Sovjetunionens kommunistiske parti og Norge 1952–1967 by Orkana

Sven G. Holtsmark Aleksej A. Komarov Mikhail Ju. Prozumensjtsjikov (red.)

ORKANA AKADEMISK

SOVJETUNIONENS KOMMUNISTISKE PARTI OG NORGE 1952â&#x20AC;&#x2019;1967 EN DOKUMENTASJON

Sven G. Holtsmark, Aleksej A. Komarov og Mikhail Ju. Prozumensjtsjikov (red.)

Sovjetunionens kommunistiske parti og Norge 1952–1967 Oversatt av Steinar Gil

Utgivelsen er støttet av Eckbos legat, Stiftelsen Fritt Ord og Institutt for forsvarsstudier

Omslagsillustrasjon: Sentralkomiteens bygning på ul. Staraja plosjtsjad i Moskva – basert på fotografi fra 1970-tallet (RGANIs samlinger) Design: DesignBaltic Trykk: Merkur Grafisk

Innhold Forord. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 18 Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 20 1.

Referat fra ambassadør S.A. Afanasievs samtale med Just Lippe, medlem av NKPs sekretariat, om avisen Orientering, 4. desember 1952. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 37

Referat fra førstesekretær P.M. Tsjikarjovs samtale med Adam EgedeNissen, medlem av Hovedkomiteen for Fredens Forkjempere i Norge, om fredsbevegelsen i Norge og om situasjonen i NKP, 14. februar 1953. . . . . . . . . . . . . . . 39

Brev fra NKPs formann Emil Løvlien til SUKPs sentralkomité om invitasjoner til norske fagforeningsdelegasjoner til USSR, 22. februar 1953. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 43

Brev fra ambassadør S.A. Afanasiev til viseutenriksminister G.M. Pusjkin om Emil Løvliens brev om invitasjoner til norske fagforeningsdelegasjoner til USSR, 25. februar 1953 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 46

Brev fra NKPs formann Emil Løvlien til SUKPs sentralkomité om å organisere en norsk-sovjetisk vennskapsmåned og om støtte til kommende valgkamp, 9. februar 1953. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 47

Viseutenriksminister G.M. Pusjkins følgeskriv til brev fra NKPs formann Emil Løvlien til SUKPs sentralkomité om å organisere en norsk-sovjetisk vennskapsmåned og om støtte til kommende valgkamp, 14. mars 1953. . . . . . . . . . 48

Brev fra viseutenriksminister V.A. Zorin og I.A. Serov til presidiet i SUKPs sentralkomité om møte mellom leder i Overvåkningssentralen Asbjørn Bryhn og attaché B.S. Mezjevitinov, 11. februar 1954. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 49

Instruks til ambassadør S.A. Afanasiev om å overbringe en erklæring til Utenriksdepartementet om møte mellom leder i Overvåkningssentralen Asbjørn Bryhn og attaché B.S. Mezjevitinov, 13. februar 1954 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 51

Rapport til SUKPs sentralkomité om arbeidet med en delegasjon av ledere for norske ungdomsorganisasjoner, 14. desember 1954 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 52

10. Notat fra Avdeling for forbindelser med utenlandske kommunistpartier i SUKPs sentralkomité om trykkingen av «Sovjet-Nytt», 6. januar 1955. . . . . . . . . . . . . . 55 11. Utenriksminister V.M. Molotovs notat til SUKPs sentralkomité om å tillate en gruppe norske turister å besøke Moskva, 14. februar 1955. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 56 12. Notat fra Avdeling for forbindelser med utenlandske kommunistpartier i SUKPs sentralkomité om trykkingen av «Sovjet-Nytt», 8. april 1955. . . . . . . . . . . . . . . . 57 13. Referat fra ambassadør G.P. Arkadjevs samtale med NKPs formann Emil Løvlien om partispørsmål og norsk politikk, 6. mai 1955 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 58 14. Referat fra førstesekretær S.I. Nikisjins samtale med Just Lippe, medlem av NKPs sekretariat, om norsk politikk og om førstesekretær P.M. Tsjikarjov, 13. mai 1955. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 63 15. Brev fra leder av Sovjetiske kvinners antifascistiske komité N.V. Popova til SUKPs sentralkomité om besøk til USSR av en norsk kvinnedelegasjon, 4. august 1955. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 64 5

16. Referat fra ambassadør G.P. Arkadjevs samtale med NKPs formann Emil Løvlien og Just Lippe, medlem av NKPs sekretariat, om norsk politikk og forholdet til USSR, 10. desember 1955. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 65 17. Utkast til notat til SUKPs førstesekretær N.S. Khrusjtsjov om å svare på Einar Gerhardsens brev om å opprette kontakt mellom SUKP og DNA, 13. desember 1955 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 70 18. SUKPs førstesekretær N.S. Khrusjtsjovs erklæring og brev til statsminister Einar Gerhardsen om å opprette kontakt mellom SUKP og DNA, 15. desember 1955 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 71 19. Johan Strand Johansens brev til «Ivan», videresendt til SUKPs sentralkomité, om kontakt med KGB-medarbeideren P.M. Tsjikarjov og om Sunde-saken, 30. januar 1956 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 72 20. Brev fra NKPs formann Emil Løvlien til SUKPs sentralkomité om behovet for økt støtte til A/L Smalfilm, 27. februar 1956. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 74 21. Brev fra NKPs formann Emil Løvlien til SUKPs sentralkomité om N.S. Khrusjtsjovs tale på SUKPs 20. kongress, 22. mars 1956 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 76 22. Referat fra ambassadør G.P. Arkadjevs samtale med NKPs formann Emil Løvlien om N.S. Khrusjtsjovs tale på SUKPs 20. kongress, 5. april 1956 . . . . . . . . 78 23. Notat fra nestleder I.T. Vinogradov og seksjonsleder A.I. Legasov i Avdeling for forbindelser med utenlandske kommunistpartier i SUKPs sentralkomité om virksomheten til A/L Smalfilm, 16. april 1956. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 80 24. Referat fra chargé d’affaires a.i. N.I. Moljakovs samtale med Just Lippe og Randulf Dalland, medlemmer av NKPs sekretariat, om partispørsmål og norsk politikk, 4. mai 1956. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 82 25. Notat fra Avdeling for forbindelser med utenlandske kommunistpartier i SUKPs sentralkomité om utveksling av delegasjoner, 2. juni 1956 . . . . . . . . . . . . . . . . . 86 26. Referat fra ambassadør M.G. Gribanovs samtale med NKPs formann Emil Løvlien om norsk politikk, 5. juni 1956. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 87 27. Vedtak av presidiet i SUKPs sentralkomité om å invitere en gruppe norske avisredaktører til USSR, 6. juni 1956. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 89 28. Instruks til USSRs ambassade i Norge om samtykke til utveksling av delegasjoner, 6. juni 1956 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 90 29. Referat fra førstesekretær F.M. Malgins samtale med partisekretær i NKP Randulf Dalland om feriereiser til Sovjetunionen og om Johan Strand Johansen, 6. juni 1956. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 91 30. Referat fra ambassaderåd N.I. Moljakovs samtale med leder i NKU Arne Jørgensen om ungdomsspørsmål og situasjonen i NKP, 12. juni 1956. . . . . . . . . . . . . 92 31. Referat fra ambassadør M.G. Gribanovs samtale med NKPs formann Emil Løvlien om forholdet mellom NKP og DNA og om N.S. Khrusjtsjovs tale på SUKPs 20. kongress, 20. juni 1956 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 95 32. Førstesekretær Ju. Brusnitsjkins notat om dannelsen av Norsk Sosialdemokratisk Parti, 25. juni 1956. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 97 33. Brev fra NKPs formann Emil Løvlien til SUKPs sentralkomité om brev fra Johan Strand Johansen til Reidar T. Larsen, 27. juni 1956. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 101 6

34. Referat fra ambassadør M.G. Gribanovs samtale med Just Lippe, medlem av NKPs sekretariat, om vedtakene på SUKPs 20. kongress og om partispørsmål, 4. juli 1956 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 102 35. Notat fra nestleder I.T. Vinogradov i Avdeling for forbindelser med utenlandske kommunistpartier i SUKPs sentralkomité om samtale mellom Einar Gerhardsen og ambassadør Gribanov, 6. juli 1956. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 106 36. Referat fra annensekretær M.A. Kustovskijs samtale med Adam EgedeNissen, viseformann i Hovedkomiteen for Fredens Forkjempere i Norge, om fredsbevegelsen i Norge, 6. juli 1956 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 107 37. Notat av leder B.N. Ponomarjov og nestleder V.P. Terjosjkin i Avdeling for forbindelser med utenlandske kommunistpartier i SUKPs sentralkomité om Emil Løvliens forestående samtaler i Moskva, 10. august 1956 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 109 38. Notat fra Avdeling for forbindelser med utenlandske kommunistpartier i SUKPs sentralkomité om samtale med NKP-delegasjon, senest 26. september 1956. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 111 39. Notat fra nestleder i Avdeling for forbindelser med utenlandske kommunistpartier i SUKPs sentralkomité I.T. Vinogradov om møte med NKP-delegasjon, 26. september 1956. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 113 40. Notat fra nestleder I.T. Vinogradov i Avdeling for forbindelser med utenlandske kommunistpartier i SUKPs sentralkomité om programmet for en delegasjon fra norsk arbeiderpresse, 10. oktober 1956. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 114 41. Notat fra nestleder i Avdeling for forbindelser med utenlandske kommunistpartier i SUKPs sentralkomité I.T. Vinogradov om ønske fra en delegasjon fra norsk arbeiderpresse om å møte førstesekretær N.S. Khrusjtsjov, 17. oktober 1956. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 116 42. Vedtak av presidiet i SUKPs sentralkomité om å gi førstesekretær N.S. Khrusjtsjov i oppdrag å motta en delegasjon fra norsk arbeiderpresse, 18. oktober 1956. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 117 43. Referat fra førstesekretær F.M. Malgins samtale med Just Lippe, medlem av NKPs sekretariat, om partispørsmål, 13. desember 1956. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 117 44. Utkast til instruks til USSRs ambassadører i Sverige, Norge og Finland om begivenhetene i Ungarn, ikke senere enn 29. desember 1956 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 119 45. Referat fra førstesekretær F.M. Malgins samtale med Reidar T. Larsen og Ivar Lie, medlemmer av NKPs sekretariat, om besøk til USSR av norske motstandskjempere og om avisen Friheten, 13. februar 1957. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 120 46. Referat fra førstesekretær F.M. Malgins samtale med Just Lippe, medlem av NKPs sekretariat, om besøk til USSR av norske motstandskjempere, om Osvald Harjo og partisaker, 20. februar 1957. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 122 47. Referat fra førstesekretær F.M. Malgins samtale med Randulf Dalland, medlem av NKPs sekretariat, om besøk til USSR av norske motstandskjempere, partisaker og Norsk-Sovjetrussisk Samband, 22. februar 1957 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 125 48. Referat fra ambassadør M.G. Gribanovs samtale med Just Lippe, medlem av NKPs sekretariat, om utenrikspolitiske spørsmål og partispørsmål, 27. april 1957 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 127

Forord Dokumentene i denne boken er hentet fra Det russiske statsarkiv for samtidshistorie (Rossijskij gosudarstvennyj arkhiv novejsjej istorii, RGANI) og er resultatet av et mangeårig samarbeid mellom Institutt for forsvarsstudier (IFS), Russlands Føderale arkivvesen, RGANI og Det russiske vitenskapsakademis institutt for verdenshistorie (Institut vseobsjtsjej istorii Rossijskoj akademii nauk). Under navnet Senter for oppbevaring av samtidsdokumentasjon (Tsentr khranenija sovremennoj dokumentatsii, TsKhSD) ble RGANI opprettet i november 1991 for å ivareta arkivalia etter Sentralkomiteen i Sovjetunionens kommunistiske parti (SUKP) som var blitt oppløst tidligere samme år. Siden samarbeidet mellom RGANI, IFS og Institutt for verdenshistorie ble etablert sent i 1990-årene, har et stort antall norgesrelaterte saksmapper i RGANI blitt identifisert og avgradert. Et utvalg har funnet plass i denne boken, mens materialet som helhet er tilgjengelig for videre forskning i RGANIs lesesal. Redaktørene vil rette en særlig takk til RGANIs direktør Natalija G. Tomilina for hennes tålmodige støtte og engasjement for prosjektet. En stor takk også til medarbeiderne i RGANI som har bidratt underveis, deriblant med å skrive av og annotere deler av materialet og identifisere personer som opptrer i boken. Redaktørene vil også takke vitenskapelig leder og tidligere direktør ved Det russiske vitenskapsakademis institutt for verdenshistorie, akademimedlem Aleksandr O. Tsjubarjan. Helt siden samarbeidet tok til tidlig i 1990-årene, har professor Tsjubarjan vært en uvurderlig støttespiller for det norsk-russiske historikersamarbeidet, deriblant for dette prosjektet. En oversatt kildesamling som denne står og faller med kvaliteten på oversettelsen. I tillegg til språklige utfordringer, må oversetteren ha omfattende kunnskaper om blant annet politiske og organisatoriske forhold i begge språkområder. Med Steinar Gil som oversetter var teksten i trygge hender. Som i tidligere prosjekter1 har Gil også gitt vesentlige innspill til det redaksjonelle arbeidet med dokumentene. Utover dette har mange hjulpet til underveis i arbeidet. Maria Dikova og Ragnhild Mork la grunnlaget for arbeidet med navnelisten. Utover disse har de følgende bidratt med stort og smått, her nevnt i alfabetisk rekkefølge: Robin Allers, Tore-Jarl Bielenberg, Stian Bones, Helge Danielsen, Åsmund Egge, Birgitte Kjos Fonn, Frode Færøy, Terje Halvorsen, Kristian E. Johnsen, Natacha Margareth Johnsen, Tom Sven G. Holtsmark (hovedred.), Norge og Sovjetunionen 1917–1955, Oslo 1995; Åsmund Egge, Sven G. Holtsmark og Aleksej A. Komarov (red.), Aleksandra M. Kollontaj. Diplomatiske nedtegnelser 1922–1930, Oslo 2015.

Kristiansen, Carl-Einar Kure, Per-Otto Olsen, Gjermund Forfang Rongved, Ingunn Rotihaug, Lars Rowe, Ole Martin Rønning, Jostein Sandvik, Marianne Neerland Soleim, Sigurd Sørlie, Mats Tangestuen. I håp om at ingen er uteglemt: Stor takk til dere alle. Stiftelsen Fritt Ord, Eckbos legat og Institutt for forsvarsstudier har gjort prosjektet mulig gjennom generøs økonomisk støtte. Moskva, Oslo februar 2020 Sven G. Holtsmark

Aleksej A. Komarov

Mikhail Ju. Prozumensjtsjikov

Innledning Med Sovjetunionens oppløsning i 1991 åpnet det seg nye muligheter for historiske undersøkelser om sovjetisk og russisk historie og om forholdet mellom Sovjetunionen og omverdenen. Sovjetisk samtidshistorisk forskning hadde vært preget av sterke ideologiske føringer og begrensninger, mens tilgangen til arkiver fra sovjetperioden i beste fall hadde vært selektiv for sovjetiske historikere, og i praksis stengt for historikere fra ikke-sosialistiske land. Åpningen av arkivene innebar at russiske så vel som utenlandske historikere med ett slag fikk tilgang til enorme mengder av tidligere hemmeligholdt materiale, deriblant dokumenter som opphavsmennene neppe hadde sett for seg at noensinne skulle se dagens lys. Dette gjaldt for Sovjetunionens indre historie, deriblant dokumentasjonen av stalinismens ofre og omkostninger, og det gjaldt Sovjetunionens utenrikspolitikk og den kommunistiske verdensbevegelsens historie. Forholdene lå dermed til rette for en ny giv også når det gjaldt utforskningen av forholdet mellom Norge og Sovjetunionen – fra stat-til-stat-forholdet og utenrikspolitikken, over kulturell, økonomisk og annen mellomfolkelig kontakt til sovjetkommunismens rolle i norsk politikk. I tillegg til et betydelig antall større og mindre forskningsprosjekter ble det i årene som fulgte, utgitt flere kildesamlinger, hvorav foreliggende dokumentsamling utgjør den foreløpig siste i rekken. Allerede i 1992 ble det etablert en norsk-russisk arbeidsgruppe med tanke på å utarbeide en samling med dokumenter om forholdet mellom Norge og Sovjetunionen. Resultatet forelå i 1995 med boken Norge og Sovjetunionen 1917–1955: En utenrikspolitisk dokumentasjon.1 Russisk utgave fulgte to år senere.2 Boken var basert på en omfattende gjennomgang av arkivet til Utenriksdepartementet i Norge og Den russiske føderasjons utenrikspolitiske arkiv, AVPRF.3 Tematisk var samlingen i hovedsak begrenset til det som i innledningen ble omtalt som «den alminnelige utenrikspolitikk», dvs. problemstillinger og enkeltsaker som satte sitt preg på innholdet i den diplomatiske kontakten mellom de to regjeringene. Andre sider av Sovjetunionens virksomhet i Norge ble dekket bare i den grad de grep direkte inn i det mellomstatlige forholdet. Dette gjaldt blant annet den spesielle forbindelsen mellom Sovjetunionens kommunistiske parti (SUKP) 4 og Sven G. Holtsmark (hovedred.). A.A. Komarov et al. (red.), Sovetsko-norvezjskije otnosjenija 1917–1955. Sbornik dokumentov, Moskva 1997. 3 Arkhiv vnesjnej politiki Rossijskoj federatsii, dvs. det utenrikspolitiske arkivet for sovjetperioden. Materialet etter Tsar-Russlands utenrikspolitikk er samlet i Arkhiv vnesjnej politiki Rossijskoj imperii (Det russiske imperiums utenrikspolitiske arkiv, AVPRI). 4 Fra det ble grunnlagt i 1898 og frem til det ble oppløst i 1991, gjennomgikk partiet en rekke navneendringer. 1898–1917: Rossijskaja sotsial-demokratitsjeskaja rabotsjaja partija, RSDRP – Det russiske sosialdemokratiske arbeiderparti; 1917–1918: Rossijskaja sotsial-demokratitsjeskaja rabotsjaja partija (bolsjevikov), RSDRP(b) – Det russiske sosialdemokratiske arbeiderparti (bolsjevikene); 1918–1925: Rossijskaja kommunistitsjeskaja partija (bolsjevikov), RKP(b) – Det russiske kommunistiske parti (bolsjevikene); 1925–1952: Vsesojuznaja kommunistitsjeskaja partija (bolsjevikov), VKP(b) – Det allunionelle kommunistiske parti (bolsjevikene); 1952–1991: Kommunistitsjeskaja partija Sovetskogo Sojuza, KPSS – Sovjetunionens kommunistiske parti (SUKP). 1 2

Norges Kommunistiske Parti (NKP) – SUKPs søsterparti i Norge. Samlingen dekket også bare antydningsvis kontakten mellom representanter for sovjetstaten og bevegelser og organisasjoner i NKPs politiske omland og andre miljøer og personer i norsk politikk og samfunnsliv. Norge og Sovjetunionen 1917–1955 fikk en oppfølger, og kronologisk forløper, i 2014 med dokumentsamlingen ‘Staraja’ Rossija i ‘novaja’ Norvegija: Rossijsko-norvezjskije otnosjenija (1905–1917) 5 – oversatt til norsk: Det ‘gamle’ Russland og det ‘nye’ Norge: Forholdet mellom Russland og Norge (1905–1917). En stor del av dokumentene i boken ble funnet frem i russiske arkiver av medarbeiderne i prosjektet og var ikke tidligere utgitt. Det ble også hentet dokumenter fra samlingene i The Hoover Institution on War, Revolution and Peace ved University of California, Stanford. Boken omfatter perioden fra oktober 1905, da Russland som den første av stormaktene anerkjente det selvstendige Norge, til tiden rundt bolsjevikenes maktovertagelse i Russland i november (gregoriansk kalender) 1917. I likhet med samlingen 1917–1955 tar ‘Staraja’ Rossija i ‘novaja’ Norvegija utgangspunkt i det mellomstatlige forholdet, men har også omfattende dekning av blant annet handelsspørsmål – et vesentlig element i relasjonen mellom Norge og Russland i tiårene før revolusjonen. Regimeskiftet i Russland i 1917 innebar nye problemstillinger og nye aktører også i det bilaterale forholdet, slik det vises gjennom en dokumentsamling som kom ut i 2006 – Komintern og Norge. DnA-perioden 1919–1923. En dokumentasjon.6 Som det eneste av majoritetspartiene i den vesteuropeiske arbeiderbevegelsen forble Det norske Arbeiderparti i Komintern etter at organisasjonen sommeren 1920 vedtok en rekke innstramminger i opptaksbetingelsene – de såkalte «Moskva-tesene». DNAs fortsatte medlemskap i Komintern utløste kraftige spenninger og konflikter i partiet. Det hele toppet seg på landsmøtet i november 1923, da en majoritet besluttet å forlate Komintern. Det Komintern-tro mindretallet konstituerte seg som Norges Kommunistiske Parti, NKP. Dokumentene som er gjengitt i Komintern og Norge har en særlig verdi i og med at vesentlige deler av DNA-arkivet for den aktuelle perioden forsvant under okkupasjonen 1940–1945 og er siden ikke kommet til rette. De fleste dokumentene i samlingen ble hentet fra Det russiske statsarkiv for sosial og politisk historie, RGASPI.7 I tillegg til dokumentsamlingene som er nevnt ovenfor, er det utgitt to andre omfattende kildeskrifter. Aleksandra Mikhajlovna Kollontajs Diplomatiske nedtegnelser 1922–1930 8 er utformet som en dagbok, men er i virkeligheten et erindrings A.A. Komarov (ansvarlig red.), samlet av V.A. Karelin og J.P. Nielsen, Moskva 2014. I Russland ble dokumentene hentet fra de følgende arkivene: AVPRI, GARF, RGAVMF, RGIA, RGVIA – se listen over forkortelser bakerst i boken. 6 Åsmund Egge og Vadim Roginskij (red.), Oslo. 7 Rossijskij gosudarstvennyj arkhiv sotsialno-polititsjeskoj istorii. 8 Åsmund Egge, Sven G. Holtsmark og Aleksej A. Komarov (red.), Oslo 2015. Oversatt av Dina Roll-Hansen i samarbeid med Steinar Gil. 5

verk som fikk sin endelige form i den tidlige etterkrigstiden etter at Kollontaj hadde vendt hjem til Moskva etter avsluttet tjeneste som diplomat. Kollontaj var allerede før første verdenskrig en kjent revolusjonær. Etter oktoberrevolusjonen hadde hun ulike lederfunksjoner i staten og partiet, men ble høsten 1922 sendt som diplomat til Kristiania etter å ha engasjert seg i den såkalte «arbeideropposisjonen» innenfor Kommunistpartiet. Dette ble starten på mer enn tyve års utlendighet, bare avbrutt av mer eller mindre kortvarige besøk til hjemlandet. Som leder for den sovjetiske handelsrepresentasjonen i Kristiania fra våren 1923 var Kollontaj sentral i etableringen av diplomatiske forbindelser mellom Norge og sovjetregjeringen i februar 1924 og Sovjetunionens samtidige anerkjennelse av Svalbard-traktaten. Som Sovjetunionens første legasjonssjef i årene etter anerkjennelsen håndterte hun deretter datidens utfordringer i det bilaterale forholdet, deriblant striden om fangstrettigheter og grenselinjer i Nordishavet. Med tillatelse fra familien Kollontaj ble den norske utgaven av nedtegnelsene utarbeidet på grunnlag av en kopi av det signerte originalmanuskriptet som Kollontaj i februar 1952 overleverte til Marx-Engels-Lenin-instituttet i Moskva. Etter Sovjetunionens sammenbrudd ble manuskriptet del av Kollontaj-samlingen i RGASPI.9 Boken dekker hennes tid i Norge (1922–1926, 1927–1930) og Mexico (1926–1927). Kollontaj forlot Norge i 1930 for å overta som legasjonssjef i Stockholm, en stilling hun beholdt inntil hun forlot Stockholm våren 1945.10 Maksim Ivanovitsj Starostins Krigsdagbok11 ble utgitt i forbindelse med 100-årsjubileet i 2016 for byen Murmansk. Starostin, født i 1902, fikk sin økonomiske og tekniske utdannelse i Sovjetunionen i voksen alder. Samtidig steg han i gradene i partiapparatet inntil han i januar 1939 ble utnevnt til leder i Murmansk fylkeskomité. Senere fikk han tilleggsfunksjoner som medlem av Militærrådet (Vojennyj sovet) i Den røde hærs 14. armé og leder av Forsvarskomiteen i Murmansk by. Han hadde dermed unik innsikt i og befatning med kampene på Litsa-fronten så vel som krigens virkelighet for den sovjetiske befolkningen i nord. Som den faktiske leder av Murmansk fylke var han også i jevnlig kontakt med parti- og statsledelsen i Moskva. Gjennom store deler av krigen gjorde Starostin til dels omfattende dagboksinnførsler. Starostins Krigsdagbok utgjør derfor et unikt kildeskrift til krigens militære og sivile historie i de sovjetiske nordområdene. Originalmanuskriptet befinner seg i RGVA. Om hvordan manuskriptet ble til, se innledningen i boken og Å. Egge, A. Komarov, «'Jeg har avsluttet mine nedtegnelser …': Aleksandra Mikhajlovna Kollontaj og hennes erindringer», i Ottar, 1/2017. 10 De tilsvarende nedtegnelsene fra tiden i Stockholm er gjengitt i Aleksandra Kollontajs dagböcker 1930–1940 (utgitt av Krister Walhbäck), Stockholm 2008. En forkortet variant som omfatter alle delene av opptegnelsene, er utgitt som Alexandra Kollontai, Mein Leben in der Diplomatie. Aufzeichnungen aus den Jahren 1922 bis 1945 (utgitt av Heinz Deutschland), Berlin 2003. Disse to utgavene er imidlertid utarbeidet på grunnlag av en russisk utgave fra 2001 som i enkelte detaljer avviker fra originalmanuskriptet, A.M. Kollontaj, Diplomatitsjeskije dnevniki 1922–1940, 2 bind, Moskva 2001. 11 Jens Petter Nielsen og Alexey A. Komarov (red.), M.I. Starostin, Krigsdagbok, Stamsund 2017. Oversettelse fra russisk ved Marit Bjerkeng og Steinar Gil. 9

Sovjetunionens kommunistiske parti og Norge 1952–1967 følger opp et viktig element i Komintern-samlingen og i Kollontajs nedtegnelser, nemlig rollen til Sovjetunionens kommunistiske parti i forholdet mellom Sovjetunionen og Norge. Sovjetunionens historie er uløselig knyttet sammen med Kommunistpartiets historie. Gjennom hele sovjetperioden var Kommunistpartiet landets styrende og eneste parti. I realiteten ivaretok det en rekke sentrale statlige funksjoner, deriblant viktige sider av Sovjet unionens forhold til omverdenen. På dette feltet grep partiet inn i ansvarsområdet til Utenriksministeriet (Ministerstvo inostrannykh del, MID) ved at retningsgivende utenrikspolitiske beslutninger og dokumenter ble lagt frem for partiets ledelse til avgjørelse gjennom sentralkomiteens apparat. Dokumentene i Sovjetunionens kommunistiske parti og Norge 1952–1967 er i første rekke hentet fra de enhetene i sentralkomiteens apparat som i 1950- og 1960-årene håndterte SUKPs engasjement i Norge. Boken har sin begynnelse rundt årsskiftet 1952–1953. Dette avspeiler startpunktet for hovedmengden av SUKP-materialet i RGANI. Valget av 1967 som sluttpunkt skyldes at nyere arkivalia ikke var åpnet for avgradering da utvalget ble foretatt. Eldre SUKP-dokumentasjon som ikke er del av samlingene i RGANI, oppbevares i RGASPI. I RGASPI finnes også omfattende samlinger av materiale fra Den kommunistiske internasjonale (Komintern), personarkiver12 og arkiver etter andre organisasjoner og bevegelser med tilknytning til det sovjetiske kommunistpartiet. En del arkivalia fra sovjetperioden som ble gitt særlig høy gradering, oppbevares i det såkalte presidentarkivet.13 Etter hvert som dette materialet blir avgradert, blir det gradvis overført til andre arkiver i den føderale arkivtjenesten. Mesteparten av dokumentene i Sovjetunionens kommunistiske parti og Norge 1952– 1967 er hentet fra Internasjonal avdeling i SUKPs sentralkomité for forbindelser med kommunistpartier i de kapitalistiske land,14 gjerne omtalt som Internasjonal avdeling. Som vi skal se nedenfor, fikk avdelingen sitt endelige navn i februar 1957, men hadde røtter tilbake til tiden etter at Stalin oppløste Komintern i 1943 – behovet for å samordne og kontrollere den internasjonale kommunistiske bevegelsen forsvant ikke med Komintern. Mellom 1943 og 1957 gjennomgikk sentralkomiteens apparat for kontakt med den internasjonale kommunistiske bevegelsen en serie organisasjonsog navneendringer. De tre siste av disse skjedde innenfor perioden som ligger tett opp til eller dekkes av denne dokumentsamlingen. I oktober 1952 fikk enheten for kontakter med utenlandske partier navnet SUKPs sentralkomités kommisjon for forbindelser med utenlandske kommunistpartier.15 Denne ble kort tid etter Stalins død i Når dette skrives, foreligger et samarbeidsprosjekt mellom RGASPI og Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek i Oslo om å digitalisere og gjøre tilgjengelig RGASPIs samling av norske kommunisters personmapper. 13 Arkhiv prezidenta Rossijskoj federatsii (Den russiske føderasjons presidents arkiv, APRF). 14 Mezjdunarodnyj otdel TsK KPSS po svjaziam s kommunistitsjeskimi partijami kapitalistitsjeskikh stran. 15 Kommissija TsK KPSS po svjaziam s inostrannymi kommunistitsjeskimi partijami. Arkivene til forløperne til Internasjonal avdeling inngår i samlingene i RGASPI. 12

mars 1953 omgjort til en avdeling (otdel) i sentralkomiteen.16 Dokumentasjon som gjaldt Norge, ble heretter håndtert i en enhet (sektor) i avdelingen med ansvar for Tyskland (både Forbundsrepublikken og DDR), Østerrike, Finland og de skandinaviske land. Avdelingen fikk fra starten av ansvaret for å opprettholde kontakten med utenlandske kommunistpartier når det gjaldt indre partiforhold og ideologiske spørsmål, utenrikspolitiske forhold og alt som dreide seg om arbeiderbevegelsen og den internasjonale kommunistiske bevegelsen. I tillegg førte avdelingen oppsyn med den internasjonale virksomheten til sovjetiske ministerier og andre statlige organer, Vitenskapsakademiet, kunstner- og kulturorganisasjoner og andre offentlige organisasjoner og institusjoner. Avdeling for kontakt med utenlandske kommunistpartier fikk også ansvar for propagandavirksomhet rettet mot utlandet. Kommunistpartiet hadde imidlertid en rolle i praktisk talt alle sovjetiske statlige funksjoner. I tråd med dette drev avdelingen en virksomhet som gikk utover forholdet til utenlandske kommunistpartier. Den omfattet også mer enn ansvarsområdene som er nevnt ovenfor. Samlingene av dokumenter i RGANI om norsk-sovjetiske forbindelser i 1950og 1960-årene dekker derfor mer enn det mangfoldige forholdet mellom SUKP og NKP, NKPs politikk og indre forhold i det norske partiet. Blant dokumentene finner vi utredninger og notater fra Utenriksministeriet og informasjonsbyrået Sovinformbjuro om situasjonen i Norge, om den norske regjering og norsk innenriks- og utenrikspolitikk, vi finner rapportene etter besøk til Norge av sovjetiske parti- eller statstjenestemenn eller representanter for sovjetiske organisasjoner, og vi finner referater fra samtaler med representanter for norsk politikk og samfunnsliv. Blant temaene som berøres, er den økonomiske og sosiale utviklingen i Norge og forholdet mellom norske politiske partier og ulike typer organisasjoner – med særlig vekt på situasjonen i arbeiderbevegelsen og venstresiden av norsk politikk. Det finnes egne samlinger av dokumenter om norske reaksjoner på de dramatiske begivenhetene i sovjetisk innenriks- og utenrikspolitikk i 1950-årene, som SUKPs 20. kongress i februar 1956 med Khrusjtsjovs såkalt «hemmelige» tale og undertrykkingen av oppstanden i Ungarn høsten samme år. I samlingene inngår en stor mengde dokumenter som kom inn til sentralkomiteen i SUKP fra utenlandske kommunister, i dette tilfelle fra NKP. Slike dokumenter ble oversatt og annotert og inngikk i saksbehandlingen i avdelingen og sektorene. En egen samling inneholder brev med anmodninger om økonomisk, materiell eller annen form for støtte til det enkelte parti. En annen gruppe dokumenter gjelder henvendelser fra NKP til SUKP om å sende norske kommunister til Sovjetunionen for studier på SUKPs partiskoler, for medisinsk behandling, eller for ferieopphold. Dokumentene som kom inn til avdelingen, inngikk i grunnlaget for analyser og utredninger om ulike sider av SUKPs virksomhet og partiets forhold til NKP og andre politiske 16

Otdel TsK KPSS po svjaziam s inostrannymi kommunistitsjeskimi partijami.

miljøer i Norge. De avspeiles også i beslutninger som ble tatt av det som var Sovjet unionens reelt sett øverste beslutningsorganer – politbyrået (1952–1956: presidiet) og sekretariatet i SUKPs sentralkomité. Fra midten av 1950-årene fant det sted det en betydelig utvidelse av SUKPs og Sovjetunionens internasjonale virksomhet. Utviklingen av forholdet til de «folkedemokratiske» land i Øst-Europa, til kapitalistiske land og til «den tredje verden» var bakgrunnen for en ny omorganisering av det internasjonale apparatet i sentralkomiteen. 21. februar 1957 besluttet sentralkomiteens presidium å splitte Avdeling for forbindelser med utenlandske kommunistpartier i to enheter. Internasjonal avdeling i SUKPs sentralkomité for forbindelser med kommunistpartier i de kapitalistiske land fikk heretter ansvaret for kontakten til samarbeidende partier i de kapitalistiske land, mens en parallell enhet i sentralkomiteens apparat skulle ivareta forbindelsene med de statsbærende partiene i sosialistiske land.17 Begge avdelingene var i virksomhet helt frem til SUKP ble oppløst i 1991.18 Samtidig med at det ble opprettet to atskilte avdelinger, ble antallet enheter på nivået under, altså sektorer, økt. Blant annet ble det nå opprettet en egen sektor for Finland og de skandinaviske land. Forbundsrepublikken Tyskland og Østerrike ble heretter håndtert sammen med Nederland, Luxembourg og, kanskje overraskende, Hellas. I 1964 ble sektoren med ansvar for Norge omdøpt til Sektor for de nordeuropeiske land. Samtidig som Internasjonal avdeling fikk en mer finmasket oppdeling i regionale enheter, ble det opprettet underavdelinger for region- eller landovergripende forhold. Allerede i forbindelse med reorganiseringen og opprettelsen av de to adskilte avdelingene i 1957 ble det opprettet en egen Redaksjon, Redaktsija, for dokumentasjon som gjaldt den internasjonale kommunistiske bevegelse.19 Senere ble det satt opp en egen enhet for å innhente opplysninger fra de ulike regionale sektorene som grunnlag for analyser som gjaldt flere partier eller den kommunistiske bevegelsen som helhet. Enheten, som fikk betegnelsen Underavdelingen for informasjon (Podotdel informatsii), ble i mai 1965 omgjort til en løsere sammensatt ekspertgruppe som utarbeidet redegjørelser og analyser for den øverste partiledelsen (politbyrået og sekretærene i sentralkomiteen). Parallelt med den organisatoriske utbyggingen av Internasjonal avdeling fra slutten av 1950-årene og tidlig i 1960-årene fikk avdelingen utvidet sitt ansvarsområde. Virksomheten og den tilhørende dokumentproduksjonen var omfattende. Når det gjaldt Norge, ble det, i tråd med avdelingens primæroppgave, generert en stor mengde dokumenter om NKP: om politiske og organisatoriske spørsmål, om partiets landsmøter, Otdel TsK KPSS po svjaziam s kommunistitsjeskimi i rabotsjimi partijami sotsialistitsjeskikh stran (Avdeling i SUKPs sentralkomité for forbindelser med kommunistpartier og arbeiderpartier i de sosialistiske land). 18 For et innblikk i virksomheten i Internasjonal avdeling i årene før Sovjetunionens sammenbrudd, se Anatoly Dobrynin: In Confidence. Moscow’s Ambassador to America’s six Cold War Presidents (1962–1986), New York 1995, og Valentin Falin: Politische Erinnerungen, München, 1993. Dobrynin ledet avdelingen fra 1986 til 1988, da Falin overtok og ledet avdelingen frem til SUKP ble oppløst i 1991. 19 Redaktsija materialov po mezjdunarodnomu kommunistitsjeskomu dvizjeniju. 17

partikonferanser og sentralstyremøter, om norske kommunisters deltagelse på de internasjonale møtene av kommunistpartier og arbeiderpartier i 1957, 1960 og senere, om partiets medlemstall og medlemssammensetning, og om arbeidet i partiets ledende organer. Det ble utarbeidet redegjørelser om de norske kommunistenes holdninger til stridsspørsmålene i den internasjonale kommunistiske bevegelsen, deriblant om det turbulente forholdet mellom SUKP og det jugoslaviske partiet og striden mellom SUKP og de statsbærende partiene i Kina og Albania. Internasjonal avdeling samlet i økende grad også informasjon om virksomheten i andre norske politiske partier, særlig Arbeiderpartiet, Sosialistisk Folkeparti, og – i dets korte levetid – Norsk Sosialdemokratisk Parti. Avdelingen mottok også informasjon om andre forhold i norsk politikk, blant annet var det interesse for stortingsvalgene og virksomheten i Stortinget. I det hele tatt fikk virksomheten i Internasjonal avdeling et stadig bredere nedslagsfelt utover kontakten med de utenlandske søsterpartiene. Dokumentstrømmen gjennom avdelingen avspeilet dette. I dokumentene fra 1960-årene omtales for eksempel Norges rolle i NATO og spørsmålet om norsk medlemskap i EEC, de norsk-sovjetiske kulturforbindelsene og virksomheten i Sambandet Norge-Sovjetunionen, fredsbevegelsen, ulike former for besøksutveksling og kontaktene mellom norsk og sovjetisk fagbevegelse og kvinne- og ungdomsorganisasjoner. Dokumentene fra denne tiden avspeiler også tilløpene til regional kontakt på nordkalotten. Egne samlinger av dokumenter dekker N.S. Khrusjtsjovs besøk i Norge i 1964 og feiringen av 20-årsjubileet for Den røde hærs frigjøring av Øst-Finnmark samme år. Forholdet mellom SUKP og NKP utgjorde en rød tråd i Sovjetunionens virksomhet i Norge. Til tross for dette er interaksjonen mellom de to partiene tidligere dokumentert og analysert bare for perioden 1919–1923, dvs. de turbulente årene fra Det norske Arbeiderparti gikk med i Komintern til den Moskva-tro fløyen brøt ut i november 1923 og tok navnet Norges Kommunistiske parti.20 Det foreligger også en begrenset dokumentasjon som antyder at det sovjetiske partiet kan ha spilt en aktiv rolle i den brutale fraksjonskampen i NKP som ledet frem til det endelige oppgjøret med Peder Furubotn og hans «annet sentrum» høsten 1949.21 Utover dette, med unntak av spørsmålet om sovjetisk finansiering av det norske partiet22 og skoleringen av norske kommunister på partiskoler i Moskva i mellomkrigstiden23, har det ikke foreligget arkivbaserte analyser av hvordan NKPs forhold til det ledende partiet i Moskva faktisk artet seg.24 Enkeltaktører har utgitt erindringsbaserte fremstillin Åsmund Egge og Vadim Roginskij (red.), se ovenfor. Torgrim Titlestad (red.), Brev til Josef Stalin. Strengt hemmelig. Om situasjonen i Norges Kommunistiske Parti 1948–1953, Stavanger 2003. 22 Se Sven G. Holtsmark, «Indledning» og «Sovjetiske penge i norsk politik?», i Morten Thing (red.). Se nedenfor. 23 Ole Martin Rønning, Stalins elever: Kominterns kaderskoler og Norges kommunistiske parti 1926–1949, doktoravhandling ved Universitetet i Oslo 2010. 24 Om forholdet mellom NKP og det statsbærende partiet i DDR, Sozialistische Einheitspartei Deutschlands (SED), se Sven G. Holtsmark, Avmaktens diplomati. DDR i Norge, 1949–1973. Se ovenfor. 20 21

ger. Disse må brukes med varsomhet som kilde til de historiske saksforholdene de behandler, men kan ha interesse som deltagerberetninger og ha elementer av tilbakeskuende refleksjon.25 Boken som nå legges frem, kan forhåpentligvis inspirere til videre undersøkelser om forholdet mellom NKP og det sovjetiske partiet. Sovjetunionens kommunistiske parti og Norge forsøker samtidig å fange opp bredden i SUKPs engasjement i Norge og de ulike typene dokumenter som ble samlet i sentralkomiteens arkiv. Dokumentene hadde ulikt opphav – noen ble utarbeidet i sentralkomiteens apparat, mens andre ble oversendt til sentralkomiteen fra ministeriene og andre statlige organer og fra kulturelle, vitenskapelige og andre offentlige organisasjoner. I forlengelsen av partisamarbeidet med NKP omfattet det sovjetiske kontaktnettet organisasjoner og bevegelser i partiets omland. Fremst blant disse var Sambandet Norge-Sovjetunionen (frem til 1963 Norsk-Sovjetrussisk Samband) og de sovjetorienterte delene av fredsbevegelsen – eksempler på «kommunistiske dekkorganisasjoner» i Haakon Lies terminologi.26 Samarbeidet med Sambandet Norge-Sovjetunionen hadde som sitt uttrykte mål å skape et positivt bilde i Norge av sovjetisk kultur, leveforhold og politikk og samtidig skape en motvekt mot anglo-amerikansk propaganda og kulturell dominans. Ambisiøse mål for omfattende kulturforbindelser, kulturnyje svjazi, med Sambandet i en viktig rolle, var en gjenganger i sovjetiske planer for innsatsen i Norge.27 Kontakten med fredsbevegelsen forfulgte et mer avgrenset og direkte siktemål: å påvirke norske militære og sikkerhetspolitiske beslutninger gjennom norsk opinion. I tillegg til SUKP og selvsagt Utenriksministeriet var en rekke sovjetiske organisasjoner engasjert i dette arbeidet, deriblant paraplyorganisasjonen for sovjetiske vennskapsforeninger med utlandet (VOKS, SSOD fra 1958), den sovjetiske fredskomiteen og Verdensfredsrådet (WPC), Komiteen for ungdomsorganisasjoner i USSR (KMO) og den sentrale sovjetiske fagorganisasjonen VTsSPS. For begge disse sidene av det sovjetiske nærværet i Norge – vennskapsarbeidet og fredsbevegelsen – foreligger det fremstillinger basert på omfattende studier av norske og sovjetiske kilder.28 Se f.eks. erindringene til NKP-lederne Reidar T. Larsen og Martin Gunnar Knutsen og flere bøker av Hans I. Kleven. 26 Haakon Lie, De kommunistiske dekkorganisasjonene. Dagbladet og kaderpartiet, Oslo 1954. 27 Denne delen av den sovjetiske virksomheten i Norge hadde i sine målsettinger likhetstrekk med sider av USAs «public diplomacy» som ble iverksatt med stor kraft i etterkrigstiden. Forutsetningene for å lykkes var imidlertid svært ulike. Amerikanerne nøt godt av bred støtte og sympati fra både myndigheter og store deler av befolkningen, og de opplevde selv at deres arbeid mot offentligheten i Norge og andre vesteuropeiske land ga resultater. Se Helge Danielsen, «Mediating Public Diplomacy: Local Conditions and U.S. Public Diplomacy in Norway in the 1950s», i Kenneth A. Osgood og Brian C. Etheridge, The United States and Public Diplomacy. New Directions in Cultural and International History, Leiden & Boston 2010. Danielsens tekst, og andre bidrag i samme bok, gir referanser til den omfattende litteraturen på feltet. Sovjetiske tiltak hadde langt vanskeligere for nå frem utover allerede etablerte meningsfeller eller sympatisører. Om sovjetisk kulturdiplomati under den kalde krigen, se O.S. Nagornaja et al. (red.), Sovetskaja kulturnaja diplomatija v uslovijakh Kholodnoj vojny. 1945–1989, Moskva 2018. 28 Ingunn Rotihaug, ‘For fred og vennskap mellom folkene’. Sambandet Norge-Sovjetunionen 1945–70, i serien Forsvarsstudier, nr. 1/2000; Lars Rowe, ’Nyttige idioter’? Fredsfronten i Norge, 1949–1956, i serien Forsvarsstudier, nr. 1/2002. 25

Et stort antall av dokumentene i samlingen har sin opprinnelse ved den sovjetiske ambassaden i Oslo eller ble kanalisert den ene eller andre veien gjennom ambassaden. Dette avspeiler den faktiske situasjonen når det gjelder håndteringen av norgesrelaterte saker i sentralkomiteens apparat: Det var personer i diplomatisk stilling ved ambassaden som opprettholdt den løpende kontakten med NKP og andre politiske partier, organisasjoner og bevegelser i Norge. I tillegg var dokumenter som faktisk ble utarbeidet i avdelingen i Moskva, ofte et resultat av informasjon eller initiativer fra personer som var stasjonert i Norge. Når man i sentralkomiteen (eller Utenriksministeriet) hadde behov for opplysninger om utviklingen i NKP, Sambandet, fredsbevegelsen eller andre forhold i Norge, var det ofte personer ved ambassaden som fikk oppdraget. I januar 1950 ble ambassaden for eksempel bedt om å forberede en redegjørelse for det varslede ekstraordinære landsmøtet i NKP som var kalt sammen etter oppgjøret med Furubotn-fløyen.29 Boken inneholder et stort antall referater fra samtaler mellom sovjetiske tjenestemenn ved den sovjetiske ambassaden i Oslo og deres norske kontakter. Slike samtaler utgjorde et viktig grunnlag for sovjetiske analyser og vurderinger av norske forhold. Samtalereferatene ble dels sendt direkte til Internasjonal avdeling, dels ble de videresendt til sentralkomiteen fra Utenriksministeriet. I 1960-årene ble også enkelte av ambassadens årsrapporter videresendt til sentralkomiteen. Leseren vil legge merke til at et flertall av disse referatene er fra samtaler med personer på venstresiden i norsk politikk – representanter for NKP og tilliggende organisasjoner samt enkeltpersoner i DNA og fra 1961 Sosialistisk Folkeparti, SF. Denne skjevheten skyldes ikke redaktørenes utvalg, men avspeiler den faktiske situasjonen gjennom perioden som dekkes.30 I den første etterkrigstiden hadde situasjonen vært en annen. Et særlig markert omslag fant sted vinteren og våren 1948. Frem til da var det personer med posisjon i DNA eller regjeringsapparatet som utgjorde kjernen i det sovjetiske kontaktnettet i Norge, og som slik bidro med grunnlag for sovjetiske analyser av norske forhold.31 Trolig var det utviklingen i norske holdninger som mest direkte bidro til innsnevringen av det sovjetiske kontaktnettet fra slutten av 1940-tallet: Ettersom den kalde krigen hardnet til, og Sovjetunionen stadig tydeligere ble oppfattet og omtalt som en politisk og militær trussel, ble det i økende grad sett på som problematisk å opprettholde kontakt med sovjetiske tjenestemenn. Frykten for at Sovjetunionen AVPRF, f. 0116, op. 39, p. 159, d. 54, ll. 1–2, Orlov til Afanasiev, 5. januar 1950. I AVPRF er ambassadenes innsendte samtalereferater samlet i egne mapper i de enkelte årsenheter (i AVPRF er opis en årsenhet i et fond), kronologisk organisert. Dette gjør det mulig å skaffe seg en tilnærmet fullstendig oversikt over utviklingen i ambassadens kontaktnett. Tallene som fremgår av de arkiverte registrene over samtaler, stemmer overens med samtidige interne analyser i MID. Enkelte diplomater hadde etterretningsmessige tilleggsfunksjoner. Rapporter om denne siden av disse diplomatenes virksomhet ble sendt via separate kanaler til de respektive oppdragsgivere i Moskva og synes ikke å være tilgjengelige for forskning. Forholdet fremkommer likevel indirekte i enkelte av dokumentene i denne dokumentsamlingen. 31 Se Sven G. Holtsmark (red.), Naboer i frykt og forventning. Norge og Russland 1917–2014, Oslo 2015, s. 291ff. og s. 324ff. 29 30

kunne ha aggressive hensikter overfor Norge toppet seg nettopp vinteren og våren 1948, på samme tid som de sovjetiske diplomatene mistet det meste av sine kontakter med de sentrale miljøene i norsk politikk. Blant de internasjonale begivenhetene som slo inn i norsk politikk, var den kommunistiske maktovertagelsen i Tsjekkoslovakia i februar og det sovjetiske utspillet overfor Finland om å inngå en bilateral vennskaps-, samarbeids- og støttepakt tilsvarende avtalene som Sovjetunionen tidligere hadde inngått med Ungarn og Romania.32 De norske kommunistene ble tolket inn i dette trusselbildet, slik det blant annet kom til uttrykk i Gerhardsens tale på Kråkerøy 29. februar.33 Et MID-notat fra januar 1952 – altså et knapt år før datoen for de første dokumentene i denne boken – tegnet et nedslående bilde av ambassadens kontaktnett. En gjennomgang av ambassadens rapportering viste at 90 av totalt 196 innrapporterte samtaler i 1951 var med «ledende personer i NKP og i det norske Komsomol», altså Norges Kommunistiske Ungdomsforbund (NKU). Ambassaden hadde «ingen bredere kontakt i regjeringskretser» eller i norsk næringsliv. Det samme var tilfelle når det gjaldt «den borgerlige intelligentsia» og «borgerlige journalister». Notatet slo fast at NKP-lederne, sammen med norsk presse, var ambassadens viktigste informasjonskilde.34 En vurdering fra juni 1953 ga en enda mindre oppløftende vurdering av nytten av de sovjetiske diplomatenes personlige kontakter. Det skjeve utvalget av samtalepartnere ble oppfattet som et grunnleggende problem. Resultatet var at «i de fleste tilfeller ga ikke den innsamlede informasjon innsikt utover det som sto på trykk i norsk presse». Forhold knyttet til situasjonen internt i NKP var selvsagt et unntak.35 Knapt to år senere, i april 1955, skrev viseutenriksminister Vladimir S. Semjonov til Sovjetunionens ambassadør i Norge, Georgij P. Arkadjev, at ambassadens kontakter var «episodiske» og kun omfattet «en begrenset gruppe» mennesker. Fortsatt var problemet at NKP og tilliggende miljøer var sterkt overrepresentert. Det var tilsvarende mangel på kontakter med representanter for regjeringen, ledelsen i DNA og de borgerlige partier, samt med fagbevegelsen og norsk næringsliv. Den svake forbindelse med norske pressekretser bidro til at ambassaden var ute av stand til å påvirke pressens dekning av Sovjetunionens utenrikspolitiske initiativer.36 Disse vurderingene var på ingen måte enestående: Tilsvarende kritikk mot ambassadens kontaktnett var fremkommet en rekke ganger siden slutten av 1940-årene.37 Innsnevringen av ambassadens kontaktnett kan ha begrenset verdien av ambassadens rapporter og analyser om norske forhold. I den første etterkrigstiden, da sovjet 34 35 36 37 32 33

For en kort redegjørelse sett opp mot det norsk-sovjetiske forholdet, se ibid., s. 304ff. Teksten til Gerhardsens tale er lett tilgjengelig på internett. AVPRF, f. 0116, op. 41, p. 165, d. 3, ll. 5–12, Zjdanovas notat av 29. januar 1952. AVPRF, f. 0116, op. 42, p. 170, d. 4, ll. 11–13, Rylnikovs notat av 19. juni 1953. AVPRF, f. 0116, op. 44, p. 178, d. 1, ll. 3–5, Semjonov til Arkadjev, 1. april 1955. Se Sven G. Holtsmark (red.), Naboer i frykt og forventning. Norge og Russland 1917–2014, s. 324ff.

diplomatene hadde en langt bredere kontaktflate ikke minst i regjeringspartiet DNA og i regjeringen selv, hadde kontakten med NKP i liten grad avspeilet seg i diplomatenes rapportering og analyser av norsk utenriks- og innenrikspolitikk. Med bortfallet av innspill og vurderinger fra resten av det norske politiske miljøet endret dette seg, og gradvis kom referatene fra samtaler med personer i NKP-miljøet til å dekke et bredt spektrum av innenriks- og utenrikspolitiske spørsmål. Oppfatningene som kom til uttrykk fra sovjetdiplomatenes kontakter blant de norske kommunistene, var imidlertid i all hovedsak på linje med de til enhver tid gjeldende sovjetiske ideologiske retningslinjer: Det lå i sakens natur at de NKP-tilknyttede miljøene var lite egnet til å utgjøre et korrektiv til sovjetiske tjenestemenns allerede etablerte oppfatninger av norsk og internasjonal virkelighet. Det ligger en åpenbar ironi i at Sovjetunionens representanter i Norge i så stor grad ble henvist til å hente informasjon og vurderinger fra sine NKP-kontakter nettopp fra samme tidspunkt som partiet etter stortingsvalget i 1949 var skjøvet ut av alle de sentrale beslutningsfora i norsk politikk. Selv om NKP var tilbake på Stortinget med tre representanter etter valget i 1953 og én representant etter valget i 1957, var partiet f.eks. ikke representert i utenrikskomiteen og den utvidede utenriks- og konstitusjonskomiteen – to viktige fora for formuleringen av norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Med det mildere internasjonale klima som inntraff gradvis etter Stalins død i mars 1953 og våpenhvilen i Korea samme sommer, valgte den norske regjeringen og DNA-ledelsen en annen linje. Våren 1955 ble det opprettet en direkte dialog mellom statsminister Gerhardsen og ambassadør Arkadjev, etter alt å dømme på sovjetisk initiativ. Arkadjev hadde overtatt som stasjonssjef i Norge etter Sergej A. Afanasiev våren 1954, mens Gerhardsen var tilbake som statsminister i januar 1955 etter mellomspillet med Oscar Torp. Fra en sammenkomst 1. mars 1955 foreligger de første referater av samtaler med statsminister Gerhardsen og utenriksminister Lange som går utover forutsigbare utvekslinger av offisielle standpunkter. I månedene som fulgte, fant det sted en serie møter mellom ambassadør Arkadjev og den norske statsministeren.38 Også forholdet til Lange fikk en mer personlig karakter.39 Fra disse innledende kontaktene går det en direkte linje frem til statsminister Einar Gerhardsens besøk i Sovjetunionen høsten 195540 og til blant annet Finn Moes og Andreas Andersens kontakter med sovjetdiplomatene og Sovjetunionen utover 1950- og 1960-årene. Grunnlaget for et utvidet kontaktnett i Stortinget ble lagt gjennom tre filmfremvisninger som ambassaden arrangerte i mars og april.41 Kritikken fra viseutenriksminister Semjonov i april AVPRF, f. 0116, op. 44, p. 178, d. 4, ll. 85–88, Arkadjevs notat fra samtale med Gerhardsen under en middag den 1. mars, datert 17. mars 1955. 39 Se for eksempel referat fra Arkadjevs samtale med Lange under en middag hjemme hos Lange den 10. mars, AVPRF, f. 0116, op. 44, p. 178, d. 4, ll. 99–101, datert 16. mars 1955. 40 Se diverse dokumenter i Sven G. Holtsmark (hovedred.), Norge og Sovjetunionen. 41 AVPRF, f. 0116, op. 44, p. 178, d. 4, ll. 184–188, Arkadjevs samtale med Emil Løvlien den 6. mai, datert 17. mai 1955. 38

1955, som det ble vist til ovenfor, kom altså på et tidspunkt da ambassaden allerede var i ferd med å utvide sitt politiske kontaktnett utover NKP og enkeltpersoner på venstresiden. Den sovjetiske kontaktflaten i Norge forble imidlertid ubalansert gjennom hele perioden som dekkes av denne boken, om enn ikke i samme grad som årene frem til våren 1955: Selv om samtalene med ledelsen og enkeltpolitikere i DNA fortsatte, og det også ble ført samtaler med enkelte borgerlige politikere, var det kontakten med NKP og med NKP-tilknyttede organisasjoner og bevegelser som dominerte den sovjetiske rapporteringen både når det gjaldt omfang og dybde. Om denne ubalansen ikke stemte overens med ambisjonene til ledelsen i det sovjetiske utenriksministeriet, var det i tråd med det grunnleggende oppdraget til Internasjonal avdeling – å være bindeleddet mellom SUKP og kommunistiske partier i ikke-sosialistiske land. Også den etter hvert omfattende kontakten med personer i Orientering-kretsen og senere SF avspeilet dette forholdet: Ved siden av diskusjonene om norske og internasjonale spørsmål var forholdet mellom denne grupperingen og NKP en gjenganger i samtalene. Det samme spørsmålet gikk også igjen i vurderinger av utviklingen på venstresiden i norsk politikk som ble utarbeidet i ambassaden eller i Moskva. I tillegg til begrensningene fra norsk side kan særtrekk i det sovjetiske utenriksapparatet ha bidratt til å befeste skjevheten i sovjetdiplomatenes kontaktflate i Norge. En ambisjon om å bygge kontakter i et bredere miljø kunne komme i konflikt med diplomatenes frykt for å bli konfrontert med synspunkter som brøt med det som ble ansett som ideologisk akseptabelt, særlig siden slike møter måtte rapporteres til Moskva. Dette fikk et nærmest parodisk utslag våren 1948, da viseutenriksminister Valerian A. Zorin i et eget brev instruerte ambassadør Afanasiev om ikke å tillate flere møter mellom ambassadens medarbeidere og Haakon Lie, DNAs mektige partisekretær.42 Bakgrunnen var at Lie i et møte med ambassadesekretær Mikhail F. Tsjerkasov hadde fremført synspunkter og vurderinger som på ingen måte svarte til Moskvas forventninger.43 Disse forventningene kom til uttrykk i føringer som diplomatene mottok hjemmefra om hva som skulle vektlegges i analysen av norske forhold. Anvisningene kunne noen ganger gå svært langt i retning av å presentere en ferdig konklusjon, slik at diplomatenes oppgave ble redusert til lite annet enn å levere en begrunnelse. Forutsigbarheten i informasjonsstrømmen ble forsterket av at viktige rapporter, etter å ha blitt mottatt i Moskva, ble påført en annotatsija, en slags vurdering som ikke sjelden slo fast hva som var «riktig» og «galt» i diplomatenes analyse.44 Sovjetdiplomatenes problemer med å opprettholde en bred kontaktflate kan også ha hatt sammenheng med de dramatiske endringene som det sovjetiske utenrikspolitiske apparatet hadde gjennomgått under Stalin. Mens en betydelig del av den AVPRF, f. 0116, op. 37, d. 3, l. 6, Zorin til Afanasiev, 9. mars 1948. AVPRF, f. 0116, op. 37, d. 7, ll. 23–26, Tsjerkasovs referat fra møte med Haakon Lie 3. februar 1948. 44 Se Sven G. Holtsmark (red.), Naboer i frykt og forventning, s. 324–327. 42 43

gamle garde av diplomater i siste del av 1930-årene ble drept eller forsvant i Stalins fangeleire,45 ble utenriksapparatet i raskt tempo fylt opp med nye folk. Den nye generasjonen som preget sovjetisk utenrikstjeneste i etterkrigstiden, var dermed et produkt av den voldsomme sosiale mobiliteten i Sovjetunionen i 1930-årene og i tiårene som fulgte. Anatolij F. Dobrynin, Sovjetunionens mangeårige ambassadør til USA og leder av Internasjonal avdeling i sentralkomiteen fra 1986 til 1988, var selv del av denne generasjonen. I sine erindringer skriver Dobrynin om de unge som kom inn i utenrikstjenesten uten å kjenne noen annen virkelighet enn den sovjetiske, og som derfor knapt hadde grunnlag for stille seg spørrende til regimets ideologi og utenrikspolitiske verdensbilde. Utdanningen til diplomatyrket befestet dette mønsteret, for eksempel ved at de kommende diplomatene hadde en ytterst begrenset tilgang til ikke-kommunistisk utenlandsk presse. De store kullene av ferske diplomater som ble uteksaminert fra det diplomatiske akademiet i Moskva i årene etter krigen, hadde derfor dårlige forutsetninger for å skaffe seg innsikt i vestlig tankegang og levemåte. Dette skapte problemer når de senere måtte forholde seg til internasjonal presse som en hovedkilde til analyser og innberetninger.46 På samme måte var sovjetiske diplomater i utlandet vel forberedt til å omgås lokale kommunister, men de kunne komme til kort i samtaler «on serious political or economic issues» med andre lands diplomater eller med velinformerte personer i landet der de var utstasjonert.47 Tilsvarende var de usikre dersom det var snakk om å opprette kontakt med politiske miljøer som sto fjernt fra deres eget ideologiske verdensbilde. Rapportene og analysene som ble lagt frem for beslutningstagerne i Moskva, tenderte derfor mot å reflektere signaler som beslutningstagerne selv hadde sendt ut: Informasjonsinnhentingen ble dominert av miljøer som bekjente seg til sovjetstatens autoriserte ideologiske retningslinjer. Gjennom møtene med sine faste kontakter på venstresiden i norsk politikk søkte, og fant, de sovjetiske tjenestemennene sine likesinnede. *** Prosessen frem til det endelige utvalget av dokumenter som har fått plass i denne boken, startet med at arkivarer i RGANI identifiserte saksmapper med norgesrelatert materiale. Disse ble i form av mikrofilm levert til redaktørene for gjennomsyn. Fra disse filmene ble et stort antall dokumenter kopiert for videre vurdering. Med utgangspunkt i denne kopisamlingen arbeidet redaktørene seg så frem til et endelig Se Sabine Dullin, Men of Influence. Stalin’s Diplomats in Europe, 1930–1939, Edinburgh 2001, kapittel 5. «[They] found it quite difficult to adapt themselves to the language and terminology of the mainstream Western press and their readers». Anatoly Dobrynin: In confidence. Moscow’s ambassador to America’s six Cold War Presidents (1962–1986), s. 17. 47 Ibid. 45 46

utvalg. Underveis i prosessen ble et omfattende utvalg av dokumenter skrevet av og annotert i RGANI. Dette skjedde dels med tanke på å forberede manuskriptet til en russisk utgave av boken og dels for å lette arbeidet med oversettelsen til norsk og den videre redaksjonelle bearbeidelsen av dokumentutvalget. Denne avskriftsamlingen inneholder et betydelig antall dokumenter som ikke fikk plass i det endelige utvalget i boken. Det fullstendige kopisettet og de annoterte avskriftene er tilgjengelig for forskning.48 Det er selvsagt også mulig å foreta selvstendige arkivundersøkelser direkte i RGANI, deriblant i arkivenhetene som har ligget til grunn for utvalget i denne boken.49 Saksmappene i RGANI er paginert, noe som dels øker sikkerheten for at mappene som blir gjennomgått er fullstendige, dels skaper en sikker identifisering av hvert enkelt dokument.50 I et lite antall tilfeller har enkeltdokumenter i saksmapper ikke blitt avgradert og derfor vært stengt for innsyn. Det sier seg selv at en dokumentsamling som denne ikke kan ta sikte på å gi en dekkende behandling av de enkelte saksforhold som fremkommer. Videre undersøkelser i RGANI (og andre russiske arkiver) vil kunne gi et utfyllende bilde av både prosesser og enkeltsaker som er med i denne samlingen, og nye problemstillinger og enkeltsaker vil dukke opp. Flere dokumenter i samlingen, deriblant arbeidsplaner og rapporter for ulike deler av virksomheten overfor Norge, gir likevel et inntrykk av hvilke spørsmål som til enhver tid opptok sovjetiske beslutningstagere og tjenestemenn. At mer eller mindre viktige forhold ikke fremkommer i samlingen, undergraver uansett ikke relevansen av det materialet som faktisk er tatt med. Enkelte SUKP-relaterte saker som er gitt fyldig dekning i Norge og Sovjetunionen 1917–1955, er utelatt eller gitt lite plass. Dette gjelder for eksempel Einar Gerhardsen og den norske delegasjonens samtaler med Nikita Khrusjtsjov i Moskva i 1955, selv om det er tatt med et par dokumenter om spørsmålet om å opprette partikontakter mellom SUKP og Arbeiderpartiet. Vi har også utelatt spørsmålet om pengeoverføringer fra SUKP til NKP, som det er redegjort for i andre fremstillinger.51 I oversettelsen er det lagt stor vekt på å formidle meningsinnholdet i den russiske originalteksten så presist som mulig. I noen tilfeller der teksten åpner for ulike tolkninger eller har åpenbare feil i grammatikk eller syntaks, er dette kommentert i fotnote. Også stilmessig er oversettelsen forsøkt lagt tett opp til originalteksten. Om Interesserte kan henvende seg til Sven G. Holtsmark for nærmere opplysninger. For nærmere opplysninger om RGANI og øvrige russiske statsarkiver, se hjemmesiden til Den føderale arkivtjenesten (Federalnoje arkhivnoje agentstvo): www.archives.ru. 50 Dokumenter i RGANI identifiseres gjennom fire ledd: f. (fond – «samling», en overordnet arkivenhet), op. (opis – «fortegnelse», en organisatorisk eller kronologisk enhet i samlingen), d. (delo – «sak», en saksmappe), og l. eller ll. (list – «blad», sidetallet eller sidetallene i saksmappen i henhold til pagineringen). Om dokumentet ender på en bakside, er dette angitt. 51 Se Morten Thing (red.), Guldet fra Moskva. Financieringen af de nordiske kommunistpartier 1917–1990, København 2012 (revidert utgave, første utgave 2001). I boken er det gjengitt et utvalg av dokumenter i faksimile eller avskrift. En annen viktig partner for NKP var det statsbærende partiet i DDR, Sozialistische Einheitspartei Deutschlands (SED). Se Sven G. Holtsmark, Avmaktens diplomati. DDR i Norge, 1949–1973, Oslo 1999. 48 49

leseren for eksempel legger merke til lange og komplekse perioder, avspeiler dette at en leser av den russiske teksten ville ha samme opplevelse. Det samme gjelder tilsynelatende inkonsekvenser i teksten, som bruken av små eller store forbokstaver i navn på institusjoner. Understrekninger som er gjengitt i oversettelsen uten kommentar i fotnote, tilsvarer understrekninger i originaldokumentene som ble innført da dokumentene ble skrevet. Russiske uttrykk og navn er transkribert i henhold til den norske varianten av det såkalte nordiske system, slik den kan finnes på Språkrådets hjemmesider. I et lite antall tilfeller har vi likevel valgt å fravike normen når denne avviker fra norsk praksis for transkribering av velkjente uttrykk. For eksempel skulle sovjet som i Sovjetunionen – «råd» som i «rådsrepublikk» – egentlig vært sovet. En oppmerksom leser vil da også legge merke til at det er denne «korrekte» transkriberingen som brukes i andre sammenhenger (f.eks. sovetskij eller sovetskoje). Enkelte lesere vil kanskje ha nytte av følgende omtrentlige rettledning i uttalen av russiske bokstavlyder slik de er gjengitt i transkriberingssystemet: «z» (з) gjengir den stemte lyden i engelske Zulu, «zj» (ж) tilsvarer J i franske Jean og «sj» (ш) den tilsvarende ustemte lyden omtrent som i norsk «sjø», «kh» (х) tilsvarer «ch» i tysk Bach, «tsj» (ч) uttales som i Tsjekkia, og «sjtsj» (som gjengir én russisk konsonant, щ) som fremlyden i det norske ordet «skip». Vokalen «u» (у) leses som «O» i navnet «Ole». Vokalen «o» (о) uttales «å» i trykksterke stavelser, men nærmer seg «a» i trykksvake. I adjektivendelsene «-ogo» og «-ego» leses «g» som «v». For eksempel leses Ispolnitelnyj Komitet Kommunistitsjeskogo Internatsionala som Ispolnitelnyj Komitet Kommunistitsjeskovo Internatsionala. Stemte konsonanter som «v», «z» eller «zj» uttales ustemt i utlyd og foran ustemt konsonant, altså som henholdsvis «f», «s» og «sj». For eksempel uttales navnet «Molotov» i utgangspunktet «Molotof», mens genitivs- eller hunkjønnsformen «Molotova» derimot uttales med stemt v-lyd. «Hardt» og «bløtt» tegn (ъ, ь)i det russiske alfabetet gjengis ikke direkte, men avspeiles gjennom ulike regler i transkriberingssystemet. I den russiske teksten er det en stor mengde forkortelser, ikke minst av navn på institusjoner og stater. I tilfeller der det finnes en veletablert norsk forkortelse, brukes denne i oversettelsen. Nærliggende eksempler er NKP (Norges Kommunistiske Parti), USSR (Unionen av Sovjetiske Sosialistiske Republikker) og UD (Utenriksdepartementet). Det samme gjelder når det finnes en internasjonal variant (ofte, men ikke alltid, engelsk) som fungerer greit i Norge, eksempelvis WFTU (World Federation of Trade Unions), BRD (Bundesrepublik Deutschland) og EEC (European Economic Community). For sovjetiske organisasjoner har vi i en del tilfeller valgt å bruke den russiske forkortelsen heller enn å konstruere en norsk ekvivalent. Gjennomgående eksempler er TsK for Tsentralnyj komitet, altså sentralkomiteen (i SUKP) og MID – Ministerstvo inostrannykh del, det sovjetiske utenriksministeriet. Det samme gjelder for 34

navnet på enkelte stater og organisasjoner. Se for øvrig listen over forkortelser bakerst i boken. I noen tilfeller har vi valgt å gjengi en forkortelse med institusjonens fulle navn oversatt til norsk. I enkelte sammenhenger bruker den russiske teksten ordene «instansen» (instantsija) og «senteret» (tsentr) som betegnelse på de sentrale beslutningsmiljøene i Moskva, uten at ordene hadde et entydig organisatorisk innhold. I omtalen av organisatoriske forhold i NKP, og i noen grad også i andre norske partier, er det i de russiske dokumentene ofte brukt betegnelser hentet fra strukturen i SUKP. For eksempel omtales NKPs sentralstyre gjennomgående som partiets «sentralkomité». Dermed blir et fulltallig møte i sentralstyret gjengitt som «plenum i NKPs sentralkomité». Et varamedlem i sentralstyret blir «kandidatmedlem» i sentralkomiteen. Tilsvarende er partiets sekretærer, eller medlemmer i partisekretariatet, «sekretær i sentralkomiteen» eller til og med «generalsekretær». Kjernen i NKPs ledelse i perioden som dekkes av denne samlingen, var partiets sekretariat, utpekt av sentralstyret blant sentralstyrets egne medlemmer. Det er på bakgrunn av dette at det som oftest er tilhørigheten til sekretariatet, ikke medlemskap i sentralstyret, som vektlegges i sovjetdiplomatenes referater fra samtaler med NKPere. Samme forhold er i de fleste tilfeller lagt til grunn i redaktørenes beskrivende overskrift til hvert enkelt dokument. Norske dokumenter er gjengitt i sin opprinnelige språkform, inkludert skrivefeil og gjengivelsen av russiske navn og andre ord. Det samme gjelder det engelskspråklige dokumentet nr. 184, som har svært mange skrive- og språkfeil. NKP brukte gjerne skrivemaskiner av utenlandsk opphav – derav bruken av ä for æ, ö for ø og aa for å. I tilfeller hvor det ikke fremgår av den norske teksten hvilke russiske ord det siktes til, er det gitt forklarende fotnote. Opprinnelig norske sitater i russiske tekster er oversatt tilbake til norsk i hovedteksten for å gjengi innholdet som faktisk ble formidlet til leseren av den russiske oversettelsen. I slike tilfeller er den opprinnelige ordlyden gjengitt i fotnote i den grad den har latt seg oppspore. I mangel av den norske originalteksten er dokument 58 (brev fra NKP til SUKP) oversatt tilbake fra russisk. Samlingen inneholder et antall brev fra NKP til sentralkomiteen i SUKP. Så vidt det har latt seg bringe på det rene, finnes disse ikke i NKP-samlingen i Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek i Oslo. Tilsvarende ser det ikke ut til at det finnes tilgjengelig referater fra norsk side av de mange samtalene mellom personer i NKP eller kretsen rundt partiet og sovjetiske diplomater eller partifunksjonærer som er gjengitt i boken. Ulike kommentarer eller tilføyelser på dokumentkopiene som er blitt påført i løpet av saksbehandlingen, er gjengitt i hovedteksten etter hvert dokument.52 Liste over kopiadressater, godkjenninger og dato for inngående registrering i sentralkomiteen er ført i fotnote når disse opplysningene har vært tilgjengelige. Særlig påfallende marke52

Et dokument kan ofte gjenfinnes i flere saksmapper og vil da kunne ha påtegninger som avviker fra eksemplaret som er fremskaffet for vårt prosjekt.

ringer som er påført under lesningen av teksten, er kommentert i fotnote. Det samme gjelder om et dokument har fått påført særlig mange slike markeringer. Mindre påfallende markeringer er ikke markert eller kommentert – noe annet ville medføre et svært stort antall fotnoter. Boken er organisert kronologisk. Samtalereferater er ført etter dato for samtalen, som gjerne avvek fra samtalereferatets datering. Følgeskriv med tilhørende vedlegg er ført som separate dokumenter i den grad begge eller alle er med, med følgeskrivet plassert først om dateringen er den samme. Ved behov er sammenhengen mellom dokumentene klarlagt i fotnoter. Redaktørene har utstyrt teksten med et begrenset antall fotnoter som forklarer eller kommenterer enkeltforhold i dokumentene som ikke kan forutsettes kjent eller umiddelbart forståelig i dag, og som ikke uten videre kan oppklares gjennom søk på internett, oppslagsverk eller litteratur. Dokumentene er også forsynt med kryssreferanser. Kryssreferansene gjelder dels når teksten i et dokument viser direkte til et annet dokument i boken, dels gjelder de betydningsfulle saksforhold, begivenheter, organisasjoner eller annet som omtales i flere dokumenter. Forhold som omtales i et svært stort antall dokumenter, som virksomheten i Sambandet Norge-Sovjetunionen, spørsmålet om NKPs forhold til kommunistpartiene i Kina, Jugoslavia og Albania i 1960-årene, eller omtalen av indre forhold i NKP, SF eller DNA og forholdet mellom disse partiene, er ikke gitt kryssreferanser. Navneindeksen er ment å omfatte alle personer som er nevnt i boken, deriblant et lite antall som det ikke har lykkes å identifisere sikkert. Den beskrivende overskriften til hvert dokument (gjengitt i innholdsfortegnelsen) er forfattet av redaktørene, mens dokumentenes egen opprinnelige overskrift er gjengitt som del av oversettelsen. Redaktørene håper at innholdsfortegnelsen, sammen med de forklarende og kommenterende fotnotene, kryssreferansene og navneindeksen til sammen gjør det mulig å finne frem til saksforhold leseren måtte være særlig interessert i. Noen få av original dokumentene har selv fotnoter – disse er gjengitt med egne fotnotetegn som skiller dem fra det redaksjonelle noteapparatet.

1 Referat fra ambassadør S.A. Afanasievs samtale med Just Lippe, medlem av NKPs sekretariat, om avisen Orientering, 4. desember 19521 Fra S.A. Afanasievs dagbok

Hemmelig. Eks. nr. 3 10. desember 1952

REFERAT FRA SAMTALE MED SEKRETÆR I NKPs SENTRALKOMITÉ LIPPE 4. desember 1952

I dag fortalte Lippe, som var kommet til ambassaden angående leie av sovjetiske filmer, meg følgende på sitt initiativ. Etter mottagelsen i den sovjetiske ambassade den 7. november gikk Lippe hjem sammen med Åge Friis – sønn av stortingsrepresentant Jakob Friis. I en samtale vedrørende «uavhengig norsk gruppes»2 planer om å utgi en ny politisk avis hadde Åge Friis sagt til Lippe at Haavard Langseth ville gi finansiell støtte til denne avisen. Lippe hadde da, ifølge ham selv, meddelt Friis at denne omstendighet gjorde at Kommunistpartiets medlemmer neppe kunne støtte den nye avisen.3 Neste dag hadde Jakob Friis invitert Lippe på lunsj i en restaurant, og i en samtale om den nye avisen spurte Friis Lippe om det Lippe hadde sagt til Friis’ sønn dagen før, var en «krigserklæring» mot den nye avisen som Friis senior hadde til hensikt å utgi.

Samtalereferatet sendt 10. desember 1952 til viseutenriksminister G.M. Pusjkin, MIDs generalsekretariat og 5. europeiske avdeling. Videresendt 24. januar 1953 med følgebrev fra fungerende nestleder i 5. europeiske avdeling A.A. Abramov til V.G. Grigorjan, leder i SUKPS utenrikspolitiske kommisjon (Kommisjon for forbindelser med utenlandske kommunistpartier ved SUKPs sentralkomité fra 1949 til april 1953). Mottatt i TsK 24. januar. Påtegning på følgebrevet: «Arkiv. Materialet benyttet til forberedende notat om NKPs virksomhet. I. Iljin. 21/ II–1953.» Følgeskrivet godkjent av Ja.M. Lomakin 24. februar 1954 og av [uleselig underskrift]. 2 «Uavhengig norsk gruppe» var dannet på slutten av 1940-tallet av Carl Bonnevie som en diskusjonsklubb om utenrikspolitikk. Blant medlemmene var Friis og Langseth, og gruppen var del av miljøet som sto bak den nye avisen. Se også dokumentene 70, 86, 98, 103. 3 Langseth skal ha tatt opp et lån på kr. 10 000 for å finansiere avisen. Orientering kom med et prøvenummer i desember 1952, med Jakob Friis som redaktør. Karl Evang og andre i kretsen rundt avisen reagerte på det de mente var en prosovjetisk slagside. Friis ble skjøvet ut, og Sigurd Evensmo overtok som redaktør fra og med det første ordinære nummeret i februar 1953. Om kretsen rundt Orientering se også dokumentene 3, 14, 32, 47, 80, 82, 83, 88, 98, 102, 103, 104, 105. 1

Denne boken gir for første gang direkte innsyn i forholdet mellom Norges Kommunistiske Parti (NKP) og Sentralkomiteen i Sovjetunionens kommunistiske parti (SUKP) i en periode under den kalde krigen. Boken gjengir også sovjetiske analyser av utviklingen i norsk politikk og referater fra samtaler mellom sovjetiske diplomater og norske politikere og aktivister. Dokumentene er hentet fra arkivet etter Sentralkomiteen. De viser mekanismene i samarbeidet mellom de to partiene, deriblant hvordan SUKP ble trukket inn i interne maktkamper i NKP. Vi ser også hvordan utviklingen i SUKP og konflikter i den internasjonale kommunistiske bevegelsen slo inn i det norske partiet. I 1950-årene vokste interessen i Sentralkomiteen for forhold utenfor NKP og miljøet rundt partiet. Ikke minst var man opptatt av kretsen rundt avisen Orientering og senere Sosialistisk folkeparti. Blant andre tema i analyser og samtaler var opposisjonelle strømninger i DNA og utviklingen i norsk og alliert forsvars- og sikkerhetspolitikk. Boken er et resultat av et samarbeid mellom Institutt for forsvarsstudier, Det føderale arkivvesen i Russland, Det russiske statsarkiv for samtidshistorie og Det russiske vitenskapsakademis institutt for verdenshistorie. Arkivmaterialet i boken er ikke tidligere offentliggjort og er heller ikke tilgjengelig i norske samlinger.

Sven G. Holtsmark er professor i historie ved Institutt for forsvarsstudier, Forsvarets høgskole.

Aleksej A. Komarov er seniorforsker ved Det russiske vitenskapsakademis institutt for verdenshistorie, Moskva, og professor 2 ved UiT Norges arktiske universitet.

Mikhail Ju. Prozumensjtsjikov er visedirektør ved Det russiske statsarkiv for samtidshistorie (RGANI) og ph.d. i historie.

ISBN: 978-82-8104-363-3

ORKANA AKADEMISK www.orkana.no