Forord

Denne boka er kommet til etter mange år med slektsforskning, lesing av bokverk om blant annet Nordkalottens historie, flere besøk over grensen i Tornedalen i Nord-Sverige og Nord-Finland og også i Nord-Troms og Finnmark. I tillegg har jeg hatt mange samtaler med slekt og venner, særlig fra mi hjembygd, Furuflaten i Lyngen. Slik har jeg fått ny kunnskap om vår egen historie, min slekts bakgrunn og historien til «det tause folket», kvenene.

Filmskaper Anstein Mikkelsen brukte begrepet om kvenene i sin dokumentar Det tause folkets stille død. Siden er begrepet blitt brukt av flere. Grunnene til det er mange, skal denne boka vise. Med boka vil jeg gi dette folket en stemme. Jeg vil takke mine forfedre for at jeg er her i dag og er blitt den jeg er. Gjennom slektsforskningen har jeg fått anledning å bli litt kjent med dem og jeg er også blitt litt bedre kjent med den fortida man ikke snakket om i familien, i bygda, på skolen eller for så vidt i det offentlige.

Jeg er, som mange andre i nord, et resultat av tre stammers møte, møte mellom samer, kvener og nordmenn. Når jeg velger å skrive om den kvenske delen av meg, er det fordi det er her tausheten har vært størst. Det har likevel vært nødvendig å ta inn noen samiske perspektiver fordi den samiske og den kvenske kulturen har levd side ved side gjennom historien. Slik jeg ser det har samene i stor grad fått sin oppreisning, blant annet gjennom opprettelsen av Sametinget og en stadig økende eksponering av samisk kultur som har mange ambassadører i dag. Kvensk språk og kultur er fortsatt svært truet og trenger ekstra oppmerksomhet av den grunn.

Kvenene/norskfinnene er i dag definert som en av fem nasjonale minoriteter i Norge1. Det betyr mer presist at alle med finsk språk- og kulturbakgrunn og deres etterkommere som har kommet til Nord-Norge før 1945 hører til denne minoriteten. Området kvenene kom fra var i all hovedsak

1 De andre nasjonale minoritetene i Norge er jøder, skogfinner, romanifolket (tatere) og romfolket (sigøynere).

Tornedalen og området rundt Bottenviken. Mange som har sine aner i andre deler av Finland, særlig i nord, ønsker å bli omtalt som finskættet eller etterkommere av finske innvandrere.

Kvensk ble anerkjent som eget språk i 2005. Kvensk som begrep for språket, forsvant i store deler av Nord-Troms og Finnmark, og fikk i stedet betegnelsen finsk. I dag benevner de fleste norske offentlige organer og institusjoner språket for kvensk. Det føler jeg også er naturlig på samme måte som jeg bruker begrepet kvener i stedet for norskfinner eller finskættede. Jeg velger likevel å bruke finsk når mine kilder bruker det, selv om det ofte er det kvenske språket det er snakk om. Noen ganger finner jeg det riktig å bruke begge begrepene, kvensk/finsk, særlig i tidsperioden kildene kaller det finsk, mens det må ha vært det kvenske språket det er snakk om. Jeg anerkjenner også at andre foretrekker å bruke norskfinner om seg selv. I de historiske kildene brukes både begrepene qven, qvæn, kvæn og kven, også som tilnavn på personer jeg omtaler. Jeg bruker kven i teksten med mindre det henvises til en tekst der et av de andre skrivemåtene er brukt. Kven skrives også med både liten og stor bokstav i navnene, og også her forsøker jeg å følge kildenes praksis. Jeg bruker også det tidligere begrepet lappisk for samisk der det har vært brukt i kilder og av informanter og ellers virker naturlig.

Jeg bruker i all hovedsak begrepet tilflytting i stedet for innvandring om folkeforflytningen fra Nord-Sverige og Nord-Finland, spesielt i tida før grensene ble trukket. Noen reagerer på at det er vanlig å bruke begrepet innvandring, også fra tida lenge før grensene i nord kom. Grensen mellom Norge og Sverige kom i 1751, mens grensen mot Finland, fra Treriksrøysa til Nesseby kom i forbindelse med at Finland ble et storhertugdømme under Russland i 1809. Før dette føler jeg det er naturlig å bruke tilflytting som begrep, mens innvandring kan være mer naturlig etter dette tidspunkt. I direkte sitater fra andre kilder bruker jeg det begrepet som er brukt i kilden. For øvrig kom grensen mot Russland, fra Nesseby til Grense Jakobselv i 1826. Imidlertid tilhørte Petsjenga, som i dag er russisk område, Finland fra 1920 etter Russlands nederlag i første verdenskrig. Finlands grense mot Norge gikk dermed helt ned til havet og Grense Jakobselv fram til 1947.

Jeg kommer i boka til å henvise til en del kilder som er vanlig i slektsforskning, som blant annet kirkebøker, folketellinger og skattelister. Dette er kilder som finnes tilgjengelig i Statsarkivet, en god del av dem er også

digitalisert og tilgjengelig i Digitalarkivet på internett. My Heritage og Geni er online-slektsforskningsplattformer der brukerne kan opprette slektstrær og søke blant historiske dokumenter og også finne opplysninger fra andres slektsforskning, såkalt smarttreff. My Heritage og andre selskaper, som Family Tree DNA som jeg har brukt, tilbyr DNA-analyse som gjennomføres ved at en sender en spyttprøve til selskapet. Dermed får man vite mer om hvor ens gener kommer fra og hvem man har felles gener med. Tromsø, oktober 2022 Laila Lanes