Einar Niemi festskrift utdrag

Veiviser i det mangfoldige nord Utvalgte artikler av Einar Niemi Festskrift redigert av Fredrik Fagertun

Orkana

Veiviser i det mangfoldige nord Utvalgte artikler av Einar Niemi Festskrift redigert av Fredrik Fagertun

ORKANA

Utdrag fra

LÌstadianismen – dens bakgrunn og betydning for de finske Innvandrerne

Læstadianismen – dens bakgrunn og betydning for de finske Innvandrerne

DEN HISTORISKE BAKGRUNN Vi har ikke noe tallmateriale som kan vise hvor mange læstadianere det fantes blant de finske innvandrerne da de ankom Nord-Troms og Finnmark. Den lokale, muntlige tradisjon, overlevert særlig av læstadianerne selv, hevder at innvandrerne ble vakt til den «Levende kristendommen» etter at de kom til Norge. Flere av forskerne som har vært opptatt av læstadianismen, hevder i imidlertid at det ikke bare var flyttsamene som tok med seg læra over grensen, men også de finsktalende innvandrerne.1 Ifølge disse var nettopp innvandringen av finner én årsak til at lokale menigheter ble dannet tidlig i finsktalende miljø i Nord-Troms og Finnmark. Det var altså ikke bare predikantene som bar Læstadius’ budskap hit (sammen med flyttsamene), men også den vanlige migrant – han hadde således læra med seg som en del av bagasjen.2 Jeg understreker at jeg holder meg til innvandringsperioden, dvs. til tiden ca. 1890.

Dersom dette er riktig, er det naturlig å spørre om læstadianismen var en årsak til at finnene utvandret: Var Læstadius’ lære en del av bakgrunnen til utvandringen?

For å kunne svare på dette spørsmålet er det kanskje nødvendig først å se ganske kort på en del hovedpunkter i læra.

Læstadius’ lære legger stor vekt på «gjenfødelse» og nåde. Gjenfødelsen må finne sted etter hver gang en har syndet, man har ikke oppnådd nåden for bestandig selv om man har mottatt sakramentene. Nåden kan ikke oppnås ved gjerninger, men bare ved gjentatte bekjennelser og en stadig ren samvittighet.

Når nådens tilstand er oppnådd, vil en få et «nådens tegn» fra Gud. Ekstasen3 er et slikt tegn, godtatt av Læstadius selv. Etter et «nådens tegn» er det bare menigheten som kan gi syndenes forlatelse – det er slik menigheten og ikke presten som har nøklene til himlenes rike. Menigheten har kontroll og tilsyn med den enkelte. Der hersker ikke noen hierarkisk

ordning mellom medlemmene, og noen dom blir aldri felt fordi alle i menigheten har et stadig behov for å bekjenne sine synder i menigheten som må gi tilgivelse – noe annet ville være synd. En bekjennelse skal høres av alle de tilstedeværende, deretter blir den enkelte spurt om tilgivelse av bekjenneren og svaret kommer unisont.

Predikantene er de åndelige ledere med særlig store bibelkunnskaper. Ofte utformer de sine prekener i en voldsom og autoritær stil, men læra som blir dosert, skal være praktisk og med appell til hjerte og samvittighet. Troen innebærer å praktisere i dagliglivet den adferd Kristi egne ord påbyr. Predikanten er ingen «konge» selv om han er leder, han er betraktet som en primus inter pares, og ofte er menigheten knyttet til flere predikanter.

Da pietismen bredte seg i Østerbotten i Finland omkring 1840, ble distriktet «it’s stronghold» i Finland, for å sitere Kolehmainen. Og utvandringen synes å ha vært spesielt

17

sterk nettopp i de menigheter som var sentra for den pietistiske bevegelsen. Utvandringen – det var utvandringen til Nord-Norge; til Amerika direkte fra Finland fant der sted utvandring først på 1880- og 1890-tallet. Og blant disse religiøse strømningene var det læstadianismen som grep sterkest om seg i de nordligste strøk av Finland og Sverige.

Den læstadianske vekkelsesbevegelsen gjorde tidlig myndighetene urolige. Stort sett var læra antiklerikal. Læstadius så på kirka som direkte medvirkende i å trekke en kunstig skillelinje mellom timelig og åndelig liv, en skillelinje som uvegerlig førte til «åndelig slapphet». Statskirka ble av Læstadius karakterisert som «det stinkende kadaver» – han kunne bruke sterke ord, denne bevegelsens store grunnlegger. Bevegelsen ble en protest mot den «rådende indeferentism uti religiøsa saker», for å bruke ordene til en finsk vitenskapsmann på 1860-tallet. (G. Rein). Forholdet til embetsmenn var ikke varmt. Læstadianismens egne predikanter var legmenn og finsktalende, kirkas menn var svensktalende og embetsmenn i statens tjeneste. Opposisjonen mot det offentlige var tydelig; det var menigheten og dens liv som var det essensielle. Det lokale og perifere ble framhevet på bekostning av det sentraldirigerte. Læstadius selv talte om en framtid «då.... den sista kungen (skal) varda hängd i den sista prästens tarmar!»4 Myndighetene næret tidlig frykt for en stat i staten.

Det ble ikke oversett at læstadianismen i dens tidlige fase hovedsakelig var utbredt i de lavere sosiale lag i samfunnet (selv om rekrutteringsmønsteret også senere ble det samme i grove trekk, var den sosiale tilhørighet enda tydeligere i denne tiden enn i de senere perioder av læstadianismens historie).

Guvernøren i Uleåborg omtaler i sin femårsberetning for 1866–70 «En egendomlig företeelse uti befolkningen andliga lif... nemligen den religiøsa rørelse som, härledande sitt ursprung längre tilbaka i tiden, under sednare år börjat vinna större spridning ... bland den arbetande klassen i Uleåborg stad» samt i an-

18

dre deler av lenet som i Tornedalen, Kittilä og Kalajoki. Guvernørens beskrivelse av bevegelsen dekker godt myndighetenes syn på læstadianismen. Medlemmene kalles for, sier han, «Willi- oller Lento-Uskolaiset» som skulle bety «de som er tilhengere av forvillet eller oppfarende lære». Guvernøren sier videre at disse ser med intoleranse på «olika tenkande, i synnerhet, ... prästeskapet».

Fikk så læstadianerne ha sin lære i fred i hjemlandet? Opplysningene om dette er få.

Men det kan ikke være tvil om at disse «Luthers eneste, sande og ægte Børn» som de kalte seg, mange steder møtte vanskeligheter.

Læstadius’ understrekning av en tilbakevending til en apostolisk, ikke-institusjonalisert kristendom og det fremmedartede puritanske og noen ganger fanatiske ved bevegelsen skremte både verdslige og geistlige myndigheter. Læstadianerne må i bevegelsens første stormfulle år ofte ha følt seg som en isolert, bespottet gruppe. Kolehmainen sier at deres skjebne ikke sjelden ble «widespread ridicule» og noen ganger straff, som i Kittilä i 1852 der tre læstadianere ble bøtelagt og fengslet i 8 dager og deretter tvunget til offentlig å fornekte sin lære. Fordi religionsuttalelsen møtte så mye motbør, sier den samme Kolehmainen at mange foretrakk «to turn their eyes toward ... America», dvs. Amerika via de norske ishavshavnene.

Vi har da funnet at læstadianismen kan ha dannet en del av bakgrunnen for den finske utvandringen. (Selv om vi her møter et tankekors: Læstadius betonte sterkt dette at tilhengerne måtte forsone seg med den harde virkelighet, som jeg skal komme tilbake til om litt, et mål var å rettferdiggjøre den harde realitet.

Var det da riktig å utvandre? Var ikke det det samme som å flykte fra det lodd her i livet som Gud hadde gitt deg?)

Neste problemstilling: Kan valget av bestemte destinasjoner i Norge også sees i en slik sammenheng? For å undersøke dette, skal jeg her se på Vadsø, dels fordi det er Vadsø jeg kjenner best, men dels også fordi det var

til Vadsø at innvandringen av finner antok de største proporsjoner. Med masseinnvandringen på 1860-tallet blusset læstadianismen kraftig opp. Læstadiansk tilhørighet synes – til tross for at tradisjonen sier noe annet – å ha vært alminnelig blant innvandrerne, og det synes som om det bare var blant innvandrerne at bevegelsen i denne tida fant grobunn, Vadsø ble ikke bare omtalt som «kvænbyen», men også som «læstadianerbyen». – Hvordan så da myndighetene her på læstadianismen? Jeg skal foreløpig bare holde meg til tiden inntil ca. 1870 da det tydeligvis innledes en ny fase i forholdet mellom læstadianerne og de norske myndighetene.

Læstadianismen fikk sine første tilhengere senere i Øst-Finnmark enn i Vest-Finnmark, men bevegelsen ble nok tidlig kjent i den forstand at det var gått rykter om den. Her ble Vadsø innfallsport og senter for den. I oktober 1851 skrev Stockfleth fra Vadsø at et dunkelt rykte spredte seg i Øst-Finnmark om den uro som hersket i Kautokeino og som mange satte i forbindelse med læstadianismen. 10 år senere, i 1853, «importeredes Fængstoffet til Vadsø i Skikkelse av trykte læstadianske Prædikener, Traktater og Aabenbaringer». Sognepresten beslagla hele beholdningen for å forebygge «muligt farlige Følger». (Sandberg 1879).

Kautokeino-tragedien levde ennå i sinnet til enhver embetsmann i Finnmark. I den klagen som ble sendt fra Vadsø til kongen, heter det at Læstadius hadde sendt noen av sine disipler til Vadsø, men dette er avsannet av senere forskere: «Fængstoffet» ble innført av kjøpmann Johan Tiberg fra Vadsø som hadde vært i Tornedalen og hadde herfra fått med seg 2 arbeidere som hadde med seg noen eksemplarer av tre trykte prekener og åpenbaringer nedtegnet av Læstadius, som på denne tiden var prest i Pajale nede i Tornedalen.

Sogneprestens inngripen synes å ha hemmet utbredelsen av læstadianismen i Vadsø-området i noen år. De fleste forfattere som har behandlet emnet, regner med at Læstadianismens virkelige gjennombrudd her

kom i 1860–61 med menighetsdannelse og aktivt menighetsliv/organisert møtevirksomhet. Men bevegelsen har nok ikke vært helt ukjent i Vadsø i tiden mellom 1853 og 1860.

Adolf Steen mener at de første som ble «gjenfødt» i læstadianismen her, var noen kvinner så tidlig som i 1854 etter at de først var blitt vakt av lekpredikanten Ole Kallems virksomhet i byen. Kallem5 var inspirert av herrnhuterne og haugianerne hvis lære hadde flere likhetspunkter med læstadianismen. Dersom dette er rett, må disse første ha hatt forbindelse med andre læstadianere eller reisende læstadianske predikanter. Opplysinger i medisinalberetningen for Vadsø 1858 støtter mistanken om læstadiansk virksomhet her alt på 1850-tallet. Distriktslege Danchertsen skriver at en «igjennem disse egne gaaende Religiøs Vækkelse, der ofte antager en skjev Retning», hadde bidratt til økningen i antallet sinnsyke.

Noen annen religiøs vekkelse enn den læstadianske var ikke kjent i Finnmark på denne tiden. Også det forhold at legen mener å se en forbindelse mellom sinnsykdom og den religiøse vekkelsen, tyder på at det her er tale om læstadianismen. Tidlig fattet man på legehold sterk interesse for denne religiøse bevegelsen fra en slik synsvinkel.

Slik synes læstadianismen altså å ha hatt en viss utbredelse i Vadsø alt i 1850-åra til tross for at de fleste kilder, som bispevisitasmeldingene og amtmannens femårsberetninger, er tause. Tiet myndighetene bevisst, forsøkte de å overse og å dysse ned læstidianismen i denne tiden? Kautokeinoaffæren var ennå levende.

Så lenge en masseoppslutning om bevegelsen ikke fant sted, burde man tie og håpe at «svermeriet» døde ut av seg selv. Dessuten ønsket ikke myndighetene noe offentlig oppgjør med læstadianismen midt under den heftige dissenterstriden som raste i teologiske kretser i Norge på denne tiden.

I 1860-årene, da den finske innvandringen svulmet opp og menighetslivet i Vadsø var et faktum, ble bevegelsen så å si tvunget ut av den stillhet som hadde omgitt den etter 1852.

19

Menigheten i Vadsø var særdeles aktiv og fikk tilsendt predikanter fra Finland og Sverige.

Den religiøse uro begynte å ulme. Biskopen gjorde i 1865 Kirkedepartementet oppmerksom på «de innvandrende Kvæners kirkelige Stilling». I tillegg kom politiske urofornemmelser over innvandringen. Myndighetene så seg nødt til å handle, men de valgte «den stille vei». De ville møte problemene ved å utnevne språkkyndige stiftskapellaner med særlig plikt til å betjene innvandrerområdene. Den første ble utnevnt i 1865. Spesiell forventning stilte man til de finske gudstjenestene i Vadsø. Men det ble en skuffelse, finnene møtte ikke opp.

Bispen forklarte dette dels som en følge av at tolk ble brukt til å oversette gudstjenesten fra finsk til norsk, men viktigste årsak var den plass læstadianismen hadde blant finnene i byen. Nå hadde læstadianerne samlet seg innad i en fast oppbygd menighet og utad opptrådte de med den økende kritikk av statskirkas «pavelige lære» og dens «Gjerningshellighet». Dissenterkampen kunne ikke lenger overskygge «det læstadianske problem».

Men inntil 1870 hadde ikke læstadianismen i Vadsø møtt vanskeligheter av alvorlig karakter, med unntak av «forpostfektningene» i 1853. Læstadianerne fikk bygge opp sin menighet i fred og ro. Intet tyder på at religionsutøvelse ble hindret i denne tida. Selv om myndighetene fulgte utviklingen, stilte de seg ikke hindrende i veien for det som skjedde.

Slik synes det som om læstadianismen hadde et «fristed» i Vadsø mens masseinnvandringen sto på sitt mest intense. Kanskje har dette vært en pullfaktor av betydning for finnene når de samtidig møtte vanskeligheter i sitt hjemland på det religiøse området.

I løpet av 1860-åra ble læstadianismen fasttømret i alle de finske bygdene i Troms og Finnmark. Selv om vanskeligheter tårnet seg opp og fortsettelsen på mange måter ble vanskeligere enn begynnelsen, ikke minst grunnet interne forhold, var læstadianismen nå blitt en viktig del av menighetenes liv rundt om i stiftet.

20

BETYDNING FOR DE FINSKE INNVANDRERNE Hvilken betydning fikk så læstadianismen for de finske innvandrerne i deres nye hjemland?

Uten videre er det klart at dette er et vanskelig spørsmål å besvare – vi må jo i den grad bevege oss ut i det ikke-målbare, i stor grad må vi nøye oss med det sannsynlige eller til og med det mulige.

La oss først se på noen av de forhold som berører assimileringsspørsmålet generelt og der læstadianismen tilsynelatende klart spilte en vesentlig rolle – eller ble oppfattet som vesentlig.

1) Først, hva fikk læstadianismen å si for den kjente finske språkkonservatismen? Det er selvsagt flere grunner til at finnene i så sterk grad bevarte språket sitt (hva som er årsak og hva som er virkning er forresten ikke alltid så lett å avgjøre), men her skal vi altså se på læstadianismen i denne sammenhengen.

Den «stille vei» myndighetene hadde valgt overfor læstadianerne, ble etter 1870 avløst av en hardere linje der språkpolitikken ble viktigste brekkstang i en skjerpet fornorskningsoffensiv – samarbeidet mellom de geistlige og de verdslige myndigheter var hele tiden knirkefritt. Fornorskningspolitikken kulminerte med instruksen av 1880 som slo fast at alle finske (og samiske) barn skulle lære å lese, tale og skrive norsk. Finsk (og samisk) måtte bare brukes i den grad «Forholdene giøre det uomgjængelig fornødent». Etter 1884 kom det overhode ikke ut flere finsk-norske lærebøker til bruk i skolen. Også i kristendomsundervisningen måtte den norske tekst legges til grunn når læreren gjennomgikk stoffet på skolen, og barna måtte gjengi leksene i kristendom på norsk. Dette var et radikalt skritt som kom til å skape strid.

Reaksjonen på instruksen uteble ikke i samtiden. Den kjente professor J. A. Friis kunne ikke annet enn «for Gud og sin Samvittig-

Utdrag fra

Pomorhandelen sett med norske øyne

Pomorhandelen sett med norske øyne

Hva var egentlig pomorhandelen og hvordan ble den oppfattet i Norge i samtida? Forfatteren presenterer et helhetssyn på pomorhandelen og dens betydning for Nord-Norge.

«EN SANN VELSIGNELSE»?

EN GAMMEL TUSKHANDEL

I ettertid er pomorhandelen tegnet i lyse farger i Nord-Norge; handelen var «en sann velsignelse» for folk og landsdel. Det er en sterk tradisjon at denne handelen var av det gode, ja at den var avgjørende for levekår og livsmuligheter langs store deler av den nordnorske kysten: Æ skal si direkte, at vess ikke russan hadde vært og kjøpt fesk i den tida, sa hadde folk måtta fløtte herfra.

I dag – i den nye åpenhetens tid mellom øst og vest – ser vi i gjenoppvekkingen av ordet «pomor» et konkret utslag av at denne tradisjonen har overlevd. På begge sider av grensen har begrepet blitt tillagt positiv symbolsk betydning – «pomor» assosieres med kontakt og samarbeid mellom Nord-Norge og NordRussland, med vennskap, utvikling og gjensidige behov. Begrepet blir reaktivisert i mange sammenhenger, på russisk side i «pomorkor», «pomoruniversitet»; på norsk side i «pomordager», «pomormuseum», i firmanavn osv.

Men hvordan ble pomorhandelen oppfattet i samtida? Var oppfatningene like positive? Var de unisone eller delte? Var her ulike gruppeinteresser? Og hva var egentlig pomorhandelen?

Pomorhandelen har gamle røtter på Nordkalotten. Lenge ble den forresten helst omtalt som «russehandelen». Blant folk flest i samtida kom aldri pomorbegrepet til å festne seg skikkelig. Det var helst forfattere, journalister og vitenskapsfolk som brukte det, men ikke i særlig grad før fra slutten av 1800-tallet.

Handelsforbindelsene mellom NordRussland og Norge går helt tilbake til sagatida da håløygene og representanter for den norske kongemakten dro på handelsferd østover helt til Dvinas munning der den vidgjetne markedsplassen Kholmogory lå. Disse ferdene opphørte på 1200-tallet. I seinmiddelalderen ble imidlertid nye handelsforbindelser opprettet, især knyttet til de markedsplasser og markedsstevner som nå utviklet seg og ble møtesteder for handlende fra det russiske, dansk-norske, svenske og vesteuropeiske handelssystemet. Disse markedene ble gjerne kalt «lappmarkeder»; samene møtte nemlig også her, og de samiske produktene var særlig etterspurte. Noen av disse markedsplassene lå ved kysten i grenseområdet mellom Norge og Russland, som Karlebotn i Varanger, Kjør-

75

våg (Aiddegoppe, Vaidaguba) på Fiskarhalvøya og Kildin litt øst for Kolafjorden. Etter at engelskmennene hadde nyåpnet sjøveien til Dvinamunningen i 1550-åra og især etter grunnleggelsen av Arkhangelsk i 1584, ble handelskontakten sjøverts mellom VestEuropa og Russland sterkt utviklet. Men de lokale nordnorske handelsaktørene på denne tid synes ikke å ha reist lenger enn til de nærmeste markedene på russisk side, et område som for øvrig ennå ikke var statspolitisk avdelt. Vi vet også at russerne oppsøkte Varanger-markedet.

Den etablerte oppfatning er at pomorhandelen utviklet seg først fra om lag 1740. I 1744 sier en kilde at tre år tidligere hadde russiske skuter fra Arkhangelsk kommet til Vardø for å drive handel, for øvrig om lag på samme tid som russiske fiskere begynte å drifte utenfor Finnmark. Imidlertid er det klart at russeskuter også før denne tid hadde drevet handel langs kysten av Nord-Norge. I 1725 hører vi om ei russeskute som losset allslags varer ved Tromsø. Noen år tidligere kom russerne trolig til Vannøya i Nord-Troms. I Varanger er den russiske sjøverts handelsvirksomheten enda eldre. Allerede på 1680-tallet klaget fogden i Øst-Finnmark over at russerne drev med «adskillige kjøbmandskab» i fjorden; «russemel» var alt nå et kjent begrep. Omkring 1690 heter det at russerne to ganger om året kom til Vardø og Vadsø «over havet seilende» med mel og gryn, lerret og vadmel, økser og lær, «russefat» og «russeskjeer» etc. – imot de dansk-norske handelsbestemmelser. Selv embetsmenn i fjorden handlet med russerne. En av handelsmennene i Vadsø behersket russisk og var tydeligvis også vertskap for russerne under liggetida.

Det er slik grunn til å hevde at pomorhandelen – den sjøbaserte russiske byttehandelen i Nord-Norge – er eldre enn tidligere antatt. På den annen side er det klart at omfanget økte og det geografiske virkeområdet ble utvidet omkring midten av 1700-tallet samtidig som denne handelen tiltrakk seg økt oppmerksomhet fra myndighetenes side.

76

POMORENE OG FRIHANDELEN På 1600- og 1700-tallet var handelen i Nord-Norge underkastet regulering, i regi av den merkantilistiske ideologi. Det var Finnmark som opplevde de strengeste reguleringsbestemmelsene. Fra 1681 ble all handel monopolisert, først under Bergen, dernest, etter et kort intermesso med liberalisering, under København. Monopolsystemet var allerede fra begynnelsen omdebattert. Etter midten av 1700-tallet bidro de oppvåknende liberalistiske strømningene i Vest-Europa og også i Danmark-Norge til at systemet for alvor ble stilt i kritisk lys. I debatten om den økonomiske politikken i nord spilte russehandelen en sentral rolle. Selv om den formelt sett var ulovlig, hadde myndighetene sett gjennom fingrene med den, især i perioder med forsyningssvikt og uår, som i 1740- og 1770-åra. I ufredsperioder, som under den prøyssiske Sjuårskrigen (1756–63), var myndighetene mer aktsomme. I realiteten utviklet russehandelen seg til en regulær handel, med årvisse besøk av russeskuter i Finnmark og Troms, spesielt etter om lag 1760. I denne perioden ser vi at russehandelen utviklet seg slik at Vardø og Vadsø virket som transitthavner for russiske varer vestover. Det hendte også at handelsmennene her benyttet rubler i sine oppgjør med monopolinnehaverne. Også Lofoten og Vesterålen ble besøkt, ja det hendte også at de dro enda lenger sørover, som til Salten. Det gode politiske forhold mellom Danmark-Norge og Russland ut over i andre halvdel av 1700-tallet bidro også til at russehandelen (og russefisket) ble tolerert.

Men de viktigste årsakene til at myndighetene nå vurderte å få russehandelen inn i faste former, var at den av lokalsamfunnene og av de mange lokale embetsmenn ble betraktet som nyttig og nødvendig, ja den ville ikke kunne hindres, hevdet mange. Russerne kom med viktige nødvendighetsvarer, især mel og gryn. Til å begynne med synes de særlig å ha handlet til seg skinnvarer og husflidsproduk-

ter, som grener, samt fabrikk- og kolonialvarer.

I denne tidlige fasen ser det ikke ut til at fisk var viktigste oppkjøpsprodukt, i alle fall ikke torsk slik som det ble seinere; fiskeslag som kveite og flyndre var mer ettertraktet. Russerne representerte ikke noen alvorlig konkurrent til de lokale handelsmennene. Under det store utredningsarbeidet i 1780-åra om «Finmarkens oppkomst», ble også pomorhandelen vurdert. Utredningskommisjonen, som for øvrig også hadde representanter nordfra, la fram et radikalt forslag: Avvikling av monopolsystemet, frihandel og kjøpstadgrunnleggelse. Regjeringen fulgte opp med forordningen av 1787 som bestemte frigivelse av handelen fra 1789; russehandelen ble legalisert i de kjøpsteder som skulle opprettes i Troms og Finnmark samt i kremmerleiene i Finnmark. Dermed var den nye økonomiske ideologi – de liberalistiske prinsipper – knesatt i Danmark-Norge med det nordligste av riket som prøveklut. Russehandelen hadde vært selve drivfjæra i prosessen.

UTVIKLING OG AVVIKLING I den første tida etter gjennombruddet for liberaliseringen synes bestemmelsene om russehandelen å ha blitt nokså strengt etterlevd.

Dette betød bl.a. at i Troms var det stort sett bare den nye kjøpstaden Tromsø som fikk nyte godt av den. Kravet om ytterligere frigivelse reiste seg snart. Dessuten var det klart at mange steder, især i Finnmark, var det en omfattende smughandel. Den første utvidelsen av handelen kom da også alt i 1796 da det ble bestemt at russerne kunne handle fritt direkte med fiskerne i Finnmark i den varmeste tida på sommeren, «makketida», i seks uker fra om lag 10. juli til 20. august, men bare med råfisk. Nå hadde nemlig torsk mer og mer overtatt som hovedprodukt fra norsk side. Under Napoleonskrigene tidlig på 1800-tallet ble det klarere enn noensinne hvor viktig russehandelen og især den russiske meltilførselen var. Tross engelsk blokade kom

det en god del russemel til Nord-Norge, spesielt til Øst-Finnmark. Handelsloven av 1830 utvidet makketida med et par uker i tillegg til at den innrømmet enkelte andre lempelser.

Større betydning fikk imidlertid handelsloven av 1839 som bestemte at russehandelen skulle være fri også for allmuen i Senja og Tromsø fogderi og at Lofoten og Vesterålen ble åpnet for handelen.

Utvidelsen av russehandelen var naturligvis ikke bare et resultat av kravene fra lokalbefolkningen, men reflekterte også den allmenne liberalisering av handel og omsetning i Norge ut over 1800-tallet. Fiskeriene i Nord-Norge opplevde dessuten en veldig vekstperiode, især etter om lag 1840. Økningen i fiskeproduksjonen gjorde at her var plass til russisk oppkjøp uten at dette truet den norske fiskehandelen.

I 1863 ble makketida utvidet med nok et par uker, og endelig i 1874 til tidsrommet 15. juni–31. september. Fra 1863 var det også lovlig å levere saltfisk til russerne, ikke bare råfisk.

Kulminasjonen på liberaliseringen av russehandelen kom i 1882 da utskipningsloven også tillot salg av tørrfisk til russerne.

Pomorhandelen var først og fremst en tuskhandel, en byttehandel, med vare mot vare. Som mange i samtida hevdet, var den nærmest naturgitt. De viktigste vareslag fra Russland var det mangel på i Nord-Norge, melvarer samt bygningsmaterialer som plank, bord og never. I tillegg kom russerne med varer som ikke var like nødvendige, men viktige nok, som tauverk, jernvarer, lær og seilduk.

Billige eksotiske produkter livet opp i hverdagen, som honningkaker, «russebombom», «russenøtter» og fargerike «russeskjeer» og «russeboller». De nordnorske produktene var på samme måte etterspurt i Russland. Russerne var ikke sjølforsynt med fisk; fastetidene betinget også store mengder fisk i perioder av året. I ei tid da nordnorsk fiskeproduksjon var nokså ensidig rettet mot tørrfisktilvirkning, kom det russiske oppkjøpet av fisk til å forlenge omsetningssesongen for de nordnorske fiskerne. Dette fordi oppkjøpet foregikk på den tid av året da tørrfiskproduksjon var umulig, 77

nemlig i makketida. Især torsk og sei ble levert rå til russerne, som saltet fisken om bord. Salt ble derfor også et viktig produkt fra Norge.

Utover på 1800-tallet ble stadig flere vareslag oppkjøpt av russerne, især kolonialvarer, bl.a. te, den russiske nasjonaldrikken. I ikke liten grad kom de nord-norske byene til å bli transitthavner for handelen mellom Vest-Europa og Nord-Russland.

Handelsformene og omsetningssystemet endret seg en god del gjennom 1800-tallet.

Selv om varebyttet aldri ble avviklet, var tendensen at kjøpmennene mer og mer gjorde opp i kontanter og veksler. Allmuehandelen derimot var alltid i alt vesentlig en byttehandel, der prisen på rugmel gjerne var den naturlige «myntfot». Tendensen var for øvrig at de mindre velstående pomorskippere og -kjøpmenn dro innover fjordene og til landdistriktene mens de mer velstående foretrakk byene og de store fiskevær og den direkte kontakten med norske kjøpmenn og nessekonger.

Ikke sjelden fikk russerne faktisk kreditt hos sine norske kollegaer. De samme kom gjerne år etter år, ja i flere tiår slik at det ble etablert personlige tillitsforhold.

Pomorflåten endret seg i andre halvdel av 1800-tallet. De russiske båttyper, lodjer, kasmarer og ransiker ble gradvis fortrengt av galeaser og skonnerter. I ikke liten grad ble fartøyer innkjøpt i Norge eller impulser herfra tatt opp i båtbyggingen i Kvitsjøen. Etter at det i 1870-åra ble opprettet dampskipsrute mellom Nord-Russland og finnmarksbyene, overtok dampskipene en del av varefrakten.

Et resultat av dette var den såkalte «fustasjehandelen» der kjøpmenn i Nord-Norge saltet fisk i store kar, fustasjer, som ble eksportert til Russland.

Det er forbundet med store problemer å kvantifisere russehandelen. Selv om fortolling skulle gjennomføres, er det klart at ikke all omsetning lot seg registrere. Det er for øvrig store sprik mellom det norske og det russiske tollmaterialet; det kan neppe være tvil om at pomorene bevisst forsøkte å unngå fortol-

78

ling hjemme. Beregninger som er foretatt, gir imidlertid indikasjoner på omfang og utvikling.

Omkring 1840 kom det årlig 300–350 russeskuter til Troms og Finnmark. I perioden ca. 1870–1890 var gjennomsnittstallet pr år til hele pomorstrøket i Nord-Norge trolig om lag 290, varierende fra om lag 250 til om lag 350. I første halvdel av 1890-tallet sank antallet, for så å stige igjen i andre halvdel av tiåret, til ca. 300 i 1898. Etter århundreskiftet blir det vanskeligere å beregne antallet skuter da det ble mer vanlig å seile to ganger pr sesong, samtidig som over vintring skjedde hyppigere slik at oppkjøpssesonger kunne ta til så tidlig som mulig neste vår. Antallet anløp holdt seg godt; i 1913 var her godt over 200 anløp. Imidlertid tyder alt på at antallet fartøyer gikk ned etter århundreskiftet. På den annen side hadde pomorflåten nå en adskillig større gjennomsnittstonnasje enn ved midten av 1800-tallet.

Omfanget av handelen og variasjonene fra år til år var betinget av mange forhold – den politiske situasjon, kornhøsten i Russland, fisket i Nord-Norge, de internasjonale konjunkturer. Handelen fra begge sider økte fram til 1870-åra, både i omfang og verdi. Seinere stagnerte den sammenlagte russiske eksporten til Nord-Norge og gikk noe tilbake fram mot 1. verdenskrig. Det var særlig rugmelet som falt i kvantum, spesielt fra 1890-tallet av.

Derimot holdt vareslag som trematerialer og never seg godt helt til slutten. Den norske eksporten til Russland vokste sterkt; mot slutten av 1870-åra oversteg den den russiske eksporten til Nord-Norge betraktelig. I 1890-åra var verdien av den norske eksporten gjennomgående dobbelt så høy som den russiske, i 1905 om lag seks ganger og i 1912 om lag åtte ganger høyere. På dette tidspunkt var trolig verdien av den russiske eksporten til Nord-Norge om lag 2/3 av verdien i toppåra på 1870-tallet.

Den stagnasjon i pomorhandelen som samtida var opptatt av, gjaldt altså ikke den norske andelen. Det nært forestående sammenbrud-

det hadde andre årsaker. For det første hadde handelen mistet noe av sitt opprinnelige preg; den var ikke lenger en rein byttehandel. For det andre var økonomien i begge de berørte lands nordområder nå i ferd med å integreres sterkere i både nasjonal og internasjonal økonomi, noe som bl.a. betød sikker og rimelig import av korn til Nord-Norge fra vestlige markeder. For det tredje kom 1. verdenskrig inn i bildet sammen med regimeskiftet i Russland i 1917 og hindret på en dramatisk måte handelssamkvemmet. Men allerede lenge før var pomorhandelen blitt politisert i Norge, der sprikende oppfatninger gjorde seg gjeldende.

«ALMUEN ELSKER DENNE HANDEL» I de norske holdningene til russehandelen er lokalbefolkningens oppfatninger nærmest konstant positive, fra den tidligste dokumentasjon vi har og like fram til sammenbruddet.

Som en vitenskapsmann rapporterte fra en reise i Finnmark omkring 1800: Almuen elsker denne Handel og viser besynderlig Lyst og Drift til Fiskeriet, saa længe de kan sælge til Russerne.

Russehandelen ga inntekter og forsyninger i den del av året da norske kjøpmenn ikke tok imot fisk. Med russerne kunne fiskerne forhandle om pris. Russerne forsøkte seg ofte med prisring, men den sprakk som regel. Mot slutten av seilesesongen – når russerne fikk det travelt med å komme seg hjem, helst med full last fra Norge – falt gjerne melprisene. Enhver fisker hadde som konkret mål for handelen å sikre melforsyning for vinteren: «Det var akkurat som om de kom med brød hele vinteren». Det kan neppe være tvil om at russehandelen ga fiskerne større handlingsfrihet og økonomisk selvstendighet enn de ellers ville ha hatt, i ei tid med utredersystem og nessekongevelde. På vårvinteren var forventningene alltid store. «Russen» betød livsviktige tilførsler av varer, men også et spennende og farge-

rikt innslag i hverdagen. Tegnene på våren var klare, som det het i Varanger: «Når vårskodda kommer, kommer også russen snart» – da hadde Kvitsjøen gått opp.

«... AT DEN SNARERE MAATTE OPMUNTRES END HÆMMES» Også lokale embetsmenn nordpå var lenge positive til pomorhandelen, ja under arbeidet med frigivelsen av handelen var de pådrivere.

En av dem var amtmann i Finnmark, Thorkel Fjeldsted, som i 1775 skrev at handelen var «af den Vigtighed, og jeg tør sige Nødvendighed, at den snarere maatte opmuntres end hæmmes ...». Kornvarene i Bergen hadde i det siste vært så dyre og forsyningene herfra så sviktende at hungersnød trolig ville inntruffet uten tilførsler fra Russland. Især i forbindelse med krisetider, som under Napoleonskrigene og Krimkrigen (1853–56), framhevet embetsmennene russehandelens fortrinn. Fjeldsted var representativ for den lokale embetsstands oppfatning gjennom hele 1700-tallet og like til slutten av 1800-tallet. En lang rekke av hans kolleger forsvarte handelen og argumenterte for utvidelse av den, som amtmennene Ole Hannibal Sommerfeldt, Ole Edvard Buck og prost og stortingsmann P.V. Deinboll, fulgt opp av flere andre nordnorske stortingsmenn. Buck leverte i 1842 en omfattende og grundig utredning om pomorhandelen på basis av en studiereise i 1840, der han konkluderte med at handelen hadde utviklet seg «i en naturlig Retning» uten særlig styring fra de to lands side. Sett fra norsk side var ikke minst «passivhandelen» gunstig – at russerne sto for fraktingen. I Nord-Norge var det ingen flåte som kunne ta seg av dette; den flåte som var her, måtte konsentrere seg om fisket og om den nødvendige frakt lokalt og sørover langs kysten. Også amtsting, herredsstyrer og bystyrer nordpå var forsvarere av pomorhandelen.

79

Utdrag fra

Idrett og politikk i nord.

Arbeidernes Idrettsforbund – et regionalt eksempel

nes å ha vært nokså representativ for delegatene nordfra: Grunnlaget for AIFs vekst hadde vært at «vi har gått ut til folket og gitt dem nye ideer og arbeidsoppgaver. Vi reiste nye spørsmål, idrettslig og kulturelt». Idrett og politikk var blitt sammenkoblet på en konstruktiv måte. På felt etter felt hadde det nye vunnet fram, et konkret eksempel var bedriftsidretten.

På flere områder hadde faktisk den borgerlige idrett tatt etter. Men fortsatt var det behov for en klassebevisst idrett, mente han. Han fryktet for at utfallet av et forlik ville bli en konstruksjon på Landsforbundets premisser. «Idrettsforliket er ikke populært ute i laga, og Landsforbundet driver en systematisk kamp mot våre folk. Jeg kan ikke tenke meg at vi skal sende 70–80 000 av vår beste arbeiderungdom over i det borgerlige idrettsforbund».26 Hva var så forklaringen på at arbeideridretten i Nord-Norge fikk sitt gjennombrudd først henimot midten av 1930-tallet? Flere av de momenter vi har sett redaktør FloodEngebretsen anførte i 1929, var uten tvil viktige.

Når gjennombruddet særlig kan tidfestes til 1933 og 1934, med full utvikling fra og med 1935, har dette trolig først og fremst sammenheng med arbeiderbevegelsens sterke mobilisering i nord i forbindelse med stortingsvalget i 1933 og kommunevalget i 1934, som begge ble store suksesser for DNA. Det var nettopp i forbindelse med disse valgene at partiet endelig forsøkte å nå idrettsungdommen i landsdelen for alvor gjennom en målrettet agitasjon for AIF. Mens beretningene for tidligere år viser at AIF-agitasjon og -propaganda27 i nord nærmest må ha vært fraværende, slik Flood-Engebretsen hevdet, eksploderte denne virksomheten i 1933 og 1934, organisert fra sentralt hold. Den legendariske og karismatiske Rolf Hofmo, AIFs generalsekretær («Generalen») fra 1931 og lurende ideolog, fikk Nord-Norge (og Trøndelag) som sitt særlige ansvarsområde. I løpet bare av disse to åra holdt han over hundre foredrag nordafjells om AIF og arbeiderbevegelsen. Han fikk et-

126

ter alt å dømme en særlig forkjærlighet for Nord-Norge, hvor han så store muligheter og hvor han også fikk en rekke personlige venner.

I favør av arbeideridretten var naturligvis også den generelle økende oppslutningen om arbeiderbevegelsen på denne tid, bl.a. med bakgrunn i de økonomiske vanskelighetene og arbeidsledigheten, som også ga tid for arbeiderungdommen til idrettslig aktivitet og lagsorganisering28 Det er også mulig at samlingen i 1934 av kommunistenes arbeideridrettsorganisasjon, Kampforbundet for Rød Sportsenhet, og AIF virket særlig stimulerende i nord.

Arbeideridretten hadde vært splittet siden 1929 da kommunistene gikk ut av AIF fordi AIF-landsmøtet vedtok ikke lenger å godta paroler og henvendelser fra Den Røde Sportsintemasjonale (RSI) i Moskva som kunne bringe AIF i motsetningsforhold til DNA og LO.29 Endelig kan det ha hatt en viss betydning at NRK i 1934 åpnet opp også for dekning av AIF-stevner og -fotballkamper. Samme året ble NRK utbygd like til Finnmark, med fylkessenderen i Vadsø. De direktesendte større tevlingene, som f.eks. landsdelsmesterskapene på ski og landsdelsfinalene i fotball, oppnådde svært store lokale lyttertall.

Men la oss vende litt tilbake til vårt case-område som forhåpentligvis kan sette litt skarpere lys på noen av de problemstillingene som ble reist innledningsvis og som vi hittil har berørt nokså summarisk.

III. VARANGER, EN CASE-UNDERSØKELSE AIF-BASTION I NORD Det er ikke uten videre enkelt å forklare at Varanger ble en AIF-bastion i Nord-Norge, i Finnmark på alle måter det desiderte tyngdepunktet.30 Her fant den første lagsdannel-

sen sted i landsdelen, som vi har sett, og ingen steder i fylket fikk arbeideridretten større oppslutning og betydning enn her etter gjennombruddet midt på 1930-tallet. I 1939 var 15 av de 25 lag i Finnmark hjemmehørende rundt Varangerfjorden, fra Hamningberg i nordøst til Pasvik i sør-øst. Finnmark AIKs ledelse satt gjennom hele kretsens historie her.

AIL’ere fra området sto for store idrettslige prestasjoner, både i landsdelssammenheng, på nordkalottplan og dels også på nasjonalt plan.

Det er flere trekk ved utviklingen av arbeideridretten i Varanger som stimulerer til interessante problemstillinger, i tillegg til den generelt store oppslutningen og den gode organiseringen. For det første var i 1939 12 av de 15 lagene hjemmehørende på landsbygda. Byene Vardø og Vadsø hadde bare ett lag hver etter det endelige gjennombruddet, det samme hadde Kirkenes, det største tettstedet i fylket.

For det andre ser vi i lagsdannelsen et etnogeografisk mønster. I Sør-Varanger ble det dannet lag i bygder dels med eldre norsk bosetting, dels med kvensk. I Nesseby fikk de samiske bygdene gjennom arbeideridrettslagene i de fleste tilfeller sin første organiserte idrettsvirksomhet. I Nord-Varanger (slått sammen med Vadsø i 1964) gjaldt det samme de kvenske bygdene. Det er påfallende at ingen norsk-etniske bygder i denne kommunen fikk arbeideridrettslag; de største av dem hadde fra før idrettslag som ble stående i Landsforbundet. De samiske og kvenske bygdene hadde kulturelt sett vært isolerte; fornorskningspolitikken, som fortsatt var den offisielle minoritetspolitikken i nord, hadde uten tvil også plassert disse bygdene lavt i et geografisk-sosialt hierarki. Mye tyder på at arbeideridretten ble et viktig middel til markering av bygda utad og til styrking av sjølbildet.

Især gjelder det kvenske bygder som Vestre Jakobselv (Annijo-ki) og Golnes (Kullaselva) der henholdsvis AIL Nordpol og AIL Start oppnådde glimrende resultater innen kretsen i

ski og fotball. AIL Vadsø rekrutterte for øvrig i særlig grad sine medlemmer blant kvenene i byen, især i Indre Kvenby (Sisåpaa). Da laget ble nord-norsk mester i fotball i 1939, var nesten alle av kvensk herkomst, halvparten hadde dertil finske slektsnavn.

Et tredje trekk er at det politiske landskap omkring Varangerfjorden i utgangspunktet hadde vært forskjellig, uten at dette nødvendigvis kom til å avspeile seg i den idrettspolitiske profileringen. Vardø hadde lenge vært politisk radikalt. Med få unntak hadde ordførerne siden tidlig i århundret vært «sosialdemokrater» eller valgt på DNA-lister. Etter midten av 1920-tallet dominerte DNA fullstendig.31 I Sør-Varanger var det politiske bildet langt mer broket, uten noen sosialistisk dominans. På 1920-tallet hadde DNA ordføreren i to perioder, men deretter må vi helt til 1938 for å finne den neste ordfører i kommunen som ble valgt inn som DNA-kandidat.32 Vadsø hadde, med få og korte unntak, blitt borgerlig styrt like til midten av 30-tallet. Ja, byen hadde i stor grad blitt politisk dominert av noen få gamle kjøpmannsdynastier. Valget i endret brått på dette da DNA ble valgets store seierherre og den unge, radikale sakføreren Terje Wold ble ordfører (seinere statsråd og høyesterettsjustitiarius). Fram til krigen (og også etter krigen) ble DNA det desidert største partiet og fikk monopol på ordføreren.33 I alle tre kommunene fikk altså AIF god oppslutning, tross den ulike politiske bakgrunn. Men den sportslige og organisatoriske suksessen ble forskjellig. I Sør-Varanger klarte aldri AIF-lagene å konkurrere med de borgerlige lagene om oppslutning og sportslig suksess. Det dominerende borgerlige laget hadde vært og forble Kirkenes I.F., f.eks. innen fotball var det et av de beste lag i landsdelen.

Men både i Vadsø og Vardø ble AIF-lagene langt på vei jevnbyrdige med de borgerlige lagene, som også her alt hadde veletablerte og sterke tradisjoner.

127

FORUTSETNINGENE Var det så noen spesielle forhold som kan bidra til å forklare gjennombruddet i Varanger og den særlig store oppslutningen her? På den ene siden er det lett å se at flere av FloodEngebretsens generelle forutsetninger fra 1929 var til stede. På den andre siden var det trolig også visse andre faktorer som spilte inn.

Det er neppe tvil om at målrettet agitasjon nettopp på dette tidspunkt var et særlig viktig element. Den definitive agitatoriske opptrappingen skjedde i forbindelse med kommunevalgkampen i 1934. DNA gjennomførte en offensiv i Varanger, som kulminerte med et storstilt arbeiderstevne i Vadsø i august, med flere sentrale rikspolitikere til stede. Disse arbeiderstevnene ble forøvrig gjentatt i forbindelse med alle valgene fram til krigen.

Forutsetningene for lokalt organisert agitasjon ble samtidig forbedret ved at arbeiderpressen i området ble styrket. Finnmarken i Vardø er alt nevnt. På Kirkenes fikk Folkets Frihet nettopp i disse åra skjerpet sin politiske profil under den unge redaktøren Trygve Bratteli (den seinere statsministeren). Sommeren 1934 ble Vadsø Arbeiderblad etablert, under opptrappingen av valgkampen, med en ung, svært skrivefør og politisk skolert «innfødt» redaktør, Bjarne Olsen (seinere rådmann i Vadsø). Avisa fattet stor interesse for koblingen idrett/politikk og ble arbeideridrettens særlige talerør i området. Allerede i det første nummer ble idretten som politisk og samfunnsbyggende redskap tatt opp på lederplass, seinere utførlig drøftet i en rekke ledere og artikler. Den radikale pressen ble ytterligere styrket i området ved flere mindre aviser som dels sprang ut av NKP-miljø, dels arbeider- og fagforeninger, som Finnmark Fremtid i Vardø, med den karismatiske kommunisten Richard Bodin som redaktør, og Folkerøsten i Kirkenes.

Arbeiderbevegelsens offensiv i Varanger på denne tid var også utslag av NS’ sterke mobilisering under ledelse av sognepresten i Vadsø, Martin Tveter, en sentral figur i NS’

128

såkalte «prestekrets». I Vadsø ga NS-arbeidet sensasjonelle resultater i forbindelse med 1934-valget. Partiet fikk fire representanter inn i kommunestyret og også sete i formannskapet, med hele 19% av stemmene, noe som plasserte Vadsø kommune helt på topp i landet med hensyn til NS-oppslutning. Ingen andre nord-norske kommuner finnes blant de 25 fremste «NS-kommunene».34 Arbeiderbevegelsens offensiv i 1934 resulterte i et organisatorisk gjennombrudd for partiet lokalt i landdistriktene, med dannelsen av en lang rekke arbeiderforeninger og partilag. Dette fortsatte ut over vinteren 1935. I denne virksomheten ser vi konkret hvordan politikk og idrett ble sammenkoblet. Mønsteret var nemlig at dannelsen av arbeideridrettslag og arbeiderforeninger enten skjedde samtidig eller at det ene fulgte nokså umiddelbart etter det andre. Det var vanlig at både en idrettsleder og en tillitsmann fra partiapparatet var med på møtene, som Trygve Bratteli og Hjalmar Halvorsen, AIFs fremste tillitsmann i Finnmark. Og her er vi ved en siste viktig forutsetning for AIFs suksess i Varanger, nemlig frontfigurene.

FRONTFIGURENE OG VARDØS LEDERPOSISJON Gjennom hele Finnmark AIKs historie ble kretsen ledet fra Vardø. Vardø AIL ble kraftsenteret for arbeideridretten i fylket også idrettslig. Den person som mer enn noen annen representerte organisatorisk talent, ideologisk forankring og samfunnsvisjon, var Hjalmar Halvorsen (1911–1988), som dertil var en glimrende idrettsutøver, med representasjonsoppgaver både innen fotball og bryting.

Han ble AIFs nøkkelperson i Finnmark; forbindelsen mellom Hofmo og Halvorsen var særlig god. Halvorsen var personlig til stede på de fleste av møtene i Varanger der AIFlag ble stiftet. Han var også drivkraften bak propagandastevnene og -fotballkampene, der

særlig hans egen klubb, AIL Vardø, ble mye brukt. Bl.a. reiste laget høsten 1937 den lange veien til Hammerfest i forbindelse med planene her om AIF-lag og holdt en «propagandaoppvisning».35 I et intervju der han ble spurt om drivkraften bak AIF-engasjementet, svart han kort og godt: «Klassekampen».

Rundt seg i Vardø hadde Halvorsen flere talentfulle lederfigurer som utgjorde kjernetroppene i kretsorganisasjonen. Veksten i kretsens virksomhet var påtakelig. I 1937 hadde kretsen fem disiplinutvalg (ski, fotball, friidrett, boksing, bryting), i 1938 sju og i 1939 hele 11. Utviklingen avspeiler ikke bare den reint idrettslige ekspansjonen, men også det økende samfunnspolitiske engasjement, med utvalg som barne-, kvinne-, sanitets- og studieutvalg. I ei tid uten innendørsbasseng i området, virker det for øvrig heller oppsiktsvekkende at kretsen nedsatte et svømmeutvalg.36 Dette var for øvrig mer enn et papirutvalg da det vitterlig ble arrangert stevner i havsvømming! Den gode kontakten utad og den bevisste satsingen på skolering gir noe av forklaringen på Vardø-miljøets styrke og suksess, i tillegg til personlighetene. AIF-skolene ble benyttet, samtidig som kursing i fritida lokalt var omfattende. Tilbudene om AIFtrenere ble likeledes benyttet. Den idrettslige kontakten med Finland især ga impulser og nivåhevning. Vardø var stadig godt representert på landsdelslag i fotball og atletsport, til en viss grad også på større internasjonale stevner sørpå i bryting. Under opphold i Oslo i forbindelse med arbeid eller skole hadde flere idrettsutøvere suksess i framgangsrike Oslo-klubber, som Hjalmar Halvorsen i Sterling, som var et av de beste AIF-fotballagene i landet (bl.a. AIF-norgesmester 1933). Vardø utdannet også trenere i eget miljø, som for en del ble eksportert til andre AIF-klubber, bl.a. en fotballtrener til Tromsø-området.

Finnmark AIK utviste også et engasjement i videre sammenhenger. F.eks. bevilget kretsen penger til den norske troppen som dro til folkeolympiaden i Barcelona i 1936 og i 1937 til

Spania-innsamlingen (støtte til kampen mot Franco og fascistene under borgerkrigen).

IDRETTSPRESTASJONER La oss kort se litt nærmere på de idrettslige resultater. I større sammenheng var det særlig i atletsport og fotball at lag innen Finnmark AIK hevdet seg, og da nærmest uten unntak lag fra Varanger. En lang rekke landsdelsmesterskap i boksing og bryting gikk til AIL Vardø, likeså høstet klubben store seire i nordkalottstevner. De internasjonale atletstevnene i Vardø ved påsketider var årlige høydepunkter, der en særlig så fram til dueller med finnene.

Regional idrettsutveksling med Sovjet viste det seg umulig å gjennomføre.

Den mest spektakulære suksessen kom imidlertid innen fotball, også fordi fotballen ble behørig referert i avisene og direkteoverført i NRK. I de tre landsdelsmesterskapene som ble arrangert, kom lag fra Finnmark til samtlige finaler hvorav to ble vunnet. I 1937 vant AIL Vardø over Mosjøen i finalen som ble spilt i Bodø (1–0). Ifølge avisene var interessen for kampen «enestående». Referatene fortalte at Vardøs fotballnivå hadde forbauset alle, det gjaldt både teknikk, taktikk, kondisjon og innsats. Hjalmar Halvorsen omtaltes som «eminent». Ved denne oppvisningen hadde landsdelens fotballhegemoni blitt forflyttet fra Nordland til Finnmark (avisa Fremover). Også året etter kom Vardø til finalen, men tapte den mot Fram/Bodø (0–1); den ble spilt i Harstad.

I det siste mesterskapet, i 1939, var så turen kommet til den andre store AIF-klubben i Varanger, AIL Vadsø. Mesteren fra 1938, Fram/ Bodø, ble slått i finalen som ble spilt i Tromsø (4–3), ifølge avisene etter et angrepsspill som en knapt hadde sett tidligere i Nord-Norge.

Det eneste minus var at forsvaret spilte til tider noe hasardiøst, med en keeper som bare var 16 år (avisa Tromsø). Seieren smakte ekstra søtt fordi Kirkenes I.F. samme høst tapte Fotballforbundets landsdelsfinale, på den samme

129

arenaen, mot Bodø-Glimt. AIL Vadsø hadde for øvrig den klare oppfatningen at rettferdigheten endelig hadde skjedd fyllest, for laget hadde lenge hevdet at det egentlig alt hadde vært landsdelens beste AIF-fotballag fordi laget i alle år hadde slått Vardø i kretsserien.

Laget tok alle de fem AIF-kretsmesterskap i kl A som ble arrangert.

PERIFERI I PERIFERIEN Et studium av arbeideridretten i Finnmark gir inntak til mer allmenne regionpolitiske og kulturelle perspektiver, liksom vi har sett det i problematikken omkring landsdelen versus Sør-Norge. Samtidig som Finnmark naturligvis utgjorde en del av Nord-Norge, innehadde fylket en særstilling, ikke minst i det mentale univers. Det var selve periferien i periferien; her var de etniske og kulturelle forhold spesielle; utenfra-oppfatningen av tilbakeståenhet var utbredt. Fylkets innbyggere hadde forøvrig ofte en egenoppfatning som avspeilte denne typen holdninger. Dette var langt på vei et produkt av mange års statlig integrasjonspolitikk der «fornorskning», i ulike skikkelser, sto sentralt. Det var ikke uten videre likhetstegn mellom «nordlending» og «finnmarking».37 Det er ingen tvil om at arbeideridretten bidro til både avmytifisering av Finnmark og til sjølrespekt i fylket. I avisreferatene fra de store idrettsstevnene kommer ofte den særlige finnmarksdimensjonen fram, som vi har sett eksempel på. Idrettsprestasjonene virket forbausende og overraskende; nå var endelig Finnmark kommet skikkelig med på det større idrettskartet. Finnmark-AIL’ernes egne beretninger fra slike tevlinger forteller om opptatthet av å representere fylket på en god, gjerne «verdig» måte. I avisreferatene fra den første landsdelsfinalen i fotball framheves det at AIL Vardø hadde «med ett slag gjort sin by og sitt fylke stor heder, ...». De to lags kapteiner ble intervjuet før kampen. Mosjøens kaptein håpet på en god kamp. Vardøs kap-

130

tein håpet laget ville gi et verdig bilde av finnmarksfotballen.

Imidlertid var finnmarksidrettens særlige problemer og utfordringer en realitet. Under debatten om AIF i Nord-Norge på landsmøtet i 1939 fortalte Hjalmar Halvorsen i et innlegg at AIL’ere i Finnmark kunne bruke tre uker på å delta i et kretsmesterskap på ski.

En nord-norsk fotballfinale medførte gjerne åtte reisedager, «for å spille fotball halvannen time». Da AIL Vardø dro til Bodø i 1937 med sitt finalelag, hadde de medbragt smør, stomp og melk – et 30 liters spann. På hjemturen manglet de penger til proviant (mange av spillerne var lutfattige og arbeidsledige). En telefon fra Halvorsen til Hofmo reddet imidlertid situasjonen: Hofmo telegraferte sporenstreks 200 kr. Det ble sagt at de arbeiderløses forening i Vardø var byens største forening.38

DRØMMEN OM EN SPARTAKIADE Mange av de vanlige konfliktspørsmål i forhold til den borgerlige idrett og til lokale myndigheter som ellers var vanlig, finner vi også i vårt område. Spesielt var slike konflikter store i Vadsø, der AIF-laget først var henvist til den ubebodde Vadsøya – som var uten broforbindelse – for både trening og konkurranser. Her opparbeidet for øvrig laget på dugnad et ypperlig anlegg med naturlig grasbane, omkranset av løpebane og naturlige tribuner rundt anlegget i form av skrånende grasvoller. Det manglet ikke på visjoner i laget: Her skulle engang en stor internasjonal spartakiade arrangeres!

Markeringen av det ideologiske fundamentet var en seg sterkt bevisst i lagene. Alle møter ble åpnet med «allsang nr 1», Internasjonalen. Det var helt vanlig at klubbene under defilering bar røde flagg og fane med hammer og sigd, sjølsagt sydd av klubbens egne medlemmer.

Men i den daglige aktiviteten ble det nok

ofte inntatt pragmatiske holdninger, især utover i bygdene. F.eks. leide gjerne AIL’ere festlokaler av ungdomslag og borgerlige idrettslag.

Under forliksstevnene, som kom i gang også i Varanger i 1937, er det tydelig at fellesskap på tvers av de ideologiske skiller tross alt var viktig og nødvendig. Publikumsoppslutningen om forlikskampene i fotball var rekordartet, også fordi mange virkelig var opptatt av idrettsprestasjon relatert til «system». Kampene mellom «de tre store» i Varanger, AIL Vardø, AIL Vadsø og Kirkenes I.F., ble jevne, dog stort sett med svært knepne seire for Kirkenes.

Men AIL Vadsøs seier i 1938 over den borgerlige rivalen på sørsiden av fjorden ble feiret som en storartet triumf og som det endelige bevis på den unge arbeideridrettens potensial.

Et særegent innslag i AIF-idretten i Varanger var ansatsene til kvinnefotball, tydeligvis med Vardø som pådriver. Tidligere hadde det hendt at jente- og kvinnelag ble stablet på beina for å spille inn inntekter til sosiale formål.

Men fra 1938 ble det også spilt regulære kamper mellom AIF-lag i Vardø og Sør-Varanger, dog utenom noe seriesystem. Den ene kampen som ble referert i pressen, ble spilt under «stormende jubel» fra 4–500 tilskuere.39

I KRIGENS SKYGGE AIF-arbeidet fikk tidlig merke de vansker for idrettslig aktivitet som krigsfaren og krigen ute reiste. I 1939–40 medførte innkallingen til militær nøytralitetsvakt betydelige problemer for idrettsarbeidet. I en lengre avisartikkel på nyåret 1940 redegjorde Hjalmar Halvorsen for den vanskelige situasjonen, men også for ekstraordinære tiltak som idretten initierte.

Etter oppfordring fra AIF og Landsforbundet hadde Finnmark AIK besluttet å ta kontakt med Finnmark Skikrets for å organisere «forsvarsidrett» i fylket.

Flere stevner og mesterskap var blitt avlyst.

Ikke minst hadde det forhold at Finland hadde kommet i krig (Vinterkrigen), vært merkbar

for atletidretten. Halvorsen måtte med sorg konstatere at ikke bare lå nord-finske kamerater og idrettsmenn «som vi har konkurrert med» ute ved fronten, men mange hadde også falt. Det siste gjaldt bl.a. «den lille, populære landslagsmannen Kostafrio, vår alles smilende Uno Lind og hans bror Jokka, spaniakjemperen Polagjærvi ...».40 I en lengre artikkel ut på vinteren orienterte Halvorsen inngående om den idrettspolitiske situasjonen, samtidig som han oppsummerte AIFs virksomhet i kretsen, som et ledd i den samlingsprosess som var vedtatt i 1939 og som var planlagt å skulle kodifiseres på AIF-landsmøtet om høsten.41 Som kjent ble det ikke noe av landsmøtet; okkupasjonen satte en stopper for det og førte til en utsettelse av den endelige idrettssamlingen.

EPILOG Varanger-området var den del av Norge som først ble fritt, høsten 1944. Alt tidlig på nyåret ble idretten påbegynt reorganisert etter fire års okkupasjon og idrettsorganisatorisk stillstand.

Forøvrig var Jørgen Juve, den kjente landslagsspilleren i fotball, nå medlem av den norske militærmisjonen som hadde kommet inn i Øst-Finnmark via Murmansk, med på dette arbeidet. Juve appellerte sterkt til gjenopptakelse av idretten i én samlet organisasjon. Men samlingen gikk ikke så lett som Juve hadde forventet. F.eks. holdt de gamle AIL’erne i Vadsø seg borte fra Juves samlingsmøte her, i januar 1945, i en utbombet by. Dagen etter hadde faktisk AIL Vadsø et eget rekonstruksjonsmøte der status og framtid ble slått fast: Laget hadde ingen gjeld, kassabeholdningen var kr 5,70, og i eiendeler var det to luftgevær.

Det fortsatte motto skulle være AIFs «Frihet, sunnhet, kultur». På den rekonstituerende generalforsamlingen til laget, i mars, ble alle lags ledd gjenopprettet.

Imidlertid var samlingstanken kommet for å bli. Også AIL Vadsø viste utover i 1945 tegn på samarbeidsvilje og forsoning. F.eks. valgte

131

laget for første gang å delta i 17. mai-feiring.

Men litt klassetilhørighet måtte det vises: Da de egne faner var gått tapt under krigen, fikk medlemmene klar beskjed om å gå under samorgs eller fiskersamvirkelagets fane. Ut over sommeren ble det spilt en rekke fotballkamper, mot militærlag og mot de gamle borgerlige lagene, under enorm publikumsoppslutning – folk var sultne på idrett.

Den formelle samlingen av idretten i Finnmark fant sted i Vardø i januar 1946 på det første felles kretstinget, etter at et interimstyre hadde forberedt saken siden oktober året før.

Det var ikke tilfeldig at AIF-kjempen Hjalmar Halvorsen ledet møtet og ble valgt til den nye, samlede kretsens første formann. Denne samlingen fant altså sted før Idrettsforbundets ting, i Oslo i februar samme år, der idrettssamlingen i Norge ble formelt sluttført og Norges Idrettsforbund formelt stiftet.

I vårt case-område ble svært mange av de gamle AIF-lagene videreført, riktignok oftest under nye navn. Fusjoner med tidligere borgerlige lag var heller sjeldne, AIK Vardø var

unntaket blant de større lagene. Dette medførte også at de gamle sosiale og politiske skillelinjene ble videreført lenge etter krigen.

Dette ses tydelig f.eks. i Vadsø, der I.L. Norild, som i 1947 ble navnet på det tidligere AIL Vadsø, i stor grad fortsatte å rekruttere fra den samme bydel, de samme sosiale lag og de samme politiske miljøer.

Sett i et videre samfunnsmessig perspektiv var kanskje den viktigste effekt arbeideridretten i vårt case-område fikk, den politiske og organisatoriske skolering og bevissthet den bidro med. Arbeideridretten ble både en teoretisk og praktisk skole i politikk og samfunnsliv. Dette manifesteres klart på det personlige og individuelle plan. Det er neppe tilfeldig at en rekke av pionerene og lederne innen AIF i vårt område ble valgt til viktige politiske tillitsverv etter krigen. Den første AIF-formannen i Vadsø ble ordfører i byen.

Hjalmar Halvorsen fikk en enestående posisjon politisk og idrettsadministrativt både regionalt og lokalt. Bl.a. var han ordfører i Vardø i mer enn ti år (1968–1979).

Opprinnelig publisert i Heimen 33,1 (1996): 11–24.

132

Utdrag fra

Svend Foyn – og hvalfangsteventyret i nord – økonomi, nasjonsbygging og miljø

ved siden av at de så sin eksistens som reelt truet. Et innbrudd med hærverk i Foyns fabrikk i 1872 kan kanskje tyde på sabotasje for å ramme virksomheten eller for å demonstrere konflikten. Remmene til «den store Jern Mølle» var skåret i stykker, uten at noe påviselig var stjålet.

Redaktøren i lokalavisa i Vadsø reagerte på Foyns svarstil overfor fiskerne. Han krevde at den fattige fiskende allmue måtte oppfattes som meningsberettiget. Men det var antakelig ikke å forvente, fortsetter redaktøren noe sarkastisk, at Foyn skulle vise respekt verken for fiskerne eller de lokale autoriteter: Hans lange liv på havet hadde sikkert skapt en «vilje av jern», men også et menneske «omtrent uskikket til at underordne sig de forskrifter, sundhets- og renslighetshensyn paakræver» i et moderne samfunn.

Etter som utnyttelsesgraden av hvalskrotten økte, ble forurensningsproblemene noe redusert. Mot slutten av sin tid i Vadsø, med konkurranse fra andre entrepriser, satset Foyn mer og mer på maksimal utnyttelse, noe som imidlertid også bidro til utdypet konflikt med lokalbefolkningen. Han lot sine menn lese opp i gatene i Vadsø kunngjøringer om at han ikke lenger tillot oppsamling av spilltran som var lekket ut fra fabrikkområdet; den tranen skulle nå hans egne folk ta seg av. Fiskerne hadde pleid å samle den opp i tønner og solgt den til de lokale kjøpmennene og slik skaffet seg en ekstrainntekt. Forbudet skapte økt forbitrelse, ved siden av at både forbudet og kunngjøringsformen ble karakterisert som ulovlig; kunngjøringsformen var forbeholdt offentlige tjenestemenn.

VADSØ-KJØPMENNENE OG FOYN – FRA VENNER TIL FIENDER Kjøpmennene i Vadsø hadde, som vi har sett, vært Foyns beste støttespillere; de hadde også uten tvil profitert på hans virksomhet. Men nå sto vennskap for fall.

Det ene var altså at Foyns lokale bestillinger og leveranser stadig ble mer redusert. I de penible tider for den lokale økonomien fra midten av 70-tallet forsøkte flere av kjøpmennene å søke økonomisk bistand hos Foyn for å komme over kneiken. Enkelte appellerte til det nære samarbeid og den gjensidige støtte som bare få år tidligere hadde vært til stede. Andre fant det nødvendig å vifte med et lite ris bak speilet – der var nemlig sider ved samarbeidet som ikke ville tåle fullt dagslys.

En korrespondanse fra 1880 mellom Foyn og hans engang nærmeste samarbeidspartner i Vadsø og aller største lokale beundrer, kjøpmann Hermann Dahl, viser dette.

Dahl var truet med konkurs. Han henvendte seg til Foyn og ba om et lån på 2 000 kr slik at han kunne holde kreditorene fra livet i påvente av bedre tider. I tillegg søkte han om reisemidler til sin sønn som han aktet å sende til Hawaii for å kjøpe opp en plantasje her slik at sønnen kunne komme seg vekk fra de hjemlige økonomiske miserer mens der ennå var tid. Dahl minnet Foyn om fortida og også om at han hadde vært en av de ytterst få i Vadsø som hadde støttet ham «med Liv og Sjæl» under alle konflikter gjennom alle år, til tross for at han hadde måttet «drøie meget ubehageligt» på grunn av det. Men riset bak speilet ble vist: Han minnet Foyn om noe ved deres felles fortid som ikke var helt stuerent.

De to hadde under hånden inngått en avtale om at Dahls fartøyer i fart i Øst-Finnmark skulle sørge for å merke all skadeskutt drivhval de kom over med Foyns merke, «omend det var tvilsomt hvorvidt De var berettiget til Saadan». Dette var klart ulovlig; skadeskutt hval, oftest med en merket harpun i seg, tilhørte den første fanger. Om Foyn ga ham lånet, lovet Dahl ikke å «rode mere op i dette Snaus»; likeså ville han holde munn om kontrakter som Foyn hadde brutt ulovlig.

Vi har ikke noe materiale som viser at Foyn ga etter, heller ikke overfor andre kjøpmenn som søkte om assistanse i de vanskelige tider.

Dahl unngikk i alle fall ikke fallitt. I 1884 ble det aller meste av hans lokale imperium solgt 151

på auksjon. Dahl sjøl utvandret og slo seg ned i Seattle – hvor han startet legepraksis.

FOYN, VADSØ

BY OG SKATTEN Den av Foyns konflikter som skapte mest offentlig bitterhet og som også fikk dramatiske økonomiske følger for den lokale offentlige forvaltningen, var konflikten med Vadsø by, vertssamfunnet som hadde mottatt ham med åpne armer. Det var en konflikt av en type som Foyn ikke var ukjent med også ellers, nemlig en skattekonflikt.

Det hele begynte i Vadsø med en nokså triviell sak, nemlig spørsmålet om vannforsyningen til Foyns anlegg og avgiftsbeleggingen av den. Foyn mente at byen diskriminerte ham og hans virksomhet ved ikke å sørge for tilstrekkelig dimensjonerte vannrør og ved ublu høye avgifter på vannleveransene. Han truet med å flytte fra byen hvis ikke saken ordnet seg på en rimelig måte. Byen på sin side anklaget Foyn for å opptre egenrådig ved å overprøve vanlige kommunale forskrifter og politiske bestemmelser. Gjennom hele Foyns tid i Vadsø var det strid om vannspørsmålet.

Viktigere var imidlertid spørsmålet om inntekts- og formuesbeskatningen. Kommunen drev regulær forhåndsligning, slik det var vanlig. Det dreide seg som store summer for en liten kommune. År om annet utgjorde den forhåndslignede skatten fra Foyn opp til 1/3 av kommunens samlede skatteinngang. I flere år lå Foyn på topp i Vadsø, enkelte år godt over byens eldste og største handelshus, dynastiet Esbensen, før Foyns tid alltid byens største skattyter. La oss ta 1873 som et eksempel, trolig et representativt år. Dette året utgjorde Foyns beregnede skatt i Vadsø 705 spd. på en inntekt på 9 600 spd. og en formue på 50 000 spd. Esbensen ble utlignet med 418 spd. i skatt, på en inntekt på 6 000 spd. og en formue på 40 000 spd. Til sammenligning ble Foyns inntekt og formue i Tønsberg samme år be-

152

regnet til henholdsvis 12 000 spd. og 203 000 spd. Inntekten i Tønsberg lå altså ikke langt unna inntekten i Vadsø; formuen i Vadsø var om lag 1/4 av formuen i Tønsberg. Jeg minner om at vi her har å gjøre med Tønsbergs og Norges aller rikeste person på denne tid.

Foyn begynte tidlig å skrive ansøkninger til Vadsø bystyre om skattereduksjon, med argumenter som store utgifter, små inntekter og svære fordeler for byen. I andre halvdel av 1870-tallet utviklet skattesaken seg til en bitter strid, både om detaljer og prinsipper.

Foyn hadde nå store skatterestanser i kommunen. Han nektet nå også å bli utlignet for tran og guano, i tillegg til oljeinntektene, men kommunen vedtok forhåndsligning av alle produkter. Tross stadige purrebrev, ble Foyn hengende etter i restanseinnbetalingen.

Det viste seg at saken ikke lot seg løse i minnelighet. Den havnet for retten og ble ikke avgjort før i Høyesterett, som avsa dom i 1886.

Dommen gikk i Foyns favør på grunn av en formal mangel ved Vadsø kommunes skatteanslag. Høyesterett slo fast at kommunen ikke hadde hatt rett til å skattlegge tranproduksjonen, bare guanoproduksjonen. Dermed inntraff en veritabel økonomisk blåmandag for kommunen, som i årevis hadde budsjettert med et langt høyere skatteanslag for Foyn enn det retten gikk med på. Kommunen hadde dekket opp Foyns skatterestanser ved dyre låneopptak, som hadde resultert i en svær akkumulert kommunal gjeld. I tillegg til årrekker med redusert skatt, ble Foyn tilkjent fire hele skattefrie år i Vadsø, tilsammen en formidabel sum for en liten kommune.

Byen fant ikke særlig mye trøst i Foyns lakoniske kommentar til dommen: Han kunne gjerne betalt noe mer på den virksomheten som lovmessig skulle skattlegges dersom det hadde blitt bevist at inntektene her hadde vært så høye som kommunen hadde hevdet(!) Det var heller ikke mye trøst å finne i det faktum at Foyn også sloss med skattefuten i andre lokalsamfunn, både i Finnmark og i Vestfold. Som Oscar Albert Johnsen sier det: Foyn hadde «en

mere enn alminnelig utpreget motvilje mot å bli lignet høyt i skatt».14 I lokalavisas nekrolog over Foyn i 1894 ble skattesaken trukket fram som «en skygge over hans Minde». Avisa hevdet at det moralsk var hevet over tvil at kommunen hadde kjempet den rettferdiges kamp mot Foyn, som nettopp i Vadsø hadde opplevd sine aller største triumfer og hvor «hans Formues egentlige Væxt begyndte».15

VELGJØRER? Ved Foyns båre karakteriserte sogneprest Ellefsen i sin gravtale flere ganger Foyn som en «merkelig mann» især på grunn av Foyns store interesse for veldedighet og spesielt for misjonsarbeid. Sognepresten kjente ingen forretningsmann som i den grad kombinerte forretninger, personlig kristelig engasjement og misjonsarbeid som Foyn. Ved Foyns død var han og hans hustrus misjonsfond på over 3 millioner kroner, i dag tilsvarende et beløp på minst 300–500 millioner kroner. Også lokalavisene nordpå fortalte gjerne om Foyns gaver både til hedningmisjonen, indremisjonen og til skoler, arbeiderboliger, bedehus, kirker osv. i Tønsbergområdet. Avisene fortalte også om at Foyn ofte støttet private trengende. Det ble derfor nordpå stilt forventninger til Foyn også på dette felt, som personlig velgjører.

I Foyns arkiv finnes en rekke brev nordfra der folk ber om støtte til ulike typer tiltak, vi har også sett at fallittruede kjøpmenn skrev slike brev. Imidlertid har jeg ingen dokumentasjon som viser at Foyn var særlig generøs nordpå innen dette området.

Det hendte heller at det offentlige måtte gripe inn for at Foyn skulle ta seg av det han var forpliktet til, som i 1882 da politiet i Vadsø måtte aksjonere for å få Foyn til å dekke utgiftene til hjemsendelse av en av sine mannskaper som var blitt stygt skadet i tjenesten. Foyn ville overlate dette til sykekassa i Vadsø.

Men der finnes i Vadsø visse utslag av Foyns giverånd allikevel, dersom vi leter grundig.

Under arbeidet med å ruste opp byens brannvesen, henvendte ordføreren seg til Foyn med forespørsel om en brukt kanon som kunne tjene til brannvarsling, «for en rimelig Priis». Foyn forærte da byen i 1875 en utrangert salutt- og signalkanon fra ei av skutene.

Den sto ved Vadsø brannstasjon til 1890 da en brannmann skadet seg stygt under prøveskyting; kanonen ble da tatt ut av bruk. (Den kan for øvrig i dag beskues ved Vadsø museum.)

Foyn var en ivrig kirkegjenger i Vadsø. Men han var ikke fornøyd med kirkesangen. 1 1876 lovet han menigheten en sum til å avlønne en «Forsanger». Jeg kjenner ikke til om dette ble realisert.

Det siste eksempel på veldedighet – vi må vel kunne bruke det begrepet – finner vi i 1891, flere år etter at Foyn hadde forlatt byen. Da sendte han sognepresten i Vadsø 200 kr som bidrag til stiftelsen av en «Ynglinge forening» i byen, altså en kristelig ungdomsforening. Var dette en siste og forsonende gest fra den nå gamle hvalfanger overfor det lokalsamfunn i nord hvor han hadde startet sin store livsgjerning og som han hadde hatt så mange konflikter med?

KONKLUSJON: FRA HELT TIL SKURK? FOYN OG VADSØ I ØKONOMISKHISTORISK OG ØKOLOGIHISTORISK PERSPEKTIV I 1884 begynte Foyn avviklingen av fabrikkanlegget på Vadsøya, etter 20 års virksomhet i byen. Han var nå 75 år gammel, men fortsatt selv med på havet og gjorde også investeringer i nye stasjoner lenger vest på Finnmarkskysten. Hovedårsaken til at Vadsø ble nedlagt, var overbeskatningen av hvalen i Varanger og forflytningen av fangstfeltet vestover. Fabrikkene i Vadsø ble «slaktet» for maskiner og utstyr og flyttet til hans nye anlegg i Mehamn på Nordkyn og Bøle på Sørøya. Selve bygningene ble

153

stående for vær og vind i mange år og også utsatt for hærverk og innbrudd. Først i 1909, 15 år etter Foyns død, averterte familien gjennom en lokal sakfører eiendommene med de resterende hus «billig» til salgs.

Hva blir så Foyns ettermæle dersom vi skulle sammenfatte en konklusjon på basis av vårt materiale fra Vadsø? Jeg vil trekke fram tre forhold.

For det første: Sett fra en nasjonal og internasjonal synsvinkel, med vekt på teknologisk og industriell innovasjon, er det ingen tvil om at virksomheten i Vadsø ble grunnleggende og epokegjørende. Som vi alt har vært inne på, danner den et vannskille i hvalfangstens historie.

Nasjonsbyggingsdimensjonen er også uomtvistelig. Foyn ble et sterkt symbol på den unge nasjons store og selvstendige utviklingsmuligheter, med linjer videre til 1905 og til figurer som Amundsen og Nansen, i Oscar Albert Johnsens kanskje litt svulstige retorikk: Foyn ble et «vitnesbyrd om et lite folks ekspansjons-kraft».16 For det andre: Sett fra lokal og regional synsvinkel blir unektelig bildet et annet. Da Foyn kom nordover, var det i ei tid med økonomisk vekst, der både enkeltpersoner og myndigheter var grepet av framskrittstro og utviklingsoptimisme. Foyn hadde derfor lett spillerom som helt og innovatør. Når han forlot Vadsø nærmest i en skurkerolle, sett fra lokalt ståsted, skyldtes det for det første Foyns person, for det andre kollisjon i økonomisk mentalitet og organisasjon.

Konfliktene kan ikke fullt ut forklares uten å trekke inn Foyns karakter. Alle hans biografer har framhevet Foyns vilje, egenvilje og stahet, hans hang til å gå egne veier. Jonas Lie kalte ham et «viljegeni», en betegnelse som mange i ettertid har brukt om ham. Det er ikke helt enkelt å plassere Foyns person i et idé- og ideologihistorisk perspektiv. Han var utvilsomt forankret i den luthersk-reformatoriske tradisjonelle holdningen til arbeid som en gudsbestemt funksjonell oppgave i denne verden,

154

uten at oppgaven i seg selv var en forutsetning for frelse, en holdning som, som kjent, Max Weber uttrykte i sin puritansk-kapitalistiske arketype. Samtidig var han tradisjonell, autoritær patriarkalsk paternalist, i sitt forhold til bedriftene og de ansatte og i sitt forhold til samfunnet. Moderniseringsprosessene i samfunnsforvaltningen hadde han alltid problemer med. Moderne skattlegging og byråkrati representerte for Foyn en slags moderne tvang, mens frivillige gaver og veldedighet representerte den kristelige forpliktelse for den rike, der mottaker og giver så å si smeltet sammen i takknemlighet. Slik sto Foyn for både kapitalistisk etos og paternalistisk-religiøs patos.

Det lokalsamfunnet Foyn møtte i Vadsø, var fortsatt langt på vei et subsistensorientert samfunn, til tross for mange hundre års markedsfiske. Det økonomiske systemet var dualøkonomisk, den økonomiske tenkemåten primært husholdsforankret. Det var dertil et paternalistisk samfunn med fortsatt dominans av kjøpmannsdynastier som fiskerne sto i et gjeldsbundet forhold til. Kapitalisme ville være en heller malplassert betegnelse for det økonomiske system her, selv om kjøpmannskretsen viste enkelte tendenser i den retning under innflytelsen fra det nye som banket på. I dette samfunnet ble hvalen tildelt en helt annen rolle enn i det system Foyn representerte.

Seigheten og kontinuiteten i dette samfunnet ble trolig til en viss grad undervurdert av enkelte av kjøpmennene og av kommunen i den første optimistiske fasen. I fiskernes protester, og også i sabotasjen mot Foyns fabrikkanlegg, øyner vi konturene nettopp av systemkollisjon, som minner litt om konflikter under den tidlige fase av Den industrielle revolusjonen i England, med «the luddites», «maskinstormerne», en systemkollisjon som har paralleller i mange andre lokalsamfunn i den første fasen av den moderne hvalfangsten.

Lokalavisas karakteristikk av situasjonen etter at den første klondykestemning var over, var ganske treffende: en «mere ædru Opfatning» hadde begynt å gjøre seg gjeldende.

Etter Foyn falt da også for mange år Vadsø-samfunnet stort sett tilbake i foldene til det gamle økonomiske system, bl.a. med det patriarkalske utredersystemet (der fiskeren hentet «utredning», dvs. redskaper og andre varer, hos sin «utreder», en kjøpmann, og betalte av gjelden i form av produsert fiskefangst).

Og for det tredje: Striden om hvalfredningssaken, som altså startet i Vadsø, kan ses på som en tidlig påminnelse om de store utfordringer det moderne samfunnet skulle møte med hensyn til industriell utnyttelse av naturressurser og til natur- og miljøvern og bevaring av artsmangfold.

Under Foyn hadde effektiviteten til fangstskutene blitt dramatisk øket; hver skute sto for om lag seks ganger flere hval enn skutene hadde gjort under den klassiske hollandske fangsten. I løpet av de 40 år finnmarksfangsten varte, ble minst 20 000 storhval fanget langs Finnmarkskysten, om lag 40 000 tilsammen i det nordatlantiske europeiske området. Selv om vitenskapen ikke sluttet opp om de folkelige forklaringene på kausalsammenhenger, oppsto det en bevissthet omkring spørsmål som artsutryddelse og økologiske kontekster, i tillegg til at en sterk politisk opinion utviklet seg med basis i disse spørsmål. Hvalfredningsspørsmålet var den aller første miljøpolitiske sak i Norge, med både et rikspolitisk og lokalpolitisk engasjement. Den lange striden om hvalfredningsspørsmålet avspeiler en rekke problemstillinger og posisjoner som vi også ser i dagens debatt.

De sentrale myndigheter forsøkte å balansere mellom på den ene side sterke næringsinteresser og symbolmanifestasjon, som hvalfangsten representerte, og på den annen side distriktspolitiske hensyn, som fiskeriene

representerte, med stadige forsøk på kompromisser, som bl.a. kom til uttrykk i de partielle hvalfredningslovene av 1880 og 1896. Også partipolitiske og utenrikspolitiske hensyn ble lagt i vektskålen, noe bl.a. Johan Sverdrup så klart, med hensynet til Russland og grensesituasjonen i fokus.17 Sentralmyndighetene forsøkte stadig å basere sine standpunkter på vitenskapelige undersøkelser. Vitenskapen på sin side, med forskere som G. O. Sars og deretter Johan Hjort i spissen, slet med problemene at forskningsfeltet var nytt og at lite kunne dokumenteres med sikkerhet. Således kunne strengt tatt vitenskapen ikke tas til inntekt verken for det ene eller det andre standpunkt. Allikevel ble lenge utfallet at konklusjonene implisitt trakk i favør av fortsatt fangst: Det kunne verken bevises eller motbevises at fangsten var for stor eller at den var til skade for fiskeriene.18 Fiskerne nordpå sto egentlig for et slags «føre var»-prinsipp, velkjent i våre dagers ressursforvaltningsretorikk, i allianse med lokale politiske representanter. Men de følte seg også tvunget til direkte aksjonsformer, som stormingen og ødeleggelsen av hvalfabrikken i Mehamn våren 1903, bygd av Svend Foyn etter at han hadde trukket seg ut fra Vadsø, samtidig som Stortinget debatterte lovforslaget om endelig totalfredning av hvalen.

På dette tidspunktet hadde utviklingen i selve hvalfangsten på Finnmarkskysten, med et dramatisk fallende fangstvolum, egentlig overtatt argumentasjonen i favør av en totalfredningslov, med vitenskapen og politikerne som tilskuere på sidelinjen. Finnmarkshavet var helt enkelt tømt, «hvalfangsteventyret» her var over. Men som vi vet: nye hav og nye eventyr ventet under fjerne himmelstrøk på norske hvalfangere.

Opprinnelig trykket i Årbok. Det norske videnskaps-akademi 1996 (1998): 77–93.

155

I september 2013 fylte professor Einar Niemi 70 år. Dette festskriftet er laget til ære for Niemi, som fortsatt er en aktiv emeritus ved Institutt for historie og religionsvitenskap ved UiT Norges arktiske universitet.

Festskriftet består av tjue artikler skrevet av Einar Niemi selv i tidsspennet fra 1974 til 2010.

Med denne artikkelsamlingen ønsker instituttet å hedre hans over 40 års forskningsinnsats på en rekke historie- og kulturfaglige områder.

Einar Niemi har publisert i stort omfang, og dette festskriftet viser bredden i forskningsinteressene og utviklingen i hans forskerkarriere.

Her kan vi finne både tema som han har kommet tilbake til og utviklet over tid, og mer enkeltstående historiske studier av fenomener som gjennom årene har interessert ham.

I artikkelsamlingen skriver Einar Niemi om nordnorsk kystkultur, pomorhandel, hvalfangst, urfolk og etniske minoriteter, migrasjon, grenseproblematikk, idrett og mere til.

www.orkana.no