Norrøna Magazine #3 by Norrøna

Norrøna Magazine № 3 • SPRING/SUMMER 2010

№ 3 • SPRING/SUMMER 2010

Lightweight trekking & trail running bitihorn is specifically designed to support your general or low-impact trail running and trekking activities. Unifying moisture transportation with lightweight compactness, this technical series aims to smoothly protect and deflect you from any weather interference. dri1 Jacket features: 1 Super light weight waterproof and breathable dri™1 fabric, jacket weight is only 280 gr (L) 2 YKK water resistant zippers 3 Long underarm venting with x-opening 4 High chest Napoleon pockets, one that the jacket can be packed into 5 All elastic adjustment can be adjusted with one hand 6 Reflective logos 7 Short cut on the jacket The collection aero™100

aero™60

Soft Shell

Short-Sleeve

Equalizer

aero™100 dri™1 Zip-Off Light-Weight Light-Weight

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

Photo: Jørn H. Moen

Welcome to nature

Location: Dønnamannen, Helgelandskysten, Norway.

www.norrona.com

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

Essential outdoor gear dri3 Jacket: Serious state-of-the-art recycled 3-layer storm jacket. Tough, storm-enduring, breathable 3-layer jacket bred for heavy-duty safety. Provides first-rate weather protection in extreme conditions. Storm-proof, featuring high, brush-lined wind collar, storm hood and backpack reinforcement panels. Features: 1 Weather protective storm hood. 2 Waterproof and breathable dri™3 fabric 3 YKK water resistant zippers 4 Long underarm ventings with x-open 5 High hand warming pockets placed above hip belt from the pack 6 One high chest pocket 7 Long cut, with inside waist adjustment 8 Asymmetric cut around wrist 9 All elastic adjustment can be adjusted with one hand The collection flex™1

flex™1

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

Cotton

Long-Sleeve

Midweight

Heavy-Duty

Photo: Frode Sandbech

Welcome to nature

Location: Russian mining settlement of Pyramiden, Svalbard. Rasmus is carrying a rifle from 1944, -in case he meets a polar bear.

www.norrona.com

NORRĂ&#x2DC;NA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

PHOTO Kari Medig

VANNKRAFT Store Gullfoss er en av Islands største turistattraksjoner. WATER POWER Store Gullfoss is one of Iceland’s biggest tourist attractions. 6

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

Innhold Contents Leder Editorial Norrønanyheter Norrøna News Norrønahistorien: Mount Everest 1985 The Norrøna Story: Mount Everest 1985 Norrønaportrettet: Klatreren Robert Caspersen The Norrøna Portrait: The Climber Robert Caspersen

Iceland

Sagaen om Hekla The Hekla Saga Friluftshovedstaden Outdoor Oslo Dokumentar: Fjellflyging Documentary: Mountain Flying Toppturer i Jotunheimen Peak Sport in Jotunheimen Norrønaprofilen: Veronica Vikestrand The Norrøna Profile: Veronica Vikestrand Norrønaprofilen: Bjørn-Eivind Årtun The Norrøna Profile: Bjørn-Eivind Årtun Villmarka ved Kebnekaise Into The Wild at Kebnekaise Dokumentar: Alpin redning Documentary: Alpine Rescue Førstesidesaken: Terrengsykling i Nelson, BC Coverstory: Mountainbiking in Nelson, BC Storveggsklatring på Grønland Big-Wall Climbing in Greenland Skikjøring i Argentina Ski Argentina Fjelldoktoren The Mountain Doctor Fjellmusikk Mountain Soundtrack Alpine Innsbruck Alpine Innsbruck

10 12 16 24 30 40 48 56 64 66 68 78 84 98 104 112 114 118

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

NORRØNA MAGAZINE

Leder

Editorial

Editor:

DET HENDER AT det går galt på fjellet. Det hender at vi presser grensene litt for langt. Det hender at vi går oss vill, setter oss fast, faller ned eller skader oss. På bratte, utilgjengelige steder. Vi kan feilberegne. Vi kan ta for stor risiko. Eller vi kan rett og slett ha uflaks.

BAD THINGS occasionally happen on the mountain. Sometimes we push ourselves a little too far. We get lost, we get stuck, or we fall down and hurt ourselves. In steep, inaccessible places. We miscalculate. We take too great a risk. Or we simply have bad luck.

DA FINS DET HELDIGVIS HJELP. Det fins noen som stiller opp. De kan bli ringt opp av Hovedredningssentralen midt på natta. De kan bli bedt om å stille ferdig påkledd og med full utrustning innen få minutter. De kan bli bedt om å redde liv. DE ER MEDLEMMER i Norske Alpine Redningsgrupper. En organisasjon som favner om alle de alpine redningsgruppene i Norge - den i Tromsø, den på Sunnmøre, den i Bodø, den i Romsdalen, i Svolvær, i Langfjella, i Nord-Gudbrandsdalen og i Rogaland. De er dyktige fjellklatrere som har meldt seg frivillig til å redde mennesker i nød. Som har meldt seg frivillig til å redde deg og meg hvis vi trenger det.

FORTUNATELY THERE IS HELP. People willing to come to your side. They are often called up in the middle of the night by Norway’s Joint Rescue Coordination Centres. Within a few minutes, they are dressed and fully equipped to head out. They are ready to save lives. THEY ARE THE MEMBERS of Norwegian Alpine Rescue, an umbrella organization that includes all of the alpine rescue groups in Norway – the one in Tromsø, the one in Sunnmøre, the one in Bodø and the ones in Romsdalen, Svolvær, Langfjella, northern Gudbrandsdal and Rogaland. They are talented mountaineers who have volunteered to help rescue people in emergencies. People like you and me, if ever we should need it.

DISSE KLATRERNE bruker ettermiddager og helger til å trene på redningsoperasjoner. De får ikke lønn for det. De gjør det på ideell basis. Fordi de ønsker å gjøre en innsats. Fordi de ønsker å redde liv.

THESE MOUNTAIN CLIMBERS spend their afternoons and weekends practicing rescue operations. They receive no pay. They are motivated by their idealism. They want to make a difference. They want to save a life.

SE FOR DEG at du er med i en alpin redningsgruppe. Se for deg at du skal redde noen som har skadet seg høyt oppe i en fjellvegg. Se for deg at du må fire deg ut av helikopteret, finne sikringer i den stupbratte veggen, rappellere ned til den skadede, utføre førstehjelp på han som er skadet, trøste ham, gi ham trygghet. Se for deg at du må montere ei båre og få den skadde opp på båra. Se for deg at du har ansvaret for at båra blir frigjort fra fjellveggen og henger og dingler under helikopteret, flere hundre meter over dalbunnen Slik at den skadede kan bli fraktet til nærmeste sykehus.

IMAGINE you were a member of an alpine rescue group. Imagine you were asked to save somebody who was injured, high up on a mountain ledge. Imagine you must lower yourself out of a helicopter, perform first aid on the victim, comfort him, make him feel safe. Imagine then that you must assemble a stretcher and get the victim onto it. Imagine you are responsible for clearing the stretcher’s path up and off of the rocks as it dangles from the helicopter, several hundred metres over the valley floor. You do it so that the injured climber can be speeded to the nearest hospital.

SLIKE OPERASJONER er et stort ansvar Oppgavene kan flere ganger synes umulige. Men de alpine redningsgruppene har ofte utført mirakler i norske fjell. Det fortjener de all mulig skryt for.

SUCH OPERATIONS are a big responsibility. The missions at times can seem impossible. But the members of Norwegian Alpine Rescue have repeatedly performed miracles in the Norwegian mountains. For that, they deserve no end of praise.

Eivind

№ 3 • SPRING/SUMMER 2010

EIVIND EIDSLOTT

Art directors: RAKETT AS

Photographers:

FRODE SANDBECH KARI MEDIG TERO REPO CAMILLE JACCOUX CHRIS HOLTER FREDRIK NAUMANN HANS HERBIG HILDE BJØRGÅS HANNA MELLIN JOACHIM FØRSUND MARI MIDTSTIGEN ANDERS KRINGSTAD ØYSTEIN SØBYE STEIN P. AASHEIM THE NORWEGIAN MOUNT EVEREST EXPEDITION 1985

Writers:

HENNING REINTON GEIR ANDERS RYBAKKEN ØRSLIEN MARIANNE ALFSEN BRUNO COMPAGNET JOACHIM FØRSUND HILDE BJØRGÅS HANS HERBIG FRODE SANDBECH ØYVIND YKSNØY

Translator:

WALTER GIBBS

Managing director: CHRIS HOLTER

Repro:

POSTPRODUKSJON AS

Print:

SÖRMLANDS GRAFISKA AB

Published by:

NORRØNA SPORT AS

Adress:

NYE VAKÅS VEI 20 N-1395 HVALSTAD NORWAY

Phone:

0047 66772400

Web:

WWW.NORRONA.COM

E-mail:

MAGAZINE@NORRONA.COM Norrøna Magazine is a Norwegian outdoor magazine about people, places and moments in activities such as trekking, trailrunning, mountaineering, mountainbiking, climbing, skiing and snowboarding. Norrøna Magazine is published twice a year through well-known outdoor magazines and through Norrøna Sport retailers in Norway, Sweden, Denmark, Germany, Austria, Switzerland, Italy, France, Spain, UK and US. Welcome to nature. Coverphoto: Geir Anders Rybakken Ørslien, Idaho Peak, Nelson, Canada. Photo: Kari Medig

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

Photo Kari Medig

UT PÅ TUR Landskapet på Island er mer «Ringenes Herre» enn «Ringenes Herre», skriver redaktøren i reportasjen på side 30. Her i bilen på vei til vulkanen Hekla. ON THE ROAD Iceland’s landscape is more ”Lord of the Rings” than ”Lord of the Rings”, according to a report by the editor on page 30. Here he’s travelling by car to the Hekla volcano.

MEDARBEIDERE CONTRIBUTORS

Joachim Førsund (38)

Hilde BjørgÅs (25)

Geir Anders R. Ørslien (39)

Joachim is a rare blend of talents. After several years as a journalist and editor at a national newspaper, he’s made a career as a freelance journalist, an author and the director of several popular TV series. His latest book is soon to be developed as a feature film by Zentropa of Denmark. For Norrøna Magazine, Joachim recounts a week spent mountaineering in the Jotunheimen range.

Hilde is a new ambassador on the Norrøna team. She is a highly skilled mountain climber who has put in countless days on the steepest routes of Trondheim, Lofoten, Troms County and Yosemite National Park in the United States. Hilde will soon complete her engineering education in water and environmental technology. In this issue she writes about big-wall climbing in Greenland last summer.

If Norway were to nominate a national mountain-biking guru, Geir Anders would probably get the honour. No one else has written so much or so well about Norwegian mountain biking in the past 15 years. Geir Anders helped start the important website www.terrengsykkel.no and spent 10 years at Dagbladet. In this issue he writes on Nelson, British Columbia.

Joachim er et multitalent av de sjeldne. Etter flere år som journalist og leder i en riksavis, har han gjort karriere som frilansjournalist, forfatter og regissør av flere populære tv-serier. Hans siste bok skal nå utvikles til spillefilm av danske Zentropa. I Norrøna Magazine har Joachim skrevet om en toppturuke i Jotunheimen.

Hilde er ny ambassadør på Norrønateamet. Hun er en svært dyktig fjellklatrer med mange bratte dager på klatrerutene rundt Trondheim, i Lofoten, i Troms og i Yosemite i USA. Hilde er snart ferdig utdannet sivilingeniør i vannog miljøteknikk. I denne utgaven skriver hun om storveggklatring på Grønland sommeren 2009.

Hvis det skal kåres en terrengsykkelguru i Norge, går Geir Anders sannsynligvis helt til topps. Ingen andre har skrevet så mye og så bra om norsk terrengsykling de siste 15 åra. Geir Anders var med og startet det viktige nettstedet www.terrengsykkel.no og jobbet hele ti år i Dagbladet. I denne utgaven skriver han om Nelson i Canada.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

NY BUTIKK Norrønas første flagship store ligger i Akersgata 30 i Oslo. NEW STORE Norrøna’s first flagship store has opened at Akersgata 30 in Oslo

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

Text eivind eidslott Photos norrøna

Norrøna News Norrøna har åpnet sin første flagship store i Oslo. I tillegg kommer selskapet med flere spennende produktnyheter denne sommeren.

Norrøna has opened its first flagship store in Oslo. And this summer the company will be coming out with more exciting product news.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

GODT UTVALG For første gang er alle Norrønas produkter samlet under samme tak. Velkommen til Norrøna Oslo i Akersgata 30, sier daglig leder Jørgen Jørgensen. WIDE SELECTION For the first time, all of Norrøna’s products have been collected under one roof. Welcome to Norrøna Oslo, at Akersgata 30, says CEO Jørgen Jørgensen.

TORSDAG 26. NOVEMBER 2009 ble en historisk dag for Norrøna. Da åpnet den 550 kvadratmeter store butikken Norrøna Oslo i Akersgata 30 – med stor åpningsfest, flere hundre gjester og live konsert med bandet Datarock. – Målet vårt er å være en av Skandinavias beste friluftslivsbutikker, sier en stolt Jørgen Jørgensen, daglig leder og eier i Norrøna. – For første gang i historien har vi samlet alle Norrønas 2000 produkter - alle størrelser og alle farger - under samme tak. Her kan våre kunder møte svært kunnskapsrike medarbeidere i et unikt lokale, som både får fram bredden og dybden i produktene våre. Her finner kundene et eget servicesenter hvor produkter kan tilpasses eller repareres. Og ikke minst vil vi tilby kundene våre store opplevelser gjennom ulike events og foredrag i butikken. Vi ønsker kort sagt å inspirere folk til nye turer og et aktivt liv!

THURSDAY, 26 NOV. 2009, was a historic day for Norrøna. That’s when its new store, the 550-m2 Norrøna Oslo, opened at Akersgata 30 with several hundred guests and a live concert by the band Datarock. “Our goal is to be one of Scandinavia’s best outdoor sporting stores,” says a proud Jørgen Jørgensen, Norrøna’s CEO. “For the first time in history we have assembled all of Norrøna’s 2,000 products – every size and every colour – under one roof. Customers will meet our very knowledgeable employees in a unique setting that shows off both the depth and breadth of our products. Our customers will also find a special service centre where products can be adjusted or repaired. And it’s not all about shopping. We will also be mounting a variety of exciting events and presentations at the store. Quite simply, we want to inspire people to embark on new adventures and a more active life!”

JØRGEN SER FRAM til en ny og lang sommersesong – med flere spennende nyheter fra Norrøna. –Vi utvider både vår bitihorn-kolleksjon og fjørå-kolleksjon med innovative produkter, sier han. –I denne utgaven av Norrøna Magazine er det for eksempel en stor glede å kunne presentere den helt nye fjørå terrengsykkelshortsen og fjørå longsleeve genseren. Bla deg fram til reportasjen fra terrengsyklingen i Nelson i Canada og se de nye produktene i sitt rette element!

JØRGEN LOOKS FORWARD to a long new summer season at Norrøna – with lots of new developments to report. “We are expanding both our bitihorn collection and our fjøra collection by adding innovative new products,” he says. “In this issue of Norrøna Magazine, for example, it’s a great pleasure to be able to present our new fjøra mountain biking shorts and the long-sleeve fjøra sweater. If you page forward to the report on mountain biking in Nelson, Canada, you’ll see the new products in their natural element.”

JØRGEN ER SELV en ivrig terrengsyklist og kan ofte treffes på to hjul i marka utenfor Oslo eller ved hytta i Jotunheimen. Han gleder seg også til mange fotturer i fjellet i sommer. – Det er noe helt eget ved å vandre i den norske fjellheimen. Det er ute i naturen jeg og mine dyktige medarbeidere i Norrøna henter inspirasjon til nye løsninger, nytt design og nye innovative produkter. De norske fjellene er rett og slett en evig inspirasjonskilde!

JØRGEN is himself an eager mountain biker and can often be seen on two wheels in the woods outside Oslo or near his cabin in Jotunheimen. He’s also looking forward to many mountain hikes this summer: “There is something special about wandering the mountains of Norway. It’s out in nature that my talented co-workers and I find inspiration for new solutions, new designs and innovative new products. Norway’s mountain sanctuaries are an eternal source of inspiration!”

Registrer deg på facebook.com/norrona for nyheter om Norrøna Oslo.

Please register at facebook.com/norrona to recieve news about Norrøna Oslo.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

Polartec,® the brand that invented fleece, continues to create innovative fabrics that are designed to perform under extreme conditions. We offer over 300 different fabrics and hold well over 100 patents. Like the enthusiasts who wear Polartec,® we prefer to lead rather than follow. Learn about Polartec® technologies and purchase gear at POLARTEC.COM. Polartec® is a registered trademark of Polartec, LLC. ©Polartec 2009

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

Text Henning Reinton Photo The Norwegian Everest Expedition 1985/Norrønas archive

Everest ’85 Velkommen til 1985. Vi er direkte inne fra kampen Norge-Everest. Welcome to 1985. A live report from the first Norwegian Mount Everest-expedition.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

OKEI: Det heter ikke EU, det heter ikke ekstremsport, og det heter ikke Either you are with us or you are with the terrorists. E-post er science fiction, internett er mumbo jumbo og teori, og ingen kan brenne sine egne cd-er. Arne Næss Sr. er ikke død, Arne Næss Jr. er ikke død, og Kong Olav er ikke død. Ingen snakker om reality-TV, det går ikke an å få jobb som chat-vertinne, og iPod er det ingen som har hørt om. Det som ikke hadde hendt, var framtida. Kan du fatte det? Det heter fjellklatring, det er 1985 og ingen nordmann har noensinne satt sin fot på toppen av Everest. – Kameraet hadde frosset. Jeg husker at jeg tenkte: Bra, da slipper jeg å bale med det, sier Stein P. Aasheim om toppstøtet sitt. – Jeg hadde med en Sony Walkman med en mikrofon i halsen, opptaket skulle brukes i multivisjonsprogrammet vi skulle lage for NRK. På opptaket: – Nå har jeg igjen tre meter til toppen. Pust. Pes. Skritt i snøen. Pust. Skritt i snøen. Etter veldig lang tid: – Nå har ... jeg igjen ... halvannen meter til ... toppen. HVA GJORDE HAN DER? Det begynte ikke, som man kanskje skulle tro, i Jotunheimen, på en pub i Oslo eller på Aconcagua. Det begynte på en stillehavsøy i 1978. Det begynte med en tanke Arne Næss Jr. fikk. Fra “Drømmen om Everest”, boka han ga ut etter turen: ”Også jeg ville ha en drøm”. Han var finansmann, hadde familie, hadde nådd de målene han hadde satt seg. Men det var ikke nok. Det ble Everest. Næss sjekket lisensene: På denne tida var det slik at bare et lag fikk oppholde på ei rute på Everest per sesong. Neste mulighet var 1985 – sju år fram. Han slo til, tok armhevinger, begynte å klatre igjen, løp i trappegangene i finansområdet City i London. ”Hvis små muskler er et krav for å nå toppen, ligger jeg bra an.” Han planla en ekspedisjon til Numbur (6951 m.o.h.) i 1979 for å skaffe erfaring. Han trengte å sette sammen et team, og spurte sin onkel som satte ham i forbindelse med Nils Faarlund. Resultatet ble en av de mest legendarisk mislykkede norske ekspedisjonene noensinne. – DET VAR bare konflikt. Det var et sosialt eksperiment som burde vært studert nder mikroskop av sosiologer, sier Ralph Høibakk, den gang adm. dir. i Tandberg Data, u i dag professor II ved høgskolen i Narvik. Han kjente Næss Jr. siden gymnasdagene og gjenopptok vennskapet på Numbur. Som Høibakk sier i Næss’ bok: ”For Arne er verden en sportsarena der han er utpekt til å bli mester. For Nils er den en hage som han har fått i oppgave å stelle.” Ingen kom opp, mange reiste hjem i uvennskap. Arne Næss Jr. skjønte at han måtte tenke nøye gjennom hvordan han satte sammen Everest–laget. – Da vi kom tilbake til Katmandu etter Numbur, spurte Arne Næss Jr., og Ralph Høibakk om jeg ville bli med på Everest, sier Ola Einang, i dag høgskolelektor i friluftsliv på Høgskolen i Volda. Han var på Numbur fordi han kjente Faarlund og Gamle-Arne. De fikk ikke svar med en gang. – Jeg har aldri vært helt sikker på om det er riktig å bruke så mye ressurser på å dra på tur, sier Einang. Når den norske Everest-ekspedisjonen kom av gårde, hadde den med seg 10 tonn utstyr, en skokk bærere og 34 sherpaer. EINANG BLE MED. Odd Eliassen likeså. Stein P. Aasheim fikk plass, og ble etter hvert ansatt som organisator. For råd om utstyr ringte han Chris Bonington, i dag Sir Chris Bonington, som hadde prøvd seg på Everest flere ganger før. Han pleide å si på telefonen: “Dere trenger denne typen tørrmat ... Og dere trenger sånne oksygensflasker ...” En dag lød det: “Vi trenger dette”. Han var med. Næss. Høibakk. Eliassen. Einang. Aasheim. Bonington. Laget var ikke komplett. Hva gjorde man? 18

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

OKAY: The EU doesn’t exist, and there are no extreme sports. No one has said, “Either you are with us or you’re with the terrorists.” E-mail is science fiction, the Internet is mumbojumbo and no one has ever burned a CD at home. Arne Næss Sr. is not dead, Arne Næss Jr. is not dead, and neither is King Olav. No one talks about reality TV, no one works as a chat hostess and no one’s ever heard of an iPod. What hadn’t happened yet is still in the future. Got that? They call it mountain climbing, the year is 1985, and no Norwegian has ever set foot on the top of Mount Everest. “The camera had frozen. I remember thinking: Great, now I don’t have to mess with it.” Stein P. Aasheim recalls the moment he reached the summit. “I had a Sony Walkman with a microphone at my throat. The recording was for a programme we were going to make for Norwegian TV.” On the recording: “Only three metres to go till I reach the top.” Breathing. Panting. Footsteps in the snow. Breathing. Footsteps in the snow. After a very long delay: “Now . . . it’s only . . . a metre and a half . . . to the top.” WHAT WAS HE DOING THERE? It did not begin, as you might believe, in Jotunheimen, at a pub in Oslo or in Aconcagua. It began on a Pacific island in 1978. It began with an idea that Arne Næss Jr. had. From “Drømmen om Everest” (“The Dream of Everest”), the book he wrote afterward: I, too, want a dream. He was a financier, he had a family, he had achieved the goals he’d set for himself. But that wasn’t enough. There was still Everest. Næss checked the licenses: At that time only one team per season was permitted to occupy a route on Everest. The next opening was 1985 -- seven years into the future. Næss swung into action, did push-ups, began to climb again. He ran up and down the stairwells of bank towers in the City of London. ”If small muscles are a requirement to reach the top, my chances are pretty good”. In 1979, for the practice, he planned an expedition to Numbur (6,951 m elevation). For this he had to put together a team, and his uncle put him in touch with Nils Faarlund. The result was a legendary failure in Norwegian expedition history. “THERE WAS nothing but conflict. It was a social experiment that should have been studied under a microscope by sociologists,” recalls Ralph Høibakk, then the managing director of Tandberg Data and today a professor at Narvik University College. He had known Næss Jr. since secondary school, and they resumed their friendship on Numbur. As Høibakk says in Næss’s book: For Arne, the world is a sports arena where he has been selected as the master. For Nils, it is a garden he has been entrusted to care for. No one made it to the top. Many climbers travelled home in rancour. Arne Næss understood that he would have to think carefully about how he assembled the Everest team. “When we got back to Kathmandu after Numbur, Arne Næss Jr. and Ralph Høibakk asked me if I’d like to go with them to Everest,” says Ola Einang, who today is an outdoor recreation instructor at Volda University College. Einang had gone to Numbur because he knew Faarlund and Old Arne. He had to think about Everest, and didn’t give an answer right away. “I’ve never been sure it’s justifiable to use so many resources going for a walk,” says Einang. When the Norwegian Everest expedition got under way, there were 10 tonnes of equipment, scores of porters and 34 Sherpas. EINANG WAS PART OF IT. So was Odd Eliassen. Stein P. Aasheim joined the team and eventually became chief planner. For equipment advice, he calls Chris Bonington, who has made several previous attempts at Everest. Bonington, or Sir Christian as he is titled today, would say things like, “You’ll need this, you’ll need that.” Until one day he began saying, “We’ll need this, we’ll need that.” He was going. Næss. Høibakk. Eliassen. Einang. Aasheim. Bonington. The team was not complete. What could they do? They assembled 20 or 30 of the best climbers in Norway at an Alpine Club meeting at Høibakk’s home. Today you might compare it with an audition for a reality-TV survivor

HØYDEKLATRING Øverst: Utsikt fra brefallet mot Western Cwm. Nederst: En av de norske klatrerne studerer en av de mange enorme bresprekkene overfor base camp. HIGH-MOUNTAIN CLIMBING Above: View from the icefall toward Western Cwm. Below: A Norwegian climber studies one of the many enormous crevasses above base camp.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

DIMENSJONER En klatrer blir liten i brefallet under verdens høyeste fjell. DIMENSION A climber looks tiny in the icefall below the world’s highest mountain.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

Man samlet de 20-30 beste klatrerne i Norge på et Tindeklubb-møte hjemme hos Høibakk, på det man i dag kanskje kan sammenligne med et reality-tv-øyråd. De frammøtte fikk utdelt et spørreskjema som skulle fylles ut anonymt. Hvem i Norge var best egnet til ekspedisjonen? Hvem ville de helst dra på tur med? ET TOPPET LAG. Odd Eliassen. Bjørn Myrer Lund. Håvard Nesheim. Finn Dæhlie. HansChristian Doseth. De to sistnevnte dør på vei ned fra Trango i ’84 og blir ikke erstattet. 34 sherpaer, bærere, en rekke prominente norske businessfolk og VG i følget inn til base camp. Av ekspedisjonsdeltakerne hadde bare en av nordmennene vært der før. Han hadde lovet seg selv å aldri prøve igjen. I ‘71 var Odd Eliassen del av en FN-sponset-ekspedisjon med klatrere fra 11 land. – Etter det sa jeg aldri mer. Jeg var med da vi måtte etterlate en indisk klatrer for døden ovenfor leir 2. Han hadde mistet vottene, forfryst hendene, og hadde ikke klart å få åpnet karabineren på et fast tau. Det var et vanvittig uvær, men vi klarte å komme oss opp til ham, men vi måtte la ham ligge. Han var bevisstløs da vi måtte gå for å berge oss selv. Han omkom 18.april, han hadde to tvillinger hjemme, sier Eliassen. 14 år seinere – på dagen -- er han på fjellet igjen. I og med at de er aleine på ruta, har de brukt de siste ukene til å legge opp alt av faste tau og stiger selv, et farlig arbeid. Som Næss skriver: Det er som å lage en sti i sanden. Isen beveger seg omtrent en meter i døgnet. Gjennom isfallet fryktet de spesielt et stykke de døpte atombombeområdet – Der var jævlig guffent. Der stopper du ikke for å pisse eller for å se deg om. Du går så fort hjertet kan slå, sier Eliassen. MENS ARBEIDET i isfallet pågikk, tok vennskap form i Base Camp. Chris Bonington forteller: «Harvard was the expedition joker and when Arne very kindly suggested that everyone spoke English at meal times (that incidentally was the kind of leader he was, always sensitive to the needs of individuals.) Harvard suggested that I should learn a Norwegian phrase every day and should start with “Sokke Halbeter”. I’ve probably spelt it wrong. Anyway he told me that this meant “I am very hungry”. I only learnt its true meaning at the end of the expedition». I DET FØRSTE TOPPLAGET var Ralph Høibakk, Ola Einang og Håvard Nesheim. Det er fint vær når de starter fra siste camp. – Det ene stegjernet mitt løsnet på det første på ett av de bratte isfeltene høyt oppe på fjellet. Det opplevde jeg som ekstremt truende. Det å stå på ett bein og få det på igjen ... Hvis jeg ramler nå, blir resultatet minimum alvorlig kvestelse, sannsynligvis å miste livet, sier Høibakk. De kommer høyt på fjellet. – Det var en intens dag. Det blåste plutselig opp; vi snudde på 8750. Det føltes forferdelig. Jeg følte meg unnfallende. I etter tid er han fornøyd med å ha snudd – de lever. Det blåste så de ikke kunne stå oppreist. – Jeg lærte at jeg klarte å holde det jeg hadde sagt: At hvis jeg mener det er rett å snu, så snur jeg, sier Einang. LAGENE var satt opp av Næss. I lag to var Myrer Lund, Eliassen og Bonington. Den 20. april, natta før toppstøtet, deler Eliassen og Myrer Lund en halv valium i teltet. – Alle er bekymret på 8000 meter, sier Myrer Lund. De hadde ikke målere på oksygentankene, og på toppstøtet opp gikk Eliassen hele tiden og gjorde matten i hodet på hvor mye de hadde igjen. 21. april, de stopper nedenfor Hillary Step. Eliassen er overbevisst om at de kommer til å gå tomme på returen. – Helvete heller, vi snur ikke ennå, sier Myrer Lund, og begynner å lede opp. Om morgenen den 21.april 1985 blir de første skandinavene til å nå toppen, med Chris Bonington hakk i hæl. – Hva jeg lærte? Tålmodighet. Mer enn noensinne, sier Myrer Lund i dag. Etter å ha nådd toppen kalte de opp Næss på radio. – Nå må dere komme dere ned slik at vi kan komme oss vekk fra dette jævla fjellet, sa han. – Nei, nå må du komme deg opp, svarte Odd Eliassen. SUKSESSEN hadde skapt et dilemma for Næss. – Den gangen var Himalaya-klatringen slik at en ekspedisjon ble regnet som

show. Those who came were given a questionnaire to fill out anonymously. Who in Norway was best suited for the expedition? Who would they prefer as trip mates? TOP TEAM: Odd Eliassen. Bjørn Myrer Lund. Håvard Nesheim. Finn Dæhlie. Hans Christian Doseth. The latter two die on their way down from Trango in 1984 and are not replaced. The 34 Sherpas and the porters along with a smattering of prominent Norwegian businessman and a reporter for the newspaper VG all find their way to the base camp. Among the expedition’s participants, only one of the Norwegians had ever been there before. And he had promised himself never to try again. In 1971, Odd Eliassen had been part of a United Nations-sponsored expedition of climbers from 11 countries. “After that, I said ‘Never again’,” recalls Eliassen. “I was there when we had to leave Harsh, an Indian climber, for dead up above Camp 2. He had lost his gloves, frozen his hands and been unable to open the carabiner on a fixed rope. It was storming like crazy, but we managed to climb up to him. But we had to leave him there. He was unconscious and we had to leave in order to save ourselves. He died April 18. He had two twins at home.” Fourteen years later – to the day – Eliassen is back on the mountain. Since Næss’s climbers have the route to themselves they have used the past six weeks putting all sorts of fixed ropes and ladders into place. Dangerous work. As Næss writes: ”It’s like making a trail in the sand. The ice transports itself about a metre per day”. The men feared one stretch of icefall in particular. They nicknamed it the Atom Bomb Area. “What an awful place,” says Eliassen. “You must never stop there to pee, or to look around. You keep moving as fast as your heart will beat.” WHILE WORK AT THE ICEFALL continues, friendships began to form at Base Camp. Chris Bonington remembers: ”Harvard was the expedition joker, and when Arne very kindly suggested that everyone speak English at meal times (that was the kind of leader he was, always sensitive to the needs of individuals), Harvard suggested that I should learn a Norwegian phrase every day and should start with, “Sokk Halbeter”. I’ve probably spelt it wrong. Anyway he told me that this meant, “I am very hungry.” I only learnt its true meaning at the end of the expedition”. IN THE FIRST SUMMIT TEAM are Ralph Høibakk, Ola Einang and Håvard Nesheim. The weather is fine as they depart from the last camp. “One of my crampons loosened right away, on one of the steep ice fields high on the mountain,” says Høibakk. “I considered that extremely threatening – having to stand on one leg to get it back on. To fall now would mean serious injury at minimum, and probably death.” They climb far up the mountain. “It was an intense day. Suddenly the wind picked up. We turned back at 8,750. It felt terrible. I was crestfallen.” In retrospect he is satisfied with the decision to turn. They survive. When the wind begins to blow, they couldn’t even stand. “I learned that I was able to do what I said I was going to do: That if I thought it was right to go back, I would go back.” THE TEAMS are assembled by Næss. Myrer Lund, Eliassen and Bonington are in Team 2. On April 20, the night before their assault on the summit, Eliassen and Myrer Lund share half a Valium in the tent. “Everyone gets worried at 8,000 m,” says Myrer Lund. There are no gauges on the oxygen tanks, and during the final upward push Eliassen can’t stop doing the math in his head. How much do they have left? On April 21, they stop just shy of the Hillary Step. Eliassen is convinced they will run out of oxygen on the return. “Damn it, we’re not turning yet,” says Myrer Lund, and takes the lead. On the morning of 21 April 1985, they become the first Scandinavians to reach the summit of Mount Everest, with Chris Bonington on their heels. “What have I learned? Patience. More than ever,” Myrer Lund says today. After reaching the top they raise Næss on the radio, who says: “You have to come on down now so we can get off this goddamn mountain.” “No,” replies Odd Eliassen, “you have to get up here.” THE TEAM’S SUCCESS created a dilemma for Næss. “At that time,” recalls Einang, “an expedition in the Himalayas was considered successful if one man reached the top. Bonington actually wanted to break off the expedition after NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

vellykket hvis man hadde fått én mann på toppen. Bonington ville egentlig at vi skulle bryte av ekspedisjonen etter at det første laget nådde toppen -- vi ville ikke møte noen forståelse i det internasjonale klatremiljøet dersom det skjedde en ulykke med lag nummer to, sier Einang. Men Næss hadde andre planer: «Hvis jeg ikke hadde hatt denne trangen til personlig dåd, så ville jeg aldri ha gått i gang med denne ekspedisjonen». Næss og Aasheim prøvde seg en gang, men måtte avbryte på grunn av dårlig vær. Å fortsette betyr å holde den farlige veien gjennom isfallet åpen. Til slutt ble det bestemt at de resterende klatrerne minus Einang, som var syk, skulle prøve seg mot toppen samtidig. Bak dem følger Dick Bass, som hadde holdt pokerskole i Base Camp. – Han var en av de første troféjegerne, sier Myrer Lund. Bass betalte Næss 75000 USD for å klatre på det norske lagets lisens og bruke dets utstyr. – Det var starten på den nye Everest-tida. Det at han kjøpte seg inn hos oss var med på åpne øynene til nepalske myndigheter: I stedet for å selge lisens til én ekspedisjon, som så solgte plasser til andre, kunne de heller selge flere lisenser selv, sier Aasheim. – Vi var heldige. Vi var blant de siste som fikk oppleve Everest pre-kommersialriseringen. I 1995 var jeg i Nepal og fikk tilbud om å gå inn til BC. Jeg sa nei – jeg hadde ikke lyst, sier Einang. Alle, også Bass, kom opp – og ned i god behold. Med det ble Bass førstemann på 7 summits. Nordmennene og sherpaene dro ned fra Base Camp til Namche. – Det var en legendarisk fest. Arne Næss stupte vannrett gjennom døren. Sherpaene framførte en egen dans, men den dansen nordmennene gjorde etterpå ... den lar seg ikke beskrive, sier Myrer Lund. Sherpaene kastet seg på. Det hadde oppstått unike vennskap, både internt mellom nordmennene, men også mellom medlemmene og sherpaene. Odd Eliassen, som i dag er tømrermester, husker at verten bønnfalt dem om å stoppe: – Jeg var den eneste der som hadde forståelse for hva som kunne skje. Gulvet var ikke bygd for 30-40 mann i rytmisk bevegelse.

the first team made it up. He thought we would get no sympathy in the international climbing community if an accident were to happen with the second team.” But Næss has other plans. ”If I hadn’t had the urge for personal achievement, I would never have put the expedition together”. Næss and Aasheim make a push but have to break it off due to poor weather. Continuing means taking the dangerous path through the open icefall. Finally it is decided that the rest of the climbers, except for Einang, who is sick, will try for the top all at once. At the rear will be Dick Bass, who has given poker lessons at Base Camp. “He was one of the first trophy hunters,” says Myrer Lund. Bass paid Næss $75,000 to climb on the Norwegian team’s license and use its equipment. “That was the start of the new Everest era,” says Aasheim. “The fact that he bought his way onto our team helped open the eyes of the Nepalese authorities. Instead of selling a license to one expedition, which then sold spots on the team to others, they could sell more licenses themselves.” “We were lucky,” says Einang. “We were among the last people to experience Everest before all the commercialization. In 2005, I was in Nepal and received an offer to go in to Base Camp. I said no – I had no desire to.” Everyone, Bass included, make it to the summit. And they come safely down again too. Bass is thus the first man to conquer the Seven Summits. The Norwegians and the Sherpas parade down from Base Camp to Namche. “There was a legendary party,” recalls Myrer Lund. “Arne Næss plunged horizontally through the door. The Sherpas performed a special dance, but the dance the Norwegians put on afterward -- it can’t be described.” The Sherpas throw themselves into it nonetheless. Unique friendships have grown during the expedition, not only among the Norwegians but between the European team members and the Sherpas. Odd Eliassen, who today is a builder, remembers that the host begged them to stop. “I was the only one there who seemed to understand what could happen,” he recalls. “That floor was not built for 30 or 40 men in rhythmic movement.”

– DA VI KOM HJEM, ventet to sjokk. For det første: Det var rød løper og hornmusikk på Fornebu. For det andre: Alle vil snakke med meg, sier Einang. Ekspedisjonen hadde fått massiv oppmerksomhet. – Jeg husker avisoppslagene: Det var Norge mot Everest, sier Aasheim. Som Næss skriver: Kong Olav V ... ble vår beskytter og hevet ekspedisjonens status fra å være et privat foretagende til å bli et nasjonalt fremstøt. Det var to grunner til alle ville snakke med Einang. 1. Han var den eneste som ikke hadde nådd toppen. 2. – Jeg og Odd Eliassen jobbet med å vedlikeholde ruta i isfallet. Jeg hadde dårlig mage. Så dundret det plutselig -- det kom et stort snøskred ned fra Vesteggen. Jeg stupte inn bak en isblokk med bar rumpe. Det jeg ikke visste var at VG-journalisten i Base Camp hadde fått vite dette -- så da jeg kom hjem visste alle at jeg hadde vært på fjellet med rumpa bar.

“WHEN WE GOT HOME there were two shocks awaiting us,” says Einang. “First, there was a red carpet and brass band at Fornebu airport. And second, everyone wanted to talk to me.” The expedition had received massive attention. “I remember the newspaper headlines,” Aasheim says. “It was ‘Norway against Everest!’” As Næss writes: ”King Olav [. . .] became our royal patron and lifted the expedition’s status from a private initiative to a national conquest”. There were two reasons everyone wanted to talk to Einang. 1. He was the only climber who had not reached the top. 2. In his own words: “Odd Eliassen and I were doing maintenance on the trail through the icefall. My stomach was very poor. And suddenly everything began to roar around us -- a big avalanche coming down the western ridge. I dived behind an ice block with my bare ass in the air. What I didn’t know was that the newspaper reporter at Base Camp heard about that. So when I got home everybody knew I’d been on the mountain with my ass out.”

DRAGELØPEREN. Dette var 1985 – 25 år siden. – Det er snart like lenge siden vi var der som det den gang var siden Hillary og Tenzing nådde toppen, sier Aasheim, som ofte tenker på sin egen tur når han hører om andre høydeklatrere. – Jeg vet hvor små marginene kan være. På de siste hundre meterne husker jeg at jeg tenkte: Hvis jeg mister votten nå, vet jeg ikke hvordan jeg skal klare å få av meg sekken og finne fram reservevottene. Det er små marginer. Det må ikke skje noe gærent, sier Aasheim. Han klarte å gå de siste halvannen meterne. – Jeg husker at jeg hadde en tanke om å sette verdensrekord. Jeg hadde kjøpt en drage på IKEA, en sånn til 49.90, og den bar jeg med opp. Jeg så for meg bildet: En mann flyr en drage på verdens høyeste fjell. Men da vi kom opp, var det helt vindstille, den datt rett ned, sier Aasheim. – Det er ikke så lett å løpe i gang en drage der oppe.

KITE RUNNER. All this is in 1985 -- a quarter-century ago. “The time that’s passed since then is almost as long as the time from when Hilary and Tenzing reached the top to when we were there,” says Aasheim, who often thinks of his Everest experience when he hears about the climbing feats of others. “I know how small the margins can be,” he says. “During the last 100 metres I can remember thinking: If I lose a mitten now I don’t know how I’ll manage to get my backpack off and find my reserve mittens. That’s a small margin. Nothing can go wrong.” Somehow, he managed to cover that final one and a half metres. “I remember that I had an idea for setting a world record,” he says. “I had bought a kite at Ikea for something like 49 kroner and I carried it up with me. I could imagine the picture: A man flying a kite on the highest mountain in the world. But when we got up there, there wasn’t the slightest breeze. It fell right down.”

OG SOKKE HALVBETER? Fra mail: Uttrykket var det nordnorske kraftuttrykket «søkk i hælvete». Ralph. Norrøna sponset Den Norske Everest Ekspedisjonen i 1985 med klær og utstyr. 22

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

AND “SOKKE HALBETER”? By e-mail: The expression is the north Norwegian command “Søkk i hælvete”. Got to hell, that is. Norrøna sponsered The Norwegian Everest Expedition in 1985 with clothing and equipment.

SUKSESS Øverst: De norske klatrerne på Hillary Step like under toppen av Mount Everest. Nede til venstre: Det norske flagget for første gang på toppen av verdens høyeste fjell. Nede til høyre: Ekspedisjonsmedlemmene og sherpaene samlet i base camp. SUCCESS Above: The Norwegian climbers at Hillary Step, just below the summit of Mr. Everest. Lower left: The first Norwegian flag atop the world’s highest mountain. Lower right: Expedition members and Sherpas assembled at base camp.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

NORRØNAportrettet THE NORRØNAportrait 24

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

Text Henning Reinton Photos chris holter

I lang tid følte Robert Caspersen (38) skam for å drive med det som betyr mest for ham. Nå har han bestemt seg: Han skal alltid klatre. Alltid.

Norges Norway’s sterkeste Strongest mann Man For many years Robert Caspersen (38) was ashamed to do what he liked best. Now he is openly resolved: He’s going to climb – and keep climbing.

– DU KJENNER Arne Næss-sitatet om at «det er ikke jeg som har begynt å klatre, det er dere som har sluttet?» – Ja? – Det var sånn det var for meg.

“YOU KNOW that Arne Næss quote? The one that goes: ‘It is not I who’s taken up climbing, it’s you others who have stopped’ . . . “ “Yes?” “That’s how it was for me.”

ÅNDALSNES, 1990: Robert Caspersen er 18 år gammel. Mens klassekameratene fra Nesbru i Asker feirer russetida, tar Caspersen nattoget til Åndalsnes for å klatre Svenskeruta i Trollveggen sammen med Thomas Cosgriff. Planen er å haike fra stasjonen. Det er grytidlig om morgenen. Det kommer ingen biler, og de ender med å gå fra stasjonen til veggen, på samme tid som klassekameratene høyst sannsynlig går gjennom Asker på vei fra et nachspiel. Caspersen og Cosgriff går feil på anmarsjen og ender ikke på de beryktede introsvaene; de tar i stedet opp snøfonnene til høyre. – Det er der du absolutt ikke skal være. Det haglet steinblokker, sier Caspersen. 30 timer seinere henger han på standplass et par taulengder under spirene på toppen. – Ikke noe av det jeg hadde fryktet hadde skjedd. Jeg hadde aldri gått mer enn to taulengder sammenhengende bratt, vanskelig klatring før, og hadde vært spent på om jeg hadde utholdenhet nok. Jeg var nesten litt skuffet over at det ikke var verre, jeg husker at jeg dyttet meg litt ut fra standplassen for å virkelig kjenne etter. Men 30 meter eller 1000 meter -- det hadde ikke noe å si. Jeg likte det. Da skjønte jeg at dette, dette var noe for meg.

ÅNDALSNES, 1990: Robert Caspersen is 18 years old. While his classmates from Nesbru in Asker are celebrating graduation, Caspersen takes the night train to Åndalsnes to climb the Swedish Route up Trollveggen with Thomas Cosgriff. The plan is to hitchhike from the station, but it’s so early in the morning there’s not a car in sight. They set out on foot toward the famous mountain wall just as Caspersen’s classmates back in Asker are most likely staggering home from a latenight party. Alas, Caspersen and Cosgriff make a wrong turn somewhere. Instead of heading up one of Trollveggen’s smooth rocky shoulders, they go up by way of the snowdrifts to the right. “It is where you absolutely should not be,” says Caspersen. “We got bombarded with stone blocks.” Thirty hours later he finds himself suspended a couple of rope lengths below the spires of the summit. “Nothing that I’d feared came to pass. I’d never done more than two successive rope lengths of steep, difficult climbing before, and I was anxious to see if I had the endurance. I was almost disappointed it wasn’t worse. I remember pushing myself a bit out from the anchor point just to see what it felt like. But 30 metres or 1,000 metres – it didn’t matter. I liked it. That’s when I understood that this, this was something for me.”

FØRSTE GANG Caspersen knøt seg inn et klatretau var to år før det. Klatret hadde han alltid gjort. I familien Caspersen var seiling familiesporten; det ble klatret i master og på svaberg. Og i trær. – Jeg har mange gode minner fra å klatre lengst ut på greinene. Jeg så allerede

THE FIRST TIME Caspersen hitched on a climbing rope was two years earlier. Though sailing was the Caspersen family sport, Robert had always been a climber. The boy climbed boat masts and he scrambled up rocks ashore. He climbed trees, too.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

«Jeg trenger å føle risiko, det er en viktig ingrediens.» da at jeg var god på det, jeg kom høyere enn de andre. At han begynte med klatring som aktivitet var likevel en tilfeldighet. – Jeg kjente ikke til det. Jeg var opptatt av å seile langt, jeg var opptatt av polfarere. Det han visste om klatring hadde han fra bøkene om Himalaya-ekspedisjoner i farens bokhylle. Høye fjell, det var det som var klatring. – Jeg hadde ikke noe begrep om at det var noe som het klippeklatring. Så grep tilfeldighetene inn. Da Caspersen var 16, gikk han fra hytte til hytte på Hardangervidda. Der er det som kjent ganske flatt. Men ved familiehytta til kameraten ved Møsvatn lå det en skyveblokk som en isbre hadde lagt igjen noen tusen år før. Der ble det klatring. Et familiemedlen av kameraten så dette, og sa: ’Klatrekurs, det er noe for dere!’. Så ble det kurs i Kolsås Klatreklubbs regi våren 1988. Det var ikke vanlig at folk under 18 tok det, så Caspersen måtte ha underskrift fra foreldrene. – Jeg var ikke noe flink. Jeg kjente avgrunnen, fikk panikktendenser, jeg sleit på 3ere og 4ere. Men jeg hadde aldri opplevd å være så fokusert. Jeg hadde aldri vært så tilstede i livet mitt. I DAG bor Robert Caspersen med kona Frøydis og tre små barn på Røa i Oslo. Han jobber som guide – med «å pakke inn fjellet og gi det som gave», slik han selv beskriver det. Hovedoppdragsgiverne er Forsvaret og 71 grader nord, der du sikkert har sett ham kommende inn i TV-ruta fra venstre med underteksten «Sikkerhetsansvarlig». Akkurat nå kommer han inn fra kjøkkenet til venstre, serverer kaffe med melk og setter seg ved stuebordet. I stua er det lite som minner om klatrebedriftene og mye som sier ’småbarnsfamilie’; den mest konkrete påminnelsen om at Caspersen er klatrer er de noe overutviklede underarmene som skjenker opp. – Jeg har skjemtes for å klatre, sier han. Caspersen er tre ganger norgesmester (92, 94 og 98), etablerte i ’98 Norges hardeste rute (Fryktelig i tvil, 9+, i skrivende stund urepetert) og har gjennomført tre ekspedisjoner i Antarktis. – Har du skjemtes? – Ja, i 15 år var grunnfølelsen skamfull. Da jeg var i 20åra og alle tok utdannelse følte jeg et usagt press for å ta en plass i samfunnet. Klatring var noe dumdristig, noe meningsløst – det var ikke verdiskapende. Den følelsen var nok en hemsko. Fra 92 til 97 jobbet han innimellom klatringen deltid på Skandinavisk Klatreutstyr, stedet der han etter nybegynnerkurset i 1988 kjøpte sitt første klatreutstyr (selv om han ikke fikk lov til å kjøpe kalkpose -- det var forbeholdt de gode). På Rondespiret-turen i 96/97 filmet han mye, ble inspirert og vurderte å begynne å studere film. Det endte med at han i 1998 begynte på Idrettshøgskolen. På opptaket var han bestemann på løpingen, selv om han aldri jogget. Caspersen fullførte hovedfaget i idrettpsykologi i 2007, og fikk tilbud om å fortsette å forske. – Da kom valget opp igjen, om jeg skulle gå inn i folden og gjøre som vanlige folk. Plikten drev meg. En prat med kona forløste valget. – Jeg hadde sittet lenge nok på et kontor i forbindelse med hovedfaget. Det var ikke meg, jeg fant ingen mening i det. Nå er han i ferd med å bli sertifisert UIAGM-fjellfører. – Da jeg besluttet å jobbe heltid med fjellet, ønsket jeg den beste kvalifiseringen som var mulig. Jeg har ting å lære, jeg også. Skammen er borte. – Etter hvert har jeg sett at noen av de andre vennene mine, som jeg trodde drev med verdiskapning, bare sitter å dytter papirpenger. Det må til det og, men nå skjønner jeg at finansfolk ikke er noe bedre enn meg, at det jeg driver med er vel så verdifullt. HVOR GIRA ER CASPERSEN? Døm selv: 1. På slutten av en halvt års lang klippeklatretur tidlig på nittitallet gikk han 26

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

“I have good memories of climbing way out on the branches,” he says. “I could see I was good at it, and went higher than the others.” Nevertheless, he came to mountain climbing by coincidence. “I wasn’t familiar with it. I was busy sailing long distances. What interested me were polar explorers.” All he knew about climbing he’d learned from his father’s bookshelf, from books on the epic Himalayan expeditions. The world’s highest mountains – that’s what climbing was about. “I had no concept of simple rock climbing,” he says. Then, when Caspersen was 16, he went hiking from cabin to cabin on the Hardanger plateau. As most Norwegians know, the terrain there is pretty flat. But near his friend’s cabin at Møsvatn there stood a massive boulder, deposited by a glacier thousands of years before. Climbing ensued. A member of his friend’s family looked on and said: “A climbing course, that’s what you need!” And so, in the spring of 1988, Caspersen took a course given by the Kolsås Climbing Club. People under 18 years of age didn’t generally do that, so Caspersen had to get a permission slip from his parents. “I wasn’t any good,” he claims now. “I could feel the abyss below and tended to panic. I struggled with 3s and 4s. But I had never been so focussed. I had never been so present in my own life.” TODAY Robert Caspersen lives with his wife, Frøydis, and their three small children in the Røa district of Oslo. He works as a guide, a job he likens to “wrapping up mountains and giving them as a gift.” His main customers are the Norwegian military and “71 Degrees North”, the reality show where you have probably seen Caspersen entering your TV screen from the left, above the subtitle “Safety Expert”. That’s roughly how he enters now, though from the kitchen, and only to serve coffee with milk and take a seat at the living-room table. There is little about the room that signifies climbing, and a lot that says “small children”. The most visible reminders that Caspersen is a climber are his overdeveloped triceps, which flex as he pours. “There was a time,” he recalls, “when I was ashamed to climb.” Caspersen is a thrice-crowned Norwegian champion (1992, 1994 and 1998), and in 1998 he blazed Norway’s most difficult route (“Awfully in Doubt”, 9+, a feat unparalleled as of this writing). He has also completed three Antarctic expeditions. “You have felt shame?” “Yes, for 15 years the basic emotion I had (about climbing) was shame. When I was in my 20s and everyone else was getting an education, I felt silent pressure to find my place in society. Climbing was something reckless, something ridiculous – it created nothing of value. That feeling was definitely inhibiting.” Between climbs from 1992 to 1997, he worked part-time at Skandinavisk Klatreutstyr, a climbing equipment supplier. It is where he’d bought his first mountaineering gear in 1988 (though chalk bags had been off limits to him back then, reserved for the really good climbers). During a trip to Rondespiret in 199697 Caspersen did a lot of filming and was so inspired by it that he considered studying filmmaking. Instead, he entered the Norwegian School of Sport Sciences. During the admissions process he finished first in running even though he had never been a jogger. Caspersen completed his degree in sports psychology in 2007 and received an offer to continue doing research on the topic. “There was that choice again – whether to join the fold and behave like a normal person. That wasn’t me. I couldn’t see the point.” Today, Caspersen is in the process of becoming an IFMGA-certified mountain guide. “When I decided to work the mountains full-time, I wanted to have the best possible qualifications,” he says. “I too have things to learn.” The sense of shame is gone. “As time has passed, I’ve seen that some friends who I thought were doing productive work are only sitting there pushing paper money around. I know it’s work that has to be done, but I now realize those finance folks are no better than

“I need risk. It’s an important ingredient.” tom for penger mens han var i Céüse. Han hadde to måneder igjen til hjemreisen. I stedet for å bytte hjemreise, valgte han å kjøpe en tikilossekk med løk og en med poteter, og levde på det resten av tida. 2. En mandag kveld for tre år siden står han og Bjørn Eivind Årthun på Norges mest trafikkerte Statoil i Lierdumpa utenfor Drammen og vurderer sine valgmuligheter. De har brukt en og halv time fra Oslo. De har som mål å gå ’En forbundsfiende’ på Kjerag i fri. Det er meldt regn i Lysebotn tirsdag kveld. Ingen har gått ruta i fri – ingen har heller gått den på tida de har til rådighet. De har ikke ordna med båttransport ut fjorden, og må pålage seg å kjøre mye av natta. Hva gjør de? De kjører inn i natta, sover et par timer på stranda, får båtskyss med basefolket og går ruta i fri (grad 8-) på ti timer. Roberts beskrivelse: «Et hverdagsstunt». 3. Trango Pulpit, nordveggen, dag 33, 41. taulengde: – Jeg hang der med breen 1500 meter under rumpa. Det sluddet, jeg var søkkvåt etter en time. Jeg hadde ikke briller, så det stakk i øyene hver gang jeg så opp mot nedbøren. Vi hadde ikke spist ordentlig på 14 dager. Da kjente jeg at jeg koste meg – fy faen, dette er artig klatring. Det som slo meg var at jeg elsket håndverket, at veien er målet. Hadde ikke klatringa vært så fin, hadde vi snudd. Trango-turen var Caspersens baby, da han hang der hadde han drømt om turen i ti år. – Den turen var grenseoverskridende for meg i forhold til vilje og utholdenhet. Den åpnet opp rom jeg ikke visste at jeg hadde. Det var læring for livet: En kan komme så mye lenger enn man tror. Etter Trango-turen i 1999 følte Caspersen at den var starten på en ny fase for ham, han planla mer støting i Himalaya. Sånn ble det ikke. – HADDE MITT FØRSTE MØTE med klatring vært inneklatring, hadde jeg begynt med noe annet, sier Caspersen. – Jeg trenger å føle risiko, det er en viktig ingrediens. Jeg tar ingen risiko for dens egen del – jeg er nøye på håndverket. Men jeg har funnet glede i å gå inn i hårete situasjoner. Hvis du spør Caspersen om hvilke hendelser som er dreiepunktene i hans klatreliv, tar han fram introduksjonen til klatring, den første Trollveggenturen og Trango Pulpit. Det fjerde, med et motsatt fortegn, kom i 2000. Broren hans døde i en klatreulykke på Presten i Lofoten. En blokk som ble brukt som rappellfeste raste ut. – Det forandret alt. Det føltes urett, det var jeg som skulle dø, ikke han. Han klatret, men med en helt annen risikoprofil enn meg. Robert hadde ikke villet at broren skulle klatre. En periode opplevde han sorgen som lammende. Klatring hadde vært det Robert levde for og av. – Det som ga meg mest glede i livet hadde blitt til en sort sky. Jeg kjente blikket fra utenomverdenen, fra familie og venner: Er det verdt det? Det første året etterpå klatret han lite, og han var ofte ute og snudde. Samtidig var klatring alt han kjente, alt han ville. – Det var en prosess. Jeg klatret meg tilbake, jeg tvang meg ikke. Men uten klatring er jeg bare et halvt menneske. FØRST FLERE ÅR etter brorens død orket Robert å klatre opp for å inspisere rapellfestet som hadde røket. Under UIAGM-utdanningen var Caspersen i kull med Rolf Bae, som omkom på K2 i 2008. – Hvordan opplever du det nå når du hører om andre klatreulykker? – Det går veldig inn på meg. Men nå går jeg ikke gjennom det samme, nå vet jeg at jeg kommer til å klatre resten av livet. I 2003 fikk han og kona Frøydis sitt første barn. – Du kan si jeg har feilet: Jeg er så egoistisk at jeg ønsket å få barn. Jeg ønsket å ha begge deler, både klatring og barn i livet mitt. Det forstår jeg at folk er

me. What I’m doing is every bit as valuable.” HOW PASSIONATE IS ROBERT CASPERSEN? Judge for yourself: 1. After rock climbing abroad for half a year in the 1990s, he runs out of money in Céüse. It’s two months before his scheduled trip home. Instead of changing his travel plans, he buys a 10-kg sack of onions and another of potatoes, and lives on them till his time is up. 2. One Monday evening three years ago, he and Bjørn Eivind Årthun are standing at Norway’s busiest Statoil station, outside Drammen in the Lier valley, weighing their options. It has taken them 90 minutes just to get from Oslo. Their goal is to free climb “En Forbundsfiende” at Kjerag. Rain has been forecast for Tuesday night at Lysebotn. The route has never been free climbed before. Nor has it been scaled, in any style, in the time available to Caspersen and Årthun. To get there, they will have to drive much of the night, and they have made no arrangements for boat transport on the fjord. What to do? They drive into the night, sleep a couple of hours on the beach, hitch a boat ride with the base crew and climb the route free-style (grade 8) in 10 hours. Robert’s description: “A typical stunt.” 3. Trango Pulpit, north face, Day 33, 41st rope length: “I was hanging there with the glacier 1,500 m under my butt. Freezing rain was coming down and I was soaked after an hour. I had no goggles, so every time I looked up I got an eyeful. We hadn’t eaten properly in 14 days. I realized then that this was true pleasure. I thought: Damn, this is great climbing. What struck me was how much I loved the hand work – that the way forward is itself the goal. If the climbing hadn’t been so good, we’d have turned back.” The Trango trip was Caspersen’s baby. He’d dreamt of it for 10 years. “That trip was boundary-breaking for me in terms of stamina and will,” he says. “It opened a space inside I didn’t know I had. It was a lesson for life. You can go much farther than you think.” After the Trango trip, in 1999, Caspersen felt that a new phase of the climber’s life was about to begin. He planned further adventures in the Himalayas. It was not to be. “IF MY FIRST ENCOUNTER with climbing had been indoor climbing, I would have taken up something else,” says Caspersen. “I need risk. It’s an important ingredient. When I have to strain to keep myself alive, I feel intensely in the moment. I have had joy going into hairy situations. But I am very thorough about my hand work. I want the risk to come from nature, not a sloppy approach to safety. Just doing something risky is not what I want.” If you ask Caspersen to name the pivotal events in his climbing career, he cites his introduction to the sport, his first climb up Trollveggen, and the Trango Pulpit expedition. The fourth such event, pivotal in the opposite way, came in 2000. His brother died in a climbing accident at Presten, in the Lofoten archipelago. A block of stone holding a rappel anchor broke loose. “That changed everything,” recalls Caspersen. “It felt unfair – it was I who should have died, not him. He was a climber too, but with an altogether different risk profile than mine.” Robert had not wanted his brother to climb. For a while, his sorrow was paralyzing. He lived for, and from, climbing. “The thing that gave me the most pleasure in life turned into a black cloud,” he says. “The world around me, my family and friends, seemed to give me a certain look that said, ‘Is it worth it?’” For the next year Caspersen climbed little, and he when he did set out, he often turned back. Still, climbing was all he knew, all he desired. “It was a process,” he says. “I climbed my way back. I didn’t force it. But without climbing I am only half a person.” Several years passed before Robert mustered the strength to climb up and inspect the anchor rock that had given way. During his IFMGA training, one of Caspersen’s fellow trainees was Rolf Bae, who died on K2 in 2008. NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

«Mp3-spillerere og bøker er fremmedelement, uting, en escape – jeg vil være tilstede 100 prosent der og da.»

kritiske til. Hvis man dør, ville barnet heller hatt en pappa som jobber på kontor. Jeg er hundre prosent innforstått med at folk dør under klatring, og at det kan være meg. Det er en del av kontrakten. Det må man leve med. IBLANT, når Robert Caspersen sitter i bilen på vei mot Oslo etter å ha vært noen uker eller måneder på tur, hender at han tenker: «Herregud, her var det flatt og mye granskog». Med guidearbeid, fjellførerutdanning og egne prosjekter har han i dag rundt 150 turdager i året. – Hvordan går det opp med familie? – Vel, først må du velge med omhu hvem du får barn med, sier han og ler. Lenge hadde han en tanke om at han ikke ville ha klatrekjæreste – klatring skulle være hans greie, en fluktarena på siden av samfunnet. Sånne tanker slo han fra seg da han møtte Frøydis i klatremiljøet. – Hvordan er du å dra på tur med? – Jeg er nok ikke den mest omsorgsfulle. Jeg er foreksempel kritisk til å ha med musikk på tur. – På grunn av vekt? – Nei, på grunn av tilstedeværelsen. Mp3-spillerere og bøker er fremmedelement, uting, en escape – jeg vil være tilstede 100 prosent der og da, kjenne på gledene og skuffelsene. Men det har dukket opp bøker og musikk på turer jeg har vært med på, som jeg har hatt glede av. – Hva med telefon? – På Trango hadde vi ikke med sattelittelefon. Det skulle være oss fire på tur, en sjelereise, ingen distraksjon – dessuten kunne ingen redde oss uansett. Men det er klart, akkurat det har forandret seg med å få barn. Og som guide ville det være direkte dumt å ikke ha med telefon. – Hva med turer til høye fjell, drømmer du om det? – Det er polfareren i meg som drømmer om det. Det var det jeg drømte om før jeg begynte å klatre, da jeg leste i bøkene hjemme og tenkte at høye fjell, det er det som er klatring. Jeg har sagt nei tre ganger til å bli med på K2. Jeg har ganske dårlige erfaringer fra høyden, jeg har blitt høydesyk, mistet kontrollen, bare ønsket å sette meg ned og sove. Risikoen er for stor for meg. – Når du ligger hjemme og venter på å få sove, hvilke turer planlegger du da? – Det er mange, det er mye ugått i Norge. I natt var jeg og en kamerat en vintertur i nordveggen på Ringstind. Den er 500 meter høy og veldig løs. På vinteren blir den pakket inn av snø og is, på sommerstid må det en gal østeuropeer til for å komme opp. NESBRU, 1990: Først noen uker etter hjemkomsten fra Trollveggen slo det Robert Caspersen hva han hadde vært med på. – Vi klatret med bare ett 50-meterstau, mot to, som er det vanlige. Det hadde blitt veldig mange 20metersrapeller om vi hadde måttet snu, og ganske kreative standplasser. Det hadde ikke gått.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

“MP3 players and books are foreign objects – they’re an affront, an escape. I want to be there 100-percent. ”

“How does it feel nowadays when you hear about other climbing accidents?” “It hits me deeply,” he replies. “But now I don’t go through the whole process the same way. Now I know I’m going to climb for the rest of my life.” In 2003 he and Frøydis had their first child. “You can say I’ve done something wrong: I am egotistical enough that I wanted children,” he says. “I wanted both things in my life, climbing and children. I understand why people criticize that. If you die, your child will wish he or she had had a papa who works in an office. I am 100-percent aware that people die while climbing, and that it could be me. It is part of the deal. You have to live with it.” SOMETIMES, as Robert Caspersen sits in his car on the way to Oslo after several weeks or months in pursuit of cliff-tops, he thinks: “Man, it’s so flat and woodsyhere.” What with his guide work, his training and his independent projects, Caspersen is on the road or on the mountainside some 150 days a year. “How do you square that with family life?” “Well, the first thing is to be very careful who you have children with,” he says with a laugh. For a long while he thought he should avoid climber-girlfriends – climbing was to be his thing, a refuge from society. When he met Frøydis, who was part of the climber community, he whisked aside such thoughts. “What’s it like to climb with you?” “I’m probably not the most caring partner. For example, I don’t like taking music on trips.” “Because of the weight?” “No,” he says, “because of the moment. MP3 players and books are foreign objects – they’re an affront, an escape. I want to be there 100-percent, to feel the joys and disappointments of the moment. But books and music have popped up on various trips, and I have enjoyed them.” “What about telephones?” “At Trango we had no satellite phone,” he recalls. “It was supposed to be just us four, a journey of the soul, no distractions – and besides, no one could save us anyway. But it’s clear that having children changes how you think about it. And as a guide, it would just be dumb not to take a phone.” “What about high-mountain expeditions. Do you dream of that?” “The polar explorer inside me dreams of that,” he says. “It’s what I dreamed of before I began climbing. Reading those books at home made me think: High mountains! That’s climbing! Three times I have said no to joining K2 expeditions. I have bad memories of such heights, like altitude sickness, loss of control and wanting nothing more than to sit down and sleep. For me, the risk is too great.” “When you lay in bed at night, what new trips do you plan?” “Many,” he says. “There is still a lot that’s unclimbed in Norway. Last night a friend and I took a winter trip up the north face of Ringstind. It’s 500 metres high and very loose. During the winter, it’s packed with snow and ice, but in summertime it takes the urging of some crazy East European to get up.” NESBRU, 1990: After the homecoming from Trollveggen, it took several weeks before Caspersen realized what he had been a part of. “We climbed using only one 50-metre rope, as opposed to the usual two,” he says. “If we had had to turn back it would have meant an awful lot of 20-metre rappels, and some very creative anchor points. It never would have worked.”

NORRØNAportrettet THE NORRØNAportrait MR. ERFARING Klatreren og Norrønaambassadøren Robert Caspersen har en imponerende merittliste i den vertikale verden. MR. EXPERIENCE Climber and Norrøna ambassador Robert Caspersen has an impressive list of merits in the vertical world.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

Sagaen om Hekla Drømmer du om å reise til Månen? Reis heller til Island. Det er mye av det samme, men mye billigere.

VULKANTUR Róbert Halldórsson, Elisabet Elfa Armarsdottir og Eivind Eidslott på vei opp mot toppen av vulkanen Hekla på Island. VOLCANO JOURNEY Róbert Halldórsson, Elisabet Elfa Armarsdottir and Eivind Eidslott on their way to the summit of Hekla, in Iceland.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

Text Eivind Eidslott Photos Kari Medig

The Hekla Saga Do you dream of a trip to the moon? Try Iceland instead. It’s much the same, and much cheaper.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

SCENER FRA ISLAND Over til venstre: Våre guider Róbert Halldórsson og Elisabet Elfa Armarsdottir har funnet riktig vei. Over: Róbert og Elisabet på tur i det mektige landskapet ved Landmannalaugar. Til høyre: Islandsk kampanje for å senke farten i trafikken. Pedagogisk, ikke sant?

VI SKULLE TIL ISLAND. Selvfølgelig skulle vi til Island. Landet som har fostret verdens første kvinnelige president, en mengde band som insisterer på å spille introvert musikk iført dressjakker og inkaluer og – ikke minst – en av verdens største nasjonale finanskriser. Vi ville se geysirer, sprutende geysirer, og hvalbiff, og vulkaner, og utelivet i Reykjavik og gjørmete grusveier og monstertrucker og joviale mennesker overalt. En god venn oppildnet oss før vi dro. Han sa: - Island ligger on the edge – både geografisk, geologisk og mentalt. Det var bare å komme seg av gårde. VI LANDER PÅ KEFLAVIK, denne nedlagte amerikanske flyvåpenbasen som nå tar imot tusener av japanere med tunge speilreflekskameraer. Vi kommer 1135 år etter Ingólfur Arnarson – som flyktet fra Norge på grunn av en blodig feide og endte opp som grunnleggeren av Reykjavik. Vi er midt ute på den Midtatlantiske ryggen. Det ryker fortsatt. Det spruter vann. Det lukter svovel. Island er en nasjon som fortsatt er i støpeskjeen. Bokstavelig talt. Hva annet kan man gjøre enn å leie en Toyota Landcruiser? – Det blir 105 000 kroner, sier damen i leiebilselskapet. – 105 000 kroner? – Islandske kroner, ja. I din valuta blir det nesten gratis. Hehe.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

WE WERE OFF TO ICELAND. Of course we were off to Iceland. The first country with a female president, the country whose bands play introverted music in dress suits and Inca caps, and the country, not least, whose economy is ground zero for the global financial crisis. We want to see geysers spouting off. We want whale steak and volcanoes, the nightlife in Reykjavík, the muddy roads, monster trucks and jovial people. A good friend fired us up on the idea. He said: “Iceland is on the edge – geographically, geologically and mentally.” Now we just had to get over there. WE LAND AT KEFLAVIK, the former U.S. Air Force base that now receives thousands of Japanese visitors carrying heavy single-lens-reflex cameras. We arrive 1,135 years after Ingólfur Arnarson, the man who fled a bloody feud in Norway and ended up the founder of Reykjavík. We are out on top of the Mid-Atlantic Ridge. Smoke is still rising. Water shoots out of the ground. The smell of sulphur wafts through the air. Iceland is a land that’s still in the melting pot. Literally. What’s there to do but rent a Toyota Land Cruiser? “That will be 105,000 kroner,” says the lady at the rental car counter. “105,000 kroner?” “Icelandic kroner, yes,” she says. “In your currency, that’s practically free. Ha, ha.” She mumbles something about not driving our rental car through rivers. If

«Island ligger on the edge – både geografisk, geologisk og mentalt.»

“Iceland is on the edge – geographically, geologically and mentally.”

ICELANDIC SCENES At left: Our guides Róbert Halldórsson and Elisabet Elfa Armarsdottir have found the way. Middle: Róbert and Elisabet in the powerful landscape of Landmannalaugar. Above: An Icelandic campaign to slow traffic. Educational, no?

Så mumler hun noe om at det er forbudt å kjøre gjennom elver med leiebilen. Hvis vi likevel skulle finne på å gjøre det, sier hun, og leiebilen skulle bli tatt av strømmen og seile ned et frådende fossefall og ta livet av oss alle, så gjelder ikke kollisjonsforsikringen lenger. Hun vil bare nevne det.

we should drive through a river anyway, she says, and if the rental car should be taken by the current and we should find ourselves sailing over a frothing waterfall, and if we should all be killed as a result, then the collision insurance will no longer be valid. She just wanted us to know.

– JA, VELKOMMEN TIL ISLAND, sier vår lokale guide Róbert Halldórsson. – Se rundt dere. A whole lot of nothing! Er det ikke vakkert? Róbert er en av Islands svært få isklatrere, medlem av fjellredningstjenesten og over middels interessert i kanadiske skidestinasjoner. Men hva er det han forteller nesten med det samme? Jo, han forteller at avdragene på hans mors billån ble fordoblet i løpet av noen dager høsten 2008. – Økonomien i dette landet er fucked, sier Róbert. – Før levde vi av å drive bank og ta opp lån i sterling og yen. Bankene våre hadde en gjeld på seks ganger bruttonasjonalproduktet vårt. Nå kalles Island bare for Halfpriceland. – Men nå skal vel EU redde dere? – Nei, vi vil ikke inn i EU. Ikke jeg, i hvert fall. Da kommer det bare en mengde andre nasjoner og stjeler fisken vår. Fisk er levebrødet vårt. Fisk, turister og kanskje litt aluminium. Elisabet Elfa Armarsdottir skal også være med oss som guide. Hun snakker flytende dansk og vil bli klesdesigner. – Vi merker at maten har blitt dyrere, sier hun. – Og så merker jeg at ingen av vennene mine jobber i bank, lenger. Når jeg tenker meg om, så er det vel absolutt ingen som jobber i bank lenger. Og de som

“YES, WELCOME TO ICELAND,” says our local guide, Róbert Halldórsson. “Look around – a whole lot of nothing!” Róbert is one of Iceland’s very few ice climbers. He’s also a member of the mountain rescue service and has a higher-than-average interest in Canadian ski destinations. But what does he choose to tell us about himself right off the bat? It’s that payments on his mother’s car loan doubled in just a few days in the autumn of 2008. “The economy of this country is fucked,” Róbert says. “We used to live off banking and taking out loans in sterling and yen. Our banks had debt six times larger than our gross national product. Now Iceland’s nickname is Halfpriceland.” “But now the EU will come to the rescue, don’t you think?” “No, we don’t want to join the EU. Not me, anyway. Then we’d just have a lot of other countries over here stealing our fish. Fish is our livelihood. Fish, tourists and maybe a little aluminium.” Elisabet Elfa Armarsdottir will also be with us as a guide. She speaks fluent Danish and wants to be a clothes designer. “We can tell that food has become more expensive,” she says. “And I’ve noticed none of my friends work in the banks anymore. Now that I think about it, absolutely nobody is working in the banks anymore. Those who were bank directors

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

var bankdirektører før finanskrisen, tør ikke vise seg i Reykjavik lenger. De er redde for å bli banket opp. Og det bør de være.

before the financial crisis don’t dare show their faces in Reykjavík. There are afraid they’ll get beat up. And they should be.”

If you ever get close to a human And human behaviour Be ready be ready to get confused Björk

If you ever get close to a human And human behaviour Be ready be ready to get confused. - Björk

PLANEN VÅR ER å bestige vulkanen Hekla. For å komme opp, for å få utsikt. – En passelig god idé, sier Róbert. – Å? – Ja, Hekla bruker å ha et vulkanutbrudd hvert tiende år. Nå er det ni og et halvt år siden sist. – Hva skjer hvis det kommer et utbrudd når vi er på fjellet? spør fotograf Kari. – Da dør vi på den ene eller den andre måten. Kanskje vi blir kvalt av giftige gasser. Eller kanskje vi brenner opp i et hav av lava, sier Róbert. – Kom, så drar vi, sier Elisabet. Kari og jeg sier ingenting.

OUR PLAN is to conquer the Hekla volcano. To reach the top, see the view. “A not so good idea,” Róbert says. “Why?” “Hekla usually erupts every 10th year. Now it’s been nine-and-a-half years.” “What happens if an eruption occurs while we’re on the mountain?” asks Kari, the photographer. “Then we will die, one way or the other,” says Róbert. “Maybe we’ll be suffocated by poison gases. Or maybe we’ll burn up in a sea of lava.” “Come on, let’s go,” says Elisabet. Kari and I don’t say a thing.

VI FORLATER SIVILISASJONEN og kjører inn mot Hekla. Landskapet er mer «Ringenes Herre» enn «Ringenes Herre.» Island har et terreng som ikke hører hjemme på jorda. Det er fremmed. Det er tatt fra Mars, eller Venus, eller lenger ute. Island er som en komet som dundrer gjennom verdensrommet, med 320000 hyggelige astronauter som klamrer seg fast. Og hvorfor heter Island egentlig Island? Det kunne like gjerne hete Vulkanland, Ørkenland eller Crazy-In-The-Cocanutland. Vi sitter i Landcruiseren og diskuterer islandsk musikk. Róbert mener at Sigur Ros prøver altfor hardt å være rare. Elisabet sier at Björk er naboen hennes i Reykjavik. – Er du naboen til Björk? spør fotograf Kari forskrekket. – Yes, svarer Elisabet. – På Island er vi egentlig alle naboer.

WE LEAVE CIVILIZATION and drive toward Hekla. The landscape is more “Lord of the Rings” than the movie of the same name. Iceland’s terrain is not of this planet. It is alien. It is taken from Mars, or Venus, or someplace still farther away. Iceland is like a comet shooting through space, with 320,000 amiable astronauts holding on tight. And why is Iceland actually called Iceland? It might as well have been named Volcanoland or Desertland or Cloud Cuckoo Land. We’re sitting in the Land Cruiser discussing Icelandic music. Róger thinks Sigur Ros tries to hard to be strange. Elisabet says Björk is her neighbour in Reykjavík. “You’re Björk’s neighbour?” Kari the photographer asks in amazement. “Yes,” says Elisabet. “In Iceland we’re all neighbours, really.”

FOR 900 ÅR SIDEN trodde folk at Hekla var hovedinngangen til Helvete. Ikke bare det. De trodde også at Hekla var boligen til selveste Judas. Og at heksene hadde partytime her hver påske. Det er noe å tenke på mens man går i det kullsvarte landskapet på vei mot toppen. Klokka 18.18 26. februar 2000 kom det forrige vulkanutbruddet – plutselig, brutalt, livsfarlig. Forrige gang var 17. januar 1991. Og før det 9. april 1981. Jeg går og kverner på disse datoene, det ryker av bakken, tåka kommer sigende, vi innhylles i mystikk, forsvinner inn i vår egen saga. På toppen av Hekla bøyer Róbert seg ned og graver i den svarte grusen. – Det er så varmt at jeg nesten brenner meg, sier han og gliser. – Kanskje vi skal gå ned igjen snart? sier jeg. Jeg tenker på familien min, boliglånet, bøkene som må leveres på biblioteket. Det passer dårlig å brenne levende i lava akkurat nå. VI SLÅR LEIR FOR natta ved Landmannalaugar i ingenmannsland. Róbert lager spagetti a la carbonara på en MSR Pocketrocket og begynner å snakke om spøkelsene som holder til i turisthyttene her inne. Ei hyttevakt opplevde visstnok en kveld at alle stolene ved hyttas spisebord plutselig sto oppå bordet, selv om han var den eneste som var på hytta. Da bare lukket hyttevakta døra til kjøkkenet og låste seg inne på et soverom. Og der ble han. Vandrerne som kom innom hytta seinere på sommeren, kunne rapportere at hyttevakta faktisk hadde blitt gal.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

NINE HUNDRED YEARS AGO people thought Hekla was the main entrance to Hell. Not only that, they also thought Hekla was the home of Judas. And that witches partied on Hekla every Easter. It was something to think about as we ascended the coal-black landscape toward the top. The last volcanic eruption occurred at 6:18 p.m., 26 February 2000. It was sudden, brutal and lethal. The one before that happened 17 January 1991. And before that, 9 April 1981. I walk along mulling the dates. Smoke rises from the ground. Fog curls in around us and we are cocooned in mystery. We disappear into our own saga. At the summit of Hekla, Róbert bends over and digs into the black gravel. “It’s so hot it almost burns,” he says with a grin. “Maybe we should head down again soon?” I say. I think about my family, my house loan, the books I have to return to the library. It would be inconvenient to be burned alive by lava just now. WE SET UP CAMP for the night at Landmannalaugar in No Man’s Land. Róbert makes spaghetti alla carbonara on an MSR PocketRocket and begins to talk about the ghosts that haunt the tourist cabins around here. One night, according to a cabin attendant, all the chairs suddenly jumped onto the dining table, though he was the only person in the cabin. His response was to shut the door to the kitchen and lock himself in a bedroom. And there he stayed. Hikers who stopped by the cabin later in the summer reported that the attendant had in fact gone insane.

MAGISK LANDSKAP Øverst til venstre og høyre: Róbert Halldórsson og Elisabet Elfa Armarsdottir prøver å ta seg fram i det forrevne terrenget ved Landmannalaugar. Nederst: Utsikt mot vulkanen Hekla. MAGICAL LANDSCAPE Above left and right: Róbert Halldórsson and Elisabet Elfa Armarsdottir try to push through the rugged terrain of Landmannalaugar. Below: Looking toward the Hekla volcano.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

VANDRE I LAVA Det er en fordel med solid fottøy hvis du ønsker å bestige vulkanen Hekla på Island. LAVA WANDERING Take solid footwear if you intend to make it up Iceland’s Hekla volcano.

Nei, så hyggelig å få høre slike historier før man skal krype inn i soveposen – på et øde sted, på en nesten øde øy, midt ute i det øde Atlanterhavet. Ved siden av oss står en gigantisk, ombygd militær lastebil. Noen sentraleuropeiske eventyrere griller pølser ved siden av monsterdekkene og snakker om Afrika. Róbert og Elisabet vil ta et nattbad i en varm kilde. Jeg sovner og drømmer at jeg faller ned i Heklas krater, hovedinngangen til Helvete. We are the earth intruders We are the earth intruders Muddy with twigs and branches Björk NOEN DAGER SEINERE sitter vi på restaurant 3 Frakkar i Reykjavik. Vi spiser selvsagt reyktur lundi með sinnepssósu (røkt lundefugl med sennepssaus), léttsteiktar svartfuglsbringur með villibráðasósu (vill sjøfugl med kjøttsaus) og hvalkjöts piparsteik (pepperstek av hval). Róbert forteller at Range Rover nå kalles for Game Over på Island. – Vet dere forresten hvem som har gitt oss uforbeholden økonomisk støtte i finanskrisen? spør han. – Norge? sier jeg, siden jeg tross alt kommer fra Norge. – Nei. – Canada? spør Kari fra Canada. – Nei. – Hvem da? – Polen.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

It’s so nice to hear stories like that before crawling into one’s sleeping bag in a desolate place, on a practically uninhabited island, far out in the Atlantic. Beside us in the campground stands a gigantic, rebuilt military lorry. Some adventurers from Central Europe are grilling hot dogs alongside the monster truck tires and talking about Africa. Róbert and Elisabet step away for a night dip in a hot spring. I drift off to sleep and dream that I’m falling into Hekla’a crater, the main portal to Hell. We are the earth intruders We are the earth intruders Muddy with twigs and branches. - Björk SEVERAL DAYS LATER we’re sitting at the restaurant 3 Frakkar in Reykjavík. Naturally we are eating reyktur lundi með sinnepssósu (smoked puffin with mustard sauce), léttsteiktar svartfuglsbringur með villibráðasósu (wild seabird with meat gravy) and hvalkjöts piparsteik (whale pepper steak). Róbert says that Range Rover in Iceland is now pronounced Game Over. “By the way, do you know who has given us unconditional economic support during the financial crisis?” he asks. “Norway?” I say. After all I’m a Norwegian. “No.” “Canada?” says Kari, the Canadian. “No.” “Who, then?” “Poland.”

FAKTA

Velkommen til Island

FACTS

Welcome to Iceland

Reise Fly med Iceland Air til Reykjavik fra en rekke storbyer i Europa, USA og Canada. SAS flyr direkte fra Oslo til Reykjavik – ofte til rundt 2000 NOK tur-retur. Vel framme lønner det seg å leie en bil. Ikke en Yaris, men en stor firehjulstrekker som kan ta seg inn i villmarka. Det koster ca 5000 NOK for fem dager.

Travel Fly Icelandair to Reykjavik from a number of cities in Europe, the United States and Canada. SAS flies direct from Oslo to Reykjavik – often for about NOK 2,000 round trip. Once there it pays to rent a car. Not a Yaris, but a big four wheel drive that will carry you through the wilderness. It will cost about NOK 5,000 for five days.

Bo Ta med telt og varm sovepose – så kan du overnatte overalt. Det fins en egen campingplass sentralt i Reykjavik. Har du bedre råd, fins et stort antall gode hoteller både i hovedstaden og rundt omkring på øya.

Stay Take a tent and a warm sleeping bag, so you can sack out anywhere. There is even a campground in the middle of Reykjavik. If you can afford it, there are quite a few good hotels in the capital and around the island.

Opplev Stori Geysir, Gullfoss og Den blå lagunen er kanskje de mest kjente attraksjonene. Vel verdt å få med seg, men det er ute i ødemarka – som for eksempel ved Hekla og Landmannalaugar – du virkelig får forståelsen av hvor vilt og vakkert det er på Island. Å bestige Hekla (1488 moh) tar tre-seks timer, avhengig av hvor du starter.

To do The Stori geyser, the Gullfoss waterfall and the Blue Lagoon are perhaps the best-known attractions. They are well worth seeing, but it’s the backcountry – places like Hekla and Landmannalaugar – where you’ll feel how wild and austere Iceland really is. Climbing Hekla (1,488 m elevation) takes three to six hours, depending on where you start.

Guider For eksempel Icelandic Mountain Guides (www. mountainguides.is) eller Mountain Guides in Iceland (www.mountainguidesiniceland.com). Les mer www.visiticeland.com

Guides You could try Icelandic Mountain Guides (www. mountainguides.is) or Mountain Guides in Iceland (www. mountainguidesiniceland.com). Read more www.visiticeland.com

TURMINNER Øverst: Sauene stirrer på oss mens vi bader i en varm kilde. Midten: Elisabet Elfa Armarsdottir, Róbert Halldórsson og Eivind Eidslott spiser lunsj ved foten av Hekla. Nederst: I riktig gamle dager trodde de at Hekla var inngangsporten til Helvete. HIKING MEMORIES Above: Sheep stare as we bathe in a hot spring. Middle: Elisabet Elfa Armarsdottir, Róbert Halldórsson and Eivind Eidslott lunching under the volcano. Below: In olden days, Hekla was thought to be the gate to hell.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

single track mountain-bike Challenged by rough and wet weather, cycling demands functional clothing that keeps you warm and dry without loss of movement. Focusing on lightweight, wellfitted breathable fabrics, fjørå provides a technical solution to weather protective cycling gear, whatever your biking experience. Equalizer™ Long-Sleeve Shirt (M/W) Technical shirt for mountain biking. Transports sweat and shields from UV rays in a long-sleeved flexible v-neck. Advanced technology stretch fabric brings quick-dry function to back, arms and cuffs. Integrated silver content reduce odour. Side pocket with zip. Oversized logos. The collection

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

Gore-Tex® Paclite

Hybrid

flex™1

7L Backpack

Hybrid

flex™1

Gore-Tex® Paclite

Equalizer

Shorts

Photo: Kari Medig

Welcome to nature

Location: Nelson, British Columbia.

www.norrona.com

NORRĂ&#x2DC;NA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

Text & Photos Frode Sandbech

Norges hovedstad er et eldorado for klatring, terrengløping, terrengsykling, fiske, jakt og downhillsykling. Her er noen av byens aktive innbyggere.

Outdoor

Norway’s capital is an Eldorado for climbing, trailrunning, mountainbiking, fi shing, hunting and downhill cycling. Here are some of the city’s sporty residents.

Birgitte Løwe Johnsen Alder/Age: 24 Aktivitet: Downhillsykling Activity: Downhill biking Favorittnettsted/ Favourite website: www.terrengsykkel.no Hvorfor er det så bra å bo i Oslo? Alt er lett tilgjengelig: stisykling, heis og downhill-løyper! What’s so great about living in Oslo? Everything is right at hand: trail riding, lifts and downhill trails!

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

Maja Knudsen Alder/Age: 21 Aktivitet: Terrengløping Activity: Trailrunning Favorittnettsted/ Favourite website: www.friflyt.no Hvorfor er det så bra å bo i Oslo? Fordi man kan bo midt i tjukkeste storbyen, men likevel være noen få minutter unna skogen. Fins neppe noe bedre sted å løpe enn Oslomarka. What’s so great about living in Oslo? You are right in the heart of a big city but only a few minutes from the woods. There is practically no better place to run than the forest outside of Oslo.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

Runhild Gjelsvik Alder/Age: 40 Aktivitet: Jakt Activity: Hunting Favorittnettsted/ Favourite website: www.oslomarka.net Hvorfor er det så bra å bo i Oslo? Naturområdene er lett tilgjengelige - noe som gjør det enkelt å bruke hver dagene til friluftsliv What’s so great about living in Oslo? Nature is so easy to reach that you can spend time in the outdoors everyday.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

Linn Cicilie Bakken Alder/Age: 21 Aktivitet: Klatring Activity: Climbing Favorittnettsted/ Favourite website: www.brattesider.no Hvorfor er det så bra å bo i Oslo? Oslo er en by med mange klatre- og buldresteder. Vi kan klatre både ute og inne - og det fins noe som passer for alle. For eksempel ute på Hauktjern og Kolsås eller inne på Gekko og Klatreverket. Klatretilbudet i Oslo er blitt mye bedre de siste åra, og flere klubber tilbyr klatrekurs for barn og voksne. What’s so great about living in Oslo? Oslo is a city with lots of climbing and bouldering spots. We can climb indoors and out – and there’s something for everyone. For example, outside at Hauktjern and Kolsås, or inside at Gekko and Klatreverket. In the past few years the climbing options have improved a lot, and several clubs now offer climbing courses for children and adults.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

Anders Wartiainen Alder/Age: 32 Aktivitet: Fluefiske Activity: Fly fishing Favorittnettsted/ Favourite website: www.ofa.no Hvorfor er det så bra å bo i Oslo? Her er det kort vei til Nordmarka med mange flotte fiskevann. Og så har vi en lakseelv som renner gjennom hovedstaden vår – og som det går an å fiske i. Det er det ikke mange land i verden som kan skryte av! What’s so great about living in Oslo? From here it’s a short way to Nordmarka, which is the city’s ”North Woods”, with lots of great lakes and ponds for fishing. We also have a salmon river that flows right through town – and you can fish it. Not many countries in the world can say that about their capital!

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

Ingrid Hokstad Alder/Age: 28 Aktivitet: Terrengsykling Activity: Mountainbiking Favorittnettsted/ Favourite website: www.terrengsykkel.no Hvorfor er det så bra å bo i Oslo? Paradoksalt nok fordi det er så lett å komme seg ut av byen! Oslo har milevis med fantastiske sykkelstier i alle vanskelighetsgrader om sommeren - og flotte skiløyper om vinteren. Dessuten er byen akkurat passe stor, med en fin miks av gode spisesteder, hyggelige kaffebarer og et godt kulturtilbud. Sist, men ikke minst, er Oslo den byen med definitivt best klima av de større byene i Norge, og det er jo alltid en bonus når man liker å ferdes utendørs! What’s so great about living in Oslo? Paradoxically it’s that it’s so easy to get out of the city! Oslo has miles of fantastic bicycle trails for all skill levels in the summer, and great ski trails in the winter. And the size of the city is just right, with a nice mix of nice places to eat, pleasant cafés and a good cultural scene. Last but not least, of all the bigger cities in Norway Oslo certainly has the best climate, and that’s always a bonus when you like wandering out of doors! 46

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

WORLD BASE RACE 2008: Andreas Barkhall (t.v.) og Hans Holmefjord flyr om kapp i Innfjorden iført vingedrakter. WORLD BASE RACE 2008 Andreas Barkhall, left, and Hans Holmefjord race through Innfjorden in wing suits.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

Text Marianne Alfsen/Felix Features Photo Fredrik Naumann/Felix Features

Fjellflyging Nye hoppteknikker og nytt utstyr har forvandlet basehopperen fra en fallende stein til en menneskelig vinge.

Mountain flight New jump styles and equipment have transformed the BASE jumper from a falling stone to a human wing.

NORRĂ&#x2DC;NA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

VINDTUNNEL Øyvind Løkeberg tester hoppdrakt i vindtunnellen på NTNU i Trondheim. WIND TUNNEL Øyvind Løkeberg tests his jump suit in the wind tunnel at the Norwegian University of Science and Technology, in Trondheim.

GRIDSETSKOLTEN, Innfjorden i Romsdalen, 15. august 2009: Finaleheatet står klart. Nordmennene Frode Johannessen og Peter Bergsjø balanserer på kanten av to parallelle treramper som henger ut over fjellskrenten. Det er flere hundre meter ned. ” Three, two, one, go!” De to hopperne stuper simultant utfor kanten, sprer ”vingene” sine – og flyr. 750 meter rett ut fra fjellmassivet er målstreken. Frode Johannessen når den først. Farten hans er sannsynligvis minst 250 kilometer i timen. Han er verdens raskeste flygende menneske anno 2009. WORLD BASE RACE er et av basesportens nyeste tilskudd – der utøverne konkurrerer om å fly raskest mulig. – Målet er å skape en ny idrettsgren, forteller initiativtaker og veteranhopper Paul Fortum (40). Fjellflyvning, kaller han det. For det er hva basehopping har utviklet seg til å bli. Nye hoppteknikker og nytt utstyr har forvandlet basehopperen fra en fallende stein til en menneskelig vinge – som kan fly langt og lenge, følge en planlagt kurs nedover et dalføre, få løft nok til å styre over og rundt hindre og kontrollert trekke skjerm på ønsket sted. For bare to-tre år siden var det galskap. I dag er fjellflyvning i ferd med å bli normen for basehopping. Det har blant annet gjort det mulig å skape en helt ny konkurranseidrett. I World Base Race kappflyr deltagerne rett ut fra fjellveggen. Men den råeste flyvningen foregår i flukt med fjellet. Så nær at utøveren nesten kan berøre det. Nøkkelen er fart. Mye fart. KARLSKRÅTIND, Romsdalen, sommeren 2002: Espen Fadnes (30) står klar på utspringspunktet. Han har bestemt seg. Han skal forsøke å fly så nær steinura som mulig. Sommerens fartsrekorder i basemiljøet har overbevist ham om at han vil ha kraft nok. I 10 sekunder ligger han for lavt til å trekke skjerm. Bare 1520 meter over bakken. Han må nå kanten av ura og dalføret nedenfor før neste mulighet kommer. Kompisene holder pusten. For dem ser det ut som om Espen er i ferd med å gå i bakken. – Gjennom hele svevet så jeg at det ville gå. Men det kan man ikke se på 50

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

videoen. Derfor har filmen fra dette hoppet blitt en slags kultfilm om idioti i miljøet, forteller Espen. Men det var da. – Det var den dagen vi skjønte hvor ufattelig kult det var å fly i flukt med terrenget, forteller Espen. – Der og da skjønte vi også hvor nødvendig det var med økt kontroll og styrbarhet for å fly på den måten, og hvor mye utstyr og hoppteknikk har å si, supplerer Øyvind Løkeberg (43). Siden 2002 har utstyr og teknikker blitt perfeksjonert til et punkt der det er noe «alle» vil – og kan – gjøre relativt trygt. Espen, Øyvind og de andre hoppkompisene i klubben Verdal’n Karsk & Base (VKB) har hatt stor innvirkning på utviklingen – både i Norge og internasjonalt. Mange av dem har bakgrunn fra Trondheims forskermiljø, og de har gått vitenskapelig til verks for å utvikle hoppteknikker og hoppbekledning som gjør fjellflyvning mulig. KARLSKRÅTIND, Romsdalen, sommeren 2003: Espen Fadnes er prøvekanin – igjen. Han tar sats og stuper ut. Med hodet først og kroppen strak som et spett. Stikk i strid med all barnelærdom, som sier at en basehopper må hoppe ut i froskeposisjon for å beholde kontrollen. Effekten er umiddelbar. Han får en voldsom fart. Øyvind Løkeberg (43), Hans Holmefjord (33) og Hans Lange (45) følger etter på samme måte. – Med froskeposisjon bremses farten. Da dannes turbulens, du blir lettere ustabil og har mindre kontroll i svevet. Når kroppen ligger som en dartpil blir den mer aerodynamisk og du oppnår høyere fart. Og fart er nøkkelen til kontroll, forteller Øyvind. Med høy nok fart kan hopperne hente ut overskuddsenergi til å endre kurs, stige, synke og svinge. Til å fly, ikke bare falle som en stein. Forklaringen ligger i naturlovene. Hvis du dobler farten, så firedobles nemlig løftet. Men ny hoppteknikk var bare én ingrediens i veien mot fjellflyvning. Også hoppdraktene måtte modifiseres. Utvikling av hoppdrakter har tatt utgangspunkt i at hopperen skal flate ut, bruke luftmotstanden som brems og sveve

GRIDSETSKOLTEN, Innfjorden in Romsdalen, 15 August 2009: It’s time for the final heat. Norwegians Frode Johannessen and Peter Bergsjø balance at the edge of two parallel wooden ramps sticking out over the rocky escarpment. The drop is several hundred metres. “Three, two, one, go!” The two jumpers dive simultaneously from the edge, spread their “wings” – and fly. The finish line is 750 m away, measured horizontally from the massif. Frode Johannessen reaches it first. His speed probably exceeds 250 km/hour. In all likelihood that makes him the world’s fastest flying human, Anno Domini 2009. ONE OF THE LATEST variations on the sport of BASE jumping is the World Base Race, whose participants compete to be the fastest flier. “The goal is to create a new sporting branch,” says veteran jumper Paul Fortum (40), the event’s instigator. Mountain flying, he calls it. For that is what BASE jumping has evolved into. New jumping techniques and equipment have changed the BASE jumper from a falling stone to a human wing. That wing can now fly far and long, following a planned course downward through open valleys, catching enough air to steer over and around obstacles before opening a parachute just so in order to land on target. Just two or three years ago, it was sheer madness. Today, mountain flying is becoming the norm in BASE jumping. It is in any case the basis for an all-new competitive sport. The key to it is speed. Lots of speed. KARLSKRÅTIND, Romsdalen, summer of 2002: Espen Fadnes (30) stands ready at the launch point, determined. He’s planning to fly as close to the scree-strewn slope as possible. The speed-record holder for that summer has convinced Espen that he’ll have enough power to make it. Ten seconds into his flight, he swoops just 15-20 m above the ground – too low to open his chute. That won’t be possible until he clears the slope and enters the valley beyond and below. His buddies hold their breath. To them, it looks like Espen is about to hit the mountain. But that was then.

“That was the day we realized how incredibly cool it is to fly hugging the terrain,” says Espen. “There and then we also realized how necessary it was to improve control and steering if we were going to fly that way, and how much the equipment and the jump techniques we employed would influence that control,” adds Øyvind Løkeberg (43). Since 2002 the equipment and techniques have been perfected to the point where “everyone” now wants to fly low, and can do it relatively safely. Espen, Øyvind and their pals in the BASE jumping club Verdal’n Karsk & Base (VKB) have had a big impact on this state of affairs, both in Norway and abroad. Many of the jumpers are part of Trondheim’s research community and have applied scientific principles to developing the jump techniques and suits that make mountain flying possible. KARLSKRÅTING, Romsdalen, summer of 2003: Espen Fadnes is the guinea pig – again. He takes aim and plunges outward, head first, holding his body straight as an arrow. Even a novice knows that’s all wrong. BASE jumpers are supposed to assume the frog position to maintain control. The effect of Espen’s innovation is immediate. He achieves lightning speed. Øyvind Løkeberg (43), Hans Holmefjord (33) and Hans Lange (45) all follow suit. “The frog position slows you down,” says Øyvind. “It creates turbulence. You are more likely to become unstable, and have less control of your glide. If you make a dart out of your body, it turns more aerodynamic and you reach higher speed. And speed is the key to control.” With enough speed, jumpers can summon the energy needed to change course, ascend, descend and turn. To fly, in other words, not plummet. The explanation can be found in the laws of physics: Double your speed and you quadruple your lift. But the rise of true mountain flying required more than a change in jump style. Jump suits, too, had to be modified to allow jumpers to flatten themselves out and use air resistance to brake and hover – to “march”, as the BASE jumpers say. In the mid-1990s came wingsuits, whose most noticeable feature was the fabric

TØRRTRENING Hans Holmefjord og Heidi Leren diskuterer hvordan de best skal hoppe med en spesiell vingedrakt under World Base Race i Innfjorden 2009. Til høyre: Flygning i Eikesdalen. DRY RUN Hans Holmefjord and Heidi Leren discuss the best way of deploying a special wing suit during the 2009 World BASE Race at Innfjorden. To the right: Flying in Eikesdalen.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

SOM FUGLEN Bernt Hildre i fri flukt under World Base Race i Innfjorden i 2009. BIRDMAN Bernt Hildre in free flight during the 2009 World BASE Race at Innfjorden.

NORRĂ&#x2DC;NA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

PUBLIKUMSSPORT Til venstre: Espen Fadnes flyr ned Trollstigen i Romsdalen – og overrasker et par turister på ferden. LÆRINGSKURVE Til høyre: Basehopperne (f.v.) Atle Dahl Frode Johannessen og Dag Atle Ask studerer videoopptak av dagens hopp under World Base Race i Innfjorden i 2009. SPECTATOR SPORT Left: Espen Fadnes flies down Trollstigen, or the Troll Ladder – surprising a couple of tourists below. LEARNING CURVE Right: BASE jumpers Atle Dahl Frode Johannessen, left, and Dag Atle Ask pore over video clips of the day’s jump at the 2009 World BASE Race.

– eller «marsje» som det heter på basespråket. På midten av 90-tallet kom vingedraktene, der tomrommet mellom armene og beina ble fylt med stoff. Det doblet lengden på det frie fallet. Men gjengen i Verdal’n Karsk & Base gikk i motsatt retning. De la vingedraktene hjemme og eksperimenterte med mer kroppsnære, aerodynamiske drakter – både helt selvlagde og modifiserte standarddrakter. For målet var ikke å bremse, men å nå terminalhastigheten – den absolutte farten naturens lover gjør det mulig å oppnå for en gjenstand, basert på masse, gravitasjon og luftmotstand. NEBBET, Gudvangen, Ekstremsportveko 2005: Franskmann og vingedraktlegende Loïc Jean Albert er på Norgesbesøk. På turen opp til Nebbet får han en leksjon i hvor avleggs vingedrakten er av en gjeng eplekjekke VKBere. Så hopper Loïc. VKBerne står målløse tilbake. Til nå hadde de riktignok fløyet lavere, nærmere terrenget og lengre enn de fleste – men bare ut i dalen, vekk fra veggen. Franskmannen flyr nærmere bakken, tre ganger så langt – og i flukt med den massive 960-meter bratte fjellveggen. Hoppet er noe av det drøyeste som noen gang er gjennomført i Norge – og er forlengst blitt legendarisk. – Det var vannvittig. Vi ble totalt utklasset. Og gikk rett hjem og hentet fram vingedraktene igjen, forteller Espen Fadnes. For det Loïcs hopp viste, var at målet om kontroll og terminalhastighet kunne nås ved å forene vingedrakt-teknologien og den nye hoppteknikken. Siden har VKB-gjengen forsket videre på mer aerodynamiske vingedrakter – et arbeid de kommersielle produsentene har fulgt med interesse. I årene som har gått, har basesporten gjennomgått en ekstrem forvandling. – Kunnskapen VKB har opparbeidet gjennom mange år - at fart og vinkel betyr trygghet - er kommet ut til folk. Den måten de hopper på er blitt verdensomspennende. Fjellflyvning er den store farsotten, forteller Paul Fortun – som altså har tatt basesporten ytterligere et steg videre, ved å gjøre kappflyvning fra fjell til konkurransegren. Og utviklingen fortsetter. Espen Fadnes drømmer om «det flygende mennesket», som verken trenger fly eller fallskjerm. – Jeg tror aldri vi vil legge fallskjermen helt igjen hjemme, men jeg tror vi på sikt vil komme nærmere å virkelig kunne fly og lande kontrollert med bare vingedrakt.

stretched between the legs and under the arms, making jumpers look like flying squirrels. But the gang at Verdal’n Karsk & Base took the opposite tack. They left their wingsuits at home and experimented with aerodynamic suits that fit more closely to the body, some of them homemade and others modified from standard styles. Their goal was not to brake, but on the contrary to achieve terminal velocity – the maximum speed allowed by the laws of gravity, given an object’s mass and the prevailing air resistance. NEBBET, Gudvangen, Ekstremsportveko 2005: The French wingsuit legend Loïc Jean Albert has come to Norway. While travelling up to Nebbet he is given a lesson in just how obsolete the wingsuit has become to hotshot VKB members. And then Loïc jumps. The VKBers stand by speechless. Until then, they had indeed flown closer to the terrain and greater distances than most – but only out in the valley, away from the wall. This Frenchman flies even tighter to the ground and covers three times the distance – flush against the 960-m-high mountain face. It is one of the most awesome jumps ever performed in Norway, and passes quickly into legend. “It was mind-blowing,” recalls Espen Fadnes. “We were totally outclassed. And we went right home and picked up our wingsuits.” What Loïc’s jump showed was that the goals of enhanced control and terminal velocity could best be achieved by uniting wingsuit technology with the new jump techniques. Since then, the VKB crew has continued researching more aerodynamic wingsuits, a process that commercial manufacturers have followed with interest. Meanwhile, the sport of BASE jumping has gone through a major transformation. “The knowledge that VKB has amassed over many years – that speed and angle mean safety – has become widespread,” says Paul Fortun. “The way they jump has gone around the world. Mountain flying is epidemic.” It was Fortun who took the activity to a new level by turning mountain BASE flying into a competitive activity. And the evolution continues. Espen Fadnes has dreams of “the flying human”, needing neither aircraft nor parachute: “I don’t think we’ll ever leave the chute behind entirely, but I do think we will eventually get closer to really being able to fly and land in a controlled fashion with nothing but a wingsuit.”

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

Espen Fadnes

Alder/Age: Bolig/Residence: Jobb/Jobb: Antall basehopp: Number of BASE jumps: Første basehopp: First BASE jump:

30 Molde Er geograf og jobber med digitale kart. Geographer and digital mapper. 500 500 Berkåk-antenna, 136 m, Berkåk, april 2001. Berkåk Antenna, 136 m, Berkåk, April 2001.

Råeste hoppminne? - Kopien av Loïc Jean Alberts hopp i Gudvangen i 2005 (Utført én time etter ham). Det flyttet grensene mine radikalt i sporten.

Coolest jump memory “Copying Loïc Jean Albert’s jump at Gudvangen in 2005 (one hour after the Frenchman). That shifted my boundaries radically.”

Hva tiltrekker deg ved fjellflyvning? - To elementer: 1. At jeg får være «eventyrer» i en norsk natur der de klassiske bragdene ble utført for minst en mannsalder siden. 2. At det til tider faktisk føles som om jeg kan fly! Helt sant. Vet jo at jeg ikke gjør det, men alle sansene melder fra til min hjerne at selv ikke den beste falk kunne hengt på nå!

What attracts you to mountain flying? “Two things: 1. That I get to be an ‘adventurer’ in Norwegian nature, where the classic feats were performed at least a generation ago. 2. That at times it actually feels like I can fly! No kidding. I know of course that I can’t, but every sense is telling my brain that even the best falcon can’t keep up with me right now.”

Basehoppingens fremtid? - På kort sikt tror jeg fjellflyving vil bli veldig vanlig i sporten. På lang sikt tror jeg teknologien til for eksempel større klesprodusenter innenfor «smarte» materialer vil gjøre det mulig å fly med stive vinger. Da får vi det neste store spranget. Flere ganger mer G-krefter, tre-fire ganger lengre flygeturer, evne til å fly stigende i kortere perioder. Tipper vi har det om 10 år. Gleder meg!

The future of BASE jumping? “In the short term I think mountain flying will become very normal. Long term, I think ‘smart materials’ technology by the major clothing producers will make it possible to fly with stiff wings. That will give us the next big advance. Several times’ greater G forces, three or four times’ longer flights, the ability to fly upward for short periods. I’d bet we have them in 10 years. Looking forward to it!”

Hva må til for at fjellflyvning (basehopping) skal bli en anerkjent – ikke utskjelt – norsk fjellsport? - Vi er allerede på vei. Snart basehopper hele fjellredningstjenesten, de fleste politifolk i Møre og Romsdal, mesteparten av 330-skvadronen og en og annen stortingsrepresentant. Gi oss 10 år til, da er vi den nye klatresporten!

What’s needed for mountain flying (BASE jumping) to become a recognized – and not berated – Norwegian mountain sport? “We are well on the way. Soon the whole mountain rescue service will be BASE jumping, along with most of the police in Møre og Romsdal County, most of the 330 Squadron and the odd member of parliament. Give us 10 years and we’ll be the new mountaineering!”

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

Heidi Leren

Alder/Age: Bolig/Residence: Jobb/Jobb: Antall basehopp: Number of BASE jumps: Første basehopp: First BASE jump:

31 Romsdalen Daglig leder og industridesigner i firmaet Anunatak i Åndalsnes. Manager and industrial designer at Anunatak in Åndalsnes. 300+ 300+ Karlsgråtind i Romsdalen, oktober 1999. Karlskråtind in Romsdalen, October 1999.

Råeste hoppminne? - Det var veldig moro å være med på verdensrekordhoppet i Eikesdalen denne sommeren. 49 basehoppere utfor kanten på én gang. Det var ganske spesielt.

Coolest jump memory? “It was great fun being part of the world-record jump at Eikesdalen this summer. Forty-nine BASE jumpers went over the edge at once. Pretty special.”

Hva tiltrekker deg ved fjellflyvning? - Frihet. Fjelltur. Frisk luft. Flott utsikt. Og det å fly flotte linjer i fjellet.

What attracts you to mountain flying? “Freedom. Mountain hikes. Fresh air. Great views. And flying perfect lines through the mountains.”

Basehoppingens fremtid? - Det vi i dag definerer som «umulig» vil bli gjort! Stadig mer spesialisert utstyr og økt kompetanse vil gi oss mulighet til å hoppe fra steder vi i dag definerer som ikke hoppbare eller marginale. Romsdalshornet ble for eksempel for første gang hoppet på slutten av 90-tallet, men ble den gang omtalt som et marginalt hopp. Så gikk det nærmere ti år uten at noen hoppet der. I dag, med nye vingedrakter og et betydelig mer erfarent miljø, er Romsdalshornet blitt et veldig populært fjell å hoppe fra. Men absolutt ingen nybegynnerplass! Hva må til for at fjellflyvning (basehopping) skal bli en anerkjent – ikke utskjelt – norsk fjellsport? - Tid! Men personlig oppfatter jeg ikke fjellflyvning som en utskjelt fjellsport. Kanskje i noen grupper, men jeg synes mange har fått forståelse for at dette er en aktivitet som krever både ferdigheter og kompetanse, og som kan utføres på en sikker og kontrollert måte.

The future of BASE jumping? “Whatever we define as ‘impossible’ today will be done! More and more specialized equipment and better skills will give us the chance to jump from places that we define today as unjumpable or marginal. Romsdalhornet, for example, was first jumped in the late 1990s, but was then considered a marginal jump. Then almost 10 years passed without anyone jumping there. Today, with the new wingsuits and much more experienced jumpers, Romsdalshornet has become a very popular mountain to jump from. But it’s absolutely not for beginners!” What’s needed for mountain flying (BASE jumping) to become a recognized – and not berated – Norwegian mountain sport? “Time! But personally I don’t see mountain flying as a particularly berated mountain sport. Maybe in some groups, but I think lots of people have come to understand that it’s an activity requiring both skills and competence, and that it can be done in a safe and controlled way.”

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

JOTUNHEIMEN DE LUXE Utsikt mot Smørstabbreen og Smørstabbtindene fra Sognefjellsvegen. JOTUNHEIMEN DELUXE View toward Smørstabbreen and Smørstabbtindene from Sognefjellsvegen.

Toppidrett Dette er ikke en tradisjonell fjellreportasje. På ingen måte. Hils på amerikaneren, cellisten, mannen som står på en topp og selger en Toyota og tenåringen som ikke burde skryte sånn.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

Text Joachim Førsund Photos øystein søbye, Joachim Førsund & mari midtstigen

Peak sport This is no traditional report from the mountains. Not by a long shot. Meet the American, the cellist, the man who sells a Toyota at the summit and the teenager who really ought to think twice before boasting.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

VI KAN TA DET FRA STARTEN, fire dager før alt kom ramlende ned over hodet på meg. Vi står på tunet utenfor 108 år gamle Krossbu turisthytte og pakker utstyr til en tur over breen. Vi kom i går kveld – min venn amerikaneren, hans kjæreste cellisten, samboeren min og jeg. Vi har sovet som steiner i den tynne fjellufta, og nå skal vi først over Smørstabbreen, og deretter skal vi opp på Storebjørn. Kåre Vole står på trammen og ser på oss. Krossbu har vært i hans families eie siden åpninga i 1901, og Kåre kjøpte den av tanta si for 17 år siden. Han smiler. Han sier at dette med toppturer har blitt veldig moderne. Det er visst blitt en trend. De kommer fra fjern og nær. Leier seg inn på Krossbu for å bestige toppene i nærheten: Storebjørn, Store Smørstabbtind, Fanaråken, Galdhøpiggen. – Det er visst viktig at de er over 2000, sier han. – Det er liksom den magiske grensa. Folk er ikke så interesserte i dem på nittenhundreognoe. Jeg veit ikke helt hvorfor. VI HAR PAKKET utstyret og er klare til å gå. Gruppa teller ti. Gradestokken teller 25. Det er ingen skyer på himmelen. Amerikaneren spør hvor høyt vi skal. Kåre Vole sier at Storebjørn ligger på 2222 meter. Amerikaneren forteller cellisten hva 2222 meter er i feet. Hva 25 celsius er i Fahrenheit. Cellisten nikker. Hun sier hun er tørst. Vi går. Krossbu blir mindre og mindre bak oss. Vi stopper og drikker vann i bekken. Cellisten gjør noen yogaøvelser. Folk i gruppa ser på henne; de forstår ikke hva hun driver med. Har hun vondt noe sted? Ved brekanten trekker vi tauet mellom oss. Min venn amerikaneren er entusiastisk. Cellisten blir gående bakerst, taus. Vi skrår inn på breen, passerer Saksa, Skeia, Kalven og Veslebjørn. Det blir brattere og brattere og brattere, og på den siste eggen må vi hugge øksene i snøen for å trekke oss oppover. Og så er vi der. På toppen av Storebjørn. Vi setter oss ned. Tar bilder av hverandre. Der er Sognefjorden, der er Galdhøpiggen, der er Hurrungane, der er Glittertind. En mor ringer tenåringssønnen sin og sier at han må huske å kjøre igjennom renseprogrammet på oppvaskmaskinen. En mann får en telefon og selger bilen sin. En Toyota. Går som ei klokke. Faller ikke i verdi. Søttitusen. Ikke ei krone mindre enn femogseksti. Cellisten setter seg alene. Min venn amerikaneren spør om ikke dette er great. Hun nikker. NEDE PÅ KROSSBU får vi skinkesteik. Vi stinker svette. Min venn amerikaneren er solbrent. Cellisten legger seg. Hun er døgnvill. Morgenen etter er vi såre på beina. Vi teiper tærne. Klærne våre lukter vondt. Vi smører kneip med leverpostei. Vi sier til min venn amerikaneren at kneip med leverpostei er den ideelle turmaten, særlig hvis du legger noen skiver med sylteagurk på. Okay, sier amerikaneren. Han smører brødskivene sine. Ser på oss når vi pakker inn, konsentrerer seg. En kvinne roper på ham fra døråpningen. Det er cellisten. Hun vil hjem, sier hun. Altså, ikke hjem som i tilbake på rommet. Ikke hjem som i nærmeste tettsted. Ikke til Oslo heller. Hun vil til New York. Hun orker ikke dette mer. Hun har vært på Krossbu i 24 timer. Hun har besteget én topp. Spist én middag. Og nå får det holde. Kjærligheten kan ikke dyrkes under de rådende forhold. Hvor skal hun meditere? Hvor skal hun tenke? Hvor skal hun realisere seg selv? Hvor skal hun skape musikk. Her? I en spisesal, sammen med masse svetteluktende, fremmede mennesker, som ikke vet noe om verken kunstens eller kjærlighetens mange lag? Nei takk! Når går bussen til Otta? Når korresponderer den med toget til Oslo? Og kan jeg gjøre om flybilletten? Amerikaneren legger fra seg matpakka. Han sier: - Sweetie, are you sure? Hun nikker, og sier at det er slutt. - You have some serious issues, sier hun, og da tenker nok alle i spisesalen på Krossbu at er det noen som har serious issues, så er det henne, for nå sitter vi

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

WE MIGHT AS WELL TAKE IT FROM THE BEGINNING, four days before everything came down around my head. We’re standing outside the 108-year-old Krossbu tourist cabin packing gear for a trip over the glacier. We arrived yesterday evening – my friend the American, his girlfriend the cellist, my own partner in life, and I. We have slept like logs in the thin mountain air, and now it’s time to cross the Smørstabb glacier. After that, we’ll head up Storebjørn. Kåre Vole stands on the doorstep looking at us. Krossbu has been in his family’s ownership since it opened in 1901, and Kåre bought it from his aunt 17 years ago. He smiles. He says this whole business of “toppturer,” or summit hikes, seems quite in. Must be a trend. The climbers come from far and near. They check in at Krossbu in order to conquer the nearby peaks: Storebjørn, Store Smørstabbtind, Fanaråken, Galdhøpiggen. “Seems they have to be over 2,000 metres,” he says. “That’s sort of the magic number. Folks aren’t so interested in the 1,900-something peaks. I can’t really say why.” We have packed our equipment and are ready to go. There are 10 of us in the group. The thermometer shows 25° C. There’s not a cloud in the sky. The American asks how high we’ll be going. Kåre Vole replies that Storebjørn peaks out at 2,222 m. The American tells the cellist what 2,222 m is in feet. What 25° C is in Fahrenheit. The cellist nods. She says she is thirsty. We leave. Krossbu recedes to a smaller and smaller point behind us. We stop and drink water at the stream. The cellist performs some yoga exercises. The others in the group look at her; they don’t understand what she’s doing. Is she in pain? At the glacier’s edge we draw the rope between us. My friend the American is enthusiastic. The cellist follows behind us, silent. We make our way onto the glacier and pass the Saksa, Skeie, Kalven and Veslebjørn peaks. The grade turns steeper and steeper and then steeper still, and by the time we reach the crest we must swing our axes into the snow to pull ourselves upward. And then we are there. At the summit of Storebjørn. We sit. Take pictures of each other. There’s the Sogne Fjord, there’s Galdhøppigen, there’s Glittertind, there are the peaks of Hurrungane. A mother in our group dials her teenage son and reminds him to run the rinse programme on the washing machine. A man answers his phone and sells his car. A Toyota. Runs like a clock. Never loses its value. Seventy thousand. Not a krone less than 65. The cellist finds a spot to sit by herself. My friend the American says, “Isn’t this great?” She nods. Down at Krossbu we all get meat. We smell like sweat. My friend the American is sunburnt. The cellist goes to sleep. She’s jetlagged. THE NEXT MORNING we all have sore legs. We tape our toes. Our clothes smell. We spread liverwurst on bread. We say to my friend the American that bread with liverwurst is ideal hiking food, especially when topped with pickle slices. “Okay,” says the American. He makes his open sandwiches. Watches us, intently, as we wrap and stash ours. A woman shouts to him from the doorway. It is the cellist. She wants to go home, she says. That is, not home as in her most recent sleeping quarters. Not home as in the nearest village, and not Oslo, either. She would like to return to New York. She can’t take this anymore. She has been at Krossbu for 24 hours. She has climbed one peak. Had one dinner. Enough is enough. Love cannot blossom in such circumstances. Where is she supposed to meditate? Where is she supposed to think? How is she to realize her potential? Where is she to create her music? Here? In a dining room, surrounded by lots of sweaty strangers who know nothing of the many layers that compose art and love? No, thank you! When does the bus for Otta leave? How is the connection with the train to Oslo? And how easy will it be to switch the airline tickets? The American puts aside his lunch pack. He says: “Sweetie, are you sure?” She nods, says it’s all over.

TOPPTURUKE Gode minner fra ei uke i strålende vær ved Smørstabbreen i Jotunheimen. På Krossbu kan du melde deg på organiserte bre- og toppturer. MOUNTAINEERING WEEK Memories from a week of fabulous weather at the Smørstab Glacier in Jotunheimen. At Krossbu, you can join guided tours.

midt i Norges vakreste dal og smører matpakka vår, og sola skinner og det har ikke vært så varmt i Jotunheimen på femti år. Dra til New York, tenker folk, men la nå for Guds skyld amerikaneren bli. Han har jo akkurat lært hvordan han skal nyte en kneipskive med leverpostei og sylteagurk. Bak disken sitter Kåre Vole uten å fortrekke en mine. Han har sett folk leve ut livene sine i Jotunheimen i en mannsalder. Han oppgir rutetidene. - Det går én buss nå halv ti – og en i ettermiddag, sier han. OG SÅ SIER HAN at vi som blir igjen burde gå opp til Fanaråken. Bare over kanten her borte, forbi et vann, bort til breen og opp på toppen, sier han. - Der oppe ligger Norges høyestliggende turisthytte. På 2068 meter er det vel. Jeg har aldri overnattet der, men jeg tror nok det er fint. Våkne opp der oppe, i det været her. Kåre Vole smiler. Hvis ikke, kan dere bare gå ned til Turtagrø på andre sida, så henter jeg dere der. Cellisten står i gangen med bagen ved siden av seg. Amerikaneren følger henne ut. Hun går ombord, og han blir stående og se etter bussen som slynger seg nedover Bøverdalen. Vi knyter på oss skoene og tramper innover i fjellheimen. Forbi Sognefjellshytta. Langs Prestesteinsvatnet, forbi Rundhaugane og bort til foten av Fanaråkbreen. Der står det en brefører og venter på oss. Han ber oss danne en ring. Han ber oss knyte på oss utstyret. Han forteller om breens bevegelser og lunefulle egenskaper, og så hekter vi oss sammen og begynner å labbe oppover. Jeg blir gående alene, adskilt fra gruppa mi. Amerikaneren med kjærlighetssorg går bakerst og snakker med en eldre vestlending om stavkirkene langs Sognefjorden. Samboeren min diskuterer Gore-Tex versus soft shell med en eller annen. Og jeg blir gående ved siden av en tynn og kvisete gutt fra Bærum som forsøker å sjekke opp jenta bak seg. De er atten begge to, og han utgir seg for å være erfaren i fjellet, selv om det er åpenbart for de tilstedeværende at han ikke er det. Men jenta bak lytter vennlig, og responderer med høflige, ekstremsportrelevante kommentarer. Han skryter i tjue minutter, kanskje tjuefem. Men så går det fram at jenta har klatret i mange år allerede. Hun har brekurs, hun var i blåisen i hele forrige uke. Og klatra borte i Skagastølstindane uka før der. Den kvisete gutten fra Bærum blir stille. Han biter løgnene i seg og tar ett skritt av gangen oppover

“You have some serious issues,” she says, in such a way that practically everyone in the dining hall at Krossbu concludes that if anyone has serious issues it is her. Here we sit within Norway’s most beautiful valley, packing our lunches. The sun is out and it hasn’t been this warm in Jotunheimen in 50 years. By all means go to New York, the rest of us think, but for God’s sake let the American stay. He’s just learned the pleasures of bread with liverwurst and pickles. Behind the counter, Kåre Vole sits without expression. He has seen people from many walks of life react in many ways to Jotunheimen. He gives her the bus departure times. “There’s a bus leaving at 9:30 – and another this afternoon,” he says. HE ADDS THAT those of us who stay ought to go up to Fanaråken. Just over that ridge, past the lake, across to the glacier and on up to the top, he says. “Up there you’ll find Norway’s highest tourist cabin. Something like 2,068 m. I’ve never spent the night there myself, but I’m pretty sure it’s nice. Imagine waking up in this weather, way up there.” Kåre Vole smiles. “If not, you can just go down to Turtagrø on the other side, and I’ll pick you up there.” The cellist stands in the hallway with her bag beside her. The American follows her out. She steps onto the bus. He remains standing and watches the bus as it snakes its way down Bøverdalen. We lace up our shoes and tramp toward the mountain heights. Past Sognefjellshytta. Alongside Prestestinsvatnet, past Rundhauane and across to the foot of the Fanaråk glacier. A glacier guide is standing there, waiting for us. He asks us to form a ring. He asks us to fasten on the equipment. He describes the glacier’s movements and warns of its capricious nature. We hitch ourselves together and begin hiking upward. I end up on my own, separated from my group. The sorrowful American pulls up the rear, chatting with an older Norwegian from the west coast about the stave churches of the Sogne Fjord. My partner is in conversation with someone else, analyzing the relative merits of Gore-Tex versus soft shell. I fall in step with a thin and pimply boy from Bærum who is preoccupied, flirting with the girl behind him. They are both 18, and he makes a show of being experienced in the mountains, which it’s clear to those around him he is not. But the girl listens amiably and responds with polite comments suggesting some

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

GODT HUMØR Grunn til å smile når det for en gangs skyld er kanonvær i Jotunheimen. LANG, LANG REKKE Taulag på vei over Smørstabbreen i Jotunheimen. SAMTIDSKUNT Slik ser det ut når et taulag setter fra seg alle isøksene på toppen. GOOD MOOD There’s every reason to smile when the weather turns brilliant in Jotunheimen, the Home of the Giants. FOLLOW THE LEADER Roped party crossing Smørstab Glacier in Jotunheimen. MODERN ART When the climbers’ ice axes all go down, that’s art.

Fanaråkbreen, opp den bratte traversen og opp til skavlen. PÅ TURISTHYTTA ER DET KØ. Folk trygler om å få middag, om å overnatte, og de stakkars, stakkars tenåringene bak disken svetter i panna, svir vaflene, søler saft og regner feil. Og sola skinner som den ikke har gjort på femti år. Vi går videre. På to timer er vi nede på Turtagrø. Vi spiser, blir henta og sovner på Krossbu. To topper tilbakelagt. To foran oss. Morgenen etter sier min venn amerikaneren at han vil helt på toppen. Når han først er her. Han har jo sett den flere ganger allerede, og den ligger jo rett over haugen der, gjør den ikke det da? Amerikaneren peker mot Store Smørstabtind. Kåre Vole nikker. Galdhøpiggen? Rett over der ja, sier han, Kåre klatra toppen første gang da gang var fem. Amerikaneren spør om det er fint der oppe. Kåre drar litt på det. «Jo da, grei den», sier han. Men det er litt for mye folk etter min smak. - På lørdag var det visst fem hundre støkker der oppe. - Men det er uansett den høyeste, sier amerikaneren. - Jo, sier Kåre Vole. VI GÅR TIL TOPPEN fra Spiterstulen. Tar den lange veien opp. Min venn amerikaneren kjøper pølse på toppen. Det er den beste pølsa han har spist, sier han. Det virker som han er glad han er kvitt cellisten. han nevner henne i hvert fall ikke. Så går vi ned, kjører tilbake til Krossbu, legger oss, og så er det bare en igjen. – Den svære rett opp der ja, sier Kåre Vole. Store Smørstabtind. 2208 meter. Den er luftig og fin. Og når du kommer opp, er det rett ned mot breen på baksida. Han smiler. Han går ut i døråpninga og peker: – Bare hold til venstre for elva og til høyre for breen. Og når du kommer oppi bratta der, så holder dere til høyre. Det er litt løst på venstresida. Fikk dere med dere alt? Å jada. Det er fjerde dagen. Og fjerde toppen. Vi er fulle av pågangsmot. Vi kan gå på topper hver eneste dag, resten av livet. Min samboer går først. Min venn amerikaneren som nummer to. Jeg går bakerst. Vi er støle i låra, men det gjør ikke noe. Vi stopper og spiser brødskivene ved foten av fjellet. Så begynner vi å klatre.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

familiarity with extreme sports. He boasts for 20 minutes, perhaps 25. Then it comes out that the girl has climbed for many years already. She has taken a glacierclimbing course, and was up on the blue ice all last week. The week before that she spent among the peaks of Skagastølstindane. The pimply boy from Bærum goes silent. He bites back his lies and puts one foot in front of the other as we traverse the steep glacier toward the crowning ridge of drifted snow. AT THE TOURIST CABIN there is a queue. The guests are begging for their dinner, for a place to sleep, while the poor teenagers behind the counter are sweating at the brow, burning the waffles, spilling the juice and adding sums incorrectly. And the sun is shining with an intensity it hasn’t had in 50 years. We keep on going. In two hours we have made it down to Turtagrø. We eat, get picked up, and spend another night at Krossbu. Two peaks conquered. Two to go. The next morning my friend the American says he wants to do the highest peak. Since he’s here anyway. He has of course seen it several times already. It’s right over there, hidden behind that hill, isn’t it? The American points at Store Smørstabbtind. Kåre Vole nods. “You mean Galdhøpiggen? Yes, right over there.” Kåre first climbed it when he was five. The American asks if it’s nice up there, and Kåre lets a few seconds pass before responding. “Yeah, sure, it’s nice,” he says. “A little too many people for my taste is all. I hear there were 500 up there on Saturday.” “But still, it is the highest,” says the American. “True enough,” says Kåre Vole. WE HEAD UPWARD from Spiterstulen. Take the long way up. My friend the American buys a hot dog at the top. It’s the best hot dog he has ever had, he says. It seems as if he is happy to be rid of the cellist. He doesn’t mention her, anyway. Then we hike down again, drive back to Krossbu, go to sleep, and there is but one peak to go. “The big one, right up there, that’s right,” says Kåre Vole. “Store Smørstabbtind. 2,208 metres. It’s fine and lofty. And when you get there, you’ll look down over the backside onto the glacier.” He smiles. He moves to the doorway and points: “Just stay to the left of the river and to the right of the glacier. And when you get to the steep part, stay over to the right. It’s a little loose on the left. You got all that?”

Hva var det han sa igjen, Kåre Vole? Skulle vi holde til høyre eller venstre i bratta? Det var så mange beskjeder. Men der oppe går det noen. Til venstre. Vi følger dem. Det er vanskelig å finne løypa. Det er veldig bratt. Vi må krabbe oppover. Steinene under føttene våre sitter ikke skikkelig. Fjellet er fuktig. Mosen glipper. SÅ SKRIKER AMERIKANEREN. - Watch out! Rocks! Jeg ser opp. Gruppa foran oss har tråkket løs sju-åtte steiner. Store steiner. Ti femten kilos, kanskje. De faller mot samboeren min. Jeg er rimelig sikker på at hennes tid er over. Men hun kaster seg under en fjellhylle, og steinene passerer henne og forsvinner i steinura. Alle bortsett fra en. Den fortsetter. Den spretter på fjellet. En gang, to ganger. Den endrer kurs. Mot meg. Jeg ser den snurre. Den er avlang; femti centimeter på det lengste, tretti på det smaleste. Den er ti meter fra meg nå. Fem. Tre. Og så passerer den. Mindre enn en meter fra hodet mitt. Vi fortsetter til toppen. Tar bilder. Jeg føler ingen glede. OM KVELDEN FORTELLER jeg Kåre Vole om det som skjedde. - Holdt dere til høyre da? spør han. - Nei, venstre, sier jeg. – Å, sier Kåre og ler en litt lettet latter. – Jeg sa høyre. Husker du ikke det? Til venstre er det litt løst. Han skjenker seg en kopp kaffe. Selger en pils til en nederlender som hadde slått opp telt ute ved elva og en sjokolade til min venn amerikaneren. – Men det var vel fint der oppe? spør han. – Det er så fin utsikt. Det er den jeg liker. Folk klatrer kanskje topper for spenninga skyld. Eller for liksom å ha gjort det. Jeg veit ikke, jeg. Men jeg gjør det for utsiktens skyld. Når du er så høyt oppe, så får du liksom verden for deg sjøl.

Oh sure, no problem. It’s our fourth day. And our fourth peak. We are full of enthusiasm. We can go summiting every day for the rest of our lives. My partner goes first. My friend the American is second. I go last. Our thighs are stiff, but it makes no difference. At the foot of the mountain we stop and eat our sandwiches. Then we begin to climb. What was it Kåre said again? Are we supposed to stick to the right or to the left when it gets steep? He said so many things. But we can see some other hikers up there. On the left. We follow their lead. But it’s hard to find the trail. It’s very steep. We’re on all fours much of the way. The damp rocks tend to break loose under foot, and the spongy moss gives way, too. THE AMERICAN SCREAMS. “Watch out! Rocks!” I look up. The group ahead of us has inadvertently kicked loose seven or eight stones. Big ones – 10 to 15 kilos a piece. They are tumbling down toward my girlfriend. I am reasonably sure that her time on earth has ended. But she throws herself under a rock ledge and the stones roll past, coming to rest in the scree. All but one. It continues. It bounces against the mountain face – once, twice. It changes course. Toward me. I can see it spinning. It’s an oblong – 50 cm long, 30 cm across. Now it’s about 10 m from me. Five. Three. And it careens on by. Less than a metre from my head. We resume our journey to the top. Take pictures. I feel no joy. THAT EVENING I tell Kåre Vole what happened. “Well, did you stay to the right?” he asks. “No, the left.” “Ah,” Kåre says, laughing gently in relief. “I said right. Don’t you remember? To the left it’s a little loose.” He pours himself a cup of coffee. Sells a pilsner to a Dutchman who’s pitched a tent out by the river and a hot chocolate to my friend the American. “But was it nice up there?” Kåre asks. “What a wonderful view! That’s what I like. Most people probably climb for the excitement. Or for the sake of having done it. I don’t know. Me, I do it for the view. When you’re so high up, the whole world seems yours.”

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

FAKTA

Velkommen til Krossbu og toppene rundt

Welcome to Krossbu and the peaks around it

Krossbu Turiststasjon er en privateid turisthytte fra 1901. Den ligger idyllisk til ved riksvei 55, Sognefjellsveien, Norges høyestbeliggende fjellovergang. Over tjue 2000-meterstopper ligger i området. Smørstabbreen, Jotunheimens største isbre, ligger i gangavstand fra Krossbu. Her finnes muligheter for alle typer fjellaktiviteter omtrent hele året!

Krossbu Turiststasjon is a privately owned cabin for hikers and skiers. Built in 1901, it is perched idyllically on Norway’s highest-elevation mountain crossing, Route 55, also called Sognefjellsveien. There are more than 20 peaks in the area that exceed 2,000 m. Smørstabbreen, Jotunheimen’s largest glacier, is within walking distance. Every sort of mountain activity can be pursued year round.

Noen av toppene i nærheten: STOREBJØRN (2222 m.o.h.) Sju timer t/r Krossbu. Spektakulær topp med et par bratte stigninger, men ingen teknisk klatring. Brefører kan bestilles på Krossbu, dersom du ikke har tilstrekkelig bre-erfaring. FANARÅKEN (2068 m.o.h.) Åtte timer fra Sognefjellshytta over Fanaråken og over til Turtagrø. Over bre, en bratt stigning der føreren fra Turistforeningen festet tau. Servering og overnatting på toppen. GALDHØPIGGEN (2469 m.o.h.) Sju timer t/r Spiterstulen, som er en lengre men mindre turistifisert rute enn t/r Juvasshytta. Variert terreng, noe snø, ikke bre. Servering på toppen. Mulig å bestige med barn.

BRATT NED Mari Midtstigen (fremst) leder an i nedstigningen fra fjellet Storebjørn – mens sola steker. SE NED Hvis du følger med, kan du oppdage mye vakkert på bakken – selv om du er høyt til fjells. STEEP Mari Midtstigen (in front) leads the descent down Storebjørn – while the sun bakes. LOOK DOWN For those who pay attention there’s beauty on the ground – even high up the mountain.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

FACTS

STORE SMØRSTABTIND (2208 m.o.h.) Fem timer t/r Krossbu. Den av toppene som ligger nærmest Krossbu. Vakre naturomgivelser, spektakulær utsikt, men litt risikabel ferdsel i det bratteste partiet. Dårlig merking og mye løs stein. Les mer på www.krossbu.no www.aktivilom.no www.turistforeningen.no

Some nearby peaks: STOREBJØRN (2,222 m) A seven-hour round trip from Krossbu. A spectacular ascent, with a couple of steep sections, but no technical climbing. If you lack sufficient experience on glaciers, hire a guide while at Krossbu. FANARÅKEN (2,68 m) Eight hours from Sognefjellshytta to Fanaråken and onward to Turtagrø, with a steep glacier climb for which the Trekking Association’s guide fixed a rope for us. Food and overnight accommodation at the top. GALDHØPIGGEN (2,469 m) Seven-hours round trip from Spiterstulen, which is farther than the round-trip from Juvasshytta but less trafficked by fellow tourists. Varied terrain, some snow, no glacier. Food available at the top. You can even make the trip with kids. STORE SMØRSTABBTIND (2,208 m) Five-hours round trip from Krossbu. It is the peak nearest to Krossbu. Beautiful natural surroundings, spectacular view, but a little risky in the steepest bits. Poor trail marking and lots of loose rock. Read more at www.krossbu.no www.aktivilom.no www.turistforeningen.no

Stay Fresh Active Odor Control

Polygiene® is a natural silver salt technology that stops odor-causing bacteria from settling into any material. Without bacterial growth, there’s no need to worry about odor. Engineered to provide fresh-allday confidence, Polygiene is perfect for people who demand natural odor protection that lasts as long as the garment itself – wash after wash after wash.

Norrønas Bitihorn shirt is permanently treated with Polygiene. Finally, a travel companion that always stays fresh and never lets you down!

• Proven odor-free effect for the lifetime of the garment. • Less laundering required • Prolongs the lifetime of the garment • Environmentally friendly – bluesign® approved

Polygiene AB Stadiongatan 65, SE-217 62 Malmö, Sweden Phone: +46 40 530 202, E-mail: info@polygiene.com www.polygiene.com

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

NORRØNAPROFILEN THE NORRØNAPROFILE

FARTSDRONNINGEN Veronica Vikestrand triller sykkelen oppover nok en bratt sti på Sunnmøre – og gleder seg til stor fart ned igjen. SPEED QUEEN Veronica Vikestrand pushes her bike up another steep trail in Sunnmøre – and can’t wait for the downhill bit.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

Text Eivind Eidslott Photos Bjørnar Strømmen

Veronica Vikestrand Du klarer ikke følge denne dama på to hjul. You can’t keep up with this lady on two wheels. Navn: Veronica Vikestrand Alder: 31 Bosted: Skodje, Sunnmøre Yrke: Salg/markedsføring hos sykkelgrossisten Sportpartner Aktivitet: Terrengsyklist/snowboarder Norrøna-ambassadør: Fra 2009

Name: Veronica Vikestrand Age: 31 Home: Skodje, Sunnmøre Profession: Sales/marketing for bicycle wholesaler Sportpartner Activity: Mountain biker, snowboarder Norrøna ambassador: since 2009

Når begynte du med terrengsykling, Veronica? - Første terrengsykkel var en GT hardtail i 1999. Første tiden syklet jeg på lokale seterveger, men fant fort ut at utforkjøringene tiltrakk meg mest. Men sykkelen falt fort fra hverandre, og da en lokal sportsbutikk åpna med knalltilbud samme sesong kjøpte jeg den kuleste sykkelen de hadde, en fulldempa K2 Flyin Monkey. Etter det har jeg vært hekta på bratt sykling.

When did you start mountain biking, Veronica? “My first mountain bike was a GT hardtail, in 1999. At first I biked on farm roads in the mountains, but I quickly found I liked the downhill bits best. But the bike soon fell apart, so when a local sporting goods store had a big opening sale that same season, I bought the coolest bike they had, a full-suspension K2 Flyin’ Monkey. Ever since, I’ve been addicted to steepterrain biking.”

Du har reist mye rundt? - Kanskje ikke så mye rundt om, men reist ofte dit syklingen har frista mest. Min første «sykkelferie» var i Åre i 2003, etter dette har alle sommerferier og mange helger gått til Åre, Hafjell, Oppdal, Voss og Portes du Soleil i Frankrike. Sesongene går ellers mye med til å utforske bratte stier her på Sunnmøre.

Have you travelled around a lot? “Maybe not so much around, but I’ve often gone where the biking is most tempting. My first bike vacation was in Åre in 2003. Since then I’ve spent every summer vacation and many weekends at Åre, Hafjell, Oppdal, Voss and Portes du Soleil in France. Much of the rest of the season goes to exploring the steep trails here in Sunnmøre.”

Hva er det som fascinerer deg med bratt stisykling? - Farta og utfordringene. Det gir et kick å mestre alle elementene og hindringene du får underveis i høy fart. Adrenalinet pumper!

What fascinates you about steep-terrain trail riding? “The speed and the challenge. It’s a kick to master all the elements and obstacles you meet at high speed. Your adrenaline pumps!”

Hva er dine favorittdestinasjoner? - Stiene langs Storfjorden her på Sunnmøre…

What are your favourite destinations? “The trails along the Stor Fjord, here in Sunnmøre.”

Hvilke planer har du for 2010-sesongen? - Jeg vil sykle og reise rundt mest mulig. Jeg og samboeren har kjøpt oss campingvogn – så nå er vi klare for en roadtrip med sykler i Skandinavia. Vi har lyst å utforske nye løyper som bygges rundt om, ting skjer i rekordfart innen heisbasert sykling om dagen. Det finnes også mye stier rundt i landet som jeg gleder meg vilt til å teste. Det blir så bra!

What are your plans for the 2010 season? “I want to cycle and travel around as much as possible. My partner and I have bought ourselves a caravan, so we are ready for a road trip in Scandinavia with our bikes. We want to check out the new trails that are being built. Things are happening fast in lift-accessed biking. There are lots of trails around the country that I can’t wait to test. It’s going to be great!

Følg Veronica Vikestrands opplevelser på terrengsykkelen på bloggen på www.norrona.com

Follow Veronica Vikestrand’s mountain-biking adventures on the blog at www.norrona.com

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

NORRØNAPROFILEN THE NORRØNAPROFILE

INGEN HØYDESKREKK Bjørn-Eivind Årtun klatrer på Askfjell i Lier utenfor Oslo. NO FEAR OF HEIGHTS Bjørn-Eivind Årtun climbs Askfjell in Lier outside of Oslo.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

Text Eivind Eidslott Photos anders kringstad

Bjørn-Eivind Årtun En alpin mann. An alpine man

Alder: 43 Bosted: Oslo Aktivitet: Klatring Yrke: Fotograf Norrøna-ambassadør: Fra 2009

Age: 43 Home: Oslo Activity: Climbing Profession: Photographer Norrøna ambassador: since 2009

Når begynte du å klatre, Bjørn-Eivind? - Jeg begynte i 1987, på Sotra utenfor Bergen. Jeg lånte noen blå Adidas-sko med fine striper og gikk Vigerusteggen, grad 4+. Det gikk veldig fint. Og jeg visste med en gang at dette var noe jeg ville gjøre mer av. Så jeg kjøpte klatreutstyr på postordre og begynte å drømme om å være stabil på grad 6 i fjellet. I 1990 klatret jeg Rimmondruta i Trollveggen. Da hadde jeg allerede gått noen ganske lange ruter i Uskedalen.

When did you begin to climb, Bjørn-Eivind? “I started in 1987 at Sotra, outside Bergen. I got some blue Adidas with cool stripes and went up Vigerusteggen, which was grade 4+. That turned out fine. And I knew immediately this was something I wanted to do more of. So I bought some climbing equipment by post and began to dream of being stable at grade 6 in the mountains. In 1990, I climbed the Rimmond Route at Trollveggen. By then I’d already completed several rather long routes in Uskedalen.”

Hva klatrer du mest nå for tida? - De siste fire åra har jeg fokusert på is og alpinklatring. Jeg liker naturopplevelsen og det er gøy fordi jeg får bruk for alt jeg kan om klatring på én tur - is, klippe og miks.

What sort of climbing are you doing these days? “For the last four years I’ve been focusing on ice and alpine climbing. I like that variety of nature, and it’s fun because I get to use everything I know about climbing on a single trip – ice, rock and mixed.”

Hva er din største klatreopplevelse? - Klatreopplevelsene er sterkest i øyeblikket, derfor husker jeg best de siste turene som isklatreruta Strandhogg på Kjerag og Mount Hunter i Alaska (les reportasjen i Norrøna Magazine nr. 2, red.anm.).

What’s been your greatest climbing experience? “Climbing experiences peak at the moment you live them, so the ones I remember most clearly are from recent trips, like the Strandhogg ice route on Kjerag and Mount Hunter in Alaska.” (Ed. note: see the report in Norrøna Magazine No. 2.)

Hvilke planer har du framover? - Jeg vil prøve å gå noen flere ruter i Patagonia i desember 2009. Komme meg opp på Torre Egger, kanskje. Så blir det mye klatring i Norge i februar. Til våren har jeg lyst på en ny tur til Alaska.

What are your plans for the future? “I want to try climbing several more routes in Patagonia, in December 2009. Maybe get up Torre Egger. Then there will be a more climbing in Norway in February. In the spring I hope for a new trip to Alaska.”

Du er tilhenger av alpin stil. Hva er det? - Alpin klatring vil si at vi starter ved foten av fjellet og går ruta i ett – uten at vi legger opp faste tau eller etablerer leirer hvor vi blir i mange dager. Det handler om å gå lange ruter uten mye utstyr. Det gir mer klatreglede og bedre bevegelse. Men det har også noen miljømessige aspekter ved seg: vi setter ingen spor etter oss.

You are an advocate of alpine style. What is that? “Alpine climbing means that we start at the foot of the mountain and complete the route all at once – without fixing ropes or making camp to stay many days. It’s about tackling long routes without much equipment. You get more climbing pleasure and better motion. But there are also environmental reasons for it. We leave no trace behind us.”

Er det mange som driver med alpin klatring i Norge? - Vi er ikke så mange, men det er et blomstrende miljø for tiden. Og det er veldig mye ugjort i dette landet. På en alpin klatresamling i Lofoten klatret 30 klatrere 50-60 nye ruter på kun én uke. Det sier vel det meste.

Do many people practice alpine climbing in Norway? “There aren’t a lot of us, but we are in the wind for the time being. And there’s an awful lot left to be done in this country. At an alpine gathering in Lofoten, 30 climbers climbed 50 or 60 new routes in just a week. That about says it all.

Følg Bjørn-Eivind Årtuns klatreturer på bloggen på: www.norrona.com.

Follow Bjørn-Eivind Årtun’s climbing adventures on the blog at: www.norrona.com

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

Text Eivind Eidslott Photos Jørn H. Moen

Vi fant den skandinaviske villmarka langt nord i Sverige. Vi kunne til og med bestille dobbel cappuccino der oppe. We found the Scandinavian wilderness in the High North of Sweden. We could even order a double cappuccino.

TROLSK STEMNING Tåka er i ferd med å lette i fjellene ved den selvbetjente hytta Tarfala – noen timers vandring fra Kebnekaise Fjällstation i Sverige. TROLLISH AMBIENCE Fog lifts from the mountains around the self-service Tarfala cabin, several hours’ hike from the Kebnekaise Mountain Station in Sweden. 68

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

Into

the wild

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

– SKAL VI GÅ på Kebnekaise eller ikke? – Det er det samme for meg. – Det er det samme for meg, også. – OK. – Vi ser jo ingenting der oppe. – Nei. – Kanskje vi skal droppe det? – Ja. – Eller kanskje ikke. – Nå må vi ikke være ambivalente. – Nei. – Eller?

“Shall we go to Kebnekaise or not?” “Makes no difference to me.” “Not to me, either.” “Okay.” “We won’t see a thing up there.” “No, we won’t.” “Shall we drop it then?” “Yeah.” “But maybe not.” “We can’t be ambivalent about this.” “No.” “So what do you think?”

NI UKER TIDLIGERE, på en kaffebar i Oslo. Vi drakk hver vår espresso. Eller kanskje Jørn drakk vanlig, svart kaffe. Jeg husker ikke. Det var i hvert fall ganske urban stemning. Damer med store designsolbriller satt rundt oss på alle kanter. Det kunne virke som om de fleste diskuterte interiørløsninger. – Nord-Sverige, sa Jørn. – Nord-Sverige? spurte jeg. – Ja, Nord-Sverige. Sarek og Kebnekaise og alt det der. – Hva mener du med alt det der? – Jeg mener enorme fjellområder, ødeland, gigantiske avstander, mygg, gnagsår, stein og snø. – Ja vel, sa jeg

NINE WEEKS EARLIER, at a café in Oslo. We each had an espresso. Or it could be that Jørn was drinking regular black coffee. I don’t remember. The atmosphere in any case was pretty urbane. Ladies with big designer sunglasses loomed on all sides. Most of them seemed to be discussing interior decoration. “Northern Sweden,” said Jørn. “Northern Sweden?” I asked. “Yes, northern Sweden. Sarek and Kebnekaise and all that.” “What you mean by ‘all that’?” “I mean the enormous mountain ranges, the desolation, the gigantic distances, the mosquitoes, the blisters and the rocks and snow.” “Okay, got it,” I said.

VI DRO FØRST TIL KIRUNA. Jørn påsto at han hadde vært der før, men han husket ingen detaljer. Kiruna er en gruveby, et handelssenter, relativt mange Volvoer med wunderbaums – en slags entré til den svenske villmarka. Derfor er det mange vandrere her, også. Vi så vandrere overalt. Det så ut som om alle var på vei inn i fjellheimen, for å bli der en stund, kanskje for alltid, hva visste vel vi. En mann lurte på om jeg hadde pakket med meg en mygghatt. – Ja, svarte jeg. – Bra, sa mannen. – Da vil du ikke bli spist opp. Vi kjøpte pølser. Vi kjøpte fjellkart. Men Jørn ville ikke la meg kjøpe en Bruce Springsteen-cd. – Vi kan ikke kjøre bil og høre på Springsteen, sa Jørn. – Det blir too much i dette landskapet.

WE WENT FIRST TO KIRUNA. Jørn claimed he had been there before, but he remembered no details. Kiruna is a mining city and a place to shop. It draws quite a few Volvos, each with a Wunderbaum air freshener on the rear-view. Because it’s a kind of gateway to the Swedish wilderness, there are also lots of wanderers around. We saw them everywhere. They all seemed to be heading toward some mountain fastness where they intended staying a while, maybe forever, for all we could tell. One man wondered if I had packed a mosquito hat. “Yes,” I replied. “Good,” the man said. “That way you won’t be eaten alive.” We ate sausages. We bought maps of the mountains. But Jørn would not let me buy a Bruce Springsteen CD.“We can’t drive a car and listen to Springsteen,” said Jørn. “That would be too much in this landscape.”

VEIEN FRA KIRUNA til Nikkaluokta er på mange måter det motsatte av Fifth Avenue i New York. Bare fjell. Bare vann. Bare himmel. Vi satt i bilen uten å snakke så mye med hverandre. Skyene bygget seg opp over Lappland. Alt ble mørkere, som en scene i en film av Cohen-brødrene. Så sa Jørn: – På denne turen kan jeg ta bilder som viser en liten mann i stor natur. – Å? – Ja. – Skal jeg være den lille mannen? Jørn svarte ikke. Han var opptatt med å se ut på fjell, på vann, på himmel. ALLE VEIER FØRER TIL ROM. Bare én vei fører til Nikkaluokta, og denne ene veien stopper brått, plutselig. Den går ikke én meter lenger, for å si det sånn. Vi parkerte bilen og ruslet inn på turistsenteret. I kafeen gikk melankolske, samiske sanger i loop over høyttaleranlegget – Fins det overhodet samiske sanger som ikke er melankolske? hvisket jeg til Jørn. – Jeg tror ikke det, hvisket Jørn. – Jeg har en distinkt følelse av at alle samiske sanger på en eller annen måte inneholder melankoli og nostalgi. I det ene hjørnet av kafeen satt en mann med ullskjorte, hestehale, hjemmelagde smykker og Rambokniv med kompass. Det brunbarkede ansiktet lyste av erfaring, av et liv i fjellet, storm, overnattinger i snøhuler. Han hadde rynker med 70

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

THE ROAD FROM KIRUNA to Nikkaluokta is in many ways the opposite of Fifth Avenue in New York City. The mountains. The water. The sky. We sat in the car without saying much to each other. The clouds were massing over Lappland. Everything turned darker, like a scene in a Coen Brothers film. Then Jørn said: “On this trip I get to take pictures of a little man in a great landscape.” “Oh yeah?” “That’s right.” “Am I supposed to be the little man?” Jørn did not answer. He was busy looking out at the mountains, the water and the sky. ALL ROADS LEAD TO ROME. Only one road leads to Nikkaluokta, and that road comes to a sudden stop. It will take you no further, in other words. We parked the car and wandered into the tourist centre. The loudspeakers in the café piped melancholy Sami songs in a loop. “Is there a single Sami song that’s not melancholy?” I whispered to Jørn. “I don’t think so,” Jørn whispered. “I have a distinct feeling that all Sami songs contain some form of melancholy and nostalgia.” In a corner of the café sat a man with a ponytail, wearing a woollen shirt, homemade jewellery and a Rambo knife with compass. His bark-like face hinted at hardwon knowledge, at life on the mountain. He had braved storms and dug down into

HELI-TAXI Øverst: Du kan fly inn til Kebnekaise Fjällstation flere ganger daglig med Kallax Flyg. PARADIS Venstre: Fra helikopteret ser vi ned på den svenske villmarka. Hva med en kano og en fiskestang her? HOVEDKVARTER Over: Kebnekaise Fjällstation er den største hytta til Svenska Turistföreningen og et slags hovedkvarter for svensk fjellsport. LANDSKAPSMALERIER Neste oppslag: Fjellene ved Kebnekaise Fjällstation byr på mange uforglemmelige scener. HELI-TAXI Top: You can fly to the Kebnekaise Mountain Station several times a day, using Kallax Flyg. PARADISE Left: From the chopper we look down on the Swedish wilderness. How about a canoe and a fishing rod? HEADQUARTERS Above: The Kebnekaise Mountain Station is the largest cabin operated by the Swedish Tourist Association and serves as a head– quarters for the mountain sport community. LANDSCAPE PAINTINGS Next spread: The peaks around the Kebnekaise Mountain Station form unforgettable tableaux.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

I DE SVENSKE FJELLENE Øverst til venstre: Stor trafikk på tunet utenfor Kebnekaise Fjällstation om morgenen. Over: God stemning i peisestua. Til høyre: Blikkstille vann ved Tarfala – noen timers vandring fra Fjällstationen. IN THE SWEDISH MOUNTAINS Above left: Heavy morning traffic outside the Kebnekaise Mountain Station. Above: Good times indoors. Right: Glassy lake at Tarfala, a few hours’ hike from the mountain station.

20 meters ekvidistanse. Han hadde alt vi ikke hadde. Jeg kjøpte en kanelbolle og listet meg forbi.

Her var det småbarnsfamilier fra Boräs, nyforelskede par i femtiåra, enslige menn i syttiåra, finansmeklere fra Stockholm som ville ha mer øl. Her var det lukt av karrimarinert kylling, nystekt brød, doble espressos og tåfis. Her hadde noen rett og slett flyttet et lite stykke sivilisasjon ut i ødemarka. – Jaja, sa Jørn. Jeg vet ikke helt hva han mente med det.

FRA NIKKALUOKTA kan du gå inn til Kebnekaise Fjällstation på 7-8 timer. Eller du kan sette deg inn i et helikopter og fly inn på 7-8 minutter. Vi valgte det siste – og hadde et lønnelig håp om at mannen med hestehalen ikke skulle se oss da vi steg om bord. Hva ville han trodd om oss? Idioter, ville han tenkt. Aper fra storbyen som tror de kan temme villmarka, ville han tenkt. Eller enda verre ting. Helikopteret inn til Fjällstationen er en slags drosje: det kjører fram og tilbake flere ganger daglig, folk spretter ut og inn, på vei til eller fra det store eventyret, med store ryggsekker, svette under armene, snuslepper og rutete flanellskjorter. For ikke å glemme grønne cowboyhatter. De er gode på grønne cowboyhatter i Sverige. Har du penger, kan du i prinsippet bli satt av hvor som helst ute i fjellet. – Vi har noen rike jegere som flyr med oss, sa piloten over headsetet. – De vil bli satt av langt fra folk, veldig langt fra folk. De vil oppleve det store eventyret. Han sa ikke mer enn det.

DET BLE DÅRLIG VÆR. Regn. Tåke. Ikke så mye vind, men regn og tåke er for så vidt problemer nok. Dagen etter ankomsten sto vi og spant foran værmeldingen i resepsjonen. Vi ville så gjerne på tur, gjerne opp på Kebnekaise, Sveriges høyeste fjell. Vi ville så gjerne gjøre noe som det var verdt å ringe hjem om. Men værmeldingen var nådeløs. – Jeg har en bok, sa Jørn. – Ja vel? – Jeg tror jeg setter meg ned foran peisen med boka mi. Noen timer seinere sovnet vi foran flammene. Jørn med en bok om slaget om Stalingrad i fanget. Jeg med et livsstilsmagasin som kåret Stockholm til verdens 9. beste by å bo i. Oslo kom på 17. plass.

VI LANDET rett utenfor Kebnekaise Fjällstation i en sky av støv, gress og lyng. Vi skjønte det ikke med en gang, men inne i resepsjonen begynte det å demre for oss: vi var ikke alene i den nordsvenske villmarka. Her sto smilende, unge medarbeidere i Svenska Turistföreningen bak hver sin pc og registrerte hordene av nye gjester. Her var det franskmenn, tyskere, nederlendere.

DEN TREDJE ETTERMIDDAGEN bestemte vi oss for å prøve å gå mot Kebnekaise. Det var ennå dystert vær, men skitt la gå, vi kunne ikke lenger sitte i peisestua. Vi møtte desillusjonerte vandrere på vei ned fra fjellet. – Vi så ingenting der oppe, sa de. Eller: – Vi så bare to meter der oppe.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

the snow for shelter. His wrinkles caught the eye at 20 metres’ distance. He had everything that we did not. I bought a cinnamon roll and tiptoed past. FROM NIKKALUOKTA you can hike to the Kebnekaise Mountain Station in seven or eight hours. Or you can take a helicopter and be there in seven or eight minutes. We chose the latter – and hoped earnestly that the man with the ponytail would not see us go aboard the chopper. What would he think of us? Idiots, he would think. Fools from the big city who believe they can tame the wilderness, he would think. Or worse. The helicopter to the mountain station is a sort of taxi: It travels back and forth several times a day, receiving and disgorging backpackers, sweaty in their plaid flannel shirts, their lips bulging with snuff as they head off on some adventure or return from one. Not to mention the green cowboy hats. In Sweden they are big on green cowboy hats. If you have the money, the helicopter will put you down just about anywhere you want. “We have some rich hunters flying with us today,” the pilot said over the headset. “They want to be let off far away from any other people -- very far. They want to experience the great outdoors.” And that was all he said. WE LANDED just outside the Kebnekaise Mountain Station in a cloud of dust, grass and mossy bits. We didn’t realize it right away, but in the reception area it dawned on us that we were not alone in this wilderness of northern Sweden. There were the young employees of the Swedish Tourist Association, all behind their own PCs, registering the hoards of new guests.

There were the French, the Germans, the Dutch. There were families from Boräs, middle-aged lovebirds, elderly lonely-hearts and stock brokers from Stockholm – and everyone wanted more beer. The air bore the scents of curried chicken, freshly baked bread, double espresso and sweaty feet. Somebody in other words had moved a slice of 21st-century civilization into the wild north. I did’t know exactly what he meant by that. THE WEATHER WAS BAD. Rain. Fog. Not much wind, but the rain and fog were trouble enough. The day after arriving we stood watching the weather report in the reception area. We longed to be off hiking, especially on Kebnekaise, Sweden’s highest mountain. We wanted to do something worth writing home about. But the weather had no mercy. “I have a book,” Jørn said. “Oh?” “I think I’ll go sit by the fireplace with my book.”“Ja, ja,” Jørn sighed. “What?” “I think I’ll go sit by the fireplace with my book.” Several hours later we fell asleep before the flames. Jørn with a book about the Battle of Stalingrad on his lap. I with a lifestyle magazine that ranked Stockholm as the 9th best city in the world in which to live. Oslo came in 17th. ON OUR THIRD AFTERNOON we decided to hike toward Kebnekaise. The weather was still terrible, but screw it, we couldn’t sit around the fireplace anymore. Along the way we ran into some disillusioned hikers returning from the mountain. NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

MYGGLAND Over: Det kan være lurt å ta med myggolje når du skal inn i den svenske villmarka. PÅ TOPPEN Over til høyre: Mektige omgivelser på toppen av fjellet Tuolpagorni (1662 moh).

MOSQUITO LAND Above left: It’s not a bad idea to carry mosquito repellent when you venture into the Swedish back country. AT THE TOP Above: A peak experience at Tuolpagorni (1,662 m elevation).

Eller: – Vi mistet stien en stund. Det virket ikke lovende. – Alt kan ikke være lovende, sa Jørn. Det var godt sagt. Det var, når jeg tenker meg om, dyp filosofi. Vi gikk videre, videre. Opp i tåka. Inn i det grå.

“We didn’t see a thing up there,” they said. Or: “We saw about 2 metres dead ahead.” Or: “We lost the trail for a while.” Not very promising. “Not everything has to be promising,” Jørn said. That was well put. It was, when I thought it over, deeply philosophical. We kept walking. Up into the fog. Into the grey heights.

RUNDT 2000 METER OVER HAVET møtte vi tre unge vandrere fra Salzburg. To menn. En kvinne. Sekker på rundt 27 kilo hver, mente de. – Jeg har alltid med drage på tur, sa den ene mannen fra Salzburg. Vi gikk sammen en stund og diskuterte drager og østerrikske dialekter kontra sveitsiske dialekter. Til slutt måtte jeg bare spørre: – Dere som har så mange vakre fjell på hjemmebane – hvorfor reiser dere helt hit på sommerferie? – Fordi det nesten ikke er mennesker her, sa kvinnen fra Salzburg. – Vi liker at det nesten ikke finnes mennesker. Vi skjønte at de helst ville gå alene. TÅKA LETTET LITT, men ikke på Kebnekaises topp. På forhånd hadde vi argumentert slik klatrerne på Mount Everest argumenterer: – Toppen betyr ikke alt. – Nei, overhodet ikke. – Turen er målet. – Absolutt. Nå, kanskje bare én time fra toppunktet, fikk vi et annet syn på saken. – Det føles rart å snu, sa jeg. – Skal vi gå videre, da? spurte Jørn. – Kanskje det, sa jeg. – Eller kanskje ikke, sa Jørn. Det var da det skjedde. Kebnekaises nabofjell - Tuolpagorni - stakk ut av tåkeheimen som en egyptisk pyramide. For en åpenbaring! For en mulighet! Vi ble straks enige om å endre strategi. Nå var ikke Sveriges høyeste fjell så viktig lenger. DET VAR BLITT KVELD da vi sto på toppen. Sola hadde kommet fram og lyste opp – ja, hva skal man si – hele tilværelsen? I alle himmelretninger kunne vi se fjell, daler, vidder, alle klisjeene på én gang. Til og med Kebnekaise kvittet seg med skyene. Og ettersom de tre vennene våre fra Salzburg hadde forsvunnet bak en eller annen åskam, følte vi oss alene. Ikke ensomme, på ingen måte, men alene. Jørn gikk fram på stupkanten og stirret vestover. – Var det Tuolpagorni denne toppen het? spurte han. – Ja, sa jeg. – Bra, sa han. – Det føles veldig bra at den heter Tuolpagorni. Det føles ut som ekte villmark.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

AT ABOUT 2,000 M ELEVATION, we met three young hikers from Salzburg. Two men. One woman. Backpacks at about 27 kg apiece, they guessed. “I always take a kite with me,” said one of the men from Salzburg. We hiked together for a while and discussed kites and Australian dialects vis á vis Swiss dialects. Finally I just had to ask: “You come from a land of beautiful mountains – why travel here on your summer holiday?” “Because there are practically no people here,” said the woman from Salzburg. “We like it that way.” We gathered that they would prefer hiking alone. THE FOG LIFTED some, but not at the summit of Kebnekaise. Before we got there we debated the kinds of things that climbers on Mount Everest debate: “The summit’s not everything.” “No, not at all.” “The journey is the destination.” “Absolutely.” Then, maybe an hour from the top, we began to have a different take on the subject. “It would feel odd to turn back,” I said. “Shall we continue on, then?” Jørn asked. “Might as well,” I said. “Or maybe not,” Jørn said. That’s when it happened. Kebnekaise’s neighbour – Tuolpagorni – rose out of the fog like an Egyptian pyramid. What a revelation! What an opportunity! We quickly decided to change strategy. Sweden’s highest mountain no longer seemed so important. IT WAS EVENING when we stood at the top. The sun had emerged to light up – there’s no other way to put it – all of creation. In every direction we beheld mountains, valleys, plateaus. All the clichés, all at once. Even Kebnekaise threw off its clouds. And once our three friends from Salzburg had disappeared behind some ridge or other, we felt alone. Not lonesome in any way, but alone. Jørn walked to the edge of the abyss and stared west. “Was it Tuolpagorni you called that peak?” “Yes,” I said. “Good,” he said. “Tuolpagorni feels like a good name. It feels really wild, like.”

FAKTA

FACTS

Velkommen til Kebnekaise Fjällstation

Welcome to the Kebnekaise Mountain Station

Reise Fly med SAS eller Norwegian fra Stockholm til Kiruna i Nord-Sverige. Lei en bil, ta bussen eller spleis på en taxi inn til stedet hvor veien tar slutt: Nikkaluokta. Herfra kan du enten gå i 7-8 timer inn til Kebnekaise Fjällstation eller ta taxihelikopteret som bruker åtte minutter. Helikopterselskapet heter Kallax Flyg (www.kallaxflyg.se) og har minst to daglige flygninger t/r NikkaluoktaKebnekaise Fjällstation. På grunn av stor pågang kan det lønne seg å booke plass i god tid. Pris: 700 SEK pr. person hver vei.

Travel Fly on SAS or Norwegian from Stockholm to Kiruna in northern Sweden. Rent a car, take the bus or share a taxi to the spot where the road ends: Nikkaluokta. From here you can either walk seven or eight hours to the Kebnekaise Mountain Station or take the taxi-like helicopter, which takes eight minutes. The helicopter firm is called Kallax Flyg (www.kallaxflyg.se) and flies at least two daily round trips between Nikkaluokta and the Kebnekaise Mountain Station. Because of high demand, try to book a spot well in advance. Price: SEK 700 per person round trip.

Bo Kebnekaise Fjällstation er Svenska Turistföreningens storstue, med svært mange senger, egne fjellguider, en liten butikk og gourmetrestaurant. Pris: 1400 SEK for et dobbeltrom og 550 SEK pr. person for helpensjon. Les mer på www.svenskaturistforeningen.se/ kebnekaise. Turer Prøv deg på Sveriges høyeste fjell, Kebnekaise (2104 moh), som er en ca 10-timers tur t/r fjellstasjonen. Gå dagstur til den selvbetjente hytta Tarfala, ca to-tre timers vandring fra fjellstasjonen. Tuolpagorni (1662 moh) er en av Kebnekaises imponerende nabofjell – med fantastisk utsikt i alle retninger. Eller for å si det litt svulstig: utsikt til villmarka.

Stay The Kebnekaise Mountain Station is the Swedish Tourist Association’s main lodge up there, with lots of beds, its own mountain guides, a little shop and a gourmet restaurant. Price: SEK 1,400 for a double room and SEK 550 per person for full board. Read more at www.svenskaturistforeningen.se/kebnekaise Trips Try reaching Sweden’s highest mountain, Kebnekaise (2,104 m elevation), which takes about 10 hours round trip from the mountain station. You can also take a day trip to the unstaffed Tarfala tourist cabin, which is a two- or three-hour hike from the mountain station. Tuolpagorni (1,662 m elevation) is one of Kebnekaise’s imposing neighbours, offering terrific views in every direction. Wilderness views, to put it a little fancifully.

FRISTENDE FJELL Tuolpagorni er en svært attraktiv topptur med utgangspunkt i Kebnekaise Fjällstation. ALLURING SUMMIT Tuolpagorni calls out to hikers based at the Kebnekaise Mountain Station. NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

Alpin redning Norske Alpine Redningsgrupper tester ut en ny metode for søk av savnede. Samtidig innledes et nytt samarbeid med Norrøna. 78

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

Text Eivind Eidslott Photos Chris Holter

REDNINGEN KOMMER Lufttransports redningshelikopter under en øvelse ved Tungremtindene i Sunnmørsalpene. RESCUE ON THE WAY Emergency services helicopter while training around Tungremtindene in the Sunnmøre Alps.

Alpine rescue Norwegian Alpine Rescue is testing new ways of searching for missing people. It’s also embarking on a collaborative project with Norrøna. NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

REDDET Redningsmann Jørgen Melau har hentet den savnede med line oppe i fjellsida – og nå blir de begge plassert trygt på bakken i Riksheimdalen. SAVED Rescuer Jørgen Melau has plucked a “missing” man off the mountainside; now both are deposited safely on the valley floor of Riksheimdalen.

- HØYRE. Høyre. Litt lenger ned. Steady. Høyre. Litt mer til høyre. Redningsmann Frode Myrland henger ut av døra på Lufttransports ambulansehelikopter, 50 meter over bakken i hjertet av Sunnmørsalpene. Han gir korte, viktige beskjeder til piloten. Foran oss ruver Tungremtindane, ikke langt unna reiser Blåbretind seg mot himmelen. Under helikopteret henger redningsmann Jørgen Melau i tauet. Han er klar for å plukke opp en person som står vanskelig til i fjellsida. Den savnede ble funnet ved hjelp av en helt ny letemetode.

“To the right. More to the right. Now down a little. Steady. Right. A little more.” Rescuer Frode Myrland is hanging out the door of a rescue helicopter, 50 m above the ground in the heart of the Sunnmøre Alps. His instructions to the pilot are short but critical. Before us loom the peaks known as Tungremtindane. A little farther off, Blåbretind rises into the heavens. Hanging from a rope beneath the helicopter is rescuer Jørgen Melau. He is about to pluck someone off the mountainside – someone in trouble. The victim, who had been reported missing, was found thanks in part to an all-new search method.

NORRØNA MAGAZINE er på øvelse med Lufttransports ambulansehelikopter og Sunnmøre Alpine Redningsgruppe for å trene på søk etter savnede ved hjelp av moderne digitalkamerateknologi. Jan Gunnar Hole i Sunnmøre Alpine Redningsgruppe forteller om bakgrunnen for det hele: - Vi hadde en redningsaksjon i Innerdalen i 2008 hvor vi lette etter en savnet fotturist. Vi søkte med helikopter i lang tid – men fant ingen. Under letingen tok jeg en god del bilder med et digitalt speilreflekskamera. Da jeg kom hjem, lastet jeg inn bildene på datamaskinen og begynte å zoome inn for å se om jeg kunne finne noe. På et av bildene fant jeg en kraftig rødfarge – som kunne være den savnede. Vi dro tilbake til Innerdalen med ambulansehelikopteret, fant stedet på bildet og lette grundig. Rødfargen viste seg dessverre å være noe annet enn den savnede. Likevel: fotografering som ekstra hjelp i letingen ga mersmak. Nå utvikler Hole et nytt kursopplegg hvor han ønsker at de alpine redningsgruppene over hele landet og Røde Kors Hjelpekorps skal bruke digital fotografering og fotoanalyse på datamaskiner – for å øke sjansene for å finne savnede personer.

NORRØNA MAGAZINE is on a drill with Air Ambulance Services of Norway and the Sunnmøre Alpine Rescue group, practicing a new search-and-rescue method using digital camera technology. Jan Gunnar Hole, of Sunnmøre Alpine Rescue, fills us in: “In 2008 we had a rescue operation in Innerdalen, where we were looking for a missing hiker,” he recalls. “We searched a long time by helicopter and found nothing. But while we were up there I took a lot of pictures with a digital SLR camera. When I got home I downloaded the pictures onto the computer and started zooming in to see if I could see anything. On one of the pictures I found a bright red spot – which just might have been our missing person. We travelled back to Innerdalen by helicopter, found the place in the picture and searched thoroughly. The red colour turned out to be something else. But still – the idea of using photography to help find missing people was an eye-opener.” Now Hole has begun developing a new course programme that he hopes will help alpine rescue groups across the country as well as the Norwegian Red Cross Search and Rescue Corps to exploit digital photography and computerized photo analysis when looking for people who have lost their way in the mountains.

UNDER REDNINGSØVELSEN i Sunnmørsalpene ser scenarioet slik ut: Tidlig onsdag morgen går en fjellvant mann opp i Riksheimdalen i Sykkylven. Han slår opp teltet og går toppturer i området. Onsdag kveld klokka 2100 ringer han familien sin fra fjellet Synnavindsnipa og sier at han skal gå på flere topper neste dag. Torsdag ringer imidlertid mannens arbeidsgiver til familien klokka 1300 og lurer på om de har hatt kontakt med mannen. Han skulle ringe jobben

THE EXERCISE in the Sunnmøre Alps unfolds like this: Early Wednesday morning an outdoor veteran goes hiking through the Riksheim valley in Sykkylven. He pitches a tent and proceeds to climb the surrounding peaks. Around 9 p.m. he uses his mobile phone to call his family from Synnavindsnipa, a nearby mountain, and says he’s planning to climb a few other summits the next day. By 1 p.m. Thursday, however, the employer of the man on the mountain calls his family, wondering if anyone there had been in

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

ALPIN REDNINGSMANN Jan Gunnar Hole i Sunnmøre Alpine Redningsgruppe tar initiativ til bruk av digital fotografering og fotoanalyser for å finne savnede personer i fjellet. ALPINE SAVIOUR Jan Gunnar Hole of Sunnmøre Alpine Rescue is introducing the use of digital photography and analysis to find people who go missing in the mountains.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

MANNSKAPET Til venstre pilot Gunnar Iversen på sin plass i redningshelikopteret. Til høyre: Redningsmann Frode Myrland fyller drivstoff, redningsmann Jørgen Melau, Jan Gunnar Hole i Sunnmøre Alpine Redningsgruppe og pilot Gunnar Iversen. THE CREW Pilot Gunnar Iversen, left, at his post in the search-and-rescue chopper. At right: rescuer Frode Myrland (fuelling), rescuer Jørgen Melau, Sunnmøre Alpine Rescue’s Jan Gunnar Hole and pilot Gunnar Iversen.

sin klokka 1200 for å avtale et viktig møte, men arbeidsgiver hørte ingenting og har forsøkt å ringe mannen flere ganger utover dagen. Klokka 1700 ringer familien nødnummeret 112 og melder mannen savnet. Politiet tar seg opp i Riksheimdalen for å lete. De finner mannens telt forlatt og ber om at ambulansehelikopteret foretar et søk. Ambulansehelikopteret finner ingen, men får tatt ca 400 digitale bilder av området underveis i søket. Torsdag kveld blir Røde Kors kalt ut og gjør søk i området. Ingen funn. Samtidig siger havtåken innover og det blir vanskelige forhold. Fredag har den savnede ennå ikke kommet til rette. Det er mye tåke i området. Politiet har ingen spor. Det blir mobilisert ressurser fra Frivillige Organisasjoners Redningsfaglige Forum for å analysere bildene som ble tatt torsdag kveld. Kanskje kan man finne vedkommende på disse bildene? På ett av bildene kan det se ut som en mann ligger i fjellsida. Og fredag kveld – når sikten er bedre – flyr ambulansehelikopteret rett til dette funnstedet. NÅ STÅR VI STILLE i lufta like over den savnede personen. Redningsmann Jørgen Melau henger i en line under helikopteret. Redningsmann Frode Myrland henger ut av helikopterdøra, følger med på Melau og dirigerer helikopterpiloten. Melau blir ført trygt ned mot bakken, han plukker opp den savnede, fester ham til lina – før begge to blir løftet opp. Piloten flyr helikopteret i rolige bevegelser mot bunnen av dalen, hvor de to som henger under blir satt ned på bakken. Helikopteret lander like ved. Den savnede og redningsmannen går om bord. Alle flys til helikopterbasen ved Ålesund sykehus. Operasjonen er en suksess. NORSKE ALPINE REDNINGSGRUPPER gjør en uvurderlig jobb når mennesker blir meldt savnet i norsk fjell. Nå innleder Norrøna et samarbeid med redningsgruppene. - Dette er noen av landets dyktigste fjellklatrere – som frivillig stiller opp for medmennesker i nød, sier Jørgen Jørgensen, daglig leder i Norrøna. - Derfor er det en ære for Norrøna at nettopp mannskapene til Norske Alpine Redningsgrupper vil bruke og teste Norrønas nye trollveggenbekledning på sine oppdrag i bratt terreng. I 2010 vil medlemmer av Norske Alpine Redningsgrupper få utdelt den nye Norrøna trollveggenjakka i Gore-Tex Pro Shell. - Dette er arbeidstøy for fjellklatrere, sier Jørgensen 82

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

touch with him. He was supposed to have called the office at noon to set up an important meeting, but never did, and when colleagues tried dialling his mobile they got no answer. At 5 p.m. the family dials 112, the emergency services number, to report the man missing. The police head into the Riksheim valley to look, but find only the man’s abandoned tent. They call in the search-and-rescue helicopter, whose personnel mount an all-out search. The helicopter crew fails to spot the missing man but takes about 400 digital pictures of the area. Thursday evening, the Red Cross is called out to continue looking. They too come up with nothing, and ocean fog is pushing through the coastal range, complicating the mission. Friday morning arrives with no sign of the missing man. The fog refuses to lift and the police have no clues to go on. Fortunately, a national forum serving diverse volunteer rescue services around Norway mobilizes resources so that the photographs taken the previous evening can be analyzed. Maybe one of them will show evidence of the man. And indeed, in one of the pictures, there he is, lying on a mountainside. Friday night – when visibility improves – the ambulance helicopter flies directly to the location. WE’RE NOW HOVERING above the missing person. Jørgen Melau, the rescuer, hangs from a line under the helicopter. His partner, Frode Myrland, leans out the chopper door, observing Melau and directing the helicopter pilot. Melau descends safely to the ground, lifts the missing man and fastens him to the line. Then both of them are lifted into the air. Manoeuvring gently, the pilot flies toward the valley floor, dangling both the rescuer and the victim, and soon deposits them in a safe spot. The chopper then puts down nearby so that Jørgen Melau and the man he saved can board it safely. Everyone then flies onward to the helicopter base at Ålesund Hospital. The operation is a success. NORWEGIAN ALPINE RESCUE provides an invaluable range of services when somebody goes missing in the mountains of Norway. Now Norrøna is beginning to share in the work of the rescue organization. “These are some of the most skilled mountaineers in the country, and they step forward voluntarily to help people in need,” says Jørgen Jørgensen, Norrøna’s CEO. “So it’s an honour for Norrøna to know that Norwegian Alpine Rescue crews will be testing Norrøna’s new trollveggen outerwear when they go on missions in steep terrain.” Norrøna’s new trollveggen jacket, made of Gore-Tex Pro Shell material, will be issued to search-and-rescue team members in 2010. “These are work clothes for mountain climbers,” says Jørgensen.

Les og lær om redning Tips til deg fra redningsmannskapene: Pilot Håkan Norlén på Lufttransports ambulansehelikopter, redningsmann Jørgen Melau, redningsmann Frode Myrland og Jan Gunnar Hole i Sunnmøre Alpine Redningsgruppe gir deg sine beste råd.

NY LETEMETODE Redningsmann Jørgen Melau tar flere hundre bilder av fjellområdet hvor en person er meldt savnet. Bildene kan være til hjelp for å finne den savnede. NEW SEARCH METHOD Rescuer Jørgen Melau takes several hundred pictures of the mountainous terrain where someone has been reported missing. The photos may help find the person. KLAR TIL UTRYKNING Fra Lufttransports hangar ved Ålesund Sykehus. READY TO GO From the hangar of Air Ambulance Services of Norway, at Ålesund Hospital.

Jan Gunnar: - Redningsapparatet er bedre utbygd enn noen gang. Vi har moderne ambulansehelikopter, dyktige redningsmenn, 330-skvadronens SeaKing-helikopter og et nettverk av høyt kvalifiserte alpine redningsgrupper. Hvis noen blir savnet på fjellet, kan vi sette i gang et velfungerende maskineri for å prøve å finne dem. Men vi har ett stort problem: folk vet ikke hvordan de skal kle seg. Frode: - Folk må glemme forfengeligheten hjemme når de skal i sportsbutikken og kjøpe seg fjellklær. De må tenke på hvordan de ønsker å bli funnet ute i naturen – når de er i en situasjon hvor de trenger hjelp. Ikke kjøp nøytrale farger. Unngå svarte jakker og jaktbekledning. Jan Gunnar: - Den norske friluftslivstradisjonen er preget av jakt- og fiske. Vi skal på en måte ikke synes – vi skal kamuflere oss. Vi skal ikke stikke oss ut. Men det kan jeg si: hvis en jeger er savnet på Hardangervidda, er det nærmest umulig å finne ham. Han går i ett med terrenget med sine kamuflasjeklær. Jørgen: - Derfor oppfordrer vi alle som går i fjellet til å bruke fargesterke klær. Slike klær er

heldigvis på moten nå – så det er ingen grunn til å la være! Frode: - Når folk skal på båttur, vet de at det kan gå galt. Da tar de gjerne med seg redningsvest, overlevningsdrakt, nødraketter, nødproviant og vanntett pose til mobiltelefonen. Men når folk skal til fjells, virker det som om de tenker at alt er helt trygt. Derfor tar de heller ikke med seg noe som kan hjelpe dem i en vanskelig situasjon. Det er et merkelig paradoks. Fjellet kan være like lunefullt som havet. Håkan: - Se på redningsdressene som blant annet brukes til sjøs. De har sterke farger og gode reflekser. Den samme tankegangen burde det vært bak fjellbekledningen, også. Jan Gunnar: - La det bli en vane å ta med en refleksvest i ryggsekken når du skal på fjelltur. Det er jo påbudt i bilen nå – så det burde ikke være vanskelig å legge en vest i sekken, også. Håkan: - Og hvis du først trenger hjelp på fjellet, ikke sitt under en Järvenduk eller en annen type duk når du hører helikopteret komme. Da går du i ett med terrenget. Ikke bare det: du blir ikke sett av det varmesøkende kameraet vårt. Derfor: gå ut av duken! Jørgen: - Og hvis det er mørkt, må du lyse med displayet på klokka, med displayet på mobiltelefonen eller med andre tilgjengelige lyskilder når du hører helikopteret. Selv disse små lyskildene vil være svært synlige for helikoptermannskapet som bruker spesielle nattbriller.

Read and learn about rescue Tips from the rescue crew: Here’s some mountain safety advice from chopper pilot Håkan Norlén of Air Ambulance Services of Norway, Jan Gunnar Hole of the Sunnmøre Alpine Rescue group and the rescuers Jørgen Melau and Frode Myrland: Jan Gunnar: “The search-and-rescue system is more fully developed then ever before. We have modern ambulance helicopters, talented rescue personnel, the Norwegian Air Force’s 330 Squadron Sea King helicopter, and a network of highly qualified alpine rescue groups. If someone is reported missing in the mountains, we swing into action systematically, like a well-oiled machine. But we have one big problem: folks who don’t know how to dress in the mountains” Frode: “People should leave their vanity at home when they go shopping for mountain clothing. They have to think about how they will be found in the mountains, in a situation where they need help. Don’t buy neutral colours. Avoid black jackets and hunting clothes.” Jan Gunnar: “The Norwegian outdoor tradition grew out of hunting and fishing. We sort of think we’re supposed to be invisible – that we ought to camouflage ourselves. We don’t want to stick out. But I can tell you this: If a hunter wearing camouflage is reported missing on the Hardanger plateau, it’s almost impossible to find him. With that outfit, he blends right into the terrain.”

Jørgen: “That’s why we encourage anyone who goes into the mountains to wear bright colours. Fortunately that’s the fashion right now – so there’s no excuse not to do it!” Frode: “When folks are heading out on a boat trip, they know things can go wrong. So they generally take life vests, survival suits, emergency flares, extra provisions and waterproof bags for their mobile phones. But when they head into the mountains, they seem to think they are totally safe. They don’t take anything that might help them out of a tricky situation. It’s an odd paradox. The mountains can be just as unpredictable as the ocean.” Håkan: “Look at the survival suits people take to sea. They have bright colours and good reflectors. The same criteria should apply to outerwear in the mountains.” Jan Gunnar: “Make it a habit to put a reflective vest in your backpack when going into the mountains. It’s already required to have one in your car, so it shouldn’t be too hard to remember one for your backpack as well.” Håkan: “And if you do need first aid on the mountain, don’t sit under a camouflaged Järvenduk or other terrain-coloured tarp when you hear the helicopter coming. That’ll make you blend into the background. Not only that, but you won’t be seen by our heat-sensitive camera. So: Get out from under the tarp!” Jørgen: “And if it’s dark when you hear the helicopter, you should light up the display face on your watch or mobile phone or any other available light source. Even these small light sources will be visible to a helicopter crew using special night-vision glasses.” NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

Nelson forever Dersom du kaller deg selv stisyklist, er en liten by med ni tusen innbyggere på den kanadiske landsbygda det hotteste stedet i verden akkurat nå. If you call yourself a mountain biker, a small city in the Canadian backcountry is the hottest spot in the world right now.

HØYDEPUNKTET Hvis du slår sammen Frankrike og Italia, er British Columbia fortsatt større. Geir Anders Rybakken Ørslien og Steven Cretney nyter synet på vei ned fra Baldface Mountain på 2200 moh. HIGHLIGHT Put France and Italy together, and British Columbia is still bigger. Geir Anders Rybakken Ørslien and Steven Cretney enjoy the sights heading down Baldface Mountain (2,200 m elevation).

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

Tekst Geir Anders Rybakken Ørslien Foto Kari Medig

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

MEKTIG Det er stier som Shannon Pass som sikrer Nelson statusen som mekka for verdens stisyklister. Tusen fallhøydemeter superb nedoversti med doserte svinger mellom urgamle trærBRUTAL Trails like Shannon Pass ensure Nelson’s status as a global mecca for mountain bikers, with superb thousand-metre downhill rips featuring banked turns between ancient trees. 86

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

VERDENSKLASSE Seven Summits Trail er 32 kilometer sti håndbygget med kjærlighet. WORLD CLASS Seven Summits Trail is a 32-km trail, hand-made with love.

Jeg hadde aldri trodd at jeg noen gang skulle føle en så bisarr glede ved å kunne rømme fra en svartbjørn på terrengsykkel. Særlig med tanke på at dyret hindret meg i å fullføre den råeste stien jeg noen sinne har syklet: Fjellklassikeren Seven Summits. Sier dette noe viktig om den kanadiske småbyen Nelson? Svaret er ja.

I NEVER would have believed I’d feel such bizarre joy fleeing from a black bear on a mountain bike. Especially when the beast kept me from completing the most kickass trail I’ve ever biked – the mountain classic Seven Summits. Does that say something about the Canadian town of Nelson? The answer is yes.

Bjørneangsten kom tidlig. Som onsdagen før Seven Summits, oppe i fjellene noen mil nord for grensen til USA. Klokka nærmer seg halv åtte denne septemberkvelden, og den lokale stisyklisten Steven Cretney og jeg har akkurat kastet oss inn på en håndbygget, smal sti ned fra Baldface Mountain i retning Nelson. For en time siden sto vi på toppen, på godt over 2000 meters høyde, og så ut over et mektig verdenshav av fjellkjeder i alle retninger. Dimensjonene er enorme, synet er til å klype seg i armen av. Nå har stien ført oss nedover grønne enger, gjennom stupbratte skråninger og inn i tett, dunkel granskog.

MY BEAR ANXIETY surfaced early in our Canadian trip. It was the Wednesday before we cycled Seven Summits, in the mountains north of the American border. It’s 7:30 p.m., and local trail rider Steven Cretney and I have just thrust ourselves down a narrow, hand-built trail on Baldface Mountain, heading toward Nelson. An hour ago we stood at the summit, well over 2,000 m above sea level, gawking at the ocean of mountains in every direction. The dimensions are not to be believed. The trail down leads us over green meadows and plunging slopes into a dense, dark pine forest. We brake to a stop. Several kilometres of trail remain. But the September dark is settling in fast, and we have not brought lights. Shouldn’t we get to the gravel logging road and down to civilization before it’s too late? Of course not. We are, after all, in Nelson, British Columbia. To mountain bikers everywhere it’s a name written in fat magic marker atop any list of places to visit before death. It’s a place where hand-built trails, carved with care by and for bikers, zig and zag down the steep, wooded mountainsides that surround Kootenay Lake, a seven-hour drive east from Vancouver. It’s a place where mountain biking is a cherished part of outdoor life, where every trail is given a name and a write-up in the city’s official mountain-biking handbook. A place where the local authorities hired nine people full-time last summer to maintain and expand a single mountain biking trail: the legendary Seven Summits, a 32-km alpine trail near the neighbouring town of Rossland.

Vi stopper opp. Det er fortsatt noen kilometer sti igjen. Men det mørkner raskt, og vi har ikke med oss lys. Bør vi komme oss ut på skogsbilveien ned mot sivilisasjonen før det er for sent? Selvsagt ikke. Vi er tross alt i Nelson, British Columbia. Et navn som terrengsyklister verden over lett skriver inn med kraftig tusj helt øverst på ønskelista over steder de må besøke før de dør. Et sted der håndbygde stier, møysommelig skåret inn i terrenget av og for syklister, slynger seg nedover de bratte, skogkledte fjellsidene som omkranser Kootenay Lake – sju timers kjøring østover fra Vancouver. Vi er på et sted der terrengsykling er en selvsagt del av friluftslivet, der hver sti har sitt eget navn som du kan lese om i byens egen terrengsykkelguidebok med rutebeskrivelser. Et sted der lokalmyndighetene sist sommer ansatte ni mann på full tid hele sommeren for å bygge videre på og vedlikeholde én eneste terrengsykkelsti: Den legendariske Seven Summits, en 32 kilometer lang høyfjellssti ved nabobyen Rossland. Med andre ord: Til helvete med grusveien! Fire brede dekk ruller ivrig videre nedover stien, to par glade øyne myser optimistisk inn i den grønne skumringen,

IN OTHER WORDS: To hell with finding the gravel road! Four fat tyres roll hungrily down the trail. Two pairs of eyes squint optimistically into the green dusk as shock absorbers front and back swallow up the obstacles we barely glimpse NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

KJENTMANN Rob (46) driver Wilds of Canada Cycles i New Denver (600 innbyggere). LOCAL SMARTS Rob (46) operates Wilds of Canada Cycles in New Denver (population 600).

mens fjæringen på begge hjul sluker hindringene vi bare skimter under oss. Vi holder tempoet oppe, vi er i flytsonen. Og så: Et smell. Min pedal som kræsjer i en stein, mitt kjede som ryker tvers av i samme øyeblikk. OK, vi er rutinerte: Vi har verktøy, vi har reservedeler. Men det er vanskelig å se, vi mister en kjedelås på bakken, det tar tid å finne en ny. Det blir mørkere. En brummende lyd kommer fra et skogholt på den andre siden av bekken. Jeg skjøter sammen kjedet, pakker ned verktøyet, og får alt tilbake i sekken. Nok en rumlende, dyp lyd der borte bak de svarte trærne. Hva er dette? Steven sier ikke noe. Derfor sier ikke jeg noe heller. Jeg kikker meg bare diskret rundt, og bestemmer meg raskt for hvilket tre jeg skal klatre opp i. Det kryr av bjørn i dette området. Jeg håper det er en svartbjørn. De klatrer visstnok ikke i trær. Men det kan jo være en grizzly. De klatrer i trær. Da må jeg vel bare fortsetter oppover? Orker grizzlyer å klatre hele veien opp? Slik tenker jeg mens jeg later som ingen ting og lynraskt kommer meg tilbake på setet. Jeg kikker omkring meg igjen. Trærne skal snart slutte å være trær. Snart skal de reduseres til mørke skygger. Og jeg kommer garantert til å klatre hele veien opp. Vi vurderer nok en gang retur til grusveien. Nok en gang sier vi nei til vei og ja til sti. Fire minutter senere står vi midt i et gigantisk hogstfelt og innser at noen har fjernet både skogen og stien, at nattemørket nå har lagt seg – og at det for alt jeg vet fortsatt kan være en gretten bjørn rett ved elva bak oss. I lokalavisa så jeg nettopp en kar med digre bitemerker i hodet. De lokale syklistene roper hver gang de nærmer seg en uoversiktlig sving eller et tett skogholt, for ikke å komme overraskende på bjørnene. Jeg er i alarmberedskap. Jeg tar sykkelen min på skulderen og krabber over en liggende trestamme. Et sted der oppe må grusveien vente på oss. Her nede har vi møtt Canadas største industri, tømmerindustrien, og tapt. Men kanadisk terrengsykling har mye å takke tømmerindustrien for. Den brutale flatehogsten har skapt enorme sår i landskapet etter flere hundre år med hard tømmerdrift, og samtidig har hogstarbeiderne bygget tusenvis av bilveier i de endeløse skogene. Det er disse veiene som gjør det mulig å drive terrengsykling 88

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

below. We hold the tempo up; we are in the flow zone. And then: Pow! My pedal crashes into a stone, and my chain flies off instantly. Okay, we have tools. We have spare parts. But they are hard to see. We lose a chain link on the ground and it takes time to find a new one. The darkness intensifies. A rumbling noise comes from a thicket of the other side of the creek. I splice together the chain, collect the tools and return everything to my pack. And then I hear that noise again from the trees. This time I would describe it as more of a growl than a rumble. What could it be? Steven says nothing. So I don’t either. But I look around discreetly and pick a tree to dash up, just in case. There are bears all over this area. I hope it’s a black bear. Apparently they don’t climb trees. But it could be a grizzly. They climb trees. In that case I’ll just keep climbing. Would a grizzly climb to the top? Such are my thoughts, but without letting on I spring back onto my bike seat. As I pedal away I take a quick look back. Soon the trees will stop being trees. Soon they will dissolve into dark shadows. And I guarantee I’ll make it to the very top. ONCE MORE we consider returning to the gravel road. Once more we stick to the trail. Four minutes later, straddling our bikes in the middle of a gigantic clear cut, we realize that someone has removed both the forest and the trail. We are in full darkness now, and still being chased, for all we know, by an angry bear. In the local newspaper I saw a picture of a man showing off huge bite marks on his head. The local bikers shout out every time they approach a curve or a thick stand of trees so they won’t surprise the bears. I am on full alert. I lift my bike onto my shoulder and step over a felled log. Somewhere ahead, the gravel road is waiting for us. But for now we have come up against Canada’s biggest business, the timber industry, and lost. Nevertheless: Canadian mountain biking has much to thank the timber companies for. It’s true that brutal harvesting methods over the centuries have left enormous scars on the landscape, but the loggers have also built thousands of roads across an endless forest. These roads make it possible to enjoy mountain biking the Canadian way: You pedal, you push or you drive a motor vehicle upward, upward and still farther upward, never stopping until you reach the top

DYPT INNE Giganttrærne i skogene rundt Nelson er mektige. Men Kari Medig slipper forbi. IN DEEP In the forests around Nelson the trees are giants. But Kari Medig slips past. NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

FARVEL Nelson vokste fram i det store sølv- og gullrushet for drøyt hundre år siden. For nabobyen Sandon er rikdommen historie. Bussene har stoppet for godt. FAREWELL Nelson grew out of a big silver-and-gold rush more than a century ago. In neighbouring Sandon, the riches are long forgotten and the busses have stopped for good. HÅNDVERK Stibygging er en kunst i Canada. Her nyter Nick Cima den ferske godbiten Powerslave ned fra Morning Mountain, en sti signert Riley Macintosh. HANDIWORK Trail-building is an art in Canada. Here, Nick Cima powers down Powerslave, an awesome trail freshly cut by Riley Macintosh. NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

SEVEN SUMMITS Emily Nilsen og artikkelforfatteren på Canadas mest berømte sti, som alene er verdt turen over. SEVEN SUMMITS Emily Nilsen and the author on Canada’s most famous trail, which is worth the trip over all by itself. GULL Tømmerindustrien er levebrød nr 1 i British Columbia. De har fortsatt mye å ta av. GOLD Logging is the No. 1 livelihood in British Columbia. There is still plenty to cut.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

FORTID Etter Idaho Peak passerer vi gruveanlegget Alamo. Hver eneste planke er ødelagt. PAST After Idaho Peak, we pass the Alamo mine. Every single board is ruined.

på den kanadiske måten: Sykle, trille eller kjøre bil oppover og oppover og oppover, helt til du finner stistarten høyt der oppe – og kan kaste deg ut i vanvittige utforkjøringer som bare varer og varer og varer. Og som gjerne inneholder hopp, plankebruer og brattheng som gjør det smertelig klart hvem som er lokal og hvem som er gjestesyklist. Bratthengene i Nelson krever tilvenning, eller dødsforakt. Den lokale klassikeren «Hitman» er et stjerneeksempel. Som med de fleste stiene vi besøker i området, er også denne bygget med hakke, spade og øks for ren terrengsykkelbruk, og sørger for at konflikten mellom vandrere og syklister holdes på et minimum. Jeg forsøker å henge på bakhjulet til Nelson Rocha, en ung arkitekt med et avslappet forhold til høydeforskjeller, som heldigvis ikke legger merke til at jeg raskt får en slem forhjulsskrens i en krapp sving og banker på meg et blødende skrubbsår og et blåmerke på størrelse med et speilegg. Når jeg endelig når ham igjen, har han stoppet nedenfor en klippe. - Der oppe er den, sier Nelson og nikker mot en loddrett fjellvegg på oversiden av stien. - Hva? - The Hitman Drop, det høyeste hoppet på denne stien. - Det der er ikke et hopp, det er en fjellvegg! - Du kan så si. Men jeg har nå i alle fall hoppet ned der. - Hvordan gikk det? - Vel. Jeg landet på denne steinen du ser her. - Og hvordan gikk det?

of some trail. From that inspiring height you turn and plunge insanely downward again, in an endless fall to the valley floor, punctuated by jumps, plank bridges and escarpments that make it painfully clear who’s a local biker and who’s a guest. The precipices around Nelson require either extreme caution or a death wish. “HITMAN”, a local classic, is a case in point. Like most of the trails we visit in the area, Hitman has been built exclusively for biking, using hoes, spades and axes. The idea is to minimize hiker-biker conflicts. Descending, I try to keep up with Nelson Rocha, a young architect with a relaxed attitude toward gravity. Fortunately he doesn’t notice my front wheel slide out on a hairpin turn, giving me a bloody scrape and a bruise the size of a fried egg. When I finally see him again it’s because he has stopped below a cliff. “That’s it up there,” says Nelson, nodding toward a vertical rock face above the trail we are on. “What?” “The Hitman Drop,” he says, “the highest jump on this trail.” “That’s not a jump, that’s a mountain wall!” “You could say that. Anyway, I’ve jumped it.” “How did it go?” “Well, I landed on this trail you see here.” “And how did that go?” “Well, I bounced over in that direction, and my bike bounced somewhere else.” “Have you considered jumping it again?” “Nope.” NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

STIENE Tømmerhoggerne og gullgraverne lagde de første stiene, terrengsyklistene fortsatte. Artikkelforfatteren på vei mot New Denver. THE TRAILS Loggers and the gold miners made the first trails, and the mountain bikers went from there. The author on the way toward New Denver.

- Vel. Jeg spratt bortover dit, mens sykkelen spratt et annet sted. - Har du tenkt å gjøre det en gang til? - Nei. Noen minutter senere stopper han igjen, foran et punkt der stien forsvinner over en kant og fortsetter stupbratt rett ned en vegg av svaberg. Vi har nådd partiet Doz Slabs, et dusin jevne bergvegger som alle kan sykles rett ned. Jeg anslår høyden på denne første på rundt ti meter, hellingen på rundt 40 grader og sannsynligheten for at jeg tør lik null. Jeg påpeker at overgangen i bånn ser brutalt skarp ut. Nelson smiler. - You know, that’s what full suspension is for! Et kvarter senere står jeg med mitt eget forhjul på kanten av nok en bergvegg. Hjemme i Oslo hadde jeg aldri engang vurdert å styre sykkelen ned noe slikt. Det strider fortsatt mot mine instinkter, men jeg har bestemt meg: Jeg kan ikke reise hjem uten å ha forsøkt. Jeg kan ikke reise hjem som den største pysa som noen sinne har besøkt Hitman og Doz Slabs, jeg er bare nødt til å rulle ned denne veggen for å bevare selvrespekten. Jeg vet at det går. Alt jeg trenger å gjøre er å slappe av, stole på forhjulet og fjæringen og meg selv – og… swooosh! Jeg er nede. Det var ikke vanskelig. Det var bare Nelson-faktoren: Brattere enn jeg egentlig tør, men lettere enn jeg tror. Har du sett syklingen her på film, har du sannsynligvis sett unge menn i høye svev ut fra luftige plankekonstruksjoner. Syklingen i British Columbia har definert en hel sjanger innen terrengsyklingen, helt siden Todd ”Digger” Flander bygget de første plankebruene i regnskogen ved North Shore i Vancouver i 1989, for å sikre god flyt over ukjørbare partier. Siden har planke-elementene blitt en kunstform som definerer North Shore-sjangeren der den dukker opp over hele kloden, i form av høye hopp, ekstremt doserte svingvegger, utspekulerte vippebruer, looper og berg-og-dalbane-byggverk, alt bygget for å lekes på med to hjul.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

Du finner dette i Nelson også. Byen definerer bratt stisykling pr i dag, uten en eneste heis eller gondol, men du finner mye mer enn det ekstreme. Du finner kvinner på 57 med hvitt hår og det ypperste av terrengsykkelteknologi mellom beina, du finner barnefamilier som tar søndagsturen på knastedekk ute i skogen – og du finner mer enn nok å ta av for den som nøyer seg med å holde begge hjulene på bakken. Selv kom jeg til Nelson med én eneste sti på må-sykles-før-jeg-dør-lista: Seven Summits. Den eventyrlige ruta som passerer sju fjelltopper sør for Rossland. En 32 kilometer lang sti som ble bygget ferdig av Kootenay Columbia Trails Society i 2004 – og straks ga den vesle gruvebyen status som pilgrimsmål: Seven Summits er på den eksklusive lista over «episke turer» kåret av International Mountain Bicycling Association, og ble utropt til «Trail Of The Year 2007» av amerikanske Bike Magazine. Ved startpunktet på Seven Summits tidlig lørdag morgen leser jeg informasjonsskiltet. Det har en rekke flotte setninger for alle som liker eventyrfølelsen: «You are on your own». «Cell phone coverage is NOT RELIABLE». Og selvsagt: «This is bear country». Perfekt. Fem timer senere er vi fortsatt bare halvveis, og på vei opp en lang klatring. Fotograf Kari sykler foran, jeg like bak, kjæresten hans, Emily, kommer bak. Like etter en krapp venstresving, stopper Kari sykkelen brått og løfter hånda. - Look, we have a bear here! Og der står den! En svartbjørn, i lyngen, bare ti meter foran oss, like nedenfor stien. Vi så aldri bjørnen oppe ved Baldface, men nå er den her. Kari roper for å få den til å flytte seg. Den snur seg kjapt rundt og lunter rolig avgårde. Jeg husker å puste igjen. Hvilken lettelse! Jeg fikk se en bjørn på kloss hold, og den vurderte ikke en gang å sette tenna i meg! Men Kari virker ikke helt fornøyd. - De pleier å løpe av gårde mye kjappere. Denne bare lunter bort. Det er noe som ikke stemmer. Han går framover på stien for å rekognosere. Emily kommer opp bak oss. I ytterlomma på sekken har hun en diger boks. «Bear D’Fence» står det i gullbokstaver, innholdet er 325 gram pepperspray, og nå, akkurat i det Kari kommer løpende

FRODIG Syklingen bare en del av eventyret. Den frodige naturen rundt Nelson gir deg et rush også når du stopper og ser deg omkring. RICH Biking is just part of the adventure. The fertile nature around Nelson gives you a rush, even when you stop.

A FEW MINUTES LATER he stops again, at a point where the trail disappears over a ledge and continues across plunging, smooth rock. We have reached a stretch called Doz Slabs, a dozen evenly spaced rocky slopes, each of which can be biked. I estimate the height of the first to be about 10 metres, the incline about 40 degrees and the chance that I will dare about zero. I point out that the transition at the bottom looks brutally sharp. Nelson smiles. “You know,” he says, “that’s what full suspension is for!” Fifteen minutes later I stand with my own front wheel at the edge of still another rock wall. Back in Oslo I would never have considered pointing my bike down such a formation. It goes against all my instincts, but I am determined. I can’t travel home without trying. I can’t travel home as the biggest wuss ever to visit Hitman and Doz Slabs. I must roll down this slab to preserve my self respect. I know it can be done. All I need to do is relax and trust the front wheel, trust the suspension and trust myself. And then . . . swooosh! I am down. It’s not hard. It was just the Nelson factor – steeper than I really dare, but easier than I think. IF YOU HAVE SEEN biking here on film, then you have probably seen young men performing airy tricks off high wooden structures. British Columbia-style trail riding has been a genre unto itself since 1989, when Todd “Digger” Flander built the first plank bridges in the rain forest of Vancouver’s North Shore, enabling passage across otherwise unridable stretches. Since then, wherever such plank design has popped up around the world, it’s been recognized as North Shore art – high-jump ramps and dizzily banked turns, cunning drawbridges and rollercoaster contraptions, all built for play on two wheels. You find all this in Nelson, too. The town is today’s epicentre of steep-mountain biking, yet there’s not a single lift or gondola. And the extremists are not alone here. You meet women of 57 with white hair and the ultimate in mountain bike technology between their legs. You meet families with children out for a Sunday ride on knobby tyres. There are plenty of options for people content to keep both

wheels on the ground. I myself came to Nelson with only a single trail on my must-ride-before-I-die list: SEVEN SUMMITS. This adventurous route passes seven mountaintops to the south of Rossland. A 32-km trail finished in 2004 by the Kootenay Columbia Trails Society, Seven Summits has given the old mining town pilgrimage status. Seven Summits is on the exclusive list of “epic rides” selected by the International Mountain Bicycling Association, and it was crowned “Trail of the Year 2007” by Bike Magazine in the United States. At the Seven Summits starting point, early on Saturday morning, I read the information sign. It contains a variety of sentences that give great pleasure to adventurers: “You are on your own.” “Cell phone coverage is NOT RELIABLE.” And of course: “This is bear country.” Perfect. FIVE HOURS LATER we have come only halfway, and we are heading up a long grade. Photographer Kari cycles in the lead, with me just behind him and his girlfriend, Emily, to the rear. After making a sharp left turn, Kari stops suddenly and raises his hand. “Look, we have a bear here!” And there it is. A black bear in the bushes, not 10 metres away, just below the trail. We never saw the bear up at Baldface, but there’s no mistaking this one. Kari shouts to get it to move. It turns quickly and saunters away. I remember to breathe again. What a relief! I have now seen a bear close up, and it didn’t even consider putting its teeth into me. But Kari doesn’t seem quite satisfied. “They usually run away much faster,” he says. “This one just strolled. Something’s not right.” As he walks ahead, reconnoitring the trail, Emily rides up from behind. In the outer pocket of her pack there’s a big black can with gold letters on the outside: “Bear D’Fence”. It contains 325 g of pepper spray, and now, just as Kari comes running back to say the bear is standing in the middle of the trail around the corner, Emily yanks out the can. For me it’s time to stop breathing again. KARI TAKES THE BIG CAN from Emily, and we wait. A long minute passes. Kari and NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

KVELDSLYS Geir Anders Rybakken Ørslien finner sjelefred på vei ned fra Idaho Peak med Slocan Lake ventende langt der nede. EVENING LIGHT Geir Anders Rybakken Ørslien finds peace of mind descending from Idaho Peak, as Slocan Lake waits far below.

tilbake og roper at bjørnen står midt på stien rett rundt svingen, løfter hun den kjapt fram. Og jeg slutter å puste igjen. Kari får den store, svarte boksen - og vi venter. Et langt minutt går. Kari og Emily er usikre, men regner med at bjørnen fjerner seg snart. Kari går opp for å sjekke om den fortsatt er der. Det er den ikke. - It’s gone! roper han fra bak de store grantrærne. Så knaker det i krattet rett overfor der jeg og Emily står. Så knaker det en gang til. Bjørnen flytter seg nærmere oss. Kari og Emily insisterer på at det ikke er noen fare, men at vi bør respektere dyret. Den kan ha ungene i nærheten, eller et bytte den vil spise i fred. Pulsen min dunker i tinningen, hjernen min husker kun et bilde av en fyr med bitemerker i hodet, og snart ruller vi nedover samme vei som vi kom opp. Stopper opp, hører en ny og enda nærmere knaking – og dermed er det avgjort: Vi stikker! Den nydelige utforkjøringen får en helt ny dimensjon, frykt. Og jeg kjenner en bisarr glede over å bli overrasket. Jeg får ikke gjort hele Seven Summits. Jeg må snu, tråkke meg opp alle bakkene vi nøt på vei ut, pelle meg tilbake til start og vite at flyet hjem går neste morgen, at min uke i Nelson er over og at den feteste stien jeg noen gang har syklet, må vente til en annen gang. Så hvorfor er jeg ikke misfornøyd, hvorfor er ikke dette en nedtur? Svaret sier mye om stisyklingen i Nelson. Etter en uke her, er det umulig å bli sur.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

Emily are unsure, but figure the bear will move on soon. Kari walks up to check if it is still there. It is not. “It’s gone!” He shouts from behind the big fir trees. That’s when we hear a rustling sound in the brush above where Emily and I are standing. Then more rustling. The bear is moving closer. Kari and Emily insist there is no danger but say we should respect the animal. It could have cubs in the vicinity, or a kill that it wants to eat in peace. I feel my pulse pounding in my temples, and my brain projects a picture of that guy with bite marks in his head. Soon we are rolling back down the hill we have just come up. After a short distance we stop to listen. Again we hear the crackle of twigs and leaves, and it is closing in. With that it’s decided: We’re out of here! Our delightful downhill race takes on a whole new dimension: fear. And I feel a bizarre joy at the surprise of it all. SO I DON’T GET TO BIKE the whole Seven Summits. I have to turn and tramp up the same hills we gleefully descended on the way out. Back at the starting point, there’s no escaping the fact that my plane home leaves the next morning, that my week in Nelson is over, and that the most awesome trail I’ve ever biked will have to wait for another time. So why am I not frustrated? Why am I not disappointed? The answer says a lot about mountain biking in Nelson. A week here, and it’s impossible to feel bitter.

FAKTA

FACTS

Velkommen til nelson

WELCOME

Norrønas Magazines fotograf Kari Medig bor ved bredden av Kootenay Lake sammen med kjæresten Emily Nilsen. Begge er lidenskapelige terrengsyklister og har bosatt seg i paradiset: I den gamle gruvebyen Nelson finner du noen av verdens dyktigste sykkelfilmprodusenter, skribenter, stibyggere og syklister. Her er ingen stolheiser eller gondoler, bare bratte, tekniske stier i alle vanskelighetsgrader – og en rik og ansvarlig terrengsykkelkultur, der dugnader med stibygging og stivedlikehold står sentralt. Sykkelsesongen er fra april til tidlig oktober.

Norrøna Magazine photographer Kari Medig lives at the edge of Kootenay Lake with his girlfriend, Emily Nilsen. Both are passionate mountain bikers and have staked a claim to paradise. In the old mining town of Nelson you’ll find some of the world’s most talented biking film producers, writers, trailblazers and cyclists. There are no chairlifts, no gondolas here – just steep, technical trails in all grades of difficulty. There is also a rich mountain bike culture whose participants do not shy from the responsibility of trail building and trail maintenance. The biking season runs from April until early October.

Reise KLM har direkteflygninger fra Schipol, Amsterdam til Vancouver. Derfra kan du fly direkte til Castlegard, en halvtimes kjøring unna Nelson. Alternativet er å leie bil i Vancouver og bruke 7-8 timer på kjøreturen østover.

Travel KLM has direct flights to Vancouver from Amsterdam. From Vancouver you can fly directly to Castlegar, a half hour by car from Nelson. Alternatively, you can rent a car in Vancouver and drive east for seven or eight hours.

Overnatting Det finnes flere hoteller og pensjonater i Nelson. Søk på «accomodation in nelson bc» på maps.google. com og du får opp bilder, kart og direktelinker øverst i søkeresultatet.

Accommodations There are several hotels and guest houses in Nelson. Search “accommodation in Nelson BCbc” at maps. google.com and you’ll get hits with relevant pictures, maps and links.

Sykkelleie og stiguide Nelson har to rendyrkede terrengsykkelbutikker, som begge leier ut sykler i ulike kategorier: The Sacred Ride og Gericks Cycles. Begge kan anbefales. I Rossland har du ett valg, den ypperlige Revolution Cycles. Velg gjerne en litt tyngre sykkel med mer vandring enn du er vant til, du vil ikke angre. Den 36-siders guideboka «Rocks, Roots, Rythm» selges I sykkelbutikkene og er et must. Vil du ha egen guide, kontakter du de lokale heltene i Dirt Tours. www.gericks.com www.sacredride.ca www.revolutioncycles.ca www.dirttours.com

Bike rental and trail guides Nelson has two purebred mountain-biking stores – The Sacred Ride and Gerick Cycle and Sports – both of which rent out various kinds of bikes. Both are recommended. In Rossland there is one choice, the splendid Revolution Cycles. Consider picking a slightly heavier bike with more suspension travel then you are used to. You won’t regret it. The 36-page guidebook “Rocks, Roots, Rhythm” is available in the bicycle stores and is a must. If you want your own human guide, contact the local heroes at Dirt Tours. www.gericks.com www.sacredride.ca www.revolutioncycles.ca www.dirttours.com

Les mer www.bikekootenayrockies.com www.nelsoncyclingclub.org www.rosslandtrails.ca

More information on the web www.bikekootenayrockies.com www.nelsoncyclingclub.org www.rosslandtrails.ca

TO NELSON

FAKTA Noen ord om stisykling i Nelson: Bratt. Teknisk. Bratt. Teknisk. Og høyt! HARD FACTS A few words on mountain biking in Nelson: Steep. Technical. Steep. Technical. And high! HVILE Finnes det noe bedre enn grønt gress på 2000 meters høyde? REST What could beat a patch of green, green grass at 2,200 m?

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

STORVEGGEN VENTER Hilde Bjørgås (fremst) og Hanna Mellin på vei til spennende dager i den enorme veggen på Ulamertorsuaq på Grønland. THE BIG WALL AWAITS Hilde Bjørgås (in the lead) and Hanna Mellin head into exciting days on the enormous face of Ulamertorsuaq in Greenlaand.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

Text Hilde Bjørgås Photos Hilde Bjørgås & Hanna Mellin

Storveggsklatring på Grønland To kvinner. En port-a-ledge. 27 taulengder.

Big-wall climbing in Greenland Two women. One port-a-ledge. 27 rope lengths.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

KLATREVENNINNER Hanna Mellin (t.v.) og Hilde Bjørgås gjør seg klare for ruta «War and poetry» på Ulamertorsuaq på Grønland. CLIMBING PALS Hanna Mellin, left, and Hilde Bjørgås prepare for “War and Poetry”, a route up Ulamertorsuaq in Greenland. 100

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

- AJ, FAEN! Hannas utbrudd får meg til å våkne fra sikringståka. Det skjer noe der oppe, tauet sniker seg i alle fall sakte ut fra taubremsen. Det er bra. Det som ikke er så bra, er at Hanna banner. Det skjer sjelden. Det kommer ytterligere en svensk bannefrase fra oven, og en følelse av katastrofe vokser i meg. Og så: – Jag har en camalot-femma på musbenet!

“Oh, goddamn it!” Hanna’s outburst stirs me. Something’s happening up there. In any case I notice the rope sneaking through its belay device. That’s OK. What’s not OK is that Hanna is cursing. Very unusual. When she fires off a second round of Swedish profanity, I wonder if some catastrophe is beginning to unfold. And then: “I’ve got a Camalot fiver on the pussy bone!”

JEG KAN IKKE ANNET enn fnise der jeg henger på standplass. Hanna er ute av synsvidde, ikke fordi hun er så mange meter over meg, men fordi hun befinner seg inne i en kamin - jeg kan bare anta at hun brenner av uendelig mange powerbars der inne. Og nå har hun altså fått alt klatreutstyret klemt mellom fjellveggen og helt feil del av kroppen, og det gjør tydeligvis vondt. Kaminklatring er vanskelig og det tar på kreftene. Hver taulengde er som en 20-minutters brytekamp, - og dette er ikke den første kaminen ruta «War and Poetry» har tilbudt oss hittil. Den klokkereine linja på den majestetiske veggen Ulamertorsuaq på Grønland har vist seg å være av voksen karakter – mange av de 15 øverste lengdene krever jamming av kroppsdeler på størrelse med en knyttneve eller større. Gjerne større. Hanna fortsetter oppover, jeg snur meg og ser utover fjorden og blir enda en gang klar over hvor ufattelig vakkert det er rundt oss. Klokka er seks, vi er på 20. taulengde og har ti lengder igjen til toppen. Det er sjette dagen i veggen. JEG HADDE ALDRI satt beina i et hengende telt - og hadde heller ingen større forhåpninger om det - før Hanna Mellin og jeg dro til Grønland sammen med en gjeng hyggelige svensker. Vi hadde riktignok diffuse planer om en storveggstur, men vi har ofte diffuse planer og ofte ender det opp med noe helt annet. Jeg ante på forhånd ingenting om hvordan det skulle føles å bo i en firkanta konstruksjon bestående av nylonduk spent imellom fire aluminiumsstenger før vi faktisk satt der, med beina hengende ut av port-a-ledgen, og spiste Real turmat den første kvelden. Når vi først var der oppe føltes ikke livet i veggen så ekstremt som det hadde hørtes ut som. Det var derimot en behagelig tilværelse preget av lite stress. En viktig grunnholdning måtte imidlertid aksepteres: Ting tar tid! Å koke te, få på seg klær - eller bare den enkle tingen å gå på do - var store, tidkrevende prosjekter. TILBAKE TIL TAULENGDE 20: Tross mine spådommer om retrett grunnet min egen latskap og barnslige uvillighet mot å slite, er vi fortsatt i veggen. Det har altså gått fem dager. Vi har klatra 20 taulengder og kommet opp til det bratte partiet av Ulamertorsuaq. Vi har blitt regna ned. Vi har spist uendelig mange pakker frysetørka mat. Vi har prøvd å klatre 7c (8/8+)i snø og regn. Vi har finpussa tisse-på-flaske-teknikken. Vi (les: jeg) har spist opp all den mørke sjokoladen. Vi har bittert fått erfare at dunjakker bør forankres, og under ingen omstendigheter bør ligge løst i en åpen port-a-legde. Vi har prata om alt mellom himmel og jord og et stykke forbi det. Livet i port-a-legden har vist seg å være særdeles behagelig, enkelt nok fordi det ikke er så mye å gjøre. For en gangs skyld finnes rom til å tenke. Hvor mange ganger har jeg vel ikke med skrekkblandet fryd betraktet bildene av gutta på Great Trango Tower der de spiser grøten sin i teltåpninga og lurt på hva man fordriver tida med? Og fundert på hvordan det er å være i veggen så lenge? Har jeg hatt lyst, eller har det bare vært tiltrekkende på grunn av det totalt uvirkelige i situasjonen, muligheten til å kunne si at man har lyst uten at det faktisk får konsekvenser? Nå var det i alle fall virkelighet, og jeg synes det

ALL I CAN DO, hanging from my anchor point, is smirk. Hanna is out of view, not because she is so many metres above me, but because she’s inside a chimney. I’ve been picturing her in there, consuming PowerBar after PowerBar. Now it seems her spring-loaded cam is stuck between the rock and a certain part of her anatomy, and evidently this hurts. Chimney climbing is difficult and draining. Each new rope length is like a 20-minute wrestling match – and this isn’t the first tough chimney we’ve encountered on the way up “War and Poetry”, our route. The impeccably clean line on the majestic face of Ulamertorsuaq, in Greenland, proves on close inspection to be a scar of monumental proportion. Many of the 15 highest pitches require crack jamming with body parts the size of a fist or larger. Preferably larger. As Hanna continues upward, I turn and look out over the fjord, becoming aware once again how inexpressively beautiful our surroundings are. It is six o’clock, we’re on our 20th pitch, and there are 10 more to go to the top. It’s our sixth day on the wall. I HAD NEVER set foot in a hanging tent before -- and had never really hoped to do so -- before Hanna Mellin and I travelled to Greenland with a friendly gang of Swedes. We had plans for a big-wall climb, it’s true. But we’d had many plans in the past, and often ended up doing something completely different. I had no idea beforehand what it would feel like to spend the night on a square structure consisting of nylon fabric stretched between aluminium rods, but on the first night, there we were, dangling our legs off the port-a-ledge and scarfing down a freeze-dried Real meal. Once up there, life on the wall seemed less extreme than we’d expected. It was in fact a comfortable, almost stress-free existence. Naturally, you had to accept the limitations. Nothing happens in a hurry, for instance. Boiling tea, changing clothes, even relieving yourself – these are major, time-consuming projects. BACK TO PITCH 20: Despite my own prophecy of a quick, undignified retreat due to laziness and childish fear of hard work, we are still on the wall. Five days have passed. We have climbed 20 rope lengths and arrived at the steepest section of Ulamertorsuaq. We have been pounded by rain. We have eaten packet after packet of dried food. We have tried to climb 7c (8/8+) in snow and rain. We have refined our pee-in-a-bottle method. We (read: I) have eaten up all the dark chocolate. We’ve learned the bitter lesson that down jackets need anchoring; that by no means should you drape them across an open port-a-ledge. We have discussed every topic between heaven and earth, and even beyond. Life on the port-a-ledge turns out to be quite nice, no doubt because there is not much to do. For once there’s space to think. How many times have I seen pictures of the boys on Great Trango Tower, seated under a tent flap eating porridge, and wondered not about their euphoric highs and sudden panics but how on earth they pass the time? What was it like to be on the wall for so long? And did I really want to find out, or was it the unreality of it all that attracted me – the ability to say I wanted to be there without anyone taking me at my word? Well, now it was real,

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

101

LUFTIG FROKOST Hilde Bjørgås inntar måltidet i en port-a-ledge – et hengende telt i fjellveggen. A LIGHT BREAKFAST First meal of the day for Hilde Bjørgås, on a mountainside port-a-ledge.

RETUREN Det er ikke få kilo utstyr som må bæres ned igjen til base camp ved fjorden. THE RETURN What goes up must come down, including heavy equipment, now en route to the fjordside base camp.

var en veldig fin virkelighet. Det er bare en ting som gjelder, og det er det som er akkurat her og nå. Snakk om å leve i nuet. For en luksus! Med disse tankene i hodet ser jeg Hanna forsvinne ut av kaminen, jeg tar et dypt åndedrag. Kaminer er ikke min spesialitet, men på en eller annen måte skal jeg vel klare å krype meg gjennom. Vet dessuten at neste lengde er min, og at det er et 40 meters fingerriss. Jeg gleder meg allerede. Sola sender meg sine siste stråler for dagen når jeg forlater standplass 19. EN LITEN UKE tidligere var jeg på grensa til å gi opp hele Ulamertorsuaq. Prosjektet ble påbegynt ei knapp uke etter vi hadde kommet ned fra Nalumasortoq der vi klatra «British route» (5.11+, A1, 700 m) og skulle vise seg å bli et ganske mye mer omfattende prosjekt. Jeg ble utmatta allerede dag 1 da jeg og Hanna pakka heisesekken. En uendelig mengde ting skulle pakkes – i riktig rekkefølge. Seks dagers mat, vann og gass. Sukker i alskens former, frysetørka desserter, mørk sjokolade, peanøtter nok for en bataljon. Klær som for en vintertur. Et fyldig, tungt rack. 100 m statisk tau, 70 meter dynamisk. Ekstra tau til avfirning, førstehjelpsutstyr, en hel del heiserelaterte redskaper jeg aldri hadde hørt om. Og I tillegg en port-a-legde. Bare tanken på å gå i mange timer med dette på ryggen var svimeslående. Men, jeg overbeviste meg selv om at kartet måtte være feil; det kunne umulig være 7-800 meter opp til innsteget. Umulig. Det så bare ut som en liten svipptur! Med danskene kunne sine høydekoter. PÅ TAULENGDE 27, fire lengder fra toppen, tar det slutt på alle måter. Vi har kjempa oss gjennom store sprekker, tynne riss, kaminer, overheng, sva. Vi har klatra i fri så langt som vår fysiske og mentale kapasitet har strukket til, og bare dratt oss forbi der vi virkelig ikke har klart å klatre. Dagene har vært lange. Og nå, på dag 6, har det blitt natt, mørket har lagt seg rundt Ulamertorsuaq og det er bløtt på innsida av goretexen på grunn av sigevann fra veggen på standplass. Vi har stått på stand og psyka oss opp under 27.taulengde som er et eneste stort hull. Innerst i hullet ligger det en del store blokker stablet oppå hverandre. Og hullet er bløtt. Jeg tør ikke klatre opp mer enn et par meter før jeg innser at det er forbi hva jeg kan klare nå, og etter at Hanna har gjort et heltemodig forsøk har vi et lynraskt allmannamøte nede på standplassen. Heldigvis er vi enige. Ingen vits i å fortsette. Vi har hatt en fantastisk dag, klatra uendelig fine taulengder. Hvert skritt nærmere toppen har vært fantastisk. Men nå er det meningsløst å fortsette, ingen av oss har verken mot eller lyst. Men jeg kan se i Hannas øyne det jeg selv også tenker mens vi står der; Skal vi virkelig snu nå, fire lengder fra toppen? Etter så mange dager med jobbing? Om ikke et lett valg, så i alle fall et riktig valg. Denne gangen var det veien som var målet.

and what a reality it was. Only one thing counted: the here and now. Talk about living in the moment. What a luxury! With these thoughts in my head I see Hanna crawl out of the chimney and I take a deep breath. Chimneys are not my speciality, but I know I’ll manage to creep through one way or another. I’m aware that the next pitch is mine, and that there is a vertical finger crack running 40 metres. I’m already moving upward. The sun beams its final rays of the day onto me as I abandon anchor point No. 19.

102

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

NOT A WEEK earlier I had been on the verge of giving up Ulamertorsuaq. The project was begun just a week after we had come down from Nalumasortoq, where we had climbed the British Route (5.11+, A1, 700 m). Ulamertorsuaq would prove a rather more challenging project. I was already exhausted, on Day One, as Hanna and I packed the haul bag. An endless number of things had to go inside, all in the right order. Six days’ worth of food, water and propane. Sugar in all its forms, from freeze-dried desserts to dark chocolate, and enough peanuts for a battalion. Winter clothes. A bulky, heavy rack. 100 metres of static rope, 70 metres of dynamic. Extra rope, a first-aid kid, an assortment of ascending tools I’d never heard of. And the port-a-ledge. The very thought of climbing for hours with a port-a-ledge on my back exhausted me. But I convinced myself the map must be wrong – the start point of our route surely wasn’t 700-800 metres up the mountain. That was impossible. It looked to be a short stroll! But the Danes knew their elevation scales. AT PITCH 27, four rope lengths from the top, it’s all over. We have battled upward through huge cracks, thin runnels and chimneys; we have scrambled under overhangs and across slippery slabs. We have free climbed to the extent our physical and mental capacities permitted. The days have been long. And now, on Day Six, night has fallen. Darkness has settled in around Ulamertorsuaq, and the inside of our Gore-Tex is soaked from wall seepage. We psyche ourselves up to penetrate what amounts to a giant vertical hole. Inside, lots of massive blocks are piled up. And the hole – a vast chimney, really – is all wet. I don’t dare ascend more than a couple of metres into it. It’s beyond my ability at this point. After Hanna has made a heroic attempt of her own, we meet for a quick strategy session down at the anchor point. Fortunately, we’re agreed. There’s no point in continuing. We have had a fantastic day and climbed some fantastic pitches. Every step closer to the summit has been its own reward. But it would be absurd to keep going. We have neither the courage nor the desire. I can see in Hanna’s eyes that she’s thinking what I’m thinking: Are we really going to turn back, four rope lengths from the top? After so many days of work? Not an easy choice, but a correct one. This time, the journey really was the destination.

VERTIKAL MAGI Hilde Bjørgås høyt oppe i ruta «War and poetry» på Ulamertorsuaq på Grønland. VERTICAL MAGIC Hilde Bjørgås far up “War and Poetry”, on Greenland’s Ulamertorsuaq.

FAKTA

FACTS

VELKOMMEN TIL GRØNLAND

WELCOME TO GREENLAND

Reise Flybillett med Air Greenland fra Kastrup til Nanortalik på Grønland koster ca 10000 danske kroner. Båt inn i Tasermiutfjorden koster rundt 2200 danske kroner pr. person tur-retur. Dette kan ordnes via Niels på turistkontoret i Nanortalik.

Travel An Air Greenland ticket from Copenhagen to Nanortalik,Greenland costs about DKK 10,000. The boat into the Tasermiut Fjord costs about DKK 2,200 per person round trip. You can arrange this transport via Niels at the tourist office in Nanortalik.

Bo All mat kjøpes i Nanortalik, og med mindre man har egen båt bør man hamstre alt man trenger når man ankommer. Nærmeste lille by er ti timers marsj unna leirplassen.

Stay Buy all your food in Nanortilak, and unless you have your own boat you better get busy on arrival hoarding everything you’ll need. The nearest little town to the campground is a 10-hour hike away.

Info Klatringa på «War and Poetry» var utrolig fin, variert og veldig solid. Ruta tilbød oss alt fra tynne sva-riss til brede kaminer, vi fikk bruk for alle jammer vi behersker, samt et par til. Ruta starter med 14 lengder på sva med økende bratthet, og de siste 15 lengdene er bratte. Granitten er hvit, grov og tilbyr masser av friksjon, og dagene er lange. Taktikken vår var å klatre så langt vi kom, og å gjøre alt vi kunne i fri. Vi klatra 14 lengder fordelt over to dager med heisesekk, og ble liggende værfaste i to dager. Siste del av ruta prøvde vi å gjøre på en dag, med bare en liten heisesekk med vann, klær og mat. Vi kom til 27. taulengde, der vi ble stoppa av en stor, våt, bratt hule. Vi rappellerte ned til port-a-legden, sov noen timer, spiste det vi hadde igjen av mat og brukte en dag på å komme oss ned til campen der vi stort sett spiste fisk i ei uke før båten kom og henta oss, og vi dro tilbake til Nanortalik.

To do The “War and Poetry” route was incredibly beautiful, varied and solid. The route offered us everything from tiny cracks to broad chimneys. We used every jamming technique we had ever learned, plus a few we hadn’t. The route starts with 14 pitches up a smooth face with increasing verticality, and the final 15 pitches are steep. The granite is white and coarse, providing lots of friction, and the days are long. Our tactic was to climb as far as possible and as freely as possible. We put 14 pitches behind us in two days with a haul bag, then got stuck in place as bad weather raged for two days. We tried to clear the rest of the route in a single day, using only a small haul bag with water, clothes and food. We made it to the 27th pitch, where a big, wet, steep chimney stymied us. We rappelled down to the port-a-ledge, slept a few hours, ate what was left of the food and spent a day descending to camp. There we dined on fish for a week before the boat came and took us back to Nanortalik.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

103

Text Bruno Compagnet Photos Tero Repo & camille jaccoux

Ski Argentina Sommeren 2009 inviterte den franske ekstremskikjørerlegenden Seb Michaud til konkurranse i de argentinske fjellene. Norrønas egen skilegende, Bruno Compagnet, ble med på ferden. Her er hans historie.

104

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

In the summer of 2009, the French extreme-ski legend Seb Michaud announced a skiing competition in the Argentine mountains. Norrøna’s own ski legend, Bruno Campagnet, set out for South America. This is his story.

EN FIN GJENG Deltakerne på skilegenden Seb Michauds invitasjonskonkurranse i Argentina, sommeren 2009. Artikkelforfatter Bruno Compagnet i blå jakke. FINE COMPANY Competitors invited to Argentina by ski legend Seb Michaud in the summer of 2009. In blue jacket: author Bruno Compagnet.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

105

JEG VÅKNET FULLT PÅKLEDD, liggende på magen på teppet i hotellrommet. Det tok meg en stund før jeg forsto hvor jeg var. Sakte, men sikkert dukket glimt fra kvelden i forveien opp i minnet, og jeg begynte å smile. Vincent snorket stille noen meter unna og Seb hadde sovnet med parykken på. Personen som lå i sengen over meg med sitt lange, lyse hår hengende ut forbi sengekanten var ikke noen jente, men vår finske fotograf Tero. Jeg lurte på hvor Camille hadde lagt seg til for natten. Utenfor var det fuglesang og bilene tutet i Mendozas gater. Etter to dager med festing og galskap som avslutning på Seb Michauds invitasjonskonkurranse i Argentina, var det nå på høy tid å reise videre.

I WOKE UP FULLY CLOTHED, face down on the hotel room blanket. It took a while before I understood where I was. Slowly but surely, glimpses of the previous night came back to me, and I began to smile. Vincent snored quietly a few meters away and Seb had fallen asleep with his toupee on. The person lying in the bed above me, whose long fair hair was hanging over the edge of the bed, was no girl but our Finnish photographer, Tero. I wondered where Camille had bedded down for the night. Outside, the birds were twittering and the cars were tooting in the streets of Mendoza. Having rounded off Seb Michaud’s invitational competition in Argentina with two days of partying and craziness, it was high time to travel on.

MEN FØRST: På grunn av jetlagen husker jeg ikke helt nøyaktig, men det hadde antakelig gått 24 timer siden vi reiste fra Chamonix når vi alle setter oss rundt et stort bord i Malarguë, foran en enorm steik og god rødvin. Med rosa briller på nesen og en parykk på hodet leder Seb Michaud oss humoristisk gjennom hovedtrekkene i programmet for de kommende dagene. Lista er lagt for det som skal bli den beste skiopplevelsen jeg noensinne har vært med på. Det tar oss hele morgenen å fylle minibussen og nå enden av grusveien til Campo Caron Grande, der veien går sørover mot Patagonia. Jeg setter tennene i en empanada som gauchoene nettopp har tatt ut av en steinovn. Deretter tar det oss tre timer på hest i en blanding av galopp og latterkramper før vi kommer opp til den første

BUT FIRST: I can’t say for sure because of the jet lag, but I would guess that 24 hours had passed since leaving Chamonix when we all sit down at a big table in Malargué to consume steaks and fine red wine. With pink glasses on his nose and a toupee on his head, Seb Michaud takes us comically through the programme highlights for the days ahead. The list is long as he lays out what will be the greatest ski experience I’ve ever been a part of. It takes the whole morning for us to fill up the minibus and reach the end of the gravel road to Campo Caron Grande, where the way continues south toward Patagonia. It takes an additional three hours on horseback, in galloping hysterics, before we hit the snow line. In bad weather we switch from the pack animals to skis and skins on the way to

106

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

RIDETUR Øverst: Skikjørerne må benytte seg av uvanlige transportmidler for å komme fram til snøen og fjellene. REPARASJON Over: Argentinske beltevogner krever kontinuerlig vedlikehold. BRATTESTE VEIEN NED Høyre: Utsikt til en mulig nedkjøring under Seb Michauds konkurranse i Argentina. RIDING HIGH Top: The skiers had to commandeer unusual means of transport to reach the mountains and the snow. IN A FIX Above: Continuous maintenance required. STEEPEST WAY DOWN A Right: possible downhill route during Seb Michaud’s Argentine competition.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

107

snøen. I uvær bytter vi fra pakkdyr til ski og feller for å komme oss helt frem til herberget ved verdens ende. Etter en rask innlosjering, inntar vi et velgjørende varmt bad i Caron Grande. VINTEREN HAR VÆRT tørr og svært dårlig, sier Tatos, skikjøreren fra Argentina, og det er sant at fjellene rundt oss ikke har spesielt mye snø. Vinden har stedvis blåst toppene helt bare. Til tross for dette, har vi noen flotte overraskelser i vente denne første skidagen. Vi kjører en teknisk løype med store snøendringer underveis. Her er det viktig å lese terrenget og velge riktig. Dette er opplevelseskjøring, og det liker jeg. Jeg er ikke så vant til snøscootere, og sitter med stramme rumpemuskler når vi kjører med full gass oppover bakkene. Jeg sitter sammenklemt mellom sjåføren og rattet med en ubehagelig følelse av avmakt. Det er enda verre i traversene. PÅ DAG TO TILTAR VINDEN. Camille og jeg følger Vincent og Séb, og alle er godt innhyllet i sitt eget lydunivers godt skjult bak hjelmene. Ingen av oss snakker fra dypet av hettene. Jeg følger Xavier Delerue og Phil Mayer til toppen av Campanarios brede passasje på 3800 meter. Det er langt! Vinch og Camille har tatt litt av mot høyre for å finne fine nedkjøringer. Vi kommer tilbake til leiren midt på ettermiddagen. Vinden har tiltatt nå, og småsteinen spruter og slår oss i ansiktet. Nervene mine er på høykant, luen til Sylvain blir revet. Jeg kommer utslitt tilbake til leiren, uttømt av denne fjellversjonen av Sørishavet. Sammen med Vincent og de andre tar vi badeseremonien sammen. Snart får vi selskap av Serge I og II (Cornillat og Vitelli), som har kommet for å slappe av etter en lang dag med mekking og scooterkjøring. De snakker om å bo i Argentina og Chile, 108

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

skikjøring og dagligdagse problemer, som netter på pampaen og mekaniske problemer. Det lukter bål og tung dieselrøyk, smaken av eventyr og frihet. Om kvelden setter vi oss sammen med Vincent i kjøkkenet rundt peisen og deler en maté med de andre scooterkjørerne, Léo, Pampa og Caniche. Vi hører på at de slår seg løs på spansk, mens Erica, konen til Serge, og søsteren, Veronica, lager i stand et festmåltid av kjøtt, suppe og grønnsaker. ETTER TO DAGER med storm har det kommet et godt lag med snø. Ved daggry tredje dag hører jeg at Seb Michaud tramper med føttene for å få av seg nysnøen som henger fast i støvlene. Jeg ser han kommer inn i dagligrommet med et smil om munnen. Han baner seg vei gjennom ringen av skisko rundt vedovnen og gnir seg i hendene. Han har nettopp vært ute og satt opp bannerne til sponsorene våre, som har blitt tvunget i bakken i løpet av natten. For at prosjektet hans skal lykkes, må flere naturfaktorer og menneskelige faktorer sammenfalle, men vi kan ikke gjøre stort med værmeldingen og snøforholdene. Hvis alt lykkes kan man finne «la buena onda» («de gode vibbene»), som de sier her. De to påfølgende dagene står vi i alle fall på ski fra morgen til kveld i fjellside etter fjellside. Alle tolker sin del av løypen foran kompisene og Seb Michaud, som passer på at dagene går som de skal. Det er en følelse av fellesskap og godt humør på dette vakre og ville stedet østenfor sol og nær grensen til Chile. Vi klapper, ler og heier, vi plystrer og gratulerer hverandre etter god kjøring. «Den fjellsida der er dere de første som har prøvd», får vi vite av Cornillat. I tillegg til at det var moro å stå på ski, tror jeg at alle følte at de tok del i sjeldne øyeblikk med kjøring på et utrolig sted, bare for moro skyld. Alle takket Seb på et eller annet tidspunkt for denne turen. Dagen etter reiste vi fra Caron Grande mot byen.

ALPINE ARGENTINA Deltakerne på ekstremskikjørerlegenden Seb Michauds invitasjonskonkurranse i Argentina fikk noen utrolige dager i Andesfjellene. Nederst til høyre sitter artikkelforfatter Bruno Compagnet. ALPINE ARGENTINA Those who took part in extreme-ski legend Seb Michaud’s invitational competition in Argentina had an incredible few days in the Andes. Author Bruno Compagnet sits at lower right.

the hostel at the end of the world. After a quick check-in, we treat ourselves to a comfortable bath at Caron Grande. THE WINTER has been dry – a poor one, says Tatos, the Argentine skier. And it’s true that there’s not much snow on the mountains around us. In places, the wind has blown the peaks bare. Nonetheless, several wonderful surprises will come our way on our first day on skis. We ski a technical trail with wide variations in snow cover. It’s easy to read the terrain and pick the right way down. This is skiing for the fun of it, and I like that. I’m not accustomed to snowmobiles, so I sit with clenched butt as we roar full speed up the mountainsides. I am sandwiched between the driver and the handlebars, which makes me feel uncomfortably powerless. It’s even worse on the traverses. ON DAY TWO THE WIND PICKS UP. Camille and I follow Vincent and Seb, all of us tucked into our own sound universe and well hidden by our helmets and hoods. No one tries to speak. I follow Xavier Delerue and Phil Mayer to the top of Campanario’s broad pass, at 3,800 metres. It’s a long way! Vince and Camille have turned off toward the right in the hunt for good downhill runs. We return to the camp around mid-afternoon. The wind is blowing now, and little stones keep flying up to hit us in the face. My nerves are on edge, and Sylvain’s cap gets torn. I come back to camp exhausted, wrung out by this mountainous version of the Antarctic sea. With Vincent and the others, we enact a group bathing ceremony. Soon we are joined by Serge I and Serge II (Cornillat and Vitelli), who have come to relax after a long day of snowmobile driving and tinkering. They talk about life in Argentina and Chile, about skiing and mundane hassles like mechanical

breakdowns and nights spent on the pampa. I smell campfire smoke and diesel exhaust, adventure and freedom. At night we gather with Vincent around the kitchen fireplace and share a meal with the other snowmobilers, Leo, Pampa and Caniche. As they break into Spanish, Serge’s wife Erica and her sister Veronica put together a feast of meat, soup and vegetables. TWO DAYS of storm have blessed us with a good layer of snow. At dawn on the third day I hear Seb Michaud stamp his feet to knock off the fresh snow clinging to his boots. I see him enter the living room with a smile on his face. He ploughs through the ski shoes that ring the wood stove and rubs his hands together. He has been outside resurrecting our sponsorship banners, which had been forced to the ground overnight. For his project to succeed, several acts of nature and of man must coincide, but there’s not much we can do about the weather or snow conditions. If we’re lucky we will sense ”la buena onda”, or good vibes. During the next two days, in any case, we are on skis from morning to night and from mountain to mountain. We all replay bits of our runs for our companions and for Seb Michaud, who makes sure the days unfold as they should. A feeling of fellowship and goodwill pervades this beautiful and wild place east of the sun near the border with Chile. We clap our hands, laugh and cheer; we whistle and congratulate one another. ”That mountainside over there – you are the first to ever try it,” Cornillat tells us. Besides having fun, I think everyone feels they have experienced rare moments on skis in an otherworldly place. Everyone thanked Seb at one time or another during the trip. The next day, we left Caron Grande for the city.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

109

«Vi klapper, ler og heier, vi plystrer og gratulerer hverandre etter god kjøring.»

«We clap our hands, laugh and cheer; we whistle and congratulate one another.»

EPILOG – i enden av den lange, rette linja: Bak solbrillenes grønne glass svetter jeg litt. Halsen snører seg og jeg har klump i magen ved tanken på å se dette enorme ødelandskapet for siste gang, før vi skal ta flyet tilbake til Europa. Vi har kjørt i tre dager på N40, en vei med mytisk renommé som virker endeløs, uten avgrensning av tid og sted. Nå er imidlertid turen snart over, og jeg skrur opp lyden på radioen og sier til meg selv at Stones-musikken er som landskapet, en intensivering av følelsen vi allerede har gått og kjent på en stund. De snøkledde toppene til Andesfjellene viser vei i denne ukjente verdenen, der menneskeheten ennå ikke har fått ødelegge Guds verk. Argentina er stort!

EPILOGUE, at the end of a long, straight run: Behind the green lenses of my sunglasses I’m sweating a little. There’s a catch in my throat and a knot in my stomach at the thought of seeing this enormous, desolate landscape for the last time before boarding the airplane back to Europe. We have driven for three days on the N40, a mythical road that seems endless in both time and space. But our trip is soon over and I turn up the radio, telling myself that the Rolling Stones are like the landscape around me, a magnified version of familiar feelings. The snow-capped peaks of the Andes point the way to this unknown world, where humanity has not yet ruined God’s work. Argentina the Great!

JEG ÅPNER EN Quilmes-øl for å skylle ned støvsmaken i munnen, og så sender jeg den videre til Camille. På toppen av en klippe dukker en lastebil opp i en stormsky av røyk og støv. Den solbrune sjåføren med bart hever nonsjalant hånden, og jeg hilser tilbake som skikken tilsier i dette området. Her er det å treffe et annet kjøretøy en liten begivenhet som bryter kjøreturens monotoni. Når vi litt senere har kjørt forbi en godt merket hårnålssving, bremser jeg og parkerer på nedsiden. Dekkene bråker i grusen. En kraftig støvsky innhenter oss, jeg slår av motoren og alt som er igjen er stillhet. Jeg går ut for å tisse, og Camille går over veien for å ta bilde av et godt skjult kjøretøy som han har sett nedenfor veien, forlatt i jord og salt, og som ruster i vei i strålende sol.

I OPEN a Quilmes beer to wash down the dust in my mouth and then pass it over to Camille. At the top of a cliff a lorry emerges in a storm cloud of smoke and dust. The bearded, suntanned driver lifts a hand nonchalantly and I wave back as custom dictates. Out here, meeting another vehicle is a small happening that breaks the monotony of the drive. A little later, after snaking downhill through a hairpin turn, I brake and park the car. The tires churn up the gravel and a thick dust cloud envelopes us. But when I switch off the engine, the silence is all-consuming. I get out to take a leak and Camille walks across the road to photograph an old vehicle he noticed down the bank, abandoned to the earth, rusting away in the heat of the sun.

ET GAMMEL OG VINGLETE skilt med påskriften «Kiosk 500» får meg til å ta av fra hovedveien inn på en grusvei som fører oss inn i en innhegning avgrenset av greiner og vridde trestokker, med en aggressiv vakthund og noen løsslupne høner. Til venstre er det to flotte, rustne pickuper, helt skjeve og bulkete og i perfekt symbiose med stedet. Vi går ut av bilen for å kjøpe øl, for vi hadde gått tom mange kilometer tidligere. Jeg går freidig i møte det stikkende blikket til en tettbygd mann i en falmet lue. Etter å ha hilst på spansk, forklarer jeg hva jeg er ute etter. Han nikker anerkjennende, og jeg følger ham inn i en hytte bygd av mursteinsvegger og trepaneler, dekket av bølgeblikktak. Det er dunkelt. Det lukter ferskt kjøtt fra halve saueskrotter. De dingler fra taket og tørker i et kaos av hermetikkbokser, brusflasker og billig vaskemiddel.

AN OLD AND WOBBLY sign reading ”Kiosk 500” convinces me to turn off the main road and onto a gravel one. It takes us into an enclosure of logs and twisted branches that’s watched over by an aggressive dog and some wandering hens. To the left we notice two wonderfully rusted pickup trucks, dented and decrepit in perfect symbiosis with their surroundings. We get out of the car to buy beer, for we ran out many kilometres back. I walk boldly into the sharp gaze of a stocky man in a faded cap. As I greet him in Spanish and tell him what we are looking for, he nods in understanding. I follow him to a cabin made of bricks and wooden planks, covered by a tin roof. Inside it’s dim. It smells of meat from the half carcasses of sheep hanging from the roof to dry, amidst a chaos of food cans, beer bottles and cheap cleaning products. ONWARD WE DRIVE. We notice a few gauchos on the move who give us a hasty look before disappearing from my mirror. Along the road lie the remains of horses that have collapsed, their breast bones protruding through rotten skin and leather, resting at last among the wildflowers. The empty eye sockets stare at us as we gun past with ugly yellow smiles.

VI KJØRER VIDERE. Vi ser noen gauchoer som er på vei et eller annet sted med flyktig blikk, og som forsvinner i speilet mitt. Langs veien ligger det skjeletter etter hester som har falt om, brystbeina stikker ut gjennom råtten hud og skinn, og har dandert seg der mellom gullfargede blomster. De tomme øyehulene stirrer på at vi fyker forbi med stygge, gule smil.

110

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

FACTS

FAKTA

Velkommen til Argentina

Welcome to Argentina

Generelt Hvis du savner snøen om sommeren, kan du reise til Argentina og få gode vinterforhold i Andesfjellene. Skidestinasjonen Las Leñas og de omkringliggende fjellene er et populært mål for ski- og snowboardkjørere fra hele verden.

General If you miss the snow once summer hits up north, you can always travel to Argentina and still get your winter fix in the Andes Mountains. The ski resort Las Leñas and the surrounding mountains are a popular destination for skiers and snowboarders from around the world.

Reise Fly fra flere europeiske storbyer direkte til Buenos Aires i Argentina. Bestill billetten i god tid for å få en god pris! Fra Buenos Aires kan du fly direkte fra Jorge Newbery Airport til Malargue Airport på en og en halv time. Derfra er det ca én time i buss til Las Leñas. Du kan også ta fly til San Rafael – derfra er det noen timer i bil fram til skianlegget. Velger du å kjøre bil eller buss fra Buenos Aires, må du regne med en kjøretid på 11-12 timer. Overnatting Det fins en rekke hoteller og leiligheter til leie i landsbyen. Sjekk hjemmesiden til skidestinasjonen for mer informasjon. Mer info www.laslenas.com

Travel Fly from several of Europe’s big cities directly to Buenos Aires in Argentina. Order your ticket well in advance to get a good price. From Buenos Aires you can fly directly from Jorge Newbery Airport to Malargue Airport in an hour and a half. From there a bus will get you to Las Leñas in about an hour. You can also fly to San Rafael. From there it’s several hours by car to the ski facility. If you choose to drive or take the bus from Buenos Aires, count on 11 or 12 hours on the road. Accommodations There are a variety of hotels and apartments for rent in the village. Check the ski resort for more information. More information www.laslenas.com

EKSPONERT Turen til Argentina ble en klassisk miks av skikjøring og roadmovie. EXPOSED The Argentine adventure turned into a classic mix of skiing and road movie. NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

111

FJELLDOKTOREN THE MOUNTAIN DOCTOR Legen og fjellmannen Øyvind Yksnøy (34) vil i hver utgave av Norrøna Magazine gi gode råd om hva du skal gjøre når det skjer ulykker i fjellet. Øyvind liker best toppturer på ski eller med klatreutstyr, og har bakgrunn som sanitet i Forsvarets Telemark Bataljon. In every issue of Norrøna Magazine, physician and mountain man Øyvind Yksnøy (34) will advise readers how to deal with accidents in the mountains. A former medic in the Norwegian Army’s Telemark Battalion, Øyvind is happiest when climbing or skiing to the very top of a peak.

Scenerio: Judith er en 24 år gammel jusstudent som liker å løpe i terrenget. En lørdag kveld i august bestemmer hun seg for å løpe en lang tur i Nordmarka utenfor Oslo. Etter ca én times løping snubler hun i ei rot og faller i bakken med stor kraft. Venstre hånd treffer først - og Judith hører med en gang lyden av noe som knekker. Hun bretter opp ermet på den tynne treningsjakka og ser en benpipe stikke ut av et åpent sår i underarmen. Hun blør ikke så mye som skaden skulle tilsi, men synet av beinet gjør at hun nesten besvimer av skrekk. Hun har ikke mobiltelefon med seg. Hun vet at hun er ca tre kvartets vandring fra nærmeste parkeringsplass. Været er fint, men det vil bli mørkt om ca én time. Hva skal hun gjøre? Fjelldoktorens svar: Judith er ung og trolig sprek siden hun velger å bruke lørdagskvelden på en løpetur. Likevel pådrar hun seg et alvorlig armbrudd. Er det noen grunn til at akkurat Judith får dette bruddet? Vi påvirker hvor sterkt skjelettet vårt er og blir gjennom det vi gjør - særlig når vi er unge. Den viktigste faktoren er fysisk aktivitet. Økning i beinmineraltetthet skjer i de deler av skjelettet som belastes og brukes regelmessig, og studier tyder på at høy belastning eller aktivitet med bruk av stor kraft er ekstra gunstig for å få sterke knokler. For å bygge opp skjelettet må kroppen ha adekvat tilførsel av bl.a. kalsium og vitamin D. Røyking har en negativ effekt på skjelettet. Hormonell påvirkning er viktig, og etter overgangsalderen vil kvinner tape beinmasse raskere enn menn. Det er uansett viktig for begge kjønn å bygge opp skjelettet i ung alder for å ha noe å tære på når man blir eldre. Ekstrem slanking og anoreksi er svært ugunstig for skjelettets utvikling og unge mennesker som lider av dette har stor risiko for å utvikle beinskjørhet senere i livet. Hva så med Judith: Burde hun bedt om mer melk i sin caffe latte? Underarmsbrudd hos unge indikerer heller at de har en sunn og aktiv livsstil enn det motsatte. Hendelsesforløpet til Judith er klassisk ved at hun har stor fart i det hun faller på strak arm. Det er likevel heldigvis ikke så ofte at brudd lager hull i huden. En slik skade indikerer at bruddet er mer alvorlig enn ordinære underarmsbrudd og at beinpipene har forskjøvet seg nokså mye i forhold til hverandre. Beinpipene er skarpe og ytterligere bevegelse kan gjøre at de skjærer i muskulatur, sener, nerver og blodårer. Det er derfor svært viktig at man unngår bevegelse i den brekte armen. Er man to kan brudd ofte spjelkes ved hjelp av grener fra et tre og tøyfiller fra et opprevet klesplagg, men det å spjelke seg selv med kun en fungerende arm er nokså vanskelig. Det er likevel to enkle ting Judith kan gjøre for å bedre situasjonen. Først bør hun ta av treningsjakken og surre den rundt den skadde armen. Slik kan hun polstre beinpipen som stikker ut, stabilisere bruddet, stoppe en eventuell blødning og samtidig redusere faren for infeksjon. Videre bør hun dra den skadde armen inn gjennom ermet på treningstoppen sin og plassere den tett inntil kroppen. Når armen legges inntil kroppen stabiliseres den og hun kan også bruke den friske armen til å støtte den skadde med. Armen bør plasseres så høyt opp som mulig og i praksis vil dette si at hun skal legge venstre hånd på høyre skulder. Skaden til Judith er alvorlig og hun trenger hjelp på sykehus. Hun bør ikke ta sjansen på å bli i skogen til en eventuell forbipasserende kan hjelpe henne, men heller gå mot parkeringsplassen for å få hjelp. Og neste gang hun løper litt utenfor allfarvei kan vel mobiltelefon være vel så viktig tilbehør som MP3-spiller og pulsklokke.

112

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

Scenario: Judith is a 24-year-old law student who likes to trailrunning. One Saturday evening in August she decides to go for a long run in the woods north of Oslo. After about an hour of running she stumbles on a root and falls to the ground with great force. Her left hand hits first -- and Judith immediately hears the sound of something breaking. She rolls up the sleeves of her thin training jacket and sees a shaft of bone protruding from an open wound in her lower arm. She’s bleeding less than she would expect from such an injury, but the sight of bone causes her almost to faint. She has not brought her mobile telephone. She knows the nearest parking lot is about 45 minutes away by foot. The weather is good but it will be dark in about an hour. What should she do? The mountain doctor’s answer: Judith is young and likely in good shape since she chooses to spend her Saturday evening running. Nevertheless, she has suffered a serious arm fracture. Is there some reason why that should happen to Judith, of all people? We alter the strength of our skeleton by the things that we do, especially when we are young. The most important thing is physical activity. Bone mineral density increases in the load-bearing parts of the skeleton that we use routinely, and studies suggest that forceful activities help strengthen bones. To reinforce the skeleton, the body needs an adequate supply of nutrients like calcium and vitamin D. Smoking has a negative effect on skeletal strength. Hormonal influences are important, too, which is why post-menopausal women lose bone density quicker than men. It is important for both sexes, however, to build skeletal mass while young so there will be something left after the depletions of later life. Extreme slimming and anorexia are very harmful to skeletal development. Young anorexics and immoderate dieters have a higher risk of developing osteoporosis in middle age and beyond. What about Judith, then? Should she have demanded extra milk in her café au lait? On the contrary, lower arm fractures in young people usually suggest a healthy, active lifestyle. Judith’s accident was classic. She was moving at high speed and fell with her arm stretched out before her. A compound fracture, however, is more serious than an ordinary break, and fortunately less common. A broken shaft of bone sticking through the skin indicates that it has been forced quite some distance from where it belongs. Such shafts are usually sharp, so further movement may cause them to damage surrounding musculature, tendons, nerves and arteries. It is therefore crucial to avoid moving the broken arm unnecessarily. If someone else is present, a fracture can often be splinted using tree branches and cloth strips torn from clothing. Splinting oneself with only one good arm, though, is not easy. There are at least two simple things Judith can do to improve the situation. First, she should remove her training jacket and wrap it around the injured arm. In this way she will pad the protruding bone shaft, stabilize the fracture, stop any bleeding and reduce the chance of infection. She should also pull the injured arm inward through the sleeve of her training top and place it against her body. Placing the arm against her body further stabilizes it, and she can use her healthy arm to support it. The injured left arm should be positioned as high as possible, with the left hand resting on the right shoulder if practicable. Judith’s injury is serious and she requires treatment at a hospital. She should not remain in the woods hoping that someone will happen by and help. She should walk to the parking lot and find someone. And next time she runs off the beaten path, she might remember to carry a mobile phone along with her MP3 player and pulse watch.

ILLUSTRATION rui tenreiro

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

113

FJELLMUSIKK MOUNTAIN SOUNDTRACK Journalist og musikkanmelder Henning Reinton (35) anbefaler tidløse soundtracks for turer i fjellet eller bilturen til fjellet i hver utgave av Norrøna Magazine. Journalist and music reviewer Henning Reinton, 35, recommends timeless soundtracks for hiking in – or driving to – the mountains. His column appears in each issue of Norrøna Magazine.

John Olav Nilsen & Gjengen For Sant Til Å Være Godt (2009)

Cardigans Super Extra Gravity (2005)

Clutch Clutch (1995)

SANN HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN: Da jeg gikk i 9.klasse fikk vi en stiloppgave som gikk på å bruke motsetningspar. Mitt ganske slette svar hadde tittelen «Slalåm og støvsuging» og bar bud – uten at jeg visste det den gang – om det som skulle komme: Pliktøvelser i ukedagene og ski i helgene. Jeg forteller deg dette for å gi deg et visst sammenligningsgrunnlag når du hører «Diamanter og Kirsebær». Det er kanskje det siste tiårets beste norskspråklige låt, en låt som sprang opp fra asfalten i Loddefjord i 2009 etter å ha ruslet gatelangs i Manchester anno 1983. Jeg forteller det også fordi det i mitt tilfelle viser seg at det er en viss sannhet i sånne motsetningspar. Så selv når John Olav Nilsen på samme låt synger «for det e meg og deg i verdens skjønneste løgn/ så kom an! kom igjen! vi lurer oss sjøl igjen», vet du at For Sant Til Å Være Godt ganske enkelt er den sanneste norske plata på lenge, lenge.

TIL DEBATT: Superekstra gravitasjon – et gode for enhver utendørsentusiast eller et onde storsamfunnet må bekjempe? Empiri: Cardigans 2000tallsperiode, nærmere bestemt søskenalbumene Long Gone Before Daylight (2003) og Super Extra Gravity (2005). Innledende bemerkninger: Litt ekstra gravitasjon vil utvilsomt gjøre det vanskeligere å komme opp på et fjell, men desto raskere å komme ned. I utgangspunktet kan det derfor se ut som om nytteregnskapet derfor går i null. Men ut ifra historien til det svenske poporkesteret Cardigans er det mulig å trekke en annen slutning. I begynnelsen et vektløst prosjekt, en hjerteformet heliumsballong i drift mot himmelen. Så, på 2000tallet, er det som om ballongen blir knytt fast til et drivanker på størrelse med Oslo Rådhus som tumler rundt i gatene. Stemmen til Nina Persson er fortsatt der oppe, mens låtskriver Peter Svensson låser opp kjelleren og henter ut tonn av mørke, det store lerretet og en barytongitar (som til info ligger lavere i registeret enn en vanlig gitar). Long Gone Before Daylight (2003) er kanskje det beste albumet, men Super Extra Gravity (2005) har den beste låta: «Losing a friend» låser deg til bakken.

Det er den draumen me ber på: I have plans for the future, guess they’re futuristic plans/ move out west and buy some desert lands/ maybe up north, just past Alaska/ you know nothing of this if they ask you. Det er den draumen, for noen er det pelsjegerliv, for andre er det heliskiing. I Clutch’ versjon kommer den pakket inn i det som i 1995 opplevdes som en slags hardcore på halv hastighet, men som med tida mer og mer oppleves som den eneste mulige fortsettelsen av den rifftunge rocken Black Sabbath dreiv på med tjuefem år før (bortsett fra at Ozzy Osbourne aldri var interessert nok i rimstrukturer til å rime Alaska med ’ask ya’). I 1995 var vokalist Neil Fallon oppsiktsvekkende tynn og ung til å være hjemmet til en så mørk stemme. I vår tid ser han ut som stemmen sin, velbygd og skjeggete, og musikken til Clutch ligner nå mer og mer på bluesrock. Men la oss snakke om Clutch anno 1995. De var tynne, sinte, smarte og hadde planer for framtida. Og mens de var travle med å legge slike planer, mens livet i deres tilfelle dro forbi i en Dodge fra 1973, lagde de sitt beste album, et monument over alt som er tungt, fett og øredøvende.

John Olav Nilsen & Gjengen For Sant Til Å Være Godt (2009)

The Cardigans Super Extra Gravity (2005)

Clutch Clutch (1995)

TRUE STORY: When I was in middle school we had to write an essay using contrasting pairs. My sub-par effort was titled “Skiing and vacuuming,” and it foreshadowed – without my knowing it at the time – things to come: weekday compulsory exercises and weekend skiing. I tell you this so you’ll have some basis for comparison when you hear “Diamanter og Kirsebær” (“Diamonds and Cherries”). It may well be the best Norwegian-language song of the past decade, a song that sprang from the asphalt of Loddefjord, outside Bergen, in 2009, having first wandered the streets of Manchester in 1983. I tell you also because it turns out that for me such contrasting pairs contain an element of truth. So even when John Olav Nilsen sings, in the same song, “For it’s you and me in the world’s loveliest lie / So come on then! Come on! / Let’s fool ourselves again”, you know that For Sant Til å Være Godt (To True to be Good) is quite simply the truest Norwegian album in a long, long time.

THE DEBATE: Super-extra gravitation – a benefit to outdoor enthusiasts or an evil for society to combat? The evidence: The Cardigans of the 2000s, in particular the albums Long Gone Before Daylight (2003) and Super Extra Gravity (2005). Opening remarks: A little extra gravitation would no doubt make it harder to get up a mountain, but it would also speed the descent. So the overall effect would seem to be a wash. But the history of this Swedish pop band makes it possible to reach a different conclusion. The band started as a weightless project, a heart-shaped helium balloon adrift in the sky. In the 2000s, however, the balloon picked up an anchor the size of Oslo City Hall and drew it tumbling through the streets. The voice of Nina Persson is still in the clouds but songwriter Peter Svensson has unlocked the cellar to carry forth tonnes of darkness, a vast canvas and a baritone guitar (whose register is of course lower than a normal guitar). Long Gone Before Daylight (2003) is likely the better album, but Super Extra Gravity (2005) has the best song: “Losing a Friend” pins you to the ground.

It’s the dream we live for: “I have plans for the future, guess they’re futuristic plans / Move out west, and buy some desert lands / Maybe up north, just past Alaska / You know nothing of this, if they ask you.” That’s the dream – for some, it’s to live off the land; for others, heliskiing. Clutch’s version came packaged in what seemed at the time like half-speed hardcore, but in retrospect was probably the only way to build on the riff-heavy rock that Black Sabbath started making 25 years earlier (though Ozzy Osborne never cared enough about rhyme to follow “Alaska” with “ask ya”). Back in 1995 vocalist Neil Fallon was way too thin and young for such a dark voice. Today he matches the voice, solidly built and bearded, and Clutch’s music keeps inching closer to blues rock. But let’s talk about the Clutch of 1995. Its members were thin, angry and smart, with big plans. And as they busily laid those plans, as life sailed past them in a 1973 Dodge, they made their best album, a monument to all that’s heavily, hugely, ear-splittingly great.

114

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

ILLUSTRATION Andre Martinsen

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

115

NORRØNAS MEDARBEIDERE THE NORRØNA STAFF

116

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

Photo frode sandbech

LOFOTEN Norrønas medarbeidere på vårskitur i Lofoten, mai 2009. LOFOTEN Norrøna’s employees on a spring ski trip to Lofoten in May 2009.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

117

Alpine Inns

Text and photos Hans Herbig

BRATT STI: Mathe Knaus (grønn ryggsekk) og Alex Habeler på vei oppover fra Steingrubenkogel mot Schlicker Nadel like ved Innsbruck. Her fins det spennende klatreruter overalt. STEEP TRAIL: Mathe Knaus (green backpack) and Alex Habeler heading from Steingrubenkogel up toward Schlicker Nadel, just outside Innsbruck. Exciting climbing routes go in every direction.

118

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

bruck

Bli med fjellføreren Mathe Knaus og lokalkjente Alex Habeler på klatretur i Kalkkögel-fjellene ved Innsbruck i Østerrike. Come climbing in the Kalkkögel mountains near Innsbruck, Austria, with guide Mathe Knaus and local expert Alex Habeler.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

119

VERTIKALT: Kalkkögel-klatring på sitt vakreste. Her handler det ikke om vanskelighetsgrader. Her handler det om å oppleve naturen. Slik legenden Herman Buhl gjorde det – den gangen han klatret i disse fjellene. VERTICAL: Kalkkögel climbing at its most beautiful. What matters here is not the difficulty grade. It’s the experience of natural grandeur, as the legend Herman Buhl noted when he climbed these mountains.

TIMEOUT: Etter en dags klatring er det godt å hvile ut på toppen – alene med fjellene. TIMEOUT: After a day’s climbing it’s nice to rest on the summit – alone with the mountains.

120

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

FAKTA

FACTS

VELKOMMEN TIL INNSBRUCK

WELCOME TO INNSBRUCK

Kalkkögel er et fjellmassiv av kalk sørvest for Innsbruck som tilbyr spennende opplevelser for både vandrere og klatrere. De lavere delene har lett adkomst via gondolbaner og et nettverk av lett tilgjengelige stier og hytter. De øvre delene av fjellene er uten unntak bratte og ville. Hvis du skal opp her, må ha kunnskap og erfaring innen fjellklatring. På sørsida av Große Ochsenwand ligger en fascinerende Via Ferrata-rute – med noen få passasjer som må klatres uten tau. Det fins en mengde klatreruter i dette fjellmassivet. Men ingen er boltet – så du må sette dine egne sikringer for å kunne ferdes her.

A limestone massif southwest of Innsbruck, Kalkkögel is an exciting venue for climbers and hikers alike. The lower parts are easily reached by gondola and a network of accessible trails and cabins. The higher elevations are without exception steep and wild. Anyone thinking about going up there should have mountaineering knowledge and experience. On the south side of Große Ochsenwand is the fascinating Via Ferrata route, which includes a few passages that must be climbed without rope. There are lots of climbing routes around this mountainous mass of rock. But none are bolted – so you must fix your own anchors to get around.

Spørsmål om klatringen kan stilles til Den alpine informasjonen hos Innsbruckavdelingen til Österreichischer Alpenverein: Telefon: 0043 0512 587828 Mail: info@alpine-auskunft.at For guidede turer, kontakt noen av disse guideselskapene: Alpenverein Bersteigerschule: www.alpenverein-bergsteigerschule.at Alpinwerstatt Innsbruck: www.oberhell.at Kjøp Norrønautstyret ditt hos: Alpinschmiede Innsbruck, Alex Habeler: ww w.alpinschmiede.com Overnatting: Det beste utgangspunktet for turer i Kalkkögel-fjellene er Alpengasthaus Schlicker Alm, hvor innehaveren Andi er en glimrende vert med store kunnskaper om området. www.schlickeralm.at Telefon: 0043 (0) 5225 62409

Questions about climbing here can be obtained from the Innsbruck department of Österreichischer Alpenverein: Telephone: +43 (0) 5125 87828 Email: info@alpine-auskunft.at For guided trips, try contacting either of these guide companies: Alpenverein Bersteigerschule:www. alpenverein-bergsteigerschule.at Alpinwerstatt Innsbruck: www.oberhell.at Get your Norrøna equipment at: Alpinschmiede Innsbruck, Alex Habeler: www.alpinschmiede.com Accommodation: The best departure point for trips to the Kalkkögel mountains is Alpengasthaus Schlicker Alm, whose proprietor Andi is a wonderful and knowledgeable host: www.schlickeralm.at Telephone: +43 (0) 5225 62409

INNGANGSPORTEN: Anmarsjen til klatrerens eventyrrike går gjennom solfylte Roßgrube. De fantastiske klatretårnene nærmer seg. GATEWAY: The march to a climber’s Valhalla goes through sunny Roßgrube. The towering pinnacles are getting closer.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

121

Neste utgave Next issue № 4 • September 2010 _ Trollveggen United States of Skiing Bondalseidet Whiteout

PHOTO anders neuman Rider danny larsen location stockholm

122

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2010

123

Norrøna Magazine № 3 • SPRING/SUMMER 2010

№ 3 • SPRING/SUMMER 2010