Norrona Magazine #4 by Norrøna

№ 4 • FALL/WINTER 2010/11

PHOTO: SVANEMYR/DOSETH/NESHEIM LOCATION: TROLLVEGGEN, SWEDISH ROUTE, NORWAY.

Welcome to nature trollveggen Gore-Tex® Pro Shell Jacket We now have the pleasure of launching a whole new generation of trollveggen outerwear – the mountaineer’s first choice. Gore-Tex® Pro Shell fabric can withstand a great deal of wear and tear. It makes for durable light jackets that keep out the elements. The unique new Aquaseal, YKK zipper is 100-percent waterproof and windproof. Large X-shaped vents under the arms can be opened and shut from either direction. The hood is of course roomy enough for a helmet, and the overall cut of the jacket permits a great range of body motion, with or without your harness. In short, we’ve packed 30 years of trollveggen expertise into a jacket that will be your best friend while mountaineering, ice climbing or high-alpine hiking. Norwegian Alpine Rescue Groups Norrøna trollveggen Gore-Tex® Pro Shell jacket is worn by all members of Norwegian Alpine Rescue Groups. More info: www.alpinredning.no

The collection

Materials

Find your local dealer at norrona.com 6

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

Read more about the picture above and other stories in Norrøna Magazine, norrona.com or facebook.com/norrona

www.norrona.com

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

PHOTO: SVANEMYR/DOSETH/NESHEIM LOCATION: TROLLVEGGEN, SWEDISH ROUTE, NORWAY.

Welcome to nature

Read more about the picture above and other stories in Norrøna Magazine, norrona.com or facebook.com/norrona

www.norrona.com NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

narvik Gore-Tex® Performance Shell 2L Jacket Introducing a 2 layer freeride jacket with pants in the narvik collection. These garments are somewhat softer than 3 layer products made of Gore-Tex®. The comfortable brushed inner lining enhances the jacket’s warming effect. If you are easily chilled, take a close look at these 2 layer items. This jacket features the usual freeriding details like radio/lift-pass pocket, gogglewipe, helmet-sized hood, large vent openings and snow skirt. Technical details 1 Helmet compatible hood 2 Full front ventilation with mesh 3 YKK® water resistant zippers 4 Radio/Key card pocket™ on left shoulder 5 Goggle wipe in right front pocket 6 Super soft, brushed microfiber liner 7 Asymmetric sleeve ends for maximum weather protection 8 Elastic hand gaiter™ 9 Snap seal system™ fixes powder skirt to all Norrøna ski pants The collection

Materials

Find your local dealer at norrona.com 4

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

PHOTO: CHRIS HOLTER LOCATION: NARVIK, MØRKHÅLA, NORWAY

Welcome to nature

Read more about the picture above and other stories in Norrøna Magazine, norrona.com or facebook.com/norrona

www.norrona.com

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

PHOTO kari medig

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

Innhold Contents Leder Editorial Norrøna nyheter Norrøna News Til Nordpolen i 1990 To The North Pole in 1990 Norrønaportrettet: Danny Larsen The Norrøna Portrait: Danny Larsen Ski & seil i Hjørundfjorden Ski & Sail In The Hjørund Fjord, Norway Isklatring i Vettisfossen Ice Climbing In Vettisfossen, Norway Trollveggen: den komplette historien Troll Wall: The Complete Story Sphere /29: ski & sykkel i Sveits Sphere /29: Ski & Bike In Switzerland Kiting over Finnmarksvidda Kiting Across Finnmark, Norway Norrønaprofilen: Even Sigstad The Norrøna Profile: Even Sigstad Norrønaprofilen: Tine Huber The Norrøna Profile: Tine Huber

Jackson Hole

En sesong i Jackson Hole, USA A Season In Jackson Hole, Wyoming Legenden Narvik Narvik, Norway: The Legend Ville Borgafjäll The Wild Borgafjäll, Sweden De japanske alpene The Japanese Alps Fjelldoktoren The Mountain Doctor Fjellmusikk Mountain Soundtracks Offpiste Bergen Offpiste Bergen City, Norway

10 12 16 24 30 40 46 62 69 74 76 78 90 98 106 114 116 120

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

STAY FOCUSED. TRUST YOUR CLOTHING.

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

GORE-TEX ® GARMENTS: DURABLE PROTECTION UNDER EXTREME CONDITIONS.

The climb ahead demands your full attention. Which means you need clothing you can rely on. GORE-TEX® Pro Shell is extremely robust, highly breathable and offers protection against rain, snow and wind. No matter what heights you aspire to: GORE-TEX® products always offer enhanced comfort and durable protection. gore-tex.com

Experience more ... NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

Editor

EIVIND EIDSLOTT

Art directors

RAKETT AS/øivind winge

Photographers

KARI MEDIG MATTIAS FREDRIKSSON FRODE SANDBECH CHRIS HOLTER SVERRE HJØRNEVIK VEGARD BREIE BØRGE OUSLAND JENS MORTEN ØVERVOLL ASLAK AASTORP STEFAN SCHLUMPF BJØRN EIVIND ÅRTUN TORSTEIN GRENI JENS BLATT Ragnhild amundsen øyvind vadla fred husøy bernt pedersen sjur nesheim harald sæterøy odd eliassen runar eidslott Vanessa Andrieux

Writers

HENNING REINTON TORKEL KAROLIUSSEN ASLAK AASTORP ØIVIND WINGE HÅKON LAGERQVIST HEGE NORSTRAND TORSTEIN GRENI BJØRN EIVIND ÅRTUN ØYVIND YKSNØY BIGNA BUCHLI

Illustrations

ANDRÉ MARTINSEN RUI TENREIRO

Translator

WALTER GIBBS

Managing director CHRIS HOLTER

Repro

POSTPRODUKSJON AS

Leder

Editorial

JEG VILLE OPP. Jeg hadde vært i disse fjellene så mange ganger før. Jeg følte meg like mye hjemme her, 1400 meter over havet, som i min egen leilighet i Oslo. Nå var det bare 100 høydemeter igjen til toppen. Snøen virket stabil. Været var over all forventning. Jeg tok av meg skiene og satte dem fra meg i snøen. Sammen med en god turkamerat begynte jeg sakte, men sikkert å tråkke spor opp den bratte flanken. Det gikk lettere enn jeg hadde trodd. Motivasjonen for å nå toppen ga meg nye krefter. Alt virket perfekt. Dette kom til å bli en komplett skidag.

TO GET TO THE TOP. That’s what I wanted. I’d been in these mountains many times. I felt at home here, 1,400 metres above sea level, no less than in my apartment back in Oslo. Now there were only 100 vertical metres left to go. The snow underfoot felt stable. The weather exceeded all expectation. I removed my skis and stood them in the snow. Along with a friend, I began slowly but surely to make tracks up the steep final flank. Progress was surprisingly easy. The urge to make the summit filled me with fresh powers. It all seemed perfect. This would be a day to remember.

LYDEN SKAR SEG inn i ørene. Den var høy, men samtidig merkelig hul. Vi visste begge hva det var. Vi ble stående helt stille, som fryst fast, 20 meter under toppen. Fjellet hadde gitt oss en tydelig beskjed. Vi var ikke velkomne. Lyden av en plutselig sprekkdannelse i snøen er ikke til å ta feil av. Vi kunne likevel ikke se sprekken i overflaten. Det var ingen bruddkant der ennå. Men dette drønnet var ikke til å spøke med. Fortsatte vi videre oppover nå, ville det ganske sikkert løsne et skred. Og det skredet ville garantert ta oss med seg. VI KOM OSS RASKT tilbake til skiene og litt slakere terreng. Adrenalinet pumpet. Konsekvensanalysene gikk rundt og rundt inne i hodet mitt. Jeg visste at jeg nettopp hadde trådd over en grense, at det var mitt ansvar, at det var min feil. Utrolig nok hadde vi fått et varsel før skredet gikk. Neste gang er det ikke sikkert vi vil være så heldige. Derfor bør det ikke bli noen «neste gang.»

SÖRMLANDS GRAFISKA AB

Published by

NORRØNA SPORT AS

FLERE OG FLERE SYNES det er spennende med bratt skikjøring og toppturer utenfor allfarvei. Utstyret blir bare bedre og bedre. Mange utøvere har etter hvert tilegnet seg svært god erfaring og kunnskap når det gjelder ferdsel i krevende vinterterreng. Og både myndigheter, skidestinasjoner, skredeksperter, skimagasiner, hjelpekorps og andre organisasjoner driver et stadig mer omfattende arbeid for å forebygge skredulykker. Likevel omkommer skikjørere og andre friluftsfolk i skred hver vinter.

THE SOUND CUT into my ears. It was high-pitched, but at the same time oddly hollow. We both knew what it was. We stood totally still, as if frozen, not 20 metres from the top. The mountain had spoken clearly. We were not welcome. There’s no mistaking the sound of a crack forming suddenly in the snowpack. We couldn’t see the crack on the surface, though. No broken edge was visible, but that rumbling was not to be dismissed. If we kept on toward the summit now, we would in all likelihood trigger an avalanche. And that avalanche would take us with it. WE MOVED QUICKLY BACK to our skis, onto somewhat gentler terrain. The adrenaline was pumping. Risk analyses went around and around in my head. I knew we had just crossed a line, that it was my responsibility, that it was my fault. Unbelievably enough, we’d been given a warning. Next time we might not be so lucky. Therefore, there had better not be a next time.

Sverre Hjørnevik

VI SOM FERDES ute i vinterfjellet kan nok ikke sikre oss 100 prosent mot ulykker. Men vi kan gjøre risikoen så liten som mulig ved å delta på skredkurs, lese faglitteratur om temaet og lære av hverandres erfaringer. Til syvende og sist er det du selv som må sette grensene - og definere hva som er trygt og ikke trygt. Jeg fikk en lærepenge forrige vinter. Den lyden vi hørte vil jeg ikke høre igjen.

MORE AND MORE PEOPLE are seeking out steep, remote landscapes for skiing and ski touring. The equipment is getting better and better. Many participants have become expert at traversing the most challenging winter terrain. Moreover, the authorities, ski resorts, researchers, ski magazines, rescue corps and other organizations are doing more and more to prevent avalanche accidents. But skiers and other outdoor lovers continue to be killed in avalanches each winter. WE WHO are drawn to the mountains in winter cannot guard fully against accident. But we can minimize the risk by taking avalanche courses, reading up on the subject and learning from each other’s experiences. In the final analysis we must set our own limits, defining what’s safe and what isn’t. Last winter I learned a lesson. That sound we heard? I don’t want to hear it again.

Welcome to nature

Eivind

Address

NYE VAKÅS VEI 20 N-1395 HVALSTAD, NORWAY

Phone

0047 66772400

Web

WWW.NORRONA.COM

E-mail

CHRIS@NORRONA.COM Norrøna Magazine is a Norwegian outdoor magazine about people, places and moments in activities such as trekking, trail running, mountaineering, mountain biking, climbing, skiing and snowboarding. Norrøna Magazine is published twice a year and distributed along with other well-known outdoor magazines and through Norrøna Sport retailers in Norway, Sweden, Denmark, Germany, Austria, Switzerland, Italy, France, Spain, UK and US.

Cover

Anders Waage Nilsen at Nordre Sætretind, Sunnmøre, Norway.

Cover photo

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

PHOTO Sverre hjørnevik

SKI OG SEIL Tor Sæthre og redaktøren nyter Sunnmørsalpene fra kaia på Urke. Norrøna Magazine fikk unike snø- og værforhold under sitt ukeslange opphold i Hjørundfjorden i februar 2010. SKI AND SAIL Tor Sæthre and the editor takes in the Sunnmøre Alps from Urke. Norrøna Magazine experienced a variety of weather and snow conditions during a week-long visit to the Hjørund Fjord in February 2010.

MEDARBEIDERE CONTRIBUTORS

MATTIAS FREDRIKSSON (36)

TORKEL KAROLIUSSEN (30)

Hils på Norrønas teamsjef, profesjonelle telemarkkjører og Onkel Reisende Mac. Torkel sitter sjelden i ro - i en årrekke har han reist jorda rundt på jakt etter den beste snøen og de beste surfbølgene. I denne utgaven av Norrøna Magazine har Torkel vært bak notatblokken og foran kameraet i både Japan og svenske Borgafjäll. www.norrona.com

Vi er svært glad for at Sverre kunne bli med Norrøna Magazine til Sunnmørsalpene i februar i år. Sverre har slått seg opp som en av Norges dyktigste ski- og naturfotografer de siste årene, og har ingenting imot å gå mer enn 1200 høydemeter på randonnéski, med tung fotosekk, hver dag, for å fange de beste øyeblikkene. Se det praktfulle resultatet på side 30. www.digitalnatur.no

This Swede needs very little introduction. As many readers already know, Mattias is one of the world’s best ski photographers. His magical photos appear in all of the great ski magazines. He is on friendly terms with the best skiers in every country, and has a huge productive capacity. Over the winter, he travelled to Borgafjäll, in Sweden, for Norrøna Magazine. www.mattiasfredriksson.com

Say hello to the professional Telemark skier who also leads Norrøna’s team. Torkel rarely sits still. For years he has travelled the world, searching out the best snow and the best surfing waves. In this issue of Norrøna Magazine, Torkel is featured both behind the notebook and in front of the camera, having travelled for us to Japan and Sweden. www.norrona.com

We were very happy that Sverre could go to the Sunnmøre Alps in February for Norrøna Magazine. Sverre has shown himself to be one of Norway’s most talented ski and nature photographers, and he has nothing against covering 1,200 vertical metres a day on randonnée skis, while lugging photo bags, to capture the best moments. See the wonderful results on page 30. www.digitalnatur.no

Denne svenske karen trenger nesten ingen nærmere presentasjon. Mattias er allerede kjent som en av verdens beste skifotografer. Han har magiske bilder på trykk i det som fins av skimagasiner på denne kloden. Han kjenner de beste skikjørerne i alle land. Og han har en helt uvanlig arbeidskapasitet. I vinter dro han til Borgafjäll for Norrøna Magazine. www.mattiasfredriksson.com

SVERRE HJØRNEVIK (35)

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

Text Eivind Eidslott Photos Chris Holter

Norrøna

News Norrøna er i støtet - med ny butikk, nye websider og to nye kolleksjoner.

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

Norrøna is on the move – with a new store, new web pages and two new collections.

OUTLET STORE Norrøna har åpnet en helt ny butikk i kjøpesenteret Norwegian Outlet Store i Vestby utenfor Oslo. OUTLET STORE Norrøna has opened an all-new store in the Norwegian Outlet Store shopping centre in Vestby, outside Oslo.

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

VELKOMMEN INN Norrønas nye outlet-butikk gir deg muligheten til å kjøpe utgående Norrøna-modeller til rimelige priser. WELCOME Norrøna’s new outlet store makes it possible to buy models that are going out of production – and at reasonable prices.

SOMMEREN 2010 ÅPNET Norrøna sin egen outlet-butikk i Vestby utenfor Oslo. - Nå får kundene våre tilgang til salgsprøver og utgående modeller til en rimelig pris, sier Jørgen Jørgensen, daglig leder og eier i Norrøna. - Det nye kjøpesenteret Norwegian Outlet har en standard og et image som passer oss bra, og derfor syntes vi det var spennende å få være med. Outlet-butikken gjør også at vi får økt kontakt med sluttbrukerne. Det er alltid positivt.

Over the summer, Norrøna opened its own outlet store in Vestby, outside Oslo. “Now our customers will have access to test products and outgoing designs at reasonable prices,” says Jørgen Jørgensen, Norrøna’s chief executive. “The new Norwegian Outlet shopping centre has both a quality standard and an image that suits us well, so we thought it would be exciting to be part of it. The outlet store will also give us closer contact with our end users. That’s always good.”

JØRGENSEN ER MER hemmelighetsfull når det gjelder åpning av flere Norrønabutikker, men lover at de kommer. - Jeg vil ikke si hvor vi skal åpne. Men det er ikke utenkelig at vi etablerer nye Norrønabutikker allerede i nær framtid. Denne høsten relanserer Norrøna to av sine mest kjente og populære produktlinjer: trollveggen og narvik. - Vi vet at disse nye kolleksjonene vil markere seg sterkt i markedet. Trollveggenproduktene har allerede vunnet den prestisjefylte Red Dot Design Award og SOA Apparel Award Winter 2010/11. Vi er også nominert til den høythengende Designpreis Deutschland. Jørgensen forteller at Norrøna har laget reklamefilmer til begge de nye konseptene, og at disse vil vises både på tv og på nettet.

JØRGENSEN IS MORE secretive when it comes to opening additional Norrøna stores, but he promises they’ll be arriving. “I won’t say just where we’re going to open. But it’s not inconceivable we’ll be establishing new Norrøna stores in the near future.” This autumn Norrøna is relaunching two of its most popular and respected product lines: trollveggen and narvik. “We know these new collections will get a lot of notice in the market,” says Jørgensen. “The trollveggen products have already won the prestigious Red Dot Design Award and the SOA Apparel Award Winter 2010/2011. We’ve also been nominated for the coveted Designpreis Deutschland.” Jørgensen says Norrøna has made advertising films for both of the new concepts, to be shown on both TV and the web.

I SLUTTEN av september lanserer Norrøna helt nye websider. Sammen med nye web stores, Norrøna Magazine og Norrønas profiler på Facebook og Twitter vil de nye websidene kunne bidra til økt kommunikasjon med Norrønas kunder. - Vi ønsker å nå ut til flest mulig med våre nyheter, våre ambassadører og våre historier. Samtidig ønsker vi flest mulig tilbakemeldinger fra våre brukere. De nye kanalene gir fantastiske muligheter for at vi kan snakke sammen.

AT THE END of September Norrøna is putting up all new web pages. This new web presence, along with new web stores, Norrøna profiles on Facebook and Twitter and of course Norrøna Magazine, will make two-way communication with Norrøna’s customers easier than ever. “We want to reach out to as many people as possible with our news, our ambassadors and our stories,” says the Norrøna chief. “We also want as much feedback as possible from our users. These new channels give us a wonderful opportunity to talk to one another.”

Les mer om hva som skjer i Norrøna på www.norrona.com og www.facebook.com/norrona

Find out more of what’s happening at Norrøna, at www.norrona.com and www.facebook.com/norrona

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

SUKSESS Geir Randby, Erling Kagge og Børge Ousland på Nordpolpunktet i 1990. Randby måtte bryte underveis i ekspedisjonen, men ble med flyet som hentet Kagge og Ousland på Nordpolen. SUCCESS Geir Randby, Erling Kagge and Børge Ousland at the North Pole in 1990. Randby had to break off early from the expedition, but was aboard the aircraft that retrieved Kagge and Ousland from the North Pole.

Nord

En historie om falske hundrelapper, studentturer til Polen, en skiveprolaps og en aldri så liten skitur til Nordpolen i 1990. I hovedrollene: Erling Kagge, Børge Ousland og en som heter Geir.

HVER VÅR SAMLES tre menn i Oslo for å spise feit mat og se westernfilmer. Gjerne spagetti carbonara. Gjerne Sergio Leone. Desserten er fast: Suksessterte – mandelterte med eggekrem. Den årlige samlingen er en del av en pakt de gjorde på vei mot Nordpolen i 1990. De tre mennene er: Børge Ousland, polfarer; Erling Kagge, forlagssjef; Geir Randby, kameramann, journalist og redigerer i NRK Hedmark. – JEG FORSVANT UT AV HISTORIEN, sier Geir Randby på telefonen fra Gudbrandsdalen. For 20 år siden, den 8.mars 1990, sto han sammen med Erling Kagge og Børge Ousland på Hunt Island, helt nord i Canada, og så Twin Otteren som hadde flydd dem dit dra avsted. Det var 52 minusgrader. – Jeg husker jeg tenkte: Hva i helvete har du rota deg borti nå, Randby? – ER DET MULIG at det ikke er fyrstikker her? Følger det ikke med? Er det en idiot som har rappa fyrstikkene våre? Børge Ousland står i sin nye båt, en trimaran han skal bruke i forsøket på å seile 16

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

gjennom både nordøst- og nordvestpassasjen samme år. – Har du fyrstikker? spør han meg. – Nei. Hvor mange ganger har du vært på Nordpolen? – 18. – Hvordan er det når flyet drar? – Det er en litt spesiell følelse. Er man flere, går det greit. Når du står der aleine, er det ille å se det flyet forsvinne, det må jeg si, sier Børge Ousland. – HADDE DU SAGT TIL oss for 20 år siden at vi skulle bli intervjuet om 20 år, hadde vi bare ledd. For 20 år siden var Ousland nordsjødykker, mens Randby og Kagge var jusstudenter. Selve skituren startet 8. mars 1990. Ideen fikk Randby og Ousland på hvert sitt hold fire år tidligere – fra et lite, gult, glanset magasin. – Jeg fikk ideen da jeg leste en artikkel i National Geographic i ‘86 om en som hadde gått aleine til Nordpolen med etterforsyninger via flydropp. I den saken sto

Text Henning Reinton Photos Børge Ousland & frode sandbech

BESØK Hvis du har lyst til å gå til Nordpolen, må du venne deg til nysgjerrige isbjørner. VISIT If you want to reach the North Pole, you must get past the curious polar bears.

North

A story about fake money, student trips to Poland, a slipped disc and a little ski trip to the North Pole in 1990. The main characters: Erling Kagge, Børge Ousland and a guy named Geir.

EVERY YEAR three men gather in Oslo to eat high-fat foods and watch old cowboy movies. We’re talking spaghetti carbonara and Sergio Leone. The desert is a given: “success pie”, made of almonds and egg cream. The annual gathering is part of a pact they made on the way to the North Pole in 1990. The three men are: Børge Ousland, polar explorer; Erling Kagge, publisher; and Geir Randby, cameraman, journalist and editor at Norwegian state television in Hedmark. “I DISAPPEARED FROM THE STORY,” says Geir Randby by telephone from Gudbrandsdalen. Twenty years ago, on 8 March 1990, he stood together with Erling Kagge and Børge Ousland on Hunt Island, in the far north of Canada, and watched the Twin Otter that had flown them there take off again. The temperature was 52° below zero C. “I remember thinking: What the hell have you got yourself into now, Randby?” “IS IT POSSIBLE there are no matches here? Aren’t they part of the deal? Did some idiot rip off our matches?”

Børge Ousland is standing in his new boat, a trimaran he is going to use to try to sail through both the Northeast Passage and the Northwest Passage in a single year. “Do you have any matches?” he asks me. No. How many times have you been to the North Pole? “Eighteen.” How does it feel when the plane leaves? “It’s quite a special feeling. If you’re in a group, it’s fine. But when you’re standing there alone, it’s pretty miserable to watch the plane disappear, I must say,” says Børge Ousland. “IF YOU HAD TOLD US 20 years ago that we would be interviewed 20 years later, we would have laughed.” Twenty years ago Ousland was a North Sea diver. Randby and Kagge were law students. The expedition itself began 8 March 1990. The idea for it had come to Randby and Ousland independently four years before – from a certain small, yellow, glossy magazine. “I got the idea from an article in National Geographic in ’86, about someone who had NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

det at det neste målet – om det i det hele tatt var mulig – måtte være å gå unsupported, det vil si med egen muskelkraft, uten depoter og etterforsyninger. Den utfordringen trigget meg, sier Randby. Han spurte noen kamerater, som alle ville være med. Men etter hvert skjønte han at han var mye mer ambisiøs enn dem. – Hvordan kom du i kontakt med Kagge? – Det var tilfeldig. Jeg fant en falsk hundrelapp utenfor Stortinget. Den var trykket som reklame for Loftet, et utested Erling var med på å drive. Da skjønte jeg at her hadde vi med en kar å gjøre som hadde initiativ og kreativitet. Jeg visste hvem han var, vi var to personer som syntes i miljøet på jussen. Han ble med, og han mente alvor. – Jeg pratet med Geir i begynnelsen av 1988. Siden jeg kom tilbake fra seiltur til Antarktis våren ‘87, hadde jeg vært fast bestemt på å vende tilbake til polområdene, sier Erling Kagge fra en sofa høyt oppe i etasjene i et kontorbygg i Vika i Oslo, der forlaget hans har kontor.

walked solo to the North Pole with the help of air-dropped supplies,” says Randby. “The article said that the next goal – if it was even possible – had to be to go ‘unsupported’, in other words on your own muscle power, without depots and resupplies. That challenge piqued my interest.” He asked several friends, all of whom wanted to take part. Eventually he realized that he was far more serious than they were. How did you hook up with Kagge? “It was a coincidence. I found a fake 100-kroner bill outside the Parliament. It was printed as an ad for Loftet, a club that Erling was helping run. That told me here was a guy with initiative and creativity. I already knew who he was – we were both pretty visible at law school. He joined up, and he was serious.” Erling Kagge, for his part, recalls talking with Geir in early 1988. On a sofa in the upper stories of an office building in Oslo’s Vika district, where his publishing house is based, he thinks back and says: “Since the spring of ’87, when I returned from a sail trip to the Antarctic, I’d been determined to get back to the polar areas.”

I 1986 GIKK Børge på ski over Grønland med tre kamerater fra Nordsjøen. – Det var en fantastisk guttetur. Vi var interessert i friluftsliv som var noe råere enn å gå over Hardangervidda, sier Ousland. Høsten 1988 holdt han et foredrag om turen på Landbrukshøgskolen på Ås. Der var også Randby, som skulle reklamere for studentskiturer til Polen. – Børge kom inn i rommet etter meg, han skulle ha foredrag om Grønland-turen. Jeg bestemte meg for å bli igjen og høre på, og syntes mange av løsningene han hadde valgt var smarte, sier Randby. Etter foredraget praiet han med Ousland. – Det er ikke sånn at du går bort til folk å spør om de vil gå til Nordpolen unsupported. Jeg spurte hva neste prosjektet hans var. «Nordpolen», sa han. Da kan det være vanskelig med sponsorer, sa jeg, for da kommer du til komme dit to år etter oss, sier Randby. Ousland hadde lest samme blad som Randby og hadde blitt like tent på å ta opp utfordringen som ble gitt. Den høsten slo de seg sammen, og sammen fortsatte de med trening med bildekk, utstyrstesting i SINTEFs kuldekammer, proviantutviklling på Margarinfabrikken, lesing av pollitteratur – kort sagt metodiske forberedelser. – Seieren venter den som planlegger, sier Kagge i dag. Det var bare ett problem. De manglet 500 000 kroner.

IN 1986 BØRGE skied across Greenland from the North Sea with three friends. “What a fantastic male adventure,” Ousland says. “We were looking for a rougher outdoor experience than waltzing over the Hardanger Plateau.” In the autumn of 1988 he gave a speech on the trip at the agricultural college in Ås, south of Oslo. Randby was there too, drumming up interest in student ski trips to Poland. “Børge came into the room after me,” recalls Randby. “He was supposed to talk about the Greenland trip. I decided to stick around and listen, and thought many of the tactics he had chosen were smart.” After the speech Randby went up to Ousland. “You don’t just go over to people and ask whether they want to go to the North Pole unsupported,” he says. “So I asked what his next project was. ‘The North Pole,’ he said. I said in that case he might have trouble finding sponsors, since he’ll be two years behind us.” Ousland had read the same magazine that Randby had, and was just as turned on by the challenge. That autumn they teamed up. They continued their strength training, using car tires, and their equipment testing, using the cold chamber at the SINTEF research institute. They developed provisions they would carry on the trek, and they read polar literature. To put it mildly, it was methodical preparation. “Victory goes to the one who plans,” says Kagge today. There was just one problem. They were 500,000 kroner short.

TOTALBUDSJETTET var på 800 000 kroner. Til sammenligning kostet Monica Kristensens Sydpol-forsøk i 1986-87 15 millioner kroner. – En idé kom opp fra Erling om å kontakte kunstneren Jakob Weidemann. Han var typen som likte eller ikke likte folk. Det var heldig at han likte oss, sier Randby. – Han mente at kunstnere og polfarere var brødre i sjelen – det som er felles er uttrykksbehovet, sier Randby. Weidemann ga bort 50 nummererte, signerte og håndkolorerte trykk av «Blomst i sne», som de tre solgte for 10 000 kroner stykket. Slik ble Weidemann turens hovedsponsor. Ousland deler Weidemanns syn på polfarere. – Performancekunst. Det er jo det en sånn poltur er.

THE TOTAL BUDGET was 800,000 kroner. By comparison, Monica Kristensen’s attempt to reach the South Pole in 1986-87 cost 15 million kroner. “Erling came up with an idea to contact the artist Jakob Weidemann,” says Randby. “He was the type who either liked you or disliked you. We were lucky that he liked us. He thought artists and polar explorers were soul brothers. What they have in common is the need to express themselves.” Weidemann gave them 50 numbered, signed, hand-colored prints of “Flower in Snow”, which the three would-be adventurers sold for 10,000 kroner apiece. That’s how Weidemann became the expedition’s main sponsor. Ousland shares Weidemann’s view of polar adventures. “Performance art. That’s what an expedition of that kind is.”

SELVE PERFORMANCEN begynte 8.mars 1990. – Nå kan folk lære av oss. Den tida var det ingen som hadde erfaring på denne typen turer. Vi dro med et tonn utstyr til Baffin Island en måned i forveien, trente og valgte utstyr til vi var fornøyd, og bommet nesten ikke på noen ting. Vi gjorde mye riktig på den turen, sier Ousland. Han hadde til og med barbert seg bak, for at rengjøringen skulle gå kjappere. Samme dag som nordmennene ble flydd inn, ble et kanadisk team flydd ut. Etter én uke på isen hadde de bare kommet noen få kilometer nordover. Nordmennene bestemte seg for å alle fall gjøre det bedre enn dem. Den første dagen klarer de tre kilometer. De er fornøyd. Men hvordan er det egentlig å gå på ski et sånt sted? Med råker, skruis, kulde og vind? – Jeg sier det samme som langrennsløperen Thomas Wassberg sa til en journalist som etter femmila spurte hvordan det hadde vært: ÅK SJÄLV, GUBBJÄVEL! sier Kagge.

THE PERFORMANCE began on 8 March 1990. “Nowadays people can learn from what we did,” says Ousland. “Back then no one had experienced such a trip. We took a ton of equipment a month in advance to Baffin Island, where we trained and tried out the various equipment to our satisfaction. We made almost no mistakes. We actually did a lot right on that trip.” Ousland went to the extreme of shaving his rear quarters, so that daily maintenance would take less effort. The same day the Norwegians were flown in, a Canadian team was flown out. After one week on the ice, the Canadians had only progressed a few kilometres north. The Norwegians were determined, no matter what, to do better than that. In the first day they covered 3 km. They were pleased. But what was it really like to ski in a place like that – with pressure ridges, open leads, pack ice and cold and wind? “I say the same thing that the cross-country skier Thomas Wassberg once told a journalist

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

SLÅR LEIR Ikke alltid like lett å slå opp teltet i sterk vind. MAKING CAMP Strong winds make it tough to pitch a tent.

RÅKER Nordpolekspedisjonen møtte en rekke slike hindringer på sin vei mot målet. WATER IN THE WAY The expedition confronted a series of such hurdles en route to the goal. NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

DAGENS HØYDEPUNKT Erling Kagge forbereder et kongemåltid i teltet. HIGHLIGHT OF THE DAY Erling Kagge prepares a meal fit for a king.

– Det er harde tak. Det er nesten umulig å beskrive. Kulda er det verste. Det er innmari kaldt når man starter, ned mot 50 minus. Det er kjølig, sier Ousland. – Hvor setter du grensa for kaldt? – 30. 30 er topp, alt kaldere enn det er kjølig, sier Ousland. – Jeg frøys så jeg grein, sier Kagge. – DE ANDRE KOM inn i tralten ganske kjapt. Jeg brukte litt tid på å gå meg i gang. Etter ei uke skjønte vi at vi mestra det, at det kunne gå veien, sier Randby. Dag ni på isen skjedde det. – Jeg gikk først. Jeg var best på å finne ruta i terrenget. Jeg hadde den tyngste jobben – men jeg likte å gå foran, sier Ousland. Bak ham, i midten, gikk Randby. – Det var på ettermiddagen, man blir litt sløv på slutten av dagen. Pulken skled på en issvull og jeg ble dratt ned i en sprekk i isen. Pulken kom etter, og jeg fikk hjørnet på pulken i korsryggen, sier Randby. Pulken veide 130 kilo. – Jeg merka ikke hvor ille det var med en gang. Da jeg la meg, gjorde det bare litt vondt. Dagen etter var det skitvondt, sier Randby. Før turen hadde han laget en avtale med SAS. De skulle holde kontakten med omverdenen ved å kalle opp SAS-fly på vei mellom Skandinavia til Alaska på VHFradio. Han kaller opp et fly og forklarer situasjonen. – Det var et grusomt nederlag. Jeg var initiativtaker og var mentalt forberedt på denne turen fra håret til tærne. Livet mitt falt i grus, sier Randby. Etter fire dager kommer flyet. Fordi de skal gå unsupported – uten støtte av noe slag – tar de to gjenværende ikke over noe av Randbys utstyr, med unntak av radioen. – Da jeg ble henta ut, lurte jeg på å hoppe ut av flyet. Ingenting hadde noen verdi for meg. Jeg hadde en ganske forskrudd virkelighetsoppfatning. Jeg hadde vært så opptatt av målet. Men det må du også være, sier Randby. – MAN UTELUKKER alt annet i tilværelsen. Det er fokus på én ting: nordover, sier Kagge. Nå er de bare to i fellessoveposen. Ideen hadde de fra Nansen og Johansen. I tillegg til de individuelle soveposene, sover de sammen inne i en stor, felles pose. Hver dag følger samme mal. Til frokost er det havregryn med nøtter, fett, sukker og morsmelktillegg. Til lunsj er det egenutviklede lunsjblokker med fett havre og 20

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

rosiner. Til middag er det Forsvarets nødproviant med fett og potetstappe. Som Ousland sier: «Det gjelder å fordele fettet ut over alle måltidene». – Rutiner er bra. Det er nok avgjørelser å ta uansett. Alt du kan bestemme på forhånd er bra – hvor lenge man skal ha pause, når man kan skal stå opp, sier Kagge. Børge gikk mest foran. – Børge var en bedre speider enn meg, flinkere til å finne de beste rutene gjennom og over iskossene. Jeg gikk gjerne bak og passet på at vi gikk mest mulig retning nord. Da dagsetappene ble lengre, byttet vi på å dra. I boka han ga ut om turen, skriver Kagge at å gå ski på sjøis er som å gå «på en vannseng». – Saltvannsis er mye mer elastisk. Den gynger. Ousland lager matoppskrifter i hodet. Det går i bacon og rømme. Kagge tenker på bacon og kake. Av og til hver for seg, av og til blandet sammen, skriver han i boka. Det hender de må binde pulkene sammen og padle over åpne råker. De går opptil 15 timer om dagen. På en god dagsmarsj går de tre mil. På en dårlig dag kunne de gå 12 kilometer på tolv timers hard marsj. Isen driver under skiene. Om natten kunne de drive flere kilometer tilbake. – En kan ikke la seg knekke av sånne ting, sier Ousland. Nesten hver natt ligger de og hører at isen skrur utenfor teltet. – Når det skrur, vet du ikke hvor nærme det er. Det er belastende når du skal sove. Du er aldri trygg på Polhavet, sier Ousland. – Hvordan er lyden? – Alt fra gnissing og murring til torden. – OM DET VAR KAPPLØP? Klart det var kappløp! sier Kagge. Samtidig med nordmennene var det kanadiere, koreanere, briter og russere ute i samme ærend. – Det er klart, det finnes jo både sympatiske og usympatiske årsaker til å dra på ekstremtur, sier Kagge. – Det at ingen har gjort det før er en drivkraft. Jeg elsker den følelsen av å løse utfordringer på en god måte. Behovet for mestringsfølelse er allment. Vår arena er Nordpolen, sier Ousland. Den 19. april får nordmennene vite over radioen at de ligger fire dagsmarsjer bak britene. De bestemmer seg for å strekke døgnet til 30 timer – det er jo lyst uansett.

HVERDAGSLIV En kort pause i kulden (t.v.). Og eksempel på hengende istapper etter at kondensen i teltet frøs i løpet av natten. DAILY LIFE A brief pause in the cold (left). Note the hanging icicles – from condensation – inside the tent in the morning.

who asked, after a 50-km race, how it felt: TRY IT YOURSELF, YOU OLD BASTARD!” says Kagge. “It’s a tough slog,” says Ousland. “It’s almost impossible to describe. The cold is the worst. It’s freezing when you start out, down toward minus 50. That’s pretty chilly.” At what temperature does ‘chilly’ begin? “Minus 30 C. That’s the cutoff. Anything below that is chilly,” says Ousland. “I froze to the point of moaning,” says Kagge. “THE OTHERS picked up the routine pretty quickly,” says Randby. “I needed a little time to get into the swing. After a week we knew we had mastered it, that things could go our way.” Day 9 on the ice, it happened. “I was out in front,” says Ousland. “I was the best at finding a route through the terrain. It was the hardest job – but still, I liked to be up there.” Behind him, in the middle, marched Randby. “It was afternoon,” he recalls. “You become a little sluggish toward the end of the day. The sled I was pulling slipped on an ice chunk and pulled me down into a crack in the ice. The sled came in after me, and the corner of it hit me in the small of the back.” The sled weighed 130 kilos. “I didn’t notice how bad it was right away. When I lay down later, it only hurt a little. The next day it was excruciating.” Before the trip, he had made an agreement with Scandinavian Airlines, or SAS. The adventurers would stay in touch with the world by calling up SAS passenger jets en route from Scandinavia to Alaska. Using the VHF radio, he reached one of the jets and explained the situation. “It was a huge defeat,” says Randby. “The trip was my own initiative, and I had been ready for it in every way. My whole life crumbled.” Four days later, the Twin Otter arrived. Since the plan was to be unsupported – without resupply of any kind – the two remaining skiers declined to take over any of Randby’s equipment, with the exception of the radio. “As I was flown out, I wondered if I shouldn’t just jump out of the plane,” says Randby. “Nothing had any value to me. I had a pretty screwed-up sense of reality. I’d been so set on that goal. You have to be.” “YOU CUT OUT everything else in existence,” says Kagge. “You have only one focus: getting north.” Only two men remained in the shared sleeping bag. In their quest for the pole a century before, Nansen and Johansen had had the same sleeping arrangement. In addition to their

individual bags, the skiers slept together in a large common bag. Every day it was the same routine. For lunch, high-fat blocks of oats and raisins, a concoction of their own design. For dinner, lard-and-potato rations made by the Norwegian military. As Ousland says: “The object is to spread the fat across every meal.” “Routines are good,” says Kagge. “There are enough decisions to make as it is. Anything you can decide ahead of time is good – how long to pause, what time to get up, et cetera.” Most of the time, Børge was the duo’s spearpoint. “Børge made a better scout than I did,” recalls Kagge. “He was smarter at finding the best routes through and over the ice blocks. It was fine with me to go behind and make sure we were moving as much as possible in a northerly direction. As the daily stages grew longer, we would switch off.” In his book on the expedition, Kagge writes that skiing across sea ice is like walking “on a water bed”: “Saltwater ice is much more elastic. It sways.” As they proceeded Ousland would make food recipes in his head. Most involved bacon and sour cream. For Kagge, it was bacon and cake. Sometimes each item alone, sometimes in combination, he writes in his book. Occasionally they linked together their pull-sleds, called pulks, and paddled across open leads. They skied up to 15 hours a day. On a good day they might put 30 km behind them. On a bad day they covered 12 km in 12 hours of difficult skiing. The ice, moving beneath them, followed its own directional needs. At night the men could easily drift several kilometres south. “You can’t let things like that break you,” says Ousland. Almost every night they lied awake listening to the ice churning outside the tent. “When it churns you never know how close the movement is,” he says. “It’s stressful when you’re trying to sleep. You are never safe on the Arctic Ocean.” What is the sound like? “Anything from a rubbing or a murmuring to thunder.” “WAS IT A RACE? Of course it was a race!” says Kagge. At the same time that the Norwegians were on the ice, there were Canadians, Koreans, British and Russians on the same errand. “Obviously, some reasons for going on an extreme journey are more admirable than others,” Kagge admits. “The fact that no one has done it before is a big motivation,” says Ousland. “I love the feeling of overcoming challenges in a good way. Everyone needs that feeling of accomplishment. Our arena happens to be the North Pole.” NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

GUTTA I DAG Nordpolkameratene Erling Kagge (t.v.), Geir Randby og Børge Ousland møtes hvert år for å spise feit mat og se westernfilmer. THE BOYS TODAY Pole mates Erling Kagge (left), Geir Randby and Børge Ousland still meet every year to eat high-fat food and watch spaghetti westerns.

– Da gikk vi for fedrelandet, sier Ousland. Derfra og inn ble det enda lengre, enda hardere dager. En dag de skal slå leir, får de besøk. – DET SKJEDDE på 88 grader 20 minutter nord. Jeg hadde gått med revolver på kroppen til dagen før. Da tenkte jeg at det ikke var noe poeng lengre, det er aldri isbjørn så langt inn på isen, sier Ousland. – Så roper jeg: Hoi! sier Ousland. – Jeg skjønner ikke hvorfor jeg gjorde det, jeg pleier aldri å rope ‘hoi’, sier Ousland. Isbjørnen står 20 meter unna. De stuper i pulkene og får fram revolverne. Isbjørnen nærmer seg. Ousland fyrer et varselskudd. – Den kom i god fart med hodet lavt, sier Ousland. – Begge hadde revolvere og begge skjøt. Hvis kun en traff, tipper jeg det var Børge, sier Kagge. Spise den kan de ikke – det ville vært brudd på reglene for «unsupported» de har blitt enige med britene om før avreise. De tar med noe kjøtt i pulken. 4. MAI står de på polpunktet. – Ingenting slår den jomfruelige førstegangsfølelsen, sier Ousland. Britene hadde gitt opp for lenge siden. Kagge og Ousland kommer først. På seiersmenyen: Ryggfilet av isbjørn kokt i saltvannsis. (Kagge tilbrakte natta etter festmåltidet «i fosterstilling med veer».) Med i flyet som hentet dem noen dager seinere var Geir Randby. – Har du vært på Nordpolen siden det? – Ja, for et par år siden. Det var en sånn turisttur sammen med Børge. Da skjønte jeg hvor mye det mentale betyr. Folk som var i mye bedre form enn meg sleit. Jeg hadde ingen frykt på det. Jeg hadde vært med før. – Hvordan er ryggen i dag? – Ryggen er fin den. Jeg gikk til kiropraktor og har trent meg opp. Da jeg kom hjem i 1990, gikk jeg daglige skiturer for å trene meg ned, selv med skiveprolaps, sier Randby. – Tenker du noensinne på hvordan livet ville ha blitt om uhellet ikke hadde skjedd? – Til å begynne med tenker du på det. Etter hvert har jeg innsett at jeg ikke ville ha byttet. Man vet aldri hva som hadde skjedd da. Nå har jeg tre fine unger og et fint liv. Jeg ville ikke byttet det med noe. I tillegg til intervjuer med Kagge, Ousland og Randby, står denne saken i gjeld til Erling Kagges bok « Nordpolen – Det siste kappløpet» (Cappelen 1990). 22

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

On 19 April the Norwegians learned by radio they are a four-day march behind the Brits. They decided to treat each 30-hour period like 24 hours – it’s daylight the whole time anyway. “We were skiing for the fatherland,” says Ousland. From that point on, each day was even longer, even harder. When they stopped to make camp one day, they got a visit. “IT HAPPENED at 88 degrees and 20 minutes north. I had been carrying a revolver until the day before. I finally figured there was no more point, since there are no polar bears so far onto the ice,” says Ousland. “Then I called out: ‘Hoi!’ I don’t know why I said that. I almost never say ‘Hoi’.” In any case, there was a polar bear standing 20 metres away. The two men dove for their pulks and pulled out their revolvers. The polar bear came closer. Ousland fired a warning shot. “The bear came at pretty good speed, with its head held low,” says Ousland. “Both of us had guns and both of us shot. If only one of us hit, I would bet on Børge,” says Kagge.

They couldn’t eat the animal. That would have violated the rules defining “unsupported” that they had negotiated with the British before leaving. They did pack some meat into one of the sleds. ON 4 MAY they found themselves at the North Pole. “Nothing beats that virginal first-time feeling,” says Ousland. The Brits had given up long ago. Kagge and Ousland were first. On the victory menu: polar bear fillet, boiled in salty meltwater. (Kagge would spend the night after the feast “in the foetal position, with cramps”.) In the airplane that picked them up a few days later was none other than Geir Randby. Have you been back to the North Pole since then? “Yes, a couple of years ago,” says Randby. “It was one of those tourist trips with Børge. That’s when I understood how important the mental part was. People who were in much better shape than I was were struggling. I had no fear. I had been there before.” How’s your back today? “My back – it’s fine. I’ve been to a chiropractor and done a lot of working out. When I got home in 1990, I took daily ski trips to train myself down, even with a slipped disc.” Do you ever think how life might have been if the accident had not occurred? “You think about that at the beginning,” says Randby. “Eventually I got to where I wouldn’t change places. You never know what would’ve happened, of course. But now I have three great kids and a fine life. I wouldn’t exchange it for anything.” In addition to interviews with Kagge, Ousland and Randby, this account is indebted to Erling Kagge’s book Nordpolen: Det siste kappløpet (Cappelen 1990).

DRIER

SOFTER

i inn w on

f the

te and rac ed

ish , all

my f o

cus wa s

WA R M E R

ng the rac e.

DRIER

t ga s a l hat ned t r u t I s ing a p m u as p w in nal e r ad My

P r o v e n P e r f o r m a n c e t o E n h a n c e Yo u r P e r f o r m a n c e www.primaloft.com

We’re inside, so you don’t have to be.

NORRØNAPROFILEN THE NORRØNAPROFILE

WHITEOUTS MANN Snowboarderen Danny Larsen er viden kjent for god stil og trange bukser. Han har vært på Whiteout-teamet i flere år. WHITEOUT’S MAN Snowboarder Danny Larsen is renowned for good style and skinny pants. He’s been on the Whiteout team for several years.

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

Text Henning Reinton Photos Chris Holter & Vanessa Andrieux

Oh Danny Boy Snowboarderen med de smale buksene. The snowboarder with the skinny pants.

MØT DAN ESPEN Berentsen Larsen (28), en mann med mange navn: Døpt Dan Espen, kalt Espen av foreldrene, Dan av kona og Danny av resten av verden. – Hvor kommer Danny-navnet fra? – Det kom fra tennislæreren vår. – Du spilte tennis? – Tennis måtte man spille, jeg er jo fra Bærum. Jeg og bestekameraten min, Frederik, gikk og spilte tennis, jeg husker vi kasta stein i hagen til tennislæreren vår når vi ikke var fornøyd. – Hvor gamle var dere? – 5-6 år. – Spilte dere tennis allerede da? – Det var et barneopplegg, vi hadde i alle fall ikke begynt på skolen ennå. Første gangen vi kom på trening, spurte læreren hva vi het. «Dan Espen? Det gidder jeg ikke å huske. Jeg kaller deg Danny.» «Og jeg da?» sa kameraten min. «Deg kaller jeg Fred Fuckface». Som kona Gro sier: Danny kom ganske godt ut av det. – Eller: Vi skjønte jo ikke da at det var «Fuckface», vi kunne ikke sånne ord. Men storebroren til Fred var den store, tøffe gutten i gata, og han fortalte oss hva det betydde. Da bestemte vi oss for å gi treneren et kallenavn, sier Danny. De kalte ham Reidar Rekkverk.

MEET DAN ESPEN Berentsen Larsen (28), a man of many names: christened Dan Espen but called Espen by his parents, Dan by his wife and Danny by the rest of the world. ”Where does the Danny-name from?” “It came from our tennis teacher.” ”You played tennis?” “Tennis was required – I’m from Bærum, outside Oslo, after all. My best friend Frederik and I played a lot of tennis. I remember throwing rocks into our tennis instructor’s garden when we got upset.” ”How old were you then?” “Five or six.” ”You were playing tennis by then?” “It was a programme for children. We hadn’t even started school yet. When we finished our first practice, the instructor asked our names. Then he said, ‘Dan Espen? That’s a pain to remember. I’ll just call you Danny.’ And then my friend asked, ‘What about me?’ and the coach said, ‘You? I’ll call you Fred Fuckface.’” As Danny’s wife, Gro, interjects: Dan came out of that pretty well. “We didn’t really understand what he said – we didn’t know words like Fuckface,” Danny recalls. “But Fred’s big brother was the big tough kid in the street, and he told us what it meant. So then we decided to give the coach a nickname back.” They called him Reidar Rekkverk.

KOMMER DU INN til Danny og Gro på Høvik utenfor Oslo, er det to navn til du ganske fort blir tvunget til å lære deg, enten du vil eller ikke. Ea og Nimh. Det er navnene på de to rottene Gro og Danny kjøpte sist høst. En tjukk og en rask. – Dere er sikre på at begge er jenter? – Ja, det er ikke vanskelig å kjenne igjen en gutterotte – det henger en saccosekk ned mellom beina på dem, sier Danny. Og i resten av dette intervjuet ber vi leseren se for seg at samtalen foregår mens Ea og Nimh vekselvis løper rundt, sitter i brystlomma på skjorta til Danny, hopper en god meter over til tørkestativet eller bestemmer seg for å gi intervjueren en klem med halen etter å ha kravlet opp på skulderen. – Vi har fått seler som vi kan ta på dem for å gå tur, men de vil ikke ha de på seg, sier Gro. – Det vekker jo litt oppsikt når vi går på tur med dem. Det er ikke så populært på Centra, sier Danny. Rotter på Centra kan jo være noe oppsiktsvekkende. Men det er ikke i nærheten av å vekke så mye oppsikt som da Danny begynte å kjøre snowboard med trange, trange bukser. Og ja, vi skal spørre om buksene. Vær tålmodig.

LIKE IT OR NOT, on entering Danny and Gro’s home in Høvik, outside Oslo, you have to learn two names, and quickly: Ea and Nimh. That’s what Gro and Danny call the two rats they bought last fall. One is fat and one is fast. ”Are you sure they’re both girls?” “Yeah, it’s not hard to tell male rats – they have a beanbag between their legs,” says Danny. As you, dear reader, enjoy the rest of this interview, keep Ea and Nimh in your imagination at all times – running around the room, sitting in the breast pocket of Danny’s shirt, leaping a good metre over to the clothes-drying rack or crawling onto the interviewer’s shoulder to give him a sort of tail hug. “We got them harnesses, for when we go on walks, but they don’t want to wear them,” says Gro. “When we walk them it causes a bit of a stir,” Danny adds. “They’re not too popular at the shopping centre.” Rats at the mall – that would cause a stir. But Danny’s used to worse, like the clamour when he started snowboarding in those famous supertight pants. Yes, we’ll get around to asking about them. Be patient.

FOR DET BEGYNTE IKKE med trange bukser. Det begynte ikke en gang med snowboard. En gang var Danny skikjører med det lokale senteret i

FOR IT DID NOT BEGIN with skinny pants. It didn’t even start with a snowboard. Danny was once a skier. At the local ski centre in Lommedalen, outside of Baerum, he once tucked the length of the mountainside in an elegant crouch, only to lose touch NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

NORRØNAPROFILEN THE NORRØNAPROFILE

Lommedalen som hjemmearena. Det var der han en gang satt i hockey ned hele Krydsbybakken, hoppet på siste henget, landa tjue meter lenger ned og brakk ryggen. Portskikjøringen la han vekk i 1994. Så ble det brett. – Det var en lokal fyr som importerte tyske Plenk-brett privat. De hadde nose og tail til knærne, og bindingene var alt for store. På en god dag var vi en gjeng på 8-10 stykker i Lommedalen.Vi fikk ikke lov til å lage hopp, så vi bare lagde små hakk i kanten av løypa. Vi ble gode til å spinne sjukt fort på små distanser. – Hvor drømte dere om å dra da? Stryn? Hemsedal? – Kirkerud! Det andre året jeg holdt på dro vi for første gang til Kirkerud. Der hadde de hopp og noe som ligna halfpipe. Vi var ute og kjørte nesten hver dag etter skolen. Hver gang mor sa hun kunne kjøre oss til Kirkerud, var det sjukt kult. – Var du best i gjengen allerede da? – Hvem som var best, kom an på hvilken dag i uka det var. Etter hvert fikk noen andre interesser og slutta. Etter hvert begynte vennegjengen å reise rundt for kjøre Norgescup. – Vi dro på konkurransene for å møte andre og ha det gøy. Vi lærte hverandre triks selv om vi skulle konkurrere mot hverandre etterpå. Jeg vet ikke – det kan jo være sånn i dag og, men for oss var ikke selve konkurransen det viktigste. – Hvem var forbildene? – Jeg husker at jeg pleide å nynne på åpningslåta fra «Subject: Håkonsen» når jeg syntes jeg kjørte stilfullt. Klart Terje og Daniel var store, men jeg har alltid hatt mer sans for proffene som kjørte i Norge – Torsi Albrecht, Arild Brun Kjeldaas – de som hørte på metall og dro på. – Hva syntes dere om skikjørere? – Da? Vi hata skikjørere. Hadde ingen refleksjon rundt at det bare var tre år sida jeg hadde kjørt ski sjøl. – Og nå? – Det er mange bra skikjørere. Even Sigstad, for eksempel, han synes jeg kjører dritfett. Men jeg klarer ikke se ski uten å tenke slalåm. Hver gang jeg står ved en skikjører som dropper inn, kjører jeg den gode gamle: Bip! Bip! Bip! sier Danny, og lager nedtellingslyden fra slalåmkonkurransenes startboks. Danny ler. – Du veit: Må holde krigen ved like! Hehe. Den dag i dag misliker jeg at folk setter opp porter.

with the ground on the final drop-off and land 20 metres away, breaking his back. He retired his slalom skis in 1994 and became a boarder. “There was a local guy who privately imported German Plenk-boards,” Danny recalls. “The nose and tail came up to your knees, and the bindings were way too big. On a good day, there would be 8 or 10 of us at Lommedalen. They wouldn’t let us build jumps, so we just made these small cuts at the edge of the trail. We got good at launching fast spins from a short in-run.” ”Where did you dream of boarding then? Stryn? Hemsedal?” “Kirkerud! In our second year we headed to Kirkerud for the first time. They had jumps and something like a half-pipe. We went boarding almost every day after school. Every time my mother said she could drive us to Kirkerud, it was awesome.” ”You were already the best snowboarder in your gang?” “That depended on what day of the week it was. Eventually, some of them found other interests and quit.” As time passed the remaining friends began travelling to Norwegian championships. “We went to competitions to meet others and have fun,” says Danny. “We taught each other tricks even if we were competing against each other afterward. I don’t know – it might still be the same today, but for us the competition wasn’t the most important part.” ”Who were your role models?” “ I used to hum the opening track of ‘Subject Håkonsen’ when I thought I was riding flashy. Terje and Daniel were great, but I’ve always had a liking for the pros who boarded in Norway, like Torsi Albrecht, Arild Brun Kjeldaas – guys who listened to metal and pulled out all the stops.” ”What did you think about skiers?” “Then? We hated skiers. I’d been one myself three years before, but that didn’t matter.” ”And now?” “There are lots of good skiers. Even Sigstad, for example – I think he’s awesome on skis. But I can’t see a pair of skis without thinking ‘Slalom!’ Every time a skier drops in beside me I give him the old, ‘Bip! Bip! Bip!’ ” says Danny, mimicking the countdown sound that slalomers hear in the starting box. Danny laughs. “You know: Gotta keep up the war! Heh-heh. To this day I don’t like it when they put up gates.”

I DAG er Danny sponsa av blant annet K2, Spy, Etnies og Whiteout og bruker brorparten av hver vinter på foto- og film-shoots. – Jeg kjører for sponsormerker som bryr seg om at sporten skal være gøy – ikke hvem som er best på konkurranser. Sånn sett føler jeg at jeg holder det litt mer ekte. – Hva synes du om snowboard nå kontra på 90-tallet? – For å være ærlig, så synes jeg det har tapt seg litt. Det er fortsatt svinkult, men det har blitt mer corporate. Store aktører dikterer utviklingen i sporten. Jeg kunne aldri tenkt meg å være med å skape et image for merker som ikke har det. Pause. – Men det klart, jeg skal ikke være skinnhellig og si at jeg ikke hadde tatt imot cash fra en energidrikk. – Hvor mye tjener du idag? – Nok til å kunne komme meg rundt og kjøre snowboard. Jeg blir ikke rik. Jeg har aldri gjort det for pengene, bare for muligheten til å komme meg rundt. – Hvor lenge skal du holde på? – Jeg skal kjøre så lenge det er gøy. Men det er klart, det blir mye reising. Danny har ikke sett mye til Ea og Nimh deres første levemåneder. Hele vinteren og våren drar han rundt for å filme sin part. Hvor mange triks er det i en part? – En gjennomsnittlig part er 2-3 minutter eller 20 triks, hvis du kjører mye street eller park er det rundt 30. Hvordan får man en god part? – Du må blande flere aspekter – bare street eller bare pudder blir kjedelig. Været må stemme, enkelte vintre har jeg brukt desember til juni på en part jeg ikke er fornøyd med. Det kan være dårlige hopp, dårlig snø, få soldager. Så nå begynner jeg og filme med en gang snøen kommer. I år er det mye pillows og klipper og få bygde hopp. Det viktigste i en part er å ha med noe du kan forholde deg til – det der kunne jeg også klart, liksom – og noe du ikke har sett før.

TODAY, DANNY’S sponsors include K2, Spy, Etnies and Whiteout, and he spends the greater part of each winter on photo and film shoots. “I represent sponsors that want the sport to be fun,” he says. “Who’s best at competing isn’t the big thing for them. So in that way, I feel like I’m helping keep the sport real.” ”What do you think about snowboarding today as opposed to the 1990s?” “To be honest, I think it’s lost a bit. It’s still cool, but it’s become more corporate. You’ve got big players dictating how the sport evolves. I could never see myself working to create an image for brands that don’t have it.” Pause. “But obviously – I’m not going to get all self-righteous and say I wouldn’t take cash from an energy drink.” ”What do you earn these days?” “Enough so I can get around with my snowboard. I’m not getting rich. I’ve never done it for the money. All I’m looking for is the chance to go from place to place.” ”How long will you keep it up?” “I’ll keep boarding as long as it’s fun. But of course that does mean a lot of travelling.” Danny has not seen much of Ea and Nimh during the first months of their lives. All winter and spring, he travels around filming. ”How many tricks are there in one segment?” “A typical part is two or three minutes, or 20 tricks, but if you do a lot of street or park, it’s about 30.” ”What goes into making a good part?” “You have to mix several aspects – only street or only powder is a bore. The weather has to be right. Some winters, I’ve spent from December to June on a part I wasn’t satisfied with. You can have bad jumps, bad snow, not enough sunny days. Nowadays I start to film as soon as the snow arrives. This year I’m doing lots of pillows and cliffs and not so many built jumps. The most important thing in a part is having something you, the viewer, can relate to – sort of like, ‘Yeah, I could do that’ – as well as something you haven’t seen before.”

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

AIRBORNE Danny Larsen i en hverdagslig situasjon: høyt oppe, opp ned, et sted i Apene. AIRBORNE Danny Larsen in typical form: up high, upside down, somewhere in the Alps. NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

NORRØNAPROFILEN THE NORRØNAPROFILE

Frode Grønvold var bombesikker på at smale bukser skulle slå an. Jeg var skeptisk. Så møttes vi hjemme hos meg, så på olabuksene jeg likte beste og sydde snowboardbukser etter det Frode Grønvold was convinced tight pants would catch on. I was sceptical. When we got together at my place, we looked over the jeans I liked best and we sewed snowboard pants like that.

NOE DU ikke har sett før. Det er der Danny Larsen kommer inn. Fjorårets part inneholder blant annet en et hopp med 90 graders rotasjon inn mot et grantre, treffe grantreet og 720 ut – i motsatt retning. Eller kanskje det hoppet som har fått mest oppmerksomhet: Danny cruiser ned en skogsbilvei, det kan være hvorsomhelst, det kan være rett ved en hytte du har leid. Han hopper på et hopp på den ene siden av veien – du tenker, ok, han gjør en straight air – og glir umerkelig opp og over veien og lander i den andre brøytekanten. Du spoler tilbake: Hvor kom det fra? Hvordan fikk han til det? Det ser ikke ut som han anstrenger seg et sekund i lufta. – Jeg har fått mye kommentarer på det hoppet. – Hvordan er det å dra for å filme når været er dårlig? – Det er alle proffers mareritt – cabin fever. Det alle gjør før sesongen er å legge inn så mange filmer som mulig på harddisken. Når det er dårlig vær, blir det fort en litt depressiv hverdag, ingen gidder å gå ut av senga. – Dere kan jo finne på noe anna? – Man burde kunne jo gjort noe gøy, men når du ikke får produsert noe, føler du deg som en sokk. Du lukter vondt, sitter i ei hytte med andre gutter som lukter, det er grått ute, det er ikke noe særlig. Jeg har ti værsider bookmarka på maskina som jeg sjekker jevnt og trutt. Du vet når det blir bra vær. Da er det å pakke klart, legge seg tidlig og ut av senga 6 om morgenen. – Er du fornøyd med filminga i år? – Ja, i år har jeg både fått mye bra på film og vært mye hjemme i Norge. Det er ikke så ofte. Vi har faktisk filma mye i Oslo, sier Danny, og forteller om en trimma wakeboard-vinsj de bruker for å dra i gang fart på plasser du ikke ville tro det kunne være kjøring, som for eksempel midt på Blindern, Norges flateste campus. Noe du ikke har sett før. Det blir det garantert i årets part også. OK, DA. BUKSENE. Danny har vært sponsa av Whiteout siden 2002, hele sitt voksne liv. – I starten var det helt sånn ville vesten-opplegg, vi kunne gjøre hva vi ville. Frode Grønvold som var sjef da hadde mange gode ideer – han var helt nerd på mote. – Han kjørte tele? – Ja, men vi fikk han til å konvertere til snowboard. Det var ikke alt i snowboardkulturen han forsto like godt – men det som var viktig forsto han. Danny begynte å kjøre med smale bukser i 04/05. Smale jeans hadde han gått med lenge før det. Også her hadde storebroren til Fred Fuckface en finger med i spillet. – Han var den tøffe i gata, og da vi begynte å bry oss var det han som styrte oss mot Guns. Så blei det punk, så prøvde jeg hip hop en stund, så var det rett på Metallica og Iron Maiden. Dette var mange år før trange jeans var noe du kunne kjøpe på H&M. Det var to alternativer – sy inn bukser eller kjøpe damebukser. Danny valgte det siste. – Frode Grønvold var bombesikker på at smale bukser skulle slå an. Jeg var skeptisk. Så møttes vi hjemme hos meg, så på olabuksene jeg likte best og sydde snowboardbukser etter det. Det er fullt mulig at andre var før oss, men jeg har ikke sett det.

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

– Hvordan reagerte folk? – Det ble rimelig mye oppstyr. Eller som Gro sier: Han fikk uendelig mye kjeft. Folk slang drit i bakken og skreiv «støgt» og «homo» under anonyme nick på nettet. – Alt som ikke gjøres med kontroll, aggressivitet og selvtillit ser dumt i trange bukser. Men det enkleste triks kan se kult ut. Med baggy bukser kan du kjøre uten den kontrollen folk tror du har. – Jon Olsson, som også har sin egen stil, har også fått mye tyn? – Med god grunn, se på fyren! sier Danny og ler. – Personlighet er bra. Gjør man sin egen greie, blir det populært. – Hva tenker du om at det er påbud med baggy klær i snowboard- og skicross? – Det er helt håpløst å diktere sportens utvikling sånn. Boardercrossgutta er hardcore som fy, de kjører store facer i Alaska på fritida. Det er vel nok en gang de store sponsorene som viser at de ikke forstår sporten. – Hva slags bukser kjører du med nå? – Nå kjører jeg med restlageret av den trangeste damemodellen. HVEM DANNY ER UTENFOR sporten? 1. Han lager avansert mat fra grunnen av. («Men Ea og Nimh driver å spiser opp chiliplantene mine»). 2. Han skater. («Etter god sommer med mye skating, ville jeg kanskje ikke blitt helt absolutt sist i NM i miniramp. Jeg suger på street». 3. Han går på BIs nettstudier («Jeg er på vei til bachelorgrad i oppbretta piquetskjorte, champagnekultur og halstørkle»). 4. Han tegner og maler nesten hele tida, har gjort det siden han var liten. («Jeg har laget et designfirma, får se litt hvor jeg skal ta det»). 5. Han er romantisk .(Han gikk ned på kne og fridde til Gro en vinterkveld de var ute og gikk tur på isen utenfor Høvikodden.) 6. Han har langt svart hår («farget det idag, faktisk»), bart («jeg hadde en flott snurrebart en periode, men så mista jeg bartevoksen på fjellet»), smale bukser (det har vi snakka om) og spiller i band. («Det heter Beist eller Det svartner. Det er ikke det letteste å være i band som kun består av tre gitarister».) 7. Topp fem favorittalbum: Guns ’n’ Roses: «Appetite for Destruction», Metallica: «Kill’em All», AC/DC: «Back in Black», Iron Maiden: «Number of the Beast», Black Sabbath: «Volume 4». – Så hva slags musikk hører du på når du kjører? – Nei, jeg klarer ikke å høre på musikk når jeg kjører, da mister jeg balansen, sier Danny. – Det er mye kulere å høre snøen.

ROTTEFANGEREN Danny Larsen med rottene sine Ea og Nimh hjemme i Bærum. RAT CATCHER Danny Larsen with his rats, Ea and Nimh, at home in Bærum.

SOMETHING YOU have not seen before. That’s where Danny Larsen comes in. Last year’s film segment includes a 90-degree rotational jump into a pine tree. He hits the tree and does a 720 out again – in the opposite direction. Then there’s the jump that probably got the most attention of all: Danny’s cruising down a logging road, could be anywhere, not far from some cabin you yourself might have rented. He pops a jump on one side of the road, and you’re thinking, ‘OK, he’ll do a straight air’ – and then he rises up and over the road and lands on the opposite snow bank. You reel it back: Where did that come from? How did he do it? It doesn’t seem to have cost him a moment’s effort. “I got a lot of comments on that jump.” ”What’s it like travelling to film when the weather is bad?” “It’s every pro’s nightmare – cabin fever. What everyone does before the season is download as many movies onto their hard drive as they can. When the weather’s bad it’s sort of depressing. No one bothers getting out of bed.” ”You could maybe find something else to do?” “I guess we ought to be able to have some fun somehow, but when you can’t produce anything, you feel like a sock. You smell bad and you’re sitting around a cabin with other guys who smell, looking out at the gray sky. Not much fun. I have 10 weather sites bookmarked on my computer, and I check them at regular intervals. You know when the weather is going to turn good. You pack your things, get to bed early and jump up at six in the morning.” ”Have you been pleased with this year’s filming?” “Yes, this year I’ve got lots of good stuff on film and I’ve been home in Norway quite a bit. OK, not that often, but we have actually filmed a lot in Oslo,” says Danny. He then breaks into a description of a modified wakeboard winch that he uses to gain speed quickly in spots you wouldn’t believe boarding was even possible – like in the middle of Blindern, Norway’s flattest University campus. Something you haven’t seen before, in other words. There will be a lot of that this year, too. OK, THEN: THE PANTS. Danny has been sponsored by Whiteout since 2002. That’s his entire adult life. “In the beginning,” he says, “it was kind of like the wild west. We could do whatever we wanted. Frode Grønvold was the boss at the time and had lots of good ideas. He was totally into fashion.” ”He skied Telemark?” “Yeah, but we got him converted to snowboard. There were a few things about snowboard culture he didn’t quite get, but he understood the important things.” It was 2004-2005 when Danny started boarding with tight pants. They were nothing new to him. I He’d been pushed toward tight jeans and all they represent by none other than big brother Fred Fuckface. “He was the neighbourhood badass, and when we started caring about such things he was the one who steered us toward Guns. Then it was punk, and I tried hip-hop for a while. But basically I went straight to Metallica and Iron Maiden.” This was many years before tight jeans were something you could buy at H&M. You had two choices then. You could take in your trousers at the inseam or you could buy ladies’ pants. Danny chose the latter. “Frode Grønvold was convinced tight pants would catch on. I was sceptical. When

we got together at my place, we looked over the jeans I liked best and we sewed snowboard pants like that. It’s quite possible that others got there first, but not that I have seen.” ”How did people react?” “There was quite some uproar.” Or as Gro puts it: He was taunted endlessly. They hurled junk onto the slope and wrote “disgusting” and “homo” on the web, using false nicknames. “Whatever you do, if you don’t do it with full control, self-confidence and a sense of aggression, it will look stupid in skinny pants,” says Danny. “But even the simplest trick can look cool. With baggy pants, you can board without actually having the control people think you have.” ”Jon Olsson, who also has his own style, has also received his share of razzing, hasn’t he?” “And with good reason! Look at the guy!” says Danny, and laughs. “It’s good to show personality. If you do your own thing, folks will like it.” ”How do you like the fact that baggy clothes are required in snowboard cross and ski cross?” “It’s pointless to try to dictate the sport’s development like that. Those boardercross dudes are hard-core. They ride big Alaskan faces in their spare time. It’s one more case of big sponsors showing how little they understand the sport.” ”What kind of pants do you go snowboarding in now?” “Right now I wear surplus stock of the tightest ladies’ fit I can find.” WHO IS DANNY when he’s not boarding? 1. He makes sophisticated meals from scratch. (“But Ea and Nimh keep eating up my chilli plants.”) 2. He skateboards. (“After a good summer with lots of skating, I might not come in absolutely last in the miniramp championships. At street, I suck.”) 3. He is studying business online. (“I’m on my way to a BS in Oxford shirts, ascots and champagne culture.”) 4. He draws and paints every chance he gets, and has done so since he was little. (“I’ve set up a design company. We’ll see where I go with it.”) 5. He is a romantic. (He got down on his knee and proposed to Gro one winter evening as they took a walk on the ice outside Høvikodden.) 6. He has long black hair (“dyed it today, actually “), a moustache (“I had a great handlebar moustache for a while, but then I lost my wax up on some mountain”), tight pants (we may have already mentioned that) and he plays in a band (“It’s called ‘Beist’ or ‘Det Svartner’. It is not easy to be in a band consisting of only three guitarists.”) 7. Top five favourite albums: Guns N’ Roses, “Appetite for Destruction”; Metallica, “Kill ’em All”; AC/DC, “Back in Black”; Iron Maiden, “Number Of The Beast”; Black Sabbath, “Volume 4” “So what kind of music do you listen to while snowboarding?” “I can’t listen to music when I board – I lose my balance,” says Danny. “It’s much cooler listening to the snow.”

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

Text Eivind Eidslott Photos Sverre Hjørnevik

STORE DIMENSJONER Eivind Eidslott (t.v.), Øyvind Yksnøy og Kjetil Leknes på stupkanten ved fjellet Skårasalen i Sunnmørsalpene. Langt der nede går ferja mellom Sæbø og Urke over Hjørundfjorden. BIG DIMENSIONS Eivind Eidslott (left), Øyvind Yksnøy and Kjetil Leknes on edge at Skårasalen in the Sunnmøre Alps. Far below is where the ferry crosses the Hjørund Fjord between Sæbø and Urke.

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

TheFjord Hjørundfjorden deler Sunnmørsalpene i to som et nykvesset vikingsverd. Like a freshly sharpened Viking sword, the Hjørund Fjord cuts the Sunnmøre Alps in two.

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

MORGENSTUND Eivind Eidslott (t.v.) og Tor Sæthre ombord i MS Vikaskjær - klar for en ny dag med toppturer i Sunnmørsalpene. MORNING MOOD Eivind Eidslott (left) and Tor Sæthre aboard the MS Vikaskjær – ready for another peak day in the Sunnmøre Alps.

JEG SKAL IKKE INSISTERE. Overhodet ikke. Men hvis du virkelig ønsker å få så mye som mulig ut av livet ditt, synes jeg du skal prøve å seile innover Hjørundfjorden en dag i februar. Ja, i februar. Så enkelt kan det gjøres. Veien til lykke er sjøveien til Sunnmørsalpene. DU SKAL GÅ ombord i ei gammel fiskeskøyte noen dager etter et snøfall. Du skal legge fra deg feite ski på dekk, du skal hilse på den spreke kapteinen, og så skal du stå der, langs ripa, sammen med gode venner, og se Jønshorn gli forbi, Molaupstind, Randers topp, Sylvkallen, Råna, alle disse fjellene som bare glir forbi, og du skal studere dem i kikkert, du skal se etter naturlige linjer, mulige nedkjøringer fra toppen og helt ned til fjorden, og du skal gå i land et sted, bare gå i land et sted, og velge deg et fjell. Det er akkurat det du skal gjøre. Kanskje hilse på den lokale bonden først, snakke om vær og vind. Og så: velge deg et fjell. MEN HVOR ER HJØRUNDFJORDEN, spør du nå. Hvor er dette stedet? Hvor ligger disse tindene? Må du helt til New Zealand for å finne dem? Til Patagonia? Til Alaska? Nei, nei, nei. Du må ikke lenger enn til Vigra lufthavn, en forblåst flyplass på den norske vestkysten, kjent for sine karbonadesmørbrød og voldsom turbulens. 32

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

Det er her du lander, som ei forskremt kråke på rullebanen, før du kjører undersjøiske tuneller inn til Ålesund - byen som kanskje er mest kjent for at den brant ned i 1904, og som fikk massiv nødhjelp av Friedrich Wilhelm Albert Victor, bedre kjent som Wilhelm II, konge av Preussen og keiser av Det tyske rike. Da byen ble gjenreist i årene etter brannen, fikk den sin karakteristiske Jugendstil. Hvis du er arkitekturinteressert, eller kunstinteressert, eller bare generelt interessert, bør du ta deg tid til å vandre rundt i disse vakre bygatene. Men hvis du først og fremst er interessert i snøkrystaller, milliarder av snøkrystaller under skisålene dine, så er Ålesund bare en mellomstasjon. Det er Hjørundfjorden som gjelder. Det er Hjørundfjorden som er målet for din pilegrimsreise. DET STÅR SKREVET svart på hvitt på Wikipedia.com: “Hjørundfjorden regnes av mange som en av de vakreste i verden.” Hvem som mener dette er noe uklart, men hvis det kritiske spørsmålet skulle dukke opp, hvis noen vil ha fakta på bordet, hvis noen absolutt vil vite hvem det er som mener at Hjørundfjorden er en av verdens vakreste fjorder, så kan vi stille frivillig, vi som disponerte fiskeskøyta MS “Vikaskjær” ei uke i februar i det herrens år 2010. VI HADDE MENGDER av tørr puddersnø fra null meter over havet til toppen av hvilken som helst tind. Vi fikk bacalao til middag. Vi kunne kjenne sola varme for første gang siden oktober. Vi var ikke lenger interessert i å ha verden for våre føtter, for vi hadde noe annet.

UNIKE FORHOLD Snø helt ned til fjøresteinene i Hjørundfjorden. Ikke ofte. unique CONDITIONS It’s rare to find the snow so low around the Hjørund Fjord.

RETT LINJE På vei mot Nordre Sætretind i Sunnmørsalpene. STRAIGHTAWAY Heading toward Nordre Sætretind in the Sunnmøre Alps.

I WON’T INSIST. Not at all. But if you really want to get the most out of life, I would suggest that you sail up the Hjørund Fjord on a February day. Yes, in February. That’s all it would take. The route to happiness is the seafaring route into the Sunnmøre Alps.

by road through undersea tunnels to Ålesund – a city perhaps best known for burning down in 1904 and receiving massive emergency aid from Friedrich Wilhelm Albert Victor, better known as Wilhelm II, the King of Prussia and Kaiser of the German Empire. In the years after the fire, as the city rose again, it acquired its characteristic Jugend style. If you are interested in architecture, or art, or things in general, you’ll want to take time to wander the beautiful city streets. But if your primary interest is snow crystals – billions of snow crystals piled up under your skis – then Ålesund is just a way station. For you, only the Hjørund Fjord matters. It’s the Hjørund Fjord that is the purpose and destination of your pilgrimage.

HOW IT WORKS is that you jump aboard an old fishing boat several days after a big snowfall. You deposit your fat skis on deck, greet the spry captain and stand along the rail in the company of good friends, watching Jønshorn slide past, then Molaupstind, Randers, Sylvkallen and Råna. As those mountains parade by, you study them in your binoculars, searching for natural lines that might serve as descent routes, running from the summit all the way to the fjord. You go ashore someplace, anyplace, and pick yourself a mountain. That’s all you have to do. Maybe you ought to chat up the local farmer before heading up, though. Get him talking about weather and wind. And then: Pick yourself a mountain. BUT WHERE IS THIS HJØRUND FJORD, you ask. Where is this place? Where are these peaks? Must you fly to New Zealand to find them? To Patagonia? Alaska? No, no, no. You needn’t travel further than Vigra Airport, a blustery airfield on Norway’s western coast, known for its meat-patty sandwiches and turbulent landings. That’s where your plane comes down, like a panicky crow, before you proceed

IT IS WRITTEN in black and white, at Wikipedia.com: “The Hjørund Fjord is ranked by many as one of the most beautiful in the world.” Who exactly this refers to is not clear, but if that question should ever arise – if someone should demand to know who it is that believes the Hjørund Fjord is one of the world’s most beautiful fjords – then we would gladly put ourselves forward as an example. After all, it was we who engaged the fishing boat MS Vikaskjær for a week back in February,2010. FROM ELEVATION ZERO to the top of any and all surrounding mountain peaks, we saw an abundance of dry, powdery snow. We ate bacalao for dinner. We felt the warmth of the sun for the first time since October. We were no longer interested NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

OPP INSTERENNA Anders Waage Nilsen leder an på vei mot Nordre Sætretind. Kolåstind bak. ”OPP INSTERENNA” Anders Waage Nilsen leads the way toward Nordre Sætretind. Kolåstind in the background.

FØRSTESPOR Tor Sæthre nyter urørt snø ned fra Veirhaldet i Ørsta. FIRST TRACKS Tor Sæthre in the untouched snow down from Veirhaldet in Ørsta. 34

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

NORSKE ALPER På egga like under Nordre Sætretind - med den bratte snøflanken på Standalhorn like bak. NORWEGIAN ALPS Going the distance, just below Nordre Sætretind, with the steep snowy flank of Standalhorn behind.

BÅTEN VENTER Det er en helt egen følelse å se båten som en liten prikk på fjorden - og vite at det er 1500 meter fantastisk skikjøring ned til den. THE BOAT AWAITS It’s quite a feeling to see the boat as a tiny dot on the fjord, knowing there are 1,500 metres of fantastic skiing between you and it. NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

FRA FJELL TIL FJORD På vei ned Lissje Skåradalen etter bestigning av Skårasalen. FROM MOUNTAIN TO FJORD On the way down Lissje Skåradalen after climbing Skårasalen.

Vi hadde Hjørundfjorden for våre føtter. Og hva hadde vi på disse store, svette føttene våre? Jo, der hadde vi høye, stive randonnéstøvler av plast. Den første dagen besteg vi Grønetinden, Hjørundfjordens hemmelige bærevegg. Den andre dagen besteg vi Nordre Sætretind, Hjørundfjordens Ama Dablam. En annen dag besteg vil Skårasalen, Hjørundfjordens Mont Blanc. Og slik fortsatte det. Det bare fortsatte. Som om det var en drøm. En naiv en. JEG KAN IKKE HUSKE når det skjedde. Om det var på vei opp på et fjell, om det var på vei ned fra et fjell, om det skjedde da jeg satt ombord i båten med ei hjortekjøttpølse i den ene hånda og ei isøks i den andre. Det er ikke så nøye. Men jeg husker den plutselige erkjennelsen av å være på rett sted til rett tid. Det er nesten slik det må sies: på rett sted til rett tid. En slik erkjennelse er sjelden og varer kanskje bare ett sekund eller to. Den er mer som et blaff, som en berøring, som snø som smelter på et barnekinn. Og jeg kommer til å huske den. For alltid. Sammen med bildet av en fjord. En fjord som - etter denne turen - for alltid vil være Fjorden i bestemt form entall.

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

in having the world at our feet, because we had something else. We had the Hjørund Fjord at our feet. And on those large, sweaty feet of ours, what did we wear? High, stiff, plastic randonnée boots. The first day, we made it to the top of Grønetinden, the secret bearing wall of the Hjørund Fjord region. The next day, we climbed Nordre Sætretind, the Ama Dablam of the Hjørund Fjord. Another day, we climbed Skårasalen, the Mont Blanc of the Hjørund Fjord. And thus it continued. It just went on. As if it was a dream. A naïve one. I CAN’T REMEMBER when it happened. If it was on the way up a mountain, if it was on the way down a mountain, or while sitting on board the boat with a venison sausage in one hand and an ice ax in the other. It doesn’t really matter. But I remember the sudden feeling of being in the right place at the right time. There’s really no other way to say it: right place, right time. Such a feeling is rare and may last only a second or two. It is like a breath of wind, the slightest touch, a snowflake that melts on the face of a child. And I will remember it. Always. Alongside the mental image I carry of a fjord. A fjord which – after this trip – will forever be The Fjord. Definitive, singular.

FAKTA

SURFING Tor Sæthre nyter løssnøen ved Ørsta skisenter på Bondalseidet. SURFING Tor Sæthre revelling in the loose snow at Ørsta ski centre in Bondalseidet.

FACTS

Velkommen til Hjørundfjorden

Welcome to the Hjørund Fjord

Reise Fly fra Oslo til Ålesund med SAS (www.sas.no) eller Norwegian (www. norwegian.no). Eller fly til Ørsta-Volda med Widerøes proppellfly (www.wideroe. no). Hvis du har booket sjøtransport og opphold gjennom guidefirmaet Actin, blir du hentet på flyplassen. Hvis du reiser til Hjørundfjorden på egenhånd, vil vi på det sterkeste anbefale å leie en bil. Kollektivtilbudet rundt Hjørundfjorden er ikke det samme som i London, for å si det sånn.

Travel Fly from Oslo to Ålesund on Scandinavian Airlines/SAS (www.sas.no) or Norwegian (www.norwegian.no). Or try flying to Ørsta-Volda on Widerøe’s prop plane (www.wideroe.no). If you have booked boat transport and accommodations through the guide firm Actin, you will be picked up at the airport. If you travel to the Hjørund Fjord on your own, we would strongly recommend that you rent a car. The public transit, it must be said, is not quite up to London standards.

Bosted Guidefirmaet Actin bruker Sagafjord Hotell på Sæbø som sin base camp. Du kan også bo på Standalhytta like under Kolåstind. Dette er Aalesund Skiklubs Soria Moria-slott i Sunnmørsalpene. Den Norske Turistforening leier en seksjon av hytta, hvor du kan låse deg inn med Turistforeningens standardnøkkel (les mer på www.turistforeningen.no). Prøv også hotell i Ørsta og Ålesund, det praktfulle Hotell Union på Øye eller Villa Norangdal i Norangsdalen. En billigere løsning er leie av hytte eller teltovernatting på en av Sæbøs campingplasser.

Lodging The guide firm Actin uses the Sagafjord Hotell at Sæbo as its base camp. You could also stay at Standalhytta, a tourist cabin in the shadow of Kolåstind. It is the Ålesund Ski Club’s Soria Moria palace in the Sunnmøre Alps. The Norwegian Trekking Association rents a section of the building, which you can enter using the association’s standard key (read more at www.turistforeningen.no). You can also try hotels in Ørsta and Ålesund, or the lovely Hotell Union in Øye, or Villa Norangdal in Norangsdalen. A cheaper plan is to stay in a tent or cabin at one of the campgrounds at Sæbø.

Sail and ski Guidefirmaet Actin (www. actin.no) tilbyr femdagers Sail and ski-turer med base på Sagafjord Hotell. Guidene tar deg med på fantastiske topper rundt Hjørundfjorden og bruker den sjarmerende fiskeskøyta MS “Vikaskjær” som transportmiddel. Actin serverer også gourmetretter til middag hver kveld - ofte basert på lokale råvarer!

Sailing and skiing The guide firm Actin (www.actin.no) offers five-day Sail and Ski trips from the Sagafjord Hotell. The guides lead you to fantastic summits around the Hjørund Fjord, using the fishing boat MS Vikaskjær for transport. Actin also serves up gourmet meals for dinner, often based on local produce!

Spis For å krone Hjørundfjordbesøket ditt med fantastisk kortreist mat, bør du spandere på deg en bedre middag på Rekkedal Gjestehus (www.rekkedalgjestehus.no).

Eat If you want to crown your journey with excellent locally produced food, treat yourself to dinner at Rekkedal Gjestehus (www.rekkedalgjestehus.no).

Les mer www.visitalesund-geiranger.com, www.actin.no og www.aast.no

Read more www.visitalesund-geiranger. com, www.actin.no and www.aast.no

GRILLPØLSENE VENTER På vei til kaia på Skår og nygrillede hjortepølser ombord i båten. GRILLED SAUSAGE AHOY En route to the quay at Skår, with freshly grilled venison sausages on the boat.

I BAUGEN Tor Sæthre (t.v.) og Eivind Eidslott nyter livet på fjorden. In the bow Tor Sæthre (at left) and Eivind Eidslott enjoying life on the fjord.

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

Norrøna Fall/Winter Collection 2010/11 trollveggen dri™3

falketind Gore-Tex® Pro Shell

lofoten Gore-Tex® Pro Shell

trollveggen Gore-Tex® Pro Shell Bib

trollveggen dri™3 Bib

falketind Gore-Tex® Pro Shell

trollveggen dri™3

falketind Gore-Tex® Pro Shell

trollveggen dri™3 Bib

falketind Gore-Tex® Pro Shell

trollveggen warm™2

trollveggen warm™2 Stretch

lyngen warm™2 Stretch

trollveggen warm™2

trollveggen warm™2 Stretch

lyngen warm™2 Stretch

lofoten Gore-Tex® Perf. Shell Ins.

lofoten Gore-Tex® Pro Shell

narvik Gore-Tex® Soft Shell

narvik Gore-Tex® 2L Perf. Shell

røldal Gore-Tex® Perf. Shell Ins.

lofoten Gore-Tex® Pro Shell

narvik Gore-Tex® Perf. Shell

narvik Gore-Tex® 2L Perf. Shell

røldal Gore-Tex® Perf. Shell Ins.

lofoten Gore-Tex® Pro Shell

narvik Gore-Tex® soft shell

narvik Gore-Tex® 2L Perf. Shell

røldal Gore-Tex® Perf. Shell Ins.

lofoten Gore-Tex® Pro Shell

narvik Gore-Tex® Perf. Shell

narvik Gore-Tex® 2L Perf. Shell

røldal Gore-Tex® Perf. Shell Ins.

falketind warm™1 Fleece

lofoten warm™2 Fleece

narvik warm™3 Zip Hood

narvik warm™2 Stretch

røldal warm™2 Fleece

falketind warm™1 Fleece

lofoten warm™2 Fleece

narvik warm™3 Zip Hood

narvik warm™2 Stretch

røldal warm™2 Fleece

WOMEN

lofoten Gore-Tex® Perf. Shell Ins.

WOMEN

Mid Layer

MEN

Waterproof

MEN

trollveggen Gore-Tex® Pro Shell

See the complete range of products, sizes and colours at www.norrona.com 38

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

lyngen Windstopper® Soft Shell

svalbard flex™1

lyngen Windstopper® Soft Shell

svalbard flex™1

lyngen Windstopper® Soft Shell

svalbard flex™1

narvik Powershield Pro

svalbard Arktis

svalbard Heavy Duty Hybrid

/29 Cotton Zip

/29 Cotton

/29 Cotton Zip

/29 Cotton

/29 warm™1 Fleece Zip

/29 warm™2 Stretch Zip

WOMEN

Casual /29 warm™2 Stretch Zip

trollveggen down™750

lyngen PrimaLoft® clo™100

lyngen down™750

lyngen lightweight down™750

narvik down™750

trollveggen down™750

lyngen PrimaLoft® clo™100

lyngen down™750

lyngen Lightweight down™750

narvik down™750

WOMEN

MEN

/29 warm™1 Fleece Zip

Insulated

/29 warm™1

WOMEN

Softshells

MEN

trollveggen flex™3

svalbard Arktis Ano

MEN

svalbard flex™1

MEN

svalbard Gore-Tex® Pro Shell

lyngen Windstopper® Soft Shell

Windresistant

trollveggen flex™3

svalbard Gore-Tex® Pro Shell

www.norrona.com NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

UNDER FOSSEN Nils Nilsen på vei mot innsteget for å klatre Vettisfossen. UNDER THE FALLS Nils Nilsen makes his approach to Vettisfossen. 40

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

Text Bjørn Eivind Årtun photo bjørn eivind årtun & nils nilsen

Ice, Ice, baby Om å klatre Norges vakreste foss. Climbing Norwayś most beautiful waterfall.

OPPE I FOSSEN Bjørn Eivind Årtun har funnet fram øksene og er på vei mot toppen. UP THE FALLS Bjørn Eivind Årtun putting his axes to use, making headway to the top. NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

FOTOGRAFERING Bjørn Eivind Årtun tar bilder av Vettisfossen før han begynner på klatringen. PICTURE THIS Bjørn Eivind Årtun photographs Vettisfossen before beginning his climb.

ISKLATRING VAR SKUMLE greier. Det skulle jeg aldri rote meg bort i. Jeg ble ikke mindre sikker på dét da jeg leste om førstebestigningen av Vettisfossen i boka «Norsk Fjellsport 1983». Det så ut som livsfarlig anleggsarbeid. Jeg kaldsvettet da jeg så for meg førstebestigerne Rob Taylor og Henry Barber klatre på tynne istapper i gummihansker med pålimt sand i 1977. Nei, takke seg til tørr stein og fine flytt på faste klipper. Nå, 20 år senere, en februardag i 2010, henger jeg selv her i denne mektige fossen sammen med Nils Nilsen. DEN 260 METER høye Vettisfossen omtales med respekt, spesielt i klatrekretser. Turen opp det frosne monsteret var lenge det vanskeligste en isklatrer kunne gi seg i kast med. Punktum. Sånn er det ikke lenger. Fossen er den samme som i 1977, men utstyret er lysår bedre og klatrerne har mer erfaring med bratt is. Det slemme ryktet står for fall og fossen har de siste årene fått mange bestigninger. Isskruer som er så skarpe at vi kan skru dem inn med en hånd - sammen med stegjern og økser smidd for bratt isklatring - gjør turen lettere. Vettisfossen er nå blitt en superklassiker. FLERE BURDE TATT turen inn til fossen om vinteren, ikke bare for å klatre. Turen inn Utladalen via Vettisgjelet og Vetti gård til fossen er nydelig og romantisk, de siste 100 meterne er voldsomme og får deg til å trekke pusten en ekstra gang idet du runder hjørnet inn i ei svart gryte hvor du får fossefallet midt i fleisen. På sommeren hører du den før du kommer dit, om vinteren er alt helt stille. Da er stemningen truende inne under fossen, det ser ut som en slagmark. Store isblokker ligger strødd, spyttet ut av isoverhengene. Du skjønner at du er der på lånt tid, i et frossent øyeblikk. Det beste rådet til interesserte klatrere er å være 42

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

rask opp og forbi starten. Rasfaren avtar raskt når du etablerer deg i den bratte delen av fossen. NÅ I FEBRUAR er Vettisfossen mektig og veldig våt. Vannføringen er stor selv etter en kald vinter. Vannet renner friskt inn i ermene på jakken. Heldigvis er det ikke mer enn et par minusgrader. Før vi startet, hadde vi blitt enige om å soloere starten for å tilbringe kortest mulig tid i rassonen. Vi lister oss utenom det store overhenget, istappene når ikke helt ned og vannet fosser i strie strømmer gjennom de skjøre formene. Vi tar på tauet før vi klatrer inn mot midten av fossen igjen. I starten på nest siste taulengde klatrer jeg rundt et hjørne - der spruter vannet ut av et hull tre meter over meg og forsvinner inn i fossen igjen på høyde med ansiktet mitt. Gore-Tex eller ikke, nå blir jeg våt, såpass skjønner jeg. Heldigvis er isen myk og øksene synker inn som i smør idet jeg «løper» forbi. De to siste taulengdene gir nydelig isklatring i svære formasjoner med stemming og enkelte overhengende opptak. På toppen gliser vi om kapp. Klatringen har absolutt levd opp til forventningene - minus skrekkfantasiene fra den gang jeg leste Norsk Fjellsport. De norske klatrerne Thomas Carlstrøm og Håkon Gammelsæter var med et lite stykke på Rob Taylors og Henry Barbers førstebestigning av Vettisfossen i 1977. Da fikk nordmennene se en av de første Gore-Tex-jakkene i bruk. Det sådde et frø hos Thomas Carlstrøm, som etter hvert førte til den første Norrønajakken i Gore-Tex. Vettisfossen har derfor en spesiell plass i Norrønas historie.

fornøyd Bjørn Eivind i fossen. Happy Bjørn Eivind in the falls.

LANGT NED Nils Nilsen med is på alle kanter. AGAINST THE CURRENT Nils Nilsen with ice everywhere.

ICE CLIMBING WAS SCARY stuff. I would never get messed up in that. My resolve only strengthened when I read about the first ascent of Vettisfossen in the book Norsk Fjellsport 1983 (Norwegian Mountain Sport 1983). It looked like dangerously hard labour. I got cold sweats imagining the first ascenders, Rob Taylor and Henry Barber, as they climbed the thin columns of ice at Vettisfossen in 1977, wearing rubber gloves with sandy palms. I thought: Give me a solid, dry rock face anytime. Yet here I am, 20 years later, on a February day in 2010, hanging on the mighty icefall with Nils Nilsen. WITH ITS 260 METRES in height, Vettisfossen is regarded with respect, especially in climbing circles. A trip up this frozen monster was long considered the hardest thing an ice climber could do. Period. That’s not the case anymore. The waterfall is the same as it was in 1977, but climbing equipment has undergone lights years of evolution and the climbers themselves are more experienced on steep ice. Vettisfossen’s nasty reputation has therefore softened in recent years, and there have been many ascents, helped along by improved crampons, ice axes and ice screws so hard you can screw them in by one hand. Vettisfossen has become a super classic. MORE PEOPLE should check out these falls in the winter, and not only for the climb. The hike through Utladalen via Vettisgjelet and the Vetti farm is beautiful and romantic. The final 100-metre stretch will steal your breath in more ways than one, especially as you round the corner and enter a black cauldron with the falls before you. In the summer, you hear them before you get there. It’s all very quiet in the winter, but the mood is unmistakably threatening. Large ice blocks lie strewn about, as if thrown by giants in battle. You realize that you are present on borrowed time, in a frozen moment. The best advice for climbers is to

start quickly up. The danger of collapsing ice decreases rapidly as you become established on the steep part of the falls. NOW, IN FEBRUARY, Vettisfossen is both powerful and wet. Even after a cold winter the water courses forcefully, and it tends to enter the sleeves of your jacket. Fortunately, the temperature is only a few degrees below freezing. Before starting, we agree to climb solo at first so as to spend the shortest possible time in the zone of falling blocks. We tiptoe out of range of the large overhang, whose ice columns do not reach all the way down, so the water there pulses freely through brittle formations. Before climbing toward the centre of the falls, we attach the rope. At the start of the next pitch I climb around a corner and see water spouting from a hole three metres above me. At the level of my head, the water disappears back into the ice. Gore-Tex or not, I realize there’s no way to avoid a soaking. Fortunately, when I swing my axe it enters the ice as if into butter, and I scramble past with ease. The two final pitches afford beautiful climbing, with large formations that require stemming and a few overhang moves. At the top, Nils and I begin to compete: but only to see whose grin is the largest. The climb has lived up to all expectations – not including those nightmare visions I got from reading Norwegian Mountain Sport. The Norwegian climbers Thomas Carlstrøm and Håkon Gammelsæter went a small part of the way up Vettisfossen in 1977 during the first ascent by Rob Taylor and Henry Barber. On that outing the Norwegians got to see one of the first Gore-Tex jackets ever in use. That got Thomas Carlstrøm thinking, and led eventually to Norrøna’s first Gore-Tex jacket. Vettisfossen has thus played a special role in Norrøna’s history. NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

FAKTA

Velkommen til Vettisfossen Reise Du må på et eller annet vis komme deg til det vesle tettstedet Øvre Årdal på Vestlandet. Du kan ta buss eller kjøre bil fra Oslo. Det vil ta deg ca fem timer. Du kan også fly med Widerøe fra Oslo til Sogndal (www.wideroe.no) og leie bil eller ta buss derfra. Regn med ca 1 1/2 time transport fra Sogndal til Øvre Årdal. Følg skilting til Utladalen. Parkér ved veibom og gå på grusvei fram til den nedlagte gården Vetti. Ca 45 minutter på sti fra Vetti til Vettisfossen. Regn med at alt vil ta lenger tid når det er mye snø.

KREVENDE ISKLATRING Vettisfossen er overhodet ikke noe for nybegynnere. Men stadig bedre utstyr og kunnskap om isklatring har gjort fossen noe mer tilgjengelig de siste årene.

Overnatting I sommersesongen kan du overnatte på Vetti gård. Du kan også gå videre til den selvbetjente turistforeningshytta Vettismorki. Om vinteren bør du satse på dagstur tur-retur Øvre ÅrdalVettisfossen eller teltovernatting. Vettisfossen Du trenger ikke være isklatrer for å nyte denne naturperlen. Men hvis du er blant de som behersker avansert isklatring, må du snakke med lokalkjente klatrere for å få mest mulig informasjon om klatreruta og forholdene i fossen. Les mer www.turistforeningen.no, www.isklatring.no og www.utladalen.no

CHALENGING ICE CLIMB Vettisfossen is by no means for beginners. But improved equipment and the spread of ice-climbing expertise have made the icefall more accessible in recent years.

FACTS

Welcome to Vettisfossen Travel One way or another, you must find your way to the village of Øvre Årdal in western Norway. From Oslo you can drive or take the bus. Driving takes about five hours. You can also fly on Widerøe from Oslo to Sogndal (www.wideroe.no), then rent a car or take a bus. Figure on about an hour and a half from Sogndal to Øvre Årdal. Follow the signs to Utladalen. Park at the tollgate and walk the gravel road to a farm, now discontinued, called Vetti. The footpath from Vetti to Vettisfossen takes about 45 minutes. Remember, you’ll probably need longer in heavy snow. Lodging In summer you can sleep over at the Vetti farm. You can also proceed to the Norwegian Trekking Association’s self-service cabin, Vettismorki. In winter, you should plan to travel from Øvre Årdal to Vettisfossen and back in one go, or bring a tent for camping. Vettisfossen You don’t have to be an ice climber to enjoy this natural pearl. But if you are an advanced ice climber and want to give it a shot, talk to local experts for detailed information about the climbing route and ice conditions. Often, the icefall is impossible to climb. This is not, to put it mildly, ice climbing for beginners! Read more www.turistforeningen.no, www.isklatring.no and www.utladalen.no

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

5 CFM

Air Permeability

10,000mm

Water Resistance

NORRĂ&#x2DC;NA MAGAZINE fall/winter 2010/11

Aslak Aastorp er en av de fjellklatrerne i verden som kjenner Trollveggen best. Her er hans personlige beretning fra til sammen 50 dager Nord-Europas høyeste stup.

Trollveggen Aslak Aastorp is one of the climbers with most experience from Trollveggen – the famous Troll Wall. Here is his personal account of the combined 50 days he has spent on northern Europe’s highest rock face.

VEGGEN Den 1000 meter høye Trollveggen ruver i midten av dette bildet. Romsdalshorn i forgrunnen, helt ute til venstre. THE WALL The 1,000-metre high Trollveggen looms in the centre of this shot. Romsdalhorn in the foreground, at far left. 46

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

Text Aslak Aastorp Photos Aslak Aastorp, øyvind vadla, fred husøy, bernt pedersen, ragnhild amundsen, sjur nesheim, harald sæterøy & runar eidslott

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

Jeg ville fly den gangen, opp fra dalbunnen, opp til drømmene, hvor jeg kunne se livet slik det virkelig var.

Back then I wanted to fly, up from the valley floor, up to where the dreams are, to see life as it really was.

Med lys og skygge, farger og gråtoner, glitrende tinder og dype kløfter, storhet som ikke kunne måles eller forklares.

With its lights and shadows, colours and grays, its sparkling peaks and canyons deep, greatness without measure or words.

Jeg ville ikke forstå, det som ikke skulle forstås, men bare oppleves som øyeblikkets under.

I didn’t wish to understand, what’s better left alone, or felt in a moment’s wonder.

Seilende på elva Skjebne, uten planer, ting bare skjedde, og følelser ble komprimert til en utrolig mengde liv, av forlenget barndom som jeg aldri angret.

Sailing the river Destiny, no plans but happenstance, my feelings condensed and multiplied, childhood prolonged, beyond regret.

Det er ikke sant at livet er kjedelig!

It is not true that life is boring!

VAR JEG BARE en drømmer fremmed for et normalt liv? Mulig det, men alt jeg ville var å være virkelig tilstede i denne korte tiden på jorden og leve et liv jeg kunne tro på. Hangen til mysterier var kanskje skapt på sengekanten i en lykkelig barndom full av troll og andre fabeldyr. Lite viste jeg den gang at jeg skulle få leke med virkelige troll noen år seinere i den 1200 meter høye Trollveggen. Denne enorme fjellveggen, kronet med råtne spir som i følge mytene er forsteinede troll. Selv om dragningen var mer en lengsel enn en plan skulle den likevel bli en skjebne: veggen og dens voktere ble min inngangsport til en annen verden.

Was I a dreamer, estranged from normal life? Maybe so, but all I wanted was to be truly present in my very short time on earth, living a life I could believe in. My penchant for mystery began, I think, bedside in a happy childhood full of trolls and other fabled creatures. Little did I know that years later I would get to play with “real” trolls, at 1,200 metres’ elevation on Norway’s Trollveggen, or Troll Wall. This huge rock face is crowned with crumbling spires that legend insists are petrified trolls. My inclination toward mystery was more of a longing than a plan, but it proved nonetheless fateful: Trollveggen and its stony guardians became my portal to another world.

RUTA «DØD ÅT ALLA prektige blonde vikinger», 1986: Jeg prøvde å sove i lasterommet på Øyvind Vadlas overfylte stasjonsvogn, men tau og heisesekker stappet med mat for 18 dager var ikke egnet som seng. Vi hadde mistet den siste ferga fra Molde. Det betydde to timer ekstra kjøring på svingete og isete veier i den mørke og kalde februarnatten. Det var tre andre i bilen: Øyvind, Bernt Pedersen og Øystein Bårdsnes. Opprinnelig var fjerdemann på laget Rune Trap Meyer, men Rune hadde mistet livet i et snøskred på Breitind seks uker tidligere. På en måte ga hans skjebne min billett til denne turen og starten på et livslangt vennskap med Øyvind. De siste dagene hadde vært en merkelig blanding av planlegging og dagdrømming. På rastløs vandring rundt i Kristiansund - med lite penger og mye visjoner - tigget vi om støtte til en drøm om å klatre den antatt hardeste linja som gjensto i Trollveggen, opp den blanke og veldig bratte veggen under Bruraskaret. En slik rute ble holdt for å være umulig på den tiden, men Øyvind, som hadde unnfanget ideen, virket ubekymret, spesielt når en del «sponsor-raid», i ordets rette betydning, resulterte i enorme mengder sjokolade og batterier. Likevel var alle fire ganske ferske i denne leken, og vi strevde med å få alle detaljene på plass. Øyvind insisterte på at planleggingen hadde pågått et år. Det må i så fall ha vært en slags åndelig planlegging som ikke tok hensyn til mat, klær, klatreutstyr og andre jordiske detaljer. Men når det kom til stykket var vyer den viktigste bagasjen, og det hadde vi mer enn nok av.

“DEATH to all pretty blonde Vikings”, 1986: I tried to get some sleep in the trunk of Øyvind Vadla’s overloaded car, but coiled ropes and haul bags stuffed with 18 days’ worth of food made a poor bed. We had missed the last ferry from Molde to Åndalsnes, which meant another two hours of driving on icy, winding roads in the dark February night. There were four of us in the car: Øyvind, Bernt Pedersen, Øystein Bårdsnes and me. Originally the fourth member of the team was to be Rune Trap Meyer, who matched Øyvind in big-wall experience; but Rune had been killed in a snow avalanche on Breitind six weeks before. In a way, his fate was my ticket onto the expedition and into a long friendship with Øyvind. The past few days had been a strange mix of planning and daydreaming. Walking around in Kristiansund, short on money and long on vision, we had begged support for our dream to make it up Trollveggen’s hardest remaining unclimbed winter route – directly up the smooth section below Bruraskaret. It was steeper than any other line in the country, and such an ascent was held to be impossible. Øyvind, whose idea it had been, seemed unworried, particularly when support materialized in the form of enormous amounts of chocolate and batteries. But the four of us were quite new to this game, and we struggled to square away the details on little sleep. Øyvind insisted that planning had been underway for a year. If so, it must have been a sort of abstract planning that didn’t bother about food, equipment or other earthly matters. But when it came down to it, we knew that spirit was the most important equipment, and we had plenty of that.

LIKEVEL ENDTE DET opp som et kappløp med tiden for å etablere leir helt oppunder veggen før rasfaren igjen økte på de snødekte introsvaene. Mildvær var på vei og vi antok at det var sikrest å gjøre anmarsjen om natten. Vi vaklet ut av bilen klokken 04 om morgenen og lignet mer på Hobitter på vei til Dommedagsfjellet

INEVITABLY we found ourselves in a race against time to get established above the approach slabs before the avalanche danger became unreasonable. Figuring that an approach at night would be safest we stumbled out of the car at 4 a.m. and headed up the snowy slopes, looking less like heroes than Hobbits on the way to Mount Doom.

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

de første Pionerene fra 1965 under Norskeruta i Trollveggen. the first ones The pioneers of 1965 under The Norwegian Route at The Troll Wall.

suksess Endelig oppe etter 9 vinterdager i Trollveggen. sucsess Finally, after 9 winter days, at the top.

langt ned Bernt Pedersen jumarerer opp til leir 2 på ruta «Død Åt Alla». long way down Bernt Pedersen on his way up to camp two on the route ”Død Åt Alla”. NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

fin gjeng Snille hjelpere kl.04.00 om morgenen før starten på «Død Åt Alla» i 1986. The wild bunch Climbers helping out at 04 am, at the start of ”Død Åt Alla” 1986.

Luftig Starten på «Død Åt Alla» var veldig bratt. in the air At the start of the route ”Død Åt Alla” .

en glad gutt Aslak Aastorp etter cruxet på «Raspberry Dream» under fribestigningen i 1987. happy man Aslak Aastorp just after the crux on the route ”Raspberry Dream”, during the free climb in 1987. 50

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

enn heltemodige klatrere. Engstelse og pirrende spenning kjempet om finne en slags likevekt. For Øystein, Bernt og meg var dette første møte med Trollveggen. Det føltes som vi tok skrittet inn på en arena som egentlig var reservert for klatreguder. Jeg har alltid lurt på om vi velger livet eller om livet velger for oss. Noen hendelser blir vår historie selv om vi ikke kan huske at det var et valg. Med ryggen mot veggen den februarmorgenen, vinkende farvel til de som hjalp oss å bære, føltes det absolutt som et veivalg. Veggen var grå og stille, lik en 1000-meters katedral som kunne mane fram andektighet hos selv den mest dogmatiske blant ikke-troende. Det var som om veggen visket til oss: «Gratulerer! Dere har greid å våkne fra den store Søvnen i dalen. Velkommen til Virkeligheten. Her har du alt å vinne, og alt å tape! Eneste regel i spillet er Tyngdeloven.» DET VAR AKKURAT NOK snø til å klatre og is til å sikre opp introsvaene, mye vanskeligere enn vi regnet med, men to dager etter at vi forlot dalen fant vi endelig gode riss til å henge opp teltene under selve hovedveggen. 600 meter igjen å klatre. Fra her så det ut som veggen lente seg ut mellom 60 og 100 meter over oss. Rasene så ut som om de falt sidelengs. Det var på tide å justere perspektivet. Trasset og staheten som nesten ble visket bort på introsvaene begynte sakte å repareres. Vi fikk meldinger over radioen at «erfarne klatrere» tvilte på prosjektet vårt. Selvsagt kunne ingenting være mer inspirerende. Klatringen var vanskelig. Vi hadde lite erfaring og manglet en del avansert utstyr. Fjellet var både kompakt og veldig løst samtidig, som etter ferske fjellskred. På toppen av syvende taulengde den femte dagen drev Øyvind med sekkheising fra en hengende stand i to steinblokker som hang opp ned, bare festet i to slitte 6 millimeters jumarslynger, likevel så rolig og vel tilpasset en vertikal tilværelse. Jeg trakk pusten dypt, forsøkte å smile uten å si så mye, og passerte han så forsiktig jeg kunne. To dager senere flyttet vi leir. Jeg var den siste som forlot samme standplassen. I det jeg tok ut ankeret løsnet hele standplassblokken og forsvant uten en lyd mens jeg svingte 30 meter ut i vinternatten. De neste 50 meterne på jumar var uten kontakt med moderjord, og jeg sendte en stille bønn om at neste anker måtte være av bedre kvalitet. ETTER SEKS ELLER SJU dager hadde vi gjort unna 500 høydemeter inkludert den «umulige» starten på hovedveggen. Bernt og jeg hadde neste hviledag. Å våkne opp midt i denne veggen med flere hundre meter luft under madrassen ga oss tid til å absorbere hvor vilt dette egentlig var. Hele settingen, med kun svake ekko av lyder fra dalen, inspirerte til å tenke på de store spørsmål i livet som kjærligheten, døden og hva vi skulle ha til middag. Vi var nok langt mer opptatt av kjærlighet enn død. Bernt hadde alt jeg manglet. Han sjarmerte alle jenter i senk. Jeg var fryktelig sjenert og uten selvtillitt. Han gjorde det bra på universitet. Jeg var knapt nok tilstede. Likevel så det ut til at et varig forhold var like umulig for oss begge. Bernt var selvfølgelig av den oppfatning at det ville ordne seg hvis vi kom opp denne ruta. I mitt stille sinn hadde jeg begynt å tro at det var bedre for meg oppe i veggen her enn på hybelen hjemme i Trondheim. Hverdagen føltes ikke enkel. Jeg passet ikke inn. Jeg kunne ikke se meg selv som en nyttig samfunnsborger. Alle mine evner pekte i håpløse retninger som å drømme meg bort i denne dypfryste veggen. En halv fot innenfor universitet ga et alibi for å eksistere, men det var klatring som var den virkelige livskilden. Det var mange av den sorten i klatremiljøet på den tiden. Men selv om Øyvind var en større banditt enn noen av oss andre så det ikke ut til at han delte mine problemer. Han levde som en klatringens Huck Finn og ignorerte de fleste sosiale forventninger. Han brydde seg ikke mye om å tekkes de korrekte holdninger i klatremiljøet heller. Vi var neppe en del av «det gode selskap» på den tiden. Like greit, for før eller senere blir alle helter, også klatrehelter, slaver av sitt image. Friheten var vel verdt tapet av et godt rykte. OM MORGENEN VAR det tid for å flytte leiren igjen. Øystein startet å jumarere mens Bernt og jeg satt i teltåpningen og knyttet sko. Plutselig dro vekten av Øystein ut et boltanker og teltet vi hang i datt en halv meter før backup-ankeret stoppet en videre ferd ned i avgrunnen. Før vi fikk sjansen til å kommentere en slik kontant vekking, hørtes et smell over oss. Vi kjente lyden altfor godt og grep instinktiv alt som var å holde i. Lyden økte til et drønn mens vi ventet på rasets ubarmhjertige

Anxiety and excitement struggled to find equilibrium. For Øystein, Bernt and me, it was our first rendezvous with the trolls. We were stepping into an arena reserved, in our minds, for the climbing gods. I always wonder whether we choose the real crossroads in our lives. Certain events become our history, even when we cannot recall a single deciding moment. Our backs to the wall that morning in February, waving goodbye to the friends who had helped porter our haul bags, certainly felt like a choice. The wall was silent and gray, like a 1,000-metre cathedral that inspires devotion among even the most dogmatic of nonbelievers. We could sense the wall addressing us: “Congratulations, you have managed to awaken from the big sleep in the valleys. Welcome to reality! You have everything to win and all to lose. Now you must play by the rules of gravity.” CLIMBING THE SNOW-COVERED slabs the next day turned out to be more difficult than expected. There was just enough snow to move and ice with which to protect. Two days after we left the valley we were at last safely anchored to good cracks in the headwall, with another 600 metres left to climb. From here the wall leans out as much as 100 metres; avalanches fell past us seemingly sideways, far from the wall. We had to adjust our sense of perspective. Our stubborn attitude, which had almost vanished on the slopes below the wall, was slowly recovering. We received messages over the radio that “experienced climbers” had doubted our ascent in the local newspapers. Of course nothing could have been more inspiring. Our ascent was against all the odds. From that day forward we were committed. The climbing was difficult. We had little aid experience and no advanced equipment. The rock was simultaneously loose and very compact, like after a fresh rock fall. At the top of the seventh pitch Øyvind was hauling from a hanging belay in some upside-down blocks, tied only to his two, worn, six-mil jumar ropes, looking calm, confident and well adjusted to this vertical life. I just took a deep breath and tried to smile, without saying much, passing him as carefully as possible. Two days later we moved the camp; I was the last person to leave that same belay. The moment I loosened the main anchor the whole thing detached. The belay blocks fell silently for some 100 metres while I swung 30 metres out into the black winter night. I jumared the next fifty metres without any reference to earth, praying that my friends at the top were better anchored. AFTER SIX OR SEVEN days we had gained about 500 metres, including the “impossible” start of the headwall. Bernt and I had the next rest day. Waking up in the middle of the wall with nothing but space below us, we had time to absorb the spectacular situation. The setting and the absence of valley noise inspired us to discuss the big questions in life, like love, death and how to prepare the next dinner. We were far more engaged by love than death. Bernt had everything I lacked. He could charm any girl he wanted; I was shy and lacking self-confidence. He was doing well at the university; I was hardly connected to the real world at all. Still, true love seemed impossible for both of us, and Bernt was of the opinion that if we could get up this wall everything would sort itself out. In my mind I was starting to believe that life was better up here than back in Trondheim. My everyday life didn’t feel easy to me. I didn’t really fit in. I couldn’t imagine how to become useful. All my skills were pointing in hopeless directions, like dreaming myself alive on this frozen wall. Having one foot in the university had its social advantages, but climbing was the real source of my life. At the time the climbing world seemed to contain a lot of people similarly disposed. Though he was more of an outlaw than any of us, Øyvind didn’t have such problems. He lived like Huck Finn, ignoring societal expectations. He didn’t care much about climbing society either. During this trip and later, we developed a bond based on the rejection of conformity. Sooner or later all heroes, even climbing heroes, become the slaves of expectation. The freedom was well worth the loss of a good reputation. IN THE MORNING it was time to move camp again. Øystein started jumaring while Bernt and I sat in the door of the portaledge tying our shoelaces. Øystein’s weight forced a bolt in the tent anchor to pop, dropping the ledge half a metre onto the backup anchor. Before we had a chance to comment on this indelicate awakening, the cracking sound reached us. Too well we knew the meaning of that noise, and we clung to the ropes waiting for the merciless forces of the avalanche. The sound increased to a boom. A wall of snow covered the horizon; the avalanche passed 20 metres beyond us. The trolls were just playing with us this time.

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

morgenstund Siste morgen i veggen på «Død Åt Alla». Øystein Bårdsnes (øverst) og Aslak Aastorp. Morning glory Final day in the wall at the route ”Død Åt Alla”. Øystein Bårdsnes (top) and Aslak Aastorp. ikonet Hans Christian Doseth, 80-tallets største klatrehelt, på «Trollkjerringruta» i 1982. the icon Hans Christian Doseth, the climbing hero of the 80s, on the route ”Trollkjerringruta” in 1982.

krefter. En vegg av snø dekket horisonten da raset passerte 20 meter utenfor oss. De var lekne i dag, trollene! Inspirert av dagens start valgte Øyvind og Bernt å heise teltene fullt oppslått denne flyttedagen. En dag til med klatring brakte oss til topps, og ved midnatt kunne vi feire de første skritt på flatmark siden vi startet. Vi kalte den nye ruta «Død åt alla prektige blonde vikinger» (VI A4, 800 meter) som ble klatret uten en eneste borrebolt. Ruta fikk et tvilsomt rykte i årene etter, med mange forsøk, men aldri noen andrebestigning. I mai 2003 løsnet de øverste 300 meterne av veggen i et gigantisk steinskred og sendte mye av den originale ruta vår til evigheten. RUTA RASPBERRY DREAM: Den påfølgende sommeren, 1986, fikk Trollveggen to utenlandsbesøk. Et spansk lag med Juan Carles Castivelli, Jaume Grau og Pere Xavier Porta klatret en variant av Svenskeruta (VI 7-, 1000 meter, Lars Gøran Johannson, Thomas Nilsson 1978) i juni. De døpte linja «Søvngjengerruta» (El Cami Del Somnis, VI 6-/A3, 1000 meter). Deretter, i løpet av fem dager i juli, klatret det japanske laget med Masakazu Fujiwara, Masaki Shibuya og Masahiro Nakashima en annen variant av Svenskeruta veldig nær den spanske varianten. Med disse eksotiske navnene følger også andre historier. Den lokale Romsdalsklatreren, Hans Christian Doseth hadde vekket en yngre Masakazu Fujiwara på Mjelva Camping en sein augustkveld i 1983. Friklatresesongen var nesten over og Hans Christian var på desperat leting etter en partner for et første forsøk på å friklatre Trollkjerringruta (VI 7, 900 meter, 1982), en rute han hadde gått vinteren før sammen med Choe Brooks, Sjur Nesheim og Håvard Nesheim. Masakazu bare smilte og ble med Hans Christian uten å stille noen spørsmål. De hadde jo ikke noe felles språk! I løpet av tre dager ledet Hans Christian alle taulengdene - i denne bratte, vedvarende ruta med store partier råttent fjell - i fri og graderte ruta 7. Graden må være Trollveggens største understatement. Etter min mening er denne fribestigningen av den fineste og mest uavhengige linjen i veggen - Hans Christians mesterstykke. Hans Cristian Doseth, som sett i forhold til sin tid er den beste fjellklatrer Norge har hatt, mistet livet bare 25 år gammel på vei ned fra en ny rute på Great Trango 52

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

Øyvind and Bernt, inspired by the morning’s events, hauled the portaledges without disassembling them. One more day of climbing brought us to the top, and in the middle of the night we embraced in celebration of our achievement. Without a single bolt or bat hook, we had climbed the route known to English speakers as “Death to All Pretty Blonde Vikings”, a name inspired by a Swedish punk song by the Swedish climber Daniel Bidner, who lost his life descending K2. The word “pretty”, it must be said, is a dubious translation of the Norwegian “prektig”, which can be applied to people who hold their moral banners higher than they actually live their lives. The route (VI A4, 800m) acquired a reputation over the years, becoming one of the most attempted routes on the wall, but it never received a second ascent. In May 2003 half of the headwall detached; the upper 300 metres of the wall fell off, so our original route now ends at eternity. Raspberry Dream. The following summer, 1986, the Trollveggen had two visits from abroad. The Spanish team of Juan Carles Castellvi, Jaume Grau and Pere Xavier Porta climbed a variation of the Swedish Route (VI 5.11, 1000m, Johansson-Nilsson, 1978) in June. They baptized their line The Sleepwalker’s Route (Via El Cami Del Somnis, VI 5.9 A3, 1000m 5.11-/A3). Then, over five days in July, the Japanese team of Masakazu Fujiwara, Masahiro Nakashima and Masaaki Shibuya climbed another variation of the Swedish Route very close to that of the Spanish. Along with the exotic names came stories. One involved Masakazu Fujiwara. A local climber, Hans Christian Doseth, had woken him up one night late in August 1983 at the campground in Romsdalen Valley, just below Trollveggen. The free-climbing season was nearly finished, and Hans Christian desperately needed a partner for the first free attempt of the Trollkjerring Route (VI 5.11, 900m, 1982), a route he had established the previous winter with Choe Brooks, Sjur Nesheim and Håvard Nesheim. Masakazu just smiled and joined Hans Christian without any further questions. In fact they had no common language at all. Over three days Hans Christian led every pitch free on this rotten and very sustained climb, rating it 5.11; the few subsequent ascents report this grade to be a solid understatement. In my opinion, this free ascent of one of the most beautiful and independent lines on the wall is Hans Christian’s masterpiece. Hans Christian, who was the best all-around climber Norway has produced, lost his

06 09 10 14

Førstebestiger/First ascent Halvor Hagen, Kyrre Østbø Odintsov, Potankin Eliassen, Enersen, Petterson, Teigland Arhipov, Cherezov, Dmitzienko, Khvostenko, Pugovkine, Zakharov Boussard, Brunet, Cordier, Deck, Frehel. Koshelenko, Ruchkin Ed og Hugh Drummond Magnussen og Vadla Castellvi, Grau, Porta Johansson, Nilsson Fujiwara, Nakashima, Shibuya Amatt, Howard, Tweedale Doseth, Nesheim, Nesheim, Brooks Bårdsnes, Pedersen, Vadla, Aastorp

Rute/Route 01 Suser til Harryland 02 Baltika 03 Norskeruta 04 Krasjonarskruta 05 Franskeruta 06 Russerruta 07 Arch Wall 08 Trolldom 09 Spanskeruta 10 Svenskeruta 11 Rasberry Dream 12 Rimmon ruta 13 Trollkjerringruta 14 Død at alla

Grad 6/A3 6/A3 7A4+ 6+/A4 6+/A4 7-/A4+ 7/A3 7-/A3 786+ 7 A4

År/Year 1996 1997 1965 2002 1967 1997 1972 1985 1986 1978 1986 1965 1984 1986

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

1980: Doseth, Brooks, Bancroft 1987: Vadla, Aastorp, Klemmetzen 1979: Doseth og Amundsen 1983: Doseth, Fujiwara

2009, grad 8: Sindre og Ole Sæther

2007 el. 1986

Fri/Free climb

Guide The climbing routes in The Troll Wall. Kilde/Source «Klatrefører for Romsdal», www.romsdala.com og Geir Arne Bore

Guide Klatrerutene i Trollveggen.

i 1984. Kort tid etter at det japanske laget hadde klatret sin rute i 1986 omkom en av deltakerne i Alpene. Hans kamerater døpte ruta Raspberry Dream (VI 7-/ A3, 950 meter) etter yndlingssangen til sin avdøde venn. I FEBRUAR 1987 var alle disse dramatiske hendelsene historie. Øyvind og jeg satt på jernbanekafeen på Åndalsnes mens snøen lavet ned og lurte på hvordan det ville være å gjøre en ny vinterbestigning bare oss to. Øyvind bladde i et japansk klatremagasin der vi plutselig så et bilde av en velkjent vegg og fant en artikkel om nettopp Rasperry Dream. Målet var satt. Vi bodde på et billig pensjonat mens vi ventet på at snøværet skulle ta slutt. To kompiser av Øyvind var blitt med for å hjelpe oss med å bære utstyret til foten av veggen. Frustrasjonen økte etter hvert som dagene gikk ettersom det ble mer og mer uklart om noen hadde penger til å betale. Men den dagen vi hadde bestemt for å dra hjem skinte sola opp og avdekket den vakreste veggen jeg noensinne hadde sett. Plastret med nysnø så veggen langt mer attraktiv ut enn forrige vinter. Eller var det jeg som hadde forandret meg? Snøen var veldig dyp og kunne lett forandres fra et glitrende teppe til en dødelig fiende. Tankene på rasfaren kom krypende mens vi beveget oss sakte oppover Trollura. Vi var nesten oppe ved veggen da det gikk et drønn gjennom snøen. Jeg snudde meg og fikk hjertet i halsen. Snøfeltet hadde sprukket flere hundre meter. Jeg ropte et eller annet samtidig som vi plutselig slo over i latter. Sprekken var nok bare spor etter staven min som slepte langs sporene våre. Likevel så hjelperne våre ganske lettet ut da de la på sprang ned mot dalen igjen. Jeg var glad for å være tilbake. Veggen så vennlig ut, og jeg hadde kommet veldig godt overens med Øyvind det siste året gjennom flere lange turer. Øyvind var ofte omgitt av en del kaos på flatmark, men oppe i veggen var han sikker som en råbarket pirat. Her oppe var livet rent og enkelt for meg også. Om det var en flukt fra, eller til, virkeligheten var det store spørsmålet jeg aldri greide å besvare. Følte at jeg gjenoppdaget livsgleden hver gang jeg ble litt skremt. Og trollene visste godt hvordan de kunne skremme folk. DENNE GANGEN HADDE vi endt opp med mye mindre utstyr en vinteren før. Det var ikke et resultat av etikk eller valg av stil, men kun spørsmål om hvor mye vi greide å få lånt. Vi måtte først klatre gjennom deler av Svenske- og Rimmonruta, som hadde blitt de store klassikerne i veggen. Jeg lurte på hvordan Tony Howard, John Ammatt og Bill Tweedale hadde følt seg da de startet på denne vertikale kilometeren som de første i 1965? Deres Rimmond route (VI 6+, 900 meter) er den mest opplagte linjen i veggen – men hvem var de, disse pionerene? Rotløse ungdommer, velstående statusjegere eller veltilpassede mennesker som bare trengte en injeksjon spenning i en kjedelig hverdag? Søkte de ensomheten i naturen? Eller søkte de, som de fleste av oss, ubevisst varmen fra noens oppmerksomhet? ET ROP GJALLET mellom veggene da gravitasjonen kalte meg tilbake til øyeblikket. Tauet hadde fanget meg seks eller syv meter under siste mellomforankring. Langt der oppe, i en isfylt sprekk, hang isøksa. Skaftet hadde sprukket da jeg tråkket opp i taustigen. Å klatre opp dit igjen med bare en isøks var langt over mitt nivå. Men å klatre med Øyvind, som var improvisasjonens mester, hadde lært meg at enhver situasjon har sin løsning. Må ha vært et fornøyelig syn for trollene der jeg hang på den øverste sikringen og kastet lasso til tauet endelig hektet seg rundt øksa og jeg kunne dra meg forsiktig opp igjen. Jeg var glad for at vi fortsatt hadde øksa selv om den var sprukket. Vi hadde mistet noe hver eneste dag siden vi startet. Bolter og karabinere glapp ut av frosne fingre på nesten hver eneste taulengde. Posen med ekstra klær og liggeunderlag falt ned andre dagen, men heisingen ble i alle fall lettere. Vi flyttet leir hver dag og holdt god fart til å være vinterklatring. Raspberry Dream så ut til å være en bra rute, og vi begynte begge å tenke på et mulig forsøk på friklatring til sommeren etter. Men dag fem økte spenningen igjen. Jeg hadde akkurat fullført en taulengde og heist opp sekkene. Øyvind fulgte på jumar og jeg skulle rydde opp i tauene. Antok at Øyvind var festet i begge tauene og slapp ned en fri ende. Det var han ikke. Å se det ene tauet forsvinne 600 meter ned til foten av veggen var ille. Jeg begynte å banke hodet mot veggen, og var sikker på at vi måtte snu. Lurte på om vi hadde nok forankringer til å rappellere ned veggen. Det var mange dager siden vi hadde

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

nok sikringer til å fullføre en hel taulengde uten å renske etter halve. Så kjente jeg Øyvind klappe meg på skulderen og be meg gjøre klar til å fortsette, oppover. Da vi slo leir den dagen var solen fortsatt synlig på Romsdalshorn på den andre siden av dalen. Den skinte gyllent, og jeg var tilfreds til tross for tap av det ene tauet. Øyvinds reaksjon hadde snudd hendelsen i en positiv retning. Denne følelsen av å være dedikert kommer før eller siden på slike veggruter og er kanskje den viktigste erfaringen å ta med seg hjem. Han var en fin venn, Øyvind, selv om vi var ganske forskjellige. Vi spøkte og lo hele kvelden mens vi spiste middagen rett fra gryta med hver vår knivbladbolt. Fire dager seinere, etter åtte dager effektiv klatring, sto vi igjen på toppen. Av en eller annen grunn føltes vinterbestigningen i 1987 enda bedre enn den året før. FRIKLATRING: To år tidligere, i løpet av to lange dager sommeren 1985, klatret Øyvind og Leif Magnussen en helt ny linje i veggen, Trolldom. Nesten alle taulengder ble gått i fri med unntak av noen tekniske passasjer under taket to tredeler oppe i veggen. 30 nye taulengder, med ustabilt vær, komplekse rutevalg og råttent fjell, var den sterkeste fjellturen de begge hadde gjort til da. 300 meter av denne ruta forsvant i et enormt steinskred i 1998. I mai 1987 var vi lykkelig uvitende om denne begivenheten og innstillingen var en annen. Ambisjoner hadde erstattet ambivalens. Det var ingen frykt knyttet til Trollveggen lenger. En følelse av udødelighet hadde sakte men sikkert sneket seg inn i hodet. For Øyvind og meg hadde en mulig fribestigning av Raspberry Dream blitt en besettelse. Øyvind hadde tatt med en venn, Kenneth Klementsen, for å ta bilder under forsøket. Som på vinterbestigningen ledet vi annenhver taulengde og begge friklatret alle taulengder. Ingen skulle få kritisere stilen med unntak av en ting: Øyvind, som alltid var svært kreativ når det gjaldt sponsing, hadde kledd oss opp i noen svært kulørte plagg for anledningen. Den sjokkrosa jakka til Øyvind var neppe laget for klatring og må ha vært synlig helt fra dalbunnen. Glad det ikke regnet. Etter 10 taulengder lagde vi den første bivuakken på en smal, men perfekt hylle som seinere har falt ned. Den første taulengden dagen etter var et vanskelig overhengende stemmedieder. Jeg hadde mistet tauet fra toppen av denne under vinterturen. Nå føltes alt rett. De femten første taulengdene ble klatret på blikk. HVIS DE KORRUPTE verdier fra dalen følger deg opp i veggen og drømmer om ære og berømmelse tar overhånd, kan gleden fort forsvinne som sand mellom fingrene. Mysteriet forsvinner umerkelig til du ikke lenger kan se bak overflaten. Kanskje vi var kommet i en slik tilstand da vi nådde crux taulengden. Vi ville greie alt i fri, i god stil. Det var prestasjon framfor opplevelse. Jeg prøvde den glatte, vertikale veggen med tynne lister og intrikate layback-flytt, falt, prøvde igjen, ble firt ned, dro igjennom tauet og forsøkte på nytt. Etter to-tre timer greide jeg til slutt å lede taulengden skikkelig. Vi graderte den 8-. Det var bare et tall, men jeg kan ikke nekte for at det gjorde meg lykkelig. En dag senere sto vi på toppen og hadde greid Raspberry Dream i fri. Skjønt hva som var Spanskeruta og Raspberry dream er ikke godt å si. Kanskje var det en kombinasjon. Ruta var i alle fall gradert litt vanskeligere enn noen av de andre av veggens friruter til da. Å erkjenne en kompetitiv natur gir en dårlig klang i deler av klatremiljøet. Fra den dagen vil det lyde hult å snakke om vakre naturopplevelser til dem som ikke har valgt å spille spillet som deg. Men når det kommer til stykket handler det vel om å jakten på en følelse for alle som driver med denne sporten. Jeg vil tro at elsker du gradene mer enn klatring i seg selv, greier du ikke flytte dine egne grenser særlig mye uansett. RUTA ARCH WALL: Klokka seks om morgenen traff de første solstrålene hengeteltet. Den intense varmen ga en døsig forlengelse av nattens søvn. Gned meg i øynene og åpnet forsiktig glidelåsen som skilte meg fra det enorme luftgapet under teltet. Jeg sov fremdeles. Eller gjorde jeg det? Det var et eller annet i gjære. En fresende lyd. En farende skygge. Noe falt - mot meg! Hjernen jobbet og jobbet, men forsto ikke. Hvor var jeg, hva skjedde. Det tok 10-15 sekunder før lyden vokste til et flerrende brøl. Nei, jeg var våken. Det kunne ikke, det skulle ikke rase her! Jeg grep instinktivt mot forankringstauet i det lyden kulminerte til et voldsomt smell. Et jubelhyl gjallet mellom fjellsidene, ikke fra meg, men fra en lykkelig basehopper som hadde løst ut skjermen på høyde med teltet vårt.

life at the age of 25 on the descent from a new route on Great Trango Tower in 1984. Shortly after they (WHO IS THEY? DIDN”T HANS DIE IN 1984?) established their 1986 route on Trollveggen, one of the Japanese perished in the Alps. His comrades named the route Raspberry Dream (5.11 A3, 950m) after his favourite song. BY FEBRUARY 1987 these fateful events were in the past. Øyvind and I were sitting at the railway café in Åndalsnes wondering how it would be to do another winter ascent, this time just the two of us. The weather was terrible, with heavy snow for many days. A Japanese climbing magazine appeared at the table and a couple of photos from Trollveggen captured Øyvind’s attention. The route was Raspberry Dream and the target was set. We were staying at a cheap pensione in Åndalsnes, waiting for the weather to clear. Two of Øyvind’s friends were with us as well; they were willing to help carry our bags to the base of the wall, but not forever. With money much more limited than time, we were all quite frustrated. Our “porters” wanted to get home to Kristiansund and we wanted to get started on the wall. It was very close to an ultimatum. The day we decided to give up and leave the valley, they let the sun shine, uncovering the most beautiful wall I had ever seen. Plastered with pure white snow, the wall looked far more attractive as it shimmered in the golden morning sunlight than it had the winter before. Or was it I that had changed? The snow was very deep and could easily have turned from a glittering carpet into a deadly enemy. Thoughts of escalating avalanche danger ballooned in all of us as we moved slowly up the slopes. We were almost at the base when a boom echoed from deep within the snow. I turned around and felt my heart leap into my throat. I saw a crack running through the snowfield for hundreds of metres just above our tracks! I shouted, but the shout quickly turned into laughter: The “crack” had been traced by my own protruding ice axe. Still, our two friends seemed particularly happy to run back down to the valley again. I was glad to be back. The wall looked friendly, and I had been getting along very well with Øyvind, climbing several walls with him the previous year. Øyvind was often surrounded by chaos on flat ground, but he was safe as a well-armed pirate on the wall. Up here life was simple and pure for me as well. Was it an escape from reality or to reality? That was the big question I could not answer. But it felt like I rediscovered the joy of life every time I got a little scared. And the trolls really did know how to scare me. THIS TIME we ended up trying a more lightweight approach than we had the year before. It was not the result of ethics or intent, but simply the amount of equipment we were able to borrow. First we had to pass the vicinity of the Swedish and Rimmon routes (VI 5.10, 900m, Amatt-Howard-Tweedale, 1965), which had become the definitive classics on the wall. I wondered how Tony Howard, John Amatt and Bill Tweedale had felt when they started out in 1965 on the first ascent of this vertical kilometre. Their Rimmon Route had become the most obvious line on the wall – but who were they, those pioneers? Rootless youngsters, gifted status seekers or simply well-adjusted people who needed some injection of excitement in a dull life? Were they seeking solitude amidst nature? Or were they, like most of us, unconsciously seeking the solace of someone’s attention? A YELL echoed between the walls as gravity called me back to the moment. The rope had caught me six or seven metres below my last protection. Sticking forlornly out of an ice-filled crack far above was my ice axe, the shaft of which had cracked and split when I stepped into my étrier. Now I had to get up again with only one axe, which was far beyond my skills. But climbing with Øyvind, who was a master of improvisation, had taught me that every situation contains a solution. I hung from the highest pro, threw a line upward until it finally hooked the jammed axe and then hauled myself carefully back up to the high point. I was lucky to still have the ice axe. We had been losing something every day since we started the climb. Pins and ’biners had been falling from frozen fingers on almost every pitch. We had even lost the bag with extra clothes and one of the sleeping mats, but at least the hauling was becoming easier. We moved camp every day and kept up good speed for a winter ascent. Beginning with the independent pitches that were Raspberry Dream, the climbing got steeper and cleaner. It was a good route, and we both started thinking about a possible free ascent the following summer if we could get back up here.

But on day five the tension returned. I had just finished leading and hauling. While Øyvind followed I went to organize the ropes. Believing Øyvind to be tied in to the other end, I let the free end go. He was not tied in after all. It was devastating to watch the rope fall for 600 metres and land at the base. I started to bang my head against the wall, crying that we had to give up. I even wondered if we had enough gear to make all the rappels; it had been many days since we had enough protection to complete an entire pitch without back-cleaning. Then Øyvind arrived and clasped my shoulder and asked me to get ready for the next pitch. That day we made camp while the afternoon sun was still visible on Romsdalshorn at the other side of the valley. It was shining like gold and I was confident in spite of the rope’s loss. Øyvind’s reaction had turned the event in a positive direction. This feeling of commitment that appears sooner or later on a wall climb is perhaps the most important experience to bring back home. He was a fine friend, Øyvind, even though we were quite different. We joked and laughed all evening, eating dinner from the pan with knifeblade pitons. Four days later, after climbing efficiently for eight days without fixed ropes, we topped out. For some reason this 1987 winter ascent felt even better to me than our winter ascent of the previous year. Free climbing. Two years earlier, over two long days in the summer of 1985, Øyvind and Leif Magnussen had established a completely new line on the wall, Trolldom (VI 5.11 A3, 1050m, Vadla-Magnussen, 1985). Almost every pitch went free with the exception of some tricky aid through a roof two-thirds of the way up the wall. Thirty new pitches in a row, unstable weather, complex route finding, rotten rock: It was the best climb either climber had ever done. Six pitches of Trolldom were obliterated by an immense 1998 rockfall avalanche that fell to the valley with such force it was registered by seismographs in Finland. By May 1987, attitudes had changed. Ambition had taken the place of ambivalence. There was no fear connected to a Troll Wall climb any longer. A feeling of immortality had stealthily crept into our minds. For Øyvind and me, free climbing Raspberry Dream had become an obsession. Øyvind had brought a friend, Kenneth Clementsen, for taking photos. As on the winter ascent we alternated leads, and both of us free climbed all the pitches. No one could question our style, except for one thing: Øyvind, who was always very creative in getting sponsorship, had dressed me up in some fancy-coloured clothes. These clown costumes, designed more for a street parade than climbing, must have been visible all the way from the valley. Luckily for us it didn’t rain. After ten pitches of climbing, we made our first bivy on a perfect thank-god ledge, which has since apparently fallen down. The opening pitch the next morning was a hard, overhanging, stemming dihedral. (I had dropped the rope the previous winter from the top of this very pitch.) This time everything felt right. We onsighted the first fifteen pitches. WHEN DREAMS OF HONOUR and glory take over, you can lose the joy like sand between your fingers as the corrupt values of the valley follow you up the wall. The sublime mystery fades, and you are no longer able to see beyond the surface. Perhaps we were moving toward this state when we started on the crux pitch. We wanted to do the route free, in good style. It was achievement instead of adventure. I tried the smooth vertical wall with its small edges and intricate laybacks, fell, and tried again, lowering to the anchor and pulling the rope between attempts. After two or three hours I finally managed to free the pitch properly. We rated it 8- (5.12-); it’s just a number, but I can’t deny that it made me happy. We knew that a free ascent of the whole route was within reach, and indeed, a day later we topped out, having made the first free ascent of Raspberry Dream, or more accurately, a combination of the Spanish Route and Raspberry Dream. The completed route was a bit harder than any other free route on the wall. To acknowledge one’s competitive nature brings a taint among some climbing circles; from that day on your words about the beauty of nature sound hollow to those who are not obsessed by your own choice of game. But in the end the games climbers play are all about the pursuit of emotion. I believe that if you love the ratings more than the climbing itself you will never be able to move your own limits very far anyway – or at least the climbs won’t make you very happy.

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

raset Trollveggen raknet litt i 1998. the avalanche Some of The Troll Wall fell out in 1998.

tre trollveggenklatrere Thomas Cossgriff nyter utsikten 1000 meter oppe i «Arch Wall» i 1989, «Lille-Leif» (Magnussen) slapper av på «Trolldom» i 1985 og legenden Øyvind Vadla i sitt rette element under vinterbestigning av «Raspberry Dream» i 1987. three troll wall profiles Thomas Cossgriff enjoys the view 1000 meters up in «Arch Wall» in 1989, «Lille-Leif» (Magnussen) relaxing at the route«Trolldom» in 1985 and the legend Øyvind Vadla during the winter ascent of «Raspberry Dream» in 1987.

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

Slik begynte vår andre dag på Arch Wall. Min klatrekamerat, Thomas Cossgriff, så nesten misunnelig ut mens basehopperen dalte ned i skyggene. Vi hang som en trassig bylt på det blanke skjoldet 200 meter oppe i veggen. Nesten 1000 meter klatring gjensto. På disse blanke flatene av Trollveggen hadde Ed og Hugh Drummond malt sin visjonære klatretur i 1972. De hadde strukket 12 dagers matrasjoner til 21 dager med svært variabelt vær. Klatringen, som var gradert A5, var ekstremt vanskelig i sin tid. Eds fantastiske fortelling, «Mirror, mirror», hadde skremt vekk folk fra denne ruta i 17 år da Thomas og jeg møttes. Thomas hadde kommet til Norge som en smilende og lavmelt amerikaner med mange skjulte talenter. En komplett klatrer og basehopper, som ofte kunne more seg med å spille litt nybegynner før han klatret skjorta av folk. Jeg skulle lære Thomas å kjenne som en klatrer med større hang til adrenalin enn noen annen klatrer jeg har møtt. Men vi kom godt overens da vi startet på ruta Arch Wall som vårt felles mål i juni 1989. ÅRET FØR HADDE vært tragisk for oss i Tindegruppa i Trondheim. Tre kamerater hadde blitt tatt av fjellene i løpet av få måneder. Klubben var liten og alle kjente hverandre godt. Jeg hadde delt hybel med Gunder Swendsen som, sammen med Jonas Holmen, mistet livet i et isras i Peru. I Gunders begravelse gråt jeg til det var tomt for tårer, og da Jonas ble begravet to dager seinere var sinne den eneste følelsen som var igjen. Få hadde opplevd slikt og reaksjonene var sorgfulle og famlende på samme tid. Mange av oss forlot barndommen det året. For meg gjorde ikke enda en ulykkelig avstandsforelskelse saken bedre. Jeg tror Thomas hadde noe liknende å tenke på. Men det iskalde smeltevannet som pisket ned fra toppen av tredje taulengde mens Thomas ledet cruxet, var egnet til å vaske vekk all melankoli for lang tid. Kun utrustet med himmelkroker var Thomas inne i fossen flere timer. Den siste plasseringen brakk av i samme øyeblikk som han klippet inn den første mellomforankringen på mange meter og unngikk dermed et 25 meters fall med et nødskrik. Jeg hadde tatt et 15 meters førstemannsfall på taulengden under, da to håndtak løsnet samtidig i et lettere parti hvor det var lite sikringer. Heldigvis var det for bratt til at jeg fikk skader, men det var et unødvendig innhugg i tabbekvoten. ETTER FEM DAGERS klatring i bra vær senket trollene på nytt sitt tåkeslør over oss. Alt vi kunne se var den hvite veggen som buet seg ut over oss fra selve hjertet av veggen, et gigantisk speil som reflekterte slitet og redselen til førstebestigerne. Med lite mat og mye tro satt Drummonds her på «Great Flake Ledges» i dagevis omgitt av ugjennomtrengelig tåke og tordnende steinsprang. Selv om vår tur stort sett var sikker og velutstyrt føltes det vilt likevel. På det andre cruxet husker jeg at tauet hang i vakker, men langt fra betryggende bue bort til Thomas som klamret seg til veggen 20 meter til venstre for meg. Han hadde slått sammen tre taulengder til en, og et fall ville være fatalt. Etter å ha gjort pendelen til naborisset kikket han bort på meg med en blanding av spenning og frykt. Kanskje er det i dette ansiktsutrykket at klatringens gåte ligger? Thomas pleide å si at ingen rus er sterkere enn frykt. Veggen var vertikal og nesten uten sprekker. Jeg prøvde å få ham til sette noen sikringer. «I like the consern in your voice!» lo Thomas tilbake. NESTE TAULENGDE var min. Jeg strakk meg, hamret og strakk igjen. Sprekken så ut som ingenting, men ingenting ble til en lang rekke av tvilsomme knivbladbolter. For en gangs skyld så Thomas ut til å være engstelig. Hodet kokte. Det fantes ingen framtid eller fortid. Alt var nå. Det eksisterte bare en bolt, en krok og en tauende…. Så bandt vi alle tauene sammen og returnerte til leiren. Som vektløse astronauter dalte vi ned i tåkehavet langs tauene som var uten begynnelse og uten ende, tilfredse med dagen og med vissheten om at rutas vanskeligste parti var klatret. Regnet hamret på teltet med romsdalsk intensitet mens vi skalv i våte soveposer 900 meter oppe i veggen på en liten hylle som Ed Drummond døpte Alteret. Det var som å våkne opp til en skikkelig blåmandag. Kunne ikke lenger huske hvor mange dager vi hadde vært her - det måtte ha vært åtte eller ni. Det var her Ed og Hugh holdt på å stryke med av nedkjøling, tørst og utmattelse. Hugh samlet drikkevann i skoene og jeg tror de opplevde seg som ofret på Trollenes

Arch Wall. Six SIX a.m.: the first sunbeams were striking the portaledge. The intense heat provoked a drowsy extension of the night’s sleep. I rubbed my eyes while carefully unzipping the canvas that separated us from the enormous void below. I was still half asleep. Or was I? Something was happening. A sizzling sound, a rushing shadow – coming toward me! My brain was struggling but I couldn’t figure it out. Where was I? What was happening? In 10 seconds the sound rose to a roar. No, I was awake! It shouldn’t, couldn’t be a rockfall here! I grabbed the ropes as the sound culminated in a violent bang nearby. A happy scream resounded among the walls, coming not from me but from a BASE jumper flying down to the valley. Thus began our second day on Arch Wall (VI 5.10 A4+, 1200m, DrummondDrummond, 1972). My climbing partner, Thomas Cosgriff, looked almost jealous after the jumper disappeared into the shadows. We were hanging like an obstinate bundle on a smooth shield 200 metres up the wall; nearly 1000 metres remained to be climbed. On this vast part of Trollveggen, Ed and Hugh Drummond had painted their visionary climb in 1972. They had stretched 12 days’ food to 21 in very variable weather. The climbing, which they rated A5, was extremely hard for its time. Ed’s article, “Mirror Mirror”, had scared people away from the route for 17 years when Thomas and I first met. Thomas had appeared in Norway as a quiet, smiling American with a lot of hidden skills. A complete all-around climber and BASE jumper as well, he could be quite a master sandbagger if he wanted. I would come to know Thomas as a man who was more addicted to the adrenaline rush than any other climber I had ever met. But that June in 1989 we got along very well and agreed upon Arch Wall as our common mission. THE PREVIOUS YEAR had been a tragic one for me and my friends in the Trondheim climbing club. Three comrades had died in the mountains within a few months. The club was quite small with very close relationships. I shared lodgings with Gunder Swendsen, who, together with Jonas Holmen, lost his life in an ice avalanche in Peru. At Gunder’s funeral I cried with an intensity that I thought came only to children, but when Jonas was buried two days later I had no tears left – anger was the only feeling that remained. I think the acknowledgement of mortality made a lot of us leave childhood behind that year. For me an unhappy, long-distance love affair didn’t make things any better. I think Thomas was similarly afflicted. But the ice cold water pouring down from the third pitch while Thomas led the crux managed to wash away any melancholy for a long time. Armed only with hooks and copperheads, Thomas was in the waterfall for hours. His last hook placement broke off at the same moment he clipped the first real protection for many metres, avoiding a 25-metre fall by an instant. I had taken a 15-metre fall on the previous pitch on easy ground when both holds detached at the same time. I was lucky not to get hurt. AFTER FIVE DAYS of climbing in better weather, the trolls were again lowering their veil of mist around us. Stuck in the middle of nowhere, all we could see was the smooth white wall curving out from the heart itself, a gigantic mirror that reflected the fear and drudgery of the first ascensionists. Short on food but long on faith, the Drummonds had sat here for days on Great Flake Ledge surrounded by impervious fog and thundering rockfall. Though our trip was safe and well equipped, it was wild. At the second crux, I remember the rope hanging in a beautiful but far-from-reassuring arc toward Thomas, who clung to the wall twenty metres to my left. He was linking three pitches into one; a fall could be fatal. Having made the pendulum, he now looked up with a mixture of excitement and fear. Maybe the secret of climbing was contained in this expression; Thomas always maintained that no drug was stronger than fear. The wall was vertical and almost crackless. I urged him to find some protection. “I like the concern in your voice,” he laughed back. THE NEXT PITCH was mine. I stretched, hammered, hooked and stretched again. It seemed there was nothing there. “Nothing” turned into a 20-metre row of dubious knifeblades. For once Thomas looked a bit anxious. My thoughts were boiling. There was no future, no past. Everything was now. There existed nothing but a pin, a hook and the rope. Then we tied all the ropes together to return to camp. Like weightless astronauts we descended into the mist, along ropes with no beginning and no end, satisfied with our adventure and with the certainty that we had done the hardest part of the route. The rain hammered at the tent with a west-coast intensity as we shivered in wet

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

Alter. Følte at historien gjentok seg i mye mildere utgave. Jeg kunne ikke dy meg og arrangerte et bilde hvor vi drakk av skoene, mens jeg skammet meg over egen selvmedlidenhet. Tre dager senere ble vi møtt av et fantastisk syn på toppen av Søndre Trolltind. Gode venner hadde gått i flere timer og dekket et koldtbord med øl og champagne på et bord av stein. Jeg kikket rundt meg: noen fjes var nye, men alle var mine venner i dag. Forfengeligheten var tilfredstilt for lang tid. ENDEN ER NÆR? Norske folkeeventyr forteller hvordan troll forsteines eller eksploderer i dagslys. En kveld i september 1998 løsnet et flak midt i Trollveggen. Det var 300 meter høyt og 100 meter bredt og sendte 80 000 m3 stein i fritt fall mot dalbunnen. Flere store steinras gikk fra innerste del av veggen i mai og august 2003. Lokale geologer frykter gigantras i området ved Trollveggen. Kanskje veggen har sett sine beste dager. Unge klatrere finner mye bedre fjell andre steder. De siste som rakk å gjøre nye ting før de store rasene kom, var Halvor Hagen og Kyrre Østbø (Suser gjennom Harryland 6/A3, 600 meter, 1996), Yuri Koshlenko og Alexandr Ruchkin (Russerruta, 6+/A4 , 1100 meter, 1997) og Alexandr Odintsov og Igor Potankin (Baltika , 6/A3, 1200 merter, 1997). I vinterhalvåret er veggen frosset og klatringen har egentlig samme forhold som før. Jacek Fluder, Janusz Golab og Stanislav Piecuch bekreftet polakkenes rykte som de seigeste alpinistene i Trollveggen da de klatret Arch Wall på 12 vinterdager i 1994 med altfor lite mat. Suser gjennom Harryland fikk sin vinterbestigning i 2008 (Rolf Bae, Sigurd Felde, Trym Sæland, Sigurd Backe). Et russisk lag gikk en ny rute i den høyeste delen av veggen i februar 2002. Denne har en del felles taulengder med Arch Wall, men med en mer direkte avslutning er nok Krasnoyarsk veggens vanskeligste tekniske rute (A4+, 1100 meter, Vladimir Arhipov, Sergey Cherezov, Evgeny Dmitzienko, Oleg Khvostenko, Anton Pugovkine og Pavel Zakharov). En imponerende linje som ble gjort i en stil som kanskje er noe fremmed her til lands. AKTIVITETEN I VEGGEN er likevel meget lav sammenliknet med 80-90 tallet. Derfor er det desto mer imponerende at den lokale klatreren Sindre Sæther sammen med sin far Ole Johan i 2008 friklatret Norskeruta - som var den aller første ruta i veggen (7-, 1100 meter, Odd Eliassen, Ole Daniel Enersen, Leif Norman Pattersen og Jon Teigland, 1965). Men en av de største prestasjonene i Trollveggen noensinne må være da Sindre og Ole Johan i 2009 friklatret Franskeruta i en lett og elegant stil med vanskelighetsgrad 8-, 42 år etter at ruta ble klatret for første gang av Yves Boussard, Jerome Brunet, Patrick Cordier, Claude Deck og Jean Frehel (1967, 6+/A4, 1100 meter). Det er lett å miste oversikten over alle turer som har vært gjort i Trollveggen. Noen vil bli glemt, andre vil få sine historier gjenfortalt til de blir myter. Det tok meg 20 år og mer enn femti dager med både oppturer og nedturer i Trollveggen for å oppdage at alle andre ikke var så veltilpasset og perfekte som jeg trodde. Det er lang tid for å bli voksen.

sleeping bags, 900 metres up the wall on a small ledge that Ed Drummond had dubbed the “Altar.” It was like waking up to a bad hangover. I couldn’t recall how many days we had been on the wall; it must have been eight or nine. It was here that Ed and Hugh had thought they were going to die of hypothermia, thirst and exhaustion. Hugh collected drinking water in his shoes; I supposed they felt like they were being sacrificed at the altar of the trolls. I could feel history repeating itself, though in a more benign way. Imagining their plight made me ashamed of my own self-pity. Three days later we were met on top by an amazing sight: eleven people toasting us with champagne and beer on the summit of Southern Trolltind. Our friends had prepared an impromptu buffet supper on a table of rock, walking for many hours to arrange this welcome surprise. I remember looking around me: Some faces were new, but all were my friends that day. My vanity was satisfied for a long time. The end is near?. Our folk tales describe how trolls petrify or explode when they are exposed to daylight. One night in September 1998, a 100-by-300-metre flake collapsed from the central wall. More rockfall from the inner part of the wall occurred in May and August 2003. Perhaps the wall has already seen its best days. Young climbers search for better rock in the north and southwest. The last ones to perform new feats before the avalanches were Halvor Hagen and Kyrre Østbø (Suser gjennom Harryland, 6/A3, 600m, 1996), Yuri Koshlenko and Alexandr Ruchkin (Russian route, 6+/A4, 1100m, 1997) and Alexandr Odintsov and Igor Potankin (Baltika , 6/A3, 1200 m, 1997). In the winter season the wall is frozen with the same conditions as before. Jacek Fluder, Janusz Golab and Stanislav Piecuch confirmed the Poles’ winter reputation when they climbed Arch Wall in 12 winter days in 1994 with too little food. “Suser gjennom Harryland” got its winter ascent in 2008 (Rolf Bae, Sigurd Felde, Trym Sæland and Sigurd Backe). A Russian team did a new route on the tallest part of the wall in February 2002. It has some pitches in common with Arch Wall, but has a more difficult and direct finish. It is probably the hardest artificial route in the wall by now (Krasnoyarsk, A4+, 1100m, Vladimir Arhipov, Sergey Cherezov, Evgeny Dmitzienko, Oleg Khvostenko, Anton Pugovkine and Pavel Zakharov). An impressive line that was done in a style a bit strange to us Norwegians. Climbing on Trollveggen, particularly in summer, has almost ceased. In 2008, therefore, it was all the more remarkable for local climber Sindre Sæther and his father Ole Johan to free-climb the Norwegian Route, which was the first line to be completed on the wall (7-, 1100 m, Odd Eliassen, Ole Daniel Enersen, Leif Norman Pattersen and Jon Teigland, 1965). But one of the most impressive ascents of Trollveggen ever must have been that of Sindre and Ole Johan, when in 2009 they free-climbed the French Route in lightweight style with difficulties up to grade 8, 42 years after the first ascent done by Yves Boussard, Jerome Brunet, Patrick Cordier, Claude Deck and Jean Frehel (1967, 6+/A4 , 1100 m). It is easy to lose track of all the climbs, both mine and those of others. Some will be forgotten; some will have their stories retold until they become myth. It took me 20 years and more than 50 days on the Troll Wall to discover that other people are no more perfect or well adjusted than I. It’s a long time to spend growing up.

Å FINNE EN PLASS i samfunnet og knekke alle kodene hverdagen byr på var av og til en større utfordring enn noen rute i Trollveggen. Hvis du ikke greier å transformere alle de store opplevelsene til takknemlighet og raushet istedenfor grådighet, vil klatringens vanedannende effekt forgifte sjelen like mye som et hvert annet rusmisbruk. Men jeg ville ikke gått noen andre veier selv om min ble ganske kronglete en stund. På en enklere sti ville blikket fortsatt vært sløret og mange skatter aldri blitt funnet. Rotløse og søkende ungdomsår brakte meg kanskje langt ut på viddene i flere betydninger av ordet. På samme tid reddet trollene den minste og mest verdifulle del av sjelen: forestillingen om en ikkemateriell verden.

FINDING MY PLACE in society and adapting to everyday life was at times a more complex challenge than any wall route. If you are not able to transform all the great experiences to thankfulness instead of greed, the climbing might poison your mind like some drug addiction. But I would not have wanted to miss any of the places a restless mind brought me. On an easier path, my eyes might have remained closed to life and all of its wonders. In those rootless, searching days of my youth, climbing brought me far out on a limb in more ways than one. At the same time, I think the trolls saved the smallest but most precious part of my soul: my imagination of the non-material world.

Publisert første gang i Alpinist Magazine, 2004.

Published first in Alpinist Magazine, 2004

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

FAKTA

Velkommen til Trollveggen Reise Ta tog i ca sju timer fra Oslo til Åndalsnes (sjekk rutetider på www.nsb.no). Kjør bil eller buss den samme strekningen. Eller ta fly (www.sas.no) fra Oslo til Molde - hvor du leier en bil og kjører til Åndalsnes på ca én time. Trollveggen ligger kun ti minutters biltur fra Åndalsnes. Overnatting Trollveggen camping ligger nærmest, og er perfekt for telt, bobil, campingvogn eller hytteovernatting (www.trollveggen.com). Du kan også bo på www.hotelaak.no Klatring Trollveggen er Nord-Europas høyeste fjellvegg - med et stort antall krevende storveggsruter. I området rundt Trollveggen, i Romsdalen, finnes flere hundre klatreruter. Guideboka «Klatring i Romsdal» av Anne Grete Nebell og Bjarte Bø er bibelen for alle som vil legge klatreferien sin hit. Boka kan bestilles på www.romsdala.com. Fjellfestival Hvert år i juli arrangeres Norsk Fjellfestival i Romsdalen. Les mer på www.norsk-fjellfestival.no. Les mer www.romsdalsalpene.com, www.visitandalsnes.com

FACTS

Welcome to Trollveggen Travel Take the train about seven hours from Oslo to Åndalsnes (check departure times at www.nsb.no), or cover the same stretch by car or bus. You can also fly (www.sas.no) from Oslo to Molde, then rent a car for the hourlong drive to Åndalsnes. From there, getting to Trollveggen takes about 10 minutes by car. Lodging Trollveggen Camping is the closest option, and is perfect for those who like staying in tents, caravans, campers or cabins (www.trollveggen.com). or www.hotelaak.no. Climbing Trollveggen, or the Troll Wall, is northern Europe’s highest rock face and there are many challenging routes up it. In the area around Trollveggen, called Romsdalen. The guidebook “Klatring in Romsdal”, by Anne Grete Nebell and Bjarte Bø, is the bible for climbers heading to the vicinity. It includes descriptions in both Norwegian and English, and can be ordered at www.romsdala.com. Mountain festival Norsk Fjellfestival – or the Norwegian Mountain Festival – is held every July in Romsdalen. www.norsk-fjellfestival.no. utsikten Mot Trollveggen fra Store Trolltind. the view The Troll Wall from the peak Store Trolltind.

Find out more www.romsdalsalpene.com, www.visitandalsnes.com NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

Photos Chris Holter & Kristian schatvet

Nye The new

trollveggen Norrøna designer, syr og tester alle nye produkter selv i hovedkvarteret på Hvalstad i Norge. Her er historien om hvordan den nye trollveggenjakken ble til. Norrøna designs, sews and tests all its own products at its headquarters in Hvalstad, Norway. Here is how the new trollveggen jacket came to be. 1 2 3 4 5 6 7 8

Norrønas designere henter inspirasjon fra gamle trollveggenprodukter. Den første trollveggenjakken ble produsert allerede i 1979. De første skissene av den nye trollveggenjakken blir til på tegnebordet hos Norrøna. Den nye jakken designes og konstrueres i Norrønas eget designsystem. Konstruksjon og utvikling av prototypene hos Norrøna. Av hvert produkt lages tre-fem prototyper for å få det riktig. Jakken går gjennom ulike tester for å se at holdbarhet og vanntetthet er tilfredsstillende. Stoffets styrke og vanntetthet i sømmer/glidelåser/liming/konstruksjon blir kontrollert. Jakken sendes til Gore-Tex´ europeiske hovedkvarter i Skottland for testing av vanntetthet i Gore´s eget regntest-rom. Testing av jakkens prototyper ute i norske fjell. Her under øvelse med Norske Alpine Redningsgrupper. Den endelige trollveggenjakken er ferdig.

Norrøna’s designers take inspiration from past trollveggen products. The first trollveggen jacket was produced in 1979.

The first sketches of the new trollveggen jacket appear on the drawing board at Norrøna.

The new jacket is conceived and designed using Norrøna’s own design system.

4 Design and development of prototypes. To get everything right, Norrøna makes three or four prototypes of each product. 5

The jacket undergoes a variety of tests to make sure it lives up to durability and water-resistance standards. Experts check fabric strength and the relative impermeability of seams, zippers, glue and other construction elements.

6 The jacket is sent to Gore-Tex’s European headquarters in Scotland for water-proof testing in a special rain room. 7

Testing jacket prototypes in the Norwegian mountains during exercises with Norwegian Alpine Rescue.

8 The trollveggen jacket – finally ready.

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

8 NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

Tekst Bigna Buchli Foto Stefan Schlumpf

Norrøna-ambassadør Armin Beeli viser fram det beste rundt hjembyen sin i De sveitsiske alpene.

Norrøna ambassador Armin Beeli shows off his hometown in the Swiss Alps.

Sphere/

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

TO SESONGER Norrøna-ambassadør Armin Beeli elsker hjemstedet sitt i Sveits - både på sykkel og ski. TWO SEASONS Norrøna ambassador Armin Beeli loves traversing his home district in Switzerland, whether on skis or wheels.

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

SE, HAN FLYR Armin Beeli dropper utfor en klippe ved Laax i Sveits. FLYING MAN Armin Beeli defies gravity at Laax in Switzerland.

INSPIRERT AV NORRØNAS kleskolleksjon /29 fikk den sveitsiske Norrønaambassadøren Armin Beeli en idé: hva med å tegne en sirkel rundt hjembyen Sagogn med en diameter på 29 kilometer – for deretter å besøke de fineste stedene innenfor sirkelen med sykkel eller ski i perioden september til april? Hvorfor streife vidt omkring når det beste ligger så nært? ARMIN, som snart blir skogoppsynsmann, bruker all sin tid i området FlimsLaax - også kalt Den hvite arena. Bare få minutter fra hjemmet hans har FlimsLaax utviklet seg til å bli et av de aller mest kjente skiområdene i Alpene. Den hvite arena tilbyr heiseanlegg helt opp til en høyde av knapt 3000 meter over havet, inkludert t-krokheisene på breen. Anleggene rundt Flims-Laax frakter sine gjester både sommer og vinter. På 3000 meter rockes det i skiparken, mens sykkelstiene lenger nede allerede har fått de første bremsesporene. Dette er frikjørernes paradis! På fjellet kjenner man godt til Armin i Norrønaklær. På vei til neste pudderheng

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

fyker han raskt gjennom parken, hvor den norske Whiteout-ambassadøren Danny Larsen nettopp har frest ned en rail eller Simon Dumont prøver et drop i pipen. SVEITS ER BLANT ANNET kjent for fin seterost, lekker sjokolade og nøyaktig tikkende klokker. Men at det snakkes fire forskjellige nasjonale språk på denne lille flekken er mindre kjent i utlandet. Ved siden av tysk, fransk og italiensk er det i dalene i den østligste kantonen Graubünden – hvor Armin bor - en liten minoritet som også snakker retoromansk. Et latinsk språk, ansett for å ligne på det norrøne språket som Norrøna har hentet navnet sitt fra. «Va bu datti bu» er Armin Beelis retoromanske motto og betyr «det umulige finnes ikke». Under fotograferingen til denne artikkelen ble det bruk for mottoet - siden den etterlengtede pudddersnøen i januar 2010 ennå ikke hadde lagt seg i forventede mengder. - Ingen grunn til nøling, tenkte Armin og slang seg utfor favorittklippen sin i

PÅ TO HJUL Armin Beeli utnytter skiområdet utenfor høysesongen. ON TWO WHEELS Armin Beeli makes the most of a ski paradise in the off-season.

INSPIRED BY THE NORRØNA outerwear collection /29, Norrøna’s Swiss ambassador Armin Beeli had an idea: Why not draw a circle with a diameter of 29 km around his hometown of Sagogn, then bicycle or ski to the most interesting places inside that circle between September and April? Why travel to distant horizons when the best of everything is so near? ARMIN, who is soon to be a forestry supervisor, spends most of his time around Flims-Laax – an area that’s also called the “White Arena”. Just minutes from his home, it has become one of the most famous ski areas in the Alps. The ski lifts of Flims-Laax reach to a height of almost 3,000 metres above sea level, including the T-bar lifts on Vorab Glacier. The huge machines transport guests both summer and winter. At 3,000 metres, the ski park rocks with activity, while farther down the mountain, bikers on fat knobby tires carve up the mountain-bike trails. It’s a freerider’s paradise! Up in the heights, Armin is a familiar sight in his Norrøna gear. Heading to

the next deep-powder slope, he slices through the park where the Norwegian Whiteout ambassador, Denny Larsen, has just ground a rail and Simon Dumont is dropping in to the half-pipe. SWITZERLAND is known for its fine mountain cheese, luscious chocolates and precisely ticking clocks. Less well known is the fact that the Swiss have four national languages. In addition to German, French and Italian there is Romansh, which is spoken by a small minority in the eastern canton of Graubünden – where Armin lives. It’s a Latin language that is said to bear some resemblance to the Old Norse from which Norrøna takes its name. “Va bu datti bu,” is Armin Beeli’s Romansh motto. It means, roughly: “Nothing is impossible.” Those words seem highly appropriate while the photos for this article are being shot, given that the famed powdery snow of Flims-Laax has not yet fully arrived. “No reason to hold back,” Armin thinks as he launches a massive backflip from his favourite rocky outcrop. He lands with a jolt on his ancestral ground.

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

PATRIOT Armin Beeli viser gjerne fram alle mulighetene ved hjemstedet sitt i Sveits. PATRIOT Armin Beeli shows off all the amenities of his home range.

en massiv backflip, før han tok en knallhard landing på fedrenes jord. Hans første, forpinte ord etter noen minutters ettertenksom taushet var: - Fett hopp! Resultatet av hoppet ble skader i rygg og skinnbein, som gjorde det umulig å fortsette skikjøringen. Men allerede åtte dager seinere er han på plass igjen underveis med gondolheisen til Crap Sogn Gion. ARMIN STO PÅ SKI for første gang som treåring. Han ble hjulpet av faren som er skilærer, og ble utstyrt med bjelle i topplua slik at faren lett kunne finne igjen sin lille friskus etter turen. Som konkurranseløper utviklet han etter hvert en optimal skiteknikk som han nå utnytter til sin fordel, med fart og kontroll på fjellet. På sykkelen er Armin både rask, sterk, teknisk sikker og utholdende. Ysteren på setra San Martin, et stykke unna de oppkjørte løypene, kjenner godt til Armin. Med sin forkjærlighet for seterost er han stadig på besøk her for å for å få seg en matbit. - Jeg elsker alle typer ost, sier Armin. - Fra fondue til den lokale spesialiteten Pizokels. Mens han tar en jafs av et stykke nyskåret seterost tilføyer han: - Quei chaschiel a rassa! Som betyr «Denne osten har klasse!» Akkurat som Armins egen lekestue – Sphere /29.

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

After several minutes of silent reflection and agony, his first words are: “Cool jump!” The result, however, is an injured back and leg, which make it impossible to continue skiing. Only eight days later he is back in action, soaring in the gondola to Crap Sogn Gion. ARMIN STOOD ON SKIS for the first time at the age of three. His father, a ski instructor, put a bell on the little daredevil’s cap so it would be easier to find him. As a competitive skier, Armin eventually developed a distinctive technique that he exploits for speed and control on the mountainside. On a bicycle, meanwhile, Armin has speed, strength technical skill and endurance. The cheese makers at San Martin, a summertime pasture some distance from the busy trails, know Armin well. To indulge his love of mountain cheese, he visits them again and again. “I love every kind of cheese there is,” says Armin, “from fondue to the local speciality, called Pizokels.” While taking a bite of the freshly sliced mountain cheese, he adds: “Quei chaschiel a rassa!” Which means: “This cheese has class!” As does Armin’s own mountainous playground: Sphere /29.

FAKTA

FACTS

VELKOMMEN TIL FLIMS-LAAX

Welcome to Flims-Laax

REISE: Du kan fly til Zurich fra de fleste europeiske land og fra flere byer i USA. Sjekk for eksempel www.swiss.com. Fra flyplassen i Zurich kan du ta tog til Chur og rutebuss videre til Laax. Eller du kan leie en bil.

TRAVEL You can fly to Zurich from most European countries and from several cities in the United States. For starters, check www.swiss.com. From the airport in Zurich, take a train to Chur and the bus onward to Laax. Or you can rent a car.

OVERNATTING: Det fins en rekke hoteller og ferieleiligheter til leie i området. Du har kanskje hørt om Riders Palace i Laax? Dette spesielle «freestyle-hotellet» har fått internasjonal oppmerksomhet for arkitektur, design og stemning. Sjekk www. riderspalace.ch

LODGING There are a number of hotels and vacation apartments for rent in the area. You may have heard of the Riders Palace in Laax. This special “freestyle hotel” has received international attention for its architecture, design and atmosphere. Check it out at www.riderspalace.ch.

SKIKJØRING OG SYKLING: Armin Beelis radius på 29 km rundt hjembyen Sagogn tilbyr ufattelig mange muligheter – både innenfor skidestinasjonene Flims-Laax og Surselva, men også i urørt natur. Les mer på www.laax.com, www.surselva.com og www.sagogn.ch

SKIING AND CYCLING Armin Beeli’s 29-km radius around his hometown of Sagogn affords many incredible opportunities – some within the ski destinations of Flims-Laax and Surselva, and others in the remote, untrammelled wild. Read more at www.laax.com, www.surselva.com and www.sagogn.ch.

BUTIKKER: Du finner Norrøna og Whiteout hos disse forhandlerne i området: www.chopp.ch Gian & Marco

SHOPS You’ll find Norrøna and Whiteout products at these retailers in the area: www.chopp.ch and Gian & Marco.

HØYT OPPE Ski. Staver. En klippe. Armin Beeli. HIGH Skis Poles. A Swiss cliff. Armin Beeli.

STISYKLING Fantastiske singletracks ved Flims-Laax. TRAIL CYCLING Fantastic single tracks, at Flims-Laax.

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

HOLD FAST Tre unge menn. Hver sin kite. En stor vidde helt nord i Norge. En perfekt kombinasjon. HOLD FAST Three young men., three kites and a vast plateau in northern Norway. A perfect combination.

NORRĂ&#x2DC;NA MAGAZINE fall/winter 2010/11

Text & photos Torstein Greni

Into the

white

Med kite over Finnmarksvidda. Kiting across Finnmark

NORRĂ&#x2DC;NA MAGAZINE fall/winter 2010/11

Å STÅ MED TO FØTTER i tunge randostøvler og se mot den endeløse horisonten som heter Finnmarksvidda er en mektig opplevelse. Jeg er kommet til et luftig opphold i den ellers så fyldige kalenderen min. Der står det at jeg skal krysse dette massivet med kite de neste fire dagene, fullstendig selvhjulpen. Dette er det eneste jeg har forholdt meg til - inntil nå. Sjelen finner raskt kroppen og jeg forstår hvor jeg er og hva jeg har begitt meg ut på. FOR BARE TIMER siden pakket jeg tre kiter, brede ski, pulk og plaster. Det samme gjorde mine to venner som lider av den samme nysgjerrigheten. Sammen dro vi dit ikke engang pepperen gror. Til Finnmarksvidda. Europas største, men minst begrodde og beglodde flate, hvor urbefolkning og fabeldyr lever i et overdimensjonert tomrom. Følelsen av å være liten gjør seg raskt gjeldende. Denne gangen er det ikke fordi jeg er uten mobildekning. Ikke bare i hvert fall. Å stramme støvlene hardt og launche en fargesterk kite har sterk signaleffekt. Inn i det hvite. Mestringsfølelsen er velkommen. Den skyller innover fra sydvest og fyller meg fra topp til tå. Den er sterkt representert mens vi fråtser i mil, morgen, middag og kveld. Gjennom blendende dagslys, drøye hvite strekk og blå kvelder. EN KITEKRYSSING av Finnmarksvidda er en fin og fullt gjennomførbar idé. Hvis du får den, så la den bite seg fast. Vi opplevde området mellom Karasjok og Skaidi som et strekk hvor det verken blåste kjetting eller kuler, men en fin sørlig bris som gjorde det fullt kitebart selv for lett skjeggete menn med tunge pulker. Vidda var renere og hvitere enn jeg hadde forestilt meg, og som skapt for snowkiting. Alt var perfekt: fast underlag, slake hellinger og en vind som var så

GOD VIND Ikke noe problem å komme seg framover i slike forhold. GOOD WIND With conditions like this, progress is easy

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

jevn at vi knapt trengte å konsentrere oss om kitene som gled bevisstløst gjennom horisonten. Med dragen i behagelige seksti grader ut fra hoftetrapesen, på vei mot den blå timen og sen middag i teltet: skikkelig langreist serrano, manchego og kald pils fra pulken. VI SOM KITET sammen hadde klart bragden å pakke nesten identisk last, inkludert kitetyper og størrelser. Brede ski med randobindinger og Ozone foilkiter på 4, 6 og 10 kvadratmeter. Dette var svært hensiktsmessig og vi slapp bli kjent med følelsen av å vente på noen i teamet. Ufrivillig venting, når forholdene er optimale kun for ett individ i flokken, leder ofte til moskusgrynt - og moskuser hører som kjent ikke hjemme på Finnmarksvidda. Når én i gruppa opplevde å bli hindret fra å ha kiten i lufta og spise seg gjennom kartsutsnittet, var avgjørelsen som regel både intuitiv og kollektiv. Ved nasjonalparken Stabbursdalens sørvestlige hjørne opplevde vi å kite i super vind mens vi logget høydemetre langs enn helling. Alt gikk med andre ord etter planen, bortsett fra sikten som gradvis ble dårligere. Jeg kitet som nummer to og tenkte at «nå, nei nnnnn…å, er det uforsvarlig å kite.» Alle referanser var søkk borte og det jeg håpte var skygger i snøen viste seg bare å være dugg på brillene. Men før jeg fikk åpnet munnen la den ansvarlige tobarnspappaen foran meg behersket ned kiten og lot den blafre kraftløs og kontrollert i trapesen. ETTER Å HA KOPET en stund, spist litt nøtter, kopet litt til, spist en REAL turmat mens et tosifret alternative fortsettelser på turen ble vurdert, falt vi på det trauste valget om å gå med feller under skiene. Denne avgjørelsen er tung å bære for en med pulken full av kiter. Stemningskurven fikk seg en knekk mens vi trasket langs et høydedrag som helte gal vei, med pudderplanker og

ONLY HOURS AGO I was busy packing three snowkites, wide skis, a pull-sled and band-aids. So were two friends of mine who suffer from the same curiosity. Together we’d come to one of the remotest corners of the earth – the Finnmark plateau, Europe’s broadest, most barren expanse, where indigenous people and fairy-tale creatures lead unbounded lives. We mortals feel small here, and not just because we’re out of mobile telephone range. Fortunately, a self-esteem boost is guaranteed to those who tighten up their boots and launch a colourful snowkite. Into the great white Arctic. The feeling of mastery is welcome. It seems to sail in on the wind from the southwest and fill me from top to toe. We savour it as the miles pass through blinding sunlight, across the measureless white landscape, and into the blue of the polar evening.

kiting. Conditions are perfect: solid snow base, gentle slopes and wind so steady our kites sail toward the horizon as if they have a will of their own – pulling upward from the hip frame at a comfortable 60 degrees, bearing us along toward dusk and a late meal of well-travelled Serrano ham, queso Manchego and pilsner, all chilled in the sled. WE THREE KITERS had managed the feat of packing almost identical loads, including kite styles and sizes. We all had fat skis with rando bindings and Ozone foil kites of 4 m2, 6 m2 and 10 m2. The uniform inventory was practical in several ways, including performance: We were spared having to wait for lagging team members. An involuntary wait when the kiting is optimal can produce discordant sounds like the grunting of musk oxen – even though no such beasts live in Finnmark. If one of us felt impeded from putting his kite in the air, the matter was generally resolved both intuitively and collectively. In the south-western corner of Stabbursdalen national park, we find ourselves snowkiting in a super wind. All is well, in other words, except for the visibility, which gradually worsens. While kiting in the No. 2 position I think, “No, no, uh . . . we shouldn’t be kiting anymore.” All visual reference points disappear, and what I had hope are shadows in the snow turn out to be dew on my goggles. Before I can call out, though, the cautiously responsible father-of-two in front of me depowers his kite and lets it flutter in controlled fashion from his hips.

CROSSING Finnmark by snowkite is a fine idea, and fully doable. Between Karasjok and Skaidi we enjoy a nice, southerly breeze that makes the kiting easy, even for a trio of whiskered men lugging heavy sleds called pulks. The plateau is purer and whiter than I had imagined, and it seems created for

AFTER MOPING A BIT, eating a few nuts, moping some more, and finally preparing a freeze-dried meal, we make the prudent call to proceed on foot with skins under our skis. Anyone who has dragged a sled full of kites will understand the glumness with which this decision was made. Our mood takes another hit as

IT’S A POWERFULLY MOVING experience to stand in heavy rando boots and look out at the endless horizon known as the Finnmark plateau. I had come to an airy interval in my otherwise crowded calendar. There it said I was supposed to spend the next four days snowkiting across Norway’s great northern highland, with no outside support. For weeks I’d been telling myself it was only a calendar note – but now, I’m actually here. Looking outward, I feel my soul and body find each other again. The landscape snaps into focus, and finally I understand what I’ve committed myself to.

PAUSESTEMNING Ikke alltid like lett å navigere når tåka kommer. Da er det bare å sette seg ned i ly bak pulkene. INTERLUDE Navigating in fog is never a good idea. In the lee of the sleds, the atmosphere improves.

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

FAKTA

TELTLIV God stemning i tremannsteltet hver kveld. TENT LIFE Fine spirits in the three-man tent, every evening.

FACTS

Velkommen til Finnmarksvidda

Welcome to Finnmark

REISE Fly med SAS eller Norwegian fra Oslo til Alta. Sjekk tider og priser på www. sas.no og www.norwegian.no. Ta buss fra Alta til Karasjok. Bruk kite eller langrensski til å ta deg ut på den mektige vidda. Avhengig av hvor du ender, kan du ta buss eller drosje tilbake til Alta eller nærmeste tettsted.

TRAVEL Fly with SAS or Norwegian from Oslo to Alta. Check times and prices at www.sas.no and www.norwegian.no. From Alta, take the bus to Karasjok. Use cross-country skis or your kite to reach the mighty plateau. Depending on where you end up, you can take a bus or taxi to the nearest village or back to Alta.

OVERNATTING Vi fikk gleden av en myk start og godt stell på Rica Alta Hotell før vi busset til Karasjok. På vidda overnattet vi i telt.

LODGING We had a comfortable start, staying at the Rica Alta Hotel before catching the bus to Karasjok. On the plateau, our tent was our home.

TUREN Vi kitet fra Karasjok til Skaidi de siste fire dagene i mars. Dette er en fin tid å reise til fantastiske Finnmark på. Snøen var fortsatt fin og døgntemperaturen varierte fra minus til pluss åtte.

TRIP We kited from Karasjok to Skaidi during the last four days of March. It’s a great time of the year to visit fantastic Finnmark. The snow was still great and the temperatures ranged from -8 to +8 C.

LES MER www.finnmark.com

READ MORE www.finnmark.com

FRAMME Gutta boys har krysset Finnmarksvidda. ARRIVED They’ve done it: crossed the Finnmark plateau.

oppakninger som hver veide mer enn fullvoksne rein. Slikt blir man kreativ av. Flere fiffige fluktplaner kom som et resultat av vår intuitive brainstorm, og vi gikk ikke lenge før løsningen var oppe i dagen. I ett av papirkartene nederst i pulken åpenbaret nemlig en merket skutertrasé seg. Best av alt: den lå ikke langt unna vår posisjon. RIKTIGNOK GIKK IKKE løypa på tvers av vår retning, men er man løsningsorientert nok er dette en bagatell. Og når førstemann dro opp en seks kvadrats billett til en vill viddesession, var det for sent. Korken var åpnet og med nydelige skuterspor eskortert av deilig bambus hver 25. meter kunne vi like gjerne tømme flaska. Fem mil senere satt vi teltet med våre livs mest vidunderlige kiteopplevelse bak oss. Den snorrette vindretningen var optimal, pulken fløt smertefritt i sporet og lyset var magisk. Tre trøtte typer sovnet som barn i teltet den natten. Heldigvis uten å vite om drosjeturen som ventet dagen derpå. Den som skulle få oss og pikkpakket på rett kjøl igjen. Jeg har ennå ikke tilgitt meg selv for at jeg glemte å ta bilde av takstameteret etter endt taxitur.

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

we slog on our powder skis along a ridge that happens to tilt the wrong way, exaggerating the burden of our loads, each of which weigh more than a fullgrown reindeer. In such situations one gets creative. Our intuitive brainstorming produces a number of clever escape ideas, and we haven’t gone far before salvation appears in the form of a map that had previously been tucked away. On it, a snowmobile route reveals itself. And best of all: It’s not far from our position. TRUE ENOUGH, the marked trail does not cross our intended course. But for resourceful kiters, that seems a petty detail. When the first of us unfurl his 6-m2 sail and begin sweeping across the range, all doubt is gone. The cork is popped, so to speak. And with a delightful scooter track to follow, punctuated every 25 m by a bamboo marker, we think we might as well empty the bottle. Fifty kilometres later, we sit happily in our tent with the kiting escapade of a lifetime behind us. The wind has carried us straight as an arrow with pulks floating behind in the groove of the trail, the light glowing magically. We three weary souls sleep like children in the tent that night, blissfully ignorant of the taxi ride we face the next day – the only way to get ourselves and all our stuff back on course. I won’t forgive myself for failing to take a picture of the taxi meter when we step out and pay the price.

blackcrows-skis.com

skier en l’an 2011 NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

NORRØNAPROFILEN THE NORRØNAPROFILE

AKROBATEN Whiteout-ambassadør Even Sigstad i sitt rette element. THE ACROBAT Whiteout ambassador Even Sigstad in his element.

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

Text Eivind Eidslott Photo Mattias Fredriksson

Even Sigstad Her er mannen som sier at han er «generelt glad i snø». Here’s a man who “basically likes the snow”.

Alder 26 Bosted Lillehammer Yrke Skikjører. Jobber også for skifilmprodusenten Field Productions og som trener på Norges Toppidrettsgymnas. Favorittaktiviteter Henge med kamerater og dama. Gå på line, gjøgle og selvsagt kjøre ski! Whiteout-ambassadør siden 2006

Age 26 Home Lillehammer Profession Skier. Also works for the ski-film producer Field Productions and as a coach at the Norwegian College of Elite Sport. Favourite activities Hanging with friends and the ladies. Tightrope walking, juggling and of course skiing! Whiteout ambassador since 2006

Når og hvor begynte du å stå på ski, Even? - Fikk vel mine første alpinski da jeg var seks år. I starten ble det en noen turer i Trysilfjellet, men mest hjemme utenfor huset. Rett før jeg begynte på ungdomskolen fikk jeg sesongkort i Hafjell og begynte å kjøre aktivt alpint. Men hopping og triksing frista mest. Første året på videregående fikk jeg tak i et par twintipski.

When and where did you start skiing, Even? ”Well, I got my first downhill skis when I was six. There were a few trips to Trysil back then, but mostly I skied outside the house. Just before middle school I got a season pass to Hafjell and started really getting into alpine. But the jumps and tricks tempted me most. My first year of secondary school, I got hold of a pair of twin-tip skis”.

Hva er det som fascinerer deg mest med skikjøring? - Det er mange ting som gjør det så fascinerende. Fart og spenning, selvfølgelig. Men det har nok like mye å gjøre med at jeg alltid har likt å være ute i snøen. Jeg er generelt glad i snø! Og så liker jeg å bruke kroppen min, utfordre meg selv, lære nye ting. Og så er det jo alltid morsomt med ting du mestrer.

What fascinates you most about skiing? ”There are lots of things. Speed and excitement, obviously. But I’ve always liked to be out in the snow. I basically love the snow! And I like using my body, challenging myself, learning new things. And of course it’s always fun to do the things you’re good at”.

Hvor er dine favorittdestinasjoner? - Mammoth i California er nok favorittstedet når det gjelder park. Ofte sol og godt vær - samt en knallbra park og en rask stolheis som går over hele parken. Når det gjelder pudder, så er det litt vanskelig å plukke ett sted. Det gjelder bare å være på rett sted etter et dump. Men jeg har hatt mange bra dager i Montafon i Østerrike. Alt fra knallbra skogskjøring til større fjell og kicker spots. Ellers er det alltid moro å cruise rundt i Hafjell!

What are your favourite destinations? ”Mammoth in California is probably the top one if you’re talking about parks. Lots of sun and good weather – as well as a super park, with a fast chairlift that goes over the whole park. When it comes to powder, it’s kind of hard to pick one place. It’s a matter of being in the right place after a snow dump. But I’ve had lots of great days at Montafon in Austria, where there’s everything from great tree skiing to high mountains and kicker spots. Otherwise it’s always fun to cruise Hafjell!”

Fortell om jobben din hos Field Productions. - Jeg er altmuligmann. Hehe. Jobber med alt fra å fikse utstyr, grave, filme og redigere. Jeg som oftest med på tur hele vinteren - enten som kjører eller filmer. På starten av sesongen er jeg mest foran kamera, på våren er jeg ofte bak. Prøver å filme mye av bakomfilm-materialet. Om sommeren sitter jeg sammen med Filip og redigerer hele filmen og alt som skal med på dvd-en. Det tar ofte et par måneder.

Tell us about your work for Field Productions. ”I’m a jack-of-all-trades. Hehe. I do anything from fixing equipment to digging, filming and editing. Usually I’m on the road all winter – either skiing or shooting film. When the season starts I’m usually in front of the camera, and by spring I’m often behind it. I try to shoot lots of the behind-the-scenes material. In the summertime I sit with Filip and edit the whole film and whatever else is going to be on the DVD. That can take a couple of months.”

Hvilke planer har du for neste vinter? - Til høsten starter jeg i ny jobb som trener på newshcoollinja på Norges Toppidrettsgymnas i Lillehammer. Gleder meg veldig til det. Det blir en 50 prosent stilling hvor jeg kan jobbe noen uker og ta noen fri. Det blir en del filming på meg, også. Satser på å fortsette med det jeg liker aller best av filming: pudder og handrails.

What plans do you have for next winter? ”In the autumn I start my new job as a coach in the newschool/freestyle study line at the Norwegian College of Elite Sport in Lillehammer. Really looking forward to it. It’s a 50-percent position where I can work several weeks and take several off. I’ll be up to some filming, too. I intend to keep doing what I like best about making films: powder and handrails.”

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

NORRØNAPROFILEN THE NORRØNAPROFILE

HØY FART Norrøna-ambassadør Tine Huber fra Østerrike gir gass. HIGH SPEED Norrøna ambassador Tine Huber of Austria throttles up.

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

Text Eivind Eidslott Photo Jens Blatt

Tine Huber Hils på Østerrikes skiprinsesse. Say hello to Austria’s ski princess.

Alder 27 Bosted Innsbruck, Østerrike Aktiviteter Frikjøring, sykling, klatring og kiting Yrke Skikjører Norrøna-amassadør Siden 2007

Age 27 Home Innsbruck, Austria Activities Freeskiing, cycling, climbing and kiting Profession Skier Norrøna amassador Since 2007

Når og hvor begynte du å stå på ski, Tine? - Jeg tipper jeg var rundt tre år gammel første gangen jeg var på ski - i den vesle bakken bak huset til mine foreldre, i en liten by sør i Østerrike.

When did you first put on skis, Tine? ”I’d guess I was around three years old the first time – on the gentle slope behind my parents’ house, in a little city in southern Austria.”

Hva slags skikjøring driver du med i dag? - Da jeg var 16 år ble jeg skiinstruktør og reiste til St. Anton am Arlberg for å jobbe på skiskolen der. I St. Anton fikk jeg oppleve en annen form for skikjøring enn den jeg var vant til. Jeg begynte å følge etter guttene, hoppe utfor små klipper, trene i kuleløypene og kjøre i puddersnø. Denne frikjøringen har gitt meg muligheten til å kjøre ned mange ulike fjellsider. Frikjøringen gir meg nesten uendelige muligheter!

What sort of skiing are you doing today? ”When I was 16 I became a ski instructor and travelled to St. Anton am Arlberg to work at the ski school there. At St. Anton I experienced another kind of skiing than I was used to. I began following after the guys, jumping off small cliffs, practicing on the mogul trails and skiing in powder. This kind of freeskiing has given me the ability to ski lots of different mountains. Freeskiing gives me almost unlimited freedom! ”

Hva er din største skiopplevelse hittil? - Jeg glemmer ikke første gangen jeg deltok i Snowfever Big Mountain Competition i Fieberbrunn. Etter å ha vunnet kvalifiseringen, var jeg kjempemotivert foran finalen. Jeg var usikker på linjevalget mitt i starten, men så tok jeg mine to første svinger i fersk, urørt puddersnø og glemte verden rundt meg. Det var så gøy å kjøre raskt og med flyt! At jeg vant konkurransen var selvsagt fantastisk, men jeg vet at jeg uansett sluttresultat nettopp hadde fått oppleve utrolig skikjøring!

What has been your biggest thrill on skis yet? ”I’ll never forget the first time I took part in the Snowfever Big Mountain Competition in Fieberbunn. After winning the qualifier I was super motivated for the final. I wasn’t sure what line to follow at the start, but two turns into the fresh, virgin powder, the rest of the world just seemed to fall away. It was fun to be so fast and fluid. Winning the competition was obviously fantastic, but regardless of the result I knew right away that I’d had an incredible ski experience.”

Hva liker du å gjøre om sommeren? - Jeg liker å være på fjellet og trene. Terrengsykling og klatring hjelper meg til å bli en sterkere skikjører. Jeg planlegger en skitur til den sørlige halvkule nå i sommer, men sommerskikjøringen på breene her i Østerrike er også veldig moro! De to siste årene har jeg blitt hektet på kiting og windsurfing også.

What do you like to do during the summer? ”I like being in the mountains, training. Mountain biking and climbing help me become a stronger skier. I’m planning a ski trip to the southern hemisphere this summer, but summer skiing on the glaciers of Austria is also very fun! The past two years I’ve become hooked on kiting and windsurfing, too.”

Hva er planene dine for framtiden? - Jeg vil bli bedre på ski, bli sterkere, lære nye triks og organisere turer til utlandet og ukjente landskap. Jeg vil fortsette å konkurrere neste sesong og samarbeide med forskjellige fotografer. Jeg skal også bli med på en skifilminnspilling. I tillegg vil jeg selvsagt jobbe tett sammen med Norrøna. Jeg skal gjøre mitt beste i produktutviklingen og støtte Norrønas butikker her i Østerrike.

What are your future plans? ”I want to be better at skiing, get stronger, learn new tricks and organize trips abroad and to unknown landscapes. I’ll continue competing next season and work with various photographers, and I’m going to be in a ski-film shoot. Of course I’ll also be working closely with Norrøna. I’ll do my best to help with product development and to support Norrøna stores here in Austria.”

Følg Tine Hubers opplevelser på ski på bloggen på www.norrona.com

Follow Tine Huber’s skiing adventures on her blog at www.norrona.com

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

Text håkon lagerqvist, hege nordstrand og øivind winge photo kari medig

Jackson Hole Historien om en sesong. The story of a season.

JACKSON HOLE Helstøpt stil i Cowboyland; Teton Village, Wyoming. JACKSON HOLE Gateway to the Old West. Teton Village, Wyoming. NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

GLORY MOUNTAIN, februar 2010: – Har du lyst på første linja? spør Håkon meg. Vi står høyt over Jackson Hole Valley, Wyoming, USA. Det er grytidlig morgen, det er ferskt pudder, og over toppene i øst kommer sola opp i lilla, rødt og gult. Vi har brukt en drøy time opp, og det at vi befinner oss over 3000 m.o.h. kjennes godt i både bein og bryst. Foran meg venter det jeg vet vil bli en tur av de sjeldne.

GLORY MOUNTAIN, February 2010: “You want the first line?” Håkon asks me. We are standing high over Jackson Hole Valley in the U.S. state of Wyoming. It’s barely dawn, the powder is fresh, and the sun that’s peeking through the mountains in the east is purple, red and yellow. It has taken us more than an hour to get up here, and we can feel all 3,000 metres’ elevation in our legs and lungs. Before me awaits what I know will be a decent of rare beauty.

VI MÅ TILBAKE til februar 2009 for å finne den egentlige starten på mitt skieventyr. Håkon og jeg satt i en kald stolheis et sted på det norske Østlandet sammen med et par andre skiglade kompiser. Det var tåke og merkelige værforhold: rundt sju-åtte blå og regn. Regnet frøs til is straks det landet på brillene. Bakken var så godt som tom, forståelig nok. Vi fikk inn noen svinger her og der mellom brilleskrapingene, men særlig givende var det ikke. Det hadde vært en grei sesong, men de virkelig gode dagene hadde ikke stått i kø. Som de fleste andre helger denne sesongen hadde vi stilt mannsterke opp, like forventningsfulle som alltid: «det har sikkert snødd mer oppe på fjellet», «ikke sikkert at det kommer tre busslaster med danske skiturister i dag», «skoglinja vår er sikker ikke oppkjørt.» Men nei, det var langt fra optimale forhold denne helgen heller. Gammel snø, dårlig sikt, ikke bratt nok, ikke snø nok. Frustrasjonen truet med å overgå skigleden. Vi satt der i heisen, så på hverandre gjennom nedisete briller: – Det blir vel siste turen i dag, dette? antydet en av gutta. Ingen protesterte.

FOR THE ORIGIN of my Jackson Hole adventure we need to go back in time to February 2009. Håkon and I were sitting in a cold chairlift somewhere in eastern Norway along with a couple of our ski pals. The weather was strange: minus 7 or 8 degrees Cº with fog and rain that froze the second it touched our goggles. Understandably, the slopes were practically empty. We got in a few turns between goggle scrapings, but the skiing was not at all rewarding. It had been an OK season, but with the really good days few and far between. Just as most weekends that season we had shown up in force, always expectant: “I’m sure there’s more snow higher up the mountain,” “Probably no busloads of Danish skiers today,” “Hopefully nobody’s carved up our tree stash.” Unfortunately the conditions were business as usual: old snow, poor visibility, not steep enough, not enough snow. The joy of skiing was slowly giving way to frustration. We were sitting in the lift looking at each other through ice-encrusted goggles: “Last trip of the day, right?” one of the guys suggested. No one protested.

BILTUREN HJEM begynte som vanlig. Radio, kaffe, snus. Det tok ikke lange tiden før Håkon kom med nyheten: – Jeg har snakket med kona. Jeg slutter i jobben før neste sesong. Jeg skal på ski. Noen som blir med? Jeg hadde aldri vært mer sikker på noe noen gang og slang ut: – Jeg er med! Hvor skal vi? – Til Jackson Hole. – Klart vi skal til Jackson Hole, ropte jeg. – Hvor er det forresten? Som ved et trylleslag ble stemningen i bilen nærmest ekstatisk. Vi fant fram iPoden og Johnny Cash-låta «I’m going to Jackson»:

THE ride back started as usual. Radio, coffee, snus. It didn’t take Håkon long to break the news: “I talked to the wife. I’m quitting my job before next season. I’m going skiing. Anybody interested?” I’ve never been more sure of a reply in my life, and blurted: “I’m in! Where are we going?” “To Jackson Hole.” “Jackson Hole – hell, yeah.” “Where is that, by the way?” As if by magic wand, the mood in the car turned almost ecstatic. We brought out the iPod and went straight to Johnny Cash’s tune “Jackson”:

«I´m goin to Jackson, I´m gonna mess around, Yeah, I´m goin´ to Jackson, Look out Jackson town».

I’m going to Jackson, I’m gonna mess around, Yeah, I’m goin’ to Jackson, Look out, Jackson town.

I MIDTEN AV DESEMBER fløy jeg inn til Minneapolis og møtte Håkon på en bar i sentrum. Planen var å kjøre bil og huke av et par andre skisentre på lista. Etter noen dager i Minnesota ga vi oss derfor landeveien i vold. Få land er mer egnet for road trips enn USA. Fra Minneapolis gikk turen, i en diger SUV, via Denver og Vail, nordover til Steamboat og så – Jackson Hole. Vi rullet inn i Jackson Valley sent på kvelden og tok av mot Teton Village. Det var bekmørkt og vi kjørte sakte – hele turen hadde vi sett hjort krysse veien, strekninger med ihjelkjørte dyr og velfødde åtselfugler. Idet månen kom fram fra skydekket og lyste opp landskapet, åpenbarte konturene av Teton-fjellkjeden seg. The Grand Teton tronet majestetisk i det fjerne, og toppene lå som et sagblad hele veien ned til den lille byen Wilson. Vi har fjell i Norge også, for all del, men det er noe eget med fjellene i The Rocky Mountains, og særlig nord i Wyoming. Disse fjellene ser ut som om de er designet for utfordrende skikjøring og toppturer. Skarpe alpine topper, lett skog, selv på over 2000 meters høyde, herlige renner, klipper i alle størrelser, bratte og veldig lange fjellsider. Med jubel i bilen svingte vi inn til Teton Village. Vi fant vi raskt The Hostel. Få skisteder, om noen, kan skilte med et mer sjarmerende overnattingssted. The Hostel ligger midt i smørøyet og tilbyr billige rom, historie i veggene og en helt egen atmosfære. Her er det ekte vare! The Hostel har kun det nødvendigste: TV-stue, mikrobølgeovn, kaffemaskin, bordtennisbord og selvfølgelig et eget område for prepping av ski.

I flew in to Minneapolis in mid December and met Håkon at a downtown bar. The plan was to drive to Jackson, checking out a couple of other ski resorts on the way. After a few days in Minnesota we took to the open road. Few countries are better suited for road trips than the United States. From Minneapolis the route took us, in a giant SUV, to Denver and Vail, then northward to Steamboat and finally – Jackson Hole. We rolled into Jackson Valley late in the evening and cut off toward Teton Village. It was pitch black and we drove slowly. For much of the trip we’d had to keep an eye out for deer crossing the road. The scavenging birds were well fed on roadkill. As the moon came out from behind the clouds and illuminated the landscape, the contours of the Teton range revealed themselves. Grand Teton throned in the distance, while the other peaks stood like the teeth of a saw all the way to the little town of Wilson. We have mountains in Norway, by all means, but there’s just something about the Rocky Mountains, especially in northern Wyoming. They seem to have been designed as a challenge to skiers and mountaineers. Sharp alpine peaks with lightly wooded slopes, even above 2,000 metres’ elevation; excellent downhill lines; boulders and cliffs of every description; and long, steep mountainsides. With excitement we turned into Teton Village and quickly found The Hostel. Few ski areas can boast a more charming place to spend the night or a season. The Hostel is at the heart of the village, offering cheap rooms, a sense of history and an atmosphere all its own. It’s the real deal. The Hostel provides only the necessities: a TV room, microwave, coffee machine, ping-pong table and of course a separate area for prepping skis.

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

LANDEMERKE Det tradisjonsrike klokketårnet ved The Tram. Frihet under ansvar utenfor det kontrolerte skiområdet. The Village Cafe: Et perfekt sted for restitusjon og sosialt samvær med likesinnede. LANDMARKS The legendary clock tower at The Tram. Caution. You can still turn back. The Village Cafe: A great place to restore body and soul.

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

PERSPEKTIV Fire små menn i stort landskap. Ferden går opp Cody Peak PERSPECTIVE Four little men in one grand landscape. The goal is Cody Peak.

Vi parkerte og slepte alt utstyret inn i resepsjonen. Der ble vi møtt av en blid gutt med en tilsynelatende egenprodusert frisyre. Rob sjekket oss inn på rom 413 og sa: – Welcome home, guys! JACKSON HOLE Mountain Resort ligger i Teton Village, 20 minutter fra byen Jackson. Teton Village har alt fra glamorøse hoteller og enorme villaer til mer moderate hus og hytter. Dette gir stedet en herlig uformell blanding av turister, kjendiser, cowboyer og lokale skifolk. De lokale gutta har kallenavn som Wild Bill, Dave the Wave, Mellow Mike og Sick Rick – og kjører ski på en måte som gjør at de fortjener navnene. Legg til at kjente proffkjørere som Travis Rice, Seth Morrison og gullmedaljevinner fra Lillehammer, Tommy Moe, har gjort dette til sitt annet hjem, så skjønner du at det er noe eget ved Jackson Hole. En av de store fordelene med å være et sted en hel sesong, er muligheten til å bli kjent med de som kjenner stedet best. Men de lokalkjente viser ikke sine favorittlinjer til hvem som helst. Det er derfor helt på sin plass å spandere noen øl når noen av gutta har vist deg fjellet og bidratt til en uforglemmelig skidag. Vi var så heldige å få tilbringe mange av våre beste dager i Jackson Hole sammen med de ansatte på The Hostel og andre lokale helter. For oss var det nettopp dette som gjorde oppholdet så uforglemmelig. EN VANLIG DAG i Jackson kunne se omtrent slik ut: tidlig opp, rask frokost og en elendig kaffekopp fra The Hostels Darth Vader-surklende kaffetrakter i påvente av at heisen åpnet. Høydemetermettede dager i vill fart rundt på fjellet, gjerne avsluttet på vårt stamsted, The Village Cafe, hvor det alltid smakte fortreffelig med en PBR (Pabst Blue Ribbon) eller tre, tidvis etterfulgt av intens muskelterapi i et av luksushotellenes boblebad (det var bare å hoppe over et gjerde). Med rimfrost i håret bar det så ut for å kjøpe fjellets beste og billigste bøffelburgere hos Bruce på landsbyens bensinstasjon/spritutsalg. Burgerne grillet vi egenhendig på hjørnet av stasjonen. Hvem har sagt at et rutinepreget liv er så ille?

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

JACKSON HAR RENNER og dropp som få andre skisteder ville holdt åpne og skredsikret. Innenfor skisentrets område, fordelt på de to toppene Rendezvous (3200 m.o.h.) og Apres Vous (2600 m.o.h.), er det 10 kvadratkilometer med preparerte bakker, skog, klipper, kuler og offpist som daglig sikres og patruljeres av Nord-Amerikas kanskje mest respekterte og profesjonelle skipatrulje. Kombinert med et årlig snøfall på 12 meter gir dette enestående muligheter til skjellsettende skiopplevelser. Men du skal være klar over at skipatruljen slår hardt ned på de som bryter reglene og setter seg selv og andre i fare. Og du kan bare glemme å kjøre fra Jacksons skipatrulje! Rapportene om rekordsnøfall i Norge i jula - kombinert med mangel på de helt store stormene tidlig i januar - var en voksende kilde til uro. Vi hadde vel ikke reist hit bare for å oppdage at det var Europa som satt med de beste kortene denne sesongen. Det var utrolig frustrerende å være omgitt av et landskap med formidable muligheter, men bli avspist med preparerte løyper. Likevel, i ettertid var vi nesten glade for at vi måtte holde oss innenfor skisenterets grenser den første tiden. Både Rendezvous og Apres Vous ga oss mange flotte turer, og ikke minst tid til å få trent opp ben og teknikk før det smalt. VI FORSØKTE BÅDE offerbål til snøgudene og den klassiske «hvis vi alle drikker oss så fulle at vi ikke greier å stå opp i morgen, så må det jo komme snø». Det fungerte ikke nevneverdig. Men i midten av januar kom vinterstormen som et helt lokalsamfunn hadde ventet på. Det lavet ned med lett og tørr snø av ypperste kvalitet. Den første kvelden var forventningen til å ta å ta og føle på i kjelleren på The Hostel. Skiene ble preppet for de store dagene vi visste vi hadde i vente. Værmeldingene meldte om mer snø og vi våknet til lyden av dynamitt. Det var bare å stille seg i kø for å vente på The Tram. Kjennemerket til Jackson Hole er denne røde boksen som tar 100 personer til toppen av Rendezvous på 10 minutter. For å komme med i den første gondolen må du finne deg i å stille deg i kø minst én time før åpning. Heldigvis var det ingenting å si på køstemningen: hundrevis av skientusiaster klare for fersk snø, en kaffe i hånda og høylytte vandrehistorier om endeløse pudderdager.

LOCAL WILDLIFE Jackson byr på en mengde resteuranter og barer. Million Dollar Cowboy Bar er en av de mest tradisjonsrike, og et møtested for både lokale og turister. LOCAL WILDLIFE Jackson has a wide array of restaurants and bars. One of the most time-honoured watering holes for both locals and tourists is the Million Dollar Cowboy Bar.

We parked and dragged all of our equipment into the reception area. We were greeted by a cheerful guy with a self-styled haircut. Rob checked us in to room 413 with a friendly: “Welcome home, guys!” JACKSON HOLE Mountain Resort is in Teton Village, 20 minutes from the city of Jackson. Teton Village offers everything from glamorous hotels and enormous private homes to more moderate houses and cabins. What you get is an informal and friendly mix of tourists, celebrities, cowboys and local ski bums. The locals have nicknames like Wild Bill, Dave the Wave, Mellow Mike and Sick Rick – and they ski in a way that honour these names. In addition Jackson Hole is a second home for professional skiers like Travis Rice, Seth Morrison and the gold medallist from the Lillehammer Olympics, Tommy Moe. One of the big advantages of staying a full season is the opportunity to get to know those who are most familiar with the place. The locals don’t share their favourite lines with just anybody though. That’s why it’s only right to buy a few rounds of beer if these guys show you the mountain and in doing so provide an unforgettable day on skis. We were lucky enough to spend many of our best days in Jackson Hole with employees of The Hostel and other local heroes. For us, that’s what made our stay so memorable. A TYPICAL DAY in Jackson: Early up, followed by a miserable cup of coffee from The Hostel’s Darth Vader wheezing coffee-maker and a quick breakfast waiting for the lifts to opened. Days of high elevation and speed on the mountain generally concluded at The Village Cafe, where the PBRs (Pabst Blue Ribbons) and the company never failed to bring a smile to our faces. Once in a while this routine would be capped by intense muscle therapy in the hot tub of a nearby luxury hotel (so near that hopping the fence was no trouble). With frost in our hair, we would then go out and buy the best and cheapest buffalo burgers on the mountain from Bruce, at the local gas station/liquor store. We grilled the burgers our selves, on the corner of the station. So what’s wrong with a life of routine?

JACKSON HAS RUNS and fall lines that few other ski areas would keep open and secure due to avalanche risk. The ski centre sprawls over two mountains known as Rendezvous (3,200 m elevation) and Apres Vous (2,600 m). Its groomed slopes, woods, cliffs and off-piste areas cover 10 km2, all of which is patrolled and secured by what is probably North America’s most respected and professional ski patrol. Those features, combined with an annual snowfall of up to 12 metres, make this a skier’s Valhalla. But be aware that members of the Jackson ski patrol will nab anyone who puts people in danger by breaking the rules. And just forget about out-skiing Jackson’s ski patrol! The reports we heard of record snowfall in Norway over Christmas – and the lack of any really big Rocky Mountain storms by early January – were a source of growing disquiet. Our idea, after all, had not been to travel here just to find out that Europe had the superior ski conditions this season. It was incredibly frustrating to be surrounded by a landscape of vast opportunity only to be confined to groomed trails. In retrospect, however, we were almost glad we had to stay inside the limits of the ski area for a while. Both Rendezvous and Apres Vous provided us a lot of great skiing, not to mention time to build up our legs and our technique before the heavens opened. WE TRIED sacrificial bonfires to the snow gods as well as the classic “if we all get so drunk we can’t get up in the morning, then it will have to snow”. Nothing much worked. Finaly in the middle of January the winter storm everyone had been waiting for arrived. It dumped fluffy dry snow of superior quality. The anticipation was palpable in the basement of The Hostel that first evening. We prepped our skis for the big, beautiful days we knew were coming. We woke to the sound of dynamite, and the morning weather report told of yet more snow. We were quick to get in line and wait for The Tram. This red box, which can take a 100 people to the top of Rendezvous in 10 minutes, is Jackson Hole’s trademark. To get onto the first box there is no way around queuing for at least an hour. Fortunately the mood in line is upbeat – hundreds of ski enthusiasts, eager for the fresh snow, coffee in hand, telling tall tales of endless powder days. NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

BRATTE LINJER Pucker face i profil, innbydende skikjøring. STEEP LINES Pucker Face, the profile. Terrific skiing.

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

FORBEREDELSER Diskusjon på høyt plan (3200 m.o.h.). f.v. Øivind Winge, «Mellow» Mike McDonald og Håkon Lagerqvist planlegger drop in. PREPARATIONS High-level discussions (3,200 m elevation). From left: Øivind Winge, “Mellow” Mike McDonald and Håkon Lagerqvist plan their drop-in.

MED SNØEN kom mulighetene til å utforske områdene rundt og utenfor skisenteret. Det å kunne kjøre utenfor senterets grenser uten fare for represalier ga oss nærmest uendelige muligheter, men også ansvar for både egen og andres sikkerhet. Her viste Jacksons lokale skikjørere frem sin kanskje mest imponerende side. Bevisstheten og kompetansen rundt skredsikring, snø og føreforhold - i tillegg til disiplinen som rådet under turene, ga oss en enorm respekt og beundring for våre nye venner. Som alle vet kan naturen være lunefull. Vi fikk en trist påminnelse om hvor farlig vår lidenskap kan være tidlig i januar, da en dyktig og erfaren medarbeider i skipatruljen ble drept i en skredulykke mens han jobbet med å sikre et utsatt område.

WITH ALL THE SNOW came the chance to explore areas around and beyond the ski area, without danger of reprisal. With that opportunity came responsibility for the safety of ourselves and others. On that score our new friends showed what could well be their most impressive side. By observing their out of bounds discipline and knowledge of avalanche prevention, snow and skiing conditions, we gained enormous respect and admiration for Jackson’s local skiers. But as everyone knows, nature can be capricious. In January, we received a sad reminder of how dangerous our passion can be, when a skilled and experienced member of the ski patrol was killed in an avalanche accident while working to secure a high-risk area.

FRA TOPPEN AV Rendezvous har du tilgang til et fantastisk skiterreng. Du kan dra nordøst til Granite Canyon, hvor snøen holder seg lenger, og sørover til topper som No Name og Cody Peak, som skulle bli et yndet mål for både Håkon og meg. Cody Peak har noen herlige renner - fra de ekstreme Central Couloir, Once Is Enough og Twice is Nice til mer overkommelige No Shadows og Four Shadows. Fjellet ligger skarve 30 minutters travers unna toppen av The Tram. Under Cody Peak kan du velge mellom Rocksprings, Green River eller Four Pines, forskjellige daler ned mot Jackson Hole– og dit er det langt.

FROM THE TOP of Rendezvous the expanse of terrain that’s open to you is fantastic. You can travel northeast to Granite Canyon, where the snow stays fresh longer, or southward to peaks like No Name and Cody Peak, which would become a favourite destination of both Håkon and me. Cody Peak has some amazing runs – from the extremes of Central Couloir, Once is Enough and Twice is Nice to the more manageable No Shadows and Four Shadows. The mountain is just a 30-minute traverse from the top of The Tram. Below Cody Peak you can choose between Rocksprings, Green River or Four Pines, which are valleys that stretch down toward the distant Jackson Valley.

I MIDTEN AV FEBRUAR ble vi invitert ut til Granite Canyon av Mellow Mike. Snøen hadde satt seg og det var flere uker siden vi hadde satt ferske spor på solsiden av The Tetons. Vi skulle derfor på tur til skyggesiden. Nordøstsiden av fjellet er ikke til å spøke med. Mange av rennene ser forlokkende ut fra toppen, men kan ende blindt eller i hundre meters stup. Her er det absolutt tryggest å ha med kjentfolk. Vi startet med en 20 minutters tur opp The Headwall før vi spente på oss skiene og startet traverseringen nordover mot The Crags og porten ut av skisenteret mot Granite Canyon. Det var overskyet, vind og dårlig sikt. Med skrekkblandet fryd skled vi inn i det ukjente. Vi passerte tidlig noen smale partier der det ikke hadde vært helsebringene å ramle til noen av sidene. Det var her Mike lakonisk kommenterte: - Don’t fall. «Nei, jeg får vel prøve å unngå det», tenkte jeg.

IN MID-FEBRUARY we were invited out to Granite Canyon by Mellow Mike. There had been no fresh dumps for a while and the front side of the mountain was skied up. It was time for a trip into the shadows. The north-eastern mountain faces are not to be toyed with. Many of the runs that looks inviting from the top can easily end abruptly or in a 100 metres plunge. It’s advisable to ski with someone who knows there way around this place. We started with a 20-minute hike up The Headwall before putting our skis on and traversing north toward The Crags and the gate out of the ski centre en route to Granite Canyon. It was overcast, windy and low visibility. With a mixture of awe and joy we passed into the unknown. Early on we crossed several narrow stretches where a slip would have been hazardous to one’s health. It was there Mike made the laconic remark: “Don’t fall. “ “Right, “ I thought. “Better not. “ NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

DON’T FALL Høypuls skyldes ikke alltid bare fysisk aktivitet. Å være stø på føttene er viktig i alle faser av en skidag i fjellet... DON’T FALL The heart pounds – and not just from physical activity. Being steady on your feet is crucial during all phases of a ski day at Jackson Hole.

SPISE UTE Intens konsentrasjon når nordmenn har fått ansvar for noe så uramerikansk som kombinasjonen bøffelburger og grill. Thomas Melby og Håkon Lagerqvist leverer varene. Middag på den lokale bensinstasjonen i JH. EATING OUT Norwegians feel the pressure when grilling ur-American buffalo burgers. But Thomas Melby and Håkon Lagerqvist deliver the goods. Dinner at the petrol station in Jackson Hole.

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

EVENTYRLAND Snø, sol og fjellet for seg selv: Bare en vanlig dag i Jackson Hole. Mike McDonald i fin flyt WONDERLAND Sun, snow and a mountain to call your own – a typical day at Jackson Hole. Mike McDonald in fine form.

Vi kom inn i et skogsparti og var innom den orginale Jackson Hole Air Force-hytta. Jackson Hole Aire Force revolusjonerte i sin tid backcountry- og frikjøringen i USA, og det er laget en historisk skidokumentar - «Swift, Silent, Deep» - om denne gjengen. Etter en kvikk matbit i hytta fortsatte vi østover mot renna TNT, også kalt 2/2/92 etter datoen den først ble kjørt. Snøen var helt fenomenal. Urørt og ukjørt selv om det ikke hadde snødd på godt over ei uke. Solen tar rett og slett ikke på denne siden – ikke rart Granite Canyon har fått tilnavnet «The Dark Side». På toppen av renna vi skulle kjøre kjente jeg suget i magen. Dette var bratt og trangt. Veggene raget 20-30 meter på hver side og etter 5-600 meter svingte juvet til venstre slik at siste del var skjult. Mens vi gjorde oss klare, la jeg merke til at Håkon var mindre pratsom enn vanlig. Jeg fikk en mistanke om at han godt kunne tenke seg å bytte ut sine elskede telemarksski med alpinutstyr for denne turen. Og jeg forsto ham godt – traseen var bratt. Likevel, det stod ikke verre til med ham enn at han også denne gangen fikk mast seg til å kjøre først. Jeg satte av gårde som andremann. Etter drop in og et par litt famlende hoppsvinger fant jeg rytmen og kunne nyte linja i fulle drag.

We entered a wooded area and dropped by the original Jackson Hole Air Force cabin. In its day, Jackson Hole Air Force revolutionized backcountry and freeride skiing in the United States, and there is a documentary made – “Swift, Silent, Deep” – about the gang that did it. After a bite to eat we continued east toward the TNT run, also known as “2/2/92” in tribute to the date it was first skied. The snow was phenomenal – untouched despite a week having passed since the last snowfall. The sun quite simply does not reach this side of the mountain. It’s no wonder Granite Canyon also goes by the name “The Dark Side”. At the top of the line that we were supposed to ski, I felt my stomach unsettle. The way down was steep; and it was narrow. Walls 20-30 metres high loomed on both sides, and after 500 to 600 metres the gorge turned left, so that the final stretch was hidden. As we got ourselves ready I noticed that Håkon was less talkative than usual. I suspected he might well have preferred to switch from his beloved Telemark skis to alpine gear for this decent. And I didn’t blame him – the route was precipitous. However, any nervousness he might have had didn’t keep him from demanding to go first. I pushed off next. After drop-in and a couple of ungainly jump-turns I found my rhythm and enjoyed the run at full throttle.

DEN NORDVESTLIGE delen av Wyoming er virkelig et eldorado for alle som liker å ferdes i vinterfjellet. Et av de mest populære områdene på våre trakter var 20 minutter unna med bil. Teton Pass er en virkelig perle, og har kanskje NordAmerikas beste backcountryterreng. Går du fra parkeringsplassen på veiens høyeste punkt rundt halv sju, kan du være på Glory Mountain når sola står opp. Fra toppen av har du over tusen vertikale meter foran deg før du kommer ned til veien. Der er det bare å stille seg opp - de fleste biler stopper og tilbyr haik tilbake til parkeringsplassen. Amerikansk gjestfrihet på sitt beste.

THE NORTHWESTERN corner of Wyoming is an Eldorado for anyone who likes to explore mountains in winter. One of the most popular areas within our reach was 20 minutes away by car. Teton Pass is a true pearl, containing what may be North America’s best backcountry terrain. If you leave the parking lot at the top of the road around 6:30 a.m., you can be at Glory Mountain when the sun comes up. From its summit you face more than 1,000 vertical metres of descent. When you finally get down to the road, it won’t take long before someone offers you a ride back up to the parking lot. American hospitality at its best.

OG HER STO VI, på toppen av Glory Mountain, og Håkon hadde for en gangs skyld spurt om jeg hadde lyst på første linje. I det jeg gjør meg klar til å sette utfor, farer en skygge forbi meg og forsvinner nedover. Visste jeg det ikke. There are no friends on a powder day...

THERE WE were, at the top of Glory Mountain, and Håkon for once asked if I wanted the first line. As I leaned over to adjust my binding, a shadow fly past and disappear down the mountainside. Wouldn’t you know it! There are no friends on a powder day...

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

FAKTA

Velkommen til jacksonhole

WELCOME TO JACKSON HOLE

Jackson Hole ligger i Teton Village, 20 min utenfor byen Jackson, i Jackson Hole valley, Teaton County, Wyoming USA. Jackson Hole består av to fjelltopper og har 14 heiser hvor «The Tram» tar deg opp til 3 185 moh. fra toppen har du uendelige muligheter.

Jackson Hole is in Teton Village, 20 minutes outside Jackson, Wyoming, in the United States. Jackson Hole consists of two mountains with 14 ski lifts. “The Tram” carries you to 3,185 m above sea level. From there, the possibilities are limitless.

Reise Jackson har egen flyplass, hit flyr du med Delta eller United Airlines. Det kan være lurt å sjekke ut fly til Salt Lake City da det går busser mellom disse byene. Fra Jackson Hole Airport er det ca 40 min til Teton Village. Her går det busser men er man fler er det også billig med Taxi.

Travel Jackson has its own airport. You get there on Delta or United Airlines. You could also check flights to Salt Lake City, which is connected to Jackson by bus. From Jackson Hole Airport it takes about 40 minutes to reach Teton Village. Buses cover the distance, but the taxis are also quite affordable for parties.

Bo Jackson Hole har flere ski in ski out hoteller. The Inn at JH, JH Resort Lodging, Teton Mountain Lodge, Hotel Terra eller Snake River. Priser fra 75 $ til 170 $ natta. Som eneste budsjett alternativ i Teton Village finner vi legendariske The Hostell, her finnes rimelige dobbeltrom fra ca 60 $. Billigere ved langtids opphold. I byen finnes også et stort utvalg av billige motell. Området har også div hus og leiligheter for utleie. Priser Sesong kort i Jackson koster ca 1255 $, for 20 dager ca 800 $ og 10 dager ca 600$, alle priser er billigere dersom du kjøper før 1. september. Tips Kjør opp til Titon Pass for toppturer for hviledager sjekk ut snøskutertur inn i Yellowstone National Park. Gå se kamp med det lokale Hockey laget Jackson Hole Moose, det går hardt for seg. Info For info ang. reise og priser anbefales www.jacksonhole.com

DRØMMELAND Håkon Lagerqvist og Øivind Winge gjør det de liker best, men slitne kropper trenger også hvile. The Hostels rom 413, home, not so sweet smelling home! DREAMY Håkon Lagerqvist and Øivind Winge do what they like, but tired bodies need rest, too. The Hostels rom 413, home, not so sweet smelling home! 88

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

FACTS

Lodging Jackson Hole has several ski-in/ ski-out hotels, like The Inn at JH, JH Resort Lodging, the Teton Mountain Lodge, Hotel Terra and Snake River. Prices range from $75 to $170 a night. The only budget alternative in Teton Village is legendary: The Hostel. There you’ll find double rooms from about $60. Cheaper rates for longer stays. The town also features a wide assortment of cheap motels. Houses and apartments are for rent around the area. Prices A season ticket at Jackson costs about $1,255. Twenty days costs about $800 and 10 days about $600. All prices are cheaper if you buy before Sept. 1. Tips Drive up to Teton Pass for summit hikes. Also, check out the snowmobile trips in Yellowstone National Park. Or attend a hockey game featuring the local team, the Jackson Hole Moose - these guys play rough! More information: www.jacksonhole.com

BUG Series

USED AND PREFERRED BY TANNER HALL*/ TJ SCHILLER*/ AURÉLIEN DUCROZ / ANDERS BACKE / BLAKE NYMAN

POC is a Swedish company with a strong mission to do the best we can to possibly save lives and to reduce the consequenses of accidents for gravity sports athletes. www.pocsports.com * HELMETS ONLY NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

GIR JERNET Bjørn Thomas Romsø (t.v.) og Torkel Karoliussen går tur på kaia i Narvik - hvor malm fra Kiruna lastes ombord i lasteskip. IRON MEN Bjørn Thomas Romsø (left) and Torkel Karoliussen walk along the quay at Narvik, where iron ore from Kiruna is loaded onto ships.

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

Text Eivind Eidslott Photos Chris Holter & Vegard Breie

LYSENDE TALENT Bjørn Thomas Romsø dropper inn for en kveldstur i Mørkholla i Narvik. SHINING TALENT Bjørn Thomas Romsø drops into Mørkholla high above Narvik.

Narvik nå now Byen. Fjellet. Følelsene. The city. The heights. The history.

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

PÅ EGGA Per Huss, Even Sigstad, Torkel Karoliussen og Bjørn Thomas Romsø på vei opp til Tredjetoppen og Narviks uendelige offpistemuligheter. CHARGED UP Per Huss, Even Sigstad, Torkel Karoliussen and Bjørn Thomas Romsø hiking up to Tredjetoppen and Narvik’s endless off-piste opportunities.

SE FOR DEG at det er 9. april 1940. Se for deg at ti tyske krigsskip kommer inn mot Narvik – langt mot nord i Norge. Om bord er det 2000 spesialsoldater – klare til å invadere byen. Narvik er et av Skandinavias mest strategiske militære mål på grunn av malmen som fraktes hit med jernbanen fra Sverige. Nå vil Nazi-Tyskland ha kontroll over alt dette. Men de tyske troppene møter sterk motstand. Norske, britiske, franske og polske soldater kjemper heroisk mot tyskerne. Tre voldsomme sjøslag ender med at samtlige tyske krigsskip senkes. 28. mai gjenerobres Narvik av en norsk bataljon og den franske fremmedlegionen. Dette er de alliertes første større seier mot Tyskland under Andre Verdenskrig. Tenk på det: de alliertes første større seier. Men Hitler tar hevn. Narvik bombes sønder og sammen av tyske fly. Og de allierte må trekke seg ut på grunn av utviklingen i krigen mellom Tyskland og Frankrike på kontinentet. Det skulle gå fem lange år før Norge igjen ble et fritt land. MEN HVA I ALL VERDEN har slaget om Narvik med denne reportasjen å gjøre? Skulle ikke dette være en uskyldig tekst om skikjøring i spektakulære fjell? Skulle ikke dette bare handle om ulike heiser, forskjellige nedkjøringer, fart, hopp, triks, snø? Skulle ikke vi kun konsentrere oss om feite planker, store goggles, mektig utsikt, pizza og øl? Nei. Ikke denne gangen. For Narvik er så mye mer. Narvik er en levende legende.

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

Imagine it’s 9 April 1940. Ten German warships steam toward Narvik, in the far north of Norway. On board are 2,000 elite soldiers, ready to invade the city. The port of Narvik is one of Scandinavia’s most strategic military targets because of the Swedish ore carried there on trains. Nazi Germany wants to control it. But the German troops meet strong resistance. Norwegian, British, French and Polish troops fight valiantly against the Germans. Three fierce sea battles end with all the German warships sunk. On 28 May, a Norwegian battalion and the French Foreign Legion recapture Narvik. It is the Allies’ first major victory on land against Germany in World War II. Think about it: the Allies’ first major victory on land. But Hitler takes his revenge. German airplanes bomb Narvik to smithereens. And the Allies are forced to withdraw, drawn south by the unfolding of the war in France. BUT WHY WRITE about the Battle of Narvik? Isn’t this a simple article about skiing in spectacular mountains? Shouldn’t our focus be on the ski lifts, the slopes, the speed, the jumps, the tricks and the snow? Shouldn’t we be concentrating on fat skis, big goggles, awe-inspiring views and pizza and beer? No. Not this time. For Narvik is so much more. Narvik is a legend.

SKIBYEN Narvik er berømt for sin skikjøring. Bjørn Thomas Romsø koser seg. SKI TOWN Narvik is famous for the skiing. Bjørn Thomas Romsø having fun.

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

FIN UTSIKT Fjellheisrestauranten i Narvik byr på makeløs utsikt. GOOD VIEW Fjellheisrestauranten, an eagle’s nest above Narvik, offers a great view.

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

GOD STIL Per Huss legger en sving foran Tredjetoppen i Narvik. HIGH STYLE Per Huss descending from Tredjetoppen in Narvik.

NARVIKS GEOGRAFI er som et dikt i seg selv. Kommunen ligger i Ofoten og grenser til Ballangen i vest, til Evenes i nordvest og til Skånland, Gratangen, Lavangen og Bardu i nord. Hva som ligger østover, sier du? Sverige. Billige varer, heliskiing, villmark. Og jernmalm. Hadde det ikke vært for den svenske malmen, hadde Narvik kanskje bare vært noen gårdsbruk den dag i dag. Mellom 1898 og 1902 jobbet flere tusen rallarer knallhardt oppe i fjellene for å bygge jernbanen mellom Narvik og Kiruna. De gjorde Narvik til en by. De gjorde Narvik til et sted du kan reise til med skiene dine.

NARVIK’s GEOGRAPHY is like poetry. The municipality is located in the Ofoten district, with Ballangen to the west, Evenes to the northwest and Skånland, Gratangen, Lavangen and Bardu to the north. What about the east, you ask? That would be Sweden. Cheap stores, helicopter skiing, the wilderness. And iron ore. If not for that Swedish ore, Narvik today might be hardly more than a gathering of farms. Between 1898 and 1902 several thousand workers toiled to push a railway through the mountains between Narvik, Norway, and Kiruna, Sweden. They made Narvik a city. They made Narvik a destination for people carrying skis.

OG DENNE GEOGRAFIEN, dette magiske området, står du gjerne og skuer utover fra Fjellheisrestauranten, 600 meter over havet. Du har tatt gondolen opp, den bittelille gondolen, og nå vil du ha lunsj, og etterpå vil du videre oppover, først med stolheisen til Linken, deretter tar du beina fatt mot Andretoppen, og kanskje kjører du ned i den mektige bowlen kalt Mørkholla, eller kanskje du går videre mot Tøttatoppen – Narviks Matterhorn? Det er så mange muligheter i Narvik. Så uendelig mye fristende offpiste, så utrolig bratte løyper, så mange hyggelige folk. Er du heldig med snøforholdene, kan Narvik bli en av dine aller beste opplevelser. Det er sant. Det er ikke noe vi finner på.

A MAGICAL landscape spreads out before you as you stand outside Fjellheis Restaurant, 600 metres above sea level. You have ridden the gondola up – a tiny speck of a gondola – and now it’s lunchtime. Afterward you will continue your upward journey, first by chairlift to Linken, then by foot toward Andretoppen, or “second summit.” Maybe you will ski the vast drop-off called Mørkholla, or instead go on to Tøttatoppen – Narvik’s own Matterhorn. There are so many options around Narvik. The off-piste opportunities are both tempting and infinite. The slopes, so incredibly steep; the people, so nice. With the right snow conditions, skiing at Narvik can be one of life’s peak experiences. Trust us on that.

OG SEINT PÅ KVELD, etter at du har spist, etter at du har drukket, etter at du kanskje har sett nordlyset, eller midnattssola, eller bare noen stjerner, eller skyer, så står du der, i sentrum av Narvik, og tenker at dette er ingen vanlig skidestinasjon, dette er ingen vanlig skiferie, dette er noe helt annet, dette er annerledes, mer arktisk, mer historie, mer kultur. Mer sjel.

LATE IN THE EVENING, after eating; after a drink and perhaps admiringthe northern lights or the midnight sun; after you admiring a handful stars or the cloud formations; after all of that, you find yourself in the centre of Narvik and think: This is no ordinary ski destination. This is no ordinary ski holiday. This is different. It’s more Arctic. There’s more history, more culture. More soul.

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

SCENER FRA NARVIK 1 Heisekranene på kaia. 2 Catharina Huss og Per Huss trener opp balansen på jernbaneskinnene. 3 &4 Bjørn Thomas Romsø studerer linja han skal kjøre og nyter sola på kaia. 5 Den lille boksen som frakter deg til Nirvana. SCENES OF NARVIK 1 The quayside cranes. 2 Catharina Huss and Per Huss use railroad tracks for balance training. 3&4 Basking in the sun at the waterfront, Bjørn Thomas Romsø traces out a potential ski line. 5 The little box that transports you to Nirvana. 3

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

FAKTA

FACTS

Velkommen til Narvik

Welcome to Narvik

Reise Fly med SAS eller Norwegian til Harstad-Narvik lufthavn på Evenes. Herfra er det én time i buss eller leiebil inn til Narvik. Du kan også fly med Widerøe fra Bodø og lande mer eller mindre i Narvik sentrum – en liten taxitur fra skianlegget.

Travel Fly with SAS or Norwegian to Harstad-Narvik Airport at Evenes. From there it is one hour by bus or rental car into Narvik. You can also fly on Widerøe from Bodø and land more or less in downtown Narvik, a short taxi ride from the ski resort.

Bo Vi kan anbefale Best Western Narvik Hotel (www.narvik.norlandia.no) som ligger ski in-ski out ved skianlegget. Det fins også andre hoteller og en campingplass med hytter like utenfor byen.

Accommodation We can recommend the Best Western Hotel Narvik, located ski in-ski out to the ski resort. There are other hotels, too, and a campsite with cabins just outside the city.

Ski Narvikfjellet har seks heiser og 900 fallhøydemeter. Her er en rekke preparerte nedfarter – hvor det blant annet arrangeres Norgesmesterskap i alpint. Men det er først og fremst offpistekjøringen Narvik er kjent for. Allier deg med noen lokalkjente entusiaster som kan vise deg noen av godbitene Narvikfjellet har å by på.

Skiing Narvikfjellet has six ski lifts and a 900-m descent. It has a variety of groomed slopes, including the site of Norway’s alpine championships. But Narvik is most famous for its off-piste skiing. Ally yourself with local enthusiasts who can show you some of the goodies available on Narvikfjellet.

Andre aktiviteter Besøk Krigsmuseet for å få bedre innsikt i Narviks dramatiske historie. Reis til Riksgränsen i Sverige for å prøve heliskiing eller skianlegget. Om sommeren tilbyr Narvikfjellet fantastisk downhillsykling.

Other activities Visit the War Museum for a better understanding of Narvik’s dramatic history. Travel to Riksgränsen in Sweden to try out helicopter skiing or the ski resort there. In the summer, Narvikfjellet offers fantastic downhill mountain biking.

Mer info Les mer på www.destinationnarvik.com og www.narvikfjellet.no

More info Check out www.destinationnarvik.com and www.narvikfjellet.no

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

Borgafjäll Luksus i den svenske villmarken. Luxury in the Swedish wilderness.

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

Text Torkel Karoliussen Photos Mattias Fredriksson

HELISKI Borgafjäll inviterer til magisk skikjøring langt nord i Sverige - med helikopter som fristende transportmiddel. HELI-SKIING Borgafjäll attracts skiers to the magical north of Sweden, adding to its allure with helicopters.

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

ET ROM MED UTSIKT Hotellet i Borgafjäll har en rik og eksotisk historie. Og Even Sigstad bruker hotellet som leketøy. ROOM WITH A VIEW The hotel at Borgafjäll has a rich and exotic history. And Even Sigstad uses it as a play toy.

STORE FJELL Magnus Tveito med hele den svenske fjellheimen for sine føtter. BIG MOUNTAINS Magnus Tveito, with Sweden’s mountain kingdom at his feet. 100

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

LANGT OPPE i den svenske fjellheimen ligger Borgafjäll. En liten bygd, et skisted og et stykke skandinavisk designhistorie. I gjesteboka er både Gucci-familien, Thailands kongefamilie og Led Zeppelin representert - men svensker flest har knapt hørt om stedet. Selv de mest dedikerte ski- og snowboardentusiastene kan ikke peke ut Borgafjäll på kartet.

FAR UP in the Swedish mountains there stands a village: Borgafjäll. It’s a ski resort, and a bit of Scandinavian design history. In the guest book are representatives of the Gucci family, the Thai monarchy and Led Zeppelin – but most Swedes have barely heard of the place. Even the most dedicated ski and snowboard enthusiasts would have trouble finding Borgafjäll on a map.

I 1948 TEGNET DEN britiske arkitekten Ralph Erskine Borgafjäll Hotell, med nyskapende former inspirert av de lokale fjellformasjonene, og forut for sin tid i bruk av kortreist og resirkulert byggemateriale - som for eksempel uhøvlet furupanel på veggene og distriktets utrangerte telefonstolper til å bære taket. Borgafjäll er blant Sveriges mest tradisjonsrike vinterdestinasjoner. Allerede på 60-tallet ble folk fraktet opp på fjelltoppene med beltevogn for å stå på ski ned igjen, før de første løypene og heisene ble bygget. - Det var flere skiturister her på den tiden enn nå, sier pensjonert catski-pionér Arne Isaksson. - Jeg tjente 5000 kroner på en dag, og det var mye penger på den tiden. Høyfjellhotellets historie er en fortelling om oppturer og nedturer. Det var et gigantisk tapsprosjekt og tidvis et spøkelseshus da kommunen drev det i en lang periode, med delvis ødeleggelse av den originale arkitekturen både innvendig og utvendig, gjennom ombygging, modernisering og påbygning flere ganger. Det forelå til og med rivningsplaner. I år 2000 kjøpte entreprenørfamilien Lövbrand hotellet og hele eiendommen fra kommunen for 500 000 svenske kronor.

IN 1948 the British architect Ralph Erskine designed the Borgafjäll Hotel, using innovative forms inspired by the surrounding geology. He was ahead of his time in focussing on local and recycled building materials, like rough-hewn pine wall panels and the old telephone poles that bear the roof. Borgafjäll is a winter destination rich in Swedish tradition. Back in the 1960s, before the first trails and lifts were built, snowcats were already carrying people into the mountains here so they could ski back down. “There were more skiers at that time than there are now,” says retired snowcat pioneer Arne Isaksson. “I made 5,000 kroner in a single day, and that was a lot of money back then.” The story of this mountain hotel has its ups and downs. For a long while, when the municipality operated it, the hotel was a gigantic financial drain that passed through ghostly periods of sitting empty. Sundry remodellings, updates and extensions have partly obliterated the original architecture. There were even plans to tear the place down. In 2000 a family of building contractors, the Lövbrands, bought the hotel and environs from the municipality for 500,000 Swedish kronor.

NÅ ER HOTELLET utviklet til et eksklusivt etablissement, et kulinarisk tilfluktsted og spa langt inne i Lapplands villmark. Hotellets restaurant har to år på rad blitt utnevnt til en av Sveriges beste ifølge matguiden White Guide, og på besøkslisten finnes flere prominente navn. Prinsen av Thailand kommer på besøk en gang i året, den italienske motefamilen Gucci stakk innom for å jakte rype en høst og heldige nyttårsgjester fikk med seg en meget eksklusiv opplevelse i hotellbaren den gang Led Zeppilin-frontfiguren Robert Plant tok en tur opp på scenen for en gjesteopptreden sammen med det lokale afterskibandet Riff Raff Ruff.

SINCE THEN the hotel has become an exclusive retreat with culinary honours and a spa deep in the wilderness of Lappland, in Sweden’s far north. For two years in a row, the hotel’s restaurant has ranked among Sweden’s best, according to the White Guide, and prominent names have a way of popping up on the guest list. The Prince of Thailand visits once a year. Members of Gucci, the Italian fashion family, recently stopped by to hunt grouse, while lucky guests got up close and personal with Led Zeppelin frontman Robert Plant over New Year’s, when he appeared on stage with the local aprés-ski band Riff Raff Ruff.

MEN FAMILIEN Lövbrand er ennå ikke ferdig med realiseringen av sine planer for hotellet og destinasjonen. Skisenteret som fulgte med på kjøpet skal bygges ut ytterligere. Helikopterselskapet, som familien også eier, satser på flere heliskiturer. Og aktivitets- og guideselskapet 69grader nord, drevet av Magnus Nilsson, utvider i takt med økt pågang. Hotellets interiør og eksteriør skal fortsette sin tilbakeføring mot Erskines original, samt bygges ut etter tegninger laget sammen med den 87-årige arkitekten i hans aller siste overtidsjobb.

BUT THE LÖVBRAND family is not finished realizing their plans for the hotel or the overall destination. The ski centre that came with the hotel, for example, is to be expanded. A helicopter company, also owned by the family, already offers a variety of heli-skiing tours. And 69° Nord, an activity and guide company company run by Magnus Nilsson, has grown quickly to meet the rising demand for adventure. The existing hotel’s architecture, inside and out, will keep tracing backward in time, toward Erskine’s original ideas, even as Erskine himself, now 87, contributes toward drawings for an expansion.

SKOGSTUR Sigstad finner en vei mellom trærne. INTO THE WOODS Sigstad finds a way through the trees.

CATSKIING Beltevogna gir adgang til enorme skiområder. CAT-SKIING The snow cat brings enormous ski areas within reach.

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

101

LA DET SWINGE Torkel Karoliussen hygger seg i Borgafjäll. THE SWING OF THINGS Torkel Karoliussen having fun at Borgafjäll.

102

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

SKOGVOKTER Torkel Karoliussen nyter en tur i skogen. FOREST DUTY Torkel Karoliussen in his wooded realm.

SKIKJØRINGEN I BORGAFJÄLL er, i likhet med hotellet, på mange måter ganske eksklusiv. Bakkene og skogen rundt skisenteret kan man ha ganske for seg selv, i alle fall utenom høysesongperiodene, mens fjellområdene for heli- og catskiing er omringet av svensk urørt høyfjell så langt øyet kan se. Fjellene er hverken enormt høye eller alpine og hvasse, men det åpne landskapet over den lave tregrensen gir virkelig en følelse av å være langt til fjells. Prisene for heliskiing er på ingen måte avskrekkende sammenliknet med andre steder, og man kan altså kombinere med heis og beltevogn alt etter hva været og lommeboken tillater. PÅ DAGER MED gråvær og snø er det skogen rundt anlegget som gjelder. Den ser kanskje ikke så imponerende ut på avstand, men de relativt få høydemeterne i anlegget er effektive. Lokale krefter har brukt somrene på å rydde unna småtrær slik at skogen er åpen og fin i en del områder, og ekstra artig på grunn av den geniale ideen å bruke veden til å bygge ramper som kunstige puter og småklipper til å ta luft på underveis. Vi drister oss til å påstå at ikke mange små anlegg som dette har like bra skogskjøring når det er kommet noen desimeter nysnø. Naturopplevelsen og skikjøringen står i sentrum når man beveger seg utenfor hotellet her oppe, og man trenger bokstavelig talt ikke gå lenger enn ut av døra. Ikke bare er hotellet formet etter fjellene, men det ene taket er faktisk laget som skibakke. Noen kilometer unna starter den virkelige villmarken, der heller ikke helikopteret eller cat-en får lov til å ta deg. Et stykke opp i dalen slutter veien og enorme områder med urørt natur begynner, med mulighet for virkelig eksklusive opplevelser både sommer og vinter.

SKIING AT BORGAFJÄLL, like staying at the hotel itself, is quite an exclusive affair. You can have the nearby hills and forest pretty much to yourself, at least outside the high season, while the heli-skiing and cat-skiing takes place in untouched mountainous terrain that extends as far as the eye can see. The mountains are not stupendously high; nor are they jagged, like the Alps. But the open landscape rising above a low tree line gives a powerful sense of remoteness and elevation. The prices for helicopter skiing aren’t at all forbidding compared with other places. And you can conquer the surrounding heights using any combination of helicopter, lift or snowcat, all depending on the weather and your budget. ON GRAY DAYS WITH snowfall, it’s the wooded area around the ski centre that counts. As seen from a distance the elevations aren’t particularly impressive, but they are fully exploited. Locals spend the summer clearing brush and small trees so that the forest is nice and open in places, and they use the collected wood to make artificial moguls and jumps. We dare say you’ll find very few ski centres of this size with such excellent glade skiing. When you venture out of the hotel you get caught up two things: the marvellous powdery landscape and the skiing. Both are right outside the door. Not only is the hotel shaped to resemble the mountains, but one roof is actually made as a ski slope. The true wilderness is a few kilometres away, beyond where the helicopter and snowcat are permitted to take you. Some way up the valley is where the road ends and enormous tracts of pristine Lappland beckon with the promise of extraordinary experiences, summer and winter.

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

103

FAKTA

Velkommen til Borgafjäll REISE Det finnes ingen snarveier til Borgafjäll. Kanskje dette er med på å skape den spesielle stemningen her - følelsen av at man befinner seg nettopp der veien slutter og villmarken begynner. Fly: Til Vilhelmina eller Östersund via Stockholm. Transfer til Borgafjäll med leiebil, taxi eller helikopter (150km). Tog: Til Östersund. Transfer til Borgafjäll med buss eller leiebil (270 km). OPPHOLD Eksklusive Hotell Borgafjäll & Spa gjør opplevelsen av Borgafjäll komplett, men det finnes også innkvartering i hytter og vandrehjem, samt en campingplass.

HOTELLET En ting er arkitekturen. En annen ting er beliggenheten. THE HOTEL One thing is the architecture. Another is the location.

AKTIVITETER Catski en hel dag inkludert lunsj koster 1195 SEK per person. Heliski koster 895 SEK for én topp, 1795 SEK for tre topper og 2500 SEK for fem topper. Les mer på www.69gradernord.se Skisenteret har tre heiser, 13 nedfarter, 290 fallhøydemeter og skiutleie. Et dagskort koster 295 SEK, en uke koster 950 SEK. I tillegg finnes 17,5 km langrennsspor. Les mer på www.borgaskicenter.se Enda mer info: www.borgafjallen.se

FACTS

Welcome to Borgafjäll LUKSUS Svømmehall og god mat. Hva mer kan man ønske seg etter en lang skidag? LUXURY Good food and a swim hall. What more could you wish after a long day on skis?

TRAVEL: There are no shortcuts to Borgafjäll. Maybe that’s one reason for the special atmosphere – the feeling that you are somewhere between the end of the road and the start of something truly wild. By air: To Vilhelmina or Östersund from Stockholm. Complete the journey to Borgafjäll by rental car, taxi or helicopter (150 km). Train: To Östersund. Onward to Borgafjäll by bus or rental car (270 km). ACCOMMODATIONS: The exclusive Borgafjäll Hotel & Spa makes the Borgafjäll experience complete, but there are also a variety of rental cabins and hostels as well as a campground. ACTIVITIES: A full day of cat-skiing with lunch costs 1195 SEK per person. Heli-skiing costs 895 SEK for one peak, 1795 SEK for three peaks and 2,500 SEK for five. Read more at www.69gradernord.se There are three ski lifts and 13 slopes, with a descent of 290 m. A day pass costs 295 SEK, a weekly pass 950 SEK. Ski rentals available. In addition, there are 17.5 km of cross-country trail. More information at www.borgaskicenter.se Still more info at: www.borgafjallen.se

104

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

KONVOIHAUGESUND.NO

VI KAN IKKE LOVE DEG FØRSTESPORET, MEN SOL, SKIKJØRING OG SNØSIKKERHET ER SJELDEN ET PROBLEM PÅ HAUKELIFJELL. Haukelifjell er barnevennlig og har et variert turløypenett. Vi har nå totalt 6 heiser, som gir tilgang til enda større offpist-områder. Velkommen til fjells!

FOR INFORMASJON OG «BO-MIDT-I-BAKKEN»-BOOKING:

www.haukelifjell.com

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

105

Ikke bare skog De Japanske Alpene er ordentlige fjell, med fantastisk snø. Torkel Karoliussen på vei ned. Not just trees The Japanese Alps are real mountains, with awesome snow. Torkel Karoliussen on his way down. 106

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

Text Torkel Karoliussen Photos Jens Morten Øvervoll

The

Pudderkjøringen i Japan har blitt vist fram i alle verdens skimagasiner og skifilmer de siste årene. Vi ville finne ut om det var så bra som de sier. Og se om vi kunne finne noe enda bedre.

Japanese Alps

Japanese skiing and snowboarding have adorned ski magazines and videos the world over in recent years. We wanted to see if the powder is as good as they say – and, if possible, to find something even better.

BILDENE VISER SKI- OG SNOWBOARDKJØRERE som så vidt dukker opp med hodet mellom trærne. Beretningene forteller at snøen aldri slutter å lave ned. Det er jo slik skikjøring man drømmer om. Når man legger til en fremmed kultur med hyggelige mennesker og fantastisk mat, kan det hele virke for godt til å være sant. Vi pakker bagen med feite ski og snowboard og følgende kritiske spørsmål: Er det virkelig så bra snø i Japan? Er det lov å kjøre utenfor løypene? Blir alt sporet opp av hyperaktive australiere? Er ikke terrenget litt flatt og kjedelig, egentlig? ALLEREDE 100 METER fra heisen i Niseko, på den aller første turen på japansk jord, blir det første spørsmålet besvart. Det slår meg umiddelbart, etter kun noen få svinger, at dette er den beste snøen jeg noen sinne har kjørt i, etter mange år på jakt verden rundt. Visst har det vært dypt før, langt over hodet, men enten har snøen vært for lett, slik at man har kjørt på det hardere underlaget under, eller for kompakt, slik at man har kjørt på toppen av den, eller for tung, slik at man ikke har fått fart til å kjøre. Den japanske snøen er perfekt. Kroppen bestemmer seg instinktivt for at dette må feires med et gledeshyl. Instinkt er vel i grunnen bra, men ikke alltid. Idet munnen åpner seg for å adlyde nervesignalenes kommando, kommer det først en lyd, men bare en meget kort lyd. Så sendes det plutselig kontraimpulser til hjernen: «livsfare!» Munnen fylles

THE PICTURES show skiers and boarders whose heads barely pop into view as they schuss amongst trees through billowing clouds of powder. According to the reports, the snowfall never ceases. Conditions are dreamlike. When you add an intriguing foreign culture with friendly people and fantastic food, it can all seem too good to be true. We pack our bag with fat skis, a snowboard and a few critical questions: Is the snow in Japan really that good? Are you allowed to go off-piste? Don’t hyperactive Australians track everything out? And isn’t the terrain (be honest now) a bit flat and boring? AFTER STEPPING OFF the lift at Niseko, just 100 metres into our first Japanese run, the first question gets a clear answer. It strikes me that this is the best snow I’ve ever skied, and I have sampled powder around the world for many years. Sure, there’s deep snow in lots of places – well over my head, in fact – but typically it’s so light you end up skiing on a hard subsurface, or so compact you never get beneath the crust, or so heavy you never gain the speed you want. The Japanese snow is perfect. Your body instinctively decides that this perfection must be celebrated with a howl of joy. Instincts are basically good, but not always. As the mouth opens to obey the neural command, a sound comes out – but only a very short one. Suddenly the brain senses a flood of counter-impulses: “Danger!” The open NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

107

Det Japanske lyntoget Shinkansen er en opplevelse i seg selv, og tar deg fra Tokyo til Nagano og utkanten av de Japanske alpene pĂĽ 1,5 timer. The Japanese bullet train Shinkansen is an experience on its own, and takes you from Tokyo to Nagano and the outskirts of the Japanese alps in 1,5 hours.

108

NORRĂ&#x2DC;NA MAGAZINE fall/winter 2010/11

umiddelbart med japansk pudder og heldigvis blir den lukket innen snøen kommer for langt ned i halsen. Jeg får spyttet ut slaps og smeltevann så fort som mulig, fortsetter gjennom trærne, ned til bunnstasjonen og opp på nytt med stolheisen. Da kommer det på nytt. Et stort europeisk gledeshyl på andre forsøket, mellom japanske heismaster, australske snowboardere i bakrus og dagens skikompiser på hver side av meg i stolen. AMERIKANEREN Nick Waggoner er vår guide for dagen. Han tilbrakte hele 2009-sesongen i Japan for å lage den prisbelønte ski- og snowboardfilmen «Signatures», med opptak kun fra nordøya Hokkaido. Han bekrefter at det ikke er overdrivelser det som vi har sett og hørt. I månedene desember og januar er det ifølge statistikken maksimum en dag hvor det ikke kommer nedbør. Hans kanadiske venninne, Rachel Darvill, har flere sesonger fra pudderhull i British Colombia på samvittigheten, men bekrefter i form av et stort smil det som jeg selv tenker: «Dette er jo helt sjukt». Fjerde mann på stolen, snowboarderen Håvard Ånesen - fra Nord-Norges snørekordby Tromsø - er ikke fremmed for pudder han, heller. Men nå er han helt uten ord. VI FORTSETTER å kjøre pudder i og rundt Niseko Village i noen dager, og får svar på et par av våre andre spørsmål, også: Ja, man får definitivt kjøre utenfor løypene, selv om det er begrenset med en del avstengte områder inne i anlegget. Utenfor portene, som åpnes og stenges av skipatruljen alt etter åpningstider og snøforhold, kan man dog kjøre akkurat hvor man vil, og områdene er ganske store, spesielt om man tar med seg et par feller eller truger. Når det gjelder australske og newzealandske snøsurfere, så er det visst en god del av dem, samt både europeere, amerikanere og andre som sporer opp snøen, men det er godt med plass. Snør ikke sporene igjen i løpet av dagen, så gjør de med stor sannsynlighet det over natten. Og får man ikke nok pudder på formiddagen, så er det bare å fortsette når lyset kommer i de nedre delene av anlegget og åpner for det som nok er verdens beste kveldskjøring, og en opplevelse man ikke bør gå glipp av under et besøk i Niseko. Det meste av vår skepsis ble altså tilintetgjort etter kun et par dager, og myten om verdens beste puddersnø bekreftet. Men vi er fortsatt ikke helt fornøyd med terrenget, i alle fall inntil vi blir invitert på catskiing i «pillow heaven». Over ti meter årlig snøfall og frodig vegetasjon gjør sitt for å slette ut små terrengformasjoner, dermed er det begrenset med puter, steiner eller klipper i og rundt anlegget Niseko. Lenger unna ligger det dog noen soner med korte brattheng, putelinjer og klipper store nok til ikke å bli snødd ned. Vi er plutselig på vei til en av disse, i en gammel beltevogn sammen med et par ivrige newzealandske entreprenører, og allerede idet vi slipper ut av maskinen på toppen av første skrenten forstår vi at vi er i ferd med å tape også på ankepunktet om slett terreng. KAN DET BLI BEDRE? Det er det eneste spørsmålet som gjenstår, og vi pakker på nytt skibagen for å forlate pudderparadiset Niseko - på leting etter større og brattere fjell. På hovedøya, Honshu, ligger De japanske alpene, bare noen timers togtur unna Tokyo ved hjelp den superraske Shinkansen. Her er fjellene 1000 meter høyere enn på Hokkaido, med alpine formasjoner og helt annen karakter enn haugene i nord. Dette er ordentlige alper, som gjør seg fortjent til navnet sitt, gjennom store renner, massive sider og store klippevegger. Skistedene her har havnet i skyggen av hypen i Niseko de siste årene, og det råder en helt annen stemning enn i nord: et falmet ekko fra den japanske skiboomen rundt 80-tallet. Tross vinterolympiaden i Nagano i 1998 har det bare gått nedover med skiturismen i De japanske alpene. En god del av anleggene, som ble bygget i rekordfart den gangen hele Tokyo skulle på ski samtidig, ligger nå ute på billigsalg sammen med flere av OL-arenaene. VI REISER TIL Hakuba, som var vertskap for øvelsene slalåm, utfor og super-G under OL. Ved første glimt av fjellene forstår vi at vi er på sporet av Japans beste skiterreng. Været så det dog ikke like bra ut for. Når vi ankommer regner det, og så høljer det ned like tett som det snødde i Niseko. Men vi blir forsikret om at det snør på toppene. Landsbyen ligger på rundt 700 meter over havet, heisen går til 1850, og derfra kan man gå flere hundre høydemeter videre, så vi lar oss berolige. Etter et bedre japansk festmåltid inneholdende blant annet en fantastisk

mouth fills completely with Japanese powder. Fortunately it closes again before my throat gets crammed solid. I cough out a load of slush and continue my way through the trees, down to the base station and back up on the lift. Then I feel it welling up again – that huge European howl – and this time it comes out about right, resounding joyfully from the suspended chair, out amongst the cable masts and the hungover Australian snowboarders, and startling my own ski mates, who are seated on both sides of me. AMERICAN Nick Waggoner is our guide for the day. He spent the whole 2009 season in Japan creating the award-winning ski and snowboard film “Signatures”, which was shot exclusively on the northern island of Hokkaido. He says that what we’ve have heard about the powder here is no exaggeration. Statistically speaking, during the months of December and January, only a single day will pass without precipitation. Nick’s Canadian friend, Rachel Darvill, has spent several big-powder seasons in British Colombia, but confirms with a smile what I’m already thinking: “This is totally insane.” The fourth person on our chair – snowboarder Håvard Aanes, from the northern Norwegian snow capital of Tromsø – is no stranger to deep powder, either. But today he is speechless. WE CONTINUE relishing the powder in and around Niseko Village for a few days, and while we’re at it we find answers to a couple of our other questions: Yes, you can certainly go off-piste, though a number of closed-off areas within the resort limit your freedom. But outside the gates, which are opened and closed by the ski patrol in keeping with snow conditions and operating hours, you can go wherever you wish, and that can be very far indeed if you carry a pair of skins or snowshoes. As for snow surfers from Australia and New Zealand, there are a good number of them, as there are Europeans, Americans and others who cut up the snow. But there is plenty of room. If fresh snow doesn’t cover their tracks the same day, it will probably do so overnight. And if you don’t get your fill of powder in the bright of day, just keep skiing or boarding when the lights come on in the lower ranges of the trails. This must be the world’s best night skiing, so don’t miss it while at Niseko. Most of our scepticism, in other words, evaporates within a few days, as the myths are substantiated one by one. But still, we are still not entirely happy with the landscape – at least until an invitation arrives for cat-skiing in “pillow heaven”. Around Niseko, more than 10 metres of annual snowfall and the lush covering of vegetation combine to wipe away minor features in the terrain. For that reason there’s not much in the way of pillows, boulders or cliffs. Some distance away, however, there are skiable zones featuring drop-offs, pillow lines and outcroppings big enough to protrude above the snow. Suddenly we find ourselves on the way to such a place, riding in an old snowcat with a couple of eager New Zealanders, and within seconds of hopping off the machine we realize that there’s no further point in an appeal based on weak terrain. CAN WE FIND SOMETHING EVEN BETTER, then? That’s the only question that remains, so we again pack our ski bags and prepare to leave the powder paradise of Niseko to search for larger and steeper mountains. On Japan’s main island, Honshu, are the Japanese Alps, just a few hours’ train ride from Tokyo using one of the superfast Shinkansen lines. Here the mountains rise 1,000 metres higher than on Hokkaido, and the formations are truly alpine in character compared with the hills of the northern island. These Alps are well deserving of their name, with huge vertical furrows, massive faces and impressive cliffs. In recent years the ski resorts here have been out-hyped by Niseko, and the atmosphere is very different from that of the north. Here one senses a fading echo of the 1980s Japanese ski boom, which was centred on the 1988 Winter Olympics in Nagano. Since then ski tourism in the Japanese Alps has gone in one direction: down. Lots of ski centres, which were built at record tempo at a time when all of Tokyo wanted to hit the slopes, are now up for sale, along with several of the Olympic venues. WE TRAVEL to Hakuba, which hosted the slalom, downhill and super-G events at the Olympics. With our first glimpse of the mountains we understand that we are on the trail of Japan’s best ski terrain. The weather, though, isn’t nearly as promising. When we arrive it begins to rain, and soon the rain is coming down NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

109

store fjell Håvard Ånesen cruiser i de japanske alpene. big mouintains Håvard Ånesen cruising down the japanese alps.

110

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

TRIKSING I TRÆR Torkel Karoliussen og Håvard Ånesen utnytter potensialet i japansk natur. TREE TRICKS Torkel Karoliussen and Håvard Ånesen maximize the potential of the Japanese landscape.

heste-sashimi, og selvfølgelig en del sake og japansk øl, kan vi allerede konstatere at det er kaldere i luften og at det bare er å komme seg i seng for å være klar til japansk storfjellskjøring neste dag. SKIHEISENE BÆRER PREG av at det ikke har skjedd så mye de siste årene, men vi setter stor pris på at heiskøene på ingen måte kan sammenliknes med mylderet i Tokyo. For 10-20 år siden var det annerledes, blir vi fortalt, da alpint var den mest populære sporten blant den nye generasjonen japanere. Nå er det bare å gli rett inn i gondolen, etter litt styr med feite pudderski som ikke får plass i skistativet, og så nyte ferden oppover mot toppen. Over 1000 høydemeter hjelper på temperaturen, så på toppen er det full vinter og ingen av dalens symptomer på global oppvarming. Været tvinger oss likevel ned i skogen, og med ganske sære preferanser etter skogskjøringen i Niseko blir det ikke den helt store dagen. Ikke bare skiller fjellene på Honshu seg fra de på Hokkaido, men det er også annet vær og klima her. Det snør i gjennomsnitt over ti meter årlig også i Hakuba, men været er mer ustabilt, med skiftende temperaturer og vind som setter sitt preg på snøen. Vi trenger solskinn for å få gjort det vi er kommet hit for, og enn så lenge fortsetter det med nedbør. ANDRE DAGEN ER føret blitt bedre i skogen. I tillegg får vi noen luker i skydekket, slik at vi så vidt kan smake litt på storfjellsterrenget, og ikke minst se det enorme potensialet på nærmere hold. Snøen, som på grunn av det skiftende været blir mer lagdelt og mer skredfarlig her enn på nordøya, ser også ut til å være meget stabil, så når skyene endelig forsvinner på fjerde dagen er det bare å gjøre det vi har kommet hit for. Fordelen med litt grunnere puddersnø enn i Niseko er at man ser noe når man kjører, og at man ikke nødvendigvis dør av kvelning når man åpner munnen for å hyle. For selv om jeg strengt tatt burde lært av en noen dager gammel nær-døden-opplevelse, er det

as heavily as the snow did in Niseko. But we hear that up on the mountaintops it’s snowing. The village is situated about 700 metres above sea level, but the lift goes up to 1,850 metres, and from there you can continue on foot to gain several hundred additional metres of elevation, so we let ourselves be reassured. After a fine Japanese feast that includes a fantastic horse sashimi along with sake and Japanese beer, we can feel the air turning colder. It’s time for the sack, so we’ll be ready for the next day’s adventure: high-mountain skiing, Japan style. THE CHAIR LIFTS give the impression of a ski industry that has stood still for a few years, but fortunately the lift queues bear no resemblance to the crush of Tokyo. We’re told that wasn’t the case 10-20 years ago, when alpine skiing was the most popular sport among young Japanese. Now we glide right onto the gondola – after a little fumbling, that is, to get our extra-wide powder skis onto the ski rack – and we enjoy the trip to the top. It’s amazing what 1,000 metres can do for the temperature, and at the top it’s full-on winter, with none of the valley’s global-warming symptoms. The blowing snow forces us into the woods, but the delights of tree skiing that we experienced in Niseko will not be repeated here. It’s not only the mountains that distinguish Honshu from Hokkaido. It’s also the climate. Like Niseko, Hakuba gets an average of more than 10 metres of snow annually, but the weather here is more unstable, with temperatures that swing up and down and wind that leaves its mark on the snow. We need sunshine to find what we came for, and for now, there is none. ON DAY TWO ski conditions in the woods improve. Some holes also begin to appear in the clouds, letting us discern a bit of the alpine terrain, including the enormous potential weimagined. The snow, which the wind puts down in layers and is more subject to avalanches than on the north island, looks highly stable at the moment, so by the fourth day, when the clouds finally disappear, it’s time to fulfil our mission. The advantage of Hakuba’s somewhat shallower powder deposit is that you can see NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

111

MYKE PUTER Håvard Ånesen utnytter snømengdene. SOFT PILLOWS Håvard Ånesen fluffs up the snow.

umulig for meg å ikke omforme gleden av sol, puddersnø, fantastisk utsikt og de 1000 bratte, urørte japanske høydemeterne foran meg til energi målbar i desibel. VED BUNNSTASJONEN setter vi enda større pris på at de 37 millioner menneskene i Tokyo-området har funnet seg en annen favoritthobby i tide til at vi kom på besøk, selv om vi gjerne kunne ønske at noen hadde overført litt av hurtigtogteknologien til gondolen med de falmede OL-ringene. Vi rekker tre lange turer på både nord- og sørsiden rundt fjellet, og øyner uendelig mange nye urørte linjer hver gang. Det hersker ikke lenger noen form for tvil: pudderkjøringen i Japan er faktisk enda bedre enn ryktene sier, i alle fall om man får med seg De japanske alpene på sitt beste. DET BLIR IKKE mer enn en dag med ordentlig japansk storfjellskjøring på oss, for når vi våkner neste morgen er det tett skydekke og varmere. Fornøyde med fullført oppdrag vier vi resten av vår tid i soloppgangens land til møte med japanske snøaper, dypere undersøkelser av det japanske kjøkkenet og mer tid i de varme badene. Siste dagen på japansk jord er vi i Tokyo, en selvfølgelig og obligatorisk opplevelse ved et besøk i landet. Heller ikke det som vi har hørt og lest om den japanske hovedstaden viser seg å være overdrivelse. Men vi kan ikke la være å tenke på at i disse enorme folkemengdene så er det nesten ingen som har opplevd det aller beste landet har å by på.

112

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

while you ski, and you won’t necessarily die of suffocation if you open your mouth to howl. Although I should have learned something from my near-death experience several days before, I find it impossible not to convert the combined joys of the sun, the powder, the view and the 1,000 metres of vertical drop before me into energy that is measurable in decibels. AT THE BASE STATION, we are happier than ever that the 37 million residents of greater Tokyo have taken up hobbies other than skiing, even though we wish that someone had transferred a little of Japan’s high-speed train technology to our gondola, with its faded Olympic rings. We have time for three long trips around the mountain, covering both the north and south sides, and each time we notice countless untouched ways down. There is really no doubt left. Japanese powder skiing is actually better than the rumours say, at least if you’re lucky enough to find the Japanese Alps on good behaviour. ONE DAY of Japanese high-mountain skiing at its very best is all we are allotted. The next morning, as it turns out, the clouds are heavy and the temperature has risen. Satisfied that we’ve accomplished what we set out to do, we dedicate the rest of our time in the Land of the Rising Sun to meeting Japanese snow monkeys, surveying Japanese cuisine and lolling in the hot springs, or onsen. We spend the final day of our journey in Tokyo, an obvious and obligatory stop during any trip to Japan. Nothing we have heard or read about the Japanese capital turns out to be an exaggeration . But we can’t help thinking that despite the vast throngs of people here, very few have experienced the best that their country has to offer.

FAKTA

FACTS

Velkommen til Japan

Welcome to Japan

REISE De fleste internasjonale selskaper flyr til Tokyo. Priser t/r Europa fra ca 700 til 1200 euro. En del flyreiser til Japan kan kombineres med gunstige innenriksbilletter, for eksempel «Japan Airpass». Les mer på www.visitjapan.jp

TRAVEL Most international airlines serving Japan fly to Tokyo. Rates to/from Europe range from 700 to 1,200 euros. Some flights to Japan can be combined with good deals on domestic travel, like the “Japan Airpass”. Read more at www.visitjapan.jp

NISEKO Du kommer lettest til nordøya og Niseko med fly til Sapporo, som med fordel bookes på forhånd sammen med utenriksreisen. Fra New Chitose Airport er det direkte bussforbindelse til Niseko. Overnatting fines i alle kategorier, fra Hilton Niseko Village til skibomsstedet Black Diamond Lodge www.nisekotourism.com/en/ www.niseko-village.com www.bdlodge.com

NISEKO The easiest way to get to the northern island of Hokkaido, and Niseko in particular, is by airplane to Sapporo. If possible, book in advance as part of your international trip. There is a direct bus connection from New Chitose Airport to Niseko.Lodging of every sort is available, from the Hilton Niseko Village to the ski-bum haven of Black Diamond Lodge. www.nisekotourism.com/en/ www.niseko-village.com www.bdlodge.com

HAKUBA Til Nagano går Shinkansen, det japanske lyntoget, som er en opplevelse i seg selv. Direkte buss videre til Hakuba Vi anbefaler White Horse Hotel, med hyggelig betjening, gratis transport til de ulike anleggene, internett, onsen og gode priser. www.hakubatourism.com www.whitehorse-hakuba.com

HAKUBA Japan’s exciting bullet train, the Skinkansen, goes to Nagano. Catch the bus onward to HakubaWe suggest the White Horse Hotel, with its pleasant service, reasonable prices, free transport to a variety of facilities, Internet and onsen. www.hakubatourism.com www.whitehorse-hakuba.com

TIPS Onsen: De varme badene lindrer såre muskler slik at man kan stå på ski flere dager i strekk. Cash: selv om toalettene er digitale er det fortsatt de gode gamle knitrende og klingende pengene som gjelder. Litteratur: Kjøp en guidebok om Japan, les litt om samfunnet, historien og maten, samt lær noen japanske gloser for å få mest mulig ut av reisen. Venner: Bli kjent med noen japanere eller utlendinger som har vært der lenge, for å bli guidet til de best bevarte hemmelighetene.

TIPS Onsen: These warm springs soothe sore muscles so you can ski several days on end. Cash: Even if the toilets are digital, they still require good old shiny coins. Literature: Buy a guide book on Japan, read a little about its society, history and food, and learn some Japanese words to get the most out of your journey. Friends: Get to know some Japanese or some foreigners who have been in the country a long time and can guide you to the best-kept secrets.

JAPAN CALLING En skireise til Japan innebærer - for å si det mildt - minner for livet. JAPAN CALLING A ski trip to Japan produces memories that tend to last. NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

113

FJELLDOKTOREN THE MOUNTAIN DOCTOR Legen og fjellmannen Øyvind Yksnøy (34) vil i hver utgave av Norrøna Magazine gi gode råd om hva du skal gjøre når det skjer ulykker i fjellet. Øyvind liker best toppturer på ski eller med klatreutstyr, og har bakgrunn som sanitet i Forsvarets Telemark Bataljon. In every issue of Norrøna Magazine, physician and mountain man Øyvind Yksnøy (34) will advise readers how to deal with accidents in the mountains. A former medic in the Norwegian Army’s Telemark Battalion, Øyvind is happiest when climbing or skiing to the very top of a peak.

Scenario John og Thor er gode venner og gode skikjørere. Begge studerer på lærerhøyskolen i Volda og har Sunnmørsalpene som lekegrind på fritida. En lørdag i februar bestemmer de seg for å bestige Grøtdalstind i Ørsta kommune. De vurderer snøforholdene i den enorme fjellsiden for å være trygge. Like under toppen må de opp den bratte Himmelporten og fester skiene på sekken. Like før de når toppen av skaret hører de et drønn - og snøen forsvinner under beina på dem. Begge to blir ført i vill fart mer enn hundre høydemeter nedover. Thor blir liggende oppå skredet. Han er forslått, men ellers i god form. Han starter øyeblikkelig søk etter John med den elektroniske skredsøkeren. Ca femten minutter etter at skredet gikk har Thor gravd fram John. Han lå ca én meter under skredoverflaten med ansiktet vendt ned mot bakken. Han er bevisstløs. Hva skal Thor gjøre?

Scenario: John and Thor are good friends and good skiers. Both are studying at the teacher’s college in Volda, Norway, so their playpen is the Sunnmøre Alps. On a Saturday in February, they decide to climb Grøtdalstind, a peak in Ørsta. To be safe they study snow conditions across the vast mountainside. Just below the peak, they must thread a steep narrow pass called Himmelporten, or Heaven’s Gate, with their skis fastened onto their packs. Before reaching the top of the pass, however, they hear a rumble – and the snow disappears beneath their feet. Both men are propelled downward at breakneck speed. Thor remains on top of the plunging snow and comes to rest 100 metres down the mountain, bruised, but otherwise in good shape. He starts immediately to search for John, using an electronic avalanche transceiver-beacon. About 15 minutes later, Thor has dug down to John, removing about a meter of snow. John is face-down and unconscious. What should Thor do?

FJELLDOKTORENS SVAR Man kan si mye om kalkulert risiko og at man vurderer snøforholdene fortløpende, men blir man tatt i skred er man uansett på feil sted til feil tid. Størrelsen, snøtypen og terrenget man er i spiller en vesentlig rolle for utfallet. Holdningen til den enkelte skikjører, gå- og kjøremønster innad i en gruppe, medbrakt utstyr og evne til å bruke dette er viktig om man skal overleve. Men hva med førstehjelp? Hva må man kunne for å redde en kamerat som er tatt i skred? Det er gjort statistikk på hva man dør av dersom man mister livet i snøskred. Svaret er at de aller fleste dør av kvelning. Våt, tung snø inneholder lite luft og vekten presser sammen lungene til den begravde, men i tørrere snø er sjansene for å kunne puste en stund større. Et tallmateriale fra Sveits viser at overlevelsesraten faller raskt for de som ligger begravd lenger enn 15 minutter. Selve søket, lokaliseringen og gravingen må altså gjøres svært raskt, og å være flere om oppgaven høyner suksessraten. Thor er alene og har vært ekstremt raskt så langt. Men hva gjør han når John ikke er våken? En bevisstløs person har ikke evnen til å holde luftveiene sine åpne selv og trenger hjelp. Dette gjøres enklest ved å legge personen på rygg, bøye hodet litt bakover og skyve underkjeven frem. Videre legger man kinnet ned mot den bevisstløses nese og munn for å kjenne om han eller hun puster, samtidig som man lytter etter pustelyder og ser etter om brystkassen beveger seg. Bruk maksimalt 10 sekunder på dette. En bevisstløs som puster normalt skal legges i stabilt sideleie og overvåkes. Dersom vedkommende ikke puster, må man umiddelbart starte hjerte-lungeredning. Komprimer brystet til personen 30 ganger i en takt på 100/minutt. Brystkompresjonene bør være 4-5 cm dype og hendene skal plasseres midt på brystet. Videre gjør man i rask rekkefølge 2 innblåsninger som hver kun skal ta 1 sekund før man igjen komprimerer 30 ganger. Det finnes varianter av logaritmen nevnt over, men disse er ment for trenet personell og ikke legfolk. Og hva skjer så? Varsling som gjør at helsepersonell kan komme til er ekstremt viktig om man skal lykkes i å gjenopplive en med hjertestans. Er man alene, er varslingen ekstra utfordrende og må gjøres så tidlig som mulig - kanskje mens man utfører de første kompresjonene. Thor har forhåpentligvis med en mobiltelefon – og forhåpentligvis er det dekning. Da kan han ringe nødnummeret og be om hjelp. Kompresjoner og innblåsninger alene fører sjelden til at hjertet starter spontant igjen, men ved godt gjennomført hjerte-lunge-redning fraktes oksygenrikt blod til hjernen og resten av kroppen slik at det er noe igjen å redde når helsepersonell med hjertestarter og medikamenter kommer med helikopter eller på annet vis.

The doctor’s advice: Calculated risks are part of the sport. No matter how carefully and continuously you evaluate snow conditions, if you get caught in an avalanche it means you were in the wrong place at the wrong time. The size of the avalanche, the type of snow and the terrain all play a role in the outcome. The momentary posture of each skier, the pattern and spacing of the group, the equipment on hand and the ability to use it are other important factors in survival. But what about first aid? What must you know to save a fellow skier who has been taken by an avalanche? Statistics tell us the most common causes of death when avalanches strike. At the top of the list is suffocation. Wet, heavy snow contains little air, and its weight presses on the lungs of whomever who lies buried. The drier the snow, the greater the chance of being able to breathe for a while. Figures from Switzerland show that the survival rate falls sharply after 15 minutes under the snow. Searching, localizing and digging must in other words occur right away. If there are numerous people helping, the success rate goes up. Thor is alone, and he’s been very quick so far. But upon finding John unconscious, what should he do? An unconscious person cannot do what’s required to keep his own airways open, and obviously needs help. Place the person on his back, push the head backwards slightly and bring the jaw forward. Place your cheek beside the nose and mouth of the victim to feel whether he or she is breathing; at the same time, listen for breathing sounds and check for movement of the chest. But spend no more than 10 seconds at this task. An unconscious person who is breathing normally should be positioned on his side and monitored. If the person is not breathing, immediately begin heart-lung resuscitation, also called cardio-pulmonary resuscitation, or CPR. Press sharply down on the chest 30 times at a rate of 100 compressions per minute. Each compression should be about 4-5 cm deep, with the rescuer’s hands placed in the middle of the chest. Then, while pinching the nose, blow twice into the victim’s mouth (each time for about a second) before performing another 30 chest compressions. You may hear of variations on this pattern, but they are intended only for trained rescue crews. Then what? Summoning medical rescue personnel is crucial if you are to succeed in reviving someone with cardiac arrest. If you’re alone, calling for help is extra challenging but must be done as early as possible, perhaps while performing the first chest compressions. Let’s hope Thor has a mobile telephone handy – and that service coverage is available. That way he can call the emergency number and ask for a rescue by helicopter or other means. CPR seldom causes a stopped heart to begin beating again, but if properly administered it will transport oxygenrich blood to the brain and the rest of the body so there’s something left to save when rescue personnel arrive with a defibrillator and medications.

114

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

ILLUSTRATION RUI TENREYRO

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

115

FJELLMUSIKK MOUNTAIN SOUNDTRACK Journalist og musikkanmelder Henning Reinton (34) anbefaler tidløse soundtracks for turer i fjellet eller bilturen til fjellet i hver utgave av Norrøna Magazine. Journalist and music reviewer Henning Reinton, 34, recommends timeless soundtracks for hiking in – or driving to – the mountains. His column appears in each issue of Norrøna Magazine.

Bon Iver For Emma, Forever Ago (2007)

Jens Lekman When I Said I Wanted To Be Your Dog (2004)

Nas Illmatic (1994)

GOD VINTER. Justin Vernon hadde slått med dama, slått opp med

ØNSKER FOR SESONGEN.

VINTERLYDEN. En kort, ufullstendig liste over vinterlyder

bandet, fått lungebetennelse, kyssesyke og leverinfeksjon. Først

I met her in a snowstorm

som kunne fulgt dette magasinet på en 90minutters opptaks-

gjorde han det enhver normal person ville ha gjort i tilsvarende

I was outdoors plowing

kassett: Snøkanoner om natta. Ski over islagte vann. Skrapinga

situasjon: Så en DVD-serie.

She just walked up to me and said

fra brøytebilen om morgenen. Hagl mot teltduken. En god

Hey boy, how’s it going?

økseplassering i isen. Startmotorene som kverner og kverner

Alaska. I en av episodene går innbyggerne ut av husene sine et-

Før hver vinter finnes det en ønskeliste et sted i hodet.

i kalde biler, skrapinga fra islagte frontruter, motorer på tom-

ter vinterens første snøfall hilser hverandre med et oppstemt bon

Nye ski, kanskje. Mye snø i det lokale anlegget, helt klart.

gang mens bilen får varmen i seg. Drønnet idet lag i snøen

iverre!

At islinja du har sett på i flere år skal forme seg. At været

kollapser. Akebrett mot gruslagt gangvei.

Valget falt på Northern Exposure, som foregår på et lite sted i

Eller: Det var det Vernon trodde. Han var ikke så god i fransk.

skal slå til på alpeturen, motsatt i fjor da det regnet og

Lista kunne blitt lang. Men så er det så kjekt at populærkul-

De sa simpelthen: Bon hiver! God vinter!

vennene som satt hjemme sendte spottende sms. Ny

turen har kokt ned vinter til et lite sett av lyder. Den ene har

Det andre han gjorde etter bruddene og sjukdommen var å

bukse, det sier til og med mora di at du trenger, en som

du kanskje laget hjemme på kjøkkenet: Klem på potetmelpo-

flytte fra North Carolina og hjem til Wisconsin, der han bodde tre

har til gode å trekke vann og være nedtunget av sølvtape.

sen, og det du hører er skritt i snø en januarmorgen med 21

vintermåneder i ei jakthytte faren hadde bygd i skogen – «jeg ville

Men så finnes det også andre ønsker, kanskje enklere

minusgrader. Den andre finnes på introen til enhver julelåt

bare være et sted det var kaldt», som han sa i et intervju. Men etter

å innfri, kanskje vanskeligere. Jens Lekman var så vidt

radiostasjonene sverger til: Dombjeller, eller sleigh bells, om

hvert fant han fram en gammel gitar og en opptaksmaskin og lot

20 og helt uten skjeggvekst da han spilte inn denne

du vil. Lyden er nok til å framkalle bildet av vinteren som ikke

traktoren stå. Siden han ikke hadde noen å spille med, la han på lag

plata. Han følger fellesporet Jonathan Richman og The

finnes mere: Hesten spent foran sleden, på vei til kirken en

på lag med falsettsang og gitar oppå hverandre. Resultatet ble For

Magnetic Fields har gått opp før ham, men tar sin egen

søndags morgen.

Emma, Forever Ago, og du kan høre skogen, du kan høre snøen, du

vei på nedturen. Det er morsomt og gravalvorlig, dypt

Men så er det sånn med lyd at en manns vinter kan være

kan høre fortid, ønsker, håp, alt mens Vernon synger i kor med seg

personlig og frekt lånt – bare sjekk platetittelen, spesielt

en annen manns New York. Nas’ «Illmatic» er uten å ta i et av

selv.

hvis du heter Iggy Pop. Og vinterønsket?

hiphopens topp fem album noensinne, en klassiker det er skre-

«Hiver» minte Vernon for mye om ordet «liver» og leverinfek-

The cold Swedish winter

vet så mye om at det eneste som er å si er at det som gjelder er

sjonen, så da han trengte et navn til enmannsbandet – og dette sier

is right outside

å hente den fram, ta på seg høretelefonene og bli båret fram

kanskje noe om plata – skar han vekk den stumme h-en.

and I just want somebody

gjennom vintertomme gater. Og der – på spor fem – er det dom-

to hold me through the night

bjeller som driver deg fram, steg for steg, på hver åttendedel.

Bon Iver For Emma, Forever Ago (2007)

Jens Lekman When I Said I Wanted To Be Your Dog (2004)

Nas Illmatic (1994)

HAPPY WINTER. Justin Vernon had broken up with his wife, bro-

SEASON’S WISHES. I met her in a snowstorm. I was

WINTER SOUNDS. An incomplete list of ambient winter

ken up with his band and picked up pneumonia, mono and a liver

outdoors ploughing. She just walked up to me and said,

sounds to fill a 90-minute recording to be played while reading

infection. Then he did what any normal person in similar straits

Hey boy, how’s it going?

this magazine: Snowmaking cannons at night. Skiing across a

would have done: He watched an old TV series on DVD.

For every winter we make a wish list. New skis,

frozen lake. A snowplough passing in the morning. Hail falling

The series was Northern Exposure, which takes place in a small

maybe. Lots of snow on the local slope, obviously. A

on your tent. An ice axe hitting home. The repeated grinding of

town in Alaska. In one episode, after winter’s first snowfall, the in-

reappearance of that ice line you’ve been mulling for

a car’s starter motor, the scraping of an icy windscreen, an en-

habitants all come out of their homes and greet one another with,

several years. Good weather in the Alps when you get

gine idling as it slowly warms up. The roar below as deep layers

“Bonne iverre!”

there, unlike last year when it rained and your friends

of snow collapse. A sledge pulled over gravel. The list could go

at home sent mocking SMS’s. A new pair of shell pants

on. But it’s great that popular culture has boiled winter down

– even your mother says you need ones that won’t soak

to a tiny set of sounds. Maybe you have imitated one yourself,

through and aren’t plastered with duct tape.

in the kitchen, by squeezing a bag of potato flour: footsteps

Or at least that’s what Vernon thought they said. His French wasn’t that good. What they actually said was: “Bon hiver!” Happy winter! The other thing he did after those break-ups and diseases was to

But there are other wishes, too, some easier to fulfil,

in the snow on a subzero January morning. Another standby

move from North Carolina home to Wisconsin, where he spent three

some harder. Jens Lekman was barely 20 and still soft

forms the intro to every other Christmas tune on the radio:

winter months in a hunting shack his father had built in the woods. “I

of chin when he recorded this album. He follows a trail

sleigh bells. Nothing more is needed to conjure up winters past

just wanted to be someplace cold,” as he said in an interview. But after

upward that Jonathan Richman and The Magnetic Fields

– a horse hitched to the family sleigh, slow-trotting to church

a while he took out an old guitar and a recorder, and let the Traktor

blazed before him, but he finds his own way down. It’s

on a Sunday morning. But sounds are funny things, and one

run. Since he had no one to play with, he laid down track after track

funny and yet dead serious, deeply personal yet borro-

man’s old-fashioned winter can be another man’s New York

of falsetto and guitar. The result was “For Emma, Forever Ago”, in

wed – as the album title hints, especially if your name is

City, anno 1994. Nas’s “Illmatic” is without exaggeration one of

which you can hear the woods, the snow and the past with its many

Iggy Pop. And that wish for the season?

the top five hip-hop albums ever. So much has been written

The cold Swedish winter

about this classic that the only thing left to say is: Find your

Is right outside

headphones, put on the album and let it carry you through

so when he needed a name for his one-man band – and this may

And I just want somebody

the snowy streets. And there – on track 5 – are the sleigh bells,

say something about the album – he just cut off the silent “h”.

To hold me through the night.

jingling with each hoof beat.

dreams and hopes, all while Vernon sings harmony with himself. “Hiver” reminded Vernon of the word “liver”, as in liver infection,

116

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

ILLUSTRATION andre martinsen

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

117

NORRØNAS MEDARBEIDERE THE NORRØNA STAFF 118

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

Photos Snorre Nilsen

NORRĂ&#x2DC;NA MAGAZINE fall/winter 2010/11

119

Text Eivind Eidslott Photo Sverre Hjørnevik

120

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

Offpiste

Bergen city En sjelden mulighet. A seldom pleasure.

BERGEN. Italiensktalende fiskehandlere på torget. Kvinner med hvitt hår på et konditori, de spiser skillingsboller, de er kritiske til andre byer. Her mikses rik historie, unik arkitektur, kaffebaroner, bratt natur og sosiologistudenter med secondhandklær. Og regnbyger. Som en evig kulisse, som om noen vil vanne en plante hver dag, hver natt. En sjelden gang, kanskje hvert tredje år, eller hvert sjuende, eller sjeldnere, snør det så mye at du kan stå på ski på fjellene rundt byen. Og der er han, Bjørn Thomas Romsø, Norrønas egen teamkjører, han står på toppen av Ulriken, det er februar 2010, og han vet at dette er en sjelden mulighet, dette vil muligens ikke skje i igjen, dette er Offpiste Bergen, dette er Powder Bergen, dette er dagen da Bergen er en by i British Columbia, en by langs en annen kyst, en by uten begrensninger.

BERGEN Italian-speaking fishmongers in the square, white-haired ladies at a pastry shop, eating cinnamon “shilling buns” and speaking ill of other cities. Bergen also has coffee barons and scruffily dressed sociology students. All inhabit Bergen’s rich history, unique architecture and bluff landscape, whose perpetual backdrop is the rainbow, with rain falling as if some garden needed watering day and night. Once in a great while – every third year perhaps, or every seventh, or even less frequently – it snows so much that you can ski in the mountains surrounding the city. And there, standing atop Ulriken, is Norrøna’s very own ski team member, Bjørn Thomas Romsø. It’s February 2010 and he knows this is a rare opportunity, one he may never see again – this is off-piste Bergen, powder Bergen. For one day, Bergen is a city in British Columbia, a city on another coast, a city of no limitations.

Les mer: www.bergen-turlag.no og www.visitbergen.no

Read more: www.bergen-turlag.no and www.visitbergen.no

NORRØNA MAGAZINE fall/winter 2010/11

121

Photo Frode Sandbech

Neste utgave Next issue â&#x201E;&#x2013;5 Spring-summer 2011 Falketind Climbing the most beautiful mountain in Norway High Atlas From peak to peak in Morocco Sacred rides Mountain biking in Slovenia and Croatia

122

NORRĂ&#x2DC;NA MAGAZINE fall/winter 2010/11