To prosent norsk – refleksjoner rundt etnisitet, identitet og fornorskningsprosessens konsekvenser i

To prosent norsk – refleksjoner rundt etnisitet, identitet og fornorskningsprosessens konsekvenser i nord Laila Lanes

Design: DesignBaltic Trykk: Dardedze holografija

Omslagsillustrasjoner: Forside: Asbjørn Dahlhaug, Nord-Troms Museum. Bakside: Laila Lanes og Fjellanger Widerøe.

Utgivelsen er støttet av Troms og Finnmark fylkeskommune.

© Orkana forlag 2022 Orkana forlag as, 8340 Stamsund

ISBN 978-82-8104-531-6 www.orkana.no post@orkana.no

Innholdsfortegnelse

Her bor mitt folk ........................................................................ 7 Forord .................................................................................... 9 Innledning ............................................................................... 12 Minner fra fortida ..................................................................... 16 Uten bunad – uten identitet? ......................................................... 19

PÅ JAKT ETTER DEN KVENSKE HISTORIEN

............................. 24

På vei inn i historien ................................................................... 29 Historiske beskrivelser av Nordkalotten og Hålogaland ......................... 33 Fortellingen om Kvenland ........................................................... 49 Samhandel på Nordkalotten ......................................................... 58 Birkarlene ............................................................................... 63 Markeder på Nordkalotten 70

KVENENES INNTOG LANGS KYSTEN I NORD 78

Kvenske tilflyttere til andre deler i nord 81 Lyngen – før kvenene kom ........................................................... 87 De første kvenene i Lyngen – hvem var de? ....................................... 96 En omfattende kvensk tilflytting ................................................... 106 Hvorfor kom kvenene ............................................................... 122 Hva brakte de med seg og hvordan ble de møtt? ............................... 128

PÅ JAKT ETTER RØTTER OG HISTORIER I TORNEDALEN

....... 140

Røtter – betydningen av en historie ............................................... 142

Dannelsesreise i Tornedalen......................................................... 147 Livet i Tornedalen .................................................................... 159

FORNORSKNINGEN – SPRÅKET OG KULTUREN SOM FORSVANT 168

En flerspråklig verden 171

Fornorskningspolitikkens mange grep 174 Den finske fare 185 Skibotn i etterkrigstida ............................................................. 192 Kvensk rundt Lyngenfjorden i nyere tid ......................................... 199

MEN KVENKULTUREN VAR IKKE DØD

.................................. 206

Kamp om identiteter og definisjoner på mange plan ........................... 209 Hvorfor kom språkskiftet ........................................................... 232

Ta identiteten – og stoltheten og tilbake ......................................... 252 Ringen sluttet ......................................................................... 264

Tillegg .................................................................................. 273 Referanseliste ......................................................................... 275

Her bor mitt folk

Her bor mitt folk På fattigdommens styrtninger mot havet

Mitt folk av mange folk En vag erindring av Asia i blodet… mer fjernt enn Djengis Khan hin hårde drømmer Nærmere: Lars Levi Læstadius med svepen av Gud ord

Her bor mitt folk Ved ishavs-armen Som peker syd med tommelen vendt mot øst mot viddens gaiser (snart er du død, noaide) Salt blod, blått av tidløs frihet bryter mot berg Eller rødmer i mørkeløse døgn rundt pikekropper som vil leke, leke…

Her bor mitt folk Bak husene står ljåen Men dørene er åpne: Velkommen til vårt bord for nøysomhet Et bord for brød og fisk Et bord for underet på livets slitte duk

Her bor mitt folk Is-hvite tinder speiler sin uforgjengelige tro i deres øyne Ta fra oss alt Brenn våre hytter ned! Vi setter atter våre garn lik Peter og fanger timene av lys som lagres i hjertene Hvor, mørke, er din brodd?

Idar Kristiansen, fra Brenninger forut, Grøndahl og Dreyer, 1982.

Forord

Denne boka er kommet til etter mange år med slektsforskning, lesing av bokverk om blant annet Nordkalottens historie, flere besøk over grensen i Tornedalen i Nord-Sverige og Nord-Finland og også i Nord-Troms og Finnmark. I tillegg har jeg hatt mange samtaler med slekt og venner, særlig fra mi hjembygd, Furuflaten i Lyngen. Slik har jeg fått ny kunnskap om vår egen historie, min slekts bakgrunn og historien til «det tause folket», kvenene.

Filmskaper Anstein Mikkelsen brukte begrepet om kvenene i sin dokumentar Det tause folkets stille død. Siden er begrepet blitt brukt av flere. Grunnene til det er mange, skal denne boka vise. Med boka vil jeg gi dette folket en stemme. Jeg vil takke mine forfedre for at jeg er her i dag og er blitt den jeg er. Gjennom slektsforskningen har jeg fått anledning å bli litt kjent med dem og jeg er også blitt litt bedre kjent med den fortida man ikke snakket om i familien, i bygda, på skolen eller for så vidt i det offentlige.

Jeg er, som mange andre i nord, et resultat av tre stammers møte, møte mellom samer, kvener og nordmenn. Når jeg velger å skrive om den kvenske delen av meg, er det fordi det er her tausheten har vært størst. Det har likevel vært nødvendig å ta inn noen samiske perspektiver fordi den samiske og den kvenske kulturen har levd side ved side gjennom historien. Slik jeg ser det har samene i stor grad fått sin oppreisning, blant annet gjennom opprettelsen av Sametinget og en stadig økende eksponering av samisk kultur som har mange ambassadører i dag. Kvensk språk og kultur er fortsatt svært truet og trenger ekstra oppmerksomhet av den grunn.

Kvenene/norskfinnene er i dag definert som en av fem nasjonale minoriteter i Norge1. Det betyr mer presist at alle med finsk språk- og kulturbakgrunn og deres etterkommere som har kommet til Nord-Norge før 1945 hører til denne minoriteten. Området kvenene kom fra var i all hovedsak

1 De andre nasjonale minoritetene i Norge er jøder, skogfinner, romanifolket (tatere) og romfolket (sigøynere).

Tornedalen og området rundt Bottenviken. Mange som har sine aner i andre deler av Finland, særlig i nord, ønsker å bli omtalt som finskættet eller etterkommere av finske innvandrere.

Kvensk ble anerkjent som eget språk i 2005. Kvensk som begrep for språket, forsvant i store deler av Nord-Troms og Finnmark, og fikk i stedet betegnelsen finsk. I dag benevner de fleste norske offentlige organer og institusjoner språket for kvensk. Det føler jeg også er naturlig på samme måte som jeg bruker begrepet kvener i stedet for norskfinner eller finskættede. Jeg velger likevel å bruke finsk når mine kilder bruker det, selv om det ofte er det kvenske språket det er snakk om. Noen ganger finner jeg det riktig å bruke begge begrepene, kvensk/finsk, særlig i tidsperioden kildene kaller det finsk, mens det må ha vært det kvenske språket det er snakk om. Jeg anerkjenner også at andre foretrekker å bruke norskfinner om seg selv. I de historiske kildene brukes både begrepene qven, qvæn, kvæn og kven, også som tilnavn på personer jeg omtaler. Jeg bruker kven i teksten med mindre det henvises til en tekst der et av de andre skrivemåtene er brukt. Kven skrives også med både liten og stor bokstav i navnene, og også her forsøker jeg å følge kildenes praksis. Jeg bruker også det tidligere begrepet lappisk for samisk der det har vært brukt i kilder og av informanter og ellers virker naturlig.

Jeg bruker i all hovedsak begrepet tilflytting i stedet for innvandring om folkeforflytningen fra Nord-Sverige og Nord-Finland, spesielt i tida før grensene ble trukket. Noen reagerer på at det er vanlig å bruke begrepet innvandring, også fra tida lenge før grensene i nord kom. Grensen mellom Norge og Sverige kom i 1751, mens grensen mot Finland, fra Treriksrøysa til Nesseby kom i forbindelse med at Finland ble et storhertugdømme under Russland i 1809. Før dette føler jeg det er naturlig å bruke tilflytting som begrep, mens innvandring kan være mer naturlig etter dette tidspunkt. I direkte sitater fra andre kilder bruker jeg det begrepet som er brukt i kilden. For øvrig kom grensen mot Russland, fra Nesseby til Grense Jakobselv i 1826. Imidlertid tilhørte Petsjenga, som i dag er russisk område, Finland fra 1920 etter Russlands nederlag i første verdenskrig. Finlands grense mot Norge gikk dermed helt ned til havet og Grense Jakobselv fram til 1947.

Jeg kommer i boka til å henvise til en del kilder som er vanlig i slektsforskning, som blant annet kirkebøker, folketellinger og skattelister. Dette er kilder som finnes tilgjengelig i Statsarkivet, en god del av dem er også

digitalisert og tilgjengelig i Digitalarkivet på internett. My Heritage og Geni er online-slektsforskningsplattformer der brukerne kan opprette slektstrær og søke blant historiske dokumenter og også finne opplysninger fra andres slektsforskning, såkalt smarttreff. My Heritage og andre selskaper, som Family Tree DNA som jeg har brukt, tilbyr DNA-analyse som gjennomføres ved at en sender en spyttprøve til selskapet. Dermed får man vite mer om hvor ens gener kommer fra og hvem man har felles gener med.

Tromsø, oktober 2022

Laila Lanes

Innledning

Hva betyr slekta og slektas historie for oss, hvilken betydning har våre aner og genene våre forfedre har brakt med seg? Hvilken rolle spiller det for oss om vi ikke kjenner til vår egen og vårt folks historie? At ingen snakker om den, og at den nærmest er forsvunnet for så sakte, men sikkert komme til syne for oss? Kan mer kunnskap om vår brokete slektsbakgrunn og historie gi oss styrke og stolthet til å stå fram som hele personer som kan anerkjenne hverandre og gi hverandre respekt? Kan det kanskje bidra til å styrke oss som mennesker?

«Vår slektsbakgrunn påvirker ikke bare hvordan andre ser på oss, men også hvordan vi oppfatter oss selv. Faktisk, det å vite hvem våre forfedre er, er helt grunnleggende for vår egen selvfølelse», skriver professor i sosiologi, Eviatar Zerubavel i en artikkel som er gjengitt i Aftenposten Innsikt.2 Slektsforskning, som jeg begynte med for 12–14 år siden, brakte meg inn i mine forfedres verden, i deres levde liv, et liv jeg kjente lite til. Jeg har gjennom dette fått ny kunnskap og med det økt forståelse for at vi er en mosaikk av flere folk. Denne forståelsen føler jeg gir en større toleranse for andre, for våre særtrekk og at vi er forskjellige, men også større glede over alt det vi har felles. Jeg har fått fylt opp tomrom i min identitet som gjør meg bedre i stand til å forstå vår historie og akseptere våre ulike ståsteder. Tomrommet var et resultat av store kunnskapshull. Disse kunnskapshullene har ikke bare jeg hatt, de viser seg fortsatt i dag i alle lag av befolkningen og samfunnet, hos folk flest både i sør og nord, i skoleverket, hos administrative og politiske myndigheter. Det er som et hull i vår nasjons identitet, selvinnsikt og selvrespekt. Oppvokst som jeg er i Lyngen, hadde jeg hørt om tre stammers møte, møtet mellom samer, kvener og nordmenn, og begrepet nordkalottcocktail som forfatter Bente Pedersen lanserte om folket i nord. Men detaljer om dette møtet kunne jeg lite om. Det var kunnskap vi ikke

2 Zerubavel, 2017, avsnitt 1 under «Grunnleggende for selvfølelsen».

hadde fått i skolen og heller ikke hjemme. Jeg hadde slett ikke tatt inn over meg hvordan dette møtet angikk meg. Fra før visste jeg litt om den samiske bakgrunnen i familien og i bygda. Men det var først da jeg i slektsforskningen fant aner, mange aner, med røtter i Tornedalen, både på svensk og finsk side, at jeg forsto at begrepet kven også var en del av min historie. Det vekket min nysgjerrighet. Jeg fikk behov for å vite mer om denne historien, ja hele Nordkalottens historie. Litt etter litt er jeg blitt klar over hvor stor og hvor viktig den kvenske folkevandringen til Nord-Norge har vært og hvor mye den har påvirket vårt liv her nord, og dermed vår nasjon.

I dag bor det etterkommere etter kvener over hele landet. Likevel er kunnskapen om dem liten. Også i min omgangskrets er det mange som ikke vet mye om kvenene, det gjelder venner, journalistkollegaer og andre. Dette til tross for at mange selv er etterkommere etter dem. Alt jeg fikk vite, gjorde at jeg måtte skrive denne boka, jeg måtte bringe kunnskapen videre til andre. Turene til Tornedalen, til steder med navn jeg kjenner fra min slektsforskning, har gjort denne historien mer konkret, mer virkelig. Finnes faktisk disse stedene som mine forfedre kom fra fortsatt? Slik blir boka en reise i min oppdagelse av vår historie og min identitet, det er en personlig reise ikke bare fysisk i Troms og Finnmark og i Tornedalen, men også mentalt. Det er en reise flere kunne ha tatt, den kan være nyttig og interessant for mange.

Norge er et langstrakt land. Ulikhetene fra sør til nord er mange. Kunnskapen om landet her nord er hos mange i sør liten. Nord-Norge, særlig den aller nordligste delen, Nord-Troms og Finnmark, er av mange sør i landet oppfattet som en utpost, kanskje med rette. Her er det lange mørke vintre med nordvestkuling og polare lavtrykk som siger inn over land fra Barentshavet og som kan gjøre det uframkommelig både til lands og vanns. Her bor folk på grensen av det mulige. Men finnmarkingen og nordtromsingen er kjent for å «stå han av», her på grensen av det mulige må man være ukuelige optimister.

Hva er dette folket skapt av, kan man godt tenke. Jeg ser tydelig at vi kommer fra et annet folk i resten av landet når jeg leser Håvard Dahl Bratreins bok Høvding, jarl, konge – Nord-Norges politiske historie i vikingtid. 3 I boka fortelles den politiske historien om folket som bodde i Hålogaland, det norrøne folket, dem som bodde fra Trøndelag og opp til Malangen-Balsfjord, området hvor Tromsø seinere ble etablert som Nord-Norges største by. Lyngen oppfattes som et grenseområde. På den andre siden av Lyngsalpene,

3 Bratrein, 2018.

mot øst, var historien en annen enn den norrøne historien. Langs kysten, fra Lyngenfjorden og nordover, fantes det fra seinmiddelalderen, det vil si fra rundt 1350 til 1537, norrøn bosetting i noen fiskevær, ut mot storhavet. Men innerst i fjordene var det tynt befolket. Her bosatte det seg etter hvert to andre folk, først samer og så kvener. De kom fra områdene inne i landet, fra Nord-Sverige og Nord-Finland.4 Det er disse folkegruppene som har gitt opphav til store deler av disse tøffingene, nordtromsingene og finnmarkingene.

Historien om dem er ikke like grundig forsket på og fortalt som den norrøne historien, i hvert fall ikke før nylig. Den samiske historien har de siste tiårene kommet tydeligere fram blant annet gjennom flere bokutgivelser som Lars I. Hansen og Bjørnar Olsens Samenes historie fram til 17505 og Astri Andresen, Bjørg Evjen og Teemu Ryymins Samenes historie fra 1751 til 2010. 6 Kvenenes historie har derimot av ulike grunner vært langt mer tildekket for folk flest. Dette folket fantes på både svensk og finsk side i Tornedalen, og de kom allerede på 1700-tallet og før det til ishavskysten i nord. I Norge ble de altså kalt for kvener. Lyngenfjorden var et av de første områdene kvenene kom til. Etter hvert bebodde de store deler av Nord-Troms og Finnmark. I boka tar jeg utgangspunkt i det etniske universet i min barndoms verden, Lyngenfjorden, og dagens kommuner Storfjord, Lyngen og Kåfjord. Men tematikken gjelder i like stor grad for resten av Nord-Troms og Finnmark, som jeg også skriver om, og har relevans for folk over hele landet.

Etter hvert som jeg har fått mer kunnskap, har jeg også forstått at noe vesentlig har gått tapt. Vi har mistet en fargerik og flerkulturell bakgrunn der det var helt vanlig at folk snakket to eller tre språk. Denne særegne kulturen har i noen familier blitt overført fra en generasjon til neste, ofte uten at det ble gjort noe nummer av det. I andre familier ble det overhodet ikke snakket om. Jeg lurer på hva det kan ha gjort med oss som har opplevd det.

I dag blir som regel hele befolkningen i Nord-Norge kalt nordlendinger og skjært over en kam. Vi kan sikkert med trygghet si at fornorskningspolitikken gjorde at folket øst for Lyngen er blitt mer lik resten av den nordnorske befolkningen. Også innblandingen av «norrøne gener» er blitt større etter hvert som kontakten med resten av Norge ble større. Vi har også fått flere og flere skjebnefellesskap i nord, ofte i en slags konflikt med eller opposisjon til befolkningen og statsadministrasjonen i sør. Vi ble nordlendinger

4 Elenius, 2015.

5 Hansen og Olsen, 2004.

6 Andresen, Evjen og Ryymin, 2021.

alle sammen. At Nord-Norge likevel i dag ikke er et homogent fellesskap ser vi mange eksempler på, ikke minst i forbindelse med forsøk på å etablere en nordnorsk region. Spiller likevel forskjellene med bakgrunn i vår historie en større rolle enn vi tror?

Sagnet om nordlysets opprinnelse –utdrag fra Emil Grym

I stjärnklara novemberkvällar och nätter då norrskenet brann och flammade sade de gamla i Tornedalen, att nu brinner Finnmarken. Ruija pallaa. En och annen både i Tornedalen och Finnmarken hade hört, att norrskenets flammande skulle bero på et par vindsvansflockar, som en gång för mycket länge sedan tagit fel på färdriktningen i flyttningsbestyren. I stället för att flyga mot söder hade de flugit mot norr och kommit till nordpolen, där de somnat i de vattenfyllda håligheterna på isfälten. Svanorna hade vaknat på morgonen och fundit sig fastfrusna, så att de ej kunde röra på sig. De hade alltsedan dess längtat att bli befriade från fångenskapen, och när det är stjärnklart, gör de förtvivlade försök att bli befriade. På himlen syns då skälvande vingfladder och vita fjäderpennor, och då kan vi se norrskenet. För det gamla tornedalsfolket var denne förklaring en naturlig förklaring till norrskenets gåta.7

Minner fra fortida

Foto: Laila Lanes.

Denne

beretningen starter med et barndomsminne, et vagt minne som kom til meg da jeg så på noen opptak på YouTube fra kvenfestivalen Paaskiviikku fra 2010. I opptakene snakkes det om en gammel regle: «Isike, disike, dougan, lougan….». Det er en rytmisk regle med rare fremmede ord. Langsomt mens jeg hørte på, kom jeg på at jeg hadde hørt det før, jeg hadde til og med kunnet regla. I minnene lekte jeg og noen av mine venninner i mi hjembygd Furuflaten i Lyngen. For å finne ut hvem som skulle stå når vi lekte gjemsel, brukte vi denne «ole-dole-doffen»-regla på et fremmed språk. Avslutningsordet pois vet jeg i dag betyr «ute». Eller «bort». Minnene om denne regla gjorde meg nysgjerrig på dens opphav, hvor kom den fra? Hvorfor brukte vi denne regla med ord vi ikke forsto på et språk vi ikke kunne?

Fortellingene som ellers kom fram iYou Tubeopptaket fortalte om en historie fra mi hjembygd og bygdene rundt Lyngenfjorden som jeg visste lite om. Jeg spurte meg selv om hvorfor jeg ikke kjente mer til dette, spørsmålene ble mange: Hvorfor vet vi så lite om vår egen fortid, vår historie? Hvor kommer mitt folk fra? Om jeg tar en DNA-test, hva vil den vise om mitt opphav?

I min oppvekst har jeg aldri vært i tvil om at jeg er norsk. Det var aldri snakk om at vår familie kom fra en annen folkegruppe. Jeg fikk høre historier om bestemor Helga, min mormor, og

Her står jeg utenfor huset der min familie bodde, trolig på begynnelsen av 1960-tallet. Foto: Privat.

morfar Hans Lanes, som jeg ikke husker fordi han døde da jeg var ett år gammel. Mormor kom fra Lakselvdalen i nabokommunen. Som barn opplevde jeg at det var uendelig langt borte. Det ble fortalt at morfar Hans gikk til fots gjennom Langdalen i Lyngsalpene, en tur på om lag tre mil, for å fri til henne. Min farfar husker jeg også, hans navn var Nils Bernhard Larsen, han ble kalt for NilsB. Farmor var død for lenge siden, hennes far, Henrik Aho, ble også nevnt. Han var kommet fra Finland og giftet seg med min oldemor. Hans navn var omtalt spesielt fordi han dro fra Storfjord og kona med ni barn og kom ikke tilbake. Jeg visste ikke mye om Henrik. Hvor han dro og hvorfor har vært det store mysteriet i familien, og kanskje den store skammen – uten at jeg kan huske at det ble snakket mye om det.

Etter hvert som jeg kom i tenårene begynte jeg å forstå hvorfor min mormor Helga og de andre eldre snakket samisk, eller lappisk som vi kalte det, seg imellom. Når jeg spurte mormor hva de snakket om, viftet hun litt avvergende med hånden og svarte: «Det er ikke for dine ører». I barndommen lurte jeg aldri på hvor hun og de andre hadde lært dette fremmedklingende språket som jeg ikke forsto noe særlig av og som jeg aldri ble oppfordret til å forsøke å forstå. Tvert imot fikk vi høre at det ikke hadde

noen hensikt å lære seg det, det var et språk som nærmest ikke eksisterte bortsett fra på mormor sitt kjøkken og på butikken blant de gamle. Det var et hemmelig språk de eldre snakket seg imellom.

Uten bunad – uten identitet?

I min barnedåp var det norske skikker og tradisjoner som gjaldt, og familien min så ut som andre nordmenn. Foto: Privat.

Vi snakket norsk, vi feiret 17. mai, gikk i tog og sang «Vi ere en nasjon vi med» og «Gud signe vårt dyre fedreland». Vi lærte norsk på skolen, og etter hvert engelsk. Det var aldri tale om at vi hadde en annen fortid og bakgrunn enn andre i dette landet Norge. Vi var norske, det var vi aldri i tvil om. For det fantes jo ingen annen historie enn den norske, noe også professor i kulturvitenskap, Ivar Bjørklund, opplevde da han skulle skrive om Kvænangens

8

historie. Folket mente det ikke fantes noen historie i fjorden, han spurte seg hvorfor folk i Kvænangen så på seg selv som historieløse bare fordi området ikke hadde vært bebodd av nordmenn. «Det var en allmenn oppfatning blant folk flest, ... at det måtte nordmenn til for å skape historie», skriver han.8

17. mai i 2019 beit jeg meg merke i ordene til leder for Sosialistisk Venstreparti, Audun Lysbakken. I NRKs 17. mai-sending snakket han varmt om feiringen og om bunader. «Bunaden er et tegn på hvor familien kommer fra», sa han. Så vidt jeg husker hadde ikke mange fra Furuflaten bunad i 17. mai-toget, bortsett fra tilflyttere. Ingen gikk heller i samisk tradisjonell drakt, kofte, eller noe annet som kunne vise identitet og opphav. Vi hadde vanlige søndagsklær. Jeg husker fortsatt en kjole jeg fikk til nasjonaldagen som fem–seksåring, lys blå med et skjørt i et blått- og fiolettrutete mønster. Jeg var veldig stolt, titt og ofte så jeg på den i skapet før den store dagen, jeg gledet meg til å ta den på. Å få nye klær var ikke hverdagskost. På Lyngseidet knappe to mil unna, var det flere bunader i toget. Jeg tolket det som at vi var litt fattigere enn de på Lyngseidet. Det kan sikkert stemme. I dag forstår jeg hvor sterkt dette symboliserte vårt folk, et folk uten fortid, uten tradisjoner som var verdt å nevne eller skryte av. Det norske flagget var vår sterkeste identitet, men også med på å skjule en historie vi ikke snakket om. Da jeg i tenårene ble klar over hvor det samiske språket kom fra, ble det tydelig for meg at vi hadde en annen bakgrunn enn andre utenfor bygda. Jeg husker blant annet at vi dro til Tromsø for å se på skøyteløp på Valhalla stadion, vi måtte jo dit og heie på vår sambygding Per-Willy «Bettong» Guttormsen. En av mine klassekamerater hadde på seg skaller som var varme og gode og praktiske en kald februardag. Det gikk ikke upåaktet hen i Tromsø, som vi oppfattet som Byen med stor B. Vi fikk noen ekle kommentarer fra tromsøungdommer, slengord med en overdreven nordtromsaksent, med trykket på første stavelse, som i samisk og kvensk. Vi var norske og snakket norsk, men da vi kom til Tromsø var ikke språket vårt godt nok. Hvem var vi da og hva hadde vi å være stolt over? Å si at «Bettong» var fra Furuflaten virket håpløst der og da. Jeg forsto da at vi kom fra noe som ikke var like bra som det som fantes i Tromsø og lenger sørover. Altaaksjonen i 1979–80 og den samiske oppvåkningen, med etableringen av Sametinget i 1989, snudde opp ned på hvordan mange i Norge så på det samiske folket. Det ble «in» å være samisk. Jeg meldte meg inn i samemanntallet, valgmanntallet til Sametinget, riktignok under tvil fordi jeg hadde

Bjørklund, 1985, s. 11.

problemer med å skrive under på at jeg «følte meg som en same». Den reindriftssamiske kulturen som vi kjente fra Karasjok og Kautokeino var så langt fra oss. Vi var tilskuere til reindriften. Minnene om reinflokkene som kom ned hver vår og passerte bygda, var spennende og eksotisk. Vi kunne høre lyden av hovene på lang lei, og i første friminutt sprang vi ned til fjæra der reinen passerte for å se på de store, flotte flokkene.

For oss var den nomadiske reindriftssamiske kulturen ensbetydende med samisk kultur og levesett. Det var ikke oss. Men mine besteforeldre snakket samisk, så jeg følte det var riktig å melde meg inn, og håpet vel at det skulle hjelpe meg å finne min identitet. Etter hvert som de sjøsamiske miljøene på Sametinget ble tydeligere, og den sammensatte samiske kulturen ble mer kjent, var det lettere å identifisere seg med de samiske miljøene. Jeg hadde

17. mai-feiring på Solhov folkehøgskole i 1924, der de unge var kledt i vanlige søndagsklær, hverken bunader, samiske kofter eller kvenske drakter var vanlig. Fotograf ukjent. Arkiv Nord-Troms museum.

begynt å jobbe i NRK og fikk besøke redaksjonen i NRK Sápmi i Karasjok og kjente et slags slektskap. Da jeg hørte det samiske språket der, kom minnene fra min barndom til meg, minner om samtaler på en blanding av norsk og samisk fra kjøkkenet, butikken eller egnebua. Men det var bare en bit av min historie, det var et annet språk som ble blandet inn i dette, et språk som lignet det samiske. Det var det finske, som de kalte det da, i dag vil mange kalle det kvensk. Samtalene i butikken og egnebua ble symbolet på tre stammers

Jeg tilbrakte mye tid på Lanes, i mormor Helga sitt hus. Her er reinflokken fra flyttsamene på vei forbi. Foto: Asbjørn Dahlhaug. Arkiv: Nord-Troms museum.

møte, denne «cocktailen» som dem som kom over fra Tornedalen, svenske og finske, lapper og andre, hadde vært med på å skape. Det finske, eller kvenske, var så godt som borte på Furuflaten da jeg vokste opp. På ungdomsskolen fikk jeg klassekamerater fra Skibotn, rett over fjorden. Der hadde de finskklingende navn som Lambela, Seppola og Soini. I mi hjembygd Furuflaten het vi Larsen, Grønvoll, Bekkstrand og Olsen. Min far drev entreprenørbedrift med sine brødre og var i yrke og levnet forankret i det norske. I Skibotn ble fortsatt det kvenske/finske språket brukt til en viss grad. Furuflaten ble av folk i Lyngen sett på som en samisk bygd i tidligere tider. Friis-kartene viser blant annet dette. Jens Andreas Friis, norsk språkforsker og forfatter, hadde studert samisk og finsk og ble professor i samisk. I 1861 laget han kart som viser etnisitet og språkferdighet i Troms og Finnmark, ved å angi etnisitet i hus for hus. Kartet viser at i de fleste hus i hjembygda mi bodde det lappefamilier, det går ikke fram om det ble snakket andre språk i familiene. I ett hus bodde det «finnefamilie hvorav i mindst 1 Individ kan tale lappisk og norsk».9 Så i hvor stor grad ble det snakket kvensk/finsk i bygda og hvor mange av folket var av kvensk avstamning? Hvis det var sånn at de fleste var samiske, hvorfor snakket da blant andre min farfar og min onkel kvensk/finsk. Hvordan var ståa i de andre bygdene rundt fjorden, og for så vidt ellers i Nord-Troms og Finnmark? Hva med resten av Lyngenfjorden, hvor omfattende har det kvenske språket vært? Jeg lurte også på om det fantes andre spor av kvensk eller finsk i min familie enn nevnte Aho. Hvem var Henrik Aho, var han kven? Det ble mange ting å finne ut av. 9 Friis, 1861.