Ilddåpen

ILDDÅPEN Petrograd 7. november 1922

Det var hennes tur nå. Det var bare sekunder før hun skulle kalles opp på talerstolen. Snart ville alle ansiktene snu seg mot henne for å bivåne hilsenen fra den norske delegaten. Det var 4000 av dem der ute, 4000 kamerater i feststemning. Kvinnen som sto og ventet på å slippe til, ville knapt nå overtalerstolen, så liten var hun. Til gjengjeld var hun usedvanlig rank i holdningen og meget bestemt i blikket. Håret var mørkt og kraftig, bundet sammen litt løst i nakken slik moten var den gang. Det var som om hårfasongen understreket det bestemte ansiktet, som på dette tidspunktet må ha lyst av forventning, spenning og – nervøsitet. Kanskje sveipet det klare blikket hennes over den fullt besatte salen, mens de dype, mørke øyene festet seg på ansikter hun kjente igjen. Lenin, Trotskij – revolusjonens store ledere. De færreste der ute i menneskehavet visste hvem hun var, eller noe om henne. Som at hun hadde vært enke i bare noen måneder og hadde reist fra sine fire barn, det yngste bare tre år gammel, for å delta på denne viktige konferansen i dette nye, forjettede land, Sovjetunionen. Alt mens to gamle foreldre satt hjemme i Bergen og bekymret seg for både henne og barna hun hadde reist fra.

Det var den aller første gang 43 år gamle Rachel Grepp skulle tale foran en så stor internasjonal forsamling. Talen hennes var en del av programmet under den storslåtte feiringen av femårsdagen for den russiske revolusjonen. Hvordan i all verden havnet hun der?

Salen som omga henne, var storslått og majestetisk. Lysekronene var enorme. Hvelvingen i taket høyt oppe var som et eneste stort kunstverk. De store, røde flaggene bidro til å dekorere omgivelsene og minnet om at kveldens forstilling i byens største teater var av den mer spektakulære typen. Folk satt ikke bare på de fløyelstrukne setene i salen, de benket seg tett oppover på de fire elegante balkongene. Det summet av stemmer fra 65 land, stemmer fra mennesker som alle hadde det til felles at de trodde på verdensrevolusjonen.

Talerstolen Rachel Grepp snart skulle stå på var plassert på scenen i operahuset i Petrograd, som før 1914 het St. Petersburg. Byens operahus

het tidligere Marijnskyteatret og hadde sin plass som en av de beste operaog musikkscenene i Europa. Teatret hadde endret navn i tråd med arbeiderrevolusjonen i 1917 til Det statlige akademiske teater for opera og ballett. Det var nå i folkets eie, etter at bolsjevikene hadde gjennomført revolusjonen og tatt makten i dette kjempelandet, som nylig var omdøpt fra Russland til Sovjetunionen. Bolsjevikene hadde tatt livet av tsarfamilien, opprettet arbeiderråd og kommuniststyre, nå stevnet de videre med ett mål for øye: å gjennomføre verdensrevolusjonen. Det var derfor så mange av verdens kommunister var samlet her, de skulle ikke bare feire revolusjonen, men sammen stake ut veien videre for det verdenskommunistiske fellesskapet, senere kjent som Komintern.2 Stemningen var nærmest ekstatisk. Talene i forkant hadde vært optimistiske. Ordene voldsomme. Ingen av de tilstedeværende tvilte nå på at «SovjetRussland forblir verdensrevolusjonens forpost», slik kristianiaavisen SocialDemokraten begeistret refererte.3

Hun gikk opp på talerstolen, så utover forsamlingen mens hun trakk pusten dypt, før hun begynte. Kan hende falt de første ordene slik: «Kamerater. Jeg skal overbringe en hilsen fra alle norske kvinner i den norske arbeiderbevegelsen til alle dere kvinner som er til stede her på denne store dagen.» Hvilket språk hennes hilsen ble fremført på, er ikke kjent, Norges eneste kvinnelige delegat var en språkmektig kvinne. Det kan ha vært tysk, som var det internasjonale sosialistspråket på den tiden, eller fransk, som også ble mye brukt. Fransk var dessuten det fremmedspråket denne taleren behersket best, fordi hun hadde hatt sin dannelsesreise til Paris da hun var ung. Slik hun har fortalt det senere, klarte hun uansett oppgaven flott. Da hun var ferdig, kom selveste koryfeen i den internasjonale kommunistiske kvinnebevegelsen, Clara Zetkin, bort til henne, ga henne en klem og sa at dette gikk da utmerket.4 Antakelig pustet Rachel nå lettet ut. At selveste Clara Zetkin, som hun beundret så høyt, roste henne, må ha føltes som en anerkjennelse. Dessverre vet vi ikke hva Rachel Grepp mer sa i sin hilsen, vi vet bare at det var en hilsen fra kvinnene i Det norske arbeiderparti. Kanskje befinner hilsenen fra Rachel Grepp seg i et arkiv i Moskva, kanskje finnes den ikke.

Tale eller hilsen, kort eller lang, vesentlig eller kanskje ikke så vesentlig. Ordene til Rachel denne dagen ble uansett et nytt og viktig steg på hennes politiske vei. Hilsenen hun fremførte, ble for henne noe mer enn bare de ordene hun sa, den ble et vendepunkt til et langt liv i offentligheten.