«Skumringstid» av Elisabeth Hammer

1

Drømmetegn Elisabeth Hammer

Personer:

Rakel Ovreid – seriens hovedperson Hanna Ovreid – Rakels fostermor Halvor Ovreid – Rakels fosterfar Gunda Ovreid – Halvors mor og Rakels fosterfarmor Esther Rønning – Rakels fostertante, Halvors søster Peder Rønning – Esthers ektemann Jenny Hoem – Rakels venninne Syver Svartangen – nabo til Ovreid og hjelper til lensmannen på Borre Ingvald Svartangen – Syvers far og eier av Svartangen gård Ask Bergan – den nye lensmannen på Skoppum Lars Disen – ny lærer på Bjerkeskolen Inga – kjøkkenpike på Ovreid gård Eilert Holm – nabogutt

Prolog

En forlatt husmannsplass i Bratsberg, slutten av november 1843 – Rakel, du må våkne! Moren ristet henne ut av søvnen.

– Jeg er trøtt, mumlet hun.

– Jeg vet det, jenta mi, sa moren lavt. – Men du kan ikke sove mer nå. Vi må reise.

– Nå? spurte hun og myste rundt seg. Det var mørkt i huset, og utenfor vinduet hang månen høyt på den svarte himmelen.

– Ja, sa moren og hjalp henne ut av sengen.

Rakel var ikke trett lenger. En vond sitring bredte seg i kroppen.

– Hvorfor det? spurte hun, men fikk ikke svar.

Moren trakk på henne støvler og en tykk genser utenpå nattserken. Den var altfor stor, men Rakel protesterte ikke. Morens smil var borte. Munnen hennes var en stram strek.

7

– Mor, jeg er redd, sa Rakel. Moren var i ferd med å trekke en lue ned over ørene hennes, men stanset og så på Rakel med blanke øyne.

– Å, kjære! Jeg er så lei for det! Moren klemte henne så hardt inntil seg at det nesten gjorde vondt.

– Hvorfor må vi dra? spurte Rakel engstelig.

– Vi kan ikke være her lenger, svarte moren fort.

– Noen har sett oss.

– Jeg vil ikke dra, mor, sa hun gråtkvalt.

– Vi må, kjære deg, sa hun stille. – Det er noen som vil oss vondt, som … Hun avbrøt seg selv da lyden av hestehover lød utenfor husveggen. Raskt gikk hun til vinduet og kikket ut. – Gode Gud! utbrøt hun. Så grep hun etter korset hun hadde hengende om halsen og knuget det i håndflaten.

– Hvem er det, mor?

Da moren snudde seg bort fra vinduet, så Rakel ren frykt i blikket hennes.

– Husker du at vi gjemte prammen under treet som henger ut over elva? Moren grep hånden hennes og trakk henne med seg til bakdøren. Rakel nikket. Moren hadde vært veldig glad da hun fant den råtne prammen, og de hadde brukt sommeren på å sette den i stand.

Moren åpnet bakdøren, og Rakel grøsset. En isnende kald vind traff henne i ansiktet så tårene sto i øynene. Hun myste. Det var stupmørkt ute.

8

Snøen hadde skavlet seg og lå høyt opp på husveggen.

– Du må gå ned til prammen og gjemme deg i den, sa hun. – Jeg kommer etter så snart jeg kan.

Fort deg nå! Hun slapp taket i Rakels hånd.

– Jeg tør ikke, svarte Rakel og stirret forferdet ut i mørket.

– Her, sa moren og hektet av seg halskjedet med korset på. Så festet hun det rundt Rakels hals.

– Jesus vil beskytte deg. Om du føler deg alene, så tenk på ham. Jesus vil lede deg rett og sørge for at du er trygg.

– Mor, jeg … Stemmen brast. Hun ville ikke gå ut i mørket alene eller ned til elven. Moren pleide å si at hun var for liten til det. Redselen fikk brystet til å snøre seg sammen. Men så banket det hardt på døren i den andre enden av huset, og de hørte høye mannsstemmer som brølte morens navn.

– Hør på meg! Moren satte seg på huk og grep Rakel om skuldrene. – Du er den modigste lille jenta jeg vet om, du klarer dette. Det er ikke langt ned til elva, og mørket vil beskytte deg mot dem som vil oss ondt. Du vil være trygg om du kommer deg oppi prammen, og Jesus vil våke over deg så du ikke faller uti. Hun la håndflaten mot korset på Rakels bryst. – Jeg kommer etter så snart jeg kan, det lover jeg.

Rakel ville så gjerne gjøre som moren ba henne 9

om, men føttene beveget seg ikke. Hun kvapp til da det dundret på døren igjen.

– Gjør meg stolt, Rakel, vis meg at du ikke er redd for mørket, sa moren og rettet seg opp. – Løp nå!

Hun skjøv Rakel ut av døren og lukket den bak henne.

Rakel ble stående som fastfrosset. Mørket seg truende nærmere, prikket mot huden og fikk pusten til å sette seg fast i halsen. Hun begynte å gråte.

Hun kunne ikke være modig slik moren ba henne om, hun fikk det ikke til. Hun skulle akkurat til å banke på døren og tigge moren om å slippe henne inn igjen da et kraftig brak lød fra inngangspartiet.

Rakel huket seg sammen. Lydene av menn som ropte og moren som hylte, skar gjennom marg og ben. Hun kastet seg mot døren og dundret løs på den.

– Mor! ropte hun så høyt hun kunne. – Slipp meg inn! Mor! Inne fra huset hørte hun fortsatt rop og skrik og lyden av møbler som ble ødelagt. Så falt det flakkende lyset fra en åpen flamme ut av vinduet ved siden av døren. Rakel skottet opp og frøs til is.

En mann sto i vinduet. Han holdt en fakkel i hånden, og flammene lyste ham opp. Skyggene forvred ansiktet så han lignet en slik en som moren hadde tegninger av i boken hun hadde gjemt under 10

madrassen. En djevel. Nesen var krum og lang, øynene tettsittende og smale. Brynene var buskete og haken spiss. Blikket søkte over snøen, kaldt og truende. Han lette etter noen.

Hun svelget tungt og trykket seg opp mot bakdøren så han ikke skulle se henne. Løp nå! Morens ord gjallet i hodet hennes, og da mannen flyttet seg bort fra vindusruten, var det akkurat det hun gjorde.

Rakel løp så fort hun maktet i den knedype snøen. De tykke klærne hemmet henne, og hun var så utmattet og andpusten at hun nesten falt om da hun omsider kom ned til elven. Det luktet rått av det urolige elvevannet. Den kraftige vinden som kom kastende ned fra fjellene et stykke unna, gjorde elven opprørt. Raskt smatt hun under treet som hadde blåst over ende under stormen noen måneder før og kom seg bort til den lille prammen. Den vugget fra side til side, og hun klamret seg hardt til grenen mens hun kom seg om bord.

Det knaket faretruende i treet da hun slapp taket. Et lidende knirk, som om treet var i ferd med å trekke sitt siste sukk. Så strammet fortøyningen seg med et rykk, og hun ble kastet fremover. Det smertet i kneet da hun falt, og hun greide ikke å holde tårene tilbake. Snufsende satte hun seg i bunnen av prammen. Så ventet hun.

Moren hadde sagt at hun skulle komme etter.

11

Rakel kikket opp på den mørke himmelen og så en smal månesigd over fjellet i det fjerne. Det var vanskelig å sitte stille, og hun bet seg i underleppen for å holde redselen unna. Elven rev i båten og rykket den fra side til side. Hun var blitt våt på føttene da hun løp langs elvekanten, og nå begynte hun å bli kald.

Hvorfor kom ikke mor? Rakel ville ikke være i båten lenger. Hun reiste seg opp for å gå i land da en merkelig lyd fanget oppmerksomheten hennes.

Det lød som et brøl. Hun strakte seg for å se over grenene til treet … og gispet. Huset sto i brann!

– Nei! Hun stirret vantro på de iltre flammene som lyste opp den nattsvarte himmelen. Knitringen nådde helt ned til elvebredden. Hun måtte hjelpe moren! Rakel grep tak i grenen båten var fortøyd i for å trekke seg i land.

Da brast den. Med et høyt knekk ga den etter.

Hun falt fremover og slo pannen hardt i relingen.

Det gjorde henne svimmel, og det tok tid før hun kom seg på føttene igjen. Først da oppdaget hun at prammen hadde drevet ut til midten av elven. Der ble den fanget i strykene og fikk ny fart.

– Mor! skrek hun, men forgjeves. Hun stirret mot land, mot hjemmet sitt. Flammene hadde tatt hele huset. De bølget i en rødglødende dans over hustaket og slukte alt. Rakel grep om korset hun hadde om halsen og klemte det hardt i hånden, slik 12

moren pleide å gjøre. Med den andre hånden klamret hun seg fast til prammen. Elven vokste i styrke og brukte sine kjempekrefter til å sende prammen i vill fart nedover strykene. Hun kastet et siste blikk bakover, for redd til å gjøre noe annet enn å holde seg fast. Så svingte elven, og flammehavet forsvant ut av syne bak skogen.

Hun var alene.

Kapittel 1

Carljohansværn, juni måned, tolv år senere Det var en av disse sjeldne sommerdagene hvor himmelen var lyseblå og gnistrende klar. Solen skinte, og det var ikke et vindpust i luften. Rakel var klam i nakken og nedover ryggen under kjolen.

Men det plaget henne ikke. Omsider var den kalde tiden over, og sommeren var kommet.

Hun trakk pusten dypt og nynnet for seg selv.

Det var melodien barna på marineskolen hadde sunget. Hun hadde oppsøkt skolen som en tjeneste for tante Esther og hadde fått med seg guttekorets øvelse. De skulle synge når lærer Lia fratrådte sin stilling senere i måneden, hadde hun fått vite.

Hun løftet ansiktet mot himmelen så solstrålene snek seg inn under bremmen på kysehatten. Det var deilig å kjenne sommeren på kroppen. En lubben fagerbusk med tettsittende, rosa blomster lente seg over gjerdet hun passerte. Den duftet søtt og 15

fristende. En humle summet fra blomst til blomst og minnet henne om gården hjemme. Lyden ble snart overdøvet av en vogn som kom sneglende opp den bratte Ollebakken. Hesten prustet tungt og trakk etter seg et stort lass med plank og tømmer. Bak den fulgte flere vogner, og luften ble full av støv fra kjerrehjulene og støy fra mennene som ropte til hverandre fra kuskesetene. En flokk villhunder løp i sikksakk mellom vognene og bjeffet iltert. Da mennene smekket med pisken i luften, forsvant de inn på kirkegården.

Rakel trakk kysehatten litt lenger frem og løftet et lommetørkle opp foran munnen for å beskytte seg. Det var alltid mye støv og støy når materialer til offiserenes hus ble fraktet fra havnen og opp til tomtene i Keisemark. Mange, særlig de eldre, ergret seg over det, men Rakel så på alt med nysgjerrig forventning. Det var liv på Carljohansværn og områdene rundt, det skjedde noe hele tiden.

Hjemme på Skoppum var det alltid så stille.

På gården Ovreid der hun bodde, var det heller sjeldent at det kom fremmede forbi. Hun likte at det var fredelig, likevel var det noe forlokkende med Carljohansværn og alle menneskene.

Alt skjedde så fort her inne, folk strømmet til. Nå på sommeren var det også hundrevis av dagarbeidere på marinebasen, i tillegg til de fast ansatte.

Men om hun måtte velge, foretrakk hun livet på 16

gården. Hun savnet å melke kyrne om morgenen og spinne garn av ullen fra sauene i det dunkle kveldslyset. Da satt hun ofte sammen med moren, og de delte gleden over arbeidet og snakket om løst og fast. Men aller mest likte hun å ta seg av dyrene.

De beste stundene var når hun flaskefôret et lam om våren, når hun kunne stelle med hestene, eller når hun vandret rundt på jordene sammen med faren og så til at dyrene var friske.

Det spredte seg en takknemlig varme i brystet når hun tenkte på foreldrene. Hun kalte dem mor og far, selv om de ikke var det i vanlig forstand. Hun var kommet til Ovreid da hun var seks år gammel, alene og forlatt. Et hittebarn som ingen visste noe om. Hun hadde vært forvirret og redd, men ganske snart hadde foreldrenes kjærlighet gjort henne trygg og glad. De så på henne som sin datter, og hun skulle arve gården. Så det var ingen tvil, det var på Ovreid hun hørte til. Det var der hun hadde sine røtter, og hun gledet seg til å reise hjem igjen så snart onkel Peder kom tilbake fra tokt.

Rakel gikk over den smale trebroen som var bygget der kanalen ble gravd ut, forbi sykehuset og langs verftsmuren mot garnisonskirken. Som alltid ble blikket dratt mot det vakre kirkebygget. Det var snart ferdig, men ennå gjensto en del arbeid før kongen skulle åpne kirken i august. Murene 17

var delvis skjult bak stillaser, og det lå hauger med murstein og byggeskrot bak kirken.

Hun gikk forbi og over veien mot de vakre murbrakkene. Der hadde hun bodd sammen med tante Esther de siste to ukene, etter at tanten falt og forstuet ankelen kraftig. Onkel Peder var på tokt med marinen, og Rakel hadde tilbudt seg å pleie tanten. De to hadde alltid hatt et nært bånd, og Rakel hadde vært mye på Carljohansværn i oppveksten og trivdes godt i brakkene.

Hun smilte for seg selv. Brakkene var i grunnen et misvisende navn. Det ledet tankene til enkle og uskjønne bygg, men det kunne ikke være lenger fra sannheten. De fire brakkene på Carljohansværn var vakre murbygninger i to etasjer, hver med fire oppganger. Mellom hver brakke var det forseggjorte gårdsrom med beplantning og sitteplasser, som hyppig ble benyttet av de mange familiene som bodde der. Og det var mange. Alt fra høytstående offiserer til den fattigste arbeider hadde tilhold i murbrakkene på Carljohansværn, og leilighetene var tilpasset mangfoldet.

I tante Esther og onkel Peders leilighet var det høyt under taket, og de hadde to soverom i tillegg til stue og kjøkken. Sammenlignet med det store hovedhuset hjemme på Ovreid, var leiligheten liten, men Rakel klaget ikke. Brakkeleilighetene var inndelt i klasser, og det fantes dem som var 18

vesentlig mindre enn tante Esther og onkel Peders.

Som leiligheten der hennes venninne Jenny bodde.

Der var hele familien på seks klemt sammen på ett rom og et knøttlite kjøkken. Hele leiligheten var ikke større enn tante Esthers stue.

Rakel gikk inn på den felles gårdsplassen og fikk øyeblikkelig lyst til å snu. Foran henne sto en liten gruppe kvinner, og enkefru Sørensen var som vanlig midtpunktet. Hun hørte at kaptein Horgens navn ble nevnt og gjettet at de sladret om hustruen hans igjen. Det ble stille da hun nærmet seg. Kvinnene hilste høflig, men enkefru Sørensen bare aller nådigst. Hun knep øynene litt sammen, og smilet var langt fra hjertelig. Hun var omtrent på tante Esthers alder, tenkte Rakel, men hun så eldre ut.

– Frøken Ovreid! sa hun overdrevent blidt. – God ettermiddag.

– God ettermiddag, svarte Rakel og skulle til å passere, men enkefruen tok et skritt til siden og stanset henne.

– Si meg, sa hun innsmigrende. – Vi sto akkurat og lurte på noe her. Deres venninne, Jenny Hoem … Stemmer det at hun har tatt seg arbeid?

Rakel hadde kjent Jenny siden de var små. De hadde lekt sammen da Rakel besøkte tante Esther og onkel Peder, og Rakel mislikte at enkefruen hadde fattet interesse for venninnen. Jenny hadde nok å bekymre seg for. Etter at stefaren dro fra 19

familien noen måneder før, var hun blitt eneforsørger for sin syke mor og fire yngre brødre. Det sto det respekt av, og hun fortjente ikke hånsord.

Rakel hadde mest lyst til å be den nysgjerrige naboen om å passe sine egne saker, men så ble hun oppmerksom på de to andre kvinnene. De fulgte storøyd med på hva hun sa, og hun måtte velge sine ord med omhu.

– Ja, det stemmer, sa hun kort. – Som De sikkert er klar over, er Jennys mor vanfør, og stefaren er … bortreist. Skal familien få mat på bordet, må Jenny arbeide. Hun la armene i kors. – Det er ikke noe galt i det, la hun for ordens skyld til.

– Synes De ikke det? spurte enkefruen sukkersøtt. – Det kan da umulig være heldig for Dem å bli koblet til en slik kvinne? Det kan skade Deres omdømme, frøken Ovreid, jeg trodde De ville være mer forsiktig.

– Hva i all verden snakker De om? datt det ut av henne. – Hvordan kan det skade mitt omdømme at Jenny har tatt en huspost?

– Å, men hun har ingen huspost, har hun vel?

Enkefruen så ut til å godte seg. – Vet De det kanskje ikke? Men stakkars Dem, frøken Ovreid! fortsatte hun. – Da må jeg få advare Dem her og nå, så De rekker å ta avstand fra henne før det er for sent.

Rakel så sint på enkefruen. – Jenny arbeider som 20

tjenestepike i Tønsberg, det har hun gjort i flere måneder.

– Hun var i Tønsberg, ja, fortsatte fruen med et tilfreds smil om munnen. – Men nå arbeider hun på marketenteriet. Eller på skjenkestua, om jeg skal si det rett ut.

– På skjenkestua? Rakel så lamslått på den middelaldrende kvinnen. – Her, på Carljohansværn?

– Ja, her! svarte hun triumferende.

– Det er ikke sant! Jenny arbeider vel ikke på skjenkestua? Der er det bare skjøger.

– Det er det, svarte enkefruen. – Og Deres venninne. Jeg så henne selv da hun gikk på arbeid i går kveld.

Rakel kunne ikke utstå enkefru Sørensens selvgode flir. Dette ryktet måtte stanses før Jennys gode navn ble ødelagt.

– Da har De sett feil, svarte hun skarpt. – Og De bør vokte Dem for å fare med usannheter. Slike rykter kan ikke bare ødelegge en persons liv, men også få konsekvenser for den som har vært løsmunnet.

– Å, men jeg vet hva jeg så, frøken Ovreid, svarte enkefruen snurt. – Jeg farer ikke med usannheter og frykter ingen konsekvenser.

– Det får vi nå se på, sa Rakel bestemt og kikket på de andre fruene. Hun håpet at de hadde vett på ikke å spre ryktet videre, selv om enkefruen ikke 21

lot seg stanse. Det var i det minste godt å se at de senket blikkene og så skamfulle ut.

Rakel gikk inn i leiligheten og tok av seg ytterklærne i gangen. Det duftet rent og friskt. Hun satte skoene på plass og fortsatte inn i stuen.

Tante Esther satt i stolen ved vinduet, og det så ut som hun sov. Ved siden av henne, lent inntil veggen, sto krykken Rakels far hadde laget til søsteren sin. Den vonde foten hadde hun lagt på en puff og med en stor pute under. Da Rakel kom inn, snudde tanten seg mot henne og smilte mykt.

– Jeg mente ikke å vekke deg, sa Rakel.

– Jeg sov ikke, svarte tanten. – Jeg satt bare i mine egne tanker.

– Og var onkel Peder i de tankene? spurte hun og satte seg på en stol ved siden av henne.

– Det er han alltid. Hun smilte drømmende.

– Og så snart han kommer tilbake, kan du reise hjem til Ovreid.

– Det haster ikke, tante, jeg har det fint her, sa hun.

– Ja, men du lengter hjem. Jeg ser det på deg.

Men det er ikke så lenge igjen før Peder er tilbake.

Bare litt over to uker.

Rakel smilte. – Jeg tror kanskje du har nevnt det en gang eller to.

– Huff, ja, jeg har vel det, svarte tanten. – Og 22

ikke ert meg, bare vent til du selv får en mann kjær. Da blir du like tullete som den gamle tanten din.

– Du er verken gammel eller tullete, svarte hun.

– Og jeg håper jeg blir akkurat som deg når jeg møter den rette. Onkel Peder er heldig som har deg.

– Ja, synes du ikke? svarte hun med en liten latter. – Jeg skal passe på å fortelle ham det når han kommer hjem. Men nå er jeg mer nysgjerrig på hva som skjedde på skolen. Fikk du snakket med rektor?

– Ja, jeg overleverte ham brevet ditt, og han inviterte meg til å bli igjen så jeg kunne lytte til guttekorets øvelse. De forberedte avslutningskonsert for lærer Lia. – Huff, har tiden gått så fort? Tante Esther sukket. – Jeg bør vel ta turen dit og si farvel til ham, jeg også.

– Jeg trodde ikke du hadde noe til overs for lærer Lia? sa Rakel og løftet på et øyenbryn.

– Det har jeg heller ikke, svarte tanten. – Han pryler elevene, vet du. Slikt liker jeg ikke, for det er fullstendig unødvendig. Men jeg er likevel dannet nok til å oppføre meg slik det forventes. Så du forresten noe til klassen min? fortsatte hun uten stans.

– Var det mange borte? Den forbaskede rennesteinen til Thorne ødelegger for barna!

23

– Utgravingen av marinens kanal, mener du? spurte Rakel muntert.

– Huff, ja, sa tanten med et sukk. – Det er vel ufint å kalle den for en rennestein, men jeg blir så sint når jeg ser alle guttene som må bruke dagene sine på å grave grøfter i stedet for å få utdannelsen de så inderlig trenger. Men det er slik det er. Familiene trenger penger, og marinen trenger arbeidskraft, jeg vet jo det. Skolegang er en luksus de fattigste ikke har råd til.

– Elevene er tilbake til vinteren, sa Rakel. – Når arbeidene for marinen stanser opp for sesongen.

– Nei, ikke disse elevene, sa tanten trist. – I hvert fall ikke alle. Du skulle bare visst hvor mange som blir hjemme fra skolen fordi de ikke har skotøy eller varme nok klær til å gå ut med om vinteren.

Rakel svarte ikke, for hun visste godt hva tanten snakket om.

– Vesle Eilert Holm var på skolen i dag, sa hun.

– Jeg så den lyse luggen hans i vinduet da jeg forlot skolen. De kjente begge til Eilert, for han bodde på nabogården til Ovreid. De hadde sett ham vokse opp, og Rakel visste at tanten holdt et ekstra øye med ham.

– Sier du det? Ja, det var godt nytt. Jeg har tenkt mye på Eilert etter at jeg skadet meg. Han er fryktelig liten og tynn. Jeg tror Svartangen gir ham mye arbeid utenom skoletid.

24

– Det gjør han nok, svarte Rakel. – Eilert er bare skinn og ben. Jeg tror ikke han hadde med seg niste heller. De andre guttene løp hjem i midtpausen, men det er for langt for ham å dra helt til Skoppum. Jeg tenkte å lage hønsesuppe til middag i dag, kanskje jeg kan gå bort på skolen til ham med restene i morgen?

– Det er pent tenkt av deg, Rakel, sa tante Esther.

– Du har et godt hjerte. Hun flyttet på benet og skar en grimase.

– Hvordan går det med ankelen din i dag? spurte Rakel. – Kan jeg se? Hun ventet til tanten nikket, før hun viklet løs bandasjen og tok en grundig titt.

Etter å ha klemt forsiktig på ankelen, kikket hun opp. – Huden har frisk farge, men du er fortsatt hoven. Har du ikke holdt deg i ro, slik doktoren ba deg om? Hun så strengt på tanten.

– Jeg kan da ikke sitte her hele dagen og glane ut av vinduet, svarte tante Esther og himlet med øynene. – Og doktoren sa at jeg kunne begynne å bruke foten igjen.

– Ja, men han sa også at du skulle være forsiktig.

Du har gjort rent mens jeg var borte, har du ikke?

Det luktet slik da jeg kom inn.

Tantens skyldbetyngede uttrykk var svar nok.

– Det er for mye, tante, og det vet du. Du må ikke gå for fort frem.

– Du har vel rett, svarte hun, – for nå er ankelen 25

vondere enn på lenge. Hun skar en grimase. – Kan ikke du … du vet hva jeg mener?

– Jo, selv om jeg ikke vet hva det skal være godt for, sa Rakel og la hendene rundt ankelen hennes.

– Det gjør godt, det er derfor, sa tante Esther og sukket fornøyd. – Du har så gode og varme hender, Rakel.

– Jeg hadde lyst til å legge dem om halsen på enkefru Sørensen for litt siden. Hun farer rundt og sprer sladder igjen.

– Ja, jeg så at hun sto ute på gårdsplassen før du kom. Hvem gikk det ut over denne gangen? Var det kaptein Horgens hustru og hennes påståtte sidesprang med dagarbeiderne?

– Ja, men ikke bare det, sa Rakel trist. – Jenny fikk også gjennomgå. Enkefruen påsto at hun arbeider på marketenteriets skjenkestue.

– Hva? Tante Esthers øyenbryn skjøt i været.

– Det er det verste … Hvor i all verden har hun fått det fra?

– Ja, si det, svarte Rakel oppgitt. – Jeg håper jeg fikk henne fra å spre sladderen videre, men jeg blir så lei meg. Jenny har mer enn nok å slite med, og det siste hun trenger er ondsinnede rykter.

– Huff, ja. Skal du bort til hennes mor etterpå?

– Ja, etter at jeg har laget mat til oss. Jeg tenkte jeg skulle hente vann og hjelpe henne med å gjøre rent.

26

– Det blir hun nok glad for. Kan du ikke ta med kurven med brød og pultost som står på kjøkkenet også? Det er fra menigheten, en ekstra utdeling til de trengende.

– Det skal jeg gjøre, sa Rakel og visste godt at det kom fra Esthers eget skap. Selv om tanten drev med frivillig arbeid i menigheten, pleide hun ikke å få levert mat på døren til utdeling. Rakel smilte til henne.

Etter at de hadde spist, tok Rakel på seg en enkel hverdagskjole. Så hentet hun kurven med mat og en vannbøtte og gikk ut til brønnen. Den lå midt mellom brakkene, i veien ved siden av kirken. Hun fylte bøtten og ga seg i vei til brakken der Jennys familie holdt til.

Det luktet av lut og kokt kål i oppgang b, og hun fortet seg opp til rett dør. Hun hørte barn som gråt fra flere av leilighetene og sinte voksenstemmer.

Det var i denne enden av brakkene at de fattigste bodde, de som hadde minst av alle på Carljohansværn. Og nå var også Jennys familie forvist dit.

Rakel banket på og ventet til døren ble åpnet.

Det var Henry som lukket opp. Han var seks år og slapp henne inn uten et ord. De var godt kjent, for i de ukene Rakel hadde bodd på Carljohansværn for å hjelpe tanten, hadde hun også hjulpet til hos familien Hoem så sant hun hadde anledning.

– Mor sover, sa Henry da hun kom inn i rom27

met, som var både stue og soveværelse på en gang.

Rakel kikket rundt seg. Den eldste broren var ikke hjemme, og moren sov i sengen innerst ved veggen sammen med det yngste barnet, Veslegutt. I tillegg til Henry, satt Trygve på en madrass på gulvet og så på henne. Han var tre år og snakket ikke. Om han ville noe, pekte han. Jenny bekymret seg for ham, visste Rakel, men da hun hadde nevnt hans taushet for tante Esther, hadde tanten avfeid det med at det ikke var uvanlig. Hun hadde hørt om barn som lot være å si noe til de var så mye som fire år gamle, men som kom med fullstendige og feilfrie setninger når de først begynte. Rakel krysset fingrene og håpet at det også gjaldt for Trygve.

Hun så seg om i leiligheten. Den så ikke så verst ut denne formiddagen. Det var både ryddigere og renere enn sist hun var der. Faktisk luktet det rent også.

Rakel fortsatte inn på det knøttlille kjøkkenet.

Der satte hun fra seg matkurven på benken. Henry og Trygve fulgte etter henne. Da hun snudde seg, så hun to par store øyne som ikke greide å slite blikket bort fra matkurven.

– Jeg tok med litt brød og ost, sa hun hviskende.

– Er det noen som er sultne?

De to så på hverandre, før de nikket.

– Kom og sett dere, sa hun og sveipet over det lille kjøkkenbordet med en tørr klut. De satte seg 28

begge to, og Rakel smurte pultost på to brødskiver til hver av dem. Så hentet hun frem tinnkrus og kikket inn i skapene. Men det var som hun hadde fryktet. Ikke en klunk melk å oppdrive. De små måtte nøye seg med vann.

Da guttene hadde fått i seg brødskivene, hang blikkene deres fortsatt lengselsfullt på matkurven.

– Resten er til mor og de andre, sa Rakel trist.

Hun så at de forsto, likevel ble de sittende ved bordet i håp om at det skulle komme mer mat. Det var vondt at hun ikke kunne gi dem nok til at de ble mette, og hun forsto så godt Jenny som hadde valgt å gå i tjeneste hos fremmede mennesker for å kunne forsørge familien. Og som belønning for den oppofrelsen venninnen gjorde, satte enkefru Sørensen ut rykter om henne, tenkte Rakel forarget.

Kanskje hun burde advare Jenny? Hun kunne sende et brev, selv om hun ennå ikke hadde fått svar på det hun sendte for to uker siden. Det var rart at Jenny ikke hadde skrevet tilbake. En drøy måned hadde venninnen vært borte, og Rakel hadde ikke hørt et ord fra henne.

– Har dere fått brev fra Jenny i det siste? spurte hun Henry.

– Nei, det har vi ikke, sa en stemme bak ryggen hennes. Rakel snudde seg og så at Jennys mor sto der med det yngste barnet på hoften. – Å sende 29

brev koster penger, og Jenny sparer alt hun tjener.

Så flyttet blikket seg til kurven på bordet. – Har du tatt med mat til oss?

– Ja, svarte Rakel. – Det er fra menigheten, la hun til, slik tanten hadde bedt henne om.

– Veldedighet, svarte Jennys mor med et sukk.

Rakel så både fortvilelse og resignasjon i øynene hennes. Det var ikke så lenge siden fru Hoem hadde vært en betydningsfull kvinne på Carljohansværn, med en mann som var formann på torpedoverkstedet. Men etter at han stakk sin vei i vinter, hadde hun ikke annet valg enn å ta imot almisser om barna hennes skulle overleve.

– Er De bedre i dag, fru Hoem? spurte Rakel.

– Jeg hadde tenkt å hjelpe til med rengjøring, men det ser ut som De har gjort det allerede?

– Hva? Hun så forfjamset på Rakel, men så svarte hun rolig: – Ja, jeg fikk det unna i morges.

Takk for at du kom, Rakel, men vi klarer oss nå.

Det var noe avvisende i stemmen, og Rakel følte seg ikke velkommen.

– Ja vel, da får jeg komme meg hjem til tante, sa hun nølende. Hva som feilte fru Hoem, visste hun ikke. Jenny hadde bare sagt at hun var vanfør, og slik hadde det sett ut for Rakel også. Men om hun greide å gjøre rent i leiligheten, var vel det et tegn på bedring, håpet hun da hun gikk hjemover.

30

Rakel fikk ikke sove da hun gikk til sengs den kvelden. Ryktene om Jenny surret rundt i hodet hennes. Enkefruens påstand var løgn. Jenny ville aldri satt sine ben på skjenkestuen, verken som gjest eller ansatt. Hvordan kunne enkefruen påstå noe slikt? Rakel kjente Jenny bedre enn noen. Ikke bare ville hun holdt seg unna skjenkestuen av moralske grunner, hun ville heller aldri våget å gå dit. Det var farlig for unge kvinner.

Hun ble liggende og vri seg i sengen en stund, før hun ga opp og gikk bort til vinduet. Utenfor så hun vekteren gå runden. Uniformen virket grå i kveldsmørket, bortsett fra nederst på falden, der lyset fra lykten avslørte den røde fargen. Det var ikke så lenge siden han hadde ropt at klokken var tolv og alt vel.

Hun lot blikket følge ham opp den lille bakken bak kirkebygget. Langt der oppe kunne hun så vidt skimte skjenkestuen. Hun lukket opp vinduet og lyttet. Først hørte hun ikke annet enn det vanlige.

Vinden som hufset i trærne, en dør som knirket et sted, en skogsdue som kurret. Men så kom det flytende med vinden en bølge av stemmer og latter.

Svak, dempet. Den vasket over henne og forsvant igjen. Noen måtte ha åpnet døren til skjenkestuen, enten på vei inn eller ut, gjettet hun.

Rakel hadde ingen klar formening om hva som gikk for seg på en skjenkestue. Ikke annet enn 31

at menn drakk og at kvinner serverte. Lettsindige kvinner, som også la seg ned med mennene for en billig penge, hadde hun hørt. Jenny ville da aldri ha satt sine ben på et slikt sted? Likevel hadde enkefru Sørensen vært så sikker. Hvorfor skulle hun lyve om noe slikt? For det måtte da være en løgn?

Frustrasjonen gjorde henne rastløs. Det var bare én måte å finne ut av dette på, tenkte hun og gikk bort til skapet. En slitt hverdagskjole som hun pleide å bruke når hun red, fikk duge. Hun dro den over hodet. I en skuff i kommoden fant hun et rødt skaut som hun bandt om håret. Så hentet hun frem det mørkeste sjalet hun hadde. Det tullet hun om hodet og pakket det godt rundt kroppen. Hun kastet et blikk i speilet over kommoden. Ingen ville kjenne henne igjen om hun holdt seg unna lyset, slo hun fast og forlot soveværelset.

Tante Esther sov. Rakel hørte at hun snorket svakt da hun listet seg ut i gangen. Så tok hun på seg skoene og smatt ut av døren.

Det var kjøligere enn hun hadde trodd, og vinden var full av salt sjø fra Christianiafjorden noen hundre meter lenger øst. Hun kikket seg rundt. Det var ingen å se, men hun holdt seg likevel i skyggen inne ved brakken da hun snek seg ut mot veien.

Hva er det du gjør? Spørsmålet surret i bakhodet. Hjemme på Skoppum hendte det av og til at hun tok seg en tur ut om hun ikke fikk sove. Men 32

da holdt hun seg ved gården, og det var ingen andre mennesker i nærheten. Her på Carljohansværn bodde det flere tusen mennesker. Om hun ble sett og gjenkjent, risikerte hun å ødelegge ryktet sitt. Ingen respektabel kvinne reket gatelangs alene på denne tiden av døgnet.

Hun burde snu og gå tilbake, men gjorde det ikke. I stedet fortsatte hun forbi kirken og opp bakken mot skjenkestuen. Hun behøvde jo ikke å gå inn, sa hun til seg selv. Om hun bare tittet inn et vindu, ville hun raskt finne ut om Jenny var der eller ei.

En ny bølge av lyd traff henne, og den var høyere denne gangen. Hjertet slo raskt i brystet, og hun ble tørr i munnen. Skjenkestuen lå foran henne nå, og hun småløp det siste stykket opp mot baksiden av bygget og snek seg nærmere en av vindusrutene. Men da hun kom dit, oppdaget hun at det var umulig å se ansiktene på dem som befant seg innenfor. Glasset var bølget, og det var mørkt. Alt hun så var skikkelser som beveget seg.

Hun slapp pusten tungt ut. Da måtte hun inn likevel.

Føttene stokket seg nesten da hun snek seg bortover langs husveggen. Hun lente seg frem og kikket rundt hjørnet. Døren var midt på bygget, og den var stengt.

Raskt rettet hun på skautet og forsikret seg om 33

at de mørke krøllene var skjult. Så dro hun sjalet opp over munnen og gikk mot inngangsdøren.

Hun fikk opp den tunge eikedøren og smatt innenfor.