Skjæreboka by Natur og Fritid

Skjæreboka MAGNE HUSBY OG JØRN BØHMER OLSEN

Utgitt av ©Ask forlag, Halden www.askforlag.no Design: Anette Lillestrand, Pion Trykk: 07Gruppen AS Printed in Norway 2017 ISBN: 9788292221259 Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond

INNHOLD

FORORD 6

Fuglenes farger

Avvikende fjærdrakt

Begynnelsen for meg

Fuglers syn er bedre enn vårt

104

Begynnelsen for skjærene

Fugleekskursjon til Marokko

107

Forskjeller mellom kjønnene

110

1 BEGYNNELSEN

2 HVOR BOR DE, HVOR FLYR DE?

På jakt etter verdens nordligste skjærereir

Skjæra er stedbunden

3 SKJÆRA OG MENNESKER

Kan skjæra virkelig bli en god nabo?

Varsler, tro og overtro

6 I SKJÆRENES VERDEN

115

Forberedelser til ny hekkesesong

115

Territoriet – skjærenes hus og hage

123

Første hekkeforsøk

146

7 SKJÆREREIR OG SMYKKETYVER

151

Newtons program om skjære

151

Ovale skjærereir

162

Mine to skjærevenner

Reirplassering 165

Hønsehauk på besøk

Andre arter som bruker skjærereiret

172

Klok som ei skjære – er det bare tull?

Er skjæra en smykketyv?

176

4 INSTINKT ELLER INTELLIGENS

5 FARGESPILL OG BLINKEHINNER

8 EGGLEGGING OG RUGING

185

11 ET SKJÆRELIV

241

Hva er flytere?

185

Forholdet til andre kråkefugler

241

Eggene

185

Forholdet til katt, hund og andre dyr

245

Ruging og bakterieangrep

192

Hva spiser skjærer?

247

Reirparasittisme og mafiatilstander

193

Reirplynding 263 Flyging lønner seg

280

199

Fra sommer til nytt skjæreår

280

Nesten fullt utvokst på tre uker

199

Overnattingsplasser

288

Vekststrategier

208

Nyttårsaften er ingen festaften for fuglene

295

Hekkesuksess 215

Dødsårsaker, levealder og bestandsutvikling

296

9 UNGENE

10 FORHOLD MELLOM SKJÆRER

222

12 SKJÆRA – EN GOD NABO

307

Hvordan pardannelsen foregår

222

Referanser 310

Litt bak fasaden

227

Appendix 317

Positurer og atferd

235

Fakta-ark om skjære

317

FORORD

å våren 2009 ble jeg kontaktet av Jørn Bøhmer Olsen. Han fortalte at han jobbet med et fotoprosjekt om skjære, og ville snakke om muligheten for å samarbeide om et felles bokprosjekt! Det var inspirerende, og resultatet ser du her. Skjæra, Pica pica, er en vakker fugl med glinsende metalliske farger. Den lever i nærheten av oss året rundt og har en fascinerende atferd. Denne skjæreboka tar for seg både tidligere og helt ny forskning. Fuglens nære tilknytning til oss mennesker gjør at jeg også nevner en god del sagn og historier om skjæra. I arbeidet med mitt hovedfag (mastergrad) og min doktorgrad på skjærer, ble mye data samlet inn i Trondheim og omegn i perioden 1980–1983. Senere har jeg i mange år gjennomført skjærestudier knyttet til forskjellige problemstillinger i ulike områder. Gjennom alle år med skjærestudier har jeg samarbeidet med flere personer. Det gjelder ikke minst min veileder, både under hovedfags- og doktorgrads-arbeidet, professor Tore Slagsvold. I tillegg vil jeg nevne Øystein Lorentsen som jeg samarbeidet med ved hovedfagsarbeidet i 1980-1981. Jeg har dessuten samarbeidet med mange andre, og fått en rekke henvendelser fra publikum som har fortalt om spennende opplevelser og observasjoner. De har gitt viktige bidrag til denne boka. Noen er nevnt i litteraturlista, men mange har også levert troverdige historier uten å bli sitert med navn her. Takk til alle! Også en spesiell

takk til kona mi, Anita, for usedvanlig stor tålmodighet i forbindelse med mitt arbeid, og for at hun etter hvert også ble med i feltarbeidet. Når jeg i teksten refererer til mine undersøkelser, er det ofte arbeid jeg har utført i samarbeid med andre uten at det utdypes hver gang. Fortsatt er jeg den eneste som har doktorgrad på skjære i Norge, men rundt omkring i verden finnes det flere. Til slutt vil jeg takke professor Olav Hogstad som har vært fagkonsulent for boka, Det Faglitterære fond for økonomisk støtte, og forlegger Mons Hvattum i Ask forlag, som hadde tro på prosjektet og la alt til rette for denne bokutgivelsen. Det har vært inspirerende å samarbeide med dere alle. For at det skal være mulig å fordype seg enda mer i skjæras fantastiske verden, så er referanser angitt i forbindelse med de undersøkelser jeg omtaler. For lesbarhetens skyld, er disse angitt som små tall, og hvis to referanser eller mer er på samme plass, er disse slått sammen til ett tall. Litteraturlista viser hvilke referanser som skjuler seg bak det ene tallet. Åsen, mars 2017

Magne Husby

østen 2009 ble jeg invitert av BIO foto i Trondheim for å vise bilder og snakke om naturfotografi. Da jeg kom hjem, fikk jeg høre Magne Husby på trønderdialekt snakke om skjære på radioen, og det var et pussig sammentreff syntes jeg. Han fortalte interessante historier og hadde stor kunnskap om denne fuglearten. Hele denne høsten hadde jeg arbeidet med et fotoprosjekt om skjære og fått en del gode bilder, men hva det skulle munne ut i var ikke klart. Ideen om å lage en bok tok hurtig form. Samme dag ringte jeg ham, og foreslo et mulig boksamarbeid. Han hadde også tidligere vært inne på tanken om å lage en bok, og kjente til min virksomhet som naturfotograf. Samme dag tok jeg også kontakt med Mons Hvattum i Ask forlag. På dette forlaget hadde jeg tidligere gitt ut flere bøker, og døra sto allerede litt på gløtt, men temaet var relativt smalt, og å gi den ut som en ren fagbok, var ikke aktuelt. Det måtte bli en populærvitenskapelig bok med høyt faglig innhold, og det var en lang vei fram til et endelig produkt. Det viste seg at Magne Husby og jeg hadde hatt en sterk interesse for fugler helt fra vi var barn. Vi samlet på egg og satte opp fuglekasser. Parallelt hadde vi dyrket denne interessen uten å vite om hverandre. Min interesse for fotografi ble senere et utslag av denne naturinteressen.

Da arbeidet med boka tok til for alvor fokuserte jeg på skjærene hjemme rundt dørene. På verandaen oppførte jeg et provisorisk «skjærekontor», og jeg fikk over mange år innsikt i spennende adferdsmønstre og lærte mye om denne arten. Skjæra lever som kjent nær mennesker, og jeg ønsket å skildre dette fotografisk, både på landsbygda, i tettstedene og byene. Dette førte til en del reiser i vårt langstrakte land - men også til Gøteborg og København. Et hovedanliggende ble at bildene skulle gi et blikk inn i det landskapet hvor mennesker bor og jobber. Samtidig har jeg sett på forskjellig arkitektur, og kastet skråblikk på folks mentalitet. Dette arbeidet har vært både inspirerende og morsomt. Nå er endelig prosjektet i havn, og skjæra var med hele veien. En spesiell takk rettes til Otto Frengen for gode innspill og støtte og Bjørn Frostad for uvurderlig fototeknisk bistand i sluttfasen. Halden, mars 2017

Jørn Bøhmer Olsen

Husby i Åsen, Levanger kommune i Nord-Trøndelag, er fødestedet til forfatterens farfar. Et par kilometer lenger inne ligger Sjurplassen, og sjur er dialektnavnet for skjære i Trøndelag. Det var vel skjebnebestemt at det måtte komme en skjæreforsker herfra.

BEGYNNELSEN

Begynnelsen for meg Interessen for fugler Jeg var ikke gamle karen da jeg satt i vinduet og kikket på fuglene på foringsbrettet. Det ble servert korn, brød og flesk, noe som falt i smak hos mange ulike arter. Uansett hvilken fugl som kom, visste jeg nøyaktig hvilken side denne fuglearten var tegnet og omtalt på i fugleboka. Den var grønn og laget av Svein Haftorn. På forsiden hadde den en liten fuglekonge. Når faren min mottok fugler som skulle stoppes ut fulgte jeg også godt med. Store og små fugler ble flådd, skinnet ble pusset på innsiden og innsmurt med arsenikk. Skallen ble rengjort, mens kroppens bein og kjøtt ble erstattet med kraftig ståltråd som det var linnet treull rundt. Skinnet ble brettet over treulla og sydd igjen, mens kropp, føtter, fjær og hode ble formet til naturlig fasong. Med stor interesse fulgte jeg med når faren min satte glassøynene på plass, og plasserte fuglen på en krokete kvist som vi hadde funnet på en av våre mange turer. Kongeørna havnet på den lokale skolen, mens hønsehauk, sidensvans og andre vakre fugler er å finne i hus og hytter både i og utenfor bygda. Allerede som fireåring var jeg interessert i fugler. Landskapet rundt gården bestod av dyrka mark, åpne bekker med kantskog langs bekkefarene, og skogteiger. Det var et rikt fugleliv her den gangen for godt over 50 år siden. På gårdene var det vanlig å ha mange fuglekasser både på husveggene og i trærne rundt omkring. Disse ble kontrollert i den grad jeg klarte å klatre opp, og etter hvert førte jeg statistikk over hvilke fuglearter som var i kassene og hvor

mange egg de la. Jeg lærte meg å se nøye rundt kassas åpning for å kontrollere om det var lopper der. Bittene klødde fælt, og loppene var et tegn på at hekkinga ikke var vellykket. Det var alltid like trist å finne døde unger i reiret. Interessen for fugler gikk tidlig i vitenskapelig retning. Jeg husker at jeg satt og så på fuglene som lette etter mat på plena eller grasenga, og jeg undret meg over hvordan de tenkte. Hvordan visste de når de skulle forflytte seg og lete etter mat andre steder? Og hvordan reagerte småfuglene på spurvehaukens og spurveuglas angrep? Ofte var jeg bekymret over de stakkars småfuglene som skjæra ranet ungene fra. Skjæra hekket i storfurua helt inntil husene, og den syntes å ha full oversikt over hvor småfuglene hekket og når ungene skulle tas. Akkurat da kjente jeg at jeg hatet skjæra!

Fra eggesamler til forsker Eggesamling ble tidlig min store lidenskap. Det var lovlig den gangen, men er heldigvis ikke det nå lenger. Mange fuglearter har nok problemer i dag om de ikke skal slite med reirplyndrende mennesker også. Men da var det lov. Jeg tok som regel ett egg fra hvert reir hvis jeg ikke hadde arten i samlinga fra før, og gjennom mange år med reirleting vokste samlinga til nesten hundre ulike fuglearter. Samlerinteressen bidro til å holde interessen for fugler ved like, og det var bare helt naturlig at jeg valgte ulike biologiske emner da jeg begynte som student ved Universitetet i Trondheim i 1976 (nå NTNU). Studiet var spennende, og det var aldri noen tvil om at jeg skulle ta hovedfag (mastergrad).

Det kan være stor variasjon i både størrelse, fasong og farger på skjæreegg fra ulike reir. Innad i samme kull er eggene forholdsvis like. Såkalte dvergegg forekommer også. Bildet er fra Zoologisk museum (Robert Collets hus) i Oslo. Mange av eggene ble samlet for over hundre år siden.

Blant alle de fuglene jeg talte opp og førte statistikk over, var det spesielt én art som fascinerte meg. Det var den vakre horndykkeren som hekket i Hammervatnet i Levanger kommune.160 Vannet ligger nært der jeg vokste opp i Åsen, og det var nødvendig med båt for å ha oversikt over de flytende reirene. Registreringene mine viste store variasjoner i antall hekkende par fra år til år, og jeg ville studere horndykkerens hekkebiologi for kanskje å finne ut hvorfor. I søken etter en veileder på dette temaet, ble jeg informert om at det var et prosjekt på gang som skulle studere kråker og skjærer. Kråkestudentene var allerede på plass, så nå manglet det to studenter på skjære. Skulle jeg virkelig begynne å studere denne fuglearten på fulltid i tre år, noe som var normal tidsbruk på hovedfaget på den tida. Selv om jeg ikke var så glad i skjæra, måtte jeg bare innrømme at det var en flott fugl når fjærene på vinger og stjert glinset i metalliske farger i solskinnet. Disse fuglene er tidlig blitt beundret av oss mennesker, og vi finner dem i legender og sagn over store deler av verden. Mange har meninger om skjæra. Den er blitt karakterisert som frekk, grådig, tyvaktig, hevngjerrig, ertende, flittig, påpasselig, sky, forsiktig, hardfør, tillitsfull, dristig, beregnende, klok – og en fugl som kan sørge og forutse truende ulykker, og ikke minst er den kjent som en reirplyndrer.400 Kunne skjæra virkelig ha alle disse egenskapene, som om det var mennesker som ble beskrevet? Kanskje dette likevel kunne være en spennende art å studere nærmere. Problemstillingene i forskningsprosjektet var i alle fall interessante, og som en del av et spennende team ble jeg nå skjæreforsker. Dette valget har jeg aldri angret på. Interessen for skjæra ble stor nok til at jeg også fullførte en doktorgrad på arten, og innimellom undervisning og andre oppgaver har skjæra vært en av artene jeg har forsket på helt fram til i dag. Etter 35 år med skjæreforskning, samt kunnskap om mye interessant som også andre skjæreforskere har funnet ut, er det en spennende art jeg vil fortelle mer om i denne boka.

Begynnelsen for skjærene Opp gjennom historien har mange vært fascinert av fugler. Hvordan er det mulig å fly, og når begynte egentlig denne egenskapen å utvikle seg? Vi må i alle fall 150 millioner år tilbake i tid, til slutten av Juratiden. Da var det mange arter av dinosaurer på jorda, men fram til 1800-tallet var det ingen som trodde at det levde fugler på den tida. For omtrent 150 år siden skjedde det noe spennende. Det ble funnet et fossil som hadde fjær svært lik dagens fuglefjær, men i tillegg hadde fossilet også flere egenskaper som en dinosaur. Dyret hadde ikke vanlig fuglenebb, men kjever med små tenner. Dessuten var det tre fingre med klør på hver vingeknoke. Halen på fossilet bestod ikke bare av fjær slik som hos dagens fugler, men det lignet en øglehale med over 20 halevirvler som var dekket av fjær på sidene og skjell på midten. Det meste av kroppen var også dekket av fjær. Dette viser at fossilet hadde egenskaper lik både dinosaurer og fugler, altså en mellomform mellom disse to dyregruppene. Fossilet ble kalt Archeopteryx, som betyr gammel fjær. Noen dinosaurer har altså utviklet seg videre og finnes i form av fugler i dag. Den første urfuglen ble funnet i Sør-Tyskland, og senere er det funnet mange fossiler av ulike arter urfugler. De aller fleste forskerne er ikke i tvil om at nåtidens fugler stammer fra rovdinosaurer og har blitt slik de er i dag etter millioner av års utvikling.377 Det er også funnet flere dinosaurarter som hadde fjær, og det er etter hvert blitt satt spørsmålstegn ved om Archeopteryx virkelig var starten på fuglene eller om det bare var en av flere arter med fjærkledde dinosaurer.378 Framtidig forskning vil kanskje gi oss svaret, men at fugler stammer fra dinosaurer er fortsatt gjeldende teori. De første fuglene var ikke skjærer. Millioner av års utvikling har imidlertid ført til at noen ble til skjærer, mens andre utviklet seg til andre arter. Det er ikke så lenge siden det ble funnet fossiler etter en forhistorisk skjæreart Pica mourerae på Mallorca.307 Dermed vet vi at skjæra i alle fall levde på jorda for rundt 2,5 millioner år siden. Den

Skjæra skiller seg ut fra de andre kråkefuglene med sin hvite og svarte fjærdrakt. Det hender skjæra hakker på vindusruta og det er som om den ber om mer når det er slutt på maten. Den kan også kjenne igjen mennesker som den lever tett innpå, og tolke deres kroppsspråk. Skjæra som mange ofte uten grunn er sinte på, kan derfor bli et nytt og interessant bekjentskap.

Avtrykket av skjærekroppen i nysnøen kunne ved nærmere betraktning minne litt om et fossil. Med litt fantasi kan det trekkes forbindelseslinjer helt tilbake til Archeopteryx, selve urfuglen som levde for 150 millioner år siden. Fossilet av den ble funnet i kalkstensbruddene i Solhofen i Tyskland. Den hadde også lang hale og korte, brede vinger og var cirka like stor som skjæra.

forhistoriske arten lignet vår skjære, men hadde atskillig dårligere flygeevne. Utviklingen gikk videre, og det er funnet at skjære som ligner på vår nålevende skjære, fantes i Polen for 35 000 år siden.36 I løpet av den lange tida fra de første fuglene var på jorda, har de utviklet seg til 123 arter av kråkefugler fordelt på 24 slekter.78 Skjæra tilhører kråkefuglene, og er derfor nært i slekt med ravn, kråke, kornkråke, kaie,

nøtteskrike og lavskrike som alle lever i Norge. Skjæra skiller seg ut fra de andre kråkefuglene med sin lange stjert og svarte og hvite fjærdrakt. Lengden er rundt 50 cm, hvorav stjerten utgjør halvparten, mens vingespennet er rundt 70 cm.401 En voksen skjære veier vanligvis mellom 200 og 250 gram.158 En slik kroppsbygning er en tilpasning til å fly i skog mellom trær og greiner, og gjør det lettere med raske retningsendringer.233

HVOR BOR DE, HVOR FLYR DE?

På jakt etter verdens nordligste skjærereir På latin heter altså skjæra Pica pica. Det finnes bare tre arter av skjærer i slekta pica; to av dem lever i Amerika og en i Europa, Asia og litt i Nord-Afrika og på den arabiske halvøya.29 Utbredelseskartet for alle skjæreartene viser at ingen steder i verden finnes de lengre nord enn i Norge. Etter å ha blitt intervjuet i lokalradioen i Finnmark, fikk jeg flere henvendelser med tips om reir. Jeg dro derfor til Finnmark for å jakte på verdens nordligste skjærereir i 2010. Jeg kjørte bil oppover sammen med kona, som er medhjelper i mye av mitt feltarbeid. Vi fabulerte over hva som kunne vente oss av skjærereir lengst nord i Finnmark. Det er ikke fritt for at skjæra er temmelig oppfinnsom hvis den ikke finner egnede kvister til å bygge et reir. Et slikt eksempel er fra et sted i Vesterålen for mange år siden, da det bare var et fåtall busker og lite kvist å finne der skjæra ville bygge. Derimot var det mange ståltrådbiter i nærheten, og nesten hele reiret ble bygd av ståltråd. Innerste delen av reiret var foret med strå og gras som normalt.182

Fra Lindesnes, Norges sydligste punkt og til Nordkapp er det i luftlinje 1700 kilometer. Fyret er landets eldste. Det første blusset ble tent i 1665 og besto av 30 talglys. Gang på gang var noen få skjærer ute ved fyret, for så å snu og komme tilbake igjen. De hadde trekkuroen i seg. Over til Jammerbukten på Jylland er det 134 kilometer. Det er ikke kjent at skjærer har gitt seg på så lange reiser over åpent hav ved å fly selv, bare som passasjer på båt.

I Gamvik i Øst Finnmark er idrettshallen et viktig samlingssted. Det er lørdag og halve bygda er på plass. Musikeren Ola Bremnes opptrer, og på seg har han en rød genser med et skjæreportrett. I pausen blir to damer ved et bord spurt om de vet om noen skjærereir? De forstår ikke spørsmålet, men da det rettes til sjurareir, ser de på hverandre og blikkene flakker. I denne landsdelen kalles kvinnens kjønnsprakt for sjurareir. Nei, de visste slett ikke om noen slike reir.

Også i Honningsvåg var det i 1956 lite reirmateriale å finne for et skjærepar som ville bygge reir på beskyttelsesstativet på skorsteinen til Fiskarfagskolen. De bygde et solid reir av ledningsavkapp som elektrikere la fra seg på en byggeplass. Ledningene ble flettet i hverandre, og et stort kunstverk vokste fram. Dette reiret holdt stand gjennom mange stormer.137 Enda lenger nord var det ikke en gang ståltråd eller elektriske ledninger å finne, men skjæra fant en løsning. Under takgavlen på et hus i Gjesvær ble ryggrader av fisk brukt som byggemateriale. Dette skjedde for omtrent 100 år siden.61 Et annet reir ble bygd i en heisanordning for tørrfisk. Reirmaterialene her var brystbein og vingeknoker av alker og andre sjøfugler, samt ryggrader av fisk.60 Kunne jeg klare å finne slike rare reirmaterialer i Finnmark nå? Vel framme kontaktet jeg igjen de fleste jeg hadde fått tips fra, og jeg besøkte også andre aktuelle steder for å

lete etter reir. Havøysund, Ingøy og Honningsvåg hadde skjærereir, men jeg måtte enda lengre nord for å finne det nordligste. Det var noen få reir i Gjesvær, slik som for omtrent 100 år siden.61 Men skjæra hadde også etablert seg enda lengre nord, og verdens nordligste skjærereir ble funnet i Skarsvåg. Ettersom skjæra også kan bygge på bakken, i busker, på bygninger eller andre menneskelige konstruksjoner, ble det også søkt etter reir helt opp til Nordkapp. Der ble det ikke funnet verken skjærer eller spor etter reir. Etter et nytt intervju i lokalradioen, der jeg fortalte om resultatene av undersøkelsen, kom det ingen tilbakemeldinger som fortalte om skjærereir lengre nord enn Skarsvåg. Det var mer kvist å finne nå i 2010 enn for 100 år siden. Ingen av de fire skjærereirene jeg undersøkte i Gjesvær i 2010 hadde fiskebein i konstruksjonen denne gangen, men bestod av de samme byggematerialer som er vanlig i hele

Verdens nordligste skjærereir ble funnet i Skarsvåg i 2010. Stedet ligger nær Nordkapp. I 2016 var denne aller nordligste hekkebestanden fremdeles livskraftig. I noen av hagene på dette værharde stedet er det plantet trær hvor flere par med skjærer hekker.

landet. Det er både løvtrær og gran i Gjesvær nå. Likedan var det i Skarsvåg. Det gjorde det mulig for skjærene å finne kvister til reiret. Verdens nordligste skjærereir lå i en tett gran. Selv om grunneieren tilbød meg å klatre opp på biltaket hans for å få bedre oversikt, var det umulig å få et godt bilde av dette reiret. I 2016 dro jeg igjen tilbake til de samme områdene for å se hvordan det stod til med verdens nordligste skjærebestand. Og i Skarsvåg var det bare velstand. Det var i alle fall to kull med unger som hadde forlatt reirene og fløy omkring sammen med foreldrene sine. Verdens nordligste skjærereir var påbygd og brukt igjen i år. Siden 2010 var det også bygd to andre skjærereir i nærheten, og såpass nært reiret jeg fant i 2010 at det godt kunne ha vært samme par. Mye tydet på at det var mindre reirmateriale å finne når disse to andre reirene ble bygd. Det var mye ståltråd i konstruksjonen av det ene reiret,

mens det andre hadde ryggrader av fisk, bein fra pattedyr, tau og hyssing, samt en plastskje. Skjærene var tydeligvis like oppfinnsomme i valg av reirmateriale nå som for 100 år siden. Men det er ikke bare lett å hekke helt opp mot Nordishavet. I Gamvik var det tidligere en fast bestand av hekkende skjærer, og de brukte telegrafstolpene som hekkeplass for det var ikke mye annet å feste reiret i for cirka 40 år siden. Telegrafstolpene er fjernet, og skjærenes forsøk på å bygge i strømførende stolper mislykkes fordi e-verket fjerner reirene. Årlig kommer det skjærer til Gamvik i slutten av mai eller begynnelsen av juni, så også i 2016 da en flokk på 8–10 skjærer var innom. Men det er mange år siden de hekket,118 og når jeg var der i juli 2016 for å lete etter skjærene, var alle dratt derfra igjen.

Det er vanligvis langt mellom skjærene i Øst-Finnmark, men i Salttjern var det et par, og oppe under et husmøne lå det et gammelt reir. Det syntes som om paret sto over hekkinga i 2016, og det samme var tilfellet for to skjærepar i Vardø også.

Denne dagen var det svĂŚrt sterk vind og skjĂŚra skjenet av gĂĽrde. NĂĽr den beveger seg i det menneskeskapte landskapet, blant bygninger, gjerder og beplantninger, drar den nytte av sine korte, brede vinger og lange hale og kan tidvis oppfattes som elegant.

Det er snøstorm denne formiddagen, og likevel klorer skjæra seg fast oppe på et hustak, der den har sin faste sitteplass. Skjærene er hardføre fugler, og dette forferdelige været ser ikke ut til å plage den nevneverdig. Plutselig kommer et vindkast, og fuglen på taket blir nesten borte i snøfokket, men å forlate denne forblåste utposten gjør den ikke.

Hver eneste ettermiddag satt det noen skjærer på taket før de fløy videre til overnattingsplassen. Hva som utløste denne plutselig konfrontasjonen er ikke godt å si. Det hele gikk hurtig for seg. Kanskje bare krangel om en ørliten matbit eller ren irritasjon.

Etter en hurtig konfrontasjon endte det med enda et sammenstĂ¸t. KlĂ¸rne brukes helt bevisst, men det er sjelden det oppstĂĽr skader.