Norrøna Magazine #2 by Norrøna

Norrøna Magazine № 2 • FALL/WINTER 2009/10

FROM NORRØNA TO YOU FOR FREE

042690 151207

№ 2 • FALL/WINTER 2009/10

Photo: Frode Sandbech

blackcrows-skis.com

photo Gregoire Alexandre

Welcome to nature

www.norrona.com

beyond the spectrum of light, albino crows turn red at night

Photo: Frode Sandbech

Welcome to nature

www.norrona.com

Photo: Frode Sandbech

urban inspired freeride Forged to fuel your freeride experience, røldal blends serious mountain protection with a casual urban look. Since flexible lines need flexible gear, røldal respects each technical tick - waterproofing, breathability and insulation – with extra flair and style for the fashion-conscious freerider.

Welcome to nature

røldal Gore-Tex® Performance Shell jacket features: 1 Large, soft collar with detachable protective hood 2 YKK water resistant zippers. 3 Electronic ski card and radio-pocket. 4 Underarm ventilation with “X”-opening for better control, easy access with a backpack and access to mid-layer pockets. 5 Soft, durable laminated hand gaiters, thin enough to use under your gloves. 6 Detachable powder skirt with Norrøna zip-seal system™, fits all Norrøna ski pants. + Two chest-pockets (one with goggle wipe), two hand warming pockets and one inner-pocket + 100% waterproof, highly breathable Gore-Tex®. + Compact 60g /m2 insulation. Men

Women

www.norrona.com

PHOTO kari medig

Innhold Contents Leder Editorial Mr Norrøna Mr Norrøna Trollveggen: 1. vinterbestigning av Svenekeruta The Troll Wall: 1st winter ascent of The Swedish Route Gore-Tex®: En suksesshistorie Gore-Tex®: A success story Børge Ousland: Et portrett av en polfarer Børge Ousland: A portrait of a polar explorer Dolomittene: Putekrig i San Martino Di Castrozza The Dolomites: Pillow war in San Martino di Castrozza Tyin: Typisk norsk Tyin: Typical norwegian Jakta The Hunt Fotoreportasje: Norrønas nye røldalkolleksjon Photo Story: Norrønas new røldal collection Norrønaprofilen: Bruno Compagnet The Norrøna Profile: Bruno Compagnet Norrønaprofilen: Underland-familien The Norrøna Profile: The Underlands Vinterkurs med Den Norske Turistforening Winter course with the Norwegian Trekking Association

Lyngen

Fotoreportasje: Norrønas nye lyngenkolleksjon Photo Story: Norrønas new lyngen collection Andermatt Andermatt Makedonia Macedonia Stranda Stranda Norrønaprofilen: Magnus Tveito The Norrøna Profile: Magnus Tveito Vinterbestigning av Store Skagastølstind Winter ascent of Store Skagastølstind Alpin stil i Alaska Alpine style in Alaska Pure Freeride Camp i Abisko Pure Freeride Camp in Abisko

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

10 12 14 18 22 28 38 42 48 58 62 66 72 80 86 92 98 102 108 118

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

FOR THE CHALLENGING WAY UP – AND THE ADRENALIN RUSH DOWN.

GORE-TEX ® PERFORMANCE SHELL: OPTIMUM COMFORT AND DURABLE PROTECTION.

PHOTO kari medig

NORRØNA MAGAZINE №2 • Fall/winter 2009/10

Editor

EIVIND EIDSLOTT

Art directors SIRI ØSTVOLD RAKETT AS

Photographers

FRODE SANDBECH KARI MEDIG CHRIS HOLTER NILS-ERIK BJØRHOLT TORSTEIN GRENI MARTIN BLOM CHRISTIAN ÅSLUND BJØRN-EIVIND ÅRTHUN COLIN HALEY KJETIL SVANEMYR HÅVARD NESHEIM HANS-CHR. DOSETH TOBY WHITLEY MARIUS FLAATEN ESPEN BRATLIE GEIR NORLAND

Writers

ALEXANDER URRANG HAUGE SOLVEIG SCHANKE EIKUM BJØRN-EIVIND ÅRTHUN ANDERS SPILLING TORSTEIN GRENI MARTIN BLOM TORKEL KAROLIUSSEN ØYVIND YKSNØY HENNING REINTON

Translator

WALTER GIBBS

Managing director CHRIS HOLTER

Repro

POSTPRODUKSJON AS

SÖRMLANDS GRAFISKA AB

Published by

NORRØNA SPORT AS

Adress

NYE VAKÅS VEI 20 N-1395 HVALSTAD NORWAY

Phone

0047 66772400

Web

WWW.NORRONA.COM

E-mail

MAGAZINE@NORRONA.COM Norrøna Magazine is a Norwegian outdoor magazine about people, places and moments in activities such as trekking, trailrunning, mountaineering, mountainbiking, climbing, skiing and snowboarding. Norrøna Magazine is published twice a year through well-known outdoor magazines and through Norrøna Sport retailers in Norway, Sweden, Denmark, Germany, Austria, Switzerland, Italy, France, Spain, UK and US.

Cover

Bjørn Thomas Romsøe in Andermatt, Switzerland

Photo

Frode Sandbech

Welcome to nature

Leder

Editorial

VI LEVER RASKERE og raskere liv. Vi kan sitte på flyplasser, bussholdeplasser, jernbanestasjoner, på vei, alltid på vei, med hver vår skibag, en intelligent mobiltelefon og propper i ørene. Kanskje lytter vi til musikk vi nettopp har lastet ned via et trådløst nettverk eller et mobilt bredbånd. Kanskje lytter vi til ei lydbok, så slipper vi å lese romanen selv. Eller en podcast, fordi vi ikke lenger rekker å lytte til radioprogrammer når de går på radio.

WE LEAD FASTER and faster lives. We sit in airports, bus stops and train stations – on the move, always on the move, each with our own ski bag, smart phone and ear buds. Perhaps we’re listening to music downloaded by wireless network or mobile broadband. Perhaps it’s an audiobook, which eliminates for us the time-consuming act of reading. Or it may be a podcast, since we no longer manage to catch radio programmes when they’re actually on the radio.

VI KAN SITTE PÅ TOPPEN av et fjell og skrive Twittermeldinger eller oppdatere en blog. Vi kan sende et mms-bilde av utsikten til alle i slekta, samtidig som vi sjekker om det skjer noe på Facebook. Og hør: nå ringer en av vennene dine, hun spør forsiktig: «Hvor er du, egentlig?»

WE CAN SIT ATOP a mountain and write Twitter posts or update a blog. We can send an MMS picture of the view to everyone in the family, even as we check what’s happening on Facebook. And hold on a second: One of your friends is calling. She asks carefully: “Where are you, actually?”

Å VÆRE OFFLINE er den nye luksusen. Jeg oppdaget det i vinter, da jeg var på vei opp på Lissje Kløvheitind i Sunnmørsalpene. Været var slik været er i Andalucia: blå himmel, sola som en eksplosjon, ikke et vindpust. Med en hyggelig gjeng på tur, og Velleseterhorn og Gullmorbrekka i bakgrunnen, ble det veldig fristende å hente fram mobiltelefonen for å fyre av et mms-bilde. Bildet ville jeg selvsagt sende til alle mine venner, umiddelbart, for å vise hvor bra jeg hadde det. Men jeg var utenfor dekning. Mobilen fant ikke noe signal. FØRST TENKTE JEG at det var leit. Så tenkte jeg at det var en mulighet til å være mer tilstede – her og nå. For vi trenger kanskje noen ganger å legge bort all elektronikken, synkroniseringen, effektiviteten. Kanskje har vi bare godt av å være offline noen ganger. Kanskje trenger vi mer enn noensinne den roen bare naturen kan gi oss.

TO BE OFFLINE is the new luxury. I found that out last winter, when I was on the way up Lissje Kløvheitind, in the Sunnmøre Alps. The weather was downright Andalusian: blue skies, blazing sun, not a breath of wind. Surrounded as I was by a friendly gang of skiers, with Velleseterhorn and Gullmorbrekka looming in the background, I just had to take out my mobile phone to fire off an MMS. The picture would go out immediately, of course, and all my friends would see how much fun I was having. But there was no cellular coverage. My phone found no signal. AT FIRST I THOUGHT: Too bad. Then it occurred to me that this was a chance to be more present in the here and now. Sometimes we need to put aside the electronics, the synchronization, the efficiency. Perhaps it’s good to be offline once in a while. Perhaps more than ever we need the sense of calm that only Mother Nature can give us.

LA DENNE UTGAVEN av Norrøna Magazine inspirere deg til nye reiser. Turer til steder hvor det er mulig å være litt på siden av hverdagen. Turer til steder hvor du ikke nødvendigvis etterlater deg en elektronisk signatur. Bare din egen signatur i snøen.

LET THIS ISSUE of Norrøna Magazine inspire you to seek out new destinations – destinations where you can step outside of everyday life, and where you don’t necessarily leave behind an electronic signature. Just your own signature, in the snow.

EN NY DAG PÅ KONTORET: Norrøna Magazines redaktør på toppen av Lissje Kløvheitind i Sunnmørsalpene, mars 2009. A NEW DAY AT THE OFFICE: Norrøna Magazine’s editor atop Lissje Kløvheitind in the Sunnmøre Alps, March 2009.

MEDARBEIDERE CONTRIBUTORS

ALEXANDER URRANG HAUGE (31)

SOLVEIG SCHANKE EIKUM (32)

KARI MEDIG (35)

Alexander is outdoor journalism’s answer to Alexander Rybak, the Norwegian Eurovision Song Contest winner: He’s chock full of ideas and good cheer, and his way with words can easily be taken for music. Alexander has written for all the big Norwegian newspapers. For us, he profiles the polar hero Børge Ousland and skis the Dolomites. And much more besides.

Solveig is one of Norway’s best travel journalists. She has travelled everywhere from the Australian outback to Kyrgyzstan, sending enthusiastic reports home. While keeping up her travels, Solveig now works as an editor for the Norwegian website www.etiskforbruk.no. For Norrøna Magazine she accompanies the youth wing of the Norwegian Trekking Association on a winter course to the Hardanger Plateau.

After several years of work for newspapers in Vancouver, the Canadian photographer Kari Medig set off to follow his dream. Now he travels the mountain ranges of the world, taking pictures for high-quality ski and mountainbike magazines. In 2008 he won the prestigious Olympus Pro Photographer’s Showdown in Whistler. Prepare to delight in Kari’s images from Lyngen and Sunnmøre, published in this issue.

Alexander er friluftslivsjournalistikkens svar på den norske Euro Song Contest-vinneren Alexander Rybak: smekkfull av ideer, alltid blid og med språklige formuleringer som til forveksling kan minne om musikk. Alexander har jobbet for alle de store, norske riksavisene. For oss har han skrevet portrettet av polarhelten Børge Ousland og laget reportasje fra Dolomittene. Pluss mye mer.

Solveig er kjent som en av Norges beste reisejournalister. Hun har reist til alt fra Australias outback til Kirgisistan og rapportert entusiastisk hjem til riksavisene. Ved siden av sine mange reiser jobber Solveig nå som redaktør for det norske nettstedet www.etiskforbruk. no. I denne utgaven av Norrøna Magazine har Solveig blitt med Den Norske Turistforening Ung på vinterkurs på Hardangervidda.

Etter flere år som fotograf i Vancouvers dags aviser, valgte kanadiske Kari Medig å bryte ut og følge drømmen. Nå reiser han rundt blant alle verdens fjell og tar bilder for velrenommerte ski- og sykkelmagasiner. Kari har blant annet vunnet den prestisjefylte Olympus ProPhotographer’s Showdown i Whistler i 2008. Gled deg til å se hans eksponeringer fra Lyngen og Sunnmøre i dette magasinet.

Text Eivind Eidslott Photo Marius Flaaten

LEDEREN VISER VEI: Jørgen Jørgensen, daglig leder og eier i Norrøna, koser seg i dyp løssnø hos Bella Coola Helisports i Canada i februar 2009. LEADER SHOWS THE WAY: Jørgen Jørgensen, Norrøna's owner and chief executive, enjoys the deep powder at Bella Coola Helisports in Canada, in February 2009.

Mr. Norrøna

Norrønas daglige leder har vært på heliskiing i Canada og gleder seg til å åpne sin første brandstore.

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

Norrøna's chief has been heli-skiing in Canada and looks forward to opening his first brand store.

- DET VAR HELT RÅ skikjøring. Utrolig snø. Og for noen fjell! Jørgen Jørgensen (36), daglig leder og eier i Norrøna, forteller entusiastisk om forrige vinters store høydepunkt: ei uke hos Bella Coola Helisports i Canadas Coast Mountain Range. - Det er slike skidager alle drømmer om!

- IT WAS AWESOME skiing. Incredible snow. And what mountains! Jørgen Jørgensen (36), Norrøna's owner and chief executive, is still fired up about last winter's peak thrill: a week at Bella Coola Helisports in Canada's Coast Mountain Range. - Ski days like that are what we all dream of!

NORRØNA FEIRER 80 år i år. Jørgensen mener selskapet er i en svært god posisjon under jubileet: - Våre innovative produkter kjøpes av stadig flere friluftsmennesker. Vi har løftet eksportsatsningen vår til nye høyder og er nå til stede i en rekke viktige markeder ute i Europa og i USA. Og jeg kan med glede fortelle at vi hadde en omsetningsvekst på hele 20 prosent i 2008.

NORRØNA IS CELEBRATING 80 years of business this year. Jørgensen believes the company is very well positioned for its jubilee: - More and more outdoors people are buying our innovative products. We have boosted our export business to new heights and are now present in a variety of important markets around Europe and the United States. I'm also pleased to report we had sales growth of 20 percent in 2008.

NORRØNA HAR i år lansert både nye kolleksjoner, Norrøna Magazine og nye websider. Nå gleder Jørgensen seg til å åpne den første Norrøna brandstore i Oslo. - Vi ønsker å åpne en butikk hvor vi kan vise fram alle produktene våre på en suveren måte – en butikk hvor vi kan gi kundene svært god service og store opplevelser. Det vil bli et sted hvor vi kan gjennomføre lanseringer av nye kolleksjoner, foredrag og filmvisninger. Det vil bli en brandstore du ikke ønsker å gå ut av! Det er bare å glede seg!

NORRØNA has been busy launching not only new outerwear collections but new websites and Norrøna Magazine. Now Jørgensen is looking forward to opening Norrøna's first brand store, in Oslo. - We want to open a store where we can show off all our products in a superb way – a store where our customers will enjoy not only good service but actual adventure. It will be a place where we can launch our new collections and present interesting speakers and films. It'll be a brand store you don't want to leave!

Følg med på www.norrona.com for flere nyheter om Norrønas produkter og brandstore. Der vil du også finne bloggene til Norrønas team!

Stay tuned at www.norrona.com for more news on Norrøna's products and brand store. You'll also find blogs there by Norrøna's team members! NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

Text Alexander Urrang Hauge Photos Kjetil Svanemyr, hans chr. doseth & håvard nesheim

Trollveggen, february 1980 Første vinterbestigning av den enorme Svenskeruta i Trollveggen ble gjennomført av tre unge nordmenn i februar 1980. 30 år senere er bragden urepetert.

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

The first winter ascent of the enormous Swedish Route up Trollveggen (the Troll Wall) was performed by three young Norwegians in February 1980. Three decades later, their feat has yet to be repeated.

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

- Å snu var hele tiden med i bildet, sier klatreren Kjetil Svanemyr. Han er 49 år nå, har lagt klatresko og klatretauet delvis på hylla og driver aktivt som langdistanse hundekjører. Men minnene fra førstebestigningen av Svenskeruta i Trollveggen er fortsatt tindrende klare. Året er 1980. Sammen med kamerat Håvard Nesheim og den kommende klatrelegenden Hans Christian Doseth møtte de på tøffe utfordringer i Trollveggens furete steinansikt. - Nøkkelpassasjen var en vanskelig travers 700 meter oppe i ruta. Vi prøvde å kaste isøks rundt et hjørne, dinglet på tvilsomme skyhooks og foretok en hårete pendeltravers på dårlige bolter, men ingenting fungerte. Vi begynte å bli små desperate. Tanken på 700 meter vanskelig rappellering ned en serie av over hengende veggpartier ga oss følelsen av at vi måtte opp, forteller Kjetil. Det er Hans Christian som leder. Men selv den tekniske og råsterke klatreren fra Åndalsnes står fast. De tre kameratene har allerede vært mange dager i veggen. Det er februar: dagene er korte, nettene lange og fjellhyllene er ofte ikke brede nok til å gi plass til smale klatrerumper. - Vi hadde kommet så høyt opp i veggen at en retur ned igjen fortonte seg som en særdeles seriøs oppgave. Opp til den fryktede traversen hadde vi hatt mye fin og ekstremt eksponert klatring, nesten hele veien teknisk ved hjelp av taustiger.

“Turning back was always an option,” recalls climber Kjetil Svanemyr. He is 49 years old now, and has put aside his climbing shoes and ropes in order to more actively pursue long-distance dog-sledding. But his memories of being the first to climb Trollveggen’s Swedish Route are still clear as day. The year is 1980. A trio consisting of Svanemyr, his friend Håvard Nesheim and the future climbing legend Hans Christian Doseth encountered major challenges on Trollveggen’s scowling rock face. “The key passage was a difficult traverse 700 m up the trail,” says Svanemyr. “We tried throwing ice axes around the corner, we dangled from doubtful skyhooks and we did a hairy pendulum traverse on bad bolts, but nothing worked. We started getting a little desperate. The thought of rappelling 700 m down a series of overhanging wall sections made us feel we had no choice but to go up.” Hans Christian is the leader. But even he – a strong and technically masterful climber – is stuck. The three comrades have already spent many days on the wall. It’s February: the days are short, the nights long, and many of the rock ledges aren’t wide enough to accommodate the tiny rump of a climber. “We had come so far up the wall that just turning back would be a major production. Up until that forbidding traverse we’d had a lot of excellent climbing, almost all of it extremely exposed and technical, aided by rope ladders.”

Det er tre unge klatrere som har gitt seg i kast med Svenskeruta, som før dette hadde hatt bare en sommerbestigning. - Hans Christian og jeg var født og oppvokst på Åndalsnes, nærmest ved foten av Trollveggen. Vi hadde brukt mye tid på å studere veggen og de mange dramatiske historiene fra tidligere førstebestigninger. Etter noen ganske få år med allsidig klatring mente vi at vi var gode nok til å gjøre et forsøk. Men vinterklatring er en helt annen biff enn sommerklatring. I løpet av to uker kan det norske Vestlandet oppleve fire årstider. Minst. - Vi skjønte nok allerede den gang at vi drev pionerklatring, men likevel er det først i ettertid at jeg har innsett at vi var med på utvikle klatresporten til nye nivåer. Vi var unge og småfrekke og sterke i troen på at vi var gode nok!

The three climbers venturing up the Swedish Route are all young. “Hans Christian and I were born and raised in Åndalsnes,” says Kjetil Svanemyr. “We spent a lot of time studying the wall and reading dramatic stories about previous first ascents. With just a few years of all-around climbing under our belts, we felt we were good enough to make an attempt. But winter climbing is altogether different from summer climbing. In the course of two weeks, western Norway can go through four seasons. At least.” He says: “We already knew that what we were doing was pioneering, but it wasn’t until later that I realized we helped lift the sport of climbing to a new level. We were young and rash and truly believed that we had what it takes!”

Kjetil Svanemyr var 20 år. Året før hadde han og kameratene prøvd seg på Svenskeruta vinterstid for første gang. Men den norske Kong Vinter er lunefull og møkkavær innhentet klatrerne. Men denne gangen skal de dra på. Særlig Hans Christian har utviklet seg til en tøff storveggklatrer etter at han sommeren før var i Yosemite og gjorde unna noen av de tøffeste rutene på El Capitan. Hans Christian ligger en mental dobbelcatch foran. - Vi visste at denne traversen var det bare Hans Christian som kunne klare. Etter en hel dag, utallige forsøk og intens gå på-vilje har Doseth forsert 30 meter, eller en knapp taulengde. De tre kameratene er forbi cruxet. - Vi fikk en del snø og vind i løpet av de to ukene. Alt blir vått når det renner en jevn strøm av snø nedover veggen. Etter en lang dag med vanskelig klatring er det ganske tøft å måtte sitte i opptil 15 timer på ei 30 centimeter bred hylle, rett opp og ned. Når dagslyset endelig kommer er du mer sliten enn du var på slutten av dagen før. Trollveggens 1000 høydemeter blir spist opp, taulengde etter taulengde. Etter 13 døgn i veggen når Kjetil, Hans Christian og Håvard toppen.

Kjetil Svanemyr was 20. A year before, when he and his friends first tried the Swedish Route in winter, Norway’s fickle King Winter gave them a soaking. But this time they are not to be stopped. Hans Christian in particular has developed into a tough big-wall climber, thanks in part to spending the previous summer in Yosemite National Park polishing off some of the most challenging routes up El Capitan. Mentally, Hans Christian is a step ahead of his two mates. “We knew Hans Christian was the only one who could manage that traverse,” says Kjetil. And indeed, after countless attempts in a long day of hanging tough, Hans Christian clears about 30 m – barely a rope’s length. It gets the trio over the crux. “We had quite a bit of snow and wind during those two weeks. When there’s a constant stream of snow running down the wall, everything gets wet. After climbing like that all day, it’s not easy having to sit straight up and down for 15 hours on a shelf 30 cm wide. When daylight finally comes, you’re more tired than you were at the end of the previous day.” Trollveggen’s 1,000-m elevation is slowly consumed, one rope length at a time. After 13 days on the wall, Kjetil, Hans Christian and Håvard reach the top.

- På toppen kom stoltheten og gleden. Du blir sliten etter to intense uker. Det psykiske stressnivået gjør at du aldri slapper helt av. Nede i dalen ble vi møtt av radioreportere og aviser, og det var en underlig opplevelse for tre unge klatrere å bli mottatt som helter, forteller Kjetil Svanemyr. Fortsatt står førstebestigningen av Svenskeruta på vinterstid som en bauta i norsk klatrehistorie. Ingen har repetert bragden og i dag har ras og utglidninger forandret Trollveggens ansikt. Kjetil tenker tilbake på klatringen som en fin tid, men det hviler også et vemod over minnene. Hans Christian Doseth var søskenbarnet til Kjetil. I 1984 omkom Doseth og Finn Dæhli under rappelleringen ned fra Trango Tower i Pakistan. - Det var nok en av flere faktorer som gjorde at jeg trappet ned klatringen, sier Kjetil og blir alvorlig i stemmen. Men så lyser han opp. - Hvis relativt uerfarne 19 åringer i dag hadde fortalt at de ville prøve seg på en tilsvarende krevende utfordring, så hadde jeg antakelig prøvd å advare dem. Vi var jo knapt tørre bak ørene.

“At the summit, pride and joy flows over you,” says Kjetil Svanemyr. “After two intense weeks, you also feel the fatigue set in. The psychological stress means you never get to relax. Down in the valley, we were met by radio reporters and newspapers. For three young climbers it was strange to be received like heroes.” That first winter ascent of the Swedish Route continues to stand as a milestone in Norwegian climbing history. Trollveggen’s face has since been changed by slides and rock slippage, and no one has repeated the achievement. Kjetil thinks back on the venture with fondness, but also melancholy. Hans Christian Doseth was Kjetil’s cousin. In 1984, Doseth and Finn Dæhli were killed rappelling down from Trango Tower in Pakistan. “I’d say that was one of several things that convinced me to cut back the climbing,” Kjetil says with a note of solemnity. But then he brightens. “If some relatively inexperienced 19-year-olds today said they wanted to try something equally challenging, I would probably try to warn them. Truth is, we were barely dry behind the ears.”

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

FAKTA

FACTS

Norrøna Norrøna Trollveggen: Trollveggen: Dress for suksess Dress for success - Jeg husker at vi fikk helt nye ytterklær. Og det var fantastiske greier etter datidens målestokk, forteller Kjetil Svanemyr om Gore-Tex-klærne de fikk av Norrøna før de ga seg i kast med Svenskeruta i Trollveggen på vinterstid. Det er ikke godt å si om verken Norrøna eller de tre klatrerne forsto hvilken suksess Norrønas Trollveggendress skulle bli. I en årrekke har Trollveggen vært en trofast følgesvenn for fjellfolk, skifolk, klatrefolk og byfolk. År etter år, justeringer og forbedringer, men alltid på tur. I 1980 var plaggene helt enkle. Kjetil Svanemyr, Hans Christian Doseth og Håvard Nesheim fikk grønne dresser, med blå forsterkninger på knær, albuer og skuldre. - På en vinterbestigning er du avhengig av å ha noe som fungerer. Denne dressen var laget for bevegelsene til en klatrer. Jeg har faktisk buksa fortsatt. Men jakka glemte jeg på en fjellhylle under en redningsøvelse i Romsdalen, sier Kjetil Svanemyr. - Det var både synd og vemodig, legger han til. - Den jakka hadde vært med på mye.

“I can remember that we got completely new outerwear. And it was fantastic by the measure of the day,” says Kjetil Svanemyr, referring to the Gore-Tex garments he received from Norrøna before striking out on Trollveggen’s Swedish Route in winter. It’s hard to say whether Norrøna, let alone the three climbers, fully understood how successful Norrøna’s Trollveggen suit would become. Since then, Trollveggen has been a faithful partner to mountain folks, ski folks, climbing folks and city folks. Year after year, adjustments and improvements have come like clockwork. In 1980 the clothing was quite simple. Kjetil Svanemyr, Hans Christian Doseth and Håvard Nesheim wore green suits with blue reinforcement at the knees, elbows and shoulders. “During a winter ascent you are reliant on things working,” Kjetil says. “That suit was made with the movements of a climber in mind. I still have the pants, in fact. But during a rescue in Romsdalen, I accidentally left the jacket on a ledge.” He adds: “What a crying shame that is. That jacket had been through a lot.”

VINTERBESTIGNINGEN: Kjetil Svanemyr, Hans Chr. Doseth og Håvard Nesheim ble de første som klatret Svenskeruta i Trollveggen om vinteren, i februar 1980. De brukte Norrøna Trollveggendresser i Gore-Tex. WINTER ASCENT: Kjetil Svanemyr, Hans Christian Doseth and Håvard Nesheim became the first climbers to scale the Swedish Route up Trollveggen in winter. During the climb, in February 1980, they wore Norrøna Trollveggen outerwear made of Gore-Tex.

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

Text Eivind Eidslott Photos Chris Holter

Gore-Tex®

En suksesshistorie A success story

Det er over 30 år siden Norrøna startet samarbeidet med Gore-Tex. More than 30 years have passed since Norrøna partnered with Gore-Tex.

- GORE HAR VÆRT PÅ Everest. Og vi har vært på Månen. Det er den svenske kjemiingeniøren Jonas Larsson som snakker – en av de ansvarlige selgerne for Gore i Skandinavia. Han sitter sammen med oss i et møterom i en stor kontorbygning langt ute på den skotske landsbygda, sammen med Chris Blackwood, butikksansvarlig for Gore i Storbritannia. Norrøna Magazine er her for å få en eksklusiv omvisning i de ulike testlaboratoriene. Det regner utenfor vinduet. Gore-Tex-vær. - Vi har vært på Mars, også, sier Chris - Noen som vil ha en kopp te?

GRÜNDERNE: Ekteparet Bill og Vieve Gore startet selskapet W.L. Gore & Associates i 1958. I 1976 lanserte selskapet Gore-Tex. THE FOUNDERS: Bill and Vieve Gore started W. L. Gore & Associates in 1958. In 1976 they launched the company Gore-Tex. 18

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

SE FOR DEG året 1958. Russerne sender opp Sputnik. Madonna blir født. Elvis Presley innrulleres i den amerikanske hæren. I en kjeller i byen Newark i Delaware, USA, står ekteparet Bill og Vieve Gore bøyd over arbeidsbordet. Hva de jobber med? Jo, polytetrafluoretylen. Eller teflon, for å si det enkelt. De oppdager kort fortalt de gode egenskapene dette materialet har i ulike elektroniske produkter. De starter selskapet W.L. Gore & Associates, ofte forkortet til bare Gore, de tjener penger, sønnen Bob Gore blir med på moroa, og i 1969, mens Bob jobber med polytetrafluoretylen i selskapets laboratorium, oppdager han plutselig et helt nytt stoff: expanded polytetrafluoretylen, eller ePTFE, om du vil. Bingo.

“GORE HAS BEEN to Everest. And we’ve been to the moon.” The Swedish chemical engineer Jonas Larsson, a Gore sales manager in Scandinavia, is speaking with us inside a big office building in the Scottish countryside. Also present is Chris Blackwood, Gore’s retailing chief in Great Britain. Norrøna Magazine has come for an exclusive tour of the company’s test laboratories. Through the window we can see the rain falling – Gore-Tex weather. “We’ve been to Mars, too,” says Chris. “Anyone for a cup of tea?” IMAGINE 1958. The Russians launch Sputnik. Madonna is born. Elvis Presley is inducted into the U.S. Army. And in the city of Newark, in the American state of Delaware, Bill and Vieve Gore lean over a work table in the basement. What are they looking at? Polytetrafluoroethylene, of course. Or rather: Teflon. To make a long story short the Gores discover that Teflon’s properties make it useful in a variety of electronic products. The married couple then starts W. L. Gore & Associates, a company often referred to simply as Gore. They earn money, invite their son Bob Gore to join the fun, and in 1969, while Bob is toiling with polytetrafluoroethylene in the company’s lab, he suddenly discovers an all-new material: expanded polytetrafluoroethylene, or ePTFE, if you will. Bingo. NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

PÅ JOBB HOS GORE-TEX: Noen av de dyktige medarbeiderne hos Gore-Tex i Skottland viser fram arbeidsplassene sine. 1 . Det enorme lageret. 2 . En av de store stoffkuttemaskinene. 3 . Teipmaskinen. 4 . Fargelaboratoriet. ON THE JOB AT GORE-TEX: Some of the talented workers at Gore-Tex in Scotland show off their place of business. 1 . The enormous storeroom. 2 . A big fabric-cutting machine. 3 . A tape machine. 4 . The colour lab.

DET VISER SEG RASKT at stoffet ePTFEs egenskaper egner seg til alt mellom himmel og jord: flyindustrien vil ha det nye stoffet, romfartsindustrien, bilindustrien, medisinsk industri, teknologiske produkter av alle slag, you name it. - En fersk nyhet er at Gores teknologi sørger for bedre gitarstrenger, også, forteller Jonas. - Og vi er en viktig brikke i det splitter nye taket over Wimbledon-arenaen. Ikke annet å vente at W.L. Gore & Associates nå har 8000 ansatte i en mengde land og en årlig omsetning på 2,5 milliarder dollar. Ja, du leste rett: 2,5 milliarder dollar. Gore er i dag et av USAs 200 største privateide selskaper. De har 2000 ulike patenter. Og bare for å nevne det: 25 millioner medisinske implantater fra Gore har hjulpet mennesker over hele verden til å leve bedre og lengre liv. DET VAR I 1976 Gore lanserte sitt aller første plagg i Gore-Tex. Ideen var god som gull: millioner av små porer i Gore-Tex-membranen skulle holde regn og vind ute, men slippe svetten ut. Du skulle kunne holde deg tørr og varm under alle slags værforhold. Allerede året etter, i 1977, kom den første Gore-Tex-jakka på besøk til Norge. Norrønas Tomas Carlstrøm hadde fått besøk av isklatrerene Henry Barber og Rob Taylor fra USA, og sammen dro de for å se nærmere på Vettisfossen i Årdal. Taylor var iført en ny klatredress fra Banana Equipment, laget i det helt nye vidundermaterialet Gore-Tex. Carlstrøm ble mer enn interessert. Sammen med Norrønas eier kontaktet han Gore og fikk sydd ei Norrønajakke i Gore-Tex allerede samme år. I 1979 kom den første Norrøna Gore-Tex-modellen i vanlig produksjon. Den fikk selvsagt navnet «Trollveggen», og ble brukt på første vinterbestigning av Svenskeruta i Trollveggen like etterpå (se reportasjen på sidene foran). Norrønas samarbeid med Gore har nå pågått i 30 år, og de to selskapene fortsetter å utvikle nye ideer sammen. I DAG DELES Gore-Tex´ produkter inn i kategoriene Pro shell, Performance shell, Soft shell og PacLite shell. De ulike kategoriene tilfredsstiller ulike brukere og bruksområder, og har blitt kjente merkevarer for friluftsmennesker over hele verden. Ved siden av Norrøna, samarbeider Gore med selskaper som The North Face, Mountain Hardwear, Sweet, Haglöfs, Mammut, Salomon, Arcteryx, Peak Performance, Berghaus, Adidas og over 100 andre produsenter av friluftslivsog sportsutstyr. - Du kan på mange måter si at vi har drømmejobben, sier Jonas Larsson med et smil. - Ja, vi bidrar til at millioner av mennesker har det bra mens de er ute og driver med favorittaktivitetene sine. Det blir ikke bedre enn det, sier Chris Blackwood. Les mer på www.gore-tex.com og www.norrona.com

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

THE NEW MATERIAL quickly proved to have useful functions throughout the economy: The aircraft industry wanted it, as did the aerospace industry, the auto industry and the medical industry. It made its way into technological products of every kind. “A fresh bit of news for you is that Gore’s technology makes for better guitar strings,” Jonas says. “And it’s an important ingredient in the brand new roof over Centre Court at Wimbledon.” It’s no wonder W. L. Gore & Associates now employs more than 8,000 people around the world, and generates USD 2.5 billion in annual revenues. Yes, that’s billions with a “b”. Gore today is one of the 200 largest privately owned companies in the United States. It has 2,000 different patents. One area of expertise is medical implants. So far Gore has produced 25 million of them to help people the world over lead longer and better lives.

IT WAS IN 1976 that Gore launched its very first garment made with Gore-Tex. The idea was as good as gold: Millions of small pores in the Gore-Tex membrane would hold out wind and rain while letting perspiration escape. No matter the weather, you could now stay warm and dry. Just a year later, in 1977, a Gore-Tex jacket appeared in Norway for the first time. The American ice climbers Henry Barber and Rob Taylor were visiting Norrøna’s Tomas Carlstrøm, and together they travelled to Årdal for a look at the waterfall Vettisfossen. Taylor had on a Banana Equipment climbing suit made of the new wonder material, and Carlstrøm’s interest grew. He and Norrøna's owner took direct contact with Gore, and before the year was out had arranged for a Norrøna jacket to be sewn from Gore-Tex. Norrøna’s first Gore-Tex model went into regular production in 1979. It was, of course, named “Trollveggen.” It would be worn during the first winter ascent of Trollveggen’s Swedish Route (see report in this issue). Norrøna’s collaboration with Gore has now lasted 30 years, and the two companies continue to develop new concepts together. TODAY, GORE-TEX products are divided into categories: Pro shell, Performance shell, Soft shell and PacLite shell. Each category serves a different use or user group, and the labels are well known to outdoorsfolk across the globe. In addition to Norrøna, Gore works with companies like The North Face, Mountain Hardwear, Sweet, Haglöfs, Mammut, Salomon, Arcteryx, Peak Performance, Berghaus, Adidas and more than 100 other producers of outerwear and sporting goods. “You could say that in many ways we have a dream job,” Jonas Larsson says with a smile. “Yes, we help millions of people stay safe and comfortable while they are out performing their favourite activities,” says Chris Blackwood. “It doesn’t get any better than that.” Read more at www.gore-tex.com and www.norrona.com

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

PORTRETTET THE PORTRAIT

Text Alexander Urrang Hauge Photos Chris Holter

POLFAREREN: Børge Ousland er Norrønas mest kjente samarbeidspartner – med en svært imponerende merrittliste. POLAR EXPLORER: Børge Ousland is Norrøna's best-known partner – with a very impressive merit list.

NordOuslandet Polfarer Børge Ousland mediterer best blant skruis og isbjørn. Og han har ingen pensjonsplaner. Polar adventurer Børge Ousland meditates best amidst the pack ice and the polar bears. And he has no retirement plan.

- JEG HAR JO DISSE eventyrgreiene i meg, sier polfarer Børge Ousland. Solen skinner i Briskeby bydel i Oslo. Det er ciabattabrød, knusktørr chablis, unge kvinner og menn med trygge og gode liv som venter på grønn mann og bruker sykkelhjelm. Inn i denne scenen kommer herr Ousland med høye kneløft og nesten altfor mange ekspedisjoner på samvittigheten. Han slenger en lang, jeanskledd fot over hekken, klatrer over en benk og rekker fram neven. - Børge Ousland, sier Børge Ousland og tar av seg svart Norrøna-fleece og retter på et massivt armbåndsur fra Sector. DET ER NOE NYTT med Børge. Eller noe gammelt. Han ser slankere ut, ansiktet hans ser ut som det er skåret ut av et iskaldt og værbestandig materiale som kun finnes mellom 85. og 90. breddegrad. Dette intervjuet ble avtalt ved hjelp av mange tekstmeldinger. En av dem lød: «Hei, jeg er på Nordpolen til slutten av april. Ring i begynnelsen av mai.» Å være ute en vinternatt har rett og slett blitt Børge Ouslands levebrød. Mens Børge bestiller eplemost og en kalvefilet med soppsaus, la oss kjapt oppsummere: Det begynte for alvor i 1990. Sammen med Erling Kagge og Geir Randby gikk Børge minst 800 kilometer fra Ellesmere Island i Canada til Nordpolen. I 1994 gjentok han bedriften alene og ekspedisjonslivet 22

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

“I DO HAVE this adventure bug in me,” says Børge Ousland. The sun is shining on the Briskeby district in Oslo – a place of ciabatta rolls, bone-dry Chablis and young people leading safe, fulfilled lives, where the bicyclists wear helmets and wait patiently for the light to turn green. Into this orderly scene strides Herr Ousland, with high-pumping knees and a head full of death-defying expeditions, some past and some future. He swings a long, jeans-clad leg over the hedge, hurdles a bench and sticks out an open hand. “Børge Ousland,” says Børge Ousland, removing a black Norrøna fleece jacket and adjusting the massive Sector timepiece on his wrist. THERE IS SOMETHING NEW about Børge. Or something old. He looks leaner, and his face seems to have been carved out of some icy or flinty material found only between 85 and 90 degrees latitude. In setting set up a restaurant interview we exchanged numerous text messages. One of them read: “Hi, I’m at the North Pole till the end of April. Call me at the beginning of May.” Wandering the ends of the earth is what Børge does for a living. As he orders apple juice and a veal fillet with mushroom sauce, let us quickly recap: The Børge Ousland saga began in earnest in 1990. Along with Erling Kagge and Geir Randby, Børge skied 800 km from Canada’s NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

Det er klart at de aller tøffeste turene bør du få unnagjort før du blir seksti.

"Obviously, it makes sense to chalk up the very toughest treks before you’re 60.”

Børge Ousland

ble en heltidsjobb for Børge. I en rekke ekspedisjoner har Børge tråkket rundt på alt som ligner arktiske strøk på kloden. Han har gått alene, langt og har gått uten etterforsyninger – eller unsupported som det heter. I 2006 gikk han like godt til Nordpolen i vintermørket, sammen med turkamerat Mike Horn. Ingen før hadde gjort noe lignende. Kanskje ikke så rart. Det var isbjørn all over the place og de måtte sove i svarte søppelsekker for at ikke kondensen skulle gjøre utstyret vått. VINTERen 2008/09 VAR BØRGE på Sydpolen med Prins Albert, han hadde kinesiske filmteam på slep, han arrangerte turer for privatpersoner som velvillig punger ut 22 900 euro for å gå en breddegrad på ski i isødet, han holdt foredrag. Børge er 47 år nå. Han er Norges og kanskje verdens mest meritterte nålevende polfarer. Men hvor skal dette ende? Kan en polfarer pensjonere seg, kan han havne på et aldershjem hvor han daglig kan gå runder i luftegården med to trillebårdekk slepende bak seg og med et lengselens blikk som speider resultatløst etter horisont og isbjørn? Hvor lenge kan Børge Ousland fortsette? - Jeg håper jeg har mange år igjen. Det jeg holder på med er jo dritmoro. Så lenge sulten etter nye oppgaver og utfrodringer er der, ser jeg ingen grunn til å slutte. - Hvordan takler kroppen belastningene? - Foreløpig har det gått greit. Jeg føler at jeg er i god form, jeg føler meg sterk og jeg trener hver dag. Jeg har fått noen frostskader, men i det store og hele er nok kroppen min godt skrudd sammen. Det er klart at de aller tøffeste turene bør du få unnagjort før du blir seksti. - Men er det noen turer igjen? - Jeg vil gjøre noe nytt hver gang, jeg søker nye utfordringer og mål. Nå planlegger jeg en tur til Patagonia med klatreren Thomas Ulrich. - Men blir du ikke lei av endeløse issletter og horisonter som driver? - For enkelte kan nok turene mine høres like ut, men de er stort sett forskjellige. Jeg har solide kunnskaper om hva jeg driver med. - En slags ekspert i skruis? - Ja, jeg har fått en spisskompetanse. Jeg mener at du bør bli så flink som du kan på akkurat ditt felt. Se på Stein P. Aasheim, han driver med litt av alt. Jeg vil heller bli god på denne ene delen. EKSPEDISJONSLIVET kan virke fristende når Børge Ousland drar fra foredrag til foredrag. Signerer bøker og knytter til seg sponsorer. Men når pulken er pakket med suksessterte, lydbøker fra Helge Ingstad, Tolkien og Jan Vincents Johannessen og målet er staket ut - da er det bare mannen og isen igjen. - Du vet at når det helikopteret drar, så er det borte. Da er det ingen vei tilbake. Nødpeilesendere og satellittelefoner gir falsk trygghet. Selv om du kan få kontakt med verden kan det ta dager før hjelpen er der. Du blir mer våken. Du følger med på råk, sprekker og ser etter isbjørn. Etter hvert kommer du inn i en rytme. Slike turer kan gi en veldig meditativ tilstand. Du får en annen dialog med deg selv og du når nivåer i deg selv som du ikke visste eksisterte. - Hvilke nivåer har du funnet? - Dette kan jo høres svulstig ut, men du kommer ned til selve grunnplanet i 24

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

deg selv. Du blir i ett med elementene og jeg opplevere at jeg slipper å gruble på de store spørsmålene. Jeg føler at det å være er selve svaret. Dette er ikke en klar tanke som du går med i hodet. Det er mer som en følelse, sier Børge Ousland. Livet rundt restauranten er nok et stykke unna både selvets grunnplan og de store spørsmål. - Hvordan er det å komme hjem? - Jeg har aldri hatt problemer med å komme tilbake. Jeg tror enkelte har for store forventinger til at livet skal bli annerledes og at alt skal være stort og flott. Men det handler om hverdager. Det handler om å stå opp med et smil. De fleste av oss er privilegerte og har ingenting å klage over. Jeg tror mange av bekymringene våre er selvvalgte, sier Børge. BØRGE OUSLANDS suksessrate kan gi grunn til å tro at turene han velger er sikre, men den gang ei. Børge Ousland har brutt på grunn av frostskader, rakk aldri toppen av Mount Everest og har fått etterforsyninger underveis. - Du kan ikke regne med å lykkes med alt. Disse ekspedisjonene er helt i ytterkant av hva som er mulig. Når du er i et slikt farvann må du ta sjanser. Du må våge. Du kan forberede deg så godt du kan, men likevel kan du havne på feil sted til feil tid. Børge Ouslands bakgrunn som dykker i Nordsjøen og marinejeger kommer stadig til anvendelse. - Når du dykker handler det om konsekvensanalyse. Hva skjer hvis jeg gjør slik eller slik? I 2003 sto Børge Ousland få høydemeter fra toppen av 8850 meter høye Mount Everest. På Børges hjemmeside ligger en liten videosnutt som viser en svært tungpustet polfarer. Med sprukne lepper og vemod konstaterer han at «Nå kommer jeg ikke lenger». - Det var en av de flotte avgjørelsene. Jeg hadde ikke nok oksygen til å nå toppen. Jeg risikerte å gå tom. - ER DET BITTERT å ikke nå målet? - Jeg skulle gjerne kommet meg på toppen av Everest, men jeg tror det er viktig å se ting i større perspektiver. Ekspedisjoner kan få for store proporsjoner. - Du har to barn. Er disse turene verdt risikoen? - Det hadde selvfølgelig vært trist å vokse opp uten far, men det er mange som har gjort det? - Så du er ikke redd for at det skal skje noe? - Mitt ansvar er å komme hjem. Jeg er mer bekymret for at jeg ikke skal være der for Max eller Eva-Liv. - Så du er mer redd for at det skal skje noe med dem enn at du skal havne i en ulykke på en ekspedisjon? Børge og smiler svakt og drikker eplemost. - Ja.

Ellesmere Island to the North Pole. In 1994 he repeated the feat alone, and such expeditions soon became a full-time job. Since then Børge has traversed every Arctic-like expanse that the earth has to offer. For the most part he has gone solo, covering vast distances without resupply – or unsupported, as they say. In 2006, however, he marched to the North Pole in the dark of winter with companion Mike Horn. No one had done the like before – and no wonder. The polar bears were out in force and the adventurers had to sleep in black trash bags to keep their equipment free of condensation. OVER THE WINTER Børge went to the South Pole with Prince Albert. He also presented lectures, arranged trips for private clients who were willing to fork over €22,900 to ski one degree of latitude in the icy wastes, and was followed around by a Chinese film team. Børge is 47 now. He is Norway’s and perhaps the world’s most accomplished living pole seeker. But where will it end? Can a polar explorer retire? Might he end up in a home for the aged, making daily rounds of the courtyard with two wheelbarrow tires in tow, gazing longingly into the middle distance in search of a horizon and onrushing polar bears? How long can Børge Ousland keep it going? “I hope I have many years to go,” he says. “What I do is great fun. As long as a hunger remains for new projects and challenges, I see no reason to quit.” “How is your body coping with the stress?” “So far so good. I feel I’m in good shape. I’m strong and I exercise every day. There have been some frost injuries, but all things considered my body has held together pretty well. Obviously, it makes sense to chalk up the very toughest treks before you’re 60.” “But are there any left for you?” “I want every trip to be something new. I’m on the lookout for new challenges and goals. Right now I’m planning a trip to Patagonia with the climber Thomas Ulrich.” “But don’t you get tired of endless ice and receding horizons?” “To some people I suppose the journeys can seem repetitive, but they are quite different from one another. I build up a solid knowledge of what I’m doing.” “An expert in pack ice?” “Yeah, I’m a specialist. I think you should be as smart as you can be in your chosen field. Look at Stein P. Aasheim – he does a bit of everything. I would rather be good at the one thing.” THE LURE OF THE POLES is strong as Børge Ousland travels from speech to speech signing books and reeling in sponsors. But when the pulka is packed with biscuits and audio books (Helge Ingstad, J. R. R. Tolkien and Jan Vincents Johannessen), and the expeditionary goal is all staked out, then nothing comes between the man and the ice. “When that helicopter leaves, you know it’s gone. There is no way back. Emergency transmitters and satellite phones give a false sense of security. Even if you are able to make contact with the world of people, it may take days for help to arrive. That knowledge makes you alert. You pay attention to the water channels, the cracks in the ice and any sign of polar bears. Eventually you find a rhythm. You

can enter a deep meditative state. Your internal dialogue changes, and you reach levels of awareness you didn’t know existed.” “What levels have you found?” “This might sound grandiose, but you discover your true foundations,” says Børge Ousland. “You become one with the elements. I find that I stop brooding about the big questions, that just being is the answer. This is not a clearly defined idea. It is more of a feeling.” The life of the restaurant where we are sitting is certainly far from the foundations of self, and is no help with the big questions. “What is it like to come home?” “I have never had problems coming back. I think some people have the unrealistic expectation that life will be changed and everything will be big and wonderful. But what counts in life are the simple things. Like getting out of bed with a smile. Most of us are privileged and have no grounds for complaint. I believe many of our worries are self-inflicted.” BØRGE OUSLAND’S success rate might lead some to assume that he plans only journeys he’s sure about – but no. Børge Ousland has had to break off expeditions due to frostbite; he has had to call in resupply drops; he has failed to reach Mt. Everest. “You can’t count on succeeding at everything,” he says. “These expeditions are the extreme of what is possible. When you’re in situations like that you have to take chances. You have to dare. No matter how much you prepare yourself, you can turn up in the wrong place at the wrong time.” Out on the ice, Børge Ousland finds frequent use for skills he acquired in the Norwegian Special Naval Forces and as a saturation diver in the North Sea. “When you dive,” he explains, “you always have to analyze potential outcomes. ‘What will happen if I do this or that?’” In 2003 Børge Ousland stood just a few vertical metres from the 8,850-m summit of Mt. Everest. On Børge’s website you can catch a little video clip of the outof-breath polar adventurer. With split lips and a heavy heart, he makes a frank recognition: “This is as far as I come.” “It was a truly great decision,” he says now. “I didn’t have enough oxygen to reach the top. I would have risked running out.” “DID YOU FEEL BITTER over not reaching the summit?” “I would have preferred getting to the top of Everest, but I think it’s important to see things in larger perspective. Expeditions can take on oversized proportions.” “You have two kids. Are these trips worth the risk?” “Obviously it would be sad to grow up without a father, but aren’t there many people who have managed it?” “So you’re not afraid that something will happen?” “My duty is to come home. I am more worried that I won’t be there for Max or Eva-Liv.” “So you are more afraid that something will happen to them than that you will have some accident on an expedition?” Børge smiles weakly and takes a drink of apple juice. “Yes.” NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

FAKTA

Du kan forberede deg så godt du kan, men likevel kan du havne på feil sted til feil tid. No matter how much you prepare yourself, you can end up in the wrong place at the wrong time. Børge Ousland

FACTS

Børge Ousland designer for Norrøna

Børge Ousland designs for Norrøna

- Jeg kaller det en battledress, røper Børge Ousland om Norrønas nye jakke og bukse for den som er virkelig ekspedisjonslysten. Ousland har vært hos Norrøna siden 2005 og nå blir hans kompetanse videreført med en egen kolleksjon. - Dette er en real vinterdress i Gore-Tex, som vi har jobbet mye med. Det er kanskje ikke en revolusjon, men snittet, sømmene, lommene og alle andre detaljer er satt sammen på en helt perfekt måte. Klærne er selvsagt testet i arktiske strøk og forbedringspotensialet ble avdekket, selv under høyst private ærend. - Vi har skiftet glidelåser på doklaffen bak. Ingen vil fryse på fingrene når du sitter i en slik situasjon. Børge påpeker at på krevende turer handler det om å ha overskudd. Du må ha det så behagelig som mulig. Det får du når utstyret fungerer. - Disse klærne bærer mitt navn, og det er viktig for meg at dette fungerer 100 prosent.

“I call it a battle suit,” Børge Ousland confides, referring to Norrøna’s new jacket and pants for those with expeditionary souls. Ousland has been with Norrøna since 2005. Now his clothing expertise will live on in a collection of his own. “This is a true winter suit, in Gore-Tex, and we’ve worked hard on it. It may not be a revolution, but the cut, the seams, the pockets and all the other details are put together just so.” The garments underwent testing in the Arctic, of course, and some of the improvements conceived there will come in handy at moments of extreme vulnerability. “We changed the zipper on the rear panel,” he says. “No one wants to freeze their fingers off while sitting in a situation like that.” On demanding expeditions, Børge says, comfort is crucial to maintaining stamina and spirit. And comfort comes from having clothing and equipment that work as designed. “These clothes bear my name, and it’s important to me that they function 100 percent.”

Børge Ousland

Født 31. mai 1962. Vokste opp på Nesodden utenfor Oslo.

Born 31 May 1962. Grew up at Nesodden, outside Oslo.

Familie Bor på Nordstrand sammen med samboeren Wenche og sønnen Max og datteren Eva-Liv.

Family Lives in Nordstrand with his companion Wenche, son Max and daughter Eva-Liv.

Karriere Nordsjø-dykker i perioden 1984 til 1993. Marinejeger fra 1989 til 1991. Gikk over Grønland i 1986. Gikk «unsupported» til Nordpolen sammen med Erling Kagge og Geir Randby i 1990. Gikk alene og «unsupported» til Nordpolen i 1994. Gikk alene og «unsupported» til Sydpolen i 1995 - skulle egentlig gå over hele Antarktis, men ble skadd. Gikk alene og «unsupported» over Antarktis i 1996. Har skrevet en rekke bøker, lager dokumentarfilmer og holder foredrag over hele verden. Kom nesten opp på Mount Everest i 2003. Gikk fra det nordligste punktet på Russland til Nordpolen i 2006, sammen med Mike Horn. I 2007 gikk Ousland og Thomas Ulrich fra Nordpolen til Frans Josef Land, hvor de fulgte Fridtjof Nansens rute videre til Kapp Flora.

Career North Sea diver from 1984 to 1993. Navy special forces from 1989 to 1991. Crossed Greenland on skis in 1986. With Erling Kagge and Geir Randby, skied unsupported to the North Pole in 1990. Skied alone and unsupported to the North Pole in 1994, then to the South Pole in 1995. He had intended to cross the entire Antarctic, but was stopped by injury. Skied alone and unsupported across Antarctica in 1996. Has written a number of books; made documentary films and given lectures around the world. Almost reached the summit of Mt. Everest in 2003. Skied from the northernmost point in Russia to the North Pole in 2006, with Mike Horn. In 2007 Ousland and Thomas Ulrich skied from the North Pole to Franz Josef Land, then followed Fridtjof Nansen’s route to Cape Flora.

DESIGNEREN: Børge Ousland har utviklet en vinterdress for Norrøna i Gore-Tex som takler de mest krevende forholdene på planeten. THE DESIGNER: Børge Ousland has developed a Gore-Tex winter suit for Norrøna that can take on the harshest conditions on the planet. 26

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

Text Alexander Urrang Hauge Photos Chris Holter & Frode Sandbech

PUTEKRIG

Løssnøkjørerne i San Martino Di Castrozza kjører helst på puter av snø og drømmer om hvite vintre som aldri skal dø.

PILLOW WAR

Powder skiers in San Martino di Castrozza prefer skiing on pillows of snow while dreaming of white winters without end.

DOLOMITTENE: Torkel Karoliussen (øverst) og Bruno Compagnet nyter magiske snøforhold og putekjøring i italienske San Martino Di Castrozza. THE DOLOMITES: Torkel Karoliussen (above) and Bruno Compagnet enjoying pillowy snow conditions at Italy's San Martino Di Castrozza. 28

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

- SKOG, sier vi. - Vi vil kjøre skog. Det snør så stille som bare snøvær kan være stille. Vi ser ut av gondolen. På Dolomittene.

VI VÅKNET TIL frokostblanding og et løypekart av skistedet San Martino Di Castrozza. Disse løypekartene er jo sjelden til å stole på. En enkel klippe kan vise seg å være et bedragersk fjell og en treklynge kan fort være større en Sherwoodskogen. Det er noe trolsk og evigvarende med snøtunge trær. Skogen er bratt og furutrærne er plassert med behagelige avstand. Det er så bratt at selv sporadiske snødybder på 60 centimeter kan stoppe oss. Magnus Tveito lar skia løpe som om han kjørte siste kulestrekket i Kitzbühel og dropper utfor den ene gigantiske puten etter den andre. Det handler om å holde tuppene over den hvite flate. Det handler om å holde flyten og farten og kjempe med putene. Bare den som står på beina kan vinne en putekrig. Under gondolen som går opp til Rifuggio Col Verde ser vi endelig lys. Italienske designere har laget lyktestolper, som skinner i snøen og minner om Drømmen om Narnia. Vi er fjellets stifinnere og legger spor etter spor mellom småklipper og trestammene. Ute i løypene er det stille og skiturister med korte carvingski svinger på bedagelig vis. Inne i skogen er det bare oss, trærne og snøen. Hvor er alle sammen? SAN MARTINO DI CASTROZZA dukket opp i mørket i går kveld. Vi kjørte lenger enn hva bilens navigasjonssystem anbefalte og veien var så dårlig brøytet at vi snakket nedlatende om det italienske veivesenet. Vi passerte øde landsbyer som Predazzo og Paneveggio og fjellpasset Passo Rolle. Hvor ender denne veien? Har vi kjørt inn i begynnelsen på en Ernest Hemingway-novelle? Brøytekantene vokser og det er umulig og snu. I rettferdighetens navn: Det skal nevnes at det snødde tett. Ikke lette flak som danser under lyktene og som legger seg som halvgjennomsiktig sekskanter på bilrutene. Nei, langt i fra. Det snødde på bibelsk vis. Nok til en ny mosebok. Nok til en åpenbaring. Skistedet San Martino Di Castrozza ligger på ryggen i en dalside. Som et søvnig, gammelt høyfjellshotell som har glemt sin storhetstid og alle forelskelsene og solskinnsdagene. Nå, i kveldsmørket og snøværet, ligger bare San Martino der og tviholder på falmende minner om den gang verden var ung og lykken var vind i håret og en ryddig v-genser. Damene hadde stil den gangen, og vinterferiene var som på turistplakater fra 30-tallet. I bakgrunnen suste mennene nedover med smal skiføring. San Martino ligger på ryggen i en dyne av snø.

“WOODS,” we say. “We want to ski the woods!” The snow is falling as silently as snow can fall. We look out from the gondola. At the Dolomites.

WE AWOKE to breakfast cereal and a trail map of the San Martino di Castrozza ski resort. These trail maps are seldom to be trusted. What looks like an outcropping may be a whole mountain in disguise, while an apparent copse of trees turns out to be the Sherwood Forest. There is something trollish and eternal about these pine trees with their burdens of snow. The terrain is steep and the trees are comfortably spaced. So steep is the mountainside that even sporadic snow depths of 60 cm can stop us. Magnus Tveito lets his skis run as if he’s on the final downhill plunge at Kitzbühel, and ploughs through one gigantic pillow after another. It’s all about keeping your ski tips up. It’s about staying fluid and fast as you fight through the pillows. Only those who stay on their feet can win a pillow war. We finally see lights beneath the gondola as it ascends to Rifugio Col Verde. Italian designers have made lantern posts that shimmer on the snow, as in the dreamy Chronicles of Narnia. We are the mountain’s pathfinders, laying down track after track between jutting boulders and tree trunks. Out on the trails, it’s quiet as tourists on short carving skis leisurely wind down the mountain. Inside the woods we are alone with the trees and the snow. Where is everyone? SAN MARTINO DI CASTROZZA emerged from the dark the previous night. We drove farther than our car’s navigation system had recommended, and the road was so poorly ploughed that we made fun of the Italian road service. We passed empty villages like Predazzo and Paneveggio and threaded the Passo Rolle mountain pass. Where does this road end? Have we driven into the opening chapter of an Ernest Hemingway novel? As the snow berms grew in height, turning around became impossible. In fairness to the road service it should be noted that the snow was falling steadily – and not those lightweight flakes that dance before your headlights and touch down as translucent hexagons on the windshield. Far from it. This was a snowfall of biblical proportions – worthy of the Pentateuch, worthy of Revelations. The ski area of San Martino di Castrozza is situated on a ridge overlooking a valley. It brings to mind a sleepy old high-mountain hotel that can’t quite remember the loves and pleasures of its heyday. Now, in the dark of a snowy evening, San Martino clutches at fading memories of when the world was young, when happiness was wind in the hair and a sharp V-neck sweater. Back then, the vacationing ladies had style. The men whooshed downhill on wooden skis, their stances narrow. San Martino reclines as if on a snowy duvet.

DANSER I SNØEN: Torkel Karoliussen viser hvorfor telemarkssvingen gjerne er den mest estetiske, rett under gondolbanen i San Martino di Castrozza. DANCING ON SNOW: Torkel Karoliussen shows the beauty of the Telemark turn, right under the gondola cable at San Martino di Castrozza. 30

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

ESTETIKK: Magnus Tveito lar svingen bli et kunstverk i seg selv. AESTHETE: Magnus Tveito's turns in the snow are works of art.

AT HOME: Bruno Compagnet har flyttet til San Martino di Castrozza i Dolomittene. Her ser vi vel egentlig hvorfor han gjorde det. AT HOME: Bruno Compagnet has moved to San Martino di Castrozza in the Dolomites. Here we can see why he did it. 32

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

VI FINNER INGEN andre i skogen. Voksne menn med storslalåmski rister på hodet av våre brede løssnøsverd. - Hvor er alle sammen? spør journalisten seg selv og bestiller en pizza quattro formaggio og aqua minerale fra San Martino Di Castrozzass tilsynelatende eneste gjenlevende og relativt åpne restaurant. Vi spiser, betaler og legger oss. Byen sover nå, med snøen på. - Vi må vente, sier Bruno Compagnet. - Vi ser null og niks. Han er lokalkjent og har dreadlocks og nesten to meter lange ski. Men det hjelper ikke. Det er en ny dag i San Martino Di Castrozza og vi har lagt landsbyen og skogen bak oss. Vi våknet til sol og løssnø og alt har vært nesten latterlig bra. Som et grådig barn i lekebutikken har vi ikke forstått vårt beste og latt oss berga av de mest kronglete og nedsnødde nedkjøringene. Der det var stubber og stein før er alt jevnet med jorden. Der det var kampesteiner store som husbankhus før er det puter nå. Bruno kjenner seg knapt igjen i sin egen lekegrind på grunn av de absurde smømengdene. Og skredfaren. Alltid denne slangen i Edens hage. Uregjerlig og uunngåelig. Men nå, i et øyeblikk av beslutningsdyktighet og heltemot ved lunsjbordet ved Rifuggio Col Verde, har vi tatt gondolen Valbonetta helt til topps til Rosetta. Det er ikke småtterier. Fjellet gir oss 1279 høydemeter med el tempo gigante-skikjøring. Men så kommer tåka og kjører seg fast i de sjokoladebrune Dolomittene. Dermed er nedkjøringen forbuden frukt. Det finnes ingen traseer, spor, skilt eller enkle veier ned fra Rosetta. På toppstasjonen serverer de kakao til fire euro og ved nabobordet sitter det fem andre frikjørere. De har flakkende blikk og ute på terrassen står det brede ski og hvis ingenting skjer kommer vi til å sitte her til våren kommer med plussgrader og de første sommerturistene.

WE FIND NO ONE else in the woods. Grown men on giant-slalom skis shake their heads at our extra-wide powder swords. “Where is everyone?” the journalist asks himself before ordering a pizza quattro formaggio with aqua minerale from what seems to be the only restaurant in San Martino di Castrozza that is more or less open for business. We eat, pay and go to bed. The town is already asleep beneath its snowy blanket. “We must wait,” says Bruno Compagnet, who knows the area. He has dreadlocks and two-metre-long skis, but they’re no help against the dark: “We can’t see a thing.” It’s a new day in San Martino di Castrozza, and we’ve left the town and its forest behind us. After waking up to sun and powder, we had almost ridiculously good luck. Like greedy children in a toy store, ignoring our own best interests, we steered downward through the snowiest, most serpentine passages. Where stumps and rocks once protruded, there was only eiderdown. Where boulders had loomed like bank buildings, there were the fluffiest of snow pillows. Because of the absurd volume of snow, Bruno barely recognized his own playground. And there was a danger of avalanche – that ever-present snake in paradise. Unpredictable and inescapable. But now, after a moment of heroic decisiveness at the lunch table of Rifugio Col Verde, we’ve boarded the Valbonetta gondola en route to the summit of Rosetta. Rosetta provides 1,279 m of elevation, sufficient for Il Tempo Gigante-style skiing. But a thick fog rolls over us and gets stuck in the chocolate-brown Dolomites. Under such conditions descending is forbidden fruit. There are no trails, tracks, roads or signs leading down from Rosetta. And at the summit station, cocoa goes for €4 a cup. Sitting at the next table are five other free skiers. Their gazes flit back and forth to their fat skis, which stand on the terrace. If conditions don’t change we’ll still be sitting here when spring arrives and the first summer tourists appear.

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

FAKTA

- BONA SERA, bona sera, sier servitøren den samme kvelden. Han er gråhåret som en sølvrev og har samme nese som Christopher Moltisanti i The Sopranos. Vi greide to turer og lårene er sånn passe ømme. Den som skal vinne putekriger må også kjøre siste turen. Phil har mange kaker og flasker bak sin disk. I hjørnet sitter en mann og spiller på et keyboard. Tre eldre damer drikker espresso fra ørsmå kopper og snakker i munnen på hverandre. Klokka har knapt passert ni. To politikonstabler kommer innom, tar et glass grappa og går videre. Utenfor er kvelden klar og silhuetten av Rosetta kan skimtes. San Martino Di Castrozza sover nå. Med lyset på.

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

Velkommen til San Martino di Castrozza

Welcome to San Martino di Castrozza

Stedet San Martino di Castrozza (1467 moh) ligger i Dolomittene i Italia og er et godt utbygget skisted. San Martinos navlestreng til resten av Dolomittene og verden går over det værutsatte Passo Rolle (1984 moh). En svært rolig atmosfære og jevnt tilsig av gamle penger gir San Martino et voksent og nesten konservativt preg. Dette er med andre ord ikke stedet for den som vil dyrke afterski til tonene av Dj Ötzi inn i de sene nattetimene. Etter klokka ni er det meste stengt og gatene er tomme. Det er dog intet å utsette på restauranttilbudet.

The place San Martino di Castrozza (1,467 m elevation) is a well-developed ski area in Italy’s Dolomites. San Martino’s lifeline to the rest of the Dolomites and the world at large is the harsh-weather mountain pass of Passo Rolle (1,984 m elevation). The calm atmosphere and continuous influx of old money gives San Martino a somewhat conservative, adult flavour. In other words, don’t expect to rock out to DJ Ötzi long into the night. By 9 p.m. just about everything is closed and the streets are empty. The restaurants are not bad, though.

Skikjøringen San Martino di Castrozza tilbyr skikjøring av beste klasse. Stedets bokstavelige høydepunkt er Rosetta (2743 moh) med Dente del Cimone (2670 moh) som en ekstraordinær dessert når forholdene er trygge og perfekte. Fra Rosetta fins det en håndfull solide nedkjøringer som fører deg ned til glissen lerkeskog og klippebånd, men også behagelige pusterom for de som foretrekker snø under skisålene fremfor luftige dropp. Fjellguide og kjentfolk anbefales i høyeste grad. På dager med begrenset sikt gir skogen en kjærkommen avbrekning fra storfjellskjøringen.

The skiing San Martino di Castrozza offers world-class skiing thrills. The high point, literally, is Rosetta, at 2,670 m elevation. When conditions are right it’s like an exquisite dessert. From Rosetta there are several good ways to thread the cliffs and boulders down to a sparse tree line. For those who prefer snow under their skis to simply plunging through air, there are comfortable stretches along the way. Mountain guides or local experts are highly recommended. On days of limited visibility, the woods provide a welcome break from big-mountain skiing.

Overnatting San Martino di Castrozzas ærverdige hoteller virker som alt annet enn billige. Men stedet trenger flere gjester og overkommelige priser er absolutt innen rekkevidde. Det kan være lurt å sjekke hva halvpensjon koster deg. Sjekk: http://hotel.italiaabc.it og www.sanmartino.com.

GIR GASS: Torkel Karoliussen er profesjonell telemarkskjører og Norrønas teamsjef. En vanlig dag på jobben kan for eksempel se slik ut. TURNING IT ON: Torkel Karoliussen is a professional Telemark skier and Norrøna's team leader. A typical day at work looks something like this.

MEN SÅ DRIVER TÅKA bort og bunter av gult sollys lyser opp de hvite flatene. Bruno lyser opp som en varde og det er bare å gi gass. Nedkjøringen fører oss ned en utsatt rygg og over i en fristende dalføre hvor veivalg til høyre vil gi skog og dropp og kos mens veivalg til venstre vil gi fart og spenning og den sikre slutt i form av et flere hundre meter høyt stup. Vi drar til høyre og legger førstespor. - Hvis vi gir jernet greier vi to turer før de stenger, sier Bruno.

FACTS

Reisen dit San Martino nås enklest med egen leiebil. Innsbruck er blant de nærmeste flyplassene, men ved lavere priser på fly og leiebil kan München forsvares. Kjøretiden fra München er ca. 4,5 timer. Kjettinger anbefales ved snøvær.

BUT THE FOG moves on, and a bounty of golden sunshine begins to illuminate the white expanses. Bruno himself lights up like a beacon, and we’re off down the mountain. We soar over an exposed ridge into an alluring valley. To the right is a wooded route with manageable verticality while the route to the left would mean speed and thrills followed by certain demise in the form of a plummet of several hundred metres. We head right and make fresh tracks. “If we step on it, we could get in two trips before they close,” says Bruno. “BONA SERA, bona sera,” the waiter says that evening. He has the hair of a silver fox and the nose of Christopher Moltisanti in “The Sopranos.” We did manage two trips, and our thighs are fittingly sore. If you want to win the pillow wars, you must be there for the final run. Phil has biscuits and bottles behind the counter. In the corner sits a man playing a keyboard. Three older women chatter to one another and drink espresso from tiny cups. It’s barely 9 p.m. Two police constables drop in, drink a glass of grappa and move along. Outside, the evening is clear and the looming silhouette of Rosetta can just be discerned. San Martino di Castrozza is sleeping. With the lights on.

The accommodations San Martino di Castrozza’s venerable hotels don’t seem to come cheap. But the area needs more guests and reasonable prices are absolutely within reach. It might be wise to check the cost of half-board service. Try http://hotel.italiaabc.it and www.sanmartino.com. Getting there San Martino is reached most easily by rental car. Innsbruck is among the nearest airports, though Munich makes sense if you can save on airline and rental car charges. Driving time from Munich is about 4.5 hours. Chains are recommended in case of snow.

SAMTALE HJEM: «Hei, mor. Ja, det er veldig synd at jeg ikke kan komme i bryllupet. Det er rett og slett ingenting å gjøre med det. Her er snøstorm, fjellpasset er stengt og vi kommer oss rett og slett ingen vei. Ja, virkelig trist altså. Helt forferdelig dette været…» PHONE HOME: "Hello, Mother. Yes, it's a shame I can't make the wedding. But there's just nothing I can do about it. There's a snow storm here and the pass is closed. We're stuck, pure and simple. Like I said, a real shame. The weather's just terrible . . . " NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

Photo: Børge Ousland

aiding adventure Built to battle the bitter elements, svalbard unites the legacy of explorers past with the future of adventurers present. Essential survival support, svalbard is your partner for protection expanding the exposed horizons helping you endure isolated ice packs or wind-blown out-backs.

Welcome to nature

Polar explorer Børge Ousland’s signature series of extreme expedition protective wear Presenting the ultimate outerwear for extreme weatherprotection by the great contemporary polar explorer, Norwegian Børge Ousland. Designed by Ousland, from prototype to final construction, in partnership with Nørrona RD&D. Field-tested by Ousland under endless miles of ice pack to the North and South Poles. Hand-signed by Ousland as a seal of assurance for reliability, safety and endurance. Worn by Ousland, the first man to cross Antarctica and ski to the North Pole solo and unsupported.

www.norrona.com

Text Eivind Eidslott Photos Chris Holter

Tyin

typisk norsk typical Norwegian De første, magiske skidagene i januar. I et lite, magisk skianlegg.

The first, magical ski days of January – at a small, magical ski centre.

SCENER FRA TYIN: Pauserommet til de ansatte i skianlegget viser fram noe av det beste fra norsk interiørarkitektur. Hanne Fossnes surfer i fersk januarsnø ved Tyin-Filefjell skisenter. SCENES FROM TYIN: The coffee-break room for centre employees displays some of the best of Norwegian interior design. Hanne Fossnes surfs in the fresh January snow at Tyin-Filefjell ski centre.

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

GOD STEMNING: Marte Espeli fra Oslo gleder seg til en ny dag på Tyin-Filefjell – en av Norges høyest beliggende skidestinasjoner. HIGH SPIRITS: Oslo's Marte Espeli looking forward to a new day at Tyin-Filefjell, one of Norway's highest-elevation ski destinations.

DET ER TIDLIG formiddag, 1000 meter over havet. En eldre bil skrenser inn på tunet foran et lite, ukjent skianlegg i Vang kommune, langt utenfor EU. Ut stiger en mann i brune dressko. Det er Jørgen. Også kalt Mono-Jørgen. Han ser seg rundt. Han sier ikke «hallo». Han sier: - Så det er dette som er Tyin-Filefjell. Akkurat, ja.

IT’S EARLY IN THE AFTERNOON, 1,000 m above sea level. An old car skids sideways into the yard in front of a small, unknown ski centre in Vang, Norway, far outside the European Union. Out steps a man in brown dress shoes. It is Jørgen. Also known as Mono-Jørgen. He looks around. He does not say, “Hello”. He says: “So this is Tyin-Filefjell. Yes, indeed.”

JANUAR ER EN PRAKTFULL skisesong i Alpene. Folk sitter ute og spiser croissanter på terrassene i Engelberg. I Sierra Nevada grilles spanjoler på ski – før de kjører ned til Costa del Sol for å bade. Slik er det ikke i Norge. I Norge kan januar være en svart måned. Lavtrykkene viser ikke køkultur. De bare trenger seg på. Nedbøren velter ned. Ofte som regn. Sola varmer ikke. Det er all grunn til å holde seg innendørs.

JANUARY IS A BEAUTIFUL part of the ski season in the Alps. At Engelberg, visitors sit out on the terraces and eat croissants. In the Sierra Nevada, the sun grills Spaniards as they ski – before they drive down to the Costa del Sol for a swim. Things are different in Norway. In Norway, January can be bleak. The low-pressure fronts do not queue up in order. They just elbow their way through. Precipitation tumbles from the sky. Often as rain. The sun warms nothing. There is every reason to stay indoors.

HVIS DU IKKE er som Marte Espeli og Trude Østdal, som mer eller mindre bor i Hemsedal hver vinter, og som nå har kjørt på livsfarlige veier over fjellet, og som forsøker å parkere ved Tyin-Filefjell skianlegg, men setter seg fast i de enorme snømengdene, uten å miste humøret av den grunn. Marte og Trude vet at januar har hemmeligheter. Eller som Marte sier, etter å ha fått løs bilen: - Snøen i januar kan være dårlig. Men den kan også være veldig, veldig fin. Derfor er vi her.

IT’S A GOOD DAY. Barack Obama gets inaugurated as president of the United States. Tyin-Filefjellet gets blanketed with fresh snow. “Last weekend we dug out a snowboarder,” says Boye Skøre, the manager of the ski centre. “It’s not that we had an avalanche. He just sank deep into the powder.” Bøye switches on the T-bar lift and pulls out an enormous pair of Telemark skis. “Today I don’t feel like sitting in the ticket booth,” he says. “Today I feel like skiing.”

ÅTTE TIMER SEINERE tar vi av plaststøvlene inne på Filefjellsstuene. Vi er slitne. Det lukter espresso. Vi har snø i nesen. Syre i beina. Januar på hjernen.

EIGHT HOURS LATER, inside Filefjellstuene, we remove our plastic boots. We are tired. The scent of espresso wafts through the lodge. We have snow in our noses. Lactic acid in our legs. January on the brain.

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

Velkommen til Tyin-Filefjell

Welcome to Tyin-Filefjell

Generelt Tyin-Filefjell er et lite skianlegg midt mellom Oslo og Bergen. Det ligger 1000 meter over havet og byr på svært gode snøforhold. To t-kroker og to pomaheiser bringer deg inn i et lite, familievennlig løypesystem og korte, intense offpistemuligheter.

General Tyin-Filefjell is a small ski centre midway between Oslo and Bergen. It is about 1,000 m above sea level and offers excellent snow conditions. Two T-bars and a couple of other lifts bring you up to a small, familyfriendly trail system and short, intense off-piste opportunities.

Reise Kjør bil eller ta buss fra Oslo eller Bergen. Det er 250 km til begge disse byene.

Travel Take car or bus from Oslo or Bergen. The distance is 250 km from either city.

Overnatting Svært mange nyere hytter og leiligheter til leie. Se utvalget på www.tyinbooking.no. God stemning og god mat på Filefjellsstuene. Sjekk ut mer på www.tyin-filefjell.no

Accommodations A great many modern cabins and apartments for rent. Read more at www.tyinbooking.no. You’ll find good food and good cheer at Filefjellstuene. Find out more at www.tyin-fjell-no

UNLESS YOU ARE Marte Espeli or Trude Østdal. They are more of less residents of Hemseldal during the winter. They have just driven over the dangerous mountain roads and are now trying to park at the Tyin-Filefjell ski centre. Although their car gets stuck amidst looming snow banks, their spirits remain intact. Marte and Trude know that January holds a secret. After they extract their car, Marte says it this way: “The snow in January can be poor. But it can also be very, very good. That’s why we’re here.”

DET ER EN GOD DAG. Barack Obama blir innsatt som USAs president. Tyin-Filefjell blir innsmurt med snø. - Forrige helg måtte vi grave fram en snowboarder, forteller Boye Skøre, daglig leder i skianlegget. - Det hadde ikke gått noe skred. Han hadde rett og slett kjørt seg helt fast i løssnøen. Boye setter i gang t-kroken og henter fram noen enorme telemarksski. - I dag vil jeg ikke sitte i billettbua, sier han. - I dag vil jeg være på ski.

FACTS

FAKTA

OPP I LUFTA: Thor Espen Fugelsøy fra Sogndal lærer seg å fly på Tyin-Filefjell. INTO THE AIR: Thor Espen Fugelsøy of Sogndal, learns how to fly at Tyin-Filefjell. NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

Text Martin Blom Photos Martin Blom & Runhild Gjelsvik

Jakta

Norrøna samarbeider med den kjente norske jegeren Martin Blom om jaktbekledning. Her forteller Martin med egne ord om sitt jegerliv.

GYLDIG FRAVÆR: Min far skrev i meldingsboken min på skolen: «Da jakt og friluftsliv er en viktig del av Martins oppdragelse blir han fraværende fra skolen kommende uke.» Siden den gangen har jakt og friluftsliv vært en viktig del av livet mitt, forteller artikkelforfatter Martin Blom.

DET ER NOE SPESIELT med morgenstundene og timene før jakta tar til. Å krabbe ut av soveposen, fyre i ovnen og merke varmen bre seg i takt med lukten av bacon i stekepanna og nykokt kaffe. Å se stearinlysene kaste et blafrende lysskinn og etter hvert se nattas mørke langsomt vike for gryende dagslys. Trær vokser fram som trolske silhuetter. Å se morgenrøden bre seg over østhimmelen skaper forventninger hos en jeger.

MIN LIDENSKAP for jakt, fiske og friluftsliv begynte allerede i ung alder. I bæremeisen hadde jeg mine første jaktopplevelser, og siden har det ikke manglet på turer i skog og fjell. Mine foreldre ga meg en unik mulighet til å bli glad i naturen. Gjennom hele oppveksten fulgte jeg tett i min fars fotspor, og det ga grunnlaget for en fortapt sjel. Den dag i dag kjenner jeg et slags sug i magen - en god blanding av forventning og spenning - før jeg skal ut på jakt.

ENDELIG I GANG. Leah hopper og danser, yr av jaktglede. Litt kos, en befriende startkommando og Gordonsetteren legger av gårde i søk. I fint driv jager tispa inn over blåbærlyngen og forsvinner ut av synshold. Jeg hører kun klangen fra bjella jeg har hengt rundt halsen hennes. Ved et bekkedrag vet vi om en gammel, gjengrodd hogstflate hvor det er godt om bær og gode skjulmuligheter for fugl. Jeg kan høre forsiktig bjelleklang - det er tydeligvis godlukt i området. Vi nærmer oss med alle sanser i helspenn, men før vi kommer helt fram fortsetter bikkja uten å vise mer interesse. Det har sannsynligvis vært fugl her på kveldingen i går.

VI FORTSETTER FRAMOVER mot ei myr i hogstkanten. Der forsvinner Leah ut av syne bak en liten kolle. Jeg forventer å se henne komme fram på andre siden. Det skjer ikke! En liten vislelyd til Runhild, en forklarende markering med hånden og hun forstår hva som er på gang. Forsiktig nærmer vi oss kollen og jeg fester et ekstra godt grep rundt kolbehalsen. Tommelen hviler på sikringen – nå kan alt skje. Ganske riktig, litt lenger frem skimter vi Leah i stand – her lukter det bokstavelig fugl. Hun avanserer langsomt framover. Brått eksploderer lyngen når brunspraglete vinger forsøker å berge seg i sikkerhet bak skjørtegran og tett bjørkesnar. Hagla er kjapt montert og jeg forfølger en orrhane med siktskinnen.

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

The hunt

Norrøna and the renowned Norwegian hunter Martin Blom collaborate on hunting clothes. Here, in his own words, Martin discusses the hunting life.

LEGITIMATE ABSENCE: Every year my father wrote an excuse to school: “Since hunting and the outdoors are an important part of Martin’s upbringing, he will be absent from school next week.” Since then, hunting and the outdoors have been a big part of my life, says article writer Martin Blom.

THERE IS SOMETHING SPECIAL about the early morning hours before a hunt – crawling from the sleeping bag, lighting the stove and feeling its heat unfurl slowly with the aroma of fried bacon and fresh coffee. The candlelight, flickering as the night retreats. The trees, silhouetting themselves like trolls against the dawn. That red glow in the eastern sky always heightens the anticipation for a hunter

MY PASSION for hunting, fishing and outdoor life began at a young age. My first hunting experiences came on my father’s back, in a toddler carrier. My parents made it easy to love the forests and the mountains, and I’ve remained loyal to them ever since. Still today I feel restless -- a pleasant mixture of expectation and excitement – before heading out to hunt.

FINALLY IT’S TIME. Leah hops and dances, frisky to start the hunt. An affectionate squeeze comes her way. Then, upon my start command, the Gordon setter darts off in search mode. With natural ability she tears through the undergrowth of blueberry bushes and disappears out of sight. All I hear of Leah is the ringing of the bell around her neck. We both know the nearby creek whose logged-over banks are overgrown with berry scrub and other hiding spots for birds. In the distance I hear Leah’s bell turn cautious – apparently she likes the scent she has picked up. We approach with our senses on high alert, but before we get there the dog seems to lose interest and continues on past. It’s likely the birds were there the evening before.

WE CONTINUE FORWARD toward a bog at the edge of the logged-over area. When Leah disappears behind a knoll, I expect to see her re-emerge from the other side. She doesn’t! A short whistle and a hand gesture to Runhild, and she understands what’s going on. As we carefully we approach the knoll, I grip my gunstock tightly. My thumb rests on the safety. Anything can happen. And sure enough, soon we can see Leah pointing. Birds! The dog advances slowly. Suddenly the brush explodes with flapping brown wings as the desperate covey tries to reach safety in the spruce thickets and dense birch scrub. Quickly I lift the shotgun and take aim at a grouse. The shot rings out. I let out my breath, feel my blood coursing – this is hunting, this is life! NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

Et smell bryter stillheten. Puster tungt ut, blodet bruser – dette er jakt, dette er livet! The shot rings out. I let out my breath, feel my blood coursing – this is hunting, this is life! Martin Blom

Et smell bryter stillheten. Puster tungt ut, blodet bruser – dette er jakt, dette er livet! I LØPET AV MITT JEGERLIV har jeg vært gjennom faser hvor forskjellige faktorer med jakten har hatt ulik betydning. De første åra skal jeg ikke legge skjul på at det var viktig å nedlegge vilt. Etter hvert som jeg har skutt litt er ikke det så viktig lengre og andre aspekt ved jakten har blitt mer sentrale. Med åra har jakten blitt et sosialt samlingspunkt enten jeg jakter med venner, familie eller samboer. Jakta er et sosialt samlingspunkt og det å kunne dele opplevelser med andre er viktig. Sist, men ikke minst, har jakten også en stor rekreasjonsverdi. Dette er ikke unikt for jakten i seg selv, men det å ha en lidenskap hvor jeg kan koble av fra hverdagen betyr mye for meg. Enten jeg jakter små- eller storvilt, med eller uten hund, tidlig eller sent på høsten er ingen opplevelser like. Jakta gir meg store utfordringer, opplevelser, spenning og gode minner. I tillegg blir jeg aldri utlært som jeger - jo mer jeg er ute og jo mer jeg tror jeg kan – desto mer finner jeg ut at jeg ikke kan.

DURING A LONG HUNTING CAREER I have gone through phases of emphasizing different aspects of the sport. During the early years, I admit, bringing home game was important to me. As I did more shooting, however, that part of hunting became less important, and other aspects came to the fore. With passing years the hunt has become a backdrop for social activity. Whether I hunt with friends, family or the woman I live with, what’s important is the ability to share the experience. Last but not least, hunting has great recreational value. Hunting is not unique in that regard, but it means a lot to me to have a passion that is removed from everyday concerns. Whether pursuing small game or big game, with a dog or without, early in the season or late, no two hunting experiences are alike. Big challenges, rousing sensations and powerful memories are all part of the sport. And no matter how much time I spend in the woods, I never feel fully trained as a hunter. The more confident I feel, the more likely I am to be reminded how little I have actually mastered.

ORRHANEN FRA I MORGES henger i en tørr, gammal krokfuru. Jeg svinger øksen og kløyver ei knusktørr rot. Lukten av tyri fyller neseborene. Litt senere spraker det livlig i bålet. Leah har for lengst krøllet seg sammen i lyngen. Ikke mett på opplevelser – bare utladet etter første økt. Runhild og jeg nyter kaffen, som aldri smaker så godt som ute. Store deler av høsten tilbringer jeg nesten hver eneste dag på jakt og da er det utrolig hyggelig å ha en samboer å dele spenningen og opplevelsene med. Runhild sparer all ferie og fritid til felles turer i skog og fjell. Hun er en entusiastisk jeger, dyktig skytter og ikke minst den perfekte turkamerat!

THIS MORNING’S GROUSE hangs in an old, crannied pine tree. I swing the hatchet and split a bone-dry root. The scent of pitch fills our nostrils. Soon there is a lively, crackling campfire. Leah lies curled in the nearby brush. She’s far from done for the day – just spent after the first round. Runhild and I enjoy a cup of coffee, which never tastes better than when we are outdoors. During much of the autumn we spend almost every day hunting. It is a wonderful pleasure to be able to share such experiences with one’s companion and housemate. Runhild saves up her vacations and days off so we can share time in the woods and mountains. She is an enthusiastic hunter, a talented marksman and, not least, the perfect travelling comrade!

Å LIGGE I LYNGEN en tidlig høstdag å høre bålet sprake eller sitte klistret opp i flammene en kald desemberdag er to ytterpunkter som begge er høydepunkt. Med samme iver søker Leah ufortrødent videre blant skjøtegraner og bærlyng. Plutselig lyder «pass på» fra Runhild. Ekkoet fra dobbeltskuddene raller gjennom skogen og blir avløst av et lite jubelrop. Jeg stormer til og ser Runhild tilfreds løfte en tiur. Vi beundrer den flotte fuglen med grønne brystfjær, røde øyekammer og en gråsvart fjærdrakt. En spennende og utbytterik jaktdag er slutt. Kveldssola er i ferd med å nærme seg horisonten og høstfargene står fram i all sin prakt. Fornøyde rusler vi hjemover mot koia. Flammene i peisen brer seg opp etter smijernet. Et solid måltid og et godt glass rødvin – kan man ha det bedre?

LYING IN THE HEATHER early on an autumn day, listening to the snap of the fire, or pressing in to the flames for warmth on a cold December day are two extremes of the same fulfilment. With the same eagerness as before, Leah plunges out through the spruces and the berry brush. Suddenly I hear Runhild call, “Look out!” The echo from her double shot carries through the woods until dispelled by a little shout of triumph. I bound over to see a satisfied Runhild holding up a wood grouse. We admire the fine bird with its metallic-green breast, red eye chambers and greyishblack suit of feathers. An exciting and profitable day of hunting has ended. The colours of autumn shine forth in all of their beauty as the evening sun nears the horizon. At peace with nature, we stroll back to our cabin and kindle a fire in the iron woodstove. A solid meal and a nice glass of red wine – does it get any better?

Les mer om artikkelforfatter Martin Bloms jaktturer på www.jakt-dvd.no.

Read more about Martin Blom’s hunting trips at www.jakt-dvd.no.

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

JEGERLIV: Den intime kontakten med naturen gjør jaktturene uforglemmelige uansett hva resultatet skulle bli. Høsten er den mest aktive perioden for jakt, men også resten av året tilbringer vi masse tid i naturen enten med ski på bena, orrfuglleik på våren, i kano på sommerstid eller turer på bena. THE HUNTING LIFE: Hunting trips are unforgettable because of the intimate contact they provide with nature, regardless of the result in game. Autumn is the busiest season for hunting, but we also spend a lot of time outdoors during the rest of the year. In the spring we observe grouse cocks courting, in summer we go canoeing and hiking, and in the winter we ski.

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

FAKTA

FACTS

Valg av klær og utstyr på jakt

Choosing hunting clothes and gear

Som jeger er jeg selvfølgelig opptatt av å kle meg best mulig i forhold til vær, vind, temperatur og ikke minst de skiftende værforholdene vi har i Norge. Det viktigste på mine turer i skog og på fjell er at jeg holder meg tørr på våte dager. Ytterbekledningen må være mest mulig vanntett, pustende og ha mulighet for lufting. Avhengig av temperatur og årstid tilpasser jeg undertøy og fleeceprodukter etter jaktform og aktivitet.

Before heading out to hunt I insist on dressing for the elements – precipitation, wind and temperature as well as the changeability that is the trademark of Norwegian weather. On wet days in the woods and mountains it’s crucial to stay dry. Outerwear must be as waterproof as possible, yet still breathable; the ventilation features are important, too. I choose underwear and woollens according to the season and the particular type of hunting or other activity I’m planning.

Jaktbekledning har mange fellestrekk med vanlig utstyr for friluftsfolk, men det er også noen forskjeller som stiller spesielle krav til produktene. Jegeren legger ofte turen utenom stier - gjennom busker og kratt – og ytterbekledningen blir utsatt for stor slitasje. I tillegg krever en del jaktformer mest mulig lydløse klær - noe som ikke er en nødvendighet for vanlig friluftsliv. Sist, men ikke minst er det også en del tekniske detaljer som er viktige. Jakten jeg utøver i skogen krever stort sett mest mulig lydløse klær. Mitt førstevalg er Norrøna Finnskogen jaktjakke og bukse. Dressen er relativt lydløs, har et behagelig snitt, mange lommer, Goretex® som holder meg tørr, meget gode muligheter for lufting på lår og under armer samt andre funksjonelle tekniske detaljer. Som et alternativ på varme dager uten mye nedbør bruker jeg Finnskogen Windstopper. På jakt i fjellet har jeg ikke samme krav til lydløse klær og faktorer som slitestyrke og funksjonalitet gjør at jeg velger Norrøna Dovre og Forelhogna. Ved valg av sekk er selvfølgelig jaktform avgjørende. På jakt som krever bæring av kjøtt velger jeg en solid, stor pakkramme som tillater tunge bører. På annen type jakt liker jeg små sekker hvor bæreremmer og brystbelte ikke er til hinder for hurtig montering av våpen. Nesten uansett vær velger jeg tynne hansker som gir meg god føling med våpen og avtrekker.

Hunting clothes have much in common with other outdoor gear, but hunters do have special requirements. They often leave the beaten path, for example, pushing through bushes and scrub in search of quarry. Their outerwear is therefore subject to severe wear and tear. In some types of hunting, the clothing that is worn must allow for silent movement, which is rarely a consideration for ordinary outdoor garments. Good hunting clothes also include a variety of technical details specific to the sport. The hunting I do in the woods generally requires me to move quietly. My first choice in clothing is therefore Norrøna Finnskogen, The jacket and pants have a comfortable cut with many pockets, and they are relatively silent in use. The GoreTex® helps keep me dry and the line includes numerous other functional details, including efficient vents around the thighs and underarms. On warm days with no precipitation, I wear Finnskogen Windstopper. In the mountains, where there is less need for silence, I can prioritize factors like durability and functionality, which lead me to the Norrøna Dovre and Forelhogna lines. When choosing a pack, the type of hunting involved is what matters. If I expect to be carrying large quantities of meat, I choose a big, solid pack frame that can handle heavy loads. For other types of hunting I prefer smaller packs whose straps or belts won’t get in the way when I handle my weapon. In almost any weather I prefer thin gloves, for heightened sensitivity to gun and trigger.

JAKTBEKLEDNING: Norrøna tilbyr en lang rekke spesialprodukter for den aktive jegeren. HUNTING GARB: Norrøna provides the active hunter with a wide range of special products. 46

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

Polartec,® the brand that invented fleece, continues to create new performance fabrics every day. Fabrics that are designed to keep the wearer warm, comfortable and protected, even in extreme conditions. We are constantly pushing the boundaries of what fabric can do. Because like the enthusiasts who wear Polartec,® we prefer to lead rather than to follow. Find out what’s possible at POLARTEC.COM.

Text Eivind Eidslott Photos Frode Sandbech

Røldalish

Hvorfor presenterer Norrøna en hel kolleksjon med navnet «Røldal?» Svaret finner du mellom linjene. Why is Norrøna launching an entire collection named ”Røldal”? You’ll find the answer between the lines.

NYTT VS GAMMELT: Bjørn Thomas Romsøe i den nye røldaljakka og buksa på trappa utenfor Røldal bygemuseum. NEW VERSUS OLD: Bjørn Thomas Romsøe wearing the new røldal jacket and pants, on the steps outside Røldal Bygdemuseum.

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

OPP NED: Magnus Tveito utforsker tyngekraften i Månedalen i Røldal. UPSIDE DOWN: Magnus Tveito investigates the effects of gravity at Månedalen in Røldal.

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

PÅ JAKT: Bjørn Thomas Romsøe og Magnus Tveito leter etter passende klipper. ON THE LOOKOUT: Bjørn Thomas Romsøe and Magnus Tveito look for the best rocky jumps.

SVINGRADIUS: Magnus Tveito i et mildt sagt tilfredsstillende øyeblikk. TURNING RADIUS: Magnus Tveito in a satisfying moment. 50

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

DET ER NOE MED RØLDAL. Noe som er vanskelig å sette fingeren på. Kanskje det er beliggenheten, at bygda bare dukker opp, midt ute i den norske fjellheimen, på andre siden av tunnelene. Kanskje det er menneskene: de ser ut til å ha en medfødt ro, de sitter utenfor lokalbutikken, de har nettopp handlet urimelig dyre dagligvarer, og nå har de satt seg ned med en kaffekopp, og det er krig i Irak, det er krig i Afghanistan, men i Røldal kan man sitte med en kaffekopp og snakke om norsk jordbrukspolitikk og snøen som falt i fjor. Røldal er en slags meditasjon. Røldal er Zen. Røldal er Yin og, på en eller måte, Yang.

THERE IS SOMETHING ABOUT RØLDAL. It’s hard to put your finger on it. Maybe it’s the setting – the way the town just pops up, there amidst the mountains of the Norwegian interior, on the other side of the tunnels. Maybe it’s the people – their native calm, their habit of sitting outside the local store, having just bought their absurdly expensive groceries. There they sit with a cup of coffee. There’s war in Iraq, war in Afghanistan, but in Røldal, you can sit with your cup of coffee and talk about Norwegian farm policies and the snow that fell last year. Røldal is a sort of meditation. Røldal is Zen. Røldal is Yin and, somehow, Yang too.

VI KOM EN SEIN KVELD i april. Vi hadde kjørt fra Oslo, kjøpt en burger i Drammen, lyttet til norsk rap på radioen, diskutert mulighetene for om politiet orket å foreta en fartskontroll ved Seljordvannet, konkludert med at politibetjentene sannsynligvis var hjemme og leste Stieg Larsson-romaner, i stedet. I ei hytte på Seim camping i Røldal satt fire representanter for den norske freeridekulturen. Det luktet taco og brukt Gore-Tex. Ytterst i sofaen: Magnus Tveito, den unge veteranen, telemarkgeniet fra Ål som har vunnet Røldal Freeride Challenge en rekke ganger, men som nå har begynt å kjøre mer og mer alpint og, til manges store fortvilelse, kjører bedre på alpinski enn de fleste som har kjørt alpinski hele livet. Og der satt Bjørn Thomas Romsøe, the new kid on the block, en tjueåring fra Stavanger som har røffelig 1000 skidager i Røldal og en sesong i Engelberg bak seg. Ved siden av ham: den gode kompisen Eirik Skjæveland, også han med et eventyrlig antall skidager i Røldal bak seg. Og innerst i hjørnesofaen: Magnus Davidsen, 18 år, født og oppvokst nord for Polarsirkelen og nå en ivrig elev på skigymnaset i Oppdal. I bakgrunnen flimret en 14-tommers tv. De fire mennene så på en dokumentar. De var langt inne i dokumentaren. - Hallo, gutta, sa fotograf Frode Sandbech, fortsatt med burgersmak i munnen. - Hallo, sa gutta i sofaen. - Alt vel? - Yes. Det var ikke nødvendig å si noe mer. Vi var tross alt i Røldal.

WE ARRIVED AT RØLDAL late on an April evening. We had driven from Oslo, bought a burger in Drammen, listened to Norwegian rap on the radio, debated whether the police would bother with a speed trap at Seljordvannet, and concluded that the officers were probably at home instead, reading Stieg Larsson novels. In a cabin at Seim campground sat four representatives of the Norwegian freeride culture. The air smelled of tacos and used Gore-Tex. At the end of the sofa was Magnus Tveito, the young veteran, the Telemark genius from Ål who has won the Røldal Freeride Challenge a number of times. More and more these days he’s been skiing Alpine style, and to the distress of Alpinists he has proved faster in that discipline than most lifelong Alpine devotees. Also on the sofa: Bjørn Thomas Romsøe, the new kid on the block, a 20-year-old from Stavanger who has put in roughly 1,000 ski days at Røldal as well as a full season at Engelberg. Beside him: his buddy Eirik Skjæveland, whose tally of Røldal ski days is impressive in its own right. And in the deepest recess of the corner sofa sat Magnus Davidsen, 18, born and raised north of the Arctic Circle and now an eager student at Oppdal’s skioriented secondary school. In the background flickered a 14-inch television. The three men were watching a documentary. They were well into it. “Hello, guys,” said photographer Frode Sandbech, still tasting the burger on his breath. “Hello,” said the guys on the sofa. “Everything OK?” “Yup.” No need to say more. We were, after all, in Røldal. NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

EKTE RØLDAL: May Britt Buer fra Odda i røldalfleece og røldalbukse. TRUE RØLDAL: May Britt Buer of Odda in a røldal fleece jacket with røldal pants. 52

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

TRÅKKEMASKINEN STOPPET på toppen. Vi gikk av. Vi la alle skiene og stavene i snøen. Tråkkemaskinen kjørte ned igjen. Det ble stille. Helt stille. Vi sto under en azurblå himmel. Vi hadde panoramautsikt til breen med det lyriske navnet Folgefonna. Vi fikk en underlig følelse av å være privilegerte, av å være utvalgt. - La oss finne et sted, sa Frode. - Hvilket sted ser du etter? spurte den innfødte. - Et fint sted hvor vi kan ta bilder, sa Frode. Og så dro vi til Månedalen.

THE NEXT MORNING WE BOUGHT cappuccino from the gas station’s automat and hitched a ride on a trail-grooming machine to the top of the ski area. Behind the wheel was Oddvar, the manager of Røldal. The weather was glorious, and Oddvar was in a glorious mood; it was beginning to look like one of those days that you might call glorious in every way. Kristen Seim had joined us. A local fellow. One with a beautiful dialect, a four-wheel-drive Audi, an electrician’s job in the North Sea and an ocean of time in which to ski. Then there was Tonje Gangeskar – a nurse, a Røldal immigrant, a mother of three and married to the man behind the legendary Røldal Freeride Challenge: Pelle Gangeskar. Tonje was the cheeriest of us all. “I’m so fired up,” she said. “I’m so fired up that I don’t know what to do with myself.” She appeared to mean it, and I grew nervous on her behalf – for how would a fired-up mother of three tackle the steep mountainsides of Røldal? Would she give her all – maybe a little too much? Would she roll over a cliff, injure herself? THE SNOWCAT STOPPED at the top. We got off. We lay all our skis and poles in the snow. The snowcat drove off. It became quiet. Very quiet. We stood under an azure sky, enjoying a panoramic view toward the glacier so lyrically named Folgefonna. We had a strange feeling – of being privileged, of being chosen. “Let’s find a place,” said Frode. “What kind of place?” the native asked. “A cool place, where we can take pictures,” said Frode. And so we went to Månedalen.

OG SELV OM RØLDAL har så mye mer, selv om Røldal har bratt offpiste overalt, selv om Røldal har Djevelrenna og Saudasvingen, selv om Røldal har flere hemmeligheter, så er kanskje Månedalen selve Røldal, Røldals ansikt utad, ikke fordi Månedalen er så spektakulær, ikke fordi Månedalen tar kaka i et internasjonalt perspektiv, men fordi Månedalen er det den er: lett tilgjengelig offpiste, selve inngangsdøra til alt Røldal har å by på, en miks av god snø og vindpakket snø og slake helninger og bratte helninger og skavler og klipper og det som i St. Anton så fint heter «möglichkeiten». Muligheter. Månedalen har muligheter.

THOUGH RØLDAL has so much to offer – it has off-piste slopes, it has Djevelrenna and Saudasvingen, and it has a number of other, more secret pleasures – Månedalen is by most accounts the essence of Røldal. Månedalen is the face of Røldal not because it’s so spectacular, not because it’s an international icon, but because Månedalen is what it is: easily accessible, off-piste, the gateway to all that is Røldal, a mixture of good snow and wind-packed snow and gentle inclines and steep drop-offs and snowdrifts and boulders and all those features that the skiers of St. Anton call möglichkeiten. Opportunities. Månedalen has opportunities.

OG MAGNUS TVEITO tok salto. Og Bjørn Thomas Romsøe hoppet høyt. Og Magnus Davidsen ga gass. Men hvem var det som overrasket mest, hvem var det som plutselig svevde som et prosjektil gjennom lufta, uten bekymringer, uten hemninger? Jo, trebarnsmammaen Tonje. Hjemmesykepleieren som hjelper alle de gamle i Røldal. Hun som sa at hun ikke hadde stått så mye på ski i det siste. - Blir man sånn av å bo her? spurte jeg da hun gikk opp for å hoppe utfor en høy skavl for tredje gang. - Ja, svarte hun. - Jeg tror Røldal gjør noe med deg.

AND MAGNUS TVEITO somersaulted. And Bjørn Thomas Romsøe leaped. And Magnus Davidsen gave full throttle. But who was the big surprise? Who flew like a projectile through the air, uninhibited and unafraid? Yes, it was Tonje, mother of three. The home-care provider serving the elderly of Røldal – the woman who claimed she hadn’t been on skis much of late. “Does living here make you like that?” I asked as she climbed to jump a high drift for the third time. “Yes!” she said. “I think Røldal does something to you.”

FØRST ETTERPÅ HØRTE jeg hvilken sang som ble spilt over høyttaleranlegget i skianlegget. Tidligere på dagen hadde Tina Turner sunget. Og Bjørn Eidsvåg. Og TNT. Men nå, nå som trebarnsmammaen Tonje hadde hoppet høyt, var det en helt annen sang som gjallet som et ekko mellom fjellveggene: «Forever young, I want to be forever young. Do you really want to live forever? Forever, forever.» Det var ikke nødvendig å si noe mer. Røldals eget høyttaleranlegg fikk på en måte siste ord.

ONLY AFTERWARD did I notice which songs the ski centre played over its speaker system. Earlier in the day it had been Tina Turner. And Bjørn Eidsvåg. And TNT. But now, now that our mother of three had soared across the azure sky, another song echoed through the mountains: Forever young, I want to be forever young. Do you really want to live forever? Forever, forever. No need to say more. Røldal’s own speaker system had said it all.

NESTE MORGEN KJØPTE vi cappuccino fra bensinstasjonautomaten og fikk haik til toppen av skinanlegget med en tråkkemaskin. Det var Oddvar, daglig leder i Røldal, som satt bak rattet. Det var strålende vær, Oddvar var i strålende humør, det så ut til å kunne bli det som gjerne karakteriseres som en tvers gjennom strålende dag. Kristen Seim hadde blitt med på laget. En innfødt. En mann med vakker dialekt, Audi med firehjulstrekk, elektrikerjobb i Nordsjøen og et hav av tid til å kjøre på ski. Og så var det Tonje Gangeskar. En innflyttet sykepleier, trebarnsmamma, gift med mannen bak legendariske Røldal Freeride Challenge: Pelle Gangeskar. Hun var den blideste av oss alle. - Jeg er så gira, sa hun. - Jeg er så gira at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Det så ut som om hun mente det, og jeg ble nervøs på hennes vegne, for hvordan skulle det gå med en svært gira trebarnsmor i de bratte fjellsidene i Røldal? Ville hun gi alt, gi litt for mye, rulle nedover fjellsidene, skade seg?

SCENER FRA RØLDAL: 1 .Tonje Gangeskar dropper utfor. 2. Tonjes afterski. 3. May Britt Buer i Røldal sentrum. 4. Magnus Tveito klar for nye hopp. SCENES FROM RØLDAL: 1. Tonje Gangeskar takes the plunge. 2. Tonje's after-ski. 3 .May Britt Buer in the centre of Røldal. 4. Magnus Tveito ready to jump again. 3

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

FAKTA

FACTS

VELKOMMEN TIL RØLDAL

Velcome to røldal

Generelt Røldal Skisenter har fem skitrekk, en stolheis og 12 preparerte nedfarter. Men Røldal er først og fremst kjent som et av Norges største snøhull – med nesten ubegrensede offpistemuligheter! Bunnstasjonen ligger på 800 m.o.h. og den øverste heisen bringer deg helt opp til 1300 m.o.h. Sesongen varer normalt fra månedsskiftet november/ desember til andre helgen i mai. Gjennomsnittlig snøfall er ca 11 meter per sesong. Ja, det er helt sant!

General Røldal Skisenter has five tow lifts, a chairlift and 12 prepared trails. But Røldal is known primarily for its abundant snow, offering practically unlimited off-piste opportunities! The base station is at 800 m elevation, while the highest lift takes you all the way to 1,300 m. The season generally lasts from late November/early December to the second weekend of May. Average snowfall in that period is about 11 m. Yes, it’s true!

Reise Kjør bil eller buss fra Oslo, Bergen, Stavanger eller Haugesund. Hvis du kommer langveisfra, er det enklest å fly til en av de tre sistnevnte byene og leie en bil.

Travel Drive or take the bus from Oslo, Bergen, Stavanger or Haugesund. If you’re coming from far away, it’s simplest to fly to one of the three latter cities and rent a car.

Overnatting Røldals overnattingskapasitet har eksplodert de siste åra – men det lønner seg fortsatt å bestille i god tid. Nå kan du få leid alt fra gamle campinghytter til splitter nye leiligheter. Sjekk ut utvalget på www.roldal.com

Accommondations Røldal’s accommodation capacity has exploded in recent years, but it still pays to reserve well ahead. These days you can rent anything from old camping huts to shiny new apartments. Check the selection at www.roldal.com

Røldal Freeride Challenge Siden 2001 har entusiastene Bettina Gavoll-Hansen og Pelle Gangeskar stått i spissen for Norges fremste freeridekonkurranse i Røldal. Hvert år møtes Norges beste og flere internasjonale stjerner til dyst i Røldals bratte snøflanker. Meld deg på hvis du tør! Les mer på www.roldalfreeride.no

Røldal Freeride Challenge Since 2001, Bettina Gavoll-Hansen and Pelle Gangeskar have put together Norway’s pre-eminent freeride competition. Each year Norway’s greatest freeriders and a number of international stars do battle on the steep snowy flanks of Røldal. Sign up if you dare! Read more at www.roldalfreeride.no

FRIKJØRINGSBYGDA: Bjørn Thomas Romsøe på vei ned mot Saudasvingen, med bygda Røldal langt der nede. FREERIDE COUNTRY: Bjørn Thomas Romsøe descending toward Saudasvingen, with Røldal at the distant bottom. 56

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

NORRØNAPROFILEN THE NORRØNA PROFILE

Text Alexander Urrang Hauge Photo Chris Holter

BRUNO COMPAGNET Bruno Compagnet (40) hadde alle mulighetene åpne, men valgte fjellet. Han har nesten aldri sett seg tilbake. Bruno Compagnet (40) had every opportunity, but chose the mountains. And he’s almost never looked back.

LEGENDEN: Bruno Compagnet er en levende legende i Alpene. Norrøna er stolt over å ha ham med på sitt team. THE LEGEND: Bruno Compagnet is a living legend in the Alps. Norrøna is proud to have him on the team. 58

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

PrimaLoft, no geese inside. PrimaLoft® is the most innovative technology for apparel thermal insulation. PrimaLoft® is warm and compressible as down, even in extremely wet conditions. It repels water and dries faster than down; it’s incredibly light and more breathable than down. PrimaLoft® is unique, the true down alternative. Let ducks and geese fly!

Smak på ordet «Chamonix». Det smaker ferie, drømmer og farer. Taste the word “Chamonix.” It tastes of holidays, dreams and danger. Bruno Compagnet

- JEG BLE DRITTLEI av det livet, sier Bruno Compagnet og bretter sammen en grønn heldress og flytter på 196 centimeter lange ski. Bruno Compagnet er 40 år. La oss for ordens skyld gjøre det helt klart at livet Bruno referer til ikke handler om kontorliv, boligrente, barn som skal på fotballtrening og selvrealisering i løpet av tre uker sommerferie. Å nei, du. Bruno snakker om livet i Chamonix. Og om veien tilbake til fredens dal. San Martino Di Castrozza.

“I WAS SICK of that life,” says Bruno Compagnet as he folds a green snowsuit and puts away two 196-cm-long skis. Bruno is 40 years old. For the sake of clarity let us note that the sorry life Bruno is referring to had nothing to do with offices, mortgages, children needing a ride to football practice or three-week summer vacations. No, Bruno is talking about life at Chamonix. And about the road he took to the valley of peace: San Martino di Castrozza.

DET ER NOE VÆRHARDT med Brunos ansikt. Over 20 sesonger med skikjøring har ikke bare gjort ham rutinert og erfaren. Bruno har tviholdt på uavhengigheten og skigleden. Tilbake står en kjerne av entusiasme. Bruno kjører med samme entusiasme som en tenåring som har spart sine surt tjente penger til nytt utstyr og som helst vil presse inn all entusiasme i én tur. Bak lange dreads og helårs brunfarge ligger det noe lekent og solid. Det kan se ut som om han setter like stor pris på tusen fallhøydemeter med perfekt løssnø som en ensom sving over noen myke løssnøputer. Men lekenheten kommer ikke uten forsakelser. Ei heller for skibumser med årelang fartstid. Bruno har betalt på sin måte. Smak på ordet «Chamonix». Det smaker ferie, farlig og drømmer. Det er Mekka og muligheter i en og samme pakke. Noen drar til Chamonix for å oppleve fjellet. Bruno måtte til slutt reise derfra for å overleve fjellet. - Jeg dro fra Chamonix fordi jeg har mistet for mange venner. I begynnelsen, da jeg kom til Chamonix, ville jeg bare kjøre hardt og utvikle meg som skikjører. Jeg ville bare eksistere sammen med fjellet. Men etter hvert ser du at menneskene rundt deg blir en større og større del av tilværelsen, sier Bruno Compagnet. Det er en klang av alvor i stemmen hans. - Er du Chamonix lenge nok, føler du at du er den som sitter igjen. Mennesker du har drukket sammen med og kjørt på ski sammen med er plutselig borte. Snøskred, bresprekker og fall. Det har skjedd for mange ganger. Noen ganger blir det for hardt og du tenker at dette kan hende deg selv, sier Bruno.

BRUNO’S FACE IS WEATHERED. In more than 20 seasons of skiing Bruno has done more than polish his skills. He has preserved a core of independence and joy. He skis with the enthusiasm of a teenager who has spent all his money on new equipment and treats each run down the mountain as momentous. Behind the dreadlocks and the year-round tan there is something both playful and solid about Bruno. Moving downhill, he appears to appreciate a graceful turn across soft pillows no less than a 1,000-m drop through perfect powder. But playfulness does not come without sacrifice – not for an aging ski bum. In his own way, Bruno has paid dues. Taste the word “Chamonix.” It tastes of holidays, dreams and danger. Some people travel to Chamonix to experience the mountain. In the end, Bruno had to leave Chamonix to survive the mountain. “I left Chamonix because I lost too many friends,” he says. “In the beginning, when I first went there, I just wanted to ski hard and develop my skills. I wanted to exist as part of the mountain. But eventually the people around you become a bigger and bigger part of your reality.” A note of gravity enters Bruno Compagnet’s voice. “If you stay at Chamonix long enough, you start to feel like you’re the only one left. People you have been drinking with and skiing with are suddenly gone. Avalanches, crevasses and falls. It happened too many times. Sometimes the feeling gets too heavy, and you realize it can happen to you, too.”

NÅ HAR HAN SLÅTT seg ned i San Martino Di Castrozza i Italia, hvor kjæresten hans har sine røtter. Det er langt unna Chamonix. Nå er det Dolomittenes brunsvarte fjell som utgjør navet i Brunos tilværelse. - Tilværelsen koker ned til fjellet. Det er der jeg trives best. Samtidig er skikjøringen både det beste og det verste i livet mitt. Ingenting kan måles med opplevelsene du får i fjellet. Du treffer mange gode mennesker og du føler rushet fra naturen. I løpet av livet har jeg utviklet en sterk avhengighet til skikjøring og fjell. - Hvordan har skikjøringen forandret deg nå som du er eldre? - Jeg bryr meg ikke om at jeg er 40 år. Jeg trenger ikke dra på i samme grad. Nå ser jeg på fjellene med andre øyne. Jeg trenger ikke å kjøre hele dagen. Hvis jeg får 2-3 timer med skifeller og noen fine nedkjøringer er jeg fornøyd. Jeg liker stillheten og friheten dette livet gir meg. Jeg har aldri etterstrebet å vedlikeholde et sosialt liv. Jeg har satt fjellet først. Nå når jeg har en kjæreste jeg er glad i og en deltidsjobb med utstyrsprodusenter jeg har troen på – hva mer kan jeg ønske meg?

NOW HE HAS settled at San Martino di Castrozza, in Italy, where his girlfriend has roots. It’s far from Chamonix. Now it’s the dark brown rock of the Dolomites that defines Bruno. “Reality boils down to the mountains,” he says. “It’s where I’m happiest. Nothing matches what you feel up in the mountains. You meet lots of good people and you get a natural high. In the course of my life I have developed a strong addiction to skiing and the mountains.” “How has the skiing changed you, now that you’re older?” “I don’t care if I’m 40. You don’t have to ski all day. If I get two or three hours with skins on and a few good downhill runs, then I’m satisfied. I like the silence and the freedom of this life. I’ve never tried hard to maintain a social life. I’ve always put the mountains first. Now that I have a girlfriend that I love and a part-time job with an equipment maker I believe in, what more could I wish?”

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

www.primaloft.com

NORRØNAPROFILEN THE NORRØNA PROFILE

Text Eivind Eidslott Photos Chris Holter

SNØPARET: Snowboarderen David og skikjøreren Camilla Underland hjemme på kjøkkenet i Hemsedal. SNOW BIRDS: Snowboarder David and skier Camilla Underland in their kitchen at Hemsedal.

Hils på familien Underland. Hemsedals beste ambassadører. Meet the Underland family. Hemsedal’s best ambassadors.

The Underlands 62

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

SPORTY FAMILIE: Ekteparet Underland har valgt å slå seg ned i Hemsedal på grunn av de ubegrensede mulighetene for å drive friluftsliv. SPORTY FAMILY: The Underlands moved to Hemsedal to live the outdoor life in all its variety.

- VÄLKOMNA! David Underland, som het David Magnusson før han giftet seg med sin kjære Camilla, står i døråpningen til sitt hyggelige hjem i Hemsedal. Dette er altså mannen som har vunnet Røldal Freeride Challenge en haug med ganger. Dette er altså mannen som reiser jorda rundt for å konkurrere i stupbratt snowboardkjøring. Og der er kona Camilla, også. Og hunden Tundra. Men hvor er den vesle datteren My? - Hun er hos bestemor, sier David. - Dermed kan både Camilla og jeg bli med dere ut i snøen etterpå! Det blir fantastisk bra i dag! Jeg kjenner det på meg! Vil dere ha litt frokost først? En espresso? DAVIDS INTERESSE for naturen begynte mildt sagt tidlig. Han forteller om medlemskapet i Västra Värmlands Geologiforening den gangen han var en liten gutt. Han forteller om skating. Og han forteller om firmaet han driver i dag – som tar med vanskeligstilt ungdom ut på store naturopplevelser. Dagen etter at vi besøker David skal han ta med kone og barn til en brattkjøringskonkurranse i Squaw Valley i USA – før han skal returnere til Oslo og fly videre til franske Tignes. Og derfra til Verbier i Sveits. - Det blir bra, sier David. HAN OG CAMILLA møttes rett etter at hun kom til Hemsedal som ferdig utdannet lege for seks år siden. - Jeg hadde bodd her en stund og hadde full oversikt over damene i bygda, forteller David. - Så en dag kom en ny, vakker kvinne – som i tillegg var lege og skulle tjene masse penger. Da tenkte jeg bare: perfekt! Hehehe. Men dere, skal vi ta en tur i Caravanskogen nå? Og så kjøre Lille Matterhorn etterpå? Og så avslutte i Reidarskaret? Er dere klare? Skal vi komme oss av sted? 65 MINUTTER SEINERE henger jeg etter begge armene i ei grein midt oppe i et stup i Caravanskogen. David hoppet utfor, landet grasiøst og fortsatte nedover i stor fart. Camilla fulgte på uten problemer. Jeg bommet og blir hengende og sprelle med skiene. Jeg skjønner plutselig hvorfor hele dette området er tomt for folk og tomt for spor. Her er det bare tett skog, klipper og stup, issvuller, røtter og trange passasjer. Overalt. - Krevende nedfart, sier jeg til David når vi endelig treffes igjen i bunnen av bakken. - Lekent terreng, sier han. Og gliser. 64

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

ecs – eschler comfort system The Eschler Comfort System is a proven, coordinated system of fabric layers. Converted into apparel, it provides an optimal climate for the body, a pleasant feel, and maximum comfort.

“VÄLKOMNA!” David Underland, whose name was David Magnusson before he married his beloved Camilla, stands in the doorway of his pleasant home in Hemsedal. This is the man who’s won the Røldal Freeride Challenge again and again, who travels the world competing in steep-and-deep snowboarding events. And there is Camilla. And their dog, Tundra, too. But where is the little daughter, My? “She’s with her grandmother,” says David. “And that means Camilla and I can both go out in the snow with you later! It’s going to be great today! I can feel it! How about a little breakfast first? An espresso?”

e1 – Absorption Eschler e1 fabrics actively absorv perspiration without drying out the skin. Thanks to their hygienic, skin-friendly qualities and freedom of movement, they ensure outstanding wearer comfort.

DAVID’S INTEREST in nature was awakened early. He recalls a membership in Västra Värmlands Geologiforening, from early boyhood in Sweden. And then he describes the firm he runs today, helping disadvantaged youths experience the splendour of the natural environment. The day after our visit with David, he’ll take his wife and little girl to a steep snowboarding competition in Squaw Valley, in the United States, before returning to Oslo and flying on to Tignes, in France, and from there to Verbier, Switzerland. “It’ll be nice,” David says.

e2 – Insulation Eschler e2 fabrics keep the body warm in cold weather. They help regulate the climate against the skin, and thus ensure optimal thermal balance of the body.

HE AND CAMILLA met six years ago, soon after she arrived in Hemsedal with a newly acquired physician’s license. “I had lived here a while by then, and had complete oversight of the ladies here in town,” David recalls. “Then one day came this beautiful new woman – a doctor, no less, who was sure to make lots of money. I thought: ‘Perfect!’ Heh heh! But what do you say? Shall we take a trip to Caravanskogen now? Then do Little Matterhorn? And how about we finish up at Reidarskaret? Ready? Let’s go!” SIXTY-FIVE MINUTES LATER I’m hanging by both arms from a tree branch in the middle of a cliff in the woods called Caravanskogen. David had jumped high, landed gracefully and continued down at high speed. Camilla had followed him without a hitch. I misjudged and found myself suspended, skis dangling. Suddenly I understood why I’d seen no other people and no ski tracks. The forest is wide and dense, punctuated only by boulders and cliffs, ice patches, roots and narrow passages. As far as the eye can see. “A rough way down,” I say to David when we finally meet again, at the bottom. “Fun terrain,” he says. And grins.

QUICK DRY

e3 – Protection Eschler e3 fabrics are wind and water resistant. Besides providing good protection against the elements, they allow air circulation, which promotes optimal breathability.

e3+ Protection Plus Eschler e3+ fabrics incorporate modern membrane technology and are wind and waterproof. They provide optimal protection even under harsh weather.

Text Solveig Schanke Eikum Photos Nils-Erik Bjørholt

Friluftsakademiet Norrøna Magazine fikk bli med da åtte ungdommer skulle forvandles til ekte friluftsmennesker på vinterkurs med Den Norske Turistforening Ung.

Outdoor academy Norrøna Magazine tagged along as the youth wing of Norwegian Trekking Association sought to transform eight teenagers into wintertime outdoorsmen.

HELT PÅ VIDDENE: Den Norske Turistforenings vinterkurs på vei inn til Helberghyttapå Hardangervidda. HIGH ON HARDANGER: Course participants entering the Norwegian Trekking Association's Helberg cabin on the Hardanger plateau. 66

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

2 1. LANG, LANG REKKE: Fjellungdommen på tur. 2 . SLITEN NÅ: Ikke alle er like vant til lange skiturer. 3 . HYTTEKOS: Kvelden blir ikke koseligere enn dette. 4 . TILSAMMANS: Alle må gjøre en innsats for fellesskapet.

– FÅR VI DIPLOM UANSETT? Vi har så vidt rukket å ta på oss skiene idet spørsmålet kommer. Ikke en meter er tilbakelagt, og sekker, spader og staver prøver å finne rett eier mens noen mumler at det er bakglatt selv med skifeller. Vi er på vinterkurs med ungdomsgruppa til Den Norske Turistforening (DNT) Oslo og omegn. En tilfeldig sammensatt gruppe med åtte ungdommer i den verste hormonalderen skal tilbringe fem dager på Hardangervidda mens de lærer alt fra å pakke sekk til å unngå skred. Det kan vel trygt kalles et sosialt eksperiment. BAK OSS LIGGER de første og verste høydemeterne som ble unnagjort på fire og et halvt minutt med taubanen fra Rjukan. Foran oss ligger den snøkledde Hardangervidda og innbyr til en skikkelig vintertur. – Det første året holdt vi kurset i Jotunheimen, men det ble for bratt og krevende å gå der. Her får vi en morsom start med taubanen opp, det er spennende krigshistorie knytta til området, og landskapet er veldig godt egna til å lokke fram turlysten hos en gjeng uerfarne deltagere, sier kursleder Magnus Wethal (22). Tre minusgrader biter forsiktig i nesa 886 meter over havet, og nysnøen ligger i et tykt lag på trærne vi skal gå mellom i de første bakkene. Det er bare å sette i gang mens sola fremdeles spanderer noen stråler. – HVORFOR GÅR DET IKKE heis helt opp? Oskar Speilberg (16) kan ikke dy seg. Vi har gått oss svette med de store sekkene, men ser fremdeles ikke snurten av Helberghytta som skal bli basen vår. 68

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

4 1 . A LONG, LONG COLUMN: Mountain youth on the march. 2 . WEARY: Not everyone's used to long ski trips.

3 . CABIN COMFORT: A cosier evening is hard to imagine. 4 . JOINT EFFORT: Everyone pitches in.

Derimot ser vi ei spinkel løype som bare går videre og videre på den myke, hvite vidda. Magnus demonstrerer den hule «wom»-lyden i snøen som viser at det er stor skredfare. Han har vært turleder i flere år, og ser at nivået er veldig ulikt hos de som blir med. Det er spennende å sette sammen en så tilfeldig gruppe av 16-20 åringer og ta dem med på tur. Men hvor er alle jentene? – Hun ble syk, sier Magnus. – Hun? – Ja, det var bare en påmeldt jente denne gangen. De åtte guttene virker motiverte likevel. I hvert fall til jeg spør Johannes Dyrnes (17) hvorfor han ble med på kurset. – Jeg ble meldt på av mora hans, sier han og peker på Even Bremnes Stokke (16). Det ble Oskar også. De tre fetterne har aldri vært på kurs med DNT før, men mora til Even fikk altså sendt dem av gårde. Magnus Sørensen (16), har derimot meldt seg på av egen fri vilje. – Jeg har vært ute i dårlig vær, og det er ikke alltid jeg vet hva jeg skal gjøre, så det er greit å lære det skikkelig, sier han. – Hvis det først går et skred, kan man jo ikke drive og knote. – ER DET NOEN SOM VIL HA KAKE? Turleder Vidar Bjørnstad (27) henter frem hjemmebakst fra sekken sin. – Det er mye energi i den, så det holder med en liten bit. Havregryn, sirup og kanel gjør kaka til rene energibomba. De mest slitne har bruk for det da de ser hvordan Magnus, som er en av de yngste deltagerne,

”DO WE GET A CERTIFICATE NO MATTER WHAT?” We have barely got our skis on when the question comes. Not a metre has been conquered; packs, spades and poles have yet to sort themselves out; and there is grumbling that the snow is too slippery, even for climbing skins. We’re attending a winter recreation course for Oslo youth, sponsored by the Norwegian Trekking Association. Eight random youngsters at their hormonal peaks are to spend five days on the Hardanger Plateau learning everything from how to organize a pack to how to avoid an avalanche. You might call it a social experiment. THE CABLEWAY up from Rjukan puts the steepest climb behind us in just four and a half minutes. The snow-decked Hardanger Plateau stretches out ahead, inviting us to embark on a proper winter trek. ”The first year, we held the course in Jotunheimen, but it was too steep and challenging there,” says course leader Magnus Wethal, 22. ”Here we get a fun start by taking the cable car up. There is some exciting wartime history in the area, and the landscape brings out the natural wanderlust in a gang of inexperienced participants.” The chill – three degrees below zero C – nips at the nose. We are at 886 m elevation, and the newly fallen snow rests thickly on the trees. We’ll be skiing through those trees on our way up the first hills. It’s time to go, while the sun is still scattering its rays. ”WHY DOESN’T THE LIFT go all the way up?” Oskar Speilberg, 16, can’t hold his tongue. We’ve all worked up a sweat carrying

the packs, but there is no sign of Helberghytta, the cabin that is to be our base. All we see is a weak trail that seems to reach endlessly across the soft, white plateau. Magnus demonstrates the hollow sound the snow makes when there is significant avalanche danger. He’s been a tour leader for several years, and takes note of the different skill levels of the people in his charge. Putting together a random group of 16- to 20-year-olds and marching into to the wild is always an adventure. But where are all the girls? ”She got sick,” says Magnus. ”She?” ”That’s right. Only one girl signed up this time.” Anyway, the eight boys seem well motivated. At least until I ask Johannes Dymes, 17, why he’s decided to join the course. ”I got signed up by his mother,” Johannes says, pointing at Even Bremnes Stokke, 16. Oskar gives the same reason. The three cousins have never been on such a course before, but Even’s mother got them out the door anyway. Sixteen-yearold Magnus Sørensen, by contrast, signed himself up willingly. ”I’ve been out in bad weather, and I don’t always know what I’m supposed to do, so it’ll be good to learn it right,” he says. ”If there is an avalanche, you can’t stand there waiting for a lecture.” ”ANYONE WANT CAKE?” Tour leader Vidar Bjørnstad, 27, lifts baked goods out of his pack. ”There is a lot of energy in it, so a little piece is all you need.” NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

FAKTA

– Jeg har vært ute i dårlig vær, og det ”I’ve been out in bad weather, and er ikke alltid jeg vet hva jeg skal gjøre, I don’t always know what I’m supposed så det er greit å lære det skikkelig, to do, so it’ll be good to learn it right,” Magnus Sørensen

strener av gårde med en stor pulk i tillegg til sin egen sekk. Han har bestemt seg for å avlaste en av lederne. – Jeg ville se hvordan det kjennes å gå med begge deler. Det er ikke så verst, sier han og forsvinner opp i tet. 16-åringen har allerede tatt et grunnkurs for å bli leder etter hvert. DNT bygger mye på frivillighet, og lederne gjør det for å gi ungdommene en fin erfaring og samtidig lære dem å ta vare på seg selv ute i naturen. For mange blir det en kjempeopplevelse som gjør at de begynner å dra mer på tur. I BASEN PÅ HELBERGHYTTA er det mye å leve opp til. Hytta er oppkalt etter Claus Helberg, en av tungtvannssabotørene i Kompani Linge, som overlevde på vidda i flere måneder rundt aksjonen på Rjukan under krigen. Nå fylles hytta av åtte karer med helt forskjellige motiver for å være der. Et par gjør det som en forberedelse til militæret, mens andre bare tenkte det kunne være spennende å tilbringe vinterferien i fjellet. – Jeg har lagt merke til at dere ikke drikker så mye, sier Vidar. – Husk å få i dere nok væske selv om det er vinter. Og kun de plaggene som er våte skal henge ute, resten har vi i sekkene så vi har kontroll på tingene, legger han til. MORGENEN ETTER våkner vi av dempede stemmer som diskuterer om en og en halv desiliter er det samme som et og et halvt gram. Det er frokostgruppa som skal lage havregrynsgrøt. Etter hvert kommer flere fram fra køyesengene, og desiliterdiskusjonen går over i kartkoordinater og måling av høydemeter. Sola fra i går er søkk borte, og vi får prøve hvor fort det kan slå om til å bli surt og kaldt på vidda. – Snø er en hel vitenskap, sier turleder Magnus. Vi har kommet oss ut, og står med ryggen mot vinden med hettene trukket godt ned i ansiktene i det noe intense været. Det er på tide med litt nærkontakt med elementene. En etter en forsvinner guttene ned i et hull for å bli gravd frem igjen når de andre har kjent hvordan det føles å treffe et menneske med søkestanga. Stemmene blir fjernere idet de graver ned en stykk journalist. Pustehullet til ansiktet gjør at det ikke blir helt klaustrofobisk. Men kaldt er det. Og tungt når snøen skuffes over kroppen. Jeg dytter hodet lengre inn i gropa for at den ikke skal bli tetta igjen, og fokuserer på å puste rolig. Så letter trykket, og en ikke fullt så fjern stemme ber meg reise meg opp. Oskar overtar plassen mens et par andre lemper på med snø. De gjør en iherdig innsats idet lederne snur ryggen til et kort øyeblikk. Plutselig oppdager Vidar den litt for store og urørlige snøhaugen. Han beveger litt på søkestaven for å se om det er noe respons, og tar en kjapp beslutning. – Det er nok best at vi graver ham frem igjen nå.

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

Oatmeal, syrup and cinnamon combine to make an energy bomb. The weariest skiers realize they may need it when they notice how Magnus, one of the youngest participants, hurries ahead with a pull-sled in addition to his backpack. He has decided to relieve one of the leaders of the burden. ”I wanted to see how it feels to ski with both loads. It’s not so bad,” he says, disappearing into the lead. The 16-year-old has already taken a basic course to become a leader himself eventually. The Norwegian Trekking Association (known by the Norwegian acronym DNT) depends a great deal on volunteerism. Tour leaders give of their time so the youngsters will not only enjoy themselves but learn to act responsibly in the outdoors. For many kids the experience is transformative, and they start making trips on their own.

FACTS

Velkommen til DNT Ung

Welcome to DNT Youth

Ungdomstilbudet til Den Norske Turistforening. Er med sine 25 000 medlemmer den største organisasjonen for friluftsinteressert ungdom mellom 13 og 26 år i Norge. Tilbyr variert friluftsliv og ekte opplevelser ute i naturen med alt fra en liten rusletur i skogen til isklatring. Jobber for å tilby ungdom mulighet til å drive et enkelt, aktivt, sikkert og miljøvennlig friluftsliv med vekt på et godt sosialt miljø. I den sammenheng er det viktig å gi opplæring i form av kurs og turer, slik at flere ungdommer kan finne glede i å være ute i naturen og mestre ulike forhold. Representert med rundt 20 lokallag som arrangerer aktiviteter for ungdom over hele landet. Hvert år arrangeres det en rekke BaseCamper på ulike steder i Norge, hvor aktiviteter som fjellklatring, rafting og brevandring gjør den tradisjonelle fjellturen mer spennende og utfordrende. Les mer på www.turistforeningen.no

Central-Youth wing of the Norwegian Trekking Association (DNT). With 25,000 members, Norway’s largest organization of outdoor enthusiasts between 13 and 26 years of age. Provides a wide variety of outdoor experiences, from forest walks to ice climbing. Offers simple, safe and environmentally friendly recreational opportunities for young people, with an emphasis on healthy social interaction. Courses and training trips help young people take pleasure in the outdoors while learning to master a variety of conditions. About 20 local branches arrange activities for youth around the country. Every year a number of Base Camps are arranged around Norway, featuring activities such as mountaineering, rafting and glacier hiking that bring new challenges and excitement to the traditional mountain hike. Find out more at www.turistforeningen.no

AT HELBERGHYTTA, our base cabin, we have a lot to live up to. The cabin is named for Claus Helberg, one of the heavy-water saboteurs of Kompani Linge who survived several months on the Hardanger Plateau before and after their action at Rjukan during World War II. The cabin now fills up with eight youngsters who have a variety of motives for being there. A couple of them thought it would be good preparation for the military, while others simply believed it would be an exciting way to spend their winter vacation. ”I’ve noticed you’re not drinking much,” says Vidar. ”Even though it’s winter, you have to remember to get enough liquids.” He adds: ”Only the clothes that are wet should be hung up. We keep the rest in our packs so we can keep track of things.” THE NEXT MORNING we are awakened by muted voices discussing whether one and a half decilitres is the same as one and a half grams. It’s the breakfast group, responsible for the oatmeal. Eventually, several others crawl out of their bunk beds and the decilitre discussion moves on to map coordinates and elevation measurements. Yesterday’s sun is nowhere to be found, so we have an object lesson and how quickly the plateau can turn blustery and cold. ”Snow is a science unto itself,” says the elder Magnus. We emerge from the cabin and stand with our backs to the wind and our hoods pulled well over our faces. It’s time for a close encounter with the elements. One by one, the boys disappear into a hole, only to be dug out again when the others have felt what it’s like to touch a buried person with a probing pole. As the snow engulfs one particular journalist, the voices seem to recede. The breathing hole around her face is enough to stave off claustrophobia, but the cold presses in, and the weight of shovelled snow on the body is formidable. I push my head forward to expand the cavity a little and focus on breathing calmly. Then the pressure begins to lift, and a slightly less muted voice asks me to get up. Oskar takes my place below while a couple of the others load on the snow. When the leaders turn their backs for a moment, the boys pile the snow with gusto. Suddenly Vidar notices that the mound has grown too big – and it’s not moving. He gives the probing pole a push to see if there is any response, and makes a quick decision. ”It would probably be best to dig him out again now.”

MERKET LØYPE: Den Norske Turistforening sørger for merkede vinterløyper i mange fjellområder. MARKED TRAIL: The Norwegian Trekking Association marks winter trails in mountainous areas. NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

Text Eivind Eidslott & Torkel Karoliussen Photos Kari Medig

Lyngen deLuxe

Dra til sjøs, for noen fjell. Maritime mountains

SIGNERER FJELLET: Torkel Karoliussen kjører ned på baksiden av fjellet Storgalten (1219 moh) på spissen av Lyngenhalvøya. SIGNATURE IN SNOW: Torkel Karoliussen descends the backside of Stogalten (1,219 m elevation) at the tip of the Lyngen peninsula. 72

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

LYNGEN KONTRASTER: Blått vs. hvitt, fjell vs. fjord, boblebad vs. kaldt vann, toppturer vs. hvile, fiske vs. turisme, nytt vs. gammelt. Takket være Golfstrømmen fryser ikke vannet rundt Lyngenhalvøya på 69 grader nord, og man behøver ikke en romersk kaldkulp for å få fart på blodomløpet etter en dag på topptur. MS Vulcana er beleilig utstyrt med et sju meter høyt stupetårn direkte tilknyttet badestampen på akterdekket. LYNGEN CONTRASTS: Blue vs white, mountain vs fjord, hot tub vs cold water, hiking vs relaxation, fishing vs tourism, new vs old. Thanks to the Gulf Stream, the water around the Lyngen peninsula does not freeze, and you don't need a Roman cold plunge to get the blood flowing after a day of ski touring. The MS Vulcana features a seven-metre diving tower conveniently accessed directly from the hot tub on the aft deck.

ITALIENERNE SNAKKER om Lyngsalpene. Spanjolene snakker om Lyngsalpene. Engelskmenn snakker om Lyngsalpene. Og sveitserne. Og tyskerne. Og noen amerikanere. Ikke glem amerikanerne. For all del. Og du tenker: hvorfor snakker alle om disse fjellene? Hva er det med disse tindene langt i nord? Blir folk forhekset av dem? OG PLUTSELIG sitter du der selv, om bord i ei gammel fiskeskøyte, i en dyp fjord i Troms. Skuta er en slags metafor på utviklingen av turistindustrien i Lyngen, for nå har gamle fiskeskøyter gått ut på dato. Det må være noe mer. Det må være noe unikt. Bare på den måten kan man som guidefirma tjene flere dollar, flere euro, flere svenske kronor. 74

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

Derfor lukter det ikke fisk om bord i denne flytende basecampen. Det lukter spa. Det lukter finsk sauna, tyrkisk hamam, romersk badekulp og japansk zen-lounge. Ikke minst lukter det en bataljon topptursultne menn med et assortert utvalg smellfeite ski. OG TINDENE glefser mot himmelen. Og fellene griper mot snøkrystallene. Og små bygdesamfunn klorer seg fast langs værharde strender. Og der, allerede på din første tur nedover Lyngens bratte fjellsider, skjønner du hvorfor dette er et mekka for toppturfundamentalister: Fordi dette er Europas Alaska.

THE ITALIANS talk of the Lyngen Alps. The Spaniards talk of the Lyngen Alps. The English talk of the Lyngen Alps. And the Swiss. The Germans. And some Americans. Don’t forget the Americans. By all means. And you think: Why is everyone talking about these mountains? What is it about these peaks, so far north? Do they bewitch people? AND SUDDENLY you are there yourself, seated aboard an old fishing boat, in a deep fjord in Troms County. The boat symbolizes Lyngen’s development as a tourist draw; the fact is, old fishing boats have exceeded their use-by date. Today there must be something more. Something unique, something that generates a little extra for the tour operators – extra dollars, extra euros, extra Swedish kronor.

That something is why this fishing boat does not smell like fish. What you smell is the spa. You smell the Finnish sauna, the Turkish hamam, the Roman bath, the Japanese Zen lounge. You are aboard a floating base camp with a battalion of peak-hungry men and their assortment of superfat skis. AND THE PEAKS lunge toward the heavens. And the mountains hoard their crystalline snow. And the village communities cling perilously over weather-beaten beaches and headlands. And there, on your first trip down the steep Lyngen mountainsides, it occurs to you why this is a Mecca for peak-seeking fundamentalists: Because this is Europe’s Alaska. NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

HJEMME: Norrønas teamsjef Torkel Karoliussen føler seg hjemme i Lyngen. AT HOME: Norrøna's team manager Torkel Karoliussen feels at home in Lyngen

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

LYNGEN UTSIKT: Fjord. Fjell. Blå himmel. Perfekt. LYNGEN VIEW: Fjords. Mountains. Blue sky. Perfect.

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

FACTS

FAKTA

Velkommen til Lyngsalpene

Welcome to the Lyngen Alps

Generelt Lyngsalpene er nok det mest spektakulære fjellområdet i Nord-Europa. Her er det så bratt, så vakkert og så krevende terreng at du kan bli liggende våken i soveposen bare ved tanken. Lyngsalpene er så ville at de tiltrekker seg skikjørere og skifilmprodusenter i den absolutte verdensklassen. De siste åra har det vokst fram svært mange tilbud til skiturister i Lyngen. Ulike guidefirmaer, overnattingssteder og båtcruise slåss om oppmerksomheten din. Skimagasinet Fri Flyts årlige High Camp Lyngen er et svært godt utgangspunkt for å gjøre seg kjent med disse fjellene. Les mer på www.highcamp.no

General The Lyngen Alps are likely the most spectacular mountains of northern Europe. It’s so steep here, with terrain so beautiful and so challenging, that you can lie awake at night in your sleeping bag just thinking about it. The Lyngen Alps are so wild that they attract world-famous skiers and ski-film producers. Recent years have seen a proliferation of services for ski tourists to the area. A variety of guide, accommodation and cruise providers compete for your attention. The ski magazine Fri Flyt’s annual High Camp Lyngen is an excellent way to get acquainted with the mountains. Read more at www.highcamp.no

Reise Fly til Tromsø, lei bil eller ta bussen til for eksempel Lyngseidet.

Travel Fly to Tromsø, then rent a car or take the bus to (for example) Lyngseidet.

Overnatting Lyngen Lodge har på kort tid blitt et svært godt kjent overnattingssted. Høy standard og høye priser. Sjekk ut www.lyngenlodge. com. Det fins noen få andre overnattingsbedrifter i området. Du kan også bo på den ubetjente turistforeningshytta ved Jægervann. Eller i telt.

Accommodations Lyngen Lodge has gained renown in a short time. High standards, high prices. Check it out at www.lyngenlodge.com. But there are other options. You could stay for instance at the unmanned trekking association cabin at Jægervann. Or in a tent. Guides Examples include Midnight Sun Mountain Guides (www.msmg.org), Mountain Spirit Guides (www.mountain-spirit-guides.com) and the UIAGM guides at Lyngen Lodge (www.lyngenlodge.com).

Guider For eksempel Midnight Sun Mountain Guides (www.msmg.org), Mountain Spirit Guides (www.mountain-spirit-guides.com) og UIAGM-guider hos Lyngen Lodge (www. lyngenlodge.com). Spabåten Den heter M/S Vulkana (www.vulkana.no) og er ei ombygd fiskeskøyte som nå tilbyr alt fra tyrisk dampbad til egen kokk og stupetårn. Seiler rundt Lyngenhalvøya og tilbyr skiturer i samarbeid med Farout Event & Adventure (www.farout.no). Fra 3500 kroner pr. person for båt, losji, alle måltider og guiding.

The spa boat It’s called the M/S Vulkana (www.vulkana. no), a remodelled fishing boat now offering everything from Turkish steam baths to a private chef and diving tower. Sails around the Lyngen peninsula, with ski trips provided by FarOut Event & Adventure (www.farout.no). Cost is from N. Kr. 3,500 per person, including boat, lodging, all meals and guide service.

Les enda mer www.lyngenalp.no

Find more at www.lyngenalp.no

HARDT ARBEID: Det går ingen heiser opp på fjelltoppene i Lyngen, og heliskiing er ikke tillatt i Norge. Noen timers hardt arbeid er derfor obligatorisk før nedkjøringen mot fjorden kan begynne. EARN YOUR TURNS: There are no lifts to the mountaintops of Lyngen, and heli-skiing is not allowed anywhere in Norway. Several hours of hard work are therefore mandatory before you can enjoy a descent toward the fjord. 78

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

Text Eivind Eidslott Photos Frode Sandbech

Sveitsisk kvalitet

Swiss quality

Du har sikkert drømt om et sted som Andermatt.

You’ve surely dreamt of such a place – Andermatt

PANORAMA: Torkel Karoliussen ser ut over en endeløs rekke fjell i sveitsiske Andermatt.

PANORAMA: Torkel Karoliussen looks across the endless Swiss mountain range at Andermatt.

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

1. EN SKY AV SNØ: Andermatt er viden kjent for fantastisk snø og ubeskrivelig vakre fjell. Bjørn Thomas Romsøe nyter kombinasjonen. 2. OPP FOR Å HOPPE: Bjørn Thomas Romsøe går gjerne oppover for å få anledning til å droppe utfor en høy klippe i Andermatt. 1 . A CLOUD OF SNOW: Andermatt is renowned for fantastic snow and indescribably beautiful mountains. Bjørn Thomas Romsøe delights in the combination. 2 . WHAT GOES UP: Bjørn Thomas Romsøe heads upward with pleasure so he can later plunge down one of Andermatt's high rocky bluffs.

Andermatt er et Eurodisney for freeridere, Andermatt is a Eurodisney for freeriders, naturens gave til nedoverbakkefolket natures gift to the down-hill peoeple.

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

MORGEN I ALPENE. Kjenner du igjen følelsen av morgen i Alpene? La oss si at du har reist flere tusen kilometer med fly, kjørt forbi Zug og Walchwill og Schwyz, spist pizza hos Spycher, tatt inn på Hotel Sonne, drukket øl på Die Alte Apotheke. Du har sovet godt, dratt gardinene til siden, sett ut, sett opp, latt fjellene omfavne deg som en mor. Og du har spist croissanter til frokost, og du har stilt deg opp i køen ved gondolstasjonen, kjøpt skikort, observert ski- og snowboardkjørere fra en rekke nasjoner, alle med det samme blikket, alle ute i samme ærend. Du speiler deg i slalåmbrillene til en sveitsisk fjellguide med pannebånd og firedagersskjegg. Og du tenker: Andermatt. Du er endelig i Andermatt i Sveits.

MORNING IN THE ALPS. Do you recognize that feeling of morning in the Alps? Let’s say that you’ve travelled several thousand kilometres by plane, driven past Zug and Walchwill and Schwyz, eaten pizza at Spycher, registered at the Hotel Sonne and downed some beer at Die Alte Apotheke. You have slept well, opened the curtains, looked out, looked up, let the mountains embrace you like a mother. You’ve had croissants for breakfast and stood in line at the gondola station; you have bought a day ticket and observed skiers and snowboarders from a great many nations, all with that look in their eye, all on the same mission. You catch a glimpse of yourself in the mirrored goggles of a Swiss mountain guide wearing a headband and four-day stubble. And you think: Andermatt. You have finally made it to Andermatt, Switzerland.

GEMSSTOCK. Gurschenstock. St. Anna-gletcher. Geissgrat. Nätschen. Realp. Oberalp. Så mange vakre navn, så mange store opplevelser. Andermatt er et Eurodisney for freeridere, naturens gave til nedoverbakkefolket. Det fins ikke så mange steder i verden med like høy status. Du har La Grave i Frankrike. Du har Alagna i Italia. Revelstoke i Canada. Steder som alltid er på ryktebørsen. Jungeltelegrafdestinasjoner. Referansepunkter. Skianlegg som snømenn og snøkvinner snakker om, lavmælt, i alle land, gjerne over en øl og en bolle peanøtter: «Har du vært i Andermatt?» spør vi hverandre. «Nei, men jeg vil gjerne til Andermatt» sier vi til hverandre. «Når da?» lurer vi på. «Snart» sier vi i kor. «Så snart som overhodet mulig.»

GEMSSTOCK. Gurschenstock. St. Anna-gletcher. Geissgrat. Nätschen. Realp. Oberalp. So many beautiful names, so many adventures. Andermatt is a Euro-Disney for freeriders, nature’s gift to downhill fans. There aren’t many places in the world of equal status. There is La Grave, in France. There is Alagna, in Italy. Revelstoke in Canada. Places whose names you often hear mentioned, tumbling out of the rumour mill. Standard points of reference. Ski centres that snowmen and snowwomen talk about in soft voices, around the world, over beer and peanuts. “Have you been to Andermatt?” we ask each another. “No, but I’d like to go,” we tell each other. “When?” we wonder. “Soon,” we say in concert. “As soon as possible.” NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

FACTS

FAKTA

LANDSBYIDYLL: Du skal lete lenge etter en mer sjarmerende alpelandsby enn Andermatt. VILLAGE IDYLL: A more charming Alpine village would be hard to find.

OG NÅ ER DU HER, på toppen av Gemsstock, 2963 meter over verdenshavene. Du ser deg rundt, snøkledde tinder i alle himmelretninger, og noen svarte løyper, og noen røde løyper, og et potensial for off piste som du bare har sett én gang tidligere i livet: Det var i en drøm. Her er sol, bare sol og snø, og du strammer alpinstøvlene sakte, sakte, nesten rituelt. Så surfer du ut i en travers, en slags inngangsport til urørt snø.

AND NOW YOU ARE HERE, at the summit of Gemsstock, 2,963 m over sea level. You look around at the snow-capped peaks in every direction, at the black trails and the red trails, and at off-piste opportunities whose equal you’ve seen only once before in your life: It was in a dream. The sun is out – there is nothing but sun and snow. You tighten your alpine boots slowly, slowly, almost ritually. Then you surf out in a traverse, entryway to the realm of untouched snow.

DU ER PÅ BESØK hos noen av de vakreste fjellene på denne planeten. Du er ønsket velkommen av en lokalbefolkning som er stolte av byen sin, av fjellene sine, av snøen som faller i slike mengder. Kanskje det høres svulstig ut, kanskje det er å overdrive, men likevel: Vær ydmyk i Andermatt. Vær høflig. Ha respekt. Finn dine linjer, men kjenn dine begrensinger. Nyt fjellsidene slik de skal nytes. Prøv gjerne løypene, drikk cappuccino, sett deg i solveggen i Nätschen. Før du vet ordet av det, føles Andermatt som ditt andre hjem. Et sted du lengter tilbake til, alltid, hver dag du er et annet sted.

YOU ARE VISITING some of the most beautiful mountains on the planet. You are welcomed by a local population that’s proud of its town, of its mountains, of the snow that falls in such quantities. It may sound pretentious, it may be an exaggeration. Nevertheless: Be humble at Andermatt. Be polite. Show respect. Find your lines, but know your limits. Enjoy the mountainsides as they should be enjoyed. Try the trails; drink a cappuccino; take a load off at Nätschen’s sunning wall. Before you know it, Andermatt will feel like a second home. A place you long for whenever life takes you elsewhere.

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

Velkommen til Andermatt

Welcome to Andermatt

Generelt Andermatt er ikke blant de største skidestinasjonene i Alpene, men stedet har en sterk personlighet. Den trivelige landsbyen ligger på 1444 m.o.h. og byr på ekte alpestemning. På den ene siden frakter en gondol deg opp til mellomstasjonen Gurschen på 2212 m.o.h. En ny gondol tar deg med videre helt opp til legendariske Gemsstock på 2963 m.o.h. Flere t-kroker og stolheiser gjør mulighetene nærmest ubegrensede – både når det gjelder løyper og off piste. På den andre siden av byen går en stolheis opp til mellomstasjonen Nätschen på 1842 m.o.h. og en ny stolheis opp til Gütsch på 2344 m.o.h. Mye fin cruising i løypene, flere t-kroker, egne akebakker og muligheter for gode stunder i restaurantenes solvegger.

General Andermatt is not among the biggest ski destinations of the Alps, but it has a strong identity. The pleasant village has an elevation of 1,444 m, providing true Alpine atmospherics. From one side of town a gondola carries you up to the Gurschen midstation, at 2,212 m. Another gondola takes you to the legendary Gemsstock, at 2,963 m. Several T-bars and chair lifts provide countless downhill opportunities, both on-trail and off-piste. From the other side of town, a chair lift rises to the Nätschen midstation, at 1,842 m, where a new chair lift takes over for the journey to Gütsch, at 2,344 m. There you’ll find excellent trail cruising, more T-bar lifts, sledging hills and plenty of chances to rest in the sun outside the restaurants.

Reisen Fly til Zürich. Lei en bil eller – enda bedre - ta toget til Andermatt. Du bruker ca. to timer fra flyplassen.

Travel Fly to Zürich and rent a car – or even better take the train – to Andermatt. The trip from the airport takes about two hours.

Overnatting Mange koselige hoteller og leiligheter. Prøv for eksempel Hotel Sonne (www.hotelsonneandermatt.ch) eller det nye, stilige boutiquehotellet The River House (www. theriverhouse.ch). Se www.andermatt.ch for flere gode alternativer.

Accommodations Many cosy hotels and apartments. Try for example the Hotel Sonne (www. hotelsonneandermatt.ch) or the stylish new boutique hotel The River House (www.theriverhouse.ch). Check out www. andermatt.ch for more good options.

Shopping Butikken Carpe Diem i Andermatts hovedgate har et fantastisk utvalg produkter fra Norrøna og Whiteout. De svært hyggelige innehaverne Flavia og Roger hjelper deg gjerne med tips til bekledning eller skikjøring i Andermatt!

Shopping The store Carpe Diem in Andermatt’s main street offers a fantastic assortment of Norrøna and Whiteout products. The friendly proprietors, Flavia and Roger, can give you tips on clothing and skiing at Andermatt!

Mer info www.andermatt.ch

More information www.andermatt.ch

HØYT OPPE: Eivind Eidslott (t.v.) og Tor Sæthre ser forventingsfullt på linja de skal følge nedover. HIGH UP: Eivind Eidslott (at left) and Tor Sæthre look expectantly at the descent line they plan to take. NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

Text Torstein Greni photos Geir norland & torstein greni

VAKKER UTSIKT: Du trekker fra gardinene, ser rett ut på en beltebil og tenker: dette blir en ny, fin dag i Makedonia. GLORIOUS VIEW: You pull aside the curtains, look right at a snowcat and think, "A beautiful new day in Macedonia."

Balkan backcountry Na zdravje! Her er Europas skjulte frikjøringsparadis. Na zdravje! Europe’s hidden off-piste paradise.

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

VELKOMSTHILSEN: Det er tydeligvis ikke alle som synes at Makedonia er det perfekte reisemålet. GREETINGS: Clearly not everyone thinks Macedonia is the perfect travel destination.

I DEN SORTE GRYTE: Enorme kjøttmiddager blir servert hver kveld. OUT OF THE BLACK POT: Enormous meat dishes are served every night.

KLAR TIL DYST: Beltebilen frakter deg opp. Så kjører du ned. Før beltebilen frakter deg opp, igjen. Et herlig liv. A TOUGH DAY: The snowcat carries you up. You ski down. Then the snowcat carries you up again. What a life!

MAKEDONIA er et av de få landene i Europa hvor det er ekstremt gode snøforhold, men svært få skianlegg. Urørt snø ligger og venter på å bli kjørt. Med flybilletter til Skopje og en ventende beltebil pakket jeg min heldress og et par feite planker for å utnytte dette til det fulle. MED EN KRYSNING mellom buss og løypemaskin, kalt snowcat, blir man raskt bortskjemt. Mens du puster ut og reflekterer over eget linjevalg etter siste nedfart, transporteres du raskt opp på nye topper rundt fjellbygda Popova Shapka. Med litt hvile mellom hver nedfart blir beina så gode som nye. Man skulle kanskje tro at det ble mye venting når man alltid er avhengig av snowcaten for å komme seg opp på toppene igjen, men tvert i mot. Den finner alltid raskeste vei ned, slik at man slipper å vente på den. I tillegg er den uhyre praktisk å ha med seg til oppbevaring av tørre klær, kamerautstyr, vann og mat. Sekken blir overraskende lett å ha å på ryggen når den mobile varmestua aldri er langt unna. Å KJØRE PÅ SKI med flere enn det er plass til i en stolheis har jeg blandede følelser for. Spesielt når man vet at målet om kjøre urørt løssnø rager skyhøyt over det å få flere venner på Facebook. Jeg visste likevel hva jeg gikk til. Turoperatøren Lapoint hadde booket snowcaten full. Det betydde 11 sultne frikjørere som alle jaktet på det samme byttet. Guidene løste denne logistiske utfordringen ved at vi ble delt inn i mindre grupper etter ønske og ferdigheter. Med god plass til både head- og tailguide, fikk vi tilstrekkelig med frihet og urørt snø i mellomrommet. 88

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

FJELLOMRÅDET som Lapoint har valgt å erobre til organisert catskiing sprer seg utover et område på 1600 kvadratkilometer, med Titov Vrv (2748 moh) som det høyeste punktet. Vegetasjonen kryper helt opp mot 1700 moh, noe som innebærer at området er jevnt fordelt mellom skog og åpent terreng. Den høye tregrensen sørger for at man er garantert bra kjøring, selv når snøen laver ned, tåka er tjukk som grøt eller lyset er på sitt flateste. Vegetasjonen gir rom for å kjøre alt fra krevende og tette linjer til mer avslappende skogskjøring. I Makedonia eksisterer det få lover som begrenser bruken av motorisert ferdsel i Guds frie natur. Fortsatt eksisterer det en naturlig stillhet i de Makedonske fjell og skoger, men siden snowcats og snøscootere ønskes velkommen av de lokale, sier en liten stemme i hodet mitt at det ikke er lenge før resten av verden har oppdaget denne lekeplassen for snøhungrige frikjørere. Å VELGE MAKEDONIA som destinasjon er eksotisk på flere måter. Her møter du Balkans fineste fjellgeiter, lokale pudderhunder med røtter tilbake til Alexander den store. Tross et begrenset engelsk ordforråd og insistering på å skjære lunsjpølsene til alle - med groskitne labber og sneipen i munnviken - finner man raskt ut at dette er utrolig hyggelige folk. Til min overraskelse fikk jeg raskt erfare at arbeidsdagen deres langt i fra var over selv om alle skikjørerne var loset trygt ned fra fjellet og inn i hotellbaren. Mens vi kunne si «na zdravje» (skål) til hverandre, måtte guidene legge seg under snowcaten for å utføre omfattende vedlikeholdsarbeid. Slik at vi kunne få nye makedonske pudderdager.

MACEDONIA is one of the few countries in Europe where snow conditions are excellent but the ski resorts are sparse. The snow lies untouched, begging to be ridden. With air tickets to Skopje and a waiting snowcat, I packed my snow suit and a pair of fat skis, ready to take full advantage. THE SNOWCAT, a cross between a bus and a trail-grooming machine, quickly spoils a freerider. While you catch your breath and reflect on the choices made during your last off-piste descent, you’re transported quickly to new summits around the mountain village of Popova Shapka. That little rest between ski runs leaves your legs as good as new. Being dependent on the snowcat, you might dread the prospect of long waits between trips up to the various mountain tops. But never fear. The cat always finds the quickest way down, so you avoid having to wait for it. And it’s invaluable as a place to store dry clothes, camera equipment, water and food. With that mobile lodge never far away, your pack is surprisingly light to carry. I HAVE MIXED FEELINGS about skiing with more people than can fit in a chair lift. Especially when the trip’s goal – skiing untouched powder – takes precedence over racking up more friends on Facebook. But I knew what I was getting into. The tour operator, Lapoint, had booked the snowcat full. That meant 11 hungry freeriders, all after the same prey. The guide solved this logistical challenge by dividing us into smaller groups according to skill and objective. With plenty of space between head and tail guides, we enjoyed sufficient freedom to seek out the virgin snow.

THE MOUNTAIN AREA that Lapoint has chosen to conquer for organized cat skiing is spread over an area of 1,600 km2, whose highest point is Titov Vrv, at 2,748 m elevation. Vegetation creeps up to the 1,700-m mark, which means the skiing area is equally divided between woods and open terrain. The high tree limit guarantees good skiing even when the snow is falling, the fog is thick and the light is at its flattest. There is room to ski as you like, whether that means demanding, tight lines or a more serene pattern through the woods. In Macedonia there are few laws limiting motorized transport in God’s unbound landscape. You can still experience the natural quietude of the Macedonian mountains and forests, but because the locals are so welcoming of snowcats and snowmobiles, a little voice in my head tells me it won’t be long before the rest of the world has discovered this freeriding playground. MACEDONIA IS AN EXOTIC destination in several ways. Here you will meet the finest mountaineers in the Balkans, local powder dogs with roots back to Alexander the Great. You quickly discover that these are incredibly pleasant people, despite the limited English vocabulary and the insistence on slicing – with dirty hands and dangling cigarette butt – everyone’s lunch sausages. To my surprise I quickly found out that their workday was far from over even after all the skiers had been piloted safely down the mountain and into the hotel bar. While we could raise a glass and say “Na zdravje” (“Skål!”), our guides had to crawl under the snowcat and perform extensive maintenance. So that we could make the most of our Macedonian powder days. NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

FAKTA

FACTS

Velkommen til Makedonia

Welcome to Macedonia

Generelt Turoperatøren Lapoint arrangerer catskiing i Makedonia for freeridere av alle kaliber. Makedonia grenser til de fire statene Albania, Kosovo, Serbia og Bulgaria og til Hellas i syd. Landet huser en halv million innbyggere, hvorav mesteparten bor i hovedstaden Skopje. Den lokale valutaen er dinarer. 70 dinarer tilsvarer ca 10 kroner. Sharfjellene ligger nordvest i Makedonia, mot grensen til Kosovo i nord og Albania i vest. Uansett hvilken fjelltopp man står på vil man kunne velge alt fra krevende og bratte linjer til mer snille og behagelige. Fjellområdet har med andre ord noe for alle. Popova Shapka (1687 moh) er frikjøringsområdets strategiske utgangspunkt i Sharfjellene. Det er en slags fjellbygd med en merkelig sammensetning av hoteller fra en svunnen kommunistisk epoke, militære forlegninger, private hytter og gamle ruiner. I utkanten av bygda ligger det et skianlegg med et visst potensial, men med et falleferdig heissystem.

General Tour operator Lapoint arranges cat skiing in Macedonia for off-piste skiers of all calibre. Macedonia borders the Balkan states of Albania, Kosovo, Serbia and Bulgaria in addition to Greece to the south. The country is home to a half million people, most of whom live in the capital, Skopje. The local currency is the dinar. 70 dinars equate to about NOK 10. The Shar Mountains rise in the northwest of Macedonia, toward the borders of Kosovo (north) and Albania (west). No matter which peak you find yourself on, you will be able to choose a variety of descent lines, from steep and demanding to kind and gentle. This mountain range has something for everyone. Popova Shapka (1,687 m over sea level) is the strategic departure point for freeriding in the Shar Mountains. The settlement is a remarkable mix of hotels from a vanished communist epoch, military quarters, private cabins and old ruins. At the edge of town is a ski centre with some potential but a ramshackle lift system.

Transport Fly til Sofia eller Skopje fra Oslo. Lufthansa har billige flybilletter som koster fra 2400 til 3000 NOK t/r. Man kan avtale transfer fra flyplassen til Sharfjellene med turoperatøren. Overnatting Få meter fra beltebilens utgangspunkt ligger Hotel Bora. Det er nyoppusset og ligger idyllisk plassert med vakker utsikt mot de mektige fjellene. Dette er et trestjerners hotell med en egen restaurant som serverer alle måltid. Mer info www.lapoint.no og www.snow-forecast. com/resorts/PopovaShapka/

Transport Fly from Oslo to Sofia or Skopje. Lufthansa has cheap round-trip tickets, costing from NOK 2,400 to NOK 3,000. You can arrange with the tour operator for transfer from the airport to the Shar Mountains. Accommodations Just a few metres from the snowcat’s starting point is the Hotel Bora. It is newly renovated and situated idyllically with a view of the mighty mountains. It is a three-star hotel with its own restaurant that serves all meals. More information www.lapoint.no and www.snow-forecast. com/resorts/PopovaShapka/

Er du godt nok sikret? Med våre personforsikringer kan du sikre deg og familien økonomisk trygghet ved dødsfall, arbeidsuførhet, alvorlig sykdom og ulykke. Ta kontakt på telefon 06001 eller gå inn på nordea.no for mer informasjon. Gjør det mulig

Tlf: 06001 nordea.no

Er din bedrift riktig forsikret? SNØVÆR: Noen ganger snør det så mye i de makedonske fjellene at du blir stående helt stille og bare le. SNOWFALL: Sometimes it snows so much in the Macedonian mountains that you just have to laugh. 90

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

Vi hjelper deg med riktig forsikringsløsning for din bedrift! For mer info ta kontakt med oss på 04040.

Text Eivind Eidslott Photos Kari Medig

FJORDEN: Henning S. Skjetne (fra venstre), Øyvind Yksnøy, Torkel Karoliussen og Eivind Eidslott ser ned på Stranda og Storfjorden fra skiløypene på Roaldhorn. THE FJORD: Henning S. Skjetne (from left), Øyvind Yksnøy, Torkel Karoliussen and Eivind Eidslott look down on Stranda and Storfjorden from the ski trails of Roaldhorn.

Go west Dypt inne i de sunnmørske fjorder finner du den. Legenden om Strandafjellet. Deep in the fjords of Sunnmøre you’ll find it. The legendary Strandafjellet.

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

GLASSKUNST: Et knust vindu som til forveksling likner på Sunnmørsalpene. GLASS ART: A broken window resembling, to the squinted eye, the Sunnmøre Alps.

JEG SKAL FORTELLE DEG om Strandafjellet. Jeg skal være ærlig. Jeg skal ikke legge på. Jeg skal ikke trekke fra. Det blir fortellingen om en myte. Historien om et mekka. Og den starter her, på en våt parkeringsplass, 400 meter over golfstrømmen. Bilen vår synker ned i et hav av slaps, gjørme og gammelt sjokoladepapir. Tåka henger nedover fjellsidene på begge sider av Hevsdalen. Det er tirsdag 17. mars, to plussgrader og det lukter brent motor. - OK, sier den kanadiske fotografen Kari Medig. Han har på seg slitne telemarksstøvler og ei hjemmestrikka lue som er altfor trang. Han er veldig, veldig langt hjemmefra. - This is gonna be fun. Det skulle vise seg at han ikke mente det ironisk. STRANDAFJELLET. Omtalt og omfavnet av skimagasiner i over 15 år. Jeg husker da Åka Skidor kalte stedet «Nordens La Grave» i en reportasje rundt 1993. Det gikk et gisp gjennom skimiljøet på Sunnmøre. Selvfølgelig visste vi at vårt lokale anlegg var bra, men «Nordens La Grave?» Kunne det stemme? Ingen av oss hadde vært i La Grave, men vi hadde sett bilder, vanvittige bilder, og noen kjente noen som hadde vært der, det var visstnok veldig bratt, nesten utenkelig bratt, og offpistekjøringen var av en annen verden, og hallo i luka, bare navnet «La Grave» var jo egentlig nok i seg selv. Kunne vårt eget, vesle Strandafjell matche et slikt sted? LIKE ETTER AT SAKEN i Åka Skidor sto på trykk dukket det opp nye gjester på parkeringsplassen i Hevsdalen. Det var unge svenske menn i gamle Volvo stasjonsvogner. De hadde klær lappet sammen med gaffateip og lange, stive alpinski. De satte gjerne opp en lavvo i grøftekanten. De kokte kaffe på primus, hadde store

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

SUNNMØRSALPENE: Ikke reis til Strandafjellet skisenter uten å gå en topptur i fjellene like ved. Her velger Torkel Karoliussen bratteste linje ned fra Lissje Kløvheitind i Sykkylven. SUNNMØRE ALPS: Don't travel to Strandafjellet ski centre without conquering one of the nearby mountains. Here, Torkel Karoliussen picks the steepest line down from Lissje Kløvheitind.

snuslepper og lot alltid skituppene peke rett ned mot dalbunnen. Herregud, som disse folka ga gass i fjellsidene! Hvor hadde de lært å kjøre så bra? I La Grave? Jeg ble stående og se på i en blanding av undring og beundring. I 1994 hadde jeg tynne telemarksski, Asolo Morgedal-sko og goggles kjøpt for 99,50 på Domus. Hva kunne jeg gjøre? Svenskene dro hjem til Stureplan og fortalte om et skianlegg hvor du kunne kjøre fra tind til fjord i store mengder løssnø, uten konkurranse, uten bekymringer. Bare førstespor hele dagen og ferske sveler til lunsj. MEN NEVNTE DE ALLE DAGENE med plussgrader, regn og kuling? Nevnte de råtten snø? Nevnte de stengte heiser? Nevnte de i det hele tatt kystklimaets forbannelser? Sannsynligvis ikke. Strandafjellet påvirker folk. Strandafjellet er en trollmann, en magiker, en sjaman. Strandafjellet maner fram det positive, neglisjerer det negative, tåkelegger alle minner i en sky av pudder. Slik oppstår legenden. Slik oppstår myten. Slik oppstår ikonet Strandafjellet. - Æ VIL NEDOVER den ryggen der og se om der e nåkken klippa æ kan hoppe. Vi står på toppen av en dieseldrevet t-krok. Det er Torkel Karoliussen som snakker. Profesjonell skikjører, sjef for Norrønas testteam og en mann som alltid er klar. - Great, sier vår kanadiske fotograf. Det er overskyet. Sola bryter gjennom i korte sekunder. Sikten er sånn passe. Snøen er bra. I hvert fall her oppe, like under toppen av Roaldshorn. Lenger nede likner snøen mer på gammel risengrynsgrøt. Torkel finner seg en klippe. Telemarkskjører Henning S. Skjetne er med på notene.

I AM GOING TO TELL YOU about Strandafjellet. I will be honest. I will not exaggerate. I will not understate. It will be the telling of a myth. The story of a Mecca. And it starts here, in a wet parking lot, 400 m above the Gulf Stream. Our car sinks into a sea of slush, mud and old chocolate wrappers. Fog drapes the mountains on either side of Hevsdalen. It is the 17th of March, a Tuesday; the temperature is 2 degrees C above zero; the air is redolent of burnt motor. “OK,” says the Canadian photographer Kari Medig. He’s wearing old Telemark boots and a homemade knitted cap that’s too small for his head. He is very, very far from home. “This is gonna be fun.” The statement was not, it seems, meant to be ironic. STRANDAFJELLET. Discussed and defied by ski magazines for more than 15 years. I still recall the 1993 article in which Åka Skidor dubbed it the “Nordic La Grave”. The ski community of Sunnmøre gasped. Of course we knew our local attraction was a good one – but a Nordic La Grave? Could that really be? None of us had had been to La Grave, but we had seen pictures, incredible pictures, and some of our people knew other people who had been there. The slopes were evidently steep, almost unimaginably steep, and the off-piste skiing was otherworldly. And the name itself – La Grave – well, what more could you say? Could our own little Strandafjell be a match for La Grave? SOON AFTER Åka Skidor’s article hit the stands, new guests began showing up in the Hevsdalen parking lot – young Swedish men in old Volvo station wagons. They held their clothes together with duct tape and carried long, stiff Alpine skis. Often they pitched lavvo tents at the side of the road and boiled their coffee

on a primus stove. Lips bulging with snuff tobacco, they pointed their ski tips toward the valley floor and let fly. Those guys could ski! Where had they learned to go so fast? At La Grave, maybe? I stood there in wonder and admiration. At the time I had narrow Telemark skis, Asolo Morgedal shoes and goggles that I’d bought for 99 kroner at Domus. What could I do? The Swedes went home to Stureplan and told of a ski paradise where you could plunge from peak to fjord through vast quantities of powder, without competition, without worry – making fresh tracks all the day long, and fresh pancakes for lunch. BUT DID THEY HAPPEN TO MENTION the unwelcome warm fronts, the rain, the wind? Did they mention the rotten snow? The closed lifts? Did they mention any of the other curses of a coastal climate? Apparently not. Strandafjellet spellbinds its visitors. Strandafjellet is a wizard, a magician, a shaman. Strandafjellet intensifies the positive, discounts the negative, blurs all memory in clouds of powder. That’s how legends are born. And myths. And icons like Strandafjellet. “I’M HEADING DOWN that ridge to see if there’s some bare rock to jump.” We’re standing at the top of a diesel-powered T-bar lift. Torkel Karoliussen is doing the talking – a professional skier, head of Norrøna’s test team and a man ready for anything at all times. “Great,” says our Canadian photographer. The sky is overcast. The sun breaks through for a few seconds at a time.

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

FACTS

FAKTA

Velkommen til Strandafjellet

Welcome to Strandafjellet

Generelt Strandafjellet er en av Norges mest kjente offpistedestinasjoner. Hit valfarter skientusiaster fra hele Skandinavia for å oppleve de store snøfallene, de ville fjellene og de spektakulære nedfartene. Tre t-kroker og en eldgammel pomaheis frakter deg til fjells. Etter mange, mange år uten nyutvikling ser det nå ut til at Strandafjellet skal få sin første stolheis og et nytt servicebygg ved bunnstasjonen. Planen er åpning før sesongen 2009/10.

General Strandafjellet is one of Norway’s best known off-piste destinations. Enthusiasts from all over Scandinavia venture here to experience its enormous snowfalls, its wild mountains and its spectacular descents. Three T-bars and an ancient Poma lift bring you to the heights. After many, many years without development it now looks like Strandafjellet will get its first chair lift and a new service facility beside the base station. The opening is planned for the 2009/10 season.

Reise Det enkleste er å fly til Ålesund, leie en bil eller ta bussen til Stranda. Fra flyplassen bruker dere ca to timer til skianlegget – inkludert ferjeoverfarten Magerholm-Ørsnes. Hvis du vil kjøre fra Oslo, må du regne med ca 500 km og ca sju-åtte timer i bilsetet. Overnatting Stranda Hotel byr på helt grei standard til rimelige priser. Her kan du nyte badebasseng, mat og bredbånd. Les mer på www. strandahotel.no. Det fins også noen få hytter til leie. Sjekk mer på www.strandabooking.no

Fotograf Kari finner seg en vinkel. Et streif av lys fra oven. Og snart er Torkel airborne, med hele Hevsdalen under seg, alle Sunnmørsalpene rundt seg. Det er et vakkert øyeblikk. Kanskje ikke et historisk øyeblikk. Men herregud så vakkert. HVIS STRANDAFJELLET VAR et puslespill, ville alle disse bitene falle på plass og lage det perfekte bildet: den gode stemningen du blir møtt med i billettluka, hunden som vil bli klappet, jentene som driver den vesle kafeen, ungdomsskoleelevene som har skidag, men som ikke vil stå på ski, de vil heller røyke og kysse. De store, åpne flankene på Egga – hvor vi kan legge linje på linje i nysnøen. Turen fra toppen av Roaldshorn helt ned til Stranda. Utsikten ned til Pizza Grandiosafabrikken. Den eldgamle, men sjarmerende pomaheisen på Roaldsida – den er bratt, du tror aldri du kommer opp, men slapp av, himmelen nærmer seg. Skogskjøringen. Blådalen – Vestlandets mest kjente puddernedfart. Plakater av halvnakne kvinner i heisbua. Lukten av godt stekte burgere. Fjorden, baby. Alltid fjorden der nede. Fire årstider i løpet av en time og du blir halvgal. Deretter: plutselig sikt, muligheten til å lage førstespor over hele fjellet. Dyp snø. T-kroken opp igjen. Surfe på hvite overflater. Holde på til anlegget stenger. Spise dagens middag på Strandas eneste åpne kafé. Breiflabb. - STRANDAFJELLET MINNER MEG om British Columbia, sier fotograf Kari. Vi sitter i lobbyen på Stranda hotell. Vi spiser potetgull og drikker ananasbrus. - Det er fjellene, sier Kari. - Det er snøen. Det er klimaet. Han tar en pause. Før han sier: - Det er perfekt.

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

Visibility is not bad. The snow, good. At least up here, just below the summit of Roaldshorn. Further down, the snow resembles old rice pudding. Torkel finds the outcropping he was hoping for, with Telemark skier Henning S. Skjetne right on his heels. As a ray of light spears through the clouds, photographer Kari finds an angle of his own. Soon Torkel is airborne, encircled by the Sunnmøre Alps with all of Hevsdalen below. It’s a beautiful moment. Perhaps not a historic moment. But oh, so beautiful.

Toppturer Når du først er på Strandafjellet, bør du benytte muligheten til å gå noen toppturer. Prøv deg på Lissje Kløvheitind (se bilder i denne reportasjen), Brunstadhorn, Auskjeret eller en av den norske dronningens favoritter: Slogen. Mer info om toppturer på Sunnmøre får du i Helge Standals bok «Skiturar i Sunnmørsalpane» (Iriss Forlag) eller i boka «Toppturer i Norge» (Fri Flyt).

IF STRANDAFJELLET were a jigsaw puzzle, its pieces would come together to form the perfect picture: the good humour of the ticket booth, the dog asking to be petted, the young ladies who run the little café, the middle-school pupils on their ski day (but who don’t want to ski – they would rather smoke and kiss). There is the trip down Roaldshorn, all the way to Stranda. The view down to the frozen-pizza factory. The ancient but charming Poma lift up the side of Roaldhorn. It’s steep, and you think you’ll never make it to the top; but relax, the sky is getting closer. There’s the skiing in the woods. The powdery descent of Blådalen – western Norway’s most renowned. The posters of semi-nude women in the lift cabin. The odour of broiling burgers. And the fjord, baby. Always the fjord, down below. Your senses are in overdrive as you pass through four seasons in the course of an hour. And then: that sudden view, a chance to lay virgin tracks over the whole mountainside. Deep snow. The T-bar, back to the top. Surfing over white surfaces. Staying till closing time. Eating the day’s meal at Stranda’s only open café. Monkfish. “STRANDAFJELLET REMINDS ME of British Columbia,” says our photographer, Kari. We’re sitting in the lobby of Hotel Stranda, snacking on potato chips and drinking pineapple juice. “It’s the mountains,” says Kari. “It’s the snow. It’s the climate.” He pauses. Before adding: “It’s perfect.”

Les mer www.strandafjellet.no

Travel The simplest way to go is to fly to Ålesund, then rent a car or take the bus to Strandafjellet. It takes about two hours from the airport to the ski centre, including the Magerholm-Ørsnes ferry link. If you wish to drive from Oslo, figure about 500 km, or seven to eight hours behind the wheel. Accommodations Stranda Hotel is a good, inexpensive place to stay. Food, pool and broadband are all available. Read more at www.strandahotel. no. There are also cabins to rent. Once at Strandafjellet, you might as well take the opportunity to hike some mountains. Try Lissje Kløvheitind (see accompanying pictures), Brunstadhorn, Auskjeret or one of Norwegian Queen Sonja’s favourites: Slogen. More information about summit hikes in Sunnmøre is available (in Norwegian) in Helge Standal’s book “Skiturar i Sunnmørsalpene” (Iriss Forlag) or in the book “Toppturer i Norge” (Fri Flyt). Learn more at www.strandafjellet.no

1. MANNEN I BUA: En av Strandafjellets entusiastiske medarbeidere sitter på post i bua ved dieseltrekket på Roaldhorn. 2 . RETT NED: Torkel Karoliussen finner ei alternativ rute ned mot Hevsdalen på Strandafjellet. 1 . THE MAN IN THE BOOTH: One of Strandafjellet's enthusiastic workers minds his post at the diesel tow at Roaldhorn. 2 . STRAIGHT DOWN: Torkel Karoliussen finds an alternative route toward Hevsdalen at Strandafjellet. NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

NORRØNAPROFILEN THE NORRØNA PROFILE

Text Alexander Urrang Hauge Photos Frode Sandbech

Magnus Tveito En beretning om fandenivoldsk skikjøring, dårlige knær, konkurranseinstinkt og forkjærlighet for bygda Ål i Hallingdal. A report on daredevil skiing, bad knees, competitive instinct and one man’s love of Ål in Hallingdal.

PORTRETT AV EN SKIKJØRER: Magnus Tveito er en av Norges aller beste skikjørere – og en viktig medarbeider på Norrønas team. Her fotografert i Røldal, mars 2009. PORTRAIT OF A SKIER: Magnus Tveito is one of Norway's very best skiers – and an important member of the Norrøna team. Here photographed at Røldal, March 2009.

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

- Jeg vet ikke hvordan det kommer til å gå, men jeg vet jeg skal dra på. “I don’t know how things will turn out, but I know I’ll pull out every stop.” Magnus Tveito

- MED ALPINSKI har du det alltid moro på fjellet. Selv når forholdene ikke er de beste, sier Magnus Tveito (24). Disse to setningene er ikke i stand til å skape så mye som en liten bris i et vannglass. Hadde det ikke vært for at de kom fra telemarkvirtouset Magnus Tveito. NÅ STÅR MAGNUS i en gondol og peker mot nye linjer som åpenbarer seg i den italienske fjellheimen. - Dette blir dritbra, sier han og smiler. Men stopp litt. Hva er det Norges beste telemarkkjører sier? Er det en fallitterklæring? Har skikjøringens edleste disiplin sklidd nådeløst fra katedral til børs? La oss gå tilbake i tiden. Til Magnus ungdoms vår - eller vinter - i Ål i Hallingdal. Fra familiegården vokste det fram en annerledes telemarkkjører. Skibakkene var nærmeste nabo og sammen med kameraten Åsmund Thorsen tok han opp arven etter aldrende skihelter i den vesle bygda. Den løse hælen og myke telemarksvinger ble Magnus Tveitos varemerke. Drøye backflips, frekke filmsekvenser og fire strake topplasseringer i manndomsprøven Røldal Freeride Challenge gjorde Tveito til en skikjører som ikke bare fulgte alpinistene. Han kunne og også lede an.

FORBEREDELSER: Magnus Tveito studerer fjellsida, planlegger nedfarten og gir full gass. Alltid. Slik har han vunnet flere prestisjefylte freeride-konkurranser de siste åra. PREPARATIONS: Magnus Tveito studies the mountain, plans his descent and pulls out all the stops. Every time. It is how he's won several prestigious freeriding competitions in recent years. 100

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

- DET HANDLER IKKE om legge telemarkskiene på hylla. Det handler om å ha det moro, sier Magnus. Det er noe lunt over denne karen. Ved første øyekast kan han nesten oppfattes som en karakter i en Tarjei Vesaas-roman. Stille og en smule vikende når det kommer til blikkontakt. Men dårlig skjult beskjedenhet forsvinner i det han spenner på seg ski og helhjelm. Lenge så det ut som Magnus skulle holde telemarkstilen til siste sving, men knærnes skjøre veier er uransakelige. Også Magnus fikk seg en smell. - Etter kneskaden begynte jeg å kjøre alpint. I fjor kjøpte jeg meg storslalåmski og i vinter hang jeg meg på treningene til alpingruppa i Ål. Det belaster ikke knærne på samme måte. Samtidig får jeg flyt og god teknikktrening. Konsekvensene av fast hæl er i ferd med å bli synlige. Magnus kjører fortere, jevnere og brattere. Og selv om skibagen er fylt med feite ski med alpinbindinger, kretser fortsatt Magnus Tveito rundt i den hvite sfæren som en trofast komet. Vintermånedene innebærer nesten endeløse ferder i skiverdensrommet før han igjen svever inn mot Hallingdal og kan observeres i barndomsbakkene i Ål. Den Bruce Springsteen-aktige forkjørligheten for hjembygda ruster ikke. - Jeg kunne godt bodd i Ål. Der kjenner jeg mange og det er lett å få ting til. Fjellene ligger rett utenfor døra. Men det spørs om jeg får kjæresten min med på det. KONKURRANSELIVET har også forandret seg. Etter år som ubestridt enehersker i telemarkklassen skal han nå gå i kappestrid mot all verdens alpinister. I motsetning til mange andre skikjørere, anser ikke Magnus konkurranser bare som en nødvendighet. Han anser konkurranser som en herlighet. Med startnummer på brystet og blytunge riff fra bandet Tool i ørene børster Magnus Tveito atter en gang støv av konkurranseinstinktet. - Jeg vet ikke hvordan det kommer til å gå, men jeg vet jeg skal dra på.

“WITH ALPINE SKIS, you’ll always have fun on the mountain, even if conditions aren’t the best.” Such a remark may seem uncontroversial – until you realize who’s talking. It is Magnus Tveito, 24, the Norwegian Telemark virtuoso. MAGNUS IS STANDING in a gondola, pointing out potential ski routes as they reveal themselves on the Italian mountainside. “This is going to be super,” he says with a smile. But wait. What is Norway’s best Telemark skier saying? Is this a surrender to market forces? Has the noblest of ski disciplines slid from cathedral to bazaar? Let’s go back in time, to Magnus’s youth in the skiing town of Ål, midway between Oslo and Bergen in Hallingdal. His closest neighbours were ski runs. Though Magnus grew into a unique Telemark skier, he and his friend Åsmund Thorsen were the heirs of old local ski heroes. A free heel and graceful Telemark turn became Magnus’s trademark. With big back flips, brash film sequences and four straight top finishes in the Røldal Freeride Challenge, Tveito did more than follow in the tracks of alpine downhillers. He also led the way. “THIS IS NOT ABOUT shelving my Telemark skis. It’s about having fun,” says Magnus. There is something laid-back about this fellow. At first glance he seems almost to have stepped out of a Tarjei Vesaas novel. He’s quiet, and when it comes to eye contact he’s apt to yield. But all modesty evaporates as Magnus straps on his skis and full helmet. To most observers it has long seemed that Magnus would ski out his career on Telemark gear. But the ways of the knee are mysterious. And Magnus’s knee took a jolt. “After the knee injury I began alpine skiing,” he says. “Last year I bought myself giant slalom skis, and over the winter I hooked up for training with the alpine group at Ål. It doesn’t strain the knees the same way, but I still get that flow and some solid technical training.” The implications of a fixed heel are starting to become apparent. Magnus skis faster and smoother, and he can pick steeper routes. And though he now packs his ski bag with fat skis and alpine bindings, he still orbits his old snowy sphere like a comet. After wintertime journeys to distant skiing venues, Magnus circles back to Hallingdal, and can be observed on the ski runs of his childhood. A Bruce Springsteen-like affinity for his hometown is undiminished. “I’d be happy to live in Ål,” he says. “I know lots of people there and it’s easy to get things done. The mountains are right outside your door. But I’m not sure my girlfriend would go along with it.” THE COMPETITIVE SCENE has changed, too. After years as the undisputed ruler of the Telemark class he now faces alpinists of the highest calibre. Unlike many of his peers, Magnus doesn’t see competition as some grim duty. He exults in it. With a race number on his chest and the heavy-metal riffs of Tool in his ears, Magnus Tveito is once again baring his competitive instincts. “I don’t know how things will turn out, but I know I’ll pull out every stop.”

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

101

Text Anders Spilling photos espen bratlie & toby whitley

Vinterklatring på Winter ascent at

storen Noen turer er episke. For eksempel disse to forsøkene på Store Skagastølstind om vinteren. Some climbs are epic – like these two attempts to conquer Store Skagastølstind in winter.

102

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

103

Jeg begynner å lure på om denne turen er en spesielt god idé. Anders Spilling

PÅSKA 2006, i de bratte flankene under Store Skagastølstind i Jotunheimen, rundt 2100 meter over havet: Toby og jeg er på vei ned. Vi har mange rappeller bak oss. Vi er forbi de store svaene. Vi gleder oss til å komme inn i hytta på Bandet. Det er god stemning. Plutselig kjenner jeg et kraftig rykk i ryggsekken min. Hva var det som skjedde? SJU ÅR TIDLIGERE, påska 1999: Toby og jeg skal på skitur gjennom Jotunheimen for å bestige Store Skagastølstind – også kalt Storen. De siste to åra har vi klatret mer enn vi har skrevet på doktorgradene våre. Vintererfaringen er imidlertid begrenset til noen dager på grad 3 og 4 på is. Planen vår er enkel og genial: vi skal ta drosje opp Bøverdalen, gå på ski fra Jotunheimen Fjellstue via Krossbu, over Keiserpasset mellom Gjertvasstind og Fanaråken, runde Nordre Skagastølstind og gå opp til hytta på Bandet - før vi skal gå Hefteys rute til topps på Storen. Alt for å slippe bussturen via Sogndal til Turtagrø. Oppakningen er formidabel: hver mann har to sekker. Den ene på ryggen og den andre plassert på hvert vårt akebrett - et tips Toby har plukket opp på et klatreforedrag i Alaska. ERFARING KOMMER som kjent av dårlige beslutninger. Første erfaring kommer i teltet første kvelden: stegjern og Therm-a-Rest fungerer dårlig sammen. Uten lappesaker blir det en svært kjølig natt. Dagen etter går det greit opp til Krossbu, men så begynner moroa med skrånende terreng og akebrett. I nedoverbakkene blir vi forbikjørt av 20 kilo klatreutstyr, og da er det bare å vente på rykket som medfører spektakulære tryn. Nedover er likevel ikke det verste. Der vi traverserer henger akebrettet som et lodd ned til siden. Gjerne opp ned med den fastbundne sekken som dregg ned i snøen. Andre erfaringspunkt kommer i teltet andre kvelden da det viser seg at min drivstofflaske har falt ut av akebrettet. Jeg begynner å lure på om denne turen er en spesielt god idé. DEN TREDJE DAGEN kommer vi over ei jaktbu ved foten av Styggedalsbreen. Etter litt graving får vi oss ei god natt der. Nå skal vi bare runde Nordre Skagastølstind før vi kan se målet vårt. Men det er et umenneskelig slit å gå de bratte stigningene opp til Bandet. Verken Toby eller jeg har noensinne vært så langt nede i kjelleren. Vi får et lite glimt av Storen idet snødrevet letter, og jeg aner at denne ekspedisjonen er i overkant av hva vi egentlig mestrer. Denne kvelden er det godt å krype ned i ei køye på Bandet og fyre opp i vedovnen. SÅ KOMMER VÆRET med sterk vind og snøføyke. Seint samme kveld kommer fire klatrere opp fra Tindeklubbhytta. De skal ned i Maradalen og gå Mannen og Kjerringa. De skjønner overhodet ikke konseptet vårt om å gå på ski fra Lom. De skjønner heller ikke noe av akebrettene. Og de skjønner heller ikke hvorfor vi har dradd med oss åtte kilo kamkiler. Vår status som vinterklatrere blir definitivt pulverisert da de skjønner at vi heller ikke har vært på Storen om sommeren. Været bedrer seg neste dag. Det blir vindstille og sol. Mentalt har jeg vel allerede gitt opp å nå toppen, men været er bra, så vi går ryggen helt opp til svaene. Storen viser seg fra sin beste side – som en kritthvit bløtkake. Fjellet er plastret med snø. Vi har aldri klatret i tilsvarende forhold og det er uaktuelt å fortsette videre oppover. Fornøyde med beslutningen gjør vi vendereis. Litt seinere på dagen kommer de fire andre klatrerne tilbake. De har blitt tatt i et mindre snøskred

104

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

på turen sin. En bekreftelse på at vinterfjellet er krevende - og at vår beslutning om å snu på Storen definitivt var korrekt. SJU ÅR SEINERE er vi klare til et nytt forsøk. Nå har vi foreberedt oss bedre: vi har klatret mer på is, snø og fjell – og gått Heftyes renne og Skagastølsryggen om sommeren. Værmeldingen for denne marshelgen er kanon og Toby flyr inn fra England. Skitur fra Lom med akebrett erstattes med tung sekk fra Turtagrø. Skituren opp til Bandet går greit og været er helt fantastisk. Men idet vi kommer inn på hytta på Bandet innser vi at også denne turen vil bli preget av drivstoffutfordringer: vedovnen og sengene er tatt bort siden sist. Med ett liggeunderlag på deling og bare én liter bensin kommer dette til å bli en kald og dehydrert opplevelse. VI STARTER oppstigningen neste morgen rundt 07.00. Været er fortsatt helt nydelig, og vi ser at det er vesentlig mindre snø nå enn sist vi var her om vinteren. Ved svaene soloerer vi opp rennene. Vel forbi svaene kommer vi opp til innsteget til Andrews renne og alvoret begynner. Sekkene blir lagt igjen, vi kommer oss inn i renna og ut av vinden. Først nå ser vi hva vi skal klatre. Det er en blanding av hardpakket snø, is og bart fjell. Sola varmer og et lite øyeblikk føles det som vi er på en helt grei isrute ved Rjukan. Det varer ikke lenge. Både Toby og jeg tar og føler på seriøsiteten i oppgaven foran oss. Toby starter den første taulengden opp i renna. Jeg ser at han er svært nervøs der han plasserer de første sikringene. Jeg er ikke høy i hatten, jeg heller. Toby kommer med et lettelsens sukk når han er forbi den første passasjen med bart fjell og får plassert to gode økser i hardpakket snø og is. Jeg begynner å grue meg til å følge etter. Det går heldigvis greit. På standplass er Toby fornøyd med egen innsats og sikkert like fornøyd med at det ikke er han som skal svømme videre oppover på led i løssnøen. Taulengden starter litt famlende, men jeg får inn et par gode kiler som hjelper på psyken. De stadige skiftene mellom å bruke øks, la øksen dingle, øks i belte, votter på og votter av reduserer imidlertid fremdriften. Klokka tikker ubønnhørlig. På neste standplass kløner jeg med klatrehanskene og mister en av dem ned i avgrunnen. På neste taulengde gjør Toby det samme. Votten hans seiler forbi meg og ned i avgrunnen. FRA MIN STANDPLASS kan jeg nå se Toby toppe ut i skaret mellom toppen og fortoppen. Idet jeg kommer opp til Toby og titter over snøkanten, treffer vinden meg. Jeg skjønner plutselig hvor mye vi har vært i le for viden. På fortoppen med bare noen få meter opp til selve toppunktet - beslutter vi at topp får være topp. Vi har svidd av mange timer. Vi er dehydrerte og bør sette kursen nedover før det blåser opp ytterligere. Jeg priser meg lykkelig over at jeg vet hvor rappellankeret er. Vi får hentet sekkene og passerer svaene i to rappeller. DET ER NÅ DET SKJER. Idet jeg går ut av tauet på den siste rappellen dukker jeg hodet et øyeblikk for å kunne se hvor jeg skal plassere beina. Da kjenner jeg plutselig et pussig rykk i sekken, men tenker ikke noe mer på det inntil jeg tar av meg sekken og ser at bunnen er revet opp og festespennene er borte. Toby kommer ned og forteller at en tallerkenstor stein hadde løsnet under ham og suste ned mot meg. Hadde hodet mitt vært 10 cm høyere på feil tidspunkt, hadde jeg aldri kommet hjem. Mange tørste timer seinere kjøper vi tre liter drikke hver på en bensinstasjon i Sogndal. Toby oppsummerer turen med følgende ord: «Anders, you always take me to the best places.»

I begin to wonder if this trip was such a great idea. Anders Spilling

EASTER 2006, on the steep flanks of Store Skagastølstind in the Jotunheimen range, some 2,100 m above sea level: Toby and I are on the way down. We have many rappels behind us and have descended the biggest slopes. We look forward to reaching the cabin at Bandet. Spirits are high. Suddenly there’s a powerful jerk on my backpack. What’s happening? SEVEN YEARS EARLIER, Easter 1999: Toby and I are planning a ski trip through Jotunheimen to climb Store Skagastølstind – also known as Storen (roughly: The Great One). In the last two years we have put in more time climbing than working on our doctorates. Our wintertime experience, however, has been limited to several days of grade-3 and grade-4 climbing on ice. Our plan is simple: From Lom we’ll take a taxi up Bøverdalen, ski from Jotunheimen Fjellstue to Krossbu and over the Keiser Pass between Gjertvasstind and Fanaråken, then around Nordre Skagastølstind and upward to the cabin at Bandet. From the cabin we’ll take Heftye’s Route to the summit of Storen. All that to avoid the bus trip via Sogndal to Turtagrø. Our packing procedures are formidable: Each of us will carry two packs, one on the back and the other on a pull-sled – a tip Toby picked up at a climbing lecture in Alaska. EXPERIENCE is what you gain when you make a bad decision. We gain some experience that first night in the tent: Crampons and Therma-a-Rest air mattresses make poor bedfellows. Lacking a patch kit, we spend a chilly night. All is well the next day as we proceed up Krossbu. Then the downhill fun begins: As we head down the steep slopes, we’re overtaken by our sleds, each bearing 20 kg of climbing gear. All we can do is await the jerk and the spectacular forward plunge into snow that the law of physics compels. The lateral traverses are even worse. Our pull-sleds dangle off the side like plumb lines, upside down in the snow most of the time. The second night brings us another bit of experience: I discover that my fuel canister has fallen out of the sled. I begin to wonder if this trip was such a great idea. ON THE THIRD DAY, we come upon a hunting shelter at the foot of Styggedal Glacier. After a bit of digging we are able to spend a pleasant night there. Now all we have to do is get round Nordre Skagastølstind and we should be able to see our objective. But the steep climb to Bandet is relentlessly toilsome. Neither Toby nor I have ever been so far down in “the cellar.” Only between snow gusts do we catch a glimpse of The Great One, and I begin to wonder if our expedition will require more skill and stamina than we have brought to it. That night, it feels good to fire up the wood stove and creep into a bunk at Bandet. IT IS A NIGHT of wind and whirling snow. Four other climbers arrive quite late, having ascended from the Norwegian Alpine Club’s cabin. They are heading into Maradalen, to the peaks Mannen and Kjerringa. Our idea of skiing in from Lom wins no appreciation among the new arrivals. Nor do they understand why we are pulling sleds. And why, they want to know, have we dragged 8 kg of climbing cams with us? Our status as winter climbers is further pulverized what it comes to light that we have never been to Storen in the summer. The weather improves the next day. The wind dies down and the sun comes out. Mentally I’ve already abandoned hope of reaching the top, but the weather is so good we follow the ridge all the way up to Storen’s naked rocky shoulders. The mountain shows us its best side, resembling a big white wedding cake. The Great One is plastered with snow. We have never climbed in such conditions, and continuing upward seems out of the question. Satisfied with this conclusion, we turn back. Later in the

day the four other climbers return. While on the mountain they were caught by a snow slide – confirmation of the wintery challenges at Storen, and of the correctness of our decision to turn back. SEVEN YEARS LATER we’re ready for a new attempt. This time we’re better prepared: We have done more climbing on ice, snow and rock – including Heftye’s Route and the Skagastøl ridge in summer. The weather report for this March weekend is perfect, and Toby flies in from England. Instead of skiing from Lom we haul our heavy backpacks from Turtagrø. The ski leg up from Bandet is problem-free, and the weather fantastic. But as we walk into the cabin at Bandet we realize that this trip, too, will be dogged by fuel challenges. The cabin’s wood stove and beds have been removed since last we visited. Sharing a ground cloth and a single litre of petrol, we’re guaranteed another cold, dehydrating experience. WE START the climb the next morning around 7 o’clock. The weather remains delightful, and there is much less snow than we faced on our last winter climb. On reaching the smooth rocky shoulders, we solo up the grooves. Eventually we arrive at the entrance to Andrew’s Chimney, where the enterprise turns serious. We leave our packs behind and enter the cut, out of the wind. Only then do we see what we’re expected to climb. There is a mixture of hard-packed snow, ice and bare rock. The sun warms us, and at first it seems like an easy ice hike at Rjukan. But that feeling is short-lived as Toby and I both begin to sense the gravity of the task before us. Toby opens the first rope pitch up the cleft of the rock. I can see he’s nervous as he places the first anchors, and I’m not feeling too lordly myself. When he has completed the first passage of bare rock Toby lets out a sigh of relief and swings his axe a few times into hard-packed snow and ice. I begin to dread following in his footsteps. But I proceed successfully enough. At the belay point Toby is satisfied with his effort and certainly pleased that he is not the one who is supposed to lead the way through the loose, almost swimmable snow ahead. The next rope pitch begins clumsily, but after I place a couple of solid cams my outlook improves. Progress is hampered, however, by having to go from gloves-on to gloves-off and back again, and by needing at different times to swing the axe, let the axe dangle and secure the axe in the belt. The clock ticks inexorably. At the next belay, I fumble my climbing gloves and lose one down the mountainside. During the next pitch the same thing happens to Toby. His glove sails past me into the abyss. FROM MY BELAY POINT below Toby, I can see him top out on the crusted snow between the foretop and the summit. When it is my turn to peek over the snow’s edge, the wind strikes me in the face and I realize how completely the gorge has been providing lee from the wind. At the foretop – just a few metres below the actual summit – we decide to let the summit be the summit. We have been climbing for hours. We are dehydrated and ought to head down before the wind picks up further. I consider myself lucky to know where the rappel anchor is. We retrieve our packs down below, and in two rappels we have descended past the smooth, sloping shoulder formations. THAT’S WHEN IT HAPPENS. As I release myself from the line after that final rappel, I duck my head slightly to see where I’m putting my feet. At that instant I feel an odd jerk of my backpack. I don’t give it much thought until I take the pack off and notice that the bottom is torn up and its fasteners are gone. Toby comes down and tells me that a rock the size of a dinner plate broke loose under his weight and plunged toward me. If my head had been 10 cm higher at the crucial second, I would never have made it home. Many thirsty hours later, at a petrol station in Sogndal, we buy three litres of drinks. Toby sums up the trip as follows: “Anders, you always take me to the best places.”

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

105

FAKTA

Velkommen til Storen

FACTS

Store Skagastølstind, også kalt Storen, er med sine 2405 moh Norges tredje høyeste fjell og den sørligste toppen av Skagastølstindane. Storen er det eneste av Norges tre høyeste fjell som krever klatring for å nå toppen den enkleste vei. Det var den kjente britiske klatreren W.C. Slingsby som førstebesteg Storen 21. juli 1876. Han gikk alene opp via Mohns skar – en solobestigning det står respekt av den dag i dag. Første vinterbestigning ble gjennomført så tidlig som i 1923 av Fridtjof Vogt Lorentzen og Boye Schlytter. Du kan bli guidet til topps på Storen i sommersesongen. Ta kontakt med Turtagrø Hotell (www.turtagro.no) for mer informasjon om fjellføringen og priser på overnatting.

106

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

Welcome to Storen Store Skagastølstind, also called Storen, is Norway’s third-highest mountain (2,405 m above sea level) and the southernmost peak in the range called Skagastølstindane. Of Norway’s three highest mountains, Storen is the only one whose easiest route requires skilled mountaineering to reach the top. It was the renowned British climber W. C. Slingsby who first ascended Storen, on 21 July 1876. He climbed via Mohn’s Skar – a solo ascent that is still held in respect today. The first winter ascent was performed in 1923, by Fridtjof Vogt Lorentzen and Boye Schlytter. During the summer season you can be guided to the summit of Storen. Contact the Turtagrø Hotel (www.turtagro.no) for more information about guiding and accommodations.

1. ET ROM MED UTSIKT: Hytta på Bandet er et primitivt, men storslagent overnattingssted for de som vil prøve seg på Storen. 2. PÅ VEI OPP: Anders Spilling går på ski fra Turtagrø i retning hytta på Bandet. 3 . LIKE UNDER TOPPEN: Anders Spilling begynner å nærme seg målet. 4. OVERSIKT: Fra fjellhyllene på Storen ser du halve Jotunheimen. 1.ROOM WITH A VIEW: The cabin at Bandet is a primitive but magnificent place to spend the night for those setting their sights on The Great One. 2. THE WAY UP: Anders Spilling skis from Turtagrø in the direction of the cabin at Bandet. 3. JUST BELOW: Anders Spilling nears his goal. 4. VANTAGE: From the mountain ledges of Store Skagastølstind you can see half of Jotunheimen. NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

107

Text Bjørn-Eivind Årthun Photos Colin Haley

VERTIKAL VERDEN: Bjørn-Eivind Årthun høyt oppe i de bratte flankene på Mount Hunter i Alaska. VERTIKAL WORLD: Bjørn-Eivind Årthun high on the steep flanks of Alaska's Mount Hunter.

Alaska 108

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

To menn. To ryggsekker. To tau.

Two men. Two backpacks. Two ropes.

- THIS IS CRAZY, brøler Colin. - And I mean it! Jeg prøvde å få øye på ham, men klarte ikke å åpne øynene. De sved som besatt, tusen isnåler pisket inn i de. Heldigvis var Colins jakke signalrød. Så snart jeg fikk et glimt av ham, lukket jeg øynene og fortsatte nedklatringen i blinde. Det var heftig, halvbratt nedklatring på snø og is, i storm, med øynene lukket. Det er ikke mitt spesialfelt. Jeg trives bedre i brattere terreng og lengtet ned til toppen av pilaren og de mer enn 30 rappellene som ventet. Colin, som er utrolig flink på snøklatring, famlet seg i vei foran meg. Hvert eneste skritt var en ny mulighet for å tråkke ned i en bresprekk. Vi skulle kanskje snudd litt tidligere.

“THIS IS CRAZY,” Colin roars. “And I mean it!” I tried to catch sight of him, but could barely open my eyes against the onslaught of gale-whipped ice needles. Fortunately, Colin was wearing bright red. When he came into view, I shut my stinging eyes again and resumed climbing down in the blind. It was an intense, moderately steep climb on snow and ice, with eyelids shut. Such climbing is not my speciality. I was better off in steeper terrain, and I longed for the top of the pillar – now well below us – and the more than 30 rappels that awaited us. Colin, an incredibly talented snow climber, groped forward ahead of me in the storm, each step a new opportunity to plunge down some glacial crevasse. Perhaps we should already have turned back?

JEG HADDE VÆRT i basecamp på Kahiltnabreen i Central Alaska Range sammen med min amerikanske klatrepartner Colin Haley i en drøy uke den morgenen vi skrevet over bregleppa under nordpilaren på Mount Hunter. Det er tre store fjell i området: Denali, Foraker og Hunter. Hadde jeg ikke visst bedre, så hadde jeg trodd at global oppvarming var en spøk. Isbreene tyter fram overalt, enorme mengder is presser seg ned over fjellsidene, store skred går hele tiden. Ved første øyekast er det vanskelig å se en eneste klatrerute som ikke er truet av en aktiv brefront. Men de finns, og det av beste merke. Superklassiske linjer med vanskelig is og miksklatring.

I HAD BEEN in the Kahiltna Glacier base camp with my American climbing partner, Colin Haley, for a week before finally stepping across the glacier’s lip that morning below the North Pillar of Mount Hunter. There are three big mountains in the area: Denali, Foraker and Hunter. If I hadn’t known better I would have thought global warming was a joke. Glaciers press forward from every angle, enormous quantities of ice moving down the mountainsides. Avalanches break loose with regularity. At first glance it’s hard to find a single climbing route that is not threatened by an active glacial front. But such routes are out there, and they’re among the greatest on earth – mixed-climbing routes with ultra-classic lines and challenging ice. NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

109

ALPIN STIL: Bjørn-Eivind Årthun og klatrekompisen Colin Haley foretrekker å klatre i alpin stil – det vil si at de klatrer i ett støt mot toppen, uten overnattingsutstyr. ALPINE STYLE: Bjørn-Eivind Årthun and climbing comrade Colin Haley prefer to climb Alpine style – that is, reaching the top in one great thrust, without taking overnight equipment.

ETTER ET PAR oppvarmingsruter var vi i gang med målet for turen, mektige Bibler/Klewin (aka Moonflower Buttress) på Mount Hunter. Nordpillaren er ganske mye større enn selveste El Cap i Yosemite, med mye bratt og til dels overhengende is og miksklatring. Etterpå venter flere hundre høydemeter med moderat is og snøklatring før du står på toppen av Hunter. Fjellet har vært et laboratorium for å presse grensene for alpinklatringen i Alaska. Lenge var det vanlig med tunge heisesekker, port-a-ledge og mange, mange dager i veggen. For oss var det ekstra inspirerende å ha denne historien i ryggen og være en del av en bevegelse mot en stadig lettere og raskere stil. Sikkerhetsmarginene blir mindre og balansen er hårfin med lite klær og mat -samtidig som sjansen for å bli fanget av uvær krymper kraftig. Vi tok kun med oss hver vår varmejakke, to liter vann, litt mat og en brenner til å smelte snø. Jeg smilte for meg selv, glad for den lette ryggsekken, da jeg friklatret gjennom «The Vision» - nydelig, delikat miksklatring der det har vært vanlig å pendle to ganger i tauet for å komme forbi. Planen vår, å klatre til toppen av Hunter uten bivuakkutstyr på ett døgn, ville ikke være revolusjonerende hvis vi skulle lykkes, men likefullt ett lite steg videre i fjellets historie. VI KOM SÅ nær, så nær, men «lett er rett»-tankene våre var ikke bare spennende teori lenger. Dette var praksis - og vi fikk som fortjent der vi ble pisket ned fra fjellet. Smerten i øynene ga seg ikke. Etter 16 timers klatring til toppen av pilaren og en iskald hvil, hadde vi klatret videre i stadig kraftigere vind. 100 meter under Hunters høyeste punkt måtte vi snu. VÆRET GA OSS heldigvis en ny sjanse. Grisson/Tedeschi ruta fra 1984 er en neglisjert perle og den eneste utenom Bibler/Klewin som er en helt selvstendig linje. Den er hakket mer krevende fordi den avslutter rett gjennom toppveggen, det betyr seks taulengder med vedvarende miksklatring før den møter de andre rutene på toppen av pilaren. Denne gangen var vi heldigere med været. Etter 18 timers kontinuerlig klatring var vi igjen på toppen av legendariske «The North Buttress of Mount Hunter». Hvilen i bresprekken var like iskald som sist, men vi ble møtt av strålende morgensol på toppen av fjellet. Målet var nådd og vi labbet/klatret ned West Ridge. Fred Beckey, Heinrich Harrer og Henry Meybohm klatret denne på førstebestigningen av fjellet i 1954. Vi bestemte oss på impuls for dette, men jeg angret som en hund etter hvert. 60 grader bratt is er min verste fiende. West Ridge er veldig lang og full av det. HELDIGVIS er jeg skrudd sammen slik at jo mer sliten jeg er, jo reddere og mer forsiktig blir jeg. Etter en uendelig lang nedklatring uten tau, kunne vi etter 34 timer på farten endelig sette oss ned og puste ut. Det tok fire dager før stølheten i beina slapp taket.

AFTER COMPLETING A COUPLE of warm-up routes, we began the assault on our main objective: Mount Hunter’s awesome Bibler-Klewin route (a.k.a. Moonflower Buttress). The North Pillar is quite a bit larger even than El Capitan in Yosemite National Park, and there’s lots of steep ice to surmount, some of it in the form of overhanging shelves. The reward for clearing the pillar is several hundred vertical metres of moderate ice and snow climbing in pursuit of the summit of Mount Hunter. This mountain has been a laboratory for innovative Alpine climbing in Alaska. The climb used to involve heavy haul packs, port-a-ledges and many, many days on the face. Knowing this, we felt inspired to be part of the movement toward lighter, quicker climbing styles. With few clothes and little food, the safety margin is narrower; on the other side of the balance, there is less chance of getting trapped by harsh weather. All we took with us were warm jackets, two litres of water, a bit of food and a burner to melt snow. I smiled to myself, pleased by the lightness of my backpack as I free-climbed through “The Vision” – an outstanding, delicate mixed climb traditionally executed with two commutes on the rope line. Even if we succeeded with our plan of reaching the top of Mount Hunter in 24 hours without bivouacking equipment, we did not expect to be lauded as revolutionaries. Nonetheless, the achievement would represent a small step forward in the history of the mountain. WE CAME SO CLOSE, so close, but our “light is right” idea was no longer just theory. This was practice – and the whipping we received on the mountain was as deserved. The stinging in our eyes did not go away. After 16 hours of climbing to the top of the pillar, followed by a freezing rest, we were now climbing onward against increasingly powerful winds. About 100 m below the apex of Mount Hunter, we had to turn back.

FAKTA

FACTS

Velkommen til ALASKA

Welcome to Alaska

Generelt Central Alaska Range ligger omtrent like langt nord som Trondheim i Norge. Sammen med Denali, som er det høyeste fjellet i Nord-Amerika med sine 6238 m.o.h., ligger Mount Foraker og Mount Hunter.

General The Central Alaska Range occupies about the same latitude as Trondheim, Norway. Its peaks include Hunter, Foraker and Denali, which at 6,238 m is the highest mountain in North America (and is also known as Mount McKinley).

Reise For å reise dit må du bestille flybillett til Anchorage. Derfra er det shuttleservice med Denali Overland til Talkeetna. Husk å sjekke med dem om de kan stoppe slik at du kan kjøpe inn mat for hele turen. Brennstoff til matlaging ordner du hos selskapet som flyr deg inn i fjellene fra Talkeetna. Talkeetna Airtaxi (TAT) har de beste pilotene og anbefales for klatrere. Det trenger ikke ta mer enn to døgn fra du forlater Europa til du kan etablere base camp under fjellene i Alaska og begynne klatringen. Den viktigste sesongen for alpinklatringen i området er april, mai og juni. www.supertopo.com har akkurat gitt ut en ny fører med utvalgte ruter.

Travel Airline to Anchorage. From there, shuttle service is available through Denali Overland to Talkeetna. Remember to ask if they can stop on the way to let you buy food provisions for the whole trip. Cooking fuel can be obtained through the company that flies you from Talkeetna up to the mountains. Talkeetna Air Taxi (TAT) has the best pilots and is recommended for climbers. After departing Europe it needn’t take more than two days before you have established your Alaskan base camp and begun climbing. The most important Alpine climbing season is April, May and June. A new guide with selected routes has just been issued at www.supertopo.com.

Stil Alpinklatring utvikler seg hele tiden i retning av lettere og raskere stil. Kort og godt betyr det «a rack, a rope and the pack on your back». Du og partneren starter under fjellet, binder dere inn i tauet og klatrer i ett støt til dere er på toppen. Denne tilnærmingsmåten stiller store krav til tekniske ferdigheter og fysisk form - samtidig som den setter lite spor i naturen. Grensene flyttes stadig, store ruter i Himalaya og Alaska blir oftere forsøkt uten bivuakkutstyr.

Style Alpine climbing styles are evolving to favour lighter loads and quicker speed. In practice that means “a rack, a rope and a pack on your back”. You and your partner start out below the mountain, hook onto the line and make one push to the top. This approach requires excellent technical climbing skills and physical conditioning; it also leaves the mountain largely unscarred. The boundaries that define what’s possible are constantly shifting. More and more, famous routes of the Himilayas and Alaska are being attempted without bivouacking equipment.

FORTUNATELY, THE WEATHER gave us a second chance. The Grison/Tedeschi Route of 1984 is an overlooked pearl and the only one besides Bibler/Klewin that is entirely self-contained. It’s a bit more challenging because its final stretch cuts right through the top face, entailing six rope lengths of sustained mixed climbing before it meets the other routes at the top of the pillar. This time we were luckier with the weather. After 18 hours of continuous climbing we were again atop the legendary “North Buttress of Mount Hunter”. Our rest, in a crack of the glacier, was no warmer than last time, but we were greeted by a radiant morning sun at the top of the mountain. Having reached our goal, we descended the West Ridge. Fred Beckey, Heinrich Harrer and Henry Meybohm took this ridge in the first-ever ascent of the mountain, in 1954. We chose it on impulse – one that I would come to regret. Sixty degrees of incline is my worst enemy, and the West Ridge is full of it. FORTUNATELY, I’m built in such a way that as I become more fatigued I turn more wary and cautious. After a seemingly endless descent without ropes, and 34 hours altogether on the mountain, we could finally sit and catch our breath. It would take another four days for the leg pains to let go.

110

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

111

FJELLDOKTOREN THE MOUNTAIN DOCTOR ILLUSTRATION RUI TENREIRO

Legen og fjellmannen Øyvind Yksnøy (33) vil i hver utgave av Norrøna Magazine gi gode råd om hva du skal gjøre når det skjer ulykker i fjellet. Øyvind liker best toppturer på ski eller med klatreutstyr, og har bakgrunn som sanitet i Forsvarets Telemark Bataljon. In every issue of Norrøna Magazine, physician and mountain man Øyvind Yksnøy (32) will advise readers how to deal with accidents in the mountains. A former medic in the Norwegian Army’s Telemark Battalion, Øyvind is happiest when climbing or skiing to the very top of a peak.

Scenario: Charlotte, Ingrid, Thea og Jenny er på skitur i Lyngsalpene. De bor i telt og nyter fine dager. En morgen våkner de til tåke og fuktig vær. Det er uaktuelt å gå topptur, men de blir enige om å gå opp i nærmeste fjellside for å få kjørt litt på ski. Sikten er ca. 50-100 meter og snøen er våt. På vei ned igjen til teltet faller Jenny stygt. Skibindigene løser seg ikke ut, og venstre ski graver seg ned i snøen. Venstre fot blir stående i en merkelig, forvridd posisjon - som om kneet er snudd helt rundt. Venninnene hjelper henne med å ta av skibindingene. Jenny kan ikke stå på venstre fot, men kjenner likevel ingen smerte. Det er mobildekning på stedet og ca. tre kilometer til nærmeste bilvei. Hva skal venninnegjengen gjøre?

Scenario: Charlotte, Ingrid, Thea and Jenny are on a ski trip in the Lyngen Alps. They sleep in a tent and pass the days happily. One morning they wake to foggy, moist weather. That makes it impossible to conquer any local mountaintops, but the young women agree to climb partly up the nearest mountainside and ski a little. Visibility is 50 to 100 m, and the snow is wet. On the way back down, Jenny takes a serious fall. Her bindings fail to release and the left ski pushes deep into the snow – leaving her left leg vertical but in a strange, twisted position, as if turned around at the knee. Jenny’s friends help release the bindings. Although Jenny cannot stand on her left foot, she feels no pain. There is mobile phone coverage in the area, and the girls are about 3 km from the nearest road. What should they do?

Fjelldoktorens svar: Moderne skiutstyr skal sikre at mest mulig av energien vår forplanter seg ut i stålkantene og ikke går tapt i støvler, bindinger eller ski som bøyer seg på feil steder. Men slikt utstyr vil også gi mye krefter tilbake til benet dersom man faller. Utløserne skal beskytte oss mot dette, men når de ikke gjør jobben sin havner kreftene i kroppen vår. Første stopp er leggen. Andre stopp er kneet. Hva ryker? Studier viser at det relative antall skiskader er redusert fra 70-tallet til i dag. Man tror at mye av årsaken bl.a ligger i bedre bindings- og utløserteknologi. Andelen ankelskader går ned, mens kneskader ser ut til å øke. Trolig er dette uttrykk for at kneet vårt er første svake punkt når ski, bindinger og støvler både er stive og høye. Feil innstilte bindinger gir skader, og i en studie så man at bindingene ikke løste ut i ca 60 prosent av skadetilfellene. I like mange tilfeller var skademekanismen rotasjon. Nå har disse to tingene skjedd med Jenny. Jennys fot så ut til å være stygt rotert, men hun har ikke særlig store smerter akutt. Brudd gjør stort sett nokså vondt selv om man rett etter en skade kan være midlertidig «bedøvet» av ulike stoffer som farer rundt i blodbanen. Vi må anta at Jenny har pådratt seg en kneskade. De fleste som har sett sport på tv er kjent med ordene korsbånd, sideleddbånd og menisker. Ved klassiske rotasjonsskader kan minst en av hver av disse strukturene ryke. Det er stor variasjon i hvor vondt dette er akutt, men nokså raskt etter skaden vil kneet hovne opp og smertene vil øke. Jentene bør ta en titt på benet til Jenny for å sikre at man ikke har misoppfattet skadeomfanget. Så bør man kjøle det ned for å hindre hevelse og dermed også lindre smerte. Snø er det nok av og man kan ved hjelp av klær lage improviserte «isposer» samt legge på kompresjon. Ved nedkjøling er det viktig å tenke på beskyttelse av huden som lett kan få frostskader dersom man legger is direkte mot denne. Stillongsen kan beholdes på og så kjøler man utenpå denne. Parallelt med at man behandler Jenny skal man ringe 113 for hjelp. Mobildekning gir følelsen av at hjelpen er nær - noe som ikke alltid stemmer når logistikken er utfordrende. Helikopter er til fantastisk god hjelp for fjellredningstjeneste og helsevesen, men det er en ustabil resurs med tanke på flyvær. Tåke og dårlig sikt er neppe flyvær. Det tar tid for redningsmannskaper å komme frem til jentene til fots eller med snøscooter. Forflytningen mot veien bør starte og kneet må stabiliseres for å unngå ytterligere skade. Om man velger å gå med Jenny mellom seg hvilende på den friske foten, eller om man lager en slags slede av skiene som man drar henne på, vil være litt avhengig av utstyr, føre og terreng. Under forflytning mot veien må man vite hvor man er og jevnlig holde kontakt med hjelpemannskapene for oppdatering om situasjonen. Så må man holde varmen, motivere hverandre og holde humøret oppe helt til man møter hjelpemannskapene.

The mountain doctor’s answer: The design of modern ski equipment ensures that most of our energy is transferred to the steel edges of our skis instead of diffusing through boots, bindings or skis that flex in the wrong places. But the new equipment also conducts a great deal of force to the leg in a fall. Binding release mechanisms are supposed to protect us, but when they don’t do their job our body must absorb the force. First stop is the calf. Second is the knee. What gives? Studies show that ski injuries have declined, relatively speaking, since the 1970s. Better binding and release technologies are thought to be a big reason for the improvement. Ankles in particular are less vulnerable, but knee injuries seem to be rising, probably as a result of today’s higher, stiffer boots in combination with stiffer skis and bindings. Incorrectly adjusted bindings are a known cause of injury. One study found that in about 60 percent of injury cases the bindings did not release. Of injuries reported, the portion blamed on rotation was likewise about 60 percent. Statistically, therefore, Jenny’s in good company. Her leg seems to have rotated badly even though she’s not particularly bothered by acute pain. Fractures are generally quite painful, but various substances in the bloodstream may have a temporary numbing effect. We must assume Jenny has suffered a knee injury. Most people who watch TV sports have heard references to the cruciate and collateral ligaments and the meniscal cartilage. In classic knee-rotation injuries, at least one of each these structures is often damaged. Acute pain varies greatly, but quite soon the knee generally swells up and so does the pain level. The girls should take a look at Jenny’s leg to be sure they have not misinterpreted the extent of her injury. Then they should cool it down to minimize swelling and ease the pain. There’s plenty of snow around. By using articles of clothing they should be able to improvise an “ice pack” and provide compression around the injury. Keep in mind that skin is subject to frostbite if held in direct contact with ice. One way to protect Jenny’s skin would be to place the snow or ice on the outside of her long underwear. As these first-aid measures are being performed, someone should call 113 for help. Mobile phone coverage may provide a sense that help is nearby – but that’s not always the case when logistics are challenging. Mountain rescue services can perform wonders with a helicopter, but not in poor weather. Fog and poor visibility are bad flying conditions. It will take time for rescue personnel to reach the girls by foot or snowmobile. After stabilizing Jenny’s knee to prevent additional injury, the group of friends should begin moving toward the road. They will have to decide whether to walk with Jenny between them, keeping the weight off her bad foot, or to pull her on a sort of sled constructed from her skis. The right course will depend on the available equipment, the snow conditions and the terrain. While moving toward the road it’s important for the friends to keep track of where they are and to stay in regular contact with assistance personnel. Until they meet their rescuers they must stay warm, spur one another on and keep their spirits high.

112

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

113

FJELLMUSIKK MOUNTAIN SOUNDTRACK ILLUSTRATION MARI KANSTAD JOHNSEN

Journalist og musikkanmelder Henning Reinton (34) anbefaler tidløse soundtracks for turer i fjellet eller bilturen til fjellet i hver utgave av Norrøna Magazine. Journalist and music reviewer Henning Reinton, 34, recommends timeless soundtracks for hiking in – or driving to – the mountains. His column appears in each issue of Norrøna Magazine.

Wilco Summerteeth (1999)

Black Mountain Black Mountain (2005)

Nimrod Workman I Want To Go Where Things Are Beautiful (2009)

chicago. Bare en gang har jeg opplevd at noen ville kjøpe jakka jeg gikk og sto i. Det skjedde i Chicago, og dette er en sann historie. Som du sikkert vet, går Chicago under tilnavnet «The Windy City». Amerikanere er glade i å ta i litt, men at det blåser der, kan ingen ta vekk fra Chicago. I New York heter t-banen subway, i Boston the T, i Chicago heter den The El. Og som lokal dalatrekk (fenomenet der det blåser fra vidda og ned i norske daler pga temperaturforskjell) blåser det som i en middels vindtunnel på NTNU når du kommer opp fra en av de underjordiske stasjonene. Mannen kom i mot meg i catalinajakke, jeg så ham dra jakka tettere mot halsen da vi passerte hverandre. Tideler etterpå kjente jeg et klapp på skuldra. - Hvor har du kjøpt jakka? - Norway. - Kan jeg kjøpe den? Jeg takket pent nei. Historier trenger drivstoff, og det er bare ei jakke som kunne satt i gang denne historien. Det er Norrønas anojakke. Og byer trenger gode band, og det er bare en låt som kan være lydspor til denne historien: «Via Chicago» fra Wilcos «Summerteeth».

bestandig. Det finnes flere bandnavn enn band i verden. En ting er alle navnene band tenker på, når de sitter i øvingslokalet og trommisen prøver å trumfe gjennom «Drunken Trees» eller noe annet kjæresten hans kom på dagen før, noe helt annet er alle bandnavnene alle uten et band tenker på i sine stille sinn. Uansett: det skal godt gjøres å trumfe Black Mountain. Er det en referanse til en elendig skiseong? Til Black Sabbath? De har en låt som heter «Heart of Snow», så det er neppe det første. Og det er vel egentlig likegyldig. Dovre. K2. Black Mountain. Bestandige greier. Dette debutalbumet har åtte spor, men er et sånt album som egentlig graviterer bare mot en låt. «Don’t run our hearts around», spor 2, seks minutter med sånn massiv lyd du ikke trodde noen lagde lenger – og ja, Sabbath spøker inne i riffet som går og går – er perfekt i bilen på vei til et nytt fjell du lengter å stå ved foten av. PS. Sideprosjektet til Black Mountain heter forøvrig Pink Mountaintops.

gruver. Det er merkelig hvor mye det hjelper å plystre en stubb når det er vanskelig å få inn en kile, eller hvor mye mindre man tenker på hvor langt det er igjen å gå hvis man synger litt på en sommerslager fra i fjor. Folk synger ikke nødvendigvis for andre, man kan like godt synge for seg sjøl, og Nimrod Workman (bare navnet!) ble født i 1895 og begynte å jobbe i kullgruvene i Kentucky da han var 14 år. Han arbeidet 40 år nede i kullgruvene, og sang for å holde seg sjøl med selskap nede i støvet. Workman røkte, drakk, fikk «svarte lunger» fra gruvearbeidet, lagde 13 barn og ble 99 år gammel. Denne cd-en er basert på opptak fra 1982, da Nimrod var godt oppe i åttiåra og tannløs. Han synger egne traller, gamle folketoner og arbeidersanger. Det er som lyden kommer rett opp fra under bakken, som om han fant en åre der nede i gruva som sangen bærer i seg.

Wilco Summerteeth (1999)

Black Mountain Black Mountain (2005)

Nimrod Workman I Want to Go Where Things Are Beautiful (2009)

chicago. Only once have I had someone offer to buy the jacket off my back. It happened in Chicago, and this is a true story. As you probably know, Chicago is nicknamed “The Windy City”. Americans like to exaggerate some, but no one can deny the gustiness of Chicago. In New York the local railway is the Subway, in Boston it’s The T and in Chicago The El. When you emerge from one of Chicago’s underground stations, the wind feels like one of those highland blasts that push down through Norwegian valleys. It feels like a wind tunnel at NTNU. Walking toward me by the station was a man in a Catalina jacket, which he drew tighter around his neck as we passed. A second later I felt a tap on my shoulder. “Where did you get that jacket?” “Norway.” “Can I buy it?” I declined politely. Stories need fuel, and there’s only one jacket that could have propelled this story – Norrøna’s Ano Jacket. Cities likewise need good bands, and there is only one tune that could serve as the soundtrack for this story: “Via Chicago” from Wilco’s “Summerteeth”.

durable. There are more band names than there are bands on earth. Just imagine all the names that bands think up with as they sit practicing – the drummer, for example, trying to ram through “The Drunken Trees” or some other name his girlfriend came up with the day before. Then there are all the band names that people without bands invent. Anyway: It would take a lot to trump Black Mountain. Is the name a reference to some miserable ski season? Unlikely, since the band has a song titled “Heart of Snow”. Perhaps it’s a reference to Black Sabbath? Well, it doesn’t much matter. Dovre. K2. Black Mountain. All durable stuff. This debut album has eight tracks, but one is the clear centre of gravity: “Don’t Run Our Hearts Around”. It is six minutes of big sound – bigger than you thought anyone made any more. And yes, Sabbath haunts the riff as it draws out. It’s perfect for blasting in the car en route to some mountain you long to stand at the foot of. P.S.: A side project of Black Mountain goes by the name of the Pink Mountaintops.

mines. It’s remarkable how singing an old summer hit can take your mind off the distance you have to walk. Or how whistling a ditty helps when you can’t quite get a wedge to stick. People don’t necessarily sing for others. They can just as well sing for themselves. Nimrod Workman (that name!) was born in 1895 and started working in Kentucky’s coal mines when he was 14. He toiled in the mines for 40 years, singing to keep himself company underground. Workman smoked, drank and contracted black lung disease from the coal dust, but he also fathered 13 kids and lived to the age of 99. This CD is based on recordings made in 1982, when Nimrod was well into his 80s and toothless. He sings his own verses as well as old folk songs and worker ballads. The sound seems to rise from the earth, as if Nimrod Workman had found a vein down there that only his singing could carry out.

114

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

115

NORRØNAS MEDARBEIDERE THE NORRØNA STAFF PHOTO: FRODE SANDBECH

116

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

117

Text Eivind Eidslott Photos Christian Åslund

Pure Freeride Camp I april 2009 inviterte Norrøna til den første Pure Freeride Camp i svenske Abisko. Det ble en kjempesuksess - som selvfølgelig skal gjentas i 2010. In April 2009 Norrøna invited skiers to the first Pure Freeride Camp, in Abisko, Sweden. It was a huge success – one that will of course be repeated in 2010.

SVENSK VILLMARK: Ane Enderud fosser framover i Abisko under Pure Freeride Camp. SWEDISH WILDERNESS: Ane Enderud surges forth at Abisko during the Pure Freeride Camp. 118

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

119

LANDEMERKE: Er det en romstasjon? Eller er det en utedo? Eksempel på fascinerende arkitektur i Abiskos fjellverden. LANDMARK: Is this a space station? An outhouse? A sample of the fascinating architecture in the mountain world of Abisko.

-STEMNINGEN, sier Mads Nyström, Norrønas mann i Sverige og Danmark. - Stemningen var helt utrolig! Det ble en fantastisk miks av hyggelige mennesker, interessante foredrag, vakre fjell, nysnø, blå himmel og live rock på kveldene!

“IT’S THE SPIRIT,” says Mads Nyström, Norrøna’s man in Sweden and Denmark. “The spirit is incredible! There’s a fantastic mix of nice people, interesting speeches, beautiful mountains, fresh snow, blue skies and live rock in the evening!”

NORRØNAS INITIATIV til en svensk freeridecamp ble tatt godt i mot av entusiastiske skikjørere. Abisko ble valgt på grunn av den trivelige atmosfæren på turiststasjonen og nærheten til magiske skifjell – både på norsk og svensk side av grensa. Arrangementet ble til i samarbeid med Houdini, Gore-Tex, Helsport, Voilé, Scarpa og Rottefella. - Vi valgte navnet «Pure» for å framheve en av Norrønas merkevarer og for å vise at dette skulle være en samling med en sterk miljøprofil, forteller Mads. - At hele 90 personer deltok allerede første året viste at det er et behov for en slik camp i Sverige.

NORRØNA’S INITIATIVE to hold a freeriding camp in Sweden was well received by enthusiastic skiers. The Abisko Mountain Station was chosen for its great atmosphere and its proximity to magical ski mountains on both the Norwegian and Swedish sides of the border. Houdini, Gore-Tex, Helsport, Voilé, Scarpa and Rottefella all pitched in to help bring the event to fruition. “We chose the name ‘Pure’ both to highlight one of Norrøna’s labels and to communicate that the gathering would have a strong environmental profile,” says Mads. “The fact that 90 people took part the very first year showed the need for such a camp in Sweden.”

DELTAKERNE KUNNE velge mellom ulike guidede toppturer, skredkurs, isklatring, offpistekjøring i skianlegget og mange forskjellige foredrag. Dato for neste års arrangement er satt – og mange har meldt seg på allerede. Sørg for å holde av dagene mellom 15. og 18. april 2010 til en ny Pure Freeride Camp i Abisko! Les mer: www.purefreeridecamp.se.

THE PARTICIPANTS could choose between a variety of different summit climbs, avalanche courses, ice-climbing trips and off-piste adventures as well as a long list of speeches and presentations. The date of the next camp has now been set, and many people have already signed up. To partake in the next Pure Freeride Camp at Abisko, make sure to set aside the days between 15 and 18 April, 2010! For more information: www.purefreeridecamp.se.

120

NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

SCENER FRA EN CAMP: Pure Freeride Camp i svenske Abisko kunne tilby noe for en hver smak – alt fra toppturer på ski til isklatring. SCENES FROM CAMP: Pure Freeride Camp in the Swedish mountain station of Abisko had something to satisfy every taste – from ski mountaineering to ice climbing. NORRØNA MAGAZINE FALL/WINTER 2009/10

121

Neste utgave Next issue

№ 3 • February 2010 Search And Rescue in Sunnmøre Peak To Peak In Jotunheimen The Swedish Alps

PHOTO CHRIS HOLTER

Photo: Frode Sandbech

blackcrows-skis.com

photo Gregoire Alexandre

Welcome to nature

www.norrona.com

beyond the spectrum of light, albino crows turn red at night

Norrøna Magazine № 2 • FALL/WINTER 2009/10

FROM NORRØNA TO YOU FOR FREE

042690 151207

№ 2 • FALL/WINTER 2009/10