Minner fra fortida

Foto: Laila Lanes.

Denne beretningen starter med et barndomsminne, et vagt minne som kom til meg da jeg så på noen opptak på YouTube fra kvenfestivalen Paaskiviikku fra 2010. I opptakene snakkes det om en gammel regle: «Isike, disike, dougan, lougan….». Det er en rytmisk regle med rare fremmede ord. Langsomt mens jeg hørte på, kom jeg på at jeg hadde hørt det før, jeg hadde til og med kunnet regla. I minnene lekte jeg og noen av mine venninner i mi hjembygd Furuflaten i Lyngen. For å finne ut hvem som skulle stå når vi lekte gjemsel, brukte vi denne «ole-dole-doffen»-regla på et fremmed språk. Avslutningsordet pois vet jeg i dag betyr «ute». Eller «bort». Minnene om denne regla gjorde meg nysgjerrig på dens opphav, hvor kom den fra? Hvorfor brukte vi denne regla med ord vi ikke forsto på et språk vi ikke kunne?

Fortellingene som ellers kom fram i You Tubeopptaket fortalte om en historie fra mi hjembygd og bygdene rundt Lyngenfjorden som jeg visste lite om. Jeg spurte meg selv om hvorfor jeg ikke kjente mer til dette, spørsmålene ble mange: Hvorfor vet vi så lite om vår egen fortid, vår historie? Hvor kommer mitt folk fra? Om jeg tar en DNA-test, hva vil den vise om mitt opphav?

I min oppvekst har jeg aldri vært i tvil om at jeg er norsk. Det var aldri snakk om at vår familie kom fra en annen folkegruppe. Jeg fikk høre historier om bestemor Helga, min mormor, og

Her står jeg utenfor huset der min familie bodde, trolig på begynnelsen av 1960-tallet. Foto: Privat.

morfar Hans Lanes, som jeg ikke husker fordi han døde da jeg var ett år gammel. Mormor kom fra Lakselvdalen i nabokommunen. Som barn opplevde jeg at det var uendelig langt borte. Det ble fortalt at morfar Hans gikk til fots gjennom Langdalen i Lyngsalpene, en tur på om lag tre mil, for å fri til henne. Min farfar husker jeg også, hans navn var Nils Bernhard Larsen, han ble kalt for NilsB. Farmor var død for lenge siden, hennes far, Henrik Aho, ble også nevnt. Han var kommet fra Finland og giftet seg med min oldemor. Hans navn var omtalt spesielt fordi han dro fra Storfjord og kona med ni barn og kom ikke tilbake. Jeg visste ikke mye om Henrik. Hvor han dro og hvorfor har vært det store mysteriet i familien, og kanskje den store skammen – uten at jeg kan huske at det ble snakket mye om det.

Etter hvert som jeg kom i tenårene begynte jeg å forstå hvorfor min mormor Helga og de andre eldre snakket samisk, eller lappisk som vi kalte det, seg imellom. Når jeg spurte mormor hva de snakket om, viftet hun litt avvergende med hånden og svarte: «Det er ikke for dine ører». I barndommen lurte jeg aldri på hvor hun og de andre hadde lært dette fremmedklingende språket som jeg ikke forsto noe særlig av og som jeg aldri ble oppfordret til å forsøke å forstå. Tvert imot fikk vi høre at det ikke hadde