RACHEL GREPP DEN RØDE REDERDATTEREN
– en biografi
Elisabeth Vislie
ORKANA
INNHOLDSFORTEGNELSE Forord 13 Ilddåpen 17 Den omvendte klassereisen 19
DEL I: 1879–1908 Borgerskapets datter 21 Rett ryggen— løft blikket 29 Bokhandelen 32 Den vakreste stemmen på Bergen Katedralskole 38 Valgets kval 44 Et navn som skal fylles med stolthet 48 To republikanere i Bygdøy allé 54 Skyggen 57
DEL II: 1908–1922 Revolusjonens fortropp 63 Rød rederdatter på vestkanten 64 Fødsler, familie og politikk 66 Den store krigen 71 Aleksandra 76 Milepælen 81 Tidenes radikalisering 85 Drama for åpen scene 90 Sangen om Skarset 99 Kjærlighet i tuberkulosens tid 103 Det er slutt 106 I kamp for en ny tid 113 Med rom for alle og nød for ingen 116
DEL III: 1922–1936 Kamp og fremtidsbygging 121 Alvoret 123 Rachel og Aleksandra 128 Inn i den travle tiden 140 Kjernesunn, dagklar og realistisk 143 Journalist og agitator 145
Et familiedrama i emning 153 Den nye tid 160 I kvinnekamp og klassekamp 163 «Kloke koner» og utslitte kvinner 170 Kvinneforakten 178
DEL IV: 1936–1940 To kriger – tre kvinner Rachel i kulturens tjeneste Forvirrende tider
187 195 200
DEL V: 1940–1945 I mørkets makt 211 En æra er over 215 Forvirring, panikk, død 217 Bak låste dører 226 En ny og en gammel verden 229 Kommunistjakten 231 Flukten 235 Den vakre og triste freden 242 En nestor i kvinnebevegelsen 245
DEL VI: 1946–1961 Tett på den kalde krigen Fra begeistring til mistenksomhet De som gikk foran Vennskap, uvennskap og overvåkning Kronen på verket «Det er underlig å sitte her og gjennomleve sitt liv»
251 260 261 261 266 274
Takk 278 Minibiografier 279 Noter 292 Referanser 302
FORORD Det er ikke en tilfeldighet at det ble jeg som skulle skrive en biografi om Rachel Grepp (1879–1961), og det har sin forhistorie. For noen år siden skrev jeg boken om hennes datter, Ved fronten – Gerda Grepp og den spanske borgerkrigen. På et tidlig tidspunkt søkte jeg etter biografien om moren til Gerda. Jeg hadde gledet meg til en spennende leseopplevelse om skipsrederdatteren fra Bergen som valgte arbeiderbevegelsen og ble en sterk stemme i sin tid som journalist og politiker. Jeg søkte i bokhyllene, men biografien fant jeg ikke. Rachel Grepps historie var ikke, som de mange, store menn i Arbeiderpartiet, bundet inn mellom to stive permer i hver sin omfangsrike biografi (eller flere). De mektige og mindre mektige menn får sine bautaer og sine biografier, mens kvinner som har bidratt og kjempet på de samme arenaer, forsvin ner ut i glemselen. Jeg så det så tydelig mens jeg skrev meg gjennom his torien om Gerda Grepp, pionerkvinnen Rachel Grepp var i ferd med å forsvinne inn i historiens støv. Kvinnelige forbilder blir ikke ivaretatt og foredlet på samme måte som de mannlige, og de blir borte hvis ikke noen føler ansvar for å ta dem frem. Det ble til at jeg følte ansvaret for å føre Rachel Grepps livshistorie videre. Jeg ville samle alle papirene og de løse sidene om Rachel Grepps liv, plassere henne i historien, inn i bokhyllene, der fortellingen om hennes liv hører hjemme. Ikke enda en kvinne i glem meboken lovet jeg meg selv. Uttrykket «å gå i glemmeboken» har fulgt meg på veien i dette arbei det. Det har vært mange spørrende tilbakemeldinger og undrende blikk når jeg har fortalt omverdenen at jeg skriver på Rachel Grepps biografi. Noen har blitt usikre fordi de ikke aner hvem hun er. Andre, selv per soner som jeg har forstått kjenner godt til Arbeiderpartiet, har flakket usikkert med blikket før de har spurt forsiktig; var hun moren til Kyrre Grepp – eller var hun kanskje gift med ham – og var det ikke noe som het Rachel Grepp Heimen? Men på adelskalenderen til Arbeiderpartiets nettside har to kvinner fått sin fortjenestefulle plass. Det er Gro Harlem Brundtland, og nettopp Rachel Grepp, der de per i dag har selskap av 21
13
menn. For meg var det en bekreftelse på at Rachel Grepp spilte en viktig rolle i sin tid. Hun var en foregangskvinne. Hun ville opplyse kvinnene som stod nederst på rangstigen, gi dem kunnskap i en tid da skolegang og utdannelse var forbeholdt de privilegerte. Hun ville ha arbeiderkvinnene ut av privatsfæren og uvitenheten – og inn i politikken. Hun ville bidra til folkeopplysning og viten. Dette var hennes feministiske prosjekt. Men det var mer. Hvem har i dag hørt om hennes faste kvinneside i Arbeiderbladet, der hun var redaktør i 18 år? Hvem i dag aner hvor stor betydning kvin nesiden hadde for arbeiderkvinnene den gang, fordi det Rachel skrev, ble spredt ut til arbeiderpartiavisene rundt i landet og brukt som høytlesing der kvinner var samlet. Knapt noen. Men om Rachel Grepp var på vei til å gå inn i glemmeboken, har tiden hun levde i, ikke gjort det, til det var den for voldsom. Pionerkvinnen Rachel Grepp tok en aktiv plass i sin samtid, da motsetningene i klasse samfunnet dirret som stålfjærer, da mektige ideologier marsjerte, og det foregikk en kamp om menneskenes sjel i Europa. Her stod hun, rank som noen, midt i striden. Hennes venninne, den gåtefulle Aleksandra Kollontaj, stod i den samme tiden og striden. Jeg har valgt å gi dette venn skapet god plass fordi Rachels russiske venninne var en så fascinerende kvinne. Hun regnes i dag som en pionerkvinne på så mange felt, og en av de mest betydningsfulle feminister i det forrige århundre, så ja, hun måtte med. For første gang dokumenteres dette livslange vennskapet som betød så mye for Rachel. Rachel Grepp var en aktivist, en journalist, en politiker og human ist som ga alt for det hun trodde på. Samtidig levde hun et dramatisk, kontrastfylt og gripende liv med sykdom, savn og død. Likevel sto hun gjennom hele livet som en vidjekvist i stormene som raste rundt henne. «Noen må skrive biografien om denne flotte kvinnen nå», uttalte forfat teren Johan Falkberget, han utfordret sine samtidige, da Rachel Grepp døde i 1961.1 Han forstod at Rachels Grepps livshistorie og hennes tids bilder var viktige for ettertiden. Men det skulle gå 60 år før det skjedde. En fortelling om et liv må nødvendigvis være farget av historiefortell eren, og en biografi om Rachel Grepp i dag er en annen historie enn den som ville blitt fortalt i 1961. Dette er min historie.
14
Å gå inn i den mosaikken det har vært å sette sammen bitene i hennes liv, har vært både krevende og spennende, og arbeidet har tatt sin tid. Men dette dypdykket har for meg vært en virkelig øyeåpner til det utrettelige politiske arbeidet hun og arbeiderkvinnene sto i år etter år. Kampene de kjempet, motstanden de møtte – også hos sine egne. Det er sannelig flere av disse djerve og hardtarbeidende pionerkvinnene som fortjener sin bio grafi for at historien ikke skal gå tapt. Å gå inn i Rachel Grepps tid og univers har for meg først og fremst vært å lese og lære – og videreformidle etter beste evne – historien om en modig kvinne som aldri ga opp selv om tilværelsen rundt henne raknet. Hun foraktet ordet veldedighet, hun omfavnet ordet rettferdighet. Derfor sluttet hun aldri å tro på at verden ville bli et bedre sted å være hvis vi alle gikk i samme retning – hennes retning. Rachel Grepp kunne være bein hard ideologisk når det var nødvendig. Hun tok tidlig i livet et kompro missløst valg, hun tviholdt på det og hun vernet om det – og hun døde med det. Velkommen inn i bokhylla, Rachel Grepp! Oslo, juli 2021 Elisabeth Vislie
16
ILDDÅPEN
Petrograd 7. november 1922 Det var hennes tur nå. Det var bare sekunder før hun skulle kalles opp på talerstolen. Snart ville alle ansiktene snu seg mot henne for å bivåne hilse nen fra den norske delegaten. Det var 4000 av dem der ute, 4000 kamer ater i feststemning. Kvinnen som sto og ventet på å slippe til, ville knapt nå overtalerstolen, så liten var hun. Til gjengjeld var hun usedvanlig rank i holdningen og meget bestemt i blikket. Håret var mørkt og kraftig, bundet sammen litt løst i nakken slik moten var den gang. Det var som om hår fasongen understreket det bestemte ansiktet, som på dette tidspunktet må ha lyst av forventning, spenning og – nervøsitet. Kanskje sveipet det klare blikket hennes over den fullt besatte salen, mens de dype, mørke øyene fes tet seg på ansikter hun kjente igjen. Lenin, Trotskij – revolusjonens store ledere. De færreste der ute i menneskehavet visste hvem hun var, eller noe om henne. Som at hun hadde vært enke i bare noen måneder og hadde reist fra sine fire barn, det yngste bare tre år gammel, for å delta på denne viktige konferansen i dette nye, forjettede land, Sovjetunionen. Alt mens to gamle foreldre satt hjemme i Bergen og bekymret seg for både henne og barna hun hadde reist fra. Det var den aller første gang 43 år gamle Rachel Grepp skulle tale foran en så stor internasjonal forsamling. Talen hennes var en del av programmet under den storslåtte feiringen av femårsdagen for den russiske revolusjo nen. Hvordan i all verden havnet hun der? Salen som omga henne, var storslått og majestetisk. Lysekronene var enorme. Hvelvingen i taket høyt oppe var som et eneste stort kunstverk. De store, røde flaggene bidro til å dekorere omgivelsene og minnet om at kveldens forstilling i byens største teater var av den mer spektakulære typen. Folk satt ikke bare på de fløyelstrukne setene i salen, de benket seg tett oppover på de fire elegante balkongene. Det summet av stemmer fra 65 land, stemmer fra mennesker som alle hadde det til felles at de trodde på verdensrevolusjonen. Talerstolen Rachel Grepp snart skulle stå på var plassert på scenen i operahuset i Petrograd, som før 1914 het St. Petersburg. Byens operahus 17
het tidligere Marijnsky-teatret og hadde sin plass som en av de beste operaog musikkscenene i Europa. Teatret hadde endret navn i tråd med arbei derrevolusjonen i 1917 til Det statlige akademiske teater for opera og ballett. Det var nå i folkets eie, etter at bolsjevikene hadde gjennomført rev olusjonen og tatt makten i dette kjempelandet, som nylig var omdøpt fra Russland til Sovjetunionen. Bolsjevikene hadde tatt livet av tsarfamilien, opprettet arbeiderråd og kommuniststyre, nå stevnet de videre med ett mål for øye: å gjennomføre verdensrevolusjonen. Det var derfor så mange av verdens kommunister var samlet her, de skulle ikke bare feire revolusjonen, men sammen stake ut veien videre for det verdenskommunistiske felles skapet, senere kjent som Komintern.2 Stemningen var nærmest ekstatisk. Talene i forkant hadde vært optimistiske. Ordene voldsomme. Ingen av de tilstedeværende tvilte nå på at «Sovjet-Russland forblir verdensrevolusjon ens forpost», slik kristianiaavisen Social-Demokraten begeistret refererte.3 Hun gikk opp på talerstolen, så utover forsamlingen mens hun trakk pusten dypt, før hun begynte. Kan hende falt de første ordene slik: «Kamerater. Jeg skal overbringe en hilsen fra alle norske kvinner i den nor ske arbeiderbevegelsen til alle dere kvinner som er til stede her på denne store dagen.» Hvilket språk hennes hilsen ble fremført på, er ikke kjent, Norges eneste kvinnelige delegat var en språkmektig kvinne. Det kan ha vært tysk, som var det internasjonale sosialistspråket på den tiden, eller fransk, som også ble mye brukt. Fransk var dessuten det fremmedspråket denne taleren behersket best, fordi hun hadde hatt sin dannelsesreise til Paris da hun var ung. Slik hun har fortalt det senere, klarte hun uansett oppgaven flott. Da hun var ferdig, kom selveste koryfeen i den interna sjonale kommunistiske kvinnebevegelsen, Clara Zetkin, bort til henne, ga henne en klem og sa at dette gikk da utmerket.4 Antakelig pustet Rachel nå lettet ut. At selveste Clara Zetkin, som hun beundret så høyt, roste henne, må ha føltes som en anerkjennelse. Dessverre vet vi ikke hva Rachel Grepp mer sa i sin hilsen, vi vet bare at det var en hilsen fra kvinnene i Det norske arbeiderparti. Kanskje befinner hilsenen fra Rachel Grepp seg i et arkiv i Moskva, kanskje finnes den ikke. Tale eller hilsen, kort eller lang, vesentlig eller kanskje ikke så vesentlig. Ordene til Rachel denne dagen ble uansett et nytt og viktig steg på hennes politiske vei. Hilsenen hun fremførte, ble for henne noe mer enn bare de ordene hun sa, den ble et vendepunkt til et langt liv i offentligheten.
DEN OMVENDTE KLASSEREISEN Den neste perioden i Rachel Grepps liv, som begynte her i Petrograd den 7. november 1922, kan betraktes som kulminasjonen på en slags omvendt klassereise, en reise hun hadde begynt på tidlig i livet, en reise fjernt fra det livet som var påtenkt en skipsrederdatter fra Bergen. Ingen hadde sunget ved hennes borgerlige vugge at hun skulle bli en ledende kvinne i norsk og internasjonal arbeiderbevegelse, ingen kunne se for seg at hennes historie skulle bli en del av arbeiderbevegelsens historie. Livets tilfeldigheter tar så mange ukjente veier, så også Rachels. Kanskje begynte hennes historie med en utstrakt arbeiderhånd og en stemme som mange år tidligere sa: «Kom, bli med oss.» En hånd som skipsrederdatteren på 11 år tok tak i, intetanende om at dette møtet 1. mai i 1890 skulle bli den første symbolske veiviseren i livet hennes. En spinkel glatt barnehånd i en kraftig ru arbeiderhånd; en arbeiderhånd hun aldri mer slapp taket i, og som ble som et første trinn på den livsreisen hun etter hvert skulle ta fatt på.5 Arbeidere i tog som gikk forbi privatskolen for småpiker fra bedrestilte hjem på en helt vanlig skoledag, denne første dagen i mai 1890. Slik Rachel selv senere fortalte historien, vandret hun tillitsfullt med den ukjente arbeideren i toget et kort stykke før hun løp tilbake til skolen, ven ninnene og sin virkelighet. Et 1. mai-tog i Bergen i 1890 er en hendelse som er blitt borte i hist orien og i kildene, men hos Rachel sto opplevelsen alltid like levende for henne. Noen år senere var det hun selv som marsjerte bak røde faner og flagg i kamp for en arbeiderklasse hun ikke ble født inn i, men alltid identi fiserte seg med.6 Slik husket Rachel Grepp at det hele startet, og slik fortalte hun det – utallige ganger. Kanskje har denne opplevelsen bidratt til at livet hennes ble som det ble?
DEL I
1879–1908
Da Rachel ble født, dominerte seilskutene ved Tyskerbryggen på Bergen havn, slik som det vises her en dag mellom 1880 og 1890. Faren, Peter Helland, var en av byens skipsredere som bidro til overgangen fra seilskuter til dampskip. (Foto: Axel Lindahl / Norsk Folkemuseum, PD)
BORGERSKAPETS DATTER I den en gang så bratte Jonsvollsgaten lå trehusene tett, en klassisk tre husbebyggelse med slike hus det var så mange av i sentrum av Bergen på slutten av 1800-tallet. Et sjarmerende strøk, nesten som et eventyr land, ville man sagt i dag, fordi datidens byggherrer hadde fått boltre seg nærmest uhemmet i stil og utseende. Husene var av høyst ulik stør relse. Noen var høye og smale, andre lave og brede. Hustakene med sine mange stilarter var spisse, valmede eller buede, plassert helt tilfeldig og om hverandre. Jonsvollsgaten var en populær gate å bo i og lå i et strøk byens borgerskap gjerne flyttet til den gang, der også byens første teater, Det gamle Theater, lå like ved. Teatret ble senere kjent som Den Nationale Scene og må allerede den gang ha bidratt til å skape liv og røre i den brede gaten, slik de skarpe lydene fra en innendørs ekserserplass rett bortenfor må ha gitt gjenlyd mellom de eventyraktige husene, enten soldater i takt som slo hælene kontant sammen, eller geværkolber som dunket mot underlaget. Og når gatens egne beboere flanerte opp og ned ad gaten eller hastet forbi hverandre i silregnet, kunne de høre sin tids lyder, blandet med hestedrosjenes stadige klapring på brosteinen, fra holdeplassen for hestedrosjene like ved. I 1878 flyttet det nygifte ekteparet Helland inn i Jonsvollsgaten, leiligheten deres lå i nummer 7.7 Det var den lille og vevre Marie Elise Helland, født Wiesener, og den kraftige og langpiperøkende Peter Helland. Begge var 29 år gamle og kom fra respekterte bergensfamilier. Særlig Marie Elise kunne skilte med solid bergensblod i årene i flere generasjoner bakover. Det var kjente familienavn med tysk opprinnelse, slike det var så mange av i sjøfarts- og hansabyen Bergen. Wiesener, Armauer, Müller, navn som fikk de fleste bergensere til å nikke meget sigende, tre familier som flettet seg inn i hverandre og allerede hadde satt markante spor etter seg i vestlandshovedstaden. Peter var sønn av en kjøpmann, med aner fra Rogaland; familien kom i sin tid til Bergen sammen med haugianere. Han fikk god utdannelse og siktet seg inn mot en karriere i sjøfartsnæringen, som var den viktigste næringen i Bergen. Paret hadde giftet seg i Domkirken sommeren 1877, brudgommen var da titulert som bokholder i kirkeboken. Marie Elise står oppført som 21
frøken, slik man gjorde det den gang. Men hun hadde ikke bare gått på stas, slik de fleste ugifte kvinner fra borgerskapet gjorde mens de ven tet på å bli gift. Hun hadde vært yrkesaktiv til bryllupet, var utdannet lærerinne og hadde hatt sitt virke på den respektable privatskolen Frk. Hanna Aarestrups Pigeskole. Ekteparet var gudfryktig, men ikke pietis tiske, og de var opptatt av veldedighet og å bidra der det trengtes, som to samfunnets støtter. Peter Helland skal gjennom et langt liv, i 44 år, sitte som medlem i Den norske Sjømandsmissions hovedstyre i Bergen, og han var medlem av et buekorps, en selvfølge for en ekte bergensgutt. Marie Elise var lært opp til å dele sine goder med dem som ikke hadde det så godt, derfor var besøk med mat til de fattigste en del av hennes bidrag til samfunnet. Ekteskapet var bifalt på begge sider i familiene, alt lå til rette for et godt liv for to unge mennesker som ville leve sammen. Det unge paret må ha gledet seg over både livet og hverandre, for allerede året etter ventet de sin førstefødte. Barnet kom etter all sann synlighet til verden hjemme i Jonsvollsgaten fordi hjemmefødsel var helt i tråd med datidens norm. Borgerskapets kvinner fødte hjemme i sin egen seng med en jordmor og hennes hjelpekvinner rundt seg, mens barnefaren ble sendt ut av huset til fødselen var overstått, slik det sikkert skjedde også i Jonsvollsgaten 7. Den 5. mars 1879 kom datteren deres til verden, født inn i et godt og trygt hjem, som ønsket henne inderlig velkommen. Hun ble døpt bare tre uker etter fødselen, hennes fulle navn ble Rachel Catharina Helland, oppkalt etter sin farmor. En barnedåp så kort tid etter fødselen var slik det skulle være den gang. Barnedødeligheten var høy, nesten hvert tolvte barn døde før det fylte ett år. Det var viktig å få barnet velsignet og innskrevet i kirkeboken.8 Mange var de foreldr ene som fikk kjenne på smerten ved å miste et lite barn, en smerte som også kom til å slå inn hos den lille familien Helland. Allerede året etter at Rachel var kommet til verden, var Marie blitt gravid på nytt. Hun bar frem en liten gutt som fikk navnet Eyvind, men han døde, knappe åtte måneder gammel. Men om sønnen ikke klarte å overleve, var deres førstefødte av et annet kaliber. Datteren viste tidlig både temperament og viljestyrke: «Gud give oss foreldre forstand til at legge den rette dem per på hennes heftighet», står det å lese i en liten notisbok som Marie Helland kalte «småbog og optegnelser fra Rachels 1. leveår».9 Marie og Peter Helland hadde fått en datter som tidlig visste hvor skapet skulle
stå. Kanskje var det sterke gener på morssiden som slo inn, men også på farssiden var det både temperament og styrke. Amund Helland het en fetter av Rachels far. Han var en stor vitenskapsmann i sitt fag, i geologi, ansett som lynende intelligent. En journalistisk begavelse og fagbokfor fatter som ruvet i sin tid. Men han ble også ansett som en enfant terrible innen norsk vitenskapelig debatt.10 Amund Helland gikk mot strøm men i sitt samtidige akademikermiljø, slik Rachel etter hvert skulle velge å gå mot strømmen i egen familie.
På solsiden Jonsvollsgaten ble bare et kort stopp på livsveien til familien Helland, og som de fleste som bodde i byer på den tiden, så flyttet de ofte. De aller fleste leide sitt husvære den gang. Dermed var det enklere å bytte bolig når man trengte mer plass eller mindre plass, eller man flyttet hvis de økonomiske betingelsene endret seg. Det var sikkert også til fellet med familien Helland, som flyttet fire ganger i løpet av ni år.11 Ligningsprotokollen viser at Peter Helland tidlig hadde en god inntekt, slik at familien kunne gå opp i boligstandard.12 Dessuten ble familien større, Rachels to søstre, Gerda Johanne ble født i 1882 og Marie Elise kom til verden i 1885. Marie Elise ble kalt opp etter sin mor, men ble alltid bare kalt Mais. Dermed var familien Helland blitt til fem. Tre tje nestepiker var ansatt i husholdet.13 I tillegg tok familien seg av moren til Marie, Johanne Marie Wiesener, som var blitt enke. Hun flyttet med familien til deres nye, store leilighet i Strømgaten 47. Dette ble famil iens siste stopp i Bergen sentrum.14 Det gikk stadig like godt for Rachels far økonomisk, som nå hadde fått tittelen skipsbokholder og for alvor var på vei inn i den mektige shippingstanden. Familiens nye leilighet lå i et av de bedre strøkene i byen, i nærheten av Nygårdsparken, et område borgerskapet også gjerne søkte til. De delte huset med en fam ilie ved navn Eckhoff, der familiefaren var sogneprest. De to nabofami liene hadde dermed et felles livssyn, noe som sikkert gjorde naboskapet godt. Fem tjenestepiker bodde i gården, familien Helland hadde sine tre tjenestepiker, mens nabofamilien hadde to.15 «Første, andre, klessingen, labbingen …» – barnereglene smalt mel lom husveggene der bergensbarna lekte, som når Rachel fikk besøk av 23
I en periode bodde familien Helland i nærheten av Nygårdsparken. Parken ble anlagt etter initiativ av legene J.G Wiesener og Klaus Hanssen, slektninger fra morssiden til Rachel, og ble åpnet i 1885. (Foto: Axel Lindahl / Norsk Folkemuseum, PD)
bestevenninnen, Benedicte, alltid kalt Benne. Barna kastet ball, hoppet paradis eller gjemte seg i smauene, mens de kniste sammen som bare to små bestevenninner kan.16 Rachel og bestevenninnen hadde kjent hver andre siden de var tre år gamle. Benne var datter av farens styrevenn i sjømannsmisjonen, overlærer Nicolaysen, to gode venninner som skal komme til å følge hverandre tett gjennom et langt liv. To små piker på livets solside.
En rå virkelighet Et knyttneveslag i det spinkle pikebrystet. Slik må det ha føltes, det første møtet med fattigdommen og en ukjent verden. Marie Helland og hennes eldste datter Rachel er på besøk til et losjihus for husville med kurver med mat. Møtet med dem som sto lavest på samfunnets rang stige, skal for alltid sette spor hos Rachel og bidra til å forme henne. 24
Som datter av samvittighetsfulle foreldre, som mente at sult og fattig dom skulle bekjempes med veldedighet og velfylte kurver med mat, fulgte Rachel fra barnsben sin mor til fattigkvarteret, slik døtrene til borgerskapets kvinner ofte gjorde. Det ble flere møter med fattighuset, en virkelighet så brutal og så rå at det kan ha blitt for voldsomt for et lite barn. Fattighuset, kjent som Bonges badehus, var et tidligere sjøbad, der forsorgen i byen hadde plassert sine aller mest trengende innbyg gere. Der møtte Rachel barn som ikke hadde klær på kroppen, barn som sultet. Hun sto ansikt til ansikt med barnas fortvilte mødre som var uten mulighet til å gi barna sine et verdig liv. Hun så sult, sykdom, nød og håpløshet. Kanskje var det allerede her Rachel lærte å beherske seg, ikke å vise sine følelser, ikke å gråte når andre så det, uansett hvor hardt livets ørefiker rammet. Møtet med de elendige brant seg uansett så fast at det ble en del av den drivkraften som skal komme til å følge henne gjennom hennes politiske liv; at veldedighet aldri kunne bli løsningen på fattigdomsproblemet. Å la de fattige «stå med lua i hånda og nakken bøyd» som hun så på Bonges badehus, var en ydmykelse intet menne ske skulle være nødt til å oppleve, derfor skulle hun senere bruke hele sitt liv til å bekjempe en verden som førte til at folk opplevde seg selv slik.17 Veldedighet ble et begrep og en handling hun senere i livet skulle se på med forakt, mens rettferdighet, rettferdighet for alle, ble honnør begrepet og veiviseren for Rachel. Slik begynte de nye tankene å forme seg hos en liten pike.
Vekst, velstand og skolegang Rachel levde sine barneår i en tid med økende optimisme og frem tidstro, som igjen frembrakte nye tanker og ideer. Det foregikk en riv ende utvikling i industriens og teknikkens verden, ingeniørkunsten nådde nye høyder. Det fikk igjen betydning for skipsfarten ved at seil skip ble byttet ut med dampskip, slik man var raske til i sjøfartsbyen Bergen. Utviklingen fikk stor betydning for Peter Helland, som hadde som mål å bli skipsreder. Han satset på dampskip fremfor seilskip i det rette øyeblikk og dannet rederiet Bergh & Helland sammen med skips fører Bergh i 1883, noe som viste seg å være et godt valg.18 I 1890 var rederiet på en tredjeplass i landet, med 11 skip. I 1900 var Bergh & 25
Helland det største rederiet i Bergen, og Bergen var landets største sjø fartsby.19 Det førte til gode tider for faren til Rachel, som for flere andre skipsredere i Vestlandets viktige sjø fartsby. Rachel vokste derfor opp i en familie der alt syntes å gå den rette veien. På Bergens travle havn ble sta dig flere av de store seilskipene erstat tet av de nymotens dampskipene, en skipsfartsutvikling som faren til Rachel bidro til. Mens Rachel bodde i Strømgaten, ble hun skrevet inn på den private U. Pihls Pigeskole, som holdt til i byens Den unge Rachel Catharina Helland mens hun sentrum på hjørnet av Torvgaten og ennå gikk på Ulrike Pihls pigeskole i Bergen. Bildet er tatt rundt 1892. (Foto: Brødrene Larm Ole Bulls gate, der Hotel Norge lig / Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek) ger i dag. At foreldrene valgte akkurat denne skolen for sin eldste datter, var et åpenbart uttrykk for de impulsene foreldrene ønsket å gi henne. Pikeskolen var en moderne skole, liberal og med kristne verdier, helt i tråd med foreldrenes eget livssyn. Grunnleggeren av skolen, Ulrike Elenora Pihl, var en skolepioner og en av Bergens markante kvinner på den tiden, en av flere kvinner som begynte å kreve retten til å velge sin egen livsvei. Hun var ung og selvstendig og var kommet tilbake til hjembyen Bergen i 1865 etter å ha tatt lærerutdannelse i England på en skole drevet av kvekere. Hun kom hjem med tanker og innflytelse fra et trossamfunn som legger vekt på pasifisme, fred og rettferdighet, verdier som ble formidlet til Rachel i de ti årene hun gikk på denne skolen. Men moralske verdier var ikke det eneste idealet frøken Pihl hadde for en moderne skole. Hun ivret for at piker skulle få bevege seg, og for første gang kom gymnastikk på timeplanen for piker. Det var nytt og banebry tende, elevene fikk bøye og tøye på en måte ingen piker tidligere hadde gjort før på en skole i Bergen.20 Kanskje var det nettopp gymnastikken på den liberale pikeskolen som førte til at Rachel og bestevenninnen Benne følte seg frie og uavhengige, at de våget å gå på tur i fjellet ikledd
26
bukser og ledige overdeler allerede rundt århundreskiftet, lenge før det var sosialt akseptert for kvinner å kle seg som menn.21 Rachel tok mid delskoleeksamen i 1895, og med svært gode resultater. Denne eksame nen var det første steget før hun skulle ut i den videre skoleverdenen.22
Villa Fana Fire år før Rachel var ferdig med sin middelskoleeksamen, flyttet fami lien Helland fra Bergen og ut på landet, til Fana. Året 1891 hadde vært nok et godt år for skipsfarten i Bergen, skipsrederiet Bergh & Helland tjente gode penger, og Peter Helland investerte i den vakre eiendommen Lid på Fjøsanger. Det ble et lykkelig valg, der familien i flere generas joner fremover skapte sitt trygge tilholdssted, og der alle i familien all tid følte varme og støtte fra Rachels foreldre. Uansett hva som skjedde av rystelser i familien, var dørene alltid åpne på Fjøsanger, og flere i familien kalte huset «Vårt paradis på jord». Det var en vakker og her skapelig eiendom familien flyttet til. Huset var bygget i empirestil med to høyreiste søyler som rammet inn de store dørene som gikk fra hov edstuen og ut til en gruslagt hagegang. På den velstelte gressplenen som bredte seg ut nedenfor, strømmet vannet ut av en fontene. Det var bær busker og frukttrær, og når solen sto høyt på himmelen, kunne familien trekke seg tilbake i et lysthus for å beskytte seg mot de sterke strålene; de levde jo i en tid der blek hud var status. Ikke så langt unna kunne sjøen og Fjøsangerbukten skimtes, der hadde familien et naust og en båt liggende. En stall hørte også med, der hest og vogn sto klar til å ta dem rundt. Hushjelper, vognmann og gartnere hørte med i husholdningen. Rett nedenfor eiendommen gikk Vossebanen, den var åpnet noen år tidligere og ble en forløper til Bergensbanen. Nettopp Vossebanen var årsaken til at det ikke bare var skipsrederfamilien Helland som flyt tet til Fana. I årene rundt 1900 gikk det en strøm av bergenske skipsre dere – og skipsmeglere – som valgte seg Fana som sitt nye bosted, som etter hvert på folkemunne ble kalt «Villa Fana». Her bygget skipsre derne sine store elegante hus med parklignende hager rundt. Her kunne de bedrestilte familiene nyte den friske landluften sammen med tjener skapet, mens fedrene tok toget inn til byen, til Lille Lungegårdsvann.
27
Det røde flagget ble tidlig ledestjernen for skipsrederdatteren Rachel Grepp (1879–1961). Hun så seg aldri tilbake, hun ga aldri opp. Hun valgte bort borgerskapets behagelige tilværelse for å gå i front i arbeiderbevegelsen, der hun ble en kraft og en tydelig stemme. Gjennom fem tiår kjempet hun arbeiderkvinnenes sak, slik hun også gjorde i Arbeiderbladet, der hun redigerte avisens kvinneside. Hun var en kvinne som viste vei i sin tid. Rachel Grepp sloss på flere fronter. Døden rammet gang på gang. Hun var gift med Arbeiderpartiets første store leder, Kyrre Grepp, men ble tidlig enke. Hun hadde fem barn, bare ett av barna overlevde moren. Likevel sto hun hele livet som en vidjekvist, rank og oppreist gjennom alle stormkastene, og fortsatte sitt ukuelige arbeid for et samfunn der det skulle være rom for alle og nød for ingen, slik hun uttrykte det selv.
Foto: Magnus Lervold
Dagens kvinner står på skuldrene til mange av historiens viktige kvinner. Rachel Grepp er en av dem.
Elisabeth Vislie (f. 1947) er journalist og forfatter. Hun har tidligere skrevet bøkene Da mor satt på Grini (2011), Ved fronten – Gerda Grepp og den spanske borgerkrigen (2016), og var medforfatter i antologien Krigens Arvinger (2019)
ISBN: 978-82-8104-478-4
ORKANA
www.orkana.no
