Norrøna_Magazine #1 by Norrøna

Photo: Jørn H. Moen

Norrøna Magazine № 1 • SPRING/SUMMER 2009

Single track mountain biking

№ 1 • SPRING/SUMMER 2009

www.norrona.com

042690 148368

THE DØNNAMANNEN MOUNTAIN: You land like a crow with Widerøe’s Dash 7 at Sandnessjøen Airport. To the east is the Seven Sisters mountain group and to the west the entire Helgeland coast. You scan, you scout, you search, and there he is: Dønnamannen, the Dønna Man. A mountain rising straight out of the ocean, like an ice bather having second thoughts. And you think: I’d like to scale Dønnamannen. I want to stand on top of Dønnamannen. I want to see the view from up there. More info at www.helgelandskysten.com

Photo: Frode Sandbech

Essential outdoor gear Built to battle the bitter elements, svalbard unites the legacy of explorers past with the future of adventurers present. Essential survival support, svalbard is your partner for protection expanding the exposed horizons helping you endure isolated ice packs or wind-blown out-backs.

www.norrona.com

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

Photo: Chris Holter

Lightweight trekking & trail running bitihorn is speciﬁcally designed to support general or low-impact trail running and trekking activities. Unifying moisture transportation with lightweight compactness, this technical series aims to smoothly protect and deﬂect you from any weather interference.

bitihorn aero™100 jacket Weight 80g – compressable

www.norrona.com

RIKTIG BILDE?

PHOTO FRODE SANDBECH

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

PHOTO: FRODE SANDBECH

Innhold Contents Leder Editorial Ting og ting å gjøre Things and Things To Do Trango: 25 år siden triumfen og tragedien 25 Years Since The First Ascent Of Great Trango Tower Intervju med statsminister Jens Stoltenberg Interview With The Norwegian Prime Minister Tinderangling i Molladalen på Sunnmøre The Sunnmøre Alps: Peak To Peak In Molladalen Mr. Norrøna: Portrett med Jørgen Jørgensen Portrait Of Jørgen Jørgensen, Norrøna´s CEO 80 års erfaring: Norrøna gjennom tidende 80 Years Of Inovative Norrøna Design Verdens tøffeste konkurranse: Norseman Triathlon The World´s Most Challenging Competition: Norseman Triathlon Unge atleter: de nye flinkisene på Ekstremsportveko på Voss Young Guns: New Athlets At The Extreme Sports Week In Voss

Svalbard

Fotoreportasje: Norrønas nye Svalbardkolleksjon Photo Story: The New Svalbard Clothing From Norrøna Nytt padleparadis: Smølå på Nordvestlandet New Kayaking Paradise: Smølå On The Norwegian Coastline Norrønaprofilen: Klatreren Robert Caspersen The Norrøna Profile: The Climber Robert Caspersen Norrønaprofilen: Eventyreren Marit Holm The Norrøna Profile: The Adventurer Marit Holm Chamonix: verdens alpine hovedstad Chamonix: The Alpine Capitol Of The World Helter: Den alpine redningsgruppa i Chamonix Heroes: The Search And Rescue Group In Chamonix Fjørå på Sunnmøre: Terrengsyklingens Shangri La The Shangri La Of Mountainbiking: Fjørå In Sunnmøre Fjelldoktoren The Mountain Doctor Musikk for fjellet The Mountain Soundtracks Norrønas ansatte og Norrønas produkter The Norrøna Staff And The Norrøna Products Siste tur: Dønnamannen på Helgelandskysten Last Trip: Dønnamannen On The Helgelands Coast Line

10 12 16 24 26 34 40 42 52 60 76 86 89 92 100 106 112 114 116 122

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

THE MORPHO BUTTERFLY SOLUTION: LIGHT YET STURDY WINGS UNFOLD FROM THE TINIEST PUPA, SPANNING UP TO 16 CM.

THE GORE-TEX

PRODUCTS

The Morpho butterfly – one of the most radiant types of butterflies in the whole of South America. Moments after emerging from its pupa it spreads out its huge, stunning wings. Made out of chitin, these wings are extremely light yet strong. Not only do the shape and placement of the butterfly’s special scales make the wings water resistant, they also provide the male of the species with an unbelievable, brilliant blue shine specially designed to reflect sunlight.

SOLUTION: ®

GORE-TEX PACLITE SHELL, EXTREMELY LIGHT, EXTREMELY COMPACT.

In terms of visual and physical impact, the gifted among our own species can certainly hold a candle to this stunning little creature. However, unlike the delicate Morpho butterﬂy – which has no problems fending off tropical rainfall – we could actually use a second skin sometimes. Our solution: GORE-TEX® Paclite® Shell. Made with an extremely light, waterproof, breathable material that can be folded into such a compact area, it’s like carrying round an extra pair of wings. Although it does go one better than the Morpho: it comes in more colours than just blue. gore-tex.com

EXPERIENCE MORE ... NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

NORRØNA MAGAZINE № 1 • SPRING/SUMMER 2009

Editor: EIVIND EIDSLOTT

Art directors: SIRI ØSTVOLD MAGNUS RAKENG/MELKEVEIEN STIAN BERGER/MELKEVEIEN

Photographers: FRODE SANDBECH JØRN H. MOEN METTE RANDEM CHRIS HOLTER STEIN P. AASHEIM ANDERS WAAGE NILSEN JENS-MORTEN ØVERVOLL

Writers: RANDI FUGLEHAUG THOMAS HOLST-HANSEN ANDERS WAAGE NILSEN ØYVIND YKSNØY HENNING REINTON ROBERT CASPERSEN MARIT HOLM

Translators: WALTER GIBBS JILL FRANKLIN

Managing director: TROND FAGERLAND

Repro: POSTPRODUKSJON AS

Print: SÖRMLANDS GRAFISKA AB

LEDER

EDITORIAL

NORSK NATUR er noe for seg selv. Vi har ikke de høyeste fjellene i verden, men definitivt noen av de vakreste. Den lange kysten og de dype fjordene danner kontrasten til de spisse tindene. Og det uforutsigbare været gjør enhver tur spennende: du kan starte i shorts og t-skjorte, men ende opp med snøbyger og kraftig vind samme ettermiddag. I dette landet, i dette landskapet, henter Norrøna sin inspirasjon. Norge er verdens beste laboratorium for utvikling av friluftsprodukter.

THE NORWEGIAN OUTDOORS is incomparable. We don’t have the highest mountains in the world, but we certainly have some of the most beautiful. Norway’s long coastline and deep fjords contrast with its sharp mountain peaks. And the unpredictable weather makes every journey a thrill: You might start the day in shorts and a T-shirt, but end up with snow squalls or gusting wind by afternoon. In this country, in this landscape, Norrøna finds its inspiration. Norway is the world’s best laboratory for developing outdoor products.

DET BEGYNTE i 1929. Den unge, visjonære mannen Jørgen Jørgensen startet produksjon av ryggsekker og andre sports-artikler under navnet Norrøna. Lite visste han den gangen hvor stor innflytelse Norrøna skulle få på friluftsliv og sportsbransje. NORRØNA HAR HELE tiden ligget i front innen produktutvikling: Norrøna var først ute med tunneltelt med åpning i begge ender. I 1977 presenterte Norrøna Europas første jakke i Gore-Tex. I dag er Norrøna i front når det gjelder lette friluftsprodukter av høy kvalitet. Produktutviklingen pågår hver dag, året rundt, og har gitt Norrøna en rekke internasjonale designpriser. Uansett hva du driver med - fotturer, toppturer, jakt, skiløping, freeride, terrengsykling, klatring eller terrengløping – Norrøna har utstyret du trenger. Brukerne har alltid forventet kun det beste fra Norrøna Slik skal det være.

IT ALL BEGAN IN 1929. The young visionary Jørgen Jørgensen started producing backpacks and other sporting goods under the Norrøna label. Little did he know how important Norrøna would eventually become to the sporting goods industry and to outdoor enjoyment in general. Norrøna has always been a leader in product development. It was the first to offer tunnel tents, with an opening at both ends. In 1977 it introduced its first Gore-Tex jacket. Today Norrøna is the leader in lightweight, high-quality outdoor products. Our product developers make new advances every day, year ’round, and have won a long list of international design prizes. No matter your passion – forest walks, summit hikes, hunting, Nordic skiing, free-riding, mountain biking, climbing or trailrunning – Norrøna has the equipment you need. Users expect only the best from Norrøna. As well they should.

Published by: NORRØNA SPORT AS NYE VAKÅS VEI 20 N-1395 HVALSTAD NORWAY

Phone: 0047 66772400

E-mail: MAGAZINE@NORRONA.COM

Web: WWW.NORRONA.COM Norrøna Magazine is a Norwegian outdoor magazine about people, places and moments in activities such as trekking, trailrunning, mountaineering, mountainbiking, climbing, skiing and snowboarding. Norrøna Magazine is published twice a year through Norrøna Sport retailers in Norway, Sweden, Denmark, Germany, Austria, Switzerland, Italy, France, Spain, US and UK. Welcome to nature. Cover: Wolfgang Huber on the Cosmique ridge in Chamonix, France. Photo: Frode Sandbech

I 80 ÅR HAR Norrøna vært med på krevende turer. Norrøna var blant annet med på den første vinterbestigningen av Svenskeruta i Trollveggen, den første bestigningen av Great Trango Tower i Pakistan, den første norske bestigningen av Mount Everest. Norrøna har gått til Sydpolen, til Nordpolen og gjennom hele Alaska med Lars Monsen. Norrøna har syklet gjennom hele SørAmerika og padlet rundt i hele Europa! Men først og fremst har Norrøna vært med på dine turer i fjellet. På dine egne eventyr. I 2009 – 80 år etter starten – er det fjerde generasjon Jørgen Jørgensen som har visjonene. Og med lanseringen av Norrøna Magazine får Norrøna et sted å fortelle sine mange historier: om de vakreste destinasjonene, om de mest interessante profilene, om de største øyeblikkene. Dette magasinet skal gi deg det beste av norsk og internasjonalt friluftsliv.Dette magasinet skal inspirere deg til et aktivt friluftsliv. Velkommen til naturen!

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

FOR 80 YEARS, Norrøna has been a key participant in major expeditions. Norrøna went along on the first winter ascent of the Swedish route up the Trollwall, the first ascent of Pakistan’s Great Trango Tower, the first Norwegian ascent of Mount Everest. Norrøna has gone to the South Pole and to the North Pole. It has crossed Alaska with Lars Monsen. It has bicycled all over South America and kayaked around Europe. Most importantly, however, Norrøna has gone with you on your trips. On your adventures. In 2009, it’s a fourth-generation Jørgen Jørgensen whose vision guides Norrøna. And with the launch of Norrøna Magazine, Norrøna can now tell stories from its many adventures: about beautiful places, interesting people and the greatest moments in outdoor achievement. NORRØNA MAGAZINE will bring you the best in international outdoor life. We hope it will inspire you to seek out new challenges in your own life. Welcome to nature!

PHOTO: FRODE SANDBECH

PÅ EN KNIVSEGG: Fjellguide og Norrøna-tester Wolfgang Huber på Cosmique-ryggen høyt over Chamonix, med Aiguille de Midi til venstre. Les mer om denne turen på side 92. ON A KNIFE’S EDGE: Mountain guide and Norrøna clothes-tester Wolfgang Huber on Cosmique ridge high above Chamonix, with Aiguille de Midi off to the left. Wolfgang was invaluable when Norrøna Magazine visited the world’s alpine capital. Read more about the trip on page 92.

MEDARBEIDERE CONTRIBUTORS

FRODE SANDBECH (31)

RANDI FUGLEHAUG (27)

ANDERS WAAGE NILSEN (33)

Frode fra Oslo er seniorfotograf i Norges største ski- og snowboardblad Fri Flyt. Ikke bare det: han er seniorfotograf i verdens største snowboardblad Transworld, også. Bildene hans trykkes i velrennomerte magasiner over hele kloden. I dette magasinet har Frode vært på Svalbard, Voss og i Chamonix.

Randi vokste opp i ekstremsportbygda Voss, men valgte en mer urban levevei. Etter journalistutdanningen har hun jobbet i Norges to største aviser: VG og Dagbladet. Nå jobber hun som frilanser i New York – med hele verden som nedslagsfelt. I Norrøna Magazine har hun møtt up-and-coming utøvere under Ekstremsportveko i hjembygda.

Bergenseren Anders startet ski-og snowboardbladet Fri Flyt sammen med redaktøren for Norrøna Magazine. Etter flere år som Fri Flyt-sjef har Anders startet en ny karriere som destinasjonsutvikler for norsk reiseliv. Anders er en entusiastisk skikjører, klatrer og fridykker. I Norrøna Magazine er han tilbake som journalist og fotograf – denne gangen fra en padletur sammen med sin kone Hilde.

Frode, from Oslo, is senior photographer at Norway’s largest skiing-and-snowboarding magazine, Fri Flyt. Not only that: He is also senior photographer at Transworld, the world’s largest snowboarding magazine. His pictures appear in prestigious publications the world over. For this issue of Norrøna Magazine Frode has been to Svalbard and Voss as well as Chamonix, France.

Randi grew up in the extreme-sport city of Voss, Norway, but chose a more urban lifestyle. After journalism studies, she went to work for Norway’s two largest newspapers, VG and Dagbladet. Now she freelances from New York, with the whole world as her beat. For this issue of the magazine she met the rising stars of extreme sport during Ekstremsportveko in her hometown.

Anders and the current editor of Norrøna Magazine founded the skiing-and-snowboarding magazine Fri Flyt in 1998. After several years in charge at Fri Flyt he turned to the travel and tourism industry and found new success. At Norrøna Magazine he’s back to journalism and photography – this time on a kayak trip with his wife, Hilde. NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

TING THINGS

SPORFINNER

PATHFINDER

Finske Suunto har revolusjonert design og funksjon i sportsklokkemarkedet. Her er en ny modell med helt spesielle egenskaper. Med X10 vet du til en hver tid hvor du befinner deg, du kan måle høyde, du kan måle trykket og bruke kompasset. I tillegg kan du koble klokka til pc-en og se sporene dine på Google Earth! Suunto X10 www.suunto.com

Suunto of Finland has revolutionized design and function in the sports watch market. Here’s a new model with unique capabilities. With the X10 you’ll always know where you are; you can also measure elevation and barometric pressure while finding compass directions. Connect the watch to a PC, and you can see your tracks on Google Earth! Suunto X10 www.suunto.com

EN EKTE FJELLVANDRER Den norske skoprodusenten Viking satser nå stort på friluftslivsmarkedet. Med modellen Vetti tar de et langt skritt inn i fjellheimen. Her får du en solid vandrestøvel med Gores sterkeste membran og Vikings lette UGC-såle. I tillegg – og dette skal man aldri underdrive betydningen av – ser de tøffe ut. Viking Vetti www.vikingfootwears.com

A TRUE MOUNTAINEER The Norwegian shoe maker Viking is betting big on the outdoor recreation market. With its model Vetti, the company has taken a big step toward the mountaintop. It’s a solid hiking boot featuring Gore’s toughest membrane and Viking’s lightweight Ultra Grip Concept sole. Another feature – not to be underestimated – is that it looks cool. Viking Vetti www.vikingfootwear.com

RING HJEM For noen år siden trodde man at alle etter hvert skulle gå over til å bruke sattellittelefoner. Slik ble det ikke. Kapasiteten der oppe er ikke god nok – og prisene er altfor høye. Men ønsker du å kunne ta en telefon hjem fra Gobiørkenen, Ama Dablam eller det indre av Breheimen er det bare én telefon som gjelder: Iridium. Den er litt stor og klumpete i forholdt til din vanlige mobil – men det skulle kanskje bare mangle. Iridium satellittelefon www.iridium.com

PHONE HOME Several years ago it seemed that everyone would eventually be talking on satellite telephones. It didn’t happen. The capacity up there is too limited – and the prices too high. But if you do want to phone home from the Gobi Desert, Ama Dablam or the inner reach of Norway’s Breheimen range, there’s only one phone to use: Iridium. It’s bigger and blockier than the usual mobile phone – but it does more, too. Iridium satellite telephone www.iridium.com

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

TIL VARME DAGER En shorts til å gå på stranda med. En shorts til å gå i fjellet med. En shorts til å gå i New York med. En shorts til å sykle med. En shorts til å trene med. En shorts til å slappe av med. En shorts for deg. En shorts for meg. Norrøna /29 shorts www.norrona.no

FOR HOT DAYS A pair of shorts for the beach and a pair of shorts for the mountains. A pair for the streets of New York, and a pair for the gym. For cycling. For relaxing. For you. For me. Norrøna /29 shorts www.norrona.no

TING THINGS

NY TERRASSE

NEW TERRACE

Har du også ergret deg over telt som veier for mye? Har du også satt opp et telt under fantastiske fjell og savnet et vindu i telttduken? Black Diamond har løsningene. Dette tresesongsteltet med navnet Skylight er blant de letteste på markedet. Her får du god plass til to personer eller ei litt mer intim natt med tre personer. Dette teltet har fått mye anerkjennelse for sitt innovative vindu i taket. Her er det bare å legge seg i soveposen og nyte utsikten. Eller for å si det sånn: her får du en ny og mobil terrasse. Black Diamond Skylight www.bdel.com

Ever groused about a tent that was too heavy? Ever pitched a tent at the foot of a fantastic mountain range and wished for a window? Black Diamond has a tent for you. This three-season tent, called Skylight, is among the most lightweight on the market. It’s got plenty of room for two people and can handle three if they don’t mind a little intimacy. The tent has received a lot of attention because of its innovative roof window. Just lie back in your sleeping bag and enjoy the view. It’s like having a new, portable sleeping terrace. Black Diamond Skylight www.bdel.com

MÅLBART I dag er ikke ei klokke bare ei klokke. Den er et instrument, et image, noe å vise fram under middagen på høyfjellshotellet. Sector er en av de store aktørene i den barskere delen av markedet. Går du rundt med modellen Mountain Master på hånda får høydemåler, kompass, barometer og sannsynligvis - et image som en mountain master. Sector Mountain Master www.sectornolimits.com

MEASUREABLE

SYLSKARP Isøksa er god å ha når du skal på bretur eller topptur til sommeren. Kjøpte du isøks for ti år siden vil du raskt oppdage hvor mye lettere dagens modeller er. Black Diamond presenterer herved ei klassisk øks i svært lett aluminium. Denne modellen er 60 cm lang og passer både til turer i Himalaya og i Jotunheimen. Black Diamond Raven www.bdel.com

STILETTO SHARP An ice axe is handy for glacier wandering or mountaineering in the summer. If you’re accustomed to a 10-year-old ice axe, you’ll be surprised how much lighter today’s models are. Black Diamond herewith presents a classic axe in lightweight aluminium. This model is 60 cm long and suitable for the Himalayas or Norway’s own Jotunheimen range. Black Diamond Raven www.bdel.com

Today, a watch is more than a watch. It’s an instrument, an image, something to show off during dinner at the high-mountain hotel. Sector is a major player in the market for rugged timepieces. With Sector’s Mountain Master, a flash of the wrist produces altimeter, compass, barometer and – quite possibly – a new mountain-master image for the wearer. Sector Mountain Master www.sectornolimits.com

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

Oakley Icon Ltd.: (+41) 448296100, www.oakley.com

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

OAKLEY.COM/OHYEAH

GOD RYGG Vi trenger alle en sekk til å bære laptopen, treningstøyet, lommeboka, nøklene og alt det andre et moderne menneske omgir seg med i hverdagen. Norrønas nye og funksjonelle Svalbardsekk er et funn til den slags bruk. I tillegg fungerer den utmerket når du skal på dagstur i skogen bak huset eller langt oppe på høyfjellet. Norrøna Svalbard www.norrona.no

STRONG BACK We need a backpack to carry the laptop, the gym clothes, a purse, the keys and everything else a modern person needs from day to day. Norrøna’s new, functional Svalbard backpack does all that and more. Whether strolling in the woods behind home or ascending mountainous heights, Svalbard holds its own – and yours, too. Norrøna Svalbard www.norrona.no

TING Å GJØRE High Camp Sunnmøre 26.-29. mars Ski- og snowboardbladet Fri Flyt inviterer til toppturcamp i de ville Sunnmørsalpene. www.highcamp.no Pure Freeeride Camp 16.-19. april Bli med på en ny og spennende ski- og topptursamling i svenske Abisko! Dette blir Sveriges svar på HighCamp-konseptet i Norge. www.abisko.nu High Camp Turtagrø 7.-10. Mai Det har etter hvert blitt en tradisjon for skandinaviske toppturentusiaster å avslutte skisesongen på Turtagrø. www.highcamp.no Norsk Fjellfestival 8.-12. Juli Norsk Fjellfestival inviterer hvert år til turer, konserter, god mat og god stemning i Romsdalen. www.norsk-fjellfestival.no Norseman Xtreme Triathlon 8. august En av verdens tøffeste triathlonkonkurranser går av stabelen i begynnelsen av august. Se egen reportasje fra 2008-arrangementet i dette magasinet. Tør du melde deg på? www.nxtri.com Skåla Opp 15. august Motbakkeløp er den nye folkebevegelsen i Norge. Skåla Opp er det verste av dem alle: her må du gi alt du har i 1848 høydemeter! Rekorden er på 1 time, 8 minutter og 39 sekunder. www.skaala.no

THINGS TO DO SKO DEG

GET SHOD

Noen ganger ser du en sko som skiller seg ut fra mengden. En sko som har et design, en sjarm, en sjel. Den italienske skofabrikanten Scarpa er kanskje mest kjent for fjellsko og skistøvler, men med modellen Mojito går de i en helt annen retning. Denne skoen kan du gå fotturer i skogen med, rusle rundt på et kjøpesenter med eller dra på fest med. Og alle vil spørre: hvor har du fått tak i de skoene? Scarpa Mojito www.scarpa.com

Sometimes you find a shoe that stands out in a crowd. A shoe with design, charm and soul. The Italian shoe manufacturer Scarpa is perhaps best known for its mountain shoes and ski boots, but it’s now gone down a new path. Its Mojito shoe is great for walking in the woods, patrolling the shopping centre or heading off to a party. And everyone will ask: Where did you get those shoes? Scarpa Mojito www.scarpa.com

High Camp Sunnmøre, 26-29 March The ski-and-snowboard magazine Fri Flyt invites you to mountain-topping camp in Norway’s wild Sunnmøre Alps. www.highcamp.no Pure Freeride Camp 16-19 April Join the new and exciting ski and mountaineering camp in the Swedish mountain range Abisko. www.abisko.nu High Camp Turtagrø, 7-10 May It’s become a tradition for Scandinavian mountaintop enthusiasts to close out the ski season at Turtagrø. www.highcamp.no Norwegian Mountain Festival, 8-12 July Every year Norsk Fjellfestival – the Norwegian Mountain Festival – puts together trips, concerts, and good atmosphere in Romsdalen. www.norsk-fjellfestival.no Norseman Xtreme Triathlon, 8 August One of the world’s toughest triathlon competitions is held in early August. See the special report on the 2008 event elsewhere in this magazine. Do you have what it takes? www.nxtri.com Skåla Opp, 15 August Hill running, or fell running as it’s known in Britain, has become a popular movement in Norway. Skåla Opp is the worst of them all. www.skaala.no

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009 NORRØNA MAGAZINE SUMMER 2009

15 15

Trango:

TRANGOS FØRSTEBESTIGER: Hans Christian Doseth var bare 25 år gammel da han sammen med Finn Dæhlie, Dag Kolsrud og Stein P. Aasheim klatret Østveggen på Great Trango Tower i Pakistan i 1984. Det var kanskje den største triumfen i klatrehistorien – som ble snudd til tragedie da Doseth og Dæhlie omkom under returen. TRANGO’S FIRST CONQUEROR: Hans Christian Doseth was just 25 when Finn Dæhlie, Dag Kolsrud, Stein P Aasheim and he climbed the eastern face of the Great Trango Tower in Pakistan in 1984. It may have been the greatest triumph in climbing history – only to turn to tragedy when Doseth and Dæhlie 16 were killed on theMAGAZINE return. SPRING/SUMMER 2009 NORRØNA

25 år siden førstebestig

25 years after the first

TEXT EIVIND EIDSLOTT PHOTO STEIN P. AASHEIM

gningen av en av verdens tøffeste klatreruter.

t ascent of one of the world’s most challenging climbing routes.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

- SE PÅ DEN LINJA. Den da 23 år gamle klatreren Hans Christian Doseth fra Åndalsnes står i gangen hjemme hos Stein P. Aasheim i Oslo. Året er 1982. På veggen henger et bilde av en enorm fjellvegg i Karakoram i Pakistan. Hans Christian drar fingeren sakte langs ei tynn, svart stripe i fjellveggen. Han ser ei klatrerute. Ei rute ingen har gått. Drømmen om Great Trango Tower er født.

“LOOK AT THAT LINE.” Hans Christian Doseth, a 23-year-old climber from Åndalsnes, stands in the home of Stein P. Aasheim, in Oslo. The year is 1982. On the wall hangs a picture of an enormous mountain in Karakoram, Pakistan. Hans Christian traces his finger along a thin, black line on the face of the mountain. He sees a climbing route. A route no one has tried. The dream of Great Trango Tower is born.

TO ÅR SEINERE, i juni 1984: drømmen skal bli virkelighet. Hans Christian har fått med seg Stein og de to klatrekompisene Finn Dæhli og Dag Kolsrud. Sammen utgjør de «The Norwegian Trangoexpediton 1984». De har fått sponsorer – blant annet Norrøna Sport, Pakistan International Airlines og en tobakksprodusent. Nå har de tatt farvel med venner og kjærester, gått om bord i et fly til Islamabad med 180 kilo i håndbagasje og begynt på det store eventyret. Ifølge det amerikanske klatremagasinet Climbing legger de ut på det som skal bli en av de største klatrebragdene noen sinne. De fire nordmennene har med seg ulike erfaringer fra Himalaya, Trollveggen, Yosemite, Mount McKinley, nordveggen på Eiger, vinterklatring i Hurrungane og moderne klippeklatring i Sør-Frankrike. De har med seg store ambisjoner. De har med seg dette ene bildet av fjellveggen. Det fins ikke noe annet bilde å oppdrive. Veggen er så svær, så glatt, så imponerende. Kan den i det hele tatt være sann? Den er sann. Great Trango Tower står der og venter.

TWO YEARS LATER, June of 1984: It’s time to realize the dream. Hans Christian has enlisted not only Stein but climbing comrades Finn Dæhli and Dag Kolsrud. Together they comprise “The Norwegian Trango Expedition 1984”. A number of sponsors have signed on – including Norrøna Sport, Pakistan International Airlines and a tobacco producer. The four Norwegians, each carrying 180 kg of baggage, say farewell to their friends and girlfriends and board a plane to Islamabad. They’re embarking on what the American magazine “Climbing” will later rank as one of the greatest mountaineering feats in history. The men bring to the enterprise a wide variety of experience – from the Himalayas, Trollveggen, Yosemite, Mount McKinley, the north face of Eiger, winter climbing in Hurrungane and modern rock climbing in southern France. They bring outsized ambitions. And they bring that one picture of the mountain’s face. There’s no other picture to be found. The mountainside looks so vast, so sheer, so impressive. Could it really be that way? It is. Great Trango Tower stands and waits.

MANGE KJENNER HISTORIEN. Hele det norske klatremiljøet kan den utenat. Hans Christian, Finn, Dag og Stein overvinner ufattelige utfordringer både når det gjelder logistikk, tynn luft, dårlig vær og vanskelig klatring. De kommer høyere og høyere i Trangos østvegg. Toppen er snart innen rekkevidde. Men etter flere uker i veggen, begynner proviantlageret å gå tomt. Etter en følelsesladet diskusjon – sittende i hengeteltene flere tusen meter over Baltorobreen – melder Dag og Stein seg frivillig til å returnere. Bare på denne måten vil det være nok mat igjen til å nå toppen. Hans Christian og Finn fortsetter klatringen. 4. august 1984 observerer Stein sine to venner i kikkert. Hans Christian og Finn står på toppen av Trango. På toppen av internasjonal klatresport. The Norwegian Trangoexpedtion har gjennomført noe ingen trodde var mulig. De har åpnet opp en av verdens mest krevende klatreruter. Triumfen er et faktum. SÅ SKJEDDE DET som ikke skulle skje: noen dager seinere går noe galt under nedfiringen. Hans Christian og Finn omkommer. Hele det norske klatremiljøet er i sjokk. To av Norges fremste fjellklatrere er ikke mer. Vel hjemme etter de fysiske og psykiske påkjenningene bruker Stein flere måneder på å skrive boka «Trango – triumf og tragedie». 18

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

THE STORY IS WIDELY TOLD. Every Norwegian climber knows it by heart. Hans Christian, Finn, Dag and Stein overcome unbelievable logistical challenges as well as thin air, bad weather and climbing difficulties. Gradually, the men scale Trango’s eastern face. Soon the peak is within reach. But after four weeks on the face, provisions begin to run low. After an emotional discussion – while hanging in portaledge tents several thousand meters above the Baltoro Glacier – Dag and Stein volunteer to go down. Given the amount of food remaining, it’s the only way any of them will be able reach the top. Hans Christian and Finn continue the ascent. On Aug. 4, 1984, Stein observes his two friends through binoculars. Hans Christian and Finn are standing atop Trango. Atop the summit of international mountaineering. The Norwegian Trango Expedition has achieved something no one believed was possible. Its members have opened up one of the world’s most demanding climbing routes. They are triumphant. HOWEVER, during the descent several days later, something goes wrong. Hans Christian and Finn are killed. The entire Norwegian climbing community is in shock. Two of Norway’s most prominent mountain climbers are gone. Safely home, but with the physical and mental strains of the journey still

1. HENGETELT: Dag Kolsrud nyter en kopp te i hengeteltet i Trangos enorme østvegg. 2. BEGRENSET PLASS: Finn Dæhlie tar en pause på en bitteliten hylleformasjon. 3. BÆRERNE: Trango-ekspedisjonen fikk hjelp av mange lokale bærere inn til base camp. 4. LESESTUND: Det gjelder å ha et godt tak i boka når du henger flere tusen meter over Baltorobreen i Pakistan. 5. TRANGOMASSIVET: Utsikt til den enorme østveggen på Great Trango Tower.

1. HANGING TENTS: Dag Kolsrud enjoys a cup of tea while suspended from Trango’s enormous eastern face. 2. LIMITED SPACE: Finn Dæhlie takes a break on a tiny shelf. 3. THE PORTERS: The Trango expedition had lots of help carrying supplies to base camp. 4. DREAM LINE: All climbers dream of that perfectly etched line up the perfect wall. 5. STORY TIME: Several thousand metres over Pakistan’s Baltoro Glacier, it pays to turn pages carefully. 6. TRANGO MASSIF: View over the vast eastern face of the Great Trango Tower.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

«Det er fortsatt problematisk å snakke om Trango. Skallet er forbausende tynt. Det er kort vei inn til følelsene.»

”It’s still hard to talk about Trango. I have a surprisingly thin shell. My feelings lie just under the surface.” Stein P. Aasheim, Trango climber in 1984

TUNGT LASTET: Stein P. Aasheim med mengder av klatreutstyr i østveggen på Great Trango Tower i 1984. Aasheim er en av Norges mest kjente eventyrere. Han har besteget Mount Everest og Mount McKinley, syklet gjennom Sahara, gått Norge på langs på ski, besøkt alle verdens avkroker og bodd et helt år i ei fangsthytte på Svalbard sammen med familien. HEAVY BURDEN: Stein P. Aasheim with loads of equipment on the eastern face of the Great Trango Tower in 1984. Aasheim is one of Norway’s most renowned adventurers. He climbed Mount Everest and Mount McKinley, cycled across the Sahara, traversed Norway lengthwise on skis, visited just about every nook and cranny on earth and lived for a year with his family in a hunting cabin on Svalbard.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

Det blir en av de sterkeste historiene i klatrelitteraturen. En bibel for generasjoner av norske fjellfolk. En evig kilde til inspirasjon. NÅ ER DET 25-årsjubileum for Norskeruta på Great Trango Tower. - Det føles uvirkelig at jeg var med på denne turen, sier Stein P. Aasheim. Han sitter med en espresso i Oslo sentrum. Tankene går tilbake til 1984. - Det føles uvirkelig at jeg har hengt oppe i den veggen der. Det var en vanvittig følelse, noe jeg aldri opplevd verken før eller seinere. - Hva mener du med uvirkelig? - Når jeg leser hvilken status Norskeruta har internasjonalt, når jeg hører hvilken status boka har fått, når jeg hører folk snakke om Hans Christian og Finn – da tenker jeg: «jøss, er jeg en del av dette?» På den ene siden er jeg stolt over å ha vært med på Norskeruta. På den andre siden skulle jeg mye heller ønske at vi alle hadde kommet hjem enn at det finnes en «Norskeruta» på Trango i dag. Men: da hadde jo livet mitt sett annerledes ut. Jeg ville hatt en annen familie. Barna mine hadde ikke eksistert. Jeg blir helt skrudd i hodet av å tenke på det. I 1984 VAR HANS CHRISTIAN DOSETH og den kjente klatreren Ragnhild Amundsen gift. Halvannet år etter ulykken på Trango ble Stein og Ragnhild kjærester. - Det er ikke lett å ordlegge seg om dette, sier Stein. - Trango var en dyptgripende opplevelse. Turen fikk dyptgripende konsekvenser i livet mitt. - Skulle du ønske at du ikke fikk flere spørsmål om Trango? - Nei. Det var en historisk begivenhet i norsk klatring. Jeg har ikke noe ønske om at folk ikke skal snakke om turen. Jeg tror jeg kan telle på én hånd de foredragene jeg har holdt om denne turen. Men i det siste har jeg tenkt at nå er det på tide å komme seg over dette. Det er tross alt 25 år siden. Nå prøver jeg å snakke om Trango i en del foredrag hvor det er naturlig. - Hva forteller du? - Jeg gir min versjon av turen. Det er selvfølgelig mange som har lest boka, men jeg forstår at det er spennende å høre om turen live. I tillegg snakker jeg om hva vi søker etter i denne klatresporten. Når du nærmer deg 60, er det naturlig å reflektere litt annerledes rundt livet enn da du var ung og udødelig. I 1984 sa jeg at «jeg klatrer ikke fordi det er farlig, men på tross av det.» Det har endret seg. Nå sier jeg det som det er: «Jeg klatrer fordi det er farlig.» Dette ble veldig klart for meg sommeren 2008. - Hva skjedde? - Jeg klatret Trollryggen sammen med Ralph Høibakk (71) og Odd Eliassen (64). Ralph ville feire at det var 50 år siden han og Arne Randers Heen gjennomførte førstebestigningen av ryggen. I utgangspunktet ville vi gjerne ha med den yngre, dyktige klatreren Bjarte Bø på turen. Men da det viste seg at han ikke hadde anledning, tenkte vi bare «faen heller» og støtet på. Tre gamle menn i en stor vegg. For oss var dette vanskelig klatring . Vi var engstelige der oppe, vi var redde. Og da vi endelig kom opp, sto vi der – gamlingene - og grein. - Gråt dere? - Ja. Og jeg har tenkt mye på de tårene etterpå. Det var en utrolig sterk opplevelse. Jeg har sjelden følt meg så nær livet, rett og slett. Jeg tenkte at dette er hva det hele dreier seg om. Dette er gevinsten for å våge – og for å lykkes med noe som er så nær grensen av vår yteevne. Den følelsen vi hadde der oppe, er selve livet. Det er ikke lett å ordlegge dette. Men så gikk det bare to dager og så snudde alt. Midt på natta fikk jeg en telefon om at Rolf Bae var savnet på K2. BARE NOEN MÅNEDER før ulykken på K2 var Rolf Bae (33) med da et norsk klatrelag repeterte Norskeruta på Great Trango Tower. Rolf hadde snakket mye med Stein om denne turen. Han fortalte Stein at boka om Trango var grunnen til at han begynte å klatre. De to ble etter hvert godt kjent. Og de hadde stor respekt for hverandre. De hadde begynt planleggingen av en spennende tur sammen til Antarktis. - Det var ikke til å begripe at Rolf forsvant på K2. Klatringen var med ett meningsløs. - Hvordan da? - Alle de vakre tankene om klatring, alle de store ordene om hva dette gir oss,

fresh, Stein writes the book “Trango – Triumph and Tragedy”. It’s one of the most powerful stories in mountaineering literature. A bible for generations of Norwegian climbers. An eternal source of inspiration. TWENTY-FIVE YEARS have now passed since the Norwegian route up Great Trango Tower was opened. “It’s unreal to think I was part of that expedition,” Stein P. Aasheim says. Over an espresso in downtown Oslo, his thoughts drift back to 1984. “It’s unreal to think that I was hanging up on that wall. It was a crazy feeling, something I’d never felt before and never have since.” “What do you mean by unreal?” “When I read about the international status of the Norwegian route, when I hear about the status of the book, when I hear people talk about Hans Christian and Finn – that’s when I think, ‘Wow, am I part of this?’ On the one hand I’m proud of helping establish the Norwegian route. On the other hand I’d much prefer that all of us had come home than that a ‘Norwegian route’ should exist on Trango today. But: my life would be much different if that were the case. I’d have a different family. My children wouldn’t exist. I go nuts just thinking about it.” IN 1984, Hans Christian Doseth and the renowned climber Ragnhild Amundsen were married. A year and a half after the accident on Trango, Stein and Ragnhild became a couple. “It’s not easy to put this into words,” says Stein. “Trango was an overwhelming experience. The trip had deep and lasting consequences for my life.” “Do you wish people would stop asking you about Trango?” “No. It was a historic event in Norwegian climbing. It’s not that I don’t want people to talk about it. I think I can count on one hand the number of speeches I have given about the trip. But lately I’ve been thinking it’s about time to get over all this. It’s been 25 years, after all. I now try to discuss Trango in some of the talks that I give.” “What do you say?” “I give my version of the trip. Lots of people have read the book, of course, but I understand that it’s exciting to hear about it live. I also talk about what we sport-climbers are really searching for. When you close in on 60 years of age, it’s natural to reflect differently on life than when you were young and immortal. In 1984 I said, ‘I don’t climb because of the danger, but in spite of it.’ That has changed. Now I tell it like it is: ‘I climb because it’s dangerous.’ That became very clear to me in the summer of 2008.” “What happened?” “I climbed Trollryggen with Ralph Høibakk (71) and Odd Eliassen (64). Ralph wanted to celebrate that 50 years had passed since he and Arne Randers Heen had completed the first ascent of the peak. At first we hoped the talented young climber Bjarte Bø would join us. But when it turned out he couldn’t make it, we said, ‘What the hell,’ and pushed ahead. Three old men on a huge wall. For us it was hard climbing. We were anxious up there; we were afraid. And when we finally got to the top we just stood there – these three old guys – and cried.” “You cried?” “Oh, yes. And I’ve thought a lot about those tears. It was such a powerful experience. Rarely have I felt so clearly what it is to be alive. I thought that this had to be what it was all about. This was the reward for daring – and for succeeding at something so close to the limits of our capability. Then, just two days later, everything got turned around. In the middle of the night the telephone rang, and I heard Rolf Bae was missing on K2.” ONLY MONTHS before the accident on K2, Rolf Bae (33) had been part of a Norwegian climbing team that repeated the ascent of Great Trango Tower by way of the Norwegian route. Rolf had talked a lot about the trip with Stein. He told Stein that his book about Trango was the reason he began climbing. Over time, the two got to know each other well. Their respect was mutual. They had begun to plan an expedition to Antarctica together. “It was incomprehensible that Rolf could disappear on K2. All at once, the climb became absurd.” NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

STORE FJELL: The Norwegian Trangoexpedition 1984 fikk nærkontakt med noen av de villeste og vakreste fjellene på denne planeten. BIG MOUNTAINS: The Norwegian Trango Expedition 1984 got close up and personal with some of the wildest and most beautiful mountains on the planet.

det forutsetter at du kommer ned igjen i live. Hvis ikke, er klatringen totalt meningsløs. - Mange klatrere legitimerer risikoen ved at å si at «det er farlig å kjøre bil, også.» - Det skjønner jeg ikke. Sammenlikningen er irrelevant. En av grunnene til å klatre, er nettopp at det er farlig. Tilfredsstillelsen ved å mestre og beherske forholdene når konsekvensen ved å falle er fatal - nysgjerrigheten, de fysiske utfordringene, grenseområdet mot døden. Alt dette er viktig. Du får ingen lykkerus etter en biltur. Men etter en klatretur, får du det. - Er du avhengig av denne følelsen? - Det er et godt spørsmål. Jeg er vel på sett og vis avhengig av gevinsten ved klatringen. Premien. Jeg er kanskje avhengig av å oppleve ytterpunkter i livet som folk flest aldri kommer i nærheten av. Mange spør hva som er vitsen med klatring – siden det åpenbart er en risikofylt aktivitet. Men jeg aksepterer ikke lenger spørsmålet. Det man spør om er egentlig «kan du forklare meg meningen med livet?» Hva faen skal man svare, da? Det er ingen som spør noen som lever som alle andre hvorfor de lever som alle andre. Hvis du tar ett skritt til siden, blir du umiddelbart stilt til veggs og må legitimere ditt livsvalg. Det kreves at du skal kunne gi svar som er umulige å gi. - ENDRET TRANGO i sin tid ditt forhold til klatringen? - Nei. Jeg fortsatte å klatre som før. Allerede året etter, i 1985, var jeg på Everest. Jeg endret meg egentlig først da jeg fikk barn. Da trappet jeg ned på høye fjell i Himalaya. Jeg husker jeg skulle ta farvel med familien før jeg dro til fjellet Drang Rag Ri Himalaya i 1995. Datteren min holdt meg fast på trappa og ropte at ”jeg vil ikke at du skal dø på fjellet, pappa.” Det var sterkt, altså. Så sterkt at jeg nesten ikke klarer å snakke om det. Da kjente jeg virkelig på hvordan det er å være far. Da var det slutt på høye fjell i Himalaya for min del.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

“How do you mean?” “All of those beautiful thoughts about climbing, all the big words about what climbing gives us – the assumption is that you will come down alive. If not, the climb doesn’t mean a thing.” “A lot of climbers justify the risk by saying, ‘Driving a car is dangerous, too.’” “I can’t understand that. The comparison is irrelevant. One of the reasons for climbing is the very fact that it’s dangerous – the satisfaction of mastering and conquering conditions when the consequence of falling would be fatal. The curiosity, the physical challenges, the proximity of death – they’re all important. There is nothing exhilarating about a car trip. But after a big climb, the happiness you feel is nothing less than intoxicating.” “Are you hooked on that feeling?” “That’s a good question. I am sort of hooked on the reward of climbing. The prize. I may be dependent on having peak experiences that most people in this life don’t come close to having. A lot of people ask what the point of climbing is, when the risks are so obvious. But I don’t accept the question anymore. What they are really asking is, ‘Can you explain the meaning of life to me?’ Well, what the hell am I supposed to say? Nobody asks people who live like everyone else why they live like everyone else. As soon as you step out of line, you’re put against the wall and told to justify your way of life. You’re made to answer impossible questions.” “DID TRANGO CHANGE your relationship to climbing?” “No, I continued to climb. Just a year later, in 1985, I was on Everest. I didn’t really change until I had children. That’s when I cut back on the high Himalayas. I remember saying goodbye to my family before travelling to Drang Rag Ri in the Himalayas in 1995. My daughter clung to me on the steps and yelled, ‘I don’t want you to die on the mountain, Papa.’ That hit me hard. So hard I almost can’t talk about it. That’s when I fully realized what it means to be a father. For me, that was the end of climbing high mountains in the Himalayas.”

FAKTA

FACTS

FJELLET

THE MOUNTAIN

Great Trango Tower 6286 m.oh.

Great Trango Tower 6,286 metres over sea level

Trango Towers er en gruppe dramatiske granittspir på nordsiden av Baltorobreen i Karakoram, nord i Pakistan. Disse tårnene byr på noen av de høyeste fjellveggene og kanskje den mest utfordrende fjellklatringen i verden. Det høyeste punktet i fjellrekka er toppen på Great Trango Tower (6286 m.o.h.) – som ble førstebesteget i 1977 av Galen Rowell, John Roskelly, Kim Schmitz, Jim Morrissey og Dennis Hennek fra vestsida. Den svært imponerende østveggen på Great Trango Tower ble førstebesteget i 1984 av Hans Christian Doseth og Finn Dæhli. Linja er kjent som ”Norskeruta.” Dag Kolsrud og Stein P. Aasheim var med langt opp i veggen, men snudde på grunn av matmangel i gruppa. I 1992 gikk Xaver Bongard og John Middendorf ei ny rute parallelt med Norskeruta. Norskeruta ble første gang repetert i 2008 av nordmennene Stein Ivar Gravdal, Bjarte Bø, Sigurd Felde og Rolf Bae. I 1999 gikk nordmennene Robert Caspersen, Gunnar Karlsen, Per Ludvig Skjerven og Einar Wold ei ny klatrerute på nabofjellet Trango Pulpit.

Trango Towers is a group of dramatic granite spires on the north side of the Baltoro Glacier in Karakoram, northern Pakistan. The towers feature some of the highest vertical drops in the world as well as some of the most challenging climbs. The highest point in the group is the summit of Great Trango Tower (6,286 m), first conquered on its west side by Galen Rowell, John Roskelly, Kim Schmitz, Jim Morrissey and Dennis Hennek in 1977. The imposing eastern face of Great Trango was first climbed in 1984 by Hans Christian Doseth and Finn Dæhli. The route they followed has since been called the “Norwegian route”. The expedition began with four men, but Dag Kolsrud and Stein P. Aasheim turned back when it became clear too little food remained to sustain the whole group to the summit. In 1992, Xaver Bongard and John Middendorf climbed the mountain using a parallel route. A second climb by way the Norwegian route was accomplished in 2008, by the Norwegians Stein Ivar Gravdal, Bjarte Bø, Sigurd Felde and Rolf Bae. In 1999, the Norwegians Robert Caspersen, Gunnar Karlsen, Per Ludvig Skjerven and Einar Wold took a new route up the neighbouring Trango Pulpit.

BOKA «Trango – triumf og tragedie» Stein P. Aasheim Scanbok Forlag, 1985 Boka ble trykt opp i 5000 eksemplarer og er i dag umulig å få tak i. Stein P. Aasheim har fått henvendelser fra forlag om å trykke opp et nytt opplag av boka, men har foreløpig takket nei. - Jeg er bekvem med at boka er vanskelig å få tak i, sier han. - Dette var et dreiepunkt i livet mitt. Man skal ikke tukle med dreiepunkt. NORRØNA Den norske Trangoekspedisjonen i 1984 var sponset av Norrøna. Deltakerne brukte 1984-versjonen av Trollveggen-jakka og Trollveggen-buksa i Gore-Tex.

THE BOOK “Trango – Triumph and Tragedy” (“Trango – triumf og tragedie”) Stein P. Aasheim Scanbok Forlag, 1985 The book had a print run of 5,000 copies, in Norwegian only, and today is almost impossible to find. Publishers have inquired about putting out a new edition, but to date, Stein P. Aasheim has declined. “It’s OK with me that the book is hard to get hold of,” he says. “It was a turning point in my life. You don’t mess with turning points.” NORRØNA Norrøna was a sponsor of The Norwegian Trango Expedition 1984. Its members wore the 1984 version of the company’s Trollveggen jacket and Trollveggen pants, made with Gore-Tex.

EN NY DAG PÅ KONTORET: En mann blir liten i østveggen på Great Trango Tower i Pakistan. ANOTHER DAY AT THE OFFICE: On the eastern face of the Great Tango Tower in Pakistan, a man is a little thing. NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

FJELLETS MANN: Statsminister Jens Stoltenberg sier han har gjenoppdaget naturen i voksen alder. Nå bestiger han høye fjell, sykler i terrenget og glir innover marka på langrennsski hver gang han får anledning. MAN OF THE MOUNTAIN: Prime Minister Jens Stoltenberg says he has rediscovered nature. He’s been climbing peaks, mountain biking and gliding through the woods on Nordic skis whenever possible.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

TEXT & PHOTO EIVIND EIDSLOTT

Mountain Fjellminister Norrøna Magazine møtte statsminister Jens Stoltenberg under åpningen av Hallingskarvet nasjonalpark.

Norrøna Magazine met Norwegian Prime Minister Jens Stoltenberg at the opening of Hallingskarvet National Park.

JENS STOLTENBERG går med raske skritt ned mot Finse stasjon. Han er iført passelig slitte fjellstøvler og skallbekledning i anonyme farger. Han har nettopp holdt en tale på Sandalsnuten i anledning den offisielle åpningen av Hallingskarvet nasjonalpark. Været er slik det pleier å være her oppe: regn, tåke, litt vind, litt sol. - Jeg har gjenoppdaget naturen, sier han til journalistene som prøver å holde følge med ham under den vandrende pressekonferansen. - Jeg har tatt jegerprøven og dykkerlappen. Og jeg har oppdaget gleden av nytt utstyr. Før syntes jeg det var greit med en gammel sykkel og velbrukte ski. Nå har jeg kjøpt meg en splitter ny terrengsykkel med karbonramme. Hehehe.

JENS STOLTENBERG walks briskly downhill toward the Finse rail station. He wears nicely scuffed mountain boots and soft-shell outerwear in anonymous colours. He’s just given a speech at Sandalsnuten on the occasion of the official opening of Hallingskarvet National Park. The weather is typical: Rain, fog, a little wind, a little sun. ”I’ve rediscovered nature,” he tells journalists who try to keep up with him during the wandering press conference. ”I’ve taken the hunting test and earned a diving certificate. And I’ve discovered the joy of brand-new equipment. I used to think an old bicycle and well-worn skis were okay. Now I’ve bought a brand-new mountain bike with a carbon-fibre frame. Heh-heh-heh!”

STOLTENBERG LER SLIK bare nyfrelste utstyrsentusiaster kan le. En latter tuftet på entusiasme, forventninger, gutteturer og store doser kaffe. - Sykler du på stier? - Nei, det driver jeg ikke med. Det blir bare turer på grus. Opp til Tryvann for å trene – eller inn til Kikut for å få en lenger tur. Det er et eller annet med det å bli 49 år – da tør man ikke falle, lenger. Jeg faller jo nå også, men det gjør så mye mer vondt enn før. Stoltberg forteller om sommerens fjelltur i Jotunheimen. - Vi gikk blant annet fra Skogadalsbøen til Vetti. Er det noe jeg liker når jeg kommer fram til ei hytte, så er det å få vasket seg litt. På Vetti fant jeg en sånn liten vask med et dusjhode på og satte i gang. Ja, du vet: naken. Så kom det selvfølgelig to spreke turdamer forbi akkurat da jeg var i gang med kroppsvasken. Først ser de bare en naken mann. Men så ser de at det er landets statsminister som står der! Det er slike ting som bare skjer i Norge. STOLTENBERG ER i et strålende humør og holder høyt tempo nedover lia. - Jeg har oppdaget toppturen, også, sier han. - Gleden ved å bestige et fjell. Vi gikk fra Leirvassbu til Visbretind i sommer – i helt maksimalt vær. Vi satt på toppen i badebukse. Jeg tuller ikke! Det er noe av det fineste jeg har opplevd noensinne i fjellet. Og så var vi på Soleibotntind og Langskavltind. - Har du begynt å samle på 2000-metere? - Nei. Ikke offisielt. Det vil si: jeg tør ikke komme ut av skapet og si det høyt. Det får konsekvenser. Da må jeg jo gå opp på alle disse fjellene, også. Men jeg merker at jeg er gira på flere toppturer. Store Skagastølstind, for eksempel. Jeg har prøvd å rappellere for første gang i sommer. - Hvor da? - Bare utfor en liten klippe i Jotunheimen. For moro skyld. - HVA MED ALPINT eller telemark på vinteren? - Nei, det er ikke min greie. Telemarksvingen skulle jeg gjerne ha lært meg, men det er sikkert for seint. - Du kan jo ta et kurs? - Jo da. - I Hemsedal, for eksempel. - Hemsedal er fint, men jeg liker meg ikke i sånne bratte løyper med mye folk. Når du er statsminister, vil du gjerne ha litt ro og fred på fritida. Derfor er jeg langrennsløper. Å gli innover i Marka, nesten helt alene, det er min greie.

STOLTENBERG LAUGHS as only a gear lover can laugh. It’s a laughter of enthusiasm, high expectation, guy trips and big doses of coffee. ”Do you cycle on nature trails?” ”No, I don’t. Gravel is about it. I ride up to Tryvann for exercise – or on to Kikut to make a longer trip of it. There’s something about being 49 years old. You don’t dare to fall anymore. Of course I do still fall, but it hurts so much more than it used to.” Stoltenberg mentions last summer’s hiking trip in the Jotunheimen range. ”I’ve discovered the ’summit hike’, too”, he says. ”The joy of conquering a peak. We went from Leirvassbu to Visbretind last summer – in maximum weather. We sat on top in bathing trunks. I’m not kidding! It’s one of the greatest mountain experiences I’ve had. And we were also up on Soleibotntind and Langskavltind.” ”Are you now collecting 2,000-metre peaks?” ”No, not officially. That is, I don’t dare come out of the closet and say it aloud. That has consequences. Then I’d have to go up all of those mountains. But I do notice that I’m geared up for more summit hikes. Store Skagastølstind, for example. Over the summer I tried rappelling for the first time.” ”Where was that?” ”Just down a little cliff, in Jotunheimen. For fun.” ”WHAT ABOUT ALPINE or Telemarking in the winter?” ”No, that’s not for me. I’d really like to learn to make a Telemark turn, but it must be too late for me now.” ”You could always take a course?” ”Yeah, I guess.” ”At Hemsedal, for example.” ”Hemsedal is fine, but I’m not very happy on steep trails with lots of people. When you’re prime minister, you like a little peace and quiet in your time off. That’s why I do cross-country. Gliding in through the woods, practically alone, that’s my thing.”

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

TEXT EIVIND EIDSLOTT PHOTO JØRN H. MOEN

Tinderangling i Det heter seg at alt som går opp uansett kommer ned. Det gjelder ikke i Molladalen på Sunnmøre. Der blir du værende oppe. Lenge etter at du har reist derifra. 26

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

TIND TIL FJORD: Fra Mohns topp i Sunnmørsalpene er det magisk utsikt til Hjørundfjorden og en rekke omkringliggende fjell. SUMMIT TO SEA: From Mohn’s Top in the Sunnmøre Alps, the view to Hjørund Fjord and the surrounding peaks is magical.

Peak to peak in Molladalen

They say that what goes up must come down. That doesn’t apply to Molladalen, in Norway’s Sunnmøre district. There, you stay up. Long after you’ve left.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

DET ER EN GANSKE ALMINNELIG lørdag i en ganske alminnelig juli måned på Sunnmøre. Mørke skyer truer langt der ute i havet, en måse skriker ut sin vrede, bølgene slår dovent mot en molo. Ferjekaia i Solevåg ligger øde, gammelt pølsepapir driver langs bakken. Alt tyder på at det vil begynne å regne snart. Alt tyder på at dette skal bli en begredelig sommerdag. Men hva er det som skjer? Hvem er det som kommer kjørende i de to bilene der? Hvorfor smiler de sånn? Og hva er det de har i de store ryggsekkene?

FOR SUNNMØRE, it’s a fairly average Saturday in July. Dark clouds hang threateningly over the sea, an angry gull shrieks and sluggish waves break against a jetty. The ferry dock in Solevåg stands empty and forlorn; old hotdog wrappers skip along the ground. Looks like rain. Looks like a glum summer day. But what’s that on the road? Who’s driving those two cars? Why are they smiling like that? And what’s inside those big rucksacks?

SE FOR DEG ÅRET 1889. Se for deg britene William Cecil Slingsby og Geoffrey Hastings på tur i Jotunheimen og på Jostedalsbreen. Se for deg gleden av å bestige nye fjell, gå nye ruter, være de første på toppene. Se for deg at de reiser videre nordover, til Sunnmørsalpene, hvor de førstebestiger Store Brekketind. Se for deg at Slingsby må hjem til England, kanskje han skal hjem til sin kjære, kanskje han skal i et viktig jobbmøte. Og til slutt: se for deg at Geoffrey Hastings er igjen på Sunnmøre, alene, med dress og slips, en isøks som er over én meter lang, hatt, nikkers og spikersko. Han skriver seg inn på Ørstenviks Hotell i Ørsta 5. september 1889. Neste morgen står han opp grytidlig, forlater hotellet klokka 06.30, går opp hele Romedalen, videre, videre, i høyt tempo, helt til han kommer til en dal ulik alle andre daler. Han er sannsynligvis Molladalens første turist. Og han klarer ikke å telle alle tindene, alle nålene som reiser seg mot himmelen.

IMAGINE IT’S 1889. Imagine the British climbers William Cecil Slingsby and Geoffrey Hastings hiking through Jotunheimen and across the Jostedal Glacier. Imagine their joy at being the first to reach mountain summits, using routes of their own devising. Imagine them continuing north, to the Sunnmøre Alps, where they are the first to ascend Store Brekketind. After that feat Slingsby must return home – summoned by love, perhaps, or by the press of business. In any case, imagine Geoffrey Hastings left alone in Sunnmøre, dressed in his jacket and tie with hat, knickers and spiked shoes. He carries an ice axe more than a meter long. Hastings checks into Ørstenviks Hotel in Orsta on Sep. 5, 1889. The next morning he is up at dawn, leaving the hotel at 6:30 a.m. and hiking all the way through Romedalen, then further, further, at high tempo, until he enters a valley unlike any other. In all likelihood, he is Molladalen’s first tourist. The peaks within his field of view – sharp prows rising to the sky – are so numerous.

TELEFONSAMTALE MED Solveig Bjellmo, ung lege på Ålesund sykehus, 119 år seinere: – Hei, det er Eivind fra Norrøna Magazine. Jeg lurer på om du vil være med til Molladalen for å klatre. – Til Molladalen? Selvfølgelig vil jeg til Molladalen! For et spørsmål! Jeg vil alltid til Molladalen! Det er ikke noe å lure på. Når skal vi dra? Vi må få med oss ho Camilla. Og han Øyvind. De er leger, de også. Ja, ja, ja. Dere vil være i de tryggeste hender. Ingen fare med tre leger på tur. Hehehehe. Dette blir jo kjempebra! Molladalen! Vi skal til Molladalen! Yes, yes, yes! Og derfor er vi her nå, på ferjekaia i Solevåg, med sekkene stappfulle av klatreseler, klatresko, tau, kiler, kamkiler, karabinere, hjelmer og rosiner. Værmeldingen er ikke den beste, med entusiasmen er på topp, og der, på den andre siden av fjorden, står klatrelegenden Helge Standal og hans datter og venter på oss. Helge har skrevet klatreguide til Molladalen, skiguide til Sunnmørsalpene og – hold deg fast - fotturguide til Sunnmørsalpene. Ingen kjenner dette området bedre enn ham. Og datteren, hva driver hun med? - Jeg studerer medisin. Dermed er det fire medisinere i gruppa. I dag kan alt skje. ETTER GEOFFREY HASTINGS kom det mange menn uten høydeskrekk til Molladalen: C.W. Patchell, Kristofer Randers, Helge Hagen, Dagfinn Hovden, Arne Randers Heen, Tore Lundberg og legenden Hans Christian Doseth – som 28

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

TELEPHONE CONVERSATION with Solveig Bjellmo, a young doctor at Ålesund Hospital, 119 years later: “Hi, this is Eivind from Norrøna Magazine. I wonder if you’d like to go climbing in Molladalen.” “In Molladalen? Of course I’ll go to Molladalen! What a question! I’d go to Molladalen anytime! What’s to wonder about? When do we leave? We have to have Camilla with us. And Øyvind. They’re doctors, too. Yes, yes, yes. You’ll be in the safest hands. With three doctors along, what danger could there be? Ha ha. It’ll be great! Molladalen! We’re going to Molladalen! Yes!” And so here we are, at the Solevåg ferry dock, our packs full of climbing harnesses, climbing shoes, pitons, cams, carabiners, helmets and raisins. The weather report is not great, but our enthusiasm is. And there, across the fjord, waiting for us, are the climbing legend Helge Standal and his daughter. Helge has written a climbing guide to Molladalen as well as skiing and hiking guides to the Sunnmøre Alps. No one knows the area better than he. And his daughter – what is her story? “I’m studying medicine,” she says. So – four medics in the group. Bring on the mountains. AFTER GEOFFREY HASTINGS, there were lots of non-acrophobes who found their way to Molladalen: C. W. Patchell, Kristofer Randers, Helge Hagen, Dagfinn

Forresten er tindebestigningen slet ikke «sport» Den er dionysisk livsbekreftælse Den er menneskekrypets møte med Vredesrynkene i jordens ansikt En Dante-ferd langs Infernos kjæver, Et buestrøk av liv over den stenvordne stillhet. PETER WESSEL ZAPFFE

Peak-climbing incidentally is by no means ”sport” It’s a Dionysian affirmation of life It’s the human animal making its way Across the twisted brow of angry earth A Dantean journey along the jaws of Inferno An arrow-flight of life over petrified silence. PETER WESSEL ZAPFFE

ALPINT SYMBOL: Bladet er en av de mest kjente formasjonene i Molladalen, Sunnmøres klatreområde numero uno. ALPINE SYMBOL: Bladet, or ”The Blade,” is one of the most recognizable formations in Molladalen, and it’s Sunnmøre’s No. 1 climbing destination.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

1. OPPTUR: Standplass under H3-nåla i Molladalen. F.v. Runar Eidslott, Helge Standal og Øyvind Yksnøy. 2. SIKRING: Med denne taubremsen sikres hun som klatrer først. 3. RAPPELL: Nedfiring fra H3-nåla. 4. TRAVERS: På vei ned fra Mohns topp. F.v. Øyvind Yksnøy, Solveig Bjellmo, Siri Standal og Camilla Uhlin Hansen. 5. NÅLØYET: H3-nåla er en lett tilgjengelig og morsom klatreopplevelse.

klatret i Molladalen rett før han omkom på returen fra Great Trango Tower i Paksitan i 1984. Alle tinder og nuter i dalen er besteget. De vakreste rissene er funnet og gått. Ryktene har spredd seg. Til Oslo, til Stockholm, til Innsbruck. Og nå er det vår tur. Vi står i bunnen av dalen og skuer opp mot de loddrette fjellveggene. Der er Jønshorn, der er Randers Topp, der er Mohns Topp, Slingsbys Topp, Kruttårnet, Holtanna og Molladalstårnet. Alt dette, servert på sølvfat, uten at vi trenger å løse inngangsbillett. Vi blir stumme av begeistring. Helt til et voldsomt tordenbrak skremmer livet av oss. Skyene er mørkere enn noensinne. Og nå begynner det å regne i tillegg. Det regner slik det aldri har regnet før. - Det går over, sier Solveig. - Det går helt sikkert over, sier Camilla. - Litt regn gjør ingenting, sier Øyvind. Hva er det med legene nå til dags? Hvor kommer denne grenseløse optimismen fra?

Hovden, Arne Randers Heen, Tore Lundgren and the legendary Hans Christian Doseth, who went climbing in Molladalen shortly before he was killed descending from Pakistan’s Great Tango Tower in 1984. All the peaks and pinnacles around Molladalen are conquered. The most beautiful routes have been identified and hiked. Rumour has spread. To Oslo, to Stockholm, to Innsbruck. And now it’s our turn. We stand at the bottom of the valley and gaze up the vertical mountain walls. There is Jønshorn. There are Randers’s Top, Mohn’s Top and Slingsby’s Top. And there are Kruttårnet, Holtanna and Molladalstårnet. All of them are served as if on a silver platter, no ticket required, no bill due. We go mute from awe. That is, until a violent clap of thunder scares the life out of us. The clouds are darker than ever. And now it begins to rain. It rains like it’s never rained before. “It’ll pass,” says Solveig. “It won’t last,” says Camilla. “A little rain never hurt,” says Øyvind. What is it with doctors these days? Where do they get such limitless optimism?

VI HAR TRE MÅL FOR DAGEN: 1. Bestige H-3 nåla 2. Bestige Bladet 3. Bestige Mohns Topp

WE HAVE THREE GOALS FOR THE DAY: 1. Climb the H-3 needle 2. Climb Bladet (“The Blade”) 3. Climb Mohn’s Top

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

5 1. THE WAY UP: Belay station under the H-3 needle at Molladalen. From left, Runar Eidslott, Helge Standal and Øyvind Yksnøy. 2. SECURITY: This belay device keeps the lead climber safe. 3. RAPPELLING: Shooting down the H-3 needle. 4. TRAVERSE: Descending from Mohn’s Top. From left, Øyvind Yksnøy, Solveig Bjellmo, Siri Standal and Camilla Uhlin Hansen. 5. NEEDLE EYE: The H-3 needle is easily accessible and fun to climb.

Lett klatring. Morsom klyving. Luftige opplevelser. Men så lenge det regner, virker målene utopiske. Vi trasker oppover fjellsida, isolert inne i hver vår goretexhette, alene med frustrasjonen. Hvorfor skulle været bli slik akkurat i dag? Hvorfor skulle akkurat vi ha sånn uflaks? Burde vi snu? Reise hjem og se fotball på tv? - Nå kommer godværet, sier Helge Standal. - Hvor? - Der borte, sier han, og peker inn i et hav av skyer. Helge har vært flere dager og netter i Molladalen enn noen andre. I perioder har han nærmest bodd her. Nå har guruen talt, på syngende Voldadialekt. Og han får selvsagt rett. Det slutter å regne. Det lysner. Det er på tide å ta på selene, ta på hjelmene, ta på fjellet. H-3 NÅLA REISER SEG like ved Mohnsrenna innerst i Molladalen. Den ble klatret første gang i 1956 og byr på en halv taulengde med enkel klatring. Men du skal ikke være ei pyse når du reiser deg opp på toppen av nåla. Du skal ikke være svimmel. Du må ikke finne på å miste balansen. For her er det stup på alle kanter. Jeg skrinlegger min mandige plan om å late vannet fra toppen. Det er liksom ikke stedet for å fikle med glidelåsen.

Easy climbing. A fun challenge. An airy adventure. But as long as the rain keeps up, our goals seem utopian. We trudge upward, each of us isolated in our Gore-Tex hoods, alone with our frustrations. Why such weather, on this day in particular? Why should we be so unlucky? Should we turn back? Go home and watch football on television? “Here comes the good weather,” says Helge Standal. “Where?” “Over there,” he replies, pointing into an ocean of cloud. Helge has spent more days and nights in Molladalen than anyone else. At times he has practically lived here. The guru has spoken, in a sing-song Volda dialect. And of course he’s right. The rain stops. The sky brightens. It’s time to put on our climbing harnesses and helmets. It’s time to embrace the rock. THE H-3 NEEDLE thrusts skyward near Mohnsrenna, deep inside Molladalen. First surmounted in 1956, it offers half a rope’s length of simple climbing. But you mustn’t go limp lifting yourself onto the tip of the needle. You mustn’t get dizzy. You mustn’t contemplate a loss of balance. From here, it’s straight down on all sides. I abandon my macho plan of peeing out into space from the summit. It just doesn’t seem like the place to fiddle with a zipper.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

1.OPPOVER: Det tar ca to timer fra parkeringsplassen ved Erdalsetra i Barstadvik til du er ved klatrerutene i Molladalen. 2. HJELMEN PÅ SNEI: Camilla Uhlin Hansen er lege fra Tromsø og flyttet til Sunnmøre for å nyte naturen. 3. GURUEN: Helge Standal fra Volda har gitt ut en rekke klatre,ski- og fotturguider om Sunnmøre og Jotunheimen. Han er lommekjent i Molladalen. 1. UPWARD: It takes about two hours to reach the climbing routes of Molladalen from the parking lot at the Erdal summer farm. 2. HELMET ASKEW: Camilla Uhlin Hansen is a physician from Tromsø who moved to Sunnmøre for the natural environment. 3. THE GURU: Helge Standal from Volda has published a variety of climbing, skiing and hiking guides to Sunnmøre and Jotunheimen. He knows Molladalen like the back of his hand.

ETTER H-3 NÅLA FORTSETTER vi opp den bratte Mohnsrenna. Her er løse steiner, utydelig sti, sleipt underlag. Paradoksalt nok føler vi oss mer utrygge her enn da vi rappellerte ned fra nåla. Her er det bare å gå rolig og passe på hverandre. Vel oppe ser vi Bladet med en gang: et sylskarpt knivblad, en umulig formasjon, Molladalens egen logo. - Skal vi opp på den? spør Camilla. - Jepp, sier Helge. - Jeg gleder meg som en unge, sier Camilla. Fra vest ser det ikke ut som om det er mulig å klatre Bladet. Men når du går rundt på andre siden skjønner du at dette vil la seg gjøre. Førstebestigerne kløv opp allerede i juli 1954. Det var nok en større bragd enn den vi utfører. De hadde knapt noe å sikre med, ingen seler, statisk tau. Vi har all verdens sikringsutstyr, behagelige seler, dynamisk tau. Det kan ikke sammenliknes. Likevel føles det såpass tilfredsstillende å vakle på toppen av Bladet at vi må rope av glede. MOHNS TOPP ER DAGENS siste utfordring. Dette er et ekte fjell, en av Molladalens giganter. Guru Helge Standal småløper bortover den smale toppegga som om han gikk på et fortau i en middels stor by i Nederland. Vi andre tar det litt mer med ro og legger opp et fast tau ved det mest utsatte punktet. Ingen vits i å falle 300 meter ned i avgrunnen nå som det er så kort tid igjen til middag. På toppen, ved varden, med utsikt over Hjørundfjorden og det beste av Sunnmørsalpene, sitter Øyvind i ei gul jakke og smiler med hele overkroppen. Det klirrer i karabinere, Helge snakker lavmælt om klatringens ulike vanskelighetsgrader, ei stripe av sol sveiper over Kolåstind noen kilometer unna. Det er da Øyvind kommer med setningen som oppsummerer alt: - Molladalen er vel egentlig et av de beste stedene i hele verden. Sitat slutt

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

AFTER DESCENDING from the H-3 needle we proceed up the steep side of Mohnsrenna. The stones are loose, and the trail is obscure and slippery. Paradoxically enough, we feel less safe here than we did rappelling down the needle. We resolve to walk carefully and keep a close eye on one another. Safely up, we immediately take in the sight of Bladet: a razor-like knife’s edge, an impossible formation, the logo image of Molladalen itself. “Are we going up onto that?” wonders Camilla. “Yep,” says Helge. “I’m as eager as a child,” says Camilla. From the west it doesn’t look possible to climb Bladet. But as you make your way to the other side, you begin to see how it might be done. The first climbers to scale it did so in July 1954. Their achievement was certainly more boast-worthy than ours will be. They had very little safety gear – no harnesses and only static rope. We have brought all kinds of equipment, including comfortable harnesses and dynamic rope. There is no comparison. Nevertheless, we feel so great tottering atop the summit of Bladet that we yell out with joy. MOHN’S TOP is the last challenge of the day. It’s a true mountain, one of the giants of Molladalen. Our guru, Helge Standal, is first up, jogging across the small crown as if it were the sidewalk of a medium-sized city in the Netherlands. We others move a little less casually, fixing a rope to help us at the most exposed point. No sense falling 300 m into the abyss so close to dinnertime. Once on top, beside a cairn, with a view over Hjørund Fjord and the best of the Sunnmøre Alps, Øyvind sits in a yellow jacket, smiling with his entire body. Carabiners jingle as Helge speaks softly about the various grades of technical difficulty in climbing. Several kilometres away, a ray of sun sweeps across Kolåstind. That’s when Øyvind utters the sentence that sums it all up: “Molladalen has got to be one of the best places in the world.”

FAKTA

FACTS

VELKOMMEN TIL MOLLADALEN

WELCOME TO MOLLADALEN

Molladalen ligger mellom Barstadvik og Ytre-Standal i Ørsta kommune. Du kan fly til Ålesund Lufthavn Vigra med SAS eller Norwegian – eller du kan fly til Ørsta-Volda Lufthavn med Widerøe. Det er uansett ca. tre mil til Barstadvik, som er det beste utgangspunktet for å komme seg inn i dalen. Nærmeste jernbanestasjon er Åndalsnes. Buss til Ålesund derfra. Det går flere daglige bussruter forbi Barstadvik fra Ørsta-Volda og fra Ålesund. Fra Barstadvik sentrum er det ca. fem kilometer bilvei til Melbøsætra, hvor fotturen starter. Hvis du har bil, kan du trygt parkere her. Fotturen fra sætra til Molladalen tar mellom en og to timer – avhengig av fysisk form og/eller vekt i sekken! Det fins ingen hytter i Molladalen. Mange klatrere velger å ta med telt, sovepose og mat for flere dager – slik at de kan bli i Molladalen en stund. Klatrerutene har norske vanskelighetsgrader fra 3 til 7. Det fins faste rapellfester på de mest populære rutene – men ellers må du sikre alt med eget utstyr. Klatreesongen varer vanligvis fra juni til oktober. Muligheter for vinterbestigninger – men vokt deg for skredfaren. Du trenger ikke klatre for å nyte Molladalen – det er fint å ligge ved vannet i bunnen av dalen og bare se på tindene. Klatreføreren for dalen ble gitt ut av Helge Standal og Jon Hagen i 1989 på Iriss Forlag i Volda. Den er dessverre utsolgt, men på hjemmesiden www.iriss.no finner du en rekke rutebeskrivelser. Guideselskapet SunAlp (www.sunalp.no) driver organisert fjellføring i Molladalen.

Molladalen is situated between Barstadvik and Ytre-Standal in the municipality of Ørsta. You can fly to Ålesund Airport on SAS or Norwegian Air, or you can fly to Ørsta-Volda Airport on Widerøe. Either way, it’s about 30 km to Barstadvik, which is the best departure point for reaching the valley. The nearest railroad station is at Åndalsnes. From there, bus to Ålesund. Several bus routes serve Barstadvik daily from Ørsta-Volda and from Ålesund. From the centre of Barstadvik, it’s 5 km by road to Melbøsætra, where the foot journey begins. If you have a car, it’s safe to park here. The hike from Melbøsætra to Molladalen takes one to two hours, depending on your physical condition and backpack load. There are no cabins in Molladalen. Many climbers choose to bring tents, sleeping bags and enough food for several days, so they can stay a while in Molladalen. The climbing routes are graded from 3 to 7 for technical difficulty. On the most popular routes you’ll find some fixed rappelling anchors, but otherwise you’ll have to secure the way with your own equipment. Climbing season usually runs from June to October. There are opportunities for winter climbing – but beware of avalanche danger. You don’t have to climb to enjoy Molladalen. For many people it’s enough to lie at the lake’s edge on the valley floor and look up at the peaks. The climbing guide to the valley, written by Helge Standal and Jon Hagen, was published in 1989 by Iriss Forlag in Volda. Unfortunately it’s sold out, but you’ll find a variety of route descriptions on the publisher’s website: www.iriss.no. SunAlp Mountain Guides (www.sunalp.no) provides organized guide service in Molladalen.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

PORTRETTET THE PORTRAIT

SJEFEN: Jørgen Jørgensen vokste opp blant Norrønas symaskiner, reklamekataloger og sponsorobjekter. Nå har han selv tatt over roret i familiebedriften – og har klare meninger om hvordan Norrøna skal bli større.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

THE BOSS: Jørgen Jørgensen grew up among the sewing machines and catalogues of Norrøna. Now he’s taken the helm of the family company – and has clear plans for expanding it.

TEXT EIVIND EIDSLOTT PHOTO CHRIS HOLTER

Mr. Norrøna Jørgen Jørgensen (35) er fjerde generasjon eier i Norrøna. Nå skal den unge direktøren erobre Europa. Jørgen Jørgensen, 35, represents the fourth generation of Jørgensens to own Norrøna. The time has come, he says, to conquer Europe.

SCENE 1: Jørgen Jørgensen er på Outdoormessa 2008 i tyske Friedrichhafen. Han står foran sin egen enorme, toetasjers Norrønautstilling med en flaske norsk kildevann i den ene hånda og en iPhone i den andre. Han har nettopp mottatt en gigantordre fra et nettbasert sportsbutikk i USA, diskutert produksjonsteknologi med en kinesisk fabrikkdirektør og snakket om den norske bransjens utfordringer med sjefen for Platou Sport i Bergen. Jørgen har ikke spist på mange timer. Kalenderen er full. Det ringer hele tiden. Likevel må han bare vise meg et bilde på mobiltelefonen: - Se her! Jørgen taster i vei på iPhonen sin. - Her er jeg og døtrene mine i Jotunheimen forrige helg. Se på været! Se på utsikten! Se så bra vi hadde det!

SCENE 1: Jørgen Jørgensen is at the OutDoor trade fair in Friedrichshafen, Germany. He’s standing in front of an enormous, two-story Norrøna exhibit, with a bottle of Norwegian spring water in one hand and an iPhone in the other. He’s just received a gigantic order from a net-based sporting goods store in the United States, discussed production technology with a Chinese plant manager and talked about challenges in the Norwegian market with the head of Platou Sport in Bergen. Jørgen hasn’t eaten for hours. His schedule is full and the phone keeps ringing. Nevertheless, he just has to show me a picture on his iPhone: ”Look here!” Jørgen taps away on the touch screen. ”Here are my daughters with me in Jotunheimen last weekend. Look at that weather! Look at that view! Look how much fun we had!”

SPOL TILBAKE TIL SEINVINTEREN 1978. Fem år gamle Jørgen er på vei til fjells. Han er iført haute couture: spesialsydd Norrønajakke og Norrønanikkers i grønt. Hans far, tredje generasjon Norrøna-eier, har ordnet klesdrakten i anledning påska. Jørgen er stolt som en hane. EN LITEN GUTT SKJØNNER PLUTSELIG hva som er familiearven. Han vet det ikke ennå, men han skal snart bli daglig leder for en av Norges sterkeste merkevarer. Forberedelsene begynner tidlig. Allerede i tenåra setter Jørgen seg ned ved symaskinen i Norrønas lokaler og designer sine egne pannebånd i Gore-Tex. Han får solgt dem for 300 kroner pr. stk. Så begynner han å sy luer, votter og hansker. En designer er født. Og, ikke minst, en businessmann.

REWIND TO LATE WINTER 1978. Five-year-old Jørgen is on the way to the mountains. He’s decked out in haute couture: a custom-tailored Norrøna jacket and Norrøna knickers in green. His father, Norrøna’s third-generation owner, put the outfit together for the Easter holiday. Jørgen is proud as a peacock. A little boy, suddenly aware of the family heritage. He doesn’t know it yet, but in a few years he’ll be managing one of Norway’s biggest brands. The grooming begins early. In his teens, Jørgen sits at a sewing machine at Norrøna and designs his own Gore-Tex headband. The manufactured version ends up selling for 300 kroner apiece. Soon he begins to sew caps, mittens and gloves. A designer is born. And a businessman, no less.

SCENE 2: Det er oktober på Frognerseteren, et Soria Moria-slott høyt hevet over Oslo. Høstsola sveiper over Nordmarka. Italienske turister fotograferer i alle himmelretninger. Og hvem er det som sitter der med biff tartar og snakker om heliskiing i Bella Coola i Kanada? Jørgen Jørgensen, selvsagt.

SCENE 2: It is October at Frognerseteren, a Soria Moria-like dining castle high over Oslo. The autumn sun sweeps across the city’s northern woods, and Italian tourists snap pictures in every direction. And who is that seated with a plate of steak tartare, talking animatedly about heli-skiing in Bella Coola, western Canada? Jørgen Jørgensen, of course. NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

«For oss er det viktigere at en kunde kan ha ei jakke i 10 år enn at han kommer tilbake for å kjøpe ei ny etter ett års bruk.»

Det er fire år siden han tok over familieselskapet Norrøna. Fire år siden han fikk det hele og fulle ansvaret for å utvikle nye klær, nye ideer, nye visjoner. Men nå sitter han her og snakker om bunnløst pudder og breie ski. Han snakker om ei hytte ved Mount Hood i USA. Om toppturer i Lofoten, i Lyngsalpene, i Sunnmørsalpene. Om jakt. Om terrengsykling. Om løping. Om rolige fotturer med familien. Entusiasmen er uendelig. -Fins det andre ledere i denne bransjen som er like aktive som deg? -Det gjør det nok. Jeg vil ikke uttale meg om andre, men for meg er det viktig å være mye ute, nyte naturen og samtidig få anledning til å teste Norrønas nye produkter. - Hva er det du tester nå for tida? - Det som kommer på markedet om to år. Fantastiske produkter! Lette og sterke materialer. Bra design. Det er bare å glede seg! - Og du er langt inne i detaljene? - Hehe. Jeg har nok en tendens til å detaljstyre. Det er vanskelig å holde fingrene fra fatet. Men jeg prøver. Jeg blir stadig bedre på å delegere. Jeg har veldig flinke folk rundt meg i Norrøna. - Klarer du noen gang å legge fra deg ansvaret? - Det er vel litt opp og ned. Jeg synes jeg har en veldig spennende jobb. Og gode ideer kommer når man minst venter det – og gjerne når man ikke er på kontoret. DU HAR KANSKJE IKKE sett så mye til Jørgen Jørgensen i mediebildet. Han er ikke den som stikker hodet fram i tide og utide. Han er mer en strateg som liker seg i bakgrunnen – sammen med sine dedikerte medarbeidere på Hvalstad utenfor Oslo. - Jeg liker å skape noe. Se at vi lager noe konkret. Det likte faderen, også. Og faren hans. Og faren hans, igjen. Det ligger i blodet. Verdiskapning på et helt basic, fysisk nivå. Det er det som driver meg. Og så er det jo spesielt moro at våre plagg er linket opp mot de aktivitetene jeg selv setter størst pris på. - Hvilke andre merkevarer lar du deg inspirere av? - Før jeg begynte i Norrøna, jobbet jeg som innkjøper i Skandinavisk Høyfjellsutstyr. Jeg tror jeg var en av de første i Norge som kjøpte inn kanadiske Arcteryx. Og det må jeg si: det er en av de få aktørene som har klart å revolusjonere outdoorindustiren. Det de kom med på slutten av nittitallet var så rent, så genialt enkelt. Patagonia har også mye spennende – og veldig gode verdier i selskapet. Noen av ideene bak Norrønas Lofoten-kolleksjon fikk jeg da jeg så noen skiklær fra Mover i Chamonix i 1994. Mover var langt framme den gangen. Jeg har mange inspirasjonskilder! - Hva med skandinaviske aktører? - Jeg synes det er mange som gjør en god jobb. Peak Performance er veldig gode på å være tydelige på sitt konsept. Jeg er imponert over alt de har fått til. Og så er jeg imponert over Fjällräven som selger så mye av de samme produktene år etter år. - Konkurransen er tøff i Norge nå – med Norrøna, Bergans, Helly Hansen og Sweet? - Ja. Men jeg tror tøff konkurranse nasjonalt er det som skal til for at vi skal lykkes internasjonalt. - Og hvor viktig er det at Norrøna lykkes internasjonalt? - Det er helt avgjørende. Avgjørende for at vi skal kunne lage de beste produktene. Og avgjørende for at vi skal kunne trekke til oss de beste folka. Vi må vokse for å bli sterkere. Vi har ikke mål om å bli størst i verden – men vi vil gjerne skape 36

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

kvalitet i alle ledd og en sunn økonomi rundt det vi gjør. Husk at Norrøna hadde 30 prosent eksport allerede på åttitallet. Men så gikk det norske markedet helt bananas. Det var vekst, vekst, vekst i mange år. Vi klarte knapt å produsere nok klær til nordmenn. Og dermed forsvant fokuset på eksport noen år. NORØNNA HAR EN lang og sterk historie i Norge. Merkenavnet er synonymt med kvalitet – og kundene forventer kun det beste. - Hva ligger bak kvalitetsstempelet som Norrøna har i markedet? - Det kan jeg takke min far for, sier Jørgen. - Han var alltid mer opptatt av kvalitet enn å treffe prispunkter. Han var dermed med på å bryte grenser i markedet – han ville rett og slett at folk skulle få kjøpe den produktkvaliteten som er nødvendig i høyfjellet. Norrøna tør å lage de beste produktene – selv om de kanskje koster litt mer enn konkurrentene. Jørgen kom inn som et friskt pust i selskapet som produktsjef i 2000. Den gangen var det mange som mente at Norrøna hadde kjørt seg litt fast i ett spor. Det var behov for nye ideer. - Da jeg begynte som produktsjef fikk jeg ofte høre at det jeg foreslo var umulig. Det var en del intern motstand. Men jeg tror ikke at noe er umulig. Absolutt ingenting er umulig før vi har forsøkt. - Det kom en rekke nye produkter, nytt design og nye farger etter at du begynte? - Ja. - Det var vel ikke helt tilfeldig? - Hehe. Nei. Jeg mente at vi måtte endre oss – og jeg er veldig sta på det jeg mener er riktig kurs. Derfor har det skjedd veldig mye på få år. - Har farten vært for høy? - Noen vil nok påstå det. Vi har gjort mye bra, og noe mindre bra. Men det må være lov å prøve og feile litt. Og jeg er flink til å lære av feilene jeg gjør. - I dag har Norrøna en veldig tydelig fargeprofil ute i markedet? - Ja, men alle de skarpe fargene er bare et virkemiddel for å synes. Jeg ønsker ikke at Norrønadesign kun skal være knallfarger med kontrastglidelåser. Jeg ønsker at vi skal ha brede konsepter, gå i ulike retninger - og da er det viktig å ha flere forskjellige uttrykk. Vi skal alltid kunne tilfredsstille ulike kunder. Men det er viktig å pushe ting videre, være nysgjerrig og leken. Samtidig som vår designfilosofi – ”loaded minimalism” – skal være plattformen for alt vi gjør. - Hva ligger bak denne filosofien? - Da vi skulle lage Lofoten-serien ønsket vi å ha en metafor for hele prosessen. Vi skulle lage den beste freeridebekledningen på markedet og trengte noe å strekke oss etter. Da kom ”loaded minimalism” inn som et bilde på hva vi skulle lage. INNAD I NORRØNA er det ingen hemmelighet at Jørgen ser opp til Apple. Vi snakker lidenskap på samme nivå som lidenskapen i Liverpool Fanclub. - Tankesettet til Apple er veldig bra, sier Jørgen. - Designet er enkelt. De fokuserer på kundens sanne behov. De er ikke i alle butikker – men tør å prioritere knallhardt hvor de skal være tilstede. De blander funksjon og design som ingen andre. De lager høy kvalitet. Og de kommuniserer tydelig med forbrukeren. Slik vil jeg at Norrøna skal være i vår bransje. Apple tør å gå nye veier. De tror på magefølelsen. Tenk: for noen år siden gikk outsideren Apple inn med iPoden og vippet giganten Sony av pinnen. De tok markedet for mp3-spillere bare sånn – pang! Jørgen veiver ivrig med hendene. Denne historien kan han. Denne historien

”For us it’s more important for a customer to have a jacket 10 years than for him to come back and buy a new one after only a year..” Jørgen Jørgensen, CEO Norrøna

Four years have passed since he took over the family firm, Norrøna. Four years since he took on the responsibility of developing new garments, new ideas, new visions. But now he’s sitting and discussing boundless powder and broad skis. He mentions a cabin on Mount Hood in the United States. Then it’s on to mountain climbing in Lofoten and the Norwegian ”Alps” of Lyngen and Sunnmøre. Hunting, mountain biking, running. Relaxed family hikes. There is no end to Jørgen’s enthusiasm. ”Are there any other CEOs in the business who are as active as you?” ”No doubt there are some. I can’t speak for others, but for me it’s important to be outdoors a lot, enjoying nature and getting the chance to test Norrøna’s latest products.” ”What are you testing these days?” ”Things that’ll be on the market in two years. Fantastic products! Lightweight and strong materials. Great designs. There’s so much to look forward to!” ”Do you get involved in every detail?” ”Heh, heh – I probably have a tendency to micromanage. It’s hard to keep my fingers out the cooking pot. But I try. I’m getting better and better at delegating. There are lots of very talented people around me at Norrøna.” ”Can you ever really hand off the responsibility?” ”Well, sometimes I can and sometimes I can’t. I think my job is very exciting. And the good ideas come when you least expect them – usually when you’re not in the office.” MAYBE YOU HAVEN’T SEEN MUCH of Jørgen Jorgensen in the media landscape. He’s not an attention-seeker. He’s more of a strategist – thriving in the background, in the company of his dedicated co-workers at Hvalstad, just outside Oslo. ”I like making things, watching the physical creation. My father did, too. And his father. And his father, again. It’s in the blood – creating value at the most basic, concrete level. That’s what keeps me going. And of course it’s especially fun knowing our garments are tied to the kinds of activities that mean the most to me.” ”What other brand names inspire you?” ”Before I began at Norrøna, I worked as buyer at Skandinavisk Høyfjellsutstyr. I think I was one of the first in Norway to buy in Arc’teryx, from Canada. And I must say: Arc’teryx is one of the few players in the outdoor industry that’s really had a revolutionary effect. The products they came out with in the late 1990s were so pure, so ingeniously simple. Patagonia also has a lot of exciting products – and excellent corporate values. I got some of the ideas for Norrøna’s Lofoten collection by looking over Mover’s ski clothing at Chamonix in 1994. Mover was far advanced at the time. I find inspiration in lots of places!” ”What about Scandinavian companies?” ”I think quite a lot of them do a good job. Peak Performance is very good at being conceptually clear. I’m impressed by all they’ve accomplished. I’m also impressed that Fjällräven can sell so many of the same products year after year.” ”Isn’t the competition in Norway tough now – with Norrøna, Bergans, Helly Hansen and Sweet?” ”Yes, but I think tough national competition is what’s needed for us to succeed internationally.” ”And how important is it for Norrøna to succeed internationally?” ”It’s crucial. It’s a decisive factor in being able to make the best products. And it’s decisive in whether we can attract the best people. To become stronger we

have to grow. Our goal is not to be the biggest in the world – but we do want to have quality and economic stability in every step of what we do. Remember that back in the 1980s Norrøna was exporting 30 percent of what it produced. But then the Norwegian market went completely bananas. For many years it was growth, growth and more growth. We could barely turn out enough clothes for Norwegians. So for those years we lost our focus on exports.” NORRØNA HAS A LONG and strong history in Norway. The brand is synonymous with quality – and customers expect the very best. ”How do you explain Norrøna’s reputation for quality?” ”That’s something I can thank my father for,” says Jørgen. ”He was always more interested in quality than hitting price points. He helped break down boundaries in the market. He simply wanted people to have the product quality they need up in the high mountains. Norrøna dares to make the best products – even if they might cost a little more than the competition’s.” Jørgen was like a fresh breeze when he arrived at Norrøna in 2000 to serve as product director. At the time, many observers believed the company had become stuck in a rut. New ideas were called for. ”When I began as product chief, I often heard that what I was proposing was impossible. There was a degree of internal resistance. But it’s my belief that nothing is impossible. Absolutely nothing is impossible – at least until we’ve tried it.” ”After you began, wasn’t there a series of new products, designs and colours?” ”Yes.” ”That wasn’t all a coincidence?” ”Heh, heh – no. I thought we needed a change – and I’m very stubborn once I’ve figured out what I think is the right course. So we’ve had a lot going on in the last few years.” ”Has the tempo been too high?” ”Some people would claim that. We’ve done a lot of things right, and a few things not quite as well. But there’s nothing wrong with trial and error. And I’m pretty good at learning from my mistakes.” ”Today Norrøna has a very clear colour profile out in the market, doesn’t it?” ”Yes, but all those sharp colours are just a way of being visible. I don’t want ’Norrøna design’ to be nothing but bright colours and contrasting zippers. I want us to have broad concepts that go in different directions, so we need variety in our modes of expression. We always have to satisfy a variety of customers. It’s also important to move forward, to be curious and playful. And ’loaded minimalism’ – our design philosophy – should be the platform for everything we do.” ”What’s behind that philosophy?” ”When we were planning the Lofoten series, we tried to find a metaphor for the whole process. Our goal was to make the best free-ride clothing in the market, and we needed a concept to guide us. ’Loaded minimalism’ emerged as the image of what we were reaching for.” INSIDE NORRØNA it’s no secret that Jørgensen has great respect for Apple Inc. It’s a passion, really – like the passion of the Liverpool Fan Club. ”The mentality at Apple is very good,” says Jørgen. ”Their designs are simple. They focus on the customer’s true needs. You don’t find Apple in every store – they ruthlessly prioritize where to be present. They blend function and form NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

har han uten tvil fortalt mange ganger! - Har du tenkt å åpne brand stores slik Apple og mange andre har gjort? - Ja, jeg har lyst til det. Jeg ønsker at Norrønakundene skal få sitt eget møtested hvor kompetansen er høy. Samtidig vil en brand store være et sted hvor vi kan kommunisere direkte med våre målgrupper. - Når vil du åpne slike butikker? - Det vil jeg ikke si noe om. Men de kommer. Det er viktig å gå noen nye veier! - Du og Frode Grønvold gikk nye veier med Whiteout? - Ja. Vi ønsket å treffe freestyleutøvere og snowboardere. Derfor skapte vi en helt ny merkevare – slik at vi kunne gjøre akkurat som vi ville. Vi ønsket ikke å støte bort Norrønakundene – og vi ville at de nye kundene skulle kunne starte på scratch. Derfor skapte vi Whiteout – som raskt har etablert seg i den smalere delen av markedet. - Hva tenker du om Whiteout framover? - Jeg vil at Whiteout skal fortsette å pushe grensene innen form og farge. Whiteout skal lage eksklusive produkter som du ikke finner overalt. - Hvor viktig er det å lykkes med livsstilsbekledning? - Det at Norrøna blir noe mer enn et teknisk merke er viktig for å møte konkurransen. Norrøna representerer en livsstil som folk ønsker å assosiere seg med. For å si det slik: det er viktig at man kan få kjøpt en Norrøna eller Whiteout tskjorte i sportsbutikken – at man ikke må velge en Nike t-skjorte. Norrøna bør derfor ha en liten, kompakt livsstilskolleksjon - slik at du praktisk talt kan ha på deg Norrønaklær hele dagen. Se på hvordan Peak Performance har lykkes. Se på Patagonia. OSLOFJORDEN BLINKER I SOLA langt der nede. Nye turister kommer og går på Frognerseteren. Jørgen forteller at han allerede har vært på ski – selv om det bare er begynnelsen av oktober. Han og en kompis fant fersk snø høyt oppe ved Valdresflya. Det er på tide med et siste spørsmål – før Jørgen må haste videre til neste møte. - Hvilke tanker gjør en ung leder som deg om miljøvern? - Jeg ønsker at vi skal lage klær som kan brukes i alt slags vær, klær som kan utsettes for tøff bruk i mange år. Vi velger råvarer og løsninger som holder. For oss er det viktigere at en kunde kan ha ei jakke i 10 år enn at han kommer tilbake for å kjøpe ei ny etter ett års bruk. Det er miljøvern, det. I tillegg har vi servicesenteret som reparerer Norrønaprodukter gratis – om de nå er tre, ti eller 15 år gamle. Servicesentret er gjenbruk og miljøvern i praksis. I tillegg må vi selvsagt velge riktige leverandører og presse dem til å levere miljøvennlige produkter. Vi kan velge økologisk bomull, vi kan resirkulere polyester, vi kan velge så miljøvennlig fargemetode som mulig, vi kan tenke på transportløsninger og arbeidsforhold. Det er mange ting å forholde seg til – og vi kan ikke løse alt over natta. Men vi jobber aktivt og strukturert med miljøvern i Norrøna. Jørgen Jørgensen lener seg over bordet nå. - Vi lever jo av naturen! Uten naturen kan Norrøna legge ned.

SPESIALSYDD: Jørgen Jørgensen, fjerde generasjon Norrønaeier, i en eksklusiv dress som viser bredden i Norrønas sortiment: her er skall- og isolasjonsbekledning til skikjøring, toppturer, fotturer, klatring og terrengsykling – samt casual bekledning til en dag i byen eller på stranda. - Norrøna representerer en livsstil som folk ønsker å assosiere seg med, sier han. SPECIALLY SEWN: Jørgen Jørgensen, fourth-generation Norrøna owner, in an exclusive suit showing the breadth of Norrøna’s product line: an insulated shell outer garment good for skiing, mountain climbing, hiking or mountain biking – not to mention staying warm during a casual day in town or on the beach. ”Norrøna represents a lifestyle that people like to associate themselves with,” he says.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

like no one else. Quality is high. And they communicate clearly with consumers. That’s how I want Norrøna to be in our own market. Apple dares to blaze trails. They trust their gut feeling. Just think: a few years ago Apple came up with the iPod and knocked Sony right off its gigantic pedestal. Just like that – boom – this outsider took over the mp3-player market.” Jørgen waves eagerly with his hands. He knows the story inside out. He must have told it over and over! ”Have you considered opening brand-name stores, the way Apple and many others have?” ”Yes, I’d like to. I’d like Norrøna customers to have a meeting place where they’ll find a high level of expertise. A brand store would also be a way to communicate directly with out target groups.” ”When will you start opening stores like that?” ”I won’t say anything about that right now. But they’ll come. It’s important to explore new directions!” ”You and Frode Grønvold certainly charted a new course with Whiteout.” ”Yes, we wanted to reach freestyle skiers and snowboarders, so we came up with an all-new brand. That let us do exactly what we wanted. We wanted to avoid alienating existing Norrøna customers, and we wanted the new ones to be able to start from scratch. That’s why we created Whiteout – which has quickly made its mark in a narrower part of the market.” ”What are your thoughts for Whiteout in the future?” ”I’d like Whiteout to continue pushing the limits of design and colour. Whiteout should make exclusive products you won’t find just anywhere.” ”How important is it to succeed in lifestyle apparel?” ”In order to meet the competition, we have to be more than a technical brand. Norrøna represents a lifestyle that people like to associate themselves with. You know, when customers are in the sporting goods store, they should be able to buy a Norrøna t-shirt or Whiteout t-shirt. They shouldn’t have to buy a Nike t-shirt. Norrøna should have a compact lifestyle collection – so you can wear Norrøna clothes all day long if you like. Just look at the success of Peak Performance. Look at Patagonia.” FAR BELOW, THE OSLO FJORD GLITTERS in the sun. Tourists come and go at Frognerseteren. Jørgen says he’s already been out skiing this year, though it’s only the beginning of October. He and a friend found fresh snow on the high Valdresflye plateau. Now there’s time for one last question before Jørgen must dash off to the next meeting. ”What thoughts does a young company executive like you have about the environment?” ”I want us to make clothes for all kinds of weather, clothing that will stand up to rough wear over many years. We choose raw materials and designs that can take it. For us it’s more important for a customer to have a jacket 10 years than for him to come back and buy a new one after only a year. That’s environmental protection. We also have a service centre where we repair Norrøna products for free – whether they’re three, 10 or 15 years old. That’s recycling and environmentalism in action. Of course it’s also important that we choose the right suppliers and push them to provide environmentally friendly products. We can choose ecologically sustainable cotton, we can re-circulate polyester, we can choose the most benign colouring methods, and we can pay attention to transport issues and the workplace environment. There’s a lot to be done – and we can’t solve everything overnight. But at Norrøna we do take an active, structured approach to the environment.” Jørgen Jørgensen suddenly leans across the table. ”We make our living from nature! Without nature, Norrøna might as well shut down.”

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

80 års erfaring 80 Years Of Experience Norrøna fyller 80 år i år. Her er noen øyeblikk fra den imponerende historien. Norrøna celebrates 80 years in 2009. Here´s some magic moments from the impressive history.

16 13

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

1. Katalogforside, 1969. 2. Første vinterbestigning av Svenskeruta i Trollveggen, 1980. 3. Norrønas systue, 1975. 4. Mot Nordpolen, 1990. 5. Broad Peak, Himalaya, 1987. 6. Første norske bestigning av Mount Everest, 1985. 7. På tur med en ung Lars Monsen. 8. Til Sydpolen, 1994. 9. Svalbard på langs med Stein P. Aasheim. 10. Sekken Stølen fra 1975. 11. Thelay Sagar, Himalaya, 1983. 12. Logo, 1988. 13. Mountain Anorak, 1989. 14. Logo, 1967. 15. Norrøna Svippmeis, 1970. 16. Norrønas Systue, 1970. 17. Norrøna Telemarkjakke, 1998. 18. Teltet Havna fra 1964. 19. Norrøna Gore-Tex dress, 1984. 20. Norrønateltet Ravneskar, 1979. 21. Jørgen Jørgensen, 1995. 22. Topptur, 1994. 23. Jon Gangdal, Mount Everest 1994. 24. Ryggsekker, 1970. 25. Norrønas systue, ca 1975. 26. På Mount McKinley. 27. Kanoekspedisjon, ca 1980. 28. Norrøna Joggedress fra 60-tallet. 29. Robert Caspersen, Trango Pulpit, 1999.

1. Catalogue cover, 1969. 2. First winter ascent of Trollveggen’s Swedish route, 1980. 3. Norrøna’s sewing room, 1975. 4. Toward the North Pole, 1990. 5. Broad Peak, the Himalayas, 1987. 6. First Norwegian ascent of Mount Everest, 1985. 7. Out and about with a young Lars Monsen. 8. To the South Pole, 1994. 9. Across Svalbard with Stein P. Aasheim. 10. Stølen, 1975. 11. Thelay Sagar, the Himalayas, 1983. 12. Logo, 1988. 13. Mountain Anorak, 1989. 14. Logo, 1967. 15. Norrøna Svippmeis, 1970. 16. Norrøna’s sewing room, 1970. 17. Norrøna Telemark jacket, 1998. 18. Havna tent, 1964. 19. Norrøna Gore-Tex® suit, 1984. 20. Norrøna’s Ravneskar tent, 1979. 21. Jørgen Jørgensen, 1995. 22. Summit trip, 1994. 23. Jon Gangdal, Mount Everest, 1994. 24. Backpacks, 1970. 25. Norrøna’s sewing room, about 1975. 26. On Mount McKinley. 27. Canoe expedition, about 1980. 28. Norrøna jogging suit, 1960s. 29. Robert Caspersen, Trango Pulpit, 1999.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

TEXT THOMAS HOLST-HANSEN PHOTO METTE RANDEM

EIDFJORD, 0450: Morgentrette triatleter hopper i vannet. 3,8 kalde og våte kilometer venter dem. EIDFJORD, 4:50 a.m.: Sleepy triathletes leap into the cold water – 3.8 km of it. 42

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

Norseman triathlon A story of suffering Ironman er en smertefull, evigvarende triatlon. Norseman er noe langt verre. Ironman is an endless, agonizing triathlon. The Norseman is much worse. NORRĂ&#x2DC;NA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

«Farten kommer opp mot 90 kilometer i timen, og det gjelder å holde konsentrasjonen oppe, ligge så tett man kan over sykkelen, som et prosjektil.»

DEN LILLE HARDANGERBYGDA Eidfjord har så vidt våknet til liv. Det er en grytidlig lørdagsmorgen i august, klokka har akkurat passert fem, og tåka ligger som en tjukk dyne over sentrum. På stripa foran gatekjøkkenet, der Eidfjords framtid for noen timer siden drakk natten inn, er det blikk stille. Men noen kilometer lenger ute i fjorden, i skyggen av fjellene, blinker 181 grønne badehetter, som morild i natten. NORSEMAN EXTREME TRIATHLON regnes som verdens tøffeste triathlon-konkurranse. Hvert år er det mange løpere som ikke klarer å fullføre. Noen nektes å fortsette av medisinsk personell. Andre klapper bare sammen. Distansen er den samme som andre såkalte ironman-konkurranser: 3,8 kilometer svømming, 180 kilometer sykling, og 42,2 kilometer løping. Men å svømme i Eidfjord er ikke som å svømme på Hawaii, der sporten visstnok ble funnet opp på en bar på slutten av søttitallet, av amerikanske marinesoldater. Men å sykle forbi Vøringsfossen, over Hardangervidda, opp Imingfjell, i et vær som skifter fra strålende sol til øsende regn, er noe annet. Og når det hele avsluttes med å løpe en maraton som ender på Gaustadtoppen, 1883 meter over havet, da kan man stille seg spørsmålet: Hvorfor vil noen seg selv så vondt? Men sånne tanker er det ikke plass til under de grønne badehettene. Sakte men sikkert arbeider de seg fremover i vannet. ØYVIND JOHANNESSEN FØLER seg lett og fin i kroppen. Han har ikke sovet noe, ikke spist frokost, og klokka halv tre om natten var han oppe for å sette sykkelen sin i vekslingssonen. Likevel føler han seg bra. Den 24 år gamle Oslo-gutten som tidligere i år vant NM i triatlon, har utropt Norseman til ”årets viktigste konkurranse” for sin del. Ikke bare det, Øyvind Johannessen, en liten mann med stor selvtillit, har sagt at han håper å ta løyperekorden på ti timer, 30 minutter og ni sekunder. Han har også sagt at det skal være mulig, under de rette forholdene, å gjøre Norseman på under ti timer. Men Øyvind Johannessen har aldri fullført Norseman før. Og han vet ikke hvordan magen hans kommer til å ha det mot slutten av løpet, etter å ha tvunget i seg adskillige pakker sportsgel, en slags blå, tyktflytende masse, rett og slett innkokt sportsdrikke, som smaker omtrent som kakeglasur. LITT OVER KLOKKA SEKS kommer førstemann opp av vannet ved fergeleia i Eidfjord. Den tidligere svømmeren Thor Kristian Østenå Larsen har fått noen minutter på resten av feltet. Han vrenger av seg våtdrakta, setter seg på sykkelen, og forsvinner alene oppover mot fjellene. Fem minutter senere kommer Øyvind Johannessen, med oppsvulmede øyne etter en drøy time med trange svømmebriller. Undervannsstrømmene i fjorden har gjort svømmingen tung denne morgenen, og Øyvind ligger bak skjemaet til løyperekord. Men den unge triatleten skifter raskere enn alle andre, sykkelskoene er allerede festet på pedalene, og nå begynner jakten på Østenå Larsen. Samtidig, et steinkast unna, er en eldre eidfjording ferdig med jakten denne natten. I den ene hånden holder han en kartong vin, i den andre, en kvinne som ser ut som om hun går i søvne. I ÅR ER DET syv år siden det aller første Norseman ble arrangert. Mannen bak den syke ideen, Hårek Stranheim fra Skien, tenkte at et maratonløp opp til 44

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

Gaustadtoppen, ja det var en god ide. Og Hardangervidda var jo perfekt egnet for sykling. Hårek, som selv er en seig triatlet, fant frem kartet, og passer, og tenkte ut forskjellige ruter langs noe av den vakreste naturen Norge har å by på. Så fant han Eidfjord. Den lille bygda i bunnen av Måbødalen passet perfekt som start for syklingen, og svømmingen kunne man gjøre i fjorden. Dette er Guds plan, tenkte Hårek, og i Eidfjord var man lykkelige for alt som kunne sette bygda på kartet. I dag, syv år etter den første Norseman, har Eidfjord Kommune opprettet en egen stilling for å utvikle Eidfjord som ekstremsportsted. ØYVIND JOHANNESSEN KLATRER lett oppover Måbødalen, på vei opp fra Eidfjord. Etter nesten fire mil oppoverbakke passerer han Dyranut Fjelsltue, den høyestliggende fjellstua ved riksvei 7. Der oppe, 1245 meter over havet, står Rolf Johannessen, faren til Øyvind, og venter. Rolf Johannessen har et stort smil og en litt trang t-skjorte som viser at Øyvind Johannessen ikke har fått mye gratis når det gjelder gener. Og plutselig er sønnen der, i en fart man ikke trodde var mulig, selv ikke med en temposykkel til 50 000 kroner. Pappa Rolf slenger et bærenett med mat mot Øyvind, som sier takk, hanker på seg bærenettet, og fosser videre mot Geilo. DE NESTE FEM MILENE er langt lettere. Hardangervidda flater ut, og det går langt lettere å sykle. Det kommer litt regn, men ikke mye, og i bakkene ned mot Geilo går det fort. Vi passerer smilende menn og kvinner, strålende fornøyd over å ha lagt de første, tøffe bakkene bak seg. Noen av dem stikker tomlene i været, mens andre, som Øyvind Johannessen, holder blikket stivt og fokusert på veien. Men hvis han ser opp fra sykkelstyret et øyeblikk, er det umulig å ikke la seg imponere av landskapet. Det er maleriske skyformasjoner, nesten ingen biler på veiene, og en trolsk, nesten uvirkelig vakker morgenstemning på vidda. Og nå går det virkelig fort, så fort at når vi kjører et lite stykke tilbake til Dyranut for å spise spekeskinke og pannekaker på kafeen «Susaren», mister vi Øyvind Johannesen, og må konsentrere oss om de som ligger litt lenger bak i feltet for en stund. SNART PASSERER VI GEILO, tar av mot Rjukan, og etter 130 kilometers sykling er det en ny, bratt klatring opp Imingfjell. Det er blitt stor spredning i feltet, det er hver mann og kvinne alene nå, og mange bein begynner å bli skikkelig stive. Men så kommer de endelig over toppen, det flater ut igjen, og det er lange åpne strekk og rosa himmel. Slitne muskler får hvile i noen få minutter, noen benytter anledningen til å drikke litt. Men så stuper veien nedover mot Austbygda, farten kommer opp mot 90 kilometer i timen, og det gjelder å holde konsentrasjonen oppe, ligge så tett man kan over sykkelen, som et prosjektil. ETTER 180 SEIGE KILOMETRE på sykkelen er triatletene endelig fremme ved Tinnsjøen på Austbygda. Ute på en gresslette helt ute ved vannet vrenger de av seg sykkelbukser, sparker av sykkelsko, og kryper inn i joggeskoene som blir satt frem til dem. En ram lukt av svette og tigerbalsam legger seg over skifteområdet, der entusiastiske medhjelpere forsøker å motivere dønn slitne triatleter før det som alltid er den tyngste delen av en ironman-triatlon, og som denne gangen er enda tyngre enn vanlig: En maraton opp til Gaustadtoppen.

“The cyclists are soaring 90 km per hour. Each of them must concentrate fully, leaning low over the handlebars like a projectile.”

THE LITTLE TOWN OF EIDFJORD in Norway’s Hardanger district has just woken up. It’s a Saturday in August, a little past five in the morning, and fog rests like a thick quilt over the main strip of town. Outside the café, where only a few hours ago the youth of Eidsfjord drank the night in, the quiet is absolute. But out on the fjord, several kilometres toward the sea, 181 green bathing caps are bobbing and blinking like a shoal of luminescent plankton in the shadow of the mountains. THE NORSEMAN EXTREME TRIATHLON is the world’s toughest triathlon competition. Every year, many of athletes who enter fail to complete the course. Some are stopped along the way by medical personnel. Others just collapse. The distance is the same as in other so-called Ironman competitions: 3.8 km swimming, 180 km cycling and 42.2 km running. But swimming in the Eidfjord is not like swimming in Hawaii, where by most accounts the sport was thought up by American naval personnel in the late 1970s, in a bar. Nor does Hawaii come to mind when bicycling past Vøringsfossen, across the Hardanger plateau and up Imingfjell in weather that shifts from bright sunshine to pounding rain. And when the competition continues with a marathon run to the summit of Gaustadtoppen, 1,883 m above sea level, it’s fair to ask: Why would anyone put want to inflict so much pain on themselves? But there’s no room for such thoughts underneath those green bathing caps. Slowly but surely, they make their way through the fjord. ØYVIND JOHANNESSEN FEELS lithe and strong. He’s not slept nor eaten breakfast, and at 2:30 this morning he was up to position his bike in the transition area. But he feels good. The 24-year-old Oslo man, who won the Norwegian triathlon championship earlier this year, has proclaimed the Norseman ”the most important competition of the year” for him. And he didn’t stop there. Johannessen, a small man with huge self-confidence, has said he hopes to break the course record of 10 hours, 30 minutes and 9 seconds. He’s also said it ought to be possible, under the right circumstances, to complete the Norseman in less than 10 hours. But Øyvind Johannessen has never done the Norseman before. And he can’t know yet how his stomach is going to feel toward the end of the course, after forcing down pack after pack of sports gel, a thick blue mass of boiled-down energy drink that tastes something like cake icing. A LITTLE AFTER 6 A.M. the first swimmer emerges from the water at the ferry dock in Eidfjord. Thor Kristian Østenå Larsen, the veteran swimmer, has several minutes on the rest of the field. He twists out of his wetsuit, mounts a bicycle and disappears alone in the direction of the mountains. Five minutes later Øyvind Johannessen arrives. Submerged currents have made for tough swimming this morning, and Øyvind – his eyes puffy from an hour under tight goggles – is behind schedule if he’s to break the record. But the young triathlete changes out of his wetsuit quicker than anyone else. His cycling shoes are already attached to the pedals, and the hunt for Østenå Larsen begins. At the same time, a stone’s throw away, the hunt is over for one old Eidfjorder. In one hand he’s holding a carton of wine, and in the other hand a woman who seems to be walking in her sleep. ITS HAS BEEN seven years since the first Norseman competition. The man behind the crazy idea, Hårek Stranheim of Skien, first imagined a marathon up

Gaustadtoppen and realized he was on to something good. He also knew that the Hardanger plateau would be perfect for cycling. A tough triathlete himself, Hårek took out a map and compass and worked out different routes through some of Norway’s most beautiful landscapes. That’s how he found Eidfjord. The little town at the base of Måbødalen would be a great departure point for the cycling leg, with the swim assigned to the fjord itself. It must be God’s plan, thought Hårek. Eidsfjorders themselves were happy for anything that would put their town on the map. Today, in fact, the municipality funds a job position dedicated to developing Eidsfjord as an extreme-sport destination. ØYVIND JOHANNESSEN CYCLES upward from Eidfjord in Måbødalen. After nearly 40 km uphill, he passes Dyranut Fjellstue, the highest-elevation lodge on Route 7. There, waiting 1,245 m above sea level, stands Rolf Johannessen, Øyvind’s father. He wears a big smile and a T-shirt whose tight fit suggests that Øyvind Johannessen did not win his athleticism in the gene pool. Suddenly the son is there, moving at a clip that ought to be impossible, even aboard a tempo cycle worth 50,000 kroner. Papa Rolf tosses a bag of food at Øyvind, who grabs it, says thanks and charges on toward Geilo. THE NEXT 50 KM are much easier, as the Hardanger plateau flattens out. A little rain begins to fall, but not much, and the downhill run to Geilo goes fast. We pass smiling men and women, pleased at having put those steep, early hills behind them. Some riders give us the thumbs-up while others, like Øyvind Johannessen, stare intently at the road ahead. If he did look up for a moment, it would be impossible not to be impressed by the landscape. Cloud formations loom above as if painted there for maximum drama; below, the roads are almost empty of cars, and a trollishly beautiful morning mood spreads across the plateau. And now things are moving really fast, so fast that when we double back the short distance to Dyranut for pancakes and sausage at the Susaren café, we lose Øyvind Johannessen and have to concentrate for a while on the riders farther back in the field. SOON WE HAVE PASSED GEILO, turned off toward Rjukan, and begun climbing steeply again. After 130 km of cycling we are now ascending Immingfjell. The field is now spread out, each rider suffering alone, legs turning stiff. But finally they reach the top and the road flattens out again beneath a pink, open sky. Weary muscles have a chance to rest for a few minutes, and some riders take the opportunity to drink a little. Suddenly, then, the road plunges down toward Austbygda, and the cyclists are soaring 90 km per hour. Each of them must concentrate fully, leaning low over the handlebars like a projectile. AFTER 150 PUNISHING KILOMETRES on their cycles, the triathletes finally reach Tinnsjøen, the lake at Austbygda. On a grassy plain by the water they pull off their cycling shorts, kick off their cycling shoes and yank on the running shoes that are presented to them. An acrid odour of sweat and tiger balsam spreads over the changing area, where enthusiastic helpers try to motivate exhausted triathletes for what is always the hardest part of an Ironman triathlon, and what in this case is even harder than usual: A marathon all the way up Gaustadtoppen.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

MØRE BEIN: De 18 milene på sykkel begynner med fire bratte mil oppover Måbødalen. WOBBLY LEGS: 180 km of cycling begins with a steep, 40-km climb up Måbødalen.

VÅR VENN ØYVIND JOHANNESSEN er fortsatt alene i teten når han begynner løpingen, men konkurrenten Tom Remman er bare drøye ti minutter bak. Og nå skjer det ting som ikke var en del av Øyvind Johannessens plan. Løpeskoene virker altfor trange, noe de også er. Etter at Øyvind tørket dem etter siste trening, har de krympet. Samtidig begynner han å få vondt i magen. Øyvind må skikkelig på do, men velger å løpe videre en stund til, for å se om det gir seg. Det gjør det ikke, smertene blir bare verre, og etter ti kilometer må han ut i buskene. Det letter litt på trykket, det blir lettere å løpe, og han klarer å ta til seg litt næring igjen. Men å løpe en mil samtidig som han må på do, har gjort at Øyvind kjenner tendenser til krampe på høyre side av magen. Han sliter seg videre, men forspranget til Tom Remman minker. Etter to mil merker Øyvind også krampe-tendenser i baksiden av venstre lår, det gjør skikkelig vondt i magen, og de altfor små skoene er vonde å løpe i. I det han passerer ølklubben «De tørste kameler», en underlig samling menn som står i veikanten og tar bølgen for løperne, klarer ikke Øyvind helt å smile, til det er han altfor fokusert på magen og det som fortsatt ligger foran ham. VED FOTEN AV FJELLET, etter 25 kilometer, velger Øyvind Johannessen å gå, i stedet for å løpe. Det gjør det lettere å ta til seg næring, han går og løper om hverandre nå, og etter en stund får han endelig nye sko, som kompisen Eirik Ravnan kjører opp til ham. Ravnan sykler ved siden av Øyvind hele veien opp 46

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

til fjellet, for i Norseman er det lov med egen hjelp underveis, i motsetning til andre Ironman-konkurranser. Med nye sko på bena og ny næring i kroppen, klarer Øyvind å dra fra konkurrentene igjen, etter over ni timers slit. Og i det han starter på de siste, bratte fem kilometerne opp til toppen, har han fått tolv minutter på Tom Remman. DEN SISTE KLATRINGEN opp til Gaustadtoppen er en bratt steinrøys, full av tyskere, nederlendere og duggfriske nordmenn på lørdagstur. Det er nesten umulig å løpe helt opp, det er for mye folk, for dårlig underlag, og for bratt. Det er heller ikke ideelt med løpesko, de er myke og ustabile på de spisse steinene. Og hvor lett er det å holde balansen etter å ha svømt, syklet og løpt i over ti timer? Vi står helt øverst og speider utover fjellet, mens vi venter på Øyvind Johannessen, Tom Remman, og Arild Christophersen, som er i ferd med å gjøre et fantastisk maraton. Det kommer inn meldinger om at Øyvind Johannessens mageproblemer er alvorlige, det skal ha blitt tilkalt legehjelp, men han har visst ikke gitt seg. Vi prøver å få øye på ham der nede i steinrøysa, noen har kikkerter, men det er vanskelig å se, fjellet er fullt av turister. Men et godt stykke der nede, i sort eller blå drakt, er det et menneske som beveger seg litt raskere oppover enn de andre. - Det er Øyind, det er ham, sier presseansvarlig for løpet, Fred Arthur Asdal.

ENDEN ER NÆR: De siste fem kilometerne opp til Gaustatoppen er det ingen som løper lenger. THE END IS NEAR: Nobody runs the last five stony kilometres to the summit of Gaustatoppen.

OUR FRIEND ØYVIND JOHANNESSEN is still in the lead as he begins the run segment, but competitor Tom Remman is only about 10 minutes behind. And things now start to happen that were not part of Øyvind Johannessen’s plan. His running shoes, for one thing, are way too tight. They apparently shrank while drying after the last training run. Øyvind also starts to get a stomach ache and feels the distinct call of nature, but he decides to run on for awhile to see if it passes. It doesn’t. The pains get worse, and after 10 km Øyvind must veer into the bushes. That relieves the pressure a bit, and it’s easier to run. He also manages to ingest a little more nourishment. But running 10 km before having relieved himself has created a tendency for the right side of his stomach to cramp up. He trudges on, but his lead over Tom Remman is narrowing. At the 20 km point Øyvind notices that his left rear thigh is beginning to cramp, even the stabbing pains continue in his stomach and feet. As he passes ”The Thirsty Camels” beer club, a remarkable collection of grog drinkers standing at the roadside, Øyvind can’t quite put up a smile for them; he’s too focused on his stomach and all that still lies before him. AT THE FOOT OF THE MOUNTAIN, 25 km into the footrace, Øyvind Johannessen decides to walk. That makes it easier to ingest sports gel. Then he begins to alternate walking and running, and finally he gets a new pair of shoes, courtesy of his pal Eirik Ravnan. Ravnan in fact cycles beside Øyvind all the way up to the mountain. Such help en route is permitted in the Norseman, though other

Ironman competitions forbid it. With new shoes on his feet and nourishment in his body, Øyvind manages to pull away from his challengers again, after more than nine hours of work. As he starts up the final 5 km to the peak, he is 12 minutes ahead of Tom Remman. THE SUMMIT of Gaustadtoppen is a steep pile of loose stones covered with German and Dutch tourists and dewy fresh Norwegians on their Saturday hikes. It’s almost impossible to run full out – there are too many people, the footing is too poor, and the grade is too steep. Nor are running shoes the ideal footwear; they’re too soft and unsupportive for the pointy stones. And how easy is it to hold your balance after swimming, cycling and running for more than 10 hours? We stand at the peak and survey the view while waiting for Øyvind Johannessen, Tom Remman and Arild Christophersen, who are all executing fantastic marathons. Reports are coming in that Øyvind Johannessen’s stomach problems are serious, that medical help has been summoned, but evidently he has not given up. We borrow a pair of binoculars and try to spy him far down the rock pile, but it’s hard to see through all the tourists. But there, well down the mountainside, wearing a black or blue suit, one person is moving upward a little more quickly than the others. ”It’s Øyvind, that’s him,” says the media relations director of the event, Fred Arthur Asdal. NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

VIDUNDERLIGE VIDDA: Gjennomfører du Norseman får du guddommelig vakker natur med på kjøpet. Arild Christophersen tråkker på, og blir til slutt nummer tre i konkurransen. WIDE EXPANSE: If you enter the Norseman, prepare to enter divine beauty as well. Arild Christophersen treks along, and finishes the competition at No. 3.

TI MINUTTER SENERE klatrer Øyvind Johannessen opp de siste meterne. Det ble ingen løyperekord denne gangen, men nå er han bare uendelig lykkelig over å ha vunnet, og ha fullført Norseman til tross for alle problemene underveis. Det verste er at han nesten ikke ser sliten ut, han er stiv, og litt kald, men han smiler og ler, svarer på spørsmål, og så er det en som gir ham en mobiltelefon, det er pappa som ringer, og «takk for hjelpen», sier Øyvind og smiler enda mer. Og når Tom Remman velter sammen over mållinja ni minutter senere, fullstendig utmattet, spiser Øyvind Johannessen tomatsuppe og går gjennom løpet med journalisten fra Hardanger Folkeblad. Men det er ikke helt over ennå, for heisen ned fra Gaustadtoppen er ikke helt i stand, og Øyvind og alle de andre må komme seg ned på egne ben, de må klatre ned steinrøysa, og det er da, i det vi ser Øyvind begynne å gå nedover på stokk stive ben, at det går opp for oss at også Øyvind Johannessen er et menneske.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

TEN MINUTES LATER Øyvind Johannessen climbs up the final metres. He’s not broken the course record this time, but he is exhilarated at winning, at completing the Norseman despite all the problems he encountered. The worst of it is that he hardly even looks tired. He’s stiff, a little cold, but he’s smiling and laughing, answering questions, and then someone hands him a mobile telephone. It’s Papa Johannessen on the line, and a smiling Øyvind says, ”Thanks for the help!” And when Tom Remman collapses over the finish line nine minutes later, totally drained, Øyvind Johannessen is eating tomato soup and reviewing the race with a journalist from Hardanger Folkeblad. But the day is not over just yet, for the lift down from Gaustadtoppen is out of order. Øyvind and everyone else must get down on their own power. It’s not until Øyvind Johannessen begins to scramble down the loose stones, on legs as stiff as wooden poles, that it occurs to us that he, too, is a human being.

FAVORITTEN: Fra Øyvind Johannessen kom opp av vannet til han satt ferdigskiftet på sykkelen, tok det ett minutt og tre sekunder. THE FAVOURITE: After emerging from the water it took Øyvind Johannessen only 1 minute and 3 seconds to change clothes and start off on his bike.

FAKTA

VELKOMMEN TIL NORSEMAN Norseman Xtreme Triathlon ble første gang arrangert i 2003, med 21 deltakere. Norseman er antakelig verdens hardeste triathlon, på grunn av alle høydemeterne med sykling og løping. Distansen er som en vanlig «ironman»-triathlon: 3,8 km svømming, 180 km sykling og 42,2 km løping. Løpstraseen ender opp på Gaustadtoppen, 1883 meter over havet. Årets Norseman ble fulltegnet på fem dager. Det var deltakere fra 12 land, blant annet Australia, New Zeeland, Frankrike og USA. Blant de 200 påmeldte (181 startet...) var det 142 debutanter. Av 181 startende var det 158 som tok seg helt opp til Gaustadtoppen. Konkurransen starter klokken 0500 om morgenen, i Eidfjord i Hardanger. Løyperekorden er på 10 timer, 30 minutter og ni sekunder. Det koster litt i underkant av 2000 kroner å bli med, og det er ingen premiepenger. De som fullfører får en t-skjorte. Hjemmeside: www.nxtri.com

FACTS

WELCOME TO NORSEMAN The Norseman Xtreme Triathlon was first arranged in 2003, with 21 participants. Because of the changes in elevation it is likely the world’s toughest triathlon. The distance is equal to that of a ”normal” Ironman triathlon: 3.8 km wimming, 180 km cycling and 42.2 km running. The course ends at Gaustadtoppen, 1,883 m above sea level. This year’s Norseman roster filled up in five days. Participants came from 12 countries, including Australia, New Zealand, France and the United States. Among the 200 registrants (of whom 181 actually started) there were 142 first-timers. 158 competitors made it all the way up Gaustadtoppen. The competition starts at 5 a.m. at Eidfjord in Hardanger. The course record is 10 hours, 30 minutes and 9 seconds. The cost to take part is just under 2,000 Norwegian kroner, and there is no monetary prize. Those who finish get a T-shirt. Website: www.nxtri.com

MORGENBAD UNNAGJORT: Nakne triatleter med pulsbelte er ikke et uvanlig syn på kaia i Eidfjord. MORNING BATH: Triathletes wearing only heart-rate monitoring belts are a typical sight at the Eidfjord dock.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

TEXT RANDI FUGLEHAUG PHOTO FRODE SANDBECH

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

SLEE LARCOMBE Alder/Age: 19 Bolig/Residence: Christchurch, New Zealand/Voss, Norway Aktivitet/Activity: Rafting

Hvor lenge har du holdt på med dette her? - I 4-5 år til sammen. De siste to årene har jeg jobbet som instruktør på heltid, og jeg kom til Norge i mai 2008.

How long have you been doing this? - Four or five years altogether. For the last two years I’ve been working full-time as an instructor, and I came to Norway in May 2008.

Hvilke ambisjoner har du? - Målet mitt er å rafte så mye som jeg overhodet kan, og reise jorda rundt mens jeg holder på.

What are your ambitions? - My goal is to raft as much as I possibly can, and travel the world while I’m doing it.

Hva er den beste opplevelsen du har hatt? - Å komme til Voss og få oppleve Ekstremsportveko. Jeg har vokst opp med folk som har dratt til Norge og raftet, og har alltid drømt om å gjøre det selv. Det er helt fantastisk her. Landskapet er relativt likt New Zealand, men elvene er mye mer teknisk utfordrende.

What’s the best experience you’ve had? - Coming to Voss and experiencing Ekstremsportveko. I grew up with people who had travelled to Norway and rafted, and I always dreamed of doing it myself. It’s fantastic here. The landscape is pretty similar to New Zealand, but the rivers are much more technically challenging.

Hva er det verste du har vært borti? - Du vil ikke vite det. Jeg var involvert i en ulykke i Australia i fjor. Jeg vil helst ikke gå inn på detaljer. La oss bare si det slik at noen andre ble skadet. Hvordan skal vi redde jordkloden? - Alle mennesker i verden burde prøve dra på rafting for å se hvor nydelig naturen er. Da ville man kanskje passet på den litt bedre også.

What’s the worst thing to happen to you? - You don’t want to know. I was involved in an accident in Australia last year. I don’t really want to go into the details. Let’s just say some others were hurt. How can we save the planet? - Everybody on earth should try to go rafting and see how wonderful nature is. Then we might take care of it a little better.

Young Guns De er unge. De er uredde. De er mer interessert i vær- og føreforhold enn i damer. Møt Norges ekstremsportframtid. They’re young. They’re unafraid. They seem more interested in weather and course conditions than in the ladies. Meet the future of extreme sports in Norway.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

REMI MEUM Alder/Age: 23 Bolig/Residence: Haugastøl/ Oslo, Norway Aktivitet/Activity: Kiting

Hvor lenge har du holdt på med dette? - Siden jeg var 15 år, altså i åtte år nå. Jeg startet mer eller mindre fordi jeg var på jakt etter action, og så traff jeg tilfeldigvis på en trivelig gjeng kitere i Åsgårdsstrand, der jeg kommer fra. Etter det har det bare ballet på seg. Hvilke ambisjoner har du? - Ambisjonene er først og fremst å ha det mest mulig moro. Jeg vil promotere sporten og få folk til å få øynene opp for det unike potesialet snøkiting har. Hva er den beste opplevelsen du har hatt? - Det har vært utrolig mange gode opplevelser, så det er vanskelig å skille ut noe, men kiting med gode venner i pakka pudder på Hardangervidda er alltid en slager. Toppturer der man pakker kiten og kjører snowboard ned er helt fantastisk. Hva er det verste du har vært borti? - Å vente på vind. Jeg satt nylig ti dager i Australia og ventet på gode forhold. Det var midtvinters på den sørlige halvkule, og dermed hardt vær. Det er alltid surt å reise så langt når forholdene ikke er til stede. Men det er jo litt av gamet med kiting. Hvordan skal vi redde jordkloden? - Ved å spise mer frukt.

How long have you been doing this? - Since I was 15, or eight years now. I started more or less because I was hunting for action, and I happened to meet a cool gang of kiters at Åsgårdstrand, where I’m from. Since then it’s just snowballed. What are your ambitions? - My ambition is primarily to have as much fun as I can. I’d like to promote the sport and get people to check out the unique potential there is in snow kiting. What’s the best experience you’ve had? - There have been so many good ones that it’s difficult to pick one out, but kiting with good friends and packed powder on the Hardanger plateau is always a hit. Mountaintop trips where your pack the kite and then snowboard down are fantastic. What’s the worst thing to happen to you? - Waiting for the wind. Recently I sat 10 days in Australia and waited for good conditions. It was the middle of winter in the southern hemisphere, and heavy weather. It’s always a drag to travel so far when the weather doesn’t cooperate. But with kiting, that’s part of the game. How can we save the planet? - Eat more fruit. 54

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

DANIEL FLØYSAND Alder/Age: 21 Bolig/Residence: Lindås, Norway Aktivitet/Activity: Skydiving

Hvor lenge har du holdt på med dette her? - I to og et halvt år. På den tiden har jeg kuttet ut alt annet jeg drev med. Nå har jeg gjort 630 hopp, og du kan definitivt si at jeg har blitt hekta. Fritt fall er et vanvittig fascinerende element. Du bruker armer, lår og rygg til å styre kroppen din, og det er kun kroppen du styrer skjermen med. Derfor skjer det noe nytt i hvert hopp.

How long have you been doing this? - Two and half years. In that time I’ve cut out everything else that I used to do. I’ve now made 630 jumps, and you can definitely say I’m hooked. Free-falling is a fascinating, crazy element. You use your arms, thighs and back to steer your body, and your body is all that steers the parachute. So every jump is different.

Hvilke ambisjoner har du? - Team Panic, som er Christian Grevstad og meg, fikk andreplass i Norgescupen, noe vi syns var veldig gøy. VM er et mål, selv om det er langt fram. Om vi satser på å komme på landslaget? Vi satser på å bli landslaget.

What are your ambitions? - Team Panic, which is Christian Grevstad and I, won second place in the Norwegian Cup, which we thought was great fun. The world championships are a goal, even though that’s far off. Do we expect to make the national team? We expect to be the national team.

Hva er den beste opplevelsen du har hatt? - Følelsen da jeg landet etter det aller første fallskjermhoppet. Jeg var veldig, veldig redd, og det føltes utrolig unormalt å skulle kaste seg ut fra et fly. Det var virkelig å bryte en barriere. Jeg gikk fra å være så redd som jeg aldri hadde vært i hele mitt liv, til å være så glad som jeg aldri har vært i hele mitt liv. Det hele tok 30 sekunder.

What’s the best experience you’ve had? - The feeling on landing after that very first parachute jump. I had been very, very scared, and it felt incredibly abnormal to be throwing myself out of an airplane. Talk about breaking barriers. I went from being as scared as I’d ever been in my life to being as happy as I’ve ever been in my life. It took about 30 seconds.

Hva er det verste du har vært borti? - Mitt første reservetrekk. Da var pulsen vanvittig høy. Man vil jo instinktivt ikke kutte av en fallskjerm, men jeg måtte gjøre det. Og jeg fryktet aldri for livet.

What’s the worst thing to happen to you? - My first reserve pull. My pulse was racing like crazy. Instinctively, you never want to cut a parachute, but I had to do it. And I never feared for my life.

Hvordan skal vi redde jordkloden? - Jeg skulle ønske jeg kunne argumentere for at fallskjermhopping er miljøvennlig, men det er det dessverre ikke. Men jeg tror vi kommer langt hvis vi satser mer på fornybare ressurser.

How can we save the planet? - I wish I could argue that parachute jumping is environmentally friendly, but unfortunately it’s not. But I think we’ll come a long way if we invest in renewable resources. NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

KLAUS FINNE Alder/Age: 18 Bolig/Residence: Voss, Norway Aktivitet/Activity: Ski

Hvor lenge har du holdt på med dette her? - Jeg begynte da jeg var 12-13 år. Nå konkurrerer jeg aktivt både i Norge og i utlandet. I fjor vant jeg Parkatek i Hemsedal. Det var stort. Hvilke ambisjoner har du? - Egentlig bare å få holde på med dette så lenge jeg vil, og ha muligheten til å gjøre det på heltid. Kanskje få litt penger igjen for det også. Og det hadde selvfølgelig vært kjekt å bli best. Hva er den beste opplevelsen du har hatt? - Øyeblikkene jeg husker best har ikke skjedd under konkurranse eller trening, men når jeg leker meg med kompiser. En dag det ikke skjer så mye, med puddersnø på fjellet, det er perfekt. Hva er det verste du har vært borti? - Jeg skulle trene i USA og bristet ribbeinet etter et par dager. Jeg ble liggende i senga i en uke. Det var mildt sagt kjedelig. Hvordan skal vi redde jordkloden? - Ved å ta mer hensyn både til den og til andre mennesker.

How long have you been doing this? - I began when I was 12 or 13. Now I compete actively both in Norway and abroad. Last year I won ’Park Attack’ at Hemsedal. That was huge. What are your ambitions? - Actually just to keep doing this as long as I want to, and have the chance to do it full-time. Maybe make a little money at it, too. And obviously it would be pretty cool to be best. What’s the best experience you’ve had? - The moments I remember as best aren’t from competition or practice, but just messing around with friends. A day when not much is going on, with powder on the mountain, that’s perfect. What’s the worst thing to happen to you? - I was supposed to train in the US but after a couple of days I broke a rib. I lay in bed a week. Boring, to say the least. How can we save the planet? - We have to pay more attention to it, and to other people.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

DAG SANDVIK Alder/Age: 24 Bolig/Residence: Voss, Norway Aktivitet/Activity: Kayak

Hvor lenge har du holdt på med dette her? - Jeg har drevet med dette i åtte år. I utgangspunktet begynte jeg fordi broren min gjorde det, men etter at jeg hadde tatt kurs, var det ikke noe mer å tenke på. Kajakk har en utrolig blanding av fin flyt og bevegelser.

How long have you been doing this? - I’ve kept at it for eight years. I first picked it up because my brother was doing it, but once I took a course, there was no stopping me. Kayaking is an incredible mix of flow and movement.

Hvilke ambisjoner har du? - Først og fremst å kunne drive med det så mye som mulig, og ha inntekt av idretten. Den beste plasseringen min så langt er 12. plassen i et uoffisielt EM i utforpadling i Italia i 2006. Målet må være en pallplassering i den samme konkurransen.

What are your ambitions? - More than anything, to keep doing this as much as possible and be able to make an income from the sport. My best finish so far is 12th place at an unofficial European championship in downhill kayaking in Italy in 2006. My goal has to be to get onto the winner’s stand in the same competition.

Hva er den beste opplevelsen du har hatt? - Da jeg padlet en foss i Teigdalen og gjorde en dobbel-drop. Det var fin vannstand, jeg traff linja veldig bra, og det føltes litt som å være udødelig. Det er en god følelse.

Was the best experience you’ve had? - When I paddled a waterfall in Teigdalen, and did a double drop. The water level was fine, I hit the line just right, and it felt a bit like being immortal. What a good feeling.

Hva er det verste du har vært borti? - En gang jeg følte meg veldig dødelig, mener du? Det kjipeste som har skjedd meg var helt klart da jeg slo jeg skulderen ut av ledd for to år siden. Det var i Jordalen, ved inngangen til et stryk, der jeg kom ut av balanse og traff en stein. Man blir ikke redd før etterpå, men jeg har tenkt litt på hvor ille det kunne gått. Dessuten ble det mye styr, jeg måtte operere og kunne ikke padle aktivt på et år etterpå.

What’s the worst thing to happen to you? - You mean when I felt really mortal? That would be the time I threw my shoulder out of joint, two years ago. It was in Jordalen, at the start of a river stretch where I got out of balance and hit a rock. You don’t get scared until afterward. Since then I’ve given some though to how bad it could have been. And of course there was all the fuss. I had to have an operation and couldn’t paddle hard for a year.

Hvordan skal vi redde jordkloden? - Ved å tenke litt lengre enn bare på oss selv hele tiden.

How can we save the planet? - By thinking about more than ourselves all the time. NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

ADRIAN TELL Alder/Age: 19 Bolig/Residence: Råde, Norway Aktivitet/Activity: BMX

Hvor lenge har du holdt på med dette her? - Jeg har alltid syklet og trikset en del, men jeg begynte på ordentlig i 2004, hjemme i Råde. Da jeg fikk ny sykkel og Slacker Import som sponsor, ble det mer seriøst. Min beste plassering så langt er 2. plassen i NM i BMX i 2006. Hvilke ambisjoner har du? - Jeg håper å kunne hevde meg internasjonalt på sikt. Bli best mulig. Og lære nye ting hele tida. Hva er den beste opplevelsen du har hatt? - Da jeg tok bakoversalto første gang, og første gang jeg tok bakoversalto på en spine. Jeg er det eneste som har gjort det i Norge. En av verdens beste gjorde det i Norge, men jeg er den første norske. Det var i Drammen, i Nøstedalen, 27. november 2007. Det var en tirsdag, tror jeg, og det var helt rått. Et sykt kick. Jeg fikk frysninger gjennom hele kroppen, og jeg klarte nesten ikke sykle mer etterpå. Det er den følelsen som driver meg. Hva er det verste du har vært borti? - Vel, jeg skadet knærne mine på samme spinen i samme måned...mens jeg gjorde samme triks. To av Norges beste syklister var der, og jeg skulle vise meg. Det gikk helt gærent. Jeg satset feil, traff ikke ordentlig, så ingenting, hoppet over styret og landet på knærne i bånn. Det var ingen morsom opplevelse. Hvordan skal vi redde jordkloden? - Stay slack.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

How long have you been doing this? - I’ve always cycled and done a few tricks, but I started for real in 2004, home in Råde. When I got a new bike and Slacker Import started sponsoring me, it got more serious. My best finish so far is second place in the 2006 Norwegian BMX championship. What are your ambitions? - In the long run I hope to prove myself internationally. Be the best I can be. And learn new things all the time. What’s the best experience you’ve had? - The first time I did a back flip, and then the first time I back-flipped over a spine. I’m the only one who’s done it in Norway. One of the world’s best did it in Norway, but I’m the first Norwegian. That was in Drammen, in Nøstedalen, on 27th November 2007. It was a Tuesday, I think, and it was awesome. A wild kick. I got the shivers all over, and almost couldn’t ride afterwards. That feeling is what drives me. What’s the worst thing to happen to you? - Well, I hurt my knee that same month – on the same spine, doing the same trick. Two of Norway’s best cyclists were there, and I was going to show off. It totally bombed. I got a bad start, hit the spine wrong, said nothing, jumped over the handles and landed on my knees in prayer. No fun. How can we save the planet? - Stay slack.

OVE TILLUNG Alder/Age: 25 Bolig/Residence: Voss, Norway Aktivitet/Activity: Paragliding

Hvor lenge har du holdt på med dette her? - Jeg begynte for 4,5 år siden. Før jeg startet med det selv, syntes jeg det var litt gubbete, og ikke like kult som fallskjermhopping. Men da jeg så noen gjøre freestyle, tenkte jeg at dette var noe jeg måtte prøve. Siden har jeg tatt fri hver sommer for å drive med det, og jeg har vært på landslaget siden 2006. Nå har jeg et friår fra studiene for å kunne drive med paragliding på heltid. Hvilke ambisjoner har du? - Målet er å vinne NM og norgescupen, og å komme blant de ti beste i World Cup. Hva er den beste opplevelsen du har hatt? - Første gang jeg hoppet fra helikopter. Da pakker man paragliderskjermen som en fallskjem og hopper ut i frifall. Det var helt sykt. Hva er det verste du har vært borti? - En gang, rett etter at jeg hadde fullført paragliderkurset, skulle jeg gjøre et svev fra Hanguren på Voss, men et vindkast dro meg bakover i stedet. Det var ganske ekkelt, ja. Hvordan skal vi redde jordkloden? - Vi må tenke mer på miljøet og på hverandre. Og vi må prøve å bli mer bevisste og mindre selvbevisste.

How long have you been doing this? - I began four or five years ago. Before I got into it myself, I thought it must be kind of sedate, and not as cool as skydiving. But when I saw someone free-styling, I thought this was something I really had to try. Since then I’ve taken off every summer to paraglide, and I’ve been on the national team since 2006. I now have a year off from studying in order to pursue paragliding full time. What are your ambitions? - The goal is to win the Norwegian championships and the Norwegian Cup, and to be among the 10 best in the World Cup. What’s the best experience you’ve had? - The first time I jumped from a helicopter. To do that you pack your paraglider like a parachute and jump out into a free fall. Totally insane. What’s the worst thing to happen to you? - One time, just after I finished the paragliding course, I was supposed to make a flight off Hanguren at Voss, but a gust of wind pulled me backwards instead. Pretty nasty, yeah. How can we save the planet? - We have to think more about the environment and each other. Try to be more aware and less self-centred. NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

TEXT EIVIND EIDSLOTT PHOTO FRODE SANDBECH

– Mine damer & herrer – Dette er en fotoreportasje med Norrønas nye Svalbardkolleksjon. Behind the scenes, på en måte. – Ladies & gentlemen – A photo story on Norrøna’s new Svalbard collection. Behind the scenes, you might say.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

I VINDEN: Tara Hutchinson, student i Longyearbyen, viser fram litt av Norrønas nye Svalbardkolleksjon: Norrøna Svalbard bomullsanorakk og Norrøna Svalbard bomullsbukse – begge med miljøvennlig pureOrganic bomull. IN THE WIND: Tara Hutchinson, a student at Longyearbyen, shows off bits of Norrøna’s new Svalbard collection: a Norrøna Svalbard cotton anorak and Norrøna Svalbard cotton pants – both in environmentally friendly pureOrganic cotton. NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

ALENE I VILLMARKA: Rasmus Kanstad går gjennom sibirsk gress i den nedlagte russiske gruvelandsbyen Pyramiden på Svalbard. Han har på seg Norrøna Svalbard dri3-jakke, Norrøna Svalbard flex1-bukse, Norrøna Svalbard 30 liters ryggsekk og ei rifle fra 1944 – i tilfelle han skal støte på isbjørn. ALONE IN THE WILDS: Rasmus Kanstad walks through Siberian grass in the abandoned Russian mining settlement of Pyramiden, on Svalbard. He’s got on a Norrøna Svalbard dri3 jacket, Norrøna Svalbard flex1 pants, a Norrøna Svalbard 30-litre backpack and a rifle from 1944 – in case he meets a polar bear. 62

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

«Svalbard. Før du kommer hit er øyriket bare en tanke, en drøm, en fantasi.»

–DE KALLER DET FOR OVERLEVELSESDRAKTER. Men hvis denne båten går ned, vil dere dø uansett. Ingen overlever Isfjorden. Draktene har vi bare for at redningsmannskapene skal finne oss, som flytende ispinner i rødt og hvitt. Det er guiden Odd Magne som snakker. En 24 år gammel finnmarking med rifle og Swarovskikikkert til 16 000 kroner. Tuller han? Eller er han seriøs? Vi får ikke noe svar før stillheten i Longyearbyen havn forsvinner i brølet fra en 200 hestekrefters påhengsmotor. VI HAR presset oss inn i hver vår overlevelsesdrakt Vi skal ut Adventfjorden, ut i den enorme Isfjorden, forbi Kapp Thordsen, inn Billefjorden, med Bünsowland i øst og Dicksonland i vest. Vi skal til Pyramiden, en fraflyttet russisk gruvelandsby. Vi skal til et sted hvor bare isbjørner og spøkelser bor. Vi skal ta bilder av Norrønas nye Svalbardkolleksjon. SVALBARD. Før du kommer hit er øyriket bare en tanke, en drøm, en fantasi. Svalbard er så vakkert når du sitter hjemme med Google, cappuccino og nye fjellsko. Som et dikt av Edgar Allan Poe. Som en komposisjon av Edvard Grieg. Et maleri av Picasso. Så reiser du nordover. Du flyr i 900 km/t i tre lange timer. Hadde du reist sørover, hadde du kommet til Nice. Til Milano. Til azurblått Middelhav, paraplydrinker og litt for små badebukser. Nå lander du et helt annet sted. De kaller det Longyearbyen, men det er ingen by. Du sitter i bussen fra flyplassen og lurer på hva det egentlig er. Her står enorme heisekraner over iskaldt hav. Her står gamle gruveinnganger til nedfalls i vinden. Her ligger kloakkrørene oppå jorda, som om samfunnet vil vise fram sitt eget tarmsystem. Overalt er det jern, kull, ruiner. Som fotograf Frode Sandbech sier det: «Det ser ut som om Mad Max vant arkitektkonkurransen i Longyearbyen.» Og kanskje tenker du: dette er jammen annerledes. Dette er ikke slik jeg forestilte meg. Dette er styggvakkert. Dette må være en illusjon. Men så er det sant. Helt sant. Velkommen til Longyarbyen. Nordpolens egen drabantby. SÅ SER DU DEG RUNDT. Små, fargerike rekkehus. Barnehagen med barnelatter. Ei gågate. Ungdomshus med skateramp. Gruvearbeidere, studenter, doktorgradsstipendiater. Amerikanske cruiseskipturister med boblejakker og cowboyhatter. Og i det fjerne: enorme breer, spektakulære fjell. Som om noen har fått lov til å blande Lyngsalpene, Folgefonna og British Columbia. Og du tenker: dette er døra til villmarka. Dette er inngangsporten til det frieste av alt friluftsliv. Og du sier: Hei, Amundsen. Hei, Nansen. Hei, alle kvinner og menn med is i barten. Her kommer jeg! Jeg har kommet hjem!

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

OG NÅ ER VI ALTSÅ på vei for å besøke den russiske gruvelandsbyen Pyramiden, som ble fraflyttet nærmest over natta i mars 1998. Vi har funnet ut at det må være verdens beste foto location. Det er derfor vi sitter her med slalåmbriller og polvotter om bord i en gummibåt som gjør 35 knop på Isfjorden – sammen med våre kjære fotomodeller. Hvem som er fotomodeller? Studentene på UNIS , selvfølgelig. Det nordligste universitetet på denne kloden. De som har skytetrening ved semesterstart. De som bruker store skip, helikopter, scootere og oppsiktsvekkende mange reagensglass i undervisningen. De som har en så sosial fritid at alle rekker å bli sammen med alle i løpet av et halvt år. UNIS er som en folkehøyskole hvor det til en hver tid brenner på loftet. - Håper vi støter på isbjørn, roper guiden vår. - Dette geværet er nemlig ikke helt seg selv. Ser du hvor skeiv geværmunningen er? I PYRAMIDEN VISER det seg at tre ukrainske menn har bosatt seg i hver sin container for å ta imot havneavgift fra turistene – på vegne av det russiske gruveselskapet som i sin tid drev ut kullet her. De disponerer en rusten Toyota Hiace, et dieselaggregat og en lastebil fra tida før Gorbatsjov. Her bor de – alene – med tusen tomme leiligheter under polarhimmelen. De bør på ingen måte se Jack Nicholson i «Ondskapens Hotell» på dvd. VI BRUKER DE FRAFLYTTEDE bygningene som kulisser: pompøse murbygninger. Rustne lekeplasser. Knuste dobbeltsenger. Et ramponert kulturhus hvor filmrullene ligger strødd i kinematografrommet. Og ei lita hytte bygget utelukkende med tomme spritflasker som materiale. Pyramiden er et stykke nedlagt Sovjetunionen på 77 grader nord. Pyramiden er science fiction, en historie om pågangsmot, et plutselig farvel. Pyramiden er melankoli. SEINERE SAMME DAG, på den vesle øya Retretten, noen meter fra der Nordenskjoldbreen kalver rett i Billefjorden: Rasmus Kanstad (25) og Elianne Ersdal (25) står på en klippe og kler av seg lag på lag med varme klær. De vil bade, sier de. De vil kjenne på temperaturen i vannet. Det ligger en sel og sover på et isflak like ved. Vi er usikre på om de mener det de sier. Men UNIS-studenter er på ingen måte som andre studenter. Odd Magne, guiden, sitter med rifla i fanget. Fotograf Frode finner fram teleobjektivet. Selen tar det hele med stor ro. ETTER EN KORT SVØMMETUR går Rasmus i land. Han har gåsehud, en våt Svalbardshorts og hele Nordenskjoldbreen bak seg. Han oppsummerer ikke bare isbadingen. Han oppsummerer hele Svalbard i én setning: - Jævlig kaldt, men det beste i hele verden!

“Svalbard. Before you arrive, the northern archipelago is but an idea, a dream, a fantasy.”

”THEY CALL THEM SURVIVAL SUITS. But if this boat goes down, you die. No one survives the Ice Fjord. The suits are only so rescue crews can find us – like floating red-and-white popsicles.” It’s our guide, Odd Magne, who’s talking – a 24-year-old Finnmark native with a rifle and a 16,000-kroner Swarovski scope. Is he kidding? Or is he serious? In the silence of Longyearbyen harbour, no answer is provided. Then our 200-horsepower outboard motor roars to life. We’ve all pushed ourselves into survival suits. We plan to motor through the Advent Fjord, out into the enormous Ice Fjord, past Cape Thordsen and into the Bille Fjord, with Bünsowland to the east and Dicksonland to the west. We’re bound for Pyramiden, an abandoned Russian mining town. A place where only polar bears and ghosts live. Our purpose is to take pictures illustrating Norrøna’s new Svalbard collection. SVALBARD. Before you arrive, the northern archipelago is but an idea, a dream, a fantasy. As you sit at home Googling, with a hot cappuccino in one hand and new hiking boots on the floor beside you, Svalbard is beautiful. As beautiful as a poem by Edgar Allan Poe. A composition by Edvard Greig. A painting by Picasso. Then you travel north. You fly 900 km an hour for three long hours. Had you headed south, you would have reached Nice by now, or Milan. The azure Mediterranean. Umbrella drinks and tight bathing trunks. Suddenly you’re landing someplace altogether different. They call it Longyearbyen. Riding the bus from the airport, you realize it’s no city. You wonder what it is. Enormous construction cranes loom over an ice-cold sea. Decrepit mine entrances swept by the wind. Sewage lines that lie atop the earth, displaying the communal digestive tract. Iron, coal and bits of ruin are everywhere. Or as photographer Frode Sandbech puts it: ”It looks like Mad Max won the Longyearbyen architecture contest.” And perhaps you think: This is something else. It’s not what I imagined. It’s ugly/beautiful. It must be an illusion. But it’s true. All true. Welcome to Longyearbyen. A suburb of the North Pole. THEN YOU HAVE A LOOK AROUND. Small, colourful row houses. A kindergarten echoing with children’s laughter. A pedestrian street. A youth centre with a skateboard ramp. Miners, students, doctoral candidates. American cruise-ship tourists wearing puffy down parkas and cowboy hats. And in the distance: enormous glaciers, spectacular mountains. It’s as if someone had managed to combine the Lyngen Alps, the Folgefonna Glacier and British Columbia. And you think: This is a door onto the wild. It is a portal to the freshest of all fresh-air experiences. And you say: Hi there, Amundsen. Hi there, Nansen. Hi, all you women and men with icicles in your moustaches. Here I come! I’m coming home!

Who are those models? Students from UNIS, of course – the University Centre of Svalbard. It is the northernmost institute of higher education on the globe. At the start of each semester, the students receive marksmanship training. Their education involves ships, helicopters, snowmobiles and a remarkable number of test tubes. The social scene involves everyone hanging out with everyone else in the course of a half-year. UNIS is like the local college where there’s always a party upstairs. ”Hope we meet a polar bear!” yells our guide. ”Though I should mention, this rifle’s not quite itself. You see how crooked the barrel is?” IN PYRAMIDEN, it turns out, three men have set up shop in three separate containers to collect harbour fees from the tourists – on behalf of the Russian mining company that once extracted coal here. They operate a rusty Toyota Hiace, a diesel generator and a truck predating Gorbachev. They live here – alone – amidst a thousand empty apartments beneath the vast polar sky. Before turning in for the night, they should under no circumstances watch Jack Nicholson in ”The Shining”. We use Pyramiden’s big empty brick buildings as stage props. The rusty playgrounds. The shattered beds. The thrashed cultural centre whose projection room is strewn with reels of film. And the little cabin built exclusively out of empty liquor bottles. Pyramiden is a taste of the old Soviet Union, at 77 degrees north latitude. Pyramiden is science fiction, a tale of pluck and perseverance. It’s also a sudden, melancholy farewell. LATER IN THE DAY, on the little island of Retretten, just a few metres from where the Nordenskjold Glacier calves into the Bille Fjord, Rasmus Kanstad and Elianne Ersdal (both 25) stand on a cliff and remove layer after layer of warm garments. They want to take a swim, they say. They want to feel the temperature of the water. On a nearby ice flow, a seal lies asleep. We’re not sure if Rasmus and Elianne mean what they say. But UNIS students are not like other students. Odd Magne, the guide, sits with his rifle across his lap. Photographer Frode takes out a telephoto lens. Nothing seems to bother the napping seal. AFTER A SHORT SWIM, Rasmus comes ashore. He’s covered with goose pimples and a pair of Svalbard shorts. Behind him rises the Nordenskjold Glacier. In one sentence, he sums up not only his Arctic swim but all of Svalbard: ”Damn cold, but there’s nothing better in the world!”

AND NOW WE’RE en route to visit that Russian mining town, Pyramiden, which was abandoned almost overnight in March 1998. We heard it might be the best spot in the world for a photo shoot. That’s why we’re aboard a rubber boat doing 35 knots in the Ice Fjord, wearing Alpine ski goggles and polar mittens. With us is a delightful pair of photo models.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

2 1. UT PÅ TUR: Elianne Ersdal i fint driv blant drivved i Hiorthamn på Svalbard – en forlatt gruvebase en liten padletur fra Longyearbyen. Hun har på seg Norrøna flex1-jakke, Norrøna flex1bukse, Norrøna Narvik-lue og selvstrikkede ullvotter. 2. VODKAHUSET: I Pyramiden står et hus bygget utelukkende med Vodkaflasker. Tara Hutchinson studerer arkitekturen – iført Norrøna Svalbard anorakk i miljøvennlig pureOrganic bomull. 3. SPØKELSESBY: I sin storhetstid bodde det flere tusen mennesker i den russiske gruvelandsbyen Pyramiden på Svalbard. Her var det egen skole, barnehage, svømmehall og et stort kulturhus med kinosal. Stedet ble forlatt nærmest over natta i 1998 fordi eierne ikke lenger ville drive gruvene.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

1. OUT AND ABOUT: Elianne Ersdal drifting among the driftwood at Hiorthamn – an abandoned mining base a short paddle from Longyearbyen on Svalbard. She’s wearing a Norrøna flex1 jacket, Norrøna flex1 pants, a Norrøna Narvik skullcap and home-made woollen mittens. 2. VODKA HOUSE: At Pyramiden there’s a house built exclusively out of vodka bottles. Tara Hutchinson studies the architecture – clad in a Norrøna Svalbard anorak of environmentally friendly pureOrganic cotton. 3. GHOST TOWN: In its heyday several thousand people lived in the Russian mining settlement of Pyramiden on Svalbard. The place was abandoned practically overnight in 1998 when its owners gave up the mining enterprise.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

SISTE TONE: Et forlatt piano i kulturhuset i Pyramiden på Svalbard. FINAL NOTES: A forgotten piano in the cultural hall in Pyramiden on Svalbard.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

STEIN PÅ STEIN: En fjellrygg like ved Longyearbyen på Svalbard. ROCKS OF AGES: A mountain ridge near Longyearbyen, Svalbard.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

SVALBARDKOLLEKSJONEN: 1. Tara Hutchinson i Norrøna Svalbard bomullsanorakk, Norrøna Svalbard bomullsbukse og Norrøna Svalbard 30 liters sekk. 2. Elianne Ersdal i Norrøna Svalbard bomullsanorakk, Norrøna Falketind Gore-Tex Proshell bukse, hjemmestrikkede votter og Fri Flyt-lue. 3. Rasmus Kanstad i Norrøna Svalbard flex1-jakke, Norrøna Svalbard flex1-bukse og Norrøna Narvik lue. 4. Endre Før Gjermundsen i Norrøna Svalbard dri3-jakke, Norrøna Svalbard flex1-bukse og Norrøna Lofoten lue. 70

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

THE SVALBARD COLLECTION: 1.Tara Hutchinson wearing a Norrøna Svalbard cotton anorak, Norrøna Svalbard cotton pants and a Norrøna Svalbard 30-litre pack. 2. Elianne Ersdal in a Norrøna Svalbard cotton anorak, Norrøna Falketind Gore-Tex® Proshell pants, homemade mittens and a Fri-Flyt hat. 3. Rasmus Kanstad in a Norrøna Svalbard flex1 jacket, Norrøna Svalbard flex1 pants and a Norrøna Narvik hat. 4. Endre Før Gjermundsen in a Norrøna Svalbard dri3 jacket, Norrøna Svalbard flex1 pants and a Norrøna Lofoten skullcap.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

1.BASKET PÅ 78 GRADER NORD: Gjenglemt bilde av en basketkamp i idrettshallen i den russiske gruvelandsbyen Pyramiden på Svalbard. 2.GYMTIME: Rasmus Kanstad inspiserer gymsalen i Pyramiden, iført Norrøna Svalbard dri3-jakke og Norrøna Svalbard flex1-bukse. 3. BALANSEKUNST: Endre Før Gjermundsen, doktorgradsstipendiat i Longyearbyen og Norrøna-tester, viser ballkunster i Pyramidens gymsal. Endre har på seg Norrøna Svalbard flex1-jakke, Norrøna Svalbard flex1bukse og Norrøna Lofoten-lue. 4. SITT NED: Forlatt stol i en av leilighetene i Pyramiden. 5. GODT BLIKK: Elianne Ersdal med Norrøna Svalbard flex1-jakke og hjemmestrikket ullgenser. 1. HOOPS AT 78 DEGREES NORTH: A picture of an old basketball game in the sports hall at the Russian mining settlement of Pyramiden, on Svalbard. 2. GYM CLASS: Rasmus Kanstad inspects the gym hall at Pyramiden, wearing a Norrøna Svalbard dri3 jacket and Norrøna Svalbard flex1 pants. 3. BALANCE: Endre Før Gjermundsen, a doctoral candidate at Longyearbyen and a Norrøna garment-tester, shows balancing skills in the gym at Pyramiden. Endre is wearing a Norrøna Svalbard flex1 jacket, Norrøna Svalbard flex1 pants and a Norrøna Lofoten skullcap. 4. FILL IT UP: Petrol pump at Pyramiden. 5. HAVE A SEAT: A chair left behind in an apartment at Pyramiden. 6. LOOKING GOOD: Elianne Ersdal with a Norrøna Svalbard flex1 jacket and home-made woolly mittens.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

TIL TOPPS: Siv Kristoffersen nærmer seg toppen på fjellet Sarkofagen. I bakgrunnen ser du Longyearbyen og Adventfjorden. Siv har på seg Norrøna Svalbard dri3-jakke, Norrøna Svalbard flex1-bukse og Norrøna Lofoten-lue. TO THE TOP: Siv Kristoffersen nears the top of the mountain Sarkofagen. In the background Longyearbyen and the Advent Fjord are visible. Siv has on a Norrøna Svalbard dri3 jacket, Norrøna Svalbard flex1 pants and a Norrøna Lofoten skullcap.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

FACTS

FAKTA

VELKOMMEN TIL SVALBARD

WELCOME TO SVALBARD

Drømmer du om å reise til et av jordas siste villmarksområder? Svalbard er en norsk øygruppe i Nordishavet og består av alle øyer, holmer og skjær mellom 74 og 81 grader nordlig bredde og 10 og 35 grader østlig lengde. Tre øyer er befolket: Spitsbergen, Bjørnøya og Hopen. Største bosetning er administrasjonssenteret Longyearbyen på Spitsbergen.

Do you dream of travelling to one of the world’s last remaining wilderness areas? Svalbard is a Norwegian archipelago in the Arctic Ocean consisting of all the islands and skerries between 74 and 81 degrees north latitude and 10 and 35 degrees east longitude. Three islands are inhabited: Spitsbergen, Bjørnøya and Hopen. The largest settlement is Longyearbyen, the administrative centre on Spitsbergen.

I 1194 ble «Svalbardi funnet» notert i islandske skrifter. Svalbard ble omtalt som «landet med de kalde kyster.» Etter at Willem Barents oppdaget Svalbard I 1596 ble det drevet internasjonal hvalfangst (1600-1750), russisk overvintringsfangst (1700-1850) og norsk overvintringsfangst (1850-1973). I 1906 etablerte amerikaneren John M. Longyear den første gruva og ga navn til Longyearbyen. I 1916 overtok Store Norske Kullkompani gruvevirksomheten I Longyearbyen. Norge fikk suverenitet over Svalbard i 1925.

According to Icelandic chronicles, Svalbard ”was found” in 1194. It was called ”the land of the cold coasts.” After Willem Barents rediscovered it in 1596, Svalbard became a base for international whaling (1600-1750), Russian winter hunting (1700-1850) and Norwegian winter hunting (1850-1973). In 1906, the American John M. Longyear established the first mine and supplied Longyearbyen with its name. Norway was granted sovereignty over Svalbard in 1925. Fly to Longyearbyen with SAS from Oslo or Tromsø. Prices and flight times are available at www.sas.no. In Longyearbyen you can choose from a variety of overnight accommodations, from campgrounds to hotels of high standard.

Fly til Longyearbyen med SAS fra Oslo eller Tromsø. Se priser og flytider på www.sas. no. I Longyearbyen kan du velge og vrake mellom en mengde overnattingssteder – alt fra campingplassen til hoteller med høy standard. Det er meldeplikt hos Sysselmannen for store deler av Svalbard. Du kan heller ikke forlate Longyearbyen uten våpen og erfaring med hvordan du skal bruke det. Dette på grunn av isbjørn. Organiserte turer anbefales – av hensyn til din egen sikkerhet og av hensyn til det sårbare miljøet. Et stort antall turarrangører tilbyr alt fra båtcruise, scooterturer, hundekjøring, kajakkturer, fjellturer, skiturer, breturer, dagsturer og ekspedisjoner over flere uker. Sjekk ut f.eks. www.spitsbergentravel. no, www.basecampexplorer.com, www. wildlife.no, www.arctic-adventures.com og www.svalbardhuskies.com

Before visiting many parts of Svalbard you are required to register with the office of the sysselmann, or governor. Another rule: You may not leave Longyearbyen without carrying a weapon and knowing how to use it. The reason is the polar bears. A large number of tour operators offer activities ranging from cruises to snowmobile trips, dog sledding, kayaking, mountain hikes, ski trips, glacier wandering, day trips and expeditions lasting several weeks. For examples, check out the following: www.spitsbergentravel.no, www. basecampexplorer.com, www.wildlife.no, www.arctic-adventures.com and www. svalbardhuskies.com.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

TEXT & PHOTO ANDERS WAAGE NILSEN

TAK OVER HODET: Tomannsbolig med havutsikt, helt i vannkanten. Ingen sjenerende naboer, gratis ved. På Smøla ligger drømmetomtene tett. ROOF OVERHEAD: A two-man residence with ocean view, right at the water’s edge. No nosy neighbours, free wood. At Smøla, the dream lots come easy.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

Himmel og hav Nordvest for Kristiansund ligger Smøla. Ei øy. En tilstand.

Sky and sea Smøla: An island northwest of Kristiansund. And a state of mind.. NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

DRØMMEN bygget seg opp bit for bit, som et puslespill. Et fotografi i en brosjyre. Et rykte. En fyr som kjente en som kjente en som padlet der en gang. Et søk på internett. Bildet ble tydeligere. Smøla. Den paddeflate øya langt ute i havet nordvest for Kristiansund. En forblåst fraflytningskommune som stort sett består av surklende våtmark – og som markedsfører «Norsk Myrmuseum» som en av sine største attraksjoner. Jada. Men så leste vi om en ytre skjærgård bestående av 6000 øyer og holmer og skjær. Vi ble fortalt om et yrende liv av fisk og fugler. Vi så bilder av en kritthvit strand. Da vi hørte rykter om den legendariske filterkaffen på Kjell Grans Bensinstasjon AS, forstod vi det. Det var ingen vei tilbake. DET SURKLER i de første åretakene. En hyggelig mann står på kaien og vinker. – Får dokk trøbbel, må dokk berre ring. Alf Inge Jensen klorer seg fast på Hopen – helt nord på Smøla. Her tilbyr han naturopplevelser og aktiviteter – til de som finner veien. Reisen har gått smertefritt. Vi har flydd til Kristiansund, bodd på hotell sammen med nordsjøarbeidere, tatt hurtigbåten i en halvtime, blitt hentet på kaien av en bil dekorert med vakre bilder fra øyriket og fått tildelt to turkajakker av god kvalitet. Vi har leid dem for tre dager. De er fylt til randen med alle ingrediensene som trengs for det gode liv. Et telt. En primus. To soveposer. Litt mat. Ferskvann. Og en liten tår whisky på en bamseflaske i plast. Foran oss på dekk har vi et kart av en sirkelrund øy, flankert av den flotteste skjærgård, med øyer, holmer og smale kanaler. Alf Inge, som er oppvokst på øya, er en av dem som har sett potensialet her ute i havet. Istedenfor å flytte til fastlandet som svært mange i sin generasjon har han etablert sitt eget aktivitetsselskap. Sakte men sikkert kommer det flere og flere gjester hit. Slovakiske fluefiskere på jakt etter sjø-ørrett. Franske turister som vil bo i et fyr. Ornitologer som vil se ørn eller en av de talløse andre artene du finner på øya. Eller kajakkpadlere, som oss. Åtte mil skal vi padle. Mot klokken, men forhåpentlig med vinden og strømmen. Det duver rolig i en ellers speilblank overflate. Solen varmer. Kajakkene setter fart. VI HØRER SÅ OFTE om store ekspedisjoner. Om mennesker som setter seg på fly, til Islamabad, Nuuk, Longyearbyen. Slike steder. De vil oppleve det vakreste naturen har å by på. De vil utfordre seg selv og elementene. De kommer hjem med tre tusen bilder og minst like mange fregner. Så holder de foredrag, og tror de skaper positiv inspirasjon. De gjør ikke det. De skaper bare frustrasjon. For et ungt par med to smårollinger blir det ofte med drømmen. En ting er pengene: De renner som en vilter bekk i retning det store husholdningshavet - og absorberes av huslån, økonomipakninger med pasta og barnehageregninger. En annen ting er tiden: Vi jobber hele tiden, vi modernitetsmennesker. Som travel småbarnsfamilie må vi takke skaperen om vi får barnevakt sammenhengende i fire dager. Likevel plages vi hele tiden. Av disse drømmene. – Jeg vil på padleekspedisjon, sa konen min. – Hvor da? – Samma det. New Foundland. New Zealand. Svalbard. Jeg vil padle rundt noe. Jeg vil ha følelsen av å ha gjennomført en ekspedisjon. – Glem det. Da må du dra uten meg, sa jeg. – Hvorfor det? – Ungene.Vi har bare en langhelg. Du kan ikke padle rundt noe på en langhelg. – Sikker? Det ble stille. Konen min gikk ned i kjellerboden. Hun fant frem Norgeskartet. Og der – vest uti havet så vi den. En paddeflat øy, om lag tre mil i diameter. Smøla. Bare ordet aktiverte puslespillets mange biter. Jeg åpnet pc-en. Jeg ville vite mer. 78

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

THE DREAM came together slowly, like pieces of a puzzle: A photo in a brochure. A rumour. A guy who knew a guy who knew another guy who paddled there once. A web search. The picture grew clearer. Smøla. A pancake-flat island northwest of Kristiansund, well out to sea. A blustery place consisting largely of gurgling wetlands, its population in decline, and whose biggest tourist attraction may be the Norwegian Bog Museum. Um, okay. But then we read about Smøla’s outer bank of 6,000 islands, skerries and rocky nubs. We learned of teeming fish and vast flocks of birds. We saw pictures of a chalk-white beach. When we heard tell of the legendary qualities of a certain filtered coffee available at Kjell Gran’s petrol station and kiosk, we finally understood. There was no way waking from this dream. Our first paddle strokes make a slurping noise. A nice man stands on the dock and waves. ”If you have any trouble,” he says, ”just give a ring.” Later, at Hopen, on the north side of Smøla, Alf Inge Jensen grasps hold of us. From his island outpost he offers a variety of outdoor activities – to those who find the way. So far the trip has been painless. We flew to Kristiansund, stayed at a hotel with offshore oil workers and spent half an hour on a high-speed boat. We were picked up at the dock in a car decorated with beautiful pictures of the island realm, and were assigned two good-quality touring kayaks. We hired them for three days. They’re filled to the gunwhales with all the accoutrements of the good life. A tent. A camping stove. Two sleeping bags. A little food and fresh water. And a few drops of whiskey in a plastic teddy-bear bottle. Spread out before us on deck is a map of a circular island, flanked by the most wonderful scattering of islands and islets, with narrow channels between them. Alf Inge, who grew up on the main island, is one of those who’s seen business potential here at sea. Instead of moving to the Norwegian mainland, like so many of his generation, Alf Inge has set up his own visitor-activity agency. And sure enough, guests have been coming to Smøla in slowly increasing numbers. Slovakian fly fisherman in search of sea trout. French tourists who want to sleep in a lighthouse. Ornithologists on the lookout for eagles and countless other bird species. Or kayak paddlers, like us. We’re supposed to paddle 80 km. Against the clock, but if we’re lucky, the wind and current will be with us. Our kayaks pitch gently on an otherwise glassy surface. We feel the warmth of the sun. We set off. So often one hears of great expeditions. About people who fly to Islamabad, Nuuk, Longyearbyen. Places like that. People who seek all that nature has to offer, who challenge themselves and the elements. They come home with 3,000 pictures and at least that many freckles. Then they give lectures, and think they’re generating positive inspiration. They’re not. All they’re generating is frustration. For a young couple with two tiny tots, the dream of a true expedition usually stays a dream. For one thing, there is the money: it flows like a raging stream into the household budgetary ocean. House loans, economy-size spaghetti packs and kindergarten bills, all swept away. Another thing is the time. We work constantly. As busy young families of modernity we have to thank our creator if somehow we score a babysitter for four days. Yet the dream remains. It won’t leave us alone. ”I want to go on a paddling expedition,” said my wife. ”Where to?” ”It doesn’t matter. Newfoundland. New Zealand. Svalbard. I want to paddle around something. I want the feeling of having completed an expedition.” ”Forget it. You’ll have to go without me,” I said. ”Why?” ”The kids. All we have is a long weekend. You can’t paddle around something in a long weekend.” ”Are you sure about that?” Silence. My wife went down into the cellar and returned with a map of Norway. And there, off the west coast, we saw it. A pancake-flat island, some 30 km in diameter.

SPOR I SAND: Etter en lang dag i kajakken er Hilde Fure fremme på Dyrøya. En leirplass fra ideenes verden. T RACKS IN THE SAND: After a long day in the kayak, Hilde Fure has made it to Dyrøya. The ideal camping spot.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

MOT SØR: Padling på Smøla byr på stadige fjærkledde overraskelser. SOUTHBOUND: Feathery surprises keep coming as you paddle around Smøla.

DE FØRSTE KILOMETERNE på langtur i kajakk er ofte en pine. De tunge kajakkene siger gjennom det blanke vannet, man blir sår i muskulaturen, øm i håndflatene og svett under tørrtoppen. Å padle et snitt på 3-4 mil føles veldig langt for en kropp som stort sett har trent tastaturmuskulatur de siste månedene. Men akkurat da jeg er i ferd med å spørre om en ørliten sjokoladepause, ser vi den. Urørlig. På toppen av en holme. Først tror vi det er en varde. – Den beveger på seg! – Den har nebb! Det er en ørn. En gigantisk havørn, fire-fem båtlengder unna. Den sitter på utsiktsplassen sin og ser nordover, utover havspeilet som nesten går i ett med seinsommerhimmelen. Sakta, sakte snur den seg – og setter skarpe øyne i vår retning. Så folder den ut vingene og tar luft. Vi hører suset av vingeslagene, og ser hvordan den enorme fuglekroppen akslererer og seiler av sted på luftstrømmene. Jeg prøver febrilsk å feste telelinsen til kamerakroppen, men lykkes ikke. Vi blir stille. Vi sier ingenting. Lyden av vingene fader ut i blått. SMØLA HAR ALLTID LEVD SITT EGET LIV. En gang var dette et kongesete, strategisk plassert ved innseilingen til Trondheim. Det første kjente sted der ordet «Norge» ble tatt i bruk er funnet på en runestein på naboøya Kuliøya. «Tore og Hallvard reiste denne steinen til minne om Ulvljot. Tolv vintrer hadde kristendommen vært i Norge» skrev et par taggere i år 1035. Men i tusener av år før den tid har befolkningen her ute levd rike liv – med fiske, fangst og jordbruk i fokus. Den sure jorda og det myrlendte terrenget har gjort landbruk vanskelig, selv om øya i dag kjent for ekstra velsmakende rotgrønnsaker. Men så var det denne utviklingen, da. Det moderne samfunnet gjør ikke livet på Smøla lett å hanskes med. Landbruket gir ikke lenger nok avkastning, damene på filetfabrikken er historie. De unge søker mot byene. Den forblåste øya har nå landets største vindmøllepark som en av sine viktigste arbeidsplasser. Samtidig blir øyriket sakte men sikkert oppdaget av eventyrlystne turister. Et eventyrlig sjøfiske og feit innlandsørret tiltrekker seg sportsfiskere fra hele verden. Dykkere 80

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

Smøla. The very word set in motion all those pieces of the puzzle. I sat down at the computer. I had to know more. THE FIRST KILOMETRES of a long kayak trip are often a pain. The kayaks creep heavily through the water, sore muscles announce themselves, your palms go numb, sweat trickles under your drytop. For a body whose only exercise in recent months has involved pecking a keyboard, paddling 30 to 40 km is quite a feat. Yet just as I’m about to suggest a tiny little chocolate break, we see it. Motionless. Atop a rocky islet. At first we think it’s a cairn. ”It’s moving!” ”It has a beak!” It’s an eagle. A gigantic sea eagle, four or five boat lengths away. It’s sitting on an outcrop, looking north, out over the calm water, which seems to blend into the late summer sky. Ever so slowly, the bird of prey turns its piercing eyes in our direction. Then it unfolds its wings and takes to the air. We can hear the whoosh of its wing flaps as the enormous avian form accelerates and sails off into the air currents. I try frantically to put a telephoto lens on my camera, but it’s too late. We’re silent. Not a whisper. The sound of eagle wings fades into the blue. SMØLA HAS ALWAYS DONE THINGS ITS OWN WAY. At one time it was the seat of a petty kingdom, strategically placed at the entry to Trondheim. The oldest known use of the word ”Norge,” or Norway, was on a rune stone found on the neighbouring island of Kuliøya. In the year 1035, a couple of vandals there wrote: ”Tore and Hallvard raised this stone to the memory of Ulvljot. Christendom was then in Norway for 12 winters.” But for thousands of years before that the people out here lived richly on fishing, hunting and agriculture. The acidic earth and swampy terrain has always made farming hard, though the root vegetables grown on the island today are celebrated for their excellent taste. The modern world has not been particularly good to Smøla. Farming is no longer profitable, and the ladies at the filleting factory are but a memory. The young turn their sights to the city. But this blustery island is now home to the

FRI SOM FUGLEN: Blikkstille hav. Blå himmel. Hilde Fure slår av en prat med en av øyas innbyggere. FREE AS A BIRD: Glassy ocean. Blue sky. Hilde Fure chats with one of the island’s inhabitants.

snoker rundt blant skjærene i et unikt undervannslandskap. Muligheten for å overnatte i et fyrtårn gjør at eventyrlystne turister og nygifte par drar helt vest, for en eksotisk overnatting på Haugjela fyr. Reiselivet er den nye vinen på Smøla. Med god grunn. Men det er ennå kun de færreste som har fått smake. – KAFFE? Det damper ut av en sotsvart kanne. En lang dag ligger som en stripe av lett turbulens i kjølvannet bak oss, høstnatten siger på. Vi har funnet oss en holme litt sør for havløya Møtua. En femstjerners teltplass med utsikt mot de syv markante fjellene i nabokommunen Aure - Tustnastabbene. En palle har drevet i lang og blir raskt omdannet til knitrende flammer. Dette er livet i sin enklest form. En boks kjøttkaker varmet på bålet. Solen som synker over steppelandskapet. Lyden av gjess som trekker mot varmere strøk. Vi er hjemme. Og vi er på vei. Vi har vært borte i 36 timer og har allerede langturfølelsen. Den første dagen av turen rundt Smøla har bydd på fantastiske skjærgård. Et mylder av holmer, trange kanaler, rare hus helt ut i havgapet og flere møter med ørn, skarv og flokker av fulg som mobiliserer før trekket sørover. Vi gikk i land på Ringøya, et tidligere fiskevær som nå er omgjort til et eventyrlig feriested for de som er så heldige å eie et hus der. Nå var hyttefolket reist, og den eneste vi møtte var en pensjonert sjømann som tuslet rundt her ute i sin nye tilværelse. – Joda, sa han. – Joda, sa vi. – Fått noe fisk på veien? – Nei. Dorget litt, ingen napp. – Makrellsesongen er vel over. – Ja? – Men vi kan ikke klage, med dette været. – Nei, vi kan ikke klage. Vi ble stille, sammen. Med smale øyne så vi utover øyriket, og havet ytterst i vest.

country’s largest windmill park – an important workplace. And slowly but surely the island is being discovered by adventurous tourists. Incredible deep-sea fishing and fat trout draw sport fishermen and women from around the world. Divers poke around among the skerries in a unique underwater landscape. The chance to stay overnight in a lighthouse lures tourists and newlyweds all the way to Haugjegla, a lighthouse on the little island of Veiholmen, off the north tip of Smøla. Tourism on and around Smøla is like a fine young wine, and only a few visitors have had a taste so far. ”COFFEE?” The soot-black pitcher is steaming. A long day lies behind us, a slight turbulence in our wake. As the autumn night descends, we find ourselves an islet, just south of the Møtua peninsula. It’s a five-star campsite offering a view of seven distinctive mountaintops on the nearby islands of Tustna and Stabblandet. A wooden pallet has washed up and is quickly converted to crackling flames. This is life at its simplest. A can of meatballs warmed by the fire. The sun sinking over the grassy, steppe-like landscape. The honk of geese migrating to warmer climes. We are home. And yet we are far from it. We have been gone 36 hours and already we have that feeling of being away on a major trip. Our first day at Smøla has been us a collage of rocky outposts, narrow channels and odd houses that survive at the mercy of Norwegian Sea. We’ve met eagles, cormorants and flocks of other birds mobilizing for the southward migration. We went ashore on Ringøya, a former fishing village transformed into an ideal holiday spot for those lucky enough to own a cabin there. But most of the holiday folks had left, and the only person we met was a retired seaman, ambling about. ”Well, then,” said he. ”Well, then,” said we. ”Catch any fish along the way?”

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

OMSTREIFERLIV: En ny dag i kajakken. En ny dag på havet. En ny dag med frihetsfølelse. VAGABOND LIFE: A new day in the kayak. A new day at sea. A new day of freedom. 82

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

«Nye åretak, nye møter med en rik, levende natur som kan få selv en svartsynt økologipessimist til å se lyst på livet.»

“New paddle strokes and new meetings with a thriving natural environment that can make the glummest eco-doomsayer see the bright side of life.”

SOLEN ER VEKKERKLOKKE, dagen ligger speilblank foran oss. Vi tar oss god tid ved froksten, før vi pakker sammen hjemmet vårt i vanntette pakkposer, lader kajakkene og tar de første padletakene. Vi siger av gårde, først blant et mylder av øyer, så over et åpent strekk som sikkert er heftig når sønnavinden står på. I dag er det stille. Vi fortsetter gjennom et av de trangere sundene. Her kan man midt mellom flo og fjære oppleve heftige tidevannsstrømmer, men vi har heldigvis strømmen i ryggen, og surfer greit av sted. Første mellomstasjon er Straumen, et slags bygdesentrum på østsiden av Smøla, med sparbutikk og Kjell Grans bensinstasjon AS – som selger petroleumsprodukter, har et rikt utvalg i tennplugger og fungerer som øyas turistinformasjon. «En legendarisk bensinstasjon, et stopp her på veien er obligatorisk» hadde vi lest på en turblogg på nettet. Og det er sant. Straumen er obligatorisk. Aldri har et måltid bestående av mikrobølgehamburgerere, vellagret kaffetrakterkaffe og kroneis smakt bedre. Kjell Gran selv er dessverre ikke tilstede, men den hyggelige damen bak skranken er hjelpsomheten selv. – Det er mye som har forandret seg på en generasjon, sier hun. – Fiskemottakene er stengt. Landbruket sliter. De fleste av de unge drar inn til byen. Det er ikke mange som bosetter seg her ute. – Men det er vakkert her. – Synes du det? Det er heldigvis noen turister, som dere. Det betyr mye for fremtiden her ute. – Det blir flere? – Ja. Sakte men sikkert. Kanskje man må komme utenfra for å se hva øya har å by på?

”No. Trolled a bit, no bites.” ”I guess mackerel season is over.” ”Is it?” ”But we can’t complain, with this weather.” ”No, we can’t complain.” And that was that. With squinting eyes we looked around at the island kingdom, and the open ocean to the west.

VI ER OVER HALVVEIS, solen står høyt, og vi jages videre. Vi er på motsatt side av stedet hvor vi startet, nå begynner vi sakte men sikkert å jobbe oss vestover igjen. Etter Straumen blir farvannet åpnere, vi ser inn i Trondheimsleia, og fra denne vinkelen er Tustnastabbene på sitt mest spektakulære. Den minner nesten mistenkelig om «De syv søstre» den kjente profilen fra Helgelandskysten lenger nord. Dyrøya er kveldens mål. Det er fint der, sa Alf Inge, før vi dro. Han tok ikke hardt i. For hvilket sted! En paddeflat gresslette, solvendt, med to fantastiske strender – en for ilandstigning og en for sjøsetting, omkranset av små høydedrag hvor sauene går og beiter. Vi hiver av oss klærne, og tar årets siste svømmetur. Solen kaster et gyllent skjær over røsslyngen. Vi nyter ensomheten. Stillheten brytes kun av noen sauer og knitringen fra flammene, av bølger som sletter ut fotsporene våre på stranden, av hav og øyer. Vi gleder oss allerede til morgendagen. Nye åretak, nye møter med en rik, levende natur som kan få selv en svartsynt økologipessimist til å se lyst på livet. Enda en dag er det bare oss og Smøla det handler om. Så får resten av verden seile sin egen sjø. – Dette, sier konen min. – Det var dette jeg drømte om.

WE WAKE TO THE SUN. The day lies before us. We dawdle happily over breakfast before packing our little home into watertight bags, loading the kayaks and taking the day’s first paddle strokes. Today we push easily through the water, threading scattershot islands and then crossing an open stretch that must be a challenge when the southerly winds blow. For us the winds are still. We continue through one of the narrower straits. Between the ebb and flow of the tide, paddlers may experience powerful currents, but fortunately we have the current at our backs and surf along effortlessly. The first way station is Straumen, a hamlet on Smøla’s east side, featuring a grocery store and Kjell Gran’s petrol station, which sells petroleum products and a rich assortment of spark plugs while serving as the island’s tourist information bureau. ”A legendary petrol station – a stop here is mandatory,” we had read on an Internet travel blog before leaving home. And it’s true. Straumen is mandatory. Never has a meal composed of microwave hamburgers, well-aged coffee and ice cream cones tasted better. Sadly, Kjell Gran himself is not behind the counter, but the charming lady who is couldn’t be more helpful. ”A lot has changed in a generation,” she says. ”The fish reception centres are closed. Farmers have it tough. Most young people move into the city. There aren’t many who make their home out here.” ”But it sure is beautiful.” ”You think so? Fortunately, we do get some tourists, like you. That means a lot for the future out here.” ”Are more people coming?” ”Yes, gradually. Maybe you have to come from outside in order to see what the island has to offer.” WE ARE NOW MORE THAN HALFWAY, the sun is high in the sky and we’re forced to move on. We are on the opposite side of the island from where we started, and slowly begin working our way west again. After Straumen, the waters are more open and we can see the waterway that leads to Trondheim. From this angle the island peaks of Tustna and Stabblandet are at their most spectacular, reminiscent of ”The Seven Sisters,” a renowned landscape profile further north on the Helgeland coast. The island of Dyrøya is the evening’s target. Alf Inge told us, before we left, that it’s nice there. He wasn’t exaggerating. What a place! A sunny plain of grass with two fantastic beaches – one for coming ashore and one for setting out – all surrounded by fields of grazing sheep. We throw off our clothes and take the year’s last swim as the sun casts a golden glow over the heather. We savour the isolation. The quiet is disturbed only by the sheep, by the crackling of the fire and by the waves of the ocean as they wash away our footprints on the beach. We’re already looking forward to tomorrow. New paddle strokes and new meetings with a thriving natural environment that can make the glummest eco-doomsayer see the bright side of life. For one more day, Smøla and the two kayakers are all that matter. The rest of the world can sail its own sea. ”This,” said my wife. ”This is what I dreamed of.” NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

FAKTA

FACTS

VELKOMMEN TIL SMØLA

WELCOME TO SMØLA

Stedet Smøla er en øy på rundt 214 kvadratkilometer som ligger nordvest for Kristiansund i Møre og Romsdal. Øya ligger helt nord i Fjord Norge-regionen – på grensen mot Sør-Trøndelag, med Hitra som nabo i nord, og Tustna som nabo i øst.

The place Smøla is an island of about 214 km2 situated northwest of Kristiansund in Møre og Romsdal County. The island is at the northern end of the Fjord Norway region, at the border with SørTrondelag County. The large island of Hitra is to the north, Tustna to the east.

Komme dit Utgangspunktet for en tur til Smøla er enten Kristiansund eller Trondheim, som har gode flyforbindelser til både Bergen og Oslo, samt enkelte europeiske flyplasser. Fra begge steder går det ekspressbåt til Edøy – som er forbundet med Smøla med broforbindelse. Sjekk rutetider på www.kystekspressen.no. Om du kommer med bil er Smøla tilgjengelig med ferge fra Sandvika på naboøyen Tustna (nærmest Kristiansund) og Forsnes på Hitra (nærmest Trondheim), rutetider på www.fjord1.no. Leie av kajakker Hopen Aktivitetsgard på Smøla leier ut kajakker av grei kvalitet, og det meste av det du trenger av utstyr. Erfarne padlere vil gjerne ta med sin egen åre. Hopen Aktivitetsgard kan også være behjelpelig med transport til og fra hurtigbåtkaien på Edøya, samt overnatting på Hopen eller på fyrstasjonen Hauggjela. Du kan kjøpe maten du trenger på Hopen, og støtte lokalt næringsliv. Anbefalte steder På padletur på Smøla bør man få med seg de flotte gamle fiskeværene ved Ringøya. Et besøk på bensinstasjonen på Straumen er obligatorisk. Det samme gjelder en overnatting på Dyrøya, med den eventyrlige leirplassen der. Man bør også få med seg en tur utover i havet, til Veiholmen nord for Hopen. Sikkerhet En padletur rundt Smøla kan bli krevende med mye bølger eller vind, og krever en viss rutine og riktig utstyr dersom været slår seg vrangt. Det er et minstekrav at padlere behersker egenredning i kajakk. Prinsippene lærer du kjapt på et nybegynnerkurs i kajakkpadling, praksis lærer du ved å øve. På turer som denne bør man ha med åreflottør, pumpe, taueline og nødbluss. Du bør ha med deg tørrtopp/neoprenbukse eller tørrdrakt om forholdene skulle bli krevende. Kart Det beste kartet er båtsportkartet for KristiansundSmøla, utgitt av Ugland IT/Statens kartverk. Det er en stor fordel å ha et kart med alle sjømerker skikkelig inntegnet.

Getting there The departure point for a trip to Smøla is either Kristiansund or Trondheim, with good airline connections to Bergen, Oslo and even certain European airports. From both places you can catch an express boat to Edøy, which is linked to Smøla by bridge. Check the schedule at www.kystekspressen.no. If you travel by car, Smøla is accessible by ferry from Sandvika on the neighbouring island of Tustna (if coming from Kirstiansund) and from Forsnes on the island of Hitra (if coming from Trondheim). Check the ferry schedule at www. fjord1.no. Kayak rentals Hopen Aktivitetsgård on Smøla hires out kayaks of sound quality, along with most of the equipment you’ll need. Experienced paddlers will probably want to bring their own paddles. Hopen Aktivitetsgård can also help with transport to and from the express boat dock at Edøy and with advice on staying in Hopen or at the Haugjelga lighthouse station. You can buy the food you need at Hopen and thereby support local businesses. Recommended While paddling around Smøla you ought to take in the wonderful old fishing villages of Ringøya. A visit to the petrol station at Straumen is obligatory. The same goes for spending a night on Dyrøya, with its terrific campground. And don’t miss paddling the open water to Veiholmen, north of Hopen. Safety A kayak trip around Smøla can be a challenge due to waves and wind; you’ll need the skill and the equipment to cope with bad weather if it comes. At the very least, kayakers must have mastered self-rescue techniques. The principles are quickly learned in a beginner kayaking course; being good at it takes practice. On trips like this you should have paddle floats, pumps, towlines and emergency flares. You should also have a drytop and neoprene pants or a complete drysuit if conditions require. Map The best map is the sports-boating map of Kristiansund-Smøla, published by Ugland IT/ Norwegian Mapping Authority. It’s a great advantage having a map that shows buoys and all other navigational aids.

FORFRISKNING: Sommeren er over, men det er ikke mulig å forlate Dyrøya uten å ha benyttet seg av spaavdelingen. REFRESHING: Summer is over, but you can’t leave Dyrøya without taking advantage of the spa department.

84 84

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

NORRØNAPROFILEN THE NORRØNAPROFILE

Storveggsklatreren. The big wall climber.

Robert Caspersen IMPONERENDE CV: Robert Caspersen var Norgesmester i klatring i 1992-93-94. Han etablerte Norges første friklatrerute av grad 9+ (F8c) i 1998. Og han har førstebestigning av Ulvetanna og andre topper i Antarktis (1994), Rondespiret i Antarktis (1997), Nordøstveggen på Trango Pulpit (1999) og Nordveggen på Ulvetanna i 2006 (bildet). 86

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

STRONG CLIMBER: Robert Caspersen, of Norrøna’s sponsored team, is one of Norway’s most talented climbers, whether he’s indoors, cliff-side or scaling a vast rock face. Here at Ulvetanna, in the Antarctic.

Alder/Age: 37 Yrke/Occupation: Fjellguide/Mountain Guide Bosted/Residence: Oslo, Norway

– Fortell om den beste turen i 2008! – Det er spesielt tre turer jeg vil huske. I begynnelsen av mars var jeg på isklatretur med Sjur Nesheim i Reisadalen i Nord-Troms. Det var egentlig i kaldeste laget for isklatring, med 15-20 minusgrader, men vi fikk likevel førstebesteget tre bratte, flotte fosser på ca 200 meter. Klatringen var fin, men det beste med turen var det eventyrlige stedet og kameratskapet. Flott skitur innover i nasjonalparken på den frosne Reisaelva. Ingen andre mennesker å se på fem dager. Tid og rom for refleksjon og gode samtaler rundt primusen. Årets mest klatreintensive og samtidig mest sosiale tur gikk til Fontainebleauskogen i Frankrike, tre uker i april. Hele familien var med, og på dette stedet, hvor voksne blir som barn, er det alltid god stemning. Den siste turen jeg vil trekke frem, var en tur i Lofoten i juni sammen med Rolf Bae. Sammen førstebesteg vi en nydelig femtaulengders rute innerst i Djupfjorden. I en elektrisk stemning av sammenfallende motiver, ambisjoner og ideer, fullførte vi ruta i god stil til tross for regnvær. For meg var turen preget av en intens lykkefølelse over å finne en sjelefrende. Jeg er uendelig lei meg for at dette ble min siste tur med Rolf. – Hvilke planer har du for 2009? – Listen over fjell jeg kunne tenke meg å utforske, både i inn og utland, har alltid vokst fortere enn jeg har greid å krysse av. For tiden er det spesielt vanskelig å dra av gårde på lengre klatreturer fordi jeg allerede er så mye bortreist med jobb og utdannelse. Jeg holder på å utdanne meg til internasjonal fjellguide, og det er veldig tid- og økonomikrevende. Derfor blir det ikke rom for så mange egne turer de nærmeste to årene. Men jeg håper å komme sterkere tilbake! I mellomtiden trøster jeg meg med at utdanningen og jobben min foregår i flotte fjellområder. Så det er ikke synd på meg! Og noen kortere egotrippturer i den norske fjellheimen blir det vel alltids tid til… – Hvilke fjell drømmer du om? – Det kryr av fjell i Norge som jeg drømmer om å utforske, både sommer- og vinterstid. Jeg vil også gjerne reise tilbake til Antarktis, hvor jeg har sett meg ut noen fantastiske linjer. Ellers så kunne jeg godt tenkt meg en tur til Nepal snart. Jeg drømmer ikke om et konkret fjell der, og det trenger ikke være så høyt, maks 7000 meter. Det viktigste er at det er lite trafikkert og at det er gode sjanser for mye fin klatring. Hvis linjen eller/og fjellet er ubesteget fra før, er det heller ikke å forakte. Det er alltid veldig spennende å gå inn i det ukjente. – Er det noen store, ugjorte klatreprosjekter igjen i Norge? – Ja, heldigvis er det fortsatt mange. Og noe av spenningen er jo å finne ut av det selv. Føde ideen – og prøve seg. – Har du noen tips til klatrere som ønsker å prøve seg på en storvegg? – Øv først opp de klatretekniske og sikringstekniske ferdighetene på lavere klipper. På flertaulengders ruter er det mye tid å spare på å være rask til å plassere sikringer og etablere standplasser. Gå gradene. Prøv deg først på noen mindre vegger på 200-400 meter. Bruk tid på å studere klatrelinjen fra bakken, gjerne fra forskjellige vinkler. Kikkert er kjekt å ha. Memorer tydelige formasjoner og sentrale passasjer hvor det er mulig å gå feil. Underveis gjelder det å gjøre våkne veivalg og forsøke å beholde oversikten over hvor du er i veggen. Ikke vær redd for å prøve. Så lenge du behersker sikringsarbeidet kan du alltids snu. Det er verdifull læring i hver snutur!

”Tell us about the best trip you had a 2008!” ”There are three trips in particular I’ll remember. At the beginning of March I was on an ice climbing trip with Sjur Nesheim to Reisadalen in northern Troms County. It was actually very cold for ice climbing, 15 to 20 degrees below zero C, but we managed three first ascents anyway – three steep, fabulous waterfalls of about 200 m. The climbing was excellent, but the best things about the trip were the location and the comradeship. Skiing through the national park on the frozen river Reisa was beautiful. Not a soul for five days. Plenty of time and space to reflect and converse around the gas stove. The most intense and at the same time the most social trip was to the Forest of Fontainebleau in France, for three weeks in April. The whole family came along. In that place adults become like children and the atmosphere is always good. The last trip I’ll keep in mind was to Lofoten in June with Rolf Bae. Together we did a beautiful five-pitch first ascent in the inner part of the Djup Fjord. We were electrified by a combination of ambition, ideas and visual motifs, and completed the route in fine form despite the rain. For me the trip gave an intense feeling of happiness at finding a soul mate. I can’t say how sorry I am that it was my last trip with Rolf.” ”What are your plans for 2009?” ”The list of mountains I’d like to explore, both at home and abroad, has always grown faster than I can cross them off. For now it’s hard for me to set off on long climbing trips because I’m already travelling so much for work and education. I’m training to be an international mountain guide, which takes lots of time and resources. So in the next two years there won’t many trips for myself. But I hope to come back stronger than ever! In the meantime I take comfort in the fact that my job and training are in wonderful mountainous areas. So don’t feel sorry for me! There’ll always be time for a short ego trip into Norway’s mountain kingdom.” ” What mountain do you dream about?” ”In Norway I dream of mountain after mountain, summer and winter. I’d also like to travel back to Antarctica, where I’ve put out some fantastic lines. I could also imagine a trip to Nepal soon. I don’t dream of one particular mountain there, and it wouldn’t have to be too high – let’s say 7,000 metres max. What’s important is great climbing potential and not too much traffic. All the better if the route and/ or the mountain has never been climbed. It’s always exciting to venture into the unknown.” ”Are there any big, unconquered climbing projects left in Norway?” ”Yes, fortunately there are still many. And part of the thrill of course is finding that out yourself. Come up with the idea – and try it out.” ” Any tips for climbers who’d like to test their skills on a big wall?” ”First, practice your technical climbing and safety skills on smaller crags and cliffs. On multi-pitch routes, you can save a lot of time if you’re quick at placing your security points and belay stations. Test yourself first on a few smaller walls, like 200 m to 400 m. Take time to study the climbing route from the bottom, preferably from several angles. Binoculars come in handy. Memorize clear formations and key passages where it would be possible to go wrong. Underway, the trick is to make alert choices and try to keep an overview of where you are on the wall. Don’t be afraid of trying. As long as your anchor work is good, you can always turn back. In every retreat, there’s a valuable lesson!” NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

Ditt sted i Lofoten – Henningsvær Bryggehotell 68.09 N 14.13 E

Vi er din leverandør av godt opphold og spektakulære opplevelser Kontakt oss for forslag til program og aktiviteter. Lonely Planet kåret Lofoten til verdens beste øygruppe – ikke uten grunn! Henningsvær Bryggehotell, Hjellskjæret, N-8312 Henningsvær Tlf. +47 76 07 47 50 Faks +47 76 07 47 30 Email booking@henningsvaer.dvgl.no www.henningsvaer.no

NORRØNAPROFILEN THE NORRØNAPROFILE

Villmarkskvinnen. Woman iin the wilderness.

Marit Holm MARITS MERITTER: Hold pusten! Her er Marit Holms ekspedisjoner de siste åra: hun har gått tvers over Alaska fra sydvest til nordøst (til fots på 10 måneder), Nordkalotten på tvers (1000 km fra Pasvik til Bodø), Svalbard på langs (den første kvinneekspedisjonen) og på ski på Nordvest-Grønland (to måneder på ski på havis og bre).

WILDERNESS WOMAN: Marit Holm, of Norrøna’s sponsored team, has fulfilled a variety of long, demanding expeditions.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

Alder/Age: 37 Yrke/Occupation: Veterinær/Vete rinarian Bosted/Residence: Ilulissat, Greenland

JEGER: Marit vet hvordan hun skal klare seg i villmarka ved å drive jakt og fiske. HUNTER: Marit knows how to get by in the wilderness by hunting and fishing.

– Fortell om den beste turen i 2008! – I 2008 gjennomførte jeg Ekspedisjon Nordvest-Grønland sammen med mine venninner Marianne Nikoma og Marie Brogaard. Vi startet med hver vår Grønlandshund foran hver vår pulk på ca 60 kg. I tillegg bar vi 20 kilo hver i ryggsekkene. Ikke så mye å skryte av – men det var også helt i orden. Det var ikke vekten på sekkene som skulle gi oss svette i pannen: åpne råker i havisen, stupbratte fjell og farlige bresprekker ble vår hverdag - sammen med værmessige utfordringer som overraskende snøstorm og hetebølge! Ekspedisjonen stoppet brått da en i familien ble alvorlig syk. Selv fikk jeg tilbud om å bli med på en kanadisk/hollandsk ekspedisjon opp på den grønlandske innlandsisen. Der trakk vi pulkene selv – og det ble en supertur med forhold man ellers bare kan drømme om!

”Tell us about the best trip you had a 2008!” ”I 2008 I took part in Expedition Northwest-Greenland with my friends Marianne Nikoma and Marie Brogaard. Each of us started off with a Greenland dog in front of a pull-sled weighing about 60 kilos. We also carried 20 kilos on our backs. Not so much to boast of – but that’s okay. It wasn’t the weight in our backpacks that made us sweat: It was the everyday challenges like openings in the sea ice, vertical mountainsides and dangerous glacial crevasses, all in combination with surprise snowstorms and heat waves! The expedition came to a sudden stop when a family member became seriously ill. I myself was offered a spot in a Canadian/Dutch expedition on Greenland’s inland ice. There we pulled the sleds ourselves – and it turned out to be a super trip with conditions you could only dream about if you weren’t there.”

– Hva var den største nedturen i 2008? – Den største nedturen i 2008 var at jeg fikk diagnosen avrevet korsbånd og skade på menisken i høyre kne. Skaden skjedde i november 2007, men diagnosen kom først i juni 2008. Jeg måtte innstille meg på minst et halvt års opptrening etter operasjon. Mine planer om en ekspedisjon til Øst-Grønland måtte jeg bare legge på is. Fokuset ble satt på kneet og at jeg skulle hurtigst mulig tilbake, ut i det fri.

”And the biggest downer?” ”The biggest downer of 2008 was being diagnosed with a torn ligament and damaged cartilage in my right knee. I got the injury in November 2007, but it wasn’t diagnosed until June 2008. I had to face an operation followed by at least half a year of special training. My plans for an expedition to eastern Greenland had to be put on ice while I focussed on the knee and coming back as quickly as possible, back into the wide open.”

– Hvilke planer har du for 2009? – Jeg gleder meg helt vilt til 2009! Da kan jeg nok endelig gjøre som jeg pleier: mine daglige turer ute i fjellet med hundene, enten med hundeslede, ski, fjellsko eller løpesko! Jeg satser på å være så frisk i kneet og så sterk at jeg kan dra på to måneders sledetur/skitur med hundene mine i den enorme grønlandske naturen! Jeg satser også på at jeg har styrke nok til å gjøre den ekspedisjonen til Øst-Grønland som jeg jo skulle ha gjort i 2008. – Har du noen gode råd til folk som vil på langtur? – Mine beste råd til dem som vil på langtur er: De mentale forberedelser er de viktigste, vær forberedt på at de verste ting kan skje og ha en plan for hvordan de skal løses. Ha en plan B, C og D hvis ikke plan A går. Hva gjør du når uhellet er ute? Ha en helt klar avtale med din kontakt der hjemme som skal håndtere eventuelle endringer og uhell underveis på ekspedisjonen. Gi hverandre en klem hver dag. Ikke prøv å bekjemp naturens krefter, spill på lag med den. Teltet er ofte det aller tryggeste stedet å være når uværet raser. Slå leir litt for tidlig i stedet for litt for sent!

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

”What plans do you have for 2009?” ”I look forward like crazy to 2009! Then I’ll finally be able to do what I’m used to: daily trips in the mountains with the dogs, on dogsled, skis, mountain shoes or running shoes! I’m counting on being so good in the knee and so strong otherwise that I can take a two-month sled/ski trip with my dogs into the enormous Greenlandic nature! I figure I’ll also have enough strength to do the expedition to eastern Greenland that I should’ve done in 2008.” ”Any tips for people who’d like to go on a long trip?” ”My best advice to people planning a long trip is: Your mental preparations are the most important. Be prepared for the worst that can happen, and have a plan for solving it. Have a plan B, C and D in case plan A doesn’t work. What do you do once the unexpected has occurred? Have a very clear agreement to with your contact at home about handling potential changes and accidents during the expedition. Give each other a hug every day. Don’t try to fight the forces of nature – play along with them. The tent is often the safest place to be when the weather is raging. Make camp a little early instead of a little too late!”

Foto: Arild Moen

Vi vil gjerne vĂŚre med www.dnbnor.no

HØYT OPPE: Fjellguide og Norrøna-tester Wolfgang Huber og Eva Eskilsson klatrer Cosmique-ryggen i franske Chamonix. HIGH UP: Mountain guide and Norrøna garment-tester Wolfgang Huber climbs Cosmique ridge with Eva Eskilsson, high over Chamonix in France.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

TEXT EIVIND EIDSLOTT PHOTO FRODE SANDBECH

Alle fjellfolk bør gjøre en pilegrimsferd i livet. Den bør gå til Chamonix. Every mountain adventurer should make one pilgrimage in their life. To Chamonix .

Chamonix NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

HIMMELSK KLATRING: Svenske Eva Eskilsson nyter godt morgenvær og ubeskrivelig utsikt fra Cosmique-ryggen høyt over Chamonix. HEAVENLY CLIMB: Sweden’s Eva Eskildsson enjoys the morning weather and a priceless view from the Cosmique ridge, high over Chamonix.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

VI KAN SNAKKE så mye vi vil om Cortina, Zermatt, St. Anton. Vi kan bable i vei om Jackson Hole, Queenstown, Whistler/Blackcomb. Men vi kommer ikke utenom Chamonix. Vi kommer aldri utenom Chamonix. Denne franske åpenbaringen. Alpenes hovedstad.

YOU CAN TALK as much as you like about Cortina, Zermatt, St Anton. You can chatter away about Jackson Hole, Queenstown, Whistler/Blackcomb. But nothing beats Chamonix. Nothing could ever beat Chamonix. This French revelation. The capital of the Alps.

OG NÅ STÅR JEG HER, på Aiguille de Midi, 3800 meter over havet, bundet inn i et ni millimeter tykt tau og med nervene utenpå kroppen. Vi har tatt gondolen fra Chamonix rett opp hit. Nå skal vi skal gå ned en beryktet egg, med et 200 meter høyt stup på høyre hånd og et 2000 meter høyt stup på venstre hånd. Så skal vi vandre noen hundre meter på breen før vi skal klatre opp Cosmique-ryggen på den andre siden av Aigullie de Midi. Det er i hvert fall planen. Fuglene må vite om det er en god plan. Først i tauet går fotograf Frode Sandbech. Han tviholder på ei isøks og snakker om snø som fester seg under stegjerna. Bakerst i tauet går fjellguiden og Chamonix-innbyggeren Wolfgang Huber. Og langt der framme, uten tau, går Wolfgangs svenske kjæreste Eva Eskilsson. Hun har gått ned denne knivskarpe egga så mange ganger at for henne føles det som en spasertur i Stockholm. – Det er én ting dere må love meg, sier Wolfgang. – Dere må ikke snuble i stegjernene. Det er farlig. – Hvor farlig da? spør jeg. – Så farlig at du helst ikke vil høre om det, sier Wolfgang. Og så går vi. Sakte, sakte nedover egga. Av en eller annen grunn nynner jeg på en ballade av Celine Dion.

AND HERE I AM, at Aiguille du Midi, 3,800 m above sea level, attached by a 9 mm thick rope, nerves strung tighter than piano wire. We’ve taken the cable car from Chamonix straight up here. Now we preparing to descend an infamous ridge, with a 200 m sheer drop to the right and a 2,000 m sheer drop to the left. After which we will make our way across a few hundred metres of glacier before climbing the Arête de Cosmiques on the other side of the Aiguille du Midi. That, at least, is the plan. God only knows if it’s a good plan. First on the rope is photographer Frode Sandbech, tightly gripping an ice-axe and talking about snow getting trapped under the crampons. At the back, on the other end of the rope, is our mountain guide Wolfgang Huber, who lives in Chamonix. And way out in front, without a rope, is Wolfgang’s Swedish girlfriend Eva Eskilsson. She has climbed down this knife-edged ridge so many times that, for her, it seems like a stroll in a Stockholm park. “There’s one thing you all must promise me,” says Wolfgang. “You must not trip over your crampons. That’s dangerous.” “How dangerous?” I ask. “So dangerous you really don’t want to know,” says Wolfgang. And then we are off. Slowly, slowly down the ridge. For some reason I find myself humming a ballade by Celine Dion.

DET SIES AT Chamonix ble skapt av gud den åttende dagen - til glede for skikjørerne, klatrerne, tindebestigerne, terrengsyklistene, paragliderne, motbakkeløperne og basehopperne. Gud gjorde i så fall en strålende jobb. De første turistene til Chamonix kom 21. juni 1741. Det var de engelske aristokratene Pocock og Windham – og de var usikre på velkomsten. Kanskje Chamonixinnbyggerne var barbarer som drepte turister og spiste dem til middag sammen med litt ost og vin? Pocock og Windham tok ingen sjanser – og fikk med seg en mengde våpen og livvakter. Helt uten grunn. For innbyggerne i Chamonix viste seg å være så hjertevarme at Pocock og Windham følte de hadde kommet til paradis. Vel hjemme i England spredte de ryktet om Alpenes vakreste dal. Og om det enorme fjellet Mont Blanc. Det skulle gå 45 år før noen klarte å nå toppen. 8. august 1786 ble de to franske kameratene Balmat og Paccard de første til å stå på Europas tak. Det startet en ny æra for turismen i Chamonix. I dag kommer mellom 80 000 og 100 000 gjester til Chamonix hver dag i sommersesongen. Det er nesten ikke til å tro. Heldigvis er det ikke alle som ønsker å klatre Cosmique -ryggen. – KOM IGJEN, roper Wolfgang. – Det er bare å slenge rompa utfor stupkanten og la det stå til. Vi har klatret i to timer. Nå står vi ved et rappellfeste sammen med taulag fra Italia, Frankrike, England og Tyskland. Det oppstår kø for å fire seg utfor, den mest eksotiske køen jeg noen sinne har stått i. Det er hundrevis av meter ned på den ene siden. Og tusenvis av meter ned på den andre siden. Likevel drar folk fram baguetter og croissanter som om de satt på kafé. Mont Blanc speiler seg i solbriller. Langt, langt der nede går turistene rundt i sentrum av Chamonix. Her oppe under skyene sitter vi. Og føler oss høye. SÅ ER DET VÅR TUR. Vi firer oss utfor kanten og ned ei bratt, trang renne. Så følger vi noen smale hyllepartier før vi kommer til en loddrett vegg på ca. 30 meter. Skal vi opp der? Med stegjern på føttene? – Ja wohl, sier Wolfgang. Og smiler slik Arnold Schwarzenegger smilte på åttitallet. 96

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

IT IS SAID that Chamonix was created by God on the eighth day – to give pleasure to skiers, climbers, mountaineers, mountain bikers, paragliders, fell runners and base-jumpers. If that is the case, He did a fantastic job. The first tourists arrived in Chamonix on 21 June 1741. They were the British aristocrats Pocock and Windham – and they were not sure what kind of welcome they would receive. Perhaps the inhabitants of Chamonix were barbarians who killed tourists and ate them for dinner with a spot of wine and cheese? Pocock and Windham were taking no chances, and had equipped themselves with quantities of weapons and bodyguards. Quite unnecessarily. As it turned out the people of Chamonix were so hospitable that Pocock and Windham thought they had arrived in heaven. And on their return to Britain they spread the word about the most beautiful valley in the Alps. And about the huge mountain, Mont Blanc. It would be 45 years before anyone managed to reach the top. On August 8th 1786 two Frenchmen, Balmat and Paccard, became the first people to stand on Europe’s roof. That started a new era of tourism in Chamonix. Today between 80,000 and 100,000 people visit Chamonix every day during the summer season. It almost beggars belief. “COME ON,” shouts Wolfgang. “Just chuck your butt over the cliff and go for it.” We have been climbing for two hours. We are now standing by an abseiling point together with roped teams from Italy, France, Britain and Germany. We are queuing to go over the edge. The most exotic queue I have ever waited in. On the one side is a drop of several hundred metres. On the other side a drop of several thousand. But people are munching on baguettes and croissants as if they were sitting in a pavement cafe. You can see Mont Blanc reflected in people’s sunglasses. And way, way down there the tourists are going about their business in the centre of Chamonix. While up here, under the clouds, are we. So high, so high. AND NOW IT’S OUR TURN. We lower ourselves over the edge and down a steep,

1.EUROPAS TAK: Wolfgang Huber med det enorme Mont Blancmassivet bak seg. 2. PÅ NÅLER: Cosmique-ryggen i Chamonix byr på morsom klatring i unike omgivelser. 3. UTSTYRET: Eva Eskilsson viser fram noen av klatreutstyret som kreves for å gå denne ruta. 1. EUROPE’S ROOF: Wolfgang Huber with the enormous Mont Blanc massif behind him. 2. PINS AND NEEDLES: The Cosmique ridge at Chamonix offers fun climbing in unique environs. 3. THE EQUIPMENT: Eva Eskilsson shows some of the climbing gear that’s needed on the route. 3

RETT NED: Terrengsykling i Flégère. RIGHT DOWN: Mountain biking at Flégère.

FULL FART: Wolfgang Huber i Flégère. FULL SPEED: Wolfgang Huber in Flégère.

Eva leder opp. Hun plasserer fronttaggene på stegjernene i mikroskopiske, små hull i veggen. Det ser lekende lett ut. Men viser seg straks å være oppsiktsvekkende vanskelig. Har du noen gang forsøkt å klatre opp en bratt fjellknaus med 12 spisse jerntagger under skoene? Det føles litt som å være Bambi på isen. Bare at lyden er mye høyere, mye mer skjærende, mye mer skremmende. Jern mot stein. Mennesket mot tyngdekraften. – Kom igjen, sier Wolfgang. – Ta i nå! Jeg skulle gjerne fått til noen elegante bevegelser. Jeg skulle gjerne blitt assosiert med en Himalayaklatrer. Men 20 meter under meg står en guide fra Milano og ler. Han ser ut som om han kommer rett fra Mount Everest. Jeg ser ut som om jeg kommer rett fra en kaffebar i Oslo.

narrow gully. Then we traverse a series of narrow shelves before we arrive at a vertical wall, about 30 m high. Are we meant to climb that? With crampons on our feet? “Ja wohl,” says Wolfgang. And smiles like Arnold Schwarzenegger did in the 1980s. Eva leads the way. She places the front spikes of her crampons in microscopically small chinks in the wall. It look like child’s play, but soon proves to be astonishingly difficult. Have you ever tried climbing up a sheer rock wall with 12 sharp iron spikes under your shoes? It feels a bit like Bambi on ice. Only much louder, much sharper, much scarier. Iron on rock. Man against gravity. “Come on,” says Wolfgang. “Put some effort into it!” I would like to have made some elegant moves. I would like to be mistaken for a Himalayan mountaineer. But 20 m below me stands a guide from Milan – and laughs. He looks like he’s just come straight off Mount Everest. I look like I’ve just come straight out of an Oslo coffee bar.

VI KLATRER VIDERE. Cosmique-ryggen er ikke verre enn mange norske fjellrygger – men lufta er betydelig tynnere. Jeg kjenner hodepinen komme snikende under hjelmen. Jeg stopper for å drikke. Jeg drikker en liter vann. Det hjelper ikke. Hodepinen er kommet for å bli. Men nå kan jeg høre japanske turister juble i det fjerne. De står på plattformen ved Aiguille de Midis toppstasjon og studerer klatrere gjennom teleobjektiver. – Vi er dagens attraksjon, sier Eva. – Ser jeg barsk ut? spør jeg. – Eller bleik? Eva bare smiler og leder de siste taulengdene fram til japanerne. For å komme opp til de må vi klatre opp en ti meter høy jernstige. Under rumpa mi er avgrunnen. Definisjonen på avgrunnen. Turistene knipser og ser andektig på oss. Jeg glemmer hodepinen et øyeblikk. Helt til ung mann besvimer av høydesyke ved siden av meg. Da kjenner jeg meg litt sliten, jeg også. 98

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

WE CLIMB ON. The Arête de Cosmiques is no worse than many Norwegian mountain ridges. But the air is considerably thinner. I feel a headache start to sneak in under my helmet. I stop for something to drink. I drink a litre of water. It doesn’t help. The headache is here to stay. But now I can hear the joyful cries of some Japanese tourists off in the distance. They are standing on the platform at the Aiguille du Midi’s top station, studying the climbers through telephoto lenses. “We are the attraction of the day,” says Eva. “Do I look tough?” I ask. “Or pale?” Eva just smiles and leads the last few rope lengths up to the Japanese. To reach

FAKTA

VELKOMMEN TIL CHAMONIX Nærmeste flyplass ligger i Geneve. Ca. én times kjøring i leiebilen til Chamonix– eller sett deg på et tog eller en buss. Det fins svært mange overnattingstilbud i Chamonix – alt fra campingplasser til designhoteller. Utvalget finner du på www. chamonix.com. Sommersesongen starter gjerne i juni og varer et stykke ut i september. Reis hit for å gå fjellturer og toppturer, for å klatre, for å sykle eller løpe i terrenget, for å paraglide eller bare nyte naturen fra en kafé. Vi kan på det varmeste anbefale UIAGMfjellføreren Wolfgang Huber. Han kan ta deg med på fantastiske turer i Chamonix eller andre steder i Alpene. Kontakt Wolfgang på tlf. 0033 (0) 615 312984 eller gjennom hjemmesiden www.mountain-spirit-guides.com

FACTS

TERRENGLØP: Norrønas Olivier Gouby og Eva Eskilsson. TRAILRUNNING: Norrøna’s Olivier Gouby and Eva Eskilsson.

CHAMONIX ER IKKE BARE høye fjell, bratte snørenner og tredagersskjegg. Chamonix er også et koselig sentrum, med et utall restauranter, sportsbutikker og suvenirsjapper. Her vandrer amerikanske pensjonister og russiske milliardærer fram og tilbake på jakt etter goretexjakker, plastikkdyr og ostefondue. Wolfgang og Eva vet hva vi skal holde oss unna og hvor vi skal gå. På den skandinaviske restauranten Chambre Neuf får vi servert god mat og god drikke. Vi begynner å prate om morgendagen. Om terrengsykling. Om gondoler som tar oss opp til de beste stiene. Om downhillsykler store som en Harley Davidson. Vi gleder oss. OG SÅ SYKLER VI. Og dagen etter løper vi. Chamonix viser seg fra alle sine sider: sola steiker, det regner katter og hunder, utsikten tar pusten fra oss, tåka gjemmer alle fjell. Og høyt der oppe, den tredje dagen, iført joggesko, og med en espresso og en banan i magen, tenker jeg at Chamonix er for bra til å være sant. Dette er en løgn. Dette er et manipulert prospektkort. Hele stedet må være tegnet i Photoshop av en gal friluftsmann.

them we have to climb up a 10 m iron ladder. Beneath my backside is the abyss. The definition of the abyss. The tourists snap away with their cameras and watch us, awestruck expressions on their faces. I forget my headache for a moment. Until the young man next to me faints from altitude sickness. Then I feel a wee bit tired, too. CHAMONIX IS NOT JUST high mountains, steep, snow-filled gullies and three-day stubble. Chamonix is also a cosy town centre, with countless restaurants, sports shops and kiosks selling souvenirs. American tourists and Russian billionaires wander back and forth searching for Goretex jackets, plastic animals and cheese fondues. Wolfgang and Eva know the places to go and the places to avoid. At the Scandinavian restaurant Chambre Neuf we tuck into a good meal, and start talking about tomorrow. About mountain biking. About cable cars to take us to the best paths. About downhill bikes as big as a Harley Davidson. I can’t wait.

WELCOME TO CHAMONIX The nearest airport is Geneva. Chamonix is around a one-hour drive away in a hired car, or you can take the train or a bus. There are lots of places to stay in Chamonix – everything from campsites to designer hotels. You will find a complete listing at www. chamonix.com. The summer season usually starts in June and lasts until around mid-September. Come here to walk, hike or climb in the mountains, to cycle or run cross-country, to paraglide or simply enjoy the scenery from a cafe table. We can warmly recommend UIAGM mountain guide Wolfgang Huber. He can take you on fantastic tours in Chamonix or other places in the Alps. Contact Wolfgang on tel: 0033 (0) 615 312984 or visit www.mountain-spirit-guides.com.

AND SO WE CYCLE. And the day after that, we run. Chamonix shows all its many faces: the sun bakes down, it rains cats and dogs, the views take our breath away, the fog hides the mountains entirely. And high above, on day three, with trainers on my feet, and an espresso and a banana in my stomach, I think that Chamonix is too good to be true. This is a lie. This is an airbrushed picture postcard. The whole place is a Photoshopped montage put together by a mad outdoorsman. NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

REDNINGSMANNEN: Lege Bernard Fontanille er en av heltene i Gendarmerie de Haute Montagne – fjellredningstjenesten i franske Chamonix. Hvert år utfører Bernard og hans kolleger 1800 redningsoppdrag! LIFESAVER: Dr. Bernard Fontanille is one of the heroes of the Gendarmerie de Haute Montagne – the mountain rescue service of Chamonix, France. Each year Bernard and his colleagues perform 1,800 rescue missions!

100

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

TEXT EIVIND EIDSLOTT PHOTO FRODE SANDBECH

The heroes of Heltene i

Chamonix

Mont Blanc har en skyggeside: hundrevis av skadede og døde hvert år. Fjellredningstjenesten står alltid parat til å hjelpe. Norrøna Magazine fikk et eksklusivt besøk på redningsbasen. Mont Blanc has a dark side: hundreds of people killed or injured every year. The mountain rescue service is constantly ready to help. Norrøna Magazine has been granted rare access to the rescue base.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

101

REDNINGSØVELSE: Fjellredningstjenesten i Chamonix i Frankrike har som oftest flere krevende oppdrag hver dag. Har de en ledig stund, bruker de den på å øve. Her fra et tindespir ved Flégère. RESCUE DRILL: The mountain rescue service of Chamonix generally performs several challenging rescues a day. Any free time is spent practicing. Here at a spire at Flégère.

102

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

KLOKKA ER 10.13 på Base de Secours i landsbyen La Praz utenfor Chamonix. Doktor Bernard Fontanille (38) står på helikopterlandingsplassen med stive fjellstøvler, Patagonia-bukse, stegjern, Smith goggles og en oransje vest smekkfull med sprøyter og smertestillende medikamenter. En engelsk klatrer er savnet på Mont Blanc. Ingen vet om han lever. Sola blinker i helikopteret her nede, men på 4000 meter er været et helt annet. - Vi fikk en nødmelding i går ettermiddag, forteller Bernard. - To engelske klatrere rundt 30 år hadde gått seg bort på vei ned fra Mont Blanc. De ringte med mobilen og meldte fra om at de søkte ly for været i ei bresprekk og at de trengte øyeblikkelig hjelp. - Hva gjorde dere da? - Vi dro opp med redningshelikopteret for å lete etter dem. Seint på kvelden så vi en klatrer som gikk rundt på breen i ca. 4400 meters høyde. Han hadde sikkert hørt lyden av helikopteret og forlatt bresprekken han og kameraten lå i. Dessverre var det så mye vind at helikopteret ikke kunne lande. Det eneste vi kunne gjøre, var å slenge ut en nødpakke med mat, drikke og klær til de to klatrerne. Mobilen deres døde dessverre hen – så vi fikk ikke snakket mer med de to. - Hva skjedde? - Tidlig i morges dro vi opp igjen for å lete, igjen. Da så vi nok en gang den ene klatreren på breen. Nå kunne vi heldigvis plukke ham opp med helikopteret. Han ble raskt flydd til sykehuset nede i dalen. Han hadde en kroppstemperatur på 32 grader og frostskader på både hender og føtter. Kompisen ligger fortsatt inne i bresprekken høyt oppe på fjellet. Ingen vet om han lever eller er død. GENDARMERIE DE HAUTE MONTAGNE – fjellredningstjenesten i Chamonix - er verdens mest aktive. Basen har over 1800 redningsoppdrag i året. Bernard er en av de 10 legene tilknyttet redningstjenesten. Han har brukt fjellet hele livet som klatrer, skikjører og terrengsyklist. Han studerte medisin i Grenoble, jobbet ett år i hæren, videreutdannet seg i anestesi, videreutdannet seg som brannmann og søkte seg til drømmejobben i Gendarmerie de Haute Montagne de Chamonix. Han ble godkjent. - Her rekrutterer man nye medarbeidere på grunnlag av tillit, forteller Bernard. - Her må vi kunne stole på hverandre 100 prosent. Vi må vite at alle kan det de skal kunne. Vi må kunne jobbe sammen under sterkt press. - Hvilke skader ser du flest av? - Jeg ser alt! Vi driver med redning av skadete mennesker i skred, i bresprekker, i bratte fjellvegger. Vi driver selvsagt mest med traumatologi – folk har bruddskader, hodeskader, åpne sår, frostskader, hjerteattak og så videre. Jeg sørger for at pasientene får nødvendig smertelindring på vei til sykehuset. De som lever, da. Vi henter dessverre mange døde, også. - Hva er tallene for 2008? - Jeg vet ikke hva totalen blir – men bare i august døde 26 mennesker i fjellene her. Det øker hver år. Slik er det når turiststrømmen blir større og større. I sommersesongen er det ca. 100 personer som prøver seg på Mont Blac hver eneste dag. Det går ikke like bra med alle, dessverre. - Det var en stor skredulykke ved Mont Blanc de Tacul i august 2008? - Ja, den var grusom. Åtte fjellklatrere ble tatt av et stort skred. Så vidt jeg vet har ingen gravd dem ut ennå. Det er altfor mye snø og is.

IT IS 10.13 AM at the Base de Secours in La Praz, a small village just outside Chamonix. Dr Bernard Fontanille (38) is standing on the helicopter landing pad, dressed in stiff mountain boots, Patagonia trousers, crampons, Smith goggles and an orange waistcoat prop full of syringes and painkillers. A British climber is missing on Mont Blanc. No one knows if he is still alive. Down here the sun glints off the helicopter, but at 4,000 m the weather is something else. “We got the alarm yesterday afternoon,” explains Dr Fontanille. “Two British climbers in their thirties had got themselves lost on the way down from Mont Blanc. They called in on their mobile phone and said they were seeking shelter from the weather in a crevasse, and that they needed emergency assistance.” “What did you do then?” “We went up in the rescue helicopter to look for them. Late in the evening we saw a climber wandering round the glacier at about 4,400 m. He had probably heard the noise of the helicopter and left the crevasse he and his climbing partner were sheltering in. Unfortunately, the wind was so strong that the helicopter couldn’t land. The only thing we could do was throw down an emergency pack containing food, drink and clothes to the two men.” “What happened next?” “Early this morning we went up to search for them again. We saw the climber on the glacier again, and were fortunately able to pick him up in the helicopter. He was quickly flown to the hospital down in the valley. He had a body temperature of 320C, and frostbite on his hands and feet. His friend is still lying in the crevasse, high up on the mountain. No one knows if he is alive or dead.” GENDARMERIE DE HAUTE MONTAGNE – the mountain rescue service in Chamonix – is one of the world’s busiest. The base performs more than 1,800 rescue missions a year. Dr Fontanille is one of 10 doctors attached to the rescue service. He has spent his whole life on the mountain: as a climber, skier and mountain biker. He studied medicine in Grenoble, spent a year in the army, trained as an anaesthetist, trained as a firefighter, then applied for his dream job with the Gendarmerie de Haute Montagne de Chamonix. He was accepted. “New staff are recruited on trust,” explains Dr Fontanille. “We must be able to trust each other 100 per cent. We have to know that everybody can do what they are supposed to be able to do. We have to be able to work under extreme pressure.” “What kind of injuries do you see most of?” “All kinds. We rescue people injured in avalanches, glaciers, sheer rock faces. Obviously, we deal mainly in trauma medicine – people have bone fractures, head injuries, open wounds, frostbite, heart attacks, etc. I make sure that the patients receive the necessary pain relief on the way to the hospital. Those who are alive, of course. Sadly, we also pick up a lot of fatalities.” “How many?” “I don’t know what the overall figure is – but in August 2008 alone, 26 people died in the mountains here. And the numbers increase every year. That is what happens when the influx of tourists gets bigger and bigger. During the summer season around 100 people try their luck on Mont Blanc every single day. Not all of them emerge unscathed, unfortunately.” “There was a major avalanche at Mont Bland de Tacul in August 2008.” “That was awful. Eight climbers were caught in a huge avalanche. As far as I know none of them has been dug out yet. There is simply too much snow and ice.” NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

103

– Det er jo farlig, dette her. Bare i sommer har vi hatt to havarier med helikopteret. “This is a dangerous business. This summer alone we have had two helicopter accidents.” Bernard Fontanille, Chamonix doctor

BERNARD OG RESTEN av mannskapet tar av med helikopteret for å gjøre et forsøk på å finne den gjenværende engelskmannen på Mont Blanc. Vi blir stående å se på operasjonen. Etter bare ti minutter er helikopteret tilbake på bakken. Bernard bøyer seg ned under rotorene og kommer bort til oss. - Det var håpløst. Altfor sterk vind. Helikopteret vinglet fra side til side der oppe – flere av redningsarbeiderne om bord ble flysyke og måtte spy i små pappbeger! - Du da? - Nei, jeg blir heldigvis sjelden flysyk. - Blir du noen gang redd? - Ikke direkte redd. Den dagen jeg blir det, kan jeg slutte med det samme. Da er det over og ut i denne jobben. Men jeg innrømmer selvsagt at jeg blir tankefull noen ganger. Og jeg blir kun med på de oppdragene hvor det er helt nødvendig at en lege er med. Det er jo farlig, dette her. Bare i sommer har vi hatt to havarier med helikopteret. - Hvordan da? - Den ene gangen var det motoren som sviktet. En kvinnelig lege hang i vaieren under helikopteret da det skjedde – de rakk så vidt å vinsje henne inn i helikopteret før det kræsjlandet. Heldigvis ble ingen skadet. Den andre gangen var det en redningsoperasjon tett inntil en fjellvegg. På grunn av sterk vind kom rotorbladene inn i fjellveggen. Det sier seg selv at det ikke er bra. Men piloten var svært dyktig, og klarte å nødlande på breen nedenfor.

DR FONTANILLE AND THE REST of the crew take off in the helicopter to try and find the remaining British climber on Mont Blanc. We stay behind to watch the operation. After about ten minutes the helicopter is back on the ground. Dr Fontanille ducks under the rotor blades and comes towards us. “It was hopeless. Much too strong wind. The helicopter was thrown from side to side up there – several of the rescue workers on board were air sick and had to throw up in little paper cups!” “What about you?” “No, luckily I don’t get air sick very often.” “Are you ever scared?” “Not exactly scared. The day that happens I may as well quit immediately. That would be over and out for this job. But I do admit to having concerns from time to time. And I only go on missions where it is imperative to have a doctor along. This is a dangerous business. This summer alone we have had two helicopter accidents.” “What happened?” “Once, the engine failed. A woman doctor was hanging on the wire beneath the helicopter when it happened. They just managed to winch her on board before they crashed. Luckily, no one was injured. The second time was during a rescue operation close up to a rock wall. A gust of wind pushed the rotor blades into the rock. It goes without saying that that’s not good. But the pilot was extremely skilled and managed to make an emergency landing on the glacier below.”

BERNARD MENER AT det ikke nødvendigvis er noen link mellom uerfarenhet i fjellet og ulykker. - I fjellet kan du være uerfaren og veldig heldig hele tida, sier han. - Eller du kan være veldig erfaren og veldig uheldig én gang. Det er umulig å si på forhånd hvem som vil komme helskinnet ned fra fjellet. Det spraker i walkietalkier. Det nærmer seg et nytt forsøk på å finne den savnede engelskmannen. Været skal kanskje bli verre – så det haster med å prøve. - Mannen der oppe har sikkert en svært lav kroppstemperatur nå. Men vi kan ikke gi opp håpet. Vi har blant annet erfaringene fra den kvinnelige legen som ble reddet opp av ei breelv ved Narvik i Norge. Hun hadde en kroppstemperatur så lav som 13,8 grader – og overlevde. Det var et under – men også en påminnelse om at det utrolige går an, sier Bernard. Vi forlater ham på redningsbasen. Han skal snart ut og fly, igjen.

DR FONTANILLE BELIEVES THAT there is not necessarily any link between inexperience and accidents on the mountain. “On the mountain you can be inexperienced and very lucky all the time,” he says. “Or you can be very experienced and very unlucky, just once. It is impossible to predict who will come safely down off the mountain.” Walkie-talkies crackle into life. It is almost time to make another attempt to find the missing Briton. The weather may get even worse, so there is little time to lose. “The man up there now has a very low body temperature, without doubt. But we cannot give up hope. Just look at the woman doctor who was rescued from a glacial river near Narvik in Norway. Her body temperature was as low as 13.80C – and she survived. It was a miracle, but also a reminder that the most amazing things can happen,” he says. We leave him at the rescue base. He is due to fly out again very soon.

SEINERE SAMME ETTERMIDDAG møter vi ham ved Gendermerie de Haute Montagnes hovedkvarter i sentrum av Chamonix. Her står en minnestøtte over alle fjellredningsmennene som har omkommet på jobb i Frankrike. Her står en stor kikkert på terrassen – slik at ledelsen kan følge med på operasjonene på Mont Blanc. Vi er spent på hva som har hendt siden sist vi traff hverandre. - Vi fant til slutt den savnede engelskmannen, sier Bernard. - Men det var for seint. Han var død.

104

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

LATER THAT SAME AFTERNOON we meet him again at the Gendermerie de Haute Montagne’s headquarters in the centre of Chamonix. Here is a memorial to all the mountain rescuers who have died in the line of duty in France. There is a huge telescope on the terrace, so that the rescue coordinators can monitor operations on Mont Blanc. We are keen to know what has happened since last we met. “We found the missing British climber in the end,” says Dr Fontanille. “But we were too late. He was dead.”

UT OG FLY: - Den dagen jeg blir redd, kan jeg slutte med det samme. Da er det over og ut i denne jobben., sier lege Bernard Fontaille i fjellredningstjenesten i franske Chamonix. FEARLESS: ”The day I’m scared is the day I quit. No way to do the job after that,” says Dr. Bernard Fontaille of the Chamonix mountain rescue service.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

105

TEXT EIVIND EIDSLOTT PHOTO JØRN H. MOEN

FJØRÅ DELUXE: Terrengsykling i Fjørå på Sunnmøre innebærer øyeblikk som dette – med solnedgang, bratt sti og utsikt til Storfjorden langt der nede. Det du ser her er selve årsaken til at Norrønas terrengsykkelkolleksjon heter nettopp Fjørå! FJØRÅ DELUXE: Mountain biking at Fjørå in Sunnmøre provides moments like this – at sunset, a steep path with a view over Stor Fjord. What you see here is the reason Norrøna chose to call its mountain biking collection Fjørå! 106

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

Nedoverbakkebygda Downhill Village Ei bygd. En fjord. Et fjell. Fjørå er terrengsyklingens Shangri La. A village. A fjord. A mountain. Fjørå is mountain biking’s Shangri La.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

107

«Bilder av en smal sti, perfekt shapet av budeier og fotturister gjennom hundrevis av år.»

“Pictures of a perfect trail, shaped over hundreds of years by high-mountain dairy maids and foot tourists .”

SE, DER SITTER JEG i en leiebil utenfor besinstasjonen Stopp 69 på Sjøholt, Møre og Romsdal, Norwegen. Jeg har en rosinbolle i høyre hånd og en cola i venstre. Ut av stereoanlegget strømmer en relativt aggressiv sang av Interpol. Passasjersetene bak er slått ned. 80 prosent av bilens indre fylles av terrengsykler. Det lukter jord, sykkelolje og pommets frites. Og hvem er hun som sitter ved siden av meg? Jo, Ingrid Hokstad. Terrengsykkelfantomet som har overvintret i Chamonix, som planlegger å flytte til kanadiske Fernie, som har ett spørsmål, bare ett viktig spørsmål: – Er det lenge til vi er framme i Fjørå nå?

LOOK, HERE I AM in a hire car outside the Stopp 69 petrol station at Sjøholt, in Møre og Romsdal County, Norway. There’s a raisin bun in my right hand and a cola in my left. The stereo is blasting a relatively aggressive tune by Interpol. The rear passenger seats are folded down, and mountain bikes fill 80 percent of the car’s interior. It smells of earth, bicycle oil and fried chips. And who is that seated beside me? Yes, it’s Ingrid Hokstad. The mountain-bike phantom who spent the winter in Chamonix and is now planning a move to Fernie, in Canada. She has just one question, one important question: ”How much farther is it to Fjørå?”

FJØRÅ. For et navn. For en lyd. Prøv å si det høyt: Fjørå. Er det ikke vakkert? Denne vesle bygda har i alle år lagt i skyggen av sine verdensberømte naboer: den ville Trollstigen, jordbærbygda Valldal og Geiranger – fjorden over alle fjorder. Det eneste Fjørå har vært kjent for, er ei tragisk rasulykke som tok livet av 17 mennesker i 1934. Fjørå har vært ei fraflytningsbygd. Et sted hvor butikken legges ned. Et sted du kjører forbi. På vei til noe annet.

FJØRÅ. What a name. What a sound. Try saying it aloud: FYUH-raa. Well, you’ll have to trust me: it sounds beautiful. This little village has always been in the shade of world-famous neighbourhood landmarks like the Trollstigen switchback road, the Valldal strawberry valley and Geiranger, that fjord of fjords. The only thing Fjørå itself has been known for is a tragic avalanche that took the lives of 17 people in 1934. More recently Fjørå has been losing population. Its one store has closed down. It’s been the kind of place you drive through, bound somewhere else.

MEN SÅ KOM TO sunnmøringer med store dempegafler på besøk. Året var 2004. Arild Eidset og Helge Høyvik var på jakt etter smale stier, spektakulære nedfarter, store opplevelser. I Fjørå fant de alt. Absolutt alt. Det var som å finne norsk terrengsyklings Shangri La. Og snart spredte bildene seg over verdens vide vev. Bilder av en smal sti, perfekt shapet av budeier og fotturister gjennom hundrevis av år. Jeg så bildene på en dataskjerm for tre år siden og har tenkt på dem hver dag siden. OG NÅ ER VI HER. Endelig. Pionerene Arild Eidset og Helge Høyvik har tegnet inn de viktigste nedfartene for oss. De har ordnet transport til setra – den lokale grunneieren Ove Vegard Selbuskard kjører oss velvillig så langt veien går med sin råsterke pick up. Sauene følger oss med falkeblikk. Det er varmt, det er på grensa til klamt, der vi triller tunge terrengsykler oppover mot Mefjellet. Men vi bryr oss ikke. Hver høydemeter med trilling oppover vil gi ett sekund med ekstase på vei nedover. DET ER SEIN KVELD NÅR VI står på toppen, med sjokolade i munnen og fjell overalt. Nærmest andektig finner vi fram knebeskyttere, albuebeskyttere og hjelmer. Vi ruller de første meterne langs toppegga. Jeg har aldri syklet med en så spektakulær utsikt foran forhjulet. Denne stien går rett til drømmeland

108

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

IN 2004, HOWEVER, Fjørå received a visit by two Sunnmøringer. Armed with big suspension forks, Arild Eidset and Helge Høyvik were on the lookout for narrow trails, spectacular descents and peak experiences. In Fjørå they found it all. Absolutely everything. They found the Shangri La of Norwegian mountain biking. Pictures of it soon spread across the World Wide Web. Pictures of a perfect trail, shaped over hundreds of years by high-mountain dairy maids and foot tourists. I saw the pictures on a computer screen three years ago and have thought of them every day since. AND NOW WE’RE HERE. Finally. The pioneers Arild Eidset and Helge Høyvik have drawn in the most important descents for us. They have also arranged transport for us to a high-mountain summer farm, which in practice means that the friendly landowner Ove Vegard Selbuskard takes us in his pick-up truck as far up as the road goes. Sheep stare at us intently. It’s warm, almost muggy, as we push our heavy mountain bikes still farther up, toward Mefjellet. But the heat doesn’t bother us. We know that every metre of elevation we clear now, on foot, will provide a second of ecstasy on the way down. IT’S LATE EVENING as we stand at the summit munching chocolate, with mountains all around. Almost reverently, we take out our knee pads, elbow pads and helmets. We roll the first few meters off the peak. I’ve never had such a spectacular view before my front wheel. This trail leads straight to dreamland.

1.FJØRÅ CITY: Ikke så mange innbyggere, men en idyll uten like. 2. TIL SETERS: Grunneier Ove Vegard Selbuskard har kjørt oss så langt veien går med pickupen sin. 3. TERRENGFANTOMET: Ingrid Hokstad liker bratte nedoverbakker – på ski og sykkel. 4. DEMP DEG: Store dempegafler er en fordel i Fjørå. 5. I POSISJON: Ingrid Hokstad vil raskest mulig ned til fjorden. 1. FJØRÅ CITY: Not many residents, but what an idyll. 2. TO SUMMER PASTURES: Landowner Ove Vegard Selbuskard has driven his pickup as far as the road will take us. 3.TERRAIN PHANTOM: Ingrid Hokstad likes steep downhill stretches, on skis and bikes. 4. SHOCKING: Big shock absorbers are an advantage at Fjørå. 5. IN POSITION: Ingrid Hokstad wants to reach the fjord as quick as she can.

FAKTA

VELKOMMEN TIL FJØRÅ Fjørå er et bittelite tettsted mellom Valldal og Tafjord i Møre og Romsdal fylke. Du kan kjøre hit via Romsdalen og Trollstigen. Eller du kan kjøre hit via Strynefjellet og Geirangerfjorden. Du kan også fly til Ålesund lufthavn Vigra, leie bil eller ta buss i ca. to timer til Valldal. Fra Valldal går det noen sjeldne busser til Fjørå på sommerstid. Du kan kjøre bil til den øverste gården i Fjørå på ca. 600 m.o.h. Derfra går det en grusvei til setra som ligger enda noen hundre høydemeter lenger opp. Denne grusveien er dessverre stengt for andre enn grunneierne. Men fortvil ikke – du kan ringe grunneier og friluftsentusiast Ove Vegard Selbuskard på mobil 0047 97500550 og spørre om han kan ta deg selv, dine venner og alle syklene på pickupen opp til setra. Spør ham om pris! Nærmeste overnatting på campingplassen i Fjørå eller på en av campingplassene i Valldal. Velg mellom telt eller hytte. Les mer på www.terrengsykkel.no

FACTS

WELCOME TO FJØRÅ Fjørå is a tiny community between Valldal and Tafjord in Møre og Romsdal County. You can drive there via Romsdalen and Trollstigen, or you can drive there via Strynefjellet and Geirangerfjorden. You can also fly to Ålesund Airport-Vigra, then either hire a car or take the bus approximately two hours to Valldal. From Valldal there are somewhat infrequent buses to Fjørå in the summer. You can drive to the highest-elevation farm in Flørå, which is about 600 metres above sea level. From there a gravel road proceeds to the summer farm several hundred metres farther up. This gravel road is unfortunately closed to all but the landowners. But don’t despair – you can call landowner and outdoor enthusiast Ove Vegard Selbuskard on his mobile phone at +47 975 00 550 and ask if he’d be willing to take you, your friends and your bikes up to the summer farm in his pick-up. Ask him the price! The closest place to stay is the campground in Fjørå or one of the campgrounds in Valldal. You can choose tent or cabin.

KVELDLYS: På sommerstid kan du sykle i Fjørå til langt på kveld. Her er klokka 22.48. EVENING LIGHT: You can cycle late into the summer night at Fjørå. It was 10:48 p.m. when this picture was shot.

110

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

ecs – eschler comfort system The Eschler Comfort System is a proven, coordinated system of fabric layers. Converted into apparel, it provides an optimal climate for the body, a pleasant feel, and maximum comfort.

e1 – Absorption Eschler e1 fabrics actively absorv perspiration without drying out the skin. Thanks to their hygienic, skin-friendly qualities and freedom of movement, they ensure outstanding wearer comfort.

QUICK DRY

e2 – Insulation Eschler e2 fabrics keep the body warm in cold weather. They help regulate the climate against the skin, and thus ensure optimal thermal balance of the body.

e3 – Protection Eschler e3 fabrics are wind and water resistant. Besides providing good protection against the elements, they allow air circulation, which promotes optimal breathability.

e3+ Protection Plus Eschler e3+ fabrics incorporate modern membrane technology and are wind and waterproof. They provide optimal protection even under harsh weather.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

111

FJELLDOKTOREN THE MOUNTAIN DOCTOR Legen og fjellmannen Øyvind Yksnøy (32) vil i hver utgave av Norrøna Magazine gi gode råd om hva du skal gjøre når det skjer ulykker i fjellet. Øyvind liker best toppturer på ski eller med klatreutstyr, og har bakgrunn som sanitet i Forsvarets Telemark Bataljon. In every issue of Norrøna Magazine, physician and mountain man Øyvind Yksnøy (32) will advise readers how to deal with accidents in the mountains. A former medic in the Norwegian Army’s Telemark Battalion, Øyvind is happiest when climbing or skiing to the very top of a peak.

Scenario: Kjæresteparet Sara og Jon er på fottur i Jotunheimen. Været er ikke noe å skryte av: det regner, det er tåke og bare ni plussgrader. Plutselig sklir Jon på en glatt stein og faller med hodet først ned i ura. Han får et stort sår i panna og klager over sterke smerter i hodet og venstrehånda. Han prøver å reise seg, men blir svimmel og må legge seg ned. Så kaster han opp to ganger. Det er ingen mobildekning på stedet. Det er flere timer å gå til nærmeste hytte med telefon. Hva skal Sara gjøre?

Scenario: Sara and Jon are on a hike in the Jotunheimen range. The weather could be better: it’s raining, foggy and only 9 degrees C. Suddenly, Jon slips on a stone and goes headfirst down the slope, sustaining a big cut to the forehead. Afterward he complains of serious head pain and a hurt left hand. He tries to get up, but becomes dizzy and must lie down. Then he throws up, twice. There is no mobile phone coverage in the area. The nearest cabin with a telephone is several hours’ hike away. What should Sara do?

Fjelldoktorens svar: Hjerneskallen er hard, relativt tett og skal beskytte hjernen vår. Den er fylt av væske og hjernen er forankret i bunnen. Hjernen flyter dermed rundt i «myke» omgivelser. Ved et hardt slag kan hjernen støte mot innsiden av skallen og man får en hjernerystelse. Hjernerystelser er ikke nødvendigvis alvorlige, men en blødning inne i den tette hjerneskallen vår er farlig. Det er ikke plass til så mye mer enn det som er der fra før, og etter hvert som blodet presser seg inn vil trykket øke og hjernen bli skviset. Det tar gjerne noen timer før dette rekker å skje. Ofte vil man da bli mindre og mindre i stand til å holde seg våken. Man kan bli kvalm, kaste opp, ikke tåle skarpt lys og føle smerter i hodet. Hva så med Jon? Er det mulig å vite om han har en blødning inne i skallen eller om han bare har pådratt seg en lettere hjererystelse? Jon har vært bevisst hele tiden. Sara har sett at han falt og trolig kjeftet litt på ham fordi han var uforsiktig. Han har kanskje til og med svart tilbake at dette er et dårlig tidspunkt å kjefte på. Det er et godt tegn. Hos en ung, frisk person som faller og slår hodet uten å bli bevisstløs er sjansen for å få en blødning inne i hodet minimal. Selv ved bevisstløshet i opp mot fem minutter vil sjansene for alvorlig blødning inne i hodet være små dersom man er våken og klar i etterkant. Det å bli uvel og kaste opp kort tid etter at man har skadet seg er ikke så uvanlig, og kan alene ikke brukes som en indikator på alvorlig hodeskade. Så lenge Jon er våken og vet hvilket årstall det er, kan Sara dermed roe det hele ned og gi Jon litt tid til å summe seg mens hun plastrer pannen hans. Dersom armen har fått en litt rar vinkel kan man anta at den er brukket, men også armer med brudd kan se nokså normale ut på utsiden. Så lenge armen ikke står veldig ute av stilling, vil god førstehjelp være å kjøle ned og å avlaste med en fatle eller lignende. Dersom det er åpenbart at armen er brukket, og man har fått et slags «nytt ledd» litt ovenfor håndleddet, bør man spjelke med noe stivt. Jon har nå fått plaster i pannen og fatle til sin venstre hånd. Han er ferdig med å kaste opp og har kanskje fått smertestillende fra Saras lommeapotek. Hva nå? Turen virker å være spolert, og retur til hytte med telefondekning er mest fornuftig. Sara og Jon bør gå sammen, og bare dersom han ikke er i stand til å gå videre bør hun forlate ham for å hente hjelp. Husk alltid at dersom man må gå fra noen i fjellet for å hente hjelp, så skal man vite hvor det er og merke av stedet på kartet. Den som blir igjen bør få alt av klær man kan unnvære, for det blir raskt kaldt når man er skadet og ikke orker å holde seg i aktivitet.

The doctor’s advice: The skull is hard, relatively impervious, and it’s supposed to protect our brain. It is filled with fluid, with the brain anchored at the base. The brain thus floats around in ”soft” surroundings. With a hard blow to the head, the brain may slam against the inside of the skull, causing a concussion. Concussions are not necessarily serious, but any bleeding inside the enclosed braincase is dangerous. There’s no room for much more fluid than is already there, so as blood pushes in it raises the pressure, and enough blood will squeeze the brain. It may take hours before that point is reached. The victim will often have an increasingly hard time staying awake. He or she may become nauseous, throw up, feel head pain and shy away from sharp light. So what about Jon? Is it possible to determine whether he has haemorrhaged (bled) internally? Perhaps he has only suffered a light concussion? Jon has been conscious the whole time. Perhaps Sara saw him fall and scolded him for being careless. Jon might even have replied that now is not the time for a scolding. That would be good sign. A young, healthy person who falls and hits his head without losing consciousness is highly unlikely to have internal bleeding. Even with unconsciousness lasting as long as five minutes, the chance of serious bleeding inside the skull is small, assuming the victim is awake and clear-headed afterwards. Feeling unwell and throwing up a short time after an injury is not unusual, and by itself need not indicate a serious head injury. As long as Jon is awake and knows what year it is, Sara can take a moment to calm the situation and let Jon collect himself while she bandages his forehead. If there’s an odd angle to his arm, she’ll be wise to assume it’s broken, but even arms that look fairly normal on the outside may be broken. As long as it’s not way out of position, good first aid would be to cool it down and support it with some sort of sling. If it’s obviously broken, and the victim seems to have a ”new joint” just above the wrist, it should be splinted with something stiff. Jon has now got a bandage on the forehead a sling for his left hand. He’s done throwing up and has perhaps taken a pain reliever from Sara’s pocket dispensary. What then? The hike seems ruined, and the most sensible thing would be to make their way to that cabin with the telephone. Sara and Jon should walk together, and only if he’s not able to go on should she leave him to get help. Always remember that if you leave someone in the mountains to go and find help, you must know the location and mark it on the map. The person left behind should be given every article of clothing you can spare, since injured people chill quickly and may be unable to generate warmth through activity.

112

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

ILLUSTRATION: RUI TENREYRO

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

113

FJELLMUSIKK MOUNTAIN SOUNDTRACK Journalist og musikkanmelder Henning Reinton (34) anbefaler tidløse soundtracks for turer i fjellet eller bilturen til fjellet i hver utgave av Norrøna Magazine. Journalist and music reviewer Henning Reinton, 34, recommends timeless soundtracks for hiking in – or driving to – the mountains. His column appears in each issue of Norrøna Magazine.

ILLUSTRATION: SVERRE MALLING

114

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

Interpol Turn On The Bright Lights (2002)

Buddy Miles Them Changes (1970)

Beirut Gulag Orkestar (2006)

POLFERD. Du har fortsatt ikke helt skjønt dette med mp3-spiller ute i det fri, sier du? Du vil heller gå en tur i skogen og høre skogens ro? Det skal ingen ta fra deg. Visst er det fint med spraking fra bål og åretak i stille vann. Men på vanlige helge- og ettermiddagsturer er det ofte andre lyder som dominerer, det er stolheiser som jobber seg over master, det er kjeder som slår mot sykkelrammer, det er hundeglam, eventbyråer og hjulstøy. Så om du er med på at mp3spilleren har sin plass i turutstyret, er steg to å velge musikk. Her er det forskjellige skoler. Du har de som velger naturinspirert musikk av typen Jan Garbarek, du har de som utelukkende trenger noe med rytme (og uvergelig ender opp med det besteforeldre i alle land vil kalle dunk-dunk-musikk), og så har du en liten subgruppe som henter inspirasjon fra sursøt saus, BonBon-godteri og samtlige fenomen der to motsetninger forsterker hver andre, en gruppe som ofte har Interpol på toppen av spillelista. Interpol er stålgrå storbyrock, fra gater der ingen helt vet om det er 1983 eller 2009, det er skittent, depressivt og herlig. Debutalbumet «Turn On The Bright Lights», som du kanskje vil kjenne igjen fra flere skifilmer, gjør seg aller best i ørene på sykkeltur eller til Super-G-svinger etter første heis opp i ditt favorittanlegg.

TURKAMERATEN. Noen folk holder det å kaste ett blikk på, og så vet man det er bra å dra på tur med dem. Om Buddy Miles var mannen for de lange dagsmarsjene, vites ikke, men ta et kjapt kikk på coveret, se skjorta, se de håndsbygde trommene og se håret, håret!, og du ser at det er fjellet selv som sitter der på trommekrakken. Miles spilte sammen med Jimi Hendrix i Band of Gypsies, så han hadde vært ute en vinternatt før da han i 1970 ga ut soloalbumet «Them Changes», en av rockens skjulte skatter. Buddy tilhører den gruppen av trommeslagere som faktisk kan synge, ikke bare skapelig (tenk Phil Collins), men så bra at når han på denne plata gjør Neil Youngs «Down By The River», er det noe selvfølgelig, enkelt og vakkert over det, og så bra at når han gjør Allman Brothers «Dreams» og synger pulled myself outta bed/put on my walkin’ shoes/went up on the mountain/to see what I could see, så har du lyst til ta turen sammen med ham, to steg bak, i vindskyggen fra håret.

UTFERDSTRANG. Hørt vandrehistorien om da Dalai Lama første gang fløy til USA en gang på sekstitallet? Vel framme ventet et tettpakket, offisielt program, men Dalai Lama nektet å forlate flyplassen på flere dager, fordi han ville vente på at sjelen hans også skulle komme fram. Det arter seg akkurat motsatt når et turprosjekt tar form. Kroppen din sitter foran kjøkkenbordet og ser på 711-kart. Sjelen din, derimot, har reist i forveien og har allerede slått opp teltet og fått fyr på primusen. Muligens er det samme drivkraft som ligger bak «Gulag Orkestar», forskjellen er at musikk, i motsetninger til turer i det fri, lar seg realisere i heimen. Denne plata ble for en stor del til på gutterommet til den da 19-årige Zach Gondon fra Alberqueque i New Mexico, men høres ut som den er vokst ut av jorda ett sted på Balkan. Det er trompeter, ukulele og trekkspill, alt sånt som ingen ungdommer får utlevert i rockeverks tedet, men som kan være rock likefullt. PS. Rett etter at han ga ut «Gulag Orkestar», flytta Zach Gordon til New York.

Interpol Turn on the Bright Lights (2002)

Buddy Miles Them Changes (1970)

Beirut Gulag Orkestar (2006)

POLE JOURNEY. You say you don’t need an MP3 player in the great outdoors? You prefer the soft sounds of Mother Nature? Well, to each his own. Of course the crackling of a campfire is music in itself, and so is the gentle splashing of a canoe paddle. But weekend and afternoon outings often expose us to a different class of sound, like grinding ski-lift pulleys, rattling bike chains, barking dogs and whizzing cars. If you agree an MP3 player might just smooth out those rough aural edges, all that’s left is to choose your music. There are two schools of thought. Some choose music inspired by nature, like that of Jan Garbarek, while others have taste running exclusively to rhythm (and to something that grandparents around the world call dunk-dunk music). You also have a small subgroup that finds inspiration in sweet-and-sour sauce, tart candy drops and any phenomena in which opposites attract and amplify each other. These listeners often have Interpol at the top of their playlist. Interpol is steel-gray, big-city rock, from streets where nobody quite knows whether it’s 1983 or 2009, where it’s dirty, depressing and great fun. Interpol’s debut album, ”Turn on the Bright Lights”, which you might recognize from ski films, best fills the ears on bicycle trips or descending through Super G turns after your first trip up the lift.

HIKING BUDDY. Once in a while, all you have to do is look at someone and you know you’ve found a good hiking mate. Who knows whether Buddy Miles really enjoyed a daylong mountain march, but take a look at that album cover, at the shirt, the homemade drums, the hair – that glorious hair! – and it’s obvious the mountain itself has come down to sit at the drum stool. Buddy Miles played with Jimi Hendrix on Band of Gypsies, so he knew a thing or two about rock in 1970 when he gave out the solo album ”Them Changes”, a hidden treasure. Buddy belongs to that select group of drummers who can actually sing, and not just proficiently (think Phil Collins), but so well that when he does Neil Young’s ”Down by the River” on this disc there is something simple, beautiful and obvious about it. When he performs the Allman Brothers’ ”Dreams” and sings Pulled myself outta bed/Put on my walkin’ shoes/Went up to the mountain/To see what I could see – well, you just want to go with him, two steps behind, drafting on that big hair.

GOTTA GO. Did you hear about the first time the Dalai Lama flew to the United States in the 1960s? Legend has it that despite a busy, official programme of activities, the Dalai Lama refused to leave the airport for several days. He was waiting for his soul to catch up. If you’re like us, you have the opposite problem when a new journey begins to take shape. You sit at the kitchen table staring at Michelin’s 711 map of Scandinavia. Your soul, by contrast, has travelled in advance and has already pitched the tent and lit the Primus stove. This same dynamic may be behind ”Gulag Orkestar”, the difference being that musical pleasure, unlike hiking, can also be experienced at home. This album was realized for the most part in the hobby room of 19-year-old Zach Condon of Albuquerque, New Mexico, but it might as well have risen out of the earth somewhere in the Balkans. There are trumpets, ukuleles, accordions and all sorts of unlikely instruments that turn out to make rock nonetheless. P.S.: Right after he put out ”Gulag Orkestar”, Zach Condon moved to New York.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

115

NORRØNAS MEDARBEIDERE THE NORRØNA STAFF

Jørgen Jørgensen

Per Gunnar Haugen

Geir Inge Hansen

Anne B. Heyerdahl

Tom Myhre

Thomas Myhre

Gemma Pinol

Rosanna Yeh

Siv Eileen Aalmo

Sofia Viktorsson

Ragnhild Holst

Snorre Nilsen

Christian Andre Hervard

Erik Bønkan

Brad Boren

Ásdís Fjóla Ólafsdottir

Siri Lien

Erika Edler

Einar Holmin

Ida Kalfoss

Emilia Borg

Tirill Klaveness Sund

Frode Sande

Hege Røgeberg

Pål Bygdås

Øyvind Dagestad

Michael ”Micke” Johanson

Mats Nyström

Trond Fagerland

Chris Holter

Birgitte Norenberg

Siri Østvold

Karl Heinz Auer

Torkel Karoliussen

Eivind Eidslott

116

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

Børre Leif Nilsen

Eldar Askestad

Vibeke Kopstad

Vibeke Berg Johansen

Svein Saghei

Tore A Rustan

Morten Vigeland

Svein Kristensen

Larissa Malsch

Ingrid Møstad

Eva Hesserud Bjersne

Unn Kvistad

Stephen Schröder

Olivier Gouby

Jochen Hoffmann

Christine Barth

Michael Stegger Nielsen

Candy Lee

Elizabeth Patterson

Sissel Sunde

Yesenia S Nontol Castro

Astrid Ofstad Johansen

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

117

PRODUKTENE THE PRODUCTS 234-7 trollveggen Gore-Tex® Pro Shell

240-8 falketind Gore-Tex® Pro Shell

254-8 trollveggen dri™3

235-7

241-8

trollveggen Gore-Tex® Pro Shell

falketind Gore-Tex® Pro Shell

242-8 falketind Gore-Tex®

256-8 trollveggen

334-8 falketind Gore-Tex® Paclite®

760-8 fjørå Gore-Tex® Paclite®

740-9 bitihorn dri™1

255-8

335-8

761-8

741-9

339-9

trollveggen dri™3

falketind Gore-Tex® Paclite®

fjørå Gore-Tex® Paclite®

bitihorn dri™1

falketind flex™1

336-8 falketind

742-9 bitihorn

328-9 falketind

Gore-Tex®

762-8 fjørå Gore-Tex®

dri™1

flex™1

Paclite®

338-9 falketind flex™1

770-8 fjørå hybrid

Menn Men

212-9 svalbard dri™3

dri™3

214-9 svalbard dri™3

118

Vanntett Waterproof

243-8 falketind

257-8 trollveggen

337-8 falketind

743-9 bitihorn

329-9 falketind

Gore-Tex® Pro Shell

dri™3

Gore-Tex®

dri™1

flex™1

486-7 trollveggen

470-8 falketind

954-8 trollveggen

955-8 trollveggen

1032-8 /29

292-8 /29

1036-8 /29

792-8 bitihorn

warm™2

warm™1

flex™1

warm™1

equalizer™

940-8 falketind

956-8 trollveggen

957-8 trollveggen

1034-9 /29

294-8 /29

1038-8 /29

796-8 bitihorn

warm™1

flex™1

warm™1

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

Softshells

Paclite®

Base-Layer

Isolasjon Mid-Layer

Damer Women

Menn Men

Damer Women

Pro Shell

equalizer™

780-9 fjørå flex™1

220-9 svalbard flex™1

1100-9 /29 flex™2

750-8 bitihorn aero™100

752-9 bitihorn aero™60

306-8 svalbard Cotton

302-8 svalbard Cotton

221-9

737-9

781-9

297-8

293-9

751-8

321-8

325-8

309-8

svalbard flex™1

bitihorn flex™1

fjørå flex™1

/29 flex™1

/29

bitihorn

svalbard

flex™1

aero™100

Trekking

svalbard Cotton

782-9 fjørå flex™1

1102-9 /29 flex™2

758-8 bitihorn aero™100

754-9 bitihorn aero™60

308-8 svalbard Cotton

304-8 svalbard Cotton

739-9 bitihorn

299-8 /29

295-9 /29

flex™1

311-8 svalbard

Trekking

Cotton

1024-9 /29

1028-8 /29

Cotton

1026-9 /29 Cotton

1030-9 /29 Cotton

Casual

2009

327-8 svalbard

Menn Men

Norrøna vår/sommerkolleksjon Norrøna Spring/Summer Collection

323-8 bitihorn

Damer Women

223-9 svalbard

Damer Women

222-9 svalbard flex™1

Vindtett Wind Resistant

Menn Men

Cotton

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

119

NESTE UTGAVE NEXT ISSUE

Norrøna Magazine № 2, September 2009

120

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

PHOTO: JENS-MORTEN ØVERVOLL

Børge Ousland Lyngen Stranda Røldal

gfcXik\Z%Zfd

@E )''/ GFC8IK<: J8M<; (. )*- KFEJ F= :F) 9P LJ@E> I<:P:C<; =89I@:J

JFD< F= FLI >I<8K<JK @EEFM8K@FEJ

:?8E>< EFK?@E>% N_p Xi\ n\ [\m\cfgè^ èefmXk`m\ e\n ]XYi`Zj ]ifd i\ZpZc\[ dXk\i`Xcj6 N_p Xi\ n\ èk\îXkè^ i\e\nXYc\j c`b\ nffc Xe[ Zfie èkf e\n È_pYi`[É ]XYi`Zj6 N_p `j \m\ip fe\ f] fli ]XYi`Zj F\bf$K\o ('' Z\ik`]`\[6 N_p Xi\ fli d`ccj \e\i^p \]]`Z`\ek6 9\ZXlj\ n\ Y\c`\m\ k_Xk k_\ c\jj n\ Xcc Z_Xe^\ fli nfic[# k_\ dfi\ n\ Xcc ZXe Xeafp `k%

VELKOMMEN TIL NATUREN WELCOME TO NATURE TEXT EIVIND EIDSLOTT PHOTO JØRN H. MOEN

DØNNAMANNEN: Du lander som ei kråke med Widerøes Dash 7 på Sandnessjøen lufthavn, med fjellkjeden De syv søstre i øst og hele Helgelandskysten i vest. Du ser deg rundt, du speider, du leter, og der er han: Dønnamannen. Et fjell som stiger rett opp av havet som en angrende isbader. Og du tenker: jeg vil stå på toppen av Dønnamannen. Jeg vil opp og se på utsikten. Les mer på www.helgelandskysten.com

122

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

Photo: Jørn H. Moen

Norrøna Magazine № 1 • SPRING/SUMMER 2009

Single track mountain biking

№ 1 • SPRING/SUMMER 2009

www.norrona.com

042690 148368