Borgerskapets datter

I den en gang så bratte Jonsvollsgaten lå trehusene tett, en klassisk trehusbebyggelse med slike hus det var så mange av i sentrum av Bergen på slutten av 1800tallet. Et sjarmerende strøk, nesten som et eventyrland, ville man sagt i dag, fordi datidens byggherrer hadde fått boltre seg nærmest uhemmet i stil og utseende. Husene var av høyst ulik størrelse. Noen var høye og smale, andre lave og brede. Hustakene med sine mange stilarter var spisse, valmede eller buede, plassert helt tilfeldig og om hverandre. Jonsvollsgaten var en populær gate å bo i og lå i et strøk byens borgerskap gjerne flyttet til den gang, der også byens første teater, Det gamle Theater, lå like ved. Teatret ble senere kjent som Den Nationale Scene og må allerede den gang ha bidratt til å skape liv og røre i den brede gaten, slik de skarpe lydene fra en innendørs ekserserplass rett bortenfor må ha gitt gjenlyd mellom de eventyraktige husene, enten soldater i takt som slo hælene kontant sammen, eller geværkolber som dunket mot underlaget. Og når gatens egne beboere flanerte opp og ned ad gaten eller hastet forbi hverandre i silregnet, kunne de høre sin tids lyder, blandet med hestedrosjenes stadige klapring på brosteinen, fra holdeplassen for hestedrosjene like ved.

I 1878 flyttet det nygifte ekteparet Helland inn i Jonsvollsgaten, leiligheten deres lå i nummer 7.7 Det var den lille og vevre Marie Elise Helland, født Wiesener, og den kraftige og langpiperøkende Peter Helland. Begge var 29 år gamle og kom fra respekterte bergensfamilier. Særlig Marie Elise kunne skilte med solid bergensblod i årene i flere generasjoner bakover. Det var kjente familienavn med tysk opprinnelse, slike det var så mange av i sjøfarts og hansabyen Bergen. Wiesener, Armauer, Müller, navn som fikk de fleste bergensere til å nikke megetsigende, tre familier som flettet seg inn i hverandre og allerede hadde satt markante spor etter seg i vestlandshovedstaden. Peter var sønn av en kjøpmann, med aner fra Rogaland; familien kom i sin tid til Bergen sammen med haugianere. Han fikk god utdannelse og siktet seg inn mot en karriere i sjøfartsnæringen, som var den viktigste næringen i Bergen. Paret hadde giftet seg i Domkirken sommeren 1877, brudgommen var da titulert som bokholder i kirkeboken. Marie Elise står oppført som

frøken, slik man gjorde det den gang. Men hun hadde ikke bare gått på stas, slik de fleste ugifte kvinner fra borgerskapet gjorde mens de ventet på å bli gift. Hun hadde vært yrkesaktiv til bryllupet, var utdannet lærerinne og hadde hatt sitt virke på den respektable privatskolen Frk. Hanna Aarestrups Pigeskole. Ekteparet var gudfryktig, men ikke pietistiske, og de var opptatt av veldedighet og å bidra der det trengtes, som to samfunnets støtter. Peter Helland skal gjennom et langt liv, i 44 år, sitte som medlem i Den norske Sjømandsmissions hovedstyre i Bergen, og han var medlem av et buekorps, en selvfølge for en ekte bergensgutt. Marie Elise var lært opp til å dele sine goder med dem som ikke hadde det så godt, derfor var besøk med mat til de fattigste en del av hennes bidrag til samfunnet. Ekteskapet var bifalt på begge sider i familiene, alt lå til rette for et godt liv for to unge mennesker som ville leve sammen.

Det unge paret må ha gledet seg over både livet og hverandre, for allerede året etter ventet de sin førstefødte. Barnet kom etter all sannsynlighet til verden hjemme i Jonsvollsgaten fordi hjemmefødsel var helt i tråd med datidens norm. Borgerskapets kvinner fødte hjemme i sin egen seng med en jordmor og hennes hjelpekvinner rundt seg, mens barnefaren ble sendt ut av huset til fødselen var overstått, slik det sikkert skjedde også i Jonsvollsgaten 7. Den 5. mars 1879 kom datteren deres til verden, født inn i et godt og trygt hjem, som ønsket henne inderlig velkommen.

Hun ble døpt bare tre uker etter fødselen, hennes fulle navn ble Rachel Catharina Helland, oppkalt etter sin farmor. En barnedåp så kort tid etter fødselen var slik det skulle være den gang. Barnedødeligheten var høy, nesten hvert tolvte barn døde før det fylte ett år. Det var viktig å få barnet velsignet og innskrevet i kirkeboken.8 Mange var de foreldrene som fikk kjenne på smerten ved å miste et lite barn, en smerte som også kom til å slå inn hos den lille familien Helland. Allerede året etter at Rachel var kommet til verden, var Marie blitt gravid på nytt. Hun bar frem en liten gutt som fikk navnet Eyvind, men han døde, knappe åtte måneder gammel. Men om sønnen ikke klarte å overleve, var deres førstefødte av et annet kaliber. Datteren viste tidlig både temperament og viljestyrke: «Gud give oss foreldre forstand til at legge den rette demper på hennes heftighet», står det å lese i en liten notisbok som Marie Helland kalte «småbog og optegnelser fra Rachels 1. leveår».9 Marie og Peter Helland hadde fått en datter som tidlig visste hvor skapet skulle

stå. Kanskje var det sterke gener på morssiden som slo inn, men også på farssiden var det både temperament og styrke. Amund Helland het en fetter av Rachels far. Han var en stor vitenskapsmann i sitt fag, i geologi, ansett som lynende intelligent. En journalistisk begavelse og fagbokforfatter som ruvet i sin tid. Men han ble også ansett som en enfant terrible innen norsk vitenskapelig debatt.10 Amund Helland gikk mot strømmen i sitt samtidige akademikermiljø, slik Rachel etter hvert skulle velge å gå mot strømmen i egen familie.

På solsiden

Jonsvollsgaten ble bare et kort stopp på livsveien til familien Helland, og som de fleste som bodde i byer på den tiden, så flyttet de ofte. De aller fleste leide sitt husvære den gang. Dermed var det enklere å bytte bolig når man trengte mer plass eller mindre plass, eller man flyttet hvis de økonomiske betingelsene endret seg. Det var sikkert også tilfellet med familien Helland, som flyttet fire ganger i løpet av ni år.11 Ligningsprotokollen viser at Peter Helland tidlig hadde en god inntekt, slik at familien kunne gå opp i boligstandard.12 Dessuten ble familien større, Rachels to søstre, Gerda Johanne ble født i 1882 og Marie Elise kom til verden i 1885. Marie Elise ble kalt opp etter sin mor, men ble alltid bare kalt Mais. Dermed var familien Helland blitt til fem. Tre tjenestepiker var ansatt i husholdet.13 I tillegg tok familien seg av moren til Marie, Johanne Marie Wiesener, som var blitt enke. Hun flyttet med familien til deres nye, store leilighet i Strømgaten 47. Dette ble familiens siste stopp i Bergen sentrum.14 Det gikk stadig like godt for Rachels far økonomisk, som nå hadde fått tittelen skipsbokholder og for alvor var på vei inn i den mektige shippingstanden. Familiens nye leilighet lå i et av de bedre strøkene i byen, i nærheten av Nygårdsparken, et område borgerskapet også gjerne søkte til. De delte huset med en familie ved navn Eckhoff, der familiefaren var sogneprest. De to nabofamiliene hadde dermed et felles livssyn, noe som sikkert gjorde naboskapet godt. Fem tjenestepiker bodde i gården, familien Helland hadde sine tre tjenestepiker, mens nabofamilien hadde to.15

«Første, andre, klessingen, labbingen …» – barnereglene smalt mellom husveggene der bergensbarna lekte, som når Rachel fikk besøk av

I en periode bodde familien Helland i nærheten av Nygårdsparken. Parken ble anlagt etter initiativ av legene J.G Wiesener og Klaus Hanssen, slektninger fra morssiden til Rachel, og ble åpnet i 1885. (Foto: Axel Lindahl / Norsk Folkemuseum, PD)

bestevenninnen, Benedicte, alltid kalt Benne. Barna kastet ball, hoppet paradis eller gjemte seg i smauene, mens de kniste sammen som bare to små bestevenninner kan.16 Rachel og bestevenninnen hadde kjent hverandre siden de var tre år gamle. Benne var datter av farens styrevenn i sjømannsmisjonen, overlærer Nicolaysen, to gode venninner som skal komme til å følge hverandre tett gjennom et langt liv. To små piker på livets solside.

En rå virkelighet

Et knyttneveslag i det spinkle pikebrystet. Slik må det ha føltes, det første møtet med fattigdommen og en ukjent verden. Marie Helland og hennes eldste datter Rachel er på besøk til et losjihus for husville med kurver med mat. Møtet med dem som sto lavest på samfunnets rangstige, skal for alltid sette spor hos Rachel og bidra til å forme henne.

Som datter av samvittighetsfulle foreldre, som mente at sult og fattigdom skulle bekjempes med veldedighet og velfylte kurver med mat, fulgte Rachel fra barnsben sin mor til fattigkvarteret, slik døtrene til borgerskapets kvinner ofte gjorde. Det ble flere møter med fattighuset, en virkelighet så brutal og så rå at det kan ha blitt for voldsomt for et lite barn. Fattighuset, kjent som Bonges badehus, var et tidligere sjøbad, der forsorgen i byen hadde plassert sine aller mest trengende innbyggere. Der møtte Rachel barn som ikke hadde klær på kroppen, barn som sultet. Hun sto ansikt til ansikt med barnas fortvilte mødre som var uten mulighet til å gi barna sine et verdig liv. Hun så sult, sykdom, nød og håpløshet. Kanskje var det allerede her Rachel lærte å beherske seg, ikke å vise sine følelser, ikke å gråte når andre så det, uansett hvor hardt livets ørefiker rammet. Møtet med de elendige brant seg uansett så fast at det ble en del av den drivkraften som skal komme til å følge henne gjennom hennes politiske liv; at veldedighet aldri kunne bli løsningen på fattigdomsproblemet. Å la de fattige «stå med lua i hånda og nakken bøyd» som hun så på Bonges badehus, var en ydmykelse intet menneske skulle være nødt til å oppleve, derfor skulle hun senere bruke hele sitt liv til å bekjempe en verden som førte til at folk opplevde seg selv slik.17 Veldedighet ble et begrep og en handling hun senere i livet skulle se på med forakt, mens rettferdighet, rettferdighet for alle, ble honnørbegrepet og veiviseren for Rachel. Slik begynte de nye tankene å forme seg hos en liten pike.

Vekst, velstand og skolegang

Rachel levde sine barneår i en tid med økende optimisme og fremtidstro, som igjen frembrakte nye tanker og ideer. Det foregikk en rivende utvikling i industriens og teknikkens verden, ingeniørkunsten nådde nye høyder. Det fikk igjen betydning for skipsfarten ved at seilskip ble byttet ut med dampskip, slik man var raske til i sjøfartsbyen Bergen. Utviklingen fikk stor betydning for Peter Helland, som hadde som mål å bli skipsreder. Han satset på dampskip fremfor seilskip i det rette øyeblikk og dannet rederiet Bergh & Helland sammen med skipsfører Bergh i 1883, noe som viste seg å være et godt valg.18 I 1890 var rederiet på en tredjeplass i landet, med 11 skip. I 1900 var Bergh &

Helland det største rederiet i Bergen, og Bergen var landets største sjøfartsby.19 Det førte til gode tider for faren til Rachel, som for flere andre skipsredere i Vestlandets viktige sjøfartsby. Rachel vokste derfor opp i en familie der alt syntes å gå den rette veien. På Bergens travle havn ble stadig flere av de store seilskipene erstattet av de nymotens dampskipene, en skipsfartsutvikling som faren til Rachel bidro til.

Mens Rachel bodde i Strømgaten, ble hun skrevet inn på den private U. Pihls Pigeskole, som holdt til i byens Den unge Rachel Catharina Helland mens hun sentrum på hjørnet av Torvgaten og ennå gikk på Ulrike Pihls pigeskole i Bergen. Ole Bulls gate, der Hotel Norge ligBildet er tatt rundt 1892. (Foto: Brødrene Larm / Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek) ger i dag. At foreldrene valgte akkurat denne skolen for sin eldste datter, var et åpenbart uttrykk for de impulsene foreldrene ønsket å gi henne. Pikeskolen var en moderne skole, liberal og med kristne verdier, helt i tråd med foreldrenes eget livssyn. Grunnleggeren av skolen, Ulrike Elenora Pihl, var en skolepioner og en av Bergens markante kvinner på den tiden, en av flere kvinner som begynte å kreve retten til å velge sin egen livsvei. Hun var ung og selvstendig og var kommet tilbake til hjembyen Bergen i 1865 etter å ha tatt lærerutdannelse i England på en skole drevet av kvekere. Hun kom hjem med tanker og innflytelse fra et trossamfunn som legger vekt på pasifisme, fred og rettferdighet, verdier som ble formidlet til Rachel i de ti årene hun gikk på denne skolen. Men moralske verdier var ikke det eneste idealet frøken Pihl hadde for en moderne skole. Hun ivret for at piker skulle få bevege seg, og for første gang kom gymnastikk på timeplanen for piker. Det var nytt og banebrytende, elevene fikk bøye og tøye på en måte ingen piker tidligere hadde gjort før på en skole i Bergen.20 Kanskje var det nettopp gymnastikken på den liberale pikeskolen som førte til at Rachel og bestevenninnen Benne følte seg frie og uavhengige, at de våget å gå på tur i fjellet ikledd

bukser og ledige overdeler allerede rundt århundreskiftet, lenge før det var sosialt akseptert for kvinner å kle seg som menn.21 Rachel tok middelskoleeksamen i 1895, og med svært gode resultater. Denne eksamenen var det første steget før hun skulle ut i den videre skoleverdenen.22

Villa Fana

Fire år før Rachel var ferdig med sin middelskoleeksamen, flyttet familien Helland fra Bergen og ut på landet, til Fana. Året 1891 hadde vært nok et godt år for skipsfarten i Bergen, skipsrederiet Bergh & Helland tjente gode penger, og Peter Helland investerte i den vakre eiendommen Lid på Fjøsanger. Det ble et lykkelig valg, der familien i flere generasjoner fremover skapte sitt trygge tilholdssted, og der alle i familien alltid følte varme og støtte fra Rachels foreldre. Uansett hva som skjedde av rystelser i familien, var dørene alltid åpne på Fjøsanger, og flere i familien kalte huset «Vårt paradis på jord». Det var en vakker og herskapelig eiendom familien flyttet til. Huset var bygget i empirestil med to høyreiste søyler som rammet inn de store dørene som gikk fra hovedstuen og ut til en gruslagt hagegang. På den velstelte gressplenen som bredte seg ut nedenfor, strømmet vannet ut av en fontene. Det var bærbusker og frukttrær, og når solen sto høyt på himmelen, kunne familien trekke seg tilbake i et lysthus for å beskytte seg mot de sterke strålene; de levde jo i en tid der blek hud var status. Ikke så langt unna kunne sjøen og Fjøsangerbukten skimtes, der hadde familien et naust og en båt liggende. En stall hørte også med, der hest og vogn sto klar til å ta dem rundt. Hushjelper, vognmann og gartnere hørte med i husholdningen. Rett nedenfor eiendommen gikk Vossebanen, den var åpnet noen år tidligere og ble en forløper til Bergensbanen. Nettopp Vossebanen var årsaken til at det ikke bare var skipsrederfamilien Helland som flyttet til Fana. I årene rundt 1900 gikk det en strøm av bergenske skipsredere – og skipsmeglere – som valgte seg Fana som sitt nye bosted, som etter hvert på folkemunne ble kalt «Villa Fana». Her bygget skipsrederne sine store elegante hus med parklignende hager rundt. Her kunne de bedrestilte familiene nyte den friske landluften sammen med tjenerskapet, mens fedrene tok toget inn til byen, til Lille Lungegårdsvann.

Det røde flagget ble tidlig ledestjernen for skipsrederdatteren Rachel Grepp (1879–1961). Hun så seg aldri tilbake, hun ga aldri opp. Hun valgte bort borgerskapets behagelige tilværelse for å gå i front i arbeiderbevegelsen, der hun ble en kraft og en tydelig stemme. Gjennom fem tiår kjempet hun arbeiderkvinnenes sak, slik hun også gjorde i Arbeiderbladet, der hun redigerte avisens kvinneside. Hun var en kvinne som viste vei i sin tid.

Rachel Grepp sloss på flere fronter. Døden rammet gang på gang. Hun var gift med Arbeiderpartiets første store leder, Kyrre Grepp, men ble tidlig enke. Hun hadde fem barn, bare ett av barna overlevde moren. Likevel sto hun hele livet som en vidjekvist, rank og oppreist gjennom alle stormkastene, og fortsatte sitt ukuelige arbeid for et samfunn der det skulle være rom for alle og nød for ingen, slik hun uttrykte det selv.

Dagens kvinner står på skuldrene til mange av historiens viktige kvinner. Rachel Grepp er en av dem.

Foto: Magnus Lervold Elisabeth Vislie (f. 1947) er journalist og forfatter. Hun har tidligere skrevet bøkene Da mor satt på Grini (2011), Ved fronten – Gerda Grepp og den spanske borgerkrigen (2016), og var medforfatter i antologien Krigens Arvinger (2019)

ORKANA

ISBN: 978-82-8104-478-4

www.orkana.no