikkerhet rundt hvor mange av krykkjene som faktisk ble smittet i år, og hvordan det går med unge fugler som ikke var ved koloniene denne hekkesesongen.

Hekkesesongen 2022 var også rimelig bra i Varanger, så det er trolig et stort antall unge krykkjer som oversomret ute på havet, og som antageligvis ikke har blitt smittet av fugleinfluensa.

Normalt så er jo sosial distansering for måkefuglene bedre litt ut på høsten og ut på vinteren, men akkurat for krykkjer er det et spesielt fenomen at en svært stor del av bestandene ser ut til å samles øst for Svalbard, helt nord i Barentshavet. Og her møtes ulike bestander, ta gjerne en titt på https:// seapop.no/en/seatrack/. Dette er altså basert på lysloggerdata og viser voksne hekkefuglers utbredelse utenfor hekketiden. Fuglene møtes på åpent hav, men fødesøker typisk i store flokker, så smittespredning også utenom hekkesesongen kan nok ikke utelukkes.

Krykkjene sitter videre gjerne i store flokker på isflak og liknende, og vasker seg i elver og liknende ferskvannskilder der dette finnes.

Hva skjer neste år?

Det er usikkert, men det kan i hvert fall ikke utelukkes at viruset som tok livet av så mange krykkjer og andre

166

Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

En frisk krykkje går inn for landing i sin hekkekoloni. Forhåpentligvis blir det et vanlig syn også i framtida. Foto: Terje Kolaas / terjekolaas.com.

måker og terner i 2023, kan overleve vinteren gjennom i reir i koloniene.

Men mest trolig er virus som sirkulerer i levende fugler og overlever gjennom vinteren den viktigste kilden til videre smitte. Fugleinfluensaviruset muterer hele tiden til nye varianter, så selv om krykkjene våre nå forhåpentligvis er immunisert, kan det tenkes at vi til neste år får nye utbrudd. Mest bekymringsfullt vil trolig et større utbrudd på alkefuglene være, da de lever svært tett i mange kolonier, og bestandene allerede er på historiske lavmål. På Svalbard er det enkelte steder rapportert om syke fugler, og det er også en del påvisninger, men heldigvis ingen større utbrudd inntil videre. Så vil tiden vise om krykkjene på Ekkerøya og i andre fastandskolonier klarer å restituere seg etter denne veldig negative sommeren for krykkjebestanden.

Referanser

Molværsmyr, S., Follestad, A. & Helberg, M. 2020. Fuglebevegelser til Norge med risiko for innføring av fugleinfluensa. Med fokus på måker og gjess. NINA Rapport 1935. Norsk institutt for naturforskning.

Morten Helberg

Morten Helberg (f. 1974) jobber som rådgiver i BirdLife Norge.

Bevinget kunst I

motsetning til de fleste andre sjøfugler er ikke storskarvens fjærdrakt vanntett. Fjærene er bygd opp slik at den ytterste delen suger til seg vann, mens den innerste holdes tørr og danner et isolerende luftlag rundt fuglens hud. De våte fjærene minsker friksjonen mellom skarven og vannet, men gjør til gjengjeld at skarven med jevne mellomrom må sette seg opp på land for å tørke.

Synet av storskarv som står oppstilt på skjærene er kanskje det mest klassiske skjærgårdsmotivet jeg kan

Ved Axel Emil Thorenfeldt

Storskarven

tenke meg. Spesielt på senhøsten, i oktober eller november når vinteren ikke helt har bestemt seg for å rykke inn, og bølgene hamrer og skummer rundt klippene der ute.

De siste årene har storskarvene (eller mellomskarvene om man skal være korrekt) fått stadig mer selskap av toppskarv her ytterst i Oslofjorden, en art som jeg under barndommen betraktet som en liten sensasjon om den skulle dukke opp utenfor Vadholmtangen. Nå blir jeg heller overrasket om det ikke sitter et par unge toppskarver

der ute. Mindre, rarere og mer pæreformede enn sine slektninger, og alltid hvilende litt lavere på skjæret.

Jeg kan sitte der ute på odden hele dagen og bare trekke inn sjøluft og synet av fuglene og bølgene som aldri vil slutte å flytte på seg. Akvarellene jeg maler ute på senhøsten blir ofte ødelagt av regn eller blåst, men bare det å ha vært der og følt vinden mot kroppen gjør meg bedre rustet for å male disse stemningene senere. Hjernen er en like bra skissebok som den av papir.

Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

167

Fuglenes kulturhistorie

Ved Simon Rye

Nattravnen – skumringens fugl

D

et nærmer seg midnatt, men furukronene er fortsatt godt synlige mot den lyse juni-himmelen. Vi er på Hurumlandet i Asker, og går stille og forventningsfullt bak Bård Kyrkjedelen som leder den sene kveldsturen i regi av BirdLife Asker og Bærum lokallag.

Han har pekt oss inn på en skogsbilvei der vi stopper for å lytte. Først er det stille, men så hører vi plutselig den særegne, surrende lyden av en av fugleverdenens mest mystiske arter, nattravnen (Caprimulgus europaeus).

En eiendommelige orden Den europeiske nattravnen er en av to nattravnarter i Europa, og den eneste som forekommer i Norge.

Den tilhører de «typiske» nattravnene (Caprimulginae) i den store nattravnfamilien (Caprimulgidae) med 96 arter, der også den nye verdens natthauker inngår. Sammen med eiendommelige og nattaktive uglesvaler, froskemunner, potuer og den hulehekkende fettfuglen, utgjør de den særegne ordenen nattravnfugler Caprimulgiformes. De fleste nattravnfuglene er utbredt i varme strøk, fra tropisk regnskog til åpne, tørre skoglandskap og sletteland, og med unntak av fettfuglen, som lever av frukt, er alle nattravnene insektetere.

Den europeiske nat travnens nære slektninger i underfamilien Caprimulginae omfatter 78 arter med en kosmopolitisk utbredelse. De er representert på alle kontinenter og den europeiske nattravnen er en av fugleartene i verden med størst utbredelse.

Fra Storbritannia og Portugal i vest

168

Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

Nattravnen finnes som hekkefugl hos oss på Østlandet, særlig rundt Oslofjorden, og også langs kysten til Kristiansand på Sørlandet. Foto: Bjørn Aksel Bjerke.

gjennom Sibir til Mongolia og Xinjiang i Kina i øst er den kjent i store områder med ulike folkegrupper og kulturelle tradisjoner. Og i likhet med nattravner som hekker i Norge, trekker nattravner som hekker i Sibir og Kina til Afrika, og har derved en av fugleverdenens lengste trekkruter.

Uløste gåter Mens vi etter hvert har tilegnet oss bedre kunnskap om den europeiske nattravnen, er flere av artens slektninger blant verdens minst studerte fuglearter. Enkelte av dem, som nechisarnattravnen (Caprimulgus solala), er rene mysterier. Denne nattravnen er bare kjent fra en vinge, funnet i Nechisar i sør-Etiopia i 1990, og er aldri observert i levende live, til tross for iherdig leting.

Andre uløste gåter er kivunattravnen

(Caprimulgus prigoginei) og guiananattravnen (Caprimulgus maculosus), begge kjent kun fra ett enkeltfunn i henholdsvis østlige Kongo i 1955 og i Fransk Guyana i 1917.

Den ornitologiske kunnskapen om flertallet av nattravn-artene er fremdeles mangelfull, og det er sannsynlig at dette henger sammen med artenes utseende og levevis. Felles for alle er myke og vakre, kryptisk mønstrede fjærdrakter i jordens egne farger, som i sand, bark og tørt løv. Den perfekte kamuflasjen gjør nattravnene bortimot umulig å oppdage på bakken eller hvilende langs en gren, og når mange arter også lever på utilgjengelige steder og våkner til liv først i skumringen, er det ikke å undres over at nattravnfuglene er blant verdens minst kjente fuglegrupper.

Fuglenes kulturhistorie Melketyven Disse egenskapene har sannsynligvis gitt opphav til forestillinger også om den europeiske nattravnen som en mystisk og uhellsvanger fugl. En av de mest utbredte og besynderlige av disse forestillingene må også ha inspirert Carl von Linnè, da han i 1758 ga nattravnen slektsnavnet Caprimulgus, et navn som også har gitt opphav til navnet på ordenen Caprimulgiformes.

Navnet består av de latinske ordene for geit, capra, og verbet å melke, mulgere, og betyr geitemelker. I skriftlige kilder opptrer dette navnet først i Aristoteles verk Dyrenes historie fra det 4. århundre f.Kr., men det går igjen i muntlige tradisjoner over store deler av Europa, som i det gamle engelske navnet Goatsucker, det tyske Ziegenmelker eller på spansk, Chotocabras.

Det eiendommelige navnet har sin opprinnelse i en forestilling om at nattravnen på tyvaktig vis suger melk av geiter om natten, som endog kan medføre at geitene blir blinde eller syke.

Man kan undres over opprinnelsen til denne litt bisarre myten, men den kan henge sammen med at både nattravner, gjeterfolk og geiter har ferdes i de samme landskapene, der nattravnene har blitt tiltrukket av insektene rundt geitenes tilholdssteder. Gjeterne har sett fuglene flakkende i lyset fra bål i mørket – opplevelser som kan ha gitt opphav til forestillingen om geitemelkeren og til nattravnens mystikk. En mystikk som gjennom tidene kanskje har blitt hjulpet av nattravnens forsvinning før dagslyset kommer, den hypnotiserende, surrende sangen og de karakteristiske vingesmellene i fluktspillet når skumringen blir til natt.

Mørkets myter Enda mer mystisk blir det med assosiasjoner til fortapte sjeler, for eksempel i tidligere tiders tro på at sjelen til døde, udøpte barn lever hvileløst videre som nattravner, at nattravnene er jagede spøkelser eller at de varsler ulykke og død, som i det tyske navnet Todtenvogel – dødsfuglen. I navnet på en endemisk nattravn-art på øya Sulawesi i Indonesia lever endog lokale forestillinger om denne nattravnens forbindelse til mørkets makter og gjerninger videre i artens vitenskapelige navn, Eurostopodus diabolicus – djevelnattravn på norsk.

Nattravnens farger er jordens egne: sand, bark og tørt løv. Foto: Bjørn Aksel Bjerke.

Men heldigvis for nattravnfuglene er de ikke forbundet bare med død og mørke makter. I lokalsamfunn på så ulike steder som i Uganda og i Nicaragua opptrer nattravner i fortellinger om romantisk kjærlighet, savn og håp og det arabiske navnet Abu al-nawm, som kan oversettes som «søvnens far», henspeiler kanskje på nattravnens søvndyssende sang? I litteraturen finnes også undrende skildringer av nattravnfugler, som i den berømte boka Walden. Livet i skogene fra 1854, der den amerikanske forfatteren Henry David Thoreau skildrer et møte med natthauken i lyriske vendinger: «Natthauken kretset over hodet på meg i de solblanke kveldene. Nå og da slo den ned med en lyd som om selve himmelen revnet, som om den til slutt var blitt revet i stumper og filler, men ennå var hvelvingen stadig like hel.»

(1854:149).

Det vi ikke vet Den europeiske nattravnen er en tallrik art med et stort utbredelsesområde, og selv om trenden er nedadgående er den ikke truet. Så kategorisk er det vanskelig å være i omtalen av flere av denne artens slektninger, rett og slett fordi kunnskapen om nattravnfuglene er mangelfull. Flere av artene er fåtallige, enkelte er endemiske øy-arter, de lever alle skjulte, nattlige liv, ofte på ufremkommelige steder, og er vanskeligere å studere enn de fleste andre fuglegrupper.

Like fullt har de vært en del av vår forestillingsverden i flere tusen år, og mytene om dem vitner kanskje om en fortidig beven for mørket, en frykt for det som er skjult i natten, for det vi ikke vet.

I vår tid kan det vi ikke vet ramme nattravnfuglene. Manglende kunnskap om utbredelse, levevis og økologiske behov vanskeliggjør treffsikre bevaringstiltak. Det som finnes av oppdatert kunnskap tilsier at disse kryptiske artene ikke tolererer forstyrrelser og forringelse av leveområdene spesielt godt.

I verste fall kan noen av verdens mest gåtefulle fuglearter forsvinne, kanskje uten at vi engang vet.

I forsommernatten på Hurum hensettes vi til undring av nattravnens surrende sang, kanskje også til en fornemmelse av mystikken denne arten frembringer. En mystikk som er knyttet til nattravnfuglenes kulturelle betydning i ulike samfunn gjennom tidene, og som vil opphøre uten dem – og som verden vil være langt fattigere foruten.

Kilder

Cocker, M. 2013. Birds & People. Random House, London.

Del Hoyo, J., A. Elliott & J. Sargatal. 1999.

Handbook of the Birds of the World.

Vol. 5. Barn-owls to Hummingbirds. Lynx Edicions, Barcelona.

HBW Alive. Birds of the World - Cornell Lab of Ornithology.

Holyoak, D. T. 2001. Nightjars and their Allies. Oxford University Press, Oxford.

Thoreau, H. D. 1854, 2007. Walden. Livet i skogene. Pax Forlag, Oslo.

Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

169

Under vingen

Myrsangerens mysterier Hvorfor synger fuglene og hvordan lærer de seg å synge? Mange viktige oppdagelser om fuglesangens utvikling og funksjoner har blitt gjort i de siste tiårene. Men den lille myrsangeren minner oss på at det er mye som fremdeles er gåtefullt, og at vi skal være forsiktige før vi generaliserer på tvers av arter. Hvordan kan vi finne ut mer om myrsangerens og fuglesangens hemmeligheter?

Av Naïd Mubalegh

M

yrsangeren synger helst om natten, derfor unndrar den seg lettere vår oppmerksomhet. Men den synger også på en svært kompleks og utholdende måte: får man først øre på den lille fuglen en sommernatt, kan man oppleve en forrykende konsert som varer i timevis. Myrsangeren er DJ’en som mikser europeiske og afrikanske lyder til nattens ende! Både det at den synger når vi helst sover, og at sangen er så kompleks, byr på spesielle utfordringer for forskerne. Selv om artens sangatferd har vært grundig studert siden 1970-tallet, er det fremdeles uenighet rundt sangens funksjoner. Ved hjelp av ny teknologi og fargemerking kan man vinne innsikt i artens levevis, uten å ofre all nattesøvn.

Hvorfor synger myrsangeren?

Når myrsanger-hannene mellom slutten av mai og juni kommer fra det sørlige Afrika, der de har overvintret, synger de ivrig fra hver sin busk eller tre, for det meste i døgnets mørkeste timer. Fordelen med å være så aktiv om natten er at en ikke må

170

Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

synge mellom et utall andre fuglestemmer, slik tilfellet er på dagtid. Dette øker sjansen for å bli hørt av artsfrender.

Myrsangeren har i senere tid blitt studert i lyset av teorier om seksuell seleksjon. Ifølge disse teoriene tyder den høyst komplekse sangen på at hunner har satt nettopp sangens kompleksitet som et viktig kriterium i partnervalget. Forskere er enige om at sangen er viktig for tiltrekningen av en make hos myrsangeren, men det er fremdeles uklart i hvor stor grad den kan tolkes i lys av seksuell seleksjon, og hva hunnenes «kriterier» for valg av en syngende partner er. Er de økonomiske? (Jeg velger en partner som jeg mener at er den beste investeringen for reproduksjon?). Er de estetiske, slik Darwin foreslo? (Jeg velger en partner som jeg synes synger vakkert).

Eller er de kulturelle? (Jeg velger en partner med visse egenskaper fordi jeg har sett at andre gjorde det).

Musikalske krangler Et tegn på at sangen er viktig i tiltrekning av en make, er at den avtar etter pardannelse. Men den slutter ikke. Sang hos myrsanger brukes også når to hanner skal definere grensene på sine territorier. Da synger de tett i tett enten i høye gress- eller takrørstengler, noen ganger på veldig akrobatisk vis: den ene står opp-ned og ytrer sin musikalske kjefting på den andre nedenfor, som også synger i vei.

Når en nylig ankommet hann lander på en hekkeplass der flere myrsangere allerede har etablert seg, må han finne sin plass. Dette

gjelder også for hunnene, men de er som regel mye mer diskret ved ankomst. I begynnelsen av hekkesesongen kan møter mellom syngende hanner være ganske intense, men grensene mellom territorier blir etterhvert veldig myke.

Sosial synging i det skjulte?

Videre ble det også beskrevet et annet fenomen av en atferdsforsker og ornitolog (Françoise Dowsett-Lemaire) på 1970-tallet: Ifølge beskrivelsen hennes, som baserte seg på bruk av fargemerking og daglige feltøkter på i snitt 14 timer hver, møtes rugende hanner på felles områder og synger sammen! Etter partnervalg og egglegging deler hann og hunn jevnt på rugingen, selv om hannen ikke har rugeflekk (egentlig tyder mye på at rugingen hans ikke utgjør noen særlig forskjell, siden enslige hunner fint klarer å ruge fram sine kull).

Det er særlig når været er fint, og midt på dagen, at rugende hanner kan møtes for å synge i lag, og ikke imot hverandre slik det er tilfellet når grensene mellom territorier skal defineres. Det har også blitt foreslått at synging etter egglegging er forbundet med forsøk på å hevde et nytt territorium.

Det finnes imidlertid gode grunner til å ta begge forklaringene på alvor: altså at det finnes både sosial og territoriell synging etter egglegging, som har ulike funksjoner.

Funksjonen ved den sosiale syngingen er uklar, men forskerne snakker om en mulig overflod av energi, eller en form for lek.

Et øre i felt Her har vi altså to mysterier ved myrsangerens sang: Hva er alle grunnene til at den synger slik den synger? Og hvor sosial er egentlig arten i hekkesesongen? En mulighet for å vinne innsikt i disse spørsmålene uten å ofre all nattesøvn, er å bruke såkalte passive

Under vingen

opptakere (Passive Acoustic Monitoring, PAM, på engelsk). Slike opptakere plasseres ute, godt skjult i et tre, og dermed har man et øre i felt. Opptakerne registrerer alle lydlige uttrykk over lange perioder.

Kombinasjonen av fargemerking (der hver myrsanger man klarer å fange utrustes med en unik fargekombinasjon rundt beina), daglige observasjoner i felt og bruken av passive opptakere kan bidra til å belyse mindre kjente aspekter ved myrsangerens sangatferd. Denne innsikten har inspirert et pilotprosjekt på Øverland i Bærum, ved Naïd Mubalegh (artikkelens forfatter) og akustiker Joachim Poutaraud (Universitetet i Oslo). BirdLife Asker og Bærum har støttet prosjektet med utlån av tre opptakere (SongMeter Mini, Wildlife Acoustics, fra naturogfritid.no). I 2023 har opptakerne tatt opp 2000 timer med lyd!

Rådataene har allerede begynt å røpe noen av myrsangernes hemmeligheter. Blant annet at nabohanner av og til synger i lag, og at nattsang forekommer mer enn det som før er dokumentert – det vil si muligens også etter pardannelse.

Stumme foreldre gir en særs kompleks sang Et tredje mysterium gjelder sangopplæring hos myrsanger. Forskning har nemlig vist at ungfugler hos mange sangfuglarter lærer seg å synge ved å høre på foreldrene sine og andre voksne. Det er faktisk forbausende likt måten vi mennesker lærer å snakke på når vi er små. I ung alder er hjernen sensitiv og veldig mottakelig for inntrykk, den «formes» av å høre på de voksnes sang. Så begynner ungfuglene å øvesynge under veiledning fra de voksne. Dette er slik det foregår hos de fleste andre sangfugler, men myrsangeren har en ganske annerledes historie: senest når eggene klekker, slutter foreldrene å synge. Hvordan lærer den seg da å synge, og å gjenkjenne sine artsfrender?

Sommernattens fremste DJ mikser europeiske og afrikanske lyder Fugleelskere beskriver av og til en merkelig opplevelse: en sommernatt hører de plutselig en salig blanding av sangbiter fra mange kjente arter, mikset i hurtig tempo og fremført i timevis fra en eneste busk. Hva kan dette være, som høres ut som låvesvale, linerle, svarttrost, stillits, rødstrupe? Jo, det er myrsangeren! Men halvparten av bitene i myrsangerens sanger var lenge en

gåte for europeiske ornitologer: mange av dem kunne ikke knyttes til fugler som oppholder seg i Palearktis. Kunne det være myrsangerens egne mikser? På 1970-tallet fulgte Francoise Dowsett-Lemaire artens trekkrute mellom Belgia og Zambia, og kunne fastslå at den ukjente andelen av sangen utelukkende besto av herminger etter afrikanske arter. Myrsangeren blander ihop svarttrost, hagebylbyl, linerle, savannedrongo, spettmeis, olivenbieter... Listen er lang! Ungfuglene bygger sannsynligvis sin sang gjennom opphold i ulike lydlandskap, mellom Øverland og Zambia, gjennom Etiopia og Sudan, der de blir eksponert for et mangfold av fuglelyder som deretter mikses på myrsanger-vis.

Hvor slitesterk, hvor sårbar?

Myrsangeren fremtrer som en tilpasningsdyktig art, som kan finne seg til rette i halvt kunstige habitater. Men arten har også blitt valgt til Årets fugl 2023 av BirdLife Sveits, i forbindelse med tap av våtmarksområder. Så hvor slitesterk, og hvor sårbar er myrsangeren overfor naturødeleggelser og klimaendringer? Dette er uvisst, og et sentralt spørsmål. På Øverland har myrsangerne slått seg ned på en gjengrodd fylling etter et deponi, langs Øverlandselva.

Her vokser spredte gråseljer, brennesler, bringebærbusker og den invasive plantearten kanadagullris. For myrsangeren er det ikke så nøye med hvilke plantearter den bygger reiret sitt i. Den bryr seg aller mest om strukturen til plantene. Det viktigste er bare å finne et sted der reiret sitter solid på plass!

Maten består av insekter og edderkopper som den finner både innad og utenfor hekkeplassen. Og i Afrika oppholder de seg både i tørre og fuktige habitater med høye gresstyper og spredte trær.

Selv om det har blitt registrert en økning i funn for arten i Norden siden 1970-tallet, antas bestanden å være i nedgang eller forventes å avta framover. Derfor er det en fordel med å vinne innsikt i artens levevis og behov. Og om det kommer en ny 2-års periode med stengt kulturliv, da er det ekstra viktig å ta vare på sommernattens galne DJ: dit kan man alltid gå på konsert!

Litteratur

BirdLife Schweiz, 2023. Vogel des Jahres 2023: Sumpfrohrsänger. https://www. birdlife.ch/de/content/vogel-des-jahres2023-sumpfrohrsaenger#:~:text=Der%20 Sumpfrohrsänger%20ist%20ein%20 unscheinbarer,Regel%20über%20seinen%20 aussergewöhnlichen%20Gesang.

Darolová mfl. 2011. Song complexity in marsh warblers: Does it reflect male quality? Journal of Ornithology 153: 431–439, doi 10.1007/ s10336-011-0759-1

Desmond, H. 2023. Sexual Selection, Aesthetic Choice, and Agency. In Elisabeth Gayon, Philippe Huneman, Victor Petit & Michel Veuille (eds.), 150 Years of the Descent of Man. New York: Routledge (forthcoming), https://philarchive.org/rec/DESSSA-3 Despret, V. 2019. Habiter en oiseau [engelsk: Living as a Bird], Arles: Actes Sud, 208 pp.

DeVoogd, T. J. 2004. Where Is the Bird? Ann. N.Y. Acad. Sci. 1016: 778-786, doi: 11.1196/ annals.1298.033 Dowsett-Lemaire, F. 1979a. Vocal behaviour of the marsh warbler, Acrocephalus palustris.

Gerfaut 69: 475-502.

Dowsett-Lemaire, F. 1979b. The imitative range of the marsh warbler Acrocephalus palustris, with special reference to imitations of African birds.

Ibis 121: 452-468. https://doi.org/10.1111/ j.1474-919X.1979.tb06685.x Kelsey, M. 1989. A comparison of the song and territorial behaviour of a long-distance migrant, the marsh warbler Acrocephalus palustris, in summer and in winter. Ibis 131: 403-414. https://doi.org/10.1111/j.1474-919X.1989. tb02788.x Nottebohm, F. 2005. The Neural Basis of Birdsong. PLoS Biology 3(5): e164: 0759-0761.

Naïd Mubalegh

Naïd Mubalegh (f. 1989) har mastergrad i økologi, evolusjonsbiologi og artsmangfold (ENS, Université Pierre et Marie Curie) og mastergrad i vitenskapshistorie og -teori (Université Paris 1 Sorbonne).

Hun skriver for tiden doktorgrad ved Universitetet i Lisboa, Universitetet Paris 1 og Universitetet i Oslo om viktigheten økonomifaget har hatt for evolusjonsteori (særlig atferdsvitenskap) etter Darwin, og bruker myrsanger som tilfellestudie i arbeidet.

Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

171

På fugletur

I kattuglas rike Ivar Sleveland holder opp en dununge av kattugle som skal ringmerkes. Foto: Ottar Pettersen.

Ugler. Bare ordet ugler får folk til å sperre opp øynene. De er liksom ikke skapninger helt av denne verdenen. Uglene er oftest mest aktive mens vi sover. De flyr med lydløse vingeslag, og har nesten overnaturlig godt syn og god hørsel. Folketroen tilegner dem stor visdom. Ivar Sleveland har brukt store deler av livet på å bli kjent med kattugla, og tar deg her inn i deres verden slik han kjenner det fra Dalane i Rogaland.

Av Ivar Sleveland

M

in fugleinteresse startet allerede i skoletiden. Jeg likte å være mye ute i skogen, der jeg satte opp mange fuglekasser. Det var spennende å følge med på utviklingen utover i hekkesesongen. Ville meisene okkupere flesteparten, sånn at få kasser var ledige når fluesnapperen litt seinere dukket opp!? Dette holdt jeg på med stort sett alene i flere år. Og på den tiden brukte jeg ikke kikkert – jeg gikk bare målrettet

172

Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

til kassene, sjekket innhold, talte egg – kan ikke huske at jeg noterte data!

Første møte med kattugla Etter hvert ble horisonten utvidet, og mye av det kan jeg takke Geir Mikkelsen for. Dessverre var jeg og mange andre samlet i en begravelse for å ta farvel med Geir. Han var en god arbeidskamerat og venn gjennom et langt liv. Etter 73 år, siste årene med

redusert helse, så maktet ikke kroppen hans mer. Det er rart å tenke på at vi aldri mer får ha Geir blant oss på lokallagsmøtene, på turer og en god fuglevenn, som alltid delte med seg av gode historier og erfaringer med fugler.

Jeg ble kjent med Geir som fuglemann gjennom jobben i Nortura, som kjøttskjærer og nå, slakter. Men jeg forbinder ham altså ekstra mye med de vakre kattuglene. Det var nemlig han

På fugletur som introduserte meg for kattugler og store uglekasser tilbake i 1981/82. Jeg glemmer aldri første gangen jeg var med ham på den spesielle turen, der han ville vise meg litt større fuglekasser enn jeg var vant med. Jeg sitter spent og lytter til Geirs kunnskaper mens vi kjører i hans gamle Ford Cortina til Sletthei, et fint område i enden av Hornnesvannet, der en fin gammel eikeskog åpenbarer seg. Perfekt biotop for kattuglene, sier Geir mens vi trasker i vei mot uglekassen.

Der, foran oss i et stort eiketre, får jeg se min første uglekasse. «Den var svære» - sier jeg til Geir, før han går rolig bort til kassetreet og skal til å klatre opp.

Sekunder etter høres et svakt dunk og krafselyd, idet kattugla lynkjapt hiver seg ut av kassehullet og glir lydløs vekk mellom trær og greiner i svimlende fart.

Det øyeblikket og opplevelsen gjorde virkelig noe med meg. Helt fantastisk!

Der og da blir et vendepunkt – og jeg er uhelbredelig hektet på kattugler.

I kassen lå der fem runde hvite egg.

Det tyder på godt med mat – mus, med så mange som fem egg, sier Geir.

Jeg husker ikke om vi besøkte de andre kassene samme dag, men vi var tilbake senere i Sletthei, så jeg skulle få se ugleungene.

Bok til stor glede Dermed blir kattugle min favorittart, kikkert er kjekt å ha og der snekres mest uglekasser og litt mindre små kasser i kjelleren i barndomshjemmet mitt. Jeg finner samtidig boka: «Da kattuglene ble husløse» av Roger Engvik hos bokhandleren, og kjøper den. Fantastisk bok, rikt illustrert med bilder og historier om fugler og dyr, men mest om kattugler som han fotograferer og snekrer uglekasser til. LP-plate med kattuglelyder fulgte også med boka.

Der var også bilde av uglekasse med mål – høyde, bredde, hullstørrelse osv. til hjelp om lesere ville snekre kasse selv. Denne malen har jeg brukt på mine kasser. Et stort kull kattugleunger trenger litt plass, så jeg foretrekker litt store kasser, der hullet godt kan være opp mot 16 cm. Det er jo greit for ugla å komme seg kjapt ut om en mår skulle dukke opp. Måren er ellers kattuglenes verste fiende, og de forsyner seg godt av egg og unger hvert år. Dette er jo et «problem» som alle som driver med

Uglene er fascinerende skapninger! Synne Davidsen Svalestad studerer en kattugleunge.

Foto: Ivar Sleveland.

kattuglekasser, vil oppleve i større eller mindre grad. Men måren har sin plass i naturen og skal leve den også, og noen predatorer må jo holde nede kattuglebestandene.

Mange kasser å passe på Det har i årenes løp blitt satt opp nye uglekasser overalt i nesten hver god kattuglebiotop her i Dalane, helt sør i Rogaland. De fleste er mine kasser i Eigersund og Bjerkreim kommuner.

Noen har jeg overtatt og holdt vedlike videre, fra ikke så ivrige uglefolk lenger, og noen andre kasser eies av andre ivrige ugleentusiaster, som er med i kattugleprosjektet og som blir med meg når kassene sjekkes. Der er også

en ivrig gjeng i Sokndal kommune, som følger opp og sjekker deres uglekasser i de flotte eikeskogene der.

Jeg er svært ivrig ringmerker og sammen med de andre kattugleentusiastene i Sokndal ringmerkingsgruppe, ringmerkes et stort antall kattugleunger hvert år i kassene. Det er alltid kjekt når en på vårparten en sein kveld igjen hører kattuglenes kjente rop fra skogene. Jeg pleier av og til, om uglene ikke høres å lage kattuglerop selv, ved å blåse inn mellom tomlene i sammenfoldede hender. Dette får jeg såpass godt til at jeg ofte får «svar». En gang kom ugla som en skygge mot himmelen og landet rett over bilen jeg satt i. Det var en sterk opplevelse. En annen gang stod Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

173

På fugletur jeg utenfor bilen i mørket og laget uglelyder. Plutselig hørtes noen hveselyder fra treet rett over meg, da kjente jeg gysning og følte nakkehårene reise seg.

Jeg er ganske nøye med å vente til 17.–20. april med å sjekke uglekassene, for å være sikker på at alle eggene er lagt og at uglehunnen har ruget på dem såpass lenge at de ikke skyr reiret etter at jeg har fanget den i hoven for kontroll av ring, og eventuelt ringmerke den.

Men her i sørvest-Norge, med milde vintre, så opplever jeg stadig i enkelte kasser at eggene er i klekking allerede før 20. april. Men vinterhekking forekommer veldig sjelden her. For tre år siden, etter en uvanlig mild senhøst, ble der funnet tre egg i en kasse på Tengs i Eigersund, en uke inn på nyåret og rett etter at kulda satte inn. Det gikk dårlig – det ble mislykket hekking!

174

Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

Ivar Sleveland er godt beskyttet når han sjekker uglekassene. Det er viktig å beskytte seg mot angrep fra foreldrefuglene. Det er imidlertid få kattugler som angriper. Foto: Ottar Pettersen.

ganger har revet av hjelmen som jeg har utenpå militærlua med klaffer, for beskyttelse av kinn og hals. Av og til får jeg advarsel om angrep i form av uglas oppførsel og hyppige, uvipp – uvipp, før det smeller! Men det er bare noen få kattugler som angriper.

Fra jeg startet med ringmerking i 1984, så har ca. 2800 kattugler fått påsatt ring, der vel 200 av dem er voksenfugler. Denne innsatsen har gitt oss veldig mange kontroller og gjenfunn. Kattuglene er stedbundne, og de blir sjelden kontrollert lenger vekk en 3–4 mil fra merkested. Siden det bare er hunnen som ruger, er det jo de vi hovfanger og kontrollerer i kassene.

Veldig mange hekker i samme kasse i opptil 10–15 år, før det plutselig er ei ny hunn på plass. Slikt er spennende å følge med på og gir verdifulle resultater til forskningen. Den hyppigste dødsårsaken er kollisjon med kjøretøy.

Ivar Sleveland

Foto: Finn M. Fuglestad.

2800 ugler har blitt ringmerket Med rundt 80 uglekasser å sjekke hver sesong, så blir der en god del klatring i trærne når alle kassene med hekking skal besøkes to ganger. God trim blir det også når ofte bratte lier skal gås flere ganger. Teleskopstigen er et must ved enkelte kasser uten lave greiner.

Den er også god å ha når uglerunden overlapper med sjekk av fossekallreir.

Ugler er jo populære blant folk flest, og jeg opplever en økende interesse fra folk, familier med barn, som svært gjerne vil være med meg rundt i uglekassene. Det synes jeg bare er kjekt og inviterer gladelig med interesserte. Det gir meg faktisk mye, når jeg ser gleden i øynene når ungene får holde en dunete ugleunge og kanskje også få kjenne på myke uglefjær til en hovfanget voksen ugle. Bilder og selfies tas mens jeg lærer fra meg alt jeg vet om kattugler. Som at den fluffy fjærdrakten gjør at uglene flyr lydløst, at de ser utrolig godt i mørket. Ørenes plassering gjør at de sammen med god hørsel, vet helt nøyaktig hvor musa er og fanger den. Uglen kan ikke bevege øynene som oss, men deres øyne ser rett fram i uglefjeset og den må derfor svinge med hodet hver gang den bare skal se litt til siden. Jeg forklarer at jeg alltid har på hjelm med beskyttelse foran øynene når jeg klatrer opp til uglekassen. Kattugler kan angripe med sine skarpe klør for å forsvare ungene, spesielt rett før de skal forlate kassen. Jeg forteller om at kattugla flere

Ivar Sleveland (f. 1964) er leder i BirdLife Dalane lokallag og med i redaksjonen av Falco, som er fugletidsskriftet for Rogaland.

På fugletur

Kattugle – nattens hersker

M

ed sine svarte store øyne kan kattugla virke litt skummel. De kraftige ropene i mørket kan også virke litt nifse. Spesielt hunnfuglenes lokkelyder som er skarpe, kan få en til å skvette om natta. Kattuglene kommer i to fargevarianter, en brunspraglet og en gråspraglet.

Kattuglene lever av mus og småfugler som de fanger i området rundt reirplassen sin. Kattuglene kan også fange insekter og meitemark når det er få andre dyr å finne. På steder der det er mye mat å finne, kan uglene få 5–6 unger. Før ungene kan fly har de lys dundrakt. De klatrer gjerne rundt i trærne noen dager før de klarer å fly skikkelig.

I Norge er kattugla utbredt langs kystnære områder i Sør-Norge, men også tildels innover innlandet. Nord for Trondheimsfjorden er den sjelden.

Den foretrekker løvskog og kulturlandskap, og er et vanlig innslag i noen av de sørnorske byene.

Kattugla er en fantastisk og fascinerende fugl, som med sitt spesielle levesett – sitter i skjul på dagtid og våkner til liv når mørket senker seg – også kan oppleves som litt mystisk. Den sees jo ikke på dagtid når folk flest er ute i naturen, men den er der ute likevel.

Ugla stoler på kamuflasjen, følger med og ser deg om du skulle gå forbi dens skjulested. Men blir den oppdaget av nøtteskriker, troster eller meiser, da blir der et skikkelig spetakkel som straks røper sånn omtrent hvor kattugla sitter.

Ugla vil da sitte aldeles i ro, gjerne trykke seg mer mot trestammen eller inntil fjellsiden, og håpe på at fuglene går lei.

Blir de for nærgående og plagsomme, må ugla ta vingene fatt og finne seg et tryggere sted.

Som barn ble vi fortalt at uglene ikke kunne se på dagtid, bare i nattemørket. Dette stemmer jo ikke. Uglene ser like godt på dagtid som vi gjør. Kattugle og slagugle er de eneste uglene med svarte øyne.

Bilde øverst: Flott kattuglekull på fire, satt ut i skogen fra uglekasse inne i låve!

Foto: Ivar Sleveland.

Bilde nederst: Ranveig Marie Nesse med stor kattugleunge i hånden, på selveste nasjonaldagen! Foto: Ivar Sleveland.

Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

175

Tvillingartene

Tell tre heipiplerker og si hei til trepiplerka!

Heipiplerke er den vanligste spurvefuglen i fjellet. Foto: Frode Falkenberg.

Selv erfarne fuglekikkere kan ha problemer med å skille heipiplerke fra trepiplerke. De er ganske like av utseende, men ser man dem godt er det noen kjennetegn å bite seg merke i. Dessuten lager de forskjellig lyd og lever i ulike miljøer, både her i Norge og på trekket.

Av BirdLife Norge Utseende og sang Træpiplerken er ubetinget den bedste sanger i erle-familien; med et svakt kvidder stiger den paa skraa et stykke tilveirs, hvorpaa den under klare, lerkelignende toner og paa sitrende vinger sænker sig i en trætop.

Schaanning, H. (1916) Norges fuglefauna

176

Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

Heipiplerke og trepiplerke er ikke erler, men de er nokså nært beslektet med dem. Typisk for piplerkene er de lange beina, det lille hodet og den lange stjerten. Erlene er kontrastrike med tydelige tegninger, mens piplerkene er brunspettete og mer kamuflert. Heipiplerka har en gråbrun og spraglet fjærdrakt, med gråhvit buk og rødaktige bein. Nebbet er tynt og spisst. Trepip-

lerka er litt kraftigere en heipiplerke, og er en mer ukjent art for de fleste.

Den har en hvitere underside, tynnere langsgående streker på flankene og tykkere streker i brystet. Dessuten har den mer markerte ansiktstegninger og kraftigere nebb enn heipiplerka.

Lyden er også helt forskjellig. Trepiplerka lager et kraftig skurrende «syyt» når den flyger opp, mens hei-

Tvillingartene

Trepiplerka starter gjerne å synge fra en tretopp, deretter stiger den til værs i sangflukt og daler med stive vinger før den lander i et tre igjen.

Legg merke til de tynne, langsgående strekene på flanken. Foto: Thor Østbye.

piplerka har en kortere og mer pistrete lokkelyd. Sangen er også ulik. Begge utfører sangflukt, men de kan også sitte på bakken eller i en tretopp og synge.

Sangstrofene deres består av en rekke triller og gjentatte toner, først økende i intensitet, så avtagende. Trepiplerka har den mest varierte sangen av de to.

Den synger helst fra et tre til å begynne med, og tar utfall ut fra en grein når den synger. Heipiplerka stiger normalt opp fra enga og daler ned på bakken under sangflukten.

Levested Heipiplerka er en av de mest tallrike hekkefuglene i Norge. Den er vanlig i fjellet og langs kysten, og du kan finne den der det er åpent terreng, i hei og strandeng.

Du må inn i skogen for å finne trepiplerka. Den er ikke så kresen på

Tvillingartene Tvillingartene er en spalte som tar for seg likheter og forskjeller hos fuglearter som genetisk og/eller utseendemessig er nokså like. Bli kjent med tvillingartene i norsk fuglefauna!

valg av type skog, men den liker litt storstammet bar- og løvskog, og unngår normalt ren granskog. I skogen er det først og fremst ved hjelp av sangen du finner trepiplerka, for den er sky og holder seg mest skjult når den er stille.

Trekk Heipiplerka er en utpreget trekkfugl, selv om noen få også frister tilværelsen i Norge om vinteren. De aller fleste forlater oss i løpet av september. Da er Middelhavs-området og det sørvestlige Europa reisemålet. Her skal de tilbringe vinteren. Ankomsten om våren starter så smått i slutten av mars, og de fleste er tilbake i landet i løpet av april. Når trepiplerkene kommer tilbake i mai, har de vært på en mye lengre tur. Trepiplerka overvintrer i Afrika, og de fleste forlater oss i løpet av august.

Bestand og rødlistestatus Den norske hekkebestanden av heipiplerke ble anslått til å være mellom 7 og 8 millioner individer i 2015, og den ble vurdert til å være i tilbakegang.

Heipiplerkebestanden i Fennoskandia viste en markant bestandsnedgang i perioden 2002–2014, men bestanden

har senere økt litt. «Norsk Hekkefugltaksering» (NHT) og «Terrestrisk naturovervåking» (TOV) viser at samlet sett har bestanden holdt seg nokså stabil i årene 1996–2019. De samme over våkningsprogrammene viser en gjennomsnittlig årlig nedgang i bestanden av trepiplerke på 1,2 % for perioden 1996–2019. Trepiplerka har slitt over lengre tid. Antall trepiplerker i Europa ble halvert i perioden fra 1980 til 2017. Det innebærer at den er en av Afrika-trekkerne som det har gått dårligst med de siste 40–50 årene. Man regner med at utfordringer på overvintringsplassene har slått negativt ut for den. De siste årene har trepiplerka klart seg litt bedre.

Kilder

Shimmings, P. & Øien, I. J. 2015. Bestandsestimater for norske hekkefugler. NOFrapport 2015-2. 268 s.

Stokke, B. G., Dale, S., Jacobsen, K.-O., Lislevand, T., Solvang, R. & Strøm, H. 2021.

Fugler Aves – Norge. I: Artsdatabanken.

2021. Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken.

Det er også hentet informasjon fra nettstedene fuglevennen.no og snl.no.

Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

177

Fotonøtta Etter to runder er det mange som har svart korrekt på alle nøtter og ligger godt an. Høsten er en spennende tid der mye fugl er i bevegelse. Det medfører at du kan finne en rekke arter som vanligvis ikke oppholder seg i nærområdet ditt. For å kunne bestemme disse artene kan det være lurt med en titt i fugleboka på forhånd! Her kommer også to nøtter som man kan trene på til oppvarming.

Konkurransereglene 1. I Vår Fuglefauna vil det bli presentert to fuglebilder der artenes identitet ikke er oppgitt. Dersom du på grunnlag av bildet mener å kunne identifisere arten, kan du oppnå en viss poengsum pr. bilde. Artene skal være påtruffet i Vest-Palearktis.

2. Du kan sende inn besvarelse på begge bildene, men kun ett forslag pr. bilde! For hvert riktig svar oppnår du den poengsum som er angitt.

3. Besvarelsene for hver gang må være innsendt til Vår Fuglefaunas redaksjon innen angitt tidsfrist.

I hvert hefte kommer nye spørsmål, sammen med svarene på forrige rundes bilder og navn på vinner.

4. Bildene i hvert hefte utgjør en egen konkurranseomgang, der premien er et gavekort på kr 350,- fra Natur og Fritid AS. Premien tilfaller den som har flest poeng i runden. Dersom flere innsendere har like poengsummer foretas trekning blant disse.

5. Sender du inn besvarelser fra flere runder, vil poengsummene dine bli lagt sammen ved årets utgang.

Den som har flest poeng totalt, vinner hovedpremien — som er en kostbar Swarovski kvalitetskikkert velegnet til fuglekikking! Dersom flere innsendere skulle stå med lik poengsum til slutt, vil det bli ekstrarunder med bilder på internett for de involverte helt til en vinner kan kåres.

6. Konkurransen er åpen for alle medlemmer av BirdLife Norge, med unntak av dem som av ulike årsaker er kjent med svarene på forhånd.

Redaktørens vurdering av hvem dette måtte gjelde er eneveldig.

Redaktøren og fotografen av det aktuelle bilde er konkurransens jury i tvilstilfeller.

178

Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

Slik går du fram Konkurransen går ut på å artsbestemme fuglene på de to bildene. Svarene ser du i neste nummer av Vår Fuglefauna. Svar sendes til vf@birdlife.no innen 1. november 2023. Her er oppsummeringen av forrige runde: 1 poeng: Fuglen som pusser seg er en finkefugl i et oretre. En gul finkefugl som er glad i orekongler er grønnsisik. Det er derfor lett å trekke denne konklusjonen slik mange gjorde, men mange så også at noe skurret.

Finkefuglen viser: • Gult bryst • Tydelige markerte streker på flankene • Strekene danner tydelige horisontale linjer Med dette var det også 26 personer som svarte gulirisk, hvilket er det korrekte svaret på denne nøtta.

Gulirisk kan skilles fra grønnsisik (27) på bildet ved at fuglen er gul midt i brystet med en avgrensning relativt langt oppe. Hunner av grønnsisik har hvitt i midten av brystet, og hanner av grønnsisik har et gult område som strekker seg betydelig lenger ned i brystet enn på den avbildede fuglen. Videre er strekene i bryst og flanker tydelige og danner horisontale rette linjer på fuglen, noe som passer meget godt for gulirisk. Bøksanger (2) og løvsanger (2) har et ustreket bryst.

Grønnfink (1) er mindre streket i

1 poeng

3 poeng

Blir kikkerten din i år?

Vi har også i år den flotte kvalitetskikkerten Swarovski CL Companion 8 x 30 som premie til sammenlagtvinneren i Fotonøtta! Det er Swarovski Nordic AB som raust støtter oss med denne kvalitetskikkerten i premie.

Natur & Fritid deler ut et gavekort på kr. 350,- til en av dem som oppnår flest poeng pr. omgang.

bryst og er aldri farget gult. Gulirisk, Vågedalen, Sveio, Vestland 28. mai 2023. Foto: Bjørn Mo. 3 poeng: En brun småfugl kan i utgangspunktet være relativt vanskelig. Men for mange var det ikke tilfelle denne gangen.

Spurvefuglen viser: • Svarte bein • Mørkt brun overside • Mørkere stjert i kontrast til resten av oversiden • Lys øyering • Hvit underside Med disse karakterene er det kun to arter man står igjen med. Dvergfluesnapper (33) er det korrekte svaret, mens den nære slektningen taigafluesnapper (1) kan utelukkes på at de øvre stjertdekkerne er lysere enn selve stjerten. Gråfluesnapper (7) er noe slankere, har en lys grunnfarge på oversiden og markerte lyse bremmer på blant annet tertiærene og stordekkerne. Rødstrupe (5) har beige underside, særlig nedover mot undergumpen. Arten har også lysebrune bremmer på håndog armsvingfjærene, mens den avbildede fuglen har lyse bremmer.

Både møller (4) og munk (2) har noe andre proporsjoner, deriblant en lengre stjert. Førstnevnte art har også hvitt på stjertsidene.

Brunfluesnapper (3) har noe lysere bremmer på de fleste fjær på oversiden, i tillegg til å være mer varmt brun. Fossekall (2) er proporsjonalt annerledes, med et større gap mellom vingene og en mer utstikkende og «fluffy» overgump. Busksanger (1) har lengre stjert, lysere bein og kortere håndsvingfjærprojeksjon.

Dvergfluesnapper, Utsira, Rogaland 29. mai 2023. Foto: Bjørn Mo. Av 20 deltakere med full pott ble Jan Landsverk, Akkerhaugen trukket ut som vinner. Han er den heldige vinner av et gavekort fra Natur og Fritid AS. Bjørn Mo

Forrige rundes fugler

1 poeng

3 poeng

Gulirisk

Dvergfluesnapper

Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

179

Nytt fra fuglenes verden

Ved Øystein R. Størkersen

Endelig bedre forvaltning av biologisk mangfold på verdenshavene?

M

ed fokus på 2030-målsettingene om en bærekraftig verden har flere globale miljøinitiativ båret frukter i 2022 og i 2023. En av de siste store var enighet om en ny global avtale som dekker havområdene utenfor nasjonal jurisdiksjon, også kjent som Treaty of the High Seas.

Verdenshavene har hittil vært et gedigent smutthull som noen skruppelløse land og næringer har utnyttet til fulle, et slags siste ville vesten er en god beskrivelse. Plyndring av fiskeressurser er et klassisk eksempel på denne framferden, og store skader er påført økosystemene, artene og ikke minst mange nasjoners inntektsgrunnlag.

Verdenshavene utgjør halvparten av klodens overflate og er hjem for talløse organismer. Deres utnyttelse har i realiteten knapt vært regulert i det hele tatt. I mars 2023, etter nær 20 år med forhandlinger, så ble det landet en ny rammeavtale: Biodiversity Beyond National Jurisdiction (BBNJ) under havrettskonvensjonen UNCLOS (1982).

Dette er en milepæl for blant annet bedre forvaltning av sjøfugler.

Dette gjelder arealer som ligger utenfor de økonomiske sonene langs kystene, dvs. utenfor 200 nautiske mil.

Hovedmålsettingen med BBNJ er rett og slett å balansere vern og utnyttelse av ressursene i verdenshavene. Vedtaket året før om en ny naturavtale (Global Biodiversity Framework, GBF) frem til

180

Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

Havhesten (bildet) og andre sjøfugler kan nå bli bedre ivaretatt i internasjonale farvann. En ny avtale ved navn Treaty of the High Seas skal gjøre at det ikke lenger er fritt fram for den enkelte nasjon å ta ut ressurser fra havområder utenfor nasjonal jurisdiksjon. I det omtalte verneområdet NACES finner man norske havhester, og data fra SEATRACK viser at de kommer fra både Jan Mayen og Karmøy. Foto: Arnt Kvinnesland.

2030 trengte også denne oppfølgeren, ettersom verdenshavene spiller en så stor og viktig rolle for mange arter og økosystemer på jorda. Som følge av BBNJ kan man nå for eksempel verne 30 % av havene innen 2030, slik som det er vedtatt under GBF. Foruten vern så beskriver BBNJ-avtalen også krav om

konsekvensutredninger av virkninger fra aktiviteter som for eksempel akvakultur og energi-installasjoner. Avtalen gir også mer klarhet i hvordan ressurser deles mellom landene, til forskjell fra dagens system der velutviklede land har forsynt seg uten omtanke for andre.

Fremtidig bruk av genetiske ressurser

Nytt fra fuglenes verden

Storjo fra Norge kan sees i det nordatlantiske verneområdet NACES mesteparten av året. Foto: Audun Eriksen.

og deling av inntekter inkluderes også.

Hvordan fordelingen av ulike ressurser i praksis skjer blir gjenstand for videre forhandlinger.

BirdLife International har i eget sjøfuglprogram kartlagt store havområder, og demonstrert at mange arter tilbringer en stor del av livet i relativt begrensede arealer. BirdLife International peker på at det i første omgang er viktig å fokusere på disse med hensyn på hva som skal vernes først. Et av de første store verneområdene som allerede er på plass etter disse kartleggingene er North Atlantic Current and Evlanov Sea-bassenget på hele 600 000 km2.

Kanskje er området bedre kjent med sin forkortelse NACES. Siste runde med ferdigstillelse av avtaleteksten skjedde i juni 2023, og nå må flere enn 60 land skrive under/ratifisere før den trår formelt i kraft. Like etter at forhandlingene var ferdig, så hadde over 50 land meldt at de ville signere og det inkluderer Norge, USA, Canada, Australia, Mexico, Chile, Island og EU-landene.

Nytt digitalt og globalt dyre- og fugleatlas En milepæl i arbeidet med å utvikle et globalt digitalt dyre- og fugleatlas ble nylig nådd. Første del av et atlas finansiert av det italienske miljødepartementet ble lansert i 2022. Formålet er å anvende digitale metoder for å visualisere de mange trekkrutene som ulike arter anvender, på tvers av kontinenter, land og habitater. Første del omfatter fugletrekket mellom Eurasia og Afrika. Det interaktive atlaset er altså en online-plattform der man kan visualisere millioner av data om artenes trekk både i tid og rom.

Forskere fra ti ulike institusjoner og med informasjon fra mer enn 50 institusjoner har bidratt. Koordinatorer for denne første delen av CMS-prosjektet (Bonnkonvensjonen for trekkende

arter) har vært den europeiske ringmerkingssentralen EURING (databank som ligger i BTO i Storbritannia) og Max Planck-instituttet (data fra Movebank i Tyskland). I første del beskrives mer enn 300 fuglearter, og trekkdata fra de siste 100 årene. I alt utgjør dette data fra ringmerking, geolocators, GPS-GSM-tagger og satellittsporing.

Det digitale atlaset er den mest komplette informasjon om fugletrekket som hittil er publisert. Et viktig formål er å visualisere trekket for å kunne sette inn gode bevaringstiltak på rett tid og sted. Atlaset bidrar også til kunnskap om sårbarhet og hvor menneskeskapte trusler oppstår. I takt med mer og mer naturødeleggelser er behovet for økologisk sammenheng langs trekkrutene økende. Et eksempel er plassering av infrastruktur som vindturbiner og hvordan det kan påvirke viktige trekkruter.

I denne første del av atlaset inngår også fire andre kommende moduler som skal bidra til videre forskning og analyse av andre forhold ved trekket,

Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

181

Nytt fra fuglenes verden og om hvilke utfordringer som oppstår på grunn av konflikter med mennesker. To moduler omhandler behov for sammenhengende økologiske trekkkorridorer, og endringer i trekkruter over tid som følge av klimaendringer.

En modul omfatter forskning om endringer i trekktidene for jaktbare arter om våren i EU-området. Det siste er viktig for å kunne bedømme når eventuell vårjakt kan starte og avslutte. Den fjerde modulen fokuserer på storskala langtidsanalyse av både lovlig og ulovlig jakt på fugler over trekkrutene mellom Eurasia og Afrika. Det siste vil bidra inn i det pågående arbeidet med å avskaffe ulovlig jakt bl.a. rundt Middelhavet, som både CMS og Bernkonvensjonen arbeider med. Online tilgang til atlaset: https://migrationatlas.org

Vindturbiner til havs I år passerte vindenergi (22 %) gass (20 %) som energikilde i Europa.

Utviklingen spås derfor å bli at vind vil bli den største energibærer i Europa.

Men hvordan påvirker vindturbiner livet i havet og for eksempel sjøfuglene?

BirdLife International publiserte i mai en rapport med fokus på hvordan vindindustrien til havs kan bidra til å bekjempe virkningene av både naturog klimakrisa. BirdLife frykter nemlig at den planlagte utbyggingen av vindturbiner til havs vil bli så omfattende at det vil ha ytterligere negativ virkning på marine økosystemer. Dette er økosystemer som allerede er under press fra flere hold som følge av menneskeskapte aktiviteter. Det korte budskapet fra BirdLife er at samtidig med utbygging av vindenergi til havs, så må det også satses på restaurering og vern av marine områder. Bare på den måten kan man si at vindenergi gir en naturpositiv endring fra fossilbaserte energikilder. Det betyr ifølge Birdlife at både vindenergiselskap og myndigheter må gå sammen for å fastsette rammer for å minimere virkningene på naturen, inkludert ambisiøse restaureringsprosjekter som må inkludere å fjerne eksisterende trusler. En helhetlig planlegging for forvaltning av havområdene er med andre ord påkrevd. BirdLife tenker også at dette omsider er en gyllen mulighet til å endre tidligere feilslått forvaltning.

182

Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

Vind kommer til å bli den største energibærer i Europa. Hvordan påvirker havvind livet i havet og sjøfuglene? Foto: Rob Farrow / Offshore windfarm, Skegness / CC BY-SA 2.0.

En fremtid for naturen i Okavangodeltaet?

Afrikas største innlandsdelta ligger i Botswana, Namibia og Angola, og har et areal på over 2 millioner hektar (200 000 km2). Okavango er trolig det mest berømte våtmarksområdet i Afrika på grunn av størrelsen og det rike dyrelivet, med nær 500 fuglearter og 130 pattedyrarter. Området har også stor betydning for verdens største forekomst av elefanter i Botswana med rundt 130 000 dyr, der mange oppholder seg nettopp i dette området. Området fikk derfor i 2014 status som UNESCO World Heritage Site, og er selvsagt vurdert som en internasjonalt viktig våtmark under Ramsarkonvensjonen. De store internasjonale verneverdiene er derfor uomtvistelige. I tillegg har området stor betydning for vannhusholdning samt lokalt jordbruk og næring.

Naturverdiene her har ikke hindret utenlandske oljeselskap i å kaste sitt blikk på området, der det kanadiske oljeselskapet Reconnaissance Energy Africa (ReconAfrica) startet testboring etter olje i januar 2021. Det fulgte etter at myndighetene ga lisens til å lete over et område på 35 000 km2 i Kavangobassenget i det nordøstlige Namibia og det nordvestlige Botswana. ReconAfrica mente at området kan inneholde

inntil 31 millioner fat olje, men så langt er det ikke påvist drivverdig forekomst.

Selskapet er fra starten av sterkt kritisert for mangelfull konsekvensanalyse med hensyn på naturmiljøet og hensynet til områdets vernestatus. Respekt for, og involvering av, lokalbefolkning er også påpekt å være mangelfull. Forholdet til klimakrisen og at man fortsetter å lete etter olje i et så sårbart område gir heller ikke mening.

Det er verdt å merke seg at turisme er den nest største inntektskilden for Botswana, bare diamant-industrien er større. World Heritage-komiteen har også understreket at det ikke er forenlig med oljeindustri i slike områder.

BirdLife-partnere i det sørlige Afrika har krevd at myndighetene griper inn og stanser prosjektet. Det hører med til historien at ReconAfrica har fått sterk kritikk for lignende opptreden i et annet område i Namibia, der både lokalbefolkning og deres landområder settes til side uten videre. Et slikt skogsområde i Kapinga Kamwalye i Namibia ble nylig barbert med bulldozere og oljeleting startet opp. Dette er et område som også er beskyttet med hensyn på både elefanter og gråkrontrane. Myndighetene er igjen ikke synderlig opptatt av verken lovverk eller lokalbefolkningens rettigheter, og nylig forlenget namibiske myndigheter tillatelsen ut 2025 tross store protester. Ansvarlig minister har her avvist alle forsøk på møter og appeller, men snudde våren 2023 og møter om saken er avviklet.

Nytt fra fuglenes verden

Okavangodeltaet er Afrikas største innlandsdelta, og ligger i Botswana, Namibia og Angola. Til tross for de enorme naturverdiene foregår det nå oljeleting i området. Foto: Joachim Huber/ CC BY-SA 2.0.

Ministerens vurdering av saken avventes ennå. Internasjonale organisasjoner som BirdLife International og Re:Wild bidrar med en kampanje for å bevare området for både mennesker og natur, og krever full stans i all oljeleting i slike sårbare områder.

Tunfisk-fiskerier alvorlig trussel mot albatrosser For mange er albatrosser nær mytiske fugler, og ikke mange er forunt å få oppleve disse majestetiske fuglene. Dette er store og langlivete fugler, der vandrealbatrossen for eksempel har verdens største vingespenn med sine 3,5 meter!

Som før omtalt i denne spalten mangler det ikke på trusler mot disse sjøfuglene.

Spesielt uansvarlige langlinefiskerier i internasjonalt farvann og fremmede arter som rotter og mus på hekkeplassene utgjør svært alvorlige trusler.

Disse truslene truer to tredjedeler av albatross-artene med utryddelse.

En ny studie publisert i Biological Conservation demonstrerer at langlinefiskerier etter tunfisk nå er den største trusselen. Bifangst rundt slike fartøy er nemlig fortsatt et vanlig fenomen.

Artikkelen peker på at disse fiskeriene dreper minst 160 000 sjøfugler hvert år, derav minst 10 000 albatrosser. Ikke så rart når man vet at et enkelt fartøy kan sette ut liner som er inntil 100 km lange med titusener av kroker med agn. Dette agnet lokker naturligvis inn sjøfugler dersom det flyter i overflata, og med det fastner fuglene i kroken og drukner.

Ved hjelp av millioner av GPS-data (og kunstig intelligens) samlet fra 5000 fiskefartøy, fant forskerne at millioner av kroker settes hver dag! Og settingen skjer til alle døgnets tider, inkludert på dagtid når fuglene lett kan se agnet på krokene. Studien viser også at bare 3 % av krokene settes ut etter mørkets frembrudd. Nattsetting er nemlig en meget effektiv metode for å unngå bifangst av sjøfugler. De nye dataene viser derfor den store påvirkningen disse fiskeriene har, og hvordan de vel 1000 fartøyene som hver dag setter kroker i sjøen kan nesten eliminere bifangsten av sjøfugl

dersom de i stedet setter liner om natta. Studien viste også at vel 40 % av verdenshavene benyttes regelmessig til dette langlinefiskeriet, og at det derfor er nær umulig for albatrosser og andre sjøfugler å unngå å komme i kontakt med fartøyene. For beltealbatrossen Diomedea amsterdamensis med bare 92 voksne fugler igjen er det kanskje for sent?

Tiltak for re-etablering av sjøfuglkolonier En oppsummering av sjøfuglprosjekter på nyhetsplattformen Mongabay viser hvordan positiv manipulering kan anvendes for å styrke hekkesuksess for sjøfugler. Det hele skal ha startet med at en lundekoloni på Eastern Egg Rock i Canada ble utryddet på 1880-tallet.

En lokal sjøfuglentusiast prøvde nemlig på 1970-tallet å reetablere lundene gjennom å flytte dununger fra en annen koloni. Problemet var at disse fuglene ikke syntes å komme tilbake. ErfarinVår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

183

Nytt fra fuglenes verden ger med lundefuglfangst ved bruk av utstoppede fugler eller trefigurer av lunde viste seg å bli løsningen. Lundene flyr nemlig gjerne nær slike kolonier og ser etter artsfrender. Så derfor ble det utplassert lokkefugler laget av tre, og de ble så malt med de riktige fargene. Noe overraskende dukket de første lundene opp samme dag lokkefigurene ble satt ut! Dermed var dette første gang at en slik metode ble tatt i bruk for å reetablere en koloni.

Snart viste innfanging at flere av de ringmerkete fuglene var nettopp de ungfuglene som i sin tid ble satt ut. Per i dag er det en koloni på 750 par lunder på Eastern Egg Rock, og metoden med lokkefugler er benyttet hundrevis av ganger over hele verden. I en artikkel i Proceedings of the National Academy of Sciences har forskere noe overraskende kunne dokumentere 851 slike restaureringsprosjekter de siste 70 årene, derav de fleste de siste ti årene. Prosjektene har skjedd på 551 lokaliteter og gjelder 138 arter. 49 av prosjektene anvendte forflytning av individer fra en lokalitet til en annen, mens 802 anvendte sosial tiltrekning og 52 prosjekter anvendte begge metodene. Lyd er for øvrig også en ofte brukt metode i prosjektene. Som følge av at ca. 30 % av verdens sjøfugler anses som truet, er det ikke overraskende at prosjektene gjelder artsgrupper som suler, albatrosser, petreller, lirer og alkefugler.

Konklusjonen er at prosjektene ofte lykkes, men det påpekes også at de kan være krevende å gjennomføre, og at innsatsen gjerne må pågå i flere år.

Fôring av sjøfuglunger i fangenskap er også fremholdt som en utfordring pga. at det ofte er en spesiell diett ungene trenger. I New Zealand har en funnet frem til at sardiner på boks er ypperlig mat, og at sardinene tilsettes vitaminer.

Finlands fuglevernforening markerer 50 år I 2023 markerer BirdLife Finland 50-års jubileum. Dette er landet i Nord-Europa som er spesielt kjent for sine forekomster av østlige hekkearter, og disse bidrar til at mer enn 250 fuglearter er registrert som hekkende. Landet har

184

Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

Som en følge av store arealer med skog og myr har Finland halvparten av den europeiske bestanden av sotsnipe. Foto: Harald Dahlby.

som følge av store arealer med skog og myr hele 80 % av europeisk hekkebestand av fjellmyrløper og halvparten av sotsnipe.

I dag har foreningen i alt 13 ansatte og disse betjener 27 000 medlemmer.

30 regionale foreninger utgjør kjernen i BirdLife Finland, og landet er velkjent for sine mange svært dyktige ornitologer som bidrar til kartlegging og vern av fuglelivet. Som følge av dette er det identifisert 100 viktige fugleområder (IBAer), i tillegg til mer regionalt og lokalt viktige områder for fugleliv og annen natur.

I Finland har dokumentasjon av IBAer vist seg å være svært viktig i kampen for å ta vare på dem. Her har foreningen et eksempel fra Kemihara skogsmyrområde, med sine 2500 hekkepar av vierspurv. Kamp mot en plan for å oversvømme området med en kraftdam ble omsider kronet med hell da myndighetene i stedet etablerte et Natura 2000-verneområde i 2019.

Som i så mange av de europeiske landene, så er også de finske hekkefuglbestandene preget av sterk tilbakegang, faktisk lister de nå nær halvparten av artene i siste utgave av rødlistestatus for de finske artene (2021). De største truslene er intensivt jordbruk og skogbruk, og bl.a. tørrlegging av våtmarker. Et av prosjektene som nå pågår er et nytt hekkefuglatlas, der 5000 medlemmer bidrar til oppdatert informasjon om hekkebestandene. Kartleggingen viser at klimaendring påvirker bestandene stadig mer, både negativt og positivt.

For eksempel står det dårlig til med landets bestand av lirype, her fremheves mangel på snø som en viktig faktor som fører til at dagens bestand bare utgjør en liten andel av hva den en gang var. På den annen side er det sterk økning i vinterbestandene, slik som for eksempel hos toppand. I forbindelse med 100-års markeringen av landets uavhengighet, lanserte BirdLife Finland en kampanje for å registrere 100 fuglearter, der mer enn en fjerdedel av landets befolkning deltok! Den store interessen for natur i Finland har ført til at slike kampanjer, og ikke minst hagefugltellingen, i dag er de største natur-happeningene i landet med tanke på antall deltakere.

Øystein R. Størkersen

Øystein R. Størkersen (f. 1959) har lang erfaring med internasjonale miljøavtaler, og følger nå FNs miljøarbeid i Nairobi som diplomat ved den norske ambassaden.

Nytt fra BirdLife Norge

BirdLife Norge på Olavsfestdagene!

F

ra fredag 28. juli til søndag 30. juli deltok BirdLife Norge, etter invitasjon fra Naturvernforbundet, på stand på Olavsfest sammen med våre venner i Naturvernforbundet, Besteforeldrenes klimaaksjon, Norsk Botanisk Forening og La Humla Suse. Vi var heldige med været, og det kom mange mennesker i alle aldre innom standen. Her kunne vi tilby nebb-quiz, plante-quiz, brosjyrer, tidsskrifter, bøker, sang og prat om fugler, naturvern og klimakrisen.

Litt om Olavsfestdagene Olavsfestdagene er en verdibasert kulturfestival som arrangeres i Trondheim hver sommer mellom 28. juli til 3. august. Dagene fylles med fest og liv, boder, stander, konserter, samtaler samt kunst– og kulturuttrykk. Festivalen har fokus på verdispørsmål og menneskerettigheter som er relevante for alle uavhengig av tro.

Besøk av verdensfenomenet Little Amal Little Amal, en dukke på 3,5 meter av ei 10 år gammel syrisk flyktningejente, har blitt et internasjonalt symbol på menneskerettigheter. Hun kom nå til Trondheim for første gang. Hennes besøk handlet om å sette menneskerettigheter på dagsorden i lys av klima-/ naturkrise og flyktningekrise. Hun har blant annet vært med å demonstrere på klimatoppmøtet i Glasgow. Naturkrisen og klimakrisen forsterker hverandre, og med økende press på natur og et stadig endrende klima vil dette i fremtiden drive mange flere mennesker på flukt.

På vår stand var det vervemateriell fra BirdLife Norge, Besteforeldrenes klimaaksjon og Naturvernforbundet. Her er to av de som deltok fredag 28. juli: Nina Weidemann fra Besteforeldrenes klimaaksjon og Marte Jystad fra BirdLife Norge.

Med «tillit» som tema Temaet for Olavsfestdagene 2023 var «tillit». I den forbindelse ble det satt opp ei tavle hvor mennesker kunne skrive ned hva tillit betyr for dem. Tillit er limet i et samfunn (og i relasjoner) og kan knyttes til dagens store utfordringer.

Kan vi ha tillit til at politikerne handler på en måte som er nødvendig for å sikre natur og biologisk mangfold for neste generasjoner?

Mange frivillige organisasjoner mener det ikke gjøres nok for å stoppe naturtap i dag, inkludert BirdLife Norge. I dokumentet «For Naturen», gikk BirdLife Norge sammen med flere miljøvernorganisasjoner (WWF, Framtiden i våre hender, Naturvernforbundet, Spire, Sabima, Forum for utvikling og miljø) for å gi informasjon om hvilke lovendringer som trengs for å sikre naturen. I mål nr. 22 ble tillit nevnt, som handlet om viktigheten av medvirkning

og medbestemmelser. Der står det at vi må: «sikre at best mulig kunnskap og data er tilgjengelig for myndighetene, forvaltere og allmennheten, slik at naturforvaltning er effektiv, rettferdig og inkluderende, samt at dette styrker kommunikasjon, utdanning, forskning og bevissthet om natur.»

Til slutt vil jeg nevne at det var veldig hyggelig å få være med på Olavsfesten sammen med Naturvernforbundet, Botanisk Forening, La Humla Suse og Besteforeldrenes klimaaksjon. Sammen er vi sterkere og flere som arbeider for en mer bærekraftig og grønnere verden. Vi ønsker at BirdLife Norge kan delta også neste år. Vi trenger flere naturvenner og fuglevenner, og vi trenger å øke den generelle fuglekunnskapen i befolkningen. Der har vi en viktig jobb å gjøre!

Marte Jystad Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

185

Nytt fra BirdLife Norge

BirdLife Norge på hagefest på Ringve Søndag 10. september feiret Ringve botaniske hage i Trondheim 50- års jubileum, og i den forbindelse ble vi invitert til fest i hagen. BirdLife Norge og BirdLife Trondheim lokallag deltok.

I

år fyller Ringve botaniske hage i Trondheim 50 år! I den forbindelse ble vi, med mange andre organisasjoner, Trondheim kommune og NTNU invitert til hagefest. Her var det mange forskjellige aktiviteter.

Det ble fortalt om hvordan du lager hage på et lite areal, hvordan du høster frø selv og hva du kan spise av ville vekster og sopp. Det ble tilbudt natursti, soppkontroll, quiz, smaksprøver, fuglekassesnekring, kafé og mye mer. En feiring i hagen full av aktiviteter og moro for store og små.

Til tross for litt skiftende vær, var det mange som kom innom og besøkte Fugleteltet for å få informasjon, en prat eller for å se på fugler gjennom teleskop. BirdLife Norge hadde Fugleteltet ute ved dammen, og på et par timer hadde vi allerede telt opp 25 fuglearter i nærheten av teltet. BirdLife Trondheim lokallag stilte med stand inne i veksthuset, med salg av plysjfugler samt kalender for 2024 med vakre fuglebilder.

Alle plysjfuglene ble utsolgt! I tillegg stilte to fra lokallaget med fuglekassesnekring i garasjen, noe som også var svært populært. Faktisk ble alt av planker oppbrukt. Dette var svært vellykket.

Marte Jystad

186

Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

Fugleteltet levner ingen tvil om hva temaet er! Mange kom innom for en prat og muligheten til å ta med seg brosjyrer, tidsskrifter og buttons med BirdLife Norge-logoen på. Generalsekretær Kjetil Aa. Solbakken til venstre, og Terje O. Nordvik fra BirdLife Trondheim lokallag til høyre.

Foto: Marte Jystad.

Alt av plank ble brukt opp! Det var mange som gikk fornøyde hjem med nye fuglekasser. Dette blir nok gøy å følge med på til våren når småfuglene er ute etter bolig igjen! Foto: Marte Jystad.

Nytt fra BirdLife Norge

Kornkråka – informasjonskanal for fuglefolket i Hedmark siden 1971 K

ornkråka er medlemstidsskriftet til vår avdeling i Hedmark, og har eksistert siden 1971! Bladet er nå inne i sin 53. årgang, og er dermed blant våre eldste lokaltidsskrifter. Riktignok het tidsskriftet Fjellvåken ved starten i 1971, men etter fem årganger valgte styret i Hedmark å skifte navn til Kornkråka.

Som de skriver i nr. 4-75/1-76: «Medlemsbladet har fra og med dette nummer skiftet navn. Styret har funnet at Kornkråka er et mer dekkende navn enn Fjellvåken. Kornkråka er en karakterfugl for Hedmarks-bygdene og bedre egnet som navn på et blad for naturinteresserte i dette distriktet».

Gamle Hedmark fylke er uten kystlinje, og innholdet i Kornkråka preges da heller ikke av kyst, sjøfugler, massivt trekk og jakt på ekstreme sjeldenheter på forblåst utposter. Her er det kulturlandskapet og de dype skogers fugleliv som presenteres, men også oppsummeringer av fuglelivet i viktige våtmarksområder som Åkersvika. I Kornkråka 2-2023 kan man eksempelvis lese om kornkråkas hekkebestand på Hedmarken i 2023, som var rekordartet med 136 par i tre kommuner. I heftet kan du også lese om fugletrekket i Åkersvika naturreservat i 2022. Her har det vært tellinger av våtmarksfugler siden 1974. Sjeldenhetsrapporter hører med i lokaltidsskriftene, og heftet kan by på rapporten for 2022.

Vi tok kontakt med redaktør Tor Magnus Hansen, som kunne fortelle litt om innholdet i kommende nummer av bladet: «I Kornkråka nr. 3–2023 har vi et stort oppslag om slaguglehekkingen i Hedmark og Värmland i 2023. Gunnar Christian Nyhus har i en årrekke stått i spissen for et slagugleprosjekt med kasseoppsetting og ringmerking. Dataene fra årets sesong viser at slaguglene har hatt en strevsom sesong. Artikkelen gir et interessant innblikk i utviklingen i slaguglebestanden i grenselandet mellom Hedmark og Värmland i Sverige.

Årg. 53

Nr. 3

2023

ISSN 1501 - 9713 Dvergmåken på forsiden av Kornkråka 3–2023 er fotografert av Bjørnar Valstad.

Eli Maria Stenklev formidler videre en gladsak om en våken entreprenør ved et større veiprosjekt i Tynset som viste ansvar og tok vare på en sandsvalekoloni i anleggsområdet. I forlengelsen av denne saken har vi også tatt inn en artikkel fra Birdlife.no om å ta vare på sandsvalenes hekkeplasser.»

Redaktør Hansen forteller også om artikler i samme hefte om ei påkjørt lappugle som ble rehabilitert, og om hekkesesongen for dvergmåke og

hettemåke i Nord-Østerdal i 2023.

Begge arter viser en nedadgående trend når det gjelder hekkeomfang.

Vil du ha Kornkråka?

Gi beskjed til oss på post@birdlife.no dersom du som medlem ønsker å få Kornkråka tilsendt. Bladet kommer ut med fire nummer i året. Det koster kr 150 pr. år å motta bladet for de som er over 18 år. Er du under 18 år, så koster det kr 75.

Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

187

Nytt fra BirdLife Norge

BirdLife Norges aktivitetskalender 4. kvartal 2023

F

oreningslivet i BirdLife Norge er som vanlig rikt når mørke høstkvelder melder sin ankomst. Det er mange medlemsmøter i programmet denne gang, men du finner også et pent antall spennende turer. Som vanlig bør du følge med på vår nettbaserte kalender for oppdatert informasjon: birdlife. no/organisasjonen/kalender/ ØSTFOLD Lørdag 14. oktober 08.30–14.30: BirdLife Østfold har fellestur til Øra med BirdLife OA. Oppmøte ved Circle K Østsiden. Kontaktperson: Øivind Lågbu (994 86 430).

Tirsdag 17. oktober 18.30–20.30: BirdLife Moss og omegn lokallag har møte på Hoppern skole, Jeløy.

Onsdag 18. oktober 18.00–21.00: BirdLife Halden lokallag med møte. Øivind Lågbu, leder i BirdLife Østfold, snakker om fugler på Island og Grønland.

Sted for møtet blir annonsert på www. birdlife.no/organisasjonen/fylkesavdelinger/ ostfold/ Tirsdag 7. november 18.30–20.30: BirdLife Moss og omegn lokallag har møte på Hoppern skole, Jeløy.

Tirsdag 21. november 18.00–21.00: BirdLife Halden lokallag med møte. Kjell Hagen forteller om ugler i Østfold og Østerdalen. Sted for møtet blir annonsert på www.birdlife.no/organisasjonen/ fylkesavdelinger/ostfold/ Tirsdag 5. desember 18.30–20.30: BirdLife Moss og omegn lokallag har førjulsmøte på Hoppern skole, Jeløy. Julestemning med kaker, kaffe og bildefremvisning.

Torsdag 7. desember 18.30–21.00: BirdLife Østfolds tradisjonsrike førjulsmøte i Dunkejongården i Gamlebyen.

OSLO OG AKERSHUS Tirsdag 10. oktober 18.30–21.00: Medlemsmøte BirdLife Oslo og Akershus. Erlend Rolstad: Storfugl og tiurleiker – økologi og forvaltning. Tiurleiker er for mange mennesker vårens vakreste eventyr. Men hvorfor bruker vi så mye ressurser på å ta vare på storfugl, en art som ikke er på rødlisten eller er spesielt sjelden i Norge? Fremmøte: Ørneredet, Tvetenveien 152 A (Tveita), Oslo. oa.birdlife.no/aktiviteter/1328

188

Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

Deltakerne på høstens vakreste Rigmor-tur i 2022 hadde flotte værforhold. I år blir det en ny mulighet – lørdag 21. oktober går turen av stabelen. Foto: Håkan Billing.

Lørdag 14. oktober 07.00–16.00: Tur BirdLife Oslo og Akershus i samarbeid med BirdLife Østfold. Øra i Østfold. Bilbåren heldagstur med fokus på spennende fugler. Fremmøte: Tveita bedriftsområde, Oslo. Turledere: Jan Olav Nybo, Øivind Lågbu. oa.birdlife.no/aktiviteter/1319 Søndag 15. oktober 07.15–15.15: Tur BirdLife Oslo og Akershus. Aurskog-Høland. Også om høsten har Aurskog-Høland mye å by på. Vi besøker alle de beste fuglelokalitetene, fra Bjørkelangen i nord til Hemnessjøen i sør. Fremmøte: Bensinstasjonen ved Fetsundbrua. Turleder: Svein Dale. oa.birdlife.no/aktiviteter/1320 Tirsdag 17. oktober 19.00–21.00: Medlemsmøte BirdLife Asker og Bærum lokallag. Sine Hagestad: Sjokktyveriet av 1200 hettemåkeegg. Dronebilder avslørte alvorlig naturkriminalitet mot hettemåka i mai 2022. Eggplukkingen på Geitholmen i Bærum er en av de mest alvorlige naturforbrytelsene i Norge. Fremmøte: Kunnskapssenteret i Sandvika. oa.birdlife.no/aktiviteter/1329 Torsdag 19. oktober 18.00–21.00. BirdLife Oslo og Akershus.

Kinoforestilling: Et øye i naturen. Fri entré.

Vi har herved gleden av å presentere en spesiell filmkveld som vil inneholde både musikalske innslag og en introduksjon av leder i BirdLife Vestfold, Finn Hauge. For første gang i Norge ble det i 2011 plassert et dreibart overvåkingskamera ute i et naturreservat. Fuglekameraet har siden gjort det mulig å oppleve fuglelivet på Ilene «live» via Internett. Den 30 minutter lange filmen «Et øye i naturen» er basert på tre års unike

opptak fra fuglekameraet. Etter filmen blir det paneldebatt om forvaltning av habitater og truete arter. Fremmøte: Ørneredet, Tvetenveien 152 A (Tveita), Oslo. oa.birdlife.no/aktiviteter/1327 Lørdag 21. oktober 10.00–14.00: Tur BirdLife Asker og Bærum lokallag. Høstens vakreste Rigmor-tur. En meget tradisjonsrik tur, hvor vi ferdes med MS Rigmor langs kysten av indre Oslofjord for å se etter alkefugler, ender og måker. Tog/buss til Sandvika. P-plass ut på Kadettangen. Maks. sju timer, de tre første gratis. Fremmøte: Kadettangen i Sandvika.

Turleder: Bård Kyrkjedelen. oa.birdlife.no/aktiviteter/1321 Søndag 22. oktober 11.00–13.00: Tur BirdLife Nesodden lokallag. Sjøfugler langs Nesoddlandet. Vi ser etter sjøfugler på fjorden ulike steder, til dels bestemt av været. Fremmøte: Hellviktangen p-plass. Turleder: Oddvin Lund. oa.birdlife.no/aktiviteter/1322 Onsdag 1., 8. og 15. november 18.30–20.45: Kurs BirdLife Oslo og Akershus. Kikk og bruk – bli en bedre fuglekikker.

Skikk og bruk er viktig for å lykkes i selskapslivet, men du må også kunne noen knep hvis du skal lykkes når du er på fugletur!

Påmelding via nettsiden (se lenken). Priser: ord. pris kr 1600; medlemmer kr 1300; medlemmer med TD-abonnent kr 1150.

Fremmøte: Ørneredet, Tvetenveien 152 A (Tveita), Oslo. Kursleder: Bjørn Olav Tveit. oa.birdlife.no/aktiviteter/1316 Lørdag 4. november 08.00–14.00: Tur BirdLife Asker og Bærum lokallag. Bli kjent med høstens sjøfugler i ytre Asker. Vi reiser ned langs kysten av Asker

Nytt fra BirdLife Norge og stopper på strategiske steder for å se hva som skjuler seg ute på fjorden, langs strendene og i buskene langs kysten. Fremmøte: Holmenskjæret. Turleder: Bjørn Olav Tveit. oa.birdlife.no/aktiviteter/1323 Torsdag 9. november 18.30–21.00: Medlemsmøte BirdLife Nittedal lokallag. Éric Roualet, Erik Kongskog og Tor Skjetne: Lokale arter presenteres i lyd og bilder. Nittedal kommune har mange spennende arter å by på. Fremmøte: Flammen kulturverk, Lillesalen. oa.birdlife.no/aktiviteter/1330 Lørdag 11. november 10.00–14.00. Tur BirdLife Asker og Bærum lokallag. Skogens vinterfugler og -lyder. Vi går fra Steinsskogen gravlund og innover mot Muren. Målet med turen er spesielt å lære deltakerne lydene til de vanligste artene i høst/vinterskogen. Fremmøte: P-plassen på Steinsskogen gravlund i Bærum. Turledere: Knut Arne Nygård, Knut Eie. oa.birdlife.no/aktiviteter/1324 Tirsdag 14. november 18.30–21.00: Medlemsmøte BirdLife Oslo og Akershus. Jon Fjeldså: Hvorfor og hvordan ble det så mange arter av spurvefugler?

Etter 40 år med feltarbeid over hele verden kastet Fjeldså seg, sammen med andre, over å utrede stamtreet for verdens mer enn 6000 arter av spurvefugler. Det vendte opp ned på tradisjonelle tolkninger av gruppens alder, opprinnelse og klassifikasjon.

Fremmøte: Ørneredet, Tvetenveien 152 A (Tveita), Oslo. oa.birdlife.no/aktiviteter/1331 Søndag 19. november 09.00–15.00: Tur BirdLife Oslo og Akershus. Mjøsa og Vorma. Visste du at 1/6 av Mjøsa ligger i Akershus? Og at den delen sjelden fryser til? På denne turen som starter i Feiring, helt nord i Akershus, leter vi etter lommer, dykkere, ender og annet som måtte være til stede. Fremmøte: Coop i Feiring Turleder: Knut Eie. oa.birdlife.no/aktiviteter/1325 Torsdag 23. november 18.00–23.00. BirdLife Oslo og Akershus.

Pizzakveld. Fremmøte: Peppes Pizza, Nydalsveien 36, like ved Nydalen T-bane.

Ansvarlig: Håkan Billing. oa.birdlife.no/aktiviteter/1317 Tirsdag 12. desember 18.30–21.00: Medlemsmøte BirdLife Oslo og Akershus. Styret i BirdLife OA: Fugleåret 2023. Julemøte. Som vanlig blir det konkurranser og annen moro. Fugleåret 2023 blir oppsummert med høydepunkter og viktige vernesaker. Styret i BirdLife OA har valgt hva som skal være «Årets tema 2024», og presenterer dette på møtet for diskusjon. Det er ingen påmelding, og møtet er kostnadsfritt.

Fremmøte: Ørneredet, Tvetenveien 152 A (Tveita), Oslo. oa.birdlife.no/aktiviteter/1332

Deltakere på turen langs Mjøsa og Vorma høsten 2022. Samme tur arrangeres i høst, du har muligheten til å bli med søndag 19. november. Foto: Knut Eie. Torsdag 28. desember 10.00–15.00: Tur BirdLife Oslo og Akershus. Romjulsfugler. I den mørke årstiden er det ofte stille i skogen. Men i Maridalen er det alltid noe å se, som ulike meisearter på nært hold og med stor sannsynlighet også spetter, nøtteskrike og andre arter. Fremmøte: P-plassen ved Låkeberget. Turleder: Håkan Billing. oa.birdlife.no/aktiviteter/1326 HEDMARK Onsdag 4. oktober 18.30–21.00: BirdLife Elverum lokallag: Lær fjær! Vi identifiserer og lærer oss å gjenkjenne fjær. Trond Berg viser deler av sin fjærsamling og ribber en fugl. Ta gjerne med eget materiale. Sted: NRKs gamle lokaler, nå Kirken, Prestegårdsveien 2, Elverum.

Onsdag 8. november 18.30–21.00: BirdLife Elverum lokallag: Invasjonsfugler! Invasjonsfugler – hvem og hvorfor? Professor Svein Dale forteller om arter som dukker opp i store antall og blir borte igjen – slik som haukugle, konglebit, korsnebb og sidensvans. Sted: NRKs gamle lokaler, nå Kirken, Prestegårdsveien 2, Elverum.

Onsdag 6. desember 18.30–20.30: BirdLife Elverum lokallag: Ugle-eventyr på film ved Steinar Kråbøl. Sted: NRKs gamle lokaler, nå Kirken, Prestegårdsveien 2, Elverum.

OPPLAND Onsdag 18. oktober 18.00–21.00: Medlemskveld BirdLife

Gjøvik, Land og Toten lokallag. Medlemmer kan vise frem bildene sine. Sted: Bjørnsveen skole, Kronprins Olavs veg 35, Gjøvik.

Søndag 22. oktober 09.00–15.30: Fugletur med BirdLife Valdres lokallag og Ole Knut Steinset: Vi besøker gode høstlokaliteter på Ringerike for å se etter rastende ender, gjess og det som ellers måtte dukke opp. Turmål kan endres etter vær- og fugleforhold. Oppmøte ved Statoil, Bagn. Kontaktperson: Ole Knut Steinset (464 48 657).

Torsdag 26. oktober 19.00–22.00: Bildekveld med BirdLife Valdres lokallag: Fredrik Calmeyer viser bilder av det rike fuglelivet fra sin tur til Iran.

Sted: Valdres Folkemuseum, Fagernes (festsalen). Det blir enkel bevertning og kviss.

Onsdag 15. november 18.00–21.00: Naturaften BirdLife Gjøvik, Land og Toten lokallag. Tor Arve Kristoffersen viser noen av naturfilmene sine. Foredrag med Rolf Jørn Karlsen. Sted: Bjørnsveen skole, Kronprins Olavs veg 35, Gjøvik.

Torsdag 23. november 19.00–22.00: Kåseri i regi av BirdLife Valdres lokallag: Tomas Aarvak kåserer om snøugle, dverggås og andre drømmearter, samt Birdlife Norge sitt brede vernearbeid.

Sted: Valdres Folkemuseum, Fagernes (festsalen). Enkel bevertning, loddsalg.

Lørdag–søndag 16.–17. desember BirdLife Valdres lokallag med vannfugltelling. Det har i mer enn 30 år vært telt fugerl i åpent vann i hele Oppland. Det tas sikte på å telle langs alle åpne vassdrag i Valdres denne helga. Kontaktperson: Rune Rødningen (997 99 800). Observasjoner

Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

189

Nytt fra BirdLife Norge sendes til Ørrin (orrin.valdres@gmail.com) eller Jon Opheim (jnopheim@gmail.com / 905 03 706).

BUSKERUD Onsdag 11. oktober 18.30: BirdLife Øvre Eiker og omegn lokallag har møte i Haug menighetssenter. Det blir foredrag av Kjell Arild Dokka om fuglelivet i Estland: Taiga, våtmark og kystenger.

Onsdag 8. november 18.30: BirdLife Øvre Eiker og omegn lokallag har møte i Haug menighetssenter. Det blir foredrag av Jostein Myre, som snakker om Fugler jeg har møtt.

Onsdag 13. desember 18.30: BirdLife Øvre Eiker og omegn lokallag har møte i Haug menighetssenter. Det blir foredrag om Årets Fugl tårnseiler av Simon Rye.

Et møte med gulbrynsangeren er nok ønsket av alle som drar på tur til kysten i høst! Foto: Torborg Berge.

Søndag 8. oktober 10.30–18.00: BirdLife Haugaland lokallag med tur til Utsira. Turleder er Odd Einar Svendsen. Båt fra Garpaskjærskaien i Haugesund kl. 10.30.

VESTFOLD Mandag 16. oktober

19.00–21.00: BirdLife Stavanger og omegn Torsdag 12. oktober lokallag har medlemsmøte på Mostun.

18.00: BirdLife Vestfold har medlemskveld Eleni Damopoulou snakker om forskning på Holmen, Besøkssenter våtmark Ilene, i på Utsira.

Tønsberg. Rune Aae kommer og holder foredrag om fiskeørnprosjektet i Øst og Vestfold.

Søndag 22. oktober 08.30–17.00: BirdLife Haugaland lokallag Søndag 5. november med tur til Taravika. Turleder er Magne 09.00: BirdLife Vestfold arrangerer tur til Henrik Velde. Møtested opplyses i forkant Moutmarka på Tjøme. Oppmøte: bensinav turen. stasjonen i Tjøme sentrum.

Følg med på http://nofeiker.blogspot.com/p/ dette-skjer.html for oppdatert informasjon.

Torsdag 7. desember 18.00: BirdLife Vestfold har medlemskveld på Holmen, Besøkssenter våtmark Ilene, i Tønsberg. Det blir servert julegrøt med sukker og kanel. Har du noen bilder du ønsker å vise frem? Ta dem med på en stick.

Maks 20 bilder pr. person.

AUST-AGDER Torsdag 26. oktober 19.00–21.30: BirdLife Aust-Agder inviterer til fuglemøte. Vi arrangerer temamøte på Grimstad. Mer informasjon kommer.

Fredag 24. november 18.30–23.00: BirdLife Aust-Agder med julemøte på Grimstad vertshus. Tradisjonen tro arrangerer vi julemøte med julebuffet, utlodning og underholdning. Informasjon om påmelding kommer.

ROGALAND Torsdag 5. oktober 18.30–20.30: BirdLife Dalane lokallag har medlemsmøte i rådhuskantina i Egersund.

Det blir fuglekviss, ta med egne bilder.

190

Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

Torsdag 2. november 18.30–20.30: BirdLife Dalane lokallag har medlemsmøte. Ranveig Marie Nesse holder foredrag om årets safari i Kenya.

Lørdag 4. november BirdLife Haugaland lokallag har jubileumsfest – det er 50 år å feire! Detaljer om festen kommer seinere.

Mandag 13. november 19.00–21.00: BirdLife Stavanger og omegn lokallag har medlemsmøte på Mostun. Jonas Langbråten snakker om ringmerking og trekkfuglovervåkning ved Lista fuglestasjon.

Onsdag 15. november 19.00–21.00: BirdLife Haugaland lokallag har medlemsmøte på Gamle Slaktehuset i Haugesund. Tema er fuglematingskurs og fugler i hagen.

Onsdag 6. desember 19.00–21.00: BirdLife Haugaland lokallag har medlemsmøte på Gamle Slaktehuset i Haugesund. Det blir julemøte med fuglequiz.

Torsdag 7. desember 18.30–20.30: BirdLife Dalane lokallag har

medlemsmøte. Julemøte med grøt. Sveinung Hobberstad snakker om med kikkert og kamera til Det hellige land.

Mandag 11. desember 19.00–21.00: BirdLife Stavanger og omegn lokallag har medlemsmøte på Mostun.

Medlemmenes aften – ta med egne bilder.

HORDALAND Fredag–søndag 6.–8. oktober BirdLife Bergen lokallag med tur til Utsira.

Dette er den beste øya i Norge for å finne sjeldne arter, og nettopp de dagene vi skal dit er i den beste perioden for at det skal kunne dukke opp noe virkelig sjeldent.

Nærmere informasjon om tid og sted for oppmøte kommer i god tid. Turleder Dag Gjerde kan nåes på tlf. 915 17 706.

Tirsdag 10. oktober 19.00–21.00: BirdLife Bergen lokallag med foredragskveld. Odd Helge Gilja vil holde et bildeforedrag med tittelen Fugler fra Etiopia.

Sted: Thormøhlens gate 53A, Bergen.

Lørdag 14. oktober BirdLife Bergen lokallag med tur til Fedje.

For mange fuglekikkere så er den ultimate opplevelsen å få se en veldig sjelden art. Øya Fedje er kjent for å ha produsert mange sjeldenheter gjennom tidene.Nærmere informasjon om tid og sted for oppmøte kommer senest 14 dager før turen.

Søndag 22. oktober 10.00–14.00: BirdLife Sunnhordland lokallag med ekskursjon til Etne. Denne dagen tar me turen til Etne for å sjå om fuglelivet der. Oppmøte: Europris Etne kl. 10.00, og så held me på til me kjenner oss ferdige.

Turleiar: Terje Håheim (950 75 896).

Lørdag 4. november BirdLife Bergen lokallag med ekskursjon til gamle Sund kommune. I november så opp-

Nytt fra BirdLife Norge søker vi bukter og strømmer for å se etter sjøfugler, samt at vi ser innom fôringsplasser for å se etter småfugler. Nærmere informasjon om tid og sted for oppmøte kommer senest 14 dager før turen.

Tirsdag 14. november 18.00–20.00: BirdLife Hardanger lokallag med foredragskveld. Helge Søgnebotten vil holde et foredrag med flotte bilder fra et besøk i Øst-Finnmark i sommer. Sted: Odda Frivilligsentral, Røldalsvegen 56, 5750 Odda.

19.00–21.00: BirdLife Bergen lokallag med foredragskveld. Kristian Henriksen har i over 10 år drevet med ringmerking av rovfugler, samt at han driver mottakssenter for rovfugler. I løpet av disse årene har han tatt både bilder og film, og han vil nå dele med oss noe av det han har opplevd.

Onsdag 15. november 19.00–21.30: BirdLife Sunnhordland lokallag med føredragskveld. Laila Helland Folgerø kjem og held føredrag for oss denne kvelden. Ho er opprinneleg frå Fitjar, men er no lokallagsstyreleiar for BirdLife på Haugalandet. Lokala er plassert i gamle Stord opplæringssenter, no Stord vidaregåande skule, Ringvegen 24, 5412 Stord.

Lørdag 9. desember 08.00–16.00: BirdLife Bergen lokallag med tradisjonsrik tur til Nord-Hordaland for å lete etter fugler. Nærmere informasjon om tid og sted for oppmøte kommer senest 14 dager før turen. Sted: Åsane terminal, Hesthaugvegen 11, 5119 Bergen.

Tirsdag 12. desember 18.00–20.00: BirdLife Hardanger lokallag arrangerer julemøte med servering av veitlegrøt. Medlemmer oppfordres til å ta med egne bilder, maks. 20 bilder pr. person.

Sted: Odda Frivilligsentral, Røldalsvegen 56, 5750 Odda.

19.00–21.00: BirdLife Bergen lokallag med foredragskveld. Tradisjonen tro så avslutter vi året med Bjarnesjåvv. En gjennomgang av hva lokallaget har gjennomført av turer i løpet av året, samt om det har vært minneverdige fugler som har gjestet oss. Sted: Thormøhlens gate 53A, Bergen.

SOGN OG FJORDANE Lørdag–søndag 7.–8. oktober BirdLife Sogn og Fjordane inviterer på fugletur til Værlandet og Bulandet – staden der fugl og fuglefolk møtes. Ein kan rekne med at mykje fugl og til dels sjeldne arter passerer Værlandet og Bulandet denne tida på hausten. Vi vil ha fellesutflukter kvar dag denne helga, i tillegg er det enkelt å ta seg fram på eiga hand i øygruppa. Avhengig av vêr og vind vert det utflukt til Sandøy ytst i Bulandet laurdag/sundag morgon. Det er fleire alternative overnattingsstader både i Værlandet og i Bulandet. Værlandet

Lørdag 7. oktober blir det fangst og ringmerking av kvartbekkasin på Vigra, Giske kommune i Møre og Romsdal. Foto: Torborg Berge.

Gjesteheim har fått ny eigar og drivar (900 41 292), dette er framleis en aktuell overnattingsplass med gode fellesområde for gjestene. Sjå ellers informasjon om reise og overnatting m.m. på destinasjonvest.no.

Ta gjerne kontakt med Anders Braanaas (401 03 521) om det er spørsmål om reise, overnatting, fugl på Værlandet eller anna. På veg til Værlandet tek ein ferge frå Askvoll.

Her er eit av Sogn og Fjordane sine finaste våtmarksområde i Askvika og Leira.

sted kl. 07.30 på onsdager. Mandag kveld gir vi beskjed via e-post om hvor turen går, og vi publiserer også ukas tur i aktivitetskalenderen. Meld deg på til Håkon Lasse Leira (e-post: hlleira@icloud.com eller tlf.: 918 47 971). Det blir turer hele høsten!

MØRE OG ROMSDAL

Torsdag 2. november 18.30–20.30: Medlemsmøte BirdLife Trondheim lokallag. Sted: Suhmhuset, Elvegata 6 i Midtbyen, Trondheim. Mer informasjon kommer senere.

Lørdag 7. oktober 14.00–17.00: BirdLife Møre og Romsdal inviterer til Makkevika gruntvannsområde for observasjoner av vadefugler på høsttrekket, inklusive ringmerking. Oppmøte på Giske Ornitologiske Stasjon i Makkevika vest på Giske. Kontaktperson: Kjell Mork Soot (913 08 487).

18.00–21.00: Vi blir med på ringmerking av kvartbekkasin i kveldsmørket. Oppmøte og parkering ved Joker Vikane på Vigra. Kontaktperson: Erik Blindheim (909 96 081).

Torsdag 23. november 19.00: BirdLife Møre og Romsdal inviterer til medlemsmøte på Frei. Ola Ragnar Gjøra vil holde et innlegg om sårbare fugler på Ytre Nordmøre. Ellers blir det fugleprat basert på deltakernes interesseområder. Kontaktperson: Olbjørn Kvernberg (913 70 899).

Oppmøte: Frei Grendahus, Rastarkalvvegen 73, Frei (avkjøring fra rv. 70 ved Stormyra).

TRØNDELAG Onsdag 4. oktober 07.30–16.30: Tur med Dagturgruppa til BirdLife Trondheim lokallag. Hver uke arrangerer Dagturgruppa tur med start i Trondheim. Normalt møtes man på avtalt

Torsdag 5. oktober 18.30–20.30: Medlemsmøte BirdLife Trondheim lokallag. Sted: Suhmhuset, Elvegata 6 i Midtbyen, Trondheim. Mer informasjon kommer senere.

Torsdag 7. desember 18.30–20.30: Medlemsmøte BirdLife Trondheim lokallag. Sted: Suhmhuset, Elvegata 6 i Midtbyen, Trondheim. Mer informasjon kommer senere.

TROMS Tirsdag 3. oktober 19.00–21.00: BirdLife Tromsø lokallag setter fokus på havvind og sjøfugl på Tromsø Museum.

Tirsdag 24. oktober 19.00–21.00: BirdLife Tromsø lokallag med medlemskveld på Tromsø Museum.

Tirsdag 14. november 19.00–21.00: BirdLife Tromsø lokallag med medlemskveld på Tromsø Museum.

Tirsdag 5. desember 19.00–22.00: BirdLife Tromsø lokallag og NNBF har julemøte på Tromsø Museum.

Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

191

All the Mammals of the World - NYHET For første gang noensinne kan du se på alle verdens pattedyr sammen i et enkelt, brukervennlig, fullt illustrert bind.

Uten fugler blir ikke livet det samme Hvorfor forsvinner fuglene og hva kan vi gjøre for å hjelpe dem?

Hva skjer med fuglene i Norge?

Hvorfor blir det færre og færre av dem, hvorfor har noen forsvunnet helt enkelte steder, mens andre har blitt vanligere?

Denne boka forteller om de store endringene som bare på noen få år har skjedd i fuglefaunaen.

Boken er laget for et bredt publikum, fra dyrelivsentusiaster til pattedyreksperter, forskere, naturvernere og alle som er interessert i det spektakulære mangfoldet av pattedyr, og har noe for enhver smak.

På lager! - Pris kr 375 7349 illustrasjoner.

6500 utbredelseskart.

800 sider i hard perm.

MartinEggens Eggensbok boker erallerede alleredeen enbestselger bestselgermed medstrålende strålendekritikker! kritikker!

Martin

DAG og TID – ”ein augeopnar som tilfører lesarane ny og

Alle verdens pattedyr illustrert samlet i ett bind!

høgst aktuell kunnskap om fuglar. Eggen er ein meisterleg faktaformidlar som klarar å gjere fagleg kompleks tematikk forståeleg og få oss til å sjå alvoret i situasjonen enda betre. Boka er ei nyansert, tankevekkjande og velskriven bok om ei viktig sak.”

Identification Guide to European Passerines

Skogen – Om trær, folk og 25 000 andre arter

Introduksjonspris kr 1095

Detaljert bestemmelsesnøkkel for spurvefugler i hånden.

Behandler art-, underarts-, kjønns- og aldersbestemmelse.

Ny revidert 5. utgave

Den 5. utgaven behandler 267 arter. Dette er 38 flere enn forrige utgave. Taksonomi og rekkefølge er oppdatert og hele teksten revidert og utvidet.

Mange nye eller forbedrede tegninger, totalt nå nesten 500 illustrasjoner.

Pris kr 350

Det ville Norge - NYHET En praktbok for hele familien!

Naturen i Norge er helt spesiell. Ingen andre har et dyre- og planteliv som oss i Norden.

Pris kr 393

Mange av dyrene og plantene er blant verdens tøffeste, raskeste, smarteste og mest utholdende.

De tåler kulde, varme, regn og snø. Bli med på en reise fra de høyeste fjelltoppene og de våte myrene til det dypeste havet og ned under gatene i byene.

Tekst av prisvinnende forfatter og journalist Ole Mathismoen.

Vakre iliustrasjoner av Esther van Hulsen.

192

Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

Det nordlige barskogbeltet ligger rundt kloden som et grønt skjerf. Norges skoger utgjør en flik av dette; et rikt økosystem og en vesentlig del av vår identitet. For skogen er myldrende og magisk, rik på arter og myter, og løper som en barnålgrønn renningstråd gjennom hele vår historievev.

Anne Sverdrup-Thygeson byr på underholdende kunnskap om skogen, artenes intrikate samspill og skogens betydning for vår historie og kultur.

Pris kr 375

Med nebb og klør - Tor Åge Bringsværd Fugler i myter, eventyr og folketro fra hele verden Forfatteren tar leseren med til de sibirske sletter og Saharas sandyner, til inuittenes igloer, navahoenes telt og kong Salomos palass, og viser oss hvordan vår fascinasjon for de flyvende skapningene er universell og tidløs.

Pris kr 393 Vi har alltid beundret og misunt fuglene. Drømmen om vinger har fulgt oss helt fra det første mennesket løftet blikket og så fugler sveve over tretoppene.

Fôringsesongen står for døra

Ny t-skjorte med kongeørn

Vi er klare og har fylt opp butikken med mange forskjellige automater og typer fôr.

Frø- og kombiautomater

Automater i metall og hardplast med stor kapasitet. Både automater for én type fôr og automater med plass til ulike fôrsorter som solsikke, jordnøtter og meiseboller.

Den nye t-skjorten ”ørneflukt” kommer i str.

S-XXXL

A - 2-delt til boller og nøtter/kjerner, 3kg.

B - Metall aut. m/luker til frø, kapasitet. 3kg.

C - 3-delt. Boller, frø og nøtter/kjerner. 4kg.

Pris kr 349

A T-skjorter og gensere med BirdLife Norge-logo

B

kr 299 kr 369 kr 429

C

T-skjorter, sweatshirt og hettegenser med foreningens nye logo. Hvit trykk på farget tøy og fargelogo på hvit T-skjorte.

Automater m/beskyttelse Rørautomater med gitter. Holder større fugler ute. Bunnplate med dreneringshull fanger opp fôrspill.

To modeller: Med fin-gitter for nøtter og luker for frø (solsikke).

Svartlakkert metall. 1,0 l. kapasitet.

Nøttautomat m/bur - kr 298 Frøautomat m/ luker og bur - kr 298

Plysjfugler - Morsomme barnegaver med lyd.

Synger artens sang når du klemmer på dem.

Pr. stk kr 115, 3 stk for kr 310 kr!

Se modeller og priser i vår nettbutikk.

Vi har akkurat fylt opp på lageret!

Natur og Fritid AS, Fyrveien 6, 4563 Borhaug. e-post: post@naturogfritid.no

Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

193

Nytt fra felten Drømmemåke på et sølvfat Sabinemåka er en estetisk opplevelse av de sjeldne!

Er sabinemåka verdens vakreste måke? Den er i alle fall i finalen. Når den plutselig dukker opp på kloss hold i Norge en dag i juni, har man en usedvanlig sjelden opplevelse.

Tekst og bilder: Knut-Sverre Horn

S

abinemåka er en høyarktisk art, kjent fra Russland og NordAmerika. Den hekker fåtallig på Jan Mayen og Svalbard.

Langs resten av norskekysten ses den på trekk, særlig om høsten.

Supersjelden er den ikke; det ble registrert tolv funn i fjor, fra Oslofjorden til Gamvik i Finnmark.

194

Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

Det betyr likevel at du skal ha ganske mange timer bak deg (for ikke å si måneder og år) på sjøfuglskåding før du kan regne med å se sabinemåka. Hvis du omsider ser den, er det typisk en ungfugl – på svært langt hold.

Og hvis du er dristig nok til å claime den, må du leve med mum-

ling i krokene om at du sikkert ikke vet hvor bedragersk lik en ung krykkje kan være. De to har nemlig visse fellestrekk som ungfugler, med markerte svarte tegninger på vingene.

Men en voksen fugl er knapt til å ta feil av. Det er den som er så vakker, med tofarget hette, nebb

Nytt fra felten

De fleste sabinemåkene som ses i Norge, er ungfugler. Men det er de voksne som er virkelig vakre.

med gul spiss og svært mye svart på hånden. Det elegante individet på disse bildene skilte seg tydelig ut fra de litt større hettemåkene den søkte selskap hos. Det var dem jeg var i gang med å fotografere i dammen på Vadsøya i Finnmark – etter at svømmesnipene viste seg å være mette, daffe og særs lite fotogene denne dagen.

Men hvor lenge hadde sabinemåka vært i dammen før jeg oppdaget den?

Det er skummelt å gå i fotomodus: All oppmerksomhet er rettet mot de nærmeste individene, og alt som flyr og svømmer utenfor rekkevidde for et godt bilde, blir

ignorert. Jeg har stort sett tilbragt de siste årene i en slik trangsynt og kortsynt modus, og har dermed blitt en stadig mer håpløs feltornitolog.

Sabinemåka kan i teorien ha holdt seg uoppdaget blant slektningene en stund. Exif-data viser at jeg tok det første raske bildet klokka 14.40. Da gikk den i gang med å bade, og det kan jo tyde på at den akkurat hadde kommet: En måke som flyr inn fra havet, venter sjelden lenge med å nyte ferskvann i fulle drag.

Jeg var usikker på hvor sky sabinemåka var, og tok ikke sjansen på å nærme meg. Uroen var ubegrunnet. Snart lettet den og fløy så

nær meg at det ikke var mulig å ta et fornuftig bilde, før den passerte og landet på pent fotohold.

Nå ga den også fra seg et karakteristisk skrik – som en lettere og mer vennlig utgave av en hettemåke eller terne. Hadde jeg hatt øyet klistret til søkeren og oversett sabinemåka i første omgang, hadde ørene garantert oppfattet det unormale.

Jeg så meg rundt for å se om noen av de tilreisende fuglekikkerne i nærheten hadde fått med seg godbiten. Men alle hadde digre teler rettet mot svømmesnipene, som jo er det store trekkplasteret på Vadsøya.

Selv satt jeg med tørrdrakt ute i Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

195

Nytt fra felten

Varanger har alltid noen godbiter å by på om sommeren. Voksen sabinemåke var blant de bedre i år.

dammen, og kunne verken rope til folk i nærheten eller rapportere funnet via mobilen.

Sabinemåka svinset litt rundt, stelte fjærene og forsøkte å innynde seg hos de lokale. En liten flokk krykkjer på en stein nektet nykommeren sitteplass, og da satte den like godt kursen mot Varangerfjorden igjen. Klokka viste 15.14.

Voksen sabinemåke på kloss hold i en drøy halvtime – det var et makeløst møte i norsk sammenheng. At folk som reiser langt for å se sjeldne fugler i Varanger, ikke oppdager en måke på 50–60 meters hold, har jo et litt komisk tilsnitt, og det gjør for så vidt opplevelsen enda mer eksklusiv. Men sant å si hadde jeg gledet meg mer over å dele opplevelsen med flere.

196

Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

Dammen på Vadsøya er tilholdssted for en rekke vadere og ender. Blant måkene er krykkje og hettemåke (t.v.) de vanligste. Sabinemåke (t.h.) er registrert der tre ganger.

Nytt fra felten

Slangeørn på Værøy i Lofoten

Slangeørna kretset nysgjerrig rett over hodet på fotografen! Foto: Rebekka Leiß.

P

å årets ferietur til Lofoten bestemte jeg meg for å tilbringe en dag på Værøy, og valget falt på mandag 26. juni. Jeg ankom sent om kvelden dagen før, og mandagen forløp som en helt normal dag, men med svært bra vær. Min eneste plan for dagen var å gå opp til utkikkspunktet på fjellet Håen. Jeg tenkte at med litt flaks så ville jeg se en havørn på veien, eller noen lundefugler på litt avstand. Det skulle vise seg at jeg fikk sett begge arter. En kort stund etter at jeg startet turen så jeg en rovfugl som fløy ganske lavt over fjellsiden. Jeg stoppet opp for å studere rovfuglen nærmere. Jeg lurte på hvilken art det var, men selv med kikkert fikk jeg ikke sett fuglen godt nok til å være sikker på artsbestemmelsen.

Jeg ble derfor stående i 30–45 minutter på samme sted for å observere fuglen og ta mange bilder. Kanskje ville jeg være i stand til å artsbestemme fuglen

i ettertid ved å studere bildene. Fuglen kretset hele tiden over meg, og den var nok like klar over mitt nærvær som jeg var over dens tilstedeværelse.

Fuglen kom ganske nær meg ved flere anledninger, tilsynelatende for å sjekke hva jeg drev på med der. Ved to tilfeller kom fuglen så lavt over hodet mitt at vi en liten stund fikk øyekontakt mens den kretset over meg. Det var for meg en surrealistisk opplevelse, og et veldig spesielt øyeblikk. Etter at fuglen fant ut at jeg nok ikke var på størrelsen med et passende byttedyr, så kretset den stadig høyere. Jeg hadde på dette tidspunktet tatt nok bilder for å identifisere fuglen i ettertid, og fortsatte derfor turen opp mot toppen hvor jeg kunne oppleve en fantastisk utsikt. Et par timer senere så jeg fuglen en liten stund på vei ned fra fjellet, men den var ganske høyt oppe på himmelen, så jeg valgte å ikke bruke mer tid på å studere den.

Senere på kvelden studerte jeg bildene nærmere. Ved hjelp av Collins Bird Guide utelukket jeg de aller fleste rovfuglarter, og ble til slutt stående igjen med slangeørn som det mest sannsynlige alternativet. Jeg stolte ikke helt på min egen artsbestemmelse, siden dette er en art som holder til lenger sør i Europa. Jeg grublet et par dager til på observasjonen, og tok så kontakt med noen venner som bekreftet artstilhørigheten til slangeørn. Jeg tok så kontakt med den norske sjeldenhetskomiteen (NSKF) for å rapportere min observasjon, da jeg på det tidspunktet visste at fuglen var svært sjelden i Norge. Jeg fikk rask respons fra Tor Olsen i NSKF, som også kunne bekrefte at fuglen var en slangeørn. Veldig spennende, og min beste fuglekikkeropplevelse så langt!

Rebekka Leiß Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

197

Nytt fra felten

Kanadahettemåke ganger tre K

anadahettemåke hører, som navnet antyder, hjemme i Nord-Amerika og er en sjelden art på vår side av Atlanterhavet. Hele tre individer har likevel besøkt Norge i vår og sommer.

Den første var en adult fugl som hadde tilhold sammen med en flokk hettemåker i Mosvatnet i Stavanger på morgenen 19. april. Den ble funnet av Bjørn Mo, og ble sett i rundt en halv time, før den lettet og forsvant. Den 30. mai dukket så en kanadahettemåke opp på Maletangen i Hustadvika, oppdaget av Christer Kamsvåg.

Denne fuglen var en fjorårsunge, og den ble sett på lokaliteten i tre dager. Årets tredje kanadahettemåke ble sett på Røstlandet ytterst i Lofoten fra 9. til 11. juni. Dette individet var også klekket i fjor og ble funnet av Martin Eggen og Falkeklubben på tur – BirdLife Lofoten sitt aktivitetstilbud rettet mot juniormedlemmer.

Til sammen 28 kanadahettemåker er funnet i Norge frem til 2022. Vårt første funn kom i 1972, og vi måtte vente helt til 1995 før neste fugl dukket opp. Etter det har imidlertid funnfrekvensen vært økende, og fra 2006 har arten besøkt oss nesten årlig.

Kanadahettemåker har blitt funnet til alle tider på året, men arten har etter hvert fått en tydelig funntopp vår og sommer. Geografisk er funnene spredt fra Lista i Agder i sør til Svalbard i nord og Jan Mayen i nordvest. Østlandet har kun to funn, noe som ikke er så rart for en art som nok i hovedsak ankommer landet fra vest. Alle våre funn er fra kystnære lokaliteter. Elleve av våre godkjente funn har vært ungfugler, mens resten har vært adulte individer.

Hvis man vil finne en kanadahettemåke selv, så er sjansen antagelig størst et sted langs vestkysten vår en gang fra april til juli, men det er absolutt verdt å sjekke alle hettemåker man ser uansett.

Hvordan kjenner man den så igjen, hvis man skulle være så heldig at man kommer over en kanadahettemåke?

198

Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

Kanadahettemåke (Bonaparte's Gull, Chroicocephalus philadelphia) Maletangen, Hustadvika i Møre og Romsdal 1. juni 2023. Fuglen er en fjorårsunge (2K). Foto: Frank Grønningsæter.

Arten ligner mye på vår hjemlige hettemåke, men den er som oftest grei nok å artsbestemme, så lenge man ser den på rimelig avstand og observasjonen ikke er altfor flyktig. Det første man legger merke til, er gjerne den lille størrelsen. Kanadahettemåke er merkbart mindre enn hettemåke når man ser dem sammen, noe man jo gjerne gjør når de dukker opp i Europa.

Adulte fugler i hekkedrakt skiller seg også umiddelbart ut ved at den mørke hetten på hodet er svart, og ikke brun, som hos hettemåke. Nebbet er også svart, og ikke mørkerødt, mens beina er påfallende lyse, som oftest tydelig lysere enn hos hettemåker. Nebb- og beinfarge er også gode karakterer å merke seg på ungfugler. En nøkkelkarakter, både på unge og voksne fugler, er tegningen på undersiden

av hånden. Hos kanadahettemåke er håndsvingfjærene hvitaktige, med unntak av den smale, svarte tuppen helt ytterst på hver fjær. Hettemåker har derimot en ganske mørk hånd, og den smale, hvite kilen langs fremkanten av hånden står dermed i skarpere kontrast til resten av undersiden enn hos den amerikanske slektningen. I vinterdrakt er nakken og den bakre delen av halsen grå hos kanadahettemåker, omtrent i samme fargetone som ryggen.

Dette ser man ikke hos hettemåker, og denne karakteren er gjerne påfallende når man ser en kanadahettemåke utenfor hekketiden. Med den positive trenden arten har vist hos oss, er det god grunn til å håpe på flere funn i årene som kommer!

Andreas Winnem

Nytt fra felten

Stripesanger i Frakkfjord i Loppa F

rakkfjord er en fjord rett innenfor Lopphavet, kjent for gode beiteforhold for sjøfugler. Gode forhold var det også i juli i år, da tusenvis av alkefugler fra fuglefjellet på øya Loppa fløy ut og inn fjorden på næringssøk.

Sommerværet her ute mot storhavet denne sommeren minnet mer om klimaet på sydlige breddegrader. Det var kanskje derfor jeg ikke umiddelbart ble oppmerksom på gresshoppelyden fra strandenga bortenfor huset. Jeg hadde hørt lyden et par kvelder før, og tenkte at det var da en underlig lyd fra strandsnipeparet som hekket der.

På kvelden den 13. juli hørte jeg lyden svakt igjen og bestemte meg for å sjekke nærmere. Det gikk ikke lenge før jeg skjønte at dette hverken var strandsnipe eller gresshoppe. Fra et seljekratt i starten av strandenga kom en intens gresshoppe-lyd. Det kom serier med gresshoppelignende strofer som varte i 2–3 minutter på det meste. Det gikk opp for meg at jeg hadde funnet noe svært sjeldent. Det første jeg tenkte var gresshoppesanger. Er det virkelig den første observasjonen av gresshoppesanger i Finnmark? Etter kjappe og litt desperate meldinger til Martin Eggen, ba han meg også vurdere stripesanger.

Det var en art jeg overhodet ikke hadde hørt om før. Kanskje ikke så rart siden den kun er registrert et titalls ganger i Norge. Siste funn her til lands er fra 2017.

Sangen til gresshoppesanger og stripesanger er for et utrent øre svært identisk. Her er det snakk om ca. 18 toneslag i sekundet for stripesanger og ca. 25 for gresshoppesanger. Det var følgelig umulig for meg å høre forskjell på lyden. Jeg måtte prøve å få en fotodokumentasjon av sjeldenheten. Det var seint på kvelden og overskyet med småregn i lufta. Lysforholdene for foto var dårlige, men jeg måtte prøve.

Med kamera på stativ, og mens myggen koste seg på håndbaken og pukkellaks hoppet nær land, stod jeg

Syngende stripesanger (Lanceolated Warbler, Locustella lanceolata) Frakkfjord, Loppa i Troms og Finnmark 13. juli 2023. Foto: Jon Arne Wilhelmsen.

Stripesangeren i Frakkfjord holdt til i seljekrattet i starten av strandenga til venstre i bildet.

Foto: Jon Arne Wilhelmsen.

der i nesten en time. Plutselig kom det fram en fugl og satte seg på en grein og sang i over et minutt. En raskt serie med bilder ble tatt, og jeg fikk studert den litt i kikkert før den igjen forsvant i buskene.

Med god hjelp av eksperter fra gruppa ID og Fugl! på Facebook ble

det konkludert med at dette var en stripesanger. Ingen ny art for Finnmark, men det eneste plottet på kartet av arten mellom Værøy og Varangerbotn var godkjent for meg.

Jon Arne Wilhelmsen

Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

199

Nytt fra felten

Nordgulstrupe på Værøy i Lofoten

J

eg har i flere år besøkt Værøy for å kikke på fugler. I august i år var planen å være med på Andenes Pelagic. Jeg bestemte meg tidlig for å kjøre fra Rogaland til Nordland.

Hovedgrunnen til kjøringen er jo selvsagt at da kan jeg jo ta en uke ekstra på Værøy!

Turen ble framskyndet med ett døgn på grunn av fantastiske værmeldinger i Lofoten. Over 20 grader og østavind er veldig spennende for en fuglekikker! Supermotivert kjørte jeg nordover for meg selv. Det ble mye grubling på bilturen om hva som kan dukke opp på denne øya langt ute i Lofoten. Vel fremme på Værøy om kvelden den 6. august var jeg sliten etter en lang reise.

Jeg sov utrolig godt denne natten.

Neste morgen var det jo bare å begynne å lete etter fugler som kan ha kommet med østavinden. Allerede tidlig på morgenen startet jeg på mine faste runder jeg har når jeg besøker Værøy. Plutselig hørte jeg noe smekking lavt i en busk langs kanten av et gjengrodd tjern, og jeg kjente at godfølelsen var i ferd med å komme. Jeg satte meg ned 20 meter fra der lyden kom fra og ventet. Etter vel 5 minutter begynte jeg å bli litt frustrert da jeg ikke klarte å se hva som laget lyden. Plutselig kom det en gul skapning frem i noen sekunder, og den forsvant like fort som den kom. Jeg skjønte ingenting, og tenkte da kun på å få tatt bilder. Jeg måtte få et bilde av denne gåtefulle skapningen! Så kom den frem igjen og jeg fikk tatt noen dokumentasjonsbilder. Etter å ha sjekket ut litt i fugleboka var mine antagelser riktige, fuglen var en nordgulstrupe! Det er Norges andre funn av arten, og førstefun-

200

Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

I en slik tett busk kan det være frustrerende vanskelig å få sett fugler. Alle øysatsere har nok gått glipp av en eller flere sjeldenheter i slikt buskas. Nordgulstrupa (Common Yellowthroat, Geothlypis trichas) på Værøy eksponerte seg i noen sekunder – da gjelder det å være parat med kameraet! Det var fotografen i dette tilfellet, og Norges andre nordgulstrupe ble dokumentert. Foto: John Alsvik.

net kom 28. oktober 2022 på Sele, Øygarden i Hordaland.

Det var en utrolig lettelse at jeg fikk tatt noen bilder. Etter vel 30 minutter fløy fuglen nemlig over i en annen busk og ble dessverre aldri sett igjen. Tankene mine i bilen på vei nordover var på østlige arter, så overraskelsen var stor da det duk-

ket opp en amerikaner. Jeg følte at jeg svevde på en rosa sky resten av turen – en fantastisk opplevelse!

Andenes Pelagic var også en flott opplevelse, men det er jo en annen historie.

John Alsvik

Nytt fra felten

Styltesnipe i Skallelv I

slutten av juni var jeg nok en gang på fugletur i Øst-Finnmark, noe som nesten er blitt en årlig tradisjon. Etter noen fine dager i Pasvik dro jeg nordover til Varangerbotn før jeg fortsatte østover langs Varangerfjorden mot Vardø. Jeg tilbrakte natta i Komagdalen og fikk med meg fine arter som fjelljo, lappspove og lappspurv på hekkeplass. Deretter beveget jeg meg ned til stranda ved Kvalnesbukta, hvor en flokk med svartender og sjøorrer skulle sjekkes nærmere.

Når man først er på tur i Finnmark, vet man jo at nesten hva som helst kan dukke opp. I tillegg til å lete selv kan det være lurt å følge med på hva andre oppdager. I tillegg til artsobservasjoner.no er varslingsgrupper som Birdalarm og diverse Band-grupper velkjente for norske fuglekikkere, men for internasjonale gjester er ikke disse like mye brukt. De bruker heller eBird. eBird er et av verdens største folkeforskningsprosjekt. Det driftes av amerikanske Cornell Lab of Ornithology. Hvert år bidrar fuglekikkere over hele verden med mer enn 100 millioner fugleobservasjoner. Siden det jo er en del utenlandske fugleturister i Finnmark om sommeren, hadde jeg skrudd på e-postvarsling i tilfelle noe sjeldent ble lagt inn på eBird. Mens jeg sto og kikket på endene, tikket det inn et varsel på telefonen. Et varsel som få minutter senere skulle gi meg en herlig opplevelse med en sjelden nordamerikansk vader.

Varselet på telefonen informerte meg om at amerikanerne Mike Sylvia og Nick Bonomo hadde rapportert en Stilt Sandpiper, altså en styltesnipe, ved Skallelv i Vadsø kommune. Observasjonen ble gjort noen få timer tidligere på morgenen. Det var bare fem minutters kjøring fra Kvalnesbukta til Skallelv.

Endene på havet fikk vente. Jeg måtte sjekke ut denne rapporten!

Fremme ved brua i Skallelv så jeg umiddelbart at det var lavvann og mye mudder i bukta, noe som ga fine

Styltesnipe (Stilt Sandpiper, Calidris himantopus) voksen i sommerdrakt ved Skallelv i Vadsø kommune 28. juni 2023. Dette var tredje funnet i Finnmark og niende funnet i Norge. Foto: Andreas Günther.

forhold for vadefugler. Jeg parkerte bilen og rettet kikkerten mot den første og nærmeste vaderen jeg så. Jo da, det var en styltesnipe – en voksen fugl i sommerdrakt! Første gang jeg så denne arten var på Prince Edward Island i Canada, tilbake i august 2007.

Siste gang var i Colorado, USA i august 2019.

Jeg knipset noen bilder for dokumentasjon før jeg la ut en melding på Band slik at flere kunne få med seg denne herlige fuglen.

Styltesnipa var ivrig næringssøkende, og plukket små insekter fra vannoverflaten så lenge det var lavvann.

Når vannet steg, trakk den seg rolig oppover en liten sideelv der den etterhvert rastet i gresset. Etter et par timer dro jeg videre, etter at flere fornøyde, norske og utenlandske fuglekikkere også hadde fått med seg fuglen. Den ble rapportert litt til og fra utover dagen og også neste dag før den sannsynligvis dro videre.

Andreas Günther Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

201

Anmeldelser

Uten fugler blir ikke livet det samme

Martin Eggen 2023. Uten fugler blir ikke livet det samme. 240 s. Stive permer i format 13,9 x 21,6 cm. 409 gram. ISBN 978-82-489-3290-1. Kagge forlag. Bestilles fra Natur og Fritid for kr 429.

N

aturvernrådgiver Martin Eggen hos BirdLife Norge har skrevet en fuglebok. Ikke en vanlig fuglebok, og absolutt ikke en i mengden, men en som gir deg forståelse på hva som er i ferd med å skje med naturen, med fugl som innfallsvinkel.

Selv om undertittelen er Hvorfor fuglene forsvinner, og hva vi kan gjøre for å hjelpe dem, fokuserer Martin ikke bare på fugl, men på et helhetlig naturperspektiv.

Fugler – hva skal det være bra for?

Før s te set ning som møter deg på nettsiden birdlife.no er La naturens puls slå. Martin forklarer på en lettforståelig måte hvorfor fugler er en god indikator på naturens puls.

Boka, til tross for sin faglige tyngde, er forbausende lettlest, på en måte som du, jeg og også ikke-ornitologen forstår. Når jeg drar på ferie, har jeg for vane å ta med en bok. Men sjelden kommer jeg lenger enn til første siden, og boka blir bare en ballast i bagasjen. Martins bok, derimot, ble lest fra perm til perm lenge før ferien var over.

En godt gjennomtenkt, rød tråd går gjennom hele boka. Første kapittel heter Fåglarna vet, og begynner med diktet Vilje til liv, av Hans Børli. Diktet handler om kråka, og Martin hiver seg rett på bokas tittel, og forklarer at uten kråker «ville definitivt ikke livet vært det samme».

Tror du ikke på bokas tittel, blir du påminnet på side ni, med en oppfordring om å stoppe opp neste gang du ser en alminnelig stokkand, og ta deg god tid til å observere hunnens atferd og hannens metalliske fargespill.

Martin er opptatt av å informere om hver arts, hvert individs egenverdi. Linerla, svarttrosten, fuglekongen … Forstår man ikke dette, mener han at man vanskelig kan forstå essensen i klima- og naturkrisen.

Sandloens hjem eller næringstomt – hvordan prioritere både på naturens og industrisamfunnets premisser?

For å forstå individets egenverdi, og samtidig den store helheten tar Martin oss med på en informativ og velbalansert vandring. Fra hulemalerier i Lascaux i Frankrike,

202

Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

via Aristoteles og Linné, til klima- og miljøminister Barth Eide.

Sistnevnte vil neppe gå i fremtidens historiebøker, og Martin uttrykker en klar og tydelig skuffelse over dagens naturvernpolitikk i Norge. Eller bakvendtland, som Martin velger å kalle sitt fedreland.

Martin klekker ut glimrende formuleringer på løpende bånd, og et av mine favorittsitater fra boka er: «Vi undergraver vårt eget eksistensgrunnlag med helt vidåpne øyne i historiens mest opplyste øyeblikk».

Et sitat som bør brennes inn under hjernebarken på ethvert menneske.

Gjennom hele boka, er små eksempler på verdien av enkeltindivider som løvsangeren, kjøttmeisen og gråspurven og mange andre. Det vil imidlertid være nytteløst å glede seg over harespor i snøen, uten forståelse for den store helheten, økologien og naturens balanse – pulsen. Å verne kloden uten å ta noen skritt tilbake for å få et økologisk overblikk er en umulighet. Martin skriver: «Vi må regelmessig kaste et blikk over skuldra, og ikke bare vurdere enkeltindividers og utvalgte fuglearters ve og vel, men påvirkningen på hele den komplekse naturen».

Evnen til å beskrive og forklare denne balansen mellom å glede seg over hvert individ, uten å miste grepet over hvordan naturen som helhet fungerer, er kanskje det jeg liker aller best med denne boka.

Siste kapittel heter Det er langt fra Montreal til Kløfta. Her skriver Martin om store, globale naturkriser, internasjonale miljøavtaler, og om hvor liten verdi slike avtaler har, hvis man ikke følger opp på største alvor både nasjonalt og lokalt. For det er nesten alltid lokalt som ødeleggelsene skjer.

«Ingen fjærdrakt er tykk nok til å tåle menneskenes ekstreme påvirkning på planeten», skriver Martin med en advarende finger rettet mot oss alle.

En bokanmeldelse bør inneholde både for og imot. Er det noe negativt å si om en bok som er så nyansert og godt skrevet? Her kan jeg ikke komme på noe annet enn at det kunne vært positivt med noen illustrasjoner å hvile øynene på. Men når jeg leste, savnet jeg det ikke.

Gratulerer, Martin, og takk for at du skrev denne boka. Håper hele Norge vil lese den.

Håkan Billing

Administrasjon

Administrasjon: Sandgata 30 B, 7012 Trondheim. Telefon: 73 84 16 40.

Kontoret har åpent mandag-fredag kl.

08.30-15.30.

Driftskonto: 4358 50 12840 Fuglevernkonto: 4358 15 33625 Medlemskonto: 4358 16 50052 Betaling av medlemskontingent må alltid skje etter mottak av faktura med KID Avtalegiro: BirdLife Norge tilbyr avtalegiro.

Dette kan du ordne i din nettbank.

E-post sekretariat: post@birdlife.no Internett: www.birdlife.no facebook.com/fuglevern twitter.com/fuglevern @fuglevern Formål og organisering BirdLife Norge er en landsomfattende organisasjon for alle fugleinteresserte, og arbeider aktivt for å verne om fuglene og deres livsmiljø. For å øke og spre kjennskapet til fuglelivet i samfunnet, utfører BirdLife Norge en rekke målrettede prosjekter både lokalt og i landsmålestokk.

BirdLife Norge er organisert gjennom en sentral forening med underliggende f ylkesavdelinger og lokallag. Fylkes avdelingene står for prosjektvirksomhet i sin region, og de fleste utgir egne medlemsblad.

Lokallagene arrangerer møter, turer og kurs.

Medlemskap Alle som støtter formålsparagrafen og som betaler inn kontingent, kan bli medlem av BirdLife Norge. Medlemskontingenten er slik: Grunnkontingent: kr 180, tidsskriftet Vår Fuglefauna kr 270, tidsskriftet Fuglevennen kr 100, årboka Fugleåret kr 180, familiemedlemskap kr 120 og fylkesvise tillegg av variabel størrelse. Junior betaler halv pris på all kontingent. Se birdlife.no for detaljer og innmelding.

Tidsskrifter Vår Fuglefauna kommer ut med fire nr. per år. BirdLife Norge gir også ut tidsskriftet Fuglevennen som har to utgivelser i året. Se for øvrig nettsiden fuglevennen.no. Fagtidsskriftet Ornis Norvegica er utelukkende nettbasert, gratis og tilgjengelig for alle på birdlife.no/ornis. Den faunistiske årboken Fugleåret kommer ut én gang i året. I tillegg har de fleste fylkesavdelinger egne tidsskrifter som du vil motta dersom du betaler fylkestillegget for det aktuelle fylket.

Generalsekretær: Kjetil Aa. Solbakken Tlf.: 918 59 428. E-post: kjetil@birdlife.no Fagsjef: Ingar Jostein Øien Tlf.: 901 88 239. E-post: ingar@birdlife.no Naturvernrådgiver: Martin Eggen Tlf.: 905 65 108. E-post: martin@birdlife.no Rådgiver: Frode Falkenberg Tlf.: 934 40 647. E-post: frode@birdlife.no Prosjektmedarbeider Opplev fuglenes paradis: Sine Dagsdatter Hagestad. E-post: sine@birdlife.no Rådgiver: Morten Helberg. Tlf.: 952 36 526.

E-post: morten.helberg@birdlife.no Organisasjonskonsulent: Marte Jystad Tlf:: 477 80 324. E-post: marte@birdlife.no Prosjektmedarbeider Opplev fuglenes paradis: Mari Dønnum Klaussen. E-post: mari@birdlife.no Informasjonskonsulent: Magne Myklebust Tlf.: 456 19 725. E-post: vf@birdlife.no Økonomikonsulent: Faris Omerovic Tlf.: 456 18 193. E-post: faris@birdlife.no Seniorrådgiver: Peter Ranke Tlf.: 995 15 654. E-post: peter@birdlife.no Seniorrådgiver: Jan Erik Røer Tlf.: 908 37 471. E-post: janerik@birdlife.no Førstekonsulent: Paul Shimmings Tlf.: 911 63 115. E-post: paul@birdlife.no

Rådgiver: Andreas Winnem Tlf.: 456 19 761. E-post: andreas@birdlife.no Rådgiver: Tomas Aarvak Tlf.: 959 92 814. E-post: tomas@birdlife.no

BirdLife Norges sentralstyre 2023 Leder: Anne Sørensen. Tlf.: 977 90 697.

E-post: annesorensen44@gmail.com Nestleder: Trond Øigarden. Tlf.: 950 77 558.

E-post: trondoi@online.no Styremedlemmer: Torborg Berge. Tlf.: 975 05 578.

E-post: torborgberge@gmail.com Dag Gjerstad. Tlf.: 908 35 516.

E-post: dgjersta@online.no Anne Gri Henriksen. Tlf. 906 66 516.

E-post: annegri.henriksen@gmail.com Reidar Hindrum. Tlf.: 900 64 479.

E-post: reidarhindrum75@gmail.com Lars Petter Røyset Marthinsen. Tlf.: 911 48 158.

E-post: lars.petter.marthinsen@gmail.com

BirdLife Norges fylkesavdelinger og lokallag BirdLife Norge avdeling Østfold, Postboks 1025 Jeløy, 1510 Moss. Halden lokallag, v/Tore Hoell, Øbergveien 44, 1793 Tistedal. Nedre Glomma lokallag, v/ Øivind Lågbu, Ørneveien 42, 1640 Råde. Moss og omegn lokallag, Postboks 1025 Jeløy, 1510 Moss. Indre Østfold lokallag, v/Berit Movik Lo, Svingen 17, 1860 Trøgstad. BirdLife Norge avdeling Oslo & Akershus, postboks 1041 Sentrum, 0104 Oslo. Asker og Bærum lokallag, c/o Bård Kyrkjedelen, Ånnerudskogen 30, 1383 Asker. Drøbak-Frogn lokallag, c/o Ivar Ruud Eide, Dyrløkkefaret 3, 1448 Drøbak. Nesodden lokallag v/ Oddvin Lund, Knuts vei 14, 1456 Nesoddtangen.

Nittedal lokallag, c/o Tor Skjetne, Peer Gynts vei 19 B, 1482 Nittedal. BirdLife Norge avdeling Hedmark, Postboks 90 Søbakken, 2401 Elverum. Hamar lokallag, v/ Steinar Kråbøl, Øversvingen 4, 2386 Brumunddal.

Elverum lokallag, Boks 90, 2401 Elverum. Trysil lokallag, v/ Bjørn Tore Bækken, Liaveien 45, 2420 Trysil.

Engerdal lokallag v/ Jo-Gaute Åsgård, Heggerisgutua 6, 2440 Engerdal. BirdLife Norge avdeling Oppland, postboks 87, 2601 Lillehammer. Gjøvik, Land og Toten lokallag v/ Stein Roger Nybakke, Finrøstevegen 12, 2840 Reinsvoll. Hadeland lokallag, Postboks 89, Botorget, 2712 Brandbu. Valdres lokallag, v/ Rune Rødningen, Elgvegen 12, 2900 Fagernes. Sel og Ottadalen lokallag, Bruvegen 35, 2683 Tessanden. SørGudbrandsdal lokallag, v/ Margaret Mingay Eggen, Cathinka Guldbergs veg 2, 2609 Lillehammer. BirdLife Norge avdeling Buskerud, c/o Steinar Stueflotten, Damenga 19, 3032 Drammen. Øvre Eiker og omegn lokallag, v/ Bent Ellingsen, Holstetajet 9, 3022 Drammen. Drammen og omegn lokallag, c/o Bjørn W. Penk, Berghylla 4, 3426 Gullaug. Tyrifjorden lokallag, v/Frode Munkhaugen, Solbergs vei 11, 3530 Røyse. BirdLife Norge avdeling Vestfold, Boks 162, 3201 Sandefjord. BirdLife Norge avdeling Telemark, Gamle Siljanveg 26, 3719 Skien. Grenland lokallag, Gamle Siljanveg 26, 3719 Skien. Kragerø lokallag, c/o Steinar Sannes, Fossingveien 93, 3790 Helle. BirdLife Norge avdeling Aust-Agder, Postboks 249, 4802 Arendal. Setesdal lokallag, v/ Jan Albert Haagensen, Alfred Uglands veg 15, 4735 Evje. Tvedestrand og omegn lokallag, c/o Sven Inge Marcussen, Margrethes vei 4, 4900 Tvedestrand. BirdLife Norge avdeling Vest-Agder, c/o Tor Egil Høgsås, Torjusheia 6, 4514 Mandal. Kristiansand og omegn lokallag, c/o Hans Kristian Fjeldsgård, Elgstien 42, 4637 Kristiansand S. Lister lokallag, Postboks 171, 4558 Vanse. Mandal lokallag, v/ Sigmund Tveiten, Harkmarksveien 93, 4516 Mandal. BirdLife Norge avdeling Rogaland, c/o Steinar Eldøy, Skogsbakken 9, 4319 Sandnes. Haugaland lokallag, v/ Odd Einar Svendsen, Nessavegen 259, 5560 Nedstrand. Stavanger og omegn lokallag, v/ Stein Tofte, Vistnesveien 193, 4071 Randaberg. Jæren lokallag, Bragevegen 3B, 4365 Nærbø. Dalane lokallag, v/ Ivar Sleveland, Søndre Svanesvei 16, 4372 Egersund. BirdLife Norge avdeling Hordaland, Hillerenveien 178, 5174 Mathopen. Bergen lokallag, v/ Lars Ågren, Hillerenveien 178, 5174 Mathopen. Hardanger lokallag, c/o Ingvar Måge, Løyningsvegen 96, 5763 Skare. Sunnhordland lokallag, v/ Espen Bore Hollund, Haugavegen 7, 5430 Bremnes. BirdLife Norge avdeling Sogn og Fjordane, v/Nils Chr. Bjørgo, Skarnagelvegen 512, 6926 Krakhella. BirdLife Norge avdeling Møre og Romsdal, v/ Olbjørn Kvernberg, Idrettsvegen 9, 6413 Molde. BirdLife Norge avdeling Trøndelag, Boks 139 Trondheim sentrum, 7401 Trondheim. Røros lokallag, Johan Falkbergets vei 102, 7374 Røros. Trondheim lokallag, Boks 139 Trondheim sentrum, 7401 Trondheim. Hemne lokallag, v/ Roger Wingan, Snillfjordsvegen 4269, 7255 Sundlandet. Orkla lokallag, v/ Morten Ree, Varsmoen 10, 7332 Løkken Verk. Fosen lokallag, v/ Odd Rygh, Modalsveien 38, 7100 Rissa. Hitra-Frøya lokallag, v/ Karl Thorvaldsen, Strømøyveien 269, 7270 Dyrvik.

Stjørdal lokallag, c/o Per Inge Værnesbranden, Sørsidevegen 774, 7514 Stjørdal. Innherred lokallag, v/ Arnstein Indahl, Ulvillberga 3A, 7660 Vuku. Namdal lokallag, v/ Håvard Johnsen, Spillumsstrandvegen 299, 7820 Spillum. BirdLife Norge avdeling Nordland, v/ Thomas Johansen, Dronningens gate 51, 8514 Narvik.

Bodø lokallag, v/ Håvard Eggen, Per Helgesens vei 22 A, 8013 Bodø. Rana lokallag, Boks 1301, 8602 Mo i Rana. Sør-Salten lokallag, v/ Marianne Hegge Skogsholm, Meløysjøveien 44, 8157 Meløy. Vesterålen lokallag v/ Anita Stormoen, Bøveien 628, 8470 Bø i Vesterålen. Lofoten lokallag v/ Martin Eggen, Sandnesvn. 40, 8380 Ramberg. Nesna og omegn lokallag v/ Atle Ivar Olsen, Skogsøy, 8700 Nesna. BirdLife Norge avdeling Troms, Brinkvegen 22, 9012 Tromsø. Tromsø lokallag, c/o Jan Höper, Balsfjordgata 8, 9007 Tromsø. Lyngen og omegn lokallag, v/ Elisabeth Bruvold Sørensen, Kjosvegen 1, 9060 Lyngseidet. Harstad og omegn lokallag v/ Ivar Gjertsen, Klubbåsveien 50, 9411 Harstad. BirdLife Norge avdeling Finnmark, c/o Randi Blix Sivertsen, Melandsgata 12, 9601 Hammerfest. Alta lokallag v/ Jo Espen Tau Strand, Romsdalveien 78, 9517 Alta. Varanger og Tana lokallag v/ Oddvar Betten, Moveien 45, 9840 Varangerbotn. Vardø lokallag v/ Birger Knudsen, Rømoveien 45, 9950 Vardø. BirdLife Norge avdeling Svalbard, v/Atle Brekken, postboks 274, 9171 Longyearbyen.

Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3

203

Avsender BirdLife Norge Sandgata 30 B 7012 Trondheim

204

Vår Fuglefauna 46 (2023), nr. 3