ILDDÅPEN
Petrograd 7. november 1922 Det var hennes tur nå. Det var bare sekunder før hun skulle kalles opp på talerstolen. Snart ville alle ansiktene snu seg mot henne for å bivåne hilse nen fra den norske delegaten. Det var 4000 av dem der ute, 4000 kamer ater i feststemning. Kvinnen som sto og ventet på å slippe til, ville knapt nå overtalerstolen, så liten var hun. Til gjengjeld var hun usedvanlig rank i holdningen og meget bestemt i blikket. Håret var mørkt og kraftig, bundet sammen litt løst i nakken slik moten var den gang. Det var som om hår fasongen understreket det bestemte ansiktet, som på dette tidspunktet må ha lyst av forventning, spenning og – nervøsitet. Kanskje sveipet det klare blikket hennes over den fullt besatte salen, mens de dype, mørke øyene fes tet seg på ansikter hun kjente igjen. Lenin, Trotskij – revolusjonens store ledere. De færreste der ute i menneskehavet visste hvem hun var, eller noe om henne. Som at hun hadde vært enke i bare noen måneder og hadde reist fra sine fire barn, det yngste bare tre år gammel, for å delta på denne viktige konferansen i dette nye, forjettede land, Sovjetunionen. Alt mens to gamle foreldre satt hjemme i Bergen og bekymret seg for både henne og barna hun hadde reist fra. Det var den aller første gang 43 år gamle Rachel Grepp skulle tale foran en så stor internasjonal forsamling. Talen hennes var en del av programmet under den storslåtte feiringen av femårsdagen for den russiske revolusjo nen. Hvordan i all verden havnet hun der? Salen som omga henne, var storslått og majestetisk. Lysekronene var enorme. Hvelvingen i taket høyt oppe var som et eneste stort kunstverk. De store, røde flaggene bidro til å dekorere omgivelsene og minnet om at kveldens forstilling i byens største teater var av den mer spektakulære typen. Folk satt ikke bare på de fløyelstrukne setene i salen, de benket seg tett oppover på de fire elegante balkongene. Det summet av stemmer fra 65 land, stemmer fra mennesker som alle hadde det til felles at de trodde på verdensrevolusjonen. Talerstolen Rachel Grepp snart skulle stå på var plassert på scenen i operahuset i Petrograd, som før 1914 het St. Petersburg. Byens operahus 17
