«Morild» av Torill Karina Børnes by Norske Serier

Fridas drĂ¸m Torill Karina BĂ¸rnes

Persongalleri

Bakkatunet Frida Kornelia Bakka – 18 år Johanna og Villik – moren og faren Severin – den eldre halvbroren Ingrid, Runar, Guro og Jonas – småsøsknene Solneset Sindre Solneset – 20 år, odelsgutt Ingeborg – moren, enke etter Matias Karsten – Sindres avdøde bror Solvik Nils-Olai og Mosto Solvik – Sindres onkel og tante Karl og Hansine Tysse – bestyrer på fiskebruket og handelsstedet Mikkeline – datter av Karl og Hansine, og Karstens festemøy

Bakkahaugen Olaug Bakka – Fridas tante, enke etter Peder Ceselie og Sunniva «Spurven» Pedersdotter – døtrene Saltebua i Solvik Oline, Marte, Berit, Vilde – ganejenter Nore Neset Tormod Mydla – Sindres venn Nils Mydla – venn av Tormod og Sindre Skakkdalen Drengene Lars og Sigge Skakke Bergen Engel Dolve – 25 år, den nye eieren av kremmerstedet i Solvik Violetta Dolve – hans kone Frans Dolve – Engels stefar Iben Dolve – Engels stebror Adam Henriksen – Engels venn Isabel Henriksen – Violettas beste venninne og Adams søster, ugift

Prolog Gutten hadde plukket vingene av en flue i går. Sett hvordan det hjelpeløse insektet strevde i sine siste timer. Det lå på rygg noen timer senere. Han hadde drept det. Gutten tenkte på det da han så den lille, rosa kroppen i morens armer. Jo større gleden hennes var, desto mindre følte han seg. Det stolte ansiktet, smilet hennes når hun så på det lille vesenet sitt. Hun forventet at han skulle føle det samme, det visste han. Se på henne, er hun ikke fin? Hadde hun bare visst at det ga næring til mørket som bodde i ham. Gutten kunne ikke forklare det. Det at han følte seg trengt inn i et hjørne. Var liten. Ubetydelig. Sviktet. Den nye mannen hennes klasket ham i ryggen. Klemte gutten inntil seg med hånden på skulderen hans. Det stinket brennevin av ham. Gutten likte nærheten like lite som han tålte det joviale klasket på ryggen. «Du har fått en søster, gutt! Nå er vi en familie.» Han frigjorde seg fra stefarens grep og stormet ut 11

fra stua. Den døde var glemt. Han var glemt. Tapet av faren tynget ham med ett så voldsomt at han sank ned i knestående og brast i hjerteskjærende gråt.

1 Bergen, desember 1913 Den røde boken duftet av farget skinn. En drøm var gått i oppfyllelse. I denne skulle hun skrive. Skape historier. Men først skulle hun skrive navnet sitt i den. Frida Kornelia Bakka, fra Bakkatunet. «Du trenger vel en blyant også?» Onkel Peder betraktet hennes åpenlyse, men ganske vantro begeistring med et fornøyd smil om munnen. «Du fortjener en liten gave til jul, Frida,» sa han og klappet henne på hodet. «Så vel som du skjøtter arbeidet ditt.» «Jeg …» Hun var så rørt at hun svelget tungt og kjente øyekrokene bli våte. Slike sjeldne ord var en gave i seg selv. Butikken var pyntet til jul. I vinduet sto en dekorasjon med en nisse, og en julestjerne av halm hang over. Røde bånd lå dandert pent over vinduskarmene og over døren. Det var hyller på hyller med varer. Stiger opp til 13

hyllene. De travle butikkansatte betjente køene av kunder som best de kunne. N.P. Stender i Småstrandgaten hadde det meste et hjerte kunne begjære. I alle fall onkel Peders hjerte. Han var alltid innom butikken etter at fiskekistene var tomme. Han betalte for boken og blyanten, ekspeditøren pakket det inn i brunt papir, og onkelen ga det til henne. «God jul, Frida.» «Tusen, tusen takk, onkel!» Hun kastet seg gledestrålende i armene hans. Den tykke vadmelsjakken hans duftet av tjære og fisk. «Jeg skal handle mer,» sa han. «Du får gå bort til bondestova, der moren din venter, og få varme i deg.» Hun nikket, vendte på hælen og gikk mot døren mens leppene trakk seg oppover av fryd. Hun holdt en skatt under armen. Den mest makeløse noensinne. Døren ga fra seg et pling. Det sluddet. Gatene var våte. Kjerrer rullet knirkende forbi. Hestehovene sendte dusjer av gråbrunt rennesteinsvann opp på fortauet. Mennesker hastet langs gatene. Noen tok seg tid til en prat. Hun oppdaget at hun ble smilt til og skjønte at gleden over boken sikkert lå utenpå henne. Et knirk fra en fullastet, klirrende bryggerivogn fikk henne til å stoppe, og vente med å krysse gaten. De store hestene prustet tungt da de klampet mot henne. Ståk og støyende stemmer bak henne blandet seg med lyden av bryggerivognen. Hun snudde seg og oppdaget to unge, velkledde menn styrte ut fra et smug. De 14

hikstet opprømt mens de nærmest veltet over hverandre i bestrebelsen på å komme seg unna et eller annet. Ingen av dem hadde øye for henne. Hun ble dultet så kraftig over ende av den ene av dem at hun falt på rygg i rennesteinen med et skrik. I et skrekkslagent øyeblikk så hun vognhjulet på bryggerivognen nærme seg i rasende fart. Kusken oppfattet hva som skjedde, ropte ptro! og tøylet hestene. Men dyrene stoppet ikke med det samme. Om hun ikke flyttet seg straks, ville hjulet rulle over henne! Hun maktet å vri seg over på siden, kjente vognhjulet stryke over ryggen hennes, og kravlet gispende og dyvåt opp på fortauet etter at vognen hadde rullet forbi. I sjokket og forvirringen over menneskene som stimlet rundt henne og ville hjelpe, skjønte hun ikke med det samme at hun manglet noe. Kusken ropte. Spurte om det gikk bra. De to unge mennene var på vei bort, men den ene av dem nølte. Blikket hans møtte hennes. Bremmen på hatten hans la ansiktet i skygge, men hun oppfattet at han hadde veldig lyse, blå øyne. Den andre grep ham i armen og dro ham med seg. «Kom, Engel! Ikke bry deg med den drittjenten.» De la i vei med raske skritt og forsvant like etter rundt et hjørne. Boken … Hennes dyrebare bok hadde falt ut av hendene hennes og havnet under hjulet på vognen. Hun fant posen med boken klemt flat i brosteinen. Den hadde beskyttet boken for smusset i rennesteinen, men den 15

hadde ikke maktet å holde sølevannet unna. Tyngden av vognen hadde presset boken ut av fasong og løsnet mange ark fra ryggen. Den vakreste gaven noensinne var skjendet. Hun var nummen av fortvilelse da hun knuget boken inntil seg og hastet mot bondestova der familien var. Tårene rant og blandet seg med væten fra sluddet på kinnene hennes. Ydmykelsen over å ha blitt neglisjert av de uvørne mennene økte etter hvert som sjokket vek for sinne. Da hun nådde frem til Allersgården, der bondestova var, formelig frådet hun. Om hun noensinne møtte den unge mannen med de spesielle øynene igjen, skulle hun virkelig sette ham på plass!

2 Sju år etter, gården Bakkatunet på øya Mydla, midten av mars 1920 Gulvet var kaldt mot føttene til atten år gamle Frida da hun motvillig, og med en lang gjesp, ålte seg ut av det varme ullteppet, førte beina over kanten på brisken og sto opp. Duggen rant på de to vinduene i den lille stua. Kulden i rommet kom som et sjokk på den søvntunge kroppen, og hun lengtet straks tilbake til teppet og varmen fra den yngre søsteren, som hun delte brisk med. Men hun visste bedre, så hun stakk føttene ned i treskoene, grep koften ved døren og ilte ut i den fuktige og kalde grålysningen i retning vetlehuset. Hun kledde på seg i det lille avlukket under høyloftet i fjøset, der kvinnene i familien tok morgenstellet, flettet det tykke røde håret og festet det i en topp, og kastet deretter et raskt blikk i det lille speilet som hang på fjøsveggen. Parafinlampen ga ikke rare lyset, men hun så tilstrekkelig i den grålige speilflaten med skår i til at 17

hun sa seg fornøyd med utseendet – så fornøyd det gikk an å bli. Hun syntes ikke selv hun var like pen som søskenbarnet sitt, Ceselie, som hadde fiolblå øyne og mørkebrunt hår. Hennes øyne var grå som bergene på øya hun bodde på. Da hun kom inn igjen i huset, gikk hun stille mot ovnen så ikke søsknene skulle våkne i briskene. Hun grep en rake og rotet i glørne og la deretter på et stykke torv, tok med seg oljelampen og åpnet døren til spiskammeret, der hun atter en gang ble mismodig ved synet av det lille som befant seg der. Hadde det ikke vært for silden i tønnen, den halvfulle sekken med havremel ved veggen, potetene med de lange røttene i potetkjelleren og fisken mennene i familien trakk, ville ikke familien hatt mat. Melk og smør var det smått med etter at kua var blitt syk. Saltakjøtet var nær oppspist. Stabelen med flatbrød minket. De kom til å gå tom snart. Hun løftet av steinen som lå oppå flatbrødstabelen og brøt av et stykke. Deretter forsynte hun seg av sild fra tønna. Hun satte seg på benken ved langbordet og spiste etter at hun hadde pakket flatbrød og et lite stykke tørket kjøtt i matbomma. Mens hun gomlet, lot hun blikket vandre over den lille stua, der fem av barna til Johanna og Villik delte brisker. Tung pust lød i det sotmørke rommet, som ble svakt opplyst av parafinlampen. Vinduene på veggen slapp så vidt inn lyset fra grålysningen. 18

Da hun åt siste rest av flatbrødet, hørte hun knirkende steg i trappen fra soveloftet, og halvbroren, den fireogtyve år gamle Severin, trådte inn i stua mens han kneppet broken. Frida stivnet ved synet av den høye og hengslete broren med det smale, nesten uttrykksløse ansiktet. Alle sansene hennes ble skjerpet. Vaktsomt fulgte hun ham med øynene. «God morgen. Sovet godt?» Severin ventet ikke på svaret, men bøyde nakken og skottet ut vinduet på den blanke fjorden etter å ha tørket av duggen. «Stille i dag,» sa han lavt for ikke å vekke søsknene. «Får ete og komme meg ut.» Han trakk bukseselene opp på skuldrene før han satte seg ned overfor henne. «Skal du i saltebua?» «Mhm.» Hun nikket mens hun sakte gjenopptok tyggingen. Stemmene deres var lave. «Når vårsildfisket tar slutt, får du gjøre nytte for deg på annet vis.» «Jeg gjør alltid nytte for meg.» «Har du tenkt på noe selv, da?» «Det er nok av arbeid på gården, og Karl trenger alltid hjelp til å vaske fisk og bære det til berget.» «Det er sant.» Fingrene hans trommet stille på bordet. «Det er sant.» Det virket som ansiktet hans bare klarte å uttrykke én følelse, som lignet på et misfornøyd grin, der underleppen hang litt ned på høyre side. Moren, Johanna, fortalte 19

at den gamle onkelen hennes på morssiden hadde hatt den samme munnen – bortsett fra at hans lynne hadde vært jevnt og godt. Frida kunne ikke huske at hun noensinne hadde sett brorens ansikt sprekke opp i et oppriktig smil. Det var mest øynene hans som levde, det mørke blikket funklet av stemninger bare broren kunne forstå. «Jeg vet om noen som trenger taus også.» «Jeg vil da ikke være taus! Det er jeg for gammel til.» Hun senket stemmen på slutten av setningen, da hun hørte at hun snakket for høyt. Han foldet hendene sammen og plasserte dem på bordet foran seg. «Du vet at jeg bare ønsker det som er best for familien. Faren din gjør det ikke lett for oss. Gjelden han har satt familien i, er stor. Karl skulle ikke ha latt Villik få krite så mye kodn. Den gamle gribben i Solvik er en grisk fanden.» Frida satt som på nåler, klar til å sprette opp fra benken. «Ja,» svarte hun enkelt. Det var ikke annet å si. «Så, du får også gjøre det som er best for alle, ikke sant?» «Det pleier jeg å gjøre.» Han trommet med fingrene igjen. Denne gangen laget fingrene hans lyd mot bordplaten. Frida åt siste rest av silden og drakk den siste slurken med vann. Hun skulle til å reise seg da han stoppet henne. «Hvor er maten min?» 20

Frida nølte. Hun ville bare komme seg ut og bort fra ham, og vurderte det mens hjertet begynte å dunke hardt i brystet. Hun kastet et blikk på briskene hvor de fire yngre søsknene sov, og bestemte seg. Hun ville ikke at de skulle bli vekket av bråk mellom henne og broren. Hun hentet sild og flatbrød, la det på et fat og satte det på bordet foran Severin. Tok koppen hans ned fra hyllen. «Hvor er melken, og smøret?» Severin løftet den tomme koppen og dreide på den, før han satte den fra seg og lente albuene tungt mot bordet. Frida kjente i det samme at knuten hun hadde i brystet, ble knytt strammere. «Du vet at kua har vært krank i det siste, og spenene er vonde. Mor smører salve med legeveronika på henne. Vi får håpe det hjelper.» «Det var smør i kammerset i går,» svarte han bare. Stemmen var rolig og lav, som da han snakket om den stille sjøen. Frida kikket mot døren. Hadde så inderlig lyst til å komme seg bort. Løpe mot Solvik, der saltebua var. «Ja vel. Kanskje far har tatt siste resten? Jeg må gå.» Hun grep matbomma, strente mot døren og løftet vadmelskoften og skautet hun pleide å bruke, av knaggen. «Hent drikke til meg før du går. Du har det ikke så travelt.» «Du får hente drikke selv. Jeg vil ikke komme for sent på arbeid.» Severin reiste seg brått og skjøv benken bakover med 21

en høy, klagende lyd og kom mot henne med tunge steg over gulvet. Før hun klarte å reagere, grep han henne i nakken og dukket hodet hennes ned i vannbøtten på benken ved døren. Holdt henne under vann mens armene hennes kavet, hendene klorte etter ham og det harde, vonde grepet om nakken holdt henne ubønnhørlig nede. Redselen skjøt frem i henne da hun kjente at hun ikke klarte å holde pusten stort lenger. Endelig slapp han henne, og hun løftet hodet gispende opp. Hev etter pusten mens det surklet og sang i ørene, og øynene sved. «Det er hår i vannet. Du får hente nytt. Etter det fyller du koppen min.» «Ja!» Hun hikstet og grep vannbøtten, tømte den utenfor huset og løp mot bekken overfor jordet for å fylle den på nytt. Vannet skvatt oppetter stakken da hun ilte tilbake til huset, grep koppen hans, fylte den og satte den på bordet foran ham med et hardt dunk så vannet skvatt over kanten. Hun skulle til å gå da han snakket til henne på nytt. «Tørk opp sølet ditt.» Hun sto med hånden på dørhåndtaket, blodet raste gjennom kroppen. Knærne hennes skalv så hun så vidt klarte å stå. Fra brisken under vinduet hørte hun lillesøsteren bevege seg, og skjønte at hun hadde sett hva Severin hadde gjort. Søsteren tittet over teppet med store, engstelige øyne. Frida strøk henne raskt over kinnet mens hun tvang frem et smil, grep kluten på benken, tørket 22

bort vannet på bordet, grep vadmelskoften og skautet på gulvet, og løp deretter ut av døren. Før hun lukket den, hørte hun ham si etter henne: «Du skal alltid lage problemer for meg. Du må slutte med det.» Frida vred vannet ut av fletten mens hun strente opprørt av gårde med hamrende hjerte. Severin hadde oppført seg ille mot henne før, både slått og dratt henne etter håret, men aldri gjort noe slikt. Dette var nytt og skremmende. Kanskje han ikke mente annet enn å sette en støkk i henne, men for henne hadde det vært en sjokkerende opplevelse. Skrekken hadde satt seg i kroppen så tennene klapret. Hun var så inderlig lei av tyranniet til Severin, og lei av at foreldrene lot ham få ture frem. Moren visste om det, men valgte å overse det fordi han brakte mat på bordet. Men Frida skjønte ikke hvordan hun kunne ta så lett på blåmerkene, sårene og tårene til barna, og attpåtil bli sint på Frida om hun våget å ymte frempå at Severin var for hard mot søsknene. Faren hadde ikke lenger styrke nok til å irettesette stesønnen. Det hadde heller blitt omvendt i det siste, at faren var som en logrende hund om brorens føtter. Hun skjønte ikke hvorfor. Noen ganger ønsket hun at Severin ble slått av lynet. Om ikke værgudene ville etterkomme hennes ønske, kunne hun be om at Severin fikk smake sin egen medisin. At noen kunne drive det samme onde spillet med 23

ham som han drev med søsknene sine. Hvor gjerne hun ville at han skulle se seg selv slik som hun så ham! Hvordan ville han ha reagert om sannheten sto fremfor ham? Ville han ønske å bli et bedre menneske, en bedre bror for søsknene sine? Om faren rodde alene ut for å fiske, solgte han fisken til bruket i Solvik og drakk opp pengene. Han drakk selv om han ikke hadde penger. Moren hadde ikke hårvann i huset lenger. Faren drakk det. Hvor han fikk brennevinet fra, visste ikke Frida. Det var forbudstider, og det var bare hjemmebrent å få tak i på øya. Moren hadde innstendig bedt alle som hadde slikt, om ikke å selge det til faren. Likevel hadde han stadig nye forsyninger gjemt unna på hemmelige steder. Faren hadde vært en god mann, men det begynte å bli så lenge siden at Frida knapt kunne huske det. Frida stoppet på toppen av den lille bakken der veien gikk ned til fiskebruket. Arbeidet var tatt til der nede, høye stemmer ljomet gjennom den skarpe morgenluften. Hun lukket øynene og mante frem bilder av saltebua og ganejentene som samlet seg om silden og tønnene. Innmaten skulle fjernes, hode, spord og finner klippes av så fisken kunne blø ut og saltet sive lettere inn, deretter skulle silden legges lagvis i tønner etter størrelse. Hun kunne allerede føle hvordan saltet sivet ned i såre, sprukne hender, kulden i det store naustet der bruket var, og naglabeten. Men hun bet tennene sammen. Hun måtte holde ut. Inntekten hennes var 24

et lite, men kjærkomment tilskudd til familiens knappe husholdning så lenge det varte. Saltebua og fiskebruket holdt til i et stort naust innerst i Solvik, plassert foran hovedhuset som et le mot vest. Et par små, grålige lave naust lå nord for det. Lenger inne i vika lå skjenkestua, som ble brukt til lager nå, og hovedhuset der bestyreren av bruket, kona og datteren bodde. Det var en liten butikk i kjelleren på det hvitmalte hovedhuset, som også var gjestgiveri. Det hendte det kom byfolk til vika om sommeren. De likte å dra på landet for å feriere, som de sa. Det lå en forfallen drengestue og et fjøs lenger sør, og et hønsehus rett ved siden av. Det gikk et gjerde om Solvik, men grinden sto for det meste åpen. Sauer gikk fritt omkring på området, noe byfolket ikke likte, så om sommeren hadde alle som ferdedes på området, fått streng beskjed om å lukke grinden etter seg. «Frida!» En ung kvinne kom løpende mot henne fra den steinete stien i øst, som strakte seg tvers over øya, fra Lunvik og helt frem til kremmerstedet. Marte, som også var ganejente, nådde frem til Frida og satte hendene på knærne mens hun hev etter pusten. «Jeg som kunne løpe øya rundt etter smalene da jeg var yngre!» Hun lo og viste mellomrommet mellom de sterke, hvite tennene. «Det tar på å bli gammel!» Den høye og formfulle ganejenta hadde et ertende blikk og en åpenhjertig fremferd. 25

Frida smilte svakt. Marte var like gammel som henne, bare noen måneder eldre, men oppførte seg av og til som om det skulle være år mellom dem. «Hvorfor er du våt i håret?» Marte slo følge med henne nedover veien. «Vasket du det før du blir tilsølt med sildeslo? Jeg pleier å gjøre det omvendt.» «Jeg hadde et uhell da jeg hentet vann i bekken,» mumlet Frida. «Snublet i en rot og falt.» Marte nikket sakte og lot som om hun forsto. «Da er det kjekt med brønn, vet du. Dessuten blir du ikke syk av vannet. Slik som søskenbarnet ditt, Spurven, ble.» «Far har ikke gjort ferdig brønnen ennå. Det er problemer med tilsiget, sier han.» Sannheten var at faren hadde begynt på brønnen for noen år siden, men hadde gitt opp underveis. Nå mistenkte hun ham for å bruke gropen i bakken som et gjemmested for hjemmebrenten og visste at han oppholdt seg i den uferdige brønnen også, for det sto av og til en stige opp fra den. «Severin vil ikke hjelpe ham, for han mener brønnen ligger på feil sted, og imens henter mor og jeg vann i bekken. Dessuten henter jeg vann lenger oppe, før bekken renner gjennom beitet til dyra.» «Det er langt for deg å bære. Mye bedre med brønn.» «Jeg er sterk. Det går bra så lenge jeg ikke faller uti.» Frida forestilte seg den sildrende bekken på høyden overfor gården, mintes følelsen av Severins sterke hender som presset henne i vannet, og gyste høyt. Marte trodde hun frøs. «Usj, ja, det er kaldt! Skulle 26

likt å være inne i en varm stue nå. Sittet ved ovnen med et teppe over meg og noe varmt å drikke. Det er sikkert varmt og koselig hos Sindre.» De var nesten fremme ved Solvik. Frida fulgte det skrå blikket til Marte mot en gård lenger nord. Så vidt synlig over en bakkekam kunne de se røyken fra skorsteinen på Sindres gård. Lengselen snørte seg i brystet til Frida, og hjertet dunket litt raskere bare ved å tenke på Sindre. Ofte, før hun gikk hjem, stilte hun seg opp på bakketoppen og søkte med blikket etter gården hans på Solneset. Hun hadde hatt ham kjær lenge, helt siden før hun gikk for presten med søsteren hans, og han hadde rodd dem over fjorden til Klokkarvik, der presten holdt til. Hun hadde vært luft for ham da, og var det fortsatt. «Tror ikke moren hans slipper deg inn, Marte. Du får lengte til en annen stue.» Frida gløttet på Marte og oppdaget det lille, drømmende glimtet i øynene til venninnen. Hun visste at Marte syntes godt om Sindre, og likte det ikke. Men hun ville ikke si noe som kunne avsløre hennes egne følelser for den unge mannen. Det var bare hennes sak, ingen andres. «Jeg vet det,» svarte Marte og trakk på skuldrene. «Sindre er ikke akkurat enkel å komme innpå. Vel var han stille før, men nå er det blitt verre. Det er som om han ikke liker folk lenger. Men han er fortsatt den kjekkeste guten på øya! Det forandrer seg ikke.» Marte blunket til henne. Frida kunne ikke hjelpe for at hun ble 27

varmere i kinnene, og vendte seg bort så den andre jenta ikke skulle se det. Etter det som skjedde forrige året, da Sindre mistet broren på sjøen, hadde han holdt seg for seg selv. Det var som om han ikke ville ha noe med bygdefolket å gjøre lenger. Det var kanskje ikke så rart, for ulykken hadde rammet ham og moren hardt. Det var fire om bord i skuta som ble hentet i Hardanger denne uhellsvangre februardagen, alle fra Mydla. Det blåste opp, og alle unntatt faren omkom. Grunnfjellet i familiene på de to nabogårdene Bakkahaugen og Bakkatunet forsvant da onkel Peder druknet. Det gikk ikke en dag uten at de tenkte på ham. Faren hadde lagt skylden på Sindres bror for forliset, og det rammet Sindre og moren hardt. De klarte ikke å fatte at det var Karsten, broren til Sindre, som skulle ha stått full ved roret den natten skuta gikk ned. Han drakk sjelden, og aldri når han var på sjøen. Bygdefolket ga de to rammede familiene på Bakkahaugen og Bakkatunet sympati og omsorg, og kom med mat på døren til dem. Den samme behandlingen fikk ikke familien på Solneset. «Det er ikke så rart at Sindre ikke liker mydlafolket så godt lenger. De ga ingen hjelp i fjor da de trengte det som mest.» Marte nikket. «De tenkte ikke på at han året før hadde mistet faren sin på sjøen også. Tenk å miste både far og bror på under et år! Så fælt.» 28

«Men sånn er det her. Alle har mistet en far, en sønn, en bror eller en annen kjær slektning. Og det var Karsten som fikk skylden, må du huske. Det var han som sto ved roret.» Bygdefolk kunne være ubarmhjertige, tenkte Frida da de nådde porten til Solvik. Marte trakk pusten fort. «Jeg vet at Sindre nekter for at det var broren hans som styrte skuta. Du husker vel at han sloss med broren din da Severin beskyldte Karsten for manndrap?» Frida husket det, og at Severin var kommet sjanglende inn av døren hjemme, med blødende kløyvd leppe, og bannet og svor edder og galle over den forbannede slekten på Solneset, og at Sindre skulle få smake hevnen hans neste gang. «Severin sørget over onkelen sin. Han var ikke tilregnelig.» Frida mente egentlig ikke å forsvare halvbroren, men det var nå engang slik at den oppfarende broren så Peder som en erstatning for faren han hadde mistet da han var liten. Forholdet mellom dem var også preget av nær slekt. Peder og Johanna var søsken, det samme var ektefellene deres. Villik var en fremmed. En tilreisende til øya, en farende fant, som tante Olaug fnysende kalte ham, selv om tanten inderlig vel visste at Villik kom fra Tysnes og ikke hadde et fnugg av taterblod i årene. «Det er rart med deg,» sa Marte med ett. «Jeg kjenner til hvordan Severin kan være, likevel hører jeg deg aldri si noe stygt om ham.» 29

Frida skulle til å svare henne på det, da de så en skygge komme ilende langs veggen på naustet, og et redselsskrik ljomet over vika før skyggen forsvant.