Ingebjørg Olavsdatter av Frid Ingulstad by Norske Serier

INGEBJÃ&#x2DC;RG OLAVSDATTER

Ingebjørg Olavsdatter 1. Skjebnemåne 2. Bak klosterets murer 3. Gjennom skjærsilden 4. Syndens pris 5. Sannhetens time 6. I fiendens borg 7. Kongens kurér 8. Himmeltegn 9. Den utvalgte 10. Vokteren 11. Alvevind 12. Sorte ravner 13. Mirakelspill 14. Botsgang 15. Svartekunster 16. Den ild som brenner 17. Skjebnestjernen 18. Blant riddere og stormenn 19. Frykt og lengsel 20. Utro tjenere 21. Skjulte krefter 22. Trollkvinnen 23. Jernbyrden

24. Makt og intriger 25. Gjengangere 26. Pilegrimsferden 27. Den forlatte sønn 28. Hjemkomst 29. Giftige tunger 30. Iskaldt oppdrag 31. Jernnetter 32. Torshammeren 33. Avlat 34. Usynlig fiende 35. Sjelekamp 36. Stjernefall 37. Forbannelsen 38. Barnebruden 39. Rikissas hevn 40. Blodsbånd 41. Sorte løgner 42. Sjelebønn 43. Leidang 44. Festemål 45. Troskap

Neste bok i salg, Bak klosterets murer, er i salg fra 1. mai til 11. juni 2017.

SkjebnemĂĽne Frid Ingulstad

1 Dal i Eidsvoll sogn, dagen før Hallvardsvaka, år 1352. Ingebjørg Olavsdatter kom ridende sydover på vei hjem til Sæmundgård etter å ha vært hos Signe-Åsta og hentet helbredende urter til sin mor. Enken Elin Tordsdatter hadde lidd av brystvondt og åndenød helt siden før jul, og både hun selv og de andre folkene på gården fryktet at det gikk mot slutten. Signe-Åstas ord gjenlød i ørene hennes: – Forbered deg på det verste, Ingebjørg! Urtene kan kanskje hjelpe en stund, men de kan ikke gjøre henne frisk. Hvordan skulle det gå med Ingebjørg hvis moren gikk bort? Hun var bare sytten vintre gammel, og hvordan hun skulle klare seg alene på Sæmundgård, med bare stalldrengen til hjelp, var mer enn hun kunne fatte. Hun ville ikke makte å drive gården uten tjenestefolk, og hvor skulle hun da gjøre av seg? Hva skulle hun leve av? Tankene kretset bare om dette problemet mens hun fulgte hestens bevegelser over lyng og gresstuer. 7

I hele vinter hadde moren forsøkt å finne et høvelig gifte til henne, men uten hell. Ugifte menn av hennes stand var enten tatt av pesten for to vintre siden, eller de hadde valgt et liv i kongens og stridens tjeneste. Moren hadde til og med henvendt seg til sin farsætt i Sverige, men der var det likedan. Det fantes ikke unge menn av høy byrd som var villige til å overta driften av en gård, aller minst en storgård som krevde mange tjenestefolk. Hadde hun enda fått tak i hjelp, skulle hun saktens ha klart å drive Sæmundgård, men nå som både drengene og tjenestejentene var borte, var det ikke tjenestefolk å oppdrive. Hun strammet tøylene, svingte vekk fra kløvveien og bort mot bekken. Både hun og Fakse var klamme av svette etter det harde rittet og trengte noe å drikke. Helt siden den vonde dagen for to vintre siden, da Fakse kom alene tilbake til gården, hadde det vært et uvanlig forhold mellom henne og den sortskimrende yndlingshesten til far. Det var som om de søkte trøst hos hverandre. Det tok litt tid før hun fant det beste stedet å komme ned til bekken, så kløv hun ned av hesteryggen, løftet opp den side stakken og balanserte ut på en flat stein. Der satte hun seg på huk, samlet vann i nevene og drakk begjærlig. Bekkevannet hadde samlet seg i en rolig kulp ved siden av steinen hun satt på, og hun ble sittende og stirre på sitt eget speilbilde. Hjemme hadde hun bare det blankpussede kobberfatet på soveloftet til å speile seg i, og der var det ikke annet lys enn det som kom 8

inn gjennom døren, eller det blafrende, matte skjæret fra et talglys. Nå skinte vårsolen skarpt, og hun kunne se seg selv ordentlig for første gang på lenge. Hun var fornøyd med det hun så. Moren sa alltid at hun liknet på henne selv som ung. Hun hadde hatt det samme rødbrune, tunge håret som rakk helt ned til midjen, en vever kropp og gyllen, frisk hud. Ingebjørg syntes at moren fremdeles var en fager kvinne selv om hun var blitt mer lut i ryggen, hadde fått dype furer i ansiktet, og håret hennes hadde grånet. Men de mørkebrune øynene var fremdeles levende, og de høye kinnbena ga ansiktet et fornemt preg. Det samme så hun nå i sitt eget speilbilde. Hvorfor skulle det være så vanskelig å finne et høvelig gifte til henne? tenkte Ingebjørg med et sukk. Det var da ikke noe i veien med utseendet hennes! Tvert imot pleide grannejentene å si at hun var den vakreste av dem alle. Hun reiste seg opp, balanserte tilbake på steinene, grep tak i tømmene og leide Fakse opp fra bekkefaret igjen. Hun hadde akkurat kommet seg opp på hesteryggen og begynt å ri da Fakse plutselig steilet og vrinsket høylytt. – Hva er det, Fakse? utbrøt Ingebjørg. – Det kan da ikke være varg ute og lusker på denne tiden av døgnet. Hun så seg urolig omkring. Det behøvde naturligvis ikke å være rovdyr. I lovløse tider som disse kunne det like gjerne være ugjerningsmenn med ondt i sinne. Men til sin lettelse verken så eller hørte hun noe uvanlig, og utålmodig ga hun Fakse et rapp med tømmene 9

for å få ham av gårde. Hingsten nektet imidlertid å adlyde, men ble bare stående på samme flekken og sparke i mosen, for så å reise seg på bakbena igjen. – Hva er det med deg? hisset Ingebjørg og kjente en underlig uro. – Vi kan ikke stå her hele dagen. Mor venter, og jeg har mye å gjøre. Det hjalp verken å skjenne eller godsnakke, Fakse rikket seg ikke. Ingebjørg hadde aldri sett ham te seg slik før og forsto ikke hva som var i veien. Hun klappet ham på halsen og forsøkte å roe ham ned, men da heller ikke det hjalp, kløv hun ned av hesteryggen for å forsøke å finne ut hva som hadde skremt ham. For to dager siden hadde det vært et kraftig uvær. Nå la Ingebjørg merke til at vinden hadde feid gammelt løv sammen i dynger, mens marken lå bar andre steder. Rett foran Fakse lå det en haug med avbrukne grener, mose og brune blader like foran et stort tre, men det kunne umulig være nok til å stanse ham, tenkte hun uforstående mens hun søkte med blikket etter hva som kunne være årsaken. Med ett oppdaget hun noe besynderlig. Mellom kvist og halvråttent løv fikk hun se et brunt klede stikke opp. Nølende gikk hun bort dit, bøyde seg ned og nappet i det. Til hennes forundring var det restene av en fløyelskofte. Den var istykkerrevet og medtatt, full av sand og jord, og så ut til å ha ligget der lenge. Da gikk det en isnende følelse gjennom henne. Hun hadde sett denne koften før. Den liknet på farens! Ingebjørg ble svimmel. Tanken gikk til den dagen for to vintre siden, da Fakse kom i nervøst trav tilbake 10

til Sæmundgård med tom sal. Øynene hans var store og redde, og han oppførte seg som om han var blitt alvorlig skremt. Siden faren ikke var med ham, hadde de gjettet seg til at han enten var blitt overfalt av landeveisrøvere eller var blitt rammet av pesten underveis. De hadde hørt at folk kunne bli syke om morgenen og være døde samme kveld. Kanskje faren var blitt tørst av feberhete og søkt ned til bekken etter vann, tenkte Ingebjørg plutselig, snudde seg og stirret ned mot bekkefaret. I det samme slo en uhyggelig tanke ned i henne. De hadde lett etter faren langs hele veien opp til Eidsvoll fordi de visste at han hadde vært på gjesting hos sin frende, Torgeir Sigurdsson oppe ved Mjøsa. Ryktene fortalte at det lå lik langs kløvveiene, og de hadde tenkt at han kunne ha falt av hesteryggen i febervillelse. Bygdefolket hadde vært med på letingen, for alle hadde stor aktelse for den mektige storbonden Olav Erlingsson på Sæmundgård. Men ingen hadde lett nede ved bekkefaret . . . Det gikk kaldt gjennom henne. Var det derfor Fakse oppførte seg så underlig? Været han noe som mennesker ikke var i stand til å fornemme? Tanken på at faren kunne ligge rett under løvhaugen her fikk kroppen hennes til å skake. Hodet føltes kaldt og rart, som om hun skulle falle i uvett. Et kort øyeblikk følte hun trang til å klatre opp på hesteryggen og ri av sted det forteste hun vant, men hun visste at hun var nødt til å komme til bunns i dette. Det var ingen på gården som kunne hjelpe henne. Moren var 11

for syk til å ri opp hit, de gamle ætlingene som bodde hos dem: moster Gudrun, farbror Jon og farbror Gissur, var for skrøpelige, og Ravn stalldreng hadde mer enn nok å gjøre. Hvis det virkelig var faren som lå der, måtte de få ham i vigslet jord så moren endelig kunne få fred. Som enebarn var det hennes plikt å sørge for at dette gikk riktig for seg. Med en kuldegysning begynte Ingebjørg å rake løvet til side med fingrene, og ikke lenge etter oppdaget hun noe som glimtet mellom de brune bladene. I samme øyeblikk visste hun hva det var: farens gullkjede med det store relikviekorset! Det endelige beviset . . . Det svimlet for henne, svarte prikker danset foran øynene. Hun reiste seg opp og ble stående og samle seg mens tankene tumlet rundt i hodet hennes. Siden gullkjedet var der fremdeles, kunne verken likrøvere eller annet farende pakk ha vært på ferde, slik hun hadde hørt om fra andre steder. Men rovdyr hadde sikkert forsynt seg grådig. Det kunne ikke være annet igjen av faren enn bengrind og klær. Raskt bøyde hun seg ned igjen og trev tak i en stor gren. Gradvis kom skjelettet til syne. Ingebjørg stirret ned på hodeskallen med farens umiskjennelige relikviekors om halsen. Hun kjente også igjen tanngarden hans med de store fortennene. Faren hadde alltid skrytt av at han ikke hadde mistet en eneste tann. Et øyeblikk svartnet det for øynene hennes. Hun trakk pusten skjelvende og måtte støtte seg til trestammen, så slo hun hendene for ansiktet og brast i 12

krampegråt mens hun hulket fremfor seg: – Far! Hva er skjedd med deg, far? Etter en stund rettet hun et tårevått ansikt opp mot himmelen og ropte anklagende: – Hellig Olav og Maria Mor, hvordan kunne dere la dette skje! Deretter sank hun ned langs trestammen og lot tårene flomme fritt. Først da gråten stilnet og hun begynte å gjenvinne roen, klarte hun å bøye seg ned for å prøve å få løs gullkjedet med relikviekorset. Hun skalv slik på hendene at hun ikke straks klarte å få opp låsen, og følte både kvalme og avsky ved det hun gjorde. Hun følte seg ikke bedre enn en simpel likskjender, og det enda det var hennes egen far. Da kjedet endelig løsnet, stakk hun det hurtig ned i en fold i stakken. Da var hun så utkjørt av sinnsbevegelse at hun ikke hadde krefter til mer. Hastig bestemte hun seg for å dekke til restene og merke stedet med en pinne. Etter å ha ridd hjem og fortalt det til mor Elin, ville hun ri til Arnadal kirke for å fortelle det til presten, Sira Eirik, så kirkens menn kunne ta seg av resten. Ingebjørg skulle til å løfte opp restene av farens brune fløyelskofte da hun plutselig la merke til at den ene innerlommen bulte ut. Med en blanding av uhygge og nysgjerrighet åpnet hun lommen og trakk ut noe som var pakket inn i kalveskinn. Skinnet var stivt og fylt av jord, men hun klarte til slutt å åpne det forsiktig. Til sin overraskelse fant hun et stykke gulnet pergament som virket lite berørt av å ha ligget begravet i to vintre. Uendelig varsomt prøvde hun å rulle det 13

ut. Det hadde et særegent stempel som hun mente å ha sett før, men hun var ikke i stand til å huske hvor. Pergamentet var ikke intakt; en stor flik manglet, og skriften som var risset inn i resten, var vanskelig å tyde. Det eneste hun forsto, var at språket var latin som på alle embetsdokumenter. Den første bokstaven var en stor A. Den var overgrodd av stengler og blader og ble spyttet ut av munnen på et uhyre. Mellom bena på bokstaven var det risset inn bildet av en mann som overrakte et langt dokument til en annen mann. Begge så onde ut, syntes hun. Plutselig ble hun overmannet av en uhyggefølelse, så hun rullet det fort sammen igjen og pakket det inn i kalveskinnet. Enda en gang skulle hun til å reise seg, men da fikk hun øye på farens signetring på den høyre hånden hans. Det var en tykk gullring, og nå gikk det brått opp for henne hvor hun hadde sett stempelet i brevet. Det var det samme som i farens ring, og forestilte kong Magnus sittende på en trone med septeret i den ene hånden og rikseplet i den andre. Hun husket godt at faren hadde fått ringen inngravert og stolt hadde forklart at graveringen liknet på seglet til kong Magnus, bare at det på ringen var risset inn flere menn i bakgrunnen. Ingebjørg bøyde seg frem for å dra ringen av, men ble overmannet av kvalme og måtte snu ansiktet bort. Mens tårene rant nedover kinnene, bet hun tennene sammen, og blindet av tårer greide hun endelig å få vristet ringen av fingeren. Hun ble stående for å få igjen pusten før hun kløv opp på ryggen til Fakse, som hele tiden hadde stått 14

urørlig og fulgt henne med øynene. Denne gangen gikk han villig videre. Det føltes uvirkelig at hun plutselig hadde funnet faren, nå etter to lange vintre med martrende uvisshet, plaget av tanker på hvor han hadde endt sitt liv, eller om han fremdeles var i live. Ingebjørg presset restene av fløyelskoften hans tett inntil seg. Hun skalv fremdeles og frøs så hun hakket tenner, enda hun nylig hadde vært klam av svette. Korset, ringen og dokumentet lå nå trygt forvart i hennes egen lomme. Dokumentet var og ble et mysterium. Det var vondt å samle tankene, men hun husket at faren samtidig skulle i et annet ærend den dagen han dro til sin frende Torgeir Sigurdsson. Hun visste ikke hva ærendet gjaldt eller hvem han skulle til, men hadde skjønt på moren at det gjaldt noe særs viktig. De dagene de lette etter ham, hadde moren gitt streng beskjed om å bringe henne alt han hadde hatt med seg og ikke la noe bli liggende igjen. Både bøndene og tjenestefolkene hadde vegret seg. De hadde hørt at man kunne bli smittet bare ved å se på en som var syk, og hvordan kunne de vite om ikke den døde og hans eiendeler også kunne bringe farsotten med seg? Var det dette dokumentet mor hadde hatt i tankene? undret Ingebjørg. Det var to vintre siden farsotten hadde rast gjennom landet. Best husket hun redselen. Den nagende frykten som rev i kroppen hver stund på dagen. De fikk høre at de fleste gårdene i Oslodalen var rammet, flere av dem lå øde, uten folk eller fe. I byen løp kvinner og menn 15

skrikende gjennom streter og veiter, kirkeklokkene slo fra alle byens kirker, og likkjerrer rullet over trebrolegningen uten stans. Døende og døde lå side om side i de trange veitene, lempet ut av husene av vettskremte ætlinger. Ingebjørg hadde nektet å tro at det var sant. Men helt hit kan den vel ikke komme? hadde moren hvisket mens hun sto på dørstokken og stirret ned mot dalen med skrekk i blikket. Ikke lenge etter fikk de høre at farsotten hadde fulgt dalførene nordover, at selv storgårder lå øde, og at tomme hus gren en ferdamann i møte hvor han enn kom. Mor Elin, Ingebjørg og folkene på Sæmundgård var ikke lenger sikre på om Dal ville slippe unna, og redselen vokste for hver dag som gikk. Hver dag gikk de og ventet på faren. Da Fakse kom galopperende inn på tunet med fråden om munnen, oppspilte øyne og tom sal, forsto de at tragedien hadde rammet også dem. Som et Guds under hadde den lille bygda sluppet unna, men faren kom aldri tilbake. Og ikke visste de hvor han hadde lidd seg gjennom sine siste timer. Det hadde vært vondt å tenke på. Helt siden da hadde Ingebjørg slitt med tanken på at det kunne være en annen forklaring på farens forsvinning. Nå visste hun hva som hadde skjedd med ham. Ingen illgjerningsmann ville latt gullkorset og ringen bli liggende urørt. Da hun endelig kom inn på tunet hjemme, fikk hun se moren stå på svalen øverst på trehøgdloftet og skygge for solen. Hun var urolig nå, tenkte Ingebjørg mens 16

hun lurte på hvordan hun ville ta nyheten. Hun tålte ikke stort for tiden; det var best å gå varsomt frem. Hun kom seg ned av hesteryggen og leide Fakse bort til stallen. Sæmundgård var den største gården på Dal. Den lå øverst i bygda med utsyn over dalen og hadde flere bygninger enn de andre gårdene. Mens de fleste andre nøyde seg med å ha fire innhus, nemlig stove, ildhus, stabbur og loft, hadde Ingebjørgs far fått bygd et trehøgdloft maken til et han hadde sett på reise i Setesdalen. Og like før den store pesten rammet landet, hadde han fått påbegynt byggingen av en nystove i tillegg til gamlestova. Av uthus hadde de både fjøs, stall, sauefjøs, løe og grisehus. Nå lå alle husene som en krans rundt det grønne tunet, med badstuen og smia litt utenfor for ikke å risikere brann. Ingebjørg så ikke noe til Ravn stalldreng, men visste at han hadde annet å gjøre enn å sale av hesten for henne. Hun somlet mens hun dro salen av Fakse og hengte den opp på en krok på veggen. Det ble ikke lett å fortelle moren hva hun hadde opplevd i dag. Hun tok kalveskinnet med dokumentet og stakk det innenfor kjolen, lot restene av fløyelskoften ligge igjen og dro gullkjedet med relikviekorset opp av lommen. Deretter bøyde hun seg under dørkarmen og gikk langsomt ut. Mor måtte ha sett henne komme, for hun hadde klatret ned fra trehøgdloftet og sto der så forventningsfull midt på tunet. Redd for å gjøre henne oppskaket, nærmet Ingebjørg seg varsomt mens hun forberedte seg på hvordan hun skulle legge saken frem. 17

– Så sen du ble! utbrøt moren. Ingebjørg syntes hun så sliten og dårlig ut, og i det skarpe sollyset kom furene i ansiktet enda tydeligere frem. – Jeg ble urolig for deg. Du skulle bare hente urtene hos Signe-Åsta og burde vært tilbake for lengst! Ingebjørg nikket og åpnet munnen for å svare, men moren hadde mer på hjertet. – En hører så mye skremmende nå for tiden! sukket hun. – Tidligere kunne en støte på både pilegrimer og biskoper på kløvveien opp til Eidsvoll, men nå har det lagt seg en uhyggelig stillhet over landet. De eneste man risikerer å råke på, er landeveisrøvere og annet pakk. Det er ikke underlig at både usedelighet, fyll og misgjerninger utfolder seg når det knapt er geistlige igjen til å refse folket! Fikk du urtene? fortsatte hun i det samme tonefallet. Ingebjørg nikket og rakte henne lerretsposene med de tørkede urtene. – Den ene er hjertensfryd som hjelper mot hjerteklapp, den andre er løpstikke som brukes mot alle slags hjertelidelser, og den tredje er åbrodd. Signe-Åsta forklarte at te brygget av denne urten er godt for hjerte og lever og styrker hele kroppen. Det er benediktinermunkene som har brakt den med til landet, avsluttet hun og smilte mot moren. Elin så ikke på urteposene. Blikket var festet på ansiktet til Ingebjørg. – Er det noe annet, Ingebjørg? Ingebjørg møtte blikket hennes, så nikket hun. – Jeg har funnet far, sa hun så lavt at det nesten ikke kunne høres. Hun så hvordan fargen forlot ansiktet til moren. Elin 18

stirret på henne som om hun ikke våget å tro at hun hadde hørt riktig. – Har du funnet far? gjentok hun sakte. Uten å si mer rakte Ingebjørg frem den andre hånden med ringen og gullkjedet i. Elin slo hånden for munnen mens hun stirret stumt på kjedet med relikviekorset som hennes husbond, Olav, hadde arvet etter sin farfar. – Hvor? hvisket hun hest. – Oppe ved bekken, der den vider seg ut i den store kulpen. – Hvordan . . . Jeg mener hva . . . Ingebjørg avbrøt henne. – Jeg fant først litt av den brune fløyelskoften, og etterpå fant jeg resten. I innerlommen på koften hans lå det et dokument pakket inn i kalveskinn. Hun stakk hånden innenfor kjolen og dro kalveskinnet frem. Da hun så opp på moren igjen, la hun merke til at hun var blitt askegrå i ansiktet. Svettedråper begynte å piple frem i pannen hennes, og hun måtte støtte seg til Ingebjørg for ikke å falle. Ingebjørg grep tak i henne og angret at hun ikke hadde gått mer skånsomt frem. Hun burde ha skjønt at dette ble for mye for henne. – Jeg skal ri bort til Sira Eirik når jeg er ferdig med fjøsstellet. Så får han og graveren ta seg av levningene, forsøkte hun å berolige henne. Elin tvang seg til å ta seg sammen, strakte hånden frem etter kalveskinnet og nærmest rev det ut av hendene til datteren. Deretter åpnet hun det med dirrende 19

hender, gløttet ned på dokumentet, før hun pakket det raskt sammen igjen og skottet nervøst til alle kanter. – Du må ikke røpe for en sjel at du har funnet det, Ingebjørg! sa hun inntrengende. Ingebjørg kikket forundret på henne. – Hvorfor ikke? Moren ristet på hodet. – Jeg kan ikke fortelle deg det nå, jeg kan bare si at det finnes menn som er villige til å ofre livet for å få tak i dette dokumentet!

2 To dager senere var Ingebjørg på vei til den lille, gamle stavkirken på Dal sammen med sin mor og de tre gamle: moster Gudrun, farbror Jon og farbror Gissur. Ravn måtte holde seg hjemme, for de våget ikke å la gården stå tom for folk nå som det var så mange landeveisrøvere på ferde. Da de nærmet seg kirken, fikk de øye på en liten gruppe med helgekledte folk som til tross for våronn og slit ville følge levningene av den mektige Olav Erlingsson til graven. Ryktet måtte ha fløyet som en vind gjennom dalen. Ingebjørg tenkte at det ville vært annerledes hvis dette var før den store pesten. Da ville folk ha kommet fra hele Romerike, Sveariket og fra lengst vest i landet, både ætlinger, venner og stormenn; menn som var med og styrte landet og hadde myndighet i by og bygd. Nå var det bare folkene på Dal og noen få fra gårdene ved Mjøsa som visste at Ingebjørgs far endelig var funnet. Mor Elin hadde hastverk med å få ham i vigslet jord og ville ikke engang ta seg tid til å frakte kis21

ten til kirken på Haeim på Romerike, der fars ætt lå begravet. Det lød noen sprø klemt fra de gamle kirkeklokkene, og folkene beveget seg mot kirkedøren. For å stagge gråten, tvang Ingebjørg seg til å tenke på farens sverd, som Sira Eirik og graveren hadde funnet da de fikk løftet opp liket, og på kalveskinnet med det mystiske pergamentet. Moren hadde ikke villet si mer om dokumentet, men Ingebjørg hadde sett at hun hadde gjemt det i det hemmelige rommet i bunnen av den gamle kisten i gamlestova. Da Ingebjørg forsiktig hadde spurt hva som sto i brevet, hadde hun mumlet noe om at det sto på latin og at hun måtte ha hjelp av sin venn, sira Hallvard erkeprest i Hallvardskatedralen i Oslo, for å tyde det. Ingen andre våget hun å stole på. Ingebjørg forsto at det hadde noe å gjøre med farens virksomhet de siste årene før han døde. Hun hadde vært for ung og uinteressert til å følge med, men visste at faren hadde vært kongetro og pleide å hisse seg opp over all den motstanden kong Magnus møtte i begge rikene. De kom inn i den halvmørke, kalde kirken, og gravfølget stilte seg tett i tett oppe ved alteret, tause og sorgtynget. Utenfor skinte vårsolen, og før døren ble lukket, trengte det klare lyset seg inn og traff de mørke veggene. Ingebjørg tenkte at det burde ha regnet. Tårer fra himmelen hadde passet bedre på en dag som denne. Høytidsstemte og alvorlige bar de fire bærerne kisten opp til alteret. Det var farens frende, Torgeir Sigurdsson, en av de fremste grannene på Dal, samt de 22

to prestene, Sira Eirik, som tilhørte Arnadal kirke, og mors frende, Sira Kjetil fra Eidsvoll. Mens sjelemessen over hennes far ble lest, sto Ingebjørg og tenkte på morens underlige oppførsel disse to siste dagene. Varsomt skottet hun bort på henne. Elin sto med en dyp rynke over neseroten og så ut som om hun var langt vekk. Kanskje hun ser for seg sin egen gravferd, tenkte Ingebjørg og kjente uhyggen komme krypende. Og kanskje hun bekymrer seg for hvordan hun skal finne en festemann til meg før hun går bort. Ubevisst løftet hun hånden opp til farens relikviekors som moren hadde hengt rundt halsen hennes og sagt at hun alltid måtte bære til minne om faren. Det inneholdt en flis av Kristi kors, og moren hadde forklart henne at korset hadde beholdt Kristi åndskraft og at hver flis av det hadde den samme kraften som hele korset. Hun hadde også sagt at gullenken med relikviekorset var like mye verd som den torn av Kristi tornekrone franskekongen Filip IV hadde gitt kong Håkon for femti vintre siden og som nå befant seg i Mariakirken i Oslo. Nå tvinnet Ingebjørg fingrene om korset og ba en stille bønn om at moren måtte få leve lenge ennå. Så vendte hun blikket og oppmerksomheten tilbake til Sira Kjetil. Nå talte han ikke lenger på latin, men på norsk, og snakket varmt og med store ord om hennes far som den handlekraftige og forstandige kirkens hjelper, og at Arnadal kirke aldri ville blitt bygd uten hans hjelp, derfor var det bare rett og rimelig at han nå hadde fått sitt hvilested under alteret i sin egen kirke. 23

– Å gi gaver til kirken er viktig for å kunne ta stilling i kampen mellom det gode og det onde, fortsatte Sira Kjetil. – Det er takket være menn som Olav Erlingsson at den norske kirke har fått den posisjon den har. Samtidig var herr Olav meget kongevennlig og bidro derved til å jevne ut uoverensstemmelser mellom kirke- og kongemakt. Ingebjørg lyttet oppmerksomt og var stolt over å ha hatt en så dyktig og god mann til far. Hun klarte å holde tårene tilbake helt til bærerne løftet opp kisten, bar den ut i sollyset og bort til den åpne graven like utenfor kirkeveggen. Da seremonien vel var over og alle de helgekledte folkene i gravfølget ville bort og ta henne i hånden for å vise sin medynk, måtte hun kjempe for å stå like oppreist og verdig som moren. Med ett sto en ung mann foran henne, en som hun ikke hadde ventet å se en dag som denne. Det var Eirik Magnusson, den yngste sønnen til Magnus på Kolberud. Hun ble varm i kinnene. Helt siden hun traff ham første gang i et julegilde i vinter, hadde hun speidet etter ham hver gang hun var i kirken eller de en sjelden gang var i gilde. Et par ganger hadde hun truffet ham mens han var ute på veiding og hun selv hadde hatt ærend til Signe-Åsta. De hadde vekslet noen få ord, men hun hadde vært sky og funnet påskudd til å slippe unna. Etterpå hadde hun angret og ønsket at hun kunne ha talt mer med ham. Han var en staut kar, bred om bringen og smal om midjen, høyreist og rank i ryggen, mørk i hår og øyne og med et ansikt som var et av de vakreste hun hadde sett. 24

Nå sto han smilende foran henne, uten det dystre gravalvoret som alle de andre hadde hilst henne med. Han var ikke helgekledt som de andre, men var iført en grønn kofte som var åpen i halsen, med trang, ettersittende brok og høye støvler, og det mørke håret i bølger til nedenfor ørene. Det slo henne at det slett ikke sømmet seg å smile på en dag som denne, men likevel kjente hun at smilet varmet. – Jeg er glad for at din far ble funnet til slutt, sa han med dyp og melodiøs stemme. – Det kan ikke ha vært lett å gå med denne uvissheten gjennom to lange vintre. Ingebjørg nikket, bøyde hodet og sparket med tåen i en gresstust, ute av stand til å finne et passende svar. I det samme kom grannekona og nærmest skjøv ham til side for selv å komme frem, og han bukket høvisk og forsvant. Ingebjørg, som hadde vært lettet over at moren bestemte seg for ikke å holde gravøl nå da alle hadde det travelt med våronna og måtte utføre alt arbeidet uten hjelp, angret at hun ikke hadde overtalt henne. Da ville Eirik Magnusson også ha vært med til Sæmundgård. Hun kjente at det ville vært godt å ha ham der. Men Eirik Magnusson var yngst av fem brødre på en liten gård og var langt under hennes stand. Mor ville aldri godta at hun kom ham for nær. Likevel snek tanken seg frem igjen. Hun så ham for seg der han sto i sollyset og så på henne med de varme, mørke øynene og smilte så tennene glitret som perler. Ingen av de andre unge karene i bygda så ut slik som ham. 25

Noen dager senere fikk Ingebjørg til sin overraskelse se Eirik stå på tunet og tale med Ravn stalldreng da hun kom ut av gamlestova for å gå til buret og hente inn mel til kveldsverd. Han oppdaget henne med det samme, sa noen ord til Ravn og kom henne skyndsomt i møte. – God kveld og Guds fred på gården, hilste han høvisk. I det samme la Ingebjørg halvt merke til en kråke som kom flaksende og slo seg ned på loftstaket. Den kom fra nord, og det var torsdag. Det var et dårlig varsel. – God kveld, mumlet hun litt forlegent til svar. – Jeg så etter deg på leikvollen sist lørdag, men du var ikke der, fortsatte han spørrende. Ingebjørg ristet på hodet. – Jeg får ikke lov av mor. Etter at tjenestefolkene forsvant, har vi altfor mye å gjøre til at jeg kan kaste bort tiden med leik og dans. Hun var forundret over at hun greide å si så mye på én gang, ble varm og forvirret og slo blikket ned. – Det var vondt å høre. Du trenger vel å svinge deg i dansen du som alle andre unge! Ingebjørg våget ikke å se opp og klarte ikke å finne på noe mer å si. En kort stund ble de stående stille, før Eirik brøt tausheten: – Men til bryllupet på grannegården får du vel lov til å dra? Ingebjørg nikket og kjente at hjertet begynte å slå fortere ved tanken. Han snudde seg halvt for å gå. – Da ser jeg deg der. Får jeg holde deg i hånden i danseringen, Ingebjørg? tilføyde han med lav stemme. 26

Ingebjørg kjente at hun ble brennvarm i kinnene. Hun nikket fort igjen. Så skottet hun nervøst bort på døren til gamlestova for å se om moren hadde oppdaget dem. Etter denne hendelsen var det som om tiden sto stille. Hun gikk med et evig sug i magen av forventning. Tanken på å få danse ved siden av Eirik Magnusson i ringen gjorde henne ør og svimmel av glede. Det var kvelden før bryllupet, og Ingebjørg var nettopp ferdig med å rydde av bordet etter kveldsverd. Moster Gudrun, farbror Jon og fabror Gissur hadde satt seg bort til ilden. De tre gamle var morens moster og farens farbrødre, og de hadde bodd på Sæmundgård siden lenge før Ingebjørg ble født. De hadde vært til god hjelp etter at tjenestefolkene forsvant, men nå var begge de to gamlekarene plaget av ryggvondt, og moster Gudrun hadde hatt tilløp til blodsott flere ganger. Plutselig bråstoppet Ingebjørg midt på gulvet. Hun fikk se et lys trenge seg ned gjennom ljoren i taket og skinne mot den røyksvarte veggen. Langsomt begynte det å vandre rundt i rommet i retning mot solen. – Skjebnemånen! hvisket hun og følte frykten gripe som en klo rundt hjertet hennes. De gamle hadde også oppdaget månelyset og satt nå som lammet og fulgte det med øynene. Ingen rørte seg. Ingen sa et ord. Skremt listet Ingebjørg seg barbent over gulvet og 27

smatt ut av døren. Da hun kom ut av kleven, ble hun stående og stirre opp mot den ravnsvarte himmelen, men ingen måne var å se. Redselen var nær ved å ta pusten fra henne. Hun hadde opplevd «urdarmånen» en gang før. Det var noen uker før pesten brøt ut. Da far forsvant. De hadde besøk av mors frende, islendingen Jon Sigfusson. Det var han som fortalte dem om urdarmånen; at den gjerne varslet forferdelige hendelser. Ni netter før jul i året 1239 hadde urdarmånen vist seg for Håkon Håkonsson. Han hadde sett den som en enorm stjerne med en hale etter seg, og hadde kalt på mester Vilhjalm. Da han kom ut og fikk se den, utbrøt han: «Gud bevare oss! Dette er et stort syn. Stjernen kalles Kometa, og når den nærmer seg, varsler den en stor høvdings død eller store slag.» Ikke lenge etter brøt kampene ut mellom Håkon Håkonsson og hertug Skule, og hertugen ble drept ved Elgeseter kloster i Nidaros. Ingebjørg husket hvor redd hun var blitt da Jon Sigfusson fortalte dette, men etterpå hadde hun bestemt seg for å glemme de dystre spådommene. Bare noen uker senere fikk de høre at den store pesten som herjet nede i de store landene, hadde nådd Oslo og Bjørgvin! Mange mennesker var allerede døde, og farsotten spredte seg som ild i trange veiter! Hun og moren hadde korset seg og trøstet seg med at en slik farsott kun rammet kaupangene og neppe nådde frem til land og bygd. Men snart visste de noe annet . . . Etter at tjenestefolkene forsvant, måtte hun og mo28

ren selv gå bak plogen, melke kyrne, hesje og lauve, de som hadde vært vant til å ha hjelp til det meste. Ikke hadde de noen til å verge gården mot ufredsfolk, og det var bare Ravn stalldreng til å drive hogst og få tømmeret frem fra skogen. I vinter hadde moren begynt å skrante, det tunge arbeidet var blitt for mye for henne. Nå var Ingebjørg sikker på at urdarmånen varslet morens død. Hun skalv ved tanken. Den siste tiden hadde hun sett på mor Elin at hun var redd for at hennes tid snart var inne. Hun hadde ingen søsken; hennes to små brødre hadde dødd mens de ennå var små. Bortsett fra Torgeir Sigurdsson og hans hustru Margrete på Eidsvoll bodde resten av ætlingene som hadde overlevd pesten, i Sveariket. Hun skuttet seg, snudde ryggen til nattemørket og hastet inn igjen. De gamle satt fremdeles og fulgte urdarmånen på veggen og la knapt merke til at hun kom inn igjen. Ingebjørg kikket bort på moren som sto ved veven. Hun hadde snudd seg mot henne og måtte ha sett det bestyrtede uttrykket hennes, for hun la fra seg det hun holdt på med og kom skyndsomt bort til henne. – Du må ikke ta det slik, Ingebjørg, forsøkte hun å trøste. – Jeg har sett skjebnemånen før, uten at det har hendt annet enn gledelige storhendinger. Ingebjørg sendte henne et raskt blikk. – Har du glemt sist vi så varselet? Hun så hvordan moren fór sammen og angret at hun hadde vært så hensynsløs å minne henne på det. 29

Moren ristet alvorlig på hodet. – Nei, og jeg forstår at du ble redd, men jeg tror neppe at en slik farsott rammer oss igjen med det første. Det lot ikke til at moren så noen sammenheng mellom urdarmånen og sin egen sviktende helse, tenkte Ingebjørg, litt beroliget. Hun hadde visst ikke sett sammenhengen mellom månen og farens død heller. Hvis mor Elin hadde følt at hennes tid nærmet seg, ville hun tolket urdarmånen som et varsel om hennes egen bortgang. Neste morgen våknet Ingebjørg med en underlig følelse av at noe skulle skje. Først trodde hun at det hadde med urdarmånen å gjøre, og ble redd, men så husket hun brått at det var i dag de skulle i bryllup! Hun kom til å tenke på Eirik Magnusson, og en søt forventning fylte kroppen hennes. I dag skulle hun le og more seg, synge og danse og glemme både pest, gravferd og skjebnemåne! Etter at hun hadde tatt fjøsstellet og hentet inn korn, tynnbrød og tørket kjøtt i buret, følte Ingebjørg seg trygg på at de gamle kunne klare seg uten henne for en dag. Så ga hun Ravn stalldreng beskjed om de oppgavene han måtte utføre i deres fravær, og endelig kunne hun kle seg om til bryllupsgildet. Kjolen var i en vakker grønnfarge og var vevet inn med rød silke. Faren hadde kjøpt den av en skredder i Oslo, og hun hadde bare båret den noen få ganger. Den var liksom altfor fin til å brukes her på Dal, syntes hun. Nå var hun glad hun hadde et så fornemt kledebon å ha på seg. 30

Hun brukte lang tid på å kjemme det lange håret som hang i uregjerlige krøller nedover ryggen. Så gned hun seg i kinnene for å få frisk farge og kikket kritisk på speilbildet i det blankpussete kobberfatet på veggen mens hun tenkte på Solveig på grannegården, som var så heldig å få ekte den mannen hun ville ha. Brudgommen var odelsgutt, og Solveig hadde ingen brødre. Nå skulle gårdene slås sammen, til gavn og glede for begge ættene. Det var noe slikt mor hadde drømt om, tenkte hun vemodig. Hadde enda Eirik Magnusson vært av høyere byrd . . . Hun stanset seg selv midt i tankegangen. Slike drømmer førte ikke til annet enn sjelekvaler. Men jeg må i hvert fall få lov til å more meg en dag som denne, forsøkte hun å trøste seg selv. Det var ikke langt å gå, men moren insisterte på at de skulle ri. Det sømmet seg ikke at enken og datteren til Olav Erlingsson på Sæmundgård kom gående til et bryllupsgilde, hevdet hun. Ingebjørg sendte henne et bekymret blikk. Hun visste at det også var en annen forklaring: Moren var blitt kortpustet og orket ikke å gå så langt lenger. Været var klart og stille. Luften anget av blomster, og varmen bar bud om at sommeren var nær. Ingebjørg følte seg fin i den nye kjolen. Den grønne fargen sto godt til øynene og håret hennes, visste hun. Den var laget av det bløteste ulltøy og hadde vakker søm, og det nye skulderkledet med gråverk fikk henne til å føle seg fornem. Det lange håret hadde hun fes31

tet med et pyntebånd faren hadde kjøpt til henne av fremmede handelsfolk i byen. Det sto allerede fullt av folk på tunet, og Ingebjørg speidet ivrig omkring for å lete opp kjente. De bandt hestene til en av stolpene, og moren fant straks veien til grannekonene for å slå av en prat mens de ventet på brudgommens følge. Ingebjørg hadde akkurat fått øye på søstrene til Solveig og ville haste bort til dem. Da lød en dyp mannsstemme rett bak henne. – Det var da svært til hastverk, Ingebjørg Olavsdatter! Ingebjørg snudde seg brått og så rett inn i de smilende øynene til Eirik Magnusson. Det ble vondt å puste med ett, og hun kjente heten flamme i kinnene, for ingen var så staut som Eirik. Hun skulle ønske at hun var mer vant til å tale med unge menn og ikke var så keitete. Nå rødmet hun bare han snakket til henne. Blygt skottet hun opp på ham mens hun kjente hjertet slå fortere. – Hvordan står det til på Sæmundgård? spurte han og virket oppriktig interessert. – Å, vi klarer oss, løy Ingebjørg, enda moren så sent som i går hadde begynt å snakke om at de kanskje måtte selge gården hvis de ikke snart fikk tak i arbeidsfolk. Han sa ikke noe, sto bare stille og mønstret henne. Hun la merke til at blikket hans gled fra ansiktet og nedover kroppen hennes og opp til ansiktet igjen, og kjente at hun ble enda rødere. – Jeg forstår ikke hvordan dere klarer dere uten ar32

beidsfolk. De gamle ætlingene som bor hos dere, duger vel neppe til stort, sa han omsider. – Hvordan går det på Kolberud? spurte Ingebjørg brått for å slippe flere spørsmål. Han smilte bredt, så en rad jevne tenner kom til syne. – Far har fem sønner til å arbeide for seg, vet du. Det er mer enn nok. Hun så spørrende på ham, og han lo. – Jeg tror ikke jeg blir her på Dal så lenge. Kolberud greier seg uten meg. – Hva skal du ta deg til da? glapp det ut av henne. Han lo igjen. Latteren var dyp og klangfull, som stemmen. Hun likte å høre på den. – Da skal jeg søke meg til kongens gård som kjertesvein. Hvis jeg skikker meg vel, kan jeg bli speider etter hvert og hirdmann med tiden. Da får jeg sitte ved kongens bord! la han stolt til. – Blir kongen fornøyd med meg, kan jeg kanskje bli lendmann. Det ville ikke være dårlig for en mann som ikke er av høyere ætt enn jeg, ville det vel? Ingebjørg stirret beundrende på ham. – Jeg visste ikke at det var mulig! utbrøt hun. – Alt er mulig for den som vil, svarte han selvsikkert. Så ble stemmen hans lav: – Og i dag vil jeg noe helt annet, Ingebjørg Olavsdatter. Hun skottet uforstående opp på ham. – I dag vil jeg danse med den fagreste ungmøyen i hele kongeriket! Ingebjørg kjente at kinnene brant og klarte ikke å møte blikket hans. Da kjente hun hånden 33

hans gli stor og varm over kinnet. – Lov meg det, Ingebjørg, fortsatte han hest. – Jeg har tenkt på deg hver eneste dag siden julegildet. Ingebjørg følte seg ør og svimmel. Det hadde ikke falt henne inn at den staute yngstesønnen på Kolberud gikk med slike tanker! I det samme hørte de rop og skrål, og da de snudde seg, fikk de se brudgommens følge ri inn på tunet. Nå skulle brudefølget bevege seg bort til kirken. Hele tiden mens vielsen fant sted på kirkehelleren og brudefølget sto i en hestesko og fulgte den høytidelige handlingen, sto Ingebjørg og tenkte på det Eirik Magnusson hadde sagt. Hun kjente en kriblende forventning i kroppen. Han ville danse med henne! Av alle de fagre ungmøyene som var her i brudegildet, var det henne han ville ha. Blikket gled fort bort på moren. Hun sto alvorlig og lyttet til prestens ord og fulgte oppmerksomt med da giftingsmennene forseglet pakten ved å legge hendene sine over brudeparet. Kanskje hun sto og drømte at det var hennes egen datter som var brud, tenkte Ingebjørg med ett. Men moren kunne vel ikke ha noe imot at hun moret seg en dag som denne? Selv om Eirik Magnusson sto langt under henne i stand, var ikke en dans ensbetydende med giftermål. Hun la ikke merke til hvor det var blitt av ham da brudefølget dro tilbake til gården, men da de hadde satt seg ved langbordene langs veggene i gildestova, oppdaget hun ham ved et av småbordene ved døren, der folkene fra de mindre gårdene var plassert. Han 34

snudde seg mot henne og vinket. Ingebjørg ble het av skam. Hvordan våget han å vinke så åpenlyst til henne? Så sikker trengte han ikke å være! I det samme begynte musikantene å spille på instrumentene sine. Det var både fløyte, lutt og tromme, og alles blikk ble vendt mot brudeparet. Ingebjørg stirret misunnelig på dem. Så gildt det måtte være å få ekte en man var kjær i, tenkte hun nok en gang. Øyeblikket etter følte hun at noen forsøkte å fange henne med blikket, og da hun snudde ansiktet mot døren, fikk hun se Eirik sitte og stirre på henne. Da blikkene deres møttes, smilte han varmt. Ingebjørg våget så vidt å smile tilbake mens hun kjente en sitrende glede bølge gjennom kroppen. Måltidet ville ingen ende ta. Stadig ble fat og boller med varm mat båret inn, og drikkehorn og krus ble på ny fylt med mjød og øl. Latterbrølene ble høyere, stemmene lød glade og lystige. Pest og sorg var glemt, enda de fleste hadde mistet noen de var kjær i under pesten. Gjestene hevet sine begre og skålte for brudeparet. Ingebjørg var blitt tørst av den uvante varmen og måtte stadig ha mer å drikke. En lett rus steg henne til hodet, og hun ble ikke lenger så forlegen når hun møtte det brennende blikket fra bordet ved døren. Musikantene kom frem på gulvet, og brud og brudgom reiste seg. Straks fulgte bryllupsgjestene etter, slik at tjenestefolkene kunne løfte av bordplatene og henge dem opp på veggen, før gjestene tok hverandre i hendene og dannet en ring for å starte dansen. 35

Til Ingebjørgs forskrekkelse sto plutselig brudens yngre bror foran henne og bød henne opp til danseringen. Forvirring og skuffelse sloss om plassen. Men i det samme fikk hun se Eirik komme ilende. Han skjøv brudens bror varsomt, men bestemt til side, bukket høvisk og utbrøt med lav og varm stemme: – Får jeg danse med Jer, Ingebjørg Olavsdatter? Og uten å vente på svar, grep han hånden hennes, og snart var dansen i gang til fløytenes og gigenes spill mens alle de dansende begynte å synge til musikken. Ingebjørg kunne ikke huske å ha opplevd en så berusende glede. Hun ble alltid ør og lystig av sang og dans, og fulgte dansetrinnene med lette bevegelser. Nå merket hun at Eirik var en god danser, stemmen var dyp og malmfull, og så kraftig at den overdøvet alle de andre. Hun hadde følelsen av å sveve rundt i ringen. Musikantene spilte stadig hurtigere, og dansen gikk så livlig som Ingebjørg ikke kunne huske å ha opplevd på lenge. De beundrende blikkene fra Eirik ga henne mot og fylte henne med en jublende glede, og da musikken plutselig stanset og han trakk henne hurtig inntil seg, strittet hun ikke imot, men lo inn mot kroppen hans. – Ingebjørg, hvisket han ned i håret hennes. – Du er den vakreste møy jeg har sett! Jeg tror jeg er i ferd med å bli hugtatt i deg! Ingebjørg sitret, men var ikke i stand til å finne et passende svar. Det var blitt varmt i det lavloftede rommet med de mange gjestene, og brudens far valgte dette øyeblikket 36

til å foreslå at de heller fortsatte dansen ute på tunet. Eirik tok Ingebjørg i hånden og trakk henne leende med seg, og snart var ringen dannet, og musikantene spilte ivrigere enn noensinne. Ingebjørg frydet seg. Hun var varm og andpusten, men ble ikke trett av å danse. Da musikantene tok en liten pause, dro Eirik av henne skulderkledet og kastet det leende bort på en stein, så gled blikket hans beundrende nedover henne. – Hva skal en fager ungmøy med et skulderklede? spurte han muntert. – En så vever og kvinnelig kropp bør menn få høve til å beskue! Ingebjørg ble varm og kikket forskrekket til siden for å finne ut om noen andre hadde hørt ham, men inni seg kjente hun et underlig, kriblende sug. Så satte musikantene i gang igjen, Eirik grep hånden hennes, og snart trådte de dansen på ny. Vårkvelden skumret, og et mykt nattemørke senket seg langsomt over hus og gårdstun. Fra den åpne døren sivet det matte lyset fra alle kjertene, og ståk og latter bølget ut i natten. Av og til smatt et ungt par vekk fra ringen og listet seg rundt hushjørnet i håp om å få en stjålen stund for seg selv. De dristigste søkte bort mot høytrevet på låven. Med ett merket Ingebjørg at det var blitt lysere. Da hun gløttet opp mot himmelen, fikk hun se drivende skyer som gled hurtig forbi en klar måne. Månen sto stille! Hun ble så trollbundet av det hun så at hun stanset uten å vite det selv. Hun merket ikke engang 37

at de andre dansende støtte borti henne, at en mann snublet i en stein og bannet høyt, og at hun ødela danseringen. – Hva er det? spurte Eirik forundret og trakk henne vekk. – Det er ingen urdarmåne! utbrøt hun glad. Han kikket uforstående på henne. – Hva er en urdarmåne? – En skjebnemåne, svarte Ingebjørg mens hun fremdeles stirret opp mot himmelen for å holde øye med himmellegemet og se om det beveget seg. Eirik smilte og trakk henne inntil seg. – Jo, det er en skjebnemåne, Ingebjørg, hvisket han inn i øret hennes. – Din og min, tilføyde han hett. Ingebjørg forsto at han hadde misforstått. – Vi så en urdarmåne på veggen hjemme i går kveld, forklarte hun. – Den beveget seg mot solen, slik urdarmåner gjør. Det betyr at noe ondt vil skje. Han smilte og dro henne enda tettere inntil seg. – Nei, Ingebjørg, hvisket han hest. – Det betyr at noe godt vil skje! Hun kikket forundret på ham, samtidig som hun husket hva moren hadde sagt. – Kan det virkelig bety at den varsler noe godt? spurte hun undrende. Han nikket. – Og i dette tilfellet betyr det at du og jeg har funnet hverandre. Ingebjørg ble plutselig redd. Hun kunne danse med ham og more seg på en kveld som denne, men hun måtte ikke treffe ham igjen! Måtte ikke bli kjær i ham. Det ville ikke moren tillate. Hvis det var sant som han 38

sa, at skjebnemånen kunne varsle godt, som at han og hun hadde funnet hverandre, måtte det være farlige makter som sto bak. Sira Kjetil, morens frende, hadde fortalt henne hvor syndig det var å tro på de gamle gudene og at det var onde makter som sto bak hedenske spådommer. Hun følte seg forvirret. På den ene siden boblet det i henne av glede, men på den annen side slo angsten ned i henne. Hun kikket skremt på ham. – Hvem har fortalt deg om urdarmånen? spurte hun mistenksomt. Eirik lo. – Ingen. Jeg spurte deg jo hva det var! Jeg har aldri hørt ordet engang, men jeg vet at månen kan gi varsler om heftige stunder mellom to som er betatt av hverandre. Ingebjørg stirret alvorlig på ham. – Vi hadde besøk av mors frende fra Island like før pesten brøt ut. Da så vi et lys på veggen. Det beveget seg mot solen, og mors frende fortalte at det var en urdarmåne; en skjebnemåne, og at den varsler død. Som du vet, forsvant far mens farsotten raste, vi visste ikke engang hvor han hadde lidd seg gjennom sin siste stund på jorden. Da jeg så urdarmånen i går kveld, trodde jeg at den varslet mors død, og jeg ble redd. Jeg kan ikke drive Sæmundgård alene. Han ble like alvorlig og så et øyeblikk medfølende på henne. Så tok han henne bestemt i armen og dro henne med seg bort mellom husene. – Fortell meg alt sammen, Ingebjørg. Hvorfor tror du at din mor skal dø, og hvorfor kan du ikke bo alene på Sæmundgård? – Mor har skrantet siden før jul og har strevd med 39

å finne et høvelig gifte til meg for å sikre min fremtid før hun går bort. – Fant hun ikke et slikt gifte til deg? avbrøt han henne forundret. Ingebjørg ristet på hodet. – Ingen av min stand. De er enten døde eller har viet sitt liv til kamp for kongen. – Så får du ekte en mann som er under din stand, kom det lavt. Ingebjørg ristet på hodet igjen. – Det kan jeg ikke. Mor ville aldri gå med på det. – Men du sier at din mor ikke har lenge igjen. Siden kan du vel gjøre som du vil? Ingebjørg stirret forskrekket på ham. Det var en syndig tanke, tenkte hun rystet. – Da vil jo mors frender bestemme over meg, forklarte hun. – Da får du vente med å gifte deg til det dukker opp en mann som dine frender kan godta. En av kongens hirdmenn måtte vel kunne duge? la han skjemtefullt til. I neste øyeblikk trakk han henne heftig inntil seg og slo armene om henne. – Du kan vente på meg, Ingebjørg, hvisket han inn i øret hennes. – Om noen år er jeg en annen enn den jeg er i dag. Da vil dine frender være stolte av å få meg inn i sin ætt! Hjertet til Ingebjørg slo hardt og fort i brystet. Tenk å få ekte en staut og fager mann som Eirik! tenkte hun lengselsfullt. Ikke en halvgammel enkemann som en av grannejentene var blitt tvunget til å ekte. Eller en frastøtende bondehøvding som grannejenta til faster Gudrun måtte feste! Det suste for ørene hennes. Kroppen ble myk i armene hans. Da han bøyde hodet og 40

dekket leppene hennes med sine, trakk hun seg ikke vekk, men gjengjeldte kysset. Hun hadde bare opplevd å bli kysset på munnen en eneste gang før, men det hadde ikke vært snakk om noe tungekyss og hadde føltes helt annerledes. Kanskje Eirik kunne drive Sæmundgård, så hun fikk bli boende på farsgården som hun var så inderlig kjær i. De kunne få barn og fylle stuene med glade stemmer og barnelatter! Om noen få år ble det kanskje mulig å få tak i arbeidshjelp igjen, og kanskje de til og med kunne legge ødegårder under seg, slik hun hadde hørt at andre hadde gjort. – Ingebjørg, hvisket han og strøk henne over det lange håret. Så smatt hånden hans innunder den store hårmanken og lot en finger gli lekende på undersiden av halslinningen. – Du er så ven og fager, og jeg er helt bergtatt av deg, fortsatte han hviskende. Kyssene ble dypere, Ingebjørg merket at noe skjedde med kroppen hennes, og hun higet etter mer. Da hånden hans fant veien frem til åpningen på kjolen og lette seg frem til naken hud, sitret hun av en fornemmelse hun aldri før hadde kjent. Den store, varme hånden hans la seg om det ene brystet, og Ingebjørg følte seg svimmel av en fryd hun ikke hadde ant eksisterte. – Jeg må få treffe deg igjen, stønnet han. – Det var dette månen varslet, Ingebjørg. Noe stort og godt venter deg, og det er jeg som ble utpekt til å gi deg det. Ingebjørg lukket øynene og nøt ordene. Så deilig, varmt og underfullt! Mer! Mer! tagg hun inni seg og 41

ble skuffet da de plutselig hørte stemmer og latter som nærmet seg. Eirik skyndte seg å legge klærne hennes i sømmelige folder, la armen om skuldrene hennes og dro henne med seg lenger inn i skogbrynet. – Bare ikke mor spør etter meg, forsøkte hun halvhjertet å protestere, men han bare lo, kysset henne på kinnet og hvisket ømt: – Lille, uskyldige Ingebjørg! Da de kom lenger inn mellom trærne, skjøv han henne inn mot en furustamme, presset kroppen sin mot hennes og begynte å kysse henne til de nesten ikke hadde pust igjen. Ingebjørg lukket øynene og lot det skje, ør av lyst og lengsel. Hun ønsket at tiden kunne stå stille og at de kunne stå slik og kysse hverandre i det uendelige. Dette var det største hun noen gang hadde opplevd; ikke hadde hun ant at det gikk an å føle og nyte så mye som hun gjorde nå. Da han varsomt åpnet kjolen hennes og trakk den ned, ble hun først forskrekket, men kjente samtidig en svimlende forventning og en krislende fornemmelse i hele kroppen. Hun skalv da han blottet de små, faste brystene og kjente kjølig natteluft mot den nakne huden. Blågult måneskinn lette seg frem mellom grenene og traff den hvite huden, og hun hørte ham stønne høyt før han bøyde hodet ned og lot munnen følge den veien hånden hadde vandret. Å kjenne de varme leppene hans mot brystene sendte støt av fremmede følelser nederst i magen, og Ingebjørg sitret av lengsel etter å oppleve mer. En kvist brast, og Ingebjørg fór sammen. – Det kommer noen! hvisket hun. 42

Han svarte ikke, fortsatte bare å kysse og kjærtegne henne, men Ingebjørg var ikke lenger med på leken. Hun ble stående og lytte ut i natten, redd for å oppfange lyden av tunge fottrinn og morens anstrengte pust. Tanken skremte henne. Da han gjorde forsøk på å løfte opp kjolestakken hennes, dro hun hånden hans bestemt vekk. – Nei! Mor kan komme! Han trakk et dypt sukk av skuffelse, så trakk han kjolen på plass igjen og hjalp henne med hektene. – Men jeg får vel se deg igjen, Ingebjørg? hvisket han hest av attrå. Hun svarte ikke. Hun visste at hun burde si nei, men var ikke i stand til å nekte seg selv den gledesilden han tente i kroppen hennes. Og kanskje han hadde rett, tenkte hun forhåpningsfullt. Kanskje urdarmånen hadde varslet at noe stort og godt skulle skje . . .