Fra Little Bighorn til Standing Rock

Orkana Akademisk

ØYVIND RAVNA

FRA LITTLE BIGHORN TIL STANDING ROCK E N

M O D E R N E

I N D I A N E R H I S T O R I E

Innhold Forord ................................................................................................................ 8 Forfatterens takk ................................................................................................ 9

Innledning 11 Ved Cantapeta Creek.................................................................................. 11 Da de hvite kom til «den nye verden»......................................................... 12 Historien som fortelles................................................................................ 15 Kilder og metodisk tilnærming.................................................................... 17 Et blikk inn i historien................................................................................ 18 Oceti Sakowin – den store siouxnasjonen................................................... 29

Strid i stedet for «tillit, vennskap og varig fred»

35

Der denne historien begynte – Fort Laramie................................................ 35 Fort Laramie-traktaten av 1851.................................................................. 38 Fergenekt og uenighet om ei ku .................................................................. 41 Harneymassakren....................................................................................... 43

Powder River-krigen

49

Fort Phil Kearny.......................................................................................... 49 Forhandlinger og forhandlingsbrudd........................................................... 54 Carringtons krig.......................................................................................... 58 Tilintetgjørelsen av Fettermans avdeling ..................................................... 60 «Utrydd menn, kvinner og barn»................................................................ 64 Fort Laramie-traktaten av 1868.................................................................. 65 Det sanne innholdet i Fort Laramie-traktaten............................................. 71

Utrydding av bisonen

75

Tusener av tordnende klover....................................................................... 75 Lettere å skyte bison enn indianere............................................................. 78 Sult som våpen ........................................................................................... 80

Den store krigen mot lakotaene 85 Phezisla Wakpa, Greasy Grass Creek .......................................................... 85 Tyver i lakotaenes hellige land..................................................................... 86

Black Hills er ikke til salgs.......................................................................... 89 Det første angrepet...................................................................................... 91 De forente stater invaderer lakotaenes land................................................. 92 Slaget ved Little Bighorn............................................................................. 94 Sitting Bull sparte livet til Reno og Benteen............................................... 109 De forente stater tar en brutal hevn........................................................... 110 Drapet på Crazy Horse............................................................................. 112

Slutten på det frie livet på prærien

117

Gi fra dere Black Hills eller sult................................................................ 117 Urfolkene som jordbrukere ...................................................................... 119 Internatskolene......................................................................................... 121 Ny oppdeling av lakotareservatet.............................................................. 125 Åndedansen.............................................................................................. 128

En nasjon blir knust

131

Høvding Big Foots minneritt..................................................................... 131 Drapet på Sitting Bull................................................................................ 133 Massakren ved Wounded Knee................................................................. 135 Hver haug skjulte en ihjelrevet menneskekropp ....................................... 144 Militære utmerkelser og omtale i Norge.................................................... 148

Beleiringen av Wounded Knee våren 1973

155

Søkelys på urfolkets uholdbare situasjon .................................................. 155 To urfolk ble skutt og drept...................................................................... 159 Terrorstyret............................................................................................... 161 Zintkala Nuni – Lost Bird......................................................................... 163 Stjålet land og bedervet kjøtt .................................................................... 164

Standing Rock og kampen mot oljerørgata

169

Den sorte slange........................................................................................ 169 Standing Rock-folket går til retten ........................................................... 176 Nye arrestasjoner og pressesensur............................................................. 178 Omfattende politioperasjoner................................................................... 179

Ved frontlinja

181

Til Standing Rock .................................................................................... 181 Cantapeta Creek, 20. november 2016....................................................... 189 Med veteraner for Standing Rock til Standing Rock ................................ 197

Pine Ridge indianerreservat vinteren 2017

213

Der folk ikke dør av alderdom.................................................................. 213 Urangruver, dumpet radioaktivt avfall og kvikksølv ................................. 219 Gjensyn på Wounded Knee ...................................................................... 225

Black Hills: Et sår som ikke er leget

233

På tur til Hinhan Kaga.............................................................................. 233 Opptøyer i Custer by................................................................................ 235 Kravet om å få Black Hills tilbake............................................................. 236 For å ønske vannet og våren tilbake.......................................................... 237 Høyeste­rett behandler Black Hills-kravet ................................................. 240 Bønn og offer............................................................................................ 243

Last stand at Standing Rock

247

President Trump i Det hvite hus................................................................ 247 Oceti-sakowin-leiren ryddes...................................................................... 250 Etterspill og lekkasjer................................................................................ 252

Avslutning

255

1800-tallet................................................................................................ 255 1900-tallet................................................................................................ 260 2000-tallet................................................................................................ 261 Etnisk rensing og folkemord..................................................................... 262 Retten til land, vann og å utøve egen kultur.............................................. 269 Ikke et beseiret folk................................................................................... 271 Noter.............................................................................................................. 273 Litteratur og andre henvisninger..................................................................... 294 Stikkord.......................................................................................................... 309 Summary in English........................................................................................ 318

10

Innledning

Ved Cantapeta Creek «We need to share this. Take the moment to share this». Om det er en aktivist eller en journalist som høylytt kommer med oppfordringen vet jeg ikke, men med enkelt utstyr forsøker en av de fire–fem personene som står ved siden av meg å gå live på nettet. Fra vårt ståsted på høyden ovenfor Cantapeta Creek kan vi skue ned på dramaet som foregår på brua over den lille elva. Ved hjelp av en trailertrekkvogn forsøker urfolksaktivister å fjerne en veisperring som blokkerer Highway 1806 og som hindrer dem i å demonstrere mot den sorte slange; oljerørgata som skal føre miljø­ farlig råolje fra Nord-­Dakota til Illinois. Aktivistene blir møtt med tåregass og gummikuler.

Gjennom røyken høres politiets robotaktige megafonstemme: «You need to move from the bridge.» Trekkvogna gjør gjentatte forsøk på å dra løs sperringen; innhyllet i røyk og med prustende motor likner den mest av alt på et dirrende fortidsuhyre.

Fra orkesterplass ovenfor brua ser jeg panserkjøretøyer, piggtrådsperringer og lyskastere.

Etter hvert blir røyken tettere og det høres skudd, trolig fra en automatrifle som skyter gummikuler.

Vannbeskyttere på vei til Cantapeta Creek og politiets veisperring 4. november 2016.

11

En stor gruppe mennesker går modig arm i arm mot brua mens de synger, ber og fremfører sitt enkle, men kraftfulle budskap: «Mni Wiconi – vann er liv», akkompagnert av rytmer fra urfolkstrommer Demonstrantene blir møtt med harde stråler fra kraftige vannkanoner.

Politiets voldsbruk mot demonstrantene eskalerer. Fra høyden ser jeg et kraftig lysglimt etter­ fulgt av et dumpt smell. Sannsynligvis er det en sjokkgranat. Vannkanonene fortsetter å sprøyte iskaldt vann inn i menneskemassene mens politi med hjelmer og skjold står oppmarsjert på begge sider av brua. Snart er alt av «less-than-lethal» - våpen, slik Julia Wong i The Guardian senere

uttrykte det, tatt i bruk. Privatbiler går nå i skytteltrafikk for å frakte ut skadde og nedkjølte demonstranter.

Panserkjøretøyene og våpenbruken gjør at jeg har følelsen av å være i en krigssone. Men der er vi ikke; vi er i hjertet av De forente stater, i Nord-­ Dakota rett ved Standing Rock indianerreservat og datoen er 20. november 2016.

Mannen ved siden av meg gjentar seg selv.

«Take the moment to share this». Fortell verden hva som skjer – og ikke minst hva som har skjedd – i dag, i går og for mer enn 100 år siden. Det er det denne boka handler om.

Da de hvite kom til «den nye verden» Da Leiv Eiriksson satte sine bein på Vinland og Christopher Columbus 400–500 år senere gikk i land på Bahamas, kom de til et land som for lengst var «oppdaget» og som tilhørte andre folk. Disse var forfedrene til dagens amerikanske urfolk, indianerne, som Columbus feilaktig kalte dem da han trodde han var kommet til India. Antropologer og arkeologer mener at disse folkene i en fjern fortid hadde tatt seg over Beringstredet til det som nå er Alaska, og med tiden trukket sør- og østover mens de tilpasset seg til landområdene de kom til.

Andre, deriblant mange av urfolkene selv, mener at de alltid har holdt til på kontinentet som de hvite døpte Amerika, men som ifølge urfolk ved de 1 store sjøene het Hah-nu-nah; Skilpaddeøya.

12

Forskere antar at det bodde mer enn 50 millioner mennesker på det amerikanske kontinentet da Christoffer Columbus nådde De vestindiske øyer på slutten av 1400-tallet. Et par titalls millioner av disse bodde i det som etter hvert skulle bli 2 til Amerikas forente stater, heretter omtalt som De forente stater eller USA. I løpet av knappe hundre år etter ankomsten til dette kontinentet, hadde spanske erobrere klart å ødelegge de tusenårige rikene til mayaene, inkaene og aztekerne i Mellom-Amerika og å desimere disse folkegruppene.

Drivkraften var jakten på gull og andre rikdommer, og meto­dene var massedrap og hensynsløs vold. I det som i dag er USA skulle det ta lenger tid å erobre urfolkenes land.

Mayflower ankrer opp ved Cap Cod i 1620. For hvite amerikanere er skipet et kulturelt ikon. For urfolkene i Nord-Amerka innledet oppankringen 300 år med ufred, landetyveri og brutte avtaler, av dommer Eli S. Ricker beskrevet som «en solformørkelse svartere enn noen som noen gang har formørket sola, [som] skygget for urfolkenes forhåpninger og lykke […]». Maleri av William Halsall 1882.

Pilgrim Hall Museum, Plymouth, Massachusetts, USA.

Etter flere mislyk­kede forsøk på å etablere bosetninger i det de kalte «den nye verden», klarte franskmennene i 1608 å få fotfeste i Quebec, et navn de hentet fra urfolkenes betegnelse på stedet der elva fra de store sjøene smalner inn. Knappe hundre år senere etablerte de seg også ved munningen av Mississippi. Starten på den konkurrerende engelske erobringen skjedde omtrent samtidig og kan tidfestes til år 1607. Da ble Jamestown i Virginia grunnlagt som den første engelske kolonien. 13 år senere ankret Mayflower opp i en naturlig havn innenfor Cap Cod i dagens Massachusetts, med 102 engelske puritanere ombord. De ble vel mottatt av urfolket, og med deres hjelp fikk immigrantene etablert seg i det de kom til å kalle Ny England. Fra de første engelske settlerne gikk

i land i den nye verden, skulle det gå 283 år før sluttstreken for væpnet kamp ble satt med Wounded Knee-massakren i 1890. Da var den siste frie nasjonen på prærien; lakotafolket, tvunget i kne.

Erobringen av Nord-Amerika tok lenger tid enn erobringen av Mellom-Amerika. Det kan forklares med at urfolkene hadde fått et innblikk i europeernes handlemåter, strategier og krigførings­teknikker, samtidig som de etter hvert tok i bruk deres teknologi slik som «ildvåpen» og hester. Andre forklaringer ligger i at områdene var mer øde og vidstrakte, samtidig som europeerne kriget innbyrdes. At folkene som hadde sitt opphav på De britiske øyer eller i de nordlige delene av Europa, var vesentlig mindre brutale i sin fremferd mot urfolket enn det spanjoler og portugisere var, er det liten grunn til å anta.

13

Elever ved Carlisle Indian Industrial School, Pennsylvania, etablert i 1879 for å gjøre urfolksbarn om til «hvite mennesker».

Bildet er fra 1884. Foto: Cumberland County Historical Society.

Etter at Hotchkiss-kanonene stilnet ved Wounded Knee, fortsatte erobringen på andre arenaer; på den politiske, rettslige og sosiokulturelle. Store deler av land­områdene som ennå tilhørte urfolkene, ble beslaglagt gjennom svikefulle avtaler og oppdeling av jord under påskudd av å gjøre dem til jordbrukere, private landeiere og amerikanske bor­gere. Samtidig ble språk og kultur tatt fra de unge da de ble sendt på internatskoler styrt av katolske prester og pensjonerte offiserer.

Opposisjonen mot landbeslag og språklig og kulturell under­ trykking opphørte ikke etter at geværene stilnet. Som en motvekt til undertrykkelse og assimilasjon vokste American Indian Movement (AIM) fram på 1960-tallet. Unge, målbevisste aktivister som visste å bruke media og som

14

ikke unnlot å ta i bruk sivil ulydighet, skulle nå bli den bærende stem­men for Nord-Amerikas urfolk.

I 1969 arrangerte de The Trail of Broken Treaties og okkuperte kontoret til Bureau of Indian Affairs. Fire år senere besatte medlemmer av AIM sammen med lakotaer på Pine Ridge-­reservatet i Sør-Dakota, Wounded Knee. Wounded Knee var åstedet for massakren i 1890 og stedet ble valgt for å sette søkelys på rasistisk vold, på van­styre av et av de mest symboltunge reservatene og urfolkenes vanskelige situasjon i USA. Etter hendelsen, som utviklet seg til en voldelig konflikt og med­ førte at om lag 600 urfolksaktivister ble arrestert, fortsatte volden å eskalere med bort­føringer og drap. Flere av drapene forble uoppklarte.

Etter å ha vært forholdsvis tause siden slutten av 1970-tallet, ble urfolkenes argumenter igjen fremført med kraftig røst sommeren og høsten 2016. Dette ble fulgt av en storskala, synlig politisk aktivisme som også nådde miljøvernere og alternativtenkende i hele Nord-Amerika. Den

mest synlige manifestasjonen er protestene mot en kontroversiell oljerørgate ved Standing Rock-­ reservatet i Nord-­Dakota. Dette er også en kamp for urfolks rettigheter og for å rette oppmerksomheten mot urfolkenes uverdige sosiale forhold mange steder i dagens USA.

Historien som fortelles De amerikanske urfolkenes historie og samtid har bestått av kamp; først med våpen mot inntrengere som ville beslaglegge deres land, senere på det politiske plan mot et regime med en brutal assimileringspolitikk og nye landbeslag.

Dramatikken i den veldige kulturelle endringen urfolkene mot sin vilje ble utsatt for, er dyptgripende. Ser vi på præriefolkene ble deres levemåte og kultur fullstendig endret på slutten av 1800-tallet. I løpet av to til tre tiår var de veltilpassede jegerfolkene internert i reservater, hvor de endte opp som annenrangs jordbrukere og mottakere av statlige rasjoner.

De forente stater har 573 urfolk eller urfolks3 stammer. Disse stammene har alle vært utsatt for landbeslag og overgrep fra europeiskættede kolonister og har i varierende grad motsatt seg disse overgrepene. Denne boka handler om præriefolkene, og da først og fremst lakotaene, også kjent som teton-siouxene. Dette valget har vært naturlig, både ut fra at de er det største præriefolket og at de har en tydelig og svært dramatiske historie når det gjelder motstand mot erobrerne. Denne historien er velegnet for å eksemplifisere de landerøveri, avtalebrudd og overgrep amerikanske urfolk har vært utsatt for de siste 500 årene. At

lakotafolket på nytt er kommet i søkelyset som følge av den kampen de har kjempet og fortsatt kjemper for å forsvare sitt land mot energiselskaper og naturødeleggelser på Standing Rock, gjør valget høyst aktuelt.

Boka omhandler også lakotaenes allierte i kampen for landet deres på 1800-tallet; de nordlige cheyennene og arapahoene. Felles for disse folkene er at de ikke har gitt fra seg noe av landet sitt uten kamp.

Lakotakrigeren Low Dog, som deltok i Slaget ved Little Bighorn, tegnet av lakotaartisten Red Dog i en Ledger-tegning 1884. Trykket i American Indians: Celebrating the Voices, Traditions & Wisdom of Native Americans, Goldstreet Press (2008) / Wikimedia Commons.

15

74

Utrydding av bisonen

Tusener av tordnende klover Fram til 1978 hadde Norge en reindriftslov som sa at reineiere måtte redusere sine flokker der de 208 sto i veien for et ekspanderende jordbruk. Loven var motivert ut fra en kulturideologisk tankegang om at jordbrukskultur var bedre enn et nomadisk 209 levesett. Loven ble imidlertid etter forholdene praktisert forsiktig, og det er få eksempler på at dyr ble avlivet ved tvang. At norske militære med våpen i hånd skulle slakte ned reinsdyr med tanke på en fullstendig utrydding for å bane vei for nybyggere i de samiske fjellområdene, fremstår for de fleste som en fullstendig absurd tanke.

Flytter vi oss til De forente stater var dette en høyst virkelig realitet – når det gjaldt dyrene som var urfolkene på præriens viktigste matressurs.

Dette er historien om den største, planlagte utryddingen av et landpattedyr opp gjennom historien, som åpenbart må ses på som en del av «den totale krigen» mot urfolkene vest for Missouri.

En gang kunne man høre lyden av tusener på tusener av tordnende klover på den vidstrakte nordamerikanske prærien. Det var lyden av det største landpattedyret på det amerikanske kon-

Bison i Yellowstone nasjonalpark.

75

I siste halvdel av 1800-tallet ble bisonflokkene så godt som utryddet. I Yellowstone nasjonalpark finnes det i dag om lag 4000 bison.

tinentet, den amerikanske bisonen, populært kalt buffalo eller bøffel, som løp over slettelandskapet.

Det mektige oksedyret med kroppsvekt på omkring 1000 kilo eller mer, var fram til slutten av 1800-tallet uten sammenlikning lakotaenes, cheyennenes, arapahoenes og andre amerikanske præriefolks viktigste føde.

Ingen vet nøyaktig hvor store bisonflokkene, som streifet fra Store Bjørnesjø i Canada i nord til Mexicos høyland i sør og Atlanterhavskysten i øst, var. Men ennå ut på 1800-tallet antas det at bisonstammen i Nord-Amerika utgjorde et sted mellom 210 20 og 50 millioner dyr. Det vi imidlertid med sik-

76

kerhet vet, er at denne enorme bestanden i løpet av to korte tiår i siste halvdel av 1800-tallet ble desi211 mert til om lag 500 individer. Ved siden av hastighet og omfang på denne utryddelsen, er den unik av en annen grunn; den var ønsket og skjedde med overlegg. Dette gjør det relevant å spørre om hvem det var som sto bak desimeringen av den enorme, amerikanske bisonstammen – og hvorfor?

Bisonjakt har en mangetusenårig historie, og selv om urfolkenes uttak økte da de tok til å benytte hester på 1600- og 1700-tallet, var det en bærekraftig jakt i balanse med naturen. På 1840-tallet, med den store strømmen av emigranter på vei vest-

over, som jaktet til eget bruk under ferden, økte uttaket vesentlig, og vi har alt sett at lakotaene klaget over dette i 1846. En ytterligere opptrapping, hvor jakten utviklet seg til ren nedslakting, kom med byggingen av den transkontinentale jernbanen.

Den ble påbegynt i 1863 og sto ferdig i 1869. Med denne kom en økning i befolkningstallet, muligheten til å forflytte seg raskt samt til effektiv transport og ikke minst til en hensynsløs jakt.

I byggeperioden leide jernbaneselskapene inn jegere for å skaffe kjøtt til arbeiderne. William F. Cody, bedre kjent som Buffalo Bill, ble ansatt av Kansas Pacific Railroad i 1867. I løpet av 18 måneder skal Cody ha skutt 4280 bison, noe som ga han 212 hans velkjente kallenavn. Rovjakten økte etter at den transkontinentale jernbanen sto ferdig i 1869. I de kommende årene skulle det bli fraktet millioner av bøffelhuder til markedene i øststatene.

Bisonjakt. Maleri av Charles M. Russell. Amon Carter Museum of American Art, Fort Worth, Texas / Wikimedia Commons.

77

Arapahojegere foran sine tipier, 1871. Legg merke til bisonkjøttet som er hengt til tørking. Urfolkene på prærien var helt avhengige av bisonen og brukte alle delene av dyret i sitt hushold. Foto: William S. Soule, National Archives and Records Administration.

Lettere å skyte bison enn indianere Det var ikke skinnmarkedet i øst eller kjøtt til sultne jernbanearbeidere som var drivkraften bak den intensive jakten. En gjennomgang av arkivmateriale og andre førstehåndskilder viser at motivet 213 for rovjakten var utsulting av urfolkene. Urfolkene på prærien var like avhengige av bisonflokkene som kystfiskerne i Norge er av torsken eller fjellsamene av reinen. De forente staters regjering og hærledelse var vel vitende om bisonflokkenes betydning for urfolkene. Anført av de høyest dekorerte offiserene fra borgerkrigen, gikk de aktivt 214 i gang med å desimere bisonbestanden.

78

Den viktigste årsaken til denne udåden var altså et ønske om å knuse de gjenværende, frie nordamerikanske urfolkene; lakotaene, cheyennene og arapahoene på de nordlige slettene, og lenger sør kiowaene og comanchene. Rovjakten ble gjennomført med en klar intensjon om å ødelegge jegerkulturen til prærieurfolkene ved å fjerne deres viktigste matressurs, og dermed tvinge dem 215 inn på reservatene. Uten bisonoksene hadde urfolkene valget mellom å overgi seg og la seg internere i reservatene og bli bofaste jordbrukere, eller sulte i hjel.

General William Sherman, sjef for Missouri-­ divisjonen og senere De forente staters hærsjef, og ledende i forfølgelsen av urfolk på høyslettene i årene etter borgerkrigen, var en av arkitektene bak utryddelsen av bisonen. Som tidligere beskrevet opplevde generalen at hans soldater – de presumptivt beste i verden – ble slått og tilintetgjort ved Fort Phil Kearny i desember 1866 av mennesker 216 det da var vanlig å anta sto på «steinaldernivå».

Lakotaene og cheyennene var da så sterke militært at krigsherren fra borgerkrigen ikke bare måtte trekke ut sine tropper og forlate tre festninger reist med blodoffer i Powder River-dalføret. Han måtte også krype til korset og personlig skrive under på Fort Laramie-avtalen som sa at landet for alltid tilhørte lakotaene til «absolutt og uforstyrret bruk så lenge gresset grodde og elvene rant». Dette innbefattet også retten til å jakte «så lenge det var bison i slikt antall at de kan jaktes på».

Da general Grant ble valgt til USAs 18. president i 1869, utnevnte han sin våpendrager fra borgerkrigen, general Sherman, til General of the Army; De forente staters hærsjef. Som øverstkommanderende for USAs militære styrker var han i løpet av de neste 15 årene ansvarlig for å tvinge urfolkene på den nordamerikanske prærien i kne.

Samme år som Sherman ble utnevnt til hærsjef, proklamerte han strategien han skulle føre det neste tiåret i den prestisjefylte Army Navy Journal: Den raskeste måten å tvinge indianerne til å bli bofaste og leve på en sivilisert måte er å sende ti regimenter av soldater ut på prærien, med ordre å skyte ned bisonene inntil de blir for få til å være en matres217

surs for rødhudene.

Rath & Wrights bisonhudlager i Dodge City, Kansas, 1878, med 40 000 huder. Foto: National Archives and Records Administration.

79

212

Pine Ridge indianerreservat vinteren 2017

Der folk ikke dør av alderdom En tidlig februardag i 2017 besøker jeg Pine Ridge-­reservatet i Sør-Dakota. Urfolksreservatene utgjør skyggesiden av De forente staters velferdssamfunn. Pine Ridge-reservatet er regnet som det fattigste av dem alle, hvor om lag 50 prosent av innbyggerne lever under landets nasjonale fattigdomsgrense. Noe av det første som møter en når man kommer inn på oglala-reservatet er forfalne boliger. Her er mange husvogner eller brakker uten innlagt vann. Utallige biler i ulik stand kranser boligene. Går man ut av bilen utenfor reservatets eneste shoppingsenter, Sioux Nation, må man regne med å raskt bli møtt av folk som spør om penger.

Jeg treffer Emmaline Elk i kafeen på Lakota Prairie Ranch, et overnattingssted i Kyle, en liten bosetning på Pine Ridge-reservatet oppkalt etter en hvit, amerikansk senator. Jeg har aldri møtt henne før, likevel er det som om vi er gamle kjente; jeg traff hennes foreldre Emerson og Jerilyn Elk våren 2012. Da de to år senere ba om et lite beløp så Emmaline kunne begynne på sykepleierstudiet var jeg glad jeg kunne bidra. Siden den gang har vi hatt kontakt via epost. Hun er nå utdannet sykepleier og jobber på en av reservatets sykestuer.

En del av bebyggelsen på Pine Ridge-reservatet en kald vinterettermiddag i 2016.

213

Pine Ridge Indian Reservation

1868 reservation boundary Lost in 1877

NORTH DAKOTA

Lost in 1889 Lost in 1910 Current tribal lands

Standing Rock

er Missouri Riv

I likhet med Standing Rock-reservatet, kan historien til Pine Ridge Indian Reservation eller Wazi Aháŋhaŋ Oyáŋke, dras tilbake til 1868 da oglalahøvdingen Red Cloud skrev under Fort Laramie-avtalen i visshet om at han gjorde det rette for sitt folk. Som følge av de hvite nybyggernes vedvarende behov for stadig mer land ble det som var igjen av det Det store lakotareservatet (The Great Sioux Reservation) etter landbeslaget i 1877 delt i mindre enheter i 1889. Pine Ridge-reservatet er den delen av reservatet som skulle tilhøre oglala-lakotaene etter oppdelingen.

I dag utgjør Pine Ridge-reservatet et areal på 8993 km2. Tross oppdelingene er Pine Ridge-reservatet fortsatt USAs åttende største reservat med et areal på størrelse med Kautokeino kommune.

Hjertet av Pine Ridge-reservatet er Pine Ridge Agency, i dag bare omtalt som Pine Ridge. Det kan spore sine røtter til Red Cloud Agency, som i 1871 ble etablert som administrasjonssted for den delen av lakotareservatet som hørte til oglala-lakotaene. Det var opprinnelig beliggende ved North Platte River i Wyoming Territory, ikke langt fra Fort Laramie. To år senere

Great Sioux Reservation

Lake Traverse

Cheyenne River

SOUTH DAKOTA Pierre

a

ck

Bl

lls Hi

Badlands N.P.

Crow Creek

Lower Brule

Pine Ridge

Yankton Rosebud

NEBRASKA

Dagens urfolksreservater i Sør-Dakota vises med brun farge.

Pine Ridge-reservatet er markert med fet skrift.

Kart: Karl Musser / Wikimedia Commons.

ble Red Cloud Agency flyttet nordøstover til der vi i dag finner Fort Robinson. Etter et kort stopp ved White River i Sør-Dakota, fikk det i 1878 sin nåværende beliggenhet og ble omdøpt til Pine Ridge Agency.

Pine Ridge har vært gjenstand for dramatiske hendelser opp gjennom historien, den mest kjente av dem er massakren ved Wounded Knee, som gjorde slutt på lakotafolkets selvstendighet i 1890. Pine Ridge har en svært dyster statistikk når det gjelder helse, arbeidsledighet og økonomisk situasjon.

Pine Ridge er både navn på oglala-reservatet og tettstedet som er reservatets administrasjonssted. Her ser vi sistnevnte fra nordøst i februar 2016.

214

Santee

Jeg blir overrasket da jeg treffer henne, jeg hadde sett for meg en nyutdannet pleier i tjueårene. I stedet er det en voksen person på 35 år jeg møter.

– Hva var grunnen til at du begynte å studere sykepleie i voksen alder, spør jeg. – Jeg hadde jobbet lenge som assistent på sykestua her i Kyle, jeg ønsket å lære mer, bli bedre i stand til å hjelpe, svarer Emmaline. – Og det er det behov for. Det er så mange som får diabetes her, vi får stadig vekk inn folk som kommer for seint, det er mange vi ikke er i stand til å hjelpe, som må amputere eller som har ødelagt lever. Sjansene for å få diabetes her er mange ganger høyere enn landsgjennomsnittet, forteller hun.

– Det er tre hovedgrunner til det, fortsetter hun, som har de beste forutsetninger for å fortelle om helseproblemene lakotafolket sliter med. – Feil kosthold, for lite mosjon og mye alkohol, mange ganger i kombinasjon. En del kommer for seint også til å redde livet, og det er slett ikke uvanlig at både menn og kvinner går bort før de er fylt 50 år.

Emmaline Elk er oglala-lakota og har utdannet seg til sykepleier i voksen alder. Hun er nok å gjøre i jobben på sykestua i Kyle, forteller hun.

Diabetes, kreft og høy barnedødelighet At helseforholdene er under enhver kritikk på mange reservater, og at Pine Ridge ligger lengst nede på de fleste helsestatistikkene er ikke ukjent. I epidemiologiske termer er Pine Ridge en katastrofe­ sone, skriver professor Gunnar Almgren, som påpeker at dette ikke en naturskapt katastrofe, men et resultat av bevisst nasjonal politikk som man-

Boligene er ikke bedre enn helsetilstanden på Pine Ridge. Mange bor i brakker eller husvogner, ofte uten innlagt vann og med vegger som gir lite beskyttelse når vinterstormene raser over prærien.

215

ge generasjoner av amerikanere er involvert i. De dramatisk høye dødelighetsratene for et stort antall sykdommer blant Pine Ridge-lakotaene er et resultat av så vel moderne strukturell undertryk561 kelse som historiske traumer, fastslår Almgren.

Som eksempler viser han til dødsratene for diabetes og leversykdommer, som er henholdsvis 4,4 og 562 10,0 ganger over landsgjennomsnittet. Diabetes kan ifølge Almgren forklares ut fra mange generasjoners feilernæring. Ser vi på gjennomsnittlig levealder, er den lavest på den vestlige halvkule: 47 563 år for menn og 52 år for kvinner.

Emmaline kan bekrefte at kostholdet har bidratt til at diabetes nærmest er blitt til en epidemi: – Helt fra våre olde- og tippoldeforeldre ble tvunget inn i reservatene og fratatt muligheten til å jakte bison og annet vilt, har kostholdet vært ødeleggende. Den hvite manns matrasjoner som

myndighetene har forsynt reservatene med, har bestått av fint hvetemel, mye sukker, hermetikk og bearbeidede kjøttprodukter av dårlig kvalitet.

Grønnsaker og frukt har vært fraværende. Dette har fortsatt helt fram til i dag, forteller hun.

– Bare gå inn på Sioux Nation, reservatets eneste dagligvarebutikk, fortsetter hun: – Her er det hyllemeter på hyllemeter med chips, sukkertøy og loff, men nesten ikke grønnsaker, og det som er tilgjengelig er dårlig og dyrt. Skal man ha ordentlige grønnsaker og bra frukt må man til butikker utenfor reservatet, til byer som Rapid City i Black Hills, 135 kilometer unna eller Gordon i Nebraska, som er noe nærmere.

Emmaline har vært i Gordon dagen før og gjort innkjøp for den kommende uka. – Den lange veien til ordentlige butikker krever mye planlegging. Også til Pine Ridge tettsted er det 40 kilome-

Kostholdet på reservatene har vært ødeleggende for urfolkene. Bildet viser lakotakvinner som mottar matrasjoner i 1891. Rasjonene besto av hvitt brød, hvetemel, sukker og maisgrøt. Foto: C. G. Morledge, Denver Public Library.

216

ter å kjøre. Som du skjønner blir det mye kjøring – og alt for lett å kjøpe dårlig ferdigmat.

Etter to års studier på Lakota College har Emmaline oppnådd å bli sykepleier av laveste grad; associated nurse. Studiet var krevende, særlig når hun i tillegg har tre barn i tenårene å forsørge. – Vi var 20 i kullet, forteller Emmaline, kun åtte fullførte studiet og bare fire av oss har så langt bestått eksamen. Stort frafall er vanlig, særlig blant de yngre. Dette skyldes ikke latskap og manglende vilje, men problemer av mange slag slik som vanskelige sosiale forhold hjemme, dårlige boforhold og stort press på unge kvinner på mange måter, ikke minst seksuelt. – Økonomiske forhold gjør det vel også vanskelig? spør jeg, kjent med at mer enn 50 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensa i De forente stater og at det er om lag 80 prosent 564 arbeidsledighet på reservatet. – Ja, skolegang er dyrt og folk tør ikke ta opp lån. Fund raising og veldedighet, det var måten jeg fikk finansiert skolegangen på, sier Emmaline. Også i videregående skole er frafallet stort, ifølge statistikken er det på 565 70 prosent.

– Kreft er også et stort problem. Prostatakreft, livmorhalskreft og lungekreft. Folk kommer for seint for å få behandling. Det er ikke tradisjon hos oss til å gå til lege, ikke engang om vi har smerter.

Så når folk kommer har tiden ofte løpt fra dem.

En venninne av meg har en 18 år gammel sønn med prostatakreft. Han har ikke fått den hjelpen han har krav på og nå har kreften spredt seg. Hva kan han gjøre? Det hjelper lite å saksøke staten når det står om livet. En del av de høye krefttallene kan trolig forklares ut ifra forurenset vann, du har sikkert hørt at det er påvist høye forekomster av radioaktivitet i elvene som renner gjennom reservatet. Tidligere var det urangruver i Black Hills

samtidig som forsvaret dumpet forskjellige ting som ikke akkurat var helsebringende for folk nært opptil reservatet, forteller Emmaline.

Uranutvinning var en del av rustningsindustrien under den kalde krigen. Utvinning foregikk blant annet i Black Hills, som har elver som drenerer ned på Pine Ridge, og som har vært drikke566 vannskilder for lakotareservatene. Problemene det har skapt kommer jeg tilbake til.

Emmaline kan også fortelle om barnedødelighet som er tre ganger høyere enn landsgjennomsnittet: – Selvmord er et annet problem.

Selvmordsraten er skyhøy sammenliknet med gjennomsnittet i landet. Spesielt blant de unge.

For ikke lenge siden var det åtte stykker som gikk bort i løpet av noen få dager. Det er mye for et lite folk som vårt. Tallene bekreftes av professor Almgren som kan vise til at barnedødeligheten og selvmordsratene er henholdsvis 2,3 ganger og 3,1 567 ganger over landsgjennomsnittet.

Tuberkulose, en sykdom som nærmest er borte i den vestlige verden, er en annen plage reservatets helsevesen må kjempe mot. Emmaline forteller at det også er store mørketall når det gjelder overgrep og vold mot kvinner. På tross av at alle i de små helsestuene rundt om på reservatet har svært mye å gjøre er det nedkuttinger, de får ikke ansatte flere selv om det er et skrikende behov for flere hender.

Omsetning av alkohol er forbudt på reservatet. Likevel er alkoholmisbruk et stort problem på Pine Ridge. Dette skyldes i stor grad at det ligger en ansamling spritbutikker på den andre siden av delstatsgrensa, kun tre kilometer fra tettstedet Pine Ridge. Alkoholutsalgsstedet Whiteclay har i flere tiår har vært en torn i øye for stammerådet på Pine Ridge. – Nesten alle har en nær slektning som tar

217

Denne boka omhandler historien og samtiden til urfolkene på prærien i Midtvesten.

Det er en beretning om kamp; først med våpen i hånd mot inntrengere som ville erobre landet deres, senere på det politiske plan mot en brutal assimileringspolitikk.

Boka omhandler først og fremst lakotafolket. Forfatteren har valgt dette urfolket fordi de fortsatt kjemper for sitt land, og fordi de har en dramatisk historie velegnet til å illustrere avtalebrudd, landrøverier og overgrep som amerikanske urfolk har vært utsatt for gjennom de siste 500 år. Etter at stridsøksa ble lagt bort, har lakotaene fortsatt å slåss for likeverd, for menneskerettigheter andre tar for gitt, og mot uranutvinning og andre miljøødeleggelser på deres traktatfestede land.

Senest kom de i søkelyset som følge av kampen mot oljerørgata Dakota Access Pipeline.

I boka skildres kampen og aksjonene politiet iverksatte mot vannbeskytterne ved Standing Rock-reservatet.

Forfatteren drøfter også i hvilken grad slike overgrep har krenket internasjonale rettsregler som ivaretar urfolks kultur og menneskerettigheter, herunder også FNs folkemordskonvensjon.

Øyvind Ravna er professor i rettsvitenskap ved UiT Norges arktiske universitet med same- og urfolksrett som sentrale fagområder. Han er også dokumentarfatter og fotograf. Tidligere på Orkana forlag: Gjennom Sibir med Nansen (2014).

ISBN: 978-82-8104-335-0

Orkana Akademisk

www.orkana.no