Innledning

Hva betyr slekta og slektas historie for oss, hvilken betydning har våre aner og genene våre forfedre har brakt med seg? Hvilken rolle spiller det for oss om vi ikke kjenner til vår egen og vårt folks historie? At ingen snakker om den, og at den nærmest er forsvunnet for så sakte, men sikkert komme til syne for oss? Kan mer kunnskap om vår brokete slektsbakgrunn og historie gi oss styrke og stolthet til å stå fram som hele personer som kan anerkjenne hverandre og gi hverandre respekt? Kan det kanskje bidra til å styrke oss som mennesker?

«Vår slektsbakgrunn påvirker ikke bare hvordan andre ser på oss, men også hvordan vi oppfatter oss selv. Faktisk, det å vite hvem våre forfedre er, er helt grunnleggende for vår egen selvfølelse», skriver professor i sosiologi, Eviatar Zerubavel i en artikkel som er gjengitt i Aftenposten Innsikt.2

Slektsforskning, som jeg begynte med for 12–14 år siden, brakte meg inn i mine forfedres verden, i deres levde liv, et liv jeg kjente lite til. Jeg har gjennom dette fått ny kunnskap og med det økt forståelse for at vi er en mosaikk av flere folk. Denne forståelsen føler jeg gir en større toleranse for andre, for våre særtrekk og at vi er forskjellige, men også større glede over alt det vi har felles. Jeg har fått fylt opp tomrom i min identitet som gjør meg bedre i stand til å forstå vår historie og akseptere våre ulike ståsteder.

Tomrommet var et resultat av store kunnskapshull. Disse kunnskapshullene har ikke bare jeg hatt, de viser seg fortsatt i dag i alle lag av befolkningen og samfunnet, hos folk flest både i sør og nord, i skoleverket, hos administrative og politiske myndigheter. Det er som et hull i vår nasjons identitet, selvinnsikt og selvrespekt. Oppvokst som jeg er i Lyngen, hadde jeg hørt om tre stammers møte, møtet mellom samer, kvener og nordmenn, og begrepet nordkalottcocktail som forfatter Bente Pedersen lanserte om folket i nord. Men detaljer om dette møtet kunne jeg lite om. Det var kunnskap vi ikke

2 Zerubavel, 2017, avsnitt 1 under «Grunnleggende for selvfølelsen».

hadde fått i skolen og heller ikke hjemme. Jeg hadde slett ikke tatt inn over meg hvordan dette møtet angikk meg. Fra før visste jeg litt om den samiske bakgrunnen i familien og i bygda. Men det var først da jeg i slektsforskningen fant aner, mange aner, med røtter i Tornedalen, både på svensk og finsk side, at jeg forsto at begrepet kven også var en del av min historie. Det vekket min nysgjerrighet. Jeg fikk behov for å vite mer om denne historien, ja hele Nordkalottens historie. Litt etter litt er jeg blitt klar over hvor stor og hvor viktig den kvenske folkevandringen til Nord-Norge har vært og hvor mye den har påvirket vårt liv her nord, og dermed vår nasjon.

I dag bor det etterkommere etter kvener over hele landet. Likevel er kunnskapen om dem liten. Også i min omgangskrets er det mange som ikke vet mye om kvenene, det gjelder venner, journalistkollegaer og andre. Dette til tross for at mange selv er etterkommere etter dem. Alt jeg fikk vite, gjorde at jeg måtte skrive denne boka, jeg måtte bringe kunnskapen videre til andre. Turene til Tornedalen, til steder med navn jeg kjenner fra min slektsforskning, har gjort denne historien mer konkret, mer virkelig. Finnes faktisk disse stedene som mine forfedre kom fra fortsatt? Slik blir boka en reise i min oppdagelse av vår historie og min identitet, det er en personlig reise ikke bare fysisk i Troms og Finnmark og i Tornedalen, men også mentalt. Det er en reise flere kunne ha tatt, den kan være nyttig og interessant for mange.

Norge er et langstrakt land. Ulikhetene fra sør til nord er mange. Kunnskapen om landet her nord er hos mange i sør liten. Nord-Norge, særlig den aller nordligste delen, Nord-Troms og Finnmark, er av mange sør i landet oppfattet som en utpost, kanskje med rette. Her er det lange mørke vintre med nordvestkuling og polare lavtrykk som siger inn over land fra Barentshavet og som kan gjøre det uframkommelig både til lands og vanns. Her bor folk på grensen av det mulige. Men finnmarkingen og nordtromsingen er kjent for å «stå han av», her på grensen av det mulige må man være ukuelige optimister.

Hva er dette folket skapt av, kan man godt tenke. Jeg ser tydelig at vi kommer fra et annet folk i resten av landet når jeg leser Håvard Dahl Bratreins bok Høvding, jarl, konge – Nord-Norges politiske historie i vikingtid. 3 I boka fortelles den politiske historien om folket som bodde i Hålogaland, det norrøne folket, dem som bodde fra Trøndelag og opp til Malangen-Balsfjord, området hvor Tromsø seinere ble etablert som Nord-Norges største by. Lyngen oppfattes som et grenseområde. På den andre siden av Lyngsalpene,

3 Bratrein, 2018.

mot øst, var historien en annen enn den norrøne historien. Langs kysten, fra Lyngenfjorden og nordover, fantes det fra seinmiddelalderen, det vil si fra rundt 1350 til 1537, norrøn bosetting i noen fiskevær, ut mot storhavet. Men innerst i fjordene var det tynt befolket. Her bosatte det seg etter hvert to andre folk, først samer og så kvener. De kom fra områdene inne i landet, fra Nord-Sverige og Nord-Finland.4 Det er disse folkegruppene som har gitt opphav til store deler av disse tøffingene, nordtromsingene og finnmarkingene.

Historien om dem er ikke like grundig forsket på og fortalt som den norrøne historien, i hvert fall ikke før nylig. Den samiske historien har de siste tiårene kommet tydeligere fram blant annet gjennom flere bokutgivelser som Lars I. Hansen og Bjørnar Olsens Samenes historie fram til 17505 og Astri Andresen, Bjørg Evjen og Teemu Ryymins Samenes historie fra 1751 til 2010.

6 Kvenenes historie har derimot av ulike grunner vært langt mer tildekket for folk flest. Dette folket fantes på både svensk og finsk side i Tornedalen, og de kom allerede på 1700-tallet og før det til ishavskysten i nord. I Norge ble de altså kalt for kvener. Lyngenfjorden var et av de første områdene kvenene kom til. Etter hvert bebodde de store deler av Nord-Troms og Finnmark.

I boka tar jeg utgangspunkt i det etniske universet i min barndoms verden, Lyngenfjorden, og dagens kommuner Storfjord, Lyngen og Kåfjord. Men tematikken gjelder i like stor grad for resten av Nord-Troms og Finnmark, som jeg også skriver om, og har relevans for folk over hele landet.

Etter hvert som jeg har fått mer kunnskap, har jeg også forstått at noe vesentlig har gått tapt. Vi har mistet en fargerik og flerkulturell bakgrunn der det var helt vanlig at folk snakket to eller tre språk. Denne særegne kulturen har i noen familier blitt overført fra en generasjon til neste, ofte uten at det ble gjort noe nummer av det. I andre familier ble det overhodet ikke snakket om. Jeg lurer på hva det kan ha gjort med oss som har opplevd det.

I dag blir som regel hele befolkningen i Nord-Norge kalt nordlendinger og skjært over en kam. Vi kan sikkert med trygghet si at fornorskningspolitikken gjorde at folket øst for Lyngen er blitt mer lik resten av den nordnorske befolkningen. Også innblandingen av «norrøne gener» er blitt større etter hvert som kontakten med resten av Norge ble større. Vi har også fått flere og flere skjebnefellesskap i nord, ofte i en slags konflikt med eller opposisjon til befolkningen og statsadministrasjonen i sør. Vi ble nordlendinger

4 Elenius, 2015. 5 Hansen og Olsen, 2004. 6 Andresen, Evjen og Ryymin, 2021.

alle sammen. At Nord-Norge likevel i dag ikke er et homogent fellesskap ser vi mange eksempler på, ikke minst i forbindelse med forsøk på å etablere en nordnorsk region. Spiller likevel forskjellene med bakgrunn i vår historie en større rolle enn vi tror?

Sagnet om nordlysets opprinnelse – utdrag fra Emil Grym I stjärnklara novemberkvällar och nätter då norrskenet brann och flammade sade de gamla i Tornedalen, att nu brinner Finnmarken. Ruija pallaa. En och annen både i Tornedalen och Finnmarken hade hört, att norrskenets flammande skulle bero på et par vindsvansflockar, som en gång för mycket länge sedan tagit fel på färdriktningen i flyttningsbestyren. I stället för att flyga mot söder hade de flugit mot norr och kommit till nordpolen, där de somnat i de vattenfyllda håligheterna på isfälten. Svanorna hade vaknat på morgonen och fundit sig fastfrusna, så att de ej kunde röra på sig. De hade alltsedan dess längtat att bli befriade från fångenskapen, och när det är stjärnklart, gör de förtvivlade försök att bli befriade. På himlen syns då skälvande vingfladder och vita fjäderpennor, och då kan vi se norrskenet. För det gamla tornedalsfolket var denne förklaring en naturlig förklaring till norrskenets gåta.7