Kvener, skogfinner, tornedalinger, karelere, vepsere og ingermanlandsfinner by Orkana

ORKANA

Bente Imerslund

KVENER, SKOGFINNER, TORNEDALINGER, KARELERE, VEPSERE OG INGERMANLANDSFINNER

Onhan meitä vielä! Jo visst finnes vi!

Kvener, skogfinner, tornedalinger, karelere, vepsere og ingermanlandsfinner Onhan meitä vielä! Jo visst finnes vi! Bente Imerslund Forfatteren har fått støtte til arbeidet fra Det faglitterære fond, Norsk kulturråd, Fritt Ord, Troms fylkeskommune, Barentssekretariatet og Letterstedtska stiftelsen. Boka er utgitt med støtte fra Troms og Finnmark fylkeskommune.

Forside: Oddbjørg Ulstein i Børselv med sin lille sønn Anstein Mikkelsen på fanget. Guttens kvenske oldemor AnniÄmmi følger interessert med. Hun har på seg en dakki, hverdagsplagget for kvenske kvinner i Børselv. Anstein ble den første kvenske filmkunstneren og nesten 60 år senere laget han filmen «Under en annen himmel» inspirert av oldemorens fortellinger om stjernehimmelen. Foto: Privat. (Se s. 55) Bakside: Smykket er en syngende hest, laget etter et eldgammelt smykke som ble funnet i en vepsisk grav. Hesten symboliserer det hardt arbeidende vepsiske folket. For forfatteren har den blitt et symbol på de østersjøfinske folkene. Foto: Reinert Grammeltvedt. (Se s. 341) Kart: DesignBaltic etter en ide av Håvard Imerslund Heggelund Forfatterportrett: Holden Foto, Hokksund Design: DesignBaltic Trykk: AdVerts © Orkana forlag 2021 Orkana forlag, 8340 Stamsund ISBN: 978-82-8104-455-5 www.orkana.no post@orkana.no

INNHOLD Forord .............................................................................................................................................................................................. 11 Innledning .................................................................................................................................................................................... 15 1. ØSTERSJØFINSKE FOLK OG SPRÅK – MAJORITETER OG MINORITETER....................... 19 AV EIRA SÖDERHOLM

2. KVENER – EN NORDNORSK MINORITET............................................................................... 25 AV EIRA SÖDERHOLM

Språk, identitet, røtter, oppvekst, arbeidsliv – kvener og norskfinner forteller............... 30 «Må jeg bo her til jeg har både pupper og permanent?»......................................................................30 EDITH RANDA «Gammelfinsken i Bugøynes får finner til å gråte av vemod»..............................................................33 ELSA MAGDALENA INGILÆ HALDORSEN «Oi hospodipomiloi ...».......................................................................................................................................37 HELVI KORVANEN Samme sauna hver fredag i 40 år...................................................................................................................39 ARILD DOLONEN «Kven? Nei, hva er det der kven?»..................................................................................................................42 IVAR PEDERSEN ~ PETTERIN JUSSIN MAGNUKSEN IIVARI «Jeg har servert to konger og en president»..............................................................................................45 MAGNHILD REISÆNEN «Etter nesten 40 år tok jeg hjertets språk tilbake»...................................................................................49 SOLGUNN HESJEVOLL ~ VILLIN SOFFIN SOLGUNNI Soria Moria og oldemors stjernehimmel.....................................................................................................53 ANSTEIN MIKKELSEN Fornorskning og russifisering. Ikke badstue, bare badekar..................................................................57 ARVID PETTERSON ~ LILLIN ARVIITI «Det er aldri for sent å bli kven»......................................................................................................................62 GRETE ALISE NILIMA MONSEN Noen hoppet før Wirkola...................................................................................................................................64 LILLIAN WIRKOLA HEITMANN Læstadius i bunnen.............................................................................................................................................71 REIDUN MELLEM Læstadianer-predikant, hobbyslektsforsker og finsklærer...................................................................75 HENRY BAARDSEN En entusiastisk tjæremilebygger ...................................................................................................................78 LASSE ØRNEBAKK «Forbudt språk. Er det slik gamle damer ser ut?».....................................................................................85 ASVEIG HASSELBERG ~ SIFFERIN PEKAN ASVÄIKI «Uten røtter – ingen føtter!».............................................................................................................................93 GUNN-LILL JOHANSEN «Med litt kvenskkunnskaper kommer man langt i Russland»..............................................................97 AUDHILD HJALMARSEN

Revitalisering av kvensk språk og kultur.....................................................................................100 «Jeg er cirka 14. generasjon kven i det området som senere ble en del av staten Norge»...... 100 TERJE ARONSEN ~ AARONIN JUSSAN THÄRJE Veien fram til et kvensk skriftspråk..............................................................................................................105 EIRA SÖDERHOLM

«Det var språket som valgte meg» Alf Nilsen-Børsskog skriver kvenene på verdenskartet....... 109 ANITTA VIINIKKA-KALLINEN «Kväänin äänet kuuluvat! Kvenske stemmer må høres!»......................................................................116 INGER BIRKELUND Isä og aftenstjernen – et filmprosjekt om revitalisering av kvensk språk........................................119 KRISTIN NICOLAYSEN «Noen treffer vi med intellektet, andre med hjertet»............................................................................122 TRYGVE BEDDARI. ANNE MARGARET NILSEN. Kvensk stedsnavntjeneste – Paikannimipalvelu.................................................................................... 126 IRENE ANDREASSEN Verdens første barnebøker på kvensk........................................................................................................131 AGNES ERIKSEN Ruijan Kaiku, 'Ekkoet fra Norge', og kvensk språk...................................................................................134 LIISA KOIVULEHTO

3. SKOGFINNER I SØR-NORGE OG VÄRMLAND.....................................................................142

Finnskogen.............................................................................................................................................142 AV BIRGER NESHOLEN

Kontakt med beslektede folk.........................................................................................................................149 BIRGER NESHOLEN Neverfletting i Hønsehuset på Svullrya.....................................................................................................152 GUNN ELISABETH HAGEN «Er skogfinner mer naturfolk enn indianere er?»....................................................................................154 SKOGSOLA ~ OLOV HENRIKSSON «Når man ikke får trøst hos mennesker, kan man gå til et tre»..........................................................161 BRITT KARIN LARSEN Det primitive teater – Spillet om innvandrerne....................................................................................... 164 DAG RAABERG «Vi er kanskje rolige og trege, men når det først gnistrer ...»..............................................................168 ROLF RØNNING «Makkarahottoa og hapanta maitoa – ord jeg minnes»......................................................................170 ELSE WAALBERG Badstuånden først i røykbadstua.................................................................................................................173 INGA-GRETA LINDBLOM Carl Axel Gottlund – skogfinnenes første forbilde.................................................................................177 «Jeg kan velge mellom 30–35 finske slektsnavn»..................................................................................182 PÅL FURUBERG Revitalisering av de skogfinske navnene...................................................................................................184 NICLAS PERSSON TENHUINEN «Hva ville jeg egentlig? Var jeg fra ligningskontoret»?.........................................................................187 TUULA ESKELAND

Ei skogfinsk grend i Nord-Trøndelag.............................................................................................191 AV SISSEL HERRMANN

Nyere forbindelser mellom Trysil og Vera..................................................................................................196 MAY KIRSTEN NYHUUS

Finnemarka i Buskerud – to finskættede forteller....................................................................198 «Fant finnene sitt Soria Moria i Finnemarka?».........................................................................................199 ØYVIND KRISTOFFERSEN RØSDÆRN Finne i niende generasjon...............................................................................................................................202 IVAR KVISTAAS

NOEN UTVALGTE BILDER FRA HELE OMRÅDET.....................................................................206

4. TORNEDALINGER.....................................................................................................................213

Tornedalingene....................................................................................................................................213 AV BERTIL ISAKSSON ~ PENTÄS-PERTTIILI.

«Om du skal nå ut, må du ha en positiv energi!»....................................................................................219 MIKAEL NIEMI «Få språket inn med musikk!»........................................................................................................................223 ASTRID KRUUKKA En flerkulturell tusenkunstner.......................................................................................................................226 GUN OLOFSSON Hjertespråket.......................................................................................................................................................231 DANIEL WIKSLUND Tornedalsteatern - et tospråklig teater.......................................................................................................234 REGINA VERÄJÄ Meänraatio, 'Vår radio'......................................................................................................................................237 AHTI AASA Tornionlaaksolaiset - Svenska Tornedalingars Riksförbund................................................................239 MAJA MELLA «Jeg kommer nærmere eldre folk om jeg sier noe på finsk eller meänkieli»................................241 FRIDA UUSITALO «Jeg ønsker at jeg kunne prate med min mormor»...............................................................................243 CHARLOTTE KALLA

5. KARELERE..................................................................................................................................247

Karelerne og deres språk...................................................................................................................247 AV EIRA SÖDERHOLM

Levende landsbyer – karelsk ikke lenger forbudt....................................................................252 «Det du en gang har sett, husker du for alltid».......................................................................................253 ALEKSEJ TSYKAREV Karjalan kielen kodi, 'Det karelske språkets hjem', i Vieljärvi..............................................................256 NINA BARMINA Den nasjonale kunstskolen i Prääsä............................................................................................................259 JULIA TOLMATŠOVA «Jeg kunne ikke noe russisk da jeg begynte på skolen»......................................................................262 TATJANA ULJANOVA

Avishuset Periodika – Radio Karelen, redaksjonen for de nasjonale språkene.............265 Den finskspråklige ukeavisa Karjalan Sanomat, 'Karelske Tidende'.................................................266 AILI RETTIJEVA «Selvsensur i Karjalan Sanomat? Tja …»....................................................................................................268 MIKKO NESVITSKI Avisa Oma Mua, 'Vårt eget land'...................................................................................................................271 OLGA MELENTJEVA Barnemagasinet Kipinä, 'Gnisten'.................................................................................................................272 OKSANA TSURKINA «Radioen skal styrke de nasjonale språkene»..........................................................................................274 SANTERI JEREMEJEV Flerspråklig radiojournalist siden 1991......................................................................................................277 ANNA USOVA

Flere karelere forteller........................................................................................................................280 Den finsk-ugriske skolen / Elias Lönnrot-skolen.....................................................................................280 KATJA SEMJONOVA Anna tulla, 'La gå'...............................................................................................................................................285 DARJA ~ DAŠA KUZNETSOVA Hvilke språk lærer neste generasjon?.........................................................................................................288 ELINA MEYER

6. VEPSERE.....................................................................................................................................291

Vepserne og det vepsiske språket.................................................................................................291 AV EIRA SÖDERHOLM

Tre historier om vepsere....................................................................................................................294 Et lite folks store innsjøer.................................................................................................................................294 IRMA MULLONEN Vepsernes etnografiske museum i Soutjärvi............................................................................................297 NATALIA ANHIMOVA «Spise bjørnekjøtt? Aldri i livet!» Om revitalisering av vepsisk språk og kultur...........................302 LARISA SMOLINA Vepsere på den samiske urfolkfestivalen Riddu Riððu.........................................................................304 I 2010 VAR VEPSERNE ÅRETS NORDLIGE FOLK PÅ RIDDU RIÐÐU -FESTIVALEN I KÅFJORD I NORDTROMS.

7. INGERMANLANDSFINNER.....................................................................................................307

Ingermanlandsfinner og deres mange skjebner......................................................................307 AV EIRA SÖDERHOLM

Kulakkens datter og kommunisten. Bedre finskundervisning i Ingermanland enn i Finland......312 WLADIMIR KOKKO «Kirken vår ble brent, men de som ville ha grått, var i Sibir.» Ingrerne...........................................318 ALINA OTTI Tvangsevakuering av ingermanlandsfinner i Stalin-tida.....................................................................321 SALLI-MARI IIVARINEN-SAVORINA «Vi feirer både jul, påske og fastelavn to ganger.» Mariahjemmet – det finske gamlehjemmet i Tervola.............................................................................................................327 LILJA STEPANOVA «All undervisning i skolen var på finsk».....................................................................................................331 KATRI PAKKANEN ~ PAKKASEN KATRI «Nå er jeg så flink i russisk at jeg kan skrive om så til Kreml!»............................................................333 OLGA HUUHKA ~ HENNULAN OLGA ~ OLGA ATSINOVA Finskundervisning på skole 200 i St. Petersburg....................................................................................335 JELENA TRESKUNOVA En mordvinsk finsklærer..................................................................................................................................337 JULIA KOCHNEVA Sampo-keskus, 'Sampo-senteret' i St. Petersburg..................................................................................339 TATJANA BYKOVA Etterord ...............................................................................................................................................................................................................345 Referanser...............................................................................................................................................................................................................347 Ord- og navneforklaringer...........................................................................................................................................................................350 Register ...............................................................................................................................................................................................................354

FORORD Som generelt språkinteressert var jeg somrene 1968, 1969 og 1971 på en måneds finskkurs i Finland. Det første kurset var bare for folk fra Norden, de to siste hadde deltakere fra hele verden. Vi utgjorde et meget fargerikt fellesskap, og interessen for finsk språk og kultur bandt oss sammen. I perioden 1965–1970 tok jeg tysk, norsk og finsk mellomfag ved Universitetet i Oslo. Tyskstudiet rommet et halvt års studium ved Universitetet i Freiburg i det daværende Vest-Tyskland. 1969/70 var jeg statsstipendiat ved Universitetet i Jyväskylä for å studere finsk språk og litteratur, som eneste utenlandske student der det året. Under alle finlandsoppholdene ble det mange sterke kulturopplevelser innen for eksempel teater, design, kunst, håndverk og arkitektur. I 1971 flyttet jeg fra Østlandet til Karasjok i Finnmark, og i 1977 til Nordreisa i Nord-Troms, hvor jeg bodde til 2018. I 33 av årene i Nord-Norge var jeg finsklærer. På midten av 1980-tallet tok jeg finsk hovedfag ved Universitetet i Tromsø, etter ett år ved Universitetet i Helsingfors. Jeg er oppvokst i Løten på Hedemarken og hadde vel i ungdommen hørt om Finnskogen i Sør-Hedmark. Likevel oppdaget jeg først under finskstudiet i Oslo at også Løten på 16–1700-tallet fikk spredt skogfinsk bosetning. I Troms og Finnmark møtte jeg mange norskfinner og mange norske finlandsentusiaster. Der traff jeg også kvener som ikke ville innrømme at de kunne finsk. Hvorfor ville de ikke innrømme at de kunne det språket jeg hadde brukt to år på å lære? Folk som hadde kjørt fra norskegrensa og sørover i Nord-Finland fortalte om uendelige skoger, gamle forfalne hus og kaféer med halvgamle gubber som kikket sultent etter snertne turistfrøkner. Bildet ble utfylt av norskproduserte Pekka- og Toivonen-historier og absurde skildringer av finsk TV-teater. Alt dette negative gjorde ikke særlig inntrykk på meg, da jeg hadde sett et helt annet Finland. Etter hvert lærte jeg om den norske, svenske og russiske statens behandling av sine finskættede minoriteter. Dermed forsto jeg bedre bakgrunnen for det vanskelige forholdet mange kvener og skogfinner har hatt til sin egen etniske identitet. På 1980-tallet startet en

politisk oppvåkning blant disse gruppene. Språkkunnskapen går tilbake, men kulturene har fått en sterk oppblomstring, og stadig flere bytter ut skammen med stolthet. «Jeg trodde det var helt naturlig å kunne tre språk og bruke dem når det passet!» Disse kloke ordene hørte jeg fra ei gammel porsangerdame. Mange steder i verden er flerspråklighet det naturlige. En gammel kven i Nordreisa var stolt av at han hadde to samisktalende svigerdøtre. Om folk som kunne bare ett språk, sa han gjerne at de er som kråka, den kan også bare ett språk. Det begynte å gå opp for meg at noen språk er skambelagte, mens andre gir status – dette tankekorset har fulgt meg i hele bokprosessen. Noen av de intervjuede i denne boka har jeg kjent halve livet, andre har jeg knapt sett utenom i intervjusituasjonen. Flere er intervjuet med tiårs mellomrom. Det ble derfor ikke mulig å få alle historiene støpt i samme form. Intervjuet med tornedalingen Charlotte Kalla er gjort av Mona Mörtlund, alle de andre av meg.

Arbeidets gang Utfordringene ble store da materialet fra finsk.no, nettsiden jeg har drevet i mange år, skulle tilpasses bokformat. Intervjuene er gjort gjennom drøye 20 år, fra 1998 til 2020. Det meste av perioden hadde jeg ingen tanker om å skrive bok. Dermed ble den største utfordringen å skape en enhetlig stil av sprikende intervju og artikler fra en så lang tidsepoke. Det var heller ikke lett å velge relevante tekstpartier som skulle gi en helhet i den enorme stoffmengden på finsk.no. I boka omtales fem østersjøfinske språk. Det ble en balansegang å gjengi ord korrekt uten å trøtte leseren med for mange forklaringer, oversettelser og henvisninger. Å få oppdatert gammelt stoff ble en utfordring. Noen av intervjuobjektene er ikke lenger blant oss. I slike tilfeller har etterkommerne trådt velvillig til. Den digitale kontakten med folk i Russland har også bydd på problem. Når noen har skiftet etternavn, flyttet til Finland og vi ikke har felles kontakter, ble det et tidkrevende detektivarbeid å finne vedkommende. I alle folkegruppene som omtales i boka, har det i flere tiår foregått en aktiv revitalisering. Jeg var derfor forbauset over hvor tidkrevende det ble å

skaffe relevante og tilgjengelige kart der minoritetsspråkene er synliggjort i stedsnavnene. For skogfinske områder i Norge og for kvenske områder var passende kart tilgjengelig, og for Ingermanland takket jeg ja til et privat kart laget av Ingermanlandsforbundet for deres formål, å vise sin aktivitet rundt om i Ingermanland. For Tornedalen og Den karelske republikk måtte jeg selv begynne som karttegner, ut fra tilgjengelige grunnskisser.

Takk! Journalist Ragnhild Enoksen har hjulpet mye med redigering. Hun har hele veien gitt journalistiske råd og anbefalinger og har vært grenseløst tålmodig med meg. Førsteamanuensis i finsk og kvensk ved Institutt for språk og kultur, UiT Norges arktiske universitet, Eira Söderholm, har bidratt med mange forslag til forbedring av stoffet om kvener, karelere, vepsere og ingermanlandsfinner. Hun har også skrevet innledningen om hver av disse fire folkegruppene og innledningen om østersjøfinske folk og språk. Siden skogfinnene mistet sitt finske språk midt på 1900-tallet, er det naturlig å fokusere på deres kulturtradisjoner. Norsk Skogfinsk Museums faglige rådgiver Birger Nesholen har skrevet innledningen om Finnskogen og ellers vært med på å kvalitetssikre stoffet om Finnskogen. Muséets direktør Dag Raaberg har gitt mange nyttige råd underveis. Videre har Henry Johnsen kommet med gode tips til det samme stoffet. Han er faglitterær forfatter, pensjonert lærer og har hatt mange verv innen det skogfinske. Alf Einar Hansen har bidratt med informasjon om og bilder av kvensk byggeskikk, et tema han har jobbet med siden 1960-tallet. Fra Sverige vil jeg takke spesielt Bertil Isaksson, som i 40 år vært journalist på Nordkalotten og nå arbeider i Meänraatio i Pajala. I Russland var jeg helt avhengig av praktisk hjelp og tilrettelegging fra velvillige personer. Her nevnes Tatjana Bykova, leder for Sampo-senteret i St. Petersburg, Wladimir Kokko fra Ingermanlandsforbundet, Larisa Smolina, vepsisk journalist i Radio Karelen, Irma Mullonen, professor ved Institutt for språk, litteratur og historie ved Det karelske forskningssenter i Petrozavodsk og Aleksej Tsykarev, som har flere verv i FNs faste forum for urfolk. I Karelen jobber han i foreningen for de etnokulturelle sentrene. Som regel har jeg hørt på mine hjelpere.

Arvo Huru har vært til stor hjelp i arbeidet med det datatekniske i manuset, og han stilte alltid opp når jeg fikk dataproblem. Han var viktig i arbeidet med å tegne relevante kart der slike manglet. Olav Rokne Erichsen har forbedret kvaliteten på mange bilder. Takk også til Håvard Imerslund Heggelund, Øystein Imerslund Heggelund og Steinar Braaten for deres praktiske hjelp og moralske støtte i prosessen. Takk til alle som har vært med på å skaffe kart og bilder. Ved de bildene jeg selv har tatt, står det «Foto: B.I». Den aller største takken går til Orkana forlag, som våget å satse på et såpass dristig prosjekt. Orkana har vært til uvurderlig hjelp i arbeidet med manus. Hokksund, mars 2021 Bente Imerslund

INNLEDNING I alle Finlands naboland lever finskbeslektede minoritetsgrupper. Norge har skogfinner og kvener, Sverige skogfinner og tornedalinger, mens karelere, vepsere og ingermanlandsfinner bor i Nordvest-Russland. Til alle tider har folk flyttet dit de kunne få bedre levekår. Skogfinnene dro stadig lenger vestover til områder hvor de uforstyrret kunne drive med sitt svedjebruk. Kvenene og norskfinnene er etterkommere etter dem som vandret nordover mot Ishavet, hvor det alltid var fisk i havet. Skogfinnene har mistet sitt finske språk, og vepsisk er vanskelig for de andre gruppene, men ellers kan de kommunisere med hverandre på sine respektive morsmål. Mon tro om du vet at både skogfinner og kvener er nasjonale minoriteter i Norge? Vet du også at kvensk ikke lenger er en finsk dialekt, men et offisielt språk i Norge, slik tornedalingenes meänkieli er i Sverige? Eller at vepsere er et finskbeslektet urfolk i Nordvest-Russland? I Norge har vi lite litteratur som setter kvener og skogfinner inn i en større sammenheng. Hva har de opplevd? Hvilke elementer har ført til at de har blitt assimilert i majoritetskulturen og eventuelt har gitt avkall på sin egen? I hvor stor grad lykkes de med revitalisering av språk og kultur? Denne boka handler om disse finskbeslektede gruppenes språk og kultur før og nå. Skogfinnene har bodd i Sverige siden 1500-tallet og i Norge siden 1600-tallet. Kvenene har bodd i Nord-Norge siden 1500-tallet, og en stor del av befolkningen i Nord-Norge har kvenske røtter. Finland var fram til 1808 underlagt Sverige. På 1600-tallet utvandret mange østfinner til området rundt det nåværende St. Petersburg, et område som Sverige da nettopp hadde erobret fra Russland. Utvandringen var altså et resultat av Sveriges ekspansjon østover. I Russland fikk finnene etter hvert navnet inkeriläiset, 'ingermanlandsfinner', og deres område heter Inkeri eller Ingermanland. Vepserne i russisk Karelen har urfolkstatus. Gjennom venner i Finland fant jeg i 1998 veien til finskbeslektede folk i Nordvest-Russland, hvor det i årenes løp ble besøk på rundt et dusin skoler og noen universiteter som underviste i finsk. Aller mest inntrykk gjorde

skole 204 i St. Petersburg, som i 1998 hadde cirka 1000 elever – og alle leste finsk. Andre skoler hadde «bare» 600–700 finskelever. På neste russlandstur gikk ferden fra St. Petersburg nordover til Den karelske republikk, hvor mange skoler tilbyr finsk, noen også karelsk og/eller vepsisk. Det var overraskende og interessant å oppdage at man i Russland kommer langt med finsk språk. Alle intervjuene der har jeg gjort på finsk, noen med litt innslag av karelsk eller vepsisk. I kvenske områder nord for Lyngen i Troms og Finnmark fylke ble det meste av den materielle kulturen brent høsten 1944, mens mye av den immaterielle kulturarven består. På Finnskogen i Hedmark er mye av den materielle kulturen bevart. Jeg velger å formidle disse folkegruppenes historie primært gjennom intervju med vanlige folk om deres personlige erfaringer. I boka har jeg intervjuet 74 personer fra de seks folkegruppene. De fleste forteller om seg og sin gruppes situasjon før og nå. Vi ser den fra blant annet skoleinternatet, skolestua, barnehagen, badstua, bedehuset, kirken, muséet, gamlehjemmet, tjæremila, svedjebruket og ishavsskuta. Boka gir også ordet til filmskapere, musikere, forskere, forfattere og journalister. De karelske, vepsiske og ingermanlandsfinske minoritetene har hatt en utrolig kulturell oppblomstring etter glasnost, altså etter cirka 1990. Et slikt kulturelt mangfold kunne ha vært til stor inspirasjon for beslektede grupper i Norge, hvis folkene hadde visst om hverandre. Mange trodde nok at 70 års sovjetisk styre hadde kneblet det kulturelle mangfoldet i Russland, men mitt inntrykk er at kvenene og skogfinnene i Norge har hatt lavere status enn for eksempel karelerne i Russland. Blant de sistnevnte er det stor interesse for å høre om finskbeslektede i Norge og Sverige. Vår interesse for deres rike kultur er beskjeden, men i norske medier trenger vi ikke å lete lenge etter elendighetsbeskrivelser fra nabolandet Russland.

Nettstedet finsk.no Rundt årtusenskiftet produserte jeg mye materiale fra Russland med tanke på bokutgivelse. Bokplanene ble likevel lagt på is da Utdanningsdepartementet opprettet www.finsk.no – med meg som redaktør. Da begynte jeg å samle stoff om de finskbeslektede også i Norge og Sverige. Fra 2004 til 2008 sto departementet bak finsk.no, som primært var for norske skoleelever og

studenter, men også hadde interesse for andre. Da statsstøtten i 2008 falt bort, fortsatte jeg arbeidet privat. Nettstedet eksisterer fortsatt, selv om jeg ikke har jobbet med det siden 2019. En stor del av materialet i denne boka er hentet fra finsk.no og tilpasset bokformatet. Mye av stoffet er tidløst og like aktuelt i 2021 som i 2004. Enkelte saker har jeg likevel oppdatert. Et nettsted er forgjengelig, ei bok ikke.

Film og lydmateriale Norsk Skogfinsk Museum har et film- og lydarkiv. Finsk.no har cirka 260 lydintervju, fem animasjonsfilmer laget spesielt for nettstedet og mange små videosnutter. Alt dette er knyttet til tekster i finsk.no. Det beste og mest aktuelle av film- og lydmaterialet går inn i muséets film- og lydarkiv. Det er tilgjengelig via Norsk Skogfinsk Museums hjemmeside. Jeg håper dette film- og lydmaterialet vil kunne utfylle boka og gi deg ny kunnskap om finskbeslektede minoriteter som lever i Norge, Sverige og Russland, og som kom til sine områder århundrer før statsgrensene ble trukket.

Kart over de østersjøfinske språkområdene. Grünthal, Riho 2020. The spread and contacts of medieval Finnic in the north-eastern Baltic Sea Area: implications for the rate of language change. Journal of Historical Sociolinguistics 2020; 6 (2).

1 ØSTERSJØFINSKE FOLK OG SPRÅK – MAJORITETER OG MINORITETER AV EIRA SÖDERHOLM Pensjonert førsteamanuensis i finsk og kvensk ved Institutt for språk og kultur, UiT Norges arktiske universitet. Alle minoritetene som presenteres i denne boka, hører til ei større språkgruppe som kalles østersjøfinner. Benevnelsen er misvisende siden bare ett av de østersjøfinske folkeslagene blir kalt finner: Språkgruppa har fått sitt navn etter det største folkeslaget, finnene. Benevnelsen er misvisende også fordi bare en del av østersjøfinnene bor ved Østersjøen. Bosettingsområdet strekker seg fra Ishavet i nord til Latvia i sør, og fra Øst-Norge i vest til Tver-området nær Moskva i øst. De østersjøfinske språkene hører som en vestlig gren til ei større språkgruppe, den finsk-ugriske. Til den hører også blant annet ungarsk og de samiske språkene og mange større og mindre minoritetsspråk i Russland. Av disse såkalte fjerne slektsspråkene er de samiske nærmest de østersjøfinske språkene.

Religion og kultur – den store kulturgrensa gjennom Europa Det er vanskelig å fastslå noe eksakt tidspunkt for når den første østersjøfinske bosettingen fant sted. Noe forteller de forskjellige lånordtypene som man finner i alle disse språkene, men ikke i andre finsk-ugriske språk – med samisk som unntak. Av disse lånordene er de baltiske eldst. Kontaktene med forfedrene til dagens latviere og litauere og forntidas preussere begynte vel rundt 2500–2000 før vår tidsregning. De østersjøfinske folkene bodde altså her i nærområdene allerede for over 4000 år siden. Litt senere begynte kontaktene med de urgermanske folkeslagene, som blant annet var nordmennenes stamfedre. Lånordene forteller også at østersjøfinnene allerede da, hvis ikke før, var et jordbruksfolk. For eksempel 19

tilsvarer det finske ordet kaura det norske ordet havre, det finske kana, 'høne', tilsvarer det norske hane og det finske pelto, 'åker', det norske felt. Rundt år 600 etter vår tidsregning begynte også den slaviske ekspansjonen i østersjøfinnenes nærområder. Da hadde det opprinnelig temmelig enhetlige språket allerede begynt å utvikle seg i forskjellige retninger, og vi kan anta også i forskjellige etniske grupper. Slaverne var de første til å spre kristendom blant østersjøfinner. Derom bevitner for eksempel ordene risti, 'kors', og pakana, 'hedning', begge slaviske lånord med vid spredning i de østersjøfinske språkene. Den store kulturelle todelingen ble til da den vestlige pavekirken og den østlige ortodokse kirken fra 1100-tallet og framover begynte å konkurrere om herredømmet over det østersjøfinske bosettingsområdet. Den østlige delen ble lagt under Novgorod, forløperen til Russland, og karelere, vepsere, votere og en del av esterne ble ortodokse. De vestlige østersjøfinnene kom under Sverige og Tyskland. Denne kulturelle skillelinjen fikk stor betydning for både identitetsskapningen, språklige forhold og nasjonal lojalitet.

Det østersjøfinske dialektkontinuumet Som de fleste språkfamiliene danner de østersjøfinske språkene et dialektkontinuum. Dette betyr at nabodialektene er temmelig lik hverandre og seg imellom gjensidig forståelige, men jo lenger den geografiske avstanden er, dess større blir også den språklige. Av slike dialektkontinuumer har vi i Europa blant annet det romanske, det slaviske, det germanske, det skandinaviske og det samiske. Tradisjonelt har forskerne delt det østersjøfinske dialektkontinuumet i forskjellige språk slik (her ramset opp fra nord til sør): finsk i Finland, Sverige, Norge og i Leningrad-regionen, karelsk i Karelen, vepsisk øst og sør for det karelske språket, ingrisk i Leningrad-regionen, votisk øst for Estland, estisk i Estland og livisk i Latvia. Finsk «lekker» ut på den måten at de nordøstlige dialektene er nær de nordligste av de karelske dialektene, de sørøstlige dialektene er nær ingrisk, og de sørvestlige er nær de estiske dialektene. Dialektkontinuumene blir som oftest delt i forskjellige språk etter statsgrensene. Slik er det for eksempel med det skandinaviske dialektkontinuumet, der delingen i svensk, norsk og dansk språk følger dagens 20

statsgrenser, ikke opprinnelige dialektgrenser. Men av de østersjøfinske språkene har bare finsk og estisk status som statsbærende språk i egne nasjonalstater. Alle de andre østersjøfinske folkene har havnet i en minoritetsstilling i landene de bor i. Samtidig har landegrensene splittet enhetlige språkområder. Et eksempel på dette er befolkningen på den svenske siden av Tornedalen. Ved grensedragningen i 1809 ble et enhetlig språkområde delt i to langs Torneelva, og de på den svenske siden ble en språkminoritet i Sverige. Nå har de fått erkjent et eget språk, meänkieli, adskilt fra finsk. Kvenene har sine røtter i Tornedalen, og språket deres er meget nært beslektet med meänkieli i Sverige. Siden de ikke bor i samme land, har kvenene utviklet et eget skriftspråk adskilt fra meänkieli. Under den store nordiske krigen (1700–1721) tilfalt Ingermanland igjen Russland etter å ha vært under svensk herredømme et sekels tid. Dermed ble den østfinske befolkningen som i mellomtida hadde blitt flyttet dit, en språkminoritet under den russiske tsaren. I Estland er situasjonen spesiell. Innen den samme nasjonalstatens grenser finnes det i dag tre forskjellige skriftspråk: estisk, som er det offisielle og statsbærende språket, võru, som snakkes i det sørlige Estland, og seto, som snakkes i det sørøstlige Estland. Delingen i estisk og võru har sine røtter i delingen av Estland i to administrative områder som begge under middelalderen utviklet et eget skriftspråk. Den sørestiske varieteten kom ut av bruk tidlig på 1900-tallet, under den nasjonalistiske tida. Likevel fikk språket under navnet võru nytt liv på 1980-tallet i forbindelse med den allmenne minoritetspolitiske gjenreisninga. Seto som språk for sin del er klart en dialekt av võru, men her er det kulturelle forhold som skaper en egen etnisitet: Seto-folket er ortodokse og har mesteparten av den historiske tida vært under det østlige herredømmet. Karelerne har i et sekels tid hatt en «egen» republikk først under Sovjet og siden i Den russiske føderasjonen, men likevel har flere skriftspråk blitt utviklet etter Sovjetunionens fall, som det kommer fram i artikkelen om karelerne i denne boka. Her kan minoritetsstillingen i seg selv være årsaken: manglende egenspråklig skolegang, manglende felles medier og manglende kontakt mellom de forskjellige dialektgruppene. En felles administrasjon og et felles skriftspråk er faktorer som danner grunnlag for felleskultur og samhørighet. Slik har vi fått ett finsk språk i hele Finland og ett svensk språk i Sverige.

Dagens østersjøfinske minoritetsspråk Den gamle inndelingen av de østersjøfinske språkene i sju språk gjelder altså ikke lenger. Vi kan si at det finnes to majoritetsspråk, finsk og estisk. I tillegg har vi følgende forskjellige minoritetsspråk: • To «finskættede» minoritetsspråk: meänkieli i Sverige og kvensk i Norge. • Fire «karelske» språk: vienakarelsk nord i Den karelske republikk, sørkarelsk i den midterste Karelen, livvisk i den sørligste Karelen og lydisk nær Onegasjøen. • To estiske minoritetsspråk: võru og seto. • Ett vepsisk, ett ingrisk og ett votisk språk i Russland og ett livisk språk Latvia.

Av de sistnevnte er ingrisk, votisk og livisk ytterst truede språk. Det finnes bare et fåtall mennesker som snakker ingrisk eller votisk som morsmål, livisk mistet sin siste morsmålstaler i 2012. Vi kan si at det ser dårlig ut for alle de østersjøfinske minoritetsspråkene. I denne boka kan vi likevel lese hvordan den minoritetspolitiske emansipasjonen fra 1980-tallet og framover har virket: Det er satt i gang mange slags tiltak som har betydd en ny giv for i hvert fall noen av disse truede språkene. Men mye kreves hvis disse minoritetsspråkene skal overleve som moderne språk og bli overført til nye generasjoner. Kommende generasjoner vil se hvordan det går med kvensk, meänkieli, de karelske språkene og vepsisk, alle språk som får sin stemme fram i denne boka. I denne boka vil vi lese også om to finskspråklige minoriteter: Ingermanlandsfinnene i Leningrad-regionen kunne også ha utviklet en identitet og et språk adskilt fra finner og finsk i Finland, men ønsket ikke å gjøre det. Skogfinnene i Norge og Sverige mistet sin siste morsmåls taler på 1960-tallet, altså allerede før den minoritetsspråklige gjenreisninga begynte.

Litteratur Barentsin alueen itämerensuomalaiset vähemmistöt ja kirjakieli. Nordlyd 26 – 1998. Toim. Arja Koskinen ja Eira Söderholm. Grünthal, Riho – Anneli Sarhimaa 2004: Itämerensuomalaiset kielet ja niiden päämurteet. Pdf-file. Finno-Ugrian Society. Honkola, Terhi & Jenni Santaharju & Kaj Syrjänen & Karl Pajusalu: Clustering lexical variation of finnic languages based on Atlas linguarum fennicarum. – Linguistica Uralica 2019-09-01, Vol. 55 (3). Itämerensuomalainen kulttuurialue. — The fenno-Baltic Cultural Area. Toim. Seppo Suhonen. Castrenianumin toimitteita 49. Helsinki 1995. Itämerensuomalaiset – heimokansojen historiaa ja kohtaloita. Toim. Mauno Jokipii. Jyväskylä: Atena 1995. Lang, Valter: Homo fennicus. Itämerensuomalaisten etnohistoria. Helsinki: Suomalaisen Kirjallisuuden Seura 2020. Söderholm, Eira: Kieli, murre, varieteetti vai oma kieli? Pohjoiskalotin kielet ja kielimuodot. Virittäjä 4/1999. Söderholm, Eira: Suomi ja sen likikielet – erilaisia kielipoliittisia valintoja ja niiden taustoja. – Congressus nonus internationalis fenno-ugristarum 7.–13.8.2000 Tartu, Pars VI. Tartu. Söderholm, Eira: The planning of the new standard languages. – Planning a new standard language. Finnic minority languages meet the new millennium. Finnish Literature Society 2010.

SPRÅKRÅDETS KART OVER KVENSKE STEDSNAVN I TROMS-FINNMARK

Navnene er kontrollert av Irene Andreassen.

2 KVENER – EN NORDNORSK MINORITET AV EIRA SÖDERHOLM

Allerede for over tusen år siden kjente nordmenn et folk som de kalte kvener. Navnet kommer fram i beretningen som kong Alfred i England skrev mot slutten av 800-tallet på grunnlag av det Ottar av Hålogaland, den norske høvdingen som bodde «lengst opp i nord av alle», fortalte Kvenflagget. ham. Også sagalitteraturen forteller om kvener. Til tider ble disse ansett som fiender, andre ganger som allierte. Om disse tidlige kvenene skal regnes som forfedre til dagens kvener, kan diskuteres. Sannsynligvis har nordmenn fra gammelt av brukt navnet kvener om alle folk som snakket et finsklignende språk. Dermed kan vi si at 800-tallets kvener i hvert fall delvis var forgjengere til dagens kvener. Med ordet kvener mener vi i dag det østersjøfinske folkeslaget i NordNorge som har sine røtter i den svenske Tornedalen og det nordlige Finland. De benyttet fiskeressursene på kysten av Troms og Finnmark lenge før den faste kvenske bosettingen ble til på 1700- og 1800-tallet. Vanligvis var det snakk om sesongfiske, men skattemanntallene fra 1500-tallet viser at det også var fastboende kvener i Nord-Norge. Disse bodde tett sammen med samene i de sjøsamiske bygdene og smeltet etter hvert sammen med dem. Forskjellige faktorer som mangel på dyrkbar jord, den store nordiske krigen og grensedragningen mellom Sverige og Norge fikk i løpet av 1700-tallet mange fra Tornedalen til å bosette seg for godt i Troms og Finnmark. Der minnet forholdene i de milde elvedalene om traktene de kom fra, og det var ledig jord de kunne dyrke. Det var furuskog til bygningsmateriale for hus og båter, og enorme fiskeressurser i havet. Slik vokste det fram kvenbygder både på kyst og innland i nord. Også Kautokeino og Karasjok fikk en fastboende befolkning som følge av den kvenske innflyttingen.

Dyktige jordbrukere og laksefiskere Myndighetene var i starten svært fornøyde med den kvenske befolkningen. Nord-Norge var på den tida svært glissent bebygd, og myndighetene mente det var gunstig å få en jordbruksbefolkning til å slå røtter i landsdelen. Men samtidig ble de sett på som en trussel, og kvenene måtte avlegge ed om å ikke samarbeide med fienden, altså Sverige. Om dette bestandig ble fulgt opp, er tvilsomt, i hvert fall ble kvenene anklaget for å drive med ulovlig handel med «svenskene», som vel ofte var deres stammefeller fra Tornedalen. I løpet av 1800-tallet ble fiskerinæringen stadig viktigere for Nord-Norge. Nåværende Nord-Finland hadde i 1809 blitt en del av storfyrstedømmet Finland under Russland, og stadig flere finner bosatte seg i de gamle Lappmarkene. Dermed var det mange arbeidere å hente fra de finske nærområdene, og det strømmet arbeidskraft til vårfisket i Øst-Finnmark. I begynnelsen var det ofte snakk om sesongarbeidere som etter fisket returnerte til sine hjembygder i Finland og Sverige. Men etter grenseforhandlinger med Russland angående Varanger-området ble det vanskeligere for folk fra Finland og Sverige å delta på ishavsfisket. I 1852 ble dette fisket forbudt for andre enn de som bodde i Norge. Resultatet var at stadig flere bosatte seg fast ved Varangerkysten og i Pasvikdalen. Ved Varangerfjorden fra Jakobselv til Vardø oppsto en hel kjede av kvenske bygder. Hovednæringen var fiske, og mange kvener ble ishavsskippere med egne båter. Men fastboende kvener skaffet seg også små jordlapper til litt jordbruk. Samtidig ble gruvedrift en viktig næring i nord, og kvenene ble ettertraktet arbeidskraft for eksempel i gruvene i Alta og Kvænangen. Men kvenene fikk også rykte om at de godtok lave lønninger, noe som gjorde dem mindre populære blant norske arbeidere.

Fornorskningstida Etter hvert ble holdningen til kvener negativ. De ble mange, og mot slutten av 1800-tallet utgjorde de en fjerdedel av Finnmarks befolkning. De ble sett som mulige femtekolonnister i landet. Hvis forholdet til naboen i øst skulle bli dårlig, kunne man da stole på dem? Dessuten tilhørte de – i likhet med samene – en mindreverdig rase, mongoler, fastslo høytstående vitenskapsmenn. 26

Tidligere hadde det for eksempel vært mulig med tospråklig undervisning med tospråklige norsk-kvenske skolebøker for barn, men på slutten av 1800-tallet ble det forbudt å bruke kvensk i skolen, ja, til slutt fikk elevene ikke bruke sitt eget språk seg imellom heller. Foreldrene ble frarådet å snakke kvensk til barna. Dette ble til en stor grad også etterfulgt: Foreldrene ville ikke at ungene skulle lide slik de selve hadde måttet da de ikke kunne norsk ved skolestarten. Forbudet mot å snakke kvensk på skolen varte helt til 1959. Fram til midten av 1800-tallet hadde det vært nokså enkelt for folk fra Finland og Sverige å få kjøpt seg jord i Norge, men også dette ble forandret mot slutten av århundret. I 1902 vedtok Stortinget en jordsalgslov som krevde at man måtte være norsk statsborger for å kunne kjøpe jord, og man måtte «kunne tale, lese og skrive det Norske Sprog og benytte det til daglig Brug». Loven gjaldt til 1965. Så kvener ble – i hvert fall tilsynelatende – smeltet inn i den norske befolkningen, og de ga ikke mye lyd fra seg før på 1980-tallet. 1980-tallet var en gjenreisningstid for svenske tornedalinger, meänkieliset, i Sverige, og nesten samtidig våknet også interessen for det kvenske. I 1984 ble den første kvenforeningen Norske kvener – Børselv stiftet, og i 1987 ble dette etterfulgt av en landsomfattende organisasjon Ruijan Kveeniliitto – Norske Kveners Forbund. Målet var å bli anerkjent som en nasjonal minoritet med muligheter til å bevare og utvikle eget språk og egen kultur. På 1970-tallet ble finsk et valgfritt skolefag i nordnorske skoler, og fra 1977 var det tilbud om finskundervisning ved Høgskolen i Alta og Universitetet i Tromsø. Men blant kvenene var det de som mente at riksfinsk i Finland ikke var deres språk. I Børselv startet lærer Terje Aronsen i 1985 en prøveordning med kvensk som sidemål. Først var målet at elevene etter endt skolegang kunne snakke sin egen dialekt, men skrive riksfinsk. Faget skulle hete «Finsk som andrespråk». Det tok likevel over ti år før faget i 1997 ble lovfestet. Da hadde situasjonen endret seg slik at Kvenforbundet hadde satt seg som mål at kvensk skulle få status som eget språk uavhengig av finsk. Kvensk språk og kultur måtte følgelig bli et eget undervisningsfag.

Anerkjennelse og revitalisering Det norske Storting anerkjente kvenene som nasjonal minoritet i 1998, og i 2005 fikk kvensk status som eget språk. I 2006 startet undervisningen av kvensk språk og kultur som universitetsfag ved Universitetet i Tromsø, og i 2007 ble det stiftet en egen institusjon, Kainun institutti – Kvensk institutt, i Børselv i Porsanger. Målet er å ivareta og utvikle kvensk språk og kultur. Kvensk institutt driver blant annet med kursvirksomhet, gir ut bøker og er ansvarlig for forskjellige kulturarrangement. Videre skal instituttet bidra til utvikling av moderne ordforråd og er aktivt i språkreirarbeidet for barn, slik at nye generasjoner skal bruke kvensk daglig. De siste årene har noen kommuner i Troms og Finnmark opprettet kvenske språksentre. Ikke alle har vært enige om eget kvensk språk. Spesielt i Øst-Finnmark mener mange at de heller enn kvener, vil være finlendere eller norskfinner, og at språket deres er finsk. Dette er forståelig: Ordet kven har i manges munn siden fornorskningstida blitt brukt som et skjellsord. Uenigheten har ført til at det per i dag finnes tre forskjellige organisasjoner med litt ulike minoritetspolitiske synsvinkler: Foruten Norske Kveners Forbund er det Kvenlandsforbundet og Norsk-Finsk Forbund. Kvenlandsforbundet mener språket for minoriteten er kvenskfinsk, og at kvenene i Norge burde få status som et urfolk. Norskfinsk forbund er en samarbeidsorganisasjon for innvandrede finner og kvener og sier at språket deres er finsk. De fleste av dagens kvener kan ikke kvensk. I enkelte kvenbygder er det bare de aller eldste som kan språket. Andre steder, som i Børselv, Porsanger og Bugøynes i Sør-Varanger, går aldersgrensa mellom femti og seksti. Man kan si at praktisk talt ingen barn lærer kvensk ved naturlig overføring av språket fra foreldregenerasjonen. Det kan se dystert ut for det kvenske. Men litt lys skimtes, og det mest spennende er om språkreirarbeidet vil lykkes. Det er en metode som har berget for eksempel enaresamisk i Finland. Hvis kvensk skal overleve som språk, kreves det kraftige og omfattende tiltak fra både storsamfunnet og ikke minst fra kvenene selv.

Litteratur Anttonen, Marjut 1999: Etnopolitiikkaa Ruijassa. Suomalaislähtöisen väestön politisoituminen 1990-luvulla. Helsinki: Publications of the Finnish Literature Society 764. Niemi, Einar 2008: Hvem er kvenene? – Kvenene – i går og i dag. – Ottar. Populærvitenskapelig tidsskrift fra Tromsø Museum – Universitetsmuseet nr. 269. Niemi, Einar 2011: Kvens and Torne-Finns in Norway and Sweden since the 18th century. – The Encyclopedia of Migration and Minorities in Europe: From the 17th Century to the Present. Cambridge University Press. Paulaharju, Samuli 2020: Kvenene – et folk ved Ishavet. Stamsund: Orkana. Qvigstad, Just: Den kvænske indvandring til Nord-Norge. Tromsø Museums årshefter 43 (1920) nr. 1. Tromsø 1921. Ryymin, Teemu 2004: «De nordligste finner». Fremstillingen av kvenene i den finske litterære offentligheten 1800–1939. Skriftserie for Institutt for historie, Universitetet i Tromsø, nr. 6. Ryymin, Teemu 2007: The making of an ethnic identity: From Finns to Kvens. – Shaping Ethnic Identities. Ethnic Minorities in Northern and East Central European States and Communities, c. 1450–2000. Ed. Marko Lamberg. Helsinki: East-West Books. Söderholm, Eira: Kainun kielele oma kirjakieli. – Tornedalens årsbok / Tornionlaakson vuosikirja 2007. Söderholm, Eira: Som perler i et kjede – språksplittelse på Nordkalotten og eget skriftspråk for kvener. – Ottar 2008 (1). Tromsø museum. Söderholm, Eira: Kainun kielestä universiteettifaaki. Arina, årgang 7. Tromsø 2010. Söderholm, Eira 2018: Lantalaisia Suomessa ja suomalaisia Lannassa – vai kuinka se entiseen aikaan menikään? Kirjalliset lähteet kertovat. – Kuinka mahottomasti nää tekkiit – Juhlakirja Harri Mantilan 60-vuotispäivän kunniaksi, 471–526. Toim. Sisko Brunni, Niina Kunnas, Santeri Palviainen ja Jari Sivonen. Studia humaniora ouluensia 16. Oulu.

SPRÅK, IDENTITET, RØTTER, OPPVEKST, ARBEIDSLIV – KVENER OG NORSKFINNER FORTELLER «Må jeg bo her til jeg har både pupper og permanent?» EDITH RANDA Pasvik ~ Paatsjoki i Sør-Varanger ~ Etelä-Varanki. Født i 1942. Intervjuet i 2006. Edith Randa måtte tilbringe mye av barndommen på skoleinternatet, en skjebne hun delte med mange andre barn i kvenske familier. Skolegangen startet på Strand internat, rundt 60 kilometer hjemmefra. Edith Randa minnes at det ble både langt og slitsomt hvis man skulle reise hjem hver uke, så elevene var seks uker på internatet og seks uker hjemme. Hennes hjem, det var langt oppe i Pasvikdalen, nær russegrensa. Her bor hun fremdeles, og her sitter jeg og venter på å få servert gjeddekaker, men drister meg til å forstyrre kokka litt. Randa er nemlig gjeddekake-dronninga i området. Hun snakker gjerne om både skoletida, slektas innvandring til Pasvik og språk.

Edith Randa. Foto: Reinert Grammeltvedt.

– Nå heter jeg Randa, men jeg er født Kalliainen. De første Kalliainen som kom hit til Pasvik, var min farfars foreldre Esaias og Kaisa. De kom fra Salla i Nordøst-Finland, bosatte seg på Strand og ryddet der gården Stennes. Etter et par år flyttet også noen brødre av Kaisa til Strand, og hennes tante kom hit fra Salla med 62 reinsimler. Min fetter Einar Kalliainen driver med rein her i Pasvik. Han har en bra flokk. Ekteparet Kalliainen og Kaisas brødre og tante kom med det finske språket og forble finsktalende. Men det språket skulle ikke brukes da lille Edith begynte på skolen og måtte flytte på internat. Voksne Edith minnes: – I 1954 var Skogfoss skoleinternat ferdig, så de tre siste årene bodde jeg der. Skoleveien ble mye kortere, men for ei lita jente var det likevel vanskelig å bo langt hjemmefra. Det hjalp litt at jeg hadde ei to år eldre søster på den samme skolen, selv om vi ikke lå på samme sovesal. Nå ja, det gikk egentlig greit, påstår hun. Men hvor greit gikk det egentlig? Jeg spør om hun husker noen av tankene fra den aller første tida på internatet. – Ja visst, spesielt den første morgenen etter at jeg hadde sovet ei god natts søvn. Da jeg la meg om kvelden, virket sengeteppet litt smalt, men jeg var så sjenert at jeg ikke torde å utforske noe mer. Utpå natta våknet jeg en gang og så at teppet var dobbelt så bredt. Ei av jentene i sjuende klasse hadde sett at jeg ikke hadde brettet ut hele teppet, og hun ordnet opp. Selvfølgelig la jeg meg tidlig – og våknet tidlig. Så begynte noen av de der store jentene å prate litt, og en av de andre gryntet: «Ti still! Det er ikke lov å bråke før vi blir vekket!» Jeg tenkte, at hva i verden, de fleste er jo våkne. Hvorfor skal vi bli vekket? Men klokka sju kom en av hushjelpene og sa at nå måtte vi stå opp. Før det satt jeg og så på de der sjette- og sjuendeklassejentene, og tenkte: «Å du store all verden, skal jeg bo her helt til jeg har både pupper og permanent?» Vet du, da mistet jeg nesten motet. Pupper rakk hun visstnok å få, men ikke permanent, minnes Edith. Randa er tospråklig norsk-finsk og forsto alt lærerinna sa. Men det gjaldt ikke alle klassekameratene. – Nei, du vet, det var verre for dem som ikke kunne norsk. Selvfølgelig ble det en veldig stor overgang for de ungene. De var ikke mange, men jeg hadde to i min klasse, et søskenpar. Lærerinna vår var ei ung oslodame. Av og til måtte jeg være tolk, og det falt helt naturlig. Selv om vi ikke snakket finsk hjemme, var jeg tospråklig, for farfar og farmor bodde sammen med

oss. Pappa hadde to eldre brødre med finske koner, så vi hørte jo mest finsk. Når farfar spurte oss om noe på finsk, svarte vi ham på norsk. Hvis vi hadde norske gjester, syntes de det var litt rart, men det var nå slik jeg snakket med farfar. Edith mener framtida for det finske språket i Pasvikdalen ikke ser særlig lys ut. – Vi er ikke mange som behersker språket, kanskje ingen under femti år. Det ser litt svart ut selv om de har finskundervisning på skolen. Jeg vet nå ikke om alle som i småskolen begynner med slik undervisning, fortsetter med det helt ut tiende klasse. Vi voksne snakker vel et noenlunde alminnelig finsk, men skolespråket blir ikke så naturlig. For barna har det blitt et fremmedspråk som de ikke hører hjemme. Det suser og bruser i stekepanna, men Edith gir seg likevel tid til enda noen betraktninger. – For ikke så mange år siden – ja, kanskje 20 år siden – hvis noen spurte om jeg kunne andre språk enn norsk, var svaret ganske enkelt nei. Da jeg vokste opp, ble ikke finsk regnet som noe å være kry av. Likevel er jeg nå stolt av at jeg behersker finsk godt, for det er en stor berikelse. Olav Beddari var min klasseforstander i to år fra femte klasse. Han lærte oss finske sanger, og det syntes jeg var flott. Men rektor på skolen likte ikke det her med finsk. Olav hadde et godt svar, han sa: «Din kone lærer jo elevene engelske sanger.» Olav har også gitt oss noe viktig – selvtillit. Vi var noe, vi kunne noe og vi kunne bli noe, hvis vi ville. Det finske språket var ikke dårligere enn engelsk, tvert imot, synes jeg i dag, sier Edith Randa til slutt og snur seg mot steikepanna. – Nå tror jeg forresten gjeddekakene er ferdige. Noen minutter senere står maten på bordet.

«Gammelfinsken i Bugøynes får finner til å gråte av vemod» ELSA MAGDALENA INGILÆ HALDORSEN Bugøynes ~ Pykeijä i Sør-Varanger ~ Etelä-Varanki. Født i 1944. Intervjuet i 2008, oppdatert i 2019. Elsa Ingilæ Haldorsen er en av de omkring 200 innbyggerne på Bugøynes og regner seg som femte generasjon etter innvandrere som kom hit fra Sodankylä i Nord-Finland.

Elsa Ingilæ Haldorsen ved sin bedrift Jäämeren Sauna, 'Ishavets badstue'. Foto: Yngve Grønvik, Sør-Varanger avis.

Tett trehusbebyggelse ytterst på et nes i Varangerfjorden minner lite om de dype skogene som innvandrerne kom fra. De og etterkommerne deres utviklet stedet der de slo seg ned og skapte fiskeværet Bugøynes, et lite finsk samfunn som ikke ble brent under siste verdenskrig. Den unike bebyggelsen i Bugøynes er viktig i kulturminnesammenheng. Her finner vi både finske og karelske hustyper. Husene er fra en periode med finsk innvandring, noe som har betydd mye i det flerkulturelle Sør-Varanger.

Boka bygger på Bente Imerslunds omfattende arbeid gjennom 20 år med finskbeslektede folk i nord og forteller om seks folkegrupper: kvener og skogfinner i Norge, skogfinner og tornedalinger i Sverige, karelere, vepsere og ingermanlandsfinner i Nordvest-Russland. Skogfinnene har mistet sitt finske språk og vepsernes språk blir vanskelig for de andre minoritetene, men ellers kan disse minoritetene kommunisere med hverandre på sine respektive morsmål. Boka handler om disse folkegruppenes språk og kultur. Forfatteren har intervjuet et stort antall representanter for de seks folkegruppene, og de intervjuede forteller om forskjellige grader av assimilering inn i landets dominerende kultur. Siden 1990-tallet har de alle opplevd en sterk oppblomstring av egen finskrelatert kultur i sine respektive land. Bente Imerslund har siden 1980-tallet publisert mange artikler om denne bokas tema. Hun har skrevet to bøker om kvenske navn i Nordreisa, den ene om stedsnavn, den andre om personnavn. Videre Ymmärrän! (Jeg forstår!), et fem delers læreverk i finsk for nordmenn. I 2004 startet hun nettstedet finsk.no, som hun har drevet siden. ISBN: 978-82-8104-455-5

ORKANA