Hvem var skyldig by Orkana

Tor Jacobsen og Rønning Tollefsen

HVEM VAR SKYLDIG? Sabotasjen på Bardufoss 1950

ORKANA

Tor Jacobsen og Rønning Tollefsen

Hvem var skyldig? Sabotasjen på Bardufoss 1950

Omslagsillustrasjon: Riksarkivet Omslag: DesignBaltic Sats: DesignBaltic Trykk: Jelgavas tipogrāfija

INNHOLD:

Forord...................................................................... 7 Innledning............................................................... 9 Sabotasje................................................................ 12 Første møte med Johannes Hallonen...................... 18 Alarm .................................................................... 26 Infanteriregiment nr. 14 inntar Balsfjord................ 41 Bardufoss flystasjon................................................ 50 Et nattlig skuddrama.............................................. 55 Radio Moskva melder............................................. 63 Tvilen nager politiet............................................... 67 Johannes’ åpenbaring ............................................. 76 Sannhetsserum ...................................................... 87 Maratonavhøret ..................................................... 92 Oppvekst og familiebakgrunn ............................. 106 Rettssak og dom .................................................. 112 Fikk Hallonen en rettferdig dom?......................... 124 Siste besøk hos Johannes...................................... 177 Noter................................................................... 179 Kilder og litteratur................................................ 181

SABOTASJE

Han har løpt gjennom krattskogen og holdt jevn fart. Det er november og mørketid, men klar himmel med stjerner. Ingen pro blemer så langt. Nå kommer den vanskeligste delen av jobben, han må ut i åpent lende og over den nakne flystripa der ingenting kan skjule han. «Hælvetes stjerner!» Han stanser, kjenner sin egen puls, hjertet som hamrer i brys tet. Han er i bra form, så dette klarer han. Men tåler han også den psykiske påkjenningen, holder nervene? «Tøv! Dette har du tenkt gjennom i detalj, du vet hva du skal gjøre. Ingenting kan klikke nå.» Så er han over flystripa. Ingen har sett han. Han huker seg ned bak en busk og lytter til latter og støy fra ungdom som leker seg på skøyter på et lite islagt tjern mellom ammunisjonsbunkerne og en av hangarene. Det er soldater som har lurt med seg unge jenter på glattisen, langt unna militært opphav og oppsyn. Han kan skimte målet, raden av ammunisjonsbunkere, store betongbobler som buler opp av bakken. De er godt skjult av torv og jord og ikke lette å få øye på fra luften, men likevel så sårbare. Her er flyskvadronens lager av bomber, granater og mitraljøse ammunisjon, tonnevis av sprengstoff som skal gjøre de gamle Spit fire-jagerflyene til effektive våpen når den kalde krigen blir heit. Foran øynene hans ligger det viktigste krigsmålet i Nord-Norge, og han kan nå det uhindret, det finnes ikke noe gjerde rundt fly plassen, ikke en meter piggtråd foran bunkerne. Vaktposter finnes

ikke på kilometers avstand. Det står tydelig for han at de gamle krigsflygerne skal fortsette å slåss i luften, når de bare klarer å rive seg løs fra kosemiljøet i messa. Stasjonssjefen inklusive, tøff kar, men flittig gjest i baren. Nå skal han jammen vekke dem! Leken på skøytetjernet fortsetter, ingen nye lyder. Alt er klart, nå gjelder det å komme i gang med jobben! Den første delen av oppdraget hadde han allerede utført i skumringstimen. Rolig hadde han spasert til bunkerne, og i løpet av øyeblikk hadde han skåret over messinglåsene til to av bunkerne. Det var som å skjære i smør med baufila. Nå er dørene åpne, og i løpet av minutter skal han sette jagerskvadronen ut av spill, lamme hele flystasjonen. Han kjenner opphisselsen og føler seg stolt. Det er en ny følelse, en god følelse. Som barn av innvandrerslekt har han alltid følt seg underlegen, kuet av nordmennene. Nå tar han en hevn mange kommer til å huske. Aldri skal noen få vite hvem som sto bak, han skal bære på en god hemmelighet om en dristig aksjon som vekket en hel nasjon. Hans aksjon. En sabotasjeaksjon, den første i etterkrigs-Norge. Han hadde følt seg nervøs og urolig etter at beslutningen var tatt, nå føler han seg kald og sikker og vet nøyaktig hva han skal gjøre. Døra på den første bunkeren glir lydløst opp på smurte hengs ler. I mørket innenfor skimter han ammunisjonskasser fra golv til tak. Han finner en tom kasse, setter den bort til de andre og leter fram kapslene av celluloid som inneholder spesialkrutt. En fyr stikk ripes av i halvmørke, og en kapsel freser seg ned i treverket. Han strør en hel neve «krutt-konfekter» over ilden, som flammer opp med en styrke som skremmer fordi han i samme øyeblikk er klar over at planen må forandres. Det brenner så lystig at han ikke tør å fyre opp i nabobunkeren, det gjelder å komme seg unna før

fyrverkeriet er i gang! Han smetter ut av bunkeren, lukker døra forsiktig, stanser og lytter. Det er fortsatt folk på skøytebanen, men ellers er alt stille og rolig. Han løper over flystripa og er i sikkerhet i krattskogen. Nå koster han på seg et lite glis. Flystasjonen ligger i kveldsro under Istindan. De siste sivilistene har sluppet ut hovedporten etter underholdningskveld i gymnastikksalen. På brakkene gjør solda tene seg klare for køya. I offisersmessa er det sikkert god stemning som vanlig. Når flystasjonen sover, så sover den. Koreakrig og fare for ny verdensbrann til tross. Det er langt fra Seoul til Bardufoss. Men snart får de noe å tenke på, de som ikke tenker i det hele tatt.

Svarthaugen lå i østenden av rullebanen og var en utfordring for flytrafikken. Tyskerne forsøkte i 1943 å sprenge bort toppen, men forsøket mislyktes. Foto: Riksarkivet

Han skal vekke dem alle, ikke bare lekekrigerne, men politikerne, ja, alle som sover og ikke tror at noe kan hende i Norge. Yr glede risler gjennom en frossen kropp da den første eksplosjonen høres. I løpet av få minutter er kveldsroen på Bardufoss flystasjon forandret til kaos. Offiserer og mannskap tumler ut i svarte natta, og er plutselig klar over at dette ikke er en øvelse, det er begynnelsen på den tredje verdenskrig! Hører de kanskje ikke hvordan maskingeværene smatrer som bare faen borte ved Svarthaugen? Plutselig kommer en hel serie med eksplosjoner, noe galt er på ferde. De hører en bil bråbremse utenfor brakka, og inn fyker nest kommanderende ved rekruttskolen, løytnant Brenna. Han er sterkt opphisset, snakker ikke forsiktig som han pleier, men roper: «Alarm! Kjør sirena og få guttene ut av køya straks. Oppstilling foran brakka på øyeblikket, med våpen.» Korporal Bjarne Olsen stiller ingen spørsmål. Plutselig husker han at det er krig i Korea, og at enkelte har fryktet et russisk angrep på Norge. Er dette starten på en ny krig? Er det akkurat nå den tredje verdenskrig bryter løs? Rekruttene tumler ut, noen halvt påkledde og uten våpen, irri terte over denne dumme nattmanøveren. Men novemberkulden og skuddseriene fra skogen vekker dem. Nå skytes det intenst i området ved Svarthaugen, er det virkelig trefning med russiske soldater? Ting skjer fort. En bil fra våpenlageret svinger opp med skarp ammunisjon. Kaptein Grimstad er på plass og står for utdelingen. Han er dyster og alvorlig. «Hør etter», sier kapteinen. «Det pågår skyting i området ved Svarthaugen, vår oppgave er å finne ut hva det er som skjer. Vi rykker fram i spredt orden. Hver mann må

være våken og straks rapportere til overordnet befal når han obser verer noe. Forstått?» Nå skyter fienden som besatt, og korporal Olsen er ikke lenger i tvil – dette er krig. Plutselig smeller det like ved siden av han, retning klokka 9.45. «Hva der?» Han hører nervøsiteten i sin egen stemme. Soldaten som har fyrt av et skudd i blinde, er enda mer redd: «Jeg vet ikke, men jeg så tydelig en skygge klokka ti, og var sikker på at det var fien den.» Nå dukker troppssjefen opp og hveser mot stakkaren: «For hælvete mann, du risikerer å skyte dine egne hvis du kobler ut hodet. Våkn opp, for faen!» Men søvngjengeren er ikke alene. Nervøse rekrutter skyter mot sine egne skygger, og jente futen som kommer fra kvelds eventyr, får en bekomst han ikke hadde drømt om etter tyv permen. Han blir beskutt samti dig som han glir på kveldsfersk is og raser inn i krattskogen på alle fire. Ør og fortvilt roper han med hendene i været: «Hjælp, ikkje skyt, eg e berre ein norsk Kaptein Grimstad i prat med flysoldater soldat ifrå Brønnøysund!» Bardufoss 1950. Foto: privat

Bortsett fra denne karen har de framrykkende krigerne ikke sett en levende sjel, intet tegn til fienden, enda det fortsatt smeller i nærheten av ammunisjonsbunkerne bak flystripa. Kompaniet blir lagt i stilling og avventer ordre mens Grimstad sniker seg fram som speider. Det løser mysteriet, krigen er foreløpig redusert til en brann i et ammunisjonslager. Taket på bunkeren går i luften, og nå eksploderer mitraljøseammunisjon i tette serier, novemberhim melen opplyses av et djevelsk fyrverkeri. Men hvordan pokker kan det begynne å brenne i en betongbunker nedgravd i bakken? Dette må være sabotasje. Russiske agenter er på ferde, dette er opptakten til krigen. Men faren er ikke over. I nabobunkeren ligger flybomber nok til å sprenge det meste av Bardufoss i luften. De som vet dette tør knapt å tenke på hva som vil skje hvis ilden sprer seg. Soldatene blir trukket tilbake dit det er noenlunde trygt, bare noen få vaktposter med påsatt bajonett blir igjen for å fange sabotører. Dette er etter læreboka: først sivil uro, så sabotasjeaksjoner og endelig væpnet angrep. Alle vet hvem fienden er, spørsmålet er når han vil slå til?

FØRSTE MØTE MED JOHANNES HALLONEN

Boka til Tor Jacobsen skapte ny interesse for Hallonen-saken, og flere journalister forsøkte å komme i kontakt med han for å høre historien med hans egne ord. Men Johannes Hallonen hadde reist fra Norge etter endt soning, og slått seg ned i utlandet på ukjent adresse. Han ville ikke møte dem som ønsket å grave i fortiden hans. Sommeren 2014 fikk vi likevel adressen hans i Sverige, og skrev et brev der vi fortalte at mange tvilte på at han var den skyldige og alene hadde utført sabotasjen på Bardufoss i november 1950. Vi visste at han nå var en gammel mann, og dette ble kanskje hans siste sjanse til å fortelle sin historie. Var vi velkommen, og ville han åpne døra for oss? Vi kom med bil til Katrineholm en formiddag i september. Sko gen hadde allerede fått høstfarger, og en prangende plakat minnet om en storartet dansegalla til helgen med flere kjente band og lokale artister. En hyggelig småby i Södermanlands län, som en gang hadde Sveriges beste bandylag, og der Göran Persson var ord fører noen år før han ble Sveriges statsminister. Her skulle jeg møte Johannes Hallonen, som bodde i Fridsgatan, men ingen åpnet da vi ringte på. Vi gjorde et nytt forsøk per telefon, og fikk svar fra en blid damestemme som forklarte at dørklokka var i ustand, viskulle bare komme opp i tredje etasje og banke på. Vi tok heisen i en velholdt, lav boligblokk som gjerne kunne høre til «det svenska folkehemmet», som Per Albin Hansson lanserte i 1928. 18

En vakker og velstelt eldre dame med kritthvitt hår åpnet for oss og ønsket velkommen. Hun hadde bakt kake, og kaffen var klar om et øyeblikk. Hun hadde forresten et brev til oss. Hun hadde hjulpet Johannes med å skrive, men hadde ikke rukket å sende brevet fra seg. Det var svar på brevet vi hadde sendt for en måned siden, og vi leste: Ditt brev har anlänt. Där fanns allt jag undanträngt i mitt 88-åriga liv. Jag har försökt lägga detta bakom mig. En händelse som förändrade hela mitt liv. Jag anser att jag blev en skam för min familj. Har sedan detta hände all tid hållit mig för mig själv och undvikit folk, i tron att de vet allt om mig. Uppkomsten av sprängningen var unga grabbars nyfikenhet. Grabbar som var klipska och ville ha med mig i gänget. Jag var dessutom lite «utanför» på grund av min samehärkomst. Min mor var samekvinna. Allt gikk obetenkt och snabbt och slutade med sju års fängelsedom för min del. Enligt fängelsechefen hade jag varit en exemplarisk fånge, som aldrig frågade efter något eller bad om något. Min hälsa har varit god och är det fortfarande. Men sedan ett par år tillbaka har jag drabbats av åldersdemens. Ej Alzheimers. Demensen har gjort mig förvirrad. Kommer inte ihåg något. Det som hänt mig tidligare är så gott som borta. Jag kan alltså ej vara behjälplig till det Du forskar i. Ônskar Dig ändå fortsatt framgång i Ditt arbete. Katrineholm den 6. september 2014 Johannes Hallonen

«Dere kommer för sent», sa Ulla Zeitz vennlig, hun er samboer med Johannes. «Johannes har tappat så mycket av sitt minne. Men han sitter i stugan med sina böcker.»

Drapet på Olof Palme rystet Johannes Hallonen, og Palmes visjoner om framtida fasinerer. Foto: Jørn Berger Nyvoll

Vi går inn i stua, der Johannes sitter med ei bok i godstolen. Han har ventet oss, så han kikker opp fra boka og sier med et glimt i øyet: «Jag läser Underbara dagar framför oss av Olof Palme, vet du om honom?» Han rekker oss boka, og mens vi blar, åpner han en ny bok og leser et dikt for oss av Pär Lagerkvist: Det kom ett brev om sommarsäd, om vinbärsbuskar, körsbärsträd. Ett brev ifrån min gamla mor med skrift så darrhänt stor.

«Du er glad i å lese?» «Böckena är min värld, jag har mer än 500 böcker. Några lånar jag bort, men jag minns inte til vem, och så blir böckena borta. Det gillar jag inte». Jo da, Johannes er blitt en gammel mann som det er vanskelig å kjenne igjen fra ungdomsbildene vi har sett i gamle aviser. Han er ingen høy mann, og er fortsatt lett i kroppen med smidige beve gelser. Etter mange år i Sverige snakker han nå svensk uten aksent. Mens vi drikker kaffe, går praten om årene som har gått. «Hvor har du vært Johannes?» «Jag har seglat, jag har varit överallt i världen.» Så svikter hukommelsen, og Johannes må lete etter ordene. Han vil gjerne fortelle, men sammenhengen blir borte, han merker det selv og blir irritert. Men Ulla kjenner historien, og hun kan hjelpe når ord og mening blir borte for Johannes. Da han slapp ut av fengsel, fikk han en kort stund med skogsarbeid i Buskerud. Av gode hjelpere fikk han så hyre på et utenlandsk tankskip. Han banket rust de første ukene før han ble sendt ned i maskinen. Det var riktig sted for en faglært flymekaniker, og da skipet en dag sto uten maskinist, kom kapteinen med en bunke manualer under armen og sa at nå var Johannes ansvarlig maskinist om bord, og slik ble det de årene han seilte til sjøs over store deler av verden. Etter elleve år mønstret han av i England og fikk jobb på en mask infabrikk der han sveiste sammen landbruksmaskiner. Etter nesten tre år ble neste stans på livsveien Antwerpen, med ny jobb i maski nindustrien. Her ble han gift og fikk to sønner. Familien bestemte seg etter noen år for å flytte til Sverige. Der ble det skilsmisse fra kona Irene, som var en dyktig kunstmaler. De siste 30 årene har han bodd sammen med Ulla. Før han ble pensjonist, var han lærer på en fagskole for mekanikere i Katrineholm. Det var en jobb han trivdes godt med.

Praten blir etter hvert dreid mot hendelsene på Bardufoss i 1950. Mye har gått i glem meboka – slik Ulla hadde advart om – og Johannes vil heller ikke så gjerne snakke om dette. Det blir likevel en lang og springende samtale, og etterpå kan vi trekke ut Pär Lagerkvist skrev sterke dikt, og mot kveld noen fakta fra det Johannes, tok Johannes ofte fram en av diktsamlingene hans. Foto: Jørn Berger Nyvoll med hjelp fra Ulla, har fortalt. Det var lett for soldatene på Bardufoss å skaffe seg ammunisjon og sprengstoff. Noen av dem hadde som tidsfordriv å naske dynamitt, som de tok med ned i en elvedal der det var en foss. Der sprengte de og drev med forskjellige eksperimenter. Den samme gjengen bestemte seg en dag for at de skulle gå inn i skogen til ammunisjonsbunkerne. Johannes ville ikke være med, men de truet han og sa at han var «en feig samejævel som skeit i buksa av redsel». Det ville han ikke ha sittende på seg, og han gikk med dem. Detaljene om hva de gjorde, og hva som hendte, er borte, men han er sikker på at han ikke tente på. Alle løp sin vei, og etterpå sa de at det var han som hadde gjort det. Politiet fant ingen sabotør, men to måneder etter sabotasjen ble Hallonen skutt i armen, og det skuddet førte til arrestasjon og tilståelse. «Det var meningsløst att protestera, alle sa det var jag som hadde gjort det alene. Så jag bestämde mig för att säga att det var jag som hadde tänt på, alt annat var meningslöst.»

«Du ble skutt i armen, men fortalte at du hadde skadet deg selv. Hva er sant?» Han ler og tar av seg skjorta for å vise arret. Han husker lite fra den episoden, men sier at den hadde med saken å gjøre. «Du kom aldri tilbake til Vestertana, Johannes. Var det et savn?» «Han reste hem på besök efter många år», forteller Ulla. «Han skämdes för att han hade suttit i fängelse. Han ville inte berätta för sina föräldrar vad han hade bli vit anklagad för. Han ville vara en god son för sin far som varit en hedersman. Hela tiden drar sig Johannes undan för folk. Han har svårt att umgås med andra, han vill inte tala om det som hände. Jag tror att han kände en plikt Johannes Hallonen på sin daglige spasertur i att tiga, för Johannes är en Katrineholm. Foto: Jørn Berger Nyvoll hedersman, på sitt sätt.» På vei ut døra, viser Johannes fram noen ord han har skrevet med ustødig hånd på tittelbladet i Palme-boka: man måste lära sig leva så att det er trevligt att inte förstå alt

Møtet med Johannes Hallonen og samboeren Ulla Zeitz i Katrineholm førte til et veiskille i arbeidet vårt med saken. Var tiden inne til å slå seg til ro med den dommen Hallonen hadde fått, og akseptere hans credo om at ikke alt her i verden er til å forstå? Var han offer for et justismord, slik mange troverdige personer mente? Det var mange uklarheter, og nå i ettertid var det relevant å spørre om politi og rettsvesen, slik klimaet var under den kalde krigen, ble utsatt for press og måtte finne en skyldig? Besøket hos Johannes og Ulla hadde ikke løst gåten. En begynnende demens hadde lagt et slør over hukommelsen til Johannes, og det han i løpet av 30 år hadde fortalt til Ulla, kunne være halvsannheter. For å komme videre, var det nødvendig å få innsyn i sakspapi rene, både politiets etterforskning og rettsdokumentene. Det viste seg å bli en lang og vanskelig prosess. Hvor kunne vi finne dokumentene som fortalte om politiar beidet for 65 år siden? Den første skriftlige henvendelsen gikk til Riksarkivet med alle opplysninger om saken. Etter tre uker svarte Riksarkivet at papirene ikke var hos dem, men mest sannsynlig lå i Statsarkivet i Tromsø. Papirene var ikke der heller, men kanskje hos politiet eller hos fengselsmyndighetene i Oslo, mente Statsar kivet. Henvendelsene dit ga heller ingen resultater, og vi var tilbake i Statsarkivet i Tromsø, som lovte å lete grundigere. Det tok sin tid uten at papirene ble funnet. Etter en ny intern kommunika sjon mellom arkivene ble det klart at papirene likevel befant seg i Riksarkivet. En formell søknad om innsyn i Hallonen-saken ble avslått, fordi dokumentene var unntatt offentlig innsyn i 80 år og ville bli frigitt først i 2032, hvis saken på det tidspunktet fortsatt var av interesse.

Etter råd ble det likevel sendt en ny søknad, denne gang av Hal lonens familie, som forlangte innsyn. Det hjalp, men dokumentene måtte først sikkerhetsklareres av Forsvaret, for å slette eller fjerne dokumenter som var å anse som hemmelige. Etter at klareringen var utført, uten at noe ble fjernet, kom beskjeden fra Riksarkivet om at dokumentene var tilgjengelige på lesesalen i Riksarkivets lokaler ved Sognsvatn i Oslo. Den 5. desember 2016 ble to grå arkivkasser1 utlevert til gjen nomsyn. Kassene ble båret inn på lesesalen, og under oppsyn av en inspektør viste den første opptellingen at mer enn 1200 sider måtte leses for om mulig å komme nærmere et svar på spørsmålet om Johannes Hallonen hadde fått en rettferdig dom eller lidd urett. Dokumentene i arkivkassene var ordnet nokså kronologisk, og bekreftet at politiet i Tromsø ble alarmert og rykket ut til Bardufoss natt til 16. november 1950.

En sabotasje mot Bardufoss flystasjon i 1950 rystet hele nasjonen, og ennå i dag er saken et mysterium. En flymekaniker fra Tana i Finnmark påtok seg ansvaret for sabotasjen, men var han den eneste skyldige? Denne boka forsøker å belyse hvilke krefter som sto bak det som skjedde, og hvilke følger det fikk for enkeltskjebner og for den kalde krigen i Norge. Svaret forfatterne presenterer vil kanskje forbause mange. Sabotasjehistorien inneholder elementer av storpolitikk, nasjonal historie, lokalhistorie og psykologisk drama – i tillegg til at den har krimgåtens karakter.

ISBN: 978-82-8104-337-4

ORKANA