Uten bunad – uten identitet?

noen hensikt å lære seg det, det var et språk som nærmest ikke eksisterte bortsett fra på mormor sitt kjøkken og på butikken blant de gamle. Det var et hemmelig språk de eldre snakket seg imellom.

I min barnedåp var det norske skikker og tradisjoner som gjaldt, og familien min så ut som andre nordmenn. Foto: Privat.

Vi snakket norsk, vi feiret 17. mai, gikk i tog og sang «Vi ere en nasjon vi med» og «Gud signe vårt dyre fedreland». Vi lærte norsk på skolen, og etter hvert engelsk. Det var aldri tale om at vi hadde en annen fortid og bakgrunn enn andre i dette landet Norge. Vi var norske, det var vi aldri i tvil om. For det fantes jo ingen annen historie enn den norske, noe også professor i kulturvitenskap, Ivar Bjørklund, opplevde da han skulle skrive om Kvænangens

historie. Folket mente det ikke fantes noen historie i fjorden, han spurte seg hvorfor folk i Kvænangen så på seg selv som historieløse bare fordi området ikke hadde vært bebodd av nordmenn. «Det var en allmenn oppfatning blant folk flest, ... at det måtte nordmenn til for å skape historie», skriver han.8 17. mai i 2019 beit jeg meg merke i ordene til leder for Sosialistisk Venstreparti, Audun Lysbakken. I NRKs 17. mai-sending snakket han varmt om feiringen og om bunader. «Bunaden er et tegn på hvor familien kommer fra», sa han. Så vidt jeg husker hadde ikke mange fra Furuflaten bunad i 17. mai-toget, bortsett fra tilflyttere. Ingen gikk heller i samisk tradisjonell drakt, kofte, eller noe annet som kunne vise identitet og opphav. Vi hadde vanlige søndagsklær. Jeg husker fortsatt en kjole jeg fikk til nasjonaldagen som fem–seksåring, lys blå med et skjørt i et blått- og fiolettrutete mønster. Jeg var veldig stolt, titt og ofte så jeg på den i skapet før den store dagen, jeg gledet meg til å ta den på. Å få nye klær var ikke hverdagskost. På Lyngseidet knappe to mil unna, var det flere bunader i toget. Jeg tolket det som at vi var litt fattigere enn de på Lyngseidet. Det kan sikkert stemme. I dag forstår jeg hvor sterkt dette symboliserte vårt folk, et folk uten fortid, uten tradisjoner som var verdt å nevne eller skryte av. Det norske flagget var vår sterkeste identitet, men også med på å skjule en historie vi ikke snakket om.

Da jeg i tenårene ble klar over hvor det samiske språket kom fra, ble det tydelig for meg at vi hadde en annen bakgrunn enn andre utenfor bygda. Jeg husker blant annet at vi dro til Tromsø for å se på skøyteløp på Valhalla stadion, vi måtte jo dit og heie på vår sambygding Per-Willy «Bettong» Guttormsen. En av mine klassekamerater hadde på seg skaller som var varme og gode og praktiske en kald februardag. Det gikk ikke upåaktet hen i Tromsø, som vi oppfattet som Byen med stor B. Vi fikk noen ekle kommentarer fra tromsøungdommer, slengord med en overdreven nordtromsaksent, med trykket på første stavelse, som i samisk og kvensk. Vi var norske og snakket norsk, men da vi kom til Tromsø var ikke språket vårt godt nok. Hvem var vi da og hva hadde vi å være stolt over? Å si at «Bettong» var fra Furuflaten virket håpløst der og da. Jeg forsto da at vi kom fra noe som ikke var like bra som det som fantes i Tromsø og lenger sørover. Altaaksjonen i 1979–80 og den samiske oppvåkningen, med etableringen av Sametinget i 1989, snudde opp ned på hvordan mange i Norge så på det samiske folket. Det ble «in» å være samisk. Jeg meldte meg inn i samemanntallet, valgmanntallet til Sametinget, riktignok under tvil fordi jeg hadde

8 Bjørklund, 1985, s. 11.

17. mai-feiring på Solhov folkehøgskole i 1924, der de unge var kledt i vanlige søndagsklær, hverken bunader, samiske kofter eller kvenske drakter var vanlig. Fotograf ukjent. Arkiv Nord-Troms museum.

problemer med å skrive under på at jeg «følte meg som en same». Den reindriftssamiske kulturen som vi kjente fra Karasjok og Kautokeino var så langt fra oss. Vi var tilskuere til reindriften. Minnene om reinflokkene som kom ned hver vår og passerte bygda, var spennende og eksotisk. Vi kunne høre lyden av hovene på lang lei, og i første friminutt sprang vi ned til fjæra der reinen passerte for å se på de store, flotte flokkene.

For oss var den nomadiske reindriftssamiske kulturen ensbetydende med samisk kultur og levesett. Det var ikke oss. Men mine besteforeldre snakket samisk, så jeg følte det var riktig å melde meg inn, og håpet vel at det skulle hjelpe meg å finne min identitet. Etter hvert som de sjøsamiske miljøene på Sametinget ble tydeligere, og den sammensatte samiske kulturen ble mer kjent, var det lettere å identifisere seg med de samiske miljøene. Jeg hadde

Jeg tilbrakte mye tid på Lanes, i mormor Helga sitt hus. Her er reinflokken fra flyttsamene på vei forbi. Foto: Asbjørn Dahlhaug. Arkiv: Nord-Troms museum.

begynt å jobbe i NRK og fikk besøke redaksjonen i NRK Sápmi i Karasjok og kjente et slags slektskap. Da jeg hørte det samiske språket der, kom minnene fra min barndom til meg, minner om samtaler på en blanding av norsk og samisk fra kjøkkenet, butikken eller egnebua. Men det var bare en bit av min historie, det var et annet språk som ble blandet inn i dette, et språk som lignet det samiske. Det var det finske, som de kalte det da, i dag vil mange kalle det kvensk. Samtalene i butikken og egnebua ble symbolet på tre stammers

møte, denne «cocktailen» som dem som kom over fra Tornedalen, svenske og finske, lapper og andre, hadde vært med på å skape.

Det finske, eller kvenske, var så godt som borte på Furuflaten da jeg vokste opp. På ungdomsskolen fikk jeg klassekamerater fra Skibotn, rett over fjorden. Der hadde de finskklingende navn som Lambela, Seppola og Soini. I mi hjembygd Furuflaten het vi Larsen, Grønvoll, Bekkstrand og Olsen. Min far drev entreprenørbedrift med sine brødre og var i yrke og levnet forankret i det norske. I Skibotn ble fortsatt det kvenske/finske språket brukt til en viss grad. Furuflaten ble av folk i Lyngen sett på som en samisk bygd i tidligere tider. Friis-kartene viser blant annet dette. Jens Andreas Friis, norsk språkforsker og forfatter, hadde studert samisk og finsk og ble professor i samisk. I 1861 laget han kart som viser etnisitet og språkferdighet i Troms og Finnmark, ved å angi etnisitet i hus for hus. Kartet viser at i de fleste hus i hjembygda mi bodde det lappefamilier, det går ikke fram om det ble snakket andre språk i familiene. I ett hus bodde det «finnefamilie hvorav i mindst 1 Individ kan tale lappisk og norsk».9 Så i hvor stor grad ble det snakket kvensk/finsk i bygda og hvor mange av folket var av kvensk avstamning? Hvis det var sånn at de fleste var samiske, hvorfor snakket da blant andre min farfar og min onkel kvensk/finsk. Hvordan var ståa i de andre bygdene rundt fjorden, og for så vidt ellers i Nord-Troms og Finnmark? Hva med resten av Lyngenfjorden, hvor omfattende har det kvenske språket vært? Jeg lurte også på om det fantes andre spor av kvensk eller finsk i min familie enn nevnte Aho. Hvem var Henrik Aho, var han kven? Det ble mange ting å finne ut av.

9 Friis, 1861.